Utdrag av Hallonbåtsflyktningen, forfatter Miika Nouisiainen. Oversettelse til norsk av Torbjørg Breivik

Transkript

1 Utdrag av Hallonbåtsflyktningen, forfatter Miika Nouisiainen Oversettelse til norsk av Torbjørg Breivik s. 26 og framover - Mikko, lov meg en ting, sa han. Tilgi meg at jeg prøvde å påvirke din... ja, din svenskemani. - Pappa, det var ingen mani. Men ja, jeg tilgir deg. Jeg forstår jo at det må ha vært strevsomt for mamma og deg. Jeg trykte pappas hånd for å understreke ordene mine. Pappa lot blikket vandre, og etter å ha forsikret seg om at vi var aleine, la han til noe som gjorde at minnene om vårt forhold kunne hvile i fred. Han vendte seg raskt oppover, som om han kikket opp i himmelen og sa: - Jeg skal våke over deg der oppe fra, Mikko. Og du skal vite at jeg aksepterer og støtter deg uansett hvilke beslutninger du tar. Enten du vil være finne eller svenske. Som et slags siste kjærlighetsbevis avslørte han hvor han hadde gjemt alle de svenske seriebladene jeg hadde samlet på som barn. Og sannelig, der lå de, under golvplankene i vindfanget, alle Bamse- og Donald Duck-bladene. At pappa hadde tatt vare på bladene, vitner om at han elsket meg tross alt. Den eneste grunnen til at han aldri sa det høgt, var at han, som mange andre finske menn, led av en traumatiserende mangel på ord som hindret han i å uttrykke sine følelser. Og etter det døde han. Fløy til Olof Palme, til et bedre sted. Mamma likte meg jo, men hun hadde stilnet den siste tiden. Og så døde hun også, ikke lenge etter pappa. I dag synes jeg litt synd på henne fordi visse av ideene jeg klekte ut i mitt svenskesvermeri, kjennes i ettertid vel drastiske. Som den gangen da jeg med mammas hjelp forsøkte å få alle borettslagene i gata vår til å male fasadene på husene falurøde, den vakre fargen på moraknivskaftet som karakteriserer husene i Dalarna. Nettopp denne ideen bet faktisk mamma på til tross for at hun var engasjert i kommunepolitikken. Hun forsøkte virkelig å forstå meg, arrangerte en parade på kronprinsesse Victorias fødselsdag og overtalte vaktmesteren til å flagge på halv stang sist februar, årsdagen for mordet på Palme. Ja, hun gikk faktisk til rådhuset og foreslo at man skulle flagge på halv stang i hele Kouvola. Ideen gikk ikke gjennom i bystyret. På en eller annen underlig måte lyktes mamma å få sin egen partigruppe med seg, men altfor mange andre motsatte seg tanken. Hendelsen fikk meg faktisk til å miste troen på politikerne, i alle fall den dagen. Faktum er at Finland ikke trenger meg. Jeg passer ikke inn her. I det minste ikke som finne. Jeg tenner ikke på det med Formel-1, jeg blir ikke rørt til tårer av å høre Vårt land, liker ikke gloheit badstu og spesielt ikke å være taus og ensom i timevis. For meg er krigsveteranene bare en gruppe menn som drog til østgrensa og mislyktes i en krig, selv om deres anstrengelser endte med noe som ble en fordel for Sverige.

