TEGIPLAN STRA STRATEGIPLAN FOR FOREBYGGENDE POLITIARBEID

Transkript

1 STRATEGIPLAN STRATEGIPLAN FOR FOREBYGGENDE POLITIARBEID

2 «Hovedmålene med politireform 2000 er å få en politi- og lensmannsetat som mer effektivt forebygger og bekjemper kriminaliteten, er mer tjenesteytende og publikumsorientert og som arbeider mer kostnadseffektivt» (Innst. S.nr. 241, )

3 FORORD Politidirektoratet gir med denne planen føringer for hvordan politiet skal organisere arbeidet med å forebygge kriminaliteten i perioden Planen bygger på forskning og erfaringer nasjonalt og internasjonalt. Forebyggingsbegrepet i denne planen har en videre betydning enn hva som tidligere har vært vanlig i politiet, ved at strategien er å få hele politiorganisasjonen til å arbeide forebyggende. Problemorientert politiarbeid (POP) er en vesentlig del av denne strategien. Planen er ment å fungere som en veileder for hvordan politiet kan utnytte ressursene på en mest mulig effektiv måte for å oppnå målet om redusert kriminalitet og økt trygghet. Dette skal gjøres ved å rette tiltakene direkte mot problemene ved bruk av analyser og annen fagkunnskap. Planen henvender seg både til ledere og øvrige ansatte i politiet. Planen er ambisiøs, det vil ta tid å få den implementert, og Politidirektoratet vil derfor bidra med ytterligere føringer, kompetanse og bistand i implementeringsprosessen de nærmeste årene.

4 INNHOLD 1. SAMMENDRAG MÅL, STRATEGI OG FORANKRING FOREBYGGING AVGRENSNING OG DEFINISJONER Definisjoner Forebygging en del av en helhet Forebyggingskjeden TILNÆRMINGSMÅTER OG METODER Problemorientert politiarbeid Identifisering av problemet Kartlegging og analyse Utarbeidelse og gjennomføring av tiltak Evaluering Situasjonsorientert forebygging (situasjonell forebygging) Personorientert forebygging (sosial forebygging) Lokalorientert forebygging Den forebyggende prosess Veileder for kartlegging og analyse Veileder for utforming av strategi og tiltak Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid ARBEIDSMODELLER OG ORGANISERING Modell for en helhetlig forebyggingsstrategi Planprosessen Problemanalysen i planprosessen Lederansvaret Organisering og samordning Kvalitetssikring UTVIKLING AV KOMPETANSE Behov Grunnutdanningen ved Politihøgskolen Etter og videreutdanning Kompetanseutvikling i politidistriktene Forskning og utviklingsarbeid DEFINISJONER REFERANSER

5 1. SAMMENDRAG Politiets mål er å redusere kriminaliteten og øke tryggheten. Strategien for å oppnå målet er å involvere alle ansatte i politiet i et helhetlig, kriminalitetsforebyggende arbeid. Problemorientert politiarbeid (POP) er en vesentlig del av denne strategien. Det betyr ikke at forebyggende tiltak, etterforskning og utrykningsarbeid blir mindre viktig. POP innebærer at kriminaliteten skal bekjempes på en effektiv måte, og det stilles krav til bruken av ressurser. POP er en arbeidsmåte som gjør oss bedre i stand til å sette inn tiltak mot årsakene til kriminalitet og utrygghet. POP bygger på problemanalysen som i korthet går ut på å; 1) identifisere problemer 2) analysere problemene i forhold til bl.a. tid, sted og personer 3) sette inn tiltak 4) evaluere tiltaket/virksomheten Problemanalysen skal være den metodiske tilnærmingen for å rette innsatsen mot bestemte problemer, personer/miljøer eller områder. Det er viktig at problemanalysen er en naturlig del av politiarbeidet, samtidig som det skal fokuseres på kvaliteten på arbeidet i de fire fasene og helheten i politiarbeidet. Spesielt viktig er det at det er sammenheng mellom funksjonene etterretning og analyse den på den ene siden, og forebyggende og operativt arbeid på den andre. Målet med strategien er å få hele politiorganisasjonen til å arbeide mer proaktivt og mindre hendelsesstyrt, og derigjennom oppnå målet om redusert kriminalitet og større trygghet. Strategien tar utgangspunkt i erfaringsbasert etatskunnskap og forskningsresultater. POP forutsetter god kompetanse og struktur i den daglige polititjeneste, slik Stortingsmelding 22 ( ) Politireform 2000 legger opp til. Strategien for helhetlig kriminalitetsforebygging skal innarbeides i politidistriktenes virksomhetsplaner og være en vesentlig del av målstyringsdialogen med Politidirektoratet. Gode måleparametre og evalueringsmetoder er en forutsetning for en effektiv drift av politidistriktene og en god målstyringsdialog. Politiet skal beherske en rekke situasjonsorienterte, personorienterte (sosiale) og etterfølgende tiltak, som kan settes inn mot de personer og situasjoner som bidrar til problemet. Personorienterte tiltak vil ofte være aktuelle å sette i verk i samarbeid med andre instanser, og SLT-modellen (samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) skal være modellen for dette samarbeidet i kommunene. Nærpolitimodellen er i tråd med tankegangen i problemorientert politiarbeid. Forebygging av barne- og ungdomskriminalitet skal prioriteres. For at politiets innsats skal være helhetlig, forutsettes det at alle ansatte involveres i den forebyggende strategien og i de operative tiltakene. Alle distrikter må ha spisskompetanse og kapasitet til å utføre både interne oppgaver og oppgaver som må løses i samarbeid med andre. Oppgaveløsningen må være forankret i ledelsen.

6 Implementering av planen forutsetter at både ledere og andre ansatte i politiet får opplæring i POP. I tillegg er det nødvendig med kompetanseutvikling og spesialisering innenfor de ulike fasene i problemanalysen. Politihøgskolen har ansvaret for å tilby slik utdanning, men det er også nødvendig at politidistriktene setter i gang opplæring lokalt. Det er spesielt viktig at ledere på alle nivåer gis opplæring og gode holdninger til POP. Videre foreslås det etter- og videreutdanningstiltak for både ledere og tilsatte med koordineringsansvar på det kriminalitetsforebyggende området. 2. MÅL, STRATEGI OG FORANKRING Politidirektoratets overordnede mål: Politidirektoratet skal lede og samordne politiet for å skape en forutsigbar og handlekraftig etat til beste for publikum. Mål for det kriminalitetsforebyggende politiarbeidet Politiet skal skape økt trygghet og redusere kriminaliteten i samfunnet gjennom å avdekke og gripe inn i årsakene til kriminalitetsutviklingen og hindre gjentagelser av ulovlige handlinger. Strategi Det forebyggende politiarbeidet skal være en integrert del i alle politigjøremål, og POP skal være tilnærmingsmåten. Behov En samlet Justiskomite uttalte til Stortingsmeldingen om Politireform 2000, Innst (s. 241): «Komiteen er opptatt av at en ved denne store politireformen virkelig satser på å utvikle det forebyggende arbeidet. Både organisatorisk og metodemessig må det forebyggende arbeidet stå i fokus, særlig må en ha fokus på det tverrfaglige samarbeidet mellom etatene. Når en vurderer om politi- og lensmannsetaten gjør en god jobb er det ikke nok å ha fokus på saksbehandlingstid og oppklaringsprosent. Det viktigste er å hindre kriminalitet, ikke minst blant barn og ungdom. Hovedutfordringen ligger i å sette inn ressurser og tiltak, og videreutvikle metoder som gjør denne delen av politiarbeidet bedre.»

