Import av levende dyr fra EU. Kan grensekontrollen erstattes med andre tiltak? - trusselen mot russertorsken. Dyrevernet kan undergraves

Transkript

1 Siste sjanse for det veterinære grensevernet Om veterinæravtalen med EU og utvidelsen av EØSavtalen Innhold Sammendrag Nei til EUs skriftseriehefte nummer Av DAG SEIERSTAD Kapittel 1: Forslaget til avtale - hva innebærer det? Import av matvarer fra EU Import av levende dyr fra EU En trussel mot dyrehelsa Kan grensekontrollen erstattes med andre tiltak? Trues fiskeeksporten? Import fra tredjeland - trusselen mot russertorsken - faren for fiskesykdommer Dyrevernet kan undergraves Sikkerhetsklausulen WTO og SPS-avtalen Hva mener faginstansene? Kapittel 2: Politikken bak avtalen Hva har skjedd til nå? Glideflukten fra Voksenåsen

2 Folkeavstemning? Veterinæravtalen og grunnloven: Trengs det 3/4 flertall? Kapittel 3: Erfaringer i andre land Dansk Sisyfos-kamp mot salmonella Et internasjonalt vendepunkt? Kapittel 4: Den grenseløse smittefaren Økt matimport betyr økt smittefare Frihandel med mat? Hvis vi sier nei: Hva er alternativet? Dette heftet er det tredje "Nei til EU" gir ut om forslaget til veterinæravtale med EU. Det første, "Grenser for sjukdom og smitte", kom for halvannet år siden vinteren Det neste, "Trygg mat krever grenser for sjukdom og smitte" (nr. 1/98), kom tidlig i Dette tredje heftet er et svar på regjeringens stortingsproposisjon, St.prp. nr. 6 ( ) som ble lagt fram 5. november. SAMMENDRAG I EØS-avtalen fra 1992 fikk Norge et unntak fra EUs regelverk når det gjelder veterinær grensekontroll, dyrevern, import av levende fisk, sau og geit. Norge fikk bl.a. rett til å opprettholde grensekontrollen av matvarer ved import fra EU og til å sette importerte husdyr i offentlig karantene. Det er disse unntakene som nå skal vekk - hvis veterinæravtalen med EU godtas av Stortinget. Hvis avtalen godtas, vil EØS-avtalen utvides til å omfatte hele EUs regelverk på det veterinære området. Norge må fjerne den veterinære grensekontrollen med import av levende dyr og av kjøtt, fisk og meieriprodukter fra EU. I stedet må Norge overta EUs ordninger for veterinærkontroll. Samtidig blir Norge del av EUs yttergrense mot andre land når det gjelder slik import. Uopprettelige virkninger Den norske veterinærstanden advarer så godt som enstemmig mot avtalen og frykter konsekvensene. Virkningene kan bli uopprettelige fordi norsk mat og norske husdyr er fri for mange smittestoffer som er til stor plage andre steder i

3 Europa. Kommer de først til Norge, kan de bli omtrent umulig å utrydde. Det viser erfaring fra andre land. Den veterinære grensekontrollen har vært av avgjørende betydning for å sikre at norske matvarer og norske husdyr er fri for mange smittestoffer som påfører mennesker og dyr alvorlige sykdommer i mange EU-land. Det erkjente alle norske partier så seint som da EØS-avtalen ble inngått i Det bekreftes også i proposisjonen om veterinæravtalen av dagens regjering: "Norge har generelt en meget god dyrehelsesituasjon når det gjelder de meget alvorlige og alvorligere sykdommene." Dette fører til at det i Norge er meningsfullt å bekjempe husdyrsykdommer som en har gitt opp å slåss mot i andre land. Likevel forhandlet Jagland-regjeringen fram en avtale med EU om å fjerne den veterinære grensekontrollen med import av levende dyr og av kjøtt, fisk og meieriprodukter. Veterinærkontrollen ved grensa sikrer at maten blir kontrollert før den kommer i butikkhyllene. Fjernes det veterinære grensevernet, betyr det at vi ikke oppdager smitten før det er for seint, når den allerede plager fordøyelsen vår. Eller som det sies i høringsuttalelsen fra Statens helsetilsyn: "Når kontrollen overføres til stikkprøver på detaljistnivå, kan varen ha vært i handelen flere dager før prøvesvar foreligger og eventuell tilbaketrekning kan skje." Tvilsomme attester Veterinæravtalen forutsetter at Norge skal overta EUs opplegg for veterinærkontroll. Den som sender et parti mat eller dyr til et annet land, skal sende med en "attest" som bekrefter at maten eller dyra er fri for smittsomme sykdommer. I praksis viser det seg at attestene er lite å stole på. I en undersøkelse gjennomført av det svenske Livsmedelsverket viste det seg at det var salmonella i 12 av 57 varepartier fra andre EU-land. I alle 12 fulgte det med attest som sa at kjøttet var testet for salmonella. Verken bedre, billigere eller mer forsvarlig Bondevik-regjeringen har lagt fram en stortingsproposisjon som tilrår Stortinget å godta avtalen med EU. Regjeringen gir ingen argumenter for at EUs kontrollregime er bedre, billigere eller mer forsvarlig enn kontrollordninger som også omfatter veterinærkontroll ved grensene våre. Tvert imot er det et gjennomgangsbudskap at EUs kontrollregime bare kan verne forbrukerne mot smittefare hvis vi setter inn langt større og mer kostbare anstrengelser enn i dag. Regjeringen foreslår derfor en serie med "kompensatoriske tiltak" for å motvirke de uheldige virkningene av at grensekontrollen forsvinner. Disse mottiltakene, f.eks. i form av program for å overvåke smittetilstanden i mat og for husdyr er fornuftige nok. De vil gi myndighetene bedre grunnlag for å reagere på utbrudd av matbårne sykdommer eller av sykdommer på dyr og fisk. Men tiltakene ville vært langt mer effektive hvis de kunne komme i

4 tillegg til den grensekontrollen vi har i dag. Statens helsetilsyn advarer Høringsuttalelsen fra Statens helsetilsyn bekrefter alle de viktigste argumentene mot veterinæravtalen: - at smittepresset via mat av mange grunner øker - at veterinærkontrollen derfor burde skjerpes, ikke svekkes, - at "attestene" fra EUs internkontroll er lite betryggende når mat og dyr importeres, - at alternativene til grensekontrollen ikke kan hindre at forbrukerne påføres mer smitte, - og at EUs veterinærregime "privatiserer" veterinærkontrollen ved å føre ansvar fra det offentlige over på importører og forbrukere. Det er ingen ting som gjør det forsvarlig å svekke den norske veterinærkontrollen. Tvertimot er det viktig å styrke den. Vi bør ta alvorlig de advarslene som kommer fra en samlet veterinærstand når den går mot forslaget om å fjerne den veterinære grensekontrollen. Internasjonale avtaler (EØS og WTO) forplikter Norge til å øke importen av matvarer de nærmeste årene. Veterinærkontrollen med importert mat burde derfor skjerpes, ikke svekkes. Avviser vi veterinæravtalen, beholder vi handlefriheten til å sette inn de kontrolltiltak som vi ut fra norske vurderinger finner nødvendig. Ikke noe EØS-direktiv I denne saken står vi ikke overfor noe EØS-direktiv. Vi trenger ikke ta i bruk noen vetorett. Vi står overfor et forslag til avtale med EU som Stortinget står fritt til å forkaste. Utenfor EU har Norge hatt full handlefrihet til å utforme sine egne kontrollordninger med import av dyr og matvarer. Hvis Stortinget avviser veterinæravtalen, står vi som før fritt til å sette inn den veterinærkontroll vi vil - i det omfang vi finner nødvendig - både ved grensa og inne i landet. Hvis Stortinget i stedet godtar veterinæravtalen med EU, legges Norge inn under EUs veterinærregime. Da bindes vi i første omgang til å følge dagens EU-regler på dette feltet. Deretter bindes vi til å godta enhver framtidig endring av EUs veterinærregler. Veterinæravtalen overfører derfor suverenitet fra norske myndigheter til EU. Vi gir fra oss både lovgivningsmyndighet og håndhevingsmyndighet. Varig unntak

