Avrusningsterapeuten sto på fortauet ved bagasjeutleveringen.

Transkript

1 en Avrusningsterapeuten sto på fortauet ved bagasjeutleveringen. Hun røyket og helte i seg Red Bull. For en ironi. Kvinnen som hadde lovet å få Barbaras datter ut av rusavhengigheten, satt tydeligvis fast i en del avhengighet selv. Barbara vurderte å kjøre forbi henne og bare la henne ta neste fly tilbake til avrusningsklinikken hun var leder for. Hun kunne finne ut av dette selv låse Emily inne på rommet, ta bilnøklene fra henne, og tvinge henne til å holde seg nykter. Men hadde hun ikke allerede forsøkt dette? Til tross for Barbaras mest iherdige forsøk på å gjøre om hjemmet deres til en lukket institusjon, klarte Emily likevel å snike seg ut og bli høy. Hvordan kunne dette skje? Den velkjente klumpen brant i magen til Barbara idet hun svingte opp foran fortauet og vinket til kvinnen. Det måtte være henne det lange røde skjørtet, den hvite blusen, akkurat som hun hadde beskrevet. Antrekket fikk henne til å se mer ut som en collegestudent enn en som kunne følge en hardhudet narkoman tvers over kontinentet. Hva om Emily satte seg til motverge? Hvordan skulle denne spinkle skapningen kunne takle henne? Barbara stanset inntil fortauskanten og dro i spaken under dashbordet, så bagasjelokket spratt opp. Hun kom seg ut av bilen og tvang fram et smil. «Hei, er det Trish?» «Ja da, det er meg.» Kvinnen lot sigaretten falle ned på asfalten og stumpet den med sandalsålen. Hun rakte hånden mot Barbara. «Trish Massey.» 7

2 «Barbara Covington.» Barbara kastet et blikk på den lille bagen på bakken. «Er det alt du har med deg?» «Jepp, jeg skal ikke bli her så lenge.» Hun plukket opp bagen til Trish og satte den i baksetet, mens Trish tok plass i bilen. Selv satte hun seg ved rattet igjen. Bilen som hun nettopp hadde frisket opp med luktfjerner, dunstet plutselig av sigarettrøyk. «Hvordan gikk reisen?» «Den gikk helt ordinært for seg, og det er jo alltid en god ting.» Trish smilte bredt. «Så, hvor var det du sa til Emily at du skulle?» «På et møte i AA.» «Og det synes hun er ok?» Barbara lo lett. «Å ja, da. Hun liker seg godt når jeg tar meg av problemene hennes. Hun ville vært svært fornøyd hvis alle hun kjente gikk på møter og ut av sitt gode skinn for hennes skyld. Hun simpelthen elsker å la oss leke Hva-skal-vi-gjøre-med-Emily-leken.» Der gjorde hun det igjen. Øste bitterheten sin utover et helt fremmed menneske. «Det er fint med møter,» sa Trish. «Har du egentlig vært på noen?» Barbara kjørte ut fra ankomstparkeringen og satte kursen mot rampen som ville føre dem ut fra flyplassområdet og inn i Jefferson City. «Mange. Jeg har jobbet meg gjennom arbeidsbøkene og gått gjennom de tolv skrittene, som om det var jeg som hadde problemer her. Jeg har gjort alt de har bedt meg om. Men hun er fortsatt stoffmisbruker.» «AA-møter er til for å hjelpe deg til å takle det, ikke for å gi deg en slags hemmelig kode som gjør din kjære nykter igjen.» Barbara visste det nå. Hun hadde gått på noen få møter, og håpet at hun ville lære hva som kunne hjelpe Emily. Da hun ikke fikk de svarene hun ønsket seg, hadde hun mistet interessen. Hun ville ikke få tilbake helsen, før datteren hennes var blitt reddet. Det var underlig, en kvinne som ikke kunne være mer enn tretti, 8

