Anna Hagen, Marjan Nadim og Torgeir Nyen. En kartlegging av virksomhetenes holdninger til nyere fag i tjenesteytende virksomhet

Transkript

1 Anna Hagen, Marjan Nadim og Torgeir Nyen Fagopplæring på nye felt En kartlegging av virksomhetenes holdninger til nyere fag i tjenesteytende virksomhet

2

3 Anna Hagen, Marjan Nadim og Torgeir Nyen Fagopplæring på nye felt En kartlegging av virksomhetenes holdninger til nyere fag i tjenesteytende virksomhet Fafo-rapport 2010:12

4 Fafo 2010 ISBN ISSN Omslagsfoto: Stig Børre Elvegård / Samfoto Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

5 Innhold Forord 5 Sammendrag 7 1. Innledning Fagopplæringens bakgrunn Hva vet vi fra tidligere forskning? Problemstilling og avgrensninger Innholdet i rapporten Metode og data Om fagene som er valgt ut Virksomhetsundersøkelse og personlige intervjuer 17 3 Bruk av faglært kompetanse fra videregående opplæring Kun hver fjerde virksomhet har ansatte med fagbrev Arbeidsoppgavene utføres ofte av personer med annen videregående utdanning Lærlinginntak i tjenesteytende næringer 24 4 Holdninger til faglært kompetanse på videregående nivå Lite kjennskap til fagopplæringen blant virksomhetene Fagbrev er ofte en fordel ved ansettelse Er det mer kunnskap og tid som skal til? Foretrekkes folk med annen kompetanse? 38 5 Helsearbeiderfaget Bruk av helsefaglig utdanning på videregående nivå Lærlinginntak i helsearbeiderfaget Ganske godt kjennskap til helsearbeiderfaget Holdninger til helsearbeiderfaget 49 6 Kjennskap og relevans hva mangler? Kjennskap og relevans Forskjeller mellom fagene 62 3

6 7 Å etablere nye fag Gjensidig påvirkning mellom arbeidsmarked og utdanningssystem Hva skal til for å etablere de nye lærefagene? Videre arbeid 69 Referanser

7 Forord Denne rapporten tar utgangspunkt i at fag- og yrkesopplæringen hittil i liten grad har etablert seg som en kvalifiseringsvei i viktige deler av de tjenesteytende næringene. Et viktig spørsmål er hva som er forutsetningene for å etablere fagopplæringen på disse områdene. Vi håper at rapporten gir noen begreper og data som kan gi et bedre utgangspunkt for å diskutere dette. Datagrunnlaget for rapporten er en kvantitativ kartlegging av virksomheters holdning til faglært kompetanse på noen av disse områdene, samt personlige intervjuer med enkelte virksomheter. Fafo vil takke HSH og YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund), som har tatt initiativ til prosjektet og finansiert det. Vi takker også de virksomhetsrepresentanter og lærlinger som har satt av tid til å bli intervjuet eller til å fylle ut spørreskjema. Oslo, april 2010 Torgeir Nyen 5

8 6

9 Sammendrag Fagopplæringen er ikke bare de tradisjonsrike fagene innenfor håndverk og industri. Fra Reform 94 og fram til Kunnskapsløftet har det blitt etablert nye fag rettet mot tjenesteytende arbeid i næringer og sektorer hvor det fra før ikke har vært tradisjoner for fagopplæring. Vår rapport tar utgangspunkt i at de nyere fagene rettet mot tjenesteytende næringer ikke har blitt etablert i arbeidslivet på samme måte som fag innen håndverk og deler av industrien. Yrkesutdanningen har ikke ledet fram til utdanningsbaserte yrker innen områder som for eksempel varehandel og kontor (Olsen, Høst og Michelsen 2008). Et sentralt spørsmål i denne rapporten er hva som skal til for å etablere et nytt fag. I hvilken grad er det mulig å skape tradisjoner for fagopplæring i deler av arbeidslivet som historisk sett har lagt lite vekt på denne opplæringsformen? Hva former virksomhetenes holdninger til de nyere fagene? Den empiriske delen av rapporten bygger på undersøkelser hvor vi har kartlagt virksomheters holdninger til fem av de nyere fagene: kontor og administrasjon, salg, IKT-service, logistikk og helsearbeiderfaget. Undersøkelsen er gjennomført blant et utvalg virksomheter som har oppgaver som noen av de nyere fagene kan være relevante for. En grunnleggende forutsetning for å etablere et lærefag er at fagkompetansen må gi en merverdi for virksomhetene; kompetansen må bidra til kvaliteten på arbeidet og verdiskapingen. Her viser undersøkelsen at de fleste virksomhetene mener at det å ha et fagbrev har betydning for kvaliteten på arbeidet, men et ganske stort mindretall er ikke enige, særlig når det gjelder salg og logistikk. Noen fag, for eksempel helsefagarbeider, etableres i deler av arbeidslivet som fra før er yrkesbaserte, det vil si at det finnes etablerte yrker som man kvalifiserer seg til gjennom formell yrkesutdanning på videregående eller høyere nivå. Virksomhetene er dermed vant til å forholde seg til det formelle utdanningssystemet som kvalifiseringsvei, noe som er en fordel for det nye faget. Utfordringen i slike arbeidsmarkeder er at yrkesstrukturen kan være ganske fasttømret og gi lite rom for et nytt fag og et nytt yrke. For helsearbeiderfaget er det imidlertid ryddet en åpning ved at hjelpepleierutdanningen og omsorgsarbeiderfaget er lagt ned. Dataene i undersøkelsen tyder da også på at helsearbeiderfaget vil kunne etablere seg raskt, selv om forholdet til sykepleierutdanningen kan bli en viss utfordring. 7

