Obligasjonsrett. Kursmateriale gruppe 1 og 2

Transkript

1 Kursmateriale gruppe 1 og 2 Bjarte Thorson 1/28/2010

2 Innhold Praktisk informasjon... 3 Kurstider og -steder... 3 Forberedelser... 4 Kontaktinformasjon... 4 Kursoppgave... 4 Oppgave 1 praktikum... 5 Oppgave 2 praktikum... 7 Oppgave 3 praktikum... 9 Oppgave 4 praktikum Oppgave 5 domsanalyse Oppgave 6 domsanalyse Oppgave 7 kontraktsanalyse Oppgave 8 praktikum Oppgave 9 praktikum Oppgave 10 praktikum Kursoppgave praktikum Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 2

3 Praktisk informasjon Kurstider og -steder Gruppe 1: mandag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson onsdag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson torsdag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson mandag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson onsdag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson torsdag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson mandag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson onsdag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson torsdag 08:15-10:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson onsdag 10:15-12:00 Kontraktsrett kurs 1 SE Rom B. Thorson Gruppe 2 : mandag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson onsdag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson torsdag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Auditorium B. Thorson mandag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson onsdag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson torsdag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson mandag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Auditorium B. Thorson onsdag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 3

4 torsdag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson onsdag 14:15-16:00 Kontraktsrett kurs 2 SE Rom B. Thorson Forberedelser Oppgave 1 og 2 forberedes til de to første gangene, dvs. 8. og 10. mars Kontaktinformasjon E-post: bjarte.thorson@jus.uio.no Telefon: Faks: Besøksadresse: St. Olavs gate 23, 0165 Oslo Postadresse: Institutt for privatrett, Postboks 6706 St. Olavs plass, 0130 Oslo Kursoppgave Kursoppgaven leveres i Fronter. Frist for innlevering er 25. mars 2010 (siste vanlige kursdag). Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 4

5 Oppgave 1 praktikum Peder Ås driver reisebyrå i Lillevik og er en driftig herremann - byrået går godt og nyter høy anseelse i bransjen og blant kundene. Han har spesialisert seg på forretningsreiser. I juni 2002 får Peder tilbud å bli franchisetager i reisebyråkjeden Ryk og Reis. Peder anså dette som en mulighet til å forøke sin omsetning slik at han kunne drive enda bedre, og han aksepterte derfor franchiseavtalen. Ryk og Reis hadde allerede etablert et nett med "underliggende" reisebyråer rundt omkring i Norge som alle var franchisetagere i kjeden. Peder krevet og oppnådde, i likhet med de andre franchisetagerne, eksklusivitet for forretningsreiser og feriereiser innenfor sitt område (Lillevik). Peder skulle altså slippe at kjeden etablerte seg med en "konkurrent" innenfor hans område. Dette ble kontraktsfestet i franchiseavtalen som ble inngått i juli Kontrakten skulle løpe ett år av gangen etter en minimumsperiode på 2 år, dersom oppsigelse ikke gis skriftlig med 9 måneders varsel. Oppsigelse skulle etter kontrakten bare kunne skje på saklig grunnlag og det var spesielt nevnt at det ikke regnes som saklig grunnlag at "franchisegiveren ønsker å overta virksomheten i en franchisetagers territorium, dersom franchisetageren har overholdt avtalen og vist tilfredsstillende markedsutvikling". Peders forventninger ble innfridd, ettersom kjeden Ryk og Reis, slo godt an i markedet, og Peders omsetning økte ytterligere, særlig innenfor hans spesialområde forretningsreiser. Ledelsen i kjeden var godt fornøyd med ham. Peder var likevel litt usikker med hensyn til hva fremtiden måtte bringe. Han inngikk derfor avtale i april 2005 med Ryk og Reis om at han "kjøper eneretten til bruken av navnet Ryk og Reis, samt eneretten til å være medlem av Ryk og Reiskjeden i Lillevik". Dette var egentlig ikke nødvendig, fordi disse rettighetene var tilsagt ham i franchiseavtalen. Han ville imidlertid gardere seg mot sånne ting som at Ryk og Reis gikk konkurs o l. I juli 2005 ble det fattet en "strategisk" beslutning av styret i Ryk og Reis sentralt at kjeden skulle selges til konkurrenten Gullivers reiser. Man hadde først vurdert både salg av aksjene i Ryk og Reis og fusjon med Gullivers, men ble stående ved at "innmaten" i Ryk og Reis, dvs alle aktiva, herunder franchiseavtalene, skulle selges. Deretter skulle Ryk og Reis likvideres (oppløses). [Legg til grunn at Ryk og Reis, Gullivers og Peders selskap er forskjellige selskaper som hver for seg er selvstendige rettssubjekter som kan ha partsstatus i avtaleforhold]. Peder mottok et tilbud om å bli franchisetager i den nye kjeden. Han fant imidlertid fort ut at avtaleutkastet var ufordelaktig for ham, idet ham måtte avse sitt hovedområde forretningsreiser til en annen franchisetager, som allerede var etablert i Lillevik i kjeden Gullivers reiser. Til gjengjeld skulle han overta dennes portefølje innenfor fritidsreiser, men porteføljen utgjorde økonomisk sett bare halvparten av Peders omsetning innenfor forretningsreiser. Han avslo derfor tilbudet. Partene forsøkte å løse tvisten dem i mellom ved forhandlinger, men Peder lot seg ikke rokke. Han ble særlig oppbragt over at Gullivers franchisetager i Lillevik av Ryk og Reis/Gulliver i fremtiden fikk bruke navnet Ryk og Reis for forretningsreisedelen av sin virksomhet (Ryk og Reis/Gullivers reiser). Da han ikke kom noen vei med Ryk og Reis/Gullivers, hevet han avtalen med Ryk og Reis og gikk inn i et tredje franchisesystem, Forretningsreiser, hvor han fikk eksklusivitet i Lillevik. Ryk og Reis og Gullivers reiser mente at Peder hadde misligholdt avtalen med Ryk og Reis og krevet at han skulle fortsette som franchisetager nå for Gullivers, som lovet å oppfylle Ryk og Reis sine forpliktelser, bortsett fra endringen vedrørende forretningsreiser/feriereiser. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 5

