OSLO TINGRETT -----DOM OG KJENNELSE Avsagt: 18. mai 2010 i Oslo tingrett. Saksnr.: TVI-OTIR/03 og TVI-OTIR/03.

Transkript

1 OSLO TINGRETT -----DOM OG KJENNELSE Avsagt: Saksnr.: 18. mai 2010 i Oslo tingrett TVI-OTIR/03 og TVI-OTIR/03 Dommer: Tingrettsdommer Jonas Petter Madsø Saken gjelder: Krav om forbud mot boikott av skip Nor Supply Offshore AS Oceanlink Supply Ltd Troms Offshore AS Advokat Henrik Aadnesen v/advokatfullmektig Anders Evje Advokat Henrik Aadnesen v/advokatfullmektig Anders Evje Advokat Henrik Aadnesen v/advokatfullmektig Anders Evje mot Det Norske Maskinistforbund Norsk Sjømannsforbund Norsk Sjøoffisersforbund Advokat Sigmund Zwilgmeyer Berg Advokat Sigmund Zwilgmeyer Berg Advokat Sigmund Zwilgmeyer Berg Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM OG KJENNELSE Sakene, som er forent til felles behandling, gjelder krav om forbud mot boikott av to skip. Framstilling av sakene Oceanlink Supply Ltd er eier av skipet Ocean Supplier, mens Nor Supply Offshore AS er eier av skipet North Crusader. Troms Offshore AS er manager for begge skipene. Skipene er registrert i henholdsvis Bahamas (Ocean Supplier) og i Panama (North Crusader). Skipene er utover norsk kaptein og styrmann bemannet med arbeidstakere fra Polen. Skipene omfattes av International Transport Workers Ferderations ( ITF ) definisjon av skip som seiler under såkalt bekvemmelighetsflagg (Flag of Convenience FOC ). Etter avholdt anbudskonkurranse inngikk Kystverket kontrakt med Oceanlink Supply Ltd og Nor Supply Offshore AS for å benytte de to skipene i slepeberedskapstjenesten i Nord- Norge. Etter det opplyste løper kontraktene fra 1. januar 2010 til 31. desember The Norwegian Martime Unions ( NMU ) består av Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund. Disse arbeidstakerorganisasjonene er også tilsluttet ITF som blant annet arbeider for solidaritet mellom sjøfolk verden over. ITF har videre utarbeidet flere standardavtaler, herunder som inneholder minstestandarder om hyrenivå som ITF krever oppfylt for alle sjøfolk. Fra 2004 til 2009 har NMU og Norges Rederiforbund etter forhandlinger blitt enige om innholdet i en modellavtale. Frem til og med 2008 har modellavtalene tatt utgangspunkt i og basert seg på ITF Offshore Standard Agreement, mens modellavtalen for 2009 var basert på ITF Offshore Standard Collective Agreement. Det polske mannskapet om bord på Ocean Supplier og North Crusader har en lønn som ligger over hyrenivået i Modellavtalen for Ved e- post av 13. november 2009 til NMU ba Troms Offshore AS v/ Paul Davies om at det ble iverksatt arbeid med utarbeidelse av ITF-avtaler for skipene Ocean Supplier og North Crusader. NMU v/nils Pedersen meddelte den 1. desember 2009 at ettersom skipene skulle operere i norske farevann krevde NMU at det ble inngått en tariffavtale med norske lønns- og arbeidsvilkår. NMU oversendte videre avtaleutkast hvor det var inntatt kabotasjebestemmelser for norsk kontinentalsokkel og for slepebåtberedskap, og hvor det var fastsatt at mannskapet ombord på skipene skulle ha et norsk hyrenivå. For flere av mannskapene på de to skipene var det norske hyrekravet over tre ganger så høyt som hyrenivået i ITF Offshore Standard Collective Agreement / Modellavtalen for TVI-OTIR/03

3 Det ble avholdt flere forhandlingsmøter mellom Troms Offshore AS og NMU uten at det ble oppnådd enighet om hyrevilkårene i en tariffavtale. Det ble også avholdt forhandlingsmøter mellom Norges Rederiforbund og NMU uten at det ble oppnådd enighet om hyrenivået i en ny modellavtale for Den 19. mars 2010 sendte NMU varsel om boikottaksjoner mot skipene Oceanlink Supplier og North Crusader. Etter det opplyste har ingen av medlemmene i Norges Rederiforbund, som er eiere av skip under bekvemmelighetsflagg, og som opererer i norske farvann eller på norsk kontinentalsokkel, akseptert NMUs krav om et norsk hyrenivå. NMU har derfor opplyst at det vil kunne bli aktuelt med boikottaksjoner også mot disse skipene, og det er i denne forbindelse blant annet vist til at det er sendt et boikottvarsel den 13. april 2010 mot 5 skip hvor Solstad Shipping AS er angitt som eier/manager. Oceanlink Supply Ltd og Troms Offshore AS v/advokatfullmektig Anders Evje tok den 22. mars 2010 ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning med krav om at Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette de varslede boikottaksjoner mot skipet Ocean Supplier. Nor Supply Offshore AS og Troms Offshore AS v/advokatfullmektig Anders Evje tok den 22. mars 2010 ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning med krav om at Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette de varslede boikottaksjoner mot skipet North Crusader. Saksøkerne begjærte også avsagt kjennelse om midlertidig forføyning uten avholdelse av muntlig forhandling, jf. tvisteloven 32-7 annet ledd. I prosesskriv av 24. mars 2010 opplyste imidlertid advokat Sigmund Z. Berg på vegne av de saksøkte at de varslede boikottaksjoner ikke ville bli iverksatt før retten hadde avholdt muntlig forhandling og avsagt kjennelse i sakene. Etter at partene hadde fått anledning til å uttale seg besluttet retten den 26. mars 2010 å forene sakene til felles behandling og avgjørelse, jf. tvisteloven Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund v/advokat Sigmund Z. Berg innga tilsvar den 12. april 2010 med påstand om frifinnelse i de to sakene. Hovedforhandling ble avholdt 4. og 5. mai Paul Davies, Tord Koldstad og Gerd Myrvold møtte for henholdsvis Troms Offshore AS, Nor Supply Offshore AS og Oceanlink Supply Ltd. Paul Davies avga partsforklaring. Jacqueline Smith møtte for Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund og avga TVI-OTIR/03