10 De fleste nyere fagene, for eksempel salgsfaget og logistikkfaget, etableres imidlertid i deler av arbeidslivet som er basert på interne kvalifiseringsveier eller er åpne arbeidsmarkeder. I interne arbeidsmarkeder har man ikke utdanningsbaserte yrker, her jobber man seg opp gjennom arbeidserfaring og deltakelse i internopplæring. Åpne arbeidsmarkeder er på sin side kjennetegnet ved at arbeidet er lite kompetansekrevende og kan utføres uten særlig forutgående opplæring. Varehandelen er et godt eksempel på interne arbeidsmarkeder, men hvor det også er et innslag av åpne arbeidsmarkeder i form av livsfasearbeid for ungdom og andre. I deler av arbeidslivet med interne arbeidsmarkeder, vil forholdet til internopplæringen være svært viktig. Dersom de nye fagene skal få noe mer enn en marginal rolle, må fagopplæringen få en plass i virksomhetenes opplærings- og kvalifiseringssystemer. Faget må videre gi en kompetanse som passer til inndelingen av arbeidsoppgaver i virksomhetene. Arbeidsoppgaver må være samlet i jobber/funksjoner som kompetansen passer til. I åpne arbeidsmarkeder og i flere interne arbeidsmarkeder er det ikke nødvendigvis dette som er de nye fagenes hovedutfordring, men problemstillingen er aktuell i alle arbeidsmarkeder, og særlig i de yrkesbaserte arbeidsmarkedene. Ikke bare må faget gi relevant kompetanse, det må også være konkurransedyktig i forhold til andre typer utdanning, for eksempel høyere utdanning. De empiriske undersøkelsene viser blant annet at: Kjennskapen til fagene er ikke spesielt god, unntatt til helsearbeiderfaget. Lærlinger får nokså sjelden jobb i virksomheten de var lærling i etter endt læretid. I kun en av tre virksomheter er det hovedregelen at lærlinger får jobb etterpå. Data fra andre kilder (Hagen, Nadim og Nyen 2009) tyder på at andelen som får jobb der de var lærling, ligger vesentlig lavere i disse fagene enn i tradisjonelle håndverksog industrifag. Halvparten av virksomhetene synes det er en fordel å ansette folk med fagbrev i disse fagene. I helsearbeiderfaget synes nesten alle det. Fagene har forskjellige konkurranseflater: IKT-servicefaget og helsearbeiderfaget konkurrerer særlig med høyt utdannede. Salgs- og logistikkfaget konkurrerer i større grad med ufaglærte. Tilgangen og prisen på personer med høy utdanning påvirker hvor stort rom det er for faglærte. Ganske mange foretrekker å ansette noen med høyere utdanning, særlig for arbeid innen helse og omsorg og IKT-service. I noen sektorer, som helse og omsorg, legger man stor vekt på formell utdanning, i andre sektorer, som varehandelen, betyr formell utdanning mindre. 8

11 Fagene har et potensial for å etablere seg bedre i arbeidslivet med mer informasjon og synliggjøring av gode eksempler: Mange virksomheter med en positiv holdning til faglærte har ikke ansatt noen med fagbrev. De som kjenner fagene godt, er mer positive til å ansette faglærte. Likevel har flere av fagene mer grunnleggende utfordringer: En god del virksomheter mener at fagkompetanse betyr lite for kvaliteten på arbeidet. Godt kjennskap til faget fører i liten grad til at man har et mer positivt syn på fagkompetansens betydning for kvaliteten på arbeidet. Personlige intervjuer tyder på at virksomheter legger mer vekt på personlige egenskaper og holdninger enn på fagbrev når det gjelder salgs- og logistikkarbeid. Fagene har litt ulik status i arbeidslivet: Det nyeste faget, helsearbeiderfaget, har best utsikter til å bli forankret i arbeidslivet: kjennskapen til faget er godt, sektoren har en tradisjon for en yrkesgruppe mellom ufaglærte og høyt utdannede, og helsefagarbeidere foretrekkes klart framfor ufaglærte. Sykepleiere vil også kunne bli foretrukket til arbeid som en helsefagarbeider kunne ha gjort, så tilgangen og prisen på sykepleiere vil ha betydning for hvor stort rom det er for helsefagarbeideren. Rommet vil likevel trolig være stort. Også i IKT-servicefaget er virksomhetene opptatt av formell kompetanse, og å ha fagbrev er en fordel framfor å være ufaglært. Virksomhetene vil likevel ofte helst ha folk med høyere utdanning, og faget har ikke noe «selvsagt» rom i arbeidsdelingen i virksomheten, i motsetning til helsefagarbeideren. Når det gjelder salgs- og logistikkfaget gir fagbrevet ofte ikke noe stort fortrinn for arbeid på disse områdene. Å ha fagbrev er et pluss og kan bety noe for kvaliteten på arbeidet, men personlige egenskaper og holdninger er vel så viktig for ansettelse. Det er derfor fortsatt et stort rom for folk uten fagbrev innen salg og logistikk. Kontor og administrasjonsfaget er i en mellomstilling. Også her er det et rom for personer uten fagbrev, men det er litt flere virksomheter som mener at kompetansen er verdifull for kvaliteten på arbeidet enn tilfellet er for salg og logistikk. Virksomheter som er opptatt av formell kompetanse og har mange med høyere utdanning, er mest positive til å ansette noen med fagbrev. Det tyder på at faget ikke konkurrerer så mye med høyt utdannede, men at faglærte løser andre oppgaver innenfor feltet. 9

12 Et nytt fag kan etableres på kort tid, slik som helsearbeiderfaget synes å kunne bli, men det kan også trenge tid for å bli etablert. Helsearbeiderfaget har særlige forutsetninger for å etablere seg i et yrkesbasert arbeidsmarked hvor det er ryddet plass for faget. De andre fagene kan også ha et potensial for å få en sterkere plass. Fag som har problemer med å markere at de gir en merverdi i forhold til ufaglærte, vil ha størst utfordringer. For å få til godt fungerende lærefag innenfor de delene av arbeidslivet som ikke er yrkesbaserte i dag, er det viktig at det er et tett samarbeid mellom utdanningssystemet og arbeidsmarkedssiden, hvor arbeidslivets behov står sentralt. Skal fagopplæringen fungere, må lærefagene få en naturlig plass i virksomhetenes opplærings- og kvalifiseringssystemer. Fagopplæringens innhold og struktur, arbeidsdelingen i virksomhetene og internopplæringen må tilpasses hverandre, noe særlig utdanningsmyndighetene må ta ansvar for, men også arbeidslivets organisasjoner. Det finnes en struktur for et slikt samarbeid gjennom Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY) og de faglige rådene hvor arbeidslivets organisasjoner og utdanningsmyndighetene deltar. I en slik prosess må man også makte å engasjere og involvere virksomhetsnivået. 10

13 1. Innledning 1.1 Fagopplæringens bakgrunn Både i Norge og i en rekke andre land er det for tiden stor politisk oppmerksomhet om videregående opplæring, og spesielt fag- og yrkesopplæringen. En viktig del av bakgrunnen er det store og økende antall unge som ikke fullfører videregående opplæring. I Norge er det i dag omtrent en tredjedel av hvert årskull som ikke fullfører videregående opplæring. Frafallet er spesielt stort i yrkesfagene. Årsakene til frafallet er mange og sammensatte. En del av forklaringen er at mange elever begynner i videregående opplæring med svake faglige forutsetninger fra grunnskolen. Mangel på lærlingplasser er en annen viktig årsak til forsinkelser og frafall. Det er et uttrykt politisk mål at så mange som mulig skal fullføre videregående opplæring, og en rekke tiltak diskuteres nå for å øke gjennomstrømmingen. Aktuelle tiltak for å redusere frafall må imidlertid ses i sammenheng med tiltak som kan ivareta arbeidslivets behov for kompetanse. For ungdom som søker seg til yrkesfag er det viktig å være sikker på at opplæringen gir en kompetanse som er etterspurt i arbeidslivet. Lærlingordningen i Norge var opprinnelig arbeidslivets opplæringsordning. Hovedformålet var å rekruttere og lære opp fagarbeidere med utgangspunkt i arbeidslivets behov for kompetanse. Spesielt innenfor de tradisjonelle håndverksyrkene har lærlingordningen lange tradisjoner. Ordningen var lenge svakt regulert og hadde et begrenset omfang. Den første lærlingloven av 1950 omfattet bare seks mindre håndverksfag. Etter hvert ble stadig flere fag lagt inn under loven. Midt på 1960-tallet var om lag 50 håndverks- eller håndverksrelaterte fag lagt inn under loven. Nå omfattet loven i tillegg en rekke industrirelaterte fag og fag for elektrikere og bilmekanikere. På 1960-tallet ble det også etablert fag for butikk, lager og kontor. Disse fagene ble imidlertid lagt ned allerede tidlig på 1970-tallet, fordi lærlingordningen ikke klarte å få noe fotfeste i denne delen av arbeidslivet (Høst 2008). Med Reform 94 ble det innført en generell rett til videregående opplæring for ungdom som hadde fullført grunnskolen. Målet var at så mange som mulig skulle fullføre en opplæring som førte fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Som ledd i reformen ble fag- og yrkesopplæringen gjort til en integrert del av videregående opplæring. Hovedmodellen for yrkesfagene ble to års opplæring i skole, fulgt av to års læretid i arbeidslivet. Modellen innebar at arbeidslivet påtok seg en vesentlig del av ansvaret for yrkesrettet videregående opplæring. Arbeidslivets involvering ble 11