6 Peder hevdet at det ikke forelå noe mislighold fra hans side. Han måtte stå fritt til å inngå franchiseavtale med ny kjede, fordi Gullivers reiser etter hans mening ikke uten hans samtykke kunne være berettiget til å overta som franchisegiver i kontraktsforholdet med ham. Han hevdet subsidiært at det innebærer et hevningsberettiget mislighold av avtaleforholdet med ham, at han måtte bytte portefølje med den følge at omsetningen hans ville synke så betydelig som foran nevnt. Peder krevet erstatning for tap han hadde lidt ved å måtte gå over til ny kjede. Tapet var uomstridt kr og var basert på en periode fem år fremover hvor han ville ha lavere omsetning/fortjeneste i den nye kjeden. Ryk og Reis/Gullivers avviste kravet. Peder hevdet at han uansett måtte ha eneretten til å bruke Ryk og Reis navnet i Lillevik, og at det således ville være mislighold fra Ryk og Reis/Gullivers at representanten for Gullivers i Lillevik fikk rett til å bruke Ryk og Reis navnet for sin forretningsreisedel. Han krevet erstatning for dette - kr som var basert på en tapsperiode fem år fremover, og mente seg berettiget til dette helt uavhengig av utfallet av sakens øvrige tvistepunkter. Herover forfattes en betenkning hvor såvel de prinsipale og subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres. Faktiske tilleggsopplysninger om franchising: Legg til grunn følgende faktaopplysninger om franchising og franchisingavtaler: Franchising innebærer at et foretak utarbeider et helhetlig, detaljert konsept for hvordan varer og/eller tjenester skal føres ut til kundene (privatpersoner, bedrifter eller andre) og deretter med kontrakt knytter til seg andre foretak, som er eiermessig selvstendige, men som i et tett, langsiktig samarbeid får rett og plikt til å gjøre bruk av forretningskonseptet i eget navn, for egen regning og risiko mot vederlag til konseptets "eier". Sistnevnte betegnes franchisegiver, mens medkontrahenten kalles franchisetager. Franchisetagers bruk av forretningsideen baseres på at foretaket får en utnyttelsesrett til franchisen: Et konsist og planmessig utformet sett av regler eller retningslinjer for hvordan franchisetaper skal drive sin virksomhet hvis anvendelse er forbundet med rett og plikt til utnyttelse av visse immaterialrettigheter/forretningskjennetegn/know-how. Franchisegiver styrer systemet streng og kontrollerer at alle franchisetapere utnytter franchisen på samme måte, slik at det oppnås en markedsmessig identitet mellom deltagerne. Utad vil franchisesystemet fremstå som en enhet, fordi deltagerne opptrer med samme navn og kjennetegn, samme forretningsprofil, tilnærmet samme sortiment, priser, markedsføring osv. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 6

7 Oppgave 2 praktikum Peder Ås, som drev et mellomstort entreprenørfirma med 5-10 ansatte, hadde inngått kontrakt med Lillevik kommune om å bygge ny kai. En del av arbeidene besto i å plassere stålrør i havbunnen. Da Peder Ås ikke hadde maskiner for denne type arbeid, tok han i 2001 kontakt med Lars Holm, som drev et eget maskinfirma omtrent på størrelse med Peder Ås', med sikte på å inngå kontrakt om utførelsen av stålrørsarbeidene. I løpet av forhandlingene mellom Peder Ås og Lars Holm ble det utvekslet noe korrespondanse. I et brev skrev Peder Ås at avtalen skulle reguleres i henhold til standardavtale S 100. Denne var utarbeidet av et utvalg av representanter for forskjellige organisasjoner innen bygg- og anleggsbransjen S 100 var den siste reviderte utgaven av denne standardavtalen som tidligere var benevnt S 10. S 10, som var alminnelig kjent blant bransjefolk, var 10 år gammel da den et år før forhandlingene mellom Peder Ås og Lars Holm startet, var blitt revidert og gitt benevnelsen S 100. Etter at forhandlingene var avsluttet, hadde Peder Ås og Lars Holm i fellesskap kontaktet advokat som hjalp dem med å utforme den skriftlige avtalen. Kontraktssummen var en halv million kroner. I avtalen sto det at de spørsmål som ikke uttrykkelig var regulert, skulle reguleres i henhold til S 10, men standardavtalen var ikke vedlagt. Det var i den skriftlige avtalen uttrykkelig sagt at siste frist for å fremsette reklamasjoner for dårlig arbeid var 1 år fra overleveringen, men forøvrig sto det intet om krav i anledning av dårlig arbeid. Dette samsvarte med S 10, mens den tilsvarende frist i S 100 var 5 år. S 100 hadde også bestemmelser om at det skulle beregnes dagmulkt på kr 1000,-pr. dag ved forsinket ferdigstillelse, og at forsinkelsesansvar forøvrig ikke kunne gjøres gjeldende ved siden av dagmulkt. S 10 hadde ikke bestemmelser om dagmulkt. Partenes avtale inneholdt ikke spesielle bestemmelser om følgen av forsinket ferdigstillelse. Lars Holm benyttet en maskin som var plassert på en flåte. Under arbeidet fikk flåten så stor krenging at maskinen med føreren ombord gikk i havet. Både Lars Holms og Peder Ås' arbeider sto stille i fem dager, mens maskinen ble reparert. Dette medførte at Lars Holm var ferdig med sine arbeider 10 dager etter 31. oktober 2001 som var avtalt ferdigstillelsestidspunkt. Dessuten måtte Peder Ås rette opp noen av Lars Holms arbeider. Følgen var at Peder Ås ikke fikk ferdigstilt sine arbeider til kommunen i rett tid. Han måtte akseptere kommunens dagmulktskrav på kr ,-. Dagmulkten var kr 4000,- pr. dag. I tillegg hadde Peder Ås lønnsutgifter til egne arbeidstakere, som ikke kunne sysselsettes med inntektsgivende arbeid de 5 dagene arbeidene til Lars Holm sto stille mens maskinen ble reparert etter oppholdet i saltvann tilsammen kr ,-. Det måtte også utføres endel utbedring av de arbeidene Lars Holm allerede hadde utført på kr 5000,-. Dessuten medførte den forsinkede ferdigstillelsen av arbeidene etter kontrakten med kommunen at Peder Ås kom for sent i gang med arbeidene etter en annen kontrakt. Det måtte arbeides overtid for tilsammen kr ,- for å unngå å komme i et forsinkelsesansvar etter denne kontrakten. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 7

