Skjøtselsnotater for 17 kulturlandskap i. Espedalen, Storlægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder

Transkript

1 Skjøtselsnotater for 17 kulturlandskap i Espedalen, Storlægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder Høitomt, G. & Larsen, B. H Skjøtselsnotater for 17 kulturlandskap i Espedalen, Storslægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder. Miljøfaglig Utredning, rapport 2012:38 ISBN

2 Skjøtselsnotater for 17 kulturlandskap i Espedalen, Storlægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder Forsidefoto: Fra Lundsætra i Storlægeret landskapsvernområde, Nordre Land. En usedvanlig stor forekomst av handmarinøkkel ble funnet i forgrunnen på bildet i juli Foto: Geir Høitomt.

3 Rapport 2012:38 Utførende institusjon: Prosjektansvarlig: Bjørn Harald Larsen Prosjektmedarbeider(e): Geir Høitomt, Kistefos Skogtjenester Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Oppland Projektansvarlige/kontaktpersones hos oppdragsgiver: Line Andersen Referanse: Høitomt, G. & Larsen, B. H Skjøtselsnotater for 17 kulturlandskap i Espedalen, Storlægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder. Miljøfaglig Utredning Rapport : 1-131, ISBN Referat: Det har blitt utarbeidet skjøtselsnotater for 17 kulturlandskapsområder innenfor Espedalen, Storlægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder på oppdrag fra Fylkesmannen i Oppland. Skjøtselsnotatene baserer seg på befaringer i 2012, samt tidligere kartlegginger i perioden Når det gjelder Bødalsnysætra ble siste befaring foretatt i 2010 med formål reinventering av skjeggklokke, mens befaringen av Hornsjøsætra i 2012 primært hadde som målsetting å reinventere forekomsten av høstmarinøkkel. For disse områdene er derfor skjøtselsnotatene noe mindre detaljerte og dårligere illustrerte med bilder enn de øvrige. 4 emneord: Skjøtsel Landskapsvernområder Biologisk mangfold Oppland

4 Forord har sammen med Kistefos Skogtjenester AS utarbeidet skjøtselsnotater for viktige kulturlandskap innenfor lanskapsvernområdene Haldorbu, Storlægeret, Dokkfaret og Espedalen omkring Langsua. Notatene baserer seg hovedsakelig på befaringer i 2012, og eierne av setrene/felægrene har i varierende grad bidratt med opplysninger om bruk av arealene innenfor de aktuelle områdene. Ikke alle eierne innenfor alle større setergrender/stølslag har blitt kontaktet. Arbeidet er utført på oppdrag fra Fylkesmannen i Oppland, der Line Andersen har vært kontaktperson. For Miljøfaglig Utredning har Bjørn Harald Larsen vært prosjektansvarlig, mens Geir Høitomt har vært prosjektansvarlig hos Kistefos Skogtjenester. Denne rapporten inkluderer skjøtselsnotater for alle de 17 områdene som ble behandlet i Eina/Dokka 15/11/2012 Kistefos Skogtjenester AS Bjørn Harald Larsen Geir Høitomt

5 Innhold FORORD... 4 INNHOLD INNLEDNING METODER BESKRIVELSE OG VERDIVURDERING FELTARBEID SKJØTSELSNOTATER HALDORBU LANDSKAPSVERNOMRÅDE Haldorbu Bøllhaug Storeskag DOKKFARET LANDSKAPSVERNOMRÅDE Liomsætra STORLÆGERET LANDSKAPSVERNOMRÅDE Lundsætra Tronhus Hundslægeret Tukthuset Skriulægeret Smørhammar ESPEDALEN LANDSKAPSVERNOMRÅDE Hølsætra Storhølisætrin Nordbua Venaglflæen Ongsjøsætran (Nordre Ongsjølia og Slettumslykkja) Bødalsnysætra Hornsjøsætra KILDER

6 1 Innledning Miljøfaglig Utredning og Kistefos Skogtjenester har med bakgrunn i tidligere kartlegginger og befaringer i 2012 laget skjøtselsnotater for 17 kulturlandsområder innenfor Haldorbu, Storlægeret, Espedalen og Dokkfaret landskapsvernområder på oppdrag av Fylkesmannen i Oppland. De fleste områder er større og mindre setergrender eller enkeltsetrer, men i tillegg er det også flere områder med kulturmarkseng utviklet omkring gamle bufelæger og gjeterbuer. I denne rapporten er alle skjøtselsnotatene samlet. En oppsummering av rødlistefunn gjort i tilknytning til bevaringene og annet feltarbeid innenfor verneområdene omkring Langsua nasjonalpark er gjort av Larsen & Høitomt (2012). Rapport 2012:38 6

7 2 Metoder 2.1 Beskrivelse og verdivurdering Områdene er beskrevet i henhold til de siste retningslinjene gitt av DN for innlegging av naturtypelokaliteter i Naturbase. Lokalitetene er verdsatt etter DN-håndbok 13 om kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold, og fastsettelse av naturtype og utforminger følger også denne håndboka (Direktoratet for naturforvaltning 2007). Beskrivelsene omfatter i noen grad også angivelse av naturtype i henhold til det nye NiN-systemet (se bla. Halvorsen m.fl. 2008). Inndeling av vegetasjonstyper er gjort etter Fremstad (1997). Forekomst av rødlistearter et sentralt kriterium for å verdsette naturtypelokaliteter. Gjeldende rødliste for arter i Norge (Kålås m.fl. 2010) benytter IUCNs kriterier for rødlisting, i likhet med i de aller fleste andre europeiske land. Disse rødlistekategorienes rangering og forkortelser er (med engelsk navn i parentes) : RE Regionalt utryddet (Regionally Extinct) CR Kritisk truet (Critically Endangered) EN Sterkt truet (Endangered) VU Sårbar (Vulnerable) NT Nær truet (Near Threatened) DD Datamangel (Data Deficient) For øvrig vises det til Kålås m.fl. (2010) for nærmere forklaring av inndeling, metoder og artsutvalg for den norske rødlista. Der er det også kortfattet gjort rede for hvilke miljøer artene lever i samt de viktige trusselsfaktorer. Kulturmarkseng er rødlistet som sårbar i den nye rødliste for naturtyper i Norge (Lindgaard & Henriksen 2012). Ugjødslet kulturmarkseng forekommer innenfor alle de 17 befarte områdene. 2.2 Feltarbeid Befaringene ble utført i perioden Områdene ble i utgangspunktet fordelt slik mellom slik mellom registratorene: Haldorbu landskapsvernområde (LVO): Storskag: Bjørn Harald Larsen Haldorbu: Geir Høitomt Bøllhaug: Geir Høitomt Dokkfaret LVO: Liomsætra: Bjørn Harald Larsen Storlægeret LVO: Lundsætra: Geir Høitomt Rapport 2012:38 7

8 Tronhus: Geir Høitomt Tukthuset: Bjørn Harald Larsen Hundslægeret: Geir Høitomt Skriulægeret: Geir Høitomt Smørhammar: Bjørn Harald Larsen Espedalen LVO: Hølsætra: Bjørn Harald Larsen Storhølisætrin: Bjørn Harald Larsen Nordbua: Geir Høitomt Venaglflæen: Geir Høitomt Ongsjøsætran: Geir Høitomt Bødalsnysætra: Bjørn Harald Larsen Hornsjøsætra: Bjørn Harald Larsen I praksis ble det noe overlapp i registreringer i flere av områdene, men skjøtselsnotatene er utarbeidet av registratorene i henhold til lista ovenfor. Rapport 2012:38 8

9 3 Skjøtselsnotater 3.1 Haldorbu landskapsvernområde Haldorbu UTM: 32V Kommune: Øystre Slidre Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b). flekkmure-sauesvingeleng (G8) Verdi: Viktig B Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Geir Gaarder og Helge Fjeldstad og Ulf Ullring i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Haldorbu ligger innenfor Haldorbu landskapsvern-område, i Øystre Slidre statsallmenning i Øystre Slidre kommune. Lokaliteten ligger i den sør-vendte slake lia fra Langsua-massivet ned mot Fjelldokka (figur 1 og 2). Lokaliteten ligger ca m.o.h. Haldorbu er et tidligere felæger/gjeterbu hvor det bl.a. er lange tradisjoner med hestefølger. Totalt består Haldorbu i dag av 4 ulike buer, hvorav den ene er tilgjengelig for overnatting for fjellvandrere (DNT). Haldorbu brukes fortsatt som tilsynshytte i forbindelse med dyreholdet i Haldorbuhamninga. Rundt hyttene er det mindre arealer som er skilt med gjerde mot omkringliggende naturbeitemark (figur 3 og 4). Fra Kvitfeten går et kjørespor fram til Haldorbu. Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består av omdannede sedimentære bergarter, sandstein med rosa og fiolett feltspat. En del grunnlendet partier forekommer i nordre del, for øvrig er morenedekket nokså tykt. Rapport 2012:38 9

10 Figur 1. Haldorbu vist på flyfoto Rapport 2012:38 10

11 Figur 2. Haldorbu beliggende i sørhellinga til Langsua-massivet. Foto er tatt og viser også kjøresporet som går inn fra Kvitfeten. Foto: Geir Høitomt Figur 3. Tunet på Haldorbu sett fra sør. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 11

12 Figur 4. Tunet på Haldorbu sett fra nord. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, og denne vollen har heller neppe en forhistorie som slåttemark (ikke påvist rydningsrøyser eller rester av låve/løe). Lokaliteten har i senere tid vært årvisst beitet. Beitingen har i hovedsak artet seg som strøbeiting av dyr på utmarksbeite, hovedsakelig sau men også spredt beite av storfe (ligger innenfor Haldorbuhamninga). Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b) og flekkmure-sauesvingeleng (G8), men med innslag av sølvbunke-eng (G3) i vestre del (figur 5 og 6). Einer vokser tett i kantene av vollen og er i tydelig ekspansjon innover de enda åpne partiene. På flere mindre områder vokser det noe mer basekrevende vegetasjon (figur 7). Utenfor vollen domineres vegetasjonen av nokså rik fjellbjørkeskog samt gjennomgående rike myrpartier. Spesielt hellingene mot vest (mot Bøllhaug) og nord har et rikt preg. Rapport 2012:38 12

13 Figur 5. Fra naturbeitemarka ved Haldorbu, flekkmure-sauesvingeleng innenfor inngjerdet område. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 6. Fra naturbeitemarka ved Haldorbu, godt avbeitet flekkmure-sauesvingeleng med dårligere beitet finnskjeggrye i bakgrunnen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 13

14 Figur 7. Parti med noe basekrevende vegetasjon ved Haldorbu (vokseplass for marinøkkel, fjellmarinøkkel og bakkesøte). Foto tatt Foto: Geir Høitomt Artsmangfold: Naturbeitemarka ved Haldorbu har en middels artsrik karplanteflora. Relativt fattige finnskjegg-ryer og mer artsrike flekkmure-sauesvingeleng dominerer lokaliteten, og mindre partier med nokså basekrevende flora forekommer. Her vokser arter som bakkesøte, snøsøte, brudespore, marinøkkel (figur 8), fjellmarinøkkel, småengkall, flekkmure, fjellfrøstjerne, grønnkurle, dvergjamne, fjellrapp og jåblom. Flere av disse artene (bakkesøte, fjellfrøstjerne, fjellrapp, dvergjamne, brudespore) indikerer nokså baserike forhold på deler av vollen. Ved besøket i 2012 var deler av naturbeitemarka godt avbeitet av bl.a. sau (figur 9). Dette innebar at få urter lot seg påvise ved dette besøket. Også på inngjerdet område hadde sau beitet unna en god del av urtene. Dobbeltbekkasin (NT) ble i 2002 skremt opp i fuktige partier i overgangen mot omkringliggende fjellbjørkeskog var en dårlig soppsesong. God forekomst av beitemarksopp ble imidlertid påvist i Av interessante arter påvist i 2002 nevnes lillagrå rødskivesopp (NT) og mørkskjellet vokssopp (NT). Potensialet for ytterligere funn er til stede i denne naturbeitemarka. Rapport 2012:38 14

15 Figur 8. Marinøkkel vokste nokså tallrik på flere delområder ved Haldorbu. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Figur 9. Godt avbeitet naturbeitemark utenfor gjerdet, samt svakt beitet mark innenfor gjerdet ved Haldorbu. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Bruk, tilstand og påvirkning: Lokaliteten ligger innenfor Haldorbuhamninga hvor det i 2012 beitet ca sau og 200 storfe. Dyretallet i hamninga har vært økende de siste åra. Ei sanke-kve er oppsatt og Haldorbu fungerer som en av basene under høstsankinga. Rapport 2012:38 15

16 Mesteparten av vollen er ikke inngjerdet og lokaliteten vil dermed kunne beites av dyr på utmarksbeite (storfe og sau). Inntrykket ved besøket i september 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært godt. Også i tilgrensende områder utenfor vollen var det i september 2012 godt beitetrykk. Spredt sau ble sett i området og besøk av storfe hadde også tydelig funnet sted. Mindre områder rundt hyttene er inngjerdet og disse var noe svakere avbeitet av sau ved årets besøk. Einer brer seg innover vollen fra ytterkantene, og bjørka følger etter (figur 10). Figur 10. Einer og bjørk brer seg innover naturbeitemarka fra ytterkantene. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Fremmede arter: Det er ikke registrert fremmede arter som er en trussel mot dagens biologiske mangfold på lokaliteten. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre/gjeterbuer i Langsua-området. Dette gjør at lokaliteten inngår som en del av et særegent kulturpåvirket landskap i denne delen av Øystre Slidre statsallmenning. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten og god hevd gjør at verdien settes til viktig B. Skjøtselsforslag: Det er ønskelig å opprettholde dagens beitetrykk på arealene utenfor gjerdene. Ensidig beiting av sau burde unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Økt beiting av storfe ville derfor være å foretrekke (men er trolig vanskelig å gjennomføre i praksis). Rapport 2012:38 16

