SELVSKADING EN NØDUTGANG FOR Å BEHOLDE KONTROLLEN

Transkript

1 SELVSKADING EN NØDUTGANG FOR Å BEHOLDE KONTROLLEN SELVSKADING EN NØDUTGANG? Mange utsatte driver med selvskading, noen i det skjulte, andre mer åpenlyst. Men hva får et menneske til å skade sin egen kropp? Mange utsatte som synlig skader seg selv, blir ofte møtt med at dette er bare et rop om oppmerksomhet. Denne holdningen kan føre til kontrolltiltak, bagatellisering og ingen oppmerksomhet på det som foregår. Jeg tror at slike reaksjoner kan føre til det motsatte av det en ønsker å oppnå. Jeg mener at ingen begynner å skade sin egen kropp bare fordi det er gøy eller for å få oppmerksomhet. Når et menneske gjør noe så drastisk som å ødelegge sin egen kropp, må dette være avgjørende viktig for vedkommende. Jeg velger derfor å se på selvskading som en nødutgang. Hva kjennetegner en nødutgang? Hensikten med en nødutgang er at den kun skal brukes i nødsituasjoner. Til vanlig bruker vi selvsagt den vanlige utgangen. Men skulle det oppstå en kritisk situasjon, kan en nødutgang være livreddende. Men nødutganger kan ha en hensikt også om de ikke blir brukt. De kan for eksempel sikre at personer med klaustrofobi våger å sitte i et rom de ellers ikke ville våge å oppholde seg i. Skulle noen da spikre igjen nødutgangene, blir panikken større enn om det ikke fantes nødutganger i det hele tatt! Overført på selvskading blant utsatte: Selvskading er ikke en utgang den utsatte ønsker å bruke. Men noen ganger ser den utsatte seg nødt til å bruke nødutgangen for å beholde livet. Den utsatte har fått fullstendig panikk og forsøker å gjenopprette kontroll. Dermed kan selvskading være et svært kreativt forsøk på å håndtere et stort problem. Men dessverre blir konsekvensen av det som skjer, destruktiv. Likevel, får det destruktive oss til å spikre igjen nødutgangene, er dette det verste vi kan gjøre mot de utsatte i slike situasjoner. Forsøker vi ved kontrolltiltak å gjøre selvskading umulig, øker panikken og faren for selvskading øker tilsvarende. Alternativet er å gå inn i en åpen dialog om problemet. Den som skader seg selv og utenforstående, kan bli enige om i fellesskap å gjøre det som er mulig for at den utsatte skal kunne beholde kontrollen uten å måtte ty til nødutgangen. Og sprekker den utsatte, er det viktigere å fokusere på de gangene vedkommende virkelig greide å unngå å skade seg selv, framfor å fokusere på de gangene det ikke gikk så bra. Men hva fratar en utsatt så mye kontroll at vedkommende begynner å skade seg selv? Selvskading kan ha ulike årsaker. Men mange begynner med selvskading etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep. HVA SKILLER SEKSUELLE OVERGREP FRA SEKSUALITET? Vi bruker begrepet seksuelle overgrep (heretter S.O.). Det er imidlertid problematisk å bruke

