FORORD. Planen ble sendt til høring til en rekke instanser våren 1995 og behandlet i Hole kommunestyre i oktober 1995 med følgende vedtak:

Transkript

1 FORORD I alt sju norske "prøvekommuner" har utarbeidet lokale handlingsplaner for biologisk mangfold. En av disse kommunene er Hole. Kommunen ble med i et prosjekt i regi av Miljøverndepartementet våren En lokal handlingsplan skulle ferdigstilles innen Utkast til handlingsplan ble oversendt Miljøverndepartementet i januar Pga. den korte tidsfristen var det ingen politisk prosess under utarbeidelsen av planen. Miljøverndepartementet gav visse retningslinjer om hva planen måtte inneholde. Forøvrig fikk kommunen relativt frie tøyler vedr. rapportens innhold. Kommunen fikk tilført kr ,- til å utarbeide handlingsplanen. Biologisk mangfold er alt liv rundt oss. Det er grunnlaget for vår eksistens. Hva er mer naturlig enn kommunene legger opp en strategi for hvordan vi skal ta forvalte mangfoldet slik at kommende generasjoner minst kan få de samme livsbetingelser som det vi har? Hole kommune har et særdeles rikt natur- og kulturlandskap. Særlig 30 siste årene har mennesket påvirket naturen og livet der på en helt annen måte enn tidligere. Veiutbygging, annen utbygging og forurensninger til Steinsfjorden er eksempler på dette. Det er derfor viktig å ha god kunnskap om hvilke naturverdier en finner i kommunen. Det vil kunne gi en bedre forvaltning. Miljøvernrådgiver har vært ansvarlig for utarbeidelsen av rapporten I tillegg er det engasjert fagpersonell til å utarbeide oversikter over fauna og flora, kulturlandskap og setermiljø samt et konkret prosjekt på biologisk mangfold i grunnskolen. Følgende personer har vært engasjert til å arbeide med delutredninger: Kulturlandskap og setermiljø: Hilde Bendz og Ottar Riis Strøm Botanikk: Arvid Næss Biologisk mangfold i grunnskolen: Eirin D. Mathiesen, Torun Bratli Nilsen og Jens Aabel. Landbrukskontoret ved jordbruksjef Åge Geir Hanssen og skogbruksjef Hans Bergan har bidradt med data til landbruksdelen. Norsk ornitologisk forening v. Viggo Ree og Kent Myrmo har gitt opplysninger om fugl, Kjell Sundøen om fiske og Jan Fredrik Hornemann om vilt. Samtlige takkes! Sydlige del av Ringerike og Hole står i en særstilling når det gjelder naturfaglige og geologiske publikasjoner. Det har vært umulig å gå i dybden i dette enorme datagrunnlaget. Mange elementer er ikke omtalt, eller kun såvidt berørt. Likevel er rapporten omfattende. Det er å håpe at den kan bli lest og brukt av mange. Her finnes mye kunnskap om ei bygd med en helt særegen natur og kultur. Planen ble sendt til høring til en rekke instanser våren 1995 og behandlet i Hole kommunestyre i oktober 1995 med følgende vedtak: 1. Hovedlinjene i planen innarbeides i arbeidet med revisjonen av kommuneplanen. 2. Det legges særlig vekt på å spre kunnskap om biologisk mangfold til innbyggerne i Hole og innarbeide dette på alle nivå i forvaltningen. 3. Det endelige dokumentet rettes opp i forhold til de merknader som er kommet inn. Hovedmålene og delmålene i utkastet til handlingsplanen vedtas som retningsgivende for arbeidet med biologisk mangfold i Hole. 4. Rapporten og de aktuelle tiltakene gjennomgås i plan- og ressursstyret. Administrasjonen får i oppgave å samordne de tiltakene som kan gjennomføres i Kommunestyret ber om at skoleadministrasjonen legger vekt på arbeidet med biologisk mangfold i skolene, jfr. konkret undervisningsopplegg som er utarbeidet. Hole juni 1996 Roar Hammerstad rådmann Frode Løset miljøvernrådgiver

2 INNHOLD 1. BAKGRUNN Hva er biologisk mangfold? Biologisk mangfold i verden, i Norge, i Hole Hvorfor vektlegge biologisk mangfold 7 2. NATURGRUNNLAGET I HOLE Geologi Betydning for biologisk mangfold 9 3. HVA ER SPESIELT I HOLE? BESKRIVELSE AV HOVEDØKOSYSTEMENE I HOLE Skog Status Krokskogen Skogområdene i Holebygda Øyene i Steinsfjorden og Tyrifjorden Status for miljøhensyn i skog Myr Kulturlandskap Historisk utvikling av kulturlandskapet i Hole Kulturlandskap og mangfold Beskrivelse av kulturlandskapet i Hole; Røysehalvøya Steinsletta med kalkfuruåser Borgenmoen - Løken - Gjesvalåsen Østsida av Steinsfjorden og Tyrifjorden Forslag til tiltak og virkemidler for grunneier Status for seterområder på Krokskogen Vann Status Biologisk mangfold i bolig- og tett-stedsområder ARTER OG ARTSGRUPPER 44 2

3 5.1 Plankton, alger og høyere vegetasjon i vann Fisk Fiskebestandene i Tyrifjorden og Steinsfjorden Fiske Fugl Fuglearter i skog og kulturlandskap Områder av særlig betydning for vannfugl i Hole kommune Pattedyr Andre dyrearter Planter Truede og sårbare arter i Hole kommune AKTØRER, TRUSLER OG UTFORDRINGER Forvaltning av vernede områder Arealplanlegging og forvaltning utenom verneområdene Statlige samferdselsmyndigheter Kommunale instanser Næringsliv, reiseliv, andre Frivillige organisasjoner MÅL OG TILTAK STRATEGIER FOR OPPFØLGING Konsekvenser for arealforvaltning Forslag til oppfølging 71 9.LITTERATUR: VEDLEGG 74 3

4 1. Bakgrunn Biologisk mangfold omfatter mangfoldet av liv rundt oss. Hole kommune deltok i som prøvekommune for å utarbeide en lokal handlingsplan for biologisk mangfold. Som en oppfølging av internasjonale avtaler, er Norge pålagt å utarbeide en nasjonal handlingsplan for biologisk mangfold. I miljøvernplanen for Hole, som ble vedtatt , er arbeidet med biologisk mangfold valgt som ett av satsingsområdere. I arbeidet med en lokal plan i Hole, har en valgt å legge vekt på følgende: Hva er biologisk mangfold i Hole? Status for det biologiske mangfoldet. ### Hvilke aktører påvirker det biologiske mangfoldet? ### Har aktørene noen strategi for å ta vare på det biologiske mangfoldet? Forslag til mål og tiltak. Mangfold er: Genetisk mangfold dvs. mangfold innen samme art (eks. ulike laksestammer) Artsmangfold dvs. mangfoldet av ulike arter Mangfold av leveområder eller økosystemer (eks. fjell, skog, vann). Enklere sakt er biologisk mangfold eller livsmangfold, alt liv som finnes rundt oss, både ute i naturen og i bymiljøene. Dette mangfoldet kan vi ikke klare oss uten. Det er grunnlaget for alle livsbærende økologiske prosesser som regulerer klima, jordsmonn, bestøver planter, renser vann og luft, og gir oss mulighet til å utnytte biologiske prosesser. Av denne grunn ønskes også en plan for å si noe om hvordan vi kan ta vare på og/eller utvikle mangfoldet av liv rundt oss. Ofte snakkes det om bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Bærekraftig utvikling er "å sikre behovene i dag uten å gå på akkord med kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov". En lokal bærekraftig utvikling er også innbakt i formålsparagrafen i den nye kommuneloven. Fra biodiversitetskonferansen i Rio: 1.1 Hva er biologisk mangfold? Naturen rundt oss er biologisk mangfold. Blomsterengene, fuglelivet i Steinsfjorden, insektene i sommerkvelden, bekkene, de grønne flekkene i våre boligområder. Alle inneholder de et større eller mindre mangfold av levende organismer. Dette er en del av det biologiske mangfoldet. -det brenner i livets bibliotek (regnskogene) -utryddelse av arter og økosystemer skyldes i vår tid i alt overveiende grad, menneskelig aktivitet. -artsmangfoldet har stor verdi for menneskets liv på jorda -styres verden av biologiske analfabeter? -jordens biologiske mangfold trues, arter forsvinner hvert år! 4