17 Innenfor gjerdene beites det i noe varierende grad. Ifølge lokalkjente slippes iblant dyr (sau) inn i forbindelse med sankinga, eller dyr bryter seg inn. Beitetrykket i 2012 var moderat på flere av de inngjerdete partiene. Økt beiting vil derfor være positivt. Det er gunstig om slik beiting gjennomføres i forbindelse med sankinga i september. Dette vil medføre ulikt beitepress på disse områdene sammenlignet med den øvrige vollen. Innvandrende einer vises tydelig på figur 1-4. Sammen med einer kommer også bjørk inn (jfr. bl.a. figur 10). På sikt representerer denne gjengroingen en trussel mot flere av artene som nå finnes i naturbeitemarka, bl.a. bakkesøte og brudespore (rødlisteartene). Det bør derfor foretas noe rydding av einer på vollen. Det er likevel ikke ønskelig å fjerne all einer i denne sonen, så igjensetting av spredte einerbusker er positivt. Nedskåret einer fjernes fra naturbeitemarka, dvs. legges i kantsona eller brennes på utvalgte steder. Eventuelle brannplasser må ikke legges på urterike deler av vollen. Det foretas i dag årlig hogst av bjørk i området for å sikre nødvendig ved til Haldorbu. Denne hogsten bør brukes målrettet for å oppnå ønsket effekt på biologisk mangfold. I første omgang bør derfor denne hogsten foretas i ytterkanten av vollen mot nord. Det er viktig å fjerne innvandrende bjørk (spredte enkelttrær) selv om disse enda er små. Hogstavfall kan ligge på stedet Bøllhaug UTM: 32V Kommune: Øystre Slidre Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), sølvbunke-eng (G3) Verdi: Viktig B Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Bjørn Harald Larsen i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Bøllhaugbua ligger innenfor Haldorbu landskapsvernområde, i Øystre Slidre statsalmenning i Øystre Slidre kommune. Lokaliteten ligger i den slake sør-vendte lia fra Bøllhaugen ned mot Fjelldokka (figur 1 og 2). Lokaliteten ligger ca m.o.h. Bøllhaugbua er et tidligere felæger/gjeterbu hvor beiteretten er på private hender. Den gamle bua har i nyere tid har vært tilgjengelig for overnatting for fjellvandrere, men er nå forfallen. I skrivende stund er ei ny hytte under oppføring. Rundt Bøllhaugbua er det gammel naturbeitemark (figur 3 og 4). Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består av omdannede sedimentære bergarter, sandstein med rosa og fiolett feltspat. Morenedekket i området er nokså tykt. Rapport 2012:38 17

18 Figur 1. Bøllhaugbua vist på flyfoto. Figur 2. Bøllhaugbua ligger i slak sørhelling ned mot Fjelldokka. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 18

19 Figur 3. Tunet på Bøllhaugbua sett fra sør. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 4. Fra tunet på Bøllhaugbua, mot Kvitfeten. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 19

20 Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, og denne vollen har heller neppe en forhistorie som slåttemark (ikke påvist rydningsrøyser eller rester av låve/løe). Lokaliteten har også i senere tid vært årvisst beitet. Beitingen har artet seg som strøbeiting av dyr på utmarksbeite, hovedsakelig sau men også beite av storfe (del av Haldorbuhamninga). Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men med innslag av sølvbunkeeng (G3) i partier (figur 5 og 6). Einer vokser tett i kantene av vollen og er i tydelig ekspansjon innover de enda åpne partiene. I ytterkanter og søndre deler vokser det mer basekrevende vegetasjon (figur 7). Utenfor vollen domineres vegetasjonen av gjennomgående rike myrpartier. Spesielt hellingene mot vest (mot Storeskag) og sør (mot Fjelldokka/Etna)har et rikt preg. Figur 5. Fra naturbeitemarka ved Bøllhaugbua, hovedsakelig fattige finnskjegg-ryer. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 20

21 Figur 6. Fra naturbeitemarka ved Bøllhaugbua, innslag av sølvbunke-eng sentralt på vollen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 7. Parti med noe basekrevende vegetasjon (gullmyrklegg) ved Bøllhaugbua. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 21

22 Artsmangfold: Naturbeitemarka ved Bøllhaugbua har en middels artsrik karplanteflora. Relativt fattige finnskjegg-ryer dominerer lokaliteten, men mindre partier med mer artsrik flora forekommer (spesielt i ytterkanter). Her vokser arter som mogop (NT), marinøkkel, fjellfiol, brudespore, korallrot, bjønnbrodd, kongspir, fjellfrøstjerne, grønnkurle, bakkesøte (NT), dvergjamne, fjellrapp og fjellveronika (figur 8-11). Flere av disse artene (bakkesøte, bjønnbrodd, fjellfrøstjerne, fjellrapp, dvergjamne, gullmyrklegg, fjellfiol) indikerer nokså baserike forhold på deler av vollen. Stedvis er det utviklet sølvbunke-eng, hovedsakelig i fuktige drag med mer intensiv storfe-beiting. Dobbeltbekkasin (NT) ble skremt opp i et fuktig parti i overgangen mot et nærliggende myrparti var en dårlig soppsesong. Potensialet for funn av interessant beitemarksopp er til stede i denne naturbeitemarka. Figur 8. Fjellfiol vokste nokså tallrik i kantsoner ved Bøllhaugbua. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 22

23 Figur 9. Mogop (NT) forekommer spredt rundt Bøllhaugbua. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 10. Grønnkurle forekommer jevnt i naturbeitemarka ved Bøllhaugbua, spesielt i kantsonene. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 23

24 Figur 11. Korallrot ble påvist sparsomt rett sør for hytta. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Bruk, tilstand og påvirkning: Vollen er ikke inngjerdet og lokaliteten vil dermed kunne strøbeites av dyr på utmarksbeite (storfe og sau). Inntrykket ved besøket i august 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært middels godt, men avtagende. Også i tilgrensende områder utenfor vollen var det i august 2012 middels beitetrykk. Spredt sau ble sett i området og vollene var også besøkt av storfe. Einer og spredt bjørk brer seg innover vollen fra ytterkantene (figur 12). Rapport 2012:38 24

25 Figur 12. Einer og spredt bjørk brer seg innover naturbeitemarka fra ytterkantene. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Fremmede arter: Det er ikke registrert fremmede arter som er en trussel mot dagens biologiske mangfold på lokaliteten. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre/gjeterbuer i Langsua-området. Dette gjør at lokaliteten inngår som en del av et særegent kulturpåvirket landskap i denne delen av Øystre Slidre statsallmenning. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten og forholdsvis god hevd gjør at verdien settes til viktig B. Skjøtselsforslag: Det er ønskelig med noe økt beitetrykk på disse arealene. Ensidig beiting av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. I dette området (Haldorbuhamninga) beiter det i dag hovedsakelig sau og storfe, slik at dette trolig er den kombinasjonen som lar seg realisere. Innvandrende einer vises tydelig på figur 1-6. Sammen med einer kommer også bjørk inn (jfr. bl.a. figur 12). På sikt representerer denne gjengroingen en trussel mot flere av artene som nå finnes i naturbeitemarka, bl.a. bakkesøte og mogop (rødlisteartene). Det bør derfor foretas noe rydding av einer i ytterkantene. Det er likevel ikke ønskelig å fjerne all einer i denne sonen, så igjensetting av spredte einerbusker er positivt. Nedskåret einer fjernes fra naturbeitemarka, dvs. legges i kantsona eller brennes på utvalgte steder. Eventuelle brannplasser må ikke legges på urterike deler av vollen. Rapport 2012:38 25

26 Det er viktig å fjerne innvandrende bjørk (spredte enkelttrær) selv om disse enda er små Storeskag UTM: 32V Kommune: Øystre Slidre Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-sauesvingel-eng (70%), frisk/tørr, middels baserik eng i høyereliggende områder (10%), sølvbunke-eng (20%) Verdi: Viktig B Figur 1. Ortofoto som viser stølslaget Storeskag. Kilde: Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Ulf Ullring i 2002, og overflatisk av Geir Gaarder i 2007 i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt og Bjørn Harald Larsen i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Rapport 2012:38 26

27 Figur 2. Stølslaget Storeskag ligger innunder Skaget i Øystre Slidre kommune. Foto: Bjørn Harald Larsen Beliggenhet og naturgrunnlag: Storeskag ligger vest for de store myrområdene langs Etna og Fjelldokka i Øystre Slidre, innunder Skaget. Stølslaget består av 4 utskilte setrer, men hevden og bruken av vollene på disse er temmelig like, og de omtales derfor under ett i dette notatet. De to øverste setervollene er inngjerdet, men beitedyr går nå fritt ut av inn av disse. Tidligere har det trolig også vært gjerdet rundt de to nederste eiendommene. Avgrensningen av den verdifulle naturbeitemarka er forholdsvis nøyaktig, men det er gradvis overgang mot einerdominert, svakere beitet fjellhei med mindre naturverdier rundt hele stølslaget. Berggrunnen i området består for det meste av amfibolitt og andre lettløslige og baserike/mineralrike skifrer. Kulturmarksengene ligger sørøstvendt, og det er grunnlendt på det meste av arealet (noe djupere jordsmonn på den midtre setra). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten består av naturbeitemark og kulturmarksenger med moderat intensiv hevd. De mest verdifulle og magre engene finnes utenfor gjerdet mot nord og øst. Her er det store arealer med finnskjegg-fjellmarikåpe-eng, og under blomstringa er det svært stor dekning av fjellmarikåpe i dette området (se fig. 3) noe som viser at det er svært magert og grunnlendt. I dde rikeste partiene er det flekkmuresauesvingel-eng (G8), men det er på svært små arealer. Også på de inngjerdede vollene er det mest finnskjegg-sauesvingel-eng, men her er det også innslag av sølvbunke-eng (G3). Rapport 2012:38 27

28 Figur 3. Kulturmarkseng nesten helt dominert av fjellmarikåpe øst for kveene på Storeskag. Foto: Bjørn Harald Larsen Artsmangfold: Middels artsrik karplanteflora med innslag av kravfulle arter som bakkesøte (NT), snøsøte, marinøkkel og lodnebergknapp (norsk ansvarsart). I august 2012 ble det funnet et par vanlige beitemarksopper (kjeglevokssopp og beiterødskivesopp). Bakkesøte er vanligst i nordøst og nord, mens marinøkkel ble funnet spredt på hele lokaliteten. Bjørkemus ble registrert Rapport 2012:38 28

29 Figur 4. Lodnebergknapp, norsk ansvarsart, ble funnet rett utenfor gjerdet i øvre del av stølslaget Dette er en regionalt uvanlig art med begrenset utbredelse i Norge. Foto: Bjørn Harald Larsen. Bruk, tilstand og påvirkning: Hele stølsområdet beites moderat intensivt av storfe og sau, som går fritt ut og inn på de vollene. Beitetrykk virket å være om lag det samme på engene i utmark som på innmarka. Avbeitingen var jevn og god på så å si hele arealet. Bare små arealer ved de gamle fjøsene i nedre del bar preg av gjødsling/oppgjødsling. For øvrig var det magre jordbunnsforhold og lite næringskrevende arter. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Storeskag ligger et stykke nord for de viktige støsområdene ved Yddin, og det kan derfor ikke sies at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap. Verdibegrunnelse: Det er store arealer med mager kulturmarkseng med flere kravfulle arter, bla. en rødlisteart, på lokaliteten. Dette gjør at den får verdien viktig (B). Rapport 2012:38 29

30 Figur 5. Storfe går fritt ut og inn av kveene på Storeskag for å beite. Foto: Bjørn Harald Larsen Skjøtselsforslag: Dagens skjøtsel ser ut til å være god for stølslaget, med en variert beiting med storfe og sau. Inne på den midtre stølsvollen ville det vært positivt med hest i tillegg, for å redusere sølvbunkedominansen i partier. Generelt vil det også gunstig stimulere til økt beiting med storfe på bekostning av sau, pga. sistnevntes selektive beiting på urter og marinøkler. Einer er et mindre problem på Storeskag enn i mange andre stølslag, men utenfor gjerdet i sørvest er det ganske tett med einer og her bør det tynnes. Hogstavfallet må fjernes og brennes utenfor de verdifulle naturbeitemarkarealene. Rapport 2012:38 30

31 Figur 6. Øvre del av stølslaget, med sau som beiter på inngjerdet setervoll. Foto: Bjørn Harald Larsen Rapport 2012:38 31

32 3.2 Dokkfaret landskapsvernområde Liomsætra UTM: 32V Kommune: Gausdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Frisk fattigeng (30%), finnskjegg-sauesvingel-eng (30%), sølvbunke-eng (20%), frisk næringsrik natureng (10%), frisk/tørr, middels baserik eng i høyereliggende områder (10%) Verdi: Svært viktig A Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Helge Fjeldstad, Geir Gaarder og Bjørn Harald Larsen 20. og i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt og av Bjørn Harald Larsen i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Figur 1. Ortofoto over Liomsætra. Kilde. Rapport 2012:38 32

33 Beliggenhet og naturgrunnlag: Liomsætra ligger vest for Suluhøgda i Gausdal Vestfjell og er den innerste av setrene langs Dokkvassdraget. Setervollene på Liomsætra er inngjerdet og avgrensningen av de verdifulle kulturmarksengene på lokaliteten følger gjerdene mot øst og sør mens det mot nord og vest er diffuse grenser mot mindre beitet fjellhei dominert av einer. Deler av de store vollene på Berge sæter og Thallaug sæter er gjødslet kultureng. Berggrunnen i området består av mineralrike skifrer/amfibolitt og sandstein. Liomsætra ligger i ei li som heller svakt mot sørvest. Figur 2. Fra det mest artsrike partiet inne på Thallaug sæter. Voksested for marinøkkel og fjellmarinøkkel. Foto: Bjørn Harald Larsen, Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: En større sammenhengende lokalitet med naturbeitemark er kartlagt i setergrenda, og denne omfatter de sentrale og øvre delene av setervollene, samt en del arealer utenfor vollene, mest mot nord. På den vestligste setra er det tresatt kulturmarkseng (T4-2) med finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b) i åpne partier i øvre deler, mens vollen er sterkt gjengrodd med einer i nedre del. Ei lita intermediær fastmattemyr med slåttestarr og gråstarrdominans finnes også her. Også kveet mot øst (tilhører trolig samme seter) er sterkt gjengrodd med einerkratt, men her er det ei større intermediær fastmattemyr i øvre del som kan betegnes som beitemyr (svak hevd). Mot gjerdet i øst er det magre finnskjegg-fjellmarikåpe-enger (G5b) men også her mye einer. Vollen på Thallaug sæter beites av storfe, og store deler er (tidligere) gjødslet og har sølvbunke-eng (G3) med lite naturverdier. Noen magrere partier med svak lågurtkulturmarkseng (T4-2) finnes, både i nordvestre del og i sørvest (ses som arealer med innslag Rapport 2012:38 33

34 av einer i figur 1). I nordvest er det innslag av flekkmure-sauesvingel-eng (G8) og gulakseng (G4a). Figur 3. Intermediær fastmattemyr (dominert av slåttestarr) som beites av hest og sau på den vestre setra. I bakgrunnen overgang til bjørkehage via åpne finnskjeggryer. Foto: Bjørn Harald Larsen, På Bergesæter er det veksling mellom mager gulakseng (G4a) og mer oppgjødslede partier med sølvbunke-eng (G3). I nedre, østre del er det fuktig hagemark med bjørk og ei intermediær, beitet fastmattemyr. Inne på tunet ved turisthytta er det gulakseng (G4a) i øvre del og skogstorkenebb-ballblom-eng (G13) i nedre del. Artsmangfold: I 2004 ble det registrert artsrike naturenger med flere kravfulle arter i setergrenda, bl.a. bakkesøte (NT), marinøkkel fjellmarinøkkel og handmarinøkkel (NT) - de to førstnevnte i gode bestander, de to sistnevnte svært sparsomt. Fjellmarinøkkel ble funnet med et par eksemplar utenfor gjerdet, mens handmarinøkkel ble påvist med 2 eksemplar innenfor. Det ble da også registrert god forekomst av beitemarkssopp, bl.a. 8 vokssopper. Av funn kan nevnes sannsynlig rødnende lutvokssopp (VU), mørkskjellet vokssopp (VU), seig vokssopp variant flava og lutvokssopp (NT). Dobbeltbekkasin (NT) ble skremt opp i utkant av vollene i I 2012 ble bakkesøte og marinøkkel funnet spredt på de beste partiene, mens fjellmarinøkkel ble registrert med 2 ind. nordvest på Thallaug sæter og med 12 ind. utenfor gjerdet nord for Thallaug sæter. Mogop (NT) ble registrert helt ned mot elva Rapport 2012:38 34