3 skulle nå gi råd til Barbara. Og hvem var Trish, som skulle veilede en attenåring? Emily ville kaste ett eneste blikk på henne, og forkaste rådene hennes tvert. Hva tenkte hun på? Kanskje alt dette ble helt feil. «Du gjør det eneste rette,» sa Trish, som om hun hadde lest Barbaras tanker. Barbara ville ikke gråte foran en fremmed. Hun kjørte en stund i taushet, mens hun stirret på baklyktene til bilen foran dem. Til slutt brøt hun stillheten. «Da Emily skulle begynne på førskolen, oppsøkte jeg hele fjorten skoler. Jeg intervjuet lærere og tilbrakte til og med en dag med henne på den eneste skolen jeg likte, for å se hvordan hun klarte seg der.» «Det synes jeg ikke var rart at du gjorde. Jeg ville antagelig gjort akkurat det samme hvis jeg hadde hatt barn.» «Dette er ingen lett sak, å sende henne til et slikt sted, halvveis over kontinentet. Men jeg var nødt til å handle raskt. Det var ikke tid til de forsiktige, veloverveide undersøkelsene. Jeg skulle ha vært mer forberedt da ting skled ut.» «Du nevnte på telefonen at hun hadde stjålet penger?» «Ja. Det var ikke første gang, men hun har aldri tatt så mye før. Fire hundre dollar, rett ut fra kontoen min. Hun tok kredittkortet fra vesken min. Brukte alt på stoff.» «Hvordan vet du det?» Barbaras fingre strammet seg om rattet. «Fordi hun ikke kom hjem før etter tre dager. Jeg fant henne helt utmattet hjemme hos en venn. Jeg fikk henne hjem, og mens hun sov, lette jeg gjennom tingene hennes. Fant noen kredittkort hun hadde brukt i sin fars navn. John, mannen min, døde for fem år siden.» Barbara gjorde en pause, hun ventet å høre et gisp fra Trish, men det kom ikke. Hun antok at dette var kjent stoff for henne. «Du måtte gripe inn,» sa Trish. «Det høres ut som livet hennes har kommet helt ut av kontroll.» 9

4 Barbaras eget liv var ute av kontroll nå. Først hadde Johns kreftsykdom ødelagt det idylliske livet deres. Da han døde, svømte hun i en sorg så dyp, at den nesten druknet henne. Det å være en førti år gammel enke med to barn, var den neste avgrunnen hun slepte seg gjennom. Men nå var altså Emilys stoffmisbruk mer enn hun kunne klare. «Du kommer ikke til å bli skuffet over programmet vårt,» sa Trish. Barbara tittet bort på henne. «Hun vil bli sperret inne der, ikke sant? For hvis hun ikke blir det, kommer hun til å rømme. To ganger tidligere har jeg forsøkt behandling den første gangen rømte hun etter bare én uke. Den andre gangen smuglet hun inn stoff og ble kastet ut.» «Vi låser dem ikke inne, men hun kommer til å bli passet på. Ikke vær redd, dette gjør vi hele tiden. Hun kommer til å ha det greit sånn sett.» Komfort var ikke det Barbara var mest opptatt av, selv om hun jo ikke ville at Emily skulle lide noen nød. Hun bet seg på innsiden av kinnet idet hun svingte ut på hovedveien med kurs for hotellet, der hun hadde reservert rom til Trish. Hun skulle nå pøse inn tretti tusen dollar til Road Back-senteret. Disse pengene hadde hun fått ut på det andre pantelånet på huset. Men at det var dyrt, garanterte ikke nødvendigvis for at det var godt. Selv de beste avrusningsklinikkene hadde lave bedringstall å skilte med. Hun skulle ønske at Trish vekket mer tillit. «Du virker veldig ung. Hvordan hadde det seg at du ble eier av Road Back?» Trish tvinnet en hårlokk bak øret. «Jeg er selv tidligere rusavhengig. Jeg ble frisk på Road Back, og etter avgangseksamen ble jeg boende og fikk jobb der. I fem år nå har jeg holdt på som avrusningsterapeut. For et par år siden ville lederne der pensjonere seg, så jeg bestemte meg for å kjøpe stedet. Jeg klarte ikke tanken på at det skulle legges ned. Det sier litt om hvor stor tro jeg har på opplegget.» Barbara begynte å kjenne seg litt tryggere. Hun ønsket hun kunne dra dit selv, for å sjekke at alt de reklamerte for virkelig var sant men da hun først hadde bestemt seg for å gripe inn i situasjonen til Emily, 10