5 1.2 Biologisk mangfold i verden, i Norge, i Hole Verden Ved FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ble det lagt fram en "Konvensjon om biologisk mangfold". Konvensjonen er den første globale avtale om bevaring av biologisk mangfold gjennom vern og bærekraftig bruk. Konvensjonen slår fast at livsmangfoldet mange steder er kraftig redusert grunnet menneskets virksomhet. Typiske globale eksempler er ødeleggelsen av tropiske regnskoger, overfiske, forørkning m.m. Norge tiltrådte konvensjonen, i likhet med 167 andre land i april I Verden er det beskrevet mellom 1.4 og 1.8 milloner arter, men det totale artsantallet er langt høyere. Det største biologiske mangfoldet finnes i tropiske strøk, og særlig i regnskogene. Regnskogene utgjør 7 % av jordas areal, men har 50 % av artene. Norge I desember 1992 la Regjeringen fram Stortingsmelding nr. 13 om "FN-konferansen om miljø og utvikling". Her varsles det at det skal legges fram en samordnet nasjonal handlingsplan for biologisk mangfold basert på langsiktige helhetsvurderinger. 7 ulike departementer har i 1994 laget sine delplaner for biologisk mangfold. Disse delplanene skal inngå i den nasjonale planen. Vedtatte prinsipper i miljøvernarbeidet i Norge: ### "Føre-var"-prinsippet. La tvilen komme naturen til gode. ### "St.meld.nr.46 ( ), "Miljø og utvikling". Her legges vekt på bærekraftig utvikling og nødvendigheten av å ta vare på biologisk mangfold. ### "Bern-konvensjonen"; formålet er å ta vare på europeiske arter av ville dyr og planter,samt deres levesteder. Norge har undertegnet konvensjonen. Arter i Norge I Norge finnes relativt få arter, trolig (unntatt virus, bakterier og alger). Hovedgrunnen til det lave artsantallet er at den flora og fauna vi har, er innvandret etter siste istid, i motsetning til f.eks de tropiske skoger som er millioner av år gamle økosystemer. Denne korte tidsperioden fra istida ( år siden), gjør at vi har få stedegne 1 arter i Norge. Likevel finnes enkelte isolerte stedegne plantearter i Norge Mange av artene i Norge lever i kanten av sitt utbredelsesområdet. Ett eksempel er rådyr som har store problemer med å overleve en kald og snørik norsk vinter. Videre kan de genetiske (arvemessige) forskjellene mellom samme art i forskjellige deler av landet være store grunnet store avstander og liten kontakt mellom artene. Status for arter i Norge ### Sopp 5000 ### Lav 1800 ### Moser 1050 ### Karplanter 1800 ### Insekter ### Saltvannsfisk 150 ### Ferskvannsfisk 41 ### Krypdyr 5 arter ### Amfibier 5 arter ### Fugler 272 ### Landlevende pattedyr 57 ### Havpattedyr 18 Truede arter i Norge - og Hole Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en samlet oversikt over truede og sjeldne arter i Norge. (DN-rapport nr. 6-92). Disse artene kommer inn under betegnelsen "rødlistearter 2 ". Listene skal være til hjelp i arbeidet med å bevare truede arter. Arter som er på rødlista kan brukes som indikatorer på truede leveområder. Et eks. kan være truede salamandere 3 i gårdsdammer. Dersom det finnes arter i kommunen som er truede/sårbare, er det en plikt for kommunen at disse tas vare på i arealplanleggingen. 1 Stedegen art: Art som har sin opprinnelse i et visst område. 2 Rødlistearter: Arter som er definert som truede eller sårbare i Norge, Direktoratet for Naturforvaltning. 3 Salamandere: I samme dyregruppe som frosk og padde. To arter i Norge, lever i dammer og småvann. 5

6 Hole kommune Biologisk mangfold er i rundskriv T-937 fra Miljøverndepartementet "Tenke globalt-handle lokalt" - nasjonalt prioriterte satsingsområder for det kommunale miljøvernarbeidet", utpekt som ett av fem satsingsområder for det kommunale miljøvernarbeidet. Biologisk mangfold skal også være ett hovedtema i Norges gjennomføring av det europeiske naturvernåret i Etter plan og bygningsloven er kommunene den sentrale planleggings- og reguleringsmyndigheten. I tillegg er kommunene i 1993 og 1994 blitt ansvarlig for forvaltning av vilt, fisk og landbruk. I Denne prosessen mellom stat og kommune, er begge parter usikker på hvordan arbeidet med det biologiske mangfoldet kan og bør legges opp. Miljøverndepartementet ønsket derfor å sette i gang utviklingsprosjekter i 7 norske kommuner for å utprøve modeller for hvordan konvensjonen om biologisk mangfold kan følges opp i kommune- Norge. Hole kommune fikk våren 1994 informasjon om at et slikt arbeide var på gang. Kommunen tok kontakt med Miljøverndepartementet. På bakgrunn av den interesse som ble vist fra kommunens side, fikk vi i mars 1994 tilbud om å delta som en av sju norske prøvekommuner. Dette valgte kommunen å si ja til. Årsakene til ønsket om å delta i prøveprosjektet var; ### Storørreten i Tyrifjorden. ### Setervollene på Krokskogen. ### Livet i strandsonene. Blomsterfloraen i veikanten. Betyr biologisk mangfold noe for meg -som innbygger i Hole kommune. Dette er et naturlig spørsmål en vil stille seg. Er ikke det biologiske mangfoldet et akademisk moteord? Sannheten er at kommunene i alle år har arbeidet med det biologiske mangfoldet. For Hole som landbrukskommune, er dette helt sentralt. Det gode klimaet sammen med et godt jordsmonn har gitt rike dyrkingsområder. Ferskvannskrepsen i Steinsfjorden har alle Holeværinger et forhold til. Å ta vare på krepsebestanden er noe av det viktigste Holeværingene kan gjøre for å ivareta det biologiske mangfoldet. Ett annet eksempel er alm. Et kjent og kjært lauvtre som nå er i ferd med å bli utryddet pga. en liten bille med navn almsplintborrer som sprer sopp fra tre til tre. Hole har også flere plantearter som er svært sjeldne. Men mangfoldet er også det vanlige. Livsmangfoldet i vårt nærmiljø. Legg merke til alle insektene og småfuglene vi har i hagen dersom den er full av blomster, busker og frukttrær. Fjerner vi vegetasjonen og bare beholder plenen, blir mangfoldet mindre. ### Biologisk mangfold er vedtatt som ett satsingsområde i kommunes miljøvernplan ### I forhold til kommunestørrelsen har kommunen særlige mange utfordringer knyttet til biologisk mangfold. ### Kommunen hadde forhåpninger om at et slikt prosjekt kunne anskueliggjøre problematikken bedre i kommunen. Kommunen fikk tildelt kr til utarbeidelsen av planen. Biologisk mangfold i Hole - hva betyr det?? ### Krepsen i Steinsfjorden. ### Den rike kalkfloraen på Røysehalvøya. Endringer skjer raskt, men ser vi det?... I blomsterenga lever sommerfuglene. I kornåkeren er det langt færre insekter.særlig etter at bekken gjennom åkeren ble lagt i rør. På det planerte jordet, finner vi relativt få arter. Kort sagt. Vi bør alle se det. Landskapsendringene, bekkene som er lagt i rør, veiene som forsyner seg av leveområdene. Alt påvirker livet rundt oss. Selvsagt kan vi ikke unngå å påvirke våre omgivelser, men vi må kjenne signalene på forhånd og kunne si i fra dersom endringene blir for drastiske ("føre-var"-prinsippet). Særlig fordi endringene har skjedd så raskt. I løpet av de siste 30 år har mennesket påvirket landskapet rundt seg på en helt annen måte enn før. Dersom dette fortsetter i samme tempo, vil endringene bli dramatiske og uopprettelige. 6