5 "Grensekontroll er en vesentlig del av EFTA-landenes beskyttelse mot smitte av alvorlige sykdommer gjennom handel. Samtlige EFTA-land har derfor vært opptatt av å bevare grensekontroll innen EØS-området." (Sitert fra EØS-proposisjonen til Brundtland-regjeringen, St.prp. nr. 100( )) Stortingets flertall var enig i dette og sa i komitéinnstillingen foran Stortingets EØS-debatt i oktober 1992: "Flertallet merker seg at Norge her har oppnådd et varig unntak fra EØS-reglene". Sverige, Finland og Østerrike måtte gi opp den veterinære grensekontrollen da de ble medlem av EU i I Norge var den veterinære grensekontrollen et viktig nei-argument foran folkeavstemningen i KAPITTEL 1: FORSLAGET TIL AVTALE - HVA INNEBÆRER DET? EØS-avtalen av 1992 førte til at Norge overtok en stor del av EUs regelverk når det gjelder mat og dyr, bl.a.. helse-, hygiene- og kvalitetskrav for nasjonal handel med kjøttvarer og andre animalske produkter og helsekrav for handel med levende dyr. Men EØS-avtalen omfatter ikke regler for grensepassering (import og eksport), dyrevernregler og landbrukspolitiske forhold. I EU ble all veterinærkontroll ved de indre grensene fjernet EØSavtalen av 1992 ga Norge rett til å fortsette grensekontrollen av matvarer og til å sette importerte husdyr i offentlig karantene. Det er disse rettighetene som nå skal vekk. Formelt skal det skje som en utvidelse av EØS-avtalen slik at den omfatter hele EUs regelverk på det veterinære området. Hvis Stortinget godtar avtalen, må Norge fjerne den veterinære grensekontrollen med import av levende dyr og av animalske produkter (kjøtt, fisk, egg og meieriprodukter) fra EU. I stedet må Norge overta EUs ordninger for veterinærkontroll. Samtidig blir Norge del av EUs yttergrense mot andre land når det gjelder slik import. Hva er EØS? EØS-avtalen er en avtale mellom EU og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Avtalen omfatter det aller meste av EUs regler for det indre markedet. Norge fikk i 1992 unntak fra EUs regelverk for den veterinære grensekontrollen mellom Norge og EU og for handelen med kjøtt, fisk og levende dyr fra tredjeland, dvs. fra stater som ikke er med i

6 EØS. IMPORT AV MATVARER FRA EU DET VAR DA - OG IKKE NÅ Økt grensekontroll nødvendig "Som en konsekvens av økt handel vil det være naturlig å øke beredskapen mot utbrudd av smittsomme sykdommer. Dette gjelder både kontrollen ved grensepassering og økt kapasitet ved de veterinære laboratoriene." - fra EØS-proposisjonen til Brundtland-regjeringen, St. prp. nr. 100 ( ) s. 127 Dagens kontrollordning Det er Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) som har ansvaret for veterinærkontrollen med matvarer. Selve kontrollen er delegert til det kommunale næringsmiddeltilsynet (KNT). Det er KNT som gir tillatelse til import av matvarer. Når matvarene kommer til Norge, blir alle matvarene kontrollert. Det foretas dokumentkontroll og kontroll av at matvarene er i samsvar med det som står i dokumentene (identitetskontroll). I tillegg kan KNT gjennomføre laboratorieprøver av matvarene. Ferske matvarer undersøkes for salmonella. Importerte matvarer slippes ikke ut til grossist og/eller detaljist før undersøkelsene er ferdig. Den nåværende grensekontrollen innebærer at et parti med kjøtt eller meieriprodukter kan holdes tilbake inntil resultatet av veterinærkontrollen foreligger. Etter avtalen med EU kan slik kontroll bare gjennomføres hvis det er mistanke om regelbrudd. EUs veterinærkontroll I EU skjer kontrollen dels på avsenderstedet og dels som stikkprøvekontroll hos mottaker. Hos avsenderen kan kontrollen skje på to måter - enten ved en offentlig ansatt veterinær eller ved at en offentlig godkjent avsender selv får kjøttet eller dyret kontrollert. I begge tilfelle utstyres varepartiet eller dyret med en attest som garanti for at det veterinære regelverket er fulgt. Med en slikt attest kan varepartiet krysse grensene innen EU uten kontroll. Attesten følger med varepartiet fram til kjøperen (grossist eller detaljist). Det kan tas stikkprøver hos grossist og detaljist. Men slike stikkprøver må ikke diskriminere mellom innenlandsk kjøtt og importkjøtt. En kan f.eks. ikke ta forholdsvis flere prøver av importert mat enn av innenlandsk mat hvis en ikke har særlig grunn til det.

