Barn- og foreldregruppe som behandlingstiltak overfor barn som har opplevd vold i familien

Transkript

1 Fokus på familien Nr 04 - "Barn- og foreldregruppe som behandlingstiltak overfor barn som har opplevd vold i familien" av Heine Steinkopf, Vigdis Flagtvedt Jensen, Gunhild Gjedrem Spikkeland, Esben Andersen Side 276: Barn- og foreldregruppe som behandlingstiltak overfor barn som har opplevd vold i familien Av Heine Steinkopf, Vigdis Flagtvedt Jensen, Gunhild Gjedrem Spikkeland, Esben Andersen Abstract: This article describes a model for groupmodel for working with victims of domestic violence, where children participates together with their primary caretakers. The group started up as a collaboration project between Kristiansand Familiy Services (Familiekontoret) and the department of child psychiatry at the local hospital (ABUP). The model is inspired by the Multiple Family Therapy tradition of the Marlborough Clinic in London, as well as the narrative tradition of Micheal White, focusing on rewriting stories, developing new stories of competence and hope for the future. The article gives a brief outline of the work with the group, and how the group developed into a multiple family format. Gruppebehandling til barn som har opplevd vold i familien kan være et godt og kanskje også kostnadseffektivt behandlingstilbud. Denne artikkelen beskriver et spesielt gruppeformat i Kristiansand, opprettet i 2006 som et samarbeid mellom Familiekontoret og Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus (ABUP). Gruppen består av barn sammen med sin trygge forelder/omsorgsperson, en flerfamiliemodell etter inspirasjon fra Marlborough-klinikken i London. Modellen gir mulighet til å vektlegge sterkere relasjonen mellom barnet og dets omsorgspersoner. Gruppen i Kristiansand legger også stor vekt på kreativitet, spontanitet og lek, og legger noe mindre vekt på de vonde historiene. Det tas sikte på å bidra til nyskriving av historier om kompetanse og fremtidshåp. Takk til musikkterapeut Semir Mujkic for gode forslag til aktiviteter i gruppen, og spesielt takk til Øyvind Aschjem for inspirasjon og veiledning. Bakgrunn I forbindelse med deltakelse i prosjektet «Barn som lever med vold i familien» ble det i 2006 etablert en barn- og foreldregruppe i Kristiansand, som et samarbeid mellom Familiekontoret og Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus (ABUP). Arbeidet med barn/foreldregruppene har vært svært spennende. Underveis har vi gjort oss tanker og refleksjoner som vi ønsker å dele med andre som har interesse for feltet familievold. Vi har forsøkt å lage et Side 277: gruppeformat som er best mulig tilpasset problemene, og har hentet mye av vår inspirasjon fra flerfamilietradisjonen (se Asen, Dawson & McHugh 2001). Vi vil i denne artikkelen forsøke å gi et lite bilde av hvordan våre grupper har utviklet seg, med særlig fokus på utviklingen mot et flerfamilieformat. Forut for opprettelsen av barn- og foreldregruppen har Familiekontoret i Vest-Agder hatt et spesielt fokus på familievold, med opprettelse av et eget familievoldsteam i 2002, og har hatt gode samarbeidslinjer til spesielt politi og barnevernsvakt (se Steinkopf, Leite, Spikkeland, Karlsen & Lunde 2006). Ved ABUP har en registrert en økende grad av henvendelser hvor familievold har vært tematisert i henvisningen. Samtidig så en behovet for et mer eksplisitt fokus på familievold innenfor psykisk helse for barn og unge, siden en har antatt at fenomenet kan bli skjult bak diagnosene og de individuelle beskrivelsene av barn og unge. Tidlig i 2006 ble det gjort formelle avtaler mellom ABUP og Familiekontoret, som innebar at det ble satt av tid for to terapeuter fra hver etat for å utvikle et samarbeid, og for å gi mulighet til å utforske ulike format for gruppebehandling ved familievold.

2 Erfaringene vi beskriver i denne artikkelen stammer fra to fullførte grupper, en i 2006, og en i Den skadelige volden Det er godt dokumentert at det er skadelig for barn å leve med vold i familien. Det skulle kanskje være unødvendig å gjenta dette, men samtidig opplever vi fremdeles at skadevirkninger blir bagatellisert. Dette skjer både på politisk hold, i fagmiljøer som forholder seg til barn, og hos klientene vi møter. Forstemmende nok kommer dette også til syne gjennom rettspraksis ved samværssaker (Skjørten 2005). Det er ulike dimensjoner av skadevirkninger; det psykologisk traumatiserende å oppleve at mor (eller far) blir mishandlet eller truet på livet, og at en selv blir slått, mishandlet eller truet. Effekter av traumatiserende livshendelser kan bidra til en vedvarende eller kronisk aktivering av det autonome nervesystemet. Slik forhøyet eksponering til corticostereoider over lang tid har vist seg å ha en direkte skadelig innvirkning på nervesystemet (for eksempel Perry 1997). Barn med slike erfaringer tvinges til å «forenkle virkeligheten» og innsnevre persepsjonsfeltet, ettersom mye av barnets hjernekapasitet er knyttet opp til overlevelse. De risikerer å utvikle rigide tankemessige «scripts», som igjen kan lede til en lite fleksibel måte å tenke, føle og relatere seg til andre på (Roseby, Johnston, Gentner & Moore 2005). For spedbarn og små barn som lever i en slik situasjon vil en måtte forvente at det kan oppstå tilknytningsproblematikk (Smith & Ulvund 1999). Konstruksjonen av barnets opplevelse av seg selv blir skadelidende, kanskje spesielt ved at vold i familien er holdt hemmelig og tabuisert. Det er også slik at barn som har opplevd vold i egen familie har større sjanse til å selv bli voldsutøver eller offer for vold i senere mellommenneskelige relasjoner (se