5 hadde det ikke vært tid nok til at hun kunne ta turen over for å forsikre seg om at det var bra nok. Tok hun seg tid til å vente, risikerte hun at Emily ville bli arrestert. Dessuten visste Barbara at hun ikke kunne følge Emily dit selv. Nei, det var nødvendig med profesjonell hjelp, en person som kunne overbevise Emily om å dra. Derfor måtte Trish bli den som skulle følge henne til Road Back. Barbara skulle sende datteren sin til et ukjent sted, med en kvinne hun ikke kjente. Emily måtte møte denne utfordringen helt alene og bli på Road Back i nitti dager. Emily hadde en gang vært fan av Hello Kitty. Nå samlet hun på bilder av Amy Winehouse, den berømte rusavhengige sangeren, med hiten som handlet om å unngå å havne på «rehab». Barbara elsket fremdeles Emily med en kjærlighet så smertefull, at den verket i henne natten lang, og hindret henne i å sove. Men hun syntes ikke mye om kvinnen som nå skulle ta hennes plass. Om bare denne institusjonen og de som jobbet der, kunne drive avhengigheten ut av datteren og la henne komme hjem igjen i sin opprinnelige tilstand som frisk... Det ville være et mirakel. Men hva om det mislyktes? Hva om kaos og galskap var og ble alt Emily evnet? Mens hun tvang tårene tilbake, tok hun av til veien som ledet hjemover. Der så hun skiltet til Hamton Inn lyse opp. «Jeg håper rommet ditt er greit. Jeg har jo alt sjekket deg inn.» Barbara rakte nøkkelkortet til Trish. «Det blir sikkert helt fint. Du skulle ha sett noen av de stedene jeg har måttet overnatte på.» Idet Barbara svingte inn på parkeringsplassen, flyttet Trish på seg i setet, slik at hun kunne se på henne. «Vel, du skrev brevene?» «Ja.» Hun parkerte bilen og dro konvoluttene opp av vesken. «Her er de.» Trish tok imot og skrudde på lyset i taket. «Og hvem er Lance?» «Sønnen min. Han er fjorten. Det er bare oss.» 11

6 «Begynte Emily å få problemer da faren hennes døde?» «Ikke med én gang, men det var tøft for oss alle å miste John. I løpet av året som fulgte ble hun med i en dårlig gjeng.» Hun tidde litt og så rett på Trish. «Jeg vil at du skal vite at vi ikke er slik. Det fantes aldri alkohol i hjemmet vårt. Jeg har tatt henne med i kirken hver søndag i hele hennes liv...» Stemmen sviktet. Trish hadde sikkert hørt den samme historien fra utallige foreldre før. «Det er ikke din feil.» Så hvem sin feil var det da? Barbara knep leppene sammen og lot Trish trekke slutningen. Endelig så Trish opp. «Kommer noen andre til å støtte opp om henne i programmet? Besteforeldre?» «De bor for langt unna, og er ikke i form. Jeg har ikke informert dem om alt dette, det ville ta livet av dem.» «Venner, da? En sjef? Lærere?» «Emily droppet ut av skolen for flere måneder siden. Sluttet i avgangsåret, et halvt år før eksamen, så det finnes ikke noen lærere rundt henne. Vennene hennes er akkurat som henne. De er ikke interessert i å få henne nykter. Og hun mistet jobben sin for tre uker siden. Har ikke vært nykter nok til å få skaffet seg noe annet, så det finnes nok ingen sjef som kan nå inn til henne.» Barbara stirret på Trish i den mørke bilen. «Er det et problem at det bare er sønnen min og meg?» «Nei da, vi kan arbeide ut fra det.» Trish rakte henne brevene. «Dere har jobbet godt med dem, begge to. Her har dere fortalt henne hva rusavhengigheten hennes gjør med familien, hvordan dere ser at hun er i ferd med å ødelegge seg selv, og hva dere nå ber henne om å gjøre. Hovedsaken er at dere holder dere til planen og til den reaksjonen hun får, dersom hun nekter å reise. For å få til en forandring i henne, må dere være villige til å kaste henne ut nå, så hun skjønner at dette er eneste vei tilbake.» Barbara var taus. Hun hadde tumlet med disse tankene i månedsvis nå, og ligget våken de tre siste nettene og tryglet Gud om å gi henne 12