7 1.3 Hvorfor vektlegge biologisk mangfold Det faktum at arter dør ut og nye kommer til er en naturlig prosess. I global sammenheng utryddes likevel artene ganger raskere enn tidligere. Det er den menneskelige påvirkningen på naturmiljøet som er årsaken til dette. Økende ressursbruk, befolkningsøkning i den 3. verden, og rask utvikling av infrastruktur og byer er blant årsakene til dette. Endringene har vært særlig dramatiske de siste år. Eks. på menneskelige inngrep som påvirker biologisk mangfold: -ødeleggelse og oppdeling av naturlige leveområder -overbeskatning av planter og dyr -forurensning av jord, luft og vann -nye arter -klimaendringer -oppdrett Norge er en del av verden. Selv om vi kan synes at problemene med å ta vare på det biologiske mangfoldet er små hos oss, er de økende. Det skyldes ikke bare vårt eget adferdsmønster, men i stor grad også påvirkning utenfra. Sur nedbør f.eks. er kanskje vårt alvorligste miljøproblem i dag. Mennesket er avhengig av intakte naturlige økosystemer for å overleve som art. Det sterkt økende ressurforbruket og befolkningsveksten truer i dag hele vårt økosystem. Dersom alle verdens folk skulle ha samme levestandard som oss, ville kloden gå helt over styr. Som et høyt utdannet folk, hviler det derfor et særlig etisk ansvar på oss for at vi går foran og tar hensyn til det biologiske mangfoldet. Ny kommunelov - bærekraftig bruk Mennesket har ingen moralsk rett til å redusere det biologiske mangfoldet overfor kommende generasjoner. Bærekraftig utvikling er et begrep som alle norske kommuner har gitt sin tilslutning til gjennom kommuneloven. Miljøvern og biologisk mangfold er således mye etikk. Også fordi det biologiske mangfoldet er vanskelig å kvantifisere. Dette gjør at hensynet til biologisk mangfold ofte blir tilsidesatt i forhold til mer målbare verdier. Norge har unge økosystemer! Tropiske regnskoger er eks. på økosystemer som er millioner av år gamle. Her har utviklingen av artene og dannelse av nye arter, pågått over lang tid og det er et svært høyt artsmangfold. Norge derimot, er et land der artene innvandret etter siste istid 4 for ca år siden. Sammen med de begrensninger vårt klima gjør, medfører dette at vi har langt færre stedegne arter enn f.eks. de tropiske skogene. Likevel lever mange av artene i Norge på nordgrensen av hva de kan tåle og dette har gitt svært godt tilpassede arter. Prinsipper for bevaring av biologisk mangfold -Det burde være unødvendig å forklare hvorfor vi skal ta vare på livet rundt oss. Men det er faktisk nødvendig slik mennesket har forvaltet jorda de siste 100 år... Følgende argumenter (med eksempler) er sentrale for bevaring av det biologiske mangfoldet. ### Økologiske... -samspill og mangfold, en art en del av et system... ### Utviklingspotensialet...jo bredere genmateriale desto større miljøtilpasning!!... ### Informasjonsverdien... - hvorfor har naturprogrammer høye seertall???? ### Økonomiske...-naturopplevelse, mat, medisiner... ### Moralsk/etiske... -artens egenverdi, barna skal overta... ### Estetiske...- en sommermorgen på "Kongens Utsikt"... ### Kulturhistoriske...gamle kulturmarker m.m. viser tidl.tiders landskap... Av særlig viktighet er det at vi opprettholder økosystemenes funksjon. I det etiske aspektet ligger en ydmykhet til naturen og at vi ikke har noen rett til å utrydde arter eller ødelegge natur. Det estetiske betyr svært mye for vår opplevelse. Opplevelse og innlevning gir holdninger som ikke fjernsynsskjermen kan erstatte. Verdi av biologisk mangfold, vern I norsk naturforvaltning har det i forbindelse med vernesaker vært vanlig å dele områder inn i fire kategorier; internasjonal, nasjonal, regional og lokal viktighet. Flere av de vernede områdene i Hole er av nasjonal verdi. Områder av nasjonal og regional 4 Istider: Hele landet lå under is. Det har vært flere istider, den siste kuliminerte for ca år iden. 7

8 verneverdi kan fredes etter naturvernloven, mens områder av lokal verdi ev. bør sikres gjennom Planog bygningsloven. Biologisk mangfold innebærer vern og bærekraftig bruk. Utgangspunktet er derfor at det ikke skal vernes flere områder i Hole, men at alle områder skal forvaltes med miljøhensyn. Tabellen verdien av biologisk mangfold sier intet om hva som er verdien av landskap, naturopplevelse, rekreasjon osv. Den indirekte verdien av biologisk mangfold kommer ikke fram i slike tabeller. En slik verdi bør innarbeides i den endelige klassifiseringen av kommunens områder. Tabellen viser førsthåndsverdien av biologiske ressurser i Hole. Indirekte verdi i form av opplevelse, naturens egenverdi, verdien av ikkejaktbare arter osv. er ikke tatt med. Verdi av biologisk mangfold i Hole kommune Produkt Volum Verdi kr. Jakt Elg 35 dyr Rådyr 50 dyr Småvilt Anslag 200 stk Fiske Kreps 3500kg Ørret Anslag 100 kg 3000 Hvitfisk Anslag kg Landbruk SKOGBRUK 25000m JORDBRUK Engfrøareal 250 da Eng- og beitevekster 1360 da Planteskole, blomster 150 da Korn da Oljevekster 500 da Grønnsaker 300 da Poteter 270 da Frukt og bær Melk l Egg Høner 5200 Storfe og kalv 320 stk. Sau og lam 410 stk Gris 250 stk Sum