35 Bruk, tilstand og påvirkning: Arealene utenfor gjerdet beites av storfe og sau på utmarksbeite, og beitetrykket er godt og nedbeitingen jevn. På den vestre setra beites det med hest og sau (trolig bare vår- og høstbeite med sau i det østre kveet), men beitetrykket er svakt og avbeitingen ujevn og stedvis dårlig. Her er det sterkt gjengrodd med einer. På Thallaug sæter er det moderat beitetrykk med storfe og svakt gjødslede kulturenger på det meste av vollen. De magreste partiene er best beitet. Inne på Berge sæter beites det også med storfe, og beitetrykket er moderat. Også her er det en del som bærer preg av tidligere gjødsling, men også store arealer med lite eller ugjødslet eng. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: I dette området går det fortsatt en god del husdyr på utmarksbeite, samtidig som det beites på enkelte inngjerdede voller. Dette gjør at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap i seterregionen. Verdibegrunnelse: Funn av flere sårbare arter og noen nær truete arter på en godt hevdet og stor lokalitet, gir grunnlag for verdi svært viktig (A). Skjøtselsforslag: Inngjerdede arealer: På den vestre setra må det ryddes hardt i einerkrattene og beites hardere, gjerne med hest og enten store eller geit i tillegg. Ryddingen bør foregå i etapper, og det bør settes igjen spredte einerkjerr for å skape variasjon i lystilgang og jordfuktighet. I nordvest vil avstandsregulering av bjørk være positivt. Figur 4. På den vestre setra går det et lite bekkesig. Foto: Bjørn Harald Larsen, Rapport 2012:38 35

36 På Thallaug sæter vil beite med hest i tillegg til storfe være det ideelle, særlig med tanke på å magre ned de mer næringsrike delene og få bukt med sølvbunkedominansen. Det er noe behov for einerrydding i nordvest og sørvest, men dette bør ikke prioriteres i første omgang. Avstandsregulering av bjørk, samt rydding av lauvoppslag og einer forslås også i nedre, østre del av vollen på Berge sæter, både i den tette skogen nederst og i det mer hagemarkpregete området rundt myra mot øst. Også på denne vollen vil det være en klar fordel å få inn hest i tillegg til storfe og å få et hardere beite på sølvbunke. Inne på tunet ved turisthytta bør det slippes inn dyr for å beite i en kort og intensiv periode på høsten. Utenfor inngjerdede arealer: Her bør det fortsatt gå dyr på utmarksbeite, og det er positivt om andelen storfe økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter og ikke minst marinøkler. Figur 5. Voksested for bakkesøte, marinøkkel og fjellmarinøkkel utenfor gjerdet nord for Thallaug sæter. Foto: Bjørn Harald Larsen, Storlægeret landskapsvernområde Lundsætra UTM: 32V Kommune: Nordre Land Rapport 2012:38 36

37 Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), dunhavre-dunkjempe-eng (G7b), sølvbunke-eng (G3) Verdi: Svært viktig A Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Bjørn Harald Larsen , Bjørn Harald Larsen og Geir Høitomt og Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Lundsætra er også kort besøkt (Geir Høitomt), (Geir Høitomt), (Thor Østbye, Tanaquil Enzenberger, Geir Høitomt) og (Geir Høitomt). Rapport 2012:38 37

38 Figur 1. Lundsætra sett fra sør. Foto tatt Figur 2. Fra tunet på Fliflet og Dal mot Toftsetra, Opdalsetra og Diserudsetra. Foto tatt Beliggenhet og naturgrunnlag: Lundsætra ligger innenfor Storlægret landskapsvern-område, på sørsida av fylkesveg 204 ca. 4 km vest for Oppsjøen, og i Nordre Land kommune. Lokaliteten ligger ca. 875 m.o.h. i ei sørvendt, slak li ned mot elva Lenna. Lundsætra består Rapport 2012:38 38

39 av flere setre samlet i ei setergrend (se oversikt over eiendomsforhold nedenfor). Seterdrifta strekker seg tilbake til ca Konkrete seterrettigheter ble fastsatt i 1853, og dette dannet grunnlaget for setergrenda slik den framstår i dag. Store deler av seterbebyggelsen er bevart og har stor kulturhistorisk verdi. Vollene ble tidligere brukt til slått og er fortsatt adskilt fra hverandre med gjerder. Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einerdvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består av nokså mineralrik sandstein og skifer. En del grunnlendet partier forekommer i øvre og østre del, for øvrig er morenedekket nokså tykt. Figur 3. Oversiktsbilde tatt fra Fliflet og Dal. Diserudsetra nede til høyre. Bildet viser også overgang mot rik fjellbjørkeskog og myr nedenfor vollene. Foto tatt Rapport 2012:38 39

40 Figur 4. Oversiktskart over Lundsetregrenda med stedsnavn og grenser. Eiendomsforhold: Lundsætra (Lundsetrene) ligger i Torpa Statsallmenning. Setergrenda består av 4 setre: Fliflet og Dal (gnr. 148/1/47-48), Toftsetra (gnr. 148/1/49), Diserudsetra (gnr. 148/1/50) og Opdalsetra (gnr. 58/7). Oppdalsetra er utskilt fra allmenningen med eget gnr/bnr. Bratlien har inngjerdet voll med låve og høstestue (gnr. 148/1/52). I tillegg kommer noen løer og høstestuer som ble benyttet av andre med rett til slått i området. Øst for Opdalsetra ligger ei tidligere utvist seter som ikke ble tatt i bruk. Vollen er lagt ut igjen, mens størhuset i dag benyttes som fritidseiendom. Setrene i Lundsetergrenda har vært på handel mange ganger. I dag eies setrene av gårdbrukere i Fåberg, Gausdal og Torpa. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, selv om vollene også har en forhistorie som slåttemark (rydningsrøyser, låver og løer). Lokaliteten har i senere tid kun vært beitet (storfe, hest og sau). Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men forekomsten av dunhavreeng (G7b) er også betydelig. På deler av vollene er det også innslag av sølvbunke-eng (G3). Rapport 2012:38 40

41 Utenfor vollen domineres vegetasjonen av nokså rik fjellbjørkeskog samt gjennomgående middels rike myrpartier. Figur 5. Del av vollen på Oppdalsetra sett fra nord. Voll med god forekomst av marinøkkel, høstmarinøkkel, fjellmarinøkkel og handmarinøkkel. Nyrestaurert løe nede i vollen. Foto tatt Figur 6. Tunet på Opdalsetra. Det gamle fjøset ligger i kanten av vollen. Foto tatt Rapport 2012:38 41

42 Figur 7. Toftsetra med gjerde som har behov for restaurering. Vokseplass for skjeggklokke. Foto tatt Figur 8. Fra Opdalsetra mot Bratlien og Fliflet og Dal. Vokseplass for handmarinøkkel i forgrunnen. Foto tatt Rapport 2012:38 42

43 Artsmangfold: På Lundsætra er det tidligere påvist nokså artsrik karplanteflora med forekomst av skjeggklokke (VU), bakkesøte (NT), marinøkkel og fjellmarinøkkel (Larsen & Gaarder 2007). Ellers kan nevnes innslag av grønnkurle, dvergjamne, dunkjempe, fjelltistel og fjellfrøstjerne. Flere av artene indikerer nokså baserike forhold på deler av vollen. Et bra antall beitemarksopp er også påvist, med melrødskivesopp (VU) og Entoloma scabropellis (VU) som de mest interessante. Soppfungaen er imidlertid mangelfullt kartlagt. I juni/juli 2012 ble marinøkkel registret med en stor bestand (flere hundre ind.), fjellmarinøkkel med 4 ind., høstmarinøkkel med 4 ind. og handmarinøkkel (NT) med hele 106 ind., samt bakkesøte (NT) og skjeggklokke (VU) spredt i og rundt vollen. Kongsspir vokste langs bekken i øst (Tobekken). På gammel løe vokste rosenkjuke (NT), mens taksvale, gulerle, bergirisk og tårnfalk hekket i området. Forekomsten av marinøkkel-arter er imponerende. De ulike artene opptrer flekkvis og nokså adskilt på vollene og i kantsoner. Det er likevel grunn til å trekke fram vollen på Opdalsetra hvor det ble påvist en sjeldent stor populasjon av handmarinøkkel. Her ble 106 ind. påvist Figur 9. Handmarinøkkel (NT) på Lundsætra (Opdalsetra), Rapport 2012:38 43

44 Figur 10. Skjeggklokke (VU) på Lundsætra (Toftsetra), Figur 11. Rosenkjuke (NT) på gammel løe på Lundsætra, Bruk, tilstand og påvirkning: Vollene på Lundsætra er skilt med gjerder som i hovedsak følger eiendomsgrensene mellom de ulike setrene. Disse gjerdene er av noe varierende kvalitet. På setra tilhørende Fliflet og Dal (gnr. 148/1/47-48) drives det fortsatt aktivt med melkeku (henting med tankbil). Besetningen i 2012 besto av 16 melkeku, 4 kviger og 5 Rapport 2012:38 44

45 kalver. Denne besetningen beiter i tillegg til egen voll også på Toftsetra, Diserudsetra og Opdalsetra. Vollene benyttes i hovedsak til nattbeite, mens besetningen beiter i utmarka på dagtid. Hos Bratlien (gnr. 148/1/52) er beitepresset svakt (spredt beiting av hest). Totalt sett må imidlertid hevden betegnes som god. Utenfor inngjerdet areal er det også betydelig beitepåvirkning (i tillegg til besetningen på Lundsætra beiter også to andre besetninger i dette området). Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten representerer ei godt bevart setergrend med stor kulturhistorisk verdi. Sammen med Nysætra og Gardsætra utgjør Lundsætra et større helhetlig kulturlandskap i seterregionen i Nordre Land. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten, forekomst av truete vegetasjonstyper og god hevd gjør at verdien settes til svært viktig A. Skjøtselsforslag: Fliflet og Dal (gnr. 148/1/47-48), Toftsetra (gnr. 148/1/49), Diserudsetra (gnr. 148/1/50) og Opdalsetra (gnr. 58/7): Dagens beitetrykk av storfe er god skjøtsel av disse vollene (moderat beiting gjennom setersesongen). Dette gjennomføres i dag effektivt av melkekubesetningen på Fliflet og Dal. Deler av vollene har imidlertid et økende innslag av sølvbunke. Bruk av hest som supplerende beitedyr ville trolig vært positivt for å motvirke dette. Et eventuelt hestebeite kunne med fordel gjennomføres tidlig høst (etter setersesongen). Sau bør unngås som beitedyr på disse vollene på grunn av den gode forekomsten av marinøkler (gjelder særlig Opdalsetra). Bratlien (gnr. 148/1/52): Det er ønskelig med økt beitetrykk på denne vollen. En mulighet er å innlemme denne i beiteorganiseringa fra Fliflet og Dal (se ovenfor). Alternativt kan dagens beitepress fra hest økes. Utenfor inngjerdede arealer: Her bør det fortsatt gå dyr på utmarksbeite, og det er positivt at storfebeite er dominerende. Rydding av noe einer og bjørk bør foretas for å opprettholde den gradvise overgangen mot mer ekstensivt beitet utmarksareal. Dette er mest påkrevet i østre del, langs Tobekken Tronhus UTM: 32V Kommune: Nordre Land Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b) Verdi: Svært viktig A Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark Rapport 2012:38 45

46 (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Tronhus ligger innenfor Storlægret landskapsvern-område, i Torpa statsalmenning i Nordre Land kommune. Lokaliteten ligger sør for Røssjøkollene, ved Sæbu-Røssjøen (figur 1 og 2). Lokaliteten ligger ca. 970 m.o.h. Tronhus fungerer i dag som gjeterbu for hestepassere, og det er lange tradisjoner med hestefølger her. Rundt hytta er det et lite areal som skilt med gjerde mot omkringliggende naturbeitemark (figur 3 og 4). Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består av omdannede sedimentære bergarter av kambro-ordovicisk alder; fyllitt, kvartsitt og sandstein. En del grunnlendete partier forekommer i sentrale deler, for øvrig er lokaliteten dominert av finkornete elveavsetninger. Figur 1. Tronhus vist på flyfoto. Rapport 2012:38 46

47 Figur 2. Tronhus beliggende ned mot Sæbu-Røssjøen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 3. Del av tunet på Tronhus (skilt med gjerde). Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 47

48 Figur 4. Fra Tronhus, beitete voller ned mot Sæbu-Røssjøen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, og disse vollene har heller neppe en forhistorie som slåttemark (ikke påvist rydningsrøyser eller rester av låve/løe). Lokaliteten har i senere tid vært årvisst beitet. Beitingen har i hovedsak artet seg som beiting av hest på utmarksbeite, idet et hestefølge har sin hovedbase her. Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men med innslag av friskere partier (frisk fattig-eng (G4)/flekkmure-sauesvingeleng (G8)) spesielt i vestre del (figur 5 og 6). Ned mot Sæbu-Røssjøen er det gradvis overgang mot beitepåvirket myr. På mindre områder vokser det noe mer basekrevende vegetasjon, eksempelvis langs bekken som kommer inn fra nord (figur 7). Einer vokser tett i kantene av vollen og er i tydelig ekspansjon innover de enda åpne partiene. Utenfor vollen domineres vegetasjonen av nokså rik fjellbjørkeskog samt gjennomgående middels rike myrpartier. Einer-dvergbjørkhei opptrer i mosaikk med fjellbjørkeskog og myr i området. Rapport 2012:38 48

49 Figur 5. Fra naturbeitemarka på Tronhus, godt nedbeitete voller med finnskjeggdominans. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 6. Fra naturbeitemarka på Tronhus, godt nedbeitete voller med finnskjeggdominans. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 49

50 Figur 7. Parti med noe basekrevende vegetasjon langs bekken som kommer inn fra nord. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Artsmangfold: Vollene rundt Tronhus er hardt beitet og stedvis tråkkpåvirket. Dette gjør at artsmangfold/vegetasjon blir krevende å kartlegge. Flere av de interessante artene ble derfor påvist i kantsoner. Naturbeitemarka ved Tronhus har en middels artsrik karplanteflora. Relativt fattig finnskjeggmark dominerer lokaliteten, men mindre partier med mer artsrik flora forekommer. Her vokser arter som mogop (NT), fjellmarinøkkel, marinøkkel, skjeggklokke (VU), bakkesøte (NT), snøsøte, fjellfrøstjerne, grønnkurle, dvergjamne, fjellrapp og fjellbakkestjerne (figur 8-11). Langs bekken vokser i tillegg kongsspir, fjellveronika, trefingerurt, bjønnbrodd, svarttopp og fjelltistel. Flere av disse artene (eks. bakkesøte, fjellfrøstjerne, fjellrapp, dvergjamne, fjelltistel, bjønnbrodd) indikerer nokså baserike forhold på deler av lokaliteten. Forekomsten av skjeggklokke (VU) er sparsom (ca. 10 eksemplarer påvist), og vokser fortrinnsvis langs bekken som renner gjennom vollen (i området som er vist på figur 7) var en dårlig soppsesong. Forekomst av beitemarksopp ble ikke påvist ved årets besøk (kan også skyldes tidlig sesong og hard beiting). Potensialet for funn er imidlertid til stede i denne naturbeitemarka. Rapport 2012:38 50