2 ordet seksuelle i denne sammenhengen. S.O. handler oftest om misbruk av makt og kontroll og om å utnytte andres sårbarhet for å tilfredsstille egne behov. Seksualitet er Å få lov å ha egne seksuelle følelser ( kropp ) Å få lov å ha egne verdier ( hode ) Å ha kontrollen slik at en kan leve ut disse følelsene og verdiene i likeverdige seksuelle forhold ( hode og kropp fungerer sammen) Seksuelle overgrep er da Å bli fratatt kontrollen over egen kropp Å bli fratatt kontrollen over egne verdier ( hode ) Å bli fratatt kontrollen over, og troen på egne følelser og verdier. Samarbeidet mellom hode og kropp er brutt. De lever nå hver sitt liv I tillegg til det som ser ut som seksualitet, kan en overgriper også bruke, eller rettere sagt misbruke, for eksempel religion, psykisk eller fysisk makt for å invadere og ta kontrollen over et annet menneske. Stikkordet er hele tiden tap av kontroll. Overgriper (heretter kalt O og han for enkelhets skyld, selv om mange overgripere også er kvinner) oppnår ofte dette ved lang tids planlegging, såkalt grooming. Det begynner ofte med at overgriper bygger opp tillit til så vel den utsatte som nettverket rundt han/henne. Deretter forøker O ofte å knytte den utsatte til seg samtidig som han forsøker å isolere den utsatte fra omgivelsene. Invaderingene begynner ofte forsiktig, nesten umerkelig. Reagerer den utsatte, er O ekstra forsiktig en tid før han igjen gjør et nytt framstøt. Til slutt er den utsatte så invadert at O har full kontroll. For mer utførlig omtale av dette, les om grooming i min bok: Fra synd, fra sorg, fra fare. (Verbum 2003) HVA SKJER MED DEN UTSATTE ETTER ET SEKSUELT OVERGREP? (I fortsettelsen bruker jeg Eva som eksempel på den utsatte selv om det selvsagt rammer både gutter og jenter, både kvinner og menn). Dersom Eva blir utsatt for en kollisjon, er det som regel slik at noen ser det som skjer, noen hjelper den som rammes ved å ringe etter sykebil, noen kjører vedkommende til sykehus og noen går på sykebesøk etterpå. Eva kan i ettertid få høre av andre at det ikke var hennes skyld at hun ble påkjørt, men den bilisten som ikke overholdt vikeplikten. (fig 1)

3 Men dersom Eva blir utsatt for et overgrep, er der ingen som ser det, og ingen bør se det. Dermed får ikke Eva noen bekreftelse på at det ikke var hennes feil. Hun blir alene med alt det som skjedde og alle de vonde følelsene etterpå. Men det mest slitsomme er at Eva fra nå av må leve et dobbeltliv, noe som er illustrert med streken under figur 2: Utad må alt se ut som før, som om ingen ting har skjedd. Men inni Eva er det bare et kaos som ofte blir verre og verre jo lenger tiden går. Det er veldig slitsomt å leve et slikt dobbeltliv, og Eva vil lett føle hun mister kontrollen over livet sitt. (fig2) Problemet var at Eva traff Ola (Fig 4). Hun trodde hun kjente han inntil hun oppdaget at Ola hadde to ansikter. Plutselig forandret Ola seg og begynte å gjøre ekle ting med Eva, og hun kunne ikke hindre det som skjedde. Hun var plutselig stengt inne sammen med Ola i et hemmelig, ekkelt rom, overgrepsrommet, hvor hun ble fratatt kontrollen over så vel hode som kropp (fig 4). Etter at overgrepene har skjedd, er dermed oppgaven for alle rundt Eva å opprette nye, trygge rom der Eva kan fortelle sin historie (sagaskriver-rommet), treffe andre som har vært utsatt for lignende ting (grupperommet) og snakke om ting som angår eksistensielle spørsmål om hun ønsker det (sjelesørgerrommet). Eva har behov for å møte mennesker som behandler henne med respekt og som likeverdig i alle disse rommene før hun går inn i det offentlig rom med sin hemmelighet, for eksempel ved at hun velger å konfrontere Ola eller anmelde han til politiet (fig 5).