4 partsforklaring. Det ble avhørt 2 vitner og ellers foretatt slik bevisføring som fremgår av rettsboken. Saksøkerne har i det vesentlige gjort gjeldende Det sjørettslige utgangspunkt er at arbeidsforholdet om bord på skip bedømmes etter flaggstatens (skipets hjemlands) rett. Norsk arbeidslovgivning kommer ikke til anvendelse på mannskapene om bord på skip som er registrert i utlandet, og skipets reder er ikke i noe forpliktende forhold til de norske sjømannsorganisasjonene, herunder er skipets reder ikke forpliktet til å inngå tariffavtale for sine ansatte. Nærværende sak atskiller seg fra den typiske boikottsak. NMUs krav er ikke basert på ITFs standardvilkår. Det dreier seg heller ikke om et avtaleløst rom, men om en videreføring av tidligere inngåtte avtaler (Modulavtalen for 2009). Videre er det tale om et forhandlingsbrudd og en uenighet mellom NMU og en hel bransje. Mannskapene på de to skipene er i dette tilfelle ansatt og lønnet godt over ITFs minstevilkår. Dette er derfor ingen arbeidskonflikt eller noen sympatiaksjon. Det er også uomtvistet at saksøkerne har opptrådt i overensstemmelse med alle offentlige regler og krav. Den rettslige prøving av lovligheten av en boikott av skip i Norge skal skje på bakgrunn av boikottlovens regler, og det bemerkes at boikott er strammere regulert enn streik og lockout. Den varslede boikott er i dette tilfelle rettsstridig på flere selvstendige grunnlag For det første vil boikotten skade vesentlige samfunnsinteresser, jf. boikottloven 2 bokstav c. Skipene er engasjert av Kystverket i slepeberedskap i Nord-Norge. En boikottaksjon vil således ikke bare ramme reder, men den vil også ramme sikkerheten på sjøen i nordområdene for både personer og miljø. For det andre vil boikotten virke utilbørlig, jf. boikottloven 2 bokstav c. NMU vil bruke boikottaksjoner for å presse gjennom en nasjonal hyreskala. I de tilfeller en boikott har blitt akseptert av domstolene har det blitt lagt vekt på formålet om å sikre en minimumsbeskyttelse for sterkt underbetalte sjøfolk fra den tredje verden som arbeider på såkalte FOC-skip. Nærværende sak gjelder noe vesentlig annet. Mannskapene på de to skipene er lønnet på vilkår som ligger langt over ITFs minstevilkår og over Modellavtalen for Ettersom kravet fra NMU ligger langt over ITFs minstevilkår og det nivå som er vanlig i bransjen vil en boikott også virke utilbørlig, og den er derfor rettsstridig. Dette støttes også av at en eventuell boikottaksjon overhodet ikke er solidarisk begrunnet eller forankret i det i boikottvarselet uttalte formål. For det tredje rammer boikotten en tilfeldig valgt bedrift, hvilket også tilsier at den virker utilbørlig, jf. boikottloven 2 bokstav c. En boikott som rammer vilkårlig vil innebære et misbruk. NMU har ikke klart å presse gjennom den foreslåtte nasjonale hyreskalaen i forhandlinger med noen offshorerederier som opererer i norske farvann eller på norsk TVI-OTIR/03