Bengtson, Steinsvåg & Terland 2004). Barn med slike livsopplevelser vil kunne fremvise nesten hele spekteret av psykiatriske tilstander som symptomer (Geffner, Ingelman & Zellner 2003), slik at deres ut Side 278: vikling får en retning som avler nye problemer for dem. Hva trenger disse barna? Det er åpenbart at barn som lever med vold i familien først og fremst trenger at volden opphører, og at de kan føle seg trygge i forhold til den som har utøvd volden. Prosessen med å avdekke og sette i verk tiltak for å stoppe vold og trygge ofrene er ikke tema for denne artikkelen, som handler spesifikt om terapeutiske tiltak (se for eksempel Steinkopf et al. 2006; Metell 2002; Vatnar 2003). Når volden er opphørt ved at den som utøver volden er «fjernet» eller har innsett sitt eget behov for endring, vil mange barn ha behov for en form for bearbeiding eller en terapeutisk prosess. Det er ikke sikkert at dette gjelder alle barn med slike opplevelser, men det kan være hensiktsmessig at det finnes lett tilgjengelige tilbud slik at de som trenger det ikke behøver å lete opp disse mulighetene. Øyvind Aschjem og Wenche Tobiassen Sanna ved ATV i Telemark har oppsummert voldsutsatte barns behov slik (Aschjem & Sanna 2006): De trenger at tausheten om volden blir brutt De trenger å vite at de er trygge når tausheten brytes De trenger å få en bekreftelse på at de erfaringer de har er gyldige gjennom andres anerkjennelse De trenger å vite at det som skjedde ikke var deres feil De trenger å få mulighet til å gå igjennom de traumatiske hendelsene i omsorgsfulle omgivelser

3 De trenger å få nye mestringsalternativer De trenger å lære og erfare at vold ikke er akseptabelt De trenger å lære at det finnes alternativer til vold De trenger å lære om likeverd mellom kvinner og menn De trenger å se at de ikke er alene om å ha opplevd vold Barns behov i slike situasjoner kan beskrives med ulike ord og settes inn i ulike teoretiske referanserammer. Noen av disse vil vi komme tilbake til senere i artikkelen. Ulike modeller for terapeutisk intervensjon Det er ulike måter å organisere et terapeutisk tilbud til barn. Det er for den saks skyld ulike oppfatninger av hva terapi er. I denne sammenhengen vil vi være så praktiske at vi definerer terapi som tiltak som står i forhold til barns behov som skissert ovenfor. Vi presenterer kort fire ulike modeller for hvordan terapeutisk hjelp kan gis til barn: individualterapi, familieterapi, gruppeterapi og terapi i flerfamiliegruppe (Multiple family therapy). Den individuelle terapitradisjonen har hatt sterke tradisjoner i Norge. Barnet tilbys et eget terapeutisk rom hvor foreldrene ikke nødvendigvis er deltakere. Terapien kan organiseres gjennom lek, eller gjennom kommunikasjonsformer som tegning, bruk av dukker eller annet materiale som tillater en grad av eksternalisering av problemene (se for eksempel Urdal 1985; Dunne & Rand 2006). En slik terapiform gir anledning til «å Side 279: gå i dybden» i det som er vanskelig, og gir også mulighet til å gi et barn konsentrert oppmerksomhet uten å bli forstyrret av andres behov eller agenda. Slik behandling kan også gis med foreldrene til stede, både som støttepersoner og som aktive deltakere i dialogen. I vårt gruppearbeid har vi flere ganger sett at det har vært nødvendig å supplere gruppebehandlingen med individuelle samtaler. Denne typen terapi har i utgangspunktet inspirasjon fra en psykoanalytisk tradisjon. Ideen om at en slik terapiform gir større mulighet til «å gå i dybden» kan være utgangspunkt for at mange ser på denne modellen som den egentlige «behandling», og hvor andre terapiformer, for eksempel familieterapi eller gruppeterapi blir oppfattet som supplement. Muligens kan det være hensiktsmessig å tenke omvendt, at individuell terapi i mange tilfeller kan være et supplement til en gruppeprosess. Terapeutisk hjelp til barn som har opplevd vold kan også organiseres i en systemisk familieterapeutisk ramme. I en slik kontekst vil en møte barnet sammen med foreldrene, og erfaringer og opplevelser blir drøftet i terapirommet med utgangspunktet i en dialogisk form, og hvor det ikke legges normative føringer i forhold til de problemene som diskuteres (for eksempel Schjødt & Egeland 1991). Fordeler med en slik modell er at ansvaret kan plasseres hos foreldrene, og barn og foreldre har mulighet til i fellesskap å utvikle nye ideer om seg selv og de andre i familien. Familieterapitradisjonen har ofte inntatt et ikke-normativt standpunkt. Dette utgangspunktet kan være problematisk i møte med familier hvor vold og overgrep er et tema. Dersom terapeutene ikke markerer at volden er utøvers ansvar, og at ansvaret for endring ligger hos utøveren selv, er det fare for at ansvaret for voldsutøvelsen blir diffust, og ofrene kan oppleve seg som medskyldige i volden. Vi tenker dermed at en systemisk familieterapeutisk tilnærming vil måtte innta en langt sterkere normativ posisjon enn det som har vært vanlig innenfor familieterapitradisjonen. Det vil være hensiktsmessig å gjennomføre individuelle samtaler i tillegg til familiesamtaler for å sikre at volden blir tematisert, og at ikke voldsutøver får legge premisser for samtalene. Ulike modeller for gruppebehandling for barn som har opplevd vold i familien har vært beskrevet (for eksempel Roseby et al. 2005; Leira 1990; Peled & Davies 1995). I prosjektet «Barn som lever med vold i familien» har det vært en klart formulert forventning at en ville stimulere til opprettelse