7 Formell forankring: Politilovens 1. Mål, 2. ledd Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. Politilovens 2. Oppgaver, nr 2 Politiet skal; forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet. Politiinstruksens 10.1, bl.a. Politiet skal forebygge og motvirke straffbare handlinger. Ellers plikter politiet å organisere og drive forebyggende virksomhet for å påvirke og hvis mulig endre forhold som utløser ulovlige handlinger eller tilstander. Herunder skal politiet søke samarbeid med aktuelle offentlige myndigheter og private organisasjoner mv. 3. FOREBYGGING AVGRENSING OG DEFINISJONER 3.1. Definisjoner Forebygging er et positivt ladet ord som innebærer at en uønsket situasjon eller tilstand skal forhindres. Begrepet forebygge er satt sammen av ordene bygge og før, og indikerer dermed at det skal bygges opp en barriere eller hindring mot noe som er forventet negativt. Forebygging brukes i mange sammenhenger hvor det planlegges og tilrettelegges for en utvikling som er ønsket, og som er til beste for befolkningen og samfunnet som helhet. Langsiktig planlegging og målrettet innsats inneholder som regel en forebyggingsstrategi som er basert på en tilstandsanalyse og en risikovurdering, eller en analyse av en forventet utvikling som man ønsker å demme opp mot. Dette gjelder i forhold til generell samfunnsplanlegging, politiske strategier og målsettinger, helse og livsstil, bomiljøplanlegging, oppvekstvilkår, fritid, og selvsagt også i forhold til kriminalitetsutviklingen. Innenfor justissektoren har man tradisjonelt lagt en vid og generell forståelse til grunn når man har definert begrepet «kriminalitetsforebygging». Utgangspunktet har vært at alt politi, påtalemyndighet, domstoler og kriminalomsorgen, foretar seg, har som overordnet målsetting å begrense kriminalitetsutviklingen i samfunnet. Effekten av uniformert tilstedeværelse, effektiv etterforskning, rask iretteføring og soning antas å virke allmennpreventivt og på individnivå, det vil si avskrekkende på potensielle gjerningsmenn og normdannende i forhold til befolkningen som sådan. Hele strafferettspleien baserer seg på dette prinsippet. I forarbeidene til ny politilov i 1995 (s ) drøftes forebyggingsbegrepet. Politilovutvalget legger en vid fortolkning til grunn for begrepet «forebyggende arbeid», slik at forebygging framstår som en felles aktivitetsform for alle politiaktivitetene. Da politioppgavene er mangfoldige,

8 vil oppgaveløsningene overlappe og supplere hverandre, slik at man i sum vil oppnå en betydelig forebyggende effekt. For at etaten skal leve opp til disse forventningene, må det finnes en bevissthet i alle ledd i organisasjonen om den forebyggende effekten alt politiarbeid har. Med politilovens fortolkning som utgangspunkt kan begrepet forebyggende politiarbeid defineres i en generell forståelse; En felles aktivitetsform for alle politiaktivitetene, slik at en i sum vil oppnå forebyggende effekt av alt politiarbeid Gjennom de siste årene har det også bygget seg opp en mer spesiell forståelse i politiet av begrepet forebyggende politiarbeid. I takt med spesialiseringen i samfunnet generelt, har det også i politiet vokst fram en egen faglig spesifikk forståelse av forebygging som selvstendig politistrategi. Det kan derfor også være hensiktsmessig å synliggjøre en faglig operativ definisjon av begrepet forebyggende politiarbeid: Kriminalitetsforebygging er inngripen i mekanismer som påvirker moraldannelse og hverdagslivets utforming på en slik måte at man reduserer; 1) individers tilbøyelighet til begå straffbare handlinger, eller 2) forekomsten av situasjoner som bidrar til individets motivasjon til å begå straffbare handlinger (Torstensson & Wikstrøm 1995: 17). Punkt 1 peker på personorienterte tiltak mens punkt 2 dreier seg om situasjonsorienterte. Politihøgskolens undervisning i faget forebyggende polititjeneste definerer begrepet forebyggende politiarbeid som: arbeidet politiet planmessig og systematisk utfører alene eller i samarbeid med andre for å forhindre eller begrense utviklingen av kriminalitet og trafikkulykker (Balchen 1998: 83). Regjeringen legger vekt på at forebygging av kriminalitet skal inngå som en del av all politivirksomhet, og det understrekes at det er en forutsetning for langsiktig og bred forebyggende innsats at hele samfunnet bidrar, med andre ord at forebygging av kriminalitet ikke er en oppgave for politiet alene (St.m. nr. 22, Politireform 2000, , kap ). Stortingsmelding 22 legger nærpolitimodellen med nærhet, tilgjengelighet og tverrfaglig samarbeid til grunn for et godt, forebyggende arbeid. Tiltak rettet mot førstegangskriminelle, og barn og ungdom generelt er prioritert. Dessuten vektlegges samarbeid mellom politi, hjem, skole, barnevern, konfliktråd og lokale frivillige organisasjoner.