14 stimulert fra statlige myndigheters side gjennom en økning av lærlingtilskuddet og ved å finansiere opplæring for instruktører i lærebedriftene. Disse tiltakene bidro til å redusere virksomhetenes kostnader og risiko ved å ta inn lærlinger. Lærebedriftene organiserte sitt samarbeid gjennom opplæringskontor og opplæringsringer. Slike samordningsmekanismer bidro til større langsiktighet og kostnadsdeling mellom bedriftene. I forbindelse med reformen ble det også etablert en rekke nye fag som rettet seg mot deler av arbeidslivet som hadde svake eller ingen tradisjoner med lærlingordningen som opplæringsform. Omsorgarbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget var nye fag rettet mot offentlig sektor. Samtidig gjorde man et nytt forsøk med etableringen av fag rettet mot salgs- og servicenæringen. Kontorfaget, butikkfaget og IKT-driftsfaget er eksempler på fag innen salgs- og serviceyrkene. Femten år etter innføringen av Reform 94 er det godt dokumentert at lærlingordningen og fagopplæringens status fremdeles er svært ulik i ulike deler av arbeidslivet. På tradisjonelle områder innen håndverk og industri er lærlingordningen vel etablert og institusjonalisert som opplæringsform og rekruttering til yrkene. På andre områder, som i handels- og servicenæringene, står ordningen derimot svakt. Samtidig er det slik at noen nye fag har fått en sterkere forankring enn andre. Videre vet vi at det er forskjeller mellom ulike virksomheter innen samme bransje. Mens noen virksomheter satser systematisk på kvalifisering og rekruttering av fagarbeidere, anser andre denne kompetansen for å være lite relevant for virksomhetens behov. Spørsmålet, som denne rapporten søker å belyse, er hvordan disse forskjellene kan forklares. Hvilke forutsetninger må være til stede for at et fag skal etablere seg som et hovedspor inn i et yrke? Hvilke faktorer har betydning for arbeidsgivernes vurdering av faglært kompetanse sammenlignet med andre typer kompetanse? I hvilken grad er det mulig å skape tradisjoner for fagopplæring i deler av arbeidslivet som historisk sett har lagt lite vekt på denne opplæringsformen? Et viktig formål med rapporten er å få et bedre grunnlag for å vurdere ulike tiltak som kan bidra til å gjøre fagopplæringen og lærlingordningen mer attraktiv og relevant for virksomheter innen handels- og servicenæringene. Selv om undersøkelsen ikke vil kunne gi definitive svar på spørsmålene som reises, bør den kunne gi et bedre grunnlag for videre diskusjon. 1.2 Hva vet vi fra tidligere forskning? Studier av fag- og yrkesrettet opplæring i ulike land peker på institusjonelle forutsetninger for en velfungerende lærlingordning på nasjonalt nivå blant annet på arbeidsmarkedsforhold og på det relative styrkeforholdet mellom staten og arbeidslivets organisasjoner. Eksempelvis framholder Olofsson og Wadensjö (2006) at regulering av ordningen gjennom lov- og avtaleverk er av stor betydning. Standardiserte kompe- 12

15 tansekrav, risikodeling mellom virksomheter og en næringsstruktur som stimulerer til langsiktige investeringer i kompetanse, er andre forhold som er av betydning. Grunnlaget for samarbeid og samspill mellom arbeidslivet og utdanningssystemet varierer ikke bare mellom land, men også mellom ulike deler av arbeidsmarkedet. Dette har blant annet sammenheng med hvordan arbeidsmarkedet er strukturert, hva slags kompetanse som etterspørres og belønnes, og hvordan dette virker inn på organiseringen av opplæringen. Eksempelvis kan man skille mellom interne, eksterne og bransjebaserte arbeidsmarkeder (Marsden 1986, Olberg 1995). Et kjennetegn ved interne arbeidsmarkeder er at nyansatte i hovedsak rekrutteres inn nederst i stillingshierarkiet. Gjennom en bred internopplæring gis arbeidstakerne mulighet for mobilitet langs interne karriereveier. I bransje- eller yrkesbaserte arbeidsmarkeder er dokumenterte ferdigheter på et visst nivå en forutsetning for å gå inn i et yrke. En forutsetning for utviklingen av slike arbeidsmarkeder er at det er etablert et institusjonelt rammeverk som går ut over den enkelte virksomhet. Eksterne eller åpne arbeidsmarkeder gir rom for rekruttering av ufaglært arbeidskraft, der utdanning spiller liten eller ingen rolle for rekruttering, og der mulighetene for videre avansement er begrenset. Fagopplæringen vil ha best vilkår for å etablere seg i bransje- eller yrkesbaserte arbeidsmarkeder. Også i interne arbeidsmarkeder vil ordningen ha et visst potensial, men da i første rekke som en dokumentasjonsordning. Imidlertid kan man tenke seg at det kan skje en prosess hvor fagopplæringen kan dekke deler av det kompetanseutviklingsbehovet som internopplæringen har dekket, og dermed omgjør dette arbeidsmarkedet til en kombinasjon av et internt og et yrkesbasert arbeidsmarked. I eksterne eller åpne arbeidsmarkeder eller arbeidsmarkedssegmenter vil lærlingordningen vanskelig kunne få en sterk forankring. En sterk forankring for fagopplæringen og lærlingordningen innebærer at virksomhetene i stor grad rekrutterer arbeidstakere gjennom fagopplæringen og at det er god tilgang på lærlinger fra videregående skole. De etablerte håndverks- og industrifagene er i en slik situasjon (Olsen m.fl. 2008). I andre deler av arbeidslivet stilles det i noen grad krav om fag- og yrkesopplæring, men fagarbeidere rekrutteres på andre måter enn ved å ta inn lærlinger fra videregående skole. Alternative rekrutteringsmåter kan være å ta inn voksne fagarbeidere eller ufaglærte som tar fagbrev gjennom den såkalte praksiskandidatordningen. Helse- og sosialsektoren har vært et aktuelt eksempel på denne typen arbeidsmarked. Varehandelen og store deler av servicenæringen er eksempler på en tredje type arbeidsmarked, der fagopplæringen og lærlingordningen tradisjonelt har spilt en marginal rolle for rekrutteringen av arbeidskraft. Her finner man en blanding av interne arbeidsmarkeder og åpne arbeidsmarkeder. En del jobber kvalifiserer man seg til internt, mens andre jobber i denne delen av arbeidsmarkedet like gjerne kan utføres av ufaglærte. I 2008 gjennomførte Hagen, Nadim og Nyen (2008) en spørreundersøkelse rettet mot personer som tok fagbrev i 2002, etter forutgående læretid (ikke praksiskandi- 13