51 Figur 8. Marinøkkel vokste nokså tallrik på flere delområder ved Tronhus. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Figur 9. Mogop (NT) forekommer spredt på vollene ved Tronhus. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Rapport 2012:38 51

52 Figur 10. Bjønnbrodd vokser på baserike partier i naturbeitemarka ved Tronhus. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 11. Skjeggklokke (VU) ble påvist sparsomt langs bekken som krysser vollen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 52

53 Bruk, tilstand og påvirkning: Vollen er ikke inngjerdet og lokaliteten vil dermed kunne beites av dyr på utmarksbeite (hest og sau). I dette området domineres beitingen av hest. Tronhus har lang tradisjon som base for et hoppefølge med hingst, og i 2012 beitet 17 hopper i området (pluss hingst og føll). Inntrykket ved besøket i juli 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært godt. Også i tilgrensende områder utenfor vollen var det godt beitetrykk. Stedvis er beitingen såpass hard at det oppstår noe tråkkskader (spesielt nær hytta og i fuktige drag ned mot Sæbu-Røssjøen). Et mindre område rundt hytta er inngjerdet og var nedbeitet av hest ved årets besøk (benyttes som inngjerding for hester ved f.eks. sykdom). Einer brer seg imidlertid innover vollen fra ytterkantene, og bjørka følger etter (figur 12). Figur 12. Einer og bjørk brer seg innover naturbeitemarka fra ytterkantene. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Fremmede arter: Det er ikke registrert fremmede arter som er en trussel mot dagens biologiske mangfold på lokaliteten. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre/gjeterbuer i Langsua-området. Dette gjør at lokaliteten inngår som en del av et særegent kulturpåvirket landskap i denne delen av verneområdet. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten (bl.a. 1 VU) og god hevd gjør at verdien settes til svært viktig A. Skjøtselsforslag: Det er ønskelig med fortsatt godt beitetrykk på disse arealene. Fortsatt bruk av hest på vollen er det mest realistiske, og i tråd med lang tids tradisjonell bruk. Beitetrykket er stedvis hardt og tråkkskader oppstår lokalt i beitemarka. Dette er vanskelig å unngå med dagens bruk av Rapport 2012:38 53

54 området. Fortsatt bruk av området til hestebeiting er likevel såpass viktig at denne bieffekten ikke vurderes som grunnlag for å endre driftsopplegget. Innvandrende einer vises tydelig på flybilde (figur 1). Sammen med einer kommer også bjørk inn (jfr. bl.a. figur 12). På sikt representerer denne gjengroingen en trussel mot flere av artene som nå finnes i naturbeitemarka, bl.a. skjeggklokke og mogop (rødlisteartene). Det bør derfor foretas noe rydding av einer i ytterkantene. Det er likevel ikke ønskelig å fjerne all einer i denne sonen, så igjensetting av spredte einerbusker er positivt. Nedskåret einer fjernes fra naturbeitemarka, dvs. legges i kantsona eller brennes på utvalgte steder. Eventuelle brannplasser må ikke legges på urterike deler av vollen. Det foretas i dag årlig hogst av bjørk i området for å sikre nødvendig ved til Tronhus.. Denne hogsten bør brukes målrettet for å oppnå ønsket effekt på biologisk mangfold. I første omgang bør derfor denne hogsten foretas i ytterkanten av vollen mot nord). Det er også viktig å fjerne innvandrende bjørk (spredte enkelttrær) selv om disse enda er små. Hogstavfall kan ligge på stedet Hundslægeret UTM: 32V Kommune: Nord-Aurdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b) og dunhavre-eng (G7b) Verdi: Svært viktig A Rapport 2012:38 54

55 Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Lokaliteten er også besøkt av Bjørn Harald Larsen i forbindelse med NiN-kartlegging sommeren Rapport 2012:38 55

56 Figur 1. Tunet på Hundslægret sett fra øst. Foto tatt Figur 2. Fra tunet på Hundslægret mot Steinbui. Foto tatt Beliggenhet og naturgrunnlag: Hundslægret ligger innenfor Storlægret landskapsvernområde, i Skrautvål Sameige i Nord-Aurdal kommune. Lokaliteten ligger ca. 950 m.o.h. i ei sørvendt, slak li ned mot myrene nord for Steinbui. Hundslægret består av et tidligere felæger (og trolig også sæter), hvor det i nyere tid ( ) har vært fast bosetting. Rapport 2012:38 56

57 Kulturlandskapet har tidligere vært skilt med gjerde mot omkringliggende utmark, men dette gjerdet er nå tatt ned. Kun tunet var inngjerdet ved besøket Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Hundslægret brukes i dag som fritidseiendom. Berggrunnen i området består av nokså mineralrik konglomerat og sedimentær breksje. En del grunnlendet partier forekommer i øvre del, for øvrig er morenedekket nokså tykt. Figur 3. Rydningsrøys på vollen. Bildet viser også overgang mot rik fjellbjørkeskog ovenfor tunet. Foto tatt Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, selv om vollen også har en forhistorie som slåttemark (rydningsrøyser og låve nederst i vollen). Lokaliteten har i senere tid kun vært beitet (ungdyr av storfe, hest og sau). Beitingen har trolig i hovedsak artet seg som strøbeiting av dyr på utmarksbeite, men ungdyr av storfe kan ha beitet på inngjerdet område over en periode. Hestegjeter på Tronhus (Anita Lund) opplyser at hestefølget derfra i blant «slår seg til på Hundslægret» for noen dager. Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men forekomsten av dunhavreeng (G7b) er også betydelig. I fuktige drag på vollen og i nedre del er det også innslag av ballblom-eng (G13). Utenfor vollen domineres vegetasjonen av nokså rik fjellbjørkeskog samt gjennomgående rike myrpartier. Rapport 2012:38 57

58 Figur 4. Øvre del av vollen sett fra nordvest. Nokså tørr bakke med god forekomst av marinøkkel og funn av handmarinøkkel. Tørrbakken grenser opp mot ei inngjerdet hyttetomt. Einer kommer inn fra kantene. Foto tatt Figur 5. Nedre del av vollen sett fra nordvest. Den gamle låven ses nede i kanten av vollen. Foto tatt Rapport 2012:38 58

59 Figur 6. Overgang mot rike myrpartier i nordre del av vollen. Vokseplass for basekrevende arter som brudespore og grønnkurle. Foto tatt Figur 7. Søndre del av vollen, med gammel låve. Vokseplass for fjellmarinøkkel. Foto tatt Artsmangfold: Hundslægret har en nokså artsrik karplanteflora med forekomst av bakkesøte (NT), marinøkkel, fjellmarinøkkel og ranksveve (Larsen & Gaarder 2007). Det foreligger Rapport 2012:38 59

60 funn av handmarinøkkel (NT) og lodnebergknapp fra 1959 (Artsdatabanken 2012). Ellers kan nevnes innslag av snøsøte, brudespore, grønnkurle, dvergjamne, dunkjempe, fjelltistel og fjellfrøstjerne. Flere av artene indikerer nokså baserike forhold på deler av vollen. I juni 2012 ble marinøkkel registret med en god bestand, fjellmarinøkkel med 3 ind., handmarinøkkel (NT) med 1 ind. samt bakkesøte spredt i nedre del av vollen. Dobbeltbekkasin (NT) ble skremt opp i et fuktig parti nederst på vollen. Figur 8. Marinøkkel på Hundslægret, Rapport 2012:38 60

61 Figur 9. Fjellmarinøkkel på Hundslægret, Figur 10. Handmarinøkkel gjenfunnet på Hundslægret, (32V ). Arten er tidligere påvist i 1959 (Artsdatabanken 2012). Bruk, tilstand og påvirkning: Gjerdet rundt vollen er tatt ned og lokaliteten vil dermed kunne strøbeites av dyr på utmarksbeite (hest og sau). Inntrykket ved besøket i juni 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært moderat - svakt og avtagende. Et mindre område rundt Rapport 2012:38 61

62 tunet er fortsatt inngjerdet og var delvis slått med gresstrimmer/ljå. Også utenfor tidligere inngjerdede arealer var det i juni 2012 moderat - svakt beitetrykk. Sein vår i fjellet denne sesongen har imidlertid påvirket slipptidspunktet, slik at inntrykket i år ikke nødvendigvis er representativt. Utover sommeren øker trolig beitingen av hest og sau. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre i lia nord for Steinbui/Røssjøen. Dette gjør at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap i seterregionen. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten, forekomst av truete vegetasjonstyper og forholdsvis god hevd gjør at verdien settes til svært viktig A. Skjøtselsforslag: Innenfor tidligere inngjerdet areal: Det er ønskelig med økt beitetrykk på disse arealene. Beitingen styres best ved inngjerding og dermed kontrollert bruk av beitedyr. Bruk av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. Bruk av hest på vollen vil begrense den økende sølvbunkedominansen på deler av lokaliteten. Et hestefølge som slippes på Tronhus beiter i dag tidvis i dette området (hestegjeter Anita Lund, pers. medd.). Økt beiting fra dette hestefølget vil derfor være positivt. Beitingen kan gjerne gjennomføres som seinsommer-/høstbeiting. Det bør foretas noe rydding av einer, spesielt i nedre del av vollen, samt i nordvest (mot hyttetomta). Utenfor tidligere inngjerdede arealer: Her bør det fortsatt gå dyr på utmarksbeite, og det er positivt om andelen storfe og hest økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter og marinøkler. Rydding av noe einer og bjørk bør foretas for å opprettholde den gradvise overgangen mot mer ekstensivt beitet utmarksareal Tukthuset UTM: 32V Kommune: Nord-Aurdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-sauesvingel-eng (60%), frisk, næringsrik natureng (40%) Verdi: Viktig B Rapport 2012:38 62

63 Figur 1. Ortofoto over Tukthuset og omkringliggende natur, bl.a. ses Tukthusputten opp i øvre, høyre hjørnet og myrene nord for Steinbui i nedre del. Kilde. Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Bjørn Harald Larsen i tilknytning til basiskartlegging av verneområder etter NiNmetoden og utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Tukthuset ligger nord for Steinbui i Skrautvål Sameige, ca. 950 moh. i ei slak, sørvendt li ned mot de store myrområdene ved Steinbui. Det er glidende og utydelig overgang mot mindre beitet og ung fjellbjørkeskog rundt lokaliteten. Tukthuset er et tidligere felæger, men det er lenge siden det har stått gjerder rundt vollen. Det står ikke lenger bygninger på vollen, kun rester etter tidligere hus i øvre del av vollen. Berggrunnen i området består av forholdsvis mineralrik konglomerat og sedimentær breksje. Lokaliteten ligger i ei slak, sørvestvendt li, og det er ganske tykt morenelag her. Rapport 2012:38 63

64 Figur 2. Ballblomenger (G13) i øvre del av vollen, hvor det fortsatt er åpne kulturmarksenger med spredte einerbusker og noe oppslag av bjørk. Foto: Bjørn Harald Larsen, Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Naturbeitemark med gjengroende kulturmarkseng. I øvre del, ovenfor restene etter tidligere bygninger, er det magre og artsfattige finnskjeggryer (T4-1 etter NiN-systemet), mens det i sentrale, øvre deler er frisk høgstaude-eng (T4-6), for det meste ballblom-eng (G13). Lenger ned og mot kantene er det delvis gjengrodd med lågvokst bjørk, men hovedsakelig med kulturmarkseng (veldrenert, svak lågurteng; T4-2) i feltsjiktet. Vegetasjonstype i denne delen er finnskjegg-fjellmarikåpeeng (G5b) i mosaikk med gulakseng (G4a) og ballblomeng. Rapport 2012:38 64

65 Figur 3. Nedre deler av lokaliteten er i ferd med å gro helt igjen med bjørk (ses også godt på ortofoto). Foto: Bjørn Harald Larsen, Artsmangfold: Artsfattige finnskjeggryer med gulaks, fjellmarikåpe, blåklokke, stivstarr, fjelløyentrøst og kattefot dekker store arealer, men også store og rikere høgstaudepartier med ballblom, skogstorkenebb, hvitbladtistel, rød jonsokblom og lappvier. I 2005 ble både bakkesøte (NT), marinøkkel og fjellmarinøkkel funnet, mens bare marinøkkel av disse kravfulle artene ble funnet i Trolig finnes de to andre fortsatt i små populasjoner, men er sannsynligvis på vei ut pga. for dårlig hevd. Det samme kan også skje med marinøkkel. Rapport 2012:38 65

66 Figur 4. Marinøkkel ble funnet sparsomt i øvre del av vollen. Foto: Bjørn Harald Larsen, Bruk, tilstand og påvirkning: Vollene på Tukthuset beites av sau på utmarksbeite, samtidig som hestefølget fra Tronhus og storfe beiter her mer tilfeldig. Beitepresset er svakt og avbeitingen er ujevn, noe som fører til at lokaliteten er i markert gjengroing med bjørk. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre i lia nord for Steinbui/Røssjøen. Dette gjør at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap i seterregionen. Verdibegrunnelse: Pga. at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap og fortsatt har forekomst av noen kravfulle arter får den verdien viktig (B), men dersom det ikke ryddes og blir bedre hevd på lokaliteten bør verdien settes ned. Skjøtselsforslag: Det er sterkt ønskelig med økt beitetrykk på denne vollen. Beitingen styres best ved inngjerding og dermed kontrollert bruk av beitedyr. Bruk av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. Et hestefølge som slippes på Tronhus beiter i dag trolig på Tukthuset av og til. Økt beiting fra dette hestefølget vil være positivt, gjerne som høstbeiting. Det er helt nødvendig med omfattende rydding av bjørk på vollen. I løpet av en treårs periode bør hele vollen være ryddet og fri for bjørk over 0,5 meters høyde. For intensiv rydding vil føre til oppgjødsling pga. frigjøring av gjødselstoffer fra bjørkas rotsystem. Rapport 2012:38 66

67 Figur 5. Friske høgstaude-enger med svak hevd preger de sentrale delene av vollene. Det er bare et tidsspørsmål før hele vollene er gjengrodd dersom det ikke settes inn målrettet beitebruk og rydding av bjørk på lokaliteten. Foto: Bjørn Harald Larsen, Skriulægeret UTM: 32V Kommune: Nord-Aurdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), ballblom-eng (G13) Verdi: Svært viktig A Rapport 2012:38 67

68 Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Lokaliteten er også besøkt av Bjørn Harald Larsen i forbindelse med NiN-kartlegging i området. Rapport 2012:38 68

69 Figur 1. Tunet på Skriulægret sett fra øst. Foto tatt Figur 2. Fra tunet på Skriulægret mot Røssjøen. Foto tatt Beliggenhet og naturgrunnlag: Skriulægret ligger innenfor Storlægret landskapsvernområde, i Skrautvål Sameige i Nord-Aurdal kommune. Lokaliteten ligger ca. 950 m.o.h. i ei sørvendt, slak li ned mot myrene øst for Røssjøen. Skriulægret består av et tidligere felæger (og trolig også sæter), som under 2. verdenskrig også ble brukt som skjulested for Rapport 2012:38 69