7 Eller som det heter i regjeringens proposisjon: "Generelt gjelder et prinsipp om at det ikke skal foretas strengere kontroll med innførte varer eller dyr enn med innenlandske dyr og innenlands produserte varer med mindre det er spesielle grunner til det." Siden vi foreløpig bare importerer to prosent av det kjøttet vi spiser, kan det bli en dyr fornøyelse å øke kontrollen med alt kjøtt bare fordi en del importkjøtt påfører oss matbårne sykdommer vi har lite av i Norge. Tvilsomme attester I praksis viser det seg at attestene er lite å stole på. Det innrømmes også av regjeringen i proposisjonen om veterinæravtalen: "Statens næringsmiddeltilsyn har i løpet av de siste årene rapportert om at flere produkter som har vært erklært salmonellafrie i et europeisk produksjonsland likevel inneholdt salmonella. Såkalte attester for salmonellafrihet kan dermed være lite verd. Selv gode laboratorieanalyser garanterer ikke smittefrihet. Mange smittestoffer letes det ikke etter, mange klarer vi heller ikke å finne med de analysemetoder som brukes." I en undersøkelse gjennomført av det svenske Livsmedelsverket i 1997 viste det seg at fjerdeparten av importkjøttet fra andre EU-land kom inn i Sverige uten at det fulgte med noen gyldig attest. Av 57 kjøttleveranser med attest som sa at kjøttet var fritt for salmonella, var det salmonella i 12 av de 57. I kjøtt fra ett av landene var det salmonella i 7 av 8 varepartier. Regjeringen fastslår derfor i proposisjonen sin "at attestasjon angående salmonella har vært mangelfull og tildels misvisende". (St.prp. nr. 6 ( ), s. 11) Det kan også være vanskelig å oppspore produsenten hvis smittestoff påvises i butikkhyllene. EU påbyr at varen skal merkes med opprinnelsessted, men det påbudet gjelder bare fram til grossist og ikke for detaljistleddet. Mange matvarer pakkes om før de kommer i butikkhyllene. Matbårne sykdommer I Norge ble det i 1997 registrert nærmere tilfelle både av salmonella og campylobacter. 90 prosent av salmonella-pasientene ble smittet i utlandet. For campylobacter var andelen lavere, rundt 55 prosent. I snitt kan en regne at norske borgere bare spiser 1-2 prosent av kjøttmåltidene sine i utlandet i løpet av et år. "Forekomsten i Norge av matbårne infeksjoner er svært gunstig sammenlignet med de fleste andre europeiske land." (Statens helsetilsyn i høringsuttalelsen til proposisjonen om veterinæravtalen) En rapport fra SNTs vitenskapelige komité fastslår at det i de fleste EUland "er høyere forekomst av en rekke smittestoffer" i kjøtt- og meieriprodukter enn i Norge.

8 IMPORT AV LEVENDE DYR FRA EU DET VAR DA - OG IKKE NÅ Veterinær grensekontroll og karantene avgjørende for dyrehelsa - mente regjeringen da EØS-avtalen skulle vedtas i 1992: "All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse." - fra EØS-proposisjonen til Brundtland-regjeringen, St. pr. nr. 100 ( ) s. 126 Import av levende dyr skal i dag på forhånd registreres hos veterinærmyndighetene. Alle dyr blir undersøkt av veterinær på grensa og ført direkte til en offentlig godkjent karantene. Der blir dyra holdt isolert fra andre husdyr. for storfe er karantenetida 6 måneder, for gris 4 måneder og for fjørfe 14 uker. I løpet av karantenetida blir det tatt en serie prøver av dyret for å finne ut om det har ført smittestoffer inn i landet. Godtar Stortinget veterinæravtalen, faller karanteneordningen bort. I stedet skal importerte dyr isoleres på den gården de skal til. Slik isolering forutsetter at Norge kan dokumentere at det fins sykdommer som ikke er overvåket like betryggende hos avsender som i Norge. Norge må derfor ha nasjonale program for å overvåke de viktigste sykdommene. (Se neste avsnitt) I løpet av isolasjonstida vil dyret bli undersøkt av veterinær, men kjøperen kan i prinsippet gå til rettsak dersom dyret blir undersøkt for sykdommer som ikke omfattes av et nasjonalt overvåkingsprogram. I henhold til EØS-reglene ville det være å diskriminere mot dyr kjøpt i utlandet. Import av småfe, sau og geit, er særlig problematisk. Mange aktuelle sykdommer har så lang inkubasjonstid at det kan gå mange år fra dyret er smittet til sykdommen slår ut. I tillegg er sykdomstestene ofte svært usikre. Import av sæd vil også kunne gi mer smittefare. De dyra som insemineres, skal ikke lenger i karantene. Det samme gjelder dyr som mottar embryo. EN TRUSSEL MOT DYREHELSA

9 God dyrehelse på grunn av liten import "Norske husdyr har generelt meget god helse. Alle alvorlige tapsbringende infeksjonssykdommer hos dyr er enten utryddet eller brakt under kontroll. Flere av de alvorligste sykdommene har aldri vært diagnostisert her i landet. Få andre land har tilsvarende god dyrehelse. Det er flere årsaker til dette. Norge har i stor grad vært selvforsynt med animalske produkter, og importen av levende dyr og dyreprodukter har vært svært liten." - fra EØS-proposisjonen til Brundtland-regjeringen, St. prp. nr. 100 ( ) s.124 Norge er i dag fri for en serie smittsomme dyresykdommer som er utbredt i mange EU-land. Hvis smittestoffene først kommer til Norge, er det svært vanskelig å bli kvitt dem. Da må det brukes store ressurser på å holde omfanget nede. Danmark bruker for tida hundrevis av millioner på å få kontroll over salmonella i kyllingene sine. Det er derfor grensekontrollen er så viktig. Men det er også mange andre grunner til at dyrehelsa i Norge er såpass god. Besetningene er små og ligger i store deler av landet i god avstand fra hverandre. Fabrikkproduksjon av fjørfe og griser foregår i langt mindre skala enn i land som Danmark og Nederland. Vi har oversiktlige forhold både i produksjon og i distribusjon - og dermed god kontroll over hele næringskjeden "fra jord til bord". Dyr smittes av andre dyr Dyr smittes som regel fra andre dyr. Import av levende dyr vil derfor være viktigste årsak til at nye sykdommer kommer til landet. Paratuberkulose hos storfe blusset opp da det ble gitt dispensasjon fra importforbudet tidlig på tallet. Ringorm og respirasjonslidelsen BRS er også kommet til landet med importerte dyr. Et annet eksempel er virussykdommen PRRS som gir luftveiinfeksjoner på gris. Dersom purker smittes, vil de ofte abortere eller få unger som er så svake at mange dør de første levedagene. Sykdommen er svært utbredt lenger sør i Europa. Ca. 1/3 av de danske og ca. 2/3 av de tyske svinebesetningene er smittet. Veterinærinstituttet har påvist at risikoen for å PRRS-viruset til Norge øker vesentlig hvis vi må over på EUs kontrollordninger. Uansett veterinærkontroll er det derfor viktig å holde importen av levende dyr lavest mulig - slik at vi unngår den situasjonen mange EU-land har havnet i med omfattende handel av spedkalver, griser og slaktekyllinger på tvers av grensene. Uopprettelige endringer Det verste med å fjerne den veterinære grensekontrollen, er at vi risikerer