4 Problemet for Eva var at hun ikke fikk voksne opp i fred og selv finne ut av ting i samhandling med likeverdige, som barn, som ungdom og som voksen. Hode og kropp fikk ikke lov å utvikle seg sammen. (Fig 6). Heller ikke samhandlingen med andre mennesker fikk lov å utvikle seg i likeverdige former. Likeverdig samhandling er her forsøkt illustrert med piler som går begge veier. (fig 7) I stedet møtte Eva Ola som i praksis sa: Alle piler skal peke mot meg! Det er mine behov som bestemmer, det er mine behov som er viktige og tilfredsstilles. (fig 8a) Det Eva da lærer at hun kan bare glemme hva som er bra og ikke bra for henne, hva som er rett eller galt for henne og hva hun liker og ikke liker. Det er jo Ola som bestemmer hva som skjer. Dessuten lærer hun at hun bare har verdi dersom hun yter for andre og at det er bare kroppen hennes de vil ha. Det skjønner hun ikke. Hun synes kroppen hennes er ekkel og skitten. At Ola kan få seg til å begå overgrep mot Eva, illustres i fig 8b der Ola framstilles like liten i hodet som Eva. Eva derimot, fortsetter å være en som bare yter og har problemer med å ta imot kjærlighet og omsorg fra andre (fig 8c). Når Ola gjør ting med henne, er det så ekkelt og uvirkelig at Eva ikke orker å være til stede. Hun kutter av seg hodet, selv om hun ikke skjønner hvordan det skjer. Det Evas kropp

5 gjør, er likevel en genial måte å overleve på: Hodet forsvinner fra kroppen og Eva ser det hele utenfra: Hun dissosierer. (fig 9). I fortsettelsen blir det imidlertid et problem. Hodet har glemt det vonde, men kroppen husker. De vonde minnene er knyttet til Evas sanser selv om hun ikke vet om det. Problemet er at minnene ikke er samordnet. Ørene husker sitt, synet sitt, smaken sitt, huden sitt osv, men uten at hodet husker. Vi kan tenke oss at Evas kropp er full av kortslutningsknapper hun ikke vet om. Disse knappene kortslutter Eva tilbake til den ekle stemningen og maktesløsheten under overgrepet uten at hun skjønner at det er det som skjer. Jeg kaller det Teskjekjerring-syndromet etter Alf Prøysens kjente fortelling om Teskje-kjerringa. (fig 10). I likhet med Teskje-kjerringa vet aldri Eva når hun blir liten igjen eller hvorfor det skjer. Det som skjer, er likevel at Eva hører, ser, smaker, lukter, kjenner noe som ligner på overgrepssituasjonen men uten at hun bevisst merker det /fig 10). Noe av det verste som kan skje, er at Eva også mister kontrollen over hva kroppen føler under overgrepene, ikke minst om kroppen kjenner seksuelle følelser som absolutt ikke skulle være der. Til og med små barn kan kjenne på følelser de ikke kan kontrollere og uten å forstå hva dette er. Tap av kontroll over slike følelser fører til at Eva tenker at hun må ha vært med på overgrepene og at hun må være pervers som føler det slik. Men det er heldigvis det motsatte som er tilfelle. Å oppleve at en mister kontrollen over seksuelle følelser under overgrep, er noe av det mest traumatiske med SO. Både overgriper og min egen kropp sviktet meg, sier mange utsatte. Dette er illustrert med pilen som går fra kroppen mot hodet (fig 11a) For å skille egen seksualitet fra overgrep, bruker vi da pluss og minus. Dersom kroppen reagerte seksuelt, må vi sette pluss på kroppen. Men spør vi hvordan Eva tenker og føler om dette, synes hun dette var forferdelig. Vi må sette minus på hodet. Matematikken lærer oss at pluss og minus alltid blir minus. Fig 11a illustrerer da et overgrep. Et slikt overgrep oppleves enda verre enn om alt var like ille, også for kroppen. Det er nemlig stor forskjell på det å være med på og det å ikke være i stand til å stoppe noe. Eva hadde overdrevne forestillinger om hva hun var i stand til å stoppe. Hun hadde fortrengt at hun var helt paralysert under overgrepene. Snakker vi derimot om likeverdig seksualitet, er det en forutsetning at både hodet og kroppen synes dette var fint. Vi må altså kunne sette pluss på både hodet og kroppen.