2 I Sverige derimot kjenner jeg meg levende. I gamle svenske høyblokker går inngangsdøren innover. Det hilser den besøkende velkommen. I Finland er man tvunget til å slite opp inngangsdøra og stå ute og väja for den i kulde og blåst. I Sverige har ringeklokkene på sykkelen en myk kommuniserende lyd. I Finland gir samme lyden et signal om at fotgjengeren skal dra til helvete og slutte å vimse omkring i sykkelfeltet. Jeg vil at køen til minibanken skal stå langs husveggen som i Sverige. I Finland slanger den seg ut over fortauet og blokkerer gangfeltet. I Sverige stanser bilene ved fotgjengerovergangene og lar fotgjengerne gå over gata, til og med de svenske bilistene er uselviske og reale. De slenger ikke forbannelser og stygge blikk etter en når man benytter seg av retten til å gå over gata. I Sverige leser sportsredaktørene opp nyhetene i et normalt toneleie. Finske sportsredaktører derimot tror de må leve seg inn i det de leser som en utøver i sin prestasjon. Men TV-en ble oppfunnet for at ingen skulle måtte skrike. Likevel innbiller finske sportsjournalister seg at de må høres ut som Kimi Räikkönens bil når de redegjør for den siste utviklingen i Formel-1-sirkuset. I Sverige er minoritetene en del av folket og folkhemmet. Finnes det noe bedre eksempel på vellykket integrering enn restaurantkjeden Folkets Kebab? Maten som serveres av våre tyrkiske venner er en del av den svenske kulturen. Den er ingen trussel mot svensk kultur, tvert imot er den en fargeklatt med snert. I Finland er jeg som nasjonalitetstranse en enmannsminoritet med bristende menneskelige rettigheter. Amnesty International og andre dilettantforeninger bruker tilstrekkelig tid på alskens burmesere, politiske fanger i Tyrkia og muslimer som tortureres til døde under uklare omstendigheter, men når det plutselig dukker opp en minoritet fra vårt eget nærmiljø, vender man den en kald skulder. Man forsvarer seg med at en eneste person er en altfor liten gruppe til at den kan utgjøre en minoritet. Det kan så være, men samtidig er gruppen også for stor til at problemet helt kan skyves under teppet. For det er akkurat det jeg blir, sopt bort. Å være nasjonalitetstranse medfører en mengde unødvendig byråkrati, endeløse forsøk på å slippe sin plagsomme forlegenhet og venting på endelig å få sin drømmenasjonalitet med dertil hørende røtter. Det er en kamp, en vedvarende følelse av å være ubetydelig og utilregnelig. Bosse og Maria, mine venner fra Stockholm, slår seg ned ved bordet ved siden av og avbryter meg i mine funderinger på den verst tenkelige måten. - Morn, finne! - Morn, svensker! (s. 29 slutter her)

3 s. 130 og framover.... den svenske julen. På drosjeholdeplassen står en enslig bil. Jeg hopper inn i drosjen. - Til Stockholm! Ja, du hørte riktig, Stockholm! Koste hva det koste vil. I baksetet leter jeg gjennom jakkelommene. Der ligger både passet og lommeboken. Så vidt jeg vet, har jeg med meg alt som kan røpe min identitet. Det eneste jeg lot ligge igjen, er bildene som Stina og barna har av ansiktet mitt. Navnet jeg oppgav til dem, var falskt, og alle samtalene jeg ringte, var fra en forhåndsbetalt telefon. Kan Åke eventuelt kople meg sammen med den merkelige hendelsen? Husker han de forsvunne nøklene? Om han spør, nekter jeg alt. Alt i alt burde Åke egentlig være fornøyd. Det ble en del julemat igjen, og dessuten har han en kone og hyggelige barn som venter på han hjemme. Min egen Stina er yngre og penere enn Åkes kone. Ja, til og med navnet er det samme, min kone er bare litt yngre. Jeg snur likevel ikke for å få takk, men suser videre mot Stockholm. Min nasjonalitetstransvetittisme har ført meg ut på dypere vann. Snart spyr jeg galle. Jeg kan ikke fortsette slik. Jeg sovner i baksetet. Alt juleståket har sugd kraften ut av meg. Framme i Stockholm vekker drosjesjåføren meg. Jeg har bestilt rom på et hotell. Et stykke unna losjiet mitt passerer vi en restaurant som er åpen. Jeg ombestemmer meg og ber sjåføren stanse og betaler reisen Først da jeg står ved bardisken, kan jeg tenke klart. Julen var tross alt vellykket, den var den beste i mitt liv. Den eneste haken var at den tok slutt så fort. Men i begynnelsen av kvelden fikk jeg i det minste et lite innblikk i hva det innebærer å leve et lykkelig liv. Og dessuten skulle det hele snart sluttet uansett. Skuespillere tar skyhøye helligdagssatser. Min økonomi hadde ikke tålt ett døgn til med familieidyll. Nå er det julenatt. Jeg sitter og ser ut av vinduet som vender mot en Stockholmsgate. Den er øde. Pubklientellet denne kvelden består bare av meg og en annen person som også har havnet utenfor idyllmaskineriet. Han er litt eldre enn jeg. Eller, det er mulig han er på min alder, men lubbenheten og det begynnende månen gir et eldre inntrykk. Han er kledd i slitte manchesterbukser og en bestefarsjakke. Den sitter ikke like godt som den Tiger of Sweden-jakken jeg kjøpte på NK. Han ser ut som en hyggelig mann, selv om han er litt nedtrykt. Under den sørgelige fasaden kan man se et glimt av den typen greie svenske menn som bor i et rekkehus med lån, og som uten videre låner ut grillkull til naboene. Jeg slår meg ned ved siden av han. Jeg klarer ikke å være alene i kveld, noe som bør regnes som et ytterlig bevis på min svenskhet. Er det ledig her, spør jeg, og han ler tilbake og sier, ja visst. Jeg ler også litt. Svenskene er et hyggelig folk. Ja, det er vi sannelig.