4 av gruppebehandlingstilbud for barn. Det vil snarlig publiseres en veileder for gruppearbeid, basert på gjennomføring av ni grupper i prosjektet, som redigeres av Øyvind Aschjem og Wenche Sanna. Gruppeformatet har en del åpenbare fordeler ved at barn treffer andre barn i samme situasjon, noe som motvirker opplevelsen av å være helt annerledes enn andre barn. Vonde opplevelser kan bli drøftet sammen med mange andre, slik at en motvirker en taushetskultur og tabuisering. Barn kan få råd og støtte av andre barn og ikke bare fra terapeuter, de kan få mulighet til å utvide sitt sosiale nettverk. Et gruppetilbud bidrar også til en instituasjonalisering av et hjelpetilbud som i større grad kan bidra til å motvirke taushetskulturen som omgir familievoldsfeltet. Noen av vanskene med et gruppetilbud kan være at det kreves en viss matching av Side 280: gruppedeltakerne mht. alder, modenhet og kanskje kjønn, i tillegg til at det kreves en viss likhet i opplevelser. Dette kan skape vansker i en rekrutteringsprosess, hvor tilbudet kan risikere å bli eksklusivt og dermed ikke tilpasset problemet. Det kan også hende at det kan være vanskelig for barn med spesielt traumatiske opplevelser å åpne seg eller stole helt på de andre gruppedeltakerne eller lederne. Tilbud til voldsutsatte barn kan også gis som et flerfamilietilbud. Asen et al. (2001) beskriver hvordan en flerfamiliemodell anvendes ved Marlborough-klinikken i London. Denne modellen hviler på en tanke om at familier har ressursene til å løse sine egne problemer. I tråd med en slik tanke bringes familier sammen for å dele opplevelser og støtte hverandre, og en ser at dette bidrar til en redusert opplevelse av hjelpeløshet og øker klientenes self-efficacy (opplevelse av å være handlekraftig og i stand til å få til endringer) (Bandura 1977). Terapeutene inntar en likeverdig rolle, avstanden mellom klienten og den profesjonelle minimaliseres ved at klientene selv blir de viktigste agentene for endring. Det brukes et vidt spekter av aktiviteter (lek, rollespill, teater, tegning, skulpturering osv.) som kan bringe opp konflikter og tema som deretter snakkes om gjennom refleksjon. Både terapeuter og klienter reflekterer på aktivitetene, og klienter reflekterer på terapeutenes refleksjoner. En slik modell kan i større grad bidra til sosial støtte og opplevelse av egen kompetanse, og også bidra til å redusere problemene med matching av gruppedeltakere som beskrevet ovenfor. Det blir ikke like viktig at barna er på samme alder og modenhetsnivå, ettersom familiene er i fokus, ikke barna. Samtidig er dette en modell som kan være vanskelig å overføre direkte til norske forhold, ettersom det kan være et annet nivå av tabu knyttet til bruk av vold i norske familier enn i familier rekruttert fra en lavstatuskontekst i London, spesielt dersom voldsutøver skal være deltaker i prosessen. I våre grupper har vi valgt å ikke inkludere voldsutøver direkte. Foreldre/barn-gruppen i Kristiansand Den første gruppen ble startet opp våren 2006, og den andre hadde oppstart i slutten av februar Ingen av barna som var/er med i gruppene levde eller lever sammen med voldsutøveren. Med unntak av to barn var far den som hadde utøvd vold, og for disse to barnas vedkommende var det mors tidligere samboer som hadde utøvd volden. Til sammen ti barn har deltatt sammen med sine mødre, og blant disse var det to søskenpar. Barna ble rekruttert gjennom klienter ved Familiekontoret, ABUP og barnevernstjenesten. Under presenterer vi kort to av barnas inngang til gruppen: Idas mor ble henvist til Familiekontoret for sin egen del gjennom barnevernstjenesten, siden det var kjent at Familiekontoret hadde erfaring med arbeid med familievold. Hun hadde hatt en god del kontakt med psykisk helsevern, også med innleggelser. Mor fortalte om en massiv voldshistorie som begynte med en gang Ida ble født. Idas far utøvde psykisk, fysisk og seksuell vold mot mor. Ida hadde sett faren slå mor, men mor mente at datteren ikke hadde vært vitne til den seksuelle volden. I samtaler med mor ble det Side 281: lagt vekt på hva hun hadde gjort for å komme seg ut av forholdet, hvor hadde hun hentet styrken til klare dette fra? Da mor fikk høre at det skulle starte opp et gruppetilbud til barn som hadde

5 opplevd vold i familien, ble hun opptatt av at datteren skulle få tilbud om å delta.maria (14) ble henvist til ABUP. I henvisningen var det nevnt at det hadde forekommet grov vold mot henne fra mors tidligere samboer. Etter en vurdering ble det besluttet at jenta skulle få et tilbud gjennom barn/foreldregruppen, og at dette ville være tilbudet som ble gitt gjennom ABUP. De fleste barnas voldserfaring var som vitne til vold mot mor, men ett av barna hadde vært utsatt for omfattende direkte vold, og flere av de andre hadde opplevd enkelttilfeller av direkte vold. Det ble forsøkt å få til kontakt med fedrene. Dette lyktes i noen tilfeller. Ingen av fedrene ville innrømme bruk av vold, men flere gav uttrykk for at de så det som positivt at barna fikk anledning til å snakke om ting som hadde vært vanskelig for dem. I den første gruppen ble det gjennomført til sammen 13 samlinger à 90 minutter, med 14 dagers opphold. Samlingene ble gjennomført i skole/arbeidstid, slik at det ble gjort avtaler med respektive skoler. For den andre gruppen ble det gjennomført ti samlinger med samme varighet. Sentrale tema for gruppene Arbeidet i gruppen har vært konsentrert rundt følgende faktorer: Forståelse og nyansering av følelser Utfordre barnas antatt rigide tankemodeller gjennom aktiviteter som kan stimulere spontanitet, kreativitet og tro på egen «kraft» Utvikling av forholdet mellom barnet og den ikke-voldelige forelderen, forandring av samhandlingsmønster og mulighet for å kunne se hverandre fra nye vinkler. Kan både