6 Det som skjer etter overgrepene, er likevel ofte enda verre fordi Eva ikke greier å se sammenhengen mellom overgrepene og det som skjer i hennes egen kropp og følelsesliv. Jeg kaller dette voldtekt av følelseslivet. Det går ut på at Eva kjenner seg pervers på grunn av indre bilder, tanker og fantasier når det gjelder egen seksualitet. Hun får ikke et normalt seksuelt forhold til å fungere. Prøver hun, blir det i beste fall mislykket, i verste fall ender det med full panikk. Eva kan plutselig oppleve at i stedet for å være til stede i egen seksualitet, tenner hun seksuelt kun på det hun opplever som perverst. I en ellers trygg seksuell relasjon, kan plutselig perverse bilder og tanker komme og ødelegger alt, særlig om hun begynner å bli seksuelt opphisset. Det Eva ikke ser, er linjene tilbake til overgrepene. Hun tror også hun er alene om å oppleve dette, og vet ikke at dette er en av de mest typiske seinvirkninger etter SO. Samtidig blir dette en form for ubevisst selvskading, kanskje den mest effektive av alle. Eva hevner hun seg på den perverse kroppen sin: Pilen går fra hodet mot kroppen (fig 11b). Når Eva omsider våger å fortelle hemmeligheten, er det typisk at hun plasserer sitt voksne hode på barnet eller på den kvinnen som var i en svært sårbar situasjon av andre årsaker. Hun har problemer med å tilgi seg selv fordi hun ikke gjorde mer for å forhindre overgrepene. Hun har dermed helt urealistiske forestillinger om hva hun kunne gjort. Eva greier enda ikke se hvor totalt lammet hun var i overgrepssituasjonen (fig 12). HVA AVGJØR GRADEN AV SKADER ETTER SO? De fleste tenker at jo grovere fysiske SO Eva har vært utsatt for, jo mer vil hun slite i ettertid. Til en viss grad er dette selvsagt riktig. Men andre forhold kan være vel så viktige: Hvor sårbar var Eva da overgrepene skjedde? Hvor stort var sviket hun opplevde? Andre viktige faktorer er: Graden av hemmeligholdelse etter overgrepene Hvor lang tid det tok før Eva våget å snakke om det som skjedde Vold og trusler. Kort sagt kan vi si at jo større tap av kontroll, jo større vanskeligheter i ettertid. HVORFOR SIER IKKE EVA FRA OM OVERGREPENE? Eva kan ha ulike grunner for ikke å si fra: Hun kan ha fortrengt overgrepene helt eller delvis Hun kan være redd for ikke å bli trodd Hun kan føle at hun ødelegger andres liv om hun røper hemmeligheten Hun kan skamme seg over det som skjedde Hun kan tro det er henne det er noe galt med og ikke overgriper Hun kan føle det var hennes skyld det som skjedde, og greier dermed ikke å se at alt er overgripers ansvar og at skaden skjedde da overgrepet ble begått, ikke når det blir kjent Dermed øker Evas følelse av å være alene, redselen for at hun skal klikke og redselen for å miste så mye kontroll at hun røper alt og alle får vite hvor pervers og gal hun er!

7 HVILKE UTSLAG KAN DETTE GI? Dette kan resultere i at Eva bli enda mer ensom. Hun blir en enda større kontrollfrik, og hun må streve mer og mer for å få kontroll over alle de vanskelige følelsene, for eksempel følelsen av å være ulik alle andre, eller følelsen av å være skitten og ekkel. Konkret kan dette slå ut i selvskading som spiseforstyrrelser, kutting, selvmordsforsøk. Eva kan få store problemer med å omgås andre mennesker, panikk for å oppsøke lege og tannlege og store problemer under svangerskap og fødsel. Dessuten opplever hun å falle ut både på skolen og blant venner. Kanskje begynner hun også å ruse seg og kanskje blir hun livredd for å være besatt av djevelen. Hun føler med andre ord at hun mer og mer mister fotfeste og taper kontroll. SELVSKADING FOR Å GJENVINNE KONTROLL Ut fra dette er det ikke vanskelig å skjønne at Eva begynner å bli desperat etter å finne effektive måter for å kunne beholde kontrollen på. Så begynner Eva å kutte seg selv fordi hun finner ut at det fungerer ganske bra. Det begynner kanskje forsiktig og i all hemmelighet. Men etter hvert utvikler selvskadingen seg ofte til å blir en større og større trussel mot liv og helse, og det blir ofte mer og mer synlig