Linda Boström Knausgård HELIOSKATASTROFEN. Oversatt av Monica Aasprong FORLAGET OKTOBER 2014

Transkript

1

2 Linda Boström Knausgård HELIOSKATASTROFEN Oversatt av Monica Aasprong FORLAGET OKTOBER 2014

3 Originalens tittel: Helioskatastrofen Copyright Linda Boström Knausgård 2013 Norsk utgave: Forlaget Oktober AS, Oslo 2014 First published by Modernista, Sweden Published under arrangement with Nilsson Literary Agency Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Innkjøpt av Norsk kulturråd Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 FØRSTE DEL

5 JEG FØDES AV en far. Jeg kløyver hodet hans. I et øyeblikk like langt som livet selv står vi rett overfor hverandre og ser hverandre inn i øynene. Du er faren min, sier jeg til ham med øynene. Faren min. Det er faren min som står foran meg i blodet på gulvet. Raggsokkene hans suger grådig til seg og farges røde. Blodet synker ned i det slitte tregulvet og jeg tenker: Øynene hans er grønne som mine. Hvordan jeg ved fødselen nå kan vite det? At øynene mine er grønne som havet. Han ser på meg. På den skinnende rustningen min. Han løfter hånden sin. Rører ved kinnet mitt med hånden. Og jeg løfter hånden min og lukker den rundt hans. Lener meg mot ham. Armene hans som omslutter meg. Vi gråter sammen. Varme, salte tårer og snørr renner ned over ansiktet mitt. Jeg vil ikke noe heller enn å stå slik sammen med faren min og kjenne varmen fra ham, lytte til hjerteslagene hans. Jeg har en far. Jeg er min fars datter. Disse ordene slår som klokker i meg inne i dette øyeblikket. Så skriker han. Skriket river alt i stykker. Jeg kommer aldri mer til å være nær ham. Aldri mer lene hodet mitt mot brystet hans. Vi har møtt hverandre og må straks ta farvel. Det eneste han kunne var å gi meg livet. Skriket presser sammen leppene mine, som vil rope til ham at han skal slutte. Du skremmer meg, vokser det inne i munnen min. Tinningene mine verker. All kjærlighet blir til vrede i brystet mitt. Som han skriker, tenker jeg og vil med en gang støte ham i hjertet med lansen for å få slutt på det. Jeg er redd. Bare et barn. Han slutter ikke å skrike. Han holder seg rundt hodet. Presser med de sterke hendene som for å lukke igjen det som er blitt åpnet.

6 Jeg tar av meg rustningen og gjemmer lansen i slagbenken. Da jeg går ut i verden for første gang har jeg hjelmen på meg. Jeg er tolv år da jeg dukker opp i denne bygda i nord. Jeg trasker barbeint ut i snøen. Jeg kommer ikke langt. Ei naken jente med gullhjelm på hodet. Dessuten er det mange som har sett ambulansen som hentet faren min etter at naboparet kom løpende for å høre hva som hadde hendt. Skriket hørtes lang vei. Og naboene som hadde sett meg i rustning på stuegulvet hos faren min, ville vite. Hadde jeg blitt holdt skjult? Hvem var jeg? Et barn som ingen hadde sett. Hvor var foreldrene mine? Det var kaotisk. Hva skulle jeg si? Jeg heter Greta, sa nabokona. Hvem er du? Jeg svarte ikke. Plutselig føltes tungen stor og uformelig, tjukk og i veien. Du må ha noe på deg. Hun tok av seg boblekåpen sin og la den rundt meg. Tok forsiktig, men bestemt tak ved albuen min og førte meg mot huset deres, som lå i samme gate som huset til faren min. På denne måten førte hun meg inn i husvarmen, som det tydeligvis heter, og inn på kjøkkenet hvor hun plasserte meg på en stol. Hva gjør jeg nå? Tankene surret rundt og jeg lengtet etter øynene til faren min. I stedet fikk jeg varm melk med honning og kanel, og klær. Jeg skal hjelpe deg, sa hun, da hun så at jeg bare stirret på klærne. Jenta mi. Her er truser, sånn ja. Først den ene foten, så den andre. Bra. Stillongs. Den er i ull, så du slipper å fryse. Vi har det kaldt her oppe nå. Det er over 20 minusgrader. Så underskjorten. Du kan få disse klærne. De er blitt for små til meg. Hun kledde meg opp fra topp til tå. Bukser og strikkeklær og alt det nå var. En jakke fikk jeg også, og lue