16 dater). Denne undersøkelsen bekrefter at det er store forskjeller mellom ulike deler av arbeidslivet når det gjelder rekruttering, utvikling og bruk av kompetanse fra fagopplæringen. Én gruppe fagarbeidere befinner seg i utpreget fagspesifikke jobber. Disse er i deler av arbeidsmarkedet der fagbrevet framstår som den vanligste veien inn i yrket, og der det er vanskelig å skaffe seg nødvendig kompetanse på andre måter enn gjennom fagopplæringen. Til denne gruppen hører faglærte innen design- og håndverksfag, elektrofag og bygg- og anleggsfag. En annen gruppe har gått inn i yrker der grensene mellom fagene er mindre klart avgrenset enn i de fagspesifikke jobbene. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at personer med ulike typer fagbrev kan utføre samme type arbeid. Aktuelle eksempler er elektrofag og fagbrev innen teknikk og industriell produksjon. Den tredje gruppen med fagbrev befinner seg i deler av arbeidsmarkedet der fagopplæringen har en svakere forankring. Det viser seg blant annet ved at det er mindre vanlig å få jobb i bedriften de er lærling i etter endt læretid og at fagopplæringen ikke framstår som den vanligste veien inn i yrket. Likevel opplever de som har tatt fagbrevet at de har en fagkompetanse som er verdifull og godt tilpasset arbeidsoppgavene i jobben, noe som også tyder på at de får relevant arbeid. Til denne gruppen finner vi særlig de som har tatt fagbrev innen helse- og sosialfag. Den siste gruppen med fagbrev har i liten eller ingen grad hatt bruk for kompetansen de har fått gjennom fagopplæringen. I denne gruppen finner vi særlig personer med fagbrev i servicefag, men også i matfag og i design- og håndverksfag. Hvilke muligheter fagbrevet gir, avhenger ikke bare av hvilken kompetanse opplæringen faktisk gir, men i stor grad også av hvordan arbeidsgiverne vurderer denne kompetansen. Slike vurderinger kan være basert på god informasjon og grundig vurdering av ulike typer kompetanse. Vurderingene kan imidlertid også være basert på etablerte tradisjoner eller på arbeidsgivernes forestillinger om eller holdninger til ulike former for opplæring. De fleste arbeidsgivere legger stor vekt på å redusere usikkerhet. Dette kan blant annet føre til at arbeidsgivere velger å rekruttere arbeidstakere med en utdanningsbakgrunn de er godt kjent med fra før (Kvande og Rasmussen 1993). En arbeidsgiver som selv har høyskoleutdanning kan eksempelvis tenkes å foretrekke arbeidstakere med studiekompetanse (allmennfag) fra videregående skole eller høyere utdanning. Ved å gjennomgå et opplæringsløp tilegner man seg kunnskap og ferdigheter. Utdanning har imidlertid også en signalfunksjon overfor mulige arbeidsgivere, uavhengig av hva man faktisk har lært. Utdanningsvalg og karakterer gir signaler som arbeidsgivere kan ta i bruk for å vurdere potensielle arbeidstakere (Arrow 1973). Det å velge yrkesfag kan tenkes å gi positive signaler overfor noen arbeidsgivere, mens andre vil tolke signalene negativt. Arbeidsgiveres tolkning av signaler kan tenkes å henge sammen med tidligere kjennskap til og erfaringer med ulike former for opplæring, men det behøver ikke nødvendigvis å være noen slik sammenheng. 14

17 1.3 Problemstilling og avgrensninger Ulike land har i ulik grad en fag- og yrkesbasert struktur i arbeidsmarkedet. Mens noen land som Tyskland har sterke fagarbeidertradisjoner som bygger på fag- og yrkesutdanning, mangler andre land slike systemer. Norge er i en mellomposisjon i Europa med et utbygd system for fagopplæring, med mange fag, men hvor det likevel er en begrenset del av arbeidslivet hvor fagopplæringen spiller en stor rolle som kvalifiseringsvei for arbeid (Olsen, Høst og Michelsen 2008). Etablering av nye fag innenfor tjenesteytende virksomhet representerer et forsøk på å utvide virkeområdet for fagopplæringen til nye områder. I denne rapporten kartlegger vi virksomhetenes holdninger til ansettelse av personer med fagbrev innenfor de nyere fagene rettet mot servicesektoren og helse- og sosialsektoren. Vi har valgt ut fem fag som representerer en viss bredde av de nyere fagene rettet mot tjenesteytende virksomhet: kontor- og administrasjonsfaget salgsfaget IKT-servicefaget logistikkfaget helsearbeiderfaget. På disse områdene ble det første gang etablert lærefag i forbindelse med Reform 94. Flere av fagene er imidlertid i sin nåværende form av nyere dato, innført så sent som i forbindelse med Kunnskapsløftet. I dette prosjektet har vi kartlagt virksomhetenes holdninger til faglært kompetanse fra disse fagene, og hvor aktuelt det er for virksomhetene å ansette personer med slik kompetanse. De sentrale problemstillingene i denne rapporten: Hvorfor ansettes ikke faglært kompetanse fra de nyere fagene rettet mot tjenesteytende næringer i større grad? Hvilke forutsetninger må være til stede for å etablere et nytt fag? På den ene siden kan man tenke seg at fagene først og fremst har et innkjøringsproblem. Kanskje mangler virksomhetene kjennskap til hva slags kompetanse faglærte har, men verdsetter kompetansen når de først får erfaring med den? Kanskje det tar tid for et fag å finne sin plass i arbeidslivet, og at det er først når faglærte igjen begynner å rekruttere andre faglærte, at fagene for alvor blir etablert. I så tilfelle kan fagene ha et uutnyttet potensial, som kan realiseres bare ved å jobbe med virksomhetenes oppfatninger av faget. På den andre siden kan man tenke seg at virksomhetene har valgt bort fagopplæringen, fordi de ikke opplever innholdet som relevant i forhold til sine behov og/eller fordi 15