mor og barn bli «helter» i hverandres øyne? Sette de vonde hendelsene inn i en forståelig ramme. Bidra til «nyskriving» av mer positive historier om meg selv, min familie, mine foreldre, historier om kompetanse og mestring Forståelse og nyansering av følelser Det første punktet, forståelse og nyansering av følelser, er inspirert av følelsesbevissthetstradisjonen (for eksempel Monsen 1990). Her vil vi forsøke å utforske hvordan følelser oppleves, uttrykkes, og hvor sterke de kan være. Rasjonalen for dette er at barn som har opplevd vold i familien ofte vil ha liten erfaring med å uttrykke følelser, blant annet fordi følelser kan oppleves som skremmende eller vanskelig å kontrollere. Å gjenkjenne og forstå følelser og følelsesuttrykk kan bidra til å gjøre følelser mindre «farlige», og kan stimulere til en generell selvreflekterende holdning. I en av samlingene gir vi følgende oppgave: Kan en av dere mime en følelse, slik at de andre kan gjette hvilken følelse det er? Straks spretter Per (9) opp. Han setter opp et trist ansikt. «Lei deg!» «Trist!» roper Side 282: de andre. «Hvor sterk er følelsen på en skala fra en til ti», spør gruppelederen, og tegner en skala på tavlen. Barna og mødrene kommer med forslag. «Tristhet styrke åtte», sier Pers mor. De andre deltakerne kommer med andre forslag. Per viser flere følelser som blir skalert, hvoretter Lises mor vil prøve seg. Denne sesjonen blir filmet, og vi ser på filmen umiddelbart etterpå. Dette avstedkommer en del latter, og vi kan spørre deltakerne om de er enige i hvordan følelsene ble oppfattet av de andre. Samtidig er det å bli filmet en øvelse i å se på seg selv, bli vant til å betrakte seg selv utenfra og få erfaring på å bli sett og bekreftet av andre. Følelser blir også utforsket på andre måter:

6 Foreldrene blir intervjuet foran enveisspeil om hvilke følelser de tror barna har hatt siden sist. Barna sitter bak enveisspeilet. Vi tar utgangspunkt i en liste over følelser vi har begynt å lage gangen før. Pers mor sier hun tror sønnen har vært trist, og forteller om samvær med far. Vi spør henne hvor sterk følelsen har vært. Den blir skalert fra en til ti. Mens mor snakker, blir Per urolig bak speilet og sier at mor tar feil. Etter sesjonen med foreldrenes refleksjon blir barna plassert foran speilet, med foreldrene bak. Per forteller hvordan han mener at mor tar feil. Deretter blir barna spurt om hvilke følelser de tror mødrene har hatt siden sist. Lise sier hun tror mor har vært trist. Vi spør hvordan hun merker det, og sier vi har lagt merke til at hun synes å sjekke ut hvordan mor har det, og hvordan mor reagerer på det som skjer i gruppen. Lise bekrefter at hun legger merke til mors reaksjoner. Vi spør om hun tenker hun trenger å passe på mor. Det blir satt ord på at mor er voksen og klarer seg selv. Utfordre rigide tankemodeller Under punktet «Utfordre rigide tankemodeller» er vi først og fremst opptatt av kreative og handlingsorienterte aktiviteter som skuespill og bevegelse/dans. Hensikten er nettopp å forsøke å skape rammer som lager rom for utfoldelse av fantasi og lek for å motvirke tendensen til å begrense persepsjonsfeltet, slik disse barna ofte vil gjøre. Forut for oppstart av den andre gruppen innledet vi samarbeid med en musikkterapeut. Han introduserte blant annet denne øvelsen: Alle deltakerne står sammen i en ring. Lederen klapper og sender «klappet» videre ved å peke på den som står ved siden av. Denne klapper og sender sitt «klapp» videre til nestemann. Etter hvert øker vanskelighetsgraden, ved at deltakerne kan sende sitt «klapp» videre til den en ønsker. Dette skal gå fortere og fortere, deltakerne må være konsentrerte og klare til å motta og sende videre et «klapp». Øvelsen fremstår som annerledes og kanskje litt underlig. Det er kanskje ikke mindre underlig at de voksne deltar med entusiasme. Øvelsen krever konsentrasjon og tilstedeværelse og inneholder et betydelig innslag av dialog og samhandling, i tillegg til elementet av lek og humor. Side 283: En annen øvelse er «korledelse»: Deltakerne blir stilt opp som et sangkor. Deretter skal en av deltakerne være dirigent, som kan få koret til å synge høyere eller lavere ved hjelp av bevegelser med hender og armer. Koret kan også deles opp ved at den ene halvparten kan synge lavt mens den andre halvparten synger høyt, alt ut ifra instruksjon fra dirigenten. Dette er en situasjon som kan oppleves krevende, men også svært givende. Den som er dirigent blir satt i en rolle hvor en på en veldig tydelig måte blir «sett» og får kjenne på opplevelsen av å ha kontroll og styring. En annen øvelse igjen er styring ved hjelp av rytmeinstrumenter: Per står midt i rommet med bind for øynene. Bakerst i rommet står hans mor, som har tre rytmeinstrumenter med forskjellig lyd til rådighet. En lyd betyr «gå til høyre», en annen lyd betyr «gå til venstre», og den tredje lyden betyr «gå rett frem». De andre gruppedeltakerne står spredt rundt i rommet. Pers mor får Per til å bevege seg mellom de andre gruppedeltakerne utelukkende ved hjelp av rytmeinstrumentene. Denne øvelsen handler blant annet om tillit; den som har bind for øynene må tørre å stole på den som styrer. Samtidig er det en opplevelse av kontroll for den som «viser vei». Øvelsen krever også konsentrasjon ved at det er nødvendig å huske hvilken lyd som betyr hvilken retning, og høre godt etter og gjenkjenne lydene. Elementet av «ny og annerledes situasjon» er klart til stede. Vi introduserer bruk av rollespill/teater:

7 Jon begynner spontant å fortelle om en gang da politiet kom hjem til dem. Han forteller at mamma og pappa begynte å krangle, og at han gikk ned for å få dem til å stoppe. Vi spør om dette kan være en begynnelse på et skuespill. I samarbeid med de andre barna blir vi enige om at første akt av skuespillet er at mor og far begynner å krangle, og barna kommer for å stoppe dem. Barna fordeler rollene seg imellom. Det skal være en mor, en far, og tre barn. Alle barna ønsker å spille roller som små barn, mye mindre enn dem selv. Ett av barna vil ha oppgaven med å filme skuespillet. Deretter blir 1. akt gjennomført. Etter gjennomføringen ser vi på filmen sammen med foreldrene. Foreldrene kommenterer på det de ser. Deretter samtaler foreldre og barn sammen om hvordan neste akt skal være. Vi har i stor utstrekning forsøkt å bruke drama/teater/rollespill som virkemiddel i gruppene. Vi ser at dette er en svært god mulighet til å behandle vanskelige tema, siden en gjennom skuespillet kan etablere en avstand til problemene. Samtidig gir det rik mulighet til lek, kreativitet og humor. Forholdet mellom mor og barn Før oppstarten av gruppetilbudet var vi nølende til i det hele tatt å sette i gang et slikt tilbud, siden vi ikke syntes vi hadde funnet et godt nok format som kunne ivareta samhandlingen mellom barnet og foreldre/omgivelser. I forhold til denne tematikken har vi Side 284: ønsket at foreldre og barn skal utvikle mest mulig forståelse for hverandre. Mødrene kan fremstå for barna som kraftløse, hjelpeløse eller foraktelige. Noen barn blir opptatt av å beskytte mor, gjerne i en slik grad at det kan fremstå som et symptom i psykiatrisk forstand. Andre barn er sinte på mor for at hun ikke har beskyttet dem godt nok, at hun ikke har gått fra far tidligere, at hun har forårsaket et ubehagelig skifte i deres livssituasjon, for eksempel ved at ta dem med på krisesenteret. Noen barn står fortsatt i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene, eller sliter med at de blir forsøkt «kjøpt» av den voldelige forelderen gjennom presanger og penger. Mødrene på sin side gir ofte uttrykk for at guttene «likner mer og mer på sin far», de synes barna er for sinte og vanskelige å styre eller bekymrer seg for at de er for stille, at de ikke sover godt nok, og kan slite seg ut på å «komme barna i møte». Noen mødre ser sin egen fortvilelse og frustrasjon i barna, og får vansker med å skille ut hva som er deres og hva som er barnas følelser. En målsetting er at barn og mødre skal kunne fremstå som «helter» i hverandres øyne. Mor og barn sitter sammen og skal planlegge et tema som kan dramatiseres i et skuespill. Instruksjonen er at de skal samarbeide. Linda (10) forsøker å få mor med. Mor er ukonsentrert og kikker mest ut av vinduet. Linda tar ledelsen og tar ansvar for at oppgaven blir gjort. Hun kommer opp med en historie om en jente som blir holdt utenfor gjengen. Hun blir lei seg, går hjem. Der blir hun sint, sparker og slår. Så blir hun lei seg igjen, og ber om unnskyldning. Etter gruppeoppgaven blir det gjort et «prøveopptak» av scenen hvor jenta blir holdt utenfor gjengen. Scenen blir tatt opp på video. Pers mor spiller jenta, Linda og hennes mor er med i gjengen som stenger henne ute. Vi observerer at Lindas mor etter hvert blir en deltaker, fra å være helt utmeldt til å følge etter og agere i skuespillet. Vi kommenterer mors utvikling under gjennomgangen av filmen. Under gjennomgangen av denne filmen blir vi opptatt av å vise for Linda at mor deltar, og at mor kan ønske å ta et annet og større ansvar. Samtidig kan det tydeliggjøres for mor hvordan Linda er en jente som tar mye ansvar, som er kreativ og aktiv. Scenen gir også mulighet til å reflektere over de vonde følelsene som oppstår omkring det å bli utestengt, og hvordan vonde følelser kan skape et sinne som kan få utløp mot andre enn dem som fortjente det, i dette tilfellet de som sto for utestengingen. Mor sitter på gulvet med barnet på fanget. Samtidig spilles et musikkstykke. Mors instruksjon er å rugge frem og tilbake, i takt med musikken. Både barnet og den voksne er instruert om å kjenne etter hvordan dette oppleves i kroppen. Eksemplene ovenfor viser to spesifikke aktiviteter. Ut over slike aktiviteter blir forholdet mellom forelder og barn et generelt tema, siden begge deltar på lik linje i gruppen. I forbindelse med gjennomgang av ulike aktiviteter brukes ofte refleksjon. Så langt har vi delt disse refleksjonene slik at foreldrene reflekterer mens barna lytter bak enveisspeil, og om

8 Side 285: vendt. Refleksjonene gir mulighet til å observere hverandre i nye og uvante situasjoner, som igjen gir mulighet til å oppdage nye sider og ny kompetanse hos hverandre. Lage nye historier om mestring og kompetanse Det siste hovedpunktet er «å skrive nye historier om sitt liv». Dette er inspirert av den narrative tradisjonen (se for eksempel White 2006; Johnsen, Sundet & Torsteinsson 2000). Utgangspunktet er at barn som har levd med vold i familien ofte har utviklet historier om seg selv som er negative: «jeg er ikke verdifull», «det er min feil», «jeg er annerledes enn andre». Ofte vil de oppleve seg som ofre og har vansker med å innta en subjektposisjon i eget liv. Vi ønsker å bidra til at barna og deres omsorgspersoner kan lage nye, mer positive historier om seg selv. Michael White (2006) snakker om «subordinate storyline», som er den underliggende positive historien som ikke fortelles. Eksempler på dette kan være hvor hensiktsmessig barna har handlet i krisesituasjoner, ved at de kan ha sørget for egen sikkerhet eller utført handlinger som har ivaretatt andres sikkerhet. Vi har nevnt eksemplet hvor Jon begynner å fortelle om da politiet kom hjem til dem (under punktet «Utfordre rigide tankemodeller»). Heller