for omgivelsene. Men det omgivelsene ofte ikke skjønner, er at Eva ikke skader seg selv fordi hun ønsker å ødelegge sin egen kropp eller for å få oppmerksomhet eller sympati. Hun ser ofte kort og godt ingen alternativer for å få kontroll med panikken og tyr derfor til nødutgangen. Når hun gjør dette, kan hun få kontroll over sin indre smerte ved å påføre seg ytre, fysisk smerte og på den måten avlede seg selv en stund. På den måten kan Eva faktisk oppnå en følelse av fysiske velvære, en etterlengtet time-out. Men Eva kan også bruke selvskading i et forsøk på å rense kroppen både utvendig og innvendig for å få bort alle de ekle restene etter overgrepene og overgriper. Ikke minst kan det være viktig å bruke selvskading for fjerne spor som andre mennesker kan oppdage og dermed avsløre hva Eva har vært med på. Her er leger, gynekologer og tannleger ekstra farlige. Eva kan også bruke selvskading for å gjøre kroppen mindre attraktiv for andre mennesker og dermed få være i fred. Hun kan også bruke selvskading som en på-bryter til å skru på dissosiering som hjelper henne bort fra bilder og følelser. Men Eva kan også bruke selvskading som en av-bryter ut or den dissosieringen som holder henne fast i overgrepsfølelsen. Andre ganger bruker Eva selvskading for å holde orden på alt kaoset og alle de personlighetene hun har i hodet. Seinvirkninger etter seksuelle overgrep er derfor ikke sykdom, men som helt normale reaksjoner på det å ha vært utsatt for unormalt store påkjenninger. HVA MENER VI MED SELVSKADING? I Norge viser undersøkelser at minst 1 av 600 ungdommer, flest jenter, skader seg selv ved å kutte seg, brenne seg, plukke på seg selv, bite seg, klore seg, rive av seg hår, stikke hull i huden, dunke hodet i veggen, vaske seg på en ekstrem måte, skade kjønnsorganene ved for eksempel å stikke gjenstander i vagina og anus, bruke avføringsmidler og klyster eller prostituere seg. Selvskading i grenseland kan være å ta store og unødige risikoer, ikke bry seg om grunnleggende medisinsk omsorg, drive med overdreven vasking eller tannpuss, overdreven

8 slanking, røyking, rusing, piercing og tatovering. Dette kan som alt nevnt ha ulike årsaker, men for mange kan det dreie seg om seinvirkninger etter seksuelt misbruk. NÅR MENER EVA SELV AT SELVSKADING SKJER? Eva kan merke at hun ofte skader seg selv når hun føler seg avvist når hun blir såret når hun får sterk skam- eller skyldfølelse når hun får for mange inntrykk på en gang når hun har angst Men Eva merker samtidig at hun er kommet inn i en vond sirkel. Om selvskadingen hjelper med det samme, blir det bare enda verre etterpå. Hennes egen skam- og skyldfølelse øker fordi hun igjen måtte ty til nødutgangen. I tillegg opplever hun en enda sterkere avvisning fra både venner og fagfolk. Hun kan bli straffet direkte eller indirekte fordi hun skadet seg selv, og hun føler hun blir mer og mer avhengig av selvskading for å overleve. Etter hvert kan hun komme inn i et felt der det er vanskelig å avgjøre om vi snakker om selvskading eller om selvmordsforsøk. Problemet blir ofte det samme som ved alvorlige spiseforstyrrelser: Eva mener selv hun har bedre kontroll med selvskadingen sin enn hun egentlig har. Dermed kan det enkelte ganger stå om livet, selv om det ikke var Evas hensikt. Eva ønsker derfor å slutte med selvskadingen om hun bare kunne finne mer konstruktive måter å få kontrollen tilbake på. HVORDAN MØTE EVA? I møtet med Eva er det avgjørende viktig å huske på at hun har blitt fratatt kontroll over det meste i livet sitt. Nå ønsker hun hjelp til å ta tilbake denne kontrollen på en fornuftig måte. Dermed lyder alle 10 bud likt: La Eva få beholde kontrollen så langt det er mulig i flest mulige situasjoner! Vår oppgave er da ikke å stenge nødutgangen, men gjøre det vi kan for at Eva skal slippe å bruke den nødutgangen som heter selvskading. Sagt på en annen måte: Vi må ikke forsøke å ta fra Eva svømmebeltet før hun kan svømme. Da drukner hun! I møte med Eva må vi derfor huske på at jo mer Eva får