5 kontinentalsokkel. Ingen av offshoreservicefartøyene som ellers seiler uten tariffavtale i norske farvann eller på norsk kontinentalsokkel, utover de to fartøyene som opereres av Troms Offshore AS, hadde mottatt boikottvarsel 19. mars 2010, til tross for at forhandlinger med andre rederier ble avsluttet i januar/februar For det fjerde vil boikotten være rettstridig fordi det ikke er noe rimelig forhold mellom den interesse som skal fremmes ved boikotten og den skade som den vil føre med seg, jf. boikottloven 2 bokstav c. I tillegg til at en boikott vil skade vesentlige samfunnsinteresser, vil en boikott også få store negative konsekvenser for reder og offshorenæringen som sådan. Når det gjelder konsekvensene for reder fremheves at de aktuelle skipene per i dag er på kontrakter hvor operasjonskostnadene er basert på hyrenivået i ITF Offshore Agreement / Modellavtalen for En økning av hyrene til nasjonalt nivå vil innebære at reders forutsetninger ved inngåelse av kontraktene ikke lenger er til stede og vil medføre at kontraktene blir rene tapsprosjekter for saksøkerne. Når det gjelder konsekvensene for næringen vil et krav om nasjonal hyreskala, dersom dette aksepteres av domstolene, innebære en konkurransevridning til fordel for skip som opererer på kontinentalsokkelen og i norske farvann som ikke vil bli møtt med krav om nasjonal hyreskala fra de norske sjømannsorganisasjonene. Skip som er basert for eksempel i Storbritannia, og skip som for eksempel er registrert i det danske internasjonal skipsregisteret (DIS), vil fritt kunne operere på den norske kontinentalsokkelen og i norske farvann uten å forplikte seg til eller bli møtt med krav om norsk hyreskala. Mens de økonomiske konsekvensene for reder og næringen som sådan er store, er de saksøktes interesse i boikotten, å beskytte norske arbeidstakere mot konkurranse fra utenlandske arbeidstakere, lite beskyttelsesverdig. Dette gjelder spesielt i en situasjon hvor mannskapene er lønnet og ansatt på vilkår som ligger langt over ITFs minstevilkår og over nivået som er vanlig i bransjen. For det femte vil boikotten være rettstridig fordi NMU ikke har gjort fyllestgjørende rede for grunnen til boikotten, jf. boikottloven 2 bokstav d. Etter denne bestemmelsen skulle NMU både ha fremkommet med den egentlige begrunnelsen for boikotten og fremlagt et klart og utvetydig utkast til tariffavtale, herunder skulle grunnlaget for kravet ha vært klart angitt slik at saksøkerne visste hva det er man skal akseptere. Disse vilkårene har ikke NMU oppfylt. For det sjette vil boikotten være rettstridig fordi den har et rettsstridig formål eller ikke kan nå sitt mål uten å føre til et rettsbrudd, jf. boikottloven 2 bokstav a. Hoveddelen av mannskapene på skipene er av polsk nasjonalitet, og en eventuell boikott vil være i strid med EØS-avtalen artikkel 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere. Det foreligger et grenseoverskridende element, og fagforeninger/arbeidstakerorganisasjoner er pliktsubjekter. Bestemmelsen i artikkel 28 kan også påberopes av andre enn arbeidstakeren. Et krav om nasjonal hyreskala innebærer en diskriminering av de utenlandske sjøfolkene. Dersom en reder ansetter norske mannskaper, og melder skipet inn TVI-OTIR/03

6 i NOR, vil rederen få refundert store deler av hyren, noe som innebærer at et krav om nasjonal hyreskala i realiteten favoriserer norske sjøfolk. Uansett innebærer EØS-avtalen 28 et forbud mot restriksjoner for den frie bevegelighet, og det følger av praksis fra EFdomstolen at boikottaksjoner innebærer en restriksjon i forhold til andre friheter (fri bevegelighet for tjenester, fri etablering). Det er ingen grunn til at ikke tilsvarende gjelder artikkel 28 og prinsippet om fri bevegelighet for arbeidstakere. Proteksjonisme er dessuten ikke et beskyttelsesverdig formål. En boikott vil også være i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelighet for tjenester. Troms Offshore AS har inngått avtale med det polske bemanningsbyrået Wilhelmsen Marine Personnel Sp.zo.o som leverer mannskaper til skipene. En tjenestemottaker kan også påberope seg bestemmelsen i artikkel 36. Det følger videre av praksis fra EF-domstolen at boikottaksjoner utgjør en restriksjon for den frie bevegelighet for tjenester. Den mest sentrale avgjørelsen på området er C-341/05 (Laval), og den gjelder et tilnærmet identisk saksforhold. Begjæringen om midlertidig forføyning må også tas til følge, idet både krav og sikringsgrunn er sannsynliggjort. Saksøkernes påstand Sak nr TVI-OTIR/03 I hovedsaken: 1. Boikottaksjoner mot Ocean Supplier i henhold til boikottvarsel datert 19. mars 2010 er forbudt. 2. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund dømmes in solidum til innen 14 dager etter dommens forkynnelse å betale til Oceanlink Supply Ltd og Troms Offshore AS sakens omkostninger. I begjæringen om midlertidig forføyning: 1. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette boikott mot Ocean Supplier som varslet 19. mars 2010 inntil det er avgjort om boikotten er lovlig. 2. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund dømmes in solidum til innen 14 dager etter kjennelsens forkynnelse å betale til Oceanlink Supply Ltd og Troms Offshore AS sakens omkostninger. Sak TVI-OTIR/03 I hovedsaken: TVI-OTIR/03