10 uopprettelige endringer. Veterinærforeningen fastslår i en rapport fra 1997 at norske husdyr har en meget god helsestatus: "Vi har svært få av de smittsomme sjukdommene som er vanlig i andre land, og Norge er av de land i verden som har færrest smittsomme husdyrsjukdommer." Dette fører til at det i Norge er meningsfullt å bekjempe husdyrsykdommer som en har gitt opp å slåss mot i andre land. Som eksempler nevner rapporten paratuberkulose hos storfe og svineinfluensa. Kampen om veterinærordningene kan derfor ende med et uopprettelig tap. Det henger sammen med at det samlede smittepresset er langt lavere i Norge enn lenger sør i Europa. Dersom svekket veterinærkontroll fører til at det norske smittebildet blir som ellers i Europa, vil det være omtrent umulig å gjenopprette dagens gunstige situasjon. Alle enige i 1992 I EØS-proposisjonen fra 1992 var regjeringen enig i dette. Den gang vurderte regjeringen den veterinære grensekontrollen med import av kjøtt og levende dyr som avgjørende for opprettholdelsen av vår gode dyrehelseª. I oktober 1992 argumenterte både Arbeiderpartiet og Høyre med at Stortinget trygt kunne godkjenne EØS-avtalen siden vi fikk beholde den veterinære grensekontrollen. "Smittepress er hovedsakelig avhengig av ulikheter i den epidemiologiske situasjon mellom eksport- og importland, den mengden varer som blir importert og de forebyggende kontrolltiltak som iverksettes ved innførsel." (Statens helsetilsyn i høringsuttalelsen av til proposisjonen om veterinæravtalen) KAN GRENSEKONTROLLEN ERSTATTES MED ANDRE TILTAK? Hvis det veterinære grensevernet fjernes, er det regjeringens forutsetning at det i stedet skal settes inn en serie med "kompensatoriske tiltak". Det legges bl.a. opp til overvåknings- og kontrollprogram både for levende dyr og for animalske matvarer. Det gjelder bl. a. program for å holde oversikt med skrapesyke og mædi hos småfe, paratuberkulose hos storfe, svineinfluensa og epidemisk diare hos gris og et par fjørfesykdommer. Men disse overvåkningsprogrammene må rette seg likt mot både norske og importerte varer. Det er nemlig et krav at overvåkingen skal være "ikke-diskriminerende". Alle varer som blir importert fra EØS-området vil i alle tilfeller havne rett i butikkhyllene. Det er da først de kan undersøkes. Det betyr at disse matvarene kan være kjøpt og spist før kontrollen kan avsløre om det var uforsvarlig å spise dem.

11 Førsteamanuensis Eystein Skjerve ved Norges Veterinærhøgskole vurderer det slik at ingen av programmene har noen vesentlig funksjon når det gjelder å bekjempe smittestoff i norske matvarer. Det gjelder også salmonellaprogrammet, det programmet som er gitt mest ressurser. Fordi forekomsten av salmonella er så lav, vil selv ikke en analyse med flere titusen prøver bidra vesentlig til å bekjempe salmonella. De aller fleste prøvene må jo i henhold til EØS-reglene tas på norsk-produsert kjøtt. N...tja sier Statens næringsmiddeltilsyn Den vitenskapelige komitéen til Statens næringsmiddeltilsyn vurderte i 1997 de kompenserende tiltakene som da var aktuelle. Konklusjonen var at de kompenserende tiltakene "ikke vil være tilstrekkelige til å kompensere for det økte smittepresset mot norske forbrukere." I høringsuttalelsen til stortingsproposisjonen har Statens næringsmiddeltilsyn trukket seg et skritt tilbake. Tilsynets vitenskapelige komité har vurdert de kompensatoriske tiltakene, finner to av seks punkter tilfredsstillende og har ikke informasjon nok til å vurdere de øvrige fire punktene. Komitéen konkluderer friskt med følgende: "Under forutsetning av at nødvendige tiltak er iverksatt under punkt 2-5 og fungerer etter sin hensikt, anser gruppen at intensjonene i rapporten fra vitenskapskomitéen er oppfylt." Det er viktig å merke seg at SNTs vitenskapskomité ikke sier noe om at de kompensatoriske tiltakene er tilstrekkelige til å motvirke den økte smittefaren som følger av at grensekontrollen forsvinner. Komitéen vurderer bare om de tiltakene den selv foreslo som nødvendige tiltak i 1997, er fulgt opp av regjeringen. Samtidig er det et problem at SNT må vurdere tiltak som vil gi etaten betydelige nye ressurser hvis grensekontrollen forsvinner. Nei sier Statens helsetilsyn På vegne av Statens helsetilsyn var helsedirektør Anne Alvik svært skeptisk til de kompensatoriske tiltakene. I et brev til Stortingets næringskomité i 1997 sier helsedirektøren: "Den kontroll- og tilsynsfunksjonen det legges opp til, vil neppe kunne demme opp for det økte smittepresset." I et brev til Landbruksdepartementet i august 1998 utdyper Statens helsetilsyn vurderingen slik: "Vi er i tvil om de kompensatoriske tiltak som iverksettes for å demme opp mot økt smittepress er tilstrekkelige til at forekomsten av zoonoser forblir på samme nivå eller blir redusert i Norge." (zoonose = sykdom som overføres fra dyr til menneske) I høringsuttalelsen til proposisjonen om veterinæravtalen i oktober 1998 sier Statens helsetilsyn: "Helsetilsynet anser de tiltakene som er beskrevet som gode, men neppe tilstrekkelige. De kompensatoriske tiltakene er ikke forebyggende, men skadebegrensende. Å overvåke antall tilfeller er ett av flere viktige redskap for å begrense omfanget av et utbrudd, men det er ikke smitteforebyggende. Stikkprøver er et lite velegnet hjelpemiddel hvis forekomsten av sykdom i populasjonen er lav. Kontroll med hele produksjonskjeden fra jord og fjord til bord gir en betydelig større grad av sikkerhet."

12 Nyttig som tillegg til grensekontroll Det betyr at de kompensatoriske tiltakene ikke vil ha noen direkte virkning når det gjelder å forebygge matbårne sykdommer. De kunne derimot vært langt mer nyttige hvis de ble kombinert med den formen for grensekontroll som vi har i dag. Godtar vi veterinæravtalen med EU, kan tiltakene i beste fall brukes som begrunnelse for at den norske smittetilstanden er så god at vi må få lov til å sette inn særtiltak for å verne om den. Men det forutsetter for det første at vi faktisk kan påvise at vi er bortimot fri for bestemte sykdommer som fins lengre sør i Europa. Deretter at EU godtar at vi har påvist det. Og deretter at vi virkelig klarer å holde sykdommen unna med de tiltakene EU godtar. Klarer vi det ikke, faller grunnlaget for særtiltak bort. EKSPORT AV FISK TIL EU Hvis Stortinget avviser veterinæravtalen, vil Norge bli stående utenfor EUs veterinære yttergrense. Da vil EU kontrollere importen av fisk og kjøtt fra Norge på samme måte som fra andre land utenfor EU. Det eneste ja-argumentet Jagland-regjeringens eneste begrunnelse for veterinæravtalen med EU var trusselen fra EU om å trappe opp veterinærkontrollen med den norske fiskeeksporten - og at det ville ramme eksporten så kraftig at distrikts-norge var i fare. Det er aldri lagt fram noen dokumentasjon eller nærmere begrunnelse for at dette er riktig. Oppdrettsnæringen og fiskeeksportørene har ikke vært i stand til å legge ett eneste tall på bordet om hva en mer omfattende veterinærkontroll fra EU ville bety for fiskeeksporten. I Stortingets spørretime 28. oktober bekreftet fiskeriminister Angelsen at departementet ikke så noe behov for å konkretisere eller tallfeste ulempene. Det eneste fiskeriministeren var villig til å si, var at regjeringen "antar at det vil være en betydelig fordel for fiskerinæringen at Norge slutter seg til avtalen..." Ingen dokumentasjon fra regjeringen Det var likevel grunn til å vente at regjeringen i proposisjonen om veterinæravtalen ville drøfte spørsmål om fiskeeksporten. Det skjedde ikke. De linjene som følger, er alt som står: "Animalske produkter fra Norge blir dermed stanset ved grensepassering for veterinærkontroll. Veterinærkontrollen består av dokumentkontroll, identitetskontroll og fysisk kontroll. Dette forholdet har spesielt medført