18 personer med annen bakgrunn og kompetanse kan gjøre jobben billigere eller bedre. I dette tilfellet er det ikke mangel på kjennskap som er problemet, men manglende relevans. I så fall er det behov for en prosess hvor man også vurderer om opplæringen må endres og tilpasses behovene i arbeidslivet, enten ved å endre innholdet i det enkelte fag eller ved å se på fagstrukturen. I de påfølgende kapitlene skal vi se på disse ulike mulige forklaringene på at fagopplæringen fortsatt står relativt svakt i store deler av tjenesteytende næringer. I det avsluttende kapittelet vil vi beskrive nærmere hvilke forhold som framstår som sentrale for å etablere nye fag i ulike typer arbeidsmarkeder. Vi må understreke at vi i denne rapporten utelukkende ser på fagene ut fra et etterspørselsperspektiv, det vil si på hvilke forhold som påvirker virksomhetenes holdninger til bruk av faglært kompetanse på videregående nivå. Forhold på tilbudssiden, det vil si hvor mange som tar fagbrev, har naturligvis også betydning for hvor utbredt faget blir i arbeidslivet. Det hjelper ikke om virksomhetene har positive holdninger til fagene dersom ungdom ikke søker seg til dem, og voksne ikke er interessert i å ta fagbrev. Et annet tema som ikke blir berørt, er konjunktursvininger på etterspørselssiden, som vil påvirke rekrutteringsbehovet og inntaket av alle grupper på kort sikt, også faglærte. 1.4 Innholdet i rapporten Kapittel 1 har presentert en historisk bakgrunn og et teorigrunnlag for problemstillingene i rapporten. Kapittel 2 beskriver datagrunnlaget som rapporten bygger på og hvilke avveininger som ligger bak de metodiske valg som er gjort. Resultater fra undersøkelsen om helsearbeiderfaget er presentert i et eget kapittel 5. Resultatene fra de øvrige fire fagene er presentert i kapittel 3 og 4. Kapittel 3 handler om hvordan faglært kompetanse fra de fire fagene brukes i arbeidslivet i dag, mens kapittel 4 beskriver virksomhetenes holdninger til slik kompetanse. Holdningene er et hovedtema for undersøkelsen. I kapittel 6 ses virksomhetenes kjennskap til fagene og vurderingen av fagenes relevans i sammenheng for å vurdere hva som kreves for å øke virksomhetenes interesse for å ansette folk med fagbrev. I kapittel 7 drøfter vi hvilke forhold som er sentrale for å etablere nye fag i ulike typer arbeidsmarkeder. 16

19 2. Metode og data Forskningsprosjektet har hatt som mål å kartlegge hvilke holdninger virksomhetene i tjenesteytende næringer har til å bruke faglært kompetanse fra videregående opplæring. Har det en merverdi å ansette personer med fagbrev? Har de en plass mellom høyutdanningsgrupper og ufaglærte? Når det er relativt liten etterspørsel etter faglærte innenfor mange av fagene, skyldes det at virksomhetene ikke har kjennskap til fagene? Eller har virksomhetene vurdert kompetansen som lite relevant? 2.1 Om fagene som er valgt ut Det er en god del fag som er rettet mot ansettelse innenfor tjenesteytende næringer. Vi har valgt ut fem fag som vi har kartlagt virksomhetenes holdninger til. Disse fem fagene er kontor- og administrasjonsfaget, salgsfaget, IKT-servicefaget, logistikkfaget og helsearbeiderfaget. Disse fagene representerer ikke hele bredden av fag rettet mot tjenesteytende næringer, men de dekker et relativt bredt spekter og en del av de større fagene. Et flertall av disse fagene hører ikke hjemme i en bestemt bransje, men skal gi kompetanse som kan brukes i arbeidsoppgaver som kan tenkes å finnes i mange ulike bransjer. Dette er typisk for fagene rettet mot tjenesteytende næringer. Eksempler på dette blant våre fem fag er særlig kontor- og administrasjonsfaget, salgsfaget og IKTservice. Noen av fagene retter seg likevel mot bestemte bransjer og deler av arbeidslivet. Blant våre fem fag er helsefagarbeider et eksempel på dette. Noen store fag rettet mot tjenesteytende næringer er ikke valgt ut. Dette er begrunnet nærmere i kapittel 2.2 nedenfor. 2.2 Virksomhetsundersøkelse og personlige intervjuer For de fem fagene har vi gjennomført en virksomhetsundersøkelse, bestående av et hovedutvalg og et delutvalg spesielt for helsearbeiderfaget. I tillegg har vi gjennomført personlige intervjuer med personer med ansvar for ansettelser i ni virksomheter, samt med lærlinger i de aktuelle fagene dersom virksomhetene har hatt dette. 17

20 Når det gjelder den kvantitative virksomhetsundersøkelsen, kunne man ha trukket et tilfeldig representativt utvalg blant alle landets virksomheter som har en aktivitet som kan karakteriseres som tjenesteyting. Vi har valgt å ikke gjøre dette. Vi har i stedet valgt å trekke et utvalg av virksomheter som finnes i medlemsregisteret til HSH, først og fremst for å øke svarprosenten. Man kan risikere at svarprosenten kan bli svært lav i virksomhetsundersøkelser, særlig hvis virksomhetene ikke har noen spesiell interesse for temaet for undersøkelsen. Ledelsen i HSH har oppfordret sine medlemsvirksomheter til å delta i undersøkelsen, noe som trolig har økt svarprosenten. Dessuten har vi hatt tilgang på e-postadresser, til dels til kontaktpersoner, noe som gjør det lettere å få undersøkelsen fram til rett person innenfor virksomheten. Å trekke utvalget fra HSHs register innebærer også en avgrensning av rekkevidden av undersøkelsen. Offentlig sektor inngår ikke her, vi kan derfor kun generalisere funn til privat sektor. Innenfor privat sektor har vi også klare skjevheter i utvalget, blant annet en overrepresentasjon av virksomheter innenfor detaljhandel. Valget om å trekke utvalget til den kvantitative undersøkelsen fra HSHs register har også følger for valget av fag. Ganske store fag som kokk og barne- og ungdomsarbeider er ikke valgt, fordi det er relativt få virksomheter i registeret som disse fagene vil kunne være relevante for. For å få en bredde i valget av fag har vi tatt med helsearbeiderfaget, selv om kommuner og helseforetak her vil være viktige mulige arbeidsgivere. Det er likevel en god del private virksomheter tilknyttet HSH innenfor helse og omsorg som faget også vil kunne være aktuelt for. Det ble gjennomført en pilotundersøkelse hvor spørreskjemaene ble testet ut på et mindre antall virksomheter, som ga tilbakemelding på hvordan undersøkelsen fungerte for dem. Piloten førte til at det ble gjort enkelte endringer i spørreskjemaene. Om utvalget i hovedundersøkelsen Til hovedundersøkelsen ble det trukket et tilfeldig utvalg av 1650 virksomheter fra HSHs medlemsregister. Virksomheter med færre enn to ansatte er ikke tatt med. I utgangspunktet ble 1700 virksomheter forespurt om å delta i undersøkelsen, men 50 virksomheter ble tatt ut av utvalget fordi de enten hadde feil kontaktdetaljer eller fordi de etter å ha svart på skjemaet viste seg ikke å tilhøre målgruppen for undersøkelsen. Av de 1650 gjenstående virksomhetene, har 554 virksomheter besvart undersøkelsen. Svarprosenten for hovedundersøkelsen er 34 prosent. Flertallet av virksomhetene er definert som detaljhandel, men virksomhetstypene personlig tjenesteyting, helse- og sosialtjenester, forretningsmessig tjenesteyting og engros er også representert med et visst antall virksomheter i utvalget. Undersøkelsen ble gjennomført i løpet av november og desember 2009, med en hovedutsendelse og en purring. 18