7 1. Boikottaksjoner mot North Crusader i henhold til boikottvarsel datert 19. mars 2010 er forbudt. 2. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund dømmes in solidum til innen 14 dager etter dommens forkynnelse å betale til Nor Supply Offshore AS og Troms Offshore AS sakens omkostninger. I begjæringen om midlertidig forføyning: 1. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette boikott mot North Crusader som varslet 19. mars 2010 inntil det er avgjort om boikotten er lovlig. 2. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund dømmes in solidum til innen 14 dager etter kjennelsens forkynnelse å betale til Nor Supply Offshore AS og Troms Offshore AS sakens omkostninger. De saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende Nærværende sak skiller seg fra alle de andre sakene som motparten har vist til ettersom disse dreier seg om skip som har ankommet norske havner uten noen tariffavtale. Den rettspraksis som motparten har vist til er derfor heller ikke relevant. I nærværende sak er det inngått kontrakter med den norske stat (Kystverket) med en varighet på 1 år, og hvor de to skipene også skal gå i norsk innenriksfart. Det eneste denne saken dreier seg om er hyrenivået. Kravet er at mannskapet skal ha norsk hyrenivå når skipene går i norsk innenriksfart. Slike kabotasjebestemmelser er ikke noe ekstraordinært. Modellavtalen inneholder også kabotasjebestemmelser ettersom det skilles mellom nordeuropeiske områder og områder utenfor dette, jf. appendix A og B til Modellavtalen. Det eksiterer også andre avtaler med kabotasjebestemmelser, herunder for sandfraktbåter, jf. kabotasjeprotokollene som er inntatt som vedlegg 1 og 2 til tilsvaret. Som det fremgår av disse avtalene innføres det norske tariffer når skipene går i norsk innenriksfart selv om det dreier seg om FOC-skip, og det er her fastsatt en norsk hyrenivå for et blandet internasjonalt mannskap. Kabotasjebestemmelser er derfor vel innarbeidet i norske tariffavtaler. Den varslede boikott er ikke rettsstridig etter bestemmelsene i boikottloven 2. Saksøkerne forsøker i dette tilfelle å gå inn på norsk innenriksfart med internasjonale tariffavtaler, hvilket ikke kan aksepteres. Det kan ikke legges til grunn at boikotten vil føre til samfunnsmessige skadevirkninger, jf. boikottloven 2 bokstav c. Det er sendt et generelt boikottvarsel og motpartenes anførsler bygger kun på ren spekulasjon. Retten kan ikke basere seg på slike spekulasjoner, men må vurdere situasjonen slik den fremstår på domsavsigelsestidspunktet. I likhet med alle andre TVI-OTIR/03

8 arbeidskonflikter vil det ved en gjennomføring av boikotten bli tatt hensyn til samfunnsinteresser. Det kan være aktuelt å stanse en av de to slepebåtene. Kystverket må videre innrette seg etter at de ikke har begge slepebåtene i beredskap, og treffe tiltak deretter. Det vises til Sola Havn-dommen i Rt Boikotten er heller ikke utilbørlig som følge av påstått fravær av solidaritetshensyn, jf. boikottloven 2 bokstav c. Boikottloven har ikke noe krav om solidaritetshensyn, men her foreligger det rent faktisk også et slikt hensyn. Hyrenivået til mannskapet ligger 50 % under det norske hyrenivået, og dette avskjærer mannskapet fra å kunne bosette seg i Norge sammen med sin familie. Det fremheves at hyrenivået som en dekkmatros tilbys i dette tilfellet ligger under den norske fattigdomsgrensen i henhold til EU-normen. Nærværende sak gjelder skip under bekvemmelighetsflagg, som ved hjelp av et urimelig lavt hyrenivå, driver urettferdig konkurransevirksomhet i norsk innenriksfart gjennom sosial dumping til fortrengsel for norske sjømenn og til skade for utenlandske sjømenn. Kravet om et norsk hyrenivå kan derfor ikke anses som utilbørlig. Det er heller ikke riktig at boikottvarselet er utilbørlig fordi det rammer en tilfeldig valgt bedrift slik saksøkerne anfører. Årsaken til at Troms Offshore AS var det første rederi som mottok boikottvarsel skyldtes at dette selskapet lå først i køen ettersom det dreiet seg om skip som på forhånd ikke hadde tariffavtaler, og hvor forhandlingene allerede var innledet da forhandlingsbruddet mellom NMU og Norges Rederiforbund fant sted. Sluttforhandling og brudd med Troms Offshore AS skjedde i realiteten den 1. februar 2010, og dette var før man hadde kommet i forhandlinger med de øvrige rederier. Boikottvarsel er også sendt andre rederier, men det er opplyst at boikott ikke vil bli iverksatt før det foreligger en avgjørelse fra Oslo tingrett i nærværende sak. Nærværende sak er også meget spesiell ettersom det dreier seg om to slepebåter som skal gå i norsk innenriksfart, og dette anses som et forsøk på å undergrave hele det norske tariffsystemet. Det foreligger ingen usakelig forskjellsbehandling eller vilkårlighet i dette tilfelle. Saksøkernes anførsel om at den varslede boikott mangler fyllestgjørende grunn kan heller ikke føre frem, jf. boikottloven 2 bokstav d. Forut for varselet hadde det vært avholdt tre forhandlingsmøter, og det er protokollert hva forhandlingene dreiet seg om. Den etterfølgende korrespondansen mellom partene viser også med all tydelighet at det ble krevd et norsk hyrenivå. Boikottvarselet med vedlegg er videre krystallklart. Hensynet bak den aktuelle bestemmelse i boikottloven er at den som utsettes for et boikottvarsel skal få en underretning om hvordan man kan innrette seg for å unngå den varslede boikott, og dette har saksøkerne fått. En boikott er ikke i strid med EØS-avtalens prinsipp om fri bevegelighet for arbeidstakere, jf. boikottloven 2 bokstav a. Det dreier seg her om en norsk tarifforhandling mellom norske parter, og det bestrides at nærværende tvist reguleres av EØS-avtalen. Det er heller intet diskriminerende element i kravet om tariffavtale. Prinsippet om fri bevegelighet kan TVI-OTIR/03