13 problemer for eksport av fisk. Dagens kontroll medfører forsinkelser og dermed økonomiske tap for eksportørene." Og noen linjer lengre ned: "EUs harmonisering innebærer en skjerping av kontrollen overfor varer fra Norge og andre tredjeland. Den gjennomsnittlige kontrollfrekvensen er økt fra 3-5% til 20-50% av partiene". (St.prp. nr. 6 ( ), s. 8) Dette er alt som står av begrunnelse for den påstanden som har vært det eneste argumentet for avtalen med EU. Regjeringen viser ikke til noen som helst dokumentasjon om hvilke forsinkelser og merkostnader økt kontroll vil kunne føre til. En slik dokumentasjon har vært etterspurt fra flere hold i over to år. Oppdrettsnæringen har blitt utfordret, fiskeeksportørene har blitt utfordret, Fiskeridepartementet har blitt utfordret. Ingen fall er lagt på bordet, ingen dokumentasjon er presentert. Alt tyder på at ulempene for fiskeeksporten er en bløff. - stående i dagevis? Men buskagitasjonen fortsetter. Talsmenn for Arbeiderpartiet har i lengre tid ropt opp om "katastrofe for fiskerinæringen og for distriktene". Jens Stoltenberg skriver i Vårt Land 4. november at "fersk norsk fisk ville lett bli stående ved grensene i flere dager i påvente av kontroll. Da er den ikke lenger fersk." Sannsynligvis har han tatt setningene fra et "Fakta-ark" om veterinæravtalen som Arbeiderpartiet nylig har sendt ut i partiorganisasjonen. Stoltenberg og AP-sekretariatet tar sjansen på at folk skal tro at EUs veterinærkontroll er absurd. Hensikten med veterinærkontroll er naturligvis å sikre forbrukerne trygg mat av høyest mulig kvalitet. Da er det ingen grunn til å tro at EU legger opp til en veterinærkontroll som lar fersk fisk stå i dagevis ved Svinesund. Slik er det da heller ikke. Både fra norsk og svensk side av grensa bekrefter tollere og veterinærmyndigheter at kontrollen fortsatt bare kommer til å ta minutter. Det sjekkes veterinærdokumenter - og at traileren inneholder det den skal inneholde. Hvis det tas prøver, sendes de til laboratorium, men traileren få kjøre videre på betingelse av at den kan stoppes hvis det er noe i veien. Slik vil det bli også om kontrollhyppigheten øker. Skulle ventetida ved økt kontroll bli urimelig, er det i strid med EØS-avtalen. Der heter det at all kontroll "skal gjennomføres med minst mulig ventetid" (Protokoll 10, art. 3) og at kontroller skal organiseres slik at "ventetiden kan reduseres mest mulig" (Protokoll 10, art. 12). Det er som kjent et hovedformål med EØS-avtalen å forenkle all grensepassering ved grensene mellom EØSland. IMPORT FRA TREDJELAND Mat importert fra tredjeland skal i følge utkastet til veterinæravtale

14 kontrolleres på særlige grensestasjoner. Når slik mat først er godkjent, kan den selges hvor som helst i EU uten ny kontroll. Godtar vi avtalen med EU, kan Norge derfor ikke stille tilleggskrav. Det eneste unntaket gjelder salmonella. EU har gått med på at Norge kan gjennomføre sin egen salmonella-kontroll omtrent som i dag. Trussel mot russertorsken Norge kan dag fritt utforme sitt eget regelverk når det gjelder kontrollen med import fra tredjeland, dvs. fra land utenfor EØS. Eneste begrensning er at vi ikke kan ha regler som er mindre strenge enn for import fra EU/EØS. Så viser det seg - etter hvert som detaljene i avtalen blir kjent - at avtalen virkelig kan bli dramatisk for fiskerinæringen, men i stikk motsatt retning. Avtalen krever at båter fra land utafor EØS skal kontrolleres på kontrollstasjoner som EU har godkjent. EU har godkjent ti slike kontrollstasjoner langs norskekysten. Dette har størst betydning for leveranser av russisk fisk. Russiske trålere må innom en slik kontrollstasjon før fisken kan leveres på et norsk fiskemottak. Dermed øker transportkostnadene, samtidig som fiskemottak lengst unna kontrollstasjonene kommer ut som tapere i konkurransen om russerfisken. Faren for fiskesykdommer Proposisjonen sier ikke et ord om hvilke nye fiskesykdommer vi risikerer å få dersom avtalen vedtas. Det er vanskelig å oppdage fiskesykdommer. Handel med levende fisk er derfor ekstra risikofylt. Sykdom på fisk er dessuten enda vanskeligere å bekjempe enn sykdom hos dyr på land. Smittestoff formerer seg lett i oppdrettsanlegg der fisken står tett. I neste omgang kan smitten spres over store områder i hav, elver og sjøer. Vi risikerer derfor å innføre sykdommer som kan true både vill-laksen og oppdrettsfisken vår. Avtalen åpner også for import av levende fisk. Erfaringene med fiskesykdommen furunkulose på 1980-tallet viser hvor sårbar fiskerinæringen er for slik import. Det ble den gang gitt dispensasjon for import av smolt til oppdrettsanleggene våre fra Skottland. Det kostet næringen over én milliard kroner å bekjempe den furunkulose-epidemien som oppsto. Dette viser at veterinæravtalen fort kan bli en kostbar avtale også for fiskerinæringen. DYREVERNET KAN UNDERGRAVES Veterinæravtalen med EU vil ikke umiddelbart få store virkninger for dyrevernet i Norge. De fleste dyreverndirektivene er minimumsdirektiv. Det vil si at de fastsetter minstestandarder som gjør det mulig å ha strengere regler nasjonalt. Transportdirektivet er et unntak. Det setter regler for hvordan transport av levende dyr skal foregå, og det er ikke lov å ha strengere nasjonale regler. Norge har gjennomgående strengere regelverk enn EUs minstekrav og de