21 I undersøkelsen ble alle virksomheter stilt et innledende spørsmål om de har arbeidsoppgaver som fagene er relevante for. 1 Beskrivelsene av oppgavene er basert på læreplanene for de aktuelle fagene. Selv om det er et stort spenn av ulike typer oppgaver innenfor noen av disse arbeidsoppgavebeskrivelsene, begrenser dette undersøkelsen til virksomheter som har arbeidsoppgaver som fagene kan tenkes å være relevante for. Virksomheter som ikke har oppgaver på noen av områdene, faller utenfor målgruppen for undersøkelsen. Virksomhetene har bare svart på spørsmål som angår fag som retter seg mot de kategoriene av arbeidsoppgaver som virksomhetene har svart at de faktisk har. Om utvalget av helse- og omsorgsvirksomheter Utvalget til undersøkelsen om helsearbeiderfaget besto av alle virksomheter i HSHområdet som ble vurdert som relevante. Disse virksomhetene er i privat sektor, men mange er drevet av ideelle organisasjoner. Utvalget besto av 112 virksomheter virksomheter svarte på undersøkelsen, og svarprosenten er dermed 51 prosent for denne delen av spørreundersøkelsen. Flertallet av virksomhetene i denne delen av undersøkelsen er enten sykehjem (inkludert psykiatriske og somatiske sykehjem) eller rehabiliterings- eller opptreningssentre. Resten av virksomhetene er aldershjem, sykehus, virksomheter innen psykiatri og sykehotell. Over halvparten av virksomhetene i undersøkelsen har ansatte, mens svært få er små virksomheter med mindre enn 19 ansatte eller svært store virksomheter med flere enn 200 ansatte. Undersøkelsen ble gjennomført i løpet av november og desember 2009, med en hovedutsendelse og en purring. Virksomhetene i denne delen av utvalget er også stilt et kontrollspørsmål om de har helse-, pleie- eller omsorgsoppgaver, noe som begrenser undersøkelsen til virksomheter som har arbeidsoppgaver som helsearbeiderfaget kan være relevant for. 1 Ordlyden i spørsmålet var som følger: «Er det noen som utfører noen av de følgende oppgavene i din virksomhet? a) kontor og administrasjonsoppgaver, b) salg, kundebehandling og markedsføring av produkter, c) IKT-drift, bruker- og driftsstøtte, sikkerhet og forbedring av IKT-tjenester, d) logistikk: lagring og interntransport av varer og gods, sikring av last og klargjøring for forsendelse, e) vi har ingen av disse funksjonene.» 2 Totalt ble 115 virksomheter forespurt om å delta i undersøkelsen. En virksomhet ble tatt ut av bruttoutvalget fordi den var oppført med feil e-postadresse. Ytterligere to virksomheter ble tatt ut av utvalget fordi de svarte at de ikke hadde helse-, pleie- eller omsorgsoppgaver. Dermed består utvalget vi opererer med av 112 virksomheter. 19

22 Om de personlige intervjuene Innenfor hvert av de fem fagene har vi valgt ut to virksomheter som har relevante arbeidsoppgaver. I disse virksomhetene har vi snakket med en person som har ansvar for ansettelser og/eller kompetansespørsmål i virksomheten. I de virksomhetene som har hatt lærlinger i det aktuelle faget, har vi også intervjuet en lærling. I alt har vi gjennomført ni intervjuer 3 med virksomhetsrepresentanter og to intervjuer med lærlinger. Vi har ønsket å høre vurderinger og begrunnelser både fra virksomheter som ser etter folk med fagbrev og fra virksomheter som ikke gjør det. Virksomhetene er således ikke nødvendigvis representative for alle virksomheter som har salgsoppgaver eller logistikkoppgaver osv, men det er heller ikke hensikten med slike intervjuer. Hensikten er å få en nærmere forståelse av holdningene til fagkompetansen fra videregående opplæring og hva som er grunnlaget for disse holdningene. Intervjuene er gjennomført i perioden januar mars En virksomhet ble intervjuet om to fag. 20

23 3 Bruk av faglært kompetanse fra videregående opplæring Fagopplæring i fag rettet mot tjenesteytende næringer er et relativt nytt fenomen, som først og fremst oppsto i forbindelse med Reform 94, selv om forløpere fantes allerede på 60-tallet. Et særtrekk ved mange av de nyere fagene rettet mot tjenesteytende næringer er at ingen bestemt bransje eller næring har et spesielt eierskapsforhold til dem. Flere av disse fagene er rettet mot håndtering av arbeidsoppgaver som finnes i svært mange virksomheter, enten utskilt som egne funksjoner eller utført av personer som også utfører andre arbeidsoppgaver. Disse fagene kan derfor i prinsippet få et stort omfang dersom de oppfattes som relevante i virksomhetene, samtidig bæres de i liten grad fram av bestemte enkeltaktører. I spørreskjemaundersøkelsen har vi undersøkt hvor mange virksomheter i tjenesteytende næringer som har ansatt faglært kompetanse fra videregående opplæring i de fem fagene vi ser spesielt på: kontor og administrasjon, salg, IKT-service, logistikk og helsearbeiderfaget. Helsearbeiderfaget er omtalt for seg i kapittel 5, derfor omtales kun de fire første fagene her. Det vil variere mellom fagene hvor mange virksomheter som har arbeidsoppgaver som faget kan tenkes å være relevant for. I undersøkelsen er det kun virksomheter som har noen som utfører slike oppgaver, som har fått spørsmål om rekruttering/ansettelse av personer med fagbrev i de aktuelle fagene. At man har arbeidsoppgaver innenfor et bestemt område, behøver ikke å bety at arbeidsdelingen i virksomheten skaper en bestemt stilling ut av disse oppgavene. Noen beskrivelser av arbeidsoppgaver, som for eksempel kontor- og administrasjonsoppgaver, omfatter mange ulike typer oppgaver med ulike krav til de som skal utføre dem. 3.1 Kun hver fjerde virksomhet har ansatte med fagbrev De fire fagene har et visst fotfeste i arbeidslivet, men flertallet av virksomhetene har ikke noen ansatte med fagbrev på disse områdene, selv om de har arbeidsoppgaver innen kontor, salg, IKT og logistikk. Knapt en firedel av virksomhetene i undersøkelsen har minst én ansatt med relevant fagbrev til å utføre oppgaver innen henholdsvis kontor 21

