Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet.

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet."

Transkript

1 Nord-Trøndelag

2 Storheia* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Frosta, Levanger Inventør: JKL, KAB Kartblad: 1622 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:593996, N: Areal: 4482 daa H.o.h.: 0-400moh Vegetasjonsone: Sørboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Storheia ligger ved på østsiden av Trondheimsfjorden vis-a-vis Leksvik og i kommunene Frosta og Levanger. Området er relativt kupert og preget av en mengde koller og åser som er adskilt av myrer og smådaler. I nordøst faller terrenget ganske bratt et par hundre høydemeter ned til havnivå. Vegetasjonen er overveiende fattig og triviell, men innslag av mer mineralkrevende fl ora fi nnes i tilknytning til rasmark og sjønære tørrbakker. Hele området er kraftig påvirket av gjentatte gjennomhogster opp gjennom historien. Skogen er i dag svært homogen med tanke på struktur og alder. Skogen har gjennomgått minst ett tydelig kontinuitetsbrudd i gamle trær og dødved. Trær over 120 år forekommer svært spredt. Dødved mengden er i granskog ofte ganske høy, men dette er selvtynninger og stedvis også vindfall i fortrinnsvis lave nedbrytningsstadier. Kun èn rødlisteart er påvist nemlig vedsoppen duftskinn, Cystostereum murrayi. For øvrig er et fåtall andre svake signalarter tilknyttet dødved påvist. Området er vurdert som helt gjennomsnittlig for den litt eldre barskogen i ytre strøk av Trøndelag. Ingen uvanlige skogtyper eller vegetasjonstyper er representert. Men, et par relativt omfangsrike eldre ospesuksesjoner inngår, noe som er positivt i forhold til helhetsvurderingen. Lungeneversamfunnet er godt utviklet i partier med mye osp og har stedvis rike forekomster av fl ere middels krevende arter slik som sølvnever og kystfi ltlav. Tre kjerneområder er skilt ut innenfor verneforslaget. Området bidrar på fl ere av punktene som er påpekt i den generelle mangelanalysen (Framstad et al. 2002) ved å inkludere lavereliggende, kystnær, produktiv eldre skog i sørboreal sone. Nåværende skogtilstand svarer relativt dårlig med kravene som er satt i naturvernloven for naturreservat da området verken skiller seg ut ved sin egenart eller er tilnærmet urørt, men ut fra en oppsummering av verdien av hvert enkelt kriterium vurderes området som lokalt verdifullt (*). Feltarbeid Feltarbeidet er utført av Kim Abel og Jon T. Klepsland. Det meste av arealet er betraktet, og de mest produktive partiene er aktivt oppsøkt. De sjønære liene i nordvest er ikke besiktiget. Tidspunkt og værets betydning Vær og tidspunkt var gunstig for alle organismegrupper i forkus. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Undersøkelsesområdet omfatter i hovedsak de mer høytliggende delene av Storheia, men med gradient ned til havfl aten i nordvest. Tidligere undersøkelser Storheia er tidligere vurdert i forbindelse med verneplan I for barskog (upublisert). Det har også vært foretatt naturtypekartlegging i området (DN-Naturbase 2006). Innenfor verneforslaget er det i den forbindelse avgrenset ett sørvendt berg og rasmark nede ved fjorden ved Åsholmen, og to myrområder med dammer av nasjonal verdi etter at det er påvist både stor- og liten salamander i disse. Beliggenhet Området ligger ved på østsiden av Trondheimsfjorden vis-a-vis Leksvik og i kommunene Frosta og Levanger. Naturgrunnlag Topografi Området er relativt kupert og preget av en mengde koller og åser som er adskilt av myrer og smådaler. I nordøst faller terrenget ganske bratt et par hundre høydemeter ned til havnivå. Også i sørøst faller terrenget bratt ned mot fylkesvei.

3 Geologi Berggrunnen består av metagråvakke, sandstein, og/ eller skifer som alle er relativt sure metamorfe sedimentære bergarter (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: sørboreal 50% (ca 2240daa) mellomboreal 50% (ca 2240daa). Etter Moen (1998) ligger området i sørboreal (ca 50%) og mellomboreal (ca 50%) sone, og i svakt oseanisk seksjon (O1). Mye av arealet har likevel et klima som minner om den i klart oseanisk seksjon. Økologisk variasjon Innenfor området fi nnes våtmark, myrer, nakne berg og skog. Vegetasjonen er i all hovedsak helt fattig og triviell, men lokale unntak forekommer. Furu- og granskog dominerer helt, men også bjørk og osp er viktige treslag. For øvrig er området topografi sk variert med mange vinkler og eksposisjoner. Totalt sett har området middels stor økologisk variasjon. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen er overveiende fattig og triviell, men innslag av mer mineralkrevende fl ora fi nnes i tilknytning til rasmark og sjønære tørrbakker. Blant annet er det i kjerneområdet Holmtjønna Ø innslag av blåveis, og tørrbakkesamfunn fi nnes i tidligere registrert naturtype nede ved fjorden. Myrene er stort sett fattige fastmattemyrer eller tuemyrer, stedvis fattig løsbunn. Vegetasjonen under furu tilhører oftest røsslyng-blokkebærtypen, men går stedvis over i bærlyng. Store areal med grunnlendt skog i høyden er av typen knausskog. På dypere jordsmonn som for eksempel i daler og langs fuktdrag står det gran på blåbærmark. Her og der er det innslag av stauder og bregner uten at utformingene kan føres til bregne- eller høystaudeskog. Med unntak av knausskogen har både furu- og granskogen som regel et velutviklet bunnsjikt av fremfor alt etasjemose, kyskransemose, fjærmose og furumose, eventuelt torvmoser. Foruten gran og furu har bjørk et relativt jevnt innslag, og i partier er det mye osp. Rogn opptrer spredt. Skogstruktur og påvirkning Hele området er kraftig påvirket av gjentatte gjennomhogster opp gjennom historien. Skogen er i dag svært homogen med tanke på struktur og alder. Granskogen er i sen optimalfase og de fl este steder ensjiktet, tett og oppkvistet (men unntak forekommer; se Holmtjønna Ø). Dødved mengden er ganske høy mange steder, men dette er selvtynninger og stedvis også vindfall. Selvtynningen har pågått en stund slik at det fi nnes læger i alle råteklasser, men lægerne er som oftest små, ikke spesielt gamle og har lav kvalitet (homogen struktur). Skogen har gjennomgått minst ett tydelig kontinuitetsbrudd i gamle trær og dødved. De fl este bestand er uten eldre trær enn ca 100 år, og gamle gjenlagte stokker etter tidligere gjennomhogster mangler. Furuskogen er tilsvarende ung og likealdret. Trær eldre enn 150 år er svært sjeldent. Snittalderen ligger rundt 100 år, noe som gir skogen et til dels fyldig og voksent uttrykk sett på avstand. Flere mindre partier er likevel yngre enn dette (50-80 år). Dødved mengden er overalt tilnærmet lik null. De store arealene med knausskog preges av kortvokst og krokete furu med små stammediametere. Kjerneområdene avviker noe fra det generelle bildet ved enten å ha litt bedre skogstruktur (litt bedre sjiktning og aldersspredning) kombinert med gunstig beliggenhet, eller ved et høyt innslag av osp. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Storheia. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Bjørnbettet N Naturtype: Gammel lauvskog - Gamle ospeholt UTM: Ø:593400, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 34,4daa Nord-sørgående stripe i nordvendt liside med høy andel osp (20-40%). Skogen rundt er fattig lyng- og myrfuruskog. Skogstrukturen innen lokaliteten er tett, og trærne er smådimensjonerte. Osp og furu danner et slags øvre tresjikt av eldre trær, mens gran utgjør et lavere og tydelig yngre sjikt. Lokaliteten innehar svært lite dødved. Forutsatt bruk av faglig skjønn kan en del av grana med fordel tynnes ut. Ospa er substrat for et rikt utviklet lungeneversamfunn som inkluderer forholdsvis mange arter. Verdiene knytter seg i hovedsak foreløpig til levende osp og lokaliteten gis derfor lokal verdi (C). 2 Litlheia Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:593840, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 5,9daa Lite granbestand under toppen av litlheia og avgrenset av myr i nedkant. Skogen er i tidlig aldersfase. Strukturen er tett, men selvtynn er i ferd med å åpne bestandet noe. Et par store, tydelig gamle grantrær og et par gadd og læger inngår. Lokaliteten avgrenses i overkant av fl ere vertikale bergvegger med ulik eksposisjon og temmelig variert kryptogamfl ora, blant annet sølvnever. To vedboende signalarter på gran, derav en rødlistet, er påvist. Lokalieten er på grunn av spesielt artsinventar inkludert en rødlisteart gitt lokal verdi (C).

4 3 Holmtjønna Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:594240, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 28,6daa Øst-vestgående fuktig dal med granskog. I den østre halvdelen er skogen i sen optimalfase med spredt død ved i hovedsakelig lave nedbrytningsstadier. Det inngår en del stor osp med et utvalg arter tilhørende lungeneversamfunnet. Skogstrukturen er noe tett og mindre godt sjiktet, men litt bedre enn tilgrensende områder. Øvre trealder er trolig rundt 150 år. Skogen har stor mektighet og stammediameter inntil 60 cm ved brysthøyde. Vestre halvdel har bratte dalsider og fl at moserik bunn. Denne delen virker noe mer ensaldret enn lenger øst. Mye av granskogen er vindfelt og ligger i store vaser mellom gjenstående trær. Vegetasjonen er i all hovedsak triviell, men på et grunnlendt parti fi nnes blåveis og markjordbær. Det er gode bestander med gammelgranslav og gubbeskjegg i dalen. Ingen signalarter av vedboene sopp er påvist. På grunn av meget gunstig (beskyttet) beliggenhet, høy naturlig luftfuktighet, og høy produktivitet vurderes lokaliteten på tross av magert artsinventar og generell skogtilstand som i allefall lokalt viktig (C). 4 Laupvatna S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:595260, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 8,2daa Et lite, men markert og nordvendt søkk ned mot en myr. Topografi sk gunstig for fuktighetskrevende arter. Tresjiktet er nesten totalt dominert av gran med minimalt innslag av bjørk. Skogen er middels godt sjiktet med noe spredning i dimensjoner og høyde. Alderen på trærne er forholdsvis lav med de aller fl este under 100 år gamle. Dimensjonene ligger hovedsakelig rundt 25cm i brysthøyde. Innslaget av død ved i form av læger og gadd er sparsomt. Noen få lite og middels nedbrutte læger er representert. Vegetasjonen er dominert av blåbærgranskog og småbregnegranskog. Området skiller seg ut fra omliggende skog ved å ha innslag av gran som er eldre enn gjennomsnittet og ved å ha et fuktig lokalklima som på sikt vil være gunstig for fuktighetskrevende arter av for eksempel lav og mose. 5 Setertjerna V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:595870, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 61,3daa Sørøstvendt, bratt liside dominert av gran og noe furu. Noe bjørk og et fåtall osp er representert. Skogen er forholdsvis godt sjiktet med god spredning på dimensjoner. Grana er hovedsakelig rundt 25 cm i brysthøyde og furua rundt 30 cm og under, men eksemplarer opp mot ca 40 cm i brysthøyde forekommer av både gran og furu. Grana har god aldersspredning opp til ca 120 år, men eldre eksemplarer er sjeldne. Furua har eldre innslag opp til ca 200 år. Det er spredt med død ved. De fl este lægerne er lite og middels nedbrutte. Gamle læger er nesten fraværende. Det er mange stubber i området, men relativt gamle. Vegetasjonstypen er dominert av blåbærgranskog, med noe innslag av røsslyng-blokkebærskog. Noen få frodige sig med høgstaudeskog. Artsmangfold Kun èn rødlisteart er påvist ved befaring, nemlig vedsoppen duftskinn, Cystostereum murrayi. For øvrig er et fåtall andre svake signalarter tilknyttet dødved påvist. Lungeneversamfunnet er godt utviklet i partier med mye osp og har stedvis rike forekomster av fl ere middels krevende arter slik som sølvnever og kystfi ltlav. På gran er det i partier mye gubbeskjegg og gammelgranslav, men få andre signalarter. Karplantefl oraen og mosefl oraen er lite variert ettersom nesten hele arealet preges av trivielle vegetasjonstyper. Innslag av basekrevende arter fi nnes på små erosjonsutsatte felt, og fl ekkvis ned mot sjøen. Stor salamander (E) og liten salamander (V) er påvist tidligere i dammer vest for Storheia i forbindelse med kommunens naturtypekartlegging (DN-Naturbase 2006). Sammenlagt kan man si at området har rimelig godt utviklet rikbarkssamfunn, mens gammelskogsarter, både lav og vedsopp, er svært mangelfullt tilstede. Tabell: Artsfunn i Storheia. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Halepadder Triturus cristatus Stor salamander E 2 2 Triturus vulgaris Liten salamander V 3 3 Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Hypogymnia vittata Randkvistlav 1 1 Lobaria amplissima Sølvnever Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Pannaria rubiginosa Kystfi ltlav 1 1

5 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Avgrensing og arrondering Forslag til grense for verneverdig areal er snevret inn ganske mye i forhold til undersøkelsesområdet. Et stort areal i nordøst er ikke funnet hensiktsmessig å inkludere fordi naturgrunnlaget der er generelt marginalt og i tillegg påvirket av en del nyere hogstinngrep i de mest produktive partiene. Videre er det valgt å utelukke hogstfl atene mellom Sottjønna og Krokvatnet i sørøst, og yngre og hogstpåvirket skog ovenfor Åsholmen i sørvest. Resterende areal er forholdsvis lite og temmelig ugunstig arrondert, men på grunn av en variert topografi ivaretar avgrensingen relativt helhetlige landskapsrom mellom Storheia og Trondheimsfjorden. Et annet positivt trekk er at gradienten fra åsrygg til havnivå ivaretas, om enn bare mot nordvest. Sett under ett er likevel området mindre godt arrondert med fl ere knekkpunkt og grenselinjer som ikke følger naturgitte eller topografi ske forhold spesielt godt(*). Andre inngrep Ei hytte ligger ved Igltjørna sentralt i området. Vurdering og verdisetting Området er vurdert som helt gjennomsnittlig for den litt eldre barskogen i ytre strøk av Trøndelag. Ingen uvanlige skogtyper eller vegetasjonstyper er representert. Men, et par relativt omfangsrike eldre ospesuksesjoner inngår, noe som er positivt i forhold til helhetsvurderingen. Av andre spesielle naturverdier må nevnes at det gjennom tidligere naturtypekartlegging er påvist salamanderdammer og avgrenset et viktig strandberg. Skogen er i partier relativt produktiv, noe som teller positivt, men den er overalt temmelig ung i biologisk forstand og uten eldre elementer eller tydelig bedre kjerneområder. Det er klart negativt at store randområder (lisider) er fl atehogd for få år siden da dette hindrer muligheten til å få et topografi sk velarrondert verneforslag. I forhold til den generelle mangelanalysen gitt i evalueringsrapport av dagens skogvern (Framstad et al. 2002) bidrar området på følgende punkter: (i) Lavereliggende produktiv skog, (ii) produktiv skog i sørboreal sone, og (iii) kystnære skoger. Over halve arealet ligger under 300 meter over havet, området bidrar derfor betydelig til førstnevnte punkt. Også neste punkt er godt indekket ved vid tolkning av sørboreal sone ettersom omtrent halve arealet ligger i sørboreal sone etter Moen (1998). Siste punkt er til en viss grad innfridd, men området har bare en ganske kort strandsone mot Trondheimsfjorden, og ikke til åpen sjø. I forhold til prioriterte mangler gitt i regional mangelliste (Trøndelag, sørboreal/ mellomboreal sone, Framstad et al. 2003) bidrar ikke området på noen punkt. Området har en viss naturverdi i form av ospesuksesjon, gunstig klimatisk beliggenhet, produktivitet og mangeloppfyllelse, men det foreligger et betydelig forberdringspotensiale med tanke på gammelskogskvaliteter. Området vurderes på sikt å være godt egnet til å ivareta levedyktige bestander av en del fuktighetskrevende og også kontinuitetskrevende arter. Begrunnelsen er at særlig det sentrale området har en beliggenhet, topografi og produktivitet som medfører gunstig klima og høy omsetning og derfor gir mange passende habitat for arter med slike økologiske krav på sikt. Nåværende skogtilstand svarer relativt dårlig med kravene som er satt i naturvernloven for naturreservat da området verken skiller seg ut ved sin egenart eller er tilnærmet urørt. Konklusjonen blir at området svarer dårlig til kravene som er satt for naturreservat i naturvernloven, men ut fra en oppsummering av verdien av hvert enkelt kriterium vurderes området som lokalt verdifullt (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Storheia. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Bjørnbettet N * * 0 0 ** - ** * * ** - - * 2 Litlheia * ** * ** 0 - * ** * ** - - * 3 Holmtjønna Ø * *** * ** * - * ** * * - - * 4 Laupvatna S * * * * * - ** * * * - - * 5 Setertjerna V * * * ** * - ** * * * - - * Totalt for Storheia * * * * * - ** ** * * * * * Samlet verdi

6 Referanser Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

7 Storheia (Frosta/Levanger, Nord-Trøndelag). Purkvika Areal 4.482daa, verdi * Slåttmyr Svarttjønna Grønsjøen 252 Åsholmflua 158 Nordmyra Grasdalstjønna 252 Laupavatna 62 Sønningen Ørndals kammen Storholmen Brurstidalen Holmtjønna 3 Kristivikvatnet Bengtstjønna grunnan Holmgrunnen Drauvika Åsholmen Garnskjæret Naustskjæret 1 Igltjørna Storheia Litlheia Krokvatnet Setertjønna 229 Lomtjønna Selbubekken Høgåsen 253 Skalitjønna Sel Åtlotangen Bjørnbettet Fjellplassen Leirvika 126 Sottjønna 75 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Åstad Skardtjønna Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Åtlohellan Rutenett 1km Åtlosanden 314 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Åtlo Brattåsen Sørenplassen 356 Skardtjønna Markhusheia mE mE Markhusskallen 84 M mN

8 Bilder fra området Storheia Oversiktsbilde tatt fra nordsiden av Litlheia. ospesuksesjonen midt i bildet er kj.omr. nr 1. Foto: Jon T. Klepsland Gammel osp med rikt utviklet lungeneversamfunn. Gran preger det nedre tresjiktet. Fra kj.omr. nr 1. Foto: Jon T. Klepsland Fuktig eldre granskog i kant av myrsig like sør for Holmtjønna. Mye gammelgranslav på stammene. Foto: Jon T. Klepsland Rank, dødved-fattig furuskog i optimalfase preger lisidene med noe dypere jordsmonn helt i sør. Foto: Jon T. Klepsland

9 Brennmoen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Grong Inventør: KAB, JKL Kartblad: 1823 I, 1824 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:392975, N: Areal: 5663 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Brennmoen ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Grong kommune ca 21 kilometer øst for Grong sentrum, rett nord for Sanddøldalen. Det meste av området heller tilhører nordboreal vegetasjonssone med mindre partier i lavalpin- og mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Berggrunnen i området er totalt dominert av granitt og granodioritt og løsmassene er hovedsakelig dominert av et tynt dekke med humus og torv, men spredt rundt i området forekommer morenematerial av varierende tykkelse, torv og myr og noe bart fjell. Avgrensningsforslaget inkluderer store deler av et mindre dalføre med en noe bratt sørvendt liside i nord og rolige, slake åsrygger i sør. Fra øst til vest renner det e mindre elv gjennom dalføret. Området grenser mot fjell i nord, glissen fjellgranskog og bjørkeskog i øst, mer hogstpåvirket skog i sør og ungskog og hogstfl ater i vest. I vest er de sentrale deler av dalen utelatt på grunn av hogst. De sørlige deler er dominert av store fattige myrfl ater med furuholmer med røsslyng-blokkebærvegetasjon. I lisider og søkk med bedre jordsmonn kommer det inn granskog av varierende bonitet. Blåbærskog og småbregneskog er vanligste vegetasjonstyper med noe innslag av storbregneskog. Høgstaudeskog er meget sparsomt representert. Mot hovedelva og i de sørvendte lisidene er det større partier dominert av gran oppbrutt av furuskog og myrer i et belte midt i lia. De samme vegetasjonstypene som i sør er representert, men mange av myrene i litt hellende terreng er intermediære. Furuskogen er gjennomhogd fl ere omganger. Brukbar aldersspredning opp til 150 år og det er få trær over 200 år. Død ved i form av gadd og læger er en mangelvare. Granskogen i området er ofte glissen i tidlig til sen aldersfase. Enkelte partier oppviser noe mer kompakt skog. Spredt med død ved, men overvekt av yngre læger. Innslaget av nøkkelelementer som læger og gadd øker noe oppover i lia på nordsiden av dalen. Det registrerte artsmangfoldet består stort sett av relativt vanlige arter knyttet til eldre, fjellnær granskog. Brennmoen fremstår som en rest av fjellgranskog og furuskog med også noen verdier i øvre del av mellomboreal sone. Området skiller seg ikke nevneverdig fra andre fjellnære skogsområder i regionen med tanke på gammelskogsstruktur. Området er i tillegg dårlig arrondert hvor sentrale deler av dalen er utelatt fra avgrensningen. Området bidrar ikke på noen punkter til oppfyllelsen av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet. Brennmoen vurderes til under sterk tvil til å være regionalt (**) verneverdig. Mulig det heller burde være lokalt (*) verneverdig, men et godt kjerneområde, en del innslag av nøkkelelementer, brukbart antall av arter knyttet til eldre skog trekker verdien opp til nedre del av to stjerners spekteret. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført av to personer i løpet av en lang feltdag den Det ble brukt ca 3 dagsverk på feltarbeidet. Stort sett hele området ble undersøkt, men de indre deler i øst er kun sjekket ut på avstand. Tidspunkt og værets betydning Været var til dels meget vått og værforholdene var således ikke spesielt gunstige. Tidspunktet på året skulle være egnet for både karplanter og sopp. Til tross for dårlige værforhold må området sies å være godt undersøkt. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Sentrale deler av undersøkelsesområdet mot vest er ikke funnet verneverdig grunnet stor påvirkningsgrad i form av ungskog, hogsfl ater og kraftig plukkhogd skog rundt Brennmoen og Tångtjønna. De østre deler av undersøkelsesområdet rundt Geitingvatnet er også utelatt fra verneforslaget da skogen i dette området består av marginal fjellgranskog og bjørkeskog. Et par hytter er også beliggende i dette området. Arronderingsmessig er det gunstig å ha med hele den indre delen også, men de biologiske kvalitetene er vurdert til å være lave. Tidligere undersøkelser Prevista AS har gjennomført nøkkelbiotoperegistreringer i Brennmoen statsallmenning. I den forbindelse er det registrert et større hensynsområde innenfor undersøkelsesområdet. Utover dette er det ikke kjent andre undersøkelser fra området. Beliggenhet Brennmoen ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Grong kommune ca 21 kilometer øst for Grong sentrum, rett nord for Sanddøldalen.

10 Naturgrunnlag Topografi Topografi en i området er noe variert og utgjøres i hovedtrekk av en østvest-vendt dal som åpner seg i vest. På sørsiden dominerer rolige, skogkledde åspartier oppbrutt av noen mindre tjern og myrer. Nordsiden utgjøres av en sørvendt og stedvis bratt dalside oppbrutt av noen mindre myrer. Mot nord og i øst stiger terrenget opp mot høyfjellet. Geologi Berggrunnen i området er totalt dominert av granitt og granodioritt (NGU 2006a). Løsmassene er hovedsakelig dominert av et tynt dekke med humus og torv, men spredt rundt i området forekommer morenematerial av varierende tykkelse, torv og myr og noe bart fjell (NGU 2006b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 22% (ca 1250daa) nordboreal 58% (ca 3280daa) mellomboreal 20% (ca 1130daa). Ifølge Moen (1998) ligger området i mellomboreal vegetasjonssone, men feltbefaringen viser av det meste av området heller tilhører nordboreal vegetasjonssone med mindre partier i lavalpin- og mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Økologisk variasjon Området oppviser god variasjon i eksposisjon, hellingsgrader og fuktighetsforhold noe som gir seg utslag i noe variasjon i lokalklima. Variasjonen innen vegetasjonstyper er noe lavere da rikere typer er sparsomt representert. Skogtypene er totalt dominert av gran- og furuskog. Den økologiske variasjonen vurderes til å være middels god. Vegetasjon og treslagsfordeling De sørlige deler er dominert av store fattige myrfl ater med furuholmer med røsslyng-blokkebærvegetasjon. Arter på myr er bl.a. dominans av bjønnskjegg, blåtopp, røsslyng, dvergbjørk, myrklegg, sivblom, rome og myrull. Noen myrhull og åpne renner med fl askestarr og lappvier. I lisider og søkk med bedre jordsmonn kommer det inn granskog av varierende bonitet. Blåbærskog og småbregneskog er vanligste vegetasjonstyper med noe innslag av storbregneskog. Høgstaudeskog er meget sparsomt representert. Mot hovedelva og i de sørvendte lisidene er det større partier dominert av gran oppbrutt av furuskog og myrer i et belte midt i lia. De samme vegetasjonstypene som i sør er representert, men mange av myrene i litt hellende terreng er intermediære med arter som dvergjamne, svarttopp og sumphaukeskjegg. Helt i nordvest er noe blokkmark og noen bergvegger med frodige høystaudeenger ved bergfoten. Arter representert er skogstorkenebb, sumphaukeskjegg, turt, tyrihjelm, mjødurt, skogburkne, skogrøyrkvein. Vegetasjonen langs elva er forholdsvis nøysom og er dominert av småbregneskog og blåbærskog. Økende grad av bjørk med høyden. Også innslag rogn og selje - stedvis med lungenever. Skogstruktur og påvirkning Furuskogen er gjennomhogd fl ere omganger. Siste ca 50 år siden. Brukbar aldersspredning opp til 150 år og det er få trær over 200 år. Død ved i form av gadd og læger er en mangelvare. Spor etter gjennomhogstene er synlig i form av stubber gjennom hele området. Granskogen i området er ofte glissen i tidlig til sen aldersfase. Enkelte partier oppviser noe mer kompakt skog. Spredt med død ved, men overvekt av yngre læger. Granskogen er gjennomhogd for år siden og den øvre alderen for grana er hovedsakelig ca 120 år, men enkelte steder øverst i lia og i kant av myrer kan enkelte eldre innslag opp mot år forekomme. Innslaget av nøkkelelementer som læger og gadd øker noe oppover i lia på nordsiden av dalen. Løvinnslaget er forholdsvis sparsomt med økende innslag av småvokst bjørk oppover i høyden. Enkelte grovere bjørk fi nnes spredt i området. Stedvis er det også noe innslag av småvokst rogn og selje. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Brennmoen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Geitingrumpa SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:392520, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 31,5daa Øst for og langs bekken som drenerer rett sørover fra Geitingrumpa er det et parti med litt mer produktiv granskog enn i området for øvrig. Dette kommer til syne ved en anelse større snittdimensjon samt noe større tetthet av nøkkelelementer herunder grove trær og død ved. Én gran ble målt til hele 70 cm ved brysthøyde. Innenfor kjerneområdet er det anslagsvis 40 læger, der om lag 20% er mer enn 30 cm i diameter ved basis. Hovedandelen er (som i landskapet ellers) vindfall i lave nedbrytningsklasser, men enkelte middels og godt nedbrutte læger fi nnes også. Feltsjiktet domineres av blåbær, men langs bekken er det lokalt noe storbregnevegetasjon. Det ble funnet 5 fruktifi - serende individ av vasskjuke, noe tjærekjuke, to duftskinn (DC) og en svartsonekjuke (DC). Kjerneområdet grenser i øst og vest til noe mer glissen granskog med lavere tetthet av nøkkelelementer, men som for øvrig har lignende skogstruktur, påvirkningsgrad og -historie. Lokaliteten skiller seg positivt ut ved forekomst, om enn beskjeden, av død ved i fl ere nedbrytningstrinn innenfor et felt med relativt god tilvekst. Skogtilstanden i kjerneområdet og arealet rundt bærer bud om at forholdene for påviste råtevedsopper (og følgearter) vil bedres adskillig innen relativt kort tidshorisont. Samlet sett vurderes lokaliteten å være (så vidt) regionalt viktig.

11 2 Brennmoen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:391730, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 6,9daa Lite bestand med eldre hogstmoden gran som grenser til åpen kulturmark i øst. Bestandet bærer sterkt preg av å være kulturskog og er trolig plantet i sin tid. Tretettheten er svært høy, markvegetasjonen er stedvis underkuet av tresjiktet, og trærne er høyt oppkvistet. Bestandet er i sen optimalfase med begynnende død ved dannelse. Sentralt i avgrensingen er det en konsentasjon av liggende død ved inkludert en relativt stor, middels nedbrutt granlåg med to rødlista vedboende sopp; granrustkjuke og rynkeskinn (begge i kategori DC). Død ved konsentrasjonen og forekomsten av disse to regionalt sett sjeldne rødlisteartene var det som gjorde utslaget for avgrensing av kjerneområdet. 3 Flyhøgda N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:391770, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 81,5daa Nordvendt halvskålformet li med gran som grenser til et lite tjern i nord. Lokaliteten ligger noe beskyttet til på grunn av terrengformasjonen. Skogen skiller seg noe ut fra omkringliggende areal ved å være relativt kompakt og høyvokst. Skogen er i tidlig aldersfase med snittdimensjoner ved brysthøyde på om lag 35 cm, maksdimensjon på 55 cm. Skogstrukturen er mindre god med overvekt av eldre, noenlunde likealdrete trær. Lokaliteten innehar enkelte partier med mye død ved som skyldes vindfall for få år tilbake. Læger i seinere suksesjonsstadier er sterkt underrepresentert og lokaliteten mangler helt klart kontinuitet i død ved. To rødlistearter ble påvist; duftskinn og gammelgranskål (begge i kategori DC), begge er forholdsvis utbredt i eldre naturskog i regionen. Ellers er det store mengder gubbeskjegg i trekronene. Lokaliteten ligger på grensen til hva som kan karakteriseres som kjerneområde, men kombinasjonen av skogstruktur og tilstand, velarrondert og klimatisk gunstig beliggenhet, samt forekomst av rødlistearter talte for det. 4 Fiskløysa V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 72,6daa Eldre, kompakt granskog med enkelte mindre, fuktige søkk. Godt sjiktet og til dels grov skog med fl ere glenner. Hovedsakelig sen aldersfase med lokalt mye død ved etter bl.a. stormfellinger, og da hovedsakelig lite- og middels nedbrutte læger. Sterkt nedbrutte læger er en mangelvare. Gadd er relativt fåtallig og de eldste trærne mangler. Vegetasjonstypene er dominert av til dels frodig småbregneskog med en del innslag av blåbærskog og storbregneskog. Fuktig lokalklima i store deler av biotopen og arter som gubbeskjegg var rikelig representert og gammelgraslav var relativt vanlig. Artsmangfold Det er registrert fi re rødlistearter i området og alle under gruppen vedboende sopp. Tre i kategorien hensynskrevende (DC) og en sjelden (V). Den siste i kategori sjelden heter Chaetoporellus curvisporus og er knyttet til død ved av furu. Den er tidligere funnet fi re ganger i Nord.Trøndelag. Resten er relativt vanlige arter i fjellgranskog med noe kontinuitet i død ved. Av lav er det ikke registrert noen rødlistearter, men to er kandidater ved neste rødlisterevisjon. Dette er rotnål og gråsotbeger. Gråsotbeger dukker relativt frekvent opp i fjellgranskog med rikt innslag av eldre grantrær og gadd. Rotnål er mindre vanlig og dukker da opp under overhengende rotvelter, stubber og bergvegger. Av karplanter er det ikke registrert noen spesielle arter. Rik vegetasjon var relativt sparsomt representert kun ett lite område kunne karakteriseres som kalkrikt med arter som brudespore og stortveblad. Insekter er ikke undersøkt under denne registreringen. Potensialet for denne artsgruppen vurderes til å ikke skille seg nevneverdig fra andre fjellskogsområder i denne regionen. De største verdiene med tanke på artsmangfoldet er knyttet til gammelskogselementer som gamle trær og død ved, men dette kan ikke sies å være spesielt godt utviklet i området. Tabell: Artsfunn i Brennmoen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever 1 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 1 Skorpelav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Lecanactis abietina Gammelgranlav Microcalicium ahlneri Rotnål Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 1 Chaetoporellus curvisporus V 1 1 Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC

12 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis 1 1 Avgrensing og arrondering Mot nord følger grenseforslaget de nærmeste toppene på høyfjellet. Det meste av nedbørsfeltet mot nord er da inkludert i verneforslaget. Mot øst er de indre deler rundt Geitingvatnet trukket ut grunnet lave biologiske verdier. En diffus grense mot glissen fjellgranskog og bjørkeskog danner grensa mot øst. Alternativt kan denne delen inkluderes for å bedre på arronderingen. Mot sør følger grenseforslaget eiendomsgrensa til Statskog, men også en naturlig grense langs åsdraget før terrenget synker ned mot sør og Sanddøldalen. Hogstpåvirkningen er også større mot sør. Mot vest gjør grensa et stort innhakk i verneforslaget i bunn av dalen grunnet stor hogstpåvirkning. Hogstfl ater, ungskog og sterkt plukkhogd skog markerer yttergrensa mot vest. Området er forholdsvis dårlig arrondert da sentrale deler av dalen er utelatt. De antatt mest produktive områdene er dermed ikke med i verneforslaget, samt at en mister den naturlige gradienten fra skogen langs bekkedalen og oppover i lisidene. I tillegg er de indre deler av området rundt Geitingvatnet trukket ut grunnet lave biologiske kvaliteter, men som tidligere nevnt er dette markert ut som en alternativ avgrensning. Størrelsen på området er heller ikke spesielt stort når en sammenligner med andre fjellnære granskogsområder i regionen. Andre inngrep Ingen tekniske inngrep i området. Vurdering og verdisetting Brennmoen fremstår som en rest av fjellgranskog og furuskog med også noen verdier i øvre del av mellomboreal sone. Området skiller seg ikke nevneverdig fra andre fjellnære skogsområder i regionen med tanke på gammelskogsstruktur. Området er i tillegg dårlig arrondert hvor sentrale deler av dalen er utelatt fra avgrensningen. Områdets egnethet til å ta vare på biologiske mangfold er først og fremst forbundet med arter knyttet til død ved og gamle trær. Dette elementet er ikke spesielt godt utviklet, men potensialet frem i tid er stort. Rødlistede vegetasjonstyper er representert med noen sparsomme forekomster av høgstudeskog (hensynskrevende) (Fremstad & Moen 2001). Området bidrar ikke på noen punkter til oppfyllelsen av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Brennmoen vurderes til under sterk tvil til å være regionalt (**) verneverdig. Mulig det heller burde være lokalt (*) verneverdig, men et godt kjerneområde, en del innslag av nøkkelelementer, brukbart antall av arter knyttet til eldre skog trekker verdien opp til nedre del av to stjerners spekteret. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Brennmoen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Geitingrumpa SV ** ** ** ** 0 - * ** * * - - ** 2 Brennmoen * ** * * 0-0 * * * - - * 3 Flyhøgda N ** ** * * 0 - * * * * - - * 4 Fiskløysa V ** *** ** ** * - ** ** * * - - ** Totalt for Brennmoen ** ** ** * ** - ** ** * ** ** * ** Samlet verdi

13 Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Galten, L Noen notiser fra sommerens feltarbeid. Upublisert notat til Siste Sjanse. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

14 Brennmoen (Grong, Nord-Trøndelag). Areal 5.663daa, verdi ** 571 Geitingrumpa Geitingvatnet tvatnet Brennmoen Brennmoen Øystertjønna 3 Tangtjønna Fiskløysa Kroktjønnin Flyhøgda 438 Litlangeltjønna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Stortjønna Bjørnlia mE mE mN

15 Bilder fra området Brennmoen Fattig fastmattemyr dominerer store areal i sør. Foto: Jon T. Klepsland Storvokst granskog med mye gubbeskjegg i kjerneområde nr 2. Foto: Jon T. Klepsland Langs myrer og i øvre del av lisidene er det noe innslag av eldre graner. Foto: Kim Abel Typisk skogbilde i øvre del av den sørvendte lisiden. Ofte glissen granskog oppbrutt av mindre myrer. Foto: Kim Abel

16 Finntjønndalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Grong, Høylandet Inventør: THH, KAB, JKL Kartblad: 1824 III Dato feltreg.: 28/08/05, UTM: Ø:382600, N: Areal: 9269 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Finntjønndalen er en lang granskogsdal som ligger inn mot snaufjellet omtrent 15 km nord for tettstedet Harran i midtre Namdalen. I vest er et privateid areal omkring Besvatnet inkludert i området (frivillig vern). Fra Besvatnet i sørvest renner Besa ned til samløpet med Finntjønndalselva, som drenerer den nordøstlige armen av dalen, og videre ut av området. I sør er også et stort myrområde og en bratt skråning opp mot Folmerfjellet med. Ulike granskogstyper dominerer dalføret, med glissen furuskog (røsslyng-blokkebær- og knausskog) begrenset til skrinne rygger. Granskogene veksler mellom blåbær-, småbregne-, storbregne- og høgstaudeskog, samt fattig sumpskog. Selv om blåbærskog trolig er vanligste type, er det også ganske mye rik høgstaudeskog, særlig i tilknytning til litt bratte vest- til nordvestvendte skråninger (størst arealer langs Besa og nord for Skåltjønnhaugen). Høgstaudeskogen er delvis kalkpåvirket, med rik fl ora. De store myrene er for det meste fattige, men det er også noe rikmyr innimellom. Området er jevnt over hardt påvirket av gjennomhogster i fl ere omganger, og også en del hogstinngrep helt opp til de siste 4-5 år. Store deler av skogen veksler mellom aldersfase og sein optimalfase, med typisk struktur for hardt plukkhogd skog som ennå ikke har hentet seg skikkelig inn igjen; ganske tett skogbilde, svak til middels god aldersspredning og sjiktning, mangel på gamle trær og bare spredte vindfall dannet i nyere tid. I kjerneområdene har skogen et eldre og mer naturskogsnært preg, med eldre trær, bedre sjiktning og noe mer død ved, selv om også disse partiene preges av mangel på viktige nøkkelementer pga. plukkhogster. Nord for Skåltjønnhaugen står den eldste skogen i området (kjerne 2); ganske gammel naturskog, grov og storvokst, og med brukbare mengder dødved inkludert sterkt nedbrutt. Denne skogen er i tillegg rik høgstaudeskog. I brattlia under Folmerfjellet er skogbildet noe spesielt; åpen tresetting av grov gran, mye bjørk, sparsomt med kraftige ferske og middels nedbrutte granlæger. Dette skyldes plukkhogst og etterfølgende dårlig foryngelse på den fuktige og frodige storbregne-/høgstaudeskogen. Artsmangfoldet av naturskogsarter er tydelig utarmet, og mest begrenset til spredte funn av noen vidt utbredte og relativt vanlige signal- og rødlistearter. Imidlertid virker fungaen av jordboende sopp en del bedre og til dels nokså rik (både mykorrhiza- og grasmarkssopp) i Besa-Skåltjønnhaugen-området. 6 rødlistearter og 1 kandidatart ble påvist, hvorav slørvokssopp (Besa) og elvemusling (samløp Besa-Finntjønndalselva i følge grunneier) er sårbare. Området har ganske mye rik høgstaudegranskog, og oppfyller i så måte ganske godt mangelanalysen mht. denne spesielle skogtypen. Ellers bidrar området i liten grad til viktige mangelkriterier. Finntjønndalen har samlet sett relativt moderate verneverdier, og skiller seg ikke nevneverdig fra annen eldre, høyereliggende granskog i regionen. Imidlertid varierer verneverdiene en god del. De klart viktigste kvalitetene er konsentrert til Besa-Skåltjønnhaugen, som kombinerer mye rik høgstaudeskog og eldre naturskog med brukbar struktur. Dette er isolert sett et ganske verdifullt delområde og har klart regional verneverdi (**). Resten av området kan ikke sies å heve seg over lokal verdi (*) isolert sett. De skoglige verdiene er her nokså middelmådige, pga. hard påvirkning gjennom lang tid, lite viktige strukturer, utarmet artsmangfold og også med en del nyere fl atehogster (for det meste tilvokst av ung gran og bjørk) nederst i dalbunnen. Imidlertid utgjør hele området en ganske stor og velavgrenset enhet, med brukbar økologisk variasjon og ulike granskogssamfunn representert, og vurderes under tvil samlet sett som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt 27. og 28. august 2005 av Tom H. Hofton (Folmerfjellet, Ådalen, Skåltjønnhaugen, Besa), og 28. august av Kim Abel (Finntjønndalselva-Finntjønna) og Jon Klepsland (Aunsetran-Besvatnet-Nyfjelldalen). Pga. kveldsmørket ble det ikke tid til befaring av områdene på vestsiden av Besvatnet, men arealene ble vurdert med kikkert og relativt sikkert vurdert på det grunnlaget. Været var skiftende, ganske fuktig med litt regn, uten innvirkning på feltarbeidet. Årstiden var gunstig for dokumentasjon av de fl este aktuelle artsgrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde De delene som ligger i Grong og Namsskogan inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for dette området var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. I tillegg inngikk et tilgrensende areal i Høylandet kommune, som ble tilbudt som frivillig vern av en privat grunneier. Siden hele dette området utgjør en funksjonell enhet beskrives og rapporteres både Statskog-delen og den private delen samlet. I alt dekket undersøkelsesområdet et areal på ca daa. (Statskog daa og frivillig vern ca daa). I forhold til undersøkelsesområdet er en god del areal i Ådalen - Falmerfjellet tatt ut pga. store fl atehogster, særlig i skråningen under Falmerfjellet. I sør har grensa blitt dratt ned til Skiftesbekken. Ellers er det gjort mindre justeringer av grensene

17 fl ere steder av arronderingsmessige grunner. Tidligere undersøkelser Det er gjennomført nøkkelbiotopundersøkelser på Statskogdelen av undersøkelsesområdet. Innenfor det avgrensete området ble det da registrert to nøkkelbiotoper og tre større hensynsområder (Korbøl 2003d). Tre av våre kjerneområder er i stor grad sammenfallende med nøkkelbiotoper og/eller hensynsområder, mens tre av kjerneområdene (2, 5 og 6) (som har klare naturverdier) ikke ble fanget opp i nøkkelbiotopkartleggingen. K5 og 6 ligger på en annen statseiendom enn resten av arealet, og det kan være at denne eiendommen (Finntjønndalen statsallmenning i Namsskogen) ikke har blitt registrert, og at dette er årsaken til at de ikke har blitt fanget opp. Beliggenhet Området ligger omtrent 15 km nord for tettstedet Harran i midtre Namdalen, i søndre ende av fjellryggen som skjærer sørover mellom Høylandet-Innerfolda i vest og Namdalen i øst. Området grenser for det meste til snaufjell, bortsett fra i øst (Ådalen) der sterkere hogstpåvirkning i nyere tid preger landskapet. I sør danner Skiftesbekken grense mot privat grunn. Naturgrunnlag Topografi Størstedelen av området utgjøres av selve Finntjønndalen, som er en lang, kilometerbred dalgang hovedsakelig omgitt av snaufjell på sidene. Nederst i dalen løper Finntjønndalselva fra nordøst og Besa fra sørvest sammen og danner Gåsvasselva, som så renner ut av området via Lindsetåa ned til Namsen. Besvatnet er eneste større innsjø i området, som får sin tilførsel fra Nyfjelldalen som skjærer ganske markert nordover opp til snaufjellet. Over det lokale vannskillet dannet av Skåltjønnhaugen er et fl att og vidstrakt landskap med store myrfl yer også inkludert i området. Mot sør avsluttes lokaliteten av ei lang og bratt nordvestvendt skogli opp mot Folmerfjellet. Alt i alt er variasjon i terrengformer, topografi og eksposisjonsretninger ganske stor. Geologi Størsteparten av området ligger på berggrunn som varierer mellom glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi - bolitt (NGU 2006a). I vest går det et bergartsskille, og rundt Besvatnet er det overveiende granittisk berggrunn, bortsett fra i Nyfjelldalen (glimmergneis, glimmerskifer). Løsmassedekket varierer mye, men er generelt sett ganske mektig i dalbunnene og blir raskt skrint på ryggene (delvis med en del berg i dagen). I tillegg dekker tjukke torvavsetninger dekker fl ere km2 under Folmerfjellet. Klima Størsteparten av disse traktene ligger i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) (Moen 1998). Regionen har et humid og oseanisk preg, med kjølige somre, mye nedbør året rundt og (ikke minst) mange nedbørsdager i året. Vegetasjon og treslagsfordeling I hovedsak er dette et granskogsdominert område. Store, sammenhengende granskogsarealer står særlig i dalbunnen og de vestvendte liene gjennom hele Finntjønndalen - Besvatnet - Nyfjelldalen. I tillegg opptrer bjørk overalt sammen med grana i større eller mindre grad, økende i frekvens med høyden og i bratt terreng. Noen steder kan bjørka dominere over gran, da som oftest et resultat av tidligere hogstinngrep som har åpnet opp granskogen. På høyere nivåer går den kompakte granskogen over i marginal fjellskog, med spinkle og småvokste trær og høy andel bjørk. For eksempel innover langs Fallbekken er det bare spredte grantrær, men god dekning av middels stor bjørk. Av andre treslag opptrer rogn spredt i liene, mens selje er svært sjelden. Langs hovedvassdraget står det stedvis også litt gråor. Furuskog er lite utbredt i området, og mest begrenset til mindre arealer på skrinne rygger i form av glissen røsslyng-blokkebær-skog og knausskog. En del av denne skogen går over i glissent tresatt impediment, og videre over i skogløse knauser. Vegetasjonstypene er i hovedsak ulike fuktige typer, men varierer mye over rik-fattig gradienten. Granskogsvegetasjonen veksler mellom blåbærskog (fuktig skrubbær-bjønnkam-utforming) på rygger og litt konvekse lisider, småbregneskog i fuktige hellinger, storbregneskog i fuktige søkk og på steinet mark (bl.a. store arealer under Folmerfjellet), høgstaudeskog, og sumpgranskog i forsenkninger og konkave søkk. Antakelig er blåbærskog vanligste type, men de andre typene har også arealmesssig ganske stor dekning, og totalt sett spiller rike vegetasjonstyper en ganske viktig rolle. Rik og frodig høgstaudeskog (i veksling med storbregneskog) dekker ganske store arealer gjennom hele Finntjønndalen (og under Folmerfjellet), først og fremst tilknyttet brattere vest- til nordvestvendte hellinger. Dette er en middels fuktig, fl o- ristisk rik utforming, som fl ere steder er tydelig påvirket av kalkrike sig. Her fi nner en arter som kranskonvall, turt, gulsildre, fjellfrøstjerne, fjellfi ol og taggbregne. Mer sjeldent inngår også fjell-lok og stortveblad, samt på overrislete berghyller bl.a. rosenrot, svarttopp, hårstarr etc. Helt lokalt på de tørreste stedene (sett noen steder langs Besa) fi nnes i tillegg fragmenter av lågurtskog (skogfi ol, teiebær, gulaks, hengeaks). Her er også fungaen ganske rik på mykorrhizasopp (se under Artsmangfold). På fl atere mark går den rike høgstaudeutformingen gradvis over i en fuktigere og fl oristisk sett noe fattigere type, der det kommer inn mange rikmyrsarter (jåblom, dvergjamne, breiull, gulstarr, tranestarr, bjønnbrodd, fjellsnelle, sumphaukeskjegg), og videre over i små rikmyrer i forsenkninger. Også på vestsiden av Besvatnet fi nnes partier med noe frodigere høgstaudevegetasjon (i tilknytning til vierbelter rundt rolige bekker og småvann?) med blant annet ballblom og

18 trollhegg (pers. medd. grunneier). Han nevner også at tysbast fi nnes. Den sørlige delen har et ganske annet preg enn granskogsdominansen i Finntjønndalen. Her kommer det typiske trøndelagslandskapet med store myrfl ater og større og mindre isolerte granskogsfl ekker inn. Det meste av myrene er fattige til intermediære bakkemyrer der arter som bjønnskjegg, blåtopp, duskull og rome dominerer myrfl atene. I kantene og (i mindre grad) i forsenkninger kommer det inn rikere myrvegetasjon, og i underkant av den bratte lia under Folmerfjellet ligger et langt smalt belte med rikmyr. Våtmark omkring Besvatnet og ved stillefl ytende partier langs elvene i området er i feltsjiktet dominert av fl askestarr og duskull. Over skoggrensa preges vegetasjonen av fuktig lynghei og grunne fastmatte-bakkemyrer av fattig til svakt intermediær utforming. Spredte enkelttrær og små bestand av bjørk og gran fi nnes på litt dypere torv eller jord, og lappvier danner et glissent busksjikt fl ere steder. Skogstruktur og påvirkning Størsteparten av skogen bærer preg av hard forstlig påvirkning både i gammel og nyere tid og er tydelig hardt hogd i fl ere omganger. Ifølge grunneier av Besvatn-delen ble store deler av Finntjønndalen gjennomhogd siste gang omkring 1955, og tallrike stubber etter dette er fortsatt godt synlig. Skogen veksler mellom aldersfase og sein optimalfase, med sistnevnte som vanligst utenfor kjernene. Mye av skogbildet er som typisk for denne suksesjonsfasen, dvs. generelt ganske tett struktur og dårlig aldersspredning, mangel på gamle trær og spredte læger som vindfall/rotvelter dannet i nyere tid. Øvre trealder ligger stort sett rundt år, og med vanlig dimensjon rundt cm dbh. Et parti på vestsiden av Besvatnet er vurdert på avstand som noe yngre og enda mer ensaldret enn ellers i området, og med skogstruktur tilnærmet som kulturskog. I tillegg er det ganske store arealer som har vært hogd også i nyere tid. Dette preger særlig landskapet nederst i Finntjønndalen (fra Flakksetran i sør til et stykke oppover langs Finntjønndalselva), der større og mindre hogstfl ater av ulik alder veksler med eldre skog. Delvis har det her blitt hogd opp til de siste 4-5 år, med bl.a. ganske ferske hogstfl ater sør for Øysterskåltjønna og ved Flakksetran (begge steder har høyproduktiv granskog blitt hogd ut). De eldre fl atene (ca. 20 år gamle) er i stor grad gjengrodd med ung gran og bjørk. Også i nedre del av Nyfjelldalen står et større felt som nærmest er fl atehogd (10-20 år siden), med tett bjørk- og granoppslag og delvis kulturpåvirket høgstaudeeng (strandrøreng). Ved Besvatnet (østsiden) er det i tillegg foretatt plukkhogst av de største trærne for ca. 30 år siden. I kjerneområdene har skogen et eldre preg, selv om også disse partiene gjennomgående er tydelig preget av tidligere gjennomhogster. Skogbildet er her mer variert, vekslende mellom kompakte og mer halvåpne partier (der det kommer inn til dels gammel bjørk), og med større spredning på dimensjon og alder. I tillegg er andelen eldre (-gamle) trær bedre, dimensjonene kraftigere, samt jevnt over også noe mer død ved av ulike stadier - langs Besa og på Skåltjønnhaugen også innslag av sterkt nedbrutte læger. Den eldste skogen står i kjerneområde 2 nord for Skåltjønnhaugen. Skogbildet her er gjerne relativt åpent tresatt med grove, høyvokste trær og en del isprengt gammel bjørk (åpent pga. frodig høgstaudemark), men det er også mer kompakt, kraftig granskog. Flekkvis fordelt ligger ganske mye dels kraftige granlæger på bakken. Dødvedprofi let viser også en jevnere fordeling på nedbrytningsstadier enn andre steder i Finntjønndalen, med innslag av en del læger i seine stadier. Noe påfallende ble ikke dette kjerneområdet, som er den mest verdifulle granskogen i hele Finntjønndalen, fanget opp under nøkkelbiotopregistreringene. Brattlia under Folmerfjellet har et noe spesielt skogbilde, som dels skyldes naturgrunnlaget/vegetasjonen (fuktig storbregne-høgstaudeskog) og dels plukkhogst. Mye av lia har en åpen, stedvis direkte glissen blandingsskog gran-bjørk, med stor avstand mellom store og kraftige grantrær på 35-50(-75) cm dbh. Her har det antakelig vært en ganske hard plukkhogst og etterfølgende dårlig foryngelse på den frodige marka, og så har bjørk etablert seg i åpningene. Med unntak av noen lokale konsentrasjoner er det jevnt over lite læger, og nesten bare ferskt og middels nedbrutt, men de lægrene som fi nnes er ganske kraftige. Derimot er det ganske mye død bjørk (til dels grov), både stående og liggende. I beskrivelsen av hensynsområde 103 (Korbøl ) står det om dette området:...stedvis urskogsstruktur... mye grove læger særlig i sene nedbrytningsstadier.... Selv om ikke alle deler av området ble sett i 2005 er det vanskelig å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Finntjønndalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Besa Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 558,8daa Lokaliteten består av et belte med granskog i Besas elvedal, med for det meste nordvestvendte, middels bratte skråninger. Småtopografi en er likevel relativt variert. Vegetasjonen varierer en del, vekslende mellom småbregne-, blåbær- og høgstaudeskog i nord, betydelig dominans av rike typer i sør (høgstaude, storbregne), fragmenter av lågurtvegetasjon noen steder (teiebær, gulaks, hengeaks, skogfi ol), og små rikmyrsfl ekker på fl atere avsatser. Floraen har stedvis et tydelig kalkpåvirket preg, med bl.a. gulsildre, fjellfrøstjerne, taggbregne og stortveblad. Granskogen er som typisk for tydelig plukkhogd skog i aldersfase; middels godt sjiktet, brukbar aldersspredning, mangel på de eldste aldersklassene, og med moderat til lav tetthet av dødved i de fl este stadier spredt utover. Skogbildet varierer noe, men er oftest ganske kompakt. Mer lokalt er skogen mer glissen og oppbrutt (dels som følge av hardere plukkhogstinngrep, dels mer naturlig), og bjørk kommer her kraftig inn. En del død bjørk inngår også. Skogen har et fuktig preg, med lokalt endel skjegglav og korallav på stammene. Av vedboende arter begrenser utvalget seg til noen spredte funn av vidt utbredte, relativt vanlige gammelskogsarter (duftskinn, granstokk-

19 juke, svartsonekjuke, gammelgrankål). Derimot virker storsoppfungaen rikere og relativt variert. Innen denne gruppen (både mykorrhizasopp og grasmarkssopp) er potensialet middels bra, uten at de mest kravfulle og interessante elementene inngår (som er knyttet til tørrere, mer direkte kalkpåvirkete skoger). Her ble bl.a. påvist duftbrunpigg, gulkantmusserong og den sårbare slørvokssopp. Samlet sett har området en del viktige kvaliteter, mest knyttet til kombinasjonen eldre skog og kalkpåvirket vegetasjon, samt en ganske rik storsoppfunga. Selv om funn av en V-art tilsier verdien A, vurderes skogstruktur, vegetasjon og artsmangfold for øvrig dit hen at B-verdi nok er mer riktig. 2 Skåltjønnhaugen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 190,3daa Nord- til nordvestvendt dalgryte mellom rikmyr og snaufjell, jevn helling. Dominans av rik og frodig (dels kalkrik) høgstaudegranskog, med mindre andel storbregne og litt blåbær-/småbregneskog. Relativt gammel naturskog; aldersfase. Skogbildet veksler mellom åpne høgstaudeenger, glissen skog med grove, høyvokste graner med stor barmasse, samt en del mer kompakt skog; brukbart sjiktet (unntatt de fuktigste hellingene der foryngelsen har vært dårlig). En del bjørk inngår mellom de store granene. Noe fl ekkvis fordelt ligger det ganske mye granlæger på bakken, også i seine stadier, og temmelig kraftige dimensjoner. Dette er den eldste skogen som ble funnet i Finntjønndalen-området. Området kombinerer viktige egenskaper; gammel naturskog med gamle trær og dødved, samt rike vegetasjonstyper. Det ble ikke tid til nøye artsleiting, men noen arter ble påvist (3 rødlistearter - Entoloma caesiocinctum, svartsonekjuke, gammelgranskål). Det vurderes å være stort potensial for grasmarkssopp. Foreløpig settes verdien til B. 3 Folmerfjellet V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 184,1daa Bratt, norvestvendt, jevn li under Folmerfjellet. En glissen storbregne-høgstaudegranskog dominerer, som nederst glir over i et belte med rikmyr. Rike sig og kildeframspring fi nnes noen steder. Området kan best beskrives som en åpen, rik plukkhogstpreget blandingsskog av gran og bjørk. Skogen er ofte temmelig åpen, stedvis direkte glissen med stor avstand mellom de store trærne (pga. hard plukkhogst og etterfølgende dårlig foryngelse på den frodige marka), andre steder mer kompakt. Grana er ofte grovdimensjonert. Mindre fl ekker har litt større konsentrasjoner av død ved, men for det meste er det lite læger, og nesten bare ferskt og middels nedbrutt. En god del bjørk, delvis relativt grove trær, fyller ut en del av åpningene. Her er også ganske bra med død bjørk. I høyden overtar bjørk dominansen. Området inngår i hensynsområde 103 (Korbøl 2003d). Det er imidlertid vanskelig å kjenne seg igjen i beskrivelsen som gis på registreringsskjemaet:...stedvis urskogsstruktur...mye grove læger særlig i sene nedbrytningsstadier.... Forbehold tas for at ikke alle deler av området ble sett i 2005, men likevel vurderes beskrivelsen på skjemaet som relativt misvisende. Artsmangfoldet virker ganske svakt, men med et visst potensial for grasmarkssopp. Mest interessant var et funn av kystdoggnål på død bjørk. Av andre gammelskogsarter ble det bare gjort enkeltfunn av duftskinn og gammelgranskål, noe som fører til at verdien blir B. 6 Kvitådalen Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:385700, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 135,2daa Sørvendt bekkekløft med bratte lisider. Østsida er brattest med mye rasmark og lite skog. Noen gamle, men spinkle graner i dette partiet. Vegetasjonen er fl ere steder rik med bl.a. gulsildre. Vestsiden er høyproduktiv med ensjiktet og grov granskog på frodig mark. Høgstaudeskog og storbregneskog dominerer. Noen ferske-middels nedbrutte læger er spredt i området. Herskende trær er ca år gamle og gamle trær er mangelvare. I elva ligger det noen få gamle læger som er rester etter en gjennomhogst som er foretatt for noen tiår siden. 5 Finntjønna Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:387190, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 350,4daa Vestvendt lisiden med noe eldre granskog enn resten av dalen. Gran dominerer med noe innslag av bjørk. Granskogen er i aldersfase med fl ere glenner og åpne partier. Skogen er hovedsakelig middels godt sjiktet med noen partier som er godt sjiktet. Det er god alders- og dimensjonsspredning opp til ca 150 år og cm i diameter. Den eldste skogen fi nnes øverst i lia. En del innslag av død ved fi nnes, men hovedsakelig lite og middels nedbrutte læger. Kontinuiteten i død ved er relativt lav. Vegetasjonstypen er dominert av blåbærgranskog, men det fi nnes også en del innslag av rike partier med høgstaudeskog og storbregneskog. Flere områder er kalkpåvirket og en fi nner bl.a. innslag av stortveblad. Innslag av partier med åpen, frodig høgstaudeskog. 4 Skiftesbekken Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 47,2daa Området er ikke sett i felt 2005, beskrivelse hentet fra Korbøl (2003d). Nøkkelbiotop Aunsetran : Bekkekløft gravd ned i løsmasser, mye storbregne- og høgstaudeskog. Flersjiktet naturskog av gran, gamle trær opptil 300 år, litt dødved, deler nylig plukkhogd. Fuktig, en del hengelav. Funn av svartsonekjuke. Verdien er satt til B. Ut fra beskrivelsen å dømme virker dette fornuftig. Fordi området ikke er sett av oss er de enkelte kriteriene ikke verdisatt.

20 Artsmangfold Lokaliteten er tydelig fattig og utarmet på gammelskogsarter, både av vedboende sopp og knappenålslav. Det begrenser seg til spredte funn av noen få, relativt vidt utbredte naturskogsarter typiske for høyereliggende, eldre granskog i regionen (duftskinn, granstokkjuke, svartsonekjuke, gammelgranskål, sukkernål). Disse artene ble i all hovedsak påvist innenfor kjerneområdene, og i klart størst tetthet langs Besa og nord for Skåltjønnhaugen (kjerne 1 og 2), der viktige nøkkelelementer stedvis opptrer i brukbar mengde. Her ville nok nøyere leiting gitt en del fl ere funn, særlig av knappenålslav. Kystdoggnål ble funnet på ei bjørk under Folmerfjellet (kjerne 3). Tatt i betraktning ganske mye stående, grov, død bjørk med naken ved var det likevel overraskende dårlig mangfold av denne artsgruppen her (selv om nøyere leiting sikkert ville avdekket noen fl ere arter). Heller ikke makrolavfl oraen kan sies å være mer enn middelmådig variert. Av typiske mengdearter, som kan ha masseforekomster i gammel naturskog, opptrer gubbeskjegg, korallav og gammelgranlav bare i moderate mengder. Lungeneversamfunnet fi nnes sparsomt på rogn. Derimot er det naturbetingete artsmangfoldet rikere, både mht. karplantefl oraen og jordboende sopp. Langs Besa ble det påvist et brukbart utvalg av mykorrhizasopp tilknyttet rik granskog, så som rødfl ekket vokssopp, stankmusserong, grantårekremle, svovelriske og sotriske, samt mer uvanlige arter som duftbrunpigg, Ramaria spp. og gulkantmusserong. Her ble det også gjort et funn av den sårbare slørvokssoppen, som helst går i rikere, noe kalkpåvirket, litt fuktig granskog og med nordlig utbredelse i Norge. Likevel er nok skogen noe for fuktig og ikke kalkpreget nok til at de mest kravfulle elementene av mykorrhizasopp kommer inn, og området vurderes derfor som middels for denne gruppa. Flere steder i området (Besa, Flakksetran, Skåltjønnhaugen N, Folmerfjellet) kan det derimot forventes et betydelig utvalg av grasmarkssopp, særlig i de rikeste (kalk)høgstaudeskogene nord for Skåltjønnhaugen. Det ble dessverre liten tid til å leite etter disse artene. Et raskt søk ga funn av lutrødskivesopp, mørktannet rødskivesopp, Entoloma caesiocinctum (DC) og kjeglevokssopp. Trolig er det innen gruppa grasmarkssopp at området har størst potensial. Grunneier kunne opplyse om at det tidligere er funnet elvemusling omkring samløpet Besa-Finntjønndalselva. Det er imidlertid ikke kjent verken hvor stor populasjonen er eller hvorvidt populasjonen er reproduserende. Uansett er dette interessant, og tyder på god vannkvalitet i nedbørsfeltet. Samlet sett vil en karakterisere artsmangfoldet som ganske svakt for artsgrupper tilknyttet gamle trær, død ved og andre naturskogsbetingete parametre, men middels rikt for grupper mer tilknyttet naturgitte egenskaper (kombinasjon eldre skog + rikt naturgrunnlag/vegetasjon). Vilt Under inventeringen ble det sett lavskrike et par steder, samt spredte hakkemerker av tretåspett i granskogene. De gamle granskogene antas på generelt grunnlag å ha en viss verdi for arealkrevende gammelskogsarter som disse to, uten at lokaliteten skiller seg ut som spesielt viktig i forhold til andre gammelskogsområder i høyereliggende deler av Trøndelag. Ved Besvatnet ble det også sett ei kongeørn. Ellers kunne grunneieren av Besvatnet-området fortelle at det hadde vært aktivitet av bjørn i området i dagene før feltarbeidet ble gjennomført. Tabell: Artsfunn i Finntjønndalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Muslinger Margaritifera margaritifera Elvemusling V 1 1 Orkidéfamilien Listera ovata Stortveblad Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav 1 1 Lobaria pulmonaria Lungenever 2 2 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 1 Peltigera collina Kystårenever 1 1 Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca subroscida Sukkernål Sclerophora peronella Kystdoggnål Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrophorus purpurascens Slørvokssopp V Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke

21 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Finntjønndalen er i utgangspunktet et meget velavgrenset dalføre, med hele nedslagsfeltet (unntatt høyfjellet) og hele det oppnåelige spennet i naturtyper fanget opp. Dette vil på lang sikt derfor kunne fungere som et ganske funksjonelt naturskogsområde. For å få til denne avgrensningen er det imidlertid nødvendig å inkludere ganske store arealer ungskog og hogstfl ater i dalbunnen omkring samløpet Besa-Finntjønndalselva. Mye av arealet i et slikt storområde vil bestå av relativt triviell og marginal høyereliggende granskog med (isolert sett) ganske begrensete naturverdier i en skogvernsammenheng. Likevel kan en på lengre sikt godt vurdere granskogene innover langs Finntjønndalselva som restaureringspotensial. På den annen side er det mulig å konsentrere de viktigste verdiene til et mindre område (se kart, avgrensning daa). Det er kjernene 1, 2 og (delvis) 3 som har de viktigste naturkvalitetene isolert sett. Disse områdene kan bindes sammen, og med visse justeringer samtidig få en ganske god arrondering av Besas dalgang. Ulempen med en slik avgrensning er at arrronderingen og spennet i økologisk variasjon da blir betydelig dårligere. På et rent faglig grunnlag er det vanskelig å vurdere hvorvidt det ene alternativet er å foretrekke framfor det andre. Det kommer an på hvor mye en ønsker å vektlegge å få inkludert størst mulig areal med restaurerbar granskog i et velavgrenset dalføre. Andre inngrep Foruten skogbruksinngrep er området svært lite preget av nyere tids aktiviteter. Dette begrenser seg mest til noen få hytter ved Besvatnet. Lengst sør går det også ei ATV-løype et stykke innover myrfl atene under Folmerfjellet. Vurdering og verdisetting Finntjønndalen representerer et ganske typisk utsnitt av naturen i dette høydelaget i regionen. Området er velavgrenset, og tar opp i seg en lang skogdal, med brukbart spenn i økologisk variasjon fra fattige til rike granskogstyper og fra mellomboreal granskog til snaufjell. Dalføret har visse landskapsmessige verdier rent estetisk og som en del av et større INON-område uten tekniske inngrep. Innslaget av rike granskogstyper (delvis kalkpåvirket høgstaudeskog) er ganske bra i deler av området. De største naturkvalitetene er knyttet til kjerneområder som kombinerer eldre skog med slik rik høgstaudevegetasjon. Her fi nnes også et brukbart artsmangfold både av karplanter (vidt utbredte, relativt vanlige arter), og jordboende sopp (et visst potensial for til dels sjeldne arter, særlig innen grasmarkssopp). Mht. skogtilstand og tilhørende artsmangfold er kvalitetene mer middelmådige, og området skiller seg i så måte ikke nevneverdig ut i forhold til store deler av høyereliggende granskog i Namdalen. Unntaket er skogen nord for Skåltjønnhaugen (kjerne 2), som har ganske gammel naturskog, men dette partiet utgjør bare en arealmessig liten del av området. Stor grad av forstlig påvirkning gjennom lang tid trekker verdivurderingen betydelig ned. Lang tids harde gjennomhogster har ført til gjennomgående stor mangel på viktige strukturer og et omfattende kontinuitetsbrudd på størsteparten av arealet, som igjen har gitt et tydelig utarmet mangfold av naturskogsarter. I tillegg kommer de relativt omfattende fl atehogstene i nedre del av dalføret. Disse preger området i ganske betydelig grad og har også redusert arealet høyproduktiv granskog en del. Området har ganske mye rik høgstaudegranskog, og oppfyller i så måte ganske godt mangelanalysen mht. denne spesielle skogtypen (jf. Framstad et al. 2002, 2003). Ellers bidrar området i liten grad til viktige mangelkriterier, og samlet sett anses området som moderat egnet til å oppfylle viktige mangler. Finntjønndalen har samlet sett relativt moderate verneverdier, og skiller seg i liten grad ut fra tilsvarende høyereliggende granskogsområder i regionen. Verneverdiene varierer imidlertid en god del. De klart viktigste kvalitetene fi nnes i Besas dalgang, hvor både den rikeste granskogen og den eldste naturskogen står. Dette delområdet har isolert sett klar regional verneverdi (**). Resten av området kan ikke sies å heve seg over lokal verdi (*) isolert sett, men vurdert som et større funksjonelt naturskogsområde anses hele området likevel som regionalt verneverdig (**).

22 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Finntjønndalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Besa ** ** * ** * - * ** *** ** - - ** 2 Skåltjønnhaugen N ** ** ** ** * - * * *** ** - - ** 3 Folmerfjellet V ** * * ** ** - ** * *** * - - ** 6 Kvitådalen ** * * * 0 - * * *** * - - * 5 Finntjønna ** ** * * * - ** ** *** * - - * 4 Skiftesbekken - - * Samlet verdi Totalt for Finntjønndalen * ** * ** * - * ** ** * ** *** ** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statsskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 3. Prevista rapport 3/2003. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

23 Finntjørndalen (Grong,/Høylandet/Namsskogan, Nord-Trøndelag). Areal (23.134)daa, verdi ** Sør-Snøådalen 488 Øystre Kjølstadfjellet 82 Flyin nnin Finntjønn 495 fjellet Kvitådalen Finntjønna Nyfjelldomma Nyfjelltjønna 525 Finntjønndalen Finntjønndalselva Gåsvasselv Nyfjelldalen Bestjønnin Besa 266 Øysterskåltjønna Flakksetran Fallbekken Besvatnet Skåltjønnhaugen Vesterskåltjønna 376 Ådalen Aunlitl- 541 fjellet 404 Skiftesbekken Aunsetran Folmerfjellet 625 Øystre Folmerelva 416 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag 160 N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Folmer Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Skarlandselva 4 3 Folmerelva Tjønndalen Namsen 188 Setervolle Åsmulen Bergenget 148 Opp Nyheim Åsvang mE mE 189 Finnkr La haugan mN

24 Bilder fra området Finntjønndalen Utsikt mot nord gjennom Finntjønndalen, fra Skåltjønnuhaugen. Foto: Tom Hellik Hofton Frodig gammel skog fra kjerne 2 på Skåltjønnhaugen. Foto: Tom Hellik Hofton Parti fra Besvatnet. Foto: Jon T. Klepsland Nedre deler av selve Finntjønndalen preges av mye inngrep, men disse partiene er vanskelige å unngå pga. arrondering. Foto: Tom Hellik Hofton

25 Nesådalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Grong Inventør: KAB, JKL Kartblad: 1824 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:395350, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Nesådalen befi nner seg i Nord-Trøndelag fylke og i Grong kommune ca 23 kilometer nordøst for Grong sentrum. Lokaliteten utgjøres av en stor, slak og sørvestvendt u-dal som strekker seg opp mot høyfjellet i nordøst. Mot sørvest åpner dalen seg mot et stort skogkledd område mellom Namdalen i nordvest og Sanddøldalen i sør. Berggrunnen i området er i all hovedsak dominert av granitt og granodioritt, men mot sørvest inngår det en kile med rikere berggrunn i form av gabbro og amfi bolitt. Løsmassene er hovedsakelig dominert av et tynt dekke med humus og torv, men langs elva kommer det inn noen elveavsetninger og spredt rundt i dalen noe morenematerial av varierende tykkelse, myr og torv og en del bart fjell. Området er meget godt arrondert og følger naturlige avgrensninger langs hele dalsiden og inn mot høyfjellet i enden av Nesådalen. Store deler av nedbørsfeltet er innlemmet. Mot sørvest danner hogstfl ater og mer hogstpåvirket skog en naturlig grense. Vegetasjonen i Nesådalen byr ikke på de helt store variasjonene, men noe innslag av rikere berggrunn i lisidene gir et godt bidrag til de mer nøysomme variantene som dominerer i dalen. Det er gammel, men hardt påvirket furuskog og meget glissent tresatte bakkemyrer og røsslyng-blokkebærskog som dominerer skogarealet. Enkelte steder kommer det inn noe rikere innslag i form av intermediærrike myrer/fuktsig. Granskogen fi nnes spredt innover i dalen større og mindre felter. Ett av disse innehar svært gammel og urskogsnær granskog med mange gamle trær og mye død ved. Resten er mer påvirket med enkelte innslag av gamle trær og død ved. Vegetasjonen i granskogen er dominert av blåbærgranskog og småbregnegranskog, men i øvre del av granskog i litt brattere terreng dominerer storbregne og høystaudevegetasjon. En noe variert småskalatopografi er med på å øke den økologiske variasjonen og den vurderes under tvil til å være middels god. Det registrerte artsmangfoldet består for en stor del av basisinventaret i gammelskog i denne regionen, men det er verdt å nevne at artsmangfoldet knyttet til gamle trær og døde trær er vurdert til å være bra. Området bidrar på ett punkt til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet under generelle anbefalinger og prioriteringer. Kjerneområde 1 innehar et relativt stort område med gammel skog med preg av urskog eller skog under overveiende naturlig dynamikk. Mangeloppfyllelse vurderes bare som en lite viktig kvalitet ved området. Nesådalen fremstår som et meget godt arrondert dalføre med gode kvaliteter knyttet spesielt til gammel granskog. Området er stort, men den produktive skogandelen er lav. Mye myr og glissen furuskog utgjør fyllelementer i dalen. Verdien med tanke på biologisk mangfold er derfor først og fremst knyttet til kjerneområdene, men resten av området innehar også spredte kvaliteter. Totalt sett vurderes området som regionalt verneverdig (**) grunnet at en har et intakt, og skogdekt dalføre uten nyere tekniske inngrep og viktige verdier knyttet til gammel granskog. I tillegg er ett av kjerneområdene sjeldent godt utviklet for regionen. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført av to personer i løpet av en lang feltdag den Det ble brukt ca 3 dagsverk på feltarbeidet. En lang tur på nordsiden av Nesåa og innover i dalen, samt en lang runde på sørsiden ble gått. Området er stort og det ble ikke prioritert å bruke tid på de indre delene av dalen, og da spesielt sørsiden. Disse partiene er kun undersøkt ved hjelp av kikkert. Dette inkluderer et par granlommer i indre deler av dalen. Mest tid ble brukt i granlommene som ligger hovedsakelig i de sørvestre partiene samt spredt innover på nordsiden av dalen. Området må sies å være godt undersøkt. Tidspunkt og værets betydning Været var bra og satte ingen begrensninger under feltarbeidet. Tidspunktet på året skulle være egnet for både karplanter og sopp. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Tidligere undersøkelser Prevista AS har gjennomført nøkkelbiotoperegistreringer i Nesådalen. I den forbindelse er det registrert et par nøkkelbiotoper, samt et større hensynsområde innenfor undersøkelsesområdet. Utover dette er det ikke kjent andre undersøkelser fra området.

26 Beliggenhet Nesådalen befi nner seg i Nord-Trøndelag fylke og i Grong kommune ca 23 kilometer nordøst for Grong sentrum. Lokaliteten utgjøres av et stort og sørvestvendt dalføre som strekker seg opp mot høyfjellet i nordøst. Mot sørvest åpner dalen seg mot et stort skogkledd område mellom Namdalen i nordvest og Sanddøldalen i sør. Naturgrunnlag Topografi Nesådalen er en meget åpen sørvestvendt u-dal som stiger sakte mot nordøst. Flere steder danner elva parter med rolig vann. Dalsidene er hovedsakelig slake, men fl ere steder skapes noe mer småskalatopografi i form av bratte lisider, bergknauser og mindre morenerygger. Geologi Berggrunnen i området er i all hovedsak dominert av granitt og granodioritt, men mot sørvest inngår det en kile med rikere berggrunn i form av gabbro og amfi bolitt (NGU 2006a). Løsmassene er hovedsakelig dominert av et tynt dekke med humus og torv, men langs elva kommer det inn noen elveavsetninger og spredt rundt i dalen noe morenematerial av varierende tykkelse, myr og torv og en del bart fjell (NGU 2006b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 45% (ca 12040daa) nordboreal 52% (ca 13910daa) mellomboreal 3% (ca 800daa). Området ligger i lavalpin og nordboreal vegetasjonssone med mindre arealer i mellomboreal vegetasjonssone i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Økologisk variasjon Den økologiske variasjonen i området er ikke spesielt stor grunnet en rolig og jevn topografi, men enkelte steder skaper småskalatopografi og berggrunnsvariasjoner lokale forskjeller i vegetasjon, skogtyper og fuktighetsforhold. I tillegg gir enkelte deler av dalen markerte forskjeller i eksposisjon. Resultatet har vært at det tross alt er brukbar variasjon i vegetasjonstyper og lokalklimatiske forhold. Totalt sett vurderes den økologiske variasjonen under tvil til å være middels god, spesielt sett i forhold til at dette er skog i hovedsakelig nordboreal sone. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen i Nesådalen byr ikke på de helt store variasjonene, men noe innslag av rikere berggrunn i lisidene gir et godt bidrag til de mer nøysomme variantene som dominerer i dalen. Det er furuskog og meget glissent tresatte bakkemyrer som dominerer skogarealet. Grana danner bare enkelte steder bestand. På sørsiden er dette konsentrert til de sørvestre deler mens de innerste delene bare har noen glisne partier med gran. På nordsiden er grana noe mer vanlig i partier spredt innover hele dalen. Bjørk er det vanligste løvtreslaget og fi nnes jevnt over hele dalen, men konsentrert til de øvre delene mot høyfjellet. Mot sørvest kommer det inn noe sjeldent innslag av osp og selje. Vegetasjonstypene i furupartiene er dominert av fattige bakkemyrer og grasdominert fattigmark med bjønnskjegg, rome, blåtopp, sveltstarr, stjernestarr, myrull, molte, hvitlyng, tepperot og fl ekkmarihand og røsslyng-blokkebærfuruskog, men enkelte steder kommer det inn noe rikere innslag i form av intermediærrike myrer/fuktsig med innslag av jålbom, blåtopp, hvitbladtistel, dvergjamne og sjeldnere småtveblad og korallrot. Der hvor grana danner bestand kommer det inn blåbærskog og småbregneskog med bl.a. skrubbær, gullris, smyle, skogburkne, fugletelg, skogsnelle, linnea og perlevintergrønn. Også en del parti med rikere veg (sigevannspåvirket): storbregne og høystaude + overganger med bl.a sølvbunke, turt, skogstorkenebb, sumpaukeskjegg, tyrihjelm, hengeving og skogburkne. I øvre del av granskog i litt brattere terreng dominerer storbregne og høystaudevegetasjonen. I granskogen er det også en del spredte innslag av intermediære myrer, spes i åpne myrglenner og myrrenner i med varierende innslag av sumphaukeskjegg, breiull, gulstarr, svarttopp, fjellfrøstjerne, mjødurt, korallrot, dvergjamne, tranestarr og skogmarihånd. Skogstruktur og påvirkning Furuskogen i Nesådalen er til dels svært glissen med en god aldersspredning opp til år. Dimensjonene er forholdsvis små med hovedtyngden rundt 25 cm i brysthøyde og enkelte slengere opp mot 40 cm. Gamle trær over år er fåtallige og ordentlig gamle trær over 350 år er nesten fraværende. Det ble imidlertid aldersbestemt furu på ca 350 ved kjerneboring i området. Forekomsten av død ved i form av læger og gadd er lav og det som fi nnes av læger er stort sett i midlere nedbrytningsstadier. Gamle stubber etter gjennomhogster fi nnes spredt i området og siste ordentlige gjennomhogst var trolig for over 100 år siden. Trolig var også furuskogen tettere på denne tiden. Ingen nyere hogstinngrep har vært gjennomført. Granskogen byr på variert påvirkning hvor den eldste skogen er konsentrert til kjerneområde 1. Her er skogen godt sjiktet med god alders- og dimensjonsspredning og er i en bledningsfase. Skogen er ofte glissen og oppbrutt av mindre myrer, men også partier med tettere og grovere skog fi nnes. En gran ble forsøkt aldersbestemt ved kjerneboring og resultatet var i spekteret år. Meget tette årringer gjorde mer nøyaktige tellinger vanskelig. Tettheten av gamle graner rundt denne alderen var høy og mengden død ved i form av gadd og læger var stor slik at kjerneområdet kan sies å være urskogsnært. Ingen hogstspor ble funnet i de sentrale deler, men en trolig underdekning av sterkt nedbrutte læger kan være et tegn på at det har vært et sparsomt uttak her for lang tid tilbake. Sporene etter dette er uansett rimelig utvisket og skogen fremstår som et sjeldent godt utviklet gammelskogsfragment i en region som ellers er meget hardt påvirket.

27 Resten av granskogen i Nesådalen fremstå som hardere påvirket, men fortsatt godt sjiktet. Den er i tidlig til sen aldersfase, men ofte glissen og oppbrutt av større og mindre myrer. Granskogen er dominert av år gamle trær, diameter cm, men grovere eksemplarer opp mot 60 cm og trær over 200 år forekommer spredt. Det er lite død ved og da stort sett ferske vindfall og læger i midlere nedbrytningsfaser. Det er spredt med gadd i hele området. De mest påvirkede arealene befi nner seg i sørvest i partiene rundt Solemsmosetran hvor nærheten til setra har resultert i en yngre skog med færre nøkkelelementer. Bjørkeinnslaget i dalen er stort sett beskjedent og fi nnes først og fremst i de øvre deler av liene opp mot høyfjellet. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Nesådalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Storholmen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 437,9daa 2 Solemsmosetran NV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 123,5daa Artsmangfold Det registrerte artsmangfoldet består for en stor del av basisinventaret i gammelskog i denne regionen. Vedboende sopp er representert ved fi re rødlistearter i kategori hensynskrevende (DC) hvorav en er knyttet til furu og de siste tre til gran. En av disse er gammelgranskål som en fi nner på gamle og gjerne grove, døde graner. Alle artene er relativt vanlige arter som opptrer hyppig i godt utviklede gammelskogsområder. Skorpelaver knyttet til gamle og døde graner dukket hyppig opp uten at det ble gjort nøye undersøkelser av dette. Gråsotbeger og trollsotbeger er begge arter som er rødlistekandidater ved neste revisjon av rødlista. Spesielt trollsotbeger har vist seg å være en krevende art som en kan fi nne på svært gamle graner. Totalt sett vurderes artsmangfoldet til å være middels godt utviklet grunnet en brukbart utviklet fl ora knyttet til gamle og døde graner, samt et godt potensial for fl ere kravfulle arter knyttet til gammel skog rik på død ved. Tabell: Artsfunn i Nesådalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 1 Peltigera collina Kystårenever 1 1 Skorpelav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 1 1 Chaetoderma luna Furuplett 1 1 Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis Avgrensing og arrondering Området er meget godt arrondert og følger naturlige avgrensninger langs hele dalsiden og inn mot høyfjellet i enden av Nesådalen. Store deler av nedbørsfeltet er innlemmet i og med at hele dalsiden opp til de nærmeste fjelltoppene i høyfjellet er tatt med. Mot sørvest der dalen åpner seg mot et større skoglandskap er grensa grovt sett grei. Unntaket er på sørsiden av elva hvor grensa er forenklet ved å kutte noe gjennom et større hensynsområde samt ungskog for å forenkle grensa. De store verdiene er imidlertid ikke gått tapt i dette området da det kun er snakk om spredte forekomster av nøkkelelementer. En videre utvidelse mot sørvest er vanskelig grunnet en alt for høy hogstpåvirkning.

28 Andre inngrep Det er to hytter/setre i området. Den ene ligger helt i sør, midt opp i lia på nordsiden av elva og den andre ligger innerst i dalen på sørsiden av elva. Det er også lagd en bru over elva sør i området. Ellers er det ikke kjent noen andre tekniske inngrep i området. Vurdering og verdisetting Nesådalen fremstår som et meget godt arrondert dalføre med gode kvaliteter knyttet spesielt til gammel granskog. Området er stort, men den produktive skogandelen er lav. Mye myr og glissen furuskog utgjør fyllelementer i dalen. Verdien med tanke på biologisk mangfold er derfor først og fremst knyttet til kjerneområdene, men resten av området innehar også spredte kvaliteter. Trolig vil skogen tette seg til over tid, men dette er en lang prosess på såpass lave boniteter. Sett i sammenheng med høyereliggende skog i de sentrale deler av Midt-Norge fremstår Nesådalen som et godt eksempel på høyereliggende barskog og med en sjeldent godt utviklet kjerne. Det er ikke mange intakte skogområder i Midt-Norge i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon som er såpass gamle. Flere steder i Lierne kan oppvise urskogsnær granskog, men disse er ofte mer kontinentale. Noe av den vanskelige vurderingen i dette tilfellet er om kjerneområdene like gjerne kan forvaltes som selvstendige nøkkelbiotoper, eller om en skal sikte på å ta vare på et intakt dalføre med tilhørende kjerneområder. Den gode arronderingen, fravær av nyere tekniske inngrep og stor størrelse taler mye for det siste. Området viser en middels god økologisk variasjon og det er funnet en rødlistet vegetasjonstype i Nesådalen. Dette er høgstaudegranskog som er listet som hensynskrevende i Fremstad & Moen (2001) og som dekker relativt beskjedne arealer i granskogen. Området bidrar på ett punkt til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003), og det er under generelle anbefalinger og prioriteringer. Kjerneområde 1 innehar et relativt stort område med gammel skog med preg av urskog eller skog under overveiende naturlig dynamikk. Området oppfyller ingen av de regionale anbefalingene og prioriteringene. Mangeloppfyllelse vurderes bare som en lite viktig kvalitet ved området. Totalt sett vurderes området som regionalt verneverdig (**) grunnet at en har et intakt, og skogdekt dalføre uten nyere tekniske inngrep og viktige verdier knyttet til gammel granskog. I tillegg er ett av kjerneområdene sjeldent godt utviklet for regionen. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Nesådalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Storholmen N *** *** ** *** ** - ** ** ** ** - - *** 2 Solemsmosetran NV ** * * ** ** - ** * * * - - * Totalt for Nesådalen ** ** ** ** ** - ** ** * ** *** *** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

29 Nesådalen (Grong, Nord-Trøndelag) Areal daa, verdi ** Heimdalstjønna ndhaugen Rognbudalen Steinåfossen Rognbuelva n Nysetran Finnsela Rognbuklumpen 708 Rampege 1 Nesådalen Storholmen 2 Solemsmosetran Nesåa 416 Geitingfjellet 552 Ottertjønna Holmtjønna Geitingrumpa Kaltjønna 656 Naturfaglige 1 registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Geitingvatnet ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag 712N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 624 Rutenett 1km ennmoen 678 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 en Skardfjellelva mE mE mN

30 Bilder fra området Nesådalen Urskogsnær granskog med store mengder gamle trær og død ved. Foto: Kim Abel Midtre del av Nesådalen. Storholmen midt i bildet. Furuskogen i forgrunn er mye påvirket av gamle hogster, men har i partier likevel god aldersspredning opp til 300 år, enkelte eldre trær, og en del gadd. Foto: Jon T. Klepsland Store flater med intermediærmyr med spredte furuelementer er typisk for lavereliggende partier i nedre del av dalen. Foto: Jon T. Klepsland De indre deler av Nesådalen er preget av en meget glissen furuskog. Foto: Kim Abel

31 Folldalen* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Høylandet Inventør: EBE Kartblad: 1824 IV Dato feltreg.: 25/08/05, UTM: Ø:382868, N: Areal: 4901 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Området ligger i den nordlige delen av Høylandet kommune, like ved grensa til Namsskogan. Dalen ender i en markert dalende som i innerste del gjør en krok mot sørøst; Urdalen. Mer kompakt granskog fi nnes, men mye av granskogen er oppstykket og med trær som står i grupper. Særlig dalbunnen sørover har et åpent preg. her bærer skogen tydelig preg av tidligere harde hogster, selv om skogbildet sikkert også er preget av et tøft klima. Det var omfattende hogst i området rett etter krigen. Skogen er glissen og få trær oppnår særlig størrelse. I dette området er det også svært dårlig med dødved. Dødvedkontinuiteten synes klart best utviklet i de indre delene av dalføret. På furumarka, blant annet i et større sørvendt liparti i nedre halvdel av Urdalen, er det store læger av furu, men dårlig rekruttering med hensyn til gadd eller gammel og grov levende furu. Det er skilt ut tre kjerneområder; ett i et ganske produktivt område sentrert om gammel setermark i dalbunnen, ett i et relativt frodig liområde med mer kompakt granskog ved inngangen til Urdalen og ett med bortimot uberørt gammel fjellskog innerst i Urdalen. Det er også lagt til en liten sidedal med fjellskog mot nord, Øyster(foll)dalen. Totalt representerer området marginal fjellskog med rimelig stor grad av påvirkning, minst i Urdalen, men med en del biologiske kvaliteter, særlig knyttet til kjerneområdene. Feltarbeid Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var optimalt i forhold til sesongen for storsopper. Det var også sesong for vedboende sopparter. Samtidig var grønn vegetasjon fortsatt greit å inventere i forhold til artsidentifi kasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er tilbudt for vern av Statskog, Nordland. Tidligere undersøkelser Området er tidligere inventert i forbindelse med den første runden av nasjonal verneplan for barskog, med et areal som også strakte seg ca 1 km videre utover dalen mot sørvest. Det eneste som foreligger av opplysninger er imidlertid en kortfattet karakteristikk av området i en regionrapport (Korsmo et al. 1989). Folldalen ble klassifi sert som et tostjerners typeområde for naturgeografi sk region 2a Midtre og indre fjordstrøk mellom Trondheimsfjorden og Vistenfjorden, men ble ikke prioritert i den videre behandling hos Direktoratet for naturforvaltning (DN 1991). Beliggenhet Området ligger i den nordlige delen av Høylandet kommune, like ved grensa til Namsskogan. Floraen er fattig som følge av fattig berggrunn, men i fl ere av lipartiene er det utviklet frodige bregneenger. Naturgrunnlag Topografi Området danner en markert dalende mot nordøst, som i innerste del gjør en krok mot sørøst; Urdalen, hvor det gikk en gammel ferdselsvei over mot Namdalen. En annen sidedal med litt fjellskog, som er lagt til nord for tilbudsområdet, er Øysterdalen (Øysterfolldalen) mot nordøst, en hengende dal til hoveddalføret. I nevnte dalkrok vider Folldalen seg ut, det er en bred dalbunn hvor det er ruiner og andre rester etter seterdrift. Eneste ferdselsvei inn i området i dag er gjennom en fjellpassasje fra Indre Follafjorden i nordvest. Dette er en gammel anleggsvei i forbindelse med taubanedrift, som i dag bare kan beferdes til fots eller med terrengbil. Geologi Berggrunnen består av dypbergarter; porfyrisk granitt, av overveiende kaledonsk alder (Sigmond et al. 1984). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: alpin 50% (ca 2450daa) nordboreal 50% (ca 2450daa). nordboreal, lavalpin

32 Økologisk variasjon Totalt har området middels stor variasjon. Vegetasjon og treslagsfordeling Området har med sin fattige berggrunn en relativt artsfattig fl ora og er dominert av blåbær- og småbregneskog, men det er også enkelte større parti med røsslyng-skinntrytefuruskog, blant annet i den sørvestvendte dalsida i nedre deler av Urdalen. Nordvendt liside i Urdalen består av bjørkeskog. Skogbildet generelt er typisk fjellskog med mye bjørk. Granskog dominerer i lavere deler. Den frodigste vegetasjonen er utviklet i lange, slake eller konkave lisider, der det fi nnes velutviklete storbregneenger dominert av fjellburkne og mange steder smørtelg. Hengeving danner også massebestander. Vanlige er også turt og gullris, og stedvis kommer det inn fl ere urter. Næringsforholdene er imidlertid ikke gode nok til at det utvikles mer utpreget høgstudeskog. Det som er observert av myr er fattigmyr, med vidtrsakte fastmatter dels av bjønnskjegg-, dels av blåtopptypen Øysterdalen Selv om skogen ikke noen gang skal ha vært utsatt for hogstinngrep, har den preg av å være ung. Dalbunnen ligger over 400 m, som er like under skoggrensa, som antas å ha steget de siste tiåra. Bjørk dominerer med relativt kraftige stammer og med mye læger. Selv om grana bare så vidt henger med, fi nnes noen grupper av kraftige, men kortvokste fjellgran, inkludert også noen læger av samme type, kanskje førstegenerasjon. Blåbærskog dominerer, med mye skrubbær, samt spredt bjønnkam. Det er også storbregneenger, med særlig kraftige bevoksninger av smørtelg, men også skogburkne. Videre er det partier med småbregneskog, med hengeving og fugletelg. Det fi nnes også rikere sig med blant annet mjødurt, skogstorkenebb, teiebær og kranskonvall. Skogstruktur og påvirkning Mer kompakt granskog fi nnes, men mye av granskogen er oppstykket og med trær som står i grupper. Særlig dalbunnen sørover har et åpent preg. Gran fi nnes også i klynger langt opp i soneringen, inkludert innerst i Urdalen, se under kjerneområde 3, skjønt bjørka gjør seg sterkt gjeldende i de høyere delene av området. På furumarka er det ofte glissent med furu og innimellom preg av et åpent heilandskap. Ifølge Harald Lona (pers. medd.) var siste gang det ble hogd her i , da det ble foretatt hard dimensjonshogst, og alt over en viss tykkelse ble hogd til sagtømmer. Før dette var det hogster her inne i I dag er skogsdrift i et slikt område ulønnsomt. I den kjente stormen som herjet i 1837, skal storparten av skogen her inne ha blåst ned. Kjølstadsetra måtte fl ytte. Den mindre tverrdalen Øysterdalen (eller Østerfolldalen versus Langfolldalen ) er ifølge Lona aldri hogd. Særlig dalbunnen i selve Folldalen bærer tydelig preg av tidligere harde hogster, selv om skogbildet sikkert også er preget av et tøft klima.. Skogen er glissen og få trær oppnår særlig størrelse. I dette området er det også svært dårlig med dødved. Dødvedkontinuiteten synes klart best utviklet i de indre delene av dalføret, jf beskrivelse av kjerneområdene. På furumarka, blant annet et større sørvendt liparti i nedre halvdel av Urdalen, er det store læger av furu, men dårlig rekruttering med hensyn til gadd eller gammel og grov levende furu. Her er det en viss kontinuitet og en del indikatorarter (svartsonekjuke 1, granstokkjuke 2, skrubbenever 2 og mye gubbeskjegg). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Folldalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Folldalssetra Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 108,5daa Det gamle seterområdet mellom den gamle anleggsveien og Seterbekken er preget av åpen, gammel fjellgranskog med en del bjørk, i veksling med fattige bakkemyrer. Noen grove, vidkronete, kvistrike grantrær er åpenbart gamle (ca. 200 år?), og har nok stått her under setring (setrene etablert ca , og frafl yttet på 1930-tallet). Det var en brakke her under krigen (pga. taubane fra Skorovass gruver). Det er moserik blåbærgranskog som dominerer, med en del innslag av småbregne granskog. Det er også noen skogrørkvein-dominerte sig (overgang mot høgstaudemark), som under vide skjørtegraner har preg av småbregne-/svak lågurtskog med bl.a. en del teiebær. De rikeste partiene er i vestskråningen mot Seterbekken. Kjerneområdet har en meget artsrik, jordboende (mykorrhiza)soppfl ora, noe som i noen grad nok skyldes lågurtinnslag og moserike utforminger, men kan også muligens i noen grad skyldes det gamle, tidligere beitede, halvåpne seterlandskapet her. Noen nyere og enkelte gamle og mer nedbrutte, grove granlæger forekommer. Flere av disse hadde hyllekjuke (Phellinus viticola), og på én ble registrert rødlistearten duftskinn (Cystostereum murrayi). Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) ble registrert i bunnstokken i restene av et seterhus. Det er verdt å merke seg at dette området i tilknytning til de gamle setervollene har mer grove, gamle trær og mer læger enn skogbestandene ellers i Folldalen, og det kan tyde på at det var en del spredtstående trær i det gamle seterlandskapet som unngikk de kraftige gjennomhogstene som ble gjennomført her for ca 60 år siden.

33 2 Kvernfjellet S Naturtype: Urskog/gammelskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 102,4daa Arealet omfatter sørvendte lisider og søkk nord for knekkpunktet der Folldalselva kommer ut i den brede hoveddalen fra Urdalen. Dette er et variert område med til dels ganske sluttet granskog iblandet bjørk og noe rogn, men også med små åpne engpartier, bergframspring etc. Vegetasjonen oppviser stor variasjon, fra blåbær- og småbregnegranskog til bregneenger med skogburkne, det siste særlig der lia når elvesletta nederst. Her blir det stedvis også mer urterikt, med bl.a skogstorkenebb og med krevende mykorrhizasopper som såpemusserong (Tricholoma saponaceum), traktkremle (Russula delica) og svovelriske (Lactarius scrobiculatus). Det er små sumpskogsforsenkninger med skogrørkvein, og sig med turt. Området har en god del dødved av både gran og bjørk, dels læger, dels gadd. Granlægrene er grove og bra fordelt på nedbrytningsstadier. 3 Urdalen Naturtype: Urskog/gammelskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 131,4daa Dette er den aller innerste skogforekomsten av gran i Urdalen, rett før område- og kommunegrensa. Det er ei sørvendt li i tilknytning til et grunt bekkesøkk fra fjellpartiet i nord. Lia har et halvåpent preg med blanding av grove, men ikke så høye graner, men trolig av høy alder og med mye bjørk. Floraen er delvis frodige små- eller storbregneenger inkludert mye smørtelg med blåbær- eller kreklingdominert vegetasjon i mer konvekse terrengformasjoner. Bunnsjiktet er dominert av etasjemose (Hylocomium splendens). Stedvis fi nnes sig med blåtopp. Helt i nedre del fi nnes noen store, gamle stubber, som muligens kan ha sammenheng med taubanedrifta. Det synes ikke som det har vært ordinær skogsdrift her, iallfall ikke i forbindelse med nevnte hogst på 1940-tallet. I øvre del er det ikke hogstspor. Dette kan eventuelt skyldes en heving av skoggrenssa i nyere tid. Hele lokaliteten har rikelig med dødved av gran, med læger til stede i alle nedbrytningsstadier, og det er også mye bjørkelæger, samt gadd av begge treslag. Denne lomma er den eneste topografi sk mulige for en slik granskogsli i indre del av Urdalen. Halvparten av den nordre lisida videre nedover er for bratt, og der den får fotfeste dominerer bjørka, ispedd smågran. Artsmangfold Interessante arter, inklusive signalarter, er oppsummert i artstabell. Tabell: Artsfunn i Folldalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp markboende Cortinarius ionophyllus Huldreslørsopp Cortinarius melleopallens Cortinarius russus Cortinarius transiens Entoloma formosum Bronserødskivesopp R 1 1 Hygrophorus secretanii Rødnende vokssopp Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Tilbudsområdet inkluderer hele den indre delen av Folldalen og omfatter mesteparten av nedbørfeltet i denne delen så langt inn som barskogen går, men på sidene også store arealer med fjell. Andre inngrep Foruten nevnte skogbrukshistorie har det vært setret i Folldalen. Det er fortsatt rester av bunnstokkene til Folldalssetra i den indre delen av det brede dalpartiet. Det har vært taubanedrift gjennom Urdalen og videre over fjellovergangen til Kongsmoen og fjorden i nordvest. Denne ble etablert under den annen verdenskrig og førte fra gruvene på Skorovass i Namsskogan til utskipningshavn ved fjorden (årlig ca tonn svovelkis). Taubanen ble nedlagt i 1976 og er i dag borte, men anleggsveien ligger der fortsatt, en smal grusvei som fører halvveis opp i Urdalen på sørsida av elva og som her danner en liten skjæring.

34 Vurdering og verdisetting Området er godt arrondert idet det omfatter mesteparten av (øvre del av) et nedbørfelt. Selv om det kan sies å tilføre skogvernet et areal med representasjon av det boreale taigaelemenet, er det et svært marginalt fjellskogsområde, hvor det for store deler også hard vært hard hogstpåvirkning så seint som etter siste krig. Dette gjelder spesielt den brede dalbunnen. En større del av tilbudsområdet er av denne grunn tatt ut, og det er funnet mer naturlig å ta inn Øyster(foll)dalen i stedet. Den tidligere klassifi seringen av området (Korsmo et al. 1989) gjaldt som typeområde. Totalt sett er området ut fra dagens kriterier vurdert som et en-stjernersområde, men det skal fremheves at kjerneområdene K2 og K3 er av høy biologisk kvalitet og at det også ellers i Urdalen er en del kvaliteter som følge av at denne enda mer marginale dalen nok har vært utsatt for mindre grad av hogstinngrep. Denne dalen isolert ligger på tostjernersnivå, men noe som nærmer seg produktiv skog vil kun være representert ved K2 i vest hvis denne inkluderes. Nevnte verdier i Urdalen bør uansett sikres mer formelt, selv om området i dag vurderes uaktuelt for hogstinngrep. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Folldalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Folldalssetra ** * * ** * - * ** * ** - - ** 2 Kvernfjellet S ** *** ** ** ** - ** ** ** * - - ** 3 Urdalen *** *** *** *** ** - ** ** ** * - - *** Totalt for Folldalen * ** * ** * - ** ** * * ** *** * Samlet verdi Referanser Direktoratet for Naturforvaltning 1991c. Barskog i Midt-Norge. Utkast til verneplan. DN-rapport Korsmo, H. Angell-Petersen, I., Bergmann, H.H. & Moe, B Verneplan for barskog. Regionrapport for Midt-Norge. - NINA Utredning 006: Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M 1: 1 million. Norges Geologiske Undersøkelse.

35 Folldalen (Høylandet, Nord-Trøndelag). Areal 4.901daa, verdi * Kverndalsbekken 228 Pliehtjeguevtelennjuenie 94 Stranddalsbekken Lon Søvrevaajja Øysterdalen fjellet Foeltenvuemie Folldalselva 338 Aektuve Urddalen Folldalen 638 Urdalselva 89 myra Stor- Stormoen Noerhtevaajja Tverråa Tverrå- Stordolla 378 tjørnin ± Kjølstadfjellet Kartgrunnlag N Produsert Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Snø mN Kjerfjellet mE mE

36 Bilder fra området Folldalen Nordsiden av Folldalen vest for Folldalssetra. Bildet gir et representativt inntrykk av de meget spredte, glisne og småvokste forekomstene av fjellgran-og furuskog som opptrer i denne dalen. Foto: Tor Erik Brandrud K2 Foto: Egil Bendiksen K3 Foto: Egil Bendiksen

37 Holmdalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Høylandet Inventør: TEB, TEB Kartblad: 1824 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:373891, N: Areal: 422 daa H.o.h.: 0-200moh Vegetasjonsone: Sørboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Holmdalen ligger i en sprekkedal med en relativt lav, sørvendt brattskråning/sørberg som strekker seg mange kilometer i øst-vest-retning. Verneforslaget utgjør et lite område med utvidelsesmuligheter som omfatter rike, regionalt sjeldne skogtyper, inkludert en mer eller mindre sammenhengende sørbergskorridor av gråor-alm-seljeskog med rik høystaudefl ora og et velutviklet og artsrikt lungeneversamfunn. Verneforslaget omfatter også lågurtgranskog med sjeldne sopparter, rikmyr og et større, rikt våtmarksområde med antatt rike fugle- og ferskvannsforekomster. Lokaliteten er vurdert som regionalt verneverdig (**), spesielt med vekt på forekomster av vernemessig særlig interessante, varmekjære og mer eller mindre oseaniske skogtyper. En helhetlig forvaltning av den verdifulle almeskogskorridoren langs store deler av Holmdalen (inkludert arealer i Nærøy kommune) bør vurderes nærmere. Feltarbeid Det ble vektlagt registrering av de brattlendte, rike sørskråningene mot Holmtjørna, inkludert registrering av jordboende sopp som her er viktig. Det ble foretatt befaring i de fattige områdene på sørsida, inkludert stikkprøvemessig registrering også godt sør for det angitte undersøkelsesområdet (1 dagsverk utført). Tidspunkt og værets betydning Været var gunstig under feltarbeidet. Tidspunktet (4. august) var i begynnelsen av en god soppsesong, men i tidligste laget for å fange opp en del kravfulle arter av jordboende sopp. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er utpekt som undersøkelsesobjekt av Direktoratet for naturforvaltning/fylkesmannen i Nord-Trøndelag i samråd med Statskog Nord-Trøndelag. Tidligere undersøkelser Det er foretatt nøkkelbiotop-registreringer her, og det er utfi gurert to, nesten sammenhengende nøkkelbiotoper på nordsiden av Holmtjørna (se beskrivelse av kjerneområde). Det er også en stripe av nøkkelbiotoper/miljøområder videre vestover langs nordsiden av Holmdalen (i Nærøy kommune). Beliggenhet Lokaliteten ligger sør for Innerfolda, på grensa til Nærøy kommune, der Holmdalen danner en lang, markert mer eller mindre øst-vest-gående dalbue parallelt med fjorden nordenfor. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten ligger i en markert sprekkedal som følger en svakhetssone i strøkretningen på de sedimentære bergartene her. Denne sprekkedalen kan følges fra Bjøråas dal i øst og langt inn i Nærøy kommune i vest. Det viktigste landskapselementet her er en bratt, sørvendt skråning som er 50 til drøyt 100 m høy og kan følges gjennom det meste av sprekkedalen (avbrutt av enkelte, små tverrdaler). I bunnen av dalen er det fi nkornete, marine sedimenter (leire/silt), og i denne dalfyllingen ca. 65 m o.h. ligger Holmtjørna med tilliggende våtmarker. Geologi Berggrunnen består av ulike kambro-siluriske, sedimentære bergarter, inkludert mye sterkt omdannede glimmerskifre. Sprekkedalen synes å følge en svakhetssone i strøkretningen/foldningsretningen av de lagdelte bergartene (parallelt med fjordbuen rett nordenfor). Innslag bl.a. av rikmyr på nordsiden indikerer at det her er en sone med relativt kalkrike skiferbergarter. Næringskrevende vegetasjonstyper er for øvrig i området mest knyttet til brattskråning med skredjord/forvitringsjord og ustabile marine leir/silt sedimenter. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: sørboreal 20% (ca 80daa) mellomboreal 70% (ca 300daa) nordboreal 10% (ca 40daa).

38 sørboreal, mellomboreal, nordboreal Økologisk variasjon Verneforslaget omfatter svært varierte topografi sk-økologiske forhold innenfor korte avstander, med mye av rike, varmekjære vegetasjonstyper (gråor-almeskog, boreal lauvskog, lågurt-høystaudegranskog, rikmyr, riksump), men også fattige utforminger (blåbærgranskog,småbregnegranskog, fattig minerogen myr, ombrotrof myr), dessuten større vann-våtmarksarealer. Vegetasjon og treslagsfordeling De bratte, sørvendte liene er preget av rike vegetasjonstyper. Granskogen dominerer, men med innslag også av boreal lauvskog og edellauvskog. Følgende typiske sonering går igjen langsetter lia: (i) Øvre del er gjerne fattig, grunnlendt blåbær-småbregnegranskog (ii) I midtre, grunnlendte, delvis noe steinete del går det gradvis over i mer eller mindre lågurtgranskog, med skogfi ol, skogsvever, litt fingerstarr, hengeaks, teiebær og skogstorkenebb. (iii) I nedre del (og søkk på toppen i vest) går det stedvis over i høystaudegranskog med tyrihjelm, turt, skogrørkvein, trollurt, m. v. (iv) Helt nederst på marine sedimenter og i svake forsenkinger/rasskar i nedre del med fi nkornet rasmateriale med sigevann er det frodig gråor-alm-seljeskog med mannshøy rasmarkshøystaudevegetasjon med bl.a. skogsvinerot, kranskonvall, bringebær, turt, tyrihjelm, trollurt, hundekveke, rød jonsokkblom, kratthumleblom og stedvis storklokke. På litt tørrere skredjord er det også innslag av rik myske-krattfi ol-vegetasjon. Forekomstene av de rike typene er nærmere omtalt under beskrivelse av kjerneområde. Pga. beliggenhet i et oseanisk klima, og med særlig velutviklede, artsrike lungeneversamfunn, har bestandene av boreal lauvskog og gråor-almeskog et preg av boreal regnskog. De mest skygge- og luftfuktighetskrevende lavartene i trøndelagselementet ser imidlertid ut til å mangle her, trolig bl.a. pga. sørvendt eksposisjon. Boreal regnskog er mest knyttet til lite sol- og vindeksponerte, nordvendte rasmarker med rikbarkslauvtrær, og til ravinebekkedaler på løsmasser under marin grense. Ved Holmtjørna er det innslag av slike, rike løsmasser, men ikke slike skyggefulle raviner. Pr. i dag er velutviklet boreal regnskog knapt registrert intakt i denne delen av Høylandet kommune (ei heller i nabokommune Nærøy.) Et noe liknende, rikt bestand med regnskogspreg er imidlertid registrert i nordvendt bekkedal nordvest for Holmvatnet innnenfor Nærøy kommune (Kasperdalen; her også med funn av den rødlistede lavarten trådragg på gran). Oppå platået vest for Sagmoåsen er det registrert en rikmyr med breiull, gulstarr, kjevlestarr, samt noe strandrør og skogrørkvein. På dalfyllingen med marine sedimenter under brattlia (ved foten av almeskogen) er det en meget våt, åpen, relativt rik og frodig sump dominert av strandrør og skogrørkvein. Det er noe gråorskog, særlig i vestenden (rundt innløpsbekken) der det er store arealer med fuktige strandrørsumper. Det virker rimelig å anta at disse sumpene tidligere har vært slått eller beitet fukteng, kanskje helst slått da det stedvis her er svært bløtt, kvikksandaktig sediment. På en lav, smal fastmarksrygg som over et lengre parti skiller sumpmarka fra Holmtjørna, er det plantet ungskog med gran. Holmtjørna er en grunn innsjø som ligger på marine løsmasser med en del langskuddsvegetasjon av vanlig tusenblad. Øst i tjørna er det et stort våtmarksområde, med et helt grunt lone-område. Disse grunne tarmene av innsjøen har dominans av kysttjønnaks, vanlig tusenblad og krypsiv. Innslaget av krypsiv indikerer at elektrolytt- og næringsinnholdet her neppe er særlig stort, og innsjøen kan trolig betegnes som oligotrof-svakt mesotrof. Sumpmarkene er dominert av fl askestarr og skogrørkvein, og områdene nærmest Ytteråa har gammel, til dels døende, åpen gråor(-hegge)skog. Over hele våtmarksarealet her har det tidligere sannsynligvis vært åpen, beitet fukteng. Innerst mot Sagmoåasen er det et større myrområde som består av fattig minerogen fl atmyr (limnogen myr) med tilløp til ombrotrofe tuestrukturer (dvs. elementer av nedbørsmyr). Skogstruktur og påvirkning Det foreslått verneområdet er nok en del påvirket av tidligere tiders plukkhogst/dimensjonshogst, men det er svært lite nyere hogstinngrep, og med unntak av et plantefelt på en liten rygg langs Holmtjørna er lokaliteten knapt påvirket av moderne bestandsskogbruk. Det er registrert en del grov gran i den rike, sørvendte brattskråningen, men det er lite død ved her, og lauvskogen har også lite gammelskogstrekk. Det meste av trærne er relativt småvokste, dog med enkelte grove alm- og seljetrær, og enkelte almelæger. Selv ganske små seljetrær (mer enn 8-10 cm dbh) har sprekkebark og svært velutviklede lungeneversamfunn (se beskrivelse av kjerneområde). Sørsida av dalen (som ikke er tatt med i verneforslaget) har fattig granskog med en lengre omløpstid, og her er det overhodet ikke registrert død ved av gran. Derimot er det enkelte steder her bestander med mye gammel bjørk og bjørkelæger, noe som kan representere en utdøende suksesjon etter kraftig hogst for mer enn 100 år siden. Tekniske inngrep er ikke observert innenfor forslaget. Det har tidligere vært setring litt lengre vest i Holmdalen (Holmdalssætra), og på kartet er angitt en sti igjennom dalen som i verneforslaget går på nordsida av Holmtjørna. Denne er i dag mye gjengrodd, og går i tillegg i så våt sumpmark at den ikke er mulig å følge. Et traktorspor forekommer over den fastere fl ommarka helt i sørøst i verneforslaget. En enkel skogsbilveg går inn til Ytteråa, dvs. nesten inn til østgrensen for verneforslaget.

39 Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Holmdalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Holmtjørna N Naturtype: Rik edellauvskog - Gråor-almeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 118,1daa Lokaliteten består av den sørvendte brattskråningen opp fra Holmtjørna. Den østre/midtre delen av lia er tidligere utfi gurert som nøkkelbiotop. Det vernemessig mest interessante her er elementene av (gråor-)almeskog og boreal lauvskog med mye selje nederst i lia. Almeskogen dekker små arealer, men det er gjennomgående en smal brem med alm (-gråor-selje-rogn-hegg-bjørk) nederst i lia. Et par steder er det litt større almebestand, bl.a. på en større rasvifte nær grensa til Nærøy kommune (dvs. nær vestgrensa for kjerneområdet). I denne nedre delen av lia er det et tynt til tykkere dekke av leir/siltaktig jord (marine sedimenter). En del alm er gammel og halvgrov (større enn 30 cm bhd), og et par grove, trolig tidligere styvete individer er observert. Enkelte gadd og læger av alm forekommer, men aldring og død er framskyndet av mye avbarking av elg. Mange av almetrærne har velutviklet og artsrike mose- og neverlavsamfunn, med store fl ak av lungenever, samt innslag av bl.a. andre neverlav-arter, vrengearter og fi ltlavarter, samt kravfulle mosearter. Innslaget av selje er betydelig. Det meste er relativt unge trær (med begynnende sprekkebark), men særlig litt høyere opp kan det forekomme noe grovere trær, særlig oppunder små bergvegger helt i øst. Seljer over en viss størrelse (ca cm) har et særdeles velutviklet lungeneversamfunn, med meget grove fl ak av lungenever, skrubbenever, sølvnever (rikelig!), kystårenever, vrenge-arter og mye av fi ltlaver. Lavfl oraen her er ikke uttømmende kartlagt, og samfunnet kan huse sjeldnere arter. Neverlav-samfunnet sitter helst på solsida, mens skyggesida av stammen har mest moser. Det er også en del neverlav/rikbarkssamfunn på rogn, men ikke så velutviklet som på seljene. Det er hogd noen graner og stedvis i øst ryddet lauvkratt i den nedre delen, med påfølgende oppslag av bjørk, selje og rogn. Granskogen i brattlia (ovenfor den lauvdominerte sonen) er grovvokst og stedvis nokså glissen, med noe fl eraldret-fl ersjiktet preg. Noen stubber er observert. Det er lite død ved, men noe forekommer bl.a. i skaret rett vest for Sagmoåsen. Noe rogn forekommer, og stedvis er det en del grov osp. Ospa har lite utviklet lungeneversamfunn. Ved foten av lia er det mer eller mindre åpen, frodig og svært fuktig strandrør-skogrørkvein-dominert sumpmark på marine løsmasser. Artsmangfold Området har et relativt høyt artsmangfold, inkludert mange kravfulle arter. Følgende artselementer kan framheves: (i) Kravfulle karplanter (høystauder) knyttet til rik gråor-almeskog, med regionalt sjeldnere arter som myske, storklokke, fi ngerstarr og skogsvinerot. Også en del rikmyrsarter. (ii) Rikbarksamfunn (lungeneversamfunn og mosesamfunn) særlig på selje og alm med mange kravfulle lav- og mosearter. Karakteristiske/dominerende arter er lungenever, skrubbenever, sølvnever, kystårenever, vrenge-arter og fi ltlav-arter. (iii) Kravfulle lågurtarter av jordboende mykorrhizasopp, herunder fl ere nordøstlige arter som her har utpostlokaliteter. Av disse er det spesielt de epifyttiske lavsamfunnene som her er meget velutviklet og peker seg ut som et viktig element for området, bl.a. fordi vi her er midt i det boreale regnskogsbeltet, som er kjerneområde for en rekke regionalt sjeldne, oseaniske lavarter. Særlig en del seljetrær hadde usedvanlig frodige og artsrike neverlavsamfunn, bl.a. med mye sølvnever, blåfi ltlav og andre fi ltlavarter. De neverlavrike alm-selje bestandene i Holmdalen har kvaliteter som nærmer seg betegnelsen boreal regnskog, men her ser ut til å mangle de mest skygge/fuktkrevende lavartene i trøndelagselementet, og siden bestandene også er sørvendte, faller disse litt på siden av defi nisjonen av boreal regnskog. Trolig er det også en rik, epifyttisk mosefl ora knyttet til rikbarkstrærne (ikke nærmere undersøkt). Soppfl oraen i den bratte, sørvendte lågurtgranskogen er artsrik med fl ere regionalt sjeldne arter. Under feltarbeidet ble det gjort første sikre funn i Norge av den sterkt østlige, og i nordisk sammenheng svært sjeldne trøndelagslørsopp (Cortinarius russus; vil bli inkludert på ny rødliste i 2006). Den er ellers i Norden nesten bare funnet langs vestsiden av Bottenviken, der den har sitt europeiske kjerneområde. Denne ble funnet i tørr, halvrik lågurtgranskog på to steder i lia opp for østenden av Holmtjørna. Her ble også enkelte andre, middels kravfulle, regionalt sjeldne slørsopparter funnet (C. colymbadinus, oliven slimslørsopp C. transiens, blåkantslørsopp C. variecolor). Høyere opp lia ble også den rødlistede jodoformkremle (Russula turci) påvist. Lia er for øvrig trolig ikke kalkrik nok til å huse de mest kravstore og sjeldneste kalkbarskogsartene som under Statskog-feltarbeidet i 2005 ble funnet bl.a. på kalken i Auster-Vefsna-området i sørlige Nordland, og potensialet for rødlistede sopparter antas å være relativt lite her (huser trolig ca. 5(-10) rødlistearter). Det ble ikke funnet sjeldnere vedboende sopper på lokaliteten.

40 Tabell: Artsfunn i Holmdalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Maurefamilien Galium odoratum Myske Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Lobaria amplissima Sølvnever Lobaria pulmonaria Lungenever Parmeliella triptophylla Stiftfi ltlav Sopp markboende Cortinarius agathosmus Granringslørsopp Cortinarius colymbadinus Cortinarius patibilis Brunfl ekket slørsopp Cortinarius russus Cortinarius transiens Cortinarius variecolor Blåkantslørsopp Russula turci Jodoformkremle R Avgrensing og arrondering I forhold til det angitte undersøkelsesområdet, er et stort område i sør tatt ut, dvs. de nordvendte liene mot Holmtjørna er utelatt. Hovedargumentet for utelating her er lave verneverdier med kun enkelte, helt fattige gran- og furuskoger uten død ved eller andre gammelskogsstrukturer, samt mye impediment. Et argument mot utelating kan være at det ikke er foretatt nyere hogstinngrep (eller andre inngrep) her, og at det kan være ønskelig å sikre hele landskapsrommet i Holmdalen. Verneforslaget er grovavgrenset (omtrent etter grensene for undersøkelsesområdet) mot mer hogstpåvirkede arealer i nord. Verneverdiene uttynnes nordover, og det viktigste er å inkludere en buffersone mot toppen av den bratte lisida, dessuten å inkludere en rikmyr opp for den østre delen av Holmtjørna. I sørvest er som et hovedalternativ inkludert et større, intakt våtmarksområde. Dette bidrar (i) til variasjonsbredden av vegetasjonstyper i reservatet, (ii) området har trolig betydning som hekke- og næringssøkområde for våtmarksfugl, og (iii) de grunne, produktive lonenene forventes å ha en artsrik og særpreget ferskvannsfauna og -fl ora. Det oppgitte undersøkelsesområdet strekker seg til kommunegrensa (mot Nærøy). Den markerte sprekkedalen med m brattkant (sørberg) fortsetter imidlertid mange kilometer vestover. Vi har observert at den rike almeskogen fortsetter videre vestover inn i Nærøy, og det er registrert nøkkelbiotoper/mis-områder blant annet med rik almeskog i denne brattskråningen over lange strekninger lengre vest. Vi vil derfor anbefale at en vurderer helhetlige forvaltningsløsninger av dette rikområdet, herunder en mulig, betydelig utvidelse av verneforslaget langs sprekkedalen vestover (dvs. vurdere å inkludere disse nøkkelbiotopene i et sammenhengende, langsmalt verneområde). Til sammen representerer dette området trolig en størrelsesmessig ganske unik korridor med rik almeskog/lauvskog, og som helhet kvalifi serer antageligvis denne almeskogskorridoren til ***. Vurdering og verdisetting Lokaliteten Holmdalen er vurdert som regionalt verdifullt (**). Av verneverdier som er vektlagt er først og fremst forekomst av sjeldne og spesielt verdifulle skogtyper for denne regionen, med et tilnærmet sammenhengende belte av gråor-almeskog og rik boreal lauvskog, og med en svært rik epifyttisk lavfl ora knyttet til lauvtrær. Rikbarksfl oraen er det mest verdifulle biomangfoldelementet innenfor området, men lokaliteten huser også en artsrik og velutviklet karplantefl ora. Området har også relativt velutviklede forekomster av tørr lågurtgranskog, bl.a. med forekomst av en ytterst sjelden, nordøstlig soppart ( trøndelagsslørsopp Cortinarius russus). Det som trekker verneverdien mest ned her er størrelsen. Imidlertid er det vurdert som relevant med små verneområder når man skal sikre utpostlokaliteter av spesielle og sjeldne (boreonemorale-)sørboreale elementer som edellauvskog. Det er også viktig å understreke at det foreslåtte verneområdet er del av en større og betraktelig lengre korridor av edellauvskog som strekker seg inn i Nærøy kommune, og som allerede er i stor grad sikret som nøkkelbiotoper/mis-områder. Verneforslaget oppfyller i stor grad mangler ved dagens skogvern (jfr. Framstad m. fl. 2002, 2003), ved at det fanger opp lavereliggende, rike skogtyper, med utpostforekomster av edellauvskog, og med tilhørende viktige elementer av sjeldent biomangfold som Norge har et særlig forvaltningsansvar for (mer eller mindre oseanisk rikbarksfl ora). Verneforslaget vurderes å være tilfredstillende arrondert, men en mer optimal og helhetlig arrondering ville vært å kunne sikre hele landskapsrommet omkring Holmtjørna, dvs. å kunne inkludert også dalsiden på sørsiden av tjørna. Naturforholdene i de to dalsidene er imidlertid omtrent som natt og dag, med stor variasjon og svært rike skogtyper på den sørvendte siden, med lite skog og homogent fattige forhold på den nordvendte siden. Almeskogskorridoren i Holmdalen er trolig etter lokalitet Almedalen (**** verneforslag) den mest velutviklede og verdifulle

41 edellauvskogsutposten i Høylandet-Nærøy-området. En trussel mot de rike almeforekomstene er avbarking pga. elgegnag. Dette medfører rask avdøding av almene samtidig som foryngelsen er dårlig pga. elgbeiting. Av hensynet til almeskogen og biomangfoldet der er det derfor ønskelig å få ned elgestammen i de aktuelle områdene. Uavhengig av dette bør en vurdere uttak/ringbarking av gran der denne ekspanderer inn i dårlig foryngede, delvis krattpregete almebestandene. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Holmdalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Holmtjørna N ** * 0 * * * *** *** *** ** - - *** Totalt for Holmdalen ** * 0 * * * ** *** ** ** * ** ** Samlet verdi

42 Holmdalen (Høylandet, Nord-Trøndelag). bekken Høydale Areal 422daa, verdi ** Bjørndalen Holmdalssætra 1 Sagmoåsen 176 Ytteråa Holmdalselva Holmtjørna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mN mE mE

43 Bilder fra området Holmdalen Ø-enden av Holmtjørna med våtmarker, og S-vendte brattskråninger med innslag av gråor-alm-selje-skog (Holmtjørna N; kjerneomr. 1). Skråningen utgjør østkanten av en stripe med slik rik (edel)lauvskog som strekker seg langt inn i Nærøy kommune. Foto: Tor Erik Brandrud Eksempel på rikbarksflora som er særlig velutviklet på selje med mye neverlav og filtlavarter (her dominert av lungenever) i (edel) lauvskogen i kjerneomr. 1 Holmtjørna N. Foto: Tor Erik Brandrud Elementer av rik almeskog nederst i brattskråningen i kjerneomr. 1 Holmtjørna N. Foto: Tor Erik Brandrud

44 Røkkesdalen-Skogndalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Levanger Inventør: HFj, KAB, GGA Kartblad: 1722 III Dato feltreg.: 15/06/05, UTM: Ø:614967, N: Areal: 6505 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Røkkesdalen - Skogndalen ligger om lag 15 km sør for Levanger og 15 km NV for Stjørdal helt sør i Levanger kommune. Området omfatter en markert øst-vest liggende dal med et høydedrag i nord. Øst i dette høydedraget ligger to mindre vann. Området har hovedsakelig fattige skogtyper, men innslag av rikere typer fi nnes i sør og øst. Topografi en er gjennomgående småkupert bortsett fra de sentrale myrområdene på høydedraget som er relativt fl ate, fattige og ensartede. Variasjonen karakteriseres som middels. Arronderingen av området er god ettersom både hele dalen i sør og toppområdet i nord er innenfor verneforslaget. Det er registrert tre kjerneområder, to av dem ligger i tilknytning til hoveddalen i sør, mens det tredje omfatter en gammel granskog i nord. Vegetasjonstypene er dominert av blåbærgranskog og blokkebær-røsslyngfuruskog samt noe knausskog. Rikere vegetasjonstyper som høgstaude-/lågurtgranskog og rikmyrer fi nnes i tilknytning til hoveddalføret i sør. Her er det også innslag av kalkrike berg. Det er påfallende lite lauvtrær i området, og hovedsakelig er det bjørka som inngår fåtallig og spredt. Granskogen er lokalisert til søkkene, mens furuskogen vokser på kollene der marsksjiktet er grunnere. Furuskogen har vært gjenstand for aktiv gjennomhogst over lang tid. Død ved i form av gadd og læger er mangelvare i hele området. Også granskogen har vært utsatt for kraftig gjennomhogst i tidligere tider. Dette viser seg bl.a. ved at det er påfallende lite liggende og stående død ved. Nyere hogster i granskogen er foretatt vest og nord i området der de mest produktive deler av kløftene er tatt ut. Kjerneområdene fremstår som de siste områder med gammel skog, men også her har det vært kontinuitetsbrudd med hensyn til død ved. Noen få signalarter er dokumentert i området. Disse er knyttet til gammel granskog, men også til kalkrike berg og rikmyr. God spredning i vegetasjonstyper fra rike til fattige samt forekomst av elementer som kalkrike berg trekker verdien opp, mens kontinuitetsbrudd på død ved i både gran- og furuskogen trekker verdien ned. Området er vurdert til å ligge på grensen mellom regional (**) og lokal (*) verneverdi. Variasjon i rike og fattige skogsområder samt i topografi medfører at verdien settes til regional (**). I forhold til mangelanalysen (Framstad et al. 2003) vil området i første rekke bidra til å dekke forekomst av høgstaudegranskog. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført Befaringen foregikk fra øst inn Røkkesdalen og mot vestgrensa til Skogsdalen. Her delte registrantene seg der Kim Abel dro mot nord over Brekkvollen, Geir Gaarder dro vestover mot Litl Grønningen og Helge Fjeldstad tok en tur nordover og vendte tilbake i Røkkesdalen på veg tilbake. Tidspunkt og værets betydning Været var pent. Det var stor forskjell i hvor langt vekstsesongen var kommet. Mens vårerteknappen stod i blomst i den sørvendte lia av Røkkesdalen, lå rester av snø igjen i bunnen av dalen. Tida var uegnet for registrering av jordboende sopp. Det var også for tidlig i sesongen til å fange opp artsmangfoldet på myrene særlig godt. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nørd-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet, på bakgrunn av at dette er et relativt lite påvirket naturskogsområde Tidligere undersøkelser Det er gjennomført naturtypekartlegging i Levanger kommune og to av kjerneområdene er tidligere beskrevet i forbindelse med kartleggingen. Dette gjelder Litlgrønningen og Røkkesdalen som ble oppsøkt i Beskrivelsene ligger ute på internett og Beliggenhet Røkkesdalen - Skogsdalen ligger på østsiden av Trondheimsfjorden, om lag 15 km sør for Levanger og 15 km NV for Stjørdal, helt sør i Levanger kommune. Området ligger mellom innsjøene Grønningen og Movatnet i indre deler av vassdragsområdet Åsenfjorden, et mindre kystvassdrag (399 km2) som drenerer til Trondheimsfjorden nord for Stjørdal.