70 motstandsbevegelsen. Kulturlandskapet er skilt med gjerde mot omkringliggende utmark, men dette gjerdet er nå delvis forfallent. Kun tunet var intakt inngjerdet ved besøket Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørkhei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Skriulægret brukes i dag som fritidseiendom. Berggrunnen i området består av nokså mineralrik konglomerat og sedimentær breksje. En del grunnlendet partier forekommer i øvre del, for øvrig er morenedekket nokså tykt. Figur 3. Rydningsrøys på vollen. Bildet viser også overgang mot rik fjellbjørkeskog ved tunet. Foto tatt Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, selv om vollen også har en forhistorie som slåttemark (rydningsrøyser, gamle grøfter, åkerbakker og låve nederst i vollen). Lokaliteten har i senere tid kun vært beitet (ungdyr av storfe samt hest og sau). Beitingen har trolig i hovedsak artet seg som strøbeiting av dyr på utmarksbeite, men sau kan ha beitet på inngjerdet område over en periode. Hestegjeter på Tronhus (Anita Lund) opplyser at hestefølget derfra i blant beiter på Skriulægret. Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men fragmenter av rikere vegetasjon forekommer. I fuktige drag på vollen og i nedre del er det også innslag av ballblom-eng (G13). Utenfor vollen domineres vegetasjonen av nokså rik fjellbjørkeskog samt gjennomgående rike myrpartier. Rapport 2012:38 70

71 Figur 4. Øvre del av vollen sett fra sørøst. Overgang mot myr i nedre deler av vollen. Einer kommer inn fra kantene. Foto tatt Figur 5. Nedre del av vollen sett fra nordvest. Den gamle låven ses i kanten av vollen. Foto tatt Rapport 2012:38 71

72 Figur 6. Forekomst av ballblom i vestre del av vollen. Denne delen av vollen er ryddet for stein/overflatedyrket. Foto tatt Figur 7. Midtre og nedre del av vollen, med gammel låve/løe. Foto tatt Artsmangfold: Skriulægret har en nokså artsrik karplanteflora med forekomst av hvitkurle (NT), bakkesøte (NT), marinøkkel, fjellmarinøkkel og brudespore (Larsen & Gaarder 2007). Rapport 2012:38 72

73 Ellers kan nevnes innslag av grønnkurle, dvergjamne, dunkjempe, fjelltistel og fjellfrøstjerne. Flere av artene indikerer nokså baserike forhold på deler av vollen. I juni 2012 ble marinøkkel, grønnkurle og korallrot registret med gode bestander. Brudespore ble også påvist. Men for flere av de basekrevende artene (hvitkurle, bakkesøte og brudespore) var tidspunktet for tidlig for optimal blomstring (sein vår). Artene antas fortsatt å være tilstede på lokaliteten. Ved besøk 12.7 påviste Bjørn Harald Larsen bakkesøte, marinøkkel og brudespore i bakken ovenfor tunet. Figur 6. Marinøkkel på Skriulægret, Rapport 2012:38 73

74 Figur 7. Grønnkurle på Skriulægret, Figur 7. Brudespore på Skriulægret, Bruk, tilstand og påvirkning: Gjerdet rundt vollen er delvis nedfallent og lokaliteten vil dermed kunne strøbeites av dyr på utmarksbeite (hest og sau). Inntrykket ved besøket i juni 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært moderat - svakt og avtagende. Et mindre område rundt tunet er fortsatt inngjerdet og var delvis preget av slått/tråkk. Også utenfor Rapport 2012:38 74

75 inngjerdede arealer var det i juni 2012 moderat - svakt beitetrykk. Sein vår i fjellet denne sesongen har imidlertid påvirket slipptidspunktet, slik at inntrykket i år ikke nødvendigvis er representativt. Utover sommeren øker trolig beitingen av hest og sau. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre i lia nord for Steinbui/Røssjøen. Dette gjør at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap i seterregionen. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten, forekomst av truet vegetasjonstype og forholdsvis god hevd gjør at verdien settes til svært viktig A. Skjøtselsforslag: Innenfor tidligere inngjerdet areal: Det er ønskelig med økt beitetrykk på disse arealene. Beitingen styres best ved inngjerding og dermed kontrollert bruk av beitedyr. Bruk av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler (eventuelt sauebeite kan gjennomføres på høst). Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. Bruk av hest på vollen vil begrense den økende sølvbunkedominansen på deler av lokaliteten. Et hestefølge som slippes på Tronhus beiter i dag tidvis i dette området (hestegjeter Anita Lund, pers. medd.). Økt beiting fra dette hestefølget vil derfor være positivt. Beitingen kan gjerne gjennomføres som seinsommer-/høstbeiting. Det bør foretas noe rydding av einer, spesielt i vestre del av vollen. Utenfor tidligere inngjerdede arealer: Her bør det fortsatt gå dyr på utmarksbeite, og det er positivt om andelen storfe og hest økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter og marinøkler. Rydding av noe einer og bjørk bør foretas for å opprettholde den gradvise overgangen mot mer ekstensivt beitet utmarksareal. Rydding av einer i bakken ovenfor tunet bør prioriteres Smørhammar UTM: 32V Kommune: Nord-Aurdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-sauesvingel-eng (70 %), frisk, næringsrik natureng (30%) Verdi: Viktig B Rapport 2012:38 75

76 Figur 1. Ortofoto over Smørhammar. Kilde. Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Bjørn Harald Larsen og Ulrikke Hanssen 11. og i tilknytning til basiskartlegging av verneområder etter NiN-metoden og utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Smørhammar ligger nord for Røssjøen i Skrautvål Sameige, ca moh. i ei sørvestvendt li ned mot nordenden av Røssjøen. Smørhammar er et tidligere felæger (og trolig også sæter). Kulturlandskapet har tidligere vært skilt med gjerde mot omkringliggende utmark, men gjerdet er nå tatt ned. Mot utmarksområdene er det gradvise overganger mot svakere beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr (i nordøst). Avgrensningen er allikevel ganske nøyaktig. Smørhammar brukes i dag som fritidseiendom. Berggrunnen i området består av forholdsvis mineralrik konglemerat og sedimentær breksje. Bufelæger i slak, sørvestvendt li. Veksling mellom grunnlendte partier og frisk-fuktige områder. Rapport 2012:38 76

77 Figur 3. Noe svakt hevdede og fuktige finnskjeggenger med stort innslag av skogstorkenebb. Einer står spredt på hele vollen. Foto: Bjørn Harald Larsen, Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er kartlagt som naturbeitemark, selv om vollen nok også har en forhistorie som slåttemark (rydningsrøyser og låve på nedre del av vollen). Lokaliteten har i senere tid kun vært beitet (ungdyr av storfe, hest og sau). Beitingen har trolig i hovedsak artet seg som strøbeiting av dyr på utmarksbeite. Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men i nedre deler er det for det meste frisk-fuktig skogstorkenebb- og ballblom-eng (G13). På de rikeste partiene i bakkene i østre deler er det overgang mot flekkmure-sauesvingel-eng (G8), men svakt utviklet. Rapport 2012:38 77

78 Figur 3. Skogstorkenebb-ballblom-eng (G13) i nedre del av vollen. Her er det rikt og friskt til fuktig, og i tillegg til noe einer er det også oppslag av salix-kjerr. Foto: Bjørn Harald Larsen, Rapport 2012:38 78

79 Figur 4. Fra nedre, vestre del av vollen, der det hovedsakelig er skogstorkenebb-eng (G13). Foto: Bjørn Harald Larsen, Artsmangfold: Av karplanter noterte Høitomt (2007) følgende arter: Bakkesøte (NT), marinøkkel (NT), prestekrage, blåklokke, dvergjamne, harerug, finnskjegg og legeveronika. I juli 2012 ble i tillegg fjelltistel og sumphaukeskjegg funnet i kantene, foruten karakterartene for de registrerte vegetasjonstypene. Men hovedinntrykket var at svak hevd har ført til at engene er forholdsvis homogene og artsfattige, og i partier helt dominert av finnskjegg. Bruk, tilstand og påvirkning: Høitomt (2007) karakteriserer vollen som hardt beitet av et relativt stort hestefølge. Inntrykket ved besøket i juli 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært svakt og betydelig mindre enn i Også utenfor tidligere inngjerdede arealer var det nå svakt beitetrykk. Sein vår i fjellet denne sesongen har imidlertid påvirket slipptidspunktet, slik at inntrykket i år ikke nødvendigvis er representativt. Utover sommeren øker trolig beitingen av hest og sau. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre i lia nord for Steinbui/Røssjøen. Dette gjør at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap i seterregionen. Verdibegrunnelse: Magre kulturmarksenger (sårbar naturtype) i hevd, med forekomst av et par kravfulle arter gjør at lokaliteten kvalifiserer til verdi viktig (B). Rapport 2012:38 79

80 Skjøtselsforslag: Innenfor tidligere inngjerdet areal: Det er sterkt ønskelig med økt beitetrykk på disse arealene. Beitingen styres best ved inngjerding og dermed kontrollert bruk av beitedyr. Bruk av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. Et hestefølge som slippes på Tronhus beiter i dag trolig på Smørhammar av og til. Økt beiting fra dette hestefølget vil være positivt, gjerne som høstbeiting. Det bør foretas noe rydding av einer, spesielt i øvre deler og i nedre, vestre del. Dette bør foregå manuelt og hogstavfallet brennes utenfor naturbeitemarkarealene. Utenfor tidligere inngjerdede arealer: Her bør det fortsatt gå dyr på utmarksbeite, og det er positivt om andelen storfe og hest økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter og marinøkler. Rydding av noe einer og bjørk bør foretas for å opprettholde den gradvise overgangen mot mer ekstensivt beitet utmarksareal. 3.4 Espedalen landskapsvernområde Hølsætra UTM: 32V Kommune: Nord-Fron Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Frisk fattig-eng, finnskjegg-sauesvingel-eng, frisk/tørr, middels baserik eng, frisk/tørr, middels baserik eng i høyereliggende områder, sølvbunke-eng Verdi: Svært viktig A Rapport 2012:38 80

81 Figur 1. Ortofoto som viser Hølsætra med de to setrene Veslumsætra og Fossesætra. Kilde: Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Bjørn Harald Larsen og i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Bjørn Harald Larsen i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Rapport 2012:38 81

82 Figur 2. Einer har inntatt store deler av vollen på Veslumsætra. Foto: Bjørn Harald Larsen Beliggenhet og naturgrunnlag: Hølsætra ligger langs Hølsa vest for Vinstri i Espedalen bygdeallmenning. Lokaliteten består av to setrer (Veslumsætra og Fossesætra). På begge setrene er det inngjerdede setervoller som beites, samt setertun som har noe svakere hevd. Utenfor gjerdene er det mindre arealer med kulturmarkseng som beites av husdyr på utmarksbeite. Her er det gradvis overgang mot dårligere beitet fjellhei med einer og dvergbjørk. Avgrensningen av setervollene har stor nøyaktighet og følger gjerdene, mens det er noe dårligere nøyaktighet på avgrensningen av lokaliteten mot vest, (utenfor gjerdet). Berggrunnen i området består for det meste av amfibolitt og andre lettløslige og baserike/mineralrike skifrer. Lokaliteten ligger i ei slak østvendt li, men det er for det meste flatt samt mindre bakker med eksposisjon både mot sør og nordøst langs Hølsa. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten består av naturbeitemark med noe ulik hevd. Utenfor inngjerdede arealer domineres vegetasjonen av en forholdsvis rik variant av frisk fattig-eng (G4a), men det er også en del finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b) og innslag av flekkmure-sauesvingel-eng (G8). På Veslumsætra er det svakt gjengroende gulaksenger i mosaikk med dunhavre-eng (G7b). I noe oppgjødslede partier er det overgang mot sølvbunke-eng (G3). På tunet på Fossesætra beites det hardt med sau og vegetasjonen domineres av gulakseng, med en del sølvbunkepartier. I partier er det mer preg av seterutforming av tråkkvegetasjon (I3b). Rapport 2012:38 82

83 Figur 3. Rundt seterhusene på Fossesætra er det hardt sauebeitet og tråkkresistent vegetasjon, som er vanskelig å føre til vegetasjonstype. Foto: Bjørn Harald Larsen Lenger ned på vollen på Fossesætra er det sølvbunkeeng i mosaikk med gulakseng, dels også noe finnskjegg-fjellmarikåpe-eng i kantene og ned mot Hølsa. Også her er det ganske hardt beitet av sau. I kanten er det ei flaskestarrmyr (L4a) som beites. Ned mot bekken er det rikere, bl.a. med innslag av kongsspir. Rapport 2012:38 83

84 Figur 4. I de nedre delene av vollen på Fossesætra er det hovedsakelig gulakseng, med innslag av finnskjeggmark bl.a. i skråningen ned mot Hølsa. Foto: Bjørn Harald Larsen Artsmangfold: Middels artsrik karplanteflora med innslag av kravfulle arter som bakkesøte (NT), snøsøte, fjellnøkleblom (NT), marinøkkel og fjellmarinøkkel. I 2006 ble høstmarinøkkel (VU) funnet ved husene på Fossesætra (Larsen & Gaarder 2007). Da ble det også registrert 13 arter beitemarksopp, bl.a. rødnende lutvokssopp (VU). Ellers kan nevnes flekkmure, dunhavre, bergveronika og kattefot. I juni 2012 ble det registrert spredt med bakkesøte både på Veslumsætra og rundt tunet på Fossesætra, mens fjellmarinøkkel ble registrert et par steder utenfor gjerdene. Marinøkkel og snøsøte forekom sparsomt, mens de fjellnøkleblom ikke ble funnet. Det var for tidlig på året mht. å registrere høstmarinøkkel og beitemarksopp. Rapport 2012:38 84

85 Figur 5. Fjellmarinøkkel utenfor gjerdet ved Veslumsætra Foto: Bjørn Harald Larsen. Bruk, tilstand og påvirkning: Utenfor gjerdet beites kulturmarksengene ekstensivt til moderat intensivt av sau på utmarksbeite, og avbeitingen var jevn og god. Disse engene er ugjødslede og magre. På Veslumsætra er det dunhavreenger med svak hevd. Trolig beiter det sau her i kortere perioder (seinere på sesongen?). På Fossesætra var det svært hardt sauebeite ved husene, noe mindre intensivt, men fortsatt forholdsvis hardt beitet lenger ned på vollen. Ved tunet var det tydelig oppgjødslet pga. dette, til dels også lenger ned på vollen. På flata nedenfor tunet var det mye sølvbunketuer, noe som tyder på at det har blitt beitet ensidig med ku i perioder. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Hølsætra ligger litt for seg selv, et godt stykke unna andre setergrender eller enkeltsetrer. Det kan derfor ikke sies at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap. Verdibegrunnelse: De mange rødlisteartene som opptrer på lokaliteten, bl.a. 2 sårbare arter, og store arealer med truete vegetasjonstyper, gjør at loakliteten har fått verdien svært viktig (A). Skjøtselsforslag: Utenfor inngjerdede arealer: Her bør det fortsatt gå dyr på utmarksbeite, og det er positivt om andelen storfe og hest økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter og ikke minst marinøkler. Det foreslås også at det ryddes noe einer, særlig langs gjerdet nordvest for Fossesætra. Rapport 2012:38 85