9 3.2. Forebygging en del av en helhet Målene for politiets kriminalitetsforebyggende arbeid er å forhindre at det blir begått kriminalitet både gjennom å gripe inn i årsakene til kriminalitetsutviklingen og å hindre gjentatte lovbrudd. Det er ingen prinsipielle forskjeller på målene for forebyggende og etterfølgende tiltak. Det er heller ikke forskjeller i de prinsipielle tilnærmingene når det gjelder hovedstrategiene for å nå målene. Forebyggende og etterfølgende tiltak er samvirkende deler av den samme strategien som skal bidra til minst mulig kriminalitet. Tidspunktet for politiets handling kan tenkes framstilt i en tidsakse som omfatter tiden før og etter lovbruddet. Politiet vil om mulig sette inn innsatsen allerede før lovbruddet har funnet sted gjennom utvalgte forebyggende tiltak. Når lovbruddet har funnet sted, vil politiinnsatsen gjennom etterforskning og iretteføring ha et individual- og allmennpreventivt siktemål. Samtidig vil kunnskapen om det utførte lovbruddet gi bakgrunn for analyse og tiltak for å forhindre forebygge gjentatte lovbrudd. Slik blir det tydelig at all politiinnsats har som mål å hindre at det blir begått lovbrudd. LOVBRUDD Forebygging av tenkte lovbrudd Etterforskning og iretteføring for å forebygge Forebygging av gjentatte lovbrudd Det er et mål å gripe så tidlig som mulig inn i prosessene som fører til lovbrudd, om mulig før det i det hele tatt blir begått lovbrudd. Både den tidlige forebyggende innsatsen, og innsatsen for å forhindre gjentatte lovbrudd, krever metodisk arbeid basert på problemorientert politiarbeid. Strategien tar utgangspunkt i at politiet i kraft av sin rolle og faglige kunnskaper og ferdigheter, har grunnlag for å forutse og forstå hva som utvikler og utløser ulovlig atferd. Ved hjelp av godt politifaglig skjønn vil politiet selv, eller i samarbeid med andre, være i stand til å forhindre at den ulovlige handlingen blir begått. Selv om man ikke alltid makter å avverge alle kriminelle handlinger, vil det man har foretatt seg, kunne gi grunnlag for raskere og bedre oppklaring og en målrettet rettslig reaksjon. Kravene til informasjon, kunnskap og analyse vil bidra til kvalitet i det forebyggende arbeidet. Det kan hindre ukritiske og hektiske hastetiltak, som i mange tilfeller ikke har noen positiv effekt.

10 3.3. Forebyggingskjeden Kontakten med publikum er et sentralt element for innsamling av informasjon og analysearbeid. Denne kontakten gir politiet god og nødvendig informasjon, og den bidrar til å skape trygghet hos borgere som har et aktivt og bevisst forhold til lov og orden. Det er også viktig for politiets arbeid at det gjennom analyser, planer og konkrete tiltak er forankret i en helhetlig strategi. Tidslinjen kan konkretiseres i en forebyggingskjede der all politiaktivitet er innbefattet. LOVBRUDD Forebygging av tenkte lovbrudd Etterforskning og iretteføring for å forebygge Forebygging av gjentatte lovbrudd Synlig og tilgjengelig Samarbeide med andre Avdekke Etterforske Oppklare og iretteføre Evaluere og handle 4. TILNÆRMINGSMÅTER OG METODER 4.1. Problemorientert politiarbeid POP er en arbeidsmåte hvor politivirksomheten baseres på en systematisk bruk av ulike informasjonskilder (kartlegging) for å kunne gripe inn i mønstre ved kriminaliteten (Torstensson & Wikstrøm 1995: 64). Utviklingen av POP har sitt utgangspunkt i en generell kritikk av politiets tradisjonelle og hendelsesfokuserte arbeidsmåter. Politiets kompetanse og ressurser blir i for stor grad utløst etter at en straffbar handling er begått, og ressursene fordeles ut fra en målsetting om å oppklare og iretteføre straffbare handlinger framfor å forsøke å redusere tilfanget av nye saker. Ved å benytte en problemorientert tilnærming, vil fokuset i større grad rettes mot årsakene til kriminaliteten framfor å behandle symptomene. Politiet har også blitt kritisert for å være for lite opptatt samspillet med publikum og andre

11 offentlige myndigheter som har et medansvar. Andre offentlige myndigheter har ofte et medansvar, og i mange tilfeller et sanksjonsapparat som kan bidra til å endre forutsetningene for at kriminaliteten får utvikle seg. Det siste ankepunktet mot politiets måte å arbeide på er politiets egne ubrukte ressurser. For mye av arbeidet og innsatsen mot kriminaliteten baserer seg på tilfeldige oppdukkende mål, og i for liten grad på målstyrt og planlagt innsats. Det er også for liten tradisjon for å benytte tjenestemennenes egen kunnskap og kreativitet i forhold til å utvikle tiltak som kan ha en forebyggende effekt. Forskjellen mellom problemorientert og hendelsesstyrt politiarbeid: PROBLEMORIENTERT Problem Omfattende informasjon Planlagte tiltak Mange ulike tiltak Varig resultat HENDELSESSTYRT Akutte hendelser Begrenset informasjon Utrykning Bare tiltak fra politiet Ofte kortvarig resultat (Kilde: Rikspolisstyrelsen 1999: 30) Forskning om kriminalitetsutviklingen og metodene for å bekjempe kriminalitet har gradvis bygget opp teorier for en mer systematisk tilnærming til det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Politihøgskolens lærebok i forebyggende politiarbeid (Balchen 1998) bygger på internasjonal forskning om teorier og strategier i det forebyggende arbeidet. Herman Goldsteins bok Problemoriented policing (1990) er blitt retningsgivende for utvikling av POP som strategi i mange land. Teorien bak POP bygger på en metodisk tilnærming med bruk av problemanalysen som verktøy for å målstyre innsatsen mot et bestemt problem, en målgruppe, eller et spesifikt problemområde. Problemanalysen bygger på fire faser: A B C D Identifisering av problemer Kartlegging og analyse Utarbeidelse og gjennomføring av tiltak Evaluering Identifisering av problemet For å kunne arbeide målrettet og systematisk, er det nødvendig med en identifisering av problemene. Med et problem menes i denne sammenhengen ikke en isolert hendelse, en utrykning eller et lovbrudd, men en samling av slike hendelser et mønster som slike hendelser er

12 en del av. Det skal utarbeides tiltaksplaner som bygger på identifisering av en samling av lignende, beslektede eller gjentatte hendelser. Det er også en forutsetning at problemet er stort, eller at det er grunn til å anta at problemet er i ferd med å bli stort. I tillegg må det være er en prioritert oppgave å forsøke å løse problemet, og at dette er politiets oppgave. I identifiseringsfasen er det viktig at politiet ikke bare henter informasjon fra egne registre og statistikker, men også fanger opp krav og forventninger fra det samfunnet de skal betjene. Videre er det viktig at driftsenhetene har systemer for innsamling slik informasjon, og systemer for at informasjonen blir tilgjengelige for dem som skal foreta analyser og prioriteringer. Når ett eller flere problemområder er identifisert, må det foretas en prioritering som samsvarer med de resultatmål som ligger i distriktets virksomhetsplan, og som er i tråd med publikums og eksterne samarbeidspartneres forventning om politiinnsats i det aktuelle området. Eksempler på spørsmål man bør stille 1 : Hvorfor er det et problem? Gjentatte utrykninger? Mange anmeldelser? Egne observasjoner Klager fra publikum Fokus i media? Hva slags problem, og hvilket omfang? Lovbrudd (vold, tyverier, innbrudd, narkotika)? Ordensproblemer? Trafikk? Utrygghet? Trengs det umiddelbare tiltak? Er det akutt? Hva bør gjøres? Hvem har ansvaret? Kartlegging og analyse Formålet med en systematisk innsamling av data om det identifiserte problemet er å finne mønsteret som avtegner seg når alle lignende, beslektede og gjentatte hendelser over en avgrenset periode er kartlagt. I kartleggingsfasen er det nødvendig å forsøke å finne fram til om det er spesielle trekk ved de fysiske eller sosiale forholdene som sannsynliggjør at problemet oppstår, for dermed å kunne sette inn tiltak mot årsakene til at problemet vedvarer. 1 Spørsmålene er hentet fra: Rikspolisstyrelsen (1999)