8 I en rapport det lokale Arbeidstilsynet skrev etter ulykken, ble det slått fast at Lars Holms maskinfører hadde opptrådt uaktsomt ved utførelsen av arbeidene og at Arbeidsmiljøloven var overtrådt. Lars Holm bestred ikke denne konklusjonen i rapporten fra Arbeidstilsynet. Rapporten forelå først i april Like etter fremsatte Peder Ås skriftlig krav på erstatning for samtlige utgifter og tap han hadde hatt som følge av dårlig arbeid og forsinket ferdigstillelse fra Lars Holms side. Det var på det rene at dette kravet ikke hadde vært fremsatt tidligere. Lars Holm bestred kravet på erstatning. Han viste til at det var bortfalt som for sent fremsatt. Dessuten gjorde han gjeldende at det var en feil når det i avtalen var henvist til S 10. I korrespondansen forut for avtaleinngåelsen hadde Peder Ås vist til S 100. Han gjorde gjeldende at Peder Ås kun var berettiget til dagmulkt på kr 1000,- pr. dag. Uansett var ikke alle Peder Ås' krav erstatningsberettigede. Peder Ås gjorde gjeldende at han ikke var bundet av dagmulktsklausulen i S 100. I avtaledokumentet hadde partene henvist til S 10. Drøft og avgjør: 1. Hvorvidt erstatningskravet er for sent fremsatt, 2. hvorvidt Lars Holms ansvar begrenser seg til dagmulkt på kr 1000,- pr. dag, og 3. dersom Lars Holms ansvar ikke er begrenset til dagmulkt, hvilke tapsposter som kan kreves erstattet. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 8

9 Oppgave 3 praktikum Peder Ås hadde i noen år drevet radio- og tv-forretning i Strandvik. I mai 1983 ble han oppsøkt av Lars Holm som drev agenturforretning i Storby, og som Ås i et par år hadde kjøpt videospillere gjennom. Holm opplyste at han hadde fått generalagenturet for Norge for en japansk-produsert personlig datamaskin (PC), «Supra», som han nå ville innarbeide på det norske marked som «hjernen til bruk i hjem og skole». Ås ble tilbudt å være forhandler for «Supra» i Strandvik og i nabokommunen Utbygda. Han skulle forhandle maskinen i eget navn og for egen regning og få godtgjørelse i form av rabatt. Ås påtok seg å forsøke, og de ble enige om at det etter en prøveperiode på ett år skulle settes opp en skriftlig avtale som grunnlag for forhandlerforholdet. Det viste seg at salget i prøveperioden ble beskjedent. Holm henvendte seg derfor til Ås og foreslo at man skulle prøve å få øket salget ved at det for Holms regning ble avertert i flere aviser og ved at Ås holdt demonstrasjoner på skolene i Strandvik og Utbygda. Dette var Ås villig til under forutsetning av at han fikk en skriftlig avtale som anga hans rettigheter og plikter som forhandler. Holm loven å komme tilbake til saken så snart som mulig. En uke senere, den 25. mai 1984, kom det følgende brev fra Holm til Ås: «Vedrørende salg av SUPRA PC for hjem og skole: Under henvisning til samtale bekreftes følgende: Fra blir maskiner som leveres i ditt distrikt fakturert på ditt firma med 25 prosent rabatt. Markedsføringsomkostningene vil bli dekket av mitt firma.». Ås hadde ventet seg et avtaledokument, men fant etter en viss betenkning Holms brev tilstrekkelig som grunnlag for forhandlerforholdet. Annonsekampanjen og demonstrasjonene førte til en betydelig salgsøkning. Den japanske leverandøren som også produserte andre elektroniske apparater. var imidlertid av forskjellige grunner ikke fornøyd med Holm som generalagent for Norge. Japaneren innledet derfor forhandlinger med et annet firma, A/S Maximum, som så pr. 1. april 1986 overtok generalagenturet for Norge for alle produkter fra den japanske leverandøren. Mellom Maximums hovedaksjonær og direktør, Ole Vold, og Lars Holm ble det inngått avtale om at Holm skulle få overta en mindre aksjepost i Maximum og få stillingen som salgsdirektør i selskapet. Holm tiltrådte straks stillingen som salgsdirektør, og avviklet sitt eget firma. Holm sendte nå på eget initiativ brev til alle dem som hadde vært hans «Supra»-forhandlere, deriblant Peder Ås, der han redegjorde for forandringen på importørplanet og ba dem fortsette som forhandlere, nå for Maximum. Ås svarte straks skriftlig at han var villig til å fortsette. Ole Volds fetter, Hans Tastad, drev et mindre verksted for skipselektronikk i Utbygda. Han hadde ved et par anledninger foretalt retting av feil på «Supra»-maskiner. Da han fikk høre at Maximum hadde overtatt generalagenturet, henvendte han seg til sin fetter og sa seg interessert i å drive salg av «Supra» som en bigeskjeft. De maskinene han hadde rettet feil på. hadde vært levert av Peder Ås, og Tastad pekte på at det måtte være ugreit at folk var nødt til å ta båten helt inn til Strandvik hvis de skulle se på PC. Ole Vold, som ikke hadde satt seg nærmere inn i hva Ås' forhandleroppdrag omfattet, gav Tastad anledning til å ta opp bestillinger på «Supra». Tastad skulle ha en provisjon på 20 prosent. Avtalen mellom Vold og Tastad var muntlig og verken Holm eller Ås ble underrettet om den. I løpet av et par måneder ble det solgt i alt 12 PC'er gjennom Tastads verksted. Lars Holm ble oppmerksom på forholdet allerede da de første bestillingene kom inn. Han tenkte straks på at Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 9

10 han måtte ta dette opp med Vold, men Vold var da i Tokyo, og Holm - som hadde mye å stå i som salgsdirektør - glemte å nevne saken for ham da han kom tilbake til Storby. Holm kom først på saken igjen da Ås etter en tid ringte og beklaget seg over at han hadde fått en konkurrent i sitt eget distrikt. Ås viste til Holms brev av 25. mai 1984 der Ås' forhandleroppdrag var nærmere bekreftet. Han hevdet videre at han hadde fått eneretten til å forhandle «Supra» også i Utbygda. Selv om brevet ikke hadde brukt ordet enerett, var, hevdet han, eneretten iallfall fastlagt i den forutgående muntlige avtale. Brevet måtte, fremholdt Ås, ansees som en bekreftelse på den muntlige avtale i sin helhet, ikke bare på de punkter som var særskilt nevnt. Han gjorde gjeldende at avtalen i sin helhet gjaldt for Maximum slik den var inngått av Holm. Under henvisning til dette krevde Ås at Maximum snarest skulle sørge for at Tastads salg av «Supra»-maskiner opphørte. Ås forlangte videre erstatning for sitt tap ved at Tastad hadde solgt til kunder i det distrikt som var reservert for Ås. Erstatningskravet var prinsipalt rettet mot Maximum, subsidiært mot Holm og mot Tastad. Vold hevdet på vegne av Maximum at avtalene mellom Holm og Ås ikke var bindende for Maximum. Vold viste til at Holm aldri hadde nevnt avtalene for ham, og at han derfor måtte regne med at slike avtaler ikke forelå. Iallfall hadde Vold ingen grunn til å regne med at det forelå avtaler om enerett innenfor bestemte distrikter. Subsidiært hevdet Vold atavtalene mellom Holm og Ås ikke hadde gitt Ås noen enerett til salg i distriktet. Maximum kunne således verken være forpliktet til å frata Tastad salget av PC-er eller til å betale erstatning til Ås. Atter subsidiært hevdet Maximum at en avtale med Ås under enhver omstendighet måtte være oppsigelig, slik at Maximum ikke kunne ha forpliktelser ut over en rimelig oppsigelsestid. Dessuten måtte det tas hensyn til at uten Tastads innsats ville det ikke ha blitt solgt så mange PC-er i Utbygda. Holm og Tastad hevdet begge at det ikke forelå grunnlag for det erstatningskrav som Ås hadde gjort gjeldende mot dem. Herover forfattes en betenkning, hvor så vel de subsidiære som de prinsipale spørsmål drøftes og avgjøres. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 10