86 Veslumsætra: Her foreslås det beite med storfe (ungdyr) og/eller hest, med moderat intensivt beitetrykk. Hest bør prioriteres de første årene for å få bukt med sølvbunkedominansen i partier. I sør og sørvest bør det ryddes hardt i einerkrattene. Ryddingen må foregå manuelt. Fossesætra: Her var det svært hardt beite med sau under befaringen i slutten av juni Ensidig sauebeite favoriserer arter med rosettdannelse ved grunnen og sterkt rotsystem. Konkurransesvake arter som marinøkler og spinkle starrarter går etter hvert ut, også fordi det ser ut til at sauen beiter selektivt på de friske bladplatene av marinøkler. Sølvbunke er et problem på flata nedenfor setra. Det foreslås derfor å benytte hest også her, og beitetrykket bør ikke være like hardt som nå. Dersom det av praktiske hensyn kun er sau som er aktuelt, foreslås det et kort og intensivt høstbeite. Det er mindre behov for å rydde einer her, men det bør tas noe i bakken nedenfor det nordøstre seterhuset. Figur 6. Utenfor gjerdet ved Veslumsætra er det hardt beitede, svake lågurtenger (T4-2 etter NiNsystemet). Foto: Bjørn Harald Larsen Storhølisætrin UTM: 32V Kommune: Nord-Fron Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Frisk/tørr, middels baserik eng i høyereliggende områder, finnskjeggsauesvingel-eng, frisk/tørr, middels baserik eng, sølvbunke-eng Verdi: Svært viktig A Rapport 2012:38 86

87 Figur 1. Ortofoto over Storhølisætrin. Kilde. Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Bjørn Harald Larsen og i forbindelse med med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007), samt av John Bjarne Jordal (Jordal 2006). Den ble reinventert av Bjørn Harald Larsen i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Storhøsætrin langs østsida av Vinstra i Storhøas vesthelling. Lokaliteten består av flere inngjerdede seterkve og en del utmarksområder utenfor gjerdene med gradvis overgang mot dårligere beitet fjellhei med einer og dvergbjørk. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består for det meste av amfibolitt og andre lettløslige og baserike/mineralrike skifrer. Lokaliteten ligger i ei vestvendt, slak li ned mot Vinstra. Rapport 2012:38 87

88 Figur 2. Fra voksestedet for fjellnøkleblom langs vegen ved turisthytta. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Det er store arealer med ekstensivt beitet og meget artsrike enger i setergrenda. Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, selv om deler av vollene er gammel slåttemark. Disse har nå en lengre periode kun vært beitet (mest storfe trolig), og floraen bærer tydelig preg av dette (sølvbunke-eng dominerer på disse arealene, som er typisk for ensidige storfebeiter). Utenfor kveene domineres vegetasjonen av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), med innslag av flekkmure-sauesvingel-eng (G8) særlig langs vegen ovenfor turisthytta og noe dunhavre-eng. Rapport 2012:38 88

89 Figur 3. På vollen på Søre Risdalsætra er det store sølvbunke-enger sentralt, mens det langs kantene og på knauser er magre enger dels i overgang mot fjellrabbe. Inne på tunet på Søre Risdalsætra er det flekkmure-sauesvingel-eng i øvre del og overgang mot sølvbunke-eng (G3) og frisk, næringsrik natureng (skogstorkenebb-eng, G12) nedenfor turisthytta. Naturbeitemark som holdes åpen med tråkk. Vollen på denne sætra (sør for turisthytta) har oppgjødslet sølvbunke-eng i sentralt, men magre flekkmure-sauesvingelenger på knauser og langs kantene. På Nørdre Risdalseter veksler det mellom finnskjegg-fjellmarikåpe-eng, flekkmuresauesvingel-eng og finnskjegg-stivstarr-eng (G5a). I øvre del er det også noe dunhavre-eng (G7b). I nedre del er det mest sølvbunke-eng på gammel slåttemark. Rapport 2012:38 89

90 Figur 4. De fineste engene på Nørdre Risdalseter er nedenfor seterhusene, hvor det bl.a. er store mengder mogop og en del marinøkler. Megardsetra har noe svakere hevd og har derfor noe arealer med dunhavre-eng (mest i nordre del). Men i de magreste, mest artsrike og best beitede partiene er det flekkmuresauesvingeleng. Sentralt innslag av sølvbunke-eng på gammel slåttemark. Rapport 2012:38 90

91 Figur 5. Langs kanten mot øst var det fine naturenger med en del einer, mens det sentralt på Megardsetra var oppgjødslede sølvbunke-enger. Artsmangfold: Artsrik karplanteflora med god forekomst av bakkesøte (NT), bittersøte, marinøkkel, fjellmarinøkkel, mogop (NT), fjellnøkleblom (NT) og snøsøte. Den nær truete truete arten handmarinøkkel ble registrert med noen få eksemplarer i 2006 på NP Ellers kan nevnes setermjelt, fjelltjæreblom, dunkjempe, hvitmaure og fjellfrøstjerne. Rapport 2012:38 91

92 Figur 6. Mogop på Megardsetra, I juni 2012 ble fjellnøkleblom funnet inne på tunet ved turisthytta (9 individer i blomst samt 7 rosetter), nedenfor seterhusene på Megardsetra (6 ind. i blomst) og langs vegen ovenfor turisthytta (16 ind., hvorav 6 i blomst, de øvrige trolig beitet vekk av sau), mens bakkesøte, marinøkkel og mogop ble registrert med gode bestander på alle tre setrene og utenfor kveene. Fjellmarinøkkel ble registrert med 6 ind. på tunet på Nørdre Risdalseter og 9 ind. på vollen på Megardsetra. Utenfor kveene er det artsrike og godt beitede naturenger med god forekomst av beitemarkssopp; til sammen 20 registrerte arter. Av rødlistearter er lillagrå rødskivesopp (VU), semsket rødskivesopp (NT), melrødskivesopp (VU), Entoloma turci (NT), musserongvokssopp (NT) og Entoloma melanochroum (VU) påvist, i tillegg arter som rødgul småkøllesopp, fiolett rødskivesopp (NT) og lutvokssopp (NT). Noen av disse artene ble også funnet innenfor inngjerdede arealer. Bruk, tilstand og påvirkning: Kveene beites i varierende grad, mens tunet på Søre Risdalssætra holdes åpen med tråkk. Utenfor inngjerdede arealer var det i juni 2012 godt beitetrykk med sau på utmarksbeite. Utover sommeren beiter det trolig en del hest og storfe her også. Inntrykket under denne befaringen var at ingen av vollene slås lenger, kun beites. På Megardsetra bør beitetrykket økes noe. Fremmede arter: Ikke registrert. Rapport 2012:38 92

93 Figur 7. Fjellmarinøkkel på Megardsetra, Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter hele setergrenda Storhøsætrin, og det er nærhet til andre setrer hvor det fortsatt beites aktivt. Dette gjør at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap i seterregionen. Verdibegrunnelse: De mange rødlisteartene som opptrer på lokaliteten, bl.a. 3 sårbare arter, og store arealer med truete vegetasjonstyper, gjør at dette er en klar A-lokalitet. Skjøtselsforslag: Utenfor inngjerdede arealer: Her bør det fortsatt gå dyr på utmarksbeite, og det er positivt om andelen storfe og hest økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter (bl.a. fjellnøkleblom) og ikke minst marinøkler. Søre Risdalsætra (tunet): Tråkk holder vegetasjonen kort i øvre deler og dels også ved hyttene i nord, mens det ellers er svake gjengroingstrekk. For å stoppe denne utviklingen foreslås det at beitedyr (helst hest eller storfe) slippes inn på tunet en kort periode på høsten for å beite ned. Søre Risdalsætra (vollen): Før befaringen i juni 2012 hadde vollen blitt beitet en kort periode av storfe og sau. Dersom beitedyr slippes innpå igjen på høsten, er dette en god skjøtsel for vollen, som preges av godt og jevnt beitetrykk, men sølvbunkedominans i partier. Det vil derfor være positivt med bruk av hest på vollen, som vil begrense sølvbunkedominansen på sikt. Rapport 2012:38 93

94 Figur 8. Fjellnøkleblom på tunet på Søre Risdalssæter, Nørdre Risdalseter: Tunet og vollen henger sammen og har samme bruk/hevd. Før befaringen i juni 2012 hadde vollen blitt beitet en kort periode av sau. Dersom beitedyr slippes innpå igjen på høsten, er dette en god skjøtsel for delområdet. Det er magert og tørt på områdene ovenfor og ved tunet, noe som gjør at beite med sau fungerer godt så lenge dyrene ikke går der gjennom hele sesongen. Det beste for naturverdiene er imidlertid at området beites av hest på høsten for å begrense sølvbunkedominansen i nedre del, samtidig som hesten ikke beiter like selektivt på urter som sauen. Ekstensivt beite med storfe gjennom sesongen vil også være en god skjøtsel, men da også sammen med hest i en periode på høsten. Megardsetra (tunet): Bruk/hevd noe usikkert. Trolig slippes det inn beitedyr her i korte perioder. Eksisterende skjøtsel ser ut til å være god for engene her. Det har blitt ryddet noe einer manuelt i øvre deler i det siste, og dette anbefales å fortsette. Megardsetra (vollen): Denne vollen har noe svakere hevd enn resten av setergrenda. Trolig har det beitet storfe her (sammen med sau?) de siste årene, og sentralt er det ganske store arealer som preges av sølvbunkedominans. Det vil derfor være positivt med bruk av hest her, gjerne i en kort periode vår og høst, men med tilstrekkelig antall dyr til at hele vollen blir godt nedbeitet Nordbua UTM: 32V Rapport 2012:38 94

95 Kommune: Gausdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b) Verdi: Svært viktig A Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Figur 1. Nordbua vist på flyfoto. Beliggenhet og naturgrunnlag: Nordbua ligger innenfor Espedalen landskapsvern-område, i Gausdal statsalmenning i Gausdal kommune. Deler av naturbeitemarka ligger også innenfor Langsua nasjonalpark. Lokaliteten ligger i den sør-østvendte lia fra Nordbukampen ned mot Nordbuvatnet (figur 1 og 2). Lokaliteten ligger ca m.o.h. Nordbua er et tidligere felæger/gjeterbu hvor det bl.a. er lange tradisjoner med hestefølger. Nordbua har i nyere tid har vært tilgjengelig for overnatting for fjellvandrere. Nordbua brukes også som oppsynshytte for Gausdal fjellstyre. Rundt hytta er det et lite areal som skilt med gjerde mot omkringliggende naturbeitemark (figur 3 og 4). Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består av omdannede Rapport 2012:38 95

96 sedimentære bergarter, sandstein med rosa og fiolett feltspat. En del grunnlendet partier forekommer i nordre del, for øvrig er morenedekket nokså tykt. Figur 2. Nordbua beliggende i sørhellinga til Nordbukampen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 3. Tunet på Nordbua og Nordbuvatnet sett fra nord. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 96

97 Figur 4. Fra tunet på Nordbua, mot Nordbukampen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, og denne vollen har heller neppe en forhistorie som slåttemark (ikke påvist rydningsrøyser eller rester av låve/løe). Lokaliteten har i senere tid vært årvisst beitet. Beitingen har i hovedsak artet seg som strøbeiting av dyr på utmarksbeite, hovedsakelig sau men også spredt beite av hest (overnattingsturister som har med hest). Vollen er dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men med innslag av frisk fattigeng (G4) i nordre del (figur 5 og 6). Einer vokser tett i kantene av vollen og er i tydelig ekspansjon innover de enda åpne partiene. På et mindre område rett sørøst for hytta vokser det noe mer basekrevende vegetasjon (figur 7). Utenfor vollen domineres vegetasjonen av nokså rik fjellbjørkeskog samt gjennomgående rike myrpartier. Spesielt hellingene mot sørvest (mot Storlonen) og nordøst (mot Venaglbekken)har et rikt preg. Rapport 2012:38 97

98 Figur 5. Fra naturbeitemarka ved Nordbua, hovedsakelig fattige finnskjegg-ryer. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 6. Fra naturbeitemarka ved Nordbua, innslag av frisk fattig-eng i nord. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Rapport 2012:38 98

99 Figur 7. Parti med noe basekrevende vegetasjon ved Nordbua. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Artsmangfold: Naturbeitemarka ved Nordbua har en middels artsrik karplanteflora. Relativt fattige finnskjeggryer dominerer lokaliteten, men mindre partier med mer artsrik flora forekommer. Her vokser arter som mogop (NT), fjelltjæreblom, marinøkkel, skjeggklokke (VU), snøsøte, fjellfrøstjerne, grønnkurle, dvergjamne, fjellrapp og fjellbakkestjerne (figur 8-11). Flere av disse artene (snøsøte, fjellfrøstjerne, fjellrapp, dvergjamne, fjellbakkestjerne) indikerer nokså baserike forhold på deler av vollen. Forekomsten av skjeggklokke er liten (5 eksemplarer påvist) og vokser rett sør for hytta (i området som er vist på figur 7). I samme område ble spredte individer av mogop påvist. Snøsøte forekommer rikelig i flere små delområder i naturbeitemarka. Dobbeltbekkasin (NT) ble flere ganger skremt opp i fuktige partier i overgangen mot omkringliggende fjellbjørkeskog. Et utfløyet dvergfalk-kull hadde tilhold rundt hytta ved årets besøk var en dårlig soppsesong. Forekomst av beitemarksopp var derfor begrenset ved årets besøk. Kjeglevokssopp, mønjevokssopp og engvokssopp ble likevel påvist nær hytta. Potensialet for ytterligere funn er til stede i denne delen av naturbeitemarka. Rapport 2012:38 99

100 Figur 8. Marinøkkel vokste nokså tallrik på flere delområder ved Nordbua. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Figur 9. Mogop (NT) forekommer spredt sør for hytta (Nordbua). Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Rapport 2012:38 100

101 Figur 10. Snøsøte har rike forekomster i naturbeitemarka ved Nordbua. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 11. Skjeggklokke (VU) ble påvist sparsomt rett sør for hytta (Nordbua). Foto tatt Foto: Geir Høitomt Bruk, tilstand og påvirkning: Vollen er ikke inngjerdet og lokaliteten vil dermed kunne strøbeites av dyr på utmarksbeite (hest og sau). Inntrykket ved besøket i august 2012 var at Rapport 2012:38 101