15 fleste EU-land. Her i landet stiller vi f.eks. krav om at verpehøner skal ha bur med grunnflate på minst 700 kvadratcentimeter. EU-kravet er 450 kvadratcentimeter. Griser skal også ha mer plass i Norge enn i EU. Etter norske regler er halekupering forbudt på gris og sau, nebbtrimming er forbudt på fjørfe og det er ikke lov å sette ring i trynet på gris. Alt dette er tillatt i EU. Halekupering og nebbtrimming gjøres for at dyra kan stå tettere - siden de ikke lenger kan skade hverandre når de stresses av å stå så tett. Tryneringen brukes for at ikke grisen skal rote i bakken - slik den helst vil. Norge har også krav om at alle griser skal ha tett gulv der den skal ligge og at storfe har krav på mosjon minst 8 uker hvert år. Dyrevernloven forbyr også avl som fører til at dyr ikke kan utøve normal atferd, påvirker fysiologiske reaksjoner i uheldig lei eller blir påført unødig lidelse. Etter at Sverige tapte saken om kjøttferasen Belgisk Blå, er også dette regelverket i fare. Belgisk Blå bærer gener som gjør at dyra får underutviklede indre organ og problem med å bevege seg. De fleste kalver må tas ved keisersnitt. Med økende handel over grensene - og dermed økende konkurranse om markedene - kan det bli vanskelig å opprettholde strengere standarder enn i land en konkurrerer med. En må også regne med at EU etter hvert vil forlate minstekravene og gå over til direktiv som setter en fellesstandard som alle land må holde seg til. SIKKERHETSKLAUSULEN EØS-avtalen inneholder en generell sikkerhetsklausul som gir Norge rett til å sette EØS-regler til side "når alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå" (art ). Tiltakene skal begrenses til det som er strengt nødvendig, og andre land har rett til mottiltak innen samme område av avtalen. Sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen kan brukes til å stanse handel midlertidig dersom det oppstår en krisesituasjon. (Art. 112 i EØS-avtalen) Regjeringen sier i proposisjonen at den "er innstilt på å bruke denne muligheten aktivt". EU kan i så fall gå til mottiltak for å "gjenopprette likevekten". (Art. 114 i EØSavtalen) Dette er en sikkerhetsklausul som aldri er brukt av Norge. Den kan bare brukes hvis det er oppstått "vanskeligheter som kan vedvare". Samtidig må tiltakene "begrenses til det som er strengt nødvendig for å rette opp situasjonen". Det skal være rådslagninger med EU i EØS-komitéen hver tredje måned med sikte på å avvikle eller innskrenke slike tiltak. (Art. 113 i EØS-avtalen) Så lav profil som norske regjeringer har inntatt i konflikter med EU, er det liten grunn til å tro at sikkerhetsklausulen blir noe aktivt redskap for å beskytte norske interesser.

16 WTO OG SPS-AVTALEN Innen rammen av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er det inngått en avtale om sanitære og plantesanitære forhold (SPS). Avtalen sier at hvert medlemsland skal ha rett til fritt å sette inn de veterinære og plantesanitære tiltak som trengs for å sikre det beskyttelsesnivå landet selv finner nødvendig. Tiltakene skal bygge på "særskilt risikovurdering" og de skal "ikke være mer handelshindrende enn nødvendig" for å sikre dette beskyttelsesnivået. (St.prp. nr. 6 ( ), s. 9) I henhold til SPS-avtalen har Norge full rett til alle typer grensekontroll så lenge de ikke er mer omfattende enn det som trengs for å beskytte folkehelse eller dyrehelse. (St.prp. nr. 6 ( ), s. 10) EU har ikke lagt noen risikoanalyse til grunn for trusselen om å øke kontrollen med norsk fiskeeksport. Økt kontroll ville derfor være i strid med SPS-avtalen. Det er pinlig at norske myndigheter ikke har krevd at EU må legge fram en slik analyse før kontrollen med norsk fisk økes. Det gjorde ikke Jaglandregjeringen, og det har heller ikke Bondevik-regjeringen gjort. Hvis EU virkelig kan dokumentere - på bakgrunn av en slik risikoanalyse - at norsk fisk må kontrolleres bedre enn før, bør Norge godta at kontrollen skjerpes. Vi bør være for streng veterinærkontroll ved grensene. HVA MENER FAGINSTANSENE? Veterinærene advarer Den norske veterinærstanden advarer så godt som enstemmig mot avtalen og frykter konsekvensene. Det kommer klart fram i uttalelser fra Den norske Veterinærforening som organiserer 99% av alle norske veterinærer og fra Veterinærhygienisk forening som organiserer veterinærer ansatt i næringsmiddelkontrollen. Advarslene bygger bl.a. på en 200 siders rapport utgitt av Den norske veterinærforening i Bak rapporten sto blant annet en tidligere veterinærdirektør, en tidligere landbruksminister og nåværende rektor ved Veterinærhøgskolen. Rapporten fastslår "at en må ha kontroll og oversikt over hele næringskjeden for å kunne tilby en viss sikkerhet mot overføring av smittestoff via matvarer eller mot spredning av smittsomme husdyrsykdommer. Vi har i Norge hatt god oversikt over vår dyreproduksjonskjede, og det vil være vanskelig å ha samme oversikt hvis vi skal erstatte denne "bås til bord"-oversikten med attester og analyseresultater fra andre og delvis ukjente områder og en stikkprøvekontroll på sluttproduktleddet." Veterinærhygienisk forening (VHF) konkluderte sin uttalelse av slik: "VHF mener på faglig grunnlag at Stortinget ikke bør vedta en utvidelse av

17 EØS-avtalen." Næringsmiddeltilsynet og Forbrukerrådet advarer Statens Næringsmiddeltilsyn satte i februar 1997 ned en vitenskapelig komité for å vurdere hva avtalen med EU vil bety for dyrehelsa og matsikkerheten i Norge. Om kontrollsystemet til EU konkluderte komitéen at det er "vanskelig å se at dette har vært en suksess når det gjelder forebygging av næringsmiddelbårne sjukdommer i en del EU-land til nå. Internkontrollen er enten ikke rettet mot næringsmiddelbårne smittestoff eller er ikke i stand til å fange opp slike problemer." Forbrukerrådet vedtok i august en uttalelse som er sterkt kritisk til veterinæravtalen. Der sies det blant annet: "Økt handel med mat fører til økt smittepress på dyresykdommer og matbårne sykdommer. Dette økte smittepresset krever strengere kontroll og sikkerhetstiltak på veterinærområdet enn det vi har i dag." Og konklusjonen er: "Utvidelsen av EØS-avtalen på veterinærområdet kan derfor svekke dyre- og folkehelsa i Norge." Privatisering av kontroll Både i Norge og Danmark har myndighetene fastslått at når grensekontrollen faller vekk, må importører og forbrukere ta over mye av ansvaret for at import av mat og dyr ikke fører smitte til landet. Statens helsetilsyn ser dette som en dårlig strategi: "Det er en risiko for at økt handel med dyr og mat medfører at ansvaret for å ivareta helse i økende grad legges på den enkelte. Mens kravet tidligere har vært at produsenter og importører skal levere trygg mat, blir ansvaret for å forebygge smitte gjennom å lære seg mottiltak overført til konsumenten. Dette er en strategi som vil gjøre det svært vanskelig å videreføre den gunstige smittesituasjonen vi har her i landet." (Sitert fra høringsuttalelsen til proposisjonen om veterinæravtalen) Smittepresset vil øke "Det er veldokumentert at norsk dyrehelse er god. Problemene med antibiotikaresistente mikrober er betydelig mindre i Norge enn i nesten alle andre land. Forekomsten i Norge av matbårne infeksjoner er svært gunstig sammenlignet med de fleste andre europeiske land. Selv om mengden varer som blir importert ikke skulle øke vesentlig, frykter vi at en utvidelse av EØSavtalens vedlegg I vil øke smittepresset mot Norge på grunn av nedbyggingen av den veterinære grensekontrollen." (Sitert fra høringsuttalelsen til Statens Helsetilsyn av ) KAPITTEL 2: POLITIKKEN