7 en utvei. Hvorfor kunne han ikke stige ned og befri Emily, før Barbara måtte sende henne bort til noen som kunne hjelpe, eller kaste henne på gaten? «Er du klar for dette? Å kaste henne ut hjemmefra, hvis hun nekter å reise med meg?» Barbara svelget. «Jeg vet ikke. Jeg vet at jeg burde gjøre det, men det føles som å gi opp. Hun kommer sikkert til å dø.» «Eller så vil hun nå bunnen og bestemme seg for å søke hjelp.» Barbara lurte på hva det egentlig ville si å nå bunnen. Bildet som alltid dukket opp i hodet hennes, var en blodig og ødelagt kropp som lå der etter et fall fra en tjue etasjers bygning. «Jeg har forsøkt å være tøff med henne. Den tredje gangen hun ble arrestert for å ha kjørt i ruspåvirket tilstand, dømte de henne til tre ukers arbeidstjeneste på en ungdomsanstalt. Jeg kausjonerte henne ikke ut derfra. Det var de hardeste tre ukene i mitt liv.» «Men det skremte henne ikke tilstrekkelig.» «Nei, hun begynte å ruse seg uken etter at hun slapp ut.» «Trodde du virkelig at det ville forandre henne?» «Jeg hadde håpet det. Hvilken hjelp ville det være i å lide slik hun gjorde der i fengselet, hvis det ikke forandret henne?» «Snakker du om din egen lidelse, eller hennes?» Barbara så på Trish. «Begges.» «Igjen tar du vanskelige beslutninger, fordi du forventer at dette skal få henne til å forandre seg. Du må endre måten du tenker på. Hvis hun nekter å dra i morgen, og du kaster henne ut, gjør det fordi du og sønnen din nekter å delta i selvutslettelsen hennes. Gjør det for å beskytte din og Lance sin mentale og følelsesmessige tilstand. Få henne til å forstå at dere har kommet til veis ende, at dere ikke holder ut mer.» Barbara lente hodet tilbake i setet. «Hun er nødt til å bli med deg. Sånn er det bare.» Trish strakte seg over seteryggen og fikk tak i baggen sin. «Noen ganger er det slik at de faktisk ønsker å få behandling,» sa hun. «Du 13

8 aner ikke hvor utrolig lei de er av den endeløse runddansen de er fanget i. Stadig på jakt etter mer penger for å få seg en ny rus, de tenker ikke på annet mens de er i våken tilstand. Og aldri blir de så speedet som de har drømt om å bli. De fortsetter å løpe i den forferdelige tredemølla bare for å få føle seg normale, eller det de tror det er å være normal. Tror du hun er kommet til det punktet nå?» «Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg håpet du kom hit for å overbevise henne, selv om hun ikke vil ha hjelp.» «Alt jeg kan gjøre, er å forsøke.» Hva skulle så disse ekstrautgiftene på tretusen fem hundre dollar dekke? Gratis ferie for denne kvinnen her? «Hun må bli med deg. Hvis ikke, ender hun i fengsel.» «Eller dør.» Død. Nei, Barbara ville ikke overleve å begrave enda en av sine kjære. «Jeg kan ikke la det skje. Dette må bare fungere.» «Jeg skal gjøre alt jeg kan. Hun lider jo av en sykdom.» Barbara kjempet mot trangen til å protestere. Hun hatet disse AAordene, som sykdom og tilbakefall. Som om det var et virus Emily var blitt smittet av et eller annet sted. Likevel kunne hun jo ikke nekte for at Emily var syk. Trish åpnet bildøren. «Når henter du meg i morgen?» Barbara forsøkte å tenke. Flyreisen hun hadde booket for Emily og Trish var klokken tre om ettermiddagen, og det de nå planla, kunne ta timevis. De måtte starte tidlig. «Klokken åtte i morgen tidlig. Jeg skal vekke henne mens du er der.» «I kveld er det helt nødvendig at du setter bilen hennes hos noen venner av deg. Parker den der, og gjem nøklene. Når den ikke står i oppkjørselen, kan hun ikke overtale deg til å få nøklene. Hvis hun drar avgårde, må det bli uten bil.» Det ville ikke by på noe stort problem for Emily. Det ville ikke ta mange minuttene før hun fikk en av ruskameratene til å stille opp. «Forhåpentligvis vil forholdet til deg og broren hennes være nok til 14

9 å få henne motivert til å bli med meg. Og jeg skal gjøre min del for å få henne til å øyne mulighetene i planen.» Hun tok opp sigarettpakken og fisket ut en røyk. «Det skal gå bra. De fleste gangene jeg henter noen hjemme, går det greit.» «Men noen garanti er det ikke.» «Nei, jeg er redd for det.» Barbara måtte altså betale henne, uansett om Emily lot seg overtale til å reise eller ikke. Det måtte bare gå. Kreftene hennes var i ferd med å forsvinne.