102 beitetrykket de siste årene har vært moderat svakt, og avtagende. Også i tilgrensende områder utenfor vollen var det i august 2012 moderat - svakt beitetrykk. Spredt sau ble sett i området og besøk av hest hadde tydelig funnet sted (trolig turister med ridehester). Et mindre område rundt hytta er inngjerdet og var nedbeitet av hest ved årets besøk. Einer brer seg innover vollen fra ytterkantene, og bjørka følger etter (figur 12). Figur 12. Einer og bjørk brer seg innover naturbeitemarka fra ytterkantene. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Fremmede arter: Det er ikke registrert fremmede arter som er en trussel mot dagens biologiske mangfold på lokaliteten. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre/gjeterbuer i Langsua-området. Dette gjør at lokaliteten inngår som en del av et særegent kulturpåvirket landskap i denne delen av Gausdal statsallmenning. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten (bl.a. en sårbar art) og forholdsvis god hevd gjør at verdien settes til svært viktig A. Skjøtselsforslag: Det er ønskelig med økt beitetrykk på disse arealene. Ensidig beiting av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. Bruk av hest på vollen er trolig det mest realistiske. Dette løses best ved konsentrert beiting av flere hester (hestefølge) over en kort periode på seinsommer/tidlig høst (siste halvdel av august). Mer spredt beiting av ridehester som tas med inn i området er også positivt, men er mindre målrettet og forutsigbart. Rapport 2012:38 102

103 Innvandrende einer vises tydelig på flybilde (figur 1). Sammen med einer kommer også bjørk inn (jfr. bl.a. figur 12). På sikt representerer denne gjengroingen en trussel mot flere av artene som nå finnes i naturbeitemarka, bl.a. skjeggklokke og mogop (rødlisteartene). Det bør derfor foretas noe rydding av einer i ytterkantene. Det er likevel ikke ønskelig å fjerne all einer i denne sonen, så igjensetting av spredte einerbusker er positivt. Nedskåret einer fjernes fra naturbeitemarka, dvs. legges i kantsona eller brennes på utvalgte steder. Eventuelle brannplasser må ikke legges på urterike deler av vollen. Det foretas i dag årlig hogst av bjørk i området for å sikre nødvendig ved til Nordbua. Hogsten gjennomføres av personell fra Gausdal fjellstyre. Denne hogsten bør brukes målrettet for å oppnå ønsket effekt på biologisk mangfold. I første omgang bør derfor denne hogsten foretas i ytterkanten av vollen mot sørvest (kantsona mot brønnen). Det er viktig å fjerne innvandrende bjørk (spredte enkelttrær) selv om disse enda er små. Hogstavfall kan ligge på stedet Venaglflæen UTM: 32V Kommune: Gausdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b) Verdi: Svært viktig A Innledning: Lokaliteten er tidligere besøkt av Geir Høitomt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Høitomt 2011). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Venaglflæen ligger innenfor Espedalen landskapsvernområde, i Gausdal statsalmenning i Gausdal kommune. Lokaliteten ligger i den vest-vendte lia øst for Venaglbekken, for øvrig rett øst for Nordbua (figur 1 og 2). Lokaliteten ligger rundt 1050 m.o.h. Venaglflæen/Venagellia er tidligere brukt som febeite, delvis i kombinasjon med Nordbua, og deler av området har vært inngjerdet (figur 3 og 4). Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består av omdannede sedimentære bergarter, sandstein med rosa og fiolett feltspat. En del grunnlendet partier forekommer i østre del, for øvrig er morenedekket nokså tykt. Rapport 2012:38 103

104 Figur 1. Venaglflæen vist på flyfoto. Den mest interessante naturbeitemarka ligger øst for Venaglbekken og nordvest for Andersbu (som er synlig midt i bildet, rød firkant). Rapport 2012:38 104

105 Figur 2. Venaglflæen beliggende øst for Venaglbekken. Foto tatt fra Nordbua Foto: Geir Høitomt Figur 3. Parti fra Venaglflæen med Nordbukampen i bakgrunnen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 105

106 Figur 4. Parti fra Venaglflæen med Nordbuvatnet i bakgrunnen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, og denne lokaliteten har heller neppe en forhistorie som slåttemark (ikke påvist rydningsrøyser eller rester av låve/løe). Lokaliteten har i senere tid vært årvisst beitet. Beitingen har i hovedsak artet seg som strøbeiting av dyr på utmarksbeite, hovedsakelig sau men også spredt beite av hest. Området er delvis dominert av finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b), men med jevnlig innslag av vekselfuktige sig med nokså basekrevende vegetasjon. Disse partiene har stedvis preg av rikmyr, mens de på veldrenert grunn kan føres til frisk middels baserik eng (G8), se figur 3 6. Einer og vier vokser nokså tett på deler av lokaliteten og er i tydelig ekspansjon innover de enda åpne partiene. Også bjørkeskogen er på vei inn på deler av området. Rundt Andersbu er det sluttet fjellbjørkeskog med forekomst av høgstauder (figur 7). Utenfor lokaliteten domineres vegetasjonen av rik fjellbjørkeskog samt gjennomgående rike myrpartier og vierenger. Rapport 2012:38 106

107 Figur 5. Fra Venaglflæen, veldrenert mark dominert av finnskjegg-ryer. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 6. Fra Venaglflæen, vekselfuktig sig med forekomst av bl.a. hvitbladtistel. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 107

108 Figur 7. Andersbu med rik fjellbjørkeskog. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Artsmangfold: Naturbeitemarka ved Venaglflæen har en svært artsrik karplanteflora. Finnskjeggryer dominerer deler av lokaliteten, men jevnlig ligger vekselfuktige sig med artsrik flora. Her vokser arter som mogop (NT), fjelltjæreblom, marinøkkel, fjellmarinøkkel, håndmarinøkkel (NT), skjeggklokke (VU), snøsøte, bakkesøte (NT), fjellfrøstjerne, grønnkurle, dvergjamne, fjellrapp, marigras, fjelltistel, kongsspir, svarttopp, hårstarr, flekkgrisøre og fjellbakkestjerne (figur 8-11). Flere av disse artene indikerer baserike forhold. Forekomsten av skjeggklokke er svært stor og representerer en av de rikeste lokalitetene for denne arten som er påvist innenfor utbredelsesområdet i Norge (Nord-Europa). Anslagsvis ble antall blomstrende stengler anslått til mellom ved besøket i I området ble også en god bestand av mogop påvist. Bakkesøte og ulike marinøkkel-arter forekommer rikelig i flere små delområder i naturbeitemarka. Dobbeltbekkasin (NT) ble flere ganger skremt opp i fuktige partier i overgangen mot omkringliggende fjellbjørkeskog var en dårlig soppsesong. Forekomst av beitemarksopp ble ikke påvist ved årets besøk. Potensialet for slike funn er imidlertid absolutt til stede i denne naturbeitemarka. Rapport 2012:38 108

109 Figur 8. Del av stor forekomst av skjeggklokke (VU) på Venaglflæen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Figur 9. Mogop (NT) og skjeggklokke (VU) på Venaglflæen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 109

110 Figur 10. Bakkesøte (NT) på Venaglflæen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 11. Håndmarinøkkel (NT) ble påvist sammen med fjellmarinøkkel og marinøkkel på Venaglflæen. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Bruk, tilstand og påvirkning: Området er ikke inngjerdet og lokaliteten vil dermed kunne strøbeites av dyr på utmarksbeite (hest og sau). Inntrykket ved besøket i august 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært moderat svakt, og avtagende. Også i tilgrensende Rapport 2012:38 110

111 områder var det i august 2012 moderat - svakt beitetrykk. Spredt sau ble sett i området og spredt beiting av hest hadde tydelig funnet sted (trolig turister med ridehester). Einer og vier brer seg innover lokaliteten fra ytterkantene, og bjørka følger etter (figur 13). Figur 12. Einer, vier og bjørk brer seg innover naturbeitemarka fra ytterkantene. Foto tatt Foto: Geir Høitomt. Fremmede arter: Det er ikke registrert fremmede arter som er en trussel mot dagens biologiske mangfold på lokaliteten. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre/gjeterbuer i Langsua-området. Dette gjør at lokaliteten inngår som en del av et særegent kulturpåvirket landskap i denne delen av Gausdal statsallmenning. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten (bl.a. en sårbar art) og forholdsvis god hevd gjør at verdien settes til svært viktig A. Skjøtselsforslag: Det er ønskelig med økt beitetrykk på dette arealet. Ensidig beiting av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. Bruk av hest er trolig det mest realistiske i dette området. Dette løses best ved konsentrert beiting av flere hester (hestefølge) over en kort periode på seinsommer/tidlig høst (siste halvdel av august). Hestebeiting her kan gjerne kombineres med beiting ved Nordbua. Det kan i første omgang legges opp til mer ekstensiv beiting på Venaglflæen sammenlignet med Nordbua. Mer spredt beiting av ridehester som tas med inn i området er også positivt, men er mindre målrettet og forutsigbart. Innvandrende vier og einer vises tydelig på flybilde (figur 1). Sammen med disse kommer også bjørk inn (jfr. bl.a. figur 11). På sikt representerer denne gjengroingen en trussel mot Rapport 2012:38 111

112 flere av artene som nå finnes i naturbeitemarka, bl.a. skjeggklokke, bakkesøte, marinøkler og mogop (rødlisteartene). Det bør derfor foretas rydding av einer og vier i området. Ryddingen gjennomføres som «tynning», dvs. at rundt halvparten av dagens forekomster gjensettes. Nedskåret vier/einer fjernes fra naturbeitemarka, dvs. legges i kantsona eller brennes på utvalgte steder. Eventuelle brannplasser må ikke legges på urterike områder. Spredte bjørketrær som er kommet inn på de åpne partiene tas også ut. Den store forekomsten av skjeggklokke gjør at dette arbeidet må gjennomføres skånsomt og i tråd med gitte anbefalinger. Det foretas i dag årlig hogst av bjørk i området for å sikre nødvendig ved til Andersbu. Denne hogsten bør brukes målrettet for å oppnå ønsket effekt på biologisk mangfold. I første omgang bør derfor denne hogsten foretas i ytterkanten av det åpne området rundt hytta (jfr. figur 7). Dette vil være positivt for forekomsten av skjeggklokke som vokser rundt hytta Ongsjøsætran (Nordre Ongsjølia og Slettumslykkja) UTM: 32V Kommune: Gausdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Frisk næringsrik natureng (G13), flekkmure-eng (G8), finnskjeggfjellmarikåpe-eng (G5b), frisk fattig-eng (G4) Verdi: Svært viktig A Innledning: Lokaliteten ble vurdert (og kort befart av Helge Fjeldstad ) i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i tilknytning til utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: En del av Ongsjøsætran (Nordre Ongsjølia og Slettumslykkja) ligger innenfor Espedalen landskapsvernområde, i Gausdal statsalmenning i Gausdal kommune. Østre del av setergrenda (Søre Ongsjølia) ligger utenfor landskapsvernområdet. Lokaliteten ligger ca moh. i den sør-østvendte lia fra Ongsjøfjellet ned mot Ongsjølimyrene (figur 1 og 2). Ongsjøsætran er ei gammel setergrend som er nevnt som seter tilbake til 1700-tallet, og setervirksomheten opphørte rundt Rundt tunet på Nordre Ongsjølia er det et lite areal som skilt med gjerde mot omkringliggende naturbeitemark (figur 3 og 4). Mot utmarksområdene er det gradvise overganger med beitet einer-dvergbjørk-hei, fjellbjørkeskog og myr. Avgrensningen er derfor noe diffus og dels også lite nøyaktig. Berggrunnen i området består av omdannede sedimentære bergarter, sandstein med rosa og fiolett feltspat. En del grunnlendet partier forekommer i nordre del, for øvrig er morenedekket nokså tykt. Rapport 2012:38 112

113 Figur 1. Ongsjøsætran vist på flyfoto. Rapport 2012:38 113

114 Figur 2. Ongsjøsætran beliggende i sørhellinga til Ongsjøfjellet. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 3. Tunet på Nordre Ongsjølia og Øvre Ongsjøen sett fra nord. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 114

115 Figur 4. Fra tunet på Slettumslykkja, mot Ongsjøfjellet. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Hele lokaliteten er valgt å kartlegge som naturbeitemark, men disse vollene har en forhistorie som slåttemark (påvist flere rydningsrøyser og fortsatt intakte låver/løer). Lokaliteten har i senere tid vært beitet men har opprettholdt noe av slåttemarkspreget (spesielt på Nordre Ongsjølia). Ved gjenopptakelse av slått ville vollen på Nordre Ongsjølia representere en verdifull slåttemarkslokalitet. Tunet på Nordre Ongsjølia er inngjerdet og slås med gressklipper/ljå. Vollene har mosaikk av ulike vegetasjonstyper. På Nordre Ongsjølia er sentrale deler av vollen dominert av frisk næringsrik natureng (G13), mens det i kantsoner er innslag av flekkmure-eng (G8) og finnskjegg-fjellmarikåpe-eng (G5b). Deler av Slettumslykkja er i tillegg frisk fattig-eng (G4) (figur 5 og 6). På flere steder vokser det basekrevende vegetasjon (figur 7). Einer og bjørk vokser tett i kantene av vollene og er i tydelig ekspansjon innover de enda åpne partiene, spesielt framtredende er dette på Slettumslykkja. Utenfor vollen domineres vegetasjonen av artsrik fjellbjørkeskog samt gjennomgående rike myrpartier. Rapport 2012:38 115

116 Figur 5. Fra vollen på Nordre Ongsjølia, frisk næringsrik natureng med skogstorkenebb og ballblom. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 6. Mosaikkpreget vegetasjon på Slettumslykkja, innslag av skjeggklokke og flekkgrisøre. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 116

117 Figur 7. Innslag av basekrevende vegetasjon (brudespore) og skjeggklokke ved Nordre Ongsjølia. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Artsmangfold: Setervollene på Ongsjøsætran har en artsrik karplanteflora. Friske næringsrike partier sentralt på Nordre Ongsjølia har forekomst av arter som skogstorkenebb, ballblom, kvitsoleie, enghumleblom, fjelltistel, hvitbladtistel og fjelltimotei. I kantsoner vokser flere steder artsrik og basekrevende vegetasjon. Her er det forekomster av arter som mogop (NT), ranksveve, marinøkkel, skjeggklokke (VU), snøsøte, fjellfrøstjerne, grønnkurle, brudespore, svarttopp, kongsspir, bakkesøte (NT), snøsøte, dvergjamne, fjellrapp, skavgras og hårstarr (figur 8-11). Skjeggklokke forekommer på flere steder på og rundt Ongsjøsætran. Arten vokser i meget store mengder i lia fra Ongsjøfjellet og helt ned til setergrenda. På Nordre Ongsjølia finnes arten langs bekken som avgrenser vollen i vest, samt i store mengder i kantsona i nord. På Slettumslykkja finnes arten rikelig både nær tunet (figur 11) og i hellinga ned mot Ongsjølimyrene. Dobbeltbekkasin (NT) ble skremt opp i fuktige partier i overgangen mot omkringliggende fjellbjørkeskog ( 2 individer) var en dårlig soppsesong. Forekomst av beitemarksopp var derfor begrenset ved årets besøk. Kjeglevokssopp og mønjevokssopp ble likevel påvist nær Nordre Ongsjølia. Potensialet for ytterligere funn er til stede i denne delen av naturbeitemarka. Rapport 2012:38 117