24 Figur 3.1 Andel virksomheter som har ansatte med det aktuelle fagbrevet til å utføre ulike oppgaver. Målt som andel av virksomheter som har arbeidsoppgaver innenfor det aktuelle området. og administrasjon, IKT-service eller logistikk. Innen salg har en tredel av virksomhetene minst én ansatt med fagbrev. Undersøkelsen kan tenkes å måle for høye andeler ettersom virksomheter som har folk med fagbrev trolig vil være mer tilbøyelige til å svare på undersøkelsen enn andre. Størrelsen på virksomheten har litt å si for sannsynligheten for at det er ansatte med relevant fagbrev i en av de fire funksjonene i undersøkelsen. Ikke overraskende er det mer vanlig å ha noen ansatte med relevant fagbrev i store virksomheter med over 200 ansatte enn i mindre virksomheter. Rundt halvparten av de største virksomhetene har minst én med relevant fagbrev. Unntaket er innen kontor og administrasjon, hvor de største virksomhetene ikke skiller seg fra andre virksomheter. Det er små forskjeller mellom små og mellomstore virksomheter når det gjelder sannsynligheten for å ha ansatte med fagbrev. De minste virksomhetene med 0 5 ansatte skiller seg altså ikke ut med en lavere sannsynlighet for å benytte faglært arbeidskraft. Salgsfaget har som ventet et sterkere fotfeste i detaljhandelen enn innen andre deler av tjenesteytende næringer. For øvrig er det få tydelige forskjeller i hvor man finner faglærte mellom ulike deler av den tjenesteytende delen av arbeidslivet. Dette er i og for seg som ventet, fordi mange av fagene i liten grad «hører til» en bestemt bransje eller næring, i motsetning til mange av de eldre fagene innen håndverk og industri. 22

25 3.2 Arbeidsoppgavene utføres ofte av personer med annen videregående utdanning Det er relativt lite vanlig å ha ansatte med fagbrev til å utføre oppgaver innen kontor og administrasjon, salg, IKT-service eller logistikk. For å si noe om de ulike fagbrevenes plass og «konkurranseflater» i tjenesteytende næringer, er det relevant å se nærmere på kompetansen til de som pleier å utføre de aktuelle oppgavene. Virksomhetene i spørreskjemaundersøkelsen er derfor spurt om hvilken kompetansebakgrunn ansatte med slike arbeidsoppgaver vanligvis har. Utdanningsprofilen innen de ulike fagområdene varierer noe. Det er sjelden at hovedregelen er at de ansatte har fagbrev. Mellom 5 prosent (innen IKT-service) og 14 prosent (innen logistikk) av virksomhetene sier at det vanligvis er personer med det relevante fagbrevet som utfører de ulike oppgavene. Hvem er det så som jobber innenfor disse fagområdene i stedet? Først og fremst er det personer med annen utdanning på videregående skole-nivå, hovedsakelig allmennfaglig utdanning. Innen IKT-service er det derimot mest vanlig at de som utfører oppgavene har høyere utdanning. Over halvparten av virksomhetene benytter Figur 3.2 Hvilken kompetansebakgrunn som er mest vanlig blant de som utfører de ulike oppgavene. Prosent. 23

26 vanligvis ansatte med høyere utdanning til driftsoppgaver innen IKT. Tilsvarende skiller dette fagområdet seg ut ved at få virksomheter har ufaglærte ansatte. Logistikk er det andre ytterpunktet. Virksomhetene har sjelden ansatte med høyere utdanning til å utføre logistikkoppgaver. Til gjengjeld er det relativt mange ufaglærte som bare har grunnskoleutdanning. Hvilken utdanningsprofil vi finner på de ulike fagområdene sier noe om hvilke utdanninger fagopplæringen «konkurrerer» med. Konkurranseflaten er ikke først og fremst mot høyere utdanning eller yrkesfaglige utdanninger, men annen utdanning på videregående skole-nivå, hovedsakelig allmennfaglig utdanning. IKT-service er unntaket, hvor folk med fagkompetanse fra videregående nivå først og fremst «konkurrerer» med personer med høyere utdanning. 3.3 Lærlinginntak i tjenesteytende næringer Erfaringer med lærlingordningen fra andre fag kan være en faktor som gjør virksomhetene mer positive til å bruke faglært kompetanse. Av virksomhetene i undersøkelsen oppgir nesten tre av ti at de har relativt ferske erfaringer med lærlingordningen, enten ved at de har lærlinger nå eller at de har hatt lærlinger de siste fem årene. Tallet tre av ti kan være for høyt som uttrykk for disse delene av de tjenesteytende næringene generelt, fordi virksomheter med lærlinger kan være mer tilbøyelig til å ville svare på undersøkelsen. Vi kjenner ikke til data som gjør det mulig å sammenligne disse tallene med andre deler av arbeidslivet. Erfaringene med lærlingordningen trenger ikke å være fra noen av de fagene vi ser spesielt på. Det er svært få virksomheter (rundt 5 prosent) som har eller har hatt lærlinger i kontor og administrasjon, IKT-service eller logistikk. Virksomhetene med salgsoppgaver har i noe større grad erfaringer med lærlinger i faget, 16 prosent sier de har eller har hatt læringer i salgsfag (tidligere butikkfag). Mange av virksomhetene som har erfaring med lærlinger har altså hatt lærlinger i andre fag enn de som inngår i denne undersøkelsen. Det er med andre ord en del virksomheter som har kjennskap til fagopplæringen generelt, men som likevel ikke tar inn lærlinger i de fagene vi ser spesielt på. 35 prosent av virksomhetene i undersøkelsen som har erfaring med lærlinger, sier at lærlingene som regel får tilbud om jobb når læretiden er over. I tillegg oppgir knapt halvparten at lærlingene i noen tilfeller tilbys jobb. Flertallet av virksomhetene som har hatt lærlinger bruker dermed lærlingene som en potensiell kilde til rekruttering. Hvordan dette er for de fagene vi ser spesielt på, kan vi ikke si sikkert, fordi det er for få virksomheter i undersøkelsen som har hatt lærlinger i hvert av disse fagene. I en Faforapport fra 2009 (Hagen, Nadim og Nyen 2009) er det presentert individdata som viser 24

27 at andelen som får jobb etter endt læretid, er høyere i fag som sikter mot andre deler av arbeidslivet enn de tjenesteytende næringene. Innen faggrupper som bygg og anlegg, elektro og teknikk og industriell produksjon, får prosent av lærlingene jobb i samme virksomhet de var lærling i etter endt læretid. Innenfor servicefag og helse- og sosialfag er denne andelen mellom prosent. Det kan tyde på at selv virksomheter som har lærlinger i den sistnevnte typen fag, ikke nødvendigvis alltid har et aktivt forhold til å rekruttere denne typen kompetanse. Virksomhetene vil dessuten gjerne velge hvem de vil ansette ut fra personlig egnethet. Det kan også være at lærlingen selv ikke alltid er innstilt på en videre karriere i den bedriften han eller hun var lærling i, kanskje ikke en gang i den samme typen yrke. Noen vender tilbake til skolen og skaffer seg generell studiekompetanse etter at de har tatt fagbrevet. 25