45 Naturgrunnlag Topografi Området omfatter en markert øst-vest liggende dal (Skogsdalen i vest og Røkkesdalen i øst) med et åsparti i nord. Øst for dette åspartiet ligger to mindre vann Litl Grønningen og Litl Grønningstjønna. Fra området drenerer vassdragene mot vest nord og øst. Røkkesdalen i øst er en markert bekkedal med ur- og rasmark i øst. Over vannskillet mot vest går den over i Skogsdalen som er slakere med mindre dramatiske former. Terrenget nordover er småkupert med små kløfter/forsenkninger som går opp mot det fl atere myrdominerte åspartiet. Geologi Berggrunnen består av grågrønn fyllitt og gråvakke (til dels med seritt). Løsmassene er for det meste et tynt morenedekke, mens det stedvis i hoveddalen også er innslag av noe rasmark (kilder: NGU 2005, berggrunns- og løsmassekart på nett). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 100% (6510 daa). Området ligger hovedsaklig i mellomboreal vegetasjonssone og klart oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). I sørhellinger er det svake tendenser til sørboreal sone med enkelte varmekjære planter som vårerteknapp. På de høyestliggende partiene er det derimot sannsynligvis overgang mot nordboreal sone. Økologisk variasjon Området har god økologisk variasjon fra rike til fattige vegetasjonstyper dette har sammenheng med en geologi med innslag av rikere bergarter spesielt i sør. Både furu og granskoger er representert mens forekomst av lauv er langt svakere. Topografi en er og variert der spesielt Røkkesdalen med bergvegger, og rasmark øker spennvidden for området. Artsmangfoldet er godt innenfor karplantene, men svakere innenfor gammelskogsarter. Området har trolig vært gjennomhogd fl ere ganger og sist for omlag 100 år siden. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonstypene er dominert av blåbærskog (A4) og røsslyng-blokkebærfuruskog (A3) samt noe knausskog (A6). Spredt fi nnes mindre områder med gran- og bjørkesumpskog i kanten av myrer (fattig sumpskog (E1)). Granskogen er lokalisert til søkkene, mens furuskogen vokser på kollene der marsksjiktet er grunnere. Rikere vegetasjonstyper som høystaude-gran-utforming (C2b) og høystaudebjørkeskog og -granskog - lavurt-utforming. med spredte høystauder (C2c) fi nnes i tilknytning til Røkkesdalen - Skogndalen i sør. Høgstaudegranskog er klassifi sert som en truet vegetasjonstype (Fremstad & Moen 2001). Spesielt øst i Røkkesdalen er det rikt. Myrvegetasjonen i dalen i sør er overveiende rikmyrer. Her er det også innslag av kalkrike berg. De øvrige myrene nordover er overveiende fattige. Det er påfallende lite lauvtrær i området, og hovedsakelig er det bjørk som inngår fåtallig og spredt. Furuskogene i området er fattige og død-ved elementet mangler i det vesentligste. Mye av området har furu opp til ca 150 år. Skogstruktur og påvirkning Furuskogen er generelt fattig på nøkkelelementer og er ikke spesielt gammel. Mye av området har furu opp til ca 150 år, men eldre eksemplarer er sjeldent. Helt i nord er det et parti med noe eldre furu, men fortsatt ikke spesielt gammelt. Generelt god aldersspredning opp til 150 år. Furuskogen har vært gjenstand for aktiv gjennomhogst over lang tid. Død ved i form av gadd og læger er mangelvare i hele området. Granskogene er generelt også hardt hogd. I kjerneområdene er det en god del eldre gran. Men også granskogene har mangel på død ved noe som trolig skyldes tidligere gjennomhogst. Høgstaudegranskogen har svak sjiktning, mens de fattigere granskogene på mindre rik mark har god sjiktning. Skjørtegraner inngår på svakere mark særlig mot myrområdene i de høyrereliggende deler av området. Riktig gamle trær mangler i området, men dimensjonene på enkelte graner i høgstaudegranskogen var likevel stor. Det er svært lite lauvtrær i området. Noe bjørk og gråor inngår, mens arter som rogn, selje og osp er nærmest fraværende. Også forekomster av gadd og læger av lauvtrær blir derfor svært fåtallige og spredte. I vest var fl ere av dalsøkkene med granskog hogd ut ganske nylig, bl.a. dalsøkket nord for Vinbustaden og to dalsøkk øst for Frigardstjønna. Disse arealene ble delvis trukket ut av det verneverdige området, men av hensyn til arronderingen ble mindre områder liggende innenfor. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Røkkesdalen-Skogndalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Brekkvollen S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:614740, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 119,3daa Nordvestvendt langstrakt li med et par mindre søkk/bekkedrag. Gammel granskog med noe innslag av furu og bjørk. Glissen og småvokst granskog, men relativt gammel. Funn av fl ere arter som er knyttet til gamle graner og gadd av gran. Skogen er godt sjiktet med god alders-

46 spredning opp til ca 200 år. Eldre trær fi nnes spredt, men fåtallig. I søkkene er sjiktningen og aldersspredningen middels god og tømmer har vært drevet ut hyppigere her enn i resten av lisiden. Mengden død ved i form av læger er relativt sparsom og tyder på forsiktig plukkhogst i fl ere omganger. Gadd fi nnes spredt, spesielt i lisiden. Dimensjonene på grana ligger hovedsakelig rundt cm i brysthøyde. Vegetasjonstypene er dominert av blåbærgranskkog med et meget sparsomt innslag av småbregnegranskog. 2 Røkkesdalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:615000, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 142,4daa Kjerneområdet er tidligere beskrevet i naturtypekartleggingen i Levanger kommune (Levanger kommune 2006). Middels stort dalføre der skogen er dominert av storvokste grantrær og gamle lauvtrær (gråor). En god del dødved, for det meste lauvtre-fall. Der bekken fra Litl-grønningen kommer ned i Røkkesdalen er en rikmyr, bekken følger dalen østover. Enkelte partier av dalen gir et imponerende inntrykk med bratte fjellsider og svære steinblokker. Videre står det i artsomtale: Tyrihjelm (mye), taggbregne (mye), liljekonvall, hengeaks, markjordbær, bergfrue, gulsildre, grannsildre, grønnburkne, fjellfrøstjerne, dvergjamne, blåkoll, olavsstake, bekkekarse og fjellodnebregne, På rikmyra er det registrert marihand-arter og muligens grønnkurle. Det er registrert funn av storstylte (Bazzania trilobata), en sterkt oseanisk mose som er nokså uvanlig i regionen Kjerneområdet omfatter den skarpe øst-vest vendte dalen som går over vannskillet. I øst er det markerte bergvegger på sørsiden av dalen med rasmark/ur og store steiner i bunnen. Nordsiden av dalen er slakere, men mindre bergvegger fi nnes også her. På enkelte av disse ble den kalkkrevende mosen Seligeria pusilla (DM) registret. Berggrunnen er stedvis rik noe som setter sitt preg på vegetasjonen. Grana dominerer i området og danner en åpen høgstauderik gammelgranskog med beskjedent innslag av lauv. Fattigere gransumpskoger i kombinasjon med myrpartier fi nnes også. I den sørvendte lisida av dalen er det tendenser til lågurtmark. I øst fi nnes dette i kombinasjon med rikmyrsig. Her ble arter som fjellfrøstjerne, stortveblad, nattfi ol, skogmarihand, bjønnbrodd funnet. I vest var det også innslag av arter som liljekonvall, vårerteknapp, lerkespore, grønnburkne og gulsildre. Det var liten kontinuitet på død-ved i kjerneområdet. Det var mest yngre og mindre nedbrutte stokker, men på noen få gamle lægre det ble registrert svartsonekjuke (DC). Det ble funnet forekomster av skorpelav knyttet til gammel granskog i kjerneområdet. Som gammelgranslav og kattefotlav. I tillegg ble soppen gammelgransskål (DC) funnet på et tre. Funn av forholdsvis få arter knyttet til gammel granskog viser at området har vært utsatt for et kontinuitetsbrudd trolig i forbindelse med kraftig gjennomhogst for om lag 100 år siden. Området vurderes som en naturtypelokalitet av regional verdi. Verdivurderingen bergunnes med forekomst av gammel granskog med død ved, rødlistearter, rik karplantefl ora og kalkrike bergvegger. 3 Litlgrønningen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:615600, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 518,1daa Beskrivelsen er hentet fra Naturtypekartleggingen i Levanger kommune. Nordvest vendt li i Grønning statsallmenning. Ulike arter knappenålslaver og gelesopper. Det ble også funnet et gammelt eksemplar av duftskinn eller rynkeskinn (begge artene er rødlistearter og klassifi sert som hensynskrevende) Middels kontinuitet av død ved, til dels store mengder av liggende dødved men også noen høgstubber og stående døde trær. Det er mest død ved av gran men også rogn, bjørk og furu er representert. Flere fuktige berg og noen små bekker skaper spesielle lokalklima. Artsmangfold Det er registrert noen få rødlistede sopper i området. Dette gjelder artene svartsonekjuke (DC) og duftskinn (DC) som er vedlevende arter knyttet til døde grantrær. Forekomstene er spredte og små som skyldes generelt lite død ved noe som kan tilskrives kontinuitetsbrudd for granskogen i området. Soppen gammelgransskål (DC) ble også funnet spredt på enkelte gamle graner. De fl este funnene ble gjort i kjerneområdene som har hovedtyngden av gammelskogen i området. Av lav ble det registrert kattfotlav og gammelgranslav, begge arter knyttet til gammel granskog. Funnene var fåtallige og spredte og bekrefter inntrykket av at granskogen gjennomgående ikke er spesielt gammel. Av moser ble trolig de kalkkrevende artene Seligeria brevifolia og S. donniana registrert på fuktige bergvegger i Røkkesdalen. Den oseaniske arten storstylte er tidligere registrert i området noe som bekrefter et fuktig klima. Karplantefl oraen er variert fra fattige myrer til rik høgstaudegranskog. Rikest er det øst i Røkkesdalen der det ble registrert stortveblad, nattfi ol, skogmarihand, bjønnbrodd, fjellfrøstjerne, men også mot vest var det rikt med arter som liljekonvall, vårerteknapp, lerkespore, grønnburkne og gulsildre. Nordover er det fattigere og variasjonene i karplantefl oraen er betydelig mindre her. Artsfunnene viser at området har god spredning i arter knyttet til fra rike til fattige områder. Arter knyttet til kontinuitet i skogen er fåtallige og spredt utbredt.

47 Tabell: Artsfunn i Røkkesdalen-Skogndalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Listeria ovata Erteblomstfamilien Lathyrus vernus Vårerteknapp Bladmoser seligeria brevifolia Svaiblygmose seligeria donniana Holeblygmose Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Lecanactis abietina Gammelgranlav Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Området grenser til øvrige Statskogarealer. I vest er yngre produksjonsskog beholdt i reservatforslaget av hensyn til arronderingen. I nord er avgrensingen øst for Bekkevollen mer uklar da det ikke er klart skille i påvirkningsgrad her. Ellers virker avgrensingen fornuftig siden dette omfatter hele øvre deler av nedbørfeltet omkring åspartiet. Området utgjør et areal på om lag 5800 daa. Anslagsvis 1100 daa utgjør rike vegetasjonstyper og det er bl.a. slike arealer som etterlyses i mangelanalysen (Framstad et al. 2003). Andre inngrep Bortsett fra driftsveier ifm med senere hogster i vest var det ikke synlige kulturspor i området. Vurdering og verdisetting Røkkesdalen-Skognsdalen er et variert barskogsområde omkring et åsparti typisk for regionen med fattigere furudominerte myrpartier i høyden og rikere granskoger i bekkedaler og forsenkninger. Det er mye gammel barskog i området, og området har naturskogpreg selv om det har vært utsatt for tidligere gjennomhogster. Det er funnet enkelte rødlistearter og signalarter knyttet til gamle trær og død ved, men artsutvalget er fattig og viser at gammelskogen ikke skiller seg ut fra tilsvarende skoger i regionen. Det som derimot trekker verdien av området opp er høgstaudegranskogen og rikmyrområdene i tilknytning til den øst-vest gående Røkkesdalen i sør. Her er det funnet karplanter samt en moseart som signaliserer kalkinnslag i grunnen. Av den grunn er og granskogen i dette området storvokst. I evalueringen av dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) ble bl.a. manglende innslag av rike granskoger kommentert og et vern av Røkkesdalen - Skogndalen vil bedre på denne statistikken. Variasjonen i området økes også ved at to mindre vann/tjern inngår i verneforslaget samt at Røkkesdalen har bergvegger og rasmark/ur. Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Røkkesdalen-Skogndalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Brekkvollen S ** * * ** * - ** ** * * - - * 2 Røkkesdalen ** ** * * * - * ** ** * - - ** 3 Litlgrønningen ** ** * * * - * ** * * - - ** Samlet verdi Totalt for Røkkesdalen-Skogndalen ** * * ** 0 - ** ** ** ** ** * ** Referanser Faktaark for biologisk mangfold i Levanger kommune på internett

48 Røkkesdalen-Skogndalen (Levanger/Stjørdal, Nord-Trøndelag). Areal 6.505daa, verdi ** Friberg Mølnåa Svarttjønna 198 Brekkvollen Frigarden Litlgrøning Frigardstjønna Litl- 2 grønningen 514 tåsen Vinbustaden Svartvola Skogndalen Litlgrønningstjønna 491 Røkkesdalen 53 Høgsætervola Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Fongtjønna Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 vestre HøgsætraEkvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 517 Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Høgsæterdalen Mælastjønna mN mE mE

49 Bilder fra området Røkkesdalen-Skogndalen Vårerteknapp i Røkkesdalen Foto: Helge Fjeldstad Lits Grønningstjønna mot nord Foto: Helge Fjeldstad Fattig furuskog Foto: Helge Fjeldstad Rik bjørkeskog i Røkkesdalen Foto: Helge Fjeldstad

50 Arvasslia utvidelse** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Lierne Inventør: SRE, JKL Kartblad: 1923 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:445926, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Det avgrensede området ligger ved riksgrensen mot Sverige, i lisiden mellom Arvassfjellet i vest og Kingen i øst ca 20 km sør for Sørli. Området grenser mot Arvasslia naturreservat i sørvest. Topografi en er rolig med slake skogkledde lisider med overveiende østlig eksposisjon. I nordlig halvdel inngår fl ere store myrpartier. Morenerygger og småkoller, i veksel med mindre bekkerdaler og småmyrer danner en variert småskala topografi, særlig sør for Litlknulen. Gran er klart dominerende treslag i området. Bjørk fi nnes jevnt i hele området med størst tetthet langs myrer og opp mot høyfjellet. På fattige rygger og langs myrkanter inngår noe furu. Vegetasjonen er fattig med dominans av blåbærskog. Stedvis inngår fattig gran-bjørkesumpskog og røsslyng-blokkbærskog. Myrene i området er fattige fastmattemyrer. Området er dominert av eldre naturskog med varierende påvirkningsgrad. Deler av området er tidligere hardt påvirket av gjennomhogster med relativt små mengder gamle trær og lite død ved. Kjerneområdene skiller seg ut med innslag av lite påvirket/urskogsnær granskog med få/ingen synlige hogstspor. Her er det god kontinuitet i kronesjikt og i død ved, noe som gir gode forekomster av krevende gammelskogsarter. Mest interessant er funn av beversagsopp og sprekkjuke på død ved av gran. Med hensyn på mangelanalysen for skogvern (Framstad et al. 2002, 2003), fanger området opp kriteriet; større arealer gammel skog med urskogspreg til en viss grad. Kriteriet oppfylles riktignok kun på en liten andel av arealet og er en begrenset verdi ved området. Ser man området i sammenheng med det tilgrensende Arvasslia naturreservat i vest, kan området defi neres som et såkalt storområde (over daa skogdekt areal), som er en viktig generell mangel i dagens skogvern. Samlet sett utgjør områdene et større sammenhengende veiløst skogområde med få moderne inngrep. Slike storområder kan i kraft av sin størrelse huse store og på lang sikt levedyktige populasjoner av mange krevende naturskogsarter. Størrelse må derfor betegnes som en viktig verdi ved området. Området har kjerneområder av høy verdi, samt innslag av regionalt sjeldne rødlistearter. Området styrker og supplerer det eksisterende Arvasslia naturreservat på en god måte. Dominans av lavproduktiv og fattig fjellskog med stedvis hard påvirkningsgrad, er klare negative elementer. Området vurderes på bakgrunn av dette til regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført på ett dagsverk av Sigve Reiso og Jon Klepsland. Feltinnsatsen ble konsentrert om de minst påvirkede lisidene opp mot fjellet i indre deler av befaringsområdet. Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet for feltundersøkelsen var optimal med tanke på sopp og karplanter og god også med hensyn på andre organismegrupper. Været hadde ingen betydning for feltarbeidet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig areal er noe redusert i forhold til undersøkelsesområdet. Store deler av undersøkelsesområdets sørøstlige halvdel består av yngre produksjonsskog i mosaikk med triviell og tidligere hardt utnyttet eldre barblandingsskog med minimalt av nøkkelelementer som død ved og gamle trær. Enkelte løvsuksesjoner og fl ekkvis rikere fl ora inngår på mindre areal, men totalt sett er dette arealet ikke vurdert som verneverdig og utelatt. Tidligere undersøkelser Store deler av skogen i det avgrensede området er som hensynsområde eller nøkkelbiotoper (Korbøl A. 2003). Det er registrert 3 nøkkelbiotoper hhv. av typen gammel barskog og løvrik barskog. Det resterende arealet er fi gurert ut som et større naturskogsområde (hensynsområde). Beliggenhet Området ligger ved riksgrensen mot Sverige, i lisiden mellom Arvassfjellet i vest og Kingen i øst ca 20 km sør for Sørli. Området grenser mot Arvasslia naturreservat i sørvest.

51 Naturgrunnlag Topografi Området har en rolig topografi med slake skogkledde lisider med overveiende østlig eksposisjon. I nordlig halvdel inngår fl ere store myrpartier. Morenerygger og småkoller, i veksel med mindre bekkerdaler og småmyrer danner en variert småskala topografi, særlig sør for Litlknulen. Geologi Bergrunnen i området er dominert av ryolitt, ryodacitt og dacitt. Et tynt og stedvis grovt morenedekke dominerer. På enkelte rygger og langs bekker fi nnes framstikkende, nakent berg (NGU 2006 a, b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 40% (ca 4120daa) alpin 60% (ca 6180daa). Området ligger i nordboreal og lavalpin vegetasjonssone (Moen 1998). Økologisk variasjon Området varierer noe over fuktighetsgradienten. Særlig er dette synelig i de små bekkesøkkene og småkollene i området rundt kjerneområdene. Her veksler det raskt mellom tørre furukoller til fuktige gran-bjørkeskoger. Vegetasjonen er ellers fattig og topografi en varierer i liten grad. Vegetasjon og treslagsfordeling Gran er klart dominerende treslag i området. Bjørk fi nnes jevnt i hele området med størst tetthet langs myrer og opp mot høyfjellet. På fattige rygger og langs myrkanter inngår noe furu. Rogn og einer inngår spredt i busksjikt. Blåbærskog er dominerende vegetasjonstype, med et relativt stort innslag fattig gran-bjørkesumpskog og røsslyng-blokkbærskog. I enkelte lisider fi nnes mindre felter med noe mer produktiv småbregneskog med spredte innslag av høgstauder. Myrene i området er fattige fastmattemyrer med bla.a blåtopp, rome, myrull, hvitlyng, molte bjønnsjegg og molte. Skogstruktur og påvirkning Området er dominert av eldre naturskog i sen optimalfase og aldersfase. Skogen blir gradvis mer småvokst og glissen opp mot tregrensa i vest. Store deler av området er tidligere relativt hardt påvirket av plukk- og gjennomhogster. Hogstpåvirkningen er størst i nedre, mest produktive delene av lisiden. Granskogen i disse områdene er typisk glissen fl ersjiktet fjellskog, med lite død ved og få virkelig gamle trær. I større partier kan død ved være helt fraværende. Snittdimensjonene ligger på cm og få trær er over 150 år. I en stripe opp mot høyfjellet, samt innenfor de avgrensede kjerneområdene er skogstrukturen bedre utviklet og hogstsporene færre. Her fi nnes bedre kontinuitet i død ved og spredt med gamle og enkelte grove trær på rundt 70 cm. Spesielt skiller sumpskogen i kjerneområde Litlknulen Ø seg ut med urskogsnær granskog med meget få/ingen synlige hogstspor. Her er kontinuiteten i død ved ubrutt og fl ere gamle sturende trær rundt år inngår. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Arvasslia utvidelse. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 2 Sør-Dalbekken S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:446800, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 139,6daa Flatt til svakt nordøst skrånende terreng med eldre blåbærgranskog. Foruten gran er det ca 10% bjørk og litt rogn. Lokaliteten grenser til ca 20 år gammel hogstfl ate i sør. Ellers avgrenses lokaliteten av myrer og lågboniterte bergrygger. Tredekningen varierer en del innen avgrensingen fra spredt tresetting til sluttet, kompakt skog. Arealet skiller seg ut ved gjennomsnittlig høyere trealder, høyere øvre trealder og bedre spredning i død ved på råteklasser og dimensjoner. Sjiktning og alderspredning varierer noe men er overveiende god. Øvre trealder er i overkant 200 år. Det fi nnes partier med død ved i alle nedbrytningsstadier selv om dødved profi len alltid er skjev i retning yngre klasser. Største diameter ved brysthøyde ble notert til 70 cm for en nydød gadd. Det ble dokumentert en rekke signal- og rødlistearter for gammel grannatursskog i kjerneområdet, herunder harekjuke (DC) som betraktes som en bedre indikatorart. Lokaliteten er forholdsvs liten i utstrekning og har en klimatisk sett relativt marginal beliggenhet. Selv om det ikke var synlige spor etter hogst er det en rekke indirekte bevis for utnyttelse fra gammelt av. Lokaliteten er likevel helt klart regionalt viktig. 1 Litlknulen SØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 129,7daa Svakt østhellende sumpsøkk langs bekk med partier av urskogsnær granskog med meget få/ingen synlige hogstspor. Vegetasjonen er dominert av fattig gran-bjørkesumpskog og blåbærgranskog. Skogen er tydelig gammel med mange gamle og sturende grantrær, trolig fl ere rundt år. Det fi nnes en god del bjørk i undersjikt (ca 10 %). Kontinuiteten i død ved er ubrutt og området har stor tetthet av krevende gammelskogsarter. Området er vurdert som nasjonalt verneverdig (A).

52 3 Kvithattfjellet Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 416,7daa Øvre del av østvendt liside med glissen eldre fjellskog med mye bjørk. Blåbærskog er dominerende vegetasjonstype. Enkelte grove gran på cm fi nnes stedvis og fl ere trær er tydelig gamle (opp mot 300 år). Noe død ved i alle nedbrytningsstadier fi nnes spredt og det er registrert fl ere signalarter i området. Området skiller seg lite ut fra fjellskogen videre nordover, men har i snitt noe eldre skog og noe mer død ved. Området er tidligere registrert som nøkkelbiotop (Korbøl 2003). Lokaliteten er vurdert som lokalt viktig (C). Artsmangfold Området varierer en del i påvirkningsgrad og varierer derfor også mye i artsmangfold. På de mest påvirkede arealene er artsmangfoldet utarmet med kun få enkeltforekomster av krevende signalarter. På areal med kontinuitet i gamle trær og død ved (øvre del av lia mot høyfjellet og kjerneområdene), er derimot artsmangfoldet betydelig rikere med gode tettheter av kravstore naturskogsarter. Mangfoldet av vedboende sopp er rikt med relativt store bestander av naturskogsarter som harekjuke (DC), svartsonekjuke (DC), duftskinn (DC), granrustkjuke (DC), vasskjuke og granstokkjuke. Stedvis inngår også mer krevende og regionalt sjeldne arter som rynkeskinn (DC), beversagsopp (R) og sprekkjuke (V). Sprekkjuke er kjent fra ca. 40 lokaliteter i Norge, nesten bare fra kontinentale strøk på indre Østlandet (Botanisk Museum 2006b). Arten fi nnes hovedsakelig i gammel granskog, gjerne der skogen er gammel og sturende, med saktevoksende og smådimensjonerte trær. Den har spesielle substratkrav i forhold til mange andre naturskogs-kjuker, siden den helst vokser på relativt tynne granlæger etter trær som har vokst svært sakte. Oftest fi nnes den sammen med mange andre sjeldne arter. Arten er ikke tidligere funnet i Nord- Trøndelag, men at arten dukker opp i Lierne er for så vidt ingen overraskelse, med tanke på kommunens kontinentale beliggenhet. Knappenålsfl oraen på gran er relativt fattig til tross for en del gamle trær. Kun et fåtall graner med gråsotbeger ble registrert. Lobarion-samfunnet på løv er også dårlig utviklet med kun enkelttrær (rogn) med noe skrubbenever og lungenever. I fuktige sumpskoger fi nnes sparsomt med hengelav. Sett i sammenheng med Arvasslia naturreservat i vest, er området trolig et viktig leveområde for arealkrevende gammelskogsarter som tretåspett og lavskrike. Hakkemerker etter tretåspett ble observert fl ere steder i området. Tabell: Artsfunn i Arvasslia utvidelse. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Diplomitoporus crustulinus Sprekk-kjuke V 1 1 Inonotus leporinus Harekjuke DC Lentinellus castoreus Beversagsopp R Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 5 5 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC Avgrensing og arrondering Arronderingen på området er middels god. Alle de registrerte kjerneområdene og store deler av naturskogen i undersøkelsesområdet er innlemmet i avgrensingsforslaget. Med tanke på nedslagsfelt og landndskapsgradienter er arronderingen dårlig, ved at kun de minst produktive øvre delene av undersøkelsesområdet inkluderes. Grensen er trukket mot hardt påvirket skog, stedvis ren ungskog, videre østover mot Kingen. Mot sør følger grensen riksgrensen og i nord statsalmenningsgrensen. Mot vest følger grensen langs det eksisterende Arvasslia naturreservat i sørlig halvdel. Videre nordover er grensen trukket langs tregrensa. En alternativ grense (stiplet linje) er foreslått mot Flatfjellknulen i nordvest. En slik avgrensning vil øke andel treløst høyfjell betraktelig, samtidig som arronderingen mot Arvasslia naturreservat vil bli bedre og mer helhetlig.

53 Andre inngrep Nordøst for Jontebengtsatjønna, ved kote 606, ligger en gammel koie med tilhørende sti fra steinbruddet i øst. Vurdering og verdisetting Arvasslia utv. er dominert av eldre naturskog med varierende påvirkningsgrad, representativ for høyereliggende skogareal i kommunen. Deler av området er tidligere hardt påvirket med relativt små mengder gamle trær og lite død ved. Kjerneområdene skiller seg ut med innslag av lite påvirket/urskogsnær granskog med få/ingen synlige hogstspor. Her er det god kontinuitet i kronesjikt og i død ved, noe som gir gode forekomster av krevende gammelskogsarter, særlig innen gruppen vedboende sopp, der fl ere regionalt sjeldne arter er registrert. Med hensyn på mangelanalysen for skogvern (Framstad et al. 2002, 2003), fanger området opp kriteriet; større arealer gammel skog med urskogspreg til en viss grad. Kriteriet oppfylles riktignok kun på en liten andel av arealet og er en begrenset verdi ved området. Ser man området i sammenheng med det tilgrensende Arvasslia naturreservat i vest, kan området defi neres som et såkalt storområde (over daa skogdekt areal), som er en viktig generell mangel i dagens skogvern. Samlet sett utgjør områdene et større sammenhengende veiløst skogområde med få moderne inngrep. Slike storområder kan i kraft av sin størrelse huse store og på lang sikt levedyktige populasjoner av mange krevende naturskogsarter. Størrelse må derfor betegnes som en viktig verdi ved området. Området har kjerneområder av høy verdi, samt innslag av regionalt sjeldne rødlistearter. Området styrker og supplerer det eksisterende Arvasslia naturreservat på en god måte. Dominans av lavproduktiv og fattig fjellskog med stedvis hard påvirkningsgrad, er klare negative elementer. Området vurderes på bakgrunn av dette til regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Arvasslia utvidelse. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 2 Sør-Dalbekken S ** ** ** *** * - * * * ** - - ** 1 Litlknulen SØ *** *** *** *** * - * ** 0 ** - - *** 3 Kvithattfjellet Ø ** * ** ** * - * * 0 ** - - * Samlet verdi Totalt for Arvasslia utvidelse ** ** * ** * - * * 0 ** ** ** ** Referanser Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korbøl A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 2. Prevista rapport 3/2003. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

54 Arvasslia utvidelse (Lierne, Nord-Trøndelag). Flatfjell- 877 knulen Areal daa, verdi ** 738 slåtten Dalslåtten Daltjønna 724 Lornstjønna nordre Kariplutten 818 Dalbekken Arvatnet Roland Jontebengtsa- 602 brenna tjønna Arvasslihytta Fiskløysa Litlknulen 530 Arvassåa Rr 182 A Langmyra Arvassfjellet Buvrietjahke Skardet s Dalbekken Arvasslia Rr 182 Aa Gretaplutten 607 Ytter Rr 183 Kvithattfjellet 469 langv Rr 183 A 392 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert Rr mN mE mE

55 Bilder fra området Arvasslia utvidelse Eldre granskog med høy andel bjørk helt sør mot svenskegrensa. Kjerneområde 1. Foto: Jon T. Klepsland Fjellskog langs myrene nord i området. Foto: Sigve Reiso Fra kjerneområdet Sør-Dalbekken S (kj. omr. 2). Lokaliteten har mye dødved av gran i flere nedbrytningsstadier og relativt god aldersspredning til ca 200 år. Foto: Jon T. Klepsland Urskogsnær sumpskog i kjerneområde 2. Foto: Sigve Reiso

56 Berglielva** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Lierne Inventør: SRE, Kartblad: 1923 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:426963, N: Areal: 7780 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Det avgrensede området ligger på sørsiden av Berglielva ca. 4 km sørvest for Berglia i Lierne kommune. Området grenser til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark i sør og til Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i nord. Området har en rolig topografi med slake skogkledde lisider med overveiende nordlig eksposisjon. Dalbunnen er relativt fl at med store myrpartier i mosaikk med skogkledde rygger. Enkelte mindre bekker skjærer ned i lisiden og danner små markerte bekkedaler. Området veksler mellom fattig bjørkerik granskog i lisider og langs bekker til fattig furuskog på småkoller og langs myrene i bunn av dalen, samt i en smal sone opp mot tregrensa. Eldre naturskog i sen optimalfase og aldersfase dominerer. Hele området er tidligere påvirket av plukk- og gjennomhogster i varierende grad. Generelt øker påvirkningen gradvis mot vassdraget i nord. Det er dokumentert et relativt rikt mangfold av sopp og lav i området, med høyest konsentrasjon i kjerneområdene. Totalt er over 19 signalarter påvist. Regionalt sett er artsmangfoldet knyttet til død ved av furu spesielt interessant, med fl ere reginalt sjeldne arter. Mangelanalysen for skogvern i Norge (Framstad et al. 2002, 2003) påpeker behovet for å sikre areal med virkelig gammel og urørt furuskog. Selv om Berglielva mangler urskogsnær furuskog, er det likevel snakk om eldre naturskog med et, i regional sammenheng, rikt artsmangfold. Gammel furuskog dekker riktignok relativt små areal og mangelen oppfylles derfor bare i begrenset grad. Sett i sammenheng med det tilgrensende Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat og det undersøkte området langs Tjalbekken (se beskrivelse annet sted i rapporten) videre nordover, vil områdene til sammen danne et såkalt storområde (over daa skogdekt areal). Storområder er også er en av de påpekte manglene ved dagens skogvern. Samlet sett utgjør områdene et intakt dalføre (Ingeldøla) praktisk talt uten nyere inngrep. Området fremstår som et variert naturskogsområde, med et rikt artsmangfold av sjeldne og kravfulle gammelskogsarter innen fl ere organismegrupper. Få slike områder er påvist i Midt-Norge, særlig om en tar i betraktning den lave påvirkningsgraden på mye av skogen. Islolert sett vurderes Berglielva som regionalt verneverdig (**). Ses området som nevnt i sammenheng med de omkringliggende verneområdene, øker blant annet arealet og variasjonen betydelig, og dalføret bør samlet sett ses på som et nasjonalt verneverdig storområde (***). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Sigve Reiso. Feltinnsatsen ble konsentrert om de minst påvirkede lisidene opp mot fjellet i indre deler av befaringsområdet. Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet for feltundersøkelsen var optimal med tanke på sopp og karplanter og god også med hensyn på andre organismegrupper. Været hadde ingen betydning for feltarbeidet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig areal er noe utvidet i forhold til undersøkelsesområdet mot sørvest for å inkludere et større areal naturskog av furu og gran av samme type som innenfor undersøkelsesområdet. Tidligere undersøkelser Området er tidligere nøkkelbiotop kartlagt. En større nøkkelbiotop er avtegnet opp mot fjellet lengst sør i området. Det resterende skogarealet er avtegnet som to store hensynsområder (Korbøl 2003b). Beliggenhet Området ligger på sørsiden av Berglielva ca. 4 km sørvest for Berglia i Lierne kommune. Området grenser til Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark i sør og til Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat i nord.

57 Naturgrunnlag Topografi Området har en rolig topografi med slake skogkledde lisider med overveiende nordlig eksposisjon. Dalbunnen er relativt fl at med store myrpartier i mosaikk med skogkledde rygger. Enkelte mindre bekker skjærer ned i lisiden og danner små markerte bekkedaler. Geologi Bergrunnen i området består av ryolitt, ryodacitt og dacitt. Løsmassene er dominert av et tykt morenedekke i dalbunnen, som avtar gradvis opp mot høyfjellet (NGU 2006a,b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 100% (7780 daa). Området ligger i nordboreal vegetasjonssone i svakt oseanisk vegetsajonseksjon (Moen 1998). Økologisk variasjon Området er topografi sk sett homogent og vegetasjonen er fattig. Området har derimot en relativt stor variasjon over fuktighetsgradienten fra fuktig gran-bjørkesumpskog i søkk til tørr lavfuruskog på veldrenerte koller. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen er i området er i all hovedsak fattig. I lisidene lengst sør dominerer blåbærgranskog, med mindre innslag av småbregneskog og noe høgstauder langs bekker. Langs bekker og i søkk inngår en del fattig gran-bjørkesumpskog. Bjørkeinnslaget er stedvis stort og det fi nnes spredt med einer og rogn i busksjiktet. Furu inngår på småkoller og langs myrene i bunn av dalen, samt i en smal sone opp mot tregrensa. Røsslyng-blokkebærskog dominerer feltsjiktet. På spesielt godt drenerte rygger fi nnes også mindre areal lavfuruskog. Myrene består i all hovedsak av fattige fastmattemyrer med bla. a. rome, bjønnsjegg og blåtopp. Skogstruktur og påvirkning Berglielva er dominert av eldre naturskog i sen optimalfase og aldersfase. Hele området er tidligere påvirket av plukkog gjennomhogster i varierende grad. Gamle øksemerker på furugadd og enkelte ferske granstubber, samt en generell mangel på gamle trær av grove dimensjoner, vitner om dette. Generelt øker påvirkningen gradvis mot vassdraget i nord. Enkelte ensjiktede bestand uten død ved, samt partier med ungskog av gran og bjørk forekommer nord for de store myrene sentralt i området. Granskogen er typisk glissen og godt sjiktet fjellskog med et stedvis stort bjørkeinnsalg. Gamle trær og død ved i alle nedbrytningsstadier fi nnes jevnt til spredt, med størst konsentrasjon i kjerneområdene. Dødvedprofi len er noe skjev i retning yngre nedbrytningsklasser, men alle suksesjonsstadier er representert. Skogen har god alders- og dimensjonsspredning opp til rundt hhv. 200 år og 40 cm i stammediameter. Furuskogen er noe mer påvirket og har mer spredte forekomster av død ved og gamle trær. Skogen er glissen, brukbart sjiktet og med relativt god foryngelse. Stedvis fi nnes enkelte eldre furutrær opp mot kanskje 400 år og inntil 45 cm i brysthøydediameter. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Berglielva. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Berglisætra S Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 104,3daa Tidligere gjennomhugget furuskog på koller i mylandskap. Røsslyng-blokkebær og noe lavskog fi nnes i feltsjiktet. Det fi nnes spredte forekomster av gamle læger og en del ferske vindfall. Gadd og gamle furutrær fi nnes også spredt. Gamle grove stubber vitner om tidligere dimensjonshogster. Kontinuiteten i død ved er brukbar og signalarten brun hvitkjuke (DC) er registrert i området. 2 Killingsnasa V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 806,5daa Større parti med lite påvirket, godt sjiktet granskog på blåbærmark og stedvis gran-bjørkesumpskog langs bekker og fuktdråg. Bra forekomst av gamle trær og en del død ved. Området har god kontinuitet i død ved, men ferske læger dominerer i antall. Grove dimensjoner av stående trær er tydelig underrepresentert etter tidligere plukkhogster. Den vedboende sopp- og skorpelavfl oraen er godt utviklet med mange krevende signal- og rødlistearter.

58 3 Ingeldøla S Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 387,1daa Kompleks av fattigmyr og skogkledde rygger med eldre furuskog. Røsslyng-blokkebær, samt noe lavskog fi nnes i feltsjiktet. Skogen er tidligere gjennomhugget med det fi nnes allikevel spredt med død ved og gamle trær. Gamle og helt ferske læger dominerer, men alle stadier er representert. Flere signalarter er registrert i området deriblandt den reigonalt sjeldne taigapiggskinn (DC). Artsmangfold Det er dokumentert et relativt rikt mangfold av sopp og lav i området, med høyest konsentrasjon i kjerneområdene. Totalt er over 19 signalarter påvist. Regionalt sett er artsmangfoldet knyttet til død ved av furu spesielt interessant, med funn av taigapiggskinn (DC) (første funn i Trøndelag) brun hvitkjuke (DC) og glasskjuke (R), samt rødlistekandidaten Skeletocutis lenis. Få andre furuskogsområder i regionen kan vise til tilsvarende mangfold av vedboende sopp. Mindre påvirkning på landskapsnivå enn kommunene lenger vest i fylket, samt en mer kontinental beliggenhet er trolig viktige årsaker til dette Granskogen i området har også rike forekomster av fl ere naturskogsarter som harekjuke (DC), svartsonekjuke (DC), gammelgranskål (DC) og duftskinn (DC). Det ble også gjort et funn den mer krevende Skeletocutis chrysella. S. chrysella er rødlistet som sårbar i Sverige og er en av artene som vurderes ved revisjon av neste norske rødliste. Arten er en sjelden parasitt på granstokkjuke med bare et fåtall funnsteder, alltid i gamle og fuktige granskoger. Den sjeldne rynkesagsopp (R) er tidligere registrert i området ved nøkkelbiotopregistreringer (Korbøl 2003). Det er ikke opplyst om substrat for funnet, men rynkesagsopp er i all hovedsak knyttet til død ved av løv. Lavfl oraen er stedvis godt utviklet, særlig gjelder dette knappenålselementet på gamle sturende grantrær. I tilegg til rike forekomster av gråsotbeger (14 gran) og trollsotbeger (5 gran), ble det gjort enkelt funn av rustdoggnål (gran), langnål (bjørk) og dverggullnål (bjørk). Det fi nnes også en del hengelav på gran i området. Sett i sammenheng med omkringliggende mer eller mindre sammenhengende naturskogsareal videre Klumplifjellet og Tjallbekken i nordvest, er området som helhet trolig et viktig leveområde for arealkrevende gammelskogsarter som tretåspett og lavskrike. Hakkemerker etter tretåspett forekommer jevnt i hele området. Tabell: Artsfunn i Berglielva. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Pyrrhospora elabens Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC Chaetoderma luna Furuplett Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC 1 1 Lentinellus vulpinus Rynkesagsopp R 1 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke Mucronella bresadolae Stor hengepigg Odonticium romellii Taigapiggskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Physisporinus vitreus Glasskjuke R Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis chrysella 1 1 Skeletocutis lenis Skeletocutis subincarnata Skigardkjuke 1 1 1

59 Avgrensing og arrondering Arealet av Berglielva på ca daa er isolert sett middels stort, men sett i sammenheng med det tilgrensende Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat og det undersøkte området langs Tjalbekken videre nordover, blir totalarealet vesentlig større og kan defi neres som et storområde (større enn daa). Arronderingen på området er relativt god og avgrenser de registrerte gammelskogsområdene på en god måte. Mot sør grenser området naturlig mot høyfjell og delvis mot Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. I nord følger grensen mot Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat og i øst langs grensa for statsalmenningen. Mot vest derimot, er grensen mer usikker. Her følger avgrensingen undersøkelsesområdet og arealene videre vestover er ikke registrert. Ut ifra avstandsbedømming ser det ut til at gammelskog dominerer også videre innover dalføret langs Ingeldøla. Ved et vern av Berglielva vil arealet langs Ingeldøla bli liggende som en smal kile omsluttet av verneområder på alle kanter. For å bedre arronderingen bør det derfor vurderes å inkludere skogen videre vestover uten nærmere feltundersøkelser (stiplet linje), på den måten vil hele landskapsrommet langs Ingeldøla fanges opp. Andre inngrep Nordøst i området ligger en hytte med tilhørende merket sti østover mot Berglisætra. Vurdering og verdisetting Berglielva er et godt arrondert område med en betydelig andel gammel naturskog av både furu og gran med en relativt stor andel kjerneområder. Området er representativt for fattig fjellskog i regionen og utfyller nærliggende områder vurdert for vern (Tjalbekken og Holøla), ved å ha større innslag av naturskog av furu. Sørlig halvdel av området er tidligere påvirket av gjennomhogster men har allikevel brukbar kontinuitet i død ved med gode forekomster av krevende gammelskogsarter, særlig innen gruppene skorpelav og vedboende sopp. Området vurderes som velegnet for ivaretakelse av det eksisterende artsmangfoldet, særlig med tanke på de omkringliggende verneområdene som vil bidra til å styrke populasjonene av sjeldne/ trua arter. Partier med ren ungskog og stedvis eldre produksjonsskog, samt store treløse myrareal i nordlige halvdel av området er klare negative elementer som svekker verdien. Mangelanalysen for skogvern i Norge (Framstad et al. 2002, 2003) påpeker behovet for å sikre areal med virkelig gammel og urørt furuskog. Selv om Berglielva mangler urskogsnær furuskog, er det likevel snakk om eldre naturskog med et, i regional sammenheng, rikt artsmangfold. Gammel furuskog dekker riktignok relativt små areal og mangelen oppfylles derfor bare i begrenset grad. Sett i sammenheng med det tilgrensende Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat og det undersøkte området langs Tjalbekken videre nordover, vil områdene til sammen danne et såkalt storområde (over daa skogdekt areal). Storområder er også er en av de påpekte manglene ved dagens skogvern. Samlet sett utgjør områdene et intakt dalføre (Ingeldøla) praktisk talt uten nyere inngrep. Området fremstår som et variert naturskogsområde, med et rikt artsmangfold av sjeldne og kravfulle gammelskogsarter innen fl ere organismegrupper. Få slike områder er påvist i Midt-Norge, særlig om en tar i betraktning den lave påvirkningsgraden på mye av skogen. Islolert sett vurderes Berglielva til å ha en sterk regional verneverdig (**). Ses området som nevnt i sammenheng med de omkringliggende verneområdene, øker blant annet arealet og variasjonen betydelig, og dalføret bør samlet sett ses på som et nasjonalt verneverdig (***) storområde. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Berglielva. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Berglisætra S ** ** ** ** 0 - * 0 0 ** - - ** 2 Killingsnasa V ** *** ** *** ** - * ** * ** - - *** 3 Ingeldøla S ** ** ** ** * - * 0 0 ** - - ** Totalt for Berglielva ** *** ** *** * - ** ** * ** ** ** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korbøl A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 2. Prevista rapport 3/2003. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

60 Berglielva (Lierne, Nord-Trøndelag). Areal 7.780daa, verdi ** Lakavasselva Klumplifjellet 650 Flybekken Berglisætra 22 Sæterfloen 661 Klumpmyran Lakavassfloen Flybekktjørna Buk 436 Knuttjørna 21 Ingeldøla B Tverrelva Tjoemenjohke 627 Killingsnasa 670 Tjalla Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Tverrelvdalen Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer 839 Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder 833 Målestokk 1: Ekvidistanse m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Herbustadbekken Kartgrunnlag N50 Produsert mN mE mE

61 Bilder fra området Berglielva Eldre granskog i KO 2. Foto: Sigve Reiso Mer påvirket furuskog uten nøkkelelementer langs myrene i nord. Foto: Sigve Reiso Naturskog av furu med innslag av død ved og gamle trær i KO 3 Foto: Sigve Reiso Gammel sturende gran med tørre grener, typisk substrat for krevende knappenålslav. Foto: Sigve Reiso

62 Dalbekken*** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Lierne Inventør: THH, Kartblad: 1923 II Dato feltreg.: 16/09/05, UTM: Ø:451031, N: Areal: 5800 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Området ligger lengst øst i Lierne, rundt 8 km øst for Sørli, like utenfor Lierne nasjonalpark. Det består av et åpent dalføre som drenerer sørover til Fjelløya/Stria, med hovedsakelig slake lisider opp på begge sider. Dalbunnen domineres av store arealer myr i mosaikk med større og mindre granskogsarealer. I de humide og kjølige liene på vestsiden (nordøstvendt eksposisjon) er det mye løvskog, særlig bjørk men også ganske mye selje og noe rogn som dominerer litt inne i dalen, mye av rik høgstaude-kalktype. Typisk her er spredtstående, høyreiste og kraftige graner i løvskogen som forynger seg dårlig (vanskelig klimatisk for grana). Under Gravliklumpen, i en bratt sørvendt skrent fi nnes et lokalklimatisk lunt og varmt rasmarksparti med løvskogsdominans. Den tyngste granskogen står i lia under Nordliruet, som består av ei tung og lang granskogsli (bedre lokalklima). Generelt er det store arealer rike vegetasjonstyper i området, særlig en fl oristisk rik og kalkpåvirket høgstaudeskog (både gran og bjørk), men innimellom er det også mye blåbærskog på høyere nivåer og litt opplendt terreng. Treslagsvariasjonen er uvanlig god til å være fjellskog, ofte med påfallende mye selje. Praktisk talt hele området har gammel naturskog, både løv- og granskogen. Løvskogen på vestsiden i indre deler har et fi nt og variert skogbilde; god sjiktning og aldersspredning, mange grove og gamle trær, mye død stående og liggende løvtrær og generelt lav påvirkningsgrad. Her fi nnes gran spredt, noen steder i større konsentrasjoner, i form av kraftige trær. Det er også en del død gran her, om enn i relativt lav tetthet (mest naturlig betinget). Selje inngår i alle aldre, delvis som kraftige trær opptil 60 cm dbh. Granskogen under Nordliruet består av grovvokst, høyproduktiv skog. Skogbildet er dels en kompakt og virkesrik aldersfase, men vanligere er et litt halvåpent preg med større glenner der foryngelsen av gran har vært noe vanskelig pga. den frodige marka. Her har det kommet opp mye bjørk og litt selje, som i dag står som gamle og grove trær. Denne bledningsfasen er indusert av tidligere gjennomhogster. Det er ganske bra med læger i denne granskogen, men avtakende mengde med økende nedbrytningsgrad, kontinuiteten er således en del redusert pga. plukkhogstene. Mellom kjerneområdene er skogen noe mer påvirket, men likevel gammel naturskog; varierende i tetthet fra kompakt til ganske glissen fjellskog; en del gamle trær (bl.a. noen meget gamle graner i myrkanter), samt spredt død ved i de fl este stadier (færrest gamle) i lav tetthet. Artsmangfoldet er relativt rikt, og ikke minst er det god spredning på artsgrupper. Viktig i så måte er mye (kalk)rik skog, der spesielt jordboende saprofytter (grasmarkssopp), men også mykorrhizasopp antas å være rikt og velutviklet i tillegg til en rik karplantefl ora. Også mangfoldet knyttet til skogtilstand er relativt rikt, med sjeldne arter påvist, men dette er trolig noe redusert pga. plukkhogster langt tilbake i tid som har ført til dårligere kontinuitet i død ved. I alt 8 rødlistearter (alle hensynskrevende) og 5 kandidatarter (skorpelav) ble funnet, med første funn av kjuka Oligoporus undosus nord for Dovre som mest interessante enkeltart. Svært dårlig vær med snø på inventeringstidspunktet gjorde at artsmangfoldet er dårlig dokumentert. I forhold til mangelkriteriene oppfylles fl ere viktige parametre. Av generelle mangler er det (1) høyproduktiv skog som oppfylles i stor grad, og i hvert fall relativt godt også (2) viktige forekomster av rødlistearter. Dessuten oppfyller området i høy grad (1) høgstaudeskog som spesielle skogtype, samt delvis også (2) boreal løvskog. Naturverdiene er generelt store. Spesielt er det kombinasjonene av mange ulike egenskaper som slår positivt ut - store arealer rike (dels kalkrike) vegetasjonstyper, stor variasjon i ulike gran- og løvskogssamfunn, god treslagsvariasjon (med bl.a. mye selje), samt mye gammel naturskog og et temmelig rikt artsmangfold. Et større ungskogsparti i sørøst har ikke vesentlig innvirkning på verneverdiene. Dalbekken er et av de mest verdifulle (fjell)skogområdene i Midt-Norge, selv om fl ere andre områder i Lierne har større dokumenterte kvaliteter. Lokaliteten vurderes derfor som et nasjonalt verneverdig område (***). Feltarbeid Hele området ble undersøkt iløpet av en lang feltdag av Tom H. Hofton. Værforholdene var meget dårlige, med temperatur rundt frysepunktet, til dels kraftige snøbyger og 5-20 cm snødekke. Feltarbeidet ble derfor mye hemmet, spesielt i forhold til vegetasjonstyper og ikke minst artsleiting. Stedvis var det bare innunder store graner, der snøen ikke hadde lagt seg, at det var mulig å leite etter arter. Med unntak av artsmangfoldet bør likevel ikke de vanskelige forholdene ha hatt nevneverdig innvirkning på vurderingene av området. I så måte var det til stor hjelp at registranten tidligere hadde kartlagt deler av området, da i godt vær (Midteng 2001).

63 Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Undersøkelsesområdet omfattet størsteparten av Dalbekkens dalføre, et areal på daa. I forhold til dette er lokaliteten innskrenket noe i sørøst (en del ungskog er utelatt), samt et lite areal lagt til i nord. Tidligere undersøkelser Kjerneområde 3, dvs den sørvestvendte lia under Nordliruet, ble i 2001 registrert for skogstruktur og artsmangfold av Geir Gaarder, Tom H. Hofton og Rein Midteng (se Midteng 2001). Registreringen var av middels intensitet. Området ble da verdisatt til B - regionalt viktig. Store deler av området (i praksis hele dalføret) er seinere avsatt som hensynsområde med anbefalt maksimalt uttak på 30% av kubikkmassen, på bakgrunn av naturskogskvaliteter med gamle trær og død ved (Korbøl 2003b). Det er noe overraskende at ikke Statskog har skilt ut den sørvestvendte lia som nøkkelbiotop med ikke-hogst som forvaltning tatt i betraktning de relativt store kvalitetene her. Beliggenhet Dalbekken ligger lengst øst i Lierne, 7-8 km øst for Sørli, og er en liten sidedal nord for vannet Fjelløya i øvre deler av Gunnarvattnet-Stugguvatnet-Stria vassdraget. Lokaliteten ligger like utenfor Lierne nasjonalpark (333 km2), bare atskilt av et smalt belte med fjellbjørkeskog langs daldraget til Flåtjønna-Storsteintjønna-Storbekken. Mot nord og øst grenser området til fjellbjørkeskog. Skogen videre utover mot Kvernelva er i stor grad hardt påvirket, delvis av hogstfl ater, og her er også plantet inn noe contorta-furu. Derimot så det på avstand ut til at står mer gammelskog innover langs Stria, ikke minst i sørvestskråningen av Striberget. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten består av et åpent dalføre som dreneres av Dalbekken sørover til Stria like ovenfor Fjelløya. Dalbunnen er vid og åpen og stiger jevnt og slakt innover med store myrarealer i bunnen. Jevne lisider hever seg slakt opp på begge sider, med tiltakende bratthet mot høyden. Gravklumpen lengst inn i dalen bryter med det jevne preget, her vender bratte serpentinskrenter ut mot dalføret. Vestsiden har noe mer småskalatopografi. Geologi Berggrunnen er generelt ganske rik i området. Mens nedre deler av dalen ligger på metasandstein eller skifer, har indre deler samt lisidene amfi bolitt og glimmerskifer (NGU 2006a). I tillegg er trolig Gravklumpen en isolert serpentinkropp. Den rike berggrunnen gir tydelig utslag på vegetasjonen, som har kalkpreg i mye av de litt brattere partiene i midtre og indre del. Tykke løsmasser i form av morenemateriale dekker mesteparten av hellingene. Det er stort sett bare under Gravklumpen, samt lokalt i liene på vestsiden, at berggrunnen kommer fram i dagen. Klima I midtnorsk sammenheng har Lierne et relativt kontinentalt preg, pga. beliggenheten øst for fjellkjeden. Dalbunnen i kommunen ligger derfor i overgangsseksjonen (OC). Dalbekken ligger i overgangen mellom overgangsseksjonen og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O1) (Moen 1998). Vegetasjon og treslagsfordeling Skogsamfunn og vegetasjonstyper varierer ganske mye i dette området. Klimaet virker nokså vanskelig for grana, og treslagsfordelingen styres av eksposisjonen/lokalklimaet. Dette fører til at de lokalt kjølige og litt humide bakliene på vestsiden (nordøstvendt eksposisjon) domineres av bjørk og med gran temmelig spredt og holtvis fordelt bortsett fra på lavere nivåer i sør. Derimot kommer grana inn med full tyngde i den sørvestvendte lia, der lokalklimaet er betydelig bedre. Imidlertid er det ganske mye løvtrær ispredt granskogen også her. Treslagsfordelingen er generelt overraskende variert, særlig til å være fjellskog. Bl.a. er mye selje karakteristisk mange steder, et relativt kontinentalt trekk. Furu er på den annen side så å si helt fraværende, det ble bare sett noen få spredtstående trær på myr i dalbunnnen samt oppe på Striberget. Den rike berggrunnen i mye av området fører til at rike skogsamfunn dekker store arealer. Særlig er det mye kalk-høgstaudeskog, en frodig type som dekker større sammenhengende partier i liene på begge sider. Denne skogen er for det meste på relativt feit jord, men det er også noe mer grunnlendt i partier. Noen steder ligger eksponerte kalksteinsblokker igjen i liene. I konkavt terreng er det vanlig med våte sig der det i tillegg til høgstaudevegetasjon også kommer inn mange fjellplanter. Selv med snøværet er det klart at mye av høgstaudeskogen er fl orististisk rik, her kan nevnes bl.a. ballblom, tyrihjelm, turt, rød jonsokblom, kvitbladtistel, taggbregne, småengkall, engsyre, fjellfi ol, sølvbunke, skogmarihånd og brudespore. I våte sig tilkommer bl.a. sumphaukeskjegg, fjellfrøstjerne, mjødurt, gulsildre, jåblom. Ett sted ble det trolig sett lappmarihånd (vanskelig å bestemme pga. årstiden). Kalkblokkene og -bergveggene har også mange næringskrevende moser sammen med arter som gulsildre, grønnburkne og svartburkne. Undersøkelse på gunstig årstid ville sikkert gitt et stort antall arter i tillegg til de som her er nevnt. Skrenten under Gravliklumpen skiller seg ut som det eneste stedet med skikkelig brattskrent og steinur. I ura står en rik løvskog med bjørk, mye selje og litt rogn, samt en del tette heggekratt. Et avvikende parti fi nnes også nederst i dalen, langs

64 de fl ate partiene til Storbekken og Dalbekken. Her er det fl ompåvirket høgstaudevegetasjon på fi nkornet materiale langs de gjennomløpende, meandrerende bekkene. Blåbærskog kommer inn på mer opplendt mark i mosaikk med høgstaudeskog og småbregneskog, i økende grad oppover i høyden. Mest blåbærskog står i liene mellom Gravklumpen og Nordliruet. Ellers fi nnes også en del småarealer med ulike sumpskogstyper i myrkanter og nede i dalbunnen. Store arealer i dalbunnen preges av myr, i mosaikk med mindre granskogslommer. Myrvegetasjonen varierer ganske mye. Mesteparten er intermediær til fattige bakkemyrer, ganske ofte med strengdannelse. Her inngår rome og blåtopp (oseaniske trekk), samt trådstarr og granstarr (østlige trekk). Granstarr er ikke tidligere registert i Midt-Norge (med unntak av Røros) (Elven 2005). Rikmyr dekker mindre arealer, men er likevel ganske vanlig nederst i liene. Her er bl.a. gulstarr vanlig. Under Gravliklumpen ble det også sett engmarihånd. Skogstruktur og påvirkning Generelt dominerer gammel naturskog nesten hele området. Granskogene har vært gjennomhogd tidligere, men dissse inngrepene ligger nå langt tilbake i tid, og skogstrukturen har et naturlig preg. I store deler av Kneppellia-Raudberget-området er det løvtrær som dominerer. Mye av dette området har et litt glissent preg, men det er også partier med et mer kompakt skogbilde. Løvskogen er bra sjiktet og viser stor aldersspredning, inkludert mange gamle og temmelig grove løvtrær, og det er mye både av stående og liggende død ved. Bjørka ligger gjerne rundt cm dbh, med de største på 45 cm. Særlig i den nordlige delen (Raudberget) er det også ganske mye selje og litt rogn, og særlig selja opptrer i alle aldre og størrelser. Noen svære seljer inngår også (maks 60 cm dbh). Et typisk skogbilde i disse liene er spredtstående eller holtvis, svære graner som rager høyt opp over bjørkeskogen. Bl.a. ved Raudberget er det imidlertid også mer sluttet granskog. Dette skogbildet har sikkert sitt opphav i at grana har vanskelig for å forynge seg, og at det går mange år mellom hver vellykkete foryngelse. Tatt i betraktning mengden stående gran er det relativt mye læger, dels kraftige dimensjoner og i ulike nedbrytningsstadier, men som den stående granskogen er konsentrasjonene ikke store. Granskogen slutter seg mer sørover Kneppellia på lavere nivåer. Her virker også skogen noe mer påvirket av tidligere tiders plukkhogster. Innunder Gravklumpen er det på bratt rasmark med grov ur utviklet en fl ersjiktet og ganske gammel løvskog, med bl.a. påfallende mye selje og temmelig mye døde løvtrær. Dette er et ganske avvikende parti i området pga den bratte sørvendte beliggenheten, og fungerer antakelig i praksis som et lokalt sørberg, med uvanlig gunstig og solvarmt lokalklima. Mens løvskog dominerer store deler av liene på vestsiden og i indre deler av dalen, kommer tunge og kompakte granskoger inn i de sørvestvendte liene der lokalklimaet er bedre og vekstsesongen lengre. Lia under Nordliruet, der den beste granskogen i hele dalføret står, har grov og storvokst, høyproduktiv gammel naturskog. Skogbildet varierer fra tett bestokket og virkesrik aldersfase til (vanligere) ganske åpen og glennepreget bledningsfase. Det litt glisne preget er plukkhogstindusert etter uttak av smågrupper av trær for lenge siden, og med etterfølgende varierende foryngelse på den fuktige høgstaudemarka. Her ser en tydelig viktigheten av kadaverforyngelse for frodig granskog - når sterkt nedbrutte læger mangler (som her) blir foryngelsen dårlig, mens for eksempel i lokaliteten Tjalbekken som har liknende vegetasjonstyper er foryngelsen god pga. mye vedrester på bakken. De tidligere plukkhogstene har dermed ført til en noe skjev alders- og dimensjonsfordeling, med overvekt av grove, gamle trær (men der de virkelige gammelgranene mangler), og med relativt få yngre trær. Totalt sett er likevel skogen relativt bra sjiktet. Temmelig mye grov bjørk, en del selje og spredt rogn, og også bra med døde løvtrær, fyller ut åpningene og skaper et relativt variert skogbilde. Løvtrærne er tydelig etablert etter at en tidligere mer kompakt granskog er åpnet opp. Få gamle bjørkelæger skyldes at det ikke har gått lang nok tid siden etablering (=etter gjennomhogstene). Skogen har ganske brukbart med granlæger, dels i grove dimensjoner. Det er imidlertid tydelig overvekt av tidlige nedbrytningsstadier, med avtakende mengde jo lenger oppover nedbrytningsskalaen en kommer. Enkelte langt nedbrutte kjempelæger ligger innimellom, dette er elementer som ble dannet før gjennomhogsten foregikk. Antakelig har det bare vært én gjennomhogst her. Skogen er nå i en suksesjonsfase på god vei tilbake til et sluttet skogbilde, der løvtrærne etter hvert vil falle fra. På fattigere mark (blåbærskog) lenger inn og opp er skogbildet noe åpnere og mer fjellskogspreget, men likevel mer stabilt, med jevn aldersspredning og sjiktning. Her er det også mer av virkelig gamle trær (selv om dimensjonene er spinklere) samt bedre spredning på nedbrytningsstadier av dødved, og generelt virker skogen mindre påvirket enn nede i høgstaudelia under. Mellom kjerneområdene står en gammel naturskog, gjennomhogd for lenge siden, jevnt over bra sjiktet og med spredt innslag av virkelig gamle trær. Enkelte trær i myrkanter av trolig svært høy alder skiller seg ut som de eldste i hele området. Skogbildet varierer fra glissent fjellskogspreg til mer kompakt i liene. Jevnt fordelt ligger noen granlæger, men i lav tetthet og overvekt av ferskere stadier. Lengst i sørøst, fra allmenningsgrensa inn til meter forbi Storbekken, ligger et større ungskogsfelt. Her har det blitt utført flatehogst antakelig en gang på 1980-tallet. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Dalbekken. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

65 1 Raudberget Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 236,7daa Småkupert øst-nordøstvendt helling, vekslende småbratter, bekkesøkk, fl ater. Berggrunnen er rik. Høgstaude-kalkskog dominerer, med mindre innslag av småbregne- og blåbærskog på opplendt mark, samt litt sumpskog i søkk. Typisk skogbilde er en halvåpen til lokalt mer kompakt bjørkeskog med spredt gammel selje og litt rogn, samt spredtstående store graner. Større konsentrasjon av gran står i midtre del. Skogen er ganske gammel, godt sjiktet, mange gamle og grove løvtrær, og mye stående og liggende død bjørk. Stedvis relativt mye grov, gammel selje. Også grana er gammel og grov, og det fi nnes også en del granlæger i ulike nedbrytningsstadier. Det har trolig vært forsiktig plukkhogst på grana og liten til ingen påvirkning på løvtrærne. Mye kalkskog gjør at karplantefl oraen er rik. Antakelig er også fl oraen av grasmarkssopp meget rik, kanskje også mykorrhizasopp, men snøfall gjorde dette umulig å undersøke. Vedlevende og epifyttisk artsmangfold virker også brukbart. Alt i alt er dette et ganske verdifullt område, med kalkskog som samtidig er gammel naturskog, og med noen sjeldne arter påvist. Verdien B er foreløpig, det kan godt være at nøyere artsleiting ville høyne verdien til A. 2 Gravklumpen Naturtype: Gammel lauvskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 76,4daa Sørvestvendt brattskrent under berg. Høgstaude-rasmarksskog med mye grov stein i skogbunnen, men likevel bra skogdekke. Bjørk og selje dominerer, med rogn og heggekratt mer spredt. Skogen er ganske gammel; god sjiktning, gamle trær, temmelig mye dødved i ulike stadier. Andelen selje er påfallende høy. Artsmangfoldet var noe overraskende relativt svakt, men snøen gjorde undersøkelsen vanskelig. Foreløpig vurderes området til lokalt viktig (C). 3 Nordliruet V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 859,7daa Sørvestvendt, kompakt og tung granskogsli. Store deler er høyproduktiv, grov høgstaudegranskog, men vekslende med småbregne- og blåbærskog innimellom. Skogen er gammel, med varierende tetthet (ofte halvåpen på den frodige marka), dominert av kraftige trær. Stedvis mye bjørk, samt noe rogn og selje i åpningene. En del død gran fi nnes, men i avtakende mengde med økende nedbrytningsgrad (plukkhogsteffekt - redusert kontinuitet). Enkelte svære gamle læger er rester etter skogen før plukkhogst. En noe skjev alders- og dimensjonsfordeling er også effekt av plukkhogst (virkelig gamle mangler, stedvis noe svak foryngelse). Det høye bjørkeinnslaget er også delvis plukkhogstbetinget (etablert i små åpninger). Som følge av stort areal med meget høyproduktiv (delvis kalkrik) og gammel naturskog, selv om skogen er ganske tydelig plukkhogstpåvirket, har lokaliteten store kvaliteter. Artsmangfoldet er også ganske rikt, og antakelig meget rikt innenfor grupper som ikke er undersøkt (særlig jordboende sopp). Verdien settes derfor greit til A. Artsmangfold Naturgrunnlaget sørger for at karplantefl oraen er rik og variert i store deler av området. Nøyere leiting på en mer gunstig årstid vil sikkert kunne avsløre en rekke fl ere arter. For eksempel kunne en tenke seg at den frodige granskogen under Nordliruet kunne være et mulig sted å leite etter norne. Med stor sannsynlighet vil også fl oraen av jordboende sopp være rik i disse frodige skogene, spesielt grasmarkssopp/beitemarkssopp. Til tross for snøen ble to rødlistearter av denne gruppa påvist (Entoloma caesiocinctum og rødskivevokssopp). Det bør kunne dukke opp et ganske stort antall slike arter under gunstige forhold, også rødlistearter. Antakelig gjelder dette også mykorrhizasopp, spesielt i lia under Nordliruet. Relativt vanlige rik-indikatorer som stankmusserong, gulbrun vokssopp og svovelriske (rikelig) ble sett. For vedlevende og epifyttiske arter, dvs. arter som i stor grad styres av skogtilstand og påvirkningsgrad, må lokaliteten sies å være middels viktig. En god del signal- og rødlistearter er funnet, enkelte også ganske sjeldne og kravstore. Ett funn av Oligoporus undosus (første funn nord for Dovre) skiller seg mest ut. En del knappenålslav opptrer på grov gran og stående døde løvtrær, delvis i ganske rike forekomster. Det samme gjelder trolig også skorpelav på grove granstammer (dårlig undersøkt, men bl.a. en del gammelgranlav under Nordliruet). Likevel virker det klart at plukkhogstene har redusert områdets kvaliteter en del for denne delen av artsmangfoldet. Samlet sett kombinerer Dalbekken-området både naturgrunnlag og skogtilstands-parametre på en slik måte at artsmangfoldet er rikt, ikke minst om en ser på spredning på økologiske og taksonomiske grupper. Vanskelige feltforhold gjør at det utvilsomt er mange arter som ikke er påvist, særlig av jordboende sopp. Vilt Med så mye rik høgstaudeskog og høy planteproduksjon kan det på generelt grunnlag antas at området har viktig funksjonsverdi for dyr generelt, bl.a. bjørn. Det mangler imidlertid data som understøtter dette. Samtidig er det sannsynlig at lokaliteten har en del viktige kvaliteter for arealkrevende gammelskogsarter, som et større naturskogsområde trolig også i sammenheng med mer gammelskog mot vest. Både tretåspett og lavskrike virker eksempelvis ganske vanlige.

66 Tabell: Artsfunn i Dalbekken. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger 1 1 Lecanactis abietina Gammelgranlav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Oligoporus undosus DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Isolert sett er området tilnærmet optimalt avgrenset, med hele dalføret og det lille nedbørsfeltet fanget inn, inkludert spennet i gradienter fra dalbunn til toppen av liene. For å få til denne avgrensningen er rundt 150 daa med ungskog etter fl atehogst tatt med helt i sørøst. Om en derimot skal legge en større økosystemtankegang til grunn blir vurderingen noe annerledes. Da virker det noe kunstig og uheldig at ikke daldraget med Storsteintjønna er inkludert, slik at Dalbekken kunne henges på nasjonalparken. Dette arealet ble ikke sjekket i 2005, delvis fordi det ligger utenfor undersøkelsesområdet, og delvis fordi de skoglige verdiene trolig er relativt begrensete i forhold til lenger nede. Dessuten fi nnes trolig større naturskogsarealer av gran innover langs Stria, som også kunne vært lagt til Dalbekken-området. Andre inngrep Eneste inngrep av betydning er det større ungskogspartiet i sørøst. Dette har i relativt liten grad hatt betydning for naturverdiene i området, siden størsteparten av den produktive granskogen er intakt. Deler av ungskogen er inkludert i området av arronderingsmessige årsaker. Bortsett fra den vesle hytta på Bakkesseteren, samt ei ATV-løype som går inn dit fra sørøst, er det ingen andre nyere inngrep innenfor lokaliteten. Vurdering og verdisetting Dalbekken-området har generelt betydelige naturskogskvaliteter, med mye gammel skog og temmelig stor tetthet av viktige elementer. I tillegg er variasjonen stor, og ikke minst er det store arealer med (kalk)rike skogsamfunn. Viktige kvaliteter er knyttet til både gran, bjørk og selje, og til både tilstandsmessige og naturgrunnlagsbetingete egenskaper. Artsmangfoldet er også rikt og ikke minst variert, med til dels relativt kravfulle arter representert i mange ulike grupper, og meget stort potensial for funn av mange fl ere særlig av jordboende sopp. På den annen side har hele området (trolig) vært gjennomhogd, noe som har redusert granskogskvalitetene en del ved at kontinuiteten i død ved og delvis gamle trær er redusert. Dette har igjen gitt utslag på artsmangfoldet av kravstore naturskogsarter. I forhold til andre områder i Midt-Norge kommer Dalbekken absolutt ut som et av de bedre områdene, og utenfor Lierne er slike kvaliteter sjeldne og bare kjent i et fåtalls områder. Her slår igjen de spesielle forholdene i Lierne ut ved at kommunen i stor grad har gått klar av de store, gjennomgripende og omfattende gjennomhogstene som har påvirket områdene vest for fjellkjeden i så stor grad. Sett i forhold til andre områder i Lierne er det derimot dokumentert større kvaliteter i fl ere andre

67 områder, så som Tjalbekken og Holøa (se annet sted i denne rapporten, samt Midteng 2001), Holden-området (Gaarder 1997) og trolig også Skograubergene naturreservat, Storbekken (deler administrativt vernet) (Direktoratet for Naturforvaltning 1991c, Korsmo et al. 1989, Holien & Sivertsen 1995) og Muru-området (jf. bl.a. fylkets eneste funn av lappkjuke (Botanisk Museum 2006b). I forhold til mangelkriteriene (Framstad et al. 2002, 2003) oppfylles fl ere viktige parametre. Av generelle mangler er det (1) høyproduktiv skog som oppfylles i stor grad, og i hvert fall relativt godt også (2) viktige forekomster av rødlistearter. Dessuten oppfyller området i høy grad (1) høgstaudeskog som spesielle skogtype, samt delvis også (2) boreal løvskog. Med store arealer rike (dels kalkrike) vegetasjonstyper, stor variasjon i ulike gran- og løvskogssamfunn, mye gammel naturskog og et relativt rikt artsmangfold vurderes området som nasjonalt verneverdig (***), om enn i det lavere sjiktet av ***-skalaen. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Dalbekken. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Raudberget *** ** ** * ** - *** ** *** ** - - ** 2 Gravklumpen ** ** ** 0 ** - ** * ** * - - * 3 Nordliruet V ** ** ** ** ** - ** ** *** ** - - *** Totalt for Dalbekken ** ** ** ** ** - *** ** *** ** ** *** *** Samlet verdi Referanser Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Direktoratet for Naturforvaltning 1991c. Barskog i Midt-Norge. Utkast til verneplan. DN-rapport Elven, R. (red.) Norsk fl ora. Det Norske Samlaget, Oslo. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Gaarder G Botaniske undersøkelser av tre barskoger og ett kulturlandskap i Namsskogan og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag fylke. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Miljøvernavdelingen, Rapp Holien, H. & Sivertsen, S Botaniske registreringer i Storbekken, Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Univ. Trondheim Vitensk. Mus. Rapp. Bot. Ser Korbøl A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 2. Prevista rapport 3/2003. Korsmo, H. Angell-Petersen, I., Bergmann, H.H. & Moe, B Verneplan for barskog. Regionrapport for Midt-Norge. - NINA Utredning 006: Midteng R Biologiske verdier i fi re skogområder i Snåsa- og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Siste Sjanse-notat Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

68 Dalbekken (Lierne, Nord-Trøndelag). Storhaugen 726 Langtjønna Areal 5.800daa, verdi *** Litltjønna Gravklumpen Flåtjønna Hjerteressen Grubb- myra 2 Gravklumpseteren Seterfloen 650 Kneppelplutten 1 Storsteintjønna Skultjønna Djupflyin Raudberget Djuptjønna Gårdtjønnseteren 592 Nordre Nordliruet ønna Grunntjønna Gam-Erik- kroken 686 Striberget Kneppellia Dalbekken Storbekken Grunntjønnlia Farbrorfloen Stria 533 Bakkesseteren Skrijrenjohke Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 627 Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Fjelløya mE mE mN

69 Bilder fra området Dalbekken Værforholdene var meget vanskelige under inventeringen. Fra nedre del av området. Foto: Tom Hellik Hofton Utsikt mot sør fra kjerneområde 2 i Gravliklumpen. Foto: Tom Hellik Hofton Gammel skog med gran og mye isprengt bjørk i kjerneområde 3 under Nordliruet. Foto: Tom Hellik Hofton Gamle seljer i Raudberget (K1). Foto: Tom Hellik Hofton

70 Holøla*** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Lierne Inventør: HFj, GGA Kartblad: 1923 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:433149, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon Sammendrag Holøla ligger sørøstlige deler av Lierne kommune, langs ei større sidegrein til Sørli-vassdraget. Rett sør og vest for området ligger den nylig etablerte Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Også et par etablerte myrreservat ligger i samme distrikt, samt fl ere verdifulle gammelskogsområder. Deler av skogen langs Holøla er tidligere undersøkt, både i forbindelse med Statskog sine nøkkelbiotopkartlegginger (Korbøl 2002) og skogvernundersøkelser til Naturvernforbundet (Midteng 2001). Undersøkelsesområdet ligger i en åpen nordvendt dal og har gjennomgående rolige landskapsformer. Berggrunnen virker fattig til middels rik, men enkelte karplantefunn indikerer også lokale innslag av mer kalkrik berggrunn. Området preges av nokså fjellskogspreget eldre granskog, samt en del fjellbjørkeskog og noe glissen furuskog. Trærne er vanligvis ikke særlig storvokste og grove. Barskogen er for det meste preget av tidligere tiders gjennomhogster, men enkelte bestand med mye sumpskog har til dels høyt innslag av biologisk gamle og døde trær og få hogstspor. Foruten enkelte skogbestand som er hogd ut i nyere tid og plantefelt i kantsonene mot nord er det få nye inngrep av betydning innenfor det verneverdige området. Av vegetasjonstyper så er blåbærskog sannsynligvis den mest vanlige skogtypen. I tillegg fi nnes noe sumpskog av varierende rikhet og mer produktive skogtyper som småbregne- og høgstaudeskog. Disse ser likevel ikke ut til å dekke særlig store areal. Det er også noe myr, mest fattige og intermediære fastmattemyrer. Et par kjerneområder er utskilt. Det er for det meste snakk om gammel granskog, dels sumpskog og dels knyttet til kløfter og fossefall langs Holøla. Flere kravfulle og rødlistede arter av lav og sopp knyttet til gammel granskog er påvist, spesielt i de gamle sumpskogene. Området ansees som vernverdig med kvaliteter ikke minst knyttet til gammel sumpskog og dels bekkekløfter/fossefall. I tillegg er det et middels stort område, men det ligger inntil en stor nasjonalpark og med fl ere verdifulle gammelskogsområder i nærheten, noe som øker verdien ytterligere. Det vurderes som representativt for høyereliggende granskog i distriktet, men dårlig forekomst av storvokst, frodig granskog er en svakhet. Hvis en knytter eventuelt verneområde opp mot etablert nasjonalpark vil arronderingen bli god, mens et vern bare av de mest verdifulle skogpartiene vil gi en noe dårligere arrondering. Samlet sett vurderes området som nasjonalt verdifullt (***), men der en del av begrunnelsen ligger i nærheten og koblingen mot etablerte verneområder og andre verdifulle skogsmiljøer. Feltarbeid Området ble undersøkt av HFj og GGa, der førstnevnte gikk på vestsiden av elva og sistnevnte på østsiden. Arbeidet ble konsentrert om undersøkelsesområdet, og bare mindre deler lengre sør (inn mot Godtjørna) ble undersøkt. Tidspunkt og værets betydning Det hadde kommet noe snø i løpet av natten og kom ytterligere noe utover dagen, slik at det lå et tynt, men delvis dekkende snølag under registreringen. I tillegg var det litt vind. Undersøkelsesforholdene må derfor karakteriseres som relativt dårlige og har sannsynligvis hemmet kvaliteten og effektiviteten på feltarbeidet en del. Det var fortsatt mulig å fi nne enkelte sopp, både vedboende og marklevende, samt registrere enkelte karplanter, men noen god oversikt over disse artsgruppene kunne ikke oppnås. Vurdering av skogstruktur, treslagsfordeling m.v. bød derimot ikke på problemer. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Området ligger i kanten av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, og har vært vurdert for vern i den forbindelse, bl.a. med en egen rapport utarbeidet for Naturvernforbundet (Midteng 2001). Det har også vært gjennomført nøkkelbiotopkartlegging på Statskog sine arealer (Korbøl 2002) og fl ere nøkkelbiotoper samt ett stort hensynsområde har blitt avgrenset i eller inntil undersøkelsesområdet. I den kommunale naturtypekartleggingen er de to sistnevnte undersøkelsene videreført, og eventuelle endringer i avgrensning og verdi av verdifulle områder er stilt i bero til den nye skogvernprosessen er gjennomført. Tidligere undersøkelser Midteng (2001) har relativt detaljerte beskrivelser av sentrale deler av undersøkelsesområdet på østsiden av Holøla, fra yttergrensa i nord og opp til Storfossen i sør, men hovedsaklig konsentrert til ei par hundre meter bred sone langs elva. De naturfaglige beskrivelsene til ham er inkludert i teksten nedenfor. Her siteres det fra hans konklusjon om verneverdi: Den undersøkte skogen i Holøla-området har klare nasjonale naturverdier. Så store areal med gammel naturskog og innslag av urskogsnær skog er meget sjelden i Norge. Få andre områder i Midt-Norge har dokumentert tilsvarende kvaliteter. I et større delområde er det høy kontinuitet i død ved og stående gamle trær. Det har vært gjennomført en dimensjonshogst i området for lenge siden, men kontinuiteten i bl.a. gamle trær og dødt trevirke er ikke brutt. Lokalt ved Storfossen var det også spor etter nyere, hardere dimensjonshogst, men dette ser ut til å ha hatt et mer lokalt, mindre omfang. I enkelte deler

71 er det vanskelig å fi nne tegn på hogst, spesielt gjelder dette på nordsiden av elva, rett ovenfor de store ungskogfeltene. Svært mange interessante arter ble funnet i området. Mest bemerkelsesvedig var de sterke populasjonene av knappenålslavene trollsotbeger, gråsotbeger taiganål og rustdoggnål. Taiganål og trollsotbeger er arter som kun fi nns i de minst påvirkede skogene i Norge. Mange rødlistearter av sopp ble også funnet. Særlig interessant var funn av fi ltsagsopp og skeletocutis kuehneri. Noe overraskende ble hverken lappkjuke, sibirkjuke eller taigaskinn funnet, men årsaken kan ikke tilskrives mangel på kontiunitet, men andre forhold. Skogen ovenfor Storfossen ble ikke undersøkt da den var meget småvokst og glissen, samt at det også her ble funnet stubber. Slik lavproduktiv skog mister meget fort sine biologiske kvaliteter tilknyttet de mest krevende kryptogamene om de har vært gjennomhogd. Dette da kontiuniteten brytes mye raskere i lavproduktiv skog og impediment enn i mer produktiv skog. Hele det undersøkte området er en klar nasjonal verneverdig nøkkelbiotop. Det må også forventes at mye av de deler som ikke ble undersøkt (de mindre produktive lisidene) har klare naturverdier. Det er ikke forenlig med ivaretagelse av verdiene i området at skog avvirkes. Korbøl (2002) har mer kortfattede omtaler og verdivurderinger. Kort oppsummert er hans lokalitet 8 på vestsiden av Holøla en gammel rik sumpskog med verdi B, lokalitet 9 en sumpskog høst for Holøla med verdi C, lokalitet 10 ei bekkekløft langs selve Holøla med en foss øverst med verdi B og lokalitet 50 (to delområder) et stort hensynsområde med gammel barskog, løvrik barskog med bekkekløft og rik sumpskog. Beliggenhet Området ligger langst øst i Nord-Trøndelag, i sørlige del av Lierne kommune, langs elva Holøla. Dette er ei større sidegrein til Ingeldalsåa som drenerer ut i Ulen, en del av Sørli-vassdraget. Mot sørvest og vest ligger store fjellområder som i vesentlig grad er vernet innenfor Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. I sørøst er det også mindre partier med snaufjell og en del høgtliggende fjellskog, mens det mot nordøst kommer et bredt dalføre med privatskog ned mot hovedvassdraget. Naturgrunnlag Topografi Undersøkelsesområdet ligger i en åpen, nordvendt dal. Landskapet er relativt rolig, med slake lisider og fl atere, myrrike partier. Langs indre, øvre deler av vassdraget ligger enkelte mindre vann i fjellskogen. Holøla skjærer seg stedvis ned i terrenget og danner mindre kløfter, mens sidebekkene bare ligger i grunne, åpne søkk. Eksposisjoner varierer, men det rolige landskapet gjør at dette får begrenset betydning. Av interesse er derimot enkelte mindre fossefall som Holøla danner. Geologi Geologisk preges området av ulike dekkebergarter framskjøvet under den kaledonske fjellkjededannelsen (Roberts 1997). Hovedsaklig er det snakk om porfyriske riollitter (omdannede vulkanske bergarter), dels tilhørende Formofossdekket og dels tilhørende Oldendekket. I sørøst kommer det i tillegg i ytterkanten av området trolig inn litt glimmerskifer fra Skjøtingsdekket. Ut fra det som er registrert av karplantefl ora, er det grunn til å anta at de to førstnevnte berggrunnstypene normalt gir opphav til en nokså nøysom og lite kalkkrevende karplantefl ora, mens sistnevnte kan gi grunnlag for mer krevende planter. Floraen på glimmerskiferberggrunn er dårlig kjent. Funn av klart kalkkrevende arter som dvergsnelle nedenfor Storfossen vitner likevel om at det lokalt kan være rikere partier også innenfor områdene med riolitter. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon, vegtasjonsone: nordboreal 80% (ca 28930daa) alpin 20% (ca 7230daa). Området ligger i sin helhet i nordboreal vegetasjonssone (Moen 1998). Vegetasjonssseksjonen er derimot i en overgang mellom svakt oseanisk seksjon og overgangsseksjonen. Dette medfører dårlig grunnlag selv for suboseaniske arter.. Derimot kan det dukke opp relativt kontinentale arter i slike områder, østlige arter som er sjeldne eller mangler helt andre steder i Trøndelag. Flere av de påviste knappenålslavene har en nokså østlig utbredelse, men forekommer tross alt også en del lengre vest i fylket. Vepsevåk er eksempel på en østlig fugleart som er svært sjelden i landsdelen. Økologisk variasjon Området har en viss økologisk variasjon, uten at denne kan betegnes som spesielt stor. For det meste er det snakk om slake lisider, med overganger mot ganske fl ate partier. Lokalt langs elva og i enkelte lier er det brattere skråninger. Både nord- og sørvendte eksposisjoner er vanlige, uten at dette ser ut til å være av stor betydning for artsmangfoldet. Det er mest fattige til middels rike skogtyper, men også noe rike partier. Høydeforskjellene er begrenset, med lite areal under 500 m o.h. Det er noe myr, men lite våtmarker. Vegetasjon og treslagsfordeling Undersøkelsesområdet domineres av granskog. Oppover i lisidene mot snaufjellet og innover dalen er det økende innslag av lauvtrær, og en del rein fjellbjørkeskog. I tillegg fi nnes noe furu, men mest som spredte trær på myrer og grunnlendte rygger og i liten grad som sammenhengende skog. Av andre treslag forekommer spredt rogn og selje. Vegetasjonstypene varierer en del og er ufullstendig kjent, men blåbærskog er dominerende type. Trolig er det også noe småbregnegranskog, men undersøkelsene har vært foretatt for seint på året til å få noe god oversikt over denne skogtypen. I tillegg forekommer rikere skogtyper som høgstaudeskog, både som grandominert og lauvdominert skog. Mer fuktige skogtyper er også

72 utbredt, dels furumyrskog på vestsiden av dalføret, og dels gransumpskog, som lokalt virker ganske godt utviklet. Det er noe myr, der fattig fastmattemyr trolig er vanligste type. På øst- og vestsiden av dalen er det også en del intermediære fastmattemyrer og spredte tendenser til rikmyr. Rasmark opptrer bare fragmentarisk, men lokalt på østsiden av dalen er det noe grov og fattig blokkmark med lite trevegetasjon. Skogstruktur og påvirkning Skogen har generelt fjellskogspreg, uten at utpregede gulrotgraner er noe karakteristisk trekk, selv om slike fi nnes fl ere steder. Tung, sluttet granskog med innslag av grove grantrær er mangelvare. Gjennomgående har gamle trær relativt små til midlere dimensjoner, og skogen har ofte preg av små og halvstore holt avbrutt av små myrdrag m.v. Heller ikke fjellbjørkeskogen virker særlig grov og storvokst, selv om frodigere og noe velutviklede partier forekommer. Det er ikke foretatt aldersmålinger, men trolig er det vanlig med aldre på år for gamle trær i mange bestand. Svært gamle og seintvoksende trær er i begrenset grad observert, men trolig forekommer slike bl.a. i enkelte sumpskogsbestand der trærne ikke oppnår så store dimensjoner. Det alle meste av skogen bærer preg av å ha vært dimensjonshogd tidligere. Det meste av denne hogsten har trolig foregått for lenge siden, selv om det også fi nnes indikasjoner på at slik hogst har vært foretatt for en del ti-år siden (ved Storfossen, på østsida av elva). Mot nordøst så grenser området til større områder med ung granskog som har kommet opp etter fl atehogst. Det har også vært noe fl atepreget uthogst av skog innenfor området på østsiden av elva. Et sumpskogsbestand på østsiden av elva, relativt langt nord i området utmerket seg med høy andel gamle, seintvoksende grantrær, svært få observerbare hogstspor og en del dødt trevirke i ulike nedbrytningsstadier. På bedre mark videre innover dalen var det likevel tydelige hogstspor, og dette ble også funnet helt inne ved Godtjørna. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Holøla. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Holøla vest for Nysætran Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 198,6daa Lokaliteten ligger der sidedalføret til Holøla for alvor kommer ut i hoveddalføret til Berglielva/Ingeldalsåa. Terrenget er ganske slakt hellende ned mot elva i vest og myrfrekvensen (fastmattemyrer) er høy rundt lokaliteten. Den avgrensede lokaliteten har relativt mye fattig til middels rik sumpgranskog, samt enkelte fastmarksholmer. På tross av at den ligger langt ut i dalen og har overveiende unge plantefelt helt inntil i nord, så er det uvanlig gammel skog innenfor lokaliteten. Innslaget av biologisk gamle og seintvoksende trær er høy. I tillegg er det en del læger, inkludert noe i seine nedbrytningsstadier og stubber er det svært lite å se av, selv om fraværet av grove, sterkt nedbrutte læger på fastmarksholmene nok ganske tydelig vitner om en gjennomhogst for lenge siden. Mest sannsynlig har lokaliteten unngått hard hogst som en følge av at det naturlig vil være overveiende små dimensjoner og ofte dårlig stammeform på grana i slike sumpskoger. Foruten gran er det litt bjørk i området. Av størst interesse på lokaliteten er en rik fl ora av knappenålslav på gamle trær (mest på gran). Dette omfatter fl ere kravfulle arter med trollsotbeger og taiganål som de mest interessante. Det er også noe vedboende sopp, inkludert rødlistearter som beversagsopp, duftskinn, svartsonekjuke, gammelgranskål og harekjuke. Lokaliteten får verdi svært viktig (A), som følge av den lave påvirkningsgraden og høye tettheter av kravfulle arter. Denne lokaliteten utgjør en sentral del av Midteng (2001) sin omtale av Holøla, og en betydelig andel av hans artsfunn er herfra. Av praktiske årsaker er derfor også de fl este av hans artsfunn lagt til dette kjerneområdet, selv om det ikke alltid er korrekt. 2 Storfossen Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 107,2daa Holøla renner stort sett med et nokså jevnt fall ned i hoveddalen, men på den avgrensede lokaliteten danner den et lite, men tydelig fossefall og med ei noe grunn kløft nedenfor. Det er en del sluttet, eldre granskog på østsiden av elva, mens det er mer åpent og mer preg av furumyrskog på vestsida av elva. Miljøet er derfor ikke optimalt for utvikling av fosserøykbetingede samfunn, men en fuktighetskrevende art som groplav ble likevel funnet sparsomt på grankvister. I tillegg ble bjønnbrodd og dvergsnelle funnet i vannsig i kløfta, noe som peker tydelig i retning av relativt kalkrike forhold. Lokaliteten får under litt tvil verdi B (viktig), siden det tross alt er snakk om et fossefall med intakt, eldre barskog rundt og med forekomst av enkelte kravfulle arter. 3 Vest for Holøla Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 252,4daa Lokaliteten er registrert under Statskog sine nøkkelbiotopkartlegginger (Korbøl 2002): Rik sumpskog i NØ vendt, slak li og kant mot myr. Grandominert med bra innslag av bjørk, og sparsomt m/rogn. Mange av trærne, gran som bjørk, står på tuer og det er mange små vannspeil, spesielt under rotvelter. Bra med grove trær av gran, så vel levende som døde. Ikke så mye gadd, men bra med høgstubber. Mye læger, spesielt mye lite nedbrutt (en del vindfall). God sjiktning, tildels utpreget glennepreg. Spes. mange gml trær nede mot myra. Lokaliteten får her verdi B (viktig), siden Korbøl (2002) også har gitt denne verdien, men ut fra beskrivelsen kan det ikke utelukkes at verdien burde vært satt høyere. Området ble også oppsøkt av HFj. Kjerneområdet for granskogen begynner ved bekken som kommer fra Tjalla og går sørover

73 om lag 2km til Storfossen, dvs utvidet med en strekning på om lag 700m langs vestsiden av Holøa i forhold til Statskog sine nøkkelbiotopkartlegginger. Bredden på området varierer fra m. Vegetasjonen består av blåbærgranskog med innslag av småbregnegranskog/høgstaudeskog og gransumpskog. Det er innblanding av en god del bjørk. Det er til dels mye død ved i alle nedbrytningsstadier, særlig gran men også bjørk. Skogen har naturskogpreg, er halvåpen med god sjiktning. Av spesielle arter ble det funnet svartsonekjuke og duftskinn på fl ere læger, samt rustdoggnål og cf. taiganål på gran. Flere sig som renner fra den store ovenforliggende fattigere nedbørsmyra har rikmyrkarakter trolig som følge av næringsrikt grunnvann. 4 Holøldalen Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 265,6daa Lokaliteten er registrert under Statskog sine nøkkelbiotopkartlegginger (Korbøl 2002), hans lokalitet nr 10: NØ-SV gående bekkekløft med et ca 30 m høyt fosseparti øverst i kløfta. Skogen på østsiden av kløfta er granskog (hkl 5), men ikke med så mange gml trær. Bestandet er for det meste i aldersfase, og litt bledningsfase. Innslag av rogn, selje, gråor, hegg og bjørk - mest ungt. En del død ved av gran. En del høgstubber av gran. Lite gadd. Generell rik, forholdsvis fuktig vegetasjon. Videre er det tatt med som restaurering et større parti ungskog på begge sider av elva for å på sikt skape et gunstig miljø (holde på fuktigheten) og substrat for fukt-krevende arter. Høyt lauvinnslag i ungskogen. Lokaliteten får her verdi B (viktig), siden Korbøl (2002) også har gitt denne verdien. Artsmangfold Området må karakteriseres som middels artsrikt. Karplantefl oraen virker ikke særlig imponerende, selv om enkelte mer kravfulle myr- og fjellplanter er funnet, som bjønnbrodd og dvergsnelle. Ingen spesielle moser er kjent, men det er mulig at enkelte av de litt mer interessante råtevedmosene kan dukke opp. Av lav er det begrenset med interessante busk- og bladlav, selv om vanlige arter i lungenever-samfunnet, som skrubbenever, er funnet et par steder. Det er noe rikere med skorpelav, og gammel sumpskog har et ganske høyt mangfold av knappenålslav, inkludert sjeldne og kravfulle arter som taiganål, langnål, rustdoggnål, gråsotbeger og trollsotbeger. Flere av disse bør også kunne dukke opp andre steder i området. Av sopp har ikke undersøkelsesforholdene vært særlig velegnet for å fange opp marklevende arter. Av vedboende er et knippe av de mer typiske, utbredte artene knyttet til gammel granskog funnet. Dette gjelder bl.a. rødlistearter som harekjuke, svartsonekjuke og granrustkjuke. En noe mer uvanlig rødlisteart som fi ltsagsopp er også påvist. Av fugl er bl.a. lavskrike og vepsevåk sett (Midteng 2001). Førstnevnte bør en forvente at hekker i området, mens sistnevnte ble sett såpass seint på sesongen at det etter all sannsynlighet må betegnes som en tilfeldig observasjon, der fuglen neppe har særlig tilknytting til området. Tabell: Artsfunn i Holøla. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 4 Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca laevigata Taiganål Chaenotheca subroscida Sukkernål 1 Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC Lentinellus castoreus Beversagsopp R Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 1 Skeletocutis kuehneri 3 1 3

74 Avgrensing og arrondering Slik området nå er avgrenset må denne isolert sett sees på som relativt god. Både i sør og vest danner en eksisterende nasjonalpark grensa, noe som innebærer ei naturlig overgang mot store fjellvidder i disse retningene. Mot øst er grensa stort sett trukket slik at den følger naturlige høydedrag over skoggrensa, noe som fører til at hele nedbørfeltet blir inkludert i vernet. Grovt sett er grensa også mot nord ganske opplagt, da det her er store, sammenhengende arealer med plantefelt og ungskog som må vurderes som uaktuelle for vern. I en fi nere målestokk er derimot grensa her mer diskutabel, da spesielt hogsten på Statskog sine arealer har gitt en ujevn overgang mellom gammelskog og plantefelt. Vi har valgt å rette ut grensa noe sammenlignet med det som hogsten har medført og det som ble avgrenset som et stort hensynsområde av Korbøl (2003). Utrettinga har samtidig medført at noe ungskog har kommet innenfor verneforslaget. Vi har her sett det som spesielt viktig å få med de meget verdifulle kjerneområdene nær Holøla, og dette har styrt hovedtrekkene i grensedragningen. Her bør en derfor være svært varsom med endringer, da dette lett kan medføre at meget verdifull skog havner utenfor verneområdet. Derimot betyr det verdimessig mindre om det skjer reduksjoner høyere oppe i lisida, mot Nysætran i øst og Killingnasa i vest. For å få ei ganske rett grense her, bør en likevel unngå for store tilbaketrekkinger, og det kan kanskje heller vurderes mindre utvidelser øst for Holøla for å rette opp grensa ytterligere (ved å inkludere ungskog). Biologisk sett eer dette likevel ikke så viktig. Andre inngrep Området har få inngrep ut over spor etter tidligere hogster. Det går en og annen enkel sti inn i området. På østsiden av Godtjørnmyra ligger ei hytte i nedre del av lia, og det samme er situasjonen på vestsiden av dalen. Det ligger også et par hytter inn mot nasjonalparkgrensa i sør, ved Finnkrutjørna og Holmtjørna (utenfor undersøkt område). Vurdering og verdisetting Skogen oppover langs Holøla har en del klare naturfaglige verdier og er interessante i en vernesammenheng. Det har bl.a. en viss variasjon, interessante elementer og artsforekomster. Spesielt forekomstene av gammel sumpskog, der kjerneområder er utskilt på begge sider av Holøla, må sies å være en viktig og noe særpreget kvalitet ved området. Gammel granskog med høyt innslag av sumpskog er også kjent fra etablerte verneområder i Lierne, som ved Storbekken, og har vist seg å inneholde store kvaliteter (Holien & Sivertsen 1995). Det er grunn til å anta at Lierne har et viktig regionalt og muligens også nasjonalt ansvar i bevaring av gamle gransumpskoger, og områdene ved Holøla kan utgjøre en interessant objekt i så måte. Også elvekløfta til Holøla med enkelte fossefall er spesielle element som gjør verdifullt, selv om disse er noe påvirket av inngrep/ikke særlig godt utviklet. For øvrig er det også grunn til å trekke fram nærheten til den etablerte nasjonalparken, samt fl ere andre store, verdifulle gamle barskogsområder (fl ere områder er påvist gjennom Statskog sine undersøkelser og Midteng (2001) sin kartlegging langs øvre deler av Indeldøla og Berglielva, samt at det ligger store arealer helt sørøst i Lierne kommune, adskilt fra Holøla-vassdraget med litt snaufjell og fjellskog). Samlet sett ligger det aktuelle verneområdet langs Holøla sentralt plassert i en av de største konsentrasjonene av gammel, biologisk verdifull granskog i østlige deler av Trøndelag. For øvrig er området trolig ganske representativt for eldre, høytliggende granskog i regionen. En svakhet er at kompakt, frodig fjellgranskog ser ut til å være mangelvare. Et mulig verneområde langs Holøla kan samlet sett bli ganske stort, men arealene med intakt, gammel barskog er av middels størrelse. Området har en stedvis god tetthet av kravfulle arter, rødlistearter og kjerneområder, men også en del arealer med tilsynelatende lave tettheter av slike. Avgrensningen utgjør et spesielt tema, der løsningene ikke er selvsagte. Mot nordøst er det ei ujevn grense mot plantefelt og biologisk sett lite interessante arealer, men der hovedtrekkene i grensa bør være klare. Mot vest og sør er avgjørende spørsmål derimot i hvilken grad en skal se skogvernområdet i sammenheng med den etablerte nasjonalparken. Arronderingsmessig vil dette være naturlig, men det vil samtidig innebære at en god del høytliggende fjellskog og noe snaufjell som ikke er undersøkt blir inkludert i reservatet. Vi har her lagt fram en slik løsning, men vil da presisere at områdene sør og vest for Godtjørna ikke er nærmere undersøkt, og at de største biologiske kvalitetene ligger i de nordligste delene av området. Et beskåret naturreservat bør derfor primært omfatte registrerte kjerneområder og areal rundt disse. Isolert sett vurderes Holøla å ligge i grenseområdet mellom regional og nasjonal verneverdi (** - ***). Sett i sammenheng med etablert nasjonalpark, naturreservat langs Berglimyra og dokumenterte verdifulle barskogsområder både ved Tjalsætra, sør for Berglisætra og dels også helt sørøst i Lierne kommune, er det derimot grunn til å betrakte det som del av et stort landskapsområde med høy andel gammelskog av nasjonal verneverdi (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Holøla. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde 1 Holøla vest for Nysætran Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering *** ** ** *** ** - * ** ** ** - - *** 2 Storfossen ** * * 0 * - * ** ** * - - ** 3 Vest for Holøla ** *** ** ** ** - * ** ** ** - - ** 4 Holøldalen ** * * ** * - ** ** ** * - - ** Totalt for Holøla ** ** ** ** ** - ** ** ** ** ** *** *** Samlet verdi

75 Referanser Korbøl A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 2. Prevista rapport 3/2003. Midteng R Biologiske verdier i fi re skogområder i Snåsa- og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Siste Sjanse-notat Roberts, D Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart GRONG, M 1: NGU

76 Holøla (Lierne, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi *** Sæterfloen 623 Jersåstjørna Holøla 1 Dåvnerenjohke Endlausfloen Nysætran Buåsen 562 Buåsfloen Storfossen 611 Storflo- 684 Storfosstakk- slette lia Sæterruet Blåfjellelva Torvkoian Godtjørnmyra Djupdalen Nordre Godtjørnflya Godtjørnklumpen Godtjørna Tjuvviejaevrie Tjørndal- 843 klumpen Fiskplutten 632 Brennmos Småskraptjørna Skardet Skraptj Spåajme Trivasshytta Teodorberntsa- 691 tjørna Myrknulen Myrtjørnan Tjørndalshytta 639 Finnkrutjørna L 745 Store Litle Blåfjellvatnet 768 Tjuvvene Holmtjørnhytta 641 Holmtjørna 741 Skardsber Søre Myrknulen Skar 09 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 765 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 725 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Giebnie mE mE mN

77 Bilder fra området Holøla Grov granlåg fra kjerneområde 3 Foto: Helge Fjeldstad Småvokst og fattig fjellskog rundt Godtjørnmyra, sett mot nordøst. Foto: Geir Gaarder Småbregnegranskog fra kjerneområde 3 vest for Holøa Foto: Helge Fjeldstad Parti med noe rikere og dels høgstaudepreget granskog med en del dødt trevirke ved Godtjørna. Det var likevel tydelig hogd en del også her tidligere. Foto: Geir Gaarder

78 Limingen statskog** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Lierne Inventør: JKL Kartblad: 1924 III, 1924 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:431973, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Verneforslaget ligger på nordøst-siden av Slåttfjellet midt mellom Tunnsjøen og Limingen i Lierne kommune. Området har en overordnet nordøstlig eksposisjon og drenerer i all vesentlighet til Limingen. Innenfor dette bildet preges landskapet av svake rygger og mellomliggende smådaler og vannårer med samme nordøstlige orientering og dreneringsretning. På liten skala er det stor variasjon i helningsvinkler og eksposisjoner. Berggrunnen er variert, men er gjennomgående baserik. I følge Moen (1998) ligger området i nordboreal sone og svakt oseanisk seksjon. Området byr på raske vekslinger mellom ulike vegetasjonstyper langs mye av base- og fuktighetsgradientene. En kvalitet ved Limingen statsskog som bør fremheves er den gode dekningen av rike vegetasjonstyper, både på fastmark og myr. Store myrareal kan føres til middelsrik fastmattemyr og små fl ekker til ektremrikmyr. Fattige vegetasjonstyper dominerer i areal, men frodig høystaudevegetasjon eller urterike lågurtutforminger har likevel stor dekning innenfor verneforslaget. Gran og bjørk er de viktigste treslagene innenfor avgrensingsforslaget. Gran dominerer de mer beskyttede partiene, mens bjørk danner bestand på mer værutsatte og klimatisk marginale steder. Rogn og selje forekommer bare spredt i gunstig eksponerte og produktive lier. Furu fi nnes ikke. Selv om skogen kan virke gammel bærer den tydelig preg av omfattende gjennomhogster et stykke bakover i tid. Skogen har ikke vært gjenstand for virkesuttak de siste femti årene men har vært mye utnyttet før den tid. De mest produktive bestandene synliggjør dette best. Dødved mengden er generelt lav, med bare spredte granlæger i yngre og midlere nedbrytningsstadier. Det som fi nnes av godt nedbrutt læger er som regel avkappete stokker gjenlagt etter siste gjennomhogst. Tetteten av stubber er som regel stor. Fire kjerneområder er skilt ut. Kjerneområdene skiller seg i første rekke ut på produktivitet og basemetning/ rikhet, og i mindre grad skogtilstand. Fem rødlistearter er påvist ved befaring. Av disse er fi re vedboende sopp, og èn er mose. I tillegg er et knippe signalarter for eldre granskog innen gruppene skorpelav og vedboende sopp påvist. Mest interessante funn ved befaring var harekjuke; Inonotus leporinus og rødfl angre; Epipactis atrorubens. I forhold til mangelanalysene over dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) bidrar området på det generelle mangelpunktet rik berggrunn og på den regionale mangelen høystaudeskog. I totalvurderingen fremstår størrelse, arrondering og rikhet som de største kvalitetene ved området. De skoglige kalitetene er middelmådige både med årsak i skoghistorien og klima/ beliggenhet. Samlet sett vurderes Limingen statsskog som klart regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Undersøkelsesområdet for Limingen statsskog ble gjennomgått den 26. august Søndre halvdel ble befart av Kim Abel, mens Jon Klepsland gjennomgikk nordre del. Hele undersøkelsesområdet er inndekket gjennom befaring eller avstandsbedømming. Det ble lagt vekt på besøk i de mest produktive bestandene, samt dokumentasjon av vegetasjonstypespekteret innen området. Tidspunkt og værets betydning Vær og tidspunkt var gunstig med tanke på å fange opp relevant artsmangfold innen alle undersøkte organismegrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Verneforslaget følger i stor grad grensa for undersøkelsesområdet. Mot sørvest er grensa trukket langs vannskillet og i samsvar med eller like innenfor grensa for statssgrunn. Mot nord følger grensa grense for statsgrunn. Mot sørøst er grensa mer usikker. Arealet videre i denne retningen ligger på statssgrunn og lignende skoglige kvaliteter synes å fortsette utover den fastsatte verneforslagsgrensa. Tidligere undersøkelser Området er tidligere kartlagt for MiS-biotoper. Innenfor undersøkelsesområdet er det i den forbindelse utfi gurert syv nøkkelbiotoper. Noen av disse er videreført som kjerneområder, med eller uten justeringer i avgrensingen.

79 Beliggenhet Verneforslaget ligger på nordøst-siden av Slåttfjellet midt mellom Tunnsjøen og Limingen i Lierne kommune. Området omfatter hele gradienten fra vannskillet mellom de to store innsjøene og ned til vannspeilet for Limingen. Naturgrunnlag Topografi Området har en overordnet nordøstlig eksposisjon og drenerer i all vesentlighet til Limingen. Innenfor dette bildet preges landskapet av svake rygger og mellomliggende smådaler og vannårer med samme nordøstlige orientering og dreneringsretning. Deler av området har imidlertid gryte-form eller mangler tydelige gjentagende geomorfologiske strukturer. Topografi en er på et overordnet plan ganske rolig, men på mer detaljert nivå fi nnes alle eksposisjoner og helningsvinkler. Den varierte småskala topografi ske variasjonen henger i stor grad sammen med berggrunnen og hydrologien i området. Geologi Berggrunnen er variert innenfor verneforslaget. Store areal er i følge berggrunnsgeologisk kart (NGU 2006a) av grønnstein evt amfi bolitt som er relativt lettfrorvitrelig og gir mineralrikt forvitringsmateriale. Mye av arealet ligger imidlertid på lite til middels omdannet sandstein, som gjerne oppfattes som næringsfattig, men som i dette området inneholder mye kalkspatmarmor, og derfor gir baserik avrenning. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 10% (ca 1490daa) nordboreal 65% (ca 9710daa) alpin 25% (ca 3730daa). I følge Moen (1998) ligger området i nordboreal sone og svakt oseanisk seksjon. Trolig kan de mest produktive granbestandene nederst mot Limingen tilskrives mellomboreal vegetasjonssone (ca 10%). Arealet over tregrensa må tilskrives (lav)alpin sone (ca 25%). Økologisk variasjon Mange hovedkategorier av naturtyper er representert, herunder myr, vann- og vassdrag, fjell, bjørkeskog og granskog. Både for myr og skog er det god dekning av en rekke vegetasjonstyper tilhørende den nordboreale sone langs mye av basegradienten fra helt basefattige utforminger til sterkt basifi le vegetasjonssamfunn. På intermediær og liten skala er det stor variasjon i geologi, topografi og klima som gir utslag i et stort mangfold av habitater. Den totale variasjon er likevel noe begrenset på grunn av områdets høye beliggenheten. Varmekjære vegetasjonssamfunn mangler derfor, og produktive skogbestand har liten arealdekning. Den økologiske variasjonen er defor vurdert som middels stor. Vegetasjon og treslagsfordeling Området byr på raske vekslinger mellom ulike vegetasjonstyper langs mye av base- og fuktighetsgradientene. En kvalitet ved Limingen statsskog som bør fremheves er den gode dekningen av rike vegetasjonstyper, både på fastmark og myr. Myrene: I øvre halvdel er det store areal med ombrotrofe tue- og fastmattemyrer dominert av molte, blokkebær, krekling, blåbær, småbjønnskjegg mm. Lenger ned overtar minerotrofe myrer med ulik basemetning. Fattige fastmattemyrer preger mer grunnlendte parti uten store dreneringsfelt rundt. I terrengforsenkninger, langs vann og vannårer er myrene som oftest mer baseholdige. Et vanlig mønster er at myrene er av typen fattig fastmatte- eller intermediærmyr et stykke utpå myrfl a- ten, og av en gradvis rikere utforming mot skogkant eller vannåre. Store myrareal kan føres til middelsrik fastmattemyr hvor blant annet breiull, gulstarr, særbustarr, svarttopp, tranestarr, bjønnbrodd, jåblom, fjellfrøstjerne og myrsnelle er vanlige arter. Mot skogkant opptrer fl ekkvis ektremrikutforminger med blant annet lappmarihånd, grønkurle, kastanjesiv, stortveblad, brudespore, legevintergrønn og småengkall. Overganger mot høystaudevegetasjon er meget utbredt, og der inngår blant annet sumphaukeskjegg, turt, kranskonvall, hvitbladtistel, ballblom, fjelltistel, tyrihjelm og mjødurt. Skog: Som for myrvegetasjonen dominerer fattige utforminger også skogvegetasjonen. Forholdsvis store areal har likevel en variert og urterik vegetasjon, særlig i mer bjørkedominerte bestand. Fjellbjørkeskogen preges i stor grad av fattige lyngutforminger, men stedvis viker denne for småbregnevegetasjon eller fattig storbregne-høystaudevegetasjon. Her og der er det imidlertid større og mindre felt med overgangstypen lågurt-høystaudevegetasjon som fremviser stor artsrikdom av karplanter, herunder stortveblad, legevintergrønn, hårstarr, harerug, skogmarihånd, grønkurle og en mengde, for området vanlige, stauder. Den mest velutviklete høystaudevegetasjonen, ofte med et busksjikt av gråvier-arter, fi nnes i høydelaget m.o.h. i åpne granblandete bjørkeskoger med tydelig sigevannpåvirkning, eller langs fuktdrag. Granskogen er for øvrig dominert av fattige blåbær og småbregneutforminger, men ofte med et visst innslag av urter. Flekkvis er berggrunnen blottlagt, og der det er kontinuerlig tilgang på nyforvitret baseholdig materiale er det gjerne små forekomster av basekrevende arter som fl ekkmure, grønburkne, taggbregne, rundbelg, hårstarr og brudespore. I en brattkant ned mot Limingen er det også registrert små forekomster kalklavurtvegetasjon med innslag av litt eksklusive arter som nattfi ol, Platanthera bifolia og rødfl angre, Epipactis atrorubens. Gran og bjørk er de viktigste treslagene innenfor avgrensingsforslaget. Gran dominerer de mer beskyttede partiene, mens bjørk danner bestand på mer værutsatte og klimatisk marginale steder. Rogn og selje forekommer bare spredt i gunstig eksponerte og produktive lier. Furu fi nnes ikke.

80 Skogstruktur og påvirkning Selv om skogen kan virke gammel bærer den tydelig preg av omfattende gjennomhogster et stykke bakover i tid. Skogen har ikke vært gjenstand for virkesuttak de siste femti årene men har vært mye utnyttet før den tid. De mest produktive bestandene synliggjør dette best. Husholdningsalderen for bestandene er rundt 100 år, bestandene er som regel middelmådig sjiktet og med overvekt av eldre (100 årige) trær. Dødved mengden er generelt lav, med bare spredte granlæger i yngre og midlere nedbrytningsstadier. Det som fi nnes av godt nedbrutt læger er som regel avkappete stokker gjenlagt etter siste gjennomhogst. Tetteten av stubber er som regel stor. Også de høyestliggende og mest isolerte bestandene av gran har vært hogd. Enkelte glisne partier, slik som kjerneområde nr 1, kan ha en litt høyere konsentrasjon av gamle trær og dødved enn mer produktive bestand. Granskogen er i dag i en lett overmoden hogstklasse med begynnende dødved dannelse. Også bjørkeskogen ser ut til å være påvirket av en del virkesuttak ettersom dødved mengden er noe lavere enn ellers forventet mange steder. Fjellbjørkebestandenes unge preg er snarere et resultat av beitehevd, snømålerutbrudd og vekstbegrensende klimafaktorer. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Limingen statskog. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Svartberget Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:430470, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 78,6daa Parti med eldre granskog i aldersfase. Skogstrukturen er åpen og med overvekt av eldre trær. Det synes som om foryngelsen er noe svak, trolig begrenset av de klimatiske forholdene ettersom lokaliteten ligger tett opp mot tregrensa. Det er generelt lite død ved, men selv om lægerne ligger svært spredt forekommer de i alle nedbrytningstrinn. Det er imidlertid tydelig at det har vært kontinuitetsbrudd i både død ved og gammel gran som et resultat av gjennomhogst for rundt regnet 100 år siden. Det er fremdeles mange synlige rester etter store stubber på lokaliteten, ofte med dobbelt så stort omfang som de største nålevende trærne. Vegetasjonen innen kjerneområdeavgrensingen veksler noe fra fattig blåbærdominans på veldrenerte løsmasser og grunnlendte parti til relativt store felt med frodig sigevannspåvirket høystaudevegetasjon, spesielt nord i biotopen. Lokaliteten er avgrenset som kjerneområde på bakgrunn av et noe mer sammenhengende skoglig preg i forhold til arealet utenfor, noe som medfører høyere tetthet av nøkkelelementer i form av grove trær, gadd og læger. På grunn av den klimatisk sett marginale beliggenheten vurderes ikke potensialet for å utvikle store naturverdier utover de som allerede fi n- nes som veldig godt. Samholdt med dagens tilstand tilsier dette derfor lokal verdi. 2 Litltjønna Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:431040, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 148,1daa Parti med mer eller mindre kompakt skog rundt Litltjønna. Skogen er i aldersfase med spredt død ved dannelse. Det er klar overvekt av lite nedbrutt læger, men seinere suksesjonsstadier fi nnes også (svært) spredt. Skogstrukturen bærer fremdeles tydelig preg av gjennomhogsten for anslagsvis 80 år siden. Aldersspredningen er forskjøvet mot eldre trær i alderen år, kansje noe lavere i den nordvestvendte lia. Der forholdene ligger til rette er tretettheten ganske høy. For en god del av arealet er imidlertid bestokkingen naturlig glissen, noe som ikke minst skyldes vanskelige etableringsforhold på grunn av høy grunnvannsstand og svært frodig urtevegetasjon. Stubbefrekvensen er høy, spesielt i den nordvestvendte lia der også tretettheten er høyere på fordi makken er bedre drenert. Den samme lia har også forholdsvis høy løvandel (bjørk, litt rogn) som er et typisk suksesjonselement etter hogst. Boniteten virker fl ekkvis å være ganske høy, enkelte trær er inntil 60- (70) cm dbh selv om alderen neppe er mer enn 130 år. Vegetasjonen rundt Litltjønna bærer tydelig preg av kalkrikt tilsig. Spesielt variert og frodig karplantefl ora fi nnes sør og øst for tjønna. De best utviklete høystaudeengene domineres av ballblom, kranskonvall, turt og tyrihjelm. Likens er myrvegetasjonen på sør- og østsida av tjønna spesielt artsrik og kan trygt føres til ekstremrikmyr etter Fremstad (1997). Blant annet inngår breiull, fjellfrøstjerne, kastanjesiv, skogmarihånd, brudespore, stortveblad, lappmarihånd og grønkurle. Noe av granskogen kan føres til høystaudegranskog, som er rødlistet som hensynskrevende - LR (Aarrestad et al. 2001). Lokaliteten kvalifi serer til kjerneområde på grunn av en noe høyere tetthet av nøkkelelementer, spesielt grove trær og læger, rik vegetasjon og forekomst av rødlisteart(er). Verdien er isolert sett vurdert som (så vidt) regional (B). 3 Slåttkoivika S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 87daa Forholdsvis produktiv, eldre granskog i aldersfase langs en bekk som drenerer nordover ned mot Limingen. Skogen er godt sjiktet og med et glissent skogpreg i store deler av området. Det er lite død ved, men noe innslag av stort sett ferske og middels nedbrutte læger. Gamle trær over år er sjeldent og hovedtyngden ligger nok rundt år. Skogen er middels grov med mye frodig vegetasjon i form av høgstaudevegetasjon og storbregneskog. Stedvis er basepåvirkningen tydelig. Mer nøysomme vegetasjonstyper forekommer på enkelte hvelvede partier med småbregneskog og blåbærskog. Bekkedraget er preget av åpne kantsoner med glissen skog. Kjerneområdet avsluttes i sør med en foss som skaper et fuktig lokalklima i dette partiet.

81 4 Grubba NØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 51daa Nordøstvendt, slak liside og nordvestvendt, mindre søkk med frodig skog dominert av glissen gran og bjørk. Noe innslag av rogn av mindre dimensjoner fi nnes spredt. Vegetasjonen er dominert av høgstaudeskog og noe storbregneskog og foryngelsen av gran hemmes av denne frodige vegetasjonen. Skogen er derfor glissen og preget av åpne høgstaudeenger. Noe død ved fi nnes spredt, men skogen er forholdsvis ung og med få nøkkelelementer. Lægerne er i hovedsak i midlere nedbrytningsfaser og med noen ferskere læger. Sterkt nedbrutte læger er mangelvare. Artsmangfold Fem rødlistearter er påvist ved befaring. Av disse er fi re vedboende sopp, og èn er mose. Det ble først og fremst fokusert på organismegruppene vedboende sopp, makrolav og karplanter. I mindre grad er for eksempel moser og jordboende sopp undersøkt. Karplantefl oraen er for regionen og høydelaget til dels svært variert. Her inngår rikmyrsarter i rikt monn, og rik høystaudevegetasjon og lågurtutforminger av denne preger store areal. På veldrenerte skrenter mot Limingen er også to forholdsvis varmekrevende orkideer påvist (rødfl angre og nattfi ol), noe som understreker varasjonsbredden i karplantefl oraen. Mosefl oraen er dårlig undersøkt, men utfra det vide spekteret av basekrevende karplantearter er det rimelig å slutte at også mange mer eller mindre basekrevende moser fi nnes. Områdets store lokaltopografi ske og geologiske variasjon gir mulighet for fl ere habitatspesialister tilknytte for eksempel bergvegger og blokkmark. Flere funn av den rødlista barksigd, Dicranum tauricum tyder på at råtevedelementet er rimelig godt utviklet. Lavfl oraen er undersøkt og vurdert som forholdsvis triviell. Bare et fåtall middels gode signalarter av skorpelav er påvist, slik som gråsotbeger; Cyphelium inquinans og rotnål; Microcalicium ahlneri. Også det vedboende elementet av fungaen er vurdert som mindre godt utviklet. Dette skyldes uten tvil skoghistorien ettersom hogstaktiviteten forårsaket et nesten totalt kontinuitetsbrudd i dødved for noen tiår tilbake. Et knippe svake signal- og rødlistearter typisk for svakt nedbrutt læger fi nnes i området. Funn av svartsonekjuke skriver seg fra gamle gjenlagte stokker etter gjennomhogst. Funnet av harekjuke fra kjerneområde 3 skiller seg ut som mer interessant. Jordboende sopper er bare overfl atisk ettersøkt. Ettersom store areal med tresatt mark er tydelig mineral- og/ eller basepåvirket ligger forholdene trolig til rette for et relativt stort utvalg staude- eller beitemarkssopper og mykorrhizasopper. Artsmangfoldet innen denne gruppen er likevel trolig noe begrenset som følge av områdets høye beliggenhet. Fauna: Områdets størrelse og relativt store forekomst av eldre granskog gjør det sannsynlig at fl ere relativt arealkrevende gammelskogsarter som for eksempel tretåspett og lavskrike hekker i området. En fl okk med lavskrike ble observert i skjegglavrik gammel granskog under befaring. Tabell: Artsfunn i Limingen statskog. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Dicranum tauricum Borksigd DM Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 1 Skorpelav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Microcalicium ahlneri Rotnål 1 1 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 1 1 Avgrensing og arrondering Verneforslaget for Limingen statsskog er på nærmere dekar og avviker bare i liten grad fra undersøkelsesområdet. Mot sørvest er grensa trukket langs vannskillet, og i samsvar med eller like innenfor grensa for statsgrunn. Også mot nord følger verneforslaget grensa for statseid grunn. Mot sørøst er grensa mer usikker ettersom grunnen videre i denne retningen også tilhører statsskog. Det ble ikke gjort forsøk på å befare dette arealet som ligger utenfor undersøkelsesområdet, men på avstand syntes lignende skoglige kvaliteter å fortsette utover den fastsatte verneforslagsgrensa. Lignende skoglige

82 kvaliteter syntes også å fortsette mot nordvest (nordvest for Tjønnvika) på privateid grunn. Slik forslag til avgrensing foreligger er arronderingen god (***) ettersom hele gradienten fra vannskillet oppe i lavalpin sone til vannspeilet ved Liming-sjøen i hele forslagets lengde er inkludert. Selv om det muligens fi nnes lignende skogverdier både videre sørover og nordover i forhold til verneforslaget så er avgrensingen i forhold til landskapsrommet godt, og det meste av variasjonen i naturgrunnlaget, og de mest produktive skogbestandene, i nærmeste omkrets er trolig fanget opp. Andre inngrep Verneforslaget er etter alt å dømme fritt for tekniske inngrep. Vurdering og verdisetting Verneforslaget utgjør et representativt utsnitt av naturen i Limingen regionen ved å inkludere store deler av vegetasjonsspekteret langs mye av base- og fuktgradientene for dette høydelaget. Området har stor utstrekning og god arrondering, jf. avgrensing og arronderingskapitelet, men mindre enn halve arealet er skogkledd, og bare en brøkdel av dette er produktiv skog. Kriteriet størrelse når derfor kun middels høy verdi i vurderingen. Områdets totale størrelse og gode arrondering gjør det trolig godt egnet til å ivareta eksisterende mangfold av arter og naturtyper. Mye av skogen er på grunn av tidligere omfattende plukkhogst fremdeles ikke i full naturskogstilstand, men i en slik suksesjonsfase at naturverdiene er ventet å øke jevnt uten nye kontinuitetsbrudd gitt at nye inngrep ikke foretas. Fire kjerneområder er skilt ut. Disse samsvarer til en viss grad med tidligere registrerte nøkkelbiotoper i området. Kjerneområdene skiller seg i første rekke ut på produktivitet og basemetning/ rikhet, og i mindre grad skogtilstand. I forhold til den generelle mangelanalysen over dagens skogvern (Framstad et al. 2002) vil verneforslaget kun bidra til mangelpunktet rik berggrunn. Mangelen er rimelig godt inndekket i verneforslaget ettersom mye av berggrunnen er kalkholdig og vegetasjonen er tilsvarende rik over store areal. Kriteriet storområder er ikke innfridd siden bare en liten brøkdel av verneforslaget består av produktiv skog. I forhold til den regionale mangelanalysen, dvs Trøndelag og nordboreal sone, (Framstad et al. 2003) bidrar området på mangelen høystaudeskog. Rik høystaudevegetasjon er i stor grad begrenset til relativt åpne bjørkedominerte bestand eller til skogkanter. Området bidrar derfor ikke veldig godt til mangelen høystaudeskog, men til en viss grad. Undervarianten høystaudegranskog, som er rødlistet som hensynskrevende (LR), opptrer sparsomt, men blant annet innen kjernområde 2, 3 og 4. Mangeloppfyllelse er samlet sett et mindre godt argument for vern. Kriteriene rikhet og arrondering er begge gitt høyeste verdivurdering jf. tidligere argumentasjon. Kriteriet dødved mengde er under tvil gitt to stjerner ettersom konsentrasjoner av dødved kun fi nnes som små ansamlinger i de mest produktive granbestandene. Dødved kontinuiteten er vurdert lavt med årsak i skoghistorien. Enkelte gjenlagte stokker er trolig årsak til at kontinuitetskrevende arter som svartsonekjuke fremdeles fi nnes i området. I totalvurderingen fremstår størrelse, arrondering og rikhet som de største kvalitetene ved området. De skoglige kvalitetene er middelmådige både med årsak i skoghistorien og klima/ beliggenhet. Samlet sett vurderes Limingen statsskog som klart regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Limingen statskog. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Svartberget Ø ** * ** ** * - * ** ** * - - * 2 Litltjønna ** ** * ** ** - ** *** *** ** - - ** 3 Slåttkoivika S ** * * ** ** - ** * ** ** - - ** 4 Grubba NØ ** ** * * ** - ** * ** * - - * Samlet verdi Totalt for Limingen statskog ** ** * ** * - * ** *** ** ** *** ** Referanser Aarrestad, P.A., Brandrud, T.E., Bratli, H. og Moe, B., Skogvegetasjon. I: E. Fremstad og A. Moen (Red.), Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU, Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk Serie, , s Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

83 Limingen statskog (Lierne, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi *** 768 Steinhusa 748 Svartberget 736 Tjaetsiegaske Tjønnvika 464 Tjørnviktangen n Litltjørna Lomtjørna Stortjørna Slåttkoivika Kvartelvika Kvartelviktangen 498 Storbekken 660 Slåttfjellet Jalkedsåejjie Slåttkoibekken 556 Grubba 4 Vargkjeften utangvika Kvartelvikhøgda Granli Furutangen 550 Stormyran 600 Litlfjellruet Vargkjefttjønna Tidligere Forlandstøvika registreringer Forlandstøbekken Målestokk 1:33 Rundhaugen 000 Ekvidistanse 20m 573 Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 ± 517 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Kartgrunnlag N50 Produsert Styggdalen Nørdrestakkslætta Salamotangen mE mE ken mN

84 Bilder fra området Limingen statskog Bildeutsnitt viser strandsonen sørover langs Limingen. Foto: Jon T. Klepsland Foss med fuktig lokalklima i kjerneområde 3. Foto: Kim Abel Frodig høystaudegranskog i kjerneområde nr 1. Foto: Jon T. Klepsland I øvre deler av området råder fjellbjørkeskog grunnen. Foto: Jon T. Klepsland

85 Tjalbekken*** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Lierne Inventør: THH Kartblad: 1923 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:425223, N: Areal: 2614 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Tjalbekken er et sidevassdrag til Lakavasselva, som igjen renner ned i Berglielva og videre sørøstover til Sørli-vassdraget i Lierne. Området ligger like utenfor Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, og grenser i sør til Klumplifjellet - Berglimyra naturrreservat. Sør for reservatet ligger lokaliteten Berglielva, registrert i Statskog-prosjektet 2005 som nasjonalt verneverdig. Tjalbekken-området er en mindre del av dette store naturskogsområdet og består av en sørvendt bekkedal og tilhørende slake hellinger på begge sider. Muligens står det mer gammel naturskog inne ved Lakavatnet (ikke undersøkt). Granskog er enerådende. Blåbærskog er vanligste type, og dominerer på vestsiden av bekken. På østsiden derimot kommer det inn kalkrik berggrunn, og her inngår også større og mindre arealer med frodig høgstaudeskog. En del småmyrer stykker opp granskogen gjennom lia, delvis med rikmyrspreg. Gransumpskog (fattig, intermediær, rik) fi nnes i myrkanter og på fl atere partier inne i granskogen. Nederst danner Tjalbekken ei lite elvevifte der den renner ut i Lakavasselva, og her står en delvis fl ompåvirket, rik høgstaudeskog med noe gråor. Ellers er det en del innslag av bjørk, samt rogn i granskogen. I høyden overtar gradvis fjellbjørkeskog. Stort sett er dette urskogsnær naturskog. Det meste er kompakt, meget virkesrik, kraftig og høyvokst skog med grovdimensjonerte gamle trær og rikelige mengder læger. Skogfasene veksler i mosaikk, med bl.a. uvanlig store arealer velutviklet bledningsfaseskog, samt også partier i oppløsningsfase og mer homogen aldersfase. Rikelig med kraftige læger preger skogen i stor grad, det meste er rotknekk eller brekk med gjenstående (delvis fl ere meter høye) høgstubber etter angrep av vasskjuke, granstokkjuke eller harekjuke. Disse artene ser ut til å spille en viktig rolle i skogdynamikken, noe som må anses et urskogstrekk. Rotvelter er mer sjeldne. I praksis fungerer mye av skogen i dag som en urskog, med stabil interndynamikk der trærne når sin maksimale alder, angripes av sopp-parasitter, og så går overende. Den naturlige foryngelsen er god, også på frodig høgstaudemark. Flere steder der det har vært sammenbrudd i granskogen har det kommet opp en del grov bjørk og spredt rogn, og også dannet bra med døde løvtrær. Granskogen har fuktig, og en del steder er det rikelig med skjegglav. I noen partier draperer gubbeskjegg granene fullstendig og opptrer svært frodig. Fuktighetskrevende arter som skrukkelav og (langs bekken) groplav er også påvist. Imidlertid kan det spores gamle stubberester i lav tetthet gjennom det meste av området. Sammen med generell underrepresentasjon av sterk nedbrutte læger viser dette av det meste av lia har vært plukkhogd, men trolig bare én gang, og langt tilbake i tid. Dette har ført til reduksjon i kontinuiteten av liggende død ved. Det kan spores en svak påvirkningsgradient i forhold til avstand til den gamle Tjalsetra, med avtakende stubber og mer sterkt nedbrutt læger vestover. Det kan ikke utelukkes at enkelte partier på vestsiden av bekken er urskog. I øst grenser gammelskogen skarpt mot tett ungskog, kommet opp (eller plantet) etter fl atehogst rundt Artsmangfoldet er meget rikt, særlig av vedboende sopp og skorpelav/knappenålslav. I tillegg til at mange kravstore og sjeldne arter inngår og mange naturskogsarter har gode populasjoner, er også sammensetningen spesiell, ved at fungaen er variert og artsrik uten at noen få arter dominerer. Sammen med den viktige rollen naturskogsarter som vasskjuke, granstokkjuke og delvis harekjuke spiller for skogdynamikken indikerer dette et økosystem som i stor grad fungerer som en urskog. Av særlig interessante arter kan nevnes de vedboende soppene vedkorallsopp, barksoppen Phlebia unica og kjuka Skeletocutis chrysella, samt skorpelaven Bactrospora brodoi. Sistnevnte anses utryddet i Finland og kritisk truet i Sverige, og har sine viktigste europeiske forekomster i Lierne. I tillegg antas at Tjalbekken er viktig for artsgrupper som insekter og jordboende sopp (dårlig undersøkt pga. at fruktlegemene var frosset bort). I alt er det nå påvist 9 rødlistearter (1 sårbar, 2 sjeldne, 6 hensynskrevende) og 8 kandidatarter. En rekke viktige mangelkriterier oppfylles i Tjalbekken. De høyprioriterte manglene (1) intakte forekomster av rike skogtyper, (2) større arealer urskogspreg og (3) viktige forekomster av rødlistearter er godt til meget godt oppfylt. Av spesielle skogtyper slår høgstaudeskog ut som godt oppfylt. I tillegg utgjør Tjalbekken-Ingeldøla samlet sett et storområde, som er en viktig generell mangel. Hele naturskogsområdet Tjalbekken-Ingeldøla utgjør en funksjonell enhet og må vurderes samlet. Dette storområdet har meget store kvaliteter - velavgrenset, mye gammel naturskog, rike vegetasjonstyper, viktige myrkvaliteter, rikt artsmangfold. Innenfor dette området er Tjalbekken kanskje det mest verdifulle delområdet, og bl.a. med større kvaliteter enn Berglielva lenger sør. Holøa-området lenger sørøst er derimot omtrent av samme klasse som Tjalbekken. Spesielt store verdier er knyttet til den lave påvirkningsgraden og urskogsnære forhold kombinert med rik høgstaudeskog, noe som er meget sjeldent. I tillegg kommer et rikt og spesielt artsmangfold, med en særpreget sammensetning av vedsoppfungaen, samt fl ere sjeldne til meget sjeldne arter. Tjalbekken har derfor svært store verneverdier. Reduksjonen i forhold til **** skyldes noe redusert dødved-kontinuitet pga. én tidligere plukkhogst, og området vurderes derfor som nasjonalt verneverdig (sterk ***).