13 Kartleggings- og analysefasen forutsetter et godt strategisk etterretningsarbeid. Tradisjonelt retter politiets etterretningsarbeid seg inn mot løsning av enkeltsaker (operativ etterretning), og i for liten grad mot trender og utviklingstrekk som sannsynliggjør utvikling og økning i kriminaliteten. Den strategiske etterretningen har som funksjon å kartlegge utviklingstrekk og være grunnlag for virksomhetsplanlegging, strategiske beslutninger og prioriteringer. Den strategiske etterretningen må, i tillegg til kartlegging av problemets omfang og egenart, også inneholde et element av analyse. I analysen er det viktig at man avgrenser, identifiserer og innhenter informasjon om problemet. Eksempler på spørsmål man bør stille: Når, hvor, hvem eller hvilke? Steder? Tidspunkt? Gjerningspersoner? Ofre? Mønstre i problemene? Hvilke konklusjoner kan vi dra? Mørketall? Har vi kommet fram til sannheten? Mer kunnskap? Er det andre (forskere, andre instanser) som har kunnskap å tilføre? Årsaker? Hvilke faktorer skaper problemet? Observasjon? Trengs det mer observasjon? Tidligere tiltak? Hvordan er problemet håndtert tidligere? Hvilke rutiner? Hvilke effekter har det gitt?

14 Utarbeidelse og gjennomføring av tiltak Når et problem eller problemområde er kartlagt og analysert, skal det utarbeides tiltaksplaner. Målet er å komme fram til tiltak som er gjennomførbare i forhold til problemets omfang, målsetting og tilgjengelige ressurser. Tiltaksplanene skal være målrettede og tidsbegrensede, og skal inneholde en oversikt over relevante samarbeidspartnere som har et helt eller delvis ansvar i forhold til de tiltakene som skal gjennomføres. Tidsbegrensningen er viktig for at en skal kunne måle effekten av de tiltakene som settes inn. En god tiltaksplan bør inneholde følgende: Problemområde/problemstilling Mål kortsiktig og langsiktig Prioriteringer Konkrete tiltak Interne og eksterne ressurser Ansvarlig for gjennomføringen av tiltaket Tidspunkt for gjennomføring Evalueringstidspunkt I tråd med helhetsprinsippet i det problemorienterte politiarbeidet, vil en tiltaksplan som regel inneholde både proaktive og reaktive tiltak. Eksempler på spørsmål man bør stille: Hvilke situasjonsorienterte tiltak (se 4.2.) kan settes inn? Hvilke personorienterte tiltak (se 4.3.) kan settes inn? Ofte andre enn politiet. Hva kan gjøres på kort og lang sikt? Situasjons- og personorienterte tiltak? Hvilke positive/negative effekter kan forventes? Risiko for forflytting, spredning, forverring? Finnes det ressurser til å gjennomføre tiltakene? Personell og økonomi? Hvordan er tidsplanen? Hvem har ansvaret, innenfor hvilke tidsrammer?

15 Evaluering Det stilles de samme krav til evaluering ved bruk av POP som ved gjennomføring av prosjektarbeid. Generelt kan det sies at det vil være enklere å evaluere tiltak med situasjonsorientert forebygging enn ved bruk av personorienterte forebyggende tiltak. Det stilles forskjellige krav til evalueringen, avhengig av hva slags tilnærmingsmåte og målsetting en har for tiltaket. I noen tilfeller kan det være ønskelig å knytte profesjonell bistand til evalueringsprosessen. Det overordnede målet med evalueringen er å se om et gjennomført tiltak eller metode har ført til en reduksjon i kriminaliteten. Det kan også være viktig å evaluere selve planprosessen, samarbeidsrelasjonene, ressursbruken i forhold til oppnådd resultat osv. Evalueringen vil normalt avdekke hvorvidt de gjennomførte tiltakene har hatt en ønsket effekt, eller den kan vise at andre virkemidler burde vært tatt i bruk. Hvis en finner svakheter i tiltaksplanen, manglende oppfølging innenfor enkelte tilnærmingsmåter, eller manglende bidrag fra samarbeidspartnere, kan evalueringen danne grunnlag for å gjennomføre enn ny tidsbegrenset innsats mot det samme målet. Den vil være en viktig forutsetning for å utarbeide realistiske mål i virksomhetsplanen for det påfølgende år. Eksempler på spørsmål man bør stille: Hvordan skal vi måle resultatet? Bør kobles til målsettingen. Hva er det vi ønsker å oppnå? Oppfølging av virksomhetsplanen? Ansvar, arbeidsfordeling, gjennomføring, tidsplan? Hvordan er problemet blitt påvirket Opphørt, redusert, endret karakter? Er skader og utrygghet blitt redusert? Færre lovbrudd, færre klager, tryggere mennesker? Har vi effektivisert rutinene våre? Rutiner, samarbeid?