9 2. Naturgrunnlaget i Hole 2.1 Geologi Hele Hole er en del av det geologene kaller Oslofeltet. Det er en fellesbetegnelse på et særpreget geologisk område som strekker seg fra Langesundfjorden i Telemark i syd til Mjøsa i nord. Her finnes tykke lag av fjell (lagrekker) som inneholder fossiler, dvs. avstøpninger etter planter og dyr. Mange av fossilområdene i Hole er vernet. Holeområdet er sedimentene fra denne perioden 1100 m tykke og består av sandsteiner, leirskifer, kalksteiner, kalkholdige skifre og noe alunskifer. Av dette utgjør Ringerikssandsteinen 1000 m. I disse lagene finnes store mengder fossiler som vitner om rikt dyre og planteliv i havet på denne tida. Fossilene er hovedårsaken til de mange geologiske verneområdene i Hole. Berggrunn i Hole. Ringeriksområdet kan deles inn i ulike landskapstyper. Grunnfjellsområdene ligger vest for Tyrifjorden. Landformene er rolige og grunnfjellet er mange steder blottlagt. Røysehalvøya består av kalkstein og skifre med mye marine avsetninger som er god dyrkingsjord. Mellom Sælabånn og Helgelandsmoen er det grusavsetninger og mange steder større forekomster av torvjord. Kalkåsene rundt Steinsletta er en annen landskaptype som er svært typisk for distriktet. Under brattkantene finnes frodige jordbruksarealer med marine avsetninger. Sandsteinsskråningene øst for Tyrifjorden og Steinsfjorden går fra vannnivå opp til 300 m o.h. Over sandsteinslagene ligger Krokskogplatået med harde og motstandsdyktige bergarter. Her er terrenget svært oppsprukket. 2.2 Betydning for biologisk mangfold Bergartene i Holebygda er kalkholdige. Dette har gitt en spesiell rik flora. De kalkrike lagene ble avsatt i havet i den geologiske perioden kambro-silur fra ca mill. år siden. I Hardheten i bergartene, de geologiske kreftene, kalkinnholdet og innholdet av andre grunnstoffer og mineraler i bergartene, har formet landskapet slik vi ser det i dag. Dette har gitt ulike vilkår for den vegetasjonen som har utviklet seg siden istida. I Holebygda gir den oppsprukne kalkrike berggrunnen svært tørre forhold. Vannet renner fort unna. Kalkfuruskog er den typiske skogtypen på disse arealene. Kalkåsene nord og vest for Steinsfjorden samt øyene i Steinsfjorden og Tyrifjorden er dannet ved at de geologiske lagene i Oslofeltet ble utsatt for et enormt trykk under dannelsen av den kaledonske 5 fjellkjeden. Dette skjedde "kort" tid etter avsetningene i silurtida. De steilstående åsene vi finner i dette området og på flere av åsene i Steinsfjorden ble dannet i denne tida. Åsene består hovedsaklig av tørr kalkfuruskog og fuktigere skogtyper under rasskrenten. De omkranses av fruktbare jordbruksområder. Dette er noe av den beste dyrkingsjorda i landet. Syd og øst for Steinsfjorden sydover til Nes i Hole er den dominerende bergarten sandstein. Sandsteinslagene er over 1000 m tykke og går opp til ca. 300 m o.h. Over sandsteinen ligger lavabergartene som ble dannet i den geologiske perioden "Perm" for ca. 250 mill. år siden. Mellom sandsteinslagene og lavabergartene. ligger et tynt lag med permisk skifer. Hele 5 Kaledonsk fjellkjede: Fjell ble presset sammen og enorme geologiske krefter foldet fjellene i Norge. 9

10 Hole's del av Krokskogen består av lavabergarter, hovedsaklig rombeporfyr og basalt. Dette har ført til at terrenget på Krokskogen er opprevet av daler og åser med eksempel er Averøya som er fredet som våtmarksreservat. Her virker de geologiske prosessene raskt. Sandbankene utenfor Onsakervika endrer seg nærmest fra år til år. Lemostangen. Naturreservat ved Tyrifjorden med stor geologisk betydning, særegen vegetasjon og et flott friluftsområde. vertikale sprekker og forkastninger. Jorddekket og vegetasjonen er rikest i dalene der vi finner en variert vegetasjon med frodige granskogstyper. I myrområder og andre forsenkninger er det ofte småtjern. Mer næringsfattige granskogtyper finnes på tynnere jordsmonn og noe furuinnslag på kollene. Fra kommunegrensa til Lier i syd til grensa mot Ringerike i nord, er det så og si sammenhengende stuprekker hele veien. Grensene mellom sandsteinslagene og lavabergartene er svært tydelig. Under stupene er det dannet steinurer med større eller mindre steinblokker. Mange steder finnes anselige steinurer. Mellom ura og skrentene er det et varmt og gode klima med næringsrik skredjord. Dette er en spesiell naturtype i Hole. Ofte finner vi her en særegen flora med forekomster av edle lauvtrær 6 som lind, særegen flora og leveområder for ulike dyrearter. Våtmarksområdene langs Storelva, i Sælabånn og i Steinsvika er dannet ved at finmateriale er transportert av elver og bekker og avsatt på elvebunnen. Områdene er delvis oversvømt av vann. Det er frodig vegetasjon både i strandsonen og i kantsonen innenfor. Et Dette påvirker også leveområdene til fuglelivet. Det biologiske produksjonen er høy og områdene er attraktive for insekter, småfisk og fugl. Også "kroksjøer 7 " som tidligere var en del av Storelva, er nå områder med høy biologisk produksjon (Lamyra, Synneren og Juveren i Ringerike). Tyrifjorden er svært dyp. Den er overfordypet av innlandsisen under siste istid og dyprenna er 288 m under dagens vannivå på 63 m o.h.. Forholdene for liv i Tyrifjorden er dermed vesensforskjellig fra Steinsfjorden som er en grunn innsjø med liten vannutskiftning. Isen la opp en israndavsetning ved Sylling slik at det naturlige utløpet av Tyrifjorden mot Lier ble stengt og fjorden fikk utløp ved Vikersund. Selv om bunnområdene i Tyrifjorden er 288 m dype dvs. 226 m under havnivået (!), finnes det likevel dyreliv på bunnen. Det skal fortsatt være saltvann på bunnen av Tyrifjorden. 6 Edle lauvtrær: Varmekjære arter som lønn, ask, lind, alm, eik, svartor m.fl. 7 Kroksjø: Innsjø som tidligere var en del av elva før den fant nytt løp. 10