86 Feltarbeid Hele området ble undersøkt i kjølig, men klart vær på seinhøsten av Tom H. Hofton. Dagene før hadde det vært en del snøbyger, og en del snø lå fortsatt igjen i terrenget i øvre deler av liene. Dette gjorde det vanskelig å få en fullgod oversikt over vegetasjon og artsmangfold her. Snøen var imidlertid bortsmeltet i størsteparten av granskogen, slik at snøfallet ikke fi kk nevneverdig innvirkning på registreringenes kvalitet i lokaliteten. Det meste av granskogspartiene ble relativt grundig undersøkt, men svært mye læger og andre nøkkelelementer medfører at det fortsatt utvilsomt er en del å fi nne i området. Dette gjelder ikke minst på jordboende sopp, som tydelig var nedfrosset og sterkt redusert pga. snøfallet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Dette dekte et areal på daa. I forhold til dette er området som nå er avgrenset trukket noe lenger innover langs Lakavasselva for å få med størsteparten av en gamle granskogen her, samtidig som et større areal i øst er tatt ut siden dette i stor grad består av ungskog etter store fl atehogster for rundt 20 år siden. Tidligere undersøkelser Området har blitt relativt grundig karlagt tidligere. I 2001 gjorde Geir Gaarder, Tom H. Hofton og Rein Midteng en undersøkelse av området på østsiden av Tjalbekken (Midteng 2001), og gjorde en rekke funn av interessante arter. Lokaliteten ble da verdisatt til ***. En del arter som ble samlet inn da ble bestemt i etterkant og publiseres for første gang nå. Seinere har området også blitt nøkkelbiotop-kartlagt, og store deler av granskogen langs bekken ble satt av som nøkkelbiotop med verdi B (Korbøl 2003b). B-verdi er imidlertid en klar undervurdering av de store naturverdiene i området. Beliggenhet Lokaliteten ligger innerst i Innerdalen-Berglia-dalføret, en stor sidedal til Sørlivassdraget, rundt 17 km vest for Sørli i sørvestlige del av Lierne. Området ligger like utenfor Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, og grenser i nedkant til det store Berglimyra-Klumplifjellet naturreservat, der det i tillegg til mye myr også står store arealer skog, trolig til dels gammel naturskog (ikke undersøkt). I sør grenser dette igjen til det registrerte området Berglielva. Til sammen utgjør disse tre områdene et stort, sammenhengende naturskogsområde. I øst grenser lokaliteten til sterkere påvirket skog omkring skogsbilveien, mens det mot vest (bl.a. i lia opp fra Lakavatnet) kanskje kan stå mer gammel granskog. Naturgrunnlag Topografi Tjalbekken er en sidebekk til Lakavasselva, som igjen renner østover ned i Berglielva. Bekken starter inne i de slake fjellområdene inn mot Guslifjellet i nord, renner rolig gjennom myr- og fjellbjørkeskogsområder nedover, før den gradvis øker fallet ned gjennom granskogsbeltet. Størsteparten av området består av sørvest- og sørøstvendte, slake og jevne lisider på begge sider av bekken, delvis i mosaikk med mindre myrområder på fl atere partier. Selve Tjalbekken har noen steder skjært seg ganske markert ned i grunnen og danner ei ganske markert kløft, delvis med noen små fosser og løse skrenter på sidene. Geologi Tjalbekkens dalføre er en del av en lang geologisk skyvegrense (dannet etter den kaledonske fjellkjedefolding), og berggrunnen er derfor komplisert og sammensatt selv om området er lite. Skyvegrense-sonen ligger mellom et stort granittfelt i vest (som så vidt stikker inn i vestlige del av området) og varierte bergarter mot øst. I midtre del av granskogslia ligger et belte med kalkstein, mens det nederst og i øvre deler av lia er mest metarhyolitt (Sigmond et al. 1984). Berggrunnen fører til at mye av granskogen er høyproduktiv og rik. Løsmassedekket varierer en del, fra ganske tykt i jevne hellinger til framstikkende berg der bekken har skjært seg ned. Klima Lierne er naturgeografi sk spesiell i midtnorsk sammenheng ved at hele dalføret ligger på østsiden av fjellkjeden og drenerer til Østersjøen. Store fjellområder skjermer mot vestaværet og sørger for at klimaet har et betydelig mer kontinentalt preg enn i det meste av Midt-Norge. Hele den brede dalbunnen i Lierne ligger i overgangsseksjonen (OC). Tjalbekken ligger på overgangen mellom dette og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O1), som dominerer de høyereliggende områdene i regionen (Moen 1998). Vegetasjon og treslagsfordeling Størsteparten er mer eller mindre ren granskog. Oppover i høyden kommer det inn stedvis mye bjørk, og oppe på toppen går granskogen gradvis over i fjellbjørkeskog. Lokalt inngår også en del løvtrær isprengt granskogen lenger nede (bjørk, rogn, litt selje). Furu fi nnes bare med et fåtall enkelttrær på myrer. Vegetasjonstypene fordeler seg mosaikkartet. Det markerte bergartsskillet som markeres av svakhetssonen der Tjalbekken har gravd seg ned sørger for at vestsiden utelukkende har fattig vegetasjon, mens østsiden har mye rike typer. Blåbærskog er arealmessig vanligste type, stedvis med innslag av suboseaniske arter som skrubbær og bjønnkam. På

87 enkelte opplendte rygger kommer det inn et sparsomt innslag av bærlyng-granskog. Dette er et kontinentalt trekk ved skogvegetasjonen som er sjeldent i Midt-Norge. Her inngår ulike Cladonia-arter vanlig i bunnsjiktet. Innimellom er det også større og mindre felter med rik og frodig høgstaudeskog. Særlig en sone i midtre del av lia østover fra Tjalbekken har ganske store arealer slik skog. Typen står i mosaikk med fattigere blåbærskog der kalkrik grunn kommer fram. Et noe spesielt trekk er at overgangen fra blåbær- til høgstaudeskog ofte er ganske skarp, med mellomliggende vegetasjonstyper (småbregneskog, storbregneskog) bare sparsomt til stede. Rik høgstaudeskog, delvis fl ompåvirket, står også der Tjalbekken renner ut i Lakavasselva, der det er bygd opp ei fl at elveslette. Høgstaudebjørkeskog med innslag av gammel selje, delvis nesten kalkskog, fi nnes helt øverst i øst. Høgstaudeskogen er fl oristisk rik. Karplantefl oraen var temmelig nedvisnet pga. snøfallet dagene før, men av arter som ble sett kan nevnes turt, kranskonvall, brudespore, skogmarihånd, korallrot, ballblom, vendelrot, skogstjerneblom, olavsstake, teiebær, fjellfi ol og skogsvinerot, samt på fuktigere steder sumphaukeskjegg, fjellfrøstjerne, strutseving etc. Sumpskog er også representert fl ere steder i området, både rik og fattig, men bare i relativt små arealer. En del småmyrer bryter opp den kompakte granskogen. Myrfrekvensen øker oppover i høyden, i takt med at terrenget gradvis blir slakere. Det meste av myrene er fastmatte-bakkemyrer, vekslene mellom fattig og intermediær, samt med mindre arealer rikmyr innimellom. Sistnevnte type har arter som jåblom, dvergjamne, fjellfrøstjerne, gulstarr, grønnstarr osv. Skogstruktur og påvirkning Nesten hele lia består av gammel, ubetydelig påvirket naturskog. Skogbildet er kompakt, sterkt fl ersjiktet og heterogent, med gamle, grovdimensjonerte og høyvokste trær. Mye av skogen har et uvanlig fi nt og velutviklet bledningsfasepreg, med langt framskredet glennedynamikk og meget god alders- og dimensjonsspredning. Lokale partier i sammenbrudds-/oppløsningsfase er også vanlig. Her og der er det imidlertid også noe mer homogene partier, med en tettvokst og grov skog der foryngelsen er svak. Disse variasjonene i skogbildet er karakteristiske for skogområder med lav påvirkningsgrad, der ulike suksesjonsfaser er tilstede i en tett mosaikk. Kraftige trær med meget høy alder er til stede i tilnærmet samme tetthet som i ren urskog, og trærne når sin maksimale levealder. Alderen ligger trolig rundt år, noen sikkert også enda eldre (kanskje opp mot 400 år på noen få). Imidlertid virker det som om trærne relativt raskt blir angrepet av svekkelsesparasitter (særlig tydelig på rik og fuktig mark), og ekstreme aldre opptrer derfor mer sjeldent. Vanlige dimensjoner på grana ligger på cm dbh, en del trær på cm fi nnes, samt også enkelte svære slengere på opptil 95 cm. Rikelig med kraftige læger av tilsvarende dimensjoner som de stående trærne ligger på kryss og tvers og preger skogbildet over store arealer. Selv i forhold til rene urskoger er det sjelden å fi nne så store mengder død ved som her. De fl este lægrene er rotknekk eller brekk med gjenstående (til dels fl ere meter høye) høgstubber, etter angrep av vasskjuke, granstokkjuke eller harekjuke. Disse artene spiller trolig en viktig rolle for dødved-dynamikken i skogen. Rotvelter er mer sjeldne. Imidlertid er dødvedprofi len noe ujevn. Mens stadium 1-3 (av 5) er rikelig og jevnt representert er stokker i stadium 4 og (særlig) 5 sjeldnere. Et sannsynlig historisk forløp er at det har blitt utført en forsiktig gjennomhogst langt tilbake i tid som har ført til en midlertidig redusert tilførsel av læger. Skogen har så fått stå urørt og langt på vei restaurert seg tilbake til et skogbilde og en interndynamikk som i stor grad tilsvarer urskog, men fortsatt har ikke suksesjonen gått så langt at gamle læger har blitt nydannet. Slik sett er kontinuiteten i død ved noe redusert, om enn i relativt begrenset grad. Særlig på høgstaudemark er skogen meget virkesrik og kompakt. Det er verdt å merke seg den gode naturlige foryngelsen selv på frodig høgstaudemark, noe som skyldes rikelig med død ved på bakken som fungerer som underlag for granspirene. Mangelen på død ved er trolig det som gjør at høgstaudemark er vanskelig å forynge naturlig i kulturskogen. På fattigere mark blir skogbildet noe glisnere, og dimensjonene avtar også. Flere steder som har vært gjennom en sammenbruddsfase tidligere har nå fått oppslag av en del grov bjørk og spredt rogn. Her er det brukbart innslag med død stående og liggende bjørk og rogn. Samlet sett er det god kontinuitet i disse substratene også, men de ulike stadiene er ujevnt fordelt. Påvirkningsgraden i denne skogen er uvanlig lav og skogen må betraktes som urskogsnær. Eldgamle stubber kan imidlertid ses i lav tetthet gjennom det meste av området, men i minst grad på vestsiden av bekken. Det kan ikke utelukkes at enkelte partier her er urskog. Muligens kan det spores en svak påvirkningsgradient fra vest mot øst, trolig med bakgrunn i nærheten til Tjalsetra, som ligger like utenfor området i øst. Dette kan også forklare hvorfor fjellskogen på høyere nivåer ovenfor ungskogen virker mer påvirket enn skogen langs Tjalbekken. Selv med sørvendt eksposisjon har granskogen et fuktig, stabilt skogklima. Dette skyldes nok kombinasjonen av mye fuktighet i bakken (småmyrer, sumpdrag, småbekker, Tjalbekken), samt ikke minst det kompakte skogbildet. Jevnt mye lyse skjegglav er typisk for granskogen. Noen steder i sumpete partier der skogen samtidig er litt åpen opptrer gubbeskjegg svært rikelig, kanskje i større mengder enn det registranten noen gang har sett i Norge. Antakelig er hele området brannrefugialt (jf. også at furu mangler helt selv på bærlyngmark). I øst grenser den gamle skogen skarpt mot tett ungskog i hogstklasse 3, kommet opp etter fl atehogst rundt Størsteparten av dette er frodig høgstaudeskog. Muligens er skogen plantet. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Tjalbekken. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

88 1 Tjalbekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 905,9daa Sørvest- og sørøstvendte slake hellinger på begge sider av Tjalbekken. Mosaikk mellom blåbærgranskog og høgstaudegranskog, med større arealer av sistnevnte øst for bekken på kalkrik berggrunn. Hele området har ubetydelig påvirket, urskogsnær naturskog av gran. Det meste er kompakt, meget virkesrik, kraftig og høyvokst skog med gamle trær og rikelige mengder læger. Skogfasene veksler i mosaikk, med bl.a. uvanlig store arealer velutviklet bledningsfaseskog, samt også partier i oppløsningsfase og mer homogen aldersfase. Imidlertid kan det spores gamle stubberester i lav tetthet gjennom det meste av området. Sammen med generell underrepresentasjon av sterk nedbrutte læger viser dette av det meste av lia har vært plukkhogd, men trolig bare én gang, og langt tilbake i tid. I praksis fungerer nå skogen som en urskog, der trærne når sin maksimale alder før de går overende. Vasskjuke, granstokkjuke og harekjuke ser ut til å spille en viktig rolle for skogdynamikken. Artsmangfoldet er meget rikt, først og fremst påvist for vedboende sopp og knappenålslav, men trolig også for markboende sopp (ikke undersøkt pga. feil årstid/snøfall). En rekke til dels kravstore arter er påvist i delvis høy tetthet. Det er imidlertid ganske påfallende at artsmangfoldet er variert og at ingen arter opptrer i ekstremt høye tettheter. Dette er et urskogstrekk. Flere av de påviste artene er sjeldne, så som vedkorallsopp, gul hengepigg, Phlebia unica og Skeletocutis chrysella. Knappenålslavfl oraen er tilnærmet full pakke av inventaret som kan forventes, og fl ere av artene er påfallende vanlige. Sjeldenheter som rimnål (noen få funn i Midt-Norge) og ikke minst skorpelaven taigabendellav ble også påvist. I alt ble det funnet 9 rødlistearter og 8 kandidatarter. Området har svært store kvaliteter i kraft av urskogspreg, svært mye død ved og rikelig med gamle trær, og verdiene forsterkes av godt innslag av rike vegetasjonstyper. Artsmangfold Lierne er spesiell i midt-norsk sammenheng med sin kontinentale beliggenhet (hører naturgeografi sk til taigaen i Nord-Sverige) og det at påvirkningsgraden i gammelskogen her er til dels betydelig mindre enn i trolig alle andre deler av Midt-Norge (mindre intensivt drevet i periodene før fl atehogstepoken startet). I denne regionen kombineres altså naturgeografi ske og påvirkningsmessige parametre, som for Lierne sin del begge slår ut i positiv forstand for artsmangfoldet. Ubetydelig påvirkningsgrad med rikelige mengder viktige nøkkelelementer som meget gamle trær, høgstubber og mange ulike typer av kraftige læger i ulike nedbrytningsstadier, og samtidig mye rike vegetasjonstyper, sørger for at Tjalbekkenområdet har store kvaliteter knyttet til artsmangfoldet. Viktig er også at lokaliteten er en del av et større naturskogsområde der artene kan opptre i store og livskraftige populasjoner. Mange kravstore naturskogsarter opptrer her i gode tettheter. Først og fremst gjelder det vedlevende arter på gran og skorpelav/knappenålslav på grove granstammer og stående døde løvtrær. Vedboende sopp For vedboende sopp er det bare et fåtalls andre områder i Midt-Norge som kan vise til tilsvarende eller rikere mangfold enn dette området. Sjeldne arter som vedkorallsopp, barksoppen Phlebia unica (funnet i 2001) og kjuka Skeletocutis chrysella er påvist på grove granlæger. Alle disse er sjeldne arter knyttet til gammel naturskog, med få funn nasjonalt og som tidligere bare så vidt er funnet i Midt-Norge. Likevel var det litt skuffende at arter som lappkjuke, sibirkjuke og taigaskinn ikke kunne påvises. Antakelig har fraværet av disse urskogsartene sin bakgrunn i den ene plukkhogsten langt tilbake i tid, som har gitt reduksjon i kontinuiteten i død ved. Alle disse er tidligere påvist i Lierne. Et spesielt og bemerkelsesverdig trekk er at vedsoppfungaen er variert og artsrik, der mange arter er vanlige men likevel ikke dominerende i forhold til andre arter. Det vanlige i mange naturskogsområder som tidligere har vært hardere påvirket, men som i nyere tid har begynt å danne større mengder død ved, er at et mindre sett av noen få arter opptrer tallrikt, mens mange andre arter er påfallende sjeldne eller mangler. I tillegg til naturskogsartene opptrer også mange vanligere, vidt utbredte arter som rekkekjuke, rødrandkjuke, vedmusling, fi olkjuke, tjærekjuke og hyllekjuke relativt vanlig uten å være overhyppige. Barvedbroddsopp ble også sett relativt hyppig. Nevnes bør også blødende kjuke Physisporinus sanguinolentus, en relativt sjelden art men vidt utbredt og virker indifferent i forhold til treslag og skogtilstand, samt den vestlige krittøsterssopp Pleurocybella porrigens som her har en innlandsutpost. Det er også påfallende at naturskogsarter som vasskjuke, granstokkjuke og delvis harekjuke ser ut til å være viktige for skogdynamikken. Dette er et interessant trekk som indikerer at økosystemet i de eldste naturskogene har en helt annen sammensetning og frekvens av de ulike artene enn mer påvirket skog, noe som igjen har betydning for hele økosystemets funksjon. Lav Biomassen av epifyttisk lav er meget høy i mye av skogen. I noen partier er det eksempelvis så mye gubbeskjegg at arten nesten dekker trærne fullstendig. I tillegg inngår en del skrukkelav på trærne, og langs elva i nærheten av fossen ble det også sett litt groplav på trærne. Groplav er sjelden på denne siden av fjellkjeden, og er for eksempel rødlistet som missgynnad (NT) i Sverige (Gärdenfors 2005). Ned mot Lakavasselva ble det leitet en del etter hjelmragg, men ragglavsamfunnet ble ikke sett på grankvister her (bare sparsomt på gråor). Antakelig ligger dette området noe for høyt for at dette lavsamfunnet skal være velutviklet. På løvtrærne inngår relativt vanlige Lobarion-arter spredt. Alt i alt er ikke makrolavfl o- raen spesielt artsrik, men den store biomassen gjør at gruppen likevel er viktig, ikke minst som struktur og habitat for andre artsgrupper (bl.a. insekter og edderkoppdyr). Derimot er knappenålslavfl oraen rik på både gran og stående døde løvtrær. En rekke arter er påvist i delvis stor tetthet, til tross for at gruppen ikke er spesielt nøye kartlagt i området. Eksempler er kravstore arter som trollsotbeger, gråsotbeger og rustdoggnål. Skorpelavfl oraen er bare fragmentarisk sjekket, men er antakeligvis rik og variert. En del gammelgranslav

89 inngår på granstammene. Det ble dessuten gjort et funn av den sjelden taigabendellav Bactrospora brodoi. Denne er hittil funnet 5 ganger i Norge, alle i Nord-Trøndelag (3 i Lierne), og alle i gammel naturskog. Ellers i Europa er den bare kjent fra ett sted i Jämtland (der den kanskje er utgått pga. veibygging) (rødlistet som CR - kritisk truet i Sverige), og to lokaliteter i Finland (rødlistet som RE - utdødd) (ArtDatabanken 2005). Andre artsgrupper Karplantefl oraen er åpenbart rik i området (delvis kalkrikt). Snøfallet gjorde imidlertid at det var vanskelig å gjøre noen fullgod sjekk av karplantefl oraen. Potensialet vurderes som godt, og eksempelvis kunne dette vært et aktuelt sted å leite etter norne (som enda ikke med sikkerhet er påvist i Norge). For jordboende sopp (særlig grasmarkssopp, men også for mykorrhizasopp) bør det også artsmangfoldet kunne være rikt, kanskje med et ikke ubetydelig antall rødlistearter. Disse soppene var i stor grad nedfrosset. Av påviste arter kan nevnes duftvokssopp, kransslørsopp, grå jordmusserong og fi n- gerfrynsesopp (sjelden såpass langt nord). En vil også anta at den gamle granskogen kan ha en rik insektfauna, både av vedlevende arter (bl.a. biller), samt av arter som lever i og av epifyttisk lav. Vilt Som del av et stort naturskogsområde har lokaliteten trolig viktig funksjon for arealkrevende naturskogsarter. Tretåspett virker eksempelvis meget vanlig i området, og har trolig en tett bestand i området herfra og videre sørover. Det ble også sett et lavskrikekull. Tabell: Artsfunn i Tjalbekken. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Dicranum fragilifolium Skjørsigd Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Bactrospora brodoi Taigabendellav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca subroscida Sukkernål Chaenothecopsis viridialba Rimnål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Lecanactis abietina Gammelgranlav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp markboende Clavaria purpurea Gråfi olett køllesopp Cortinarius glaucopus Fibret slørsopp Lentaria byssiseda Vedkorallsopp R Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Mucronella calva Hengepigg Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC Phlebia unica V Physisporinus vitreus Glasskjuke R Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis chrysella Veluticeps abietina Praktbarksopp

90 Avgrensing og arrondering For å få en optimal arrondering er en del av ungskogen i øst inkludert. Dette er viktig både for å få en bred buffer inn mot den gamle naturskogen, og dessuten få inkludert større arealer rik høgstaudeskog som på sikt kan restaurere seg tilbake mot en mer naturskogsnær tilstand. Lokaliteten er nå avgrenset slik at hele det lille dalføret som Tjalbekken danner er inkludert (med unntak av områdene innover mot snaufjellet). Området anses derfor isolert sett som velavgrenset og får full score på arronderingskriteriet. Imidlertid utgjør Tjalbekken bare en del av de store naturskogsområdene i indre del av Berglia-Innerdalen. Om en ser på hele dette indre området som en stor, samlet enhet (noe en økologisk funksjonelt sett bør gjøre), og vurderer dette med en mer overordnet økosystemtankegang, stiller saken seg imidlertid noe annerledes. Da er det uheldig at ikke hele nedbørsfeltet til Lakavasselva er med, spesielt med tanke på områdene nord og øst for Lakavatnet. Dette fører til at de samlete naturverdiene for storområdet Lakavatnet-Ingeldøla-Berglimyra ikke fullt ut er fanget opp. Andre inngrep Eneste inngrep av betydning er ungskogsfeltet i østlige kant. Mye av dette er tatt ut av lokaliteten i forhold til undersøkelsesområdet, men fortsatt er anslagsvis 200 daa ungskog innenfor. Denne hogsten har utvilsomt hatt ganske stor negativ effekt for naturverdiene i området, antakeligvis var mye av dette partiet også gammel naturskog før det ble hogd. Av annen påvirkning bør nevnes en relativt velbrukt sti som går gjennom granskogen i nedre del, fra enden av skogsbilveien som går helt inn til området i sørøst (inn til statsallmenningsgrensa) og inn til Lakavatnet. Bruken av denne har ingen innvirkning på verneverdiene i dag, kanskje med unntak av fare for tråkkskader på fuktig mark. Dette kan enkelt avhjelpes ved enkel klopping gjennom de utsatte partiene. Vurdering og verdisetting Tjalbekken utgjør nordligste del av et større naturskogsområde som strekker seg sørover og inkluderer hele Ingeldølas dalføre ned til Berglimyra, samt skogliene på begge sider (inkludert lokaliteten Berglielva registrert i Statskog-prosjektet 2005, se beskrivelse annet sted i rapporten). Hele dette området utgjør en funksjonell enhet og må derfor vurderes i sammenheng. Samlet sett har dette området meget store naturskogskvaliteter. Det er velavgrenset, med et stort og intakt dalføre (Ingeldøla) praktisk talt uten nyere inngrep; det er store arealer til dels virkelig gammel naturskog, delvis med rike vegetasjonstyper; mye rikmyr med rik fl ora og sjelden fuglefauna ( og det har et rikt artsmangfold av mange sjeldne og kravfulle naturskogsarter som i kraft av størrelsen på området opptrer i rike og på lang sikt levedyktige populasjoner. I Midt-Norge er det meget få slike områder, særlig om en tar i betraktning den lave påvirkningsgraden på mye av skogen. Tjalbekken er trolig et av de mest verdifulle delområdene i dette storområdet (sammenlikningsgrunnlag mangler for eksisterende reservat pga. manglende skogregisteringer), og bl.a. med større kvaliteter enn Berglielva. Så gammel naturskog, der store deler har urskogspreg, er sjeldent overalt i Norge. Ikke minst er kombinasjonen av relativt god bonitet med mye høgstaudeskog og lav påvirkningsgrad sjeldent. I tillegg er artsmangfoldet rikt og spesielt, med bl.a. en spesiell sammensetning av vedsoppfungaen som ellers er sjelden å se, og fl ere sjeldne til meget sjeldne arter. Også i forhold til andre deler av Lierne framstår Tjalbekken som særpreget, selv om kommunen antakelig har større tetthet av virkelig gammel granskog enn alle andre regioner i Midt-Norge. Liknende kvaliteter er ellers kjent fra Holøa-området i sørøst (se annet sted i denne rapporten samt Midteng 2001), vest for Holden (Gaarder 1997), samt også Storbekken-området (deler er administrativt vernet) og Skograubergene naturreservat sør for Nordli (Botanisk Museum 2006b, Direktoratet for Naturforvaltning 1991c, Korsmo et al. 1989, Holien & Sivertsen 1995). Antakelig fi nnes også liknende urskogsnære og svært verdifulle miljøer ved Fiskløyselva/Muru (jf. bl.a. eneste funn av lappkjuke i fylket herfra (Botanisk Museum 2006b)). Dette området oppfyller en rekke viktige kriterier påpekt i mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003). Av de høyt prioriterte manglene er kriteriene (1) intakte forekomster av rike skogtyper, (2) større arealer urskogspreg og (3) viktige forekomster av rødlistearter godt til meget godt oppfylt. Av spesielle skogtyper er det særlig høgstaudeskog som slår ut som godt oppfylt. I tillegg kommer at Tjalbekken-Ingeldøla samlet sett kan klassifi seres som et storområde, som er en viktig generell mangel i skogvernet. Tjalbekken er i kraft av ubetydelig påvirkningsgrad og urskogsnære forhold, rike vegetasjonstyper og store artsmangfold et svært verneverdig område. Reduksjonen i forhold til **** er forankret i noe redusert dødved-kontinuitet pga. én tidligere plukkhogst, og området vurderes derfor som nasjonalt verneverdig (sterk ***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Tjalbekken. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Tjalbekken *** *** ** *** * - * ** *** *** - - *** Totalt for Tjalbekken *** *** ** *** * - ** ** *** *** * *** *** Samlet verdi

91 Referanser ArtDatabanken Faktablad: Bactrospora brodoi - amerikansk sönderfallslav. Förf. Göran Thor Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Direktoratet for Naturforvaltning 1991c. Barskog i Midt-Norge. Utkast til verneplan. DN-rapport Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Gärdenfors, U Rödlistade arter i Sverige ArtDataBanken, SLU, Uppsala. Gaarder G Botaniske undersøkelser av tre barskoger og ett kulturlandskap i Namsskogan og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag fylke. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Miljøvernavdelingen, Rapp Holien, H. & Sivertsen, S Botaniske registreringer i Storbekken, Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Univ. Trondheim Vitensk. Mus. Rapp. Bot. Ser Korbøl A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 2. Prevista rapport 3/2003. Korsmo, H. Angell-Petersen, I., Bergmann, H.H. & Moe, B Verneplan for barskog. Regionrapport for Midt-Norge. - NINA Utredning 006: Midteng R Biologiske verdier i fi re skogområder i Snåsa- og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Siste Sjanse-notat Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M 1: 1 million. Norges Geologiske Undersøkelse.

92 Tjalbekken (Lierne, Nord-Trøndelag). Areal 2.614daa, verdi *** 621 Tjalbekken Nølmyran Tjalsætra mN Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Klumplifjellet Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert Lakavasselva mE mE

93 Bilder fra området Tjalbekken Skjørsigd Dicranum fragilifolium er en ganske kravfull naturskogsart som ble sett på ei kraftig granlåg i området. Foto: Tom Hellik Hofton Kalkrik bjørkeskog, delvis kommet opp etter hogst, øvre del i øst. Foto: Tom Hellik Hofton Åpent parti etter sammenbrudd i granskogen sørvest i området. Foto: Tom Hellik Hofton Utsikt mot Lakavasshatten vestover fjelltraktene mot Gressåmoen. Foto: Tom Hellik Hofton

94 Oksvolldalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namdalseid Inventør: JKL Kartblad: 1623 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:601222, N: Areal: 7614 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Området omfatter nedre del av Oksvolldalen som ligger like nord for Finnfjellet i Namdalseid kommune ca 5 km rett vest for Lygnen som er sørlige utløper av Namsfjorden. Hovedinntrykket er at området har form som en vid gryte der fl ere vide og korte sidedaler faller inn mot hoveddalen, men med et bredt utløp mot øst. Innenfor området er alle eksposisjonsretninger og mange helningsvinkler representert. I store trekk er det granskog med varierende løvblanding i lisidene og furu på myrfl atene langs dalbunnen. Gran utgjør det kvantitativt klart viktigste treslaget i området, men glisner raskt ut over ca 300 m.o.h.. Bjørk opptrer i blanding med gran og danner stedvis nesten rene bestander i overkant av granskogen i brattere lier. Rogn fi nnes spredt mens selje bare forekommer i bratte lier med leeffekt og rikere jordsmonn. Fattige vegetasjonstyper dominerer sterkt, men frodigere vegetasjon fi nnes langs enkelte fuktdrag og i bratte lisider. Den produktive granskogen er konsentrert til de mer veldrenerte liene i dalggrytene i sør, samt i og nær kjerneområdene. All skog er også fra gammelt av hardt utnyttet og mangler derfor i stor grad kontinuitet i død ved, og den er generelt fattig på viktige nøkkelelementer. Med unntak av kjerneområdene innerst i Oksvolldalen er den produktive granskogen i tidlig til sen optimalfase. På grunn av omfattende hogstaktivitet i de nedre deler av undersøkelsesområdet har det vært en utfordring å fi nne en avgrensing som gir en god arrondering av den gjenværende intakte skogen uten å inkludere store hogstfl ater. Forslaget som foreligger synes å være et godt kompromiss. Det presenteres to avgrensingsforslag, der det største alternativet nesten bare har arronderingsmessig verdi. Det er ved befaring påvist tre rødlistearter, to av disse er vedsopp og èn er makrolav (Gullprikklav, Pseudocyphellaria crocata (V)). Tidligere er ytterligere en rødlistet lav påvist (skorpefi ltlav, Fuscopannaria ignobilis (DC)). I forhold til manglene som er påpekt ved evalueringen av dagens skogvern (Framstad et al. 2002) bidrar området bare på punktet (i) oseaniske skoger. Dette punktet er rimelig godt innfridd ettersom all produktiv skog innenfor området ligger i klart oseanisk seksjon; O2 (Moen 1998). I totalvurderingen er det klart negativt at nedre del av dalsystemet må utelukkes på grunn av omfattende hogster i ny tid. I positiv retning teller det oseaniske tilsnittet med blant annet forholdsvis godt utviklet lungeneversamfunn på rikbarkstrær. Det som ellers redder området som verneobjekt er at dalgryta i sørøst er intakt og innehar en del produktiv eldre barskog. Totalt sett vurderes Oksvolldalen som mellom lokalt og regionalt verneverdig, men verdivurderingen vurderes opp til (**) på grunn av nærheten til eksisterende naturreservat i sør. Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Jon T. Klepsland den og Det ble lagt vekt på å fange opp de mest produktive skogområdene. Hele arealet er dekt inn. Tidspunkt og værets betydning Vær og tidspunkt var gunstig for alle organismegrupper i fokus. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Et lite dagsverk er brukt på å undersøke et skogområde utenfor, tilgrensende undersøkelsesområdet. Mye av arealet innenfor undersøkelsesområdet er fl atehogd for kort tid siden, eller svært lavproduktivt og myrlendt. Grensene for verneverdig areal sammenfaller bare i noen grad med undersøkelsesområdet og er satt slik at verneverdien optimaliseres uten å inkludere for mye hogstfl ater. Tidligere undersøkelser Det er tidligere gjort MiS/ nøkkelbiotop-registreringer i området. Ingen av disse er videreført som kjerneområder, enten fordi naturverdien ikke er funnet høy nok, eller fordi lokaliteten er for påvirket av hogstinngrep. Det er også gjort naturtypekartlegging i området i 2001 (DN-Naturbase 2006). Oksvolldalen-området grenser i sør til Øyenskalven naturreservat som ble opprettet i 1992 etter utkast til verneplan for barskog i Midt-Norge (Direktoratet for Naturforvaltning 1991c). Øyenskalven N.R. er i naturtypekartleggingen av 2001 klassifi sert som kystgranskog. Av viktige kvaliteter innehar denne forekomst av rikmyr, med blant annet engmarihånd og kvitkurle, og eldre barskog med rik knappenålslavfl ora som inkluderer taiganål, Chaenotheca laevigata og kystdoggnål, Sclerophora peronella. I nord grenser Oksvolldalen til Eidsbyskardet som tidligere har vært vurdert for vern i forbindelse med verneplan for

95 Midt-Norge. Lokaliteten ble funnet svært verneverdig (Korsmo et al. 1989), men den ble tatt ut av verneplanen på grunn av forstlige inngrep som ble gjort mens verneplanen var under utarbeidelse. Eidsbyskardet er i naturtypekartleggingen fremdeles angitt som en viktig naturtype (kystgranskog). I nordøstvendt skråning på nordsiden av Grauthaugen er det tidligere registrert svartsonekjuke av Siste Sjanse, og kystdoggnål og skorpefi ltlav av Einar Timdal ved universitetet i Oslo (Botanisk museum 2006a,b). Beliggenhet Området omfatter nedre del av Oksvolldalen som ligger like nord for Finnfjellet i Namdalseid kommune ca 5 km rett vest for Lygnen som er sørlige utløper av Namsfjorden. Naturgrunnlag Topografi Hovedinntrykket er at området har form som en vid gryte der fl ere vide og korte sidedaler faller inn mot hoveddalen, men med et bredt utløp mot øst. Topografi en er i fl ere seksjoner lik en bred U med slak dalbunn og lisider som generelt blir gradvis brattere, inntil terrenget fl ater ut i høydelaget m.o.h. Selv om landskapet i store trekk er slakt fi nnes også bratte lisider, fjellvegger og markerte bekkedrag hvor bekken stedvis er i fritt fall. Geologi Området ligger i all hovedsak på grunnfjell av granitt og migmatittisk gneis, men med enkelte bånd av kaledonsk glimmerskifer/ glimmergneis (NGU 2006a). Berggrunnen er med andre ord uten høyt mineral- eller baseinnhold. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 30% (ca 2280daa) nordboreal 70% (ca 5330daa). Etter Moen (1998) ligger området i mellomboreal (ca 30%) og nordboreal (ca 70%) vegetasjonssone, og i klart oseanisk seksjon (O2). Økologisk variasjon Innenfor området er alle eksposisjonsretninger og mange helningsvinkler representert. Området har forholdsvis stor treslagsvariasjon, og selv om fattige vegetasjonstyper dominerer sterkt fi nnes også frodigere parti langs enkelte fuktdrag og i bratte lisider. Området omfatter videre hovedkategoriene fjell, skog, myr og til en viss grad våtmark. Området favner imidlertid bare liten høydegradient og arealet ligger såpass høyt at spesielt produktive bestand bare er svakt representert. Totalt sett er området middels variert. Vegetasjon og treslagsfordeling I store trekk er det granskog med varierende løvblanding i lisidene og furu på myrfl atene langs dalbunnen. Gran utgjør det kvantitativt klart viktigste treslaget i området, men glisner raskt ut over ca 300 m.o.h. Bjørk opptrer i blanding med gran og danner stedvis nesten rene bestander i overkant av granskogen i brattere lier, men danner langt oftere kun et buskformet belte mot alpin sone. Furu er et viktig treslag på og langs myrene. Rogn fi nnes spredt mens selje bare forekommer i bratte lier med le-effekt og rikere jordsmonn. Myrene: Fattig fastmattemyrer dominert av bjønnskjegg, rome, blåtopp og hvitlyng preger store deler av landskapet. De sørvendte bakkemyrene midtveis innover Oksvolldalen er mer varierte hvor også tepperot, blåknapp, bjønnkam og dvergjamne inngår. Her og der går myrene over i fi nnskjegg-eng med einer i busksjiktet. Myr-bakkene beites trolig av storfe. Skogen: Furubestandene står på røsslyng-blokkebær mark med gradvise overganger til fastmattemyr, eller til barblandingsskog på blåbærmark. Granskogen har større variasjon i vegetasjonstyper. Blåbærskog (skrubbærutforming) dominerer, men den går ofte over i ulike småbregneutforminger med fugletelg og hengeving som mengdearter. Storbregneskog er utbredt i sigevannspåvirkede, helst bratte lisider, og har som vegetasjonen for øvrig overvekt av suboseaniske arter slik som smørtelg, bjønnkam og sauetelg, men på mer næringsrik grunn overtar skogburkne. Flekkvis fi nnes også høystaudevegetasjon med skogstorkenebb, turt, hvitbladtistel, mjødurt og skogrøyrkvein, helst i særlig frodige løvdominerte lier, langt sjeldnere langs fuktsig i granskog. Over skoggrensen veksler vegetasjonen mellom bærlynghei og fattigmyrer. Skogstruktur og påvirkning Utredningsområdet er kraftig påvirket av både gamle og nye hogstinngrep. Grensene for verneverdig areal er imidlertid trekt opp slik at helt minimalt med nye hogstfl ater er inkludert. Den produktive granskogen er konsentrert til de mer veldrenerte liene i dalggrytene i sør, samt i og nær kjerneområdene. Ellers står skogen som smale bremmer mellom myr og fjellbjørkeskog og i små holt avsnørt av myrer og vassdrag. Mye av Storlia og hele Oksvolldalen innenfor kjerneområdene er uten egentlig skog, men ofte med et tett buskformet kratt av bjørk og vindpint gran. Med unntak av kjerneområdene innerst i Oksvolldalen er den produktive granskogen i tidlig til sen optimalfase. Skogstrukturen er generelt sett noe tett og med klar overvekt av eldre hogstmodne trær. Sjiktning varierer en del fra nærmest ensjiktet, slik som like vest for hogstfl ata under Grøthaugen, til mer fl ersjiktet, slik mye av skogen i dalgrytene i sør. Overalt er likevel tettheten av om lag 50 år gamle stubber stor. Eldre stubber er også fremdeles synlige mange steder. Skogen er fremdeles relativt ung med øvre

96 alder rundt 150 år. Mer ensjikta parti har øvre trealder rundt år. På de mest produktive stedene har grana nådd cm i brysthøydediameter, men det typiske er cm. Dødved mengden er stort sett lav, men stedvis forekommer en del vindfall av yngre dato. I tillegg fi nnes spredte gamle læger etter de to siste hogstomgangene. Furuskogen virker en smule eldre ved forekomst av fl ere år gamle trær. Aldersspredningen opp til 200 år er brukbar. Furuskogen er likevel tydelig kraftig plukkhogd gjennom lang tid og har trolig hatt noe større utbredelse og tretetthet tidligere. Død ved av furu fi nnes så godt som ikke, verken som gadd eller læger. Også løvskogsliene bærer preg av å være yngre skog med bare fl ekkvis død ved av bjørk og spredte gamle, til dels storvokste individer av blant annet selje. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Oksvolldalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Oksvolldalen, indre Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:599390, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 21,6daa Lokaliteten omfatter et lite bestand produktiv granskog avgrenset av uproduktiv skog mot øst og vest, fjell i sør og myr i nord. Vegetasjonstypen varierer mellom skrubbær-blåbærskog og bregneskog med smørtelg og bjønnkam i dominans. Kystjamnemose og kystkransemose er viktig i bunnsjiktet. Mye gubbeskjegg, brun korallav og skrukkelav i tresjiktet. Skogen er i tidlig aldersfase uten stubber yngre enn 100 år og skiller seg dermed ut fra skogtilstanden i området for øvrig. Bestandet er godt sjiktet og med god aldersspredning. Dødved mengden er likevel noe lav og dødved profi len er forskjøvet mot yngre nedbrytningsklasser. Øvre stammediameter er 60 cm ved brysthøyde. Èn rødlisteart påvist (duftskinn). Grei skogtilstand, men lite areal og få arter gir lokal verdi (C). 2 Oksvolldalen, midtre Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:599820, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 20daa Forholdsvis smal brem med produktiv granskog i sen optimalfase til tidlig aldersfase med høy løvandel i partier. Noe tett skogstrukur. Vegetasjonen er overveiende skrubbær-blåbær og småbregneskog. Lokaliteten er avgrenset mot myr i nord og av bjørkebelte i sør. Et konsentrat av granlæger i ulike nedbrytningsfaser fi nnes på ett punkt, ellers er det lite død ved. En solitær rogn har rikt lungeneversamfunn, inkludert gullprikklav, Pseudocyphellaria crocata (V). Forekomst av sårbar art og brukbar skogtilstand gir regional verdi (B). 3 Finnfjellet Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:601400, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 18daa Granskog i sen optimalfase på god bonitet og med noe høyere konsentrasjon av liggende død ved enn omkring. To små bekkedrag markerer grensene for kjerneområdet i øst og vest. Blåbær dominerer, men også småbregneskog og litt storbregne inngår. Øvre trealder er anslagsvis 120 år, øvre stammediameter er ca 50 cm. Spredte dødved-stokker i fl ere nedbrytningsstadier, de eldste ligger igjen etter gjennomhogst. Litt rogn med lungenever og følgearter inngår. To rødlista vedsopp er påvist. På grunn av dårlig aldersspredning i bestandet og forholdsvis lite kjerneareal vurderes lokaliteten som lokalt viktig (C). 4 Grauthaugen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:601070, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 21daa Lokaliteten ligger i nordøstvendt li og er avgrenset av mindre produktiv skog mot sør og vest, mens den mot nordøst (i nedkant) grenser til hogstfl ate. Skogen er rimelig godt sjiktet og med øvre trealder på anslagsvis 200 år. Vegetasjonen er av oseanisk utforming med skrubbær-blåbær og bregne-skrubbær-utforming. Dominerende arter i feltsjiktet er smørtelg, bjønnkam og blåtopp. Bunnsjiktet preges av blant annet kystkransemose, kystjamnemose og på dødved rødmuslingmose. I tresjiktet inngår en del gubbeskjegg, brun korallav, skrukkelav og gammelgranslav. Skogen er i sen optimalfase til aldersfase og har en del død ved i partier. Omfattende vindfelling for få år tilbake har gitt deler av skogen glennepreg. Foruten yngre vindfall og noe selvtynn er det lite død ved, men spredt forekommer gjenlagte, godt nedbrutte stokker etter gjennomhogst. Lokaliteten har et fuktig lokalklima og relativt lav beliggenhet som er en betingelse for et par sjeldne skorpelav som er påvist ved befaring (granbendellav og huldrelav). Lokaliteten er rimelig produktiv, har en del død ved i fl ere nedbrytningsstadier og et uvanlig artsinventar og vurderes derfor som regionalt viktig (B). Artsmangfold Det er ved befaring påvist tre rødlistearter, to av disse er vedsopp og èn er makrolav. Tidligere er ytterligere en rødlistet lav påvist (skorpefi ltlav, Fuscopannaria ignobilis (DC)). Også et lite utvalg ikke-rødlistete signalarter er funnet ved befaring, herunder to skorpelaver som er til vurdering ved pågånde revisjon av rødlista. Karplanter: Innslag av urtedominert vegetasjon fi nnes, men artsutvalget er lite variert og uten spesielle arter. Moser: Mosefl oraen er ikke inventert og forventes heller ikke å være spesielt variert eller ha forekomst av sjeldne/ trua arter. Sopp: Det jordboende elementet er ikke aktivt ettersøkt, men er trolig helt sedvanlig og lite variert. Innen det vedboende elementet er to rødlistearter og et par svake signalarter påvist, men bare med små forekomster. Elementet må sies å være

97 dårlig utviklet, men med betydelig utviklingspotensiale. Lav: Denne organismegruppen er forholdsvis godt utviklet i området, noe beliggenhet og klima er medvirkende til. Både makrolav og skorpelavsfl oraen er rimelig variert, men uten de store sjeldenhetene. Lungeneversamfunnet er tilknyttet rogn og selje i litt frodige nord- og østvendte lier. Samfunnet opptrer ikke på gran. På gran er det derimot en del hengelav og korallav, og i kjerneområdet Grauthaugen N er også skorpelavsfl oraen tilknyttet gran noe variert. Tabell: Artsfunn i Oksvolldalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Fuscopannaria ignobilis Skorpefi ltlav DC Lobaria amplissima Sølvnever 1 1 Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Pannaria rubiginosa Kystfi ltlav 1 1 Peltigera collina Kystårenever Pseudocyphellaria crocata Gullprikklav V Skorpelav Bactrospora corticola Granbendellav Gyalecta friesii Huldrelav Sclerophora peronella Kystdoggnål 1 1 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Avgrensing og arrondering Ved forslag til avgrensing er det lagt vekt på å fi nne en god balanse mellom hensynet til arrondering og det å inkludere det som er igjen av eldre produktiv skog uten å få med nyere hogstfl ater. Det presenteres to avgrensingsforslag, der det største alternativet nesten bare har arronderingsmessig verdi. Siden undersøkelsesområdet grenser til et eksisterende reservat i sør er det naturlig å hekte det nye reservatforslaget for Oksvolldalen på dette. Fra hjørnet av eksisterende reservat ved Steinheia er grenseforslaget trekt langs høydepunktene slik at hele nedbørsfeltet med skogdekning på nordsiden inkluderes. På grunn av fl ere nyere hogstinngrep har det vært en utfordring å fi nne en god avgrensing mot nord som ivaretar helheten i landskapsbildet for de to gryteformete sidedalene uten å inkludere store hogstfl ater, og hvor man samtidig skal ta hensyn til plassering av knekkpunkter i terrenget. Forslaget som foreligger er et godt kompromiss mellom disse hensynene. Mot vest ivaretar det minste avgrensingsforslaget naturverdiene med god margin og er derfor et fullverdig alternativ. Det største alternativet er imidlertid noe enklere og vil samtidig sikre hele statsalmenningen vest for Grøthaugen - Seterklumpen. Arronderingsmessig i forhold til eksisterende reservat er dette et godt alternativ, mens det fra et biologisk synspunkt er tilnærmet likegyldig. Uansett valg av de to alternativene må området samlet sett betegnes som dårlig arrondert på grunn av omfattende hogstaktivitet i de nedre, mest produktive delene av Oksvolldalen. Andre inngrep Ingen tyngre tekniske inngrep innen verneforslagets minste alternativ. Vurdering og verdisetting Oksvolldalen er et representativt eksempel på den høyereliggende skogen og tilhørende vegetasjonstyper på fattig berggrunn i regionen. Det hadde vært klart fordelaktig om grensen for verneverdig areal kunne vært trekt helt ned til dalbunnen via Finnburhaugen og ned til Sandvatnet både med tanke på arrondering og variasjon. Den mest produktive skogen fi nnes nemlig i de lavereliggende liene, og rundt Flytjønna og langs elva er det viktige våtmarksområder. Men området er såpass hardt utnyttet at dette ikke anses forenelig med verneformålet. Det er grytdalene i sørøst som har brorparten av intakt produktiv granskog i området og dekningsarealet anses tilstrekkelig til å forsvare vern etter verneparagraf. Kvalitetene er ganske jevne og det er derfor ikke fi gurert ut kjerneområder i den østre dalgryta for eksempel. Området kommer middels godt ut på fl ere skog-kriterier, på variasjon og på arter. Artsmangfoldet er best utviklet for gruppen lav, men vedfungaen og andre vedlevende arter vurderes å ha gode fremtidsutsikter om skogen innenfor avgrensingen forblir urørt.

98 I forhold til manglene som er påpekt ved evalueringen av dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) bidrar området bare på punktet (i) oseaniske skoger. Dette punktet er rimelig godt innfridd ettersom all produktiv skog innenfor området ligger i klart oseanisk seksjon; O2 (Moen 1998). Ett av kjerneområdene er klassifi sert som naturtype kystgranskog på bakgrunn av variert Lobarion-samfunn. Den generelle og regionale mangelen kystbarskog anses likevel ikke å være nevneverdig indekket ved evt opprettelse av reservat pga svak utforming og svært beskjedent areal. I totalvurderingen er det klart negativt at nedre del av dalsystemet må utelukkes på grunn av omfattende hogster i ny tid. All skog er også fra gammelt av hardt utnyttet og mangler derfor kontinuitet i død ved og er generelt fattig på viktige nøkkelelementer, og dermed også en del vedlevende kontinuitetskrevende arter. I positiv retning teller det oseaniske tilsnittet med blant annet forholdsvis godt utviklet lungeneversamfunn på rikbarkstrær. Det som ellers redder området som verneobjekt er at dalgryta i sørøst er intakt og innehar en del produktiv eldre barskog. Totalt sett vurderes Oksvolldalen som mellom lokalt og regionalt verneverdig, men verdivurderingen vurderes opp til (**) på grunn av nærheten til eksisterende naturreservat i sør. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Oksvolldalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Oksvolldalen, indre ** * ** ** * - * * 0 * - - * 2 Oksvolldalen, midtre ** * * ** * - * * * * - - ** 3 Finnfjellet Ø ** ** * ** * - * * * * - - * 4 Grauthaugen N * ** * ** * - * * * ** - - ** Samlet verdi Totalt for Oksvolldalen * ** * ** * - ** ** * * ** * ** Referanser Botanisk Museum 2006a. Norwegian Lichen Database (NLD): Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Direktoratet for Naturforvaltning 1991c. Barskog i Midt-Norge. Utkast til verneplan. DN-rapport Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korsmo, H. Angell-Petersen, I., Bergmann, H.H. & Moe, B Verneplan for barskog. Regionrapport for Midt-Norge. - NINA Utredning 006: Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

99 Oksvolldalen (Namdalseid, Nord-Trøndelag). Areal 7.555daa, verdi ** Holmtømtet 182 Sandvatnet klumpen R 397 Slettlia 432 Storli Flytjønna 171 Altsetran Finnburhaugen fjellet Grøthaugen Storlia Middagsheia 424 Oksen Slettlielva Korsbekken 294 Oksvatnet Oksvolldalen Oksvasstjønnin Nedre Finnfjellet Kallhammar- 396 Øvre Rundvatnet Jøssundvarden Nordsandvatnet Kulpen Rundvassda 484 ± Midtsandvatnet Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 Produsert Åsneslangvatnet mE mE 467 vatnet Stein mN

100 Bilder fra området Oksvolldalen Oversiktsbilde over vestre del av Oksvolldalen (sett i fra sør). Foto: Jon T. Klepsland Fra kjerneområde 1. Bedre kontinuitet i gamle trær og dødved enn resten av Oksvolldalen. Foto: Jon T. Klepsland Typisk skogbilde for de mer produktive granbestandene. Skogen i dag er fremdeles ikke like storvokst som den som ble hogd for ca 50 år siden. Foto: Jon T. Klepsland Store areal av Oksvolldalens dalbunn er preget av fattigmyrer og spredte furuer. Foto: Jon T. Klepsland

101 Almdalen**** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsos, Overhalla Inventør: THH, SRE Kartblad: 1724 II Dato feltreg.: 29/08/05, UTM: Ø:640265, N: Areal: daa H.o.h.: 0-600moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Almdalen er en lang og trang dal som strekker seg fra fjordarmen Vetterhusbotnet i vest til Storgrønningen i øst, ca 18 km nordøst for Namsos by. Dalen har meget stor økologisk variasjon, med en rekke ulike skogtyper representert, og med store kontraster mellom den lokalklimatisk varme sørvendte siden og den kjølige og fuktige nordvendte siden. Tung og kompakt granskog dekker mye av dalbunnen, og kryper også et stykke opp i den lune, sørvendte siden, mens på sørsiden av dalen går granskogen bare et lite stykke oppover. Mye av granskogene på den sørvendte siden er av rike typer (høgstaudeskog, storbregneskog, småbregneskog), mens skogen på nordvendt side har et fattigere preg (småbregneskog, blåbærskog, en del fattig fuktgranskog i søkk og forsenkninger). Mye av granskogen har høyt innslag av ulike boreale løvtrær (rogn, bjørk, selje). Langs elva står ofte rikelig med gammel gråor, noen steder i form av fl ommarksskog som domineres av treslaget. Oppover i lisidene er skogen hyppig fragmentert av bergframspring, skrenter og rasmark. I den varme, sørvendte lia fi nnes mye løvtrær, også noen mindre almebestander. Her fi nnes en rik sørbergfl ora. Furuskog er mindre utbredt, men fi nnes på opplendte rygger på begge sider av dalen. Vegetasjonen i dalbunnen har et svært humid preg. Mye av skogen er eldre naturskog, men jevnt hardt gjennomhogd tidligere og dermed ofte strukturfattig og med dårlig kontinuitet i død ved. Skogbildet skifter en del, men generelt dominerer en kompakt aldersfase med moderat fl ersjiktning og trealdre på år store arealer. Ganske hyppig brytes skogen en del opp, ikke minst der terrenget er ustabilt med skrenter, rasmark og langs Dunaelva (utrasninger). Slike steder er det noen steder oppløsningsfase med mye rotvelter og et variert skogbilde, ikke minst hjulpet av mye løvtrær. Den eldste skogen står i øst, ved Almåa, der det fi nnes en del gran på år (noen opptil 300 år), samt også noe mer læger enn ellers i området. I ytre deler av dalen øker kulturpåvirkningen, og her varierer skogstrukturen mye, med alt fra mindre hogstfl ater (ca 10 år gamle) til oppløsningsfase. Vanligste skogbilde i denne delen er veksling mellom aldersfase og sein optimalfase, oftest et relativt homogent skogbilde, men en del steder også mer variert og sjiktet med stedvis noe oppbrutt tresjikt. Et karakteristisk trekk i midtre og ytre deler av dalen er jevnt og ganske høyt innslag av gamle løvtrær som rogn, bjørk, noe selje og gråor i granskogen Dette bidrar i betydelig grad til å skape et variert skogbilde. Også i de sørvendte skrentene står mye løvskog, da i renere form som varm sørberg-blandingsskog, ofte uryddig og opprevet pga. skrenter og rasmark. Almdalen er en helt særegen, stor og dramatisk villmarksdal som har mange viktige naturverdier. En rekke kriterier, både når det gjelder naturgrunnlag, generelle egenskaper ved skogområder og særegne til sjeldne skogtyper og utforminger, er her samlet sammen i en tilnærmet unik blanding. Størst verdier er knyttet til at Almdalen har et av de største og samtidig mest varierte og særegne områdene med boreal regnskog i Norge (og Europa). Regnskogsmiljøene er av mange ulike utforminger (bl.a. ren granskog, løvblandet liskog, skog på marin leire, blandingsskog med gran, boreale løvtrær og alm). Her er altså samlet fl ere ulike typer av boreal regnskog i samme område, og med en naturlig fordeling 4-5 km innover dalen og opp i høyden. I tillegg er det et svært rikt artsmangfold av lav både på gran og løvtrær, med de fl este aktuelle arter påvist både av skorpelav og makrolav (bl.a. granfi ltlav (foreløpig bare i reservatet), gullprikklav, fossenever, trådragg). Særegent er særlig de rike Lobarion-samfunnene på gran i nedre del, med både rund porelav og sølvnever relativt hyppig på gran, sammen med bl.a. lungenever høyt oppover i grankronene. Antakelig har Almdalen det rikeste Lobarion-mangfoldet som er kjent på gran noe sted i Norge. Artsmangfoldet er særegent og rikt innen ganske mange ulike grupper (karplanter, makrolav, skorpelav, trolig også moser og delvis også jordboende sopp). I alt 8 rødlistearter (4 sårbare, 4 hensynskrevende) og 8 kandidatarter er påvist. I tillegg kommer en rekke arter som er påvist innenfor det eksisterende reservatet. Som en stor intakt villmarksdal med bl.a. stort areal, svært stor økologisk variasjon, en lang rekke ulike skogtyper fra sørboreal til lavalpin sone, mye rike vegetasjonstyper, humid klima, lite inngrep i nyere tid og spesielt med sine meget særegne og spesielle regnskogsmiljøer anses området som unikt i Norge. Her fi nnes et av de klart største noenlunde intakte områdene med boreal regnskog i landet. Samtidig er dette kanskje den eneste større dalen i denne delen av Midt-Norge som strekker seg rimelig urørt i hele sin lengde fra havnivå til vannskille og opp på snaufjellet. Området oppfyller meget godt en rekke mangelanalyse-kriterier. En del kulturpåvirkning i ytre del trekker noe ned, men samlet sett i liten grad. Sammen med eksisterende reservat vurderes Almdalen på denne bakgrunn som nasjonalt verneverdig og svært viktig (****). Feltarbeid Området ble undersøkt iløpet av tre dager av Tom H. Hofton (to dager i vestlige del og en dag i øst) og Sigve Reiso (en dag i vest). Værforholdende varierte en del, men var relativt gode, og skapte ikke større problemer for feltarbeidet. De fl este aktuelle artsgruppene ble dekket godt opp, men det var noe for tidlig på høsten til at jordboende sopp hadde kommet fram i særlig grad. Skorpelav ble heller ikke sjekket spesielt nøye.

102 Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Hele Almdalen-området på til sammen daa. var utpekt som undersøkelsesområde. Dette er her splittet i to lokaliteter; Ekorndalen og selve Almdalen, som utgjør to atskilte enheter og derfor mest hensiktsmessig behandles separat. I forhold til undersøkelsesområdet er betydelige fjellarealer på begge sider av Almdalen skjært vekk, og noe areal lengst ut mot Vetterhusbotnet tatt ut pga. ungskog, ellers er alt skogdekt areal inkludert i de to lokalitetene. Tidligere undersøkelser Almdalen er relativt godt besøkt i fl ere omganger i ulike anledninger. Her gis en kort oppsummering av de viktigste registreringene/publikasjonene. Almeforekomstene ble vurdert i forbindelse med verneplan for edelløvskog (Holten 1978), uten at dette endte opp med vern. Litt seinere ble både arealet lengst ned i dalen og den østligste delen mot Storgrønningen registrert og vurdert til verneplan for barskog fase 1 (Bergmann 1989). Lokaliteten Almdalen på 1500 daa i ytre del omfattet den nordvendte lia, og ble vurdert som verneverdig dels pga. rik lavfl ora, og dels pga. høgbonitetsgranskog ved havnivå (Direktoratet for Naturforvaltning 1991c). Dette området ble i 1985 undersøkt av Tønsberg & Botnen (1985), som fant en velutviklet regnskogsfl ora av lav og klassifi serte den som internasjonalt verneverdig, med både granfi ltlav, gullprikklav og til da eneste intakte lokalitet med rund porelav i Trøndelag. Disse undersøkelsene resulterte i at et areal på 779 daa i 1992 ble vernet som Almdalen naturreservat i verneplan for barskog ( I 1994 ble arealet øst for reservatet undersøkt av Arnodd Håpnes i samband med det store boreal regnskog-registreringsprosjektet (Gaarder et al. 1997). Han klassifi serte da et område på 270 daa til verdien **T, men med noe lavere verdi enn eksisterende reservat. Samlet ble området vurdert som: Totalt sett er Almdalen det største kjente, noenlunde intakte området med boreal regnskog så kystnært i denne delen av Midt-Norge. Området er fra en slik synsvinkel svært interessant.. Denne vurderingen gjelder fortsatt. Både reservatet og tilliggende arealer har seinere blitt undersøkt bl.a. av Håkon Holien, som har påvist en lang rekke karakteristiske skorpelav tilhørende regnskogselementet. Lokaliteten Storgrønningen på rundt daa omfattet arealet omkring midtre og vestre deler av Storgrønningen, inkludert den delen av Almdalen som drenerer østover. Verdien her lå særlig i stort areal med naturskog sammen med stor variasjon i barskogssamfunn, men med noe hard forstlig påvirkning (Bergmann upubl.). Lokaliteten ble sett på som alternativt område til Øyenskavlen, men med lavere verneverdi (Korsmo et al. 1989), og ble ikke vernet. I 2003 ga Naturvernforbundet ut rapporten Våre siste villmarker i skog (Bredesen et al. 2003). Da var hele Almdalenområdet slått sammen til én stor lokalitet som samlet sett ble vurdert til ***. Dette området strakte seg fra fjorden i vest, gjennom hele Almdalen, og inkluderte hele den tidligere registrerte Storgrønningen-lokaliteten. Beliggenhet Området ligger innerst i Vetterhusbotnet, en trang og avsondret fjordarm som strekker seg inn i landet fra fjordsystemet nord for Namsfjorden, rundt 18 km nordøst for Namsos by. Inn fra fjordbotnen skjærer Almdalen seg videre langs samme forkastning langt østover. Naturgrunnlag Topografi Disse traktene har et meget opprevet og tungt, grovkupert landskap. Terrenget er generelt tungt og krevende å ta seg fram i. Almdalen er en dramatisk og vill dal, som skjærer seg dyp og trang langt østover fra fjorden i en lengde av km helt over til Storgrønningen. Dalbunnen veksler fra slake sletter med småmyrer, løsmasseavsetninger og rolig slyngende elveløp, til trangere slukter der elva faller i stryk og småfosser. På begge sider stiger bratte skrenter, lier og stup, delvis med rasmarker og mye grov ur, opp til snaufjellet. Noen steder har små ras fra sidene demt opp dalbunnen. En rekke småkløfter og bratte bekkesøkk faller ned i dalen fra begge sider. Vannskillet ligger langt øst i dalen på rundt 300 moh., herfra renner Dunaelva vestover ned til fjorden, og Almåa østover ned til Storgrønningen. Geologi Størsteparten av berggrunnen består av fattig øyegneis og granitt (hele vestre og midtre del) (NGU 2006a). I østlige del kommer det imidlertid inn et belte med rikere bergarter i de sørvendte skråningene, dels kalkglimmerskifer/kalksilikatgneis, dels glimmeskifer/glimmergneis/amfi bolitt. Hele Almdalen ligger førøvrig i en markert forkastning som fortsetter vestover. I nedre deler ligger tykke fi nkornete løsmasser i dalbunnen, dels elveavsetninger og dels marine avsetninger. Bl.a. fi nnes rester av noen fl ate terrasser med grusblandet leire langt ut i dalen i et høydenivå ca moh., som elva seinere har skjært seg ned i. Denne terrassen markerer antakelig marin grense. Tykkere løsmasser av lokal opprinnelse er også lagt opp på de smale slettene i dalbunnen. Ellers er løsmassedekket ganske fragmentert og vekslende; for det meste ganske sparsomt (dels nakne fjellblotninger, dels rasmarker med grovt skredmateriale, sparsomt morenedekke i liene), men lokalt noe tykkere i litt konkave partier. Klima Denne regionen har et svært fuktig og oseanisk preget klima, med kjølige somre, milde vintre og høy nedbør hele året. Spesielt setter en meget høy nedbørshyppighet, med rundt 240 dager i året (Moen 1998) et sterkt preg på klimaet. Total årsnedbør ligger på mm. Området ligger i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) (Moen 1998).

103 Vegetasjon og treslagsfordeling Den skarpe topografi en, med store kontraster i løsmassedekke og gradienter dalbunn - sørvendt side - nordvendt side skaper store variasjoner i skogsamfunnene. Det mest markerte skillet går mellom sør- og nordvendt side, som både skyldes ulikt lokalklima (varmt og lunt på sørvendt side, fuktig og kjølig på nordvendt), ulik dekning av løsmasser (mye skrinnere på nordvendt side), og ulik berggrunn (rikere på sørvendt side). På begge sider henger snaufjellet utover dalen med mye nakne fl åg og bratte skrenter. Fjellvegetasjonen er ikke undersøkt, med virker på avstand relativt triviell. Samlet sett er en lang rekke ulike vegetasjonstyper representert. Produktive, tunge og kompakte granskoger dekker store arealer i dalbunnen gjennom hele Almdalen, og kryper også godt oppover den sørvendte siden i konkave søkk med tykkere løsmasser. Mye av dette er rike vegetasjonstyper, ofte vekslende mellom høgstaudeskog, storbregneskog og småbregneskog etter lokaltopografi og fuktighet, men det er også noe fattigere blåbærskog innimellom på mer konkavt terreng. Karakteristisk for mye av granskogen på lavere nivåer er et jevnt og stedvis høyt innslag av gamle løvtrær, særlig rogn, men også bjørk og gråor, samt noe selje. På tjukke avsetninger av grusblandet leire (under marin grense) i kjerne 2 (sørvendte, bratte skjæringer og søkk) står en svært frodig og rik blandingsskog av gran, boreale løvtrær og spredt alm. Sammen med en rekke næringskrevende moldjordsplanter fi nnes her også junkerbregne ganske frekvent, samt mer sjeldent også skogkarse og springfrø. Sistnevnte utgjør et østlig innslag i fl oraen. Langs elva står det en brem med frodig blandingsskog der gråor inngår rikelig og stedvis dominerer tresjiktet. Noen steder der elva renner sakte gjennom fl uviale løsmasseavsetninger er det utviklet en fl ommarks-gråorskog med svært frodig og rikt feltsjikt. Denne typen er mest velutviklet aller nederst (kjerne 1), men fi nnes også i dalbunnen nord for Sørlipynten (kjerne 3) der elveløpet er anastomoserende og skiftende og hyppig graver i elvebrinken. På den kjølige og fuktige nordvendte siden, med skrinnere jordsmonn og fattigere berggrunn, er granskogen derimot mye mer begrenset til de nedre høydelag (med unntak av lengst ut i dalen), og fragmentert av fjellblotninger og nakne fl åg som noen steder skjærer langt ned mot dalbunnen. Her har også skogen et fuktigere og mye fattigere preg, med småbregneskog og blåbærskog som vanligst, samt også en del fattig sumpskog (molte, skogsnelle) i søkk og små raviner. Slik fuktgranskoger kan noen steder dekke ganske store arealer. Skrinne furuskoger (røsslyng-blokkebærskog og knausskog med heigråmose) kommer også inn en del her. Også på nordsiden brytes granskogen mange steder opp og med skarpe overganger til skrinnere partier, men skogdekket er generelt mye mer sammenhengende enn på sørsiden. Granskogen veksler med skrinnere konkave partier med furu (som er mer kompakt og produktiv enn den glisne skogen i nordvendt side), og bratte rasmarker og skrenter med løvdominans. Et karakteristisk og ganske hyppig innslag i denne varme lisiden er innslaget av sørbergvegetasjon, der ulike løvtrær dominerer i en uryddig og variert blanding (rogn, bjørk, selje, gråor, sjelden osp). På de luneste og varmeste stedene, særlig i bergrotpartier, står det også noen spredte, små almeforekomster. Vegetasjonstypene veksler mellom høgstaudeskog, rasmark og alm-gråorskog. Sørbergfl oraen er ofte rik, med ulike varmekjære og sørlige arter som hundekveke, myskegras, bergrørkvein, krattmjølke, liljekonvall og skogsvinerot, samt moldjordsarter som fi rblad, storklokke, trollurt, skogstjerneblom, turt, tyrihjelm, strutseving og ormetelg. Heggekratt er også typisk en del steder. Tidligere er det også funnet kranskonvall, trollbær, lerkespore og lodneperikum her (Bergmann 1989). Blårapp ble sett både på bergframspring og på grusører i elva. Myrer dekker samlet sett ganske små arealer i området pga. den bratte og trange topografi en. De er mest begrenset til noen mindre, langstrakte myrer i dalbunnen. Disse varierer mye i rikhet. Mesteparten er ganske fattig, men det er også rikere grasmyrer innimellom. Her kan inngå arter som engmarihånd, skogmarihånd, bjønnbrodd, dvergjamne, tranestarr og fjellsnelle. I øst (Almåa-området) står også en bord med frodige vierbelter langs myrkantene. Dette er delvis fl ompåvirket myr/våtmark/glissen skog der Almåa går i brede loner. Skogstruktur og påvirkning På et overordnet nivå kan størsteparten av skogen i dalføret karakteriseres som eldre, plukkhogd naturskog. Store deler er aldersfaseskog, med typisk et temmelig kompakt og varierende sjiktet skogbilde, men med brukbar spredning på alder og dimensjoner og nokså grov og storvokst gran. Bl.a. er store deler av den tunge og kompakte granskogen i de sørvendte liene av denne typen. For det meste er skogen ganske strukturfattig, med få gamle trær og død ved jevnt fordelt men i lav tetthet, og nærmest helt uten gamle stokker (svartsonekjuke-stadiet). Stedvis brytes aldersfaseskogen opp av mindre partier oppløsningsfase, med mye rotvelter og et mer glissent preg. Dette skogbildet fi nnes mest i ustabile skråninger og skrenter, samt noen steder langs elva, der underlaget har ført til ustabilitet i tresjiktet. På elvesletta nord for Sørlipynten er det for eksempel en granskog som preges av hyppige utrasninger fra elvebrinken, med et delvis glissent preg og store vaser av granlæger ut i elveløpet. Slike steder er det gjerne utviklet en heterogen og uryddig blandingsskog der gamle løvtrær utgjør en ganske viktig del av tresjiktet. Også ellers sørger ofte en del gamle løvtrær for variasjon i granskogen. Mot vest øker kulturpåvirkningen, og i nedre deler er skogstrukturen svært vekslende, med alt fra mindre hogstfl ater til oppløsningsfase. Generelt er den forstlige påvirkningen sterk her. Store deler er en mosaikk mellom aldersfase og sein optimalfase, for det meste med et ganske homogent skogbilde, middels til svakt fl ersjiktet, og fl ekkvis begynnende dannelse av en del dødt trevirke i ferske stadier. Andre deler har et mer naturlig preg, med bedre sjiktning og en del dødved (utelukkend ferskt). På sørsiden (fattig, fuktig) er det typisk en jevn granskog oppbrutt av jevnt innslag av gamle løvtrær; med middels gamle og grove graner, samt en og annen betydelig eldre sturer. Nord for elva (sørvendt, delvis ustabilt) mer heterogent; gammel, grov granskog (dels godt sjiktet, dels dårlig) i søkk og konkavt terreng, høyt løvinnslag en del steder; mye grov og gammel gråor langs elva, og i vest gammel og variert gråor-almeskog med spredt gran, der det står noen store grove almer. Særlig på nordsida av elva fi nnes også fl ere nærmest ensjiktede bestand. Dette stammer fra fl atehogster i perioden

104 etter Noen partier er også plantet. De siste hogstene i dalen ble utført for rundt 10 år siden. Det ble da anlagt enkelte mindre hogstfl ater, bl.a. helt inntil allmenningsgrensa. Både langs elva (delvis dominans av grov, gammel gråor, samt mye død gråor), i fuktig granskog (ganske mye gammel rogn, noe selje), samt også i de sørvendte, varme skrentene med ren blandingssløvskog (rogn, selje, bjørk, gråor, alm) setter det høye innslaget av gamle løvtrær et karakteristisk preg på området i ytre og midtre deler. For det meste står løvtrærne isprengt granskogen, men det er også mer rene løvbestand; delvis i form av gråor-heggeskog langs elva, og delvis i de bratte skrentene der tresetting og tetthet varierer fra glissen i rasmark til mer kompakt på mer rolig terreng. Dimensjonene på løvtrærne ligger ofte rundt cm, med spredte grovere trær på cm. En god del døde løvtrær, både stående og liggende, fi nnes i alle deler av området. En viktig påvirkningsfaktor i ytre deler av dalen er elgbeite. Dette har til dels gitt ganske store skader særlig på rogn, og treslaget forynger seg derfor ganske dårlig. Dette er en stor trussel mot viktige deler av naturverdiene i området. Furuskogene er stort sett av relativt liten interesse. Mye er glissen og småvokst, men ganske god spredning på alder opptil rundt år. Gadd inngår sparsomt og læger i svært liten grad. Litt eldre er furuskogen sør for Almåa, der det inngår en og annen gammel furu på over 400 år, samt dessuten et par grove gadd (restelementer). Brannspor ble ikke observert. Derimot ser deler av furuskogen som står høyt oppe i fl ågene på sørvendt side ut til å være mer kompakt og storvokst, dessuten med et eldre preg som inkluderer større andel gadd. Denne skogen ble bare betraktet på avstand. Hele dalen har vært gjennomhogd, trolig ganske jevnt og i fl ere omganger. Det kan likevel spores en viss forskjell vestøst, med ytre del mer påvirket også opp til ganske nylig, mens indre deler har ligget urørt i lengre tid og dermed har utviklet en mer naturskogsnær struktur. Det ble også funnet rester av en gammel fl øtningsdam i dalstrupen sør for Svenningstigen. Her har myra trolig vært neddemmet i perioder for å magasinere vann til fl øtningen ned elva vestover. Denne påvirkningshistorien har resultert i at biologisk gamle bartrær er mangelvare, og kontinuiteten i død ved virker tilnærmet ikke-eksisterende. Likevel har ikke påvirkningen vært mer intens enn at det innimellom står tilbake en del relativt gammel gran ( år), ofte i form av ganske småvokste sturende trær. Disse gamle trærne står fl ekkvis fordelt og i ganske lav tetthet, men økende innover i dalen. I kjerneområdene er skogen gjennomgående rikere på viktige elementer som død ved, relativt gamle trær, lutende graner i bratt terreng, gamle løvtrær etc. Den eldste skogen står ved Almåa øst for vannskillet (kjerne 5); grov og ganske gammel naturskog, riktignok plukkhogstpreget, men med bra innslag avgammel gran på år, og også en og annen grovbarket kraftig gran på kanskje rundt 300 år. Her er det også noe mer dødved, samt også bedre spredning på nedbrytningstadier enn andre steder i Almdalen. Derimot er innslag av gamle løvtrær betydelig svakere. Dalen har et svært humid, men samtidig relativt lunt klima. Granskogene preges av stor fuktighet, med rikelig med epifytter på trærne. Ofte setter gubbeskjegg og Usnea spp. et betydelig preg på skogen, sammen med arter som groplav, skrukkelav og korallav. Løvtrærne oppviser av samme grunn meget frodige Lobarion-samfunn, som dessuten opptrer meget rikt også på grana i regnskogspartiene i ytre del. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Almdalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Duna Ø Naturtype: Kystgranskog - Glissen granskog med stort innslag av lauvtrær UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: 1-15 moh Areal: 37,9daa Elve-/fl ommarksslette noen få meter over havnivå, på tjukke fl uviale avsetninger lagt opp av Dunaelva. Rik og meget fuktig skog; grunne søkk med gråordominans, ellers blanding gran, gråor og litt rogn; mye frodig høgstaudeskog. Mye grov og gammel gråor og en hel del død gråor, mens grana er relativt ung. Hardt påvirket skog, som kanskje har vært snaut for en del tiår siden (vanskelig å vurdere, kanskje har det stått igjen en del gråor), men der det siden har etablert seg mye gråor som så har blitt gammel og utviklet store kvaliteter. Skogen er svært humid, og lavfl oraen meget frodig, med rike Lobarion-samfunn på løvtrærne inkludert sparsomt med kravstore arter som rund porelav og gullprikklav (eneste rødlisteart). Disse har sikkert etablert seg i området ved nærspredning fra gammelskogen i det tilgrensende reservatet rett på sørsiden (godt eksempel på at boreal regnskog lar seg restaurere gitt at artene fi nnes i nærheten). Lobarion-samfunn har også begynt å etablere seg på en del av grantrærne, selv om grana er ganske ung. Dette tyder på optimale fuktighetsforhold. Som frodig høyproduktiv boreal regnskog på havnivå, rike lobarionsamfunn, og meget stort utviklingspotensial, samt funn av gullprikklav (sårbar) settes området til verdi A. 2 Dunaelva Naturtype: Kystgranskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 282daa Hellinger på begge sider av Dunaelva, rett innenfor reservatet. På nordsiden varierte hellinger på grusblandet leire (under marin grense); bratte skrenter og markerte søkk, veksling fra frodig gråor-almeskog (junkerbregne, springfrø, skogkarse etc.) til ren granskog av ulike typer (ofte rikt). Langs elva fuktig skog med mye løvtrær (særlig gråor). På sørsiden slakere terreng, vekslende mellom hellinger (mye småbregneskog) og grunne raviner (mye sumpskog); mye fattigere, grandominert men med jevnt innslag av gammel rogn og litt bjørk og selje. Området er jevnt hardt påvirket av plukkhogster. Veldig skiftende og mosaikkartet skogstruktur; veksling mellom aldersfase (vanligst) og sein optimalfase, samt mindre fl ekker oppløsningsfase; men også noen mindre hogstfl ater. Stort sett relativt homogent skogbilde, men også en del godt sjiktet skog. På sørsiden typisk en jevn granskog oppbrutt av jevnt innslag av gamle løvtrær; med middels gamle og

105 grove graner, samt en og annen betydelig eldre sturer. En del granlæger fi nnes, men mest i ferske stadier, og det er svak kontinuitet. Også en god del døde løvtrær. Generelt en del elgbeiteskader særlig på rogn, og relativt svak foryngelse av treslaget. Nord for elva mer heterogent; gammel, grov granskog (dels godt sjiktet, dels dårlig) i søkk og konkavt terreng, høyt løvinnslag en del steder; mye grov og gammel gråor langs elva; og i vest gammel og variert gråor-almeskog med spredt gran, der det står noen store grove almer. Gjennom hele området er det meget rike Lobarion-samfunn på løvtrærne, spesielt på rogn. Spredt (men ganske frekvent) inngår både gullprikklav og rund porelav (men konsentrert til nedre, vestlige del). Det var også påfallende rike lobarion-samfunn på gran på nordsiden av elva, spesielt i den bratte sørvendte (!) skråningen, der svære klaser med lungenever innfi nner seg selv på helt unge graner. Omtrent alle arter som ble funnet på løvtrær ble også sett på gran, bl.a. et titalls graner med rund porelav, og fl ere med sølvnever. Derimot ble ikke gullprikklav funnet på gran. Dette gjør lokaliteten helt særegen, og en av de rikeste som er kjent for både rund porelav og sølvnever på gran. Det ser også ut til å være en ganske rik skorpelavfl ora i området (dårlig undersøkt). Også karplantefl oraen er rik og (i lokal-regional sammenheng) noe spesiell. 3 rødlistearter (gullprikklav, skorpefi ltlav, gammelgranskål) og 5 kandidatarter ble funnet. Lokaliteten danner en særegen utforming av boreal regnskog som kanskje ikke er kjent i så velutviklet grad noen andre steder i Norge, og den vurderes derfor som svært verdifull med klar A-verdi. 3 Sørlipynten N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 142,1daa Dels fl at dalbunn med løsmasser og oppdelt, meandrerende elveløp, lenger nede kløft med større fall og delvis ustabile løsmasseskjæringer, samt nederste deler av liene på begge sider. Mye av skogen er rik; elvesletta med fl ommarks- og grasrik høgstaude-blandingsskog (gran, gråor), ellers mye storbregneskog og (særlig i sørvendte skråninger) steinete og rik høgstaudeskog. Gran dominerer, men det er jevnt og ganske høyt innslag av løvtrær, bl.a. rogn og selje. Skogbildet varierer en del etter markas beskaffenhet; mye er eldre naturskog i aldersfase, noe er oppløsningsfase med rikelig læger, i bratt terreng ofte en uryddig mosaikk mellom tett og kompakt granskog og glisne sammenbruddspartier. Typisk er stor treslagsblanding, god sjiktning og aldersspredning, og mye grov og storvokst gran og gamle løvtrær. Spredt inngår også gammel gran på rundt 200 år. Det fi nnes generelt ganske mye død gran, bl.a. i form av store vaser som er rast ut i elva, men fl ekkvis fordelt og nesten bare i ferske og midlere stadier. Løvtrærne har rike og frodige Lobarionsamfunn, selv om det ikke er like artsrikt som lenger nede i Almdalen. Fossenever, som ble sett på ei selje og ei gråor i nedre del, utgjør likevel et eksklusivt innslag, arten er sjelden såpass langt ut på kysten i Trøndelag. På gran er lobarion ganske sparsomt utviklet, men på noen gamle graner ble det funnet en del trådragg. Arten fi nnes sikkert på fl ere trær enn det som ble påvist. I tillegg er det brukbart potensial for skorpelav, særlig på løvtrær. Med så vidt rik lavfl ora og innslag av sjeldne arter, samt ganske gammel skog, har området store kvaliteter. Positivt er at rogna har betydelig mindre elgbeiteskader enn lenger nede. Med stor variasjon, god bonitet, godt utviklet naturskogspreg, mye gamle løvtrær, boreal regnskog og 5 rødlistearter (fossenever, trådragg, skorpefi ltlav, svartsonekjuke, gammelgranskål) er området klart svært viktig (A). 4 Nordlistigen-Svenningstigen Naturtype: Rik edellauvskog - Gråor-almeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 327,1daa Lokaliteten er en lang, bratt sørvendt skrent/rasmark i midtre del av Almdalen. Topografi en gir et lunt og varmt lokalklima, som sørger for en varmekjær og rik vegetasjon med et fi nt sørbergpreg. Mye av skogen er naturlig glissen og fragmentert av rasmark og ur, ofte glissent tresatt, mens andre deler i konkave partier og under bergrøtter har tettere og mer sluttet tresetting. Skogen er heterogen og variert, med stor treslagsblanding: rogn, bjørk, selje, gråor, alm. Alm står spredt gjennom hele området, noen steder i større konsentrasjoner. Løvtrærne er gamle, men ikke særlig grove, spredt dødved fi nnes i alle stadier. Vegetasjonstypene veksler mellom høgstaudeskog og gråor-almeskog. Mye krattformet hegg, frodig høgstaudevegetasjon og grov stein i bratt terreng gjør det vanskelig å gå mange steder. Nederst slakner hellingen skarpt av og går over i en fuktig, åpen høgstaudeskog-eng, med mye skogrørkvein (i bunnen også takrør). Løvtrærne har ganske velutviklete lobarionsamfunn, selv om mer sjeldne arter ikke ble påvist. Imidlertid ble bare mindre deler (øst) undersøkt for arter. Antakelig er det stort potensial for grasmarkssopp i den rike skogen, og her kan det forventes også en del rødlistearter. Lokaliteten har klare og viktige naturverdier knyttet til rik løvskog, og vurderes som viktig (B). 5 Almåa indre Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 355,3daa Området består av øvre del av Almåas bekkedal, med tilhørende sør- og nordvendte lier. Her står en eldre gran-naturskog; på sørsiden sjiktet blåbær-/småbregneskog til dels med fjellskogspreg; på nordsiden grovere og mer kompakt granskog mye av storbregne- og høgstaudetype. Aldersfase dominerer, skogbilde varierende sjiktet, ofte ganske kompakt med grove og storvokste trær. Gamle trær ( år, noen få opptil rundt 300 år) vanlig, noen meget grove og gamle. Død gran fi nnes spredt og ganske jevnt, men i lav tetthet (stort sett), og med stor mangel på sterkt nedbrutt. Løvtrær inngår bare sparsomt, til forskjell fra de andre kjerneområdene i Almdalen. Et svært fuktig granskogsparti fi nnes innunder en foss dannet av bekken fra Snødalen. Dette kjerneområdet har den eldste granskogen som fi nnes i Almdalen. Knappenålslavfl oraen virker ganske velutviklet, med funn av både taiganål (på gran) og kystdoggnål (på bjørk). Vedsoppfungaen er betydelig fattigere, men likevel kanskje den beste i Almdalen. Dessuten kan det være en brukbar mykorrhizafunga i den rike skogen på sørvendt side, nå i starten av sesongen ble bl.a. den sårbare slørvokssoppen sett her, samt også brunfl ekket slørsopp. I alt 4 rødlistearter (slørvokssopp, duftskinn, svartsonekjuke, gammelgranskål) og 5 kandidatarter ble påvist. Med ganske velutviklet naturskogspreg og mye rik granskog vurderes området som viktig (B), men med i tillegg funn av en sårbar art trekkes verdien opp til svært viktig (A).

106 Artsmangfold Særegen regnskogslavfl ora Almdalen er en helt særegen lokalitet som kombinerer en del naturgitte og skoglige egenskaper som gir et meget spesielt artsmangfold innen regnskogselementet. Lokaliteten er utvilsomt av de aller rikeste regnskogslokalitetene som er kjent, med omtrent alle aktuelle arter av både makrolav og skorpelav påvist. Et meget spesielt trekk er den påfallende blandingen av ulike regnskogselementer, med både det nordøstlige elementet ( Namdalselementet ) og kystelementet ( Fosen- Brønnøy-elementet ) relativt godt representert. I Almdalen fi nnes både typisk grandominert regnskog på fattige vegetasjonstyper (i de norvendte skråningene), løvrike liskoger med rike og kravfulle arter særlig knyttet til rogn (typisk Fosen-Brønnøy-utforming), samt en spesiell type der det er svært frodige Lobarion-samfunn på både gran og løvtrær side om side. Sistnevnte fi nnes særlig velutviklet på nordsiden av Dunaelva, i sørvendte skråninger og i bunnen ned mot elva. De mest fuktighetskrevende artene (som gullprikklav og trådragg) er sjeldne eller mangler, mens noe mer varmekjære, sørlige lavarter derimot kommer inn i rikt monn. Her står for eksempel både rund porelav og sølvnever ganske rikt på gran, den første mest på tynne kvister, sølvnever mest på grovere greiner. Begge ble sett på et titalls graner samt på en del løvtrær. Dette er trolig den klart rikeste lokaliteten for begge disse artene på gran, for rund porelav sin del også den samlet sett rikeste i Midt-Norge. Lungenever og skrubbenever opptrer til dels meget frodig og rikelig, også fertilt, langt oppover i grankronene (sikkert meter oppover), noe som indikerer tilnærmet optimale forhold. For øvrig fi nnes alle de vanlige Lobarion-artene rikelig også på gran. Samlet sett er Almdalen en av de absolutt rikeste, kanskje den aller rikeste, lokaliteten som er kjent for Lobarion-arter på gran. Det mer klassiske Namdalselementet er representert med arter som granfi ltlav (i reservatet), fossenever og trådragg (de to siste påvist i 2005 nord for Sørlipynten). Dette elementet virker svakere utviklet enn kystelementet, selv om det sannsynligvis fi nnes mer av disse artene enn det som ble funnet. I tillegg er det typiske Fosen-Brønnøy-elementet med bl.a. gullprikklav og skorpefi ltlav velutviklet på rogn. Sprikeskjegg utgjør på den annen side et klart østlig innslag i lavfl o- raen. Arten ble funnet på ei gran sør for elva i kjerne 2. Den har sin hovedutbredelse på indre Østlandet, der den stedvis er vanlig i gammel naturskog. I Midt-Norge er den derimot svært sjelden med rundt 10 kjente funn, og der Almdalen er det nordligste i Norge. I tillegg til makrolav er en lang rekke interessante skorpelav, mange innen regnskogselementet, påvist i tidligere undersøkelser (mange trolig innenfor eksisterende reservat); Biatora toensbergii, Megalaria pulverea, Normandina acroglypta, Pyrrhospora subcinnabarina, Rinodina disjuncta (alle på løvtrær), samt på gran Lichinodium ahlneri og mer utbredte arter som Chrysothrix chrysophthalma, granbendellav, meldråpelav etc, og på bakken huldrelav. Granbendellav og meldråpelav er også funnet lenger innover i Almdalen, der det i eldre granskoger også kommer inn en del knappenålslav, dels arter som er relativt kravstore på skogtilstanden. Andre artsgrupper I tillegg til lav fi nnes det også en temmelig rik og delvis ganske spesiell karplantefl ora i Almdalen. Her møtes mange fjellarter, kystarter og sørlige, noe varmekjære og dels edelløvskogstilknyttede arter. Rikest er de frodige almeforekomstene i den sørvendte, varme lia. Dessuten har den frodige skogen under marin grense innslag av relativt uvanlige arter som skogkarse, junkerbregne og springfrø. Sistnevnte utgjør et østlig innslag i fl oraen. Vedsoppfungaen er derimot betydelig svakere utviklet, som forventet ut fra det som er vanlig i regionen, men også ytterligere redusert pga. gjennomhogstene i dalføret og redusert kontinuitet. Det begrenser seg gjerne til spredte forekomster av vidt utbredte arter som svartsonekjuke og gammelgranskål. Dette mangfoldet er en tanke bedre utviklet i den gamle granskogen ved Almåa i øst. På den annen side kan både mykorrhizasopp og grasmarkssopp ha ganske godt potensial fl ere steder i området. Den sårbare slørvokssoppen ble for eksempel funnet i rik granskog ved Hundtjønna. Dette elementet var dårlig utviklet på inventeringstidspunktet (for tidlig). Vilt Vi er ikke kjent med nøyere opplysninger angående vilt i Almdalen. Som en stor villmarksdal, med liten forstyrrelse og nesten helt uten inngrep, samt med mange viktige miljøer, er det imidlertid stor grunn til å anta at området har viktig funksjon for en del forstyrrelsesfølsomme arter. Spesielt de lange skrentene og rasmarkene på begge sider kan være viktige for mange fugl, bl.a. klippehekkende rovfugl. Tabell: Artsfunn i Almdalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Stortelgfamilien Polystichum braunii Junkerbregne Korsblomstfamilien Cardamine fl exuosa Skogkarse Springfrøfamilien Impatiens noli-tangere Springfrø Busk- og bladlav Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg Collema fasciculare Puteglye Collema nigrescens Brun blæreglye 1 2 1

107 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Fuscopannaria ignobilis Skorpefi ltlav DC Hypogymnia vittata Randkvistlav Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria amplissima Sølvnever Lobaria hallii Fossenever V Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Pannaria conoplea Grynfi ltlav Pannaria rubiginosa Kystfi ltlav Peltigera collina Kystårenever Pseudocyphellaria crocata Gullprikklav V Ramalina thrausta Trådragg V Sticta fuliginosa Rund porelav Skorpelav Arthonia vinosa Vinfl ekklav Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca laevigata Taiganål Chaenotheca stemonea Skyggenål Chaenotheca subroscida Sukkernål Cliostomum leprosum Meldråpelav Gyalecta friesii Huldrelav Sclerophora peronella Kystdoggnål Sopp markboende Cortinarius patibilis Brunfl ekket slørsopp Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg Hygrophorus purpurascens Slørvokssopp V Sopp vedboende Mycena pseudocorticola Blå barkhette Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Almdalen er tilnærmet optimalt avgrenset, med bortimot hele nedbørsfeltet inkludert fra havnivå til vannskille og opp på snaufjellet, med alle gradienter og alle viktige miljøer fanget opp. Samlet sett er trolig over halvparten av totalarealet. En kan velge å skjære vekk mer av fjellpartiene på begge sider uten å miste noe av de skoglige verdiene. For å få en helhetlig og god arrondering der hele naturmiljøet/økosystemet inngår vurderes det likevel som fordelaktig å inkludere disse snaufjellskantene. Da er det et viktigere spørsmål hvorvidt området bør trekkes helt ned til Dunaelvas utløp i Vetterhusbotnet. Strengt tatt er dette fullt mulig, selv om en da må ta med mer påvirket skog på sletta ned mot fjorden. Dette blir en vurdering som forvaltningen må ta. Helt i øst burde også Almåas nedbørsfelt helt ned til Storgrønningen vært inkludert. I denne retningen kunne en også tenke seg en betydelig utvidelse videre østover, for å inkludere store arealer på begge sider av Storgrønningen (jf. det tidligere registrerte området her på rundt 15 km2 (Bergmann 1989)). Det er imidlertid uvisst i hvilken grad verneverdiene i dette området fortsatt er intakte. Andre inngrep I hovedsak er dalen forskånet for nyere inngrep. I vest (dvs. på den tidligere private delen) er det imidlertid bygd en traktorvei et stykke innover. Denne veien er nå i gjengroing og gjør lite av seg unntatt aller nederst. I tilknytning til denne er det også anlagt enkelte små hogstfl ater, både på nord- og sørsiden av elva. Dessuten står det her en del eldre kulturskog som delvis er plantet. Disse hogstinngrepene har utvilsomt redusert regnskogs-kvalitetene noe, men inngrepene sett under ett

108 har hatt liten betydning for naturverdiene i Almdalen. Vurdering og verdisetting Almdalen er en helt særegen, stor villmarksdal som har svært store naturverdier. En rekke kriterier, både når det gjelder naturgrunnlag, generelle egenskaper ved skogområder og særegne til sjeldne skogtyper og utforminger, er her samlet sammen i en tilnærmet unik blanding. Samtidig er et vidt spekter av alle vanlige og mange sjeldne skog- og naturtyper som fi nnes i regionen tilstede i ganske velutviklet grad. Dessuten er det meste av dalen defi nert som INON-område, de midtre deler som kvalifi sert villmark (over 5 km fra nærmeste inngrep) (INON-innsyn). Med en utstrekning på km vest - øst, fra havnivå til over vannskillet og opp på snaufjellet, fanger dalen opp hele spennet i naturtyper på denne strekningen. Dette kombinert med den skarpe topografi en skaper svært stor økologisk variasjon. En rekke ulike gradienter er representert med fullt spenn: havnivå - snaufjell, dalbunn - sørvendt varm liside - nordvendt kjølig og fuktig side, svært mange ulike skogsamfunn (rik sørberg-rasmarksløvskog med alm, granskog, furuskog, fl ommarksskog, lavlandsskog - fjellskog, fattig - rikt, tørt - fuktig, grunnlendt - tykke løsmasser etc.) osv. I tillegg kommer viktige egenskaper som stor andel rike vegetasjonstyper, mye gamle løvtrær og et meget humid klima, dessuten spesielle skogtyper som utposter av rik edelløvskog oppe i skrentene og mye boreal regnskog av ulike typer. Derimot er mye av skogen jevnt hardt påvirket av gjennomhogster, som har ført til dårligere egenskaper mht. gammel skog og urørthet, så som gamle trær og død ved. Eneste delkriterium som får svakere score enn ** er således dødvedkontinuitet. Det er dessuten en del kulturpåvirkning i den ytre delen, selv om disse inngrepene nå begynner å viskes en del ut. Denne jevne påvirkningen utgjør den største negative faktoren mht. verneverdiene. Langvarig jevn påvirkning i hele regionen gjør det uansett nærmest utopisk å tenke seg at det (utenom små frimerker ) fortsatt fi nnes gammel, lite påvirket naturskog i regnskogsbeltet i Midt-Norge. Derfor har plukkhogstpåvirkningen blitt tillagt liten vekt i totalvurderingen. Det mest spesielle og det som gjør Almdalen virkelig unik, er regnskogsmiljøene. Boreal regnskog fi nnes mer eller mindre sammenhengende i dalbunnen 4-5 km innover i dalen. Her fi nnes hele spennet av regnskogsmiljøer fra kystnært på havnivå til relativt høytliggende, fra raviner på leire til bratte skrenter, elvenær gråor-gran-blandingsskog, fattig granskog, og fattig liskog med mye løvtrær. Dette utgjør en gradient av ulike regnskogsutforminger og med en naturlig fordeling innover dalen og opp i høyden som knapt er kjent andre steder i Norge (og Europa). Almdalen er et av de eneste stedene der en i rimelig velutviklet form fi nner så mange ulike regnskogsutforminger sammen. I tillegg kommer det inn særegne utforminger som er sjeldne og bare kjent fra noen få andre lokaliteter, med bl.a. den rikeste granboende Lobarion-lavfl oraen som er kjent fra noe sted i Norge. Sammenliknet med andre registrerte områder med boreal regnskog kommer Almdalen ut helt i toppsjiktet, også om en ser på allerede vernete lokaliteter. Antakelig er det bare Eidsvatnet i Brønnøy som har tilsvarende kvaliteter, med Hildremsvatnet i Bjugn hakket bak disse to. Almdalen oppfyller en rekke høyt prioriterte mangler ved skogvernet (jf. Framstad et al. 2002, 2003). Hovedkriteriene (1) gjenværende, rimelig intakt lavereliggende skog, (2) gjenværende, rimelig intakte rike skogtyper (inkludert internasjonale ansvarstyper), samt (3) viktige forekomster av rødlistearter, er meget godt oppfylt. Av spesielle skogtyper er det høgstaudeskog og boreal regnskog som er godt oppfylt. Samlet sett er Almdalen et svært verneverdig område. Som en stor intakt villmarksdal med bl.a. stort areal, svært stor økologisk variasjon, en lang rekke ulike skogtyper fra sørboreal til lavalpin sone, mye rike vegetasjonstyper, humid klima, lite inngrep i nyere tid og spesielt med sine meget særegne og spesielle regnskogsmiljøer anses området som unikt i Norge. Her fi nnes et av de klart største noenlunde intakte områdene med boreal regnskog i landet. Samtidig er dette kanskje den eneste større dalen i denne delen av Midt-Norge som strekker seg rimelig urørt i hele sin lengde fra havnivå til vannskille og opp på snaufjellet. En del kulturpåvirkning i ytre del trekker noe ned, men samlet sett i liten grad. Sammen med eksisterende reservat vurderes Almdalen på denne bakgrunn som nasjonalt verneverdig og svært viktig (****). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Almdalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Duna Ø * ** 0 0 *** 0 ** 0 *** ** - - ** 2 Dunaelva * ** * ** *** * *** *** *** *** - - *** 3 Sørlipynten N ** ** * ** *** 0 *** ** *** *** - - *** 4 Nordlistigen-Svenningstigen *** ** ** 0 *** ** ** * *** ** - - ** 5 Almåa indre ** ** * ** * 0 * * ** ** - - ** Totalt for Almdalen ** ** * ** *** * *** *** *** *** *** *** **** Samlet verdi

109 Referanser Bergmann, H.H Inventering av verneverdig barskog i Nord-Trøndelag. Notat, upubl. Direktoratet for Naturforvaltning 1991c. Barskog i Midt-Norge. Utkast til verneplan. DN-rapport Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Gaarder, G., Håpnes, A., Tønsberg, T. & Holien, H Boreal regnskog i Midt-Norge. DN-rapport s. Holten, J. I Verneverdige edellauvskoger i Trøndelag. Kgl. Norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser Korsmo, H. Angell-Petersen, I., Bergmann, H.H. & Moe, B Verneplan for barskog. Regionrapport for Midt-Norge. - NINA Utredning 006: Midteng, R., Hofton, T.H., Gaarder, G., Lorås, J., Iversen, M., Prestø, T., Abel, K. og Bredesen, B (red) Våre siste villmarker i skog. Skogutvalget, Norges Naturvernforbund. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: Tønsberg, T. & Botnen, A Verneverdig, epifyttrik granskog i Trøndelag. Notat, Bergen.

110 Almdalen (Namsos/Overhalla, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi **** 655 Storeng Salfjellet Justholet 334 Kvernllet vatnet yftin Ekorndalselva Lossmenttjønna 252 Duna 1 Finnburtjønna Buvriejaevrie Dunavatnet Nordfjellet 377 Tovatna Holm Dunaelva Ekorndalen 2 Åeruvejælla Åeruvejælla Gåahketjahke 440 vatna Sørlipynten Djuptjønna Ekornfjella Gåshalsen 444 fjellet Holmtjønna Skorva Storvatnet 387 Melhustjønna Fiskløysa Nordlistigen Gunnartjønnin Fealloetjahke 383 Vakkerfjellet 624 Kovaholet 532Svenningstigen Kovahaugen 192 Nevervatnet 370 Ekornvatnet Trollknuten 282 Heia Amdalshaugen Ekornen Storlia Amdalssetran 398 Naturfaglige registreringer i forbindelse 2 med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± 569 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Beataberget Ekvidistanse 20m Produsert Amdals- Øyengvatna 239 Grønlia Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km myra Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Hans- Skatollfjellet Bjørnhei Himovatnet 377 Kløyva mE mE Almdalen Solliseterpynten Sandtjørna Bjørndalen Solemsdalen Snødalen Hundtjønna 476 Lønn toppen Almdalsfjella Øvernevra Bjørndalen Sandtjønna 290 Skeissetertjønnin 369 Almåa Skjørlandssetran Bjørkbekken Storjakop 337 Ske G 330 E 68 artdalen Finnbu hauge h Svartdalen mN

111 Bilder fra området Almdalen Vestre del av Almdalen, med Almåa. Foto: Tom Hellik Hofton Almdalen har svært rike lavsamfunn på gran, her både lungenever og sølvnever på grangreiner. Foto: Tom Hellik Hofton Fra Dunaelva i ytre del av dalen. Foto: Tom Hellik Hofton Gråor-almeskog i sørvendt skråning i kjerneområde 2. Foto: Tom Hellik Hofton

112 Ekorndalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsos Inventør: THH Kartblad: 1724 II Dato feltreg.: 13/08/05, UTM: Ø:636139, N: Areal: 6598 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Ekorndalen ligger innerst i Vetterhusbotnet, en trang og avsondret fjordarm i fjordsystemet nord for Namsos. Dalen stiger fra en ganske fl at dalbunn bratt opp til snaufjell på alle kanter, og danner et eget avsondret lite landskap. Terrenget er grovkupert og tungt framkommelig, med mye skrenter og småkløfter på sidene. Fattige skogtyper dominerer, med mest granskog i liene på begge sider og heipreget furuskog i dalbunnen og på framstikkende rygger. Granskogen er mest av småbregne- og blåbærtype, samt også mye fattig sumpskog i konkave hellinger. Rikere typer er sjeldnere, med storbregneskog i søkk og fragmenter av høgstaude i bratte skrenter. Ofte er det ganske mye rogn og bjørk isprengt granskogen. En nordvendt skrent har rik, frodig løvskog der det også fi nnes litt alm, et treslag som for øvrig også står lokalt i noen skrenter opp mot fjellet i øst. Hele dalføret har vært til dels ganske hardt gjennomhogd, noe som har ført til mangel på viktige strukturer som biologisk gamle bartrær og død ved, og nær totalt brudd i dødved-kontinuitet. Generelt er granskogen på sørsiden kompakt eldre naturskog, mens granskogen i den sørvendte lia er mer påvirket og ofte med mye bjørk (etablert etter at granskogen har blitt åpnet opp). Granskogen veksler mellom homogen sein optimalfase, noe bedre sjiktet og grovere aldersfase, samt lokalt noen større og mindre felter med oppløsningsfase etter lokale vindfellinger. Disse har noen steder vært harde, og har gitt store mengder rotvelter og et opprevet skogbilde. I indre deler av dalen øker innslaget av gamle og grove graner, og i Åeruvejælla fi nnes en del år gammel gran. Viktig for verdiene er et jevnt og moderat høyt innslag av gamle (men ikke så grove) løvtrær. Kjerne 2 skiller seg ut ved å ha frodig, gammel løvskog; gamle mosedekte trær, god sjiktning og en del død ved. Furuskogen er relativt kjedelig, glissen og småvokst, tydelig preget av et hardt kystklima, og med lite død ved. Mye av skogen på sørsiden har et svært fuktig preg, og med rikelige mengder lav på trærne. Løvtrærne har frodige og relativt artsrike Lobarion-samfunn, til dels med innslag av kravstore arter, bl.a. rund porelav på alm. Trolig er det også rike skorpelavsamfunn, særlig på løvtrærne, men dette ble ikke undersøkt nøyere. 2 rødlistearter (skorpepiggsopp og skorpefi ltlav, begge på rogn) og 5 kandidatarter ble funnet. Området har en del viktige kvaliteter, først og fremst knyttet til kombinasjonene villmarkspreget dalføre uten nyere inngrep, ganske stor økologisk variasjon, svært fuktig eldre naturskog, og særlig til et ganske høyt innslag av gamle løvtrær (inkludert alm) med rik lavfl ora. Derimot mangler lavereliggende partier som kunne tilført mer spesielle kvaliteter i form av boreal regnskog (som fi nnes velutviklet både i Almdalen og langs nedre deler av Ekorndalselva). Området bidrar heller ikke til å oppfylle noen av mangelkriteriene i særlig grad. Samlet sett vurderes Ekorndalen som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Området ble undersøkt av Tom H. Hofton iløpet av en lang dag i felt. Været var da fuktig og relativt kjølig med en del regnbyger. Værforholdene skapte ikke nevneverdige problemer for feltarbeidet, bortsett fra at noen av bekken var fl omstore og vanskelige å krysse. Vanlige artsgrupper ble dekket, men det ble dessverre ikke tid til å gjennomføre mer detaljerte søk etter skorpelav. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Hele Almdalen-området på til sammen daa. var utpekt som undersøkelsesområde. Dette er her splittet i to lokaliteter; Ekorndalen og selve Almdalen, som utgjør to atskilte enheter og derfor mest hensiktsmessig behandles separat. I forhold til undersøkelsesområdet er betydelige fjellarealer på begge sider av Almdalen skjært vekk, og noe areal lengst ut mot Vetterhusbotnet tatt ut pga. ungskog, ellers er alt skogdekt areal inkludert i de to lokalitetene. Tidligere undersøkelser En er ikke kjent med at det er utført relevante naturfaglige undersøkelser i Ekorndalen tidligere. Derimot er Almdalen undersøkt fl ere ganger, særlig mht. lavfl oraen (se beskrivelsen for Almdalen).

113 Beliggenhet Området ligger innerst i Vetterhusbotnet, en trang og avsondret fjordarm som strekker seg inn i landet fra fjordsystemet nord for Namsfjorden, rundt 18 km nordøst for Namsos by. Inn fra fjordbotnen skjærer Almdalen seg videre langs samme forkastning langt østover, med Ekorndalen som en mindre og avsondret parallelldal på sørsiden. Området grenser til snaufjell på alle kanter bortsett fra i vest, der dalen åpner seg utover mot fjorden. Naturgrunnlag Topografi Dette er et meget opprevet og tungt, grovkupert landskap med relativt store høydeforskjeller. Et topografi sk hovedtrekk er en rekke øst-vestgående større og mindre daler og trange søkk, med en mengde små tverrkløfter, bratte skrenter og berg. Landskapet er tungt og krevende å ta seg fram i. Ekorndalen danner et velavgrenset landskap; en dyp og avsondret dal omgitt av snaufjell på alle kanter. Dalbunnen er ganske fl at og vid, og slak langt innover, med elva som slynger seg rolig og brei over ganske lange strekninger. I indre del struper dalen seg sammen og stiger trang og bratt opp sørover mot Ekornfjella. På sidene stiger bratte og rotete lier med mye småskala-topografi opp til snaufjellet, men en rekke småkløfter, bekkedaler og skrenter som har skjært seg inn i dalsidene. Geologi Berggrunnen er fattig, med øyegneis og granitt i hele området (NGU 2006a). Klima Denne regionen har et svært fuktig og oseanisk preget klima, med kjølige somre, milde vintre og høy nedbør hele året. Spesielt setter en meget høy nedbørshyppighet, med rundt 240 dager i året (Moen 1998) et sterkt preg på klimaet. Total årsnedbør ligger på mm. Området er klassifi sert som klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) (Moen 1998). Vegetasjon og treslagsfordeling Storparten av liene på begge sider preges av fattige granskoger, vekslende mellom småbregneskog, blåbærskog og (mest i bunnen av søkk og i steinete skrenter) mindre arealer storbregneskog. Enkelte steder i bratte sider kommer det også inn litt høgstaudeskog, men bare som små arealer. Det våte klimaet fører til at granskogene mange steder har et meget humid preg. Typisk nok skal det ikke mye til av konkav terrengformasjon før fattig helle-sumpskog (molte, skogsnelle) overtar for fastmarkstypene. Slik sumpskog kan noen steder dekke ganske store arealer i nedre deler av helllingene. Mange steder utgjør ulike boreale løvtrær (særlig rogn og bjørk) et ganske vanlig innslag i granskogen. Noen steder i bratte skrenter der det av ulike årsaker er rikere innslag kan løvtrærne stedvis dominere. Det beste eksemplet er en bratt nordvendt skrent midt i området (kjerneområde 2), som til tross for sin nordvendte eksposisjon har et svakt sørborealt preg med innslag av noe varmekjære arter. Her er utviklet en frodig høgstaude-løvskog med rogn, bjørk, selje og også en del alm. Feltsjiktet inkluderer arter som turt, myskegras, strutseving, krattmjølke, trollurt og skogstjerneblom. Også i bratte skrenter og rasmarker opp mot fjellet står det en del løvtrær (glissent tresatt), med spredt og småvokst alm innimellom. Generelt er det ofte korte avstander fra skogen nede i dalen opp til blankskurte fjellblotninger oppe i høyden, delvis sikkert et resultat av høy nedbør og hyppig spyling av jordsmonn vekk fra grunnfjellet. Mens granskog dekker lisidene er det furua som dominerer fl atene i dalbunnen samt på grunnlendte koller og rygger ellers. Det meste er en heipreget og fuktig, ofte svakt forsumpet røsslyng-blokkebærskog. På ryggene går den over i knausskog, ofte med stor dekning av heigråmose på nakne berget. I dalbunnen veksler furuskogen med noen mindre myrer, som for øvrig nesten utelukkende er fattige. Skogstruktur og påvirkning Det er ganske klare ulikheter i struktur og påvirkning mellom liene på nord- og sørsiden. Ekornen-Storlia-området (dvs. de sørvendte liene) har et kjedeligere preg enn sørsiden. Mesteparten er hardt påvirket, eldre skog i sein optimalfase, svakt sjiktet og med homogent skogbilde. Generelt inngår ganske mye bjørk i granskogen, noe som antakeligvis kan være et resultat av en utglisning av granskogen pga. gjennomhogster. På sørsiden er størsteparten av skogen inkludert i kjerneområder. Granskogen her er også plukkhogstpåvirket, men i mer variabel grad, noe som sammen med mer heterogene naturforhold og svært beskyttet topografi sk beliggenhet fører til en mer naturskogsnær struktur. Skogfasen veksler mellom sein optimalfase, aldersfase (vanligst) og lokalt oppløsningsfase. På samme måte varierer skogbildet fra kompakt og svakt sjiktet med modrate dimensjoner til mer grov og voksen skog med brukbar sjiktning og aldersspredning. Enkelte steder i skrenter og andre steder som av lokale topografi ske årsaker har vært utsatt for vindfellinger er det større og mindre felt med oppløsningsfase, med store mengder rotvelter og stedvis god naturlig foryngelse. En spesielt voldsom vindfelling har funnet sted innunder skrenten i kjerne 4, etter kraftig vind fra øst antakelig som fallvind fra fjellområdene bak og som har strupet seg sammen i denne trakten. Noen steder i skrentene (særlig inne i Åeruvejælla) står også en litt åpen, kraftig granskog som har vanskelig for å forynge seg pga. frodig storbregne- og høgstaudemark. Kombinasjonen av svært fuktig klima og beskyttet topografi sk beliggenhet sørger for at granskogene på sørsiden har et meget fuktig preg, med bl.a. rikelig skjegglav (gubbeskjegg og mye Usnea spp.) på grantrærne. Granskogen har et rimelig konstant (men ikke rikelig) innslag av ulike boreale løvtrær, og samlet sett er det ganske bra med gamle løvtrær i området. Rogn og bjørk er vanligst, men også litt selje inngår noen steder, samt middels grov gråor

114 langs bekkene. Det er i tillegg også noe dødt av løvtrærne, både stående og liggende. Noe overraskende og positivt virker beiteskadene fra elg ganske moderate. Løvskogen som står i den bratte, nordvendte skrenten midt i dalen er særpreget både pga. mye gamle boreale løvtrær og ikke minst med innslag av gammel alm. Dimensjonene ligger gjerne på cm for de boreale løvtreslagene og cm på alm. Tjukke mosetepper dekker stammene særlig på almetrærne, sammen med store og frodige klaser av arter i Lobarion-lavsamfunnet. Bratt og skrentete terreng (delvis rasmark) skaper et velutviklet naturskogspreg. Selv om skogen er lite påvirket i nyere tid er hele dalføret gjennomhogd, trolig ganske jevnt og hardt. Dette har gitt stor mangel på biologisk gamle graner og tilnærmet totalt brudd i dødved-kontinuiteten (med noen svært små unntak). Likevel er det merkbart eldre skog i indre deler av dalen (Åeruvejælla), med større andel aldersfase og en del innslag av relativt gamle trær på opptil 200 år her. Furuskogen er lite interessant; glissen og småvokst, med tydelig vindpinte og ganske krokete trær tydelig preget av et hardt kystklima. Imidlertid er det bra aldersspredning opp til klassen rundt 200 år. Eldre trær mangler (med unntak av små sturere på koller). Spredt og med stor avstand står en og annen gammel furugadd, mens læger av furu er svært få og begrenset til en liten håndfull gamle restelementer fra lang tid tilbake. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Ekorndalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Ekorndalen SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 230,6daa To nordvendte bekkedaler/kløfter som har skjært seg inn i lia, avgrenset mot bratte skrenter i sør og øst. Meget fuktig, småbregne-, blåbær- og litt storbregneskog, samt fattig helle-sumpskog. For det meste tung, kompakt og virkesrik granskog; mest ganske homogen sein optimalfase; svakt fl ersjiktet, lite dødved (ingen kontinuitet) og få gamle trær. Mosaikk med aldersfase, samt i vestvendte skrenter opprevet tresjikt og oppløsningsfase med mye rotvelter, med innslag av gamle trær på rundt 200 år. Spredt og sparsomt inngår noe gamle løvtrær (rogn, selje, bjørk, gråor), med ganske frodige Lobarion-samfunn. Også mye skjegglav på grana. Skogen er meget fuktig, men det ble ikke sett regnskogsarter på trærne (kanskje pga. periodevis tørre fallvinder fra fjellet bak). Granbendellav ble funnet på gran og kystdoggnål på bjørk. Med moderate gammelskogskvaliteter og ingen funn av rødlistearter settes verdien til lokalt viktig (C). 2 Ekorndalen S Naturtype: Kystgranskog - Glissen granskog med stort innslag av lauvtrær UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 70,4daa Nordvendt, bratt, langstrakt skrent som stiger opp fra dalbunnen, mellom et fuktig granskogssøkk i bunnen og nakne berg i bakkant. Frodig, fuktig høgstaude- og delvis rasmarksskog med mye grov stein i nedre deler; dominert av løvtrær, stor treslagsblanding - bjørk, rogn, litt selje samt spredt en og annen alm. Skogen er gammel, godt sjiktet, god aldersspredning og mange gamle trær, med dimensjoner rundt cm på boreale løvtrær og cm på alm, samt bra med stående og liggende dødved. Delvis har skogen et åpent preg i rasmarka. Også granskogen i bunnen er ganske gammel. Dette er svært fuktig skog, med tjukke mosematter på løvtrærne og meget frodige og artsrike Lobarion-samfunn. Rund porelav, som her opptrer som en regnskogsart og ble sett på et par trær, står her på sin høyestliggende lokalitet nord for Møre. Nøyere leiting ville antakelig avdekket en del skorpelav på stammene (glattbarkssamfunnet på løvtrær), samt kanskje også gullprikklav. Under noe tvil klassifi seres skogen som en litt spesiell variant av boreal regnskog (uten gran). Skogen føres nærmest til kystgranskog i Naturtype-systemet, selv om den er nesten uten gran og klassifi seres mye bedre som boreal regnskog, løvrik utforming (som dessverre ikke fi nnes i Naturtypesystemet). Lokaliteten har utvilsomt ganske store kvaliteter, med høyproduktiv løvskog og en rik lavfl ora med innslag av en sjelden art, og verdisettes derfor til B (viktig). 3 Åeruvejælla Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 290,6daa Lengst inn i Ekorndalen ligger her ei kronglete nordvendt granskogsdalgryte med myr i bunnen, bratte skråninger på sidene, og i bunnen bekker som delvis har gravd ut markerte daler og kløfter. Vegetasjonen varierer mye; storbregne- og småbregneskog er vanligst, med en del høgstaudeskog i skrentene, samt fattig sumpskog og blåbærskog i bunnen. Skogen er ganske gammel plukkhogd naturskog; skogbildet veksler fra (vanligst) kompakt aldersfase til glissen oppløsningsfase (særlig i vestvendte skrenter) der foryngelsen av grana er vanskelig pga. struttende bregne- og høgstaude-enger. Andelen biologisk gammel gran øker innover og oppover, og i skrentene står kraftige trær på rundt 200 år spredt, i større mengde enn andre steder i Ekorndalen. Det er også jevnt over mye død gran, mest rotvelter i skråningene (men dårlig kontinuitet). Innimellom granskogen står en del eldre rogn og spredt selje og bjørk i brukbar mengde, og det er også bra med stående og liggende døde løvtrær. Noen få alm står oppe i skrentene. Inneklemt topografi og kompakt skog gir et svært fuktig preg, med mye epifytter på trærne; gubbeskjegg og mye Usnea spp. på grana og rike Lobarion-samfunn på løvtrærne. Lobarion-arter ble så vidt også påvist på gran, men da bare som drypp fra nærstående løvtrær. Spesielt fuktig er det oppunder en meter høy foss i øvre del, men dessverre er nok ikke vannføringen stabil nok til å skape fosserøyksamfunn på trærne. Selv om regnskogsarter ikke ble påvist (tørre fallvinder fra fjellet i perioder?) er lavfl oraen ganske rik og variert. Det ble ikke tid til å leite særlig etter skorpelav, men potensialet vurderes som relativt bra både for glattbarkssamfunnet på løvtrær og gammelgranlavsamfunnet på gran. Interessante innslag som granbendellav og mye gammelgranlav ble funnet. To rødlistearter ble sett;

115 skorpefi ltlav på fl ere rogn, samt skorpepiggsopp på ei rogn. Lokaliteten har ganske store naturverdier, særlig pga. det fuktige preget kombinert med relativt gammel skog. I tillegg er dette er den eldste skogen i Ekorndalen. Med funn av et par rødlistearter (skorpefi ltlav, skorpepiggsopp) vurderes området derfor som viktig (B). 4 Storlia Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 33,4daa Trangt vestvendt dalsøkk lunt beliggende under en bratt nordvendt berghammer. Dominans av humid småbregne- og (i skrenten på steinete mark) storbregnegranskog, samt en del sumpskog i bunnen. Tung og kompakt granskog, tett skogbilde; sein optimalfase og aldersfase med middels gamle og grove trær og sparsomt med læger. I brattskrenten har rufsete underlag kombinert med kraftig vind fra øst skapt et villniss av en oppløsningsfase, med ferske rotvelter på kryss og tvers. Søkket er fuktig og beskyttet, og granskogen preges i høy grad av svært mye Usnea-skjegglav og gubbeskjegg på trærne. En og annen grov selje med Lobarion-samfunn ble også sett. Pga. mørke seint på kvelden ble det ikke tid til å leite etter arter, men det kan være potensial for eks. skorpelav på granstammene. Foreløpig vurderes kvalitetene som ganske moderate, og verdien settes til lokalt viktig (C). Artsmangfold Det vedboende elementet på gran virker meget dårlig utviklet, med bare noen få og svake signalarter påvist i lave tettheter. Dette skyldes dels harde gjennomhogster, men er også naturgeografi sk betinget (vedboende sopp er marginalt utviklet i så fuktig klima). Løvtrærne har noe bedre potensial, jf. også ett funn av skorpepiggsopp på ei halvdød rogn i indre del (for øvrig sammen med skorpefi ltlav). Lavfl oraen på løvtrær er derimot frodig og artsrik, med bl.a. rike Lobarion-samfunn særlig på rogn og alm, som også preges av tjukke mosematter på stammene. Lungenever, skrubbenever, vanlig blåfi ltlav og kystfi ltlav er hyppige til meget vanlige, med kystvrenge og kystårenever mer spredt, og sølvnever, puteglye, skorpefi ltlav og grynfi ltlav sjeldnere og konsentrert til de beste partiene. Mest spesielt er rund porelav, som ble sett på to almetrær i kjerneområde 2. Arten er i Midt-Norge knyttet til regnskogsmiljøer i kystsonen, og betraktes som ganske krevende. Almdalen har artens rikeste forekomster i Midt-Norge, og Ekorndalen kan antakelig betraktes som en mer marginal utpost av hovedpopulasjonen nede i Almdalen. Lokaliteten i Ekorndalen er av de høyestliggende som er kjent nord for Møre og Romsdal. Også granskogen er meget fuktig og har rikelig med epifytter - skjegglav (gubbeskjegg og mye Usnea spp. i partier), samt innslag av groplav og litt korallav på stammene. Mer spesielle makrolav synes imidlertid å mangle på grana. Regnskogsarter ble ikke påvist, noe som kanskje skyldes periodevis tørre fallvinder fra fjellet bak. Med unntak av drypp fra nærstående løvtrær ble heller ikke lobarion-arter sett på gran. Antakelig er det innenfor skorpelav at området potensielt har de største biomangfold-verdiene, spesielt mht. glattbarkssamfunn på løvtrær (særlig rogn), men også gammelgranlav-samfunn på gran - også med muligheter for regnskogsarter. Det ble dessverre ikke tid til å gjennomføre detaljerte søk etter skorpelav, men stikkprøver ga funn av interessante arter som kystdoggnål på bjørk og granbendellav fl ere steder på gran, sammen med mye gammelgranlav. Vilt Det er ikke gjort observasjoner eller er kjent opplysninger som omhandler vilt og dyreliv i området. På generelt grunnlag kan en likevel anta at Ekorndalen, som et lite trafi kkert og villmarkspreget dalføre uten inngrep og forstyrrelser (sammen med resten av disse traktene) kan ha funksjonsverdi for en del forstyrrelsesfølsomme arter. Almdalen vurderes likevel som klart viktigere i så måte. Tabell: Artsfunn i Ekorndalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Collema fasciculare Puteglye Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Fuscopannaria ignobilis Skorpefi ltlav DC Leptogium lichenoides Flishinnelav Lobaria amplissima Sølvnever Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Pannaria conoplea Grynfi ltlav Pannaria rubiginosa Kystfi ltlav Peltigera collina Kystårenever Sticta fuliginosa Rund porelav 2 2 2

116 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Arthonia vinosa Vinfl ekklav Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål Megalaria grossa Stor fl øyelslav Sclerophora peronella Kystdoggnål Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Gloiodon strigosus Skorpepiggsopp DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Skeletocutis lenis 1 1 Avgrensing og arrondering Ekorndalen er et svært velavgrenset område, naturlig avsondret som den er med snaufjell på alle kanter. I nedkant danner et høyt fossefall innfallsporten til dalen. Skogen er dessverre snauhogd og tilplantet i underkant av fossen (fosserøyk, her har det helt sikkert vært boreal regnskog tidligere), slik at det er vanskelig å trekke grensa lenger nedover. Ellers fi nnes fl ere mindre partier med boreal regnskog der det fortsatt står igjen gammelskog langs de nedre meter av Ekorndalselva ned til utløpet i fjorden. Her fi nnes både gullprikklav (sett bl.a. på ei rogn i veikanten ved den krappe svingen vest for Ekornen i 2005) og granfi ltlav (tidligere registrert sammen med gullprikklav ved utløpet). Selv om muligheten fi nnes for å forlenge lokaliteten helt ned til fjorden, med tanke på en langsiktig restaureringsprosess for hele bekkekløfta, egner disse regnskogsrestene seg trolig bedre som nøkkelbiotoper eller evt. et mindre reservat langs nedre deler av elva. Andre inngrep Lokaliteten er helt forskånet for nyere inngrep. De eneste rester av inngrep som ble sett (foruten spor etter plukkhogst) var noen gamle gjerdestolper i ei myr nederst i Åeruvejælla. Her har det tydeligvis vært husdyr, eller evt. er det rester etter samenes tamreindrift. Vurdering og verdisetting Ekorndalen er et ganske verdifullt skogområde, og kommer ut med middels verdi på mange viktige kriterier. Mest betydningsfullt i så måte er kombinasjonen av et villmarkspreget og variert dalføre der det også inngår eldre naturskog med et svært fuktig preg og mange gamle løvtrær. Innslag av rik løvskog med alm er en viktig tilleggkvalitet. Når det gjelder bevaring av biomangfold er det spesielt rike og frodige lavsamfunn på løvtrær som er framtredende. Her inngår også kravstore og til dels sjeldne arter. Likevel er det trolig innenfor regnskogselementet av skorpelav at potensialet og verdiene for artsmangfoldet er størst, spesielt i forhold til glattbarkssamfunnet på løvtrær. Derimot er det negativt at skogen er jevnt hardt påvirket av plukkhogster tidligere, slik at gammelskogskvaliteter som biologisk gammel gran og kontinuitet i død ved bare i liten grad er til stede. Dette vurderes likevel som mindre viktig siden artsmangfoldet knyttet til slike egenskaper likevel er relativt svakt utviklet i denne kystregionen. Da er det en viktigere mangelvare at området ikke har innslag av lavereliggende skog. Hele området ligger noe for høyt og er dessuten i større eller mindre grad preget av kjølige og tørre fjellvinder, og grunnlaget for de mest særpregete skogsamfunnene av fuktig og høyproduktiv granskog er dermed ikke til stede. En del andre mer lavtliggende lokaliteter i regionen skiller seg dermed ut som mer verdifulle i så måte, bl.a. med langst større kvaliteter for alle kriterier i Almdalen. Området har i liten grad egenskaper som bidrar til å dekke inn manglene i skogvernet (jf. Framstad et al. 2002, 2003). Unntaket er et sparsomt innslag av høgstaudeskog og en mulig spesialutforming av boreal regnskog (Fosen-Brønnøy-typen), men dette er uansett marginalt utviklet. Samlet sett anses Ekorndalen som et relativt verdifullt skogområde, med de største kvalitetene knyttet til svært fuktig granskog, stort innslag av gamle boreale løvtrær og sparsomt alm, samt rike lavsamfunn på løvtrærne. Området vurderes som regionalt verneverdig (**).

117 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Ekorndalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Ekorndalen SV * ** 0 * * 0 * ** * * - - * 2 Ekorndalen S ** ** * * *** ** *** * *** ** - - ** 3 Åeruvejælla ** *** * ** ** 0 ** ** ** ** - - ** 4 Storlia Ø ** *** 0 * * 0 * * * * - - * Totalt for Ekorndalen ** ** 0 * ** * ** *** * ** * *** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

118 Ekorndalen (Namsos, Nord-Trøndelag). Areal 6.598daa, verdi ** G Duna 1 Dunaelva 66 Trollknuten Ekornvatnet Ekornen Storlia 4 65 Ekorndalselva 425 Ekorndalen Åeruvejælla a Ekornfjella 64 Bjørnhei klumpen Urd- 591 dalen 63 Ekornfjellkjølen Ekorntjønnin 372 Vetterhushatten Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog 648 på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense383 Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Øystre Bjørnheia mN mE mE

119 Bilder fra området Ekorndalen Indre del av Ekorndalen, med Åeruvejælla innover til høyre. Foto: Tom Hellik Hofton Alm fra kjerneområde 2. Foto: Tom Hellik Hofton Fuktig granskog fra kjerneområde 1. Foto: Tom Hellik Hofton Skorpepiggsopp Gloiodon strigosus på rogn i Åeruvejælla (K3). Foto: Tom Hellik Hofton

120 Gravdalen-Barstadbøla* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsos, Overhalla Inventør: JKL Kartblad: 1723 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:627379, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Området ligger i Namsos og Overhalla kommuner, omtrent en mil sørøst for Namsos sentrum. Terrenget er småkupert innenfor en større ramme av overragende skogløse heier og fjell med avrundet form. Innenfor denne rammen gjentar det seg et mønster av vesentlig sørøstgående grunnlendte rygger med et stort antall mellomliggende vann og myrer. I øst går en mer markant dal fra Gravdalsvatnet sørvestover til Spjøtvatnet (Gravdalen). Gran dominerer skogbildet og har relativt god dekning i Gravdalen. I området for øvrig er gran som skogdanner begrenset til små bestand på litt bedre jordsmonn nederst i bratte lisider og langs noen bekker i små daler. Furu står som glisne bestand rundt myrer og på ikke helt skrinne rygger, koller og i lisider. Vegetasjonen er lite variert og dominert av fattige utforminger. Skogen er fra gammelt av hardt utnyttet. Furuskogen er sist plukkhogget omkring midten av forrige århundre (50-60 år siden). Partier har likevel forholdsvis god aldersspredning og enkelte trær inntil 300 år. Nesten all produktiv eldre granskog er overraskende homogen ved at den er i sen optimalfase, og ofte tett bestokket. Død ved fi nnes som vindfall og selvtynn samt spredte gamle gjenliggende læger etter tidligere gjennomhogst. Lokalt fi nnes noe bedre skogtilstand slik som innefor kjerneområdet Barstadbøla hvor øvre parti har rimelig god forekomst av gamle trær og død ved. Artsmangfoldet er relativt lavt for alle organismegrupper som ble ettersøkt. bare to rødlistearter (svartsonekjuke og duftskinn) er påvist. Granskogen har størst mektighet og produktivitet i Gravdalen, og dette området utgjør derfor på en måte utgangspunktet for en reservatavgrensing. Det er sterkt negativt for helhetsvurderingen at to yngre hogstfl ater befi nner seg i senter av avgrensingen. Området bidrar i en viss grad til følgende mangler ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002): (i) Lavereliggende, produktiv skog i Trøndelag, og (ii) oseanisk barskog (klart oseanisk seksjon, O2). Samlet vurderes Gravdalen-Barstadbøla å tilhøre øvre sjikt av lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av JonT. Klepsland den Det ble lagt vekt på å fange opp de mest produktive, samt de minst påvirkede, skogområdene. Hele arealet er dekt inn. Tidspunkt og værets betydning Dagen bød på regn og vind, men brukbar sikt. Tidspunkt var gunstig med tanke på alle organismegrupper i fokus. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Denne beskrivelsen dekker området nordvest for Spjøtvassheia-Gravdalshavet. Den delen av undersøkelsesområdet som ligger sørøst for dette er gitt egen beskrivelse. På grunn av omfattende skogbruksaktivitet er en stor del av almenningen rundt Tjønnrosin utelatt fra videre vurdering. Av biologiske og arronderingsmessige hensyn er et mindre areal utenfor almenningen, sørvest for Gravdalstjønna, inkludert i verneforslaget. Tidligere undersøkelser Det er tidligere foretatt MiS/ nøkkelbiotop-registreringer i området. Innenfor verneforslaget er hele 11 slike fi gurert ut. Kun to av disse har en slik kvalitet og størrelse at de er videreført som kjerneområder. Beliggenhet Området ligger i Namsos og Overhalla kommuner, omtrent en mil sørøst for Namsos sentrum, og mellom Barstadvatnet, Spjøtvatnet og Gravdalshavet. Området er forholdsvis høytliggende og omgitt av nakne fjellområder.

121 Naturgrunnlag Topografi Terrenget er småkupert innenfor en større ramme av overragende skogløse heier og fjell med avrundet form. Innenfor denne rammen gjentar det seg et mønster av vesentlig sørøstgående grunnlendte rygger med et stort antall mellomliggende vann og myrer. I øst går en mer markant dal fra Gravdalsvatnet sørvestover til Spjøtvatnet (Gravdalen). Geologi Berggrunnen består av grunnfjell i form av gneis og migmatitt (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 30% (ca 3240daa) nordboreal 50% (ca 5400daa) alpin 20% (ca 2160daa). Etter Moen (1998) ligger området i mellomboreal sone (ca 30%), nordboreal (ca 50%) og alpin (ca 20%) sone. Videre ligger det i klart oseanisk seksjon (O2). Økologisk variasjon Området har innenfor en ganske liten høydegradient stor topografi sk variasjon med sterkt kupert terreng og mange eksposisjoner og helningsvinkler. Innenfor området fi nnes fjell, vann, myr, og både furuskog og granskog. Variasjonen er imidlertid liten langs nærings- og basegradienten og er i stor grad begrenset til hhv nærings- og basefattig. Vegetasjonen er derfor lite variert. På grunn av høy beliggenhet mangler også spesielt høyproduktiv skog. Totalt sett har området middels stor økologisk variasjon. Vegetasjon og treslagsfordeling Gran dominerer skogbildet og har relativt god dekning i Gravdalen. I området for øvrig er gran som skogdanner begrenset til små bestand på litt bedre jordsmonn nederst i bratte lisider og langs noen bekker i små daler. Furu står som glisne bestand rundt myrer og på ikke helt skrinne rygger, koller og i lisider. Furu fi nnes ikke i Gravdalen. Bjørk har varierende innslag overalt, og danner ofte et krokete, småvokst belte opp mot alpin sone. Rogn fi nnes spredt i granskogen. Myrene er overveiende fattig fastmatte med bjønnskjegg, rome, blåtopp, hvitlyng og duskull, men stedvis mykmatte med fl askestarr. Her og der er det innslag av den mer mineralkrevende dvergjamne. Ett lite felt med rikere vegetasjon langs et myrsig er registrert, her inngår breiull og tranestarr. Furu står på røsslyng-blokkebærmark, og denne vegetasjonen strekker seg også et stykke ut forbi tredekt mark på myrene og opp på fjellet (lynghei). Vegetasjonstypene under gran veksler mellom blåbærskog og småbregneskog. Sjeldnere storbregneskog, og bare unntaksvis høystaudeskog (små fl ekker i Gravdalen) med blant annet turt, skogrøyrkvein, teiebær og fjelltistel. Skogstruktur og påvirkning Furuskogen: Skogen er fra gammelt av jevnt og hardt utnyttet. I tillegg er store områder plukkhogget omkring midten av forrige århundre (50-60 år siden). Likevel gir furuskogen preg av å være relativt høyaldret, og skogbildet varierer ikke logisk etter synlig påvirkingsgrad. Skogstrukturen er åpen til glissen, i de fl este tilfeller godt sjiktet, med god foryngelse, og med god aldersspredning opp til ca 200 år. Noen parti er uten gamle trær, mens andre parti har fl ere trær opp mot 300 år. Dødved mengden er overalt minimal. Granskogen: Nesten all produktiv eldre granskog er overraskende homogen ved at den er i sen optimalfase, og ofte tett bestokket. Død ved fi nnes som vindfall og selvtynn samt spredte gamle gjenliggende læger etter tidligere gjennomhogst. Dødved mengden er generelt lav, men små konsentrasjoner etter vindfall fi nnes. Skogene er hardt gjennomhogd for år siden. Tettheten og størrelsen på stubbene indikerer at skogen har vært hardt utnyttet før denne tid også. Kjerneområdene og ett lite bestand under (vest for) Taklifjellet avviker fra dette generelle bildet ved å ha unngått den siste gjennomhogsten. Selv om de største hogstfl atene er utelatt i reservatforslaget har to slike en plassering som gjør det umulig å ekskludere dem fra et reservatforslag. Det ene ligger på nordøstsiden av Krokvatnet, og det andre omfatter liene rundt Gravdalstjønna. Arealene er fl atehogd for ca år siden og er nå ung granskog sterkt oppblandet med bjørk. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Gravdalen-Barstadbøla. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Barstadbøla Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:624750, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 64,9daa Lokaliteten omfatter den skogdekte delen av dalen rett nord for Bølvatnet og rett øst og nedenfor Barstadbøla. Nedre del av bekkedalen er i sen optimalfase til tidlig aldersfase med varierende skogdekning, inkludert et helt åpent parti. Gran er bestandsdannende, i tillegg inngår noe bjørk, og helt sørvest litt furu. Den nedre halvdelen av bekkedalen mangler gamle trær (eldre enn 200 år), og dødved mengden

122 utgjøres hovedsakelig av vindfall i lave nedbrytnigsklasser. Den øvre halvdelen er bedre utviklet med god aldersspredning opp til ca 250 år, det fi nnes enkelte grove gadd og liggende død ved i alle nedbrytningstrinn, inkludert noen grove læger. Det skogdekte arealet er lite, begrenset av bratte dalsider mot øst og vest. Topografi en virker stabiliserende på luftfuktigheten, noe som er gunstig for fl ere kryptogamer. Bunnsjiktet er ofte velutviklet. Feltsjiktet varierer mellom blåbærdominans og fuktigere typer med blant annet smørtelg, hengeving, skogburkne, skrubbær og sølvbunke. Lokaliteten har gode bestander av fuktighetskrevende kryptogamer som kystjamnemose, rødmuslingmose, storvrenge, gammelgranslav, gubbeskjegg og brun korallav. Lokaliteten har et relativt godt utvalg signal- og rødlistearter, og er den best utviklede nøkkelbiotopen i området. Skogtilstand og artsinventar tilsier regional verdi (B). 2 Bølvatnet V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:624800, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 24,2daa Lokaliteten ligger like vest for Bølvatnet og omfatter en østvendt li med blåbærgranskog i tidlig aldersfase. Det er en del død ved i fl ere nedbrytningsstadier, men med skjev dødved profi l mot yngre nedbrytningsklasser. Lokaliteten er avgrenset på grunnlag av god skogdekning, relativt god skogstruktur med forekomst av nøkkelelementer og rødlistearter (svartsonekjuke og duftskinn). Verdien er vurdert som lokal (C). Artsmangfold Artsmangfoldet er relativt lavt for alle organismegrupper som ble ettersøkt. Karplantefl oraen er generelt lite variert, men med fl ekkvis innslag av stauder eller middelsrikmyr-arter. Mosefl oraen er ikke grundig inventert, men anses for å være triviell. Et mulig unntak er råtevedelementet som kan være noenlunde godt utviklet, først og fremst i kjerneområdene. Skorpelavselementet er ikke godt utviklet, men vurderes å ha et visst utviklingspotensiale på sikt. Stedvis er det mye gammelgranslav (spesielt Barstadbøla). På rogn inngår de vanligste artene for lungeneversamfunnet. Hengelavsamfunnet er generelt relativt godt utviklet, særlig gubbeskjegg opptrer rikelig i Gravdalen. Det jordboende soppelementet er ikke undersøkt i særlig grad, men Gravdalen vurderes ut fra den store forekomsten av moserik eldre granskog og mange eksposisjoner å ha relativt gode forutsetninger. Det vedboende elementet er tydelig redusert som følge av tidligere hogstaktivitet, bare to rødlistearter (svartsonekjuke og duftskinn) er påvist. Ingen signalarter tilknyttet furu er funnet. Området vurderes imidlertid å ha gode forutsetninger for å ivareta eksisterende, og fange opp nytt, artsmangfold omkring dette elementet på sikt. Tabell: Artsfunn i Gravdalen-Barstadbøla. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Chaenotheca subroscida Sukkernål 1 1 Gyalecta friesii Huldrelav Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering På grunn av omfattende hogster omkring Tjønnrosin, og for øvrig lite skogdekt mark (mest myr og fjell), er den sørvestre delen av statsalmenningen nordøst for Gravdalen utelatt fra avgrensingen av verneverdig areal. Grensen er trukket langs høydedragene like øst for Tjønnrosin-bassenget. Mot sør er en del av Gravdalen som ligger utenfor almenningen inkludert av biologiske og arronderingsmessige hensyn. Denne delen har høy konsentrasjon av MiS-biotoper. Grensen er mot nordøst trukket langs høydedrag slik at all skog inkluderes uten å medta for mye uinteressant areal. For øvrig følger vernegrensen grensen for statsalmenningen. Arronderingen blir på denne måten tilfredsstillende ved at relativt helhetlige nedbørsfelt og dalsystem omfattes. Avgrensingen fanger opp variasjonen innenfor utredningsområdet både med tanke på vegetasjon, artsmangfold og topografi. Andre inngrep Reservatforslaget er for øvrig fritt for tyngre tekniske inngrep. Vurdering og verdisetting Finntjørnin-området gir et typisk bilde av den høyereliggende, sterk myrblandete barskogen i de mer oseaniske strøk av Trøndelag. Selv om arealet er forholdsvis lite fanges mye av den variasjonen man kan forvente i denne regionen opp, mye på grunn av en stor småskala topografi sk variasjon.