16 4.2. Situasjonsorientert forebygging (situasjonell forebygging) Situasjonsorientert forebygging fokuserer på kriminalitetsfremmende forhold i ulike situasjoner, og på hvordan disse oppfattes av den potensielle lovbryter. Situasjonsorienterte tiltak tar sikte på å påvirke forhold ved situasjonen der kriminalitet erfaringsmessig oppstår, gjennom å påvirke gjerningspersonens mulighet til å begå lovbrudd. Ved å legge hindringer i veien for den potensielle lovbryter ved bedre sikring, større oppdagelsesrisiko og minsket attraksjonsverdi er målet å redusere lovbryterens motivasjon til å begå en straffbar handling. Man kan for eksempel gjøre det vanskeligere å begå lovbrudd gjennom fysisk sikring som låser og alarmsystemer. Ved å informere publikum om hvordan de fysisk kan sikre seg mot kriminalitet, ønsker en å påvirke potensielle gjerningspersoner til å velge bort et ellers attraktivt objekt. Elektronisk adgangskontroll ved bruk av kodede adgangskort er en annen metode for å vanskeliggjøre adkomsten til steder som kan være utsatt for tyverier. En annen situasjonsorientert teknikk er å øke risikoen for å bli oppdaget, pågrepet og straffet. Dette kan oppnås gjennom en formell eller uformell overvåking. Politiet kan forebygge kriminalitet ved å være synlige på steder og tidspunkter hvor kriminalitet erfaringsmessig skjer. En annen form for formell overvåking er kameraovervåking av utsatte steder, og overvåking ved bruk av sikkerhetsvakter/vektere. Et eksempel på uformell overvåking er den årvåkenhet ansatte og publikum generelt har overfor kriminelle handlinger. Ideen bak nabohjelpsområder og natteravnkonseptet er eksempler på en mer organisert form for uformell kontroll Personorientert forebygging (sosial forebygging) Personorientert forebygging innebærer at fokuset rettes både mot samfunnsmessige, miljøbaserte og individbaserte årsaker til kriminalitet. Målet er enten å påvirke potensielle gjerningspersoners holdninger slik at risikoen for utvikling av antisosial og kriminell atferd minskes, eller å påvirke samfunnsmessige forhold som fremmer kriminalitet. Politiet oppdager gjerne symptomene, men ikke årsakene til at enkelte utvikler antisosial atferd. Årsakene til den antisosiale atferden er det andre etater som har ansvaret for å gripe inn i, og personorientert forebygging må derfor utføres i nært samarbeid med andre, slik SLT-modellen legger opp til. Dette vil hindre at politiet påtar seg oppgaver som andre fagmiljøer har et hovedansvar for å løse. Innenfor personorientert forebygging er det en lang tradisjon for å gjennomføre informasjon, undervisning og kampanjer som ikke er rettet mot noen spesiell gruppe, eller tiltak hvor en utvalgt risikogruppe er målgruppe for holdningspåvirkende tiltak. Skolen er en viktig arena for politiets personorienterte forebyggende tiltak. Barn og unge er en viktig målgruppe for personorienterte tiltak. De aller fleste barn og unge har god moral og er lovlydige, mens et lite mindretall er i risikosonen for å bli kriminelle. Politiets personorienterte forebygging skal skje i nært samarbeid med andre instanser, og tiltakene i politiets regi skal være målrettet overfor personer og miljøer som er i risikosonen for å begå kriminelle handlinger. «Bekymringssamtalen» kan være et godt tiltak i denne sammenhengen.

17 4.4. Lokalorientert forebygging Lokalorientert kriminalitetsforebygging er tiltak som har som mål å endre de sosiale, økonomiske og demografiske forholdene som antas å opprettholde eller fremme kriminalitet i et lokalområde. Dette innebærer å utvikle og styrke lokale institusjoner, og å involvere beboerne i kriminalitetsforebyggende tiltak. Tiltakene vil oftest være av situasjonsorientert karakter. Utvikling av trygge og gode bo og oppvekstmiljøer er et mål og et ansvar for politiske myndigheter, byplankontorer, arkitekter, lokale myndigheter og beboerne i området. Politiets rolle og funksjon når det gjelder lokalorientert forebygging er nært knyttet til prinsippene for nærpolitimodellen. Det er en målsetting at politiet skal ha en lokal forankring og fungere i nært samspill med det publikum det skal betjene. I nærmiljøet skal politiet fungere som rådgivere i spørsmål av betydning for kriminalitetsutviklingen slik at beboerne blir bedre i stand til å ta vare på sine verdier og sitt miljø. Politiet må arbeide bevisst for å senke terskelen for publikumskontakt, særlig i forhold til unge. God utnyttelse av det lokale SLT arbeidet er en forutsetning for å benytte lokalorientert politiarbeid som tilnærmingsmåte 4.5. Den forebyggende prosess POP er ikke en statisk prosess hvor de ulike fasene i problemanalysen er atskilte. De ulike fasene vil i praksis ofte foregå parallelt og kontinuerlig, og man kan tilføye flere elementer til problemløsnings-prosessen. Prosessen kan illustreres ved et planhjul: ANALYSE KARTLEGGING PLAN IDENTIFISERING BESLUTNING BAKENFORLIGGENDE ÅRSAKER TILTAK EVALUERING

18 Veileder for kartlegging og analyse 2 Under gir vi en oversikt over seks risikofaktorer ved gjerningsperson og seks ved situasjon. Oversikten er ment som en veileder for hva man skal se etter under identifiseringen og kartleggingen av problemet. Forhold knyttet til gjerningsperson: Personlige egenskaper forhold som øker sannsynligheten for kriminalitet. Mangel på ferdigheter til å unngå kriminalitet evner til å løse konflikter, skaffe livsopphold osv. Kortsiktige påvirkningsfaktorer akutt pengemangel, presset av situasjonen, konflikter, ruspåvirking osv. Ressurser for kriminell handling ferdigheter, mot, kunnskap, verktøy, våpen, medsammensvorne osv. Oppfatning og forventning risiko, anstrengelse, utbytte, etisk vurdering osv. Tilstedeværelse mulighet for å delta i kriminaliteten. Forhold knyttet til situasjon: Målet for kriminalitet om offer eller objekt er sårbart, provoserende, fristende osv. Målets fysiske forutsetning om situasjonen, bygningen osv. er sårbar, skjermet for innsyn og uoversiktlig. Målets omgivelser om omgivelsene er oversiktlige, fluktveier, mangel på voktere og kontrollinstanser osv. Fravær av forebyggere personer fra offentlig eller privat sektor. Kriminalitetsfremmere personer og institusjoner som bevisst eller ubevisst fremmer kriminalitet: helere, selgere av utstyr, misforstått toleranse osv Veileder for utforming av strategi og tiltak For å oppnå effektiv kriminalitetsbekjempelse, må tiltakene knyttes til den lokale kriminalitetssituasjonen. Det er sjelden vellykket å kopiere andres opplegg direkte, fordi de kriminelle situasjonene ofte ikke har de samme årsakene. Hovedprinsippene, slik de framstår i denne planen, skal/bør benyttes, men de må alltid tilpasses den lokale situasjonen slik den framstår etter en lokal kartlegging og analyse av årsaker og risikoindikatorer. Ved aktiv bruk av de risikoindikatorene som er skissert overfor, kan man skreddersy tiltak rettet mot de aktuelle mål som er identifisert og prioritert. Tiltak knyttet til gjerningsperson: Hjelp til risikoutsatte tidlig kartlegging og iverksetting av målrettede tiltak i hjem, skole, barnehage for å redusere forhold som disponerer for senere kriminalitet. Gi støtte til å unngå ny kriminalitet gi hjelp til livsopphold, arbeidstrening osv. Styrke trening av sosiale ferdigheter trene sosiale ferdigheter i ulike soningsprogrammer, rusavvenning osv. Stoppe ressurstilgang for kriminell handling våpenkontroll, restriksjoner på utstyr, begrense tilgang på informasjon om sikkerhetstiltak, tiltak for å stoppe gjengrekruttering osv. 2 Dette avsnittet og neste bygger på et upublisert skrift: Ekblom, Paul: The Conjunction of Criminal Opportunity A framework for Crime Reduction Toolkits. Home Office, London.