7 og votter. Jeg tenkte på rustningen i slagbenken og ville dit. Nå må du si hvem du er, sa Greta da melken var drukket opp og brødskiven med reinkjøtt var oppspist. Reinkjøtt, tenkte jeg og merket meg navnet. Den salte og blodige smaken. Jeg vil til faren min, sa jeg. Lille venn. Conrad har ingen barn. Han har meg, sa jeg, og reiste meg fra stolen. Greta så alvorlig på meg. Har han gjort deg noe? Conrad er jo litt annerledes. Nei. Skulle en far gjøre barnet sitt noe? Sitt eget? Har han holdt deg skjult? Greta var snill. Det forsto jeg, selv om jeg hadde mest lyst til å slå i stykker stolen jeg satt på og rasere huset, for det hun hadde sagt om faren min. Hun vet ikke bedre, tanken som kom til meg i de ordene roet meg ned, og jeg forsto to ting: At ingen noensinne ville forstå hvordan jeg hadde kommet til Conrads kjøkken, og at jeg derfor ville være ensom resten av mitt liv. Greta kjørte meg til barnevernskontoret i byen. Hun hadde ringt en telefon og jeg hørte ordene: Jente. Conrad. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan jo ikke ha jenta her. Og så dette: Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg trodd det hadde skjedd et mirakel. Mirakel. Det var det ordet som festet seg, og jeg visste ikke hvor jeg skulle legge ordet, så jeg kikket på Greta for å hindre at det kom flere ord ut av henne. Faren min ble rammet av akutt schizofreni, og ble skrikende sendt til sinnssykehuset i Skellefteå hvor de ikke tok det han fortalte på alvor og lindret hodepinen hans med så sterke medisiner at han selv til slutt ble i

8 tvil om det hadde skjedd. Men det visste jeg ikke nå, der jeg satt i Gretas bil og så ut på alt det hvite. Jeg trodde fortsatt at jeg skulle bo i huset med de skitne filleryene og de uvaskede vinduene. At Conrad skulle komme tilbake, og at vi skulle være far og datter slik det ble bestemt i det øyeblikk alt ennå var bra mellom oss. Snø. Snø. Jeg lærte meg ordet med det samme. Forsto at det var viktig. Det var det eneste jeg så bortsett fra veien og Greta. Reinen har det vanskelig i år. Samene driver dem lenger og lenger for å finne beite, men snøgrensen ligger helt nede i Stockholm. Og det er bare høst. Tenk. Så mye snø, og det er bare oktober. Oktober, tenkte jeg. Rein. Samer, tenkte jeg, og fikk øye på et rennende vann som trengte fram i landskapet. Elven, sa Greta. Vet du hva jeg sikter til? Jeg ristet på hodet. Elven. Elven. Vi er i byen om en time. De kommer til å spørre. Forstår du det? Jeg kikket ut gjennom ruten. Elven fosset fram som om den lekte. Den hoppet og vred seg. Jeg lente pannen mot vinduet og det var som om den sang, elven. Hjelmen lå ved siden av meg i baksetet. Jeg klappet den med hånden, og det at den lå der, gjorde meg rolig. Folk kommer til å snakke, vet du. Ei naken jente i huset til Conrad. Han er faren min. Resten vet jeg ikke, sa jeg. Nei, sa Greta og konsentrerte seg om kjøringen. Det verket inne i brystet og jeg så ut over snøen som lå på tregreinene, på åkrene og engene. Det er sorg, sa jeg til snøen. Det er den som gjør vondt og presser fram tårer. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ingenting om framtiden min. Hvem er jeg? spurte jeg snøen.