123 Granskogen har størst mektighet og produktivitet i Gravdalen, og dette området utgjør derfor på en måte utgangspunktet for en reservatavgrensing. Kjerneområdene ved Barstadbøla gir likevel et svært viktig bidrag til artsmangfold og variasjon på grunn av lavere påvirkningsgrad. Selv om kjerneområdene når relativt høyt i verdivurderingen havner totalvurderingen for området temmelig lavt på de fl este skog-kriteriene som følge av den generelle skoghistorien. Men, området vurderes på grunnlag av et lokalklimatisk gunstig miljø og stor dekning av produktiv granskog i Gravdalen som godt egnet til å ivareta eksisterende, og fange opp nytt, artsmangfold tilknyttet eldre barskog på sikt. Det er sterkt negativt for helhetsvurderingen at to yngre hogstfl ater befi nner seg i senter av avgrensingen. De negative konsekvensene av inngrepene vurderes likevel som mindre alvorlige (gjelder best Gravdalsvannet) fordi de fysiske forholdene (lokalklima, topografi ) og den eldre granskogen omkring til en viss grad bufrer de negative konsekvensene av inngrepet. I forhold til mangelanalysen av dagens skogvern (Framstad et al. 2002) bidrar området til følgende mangler: (i) Lavereliggende, produktiv skog i Trøndelag, og (ii) Oseanisk barskog (klart oseanisk seksjon; O2 etter Moen (1998)). Området bidrar bare i liten grad til disse mangelkriteriene da kun bunnen av Gravdalen kan sies å være produktiv og lavereliggende, og vegetasjonen er heller ikke spesielt utpreget oseanisk. Samlet vurderes Gravdalen-Barstadbøla som i øvre sjikt av lokalt verneverdig (*). Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Gravdalen-Barstadbøla. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Barstadbøla ** ** ** *** * - * * * ** - - ** 2 Bølvatnet V ** * * ** * - * * * * - - * Samlet verdi Totalt for Gravdalen- Barstadbøla * * * ** * - * ** * * ** ** * Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

124 Gravdalen-Barstadbøla (Overhalla/Namsos, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi * 207 Damhaugen Barstad- Barstadbøla 448 Løsvatnet Flytjønna 380 Svartjønna Bølvatnet vatnet Krokvatnet Finntjønna 428 Taklifjellet 460 Gravdals- havet Barstadspøt- Bøltjønna vatnet Durmålfjellet Svarttjønnin 261 Gravdalstjønna Krokvatnet Fjellsettjønnin Tjønnrosin Fiskløysa Finntjøn Bergsfuglåsen Spjøtvassheia Naturfaglige registreringer Øvre Kverntjønna i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Spjøtvatnet 290 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Andsjøfuglåsen mE mE Finnkallen 460 Finnfjellet mN

125 Bilder fra området Gravdalen-Barstadbøla Barstadbøla i synsranden til høyre. Foto: Jon T. Klepsland Fra kj.omr. nr 1. Dødved i flere nedbrytningstrinn og mange dimensjoner. Foto: Jon T. Klepsland Også Gravdalen er tydelig hardt utnyttet tidligere forstlig sett. Foto: Jon T. Klepsland Typisk landskap med myr og fjell i dominans og flekkvis små bestand med mer produktiv granskog. Midt i bildet er kj.omr. nr 2. Foto: Jon T. Klepsland

126 Singsheia* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsos Inventør: AHE, SRE Kartblad: 1723 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:618307, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Singsheia er et stort og ganske velarrondert område som ligger ca 5-8 km SSØ for Bangsund. Arealet domineres av et ganske høytliggende platå med mosaikk av vann, våtmark og skog. Området er preget av fattig vegetasjon, med blåbærskog som dominerende vegetasjonstype i granskog og mye røsslyng-blokkebærskog med furu og gran på knauser og myrholmer. Et lite areal med edelløvskogsvegetasjon med gråor-almeskog er det mest interessante vegetasjonstypiske trekket. Det er 4 Kjerneområder innenfor det verneverdige området. Tettheten av kjerneområder i Singsheia er ganske liten, og verdien av de enkelte områdene er ikke svært høy. Granskogen er for det meste nokså gammel. Allikevel er naturskogspreget oftest svakt utviklet. Granskogen inneholder svært få tydelig gamle trær, og død ved i sene nedbrytningsstadier mangler nesten helt. Furuskogen inneholder også få tydelig gamle trær, men i den sentrale delen av området, i myr/furuskogsmosaikken mellom Singsvatn og Haborlia, er det noen få gamle furuer og en god del død ved av furu, både gadd og læger. Skogen i området er totalt sett fattig på elementer som er særlig viktige for biologisk mangfold. Området er sterkt påvirket av skogbruk. For noen generasjoner siden ble hele området sterkt gjennomhogd, og disse hogstene må nærmest hatt preg av fl atehogst. Totalt sett må området vurderes som nokså artsfattig. Det mest interessante artselementet som ble dokumentert er vedboende sopp knyttet til furuskog. P.g.a. det store kontinuitetsbruddet vil verdien for artsmangfold knyttet til gran neppe øke vesentlig på kort sikt. For furu vil dannelsen av viktige elementer være liten i mange år framover, og utsiktene til bevaring og forbedring av betingelsene for kravfulle furuspesialister er små selv innenfor en lang tidshorisont. Området representerer et typisk litt høytliggende barskogslandskap i regionen. Området bidrar i svært liten grad til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av dagens skogvern. M.h.p. totalverdi ansees det som negativt at området nesten ikke inneholder virkelig gammel naturskog, at variasjonen er svært begrenset, at rike vegetasjonstyper nesten mangler og at verdien for artsmangfold synes å være ganske liten. Totalt vurderes Singsheia som et lokalt verneverdig område (*). Feltarbeid Undersøkelsesområdet ble gjennomgått av to registranter Sigve Reiso kartla den sørlige delen av området, mens Arne Heggland kartla den nordlige delen. Høytliggende bjørkeskog og snaufjell ble nedprioritert. Flekker med gammel skog i deler av området som er sterkt preget av skogbruksaktivitet (gjelder særlig i NØ og SV) ble mindre grundig gjennomgått enn de sentrale og skogrike delene. Tidspunkt og værets betydning Været var godt under befaringen. Tidspunktet for registrering gir et godt bilde av de fl este organismegrupper som er viktig for dokumentasjon av verneverdiene i området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Undersøkelsesområdet dekker det store skog- og fjellområdet avgrenset av Storvatnet-Fjærbotn-vassdraget i vest, de nedre deler av Bangdalen i øst, Ellevklumpan og veien fra Fjærbotn til Flakk i nord og Seterdalen i SØ. En betydelig del av undersøkelsesområdet er utelatt fra avgrensningen av det verneverdige skogområdet p.g.a. (i) sterk påvirkning av skogbruk med betydelige arealer yngre produksjonsskog (i nord og sørvest), samt (ii) av arronderingsmessige årsaker. Et lite areal utenfor det opprinnelige undersøkelsesområdet er inkludert innenfor grensene til det verneverdige skogområdet, for å få med en liten forsenkning med gammel granskog (i nordvest). Tidligere undersøkelser I alle fall den sørlige delen av området ble nøkkelbiotopkartlagt i 1999 eller nøkkelbiotoper ble fi gurert ut, mens de sentrale delene av undersøkelsesområdet ble klassifi sert som hensynsområde (større gammelskogsområde, overveiende naturskog). 7 av nøkkelbiotopene er klassifi sert som regionalt viktige (verdi B). Verdiene består av gammel granskog, gammel furuskog, fuktskog og et element av edelløvskog.

127 Beliggenhet Området ligger ca 5-8 km SSØ for Bangsund, og omfatter platået mellom Singsheia, Ellevklumpan og Djupvassklubben samt noe areal på hyllene og i vestskråningene vest for Flakheia. Arealet drenerer (i) vest- og sørvestover til Storvatnetvassdraget (som renner nordover til Fjærbotn), (ii) nordover (via Bjørktjønna til Fjærbotn) og (iii) østover (via Flakkbekken til Bongna). Naturgrunnlag Topografi Sentralt preges området av småkupert myr/skogmosaikk. Vestskrenten på Djupvassklubben danner et stup på opp til 200 meters vertikalt fall, og er uten tvil det mest markerte topografi ske trekket i området. En lang vestvendt skrent fi nnes også nord for Singsheia (vest i området). En del mindre, hovedsakelig vestvendte skrenter fi nnes spredti området. Totalt sett er området middels topografi sk variert. Geologi Berggrunnen består hovedsakelig av granittisk gneis, men et større felt med amfi bolitt løper gjennom den sørvestlige delen av området, vest for Ellevklumpan, Flakkheia, Singsvatnet og Stordjupvatnet. Det er lite løsmasser i området, med tynt torv- og humusdekke og myr som dominerende jordarter utenom områdene som er mer eller mindre helt avskrapte. Stedvis i sør fi nnes morene av liten mektighet, sør for Habortjønna et lite felt med tykkere morene (kilder: NGU 2005, berggrunns- og løsmassekart på nett). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 90% (ca 9940daa) mellomboreal 10% (ca 1100daa). Området ligger hovedsakelig i nordboreal vegetasjonssone, med mindre arealer i mellomboreal sone (Moen 1998). Økologisk variasjon Området spenner over en god del ulike vegetasjonstyper knyttet til myr- og skogvegetasjon, men med sterk overvekt av fattige typer med triviell fl ora. Området viser noe variasjon i topografi ske forhold og eksposisjoner, men domineres arealmessig av temmelig lite variert myr/skog-mosaikk. Variasjonen begrenses av at hele lisider i stor grad mangler. Totalt sett må området karakterisers som ganske lite variert. Vegetasjon og treslagsfordeling Området er fattig. Vegetasjonen sørvest i området er ikke synlig påvirket av amfi bolittåra som løper gjennom denne delen. Skogkledt areal domineres av blåbærskog med gran i tresjiktet og røsslyng-blokkebærskog med furu og gran i tresjiktet. På veldrenert mark fi nnes også tendenser til bærlyngskog. I friske lisider er det en god del areal med småbregneskog. I frodigere søkk og nederst i enkelte lisider fi nnes mindre arealer med storbregneskog og høgstaudeskog. Gransumpskog (fattig) er ganske godt utviklet fl ere steder, og opptrer som langsmale striper i små dalsøkk i underkant av store skrenter, bl.a. under Haborlia, Djupvassklubben og åsen vest for Singsvatnet. Små areal har lågurtskog (med gran og noe furu i tresjiktet). Et lite areal med edelløvskogsvegetasjon med gråor-almeskog fi nnes under den stupbratte vestlia på Djupvassklubben. Dette utgjør den fl oristisk klart mest interessante skogtypen, bl.a. med funn av myske. Gråor-almeskog er klassifi sert som en truet vegetasjonstype, kategori hensynskrevende - LR (Fremstad & Moen 2001). Myrene er fattige og intermediære, men rikmyr med spesielt kravfull vegetasjon ble ikke funnet. Gran er dominerende treslag, i alle fall målt i stående kubikkmasse, mens furu dekker ganske store arealer med glissen tresetting på oppstikkende rygger i myrlendt terreng. Bjørk er vanlig, mens selje, rogn og osp forekommer spredt, særlig i bratte vestskråninger. Gråor står spredt i fuktige skogtyper og myrkanter. Alm og hegg ble funnet under Djupvassklubben. Skogstruktur og påvirkning Det meste av granskogen er over hogstmodenhetsalder. Allikevel er naturskogspreget oftest svakt utviklet. Det er svært få tydelig gamle trær med grov bark, grove greiner og tilsvarende kronestruktur. Død ved av gran er produsert rikelig i fl ere deler av området i løpet av de seneste årene, men død ved i middels og sene nedbrytningsstadier mangler nesten helt. Noen grove og sterkt nedbrutte læger fi nnes i de sentrale partiene, mens denne kvaliteten stort sett er helt fraværende i andre deler av området. Furuskogen inneholder svært få tydelig gamle trær, men i den sentrale delen av området, i myr/furuskogsmosaikken mellom Singsvatn og Haborlia, er det en god del død ved av furu, både gadd og læger. Dette området har innslag av tydelig gamle furutrær i tresjiktet. Spredte grove furulæger fi nnes også andre steder i området, og fl ere steder med ren granskog i tresjiktet. Dette vitner om at hele området må ha hatt større dominans av furu i tresjiktet i tidligere tider. I de høyereliggende delene av området er det ganske mye bjørk, men bjørkeskogen er ikke særlig grovvokst. Bjørkebestand av betydning fi nnes også bl.a. sør for Flakktjønna, her i blanding med osp, og på strekningen Klubbtjønna-Haborlia. Sør for Flakktjønna fi nnes innslag av grov osp. Flere av seljene i de vestvendte lisidene mellom Klubbtjønna og Haborlia er grovvokste. Eldre løvskog i lavtliggende deler av området har trolig kommet opp etter harde uthogster på gran. Området er sterkt påvirket av skogbruk. For noen generasjoner siden (kanskje år siden) har hele området vært sterkt gjennomhogd, og disse hogstene har stedvis nærmest hatt preg av fl atehogst. Dette inngrepet er trolig del av de omfattende engelskbruk-hogstene i Bangdals-området. I senere tider er det gjennomført plukkhogst i deler av området.

128 Bare små deler av området har ungskog. Totalt sett må området karakteriseres som hardt påvirket av skogbruk. Det meste av arealet kvalifi serer som inngrepsfritt område, sone 2 (1-3 km fra tynge teknisk inngrep)(kilde: med innsynsløsning). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Singsheia. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Svartvatnet N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:616600, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 51,4daa Kjerneområdet er lokalisert i en forsenkning, med en bratt liside i Ø. Området er homogen, tett granskog, mest av småbregnetypen. Sumpskog og høgstaudeskog fi nnes i deler av området, mens blåbærskog overtar der terrenget hever seg. Skogen er gammel, men stort sett dårlig sjiktet og med svært få virkelig gamle trær. I nord er det et stormfelt parti, og her fi nnes litt mer dødt trevirke. Området har vært kraftig gjennomhogd (nærmest fl atehogd) for mellom 70 og 100 år siden, og gammelskogsstrukturer er derfor nesten fraværende. Imidlertid er skogtypen produktiv og fuktig, og lokaliteten står fram som klart bedre enn omkringliggende areal m.h.p. bevaring av artsmangfold. Lokaliteten vurderes på dette grunnlag som et kjerneområde av laveste verdiklasse (verdi C, *). 2 Singsheia N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:617100, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 44,1daa Kjerneområdet ligger i et søkk med nordlig dreneringsretning. Topografi en er gunstig, der lokaliteten er skjermet av til dels markerte skrenter (særlig i søndre deler av området). Granskogen har brutt sammen, og det er derfor mye dødt trevirke her. Kontinuiteten er dårlig, da hele området har vært sterkt gjennomhogd for år siden. Området er godt arrondert, og inneholder frisk granskog med stort tilfang av dødt trevirke. På denne bakgrunn vurderes dette som et kjerneområdet. Foreløpig er ingen særlig kravfulle arter dokumentert i området. Verdien er foreløpig forholdsvis lav (verdi C, *). Utviklingspotensialet er betydelig. 3 Singsvatnet SØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:618400, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 49daa Sørvestvendt liside med tilhørende toppområde. Barblandingsskog med dominans av småvokst gran i lisiden og gradvis mer furu mot toppen av kollen. Noe småvokst bjørk fi nnes spredt i busksjiktet. Furuskogen er tydelig eldre og av grovere dimensjoner enn granskogen, kun noen få gamle graner fi nnes. Vegetasjonen er en mosaikk av bærlyng-, blåbær-, røsslyng-blokkebær og lågurtskog. Området er tidligere gjennomhogd, men har allikevel fl ere ferske vindfall og enkelte gamle læger og gadd av furu. Rødlistearten gammelgranskål ble registrert på to eldre graner. Rødlistearten brun hvitkjuke og 3 funn av rødlistekandidaten Skeletocutis lenis ble registrert på læger av furu og lavarten Pyrrhospora elabens på furugadd. Til tross for tidligere gjennomhogster har området en del død ved og fl ere signalarter knyttet til furu. Eldre furuskog er sjeldent i landskapet, og området vurderes derfor som regionalt viktig (B, **). 4 Djupvassklubben V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:619300, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 149daa Bratt vestvendt skråning med dominans av eldre granskog. Øverste deler av lia har stort løvinnslag med en del bjørk, selje og rogn. Nedre deler av lisiden domineres ellers av relativt ensaldret og svakt sjiktet eldre granskog. I rasmarkpartier lengst sør fi nnes enkelte rene løvbestand med innslag av et titalls småvokste alm sammen med en del selje, hegg, gråor bjørk og rogn. Flere av seljene i dette området er grove og gamle. Småbregneskog dominerer i lisiden med gran-bjørkesumpskog i bunn. Små partier alm-oreskog og høgstaudeskog inngår i rasmarkspartiene lengst sør, og her ble det funnet myske i feltsjiktet og alm i tresjiktet. Stedvis i fi nnes en del fersk død ved av gran, gamle læger og gamle trær er nærmest fraværende da området tidligere er hardt gjennomhogd. Granskogen har et relativt fuktig lokalklima med mye gubbesjegg. Den kravfulle lavarten Gyalecta friesii ble funnet under en gammel gran. Lobarionsamfunn på løvtrær er relativt godt utviklet på et midre område lengst sør med arter som kystårenever, lungenever, skrubbenever og sølvnever på enkelte alm og selje. Til tross for at det ble dokumentert et mindre parti med rik edellauvskog, er dominansen av fattigere granskog med få nøkkelelementer utslagsgivende for totalverdien, som kun vurderes til lokalt viktig (C, *). Artsmangfold Skogen i området er fattig på elementer som er særlig viktige for biologisk mangfold. Floraen av vedboende sopp er da også dårlig utviklet. I de mest død ved rike miljøene er det sterkt kontinuitetsbrudd hvor den døde veden stammer fra ferske stormfellinger. På gran ble de hensynskrevende rødlisteartene svartsonekjuke (2 funn), duftskinn (2 funn) og gammelgranskål (2 funn, samt 1 i undersøkelsesområde, men utenfor grensene for verneverdig skogområde) funnet. Dette viser at kravfulle gammelskogsarter blant sopp er lite representert i området. På furu ble rødlisteartene Chaetoporellus curvisporus (V) og brun hvitkjuke (DC) funnet, og i tillegg ble det gjort 6 funn den gode signalarten (og rødlistekandidaten ) Skeletocutis lenis. Resultatet underbygger at furuskogen i området ennå bærer innslag av kravfull gammelskogsfl ora av nedbrytere. Da furuskogen har vært gjennom et stort kontinuitetsbrudd, der nydannelsen av viktige elementer er liten, er utsiktene til langvarig bevaring av slike kvaliteter i området små.

129 Ingen sjeldne eller kravfulle av jordboende sopp ble funnet, og potensialet for slike arter er meget lavt i det meste av området da den underliggende amfi bolittåra ikke synes å gi tilgang på baserike mineraler i noen del av området. Et mulig unntak er de næringsrike delene av liene under Djupvassklubben, men dette er arealmessig lite betydningsfulle deler av området. Lobarion-samfunn ble observert særlig under Djupvassklubben og spredt på osp i den vestvendte lia sør for Flakktjønna. Den viktigste forekomtsten av lobarion fi nnes under Djupvassklubben, hvor sølvnever ble observert på 4 trær (3 alm og 1 selje). For øvrig ble i overkant av 10 arter i lobarion-samfunnet funnet (se artsliste), med lungenever og vanlig blåfi ltlav som de hyppigste. Av kravfulle skorpelaver kan nevnes signalartene Pyrrhospora elabens (2 funn på gamle, barkløse furuer), huldrelav (3 funn under rothalser av gran i fuktige miljøer) og langnål (1 funn på løvtre). Floraen av skorpelav er ikke særlig godt utviklet i området, noe som først og fremst skyldes de få tydelig gamle grantrærne i området. Totalt sett må området vurderes som nokså artsfattig. De viktigste verdiene er knyttet til løv/blandingsskogen under Djupvassklubben og til en svært glissen furuskog sentralt i området (bl.a. i kjerneområdet Singsvatnet SØ). Granskogen vil ventelig produsere mye nøkkelelementer dersom den forblir urørt i kommende generasjoner. P.g.a. det store kontinuitetsbruddet vil allikevel verdien for artsmangfold neppe øke vesentlig på kort sikt. For furu vil dannelsen av viktige elementer være dårlig i mange år framover, og utsiktene til bevaring og forbedring av betingelsene for kravfulle arter er små, selv innenfor en lang tidshorisont. Tabell: Artsfunn i Singsheia. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Collema nigrescens Brun blæreglye 1 1 Collema subfl accidum Stiftglye 2 2 Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Leptogium saturninum Filthinnelav 2 2 Lobaria amplissima Sølvnever Lobaria pulmonaria Lungenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Pannaria rubiginosa Kystfi ltlav 2 2 Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål 1 1 Gyalecta friesii Huldrelav Pyrrhospora elabens Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC Chaetoporellus curvisporus V 1 1 Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis Avgrensing og arrondering Singsheia er avgrenset mot snaufjell (i nord og øst), og ellers mot skog som er mye påvirket av skogbruk i nyere tid. Området ligger på et ganske høytliggende platå med myrer, vann og skogkledte lier. Arronderingen er ganske god, men ville vært vesentlig bedre hvis arealene lenger ned i nedbørsfeltet hadde vært inkludert, med hele lisider ned fra de høytliggende delene. Området er stort (ca daa), men ganske stor andel av dette er fjell, vann og myr. Verdikriteriet størrelse er verdisatt middels høyt (**), da en ganske stor del av skogkledt areal (som er over 5000 daa) består av ikke-produktive skogtyper. P.g.a. at skogdekt areal er mindre enn daa kan området ikke klassifi seres som et storområde i skogvernsammenheng. Det er 4 Kjerneområder innenfor det verneverdige området. Avgrensningen av disse følger i hovedsak avgrensningen til tidligere registrerte nøkkelbiotoper. Noen tidligere registrerte nøkkelbiotoper er ikke beholdt som kjerneområder. Dette gjelder arealer med gammel granskog som er ganske ensaldret og som verken har mye dødt trevirke eller utforming/beliggenhet som tilsier stor funksjon for bevaring av biologisk mangfold. Andre inngrep Det ligger noen hytter i området. Noen stier krysser gjennom området.

130 Vurdering og verdisetting Singsheia er et stort og ganske skogrikt område. Arronderingen er brukbar, da en mosaikk av vann, våtmark og skog i et helt landskapsrom er inkludert. Imidlertid vurderes mangelen av hele lisider, med gradienter fra fjell til mer høgproduktive deler som negativt. Området representerer et typisk litt høytliggende barskogslandskap i regionen, og variasjonen begrenses vesentlig ved at andelen høyproduktiv og lavereliggende skog er liten. Et interessant vegetasjontypisk trekk er en liten forekomst av gråor-almeskog ved Djupvassklubben. Edelløvskog er sjeldent i regionen. Arealet edelløvskog i Singsheia er allikevel av så liten utstrekning at det ikke spiller vesentlig inn på områdeverdien. For verneverdien er det positivt at det nesten ikke fi nnes nye hogstfl ater i området, men negativt at hogstpåvirkningen fra gammelt av er sterk. Dagens skog inneholder derfor få gammelskogsstrukturer, og verdien for ivaretakelse av artsmangfold knyttet til naturskoger er tilsvarende lav. Tettheten av kjerneområder i Singsheia er ganske liten, og verdien heller ikke høy (3 vurdert som lokalt viktige/*, og ett som regionalt viktig/**). Noen rødlistearter og andre kravfulle arter innen gruppene vedboende sopp, blad- og busklav og skorpelav ble dokumentert, men antallet arter og bestandsstørrelsene er små. Det mest interessante artselementet som ble dokumentert er vedboende sopp knyttet til furuskog. Imidlertid viser furuskogene i området sterkt kontinuitetsbrudd, og forholdene ligger etter alt å dømme dårlig til rette for langsiktig bevaring av kravfulle furuskogsarter i området. Dette er klart negativt. Området bidrar i svært liten grad til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003). Kun små, fl ekkvise arealer med høgstaudeskog er relevant m.h.p. mangeloppfyllelse (dekker både generelle og regionale anbefalinger og prioriteringer). De enkelte verdikriteriene oppnår hovedsakelig lav (*) uttelling, med unntak av størrelse og arrondering som skårer høyere (**). Totalverdien er overstyrt av det faktum at området nesten ikke inneholder virkelig gammel naturskog, at variasjonen er svært begrenset, at rike vegetasjonstyper nesten mangler og at verdien for artsmangfold synes å være liten. Totalt vurderes Singsheia derfor kun som lokalt verneverdig (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Singsheia. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Svartvatnet N * * * * 0 - * * * * - - * 2 Singsheia N * ** * * 0 - ** ** * * - - * 3 Singsvatnet SØ * ** * ** * - * * * ** - - ** 4 Djupvassklubben V * * * * * - ** ** * * - - * Totalt for Singsheia * * * * * 0 ** * * * ** ** * Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, løsmasser i Norge, nettversjon: og Tilgang september 2005.

131 Singsheia (Namsos, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi * ddahaugen Storkleivmyra Sagfjellet Langvass heia Bjørktjønna 128 Gavlen Middags- 255 skardet Middags- Tiklumpan 110 Langvatnet Flakkbekken 39 haugen 391 k- 260 Ellevklumpan yra an Flakktjønna 351 Flakkheia Heitjønna Seterdalen Bjørktjønndalen Lomtjønna Andsjøhaugan ndfossen Svartvatnet Singsvatnet Nøkkeltjønna Habortjønna Haborlia haugan Svartvass- Midterdjup- Singsheia Stordjupvatnet vatnet Litldjupvatnet an Ragnhildtjønna Nordvika Djupvassklubben Klubbtjønna 238 Tordhaugtjønna va Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder 296 Tidligere registreringer Storvatnet Omr. for vurdering (DN2005) 82 Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE Seterdalsbekken mN

132 Bilder fra området Singsheia I forgrunnen sees fattig granskog typisk for Singsheia. Midt i bildet vises en oppstikkende rygg med furudominert skog. I bakgrunnen sees den karakteristiske profilen på Djupvassklumpen. Foto: Arne Heggland Gammel granskog ca 200 m.o.h. sentralt i området. Foto: Arne Heggland Ensjiktet granskog. Typisk skogbildet fra produktive granskogslier i Singsheia. Foto: Arne Heggland Den nordvestre delen av området, med Middagshaugen og Flakktjønna. Foto: Arne Heggland

133 Ausvatnet- Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsskogan Inventør: KAB, JKL Kartblad: 1824 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:681000, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Ausvatnet ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Namskogan kommune, nærmere bestemt 3-4 kilometer nordvest for Trones/Namsskogan i Namdalen. Topografi en i området er variert med lisider av varierende hellingsgrad som dominerende element. Sentralt i området ligger det fl ere vann og undersøkelsesområdet inkluderer lisidene rundt disse vannene. De nærmeste partiene rundt vannene er småkupert og med enkelte fl ate sletter. I lisidene er det fl ere markerte bekkekløfter. Berggrunnen er nesten totalt dominert av granitt og granodioritt, men et par mindre steder er det noe innslag av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi bolitt. Området ligger ifølge Moen (1998) i nordboreal vegetasjonssone, men feltbefaringer viser også at de høyereliggende deler ligger i lavalpin vegetasjonssone og de lavereliggende delene rundt Ausvatnet i mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Undersøkelsesområdet er meget variert og med topografi som gjør det enkelt å få til gode og naturlige avgrensninger, men en meget stor hogstaktivitet har gjort området uegnet som naturreservat. De mange nøkkelbiotopene i området er restelementer i et skoglandskap som ellers er preget av store hogstfl ater og ungskog. Mulighetene for å lage et lite, isolert reservat basert på enkelte av nøkkelbiotopene er ikke vurdert, men det kan diskuteres om for eksempel de tre bekkekløftene i forbindelse med Ausvassråa kan knyttes sammen som et lite reservat. Områdene fra sørenden av Ausvatnet og nordoverer er spesielt hardt uthogd, og arealet mellom nøkkelbiotopene utgjør alt for stort areal til at området vil oppfylle kriteriene gitt i naturvernloven. Områdene sørover fra Ausvatnet er ikke i like stor grad preget av store hogstfl ater, men fortsatt er hogstpåvirkningen betydelig. Det er granskogen som dominerer, med furuskog på skrinnere koller. Harde plukkhogster gjennom lang tid og en del nye hogstfl ater har resultert i få nøkkelelementer. Den eldste skogen i området er hovedsakelig i tidlig til sen aldersfase, og ofte dårlig til middels godt sjiktet. Vegetasjonen er dominert av småbregneskog og noe blåbærskog. Enkelte steder er det noe høgstudegranskog og fuktig gran-bjørkesumpskog av intermediær rikhet. Det ble funnet en rødlistet vegetasjonstype i undersøkelsesområdet og det er høgstaudegranskog (Fremstad & Moen 2001), men typen dekker relativt beskjedne arealer. Området dekker i liten grad inn mangler påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Under generelle anbefalinger og prioriteringer dekkes kriteriet om rike skogtyper (høgstaudeskog) i liten grad inn, og under regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, nord- og mellomboreal vegetasjonssone) dekkes kriteriet om rik sumpskog og høgstaudeskog i liten grad inn. Disse arealene dekker relativt små arealer og er ofte hard påvirket og mangeloppfyllelse vurderes derfor til å være en lite viktig kvalitet ved området. Ausvatnet vurderes totalt sett til ikke å være verneverdig grunnet en svært høy andel av hogstfl ater og ungskog. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført av to personer i løpet av en kort feltdag den Totalt er det brukt ca 2-3 dagsverk på undersøkelsen. Bilveg går sentralt gjennom området slik at mye av området er lett å få oversikt over. De nordre deler ble kun undersøkt ved hjelp av kikkert og fra bilveg. Disse delene så ut som de var uegnet som verneområde grunnet stort innslag av hogstfl ater. Feltressursene ble konsentrert i området fra bilvegen på nordsiden av Ausvatnet og sørover. De søndre delene er derfor godt undersøkt, mens de nordre og østre delene kun er befart ved hjelp av kikkert og avstandsvurdering. Tidspunkt og værets betydning Været var vekslende med en del regn, men det satte ingen store begrensninger på mulighetene for å gjøre en grundig undersøkelse. Tidspunktet på året skulle være gunstig med tanke på de fl este organismegrupper som det er aktuelt å undersøke. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er utpekt som undersøkelsesobjekt av Direktoratet for naturforvaltning/fylkesmannen i Nord-Trøndelag i samråd med Statskog Nord-Trøndelag. Tidligere undersøkelser Prevista har tidligere gjort nøkkelbiotopregistreringer i området og det er i den forbindelse registrert ti nøkkelbiotoper og ett hensynsområde innenfor undersøkelsesområdet. Utover dette er det ikke kjent andre undersøkelser. Imidlertid fnnes det et eksisterende naturreservat som grenser til undersøkelsesområdet og som har vært gjenstand for undersøkelser i forbindelse med tidligere verneplaner.

134 Beliggenhet Ausvatnet ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Namskogan kommune, nærmere bestemt 3-4 kilometer nordvest for Trones/ Namsskogan i Namdalen. Naturgrunnlag Topografi Topografi en i området er variert med lisider av varierende hellingsgrad som dominerende element. Sentralt i området ligger det fl ere vann og undersøkelsesområdet inkluderer lisidene rundt disse vannene. De nærmeste partiene rundt vannene er småkupert og med enkelte fl ate sletter. I lisidene er det fl ere markerte bekkekløfter. Geologi Berggrunnen er nesten totalt dominert av granitt og granodioritt, men et par mindre steder er det noe innslag av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi bolitt (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 20% nordboreal 60% mellomboreal 20%. Området ligger ifølge Moen (1998) i nordboreal vegetasjonssone, men feltbefaringer viser også at de høyereliggende deler ligger i lavalpin vegetasjonssone og de lavereliggende delene rundt Ausvatnet i mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Kjerneområder Det ble ikke avgrenset kjerneområder på lokaliteten Ausvatnet Tabell: Artsfunn i Ausvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 1 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 1 1 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Ausvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Totalt for Ausvatnet * * * * * - ** ** * * ** ** - Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

135 Ausvatnet (Namsskogan, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi Strompdalselva Rasnejællanjohke Kyrkjefjellet Rååantjahke 604 Tverrelva Sæterdalen Angelbekken Strompdals Flå Litlbekken austre åsen Ausvassråa Flåttådals Strompdalen skardet vestre 308 Råsætra Finnhusmoen Skiftesbekken 308 Snauskallen 272 Klumpliklumpen Råelva 269 Kroktjørna Skarvåsen 85 Fossbakk 496 Bavne 478 tjørna 359 Tjørnmyr- 357 Råfjellet Rååanvuemie Ausvatnet Svartholet Brienne Rååan- Skarvåssætra Sætermyra Tømmerbekken Klumplitjørna Finntjørna 259 jaevrieh Tidligere registreringer 436 Omr. for vurdering (DN2005) Litlåklumpen Eksisterende verneområder 210 Petjønna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert Namsen 234 ± Milla- 208 vatnet Trones- 141 tjønna Tromselva mN mE mE

136 Bilder fra området Ausvatnet Bildet er tatt østover fra det eksisterende reservatet og viser de uthogde lisidene rundt Ausvatnet. Foto: Kim Abel Uthogde lisider rundt Ausvatnet. Foto: Jon T. Klepsland Grovblokkig smådal med gammel granskog helt vest i undersøkelsesområdet. Foto: Jon T. Klepsland

137 Brekka-Tromselva** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsskogan Inventør: TEB Kartblad: 1724 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:410498, N: Areal: 4956 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Verneforslaget representerer et intakt dalsystem med mye skrinne, lite tresatte heiområder, men også med større, produktive furu- og granskogsområder, herunder en lite tilgjengelig (kalk)rik, større granskogsli og elvesletteskog lengst inn i området (Langvasslia SV; strekker seg fra ca m o.h.). Lokaliteten er fri for tekniske inngrep og er skogtypemessig variert. Den inkluderer bl.a. større partier med intakt, frodig høystaude-sumpgranskog i bratt li og på elveslette, noe som er sjeldent i regionen. Videre forekommer partier med rik lågurtgranskog som huser elementer av en sjelden kalksoppfl ora med rødlistearter. Det er også fragmenter av kalkfuruskog og kalkbergsfl ora, og dessuten fl ere orkidérike rikmyrer. En del død ved forekommer i enkelte bestand, inkludert noe grove, og til dels mye nedbrutte læger, og stedvis store populasjoner av rødlisteartene duftskinn (Cystostereum murrayi; funnet på 21 læger) og svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus; på 7 læger) For øvrig vurderes verneforslaget som representativt for så vel fattige som rikere barskoger i Namdalen, og vurderes å være godt arrondert. Verneverdiene er i stor grad knyttet til relativt små del-arealer, i hovedsak til den rike granskogslia innerst i verneforslaget (Langvasslia; A-verdi). Sammenlagt vurderes imidlertid lokaliteten som en av få så vidt lite påvirkede og intakte (fjell)skogdaler i Namdalen. Den bør derfor som helhet kunne kvalifi sere til regionalt verneverdig (**), men ligger helt på grensen til lokalt verneverdig (*), pga. at den (bortsett fra Langvasslia) i liten grad oppfyller mangler ved dagens skogvern. Feltarbeid Det ble vektlagt registrering av de fem mest voksterlige skogområdene, med særlig vekt på Langvasslia SV (til sammen 1,5 dagsverk utført). Pga lange avstander og rike kjerneområder med mange elementer, ble de aller innerste områdene i Langvasslia ikke oppsøkt, og den NØ-lige, innerste avgrensningen her er foretatt skjønnsmessig. Tidspunkt og værets betydning Været var gunstig under feltarbeidet. Tidspunktet (begynnelsen av august) representerte begynnelsen på en god soppsesong for jordboende sopp, men var litt for tidlig for å fange opp hele elementet av kalksopper som her antas å være tilstede. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er utpekt som undersøkelsesobjekt av Direktoratet for naturforvaltning/fylkesmannen i Nord-Trøndelag i samråd med Statskog Nord-Trøndelag. Tidligere undersøkelser Det er tidligere foretatt nøkkelbiotopregistreringer i området, med unntak av de indre deler av dalen som er driftsmessige 0-områder. Det er også utfi gurert enkelte naturtype-lokaliteter her i kommunens naturtypekartlegging (inkludert den rike og frodige Langvasslia SV innerst i dalen). Alt i alt er det godt samsvar mellom de tidligere registrerte miljø-lokaliteter og foreliggende verneregistreringer. Beliggenhet Lokaliteten ligger i Brekken Statsalmenning, og utgjøres av den øvre delen av Tromsdalen ovenfor der denne munner ut i den større ringdalen sør for Brekka/Brekkvatnet (sørøst for Brekkvasselv) i Namsskogan kommune. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten utgjøres av en fjellskogdal som følger strøkretningen NØ-SV i de kambro siluriske bergartene her, omgitt av en lav fjellrygg på NV-siden (Todorspeten 538 m o.h.), og et høyere fjellparti på SØ-siden (Store Tromsfjellet 1056 m o.h.). Tromselva (Tromsa) renner med unntak av enkelte stryk relativt saktefl ytende og stedvis over en bred elveslette, med et fall fra 400 m o.h. øverst til 250 m o.h. ved munningen i ringdalen sør for Brekka.

138 Geologi Berggrunnen består av kambro-siluriske sedimentære bergarter, med striper av rike, mer lettforvitrelige glimmerskifre sentralt i dalen (inkludert en smal stripe med kalkmarmor omtrent langs elva). Den rike glimmerskifersonen kommer igjen i Bjønnlia i sør, og denne sonen huser alle områdets produktive granbestand. På sørøstsiden er det slake skråninger og platåer med hardere glimmergneiser med granittårer. Her er mye blankskurte berg som har et karakteristisk, iøynefallende, båndet mønster. Toppområdet av Todorspeten på andre siden består av harde, granittiske gneiser. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 5% (ca 250daa) nordboreal 95% (ca 4710daa). mellomboreal, nordboreal Økologisk variasjon Variasjonen i berggrunn, knyttet sammen med variasjon i topografi, løsmassedekke og sigevannspåvirkning gir svært stor økologisk/vegetasjonsmessig variasjon fra helt nakne glimmergneis-fl ater til brattlendte kalksig, kalkberg og frodig elveslette i glimmerskifersonen. Vegetasjon og treslagsfordeling Lokaliteten er preget av nokså forskjellige delområder/kjerneområder (se beskrivelse av disse), som til sammen gir verneforslaget en stor variasjon i verdifulle skogtyper. Skrinne røsslyng-skinntrytefuruskoger (inkludert gråmoseutforminger) og bærlyngfuruskoger dominerer de nesten blankskurte svabergområdene, mens liene med mer lettforvitrelig glimmerskifer har storvokst granskog som varierer fra blåbær-småbregnetyper til (kalk)rike høystaude-sumpgranskoger og lågurtgranskoger, samt rikmyrer og rike (sesongfuktige) tørrberg-kalkfuruskogsfragmenter. Særlig Langvasslia i indre del av området huser mange (kalk)rike skogtyper. Følgende, rike vegetasjonstyper er av særlig vernemessig interesse: Rik høystaude-sumpgranskog: I Langvasslia er det større arealer med velutviklet, grovvokst, sørøstvendt høystaudesumpgranskog, stedvis med betydelig bjørkeinnslag. Her opptrer både en brattlendt sigevannsutforming og en fl atlendt fl ommarksutforming på grove, rike sedimenter langs Tromselva. Begge utformingene har et liknende artsinventar, med bl.a. mye tyrihjelm, turt, sumphaukeskjegg, mjødurt. Helt i sørvest i Bjønnlia opptrer det også frodige, nordvestvendte høystaude-sumpgranskogsutforminger med tilliggende rikmyrer. Lågurtgranskog: I Langvasslia opptrer også noe kalksigevannspåvirket, grunnlendt, bratt lågurtgranskog med arter som liljekonvall, fi rblad, teiebær og (på steinete grunn) taggbregne. Enkelte funn av regionalt meget sjeldne kalkkrevende sopper her i tidlig soppsesong (bl.a. rødnende korallsopp Ramaria sanguinea coll.) indikerer et velutviklet kalksopp-element her. Kalkfuruskog-kalktørrberg: Helt lokalt sørvest i Langvasslia forekommer sprekkedaler med overrislede, kalkrike bergfl ater med elementer av kalkfuruskog og kalktørrberg. Kalkfuruskogsfragmentene er karakterisert ved innslag av lågurter som teiebær og blåknapp, samt kalkarter som rødfl angre og brudespore. Tørrbergene har langs småsprekker og hyller en artsrik vegetasjon med arter som tiriltunge, hårstarr, fjellfrøstjerne og taggbregne. Rikmyr: I den helt nordre delen av Bjønnlia er det fl ere velutviklede rikmyrer med kravfulle arter som kjevlestarr, breiull, engmarihånd og brudespore. Skogstruktur og påvirkning Bortsett fra et par mindre, nye hogstfelt i Bjønnlia helt i sørvest, samt ett langsmalt i Todorspeten i nordvest er det foreslåtte verneområdet generelt lite påvirket av nyere hogstinngrep. Spesielt med området er at de største og mest produktive (gran)skogarealene (Langvasslia SV) ligger lite tilgjengelig innerst i dalen. Her synes det å være ubetydelig hogstinngrep de siste ca. 100 årene. Grad av mer enn 100 år gammel plukkhogst/ dimensjonshogst synes å variere en del, fra kraftig påvirkning til liten påvirkning i enkelte brattere partier av Langvasslia. Skogbildet er preget av eldre, mer eller mindre fl ersjiktet skog, men med varierende mengde død ved, dog med en del grove granlæger og stedvis med noe innslag av mye/helt nedbrutte læger. I disse partiene er det en del forekomster av sjeldne/rødlistede vedboende sopper. Furuskogen i nordvest er relativt lite påvirket, med bl.a. et hundretalls tørrgadder og gamle gaddlæger (dvs. læger som har stått lenge som tørrgadder før de har gått overende) som har fått stå igjen fra tidligere plukkhogster. Tekniske inngrep er ikke observert innenfor forslaget (som riktignok grenser opp til en større kraftlinje i vest). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Brekka-Tromselva. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Bjønnlia N (Tromselva) Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 37,6daa Kjerneområdet tilsvarer nøkkelbiotopen Tromsdalselva ( lok. 1 ).

139 Her er meget frodig og rik høystaude-sumpgranskog med rikmyr på sørvestsiden. Høystaudebestandet er stedvis nokså åpent. Det er svært rike høystaudesig med småbregnetype imellom, og noen fuktarter opptrer omtrent overalt (bl.a. turt). I de rike høystaudesigene er det mye turt, tyrihjelm, gullris, sumphaukeskjegg, mjødurt, teiebær, og stedvis bregnedominans. Grunne, bratte rikmyrer i sørvest er dominert av breiull og blåtopp, stedvis mye svarttopp, dessuten forekomster av de kravfulle klubbestarr, brudespore, stortveblad og skogmarihånd. Enkelte kildehorisonter er dominert av rikmyrsmoser som myrstjernemose (Campylium stellatum), rødmakkmose (Scorpidium revolvens) og bekkefagermose (Rhizomnium punctatum), stedvis også tuffmose (Palustriella sp.). Enkelte åpne, kortvokste, grunnlendte partier har mye fjellfrøstjerne, fjellfi ol og hårstarr. Her kommer inn enkelte furuer, og det er et par streder nærmest preg av sesongfuktig kalkfuruskog. Noe grove læger forekommer i høystaudeskogen, også enkelte mye nedbrutt, men disse er ikke hardved-stokker og siden de ligger fuktig går nedbrytningen fort, og det er registrert en mer triviell kjukefl oraen her. I overgang rikmyr-sump er registrert en forekomst av den rødlistede jordboende sopparten Inocybe nematoloma. NB: Langs stien rett nord for kjerneområdet/nøkkelbiotopen og videre et stykke nordøstover er det et par velutviklede rikmyrer med bl.a. mye brudespore, stortveblad, breiull og klubbestarr, samt forekomst av engmarihånd. I NØ er det også et glissent takrørbestand og en del rik myrkant/kalksumppreg. Dette området er utfi gurert som naturtype-lokalitet i kommunens naturtypekartlegging. 2 Bjønnlitjern N (Tromselva øst) Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 24,3daa Kjerneområdet tilsvarer nøkkelbiotopen Tromsdalselva øst ( lok. 2 ). Kjerneområdet/nøkkelbiotopen utgjøres av en nord- og nordvestvendt, grandominert fjellskogsli ned mot Tromselva, og skiller seg en del fra omgivende, skrinne, åpne furuskoger i dette midtpartiet av verneforslaget. En del bjørk forekommer i tillegg til gran, og det er noe rogn (noe barkegnag av elg) med løsnende bark tilløp til rikbarksfl ora med vanlig blåfi ltlav, stiftfiltlav og vrenge-arter. Skogen er en blanding av blåbærgranskog og småbregnegranskog, og ett glenne-preget parti har rikere høystaude-sumpgranskog med en del turt og kalk-arter som jåblom og brudespore. Skogen er godt sjiktet. Enkelte graner er grove, noen trolig meget gamle, og det er få stubbespor. Lokalt er det læger i alle nedbrytningsstadier. Omtrent 10 læger er mye nedbrutt, og fl ertallet av disse er grove (mer enn (25-)30 cm diam.). Det ble registrert to rødlistearter av vedboende sopp her; duftskinn (Cystostereum murrayi) og svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus). Sør for kjerneområdet mot Bjønnlitjern er det svabergpreget, småvokst furuskog med en del furugadd. 3 Nord for Tromselva Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 297,3daa Kjerneområdet består av nøkkelbiotop ( lok. 3 ) samt lia videre oppover mot Todorspeten. Området består av skrinne furuskogrygger og lier, dominert av røsslyng-skinntrytefuruskog, med gråmosedominans på de skrinne knausene, samt noe blåbærdominert bærlyngfuruskog. Bestandene varierer fra glissen tresetting (impediment) på toppen av ryggen langs kraftledning til noe tettere og på litt bedre bonitet der det også er innslag av krokete, dårlig voksterlig gran. Mye av skogen er småvokst, men det står en del, trolig av en eldre generasjon med middels grov furu (ca (-40) cm bhd) med grove barkskjell (trolig mer enn år gamle). Mye av den groveste furua ser ut til å være tatt ut i tidligere plukkhogster. Særlig den nedre lia/ryggen (nøkkelbiotop lok. 3 ) har en relativt stor tetthet av furulæger i alle nedbrytningsstadier, i form av harde gaddlæger som har stått lenge som tørrgadd før de har gått overende. Noen er grovere enn de levende furuene, opp til cm bhd. I denne delen ble det registrert 40 slike gaddlæger av furu (enkelte ca. 50 cm diam.), i tillegg til smålæger av gran, og tørrgadd av furu. I den øvre lia (ovenfor nøkkelbiotopen) ble det anslått å være et tilsvarende antall gaddlæger, slik at det totale antallet er ca. 80 hardved-læger, pluss noen ferske, barkkledde vindfall. I den øvre delen var det anslagsvis 50 tørrgadder (til sammen ca. 100). I den øvre lia er det tette mosaikker med (grunnlendte) blåtopp-sig og blåtopp-rome-bakkemyrer. Noen av disse myrsigene er litt rikere, og har intermediært preg med arter som sveltull, og med friskere, kravfull sumpvegetasjon (kvitbladtistel) langs små bekkedrag. Enkelte steder er det her tilløp til sesongfuktig lågurtfuruskog med mye blåknapp og litt lågurter (skogfi ol, teiebær og skogstorkenebb) i overgangen mellom bærlyngfuruskog og mellommyr/rome-sig. Av vedboende sopp er det registrert 3 funn av den rødlistede duftskinn (Cystostereum murrayi; både øvre og nedre bestand) på harde, tørre, småvokste granlæger i bærlyngfuruskog. På gaddlæger av furu er det registrert fl ere forekomster av kjuka Skeletocutis lenis. Selvom området er langt i fra en naturskogstilstand, og er fattig på arter, utgjør dette kjerneområde muligens likevel et av de vernemessig mer interessante furubestandene i Namdalen, da det står igjen en del gammelskogselementer, og er således på grensen til B-verdi. 4 Bjønnlia SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 64,3daa Kjerneområdet utgjør det minst påvirkede fjellskogsområdet i åspartiet med Bjønnlia, og ligger på sørvestsida av åsen. Blåbærgranskog dominerer her. Øverst i sør er det rein blåbærmark, mens det lengre nedover er mye småbregne-storbregne granskog, mens de rikeste typene mangler. Lokaliteten er en del påvirket av gammel plukkhogst (noe stubber), og det har nylig vært foretatt en ryddehogst/vedhogst av bjørk enkelte steder. Noe grov gran forekommer, særlig øverst i sør og mot nytt hogstfelt i nord. Her er det også en del grove granlæger, inkludert ca. 10 mye nedbrutte, inkludert enkelte grovkvistede hardved-læger med de rødlistede svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus; 2 funn) og duftskinn (Cystostereum murrayi; ett funn). På den sørøstvendte siden av åsen (utenfor kjerneområdet) er det mye fjellknauser, skrinn furuskog og helt småvokst granskog med liten påvirkningsgrad, men uten viktige gammelskogsstrukturer.

140 5 Langvasslia SV Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 290,4daa Kjerneområdet tilsvarer i hovedtrekk et areal som er utfi gurert som naturtypelokalitet i kommunens naturtypekartlegging (0-område, ikke nøkkelbiotopkartlagt). Kjerneområdet omfatter en lite påvirket, større skogsli som ligger mer eller mindre isolert til i den indre delen av verneforslaget. Lia er sørøstvendt, og store deler er påvirket av rikt sigevann fra skiferbergartene i åsen. Skogbildet er meget vekslende, fra skrint, småvokst åpen skog til mer lukket, storvokst høybonitetsskog. Enkelte storbregne-høystaudeenger kan være bjørkedominert, ellers er det dominans av gran. På mye av lokaliteten er det lave berghamre øverst som gir et skarpt skille mellom lavfjellet ovenfor og storvokst, produktiv granskog nedenfor. Skogen går høyest i nordøst, her opp til et myrplatå på ca m o.h. med frodig høystaude(-storbregne)li med mye bjørk under. Grana er grovvokst på/nær høystaudemark, men på mer berglendt blåbærmark/steinete mark er grana småvokst og danner glisne bestand. Det er stedvis mye læger, med mye grove læger særlig på høystaudemark. Det er mest ferske til middels nedbrutte læger (og noe gadd), men det er også en del mye nedbrutt, inkludert nesten ikke gjenkjennelige, helt nedbrutte moselæger. På harde, kvistrike granlæger er det registrert hele 10 forekomster av den rødlistede duftskinn (Cystostereum murrayi), og 3 funn av svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus). Det ble også registrert ett funn av den nesten-rødlistede kjøttkjuke (Laetiporus mollis). Lengre opp i Todorspeten er det for øvrig tidligere registrert en forekomst av den rødlistede harekjuke (Inonotus leporinus). Et nylig knekt, grovt grantre ble talt til ca 250 år, og de eldste trærne i lia er trolig mer enn 300 år. Det er også en del grov bjørk, inkludert en del gadd og læger, men også stedvis ung bjørkeskog. Det er nesten ikke observert stubber. Flere grove, meget gamle seljer forekommer i den bratteste lia. Disse har mest fattigbark, men fragmenter av rikbarksfl ora forekommer (fi ltlavarter). Også enkelte gamle gråortrær forekommer (litt hegg, lite rogn). Store partier i øvre del og helt nederst er dominert av frodig, engpreget høystaudeskog, med bl.a. tyrihjelm, turt, sumphaukeskjegg, mjødurt, kvitbladtistel, skogrørkvein, skogstorkenebb, teiebær, ballblom, skogmarihånd, vendelrot, kranskonvall, engsoleie og kvitsoleie. Det er også en del småbregne-storbregneskog. Der høystaudesigene blir presset ut over grunne partier, eller i noe tørre, mindre sigevannspåvirkede overgangssoner er det stedvis veutviklet lågurtmark (særlig i øst) med liljekonvall, fi rblad, skogfi ol, hengeaks, teiebær, og på steinete mark også taggbregne. Her ble det i begynnelsen av soppsesongen registrert større forekomster av de regionalt meget sjeldne jordboende kalksoppene rødnende korallsopp (Ramaria sanguinea coll.; trolig inn på ny rødliste i 2006) og mørknende korallsopp (Ramaria testaceo-fl avum). Trolig huser disse partiene fl ere sjeldne/rødlistede kalksopper. I den sørvestre delen av lia er det en sprekkedal/bekkekløft som løper skrått nedover lia. Her er det frodig høystaudevegetasjon i bunnen og en del grove, meget gamle graner i kantene. På oversiden er det stedvis rike, overrislede skiferbergvegger med sørberg/kalkfuruskogsvegetasjon i hyller og småsprekker. Her er bl.a. registrert tiriltunge, hårstarr, fjellfrøstjerne, fl ekkmure, svarttopp, taggbregne, kranskonvall, blåknapp, engfi ol, kjerteløyentrøst, kattefot, hengeaks, blåklokke og vanlig marinøkkel. Nederst i denne bekkekløfta kommer det på vestsiden ned en liten sidebekkekløft. Denne har litt oppknuste, skifrige bergvegger på østsiden. Her er det en rik (kalk)tørr bergsfl ora med svartburkne, grønnburkne, taggbregne, brudespore og bergrørkvein og en del kravfulle moser (som putevriemose). Oppå østkanten av berget er det et kalkfuru skogsfragment med rødfl angre, brudespore og lågurter inkludert bleikstarr og blåknapp. Partiet har fl ere gamle, grove furuer og enkelte gaddlæger. Tromselva danner nederst en bred, velutviklet elveslette med stein-grus-sediment og fl ere fl omløp og øyer. Elveslette-fl atene har helt intakt, velutviklet gammel høystaude granskog, med mye tyrihjelm, turt, sumphaukeskjegg, skogrørkvein og de andre artene nevnt over. Grana er til dels meget grov og høyvokst, opp til ca. 50 cm bhd. Kun fl ekkvis er det en del læger, og da i alle nedbrytningsstadier. Her er bortsett fra i sørvest ikke observert stubber, noe som indikerer at det neppe har vært drevet hogst i hoveddelene på år. Selve elva er stillefl ytende, steinete og med lite vannvegetasjon (en del av vannmosen Blindia acuta). På andre siden (sørsiden) er det litt fastmarksblåbærgranskog, før terrenget går over i blankskurte furuheier og fjell. Artsmangfold Området har et relativt høyt artsmangfold av visse grupper. Følgende artselementer kan framheves: (i) Kravfulle karplanter knyttet til høystaude/sumpgranskog, lågurtgranskog, (fragmenter av) kalkfuruskog og kalktørrberg, samt til rikmyr. Av sjeldnere arter er registrert bl.a. rødfl angre, brudespore, engmarihånd, svartburkne, grønnburkne, taggbregne, hårstarr, klubbestarr, hårstarr og breiull. (ii) Kalksopper knyttet til rik lågurtgranskog (og kalkfuruskogsfragmenter). (iii) Vedboende arter knyttet til gammel granskog med varierende bonitet. Av vedboende sopper er det registrert 3 rødlistede arter. Lokaliteten huser bl.a. store populasjoner av hardved-artene duftskinn (Cystostereum murrayi; 21 punkt-forekomster (læger) registrert i løpet av feltarbeidet) og svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus; 7 punkt-forekomster, de fl este på grove, mye nedbrutte, kvistrike læger). Begge disse artene har i området en høy frekvens på egnet substrat. I tillegg er det tidligere registrert en forekomst av den rødlistede harekjuke (Inonotus leporinus) på Todorspeten. Videre ble det under feltarbeidet registrert forekomster av de nesten-rødlistede kjøttkjuke (Leptoporus mollis) og praktbarksopp (Veluticeps abietina). Trolig er potensialet for fl ere rødlistearter her lite, ut i fra generelle erfaringer med denne type skoger i Namdalen. Av jordboende kalksopper er det registrert én rødlisteart (Inocybe nematoloma; rikmyrsart), samt en art som vil bli inkludert på ny rødliste (rødfl ekkorallsopp Ramaria sanguinea coll.). Dette elementet er lite undersøkt, men funn tidlig i soppsesongen av regionalt sjeldne kalkarter som rødfl ekkorallsopp og enkelte andre signalarter som mørknende korallsopp (Ramaria testaceo-fl ava) og furukremle (Russula cessans) indikerer imidlertid at den kalkrike barskogen i området (Langvasslia SV) har et større potensiale for dette elementet. Trolig huser rikområdet i Langvasslia mer enn 10 rødlistede jordboende sopparter, og dette kan synes å være et av de rikere og samtidig minst påvirkede områdene for dette elementet i Namdalen.

141 Tabell: Artsfunn i Brekka-Tromselva. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Ormetungefamilien Botrychium lunaria Marinøkkel Småburknefamilien Asplenium viride Grønnburkne Orkidéfamilien Dactylorhiza incarnata Engmarihand Epipactis atrorubens Rødfl angre Gymnadenia conopsea Brudespore Listera ovata Stortveblad Sopp markboende Inocybe nematoloma R Ramaria sanguinea Ramaria testaceofl ava Mørknende korallsopp Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Skeletocutis lenis Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Verneforslaget vurderes å være godt arrondert, idet det fanger opp et helhetlig dalsystem (øvre delen av Tromsdalen) helt ut mot munningen i et større dalsystem. I vest-nordvest er lokaliteten avgrenset mot en større kraftgate, samt øverst i lia mot hogstfelter ut mot Brekka. Verneforslaget er strukket noe lengre inn i Langvasslia enn det foreslåtte vurderingsområdet for å fange opp utposter av de kalkrike skogliene her. Helt i sørøst er grensa ført helt ut til sørgrensa for Brekken statsalmenning, for å få med hele nordre og midtre del av Bjønnlia og tilhørende kolle. Tilleggsarealet her består av lite voksterlig skog med relativt liten verneverdi. Men partiet er lite påvirket, og har liten skogbruksmessig verdi, og anbefales derfor inkludert for å styrke arronderingen. I sørvest er det et par nyere hogstfelt i Bjønnlia. Feltene ligger imidlertid i et åpent myr-(fjell-)skog-landskap, og ser ikke ut til å være tilplantet, slik at hogsten vurderes å være av mindre økologisk-landskapsmessig betydning, samtidig som det ligger kjerneområder med verneverdi på begge sider. Bjønnlia bør derfor være med i verneområdet. Vurdering og verdisetting Lokaliteten Brekka-Tromselva er vurdert som regionalt verdifullt (**), men (NB!) helt på grensen til lokalt verdifullt (*). Vi har under tvil verdsatt til ** først og fremst i fordi det omfatter et rimelig helt og intakt (fjell)dalssystem med lav påvirkningsgrad, og som huser en stor variasjon av skog- og myrtyper, inkludert forekomst av en større, (kalk)rik granskogsli og elveslette. Det som trekker ned er at det er mye skrinne knauser og lite godt voksterlig skog i de midtre og delvis ytre delene av dalen. Dessuten er det relativt små områder som har strukturrik gammelskog med viktige biomangfold-habitater som grove læger i ulike nedbrytningsstadier. Disse elementene fi nnes nok bedre utviklet fl ere andre steder i Namdalen. De klart største verneverdiene er knyttet til kjerneområde 5 Langvasslia SV som er gitt høyeste verdivurdering. Pga. de geologiske forholdene med de rikeste og mest lettforvitrede skiferbergartene langt inne i dalen, ligger her de mest produktive granskogsliene lite tilgjengelig lengst inn. Her innerst i dalen har bl.a. også en svært grovvokst, høyproduktiv granskog på fl at elveslette fått stå urørt sannsynligvis i nærmere 100 år. Slike intakte grovvokste elveslette-granskoger er meget sjelden på nasjonal basis. I Langvasslia er det sluttet, sørvendt granskog fra elva og 150 høydemetere opp i lia, slik at en her fanger opp betydelig mer enn et smalt fjellskogsbelte som ofte representerer de intakte skogsarealene ellers langs Namdalen. Med begrensede skogarealer og nokså lave verneverdier utenom Langvasslia har vi vært i tvil om områdets helhetlige verneverdi, men bl.a. pga. mangel på bedre, mer skogrike, tilsvarende urørte dalsystem i Namdalsregionen ellers har vi konkludert med at området som helhet kvalifi serer til **. Området er videre vurdert å være godt representativt for de ulike elementer av barskogsnaturen i Namdalen. Verneforslaget oppfyller også elementer av mangler ved dagens skogvern (jfr. Framstad m. fl. 2002, 2003). Dette gjelder (kalk)rike skogtyper, som her er godt dekket opp både med velutviklet høystaude- og lågurtgranskog.

142 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Brekka-Tromselva. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde 1 Bjønnlia N (Tromselva) 2 Bjønnlitjern N (Tromselva øst) Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering ** * * * * - * ** ** * - - * ** ** * ** * - * * * * - - * 3 Nord for Tromselva ** ** * ** * - * * * * - - * 4 Bjønnlia SV ** ** * * * - * * * * - - * 5 Langvasslia SV *** ** ** ** * - ** *** *** ** - - *** Samlet verdi Totalt for Brekka- Tromselva ** ** * * * - * ** ** * ** *** **

143 Brekka-Tromselva (Namskogan, Nord-Trøndelag). Litlåneset Lundemo Areal 4.956daa, verdi ** Langvatnet Brekka Todorspeten 538 Tjaktjanjuenie Langvasslia l Brekkvatnet Onne Braahkenjaevrie Reinkrutjørnin 492 Tjahkatjåalhte Bjørnlitjørna øttbakktjørna Saajvetjåalhte Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 518 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km 270 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte mE mE mN

144 Bilder fra området Brekka-Tromselva Oversikt over øvre del av kjerneomr. 3 N for Tromselva (grenser mot kraftlinja i V). Relativt småvokst furuskog, men med ganske mye gamle gadd og læger som har blitt stående igjen etter tidligere tiders plukkhogster. Foto: Tor Erik Brandrud Frodig og storvokst høystaudegranskog langt opp i Langvasslia SV (kjerneomr. 5). Dette kjerneområdet skiller seg ut som det klart rikeste, mest varierte og minst hogstpåvirkede i Brekka- Tromselva, og er gitt A-verdi. Foto: Tor Erik Brandrud Oversiktsbilde tatt vestover fra lia under Todorspeten, med de midtre, skrinne og lite skogkledde partiene av verneforslaget sentralt i bildet. Ei noe mer gran-dominert li ned mot elva (kjerneomr. 2) skimtes i høyre del, og den frodigere, granskogsdominerte Bjønnlia i bakgrunnen. Strykparti i Langvasslia SV (kjerneomr. 5), verneforslagets perle med en bortgjemt, frodig, rik og naturskogspreget granskog som strekker seg fra den brede elvesletta og 150 m oppover brattlia mot Todorspeten. Foto: Tor Erik Brandrud

145 Kjerråa-Finnvolldalen* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsskogan Inventør: TEB Kartblad: 1924 IV, 1724 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:415832, N: Areal: 1913 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Verneforslaget representerer en bred stripe med nordvendt, intakt fjellgranskog ( m o.h.), og inkluderer hele den skogkledde delen av Kjerråas bekkekløft. Av størst verneinteresse er partier med rikmyr-fastmark-mosaikker som huser meget grovvokst, lite påvirket gran-bjørkeskog med mye grove læger i alle nedbrytningsstadier og med store populasjoner av duftskinn og svartsonekjuke (særlig nord for Kjerråa). Her er også innslag av en kravfull fl ora, inkludert enkelte uvanlige og rødlistede grasmark/kalkeng-sopper. Videre er det verdier knyttet til intakte bekkekløfter, selv om det her er lite, spesielle kravfulle fuktighetskrevende elementer knyttet til trær og bergvegger. Det som trekker verneverdien ned her er at området ikke representerer noe særlig mer enn den fjellskogstripen som vanligvis settes igjen som 0-område og verneskog mot snaufjellet. Dette innebærer at de skogtypene/elementene som er vernemessig viktigst i regionen, og som i stor grad mangler i dagens verneområder, i meget liten grad dekkes inn her. Verneforslaget omfatter nesten bare typisk fjellskog, og mangler gradientene ned i mer høyproduktiv, lavereliggende granskog. Liene nedenfor lokaliteten er alle dominert av ungskog etter omfattende fl atehogster. En biologisk hensiktsmessig forvaltning av dette området er trolig å avsette kjerneområdene som nøkkelbiotoper, inkludert et større hensynsområde langs og nord for Kjerråa, der de største verdiene er konsentrert. Feltarbeid Det ble vektlagt registrering av området langs og nord for Kjerråa. Videre ble det foretatt registreringer ut over det foreslåtte registreringsområdet vestover mot Finnvolldalen, dvs. også vest for kraftgaten. Opp mot Kjerråklumpen og tilsvarende fjellrygg sørover, ble det konstatert at den øvre grensen for mer eller mindre sammenhengende (småvokste) fjellskogsbestander stanset godt under den angitt øvergrensa for undersøkelsesområdet, slik at de øverste delene omkring og innenfor Kjerråklumpen ikke ble nærmere undersøkt. Tidspunkt og værets betydning Været var gunstig under feltarbeidet. Tidspunktet er vurdert å være tilfredstillende for å fange opp viktige elementer av biomangfoldet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er utpekt som undersøkelsesobjekt av Direktoratet for naturforvaltning/ Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i samråd med Statskog Nord-Trøndelag. Tidligere undersøkelser Det er tidligere foretatt nøkkelbiotopregistreringer i området. Beliggenhet Lokaliteten ligger i Sandåmo Statsalmenning, og utgjøres av den øvre delen av den nordvestvendte dalsida mot Sandå i nord, og mot Finnvolldalen i sør, rett sørøst for Namsskogan i Namsskogan kommune. Området ligger rett nord for veien over til Røyrvik og Limingen. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten ligger i tilknytning til en sidedal som løper omtrent parallelt med Namdalen, og som følger strøkretningen i de kambro-siluriske sedimentære bergartene her. Lokaliteten er i hovedsak preget av relativt slake, jevne, grunnlendte lier med mye sigevann og bakkemyrer, avbrutt av Kjerråas bekkekløft. Geologi Lokaliteten ligger i tilknytning til en sidedal som løper omtrent parallelt med Namdalen, og som følger strøkretningen i de kambro-siluriske sedimentære bergartene her. Lokaliteten er i hovedsak preget av relativt slake, jevne, grunnlendte lier med mye sigevann og bakkemyrer, avbrutt av Kjerråas bekkekløft.

146 Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 100% (1910 daa). nordboreal Økologisk variasjon Fattige skogtyper dominerer liene, men det er mye rikmyrer og rike bekkesig, og innslag av rike skogtyper i tilknytning til disse, som ofte gir en stor økologisk variasjon og mosaikk preg på liten arealskala. Vegetasjon og treslagsfordeling Lokaliteten er dominert av fjellskoger med gran og bjørk av blåbær-småbregne-type. En karakteristisk utforming for området er grunnlendte mosaikker med rikmyr og fastmarksholmer med grovvokst, åpen gran/bjørkeskog. Disse holmene er i hovedsak fattige, men med kantsoner av rik høystaude-sumpgranskog. Følgende, rike vegetasjonstyper er av særlig vernemessig interesse: Rik høystaude-sumpgranskog: Selv om de dekker relativt små arealer, forekommer i de fl este av kjerneområder elementer av frodig, velutviklet og artsrik høystaude-sumpgran-bjørkeskog med tyrihjelm, turt, kvitbladtistel, mjødurt, sumphaukeskjegg med fl ere. I grunnlendte overgangssoner mot rikmyr er det også enkelte fl ekker av mer lågurtpreget skog med skogstorkenebb og teiebær. Se for øvrig nærmere beskrivelse av disse rikmyr-fasmarksholme-mosaikkene bl.a. under kjerneområde 1. Rikmyr og kilder: Det er mye rike bakkemyrer, rike kildehorisonter og rike bekkesig i de grunnlendte liene med mye, relativt kalkrikt sigevann fra glimmerskifer og lignende bergarter. Her opptrer kravfulle arter som gulstarr, kjevlestarr, breiull og brudespore, samt en del fjellarter. Særlig ved kildene er det en artsrik moesfl ora med mange rikmyr- og kildearter. Flere steder opptrer sesongtørre, grunne, åpne myrkantsoner med småvokst kalkvegetasjon med bl.a. trådstarr, fjellfrøstjerne og orkideer. Her er det registrert innslag av kalkengsopper, inkludert fl ere rødlistede rødskivesopper. Skogstruktur og påvirkning Det er særlig områdene med mye av vegetasjonsmosaikker rikmyr-fastmarksholmer som utmerker seg verdifulle gammelskogsstrukturer. Her er det grov til svært grov, kvistrik gran, og stedvis mye grove læger i alle nedbrytningsstadier. Det er stedvis svært få spor av stubber, og det kan synes som en del av disse høytliggende mosaikkene har blitt spart ved tidligere tiders plukkhogster. Flere steder er det i skoggrenseområdet observert meget gamle graner (trolig eldre enn 300 år) som kan indikere at skoggrensa her har forandret seg lite de seineste hundre årene, bl.a. trolig pga. liten setring og lite beitepress her tidligere. Lokaliteten omfatter en bekkekløft, men denne synes å mangle kombinansjonen av høy luftfuktighet og med gamle (rikbarks)trær og rike bergvegger, slik at det ikke er registrert noen spesielt rik og særpreget bekkekløftfl ora her. Tekniske inngrep bortsett fra en kraftlinje er ikke observert innenfor forslaget. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Kjerråa-Finnvolldalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Kjerrådalen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 52,5daa Kjerneområdet tilsvarer kjernen av nøkkelbiotopen Kjerringådalen ( lok. 101 ). Kjerneområdet består av meget åpen fjellskog spm danner mosaikk med rikmyr. Det skrånende, grunnlendte terrenget er preget av grunne bakkemyrer, bekkespor og mer eller mindre utpregete kildehorisonter, og med fastmarksholmer imellom. Fastmarksholmene har åpen, grovvokst gran-bjørkeskog. Fastmarksholmene er dominert av blåbærskog, med noe småbregneskog (hengeving, fjellburkne). I overgangssonen mot rikmyr eller bekkekant kan det være fragmenter av lågurtvegetasjon med teiebær, skogstorkenebb, skogsvever, m.v. Det er også elementer av rik sumpskog med bl.a. sumphaukeskjegg, kvitbladtistel, mjødurt og litt gråor og lappvier. Skogstrukturen er påfallende, med tilsynelatende svært liten påvirkningsgrad. Stubber er ikke observert. Det er mye grove trær både av gran og bjørk, og de groveste granene/granlægerene er 50 cm diam. (mange på 40 cm). Rogn med lungenever er observert i nedkant av kjerneområdet. Skogen er stedvis i full oppløsningsfase, der svært mange trær har gått overende over tid (stedvis lite ny rekruttering). Rikelig med læger forekommer i alle nedbrytningsstadier, og det er mer av mye og middels nedbrutt enn av lite. Det meste er grove, kvistrike hardved-læger. det er også mye grove, avbarkede bjørkelæger. Omtrent halvparten av lægerene ligger fuktig i myr, og omtrent halvparten har havnet på fastmark. På fastmarkslægerene er det registrert rødlistearter (duftskinn og svartsonekjuke) på omtrent halvparten av (de grove) granstokkene. Nedenfor kjerneområdet/nøkkelbiotopen er det bjørk/grandominert, trolig ikke-plantet ungskog med til dels grove stubber, og noen meget grove bulter ligger igjen. Ovenfor kjerneområdet er det mest åpne knauser, bjørkekratt og noe småvokst gran. Rikmyrselementene er preget av tynt torvdekke med mye myrkant-sumpvegetasjon. De rikeste partiene er dominert av breiull og gulstarr, med klubbestarr og slirestarr fl ere steder. I noen sesongtørre, åpne kanter er det bl.a. fjellfrøstjerne, fjellfi ol, kjerteløyentrøst, trådstarr, mye jåblom, svarttopp, tettegras, kastanjesiv, fjellpestrot, skog- og fl ekkmarihånd og lusegras. Kildepartier har en artsrik og velutviklet vegetasjon av kilde- og rikmyrsmoser. (Sørvest for kjerneområdet er det et stort bakkemyromåde med fattige, grunne rome-duskull(-blå-

147 topp)-myrer og enkelte kanter med mellommyr. 2 Kjerråklumpen V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 23,4daa Nord for kjerneområde 1 (Kjerråa N) er det nord for et bekkemøte et mindre bestand med den samme, grovvokst gran/bjørkeskog-rikmyrsmosaaikken som i kjerneområde 1. Her er fastmark med blåbærgranskog i oppløsningsfasen, med mye grove gran- og bjørkelæger i alle nedbrytningsstadier, og med mye duftskinn og svartsonekjuke på langsomt nedbrutte hardvedlæger. Her er fl ere artsrike rikmyrer, inkludert enkelte sesongtørre, grunnlendte, åpne myrkanter med fjellfrøstjerne, trådstarr, brudespore og innslag av kalkkrevende (eng)sopper. (Videre nordover er det er det stedvis litt steinete småbregne(-storbregne)bjørkeskog med litt gran, men nesten uten dødved. Enkelte grove rogner med lungenever. Her går øvergrensen for fl atehogst lengre opp i lia.) 3 Kjerråa Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 125daa Her er inkludert tre elementer i ett kjerneområde; Kjerråas bekkekløft, Oterbekkens kløft ned til Kjerråa, og en rygg med gammelskog på sørvestsiden av Kjerråa. Kjerneområdet tilsvarer i hovedsak to tidligere utfi gurerte nøkkelbiotoper. Kjerråas bekkekløft: I brattskråningen på nord-nordøstsiden av Kjerråa er det glissen fjellskog med mest blåbærgranskog, og noe småbregnetype, og enkelte tilløp til svak lågurtgranskog. her er ganske mye stubber og lite død ved. Flater langs elva har elementer av høystaude/sumpvegetasjon med turt, skogrørkvein, setergråurt, ballblom, sumphaukeskjegg, teiebær, skogstorkenebb. På sørvestsiden er det fl ere velutviklede, åpne høystaude-rasskar med frodig tyrihjelm-kvitbladtistel-vegetasjon. Langs elva (på nordsiden) er det også enkelte gamle trær og gadd av rogn med rikbarksfl ora (lungenever, vanlig blåfi ltlav, stiftfiltlav, vrenge-arter). De nordvendte bergveggene har en velutviklet men nokså artsfattig mosefl ora (kalkfattig berggrunn). Der det er overrislet er fl oraen noe rikere, men uten særlig kravfulle arter (mye Diplophyllum albicans og Bartramia pommiformis). Bekkene og elvene er også dominert av en lite kravfull mosefl ora, med mest bekketvebladmose (Scapania undulata) og en del mattehutre (Marsupella emarginata). Ryggen på SV-siden av Kjerråa: Denne er dominert av blåbærgranskog, med litt rikere høystaudesig nederst mot mastelinje og ungskog nedenfor. Det er spor av gammel plukkhogst, men delvis nokså grov gran og bjørk med en del grove læger i alle nedbrytningsstadier. Her er fl ere titalls mye nedbrutte, grove læger. Oterbekkens bekkekløft: nederst mot Kjerråa er den en markert kløft, med bl.a. en del lite vital, noe elgeavbarket rogn som har fattigbarkssamfunn i øvre del, men i nedre del (gjerne når barken er i ferd med å skalle av) er det rikbarskfl ora med litt lungenever, og mye vrengearter, samt vanlig blåfi ltlav og stiftfi ltlav. Det er noe høystaude-riksumpvegetasjon nede langs bekken, med mye turt-tyrihjelm-ballblommarikåpe-teiebær. Lengre oppover langs større fattig-intermediær bakkemyr er det noe gammel gran og noe gammel bjørk i åpen skog med noe grove læger på blåbær-småbregnemark. Den øverste granskogen langs oterbekken er ikke undersøkt, mens synes småvokst og trolig strukturfattig. (Sørvest for lokaliteten er det bl.a. en del frisk-fuktig, småbregne-storbregne-dominert skog med mye bjørk.) 4 Spunstjørna N (Vakkermyra NØ) Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 49,3daa Det er mye vannsig i liene, og det går to bekker gjennom kjerneområdet (den vestre bekken kommer fra Kjerråtjønnin). Området mellom bekkene har gammel, men ikke spesielt grov eller strukturrik (blåbær)granskog. Det samme gjelder langs stien vest for den vestre bekken i nedre del. Området er trolig en del plukkhogd. På vestsiden av den vestre bekken lengre opp er det imidlertid forhold som minner om kjerneområde 1 (Kjerråa N) og 2 (Kjeråklumpen V), med vekslinger mellom grunne rikmyrer og grunne fastmarksholmer med åpen, grovvokst gran-bjørkeskog. Her er det til dels meget grove graner og noen ditto granlæger. Flere ekstremt gamle graner i øvre del langs stien bør være over 300 år gamle. Helt øverst er skogen langs bekken småvokst og strukturfattig, nesten uten læger. Her i tregrense-området er det en del rikmyr og sesongfuktige rikfl ater med brudespore og fjellfrøstjerne, samt enkelte kalkkrevende engsopper (inkludert den rødlistede fi olett rødskivesopp Entoloma mougeotii). 5 Spunstjørnhaugen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 174daa Kjerneområdet ligger utenfor det opprinnelig angitte undersøkelsesområdet. Her er store, sammenhengende, lite påvirkede fjellskogsarealer, og avgrensningen av kjerneområdet er omtrentlig. På det svakt skrånende platået rett vest for mastelinja er det utpreget fjellskog; glissen, med en del grovvokst gran og noe grove, mye nedbrutte læger, avbrutt av et par svakt NØ-hellende rikmyrsdrag (bl.a. med forekomst av den rødlistede fi olett rødskivesopp Entoloma mougeotii). Det er mest blåbær-småbregnemark, samt litt høystaude-storbregnemark. 6 Finnvolldalen NØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 125daa Lia ned mot Finnvolldalen (fra forrige kjerneområde) består av relativt åpen, heterogen gran-bjørkeskog med mye høystaude-sumpvegetasjon og elementer av sigevannspåvirket lågurtmark under de vidkronete granene. i de rike sigene er det mye av turt, tyrihjelm, skogrørkvein, mjødurt, kvitbladtistel, ballblom, skogstorkenebb, hengeaks og teiebær. Kjerneområdet er nok en del påvirket av tidligere plukkhogst, men det er like fullt mye grov, gammel gran og en del læger i alle nedbrytningsstadier. Mye av lægerene ligger i fuktig, høyvokst vegetasjon

148 og synes å undergå en nokså rask nedbrytning med en forholdsvis triviell kjukefl ora (få funn av duftskinn og svartsonekjuke her). Artsmangfold Lokaliteten har et relativt høyt mangfold av jordboende arter knyttet til rike myrsig og kilder. Mangfoldet knyttet til bark, død ved og bergvegger er derimot mer moderat. Lokaliteten har et artsinventar av (kravfulle) karplanter som antas å være nokså typisk og representativt for de halvrike kambro-silur-områdene i Namdalen, med bl.a. det normale inventaret av høystaude- riksump- og rikmyrsarter (se under vegetasjonstyper). I tilknytning til rikmyrene er det også enkelte grunnlendte, svakt tørkestressede, kalkrike kantsoner som huser et element av kalkrevende engsopper (grasmarksopper), spesielt av rødskivesopper. Til sammen ble det registrert 4 rødlistede, jordboende sopparter (Entoloma caesiocinctus, E. mougeotii, E. turci, Inocybe nematoloma). De rike, men små habitatslommene indikerer at noen fl ere slike arter kan forventes å fi nnes her, og det antas at lokaliteten totalt huser ca rødlistede, jordboende sopparter, hvorav noen sannsynligvis vil bli tatt ut av den nye rødlista. Av vedboende sopper er det registrert mange forekomster av de to rødlistede duftskinn (Cystostereum murrayi; 13 punktforekomster/læger) og svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus; 16 punkt-forekomster/læger). Disse artene er ikke uvanlige i Namdalen, og har her en høy frekvens på egnet substrat (kvistrike hardvedlæger ). Tatt i betraktning de her nær optimale fjellskogene for sjeldne/spesialiserte vedboende sopper, med mye grove læger i alle nedbrytningsstadier, er artsdiversiteten og innslaget av rødlistearter lite. Tilsvarende dødvedrike fjellskoger i taiga-områdene i Hedmark har ofte fl ere ganger så mange rødlistearter. Årsakene til fattigdommen i dødvedarter kan være (i) reduserte populasjoner etter den kraftige hogspåvirkningen som fjellskogen her var utsatt for drøyt 100 år siden, og/eller (ii) et for oseanisk klima som kombinert med østlige utbredelsesmønstre gjør at mange av de sjeldneste artene ikke opptrer så langt vest i Trøndelag. Tabell: Artsfunn i Kjerråa-Finnvolldalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Parmeliella triptiophylla Orkidéfamilien Gymnadenia conopsea Brudespore Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Lobaria pulmonaria Lungenever Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Entoloma turci R Inocybe nematoloma R Lactarius olivinus Oliven svovelriske Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Lentinellus castoreus Beversagsopp R Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pluteus romellii Gulfotskjermsopp Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Verneforslaget vurderes å være middels godt arrondert. Den nedre grensa følger i hovedsak øvre grense for yngre hogstklasser Grensen gjør en markert sving oppover i lia sørvest for Kjerråa der det er avvirket høyere opp i lia. Her kan man alternativt tenke seg å følge kraftlinja lengre ned, og dermed inkludere en del ungskog mot å få en enklere, rettlinjet arrondering. I sørvest er det antydet grenser langt utenfor det angitt vurderingsområdet, da det viser seg å gå et intakt belte med fjellskog helt ut til Finnvolldalen. Grensa mot sør-sørvest langs lia ut mot Finnvolldalen er kun grovavgrenset mot nyere hogstfl ater, og bør detaljvurderes mot bestandsgrenser/eiendomsgrenser. Nord for de foreslåtte grensene er skogtypene mer trivielle og påvirkningsgraden større. Den øvre grensa for verneforslaget går omtrent i øvre grense for spredte bestander med voksterlig skog. Det kan muligens være aktuelt å inkludere åpne fjellområder med for eksempel høy tetthet av rikmyr ovenfor dette, men slike områder er ikke vurdert nærmere i denne sammenheng.

149 Vurdering og verdisetting Lokaliteten Kjerråa-Finnvolldalen er vurdert som kun lokalt verdifull (*). Lokaliteten inneholder fl ere forekomster med svært gammel, grovvokst og strukturrik fjellskog, samt bekkekløft, og skårer relativt høyt på en rekke vernekriterier som går på skogstruktur og delvis også på rikhet, samt at det er større forekomster av enkelte vedboende rødlistearter (se tabell). Imidlertid lider forslaget av å bare fange opp et øvre belte av fjellskog. Et lite påvirket fjellskogsbelte vil fanges opp i de fl este verneforslagene i regionen, og det er en stor svakhet at en ikke her også kan fange opp mer av høydegradienten, og sikre mer helhetlige dal-åspartier, med bl.a. mer kompakt, lavereliggende granskoger som er en av mangelvarene i regionen. Lokaliteten når heller ikke opp i Nord-Trøndelag-Nordlandssammenheng når det gjelder kvalitet og kvantitet på rikområder. Større, frodige, sammenhengende høystaudelier mangler, og velutviklet og rik lågurtgranskog-tørr kalkskog med potensiale for mange rødlistearter mangler nærmest helt. Fjellskogsbeltet bør her antageligvis kunne forvaltes etter ordinære levende skog-standarder, bl.a. med avsetting av de mest verdifulle bestandene som nøkkelbiotoper, herunder et større hensynsområde langs og nord for Kjerråa. Verneforslaget oppfyller i relativt liten grad elementer av mangler ved dagens skogvern (jfr. Framstad m. fl. 2002, 2003). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Kjerråa-Finnvolldalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Kjerrådalen N *** *** ** ** ** - * ** ** ** - - ** 2 Kjerråklumpen V ** ** ** ** * - * ** ** * - - * 3 Kjerråa ** ** ** * * - * ** * * - - * 4 Spunstjørna N (Vakkermyra NØ) ** * ** ** * - * ** ** * - - * 5 Spunstjørnhaugen N ** ** ** * * - * ** ** * - - * 6 Finnvolldalen NØ ** * * * * - * ** ** * - - * Samlet verdi Totalt for Kjerråa- Finnvolldalen ** ** ** ** * - * ** ** * ** ** *

150 Kjerråa-Finnvolldalen (Namskogan, Nord-Trøndelag). Areal 1.913daa, verdi * Mattisstua store 336 Sandåa Kjerråklumpen Kjerråa Sierkesjohke 498 Naturfaglige registreringer i forbindelse med 527 vern av skog på Statskog SF's eiendommer Sierkesjohk Kjerrådomma mN Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder 528 Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Spunstjørna Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 ± Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

151 Bilder fra området Kjerråa-Finnvolldalen.

152 Sandvatnet*** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Nærøy Inventør: DSV Kartblad: 1724 I, 1824 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:366908, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Navnet og koordinater for området er kun foreløpige og må justeres. Arealet gjelder for undersøkelsesområdet og må også justeres. Dersom fl ere undersøkelsesområder er slått sammen til ett forslag må lokaliteter i Narin slettes. Dersom et større område er delt opp i fl ere må nye områder legges inn! Feltarbeid Svært avsidesliggende og tungt tilgjengelig område. Det ble benyttet båt (egen gummibåt) innover vannsystemene med utgangspunkt fra enden av bomveg (nøkkel lånt av fjellstyret) ved det regulerte Storvatnsmagasinet. (Rørtjønna) Rekognoseringsrunder i liområdene fra forskjellige utgangspunkt rundt hele vannet. Tidspunkt og værets betydning Regnvær alle dagene. Beliggenhet Sandvatnet ligger ca 18 km øst for Salsbruket i Nærøy kommune. Det går bilveg fram til vestenden av det store reguleringsmagasinet Storvatnet ca 7 km øst for Salsbruket. Undersøkelsesområdet utgjøres av liområdene som omkranser Sandvatnet og det nedenforliggende Langvatnet. Liene er skogkledte opp til omkring m, og områdene ovenfor skoggrensa preges av mye nakent fjell. Naturgrunnlag Topografi Den oppsprukne berggrunnen gjør topografi en rundt vannet oppbrudt med mange smådaler og mellomliggende småkoller og åsrygger. Kjøringsvassdalen er en relativt dyp dalgang som munner ut i Kjøringsvassbukta i østenden av vannet. Hovedinnløpet til vannet kommer gjennom Kjøringsvassdalen fra Kjøringsvatnet. Bratte berghammere med ur og blokkmark nedenfor fi nnes fl ere steder rundt vannet bl.a. langs begge sider av Kjøringsvassodden. Geologi Berggrunnen utgjøres av grunnfjellsbergarter som porfyrisk granitt, grovkornet øyegranitt og øyegneis (Berggrunnsdatabasen NGU). Løsmasser fi nnes ujevnt og sparsomt avsatt i området sett under ett, men med lokalt relativt dype moreneavsetninger langs dalgangene. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 40% (ca 6980daa) nordboreal 60% (ca 10460daa). Området ligger i overgangssonen mellom den mellomboreale og nordboreale skogsonen i klart oseanisk seksjon (Moen, A.1998). Vegetasjon og treslagsfordeling Granskog dekker et relativt betydelig areal og er helst knyttet til konvekse terrengformer nederst i liene og langs dalsenkninger og lignende hvor det fi nnes litt dypere løsmasseavsetninger. En humid utforming av småbregnegranskog er den klart dominerende typen. I tillegg til karakteristiske arter som fugletelg, hengeving og sauetelg opptrer det de fl este steder mye skrubbær og bjønnkam i feltsjiktet. Av vanlige arter ellers nevnes gjøksyre, blåbær, gullris, teiebær, linnea og smyle og stedvis hvitveis. Smørtelg er registrert enkelte steder i overgangen til de rikeste granskogstypene. Bunnsjiktet domineres bl.a. av kystkransemose, gåsefotskjeggmose, kystjamnemose, grantorvmose og stedvis skyggehusmose. Karakteristisk er tette matter med rødmuslingmose på tuer, læger og lignende. På litt skrinnere mark opptrer også blåbærgranskog ganske vanlig og de fl este steder i en utforming med mye skrubbær og bjønnkam. Orkideen knerot (Goodyera repens) er registrert i denne typen. Av rikere granskogstyper opptrer storbregnegranskog og høystaudegranskog relativt sparsomt, sistnevnte helst der det er litt åpent og soleksponert. Av arter her kan nevnes vendelrot, turt, skogstjerneblom, bringebær og mjødurt. Et lite fragment med lågurtgranskog ble også registrert øverst i Kjøringsvassdalen med arter som liljekonvall, kranskonvall, hvitveis, teiebær og hengeaks i feltsjiktet.

153 En glissen, kortvokst furuskog preger store deler den grunnlendte marka langs åsrygger, knauser, myrholmer og lignende. Furuskog opptrer også langs sig i terrenget i overgangen mot myr. I sistnevnte tilfelle dreier det seg ofte om en fuktutforming av røsslyng-blokkebærfuruskog hvor det i tillegg til røsslyng og blokkebær opptrer mye kvitlyng, blåtopp, småtranebær, tepperot og rome i feltsjiktet. I bunnsjiktet inngår det her mye storstylte fl ettet inn sammen med torvmoser. En humid utforming av knausfuruskog er ellers den vanligste furuskogstypen. Heigråmose, ispedd puter med furutorvmose og andre torvmoser samt en del kystreinlav danner her et ofte sammenhengende teppe i bunnen. I det glisne feltsjiktet inngår bl.a. arter som røsslyng, fjellkrekling, rypebær og bjønnskjegg. Alm ble registrert 2 steder i området hvor lokalklimaet er gunstig på grunn av lun beliggenhet inntil bratte bergvegger. På begge steder var det bare få eksemplarer med alm. Disse forekomstene med alm virker i det hele tatt marginale og syntes å mangle en del av de varmekrevende elementene som vanligvis er forbundet med alm i regionen. Av arter som ble registrert i feltsjiktet her kan nevnes trollurt, vendelrot, hvitveis, skogstjerneblom, turt og bringebær. Sammen med alm er det på begge lokaliteter innslag av til dels grov rogn og selje og trestammene har rik epifyttfl ora av lav- og mosearter som bl.a. lungenever, skrubbenever, kystkransemose og etasjemose. Myrene i området er i hovedsak fattige bakkemyrer med bl.a. mye rome, blåtopp, bjønnskjegg og tepperot. Fragmenter med mellommyr ble også registrert et par steder bl.a. karakterisert ved arter som myrfi ol, dvergjamne og sveltull. I slake partier langs bunnen av bekkedaler og lignende er det fl ere steder innslag av fattig gransumpskog med gråor i tillegg til småvokst gran i tresjiktet. Trådsiv og molte er blant de typiske artene her. Skogstruktur og påvirkning Granskog som står beskyttet til langs smådaler og lignende er til dels grovvokst og virkesrik. Vanlig diameter i brysthøyde blant herskende trær ligger omkring 35 til 40 cm og trehøydene rundt 20-24m. Enkelttrær er målt med diameter i brysthøyde opp til 45 og 56 cm og største trehøyde var 26 m. På disse gode bonitetene er grana relativt hurtigvokst og det er registrert aldre fra 137 og opp til 195 år. I de mer magre granskogstypene som blåbærgranskog og overgangstyper mellom småbregne- og blåbærtypen er grana derimot langt mer sentvoksende. 5 borprøver herfra viste aldre på henholdsvis 277, 285, 348, 345 og 408 år. Dette er høy alder til gran å være. På herskende trær er det her målt diameter i brysthøyde og trehøyder på henholdsvis cm og m. På de rikere marktypene befi nner granskogen seg utviklingsmessig stort sett i en sen optimalfase med lokale oppløsningsfaser. I de magrere skogtypene er det derimot for det meste tale om aldersfase. Furuskogen i området inntar stort sett de aller magreste marktypene og er preget av svært sen vekst, lave trehøyder og en ofte forvridd vekstform med grove grener. Borprøver av en del trær viste (i den grad det var mulig å telle årringene), til dels meget høy alder, eksempelvis 438, 445, 465 og 525 år! (omtrentlig alder). Furua står lokalt i relativt tette grupper men hovedinntrykket er en glissen furuskog. Spredt småbjørk utgjør et glissent lavere tresjikt og inngår sammen med einer i et spredt busksjikt. Påfallende er mangelen på yngre trær og furuskogen gir inntrykk av å være gjennomgående meget gammel. I de rikere granskogstypene sees dødved mest i form av rotvelter (læger) som det stedvis er ganske mye av. Nedbrytningen skjer her relativt raskt og en ser læger i mange grader av nedbrytning med en del helt overgrodde og langt nedbrutte læger. Gadd opptrer her mest i form av undertrykte trær av mindre dimensjoner. Der det har oppstått større luker i bestandene som følge av vindfellinger og lignende sees stedvis rikelig granforyngelse, for en stor del på langt nedbrutte læger ( kadaverforyngelse ). I de fattigere typene granskog hvor grana gjennomgående er gammel sees dødved mest i form av gadd men lokalt sees også en del læger der det har vært lokale sammenbrudd på grunn av vindfellinger og lignende. Mye tørre grantopper er typisk for denne gamle granskogen. Furuskogen i dette området synes å ha ligget urørt gjennom lange tider og dette skyldes vel dels den dårlige virkeskvaliteten og den lange transportvegen. Det er derfor til dels betydelige mengder dødved også av furu i dette området, mest i form av gadd, men stedvis også noe læger. Det ble drevet ut en del tømmer fra området på 60-tallet med utgangspunkt fra skogskoia i Kjøringsvassbukta. Områdene rundt her er derfor en del hogstpåvirket, bl.a. ble store deler av Kjøringsvassdalen uthogd på den tiden (Nærøy fjellstyre ved...) Her ligger det for øvrig et par steder igjen store lunner med råttent tømmer som i sin tid ikke ble transportert ut. Hogstfl atene har i etterkant blitt plantet men en stor del av granplantene har gått ut på grunn av det kraftige oppslaget av gras og urter. Strandrør dominerer for eksempel fullstendig på fl atene enkelte steder. Det sees ellers spor etter spredte plukkhogster i form av overgrodde stubber mange steder i granskogen. Dette er hogster fra relativt lang tid tilbake og skogen bærer i dag i liten grad preg av dette. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Sandvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Stordalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 196,3daa Stort område med grov, relativt gammel og lite påvirket granskog på høy og middels høy bonitet. For det meste nordvest til nordvendt liskog med humid preg. Store mengder rødmuslingmose på tuer, læger og lignende. Stedvis mye dødved med til dels lang kontinuitet. Funn av svartsonekjuke (Phellinus nigrolimatatus) og praktbarksopp (Veluteceps abietina). Rik epifyttfl ora med skrubbenever og lungenever på rogn og gråor. Trestammer og lignende rikelig bevokst med brun korall-lav. Av karplanter er det registrert knerot (Goodyera repens).

154 2 Bekkedal S for Sandbukta Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 114daa Her er grovvokst, lite påvirket gammel granskog. Mest småbregnegranskog, noe storbregne- og innslag av høystaudegranskog. Registrert grantrær med diameter i brysthøyde fra 52 til 56 cm og trehøyder opp til 26m. En del læger men få langt nedbrutt. Steinet og blokkmark stedvis. En del lungenever og skrubbenever på rogn og gråor. 3 Ur ogbrattli SØ for Kjøringsvassbukta Naturtype: Rik edelløvskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 76,9daa For det meste grov ur og blokkmark nedenfor brattheng med artsrik mosefl ora på steinblokker, trestammer og læger med bl.a. store mengder storstylte og rødmuslingmose på steinblokkene. Eksemplarer av alm og rogn med rikt utviklet lungeneversamfunn og mosefl ora på stammene. Eksemplarene av alm er fl erstammet og til dels grove og sansynligvis meget gamle. Av karplanter er det bl.a. registrert trollurt, turt og vendelrot. Trolig på grunn av den nordlige eksposisjonen ble det ellers ikke registrert varmekrevende arter som ellers ofte er forbundet med forekomster av alm i regionen. 4 Ur og brattli V for Reinkjølen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 115,2daa Her er rik og grovvokst granskog nedenfor parti med ur- og rasmark hvor det bl.a. vokser litt alm. Enkelte kjempe-eksemplarer av gran med diameter i brysthøyde på opp til 55 cm. Lokale sammenbrudd med mye læger og en del naturlig foryngelse i åpningene, mye i form av kadaverforyngelse på langt nedbrutte læger. På granlæger er det funnet svartsonekjuke og praktbarksopp. Rike lungeneversamfunn på alm, selje og rogn. Det er lokalt mye smørtelg. 5 Kjøringsvassdalen NV Naturtype: Urskog/gammelskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 81,9daa Øverst i lia er det en del grove osper. Videre ned lia kompakt granskog som til dels er fl ersjiktet med en del smådimensjoner av undertrykte trær. Forholdsvis lite læger men stedvis en del både ferske og gamle og funn av svartsonekjuke på et grovt og kvistrikt gammelt granlåg. Stort sett småbregnegranskog men nederst i lia litt lågurtgranskog. Tabell: Artsfunn i Sandvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Goodyera repens Knerot Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp vedboende Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Verneforslaget er meget godt arrondert da det i sin helhet omfatter liområdene som omkranser Sandvatnet og Øver-Langvatnet, og alle eksposisjonsretninger er på den måten representert. Vurdering og verdisetting Lokaliteten Sandvatn er vurdert som nasjonalt verneverdig først og fremst på grunn av å være et relativt stort område med gammel og hovedsakelig lite påvirket barskog og utgjør en landskapsmessig helhet ved å bestå av liområdene som omkranser vannene Sandvatn og Øver- Langvatnet. Hele nedbørfeltet med de omgivende høyfjellsområdene er dertil så godt som fritt for tekniske inngrep og kan også forventes å forbli det på grunn av den svært avsides beliggenheten. Lokaliteten skulle derfor være velegnet som for eksempel overvåkingsområde for langtransportert luftforurensning og lignende. Deler av området omkring Kjøringsvassbukta preges av hogstene som foregikk på 60-tallet. Den delvis mislykkede granforyngelsen ved planting gjør at granskogen her med tiden vil reetableres naturlig. Hogstpåvirkningen i området ellers må karakteriseres som svært liten da det stort sett dreier seg om ekstensiv plukkhogst fra nokså lang tid tilbake. Særlig er furuskogen svært lite påvirket av hogst. Mengden dødved er av samme grunn stedvis betydelig og det er funnet arter som

155 indikerer lang kontinuitet i dødved. Området skårer derfor alt i alt relativt høyt på forekomsten av gammelskogstrukturer. Alle eksposisjonsretningene fi nnes representert i området, og det er derfor en relativt stor bredde av vegetasjonstyper innen området. De aller rikeste typene er likevel sparsomt representert men det må understrekes at sørvendte deler av området i nordøstre del ikke ble undersøkt på grunn av tidsmangel. De er registrert fl ere relikt-pregete forekomster med alm. Bortsett fra alm er det funnet lite av varmekjære arter i feltsjiktet her. Lokaliteten scorer høyt på kriteriet som større forekomst med gammel kystbarsog med preg av urskog under overveiende naturlig dynamikk som påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Sandvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Stordalen *** *** ** ** 0 - ** ** ** ** - - *** 2 Bekkedal S for Sandbukta 3 Ur ogbrattli SØ for Kjøringsvassbukta 4 Ur og brattli V for Reinkjølen 5 Kjøringsvassdalen NV *** ** ** ** 0 - ** ** ** * - - ** *** ** ** * *** - ** ** ** ** - - ** *** *** *** ** *** - *** ** ** ** - - *** ** ** ** ** ** - ** ** ** * - - ** Totalt for Sandvatnet *** ** ** *** ** * *** *** ** ** ** *** *** Samlet verdi

156 Sandvatnet (Nærøy, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi *** 334 Murultjørna 221 Åsvasslia Storvasslia 194 Rein Kjøringsvatnet kjølen vasselva Åsvatnet Storvatnet 128 Sandvassåsen avassaksla Almenningsholmen Sandvatnet 157 Kjøringsvassodden øvre Langvatnet Sandbukta men tholmen Krona 262 nedre Langvatnet Langvasskråa 257 Stordalen 1 Stordalsbekken 2 Kjøringsvass- bukta Gaskevaerien- Lauv- kammen 396 Lauvkamtjønna 345 Rørlifjellet Finnkruvatnet giedtienjaevrie Langvassdalen Gaskevaerie Finnperelva 294 Austre Nevertjønna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer 301 Nordre Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte Kartgrunnlag N50 Produsert Leirdamman Mjosunddalen mN Finnpertjønna mE mE

157 Bilder fra området Sandvatnet.

158 Skillingsåsen-Bergvatnet** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Nærøy Inventør: EBE, TEB, DSV Kartblad: 1724 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:636506, N: Areal: 3214 daa H.o.h.: 0-500moh Vegetasjonsone: Sørboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Verneforslaget representerer en større utvidelse mot vest av eksisterende Simle naturreservat. Lokaliteten er fri for tekniske inngrep og topografi sk og skogtypemessig variert. Den inkluderer bl.a. en del verdifulle forekomster av rike, skredjordsbetingete lauvskogstyper med velutviklede og artsrike, epifyttiske lavsamfunn. Disse omfatter ulike små utpostforekomster av gråor-almeskog i sørberg, og mer nordvendte forekomster av rik boreal lauvskog med mye selje og rogn. Alle disse utformingene med velutviklede rikbarkssamfunn har trekk av boreal regnskog. Lokaliteten inkluderer også større partier med intakt, mellomboreal, høyproduktiv høystaude-sumpgranskog, noe som er sjeldent i regionen. For alle de ovennevnte, rike og vernemessig viktige skogtypene representerer tilleggsforslaget et viktig supplement til eksisterende reservat. Kalkskogstyper og rikmyr mangler her pga. relativt fattig berggrunn. Området har, som de aller fl este av skogområdene i kommunen, lite dødved og lite gammelskogsstrukturer, og er nok betydelig påvirket av tidligere tiders hogst. Men det er nesten ikke hogstfl ater eller andre nyere hogstinngrep innenfor de foreslåtte vernegrensene. For øvrig vurderes verneforslaget som representativt for kystskogene i Nærøy, og vurderes å være rimelig godt arrondert. Sammenlagt er området vurdert som regionalt verneverdig (**), spesielt med vekt på styrkingen av eksisterende reservat i areal og innslag av vernemessig særlig interessante, oseaniske skogtyper. Feltarbeid Det ble vektlagt registrering av de brattlendte, skredjordsbetingete (edel)lauvskogene, dernest de produktive og antatt rike granskogsliene (til sammen 3 dagsverk utført). Pga tungt terreng og mange rike kjerneområder med mange elementer, var det enkelte mindre partier som ikke ble oppsøkt. Det gjelder særlig enkelte tungt tilgjengelige partier av bratthengene rundt Bergvatnet, og den østligste delen av sørberget mot Storelva. Tidspunkt og værets betydning Værforholdene var gunstige under feltarbeidet. Tidspunktet (slutten av august) var gunstig for de fl este artsgrupper, inkludert jordboende sopp som hadde en nær optimal sesong i regionen på registreringstidspunktet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er utpekt som undersøkelsesobjekt av Direktoratet for naturforvaltning/fylkesmannen i Nord-Trøndelag i samråd med Statskog Nord-Trøndelag. Tidligere undersøkelser Det er så langt vi kjenner til foretatt lite biologiske registreringer i disse skog- og fjellområdene nord for Innerfolda tidligere (men jfr. DN 1997 med registreringer av boreale regnskogsmiljø i ulike deler av Nærøy), bl.a. er det ikke utfi gurert noen nøkkelbiotoper her. Beliggenhet Lokaliteten ligger nord for Innerfolda, rett på nordsiden av fjellet Halltussen, ca 12 km vest for Foldereid, og ca. 5 km øst for Gravvik. Lokaliteten omfatter deler av to små vassdrag som drenerer ut i Storvatnet, og utgjør et utvidelsesforslag mot vest av det eksisterende Simle naturreservat. Området tilhører Vassbygda Statskog. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten ligger i et kollelandskap som strekker seg fra innsjøer på m o.h. og opp mot fjellet Halltussen som når 593 m o.h. Relieffet er kraftig, med stedvis stupbratte skråninger omkring Bergvatnet ved Halltussen i sør, og fra Skillingsåsen mot Storelva i nord. Slake topp-partier fi nnes på åsene i midt-partiet, dessuten er det elementer av slakere, mer heipreget natur vest for disse åsene. Storelva i nord følger en relativt markert, øst-vest-gående sprekkedal.

159 Geologi Berggrunnen i området består av kambro-siluriske glimmerskifer og glimmergneis, men det er lite indikasjoner på lettforvitrelig glimmerskifer i undersøkelsesområdet. Næringskrevende vegetasjonstyper i området synes i hovedsak å være tilknyttet rasmarker som genererer fi nkornet, rik skredjord, nokså uavhengig av berggrunnen. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: sørboreal 10% (ca 320daa) mellomboreal 60% (ca 1930daa) nordboreal 30% (ca 960daa). sørboreal, mellomboreal, nordboreal Økologisk variasjon Bortsett fra de mer jevnt avrundete åsene i den midtre delen, er området mye preget av sør- og nordvendte brattskråninger med innslag av skredjord/blokkmark, som gir relativt stor variasjon i skogtype/vegetasjonsutforminger. Sannsynligvis er de fl este skogtyper som fi nnes i Nærøy representert her, selv om fl ere kun forekommer fragmentarisk. Det som mangler her er de mest kalkrike typene betinget av kalkrikt sigevann (disse fi nnes bedre utviklet i verneforslag Svartvatnet, NØ for Simle naturreservat). Vegetasjon og treslagsfordeling Det er stor variasjon i skogtyper/vegetasjonstyper i området, fra røsslyng-skinntrytefuruskoger på de grunnlendte toppområdene, via blåbærgranskog (inkludert mye av oseaniske skrubbær-utforminger) og småbregnegranskog til rikere storbregne-høystaude-sumpgranskog nedover i liene. Det er også små innslag av lågurtgranskog, samt langs bekker og elver enkelte fl ekker med gråor-heggeskog. På sør- og vestvendt, fi nkornet, fuktig skredjord er det elementer av rik, varmekjær gråor-almeskog, og i nordvendte skredjordslier er det velutviklet boreal lauvskog med mye innslag av selje og rogn (i tillegg til bjørk). Det er også rikelig med fattige jordvannsmyrer, men kun fragmenter av rikmyr/mellommyr. Det er fl ere oligotrofe innsjøer i området, men svært lite våtmarksarealer langs innsjøene. Skrinn furuskog og granskog dekker størrelsesorden like store arealandeler på lokaliteten, mens det er noe mindre av blandingskog med innslag av boreal lauvskog (trolig ca %). I tillegg kommer ferskvann, myr og nakne svaberg som til sammen dekker ca. 20% av arealet. Følgende fattige skogtyper dominerer området: Røsslyng-blokkebærfuruskog: En glissen, småvokst svabergfuruskog av røsslyng-blokkebærtypen er den vanligste furuskogen, og dominerer langs åsrygger, knauser og myrholmer. I det glisne feltsjiktet inngår bl.a. arter som røsslyng, fjellkrekling, rypebær og bjønnskjegg. Heigråmose og fl ekker med furutorvmose og andre torvmoser samt en del kystreinlav er viktige arter i bunnsjiktet. Fuktige overgangstyper mot myr er vanlige, hvor det i tillegg til røsslyng og blokkebær opptrer mye kvitlyng, blåtopp, småtranebær, tepperot og rome i feltsjiktet. I bunnsjiktet inngår det her mye av den oseaniske mosearten storstylte (Bazzania trilobata) samt torvmoser. Blåbærgranskog-småbregnegranskog: Oseaniske utforminger av blåbærgranskog og småbregnegranskog er dominerende i lisider og forsenkninger med litt jordsmonn. Karakteristiske oseaniske innslag er skrubbær (stedvis dominerende), bjønnkam og smørtelg, i tillegg til det vanlige inventaret med blåbær, smyle, linnea, gullris, samt i småbregneutforminger fugletelg, hengeving, sauetelg, gaukesyre og hvitveis. Bunnsjiktet domineres bl.a. av kystkransemose, gåsefotskjeggmose, kystjamnemose, skygge husmose og enkelte torvmoser. Karakteristisk er også tette matter med den oseaniske rødmuslingmose (Mylia taylori). Følgende rike skogtyper er av særlig interesse i vernesammenheng: Almeskog: Denne nordlige utpost-typen av edellauvskog er registrert fl ere steder i området. Almeforekomstene er i hovedsak knyttet til de bratte sørbergene, både ved Svartvatn, Bergvatnet, Storelva og Skillingsvatnet, men det er kun på nordøstsiden av Skillingsvatnet (også kalt Skillingsdalsvatnet) og (litt) på nordøstsiden av Svartvatnet at det fi nnes velutviklede bestand av gråor-almeskog. Her står bestandene på sigefuktig, mer eller mindre fi nkornet skredjord. Det meste av almene er småvokst og er skadet og i noen tilfeller døde av barkgnag av elg. Avgnagingen av bark fører til liten foryngelse og til at trærne sjelden blir gamle og grove. Enkelte grove trær og grove læger av alm fi nnes imidlertid, særlig der de står litt isolert og utilgjengelig. I tillegg til alm og gråor fi nnes også en del selje og rogn her, og alle lauvtrærne har velutviklede, artsrike lungeneversamfunn (se under boreal lauvskog under). Det er ofte lite gran i disse ustabile rasmarksbestandene, men fl ere steder ser det ut til at grana er på ekspansjon pga. dårlig lauvforyngelse. Undervegetasjonen er i kjerneområdene gjerne preget av en frodig rasmarkshøystaude-vegetasjon med innslag av kravfulle og til dels varmekjære og noe nitrofi le arter, slike som myske, junkerbregne, skogsvinerot, hundekveke, myskegras, kranskonvall, brunrot, rød jonsokkblom og stornesle, som her møter mer typisk nordlige høystaudearter som turt og tyrihjelm. På tørrere skredjord oppunder bergrota er det gjerne mer lågurtpreg, med innslag av arter som fi ngerstarr, markjordbær og skogfi ol, ofte sammen med myske. Boreal lauvskog: Topografi sk-edafi sk betinget boreal lauvskog/blandskog fi nnes i brattlendt skredjord-blokkmark både i sørberg (sammen med almeforekomster) og ved Bergvatnet også på nord- og nordvestvendte brattskråninger. Her er mye innslag av selje og rogn (ved siden av gran og bjørk), som har svært velutviklet og artsrikt rikbarksamfunn/lungeneversamfunn med rikelig av lungenever (mer enn 75 lungenevertrær registrert), mye sølvnever (på mer enn 25 trær), noe skrubbenever og fi ltlavarter (vanlig blåfi ltlav, stiftfiltlav og kystfi ltlav): Undervegetasjonen er stedvis høystaudepreget, med innslag av mange av de samme, kravfulle arter som nevnt under

160 almeskog. Boreal regnskog: Pga. beliggenhet i et oseanisk klima, og med velutviklede, artsrike neverlavsamfunn, kan i hvertfall de nordvendte forekomstene av rik lauvskog plasseres i kategorien boreal regnskog (Fosen/Brønnøy-typen, jfr. Holien 1996). De sjeldneste og mest skygge- og luftfuktighetskrevende lavartene i trøndelagselementet er riktignok ikke registrert her, men de rike neverlavsamfunnene er ikke nøye undersøkt. Forekomstene av boreal regnskog synes i hvertfall kvantitet å være på høyde med de (små) forekomstene som er registrert tidligere i Nærøy kommune. Lågurtgranskog fi nnes knapt velutviklet innenfor området, men opptrer fragmentarisk (i) i tørre utforminger som overgang mot småbregne/blåbærgranskog i den sørvendte brattskråningen mot eidet mellom Svartvatnet og Bergvatnet, og (ii) som fuktigere sigevannspåvirkede utforminger rett nord for Storelva. Det er dessuten tilløp til lågurtgranskog på rik skredjord som overgang til (edel)lauvskog. I den tørre lågurt granskogen mot Svartvatnet/Bergvatnet er det registrert enkelte sjeldnere, kravfulle, jordboende lågurtsopper som kastanjeslørsopp (Cortinarius napus). Muligens kan denne lokaliteten huse enkelte rødlistearter av jordboende sopper, men den er for fattig til å huse det store og sjeldne elementet av kalksopper. Kalkfuruskog og kalkgranskog er ikke observert innenfor verneforslaget. Høystaudegranskog-sumpgranskog fi nnes velutviklet særlig på sørsiden av Storelva, hvor det er større, intakte, mellomboreale utforminger av slike rike skogstyper, noe som antagelig er sjelden i regionen. Her er stedvis glennepregete utforminger med mye tyrihjelm og turt. Mer kalkrike sump-utforminger (med tilhørende rikmyr-mosaikker) er imidlertid ikke registrert her. Storbregnegranskog fi nnes velutviklet særlig i den nordvendte brattskråningen ned fra Bergåsen N. Her er både bratt, grunnlendt, steinete, med relativt fattig, stabilt sigevann, som er grunnlaget for å få utviklet denne vegetasjonstypen. Typen er dominert av ulike bregner som skogburkne og telg-arter, inkludert den oseaniske smørtelg, samt gjerne innslag av turt og skogrørkvein i overgangen mot middels rik sumpskog. Skogstruktur og påvirkning Det foreslått verneområdet er generelt lite påvirket av nyere hogstinngrep. Et par helt små hogstfl ater ligger så vidt innenfor vernegrensene i vest, men ellers har det vært hogd svært lite i området ca. siste år. Det aller meste av området er imidlertid betydelig påvirket av (plukk)hogster lengre tilbake i tid. Skogbildet bærer preg av dette, med eldre, mer eller mindre fl ersjiktet skog, men med lite død ved, og svært lite av mye nedbrutte læger. Den minst påvirkede skogen fi nnes i Bergåsen N, dvs. nord for Bergvatnet hvor det er innslag av en del gamle furuer, litt furugadd, og litt fjellgranskog som virker lite påvirket av plukkhogst og med relativt god kontinuitet i dødved (kjerneområde 6). De minst tilgjengelige rasmarkene er nok også lite påvirket. Tekniske inngrep er tilnærmet fraværende. Et traktorveispor går så vidt inn i verneforslaget fra vest. Hvis en ser bort i fra en liten hytte rett utenfor lokaliteten i vestenden av Svartvatnet, så er det aller meste av verneforslaget innenfor inngrepsfri sone, mer enn 1 km fra opparbeidet traktorvei og nærmeste hus og grender. (Det har tidligere ligget en plass på Skillingsåsen rett nord for lokaliteten, men denne er nå for lengst frafl yttet og revet.) Den nordøstligste delen av tilbudsområdet (deler av Skillingsåsen og nordøstover) er mye påvirket av fl atehogst med mye plantet ungskog og er derfor holdt utenfor verneforslaget. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Skillingsåsen-Bergvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Bergvatnet SØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 99,9daa De til dels svært bratte, nord- til nordvestvendte liene ned mot Bergvatnet har en svært frodig vegetasjon. Her er to vide, konkave terrengformasjoner med liknende vegetasjonsforhold (kjerneområde 1 og 2). Kjerneområde 1 er sentrert omkring bekk som renner ut i det sørøstre hjørnet av vannet. Områdene er skilt ved et skrinnere og brattere mellomparti dominert av blåbær og skrubbær. Skogen er dominert av gran med slanke og småvokste trær som har typisk fjellskogspreg med stort innslag av bjørk. Storvokste graner fi nnes spredt der det er egnede vekstforhold. Grov død ved opptrer følgelig også relativt spredt. Et viktig element er rik boreal lauvskog med et stort antall rogn og selje som er rikelig bevokst med makrolav. Vegetasjonen er frodig med alle overganger mellom storbregnegranskog, høgstaudegranskog, rik sumpskog og kildevegetasjon, og det er også tørrere partier med lågurtgranskog. Storbregneskogen er dominert av skogburkne, mens høgstaudeparteine ofte er karakterisert av turt og tyrihjelm. Andre viktige arter er bl.a enghumleblom, sølvbunke og sumphaukeskjegg, For øvrig er registrert bl. a storklokke, strutseving, kranskonvall og heifrytle. I kildesigene vokser bl.a kvitbladtistel, gulstarr, jåblom, blåknapp, harerug, fjelltistel og svulmende mosematter dominert av tuffmoser. Klubbestarr er også registrert. I vika i sørøst kommer det også ned fjellplanter som gaukesyre, gulsildre, rødsildre, rosenrot og rødsildre. Lokaliteten utmerker seg spesielt ved sin rike opptreden av epifyttiske lav, dessuten de rike vegetasjonstypene. (Det ble registrert en rik epifyttfl ora også på et par store seljer i søkket i Bergvatnets vestside. Det var svært rikt også her, men dette søkket er hogd nesten fram til vannet fra vest.)

161 2 Bergvatnet Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 243,2daa Kjerneområde 2 som ligger øst/sørøst for vannets nordøstre hjørne, og er en tilsvarende terrengformasjon som kjerneområde 1, med i stor grad samme type vegetasjon og naturforhold som denne, bl.a. med innslag av rik boreonemoral lauvskog med rikbarksfl ora og elementer av rik, frodig høystaudevegetasjon på skredjord. For nærmere beskrivelse av disse typene, se kjerneområde 1. 3 Bergvassdalen Naturtype: Rik edellauvskog - Gråor-almeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 95daa Ei bratt og grunnlendt liside danner nordvestre kant av Bergvassdalen. Her forekommer et lite edellauvskogselement med fragmenter av almeskog. Almetrærne kan karakteriseres som små og trinne. og de kan være av høy alder, Det er 6-7 modne trær av denne typen, samt fl ere småtrær. Tresjiktet preges først og fremst av rogn og selje, mens bjørka kommer inn mer i utkanten. Det ble også observert en relativt stor hassel. Det er fl ere store granstubber i området og en del kraftige granlæger. Dette kan tyde på at lauvskogen i noen grad er framelsket etter hogst, trolig fra noen færre og mer undertrykte individer opprinnelig. Området er uret, og ved basis av ura er det rikelig med steinblokker rikelig bevokst av heigråmose (Racomitrium lanuginosum). Kråkefotmose (Rhytidiadelphus loreus) indikerer for øvrig et suboseanisk miljø. I skogbunnen vokser det fl ere mer varmekjære plantearter, som myske (rikelig), stankstorkenebb, taggbregne, lodneperikum, maurarve, brunrot og liljekonvall. Samtidig opptrer mer nordlige arter som rosenrot og trollurt. 4 Mellom Svartvatnet og Bergvatnet Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 19,4daa Lokaliteten består av en vest- og sørvestvendt brattskråning opp fra Svartvatnet/Bergvatnet. Nederst (mot Svartvatnet) er det et parti med grovvokst, frodig høystaudegranskog som strekker seg oppover et stykke langs et søkk. Høystaudevegetasjonen er karakterisert av mye tyrihjelm, turt og bregner. Myske opptrer hist og her. Her er begynnende sammenbruddsfase med store rotvelt (mest ferske). Oppover i brattlia blir det noe fattigere, med mest blåbær-småbregnegranskog og litt lågurtgranskog. Flere (regionalt) sjeldne jordboende sopparter ble registrert her, bl.a. kastanjeslørsopp (Cortinarius napus) og Cortinarius vacciniophilus. Stedvis er det sterk dominans av skogfrytle (Luzula sylvatica). Det er lite død ved. Langt oppe i øst (mot Bergvatnet) er det litt alm på blokkrik mark under en bergvegg. Her er ganske tørr vegetasjonsutforming av myskejordbær-skogfi ol-type, med litt storbregne-høystaudemark nedenfor. 5 Svartvatnet Ø Naturtype: Rik edellauvskog - Gråor-almeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 10daa Lokaliteten består av en sørvestvendt brattskråning opp fra nordøstenden av Svartvatnet. Det er mye fi nkornet, fuktig og svært rik skredjord, men også elementer av mer steinete blokkmark. De rikeste partiene består av en høystaude-skredjordsli med et gråor-almeskogselement og et mer borealt selje-hegg-bjørk-rogne-element, samt en del grov gran mot kantene. Vegetasjonen er stedvis frodig og engpreget. Alm forekommer mest som småkratt, men det er også noe større trær som delvis er elgegnagd. Et par grove almelæger forekommer også. Det er velutviklet, artsrike neverlav- og mosesamfunn på almene, med bl.a. ulike arter av vrenge-lav og fi ltlav. Det er mye storvokst lungenever på relativt tynne seljestammer (med sprekkebark), og en del også på rogn. Sølvnever og skrubbenever er også observert her. Også en del grovvokst, gammel gråor har rike lavsamfunn. Vegetasjonen i nedre del på fi nkornete, fuktige løsmasser (skredjord) er grasdominert med strandrør og hundekveke, samt et parti med dominans av kranskonvall. Det er mye myske, en del ormetelg, og nederst også strutseving. Oppunder bergrota er det partier med tørrere, fi nkornet skredjord med mer lågurtpreg; med myske, fi ngerstarr, hengeaks, jordbær, skogfi ol og skogsvever. Her ble det også registrert fl ere kravfulle sopparter knyttet til bjørk/selje, så som galleslørsopp (Cortinarius infractus) og Cortinarius tabularis coll. Lengre ned er skredjords høystaudemarka stedvis artsrik, med bl.a. myske, myskegras, hundekveke, skogsvinerot, brunrot, vendelrot, tyrihjelm, turt, kranskonvall, lodneperikum, junkerbregne, rød jonsokkblom, stornesle og kvitbladtistel. I dalen i øst er det nederst våt, grasdominert sumpskog (gråor-heggeskog). Litt lengre sør et det en granskogsrygg med små bergknauser ut mot Svartvatnet. Her er en av få forekomster av osp i verneforslaget (ikke tatt med i kjerneområdet). 6 Bergåsen nord for Bergvatnet Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 67,8daa I topp-området er det åpen bærlyng-røsslyngfuruskog med en del gammel, mer eller mindre grov furu. En del furugadd forekommer (ca. 30) og enkelte gamle, harde gadd-læger (ca. 5). På nordsiden er det ei større romemyr med et gammelt granbestand i østenden. Her er en del grov gran (fjellskogspreg) og noen grove læger, også enkelte mye nedbrutt. Her er det lite spor etter plukkhogst. Det er registrert en forekomst med svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) på grov, kvistrik hardved-låg, men generelt er inntrykket at det er lavere tetthet enn forventet av vedboende gammelskogsarter her.