19 Øke risikoen for oppdagelse øke risikoen for å bli tatt, øke anstrengelsene for å oppnå utbytte, redusere mulig utbytte, styrke de etiske vurderingene osv. Utelukke fra den kriminelle arena oppholdsforbud, varetekt, konkurskarantene, yrkesforbud osv. Tiltak knyttet til situasjonen: Sikre målet for kriminalitet mindre tilgjengelige verdier, bedre sikring, bedre sosial kontroll osv. Sikre målets fysiske forutsetninger bedre adgangskontroll, mer oversiktlige bygninger osv. Mobilisering av forebyggere styrket sosial kontroll, ansvarliggjøring av personer eller organisasjoner fra offentlig eller privat sektor, styrke kontrollinstanser o.s.v Begrense kriminalitetsfremmere stoppe personer eller institusjoner som bevisst eller ubevisst fremmer kriminalitet: helere, selgere av utstyr, motarbeide kriminalitetsfremmende informasjon osv. Koblingen av risikoindikatorer og tiltak kan kobles sammen i følgende modell for en kriminalitetsforebyggende strategi: Indikatorer på kriminalitet Tiltak GJERNINGSMANN DEN KRIMINELLE HENDELSEN Personlige egenskaper Mangel på ferdigheter til å unngå kriminalitet Kortsiktige påvirkningsfaktorer Ressurser for kriminell handling Oppfatning og forventning Tilstedeværelse Målet for kriminalitet Målets fysiske forutsetninger Hjelp til risikoutsatte Gi støtte til å unngå ny kriminalitet Styrke trening av sosiale ferdigheter Stoppe ressurstilgang for kriminell handling Øke risikoen for oppdagelse Utelukke fra den kriminelle arena Sikre målet for kriminalitet Sikre målets fysiske forutsetninger Målets omgivelser Bedre målets omgivelser Fravær av forebyggere Kriminalitetsfremmere Mobilisering av forebyggere Begrense kriminalitetsfremmere SITUASJON

20 4.6. Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid Det problemorienterte politiarbeidet skal dra nytte av samarbeid på lokalt nivå. Dette gjelder på tvers av forvaltnings- og politigjøremål, og på tvers av avdelinger og seksjoner innad i politietaten. Videre gjelder dette i forhold til eksterne samarbeidspartnere som har et eierforhold og et medansvar for å løse de problemene som er definert gjennom bruk av problemanalysen. Politilovens 2 6 pålegger politiet å samarbeide med andre etater for å hindre utvikling av kriminalitet. Politiets oppgaver berører andre offentlige etaters virke og ansvarsområde, og det er en felles interesse i å hindre negativ utvikling på individ eller samfunnsnivå. Politiinstruksens 15 1 utdyper dette behovet og angir i teksten barnevern, skole og sosialetat som særlig viktige samarbeidspartnere for politiet. Målet med den tverretatlige samordningen er å koordinere, målrette og øke effektiviteten og kvaliteten i den forebyggende innsatsen mot kriminalitet i lokalmiljøet. Regjering og fagdepartementer har lagt økende vekt på det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet i det forebyggende arbeidet. Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har gjennomført forsøk med organisering av tverretatlig samarbeid gjennom SLT-konseptet (samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak). Denne forsøksvirksomheten er evaluert bl.a. av Byggforskningsinstituttet, og det er gitt anbefalinger på hvordan det tverretatlige samarbeidet skal organiseres. På bakgrunn av de erfaringene som er gjort, er det satt opp noen faktorer som bør være på plass ved etableringen av et SLT samarbeid: Arbeidet skal være forankret på overordnet (strategisk) nivå i kommunen og i politietaten. SLT samarbeidet skal bidra til å utvikle forpliktende planer som skal være innarbeidet i planverk (VP) og budsjetter i de ulike samarbeidsetatene. Det skal utnevnes en lokal koordinator med ansvar for samordning, kontinuitet, framdrift og administrasjon. Et sektorsammensatt arbeidsutvalg skal styre det løpende arbeidet. Frivillige lag og organisasjoner, og representanter fra ulike deler av næringslivet, skal trekkes inn i samarbeidet etter behov.

21 Det anbefales at SLT-samarbeidet organiseres over tre nivåer: 1 Styringsnivået Arbeidet må forankres i det høyeste beslutningsnivået i lokalsamfunnet, gjennom en styringsgruppe som etablerer de overordnede rammene og innarbeider dem i planverket. 2 Koordineringsnivået Her tilrettelegger man den praktiske koordineringen gjennom et arbeidsutvalg bestående av sentralt plasserte aktører herunder den fast tilsatte koordinatoren. Et forslag er å etablere et forebyggende ideforum bestående av f.eks. frivillige organisasjoner, næringsliv, boligbyggelag og lignende, som utfordres til å ta ansvar for konkrete tiltak. 3 Utføringsnivået Ansvar for det konkrete kriminalitetsforebyggende arbeidet i den enkelte etat/virksomhet/enkeltperson, i henhold til klare styringssignaler og prioriteringer fra de nevnte organene. Koordinatoren bør normalt ikke ha utføringsansvaret. Driftsenheten må i samarbeid med kommunen selv finne sin tilpasning til de tre organiseringsnivåene ut fra lokale forhold og ressurser.

22 5. ARBEIDSMODELLER OG ORGANISERING 5.1. Modell for en helhetlig forebyggingsstrategi POP er en tilnærming som skal brukes av alle nivåer innen politiet, fra det lokale lensmannskontor til det enkelte politidistrikt. Tilnærmingen må være utgangspunktet både for den daglige problemløsningen hos den enkelte ansatte, og for mål resultatstyringen og VP-prosessen i politidistriktene. Dette kapitlet beskriver hvordan politidistriktene må bruke POP som planleggings- og styringsverktøy for å nå distriktets mål. Involvering av alle ansatte og eksterne samarbeidspartnere er en forutsetning for å benytte modellen på en optimal måte. Dette kan illustreres ved en forenklet modell som beskriver tre elementer nemlig planprosessen, metoden og lederansvaret som må virke sammen hvis strategien skal fungere optimalt. Samspillet mellom disse tre elementene kan illustreres i følgende modell: PLANPROSESSEN METODEN LEDERANSVARET Strategiske mål Identifisering av problemer Politimester Taktiske disposisjoner. Valg av metode og tilnærmingsmåter. Samordning og koordinering Kartlegging og analyse Taktisk leder Seksjons-, avdelings- eller avsnittsleder Tidsbegrenset operativ innsats. Tverrfaglig og tverretatlig. Proaktiv og reaktiv. Gjennomføring av vedtatt tiltaksplan Operativ leder Vaktleder, gruppeleder Resultatmåling. VP gjennomgang. Ressurs og aktivitetsmåling. Evaluering Evaluering Stab og administrasjon Bakenforliggende årsaker