4 - God jul! - Hva er bra med den? - Tja, selve ventingen og duftene og julestemningen og.... Ja, alt sammen. - Kan ikke si jeg har opplevd noe av det der. - Jaså. Jaha. Han vil opplagt ikke snakke om julen. Det passer meg perfekt. Jeg bytter samtaleemne. - Hva jobber du med? - Jeg var lærer. - Hva mener du med at du var. Du er jo knapt førti. - Jeg fikk sparken. Jeg hadde vært litt nedfor. Jeg supte og droppet et par historietimer. - Det kan vel ikke være slutt bare av den grunn? Ta det med ro, du kommer snart på beina igjen. Og står foran den svarte tavlen igjen på null komma niks. - Jeg tror ikke det. Karen har tydeligvis havnet i en bakevje. Jeg lurer på om familien vet hvor stusslig han har det. - Og jobben er jo ikke alt. Tenk på familien din. - Finnes ingen. - Noen finnes det vel, venner, slektninger. - Ikke det heller. Jeg var ganske asosial på Palmes tid da alle svensker ble tildelt sterke vennskapsbånd. Dessuten stemmer jeg på Moderaterna. Jeg vil ikke ha noen ting fra Palme. Han blunker til meg. - Palme gjorde det han kunne, selv for deg. Og noen tilhørighet må du vel ha? - Niks. Det finnes ingen slekt. Foreldrene døde for et år siden. - Jeg beklager. Jeg vet hvordan det føles. Jeg har også mistet mine foreldre. - Spillet dreier seg om forlengelse. Jeg har forsøkt å ta livet av meg åtte ganger alt, mislyktes hver gang. Og da snakker vi om bomskudd, om Volvobiler som ikke holdt tett. Ja, det der snakket om verdens tryggeste bil er virkelig ikke tomme ord. Et par ganger har jeg bare ikke våget. Jeg blir stum. Hva skal man si? Snakk om åpenhjertige folk. Men jeg må likevel forsøke å hjelpe han på en eller annen måte.

5 - Så ille kan det vel ikke stå til... Svensker er empatiske, til og med en desperat svenske innleder umiddelbart en samtale med meg. - Du ser ikke lykkelig ut selv heller. Du høres ut som en gøteborger. Sterk aksent, kanskje litt overdreven. Jeg kommer selv derfra. Fra Majorna. Jeg innrømmer at min dialekt bygger på langvarig trening og takker for komplimenten. - Jeg kunne svoret på at du var fra Gøtet. Komplimenten får meg til å rødme. Normalt ville jeg i slike tilfeller alt ha hørt to Pekka-vitser og fem ganger Koskenkorva perkele og ei saa peittää. Han er så hyggelig at jeg våger å røpe min hemmelighet. Ettersom han fortalte om sine selvmordsplaner, kan jeg like gjerne dra til med noe enda verre. Han forholder seg overraskende fattet til min beretning. Er man tilstrekkelig lei av livet, skal det mye til før man blir sjokkert. Men nå kan jeg ikke fortelle mer. Julen har vært altfor opprivende, jeg trenger tid til å samle tankene. Jeg tømmer glasset, unnskylder meg med at jeg har det travelt, og begynner å gå derfra. Mannen roper etter meg. - Hva heter du? - Jeg heter Mikko. - Hyggelig å møtes, selv heter jeg Mikael, Mikael Andersson. Jeg går til hotellet, skyller av meg julesvetten og går og legger meg. Men jeg får ikke sove. I baren satt nettopp en gøteborger som het Mikael Andersson, som ikke ville være gøteborgeren Mikael Andersson. Der satt også finnen Mikko Virtanen, som ville gi hva som helst for å være gøteborgeren Mikael Andersson. I drosjen hadde jeg lovet meg selv å legge bort alle lovbrudd og desperate tiltak i mitt strev etter å bli svensk. Til tross for det begynner en ny idé å spire i meg når jeg tenker på mannen jeg nylig møtte. Hvor mange desperate handlinger har jeg ikke bortforklart ved å vise til mine hederlige hensikter? Men akkurat denne spesifikke ideen er ikke mulig å bortforklare. Så brutal er den. Jeg blir irritert på meg selv. Livet, og spesielt et svensk liv, er altfor dyrebart til å utraderes. Men på den andre siden er det jo akkurat det han vil. Mitt andre jeg, den desperate psykopaten, tar overhånd. Mikael Andersson vil dø, slutte å eksistere, gå inn i glemselen. Mitt rasjonelle jeg får igjen bakkekontakt: Jeg hjelper Mikael, og han hjelper meg. Fornuftens stemme lyder, selv om den i ærlighetens navn var så svak at den når som helst hadde fått null poeng av Finland i Melodi Grand Prix.