11 Oppgave 4 praktikum I. I 2003 utviklet bildeleprodusenten, Alubildeler AS (heretter Alubildeler), og bilprodusenten, Raskbil AS (heretter Raskbil), i fellesskap en bilramme i aluminium. Bilrammen var basert på innovativ teknologi og design. Bilrammen skulle benyttes i Raskbils nye bilmodell, som var planlagt presentert på en internasjonal bilmesse i september I februar 2004 inngikk Alubildeler og Raskbil en kontrakt for leveranse av slike rammer i året over en femårsperiode. I henhold til denne avtalen skulle Alubildeler produsere rammene etter de spesifikasjonene som var utviklet i samarbeid med Raskbil. Leveringstiden var regulert i kontrakten, og tok hensyn til Raskbils produksjonstid, lagringskapasitet og salgsprognoser. En særskilt tidsplan i kontrakten regulerte leveringen av 500 rammer i perioden mai 2005 til september Denne tidsplanen skulle muliggjøre lanseringen av den nye modellen på den internasjonale bilmessen. Lanseringen på messen ble ansett som vesentlig ved markedsføringen av den nye bilmodellen. Bilrammen var ment å skulle tåle spenningene som fulgte av den nye designen. Det var derfor nødvendig med aluminium av høy kvalitet. Raskbil og Alubildeler valgte en legering som kun tre metallprodusenter på verdensbasis kunne tilby. Produksjonen av denne legeringen forutsatte en avansert teknologi og omfattende investeringer. Ingen av de tre metallprodusentene hadde gjennomført slike investeringer i mer enn kun deler av sine produksjonsanlegg. Av denne grunn var produksjonskapasiteten relativt begrenset på verdensbasis. Etter en vurdering av de tre metallprodusentene, valgte Alubildeler å inngå kontrakt med en av dem, Alutech AS (heretter Alutech). Dette firmaet ble av Alubildeler antatt å sikre en mer pålitelig forsyning på lang sikt enn de øvrige konkurrentene. Kontrakten ga Alutech eksklusiv rett og plikt til levering av aluminium til Alubildeler. I kontrakten ble kvaliteten på aluminiumen, leveransens volum og leveringstidspunktet nærmere spesifisert. Leveringstidspunktet ble tilpasset Alubildelers produksjonstid, lagringskapasitet og forpliktelser overfor Raskbil. De første leveransene var ment som en pilotproduksjon av den nye bilmodellen, og skulle leveres i perioden desember 2004 til februar Kontrakten forutsatte deretter produksjon av 500 rammer øremerket for lanseringen av bilen på bilmessen, med levering fra mars Legeringen som ble valgt for produksjon av bilrammene, AA 7108, tilhørte 7000-serien. Innen faglitteraturen var det på avtaletidspunktet kjent at 7000-serien kunne skape korrosjonsproblemer (påvirkning av metall som følge av en kjemisk reaksjon), men denne legeringen var ny og nokså uprøvd. Alutech var klar over problemet, og var i tvil om legeringen var egnet for formålet. Men det ble antatt at så anerkjente og høykompetente bedrifter som Alubildeler og Raskbil hadde gjort de nødvendige undersøkelser av hvorvidt legeringen var egnet for produksjon av bilrammer, og Alutech tok derfor ikke opp problemstillingen. Alutech startet produksjonen i henhold til kontraktsspesifikasjonene, og leverte metallet i perioden desember 2004 til februar 2005 i henhold til tidstabellen i kontrakten med Alubildeler. I februar 2005 oppdaget Alubildeler at legeringen korroderes hvis den er utsatt for fuktighet og at den derfor er helt ubrukelig for bilrammer. Alubildeler henvendte seg straks til Alutech med beskjed om at man anså dette som en vesentlig mangel, og at man av den grunn nektet å betale Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 11

12 for metallet som ble levert. Alutech avviste dette, og krevde full betaling under henvisning til at selskapet hadde oppfylt sine forpliktelser etter avtalen. Drøft og avgjør rettsspørsmålene som tvisten reiser. II. Alubildeler og Alutech ble etter dette enige om at det skulle brukes en annen legering for resten av kontraktstiden. Den nye legeringen var basert på AA 7108, men hadde noen forbedringer som gjorde at metallet ikke kunne korroderes. Våren 2005 gikk kraftprisen dramatisk i været. Som følge av at aluminiumsproduksjon er en meget kraftintensiv industri, økte prisen på aluminium tilsvarende. Alutech innså at den prisen som ble kontraktsfestet med Alubildeler var meget lav i forhold til aluminiumsprisen i det nye markedet. Alutech kunne nesten fordoblet prisen ved å inngå tilsvarende kontrakt i dette markedet. På tross av dette oppfylte Alutech sine forpliktelser overfor Alubildeler i noen uker. I april 2005 økte imidlertid kraftprisen så mye at den prisen som Alutech fikk av Alubildeler for metallet bare dekket 50% av Alutech egne produksjonskostnader. Alutech valgte derfor å innstille produksjonen og opphøre med leveringen til Alubildeler. Det kom til ny tvist mellom partene. Alutech hevdet at firmaet ikke hadde plikt til fortsatt levering. Prinsipalt ble det anført at kontrakten med Alubildeler ikke var bindende. Man henviste til en klausul i kontrakten der det var fastslått at kontrakten trer i kraft først når den er blitt godkjent av styret i Alutech. Styret i Alutech hadde aldri gitt noe slikt samtykke, idet bedriftens ledelse hadde glemt å forelegge kontrakten for styret, forut for kontraktsoppfyllelsen. Avtalen var undertegnet av administrerende direktør i Alutech. Det var på det rene at administrerende direktør hadde kompetanse til å binde selskapet. Alubildeler bestred anførselen, og hevdet at det forelå en bindende avtale mellom partene. Subsidiært anførte Alutech at leveringsplikten etter avtalen måtte anses opphørt. Det ble vist til de dramatiske endringene i kraftprisen, og at Alutech som følge av dem ble tvunget til å selge sine produkter til en pris svarende til halvparten av produksjonskostnadene. Dette kunne man ikke være forpliktet til. Alubildeler bestred også denne anførselen. Drøft og avgjør rettsspørsmålene som tvisten reiser. III. Forutsett i det følgende at avtalen mellom Alutech og Alubildeler er bindende og at leveringsplikten etter avtalen ikke kan anses opphørt. Som følge av Alutechs manglende oppfyllelse av sine forpliktelser, fikk Alubildeler problemer med produksjonen av de bilrammene som skulle leveres til Raskbil. Man henvendte seg til alternative metalleverandører, men fikk beskjed om at levering først var mulig høsten Alubildeler tok derfor straks kontakt med Raskbil, og meddelte om Alutechs manglende Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 12