9 dessuten kun påberopes av arbeidstakeren, og i visse tilfeller av arbeidsgiver, men ikke av en tjenestemottaker. Det anføres også at den alminnelige forhandlingsrett i norsk arbeidsliv ikke overstyres av EØS-avtalen. En boikott vil heller ikke være i strid med EØS-avtalens prinsipp om fri bevegelse av tjenester. Det dreier seg om en tarifftvist med norske aktører og EØS-avtalen kommer derfor ikke til anvendelse. Arbeidsgiveren til mannskapet er dessuten tilhørende i Singapore, og det foreligger således heller ikke noe grenseoverskridende element. Kravet om tariffavtale er uansett ikke rettstridig da det bygger på traktens likebehandlingsprinsipp. Det anføres også at den alminnelige forhandlingsrett i norsk arbeidsliv ikke overstyres av EØS-avtalen. Ettersom saksøkerne ikke har sannsynliggjort noe krav, kan begjæringen om midlertidig forføyning heller ikke føre frem. Dersom retten imidlertid skulle komme til at den varslede boikott er rettsstridig etter boikottloven 2, vil saksøkte ikke bestride at sikringsgrunn foreligger. Saksøktes påstand Sak nr TVI-OTIR/03 I hovedsaken: 1. Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund frifinnes. 2. Oceanlink Supply Ltd og Troms Offshore AS dømmes, in solidum, til å erstatte Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund sakens omkostninger. I begjæringen om midlertidig forføyning: 1. Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund frifinnes. 2. Oceanlink Supply Ltd og Troms Offshore AS dømmes, in solidum, til å erstatte Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund sakens omkostninger. Sak nr TVI-OTIR/03 I hovedsaken: 1. Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund frifinnes TVI-OTIR/03

10 2. Nor Supply Offshore AS og Troms Offshore AS dømmes, in solidum, til å erstatte Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund sakens omkostninger. I begjæringen om midlertidig forføyning: 1. Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund frifinnes. 2. Nor Supply Offshore AS og Troms Offshore AS dømmes, in solidum, til å erstatte Det norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund sakens omkostninger. Rettens vurdering Saksøkerne har reist søksmål for å få avgjort om boikottvarselet av 19. mars 2010 mot de to skipene Ocean Supplier og North Crusader er lovlig, jf. boikottloven 3 første ledd. Videre har saksøkerne fremsatt begjæring om midlertidig forføyning med krav om at iverksettelsen av boikotten forbys inntil det foreligger en rettskraftig avgjørelse i hovedsakene, jf. boikottloven 3 tredje ledd. Det avgjørende spørsmål er om boikotten vil være rettstridig etter noen av de alternative bestemmelsene i boikottloven 2. Den varslede boikottaksjon er i dette tilfellet rettet mot to skip som er registrert i henholdsvis Bahamas (Ocean Supplier) og i Panama (North Crusader). Oceanlink Supply Ltd er eier av skipet Ocean Supplier, mens Nor Supply Offshore AS er eier av skipet North Crusader. Troms Offshore AS er manager for begge skipene. Skipene er utover norsk kaptein og styrmann bemannet med arbeidstakere fra Polen. Det er på det rene at skipene omfattes av ITFs definisjon av skip som seiler under såkalt bekvemmelighetsflagg, som kjennetegnes ved at kontrollen over fartøyet ligger på annet hold enn i registreringslandet. Saksøkerne har fremhevet at det sjørettslige utgangspunkt er at arbeidsforholdet om bord på skip bedømmes etter flaggstatens rett, og at skipets reder ikke er i noe forpliktende forhold til de norske sjømannsorganisasjonene. Det følger imidlertid av rettspraksis at boikott som ledd i en internasjonal interessekonflikt kan være et lovlig kampmiddel for å få gjennomført ITFs avtalestandard på skip under bekvemmelighetflagg, hvilket blant annet fremgår av en dom fra Eidsivating lagmannsrett av 19. mai 1989 (ND ). Retten viser også til en dom fra Agder lagmannsretts av 30. oktober 1997 (ND ), hvorfra hitsettes: TVI-OTIR/03

11 Skipet går således inn under ITFs definisjon av skip under bekvemmelighetsflagg, som kjennetegnes ved at kontrollen over fartøyet ligger på annet hold enn i registreringslandet. Lagmannsretten legger videre til grunn at ITFs generelle mål for sin fagforeningsvirksomhet er i samsvar med målsettingene for andre internasjonale organisasjoner med hensyn til å forbedre sikkerhetsmessige, lønnsmessige og sosiale forhold om bord på skip under bekvemmelighetsflagg, jf bl.a. ILOs konvensjon "Merchant Shipping (minimum standard) Convention" nr 107 fra Konvensjonen er tiltrådt av Norge som ledd i EØS-tilpasningen. De prinsipper som er nedfelt i konvensjonen har bred internasjonal støtte. Det er et viktig ubestridt utgangspunkt i saken at boikott som ledd i en slik internasjonal interessekonflikt kan være et kampmiddel for å få gjennomført ITFs avtalestandard på skip under bekvemmelighetsflagg. Som påpekt av lagmannsretten i Ollendorf-saken (ND ) må imidlertid forutsetningen være at det er forholdsmessighet mellom mål og midler, (herunder de konkrete tariffkrav) og at disse ikke strider mot norsk rettsoppfatning eller sedvanemessig praksis. Denne forutsetning må også innfortolkes i tilbørlighetskriteriet. Det fremgår av ovennevnte lagmannsrettsdom at formålet med slike boikotter, gjennom bruk av ITFs avtalestandard på skip under bekvemmelighetsflagg, er å utjevne lønns- og arbeidsvilkårene mellom mannskaper på forskjellige kategorier skip i internasjonal skipsfart. Situasjonen er imidlertid vesentlig forskjellig i nærværende sak. Saksøkerne er i dette tilfelle villig til å inngå en tariffavtale som oppfyller kravene i ITFs standardavtaler. Fra 2004 til 2009 har NMU og Norges Rederiforbund etter forhandlinger blitt enige om innholdet i en modellavtale. Frem til og med 2008 har modellavtalene tatt utgangspunkt i og basert seg på ITF Offshore Standard Agreement, mens modellavtalen for 2009 var basert på ITF Offshore Standard Collective Agreement. Det er for øvrig ikke bestridt at lønnsvilkårene i sistenevnte avtale ligger høyere enn det som generelt refereres til som ITFs minstekrav. Saksøkerne er videre villige til å akseptere hyreskalaen som fremgår av modellavtalen for Det er videre uomtvistet at de polske mannskapene på de to skipene har en lønn som overstiger hyrenivået i denne modellavtalen, og det er heller ikke bestridt at mannskapet er fornøyd med sine lønnsvilkår. For skip under bekvemmelighetsflagg som opererer i norske farevann har NMU nå oppstilt krav om at det i avtalen inntas kabotasjebestemmelser for norsk kontinentalsokkel og for slepebåtberedskap som innebærer at mannskapet skal ha et norsk hyrenivå. For flere av mannskapene på de to skipene vil det norske hyrekravet være over tre ganger så høyt som hyrenivået i ITF Offshore Standard Collective Agreement / Modellavtalen for Videre er det norske hyrenivået over dobbelt så høyt som den hyren de polske mannskapene har i TVI-OTIR/03