enn å gi ham mye tid og rom til å snakke om denne hendelsen, med de andre gruppedeltakerne som vitner, inviterte vi alle til å være med å dramatisere en ny historie med utgangspunkt i Jons opplevelse. På denne måten ble det mulig å snakke om vanskelige ting i eget liv ved å snakke om det som om det hendte oppdiktede personer. Slik kan det bli mulig å opprettholde en distanse til egne vonde minner, selv om de faktisk ble snakket om. Vi så også at denne prosessen bidro til en kreativ og spontan prosess hvor deltakerne samhandlet om å lage noe nytt, og hvor de både måtte bruke fantasi og sitt erfaringsgrunnlag fra tidligere: Mor (Janne på 13) og far (Marie på 14) sitter sammen i stuen. Ett av barna vil ikke legge seg. Far blir sint, og vil ha mor til å ta ansvar. Mor sier det er like mye hans ansvar. Far blir enda sintere, og mor og far begynner å krangle. Far reiser seg opp og opptrer truende. Ganske snart kommer alle tre barna og roper at foreldrene skal slutte å krangle. Far sier at de skal legge seg, og at de skal slutte å krangle hvis de gjør det. Barna legger seg igjen. Deretter fortsetter foreldrene å krangle. Da ringer barna til politiet. Den neste scenen viser kontakten med politiet, og hvordan far blir tatt hånd om. Selve gjennomføringen av skuespillet viste at barna var påpasselige med å ikke lage rollefigurer som var dem selv nå, som gav dem anledning til å fremstå som kraftfulle og lekende. I refleksjonen etter å ha sett gjennom filmopptaket av skuespillet, kommenterte vi på barnas aktive, handlende rolle. Elspeth McAdam fremhever at «fremtiden skaper nåtiden», og at «every problem is a frustrated dream» (McAdam 2006). Ideen er at det er nødvendig med en fremtidsberedskap i form av drømmer om hvordan livet kan bli i fremtiden, for å være i stand til å innta subjektposisjon i sitt eget liv her og nå. Ved hjelp av en øvelse forsøker vi å få frem bevissthet som slike drømmer: Side 286: Vi lager et panel hvor barna blir intervjuet om fremtiden, ti år fra nå. Foreldrene sitter bak enveisspeil. Jon sier at om ti år kjører han bil mens han røyker. Vi spør mer detaljert. Han forteller videre at han jobber som mekaniker og har eget verksted. Han forteller at han har kone og to barn. Han forteller hvor han bor, og hvordan huset ser ut, og om hvilke fritidsinteresser han har. De andre barna forteller om sine drømmer. Noen av barna vet ikke hva de skal si. De får forslag fra de andre. Etter denne sekvensen blir foreldrene plassert foran speilet for å reflektere over barnas fremtidsvisjoner. Hvert av barnas fremtidsdrøm blir gjennomgått, for å «tykne» historien om fremtiden. Det må kanskje understrekes i denne sammenhengen at vi poengterer at disse fremtidsvisjonene

9 ikke nødvendigvis kommer til å skje, de er uttrykk for hvordan barna kan se for seg fremtiden akkurat nå. Flerfamiliekonseptet, anvendelse i -Kristiansandsgruppen I oppstarten av den første gruppen hadde vi valgt et format hvor barn og foreldre deltok i parallelle, men atskilte grupper, etter mønster av Roseby et al. (2005). Flere forhold bidro til at vi etter hvert ønsket å føre gruppen sammen: Ida var en ni år gammel jente. I hver gruppesamling måtte hun gå ut av gruppen for å finne ut hvordan mamma hadde det. Hun ble fulgt ut og inn til foreldregruppen. Der spurte hun mor om hun hadde det bra, deretter kunne hun bli med tilbake. Det var tydelig at det ikke var hennes egen trygghet hun var opptatt av; samtidig kunne hun forklare at mors trygghet også berørte henne direkte, ved at «hvem skal passe på meg hvis det skjer noe med mamma?». Vi fikk tanker om at dette kunne mor og datter snakke om sammen med de andre barna og de voksne i en felles gruppe: fra å være et ensomt tema for jenta til et felles tema som hele gruppen kunne forholde seg til. Nils var ti år gammel. Mor rapporterte at det var vanskelig å holde styr på ham hjemme; han var voldelig mot lillebror, og hørte ofte ikke på henne. Ofte var det store krangler dem imellom hjemme. Hun begynte å se hvordan han lignet på faren, og var skremt av dette. Hun ønsket råd og veiledning på hvordan hun kunne «håndtere ham». Samtidig så vi hvordan han deltok ivrig i barnegruppen og viste kreativitet og initiativ. Vi ønsket at mor kunne se ham i den situasjonen, og kanskje få anledning til å utvikle et nytt bilde eller en ny historie om gutten sin. Vi begynte å «overlappe» gruppene; foreldrene var med barna de første ti minuttene, og fikk se hvilke tilbakemeldinger vi gav til barna fra den forrige gruppesamlingen. Foreldrene deltok også på avslutningsritualene sammen med barna (se Aschjem & Sanna 2006). Deretter inviterte vi foreldrene inn til å se filmopptakene som var gjort med barnas skuespill, og arrangerte refleksjon hvor foreldrene snakket sammen om hva de hadde sett på filmen, med barna bak enveisspeil. Barnas Side 287: konsentrasjon og oppmerksomhet var nesten ekstrem når de lyttet til foreldrenes refleksjoner. Deretter lot vi barna reflektere over foreldrenes samtale, med foreldrene bak enveisspeilet. Foreldrenes oppmerksomhet var på samme måte total i denne situasjonen, og de gav uttrykk for overraskelse over barnas observasjonsevne og forståelse. En slik interaksjon med andre familier bidrar til utvidelse av sosialt nettverk og gir en redusert opplevelse av stigmatisering. Samtidig gir det en større følelse av solidaritet og mulighet for gjensidig støtte og tilbakemeldinger fra likeverdige foreldre/barn. Det gir også en større grad av aktiv foreldreinvolvering i behandlingen og gjør forholdet mellom behandlere og klienter mindre viktig, siden den viktigste støtten kan komme fra foreldre/barn i samme