13 oppfyllelse, og at leveringstidspunktet på grunn av mangelen på alternative leverandører måtte utskytes til senhøstes Dette hadde bl.a. som følge at Raskbil ikke fikk presentert sin nye bilmodell på den internasjonale bilmessen. Raskbil beklaget situasjonen sterkt. Det ble fremholdt at man med dette gikk glipp av store inntekter, idet den internasjonale oppmerksomheten som bilmessen ville ha medført, hadde kommet til å påvirke salget betraktelig. Raskbil krevde derfor erstatning fra Alubildeler for det tap man ville lide som følge av at bilen ikke kunne presenteres på bilmessen. Alubildeler bestred kravet. Drøft og avgjør rettsspørsmålene som tvisten reiser. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 13

14 Oppgave 5 domsanalyse Analyser, vurder og drøft rekkevidden av dommen inntatt i Rt.1992 side 796: INSTANS: Høyesterett - Dom. DATO: DOKNR/PUBLISERT: HR A - Rt STIKKORD: SAMMENDRAG: Kontraktsrett. Erstatning i kontraktsforhold. Internasjonal privatrett. Saken gjelder det økonomiske oppgjør som følge av at avtaler om tapping av Pepsi-Cola og Seven-Up inngått for 10 år og med 18 måneders oppsigelsesfrist, ble brakt til opphør etter henholdsvis syv og en måneds forløp. Ved kontraktsbestemt oppsigelse skulle det betales en standarderstatning beregnet etter det antall konsentratenheter som var innkjøpt i siste 18 måneder. For den irregulære avvikling som her hadde funnet sted, ble lagt til grunn at erstatning skal betales for den resterende del av 18 måneders perioden etter det antall konsentratenheter det må antas at tapperen ville ha kjøpt om tappingen hadde fortsatt ut perioden. - Kontraktene inneholdt klausul om anvendelse av staten New Yorks rett samt en såkalt integrasjonsklausul, dvs. at det bare skulle tas hensyn til det som var avtalt i den endelige skriftlige kontrakt. Disse klausuler fikk ingen avgjørende betydning for resultatet. SAKSGANG: Høyesterett HR A, Lnr 62/1992, nr 169/1991. PARTER: FORFATTER: 1. Pepsico Inc. 2. The Concentrate Manufacturing Company of Ireland (Advokat Peter G. Nitter - til prøve) mot Orkla A/S (Advokat Christian B Herlofson). Langvand, Dragsten, Backer, Skåre og Christiansen Dommer Langvand: Saken gjelder det økonomiske oppgjør som følge av at avtaler om tapping av Pepsi-Cola og Seven-Up, inngått for 10 år og med 18 måneders oppsigelsesfrist, ble brakt til opphør etter henholdsvis syv og en måneds forløp. Hamar Bryggeri som tapper inngikk 1 april 1987 etter forhandlinger med Pepsico Inc., New York, USA, likelydende kontrakter om rett til å fremstille Pepsi-Cola og Pepsi-Cola Light av Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 14

15 konsentrat kjøpt fra Pepsico Inc. for salg og distribusjon i østlandsområdet. Tilsvarende kontrakter om rett til fremstilling av Seven-Up og Seven-Up Light av innkjøpt konsentrat for salg i samme område ble 1 oktober 1987 inngått mellom Hamar Bryggeri og "Seven-Up International, a division of The Concentrate Manufacturing Company of Ireland". Pepsico Inc. og The Consentrate Manufacturing Company vil senere bli benevnt Pepsico-gruppen. Hamar Bryggeri fusjonerte i mars 1987 med A/S Løiten Brænderi under navnet Løiten Industrier A/S. Fra 29 oktober 1987 ble Løiten Side 797 Industrier A/S fusjonert inn i Nora Industrier A/S, som i begynnelsen av 1992 inngikk i Orkla A/S, som er ankemotpart for Høyesterett. For Høyesterett er betegnelsen av ankende part nr 2 korrigert til The Concentrate Manufacturing Company of Ireland. Alle fire tappeavtaler ble brakt til opphør av Hamar Bryggeri ved brever av 30 oktober 1987 til Pepsico-gruppen. I oppsigelsesbrevene sa Hamar Bryggeri seg innforstått med å betale erstatning i samsvar med pkt 23 i tappekontraktene, men det oppsto tvist om tolkingen av bestemmelsen når det gjaldt utmålingen av erstatningen. Hamar Bryggeri mente at erstatningen måtte beregnes på grunnlag av det faktiske uttak av konsentrat i det tidsrom kontraktene hadde løpt, mens Pepsicogruppen krevet erstatning basert på oppsigelsestiden på 18 måneder. Ved stevning av 5 april 1988 reiste Pepsico-gruppen søksmål ved Oslo byrett mot Løiten Industrier A/S og Nora Industrier A/S. Oslo byrett avsa 27 februar 1989 dom med slik domsslutning: "1. Mot å betale til Pepsico New York, USA og Seven-Up International, Bermuda kr ,- - kronerfiremillionersyvhundreogtjueåttetusensjuhundreognitten 00/100 - med tillegg av 9 - ni - prosent rente fra 17. november 1987 til betaling skjer, frifinnes Nora Industrier A/S. 2. Pepsico og Seven-Up International dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Nora Industrier A/S med kr ,- - etthundreogførtiåttetusennihundreogsekstien 00/ Oppfyllelsesfristen for betalingene ovenfor er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen." Dommen innebar at de saksøkte fikk medhold i at erstatningen bare skulle beregnes på grunnlag av faktisk uttatt konsentrat. Pepsico-gruppen anket til lagmannsretten. For lagmannsretten aksepterte Pepsico-gruppen at morarenter skulle beregnes med 9 prosent årlig i samsvar med staten New Yorks rett. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 15