bestemme, jo mindre krefter må hun bruke på ekstra kontroll. Vi kan aldri bli eksperter på Eva liv. Det er det bare Eva som er. Lytt derfor mer enn du snakker! Se mennesket Eva du har foran deg, og la ikke selvskadingen tar fokus bort fra helheten! Våg å vær nær og våg å gi respons uten å være bedre-viter! Lytt til hva Eva håper å oppnå i møtet med deg! HVEM KAN HJELPE EVA? Har jeg nå snakket til profesjonelle hjelpere? Selvsagt til dem også, men først og fremst til Ola og Kari Nordmann som kan møte Eva som et likestilte medmenneske. Å møte trygge, alminnelige mennesker som viser oss respekt, trygghet og varme, er et grunnleggende behov hos alle mennesker, også hos Eva. Derfor, om du blir vist den store tillit at Eva forteller deg hva hun sliter med, er det få gode alternativer til nettopp deg. Husk at det Eva ber deg om, er hjelp til å leve! Selvsagt kan, og skal, det offentlige hjelpeapparatet her være gode samarbeidspartnere. Selvsagt kan medisiner noen ganger være et nyttig supplement for Eva for at hun skal greie hverdagen. Men du som har kontakt med Eva, er den viktigste ressurspersonen. Greier du i

9 den situasjonen å holde fast på at Eva selv må få lov å bestemme hvordan hun best kan beholde kontrollen, skal du la henne gjøre det selv om du synes det er vanskelig. Det kan hende hun for eksempel gjemmer unna kvasse gjenstander eller medisiner for å gardere seg. La henne gjøre det. Kanskje det da er du som blir betrodd å ta vare på eller kaste medisiner eller skarpe gjenstander om Eva blir redd seg selv og ber deg om hjelp til å beholde kontrollen. Men er det åpenbart at Eva er totalt ute av stand til å ta vare på seg selv, skal vi selvsagt sørge for at Eva får profesjonell hjelp. Dette vil i praksis ofte bli en veldig vanskelig balansegang. Det må likevel ikke få oss til å trekke oss fra møtet med Eva. HVA KAN OG SKAL DEN PROFESJONELLE HJELPEREN BIDRA MED? På sikt trenger også Eva hjelp fra det profesjonelle hjelpeapparatet for å oppnå varig kontroll. Skal Eva finne igjen kontrollen, er det mest selvsagte stedet å lete der hvor hun mistet den, nemlig under overgrepene. Nøkkelen til full kontroll ligger med andre ord i å våge å gå tilbake til overgrepssituasjonene slik Eva Axelsen beskriver i sin bok Tilbakereisen. Jeg sier ikke at alle må gjøre dette. Det skal enhver utsatt selv få avgjøre. Men mitt poeng er at de som ønsker det og er klar for det, må få profesjonell hjelp til dette arbeidet og på den måten få tilbake kontrollen. Hvorfor er det slik? For det første: Ved å gjøre dette, kjenner den utsatte på alle de følelsene av hjelpeløshet og lammelse som ofte er fortrengt. Dermed innser Eva, ikke bare med hodet, men kjenner også med hele seg, at hun var lammet, og at det var ingen ting hun kunne gjøre om hun aldri så mye ønsket det. Eva ser dermed at hun reagerte helt normalt selv om hun ikke var i stand til å gjøre noe som helst. Samtidig ser hun at den som ikke var normal i situasjonen, var overgriper og ingen annen. For det andre: Når Eva går tilbake til overgrepssituasjonene, avslører hun samtidig alle kortslutningene kroppen gjør tilbake til overgrepssituasjonene. Hun skjønner plutselig hvorfor hun for eksempel ikke kan fordra sengesett med rosemønster, bestemte typer sjokolade, bestemte typer klær, bestemte typer lyder, lukter og smaker. I dag har vi en god del terapeuter som tilbyr denne form for terapi til dem som ønsker det. Men dessverre møter jeg fremdeles mange fortvilte og frustrerte utsatte som ønsker å arbeide på denne måten fordi de føler de ikke kommer lenger før den jobben er gjort. Dessverre opplever altfor mange å ikke få gehør og forståelse for dette. I stedet blir de møtt med en holdning som i praksis sier: Jeg vet mye bedre enn deg hva som er best for deg! La oss håpe den holdningen blir antikvarisk i løpet av de neste 20 årene i SMI s historie! Den som ønsker en mer helhetlig framstilling, kan lese min bok Fra synd, fra sorg, fra fare (Verbum 2003) eller lese artiklene på min hjemmeside Reimunn Førsvoll