18 BAK AVTALEN HVA HAR SKJEDD TIL NÅ? EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar På det veterinære området trådte avtalen i kraft I forhandlingene om EØS-avtalen sikret Norge seg varige unntak fra en del av veterinærreglene til EU. Det gjaldt reglene for veterinærkontroll med handel med land utenfor EØS (tredjeland) og for handel med EU. EØS-tilhengerne gjorde dette til et viktig poeng i debatten om EØSavtalen: "Flertallet merker seg at Norge her har oppnådd et varig unntak fra EØS-reglene" (Innst. S. nr. 248 ( )) Brundtland-regjeringen gikk i 1995 til forhandlinger med EU om å fjerne unntakene. Forhandlingene ble sluttført av Jagland-regjeringen. Behandlinger i Stortinget Landbruksminister Dag Terje Andersen (A) redegjorde for avtaleutkastet i Stortinget 16. januar Redegjørelsen ble debattert i Stortinget 23. januar. I debatten fremmet Senterpartiet et forslag som ba regjeringen opprettholde den veterinære grensekontrollen. Forslaget til Senterpartiet fikk enstemmig støtte fra Kristelig Folkeparti, SV og RV, men falt med 65 mot 40 stemmer. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet stemte mot forslaget. Veterinæravtalen kom deretter opp i Stortinget 16. juni 1997 i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret. Der ble det flertall for å be landbruksdepartementet arbeide videre med utkastet til veterinæravtale "med sikte på endelig behandling i Stortinget og gjennomføring fra 1. januar 1998". Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, SV og RV stemte mot vedtaket. Det viste seg så at EU fikk interne problemer med å godkjenne avtaleutkastet. Godkjenningen skjedde ikke før på forsommeren Forutsetningen er nå at avtalen skal tre i kraft 1. januar Det krever at Stortinget godkjenner avtalen før jul. EN FORSTEMMENDE HISTORIELØSHET I stortingsdebatten i januar 1997 var Are Ness, professor i infeksjonsmedisin, hovedtalsmann for Kristelig Folkeparti. På vegne av stortingsgruppa gikk han til frontalangrep på forslaget til veterinæravtale: "Det er etter min mening uttrykk for en forstemmende historieløshet når Regjeringen nå går inn for å fjerne den veterinære grensekontroll mot EUlandene. For hva er det Regjeringen egentlig gjør? Den legger ned forsvaret av landets grenser. Og hva blir igjen? Man satser på at heimevernet skal gjøre jobben, pluss at man skal få pålitelige rapporter fra andre lands overvåkingstjenester.

19 Dette er et forsvarskonsept som ikke engang SV ville gått inn for i forsvarskomiteen, enn ikke i en tid uten noen klar militær trussel mot Norge. Men her har vi et trusselbilde: vi har et reellt smittepress fra omkringliggende land med betydelig høyere forekomst av en rekke smittsomme sykdommer knyttet til dyr og næringsmidler." GLIDEFLUKTEN FRA VOKSENÅSEN De tre partiene bak Bondevik-regjeringen ville gått mot veterinæravtalen hvis de i dag hadde vært i opposisjon. Det framgår av hva de sto for før valget, bl.a. i de to stortingsbehandlingene av veterinæravtalen i januar og juni I Voksenåsen-erklæringen forut for regjeringsdannelsen hadde de tre sentrumspartiene samlet seg om følgende formulering: "Av hensyn til miljø, helse og sikkerhet finner en sentrumsregjering det viktig å opprettholde strenge krav til matkvaliteten og internasjonal handel med mat og levende dyr. En sentrumsregjering mener det er viktig å opprettholde en streng veterinærkontroll og vil undersøke mulighetene for å reforhandle deler av den inngåtte avtale med EU om disse spørsmål." Det framgår av stortingsproposisjonen om veterinæravtalen at en fra regjeringens side ville ta opp mulighetene for å holde varepartier i arrest, for å kontrollere attester og for å kunne revurdere avtalen etter to-tre år. (St.prp. nr. 6 ( ), s. 16) Regjeringen hadde altså allerede fra starten gitt opp tanken om å beholde selve den veterinære grensekontrollen. Fra Brussel kom svaret i november 1997: EU fant ingen grunn til å reforhandle noe som helst. EUs holdning var ikke overraskende. Heller ikke i Brussel var det noen hemmelighet at det fantes et ja-flertall på Stortinget som var mer enn villig til enhver EU-tilpasning. Etter det har utenriksminister Vollebæk og resten av regjeringen latt det inntrykket festne seg at da kan ikke Norge gjøre stort annet enn å godta avtalen som den er. Det er ingen tvil om at det har vært et trygt flertall på Stortinget for å godkjenne avtalen. Det sørger Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet for. Likevel var det forunderlig at regjeringen kunne tenke på å gi seg uten sverdslag. Det måte i det minste ligge stor politisk gevinst i å legge ansvaret for avtalen med EU på de tre ja-partiene. Senterpartiets landsstyre vedtok i april enstemmig - å oppfordre stortingsgruppa til å stemme mot veterinæravtalen. Samtidig ble regjeringen oppfordret til å vurdere om det trengs 3/4 flertall i Stortinget for å godkjenne avtalen. Regjeringen underskriver avtalen

20 17. juli - midt i fellesferien - godkjente regjeringen på vegne av Norge forslaget til veterinæravtale med EU. Det skjedde på et møte i EØS-komitéen, det øverste beslutningsorganet for EØS-avtalen - et organ der EU hver måned møter Norge, Island og Liechtenstein for å avgjøre hvordan EØS skal utvikle seg. Som vanlig i slike saker tok regjeringen forbehold om Stortingets godkjennelse. Det er gode grunner til å kritisere regjeringen for denne saksgangen. I en sak der faginstansene har advart så kraftig, burde regjeringen ha lagt veterinæravtalen fram til prinsippdebatt i Stortinget - gjerne basert på en stortingsmelding - før regjeringen bandt seg opp i det formelle møtet med EU i EØS-komitéen. - og tilrår Stortinget å godta avtalen I stedet la regjeringen 5. november fram stortingsproposisjonen som tilrår Stortinget å godkjenne veterinæravtalen med EU. Senterpartiets fire kvinner i regjeringen tok dissens på tilråingen. Da det endelig lyktes å få media interessert i veterinæravtalen, ble alt søkelys rettet mot spenningene internt i Senterpartiet. Avtalen ble framstilt som et politisk problem for Senterpartiet - ikke som et helseproblem for forbrukerne. Proposisjonen gir ikke inntrykk av at Regjeringen tror på sin egen konklusjon. Den gir utrolig nok ingen begrunnelse for hvorfor Norge skal gi opp den veterinære grensekontrollen. Det eneste det vises til, er at den forrige regjeringen ville gi den opp, og at det er et flertall på Stortinget som også vil gi den opp. Regjeringen erkjenner i proposisjonen at smitte gjennom mat av mange grunner vil bli et stadig større problem, og at problemene kan øke dersom grensekontrollen fjernes. Men en serie med tiltak inne i landet skal settes inn for å motvirke bortfallet av grensekontrollen slik "at den norske dyre- og folkehelsen ikke skal bli svekket". Så lite offensivt er regjeringens mål i denne saken. Faglig og folkelig skepsis Regjeringen burde i stedet tatt konsekvensen av sine egne ord i Voksenåsenerklæringen: "Det knytter seg stor faglig og folkelig skepsis til nedbyggingen av grensekontroll i forhold til matvarer og import av levende dyr." Arbeiderpartiet og Høyre kunne sammen med Fremskrittspartiet stemme ned en anbefaling om å avvise veterinæravtalen. Men Bondevik-regjeringen behøvde ikke frykte at Arbeiderpartiet og Høyre fremmet mistillitsforslag. De to partiene kan knapt finne noen dårligere sak å felle Bondevik-regjeringen på. Bondevik hadde enda ett trekk til rådighet. Han kunne ha stilt kabinettspørsmål på at avtalen avvises. Det ville ha sikret maksimalt søkelys fra media på innholdet i veterinæravtalen. Skulle Jagland og Petersen lagd regjeringskrise på veterinæravtalen, vil de gått over i historien som de som - med Aina Edelmanns ord - "med vitende og vilje påfører egen befolkning