16 Nora Industrier A/S motanket for så vidt byretten hadde tilkjent erstatning for oktober Eidsivating lagmannsrett avsa 1 februar 1991 dom med slik domsslutning: "Hovedanken. 1. Nora Industrier A/S dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale til Pepsico Inc., New York, U.S.A., firehundreognittientusenfirehundreogseksti - kroner med tillegg av 9 - ni - prosent rente p.a. fra 17. november 1987 til 14. mars 1989, og deretter 18 - atten - prosent rente p.a. til betaling finner sted. 2. Nora Industrier A/S frifinnes i forhold til Seven Up International Manufacturing Company of Ireland, Bermuda. 3. Oslo byretts dom. slutningens pkt. 2 og 3 stadfestes med endring at Pepsico Inc., New York, U.S.A. og Seven Up International Manufacturing Company of Ireland, Bermuda, hefter proratarisk for kr hver. 4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Pepsico Inc., New York, U.S.A., femtisekstusen - kroner til Nora Industrier A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Seven Up International Manufacturing Side 798 Company of Ireland, Bermuda, femtisekstusen - kroner til Nora Industrier A/S innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse. Motanken. 1. Pepsico Inc., New York, U.S.A., frifinnes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nora Industrier A/S femtusen - kroner til Pepsico Inc., New York, U.S.A., innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom." Da Nora etter byrettens dom hadde betalt domsbeløpet med fradrag for oktober måned, måtte lagmannsretten for hovedanken utforme ny domskonklusjon som bare gjelder erstatningen for denne måned. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. Jeg nevner at de relevante kontraktsbestemmelser er gjengitt i byrettens dom. Det følger av pkt 32 at kontrakten skal tolkes etter staten New Yorks rett, og i pkt Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 16

17 33 er det inntatt en såkalt integrasjonsklausul som går ut på at det bare skal tas hensyn til det som er avtalt i den endelige skriftlige kontrakt. Pepsico-gruppen har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett der tre vitner har avgitt forklaring. Ingen av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten. De ankende parter, Pepsico-gruppen, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende: Det er ikke riktig når Orkla A/S anfører at ordlyden i tappekontraktene klart angir hvorledes erstatningen skal beregnes i det foreliggende tilfelle. Bestemmelsene i pkt 23 c sier ikke direkte noe om erstatningsberegningen der kontraktsforholdet bringes til opphør før det er gått 18 måneder. Svaret på dette spørsmål må finnes ved en samlet fortolkning av kontraktene der særlig bestemmelsen i pkt 23 a er av sentral betydning. Det er et anerkjent fortolkningsprinsipp både i amerikansk og norsk rett at en kontrakt skal fortolkes slik at de enkelte bestemmelser blir virksomme og får en fornuftig mening. Integrasjonsbestemmelsen i pkt 33 i kontraktene er ikke til hinder for en slik tolking. Tappekontraktene gjaldt i følge pkt 1 i 10 år, og varslingsregelen i pkt 23 a må sees på denne bakgrunn. Det sentrale hensyn bak bestemmelsen om plikt for tapperen til å varsle den annen part skriftlig med en frist på 18 måneder dersom tapperen vil bringe kontraktsforholdet til opphør før utløpet av kontraktsperioden, er at den annen part har behov for en områdingstid for å kunne ordne seg på annet hold. Erstatningsbestemmelsen i pkt 23 c sanksjonerer brudd på varslingsplikten. For å forenkle erstatningsutmålingen er den basert på antallet innkjøpte konsentratenheter de siste 18 måneder før kontraktsbruddet. Men bestemmelsen dekker etter sin ordlyd ikke de tilfeller der kontrakten bringes til opphør før det er gått 18 måneder. For den resterende del av 18 måneders perioden må en ved erstatningsberegningen bygge på det antall konsentratenheter som antas å ville ha blitt innkjøpt. Det er ikke fra ankemotpartens side påvist at de salgstall det var budsjettert med var Side 799 urealistiske. En må derfor kunne bygge på disse ved beregningen av antall konsentratenheter som kunne forventes kjøpt i den resterende del av 18 måneders perioden. Slik ankemotparten tolker bestemmelsen, vil både prevensjonsog reparasjonsvirkningen av erstatningsplikten bli vesentlig redusert. Dersom kontrakten termineres av tapperen umiddelbart etter at den er inngått og uten varsel, vil følgene kunne bli katastrofale for den annen part og erstatningen likevel bli null. En slik forståelse vil virke vilkårlig og kan ikke aksepteres. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 17

18 De hensyn ankemotparten påberoper seg til støtte for sin tolking, er dels uten vekt i denne sammenheng, og kan iallfall ikke være avgjørende. Det dreier seg ikke om standardkontrakter som ensidig ivaretar Pepsico-gruppens interesser, men om kontrakter som har gjennomgått endringer etter forhandlinger der ankemotparten var bistått av advokat og på flere punkter fikk sine ønsker etterkommet. Dersom ankemotparten la så stor vekt på en adgang for tapperen til å tre ut før det var gått 18 måneder mot å betale for det konsentrat som faktisk var innkjøpt, burde dette ha vært tatt opp under forhandlingene. Ankemotparten gjorde ikke det. Heller ikke hensynet til klarhet og automatikk ved erstatningsberegningen taler imot å bygge på prognosene for fremtidig uttak når grunnlaget for prognosene er så solide som i dette tilfellet. Lagmannsretten har ensidig lagt vekt på at erstatningsregelen tar sikte på å unngå skjønn, og ikke veiet dette mot andre tolkingshensyn. Subsidiært hevder de ankende parter å ha krav på erstatning for det tap de faktisk er påført. Det dreier seg om et forsettlig kontraktsbrudd fra ankemotpartens side. Under slike omstendigheter kan bestemmelsen om standardisert erstatning ikke være til hinder for at det faktisk lidte tap kreves dekket. Kontraktens pkt 23 c siste punktum kan ikke - som antatt av lagmannsretten - her være uttømmende. Skulle det være tilfellet, ville erstatningsbestemmelsen i kontrakten virke som en ansvarsbegrensning i forhold til ellers gjeldende rett. De ankende parter har lagt ned disse påstander: For Pepsico Inc.: "Prinsipalt: Orkla AS dømmes til å betale til Pepsico Inc., New York, USA, NOK ,- med tillegg av 9% årlig rente fra 17. november 1987 til betaling skjer. Subsidiært: Orkla AS dømmes til å betale til Pepsico Inc., New York, USA, erstatning fastsatt etter rettens skjønn. I begge tilfeller: Orkla AS dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter." For The Concentrate Manufacturing Company of Ireland: "Prinsipalt: Orkla AS dømmes til å betale til The Concentrate Manufacturing Company of Ireland NOK ,- med tillegg av 9% årlig rente fra 17. november 1987 til betaling skjer. Side 800 Subsidiært: Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 18