11 3. Hva er spesielt i Hole? Den spennende geologiske historien Ringeriksområdet har vært igjennom, har gitt et svært vakkert naturlandskap. Ettersom isen trakk seg tilbake, innvandret de første artene. Blant disse var nok røye, villrein og fjellrev. Etter hvert ble klimaet bedre, vegetasjonen utviklet seg smått om senn og de alpine artene trakk høyere til fjells. Siden har det biologiske mangfoldet endret seg med klimaforholdene. Arter har innvandret og arter har forsvunnet. Vann Fjordene var tidlig en ferdselsåre for befolkningen og fiskeressursene hadde stor betydning som matkilde. Det er spesielt at 1/3 av arealet i en innlandskommune på Østlandet består av vann, slik det er i Hole kommune. Dette, sammen med den frodige jorda, førte nok til at Hole-/Ringeriksområdet er kjent langt tilbake i historien. Det er ikke tilfeldig at tidligere Sagakonger slo seg ned i dette landskapet. Strandsonene Livet knyttet til Tyrifjorden og Steinsfjorden, har og har hatt stor betydning for både folk og dyr. For det biologiske mangfoldet har de grunne våtmarksområdene samt overgangssonene mellom vann og land særlig stor verdi. Forvaltning av disse arealene vil derfor være viktig. Vadefugl beiter i mudderet, gressendene 8 i vannvegetasjonen og dykkendene 9 og fiskeendene 10 på større dyp. De får endrede levevilkår når forholdene endres. Den gjennomsnittelige lavere vannstanden de seinere år sammen, opphør av husdyrbeiting og større næringstilførsel, har ført til mer gjengroing av disse områdene. Fisk 8 Gressender: Gruppe av andefugl som beiter på vegetasjonen i vannoverflaten. Stokkand den vanligste. 9 Dykkender: Gruppe av andefugl som dykker etter føde under vann. Kvinand den vanligste. 10 Fiskeender: Gruppe av andefugl som lever av fiskeføde. Siland og Laksand de vanligste. Steinsfjorden er en næringsrik innsjø med et stort biologisk mangfold. Hele 14 fiskearter er påvist i Tyrifjorden og Steinsfjorden. Det er en stor bestand av kreps og Steinsfjorden har faktisk internasjonal betydning for denne arten. Arter som ørret, sik, abbor og gjedde er viktige i sportsfiske-sammenheng. De tre sistnevnte finnes i store bestander. Øyer Øyer og holmer i Tyrifjorden og Steinsfjorden har høy verdi for friluftsliv. Pga den kalkrike berggrunnen er det mange steder utviklet en spesiell flora med kalkkrevende og tørketålende arter. Mange av øyene er sårbare for tråkk av denne grunn. Flere øyer er viktig også som hekkeområder for vannfugl. Forvaltningen av disse områdene er viktig for kommunen. Flora Det finnes mange forskjellige botaniske forekomster i Holebygda. Dette er gjerne arealmessige mindre skogområder med kalkrevende plantesamfunn og innslag av enkelte sjeldne orkideer. Områdene er utsatt for utbyggingspress og for plukking. Flere arter er sjeldne i landsammenheng. Krokskogskråningene En spesiell landskapstype i Hole er Krokskogsskråningene, dvs. den øvre del av dalsida langs Tyrifjorden og Steinsfjorden. På kanten av Krokskogstupene finner man flere tverrgående skar og kløfter med fuktigere granskog. Skråningene og kløftene i tilknytning til disse, har en spesiell flora knyttet til lauvog granskog. Sjeldne og sårbare arter vokser her. Høy sommertemperatur, rikelig tilgang på vann i enkelte perioder og sterk tørke i andre, 11

12 gjør at områdene rett under Krokskogsplatået har spesiell vegetasjon. Edle lauvtrær er vanlige, særlig lind. Steinurene nedenfor er levesteder for enkelte pattedyrarter som krever god skjul. Det er også gode leveområder for klippehekkende rovfuglarter. Krokskogen Krokskogen er et relativt tradisjonelt barskogsområde. Merratjern/Søndagsbrenna er delvis i Hole og er fredet som barskogsreservat. En annet område er foreslått vernet i Markaplanen. Granskogen dominerer. Litt furu finnes på høydepartiene. Det er utbygd et tett veinett og det drives skogbruk over hele arealet. Viktige leveområder for vilt. Skogbruk drives med hjemmel i egne Markabestemmelser. Egne planbestemmelser for Marka sikrer dessuten mot utbygging.. Kulturlandskapet Holebygda er en av landets mest fruktbare jordbruksområder. Skogområdene mellom jordbruksarealene er med å prege kulturlandskapet sammen med kantsoner, åkerreiner og annen vegetasjon. Kulturlandskapet har et høyt biologisk mangfold og Røysehalvøya står i en særstilling, også i nasjonal sammenheng, blant annet pga. blomsterplanter knyttet til kalkrike berggrunnen. Kulturlandskapet i Hole er klassifisert i 5 forskjellige områder; Røysehalvøya, Steinsletta med kalkåser, Borgenmoen-Løken-Gjesvoldåsen, østsida av Steinsfjorden og Tyrifjorden samt setervollene på Krokskogen. 12

13 Bønsnes 13

14 4. Beskrivelse av hovedøkosystemene i Hole 4.1 Skog Status Hole er en liten skogkommune. Skogen utgjør 96.5 km 2 i Hole, fordelt på 88 km 2 produktiv skog, 1 km 2 er skrapskog. 3 km 2 er tresatt impediment 11, 3 km 2 er myr og 1,5 km 2 teknisk impediment. Av skogarealet ligger 80 % på Krokskogen, % i skråningen mellom Krokskogen og fjorden og 5-10 % i lavlandet (Holebygda). Areal i Hole (km2) Jordbruk Annet Produktiv skog Vann Myr Impediment Tabell:Arealfordelingen i Hole kommune på hogstklasser, treslag og bonitet 12 Hogstklasse I = hogstflate, II= ungskog, III og IV er h.h.vis yngre og eldre produksjonskog, V=hogstmoden skog. Hogstklasser I II III IV V % Treslag Gran Furu Lauvtrær % Bonitet % 0, ,5 Tabellen viser at det er en betydelig andel eldre skog, hogstklasse IV og V i kommunen. Dette er skog som er hogstmoden eller vil bli hogstmoden om få år. En kan derfor forvente omfattende slutthogster av hogstmoden gran på Krokskogen de nærmeste årene. Mange av de gamle 11 Impediment: Angir skog der produksjonen av trevirke er <0.1m3 pr. dekar og år. 12 Bonitet: Angir markas produksjonsevne. «H-40» -systemet angir høyden av trærne i m etter 40 år. 14