21 sjukdommer". FOLKEAVSTEMNING? 53 prosent mot og 30 prosent for veterinæravtalen viste en meningsmåling fra Feedback Research i november Det var velgerflertall mot avtalen i alle partier unntatt Høyre. Resultatet viser at Stortingsflertallet er i dramatisk utakt med sine egne velgere. Det samme flertallet har i tillegg i et par år boikottet enhver debatt om veterinæravtalen med EU. Det har vært omtrent umulig å finne noen politiker som har stilt opp til debatt til forsvar for å oppheve den veterinære grensekontrollen. Årsaken er enkel: Avtalen med EU lar seg ikke forsvare med troverdige argumenter. Dette må for enhver pris skjules for velgerne. Samtidig bærer det mot at avtalen glir smertefritt gjennom i Stortinget - trass i at alle faginstanser advarer. Siden det i den offentlige debatten har vært like vanskelig å finne en politiker som aktivt argumenterer mot den veterinære grensekontrollen som å finne en veterinær med et slikt syn, er vi midt oppe i ei grunnleggende demokratikrise i denne saken. Stortingsflertallet vil høyst sannsynlig - av grunner en bare kan gjette seg til - vedta avtalen med EU før jul. Det skal skje med minst mulig oppmerksomhet og med minst mulig offentlig debatt. Da blir kravet om folkeavstemning nokså opplagt. VETERINÆRAVTALEN OG GRUNNLOVEN: TRENGS DET 3/4 FLERTALL? Grunnloven gir i 93 Stortinget anledning til å avstå suverenitet på "et saklig avgrenset område", og da bare med 3/4 flertall. Det må bety at når Stortinget i 1992 godkjente EØS-avtalen med 3/4 flertall, var det med den avgrensning avtalen da hadde. Det skulle tilsi at når EØS-avtalen utvides til saklig sett nye områder, må det fortsatt kreves 3/4 flertall i Stortinget. Utvidelsen av EØS-avtalen flytter på et avgrenset område retten til å gi lover fra Stortinget til EUs organ. I dag er det Stortinget som avgjør at vi har en veterinær grensekontroll og hvordan den skal utformes. Det gjelder både grensekontrollen mot EU/EØS og mot tredjeland. Godtar vi veterinæravtalen, vil all framtidig lovgivning på dette området komme fra Brussel. Det betyr f. eks. at norske myndigheter ikke lenger kan avgjøre om vi skal nekte import av storfekjøtt fra land med kugalskap eller svinepest. Det betyr også at vi ikke lenger kan hindre import av levende sau og geit inn i Norge. Det var opprettelsen av overvåkningsorganet ESA og EFTA-domstolen som i 1992 gjorde det nødvendig å godkjenne EØS-avtalen med 3/4 flertall. Hvis EØS-avtalen nå utvides til nye områder, utvides også virkeområdet og

22 myndigheten til ESA og EFTA-domstolen. Når nye områder legges inn under ESA og EFTA-domstolen, er det tale om en avståelse av suverenitet helt identisk med det som skjedde på de områdene som EØS-avtalen opprinnelig omfattet. KAPITTEL 3: ERFARINGER FRA ANDRE LAND DANSK SISYFOS-KAMP MOT SALMONELLA Det er i Danmark slaget om salmonellaen er hardest. I juli kunne Fødevareministeriet fortelle at salmonella-bakterien typhimurium DT 104 var funnet i kalkuner fra Tyskland, i høner fra Nederland og i kyllinger, høner, ender og kalkuner fra Frankrike. Denne salmonella-varianten er særlig problematisk fordi bakteriene er blitt resistente mot flere typer antibiotika. Landbruksministeren har derfor varslet at Danmark legger opp til "verdens mest ambisiøse program" for å oppspore DT større besetninger med gris ble i sommer slaktet og destruert. Men det hjalp lite når avlsgriser infisert med DT 104 omtrent samtidig ble importert fra England til Sønder-Jylland. På skriftlig spørsmål fra Kristelig Folkeparti om hva som kunne gjøres for å hindre slik import, svarte landbruksminister Henrik Dam Kristensen: "Det jeg ikke kan gjøre - verken med svinepest eller DT er å innføre et særlig dansk krav om kontroll ved grensen. Det vil nemlig være i klar motstrid med Danmarks internasjonale forpliktelser i forhold til de øvrige EU-land. Jeg legger stor vekt på at vi fra dansk side respekterer de regler som gjelder for det indre marked også på veterinærområdet. Det påhviler derfor også den enkelte gårdbruker et visst ansvar for å bidra til å minimere den risiko som det måtte være ved samhandel, ved i størst mulig omfang å avstå fra å inn- og utføre levende dyr." Med andre ord: Siden regelverket ikke kan hindre import av dyr med salmonellasmitte, må ansvaret legges på den enkelte gårdbruker. Denne gårdbrukeren skal på den ene siden stå under det indre markedets nådeløse konkurransetvang - der billigst mulig kjøp av avlsgriser er et konkurransefortrinn. På den andre siden skal gårdbrukeren ha etisk ryggrad sterk nok til å sørge for det som dansk lov ikke kan makte: å hindre fri flyt av dyresykdommer inn i Danmark. Nedslakting uten virkning I 1996 lanserte den danske regjeringen en treårsplan mot salmonella i egg og fjørfe - til en pris av 188 millioner kroner. Etter planen skulle alle besetninger der det var påvist salmonella, slaktes. Men det viste seg umulig. Det ville ha ført til så stor import av egg og fjørfe fra land uten effektiv salmonellakontroll at vinningen ville gått opp i spinningen.