23 Planprosessen Årssyklusen i en planprosess vil normalt starte ved en evaluering av fjorårets drift, en fordeling av ressurser til driftsenhetene ut fra disponeringsskrivets rammer, og en ferdigstillelse av VP I og II. I forbindelse med innføringen av en ny strategi, vil det være mest hensiktsmessig å beskrive planprosessen med utgangspunkt i de overordnede styringssignalene. Med utgangspunkt i plan og rammeskrivet, som inneholder både faglige, politiske og administrative styringssignaler, starter politidistriktets prosess med utarbeidelse av strategiske mål Disse målene vil komme til uttrykk i politimesterens styringsdokument og i driftsenhetenes VP I. Gjennom styringsdialogen mellom politidistriktene og Politidirektoratet, tilpasses sentrale styringssignaler og lokale problemstillinger, og det utarbeides en foreløpig tiltaksplan (VP II), som er det operative verktøyet som skal benyttes for å nå de resultatmålene som kommer til uttrykk i VP I. I utarbeidelsen av tiltak, er det nødvendig å vektlegge det taktiske arbeidet for å finne metoder og tilnærmingsmåter som kan være egnet for å nå målene. Når disponeringsskrivet fra direktoratet foreligger, kan den endelige planen tilpasses de ressurser som er til rådighet. Denne strategiplanen har blant annet som intensjon å styrke den taktiske og metodiske delen av planprosessen Problemanalysen i planprosessen Fase 1: «Identifisering av problemer». Identifiseringen skal danne grunnlaget for hva som skal være de strategiske mål i planprosessen, og er et overordnet lederansvar. Fase 2: «Kartlegging og analyse» Dette er det taktiske og metodiske arbeidet som må gjøres for å finne tiltak og tilnærmingsmåter som er egnet for å nå resultatmålene som kommer til uttrykk i VP I. Ansvar ligger hos ledelsen i de ulike fagavdelingene. Fase 3: «Gjennomføring av tiltak». Dette gjenspeiler den operative handlingen som skjer ved gjennomføring av vedtatte tiltaksplaner (VP II), og er et ansvar for de operative lederne. Fase 4: «Evaluering». Vedtatte planer som er gjennomført må alltid evalueres og analyseres med henblikk på om resultatene er nådd, og om den valgte metoden ga gevinst som forventet. Først da har man et grunnlag for å forbedre planprosessen og sette nye mål for neste driftsår. Bruk av POP som tilnærming i det forebyggende arbeidet, forutsetter styrking av den taktiske ledelsen og krever økt innsats i forhold til analyse, evaluering og planlegging. Identifisering av bakenforliggende årsaker er et moment i evalueringsprosessen som gir grunnlag for å forbedre planprosessen fram mot neste driftsår Lederansvaret På distriktsnivå er det politimesteren som har det overordnede ansvaret for utarbeidelsen av strategiske mål. Med utgangspunkt i styringsdialogen er det politimesterens ansvar å bestemme hva som skal gjøres i politidistriktet for det kommende driftsår. På driftsenhetsnivået skal lederne finne metoder og tilnærmingsmåter som kan benyttes for å oppnå resultater i forhold til de strategiske målene. De skal med andre ord bestemme hvordan

24 man skal løse oppgaven. Dette betegnes som taktisk ledelse. De har også et ansvar i forhold til samordning og koordinering på tvers av driftsenheter internt i politidistriktet, og i forhold til samarbeid med annen offentlig virksomhet, eller annen privat eller frivillig virksomhet som kan bidra til løsning av oppgaven. På gruppenivå er det førstelinjeleder som har ansvar for at POP omsettes til operativ handling, og som bestemmer når og hvor, og med hvilke ressurser oppdraget skal løses. STRATEGISK LEDELSE HVA SOM SKAL GJØRES Distr. PM Overordnet mål og strategi TAKTISK LEDELSE HVORDAN DET SKAL GJØRES Driftsenhet PI/ PSS /LM Metoder og tilnærmingsmåter. Samordning og koordinering OPERATIV LEDELSE HVOR OG NÅR DET SKAL GJØRES Gruppe Disponering av ressurser. Måling og kvalitetssikring.

25 5.2. Organisering og samordning Det er viktig å finne riktig balanse mellom føringer for organiseringen av dette arbeidet, og den frihet for lokale tilpasninger som politisjefer har. På distriktsnivå er det viktig at forebyggende koordinator kan ivareta behovet for spisskompetanse, koordinering og motivering. Dette bør være en støttefunksjon for ledelsens strategiske beslutninger. Videre bør det på det enkelte tjenestested være minst én ansvarlig kontaktperson for det forebyggende arbeidet. Distriktskoordinatoren kan også være kontaktperson på sitt eget tjenestested. Politiets tradisjonelle organisering i distrikter og funksjonelle avdelinger/driftsenheter representerer en utfordring i forhold til anvendelsen av en enhetlig og helhetlig strategi i kriminalitetsbekjempelsen. Internt i driftsenhetene vil inndeling i spesialenheter kunne framskynde båstenking eller kulturforskjeller som reduserer den samordnede innsatsen. Det er politimestrenes ansvar å organisere distriktene, og det kan være flere gode modeller for å forhindre «vanntette skott» mellom ulike enheter. Det er imidlertid en forutsetning for en vellykket implementering av POP, at distriktene velger organisasjonsløsninger som bidrar til samhandling mellom de ulike funksjonene som er viktige deler i POP-modellen. Det blir spesielt viktig å sørge for nærhet og samarbeid mellom strategisk etterretning og analyse på den ene siden, og forebygging og operativ virksomhet på den andre. Det er også viktig at man samarbeider med andre etater i det kriminalitetsforebyggende arbeidet, og at arbeidet organiseres etter SLT-modellen (jf.). Det sentrale er at kommunen og politiet samarbeider, men det kan også være fruktbart å samarbeide med andre offentlige instanser og private organisasjoner Kvalitetssikring Den fjerde fasen i den problemorienterte tilnærmingen består av en evaluering av tiltaket som er iverksatt. På samme måte bør driftsenhetene evaluere kriminalitetsutviklingen i sine distrikt i lys av den totale forebyggende innsatsen. Dette krever at man utvikler analysemetodene og måleverktøyene for å gjøre slike analyser. For det første bør man i en slik analyse lage en oversikt over hvilke forebyggende tiltak som er iverksatt og eventuelle endringer i politiets arbeid som kan ha påvirket kriminalitetsutviklingen. For det andre bør man analysere kriminalitetsutviklingen i lys av politiets arbeid og de ulike forebyggende tiltak som er iverksatt. Videre bør man vurdere om det også finnes andre forhold enn politiets innsats som kan ha påvirket kriminalitetsutviklingen. Kriminalstatistikken benyttes ofte til å måle utviklingen i kriminalitet, på tross av dens svakheter som indikator på omfanget av og endringer i kriminalitet. Antallet registrerte lovbrudd kan påvirkes av forekomsten av lovbrudd, oppdagelser av lovbrudd, tilbøyeligheten til å anmelde lovbrudd, samt registreringen og opptellingen av lovbrudd. Endringer i denne statistikken vil derfor ikke nødvendigvis skyldes endringer i den faktiske kriminaliteten. Man bør også være klar over at kriminalstatistikken i stor grad påvirkes av politiets innsats. Dersom politiet for eksempel øker patruljeringen på grunn av voldsproblemer i et gitt område, kan antallet