162 7 Bergåsen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 42,2daa Lokaliteten består av ei større, nordvendt li med velutviklet storbregne(-høystaude-)granskog dominert av skogburkne og sauetelg/geittelg, samt med mye skogrørkvein og noe turt og tyrihjelm. Skogen er fl ersjiktet, tydelig påvirket av plukkhogst, men det forekommer en del ferske og noen gamle læger. Stedvis er det relativt åpent, og stedvis er det en del bjørkeinnslag. Lia er steinete og moserik. Det er registrert en sjelden, jordboende slørsopp her (Cortinarius vacciniophilus). Et stykke nedenfor er det et lite hogstfelt. 8 Storelva S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 105,6daa Her er store arealer med velutviklet, rike, sigefuktige granskogsutforminger i de nedre delene mot elva. Det er mye høystaudegranskog, men det er også utforminger av storbregne- og (-sump)granskog. Skogen har delvis en åpen struktur med mye bjørk. Her er mye turt/tyrihjelm og bregnemark, samt skogrørkvein-sumper. Det er stedvis mye læger, men få er mye nedbrutt, og skogen har sannsynligvis vært relativt kraftig plukkhogd for mer enn 50 år siden. Et lite hogstfelt forekommer helt i vest. 9 Storelva N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 38,2daa Opp mot bergrota er det mye mosedekte steiner og en middels rik, noe nitrofi l skredjords-høystaude-lauvskog, med myske, junkerbregne, hundekveke, brunrot, brennesle, bringebær og vendelrot. Langs bergrota er det stedvis noe tørrere skredjord med jordbær, fi ngerstarr, skogfi ol, myske, m. fl. Her er det fl ere større almetrær og noe almekratt, dessuten en del selje og rogn, alle med svært velutviklet lungeneversamfunn, med mye lungenever, skrubbenever, vrenge-arter, fi ltlav-arter. Nederst på fl atere partier er det meget frodig og stedvis rik høystaudegranskog (bl.a. med myske) på fi nkornete, sigevannspåvirkede sedimenter. På steinete, småbregne/svak lågurtgranskog langs elva er registrert den sjeldne, nordøstlige fi olslørsopp (Cortinarius ionosmus), som med et par unntak bare er kjent fra Trøndelag-Nordland. Elementet av rik lauvskog med alm, selje, rogn. m. fl. fortsetter trolig fl ekkvis bortover i sørberget, trolig med størst forekomst omkring en bekk som kommer ned berget i den østlige delen (ikke undersøkt). 10 Skillingsvatnet NØ Naturtype: Rik edellauvskog - Gråor-almeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 14,9daa Her er det en større, velutviklet almeskog på steinete rasvifter. Skogen går helt ned til åpne sand/grusstrender ved vannet. Almen er litt krattpreget, med ofte fl erstammete individer der barken er avgnagd av elg. Noen av stammene er helt døde. Det forekommer også litt selje og rogn, samt noen store osper opp mot avsmalende rasskar. Lauvtrærne med sprekkebark har et artsrikt lungeneversamfunn, med bl.a. lungenever, sølvnever, skrubbenever, kystårenever, vrenge-arter, fi ltlavarter og glyelavarter. Pga. elg påvirkningen har en del almestammer dårlig utviklet lungeneversamfunn. Vegetasjonen nederst på storsteinet vifte er nokså fattig, grasdominert og kanskje noe beitepreget, med mye sølvbunke og bl.a. en del hundekveke. Lengre opp og på sidene blir det mer fi nkornet og rikere rasmateriale, med elementer av skredjords-høystaude-utforming, med bl.a. myske, junkerbregne, brunrot, brennesle og vendelrot. Nede ved vannet er det langgrunn strand med et smalt fl askestarrbelte og en del takrør utenfor. Artsmangfold Området har et moderat til relativt høyt artsmangfold av visse grupper. Følgende artselementer kan framheves: (i) Kravfulle karplanter (høystauder) knyttet til rik skredjords(lauv)skog, med regionalt sjeldnere, kravfulle arter som myske, junkerbregne, lodneperikum, fi ngerstarr og skogsvinerot. (ii) Rikbarksamfunn (lungeneversamfunn og mosesamfunn) særlig på selje, rogn og alm med mange kravfulle lav- og mosearter som har kjerneområde i oseaniske strøk. Karakteristiske/dominerende arter er lungenever, skrubbenever, sølvnever, kystårenever, vrenge-arter, fi ltlav-arter og glyelav-arter. Av disse er det spesielt de epifyttiske lavsamfunnene som her er velutviklet og peker seg ut som et viktig element for området, bl.a. fordi vi her er midt i det boreale regnskogsbeltet, som er kjerneområde for en rekke regionalt sjeldne, oseaniske lavarter. Lokaliteten er ikke uttømmende registrert for dette elementet, og har potensiale for enkelte rødlistede arter som skorpefi ltlav (Fuscopannaria ignobilis) og gullprikklav (Pseudocyphellaria crocata) som er registrert på enkelte tilsvarende lokaliteter med rik, humid lauvskog i kommunen. De neverlavrike skogtypene (almeskog, boreal lauvskog med mye selje og rogn) i Skillingsåsen-Bergvatnet har kvaliteter som nærmer seg betegnelsen boreal regnskog, og de nordvendte rasmarkene med selje og rogn med artsrike neverlavsamfunn i kjerneområde 1 og 2 faller nokså klart innenfor defi nisjonen av boreal regnskog (Fosen/Brønnøy-typen, jfr. Holien 1996). Trolig er det også en rik, epifyttisk mosefl ora knyttet til rikbarkstrærne. Soppfl oraen i området er under middels artsrik, med enkelte regionalt sjeldne arter knyttet til rik, fi nkornet rasmark fi nnes, bl.a. kravfulle mykorrhizasopp knyttet til bjørk og selje (f.eks. galleslørsopp Cortinarius infractus). Lågurtgranskogen er dår-

163 lig utviklet, og kun et par sjeldnere arter knyttet til dette elementet ble funnet ( fi olslørsopp Cortinarius ionosmus; nordøstlig, sjelden art; kastanjeslørsopp C. napus). Området antas å kunne huse noen få (mindre enn 5) jordboende rødlistearter knyttet til fl ekkene med rike lågurtvegetasjon, men det store elementet av kalkbarskogsrødlistearter mangler sannsynligvis her. Det ble funnet få vedboende sopper på lokaliteten, og elementet av rødlistede og sjeldne gammelskogsarter ser ut til å være sparsomt her, selv der hvor det fi nnes egnet substrat. Det ble så vidt gjort funn av de rødlistede duftskinn (Cystostereum murrayi) og svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) i de mest naturskogspregete granbestandene. Tabell: Artsfunn i Skillingsåsen-Bergvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Stortelgfamilien Polystichum braunii Junkerbregne Perikumfamilien Hypericum hirsutum Lodneperikum Maurefamilien Galium odoratum Myske Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Lobaria amplissima Sølvnever Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Pannaria rubiginosa Kystfi ltlav Sopp markboende Cortinarius infractus Galleslørsopp Cortinarius napus Kastanjeslørsopp Cortinarius patibilis Brunfl ekket slørsopp Cortinarius vacciniophilus Entoloma formosum Bronserødskivesopp R 1 1 Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Verneforslaget vurderes å være relativt godt arrondert, særlig i sør, der hele det markerte landskapsrommet rundt Bergvatnet(-Svartvatnet) er fanget opp. Arronderingen må sees i sammenheng med det tilliggende, eksisterende natureservatet i øst (Simle NR). I vest og i nord er arronderingen noe mer suboptimal, og grenser opp til mer hogspåvirkede områder i vest og til gammel, tilplantet engmark i nord. Den nordøstligste biten av vurderingsområdet er holdt utenfor forslaget pga. betydelige arealer med ensaldret, tidligere fl atehogd ungskog. Som et mulig alternativ til de foreslåtte grensene kan en tenke seg å inkludere noe mer kulturpåvirkede, biologisk lite viktige myr- og furuheiområder samt resten av Skillingsvatnet i vest og nord (ikke inntegnet på kart). Dermed kan en oppnå et mer jevnt rettlinjet-avrundet verneområde her. Det vil i så fall i nord også innebære at man inkluderer gamle jorder som nå har ca. 40 år gamle plantefelter (som for eksempel kan slutt-avvirkes om år). Helt i nordøst har vi inkludert et smalt parti utenfor forhåndsoppgitt vurderingsområde (ikke nærmere undersøkt), for å få til en naturlig sammenbinding og arrondering med det eksisterende Simle NR. Dette tillegget fanger opp et produktivt granbestand i lia ned mot Storelva, og avgrensningen gir seg i hovedtrekk naturlig. Helt i sørøst av lokaliteten anbefales at det vurderes en utvidelse av det eksisterende Simle naturreservat for å oppnå en jevnere sammenbinding av eksisterende verneområde og foreliggende verneforslag. Denne utvidelsen kan for eksempel strekkes sørvest til toppunktet på nordre Halltussen (593 m o.h.) og derfra rett østover til nåværende knekkpunkt 9 rett nord for Storskardvatnet. Dette området omfatter mye snaufjell og er således trolig uproblematiske sammenbindingsarealer. Videre kan det her se ut til å forekomme isolerte lommer med godt voksterlig fjellgranskog med antatt liten påvirkningsgrad ovenfor Fagerlitjønna sør for Bogavatnet som er biologisk interessant å inkludere. Dette mulige utvidelsesarealet sør for Simle NR (SØ for foreliggende registreringsområde) er imidlertid ikke nærmere undersøkt i foreliggende prosjekt. Vurdering og verdisetting Lokaliteten Skillingsåsen-Bergvatnet er vurdert som regionalt verdifullt (**) først og fremst i egenskap av å være et større, sammenhengende, intakt område som favner både sørboreale, mellomboreale og nordboreale elementer, og har en stor spennvidde i skogtyper/vegetasjonstyper, og en forholdsvis høy tetthet av sjeldne og spesielt verdifulle skogtyper for dette området (utpost-forekomster av (gråor-)almeskog, rik boreal lauvskog), herunder en rik epifyttisk lavfl ora knyttet til lauv-

164 trær. Rikbarksfl oraen er det mest verdifulle biomangfoldelementet innenfor området. Lokaliteten har fl ere velutviklede forekomster av rike rasmarkslauvskoger med mye rikbarkstrær av selje og rogn, dessuten rike almeforekomster. Almeforekomstene, som kan betraktes som rest-forekomster (relikter) fra varmetida, representerer noen av de vestligste i Nord-Trøndelag (den vestligste ligger rett vestenfor på Austra). Tilsvarende, små almeforekomster fi nnes fl ere steder i kommunen, og det er kjent enkelte større i sørbergene innerst i Innerfolda, men det er ikke lett å fange opp et nettverk av slike i et større verneområde. Selv om disse varmekjære utpostforekomstene her er små, ligger de delvis i rimelig kontakt med hverandre langs nærliggende sørberg i verneforslaget. Lokaliteten utmerker seg også ved å ha større, intakte, mellomborale forekomster av (middels) rik høystaudegranskog, noe som synes å være en mangelvare i regionen. Området er videre vurdert å være godt representativt for de ulike elementer av kystskogene i Nærøy, og har en rimelig god, dog ikke optimal arrondering. Lokaliteten skårer lavt på gammelskogsstrukturer, og området ser ut til å ha vært ganske omfattende plukkhogd tidligere. Imidlertid er mindre påvirkede områder svært sjelden i Nærøy kommune og andre kystnære områder (men jfr. den svært gamle skogen beskrevet fra verneforslaget Sandvatn litt lengre innover i Nærøy). Vi har derfor latt mangelen på gammelskogsstrukturer trekke relativt lite ned, og vektlagt forekomsten av rike og regionalt/nasjonalt sjeldne skogtyper. Til slutt er det vektlagt at verneforslaget representerer en betydelig utvidelse av eksisterende verneområde Simle NR. Verneforslaget tilfører store, lite påvirkede, inngrepsfrie arealer, samt representerer en styrking når det gjelder tilfanget av rike vegetasjonstyper og lavereliggende (sør- og mellomboreale) områder. Med de mulige tilleggsarealene her i sørvest, og eventuelt i nordøst (verneforslag Svartvatnet) vil et utvidet Simle NR kunne bli på km, dvs. et betydelig storområde med en meget stor andel skogdekket areal. Et utvidet Simle NR vil skåre høyt både som storområde og som typeområde for kystbarskogene i nordre deler av Nord- Trøndelag, og kvalifi serer totalt sett til ***. Verneforslaget oppfyller også i tilfredstillende grad mangler ved dagens skogvern (jfr. Framstad m. fl. 2002, 2003). Dette gjelder særlig lavereliggende, rike skogtyper, herunder utpostforekomster av edellauvskog og rik boreal lauvskog med preg av kystregnskog, og med tilhørende viktige elementer av sjeldent biomangfold som Norge har et særlig forvaltningsansvar for (oseanisk rikbarksfl ora). En trussel mot de rike almeforekomstene er avbarking pga. elgegnag. Dette medfører rask avdøding samtidig som foryngelsen er dårlig pga. elgbeiting. Av hensynet til almeskogen og biomangfoldet der er det derfor ønskelig å få ned elgestammen i de aktuelle områdene. Uavhengig av dette bør en vurdere uttak/ringbarking av gran som nå ekspanderer inn i de dårlig foryngede, krattpregete almebestandene. Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Skillingsåsen-Bergvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Bergvatnet SØ ** ** ** ** *** 0 ** ** *** *** - - ** 2 Bergvatnet Ø ** ** ** ** *** 0 ** ** *** *** - - ** 3 Bergvassdalen ** * * 0 ** * ** ** *** ** - - ** 4 Mellom Svartvatnet og Bergvatnet ** * * * * * ** ** ** ** - - * 5 Svartvatnet Ø ** ** * * ** * *** *** *** ** - - ** 6 Bergåsen nord for Bergvatnet *** ** ** ** * 0 * * 0 * - - * 7 Bergåsen N ** * * * * 0 * * * * - - * 8 Storelva S ** * * * * 0 ** ** ** * - - ** 9 Storelva N ** * * * * * *** ** ** ** - - ** 10 Skillingsvatnet NØ ** * * * * * *** ** ** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Skillingsåsen-Bergvatnet ** * * * * * *** ** ** ** ** ** **

165 Skillingsåsen-Bergvatnet (Nærøy, Nord-Trøndelag). Areal 2.214daa, verdi ** Sætran 309 Sætertjørna Heimen Kilsdalen 208 Heimelva Bogavat 10 Skillingsåsen Skillingdalsvatnet 9 Storelva 8 Bogavassfossen 7 Dyrknubben 246 Bergvassdalen Langtjønn Svartvatnet Fagerlitjønna Åsaberga Bergvatnet Årforv Naturfaglige registreringer i forbindelse 593 med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, Haltussen sonebelte S mN mE mE

166 Bilder fra området Skillingsåsen-Bergvatnet Utsikt fra Svartvatnet østover mot Bergvatnet (ikke synlig, bak lavt skogkledd eid) og fjellet Halltussen med kjerneomr. 1 og 2 i nordskråningen. Foto: Tor Erik Brandrud Lomme med naturskogspreget fjellgranskog med læger i alle nedbrytningsstadier på Bergsåsen (kjerneomr. 6). Et av de mest vestkystnære funnene av svartsonekjuke på grov låg i bakgrunnen. Foto: Tor Erik Brandrud Gammel, småvokst kystfuruskog på Bergåsen (kjerneomr. 6). Foto: Tor Erik Brandrud Steinete, bratt og N-vendt storbregnegranskog i Bergåsen N (kjerneomr. 7). Foto: Tor Erik Brandrud

167 Svartvatnet** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Nærøy Inventør: EBE, TEB Kartblad: 1725 II Dato feltreg.: 23/08/05, UTM: Ø:358931, N: Areal: 2301 daa H.o.h.: 0-400moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Området ligger i Nærøy kommune, helt nordvest i Nord-Trøndelag, innenfor Austra og sør for Bindalsfjorden. Berggrunnen er klassifi sert som glimmerskifer/glimmergneis. Vegetasjonen bærer klart preg av at området er rikt på plantenæringstoffer. Sentralt i verneforslaget er et rikt liområde med næringsrikt sigevann og svært frodige engtyper med mange interessante sopparter. Dette er et ytterst rikt liparti med blandingsskog av gran og bjørk. Den er småvokst og bærer preg av å være relativt ung. Det fi nnes imidlertid også eldre skog med noe dødvedkontinuitet lokalt innenfor området. Spesielt med sine rike vegetasjonstyper og store og spesielle artsrikdom er området en biologisk verdifull lokalitet. Via Simle naturreservat er det mulig å oppnå et sammenhengende verneområde som også inkluderer de biologisk verdifulle delene av verneforslaget Skillingsåsen. Vern bør vurderes i lys av dette. Feltarbeid Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var optimalt i forhold til storsoppsesongen; næringskrevende ektomykorrhizaarter er en sentral gruppe i rødlisteartssammenheng i dette rike skogområdet. Samtidig var grønn vegetasjon fortsatt greit å inventere i forhold til artsidentifi kasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er tilbudt for vern av Statskog, Nord-Trøndelag. Tidligere undersøkelser Det er tilsendt data for et større hensynsområde eller nøkkelbiotop innenfor lokaliteten. Utover dette er det ikke kjent noen tidligere botaniske undersøkelser. Beliggenhet Området ligger i Nærøy kommune, helt nordvest i Nord-Trøndelag, innenfor Austra og sør for Bindalsfjorden. Revidert verneforslag omfatter et område med stort spenn i vegetasjonstyper fra fattig suboseanisk blåbærgranskog, via småbregneskog til svært rike vegetasjonsutforminger. Sentralt i verneforslaget er et rikt liområde med næringsrikt sigevann og svært frodige engtyper med mange interessante sopparter. Mye av dette er yngre skog, men det fi nnes også eldre skog med noe dødvedkontinuitet lokalt innenfor området. Foreslått verneområde er en god del utvidet og bør dessuten sees i sammenheng med Simle naturreservat og et mulig storområde der også verneforslag Skillingsåsen kan inngå. Naturgrunnlag Topografi Arealet består av slake til middels hellende lier og et par daldrag mellom to lokale snaufjellspartier, Blåfjellet og Kårfjellet, og har drenering ned mot Saglivatnet. Geologi Berggrunnen består av omdannede sedimentære bergarter i den kaledonske fjellkjede; klassifi sert som glimmerskifer/glimmergneis (Sigmond et al.1984). Vegetasjonen bærer klart preg av at området er rikt på plantenæringstoffer. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 75% (ca 1730daa) nordboreal 8% (ca 180daa) alpin 17% (ca 390daa). mellomboreal, nordboreal, lavalpin Økologisk variasjon Totalt har området middels til relativt stor variasjon.

168 Vegetasjon og treslagsfordeling Revidert verneforslag omfatter et område med stort spenn i vegetasjonstyper, fra fattig suboseanisk blåbærgranskog med stort innslag av skrubbær og dessuten bjønnkam, via småbregneskog til svært rike vegetasjonsutforminger. De siste er først og fremst representert innenfor kjerneområde 1 (K1) og er nærmere beskrevet der. Skrinn, furudominert vegetasjon forekommer bare sparsomt, mest som røsslyng-skinntrytefuruskog på knauspartier, gjerne med rikelig heigråmose (Racomitrum lanuginosum) i bunnen. På sørsida av bekken mot Sollitjønna fi nnes sistnevnte type i mosaikk med delvis terrengdekkende myrer der rome spiller en viktig rolle. Ellers spenner variasjonen i myrtyper fra fattigmyr dominert av bjønnskjegg og fl askestarr på henholdsvis høyere fastmatte og mykere partier til velutviklet rikmyr, jf K2. Skogstruktur og påvirkning Deler av området, inkludert øvre og vestre deler av det rike K1, har en del død ved i form av gadd og læger, først og fremst gran, men også noe furu med brannmerker. Kjerneområdet består av ungskog av gran og bjørk, muligens delvis tidligere innmark/beite, mens eldre granskog fi nnes i K2, dalen mot Hesthagabukta. Det er også noe eldre, sammenhengende granskog i den nordvendte lia sør for bekken fra Svartvatnet. Totalt sett må dødvedkontinuiteten karakteriseres som sparsom. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Svartvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Svartvatnet Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 122,8daa K1 Svartvatnet Ø Dette er et ytterst rikt liparti med blandingsskog av gran og bjørk. Den er småvokst og bærer preg av å være relativt ung, og opprinnelse er usikker. Det antas at deler av arealet tidligere har vært innmark eller iallfall har vært aktivt brukt av gården Saglisætran. En del gamle granstubber forteller imidlertid at området ikke har vært helt snaut, alternativt at det har vært en grangenerasjon i mellomtida. Det inngår en del gammel bjørk og rogn. I de vestre og øvre delene er det en del dødvedstrukturer, med enkelte svære furugadder med brannlyrer og spredte lægre av furu og noe mer av gran. Enkelte granlægre er grove og sterkt nedbrutte. Både i den sluttede skogen og særlig i åpne partier imellom trærne er det til dels en svært tett og frodig vegetasjon preget av kalkrikt sigevann og med stor variasjon i vegetasjonstyper, utforminger og dominerende arter. De mest fuktengspregete partiene har dominans av strandrør, delvis også blåtopp og rome og rikmyrsarter som gulstarr. Ellers fi nnes alle overganger mellom rik sump- høgstaude- og lågurtskog, jevnt over relativt grunnlendt og som typisk sigevannspåvirkete typer. Spesielt bemerkelsesverdige er de store forekomstene av orkideene stortveblad og breifl angre. Det er også noe skogmarihand og brudespore. Vanlige arter er bl.a blåknapp, sumphaukeskjegg, hestehov, kvitbladtistel, svarttopp, sølvbunke, kornstarr, fjelltistel og med innslag av turt, tyrihjelm og sløke samt vårerteknapp. De mer typiske lågurtskogpartiene er særlig preget av teiebær, skogstorkenebb, skogfi ol og hengeaks, og med mer tørkepregete partier hvor det vokser liljekonvall og bergrørkvein. Her nærmer man seg en kalkfuruskog. Storkransmose (Rhytidiadelphus triquetrus) er vanlig i bunnsjiktet. På områder med litt dypere jord er også småbregneskog representert med sammenhengende hengevingenger, mens enkelte konvekse parti med mindre grunnvannskontakt har fattige vegetasjonstyper karakterisert av blåbær, skrubbær og bjønnkam. De rike liene har en svært artsrik funga av markboende storsopp, med fl ere næringskrevende arter, noen rødlistede, jf artstabell. Her inngår også vanligere, næringskrevende arter som granmatriske (Lactarius deterrimus), svovelriske (L. scrobiculatus) og grantårekremle (Russula queletii), et stort antall slørsopper og enkelte vanligere beitemarksarter. 2 Hesthagabukta SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 276,7daa Kjerneområdet er en liten bekkedal som strekker seg nordøstover og munner ut i Hesthagabukta langs vestsida av Saglivatnet. Området er karakterisert av skyggefull, gammel granskog, og mesteparten av arealet er av småbregnetype, særlig dominert av hengeving og med fugletelg og sauetelg som vanlige arter ved siden av blåbær, skrubbær og bjønnkam. Det er også elementer av storbregnegranskog med skogburkne. Flere gamle trær og noe læger av rogn inngår. Dødvedmengden er sparsom, og det er gamle stubber etter plukkhogst. Det ble gjort fl ere interessante storsoppfunn, jf artstabell. Øverst i sørvest er inkludert ei velutviklet rikmyr med stor artsrikdom; bl.a breiull, gulstarr, blåknapp, svarttopp, fjelltistel, jåblom, klubbestarr. mjødurt, fjellfrøstjerne og med bunnsjikt dominert av myrstjernemose (Campylium stellatum) og rødmakkmose (Scorpidium revolvens). Artsmangfold Flere av rødlisteartene og andre arter trukket fram i artstabellen er først og fremst kjent fra kalkrike lokaliteter på Østlandet, og seks av artsfunnene synes å representere nye nordgrenser. Det tas da forbehold for eventuelle nyere innsamlinger ved soppherbariet i Trondheim (så langt ikke inkludert i soppdatabasen).

169 Svartsølvpigg (Phellodon niger), kjent nord til Møre og Romsdal, Fagerbrunpigg (Hydnellum geogenium), nord til Steinkjer, Gulbrun storpigg (Sarcodon versipellis), belagt fra lokaliteter nord til Nord-Trøndelag (Namdalseid og Overhalla). Småskjellet musserong (Tricholoma squarrulosum), bare et titalls tidligere funn, alle fra Østlandet, nord til Sør-Fron i Oppland. Gullkremle (Russula aurea), bortsett fra et funn fra Brønnøy i Nordland er arten bare registrert nord til Trondheim. Fururiske (Lactarius musteus) er registrert nord til Nord-Trøndelag (Namdalseid), men antas å være dårlig kjent og forvekslet med den vanlige hulriske (L. trivialis). Det er først og fremst en surbunnsart, som ble funnet i skogen nær rikmyra sørvest i K2. Tabell: Artsfunn i Svartvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Dactylorhiza incarnata Engmarihand Epipactis helleborine Bredfl angre Gymnadenia conopsea Brudespore Listera ovata Stortveblad Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Sopp markboende Cortinarius patibilis Brunfl ekket slørsopp Cortinarius vacciniophilus Cortinarius violaceocinereus V Entoloma formosum Bronserødskivesopp R 1 1 Hydnellum geogenium Fagerbrunpigg Lactarius musteus Fururiske R Phellodon niger Svartsølvpigg DC Russula aurea Gullkremle DC Sarcodon versipellis Gulbrun storpigg DC Tricholoma squarrulosum Småskjellet musserong R Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Avgrensing og arrondering Tilbudsområdet synes å ha utgangspunkt i et større hensynsområde i lia øst for Svartvatnet med rike vegetasjonstyper og lokalt en del dødved. Vår avgrensning er utvidet østover både i forhold til nevnte verdier, nedbørfeltbetraktninger og det nærliggende Simle naturreservat, jf kapittel om vurdering nedenfor. Den (reviderte) rettlinjete grensa mot vest, som utelater indre del av nedbørfeltet, skyldes privatskog innenfor. For øvrig grenser området mot fjell i sør og i nord, mens den er trukket utenom gården Saglisætran i en sone ned mot Saglivatnet. Andre inngrep Det er ingen andre synlige tekniske inngrep enn etter gammel skogsdrift. Dessuten antas at gården Saglisætran har benyttet arealer lenger vestover og inn i området enn det som umiddelbart kan identifi seres som gammel innmark i dag. En mer sentral kjerne av den nå nedlagte gården har åpenbart vært i drift for inntil noen få tiår siden. Transporten inn hit har tydelig både vært og fortsatt er via Saglivatnet. Vurdering og verdisetting Spesielt med sine rike vegetasjonstyper og store og spesielle artsrikdom er området en biologisk verdifull lokalitet. Slik forslaget opprinnelig var fra Statskog, sentrert om de rike liene og områdets mest dødvedrike kjerne, ble imidlertid det totale arealet svært begrenset og omtrent en dobling av areal i forhold til eksisterende hensynsområde. Mye av dette er dessuten ungskog. Med en utvidelse ned mot Hesthagabukta fås inkludert en dal med eldre og mer homogen granskog, og ved å ta med også den søndre lisida av bekkedalen fra Svartvatnet fås både en bedre avgrensning og arrondering i forhold til nedbørfelt og et videre spenn i skog- og myrtyper. Enda viktigere er å se verneforslaget i sammenheng med Simle naturreservat, som ligger bare ca 1 km sør for foreliggende opprinnelige forslag. Mesteparten av mellomliggende område er fjell, men med en del skog i retning sørøstre del av Sagli-

170 vatnet, omkring bekken Svarvåa. Disse områdene er ikke undersøkt av oss og er kun lagt inn som stipling på kart for mulig nærmere utredning. Dette må eventuelt også utredes i forhold til andre eiendommer og rettigheter knyttet til Gammelsetra og Myra ved Saglivatnet. I sørvestre del av området har vi tilsvarende foreslått at verneforslag Skillingsåsen bindes sammen med samme reservat. I stedet for 2-3 isolerte reservater like ved hverandre er det sterkt å anbefale at Svartvatnet og Skillingsåsen ansees som utvidelsesforslag til Simle naturreservat og at man slik oppnår et stort verneområde med positive storområdeeffekter som blant annet større stabilitet og mindre kanteffekter. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Svartvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Svartvatnet Ø * ** * * * - * ** *** *** - - ** 2 Hesthagabukta SV ** * * * * - * ** ** ** - - * Totalt for Svartvatnet ** ** * * * - * ** *** ** ** ** ** Samlet verdi Referanser Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M 1: 1 million. Norges Geologiske Undersøkelse.

171 Svartvatnet (Nærøy, Nord-Trøndelag). Areal 2.301daa, verdi ** Hesthaga bukta 159 Sagli- vatnet Saglisætran sfjellet 231 Svartvatnet 1 Selytjørna Gammelsætra Myrå 339 Kårfjellet Svarvåa 466 Svarvåa Puttan 354 Kvernhusbekken Marka- tjørna 76 vatnet Marka Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Markaholmen Målestokk 1: Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km 302 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte mN Lasse mE mE

172 Bilder fra området Svartvatnet.

173 Finnfjellet (del av Finntjønnin)** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Overhalla, Namsos Inventør: THH Kartblad: 1723 I, 1723 IV Dato feltreg.: 09/08/05-12/08/05, UTM: Ø:630086, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Finnfjellet ligger inne i de sterkt kuperte skog- og fjelltraktene sørøst for Namsos. Lokaliteten består i hovedsak av sørvendte, ujevne og kuperte lisider, hyppig brutt opp av framstikkende koller og rygger, søkk og skrenter. Fattige barskogssamfunn dominerer. En vanlig veksling er mellom fuktig og skrinn røsslyng-blokkebær-furuskog (stedvis med noe innblandet gran), og større arealer blåbærgranskog (vanligste vegetasjonstype). Nede i søkkene er en fattig, fuktig storbregneskog ganske vanlig. Rikere skogtyper fi nnes først og fremst ved Finntjønnin i form av et større parti frodig storbregnegranskog og fl ekkvis høgstaudeskog, samt ved Flisinghatten. Der er det en mosaikkartet skogvegetasjon med storbregneskog, høgstaudeskog, så vidt litt lågurtskog og i den stupbratte vestskrenten også en frodig og rik alm-lindeskog (nordlig utforming med bare alm) samt mye boreale løvtrær. Skogen er sterkt påvirket av tidligere gjennomhogster over praktisk talt hele arealet. Særlig i engelskbruktida har påvirkningen vært sterk, men det er hogd i fl ere omganger også seinere. Derfor er store deler av skogen relativt kjedelig og strukturfattig eldre granskog i aldersfase, og med bl.a. en påfallende sterk mangel på sterkt nedbrutt død ved (typisk for hele ytre Trøndelag). Kjerneområdene skiller seg derimot positivt ut med bedre struktur og naturskogspreg (først og fremst Finntjønnin og Flisinghatten). Finntjønnin-området skiller seg ut særlig ved at skogen er bra produktiv, kraftig og grovvokst, med spredt og fl ekkvis innslag av en del død ved. Her står det også litt eldre furuskog, som i forhold til resten av den skrinne og glisne furuskogen har et litt eldre preg med innslag av gamle trær og spredt død ved. Omkring Flisinghatten er mye av granskogen gått inn i oppløsningsfase etter et par stormfellinger, og har dermed et variert og sjiktet skogbilde og rikelig med dødved, inkludert et lite parti med noen gamle stokker (sjeldent i området). Dessuten fi nnes her også bra innslag av gamle løvtrær (både alm og ulike boreale løvtreslag). Skogen ved Spillumsbekken er ganske spesiell ved å være relativt lavtliggende, produktiv granskog i bekkekløft, en type som det er svært lite igjen av ellers i Bangdals-regionen, og med innslag av sjeldne, fuktighetskrevende arter (bl.a. trådragg). Også ellers har mye av granskogen et fuktig preg, bl.a. med stedvis mye gubbeskjegg, men det er særlig Spillumsbekken som er særpreget i så måte. Naturverdiene er særlig knyttet til at landskapet/regionen ellers er svært hardt påvirket. Alle litt større gammelskogsområder (som Finnfjellet) får dermed en viktig landskapsøkologisk funksjon. I tillegg er det innslag av mer spesielle kvaliteter i tre av kjerneområdene, i form av kvaliteter som er / har blitt sjeldne i regionen. Selv om området samlet sett ikke kan sies å ha særlig viktige egenskaper mht. artsbevaring (mangel på lavtliggende fuktig granskog, og jevnt over hard påvirkning med med brudd i kontinuitet på landskapsnivå) har disse tre kjernene klare verdier for artsmangfoldet i lokal sammenheng. I alt 5 rødlistearter (trådragg, råtefl ik, duftskinn, svartsonekjuke, gammelgranskål) og 5 kandidatarter (skorpelav) er påvist. På den annen side skiller ikke skogen seg spesielt ut sammenliknet med andre høyereliggende eldre granskoger i regionen mht. skogtilstand. Finnfjellet kommer ut midt på treet i forhold til andre granskogslokaliteter i Bangdalstraktene; med både Jamtheimen og Bangsjøan som mer verdifulle, men med større kvaliteter enn Singsheia og Tjønnrosin. Ingen av kriteriene i mangelanalysen vurderes i nevneverdig grad å være oppfylt. Selv om Finnfjellet er dårlig arrondert og skogen gjennomgående er hardt plukkhogstpåvirket anses området som relativt viktig i en regional landskapsøkologisk sammenheng. Sammen med innslag av mer spesielle kvaliteter i noen partier vurderes derfor området som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Finnfjellet-delen av undersøkelsesområdet ble undersøkt iløpet av tre dager av Tom H. Hofton. Værforholdene varierte en del, men var generelt preget av relativt varmt vær og høy luftfuktighet. Det var også mye insekter, særlig knott. Dette førte til at feltarbeidet ble noe hemmet, i første rekke når det gjelder leting etter arter. Likevel har ikke dette hatt noen effekt på vurderingsgrunnlaget for området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Arbeidsnavnet på området var Finntjønnin, og besto av to deler; hele Finntjønn statsallmenning (dalsenkningen med Tjønnrosinområdet) i nordvest, og en sørøstlig del som strakte seg fra kommunegrensa mot Namsos i vest til Flisinghatten i øst. Til sammen utgjorde dette et areal på daa. To atskilte, verneverdige områder er skilt ut fra undersøkelsesområdet: Tjønnrosin i nordvest (verdi *, daa.), og Finnfjellet i sørøst. Disse er atskilt av et større snaufjellsparti. Store deler av de mellomliggende arealene vurderes som uinteressante. Derimot er en del areal lagt til på Namsos-siden sør for Spjøtvatnet på bakgrunn av klare kvaliteter her.

174 Tidligere undersøkelser Statsskogene og statsallmenningene i Bangdals-området ble nøkkelbiotopkartlagt i 1999 (Korbøl 2003c). I Finnfjellet-området ble disse undersøkelsene gjort av Arne Heggland, Ingunn Løvdal og Geir Gaarder. Det ble da registrert et stort antall mindre nøkkelbiotoper av varierende naturverdier i gammel granskog gjennom hele området, i alt 15 stk. Rundt Finntjønnin er et ganske stort areal registrert som verdifull nøkkelbiotop med hensynsområde omkring. Mange av de mindre nøkkelbiopene er ikke ansett som kjerneområder i skogvernsammenheng. Imidlertid forsvarer de sin status som nøkkelbiotoper i landskapskonteksten som Bangdalen utgjør, med svært hard påvirkning av bestandsskogbruk. Beliggenhet Lokaliteten ligger inne i de svært kuperte og kronglete skog- og fjelltraktene sør for Namsens nedre del, ca. 13 km sørøst for Namsos by, og på nordsiden av Sandåa som er ei sideelv til Bangdalen i vest. Naturgrunnlag Topografi I grove trekk består området av en lang brem med skog mellom snaufjell i bakkant og dalbunnen ned mot Sandåa under. Kuperte og kronglete, ujevne lier, med en mengde små søkk, skrenter og koller faller ned fra fjellet mot sørøst og hele områder drenerer ned til Sandåa via en rekke småbekker. Hovedeksposisjonen er sørøstlig, men det kuperte terrenget sørger for at alle eksposisjonsretninger er representert. Lengst øst danner Flisinghatten en markert stabbestein i landskapet med stupbratte skrenter mot vest. Det svært uryddige terrenget sørger for at et stort antall ulike naturtyper inngår. Geologi Størsteparten av de høyereliggende deler av disse traktene består av fattig diorittisk til granittisk gneis (NGU 2006a). Denne berggrunnen dekker fjelltraktene innover fra toppen av lokaliteten, samt skogliene i vest. Imidlertid går det en forkastning på langs av liene i området, og dette fører til at hele østre del ligger på rikere amfi bolitt og glimmerskifer, stedvis med små innslag av kalkspatmarmor. Det uryddige terrenget fører til at fordelingen av løsmasser er ujevn, men generelt er løsmassene sparsomt avsatt i det meste av området. Opplendt terreng har mye avskrapt og grunnlendte forhold, til dels med mye fjell i dagen. Nede i søkk og lune hellinger kan det på den annen side være ganske tykke avsetninger. I de bratteste skrentene (først og fremst under Flisinghatten), er det også noe grov rasmark. Klima Klimaet i disse traktene preges av kjølige somre, milde vintre og spesielt av høy nedbørhyppighet ( nedbørsdager i året (Moen 1998)). Dette gir et meget humid klima. Vegetasjonsseksjonen er klart oseanisk (O2) (Moen 1998). Vegetasjon og treslagsfordeling I det tungt kuperte og ujevne landskapet varierer løsmasseavsetningene mye, og følgelig blir også vegetasjonstypene mosaikkartet fordelt. Generelt dominerer fattige barskogssamfunn. Det vanlige preget er mye skrinn furuskog på rygger og i konkavt terreng, blåbærgranskog i liene, og mer fuktige granskogstyper i søkkene. Lokalt på små arealer i søkk og skråninger gir rikere bergarter opphav til tydelig rike vegetasjonstyper. Furuskogen som står på kollene er skrinn og fattig. Denne veksler mellom fuktig røsslyng-blokkebær-type (iblant delvis forsumpet, glidende overgang til bakkemyr) og grunnlendt knausskog, som igjen sklir over i mer eller mindre glissent tresatt impediment. En del steder kommer det også inn en varierende andel gran i røsslyngskogen, og det er utviklet en uryddig barblandingsskog. På høyere nivåer går disse ryggene raskt over i treløs fukthei (lavalpin sone). Blåbærgranskog er sett under ett antakelig den vanligste skogtypen i området. I lisidene kan denne typen gjerne dekke ganske store partier, selv om den ofte er brutt opp av andre typer pga. den ujevne topografi en. I konkave hellinger med litt dypere jord kan den iblant gå over i småbregneskog, selv om dette ikke er en særlig vanlig skogtype arealmessig. Da er en fattig utforming av storbregnegranskog vanligere, særlig i litt steinete terreng i skrenter og i bunnen av søkkene. Lågurtskog er dårlig utviklet i så fuktig klima som her, men fragmenter kommer inn på de tørreste stedene i sørskråninger (først og fremst under Flisinghatten). Slike steder kan det inngå arter som liljekonvall, hengeaks og (så vidt) krattfi ol. Den frodigste granskogen fi nnes i liene ved Finntjønnin. Her er store arealer fuktig og rik storbregneskog, samt også noe høgstaudeskog langs bekker og søkk (turt, tyrihjelm, kranskonvall, sumphaukeskjegg, fi rblad, gulstarr). Vegetasjonstypene rundt Flisinghatten varierer mye over korte avstander. I vestskrenten, med et varmt og lunt lokalklima og relativt rik berggrunn, er det på bratt rasmark utviklet en frodig alm-lindeskog (nordlig utforming med kun alm av edel løvtrær). Dessuten inngår mye boreale løvtrær (rogn, bjørk, selje) og sparsomt gran. Her fi nnes den rikeste fl oraen i området, med en rekke næringskrevende arter som kranskonvall, turt, ormetelg, krattmjølke, brunrot, skogsvinerot, liljekonvall, skogstjerneblom, hengeaks, krattfi ol etc. Utenom Flisinghatten er det generelt lite løvtrær isprengt barskogen. I søkkene ligger det nesten alltid langstrakte myrdrag, og også i liene ligger ofte små bakkemyrer i mosaikk med den skrinne furuskogen. Mest i konkave sig og myrene i bunnen av produktive granlier kan disse myrene partivis være rik; engmarihånd, gulstarr, klubbestarr, breiull, sveltull, jåblom, dvergjamne.

175 Skogstruktur og påvirkning Store deler av granskogen i området kan ganske enkelt beskrives som kjedelig eldre skog i aldersfase og sein optimalfase. Skogbildet er ofte temmelig kompakt og varierende fra (vanligvis) nokså homogent til noe mer fl ersjiktet, med trær på cm dbh og år. Død ved fi nnes bare i små mengder og nesten bare dannet i nyere tid. Som i nesten hele Bangdalsområdet (og store deler av ytre Trøndelag generelt) er barskogen betydelig påvirket av tidligere gjennomhogster. Det er påfallende hvor omfattende og landskapsomgripende disse gjennomhogstene har vært over meget store arealer, og nesten ingen rester av lite påvirket skog står tilbake. Dette har utvilsomt ført til et sterkt brudd i tilgangen på virkelig gamle trær og død ved på landskapsnivå. Også i Finnfjellet er dette tydelig, ved at det er meget få gamle og grove læger og svært gamle trær. Tilstanden bedrer seg straks en kommer inn i kjernene. Men også her mangler i stor grad gamle trær (over år og sterkt nedbrutt død ved). Spesielt ved Finntjønnin, der skogen står på temmelig produktiv mark, er trærne temmelig grove og høyvokste. Her har det delvis vært noe svak foryngelse på den fuktige og frodige marka etter gjennomhogstene, noe som har gitt et stedvis halvåpent preg. I disse liene er det også en del mer død ved, men fl ekkvis fordelt. Karakteristisk for mye av granskogen er et meget humid preg. Dette er særlig tilfelle for bekkekløfta langs Spillumsbekken. Mange steder i eldre granskog setter rikelig med skjegglav (særlig gubbeskjegg) preg på skogen. Mer uryddig og variert skog fi nnes særlig ved Flisinghatten (men også enkelte andre steder i uryddig terreng), delvis betinget av bratt terreng, og delvis av sterke stormfellinger som har slått hull på skogen og stedvis skapt en heterogen oppløsningsfase. Her er det store mengder rotvelter etter én eller to vindfellinger som har slått inn fra sørvest, og med påfølgende ganske god foryngelse. Et mindre parti opp i skråningen ser ut til å ha gått mer klar av de tidligere gjennomhogstene, i hvert fall fantes her også innslag av noen gamle læger. Denne lia glir mot nordvest først over i en variert og kronglete (bratt terreng, stein og små skrenter) blandingsskog med stor treslagsblanding og et uryddig preg, for så videre i vestskrenten å gå over i løvdominert rik rasmarksskog. Her er et ganske bra med relativt gammel alm, men dimensjonene er ganske små. Det er også mange gamle boreale løvtrær her. Det ble sett en del Lobarion-samfunn på løvtrærne her. Furuskogen er på samme måte hardt påvirket. Dette er for det meste en glissen og skrinn skog med ujevn tresetting, som i høyden nærmest går over i impediment med stor avstand mellom trærne. Noen steder kan imidlertid også furuskogen være noe mer sluttet. Aldersspredningen er brukbar, men trærne er ofte ganske småvokste. Gamle trær (over 200 år) mangler i stor grad, og det er svært lite død ved. Et noe eldre preg har deler av furuskogen rundt Finntjønnin. Her inngår det bl.a. noen relativt kraftige gammelfuruer med vridd stamme, fl at krone og tørre greiner. Her er det også litt mer innslag av gadd og læger (inkludert noen få sterkt nedbrutte rester), selv om mengden ikke er stor. Brannspor ble bare sett ett sted sør for Finnhaugan der det sto en gadd som var ganske kraftig brent. Trolig var dette en punktbrann. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Finnfjellet (del av Finntjønnin). Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Flisinghatten S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 198,9daa Sammensatt område; i sør en trang vestvendt kløft med mest steinete storbregne- og småbregnegranskog, nordvestre del vestvendt brattskrent med rik og steinete dels rasmarkspreget alm-lindeskog og løvskog, samt mellomliggende lier med granskog der det er mye boreale løvtrær. Granskogen er tung og kompakt aldersfase, relativt grov, godt sjiktet, fuktig. Også en del oppløsningsfase med store mengder vindfelte trær (rotvelter). Generelt mye læger, men dårlig spredning på nedbrytningsstadier (de fl este artene ble funnet et sted der det også var innslag av sterkt nedbrutt). Relativt mye eldre rogn, bjørk og litt selje i skråningene. Brattskrenten har ganske bra med eldre alm. Artsmangfoldet er ikke spesielt rikt, og med hovedsakelig en del relativt vidt utbredte arter på både gran og løv. Likevel har området klare verdier, både knyttet til gammel, fuktig granskog og til rik edellauvskog i rasmark. Sammen med funn av to rødlistearter (råtefl ik og svartsonekjuke), samt 4 kandidatarter (skorpelav) tilsier dette verdi B. 2 Finntjønnin Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 576,5daa Ganske stort område, bestående av sør-, øst- og nordvendte lier rundt langstrakt tjern. Mye er frodig storbregne- og høgstaudegranskog; grov og høyvokst, virkesrik og kompakt, aldersfase. Et ofte noe homogent skogbilde, samt mangel på de største og eldste trærne og for det meste bare moderate mengder dødved er et resultat av en del plukkhogstpåvirkning tidligere. Skogen er imidlertid fuktig, høyproduktiv, og er på god vei til å hente seg inn igjen. Artsmangfoldet vurderes som moderat, med bare ganske få signalarter. Antakelig kan det være en del jordboende sopp her, men denne gruppen var dårlig utviklet såpass tidlig på høsten. Likevel er dette et relativt verdifullt område, spesielt sett i forhold til resten av Bangdalsregionen, og med 3 hensynskrevende sopparter vurderes omårdet som viktig (B). 3 Pikhaugen SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 130,6daa Korte, vestvendte hellinger langs en sørgående bekkedal, samt et trangt bekkesøkk/kløft som faller ned på tvers fra vest. Fuktig, tung

176 og kompakt granskog (småbregne- og blåbærskog) står her. Typisk aldersfaseskog, grove trær, spredt dødved, plukkhogstpreget. Store mengder gubbeskjegg. Området er ikke nøye undersøkt, derfor ingen artsfunn (seint på kvelden, mørkt). Verdisettingen er derfor foreløpig, og settes til lokalt viktig (C). 4 Spillumsbekken Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 102daa Sørvestvendt lita bekkekløft; bratte sider ned mot jevnt fallende bekk; en del stein og berg. Mest fuktig storbregnegranskog. Gammel, meget fuktig granskog, vekslende mellom alders- og sein optimalfase. Skogbilde ganske kompakt, med grove trær, men ganske god dimensjonsspredning. En del fersk dødved inngår, mest rotvelter. Skogen er meget fuktig, med skogsnelle i bunnen og tjukke mosetepper på læger og berg. Med trolig bevart kronekontinuitet og høy fuktighet er lavfl oraen (og trolig også mosefl oraen) ganske rik, med bl.a. mye groplav og huldrelav, samt noen trær med trådragg i midtre del. Mot nord inngår også en vestvendt skråning, tørrere (blåbær, fragmenter av lågurt). Noen gamle, grove læger høyner verdien til området som helhet. Samlet sett er dette et ganske verdifullt område, spesielt i kraft av å være produktiv, relativt lavtliggende og meget fuktig granskog. Her er også en av svært få gjenværende trådragg-forekomster i disse åstraktene. På denne bakgrunn vurderes området som svært viktig (verdi A). 5 Spjøtvatnet SØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 17,1daa Nordøstvendt lite markert søkk, omgitt av skrinne furukoller. Her er fuktig, fattig storbregne- og småbregnegranskog, samt i bunnen fattig sumpskog. Typisk, plukkhogd aldersfasegranskog med et moderat sjiktet preg, men brukbar aldersspredning. Noe spredt rogn står innimellom, mest i tilknytning til bergveggene på sørøstsiden. På bakken ligger litt granlæger, men bare ferskt og middels nedbrutt. Søkket har et lokalklimatisk svært fuktig preg med en del fuktighetskrevende arter, noe som er hovedargumentet for kjerneområdet. Ellers avviker ikke skogen fra andre deler av eldre granskog i området, og verdiene er totalt sett relativt begrensete. Med funn av bare huldrelav (rødlistekandidat) settes verdien derfor til lokalt viktig (C). Artsmangfold Generelt betraktet er artsmangfoldet knyttet til lite påvirket skogtilstand temmelig svakt, og skiller seg med enkelte unntak lite fra annen eldre, fuktig granskog i regionen. Årsaken er delvis mangelen på lavereliggende og virkelig fuktige skoger, samt ikke minst det omfattende og landskapsomgripende kontinuitetsbruddet som har påvirket hele regionen. Noen steder (påfallende nok de få stedene som har rester av gamle stokker) fi nnes relativt vidt utbredte gammelskogsarter som svartsonekjuke og gammelgranskål spredt. Funn av råtefl ik og meldråpelav i det beste partiet (ved Flisinghatten) er mest interessante enkeltfunn. Ellers dominerer vanlige arter som tjærekjuke og fi olkjuke på stokkene. I granskogen inngår stedvis et sparsomt innslag av litt mer krevende skorpelav på stammene, sammen med stedvis generelt rikelig med epifytter, uten at spesielt sjeldne arter er påvist. Huldrelav virker for eksempel ganske vanlig fl ere steder. Spillumsbekken skiller seg en del ut, ved å være både relativt lavtliggende og virkelig fuktig granskog. Her ble da også trådragg funnet sparsomt på noen graner. Arten har her en av sine to kjente forekomster i hele Bangdalsregionen bortsett fra regnskogene under marin grense. Karplantefl oraen er ganske rik og i lokal sammenheng nokså særpreget i skrenten under Flisinghatten. Her fi nnes en varmekjær vegetasjon og edelløvskog, men uten funn av mer sjeldne og spesielle elementer. I noen mindre deler av området (Flisinghatten, Finntjønnin) kan det også tenkes å være et middels velutviklet mangfold av jordboende sopp. Svake signalarter som gulbrun vokssopp og fi bret slørsopp ble funnet ved Flisinghatten. Litt utenfor området, i en kalkrik ungskog sør for Pikhaugen, ble for øvrig den rødlistede gulbrun storpigg (DC) funnet. Vilt Vilt ble ikke undersøkt under feltarbeidet, men på et mer generelt grunnlag vil en kunne anta at området har moderat til lav verdi for fugl tilknyttet sammenhengende gammelskog. Ei lavskrike ble sett i Jakoplia. Dette er en art som vil profi tere på større, sammenhengende naturskogsområder. Det samme gjelder tretåspett, som det fi nnes spredte hakkemerker av i granskogene særlig omkring Finntjønnin og som ble funnet hekkende her under nøkkelbiotopundersøkelsen i 1999 (Ingunn Løvdal pers. medd.). Ellers vil en anta at de bratte bergveggene ved Flisinghatten kan fungere som hekkelokalitet for klippehekkende arter (bl.a. rovfugl).

177 Tabell: Artsfunn i Finnfjellet (del av Finntjønnin). Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Levermoser Lophozia adscendens Ròtefl ik DM Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Peltigera collina Kystårenever Ramalina thrausta Trådragg V Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål Chaenotheca subroscida Sukkernål Cliostomum leprosum Meldråpelav Gyalecta friesii Huldrelav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp markboende Cortinarius glaucopus Fibret slørsopp Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Bangdalstraktene er svært sterkt preget av et omfattende bestandsskogbruk, og lokaliteten grenser til hardt påvirket skog (mest ungskog og hogstfl ater) på alle kanter bortsett fra i nord der snaufjellet starter. Det har vært en ganske stor utfordring å fi nne fram til en hensiktsmessig avgrensning av dette området. Det er kvaliteter gjennom hele området, og det har blitt vurdert som ganske viktig å forsøke å inkludere størst mulig av verdiene, men samtidig unngå de tunge hogstinngrepene som preger særlig nedre deler av lisidene. En kan tenke seg 3 ulike avgrensningsalternativer, som alle har sine fordeler og ulemper: 1. Finnfjellet-Finntjønnin-Flisinghatten (østlige del) Dette er det klart viktigste og mest helhetlig arronderte delområdet, som fanger opp mye tung granskog og den største tettheten av kjerneområder og rikere skogtyper. I tillegg fi nnes litt eldre furuskog. 2. Alt. 1 + i tillegg lisiden under Merkesaksla Dette tilfører en del areal tung og produktiv granskog, inkludert naturskog med spredt innslag av sterkt nedbrutte læger i øvre del. Sistnevnte er sjeldne kvaliteter i hele Bangdalstraktene. Her er også en fi n ligradient med produktiv granskog over et brukbart høydespenn ( høydemeter) med. 3. Hele området fra Spjøtvatnet-Spillumsbekken i vest til Flisinghatten i øst Variasjonsbredden øker en del, både ved at det kommer med skog ganske langt ned i høydesoneringen, samt mest verdifullt at en gammel og humid granskog i bekkekløft kommer med. Dette er et verdifullt kjerneområde med den fuktigste granskogen i hele området, bl.a. med trådragg (sjelden i hele Bangdalsområdet (1 av 2 funn i hele dette landskapet)). I tillegg inngår litt eldre furuskog med noen spredte nøkkelelementer (sjeldent i regionen). I negativ retning trekker hogstfl ate langs øvre del av Spillumsbekken. Det er viktig for verdiene i området å maksimere arealet eldre granskog, fange opp størst mulig variasjonsbredde og få med viktige kjerneområder der den fuktigste granskogen står. Veid opp mot hverandre vil området verdimessig sett styrkes vesentlig mer ved å velge en slik løsning, enn det man oppnår ved å legge stor vekt på å skjære vekk mer av inngrepene. Disse inngrepene er heller ikke av en slik art at de har ødelagt sentrale verdier som ikke vil kunne restaureres om skogen får stå urørt. Samlet sett anbefales derfor det største avgrensningsalternativet.

178 Andre inngrep I motsetning til skogen ellers i disse traktene er det få nyere inngrep innenfor lokaliteten. Det største og mest negative er ei større hogstfl ate som ligger langs Spillumsbekken ovenfor kjerneområde 4. Her er den produktive granskogen i hele dalen over en strekning på mange hundre meter hogd ut, og har i dag ungskog med gran og bjørk. I tillegg er det også en nyere stripehogst opp i lia sørøst for Merkesaksla (her er det for øvrig delvis hogd innenfor en av nøkkelbiotopene), samt også ei lita hogstfl ate sør for Flisinghatten rett nedenfor kjerne 1. Alt i alt må området sies å være ganske lite preget av inngrep, selv om de som er foretatt har hatt klare negative effekter på naturverdiene. Vurdering og verdisetting Lokaliteten er et ganske typisk utsnitt av naturforholdene i regionen, med de fl este vanlige skogtyper representert. Fragmenter av regionalt uvanlige skogtyper inngår i form av den rike alme-blandingsskogen ved Flisinghatten, noe som bedrer habitatvarisjonen og styrker verdiene. Isolert betraktet kan derimot ikke naturskogskvalitetene sies å heve seg vesentlig over det som ellers fi nnes av eldre, høytliggende granskog i regionen. Gammelskogen er sterkt preget av engelskbrukperioden, med omfattende kontinuitetsbrudd og påfølgende redusert artsmangfold av mer kravstore arter. Imidlertid fi nnes også partier med noe større og til dels litt spesielle kvaliteter; først og fremst Flisinghatten, Finntjønnin og Spillumsbekken. Disse partiene har ganske viktige naturverdier som har blitt uvanlige i landskapet pga. det svært omfattende bestandsskogbruket som har blitt gjennomført her. Spesielt er det grunn til å framheve Spillumsbekken, som en av svært få gjenværende relativt lavtliggende og fuktige gamle granskoger. Av samme grunn vil også alle litt større arealer med sammenhengende eldre skog skille seg ut som restlokaliteter av relativt stor viktighet i en lokal til regional landskapsøkologisk sammenheng. Bangdals-regionen har i stor grad mistet kvaliteter som lavereliggende og rike granskoger (inkludert boreal regnskog) og gammel naturskog. Gjenværende gammelskog av noe utstrekning står i dag nesten utelukkende i høyere strøk. Av granskogene i disse traktene kommer Jamtheimen og Bangsjøan ut som de beste - førstnevnte som eneste større område med kompakt granskog nedenfor fjellskogsbeltet, og Bangsjøan som det største området og som samtidig har den eldste skogen. Finnfjellet scorer svakere enn disse på de fl este kriterier, men har likevel en del verdifulle elementer. Singsheia og Tjønnrosin-området har verken gammel skog eller innslag av lavereliggende granskog og verdisettes derfor lavest av disse fem. Ingen av kriteriene i mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003) vurderes i nevneverdig grad å være oppfylt. Området kan bidra til å dekke inn mangler knyttet til rike skogtyper (særlig høgstaudeskog), men bare i liten grad. Det samme gjelder for rødlistearter. Selv om Finnfjellet er dårlig arrondert og skogen gjennomgående er hardt plukkhogstpåvirket anses området som relativt viktig i en regional landskapsøkologisk sammenheng. Sammen med innslag av mer spesielle kvaliteter i partier vurderes derfor området som regionalt verneverdig (**). Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Finnfjellet (del av Finntjønnin). Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Flisinghatten S ** *** ** ** ** * *** *** *** ** - - ** 2 Finntjønnin ** ** ** ** 0-0 * *** ** - - ** 3 Pikhaugen SV ** * * ** 0-0 * * * - - * 4 Spillumsbekken ** ** * ** ** 0 ** ** * ** - - ** 5 Spjøtvatnet SØ * * 0 * * 0 * * * * - - * Samlet verdi Totalt for Finnfjellet (del av Finntjønnin) * ** * ** * * ** *** ** * ** * ** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statsskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 1. Prevista rapport 3/2003. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

179 Finnfjellet (Overhalla/Namsos, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi ** 184 Svarttjønnin 261 Gravdalstjønna 310 Finndale 461 Flisinghatten 256 Krokvatnet 182 Tjønnrosin Finnhaugan 1 Styggdalen Jakoplia 171 Litlsøyen Vestre 294 Finntjønnin Pikhaugsetran Krokvatnet Grauttjønna ergsfuglåsen Spjøtvassheia Finnkallen Finnfjellet 380 Pikhaugen 170 Klå tjønna Sandtjønna 41 Spjøtvatnet Sandåa Elvrabban Skardtjønna 180 s- n jøtvassbekken Spillumsbekken Merkesaksla Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder 334 Løysmundhaugen Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1kmSandåhatten WGS84, sonebelte Vesterongdalsbekken Kartgrunnlag N50 Produsert Tjønnmyra Fiskløysa 180 Langdals- Brann- kjeften haugen Mellom Selhaugen haugen Steinbekken 176 Skogkjerring- 370 haugen Sveltfisktjønna Sandåa Steinbekken mN mE mE 288

180 Bilder fra området Finnfjellet (del av Finntjønnin) Tunge granskogslier omkring Finntjønnin, kjerneområde 2. Foto: Tom Hellik Hofton Brattskrent med alm under Flisinghatten (K1). Foto: Tom Hellik Hofton Granskog i sammenbruddsfase sør for Flisinghatten (K1). Foto: Tom Hellik Hofton I den sørvendte lia ved Spillumsbekken er det hogd ut endel granskog, dette partiet er inkludert av arronderingsmessige grunner. Foto: Tom Hellik Hofton

181 Jamtheimen ** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Overhalla Inventør: AHE, SRE Kartblad: 1723 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:640913, N: Areal: 6771 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Jamtheimen ligger ca 5 km NV for Midter Bangsjøen. Området drenerer nordover, til Namsen. Flere steder i Jamtheimen fi nnes ganske markerte dalsenkningene, og i området er gradienter av skogvegetasjon fra friskt og rikt til tørt og fattig godt utviklet. Jamtheimen er et forholdsvis stort og skogrikt området. Arronderingen er god, med lange skogslier hovedsakelig innenfor ett nedbørsfelt, fra vannskillet i SV og ned til Rognvatnet. I Jamtheimen er det avgrenset 10 kjerneområder, hvorav ett av høyeste verdiklasse. Kjerneområdene viser stort overlapp med nøkkelbiotoper som tidligere er registrert i Jamtheimen statskog. Gammelskog med tydelige naturverdier og innslag av signal- og rødlistearter fi nnes også utenfor kjerneområdene. Blåbærskog og småbregneskog er vanligste vegetasjonstyper i området. Høgstaudegranskog forekommer relativt hyppig nederst i liene og langs sig. Både røsslyng-blokkebærskog og bærlyngskog er representert i furu- og barblandingsbestand. Små og noen større fattige gransumpskoger ble funnet, dessuten noen rikere. Det er ganske mye intermediær myr i Jamtheimen, og ispedd fi nnes rikmyrsfl ekker. Området er sterkt grandominert, og granskogen dekker store sammenhengende terrengavsnitt. Ren furuskog fi nnes i myrlendt terreng og på koller med liten løsmassedekning. Barblandingsskog er ganske vanlig. Løvinnslaget er lite. Med noen små og, for verneverdien ubetydelige, inngrep har skogen i Jamtheimen ikke vært drevet siden ca 1920, da engelsbruket gjennomførte nærmest heldekkende og harde gjennomnhogster i hele Bangdalsområdet. Skogen er i dag overaldrig skog i aldersfase, oppløsnings/forfallsfase og bledningsfase. I ett av kjerneområdene (Skardtjønna) ble det funnet godt utviklet naturskog med mye dødt trevirke i alle dimensjoner og nedbrytningsstadier. For øvrig er skogen stort sett fl ersjiktet, men med få svært gamle trær og et tydelig kontinuitetsbrudd. Død ved dannelsen er god i deler av området, da mange bestand er sen aldersfase med oppløsningstendenser. En del kravfulle og rødlistede arter av skorpelav, blad- og busklav og vedboende sopp er påvist i området, men stort sett i moderate eller små populasjoner. Området vil på sikt kunne utvikle betydelige verdier knyttet til fuktighetskrevende lavarter på gamle trær. Med sitt store areal gammel barskog har Jamtheimen trolig verdi for noe arealkrevende gammelskogsarter av fugl. Jamtheimen framstår som et villmarksområde med en sjeldent stor enhet med sammenhengende produktiv skog som samtidig er uten nyere hogstinngrep. Området er godt arrondert, og variasjonen er brukbar. Området bidrar noe til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet, og dette gjelder forekomster av høgstaudeskog, (små fl ekker av) og rik sumpskog. Jamtheimen skårer middels og høyt på verdikriteriene. Størrelse og urørthet trekker verdien opp, da ingen av de andre områder som ble undersøkt i nærheten inneholder en så fortettet forekomst av gammel barskog på nokså god bonitet. Totalt sett vurderes Jamtheimen som mellom regionalt og nasjonalt verneverdig (**/***). Det er mulig å binde sammen Jamtheimen med det verneverdige området Bangsjøan i Snåsa, Overhalla, Grong og Steinkjer kommuner. Feltarbeid Hele undersøkelsesområdet ble gjennomgått , da to registranter tok for seg h.h.v. den nordlige/vestlige delen (Sigve Reiso) og den østlige/sørlige delen (Arne Heggland). Mest tid ble brukt til å dokumentere de mest skogrike delene, inkludert en rekke nøkkelbiotoper kartlagt av Statskog SF. Tidspunkt og værets betydning Været var godt ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet er gunstig da det gir et godt bilde av vegetasjon og er godt egnet for kartlegging av de fl este artsgrupper som er viktige for dokumentasjon av skogtilstand. Tidspunktet er trolig ikke ideelt for jordboende sopp, men dette slår ikke særlig negativt ut m.h.p. verdivurderingen av området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Området er et klassisk og kjent naturskogsområde, og har tidligere vært undersøkt i forbindelse med skogvern. Høy tetthet av nøkkelbiotoper, tidligere verneregistreringer sammen med områdets status som villmarksområde har trolig vært utslagsgivende for at det ble valgt ut som et undersøkelsesområde. Det meste av undersøkelsesområdet ble avgrenset som verneverdig. Unntaket er en smal stripe langs vest og sørvestgrensa for området. Dette ble ikke innlemmet i det verneverdige området da denne delen inneholder skog som nylig er påvirket av skogbruk; vesentlig yngre produksjonsskog og granplantefelt i hogstklasse II.

182 Tidligere undersøkelser Området er undersøkt i forbindelse med barskogsvern, fase I (Korsmo et al. 1989). Området beskrives som et relativt uberørt område som har både fattig furuskog og rikere granskog, særlig av storbregnetypen. Arronderingen er ikke helt god (Korsmo et al. 1989, s. 21). Området ble vurdert som et regionalt verneverdig (**) typeområde for region 34a. Avgrensningen av verneverdig skogområde i 1989 og 2005 avviker lite - den viktigste forskjellen er at noe areal på vestsiden av Rognvatnet var med i området som beskrives av Korsmo et al. (1989). Området ble nøkkelbiotopkartlagt i 1999 av Asbjørn Solås og Arne Heggland. Det ble funnet 12 nøkkelbiotoper innenfor undersøkelsesområdet, overveiende gammel granskog med innslag av sumpskog og bekkekløfter. Hele Jamtheimen Statskog ble dessuten fi gurert ut som et hensynsområde, d.v.s. et stort naturskogsområde. Beliggenhet Jamtheimen ligger ca 5 km NV for Midter Bangsjøen, vest for Rognvatnet og vest for fjellmassivet Reinsjøfjellet. Det meste av området drenerer mot Rognvatnet, som renner nordover og ut i Namsen ca 5 km S for Overhalla sentrum. Noe areal vest i undersøkelsesområdet drenerer mot vest, til Vesteråvassdraget som etter et samløp med Rognvatnvassdraget drenerer til Namsen. Naturgrunnlag Topografi Sentralt i området, sør for plassen Jamtheimen, fi nnes et større myr- og skogområde med lite topografi sk variasjon. Resten av området består av mange små dalsenkninger som drenerer mot Rognvatnet. Flere steder er disse dalsenkningene ganske markerte. Et par bratte nordvente lisider inngår i området. Geologi I en stor del av området, sentralt, består grunnen av båndet lys gneis som fører amfi bol, biotitt og epidot. SV og NØ for dette, om lag symmetrisk omkring dette hovedfeltet, ligger to smalere båndmed h.h.v. (i) glimmerskifer, stedvis med granat, kyanitt og silimanitt og (ii) amfi bolitt med enkelte tynne soner av glimmerskifer og kalkspatmarmor. Mindre områder mellom Litlåa og Bjønndalen og NØ for Litlåas siste strekning før den renner ut i Rognvatnet består av felter med kalksilikatskifer og kalksilikatgneis, stedvis veksling med glimmerskifer og kalkspatmarmor. Helt i NØ hjørne fi nnes et felt med øyegneis og omdannet porfyrisk granitt. Løsmassedekningen i området er liten, med tynt humus/torvdekke på en betydelig del av arealet og tynn morene i noen av dalsenkningene, særlig nederst i området (ved Rognvatnet). I de høyestliggende delene er det bart fjell eller bare tynt løsmassedekke. Torv og myr fi nnes hovedsakelig som små enheter, men utgjør tilsammen ikke helt ubetydelig areal (kilde, berggrunns- og løsmassekart på nett, NGU 2005). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 90% (ca 6090daa) mellomboreal 10% (ca 680daa). Jamtheimen ligger hovedsakelig i nordboreal vegetasjonssone, men de lavestliggende delene går inn i mellomboreal sone (Moen 1998). Økologisk variasjon Området er ikke preget av dramatisk topografi, men de mange små dalsenkningene som fi nnes i ulike deler av området bidrar til en del topografi sk variasjon. Mhp eksposisjon er området lite variert, da arealet i grove trekk kan beskrives som en lang, østvendt liside. Vegetasjonstypisk er variasjonen brukbar, men rike typer er underrepresentert. Innenfor Jamtheimen forekommer skogmiljøer med et visst spenn i økologiske betingelser, men variasjonen totalt sett vurderes som middels. Vegetasjon og treslagsfordeling Blåbærskog er trolig vanligste vegetasjonstype i området, og er sterkt dominerende på halvtørre rygger og øverst i lisidene. Småbregneskog er også vanlig og kan opptre som sammenhengende bestand i friske lisider. I tillegg forekommer høgstaudegranskog relativt hyppig nederst i liene og langs sig, mens storbregneskog er noe sjeldnere. Barblandingsskog på bærlyngmark fi nnes spredt. På lokaliseringer med tykkere humusmasse fi nnes røsslyng-blokkebærskog, og dette er totalt sett en ganske vanlig vegetasjonstype. Små og noen større gransumpskoger ble funnet. De fl este sumpskoger er fattige, men rik sumpskog ble også dokumentert. Det er ganske mye intermediær myr i Jamtheimen, og ispedd fi nnes rikmyrsfl ekker. Her fi nnes store mengder gulstarr, jåblom, fjelltistel, fjellfrøstjerne, gulsildre, harerug, svarttopp, tranestarr og klubbestarr, mens nubbestarr og hårstarr ble observert sjeldnere. Rike myrstrenger løper ofte som smale bånd gjennom høgstaudeliene. Særlig gjelder det et par nordvente, bratte lisider hvor også skogvegetasjonen er tydelig påvirket av ganske rikt sigevann. Av vegetasjonstyper i skog er to typer (høgstaudeskog og rik sumpskog) klassifi sert som truet (kategori hensynskrevende, LR og sterkt truet EN)(Fremstad og Moen 2001). Området er grandominert, og granskogen dekker ganske store sammenhengende områder. Ren furuskog fi nnes i myrlendt terreng og på koller med liten løsmassedekning. Dette gjelder særlig i de høyereliggende delene av området. Barblandingsskoger med gran og litt furu i tresjiktet fi nnes på bærlyngmark, men skogdynamikken på slike marker, ofte med en del grove, gamle furulæger på bakken og gran i tresjiktet, vitner om at furu har hatt større utbredelse tidligere. For øvrig fi nnes bjørk spredt, men ikke i rene bestand. Selje og rogn er sjeldent, og ble særlig observert i brattlende i litt rikere lisider. Gråor fi nnes langs mange av bekkene og i sigevannspåvirkede lisider. Rene gråorbestand ble ikke observert, men noen

183 klynger/holt med gråor står langs bekkene. Skogstruktur og påvirkning Med noen små og for vurdeing av verneverdien, ubetydelige inngrep, har skogen i Jamtheimen ikke vært drevet siden ca 1920, da engelsbruket gjennomførte nærmest heldekkende og harde gjennomnhogster i hele Bangdalsområdet. Dagens skogbilde er derfor preget av sammenhengende gammelskog. Skogen kan generelt beskrives som overaldrig skog i aldersfase med en god del areal i opplønsnings/forfallsfase og mindre areal i bledningsfase. P.g.a. de omfattende hogstinngrepene under engelsbruket, er innslaget av særlig gamle trær generelt lavt. Innslag av tydelig svært gamle grantrær ble observert på lav bonitet i myrkanter og på skrinne rygger høyt i området. Dette er nesten uten unntak småvokst gran som kan ha vært sturende understandere i perioden med hogster under engelskbruket. Vi gjennomførte ikke aldersbestemmelser, men det er sannsynlig at de eldste grantrærne når over 300 år. Det lite innslag av tydelig gamle furuer, men noe ble observert bl.a. i sør. Gamle løvtrær forekommer svært sjelden. Noen grover seljer og bjørk ble observert, men disse er neppe særlig gamle. Skogen i den øverste delen av området er stort sett fl ersjiktet, men ofte med liten spredning i trehøyder på middels og høy bonitet. Granskogen i de mest lavtliggende delene av området er ofte ensjiktet og med homogen struktur. Død ved dannelsen er god i området, da mange bestand er sen aldersfase. Sterk død ved dannelse forekommer sjeldnere, men en fi nner eksempler på dette bl.a. i den nordvendte lia fra den søndre høyden i Rangskardklumpen. Med unntak av de lavestliggende delene fi nnes grove og sterkt nedbrutte læger ganske regelmessig. Sammen med innslaget av tydelig gamle trær, vitner dette om (i) at det var en naturskogstilstand i området før engelsbruket, samt at (ii) engelskbruket etterlot noe skog i området. Grangadd forekommer spredt, men ikke særlig hyppig. Død ved av furu forekommer spredt, men ganske sparsomt. En del av de groveste lægerne og gaddene i området er furulæger. Nydannelsen av furugadd og -læger er liten. Død ved av løvtrær forekommer spredt i hele området der det vokser løvskog. Noen grove bjørkegadd og gadd av gråor i bekke- og myrkanter kan nevnes spesielt. Et unntak fra beskrivelsen av skogtilstand over fi nnes i kjerneområde nr. 10 (Skardtjønna). Deler av dette området inneholder en langt framskredet naturskogstilstand med god kontinuitet i dødt trevirke. Dette bestandet er den beste dokumentasjonen som er funnet i hele Bangdalsområdet på skog som har vært spart eller glemt ved engelskbrukets drifter. Selv om arealet av den urskogsnære lommen er lite, representerer dette en svært sjelden og verdifull kvalitet i området. En stor del av arealet i Jamtheimen ligger i inngrepsfri sone 2 (mellom 3 og 1km fra inngrep)(se med innsynsløsning). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Jamtheimen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Rognvatnet NV Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:640600, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 59,9daa Sørøstvendt markert trang bekkedal/kløft med bekk og sumpskog i bunn. Småbregneskog dominerer i lisidene. Relativt ensjiktet skog som følge av tidligere hard påvirkning. Det fi nnes et jevnt innslag av eldre rogn og bjørk i lisidene. Ca. 10 rogn har rikelig med lungenever og noe skrubbenever. Tre mindre graner har også rikt med vrenger og skrubbenever. Flere bergvegger fi nnes. Enkelte ferske gran læger ligger spredt. Hekkende hønsehauk ble observert i en grov gran i kløfta. Området vurderes som viktig (B) på bakgrunn av fuktig lokalmiljø, en del innslag av eldre selje og rogn og forekomst av Lobarion på gran. Nøkkelbiotopen fortsetter ut over grensene for Statskogs eiendom. 2 Jamtheimen NV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:640500, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 30,4daa Østvendt bekkedal med fuktig sumpskog langs bekk i bunn. Småbregneskog dominerer i lisidene. Gran dominerer tresjikt med enkelte bjørk. Skogen er relativt godt sjiktet langs bekken og blir mer ensjiktet i liene. Det fi nnes spredt med enkelte gamle trær og en del ferske læger. Hele lokaliteten er preget av tidligere harde gjennomhogster. Det ble påvist fl ere krevende lavarter, deriblant rødlistearten trådragg (V) og randkvistlav på greiner av tre gamle grove graner. Området vurderes som viktig (B) på bakgrunn av fuktig lokalmiljø med forekomst av en art i høy rødlistekategori (trådragg). 3 Jamtheimen SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:640400, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 42,2daa Nordvestvendt bratt liside med frodig småbregneskog. Innslag av sumpskog i bunn av lia. Lokaliteten har eldre relativt ensaldret granskog med innslag av noen grove gamle gadd og noen grove gamle læger. En del ferske vindfall fi nnes spredt. Mange gamle stubber etter tidligere harde gjennomhogster. Flere signalarter er påvist. Området er vurdert som lokalt viktig (C).

184 4 Storsandtjønna NØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:640200, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 71,9daa Vestvendt liside med liten bekkedal. Stedvis åpen granskog med fl ekkvis mye ferske læger. Blåbærskog dominerer, med det er også en del innslag av småbregneskog. I bekkedal fi nnes noe storbregneskog og fl ekkvis med høgstauder. Enkelte fuktsig har intermediær fl ora med bla. gulstarr. Størst konsentrasjon av død ved og gamle trær i bekkedal sentralt i området, ellers kun spredte læger. Flere bergvegger fi nnes også langs bekken. Området er tidligere hardt plukkhogget, noe som gir seg utslag i dårlig kontinuitet i både gamle trær og død ved. Området er vurdert som lokalt viktig (C). 5 Ragnskardklumpen NV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:640500, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 95,1daa Nordvestvendt frodig liside med rik sump i bonn. Småbregneskog dominerer i øvre deler av lia og går over til høgstaudeskog i nedre deler. Granskog dominerer i tresjikt med noen spredte bjørk. Skogen har stedvis en del ferske læger. Hele lokaliteten er preget av tidligere harde gjennomhogster og det er få gamle trær. Det fi nnes fl ere bergvegger i området. Lokaliteten er rik med innslag av bla.a nubbestarr. Rik fl ora og produktiv granskog i fuktig lokalmiljø gir verdi viktig (B). 6 Bjørndalen V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:641300, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 8,7daa Kjerneområdet dekker et lite areal som er lokalisert i en liten dalsenkning vest for Bjørndalen. Granskogen her er nokså humid. Skogen er gammel, men det ble ikke funnet mer enn ett tydelig svært gammelt grantre. Skogen er fl ersjiktet. Et par gamle og nokså grove seljer ble observert. Ingen sjeldne eller kravfulle arter ble observert, og dette vurderes som en følge av mangel på tydelig gamle trær med stabile barkbetingelser. De lokalklimatiske forholdene vurderes som gunstige. Lokaliteten vurderes som et kjerneområde, men neppe med mer enn lokal verdi (verdi C, *). 7 Liltåa mot Rognvatnet Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:641800, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 24,9daa Lokaliteten dekker de siste 300 meterne av bekkedalen langs Litlåa, før den renner ut i myra ved Rognvatnet. Lokaliteten dekker stort sett nordsida av bekkedalen, da sørsida er utenfor undersøkelsesområdet. Skogen er stort sett av blåbærtypen. Det er svært lite dødt trevirke i området, og skogen er temmelig ensjiktet. Gran er dominerende treslag, men en del gråor ble observert langs elva. Beliggenheten er gunstig, i en fuktig bekkedal (som i små partier kan ha funksjon som bekkekløft). Lokaliteten er for sterkt påvirket av tidligere tiders skogbruk til at artsmangfoldet per i dag inneholder særlig kravfulle arter. Lokaliteten vurderes naturtypemessig bare under tvil som et kjerneområde. P.g.a. funn av rødlisteart i vurderes det allikevel som regionalt viktig (B). 8 Litlåa V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:641500, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 129,4daa Ganske stort kjerneområde som består av et par bekkedaler som løper sammen og danner en bekkedal nederst. Partier av kjerneområdet har funksjon som bekkekløft. Skogen i de nederste delene er temmelig ensjiktet og med lite dødt trevirke. Oppover i høydegradienten blir innslaget av tydelig gamle graner og dødt trevirke (også noen grove læger og læger i sene nedbrytningsstadier) økende. I en myrkant sentralt i området står enkelte svært gamle grantrær (noen av de aller eldste granene som ble dokumentert i Jamtheimen). De øverste partiene har godt utviklet naturskogstilstand. Lokaliseringen er meget gunstig, i nordvendte, skyggefulle søkk. En del kravfulle arter ble dokumentert, bl.a. rødlistekandidatene granbendellav, rustdoggnål og huldrelav. I tillegg ble en håndfull rødlistearter blant sopp dokumentert, deriblant gammelgranskål som karakteriserer gamle graner med stagnert vekst og stabile barkforhold. Lokaliteten ansees som et meget viktig kjerneområdet, men oppnår allikevel ikke høyeste verdi p.g.a. at skogen er temmelig hardt hogstpåvirket. Lokaliteten vurderes som et kjerneområde av regional verdi (verdi B, **). 9 Rangskardet Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:640800, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 54,6daa Bratt N-vendt liside med småbregne, blåbær og (til dels kalkpåvirka) høgstaudeskog. Skogen er i forfalls- og foryngelsesfase. En del sterkt nedbrutte læger fi nnes også, men skogen har vært utsatt for kontinuitetsbrudd. Flere rike myrsig løper ned gjennom lia, og her fi nnes bl.a. jåblom, gulstarr, fjellfrøstjerne, gulsildre, tranestarr m.fl. Området er fuktig, nordvendt og har klar verdi m.h.p. bevaring av biologisk mangfold. Et fåtall funn av rødlistearter (i kategori hensynskrevende) blant vedboende sopp ble gjort. Lokaliteten vurderes som regionalt viktig (verdi B, **).

185 10 Skardtjønnan Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:641700, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 131,8daa Ved Skarttjønna fi nnes en rest av langt framskredet naturskog, og særlig gjelder det den østligste 2/3 delen av området. Skogen er ganske høytliggende granskog, grovvokst og med høy trealder. Det er mye dødt trevirke i området, og særlig påfallende er en ganske stor forekomst av grove granlæger i ulike nedbrytningsstadier. Lokaliteten er lite påvirket av hogst, og skiller seg på dette punkt fra de fl este skogbestand som ble dokumentert i forbindelse med nøkkelbiotopregistreringer (1999) og inventering av verneverdige skogområder (2005) innenfor statskogeiendommene i nedslagsfeltet til Bangdalsbruket. P.g.a. tidsnød ble området dessverre ikke tilfredsstillende kartlagt m.h.p. artsmangfold. Tettheten av de mer hyppige hensynskrevende soppartene, som duftskinn og svartsonekjuke, er høy. Det kan forventes at langt sjeldnere arter innenfor sopp og trolig også kravfulle råtevedmoser fi nnes i området. Verdien vurderes, uten tvil, til høyeste verdiklasse (verdi A, ***). Artsmangfold Kravfulle skorpelav ble funnet på stammen av tydelig gamle grantrær. Mest nevneverdige er signalartene Bactrospora brodoi (1 funn), granbendellav Bactrospora corticola (10), rustdoggnål (4), trollsotbeger (1), vinfl ekklav (2) og Lecidea hypopta (1). Særlig interessant er funn av Bactrospora brodoi som hittil bare er funnet ca 5 ganger i Norge, alle i Nord-Trøndelag (3 i Lierne), og alle i gammel naturskog. Ellers i Europa er den bare kjent fra ett sted i Jämtland (der den kanskje er utgått pga. veibygging), og to lokaliteter i Finland (antatt utgått)(artdatabanken 2005). Flere av skorpelavartene nevnt over er rødlistekandidater i den pågående revisjonen av den norske rødlista, kanskje også i høye kategorier. Ikke minst gjelder dette Bactrospora brodoi som er rødlistet som CR - kritisk truet i Sverige og RE - utdødd i Finland (ArtDatabanken 2005). I hulrom under stammebasiser i friske og skyggefulle granskoger ble den fuktighetskrevende signalarten huldrelav Gyalecta friesii funnet (7 funn). På stammen av løvtrær ble signalarten langnål funnet (3 funn). Den sårbare lavarten trådragg ble funnet på to grantrær i kjerneområde nr. 2. Svakt utviklede lungeneversamfunn ble funnet på stammen av rikbarkstrær, med bl.a. skrubbenever, kystårenever og vrengearter Nephroma sp. Mer interessant er at lobarionsamfunn med skrubbenever og vrengearter ble funnet på grankvister i ett delområde. Sammen med fl ere funn av kravfulle skorpelav og trådragg viser dette at skogen i Jamtheimen har betydelige kvaliteter for fuktighetskrevende lavarter. Disse kvalitetene vil ventelig forbedres mye dersom skogen får utvikle seg uten menneskelige inngrep. Floraen av ved boende sopp er ikke svært godt utviklet, et trekk som er gjennomgående i de fl este gamle granskoger i regionen. De to hensynskrevende poresoppene svartsonekjuke (ca 20 funn, samt spor etter råte i ytterligere en del stokker) og duftskinn (ca 10 funn) fi nnes spredt i området, førstnevnte på sterkt nedbrutte læger som ligger igjen i mange deler av området, sistnevnte i de eldste granskogspartiene. Den hensynskrevende ascomyceten gammelgranskål ble funnet på barken av minst 9 gamle grantrær. For øvrig ble et utvalg av råtesopp som karakteriserer eldre granskoger, men som neppe er svært kravfulle funnet. Dette inkluderer kjøttkjuke, praktbarksopp, granstokkjuke, vasskjuke, hvit grankjuke, tjærekjuke og hyllekjuke. På grove furulæger ble signalartene Skeletocutis lenis (2 funn) og furuplett (1 funn) funnet. Førstnevnte er en kandidat til en framtidig rødliste. P.g.a. sterkt kontinuitetsbrudd i furuskogene og svært sein elementdannelse er det lite trolig at dagens verdier knyttet til artsmangfold på furu vil kunne opprettholdes, langt mindre forsterkes eller forbedres, selv over en litt lengre tidshorisont. For granskogsartene er utsiktene bedre. Rike høgstaudeskoger i området kan ha noe potensiale for kravfulle jordboende sopparter. En del kravfulle arter er påvist i området, og særlig er innslaget av fuktighetskrevende lav interessant. Artene forekomer i moderate eller små populasjoner. Området vil på sikt kunne utvikle betydelige verdier knyttet til fuktighetskrevende lavarter på gamle trær. Små forekomster av slike lavarter per 2005 må trolig hovedsakelig tilskrives skogtilstanden (med få tydelig gamle trær) som følger av påvirkningen fra de kraftige gjennomhogster på begynnelsen av 1900-tallet. Mange signalarter ble funnet utenfor kjerneområdene, og Jamtheimen framstår som et område hvor større arealer er biologisk verdifulle. Jamtheimen har trolig verdi for noe arealkrevende gammelskogsarter av fugl. Bl.a. hekker ett hønsehaukpar (rødlistet som sårbar) i området. Et større område i Jamtheimen fi gurert ut som leveområde for storfugl (kilde, naturbase på nett:

186 Tabell: Artsfunn i Jamtheimen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever Peltigera collina Kystårenever Ramalina thrausta Trådragg V Skorpelav Arthonia vinosa Vinfl ekklav Bactrospora brodoi Taigabendellav 1 1 Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca gracillima Langnål Cyphelium karelicum Trollsotbeger 1 1 Gyalecta friesii Huldrelav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp markboende Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg Sopp vedboende Chaetoderma luna Furuplett 1 1 Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Området er avgrenset mot private skogeiendommer mot nord og øst. Mot vest grenser området til skogdekte arealer i Vesterå, Landegod og gravdal Statsalmenninger. I SØ (ved Skardaksla) grenser området mot Bangsjø nordre Statsalmenning. Det meste av arealet i det verneverdige området består av lange skogslier innenfor ett nedbørsfelt, fra vannskillet i SV og ned til Rognvatnet. Dermed danner området en godt arrondert helhet. Korsmo et al. (1989) beskriver arronderingen som ikke helt god (s. 21). I følge kriteriene som er brukt i den nye kartleggingen (se DN 2004) og en sammenlikning med andre verneobjekter i regionen synes det ikke riktig verken å beskrive arronderingen som mindre god eller å la dette innvirke negativt på totalvurderingen. Området scorer høyt på størrelse, men skogdekt areal er under daa, og områder klassifi serer følgelig ikke som et storområde. Da det fi nnes tilgrensende arealer med gammelskog som fortsetter ut over grensene for Jamtheimen statskog, er det på faglig grunnlag mulig å utvide arealet for det verneverdige skogområdet. Dette gjelder hovedsakelig i nord (mot privat grunn, dette innebærer derfor evt. frivillig vern ) der området kan utvides til å inkludere noe areal innenfor det samme nedbørsfeltet. Det er dessuten mulig å binde sammen Jamtheimen med det verneverdige området Bangsjøan i Snåsa, Overhalla, Grong og Steinkjer kommuner. Dette vil i tilfelle innebære sammenbinding via Skardaksla og Trekvislaområdet, d.v.s. sammenbinding via en forholdsvis smal skogkledd korridor (resten er fjell). En del av arealet rundt Trekvisla er noe påvirket av nyere fl atehogster. Eventuelt kan også sammenbinding på bred front fra Rognvatnet SØ-over mot Øyster- Bangsjøan vurderes. En av nøkkelbiotopene som er kartlagt i Statskogs nøkkelbiotopundersøkelse (rett SV for Rangskardklumpen), var per 2005 sterkt påvirket av nye hogster. Av den grunn ble arealet langs Rangskardbekken og øst for bekkemøtet utelatt fra avgrensningen av verneverdig skog i Jamtheimen. I Jamtheimen er det avgrenset 10 kjerneområder. Kjerneområdene viser stort overlapp med nøkkelbiotoper registrert i Jamtheimen statskog, men kjerneområdene inkluderer oftest noe større arealer. Ett kjerneområde er nyregistrert, mens ett kjerneområde har framkommet ved sammenslåing og kraftig utvidelse av to tidligere registrerte nøkkelbiotoper. Andre inngrep Det ligger fi re hytter ved Rognvatnet. En leirplass med en liten forbygging ble funnet ved Skardtjønna. Noen små stier fi n- nes. Sett bort fra den hogstpåvirkning for år siden må Jamtheimen sies å være svært lite preget av menneskelige aktiviteter.

187 Vurdering og verdisetting Jamtheimen framstår som et villmarksområde med en sjeldent stor enhet med sammenhengende produktiv skog, som samtidig er uten nyere hogstinngrep. Området er godt arrondert, da det omfatter en hel liside med mange mindre bekkedrag som drenerer ut i et vann. Jamtheimen er godt representativt for tunge skogslier i Fosen-Namsos-regionen, og det vurderes som svært positivt at en del areal litt lavtliggende og høyproduktiv granskog inngår. Området inneholder en sjelden fl ekk med urskogsnær granskog ved Skardtjønna. Det nærliggende verneverdige området Bangsjøan inneholder gammel granskog som generelt virker litt mindre hardt påvirket av engelskbruket enn de fl este bestandene i Jamtheimen, men Bangsjøan inneholder er mer dominert av lavproduktive skogtyper. De to områdene er til en viss grad komplementære m.h.p. naturverdier. Området framviser ganske god variasjon topografi sk og m.h.p. vegetasjonstyper, selv om rike vegetasjonstyper er arealmessig underlegent. To truete vegetasjonstyper (høgstaudeskog og rik sumpskog) ble funnet i området. Dokumentasjon av artsmangfold i området viser innslag av kravfulle arter blant fuktighetskrevende gammelskogslaver, både skorpelav og busk- og bladlav. Innslaget er nokså lite, og dette er logisk da de kraftige gjennomhogstene for år siden har fjernet mange gammelskogsstrukturer. Vurdert ut fra kjennskap til omkringliggende området, må forekomstene karakteriseres som svært verdifulle. Potensialet for forsterking og videreutvikling av elementet av kravfulle lavarter vurderes som godt. Området har også noen kvaliteter knyttet til soppfl ora i gammel barskog. Totalt sett vurderes området som regionalt viktig m.h.p. verdi for bevaring av artsmangfold. Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Området oppfyller følgende generelle anbefalinger og prioriteringer; gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (høgstaudeskog). Området oppfyller følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, nordboreal (NB) sone): (i) høgstaudeskog og (ii) rik sumpskog. Rike vegetasjonstyper dekker ikke særlig store arealer. Mangeloppfyllelse vurderes bare som en middels viktig kvalitet ved området. Jamtheimen skårer middels og høyt på verdikriteriene. Størrelse og urørthet trekker verdien opp, da ingen av de andre områder som ble undersøkt i nærheten inneholder en så fortettet forekomst av gammel barskog på nokså god bonitet. Områdets skoghistorie og dokumenterte verdi for artsmangfold tilsier regional verdi, men den sjeldent store, sammenhengende og godt arronderte gammelskogsforekomsten trekker verdien i retning nasjonalt verneverdig (***). Totalt sett vurderes Jamtheimen som mellom regionalt og nasjonalt verneverdig (**/***). Området vurderes som svært godt egnet som naturreservat, og i fravær av menneskelige inngrep vil naturverdiene sikres og ytterligere utvikles. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Jamtheimen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 9 Rangskardet ** *** ** * 0 - * ** ** ** - - ** 10 Skardtjønnan *** *** *** *** 0 - * * * ** - - *** 6 Bjørndalen V ** * * * * - ** ** * * - - * 7 Liltåa mot Rognvatnet ** * * 0 * - ** ** * * - - * 8 Litlåa V ** ** ** ** 0 - ** *** ** ** - - ** 4 Storsandtjønna NØ * ** * * * - * * * * - - * 3 Jamtheimen SV * * * * * - * * * ** - - * 2 Jamtheimen NV * ** * ** * - * * * ** - - ** 1 Rognvatnet NV * * * * ** - ** * * * - - ** 5 Ragnskardklumpen NV * ** * * * - * * ** * - - ** Totalt for Jamtheimen ** ** ** ** * - ** ** ** ** *** *** ** Samlet verdi Referanser ArtDatabanken Faktablad: Bactrospora brodoi - amerikansk sönderfallslav. Förf. Göran Thor DN Naturfaglige registreringer i skog: Mal for metodikk og rapportering. Notat fra Direktoratet for naturforvaltning. Februar Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser :

188 Korsmo, H. Angell-Petersen, I., Bergmann, H.H. & Moe, B Verneplan for barskog. Regionrapport for Midt-Norge. - NINA Utredning 006: Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, løsmasser i Norge, nettversjon: og Tilgang september 2005.

189 Jamtheimen (Overhalla, Nord-Trøndelag). 328 Areal 6.771daa, verdi ** Vibstadbekken R 41 Hågsremman 1 Rognvatnet Småtjønnin 327 Jamtheimen Finnmarjaholmen Neverfjellet 3 Dyrgrovin 7 Storåa Rangskard- Bjønndalen 8 Litlåa Storsandtjønna 9 38 klumpen Rangskard- Sandtjønn- 337 haugan 201 Litlsandtjønna bekken Skardtjønna ttjønna 223 Stutjønna Skardhaugan Skard mN ppen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer Stutjønn- Dyrtjønna 358 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km 293 haugen Setertjønna Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Trekvisla mE mE

190 Bilder fra området Jamtheimen Skoghavet i de lange østvendte skogliene ned mot Rognvatnet (som skimtes litt til høyre for bildesentrum). Størstedelen av det verneverdige skogområdet befinner seg innenfor utsnittet som vises på dette bildet. Foto: Arne Heggland Humid granskog i østvendt bekkedal. Kjerneområde nr. 8, Litlåa V. Foto: Arne Heggland Langt framskredet naturskog ved Skardtjønna, SV i området. Foto: Arne Heggland Rangkardklumpens nordre høyde omkranset av lier med gammel granskog. Foto: Arne Heggland

191 Klårtjønnhaugen* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Overhalla Inventør: THH Kartblad: 1923 I Dato feltreg.: 10/08/05, UTM: Ø:634037, N: Areal: 425 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Klårtjønnhaugen ligger på nordsiden av vannet Storsøyen i de svært kuperte skogtraktene sør for nedre deler av Namsen. Terrenget er uryddig og småkupert, men dominert av sørvendte skråninger opp fra Storsøyen samt en markert forsenkning i vest der Klårtjønna ligger delvis omgitt av bratte bergvegger. Området er velavgrenset og inkluderer alt terreng som drenerer mot sør ned til Storsøyen, med hele det vesle nedslagsfeltet til Klårtjønna. Rike granskogstyper dominerer. Småbregneskog er vanligst, men det er også ganske mye lågurt- og kalkskog i de sørvendte hellingene. Denne er til dels rik, med bl.a. mye liljekonvall på solvarme, grunnlendte partier, og stedvis innslag av marisko (eneste påviste rødlisteart) og sparsomt rødfl angre. Kalkskogen veksler mellom ganske tørr og grunnlendt, og fuktige sig. I en bratt, vestvendt skrent med varmt lokalklima ved Klårtjønna står en rasmarkspreget, noe varmekjær vegetasjon med bl.a. rødsildre. Fattigere skog fi nnes på opplendt mark. Klårtjønna er en dyp kalksjø med blått, klart vann. Dette står i sterk kontrast til de humusrike vannene som ellers dominerer i disse traktene. Skogen er hardt påvirket. De rikere markslagene domineres av ungskog (gran og bjørk) kommet opp etter fl atehogst, mens fattigere partier har mer av eldre, vanlig gammelskog fattig på viktige strukturer og nøkkelelementer. Av kalkskogen gjenstår bare små restarealer gammelskog på østsiden av Klårtjønnhaugen. Likevel er en del av den rike fl oraen bevart i de sørvendte kalkskogsskråningene, delvis pga. varmt og tørt, relativt grunnlendt jordsmonn som har medført at ungskogen ikke har blitt for tett. Det er imidlertid påkrevet med skjøtsel i form av tynning på mesteparten av kalkskogsarealet for reversere utskyggingseffekten. Artsmangfoldet av gammelskogsarter er sterkt utarmet og helt trivielt. Derimot er karplantefl oraen rik, særlig i kalkskogen, med bl.a. marisko og rødfl angre. Det kan også være at fl oraen av jordboende sopp (særlig mykorrhizasopp) er rik, men denne gruppen er trolig betydelig negativt påvirket av at det meste av kalkskogen er ungskog. Av andre grupper antas at Klårtjønna kan ha spesielle og sjeldne arter/grupper som lever i kalksjøer (kransalger, insekter). I forhold til mangelanalysen er det som spesialområde for den skogtypen kalkskog at området slår ut. Siden mye av kalkskogen er hardt påvirket anses likevel kriteriet bare for å være moderat oppfylt. Ut fra skogtilstand er området ikke verneverdig. Samlet sett må en likevel si at det her er en del naturverdier, først og fremst knyttet til kalkskog med rik karplantefl ora og til en kalksjø. Både kalkskog og kalksjøer er sjeldne naturtyper. Det må understrekes at det er få tilsvarende kalkskoger i denne regionen. Likevel er området meget hardt påvirket, og Klårtjønnhaugen vurderes derfor som et lokalt verneverdig område (*). Feltarbeid Tom H. Hofton undersøkte hele området i løpet av en kort dag. Værforholdene var gode. Begrenset areal gjorde at hele arealet ble godt undersøkt. Imidlertid ble registreringen gjennomført for tidlig på året til at jordboende sopp hadde dukket opp. Dette kan ha hatt betydning for verdivurderingen siden denne artsgruppen er viktig for vurderingen av slike kalkskoger. Pga. manglende kompentanse er heller ikke kransalger (og evt. andre vannplanter) samt insekter fanget opp, grupper som kan tenkes å forekomme i Klårtjønna. Andre artsgrupper er greit fanget opp. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Arealet som skulle undersøkes var på 740 daa., og besto av hele området mellom Storsøyen og skogsbilveien på innersiden. Store deler av arealene inn mot veien er imidlertid rene hogstfl ater, og arealet er derfor skjært ned med rundt 300 daa. Tidligere undersøkelser Statskog-eiendommene i Bangdalen ble nøkkelbiotopkartlagt i 1999 (Korbøl 2003c). Det aktuelle området ble da registrert av Arne Heggland og Asbjørn Solås. I Klårtjønnhaugen-området ble det da funnet to nøkkelbiotoper, disse to tilsvarer i stor grad kjerneområdene 1 og 2 som ble registrert i Anders Langangen har også besøkt området i forbindelse med sitt arbeid med kalksjøer (Langangen 2004).

192 Beliggenhet Området ligger på nordsiden av vannet Storsøyen, inne i de svært kuperte skogområdene i Bangdalen-Vesterå-traktene, dvs. sør for nedre del av Namsen. Lokaliteten grenser til vannet i sør og til ungskog og hogstfl ater i nord. Landskapet rundt er ellers meget hardt preget av bestandsskogbruket. Naturgrunnlag Topografi Terrenget er uryddig og variert, men topografi sk hovedtrekk er et øst-vestgående høydedrag. Det meste av området består av sørvendte, relativt bratte skråninger opp fra Storsøyen, samt en markert forsenkning i vest der Klårtjønna ligger, delvis omgitt av bratte berg. Geologi Mye av disse traktene har glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi bolitt som berggrunn. Området mellom Storsøyen og Litlsøyen skiller seg imidlertid tydelig ut geologisk ved at det her ligger en liten kropp med marmor (NGU 2006a), noe som danner grunnlaget for den spesielle vegetasjonen i lokaliteten. Løsmassedekket er stort sett skring og sparsomt avsatt, med unntak av helt lokalt i forsenkningene. Klima Regionen har et markert oseanisk klima, med hyppig og relativt høy nedbør. Vegetasjonsseksjonen er klart oseanisk (O2) (Moen 1998). Vegetasjon og treslagsfordeling Småbregnegranskog er vanligste type totalt sett, men det er også en hel del lågurt- og kalkgranskog i de sørvendte hellingene, samt blåbærskog på opplendt mark. Litt høgstaudeskog fi nnes også noen steder, mest nord og vest for Klårtjønna. Gran dominerer. Bjørk inngår også som et vanlig treslag, først og fremst som oppslag etter hogst. Furu fi nnes bare lokalt på de tørreste stedene. Lågurtskogen er ofte fl oristisk rik, med til dels kalkskogspreg. Liljekonvall preger ofte denne skogen, særlig på litt grunnlendte partier. Rødfl angre ble også sett et par solvarme steder. Dessuten er marisko registrert på Klårtjønnhaugen. Mer vanlige arter inkluderer hundekveke, skogfi ol, hengeaks, markjordbær og nattfi ol. I tillegg inngår arter som fi rblad, turt, skogmarihånd og gulstarr i fuktigere partier. I deler av området er kalkskogen begrenset til små forsenkninger i berget. Andre steder, særlig på solvarme, litt konvekse hellinger, kan kalkskogen dekke større arealer. Brattskrenten øst for Klårtjønna har liknende fl ora, men som følge av et varmt og lunt lokalklima fi nnes her i tillegg en del varmekjære arter. Bl.a. ble det sett krattfi ol, korsved og trollbær, samt oppe i det skifrige berget også grønnburkne og rødsildre (!). Rødsildre er trolig sjelden i disse traktene. Den rike berggrunnen slår også ut på de små myrdragene nede i forsenkningene. Her ble sett bl.a. klubbestarr, gulstarr, sveltull og sumphaukeskjegg. I motsetning til de sterkt humusfargete og fattige tjern og vann som ellers dominerer disse traktene skiller Klårtjønna seg ut (typisk nok jf navnet) og er en typisk kalksjø. Tjernet er dypt, med klart, blått vann. Det ser ut til at tjernet får tilførsel av vann fra grunnen, i hvertfall renner det ikke bekker inn. Tjernet ligger velavgrenset nede i en markert forsenkning, og helt uten tekniske inngrep av noe slag i nedslagsfeltet. Klårtjønna omtales kort som én av tre kalksjøer i Nord-Trøndelag av Anders Langangen i hans gjennomgang av kalksjøer med kransalgevegetasjon i Norge (Langangen 2004). Tjernet omtales som: Kalksjø på kalkgrunn. Ca=20mg/L. Lite vegetasjon. Det er felt mange trær ut i vannet (fi ske). Det ble ikke funnet kransalger. Vannvegetasjonen ble ikke undersøkt i Skogstruktur og påvirkning Landskapet i disse skogtraktene er svært sterkt preget av bestandsskogbruket, og også innenfor Klårtjønna-lokaliteten har det foregått en del fl atehogst. Skogen i området er sterkt påvirket og viktige strukturer som gamle trær og død ved mangler i stor grad. Det veksler mellom sjiktet, eldre skog med svakt innslag av gamle og halvgrove trær på fattig mark, og betydelige arealer ungskog i hogstklasse 3 kommet opp etter fl atehogster på de rikere markslagene. Dette er mest en blanding av gran og bjørk, og i mindre grad ren granskog. De sørvendte skråningene ned fra Klårtjønnhaugen er ganske varme og grunnlendte. Dette har ført til at ungskogen her ikke har vokst seg spesielt tett, og den rike fl oraen har derfor klart seg rimelig bra. Likevel vil det være behov for skjøtsel i form av rydding for å åpne opp skogen og hindre utskygging. Det meste av kalkskogen er ung, og bare små fl ekker med eldre kalkskog er tilbake. Det fi neste partiet er skråningene ned fra Klårtjønnhaugen på østsiden, der det veksler mellom fuktige sig og tørrere partier, og med moderat gammel gran samt spredt furu. De omfattende hogstinngrepene har hatt betydelig negativ effekt på naturverdiene i området. Andre tekniske inngrep fi nnes imidlertid ikke i området. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Klårtjønnhaugen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

193 1 Klårtjønnhaugen S Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 64,5daa Sør- og østvendte relativt bratte skråninger opp fra Storsøyen. Det meste er kalkskog, i den sørvendte siden solvarm og ganske tørr, i øst med en del fuktige sig. Vegetasjonen er rik, med bl.a. mye liljekonvall, sparsomt rødfl angre og en del marisko. Mens østlige del fortsatt har eldre granskog, er størsteparten av den sørvendte delen ungskog av gran og bjørk kommet opp etter fl atehogst. Varmt og delvis grunnlendt terreng har ført til at skogen likevel ikke har blitt svært tett, slik at den rike karplantefl oraen har klart seg rimelig greit. Verdiene er særlig knyttet til at dette er kalkskog med rik karplantefl ora. Sammen med funn av en rødlisteart (marisko) gir dette B-verdi. 2 Klårtjønna NØ Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 14,3daa Vestvendt bratt skrent mellom Klårtjønna og bergvegg. I et solvarmt og lunt lokalklima står her rik lågurt-blandingsskog (gran, bjørk, gråor), med en varmekjær og rik karplantefl ora. Rødsildre er påvist i bergveggen. Dette er eldre skog, fl ersjiktet og ganske variert, men ustabil og rasutsatt. Litt dødved av ulike treslag inngår, men mest ferskt og ikke kontinuitet. Verdiene ligger særlig i det spesielle lokalklimaet kombinert med litt eldre skog, og lokaliteten vurderes derfor som lokalt viktig (C). 3 Klårtjønna Naturtype: Kalksjøer - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: 172- moh Areal: 71,0daa Kalksjø, dypt tjern med klart, blått vann. Tjernet ligger nede i en markert forsenkning, velavgrenset, uten noen form for tekniske inngrep i nedslagsfeltet. Ingen bekker renner inn i tjernet, og det er uvisst hvorvidt tjernet bare får tilførsel via nedbør eller om det også er kilder/ oppkommer under vannspeilet. Bunnen er delvis stein, delvis sand, grunnest på sørsiden. Artsmangfoldet er ikke undersøkt, men det kan være interessant vegetasjon, kanskje også kravfulle insekter. Det er usikkert om det fi nnes fi sk i tjernet, men ingen vak ble sett under inventeringen. Lokaliteten omtales kort av Langangen (2004), som nevner at han ikke fant kransalger i undesøkelsen i Kalksjøer er generelt sjeldne naturtyper, og i mangel på mer data settes verdien foreløpig til B. Artsmangfold Den rike berggrunnen sørger for at det er en del kalkskog i området, som igjen gir en rik og kravfull karplantefl ora med fl ere regionalt sjeldne arter. Mest spesielt i så måte er fi re mariskoforekomster på Klårtjønnhaugen, påvist av Asbjørn Solås (under nøkkelbiotopregistreringene i 1999). Derimot mangler området i stor grad strukturer og egenskaper som gjør det spesielt i forhold mht. mangfold av naturskogsarter, både vedlevende og epifyttisk. I så måte anses området temmelig trivielt og uinteressant. Kalkskogen burde gi grunnlag for en rik fl ora av mykorrhizasopp. Selv om forbehold må tas for ugunstig årstid (inventeringen foregikk litt for tidlig til at gruppen ble fanget godt nok opp), antas det at også denne gruppen er tydelig redusert som følge av hogstene. Verdifulle rester kan fortsatt henge igjen på østsiden av Klårtjønnhaugen, der det står ei lomme med eldre kalkgranskog. Det mest interessante soppfunnet ble gjort i et litt eldre granskogsparti på nordøstsiden av Klårtjønna, der en art i Ramaria fl ava-gruppen (vanskelig gruppe av korallsopp) ble påvist, en generelt ganske kravstor soppgruppe med mange sjeldne kalk-arter. I tillegg er det gode muligheter for at selve Klårtjønna har interessante og sjeldne ting å by på i kraft av å være kalksjø. Eksempelvis kan det kanskje være kransalger her (selv om Langangen (2004) ikke fant noen), og kanskje også kravfulle insekter. I positiv forstand ble det ikke sett vak ved registreringen, og hvis det skulle vise seg at tjernet er fi sketomt høyner dette verdiene i forhold til insekter og krepsdyr. Tabell: Artsfunn i Klårtjønnhaugen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Cypripedium calceolus Marisko DC Epipactis atrorubens Rødfl angre Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp markboende Ramaria fl ava Gul korallsopp 1 1 Ramaria testaceofl ava Mørknende korallsopp 1 1

194 Avgrensing og arrondering Selv om området er lite, er det godt og naturlig avgrenset. Det fanger opp alt areal sør for ryggen, dvs. alt som drenerer ned til Storsøyen, og har 1,5-2 km strandlinje ned mot vannet. Det foreligger ingen utvidelsesmuligheter pga. svært omfattende hogstinngrep. Vurdering og verdisetting Klårtjønnhaugen er et typisk spesialområde der verdiene er knyttet til spesielle vegetasjonstyper betinget av berggrunnen. Kalkskog er ikke vanlig i disse traktene, og her kombineres både rik berggrunn og et relativt varmt lokalklima som fører til at utformingen er ganske velutviklet. Denne typen kalkskog er tydelig sjelden i hele området mellom Namsen og Snåsavatnet (men den kommer sterkt inn ned mot selve Snåsavatnet). I tillegg har området brukbar variasjon i rike skogtyper, selv om det er lite i areal. Ut fra skogtilstand er området temmelig trivielt og ikke verneverdig. Selve Klårtjønna, som er en kalksjø, utgjør en viktig tilleggsverdi som i betydelig grad høyner verdiene. Tjernet ligger samtidig slik til at det er helt forskånet for tekniske inngrep av noe slag i nedslagsfeltet (veien på nordsiden ligger på andre siden av en liten rygg). Kalksjøer er sjeldne naturtyper nasjonalt, og dessuten er nesten ingen slike sjøer vernet tidligere. Bare to andre kalksjøer er kjent i Nord-Trøndelag (Langangen 2004). Det er viktig at det ikke settes ut fi sk i tjernet, uavhengig av om det fi nnes fi sk der i dag eller ikke. I negativ retning veier de tunge hogstinngrepene som har ført til at kalkskogen i stor grad bare består av ungskog med dertil redusert verdi bl.a. for jordboende sopp. Hadde området vært dominert av gammelskog også på kalkgrunn ville en sannsynligvis satt verdien til **-***, men inngrepene er en sterk reduksjon i verdiene. Forhåpentligvis har det vesle restarealet med eldre kalkskog på østsiden av Klårtjønnhaugen fungert som et lite refugium for en del av artsmangfoldet, som kanskje på sikt kan reetableres i resten av skogen. Skjøtsel i form av tynning av den tette ungskogen som i dag dominerer kalkskogspartiene vil være et viktig tiltak for å forbedre naturverdiene. Dette bør gjennomføres relativt raskt for å unngå ytterligere gjenskygging. I forhold til mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003) er det som spesialområde for skogtypen kalkskog at området slår ut. Siden mye av kalkskogen er hardt påvirket anses likevel kriteriet bare som moderat oppfylt. Samlet sett har området enkelte viktige naturverdier, først og fremst knyttet til kalkskog med rik karplantefl ora og en muligens verdifull kalksjø som dessuten er sjelden naturtype nasjonalt. Selv om det må understrekes at denne type kalkskog kanskje ikke fi nnes noen andre steder i Bangdals-området gjør de store og negative hogstinngrepene likevel at området bare vurderes som lokalt verneverdig (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Klårtjønnhaugen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Klårtjønnhaugen S * * ** * *** * - - ** 2 Klårtjønna NØ * ** 0 * ** 0 *** * *** * - - * 3 Klårtjønna *** ** **? - - ** Samlet verdi Totalt for Klårtjønnhaugen * * 0 * * 0 * ** *** * * *** * Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statsskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 1. Prevista rapport 3/2003. Langangen, A Kalksjøer med kransalgevegetasjon i Norge II. Beskrivelser av sjøer i Buskerud, Vestfold, Telemark, Agder, Vestlandet og Trøndelag. Blyttia 62: Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

195 Klårtjønnhaugen (Overhalla, Nord-Trøndelag). Litlsøyen Vestre 216 Erikheimen Areal 425daa, verdi * sdalen 42 Klår- tjønna Klårtjønnhaugen Sandtjønna Storsøyen mN Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Skardtjønna Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

196 Bilder fra området Klårtjønnhaugen Klårtjønna, kalksjø. Foto: Tom Hellik Hofton Rødflangre i kalkgranskog øst for Klårtjønnhaugen (K1). Foto: Tom Hellik Hofton Ung, grunnlendt kalkskog i sørskråningen av Klårtjønnhaugen (kjerneområde 1). Foto: Tom Hellik Hofton Liten rest av eldre granskog på østsiden av Klårtjønnhaugen (kjerneområde 1). Foto: Tom Hellik Hofton

197 Tunnsjøfl yin* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Røyrvik Inventør: KAB, JKL Kartblad: 1824 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:410734, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Tunnsjøfl yin ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Røyrvik kommune. Nærmere bestemt ca 11 kilometer øst for Trones/Namsskogan i Namdalen og rett vest for det store vannet Tunnsjøen. Topografi en er rolig, og hovedsakelig dominert av sørvestvendte lisider oppbrutt av noen topper og åsrygger som skaper en noe variert topografi. Helt i nordvest er det et markert dalføre med skarpere topografi. De sørøstre deler av området, sør for Volltjønnklumpen er dominert av fattige bergarter av typen granitt og grandioritt. Områdene nordover består av soner med ryolitt, ryodacitt og dacitt i veksling med soner av rikere bergarter som grønnstein og amfi bolitt. Løsmassene er en mosaikk av områder med morenemateriale av varierende tykkelse, torv og myr, tynt humus- torvdekke over berggrunn og bart fjell. Området ligger hovedsakelig i nordboreal vegetasjonssone med mindre arealer i lavalpin- og mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Tunnsjøfl yin er et middels stort og forholdsvis greit arrondert område som utgjøres av ca 7000 daa med skog hvorav en stor del består av lavproduktiv gran- og furuskog og fjellbjørkeskog. Stort sett følger det greie og naturlige terrengformer, men en del partier nederst i liene er kuttet bort. Mot nord er avgrensningen ikke klarlagt da verneverdiene tilsynelatende strakk seg enda lenger nord- og vestover utenfor undersøkelsesområdet. Vegetasjonen er i furuskogen dominert av nøysomme varianter med røsslyng-blokkebær som dominerende type, og furuskogen er konsentrert til enkelte mindre områder i nord og i sør. Ellers er det et sparsomt innslag av furu i området. Den er hardt gjennomhogd over lang tid og innehar få kvaliteter knyttet til gamle trær og død ved. Eldre, glissen og plukkhogd granskog med spredte kvaliteter knyttet til gamle trær og død ved er den vanligste skogtypen og dekker mye av arealet i området. Den er dominert av frodig småbregneskog i litt hellende mark, med sterkt innslag av blåbærskog på slake åsrygger og i mer grunnlendte områder. Stedvis er det noe innslag av storbregneskog, høgstaudeskog og lågurtskog, og med et sparsomt innslag av kalkkrevende vegetasjon. Innslaget av død ved i form av læger er spredt. Gjennom stort sett hele området er det et markert innslag av større og mindre myrer av fattige utgaver, men enkelte intermediære varianter dukker opp. Innslaget av borealt løv utenom bjørk er meget sparsomt. Det er funnet tre arter av rødlistearter i området. Alle tilhører soppene og er under kategorien hensynskrevende (DC). I tillegg er det funnet tre lavarter som er kandidater til rødlista ved neste revisjon. Resten av signalartene som er registrert er hyppige arter som er knyttet til fjellnær granskog, og det er innen dette segmentet at området først og fremst har sin styrke med tanke på bevaring av biologisk mangfold, men de mest krevende artene mangler. Det ble funnet to rødlistede vegetasjonstyper i området og dette er høgstaudeskog og kalkskog. Kalkskog er bare sporadisk forekommende, mens høgstaudeskog dekker noe areal først og fremst i bratte lisider. Området bidrar på et par punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet. Området oppfyller følgende generelle anbefalinger og prioriteringer; gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (kalkskog og lågurtskog). Området oppfyller følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, nordboreal (NB) og mellomboreal (MB) sone): (i) høgstaudeskog. Rike vegetasjonstyper dekker ikke særlig store arealer og mangeloppfyllelse vurderes bare til å være en lite viktig -middels viktig kvalitet ved området. Totalt sett vurderes området vurderes til å være lokalt (*) verneverdig. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført i løpet av en lang feltdag den Stort sett hele området er befart. Et tidligere registrert hensynsområde lå utenfor undersøkelsesområdet i nordvest og arealene i og rundt dette området ble befart i tillegg. Området må sies å være godt undersøkt. Tidspunkt og værets betydning Været var skiftende under feltarbeidet, men såpass bra at det ikke satte noe hinder for undersøkelsene. Tidspunktet var også gunstig for å få med seg forskjellige organismegrupper, men fl oraen knyttet til markboende sopp var nok ikke fullt utviklet ennå. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Halvøya som stikker ut i det store vannet Tunnsjøfl yan er ikke funnet verneverdig grunnet at furuskogen er svært glissen og hardt plukkhogd gjennom lang tid. Gamle trær og død ved i form av gadd og læger er nesten fraværende. Det samme gjelder furuskogen sør for Volltjønnklumpen. Tidligere undersøkelser Prevista AS har gjennomført nøkkelbiotoperegistreringer i området. Store deler av undersøkelsesområdet er i den forbindelse registrert som et større hensynsområde. Utover dette er det ikke kjent andre undersøkelser fra området.

198 Beliggenhet Tunnsjøfl yin ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Røyrvik kommune. Nærmere bestemt ca 11 kilometer øst for Trones/Namsskogan i Namdalen og rett vest for det store vannet Tunnsjøen. Naturgrunnlag Topografi Topografi en er rolig, og hovedsakelig dominert av sørvestvendte lisider oppbrutt av noen topper og åsrygger som skaper en noe variert topografi. Helt i nordvest er det et markert dalføre med skarpere topografi. Her er det en del innslag av bergvegger og bratte lisider. Geologi De sørøstre deler av området, sør for Volltjønnklumpen er dominert av fattige bergarter av typen granitt og grandioritt. Rett sør for Volltjønnklumpen er det et mindre felt med ryolitt, ryodacitt og dacitt. Samme bergarter kommer igjen i det slake dalføret øst for Småvasshøgda, og i et parti rundt Grubbtjønna lengst nordvest i området. I et brett belte fra Storhaugen i vest til Langvassklumpen i øst og i dalføret som Litlelva renner gjennom er det rikere bergarter som grønnstein og amfi bolitt som dominerer (NGU 2006a). Løsmassene er en mosaikk av områder med morenemateriale av varierende tykkelse, torv og myr, tynt humus- torvdekke over berggrunn og bart fjell (NGU 2006b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 26% (ca 2820daa) nordboreal 64% (ca 6940daa) mellomboreal 10% (ca 1080daa). Området ligger hovedsakelig i nordboreal vegetasjonssone med mindre arealer i lavalpin- og mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Økologisk variasjon Den økologiske variasjonen viser noe spennvidde med god variasjon i eksposisjon, hellingsgrader og fuktighetsforhold. Gradientene tørt-fuktig og rik-fattig er middels godt utviklet noe som har resultert i et forholdsvis bredt spekter av vegetasjonstyper, selv om innslaget av de enkelte ofte er sparsomt. Variasjonen innen skogtyper er middels god med utforminger innen gran-, furu- og bjørkeskog. Treslagsvariasjonen er lav for hele området i og med at boreale treslag som rogn og selje hovedsakelig kun er forekommende i en liten sone i nordvest. Totalt sett vurderes den økologiske variasjonen til å være middels god for området. Vegetasjon og treslagsfordeling Furuskogen er konsentrert i de øvre deler rundt Småvasshøgda og i området rundt Langsvasstjønna. Langs hele den søndre grensa er det også overganger mot furuskog. Vegetasjonen i disse områdene er i all hovedsak dominert av fattige utforminger, ofte grunnlendt og med mye berg i dagen. Typisk røsslyng-blokkebær med mye krekling på drenert mark og matter med bjønnskjegg og rome på myrfl atene. Gjennom stort sett hele området er det et markert innslag av større og mindre myrer, spesielt i området mellom Volltjønnklumpen og Småvasshøgda. Her splittes granskogen opp av fl ere lange myrstrenger i slakt hellende terreng. Myrene er stort sett fattige, men enkelte intermediære varianter dukker opp. Rundt et par viker nede ved Tunnsjøfl yan i sør er det noen spesielt våte myrpartier med takrør, og vanlig tjønnaks på grunt vann. Innenfor takrørbeltet er myr med fl askestarr, trådstarr, vanlig myrklegg og blåtopp. Bjørkeskogen kommer stedvis sterkt inn i øvre deler av liene samt i store deler av dalføret rundt Volltjønna. Bjørkeskogen rundt Volltjønna er forholdsvis høyreist og glissen, og vegetasjonen er dominert av høgstaudeskog med stedvis basepåvirkning. Bjørkeskogen ellers er småvokst. Granskogen dominerer det meste av arealet og er hovedsakelig dominert av frodig småbregneskog i litt hellende mark, med sterkt innslag av blåbærskog på slake åsrygger og mer grunnlendte områder. I partiene øst for setra Småvatna og i partiene langs dalføret som Litlelva renner gjennom er det et markert innslag av rikere vegetasjon med overganger mellom høgstaudeskog og lågurtskog, og stedvis kalkkrevende vegetasjon med bl.a. stortveblad og brudespore. I bratte lisider, spesielt i de nordvendte lisidene ved Litlelva og i kjerneområde 1 er det et stort innslag av frodige vegetasjonstyper som storbregneskog og høgstaudeskog. Innslaget av borealt løv utenom bjørk er meget sparsomt. Unntaket er i den nordvendte dalsiden ved Litlelva. Her kommer det inn småvokst rogn og selje. Skogstruktur og påvirkning Påvirkningsgraden på furuskogen i området er forholdsvis ensartet og skogen er trolig utnyttet i fl ere omløp, sist for mindre enn 100 år siden og det er mange stubber i hele området. Grei alderspredning til år, men få gamle trær, og lite død ved, enkelte mindre felt med høyere tetthet av eldre ( årige) furuer, spes rundt enkelte tjern, viker og små myrer. Granskogen oppviser noe mer variasjon i bestokning, produksjon og alder. Hovedsakelig er området dominert av forholdsvis lavproduktiv, glissen fjellgranskog med tydelige spor etter gjennomhogster over lang tid. Hogstpåvirkningen er synlig i form av stubber og noe underdekning av gamle trær og død ved. Det som fi nnes av død ved er hovedsakelig middels nedbrutt, men innslag av sterkt nedbrutte læger fi nnes spredt samt ferskere vindfall. Gadd er stort sett sparsomt representert.

199 Kontinuiteten i død ved er middels god. De eldste trærne er konsentrert til de høyereliggende delene bl.a. på østsiden av Volltjønnklumpen. Her ble det funnet fl ere gamle graner og gadd med en alder trolig opp mot 300 år. Det meste av skogen ellers ligger hovedsakelig med en dominerende alder på rundt år og med dimensjoner rundt 30 cm i brysthøydediameter. Noe mer kompakt granskog kommer inn i brattere deler av liene og da spesielt i områdene rundt kjerneområde 1 og i de nordvendte lisidene ved Litlelva. Områdene rundt kjerneområde 1 består av kompakt og stedvis grovvokst skog. Sjiktningen varierer noe og er stort sett god med fl ere glenner. Mengden død ved er stedvis høy, men stort sett i midlere og ferske nedbrytningsstadier. Sterkt nedbrutt læger og til en viss grad gadd er mangelvare i området. Alder er trolig ikke så mye høyere enn i resten av området, men produktiviteten har gjort sitt til at skogstrukturen har blitt mer variert med en god del død ved. Ved Litlelva er skogen noe yngre og hogstpåvirkningen har vært noe større. Dimensjonene har ikke rukket å bygge seg opp ennå, men stedvis er det en del død ved i hovedsakelig midlere nedbrytningsfaser, samt noen yngre læger. Bjørkeskogen er ved siden av en brem øverst i liene konsentrert til de indre delene rundt Volltjønna. Her er skogen forholdsvis høyreist og ensjiktet. Det fi nnes noe spredt med død ved, gadd er mer sjeldent forekommende. Det er mulig at bjørkeskogen i dette området er et resultat av gjengroing etter tidligere tiders hardere beite. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Tunnsjøfl yin. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Langvassklumpen S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:412300, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 169,2daa Sørvendt li med storvokst granskog. Området karakteriseres ved vekslende fuktighetsforhold som gir utslag i vegetasjonen. Fattige vegetasjonstyper dominerer og da særlig blåbærskog. Det er likevel en rekke sigevannspåvirkede terrengforsenkninger og små urterike myrfl ekker med rikere vegetasjon. Det er gjerne en gradient fra tørrere rygger med blåbærdominert vegetasjon via småbregneskog, og stedvis lågurtvegetasjon, til høystaudeenger i drågene. Typiske arter for høystaudeengene er blant annet skogstorkenebb, hvitbladtistel, svarttopp, hundekveke, sumphaukeskjegg, tyrihjelm og kranskonvall. Det er i tillegg innslag av mer krevende arter som hundekveke, brudespore, stortveblad og legevintergrønn. Skogen består i hovedsak av gran, men med relativt høyt løvinnslag, først og fremst bjørk, men også noe rogn og litt buskformet gråor. Skogstrukturen bærer tydelig preg av å ha vært hardt utnyttet tidligere, noe som også er direkte påviselig i form av stor tetthet med gamle stubber. Det er overvekt av trær i alderen år. Trær over 150 år mangler. Aldersspredningen er derfor mindre god med underrepresentasjon av yngre og eldre generasjoner. Skogen er i tidlig aldersfase med en del død ved i partier. Dette er i all hovedsak vindfall og med overvekt av lite nedbrutte klasser. Det er gjort funn av en del signal- og rødlistearter, men ingen spesielt krevende. Funnfrekvensen av signalarter er langt høyere enn i befaringsområdet for øvrig noe som trolig kan tilskrives kombinasjonen av gode vekstforhold og klimatisk sett gunstig beliggenhet som igjen gir grunnlag for raskere omsetning og større biomasse per arealenhet. Lokaliteten vurderes å ha beydelig utviklingspotensiale med tanke på spesialiserte arter knyttet til død ved av gran og er gitt regional verdi B. 2 Småvasshøgda N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 32,2daa Nordvendt, til dels bratt liside med frodig granskog og med et stedvis stort løvinnslag. Flere partier med glissent tresatt skog hvor grana har problemer med å forynge seg på grunn av frodige storbregne- og høgstaudeenger. Hogstpåvirkning godt synlig med mange gamle stubber og forholdsvis ung skog. God produktivitet har resultert i stedvis brukbare dimensjoner, men tidligere gjennomhogster har tatt ut de grøvste. Stedvis ligger det en del død ved, men hovedsakelig i midlere nedbrytningsstadier, sterkt nedbrutte læger er sterkt underrepresentert sammen med gadd og gamle trær. Innslaget av boreale løvtrær som bjørk, rogn og selje er forholdsvis høyt, men dimensjonene er små. Godt restaureringspotensial på sikt. Artsmangfold Det er funnet tre arter av rødlistearter i området. Alle tilhører soppene og er under kategorien hensynskrevende (DC). Disse tre artene er relativt vanlige arter i fjellnær granskog med noe innslag av gamle trær og død ved. Blant lavene er det funnet tre kandidater til rødlista ved neste revisjon. Dette er skorpelavene trollsotbeger, langnål og dverggullnål. Den førstnevnte er knyttet til svært gamle graner som gjerne står i kant av myrer og i sumpskog. Resten av signalartene som er registrert er hyppige arter som igjen er knyttet til fjellnær granskog, og det er innen dette segmentet at området først og fremst har sin styrke med tanke på bevaring av biologisk mangfold, men de mest krevende artene mangler. På sikt vil nok potensialet være større da mye av skogen innehar spredte elementer som vil forsterkes med tiden. Karplanter av interesse er bare sporadisk påtruffet og da arter knyttet til rik vegetasjon. Orkideene stortveblad og brudespore ble funnet et fåtalls steder og en mulig engmarihånd ble funnet ett sted. Disse er først og fremst knyttet til området mellom Småvatna og volltjønnklumpen. Insekter er ikke undersøkt.

200 Tabell: Artsfunn i Tunnsjøfl yin. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 1 Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Cyphelium karelicum Trollsotbeger 1 1 Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Chaetoderma luna Furuplett Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia cornea Hornskinn 1 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Tunnsjøfl yin er et middels stort og forholdsvis greit arrondert område som utgjøres av ca 7000 daa med skog hvorav en stor del består av lavproduktiv gran- og furuskog og fjellbjørkeskog. Stort sett følger det greie og naturlige terrengformer, men en del partier nederst i liene er kuttet bort. En fanger dermed ikke opp hele gradienten fra høyfjellet og ned til vannet Tunnsjøfl yan, og bunnen av dalene. Grensene mot nord og øst følger de nærmeste toppene på høyfjellet. Mot sør er det en diffus grense mot mer hogstpåvirket skog mot øst hvor en nøyaktig grense er vanskelig å sette ut ifra verneverdier. Videre strekker grensa seg nordover til den innerste vika i Langvatnet og utelater den store halvøya som stikker ut i Tunnsjøfl yan grunnet marginale verneverdier. Glissen, hardt gjennomhogd furuskog dominerer mye av halvøya. Fra innerst ved Langvatna går grensa vestover mot setra Småvatna. Her danner grensa en markert overgang fra noe kompakt granskog med spredte nøkkelelementer innenfor grensa og til glissen, hardt gjennomhogd furuskog utenfor grensa. Arronderingen hadde blitt bedre ved å følge vannet, men lave skogkvaliteter gjør dette vanskelig å forsvare. Ved setra går grensa utenom innmarka. Grensa fra setra og opp til Storhaugen markerer en overgang til sterkt hogstpåvirket skog. Den sørvendte lisida mellom Storhaugen og Storåsen er oppbrutt av fl ere hogstfl ater og mye ungskog og er derfor utelatt. Grensa videre nordvestover er en åpen grense hvor en nøyaktig avgrensning av verneverdiene ikke har vært mulig grunnet mangel på ressurser og tid. Ved et eventuelt vern er det mulig å inkludere mer areal denne veien. Totalt sett er området middels godt arrondert hvor en stort sett følger naturlige terrenglinjer, men noen steder mangler de nederste delene av liene og dalene. Andre inngrep Ingen kjente tekniske inngrep i området. Vurdering og verdisetting Tunnsjøfl yin er et middels stort og forholdsvis greit arrondert område, men det faktum at enkelte av liene er kuttet i nedre del samt at en stor del av området innehar lavproduktiv gran og furuskog trekker verdien ned. Gammelskogselementene er over store arealer forholdsvis sparsomt utviklet, selv om det fi nnes enkelte mindre unntak. Kjerneområdene og det store hensynsområdet vil nok kunne ta vare på mange av de eksisterende verdiene i området. På den positive siden så har området innslag av rike vegetasjonstyper, et godt kjerneområde og variert topografi med brukbar økologisk variasjon. Disse faktorene trekker verdien noe opp. Med tanke på bevaring av biologisk mangfold er de fl este verdiene knyttet til gammelskogselementer, men dette er som tidligere nevnt ikke spesielt godt utviklet med noen få unntak. Restaureringspotensialet er derimot brukbart på sikt i og med at området er noe variert med tanke på produktivitet og topografi og ved at området allerede innehar spredte kvaliteter av gamle trær og død ved. Det ble funnet to rødlistede vegetasjonstyper i området og dette er høgstaudeskog og kalkskog (Fremstad & Moen 2001). Kalkskog er bare sporadisk forekommende, mens høgstaudeskog dekker noe areal først og fremst i bratte lisider. Området bidrar på et par punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Området oppfyller følgende generelle anbefalinger og prioriteringer; gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (kalkskog og lågurtskog). Området oppfyller følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, nordboreal (NB) og mellomboreal (MB) sone): (i) høgstaudeskog. Rike vegetasjonstyper dekker ikke særlig store arealer og mangeloppfyllelse vurderes bare til å være en lite viktig -middels viktig kvalitet ved området.

201 Totalt sett vurderes området vurderes til å være lokalt (*) verneverdig. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Tunnsjøfl yin. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Langvassklumpen S ** ** * * * - ** ** ** ** - - ** 2 Småvasshøgda N * ** * * ** - ** * ** * - - * Totalt for Tunnsjøflyin ** * * * * - ** ** ** * ** ** * Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

202 Tunnsjøflyin (Røyrvik, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi * Litltjønna Fisktjønna Jamhka holet 223 Stormotjønna Stormosela Finnhustjønna Oliversela 332 Litlelva 2 Grubbtjønna 445 Skavlitjønna Storfisktjønna 666 Småvasshøgda 570 Hølbekksela Halldorfossen Tjørrudalen 456 Storhaugen Småvatna 477 Langvass- Volltjønna Volltjønn- 582 klumpen klumpen 695 Brattmyrdalen Hausvik- Gangtrøfossen 426 Storåsen Langvass- ruet sela Småvass Langvatnet tjønna Småvassfossen Jakopsundet Sandtangen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 685 Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder 620 Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Ver- tangen Målestokk 1: flyan Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE Storholmen 370 Tunnsjø- 373 Lia mN

203 Bilder fra området Tunnsjøflyin Typisk skogbilde i store deler av granskogen. Glissent og spredt med død ved. Foto: Kim Abel I kjerneområde 1er det et godt innslag av død ved. Foto: Kim Abel Oversiktsbilde over de søndre deler med kjerneområde 1 til venstre i lia. Foto: Kim Abel Bjørkeskogen innerst ved Volltjønna er mer høyreist enn i resten av området. Mulig gjengroingseffekt etter tidligere beite. Foto: Kim Abel

204 Andra* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Kommune: Snåsa Kartblad: 1823 I UTM: Ø:394704, N: H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Inventør: Dato feltreg.: Areal: 4736 daa Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Andra utgjør en nordøstlig arm av Storåselva-vassdraget, og ligger inne i de vidstrakte skog- og fjellområdene mellom Snåsa og svenskegrensa, ca. 15 km sørøst for Snåsa sentrum. Lokaliten utgjør en naturlig forlengelse av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som grenser inntil over en lang strekning i nordøst. Topografi en preges av avrundende former, lange linjer og åpne landskapsrom. Området omfatter den det åpne dalføret langs Andra før møtet med Storåselva. Slake hellinger med mosaikk mellom myr, furuskog og mindre granskogspartier stiger rolig opp mot snaufjellet omkring. Noe brattere topografi fi nnes sørvest for Storåskammen med enkelte bergvegger og bratte skrenter. Mye skrint og grunnlendt jordsmonn sørger for at fattige furuskoger dekker vidstrakte arealer i dalbunnen. Store strekninger domineres av skrinn røsslyng-blokkebærfuruskog, som hyppig brytes opp av en mengde små og mellomstore fattigmyrer. Granskog fi nnes stedvis i søkk og i brattere lisider, med innslag av en del bjørk og noe osp og selje. Mest granskog står sørvest for Storkammen. Det meste av dette er blåbærskog, med småbregneskog som mer sparsomt på litt tykkere jord. På fl ate hyller og i søkk fastmarksskogen over i fattig- til intremediær sumpskog. Myrvegetasjonen er så godt som utelukkende fattig. Det er delvis snakk om mindre bakkemyrer i hellingene, delvis større fl atmyrer i dalbunnen. Området er hardt påvirket over hele arealet og har utenom kjerneområdene relativt små kvaliteter i naturskogssammenheng. Granskogene har generelt et fuktig preg, med til dels rikelig med skjegglav (særlig gubbeskjegg) mange steder. Noen steder i glenner kan trærne være helt overdekt av gubbeskjegg. Mer lokalt fi nnes også arter som grå korallav og skrukkelav på trærne. Artsmangfoldet knyttet til død ved er svakt, og få interessante arter ble registrert. Lokaliteten oppfyller i liten grad viktige, spesielle egenskaper påpekt av skogvern-analysen (Framstad et al. 2002, 2003). Et viktig unntak er at området vil bidra til å gjøre Seisjødalen-området enda større, og dermed oppfylles en av de viktigste manglene ved norsk skogvern enda bedre, nemlig mangelen på særlig store, sammenhengende skogområder. Samlet sett danner Seisjødalen-området et av de største naturskogsområdene i Norge. Skogen i området er hardt påvirket og har få dokumenterte verdier. Men som følge av viktig funksjon som forsterkningsareal og betydelig bedret arrondering av skogen innenfor nasjonalparken, vurderes området som lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Undersøkelsesområdet ble registrert i løpet av én meget lang dag. Sigve Reiso undersøkte arealene i nordlige del av undersøkelsesområdet (Andra-Storåselva-Litløyingen) og Tom H. Hofton sjekket området rundt Øyingen nord til Litløyingen. Arealet var stort, og siden store deler av området består av oversiktlig og relativt homogen og kjedelig furuskog ble mye av området gått relativt raskt over. Feltinnsatsen ble konsentrert til de grandominerte partiene. Størsteparten av området ble likevel dekket på en rimelig god måte, og vurderingsgrunnlaget anses som godt. Tidspunkt og værets betydning Været var vekslende, bl.a. med noen kraftige torden- og haglbyger, uten at dette hadde merkbar negativ innvirkning på feltarbeidet. Tidspunktet for feltundersøkelsen var god med tanke på alle ettersøkte organismegrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Undersøkelsesområdet dekte et areal på daa, og besto av alt areal innenfor Storåsen statsallmenning fra Finnkjerringfjellet i sør til Statsklumpen og Andra nedenfor Andorosjøen i nord, grensende til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark i østlig kant. Innenfor undersøkelsesområdet har vi skilt ut to verneverdige områder (Øyingen og Andra), mens de resterende arealer (dvs. omkring øvre del av Storåselva) anses som uinteressant i vernesammenheng pga. mye inngrep og hardt påvirket skog. Tidligere undersøkelser I den nordlige delen er det tidligere registert to nøkkelbiotoper (verdi C og B) (Korbøl 2004). Begge er mindre granskogspartier i ellers furudominert terreng. Så vidt innenfor nasjonalparkgrensa på Storåskammen (altså rett utenfor det avgrensede området), ble det i 2001 av Tom H. Hofton og Rein Midteng (Midteng 2001) kartlagt et parti verdifull granskog, med bl.a. et ganske rikt artsmangfold. Dette ble vurdert til regionalt viktig (**).

205 Beliggenhet Andra-området utgjør en nordøstlig arm av Storåselva-vassdraget, og ligger inne i de vidstrakte skog- og fjellområdene mellom Snåsa og svenskegrensa, ca. 15 km sørøst for Snåsa sentrum. Lokaliten utgjør en naturlig forlengelse av Blåfjella- Skjækerfjella nasjonalpark, som grenser inntil over en lang strekning i nordøst. Naturgrunnlag Topografi Topografi en i regionen preges av avrundende former, lange linjer og åpne landskapsrom. Området omfatter den det åpne dalføret langs Andra før møtet med Storåselva. Slake hellinger med mosaikk mellom myr, furuskog og mindre granskogspartier stiger rolig opp mot snaufjellet omkring. Noe brattere topografi fi nnes sørvest for Storåskammen med enkelte bergvegger og bratte skrenter. Geologi Området ligger like øst for grensen mellom de rike bergartene rundt Snåsa-Snåsavatnet og fattigere, hardere bergarter østenfor. I størsteparten av området består berggrunnen av ryolitt/ryodacitt/dacitt, men et belte med øyegneis og granitt kommer inn i nord og nordøst. For det meste er området dekket av et tynt og ujevnt overdekke av morenemateriale, delvis også med berg i dagen. Lokalt i dalbunnen ligger det imidlertid igjen tykkere lag av morenematerialet og stedvis breelvavstninger (NGU 2006a, b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: alpin 10% (ca 470daa) nordboreal 90% (ca 4260daa). Området ligger i lavalpin og nordboreal vegetasjonssone i klart oseanisk seksjon (O2) (Moen 1998). Økologisk variasjon Området varierer noe over fuktighetsgradienten, men har ellers liten variasjon i vegetasjonstyper og topografi. Vegetasjon og treslagsfordeling Mye skrint og grunnlendt jordsmonn sørger for at fattige furuskoger dekker vidstrakte arealer i dalbunnen. Store strekninger domineres av skrinn røsslyng-blokkebærfuruskog, som hyppig brytes opp av en mengde små og mellomstore fattigmyrer (blåtopp, bjønnskjegg, rome etc.). Granskog fi nnes stedvis i søkk og i brattere lisider, med innslag av en del bjørk og noe osp og selje. Mest granskog står sørvest for Storkammen. Det meste av dette er blåbærskog, med småbregneskog som mer sparsomt på litt tykkere jord. På fl ate hyller og i søkk fastmarksskogen over i fattig- til intremediær sumpskog. Myrvegetasjonen er så godt som utelukkende fattig. Det er delvis snakk om mindre bakkemyrer i hellingene, delvis større fl atmyrer i dalbunnen. Skogstruktur og påvirkning Størsteparten av furuskogen er sterkt påvirket av tidligere gjennomhogster. Sammen med et skrint naturgrunnlag gjør dette at det meste er glissen og relativt smådimensjonert skog dominert av yngre og middelaldrende trær som fortsatt er i god vekst. Det eldste alderssjiktet ligger trolig rundt år. Det er likevel god aldersspredning, med god foryngelse. Død furu inngår bare svært sparsomt. Granskogspartiene skiller seg ut i landskapet. Kontrasten er ofte stor fra glissen furuskog over i kompakt granskog, pga. skarpe skiller fra skrint til tykkere jordsmonn. Disse granskogene er for det meste plukkhogd naturskog i aldersfase, med et moderat til brukbart fl ersjiktet skogbilde og vanlig øvre alder på tresjiktet år. Langs bekkene i indre deler av dalføret står enkelte gamle sturende grantrær trolig opp mot 300 år. Gadd og læger er stort sett relativt sparsomt til stede, særlig er seine nedbrytningsstadier sjeldne. Mer lokalt kan det fi nnes partier med større konsentrasjoner av død ved, gjerne i form av rotvelter dannet i de siste par tiårene. Kjerneområdet sørvest for Storåskammen skiller seg ut med noe mer død ved enn området ellers. Enkelte gamle bjørk, samt enkelte seljer og osp inngår spredt. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Andra. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Storåskammen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 438daa Sørvendt li og toppområde rundt Storåskammen.Store deler av området er tidligere beskrevet som nøkkelbiotop (Korbøl 2004). Området består av eldre granskog i liene og noe furuskog i myrkanter og på skrinne toppartier. Det er spredt med bjørk i hele området, samt enkelttrær av selje og osp. Hovedsaklig blåbærskog med noe innslag av småbregne i hellinger. Flatere områder har innslag av fattig sumpskog. I partiene med furuskog inngår røsslyng-blokkebær. Området er tydelig påvirket av eldre gjennomhogster, særlig i de mer produktive liene.