12 dag. Retten finner det derfor ikke spesielt treffende når det i boikottvarselet av 19. mars 2010 står at: THE NORWEGIAN MARITIME UNIONS SUPPORTS ITF POLICY IN ORDER TO ENSURE SEAMEN EMPLOYED ON FOC-SHIPS MINIMUM STANDARDS OF WAGES AND WORKING CONDITIONS AS STIPULATED IN THE ITF S COLLECTIVE AGREMEENTS. Ettersom det norske hyrekravet er over tre ganger så høyt som hyrenivået i ITF Offshore Standard Collective Agreement er det ikke ITFs minstestandarder som ligger til grunn for boikottvarselet. Bakgrunnen for boikottvarselet skyldes derimot at NMU mener skip under bekvemmelighetsflagg, ved hjelp av et mye lavere hyrenivå enn det norske, driver urettferdig konkurransevirksomhet i norske farevann og på norsk kontinentalsokkel gjennom sosial dumping til fortrengsel for norske sjømenn og til skade for utenlandske sjømenn. Retten finner grunn til å bemerke at boikottinstituttet ikke tidligere har vært benyttet til å presse frem et norsk hyrenivå for mannskap om bord på skip under bekvemmelighetsflagg. Det som finnes av rettspraksis på dette området gjelder utelukkende tilfeller hvor formålet med boikotten har vært å oppnå en tariffavtale i tråd med ITFs avtalestandarder som tar sikte på er å utjevne lønns- og arbeidsvilkårene mellom mannskaper på forskjellige kategorier skip i internasjonal skipsfart. Det er ikke anført at saksøkerne har opptrådt i strid med norsk lovgivning. Hvorvidt norske sjøfolk bør beskyttes mot det som betegnes som en urettferdig konkurranse fra utenlandskregistrerte skip med et mannskap som har et lavere hyrenivå enn det norske, er et spørsmål som etter rettens syn mest naturlig hører under lovgiver å ta stilling til. Det er heller ikke gitt at bestemmelsen i boikottloven 2 er særlig egnet til å trekke opp grensene på dette området. Hvorvidt en boikott skal anses som rettsstridig eller rettmessig skal etter denne bestemmelsen avgjøres etter en vurdering av flere rettslige standarder som ikke er spesielt klare. Retten viser i denne forbindelse til Henning Jakhelln, Boikott av skip under bekvemmelighetsflagg (1986), side 12, hvorfra hitsettes: Bestemmelsen preges av flittig bruk av rettslige standarder, hvor lovgiver ikke har utpenslet de enkelte detaljer, men malt med svært så bred pensel, for å ikke si kost. Det må også være tillat å bemerke at det ikke bare er slik at standardformuleringene medfører at løsningen av konkrete rettsspørsmål kan by på en sammensatt og vanskelig skjønnsmessig avgjørelse, men til dels er standardformuleringen så løs at selv ikke skjønnstemaet fremstår som noenlunde klart. Retten finner uansett at den varslede boikottaksjon i dette tilfelle vil være rettsstridig etter boikottloven 2 bokstav c. Bestemmelsen har følgende ordlyd: TVI-OTIR/03