118 Figur 8. Ranksveve vokste nokså tallrik på delvis gjengrodd voll mellom Nordre Ongsjølia og Slettumslykkja. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 9. Bakkesøte (NT) forekommer spredt i kantsoner på Nordre Ongsjølia og rundt tunet på Slettumslykkja). Foto tatt Foto: Geir Høitomt Rapport 2012:38 118

119 Figur 10. Marinøkkel vokste nokså tallrik på flere lokaliteter på Ongsjøsætran. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Figur 11. Skjeggklokke (VU) har rike forekomster på og ved Ongsjøsætran, her på Slettumslykkja. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Bruk, tilstand og påvirkning: Vollene er ikke lengre inngjerdet og lokaliteten vil dermed kunne strøbeites av dyr på utmarksbeite. Inntrykket ved besøket i august 2012 var at beitetrykket de siste årene har vært moderat svakt, og avtagende. Også i tilgrensende Rapport 2012:38 119

120 områder utenfor vollen var det i august 2012 moderat - svakt beitetrykk. Spredt sau ble sett i området og besøk av storfe hadde funnet sted (en flokk storfe ble påtruffet sør for Ongsjølimyrene). Et mindre område rundt tunet på Nordre Ongsjølia var inngjerdet og slått med gressklipper/ljå. Einer og vier brer seg innover vollen fra ytterkantene, og bjørka følger etter (figur 12). Det er foretatt noe rydding av bjørk i kantsona vest for Nordre Ongsjølia for å beholde utsikten fra tunet. Figur 12. Einer og bjørk brer seg innover vollene fra ytterkantene. Her kantsone med skjeggklokke sør for vollen på Nordre Ongsjølia. Foto tatt Foto: Geir Høitomt Fremmede arter: Det er ikke registrert fremmede arter som er en trussel mot dagens biologiske mangfold på lokaliteten. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten omfatter en av flere gamle felægre/gjeterbuer/setre i Langsua-området. Dette gjør at lokaliteten inngår som en del av et særegent kulturpåvirket landskap i denne delen av Gausdal statsallmenning. Verdibegrunnelse: Funn av flere rødlistearter på lokaliteten (bl.a. 1 VU) og forholdsvis god hevd gjør at verdien settes til svært viktig A. Skjøtselsforslag: Vollene på Ongsjøsætran ble tidligere benyttet som slåttemark. Denne opprinnelige bruken tok slutt rundt ca og området er i ettertid blitt beitet av husdyr (trolig mest sau og storfe). Gjenopptakelse av slått ville vært den optimale bruken av disse vollene. Spesielt på Rapport 2012:38 120

121 Nordre Ongsjølia (gnr/bnr 235/1) er slåttemarkpreget fortsatt til stede. Området er imidlertid vegløst og byr på utfordringer knyttet til inntransport av utstyr mm. Det slås i dag innenfor inngjerdet område på tunet på Nordre Ongsjølia. Denne slåtten er positiv og bør fortsette (bl.a. funn av marinøkkel her). De seinere år er vollene beitet, hovedsakelig av dyr på utmarksbeite. Det er ønskelig med økt beitetrykk på disse arealene. Ensidig beiting av sau bør unngås da denne i sterk grad beiter selektivt på urter og marinøkler. Hest og/eller ungdyr av storfe er derfor å foretrekke. En god løsning kunne være å beite konsentrert med storfe en periode seint på sesongen. I dag er alle gjerder rundt vollene fjernet slik at kontrollert nedbeiting er vanskelig. Mer tilfeldig beiting av husdyr på utmarksbeite er også positivt, men er mindre målrettet og forutsigbart. Innvandrende einer og vier vises tydelig på flybilde (figur 1). Sammen med einer kommer også bjørk inn (jfr. bl.a. figur 12). På sikt representerer denne gjengroingen en trussel mot flere av artene som nå finnes i naturbeitemarka, bl.a. skjeggklokke, bakkesøte og mogop (rødlisteartene). Det bør derfor foretas rydding av einer i ytterkantene. Det er likevel ikke ønskelig å fjerne all einer i denne sonen, så igjensetting av spredte einerbusker er positivt. Nedskåret einer fjernes fra naturbeitemarka, dvs. legges i kantsona eller brennes på utvalgte steder. Eventuelle brannplasser må ikke legges på urterike deler av vollen. Det bør foretas hogst av bjørk i området. Spesielt på Slettumslykkja (gnr/bnr 97/1) er bjørkeskogen til dels tett. Her er det også rike forekomster av skjeggklokke som krever lystilgang. I første omgang bør denne hogsten foretas i ytterkanten av tunet og gradvis utvides vestover mot Nordre Ongsjølia. Hogstavfall bør i hovedsak fjernes (brennes i haug) Bødalsnysætra UTM: 32V Kommune: Gausdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-sauesvingel-eng, sølvbunke-eng Verdi: Svært viktig A Rapport 2012:38 121

122 Figur 1. Ortofoto som viser Bødalsnysætra med de 4 setrene Nigard Bø, Bratland, Nigard Aulstad og Engeland sæter. Kilde: Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Bjørn Harald Larsen og omtalt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Geir Høitomt i forbindelse med kartlegging av rødlistearten skjeggklokke. Rapport 2012:38 122

123 Figur 2. De fineste og mest artsrike vollene finnes på Bratland sæter. Foto: Geir Høitomt Beliggenhet og naturgrunnlag: Bødalsnysætra ligger ved Silvatnet ca. 4 km vest for nordenden av Hornsjøen i Gausdal Vestfjell. Nærmeste bilveg er ca. 4 km mot sør, ved Dokkvatnet. Lokaliteten er skarpt avgrenset og skilt med gjerde mot fjellhei og myrområder mot sør og øst, mens det forøvrig er gradvis overgang mot dårligere beitet fjellhei. Berggrunnen i området består av mineralrike skifrer/amfibolitt og sandstein. Terrenget heller mot sør. Det er ekstensivt beitede naturenger nord på Bratland sæter, Nigard Aulstad sæter og vest på Nigard Bø sæter, for øvrig noe gjødselpåvirket kulturbeite. I den nedre delene av vollen på Nigard Aulstad sæter er det beitet, intermediær til rik fastmattemyr. På Engeland sæter er det gjengroende kultureng. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Naturbeitemark er avgrenset til arealene utenfor inngjerdede setervoller (i nord vesentlig), samt de øvre/nordre delene av Bratland sæter, Nigard Aulstad sæter og vestre del av Nigard Bø sæter (ses som arealer med innslag av einer på figur 1). For øvrig er det snakk om tidligere gjødslet eng, og på Engeland sæter gjengroende kultureng. Innmarka på Nigard Bø, Nigard Aulstad og Bratland sæter er gjerdet sammen til ei felles hamning for ungdyr og kalver. Finnskjeggryer dominerer store deler av de ugjødslede eller lite gjødslede (innenfor gjerdene) setervollene, men det finnes også større, noe rikere arealer med god forekomst av bakkesøte og marinøkkel. Vegetasjonstype er for det meste finnskjegg-fjellmarikåpeeng (G5b) eller finnskjegg-stivstarreng (G5a), samt innslag av sølvbunke-eng (G13) og flekkmure-sauesvingel-eng (G8). Hovedsakelig magre jordbunnsforhold. Rapport 2012:38 123

124 Figur 3. Voksestedet for skjeggklokke, utenfor gjerdet ovenfor Bratland sæter. Foto: Geir Høitomt Artsmangfold: Skjeggklokke (VU) vokser i bra bestand utenfor gjerdet i nord (NN ), der GHØ registrerte 75 individer i august Dette er en av få forekomster av arten mellom Dokkvatnet/Røssjøkollene Slivatnet/Ongsjøsætran. Meget god bestand av bakkesøte (NT), dels også av marinøkkel mens mogop (NT) forekommer sparsomt både utenfor og inne på vollen. For øvrig finnes bl.a. brudespore, kongsspir, aurikkelsveve, flekkmure, småengkall, kattefot og fjellmarikåpe. Fuktige partier med bl.a. salixkratt, kongsspir, fjelltistel og jåblom i nedre del. Dobbeltbekkasin (NT) ble skremt opp her i august Rapport 2012:38 124

125 Figur 4. Marinøkkel fra Bødalsnysætra Foto: Geir Høitomt. Figur 5. Skjeggklokke har en av svært få voksesteder mellom Dokkvatnet/Røssjøkollane og Ongsjøsætran/Slivatnet på Bødalsnysætra. Foto: Geir Høitomt, Bruk, tilstand og påvirkning: I felleshamninga på Nigard Aulstad, Bratland og Nigard Bø sæter går det ungdyr og kalver gjennom hele sommersesongen. Engene beites moderat intensivt, og avbeitingen er jevn. På Engeland sæter blir det beitet år om annet, men hevden Rapport 2012:38 125

126 er avtakende og engene i gjengroing. Denne vollen ser også ut til å ha blitt noe hardere gjødslet enn i de andre i setergrenda. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Bødalsnysætra ligger et godt stykke unna andre setergrender eller enkeltsetrer. Det kan derfor ikke sies at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap. Verdibegrunnelse: Lokaliteten har en god bestand av den sårbare arten skjeggklokke, samt store arealer med godt hevdet og mager kulturmarkseng (sårbar naturtype) med flere kravfulle og rødlistede arter. Dette gir grunnlag for å gi lokaliteten verdi svært viktig (A). Skjøtselsforslag: Utenfor inngjerdede arealer: Det er viktig at det opprettholdes et godt beitetrykk på arealene utenfor gjerdet ved setra, hvor bla. forekomsten av skjeggklokke står. Det er positivt om andelen storfe og hest økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter og ikke minst marinøkler. Det foreslås også at det ryddes noe einer, særlig langs nordsida av gjerdene mot Nedre Bø og Bratland sæter. Nigard Aulstad, Bratland og Nigard Bø sæter: Beite med ungdyr fungerer godt for denne felleshamninga, men sølvbunke kan bli et større problem framover med ensidig storfebeite. Det vil derfor være positivt å bruke hest på arealet i tillegg, da den beiter også sølvbunke. I vestre del er det behov for å rydde både vierkratt og einer manuelt. Hogstavfallet bør fjernes og brennes utenfor naturbeitemarkarealene. Engeland sæter: Her bør hevden tas opp igjen så raskt som mulig. Beiting med en kombinasjon med hest og storfe, eller hest alene vil være det mest optimale Hornsjøsætra UTM: 32V Kommune: Gausdal Naturtyper: Naturbeitemark Utforminger: Finnskjegg-sauesvingel-eng, frisk/tørr, middels baserik eng, frisk/tørr, middels baserik eng i høyereliggende strøk, sølvbunke-eng Verdi: Viktig B Rapport 2012:38 126

127 Figur 1. Ortofoto som viser Hornsjøsætra med de 5 setrene Sygard Solbjør, Nigard Solbjør, Nigard Kråbøl, Solset og Teigum sæter. Kilde: Innledning: Lokaliteten er kartlagt av Bjørn Harald Larsen og omtalt i forbindelse med naturfaglige registreringer i foreslått utvidelsesområde for Ormtjernkampen nasjonalpark (Larsen & Gaarder 2007). Den ble reinventert av Bjørn Harald Larsen i forbindelse med utarbeidelse av dette skjøtselsnotatet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Hornsjøsætra ligger i nordenden av Hornsjøen i Gausdal Vestfjell. Nærmeste bilveg er ca. 5 km mot sørøst, ved Reinsåsen. Store deler av setergrenda består av gjødslede kulturenger som har svak eller manglede hevd. Naturbeitemark er for det meste avgrenset til smale striper stien/vegen gjennom setergrenda, samt et utmarksområde i vest (mellom Sygard og Nigard Solbjør sæter). Her er det diffus overgang mot dårligere beitet fjellhei og glissen fjellbjørkeskog. Berggrunnen i området består av mineralrike skifrer/amfibolitt og sandstein. Terrenget heller mot sør og sørøst. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: For det meste er det gjengroende, gjødslet og overflatedyrket eng i setergrenda, men også større områder med gjengroende naturbeitemark (ned mot bekken på Teigum og langs setervegen på Nigard Solbjør). Naturverdiene er størst langs vegen gjennom setergrenda, der ei smal stripe slås, og et areal mellom Sygard og Nugard Solbjør sæter i vest. Men den viktigste hevden på disse arealene er nok beite av sau på utmarksbeite. Her er det kortvokst natureng med flere kravfulle arter og baseindikatorer. Vegetasjonstype er hovedsakelig finnskjegg-sauesvingeleng (G5), men i de meste baserike partiene i øvre, vestre del er det flekkmure-sauesvingeleng (G8) og dunhavre-eng (G7b). Rapport 2012:38 127

128 Figur 2. Kulturmarkseng med svakt beitetrykk, men artsrik vegetasjon utenfor gjerdet, og gjengroende, artsfattig eng innenfor gjerdet på Nigard Solbjør sæter. Foto: Bjørn Harald Larsen, Artsmangfold: Høstmarinøkkel (VU) ble funnet på to steder langs setervegen i 2004: 32V (1 individ) og 32V (3 ind.). I 2012 ble den gjenfunnet med to individer mellom disse funnstedene (32V ). Det ble da også funnet to sterile rosetter med skjeggklokke (VU) nord for Solset (langs setervegen, 32V , ). For øvrig er det bra forekomst av marinøkkel og bakkesøte langs vegen og i utmarksområdet i vest. Av andre arter kan nevnes hvitmaure, flekkmure, småengkall, aurikkelsveve, dvergjamne og kongsspir. I gjengroende naturbeitemark ned mot bekken på Teigum sæter er fjellflokk vanlig. Rapport 2012:38 128

129 Figur 3. Høstmarinøkkel (VU) langs setervegen ved Nigard Kråbøl Foto: Bjørn Harald Larsen. Bruk, tilstand og påvirkning: Det slås ei smal stripe langs setervegen gjennom setergrenda, mens det er mindre arealer innefor området som beites ekstensivt av husdyr på utmarksbeite. Setervollene har for det aller meste manglende hevd. Fremmede arter: Ikke registrert. Del av helhetlig landskap: Hornsjøsætra ligger et godt stykke unna andre setergrender eller enkeltsetrer. Det kan derfor ikke sies at lokaliteten inngår i et større helhetlig kulturlandskap. Verdibegrunnelse: Lokaliteten har små forekomster av de sårbare artene skjeggklokke og høstmarinøkkel, men arealet av naturbeitemark i god hevd er så lite at det ikke er grunnlag for å gi lokaliteten høyere verdi enn viktig (B). Skjøtselsforslag: Utenfor inngjerdede arealer: Det er viktig at det opprettholdes et godt beitetrykk på arealene utenfor gjerdene ved setra, da dette et de viktigste arealene for biologisk mangfold. Det er positivt om andelen storfe og hest økes på bekostning av sau som beiter mer selektivt på urter og ikke minst marinøkler. Det foreslås også at det ryddes einer på utmarksarealet mellom Sygard og Nigard Solbjør sæter. Inngjerdede arealer: Generelt for alle de inngjerdede arealene på Hornsjøsætra gjelder at det er nødvendig med fornyet eller langt bedre hevd. Det enkleste tiltaket vil være å åpne kveene slik at beitedyr kan gå fritt ut og inn. Men dette vil neppe være tilstrekkelig til å få et jevnt og Rapport 2012:38 129