15 granbestandene på Krokskogen er mer enn 100 år. Større hogster vil bety store endringer av landskapet og det biologiske mangfoldet knyttet til eldre skog i årene som kommer. Skogtyper, treslag m.m. Blåbærgranskog dominerer på Krokskogen. I områder med djupere jord finnes rikere skogtyper 13 med innslag av småbregne-, lågurt- eller høgstaude-granskog. Røsslyngmark finnes på enkelte av toppartiene. Den høye andelen granskog er spesielt for Krokskogen. Furu finnes mye nede i Holebygda og i Krokskogskråningene, men kun på enkelte toppområder på Krokskogen. For landskapsbildet og for mangfoldet på Krokskogen er den lave andelen furuskog uheldig. Furua lever lenger, gir et åpnere skogbilde og barblandingskog av furu og gran gir et rikere artsmangfold med mer bærlyng enn en homogen granskog. Lauvskogen undervurderes i skogtakster og innslaget av lauvskog er nok høyere enn de 2 % av skogarealet som taksten viser. Bjørk og osp er de vanligste lauvtreslagene på Krokskogen. En antar at alle vanlige bar- og lauvtreslag finnes i kommunen, unntatt bøk og enkelte arter som kun finnes opp mot tregrensa. Dvs.drøye 20 lauvtreslag og 4 bartrearter der barlind er den mest sjeldne. I tillegg kommer en del parkog hagetrær. Ved Nes/Sønsterud er det påvist minst 16 lauvtreslag i blanding. Alm finnes spredt i Hole og er en truet art pga. spredning av almesjuke (se egen omtale). Det er gitt en egen oversikt over lauvtreslag i vedlegg. For Holebygda og deler av Krokskogskråningene, finnes vegetasjonskart 14 fra Disse gir en svært god oversikt over forskjellige skogtyper i Holebygda. 13 Skogtype: Plantesamfunn som karakteriseres ved en viss sammensetning av planter. 14 Vegetasjonskart: Kart som viser ulike plantesamfunn. Fremmede treslag Ved Midtskogen på Krokskogen finnes en særdeles interessant planting av fremmede bartreslag, som inneholder følgende arter: ### Larix (lerk): Europeisk-, sibirsk-, japansk-, mongolsk- og amerikansk lerk. ### Gran (Picea): Engelmanns-, serber-, sitkaog blågran ### Furu (Pinus): Vrifuru ### Gran (abies): Kolorado-, sibirisk-, kjempe-, nikko-, mariesii (ikke norsk navn) og balsamedelgran. Nobelgran. ### Hemlok (Tsuga): Fjell-, vestamerikanskog nordjapanske hemlokk. ### Kjempetuja ### Lawsonsypress ### Grå douglasgran. Flere arter har greid seg forbausende bra, spesielt gjelder dette en planting av Nobelgran, som vanligvis er frostfølsom. Bestand av europeisk lerk, balsamedelgran og douglasgran har hatt en imponerende vekst på omlag 1 m 3 /da i årlig gjennomsnittlig tilvekst ved 60 års alder Krokskogen Vernede områder Merratjern/Søndagsbrenna på grensa mellom Ringerike og Hole ble vernet som naturreservat i Området var med "Verneplan for 15

16 barskog i Øst-Norge". Ca 2 km 2 av reservatet ligger i Hole kommune. Området har en særlig rik og interessant lavflora med sjeldne arter som lungenever, hyldrestry og en del sjeldne kjuker. Det har det best bevarte innslaget med naturlig furuskog i Markas sørlige del. Det vurderes som svært verneverdig og har fått høyest prioritet av samtlige barskogsområder i Marka. Områder foreslått i Markaplanen Djupdalen/Kjaglidalen (landskapsvernområde). Djupdalen er en forkastningsdal som strekker seg fra Kjaglia nord for Skui til Kleivstua. Ca. 8 km av dalføret mellom Burheim og Nordre Kjaglia, hvorav 6 km i Hole, er foreslått vernet som landskapsvernområde i "Verneforslag for områder i Marka" fra Skogbildet domineres av granskog, men med økende innslag av edellauvskog sydover i dalføret. Verneforslaget begrunnes hovedsaklig utfra geologiske kritierer. Dette er en vill dal der bergarten er rombeporfyr. Det er særlig den sydligste delen mot Bærum som huser rik vegetasjon. Med verneformål landskapsvern, innebærer dette at det fortsatt vil kunne foretas hogst i området. Krokkleiva-Dronningveien (naturreservat). Krokkleiva er den største og mest markerte kløfta i det nordvestre bratthenget under Krokskogsplatået. Øvre delen av kleiva er et juv med steile bergvegger, lenger ned åpner juvet seg i en dal med blokkmark. Dette gjør at Kleiva har et helt spesielt lokalklima med store lokale variasjoner. Geologisk er Kleiva en forkastning, dannet i slutten av permtida. Seinere har forvitring og erosjon formet Kleiva til det den er i dag. Den er et fint undervisningsområde for å vise ulike geologiske formasjoner. I tillegg er Kleiva verneverdig utfra botaniske verneverdier. Grunnet klima og geologi har Kleiva en karakteristisk forekomst av klippevegetasjon og en del fjellplanter. Arter som fjellok, bergfrue, skåresildre, snøsildre og fjellarve finnes i Kleiva. Flere av artene har her en av sine mest isolerte forekomster på Østlandet. En regner med at de alpine artene i Krokkleiva er relikter (gjenlevninger) fra en klimaperiode da disse fjellplantene hadde større utbredelse enn i dag. I tillegg er det en usedvanlig rik moseflora i deler av Kleiva. Den rike og varierte floraen, klippevegetasjonen samt muligheten til å studere den gradvise forandringen med høyden over havet, gjør Krokkleiva til et velegnet studiområde både for skoler og universitet. Krokkleiva er foreslått som naturreservat. Krokskogskråningene Brattkanten under Krokskogplatået fra grensa til Lier i syd til Ringerike i nord, er en karakteristisk naturtype i Hole og Ringerike. Under brattkanten vokser det en del edle lauvtrær som lind, ask og alm. Lind er en særlig karakteristisk art under rasmælen. Vegetasjonen og landskapet langs skråningen er preget av de særegne voksevilkårene. Solrikt og tørt og med rasjord. Urene er dannet ved blant annet frostsprengning. Vann trenger inn i sprekker i fjellet. Ved frysing/tining vil enkelte blokker løsne og vi får over tid dannet en ur. Urene ligger i rasvinkel og er et spesielt kjennetegn for Hole. Steinurene og edellauvskogen har potensiale til å huse spesielt dyreliv, men vi kjenner lite til hvilke arter som bruker disse områdene. En del rovfuglarter bruker område til jakt og hekking. Beliggenheten gjør dem lite truet, selv om urene enkelte steder blir brukt til masser, som ved Nes og langs Dronningveien. Undergraving av urene fører i tillegg til rasfare og erosjon. Vegetasjonen under skrentene 16