9 Byen nærmet seg. Trehus i flere etasjer. Menneskene som gikk i gata så ut som svarte fugler mot alt det hvite. De flokket seg og gled fra hverandre. De vet ingenting, tenkte jeg, og så: Er det her jeg hører hjemme? Blant dem? Vi har ingenting med hverandre å gjøre. Det så man der de skyndte seg fram. At vi ikke skulle bli kjent med hverandre. Jeg lukket øynene og husket øynene til Conrad. De rolige øynene som så på meg. Jeg ble plassert ut. Familien jeg skulle til hadde alltid ønsket seg ei jente. De hadde to gutter fra før. Dama fra barnevernet het Birgit og det var ikke mye med henne. Ikke mye vi sa til hverandre, for hun røykte hele tiden. Sigaretter, og røyken var overalt i rommet med telefonen og den tyttebærrøde almanakken som hun kikket i. Det er en vanskelig situasjon, men det skal nå alltids gå. Hun lød som Greta gjorde, og det var noe de gjorde her oppe. Noe som var felles. På utpust med røyken sa hun at det beste alternativet nok var Birgitta og Sven. Flotte mennesker. De har alltid villet ha ei jente, og nå smilte hun avventende mot meg som om hun krevde et smil til gjengjeld for at hun nå anstrengte seg så mye for min skyld. Jeg smilte ikke. Jeg snakket ikke. Jeg hadde ikke engang nevnt navnet til faren min, for det gikk ikke an å si det høyt i dette stygge rommet med bildet på veggen og skrivebordet og dama. Jeg hostet av røyken da hun spurte meg om jeg kunne tenke meg det. Kan du tenke deg det? sa hun. Kjekke folk. Virkelig normale og fine. Aktive i foreningslivet. Driver mye idrett. Sånt er jo viktig når man er så få. At man holder sammen. Det forstår du vel?

10 Jeg bor heller hos Greta, sa jeg til slutt. Selv om det ikke var sant. Jeg skulle til faren min. Hente rustningen og befri ham. Noen annen mulighet fantes ikke, siden jeg nå ville det så mye. Greta vil ikke ha deg, forstår du. Men jeg må vite, hostet hun. Hvordan du har kommet hit. Fortell. Det kommer til å kjennes bedre så snart du forteller. Hun tok en pause og tok dype trekk på sigaretten. Selv om det er forferdelig, føles det bedre etterpå. Alt ble stille. Jeg så på det hvite utenfor vinduet. Det slo meg hvor mange ord hun hadde brukt. Så mange ord for ingenting, tenkte jeg. Snøen var vakker, kom det i tanken min. Alt hvitt. Jeg tenkte at jeg kunne si det. Som et forsøk. Snøen er vakker. Barnevernet sa ingenting til det. Hun sa i stedet at hun hjalp mennesker som levde i nød under svært vanskelige forhold. Hvor er han? sa jeg. Hvor er faren min? Hun tok et trekk av sigaretten og tenkte lenge, så det ut til. Hun strøk med pekefingeren over skrivebords-underlaget. Du må ha et navn. Hun reiste seg, og kjolen vaiet og snaret seg rundt beina hennes da hun gikk bort til bokhylla med permene og katalogene, og hun tok fram én, en perm med rød rygg, før hun satte seg ned og så på meg. Du ser ut som en Anna, sa hun. Anna Bergström. Det lyder fint, sa hun og så på meg. Hun ble liksom sittende fast med blikket, så jeg kikket ut gjennom vinduet igjen, på all snøen som lå der ute og liksom ventet på meg. Slik kjentes det. Som om den ventet på meg.