19 Orkla AS dømmes til å betale til The Concentrate Manufacturing Company of Ireland erstatning fastsatt etter rettens skjønn. I begge tilfeller: Orkla AS dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter." Ankemotparten, Orkla A/S, er enig i lagmannsrettens resultat og i det vesentlige også i dens begrunnelse. Ankemotparten har i hovedtrekk gjort gjeldende: Det følger av pkt 23 i kontraktene at tapperen har en rett til å frigjøre seg før kontraktstidens utløp. Dette kan skje enten med 18 måneders varsel eller ved at tapperen betaler i overensstemmelse med pkt 23 c. Selv om ordlyden kunne tyde på det, anses det ikke som egentlig mislighold at varslingsfristen ikke overholdes. Det er gitt tapperen en valgadgang, og opphøret har ikke andre virkninger enn plikt til å betale en standardisert erstatning. For så vidt er det nærliggende å trekke paralleller til læren om avbestillingsrett. Etter ankemotpartens mening følger det klart av ordlyden i pkt 23 c at erstatningen skal beregnes av det antall konsentratenheter som faktisk er innkjøpt også når kontraktsforholdet bringes til opphør før det er gått 18 måneder. Det er verken behov for eller adgang til å utfylle kontrakten på dette punkt slik de ankende parter gjør gjeldende. Ved tolkingen må det tas hensyn til at det er en standardkontrakt som ensidig ivaretar de ankende parters interesser. Dette gjelder selv etter at ankemotparten under kontraktsforhandlingene fikk gjennomført visse endringer. Uklarhet som fortsatt måtte hefte ved kontrakten, må være de ankende parters risiko som utarbeidet kontrakten og dermed hadde størst mulighet for å avverge uklarheten. Også under de etterfølgende forhandlinger med sikte på å tilpasse standardkontrakten, var de ankende parter de dominerende. På det punktet tvisten gjelder, ble det for øvrig ikke gjort endringer under forhandlingene. Det sterke behov for områdingstid som de ankende parter påberoper seg, har verken kommet til uttrykk i kontrakten eller i partenes korrespondanse på kontraktstiden. De ankende parter viser her i realiteten til partsforutsetninger som ikke er kommet til uttrykk tidligere. Kontrakten kan ikke utfylles med grunnlag i slike forutsetninger. Men ankemotparten er enig i at bestemmelsen i kontraktens pkt 23 a må kunne trekkes inn ved fortolkingen av pkt 23 c uten hinder av integrasjonsbestemmelsen i pkt 33. Det er imidlertid ikke riktig at pkt 23 a støtter opp under den forståelse av pkt 23 c de ankende parter påberoper seg. Ankemotpartens forutsetning om at det skulle være adgang til å tre ut av kontraktsforholdet også på et tidlig tidspunkt, kunne ikke være ukjent for de ankende parter. De var kjent med at ankemotparten oppfattet prosjektet som risikofylt og fryktet at vanskeligheter kunne oppstå i startfasen. Både ankemotparten og de ankende parter var vel kjent med at flere tapperibedrifter var kommet i økonomiske vansker tidligere. De ankende parter er så godt sikret ved bestemmelsene i pkt 23 c at verken prevensjonshensynet, gjenopprettingshensynet eller hensynet til å unngå vilkårlighet gjør det Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 19

20 berettiget å utfylle kontrakten slik de anfører. Anførselen om at erstatningen kan bli null, gjelder en helt hypotetisk situasjon, og det er logisk med et gradert oppgjør. Hensynet til forutberegnelighet taler imot en tolking ut over den klare ordlyd. Side 801 Det følger av kontrakten at tvisten skal løses etter amerikansk rett. Selv om ankemotparten ikke kan påvise at amerikansk rett vil føre til andre resultater enn norsk rett i dette tilfellet, er det grunn til å fremheve at ordlyden i skriftlige utsagn tradisjonelt tillegges stor vekt i amerikansk rett. Skal ankemotparten pålegges å betale erstatning beregnet etter konsentrat som kunne forventes kjøpt i den resterende del av 18 måneders perioden, kan en ikke bygge på de budsjetterte tall. Det må tas hensyn til at ankemotparten ikke fikk slikt innpass i de store dagligvarekjedene som forventet. Var kontrakten blitt stående ut 18 måneders perioden, ville salget i den siste del av perioden utvilsomt ha blitt mindre enn det var budsjettert med, og forholdsmessig mindre enn i de første sju måneder for Pepsi. Det er for øvrig på det rene at ankemotparten overhodet ikke hadde økonomi til å fortsette ut perioden. Under disse omstendigheter er det antall konsentratenheter de ankende parter viser til for restperioden åpenbart for høyt. De ankende parter har ikke krav på erstatning ut over det som følger av pkt 23 c. Bestemmelsen i pkt 23 c siste punktum gir ikke hjemmel for erstatning ut over den normerte. Det vises her til lagmannsrettens bemerkninger. Skal erstatningen likevel utmåles ut fra det tap de ankende parter har lidt, må det tas hensyn til forholdene slik de faktisk var i den resterende del av 18 måneders perioden. Ankemotparten, Orkla A/S, har lagt ned denne påstand: "1. Orkla A.S frifinnes. 2. Lagmannsrettens dom, slutningens pkt. 3, 4 og 5 i hovedanken stadfestes. 3. Orkla A.S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten. Innledningsvis finner jeg grunn til å understreke at jeg ikke kan se at lovvalgsklausulen og integrasjonsklausulen i kontraktene får avgjørende betydning for resultatet, noe partene også er enige om. De tolkingsprinsipper som skal anvendes, antas altså i det alt vesentlige å være sammenfallende i norsk og amerikansk rett. Spørsmålet om hva ankemotparten skal betale til de ankende parter som følge av at ankemotparten trådte ut av kontraktsforholdet uten å gi kontraktsbestemt varsel, må løses ved en helhetlig fortolkning av kontrakten. Jeg er enig med de ankende parter i at det er en nær sammenheng mellom plikten for tapperen etter pkt 23 a til å varsle den annen part skriftlig Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 20