6 Jeg tar på meg buksene og jakken og løper ned på gata. Det gjelder å finne Mikael før han gjør noe overilt. Jeg skynder meg tilbake til puben. Den er tom. Servitøren holder alt på å tørke av bordene. - Hvor er mannen som nettopp satt ved det bordet der? - Han gikk for en stund siden, takket for alle år og gav meg spenn i driks. Servitøren ser fornøyd ut og lar meg skimte en tykk seddelbunke. - Hvor bor han? - Ikke peiling. Men han pleier å komme gående fra den retningen. Hver kveld, i mange år. Jeg begynner å løpe i den retningen han hadde pekt. Mikael står på en bru og stirrer ned i det svarte vannet som skimtes langt der nede. Nå klatrer han opp på rekkverket. - Mikael! Ikke hopp! Jeg har en idé. Kom så snakker vi! skriker jeg alt på langt hold. Det fungerer hver gang. Selv ikke en dypt deprimert, suicidal svenske kan motstå en invitasjon til en prat. - Prate om hva da? - Om framtiden, om din framtid og om min framtid. - Jeg har ingen framtid. - Det har du opplagt. Kom nå. Vi tar av oss jakkene og setter oss på de høye barstolene på Seven Eleven. Jeg begynner å forklare planen min for Mikael. - Jeg vil være deg. Altså jeg. - Hvorfor skulle du ville være en fortvilet, håpløs mann som planlegger selvmord? - Isj, vi dropper selvmordet. Saken er at jeg vil bli et fullverdig medlem av det svenske samfunnet. Dessverre har jeg fått avslag på søknaden min om statsborgerskap. Vi har felles interesser. La meg leve ditt liv, la oss forvandle meg til deg. Om det ikke finnes et eneste menneske som kommer til å savne deg, så kan du i det minste, som en siste god gjerning, gjøre et menneske lykkelig. - Hvordan skal jeg kunne gjøre noen lykkelig, jeg er jo bare en ulykkelig stakkar? - Du er en arbeidsløs lærer, og jeg tilbyr deg en jobb: Alt du behøver å gjøre, er å utdanne meg til deg. Og i samme slengen gjøre meg til en forbilledlig svenske. Deretter sørger vi sammen for at din bortgang blir så skånsom som mulig. Å begå selvmord er en satans ensom jobb. Jeg garanterer at du kommer til å lykkes. Vi skal lykkes sammen. Å forene kreftene for å begå selvmord er den sanne svenske måten å ta livet av seg på.

7 - Hvilke vilkår stiller du? - Åtte måneders intensiv utdanning. Det kan ikke være så lang tid for en som overveier selvmord. Og så står jeg for alle utgifter. Arbeidstiden følger vanlige avtaler, inklusive pauser og vanlige goder. - Tjenestebil? Nå spør han allerede om diverse goder, og jeg ser han ler listig i smug. Jeg skratter velmenende. - Du høres ut som en sosse. - Kom igjen. Tjenestebil. Hva gjør vi med den? Jeg funderer på saken en stund, prøver å regne ut hvor mye jeg har til rådighet. Jeg burde fremdeles ha så mye igjen av arven at jeg har råd til å lease en bil i et år. - Det er ok. Forutsatt at bilen er liten og billig. - Og hvordan blir det med overtidsbetaling og overtredelse av hvilletiden? - Jeg dekker overtidsarbeid, men ikke overtredelse av hviletiden. Dagens selvmordskandidater er unødig prisbevisste. Jeg legger fram et kompromissforslag. Men Mikael fortsetter å stritte imot. - Vi må føre inngående forhandlinger om arbeidsvilkårene for nasjonalitetstransvestittutdanningen. - Ikke meg imot. - Ok, da bestiller jeg et møterom. Med drikke, Ramlösa og wienerbrød. Mikael begynner å bli entusiastisk. Vi diskuterer en stund hvilke typer wienerbrød man pleier å by på ved forhandlinger. Det tar en god stund. Min svenskhetsutdanning har de facto alt begynt..... slutt s