situasjon og på samme nivå. Det gir også en større mulighet for å plassere ansvaret for eget og barnas liv hos foreldrene selv (Asen et al. 2001). Konsekvensen er at gruppetilbudet som nå gis i Kristiansand fremstår som en litt forsiktig utgave av en flerfamiliemodell, hvor mor og barn hele tiden er sammen i en gruppe. Samtidig er vår modell modifisert i forhold til forbildet i London ved at den som har utøvd volden, ikke deltar i prosessen. Det er også andre forskjeller, som for eksempel tidsbruk. I London er dette tilbudet ofte organisert som et dagtilbud som kan ha lang varighet. Samtale versus handling: hvordan snakke om det verste? I en tradisjonell oppfatning av psykoterapi vil en ofte være opptatt av å «sette ord på tanker og følelser», med en underliggende teori om at en bevissthet og forståelse av sammenhengene som skaper uforståelige emosjonelle reaksjoner vil bidra til bedret fungering (se for eksempel Corsini & Wedding 1989). En vanlig forståelse om behandling for psykologiske traumer har ofte inkludert en verbal eksponering for de traumatiske hendelsene, en ny gjennomgang av hendelsene mens man «tekster» dem (Pennebaker 2002). Det har vært vanlig å tenke at det er nødvendig å gå detaljert gjennom traumene, mens en kartlegger tanker og følelser knyttet til de traumatiske hendelsene. Samtidig kan det tenkes at å overfokusere på det vonde kan virke retraumatiserende og kan føre

10 til at en ikke «kommer videre» og blir stående fast i opplevelsen av å være offer, ikke være potent, ikke ha kraft til å gjøre endringer i eget liv (White 2006). I et gruppeformat blir en også stilt overfor muligheten av at et barns historie kan virke traumatiserende for de andre barna. Vårt spørsmål har derfor vært: hvor mye vekt skal vi legge på «den vonde historien»? Og ikke minst: hvordan skal vi snakke om den? Konsekvensen av denne vurderingen er at vi har forsøkt å bruke de vonde historiene som utgangspunkt for en videre eller bredere historiefortelling. Vi har gjort det tydelig at gruppedeltakerne har voldshistorier som felles faktor, og at gruppeformatet gir mulighet til å snakke om de vonde erfaringene. Samtidig har vi ikke lagt opp til at «nå skal vi snakke om deres erfaringer med vold», men heller oppfordret deltakerne til å komme opp med selvopplevde hendelser som kan danne utgangspunkt for et manus til et skuespill, som blir et felles produkt. Vi har også brukt høyt Side 288: lesning fra tekster som omhandler vold (for eksempel Sinna mann av Gro Dahle) som utgangspunkt for å tematisere vonde opplevelser. Vi har også vært opptatt av å gripe fatt i de spontane historiene som barn og foreldre kommer med, og forsøkt å bruke disse som utgangspunkt for en bredere behandling, for eksempel gjennom å finne «subordinate storylines» (White 2006), dvs. finne frem til hvordan de håndterte situasjonene, eller hvordan de handlet hensiktsmessig eller klokt i de aktuelle situasjonene. Som vi har vist i noen av eksemplene ovenfor, har vi også forsøkt å bruke historiene som utgangspunkt for en metaforisk behandling av vold, utrygghet, uforutsigbarhet og andre tema. Vi har lagt større vekt på å forsøke å stimulere aktivitet, kreativitet og subjektorientert handling, og bidra til å skape nye historier om seg selv som handler om kompetanse og økt «self-efficacy». Vi har også vært opptatt av hvordan vi kan bidra til økt kompetanse i mor/barn-systemet, hvordan kan mor bygge seg opp til å bli den som står for tryggheten og stabiliteten i barnas liv og kan ta ansvar for å være en god dialogpartner for barna i deres videre utvikling. Anvendelsen av flerfamilieperspektivet har vært nyttig i forhold dette, idet foreldrene får støtte hos hverandre og lærer av hverandres måte å handle på, både i forhold til barna, men også i forhold til egen historie som offer for vold og trakassering. Vi må understreke at vi ikke har forsøkt å unngå voldshistoriene. Barna må vite hvorfor de deltar i tilbudet, og volden må tematiseres. Samtidig ser vi at det vonde og vanskelige bør tematiseres på en måte som skaper fremtidsperspektiv og som motvirker en offerrolle gjennom stimulering til aktiv handling. Et integrert tilbud Alle barna i den første gruppen, med ett unntak, fikk individuelle terapitilbud parallelt med gruppetilbudet. For de fleste barnas del ble disse individuelle tilbudene gitt av andre enn gruppelederne. Nils ble henvist til gruppetilbudet gjennom barnevernstjenesten. Mor hadde nylig flyttet fra far, som hadde utsatt henne for vold. Hun var sterkt preget av situasjonen, og strevde også med tanker på om hun hadde gjort det rette ved å flytte fra mannen. Hun oppsøkte ulike aktører i hjelpapparatet med ønske om hjelp til å håndtere barna sine. Etter hvert var barnevernstjenesten, ABUP, Familiekontoret og familiesenteret ved helsestasjonen involvert. Hun gikk på møter ved alle disse etatene, og de ulike aktørene hadde liten innsikt i hva som ble gitt av tilbud andre steder. På et tidspunkt hadde Nils individualterapi ved ABUP; han gikk i barnegruppen sammen med mor, og mor fikk veiledning fra familiesenteret og fra barnevernstjenesten. Mor opplevde lite kompetanse som omsorgsperson, og søkte hjelp for finne bedre måter å håndtere situasjonen på. Flere og flere hjelpere ble invitert med i prosessen. Vi tror resultatet kan bli en fragmentering av ansvar, og at mor blir «flyttet rundt i systemet» på jakt etter den eller de som kan gi den beste hjelpen i forhold til akkurat det hun spør etter. Vi ser det som hensiktsmessig at tilbudet gis på ett sted, og at tendensen til å ville gi ansvaret videre til andre som «har bedre greie på dette» bør motarbeides.