206 Det fi nnes spredt med gamle trær og noe død ved, mest i form av ferske læger. Sørvest for Storkammen inngår et større innslag fattig sumpskog med fl ere bergvegger. Store mengder gubbesjegg samt fl ere trær med groplav inngår i disse fuktige partiene. Ellers fi nnes spredt med gammelgranskål på eldre grantrær i hele området. Enkelte gamle trær men lite død ved og få signalarter gir lokal verdi (C). Området videre øst i lisiden er tidligere registrert som nøkkelbiotop av høy verdi (Midteng 2001). 2 Rypkleiva Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 54,8daa Området er tidligere beskrevet som nøkkelbiotop (Korbøl 2004). En liten nord-vendt bekke dal med glissen småvokst granskog med noe bjørkeinnslag. Blåbærskog er dominerende vegetasjonstype, med noe innslag av småbregne. Flere gamle trær står igjen etter tidligere gjennomhogster. Det er lite død ved i området. Lokalmiljøet er stedvis fuktig med en del gubbeskjegg på trærne. Flere eldre trær har forekomst gammelgranskål. Få nøkkelelementer og signalarter gir lokal verdi (C). Artsmangfold Granskogene har generelt et fuktig preg, med til dels rikelig med skjegglav (særlig gubbeskjegg) mange steder. Noen steder i glenner kan trærne være helt overdekt av gubbeskjegg. Mer lokalt fi nnes også arter som grå korallav og skrukkelav på trærne. Spesielt furuskogen er for det meste betydelig preget av tidligere gjennomhogster, som har ført til at både mengde og kontinuitet av viktige strukturer er svak. Artsmangfoldet er derfor ganske dårlig, og ingen interessante arter ble registrert. Granskogslommene skiller seg ut i positiv forstand. Selv om også disse er klart preget av gjennomhogster, er tilstanden noe bedre og med spredt innslag av gamle trær og noe innslag av død ved. Gammelgranskål er eneste krevende sopp dokumentert fra området. Arten er registrert på et titalls gamle trær i området. Granskogene har generelt et fuktig preg, med til dels rikelig med skjegglav (særlig gubbeskjegg) mange steder. Noen steder langs sumpdråg kan trærne være helt overdekt av gubbeskjegg. Mer lokalt fi nnes også arter som groplav, grå korallav og skrukkelav på trærne. Noe lobarion fi nnes spredt på løvtrær i fuktig granskog. Det ble ikke gjort nevneverdige observasjoner av vilt under inventeringen. På generelt grunnlag vil en likevel anta at området kan ha en viss betydning for arealkrevende gammelskogsarter, som et stort område med sammenhengende eldre skog. Dette forsterkes av nærheten til nasjonalparken. Tabell: Artsfunn i Andra. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopp vedboende Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Området er brukbart arrondert, og fanger opp indre deler av Andra-dalføret fra dalbunnen til høyfjell. Området er en naturlig forlengelse av landskapsrommet rundt Andorsjøen som allerede er sikret i Nasjonalparken. Store hogstinngrep i nedre deler hindrer riktignok muligheten for å fange opp hele dalføret ned til Storåselva. Andre inngrep Det går en merket sti gjennom dalføret fra Storandortjønna til Andorsjøen. Vurdering og verdisetting Andra området er dominert av eldre skrinn og strukturfattig furuskog med innslag av mer produktive granlommer. Området er hardt påvirket over hele arealet og har utenom kjerneområdene relativt små kvaliteter i naturskogssammenheng. Skoglandskapet er typisk for høyereliggende deler av Trøndelag, og i så måte skiller ikke dette området seg nevneverdig fra mange andre høyereliggende skogområder i regionen. Områdets viktigste verdi er at det grenser inntil Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Funksjonelt sett er dermed Andra en del av de store naturskogsområdene rundt Seisjødalen-Storåsen-Andorsjøen, og må derfor vurderes i sammenheng. I så måte har området relativt viktige kvaliteter som forsterkningsområde. Lokaliteten oppfyller i liten grad viktige, spesielle egenskaper påpekt av skogvern-analysen (Framstad et al. 2002, 2003). Et viktig unntak er at området vil bidra til å gjøre Seisjødalen-området enda større, og dermed oppfylles en av de viktigste manglene ved norsk skogvern enda bedre, nemlig mangelen på særlig store, sammenhengende skogområder. Samlet sett danner Seisjødalen-området et av de største naturskogsområdene i Norge. Skogen i området er hardt påvirket og har få dokumenterte verdier. Men som følge av viktig funksjon som forsterkningsareal og betydelig bedret arrondering av skogen innenfor nasjonalparken, vurderes området som lokalt verneverdig (*).

207 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Andra. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær 1 Storåskammen - - Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Samlet verdi 2 Rypkleiva * * * ** * - * * * * - - * Totalt for Andra * * * ** * - * * * * * ** * Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt Norge. Delrapport 5. Prevista rapport 3/2004. Midteng R Biologiske verdier i fi re skogområder i Snåsa- og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Siste Sjanse-notat Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

208 Andra (Snåsa, Nord-Trøndelag). fjellet aerie Areal 4.736daa, verdi * Storbekken Illversdalen 7130 Andra 394 Litlandortjønna Andortjønnseteren Rypkleiva Storandortjønna Nyseterevja Nyseteren Andorøran 293 Kråkselmyrfossan Kråkselmyra Storåskammen Stroket 27 Strokkstuggu Hundmyr landet Råslåttjønna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Strokkmyra Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Litl- Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) øyingen 382 Rutenett 1km Seisjømyran Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Råslåtthaugen mN mE mE

209 Bilder fra området Andra Fuktig barskog med endel hengelav under Storåskammen. Foto: Sigve Reiso Eldre furuskog langs bakkemyrene mot dalbunnen. Foto: Sigve Reiso Sumpskog med bergvegger i kjerneområde 2. Foto: Sigve Reiso

210 Bangsjøan** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Snåsa, Overhalla Inventør: AHE, SRE, THH Kartblad: 1723 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:358329, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Det verneverdige området Bangsjøan består av skog- og fjellområdene rundt den regulerte innsjøen Bangsjøan, ca 10 km NNV for Snåsavatnets østre del. Området er topografi sk variert, dekker fl ere eksposisjoner og viser stor spredning på vegetasjons- og skogtyper. Området er meget stort, med skogkledt areal godt over daa. Så å si alt dette er gammelskog. Arronderingen er god, da området inneholder hele lisider fra fjell til vassdrag. Imidlertid er skogsliene fl ere steder ganske korte, og med marginal andel produktiv skog. I alt 13 kjerneområder er fi gurert ut. Arealet mellom kjerneområdene består for en stor del av fjell, impediment, lavproduktiv barblandingsskog og myr. Ganske store skogkledte arealer består av glissen røsslyng-blokkebærfuruskog. I tettere og mer produktive skogtyper overtar blåbærgranskog som dominerende vegetasjonstype. I tillegg fi nnes ganske store arealer med småbregneskog, en god del høystaude- og storbregnevegetasjon, litt lavurtskog, kalkskog, noe sumpskog (vesentlig fattig) og en liten forekomst av gråor-almeskog. En del små og mellomstore intermediære og rike myrer fi nnes i området. Granskog dominerer i tresjiktet, selv om de svake bonitetene totalt sett rommer betydelig areal furuskog. Det er ganske lite løvskog. Skogliene ved Bangsjøan inneholder gammel barskog hovedsakelig i aldersfase, og stedvis i oppløsnings- og foryngelsesfase. Skogen er ofte grovvokst. Antallet tydelig gamle trær tiltar østover i området. Skogbildet er variabelt, fra homogen, kompakt skog med bare svak til moderat fl ersjiktning til godt fl ersjiktet fjellgranskog med variert skogbilde og glennedynamikk. Mengden dødt trevirke er lav til moderat, og det er overvekt av læger i tidlig og middels nedbrytningsfase. Området er påvirket av gamle hogster, og trolig har all skogen vært gjennomhogd tidligere. Sammenliknet med resten av skogområdene i nedslagsfeltet til Bangdalsbruket er tettheten av tydelig gamle trær og grove, sterkt nedbrutte granlæger i Bangsjø-området ganske høy. Kravfulle og rødlistede arter i området er knyttet til gamle trær, død ved, basepåvirket myr- og (skogs)engvegetasjon og stammen av rikbarkstrær. Humide forhold i kombinasjon med ganske gode forekomster av gammel granskog (trolig med en viss kontinuitet i viktige naturskogselementer) kan forklare at området har forekomster av kravfulle skorpelavarter. De kravfulle artene er godt spredt på ulike artsgrupper. Bangsjøan vurderes som en potensielt viktig lokalitet for artsmangfold, men viser foreløpig begrenset utvalg og nokså små populasjoner av kravfulle arter. Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet, hvorav størrelsen ( storområde ) er den viktigste. Bangsjøan skårer middels og høyt på verdikriteriene. Størrelse, arrondering og variasjon trekker verdien opp. At området er mindre påvirket av engelsk-bruket enn andre sammenliknbare området i nærheten er også positivt. Den klare dominansen av fattige vegetasjonstyper, begrenset utstrekning i vertikalgradienten, samt at skogteigene er ganske oppstykket tilsier regional verdi. Det er ingen momenter som vesentlig trekker ned verneverdien. Totalt sett vurderes Bangsjøan som mellom regionalt og nasjonalt verneverdig (**/***). Det er mulig å slå sammen området med det vernverdige skogområdet Jamtheimen nord for Bangsjøan. Feltarbeid Området ble kartlagt av tre personer. Det ble benyttet båt ved transport over vannet, og i tillegg til fi re større runder i terrenget utgjør observasjoner og fotodokumentasjon fra båt en viktig del av arbeidet med å skaffe oversikt over områdets egenskaper. Feltbefaring ble gjennomført langs hele vatnets sørside, fra dalsenkningen under topp-punkt 662 (Småvasslikollan) og inn til Jørenseteren. På nordsida av vannet ble følgende to områdene feltbefart: (i) Fra Jørensseteren og 2,5 km utover og (ii) ved Svartsautjønna, nord for denne og vest til Damkjølen og Heggesseteren. Bjørndalen lengst i øst ble ikke feltbefart på ny da det eksisterer en grundig befaringsrapport fra tilsvarende feltarbeid i 1997 derfra (Gaarder 1998a). Bansjøan vurderes som tilfredsstillende kartlagt. Tidspunkt og værets betydning Været var godt ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet er gunstig da det gir et godt bilde av vegetasjon og er godt egnet for kartlegging av de fl este artsgrupper som er viktige for dokumentasjon av skogtilstand. Tidspunktet er trolig ikke ideelt for jordboende sopp, men dette slår ikke særlig negativt ut m.h.p. verdivurderingen av området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Området er et stort området med mye gammelskog og ganske høy tetthet av nøkkelbiotoper, noe som har vært utslagsgivende for at det ble valgt ut som et undersøkelsesområde. Avgrensningen av det verneverdige omrdet inkluderer hele undersøkelsesområdet. I tillegg er noe mer areal inkludert i det verneverdige området som her beskrives, dels av arronderingsmessige årsakt, og dels fordi feltbefaringen viste at det ligger biologisk verdifulle skogområder like utenfor grensene for undersøkelsesområdet.

211 Tidligere undersøkelser Et skogområde på drøyt 500 daa N for Djupbuktfjellet er adminstrativt vernet av Statskog. En liten del av området, dalføret Bjørndalen som løper østover fra Øyster-Bangsjøan, ble undersøkt i forbindelse med barskogsvern på 1990-tallet, men ikke vernet (Gaarder 1998a). Bjørndalen beskrives som velarrondert område med gammel granskog upåvirket av nyere inngrep og Forekomsten av høgproduktive vegetasjonstyper, signalarter og dels rødlistearter er god, og vurderes som regionalt verneverdig (**)(Gaarder 1998a). Området ble nøkkelbiotopkartlagt i 1999 av Statskog ressursdata (i dag Prevista) ved Asbjørn Solås. Det ble avgrenset 12 nøkkelbiotoper innenfor undersøkelsesområdet, og ytterligere 5 inngår i arealet som beskrives som nå beskrives som verneverdig. De fl este nøkkelbiotopene som ble registrert i 1999 er små og av lokal-regional verdi. Nøkkelbiotopene består av gammel granskog med innslag av bekkedaler og sumpskog. Viltkartlegging i kommunene har avgrenset fl ere polygoner i området. Beliggenhet Bangsjøan er en stor, regulert innsjø som ligger ca 10 km NNV for Snåsavatnets østre del, parallelt med dette. Undersøkelsesområdet dekker de skogkledte lisidene på begge sider av den østre 2/3-del av Bangsjøan. Bangsjøan drenerer vestover til Bangsund. Naturgrunnlag Topografi Topografi sk består området hovedsakelig av slake lisider nederst mot vannet. I sør er de store, nordvendte stupene ned fra småvasslikollan og Djupbuktfjellet et markert trekk. På nordsiden av vannet er topografi en opp mot fjellbandet roligere. En rekke små daler munner ut langs sidene på Bangsjøan, og av disse er Bjørndalen i østenden av vannet den mest markerte. I partier fi nnes det små sprekkedaler og skrenter, men slike trekk er ikke karakteristisk for området som helhet. Geologi Geologien i området er variert, med ganske store områder med amfi bolitt (granatførende med lag av glimmerskifer) på begge sider av vannet. Gneis som fører amfi bol, biotitt og epidot fi nnes i et større område i NV, mens den vestligste delen består av leirholdig til sandig skifer (som også inneholder enkelte kalksteinslag). For øvrig fi nnes det en del lag med granatglimmerskifer i østlige deler. Det er liten mektighet av løsmasser i området. Hoveddelen har et tynt humus-/torvdekke. I en del forsenkninger fi nnes tynt morenedekke. Ved utløpet av Bjørndalen i Øyster-Bangsjøen fi nnes et område med breelvavsetning. De største myrområdene fi nnes vest i området, på begge sider av vannet (kilde, berggrunns- og løsmassekart på nett, NGU 2005). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 80% (ca 27690daa) alpin 20% (ca 6920daa). Området ligger i nordboreal og lavalpin vegetasjonssone (Moen 1998). Økologisk variasjon Området er topografi sk variert, dekker fl ere eksposisjoner og viser stor spredning på vegetasjons- og skogtyper. Variasjonen må i sum karakteriseres som meget god. Vegetasjon og treslagsfordeling En betydelig andel av arealet som inngår innenfor grensene av det verneverdige området er ikke (eller nærmest) skogløse, med ulike typer lavalpin vegetasjon, impedimenter med svært spredt tresetting (furu) og myr. Lavalpin vegetasjon er ikke nærmere undersøkt, men den gode berggrunnen i fl ere deler av området tyder på at det kan være rik fjellfl ora i deler av området. Deler av de alpine områdene har variert topografi i fjellet, med fi ne vekslinger mellom rabber, lesider og snøleier og ble avstandsvurdert som mulig botanisk interessante. Myrvegetasjonen består hovedsakelig av fattige fastmatte-bakkemyrer (rome, blåtopp etc.) eller skog-/krattbevokst fattigmyr. I partier kommer myrvegetasjonen tydelig i kontakt med basiske mineraler, gjerne i tilknytning til mindre søkk og enkelte steder også i litt bratte bakkemyrpartier. På slike steder ble det dokumentert godt utviklet rikmyrvegetasjon, delvis med kalkpåvirkning. Arter som kan nevnes fra rikmyrer er stortveblad, brudespore, nattfi ol, engmarihånd, skogmarihånd, dvergsnelle, breimyrull, fjellfi ol, fjelltistel, kranskonvall, liljekonvall, hengeaks, fjellfrøstjerne, gulstarr, svarttopp, jåblom, bjønnbrodd og klubbestarr. Rikmyrvegetasjon ble funnet rikelig i den vestlige delen av området og spredt på sørsida av Midter- og Øyster-Bangsjøan. Ganske store skogkledte arealer består av glissen røsslyng-blokkebærfuruskog. I tettere og mer produktive skogtyper overtar blåbærgranskog som dominerende vegetasjonstype. Imidlertid fi nnes ganske store arealer med småbregneskog i området. Lavurtskog er sjeldent, men ble observert fl ekkvis. Kalkskog forekommer også fl ekkvis. Høystaude- og storbregnevegetasjon er vanlig på høyproduktiv mark med god vannmetning. Flekker med ganske åpne høgstaudeenger, der skogen tydelig har problemer med å etablere seg, fi nnes spredt i området, bl.a. i Bjørndalen. Sumpskog forekommer spredt til vanlig, med klar dominans av fattige typer. Et interessant vegetasjonstypisk trekk er den høytliggende forekomsten av gråor-almeskog i Bjørndalen. Tre truete vegetasjonstyper (høgstaudeskog, gråor-almeskog og kalkskog, h.h.v. kategori hensynskrevende - LR for de to første og noe truet - VU for kalkskog) ble funnet i området, men for begge de sistenevnte er dekningsgraden liten. Granskog dominerer i tresjiktet, selv om de svake bonitetene totalt sett rommer betydelig areal furuskog. Gran danner stort sett skoggrensa. Lokalt er det lite til ganske stort innslag av løvtrær. Bjørk er vanligst, men det forekommer også en del

212 gråor, selje og rogn. 3-4 almetrær i Bjørndalen representerer et sjeldent innslag. Selv om vegetasjonen i størsteparten av arealet er fattig og triviell, er det riktig å karakterisere delområder som fl oristisk svært rike. Rikmyrvegetasjon (nevnt over) og kalkrike bergvegger med arter som rødsildre, gulsildre, grønnburkne og taggbregne utgjør interessante elementer i så måte. Myske ble funnet i almebestandet i Bjørndalen. Rike høgstaudeskoger/enger med fjellburkne, hvitbladtistel, sumphaukeskjegg, tyrihjelm, krattmjølke, skogsvinerot, stornesle, strutseving, myskegras, storklokke og kranskonvall utgjør også fl oristiske rike delområder, selv om ingen direkte sjeldne karplantearter ble funnet i tilknytning til høgstaudemark. Skogstruktur og påvirkning Skogliene ved Bangsjøan inneholder gammel barskog hovedsakelig i aldersfase, og stedvis i oppløsnings- og foryngelsesfase. Bledningsfase er mer sjeldent. Skogen er ofte grovvokst. Diameter i brysthøyde (dbh) i produktive skogbestand ligger ofte i intervallet cm, og en del svært grove grantrær med dbh cm ble også observert. En del trær ble aldersbestemt. En gran på ca 230 år målt i kjerneområdet Tjern 358 (innenfor det adminstrativt vernede skogområdet NNV for Djupbuktfjellet) antas å være representativ for de eldste og største granene i dette delområdet. Trolig er maksimal trealder for gran i området adskillig høyere. Antallet tydelig gamle trær tiltar østover i området. Skogbildet er variabelt, fra homogen, kompakt skog med bare svak til moderat fl ersjiktning (på de mest påvirkede arealene, ofte på høy bonitet) til godt fl ersjiktet fjellgranskog med variert skogbilde og glennedynamikk. Mengden dødt trevirke varierer mye, men er jevnt over ikke spesielt høy. I hele området er det generelt lite sterkt nedbrutte læger. Ofte er det meste av den døde veden rotvelter i tidlige og middels nedbrytningsstadier. Noen steder fi nnes granskog i sammenbruddsfase hvor det er glenner med ansamling av læger. Innslaget av grangadd er ganske moderat. Furuskogen inneholder lav tetthet av alle typer dødt trevirke. Området er påvirket av gamle hogster, og trolig har all skogen vært gjennomhogd tidligere. Stubber ble funnet i alle deler av området. Lokalt lav stubbetetthet skyldes trolig i større grad rask nedbrytning enn lav påvirkningsgrad. I likhet med øvrige skogområdet i regionen var hogstpåvirkningen i engelskbruk-perioden for ca 100 år siden meget sterk (se bl.a. beskrivelse av Statskogområdene Singsheia, Jamtheimen og Finntjørnin som ble undersøkt i forbindelse med skogvern i 2005). Sammenliknet med resten av skogområdene i nedslagsfeltet til Bangdalsbruket er imidlertid tettheten av tydelig gamle trær og grove, sterkt nedbrutte granlæger i Bangsjø-området en del høyere. Naturskogen i Bangsjøan har dermed bevart en viss kontinuitet i død ved og gamle trær i større grad enn mye av skogen ellers i denne regionen. Et lite areal av det verneverdige området ligger i inngrepsfri sone 2 (mellom 3 og 1 km fra inngrep), mens et ubetydelig areal ligger i inngrepsfri sone 1 (mellom 3 og 5 km fra inngrep)(kilde: med innsynsløsning). Knapt noe skogkledt areal i Bangsjøan-området kvalifi serer som INON-areal. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Bangsjøan. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Bjørndalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:363500, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 467,6daa Bjørndalen er tidligerer vurdert som et verneverdig skogområde, se Miljøfaglig utredning rapport 1998:1 (Gaarder 1998a), og avgrensningen av kjerneområdet stemmer i hovedtrekk overens med avgrensningen foreslått av Gaarder (1998a). Beskrivelsen under gjengir de viktigste punktene fra beskrivelsen av Bjørndalen: Granskog dominerer i dalføret, og gran danner stort sett skoggrensa. I den sørvendte dalsida er det også er stort innslag og lokal dominans av lauvtrær. Vanlig bjørk er vanligst, men det forekommer også en del gråor, selje, rogn og i tillegg 3-4 almetrær. I østre og dels vestlige deler av undersøkelsesområdet er det dominans av blåbærgranskog, men i sentrale deler av området dominerer til gjengjeld høgproduktiv småbregne-, storbregne- og høgstaudegranskog. Det klimatisk gunstigste partiet i den sørvendte lia har innslag av høgtliggende gråor-almeskog. Særlig i den sørvendte lia, men til dels også i den nordvendte er det fl ekker med ganske åpne høgstaudeenger der skogen tydelig har problemer med å etablere seg. Av karplanter kan nevnes funn av myske i almebestandet. For øvrig forekommer høgstauder som fjellburkne, kvitbladtistel, sumphaukeskjegg, tyrihjelm, krattmjølke, skogsvinerot, stornesle, strutseving og kranskonvall i høgstaudeengene. På rike myrsig vokser bl.a. fjellfrøstjerne, gulstarr, klubbestarr og svarttopp. I den sørvendte lia er det ganske godt utviklet lungenever-samfunn på lauvtrærne. Overraskende er funn av den sårbare fossenever på selje i åpen høgstaudeeng, en regnskogsart som tidligere knapt var påvist i fjellskog i Norge. På gamle grantrær nær bekken vokste kravfulle skorpelav, bl.a. langnål og Bactrospora corticola sparsomt. Et par funn av hensynskrevende vedboende sopp (svartsonekjuke og duftskinn) ble gjort i dalføret. Av interesse er også lokalt god forekomst av vokssopp og rødskivesopp på de åpne, tydelig kalkrike skogsengene på sørsiden av dalen. Skogen er i aldersfase med lokalt tendenser til oppløsningsfase i den sørvendte lia. Det er en del grov fjellgran i den sørvendte lia. Det forekom noe dødt trevirke, både av gran og lauvtrær, men det var lite å fi nne av granlæger i seine nedbrytningsfaser. Det ble funnet ganske jevnt spredt med gamle stubber i området, all skogen i Bjørndalen har trolig vært gjennomhogd tidligere. Det kan likevel ikke utelukkes at det har vært noe kontinuitet i dødt trevirke i lengre tid i dalføret. Granskogen er til dels kompakt langs bekken og i den nordvendte lia, mens skogen er mer oppbrutt i den sørvendte lia og i de mer høytliggende, østlige delene av området. Totalt sett vurderes Bjørndalen som et velarrondert område med gammel granskog upåvirket av nyere inngrep. Forekomsten av høgproduktive vegetasjonstyper, signalarter og dels rødlistearter er god. Flere av de registrerte artene har få tidligere funn i fjellskog. Som verneverdig skogområde vurderer Gaarder (1998a) verdien som regional (**), og verdien blir ikke høyere bl.a. p.g.a. liten størrelse. Som kjerneområde må Bjørndalen vurderes som en svært viktig lokalitet.

213 2 Reinsetta N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:361700, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 47,4daa Kjerneområdet består av en nordvendt liside og en bekkedal. Skogen er frisk og fuktig, med dominans av høgstaudevegetasjon. Skogen er gammel og inneholder ganske mye dødt trevirke. Imidlertid er kontinuiteten lav, da skogen er hardt påvirket av gamle hogster. Lokaliteten representerer en frisk og fuktig, grovvokst gammelskog med betydelig utviklingspotensiale m.h.p. biologiske verdier. Foreløpig vurderes verdien som lokal (verdi C). 3 Sildtangen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:360700, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 185,2daa Område med gammel granskog med betydelig antall (svært) gamle grantrær. Området er ikke urskogsnært, men har stedvis høy konsentrasjon av elementer knyttet til gammel naturskog (som tydelig gamle trær og død ved i fl ere nedbrytningsstadier). En god del svært grove, sterkt nedbrutte granlæger ble funnet. Skogen er hovedsakelig i oppløsnings- og foryngelsesfase. Øst i området kommer (særlig myr-) vegetasjonen i kontakt med underliggende amfi bolitt. Her ble det funnet godt utviklet basifi l vegetasjon med bl.a. stortveblad, klubbestarr, fjelltistel, brudespore, skogmarihånd, gulstarr, svarttopp, bredmyrull og jåblom. Totalt sett er området verdifullt, med god spredning av naturverdier, både knyttet til naturtilstand og rikhet. Området vurderers som regionalt viktig (verdi B). 4 Djupbukta Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:359000, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 205,9daa Langsmal, nordvestvendt brattskråning som strekker seg fra Djupbukta i Øyster-Bangsjøen og sørvestover opp mot fjellet. Flere søkk, delvis med bekker, faller ned skrenten. Terrenget slakner brått av i bunnen og drenerer via en bekkedal ned til Djupbukta i nordøst. Store deler er høyproduktiv skog av frodig og rik høgstaude- og storbregnetype. Ganske store arealer, særlig i den sørvestre delen, består av struttende, glissent tresatte enger av høgstauder og store bregner. Mindre partier småbregneskog inngår også, mest i nordøstre del opp fra vannkanten, der det er mye grov stein i skogbunnen. Søkket i bunnen av skrenten har mye intermediærrik gransumpskog (skogsnelle, sumphaukeskjegg). Gran dominerer, med sparsomt og spredt innslag av rogn og bjørk. Karplantefl oraen er rik, med bl.a. storklokke, myskegras, strutseving, skogburkne, kranskonvall, skogstjerneblom, turt, fjellfi ol, blårapp og brudespore. Skogen er for en stor del gammel, storvokst naturskog i aldersfase. Trærne er gjennomgående uvanlig grovdimensjonerte, med vanlig dbh rundt cm, en del trær når opp i cm. Alder anslås til opptil år på herskende generasjon. Det virker som de eldste aldersklassene mangler i stor grad. Skogbildet er oftest nokså homogent med bare svak til moderat fl ersjiktning. Det er tydeligvis vanskelige foryngelsesforhold på høgstaudemarka og under de store granene. Stedvis er det ganske stor avstand mellom trærne i høgstaudeengene. Flekkvis fordelt fi nnes en del granlæger, men nesten utelukkende ferske og middels nedbrutte stadier, og for det meste i form av rotvelter. Det ble sett få stubber, men dette skyldes mer rask nedbrytning enn lav påvirkningsgrad. Mye av skogen vil trolig ganske raskt gå inn i en fase med økende dødved-dannelse og sammenbruddsfase. Mindre deler har et mer heterogent og sjiktet preg, mest på steder med mye stein og ustabil mark. Sumpskogen i bunnen har et mer seintvoksende preg, med spinklere dimensjoner selv om alderen trolig er omtrent den samme som i lia. Heller ikke denne skogen er spesielt bra sjiktet. Området har et fuktig og beskyttet preg, med utpreget humid skogklima. Det er bl.a. rikelig med gubbeskjegg mange steder. 5 Tjern 358 Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:357800, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 70,6daa Inne i det administrativt vernete området ligger her et parti gammel granskog i sørvestvendte, små bekkedaler. Skogen er rik, med veksling mellom høgstaude-, storbregne- og småbregnetype, samt mindre arealer blåbærskog og i bunnen også litt sumpskog. Noen av søkkene har kalkskogspreg (bl.a. med stortveblad). Rike fuktsig/småmyrer inngår også. Området har gammel naturskog i aldersfase, med et kompakt og middels godt sjiktet skogbilde. Det er god spredning på alder og dimensjoner. Ei gran på rundt 60 cm dbh ble boret til rundt 230 år, et tre som er representativt for de eldste og største granene i området. Enkelte steder har det gått hull på skogen og dannet seg glenner med ansamling av læger etter lokale sammenbrudd. Jevnt over er det en god del granlæger, men fl ekkvis fordelt og mest i ferske og middels nedbrutte stadier. I motsetning til det meste av Bangdals-regionen er det i tillegg også en og annen sterkt nedbrutt granlåg. Det er dermed bevart en viss dødvedkontinuitet i større grad enn mye av skogen ellers i denne regionen, som ellers er så hardt påvirket av gjennomhogster i engelskbruk-perioden. 6 Djupbuktfjellet V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:357000, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 111,6daa Dette partiet utgjøres av ei nordvestvendt bratt li med en grunt innskjært bekkedal i vestlige del. For det meste er skogen en middels rik utforming av fuktig storbregnekog, samt også litt småbregneskog. Bunnsubstratet er ganske grovt og steinete. Gran dominerer. Dette er eldre naturskog i aldersfase, ganske kompakt og med nokså homogent skogbilde dominert av grove, høyreiste trær. Trealder ligger trolig rundt år. Noen spredte, temmelig gamle trær, samt også gadd og høgstubber inngår sparsomt. Stedvis er det dannet en del ferske og middels nedbrutte granlæger (mest rotvelter), men kontinuiteten er lav.

214 7 Midter-Bangsjøen S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:355200, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 87,1daa Området består av nedre del av en markert nordvestvendt bekkedal, samt ei vest- til nordvendt liside ned mot Midter-Bangsjøen. En fuktig og relativt fattig utforming av storbregneskog der det bl.a. inngår mye skogsnelle dominerer mye av området. Skogbilde og -tilstand er mye som kjerneområde 6, dvs. eldre, storvokst granskog i aldersfase og med et ganske kompakt skogbilde, men sjiktningen er noe bedre her. Stedvis er det en del læger, bl.a. fi nnes noen partier i begynnende sammenbruddsfase. Kontinuiteten er imidlertid svak. 8 Damkjølen V Naturtype: Kalkskog - Frisk kalkfuruskog UTM: Ø:642100, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 106daa Vestvendt frodig liside og fl atere rike myrpartier mot Bangsjøen. Skogen i lisiden under Damkjølen består av frodig storvokst høgstaudegranskog som går over i småbregneskog i de øverste partiene. Det fi nnes noen bergvegger og en del ferske læger i lia. Mot vannet er skogen er det et større innslag av rikmyrer med bjørke- og vierkratt. Enkelte granholt fi nnes på tørrere mark. Flere krevende karplanter som brudespore og stortveblad er registrert på myrene. Rik produktiv skog med stort innslag av rikmyr, spredt med død ved, signalarter og gamle trær gir verdi B (Viktig). 9 Granbardalen og Svartsautjønna Ø Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:642800, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 383,1daa Kjerneområdet består av et stort skogområde. Ved nøkkelbiotopundersøkelsen ble det fi gurert ut fl ere mindre arealer, men verdiene er så pass sammenhengende at vi i sammenheng med verneregistreringen har valgt å operere med ett stort kjerneområde. Berggrunnen i området består dels av gneis som fører amfi bol, og dels av skifer med kalksteinslag. Vegetasjonen i det meste av området viser høyt innslag av basifi le arter. Dette gjelder både skog-, myr- og bergveggvegetasjon. Bl.a. fi nnes arter som taggbregne, grønnburkne, rødsildre og gulsildre, samt gulstarr, breimyrull etc. i myrene. Potensialet for mer kravfulle karplanter er godt, men lokaliteten ble ganske overfl atisk registrert. Granskogen er gammel, og med et visst naturskogspreg. Imidlertid er tettheten av særlig viktige skogstrukturer som læger og spesielt gamle trær ganske lav i deler av området. Lokaliteten representerer en godt utviklet rik og gammel barskog, men verdiene vil øke ytterligere ettersom gammelskogsstrukturene utvikles bedre. I dag verdisettes lokaliteten som regionalt viktig (verdi B). 10 Reinsjøelva Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 63,3daa Sørøstvendt bekkedal med eldre granskog. Blåbær- og småbregneskog dominerer. Skogen er godt sjiktet med fl ere gamle trær og spredt med gadd og godt nedbrutte læger. Skogen er tidligere plukkhogget. Fuktig lokalmiljø, spredt med død ved og gamle trær gir verdi C (lokalt viktig). 11 Liabekken NV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:362000, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 62,5daa Sørøstvendt liside med eldre granskog. Blåbær- og småbregneskog dominerer. Enkelte rike sig med høgstauder og rikmyrsarter. Skogen er glissen og godt sjiktet. Det fi nnes en del gamle trær og spredt med læger og gadd i alle stadier. Ferske og gamle læger dominerer. Skogen er tidligere plukkhogget. Rike sig, spredt med død ved og gamle trær gir verdi C (lokalt viktig). 12 Liabekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:362500, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 18,6daa Sørvendt liten grunn bekkedal med frodig vegetasjon. Blåbær- og småbregneskog dominerer feltsjiktet, men det er også innslag av høgstaudevegetasjon. Granskog dominerer med innslag av furu, bjørk og rogn. En liten foss fi nnes sentralt i dalen. Granskogen er godt sjiktet med en del gamle trær. Det fi nnes noe gadd og spredt med læger. Skogen er tidligere plukkhogget. Fuktig lokalmiljø, spredt med død ved og gamle trær gir verdi C (lokalt viktig). 13 Sandåa Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:363300, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 58,9daa Sørvestvendt liten bekkedal med frodig granskog. Blåbær- og småbregneskog dominerer med fl ekker av høgstaudeskog og lågurtskog. Flere bergvegger og bratte små hjel fi nnes langs bekken. Granskogen er tidligere påvirket av hogstinngrep, men fi nnes noe død ved i alle nedbrytningsstadier og en god del gamle grove trær. Fuktig lokalmiljø, fl ere gamle trær og en del død ved, noe mer nøkkelelementer en i området ellers gir verdi B (Viktig).

215 Artsmangfold Den store forekomsten av gammel gran (og furu) skog i Bangsjøan-området legger forholdene til rette for en del kravfulle arter knyttet til gamle trær og dødt trevirke. Forholdene for slike arter er bedre i Bangsjøan-området enn i mange andre nærliggende lokaliteter, da forekomsten av tydelig gamle trær og sterkt nedbrutte granlæger er forholdsvis stor i området (se skogstruktur og påvirkning ). Det er også knyttet rikt artsmangfold til basepåvirket myr- og (skogs)engvegetasjon og stammen av løvtrær. Karplanter er behandlet i avsnittet om vegetasjon, mens øvrige interessante artsfunn omtales nedenfor: Lav Den sørvendte lia av Bjørndalen er det eneste stedet hvor det ble funnet ganske godt utviklet lungenever-samfunn på løvtrærne. Overraskende er funn av den sårbare fossenever på selje i åpen høgstaudeeng, en regnskogsart som tidligere knapt var påvist i fjellskog i Norge. For øvrig forekommer arter som puteglye, kystvrenge, vanlig blåfi ltlav og lungenever. På rogn ble i tillegg den kravfulle skorpelaven kystdoggnål registrert. På gamle grantrær i, for de fl este arters vedkommende, fl ere deler av området ble det funnet kravfulle skorpelavarter som vinfl ekklav, langnål, granbendellav, gråsotbeger, dverggullnål, skyggenål, sukkernål og rustdoggnål. De fl este av disse artene er kandidater ved neste revisjon av rødlista. Under stammebasis på fl ere grantrær ble huldrelav funnet (1 delområde). Humide forhold i kombinasjon med ganske gode forekomster av gammel granskog (trolig med en viss kontinuitet i viktige naturskogselementer) kan forklare at området har forekomster av kravfulle skorpelavarter. Selv om forekomstene ikke er svært store, representerer de en viktig verdi m.h.p. biologisk mangfold. Vedboende sopp Utvalget av rødlistede vedboende sopp som ble dokumentert er begrenset til de hensynskrevende artene svartsonekjuke (mer enn 20 funn), duftskinn (mellom 5 og 10 funn) og gammelgranskål (2 funn). Av mer alminnelige arter ble bl.a. vasskjuke og granstokkjuke notert. Rødlistekandidaten Skeletocutis lenis ble funnet på en håndfull sterkt nedbrutte furulæger. Floraen av vedboende sopp i området kan beskrives som karakteristisk for høytliggende gran-naturskoger, men uten at det hittil er dokumentert svært sjeldne eller kravfulle arter. Jordboende sopp Av interesse er lokalt god forekomst av vokssopp og rødskivesopp på de åpne, tydelig kalkrike skogsengene på sørsiden av Bjørndalen. Her ble bl.a. den hensynskrevende arten rødskivevokssopp (ny norsk nordgrense) påvist, muligens den hensynskrevende mørkskjellet vokssopp, samt de sjeldne rødskivesoppene Entolom caesiocinctum og Entoloma xanthochroum. Den rødlistede arten gulskivevokssopp ble funnet i frodig granskog innenfor det administrativt fredede skogområdet sør for Midter-Bangsjøan. Potensialet for ytterligere funn av rødlistede og andre kravfulle jordboende sopp i rike delområder ansees som godt. Vilt Det meste av arealet i Snåsa er fi gurert ut som viktig leveområde for lirype. Det meste av arealet i Overhalla er fi gurert ut som vinterbeiteområde for elg. Bangsjøan er fi gurert ut om beiteområde for rødlisteaten storlom. Et rovfuglreir (fjellvåk) er kartlagt i området (kilder, naturbase på nett: Området har trolig noe verdi for vilt, men det er vanskelig å vurdere hvor stor verdien er. Konklusjon, artsmangfold En del kravfulle og rødlistede arter er påvist i området, og spredningen på ulike artsgrupper er brukbar. Ett funn av rødlisteart i høy kategori (sårbar) er gjort. For øvrig er et knippe rødlistearter av vedboende og markboende sopp dokumentert. En rekke sjeldne og kravfulle skorpelav er funnet i området, hvorav fl ere er kandidater ved revisjon av rødlista. Karplantefl oraen er stedvis meget artsrik, men inneholder ikke nasjonalt eller regionalt sjeldne arter. Bangsjøan vurderes som et viktig området for artsmangfold, men begrenset utvalg og nokså små populasjoner av kravfulle arter tilsier middels score (**) på verdikriteriet interessante arter. Tabell: Artsfunn i Bangsjøan. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Listera ovata Stortveblad Busk- og bladlav Collema fasciculare Puteglye Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Lobaria hallii Fossenever V Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Peltigera collina Kystårenever Skorpelav Arthonia vinosa Vinfl ekklav 3 5 3

216 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål Chaenotheca subroscida Sukkernål Cyphelium inquinans Gråsotbeger 1 1 Gyalecta friesii Huldrelav Lecanactis abietina Gammelgranlav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sclerophora peronella Kystdoggnål Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC Entoloma xanthochroum R Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC Ramaria testaceofl ava Mørknende korallsopp Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Området er meget stort, med skogkledt areal godt over daa. Så å si alt dette er gammelskog. Området oppfyller altså kriteriet storområde, og størrelsen er et meget positivt trekk ved området. Området grenser til øvrig areal i statsalmenninger og statskog. Området inneholder i all hovedsak hele lisider fra Bangsjøan og opp til tregrensa, og grensa er i størst mulig grad trekt fra topp-punkt til topp-punkt, for å inkludere mest mulig av nedslagsfeltet. Dette medfører at et betydelig areal med fjell er inkludert noen steder. Bare mot vest (ved Trekvisla og på øst/sørsiden av Ytter Bangsjøen) er grensa for det verneverdige området trekt gjennom tresatt areal. I sistnevnte tilfelle gjelder det skogareal med vesentlig høyere påvirkningsgrad. I førstnevnte tilfelle (ved Trekvisla), grenser området til områder med en god del gammelskog. Det verneverdige området omfatter hele undersøkelsesområdet samt følgende tilleggsarealer: (i) Statskogarealer nord for Bangsjøan, vest for undersøkelsesområdet (ii) ytterligere noe areal av Snåsa statskog på østsida av Ytter Bangsjøen, vest for undersøkelsesområdet, (iii) mindre justeringer av grensene fl ere steder for å inkludere gammelskogslommer og skape en mest mulig robust arrondering. Arronderingen er god, da området inneholder hele lisider fra fjell til vassdrag. Imidlertid er de skogsliene fl ere steder ganske korte, og med marginal andel produktiv skog. Arronderingen av skogarealene i Bangsjøan kan ikke vurderes som optimal, da skogsområdene ofte er atskilt av ganske store arealer med myr, vann og impediment. Til tross for denne betenkningen, verdisettes kriteriet arrondering med høyeste verdi (***). En mulig alternativ avgrensning er utvidelse mot nordvest, slik at skogene ved Trekvisla inkluderes. Dersom en slik avgrensning velges, er det mulig å slå sammen de to verneverdige skogområdene Bangsjøan og Jamtheimen. En forening av de to verneverdige skogområdene gjennom en bred korridor mellom Øyster-Bangsjøan og Rognvatnet er også mulig. I alt 13 kjerneområder er fi gurert ut. Mange kjerneområder har en avgrensning som er nesten identisk med nøkkelbiotoper som tidligere er kartlagt i området. Noen kjerneområder er vesentlig utvidet, og i alt er det kartlagt 3 kjerneområder som overhodet ikke er dekket inn fi gurert ut i nøkkelbiotopkartleggingen. Andre inngrep Utenom hogstsporene inneholder området gamle kulturinngrep som Jøremsætra og den gamle sti/hesteveg mellom denne og Rostasætran rett øst for området, samt noen hytter. Bangsjøan er reguleringsmagasin, hvor tidligere vannstandnivå i de tre Bangsjøan nå er oppjustert. Oppdemmingen har spist opp noe av området slik det framsto før regulering. I hvilken grad reguleringen innvirker på betingelser for biologisk mangfold i den gjenværende skogen er uviss, men slik påvirkning antas på generelt grunnlag å medføre liten eller ingen negativ virkning på biologisk mangfold-verdiene i den undersøkte

217 skogen. Vurdering og verdisetting Bangsjøan inneholder alt i alt et stort areal med gammel barskog der produktive granskoger ligger som øyer atskilt av ikke produktiv eller meget lavproduktiv furuskog i mosaikk med myrer og små holt med granskog. Arronderingen er god, da skogområdene ligger i samme nedslagsfelt (til Bangsjøan), og omfatter de skogkledte lisidene rundt det meste av innsjøen. Området representerer høytliggende barskogs- og myrmosaikk som er typisk for denne delen av Trøndelag. Store deler av området (de indre delene) er betydelig mindre påvirket av gjennomghogster enn gammelskogene i Bangdalsområdet for øvrig, selv om skogbruk i engelskbrukepoken også her har vært ganske omfattende. Regionalt må gammelskogsforekomsten karakteriseres som meget verdifull. Området framviser god variasjon både topografi sk og m.h.p. vegetasjonstyper. Selv om rike vegetasjonstyper er arealmessig underlegent de fattige, inneholder området en god del areal rike typer høgstaudeskog i mosaikk med rikmyrer. Tre truete vegetasjonstyper (høgstaudeskog, gråor-almeskog og kalkskog, h.h.v. kategori hensynskrevende - LR for de to første og noe truet - VU for kalkskog) ble funnet i området, men for begge de sistenevnte er dekningsgraden liten. Dokumentasjon av artsmangfold i området viser innslag av kravfulle arter blant fuktighetskrevende gammelskogslaver (skorpelav og blad- og busklav). Innslaget hadde trolig vært høyere hvis området var mindre påvirket av hogster under engelskbruket, men generelt virket ikke potensialet for det kravfulle skorpelavelementet som svært godt. En overraskende forekomst av fossenever innerst i området må nevnes spesielt. Området har også noen kvaliteter knyttet til soppfl ora i gammel barskog. Totalt sett har trolig det meste av området moderat verdi for særlig kravfulle arter, og totalt vurderes verdien for bevaring av artsmangfold som regionalt viktig. Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Området oppfyller de generelle anbefalingen (i) storområde, d.v.s. skogkledt areal større enn daa og (ii) gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (gråor-almeskog, kalkskog og høgstaudeskog). Følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, nordboreal (NB) sone) er dekket inn; høgstaudeskog. Rike vegetasjonstyper dekker et beskjedent areal, men mangeloppfyllelse er allikevel en viktig kvalitet ved området da det er av stor verdi å verne store, sammenhengende skogområder. Bangsjøan skårer middels og høyt på verdikriteriene. Størrelse, arrondering og variasjon trekker verdien opp. At området er mindre påvirket av engelsk-bruket enn andre sammenliknbare området i nærheten er også positivt m.h.p. verneverdien. Den klare dominansen av fattige vegetasjonstyper, begrenset utstrekning i vertikalgradienten, samt at skogteigene er noe oppstykket tilsier regional verdi. Det er ingen momenter som vesentlig trekker ned verneverdien. Totalt sett vurderes Bangsjøan som minst regionalt verneverdig (**). På noen punkter vipper området mellom regionalt og nasjonal (***) verneverdig. I fravær av menneskelige inngrep vil de dokumenterte naturverdiene knyttet til gammel barskog utvikle seg videre, og områdeverdien øke. Det er mulig å slå sammen Bangsjøan med det nærliggende verneverdige skogområdet Jamtheimen. Da disse to skogområdene dels er komplementære vil et eventuelt sammenslått område trolig vurderes som nasjonalt verneverdig (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Bangsjøan. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Bjørndalen *** ** ** ** * 0 ** ** ** ** - - *** 2 Reinsetta N ** ** * * * - ** ** ** * - - * 3 Sildtangen ** ** ** *** 0 - * * ** ** - - ** 4 Djupbukta ** ** * *** * - * ** *** ** - - ** 5 Tjern 358 ** ** ** ** * - * * *** ** - - ** 6 Djupbuktfjellet V ** ** * * 0 - * * ** * - - * 7 Midter-Bangsjøen S ** ** * ** 0 - * ** * * - - * 8 Damkjølen V ** * * * 0 - * ** *** ** - - ** 9 Granbardalen og Svartsautjønna Ø ** * * * * - * *** *** * - - ** 10 Reinsjøelva Ø * * * * * - * ** * * - - * 11 Liabekken NV * ** ** ** * - * ** * ** - - * 12 Liabekken * * * * * - * ** * * - - * 13 Sandåa ** ** ** ** * - * ** * ** - - ** Totalt for Bangsjøan ** ** ** ** * 0 ** *** ** ** *** *** ** Samlet verdi

218 Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Gaarder, G Inventering av barskog i Midt-Norge og Buskerud i Miljøfaglig utredning, rapport 1998:1. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, løsmasser i Norge, nettversjon: og Tilgang september 2005.

219 15 Setertjønna 436 ren en Dyrgrovin bekken Bangsjøan (Snåsa/Overhalla/Steinkjer/Grong, Nord-Trøndelag) Trekvisla 193 Heggesseteren 270 Jamtheimen Finnmarjaholmen 6 Bjønndalen klumpen Litlåa Skardtjønna Skardhaugan 7 Storåa Skardaksla Granbardalen Svartsautjønna Rognvassfjellet Lestemseteren Damkjølen Bangsjøheia Midter-Bangsjøen Lokavatnet 351 Lestessetertjønnin Storhaugen Djupbukta 474 Djupbuktfjellet Øyessetertjønna Nedre Dettfossvatnet Bangsjøen Sildtangen Gommolitjønn415 Reinsetta Torstentjønnin 635 nedre Øvre Dettfossvatnet Reinsjøelva Andreastjønnin øvre 682 Dettfossfjellet 647 Reinsjøen Litlreinsjøen Måstjønna Jøresseteren øvre 705 Snøtjønnin 695 nedre Gåstjønnflauget 586 Bjørndalen Jofjellet Snåsatjønna Måstjønna 557 Litlreinsjøfjellet Anemarjatjønnin Litlbergsetran Kvennsjø flauget Småvassli- 386 Rangskard- Rangskard- Øyster Liabekken Areal daa, verdi ** Sandåa Langnesfjellet Langtjønna 582 Kvernsjøen Seterelva 668 Lybergskardet Nonsfjelle Småtjønnin 638 Gåstjønnin vestre Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± 672 midtre 652 Småvasslis 600 Verneforslag Tidligere 540 Dettfosshøgda registreringer 517 Målestokk 1: Kartgrunnlag N kollan Ekvidistanse nordre 20m Produsert Småvatna Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 578 Dettfosstjønnin 298 Okstjønn Rutenett 1km 3 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Gråklumpan Holemsfjellet Ljøstjø Bispporten mE mE Ytter-Bangsjøen mN

220 Bilder fra området Bangsjøan Skogsåsen nord for Reinsettas løp. Foto: Arne Heggland Midter-Bangsjøan med gammel granskog i nordvendte lisider. Foto: Arne Heggland Nederst i Granbardalen, rett før utløpet i Trekvisla. Gammel granskog, sumpskog og andre friske/fuktige vegetasjonstyper. Foto: Arne Heggland Gammel gran med kraftig lavdekt stamme, og hakkemerker etter tretåspett. Foto: Arne Heggland

221 Merralia*** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Snåsa Inventør: SRE, THH Kartblad: 1723 II, 1823 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:364359, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Det undersøkte området ligger som en sidedal nord for Roktdalen ca. 20 cm sørvest for Snåsa og 3 km øst for kommunegrensa mot Steinkjer. Området består av en vid forsenkning som danner en åpen gryteformet sørvestvendt sidedal til Roktdalen. Området har en rolig topografi. Fattig furuskog dominerer langs bakkemyrene og på de skrinne kollene i bunn av dalen. Mer kompakt blåbærgranskog dominerer i lisidene og langs bekkene. Stedvis fi nnes også mindre areal småbregneskog, samt fragmenter av høgstaudeog storbregneskog på konkave partier. I fuktige søkk inngår mindre areal med gran-bjørkesumpskog. Bjørk inngår spredt i hele området med størst konsentrasjon i lisidene. Enkelte osp fi nnes spredt. Myrene i området er overveiende fattige med mindre partier rikmyr lengst i sørøst. Med unntak av enkelte ferske hogster langs Tverråa lengst søvest i området, er området dominert av gammel naturskog som har stått urørt i lang tid. Hele området er plukkhogstpåvirket, men dette ligger langt tilbake i tid. Død ved og gamle trær av både gran og furu fi nnes jevnt i hele området og kontinuiteteten er brukbar. Artsmangfoldet i områder er ikke spesielt rikt, men fl ere av de mer vanlige signal- og rødlisteartene i regionen forekommer relativt hyppig. Ingen særlig sjeldne og trua arter er dokumentert fra området, selv om kontinuiteten i området virker ubrutt. Merralia oppfyller enkelte kriterier påpekt i mangelanalysen av skogvern (Framstad 2002, 2003) relativt godt. Av de generelle manglene oppfyller furuskogen i området kriteriet; større forekomster av gammel skog under overveiende naturlig dynamikk på en god måte. Av regionale mangler oppfyller store deler av arealet kriteriet; urskogspreget furuskog. Det bør også fremheves at verneområder i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) er mangelfullt representert i dagens skogvern. Totalt sett er derfor mangeloppfyllelse vesentlig kvalitet ved området. Merralia omfatter et av de største og best utviklede naturskogsområdene av furu vi kjenner til i Midt-Norge. Området er godt arrondert med få moderne inngrep. Området scorer høyt på fl ere verdikriterier og oppfyller fl ere mangler ved dagens skogvern. Totalt sett vurderes området, særlig i kraft av den gamle furuskogen, som nasjonalt verneverdig (***). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført på en dag av Sigve Reiso (østre del) og Tom H. Hofton (vestre del). Hele undersøkelsesområdet ble gjennomgått med vekt på de lavereliggende, mest produktive arealene. Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet for feltundersøkelsen var god med tanke på de fl este ettersøkte organismegruppene. Trolig var det litt i tidligste laget for markboende sopp, men denne gruppen er trolig av liten betydningn i området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig areal er noe utvidet i forhold til undersøkelsesområdet for å inkludere et større areal naturskog av furu og gran av samme type som innenfor undersøkelsesområdet, og for å bedre arronderingen. Tidligere undersøkelser De lavereliggende og mest produktive delene av området er nøkkelbiotopkartlagt sommeren 2003 (Korbøl 2004). To nøkkelbiotoper er avgrenset innenfor området og samsvarer rimelig godt med de avgresnede kjerneområdene 1 og 3. Beliggenhet Merralia ligger som en sidedal nord for Roktdalen ca. 20 cm sørvest for Snåsa og 3 km øst for kommunegrensa mot Steinkjer. Naturgrunnlag Topografi Området består av en vid forsenkning som danner en åpen gryteformet sørvestvendt sidedal til Roktdalen. Området har en rolig topografi. Fra omkringliggende høyfjellsområder faller slake skogkledde lier ned mot en relativt fl at dalbunn preget av store areal fl ate til svakt skrånende myrer i veksel med skrinne skogkledde koller. I bunn av dalen drenerer fl ere mindre

222 bekker ut i Tverråa som igjen drenerer sørover mot Rokta i Roktdalen. Noe skarpere topografi fi nnes i tilknytning til Tverråa med enkelte små trange bekkedaler med relativt bratte sider og enkelte bergvegger. Geologi Bergrunnen i området er dominert av ryolitt, ryodacitt og dacitt, med tynne striper av kvartsitt. Løsmassene veksler mellom torv og et tynt humuslag. Over tregrensen er det mest bart fjell (NGU 2006a,b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: alpin 30% (ca 4470daa) nordboreal 70% (ca 10420daa). Området ligger i nordboreal og lavalpin vegetasjonssone i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Økologisk variasjon Den økologiske variasjonen i området er moderat og stort sett knyttet til spennet mellom den åpne, tørre og fattige furuskogen i bunn av dalen og den noe fuktigere og mer produktive granskogen i liene og langs bekkene. Gradienten fattig-rik er dårlig utviklet. Eksposisjonsvariasjonen er noe bedre, men høydespennet med skogdekt areal er relativt lite. Vegetasjon og treslagsfordeling Furuskog dominerer langs bakkemyrene og på de skrinne kollene i bunn av dalen. Mer kompakt granskog dominerer i lisidene og langs bekkene. Bjørk inngår spredt i hele området med størst konsentrasjon i lisidene. Enkelte osp fi nnes spredt. Vegetasjonen på furumark er dominert av røsslyng-blokkebær med et overraskende høyt innslag av bærlyngskog på tørre rabber. Bærlyngskog er uvanlig i såpass store arealer i denne relativt oseaniske regionen. I liene dominerer blåbærgranskog av blåbær-skrubbær-type, med innslag av mindre areal småbregneskog. Noe høgstaude- og storbregneskog fi nnes fragmentarisk på konkave partier i lisidene og langs Tverråa. Her inngår arter som kvitmaure, kvitbladtistel, sølvbunke mm. I fuktigesøkk inngår mindre areal med gran-bjørkesumpskog. Vegetasjonen har et tydelig oseanisk preg med stort innlag av blant annet skrubbær, blåtopp og bjønnkam. Myrene i området er overveiende fattige med dominans av arter som rome, trådstarr, kvitlyng, blåtopp, bjønnsjegg. Lengst sørøst under Bjørklikamman, fi nnes mindre partier rikmyr med innslag av arter som jåblom, dvergjamne, fjellsnelle, breiull, hårstarr, svarttopp, fjelløyentrøst, klubbestarr og sveltull. Skogstruktur og påvirkning Med unntak av enkelte ferske hogster langs Tverråa lengst søvest i området, er området dominert av gammel naturskog som har stått urørt i lang tid. Hele området er plukkhogstpåvirket, men dette ligger langt tilbake i tid. Langs myrkanter og mindre koller i bunn av dalen fi nnes åpen og glissen furuskog i aldersfase og delvis bledningsfase. Skogbildet er ganske åpent og glissent, men på bærlyngmark noe mer kompakt. Skogen er fl eraldret og fl ersjiktet med en del småvokst gran og bjørk i undersjiktet. Furuskogen har et jevnt innslag av nøkkelelementer som omfatter gamle trær, høystubber, gadd og læger. Flere læger og gadd er av grove dimensjoner. Ferske nedbrytningsstadier dominerer, men spredte forekomster av sterkt nedbrutte læger danner kontinuitet i dødt trevirke. I ytre deler er trealdre opptil rundt 350 år vanlig, mens trær eldre enn dette tydeligvis mangler som følge av tidligere gjennomhogster. Lenger inne øker tilfanget av virkelig gammel furu, og et stykke inne i dalen utgjør grove trær på år med vridde stammer, grove greiner og fl at krone et karakteristisk innslag. Furua har til dels kraftige dimensjoner, med cm dbh som vanlig, og enkelte slengere opptil cm. Ei relativt representativ furu for den øvre delen av alderssjiktet i den mer påvirkete ytre delen av området ble aldersboret til 360 år (45 cm dbh). Skogstrukturen vitner en viss hogstpåvirkning for år siden, trolig i form av forsiktige gjennomhogster. Spor av nyere gjennomhogster fi nnes på furuboniteter ut mot Roktdalen i nedre deler av Tverråa. I disse områdene er forekomsten av furuelementer som død ved og gamle trær nærmest fraværende. Det meste av granskogen er lavproduktiv fjellskog, med et litt glissent skogbilde. Skogen er godt sjiktet med god aldersspredning. Det fi nnes en del bjørk i undersjiktet og enkelte gamle furutrær spredt på tørre rabber. Død gran i ulike nedbrytningsstadier fi nnes jevnt fordelt i moderat tetthet utover det meste av området, men det er ganske få av de sterkest nedbrutte stokkene. En del tydelig gamle og rotgrove trær på år fi nnes, en og annen også enda eldre. Ei av de antatt eldste trærne på en liten rygg sør i området (UM ) ble boret til ca 350 år (40 cm dbh). Dette er likevel en sjeldent høy alder og representerer maksimalalder på grana i området. På samme måte som furuskogen i bunn av dalen, er granskogen i liene påvirket av tidligere forsiktige gjennomhogster. Granskogen i en smal sone langs Tverråa samt i de brattere liene både ved Larstjønnin ogunder Bjørklikammen står på bedre jordsmonn og har et betydelig mer produktivt og storvokst preg. Denne skogen er delvis tung og kompakt, virkesrik og med enkelte grove trær. Trealdre opptil rundt 200 år er vanlig, og også disse partiene er brukbart sjiktet. Noen steder (bl.a. langs Tverråa) har tresjiktet gått i sammenbrudd og dannet store mengder læger). Disse partiene har trolig vært noe mer utsatt for plukkhogst, med større stubbetetthet enn andre deler av området. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Merralia. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

223 1 Larstjønnin Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:3620, N:71085 BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 375,7daa Sørvendte, ganske bratte lier opp mot fjellet, nesten atskilt av en bar rygg. Lunt lokalklima. Vegetasjonen veksler mellom blåbær- og fattig småbregneskog, så vidt også litt storbregneskog i steinete søkk. Gran dominerer, men enkelte grove osper inngår også i et mindre parti. Naturskog i aldersfase dominerer - kompakt, ganske grov og storvokst (jf. gunstig og lun beliggenhet), brukbart sjiktet. Mange trær har trolig alder rundt år. Spredt dødved inngår, trolig i alle nedbrytningsstadier. Området er dårlig undersøkt pga. svinnende dagslys seint på kvelden. Den øvre lia (bak Larstjønnin) ser på avstand ut til å være temmelig gammel skog, og eldre enn skogen på lavere nivåer. Dette partiet ble kun sett på avstand. Verdisettingen er derfor noe tentativ. 2 Bjørklia Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:3655, N:71110 BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 224,9daa Vestvendt slak liside. Vegetasjonen veksler mellom blåbærskog og småbregne i hellinger og noe fattig sumpskog på fl atere partier. Gran dominerer i tresjiktet med et stedvis stort innslag av bjørk. Enkelte furu står i myrkant nederst i lia. Granskogen er godt sjiktet med et stort innslag av gamle trær. Læger i tidlige nedbrytningsstadier dominerer men død ved i alle nedbrytningsstadier fi nnes spredt. Gadd er spredt forekommende. Området bærer preg av tidligere gjennomhogster, spesielt i de mer frodige småbregnepartiene. Lokaliteten har stedvis rikelig med gubbesjegg på trærne. En del signalarter som svartsonekjuke, duftskinn, gammelgranskål og gråsotbeger på gamle trær og død ved i området. 3 Tverråa Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:3645, N:71100 BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 1971,6daa Store fattige myrområder i mosaikk med furudominerte koller. Noe blåbærgranskog fi nnes langs Tverråa. Vegetasjonen er dominert av røsslyng-blokkebær med et overraskende høyt innslag av bærlyngskog på tørre rabber. Furuskogen er tidligere plukkhogstpåvirket, men har et jevnt innslag av læger, gadd og gamle trær. Flere læger og gadd er av grove dimensjoner. Ferske nedbrytningsstadier dominerer, men spredte forekomster av sterkt nedbrutte læger danner kontinuitet i dødt trevirke. Enkelte signalarter er registrert. Lite påvirket furuskog er meget sjelden i regionen og området vurderes som nasjonalt viktig (A). Artsmangfold Til tross for at området har relativt store areal gammel furuskog med god forekomst av nøkkelelementer, er artsmangfoldet knyttet til skogtypen relativt fattig. Mest interessant er et enkeltfunn av den rødlistede barksoppen Phlebia serialis på en grov furulåg, samt områdets store tetthet av signalarten Skeletocutis lenis. S. lenis er registrert på et titalls læger under feltarbeidet og er tidligere registrert fra fem stokker under nøkkelbiotopregistreringer i området (Korbøl 2004). S. lenis er en god signalart knyttet til godt nedbrutte læger av furu, ofte av grove dimensjoner. Store tettheter av arten er sjeldent forekommende og tyder på god tilgang av egnet substrat. Oseaniske områder i Midt-Norge har generelt et betydelig fattigere mangfold av vedboende sopp enn mer kontinentale områder, men sammenlignet med andre furuskogsområder i regionen med mindre død ved og dårligere kontinuitet (Bot mus 2005 og Korbøl 2004 og egne obs), savnes blant annet den rødlistede brun hvitkjuke (DC) og et større mangfold krevende barksopp. En mulig årsak til dette kan være storskala påvirkning over lang tid som har gitt mangel på substrat og spredningssentra ellers i landskapet. Granskogen i Merralia har et jevnt innslag av de vanligste signal- og rødlistede soppartene knyttet til død ved i regionen. Arter som svartsonekjuke (DC), duftskinn (DC) og vasskjuke er relativt vanlig forekommende. Jevnt innslag av gammel gran med stabil sprekkebark og grove greiner gir også grunnlag for enkelte krevende skorpelav som trollsotbeger, gråsotbeger og sukkernål. Flere gamle gran har også forekomster av den rødlistede gammelgranskål (DC). Stedvis i fuktige søkk og lisider fi nnes en del gubbesjegg i trekronene. Signalarten skjørsigd (dødvedmose) ble registrert på en godt nedbrutt granlåg. Karplantefl oraen i området er stort sett fattig og triviell. Mindre partier med rikmyr lengst sørøst i området gir grunnlag for enkelte krevende karplanter. Merralia med omkringliggende fjellskog har trolig en funksjon som leveområde for arealkrevende gammelskogsarter som lavskrike og tretåspett. Endel hakkemerker etter tretåspett ble observert i de grandominerte lisidene.

224 Tabell: Artsfunn i Merralia. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Dicranum fragilifolium Skjørsigd 1 1 Busk- og bladlav Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Chaenotheca subroscida Sukkernål 3 3 Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Chaetoderma luna Furuplett Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia serialis DC 1 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Merralia omfatter et godt avgrenset landskapsrom fra dalbunn til høyfjellet med dominans av eldre naturskog med få moderne inngrep. Området grenser naturlig mot høyfjell både i øst, nord og vest. I sør er grensen trukket mot mer påvirkede skogareal i lisidene ut mot Roktdalen. Andre inngrep Området er nesten helt uten moderne inngrep, og har i så måte et sjeldent uberørt preg. Ei lita hytte ligger like utenfor området opp mot fjellet i nordøst. Rester etter en gammel sammenrast tømmerhytte ble observert nord for Kleivstormyran. Eneste inngrep av betydning i nyere tid er en gjennomhogst som er utført på østsiden av Tverråa i områdets ytre del. Her er det særlig tatt ut en del gammel furu. Dette har ubetydelig innvirkning på områdets naturverdier. Vurdering og verdisetting Merralia utgjør et av de største og best utviklede naturskogsområdene av furu vi kjenner til i Midt-Norge. Området skiller seg ut fra landskapet ellers ved å fremvise rike forekomster av nøkkelelementer, deriblandt fl ere gamle trær, læger og gadd av grove dimensjoner. I tilegg til kvaliteter knyttet til furu fi nnes også større areal naturskog av gran som øker den økologiske variasjonen. Arronderingen av området er god og omfatter Tverrelvas nedbørsfelt med intakte gradienter fra dalbunnen og opp til høyfjellet. På grunn av stor andel myrområder og høyfjellspartier blir riktignok det skogdekte arealet en relativt liten del av totalarealet. Artsmangfoldet i områder er ikke spesielt rikt, men fl ere av de mer vanlige signal- og rødlisteartene i regionen forekommer relativt hyppig. Ingen særlig sjeldne og trua arter er dokumentert fra området, selv om kontinuiteten i området virker ubrutt. Merralia oppfyller enkelte kriterier påpekt i mangelanalysen av skogvern (Framstad 2002, 2003) relativt godt. Av de generelle manglene oppfyller furuskogen i området kriteriet; større forekomster av gammel skog under overveiende naturlig dynamikk på en god måte. Av regionale mangler oppfyller store deler av arealet kriteriet; urskogspreget furuskog. Det bør også fremheves at verneområder i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) er mangelfullt representert i dagens skogvern. Totalt sett er derfor mangeloppfyllelse vesentlig kvalitet ved området. Merralia scorer høyt på fl ere verdikriterier og oppfyller fl ere mangler ved dagens skogvern. Totalt sett vurderes området, særlig i kraft av den gamle furuskogen, som nasjonalt verneverdig (***).

225 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Merralia. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Larstjønnin ** ** ** ** 0-0 * * ** - - ** 2 Bjørklia ** ** ** *** * - * * - ** - - ** 3 Tverråa Ø *** *** ** *** 0 - * * - * - - *** Totalt for Merralia *** *** ** *** * - ** * * ** ** *** *** Samlet verdi Referanser Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt Norge. Delrapport 5. Prevista rapport 3/2004. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

226 Merralia (Snåsa, Nord-Trøndelag). 705 Tjønndalsklumpan Smågåstjønnin Merralia Merralihytta 527 Merralimyran Sandstadseter- Klubbdals- tjønna 538 bekken 592 Areal daa, verdi *** Holmtjønna vestre Gifstadbekk 12 Gåstjønna Raudbeintjønna Raudbeinseteren Tverråa Bjørklibekken 2 Kleivstor- Bjørklia 620 Bjørklikamman myran Raudbein Finnsåsseteren 464 klumpan 699 Roktdalen Ålnesseteren 09 Larstjønnin Tverråa l Roktsjøen Bjørndalen Holsinglia Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) 285 Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Holsingseteren Kartgrunnlag N50 Produsert vestre 344 Stordalsbekken Stordalstjønna mE mE mN

227 Bilder fra området Merralia Gammel glissen granskog langs Tverråa. Foto: Sigve Reiso Fattige myrområder med furuskog på rygger og småkoller i dalbunnen, typisk landskap i dalbunnen. Foto: Sigve Reiso Lite påvirket furuskog på rygger langs myrene i dalbunnen i KO 3. Foto: Sigve Reiso Stedvis mye død ved i de grandominerte lisidene lisidene. Her fra KO 2. Foto: Sigve Reiso

228 Øyingen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Snåsa Inventør: THH, SRE Kartblad: 1823 II, 1823 III Dato feltreg.: 05/08/05, UTM: Ø:389861, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Øyingen-området er en sørlig arm av Storåselva-vassdraget, ca. 15 km sørøst for Snåsa sentrum. I nordøst grenser området over en lang strekning til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som lokaliteten naturlig hører sammen med. Området er en stor, åpen forsenkning med den store innsjøen Øyingen sentralt i dalbunnen. Slake hellinger med mosaikk mellom myr, vidstrakte skrinne furuskoger og mindre granskogspartier stiger rolig opp mot snaufjellet omkring. Mot nord snevrer dalsenkningen seg inn, der Øyingselva renner nordover og etter hvert svinger krapt inn i nasjonalparken og så ned til Storåselva i nord. Pga. skrint og grunnlendt jordsmonn dominerer fattige røsslyng-blokkebærfuruskoger vidstrakte arealer. Furuskogen brytes hyppig opp av en mengde små og mellomstore fattigmyrer. Lokalt i brattere terreng med litt varmere lokalklima og noe tykkere jordsmonn fi nnes også innslag av bærlyng-furuskog, særlig omkring nordøstenden av Øyingen. Granskog dekker totalt sett små arealer. Kontrasten er ofte stor fra glissen furuskog over i kompakt granskog, pga. skarpe overganger fra skrint til tykkere jordsmonn. Størst arealer sammenhengende granskog står på Svarthaugen og på den store halvøye rett over for Svarthaugen på sørsiden av Øyingen, men mindre fl ekker fi nnes også i lisidene mot Skavlanfjellet, langs bekkene sør for Øyingen, samt ved Øyingsseteren lengst i nord. Det meste av dette er blåbærskog, men det fi nnes også litt småbregneskog. Svarthaugen er et markert unntak, med mye frodig småbregnegranskog i veksling med storbregneskog og i bunnen også middelsrik sumpskog, og ispedt en del gammel bjørk og litt selje. Rikere skogtyper fi nnes også fragmentarisk langs et par bekker sør for Øyingen, delvis med høyt innslag av bjørk og gråor. Furuskogene er for det meste sterkt påvirket, glissen og relativt smådimensjonert dominert av yngre og middelaldrende trær i god vekst med eldste aldersklasse trolig rundt år. Likevel er aldersspredningen god, med god foryngelse. Død furu er svært sjeldent. Furuskogen på begge sider av Svarthaugen, samt et større areal på høyere nivå øst-sørøst for Øyingen har et noe eldre preg, med bl.a. større innslag av eldre trær, inkludert en del spredtstående gammelfuru på år. Her inngår også litt gadd, samt sparsomt med læger. Interessant er at brannspor helt mangler, brann spiller åpenbart liten rolle i skogdynamikken i disse humide traktene. Granskogene er plukkhogd naturskog i aldersfase, moderat til brukbart fl ersjiktet, ofte temmelig kompakt. Vanlig alder ligger på år. Gadd og læger inngår stort sett sparsomt, spesielt seine nedbrytningsstadier, men mindre partier med større konsentasjoner inngår også. Svarthaugen skiller seg ut ved å ha relativt gammel naturskog kombinert med nokså høy bonitet, noe om gir en grov og storvokst skog som har relativt god tetthet av viktige nøkkelelementer. Store deler av granskogene har et fuktig preg, bl.a. med stedvis store mengder skjegglav (særlig gubbeskjegg). Artsmangfoldet er ikke spesielt rikt, pga. mye skrinn furuskog som i tillegg er hardt påvirket og fattig på strukturer. Granskogene er noe bedre stilt, spesielt Svarthaugen, der det bl.a. er ganske rike knappenålslavsamfunn på de mange døde bjørkene. I alt 5 rødlistearter (duftskinn, harekjuke, svartsonekjuke, gammelgranskål og råtefl ik), samt 5 rødlistekandidater (mest skorpelav) ble funnet. Mangelanalysen framhever de aller største naturskogsområdene som en av de viktigste manglene ved skogvernet. Dette kriteriet bidrar Øyingen i ganske stor grad til å dekke opp. Samlet sett utgjør Seisjødalen (med Øyingen) et av de største naturskogsområdene i Norge. Ellers innehar området i liten grad egenskaper som bidrar til å dekke inn mangler ved skogvernet. Naturverdiene er mest knyttet opp mot at dette er et stort område som er uvanlig velavgrenset og spesielt at området er relativt viktig som tilleggsareal og forsterkning til de store naturskogene i Seisjødalen innenfor nasjonalparken. I tillegg inngår mindre arealer granskog som har en del naturskogsverdier. På denne bakgrunn vurderes området som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Området ble undersøkt i løpet av én meget lang dag. Tom H. Hofton sjekket området rundt Øyingen nord til Litløyingen, mens Sigve Reiso undersøkte arealene i nordlige del av undersøkelsesområdet (Andra-Storåselva-Litløyingen). Været var vekslende, bl.a. med noen kraftige torden- og haglbyger, uten at dette hadde merkbar negativ innvirkning på feltarbeidet. Arealet var stort, og siden store deler av området består av oversiktlig og relativt homogen og kjedelig furuskog ble mye av området gått relativt raskt over. Feltinnsatsen ble konsentrert til de grandominerte partiene. Størsteparten av området ble likevel dekket på en rimelig god måte, og vurderingsgrunnlaget anses som godt. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Undersøkelsesområdet dekte et areal på daa, og besto av alt areal innenfor Storåsen statsallmenning fra Finnkjerringfjellet i sør til Statsklumpen og Andra nedenfor Andorosjøen i nord, grensende til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark i østlig kant.

229 Innenfor undersøkelsesområdet har vi skilt ut to verneverdige områder (Øyingen og Andra), mens de resterende arealer (dvs. omkring øvre del av Storåselva) anses som uinteressant i vernesammenheng pga. mye inngrep og hardt påvirket skog. Tidligere undersøkelser Innenfor Øyingen-lokaliteten kjenner vi ikke til at det er utført relevante naturfaglige undersøkelser tidligere. I den nordlige delen er det tidligere registert to nøkkelbiotoper (feltkartlagt av Sigve Reiso i 2001) (Korbøl 2004). Begge er små granskogspartier i ellers furudominert terreng, men med begrensete kvaliteter (C-verdi). Så vidt innenfor nasjonalparkgrensa på Storåskammen (altså rett utenfor Andra-området), ble det i 2001 av Tom H. Hofton og Rein Midteng (Midteng 2001) kartlagt et parti verdifull granskog, med bl.a. et ganske rikt artsmangfold. Dette ble vurdert til **. Beliggenhet Øyingen-området utgjør en sørlig arm av Storåselva-vassdraget, og ligger inne i de vidstrakte skog- og fjellområdene mellom Snåsa og svenskegrensa, ca. 15 km sørøst for Snåsa sentrum. Lokaliten utgjør en naturlig forlengelse av Blåfjella- Skjækerfjella nasjonalpark, som grenser inntil over en lang strekning i nordøst. Naturgrunnlag Topografi Topografi en i regionen preges av avrundende former, lange linjer og åpne landskapsrom. Området består av en stor, åpen forsenkning med den store innsjøen Øyingen som dominerende landskapstrekk i bunnen. Slake hellinger med mosaikk mellom myr, furuskog og mindre granskogspartier stiger rolig opp mot snaufjellet omkring. Dalsenkningen snevrer seg mer inn mot nord, der Øyingselva renner nordover ut av Øyingen og videre ned til den mindre innsjøen Litløyingen. Herfra svinger elva krapt østover inn i nasjonalparken og så ned til Storåselva i nord. Geologi Området ligger like øst for grensen mellom de rike bergartene rundt Snåsa-Snåsavatnet og fattigere, hardere bergarter østenfor. I størsteparten av området består berggrunnen av ryolitt/ryodacitt/dacitt, men et belte med øyegneis og granitt kommer inn i nord og nordøst (NGU 2006a). For det meste er området dekket av et tynt og ujevnt overdekke av morenemateriale, delvis også med berg i dagen. Lokalt ligger det imidlertid igjen tykkere lag av mer næringsrike løsmasser, særlig rundt Svarthaugen og stedvis på østsiden av Øyingen. Klima Mens lavlandet rundt Snåsavatnet ligger nede i svakt oseanisk seksjon (O1) hører de høyereliggende åstraktene (inkludert Øyingen-området) til klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) (Moen 1998). Naturen i disse områdene har dermed et humid preg. Vegetasjon og treslagsfordeling Mye skrint og grunnlendt jordsmonn sørger for at fattige furuskoger dekker vidstrakte arealer omkring Øyingen. Store strekninger domineres av skrinn røsslyng-blokkebærfuruskog, som hyppig brytes opp av en mengde små og mellomstore fattigmyrer (blåtopp, bjønnskjegg, rome etc.). I litt brattere og mer kupert terreng, med et noe varmere og tørrere lokalklima og litt tykkere jordsmonn, inngår også litt bærlyng-furuskog. Denne typen dekker imidlertid bare ganske små arealer, mest ved nordøstenden av Øyingen og stedvis i den sørvendte lia vest for Svarthaugen. Granskogen inntar totalt sett ganske små arealer. Mest granskog står på Svarthaugen og den store halvøya på sørsiden av Øyingen rett over for Svarthaugen, men mindre arealer fi nnes også i lisidene opp mot Skavlanfjellet, langs bekkene som renner ut i Øyingen på sørsiden, samt ved Øyingsseteren lengst i nord. Det meste av dette er blåbærskog, med småbregneskog som mer sparsomt på litt tykkere jord. Svarthaugen utgjør et markert unntak. Mye av den vest- til sørvendte lia her har store, sammenhengende partier med frodig og rik småbregnegranskog. Denne står i mosaikk med storbregneskog på mer steinete partier. Isprengt grana står en del bjørk og litt selje. Der lia fl ater ut i nedkant går fastmarksskogen over i intermediærrik gransumpskog. For øvrig er fattig gransumpskog spredt forekommende en del steder i tilknytning til granområdene. Lange en bekk sørøst for Øyingen (kjerneområde 3) fi nnes også et lite parti rik granskog. Langs et anastomoserende bekkeløp, som delvis oversvømmer dalbunnen omkring, fi nnes frodig storbregne-, småbregne og litt høgstaudeskog. Her inngår mye bjørk samt litt gråor og hegg i granskogen. Foruten bjørk opp mot skoggrensa er løvtrær ganske sparsomt forekommende i det meste av området. I ei li vest for Svarthaugen ble det sett et lite holt med noen kraftige, gamle ospetrær. Myrvegetasjonen er så godt som utelukkende fattig. Det er delvis snakk om mindre bakkemyrer i hellingene, delvis større fl atmyrer i dalbunnen. Et sted rett sør for Øyingen ble det i en myrkant så vidt påvist gulstarr i et lokalt litt rikere sig. Skogstruktur og påvirkning Størsteparten av furuskogen er sterkt påvirket av tidligere gjennomhogster. Sammen med et skrint naturgrunnlag gjør dette at det meste er glissen og relativt smådimensjonert skog dominert av yngre og middelaldrende trær som fortsatt er i god vekst. Det eldste alderssjiktet Størsteparten av furuskogen er sterkt påvirket av tidligere gjennomhogster. Sammen med et skrint naturgrunnlag gjør dette at det meste er glissen og relativt smådimensjonert skog dominert av yngre og mid-

230 delaldrende trær som fortsatt er i god vekst. Det eldste alderssjiktet ligger trolig rundt år. Det er likevel god aldersspredning, med god foryngelse. Død furu inngår bare svært sparsomt. Noen deler av området har furuskog med et litt eldre preg, nærmere bestemt nord og sør for Svarthaugen i et par kilometers lengde, samt et større areal i øvre høydenivå øst-sørøst for Øyingen. Her er andelen eldre trær noe større. Innimellom står spredte gammelfuruer på år (noen få trolig enda eldre) med til dels vridd stamme og fl at krone. Et visst innslag av gammel gadd fi nnes også her, samt et fåtall gamle læger. Kontinutetsbruddet er omfattende, i og med et stort tidsspenn fra gamle levende opp til gamle gadd og læger i seine nedbrytningsstadier. Verdt å merke seg er at det ikke ble sett brannspor noen steder i furuskogen, selv på gamle læger og gadd. I disse humide traktene spiller skogbrann antakelig en relativt underordnet rolle som forstyrrelsesfaktor. Granskogspartiene skiller seg ut i landskapet. Kontrasten er ofte stor fra glissen furuskog over i kompakt granskog, pga. skarpe skiller fra skrint til tykkere jordsmonn. Disse granskogene er for det meste plukkhogd naturskog i aldersfase, med et moderat til brukbart fl ersjiktet skogbilde og vanlig øvre alder på tresjiktet år. Gadd og læger er stort sett relativt sparsomt til stede, særlig er seine nedbrytningsstadier sjeldne. Mer lokalt kan det fi nnes partier med større konsentrasjoner av død ved, gjerne i form av rotvelter dannet i de siste par tiårene. Den tunge granskogen på Svarthaugen skiller seg ut. Relativt gammel naturskog kombineres her med nokså høy bonitet, og skogen får et storvokst og virkesrikt preg med grove og gamle trær. Her er også tettheten av læger og rotvelter til dels ganske høy, men som vanlig er gamle stokker temmelig få. Gamle stubber etter tidligere plukkhogster er da også å fi nne i hele lia. En del gammel bjørk, samt enkelte selje utgjør et fra biomangfoldmessig synspunkt viktig innslag her. Ikke minst viktig er ganske stor mengde stående død bjørk i ulike nedbrytningsstadier. Et mer glissent preg på granskogen har kjerneområdet i Moslia, men her er til gjengjeld en del tydelig gammel gran (fl ere på rundt år, maks trolig rundt 350 på et ekstremt individ). Granskogene har generelt et fuktig preg, med til dels rikelig med skjegglav (særlig gubbeskjegg) mange steder. Noen steder i glenner kan trærne være helt overdekt av gubbeskjegg. Mer lokalt fi nnes også arter som grå korallav og skrukkelav på trærne. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Øyingen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Moslia Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 122,2daa Moslia er ei slak, sørøstvendt liside opp mot Skavlanfjellet. I en skråning med litt tykkere løsmasser står her et parti gammel småbregneog blåbær-fjellgranskog. Skogen er lavproduktiv og delvis temmelig åpent tresatt med gran, men bjørk fyller delvis igjen imellom. Skogen har god sjiktning og aldersspredning, inkludert en del tydelig gamle og relativt grove trær på år. Ei særlig gammel gran (med trollsotbeger) ble anslått til rundt 350 år. Det fi nnes en del granlæger, til dels av ganske kraftige dimensjoner, men sterkt nedbrutt er klart underrepresentert (effekt av gamle plukkhogster). Skogen har et ganske fuktig preg med en god del epifyttisk lav både på greiner og stammer. Granskogsfeltet skiller seg klart ut i et ellers temmelig kjedelig furuskogslandskap, og har Øyingen-områdets eldste granskog. Tre hensynskrevende vedboende sopp ble påvist (duftskinn, svartsonekjuke og gammelgranskål), samt 2 kandidatarter (piggbroddsopp og trollsotbeger). Med et brukbart naturskogspreg og funn av noen rødlistearter gis lokaliteten verdi B. 2 Svarthaugen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 127,4daa Svarthaugen er en markert kolle som stikker ut mot Øyingen. I den til dels bratte vest- og sørskråningen er det lagt igjen ganske tykke løsmasser, og her står en frodig og rik småbregnegranskog i mosaikk med storbregneskog, samt blåbærskog i øvre deler. Middelsrik sumpskog fi nnes i bunnen. Hele kollen har kompakt, tung og storvokst granskog, Isprengt står også en del gammel bjørk og litt selje. Skogen er i aldersfase, vekslende fra middels til godt fl ersjiktet, selv om gamle store trær dominerer. Herskende trealder ligger trolig rundt år, men med spredte trær over 200 år innimellom. Grovbarket, lutende gran er vanlig. Noe fl ekkvis fordelt er det en god del granlæger/rotvelter, mest av middels og ferske stadier. Det er i tillegg også relativt stor mengde og bra kontinuitet av stående og grov, død bjørk. En del stubber etter gammel plukkhogst fi nnes gjennom det meste av lia. Trærne er til dels rikelig behengt med gubbeskjegg. Sparsomt går også korallav inn på stammene og understreker det fuktige preget. Relativt stor tetthet av nøkkelelementer og til dels brukbar kontinuitet sørger for at artsmangfoldet er relativt bra. På granstammene vokser det ganske frodig med gammelgranslav, men mer krevende arter i dette samfunnet ble ikke påvist. Flere middels kravstore knappenålslav opptrer derimot i til dels høy tetthet, særlig på de mange døde bjørkene. Langnål er for eksempel ganske vanlig. På granlægrene ble det gjort noen spredte funn av signalarter av vedboende sopp. I tillegg ble både pusledraugmose og fl ere stokker med råtefl ik funnet. Muligens kan den relativt rike granskogen ha en relativt rik mykorrhizasoppfunga, men disse soppene var i liten grad framme såpass tidlig på høsten. 4 rødlistearter (duftskinn, svartsonekjuke, gammelgranskål og råtefl ik), samt 3 kandidatarter (skorpelav) ble funnet. 3 Øyingen SØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 30,5daa Liten del av bekkedal, like før utløpet i Øyingen. Langs delvis anastomoserende bekk i bunnen av en relativt markert bekkedal står her

231 frodig storbregne-, småbregne- og litt høgstaudegranskog i en ganske fl at dalbunn. Ganske mye bjørk, samt litt selje, gråor og hegg står langs bekken. Granskogen er kompakt aldersfase, moderat sjiktet, med trealdre trolig rundt år. En del dødved fi nnes, både av gran (men nesten ikke gamle stokker) og løvtrær (bl.a. brukbart med stående dødt). Lokaliteten skiller seg særlig ut pga. den rike vegetasjonen. Det ble ikke tid til å se etter arter (seint på kveld, mørkt). Artsmangfold Spesielt furuskogen er for det meste betydelig preget av tidligere gjennomhogster, som har ført til at både mengde og kontinuitet av viktige strukturer er svak. Artsmangfoldet er derfor ganske dårlig, med bare noen få interessante arter påvist i lave tettheter. Noen få steder ligger det igjen gamle, grove furulæger som relikter etter gamle skoggenerasjoner, og bærer på et artsmangfold som i liten grad har langsiktig levedyktighet i området. Tilstanden er imidlertid noe bedre i øvre deler mot Velandtjønnin, men uansett er furuskogsmangfoldet dårlig utviklet. Granskogene skiller seg ut i positiv forstand. Selv om også disse er klart preget av gjennomhogster, er tilstanden noe bedre og med spredt innslag av gamle og lutende graner, rotvelter og læger fi nnes her spredt en del moderat kravstore arter av både vedlevende og epifyttiske organismer. Områdets mest interessante artsfunn ble gjort i et granskogsholt på sørøstsiden av Øyingen, der harekjuka fruktiserte på en høgstubbe. Svarthaugen skiller seg særlig ut, ved god bonitet, grovvokst skog og temmelig store mengder elementer og dermed også et ganske rikt artsmangfold. Viktig her er også et høyt innslag av død bjørk, som er et viktig substrat for mange knappenålslav. Eksempelvis er langnål ganske vanlig i området. På granstokkene ble i tillegg til noen sopparter også råtefl ik funnet fl ere steder. Alt i alt er ikke Øyingen et område med et spesielt rikt artsmangfold av kravstore arter knyttet til gammel naturskog, med unntak av Svarthaugen. Vilt Det ble ikke gjort nevneverdige observasjoner av vilt under inventeringen. På generelt grunnlag vil en likevel anta at området kan ha en viss betydning for arealkrevende gammelskogsarter, som et stort område med sammenhengende eldre skog. Dette forsterkes av nærheten til nasjonalparken, der det innover Seisjødalen står store arealer gammel barskog. Dessuten vil Øyingen, som et stort vann med variert strandlinje og fl ere små øyer, kunne ha en viss betydning for vannfugl, for eksempel storlom. Med sitt virvar av småtjern og myrer vil nok likevel området sørøst for Litløyingen, rett innenfor nasjonalparken, være viktigere i så måte (både for vannfugl og våtmarksfugl generelt). Tabell: Artsfunn i Øyingen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Levermoser Lophozia adscendens Ròtefl ik DM Busk- og bladlav Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Peltigera collina Kystårenever Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål Chaenotheca subroscida Sukkernål Cyphelium karelicum Trollsotbeger Gyalecta friesii Huldrelav Pyrrhospora elabens 1 1 Sopp markboende Cortinarius agathosmus Granringslørsopp Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC 1 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 3 3 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis 3 3 Veluticeps abietina Praktbarksopp

232 Avgrensing og arrondering Øyingen-området er tilnærmet optimalt avgrenset. Hele dalbunnen, med gradienter fra vassdraget i bunnen opp til snaufjellet på alle kanter er inkludert, og innfatter dermed hele økosystemet. Det er en betydelig styrke ved området at det fanger opp nesten hele nedbørsfeltet til Øyingselva, hvor nedre deler allerede ligger inne i nasjonalparken. Imidlertid ligger det et arronderingsmessig forbedringspotensiale på vestsiden av Øyingen. Ideelt sett burde grensa blitt trukket noe lenger vest, for slik å få inkludert en større del av denne lisida (og landskapsrommet), og særlig for å få med hele kjerneområde 1. Andre inngrep Hele dette store området er nesten helt forskånet fra nyere inngrep. Viktigst i så måte er veiene inn fra Imsdalen som stikker noen hundre meter inn i området fra dalsøkket på Finnkjerringfjellet. Fra enden av veien går det en liten utsprengt veitrasé litt videre. Langs denne ser det ut til at det er gjort noen sonderinger av berggrunnen, kanskje med tanke på evt. bergverksdrift. Ellers ligger det et fåtalls små hytter langs Øyingen (samt et par ved Litløyingen) og ei enkel, nyoppsatt bru over elva litt nedenfor utløpet av Øyingen. Samlet sett er dette ubetydelige inngrep som ikke har noen innvirkning på verneverdiene. Vurdering og verdisetting Øyingen-området utgjør et stort og uvanlig velavgrenset skogområde som nesten helt er forskånet for nyere inngrep. Hele området har eldre skog. Imidlertid er størsteparten en skrinn og strukturfattig furuskog som har relativt små kvaliteter i naturskogssammenheng. Furuskog av denne typen må sies å være temmelig vanlig i høyereliggende deler av Trøndelag, og i så måte skiller ikke dette området seg nevneverdig fra mange andre høyereliggende skogområder i regionen. Derimot er det større kvaliteter knyttet til granskogene, som delvis har en del naturskogskvaliteter, om enn noe spredt. Svarthaugen skiller seg ut som et relativt verdifullt granskogsområde, også vurdert opp mot en del andre områder i regionen. Imidlertid utgjør granskog en relativt liten andel av området. Et meget viktig aspekt ved dette området er at det grenser inntil Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Funksjonelt sett er Øyingen en del av det store naturskogsområdet som strekker seg gjennom hele Seisjødalen, og må derfor vurderes i sammenheng. I så måte har området relativt viktige kvaliteter som forsterkningsområde. I en bevaringsbiologisk kontekst kan viktigheten av store og sammenhengende naturskogsområder ikke understrekes sterkt nok, på bakgrunn av en rekke egenskaper (se bl.a. Penttilä 2004, og oppsummeringer i Framstad et al. 2002, Sverdrup-Thygeson et al og Hofton 2003). Samtidig vil området komplettere Seisjødalen-området og bedre arronderingen i betydelig grad ved at hele nedbørsfeltet til Øyingselva kommer med. Lokaliteten oppfyller i liten grad viktige egenskaper påpekt av skogvern-analysen (Framstad et al. 2002, 2003). Et viktig unntak er at området vil bidra til å gjøre Seisjødalen-området enda større, og dermed oppfylles en av de viktigste manglene ved norsk skogvern enda bedre, nemlig mangelen på særlig store, sammenhengende skogområder. Samlet sett danner Seisjødalen-området et av de største naturskogsområdene i Norge. Som følge av stort areal, viktig funksjon som forsterkningsareal og betydelig bedret arrondering av skogen innenfor nasjonalparken, samt innslag av verdifulle granskogspartier, vurderes området som regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Øyingen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Moslia ** ** ** *** * - * * * * - - ** 2 Svarthaugen ** *** ** ** ** - ** ** ** ** - - ** 3 Øyingen SØ ** ** * ** * - ** ** ** * - - * Totalt for Øyingen ** ** * ** * - * * * * *** *** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Hofton, T.H. 2003b. Trillemarka-Rollagsfjell: En sammenstilling av registreringer med hovedvekt på biologiske verdier (foreløpig rapport). Siste Sjanse rapport Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt Norge. Delrapport 5. Prevista rapport 3/2004. Midteng R Biologiske verdier i fi re skogområder i Snåsa- og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Siste Sjanse-notat Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s.

233 NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: Penttilä, R The impacts of forestry on polyporous fungi in boreal forests. Dr. scient thesis, Department of Biological and Environmental Sciences, Faculty of Biosciences, University of Helsinki, Finland. Sverdrup-Thygeson, A., Borg, P. & Lie, M.H Landskapsøkologi i boreal skog. En sammenstilling av studier innen økologi og friluftsliv med relevans for landskapsøkologisk planlegging i norsk skogbruk. Norskog-rapport

234 Øyingen (Snåsa, Nord-Trøndelag). 452 ønna va 429 Fiskløystjønna 417 Svartberget Tjurrudalsfjella 550 Kovatnet 376 Kovasseteren Langtjønna Setertjønnin Langtjønna 438 Gråhaugtjønna Øyingsseteren Litløyingen 456 Bergslåtttjønna Bergslått- 525 haugen Storkoltjønna Fiskløyshaugen 466 nordreøyingsfjellet Mollanfiskløysa 433 Koltjønn- 401 haugen 453 Engesfiskløysa Andorøran Nyseteren 293 Nyseterevja Kråkselmyr- Kråkselmyra fossan 445 Lauv- 432 haugen 360 Areal daa, verdi ** 371 Øyingsflyan Stroket 305 Råslåttjønna 382 Råslåtthaugen 373 Strokks Øyin vlanfisk- a Skavlanfjellet Svart- haugen Langdalen Velandhøvlan 473 Velandtjønnin itjønna Moslia 426 Øyingen Velandtjønnin 428 Lauva innkjerring- 530 klumpen Finnkjerringfjellet Okstjønnåa Belbufjellet Finnsjøan Kolvklu Lomtjønnin 416 Snøskavltjønnin Raudberget Svartbakkseteren Skardtjønna 609 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer 501 Målestokk Skogmoseteren 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Belbuseteren Presttjønna Kolvseteren Alternativ grense Omr. Svartbakkseteren for vurdering (DN2005) 307 Rutenett 1km Prestseteren 476 Litlismenningen Kjerneområder Smørholet Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte mN mE mE N

235 Bilder fra området Øyingen Utsikt over Øyingen om kvelden. Foto: Tom Hellik Hofton Sett mot sør fra lia vest for Svarthaugen. De største granskogsarealene i området står her. Foto: Tom Hellik Hofton Store deler av furuskogen i området er glissen og tydelig hardt påvirket av tidligere tiders skogbruk. Foto: Tom Hellik Hofton Frodig småbregnegranskog på Svarthaugen, K2. Foto: Tom Hellik Hofton

236 Møytla** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Steinkjer Inventør: THH, SRE Kartblad: 1723 II Dato feltreg.: 06/08/05, UTM: Ø:641708, N: Areal: 3054 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Møytla er et lite sidevassdrag til Ogndalen vest for Steinkjer. Området dekker betydelige deler av dalføret, fra snaufjellet i øst, via ei markert bekkekløft, og ned til marin grense i nedre deler, en strekning på rundt 5 km, og med tilhørende slake lisider på begge sider. Området har stor økologisk variasjon, med mange ulike skogsamfunn representert. Vanligst er blåbærgranskog, som både i selve bekkedalen og ikke minst i liene på begge sider dekker større, sammenhengende partier. I tillegg er småbregneskog ganske vanlig. Gransumpskog fi nnes hyppig i søkk og myrkanter, men da mest i form av mindre arealer. Rikere typer som storbregneskog og høgstaudeskog fi nnes særlig i bekkekløfta i øvre del, men også på fl atere mark langs elva nederst. Her renner elva et langt stykke gjennom tykke, fi nkornete løsmasser, delvis under marin grense, med mest meget fuktig granskog, men også et større parti med velutviklet, fl ompåvirket gråor-heggeskog (gråor, bjørk, diverse vierarter, gran). Furuskog er mer sjelden i området, men en del røsslyng-blokkebærskog fi nnes, og i den sørvendte siden også litt bærlyng(-barblandings)skog. Påvirkningsgrad og skogstruktur varierer svært mye. Bekkekløfta i øvre del kombinerer gammel naturskog som har ligget lenge urørt med et variert naturgrunnlag (bratt terreng, bergvegger, steinblokker). Dette fører til et heterogent skogbilde, med god sjiktning og innslag av en del eldre løvtrær (rogn, bjørk, litt selje). Skogen er grovdimensjonert og høyvokst, med ganske mye læger i ulike nedbrytningsstadier, og høyt innslag av gamle trær ( år). Noenlunde samme struktur fi n- nes også i Merraskardet. Ellers kan skogen karakteriseres som hardt påvirket naturskog i aldersfase, med moderat grad av sjiktning, relativt homogen struktur og fattig på nøkkelelementer som tydelig gamle trær og død ved. Granskogen nederst, på tykke løsmasser og med Møytla sakte slyngende i bunnen med grus- og sandbanker, skiller seg ut. Dette er en kompakt granskog med relativt gamle trær og et svært fuktig preg, med bl.a. en rik epifyttfl ora av både makro- og skorpelav. Skogen tenderer mot boreal regnskog, med både groplav, dvergfi ltlav og så vidt også trådragg (sparsomt på ei gran funnet i halvmørke på kvelden). Også generelt preges granskogene i området av et fuktig og humid skogklima, med relativt mye epifytter, men altså særlig utpreget nederst. Langs elveavsnittet på løsmassene står det en del gammel gråor, særlig på fl ommarkssletta i midtre del, til dels av grove dimensjoner og også en del død gråor. Mellom kjerneområdene i dalbunnen ligger store ungskogsfelt (hogsklasse 2, kanskje delvis plantet) etter tidligere fl a- tehogster. Disse inngrepene reduserer områdets naturverdier betydelig. Uten disse fl atehogstinngrepene ville vi vurdert området som nasjonalt verneverdig ***. Natuverdiene er, til tross for de temmelig omfattende inngrepene, store. Det er trolig svært få andre steder i Trøndelag det er mulig å fange opp hele spennet fra snaufjellet ned til marin grensa langs en markert bekkedal, med tilhørende store spennvidde i ulike fuktige granskogstyper. I tillegg ligger kjerneområdene slik til at de på en god måte representerer alle deler av denne gradienten. Samtidig har området viktige naturkvaliteter i form av lite påvirket naturskog, velutviklet bekkekløft og (særlig betydningsfullt) et relativt stort parti med elvenær og svært fuktig granskog på og omkring marin grense. Sistnevnte skogtype er sjelden pga. omfattende skogbruksaktiviteter. Biomangfoldmessig er det spesielt lavfl oraen som må trekkes fram, med en god del til dels kravstore skorpelav på granstammer (gammelgranslavsamfunnet), samt tendenser til boreal regnskog-samfunn på granene nederst. Det ble påvist 4 rødlistearter (1 sårbar (trådragg), samt de hensynskrevende soppene svartsonekjuke, gammelgranskål og gulskivevokssopp), samt 6 kandidatarter (skorpelav). I forhold til mangelanalysen bidrar området på fl ere betydningsfulle kriterier: (1) intakt skog i lavlandet, (2) rike skogtyper og delvis også internasjonale ansvarstyper (tendens mot boreal regnskog), delvis også (3) rødlistearter, samt ikke minst bekkekløft som en spesielt prioritert type. Møytla anses å ha mange viktige verneverdier, særlig knyttet til stor spennvidde langs et dalføre fra marin grense til snaufjellet, samt med spesielle skogtyper som bekkekløft, gammel fuktig granskog på tykke løsmasser på/nær marin grense, og vurderes som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt av Tom H. Hofton og Sigve Reiso i godt vær i løpet av en lang dag. Vi fi kk da gjennomgått hele området, og alle deler av skogen vurderes som rimelig godt gjennomsøkt og kartlagt. Likevel ble det relativt mørkt da vi undersøkte nederste del (kjerneområde 1), slik at artsmangfoldet her trolig er en god del rikere enn det som ble påvist. Tidspunktet på året var noe tidlig for å fange opp jordboende sopp, ellers var de fl este andre aktuelle artsgrupper greit utviklet.

237 Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Dette var et areal på daa, som grovt sett besto av hele lia fra Giskåstjønna - Klæbusætran og opp til snaufjellet i øst. Imidlertid er store deler av lia enten uthogd med mye ungskog og hogstfl ater eller med lite interessant eldre skog, og er derfor vurdert som uinteressant i vernesammenheng. Tidligere undersøkelser Håkon Holien har tidligere besøkt Møytlaskardet (kjerneområde 3) og beskrevet det i forbindelse med et oppdrag for Steinkjer kommune (Holien 2002). Han har klassifi sert området som granskog, bekkekløft og gitt det verdien A-B, med beskrivelse som...gammel naturskog med gran... og med funn av svartsonekjuke, huldrelav og meldråpelav. Holien har også vært i kjerneområde 5 Merraskardet, men beskrivelsen av det området har vi ikke sett. Ellers er det, så vidt vi vet, ikke utført undersøkelser av relevans for skogregistreringene som nå er utført. Beliggenhet Lokaliteten ligger ca. 17 km øst for Steinkjer by, på nordsiden omtrent midt i Ogndalen. Området grenser i stor grad til hardt påvirket skog preget av bestandsskogbruket på alle kanter. Naturgrunnlag Topografi Møytla er et lite sidevassdrag til Ogna. Vassdraget starter på Roktheia lengst sørvest i de store fjellområdene sør for Snåsavatnet. Herfra faller elva på en kort strekning ganske bratt ned fra Møytlaskardet, der den har gravd ut ei bekkekløft, før fallet gradvis og ganske raskt avtar videre nedover. Ned ei dalbunnen kommer elva fort ned på de store leireavsetningen under marin grense. Herfra renner elva rolig en lang strekning gjennom ravinelandskapet før den faller ut i Ogna. Den avgrensete lokaliteten fanger opp elveavsnittet fra snaufjellet ned til marin grense, over en strekning på ca. 5 km. Geologi Lokaliteten ligger innen et område med omdannete sedimentære og vulkanske bergarter. Den underliggende berggrunnen i lokaliteten består av ryolitt, ryodacitt eller dacitt (NGU 2006a). Imidlertid er det bare i den øverste delen at berggrunnen kommer fram i dagen, i det meste av området ligger det et tykt overdekke av løsmasser. Nederst er det fi nkornet leire under marin grense, mens det ellers er snakk om morenemateriale. Klima Området ligger på overgangen mellom svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O1), som dominerer lavlandsområdene i denne regionen, og klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) som preger de høyereliggende åstraktene (Moen 1998). Lokaliteten har dermed et humid preg. Vegetasjon og treslagsfordeling Hele dalføret domineres i hovedsak av ulike fuktige granskogstyper. Vairasjonen i ulike skogtyper er likevel meget stor, og alle vanlige granskogstyper er representert. Blåbærskog er klart viktigste skogsamfunn arealmessig, spesielt i midtre og øvre deler av skråningene, men delvis også nede i selve daldraget. Skrubbær og bjønnkam, sammen med ulike suboseaniske mosearter i bunnsjiktet understrekser skogens humide preg. Dernest kommer småbregneskog, som helst opptrer i mosaikk med andre typer. Ungskogen mellom kjerne 1 og 2 er for det meste småbregneskog, og utgjør det største arealet av denne typen. Noen steder, kanskje særlig i bratte hellinger med tykke løsmasser i øvre deler mot Møytlaskardet kan småbregneskogen være ganske frodig. En del småbregneskog fi nnes også nederst, på tykke løsmasser der elva kommer ned mot marin grense. Her er det også en del storbregneskog langs elvebredden. Fattig gransumpskog (molte, torvmoser, skogsnelle) er også en ganske vanlig type, og inngår hyppig i myrkanter og søkk i mosaikk med fastmarkstypene. Rike granskogstyper er særlig konsentrert til bekkekløfta i øvre del. Her skaper et variert naturgrunnlag grunnlag for stor variasjon i skogsamfunn. Frodig storbregneskog dekker ganske store arealer her, særlig på litt grovsteinete mark, mens høgstaudeskog er mer uvanlig. Lokalt, særlig innunder bergrøtter med dyp brunjord, er det utviklet rene strutseving åkre. Karplantefl oraen er relativt rik, med bl.a. turt, tyrihjelm, skogstjerneblom, trollurt og engsyre som hyppig forekommende. Dessuten fi nnes i denne kløfta også litt lågurtskog i den sørvendte, solåpne skråningen. Ustabil, rik mark med mye stein sørger for at kløfta har en del innslag av ulike løvtrær, i første rekke rogn og bjørk, men også litt selje og hegg. Opp mot skoggrensa sør for Møytlaskardet kommer det inn mye bjørk i granskogen. Der Møytla nederst kommer ned mot marin grense slynger elva seg rolig gjennom tykke løsmasser. Her fi nnes tykke grusog sandbanker langs elvebreddene, og gråor inngår stedvis relativt hyppig i fl omsonen. Ved Heggnesa meandrerer elva sterkt, og det er også dannet noen små kroksjøer etter avsnørte, gamle elveløp. Her fi nnes en variert og rik fl ommarksblandingsskog med gran, mye gråor, bjørk og litt vierarter. Bunnsjiktet er rikt og frodig, med bl.a. gulldusk, kvitbladtistel, mjødurt, gulstarr og sennegras. Furuskog fi nnes på høyereliggende terreng et stykke opp fra bekken på begge sider av dalen. Det meste er røsslyng-blokkebærskog, som særlig i sørvest (Svartåskammen og videre vestover) dekker større, sammenhengende arealer i mosaikk

238 med fattigmyr. I deler av den sørvendte lia mellom Møytlaskardet og Klæbusetran blir det såpass tørt at røsslyng-blokkebærskogen går over i bærlyngskog. Delvis er innslaget av gran relativt høyt her, slik at det blir en barblandingsskog. Skogstruktur og påvirkning Påvirkningsgraden varierer svært mye innen dette området. Anslagsvis 15% av totalarealet består av ungskog kommet opp etter omfattende fl atehogster år tilbake i tid. Dette fordeler seg på to arealer i dalbunnen og fyller ut det meste av arealet mellom de tre kjerneområdene. Den unge granskogen kan være plantet. Resten av skogen er mest hardt påvirket naturskog som etter å ha vært utsatt for ganske sterke plukkhogstinngrep tidligere nå har stått i fred i en del tiår. Mye av denne skogen er i aldersfase, med et skogbilde som er relativt kompakt og homgent, ofte moderat grad av fl ersjiktning og fl eraldrethet (gamle, voksne trær dominerer), og temmelig strukturfattig. Dimensjonene ligger til vanlig gjerne rundt cm dbh, og alderen trolig rundt år. Biologisk gamle trær er få. Skogen har i nyere tid begynt å danne litt død ved, både gadd og læger, men foreløpig er mengdene små og gamle stokker mangler. Kjerneområdene skiller seg mer ut. Granskogen på løsmassene langs Møytla i nedre del er kompakt og tettvokst, med innslag av relativt gamle trær (anslått år), men med et relativt homogent skogbilde. En og annen rotvelte bryter opp strukturen noe. I myrkanter blir skogen betydelig mer sjiktet. Gråorskogen langs elva er på den annen side meget variert, med stor treslagsblanding og velutviklet buskjikt. Gråora oppnår relativt store dimensjoner, og det er også bra med død gråor, særlig stående. Kjerneområdene i Møytlaskardet og Merraskardet skiller seg ut ved å betydelig eldre skog som har vært lite påvirket i lang tid. Dette er gammel naturskog, grov og storvokst, med høy andel gamle trær ( år) og ganske store mengder grove læger i ulike stadier. Også her er imidlertid gamle læger underrepresentert, en effekt av plukkhogster langt tilbake i tid. Skogbildet er heterogent og variert, med stedvis glennepreg og mye rotvelter etter små sammenbrudd, andre steder mer kompakt og tett. Steinblokker, bergvegger og generelt bratt terreng bidrar til å rive opp skogen. Et visst innslag av ulike gamle (men ikke særlig grove) løvtrær forsterker det varierte preget. Langs hele dalen har granskogen et uvanlig fuktig og stabilt preg, med bl.a. tjukke mosematter på steinblokker og læger og en del sterkt fuktighetskrevende epifytter på trærne. I øvre del sørger markert bekkekløfttopografi for dette. Lenger ned er dalen åpnere, men likevel beskyttet, og med mye fuktskog i forsenkningen (sumpskog, bekkedrag, småmyrer, nærhet til elva) som bidrar til å bevare et stabilt skogklima. Furu-/barblandingsskogen består for det meste av middelaldrende trær som fortsatt er i god vekst (relativt spisse kroner, ranke stammer), og mangler nesten helt død ved. Det er likevel ganske god aldersspredning. Mer lokalt i øvre deler er denne skogen noe eldre, med innslag av trær på år (fl at krone, delvis tørre greiner). Her står det også en og annen spredt furugadd. Læger mangler stort sett. Brannspor ble sett på ei av de få gamle furulægrene, men brann antas ikke å ha vært noen viktig skogøkologisk faktor i disse humide traktene. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Møytla. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Heggnesa Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 314,2daa To km lang strekning langs Møytla, med elva rolig slyngende nedover, vekslende mellom stillefl ytende partier og rolige stryk, og med tilhørende nordvendt helling. Lengst nede ligger det ei hogstfl ate helt nedtil elva på vestsiden (privat side). En meget humid blåbær- og småbregnegranskog dominerer, men i slake søkk går dette raskt over i fattig sumpskog med torvmoser og skogsnelle. Der elva møter marin grense danner elva et større meandrerende parti (også med noen små kroksjøer), og her står en fl ommarks-blandingsskog av gran, mye gråor, bjørk, litt Salix-kratt etc, med rikt feltsjikt (gulldusk, gulstarr, sennegras, kvitbladtistel etc.). Skogen er relativt gammel, med jevnt innslag av trær på år i partier. Det meste er aldersfase, med et moderat sjiktet til ganske homogent skogbilde. I myrkantene mot sør blir skogen mer variert og sjiktet. Mengden død gran er ganske lav. Gråorskogen på fl omsletta har et uryddig og variert preg, med ganske store dimensjoner og temmelig mye stående død ved. I nedre del står gammelskgoen i mosaikk med yngre, tett skog kommet opp etter småfl atehogst. Hele området har et uvanlig fuktig preg, bl.a. tydelig gjennom rikelig med skjegglav (særlig i myrkantene). Fuktighetskrevende arter som skrukkelav, groplav og korallav er ganske vanlige på granene, og dvergfi ltlav ble også påvist, ved siden av en del relativt kravstore skorpelav og knappenålslav. Trådragg ble funnet sparsomt på ei gran. Skogen ligger trolig i grensesjiktet til å kunne kalles boreal regnskog. Som et relativt stort område med gammel granskog på tykke løsmasser omkring marin grense, med et større gjennomløpende elveløp, og med høyt innslag av mange fuktighetskrevende arter er dette et sjeldent og verdifullt skogområde. To rødlistearter (trådragg og gammelgranskål), samt 4 rødlistekandidater, ble funnet. Verdien settes klart til A (svært viktig). 2 Fossemssætran N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 94,8daa Slakt parti langs Møytla med gammel, fuktig granskog. Blåbærskog dominerer, med innslag av småbregneskog i sidene, samt en del fattig sumpskog i bunnen. Skogen er kompakt aldersfase, moderat til (partivis) ganske bra fl ersjiktet, med relativt gamle trær ( år vanlig) og dimensjoner rundt cm dbh. Død ved fi nnes bare sparsomt. Skogen er uvanlig fuktig, med bl.a. mye gubbeskjegg og gammel-

239 granlav, samt (mer sparsomt) skrukkelav og groplav. Randkvistlav fi nnes også på noen sturende graner. Lokaliteten har visse kvaliteter særlig for fuktighetskrevende arter, og vurderes foreløpig som lokalt verdifullt (verdi C). 3 Møytlaskardet Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 165,3daa Rett nedenfor snaufjellet danner Møytla ei trang, markert bekkekløft. Naturgrunnlaget er variert. Sidene faller bratt ned i kløfta, delvis som jevne skråninger, delvis oppbrutt av bergvegger og steinblokker. Gran dominerer, men alltid med innslag av eldre løvtrær (rogn, bjørk, selje, hegg). Store deler av skogen er fuktig og frodig storbregneskog, mer spredt også høgstaudeskog, delvis som frodige strutseving åkre. Den sørvendte siden har et tørrere preg (blåbær, småbregne, lågurt). Skogen er gammel naturskog, relativt lite påvirket, og fi nt utviklet aldersfase. Skogbildet er heterogent og variert, med generelt god fl ersjiktning og uryddig struktur. Grana er grov og storvokst, med vanlig dbh på cm (maks cm), og vanlig alder rundt år. Temmelig grovdimensjonerte granlæger i alle nedbrytningsstadier inngår i relativt stor mengde, selv om gamle stokker er underrepresenterte. Tjukke mosematter på bergvegger og læger, bl.a. med mye rødmuslingmose, understreker det fuktige preget. Det er også mye epifyttisk lav både på grove granstammer og på greiner (korallav, skrukkelav, groplav etc.). Lokaliteten har betydelig verdi som bekkekløft med gammel naturskog og stor tetthet av viktige nøkkelelementer, og et ganske rikt artsmangfold særlig av fuktighetskrevende arter. Sammen med funn av 2 rødistearter og 4 kandidatarter fører dette til verdien A - svært viktig. 4 Skavdalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 115,8daa Sørvestvendt liside mot tregrensa. Eldre glissen granskog med en del gamle trær og spredt med død ved. Noe innslag av bjørk fi nnes spredt. Blåbærskog er dominerende vegetasjonstype, med innslag av fattig gran-bjørkesumpskog i søkk og på fl atere partier. Ferske læger dominerer men området har innslag av alle nedbrytningsstadier. Det fi nnes tydelige spor etter tidligere gjennomhogster. Svartsonekjuke ble registrert på en granlåg. Flere av de gamle trærne hadde rike forekomster av gammelgranslav. Spredt med gamle trær og død ved gir lokal verdi, selv om det ble funnet to hensynskrevende arter (svartsonekjuke og gammelgranskål). 5 Merraskardet Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 125daa Trang vestvendt bekkedal/kløft. Gran dominerer i tresjikt med innslag av bjørk, selje og rogn. Småbregneskog er dominerende vegetasjonstype. Noe blåbærskog fi nnes i øvre deler. Langs bekken er det noe innslag av høgstaude- og storbregneskog. På de fl ateste partiene i vest er et større parti fattig gran-bjørkesumpskog. I øvre deler av kløfta fi nnes lite påvirket eldre, grovvokst granskog med en del død ved i alle nedbrytningsstadier. Flere av lægerne i kløfta er av grove dimensjoner. Videre vestover blir skogen gradvis mer påvirket og dødvedmengden avtar. Det fi nnes rikelig med gammelgranlav, groplav og gubbeskjegg på trærne langs bekken. Svartsonekjuke, gammelgranskål, vasskjuke og praktbarksopp ble registrert på død ved i området. Huldrelav ble funnet under rot på gammel gran. Skrubbenever ble registrert på gammel selje og på en grankvist under selja. Området er vurdert som viktig (B) på bakgrunn av forekomster av mange gamle trær i fuktig lokalmiljø med kontinuitet i død ved og fl ere signalarter. Artsmangfold Det meste av skogen i dette området er hardt påvirket skog som er fattig på viktige nøkkelelementer og har dårlig kontinuitet. Artsmangfoldet særlig knyttet til død ved, delvis også til gamle trær, har derfor blitt betydelig redusert. Det er derfor lite arter å fi nne utenfor kjerneområdene. Innenfor kjerneområdene derimot er det tildels bevart en betydelig mengde og variasjon i viktige strukturer som gamle trær, grove og lutende graner i bratt terreng, rotvelter og død ved. Sammen med god bonitet og variert naturgrunnlag gir dette grunnlag for et rikt og variert biologisk mangfold her, og det er da også påvist en del signal- og delvis rødlistede arter. En vil særlig trekke fram fuktighetskrevende arter knyttet til gamle trær som en viktig gruppe der Møytla-området har relativt stor bevaringsverdi. Mange steder i granskogene langs bekken fi nnes rikelig med epifytter på trærne, både skjegglav og skorpelav (bl.a. rikelig med gammelgranslav). Flere steder går også ulike moser inn på granstammer og -greiner og understreker det fuktige preget. Gammelgranslavsamfunnet er til dels velutviklet, også med ganske kravstore arter som granbendellav og meldråpelav. Granskogen på løsmassene i nedre deler har et så fuktig preg at den tenderer mot boreal regnskog. Her inngår groplav ganske vanlig på tynne grangreiner, dvergfi ltlav er påvist, og skorpelavfl oraen virker også rik. Trådragg ble nøye ettersøkt men ble bare funnet sparsomt på ei gran. Av andre grupper vil en anta at mosefl oraen kan være ganske rik. Jordboende sopp var dårlig utviklet på inventeringstidspunktet. Gruppen antas ikke å være spesielt velutviklet i området. Gulskivevokssopp (DC) ble imidlertid funnet i en blåbærskog i kanten av området vest for Fossemssetran, og mørkfi olett slørsopp ble påvist i småbregneskog i Møytlaskardet.

240 Tabell: Artsfunn i Møytla. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Ramalina thrausta Trådragg V Skorpelav Arthonia vinosa Vinfl ekklav Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål Cliostomum leprosum Meldråpelav Gyalecta friesii Huldrelav Pyrrhospora elabens 1 1 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp markboende Cortinarius violaceus Mørkfi olett slørsopp Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC 1 1 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Slik lokaliteten nå er avgrenset fanger den opp en stor del av det økologiske spennet langs Møytla, fra marin grense i lavlandet og helt opp til snaufjellet. Dette er en vesentlig styrke ved området, og avgjørende for de relativt store naturverdiene. Området får derfor full score (***) på kriteriet arrondering. Det vurderes som klart viktigere å fange opp hele denne gradienten selv om det innebærer at ganske store arealer ungskog kommer med, framfor å legge stor vekt på å unngå ungskogen og forsøke å skille ut deler av området som mindre lokaliteter. Dette er imidlertid en mulig løsning. I så måte er det særlig granskogen nederst, dvs. på de tykke løsmassene i kjerne 1 som er viktig, sammen med kjerne 3 Møytlaskardet. I tillegg er det søkt å få med en del av liene på begge sider. Ideelt sett burde større deler av de slake partiene nord for Møytlas nedre deler også vært inkludert, men skogsbilveien som går kloss inntil elva og store hogster på nordsiden gjør dette vanskelig. Om det er ønskelig kan en utvide området til også å inkludere kjerneområdene 4 Skavdalen og 5 Merraskardet, ved å trekke med det øvre liavsnittet sørover fra Møytlaskardet. Disse to kjerneområdene ligger imidlertid relativt isolert fra resten av området, grensende til sterkt påvirket skog relativt høyt opp i liene under. Selv om særlig Merraskardet har betydelige kvaliteter vil det derfor trolig være mer fornuftig om disse to forvaltes som egne nøkkelbiotoper. Andre inngrep Lokaliteten er relativt hardt fragmentert av nyere tids hogstinngrep. Arealene mellom de tre kjerneområdene langs Møytla er i stor grad eldre hogstfl ater som i dag her oppslag av ungskog (hogstklasse 2, kanskje delvis plantet). Tidligere i 2005 har det også blitt hogd et mindre parti gammel granskog langs Møytla i vestkant av kjerneområde 1. Dette har vært en gammel, fuktig skog av samme type som innenfor kjerneområdet, altså en verdifull, svært fuktig granskog. På inventeringstidspunktet lå det fortsatt tømmerlunner igjen langs skogsbilveien som går inn langs Møytlas nordside. Slik sett er området ganske sterkt preget av hogstinngrep, som i betydelig grad har redusert verdiene i området. Vurdering og verdisetting Samlet sett er naturverdiene ganske store i Møytla-området. Det er særlig grunn til å trekke fram det store økologiske spennet som er inkludert, fra lavland til snaufjell og fra fuktig, elvenær granskog på tykke løsmasser på marin grense nederst til markert bekkekløft. Vertikalgradienten er på nesten 400 meter, noe som er mye i denne delen av Trøndelag. Det er trolig svært få andre steder i Trøndelag en har mulighet til å fange opp en så vid og lang gradient langs et dalføre som her. Et viktig aspekt i så måte er også at kjerneområdene ligger slik til at de på en god måte representerer alle deler av denne gradienten. Særlig betydningsfullt i så måte er det relativt store partiet med elvenær granskog nederst. Denne typen fuktig lavlandsgranskog på god bonitet representerer samtidig er ganske sterkt truet skogtype som i gammelskogsutforming har hatt sterk tilbakegang pga. hard hogst. Betydelige verdier er også knyttet til gammel naturskog i bekkekløft.

241 I negativ retning trekker de store ungskogspartiene etter fl atehogst i dalbunnen mellom kjerneområdene. Disse utgjør et betydelig verdireduserende inngrep, og reduserer totalverdien. Uten disse store ungskogsfeltene ville lokaliteten blitt vurdert som *** nasjonalt verneverdig. Området bidrar på en del kriterier i forhold til skogvernmanglene (jf. Framstad et al. 2002, 2003). Av høyt prioriterte mangler gjelder det (1) intakt skog i lavlandet, (2) rike skogtyper og delvis også internasjonale ansvarstyper (nærmer seg boreal regnskog), samt delvis (3) rødlistearter. Av mer spesielle kvaliteter er det spesielt bekkekløfter som er relativt velutviklet tilstede (selv om arealet er relativt lite), og dessuten (svakt utviklet) ravineskog. Biomangfoldmessig er det først og fremst for fuktighetskrevende epifytter, ikke minst skorpelavfl oraen, området har viktig bevaringsverdi. Med hele spennet fra fuktig lavlandsgranskog på tykke løsmasser omkring marin grense via bekkekløft og opp til snaufjellet, stor vertikalgradient, innslag av gammel naturskog og meget fuktig granskog anses området som regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Møytla. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Heggnesa * * * ** ** 0 ** ** *** ** - - ** 2 Fossemssætran N * * 0 * * - * * 0 * - - * 3 Møytlaskardet *** ** ** *** ** - ** *** *** ** - - *** 4 Skavdalen * * ** ** * - * * 0 * - - * 5 Merraskardet ** ** ** *** * - * ** * ** - - ** Totalt for Møytla ** ** ** ** * - ** *** ** ** ** *** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Holien, H Botanisk mangfold i Steinkjer kommune, hovedsakelig basert på litteratur og herbariemateriale. HINT-Utredning nr. 40. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

242 Møytla (Steinkjer, Nord-Trøndelag). Areal 3.054daa, verdi ** 567 Skeisseteråsen258 Klæbusetran 343 Heggnesstua 2 Møytla 3 Møytlaskardet 05 1 Tjønnbekken Fossemsseterbekken 263 Fossemssetran 529 a Heggnesa 237 Fossemheia 178 Svartås- 180 kammen 292 Skavdalen Skjevlosetran 205 Tjønnbekken Merraskardet Svartbekken Giskåstjønna eim t 170 Lomtjønna Heidalen Giskåsheia 195 Skogmo Kvernabekken vang 131 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog Lotjønna SF's eiendommer 2005 ± Berg Klimpen Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Haugom Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 270 Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Dalheim Hollås mE mE mN

243 Bilder fra området Møytla Fuktig gammel granskog langs Møytla i kjerneområde 1. Foto: Tom Hellik Hofton Gammel, fuktig granskog i Møytlaskardet, kjerneområde 3. Foto: Tom Hellik Hofton På marin grense i K1 brer elva seg utover store løsmasseavsetninger, og her står en frodig gråor-heggeskog og noe gran. Foto: Tom Hellik Hofton Utsikt mot vest fra nord for Møytla, med store ungskogsfelter nede i dalgangen som av arronderingsmessige grunner er inkludert. Foto: Tom Hellik Hofton

244 Engelsvatnet- Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Kommune: Stjørdal Kartblad: 1722 III, 1622 II UTM: Ø:610800, N: H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Inventør: Dato feltreg.: Areal: 1825 daa Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Engelsvatnet ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Stjørdal kommune ca 18 kilometer nordøst for Værnes fl yplass. Topografi en er rolig og dominert av øst-vestvendte, slake åsrygger oppbrutt av fl ere myrer. Geologien i området er dominert av skifer, sandstein og kalkstein. Området ligger i den mellomboreale vegetasjonssone og i klart oseanisk vegetasjonsseksjon. Engelsvannet er dominert av glissen furuskog med stedvis en del graninnslag, og med enkelte lisider dominert av gran. Skogen er ikke spesielt gammel og sporene etter mange gjennomhogster er tydelige i form av stubber, få gamle trær, lite gadd og få læger. Enkelte nyere hogstinngrep fi nnes nordvest i området i form av hogstfl ater. Til tross for en stor andel av rik berggrunn er produksjonsevnen lav på det meste av arealet, og skogen er følgelig forholdsvis småvokst. Den eldste skogen i området er knyttet til kjerneområde 1. Her er innslaget av gamle trær og gadd forholdsvis høyt og læger fi nnes spredt. Tidlige plukkhogster er synlig i form av noen stubber, men tross dette er tettheten av nøkkelelementer forholdsvis høy. Det var også innenfor dette kjerneområdet at de fl este signal- og rødlisteartene ble funnet. Spesielt kan nevnes en forholdsvis rik skorpelavsfl ora og soppfl ora knyttet til gamle grantrær og gadd. Vegetasjonstypene er dominert av nøysomme typer som røsslyng-blokkebærskog, blåbærskog og fattigmyr. I enkelte skråninger og i kanter av noen av myrene dukker det opp rikere vegetasjons som er basepåvirket, men disse arealene er ikke store. Vegetasjonen i disse partiene består av grensetilfeller av kalkfuruskog, kalklågurtskog og rikmyr. Det ble ikke funnet noen rødlistede vegetasjonstyper av vesentlig omfang, kun fragmentariske forekomster av kalkskog. Området dekker ikke inn noen av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet. Området vurderes til ikke å være verneverdig først og fremst grunnet lite areal (sett i forhold til skogtypen), få nøkkelelementer som gamle trær og død ved, og liten økologisk variasjon. De viktigste verdiene i området er tilknyttet kjerneområdet og disse verdien kan trolig opprettholdes gjennom avsetting av nøkkelbiotoper og generelle miljøhensyn i områdene rundt. Feltarbeid To personer gjennomførte feltarbeidet i løpet av en feltdag den Totalt er det brukt ca to dagsverk på undersøkelsen. Området er forholdsvis slakt med lite variert topografi og dermed enkelt å få oversikt over. Området må sies å være godt kartlagt. Tidspunkt og værets betydning Været var uten betydning for feltabeidet. Tidspunktet på året var gunstig med tanke på karplanter, men ikke så gunstig i forhold til markboende og vedboende sopp. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Tidligere undersøkelser Det er gjennomført MiS-registeringer i området, og i den forbindelse er et par større åsrygger utfi gurert som miljøfi gurer. Utover dette er det ikke kjent andre undersøkelser. Beliggenhet Engelsvatnet ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Stjørdal kommune ca 18 kilometer nordøst for Værnes fl yplass. Naturgrunnlag Topografi Topografi en er rolig og dominert av øst-vestvendte, slake åsrygger oppbrutt av fl ere myrer. Geologi Geologien i området er dominert av skifer, sandstein og kalkstein (NGU 2006a).

245 Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 100% (1830 daa). Området ligger i den mellomboreale vegetasjonssone og i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Engelsvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Engelsvannet N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 73,1daa Sørvendt del av øst-vestvendt åsrygg med fl ere bergvegger. Gammel, godt sjiktet granskog i sen aldersfase. Innslaget av død ved er forholdsvis sparsmt og verdiene er først og fremst knyttet til forekomsten av gamle grantrær og grangadd. Skorpelavsfl oraen og soppfl oraen knyttet til gamle grantrær var forholdsvis godt utviklet i området med fl er funn av gammelgranskål, gråsotbeger og granbendellav. Vegetasjonen er noe variert med innslag av et par mindre partier med forholdsvis rik gran-bjørkesumpskog, rike overganger av høgstaudeskogrikmyr i sør og noe grensetilfeller av kalkfuruskog. Ellers dominert av mer nøysomme typer som blåbærskog og småbregneskog. Tabell: Artsfunn i Engelsvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Bactrospora corticola Granbendellav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Engelsvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Engelsvannet N ** ** * *** ** - ** * * ** - - ** Totalt for Engelsvatnet ** * * ** * - ** * * ** * ** - Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

246 Engelsvatnet (Stjørdal, Nord-Trøndelag). Areal 1.825daa, verdi - n Skratltjønna 258 Skratlen Engelsvatnet gelva Kvålsmyrin mN Kleppåstjønna 243 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Verneforslag 243 Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 ± Kartgrunnlag N50 Produsert Lokningsvatnet mE mE

247 Bilder fra området Engelsvatnet Typisk skogbilde i området. Glissen furuskog med noe innslag av gran og oppbrutt av mange myrer. Foto: Kim Abel En av flere gamle grangadd fra kjerneområde1. Foto: Kim Abel Død ved i form av læger var dårlig representert i området. Foto: Kim Abel Nyere hogstflate innenfor undersøkelsesområdet. Denne flaten var innenfor registrert MiS figur. Foto: Kim Abel

248 Forbordsfjellet- Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Stjørdal Inventør: SRE, AHE, JKL, KAB Kartblad: 1622 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:596000, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Forbordsfjellet i Skatval Statsallmenning er et markert åsparti nordvest i Stjørdal kommune. Undersøkelsesområdet dekker hele Skatval statsallmenning. Det ble ikke gjort noen avgrensning av et verneverdig skogområde, men fi re kjerneområder er identifi sert. Skatval statsallmenning er skogrik, og inneholder er stort areal med kompakt gammel granskog, hvorav deler er på høy bonitet. Påvirkningen fra eldre hogster er meget sterk, og naturskogspreget barskog ble knapt observert. Den gamle granskogen i området er lite variert, med svak sjiktning, liten aldersspredning, svært få gamle trær og tett tresetting. Skogen i området har vært gjennom et kraftig kontinuitetsbrudd. Noe fersk død ved fi nnes imidlertid i fl ere deler av området, stedvis rikelig. Mangelen på økologisk gammel barskog legger forholdene dårlig til rette for kravfulle gammelskogsarter, og områdets verdi m.h.p. bevaring av artsmangfold er liten. Det meste av granskogen er blåbærskog, og innslaget av rike vegetasjonstyper og kravfull fl ora er svært lite. Sammen med de lave verdiene knyttet til skogtilstanden innvirker dette negativt på verneverdien. De fi re kjerneområder er små og er verdisatt som lokalt viktige (laveste verdiklasse). Området bidrar ikke vesentlig til oppfyllelse av mangler ved dagens skogvern. Forbordsfjellet vurderes ikke som verneverdig (-). Feltarbeid Den nordlige delen ble dekket inn ved befaringer i de fl este skogrike bestand 12. august Den sørlige delen av området ble befart 7. oktober De mest skogrike og viktigste delene av området ble prioritert. Tidspunkt og værets betydning Ved befaring 12. august var været tåkete og fuktig, men innvirket ikke særlig negativt på feltprestasjonen. Befaringstidspunkt ansees som gunstig m.h.p. dokumentasjon av skogtilstand og artsmangfold. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Området er pekt ut som undersøkelsesområde p.g.a. et stort areal barskog i hogstmodenhetsalder og miljøregistreringer i området. Tidligere undersøkelser Det er gjennomført naturtypekartlegging i Stjørdal kommune, og i samband med denne kartleggingen er en lokalitet innenfor undersøkelsesområdet avgrenset (verdi viktig, B). Ytterligere noen naturtypelokaliteter ligger rett utenfor undersøkelsesområdet. Allmenningen har et jevnt belte av MiS-registreringer, spesielt i nord. Beliggenhet Forbordsfjellet er et markert åsparti nordvest i Stjørdal kommune, øst for Skatval og sør for Fættenfjorden. Naturgrunnlag Topografi Det mest markerte topografi ske trekket er den bratte nordsida av Forbordsfjellet og Lundkneppfjellet og noen bratte sørvendte skrenter sør i området. Ellers fi nnes et par tre brattkanter med grovsteinet ur i nedkant. Undersøkelsesområdet er moderat topografi sk variert. Geologi Berggrunnen består av grønnstein og porfyritt. Løsmassedekningen i det meste av området er liten, med bart fjell og tynt dekke av torv og humus. I områdene rundt Litlsetertjønna er det en del morene av liten mektighet. Mellom Kvitberga og Stormyra nord for Forbordsfjellet fi nnes et området med morene av større mektighet (kilde; berggrunns- og løsmassekart på nett, NGU 2005).