13 Boikott er rettstridig: når den vil skade vesentlige samfunnsinteresser eller virke utilbørlig, eller når det ikke er noe rimelig forhold mellom den interesse som skal fremmes ved boikotten og den skade som den vil føre med seg. I Norsk Lovkommentar 2008 note 16 står det blant annet følgende om bestemmelsen: "Bestemmelsen er en "sekkebestemmelse" og gir anvisning på hvor grensen for handlefrihet generelt går på dette området. Den omfatter de tilfellene der boikott misbrukes som kampmiddel, se Ot.prp. kap V s. 15. Hvorvidt det foreligger et misbruk sees delvis fra samfunnets side, delvis fra den boikottedes side. Det må foretas en avveining hvor det som ønskes oppnådd ved boikotten veies opp mot dens skadevirkninger for den som boikottes og for samfunnet i sin alminnelighet. Momenter som fare av tap av arbeidsplasser, fare for alvorlige økonomiske skadevirkninger og hvorvidt den boikottede har brutt avtale- er lovbestemmelser er her relevante." Etter rettens syn vil det virke utilbørlig å bruke boikottinstituttet til å fremtvinge et norsk hyrenivå i dette tilfelle. Det legges i denne forbindelse vekt på at modellavtalene som ble fremforhandlet av NMU og Norges rederiforbund fra 2004 til 2009 baserte seg på hyrenivået i ITFs standardavtaler. Kravet som NMU nå har stilt, om et norsk hyrenivå, avviker markant fra den praksis som tidligere har vært etablert i forhold til offshorerederier som er eiere av skip under bekvemmelighetsflagg. Ved anbudet og inngåelsen av kontraktene med Kystverket baserte saksøkerne seg også på den praksisen som tidligere var etablert, herunder på det hyrenivået som fremgikk av de tidligere modellavtalene. Retten finner derfor ikke grunn til å betvile at en økning av hyrene til norsk nivå vil innebære at reders forutsetninger for inngåelse av kontraktene med Kystverket ikke lenger er til stede, og at rederne som følge av dette vil bli påført ikke ubetydelig økonomiske skadevirkninger. Retten kan heller ikke se at NMU på noen måte har dokumentert at det ble gitt noe rimelig forhåndsvarsel til aktørene i markedet i forhold til det nye hyrekravet som NMU ønsket å innføre. Kravet om et norsk hyrenivå, som ble stilt i forhandlingene med rederiene og Norges Rederiforbund, bærer etter rettens syn også preg av å være et diktat fra NMUs side. Dersom dette kravet ikke ble oppfylt, ville rederiene risikere boikottaksjoner. Som tidligere nevnt er det norske hyrekravet over tre ganger så høyt som hyrenivået i ITF Offshore Standard Collective Agreement / Modellavtalen for Etter bevisførselen kan retten for øvrig ikke se at NMU under forhandlingene var villig til å forsøke å få til en gradvis økning av hyrenivået, men at NMU ønsket en full tilnærming til et norsk hyrenivå med en gang. Det bemerkes dessuten at kravet om et norsk hyrenivå også synes å gi saksøkerne liten forutberegnelighet ettersom NMU har kommet med forskjellige angivelser av hva dette utgjør. I det første utkastet som NMU oversendte til Norges Rederforbund den TVI-OTIR/03

14 2. desember 2009 var eksempelvis månedelig bonus for Ch.eng angitt til US$ I Addendumet som var vedlagt e-posten fra NMU til Troms Offshore AS den 10. desember 2009 var månedelig bonus for Ch.eng økt til US$ 8 709, og i boikottvarselet av 19. mars 2010 var månedelig bonus for Ch.eng ytterligere økt til US$ Etter en samlet vurdering, og med vekt på ovennevnte momenter, finner retten det klart at en boikott vil virke utilbørlig i dette tilfelle. Retten anser for øvrig at det heller ikke er noe rimelig forhold mellom den interesse som skal fremmes ved boikotten og den skade som den vil føre med seg. I tillegg til de økonomiske skadevirkningene som saksøkerne vil bli påført vil en boikott etter rettens vurdering også kunne skade vesentlige samfunnsinteresser. De to skipene inngår i slepeberedskapstjenesten i Nord- Norge på oppdrag fra Kystverket. I en artikkel av 9. desember 2009 på kystverket.no står det blant annet følgende om dette: Slepeberedskapstjenesten for Nord-Norge består i patruljering/beredskap ut til etablerte trafikkseparasjonssoner i internasjonalt farvann. Slepefartøyene dirigeres fra Kystverkets maritime trafikksentral i Vardø i henhold til risikobilde. Det styrende for tjenesten er trafikken med oljetankere til og fra Russland i norskehavet og Barentshavet. Prosessfullmektigen til de saksøkte opplyste under prosedyren at det kan være aktuelt å stanse en av de to slepebåtene, og at Kystverket i så fall må innrette seg etter at de ikke har begge slepebåtene i beredskap. Det ble i denne forbindelse vist til Sola Havn-dommen i Rt Retten legger til grunn at Kystverket allerede har vurdert hvor mange slepebåter det er nødvendig å ha i beredskap, hvilket er en sikkerhetsvurdering som retten vanskelig kan overprøve. Det kan derfor ikke ses bort fra at beredskapen heller ikke vil være tilstrekkelig forsvarlig dersom Kystverket ikke får disponere en av de to slepebåtene, herunder hvis det skulle oppstå en ulykke hvor det er nødvendig å raskt sette inn all den beredskapen som det er forutsatt at man har. Slik retten ser det vil en boikott derfor også svekke sikkerheten på sjøen for både personer og miljø. Retten anser videre at Sola Havn-dommen i Rt ikke har noen overføringsverdi til nærværende sak. Høyesterett la i den dommen til grunn at skip kunne anløpe andre havner i området, og fant derfor at en boikott overfor Stavanger Havnelager AS ikke ville føre til vesentlige samfunnsmessige forstyrrelser. Situasjon stiller seg imidlertid annerledes i dette tilfelle ettersom Kystverket kun disponerer over de slepebåter hvor det er inngått kontrakt med de aktuelle rederier etter en avholdt anbudskonkurranse. Det bemerkes videre at boikotten i dette tilfelle primært fremstår å være en aksjon for å beskytte norske sjøfolk mot konkurranse fra utenlandske mannskap som har en vesentlig TVI-OTIR/03