11 Side 289: Videre ser vi at det kan være problematisk at barn/foreldre som deltar i et gruppetilbud har terapitilbud hos andre aktører i hjelpetjenestene parallelt med gruppetilbudet. Det kan bli vanskelig å trekke tråder fra det som skjer i gruppene, og på samme måte blir det ingen kontakt med individualterapien inn i gruppeprosessen. Vi har sett det slik at det kan være tjenlig at et eventuelt individualtilbud som kan oppstå underveis i en gruppeprosess blir håndtert av gruppelederne og at det finnes mulighet innenfor tidsrammene å sette av tid til individuelle samtaler med både barn og voksne. Avslutning/oppsummering Vi har kalt denne modellen for gruppebehandling for en «flerfamiliemodell», hvor inspirasjonen kommer fra liknende arbeid ved Marlborough-klinikken i London (Asen et al. 2001). Dette innebærer at forholdet mellom forelder og barn blir det vi legger mest vekt på for å fremme en positiv endringsprosess, og at foreldre/barn-forholdet blir plassert inn i gruppesammenhengen. Denne modellen kan gi en større grad av gjensidig forståelse mellom forelderen og barnet, og forelderens ansvar for barnet og dets videre utvikling blir tydeligere. Dette styrkes av at terapeutene forsøker å innta en likeverdig posisjon med gruppedeltakerne og bygge ned klient/terapeut-barrieren, for på den måten å understreke foreldrenes delansvar for prosessen. Denne modellen kan også møte problemer knyttet til rekruttering til gruppetilbudet ved at barna i mindre grad trenger å matches på alder og modenhet, ettersom fokus like mye er på forholdet mellom barn og forelder som forholdet mellom barna. Det er også mulig at en med dette formatet kan ivareta barn med større grad av traumatisering og mer alvorlige vansker, som en i et format med bare barna til stede kan være vanskelig å håndtere. I praksis har formatet endt ut som en mor/barn-gruppe. I de familiene som har deltatt i tilbudet så langt, er det far som har vært utøver av volden. Vi ser at det blir vanskelig å integrere voldsutøver direkte i prosessen. Det ville i så fall kreve en genuint «angrende synder», og ville i alle tilfeller bety en stor utfordring for kvinnene og barna. Imidlertid er det tenkelig at fedre også kunne være gruppedeltakere i de tilfellene hvor andre har vært utøver av volden, for eksempel mors nye partner. Det ville også være tenkelig å integrere besteforeldre eller andre viktige voksne i situasjoner hvor det synes ønskelig. På denne bakgrunnen blir det uhensiktsmessig å kalle disse gruppene for mor/barn-grupper. Vi ser også at det vil være nyttig å få til en form for samarbeid med voldsutøveren, selv om han/hun ikke blir deltaker i gruppene. Vi ser også at det kan være hensiktsmessig å noen ganger kombinere gruppetilbudet med et individuelt tilbud. Det kan særlig gjelde for barn med særskilt traumatiske opplevelser, som kan ha nytte av for eksempel EMDR-behandling (Eye Movement Desentization Reprocessing) (Shapiro 2001) eller annen mer spesifikk behandling. Samtidig kan det være viktig å ikke overfokusere barnas individuelle symptomer, men gi større vekt på foreldrenes mulighet og kompetanse til å håndtere sine barns problemer. All form for gruppebehandling krever mye ressurser. Det kreves tid til planlegging Side 290: av gruppeformatet, og til samkjøring terapeutene imellom. Rekrutteringsfasen bør gjøres skikkelig, ved at forventninger avklares og undersøkes. Det er ofte nødvendig med samarbeid med skole og andre samarbeidspartnere. Det er derfor viktig å understreke at arbeid med familievold krever ekstra ressurser hvis arbeidet skal gjøres på en god måte. Når det er sagt, må vi få avrunde med å si at dette arbeidet er noe av det mest spennende og morsomme vi har gjort som terapeuter, som har gitt oss mer energi enn det har kostet. Det er jo kanskje ikke så lite, sett i forhold til alvoret og smerten som er forbundet med familievold. Litteratur Aschjem, Ø., Sanna, W. (2006): Det er ikke din skyld. Samtalegrupper for barn som lever eller har levd med vold i familien. Prosjektet Barn som lever med vold i familien: Prosjektbulletin, nr. 3.

12 Asen, E., Dawson, N., McHugh, B. (2001): Multiple Family Therapy: The Marlborough Model and its Wider Applications. Karnac Books, London. Bandura, A. (1977): Social learning theory. Prentice-Hall, Englewood Cliffs, NJ. Bengtson, M., Steinsvåg, P.Ø., Terland, H. (2004): Ungdom bak volden. Forståelse og behandling av ungdom med volds- og aggresjonsproblemer. Universitetsforlaget, Oslo. Corsini, R.J., Wedding, D. (1989). Current Psychotherapies. Peacock Publishers Inc., Ithaca, Ill. Dunne, P., Rand, H. (2006): Narradrama. Integrating Drama Therapy, Narrative, and the Creative Arts, 2. ed. The Drama Therapy Institute of Los Angeles, Los Angeles. Geffner, R.A., Ingelman, R.S., Zellner, J. (eds.) (2003): The effects of intimate partner violence on children. Haworth Maltreament & Trauma Press, New York. Johnsen, A., Sundet, R., Torsteinsson, V. (2000): Samspill og selvopplevelse nye veier i relasjonsorienterte terapier. Tano Aschehoug, Oslo. Leira, H. (1990): Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Del II. En modell for intervensjon med barn og unge som har erfart vold i familien. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2: McAdam, E. (2006): Personlig kommunikasjon ved Familiekontoret i Vest Agder. Metell, B. (2002): Att vara mamma och bli utsatt för våld. I: Metell, B., Eriksson, M., Isdal, P., Lyckner B., Råkil, M. (red.): Barn som ser pappa slå, s Gothia, Stockholm. Monsen, J. (1990): Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Utdrag fra klinisk psykologi. Tano Aschehoug, Oslo. Peled, E., Davies, D. (1995): Groupwork with children of battered women: A practitioner s manual. Sage Publications, Thousand Oaks. Pennebaker, J.W. (2002): Emotion, Disclosure and Health. American Psychological Association, Washington. Perry, B.D. (1997): Incubated in terror: Neurodevelopmental factors in the «cycle of violence». In: Osofsky, J. (ed.): Children, youth and violence: The search for solutions, s Guilford Press, New York. Roseby, V., Johnston, J., Gentner, B., Moore, E. (2005): A Safe Place to Grow. A Group Treatment Manual for Children in Conflicted, Violent, and Separating Homes. The Haworth Press, Binghampton. Schjødt, B., Egeland, T.A. (1991): Fra systemteori til familieterapi. Tano, Oslo. Shapiro, F. (2001): Eye Movement Desensitization and Reprocessing: Basic Principles, Protocols and Procedures, 2. ed. Guilford Press, New York. Skjørten, K. (2005): Samlivsbrudd og barnefordeling. En studie av lagrettsdommer. Gyldendal Akademisk, Oslo. Smith, L., Ulvund, S.E. (1999): Spedbarnsalderen. Universitetsforlaget, Oslo. Steinkopf, H., Leite, R., Spikkeland, G., Karlsen, L., Lunde, P.M. (2006): Kontroll, terapi eller begge deler? Fokus på familien, 4: Urdal, B. (1985): Nic Waals Institutt og dets bidrag til den kliniske barnepsykologi i Norge. I: Nielsen, G. (red.): Klinisk barnepsykologi. Seks perspektiver på psykoterapi og psykologisk behandling, ss Universitetsforlaget, Oslo. Vatnar, S.K.B. (2003): Evalueringsrapport for prosjektet «Vitne til vold», tiltak 2 i regjeringens

13 handlingsplan «Vold mot kvinner» White, M. (2006): Children, Trauma and Subordinate Storyline Development. In: Denborough, D. (ed.): Trauma: Narrative responses to traumatic experience, s Dulwich Centre Publications, Adelaide. Universitetsforlaget