249 Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 90% sørboreal 10%. Området ligger i mellomboreal vegetasjonssone (Moen 1998). Økologisk variasjon Området dekker et stort skogkledt areal, med både nord-, øst- og sørvendte lisider. Sørlig mot øst og nord er en betydelig vertikalgradient dekket inn. Selv om den topografi ske og vegetasjonstypiske variasjonen er begrenset vurderes variasjonen samlet som middels god. Vegetasjon og treslagsfordeling Det meste av granskogen er blåbærskog. Bregneskog (mest småbregneskog) og fl ekker med høgstaudeskog er ikke uvanlig i litt fuktige lisider og dalbotner. Her fi nnes bl.a. smørtelg, sauetelg og bjønnkam, samt tepperot og sølvbunke, sjeldent også turt og teiebær. Åpne, fra gammelt av tydelig beitepåvirkede, lyng- og grasmoer med mye fi nnskjegg fi nnes mellom tette granbestand. Slike spor etter kulturpåvirkning er særlig tydelig i nærheten av de gamle stølene (vollene) i området. Furuskogen er hovedsakelig røsslyng-blokkebærtypen. Et lite fragment av alm-lindeskog fi nnes ved Bukammen, sør i området. Her fi nnes litt rikere fl ora. Et enkelt funn av rødfl angre i nærheten av dette områder viser at berggrunnen inneholder baserike mineraler. Imidlertid er tilgjengeligheten av slike mineraler tydeligvis svært dårlig i området. Gran er sterkt dominerende. Furu fi nnes på grunnlendte åsrygger og rundt noen myrtjern- og kanter. Det er lite løvtrær i området. Bjørk er det mest alminnelige løvtreslaget. For øvrig fi nnes spredte eksemplarer av rogn, selje, osp og gråor. I den sørvendte skrenten av Bukammen (sør i området) fi nnes et fragment av edelløvskog, med alm og hassel. Myrer dekker ofte dalbunnene. Nord for Forbordsfjellet fi nnes en ganske stor myr. Myrene er uten unntak fattige, og dominert av bjønnskjegg. Skogstruktur og påvirkning Store arealer i nord er avvirket de siste 10 årene, og det fi nnes også noen få hogstfl ater og ungskog i den søndre delen av området. Den gamle granskogen i området er lite variert. Stort sett er dette en dårlig sjiktet, nesten ensaldret og oftest svært tett skog i sen optimalfase. Skogen er ofte så tett at undervegetasjonen ikke er utviklet. Stammene er med få unntak høyt oppkvistet. Enkelte skogpartier med en del skrinne felt eller med mye myrlendt terreng har mer naturlig åpenhet siden det ikke er grunnlag for større tretetthet. Gjennomsnittlig diameter (brysthøyde) på stående trær er ofte ca 30 cm, med maksimale dimensjoner rundt 50 cm. Alderen estimeres grovt til ca år i de fl este eldre granbestand. Tydelig gamle grantrær mangler helt i de produktive granbestandene, og ble bare observert ytterst sjeldent i form av små, seintvoksende graner på dårlig bonitet. Noen steder er skogen en søylehall uten død ved dannelse. I mange granbestand er det imidlertid en del død ved, mest som gadd (nydød), men også en del læger. Så å si alle læger som ble observert i området er av nyere dato, og skyldes vindfall og selvtynning i homogene, ensaldrede granbestand. Kun noen ytterst få gamle, sterkt nedbrutte stokker (del gjenlagt etter gjennomhogst) ble observert i dette meget store skogområdet. Gamle hogstinngrep har med andre ord påført skogen et kraftig kontinuitetsbrudd, hvor strukturer fra en tidligere naturskogstilstand nå er helt visket ut. Hele området har svært høy tetthet av stubber i samme alder (ca år). Unntak fra dette er på gammel kulturmark, hvor dagens skog er av første generasjon. Furuskogen har ikke nevneverdig større miljøkvaliteter enn granskogen, selv om øvre trealder i noen furubestand nok er noe høyere enn trealderen på gran i området. Det er svært lite dødt trevirke også av furu. Mellom 2,5 og 3 kvadratkilometer av undersøkelsesområdet ligger i inngrepsfri sone 2 (mellom 1 og 3 km fra tyngre teknisk inngrep)(kilde: med innsynsløsning). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Forbordsfjellet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Bukammen NØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:597580, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 22,5daa Østvendt, bratt kløft med bergvegger på nordsiden. Mye blokkmark med en liten bekk/fuktdrag i bunn. Fuktig lokalklima. Skogen er stort sett dårlig sjiktet med liten alders- og dimensjonsspredning. Grana ligger rundt cm i diameter og med enkelte eldre graner opp mot 100 år. Det er noe spredt innslag av død ved i form av læger i ferske og midlere nedbrytningsstadier. Gadd er fåtallig. Vegetasjonstypene er dominert av småbregneskog og blåbærskog med noe innslag av storbregneskog. Skogbunnen er preget av mye mose. Gjennom kløfta går det en sti. Gammelgranslav på fl ere av trærne.

250 2 Kjølhaugan SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:596960, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 27,7daa Nordvendt, slak liside ned mot et lite søkk. Relativt høyproduktiv og dårlig sjiktet granskog med dimensjoner mye rundt 40 cm i diameter. Rester etter en gammel stubbe på ca 1m står i lokaliteten. Skogen er i sen aldersfase og det har dannet seg en del død ved. Lægerne er i all hovedsak i ferske- og midlere nedbrytningsstadier. Sterkt nedbrutte læger er underrepresentert. Det er noe innslag av gadd. Vegetasjonstypene er dominert av mye frodig småbregneskog, men det er et godt innslag av storbregneskog. Lokalklimaet er forholdsvis fuktig med en del innslag av gubbeskjegg. 3 Forbordsfjellet N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:594600, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 61,1daa Kjerneområdet er lokalisert i et nordvendt søkk med ganske humid granskog. Miljøet er, sammenliknet med skogen i nærområdene, ganske lavrikt, men uten innslag av sjeldne eller spesielt kravfulle arter. Skogen er dårlig sjiktet og inneholder lite dødt trevirke. Noen få grantrær er ganske gamle og/eller er seintvoksende. Funksjonen for bevaring av biologisk mangfold er neppe særlig stor, men skogen skiller seg ut fra øvrig skog i området, bl.a. fordi har en gunstig lokalklimatisk beliggenhet (i et søkk) og fordi det er et visst innslag av nøkkelelementer. Lokaliteten vurderes som lokalt viktig (C, *). 4 Bukammen S Naturtype: Rik edellauvskog - Alm-lindeskog UTM: Ø:597300, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 23daa Informasjon om denne lokaliteten er hentet fra kommunens naturtypekartlegging (se Rønning og Bratli 2004). På lokaliteten fi nnes almog hasselkratt med blant annet regionalt sjeldne arter som junkerbregne, broddbergknapp og fjell-lodnebregne. Blåveis er registrert 450 m.o.h. Lokaliteten er vurdert som regionalt viktig i naturtypekartleggingen. Verdien er justert ned til lokalt viktig (verdi C, *), da arealet er meget lite. Artsmangfold Spesielt verdifull vegetasjon fi nnes bare fl ekkvis (bl.a. kjerneområdet Bukammen). Området har ikke betydning m.h.p. bevaring av rike skogtyper. Mangelen på økologisk gammel barskog legger forholdene dårlig til rette for kravfulle gammelskogsarter som lever på gamle trær og på dødt trevirke. Spredte funn av de hensynskrevende artene duftskinn (6), svartsonekjuke (2), granrustkjuke og gammelgranskål (1 hver) viser at tettheten av kravfulle arter er meget lav. Svartsonekjuke ble funnet på gjenliggende stammer som var så å si helt nedbrutt, og er altså en art som er på vei ut av fl oraen i området. Gammelgranskål og minst ett duftskinn ble funnet på gamle trær i svært lavproduktive områder, mens de fl este duftskinn og granrustkjuke ble funnet på nydannede elementer i granskog uten gamle trær og kontinuitet. Vasskjuke (4) ble funnet spredt på dødt trevirke av gran. Noen av de mest alminnelige artene i lungeneversamfunnet ble funnet i området, og i fuktig granskog ble det lokalt funnet en del gammelgranslav. Området har med andre ord ikke godt utviklede lavsamfunn. Området kan ha noe verdi for gammelskogstilknyttede fugler, men vi har ikke registreringsdata som kan understøtte dette sikkert. Tabell: Artsfunn i Forbordsfjellet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav 1 1 Lobaria pulmonaria Lungenever 1 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 1 3 1

251 Avgrensing og arrondering Undersøkelsesområdet dekker hele Skatval statsallmenning. Det ble ikke gjort noen avgrensning av et verneverdig skogområde, og det e derfor heller ikke utarbeidet forslag til forvaltningsgrenser. Fire kjerneområder er identifi sert. Verdikriteriene størrelse og arrondering er ikke vurdert, da et verneverdig område ikke ble avgrenset. Andre inngrep Forbordsfjellet er et populært turområde, og i søndre del av området fi nnes mange merkede vinter- og sommerløyper. Noen få hytter fi nnes i området. En grusvei går helt opp til toppen av Forbordsfjellet, hvor det fi nnes et militært anlegg med terrenginngrep langs veien og i tilknytning til anlegget. Vurdering og verdisetting Skatval statsallmenning er skogrik, og inneholder er stort areal med kompakt gammel granskog. Området skiller seg ut fra mange av de andre Statskog-eiendommene som ble undersøkt m.h.p. skogvern i 2005 ved at det inneholder mye sammenhengende eldre granskog med en del middels og noe god bonitet. Dette vurderes som et positivt trekk. Området er imidlertid meget sterkt påvirket av hogster for et par generasjoner siden (50-70 år siden), og disse har vært så omfattende at dagens skog er tett, ensjiktet og med svært lav tetthet av nøkkelelementer. Mye døende gran i enkelte bestand skyldes selvtynning i senere år. Naturskogspreg fi nnes nesten ikke i området. En del av undersøkelsesområdet er sterkt påvirket også av nye hogster. Resultatet er at området i dag har svært liten verdi for bevaring av rødlistearter og andre kravfulle arter. Selv om området inneholder en del skog på middels og god bonitet, er allikevel innslaget av rike vegetasjonstyper og kravfull fl ora svært lite. Sammen med de lave verdiene knyttet til skogtilstanden i området innvirker dette svært negativt på verneverdien. De fi re kjerneområder er små og ikke av høy kvalitet. Forbordsfjellet har i svært liten grad skogtyper som dekker inn mangler ved skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Små arealer med høgstaudegranskog er relevant m.h.p. mangelinndekking, men siden dette dreier seg om små og oppstykkede arealer kan ikke mangelinndekking sies å være en viktig kvalitet i området. Forbordsfjellet skårer lavt på de fl este verdikriteriene. Det eneste positive trekket er at området er et relativt stort granskogsområde uten nyere hogstfl ater og med mye gammel og døende gran. Det ble vurdert å verdisette deler av området som lokalt verneverdig (*). Imidlertid var det vanskelig å fi nne en funksjonelt avgrenset enhet som både unngår nyere hogstfl ater og ungskog og samtidig er godt arrondert. Samlet vurderes derfor Forbordsfjellet som ikke verneverdig (-). Skogen i området vurderes heller ikke som spesielt godt egnet for restaurering, p.g.a. lite innslag av rike skogtyper og mangel på lavtliggende areal (nesten hele arelaet ligger høyere enn 200 m.o.h.). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Forbordsfjellet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Bukammen NØ ** * * ** * - ** * * * - - * 2 Kjølhaugan SV * ** ** * * - ** * * * - - * 3 Forbordsfjellet N * * * * * - * * * * - - * 4 Bukammen S ** * * ** * ** * - - * Samlet verdi Totalt for Forbordsfjellet * * * * * 0 * ** * * Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, løsmasser i Norge, nettversjon: og Tilgang september Rønning, G. & Bratli, H Biologisk mangfold i Stjørdal kommune. NIJOS rapport 9/

252 Forbordsfejllet (Stjørdal, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi - Krokvika Langstein kai håmmåren Langsteindalen Bjørnbekken Karthaugan Skeis- Nordstykkettjønna Nystykket Risholtet 262 Raudmyra Fagerliås Struka Sanktolsbekken 416 Kvitberga Langdalen 351 Torshøgda Hammer- 444 kammen 242 Stamnåstjønna Stamnåsen Lauvåsen Kattbekken Finn 47 n Forberg unet Forbord 155 Skatval Berget Tjurrumyr- 377 Stormyra Lundkneppfjellet 292 haugan 399 Forbordsfjellet Holelva 559 Storåsen Rundhaugen Valstadvollen Svartdalen 314 Varghaugan 404 Litlsetertjønna Rangelås- vollen Buan Kjølhaugan Sandtjørna 473 Holvollen Svartkamberget Bukammen 416 Buvatnet Storbekken 194 Lauvåstjørna Skatval Holtjørna Lundhaugen Lundan L Almovatnet 140 Svarthåmmåren 238 Staursetåsen Hol- holtet Hollan 3 Raudhåmmårbekken Liaåsen Brekka Trollvatnet 202 Lundåsen Hilberga l Voll Lia Holan 314 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Devla Verneforslag Tidligere registreringer Hilan Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Liavatnet Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Høgåsen 103 Kjerneområder Eksisterende verneområder Hilan WGS84, sonebelte 32 Vollan Devla Vassbygda Valstad mE mE Fagerdalen Kinnsetåsen 193 Svarttjønna Skardsjøen Reåsan Kamn mN

253 Bilder fra området Forbordsfjellet De nordvendte liene av undersøkelsesområdet, med store plantefelt og produksjonsskog av gran som nærmer seg hogstmodenhetsalder. Foto: Arne Heggland Ensjiktet granskog i de nordvendte liene ned fra Kvitberga. Foto: Arne Heggland Eldre, fuktig granskog i kjerneområdet Forbordsfjellet N. Dette er et av de mest lavrike miljøene som ble funnet i undersøkelsesområdet. Foto: Arne Heggland Kompakt eldre, men nesten ensaldret skog i halvskål ved tjernet like sørvest for Rundhaugen. Foto: Jon T. Klepsland

254 Grønningen-Elgvadfoss* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Stjørdal, Levanger Inventør: JKL, SRE, Kartblad: 1722 III Dato feltreg.: UTM: Ø:622708, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Området ligger helt øst i kommunene Stjørdal og Levanger, mellom vannene Grønningen og Feren, og grenser til Øvre Forra naturreservat mot øst. Området er en del av et stort nedbørsfelt tilhørende Forra-vassdraget. I store trekk er det myrene som dominerer landskapsbildet. Skog opptrer i litt brattere, og samtidig bedre drenerte, lier og åser. Bare helt unntaksvis er trær skogdannende over m.o.h. I nord er topografi en mer variert og kjennetegnes ved et antall sørvestgående åsrygger med tilhørende daler. Helt i vest avslutter disse strukurene i en vestvendt liside med et sammenlagt fall på omtrent hundre meter. I denne overgangen fi nnes enkelte markerte, til dels dype, kløfter eller bekkedaler. Fattige vegetasjonstyper er klart dominerende, men rikere vegetasjon fi nnes og enkelte fl ekker med direkte kalkkrevende vegetasjon forekommer, både på fastmark og på myr. For eksempel er det i tilknytning til en marmoråre like sørvest for Vaktberget både kildevegetasjon og karstformasjoner. Skogen har overalt vært hardt utnyttet gjennom lange tider. Stubber etter en langt mektigere skog er fremdeles synlig mange steder. Det meste av granskogen innen avgrensingen er i sen optimalfase til alderfase, anslagsvis 80 til 150 år. De best utviklede lokalitetene har spredt med død ved i ulike nedbrytningsstadier, men med klar overvekt av yngre råteklasser. Særlig i nærheten av de mange setervollene i området har skogen ofte preg av kultur ved at bestandene er tette og oppkvistete. De vestvendte liene i vest er uthogd i løpet av de siste årene og verneforslaget er derfor redusert mye i forhold til undersøkelsesområdet i denne retningen. Også innenfor verneforslaget er det en rekke nyere hogstinngrep, slik som i de mest produktive granbestandene langs vestsiden av Forra-vassdraget mellom Auståsvollen og Almlivollen. Et furuskogsområde med rimelig god struktur og mange nøkkelelementer er fi gurert ut som kjerneområde. Utenom dette er ingen kjerneområder skilt ut. Et utvalg signal- og rødlistearter er påvist innen organismegruppene vedboende sopp, moser og skorpelav. Området bidrar muligens til å dekke to av manglene som er påpekt i evalueringsrapporten over dagens skogvern (Framstad et al. 2002). Det ene kriteriet er oseaniske skoger, det andre er storområder. Manglene er bare i liten grad oppfyllt. Samholdt med det beskjedne arealet produktiv skog vurderes de fl este skoglige kriteriene lavt i verdi. Med hensyn på skoglige verdier er området heller ikke vurdert godt arrondert. Men, sett i sammenheng med eksisterende myrreservat i øst representerer tilbudet likevel et viktig bidrag for å bedre arronderingen av et stort sammenhengende myrareal rundt øvre del av Forra-vassdraget. Det er klart negativt at mye av den produktive skogen er hogd ut i løpet av de siste tiårene. Mye av dette er holdt utenfor i forslag til avgrensing av verneverdig areal, men fl ere granplantefelt og mye hardt plukkhogget furuskog er likevel inkludert av arronderingsmessig årsak. Området vurderes å ligge på grensen til å være verneverdig som skogreservat, men kjerneområdet, bekkedalene og den noe eldre granskogen i Alnesdalen, og trolig også Sjåstaddalen, forsvarer en vurdering av området som lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Grønningen statsalmenning og Almivola-Grønvola er gjennomgått av Kristian Hassel, Sigve Reiso og Jon T. Klepsland. De to sistnevnte har i tillegg gjennomgått Vigden-Elgvadfoss statsallmenning. Feltarbeidet ble utført juni Det er lagt vekt på å fange opp de mest produktive skogområdene. Mye av arealet er myr, eller glissen myrlendt skog, og derfor ikke besøkt, men betraktet på avstand. Sjåstaddalen i nord er ikke befart. Tidspunkt og værets betydning Vær og tidspunkt var gunstig for alle organismegrupper i fokus. Årstiden er mindre gunstig med tanke på jordboende sopper, men dette elementet anses heller ikke for spesielt viktig i dette området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Området som her er slått sammen i en beskrivelse utgjør de i utganspunktet tre befaringsområdene Almlivola-Grønvola i sørvest, Grønningen statsallmenning i nord, og Vigden-Elgvadfoss i sør og øst. Grensene for verneverdig areal er på grunn av omfattende hogster trukket noe inn både i sør og i vest i forhold til grensene for undersøkelsesområdet. De vestvendte liene i vest er uthogd opp til m.o.h. i løpet av den siste tiårsperioden. Den mest produktive granskogen sørvest for Auståsvollen er hogd for få tiår tilbake, og furuskogen på østsiden av Forra opp mot Risvola er kraftig plukkhogd for år siden. Området sør for Auståsvollen er også mye preget av gamle driftsveier som i dag brukes som turveier. Disse arealene er derfor funnet uinteressante og dermed ekskludert fra videre

255 vurdering. I nordvest derimot er en liten kile påplusset da det i Sjåstaddalen skal fi nnes noe eldre skog som er viktig å få med i et eventuelt reservat. Tidligere undersøkelser De tilgrensende myrområdene Beistadkjølen og Øvre Forra er tidligere registrert i forbindelse med verneplan for myr (Moen 1983, Moen et al. 1976, Moen & Jensen 1979; se DNs-Naturbase 2006). Myrområdene er også fi gurert ut som viktige naturtyper (Rønning & Bratli 2004). Myrreservatet Øvre Forra, som undersøkelsesområdet grenser inn til i øst, er i naturtypekartleggingen betegnet som terrengdekkende myr og gitt nasjonal verdi (A). Beistadkjølen, som grenser til undersøkelssområdet i vest, er i naturtypekartleggingen betegnet som rikmyr og gitt nasjonal verdi (A). Helt nord i undersøkelsesområdet, i Sjåstaddalen, er det avgrenset et areal med urskog/ gammelskog med regional verdi (B). Lokaliteten ligger delvis på privat grunn (vestre halvdel). Ved Alnesvollen er et lite bestand fi gurert ut som kalkskog og gitt verdi B (Rønning & Bratli 2004). Beliggenhet Området ligger helt øst i kommunene Stjørdal og Levanger, mellom vannene Grønningen og Feren, og grenser til Øvre Forra naturreservat mot øst. Området er en del av et stort nedbørsfelt tilhørende Forra-vassdraget, og er karakterisert ved vide bakkemyrer og spredte skogholt med gran og/ eller furu. Naturgrunnlag Topografi Storparten av arealet karakteriseres av vide fl yer og slakt duvende terreng hvor elva Forra, som løper mot sør gjennom midtre del av området, utgjør laveste punkt. I nord er topografi en mer variert og kjennetegnes ved et antall sørvestgående åsrygger med tilhørende daler. Helt i vest avslutter disse strukurene i en vestvendt liside med et sammenlagt fall på omtrent hundre meter. I denne overgangen fi nnes enkelte markerte, til dels dype, kløfter eller bekkedaler. Geologi En forkastningsone løper parallelt med, like vest for, elva Forra. Langs denne forkastningssonen er et bånd med amfi bolitt eller grønnstein (metamorf dypbergart). Vest for forkastningssona er hovedsakelig glimmerskifer, men stedvis med lag av dolomittmarmor. Øst for forkastningssona er i hovedsak fylitt, glimmerskifer og migmatittisk gneis, av noe eldre opphav enn bergartene på vestsiden. Det meste av arealet er dekt av mer eller mindre tykke lag med torv eller bunnmorene (NGU 2006a, b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 80% (ca 32530daa) mellomboreal 10% (ca 4070daa) alpin 10% (ca 4070daa). Etter Moen (1998) ligger de lavereliggende deler (under 400 m.o.h)vegetasjonsøkologisk i mellomboreal sone (ca 10%). Resten ligger i nordboreal sone(ca 80%) og lavlapin sone (ca 10%). Området ligger også (så vidt) i klart oseanisk seksjon (O2). Økologisk variasjon Vann og vassdrag, myr, skog og fjell er representert innen utredningsområdet. Fattige vegetasjonstyper er klart dominerende, men rikere vegetasjon fi nnes og enkelte fl ekker med direkte kalkkrevende vegetasjon forekommer, både på fastmark og på myr. Det fi nnes gode bestander av gran-, bjørk- og furuskog, men skogen er overalt høytliggende og mye avbrutt av myrareal. Utredningsområdet spenner i utgangspunktet over en forholdsvis liten høydegradient og mangler derfor en del av den variasjonen som ellers fi nnes i regionen. Mye variasjon tapes også ved at de vestvendte liene helt i vest må utelukkes på grunn av omfattende hogster. Inklusjon av et par markerte bekkedaler gir et tilskudd til totalvariasjonen i form av fl ere eksposisjonsretninger og -vinkler og derfor fl ere habitat. Sammenlagt er den økologiske variasjonen for området forholdsvis liten. Vegetasjon og treslagsfordeling I store trekk er det myrene som dominerer landskapsbildet. Skog opptrer i litt brattere, og samtidig bedre drenerte, lier og åser. Bare helt unntaksvis er trær skogdannende over m.o.h. Alpin sone: Vegetasjonen på fast mark over tregrensa kan i all hovedsak føres til lynghei med krekling, røsslyng, blokkebær, som dominerende arter i feltsjiktet. Mot overgangen til skog er et belte med krattdannende fjellbjørk og eventuelt også gran. Myrer: Myr utgjør den kvantitativt viktigste hovednaturtypen innen området. Både ombrotrofe og minerotrofe myrer dekker store areal. Særlig stor dekning har minerotrofe fastmattemyrer, og disse varierer fra helt fattig til middels rik. Vanligste myrutforming er fattig fastmattemyr med bjønnskjegg, duskull, tepperot, hvitlyng, molte og rome som dominerende arter i feltsjiktet. Middels rik fastmattemyr er bare registrert øst for Forra. Denne myrtypen har stedvis karakter av slåttemyr med høyt innslag av tepperot, blåknapp og dvergbjørk. Rikere minerogene dråg har gjerne myrklegg, svarttopp, breiull og bjørnbrodd. De fattigere bjønnskjegg-rome myrene går av og til over i tørrere fi nnskjegg-enger. Større partier med fattig løsbunnmyr fi nnes på horisontal grunn mellom Auståsvollen og Risvola, og i mindre omfang også fl ere andre steder.

256 Kildevegetasjon er påvist like sørvest for Vaktberget i tilknytning til en marmoråre. En underjordisk bekk presses her opp til overfl aten og gir grunnlag for en variert og noe krevende mosefl ora rundt kildefremspringet og et stykke nedstrøms bekken. Marmoråren stikker opp som nakne rygger i blåbærgranskogen nordøst for kildefremspringet. Karstformasjonene er utpregete. Bare i umiddelbar nærhet av marmorbergene er vegetasjonen avvikende med tørketålende basifi le arter som taggbregne, grønburkne og kammose. Skog: Gran dominerer i nord- og østvendte lier samt langs bekker og fuktdrag. Furu overtar dominans på tørre koller, utpå myrer og stedvis i tørrere sørvestvendte lier. Barskogen er ispedd en del bjørk, særlig i høyden, og også spredte rogn. Selje fi nnes i løvdominert li sørvest for Alnesvollen. For furuskog dominerer røsslyng-blokkebær vegetasjon, men på spesielt tørre steder fi nnes også bærlyngvegetasjon. Blåbærmark dominerer granskogsbestand, på noe bedre jordsmonn og langs fuktsig opptrer småbregneskog. I Alnesdalen er det i sørskråning nær Alnesvollen innslag av lågurtvegetasjon med blant annet markjordbær og hårstarr. Lenger ned i samme dal fi nnes fl ekkvis svakt utformet høystaudevegetasjon med turt og skogstorkenebb. Rik vegetasjon med høyt urteinnslag er utenfor Alnesdalen bare registrert spredt langs Forra-vassdraget. Skogstruktur og påvirkning Skogen har overalt vært hardt utnyttet gjennom lange tider. Stubber etter en langt mektigere skog er fremdeles synlig mange steder. Det meste av granskogen innen avgrensingen er i sen optimalfase til alderfase, anslagsvis 80 til 150 år. Høyest konsentrasjon av gamle grantrær fi nnes i nordvest, øverst i Alnesdalen, der enkelte trær er inntil 300 år. De best utviklede lokalitetene har spredt med død ved i ulike nedbrytningsstadier, men med klar overvekt av yngre råteklasser og skogen bærer alltid preg av tydelig kontinuitetsbrudd. Skogstrukturen varierer fra middels godt sjiktet naturskog til nærmest ensjiktede bestand med oppkvistede trær. Slik kulturpreget granskog fi nnes særlig i nærheten av de mange setervollene i området. Området er også påvirket av en rekke nyere hogstinngrep i de mest produktive granbestandene langs vestsiden av Forra-vassdraget mellom Auståsvollen og Almlivollen. Disse fl atene er i ulike suksesjonstrinn fra hogstklasse 1 til 3. Også på nordsiden av Vigdvatnet er skogen hogd ut og tilplantet gran for noen tiår siden. Furu er skogdannende kun i området rundt Kvitsteinvola og i området like sør for Grønvola. Furuskogen rundt indre deler av bekkedalene sør for Grønvola er forholdsvis gammel med enkelte gadd og høy øvre trealder. Derimot har furuskogen vest for høydedragene til Kvitsteinvola vært gjenstand for hard plukkhogst på tallet med det resultat at skogen her vil lide av et kraftig kontinuitetsbrudd i gamle trær og etter hvert også død ved. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Grønningen-Elgvadfoss. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Murukviståsen Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:625800, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 642,8daa Området mellom Kvitsteinvola, Murukviståsen og Risvola utmerker seg som et eldre furuskogsområde med god struktur og mange nøkkelelementer. Halve arealet er myrdekt (fattigmyr) og skogstrukturen er ellers noe glissen røsslyng-blokkebærskog. Lokaliteten har mange gamle stubber etter gjennomhogst, men har likevel god aldersspredning og mange gamle trær. Øvre trealder er anslagsvis år. En del grov gadd inngår, men læger er det mindre av og stort sett i yngre nedbrytningsfaser. Godt nedbrutt dødved av furu forekommer nesten bare i form av nedfalne greiner. Rødlistearten brun hvitkjuke er påvist. Lokaliteten er forholdsvis liten og beliggenheten marginal i forhold til skoglig produktivitet. Murukviståsen vurderes på dette grunnlaget som lokalt viktig (C). 2 Sjåstaddalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:620520, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 78daa Bekkedal med mye død ved. Høy klimatisk fuktighet. Ikke befart under feltrunden i Kilde: 3 Alnesvollen V Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 7daa Nordvendt li som skråner ned til tjern. Granskog. Kalkskog. Kilde: Artsmangfold Et utvalg signal- og rødlistearter er påvist innen organismegruppene vedboende sopp, moser og skorpelav. Mangfold og variasjon er gjennomsnittlig i forhold til tilsvarende områder i dette høydelaget i regionen. Karplanter: Mangfoldet av karplanter er generelt forholdsvis lavt, men kalkpåvirkete fuktsig, kilder og kalkberg gir stedvis mer variert fl ora (se vegetasjonskapittelet), men ingen sterkt basifi le planter eller plantesamfunn er påvist.

257 Moser: Mer varierte mosesamfunn er i likhet med karplantene tilknyttet kalkpåvirkete fuktsig, kilder og kalkberg, men har generelt noe større artsdiversitet enn karplantene. I tillegg er råtevedelementet ganske godt representert (gjelder Alnesdalen). De trange bekkekløftene i vest har også et visst inventar av fuktighetskrevende, skyggetolerante moser. Av karakterarter for basepåvirkete kilder nevnes Bryum pseudotriquetrum, Bryum weigelii og Brachythecium rivulare. Tilknyttet kalkberg nevnes Cratoneuron commutatum, og tilknyttet død ved nevnes de relativt sjeldne råtevedmosene Dicranum cf. tauricum og Calypogeia suecica. Sopp: Et lite utvalg signal- og rødlistearter tilknyttet eldre barskog med et visst kontinuitetspreg er påvist. For gran gjelder dette svartsonekjuke (DC), duftskinn (DC), kjøttkjuke og gammelgranskål (DC). På furu er rødlistearten brun hvitkjuke (DC) funnet i kjerneområdet, og utenfor er de fi re signalartene Skeletocutis lenis, Skeletocutis biguttulata, Phlebia cornea og Chaetoderma luna påvist. Artene funnet utenfor kjerneområdet lever trolig på lånt tid da en omfattende gjennomhogst på tallet om ikke lenge vil forårsake et langvarig kontinuitetsbrudd i dødved av furu. Lav: Lungeneversamfunnet er svakt utviklet med bare et fåtall svake signalarter i de nordlige deler av undersøkelsesområdet. I dette området, samt i bekkedal i vest, er også enkelte fuktighetskrevende, skyggetolerante knappenålslav funnet. Kalkskog og viktige beitemarker med rødlistearter er godt dokumentert i områdene rundt Leirfallvollen, Roknesvollen og Haårskallen innefor eksisterende myrreservat Øvre Forra (Botanisk museum 2006b). Tabell: Artsfunn i Grønningen-Elgvadfoss. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Dicranum tauricum Borksigd DM 1 1 Levermoser Calypogeia suecica Ròtefl ak DM 1 1 Skorpelav Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 1 1 Chaenotheca stemonea Skyggenål 2 2 Microcalicium ahlneri Rotnål 1 1 Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC Chaetoderma luna Furuplett 1 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia cornea Hornskinn 1 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 2 2 Skeletocutis lenis 1 1 Avgrensing og arrondering Grenser for verneverdig areal er i sør trukket fra toppen av Risvola til nærmeste store bekkemøte nord for Auståsvollen og deretter sør til Almivola for å unngå en del av den mest påvirkede, og samtidig biologisk sett lite verdifulle, skogen i sør. I vest er grensen trukket langs høydedragene slik at indre deler av bekkedalene, som ikke er påvirket av nyere hogster, inkluderes. Fra Kongshaugen og nordover er reservatforslagsgrensa i samsvar med almenningsgrensa og ikke grensa for undersøkelsesområdet. Dette er gjort for å inkludere så mye som mulig av den statseide delen av Sjåstaddalen som mulig ettersom den er fi gurert ut som en viktig naturtype (gammelskog/ urskog) i 2002 og derfor trolig fremdeles innehar intakt skog. Grensene følger for øvrig grensene for undersøkelsesområdet. Sett i sammenheng med eksisterende myrreservat vil tilbudt areal være et viktig supplement for å få en bedre arrondering av naturkvalitetene tilknyttet myr. En slik avgrensing vil ta mer hensyn til landskapsrommet og nedbørsfeltet som øvre del av Forra-vassdraget er en del av. Med tanke på skoglige verdier er området dårlig arrondert ved at den i stor grad bare fanger opp marginal og lite produktiv skog, som i tillegg er jevnt over hardt utnyttet fra gammelt av. Særlig uheldig er det at bekkedalene i vest er amputert, og at lisidene der i all vesentlighet må ekskluderes fra verneforslaget. Naturtypen i Sjåstaddalen ligger delvis på privat grunn i vest. Arronderingen av naturverdiene er derfor dårlig også der ettersom verneforslaget følger almenningsgrensa. En liten utvidelse mot vest for å inkludere hele naturtypen er arronderingsmessig uproblematisk. Andre inngrep Tekniske inngrep fi nnes i området i form av hytter og setervoller. Setervollene ligger spredt i hele området, og vitner om at utmarka har vært mye brukt tidligere. Feriehyttene er konsentrert rundt Vigdvatnet.

258 Vurdering og verdisetting Med hensyn på skoglige verdier er ikke området godt arrondert (se forrige kapittel). Sett i sammenheng med eksisterende myrreservat i øst (øvre Forra) representerer tilbudet likevel et viktig bidrag for å bedre arronderingen av et stort sammenhengende myrareal rundt øvre del av Forra-vassdraget. Samme argumentasjonen gjelder kriteriet størrelse ved at området har stor utstrekning, men lite produktiv skog. Begge kriterier gis derfor middels verdi. Det som fi nnes av intakt eldre barskog er fra gammelt av overalt hardt utnyttet og derfor ikke med høyere naturverdi enn hva som må betegnes som gjennomsnittlig for eldre barskog i dette høydelaget i regionen. Samholdt med det beskjedne arealet produktiv skog vurderes de fl este skoglige kriteriene lavt i verdi. Området bidrar muligens til å dekke to av manglene som er påpekt i evalueringsrapporten over dagens skogvern (Framstad et al. 2002). Det ene kriteriet er oseaniske skoger. Området ligger så vidt innenfor klart oseanisk seksjon, slik at den prosentdelen som er produktiv skog yter bidag til mangelen. I tillegg bidrar området på et vis til kriteriet storområder ved at totalarealet er på over 40 kvadratkilometer, men siden bare en svært liten andel er produktiv skog anses ikke området som et viktig bidrag i så måte. Det kan imidlertid vurderes om dette kriteriet kan ha betydning i sammenheng med Øvre Forra myrreservat. På grunn av størrelsen vurderes området som velegnet til å ivareta eksisterende artsmangfold, og muligens er det potensiale for å fange opp ytterlige mangfold av gammelskogsarter på relativt lang sikt. Det er klart negativt at mye av den produktive skogen er hogd ut i løpet av de siste tiårene. Mye av dette er holdt utenfor i forslag til avgrensing av verneverdig areal, men fl ere granplantefelt og mye hardt plukkhogget furuskog er likevel inkludert av arronderingsmessig årsak, slik som på begge sider av Forra-vassdraget sør for Almlivollen. Området vurderes å ligge på grensen til å være verneverdig som skogreservat etter naturvernloven. Verdien som myrreservat er trolig større. Kjerneområdet pluss bekkedalene og den noe eldre granskogen i Alnesdalen, og trolig også Sjåstaddalen, gjør at området kan forsvares vernet som skogreservat. Området vurderes som lokalt verneverdig (*). Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Grønningen-Elgvadfoss. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Murukviståsen ** * ** ** 0 - * * * * - - * 2 Sjåstaddalen Alnesvollen V - - Samlet verdi Totalt for Grønningen- Elgvadfoss * ** * ** * - * * * * ** ** * Referanser Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart: Rønning, G. & Bratli, H Biologisk mangfold i Stjørdal kommune. NIJOS rapport 9/

259 8 myran llen 365 llen 278 skallan Klavtjønna Trosetvollen 390 enget Kleivdalen alen a Grønningen-Elgvad (Stjørdal/Levanger, Nord-Trøndelag). n 497 Sjåstaddalen 478 Kongshaugen 452 Kongshaugbekken Skjulbekken Byavollen Vollsvollen Mosætertjønna SøreMosæterdalen Beistadvollen Hofstadvollen Trosetvola Telitongdalen tjønnin Alnesvola Alnesvollen 531 Rennanvollen Brennesvollen Brølivola Håvebustad 574 Sjåstadbustaden Jerpvola Vaktberget 598 Leinsvollen 413 Smååsan Fiskbekken 416 Almlivollen 376 Almlivollen 372 Buvollen 509 Kvitsteinvola Klipvola 506 Klipvollen 400 Murukviståsen 459 Auståsvollen Sæteråsen Auståsbekken Risvola 596 Litlvigdvat 414 Vigdevatnet Risvolvollen 391 Nonshaugen Almlivola Elgvadet Aunvollen Motjønna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 419 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Svartåsen Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Høgåsen Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder 380 WGS84, sonebelte Forra 435 Jerpvollen Revollen Finnåstjønna 329 Rognåsen en Finnåsvola Styggdalen Ulstad- Skjen- Skjenholvola holet Grønvola Hovskallåa Storbekken Vigda 596 Eggavola 560 Eggavollen Heglesvola Tynesvollen 542 Grytesvola Grytesvollen Areal daa, verdi ** 1 Roknesvollen mE mE Heståa 397 Heståsbekken Heglesvollen 43 Vassvolle Vas Naunm Springbekken S mN

260 Bilder fra området Grønningen-Elgvadfoss Typisk fattig fjellskog. Foto: Sigve Reiso Blottlagte marmorrygger like sørvest for Vaktberget. Foto: Sigve Reiso Noe død ved i partier. Like sørøst for Alnesvollen. Dicranum tauricum (DM) på middels nedbrutt låg på bildet. Foto: Sigve Reiso Kilde med mineralanriket vann fra marmoråren like sørvest for Vaktberget. Foto: Sigve Reiso

261 Gråvatnet* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Stjørdal Inventør: AHE, THH Kartblad: 1721 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:613344, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Gråvatnet ligger i Sona statsallmenning sørøst i Stjørdal kommune, i det store, åpne skoglandskapet mellom fjellområdene Kimpan og Skarvan. Området er stort, og selv om området er sterkt dominert av glissen og svært lavproduktiv skog er størrelsen en positiv egenskap. Arronderingen er mindre god, da området ikke dekker hele lisider, nedbørsfelt etc. Store deler av området er dekket av et tynt humus-/torvdekke, og dette gjør tilgangen på basiske mineraler fra de underliggende rike bergartene liten. Sona statsalmenning er sterkt dominert av fattig vegetasjon, med røsslyng-blokkebærfuruskog som vanligste vegetasjonstype. Rike vegetasjonstyper som høgstaudeskog og rik fastmattemyr ble observert fragmentarisk. Det er mye fattigmyr i området. Tresjiktet er totalt sett dominert av furu, men i alle mer produktive og skogrike deler av området er gran dominerende. Det er lite innslag av løvskog. All skog innenfor området er tydelig og til dels hardt påvirket av skogbruk i eldre tider. Både gran- og furuskogen har allikevel oftest naturskogspreg, selv om tettheten av spesielt gamle trær og dødt trevirke er lav. Innslaget av rødlistede eller andre kravfulle og sjeldne arter er lavt, og området er kun lokalt viktig m.h.p. ivaretakelse av artsmangfold. Med hensyn på oppfyllelse av mangler i skogvernet oppfyller området kriteriet; storområde. Små arealer oppfyller dessuten de regionale manglene bekkekløfter og høgstaudeskog. Totalt vurderes mangeloppfyllelse ikke som en viktig kvalitet i området. På en rekke punkter skårer området meget lavt. Det nokså store arealet med gammel skog og spredte miljøverdier er utslagsgivende for at området i det hele tatt vurderes som verneverdig, og da kun lokalt verdifullt (*). Feltarbeid Feltarbeid ble gjennomført Befaringsruta inkluderte skogområdene opp langs Gråvassbekken til Gråvatnet, videre langs en skogdekt korridor til Kvitfjellhytta, østover til Vestre Tverrsona, hvor hele bekkedalen ble kartlagt. Arealet øst for dette ble ikke befart, da avgrensningen og verdivurderingen på dette tidspunktet var vurdert rimelig sikkert. Feltkartlegging ble gjennomført av Arne Heggland og Tom Hellik Hofton, og dessuten var Ellen Arneberg og Bård Øyvind Solberg (begge DN) med på den første halvdelen av befaringen (vest i området). Tidspunkt og værets betydning Været var godt ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet gir et godt bilde av vegetasjon og er godt egnet for kartlegging av de antatt viktigste artsgruppene på lokaliteten. Tidspunktet er uegnet for dokumentasjon av jordboende sopp, men verdivurderingen og avgrensnignen av området vurderes som sikker uten slik informasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Området er et stort område med ganske mye skog og uten tunge inngrep. Dette antas å ha vært utslagsgivende for at det ble valgt ut som et undersøkelsesområde. Det meste av undersøkelsesområdet ble avgrenset som verneverdig. Unntaket er i nord, hvor et areal med eldre barskog NØ for Ertsgardsvollen (utenfor undersøkelsesområdet) ble inkludert i avgrensningen, og et område med yngre produksjonsskog, h.kl. II langs Gråvassbekken (innenfor undersøkelsesområdet) ble ekskludert fra avgrensningen. Tidligere undersøkelser Ca 1500 daa av undersøkelsesområdet inngår i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark, som ble vernet med formål å bevare et Urørt fjell- og skogområde typisk for regionen. Arealet som er vernet som nasjonalpark utgjør den østligste delen av undersøkelsesområdet. Dette er et område med fattig barskog og mye myr. Lokalkjente har kommet med tips om at lia nord for Gråvatna, mot Ersgårdsfjellet, er et verdifullt naturobjekt (Aune og Værnesbranden 2005). Beliggenhet Sona statsallmenning ligger helt sørøst i Stjørdal kommune, i det store, åpne skoglandskapet mellom fjellområdene Kimpan og Skarvan. Sona statsalmenning ligger ca km SV for Stjørdal sentrum.

262 Naturgrunnlag Topografi Området preges av rolig topografi. Bekkedalen ved Vestre Tverrsona utgjør det mest markerte topografi ske trekket. Området drenerer mot nord, gjennom en rekke små og større bekker og småelver. Terrenget hever seg mot øst (mot Skarvan) og vest (mot Ertsgardsfjellet), og det undersøkte området ligger den svake forsenkningen mellom disse ytterpunktene. Gråvatnet i vest drenerer ned gjennom området, men fl ere av de øvrige vannsystemene som løper gjennom området har sine kilder fl ere kilometer lengre sør, i Selbu kommune. Undersøkelsesområdet utgjør altså ikke et helt nedbørsfelt. Geologi Berggrunnsgeologien består i grove trekk av hornblende-biotittskifer (kalksilikatgneis) i øst, grå og svart fyllitt og kvartsitt, tildels grafi ttholdig i en sone mellom Vestre Tverrsona og Kvittjellet, båndet kvartsitt i en sone ved og øst for Gråvatnet, og grønnstein og grønnskifer med lag av kvartskeratofyr vest for Gråvatnet. Hovedretningen på de ulike sonene er grovt sett NØ-SV. Store deler av området er dekket av et tynt humus-/torvdekke. F.ø. er torv og myr og tynt morenedekke (i øst) ganske vanlig (kilde, berggrunns- og løsmassekart på nett, NGU 2005). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 90% (ca 13630daa) mellomboreal 10% (ca 1510daa). Gråvatnet ligger hovedsakelig i nordboreal vegetasjonssone, trolig med små arealer i mellomboreal sone (Moen 1998). Økologisk variasjon Vegetasjonstypisk er området lite variert. Topografi en er preget av lange, monotone avsnitt, og må karakteriseres som ganske ensartet. Området dekker inn få ulike eksposisjoner og hellningsgrader. Totalt sett må området kunne karakteriseres som lite variert. Vegetasjon og treslagsfordeling Sona statsalmenning er sterkt dominert av fattig vegetasjon. Røsslyng-blokkebærfuruskog er sterkt dominerende vegetasjonstype i området. Denne typen dekker større sammenhengende arealer, ofte brutt opp av større og mindre myrstrenger. I mer grunnlendte områder fi nnes også noe bærlyngskog, men denne vegetasjonstypen er arealmessig underlegen røsslyng-blokkebærtypen. I partier med bedre jordsmonn, som de nedre liene langs Gråvassbekken, er blåbærskog ganske vanlig. Småbregneskog fi nnes helst knyttet til lokaltopografi sk varierte deler, hvor Vestre Tverrsona er det beste eksempelet. Høgstaudeskog ble observert som små fragmenter, bl.a. med tyrihjelm, mjødurt og noe innslag av fjellplanter som fjellfi ol og fjelltistel. Høgstaudegranskog er en truet vegetasjonstype (Fremstad & Moen 2001), klassifi sert som hensynskrevende - LR. Fragmenter av kalkrik vegetasjon ble funnet i skråningene ned mot Vestre Tverrsona, men aldri større arealer eller spesielt godt utformede forekomster. Kalkskog ble ikke dokumentert, og kalkrik vegetasjon ble alltid funnet i tilknytning til små rikmyrer. Her ble arter som stortveblad, fjellfrøstjerne, fjellfi ol, hengeaks og svarttopp observert. For øvrig er karplantefl oraen i området artsfattig og med lite eller intet innslag av spesielt kravfulle eller sjeldne arter. Ut fra berggrunnskartet burde det være et brukbart potensialet for rikere fl ora, men vegetasjonen kommer sjelden i kontakt med basiske mineraler i dette homogene området med sterk humifi ering. Det er bare i enkelte bakkemyrer og i tilknytning til topografi sk variasjon det er tydelig å lese på vegetasjonen at berggrunnen er rik. Sona statsallmenning inneholder relativt store arealer med fattigmyr. Vegetasjonen her ble ikke nærmere undersøkt. Tresjiktet er totalt sett dominert av furu. I alle mer produktive deler av området er gran dominerende treslag. Bjørk fi nnes vanlig i hele området, mens andre løvtreslag som rogn og selje er forholdsvis sjeldent. Skogstruktur og påvirkning De store arealene med furuskog inneholder en del tydelig gamle trær og noen grove furugadd. Det er svært små forekomster av liggende dødt trevirke. Kun noen få svært grove, sterkt nedbrutte furulæger ble observert i dette store området. Alt i alt har furuskogen vært kraftig gjennomhogd historisk, og det gjelder også de svakeste bonitetene. Selv om furuskogen i betydelige deler av det undersøkte området har bevart et naturskogspreg, vurderes naturverdiene knyttet til skogtypen som nokså små. I områdene langs Gråvassbekken og Gråvatnet virket furuskogen særlig hardt uthogd for noen generasjoner siden. Dette har trolig sammenheng med at det ble utført kraftige uthogster av tømmer til bruk som jernbanesviller i dette området (jfr. informasjonsplakat ved Gråvatnet). Granskogene i Gråvatnet er også kraftig påvirket av hogster, noe som har redusert naturkvalitetene knyttet til granskog. Granskogen er ofte i sen aldersfase. Det er lite dødt trevirke også i granskogene. Flere steder, bl.a. i kjerneområdet Vestre Tverrsona fi nnes allikevel en del grove, sterkt nedbrutte granlæger som vitner om naturskoger med stor død ved produksjon for fl ere generasjoner siden. I dag er død ved dannelsen ganske liten, men skogen i fl ere granbestand kan forventes å komme inn i oppløsningsfase med sterk død ved dannelse i løpet av en tidshorisont på noen tiår. En del av området (ca 1/4 av det verneverdige arealet) ligger i inngrepsfri sone 1 (mellom 3 og 5 km fra inngrep), mens øvrig areal ligger i inngrepsfri sone 2 (mellom 3 og 1 km fra inngrep)(kilde: med innsynsløsning). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Gråvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

263 1 Vestre Tverrsona Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:615100, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 233daa Vestre Tverrsona renner gjennom en markert forsenkning som har preg av bekkekløft. Naturtypemessig har lokaliteten naturverdier som kan klassifi seres både under bekkekløfter og urskog/gammelskog, da sidene opp fra elva har en større forekomst av gammel granskog. Vegetasjonstypisk vekser området mellom blåbærskog og småbregneskog, men med innslag av rikere typer som høgstaudeskog og (fl ekkvis) kalkskog og rikmyr. Skogen er nokså gammel, men innslaget av virkelig gamle grantrær (fl ere hundre år) er meget lavt. Påvirkningsgraden fra skogbruk er noe ujevn, men de fl este steder høy. De fl este steder bærer gammelskogen preg av å ha gjennomgått kraftig kontinuitetsbrudd, med mangel på tydelig gamle trær (seintvoksende trær som karakteriseres av bl.a. stabile barkforhold og grove grreiner) og meget lite dødt trevirke. Et generelt trekk er at det ligger spredt med grove, sterkt nedbrutte granlæger på skogbunnen, mens nydannelsen av dødt trevirke har vært lav over en ganske lang tidsperiode. Hvis området får ligge urørt vil det i løpet av en ganske kort tidshorisont dannes en god del dødt trevirke her, da skogen er ganske tett og med begynnende tegn på forfall. De vegetasjonsmessig rikeste delene fi nnes langs myrsig og tverrbekker, hvor det også fi nnes litt rikere bergveggfl ora. Svartsoneakjuke er den hyppigste rødlistearten, med ca 30 funn på sterkt nedbrutte læger. Av andre rødlistearter kan nevens granrustkjuke (1 funn) og gammelgranskål (1 funn). Rødlistekandidaten gråsotbeger ble funnet på en av de få gamle grantrærne. Mer vanlige arter som granstokkjuke og hyllekjuke ble observert. Totalt sett er artsmangfoldet på lokaliteten sterkt utarmet som følge av hogst. Allikevel vurderes lokaliteten som et verdifullt kjerneområde da arronderingen er god, arealet forholdsvis stort og potensialet for videre utvikling av verdier høyt. Lokaliteten vurderes som regionalt viktig. Artsmangfold Til tross for at et stort skogkledt areal ble undersøkt, er funnmengden og antallet av rødlistede eller andre kravfulle og sjeldne arter likevel svært lavt. Sopp Rødlistearten svartsonekjuke ble funnet ca 40 ganger (hovedsakelig på gran, men også noen funn på furu), med klart høyest funntetthet i kjerneområdet Vestre Tverrsona. Andre rødlistearter blant vedboende sopp representerer hensynskrevende arter som duftskinn, granrustkjuke og gammelgranskål. Rødlistekandidaten Skeletocutis lenis og signalarten furuplett ble funnet på furu. En håndfull andre vedboende sopp med svak/ingen signalverdi kan nevnes: Praktbarksopp, granstokk-kjuke, hvit grankjuke og hyllekjuke. Lav Lavfl oraen av kravfulle skorpelav på gamle grantrær er ikke godt utviklet, noe som heller ikke kan forventes i et område med så lav tetthet av virkelig gamle trær. Signalartene taiganål og gråsotbeger (begge rødlistekandidater) ble funnet på bare ett tre hver. En håndfull arter i lobarionsamfunnet ble funnet på selje og rogn, men forekomstene er ikke rike, hverken målt i antall arter eller individer. Vilt Det er sannsynlig at de store myrområdene kan være attraktive hekkeplasser for vadefugl. Gluttsnipe, rødstilk og småspove ble observert under bevaringen. Dette er alminnelige hekkefugler i regionen. Kanskje kan noe mer uvanlige arter av våtmarksfugl hekke innenfor undersøkelsesområdet. Fuglelivet i området ble ikke undersøkt nærmere. Tabell: Artsfunn i Gråvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Levermoser Calypogeia suecica Ròtefl ak DM Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever 0 0 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 0 0 Skorpelav Chaenotheca laevigata Taiganål 1 1 Cyphelium inquinans Gråsotbeger Pyrrhospora elabens 5 5 Sopp vedboende Chaetoderma luna Furuplett 1 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis 1 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 1

264 Avgrensing og arrondering Grensene for det verneverdige området beskrives av kommunegrensa mot Selbu (Sør-Trøndelag) i sør, mot snaufjell i vest og øst, og mot eiendomsgrense i nord. Grensa i nord samsvarer i lange partier med grense mot hogstfl atelandskap med skog som er sterkt påvirket av moderne skogbruksaktiviteter. Gråvatnet er et meget stort område, med ca daa skogkledt areal. Selv om området er sterkt dominert av glissen og svært lavproduktiv skog er størrelsen en positiv egenskap ved området. Området kvalifi serer allikevel ikke som storområde fordi store deler av skogen er ikke-produktiv. Området inkluderer ikke ett helt nedslagsfelt, da området er langsmalt og ligger på tvers av dreneringsretningen til fl ere vassdrag. Særlig er dette påfallende i den østlige delen (fra Vestre Tverrsona og østover), hvor området snevrer seg inn til ca 1 km bredde. Området er et fattig, ganske høytliggende skogområde, hvor de mer produktive skogområdene lengre ned i nedslagsfeltet er sterkt påvirket av moderne skogbruk. Disse momentene vurderes som ugunstig m.h.p. områdets arronderingsmessige egenskaper. Andre inngrep Noen tydelige og godt merkede turiststier krysser gjennom området. Noen hytter fi nnes i området, bl.a. den selvbetjente turistforeningshytta Kvitfjellhytta. Vurdering og verdisetting Det verneverdige området Gråvatnet i Sona statsallmenning representerer et typisk terrengavsnitt med fattig, høytliggende nordboreal skog i denne delen av landet. Furu- og granskog dekker et ganske stort areal, men skogen er for det meste svært lavproduktiv og glissen. Gammelskogen i området er gjennomgående hardt påvirket av eldre hogster. Nyere hogster har redusert andelen gammelskog på høyere bonitet i nærliggende områder, slik at skogen innenfor Sona statsallmenning får preg av å være en rest av fattig gammelskog i et hardt uthogd landskap. Området inneholder spredte forekomster av signal- og rødlistearter, men ikke særlig kravfulle eller sjeldne arter, og ikke i store populasjoner. Sammenliknet med andre kjente gammelskogsområder i regionen, kan områdets funksjon m.h.p. bevaring av artsmangfold ikke vurderes som særlig viktig. Det ble dokumentert ett kjerneområde, av regional verdi. Både skogtypen og verdien i kjerneområdet skiller seg vesentlig fra resten av området, da dette er en rikere og mer grandominert skogtype. Én truet vegetasjonstype (høgstaudegranskog) ble funnet, men i så lite omfang at forekomsten ikke påvirker verneverdien i særlig grad. Med hensyn på oppfyllelse av mangler i skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003) oppfyller Gråvatnet følgende generelle anbefalinger og prioriteringer; gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (høgstaudeskog). Mindre deler av området oppfyller dessuten følgende regionale mangler (Trøndelag, mellomboreal og nordboreal sone): Bekkekløfter (gjelder de nederste delene av Vestre Tverrsona, som går inn i mellomboreal sone) og høgstaudeskog (gjelder fl ekkvis i både mellom- og nordboreale deler av området). Selv om området inneholder et stort skogdekt areal, er svært mye ikke-produktive (eller svært lavproduktive) typer. Mangelkriteriet storområde (over daa produktiv skog) er derfor ikke oppfylt. Naturskogspreget på det meste av arealet er svakt, og som stort naturskogsområde rangerer Gråvatnet ikke blant de mest verdifulle. Totalt vurderes mangeloppfyllelse ikke som en viktig kvalitet i området. Det er nærliggende å sammenlikne skogen i Gråvatnet med det nærliggende Statskog-området Leksa, vest for Gråvatnet. Naturskogskvalitetene i Leksaområdet er langt bedre utviklet enn i Gråvatnet. Dette gjelder både gran- og furuskogene. Kvalitetsforskjellen på de to områdene er betydelig, og dokumentasjonen av artsmangfold tilsier også at Leksa er langt viktigere m.h.p. bevaring av artsmangfold enn Gråvatnet. På en rekke av verdikriteriene skårer Gråvatnet i Sona statsallmenning lavt, og det ble vurdert å gi området null stjerner. P.g.a. at området er et nokså stor sammenhengende areal med gammel skog og spredte miljøverdier vurderes det allikevel som lokalt verneverdig (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Gråvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Vestre Tverrsona ** * * * 0 - * ** * ** - - ** Totalt for Gråvatnet ** * * ** 0 - * * * * *** ** * Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, nettversjon: Tilgang september Skogområder i statsallmenningene i Stjørdal, aktuelle som verneområder. Notat fra Naturvernforbundet i Stjørdal og Norsk ornitologisk forening, Stjørdal lokallag. 2 s+kartvedlegg.

265 kansbekken Gråvatnet (Stjørdal, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi * 506 erkesbekken en 569 Fagerbekken Gråvassmoen Sunndal Kufjellet Pålfossen Hogg- Sildra 570 Ertsgards- 572 Ertsgardsvollen 471 Eidemsvollen Styggdalen åsen 391 Sildra 29 fjellet Gråvassbekken Øystre Tverrsona Hevlvollen Ersgardsfjellet Breifloan Litlevollen Lomkjølvollen Vestre Tverrsona Lomkjølbekken 507 Portskardet Porttjønna 545 Tjurubudalen 489 Vakkermyrvatnet 578 Håmmårholtjønna Litlgrå- 490 vatnet 504 Hevla 434 Vollsettjønna Hevlknekten Kvitfjellet Vollsetvollen 582 Kvitfjellhytta Langlivollen Øystre Langlivollen Knollen åsen 520 Grå- Fagerbekken Lekstjenna Kvellovollen Hårstadvollen Sirknippen Sirtjennin Størsettjenna Vollsetbekken 568 Pjukvollen Hestlihaugen Gråvassåsen Svarttjenna 566 Sirvollen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Langlisberget Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Holmbrottjenna Ekvidistanse 20m 560 Tobakktjenna Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Eidemsvollen Alsetvollen mE mE 485 Dyrdalsvollen Kartgrunnlag N50 Produsert Flønesvollen Vindlia Kjellstadvollen Kr mN

266 Bilder fra området Gråvatnet Myr- og skogområdene langs Gråvassbekken, NV i undersøkelsesområdet. Bildet viser typiske naturtyper for området. Foto: Arne Heggland Gråsotbeger, Cyphelium inquinans, på tykk grein av gammel gran. Svært få grantrær i Sona har en struktur som tilfredsstiller gråsotbeger og mange andre kravfulle skorpelav. Kjerneområde Vestre Tverrsona. Foto: Arne Heggland Bildet viser en av de groveste furuene som ble observert under befaringen i Sona statsallmenning. Foto: Arne Heggland Furuskog med glissen tresetting og sjeldent element (grov furugadd). Foto: Arne Heggland

267 Kleppen-Grønlivatna** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Stjørdal Inventør: JKL Kartblad: 1621 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:600077, N: Areal: 3819 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Kleppen-Grønlivatna området ligger helt sørvest i Stjørdal kommune, ca 2-3 kilometer øst for Nevra naturreservat. Området er preget av slak og rolig topografi med svak dalsenkningsprofi l der blant annet Grønlivatna ligger i bunn. Området mellom Kleppen og Fosslibekken har en mer dramatisk topografi med dype V-daler og opprevne bergrygger. Mye av skogen er glissen og lavproduktiv, men produktive, kompakte granbestand fi nnes i nordslutninger og bekkedaler. Furu dominerer de mange grunnlendte knausene, samt utpå og langs myrene. Fattige vegetasjonstyper dominerer. Lokalt fi nnes imidlertid både mellomrike myrfl ekker, høystaudevegetasjon og lågurtvegetasjon. Helt i vest er det noen store steinblokker av kalkglimmerskifer i granskog som huser en uvanlig variert skorpelasfl ora. Påvirkningsgraden er ganske heterogen innefor avgrensingen, men partier med lite spor etter tidligere hogstaktivitet fi nnes ikke. Tydelig kulturpåvirket og ensjiktet granskog dekker relativt store areal i området mellom Grønlivatna og rundt østre del av Østre Grønlivatn. I brattskråningene er kulturpreget mindre tydelig, og vest for Vestre Grønlivatn har skogen naturskogsstruktur. Skogbunnen er stort sett overalt full av ± 70 år gamle stubber, som ofte er av langt grovere dimensjoner enn hva trærne er i dag. Likevel har granskogen kvaliteter i form av spredte gamle trær inntil 200-(300) år, partier med relativt høy produktivitet, dimensjoner inntil cm ved brysthøyde, og spredt med dødved i hovedsakelig yngre og midlere nedbrytningsklasser.furuskogen har en ganske lav gjennomsnittsalder på grunn av kraftige gjennomhogster i gamle dager, senest for om lag 50 år siden. Foryngelsen er rimelig god, men skogen er stort sett svært glissen og bærer preg av litt vanskelige etableringsforhold etter gjennomhogstene. Små bestand har likevel meget god dimensjons- og alderspredning med trær inntil 300 år. Artsmangfoldet tilknyttet gammel barskog er relativt lite variert. To rødlistefunn er gjort (begge vedsopp på gran), og et tilsvarende antall ikke-rødlista signalarter. Området bidrar i en viss grad til mangeloppfyllelse på punktet oseaniske skoger, men i liten grad til andre mangelpunkter ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003). Fire kjerneområder er skilt ut innenfor undersøkelsesområdet, men bare ett av dem ligger innenfor verneforslaget. Isolert sett vurderes Kleppen-Grønlivatna som mellom lokalt (*) og regionalt (**) viktig, men ved å tillegge nærheten til eksisterende skogreservat vekt i verdivurderingen er Kleppen-Grønlivatna vurdert som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Befaring ble foretatt av Jon T. Klepsland. Det ble lagt vekt på å få tilstrekkelig oversikt over hele området samt tilstøtende areal. Høyest undersøkelsesintensiet ble lagt til eldre og produktive bestand. Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var litt sent for en del karplanter, særlig myrlevende arter, og for jordboende sopp. For andre organismegrupper i fokus var tidspunktet godt. Vær og siktforhold var utmerket. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene som er trukket opp for verneverdig areal samsvarer i liten grad med grensene for undersøkelsesområdet. Dette skyldes at store areal sentralt i undersøkelsesorådet består av kulturskog, hogstfl ater og tekniske inngrep i form av vei og seterhytter. Dette anses ikke forenelig med naturvernlovens krav til naturreservat, og arealet er heller ikke av spesiell biologisk verdi. Tidligere undersøkelser Området ligger få kilometer øst for Nevra naturreservat, som er ble fredet i 1992 med formålet å bevare et lite påvirket barskogsmiljø. I vernedelplan I er området karakterisert som urskogsnært (Direktoratet for Naturforvaltning 1991c). Det er ikke mulig å forene forelagte reservatforslag med Nevra naturreservat på grunn av svært omfattende inngrep mellom disse. Naturvernforbundet i Stjørdal har i et notat lagt fram forslag på Kleppen-Grønlivatna som mulig vernekandidat (Aune og Værnesbranden 2005). Hobby-ornitolog P.I. Værnesbranden har registrert hekking av diverse vadere, ender og rovfugl i området (DN-Naturbasen 2006).

268 Beliggenhet Kleppen-Grønlivatna området ligger i Leksdal statsallmenning, helt sørvest i Stjørdal kommune, ca 2-3 kilometer øst for Nevra naturreservat. Naturgrunnlag Topografi Området er preget av slak og rolig topografi med svak dalsenkningsprofi l der blant annet Grønlivatna ligger i bunn. De nordvendte lisidene sør for Grønlivatna er periodevis bratte. Grønlivatna drenerer ut i vest (Fosslibekken), og området mellom Kleppen og Fosslibekken har en mer dramatisk topografi med dype V-daler og opprevne bergrygger. Geologi Et bergartsskille følger laveste nivå i hele områdets lengde fra øst mot vest. I sør er det grønnstein/ amfi bolitt, og i nord er det svakt baseholdige omdannede sedimentære bergarter (fylitt og glimmerskifer) (NGU 2006a). Noen blokker med kalkglimmerskifer fi nnes helt i vest. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 80% (ca 3060daa) nordboreal 20% (ca 760daa). Etter Moen (1998) ligger området i mellomboreal sone og i klart oseanisk seksjon (O2). De øvre deler av området ligger snarere i nordboreal sone (ca 20%). Økologisk variasjon Innenfor området inngår myr, våtmark, furuskog og granskog. Den mer dramatiske topografi en i vest bidrar mye til totalvariasjonen med et utall helningsvinkler og eksposisjoner. Fattige vgetasjonsutforminger dominerer, men rikere evt mer basekrevende artsutvalg fi nnes både i fuktig og tørt miljø. Mye av skogen er glissen og lavproduktiv, men produktive, kompakte granbestand fi nnes i nordslutninger og bekkedaler. Totalt sett har området middels stor økologisk variasjon. Vegetasjon og treslagsfordeling Gran dominerer lisidene samt langs bekkedragene i vest. Furu dominerer de mange grunnlendte knausene, samt utpå og langs myrene. Bjørk fi nnes med varierende dekning over det hele. Rogn og selje forekommer spredt i bratte skråninger på veldrenert jordsmonn. Gråor fi nnes kun som busker et fåtall steder i bratte fuktsig. Fattige vegetasjonstyper dominerer. Under furu er det i hovedsak røsslyng-blokkebærvegetasjon med overganger mot fastmattemyr og mot lavutforminger (reinlav). Under gran er det oftest blåbærmark, ofte med mye bjønnkam. Men, mange steder har denne vegetasjonen på grunn av langvarig beite viket for moserike fi nnskjeggutforminger der særlig etasjemose, kystkransemose og storkransemose gjør seg gjeldene i bunnsjiktet. På mellomfuktig, bedre jordsmonn opptrer ofte småbregnevegetasjon. Særlig i nordslutningene langs Grønlivatna er det rikere fuktsig med en del typiske intermediærarter for myr og sildrefl ater slik som gulsildre, jåblom, harerug, fjellfrøstjerne, gulstarr, bleikstarr og til og med kastanjesiv. Her og der, ofte på noe leiraktig jordsmonn, forekommer trivielle varianter av høystaudevegetasjon med skogstorkenebb, tyrihjelm, hestehov og enghumleblom, sjeldnere også maigull og skogkarse. Under bergvegger og i bratte skråninger med opphopning av forvitringsmateriale kan vegetasjonen betegnes som fattig lågurt. På slike steder inngår teiebær, markjordbær, marikåpe sp., legeveronika, skogfi ol og gulaks. Myrene er oftest av typen fattig fastmattemyr, men partier er mer mineralpåvirket og har da intermediær karakter med blant annet dvergjamne, tepperot, gulstarr, stjernestarr, strengstarr og myrstjernemose. Et fåtall små fuktsig kan i tillegg ha breiull, myrklegg, mjødurt og sumpmaure. Nattfi ol er påvist. Fuktigere løsmattemyrer dominert av fl askestarr og trådstarr fi nnes også, særlig på store fl atmyrer og langs vanna. Skogstruktur og påvirkning Påvirkningsgraden er ganske heterogen innefor avgrensingen, men partier med lite spor etter tidligere hogstaktivitet fi nnes ikke. Tydelig kulturpåvirket og ensjiktet granskog dekker relativt store areal i området mellom Grønlivatna og rundt østre delav Østre Grønlivatn. Skogen ser ut til å ha kommet opp etter fl atehogst som trolig ble etterfulgt av hardt beitetrykk, men som etter hvert opphørte. I dag er beitetrykket igjen hardt (storfe) noe som gir skogen et frisert og skjøttet preg. Skogen er i optimal- til sen optimalfase med øvre trealder rundt år og snittdiameter cm ved brysthøyde. Dødved mengden er lav med bare spredte selvuttynnende stokker i hovedsakelig lave nedbrytningsklasser. Her og der står grana i tette klynger, ofte med fl ere stammer fra samme sokkel, og stammene er ofte skadd og derfor døde eller døende. I den mest kulturpregete delen av verneforslaget mellom Grønlivatna fi nnes fl ere dype vertikale sprekker eller slukter i berggrunnen som ser ut til å være menneskeskapt. Muligens er dette ganger etter uttak av malm for lenge siden? Periodevis og særlig i brattskråningene er kulturpreget mindre tydelig, og vest for Vestre Grønlivatn har skogen naturskogsstruktur. Naturskogen er i sen optimalfase til tidlig aldersfase. I bekkedalene i vest er granskogen til dels storvokst og høyreist. For øvrig er skogstrukturen relativt god med middels god spredning i alders- og dimensjonsklasser. Skogbunnen er stort sett overalt full av ± 70 år gamle stubber, som ofte er av langt grovere dimensjoner enn hva trærne er i dag. Likevel har granskogen kvaliteter i form av spredte gamle trær inntil 200-(300) år, partier med relativt høy produktivitet, dimensjoner inntil cm ved brysthøyde, og spredt med dødved i hovedsakelig yngre og midlere nedbrytningsklasser. Også noen få godt nedbrutte læger forekommer.

269 Furuskogen har en ganske lav gjennomsnittsalder på grunn av kraftige gjennomhogster i gamle dager, senest for om lag 50 år siden. Foryngelsen er rimelig god, men skogen er stort sett svært glissen og bærer preg av litt vanskelige etableringsforhold etter gjennomhogstene. Spredt gjennom hele området fi nnes frøtrær og andre gjensatte furuer i alderen år. Litt gadd fi nnes spredt, mens læger er nesten fraværende. I kanten av noen myrer i vest har uttaket vært mer beskjedent og små bestand har der meget god dimensjons- og alderspredning med trær inntil 300 år. Verneforslaget grenser i dag til mye kulturpreget og ung skog mot sør i hele forslagets lengde. I sørvest grenser området til yngre hogstfl ater. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Kleppen-Grønlivatna. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Fosslibekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:598660, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 15,6daa Liten bekkedal med overveiende blåbærmark, men også litt lågurtvegetasjon i skrent. Granskogen er i aldersfase med god aldersspredning og noe dødved i ulike nedbrytningstrinn. Største stammediameter for gran er 60 cm ved brysthøyde. Furu kommer inn i overkant av lokaliteten. Lokaliteten er liten, og bare ett rødlistefunn er gjort. Verdi (C). 2 Vargåsen S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:598680, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 23,9daa Parti i sørvendt liside med noe eldre granskog i tidlig til sen aldersfase. I det beste partiet er det god forekomst av over 200 år gamle og vridde graner. Skogstrukturen er noe tett og aldersfordelingen er relativt svak med overvekt av hundreogtyveåringer. Dødved mengden er ganske lav, men læger i fl ere nedbrytningsklasser fi nnes, inkludert en del gamle godt nedbrutte gjenliggende stokker etter forrige gjennomhogst. Svartsonekjuke er påvist. Lokaliteten er forholdsvis liten og vurderes som lokalt viktig (C). 3 Nævra, indre Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:599030, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 45,7daa Blåbærgranskog i aldersfase langs sørbredden av Nevra-vassdraget. I og langs elva er det stedvis tykke grusavsetninger, terrenget er nesten fl att. Skogen er ganske åpen og domineres av eldre grantrær. Dødved mengden er lav, men med spredte læger i lave til midlere nedbrytningstrinn. Dimensjonsspredningen er god med gran inntil 55 cm i brysthøydediameter. Lokaliteten har, på grunn av topografi en (relativt trang dal) og nærheten til en stor og stabilt vannførende bekk/ liten elv, en beskyttet beliggenhet og gunstig lokalklima. Det er negativt at grusvei opptar så godt som hele nordbredden av elvedalen. Skogen langs elva har viktig kantsonefunksjon, men vurderes på generelt grunnlag som lokalt viktig ettersom det samlete arealet er lite (C). 4 Litlfjellet Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:598300, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 176,4daa Moserik blåbærgranskog i sen optimalfase til tidlig aldersfase. Lokaliteten skiller seg ut ved relativ høy produktivitet og fuktig lokalklima. Sjiktningen er mindre god med overvekt av eldre trær i alderen år. Det er innslag av eldre trær, særlig helt øverst mot subalpin sone. Stubber etter kraftig gjennomhogst for ca 60 år siden står tett. Dødved mengden er lav med bare spredte læger i stort sett lave nedbrytningsstadier. Ingen rødlistearter er påvist, men til dels gode bestander av svakere signalarter av vedboende sopp. Lokaliteten er viktig fordi ettersom det er et relativt stort og produktivt gammelskogsbestand med spredte nøkkelelement, verdi (C). Artsmangfold Artsmangfoldet er ganske lite variert for de fl este undersøkte organismegrupper. Det ble funnet to rødlista vedsopp på gran og tilsvarende antall ikke-rødlista signalarter. Skorpelavselementet på gran er mindre godt utviklet med bare ett funn av hver av to typiske gammelskogsarter. På furu er det påvist to svake signalarter, en sopp og en lav. Gammelskogselementet, både skorpelavsfl oraen og vedfungaen, er derfor tydelig utmagret, noe som uten tvil skyldes tidligere harde gjennomhogster. En spesiell detalj er at de mange halvdøde stående treklyngene i kulturskogen i øst gir gode forhold for rødlistearten duftskinn. Karplantefl oraen er noenlunde variert med en del innslag av middels mineralkrevende urter. Mosefl oraen er ikke nøye undersøkt, men antas lite variert, men med muligheter for enkelte basekrevende tørketålende arter på berg helt i vest. Skorpelavsfl oraen er der på noen store steinblokker av kalkglimmerskifer i granskog uvanlig variert. På vekselfuktige kalkrike bergvegger i samme område inngår bergfrue, Saxifraga cotyledon. Lungeneversamfunnet er dårlig utviklet med bare et par forekomster av lungenever og skrubbenever. Fuktige granskoger har ofte gode bestander av de svake signalartene gammelgranslav, brun korallav og gubbeskjegg. De muligens kunstige sluktene/ bergsprekkene i øst har et relativt variert artsinventar av fuktighetskrevende kryptogamer (moser og bladlav).

270 Av vilt er det observert jerpe og lavskrike. Tabell: Artsfunn i Kleppen-Grønlivatna. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Levermoser Conocephalum conicum Krokodillemose 1 1 Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever 1 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav 1 1 Cyphelium inquinans Gråsotbeger 1 1 Pyrrhospora elabens Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Chaetoderma luna Furuplett 1 1 Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Avgrensing og arrondering Forslag til avgrensing av verneverdig areal avviker ganske mye i fra undersøkelsesområdet. Dette skyldes i første rekke at det i en bred sone langs nordsiden av veien langs Nevra-vassdraget er enten uthogd i senere tid, eller fremstår som utpreget ensjiktet og ganske ungaldret kulturskog. Slik ungaldret kulturskog fortsetter i samme lengderetning forbi Motjønna og Grønlivollan. Trolig har landskapet der vært treløs beitemark rundt forrige århundreskifte. Sør for Nevra, over Vargåsen og til Litlfjellet har skogen naturskogsstruktur og det ville derfor vært naturlig å foreslå dette arealet hektet på foreliggende forslag om ikke det mellomliggende partiet hadde vært så totalt verdiløst. Dessuten er det i området rundt Røssvollen også store areal med unge hogstfl ater og kulturskog som gjør at totalarealet med naturskog sør for Nevra er temmelig begrenset. Foreliggende forslag har en tilfredsstillende arrondering ved at grensene er trukket langs høydedrag rundt hele området og dermed omslutter en helhetlig nedbørsseksjon. I vest er det imidlertid en litt mindre gunstig avgrensing som følge av at grensa der er lagt utenom hogstfl atene i sørvest. Arealet nord for nordre grenselinje er ikke besiktiget. Det kan derfor hende at grensa i nord burde vært trekt ned til Kvålsvatna - Lauvvatnet i tilfellet dette arealet innehar intakt skog. Andre inngrep Andre inngrep som berører verneforslaget er noen fritidshytter langs Grønlivatna. Området brukes for øvrig mye som friluftsområde. Det er verdt å nevne at spesielt langs Værnestjønna er mye tørrkvist av furu brukt som bålved. En del av rutetrafi kken til og fra Værnes fl yhavn går tydeligvis rett over området. Vurdering og verdisetting Området representerer et nokså typisk eldre barskogsområde for landsdelen, men med noen tilleggskvaliteter som forsvarer vern som naturreservat. De største kvalitetene ligger til de forholdsvis produktive granskogsliene rundt Fosslibekken helt i vest, og til en viss grad de mer naturskogslike delene av granskogen langs Grønlivatna. I tillegg er furuskogen, på tross av tidligere harde gjennomhogster, av biologisk verdi nå så vel som for fremtiden fordi den, særlig i vest, har god aldersspredning med lokalt god forekomst av gamle trær, og spredt med dødved, noe som er en sjeldenhet i dagens landskap. Området er rimelig godt arrondert og har tilstrekkelig størrelse. Som teksten i delkapitlene over gir uttrykk for havner verdivurderingen for de fl este kriterier for området på liten til middels verdi. I forhold til mangelanalysen som er fremkommet gjennom evaluering av dagens skogvern (Framstad et al. 2002) bidrar området muligens på punktene skog på rik berggrunn og lavurtskog, men bare i svært liten grad ettersom lågurtutforminger er begrenset til små erosjonsfelt i bratt terreng, og tydelig kalkrik berggrunn kun fi nnes helt i vest, og der gir det seg ikke utslag i skogbunnsvegetasjonen, kun i kryptogamfl oraen tilknyttet steinblokker. Også kriteriet oseaniske skoger er til en viss grad innfridd ettersom området ligger i klart oseanisk seksjon; O2 etter Moen (1998), men vegetasjonen eller artsinventaret for øvrig bærer ikke preg av særlig fuktig klima. Man kan ikke si at området innfrir betegnelsen urskogsnær, eller kan karakteriseres som større forekomst av gammel skog under overveiende naturlig dynamikk da totalarealet er relativt lite og generelt mye påvirket av tidligere hogster. En del av skogarealet er også direkte kulturskogspreget. Hel-

271 ler ikke i forhold til den regionale mangelanalysen (Trøndelag, mellomboreal sone) bidrar området til mangeloppfyllelse i nevneverdig grad. Det som kan tillegges vekt er områdets nærhet til eksisterende skogreservat Nevra. Heller ikke naturreservatet er urskog, men har overveiende naturlig dynamikk, og representerer derfor et viktig, skjønt lite, skogareal for gammelskogssarter. Ut fra et bevaringsperspektiv vil det være klart positivt med et nærliggende reservat til Nevra med lignende kvaliteter (som faktisk Kleppen-Grønlivatna området i et visst omfang byr på). Isolert sett vurderes Kleppen-Grønlivatna som mellom lokalt (*) og regionalt (**) viktig, men ved å tillegge nærheten til eksisterende skogreservat verdi, og med et ytterligere forbehold om at kjerneområdene som er fi gurert ut utenfor verneforslaget, men innenfor undersøkelsesområdet, forblir urørt for fremtiden, blir den endelige vurderingen at området Kleppen- Grønlivatna har regional verneverdi (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Kleppen-Grønlivatna. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Fosslibekken ** * * ** 0 - * * * * - - * 2 Vargåsen S ** * * ** * - * * * * - - * 3 Nævra, indre * * * ** 0 - * * * * - - * 4 Litlfjellet ** * * * 0 - * * * * - - * Samlet verdi Totalt for Kleppen- Grønlivatna * * * ** * - * ** * * ** ** ** Referanser Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Direktoratet for Naturforvaltning 1991c. Barskog i Midt-Norge. Utkast til verneplan. DN-rapport Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: Skogområder i statsallmenningene i Stjørdal, aktuelle som verneområder. Notat fra Naturvernforbundet i Stjørdal og Norsk ornitologisk forening, Stjørdal lokallag. 2 s+kartvedlegg.

272 Kleppen-Grønlivata (Stjørdal, Nord-Trøndelag). Areal 3.819daa, verdi ** Kleppvollen austre 334 Ratbuvollen 531 Kleppen 464 Kvålsvatnet 34 S 430 Værnestjønna Fosslibekken 1 26 tessen 407 Vikvollen Værnesvollen 486 Grønlivatna Vargåsen Motjønna Grønlivollan 25 Røssvollen 2 Fjellbekken 469 Neverkroken 465 Pundsvollen 4 Litlfjellet 579 Naturfaglige 468 registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± haugen Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Litjfjellvollen Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Stamnesvollen Modalen Lomtjenna Korsmyra mE mE mN Så

273 Bilder fra området Kleppen-Grønlivatna Myr med gammel furuskog i kant like sør for kj.omr 1. Kleppen i bakgrunnen. Foto: Jon T. Klepsland Sterkt beitepåvirket granskog. Skogen er ensaldret og fattig på død ved. Foto: Jon T. Klepsland Parti med storvokst gran og litt dødved i skyggefull dal ved foten av Kleppen. Foto: Jon T. Klepsland Vestre Grønlivatn. Foto: Jon T. Klepsland

274 Leksa** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Stjørdal Inventør: AHE, HFJ, JKL, KAB, THH, SRE, GGA, KHA Kartblad: 1621 I, 1721 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:607939, N: Areal: 8078 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Leksa ligger sør i Stjørdal kommune, ca 15 km SØ for Stjørdal sentrum. Området spenner over en betydelig vertikalgradient, og viser en god del topografi sk variasjon da en stor, markert dal (ved Leksa) og fl ere skogkledte smådaler er inkludert i området. Arronderingen er god, da store deler av et nedbørsfelt er inkludert. Noe ungskog er av arronderingsmessige årsaker inkludert. Ungskogen ligger hovedsakelig i tilknytning til bekkedalen langs Leksa, og har derfor godt restaureringspotensial. Vegetasjonstypisk er spennvidden brukbar, men fordelingen mellom rike og fattige typer er ujevn, da fattige typer dominerer i området. Det er et betydelig innslag av bregne- og urterike typer i kjerneområdene hvor småbregneskog, høgstaudeskog og (mer sjeldent) lågurtskog og kalkpåvirket lågurt/høgstaudeskog fi nnes. Det er en god del myr i området, og dette er hovedsakelig fattigmyrer. Kulturmarksvegetasjon ble funnet på vollen rundt setra Elvervollen. Hevdsituasjonen på denne vollen er ikke god, og fl oraen virket temmelig utarmet m.h.p. mer kravfulle naturengplanter. Området er dominert av barskog, hvor granskog er klart dominerende i de lavestliggende og rikeste delene av terrenget, og furu dominerer de magrere markene øverst i høydegradienten. Det er lite løvinnslag i området. Området inneholder en forholdsvis stor forekomst av gammel barskog. Granskogen kvalifi serer i det meste av området til betegnelsen naturskog, selv om påvirkningsgraden varierer. Granskogen er i aldersfase, forfallsfase og bledningsfase. Furuskogen er gammel og glissen, med spredt innslag av tydelig gamle og grove trær og dødt trevirke. Undersøkelsen viser at Leksa-området inneholder en konsentrasjon av kravfulle arter knyttet til gammel barskog. Et ganske bredt spekter av sjeldne og kravfulle arter er dokumentert i området, bl.a. skorpelav knyttet til tydelig gamle grantrær (og gråor), vedboende sopp og moser. Kjerneområdet ved Leksa har størst betydning m.h.p. ivaretakelse av særlig sjeldne og kravfulle arter. Området er trolig et attraktivt leveområde for fuglearter som tretåspett, lavskrike og storfugl, selv om konkrete data mangler. To kjerneområder er fi gurert ut, hvorav det ene vurderes som svært viktig (verdi A, ***) og det andre som viktig (verdi B, **). Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet, da 2 regionale anbefalinger og prioriteringer er oppfylt (høgstaudeskog, og bekkekløfter). Størstedelen av arealet bidrar ikke til mangeloppfyllelse. Leksa vurderes totalt sett som klart verneverdig, selv om liten andel rike vegetasjonstyper, granskog med kontinuitetsbrudd og skogbrukspåvirkning i nyere tid hindrer at området oppnår nasjonal verdi. Området vurderes som et regionalt verneverdig skogområde (**). Feltarbeid Feltarbeid ble gjennomført Lokaliteten ble besøkt i forbindelse med oppstart og kalibrering av Statskog DP personer deltok på feltundersøkelsen. Feltinnsatsen ble konsentrert i gammelskogsarealet øst i undersøkelsesområdet, samt på Statskogs eiendom videre østover, for å muliggjøre en funksjonell avgrensning av et verneverdig skogområde. Ved Storfossen helt vest i undersøkelsesområdet ble det foretatt en kort befaring. Tidspunkt og værets betydning Været var godt ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet gir et godt bilde av vegetasjon, og er godt egnet for kartlegging av de antatt viktigste artsgruppene på lokaliteten. Tidspunktet er uegnet for dokumentasjon av jordboende sopp, men verdivurderingen og avgrensningen av området vurderes som sikker uten slik informasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Et område på 4084 daa var valgt ut av DN, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Statskog SF som undersøkelsesområde. Ytterligere 5000 daa vesentlig skogkledt areal øst for undersøkelsesområdet (på Statsgrunn) ble befart, da det ble klart underveis at verneverdiene fortsatte ut over undersøkelsesområdet og feltregistrantene samtidig fi kk mandat fra oppdragsgiver til å gjennomføre en slik utvidelse av undersøkelsesområdet. En betydelig del av det opprinnelige undersøkelsesområdet på 4048 daa er sterkt påvirket av moderne skogbruk, og er ikke inkludert i avgrensningen av verneverdig skogområde. Avgrensningen som her presenteres inkluderer derfor kun den østlige delen av det opprinnelige undersøkelsesområdet, i tillegg til fl ere 1000 daa i nytt undersøkt areal. Leksa og Kinnartjenn var i h.h.t. opprdraget defi nert som befaringsområde. Etter avtale med oppdragsgiver ble det gitt en full beskivelse av det gjennomgåtte arealet.

275 Tidligere undersøkelser Lokalkjente har kommet med tips om naturverdier i to delområder: (i) Lia nord for Leksa, mot Stor-Karåsen. Bratt li med storvokst gammel granskog ned mot Leksa, med svært få spor etter hogst. Skogen på sørsida er hugget ut for fl ere år siden, mens det er hugget ut mye skog de siste årene i vestre del av området, inntil det aktuelle arealet. og (ii) Fagerlia. Barskogsli nord for Litj-Leksdammen med gammelskog (Aune og Værnesbranden 2005). Beliggenhet Leksa ligger sør i Stjørdal kommune, ca 15 km SØ for Stjørdal sentrum og helt på grensa mot Selbu (Sør-Trøndelag). Lokaliteten utgjør dalføret umiddelbart vest for fjellområdet Kimpan. Naturgrunnlag Topografi Topografi en i Leksa-Kinnartjenn-området viser en del variasjon. I det høyesteliggende, østlige området er variasjonene minst, men også her fi nnes terrengvariasjon i form av mindre dalganger. Dreneringskanalene ned fra dette platået utgjøres av markerte bekkedaler. Særlig er bekkedalen langs Leksa markert, og i bunn har den klart preg av bekkekløft. Geologi Berggrunnen består av grønnstein og grønnskifer med lag av kvartskeratofyr i det meste av området. Noe areal ved Kimpan i NØ inngår i et større felt med grågrønn fyllitt og gråvakke, tildels med serisitt. Store deler av området er dekket av tynn morene. Tykk morene fi nnes i følge løsmassekartet kun ett sted, øst i området, i dalbunnen ca 1 km sør for Litl Leksdammen. På avskrapte høyder er det et tynt humus-/torvdekke, mens torv/myr fi nnes spredt i området (stort sett små og mellomstore myrer). Breelvavsetning og noe bresjø-/innsjøavsetning fi nnes ved Kinnartjenna, og i terrenget der elvekløfta til Leksa fl ater ut. For øvrig er torv og myr og tynt morenedekke (i øst) ganske vanlig (kilde, berggrunns- og løsmassekart på nett, NGU 2005). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 70% (ca 5650daa) mellomboreal 30% (ca 2420daa). Området ligger i nord- og mellomboreal vegetasjonssone (Moen 1998). Økologisk variasjon Området spenner over en betydelig vertikalgradient, og viser en god del topografi sk variasjon da en stor, markert dal (ved Leksa) og fl ere skogkledte smådaler er inkludert i området. Vegetasjonstypisk er spennvidden brukbar, men fordelingen mellom rike og fattige typer er ujevn, da fattige typer dominerer. Total økologisk variasjon kan betegnes som middels. Vegetasjon og treslagsfordeling I de mest skogrike delene av området er blåbærskog vanligste vegetasjonstype. Det er allikevel et betydelig innslag av bregne- og urterike typer, særlig i kjerneområdene hvor det ble dokumentert småbregneskog, høgstaudeskog og (mer sjeldent) lågurtskog og kalkpåvirket lågurt/høgstaudeskog. Høgstaudeskog og kalkskog er truete vegetasjonstyper (Fremstad & Moen 2001), h.h.v. i kategori hensynskrevende - LR og noe truet - VU. De høytliggende partiene nord og øst i området har røsslyng-blokkebærfuruskog og bærlyngskog. Floristisk rike partier ble funnet i tilknytning til små rikmyrer øst for Elvervollen, hvor bl.a. den kalkkrevende orkidéen stortveblad og breimyrull ble funnet, samt i tilknytning til små daler og bergvegger på tvers av hoveddalføret der Leksa renner. I de rikeste partiene langs Leksa ble det både funnet åpen rikskog med taggbregne, fi ngerstarr, vårerteknapp og markjordbær, samt frodige høgstaudeskoger med trivielle, men næringskrevende arter. Myrene i området er hovedsakelig fattigmyrer. Skog/myrpartiet rett øst for Elvervollen er det eneste partiet med relativt godt utviklet rikmyrvegetasjon. Kulturmarksvegetasjon ble funnet på vollen rundt setra Elvervollen. Hevdsituasjonen på denne vollen er ikke god, og fl oraen virket temmelig utarmet m.h.p. mer kravfulle naturengplanter. Området er dominert av barskog, hvor granskog er klart dominerende i de lavestliggende og rikeste delene av terrenget, og furu dominerer på lavproduktiv mark øverst i høydegradienten. Trolig er gran noe på ekspansjon inn i tidligere furudominerte områder, da en tett foryngelse av gran (ingen foryngelse av furu) preger områder med ganske mange gamle furuer og dødt trevirke av furu. Det er lite løvinnslag i området. Langs Leksa står en del gråor. Forøvrig er bjørk vanlig i området. Rogn og selje ble observert spredt. Skogstruktur og påvirkning Området inneholder en forholdsvis stor forekomst av gammel barskog. Granskogen kvalifi serer i det meste av området til betegnelsen naturskog, selv om påvirkningsgraden varierer. Høybonitetsområder i laverliggende deler av området har vært utsatt for en del hogstinngrep historisk, og har ikke lang kontinuitet i strukturer som er viktig for bevaring av biologisk mangfold. I slike partier er skogen oftest i en aldersfase, der de gamle trærne viser senilitetstegn, med begynnende sopp- og insektangrep. Partier har gått inn i oppløsnings/forfallsfase, med produksjon av dødt trevirke og begynnende glennedynamikk. I de mest høytliggende delene av området er skogen på større arealer kommet inn i bledningsfase, med godt utviklet naturskogspreg og mange tydelig gamle trær. Død ved mengden er varierende i området. Et visst innslag

276 av grove, gamle granlæger fi nnes i hele området. I partier med sammenbrudd er det dannet mye død ved i de seneste tiårene. Bare i deler av fjellskogen er kontinuiteten god, med ganske mye dødt trevirke i alle nedbrytningsstadier. Furuskogen i de grunnlendte og høyereliggende delene av området viser ganske godt utviklet naturskogspreg, med mange gamle trær, og viser spredt innslag av grove gadd og grove læger. Sammenliknet med fl ere nærliggende områder som ble undersøkt i forbindelse med skogvern i 2005 (bl.a. naboområdet Gråvatnet i Sona statsalmenning), har Leksa-området furuskog med klart bedre utviklet naturskogspreg. Kvalitetene knyttet til furuskog vurderes derfor som en viktig kvalitet i området. Ingen deler av området har urskog eller naturskog med svært lav påvirkningsgrad. Det fi nnes stubber etter fl ere generasjoner med tømmeruttak i området. Ut fra dagens skogstruktur og forekomsten av dødt trevirke kan disse hogstene i partier ha vært ganske omfattende, men ingenting tyder på tidligere hogster har etterlatt et snaut skoglandskap. Nyere hogstinngrep er utført nordøst for Kinnartjenna, hvor en betydelig fl atehogst ble utført i nær fortid. Dette området er i dag under foryngelse, og det er et betydelig løvoppslag (vesentlig bjørk). Litt over halvparten av arealet ligger i inngrepsfri sone 2 (mellom 3 og 1 km fra inngrep)(kilde: med innsynsløsning). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Leksa. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Leksa Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:607000, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 115,8daa Leksa drenerer et større fjell- og skoglandskap mellom Gråvatnet og Kinnartjenn. I de øverste delene renner elva gjennom et topografi sk rolig landskap, men etter hvert kaster den seg ut i en bekkedal som nederst har karakter av bekkekløft. Terrenget fl ater ut noe rett før samløpet med bekken fra Kinnartjenn. På nordsida av Leksa fi nnes en stor forekomst av gammel granskog. Kjerneområdet Leksa omfatter bekkekløfta og denne gammelskogsforekomsten. I de øverste delene av kjerneområdet, med mindre topografi sk variasjon blir vegetasjonen langt fattigere. Det er en diffus grense i områdekvalitet, hvor skog av høy verdi for biologisk mangfold i de øvre delene gradvis går over i en glissen fjellskog med lavere kvaliteter. Kjerneområdet er derfor ikke 100 % sikkert avgrenset mot øst. I de bratte lisidene mot Leksa er vegetasjonen rik, med ganske mye bregne- og urterike skogtyper. I tilknytning til små daler på tvers av hoveddalføret er det særlig rik vegetasjon, med innslag av lågurtskog med noen kalkkrevende arter. Langs bekken ble det funnet noen rike bergvegger. Skogen er i aldersfase, partivis i oppløsnings/forfallsfase. I partier øverst i høydegradienten og på skrinn mark er det svært godt utviklet naturskogspreg, med mange tydelig gamle trær og mye dødt trevirke. For øvrig oppfyller hele området kriteriene for naturskog, selv om hogster for noen generasjoner siden har bidratt til et kontinuitetsbrudd. Skogen er grovvokst og tett, og vil videreutvikle større verdier dersom bestandet før utvikle seg fritt. Det ble dokumentert et ganske bredt utvalget av kravfulle arter, særlig knyttet til følgende elementer: (i) tydelig gamle grantrær, hvor 10 kravfulle arter av skorpelav, deriblant kattefotlav, vinfl ekklav, granbendellav og knappenålslavene gråsotbeger og rustdoggnål ble funnet, (ii) rådeved av gran, hvor den rødlistede mosen råtefl ak (kategori bør overvåkes) samt råtevedmosen skjørsigd (signalart) og fem rødlistede sopparter (alle kategori hensynskrevende) ble funnet og (iii) stående død ved av gråor, hvor en håndfull kravfulle signalarter av knappenålslav ble funnet. Hele 7 av de kravfulle skorpelavene som ble funnet er rødlistekandidater ved den revisjonen av den norske rødlista (som pågikk ved utredningstidspunktet). På en kalkrik bergvegg ble en liten forekomst av den kravfulle arten holeblygmose funnet. Totalt sett er området rikt, om ikke ekstremt rikt, på kravfulle og sjeldne arter. Det videre utviklingspotensialet m.h.p. sjeldne og trua arter vurderes som godt. Totalt er kjerneområdet ved Leksa stort, verdifullt og med høy score for fl ere verdikriterier. Kjerneområdet vurderes som svært viktig (verdi A, ***). 2 Elvervollen Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:607200, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 119,1daa Lokaliteten strekker seg fra setra Elvervollen og ØNØ-over. Nederst er kjerneområdet sentrert omkring en forsenkning, men oppover er de terrengmessige variasjonene mindre, og det øverste avsnittet av kjerneområdet består av en SØ-vendt liside. Nederst er vegetasjonen tydelig preget av kontakt med basiske mineraler, noe som framgår både av skog- og myrvegetasjonen, bl.a. med forekomst av den kalkkrevende orkidéen stortveblad. Videre oppover forsvinner denne effekten, og vegetasjonen her inneholder kun trivielle arter i feltsjiktet. Hele området består av gammel granskog. Nederst, i nærheten av setra, er skogen forholdsvis kompakt, med grove dimensjoner, men trolig ikke svært høye trealdre. I dette partiet er det lite dødt trevirke. I de høyereliggende delene er hogstpåvirkningen også tydelig, men her er det høyere tetthet av dødt trevirke og ganske mange tydelig gamle grantrær. Et knippe rødlistede sopparter ble funnet i området, men kun hensynskrevende arter, og i ganske små populasjoner. Den rødlistede råtevedmosen råtefl ak ble funnet på en granlåg. Totalt sett vurderes området som verdifullt p.g.a. forekomst av rike skog (og myr) -typer samt en forekomst av gammel granskog. Området er klart underlegent kjerneområdet ved Leksa, både når det gjelder dokumenterte verdier og framtidig utviklingspotensiale. Allikevel vurderes områdeverdien som middels (B, **). Artsmangfold Registreringsinnsatsen var klart størst i kjerneområde 1 ( Leksa ), og følgelig er det også her de fl este interessante artene ble funnet. Imidlertid er dette området særlig godt utviklet m.h.p. strukturer og naturtyper som er viktig for biologisk mangfold og det er all grunn til å tro at Leksa reelt sett utgjør det mest artsrike delområdet. Et ganske bredt spekter av sjeldne og kravfulle arter er dokumentert i området. Dette gjelder skorpelav knyttet til tydelig

277 gamle grantrær, og noen til gråor (10 arter, hvorav 7 er aktuelle kandidater ved neste revisjon av rødlista), makrolav (5 arter, vesentlig svake signalarter knyttet til løvtrær (3) og bergvegg/grantrær (2)), vedboende sopp (5 rødlistede arter, alle hensynskrevende) og moser - 2 arter av råtevedmoser (hvorav én rødlistet) og én art knyttet til rike bergvegger. Undersøkelsen viser at Leksa-Kinnartjenn-området inneholder en konsentrasjon av kravfulle arter knyttet til gammel barskog. Særlig interessant er skorpelavmiljø knyttet til humid, gammel granskog i Leksa-dalen, samt en totalt sett ganske stor forekomst av grovt dødt trevirke med livsbetingelser for råtevedmoser og -sopp. Potensialet for funn av fl ere sjeldne og kravfulle arter er høyt. Floraen i området er rik i partier (se avsnitt om vegetasjon), men botanisk vurderes ikke området å ha svært høy verneverdi. Fuglelivet i området er ikke undersøkt. Det er sannsynlig at en så pass stor forekomst av gammel gran- og furuskog, der både fattige og rike partier inngår, er et attraktivt leveområde for arter som tretåspett (mange ferske og gamle hakkemerker observert), lavskrike og storfugl. Dersom dette er tilfelle, vil dette bidra til å styrke verneverdien. NOF Stjørdal lokallag framhever, sammen med Naturvernforbundet i Stjørdal, fl ere viktige delområdet, men nevner ikke konkrete artsfunn fra området, jfr. Aune og Værnesbranden (2005). Tabell: Artsfunn i Leksa. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Dicranum fragilifolium Skjørsigd Bladmoser Seligeria donniana Holeblygmose Levermoser Calypogeia suecica Ròtefl ak DM Busk- og bladlav Hypogymnia bitteri Granseterlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav Arthonia vinosa Vinfl ekklav Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca laevigata Taiganål Chaenotheca stemonea Skyggenål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Microcalicium ahlneri Rotnål Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Området grenser mot kommunegrensa til Selbu (Sør-Trøndelag) i sør. Mot øst er noe areal med snaufjell inkludert, for å inkludere hele nedbørsfeltet. Mot øst grenser området til statskoger med lite naturskog og en del fersk hogstpåvirkning. Mot nord grenser området til eldre, fattig granskog med til dels ganske hard hogstpåvirkning. Leksa-Kinnartjønn er et stort område som inneholder en stor forekomst med gammel barskog. I h.h.t. DNs registreringsmal scorer området høyt (***) på størrelse, da det er mer enn 5000 daa skogkledt areal innenfor avgrensningen. Forekomsten av gammel barskog i Leksaområdet vurderes regionalt ikke som sjeldent stor, og en mer skjønnsmessig tolkning av verdikriteriet størrelse ville trolig gitt noe lavere verdi (**). Områdets arrondering er god: Et stort nedbørsfelt, fra snaufjell, drenerer ned gjennom det avgrensede området, via Leksa og dalføret ved Elvervollen, og ned i Kinnartjenna. Arealet spenner over en ganske stor høydegradient (over 250 meter). I sør ligger de høyestliggende delene av nedslagsfeltet i Selbu kommune utenfor det undersøkte området, men uten at dette i vesentlig grad svekker inntrykket av et velarrondert område. Et større felt med ungskog NØ for Kinnartjenna, på sørsida

278 av bekkekløfta hvor Leksa renner, er inkludert i avgrensningen. Også noe ungskog på nordsida av Leksa er inkludert. Hvis disse ungskogsfeltene skulle holdes utenom avgrensningen av det verneverdige området ville kun den ene sida av bekkedalen langs Leksa blitt inkludert, og en liten (men viktig) del av nedbørsfeltet ville blitt ekskludert. Det ansees derfor som viktig å inkludere disse ungskogsarealene i et eventuelt skogvernområde. Andelen ungskog i området er totalt sett liten. Arronderingen av området ville vært ennå bedre hvis det var mulig å inkludere arealer lengre ned langs vassdraget (mot Storfossen). Skogarealene i denne delen av undersøkelsesområdet er sterkt påvirket av skogbruk gjennom de siste tiårene, og kan derfor ikke inkluderes innenfor grensene for et verneverdig skogområde. Totalt sett vurderes arronderingen som god/svært god (**/***). Andre inngrep En åpen setervoll (Elvervollen) ligger sørvest i området. På vollen fi nnes noe bebyggelse. 2-3 hytter/koier andre steder i området er avmerket på kartet. En merket tursti går gjennom området. Helt i sørvest går det en traktorvei inn i området. Vurdering og verdisetting Leksa utgjør en godt arrondert og forholdsvis stor enhet med forekomst av gammel barskog. Området er ganske variert, da både fattig fjellbarskog, høyproduktiv granskog med naturskogspreg, lommer med særlig rik vegetasjon og kløftemiljø med bergvegger ned mot stort vassdrag (Leksa) er inkludert innenfor grensene. To kjerneområder er fi gurert ut, hvorav det ene vurderes som svært viktig (verdi A, ***). Dette gjelder bekkekløfta langs Leksa, med gammel barskog på nordsida. Dette området utgjør et sjeldent eksempel på en stor forekomst av gammel, høyproduktiv skog på lokalitet med gunstig lokalklima. Dessverre er sørsida av bekkedalen fl atehogd, men denne foreslås inkludert i et eventuelt verneområde, for å sikre og styrke naturverdiene på sikt. I kjerneområdet Elvervollen Ø fi nnes gammel granskog som i partier er svært rik. Verdien for artsmangfold er lavere enn kjerneområdet Leksa, men områdene kompletterer hverandre m.h.p. naturverdier. Det er også betydelige arealet med gammel barskog utenfor kjerneområdet i Leksa-området. Disse forekomstene binder sammen kjerneområdene og bidrar til at området framstår som en verdifull helhet. Områdets funksjon for rødlistearter og andre kravfulle arter er dokumentert gjennom en rekke artsfunn. Kjerneområdet langs Leksa er særlig viktig i så måte. Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Området oppfyller følgende generelle anbefalinger og prioriteringer; gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (høgstaudeskog). Området oppfyller følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, mellomboreal (MB) og nordboreal (NB) sone): (i) høgstaudeskog (MB og NB) og (ii) bekkekløfter (MB). Særlig rike og interessante vegetasjonstyper dekker bare et mindre areal. Mangeloppfyllelse vurderes bare som en middels viktig kvalitet ved området. Leksa oppnår middels og høy verdi på alle relevante verdikriterier, unntatt gamle løvtrær. Områdestørrelsen og et stort skogkledt areal er et positivt trekk, mens nyere tids påvirkning gjennom hogster i mindre deler trekker verdien noe ned. Gammelskogen er jevnt over velutviklet, men i det meste av området (og alle rikere delområder) er et kontinuitetsbrudd tydelig. Samlet vurderes området å ha klare og store verneverdier, men kombinasjonen av liten andel rike vegetasjonstyper, granskog med kontinuitetsbrudd og skogbrukspåvirkning i nyere tid vanskeliggjør bruken av tre stjener. Området vurderes som regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Leksa. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Leksa ** *** ** *** 0 - ** ** ** ** - - *** 2 Elvervollen Ø ** ** ** ** 0 - * ** ** * - - ** Totalt for Leksa ** ** ** *** 0 - ** ** ** ** *** ** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, nettversjon: Tilgang september Skogområder i statsallmenningene i Stjørdal, aktuelle som verneområder. Notat fra Naturvernforbundet i Stjørdal og Norsk ornitologisk forening, Stjørdal lokallag. 2 s+kartvedlegg.

279 Leksa (Stjørdal, Nord-Trøndelag). Areal 8.078daa, verdi ** Svedjan Litl-Karåsen Talgåsen Fagerlia 455 Stor-Karåsen Storfossen 336 Kjellarbua Litl- 1 Leksa Leksdammen E Øyvoll- 425 kammen Barntjønna 336 Kinnartjønna Porttjønna Tjurubudalen Ekkervollen Heimtjønna 399 Svarttjønna 404 Elvervollen Håm holt Svartåsen Lekstjenna 430 Blisjimyra Øvervollen 418 Litj- Olemstjenna S 558 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± 538 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Omr. Olemsåsen Alternativ grense 471 for vurdering (DN2005) Rutenett Stor- 1km Svarttjenna Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Olemsvollen Olemstjenna mE mE Sir mN

280 Bilder fra området Leksa Oppover langs Leksa. Gammelskog på nordsida (til venstre på bildet), granskog under foryngelse til høyre. Barblandinsskog med mye furu i landskapsrommet sentralt i området. Foto: Arne Heggland Gammel granskog, høyt i kjerneområde 1. Foto: Arne Heggland Gammelskogsinteriør i virkesrikt granbestand langs Leksa. Foto: Arne Heggland

281 Stor-Rennen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Stjørdal Inventør: GGA, HFj Kartblad: 1621 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:599264, N: Areal: 3652 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Undersøkelsesområdett ligger i søndre del av Stjørdal kommune, i øvre deler av et sidevassdrag til Leksa. Landskapet er småkupert med mange små koller, dalsøkk og fl ere tjern. Nedbørfeltet er vendt mot nord, men det er også innslag av sørvendte, små lisider. Berggrunnen består av fyllitt og dels grønnstein og grønnskifer, men vegetasjonen er gjennomgående fattig til middels rik, og rike vegetasjonstyper som høgstaudeskog er mangelvare. Derimot er det en del røsslyngfuruskog, dels også fattigere knausskog, samt mye blåbærgranskog. I den sørvendte lia til Store og Litle Rennen kommer tørrere skogtyper som bærlyngskog og lågurtskog inn. Gran er dominerende treslag, men det er også en del furu. Av lauvtrær opptrer bjørk spredt, og lokalt fi nnes litt osp. Varmekjære innslag i fl oraen mangler, og området ligger da også for det meste i mellomboreal sone. Som følge av nyere fl atehogster er det verneverdige arealet redusert noe i forhold til undersøkt område i vest, men også innenfor mulig verneområde er det fl ere hogstfl ater i sør. Ellers er det gammel, tidligere trolig dimensjonshogd skog innenfor området. Det er ser ut til å ha vært relativt lenge siden disse hogstene, slik at innslaget av gamle, seintvoksende bartrær er relativt høy, og dødt trevirke forekommer spredt. Mye av skogen har et fl eraldret, godt sjiktet utseende. Foruten hogst er viktigste påvirkning en mindre regulering av Store og Litle Rennen, siden disse ligger i nedslagsfeltet til det lokale vannverket. Det er avgrenset tre kjerneområder med gammel, fuktig granskog og ett relativt stort med gammel, tørr blandingsskog. Flere rødlistearter og kravfulle gammelskogsarter er funnet spredt, både blant lav, moser, vedboende sopp og insekter. Av størst interesse er funn av antatte gnagespor etter reliktbukk, en sårbar billeart knyttet til gamle, levende furutrær. Det mest spesielle og verdifulle ved området er forekomsten av gammel og ganske tørr barblandingsskog, men det er også klare kvaliteter knyttet til gammel og mer fuktig granskog i området. Det fanger i liten grad opp spesielle mangler i skogvernet. Samlet får det regional verneverdi (**). Feltarbeid Lokaliteten ble først undersøkt av GGa ved en lang feltdag, og deretter av HFj og GGa den på en noe kortere feltdag. Første dag ble østlige, særlig nordøstlige deler av området undersøkt. Andre dag ble de vestlige delene av området undersøkt. Hele området er grovt sett befart, med unntak av det sørøstlige hjørnet rundt Flensbergtjønna, som bare er betraktet på avstand med kikkert. Tidspunkt og værets betydning Været var pent den 16.06, mens det var periodevis noe regn den 17.06, uten at dette antas å ha hatt særlig negativ betydning på undersøkelsesforholdene. Tidspunktet var ganske godt egnet til å fange opp lav, moser, hekkende fugl, karplanter og vedboende sopp, men for tidlig til å registrere marklevende sopp. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Direktoratet for naturforvaltning som en del av verneundersøkelsene på Statskog sinee arealer. Det er ikke kjent spesielle begrunnelser for utvelgelsen, og området har tidligere ikke blitt vurdert for vern. Tidligere undersøkelser Det er ikke kjent tidligere undersøkelser fra området. Beliggenhet Området ligger i sørlige del av Stjørdal kommune, lengs sør i Nord-Trøndelag fylke. Det utgjør en del av et større småkupert åslandskap mellom Selbusjøen i sør og dalføret til Stjørdalselva i nord. Det aller meste av området drenerer ned til Lauvåa, er lite sidevassdrag til Leksa, som munner ut i Stjørdalselva sør for Stjørdal sentrum. Naturgrunnlag Topografi Området er småkupert, der mye er nordvendt, men med bratte sørvendte skråninger tilknyttet vannene Store og Litle Rennen. Et par andre små tjern ligger også i området - Hylltjønna og Flensbergtjønna, i tillegg til en del småmyrer. Den skrifrige berggrunnen fører til dannelse av enkelte små rasmarker på nordsiden av vatna. Ellers er det fl ere småskrenter i området, men lite med bergvegger.

282 Geologi Berggrunnen består i all hovedsak av grågrønn fyllitt og gråvakke, fra Øvre Hovingruppen eller Kjølhauggruppen (fra ordocisk alder). Lengst i sør kommer det i tillegg inn noe grønnstein og grønnskifer. I utgangspunktet skulle dette gi muligheter for ganske frodig vegetasjon, men dette gjenspeiles i liten grad i fl oraen, kanskje som følge av en relativt rolig topografi. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 40% mellomboreal 60%. Området ligger hovedsaklig i mellomboreal vegetasjonssone (Moen 1998), uten varmekjære innslag i fl oraen. Øvre deler i sør hører trolig best hjemme i nordboreal sone med et visst fjellskogspreg. Samtidig er det i klart oseanisk vegetasjonsseksjon, noe som innebærer et relativt humid klima og forekomst av suboseaniske arter. Innslag av reinlav i røsslyngfuruskogen, samt en del tørre skogtyper som lågurtskog og bærlyngskog i sørskråingene peker i retning av overganger mot svakt oseanisk seksjon. Økologisk variasjon Området har en noe begrenset økologisk variasjon. Høydeforskjellene varierer fra rundt 450 m o.h. i sør til 300 m o.h. i nord. Vegetasjonen er ganske gjennomført fattig til middels rik, uten spesielt rike partier. Det er fravær av markerte dalfører, men mosaikken mellom vann, myr, glissen furuskog og tettere granskog skaper et variert landskapsbilde på en mindre skala. Dette forsterkes ytterligere av de mange små åskollene og søkkene. Vegetasjon og treslagsfordeling Området har en mosaikk av gran- og furuskog, der sistnevnte er arealmessig dominerende. Furuskogen er likevel ofte nokså glissen og består for en stor del av røsslyngfuruskog, selv om det også er en del knausskog og fuktig skog (overganger mot furumyrskog). Enkelte deler av røsslyngfuruskogen er av en noe tørr type med innslag av en del reinlav. I de sørvendte liene til Store og Litle Rennen kommer det inn litt rikere barblandingsskog, dels svakt lågurtpreget, og trolig dels som bærlyngskog. Granskogen er overveiende blåbærskog, men i søndre deler av området er det også noe fattig gransumpskog. Rike skogtyper som storbregneskog og høgstaudeskog ser stort sett ut til å mangle. Lauvinnslaget er gjennomgående sparsomt, men de fl este aktuelle boreale lauvtrær opptrer. I den tørre, sørvendte skogen er det sparsomt innslag av osp. Ellers opptrer bjørk spredt, mens rogn, selje og gråor er sparsomme. Varmekjære treslag mangler. Også myrene er mest fattige, men enkelte intermediære bakkemyrer forekommer. Ett sted ble det også funnet tydelig tegn på rikmyr. Skogstruktur og påvirkning Den viktigste påvirkningen av skogen kan deles i to - nyere fl atehogster og tidligere plukkhogster. Fra øst og vest går det skogsveger inn i området og tilknyttet disse har det de siste ti-årene blitt tatt ut en god del av den mest produktive og tetteste granskogen. Hogstfl ater og ungskog preger nå disse arealene. Litt furuskog og blandingsskog er også hogd, men her er tilplantingen vært mindre omfattende, samtidig som ikke all skog er hogd ut. Disse partiene framstår derfor som en svært glissen, middelaldrende furuskog. Det virker som om det har vært relativt lenge siden mye av skogområdene ble plukkhogd, samtidig som denne har vært relativt skånsom. Mye av den gjenstående skogen er derfor preget av en høy andel biologisk gamle trær, og trolig er det en god del trær over 300 år her, både av gran og furu. Den relativt lave produktiviteten gjør likevel at innslaget av dødt trevirke er nokså sparsomt, selv om det fi nnnes jevnt spredt med både gadd og læger av gran og furu. Det er derimot lite gamle og døde lauvtrær. Områdene med gammel furuskog er gjennomgående glissen, men ofte med et velutviklet fl eraldret preg. Det samme gjelder blandingsskogene, som samtidig er vesentlig tettere. I deler av området er det tydelig en gradvis, langsom overgang til mer grandominert skog (brannspor ble for øvrig ikke påvist, men det virker logisk med slik påvirkning fra gammelt i de tørre sørvendte skråningene til Store og Litle Rennen). De noe mer produktive granskogspartiene rundt tjernene har en noe svakere sjiktning, men også disse er fl eraldret. Fattigere og mer høyereliggende granskog er ofte ganske åpen med typiske skjørtegraner. Relativt lav produktivitet fører til at skogen sjeldent er særlig grov, men det fi nnes både gran og furu av brukbare dimensjoner fl ere steder (50-60 cm dbh). Samlet vurderes kontinuiteten i gamle trær av gran og furu som god, det er en middels god kontinuitet i gadd, mens kontinuiteten i læger er svakere. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Stor-Rennen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 4 Stor Rennen sørside Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 137,2daa Kjerneområdet ligger på sørsiden av Stor Rennen. Området omfatter den nordvendte lisiden av en kolle med grense ned til vannet. Mindre bergvegger inngår i lia. Blåbærgranskog dominerer vegetasjonen. Området har god sjiktning med yngre til eldre grantrær. Det er sparsomt med løvtrær men noe bjørk inngår. Ned mot vannet er det innslag av fattige myrer. Lokaliteten har spredt med lægre hovedsakelig i mindre dimensjoner og i lite nedbrutte stadier. Likevel forekommer eldre godt nedbrutte lægre, bl.a. en gammel granlåg med den rødlistede svartsonekjuka (Phellinus nigrolimitatus). De fl este eldre granene har forekomst av gammelgranslav ( Lecanactis abietina ), og fl ere har også forekomst av granbendellav (Bactrospora corticola). Området har trolig også bestand av tretåspett, og fl ere graner hadde hakkemerker.

283 1 Store Rennen nordside Naturtype: Urskog/gammelskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 360daa Blandingsskog med gran og furu dominerer. Skogstrukturen er fl eraldret og det er innslag av en del seintvoksende, gamle og dels grove bartrær, ikke minst av furu. Det er også spredt med gadd og læger, til dels i ulike nedbrytningsfaser (det meste er ikke spesielt gammelt) og av litt grove dimensjoner). Osp fi nnes også lokalt i lia. Noe blåbærskog og røsslyngskog, men også en del svakt utviklet lågurtskog og antatt tyttebærskog. Mye er ganske tørt og det er en del grunnlendt mark, men ikke så mye berg i dagen. Skifrig berggrunn gir opphav til et par små rasmarker, samt er nok en viktig årsak til nokså tørr mark stedvis med dårlig utviklet feltsjikt. En del insektsgnag på døde trær, men med unntak av antatt spredt forekomst av rødlistearten Callidium coriaceum ingen observasjoner av spesielt kravfulle arter (et lite potensiale likevel for slike). I tillegg enkelte funn av granrustkjuke og ett av rosenkjuke på granlæger i øst (Litle Rennen). Lokaliteten gis verdi A - svært viktig, selv om ingen spesielt høyt rødlistede arter er påvist. Et par sjeldne rødlistearter er likevel funnet. Samtidig er lokaliteten ganske stor og representerer en generelt sjelden naturtype (tørr blandingsskog med en del død ved og gamle trær). 2 Litle Rennen sørside Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 61daa På sørsida av Litle Rennen er det er parti med gammel, glissen og godt sjiktet (d.v.s. mye skjørtegraner) granskog. Det er mest blåbærskog, men også noe fuktige partier (fattig gransumpskog). Skogen er gammel og det er uvanlig mye seintvoksende og biologisk gamle grantrær med tilhørende typisk struktur (grov bark, gamle, grove kvister). Dødt trevirke, både stående og liggende, fi nnes også spredt, men mest i unge og midlere nedbrytningsstadier. Flere kravfulle gammelskogsarter opptrer, som svartsonekjuke, råtefl ak, gammelgranskål, Bactrospora corticola og Cliostomum leprosum. Det er potensiale for funn av fl ere slike arter. Lokaliteten får minst verdi B - viktig, siden fl ere rødlistearter er påvist og det er god forekomst av biologisk gamle trær. Muligens burde verdien vært satt enda høyere, men lokaliteten er tross alt ikke spesielt stor, samtidig som dette er et miljø det kan fi nnes noe av enda i regionen. 3 Renndalsvollen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 29daa Lisidene sør for Store Rennen har mest glissen, fattig furuskog i mosaikk med myr og småvokst gran, men det er også noen striper med bedre granskog. Dette gjelder blant annet noen nordvendte små lier og daler ved Renndalsvollen. Her er det innslag av eldre granskog med fjellskogpreg (glissen skog med høyvokste, smale skjørtegraner). Et parti med eldre og litt bedre fattig gransumpskog i øst er også inkludert i lokaliteten. Generelt er trærne i området gamle. Det er nokså sparsomt med dødt trevirke, selv om også dette fi nnes spredt. Artsmangfoldet virker noe begrenset, men det ble gjort et par funn av sotbeger på gamle grantrær i området, inkludert ett av trollsotbeger. I tillegg kommer enkeltfunn av gammelgranskål og Callidium coriaceum, samt antatt fl okestry i gransumpskog. Lokaliteten får verdi B - viktig, siden et par rødlistearter er påvist og det er snakk om gammel skog med en del biologisk gamle trær. Artsmangfold Den gjennomgående fattige og lite produktive vegetasjonen fører til at artsmangfoldet ikke er spesielt høyt, ikke minst blant karplanter. Det ble ikke påvist kravfulle eller sjeldne karplanter i skogsmiljøene. De mest kravfulle opptrådte i enkelte fuktsig, med funn av arter som sumphaukeskjegg og lokalt rikmyrsindikatorer som breiull og loppestarr. Rike eller truede vegetasjonstyper mangler. Ganske godt innslag av gamle, seintvoksende gran- og furutrær, samt noe gadd og læger, gir derimot et relativt stort potensiale for kravfulle og dels rødlistede arter knyttet til gammelskog. Av sopp ble enkelte rødlistede vedboende arter påvist. Rosenkjuke, en regionalt sjelden art, ble funnet en gang, mens granrustkjuke og svartsonekjuke trolig forekommer mer spredt og sparsomt. Gammelgranskål opptrer noe mer vanlig på gamle, seintvoksende grantrær. Det er også potensiale for kravfulle og rødlistede sopp på furu, men tettheten av slike er trolig liten. Av lav så forekommer det en del typiske gammelskogsarter blant skorpelav, med spredte funn av arter som Bactrospora corticola og Cliostomum leprosum, mens gammelgranlav er ganske vanlig. Av knappenålslav opptrer det noe skyggenål, og i fjellgranskogen ble trollsotbeger funnet, mens rustdoggnål virket relativt sjelden i området. Det er dårligere med buskog bladlav, selv om gubbeskjegg stedvis er ganske vanlig. I tillegg ble antatt fl okestry påvist i gransumpskog. Lungeneversamfunnet er dårlig utviklet, og bare enkelte vanlige arter, som lungenever, stiftfiltlav og fi lthinnelav, ble påvist sparsomt. Av spesiell interesse er insekter knyttet til gamle og døde bartrær. Antatte sårskader og gnag etter reliktbukk ble påvist på ei gammel furu lengst i øst. Dette er en sårbar billeart som tidligere bare så vidt er funnet i Trøndelag (i Oppdal). På døde, seintvoksende grantrær ble det funnet spredte gnagespor etter sannsynlig Callidium coriaceum, en annen rødlistet bille knyttet til denne typen trær. For øvrig var det generelt en del gnagespor etter biller på døde gran- og furutrær i de tørre, sørvendte liene, og potensialet for funn av fl ere kravfulle og rødlistede insekter vurderes som relativt godt. Det ble ikke påvist spesielt sjeldne eller truede viltarter i området, og potensialet for slike vurderes som lavt. Tilknyttet småvatna kan enkelte våtmarksfugl hekke, som gluttsnipe. Hakkespor av tretåspett forekommer spredt og arten hekker nok ganske sikkert i området. Ei røy ble også sett ved Litle Rennen og området bør være et godt egnet leveområde for storfugl. Ellers opptrer rødstjert spredt i gammelskog.

284 Tabell: Artsfunn i Stor-Rennen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Biller Callidium coriaceum DC Nothorhina punctata V 1 1 Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Levermoser Calypogeia suecica Ròtefl ak DM Skorpelav Bactrospora corticola Granbendellav Cliostomum leprosum Meldråpelav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Sclerophora coniophaea Rustdoggnål 1 1 Sopp vedboende Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering I et småkupert landskap som det Stor-Rennen ligger i vil det normalt både være innslag av naturfaglig sett gode avgrensningsmuligheter og mindre heldige løsninger, som følge av topografi, eiendomsforhold og brukshistorie. Det gjelder også her. Mot nord følger både avgrensning av undersøkelsesområde og verneforslag eiendomsskillet. Dette går samtidig oppe på et høydedrag og danner en naturlig grense i denne retningen. I vest ville det ideelle vært å inkludere hele nedbørfeltet til Stor-Rennen, opp mot noen lave åsrygger med en del myr. Her har vi likevel valgt å trekke grensa noe tilbake. Begrunnelsen ligger i en relativt høy hogstpåvirkningen vest for foreslått verneområde, inkludert større plantefelt, samt at det ikke ble påvist spesielt verdifulle miljøer her og gjenstående gammelskog virker også relativt fattig. Helt i nordvest har vi likevel utvidet så vidt sammelignet med undersøkelsesområdet, for å få med noe gammelskog inntil utløpsbekken fra Stor-Rennen. I sør er grensa noe skjønnsmessig trukket et stykke opp i lia. Her er det snakk om arealer med svært glissen, fattig og myrlendt skog, med generelt lave biologiske kvaliteter. Grensa bør her ikke trekkes lengere ned i lia, men kan om ønskelig gå høyere oppe mot topp-partiet hvis det er ønskelig av andre årsaker. Sørvest for Rennåsen ligger et lite etablert naturreservat. En sammenkobling med Stor-Rennen ville naturfaglig sett vært meget positivt, men vi har her vurdert hogstpåvirkningen som såpass omfattende i mellomliggende areal at dette ikke er fulgt opp. Som del av årets skogvernundersøkelser inngikk også vurdering av verneverdier for et større skogsområde rett sørøst for Stor-Rennen, rundt Litjfjellet og Vargåsen. Her ble verneverdiene vurdert som såpass lave at vern trolig er lite aktuelt. Hvis ikke ville det vært naturlig å binde dette sammen med Stor-Rennen. Avgrensningen til verneforslaget rundt Stor-Rennen er mest usikker i øst. Flere funn av kravfulle og dels rødlistede arter og rimelig intakt gammel barskog mellom vegen fram til Litle-Rennen og Lauvvatnet, gjør det naturfaglig sett riktig å utvide verneforslaget sammenlignet med undersøkelsesområdet helt ned til Lauvvatnet i nordøst. I sørøst er det derimot en mosaikk mellom gammelskog, ungskog og hogstfl ater som gjør vanskeligere å argumentere for ei entydig grense. Innslaget av gammelskog i den sørvendte lia mot Flensbergtjønna, samt mer sammenhengende gammel skog videre vestover, gjorde det naturlig å sette grensa øst for Flensbergtjønna. Dette er også i samsvar med avgrenset undersøkelsesområde. Arronderingsmessig er det samtidig ønskelig at grensa går rett ned i Lauvvatnet og ikke oppe i lia mot nordvest. På den andre siden står det fortsatt igjen en del gammel skog også videre østover mot Ytre og Østre Kvålsvatnet. Denne er ikke nærmere undersøkt, men består ut fra bestandskart mest av fattig furuskog og noe granskog på lav bonitet, mens alle bestand med mer produktiv granskog er uthogd. Andre inngrep Som følge av relativt omfattende fl atehogst ble det sørvestlige hjørnet av undersøkelsesområdet tatt ut av det vurderte verneverdige området. Også videre mot sørøst er det hogd ut en del og erstattet med plantefelt og hogstfl ater, men disse arealene vurderes som omgitt av såpass mye gammel og verdifull skog at de er inkludert i verneforslaget. Av andre inngrep så utgjør nedbørfeltet en viktig del av nedslagsfeltet til Stjørdal vannverk. Dette har bl.a. betydd regulering av både Store og Litle Rennen (litt oppdemming) og anleggsveg med enkelte installasjoner i østenden av Litle Rennen. Ellers står det ei hytte tilhørende Statskog på vestsiden av Store Rennen, og båt i strandkanten der indikerer bl.a. at området benyttes noe til fi ske. Det går husdyr i utmarka, med unntak av nordre del, som er gjerdet ute. Beitetrykket virker ikke spesielt høyt. Myrene er gjennomgående ugrøftet.

285 Vurdering og verdisetting Området sin verdi og kvalitet ligger spesielt i forekomsten av gamle og dels døde trær av gran og furu, på fattig, men til dels ganske tørr og soleksponert mark. Det er også klare verdier i den gamle, seintvoksende og mer fuktige granskogen i nordvendte lier, men dette er miljøer som forekommer spredt i regionen. Gammelskog som er nokså tørr og med et tilhørende mangfold av insekter og dels sopp er det derimot påvist svært lite av i regionen. Området bør kunne ta vare på en del verdier knyttet til slik skog, selv om det selvsagt ville vært en fordel om den lå enda lavere (og dermed med et varmere klima) og dekket et større areal (fl ere aktuelle insektarter er trolig ganske arealkrevende). For øvrig er verdiene og kvalitetene til området av en noe mer begrenset karakter. Arronderingen er middels god, det er ikke spesielt stort, gjennomgående med lav produktivitet og uten andre spesielle, kjente verdier. I forhold til mangelanalysen (Framstad et al. 2003), så har området enkelte kvaliteter knyttet til lågurtskog, urskogspreget furuskog og betydning for rødlistearter, uten at det kan sies å være spesielt viktig eller velutviklet på noen av disse punktene. Samlet sett gis derfor området ** stjerner, men der de spesielle kvalitetene knyttet til den relativt gamle og samtidig tørre furu- og blandingsskogen gjør området forholdsvis aktuelt i en vernesammenheng, sammenlignet med mange andre mer fuktige, men kanskje både større og mer produktive barskoger i regionen. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Stor-Rennen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 4 Stor Rennen sørside ** ** * ** * - * * * * - - ** 1 Store Rennen nordside ** ** ** ** * - ** ** ** ** - - *** 2 Litle Rennen sørside ** ** ** *** * - * * ** - - ** 3 Renndalsvollen ** * * ** 0 - * ** * ** - - ** Totalt for Stor-Rennen ** * * ** * - ** * * ** ** ** ** Samlet verdi

286 Stor Rennen (Stjørdal, Nord-Trøndelag) Målestokk 1:

287 Bilder fra området Stor-Rennen Oversiktsbilde over barblandingsskogen på nordsiden av Litle Rennen. Skogen er til dels ganske tørr og gammel med spredt innslag av dødt trevirke. Foto: Geir Gaarder Gran med hakkemerker etter tretåspett i kjerneområde 4 Foto: Helge Fjeldstad Grov nedbrutt granlåg med svartsonekjuke i kjerneområde 4 Foto: Helge Fjeldstad Gammel, seintvoksende og død gran med gamle gnagespor etter antatt Callidium coriaceum, en rødlistet billeart. Foto: Geir Gaarder

288 Bjørnstrupen- Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal, Levanger Inventør: KRH Kartblad: 1722 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:627626, N: Areal: 289 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Området Bjønnstrupen består av en bekkedal som går i vest-østlig retning i Tromsdalen, Verdal Kommune. På sørsida av dalen er skogen nylig fl atehogd, på nordsida av dalen i indre del er det nylig utført plukkhogst. Ellers er den sørvendte sida av dalen lite påvirket. Området er veldig lite (289 daa). Det er litt liggende død ved innerst i dalen og i den sørvendte skråningen, men kontinuitet i liggende død ved er dårlig. Ingen kjerneområder er utskilt. Den minst påvirkede skogen består av lågurtskog, samt litt kalklågurtskog. Rikkilder er også påvist. Mengden dødt trevirke er lav og det ble ikke registrert noen krevende arter på det som var av liggende død ved. Området er påvirket av gamle og nye hogster, og trolig har skogen vært gjennomhogd. Enkelte eldre graner ble påvist innerst i dalen på nordsida. Kravfulle arter i området er knyttet til den sørvendte dalsida. Hogst langs hele sørsida og dalbunnen gjør Bjønnstrupen lite egnet for vern. De små arealene med kalklågurtskog er fi ne og bidrar til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet, men tilsvarende områder fi nnes bedre utviklet bl.a. på Bjølloberget og i Ramsåsen. Lite liggende død ved og med lav kontinuitet sammen med få kravfulle skogsarter er negative trekk ved området. Totalt sett vurderes Bjønnstrupen ikke å anses som aktuelt for prioritering i skogvernsammenheng. Feltarbeid Området ble undersøkt med hovedvekt på skogstruktur og mosefl oraen. Tidspunkt og værets betydning Overskyet pent vær gjorde forholdene for feltarbeidet optimale. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Nærmere begrunnelser for utvelgelsen er ikke kjent, men det er mulig at tidligere dokumenterte naturverdier i området (Fremstad 2000) har vært et viktig argument for å vurdere dette området nærmere. Tidligere undersøkelser Tidligere undersøkelser av området begrenser seg til Moen og Moen (1977). Området er videre omtalt av Fremstad (2000) og Trond Rian pers. med. Fremstad (2000) vurderer lokaliteten som svært viktig med bakgrunn i forekomsten av kalkskog. Beliggenhet Lokaliteten ligger i et område med vekslende gran- og furuskog avhengig av eksposisjon og tykkelse på jordsmonnet. Bunnen av dalen og begge dalsidene er hogd nesten helt inn. Skogen på sørsida ovenfor hogsten består av blåbærgranskog med innslag av bjørk, som fl ater ut mot myr. Skogen er fl ersiktet og med stubber, men omfatter bare et smalt belte. På nordsida av dalen i indre del er det nylig utført plukkhogst. Her står det igjen noen gamle trær og det er en del liggende død ved i ulike nedbrytingsstadier. Den liggende død veden er for tørr for moser, men kan ha potensiale for vedboende sopp. Granskogen går over i furuskog oppover i lia. I den sørvendte dalsida er det enkelte kildefremspring og bergvegger. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten er konsentrert omkring en bekkedal som går i vest-østlig retning. Geologi Berggrunnen består av grønnstein, grå fyllitt og kalkspatholdig sandstein. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: sørboreal.