21 senest 18 måneder før når han trer ut før utløpet av kontraktstiden, og bestemmelsen i pkt 23 c som fastsetter at tapperen skal betale en standardisert erstatning når varselsfristen ikke overholdes. Som anført av de ankende parter er erstatningen etter pkt 23 c en sanksjon mot bruddet på varslingsplikten etter pkt 23 a. Plikten for tapperen til å varsle skriftlig med 18 måneders frist, har klarligvis sin bakgrunn i det behov den annen part har for områding med sikte på å få igang tapping på annet hold. I forhold til dette behov har erstatningen både en preventiv og en reparerende virkning. Jeg er ikke enig med ankemotparten i at det følger klart av ordlyden i pkt 23 c at erstatningen skal beregnes etter det antall konsentratenheter Side 802 som faktisk er innkjøpt i de siste 18 måneder også når tapperen trer ut før det er gått så lang tid. Etter min mening ligger det nærmere å si at bestemmelsen etter sin ordlyd ikke omfatter dette tilfellet. Ut fra det som foreligger opplyst, synes partene under kontraktsforhandlingene ikke å ha hatt i tankene hvorledes erstatningen skal beregnes når tapperen trer ut før kontraktsforholdet har bestått i 18 måneder. Spørsmålet må her løses ved at bestemmelsen i pkt 23 c utfylles slik det samsvarer best med formålet med erstatningsplikten som sanksjon av varslingsplikten etter pkt 23 a. Ankemotparten har anført at det taler mot å utfylle kontrakten til gunst for de ankende parter at disse var de kyndige på dette kontraktsområdet og burde ha sørget for en klarere formulering av bestemmelsene. Etter min mening kan dette forhold ikke tillegges avgjørende vekt. Det er på det rene at de ankende parters opprinnelige standardutkast senere var gjenstand for forhandlinger der ankemotparten deltok med advokatbistand og fikk gjennomført flere endringer i kontraktens bestemmelser, uten at problemet i saken ble berørt. Både etter norsk og etter amerikansk rett er det adgang til å utfylle en kontrakt når utfyllingen skjer ut fra en helhetsvurdering av kontrakten og gir den aktuelle bestemmelse et fornuftig innhold ut fra dens formål. Etter min mening gir det best sammenheng i kontrakten å legge til grunn at erstatning skal betales for den resterende del av 18 måneders perioden etter det antall konsentratenheter det må antas at tapperen ville ha kjøpt om tappingen hadde fortsatt ut perioden. Ansettelsen av beregningsgrunnlaget vil nødvendigvis måtte bero på et skjønn. For så vidt vil usikkerhetsmomenter som skulle motvirkes ved den standardiserte beregningsmåte som følger av kontraktens ordlyd, allikevel bli trukket inn. Jeg kan imidlertid ikke se at dette forhold - som lagt til grunn av lagmannsretten - har slik vekt at det oppveier hensynet til en rimelig løsning sett ut fra kontraktsbestemmelsens klare formål. Når det gjelder påstandsbeløpene er å merke at disse er fratrukket de beløp som Nora alt har betalt etter de tidligere dommer. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 21

22 De ankende parter har for Pepsi-Cola og Pepsi-Cola Light bygget påstandsbeløpet på det budsjetterte salg under forutsetning av en normal utvikling, og har vist til at det faktiske konsentratuttak i de syv måneder tappingen pågikk var liter. Ved fremføring av faktiske tall er det for november-desember 1987 beregnet et uttak av liter konsentrat og for de resterende måneder ut fra budsjettet regnet med liter. Den samlede mengde konsentrat de ankende parter legger til grunn for erstatningsutmålingen utgjør således liter. Det er imidlertid på det rene at salget ikke utviklet seg slik som Løiten Industrier A/S hadde håpet på, bl a kom en ikke inn hos dagligvarekjedene slik som forutsatt. Jeg antar at det på denne bakgrunn må regnes med at innkjøpet av konsentrat ville ha blitt betydelig lavere i den resterende del av 18 måneders perioden enn forutsatt. De samme forhold gjør seg gjeldende for det budsjetterte salg av Seven-Up og Seven-Up Light. Når det gjelder prognosene for 1988 var Hamar Bryggeris anslag i brev av 12 oktober 1987 til Pepsico - dvs like før oppsigelsene - at det burde budsjetteres med ca fem millioner liter for Pepsi-Cola og Pepsi-Cola Light og ca en million liter for Seven-Up og Seven-Up Light. Dette ville etter de beregninger de ankende parter har foretatt gitt henholdsvis Side 803 vel fire millioner og vel en million kroner i erstatning. Jeg tar utgangspunkt i de sistnevnte tallene, men ut fra den usikkerhet som foreligger, må det foretas en skjønnsmessig reduksjon. Jeg antar da at erstatningen til Pepsico Inc. bør settes til kroner og til The Concentrate Manufacturing Company of Ireland til kroner. Som jeg før har nevnt, er det enighet om at renter skal beregnes med 9% årlig. Ut fra det resultat jeg er kommet til har jeg ikke foranledning til å gå inn på de ankende parters subsidiære påstand og partenes anførsler til denne. Avgjørelsen har budt på tvil og ankemotparten, nå Orkla A/S, har hatt grunn til å la tvistespørsmålene prøves for retten. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. For lagmannsretten motanket Nora Industrier A/S for så vidt byretten hadde tilkjent erstatning også for oktober måned Ved lagmannsrettens dom ble Pepsico-gruppen frifunnet i motanken og tilkjent saksomkostninger. Denne del av lagmannsrettens avgjørelse er ikke angrepet og er nå rettskraftig. Jeg stemmer for denne dom: 1. Orkla A/S dømmes til å betale til Pepsico Inc tremillioner - kroner med tillegg av 9 - ni - prosent årlig rente fra 17 november 1987 til betaling skjer. 2. Orkla A/S dømmes til å betale til The Concentrate Manufacturing Company of Ireland sjuhundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 9 - ni - prosent årlig rente fra 17 november 1987 til betaling skjer. Kursmateriale, kurs i obligasjonsrett, 3. avdeling våren Bjarte Thorson - 22