26 registrerte voldshendelser øke som følge av at man oppdager flere hendelser. På sikt kan imidlertid problemene forebygges slik at man ser reduksjoner i kriminalstatistikken. Man bør derfor analysere kriminalitetsutviklingen over lengre tid for å kunne se effekten av det forebyggende arbeidet. Det er viktig at man er bevisst disse svakhetene ved kriminalstatistikk og at man etablerer gode rutiner for registrering av kriminaliteten. Videre vil det være en fordel å se kriminalstatistikken i lys av andre kilder som kan si noe om kriminalitetsutviklingen. Politidirektoratet arbeider med løsninger for dette. Ved enkelte driftsenheter har man allerede utviklet metoder for å måle effekten av forebyggende arbeid, men de fleste steder er det et stort behov for at dette arbeidet videreutvikles. Politidirektoratet vil utvikle og stimulere slikt arbeid. I tillegg til at det er behov for å bruke flere kilder for å analysere kriminalitetsutviklingen, er det behov for å gjøre statistikkmaterialet mer pålitelig, utvikle dataverktøy for å kunne gjøre mer presise analyser av utviklingen i avgrensede områder, og å lære opp personell til å gjøre slike analyser. Videre er det behov for at de ulike driftsenhetene bruker de samme verktøy og standarder i dette arbeidet. 6. UTVIKLING AV KOMPETANSE 6.1. Behov Når strategiene som er omtalt i denne planen skal virkeliggjøres, er det avgjørende at politidistriktene har den kompetansen som trengs på de ulike nivåer i organisasjonen, slik at strategiene kan få gjennomslag i alle deler av virksomheten. Det enkelte distrikt må selv analysere hva de trenger av ny kompetanse eller av videreutvikling av kompetanse for å kunne virkeliggjøre strategiene i de kriminalitetsforebyggende politiarbeidet, og hvordan nødvendig kompetanseutvikling kan skje. Alle tjenestemenn og ledere trenger en grunnleggende forståelse av hovedideer og arbeidsform i POP. I tillegg vil det være nødvendig at enkelte personer har mer spesialisert kompetanse innenfor forebyggende politiarbeid, slik at solid faglig begrunnet kunnskap er tilgjengelig i planlegging og utviklingsoppgaver. Aller viktigst er det trolig at den øverste ledelsen og enhetsledere har nødvendig innsikt i aktuelle strategier, og at de engasjerer seg i arbeidet med å realisere strategiene Grunnutdanningen ved Politihøgskolen Den treårige grunnutdanningen for politiet startet høsten I høgskoleutdanningen er forebyggende polititjeneste et eget fag med to vekttall i omfang, dvs. ca. fire ukers studieinnsats. I dette faget lærer studentene om målrettet forebyggende politiarbeid og om POP. Utdanningen bygger

27 også opp aktuell kompetanse gjennom tverrfaglige caseoppgaver, prosjektarbeid og vekt på problemorientering, undersøkelser og analyse. Tjenestemenn med høgskoleutdanning skal dermed ha god kjennskap til grunnleggende ideer og arbeidsformer i POP. I perioden har ca studenter fullført utdanningen. Dette har styrket etatens kunnskapsnivå på området. Politihøgskolen må sørge for at innholdet i faget utvikles videre i takt med ny kunnskap fra forskning og faglitteratur, og med erfaringer som gjøres i politiets arbeid Etter og videreutdanning Politihøgskolen må prioritere arbeidet med å utvikle etter- og videreutdanning innen kriminalitetsforebyggende politiarbeid og POP, slik at det gir en mulighet til å gå videre fra nivået i grunnutdanningen og bygge opp mer spesialisert fagkompetanse på området. I tillegg til egne utdanningstilbud på området, må den grunnleggende tenkningen som går fram av denne strategiplanen gå inn som viktig innhold i en del andre utdanningstilbud, særlig i utdanning innen ledelse og organisasjonsutvikling. Her er det naturlig å se emnet i sammenheng med bl.a. virksomhetsplanlegging og mål- og resultatstyring. Det blir viktig i etter- og videreutdanning å gi opplæring i arbeidsformer i kartlegging og analyse og i evaluering og måling av resultater. Innsatsen i lederopplæring og ledelsesutvikling må styrkes. Særlig er det ønskelig å få tilrettelagt tiltak der veiledning og opplæring i hovedsak skjer på eget arbeidssted. På den måten kan opplæringen være felles for en gruppe som skal løse oppgaver sammen, og den kan rette fokus mot faktiske behov for læring og utvikling i gruppen og mot dyktiggjøring for konkrete utviklingsprosjekter. Slike tiltak vil også gjøre det enklere for ledere på de høyeste nivåene å delta i opplæring. Politihøgskolens arbeid med et utdanningstilbud som skal føre fram til Mastergrad, en toårig fulltids utdanning, vil åpne muligheter for utprøving og evaluering av prosjekter også innenfor området kriminalitets-forebygging. Utdanning på dette nivået vil dessuten bidra til utvikling av kunnskap om metoder i analyse- og evalueringsarbeid. I økende grad gjennomfører ansatte i politiet utdanning ved andre utdanningsinstitusjoner enn Politihøgskolen. Etaten bør på denne måten utvide sin kompetanse ved at personer skaffer seg utdanning innen ledelse, organisasjonsutvikling, statistikk og analyse, prosjektarbeid, metoder i evalueringsarbeid m.m. Det finnes også aktuelle utdanningstilbud der politiet deltar sammen med yrkesgrupper som er naturlige samarbeidsparter i kriminalitetsforebyggende arbeid Kompetanseutvikling i politidistriktene Det er en viktig og krevende oppgave for politidistriktene å lage planer for og organisere nødvendig kompetanseutvikling. Det må kartlegges hva distriktet mangler av kompetanse for å kunne oppfylle fastsatte mål for arbeidet, og det må iverksettes nødvendige tiltak for å utvikle