17 fra en klimaperiode hvor disse artene hadde større utbredelse i lavlandet. I 1995 ble områdene ytterligere undersøkt av Siste Sjanse-prosjektet og på bakgrunn av dette er naturreservatet Mørkgonga utvidet inn i Hole og området fra Krokkleiva til Nesseterdalen foreslått vernet som Kulpåsen naturreservat. På strekningen Nes-Sønsterud er det påvist minst 16 lauvtreslag. Innslag av leirskifer, et gunstig lokalklima og lite planting av gran, gjør at det er her vi finner den rikeste utformingen av edellauvskog i Hole. Også i området ved Fjulsrud på grensa mot Lier finnes frodig lauvskog. Alm er et vanlig treslag sammen med ask. Innslaget av edellauvskog gir også et rikere dyreliv. Gråor undergraves og raser etterhvert ut slik som langs Dronningveien. Det bratte terrenget gjør at man finner eldre og mindre påvirket skog enn ellers i området. Vegetasjonsammensetningen og de tverrgående skarene gjør at en finner en sjelden og variert lav og soppflora. Sårbare arter som hyldrestry, sølv- og lungenever er påvist. Sopp knyttet til død ved finnes i den lite påvirkede granskogen. Lia fra brattkanten og ned mot fjorden består av både furu- og granskog. Ringerikssandstein er dominerende bergart. Terrenget er derfor preget av "hyller" av sandstein. Fra Nes til Sønsterud går sandsteinen over i leirskifer som gir en langt rikere vegetasjonstype dominert av edellauvskog. Syd for Nes utgjør rombeporfyr skråningene mot fjorden syd til Fjulsrud. Under rasmælen finnes mye blåbærmark, men her er også betydelige innslag av lågurtgranskog og bærlyngskog. Det er utført omfattende undersøkelser av floraen i Krokskogskråningene. Gjennom en hovedfagsoppgave (Næss 1981) er det påvist flere områder med spesiell alpin flora. Dette er ofte skyggetålende arter. Det er særlig Krokkleiva, men også Manaskardet og områdene nordover mot Mørkgonga. I Manaskardet finnes også rester etter en alpin, skyggetålende flora og arter som bergfrue, snøsildre og fjellflok vokser her. Også andre steder øverst i Krokskogskråningene nordover i Ringerike er det påvist alpine arter. De alpine artene i Krokkleivaområdet er gjenlevninger Skogområdene i Holebygda I lavlandet finnes et mangfold av vegetasjonstyper med kalkfuruskog 15 som den mest typiske. I 1970 ble skogområdene i lavlandet i Hole vegetasjonskartlagt. Disse kartene er av stor betydning som dokument for å vise naturgrunnlaget i Hole og for å vise endringer i arealbruk fra 1970 til idag. I Holebygda finnes mye furuskog på kalkrik grunn. Dette er områder med en rik flora. Den mest typiske vegetasjonstypen er kalkfuruskog. Kalkfuruskog Kalkfuruskog dannes på kalkrik berggrunn med liten vanntilgang og høye sommertemperaturer. Ofte på ekstremt rike furskogslokaliteter der innslaget av kalkrevende. lyskrevende eller tørkekrevende arter er betydelig. Særlig karakteriske arter for kalkskog i Hole er rødflangre og blodstorkenebb. Blodstorkenebb fortjener betegnelsen som Holes kommuneblomst. Kalkfuruskogene i Ringerike og Hole ligger på kambro-silurisk grunn. De har vært ekskursjonsområder for botanikerne i en årrekke. De er særlig kjent for et høyt innslag av orkideer, er stor og flott plantegruppe med relativt få arter i Norge. Kalkfuruskoger ligger ofte nær opptil byer og tettsteder og er mange steder utsatt for utbyggingspress, flateskogbruk eller industrivirksomhet. Skogtypen er relativt 15 Kalkfuruskog: Fellesbetegnelse på alle urterike furuskoger med kalkrik grunn 17

18 sjelden i Norge, men finnes i flere områder i Hole. Kalkfuruskogsområdene i Hole har vært og vil bli utsatt for utbyggingspress. Fururyggene er solrike og har fin utsikt. Sterke jordverninteresser har i tillegg ført til at utbyggingsområder på omkringliggende åser er blitt valgt. Buskerud er ved siden av Telemark og Nordland, det viktigste kalkfuruskogsfylket i Norge. Store sammenhengde områder med kalkfuruskog finnes i søndre Ringerike og i Hole og fylket har en stor andel av de regionalt og nasjonalt verneverdige kalkfuruskogene i landet. Vernede kalkskoger i Holebygda Viksåsen naturreservat, Biliåsen landskapsvernområde Vikåsen ble tidlig vernet som naturreservat (1982), Biliåsen som landskapsvernområde. Området er nasjonalt verneverdig og anses som den viktigste kalkfuruskogslokaliteten i Ringeriksregionen og en av de mest særegne i landet. Det benyttes til forskning og undervisning. Viksåsen innholder mye av en spesiell tørr kalkfuruskog med lyse lavarter og mjølbær i skogbunnen. Lavrik kalkfuruskog er et særtrekk for Ringeriksområdet. Vanlige arter er rødflangre, blåveis, kantkonvall og blodstorkenebb. Hvit og gul bergknapp og bergmynte er også typiske. Mellom ryggene på dypere jord finnes sjeldne arter som knerot, furuvintergrønn, mattestarr og kalkgrønnaks. Flere kalkkrevende og sjeldne sopparter er registrert. Vegetasjonen på Viksåsen er svært slitasjesvak. Ungdomskolen ble bygget i området til tross for stor motstand fra botanisk hold. Man var særlig engstelig for den slitasje av ferdsel som en større skole ville innebære. Det er en del slitasje på vegetasjonen i nærområdet til skolen. Forøvrig synes ferdsel å være knyttet til stisystemene. Burudåsen Åsen ble fredet som naturreservat i Arealet er 535 daa i Hole og Ringerike. Formålet med vernet var er å ta vare på en typisk kalkfuruskogsområde i Ringeriksregionen med tørre, urterike skogtyper, moserike lågurttyper samt en svært tørr, lavdominert kalkfuruskog. Åsen er en kalkrygg (cuesta 16 ). På den nordlige delen av verneområdet har Franzefoss Bruk konsesjon på uttak av kalk. Åsen brukes mye til undervisning og er et viktig friluftsområde. Den ligger i et snøfattig område og brukes til vinterebeite både for rådyr, men tidvis også elg. 40 daa av åsen ble snauhogd i Dette førte til at åsen ble midlertidig vernet. Andre områder med spesiell vegetasjon I tillegg til vernede områder, er flere av åsene i Hole nevnt i en oversikt over kalkfuruskoger i Norge. Dette er området Bønses-Stamnes, Borgen, åsene vest for Rudsødegården og Loreåsen. De fleste av disse bestandene er sterkt kulturpåvirket, bl.a. gjennom hogst og i kantsonene mot innmarka. I området mellom Bønsnes og Stamnes er det flere steder innslag av fuktenger, gråoraskeskog og gråor-heggeskog. Alle artsrike vegetasjonstyper som flere steder utgjør kantsonene mot fjorden. Et område med edellauvskog på Bønsnestangen ble foreslått vernet i Den ble ikke tatt med i verneplanen for edellauvskog i Norge. Seinere ble den dyrket opp. Gråor-askeskog og gråorheggeskog finnes også langs Tyrifjorden mellom Bønsnes og båthavna på Røyse samt fra Gomnæs mot Onsakervika. Dette er svært artsrike vegetasjonstyper som konkurrerer med landbruk og en aktiv bruk av strandsonene fra de fastboende og hyttebeboerne. I dette området er strandsonene mange steder svært forandret gjennom 16 Cuestaås: Kalkrygg dannet av skråttstilte geologiske lag. Typise for Hole og sydl.ringerike. 18