15 lavere lønn. Det er forståelig at NMU ønsker å beskytte norske sjøfolks arbeidsplasser. Retten anser imidlertid at det i dette tilfelle ikke kan sies å være noe rimelig forhold mellom den interesse som skal fremmes ved boikotten, og den skaden som den vil føre med seg. Retten legger i denne forbindelse særlig vekt på de skadevirkninger som er nevnt ovenfor, samt det forhold at et norsk hyrekrav også er tre ganger så høyt som hyrenivået i ITF Offshore Standard Collective Agreement / Modellavtalen for Ettersom retten har kommet til at den varslede boikottaksjon er rettstridig etter boikottloven 2 bokstav c, er det ikke nødvendig for retten å ta stilling til de øvrige bestemmelsene i 2 bokstav a og d som også er påberopt av saksøkerne. Det vil etter dette bli avsagt dom hvor de saksøkte forbys å iverksette boikott mot skipene Ocean Supplier og North Crusader som varslet 19. mars Når det gjelder den midlertidige forføyningen vil det bli avsagt kjennelse med samme resultat som gjelder frem til det foreligger en rettskraftig avgjørelse i hovedsakene. Det vises her til at saksøkerne har sannsynliggjort kravet, at den varslede boikott er rettstridig. I et slikt tilfelle har de saksøkte for øvrig ikke bestridt at også vilkåret om sikringsgrunn vil være oppfylt. Retten finner det også klart at det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven 34-1 første ledd bokstav b, idet det anses nødvendig med et midlertidig forbud mot den varslede boikott for å avverge slike vesentlige skadevirkninger som er nevnt ovenfor i rettens premisser. Det midlertidige forbudet vil heller ikke være uforholdsmessig, jf. tvisteloven 34-1 annet ledd. Sakskostnader Saksøkerne har vunnet saken, og de har da etter hovedregelen i tvisteloven 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Retten har vurdert unntaksbestemmelsen i 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita de saksøkte for erstatningskravet. Advokatfullmektig Anders Evje har fremlagt saksomkostningsoppgaver hvor det kreves dekket salærutgifter med kr i hver av sakene, totalt kr I begge sakene er det angitt at kr referer seg til hovedsaken, mens kr referer seg til begjæringen om midlertidig forføyning. Advokat Sigmund Berg har på vegne av de saksøkte reist innvendinger mot saksomkostningsoppgavene til advokatfullmektig Evje, idet det gjøres gjeldende at utgiftene som kreves dekket går utover det som kan anses som nødvendig og rimelig. Retten bemerker at det ved nødvendighetsvurderingen av de angitte sakskostnader skal legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven 20-5 første ledd. De to sakene, som er forent til felles behandling, er TVI-OTIR/03

16 likeartede og har reist akkurat de samme rettslige spørsmål. Advokatfullmektig Evje har videre vært prosessfullmektig for saksøkerne i begge sakene. I de to sakene er det krevd dekket salærutgifter med til sammen kr for arbeid frem til og med stevning/begjæring om midlertidig forføyning. Kravet kan synes noe høyt. Stevningen og begjæringen (som er nærmest likelydende i de to sakene) er på 24 sider og inneholder mye argumentasjon, hvilket nok må ses i sammenheng med at saksøkerne også begjærte kjennelse om midlertidig forbud uten avholdelse av muntlig forhandling, jf. tvisteloven 32-7 annet ledd. Dersom dette salærkravet aksepteres må det imidlertid etter rettens syn også forutsettes at det videre arbeid med saken ikke trengte å være så omfattende. I de to sakene er det likevel krevd dekket salærutgifter med til sammen kr for arbeid fra stevningen/begjæringen og frem til start av hovedforhandlingen. Etter rettens syn er dette vesentlig for høyt i forhold til hvilke utgifter som kan anses som nødvendige i saken. Etter en samlet vurdering finner retten at nødvendige sakskostnader i de to sakene skjønnsmessig kan settes til totalt kr Disse kostnadene fordeles videre likt på de to sakene (kr på hver av sakene). Når det gjelder den nærmere fordeling av sakskostnadene på kr i forhold til hovedsaken og begjæringen om midlertidig forføyning, finner retten at kr passende kan fordeles på hovedsaken, mens fordeles på begjæringen om midlertidig forføyning. DOMSSLUTNING I sak nr TVI-OTIR/03 1. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette boikott mot Ocean Supplier som varslet 19. mars Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund betaler in solidum nittitusen kroner i sakskostnader til Oceanlink Supply Ltd og Troms Offshore AS innen 2 to uker fra dommens forkynnelse. I sak nr TVI-OTIR/03 1. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette boikott mot North Crusader som varslet 19. mars Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund betaler in solidum nittitusen kroner i sakskostnader til Nor Supply Offshore AS og Troms Offshore AS innen 2 to uker fra dommens forkynnelse TVI-OTIR/03

17 KJENNELSESSLUTNING I sak nr TVI-OTIR/03 1. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette boikott mot Ocean Supplier inntil det foreligger en rettskraftig avgjørelse i hovedsaken. 2. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund betaler in solidum trettitusen kroner i sakskostnader til Oceanlink Supply Ltd og Troms Offshore AS innen 2 to uker fra kjennelsens forkynnelse. I sak nr TVI-OTIR/03 1. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund forbys å iverksette boikott mot North Crusader inntil det foreligger en rettskraftig avgjørelse i hovedsaken. 2. Det Norske Maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffiserforbund betaler in solidum trettitusen kroner i sakskostnader til Nor Supply Offshore AS og Troms Offshore AS innen 2 to uker fra kjennelsens forkynnelse. Retten hevet Jonas Petter Madsø Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges TVI-OTIR/03

18 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten TVI-OTIR/03

19 Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg TVI-OTIR/03