28 26

29 4 Holdninger til faglært kompetanse på videregående nivå Det er dokumentert fra tidligere forskning at fagkompetanse på videregående nivå generelt ikke har samme klare plass i tjenesteytende næringer som innen håndverk og deler av industrien (Høst 2008, Hagen, Nadim, Nyen 2009). Det finnes enkelte unntak, men hovedbildet er at faglærte fra de nyere tjenestefagene ikke har klare nisjer i arbeidslivet, men må konkurrere med folk med annen kompetansebakgrunn. Dataene som er presentert i kapittel 3, støtter opp under dette bildet. Kapittel 3 viser også hvilke konkurranseflater mot annen kompetanse fire av fagene møter i praksis. Hovedhensikten med denne rapporten er ikke å kartlegge bruken av faglært kompetanse, men å kartlegge holdningene til det å rekruttere og bruke faglært kompetanse på videregående nivå på de aktuelle områdene. Gjennom dette kan man få en bedre forståelse av hvorfor virksomheter bruker eller ikke bruker denne typen kompetanse. Hva som er grunnlaget for disse holdningene, er også et sentralt tema. Det kan være avgjørende for problemoppfatningene og hvordan man vil jobbe videre med disse temaene. Hvis virksomhetene mangler en kultur for kompetanse og opplæring og mangler kjennskap til hva slags kompetanse faglærte har, er det kanskje virksomhetenes oppfatninger man bør jobbe med. Hvis virksomhetene derimot kjenner fagopplæringen, men opplever innholdet i fagopplæringen som lite relevant for sine behov, er det i større grad en utfordring for utdanningssystemet til å se på innholdet i fagopplæringen i det enkelte fag eller til å se på fagstrukturen. 4.1 Lite kjennskap til fagopplæringen blant virksomhetene En første forutsetning for at faglært kompetanse skal verdsettes og brukes i arbeidslivet, er at virksomhetene kjenner til hva denne kompetansen består i. Kjennskapen til fagene rettet mot tjenesteytende næringer er ikke spesielt god blant virksomhetene. Rundt fire av ti virksomheter i tjenesteytende næringer sier seg litt eller helt enige i at de har god kjennskap til hva slags kompetanse fagopplæringen i kontor og administrasjon, salg, IKT-service eller logistikk gir. Det vil si at flertallet av 27

30 virksomhetene ikke kjenner innholdet i fagbrevet særlig godt. Innholdet i fagbrevet i salgsfag og logistikk er noe mer kjent enn fagopplæringen i kontor og administrasjon og IKT-service (figur 3.2), men forskjellene er moderate. Figur 4.1 Andel som er litt eller helt enige i påstanden: «Jeg har god kjennskap til hva slags kompetanse fagopplæring i følgende fag gir». Kun et lite mindretall av virksomhetene har god kjennskap til de aktuelle fagbrevene. Andelen som er helt enige i at de har god kjennskap til fagene er på 11 prosent når det gjelder IKT-service og logistikk, 12 prosent når det gjelder kontor og administrasjon og 16 prosent når det gjelder salgsfaget. De fleste av fagene i de tjenesteytende næringene ble første gang etablert med Reform 94. De har derfor hatt en kort levetid, sammenlignet med håndverks- og industrifagene. De nyere tjenestefagene skulle dessuten finne en plass i deler av arbeidslivet hvor man manglet tradisjon for bruk av faglært arbeidskraft på andre områder. Særlig gjelder det offentlig sektor, som ikke omfattes av denne undersøkelsen, men også de tjenesteytende delene av privat sektor. Vår undersøkelse bekrefter at det i stor grad mangler en tradisjon for faglærte i de bransjene virksomhetene i undersøkelsen tilhører. Over halvparten av virksomhetene i undersøkelsen (56 prosent) sier seg litt eller helt enig i påstanden: «Det er ikke tradisjon for å bruke personer med fagbrev i denne bransjen.» En tredjedel (33 prosent) er uenige. Det er svært små forskjeller mellom virksomheter i de ulike fagområdene i undersøkelsen når det gjelder om de opplever at det er en tradisjon for bruk av faglærte. Mange virksomheter i tjenesteytende næringer har altså liten erfaring med fagopplæringen generelt og liten erfaring med fagbrev i fag rettet mot sine deler av arbeidslivet. 28

31 4.2 Fagbrev er ofte en fordel ved ansettelse Spørreskjemaundersøkelsen Det sentrale temaet i undersøkelsen er virksomhetenes holdninger til å ansette personer med fagkompetanse på videregående nivå. Når over halvparten av virksomhetene i tjenesteytende næringer i liten grad kjenner til den kompetansen fagbrev i de fire fagene i undersøkelsen gir, reiser det spørsmålet om hvordan personer med fagbrev stiller på arbeidsmarkedet i tjenesteytende næringer. Hvordan vurderer arbeidsgiverne denne kompetansen i en ansettelsesprosess? Virksomhetene kan: a) se fagbrevet som en forutsetning b) se fagbrevet som en fordel c) mene at det har liten betydning om man har fagbrev eller ei d) foretrekke folk med annen kompetanse. I spørreskjemaundersøkelsen er virksomhetene spurt om hvordan de ser på fagbrevet når de skal ansette personer for å jobbe med oppgaver innenfor henholdsvis kontor- og administrasjon, salg, IKT-service og logistikk. Over halvparten av virksomhetene innen alle fagområdene synes det er en fordel om ansatte har fagbrev i det aktuelle faget. Det er derimot få som mener det er en forutsetning for å kunne utføre oppgaven. Rundt en av ti virksomheter innen kontor og administrasjon, IKT-service og logistikk sier det er en forutsetning med fagbrev i det aktuelle faget. Innen salg er det enda færre som ser på fagbrev som en forutsetning enn i de andre fagene. I motsetning til enkelte håndverksfag (Hagen, Nadim og Nyen 2009) har disse fagene altså i liten grad klare nisjer hvor fagbrevet gir et unikt fortrinn for arbeid. Et betydelig mindretall av virksomhetene i undersøkelsen opplever ikke de aktuelle fagbrevene som en fordel når de skal rekruttere ansatte. Dette mindretallet varierer fra 20 prosent når det gjelder IKT-service til 39 prosent når det gjelder logistikkoppgaver. Derimot er det få som sier at de foretrekker ansatte med annen bakgrunn. Flest er det når det gjelder IKT-service. To av ti foretrekker folk med annen kompetanse enn fagbrev når de skal ansette noen til å jobbe med IKT-serviceoppgaver, mens det er svært få virksomheter med logistikkoppgaver som ikke ønsker personer med fagbrev. Salg og kontor og administrasjon ligger mellom IKT-service og logistikk. 29