19 hyttebygging, tilrettelegging for båthus, gravearbeider og anlegging av brygger. Loreåsen og Loretangen har stor tetthet av hytter. Utenfor hytteområdene finner vi fortsatt større rester etter den opprinnelige kalkfuruskogen. Nordover langs fjorden mot Åsa blir kalkfuruskogene fattigere, men er svært opplevelsesrike områder. (DN 1989). I åsen vest for Rudsødegården er det funnet sjeldne arter av marklevende sopp. I åsen øst for Motjern finnes tørrbakkesamfunn med stort innslag av tørketålende arter. Mye smaltimotei,og kulturplanta pimpernell (urt). Områder på begge sider av kjerreveien er beskrevet som botanisk interessante. Lemostangen (Limovnstangen) Vernet som fossilreservat. Mye av området består av hagemarkskog, en sjelden vegetasjonstype i Hole med rik flora og urter og kravfulle moser i skogbunnen. Parken er skjøttet av grunneiere gjennom en årrekke. Den inneholder mange forskjellige og storvokste treslag. Dette er Hole's kanskje flotteste Klimavernsonen på Svensrudmoen er tydelig fra lufta. Sælabånn i bakgrunnen. naturområde og mye brukt til bading og soling. Strandsoner og skjær nord for tangen brukes av en del arter vannfugl. Ullerntangen Kalkknauser. kalkenger og kalkfuruskog. Deler av området er vernet som fossilreservat. Steinsåsen Utbyggingsområdene i Steinsåsen var tidligere rike botaniske områder, men det meste av arealet er i dag nedbygd. En kjenner til at botaniske områder med sjeldne orkideer er nedbygd både her og på Røysehalvøya. Steinsåsen ble tidligere vurdert som verneområde i forbindelse med Viksåsen naturreservat. Steinsåsen består også av kalkfuruskog med innslag av sjeldne kalkfuruskogssamfunn og planter. Det meste av åspartiet er bygd ut som boligfelt, mens noen friarealer er beholdt. Mange av de sjeldne plantesamfunnene er bygd ned. Blant annet skal de sjeldne orkideene marisko og flueblomst ha vokst i åsen tidligere. Nedre Steinsåsen er også et rikt botanisk område som er planlagt utbygget. De botaniske interessene bør undersøkes nærmere før dette skjer slik at en ikke legger boliger i de rikeste områdene. Leinåsen og Frøshaugåsen Viktige friluftsarealer som er nærområder for henholdsvis 800 og 400 mennsker. Landskapsmessige og botanisk stor betydning. Et tett stinett gjennomtråler områdene. Leinåsen er dominert av lågurtgranskog, men har også et stort innslag av kalkfuruskog. Særlig i vest. De vestligste områdene er utbygd. Dette har trolig ført til at viktige botaniske områder er ødelagt. Det finnes også mindre områder med tidligere dyrka arealer med uviss status i dag. Begge åser har kalkrik flora med en del sjeldne planter. Frøshaugåsen er også et rikt botanisk område med dominans av lågurtgranskog og kalkfuruskog. I følge vegetasjonskartet finnes også enkelte kalkenger, med usikker status. På begge åsene finnes ødeenger 17. Røysehalvøya har flere felter og mindre skogområder med mye død lavuskog av særlig bjørk og gråor. Dette er verdifulle miljøer for spetter, meiser og andre hullrugere. Svensrudmoen og Mosmoen/Lamoen. 3 km 2 er sikret som "klimavernsone". Svendsrudmoen utgjør en del av et sammenhengende skogareal i Holebygda som skiller jordbruksarealene på Røyse fra Steinsletta. De dominerende vegetasjonstypene er bærlyngbarblandingskog, blåbærsumpskog og blåbærgranskog. Større arealer av myr og blåbærgranskog ble dyrket opp før klimavernsonen ble innført i Den omfattende oppdyrkingen var i ferd med å 17 Ødeeng: Områder som tidligere var dyrket, ofte rik flora. 19

20 kunne endre lokalklimaet i området. Dette var hovedårsaken til klimavernsonen. Regelverket for klimavernsonen innebærer at det er meldeplikt på hogst og større hogstflater skal unngås. Et nettverk av stier finnes. Disse brukes både av Forsvaret og av lokalbefolkningen. Både elg og rådyr bruker området. Den nordlige delen av Mosmoen og Lamoen er særlig intensivt brukt av Forsvaret på Helgelandsmoen. Et viktig friluftsområde, men relativt tradisjonelt barskogsområde hva fauna og flora angår Øyene i Steinsfjorden og Tyrifjorden Kalkfuruskog utgjør den dominerende vegetasjonstypen på de fleste øyene. Mange av øyene har stor botanisk og geologisk interesse. Herøya Øya har stor tetthet av hytter. Det meste av øya er kalkfuruskog, men med innslag av noen artsrike kalktørrenger. Den anses ikke verneverdig utfra botaniske kriterier. Den nordlige delen av øya brukes svært mye av båtfolket, særlig som badeområde. Det er noe slitasje på stiene på nordsida. Braksøya. Braksøya er fredet i forbindelse med verneplan for fossilforekomster. I tillegg har øya kalkfuruskog, dvs.øya har et kombinert verneformål som botanisk og geologisk viktig område. Ingen inngrep i grunnen er tillatt. Braksøya er et mye benyttet friluftsområde. På den sydlige delen av øya er det stor slitasje på vegetasjonen grunnet telting og annet friluftsliv. Tvevørningen, Amundsøya og Ulvøya Tvevørningen og Amundsøya har kalkfuruskog. Ulvøya har noe kalkfuruskog, men domineres av lågurtgranskog. Tvevørningen er i kommunalt eie. Den er Steinsfjordens mest besøkte øy og nordenden er noe preget av slitasje fra ferdsel og telting. Frognøya. Frognøya er den botanisk rikeste øya i Tyrifjorden og den blir karakterisert som regionalt verneverdig. 70 da av strandsonene i nord er sikret som friluftsområde gjennom en avtale mellom grunneier, Hole kommune og Oslo og Bærum kommune. Deler av friluftsområdet er i ferd med å gro igjen og er mindre brukt en tidligere.øya består av kalkfuruskog og rikere granskogstyper. I avtalen med grunneieren ved kjøp av øya går det fram at eventuell hogst skal skje i samarbeide med skogbruksjefen. Det er svært viktig at dette følges opp. Skrentene langs vestsida av øya har i tillegg stor geologisk interesse. Storøya Dette er den største øya i kommunen og i Tyrifjorden. Øya er variert og består av et mangfold av skogtyper. Også her finnes en del kalkfuruskog. Vinterguten i nord og sydlige del av Storøya samt strandsonene rundt Purkøya i syd er fredet som geologisk reservat. Det er drevet både et aktivt jordbruk og skogbruk på øya. I tillegg er det anlagt over 70 hytter. I 1993 startet byggingen av en 18 hulls golfbane som omfatter det meste av innmarka på øya.. Det er et rikt biologisk mangfold på øya med en spennende flora. Den direkte virkningen på floraen vil være begrenset, all den tid golfbanen legges på tidligere dyrka mark. Det finnes en del sjeldne kulturvekster rundt Storøen gård. Disse ble trolig i sin tid ble brakt til øya av munker. Geitøya Skogkledd stor øy der avtale fra 1968 sikrer almenhetens bruk av øya til friluftsformål. På Geitøya er det forbud mot flatehogst. Kalkrik flora. Større hogst pågått vinteren Utøya Øya er mye brukt til kurssted og den er dermed utsatt for slitasje på vegetasjonen. Svartøyene Bevokst med kalkfuruskog og høyproduktiv granskog. Sydvestsiden vindpreget. Mye benyttet friluftsområde. Strandsonene rundt Store Svartøya er fredet som geologisk reservat Status for miljøhensyn i skog Skogbruksplaner De fleste skogeiere har en egen skogbruksplan med oversikt over skogen på sin eiendom. I 1989 ble det utarbeidet skogbruksplaner i Hole 20