289 Lokaliteten ligger i sin helhet innefor søroberal vegetasjonssone og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Klima Årsnormalen for nedbør på Buran, Levanger (182 m o.h.) er 840 mm og gjennomsnittlig månedstemperatur for juni-september ved Sul (245 m o.h.) er 10,8 C. Økologisk variasjon Bekkedalen består av en nord og sørside, hogst av sørsida gjør at den økologiske variasjonen er liten. Vegetasjon og treslagsfordeling Dominerende vegetasjonstype er blåbærgranskog. I tillegg er det en del vanlig lågurtskog, samt litt kalklågurtskog. Rikkilder er også påvist. Gran er dominerende treslag. For øvrig forekommer furu, bjørk og rogn. I den sørvendte lia er det registrert bl.a. skogjamne, taggbregne, myske, vårerteknapp og rødfl angre. Skogstruktur og påvirkning Skogen i dalbunnen og i nordhellingen er fl atehogd, et smalt belte ovenfor fl atehogsten på sørsida består å plukkhogd blåbærgranskog med en del eldre stubber. Indre del av dalen er nylig plukkhogd. Nordsida av dalen viser også spor av eldre plukkhogster, men denne er minst påvirket. Kjerneområder Det ble ikke avgrenset kjerneområder på lokaliteten Bjørnstrupen Artsmangfold Ingen spesielt interessante mosearter ble registrert. Den mest krevende arten knyttet til liggende dødved var pusledraugmose Anastrophyllum hellerianum. Potensialet for moser knyttet til død ved vurderes å være relativt dårlig p.g.a. at det er lite dødved generelt og den som er ligger i lite gunstige posisjoner. Potensialet for krevende arter knyttet til rike berg er brukbart i den sørvendte lia, noe som også er indikert av tidligere karplantefunn, men ingen spesielle moser ble registrert. Ingen rødlistearter er funnet i området. Tabell: Artsfunn i Bjørnstrupen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Ingen arter er registrert under feltarbeidet. Avgrensing og arrondering Lokaliteten består av en naturlig avgrenset bekkedal. Andre inngrep Bortsett fra hogst er det etablert en kort vei i nedre del av bekkedalen. Vurdering og verdisetting Det mest interessante området, den sørvendte dalsida er relativt lite, men de fl este forekomster av denne naturtypen i regionen er relativt små. Kravfulle arter i området er knyttet til den sørvendte dalsida. Her er det kalkrik lavurtgranskog, som forekommer spredt og på begrensede areal i Midt-Norge og den sørvendte dalsida er sånn sett en typisk forekomst. Kalkskog er en noe truet (VU) vegetasjonstype. Hogst langs hele sørsida og dalbunnen gjør Bjønnstrupen lite egnet for vern. De små arealene med kalklågurtskog er fi ne og bidrar til oppfyllelse av en av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet, men tilsvarende områder fi nnes bedre utviklet bl.a. på Bjølloberget og i Ramsåsen. Lite liggende død ved og med lav kontinuitet sammen med få kravfulle skogsarter er negative trekk ved området. Totalt sett vurderes Bjønnstrupen ikke å være verneverdi. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Bjørnstrupen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Totalt for Bjørnstrupen Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering * * 0 * 0 - ** ** ** * * * - Samlet verdi

290 Referanser Fremstad, E Botanisk mangfold i Verdal, dokumentert hovedsakelig med litteratur og herbariemateriale. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 3: Moen, J. & Moen, A Flora og vegetasjon i Tromsdalen i Verdal og Levanger, Nord-Trøndelag, med vegetasjonskart. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 6: Rian, T. Naturtyper i Verdal.

291 Bjørnstrupen (Verdal, Nord-Trøndelag). Kvitberget 487 Areal 208daa, verdi Burtjønna Ramsåsen Bjørnstrupen Byahøgda mN Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

292 Bilder fra området Bjørnstrupen Bjønnstrupen med utsyn østover, dalbunnen og sørsida av dalen er hogd, men det mest verdifulle området på nordsida er fremdeles intakt. Foto: Kristian Hassel

293 Hestådalen* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal Inventør: JKL Kartblad: 1722 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:353462, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Hestådalen ligger rett nord for Hyllfjellet ca 15 kilometer nordøst for Vuku i Verdal kommune. Heståa renner med jevnt svakt fall i en bue langs foten av Hyllfjellet. Mot nordøst er den slake elvedalen avgrenset av fl ere skogkledde koller. Området er dominert av myr, furuskog og granskog. Vegetasjonen er lite variert og stort sett fattig. Hele området er kraftig påvirket av skogsdrift og seterdrift gjennom lange tider. Et særlig stort virkesuttak er gjort i både furu- og granskogen for anslagsvis år siden. Granskogen i lisidene under Snusvola, Almenningsvola og Åsmundfjell er i sen optimalfase og har ganske tett skogstruktur typisk for skog som har vært hardt uthogd tidligere. Bestandene har svak aldersspredning med overvekt av eldre trær ( år). Furuskogen er i regelen småvokst og glissen. Store areal er uten gamle trær, men aldersfordelingen er ellers god. I bedre parti inngår en del trær i alderen år. Dødved mengden er meget lav både i furu- og granskogen. Et relativt stort rektangulært felt er for ca ti år siden hogd fl att like under Storstadvollen. Et fåtall signalarter for eldre barskog er påvist, men ingen rødlistearter. Det er positivt at det er mulig å avgrense et helhetlig landskapsrom (dal) rundt et vassdrag. I negativ retning trekker at området har en lang historie med kraftig skogutnyttelse, og derfor få spesielle biologiske kvaliteter. I tillegg er det meste av arealet lavproduktivt. Området scorer lavt på de fl este kriterier, både variasjon, arter og skogtilstand. Det som forsvarer et verneforslag er at området representerer et relativt stort gammelskogsområde med brukbar skogstruktur og få nyere inngrep. Området bidrar ikke til mangeloppfyllelse ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003). Ingen kjerneområder er skilt ut. Etter en samlet vurdering er området gitt lokal verdi (*). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Jon T. Klepsland. Det ble lagt vekt på å fange opp de mest produktive og eldste skogområdene. Hele arealet er dekt inn. Tidspunkt og værets betydning Tidspunkt var gunstig for alle organismegrupper i fokus. Dagen var imidlertid grå, våt og kald, og sikten var til dels dårlig. Dette hadde likevel ikke avgjørende betydning for feltinnsatsen. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Hestådalen er den nordlige delen av det opprinnelige utredningsområdet for Kverndalen. Hestådalen er her gitt egen beskrivelse og avgrensingsforslag. Reservatforslaget strekker seg sør til Raudkolla hvor det sør for denne er yngre og mer hogstpåvirket skog. Lengst oppstrøms Heståa, øst for Tjønnmyrhevilen, er et stort myrareal med gran-bjørkeskog rundt. Vegetasjonssammensetningen der er sterkt preget av langvarig beitehevd. Skogen har preg av kultur, med lite død ved og mangel på gamle trær. Flere hytter fi nnes i området. De biologiske kvalitetene for dette arealet er funnet så små, og arealet har såpass liten arronderingsmessig verdi, at det er holdt utenfor verneforslaget. Tidligere undersøkelser Naturtypekartlegging er foretatt i området i 1999 (DN-Naturbase 2006). I den forbindelse er det fi gurert ut et lite areal med urskog/ gammelskog i skardet mellom Skardshaugen og Åsmundfjellet. Denne er ikke videreført som kjerneområde på grunn av størrelse og tilstand. Beliggenhet Hestådalen ligger rett nord for Hyllfjellet ca 15 kilometer nordøst for Vuku i Verdal kommune.

294 Naturgrunnlag Topografi Heståa renner med jevnt svakt fall i en bue langs foten av Hyllfjellet. Mot nordøst er den slake elvedalen avgrenset av fl ere skogkledde koller. Helt i sørøst har elva noe mer fall, og helt i vest drenerer elva gjennom noe ganske trange, men ikke særlig dype, passasjer. Geologi En forkastningssone går i nordøstlig retning like vest for Almenningsvola. Forkastningssona markerer et bergartsskille mellom glimmergneis/ glimmerskifer mot vest og amfi bolitt/ grønnstein mot øst (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 80% (ca 10290daa) alpin 20% (ca 2570daa). Etter Moen (1998) ligger området i nordboreal sone og (så vidt) i klart oseanisk seksjon (O2). De øvre deler av området ligger i lav-alpin sone (ca 20%). Økologisk variasjon Innefor avgrensingen fi nnes mange eksposisjoner og helningsvinkler, men topografi en er i store trekk slak. Likevel fi nnes bergvegger av både tørr og fuktig utforming. Området er dominert av myr, furuskog og granskog. Vegetasjonen er lite variert og stort sett fattig. Området er ganske høytliggende og spenner over en forholdsvis liten høydegradient på maks 200 meter skogkledd areal. Totalt har området liten økologisk varasjon (*). Vegetasjon og treslagsfordeling I sørvest veksler det ganske hyppig mellom furuskogsmark, granskogsmark og myrer. Gran opptar mer veldrenert og dypere jordsmonn enn furua. Videre oppover Hestådalen er skillet mellom granskog og furuskog mye tydeligere. Der opptar furu det aller meste av det slake terrenget på begge sider av Heståa, mens gran står i de brattere lisidene under Snusvola, Almenningsvola og Åsmundfjell samt langs enkelte bekker på sørsiden av elva. Bjørk opptrer frekvent og er stedvis dominerende i granbestand i bratt terreng. Rogn forekommer spredt i tilknytning til blokkrik mark under Åsmundfjell. Myrene er i all hovedsak fattige fastmattemyrer med bjønnskjegg, rome og blåtopp i dominans. Enkelte intermediærarter fi nnes i små fuktdrag. Furuskogsarealene er ofte grunnlendte og står på røsslyng-blokkebærmark. Lyngvegetasjonen veksler hyppig med myrvegetasjonen. Granskogen står på blåbærmark, på fuktigere mark fi nnes småbregneskog. Sjeldent inngår noen av de vanligste høystaudene. Noen bestand er beitepreget med høy andel smyle og velutviklet bunnsjikt. Skogstruktur og påvirkning Hele området er kraftig påvirket av skogsdrift og seterdrift gjennom lange tider. Et særlig stort virkesuttak er gjort i både furu- og granskogen for anslagsvis år siden. Stubbene står tett etter denne hogstomgangen i hele området. Granskogen i lisidene under Snusvola, Almenningsvola og Åsmundfjell er i sen optimalfase og har ganske tett skogstruktur typisk for skog som har vært hardt uthogd tidligere. Bestandene har svak aldersspredning med overvekt av eldre trær ( år). Gamle trær (over 200 år) mangler. Dødved mengden er generelt lav, men skogen er i en fase hvor dødved produksjonen er økende, og i partier er en del dødved i yngre og midlere nedbrytningsstadier. En del partier er ganske åpne og bjørkedominert. Langs Heståa i vest og i bestand sørover mot Geithevilen er granskogen mer naturskogslik med noe bedre sjiktning og fl ere eldre trær og spredte gamle læger. Furuskogen der skiller seg fra den lenger inn i dalen ved å være mer storvokst og rettstammet (mer produktiv). Aldersspredningen er god opp til 150 år i nedre del, og opp til 200 år i øvre del mot Geithevilen. Enkelte eldre trær (inntil 250 år) og spredte gadd av furu fi nnes i hele området. Furuskogen lenger inn er i regelen småvokst og skogen er glissen. Store areal er uten gamle trær, men aldersfordelingen er ellers god. Spredt inngår trær i alderen år. Frekvensen av gamle furuer øker noe innenfor (oppstrøms) en tenkt linje mellom toppen av Hyllfjellet og Almenningsvola. Både gadd og liggende død ved er svært mangelfullt tilstede, læger fi nnes knapt. Et relativt stort rektangulært felt er for ca ti år siden hogd fl att like under Storstadvollen. Granskogen som har stått her har vært ganske storvokst og mer produktiv enn tilgrensende areal. Det ble ikke avgrenset kjerneområder på lokaliteten Hestådalen Artsmangfold For alle organismegrupper som er undersøkt ved befaring er artsutvalget lite variert og uten spesielt sjeldne habitatspesialister. Et fåtall signalarter for eldre barskog er påvist, men ingen rødlistearter. Alle påviste signalarter er tilknyttet gran. Karplantefl oraen er artsfattig og uten arter med spesielle miljøkrav. Mosefl oraen er tilsvarende triviell. På gran er det stedvis en del gammelgranslav og gubbeskjegg, men lavfl oraen er for øvrig lite godt utviklet. Arter tilhørende lungeneversamfunnet er ikke påvist. Gammelskogselementet innen skorpelav er også dårlig utviklet, bare ett funn av gråsotbeger er gjort. Heståa-området antas å ha større betydning for arealkrevende fauna tilknyttet eldre barskog slik som storfugl og hjortedyr.

295 Tabell: Artsfunn i Hestådalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Cyphelium inquinans Gråsotbeger 1 1 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke 1 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 1 Avgrensing og arrondering Arronderingen er rimelig god ved at en nokså helhetlig dal omfattes. Avrensingen blir likevel noe kunstig mot nord og vest da verneforslagsgrensen her følger grensa for statsalmenningen. Grensene er trukket slik at det som er av skogdekt areal inkluderes. Vernegrensen er forsøkt trukket ned et stykke rundt Hyllfjellet for å unngå for mye treløs lyngmark. Det samme gjelder rundt Snusvola.Verneforslaget grenser til yngre, mer påvirket skog i sørvest og i nordøst. Vurdering og verdisetting Området har små til moderate gammelskogskvaliteter. Hestådalen er et representativt eksempel på eldre, tidligere mye utnyttet, fattig og høytliggende barskogslandskap i indre Trøndelag. Det er positivt at det er mulig å avgrense et helhetlig landskapsrom (dal) rundt et vassdrag. I negativ retning trekker at området har en lang historie med kraftig skogutnyttelse, og derfor få spesielle biologiske kvaliteter. I tillegg er det meste av arealet lavproduktivt, særlig furuskogen. Området scorer lavt på de fl este kriterier, både variasjon, arter og skogtilstand. Det som forsvarer et verneforslag er at området representerer et relativt stort gammelskogsområde med få nyere inngrep der større parti har rimelig god skogstruktur med spredte nøkkelelement, noe som i seg selv er uvanlig i dagens landskap. Imidlertid må det bemerkes at hogstfl aten ved Storstadvollen trekker områdekvaliteten betydelig ned. Det vil ta lang tid før det såret er leget. I forhold til mangelanalysen gitt i evalueringsrapporten om dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) kan man ikke si at området bidrar på noen punkt. Et mulig unntak er kriteriet oseaniske skoger, men området ligger bare så vidt innenfor klart oseanisk seksjon og vegetasjonen er ikke utpreget oseanisk. Kriteriet storområder anses ikke innfridd siden bare en mindre andel utgjøres av produktiv skog. Etter en samlet vurdering gis området lokal verdi (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Hestådalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Andre inngrep Av tekniske inngrep fi nnes et par fritidshytter ved Tjønnmyrhevilen innerst i avgrensingsforslaget, og et bygg ved Heståslættet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Totalt for Hestådalen * * * ** * - * * * * ** ** * Samlet verdi Referanser Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

296 Hestådalen (Verdal, Nord-Trøndelag). Berg Modal Øver-Elnes Luna Areal daa, verdi * 7080 Sør-Elnes Sørheim Sandmoen Granfossen Sørmoen Storholmen Vollan Melen 424 Melaberget Skardshaugen 554 Åsmundfjellet Glennholm- bekken Glenna Trosvikdalen Heståa Melavollen Svartbergbekken Hestådalen Heståslættet Allmenningsvola 78 Raudkollbekken 445 Storstadvollen 670 Snusvola Raudkolla 77 Raudkollbekken Geithevilen Tjønnmyrhevilen Merkesdalen Hyllfjellet Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Heståa mN Heggjavola Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder 727 Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 ± Kartgrunnlag N50 Produsert Blåstøytan 619 Litlfjellet mE mE

297 Bilder fra området Hestådalen representativt utsnitt fra Hestådalen. Myrer dominerer landskapsbildet. Foto: Jon T. Klepsland Karakteristisk utsnitt av landskapet i nord mellom Almenningsvola og Åsmundfjellet. Foto: Jon T. Klepsland Granlomme med noe dødved og relativt store dimensjoner. Langs liten bekk i øvre delav Hestådalen. Foto: Jon T. Klepsland Gammel hogstflate ved Storstadvollen. Foto: Jon T. Klepsland

298 Holmlitjønna (tidl. Tjuvdalsbekken)* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal Inventør: THH Kartblad: 172 I Dato feltreg.: 08/08/05, UTM: Ø:648092, N: Areal: 670 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Holmlitjønna ligger rett sør for Holmliseteren i Malsådalen, nord i Verdal kommune, og lokaliteten utgjør en liten del av dalbunnen med hovedelva rennende rolig gjennom området. Elveløpet er svingete, med brede loner og utbuktninger der Holmlitjønna er den største. Granskogskledde lisider stiger opp på begge sider, grensene i vest til skogsbilvei og i øst opp til skrinne furukoller. Granskogen veksler mellom blåbær- og småbregnetype, med førstnevnte som vanligst. Det er også litt sumpskog, samt langs elveløpet også noe rikmyr og dessuten breie sivbelter i lonene. Skogen er over det hele hardt preget av tidligere tiders gjennomhogster, og fattig på viktige strukturer som gamle trær og død ved. Det meste av skogen er likevel gammelskog, ganske produktiv og kompakt, med relativt storvokste trær og aldre på år som ganske vanlig. Helt lokalt (mest i sørøstre del) har det nylig begynt å dannes noe død ved (rotvelter) etter små vindfellinger. Ellers har mye av skogen er relativt homogent og svakt til moderat fl ersjiktet skogbilde. Artsmangfoldet er fattig og tydelig utarmet, og med unntak av en del gubbeskjegg på trærne i litt lysåpne deler av den fuktige granskogen ble det ikke påvist signal- eller rødlistearter. I hovedsak er verneverdiene knyttet til at dette er et restområde av eldre, produktiv granskog i et ellers hardt hogd dalføre, med en viss landskapsøkologisk funksjon. I tillegg er det relativt uvanlig at såpass mye produktiv granskog har fått stå uten større hogstinngrep i nyere tid i en velavgrenset dalbunn. Verneverdiene må likevel sies å være svake. Ingen viktige skogvernmangler kan sies å fanges opp. Verdiene er her først og fremst knyttet til at lokaliteten utgjør en velavgrenset dalbunn med eldre, produktiv granskog i et ellers hardt påvirket landskap, men med svake gammelskogskvaliteter og lite areal kan ikke Holmlitjønna vurderes høyere enn lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt av Tom H. Hofton i godt vær i løpet av en dag. Hele området ble da gjennomgått, og som følge av svært lite interessant skog vurderes området som godt undersøkt. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Det var avgrenset et areal på daa som skulle undersøkes, dette omfattet hele bekkedalen til Tjuvdalsbekken fra et stykke nedenfor Holmlitjønna inn til grensa for statsallmenningen inn mot vasskillet i nordøst. Det aller meste av denne bekkedalen viste seg imidlertid å være helt uthogd, med store hogstfl ater og mye ungskog, og bare et lite område i nedre deler er derfor avgrenset som verneverdig. Bakgrunnen for utvelgelse av undersøkelsesområdet synes å være en stor naturtypelokalitet registrert i forbindelse med naturtypekartlegging i Verdal kommune - lokalitet Tyvdalen på 291 daa, med verdi A (Rian udatert/2003, no). Her må det ha skjedd en forveksling med beliggenhet av lokaliteten, det verdifulle området ligger nemlig utenfor statsallmenningen (tilgrensende i øst), og omfatter Tjuvdalen som drenerer ned til Skjækerdalen. Tidligere undersøkelser Innenfor det aktuelle området kjenner en ikke til at det er foretatt relevante naturfaglige undersøkelser tidligere. Den tidligere nevnte naturtypelokaliteten Tyvdalen over mot Skjækerdalen, som altså ligger utenfor statsallmenningen, beskrives som gammel naturskog og også med en del interessante artsfunn (Rian udatert/2003). Beliggenhet Området ligger like sør for Holmliseteren i dalbunnen i indre del av Malsådalen, en sidedal som drenerer ned til Helgådalen fra nordøst i den nordlige delen av Verdal kommune, omtrent 27 km nordøst for Verdalsøra. Området er lokalisert mellom sørvestre ende av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark 4 km mot øst og den verneverdige lokaliteten Høgmannen-Hærvola noen kilometer mot nordvest (beskrevet annet sted i denne rapporten). For det meste grenser området til hardt påvirket og lite interessant skog på alle kanter.

299 Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten ligger der elva Malsåa danner en fl at og slak dalbunn, med slake granskogsdekte hellinger opp på begge sider. Elveløpet slynger seg i stillefl ytende, svingete loner og utbuktninger, med Holmlitjønna som den største utvidelsen, og med små myrpartier omkring. Et par mindre bekkedaler faller ned fra øst (bl.a. Tjuvdalsbekken). Geologi Berggrunnen i området er hovedsakelig fattig. Lokaliteten ligger i et smalt belte med veksling mellom glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi bolitt (NGU 2006a). Berggrunnen har imidlertid liten innvirkning på vegetasjonen i området, siden ganske tykke løsmasser i form av lite næringsrik morene dekker det meste av området. Klima Klimaet i området er relativt humid, selv om området ligger litt beskyttet i en lokal regnskygge og slik sett ikke har like fuktig preg som en del andre områder i regionen. Lokaliteten ligger på overgangen mellom klart oseanisk (O2) og svakt oseanisk (O1) vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Vegetasjon og treslagsfordeling Størsteparten av dalbunnen og liene domineres av eldre granskog, med veksling mellom blåbærskog og småbregneskog. Blåbærskog er trolig arealmessig vanligst, mens småbregneskog helst kommer inn i nedre deler av litt brattere partier med næringsrikt sig. I tillegg fi nnes litt fattig gransumpskog (molte, skogsnelle, torvmoser) i søkk og myrkanter nederst. Furuskog kommer så vidt inn på kollene i sørøst og nordøst, stort sett som røsslyng-blokkebærskog, men også med fragmenter av bærlyngskog. Brattlia oppunder Tjuvdalshalla (kjerneområde 1, utenfor hovedlokaliteten), har ganske frodig, steinete høgstaudegranskog. Her kommer det inn en ganske rik karplantefl ora, bl.a. med skogmarihånd, brudespore, fjellfi ol, turt, tyrihjelm, myskegras, kvitsoleie, grønnburkne (bergvegg), samt gulstarr og klubbestarr i fuktige sig. I dalbunnen fi nnes overganger fra fastmattemyr via mykmattemyr over til våtmarksvegetasjon i elveløpet og videre til ganske breie sivbelter i lonene og i Holmlitjønna. Myrpartiene er til dels ganske rike, med innslag av arter som dvergjamne, bjønnbrodd, sveltull, jåblom, gulstarr, fjelløyentrøst og engmarihånd. I tilknytning til elveløpet står også noe bjørkedominert og delvis fl ompåvirket skog. Skogstruktur og påvirkning Skogen i dalbunnen preges av å ha vært hardt utnyttet i tidligere tider, i form av gjennomhogst og (delvis) trolig også småfl atehogster. Skogfasen veksler mellom alders- og sein optimalfase. For det meste er der snakk om ganske kompakt og virkesrik skog som varierer i sjiktning fra ensjiktet optimalfaseskog (særlig på småbregnemark vest for elva) til moderat fl ersjiktet naturskog. Grana har gjerne dimensjoner på cm dbh. Biologisk gamle trær mangler i stor grad. Alderen på herskende generasjon ligger trolig rundt år, og det er således ikke så langt fram i tid før en mer variert og naturskogsnær struktur vil begynne å utvikle seg. Allerede i dag har det begynt å dannes litt gadd og læger i ferske og middels nedbrutte stadier i små, lokale konsentrasjoner, mest i lia sørøst i lokaliteten. Mye av granskogen har et relativt fuktig preg, bl.a. med en del gubbeskjegg på trærne fl ere steder. Furuskogen på kollene er ganske gammel, med god aldersspredning opp til rundt 300 år. Dette er imidlertid skrinn, glissen og småvokst skog, og med ubetydelig innslag av død ved. Et mindre gammelgranskogsparti står isolert fra resten oppunder fjellet på Tjuvdalshalla (kjerneområde 1). I en bratt vestnordvestvendt skrent inneklemt mot berg og fjellvegg i bakkant står her et parti fuktig, rik høgstaudegranskog med en del bjørk og rogn innimellom. Dette er eldre naturskog, brukbare dimensjoner på grana, og moderat fl ersjiktet skog, men også her tydelig plukkhogstpåvirket og med få gamle trær. Spredte læger ligger her og der. Den øverste fl iken har innslag av en del tydelig eldre trær (de eldste granene i hele området fi nnes her). Kjerneområdet er isolert fra hovedområdet i dalbunnen av grunnlendte koller med skrinn, eldre furuskog. Undersøkelsesområdet ellers (dvs. oppover Tjuvdalsbekken, utenfor det avgrensete området) er stort sett helt uthogd og består av tett ungskog i hogstklasse 2 og 3. En liten fl ik av gammelskog fi nnes aller lengst inn i form av fuktig småbregneskog som har begynt å danne en del død ved i nyere tid. Dette partiet hører naturlig til naturtypelokaliteten mot øst. Huldreslørsopp Cortinarius ionophyllus ble funnet her. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Holmlitjønna (tidl. Tjuvdalsbekken). Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Tjuvdalshalla Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 56,8daa Oppunder Tjuvdalshalla ligger en vest- nordvestvendt brattskrent trengt inn mot berg og fjellvegg opp mot snaufjellet. Fuktig og rik høgstaudeskog, delvis med ganske rik karplantefl ora er vanlig. Her står en eldre, hardt plukkhogstpåvirket naturskog av gran, med et

300 jevnt over moderat sjiktet skogbilde som delvis er noe opprevet som følge av det bratte terrenget med steinblokker. Trærne har brukbare dimensjoner, men tydelig gamle trær mangler. Unntaket er den øverste fl iken der noen trær på rundt 200 år inngår. Læger fi nnes bare sparsomt. En rask sjekk ga ingen funn av signalarter. Svakt utviklet gammelskogsstruktur og dårlig artsmangfold gir verdien C. Artsmangfold Skogen både i dette området og ellers i Malsådalen virker hardt påvirket av skogbruk gjennom lang tid og i fl ere omganger. Dette har ført til at tettheten av viktige egenskaper for biologisk mangfold er svak, og artsmangfoldet virker sterkt utarmet. Påfallende nok ble det da også bare gjort noen få tilfeldige funn av svake signalarter i området, i form av skorpelaven Pyrrospora elabens på en furugadd (restelement) nord for Tjuvdalsbekken og huldreslørsopp lengst inn i Tjuvdalen. Begge ble funnet i små, gjenværende gammelskogsfragmenter utenfor området som er avgrenset som verneverdig. Derimot kan en ikke utelukke at det kan være en interessant insektfauna knyttet til sivbeltene og det stillefl ytende elveløpet, men det foreligger ingen dokumentasjon på dette. Muligens er området noe for langt inn i dalen og vel høytliggende for denne artsgruppen. Tabell: Artsfunn i Holmlitjønna (tidl. Tjuvdalsbekken). Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Ingen arter er registrert under feltarbeidet. Avgrensing og arrondering Granskogen omkring Holmlitjønna er et lite restområde med gammelskog i et landskap som ellers i stor grad er uthogd. Likevel må lokaliten sies å være ganske velavgrenset, i og med at hele gryta i dalbunnen, med elveløpet gjennom hele området og med lisider på begge sider er inkludert. Andre inngrep Lokaliteten slik den nå er avgrenset er uten moderne inngrep, med unntak av skogsbilveien som danner grense inntil området i nordvest. Landskapet omkring preges imidlertid av et omfattende bestandsskogbruk. Vurdering og verdisetting Holmlitjønna utgjør et lite areal med eldre granskog i et landskap som ellers er hardt påvirket. Slik sett har det en viss landskapsøkologisk betydning. Ikke minst siden skogen er ganske produktiv og dekker inn dalbunnen øker denne betydningen av området. Samtidig er skogen hardt påvirket fra tidligere, med manglende kontinuitet og lav tetthet av nøkkelelementer, slik at artsmangfoldet er utarmet og fattig. Det er derfor her snakk om et skogområde som må gjennomgå en langsiktig restaureringsprosess. I en slik sammenheng vil det være mange andre områder som trolig er bedre egnet. Lokaliteten kan heller ikke sies å bidra til å oppfylle noen av de viktige manglene som er påpekt ved skogvernet (jf. Framstad et al. 2002, 2003). Verdiene er her først og fremst knyttet til at lokaliteten utgjør en velavgrenset dalbunn med eldre, produktiv granskog i et ellers hardt påvirket landskap, men med svake gammelskogskvaliteter og lite areal kan ikke Holmlitjønna vurderes høyere enn lokalt verneverdig (*). Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Holmlitjønna (tidl. Tjuvdalsbekken). Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Tjuvdalshalla * * * ** * - ** * ** * - - * Samlet verdi Totalt for Holmlitjønna (tidl. Tjuvdalsbekken) * * 0 * 0 - * ** ** 0 * ** * Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: Rian, T. udatert. Naturtyper i Verdal.

301 bekken Holmlitjønna (Verdal, Nord-Trøndelag). Areal 670daa, verdi * 88 Holmliseteren 272 Holmlitjønna Tjuvdalsbekken 87 1 ± 502 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 33 Tjuvdalshalla Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE mN

302 Bilder fra området Holmlitjønna (tidl. Tjuvdalsbekken) Dalbunnen i området, med elva rolig slyngende omkranset av granskog. Foto: Tom Hellik Hofton Enkelte trær kan ha ganske mye gubbeskjegg, men artsmangfoldet er generelt fattig og utarmet. Foto: Tom Hellik Hofton Granskogen i området er hardt plukkhogstpåvirket og fattig på viktige strukturer. Foto: Tom Hellik Hofton Store deler av undersøkelsesområdet langs Tjuvdalsbekken er helt dominert av ungskog og uinteressant i vernesammenheng. Foto: Tom Hellik Hofton

303 Hoås statsallmenning- Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal Inventør: KAB, JKL Kartblad: 1722 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:630700, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Hoås statsallmenning ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Verdal kommune ca 13 kilometer sørøst for Verdal sentrum. Topgrafi en er forholdsvis rolig med noen markerte topper og mellomliggende fl ate myrarealer som dominerende landskapselement. Lisidene er av varierende hellingsgrad, men de bratteste partiene mangler. Helt i nordvest går Tromsdalselva i en markert, men liten bekkekløft som øker i størrelse utenfor undersøkelsesområdet. Berggrunnen i området består hovedsakelig av fyllitt og glimmerskifer. Helt i sørvest er det noe innslag av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi bolitt, men det i nordvest og i en nordøst-sørvestgående kile kommer inn grønnstein og amfi bolitt. Området ligger hovedsakelig i alpin- og nordboreal vegetasjonssone, mens en liten del ligger i mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Utenom kjerneområdene er det lite skog av biologisk verdi. Det meste av arealet ligger over grensa for hvor gran er i stand til å danne bestander. Store deler av arealet er dominert av store, åpne myrer og med enkelte markerte topper/åskammer. Skogdekt areal fi nnes spredt rundt i ytterkant av området og de mest produktive områdene er konsentrert til partiene rundt Lyngvollen og nordover, partier nordøst for Lyngsvola, samt i den vestvendte lisida ved Stuskinvollen. Nordøst for LyngsvoIa og i de fl ateste partiene mellom Skitholvolen og Lyngsvollen er det også noe innslag av furuskog. I granskogen er det blåbærskog som dominerer med enkelte innslag av småbregneskog. Basepåvirkningen er noen steder synlig med innslag av arter som fjellfrøstjerne, jåblom, tranestarr, gulstarr og gulsildre, men dette er konsentrert til noen få, små arealer rundt Lyngvollen og nordover. Skogen er i sen optimalfase til tidlig aldersfase med spredte læger hovedsakelig i yngre klasse. Skogbildet er åpent og forholdsvis godt sjiktet, men stedvis med overvekt av eldre trær (100 år). Snittdimensjonene er 30 cm og maksdimensjonene rundt 50 cm. Det er mange stubber etter gjennomhogster i hele området og seteraktiviteten har satt et tydelig preg på skogen gjennom beite og plukkhogst. Furuskogen er også hardt utnyttet over lang tid med lite innslag av gamle trær og død ved. Skogen er glissen med god aldersspredning og dimensjonsspredning opp til år og ca 30 cm. Gamle trær over 200 år er mangelvare. Vegetasjonstypen er dominert av røsslyng-blokkebærskog. Det ble ikke registrert noen rødlistede vegetasjonstyper i området. Området dekker i ingen grad inn mangler påpekt i evalueringen av skogvernet. Arealer med basepåvirket skog regnes som så små at de ikke har noen interesse i denne sammenheng. Hoås statsallmenning innehar lite biologisk interessant skog utenom kjerneområdene. Store arealer myr og fjell dominerer området samtidig som påvirkningsgraden på skogen har vært høy gjennom lang tid. Lavt innslag av nøkkelelementer, lite sammenhengende skog og få registrerte, interessante aret er faktorer som trekker verdivurderingen ned. Verdien i de registrerte kjerneområdene vil også kunne ivaretas gjennom nøkkelbiotopstatus og gjennom standardene gitt i Levende Skog. Området vurderes derfor totalt sett til ikke å være verneverdig. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført av to personer i løpet av en lang feltdag den Totalt er det brukt ca tre dagsverk på feltarbeidet. Det meste av området er feltbefart med unntak av de søndre deler rundt Haugsvola som er bedømt ved hjelp av kikkert. Tidspunkt og værets betydning Under feltbefaringene regnet det tungt og blåste hardt under store deler av dagen. Værforholdene var således ikke spesielt gunstige, men til tross for forholdene er området godt undersøkt. Tidspunktet på året skulle være gunstig for å stadfeste soppfl oraen, men noe sent for karplantefl oraen. Tidspunktet er uten betydning for lavfl oraen. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Tidligere undersøkelser Det er ikke kjent noen andre undersøkelser fra området. Beliggenhet Hoås statsallmenning ligger i Nord-Trøndelag fylke og i Verdal kommune ca 13 kilometer sørøst for Verdal sentrum.

304 Naturgrunnlag Topografi Topgrafi en er forholdsvis rolig med noen markerte topper og mellomliggende fl ate myrarealer som dominerende landskapselement. Lisidene er av varierende hellingsgrad, men de bratteste partiene mangler. Helt i nordvest går Tromsdalselva i en markert, men liten bekkekløft som øker i størrelse utenfor undersøkelsesområdet. Geologi Berggrunnen i området består hovedsakelig av fyllitt og glimmerskifer. Helt i sørvest er det noe innslag av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi bolitt, men det i nordvest og i en nordøst-sørvestgående kile kommer inn grønnstein og amfi bolitt (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 40% nordboreal 55% mellomboreal 5%. Området ligger hovedsakelig i alpin- og nordboreal vegetasjonssone, mens en liten del ligger i mellomboreal vegetasjonssone. Hele området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen er Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Hoås statsallmenning. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Skitholvola N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:628800, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 143,6daa Nordvendt li med storvokst granskog. Grenser til hogstfl ater både i øst og vest samt skog med mindre volum og færre elementer. Vegetasjonstypen er en fuktig blåbærskog med en del myrlendte partier. Rikere sig inngår også. Deler av lia er såpass bratt at tresjiktet mangler. Foruten gran er en del rogn og litt bjørk. Skogen er i tidlig aldersfase og domineres av eldre trær. Sjikningen og aldersspredningen er derfor mindre god, men skogbildet er for øvrig naturlig åpent med god tredekning og stor barmasse. Øvre trealder er om lag 150 år, største brysthøydediameter ligger på 60cm. Det er spredt med død ved av gran, overveiende i yngre nedbrytningsklasser, men også noe i midlere stadier. Enkelte gjenliggende stokker etter gjennomhogst fi nnes. Lia er sist (hardt) plukkhogd for om lag 50 år siden. Stubber inntil 80 cm i diameter står igjen fra denne tiden. Lokalklimaet er ut i fra artssammensetningen å dømme tydelig stabilt fuktig. Lokaliteten har et overraskende høyt artsmangfold og vil trolig utvikle store naturskogskvaliteter på relativt kort sikt. Lokaliteten vurderes som noe mellom lokalt og regionalt viktig, men havner på sistnevnte på grunn av størrelsen. 2 Skitholvola S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 24daa Lokaliteten ligger noe beskyttet til og skiller seg derfor ut som et voksent skogbestand i et ellers skogfattig terreng. Bestandet er i sen aldersfase, noe som er en sjeldent langt fremskredet suksesjonsfase for granskog i regionen. Det er ganske god alderspredning opp til 150 år, men yngre aldersklasser er underrepresentert. Mange trær er cm i brysthøydediameter, enkelte til 60 år og muligens over 200 år. Død ved i alle nedbrytningsfaser fi nnes selv om død ved profi len er skjøvet mot yngre klasser. Vegetasjonen er overveiende fattig, men med innslag av taggbregne. Skogtilstand og artsinventar tilsier regional verdi (B). 3 Skoddeberget V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:628220, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 17,8daa Omfatter et par små bestand med relativt storvokst gran adskilt av intermediær myrstreng. Bestandene er i aldersfase og har god naturskogsstruktur med forekomst av død ved i fl ere nedbrytningsstadier. Død ved mengden er likevel lav på grunn av lokalitetens lille skogareal, og død ved profi len er skjev i retning yngre klasser. Størrelsen avgjør verdisettingen som lokalt viktig. 4 Lauvbrøyta Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 26,1daa Gran lomme langs bekk. Bekken renner langs en bratt skråning som reiser seg til så vidt over skogen i øst. Brattskråningen har en del blottlagt mineraljord og litt frodig vegetasjon. Bjørk og noe rogn dominerer skogbildet fra et stykke opp i skråningen og oppover. På vestsiden av bekken er terrenget fl att og fuktig, vegetasjonen kan benevnes som en blåbærrik småbregneskog. Skogbildet er naturlig åpent og i sen optimalfase. Eldre trær (ca 100 år) dominerer, aldersspredningen er mindre god. Gamle trær mangler, det er lite død ved i bestandet, kun et par relativt ferske læger. Lokaliteten ligger på kanten til å fi gureres ut som kjerne, men den generelt lave dekningen av skog i området ble avgjørende.

305 5 Stuskinvollen V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 50,3daa Østvendt liten liside ned mot bekk med granskog på småbregne- og blåbærmark. Noe innslag av bjørk. Granskogen er stedvis glissen, lavproduktiv og med mange glenner etter minst en stormfelling. Det er mye død ved i ferske og midlere nedbrutte stadier, men tydelig brudd i kontinuitet da sterkt nedbrutte læger mangler. Det fi nnes en del spredte innslag av gamle trær. Området har trolig vært mye mer åpent for noen tiår siden grunnet seteraktivitet og området bærer tydelig preg av å vokse igjen. Skogen er nå i oppløsning. Verdiene fortsetter noe sørover, men området er ikke prioritert undersøkt. Tabell: Artsfunn i Hoås statsallmenning. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Cyphelium inquinans Gråsotbeger 1 1 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Avgrensing og arrondering Det ble ikke gjort noen avgrensning av et verneverdig skogområde, og det er derfor heller ikke utarbeidet forslag til forvaltningsgrenser. Fem kjerneområder er identifi sert. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Hoås statsallmenning. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Skitholvola N * * * ** * - ** ** * * - - ** 2 Skitholvola S *** ** ** ** * - * * * ** - - ** 3 Skoddeberget V ** ** ** ** * - * * * * - - * 4 Lauvbrøyta ** * * * * - * ** * * - - * 5 Stuskinvollen V ** ** * ** * - * * * * - - * Totalt for Hoås statsallmenning * * * * * - ** * * * ** ** - Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

306 Hoås statsallmenning (Verdal, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi - Gjeldsåsen 90 Bjørnstrupen Byahøgda Skitholvollen 432 Steikpannvola 579 Skjettholvola 611 Lyngsvola Tortåsmyra Tortåsvollen Ge yta Skåddåberget Lyngvollen 5 Stuskinvola 628 Stuskinvollen n Kløvjanbustad Munkebybustaden Burbustadmyran Helbergvollen Kammer- Kammarvola 630 Munkebyvola knoppen Lyngstjønna 569 Nonsknoppen Fensåsbekken Haugsvola øvre 528 Haugsvollen 574 Heståsvollen Heståsvola Mulebustaden 494 nedre Haugsvollen Glunka Heståsbekken Heglesvollen Kaldsletthaugen Salthammarvollen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km 425 Kjerneområder 449 Eksisterende 417 verneområder WGS84, sonebelte 32 Reinsjøen ollen mE mE Glunkvollbekk 700 Færsvola mN

307 Bilder fra området Hoås statsallmenning Store areal med fattig fastmattemyr og lynghei preger høyereliggende deler av undersøkelsesområdet. Foto: Jon T. Klepsland Eldre beitepåvirket granskog med spredte læger i nedre del av lia helt i nord. Foto: Jon T. Klepsland Gammel granskog med grove læger i ulike nedbrytningstrinn i Skitholvola S. Foto: Jon T. Klepsland Glissen furuskog i nordøstre del av området ned mot bekkekløft. Foto: Kim Abel

308 Høgmannen utvidelse** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal, Steinkjer Inventør: SRE, THH, AHE, JKL, KAB Kartblad: 1722 I Dato feltreg.: , , UTM: Ø:644065, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Det avgrensede området omfatter landskapet rundt Høgmannen naturreservat og strekker seg fra Holtjønnvola, Bynavola og Hærvola i sør, Grefsdalshalla i nord og Møkkavannet i øst. Området ligger på grensen mellom Verdal og Steinkjer kommuner ca. 20 km sørøst for Steinkjer sentrum. Området er en del av et stort nedbørsfelt karakterisert ved vide bakkemyrer og spredte skogholt med gran og/ eller furu. Området har en rolig topografi med dominans av jevnt avrundete høydedrag og slake lier. Store fl ate til svakt skrånende myrer dominerer sentralt i området. Noe skarpere topografi fi nnes under Hærvola og i enkelte bekkedaler nord og øst i området. Furuskog med dominans av røsslyng-blokkebær (ofte mye krekling og tyttebær) fi nnes lang myrer og på små koller i myrlandskapet. Granskog dominerer på større koller med hovedsakelig blåbær- og småbregneskog i feltsjiketet. I enkelte lisider og bekkedaler fi nnes mindre areal mer produktiv storbregne- og høgstaudegranskog. På fl ate partier langs bekker inngår også små areal fattig gran-bjørkesumpskog. Bjørkeinnslaget er stedvis høyt med størst konsentrasjon på granboniteter. Enkelte seljer fi nnes spredt i granskogen og noe småvokst gråor inngår langs bekkene. Myrene i området er i all hovedsak fattige fastmattemyrer. Skogstrukturen i området varierer en god del, men er stort sett dominert av eldre naturskog med spredte nøkkelelementer. Påvirkningen er størst i randsonene av området og forekomsten av nøkkelelementer er størst på de høyereliggende arealene sentralt i området. Mindre partier ungskog etter tidligere fl atehogster inngår stedvis langs randsonene av området, særlig mot vest og nord. Kjerneområdene har større verdi for bevaring av biologisk mangfold og særlig skiller kjerneområdet sørvest for Grønnliheia seg ut med lite påvirket gammel granskog av høy verdi. Spredte forekomster av mer vanlige naturskogsarter, er karakteristisk for store deler av området. I kjerneområdene fi nnes noe rikere mangfold, spesielt knyttet til mer produktiv granskog med et fuktig lokalklima. Arronderingen på området er relativt god og omfatter et stort og helhetlig landskapsrom. Høydespennet med skogdekt areal er riktignok lite. I øst og sør er grensene trukket mot skog av samme type som innenfor verneforslaget. Her er det store muligheter for utvidelse av verneområdet og videre undersøkelser bør prioriteres slik at arealet sammenhengende gammelskog maksimeres, noe som vil øke verdien ytterligere. Høgmannen utv. oppfyller ingen av hovedkriteriene påpekt i mangelanalysen av skogvern (Framstad 2002, 2003). Mangelrapporten fremhever riktignok at områder i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) er mangelfullt representert i dagens skogvern. Isolert sett har utvidelsesområdet av Høgmannen NR begrensede kvaliteter og store deler av arealet (utenfor kjerneområdene) har små verneverdier. Området som helhet (inkl. eksisterende reservat) skiller seg allikevel fra andre registrerte fjellskogsareal i regionen ved å ha innslag av lite påvirkede kjerner av høy verdi. Disse kjernene utgjør viktige refugier og spredningssentra for krevende gammelskogsarter i landskapet og de mer påvirkede arealene har en viktig funksjon som forsterkning- og sammenbindingsareal for disse. På bakgrunn av dette vurderes utvidelsesområdet til regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Området ble undersøkt i fl ere omganger av fl ere personer på totalt seks lange dagsverk. Tom Hofton, Arne Heggland og Sigve Reiso undersøkte vestlige halvdel av området. Kim Abel og Jon Klepsland undersøkte østlige halvdel. Produktiv granskog ble prioritert under feltarbeidet, store deler av den glisne furuskogen på myrene sentralt i området, ble kun vurdert på avstand. Tidspunkt og værets betydning Været var fi nt og hadde ingen betydning for feltarbeidet. Tidspunktet på året var gunstig med tanke på alle de etterøkte artsgruppene. Utvelgelse og undersøkelsesområde To undersøkelsesområder (Høgmannen søndre og Høgmannen nordre) er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. De to underøkelsesområdene er slått sammen til ett område, og grensene for verneverdig areal er utvidet med betydelige areal videre mot øst. Hele landskapsrommet mot Hærvola og Mokkavatnet i øst er inkludert innenfor grensene for å maksimere areal sammenhengende eldre barskog/naturskog.

309 Tidligere undersøkelser Myrlandskapet rundt Breidvatnent lengst sørvest i området, er vernet som myrreservat. Formålet med fredningen er å bevare et størr myrlandskap med typiske utforminger av fl ere myrtyper, der fi nt utvikla terrengdekkende myr er av særlig interesse ( I forbindelse med opprettelse Kjesbu fredningsområde (administrativt vernet) ble et areal på 156 daa SV for Grønliheia undersøkt i 1977 (Børset 1979). Området er beskrevet som et variert og sterkt uberørt område med få synlige hogstspor. Området er omtalt som svært verneverdig. Beliggenhet Området omfatter landskapet rundt Høgmannen naturreservat og strekker seg fra Holtjønnvola, Bynavola og Hærvola i sør, Grefsdalshalla i nord og Mokkavannet i øst. Området ligger på grensen mellom Verdal og Steinkjer kommuner ca. 20 km sørøst for Steinkjer sentrum. Naturgrunnlag Topografi Området har en rolig topografi med dominans av jevnt avrundete høydedrag og slake lier. Store fl ate til svakt skrånende myrer dominerer sentralt i området. Noe skarpere topografi fi nnes under Hærvola og i enkelte bekkedaler nord og øst i området. Geologi Bergrunnen i området er dominert av ryolitt, ryodacitt og dacitt, med ganger av metagabbro nord for Lauvvatnet. Løsmassedekket varierer fra tykke moreneavsetninger sentralt i området mellom Holtjønnvola og Mokkavatnet, til tynnere morenedekke og stedvis bart fjell langs Hærvola og nordvest for Lauvvatnet (NGU 2006a,b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 90% (ca 39000daa) alpin 10% (ca 4330daa). Området ligger i nordboreal og lavalpin vegetasjonssone i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Økologisk variasjon Tatt i betrakning det store arealet er variasjonen i området liten. Fattig vegetasjon dominerer og et relativt lite høydespenn med skogdekt areal er fanget opp. Sett bort fra bekkekløften nord for Lauvvatnet og brattliene under Hærvola, er også den topografi ske variasjonen liten. Vegetasjon og treslagsfordeling Furuskog med dominans av røsslyng-blokkebær (ofte mye krekling og tyttebær) fi nnes lang myrer og på små koller i myrlandskapet. Granskog dominerer på større koller med hovedsakelig blåbær- og småbregneskog i feltsjiketet. I enkelte lisider og bekkedaler fi nnes mindre areal mer produktiv storbregne- og høgstaudegranskog. På fl ate partier langs bekker inngår også små areal fattig gran-bjørkesumpskog. Bjørkeinnslaget er stedvis høyt med størst konsentrasjon på granboniteter. Enkelte seljer fi nnes spredt i granskogen og noe småvokst gråor inngår langs bekkene. Skogvegetasjonen bærer preg av beitepåvirkning og har fl ekkvise innslag av arter som einer og fi nnsjegg. Ved den nedlagte plassen Halvgåtthaugseteren, er det fremdeles rester av åpen engvegetasjon med bla.a. blåklokke, småengkall og gulaks. Myrene i området er overveiende fattige fastmattemyrer med bjønnsjegg, rome, blåtopp, hvitlyng og duskull som dominerende arter. Mer krevende arter som gulstarr, jåblom, hårstarr, breiull og fjellpestrot, er registrert på enkelte mindre rikmyrspartier nord for Svartvannet. Skogstruktur og påvirkning Området er dominert strukturfattig furuskog med spredte innslag av mer produktive granlommer. Området er hardt påvirket over hele arealet og har utenom kjerneområdene relativt små kvaliteter i naturskogssammenheng. Påvirkningen er størst i randsonene av området og forekomsten av nøkkelelementer er størst på de høyereliggende arealene sentralt i området. Mindre partier ungskog etter tidligere fl atehogster inngår stedvis langs randsonene av området, særlig mot vest og nord. Granskogspartiene er typisk svakt sjiktet naturskog med stedvis stort bjørkeinnslag, tidligere påvirket av gjennomhogster og stedvis beite. Bjørkeinnslaget er trolig en suksesjonsfase etter tidligere kulturpåvirkning. Skogstrukturen relativt tett og oftest i sen optimalfase med begynnende død ved dannelse (mest ferske vindfall). Godt nedbrutte læger og grove gamle trær fi nnes kun spredt. På skrinn mark fi nnes noe mer innslag av gamle, ofte småvokste trær. Kjerneområdet Grønliheia SV skiller seg ut fra granskogen ellers med høyere produktivitet og store mengder død ved. Enkelte trær er grove og måler over 60 cm. Flekkvis er skogen i oppløsningsfase, med utpreget glennepreg. Ferske læger dominerer, men enkelte grove godt nedbrutte læger fi nnes spredt og gir området kontinuitet. Furuskogen langs kantsoner og på småkoller i myrlandskapet er glissen og ofte småvokst. Skogen er svakt sjiktet med en grei aldersspredning. Rådende øvre trealder er rundt 120 år, snittdiameter ca 20 cm dbh, maks diameter er på ca. 40 cm. Skogen er jevnt over hardt påvirket av tidligere gjennomhogster. Død ved fi nnes i all hovedsak i form av spredte gadd. Noe mindre påvirkede areal fi nnes i området rundt Krokvatna. Her inngår en del gadd, noe læger og fl ere tydelig gamle trær

310 med grov bark og fl at krone, trolig opp mot 400 år. Noen steder, men mer uvanlig enn rene gran- eller furuskoger, er det utviklet en glissen barblandingsskog. Dette gjelder mest i form av at furua kryper inn i glissen og fattig granskog. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Høgmannen utvidelse. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Holtjønnvola N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 59,4daa Nordvendt, slak li mellom myr og glissen furuskog på fl atene i nedkant og snaufjell på toppen av lia. Fattige skogtyper dominerer, særlig blåbærgranskog. Litt sumpskog i hellende terreng inngår også. Et avvikende parti sentralt i området, på noe brattere terreng, har en brukbart utviklet småbregnegranskog. Isprengt granskogen står en del bjørk som eneste løvtreslag av betydning. For det meste er det åpen fjellskog i aldersfase som dekker lia. Deler av lia (mest på litt mer produktiv mark), har mer kompakt skog. Skogbildet er moderat fl ersjiktet, med økende spredning på alder og dimensjoner i glisne partier, svakere sjiktet i de tetteste partiene. En del tydelig gamle trær inngår, selv om de eldste er relativt klart underrepresentert. I en litt frodig småbregnehelling står ei kjempegran på ca. 110 cm dbh og rundt meter høy. Treet er angrepet av vasskjuke, men virker fortsatt helt vitalt. En god del død gran fi nnes i skogen, ganske jevnt fordelt og i ulike stadier. Middels nedbrutte læger er imidlertid overrepresentert. Det står også en del grov gadd. Alt i alt er dette en ganske gammel naturskog av gran, men noe plukkhogstpåvirket, lite i areal, og ganske fattig og glissen skog. 2 Høgmannen SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 17,1daa Eldre granskog på liten kolle. Blåbærskog er dominerende vegetasjonstype. Noe innslag av småbregne i søkk. Skogen er relativt ensaldret men har fl ere glenner med forryngelse. Mye fersk død ved i områder med sammenbrudd. Funn av duftskinn og vasskjuke. 3 Krokvatna V Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 387,5daa Større område med glissen fattig furuskog på rygger i mosaikk med fattige myrpartier. Området har mindre påvirket furuskog enn i landskapet ellers. I tilegg til fl ere tydelig gamle trær med grov bark og fl at krone, fi nnes endel gadd og noen få læger. Røsslyng-blokkebær dominerer i feltsjikt. Ingen krevende arter er registrert. 4 Lauvvatnet NØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:643500, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 54,2daa Området omfatter en svakt sørvendt liside som ligger som en skogtange nord for Langvatnet og NØ for Lauvvatnet. Området ligger i Steinkjer kommune, og ligger utenfor avgrensningen av det opprinnelige undersøkelsesområdet Høgmannen N. Granskog er dominerende, men innslaget av furu er ganske stedvis stort. Skogen er gammel og med ganske mye dødt trevirke. Mange stående og liggende stammer er grove, og fl ere trær (både furu og gran) har anseeslig alder. Flere rødlistearter (gammelgranskål, svartsonekjuke og granrustkjuke) ble funnet på gran. På stående gran ble signalarten gråsotbeger funnet, mens signalarten furuplett ble funnet på en grov furulåg. I alt vurderes området som verdifullt for bevaring av biologisk mangfold, da det har en konsentrasjon av viktige miljøelementer og forholdsvis god kontinuitet i produksjon av gamle trær og dødt trevirke. En sti krysser gjennom området. Noen få nye hogstspor etter vedhogst til nærliggende hytter ble funnet. Lokaliteten vurderes som et kjerneområde av regional verdi (verdi B, **). 5 Langvatnet N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:643900, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 55,1daa Kjerneområdet omfatter granskog i sørvendt liside mot Langvatnet. Området ligger i Steinkjer kommune, og ligger utenfor avgrensningen av det opprinnelige undersøkelsesområdet Høgmannen N. Skogen er gammel, men bare et fåtall sterkt overaldrige grantrær ble observert. Død ved er dannet jevnlig gjennom de siste 10 årene, og dessuten fi nnes en del grove, sterkt nedbrutte granlæger. Arealet representerer en typisk eldre, fattig og noe høyereliggende granskog i regionen. Flere rødlistearter ble funnet; svartsonekjuke (2), duftskinn (2) og gammelgranskål (2). Dette er alle arter i kategori hensynskrevende. Det dokumenterte artsmangfoldet er typisk for gamle granskoger i området. Totalt vurderes området som et kjerneområde av lokal verdi (verdi C, *). 6 Hærvola N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:646010, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 11,7daa Liten granlomme omgitt av myrfl ekker og glissent tresatte lyngmoer. Skogbildet er åpent med god spredning i alder og dimensjonsklas-

311 ser, en del bjørk inngår (ca 10%). Størrelsen på kjerneområdet er en viktig begrensende faktor for død ved mengden, men det fi nnes død ved i alle nedbrytningsstadier, og inkluderer minst èn grov låg. Lokaliteten er likevel tydelig påvirket av hogst fra gammelt av. Skogstruktur og forekomst av rødlisteart(er) tilsier lokal verdi. Verdien ville vært høyere om lokaliteten var større. 7 Hærvoltjønna S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:646440, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 9,67daa Nordvestvendt li med kompakt eldre granskog. Skogen ble sist gjennomhogd for år siden. Skogstrukturen er noe tett og med små mengder død ved, stort sett vindfall og selvtynningsstokker i lave nedbrytningsfaser. Bestandet har svak alders- og dimensjonsspredning med hovedvekt av trær i alderen 100 år og 30 cm ved brystøyde. I periferien av avgrensingen fi nnes det enkelte eldre og grovere trær. Foruten en del bjørk er det innslag av rogn og selje. Lokaliteten ligger på kanten av hva som kan karakteriseres som kjerneområde, men blant annet lokalitetens velavgrensede og produktive karakter i et ellers lavproduktivt myrdominert landskap gjør at lokaliteten er avgrenset som lokalt viktig. 8 Hærvoltjønnbekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:353200, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 75,5daa Lokaliteten omfatter tre nærliggende granbestand adskilt av åpent lende. Bestandet i sørvest er best utviklet og har mer topografi og lokalt høyere luftfuktighet enn bestandene lenger nordøst. Bestandet i sørvest ligger i tilknytning til et bekkemøte hvor to bekker skjærer ned i berggrunnen fra hhv vest og sør og møtes på en slette som går over i myr i øst. De spesielle topografi ske og hydrologiske forholdene ved bekkemøtet gjør dette stedet trolig spesielt gunstig for særlig fuktighetskrevende arter. Rustdoggnål som er en slik art ble påvist ved befaring. Ellers er det mye bjønnkam (oseanisk bregne) i bekkejuvene. Skogen er storvokst med relativt god struktur (mtp tretetthet, sjiktning og dimensjonsspredning) og ligner i korthet den for kjerneområdet Hærvola N. Skoghistorien og boniteten er også som for Hærvola N. Lokaliteten har forekomst av død ved (gran) i fl ere nedbytningsstadier, grove trær og gadd. I nordøst er det innslag av noe eldre rogn med blant annet lungenever og vanlig blåfi ltlav. Som kuriositet kan nevnes at helt sørvest i avgrensingen ligger det igjen en diger furustokk etter gjennomhogst for over 100 år siden, som nå på lånt tid tjener som substrat for brun hvitkjuke (DC). Sammenfattet tilsier områdets avgrensing, størrelse, skogtilstand og forekomst av arter regional verdi. 9 Oksklumpen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:354330, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 276,6daa Nord- til nordvestvendt liside med høyproduktiv granskog. Vegetasjonen er overveiende fattig med blåbær som hovedkomponent i feltsjiktet, men lokalt er det også småbregneskog. Skogen er i aldersfase med overvekt av storvokst, høyreist gran. Naturskogspreget varierer noe mellom parti med temmelig stor tretetthet og mindre storvokst gran til partier med mer åpen struktur og gjerne grove dimensjoner. Snittalderen gjennom bestandet varierer imidlertid nesten ikke. Lokaliteten er preget av tidligere kraftige gjennomhogster, senest for år siden. Virkelig gamle trær (over 200 år) mangler. Dominerende stammediameter ved brysthøyde er cm og alder i sjiktet år. Få trær er eldre enn 150 år, temmelig mange er likevel grove med stammediameter (70) cm. På tross av skoghistorien innehar lokaliteten mange viktige strukurelle kvaliteter for bevaring av artsmangfoldet knyttet til eldre naturskog av gran slik som død ved i ulike nedbrytningsklasser, grov barkstruktur, råtehol ved stammebasis, rikbarkstrær (rogn) og skyggefulle bergvegger. Naturskogsdynamikken er ikke kommet helt godt i gang enda, død ved dannelsen er foreløpig noe svak og den yngre tregenerasjonen er kraftig underrepresentert. Død ved fi nnes likevel gjennom hele kjerneområdet i form av noe ulikaldret vindfall (særlig sørvest i avgrensingen er det mye vindfall), en del gadd, pluss spredte læger fra tidligere gjennomhogster. De nevnte kvalitetene har sammen med en for regionen høy produktivitet gitt gode nok vilkår for en rekke gammelskogsarter. Ingen spesielt krevende arter ble påvist, men rekken av gode signalarter er lang nok til at lokaliteten vurderes som regionalt viktig (B). Det er også av stor positiv betydning at kjerneområdet er såpass stort i areal. 10 Overreinslætthaugen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:353400, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 70,4daa Ganske grovvokst granskog rundt en markert liten topp. Sør og østvendt eksponert med bratte lisider. Mange trær opp mot cm i brysthøyde, men hovedtyngden ligger rundt 30cm. Godt innslag av eldre trær, men de eldste mangler. Området har en god del død ved, hovedsakelig i ferske og midlere nedbrytningsstadier, men også innslag av godt nedbrutte. Flere av lægerne er grove og har en diameter rundt cm. Kontinuiteten i død ved er middels god. Skogen er godt sjiktet og det er god spredning i alder og dimensjoner. Skogen er i aldersfase. Vegetasjonen er dominert av småbregnegranskog med en del innslag av blåbærgranskog. Lokalklimaet er relativt fuktig med mye gubbeskjegg på trærne. Tresjiktet er dominert av gran med en del innslag av bjørk og noe rogn og furu. 11 Høgmannen S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 244,1daa Det synes ikke å være gitt noen nøyere beskrivelse av området i tidligere rapporter, derfor har vi valgt å inkludere en slik beskrivelse her. Den sørvendte lia i reservatet utgjør det viktigste delområdet i hele det store Høgmannen-utvidelsesområdet. Her er ei bratt li med typisk sonering av ulike granskogstyper, i stor grad betinget av sigeffekt i lia - blåbærskog i øvre del, rask overgang til frodig småbregneskog som dekker store arealer, og videre også litt storbregne- og høgstaudeskog under bergrøtter og ved steinete partier. Nederst i søkket under lia er det også sumpskog (intermediærrik).

312 Skogen er urskogsnær, særlig i den østlige delen, der det kanskje kan være snakk om ekte urskog. Det er grov, virkesrik og meget høyvokst granskog nesten uten innslag av andre treslag. En velutviklet og langt framskredet bledningsfase dominerer. Det er stor spredning på alder og dimensjoner, fra små spirer til svære trær på cm dbh og trehøyder opptil rundt 30 meter. Alderen ligger trolig rundt år. Skogbildet er kompakt og tett, men likevel heterogent og med velutviklet glenndynamikk der skogen forynges godt i små åpninger etter lokale sammenbrudd. Det er svært mye grove læger i alle nedbrytningsstadier, særlig er det mye rotvelter (vinddynamikk trolig viktig i kombinasjon med høy alder - et mulig viktig skille i forstyrrelsesdynamikk mot urskog i mer kontinentale strøk). Lægrene har ofte tjukke mosematter. Hogstspor virker helt fraværende i mye av den sørvendte lia. Der terrenget brekker over til å bli mer vestvendt går den gamle skogen via en smal overgangssone (svakt plukkhogstpåvirket) over i betydelig sterkere påvirket skog, selv om det fortsatt er snakk om naturskog med spredt innslag av død ved. Antakelig har det gått en bølge av gjennomhogst fra vest-nordvest som stanset opp før den nådde inn i den sørvendte delen. Totalt sett må denne lia betraktes som helt unik. Kombinasjonen høy bonitet, gunstig lokalklima og tilnærmet urskogstilstand gir denne skogen svært høy verdi, og betraktes som en klar ****. Skogen ellers i reservatet er betydelig kjedeligere. Dels er det eldre, plukkhogd gran-naturskog med stedvis en del dødved (bl.a. brukbar naturskog sørvest for Sandtjønna), men for det meste er det snakk om fattig, glissen og tydelig plukkhogstpåvirket naturskog av ulike fattige furuskogstyper i blanding med mindre partier granskog. Dette er det samme skogbildet i mye av de omkringliggende områdene. 12 Grønliheia SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 81,2daa Sørvestvendt liside, del av administrativt fredningsområde. Lokaliteten består av eldre granskog med mye død ved av både gran og stedvis bjørk. Vegetasjonen veksler mellom blåbær-, småbregne- og storbregneskog. De fl este av lægerne er ferske vindfall, men enkelte grove godt nedbrutte læger fi nnes. Gamle trær forekommer også spredt. Av andre nøkkelelementer fi nnes fl ere høystubber av både bjørk og gran. Enkelte gamle rogn og selje forekommer spredt. Området har rik forekomst av fl ere signalarter. 13 Olatjønna V Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:641700, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 87,4daa Kjerneområdet Olatjønna V omfatter bekkedalen der bekken fra Lauvvatnet renner ut av området mot nord. Det er betydelig fall mot nord, og lisidene mot bekken er bratte og stedvis med bergvegger og store steinblokker. Gran er sterkt dominerende i tresjiktet. Skogen er gammel og godt sjiktet. En rekke tydelig gamle grantrær ble observert. Kontinuiteten i dødt trevirke er lav, men i løpet av de siste 10-årene har en del trær falt overende. Bekken som renner gjennom området er forholdsvis bred, og trolig med konstant vannføring. Sammen med topografi en tilsier vannstrengen at området er forholdsvis humid. Tid på døgnet gjorde leting etter rødlistearter og andre interessante arter ganske overfl atisk. Den fuktighetskrevende lavarten huldrelav ble funnet under rothalsen på en levende gran. Området vurderes med sikkerhet som et kjerneområde, men verdien er foreløpig noe uklar (mellom lokalt viktig og regionalt viktig). Lokaliteten vurderes foreløpig som lokalt viktig. 14 Øvre Solåstjønna S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 22,3daa Markert nordvendt bekkedal med eldre granskog i østvendt liside. Den vestvendte siden av dalen er tidligere hugget og består i dag av ungskog. Lokaliteten er dominert av frodig småbregneskog med innslag av noe høgstaudeskog og sumpskog mot dalbunnen. Skogen er grovvokst og enkelte trær er gamle. Død ved fi nnes spredt, mest i tidlige nedbrytningsfaser. Flere av lægerne er grove. Få arter ble påvist. Dvergullnål ble funnet på grangadd. Artsmangfold Arsmangfoldet i området er generelt utarmet etter omfattende gjennomhogster på stort sett hele arealet. Spredte forekomster av mer vanlige naturskogsarter er karakteristisk for store deler av området. I kjerneområdene fi nnes noe rikere mangfold, spesielt knyttet til mer produktiv granskog. Mangfoldet av vedboende sopp er karakterisert av spredte forekomster av de vanligste naturskogsartene på gran i regionen, som svartsonekjuke (DC), duftskinn (DC), gammelgranskål (DC) og vasskjuke mm. Noe mer interessant er et enkeltfunn av den regionalt sjeldne rynkeskinn (DC) i et av kjerneområdene. Artsmangfoldet på furu begrenser seg til to grove læger ( restelementer etter tidligere skoggenerasjoner) med Skeletocutis lenis og brun hvitkjuke (DC). Furusubstrat som dette er riktignok meget sjeldent i landskapet og det tilhørende artsmangfoldet vil trolig utgå på sikt. Interessante jorboende sopp ble kun dokumentert på gammel setervoll ved Halvgåtthaugseteren. Midt på volden ble den sårbare fi olett greinkøllesopp (V) registrert. Volden beites i dag av sau, men preges allikevel av gjengroing, noe som kan true denne kulturbetingede arten på sikt. Lavfl oren i området varierer en del, med størst mangfold i fuktige granbestand. I områder med en del sentvoksende gran fi nnes et utvalg av krevende skorpelavsamfunn med arter som gråsotbeger, rustdoggnål, langnål, dverggullnål, vortenål og sukkernål. Stedvis inngår også langnål på høystubber av bjørk. I områder med kompakt og fuktig granskog inngår små fragmenter gammelgranlav-samfunn på eldre grantrær med bla.a. gammelgranlav og kattefotlav. Under gamle røtter i slik skog fi nnes også innslag av den fuktighetskrevende huldrelav. Enkelte spredte rogn og selje i sluttet granskog har godt utviklede Lobarionsamfunn, med bla.a. vanlig blåfi ltlav, lungenever, skrubbenever, vrengearter og stiftfi ltlav. Karplantefl oraen er fattig uten innslag av spesielle arter. Heller ingen krevende moser ble registrert.

313 I kraft av å være et stort sammenhengende gammelskogsområde, er området trolig et viktig leveområde for arealkrevende gammelskogsarter som tretåspett og lavskrike. Hakkemerker etter tretåspett forekommer jevnt i områder med granskog. Tabell: Artsfunn i Høgmannen utvidelse. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca chlorella Vortenål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca subroscida Sukkernål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Gyalecta friesii Huldrelav Lecanactis abietina Gammelgranlav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp markboende Clavaria zollingeri Fiolett greinkøllesopp V 1 1 Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis 1 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Grensene for verneforslaget er trukket rundt de store skog og myrområdene på platået nord sør og øst for det eksisterende Høgmannen naturreservat. Området omfatter over daa, men store deler av dette arealet av treløse myrområder, vann og fjellområder. Det resterende arealet er stort sett lavproduktiv gammelskog med enkelte mer produktive lier og søkk. Området er godt arrondert og omfatter hele landskapsrommet/nedbørsfeltet nord og vest for Hærvola. Området fanger riktignok opp kun høyereliggende skog og lite av de mer produktive lavereliggende lisidene under 400 meter. Grensene følger stort sett mot mer påvirket skogareal i nord og vest. Mot øst, på nordsiden av Hervola, samt sør for Bynavola-Holtjønnvola er avgrensingen mindre naturlig, da store areal naturskog av samme type som innenfor det avgrensede området forsetter videre. Disse arealene er ikke inventert i felt, men delvis vurdert på avstand og delvis vurdert ut fra bestandskart. Særlig interessant er den store dalsenkningen som drenerer til Sørelva (bestandskart: en del hk 5 av gran her). Det anbesfales at disse arealene undersøkes for å klargjøre naturverdiene her. Et viktig argument for utvidelse østover er en mulig smmenbinding mellom Høgmannen området og Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Dette vil gi sammenhengende vernet areal helt fra Svenskegrensen til vestenden av Høgmannen.

314 Andre inngrep Hyttene ved Lauvvatnet gjør lite av seg. Tilgang til disse skjer fra nord - delvis på fi nt kloppet sti som reduserer slitasjen på myrarealene. Enkelte setre og gamle setervoller fi nnes spredt i området. Vurdering og verdisetting Utvidelsen av Høgmannen naturreservat omfatter et stort mosaikkartet toppområde med store myrområder i veksel med eldre barskog koller og rygger, typisk for høyereliggende barskog i regionen. Utvidelsesområdet er dominert strukturfattig furuskog med spredte innslag av mer produktive granlommer. Området er hardt påvirket over hele arealet og har utenom kjerneområdene relativt små kvaliteter i naturskogssammenheng. Kjerneområdene har større verdi for bevaring av biologisk mangfold og særlig skiller kjerneområdet sørvest for Grønnliheia seg ut med lite påvirket gammel granskog av høy verdi. Spredte forekomster av mer vanlige naturskogsarter, er karakteristisk for store deler av området. I kjerneområdene fi nnes noe rikere mangfold, spesielt knyttet til mer produktiv granskog med et fuktig lokalklima. Det eksisterende Høgmannen NR er dårlig beskrevet i tidligere rapporter. Stikkprøvemessige undersøkelser i lisiden sør for Høgmannen under feltarbeidet i 2005, dokumenterte urskogsnær, høyproduktiv granskog av meget høy verdi. De mest verdifulle delene ble derfor avgrenset og beskrevet som eget kjerneområde. Lite påvirket skog av denne typen er meget sjeldent i kystnære strøk av Midt-Norge, og lia må betraktes som helt unik. I den sammenheng har utvidelsesområdene en betydelig verdi som forsterkningsområde og som sammenbindingsareal mellom det eksisterende naturreservatet og kjerneområdene i utvidelsesområdet. Arronderingen på området er god og omfatter et stort og helhetlig landskapsrom. Høydespennet med skogdekt areal er riktignok lite. I øst og sør er grensene trukket mot skog av samme type som innenfor verneforslaget. Her er det store muligheter for utvidelse av verneområdet og videre undersøkelser bør prioriteres slik at arealet sammenhengende gammelskog maksimeres, noe som vil øke verdien ytterligere. Høgmannen utv. (inkl. eksisterende reservat) oppfyller trolig hovedkriteriet storområde (større enn daa produktiv skog) påpekt i mangelanalysen av skogvern (Framstad 2002, 2003). Store areal med lite produktive myr- og fjellområder gjør det riktignok vanskelig å beregne nøyaktig areal produktiv skog. Mangelrapporten fremhever også at områder i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) er mangelfullt representert i dagens skogvern. Isolert sett har utvidelsesområdet av Høgmannen NR begrensede kvaliteter og store deler av arealet (utenfor kjerneområdene) har små verneverdier. Området som helhet (inkl. eksisterende reservat) skiller seg allikevel fra andre registrerte fjellskogsareal i regionen, både ved stort totalareal, og ved å ha innslag av lite påvirkede kjerner av høy verdi. Disse kjernene utgjør viktige refugier og spredningssentra for krevende gammelskogsarter i landskapet og de mer påvirkede arealene har en viktig funksjon som forsterkning- og sammenbindingsareal for disse. På bakgrunn av dette vurderes utvidelsesområdet til regionalt verneverdig (**). Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Høgmannen utvidelse. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 12 Grønliheia SV ** *** ** ** ** - ** ** * ** - - *** 5 Langvatnet N ** ** * * 0 - * * * ** - - * 4 Lauvvatnet NØ ** ** ** ** * - ** * * ** - - ** 13 Olatjønna V ** * * ** 0 - * ** * * - - * 10 Overreinslætthaugen ** ** ** ** * - ** * * ** - - ** 2 Høgmannen SV * ** * * 0 - * * * * - - * 14 Øvre Solåstjønna S * * * ** * - * * ** * - - * 3 Krokvatna V ** * * *** 0 - * * * 1 Holtjønnvola N ** ** ** ** 0 - * * * * - - * 9 Oksklumpen N ** ** ** ** * - ** ** * ** - - ** 6 Hærvola N ** * ** ** * - * * * * - - * 7 Hærvoltjønna S * ** * * * - * * * * - - * 8 Hærvoltjønnbekken ** ** ** ** * - * ** * ** - - ** 11 Høgmannen S *** *** *** *** * - * ** ** ** - - *** Samlet verdi Totalt for Høgmannen utvidelse ** ** * ** * - * * * ** *** *** **

315 Referanser Børset, A Inventering av skogreservater på statens grunn. Inst. for naturforvaltning, NLH. NF-rapp: 3/79: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

316 Høgmannen utvidelse (Steinkjer/Verdal, Nord-Trøndelag). Myrbekken 310 Saubjørntjønna Tuddurlia Svartbekkhalla Tjuruholstua 350 Svartbekken Henningseterhalla 13 Grønliheibekken Olatjønna Langhaugen Tjønnhaugan angvatnet Bjørnåsen libekken Solåstjønna nedre Grefsdalshalla Kissbertjønna Grønliheia Halvgåtthaugseteren 499 Kissberhalla Vinterstøa Stor Mokkavat Langtjønna Stormyra Krokvatna Litlf Høgmyra 5 14 Areal daa, verdi ** Hærvoltjønnbekken selva en ren Ryvollen 491 Høgmannen Økstjønna Breimyra Holtjønnvola Karmhussetran Holtjønna Bynavola 422Breivatnet Hærvola Grastjønna 753 Breivola Langtjønna Steintjønna Hellhaugen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern 461 av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 427 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N Svarttjønna Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 1km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Skrovoseteren 11 1 ønnbekken Haukåa ken 532 Hærvoltjønna Tulleråsbekken Holmlibekken Storbekken Grunnbekken 375 Holmliflåa Holmliseteren 272 Holmlitjønna Sagdalen Tjuvdalsbekken mE mE Storrundtjønna Overreinsslætthaugen Langvatnet Grandseterhøgda 401Litlrund- tjørna Grandseteren 8 9 Oksklumpen Bjørntjønna 343 Lauvvatnet 11 Svartvatnet 422 Sandtjønna ognåsen Tjuvdals Malsåa mN

317 Bilder fra området Høgmannen utvidelse Utsikt fra Grønliheia mot Hærvola Foto: Sigve Reiso Frodig gammel granskog med mye død ved i gammelt fredningsområde SV for Grønliheia. Foto: Sigve Reiso Eldre furuskog med noe død ved og gamle trær rundt Krokvatna. Foto: Sigve Reiso Oksklumpen N. Produktiv og storvokst granskog med en del dødved i flere nedbrytningstrinn tross tidligere hard gjennomhogst. Foto: Jon T. Klepsland

318 Kverndalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal Inventør: JKL, KAB Kartblad: 1722 II, 1722 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:645205, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Området ligger innerst i Kverndalen, ca en mil rett øst for Vuku i Verdal kommune. For Kverndalen presenteres to avgrensingsalternativer. Minste alternativ gir en fullgod arrondering av naturverdiene, og fanger opp den økologiske variasjonen i området. Innenfor minste avgrensingsalternativ drenerer Kverna-vassdraget rolig gjennom et myrlandskap i bunn av en slak U-dal før den i vest kaster seg ned i et elvegjel. Innerst i verneforslaget, i Kalvdalen, møtes to bekker nede i hoveddalen etter en forholdsvis stor fallhøyde fra fjellet i nordøst. Området helt øst, som kun omfattes av største avgrensingsalternativet, er en fl at og bred myrdominert dalgryte avgrenset av avrundete subalpine høyder. Innenfor minste avgrensingsalternativ står grana i bestand, avbrutt av myrer, langs Kverna opp til ca 350 m.o.h., mens den innenfor største alternativ har god dekning opp til 500 m.o.h. Furu opptrer i mer eller mindre glisne bestand stort sett hele veien på begge sider av Kverna-vassdraget i overkant av granskogen. Påvirkningen varierer en del innenfor avgrensingen, men skogressursene er overalt tydelig hardt utnyttet i form av minst èn gjennomhogst, oftest fl ere. De best utviklete granskogspartiene er i sen optimalfase til tidlig aldersfase, har rimelig god sjiktning og et åpent naturskogslignende preg med spredte skjørtegran til 150 år. Dødved mengden er lav, men spredte læger i lave og midlere nedbrytningsstadier fi nnes. Furuskogen er best utviklet i en vid omkrets rundt granskogen i Kalvdalen og har der spredte gamle trær inntil 400 år. Kalvdalen er et stort og viktig kjerneområde som danner selve grunnlaget for verneforslaget Kverndalen. Kalvdalen karakteriseres av en beskyttet beliggenhet, høy luftfuktighet, liten solinnstråling, lokalt høy produktivitet og stor bartremasse. Skogen i Kalvdalen er som for området for øvrig hardt utnyttet fra gammelt av, men trolig har de nevnte forhold gjort at del relativt kontinuitetskrevende arter fremdeles fi nnes. Nesten alle funn av litt krevende eller sjeldne arter er gjort i kjerneområdene. Tilsammen er tre rødlistearter påvist, alle disse er vedboende sopp. I tillegg er seks-sju forholdsvis gode signalarter for eldre granskog påvist, herunder skorpelav og vedsopp. Området bidrar ikke i vesentlig grad til å fylle noen av de uttalt prioriterte mangler ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003). Samlet sett vurderes begge alternative avgrensinger av Kverndalen som mellom lokalt (*) og regionalt (**) verneverdig. Kalvdalens størrelse og spesielle miljø er her tillagt spesielt stor vekt, og tatt i betraktning totalområdets relativt gode arrondering er området, under tvil, gitt regional verdi (**). Feltarbeid Området ble befart i felt av Kim Abel og Jon T. Klepsland den , og av Jon T. Klepsland den På grunn av lange distanser, og derfor tidsknapphet, ble det ikke tid til å besøke alle potensielt interessante bestand. De viktigste kjerneområdene er likevel trolig fanget opp. Tidspunkt og værets betydning Vær og tidspunkt var gunstig både med tanke på artsregistreringer og muligheter for overblikk og avstandsbedømming av området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Det opprinnelige utredningsområdet for Kverndalen er delt i to beskrivelser i samsvar med opprettelsen av to verneforslag, ett i sør kalt Kverndalen og ett i nord kalt Hestådalen. Denne beskrivelsen gjelder Kverndalen. For Kverndalen presenteres to avgrensingsalternativer. Nedre del av Kverndalen, sør for Skavhaugvollen og Vukuvollen er på tross av bekkekløft-topografi uinterresant på grunn av omfattende fl atehogster av lisidene ned til vassdraget. Også arealet vest for Heggjavola og nord for Vukuvollen er ansett uegnet med tanke på områdevern på grunn av omfattende hogster i både eldre og nyere tid. Areal som er mindre påvirket av hogst i dette området er i stor grad svært lavproduktiv og glissen furuskog på myr.

319 Tidligere undersøkelser Kjenner ikke til tidligere naturfaglige registreringer i området. Beliggenhet Området ligger innerst i Kverndalen, ca en mil rett øst for Vuku i Verdal kommune. Naturgrunnlag Topografi Elva Kverna drenerer rolig gjennom et myrlandskap i bunn av en slak U-dal før den i vest kaster seg ned i et elvegjel. Innerst i verneforslaget, i Kalvdalen, møtes to bekker nede i hoveddalen etter en forholdsvis stor fallhøyde fra fjellet i nordøst. Området helt øst, som kun omfattes av største avgrensingsalternativet, er en fl at og bred myrdominert dalgryte avgrenset av avrundete subalpine høyder. Geologi En forkastningssone som går i nordøstlig retning langs bunnen av Kalvdalen og videre sørvest markerer bergartsskille mellom glimmergneis/ glimmerskifer mot vest og amfi bolitt/ grønnstein mot øst (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 80% (ca 9770daa) alpin 20% (ca 2440daa). Etter Moen (1998) ligger området i nordboreal sone og (så vidt) i klart oseanisk seksjon (O2). De øvre deler av området ligger i lav-alpin sone (ca 20%). Økologisk variasjon Innenfor avgrensingen fi nnes myr, vassdrag, fjell, furuskog og granskog. Topografi en er i store trekk rolig, men helt i vest samt innerst i Kalvdalen er topografi en meget skarp med mange eksposisjonen og helningsvinkler, inkludert ulikt eksponerte bergvegger og fossefall. Området er helt dominert av fattige vegetasjonsutforminger, og det meste av arealet består også av lite produktiv skog. Sammenlagt har området middels stor økologisk variasjon. Vegetasjon og treslagsfordeling I vestre halvdel av verneforslaget står grana i bestand, avbrutt av myrer, langs Kverna opp til ca 350 m.o.h. I tillegg er det en forholdsvis stor granskog i den nordvest-vendte lia under Auskinvola, samt i Kalvdalen (kjerneområde). Videre innover Kverndalen (største avgrensingsforslag) er det en del granskog på fastmark under 500 m.o.h. Furu opptrer i mer eller mindre glisne bestand stort sett hele veien på begge sider av Kverna-vassdraget i overkant av granskogen. Det er imidlertid lite furu i området som bare omfattes av det utvidete avgrensingsalternativet. Bjørk opptrer frekvent ispedd barskogen, og har særlig stor dekning enkelte steder innerst i Kverndalen (utvidet alternativ). Rogn og selje opptrer sparsomt og helst i brattere terreng på bedre jord. Under gran er det hovedsakelig blåbærvegetasjon, eller småbregnevegetasjon på noe fuktigere mark. Litt friskere vegetasjon forekommer i kjerneområdet Kalvdalen (se denne). Flekkvis opptrer en fattig lågurtutforming på veldrenerte grunnlendte steder i brattsidene langs Kverna i vest der blant annet teiebær og liljekonvall inngår. Også et fåtall rikere sig inngår i vest med eksempelvis mjødurt, skogstorkenebb, skogburkne og gulstarr. Under furu er det i all hovedsak røsslyng-blokkebær vegetasjon med overganger til fattig fastmattemyr og lynghei. Myrene er i all hovedsak fattige med typisk bjønnskjegg, rome og blåtopp. Helt øst (innenfor utvidet alternativ) er det relativt store areal med tydelig beitepåvirket vegetasjon på litt fastere sletter med blant annet sølvbunke, engsoleie, hvitbladtistel og lappvier på fuktig mark, og seterfrytle, fjellgulaks, einer, marikåpe, engkall, blåknapp og hvitmaure på litt tørrere mark, og fi nnskjegg-enger på enda tørrere mark. Skogstruktur og påvirkning Påvirkningen varierer en del innenfor avgrensingen, men skogressursene er overalt tydelig hardt utnyttet i form av minst èn gjennomhogst, oftest fl ere. De best utviklete granskogspartiene i vestre del av avgrensingsforslaget har rimelig god sjiktning og åpent naturskogslignende preg med spredte skjørtegran til 150 år. Dødved mengden er lav, men spredte læger i lave og midlere nedbrytningsstadier fi nnes. Enkelte bestand bærer imidlertid større preg av kulturskog ved at tretetteten er stor, bestandet er dårlig sjiktet og trærne oppkvistet. Også i disse bestandene er det likevel noe død ved, men oftest med mindre spredning på råteklasser. Granskogen i indre deler av Kverndalen (utvidet forslag) fordeler seg (med unntak av kjerneområdene) omtrent likt på disse to skogtilstandene. Spesielt er skogen i en vid omkrets rundt Kverndalsvollen mer kulturskogspreget. Furuskogen er best utviklet i en vid omkrets rundt granskogen i Kalvdalen. Skogen er glissen, men har rimelig god aldersspredning opp til 200 år og med spredte eldre trær inntil 400 år. Dødved mengden er likevel svært lav, læger fi nnes knapt. Litt liggende dødved fi nnes i form av nedfalls-greiner. Skogen er tydelig hardt plukkhogget gjennom minst to omløp. Foryngelsen er noe svak og skyldes trolig hardt beitetrykk fra hjortedyr. Furuskogen lenger vest varierer avhengig av bonitetsforhold mellom småvokst ungskog og litt mer virkesrik skog i sen optimalfase med øvre trealder rundt år.

320 Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Kverndalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Bjørndalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:641450, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 32,3daa Liten forsenkning langs fuktdrag mellom myr i øst og bergrygg i vest med granskog i tidlig aldersfase. Lokaliteten grenser til ungskog (hogstfl ate) i sør. Feltsjiktet domineres av blåbær, men har innslag av storbregnevegetasjon (sauetelg) langs fuktdrag. Noe død ved i ulike nedbrytningstrinn fi nnes, mest yngre vindfall. Det er god forekomst av gammelgranslav, og den fuktighetskrevende rustdoggnål er påvist. Også rødlistearten svartsonekjuke er funnet. Stabilt fuktig klima og forekomst av fl ere signalarter tilsier lokal verdi (C). 2 Mugdtjønna Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:643640, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 137,7daa Nordvestvendt liside med noe eldre granskog. Skogen skiller seg ut ifra resten av området ved å være noe mer produktiv. Vegetasjonstypene er dominert av småbregneskog og blåbærskog med noen få partier med storbregneskog og høgstaudegranskog. Tresjiktet er dominert av gran med noe innslag av bjørk. Sjiktningen er middels god med noe spredning på alder og dimensjoner opp til ca 120 år og 30 cm i diameter. Noen få glenner fi nnes spredt i området. Mengden død ved er lav, men enkelte lite-middels nedbrutte læger fi nnes spredt. Kontinuiteten i død ved er lav. Skogen er i en aldersfase. 3 Heggjavola NV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:644630, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 82,4daa Nordvestvendt liside med relativt gammel granskog. Glissen og småvokst skog i aldersfase. God sjiktning med fl ere glenner. Stedvis er det noe død ved i stort sett midlere nedbrytningsfaser. Noen ferske læger er spredt representert. Enkelte av granene er trolig opp mot 200 år gamle og innslaget av gadd er høyere enn i resten av den nordvestvendte lisida. Et par mindre områder i nedkant har vært plukkhogd for ca fem-ti år siden. Et par myrer bryter opp området. Vegetasjonstypen er dominert av småbregnegranskog med noe innslag av blåbærgranskog og tresatt fattig-intermediærmyr. 4 Kalvdalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:646600, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 243,6daa Stort kjerneområde som danner grunnlaget for avgrensing av et verneforslag. Lokaliteten omfatter en ganske skarpt avgrenset og produktiv granskog i bunn av Kalvdalen. Lokaliteten avgrenses mot nordøst av et opprevet landskap av grunnlendte rygger og bratte bekkedaler som danner overgang mot snaufjellet. I sørvest avgrenses lokaliteten av myr og lite produktiv barblandingsskog. Innerst i kjerneområdet møtes to større bekker på en elveslette. Den østre bekken faller jevnt ned gjennom en blokkrik dal som mot vest har enkelte rasmarksparti med høy løvandel, inkludert noe selje. Den vestre bekken går abrupt over i et fossefall med ca 20 meter fallhøyde med avslutning på elvesletten. Fossefallet og dalens utforming rundt elvesletten (høye dalsider) gjør at denne innerste delen av kjerneområdet har meget spesielle forhold med stabilt høy luftfuktighet og svært liten solinnstråling. Hele veien langs elva gjennom Kalvdalen er det avsatt smale til vide grussletter (elveavsetninger). Vegetasjonen på disse elveslettene avviker noe fra lisidene (som er blåbærdominert) ved høyt innslag av gras, sneller, bregner og urter, blant annet sølvbunke, smyle, åkersnelle, hengeving, bjønnkam, teiebær, sumphaukeskjegg og hestehov. Lavfl oraen er ikke spesielt godt utviklet, men lokaliteten har til dels store mengder gammelgranslav og gubbeskjegg. Det er for øvrig mye matsøkmerker etter tretåspett. Skogen er for Kalvdalen som for området ellers hardt utnyttet tidligere, men den beskyttede beliggenheten og den lokalt høye boniteten langs vassdraget har sørget for imponerende tilvekst og trolig reddet en del relativt kontinuitetskrevende arter fra utryddelse. Skogen har best utviklet naturskogspreg helt nede langs elva i den indre halvdelen av dalen. Aldersspredningen er noe svak, men skogbildet er naturlig åpent med høytragende kraftige grantrær med stor barmasse helt ned til bakken. Øvre trealder er trolig år, og øvre stammediameter er cm ved brysthøyde. Straks oppe i lisidene faller imidlertid både trehøyde og stammestørrelse en del og skogen har større tretetthet og dårligere skogstruktur. Tegnene etter tidligere uthoggging er mange og tydelige. Tettheten av grove stubber er stor, enkelte stubber er opptil 90 cm i diameter. Skogen i dag tilhører tidlig aldersfase i bunn av dalens indre halvdel, mens den lenger opp og i søndre del av dalen er i sen optimalfase. I de indre delene er det spredt dødved i lave og midlere nedbrytningsstadier. I tillegg fi nnes et knippe gjenliggende stokker etter sist gjennomhogst, enkelte kolossale på cm i tverrsnitt. I søndre del ligger skogen på en svær elveslette med småbregneutforming. Området har helt tydelig vært helt treløst før denne tregenerasjonen. Skogen er ensjiktet og tett med oppkvistede trær i klynger og er i generelt dårlig forfatning med stor råtefrekvens der særlig vasskjuke har svært gode kår. En nedråtnet hustuft er fremdeles så vidt synlig (Kalvdalsvollen). Lokaliteten har et helt særegent miljø med høye bonitetsforhold langs dalbunnen og med forekomst av en rekke signalarter inkludert noe få rødlista vedboende sopp. Lokaliteten er også forholdsvis stor og naturlig velarrondert. De harde gjennomhogstene for i overkant av 70 år siden har trolig forårsaket et stort tap av artsmangfold, men på sikt vil trolig artsmangfoldet igjen øke noe. Lokaliteten vurderes som mellom nasjonalt og regionalt viktig, men ut i fra dagens tilstand og artsmangfold er lokaliteten satt som regionalt viktig (B).

321 5 Neveråsen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:354230, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 16,8daa Et lite bestand med produktiv granskog vest for Neveråsen. Skogen er i sen aldersfase med tilløp til glennedannelse, men lokaliteten er for liten til at dette er tydelig. I overkant overtar bjørk dominans før tresjiktet forsvinner helt litt lenger opp. Bestandet har god aldersspredning med god representasjon av trær i alle aldersgrupper. Bestandet har to-tre svært gamle, grove grantrær, et par gadd og bra med dødved. Alle nedbrytningstrinn fi nnes, men med noe skjev profi l mot yngre klasser. Mot nordvest blir skogstrukturen raskt dårligere, og dødved mengden avtar. Lokaliteten har et forbausende stort artsmangfold av moderat krevende gammelskogsarter tatt i betraktning lokalitetens størrelse. Den vurderes som klart regionalt viktig (B). 6 Gullklumpan N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:353030, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 25,5daa Smal stripe med eldre blåbærgranskog (aldersfase) mellom granskog påvirket av gjennomhogst for ca 50 år siden i nedkant, og bjørkebelte i overkant. Bestandet har spredt dødved, stort sett yngre nedbrytningsklasser, men også to gamle læger etter en gammel gjennomhogst. Forekomst av rødlista vedsopp og god skogstruktur tilsier lokal verdi (C). 7 Gullklumpan V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:352340, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 13,1daa Lite bestand med produktiv blåbærgranskog i aldersfase. En del av lokaliteten er dominert av storvokst bjørk. Bestandet har en del dødved i partier, fremfor alt vindfall av yngre dato, men også eldre læger i ulike nedbrytningstrinn. Øvre trealder er trolig 200 år, øvre stammediameter er for gran 55 cm og for bjørk 30 cm. Relativt god skogstruktur og forekomst av signalarter, inkludert en rødlisteart tilsier lokal verdi (C). Artsmangfold Nesten alle funn av litt krevende eller sjeldne arter er gjort i kjerneområdene. Tilsammen er tre rødlistearter påvist, alle vedboende sopp. I tillegg er seks-sju forholdsvis gode signalarter for eldre granskog påvist, herunder skorpelav og vedsopp, og èn signalart på furu er funnet. Karplantefl oraen er lite variert og etter alt og dømme bare med forekomst av alminnelige arter. Mosefl oraen er ikke nøye undersøkt, men ventes å være lite variert, men med mulighet for enkelte fuktighetskrevende arter tilknyttet fuktige bergvegger, kanskje også noen mindre vanlige råtevedmoser, i så fall mest sannsynlig i Kalvdalen. Lavfl oraen er heller ikke spesielt variert, men enkelte fuktighetskrevende gammelskogsarter er påvist, som eksempel trollsotbeger, huldrelav og rustdoggnål. Lavfl oraen er best utviklet i kjerneområdet Kalvdalen (se denne). Fungaen er for det jordboende elementet ikke undersøkt, men denne gruppen er trolig lite variert innen avgrensingen som følge av relativt høy beliggenhet, mest skrinn mark og fattig berggrunn. Det vedboende elementet er tydelig utmagret etter gjentatte kraftige gjennomhogster i området, men kjerneområdene peker seg ut ved forekomst av enkelte litt sjeldne kontinuietskrevende arter. Tabell: Artsfunn i Kverndalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav Cyphelium karelicum Trollsotbeger Gyalecta friesii Huldrelav Pyrrhospora elabens 1 1 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Chaetoderma luna Furuplett 1 1 Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 4 1

322 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering To avgrensingsalternativ er lagt frem. Det minste alternativet omfatter det skogkledde arealet av Kverndalen innenfor Vukuvollen og Skavhaugvollen og ekskluderer Kverndalen øst for Auskinvola. Grensene er trukket et stykke ned i dalsidene slik at totalarealet ikke står helt i misforhold til hva som er skogdekt. Det største alternativet inkluderer det skogdekte arealet også øst for Auskinvola med unntak av den mest glisne delen øst for Neveråsen. Øst for Neveråsen fi nnes også en nokså tett konsentrasjon av fritidshytter, og arealet er derfor vurdert som lite hensiktsmessig å inkludere i et verneforslag. Begge alternativene medfører god arrondering ved at relativt helhetlige dalsystem fanges opp. Det er likevel klart negativt at det aller meste av Kverndalens elvejuv må ekskluderes på grunn av kraftige hogstinngrep. Avgrensingen helt i vest er gitt mange knekkpunkter på grunn av mellomliggende hogstfl ater det er lite poeng i å inkludere. Samtidig er det funnet grunn til til å inkludere den helt vestre delen av biologiske årsaker og for å øke den totale variasjonen. Andre inngrep Flere gamle setervoller og anlegg fi nnes gjennom hele Kverndalen. Vurdering og verdisetting Det meste av skogen innen avgrensingsalternativene er helt gjennomsnittlig skog uten spesielle biologiske kvaliteter. Det er likevel funnet nødvendig av hensyn til arrondering og fremtidig utviklingspotensiale å trekke grensene så langt mot vest som mulig. Dette vil også sikre større variasjonsbredde i naturtyper enn om grensene skulle vært satt snevert rundt kjerneområdet. Den krokete avgrensingen helt i vest sikrer bestand med høy produktivitet langs fuktdrag og er derfor viktig for den totale variasjonen. To avgrensingsalternativ til vern er lagt frem. Minste alternativ gir en fullgod arrondering av naturverdiene, og fanger opp den økologiske variasjonen i området, samtidig som avgrensingen i all vesentlighet blir naturlig i forhold til terrenget. Ved å hekte på den innerste delen av Kverna-vassdraget (største alternativ) vil totalarealet økes mer enn 50 prosent. Største alternativ inkluderer tre små, men viktige kjerneområder. Imidlertid vil store areal med lite interessant skog og myr også følge med. Den totale biologiske gevinsten ved det største alternativet er derfor vurdert som liten i forhold til mengden tilleggsareal dette medfører. De to alternative gis derfor samme verdivurdering på alle kriteriepunkter. Området scorer middels godt på variasjon, størrelse og arrondering. Verdivurderingen av de fl este skoglige kriteriene er lav på grunn av tydelig kontinuitetsbrist og generelt lite død ved. I forhold til evalueringsrapport over dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) bidrar ikke området til å fylle noen av de uttalt prioriterte manglene. Et mulig unntak er kriteriet oseaniske skoger, men området ligger bare så vidt innenfor klart oseanisk seksjon og vegetasjonen er ikke utpreget oseanisk. Det er imidlertid viktig å fremheve at kjerneområdet Kalvdalen er et særegent, fuktig og produktivt granskogsmiljø i en relativt langt fremskredet naturskogstilstand, noe som er svært uvanlig i dagens landskap. Samlet sett vurderes begge alternative avgrensinger av Kverndalen som mellom lokalt (*) og regionalt (**) verneverdig. Uten Kalvdalen ville området neppe blitt vurdert som verneverdig i det hele tatt (0). Kalvdalens størrelse og spesielle miljø er her tillagt spesielt stor vekt, og tatt i betraktning totalområdets relativt gode arrondering er området, under tvil, gitt regional verdi (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Kverndalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 2 Mugdtjønna Ø * * * * * - ** * * * - - * 3 Heggjavola NV * ** * ** * - ** * * * - - * 1 Bjørndalen * * * ** 0 - * * 0 * - - * 4 Kalvdalen ** ** * ** * - * ** * ** - - ** 5 Neveråsen ** ** ** ** * - * * * ** - - ** 6 Gullklumpan N ** * ** ** * - * * 0 * - - * 7 Gullklumpan V ** ** * * ** - * * * * - - * Totalt for Kverndalen * * * ** * - * ** * * ** ** ** Samlet verdi

323 Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

324 Kverndalen (Verdal, Nord-Trøndelag). Jakophaugen Guddings- 421 skallen 474 Rokkhaugen Mug 357 Lomtjønnmyran Raudkollbekken Hyllfjellet 844 Areal daa, verdi ** Merkesda Blåstøytan Heståa Hundsbekken 421 Mugdtjønna 2 Heggjavola Litlheggen 568 Bergtj Kverna Vukuvollen 4 Kalvdalen Inndalsvollen Storbekken Skavhauggvollen 669 Skavhauggvola Brekka Auskinvollen Kverndalen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Sognavola Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett 5901km 696 Rotmoen 177 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Auskinvola Langtjønna Kverndalsvollen Gullklumpan Neverås mN mE mE

325 Bilder fra området Kverndalen Enkelte årige furuer er spart innerst i Kverndalen, i området rundt Kalvdalen. Foto: Jon T. Klepsland Enorm granlåg som er blitt liggende igjen etter siste (og første?) gjennomhogst for i underkant av 100 år siden. Lågen på bildet er 80 cm i diameter, selv etter så mange år med nedtæring. Maksdiameter på levende trær er 60 cm ved brysthøyde. Foto: Jon T. Klepsland Høyreist, storvokst granskog langs elva i midtre del av Kalvdalen. Mye av skogen er flompåvirket, og dødved dannes ved erosjon. Foto: Jon T. Klepsland Interiør fra kjernområde nr 5, Neveråsen. Foto: Jon T. Klepsland

326 Ramsås*** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal Inventør: KRH, GGA, HFj Kartblad: 1722 III Dato feltreg.: 07/09/05, UTM: Ø:627693, N: Areal: 416 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Det verneverdige området Ramsåsen består av en nordvendt ås med vekslende gran- og furuskog og bratte bergvegger og ligger i Tromsdalen, sør i Verdal kommune, nær grensa mot Levanger. Området er hovedsakelig nordvendt, men i den østlige delen er det også noe areal eksponert mot øst. Det er god variasjon i vegetasjons- og skogtyper. Området er relativt lite, med et totalt areal på 416 daa. Skogen er i stor grad påvirket av hogst. Arronderingen er god og åsen er en naturlig enhet i landskapet, men det går en vei i nordkanten av området mot Kaldvassmyra. I alt 3 kjerneområder er fi gurert ut. Arealet utenfor kjerneområdene består for en stor del av blåbærgranskog. Område karakteriseres av bratte kalkrike bergvegger og rasmark med områder med høystaudegranskog nedenfor disse og et område med kalkfuruskog, ellers er det blåbærgranskog som utgjør det meste av arealet. Det er mindre områder med kalklavurtskog, kransalge-sjøbunn og beitemark. Granskog dominerer i tresjiktet, og furuskog er begrenset til bratte områder med grunt jordsmonn. Det er ganske lite løvskog og det mest er ung bjørk i unge granplantinger. Skogen i Ramsåsen er i stor grad preget av hogst, ikke minst moderne fl atehogster som også dominerer i landskapet rundt. I deler av den bratte skråningen står det fortsatt igjen litt eldre granskog og oppe i de bratte skrentene er det også sparsomt innslag av eldre fl ersjiktet furuskog. Den gjenstående eldre granskogen nede i lia har ofte et ganske ensjiktet preg, noe også ganske jevngamle trær antyder. En del ferskt dødt trevirke ble også påvist. Inn mot bergrota er granskogen noe mer fl ersjiktet og oppbrutt, delvis som følge av rasmark og skredpåvirkning. Her ligger det også spredt med død ved og med litt bedre spredning i nedbrytning, primært som følge av at trær har falt ned ovenfra. Kravfulle og rødlistede arter i området er først og fremst knyttet til de kalkrike nordvendte bergveggene. Dette gjelder spesielt moser og lav, og potensialet innen disse gruppene er godt. Den harde hogstpåvirkningen gjør at det er mindre muligheter for gammelskogsarter, på en annen side er det her et restaureringspotensiale. For sopp er et opplagt potensiale for kalkkrevende marklevende sopp i gran- og furuskogen. På den vesle naturbeitemarka i kanten av lokaliteten ble det regisstrert en god del beitemarkssopp. I tilegg ble det i Grøntjønna registrert ei rødlistet kransalge. Ramsåsen vurderes som en viktig lokalitet for artsmangfold innen fl ere organismegrupper, men spesielt for moser., Vved å inkludere den nærliggende Kaldvassmyra, Skallberget og Bjølloberget fi nner vi her omtrent 1/3 av Norges moser representert. Karplantefl oraen er rik og variert med fl ere regionalt uvanlige arter, i tilegg forekommer den regionale ansvarsarten tannrot Cardamine bulbifera. Samlet sett er lokaliteten artsrik, med en høy andel sjeldne, kravfulle og rødlistede arter og med stort potensiale for fl ere slike. Spesielt er det mosefl oraen som gjør at lokaliteten utmerker seg nasjonalt sett. Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet. Området oppfyller de generelle anbefalingen (i) viktige forekomster av rødlistearter og (ii) gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (gjelder kalkfuruskog, og i mindre grad lavurtskog og høystaudeskog som er mer påvirket av hogst). Følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, sør- og mellomboreal sone) er dekket inn; høystaudeskog og lavurtgranskog. Rike vegetasjonstyper dekker et betydelig areal, og mangeloppfyllelse er en viktig kvalitet ved området. Ramsåsen skårer middels og høyt på verdikriteriene. Området har god egnethet for å ta vare på biomangfold. Hele lokaliteten er relativt liten, men meget interessant. Rike vegetasjonstyper og forekomst av rødlistearter trekker verdien opp. At området ikke er så stort og har få gamle trær og lite død ved trekker ned. Totalt sett vurderes Ramsåsen likevel å være nasjonalt verneverdig (***). Det er mulig å slå sammen området med den allerede verna Kaldvassmyra nord for Ramsåsen og eventuelt Skallberget (ikke undersøkt) for å få et større og samtidig meget variert område med høyt artsmangfold som danner en naturlig enhet i landskapet. Feltarbeid GGa og HFj foretok bare en begrenset befaring på et par timer i sentrale deler av skogen under berghammeren den Det ble da søkt etter bl.a. karplanter, moser og lav. KHa foretok den en mer generell kartlegging av området med hovedvekt på skogstruktur og mosefl oraen. Det var generelt gode værforhold under feltarbeidet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Nærmere begrunnelser for utvelgelsen er ikke kjent, men det er god grunn til å anta at tidligere dokumenterte naturverdier innenfor lokaliteten, det spesielle naturmiljøet, samt nærheten til eksisterende verneområde (Kaldvassmyra naturreservat) alle har vært viktige argument for å vurdere også dette området nærmere.

327 Tidligere undersøkelser Tidligere undersøkelser av området er gjort av Frisvoll (1977) og Moen & Moen (1977). Området er videre omtalt av Fremstad (2000) og Trond Rian pers. med. (Rian udatert). Fremstad (2000) vurderer lokaliteten som svært viktig med bakgrunn i forekomsten av naturtypene kalkskog, kalkberg og bekkekløft og rødlistearten krokblygmose Seligeria campylopoda samt den regionale ansvarsarten tannrot. Moen & Moen (1977) foreslår lokaliteten vernet og Bjørndalen og Brandrud (1989) anser at lokaliteten har verneverdi i regional sammenheng. Mindre deler av området er også kartlagt for Verdal kommune (Gaarder 2005), med funn av fl ere verdifulle naturtyper og rødlistearter. Kjærstad (2006) har undersøkt insektlivet i Grøntjønna (2006), og vurderte den for å ha regional verdi. Beliggenhet Ramsåsen ligger i sørlige del av Verdal kommune, nær grensa mot Levanger. Verdalsøra ligger ei knapp mil mot nordvest. Selve lokaliteten har vekslende gran- og furuskog og bratte bergvegger. Ramsåsen ligger rett sør for Kaldvassmyra naturreservat. Det går en vei i kanten mellom Ramsåsen og Kaldvassmyra. Innenfor undersøkelsesområdet ligger en dødisgrop (Grønntjønna) som er fylt med vann i lange perioder og kalkgrottene Litlsleipgrotta og Ramsvollgrotta. Vegetasjonen er variert med bl.a. blåbær-lavurtgranskog, kalkfuruskog og høystaudegranskog. Det meste av granskogen på lokaliteten har vært hogd og skogen domineres av plantefelt av ulik alder. Naturgrunnlag Topografi Mens landskapet rundt er ganske rolig og med slakt bølgende åser, skiller selve Ramsåsen seg nokså dramatisk ut. Den står opp som en høy, loddrett bergvegg med noe skogkledt rasmark under. De høye bergveggene strekker seg nord-østvendt over et parti på en knapp kilometer. Åsen er samtidig overveiende nordvendt. Geologi Berggrunnen er gjennomgående svært kalkholdig, med kalkstein, grønnstein, grå fyllitt og kalkspatholdig sandstein. Det går en smal sammenhengende stripe med kalkstein langs åsen i nedre del, over denne ligger grønnstein i øst og grå fyllitt og kalkspatholdig sandstein vestover. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: sørboreal 65% (ca 270daa) mellomboreal 35% (ca 150daa). Det meste av lokaliteten ligger i sørboreal vegetasjonssone, men selve topp-partiet kan best plasseres i mellomboreal sone. Flere funn av varmekjære arter i den nordvendte lia vitner om et relativt gunstig klima. Vegetasjonssona er i sin helhet svakt oseanisk (Moen 1998). Klima Årsnormalen for nedbør på Buran, Levanger (182 m o.h.) er 840 mm og gjennomsnittlig månedstemperatur for juni-september ved Sul (245 m o.h.) er 10,8 C. Økologisk variasjon Området har en ganske stor spennvidde i miljøer, som følge av den relativt dramatiske topografi en. Bratte lisider og overveiende nordvendt eksposisjon trekker likevel litt ned her. Vegetasjon og treslagsfordeling Området dominerer av granskog, men det er også innslag av noe furu oppe på åsen. I tillegg opptrer det sparsomt med lauvtrær som bjørk, rogn og selje i skogen. Blåbærskog og småbregneskog er vanlige skogtyper, men det er også en god del kalklågurtskog og innslag av høgstaudegranskog. Tilknyttet de loddrette bergveggene er det rasmarks- og bergvegg/ bergsprekksamfunn av ulike kalkrike utforminger. For øvrig er det registrert små fl ekker med kalkrik naturbeitemark og en liten forkomst av kransalge-sjøbunn tilknyttet ei dødisgrop, se egne omtaler av kjerneområder. Liljekonvall Convollaria majalis preger kalkfuruskogen. De nordvendte bergskrentene har mange basekrevende fjellarter som svarttopp Bartsia alpina, bergstarr Carex rupestris, fjellarve Cerastium alpinum, fjell-lok Cystopteris montana, trillingsiv Juncus triglumis, fjellnøkleblom Primula scandinavica, fjelltistel Saussurea alpina, gulsildre Saxifraga aizoides, snøsildre S. nivalis, fjellsmelle Silene acaulis og rynkevier Salix reticulata. Andre kravfulle arter er tannrot Cardamine bulbifera, hårstarr Carex capillaris, tysbast Daphne mezereum, brudespore Gymnadenia conopsea, kalktelg Gymnocarpium robertianum, blåveis Hepatica nobilis og krattfi ol Viola mirabilis. Skogstruktur og påvirkning Ramsåsen er i stor grad preget av hogst, ikke minst moderne fl atehogster som også dominerer i landskapet rundt. I deler av den bratte skråningen står det fortsatt igjen litt eldre granskog og oppe i de bratte skrentene er det også sparsomt innslag av eldre furuskog. Sistnevnte ble bare betraktet på avstand med kikkert, men virket å være ganske fl ersjiktet og representerer trolig den minst påvirkede skogen innenfor området. Den gjenstående eldre granskogen nede i lia har ofte et ganske ensjiktet preg, noe som indikerer periodevis hard gjennomhogst eller fl atehogst også for lang tid tilbake. Stubbene virker også ganske jevngamle, noe som peker i samme retning. For det meste er det snakk om sluttet skog i aldersfase,

328 men lokale tendenser til sammenbruddsfase med en del ferskt dødt trevirke ble også påvist. Inn mot bergrota er granskogen noe mer fl ersjiktet og oppbrutt, delvis som følge av rasmark og skredpåvirkning. Her ligger det også spredt med død ved og med litt bedre spredning i nedbrytning, primært som følge av at trær har falt ned ovenfra. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Ramsås. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Ramsåsen Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 153daa Utenom de to små avgrensede, avvikende kjerneområdene med naturbeitemark og kalksjø (kjerneområde 2 - Grøntjønna og kjerneområde 3 - Kaldvatnet SØ), er det naturlig å se på hele det øvrige arealet som et kjerneområde, se derfor generell beskrivelse av dette. 2 Grøntjønna Naturtype: Kalksjøer - Kransalgesjøer UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 1,4daa Beskrivelsen er basert på Gaarder (2005): Generelt: Lokaliteten består av et lite tjern uten synlige innløp eller utløp. Vannstanden varierer tydelig en del gjennom året, kanskje rundt 1 m. Sentrale deler har trolig ganske regelmessig vann. I kantene er det en del grus og mudder med lite vegetasjon. Vegetasjon: Ute i tjernet er det første brede bånd med antatt busttjønnaks, mens sentrale deler er dominert av kransalger. Det ser bare ut til å være en art - Chara aceolata (DC). For øvrig vokser det noe fl askestarr og litt gulstarr i søndre kant. Kulturpåvírkning: Lokaliteten er omgitt av tette granplantefelt. Vegen går like på nordsiden og det er sti ned til tjernet med et opplysningsskilt om dødisgropa. Det var litt tråkk i kantene til tjernet, samt rester etter et gammel bål, men ellers lite inngrep av betydnning. Artsfunn: Se under vegetasjon. Verdsetting: Området blir verdsett til A (svært viktig). Årsaken er kombinasjon av en svært sjelden naturtype (små kalkrike tjern med naturlig vannstandsvariasjon) og en rødlistet sjelden kransalge. Skjøtsel og hensyn Det er viktig å unngå alle former for forurensning. Framtidig skogsdrift bør respektere naturverdiene her, og trolig bør det fremelskes en fl eraldret skog her, der en ved skogsdrift unngår hogstavfall i og inntil dammen. Også insektlivet i Grøntjønna er undersøkt (Kjærstad 2006). Han konkluderte slik for lokaliteten: Grønntjønna hadde ingen rødlistede invertebrater, men hele fi re regionalt sjeldne arter ble påvist. Dette sammen med et mulig funn av en rødlistet kransalgeart, samt høyt kalkinnhold, gjør dette til en svært verdifull lokalitet på regionalt nivå. Dersom kransalgearten viser seg å være rødlistet, bør lokaliteten vurderes å klassifi seres med nasjonal verdi. De fi re sjeldne insektartene (ei bille og tre buksvømmere er listet opp). For øvrig påviste han ikke amfi bier eller fi sk i tjernet. Når det gjelder kransalga, så er det klart at uansett aktuell art så er den rødlistet. I samsvar med dette har da området også fått verdi som svært viktig (A). 3 Kaldvatnet SØ Naturtype: Naturbeitemark - UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 9,2daa Beskrivelsen er basert på Gaarder (2005): Generelt: Lokaliteten består av en lita graskledt slette på sørsiden av vegen (knapt 100 meter lang og meter bred). Den er omgitt av granplantefelt mot øst og sør, mens vegen danner grensa i nord. Vegetasjon: Vegetasjonen er ganske artsfattig, grasrik, med mye engkransmose i bunnsjiktet. Kulturpåvírkning: Området har et godt beitetrykk av sau. Det skjer en gradvis gjengroing med gran og bjørk i øst. Artsfunn: Det ble funnet en del beitemarkssopp, inkludert fl ere kravfulle og rødlistede arter som tjærerødskivesopp Entoloma poliopus, silkerødskivesopp E. sericellum, beiterødskivesopp E. sericeum, fi olett rødskivesopp E. mougotii (R), E. undatum, E. cf. neglectum, E. rhombisporum, E. lividocyanulum,, E. chalybaeum, E. corvinum (DC), E. pratulense (R), E. coeruleofl occulosum, sleip jordtunge Geoglossum glutinosum (DC), rødgul småkøllesopp Clavulinopsis laeticolor, gul småfi ngersopp C. corniculata, kjeglevokssopp Hygrocybe conica, kantarellvokssopp H. cantharellus, lutvokssopp H. nitrata og mønjevokssopp H. coccinea. Verdsetting: Området blir verdsett til A (svært viktig). Årsaken er funn av ganske mange rødlistearter, og et generelt høyt innslag av beitemarkssopp. Den kalkrike berggrunnen og et godt beitetrykk styrker verdibegrunnelsen. Skjøtsel og hensyn Fortsatt høyt beitetrykk er nødvendig for å bevare naturverdiene. Det bør ryddes vekk noe ung gran og bjørk i kantsonene. Artsmangfold Karplantefl oraen er rik og variert med fl ere regionalt uvanlige arter, i tilegg forekommer den regionale ansvarsarten tannrot Cardamine bulbifera. Artsmangfoldet på Ramsåsen er spesielt høyt på mosesida og ved å inkludere den nærliggende Kaldvassmyra, Skallberget og Bjølloberget fi nner vi her omtrent 1/3 av Norges moser representert. Dette til tross for at mosefl oraen knyttet til liggende død ved er dårlig utviklet på grunn av mangel på substrat. De to mest krevende mosene knyttet til død ved på

329 Ramsåsen var råtedraugmose Anastrophyllum michauxii og fi ngersaftmose Riccardia palmata, begge artene er nye for området i forhold til Frisvoll (1977). Det mest interessante moseelementet virker likevel å være knyttet til de kalkrike bergveggene, og det er f.eks. her funnet fl ere sjeldne til meget sjeldne blygmoser Seligeria. To av de påviste artene er rødlistet, den ene krokblygmose som direkte truet. I tillegg kommer en annen, enda sjeldnere art - Seligeria patula - som bare har to kjente norske forekosmter. Av lav ble en kravfulle skorpelav - huldrelav - funnet under feltarbeidet. I tillegg ble det registrert også andre arter kraterlav (Gyalecta) på berg i området, uten at disse ble nærmere artsbestemt. Potensialet for interessante, kalkkrevende lav er til stede, mens den harde hogstpåvirkningen nok gjør at det er mindre muligheter for å påvise spesielle gammelskogsarter. I Grøntjønna ble ei rødlistet kransalge funnet. Fravær av ytterligere stabile vannmiljøer gjør det lite sannsynlig med fl ere arter innenfor denne organismegruppa. Det er et opplagt potensiale for kalkkrevende marklevende sopp i gran- og furuskogen, men dette elementet er ikke nærmere undersøkt. På den vesle naturbeitemarka i kanten av lokaliteten ble det derimot funnet en god del beitemarkssopp, samt den kalkkrevende, delvis vedboende arten traktgelesopp. Også fl ere av disse artene kan opptre i kalkrike skogsmiljøer. Samlet sett er lokaliteten artsrik, med en høy andel sjeldne, kravfulle og rødlistede arter og med stort potensiale for fl ere slike. Dette gjelder innenfor fl ere organismegrupper, selv om det nok spesielt er blant mosene at lokaliteten ser ut til å utmerke seg nasjonalt sett. Tabell: Artsfunn i Ramsås. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Biller Haliplus confi nis 2 Teger Arctocorisa carinata 2 Teger Callicorixa producta 2 Teger Glaenocorisa p. propinqua V 2 Bladmoser Seligeria campylopoda Krokblygmose E 1 Seligeria patula 1 Seligeria pusilla Nurkblygmose DM Kransalger Chara aculeolata Piggkrans DC 2 Skorpelav Gyalecta friesii Huldrelav Sopp markboende Clavulinopsis corniculata Gul småfi ngersopp 3 Clavulinopsis laeticolor Rødgul småkøllesopp 3 Entoloma chalybaeum Svartblå rødskivesopp 3 Entoloma coeruleofl occulosum R 3 Entoloma corvinum Ravnerødskivesopp DC 3 Entoloma lividocyanulum 3 Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R 3 Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp 3 Entoloma pratulense R 3 Entoloma rhombisporum Rombesporet rødskivesopp Entoloma sericellum Silkerødskivesopp 3 Entoloma sericeum Beiterødskivesopp 3 Entoloma undatum Belterødskivesopp 3 Geoglossum glutinosum Sleip jordtunge DC 3 Hygrocybe cantharellus Kantarellvokssopp 3 Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp 3 Hygrocybe conica Kjeglevokssopp 3 Hygrocybe nitrata Lutvokssopp 3 Sopp vedboende Tremiscus helvelloides Traktgelesopp DC 3 3

330 Avgrensing og arrondering Lokaliteten er delvis avgrenset som følge av ulike inngrep og delvis mer naturlig ut fra topografi og berggrunn. Mot nord ville det ideelle vært å knytte den direkte sammen med Kaldvassmyra naturreservat, men eksisterende bilveg mellom dem, gjør det mest logisk å følge denne her. Det har vært utført ganske omfattende hogstinngrep på og rundt lokaliteten, der det nå er store ungskogsfelt. Delvis er det naturlig å unngå for stort innslag av slike i det foreslåtte verneområdet, men det viktigste her har vært å inkludere arealene med bratte, kalkrike bergvegger, rasmarker og tilhørende kalkpreget skog. Nordvest for lokaliteten ligger Skallberget, en annen kalksteinsås som ikke er nærmere undersøkt i dette prosjektet. Eiendomsforhold og naturverdier er ikke nærmere kjent der, men det er potensiale for komplementerende kvaliteter, spesielt når det gjelder artsmangfold i de varme sørvendte bergveggene og rasmarka på Skallberget, og hvis også dette området er aktuelt for vern, bør en sammenkobling med både Ramsåsen og Kaldvassmyra vurderes nærmere. Andre inngrep Bortsett fra fl atehogstene begrenser nyere påvirkning seg hovedsaklig til skogsbilvegen som går fra Ramsåsvollen inn mot åsen og veien som går mellom åsen og Kaldvassmyra. Vurdering og verdisetting Ramsåsen skiller seg ut både topografi sk og som naturmiljø innenfor regionen og for så vidt også i landssammenheng. Lokaliteten kan derfor ikke betegnes som representativ, men har sin verdi primært som et spesialområde, og må langt på veg betegnes som unik. Tilsvarende store kalkrike bergvegger med tilhørende rasmarker og skogsmiljøer er meget sjeldne. Flere truede vegetasjonstyper forekommer. Kalkskog, som er en viktig skogtype i området, er regnet for noe truet (VU), kransalge-sjøbunn (en liten forekomst) er sterkt truet (EN), rik rasmarksvegetasjon er hensynskrevende (LR), høystaudegranskog er hensynskrevende (LR) og også den kalkrike naturbeitemarka er truet, selv om det kan være noe vanskelig å føre den til en eksakt vegetasjonstype. Kransalge-sjøbunn, slik den forekommer i Grøntjønna, representerer trolig en regionalt og nasjonalt ekstremt sjelden utforming. Kalkfuruskoger er generelt ikke vanlige i Midt-Norge. Høystaudegranskog forekommer derimot mer utbredt, men oftest på små areal. Kalkgranskog og kalkberg med tilhørende rik rasmarksvegetasjon er ofte truet av kalksteinsbrudd, og det ligger da også et stort brudd ved Tromsdalen øst for Ramsåsen. Det begrensede totalarealet kan sies å være et negativt trekk ved det foreslåtte verneområdet, men de fl este forekomster av kalkskog og kalkberg i regionen er relativt små, slik at dette ikke kan tillegges spesiell vekt. Derimot er den harde hogstpåvirkningen klart uheldig. I så måte er det også et stort restaureringspotensiale innenfor lokaliteten, der mulighetene for å få større mengder død ved og gamle trær er gode. Innenfor det avgrensede området forekommer det også geologisk interessante kalksteinsgrotter med vitenskaplig og naturopplevelsesverdi (Rian 2005), noe som øker verdien til området. Det bør i tillegg sees i sammenheng med Kaldvassmyra naturreservat, som ligger helt inntil området på nordsida. Dette reservatet har store verdier knyttet til både fuglefauna, fl ora og vegetasjon. Det hadde også vært av interesse å vurdere å knytte disse to områdene sammen med Skallberget (ikke undersøkt), for å få et større og samtidig meget variert område med høyt artsmangfold som danner en naturlig enhet i landskapet. Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Området oppfyller de generelle anbefalingen (i) viktige forekomster av rødlistearter og (ii) gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (gjelder kalkfuruskog, og i mindre grad lavurtskog og høystaudeskog som er mer påvirket av hogst). Følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, sør- og mellomboreal sone) er dekket inn; høystaudeskog og lavurtgranskog. Rike vegetasjonstyper dekker et betydelig areal, og mangeloppfyllelse er en viktig kvalitet ved området. Ramsåsen skårer middels og høyt på verdikriteriene. Området har god egnethet for å ta vare på biomangfold. Hele lokaliteten er relativt liten, men meget interessant. Rike vegetasjonstyper og forekomst av rødlistearter trekker verdien opp. At området ikke er så stort og har få gamle trær og lite død ved trekker ned. Totalt sett vurderes Ramsåsen likevel å være nasjonalt verneverdig (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Ramsås. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 2 Grøntjønna ** * * ** *** ** - - *** 3 Kaldvatnet SØ * * * *** ** - - ** 1 Ramsåsen * * 0 * * - ** ** ** *** - - *** Totalt for Ramsås * * 0 * * - ** ** ** *** * ** *** Samlet verdi

331 Referanser Bjørndalen J.E & Brandrud T.E. 1989b. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. I. Generell del. DN - rapport nr Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Fremstad, E Botanisk mangfold i Verdal, dokumentert hovedsakelig med litteratur og herbariemateriale. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 3: Frisvoll, A.A Undersøkelser av mosefl oraen i Tromsdalen i Verdal og Levanger, Nord-Trøndelag, med hovedvekt på kalkmosefl o- raen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 7: Gaarder, G. 2005b. Supplerende naturtypekartlegging i Verdal kommune. Miljøfaglig Utredning, notat. 10 s. Kjærstad, G Invertebrater i dammer og tjern i Verdal og Levanger. NTNU Vitenskapsmuseet Zoologisk Notat 2006,1: Moen, J. & Moen, A Flora og vegetasjon i Tromsdalen i Verdal og Levanger, Nord-Trøndelag, med vegetasjonskart. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 6: Rian, T. Naturtyper i Verdal. Rian, T Kalkgrottene i Verdal. Versjon pr. juni 05. Notat, 12 s. Rian, T. udatert. Naturtyper i Verdal.

332 Ramsås (Verdal, Nord-Trøndelag). Elvengan Areal 416daa, verdi *** Kaldvatnet 304 Skallberget Ramsåsv mN Kvitberget Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 318 Burtjønna Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte Kartgrunnlag N50 Produsert Ramsåsen mE mE

333 Bilder fra området Ramsås Ramsåsen sett fra vest. Foto: Kristian Hassel Utsyn over ung granskog mot toppen av åsen, sett fra skogsbilvei som kommer fra Ramsåsvollen Foto: Kristian Hassel

334 Tverråa*** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal Inventør: THH, HHO, KHA, KAB, GGA, HFJ, AHE, JKL, SRE Kartblad: 1722 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:637756, N: Areal: 348 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Tverråa-dalføret er en sidedal til Inndalen, som drenerer ut i hoveddalføret ca. 18 km sørøst for Verdalsøra. Lokaliteten består av ei nordvendt, markert bekkekløft et par kilometer før utløpet i hoveddalen, og utgjør rundt 40% av det mest markerte kløftepartiet (resten er privat grunn). Fra vest faller to mindre sidekløfter ut i hovedkløfta. Det varierte naturgrunnlaget, med ulike eksposisjoner, vekslende helningsgrad, varierende løsmassedekke etc. sørger for at variasjonen i skogsamfunn er stor. Relativt høyproduktiv granskog dominerer. Særlig er småbregneskog en vanlig type, men også blåbærskog og i mindre grad storbregneskog er vanlig. Høgstaudeskog fi nnes i søkkene. Nederst inngår også litt rik sumpskog med innblanding av gråor. Ellers fi nnes løvtrær som rogn, bjørk og så vidt litt osp også spredt i skråningene. Oppe på ryggen i vest, der terrenget er slakere, fi nnes også noe furuskog (røsslyng-blokkebærtype). Mye av granskogen er gammel naturskog som har vært plukkhogd for lenge siden. Denne skogen er grov, høyreist og virkesrik, med dimensjoner ofte på cm dbh og vanlige trehøyder rundt 25 meter. Skogbildet er for det meste ganske kompakt og mindre godt sjiktet, men med stor lokal variasjon etter markas beskaffenhet. Delvis er skogbildet heterogent og variert, med god fl ersjiktning. Et ustabilt underlag kombinert med høy alder har ført til at noen partier har en del glenner etter lokale, mindre sammenbrudd, og der det også er store konsentrasjoner av læger i form av rotvelter. Generelt er mengden død ved temmelig høy, men med ganske få gamle stokker. Også andre nøkkelelementer, som grove og lutende trær, rotvelter og bergvegger fi nnes rikelig, mens gamle løvtrær er mer sparsomt forekommende. Jevnere, bratt hellende terreng fører til at granskogen på østsiden av elva har en mer homogen skogstruktur. Topografi sk beskyttet beliggenhet, kombinert med nærheten til elva og et fuktig klima i regionen, fører til at granskogen har et svært humid og stabilt skogklima. Kombinert med mye gammel skog gir dette grunnlag for et rikt mangfold av mange fuktighetskrevende og til dels kravstore arter, spesielt av skorpelav på gran. Flere av disse anses å være regnskogsarter, og fl ere er ikke tidligere kjent såpass langt inn i Trøndelag. Spesielt fuktig er det i nedre del av den nordlige sidekløfta, hvor også de fl este regnskogsartene ble funnet. I tillegg er det påvist en god del interessante arter innen andre grupper, bl.a. første funn nord for Dovre av den sårbare sjokoladekjuka. I alt er det funnet 6 rødlistearter (hvorav trådragg, sjokoladekjuke og barksoppen Phlebia subulata er sårbare, resten hensynskrevende), samt hele 14 kandidatarter (mest skorpelav). Området oppfyller fl ere viktige mangelkriterier. Spesielt kombinasjonen velutviklet bekkekløft med innslag av boreal regnskog, gammel naturskog og et rikt artsmangfold gir viktige utslag. I de store dalførene sør og øst for Trondheimsfjorden er det bare et fåtall tilsvarende bekkekløfter som er rimelig intakte, særlig av lavereliggende og rike utforminger. I tillegg er bare to andre kløfter i denne regionen vernet allerede. Det er uheldig at ikke mer av kløfta videre nedover er med. Som ei av de siste rimelig intakte bekkekløftene i regionen, med innslag av boreal regnskog, gammel naturskog og et stort antall kravstore arter, anses Tverråa som et nasjonalt verneverdig område (***). Feltarbeid Kløfta ble besøkt i forbindelse med oppstart av Statskog-registreringene i Midt-Norge i 2005, og ble brukt som kalibreringsområde der mange registranter var ute i samme område for å samordne skjønn og utveksle erfaringer. Lokaliteten er derfor undersøkt av en rekke personer (Tom H. Hofton, Geir Gaarder, Arne Heggland, Sigve Reiso, Kim Abel, Jon Klepsland, Kristian Hassel, Helge Fjeldstad). For å få økt kunnskap om skorpelav i felt var også Håkon Holien (Høgskolen i Nord- Trøndelag) med. Området er derfor inngående kartlagt og godt dekket, med unntak av den bratte skråningen på østsiden som pga. høy vannføring i hovedelva ikke var mulig å nå. Denne delen ble derfor bare sett på avstand med bruk av kikkert. Øvre del av dalen ble sjekket av Geir Gaarder og Helge Fjeldstad. Her ble det gjort undersøkelser på østsiden av elva i nedre deler. Resten av arealet ble avstandsvurdert med kikkert. Været var godt. Tidspunktet på året er ugunstig for dokumentasjon av jordboende og ettårige vedboende sopp, ellers er artsgruppene rimelig godt dekket. Spesielt er lavfl oraen meget godt undersøkt. Været var godt ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet gir et godt bilde av vegetasjon og er godt egnet for kartlegging av de antatt viktigste artsgruppene på lokaliteten. Tidspunktet er uegnet for dokumentasjon av jordboende sopp, men verdivurderingen og avgrensnignen av området vurderes som sikker uten slik informasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Undersøkelsesområdet besto av store arealer på begge sider av Tverråa innenfor Svarthuggu og Inndal statsallmenninger, et totalareal på daa. Størsteparten av dette området er fragmentert og består av hardt påvirket skog, delvis med store fl atehogster og mye ungskog. Bare mindre deler av området er derfor vurdert som verneverdig, fordelt på to atskilte loka-

335 liteter - Tverråa (dette området), og Tverråa øvre (se egen beskrivelse). Tidligere undersøkelser Vi har ikke kjennskap til at det er gjort relevante naturfaglige undersøkelser i området tidligere. Beliggenhet Tverråa ligger i nedre deler av Inndalen i Verdal, på sørsiden av dalføret, omkring 18 km sørøst for Verdalsøra. Naturgrunnlag Topografi Tverråa er en av de mange mindre sideelvene som faller ned i Inndalen fra sør. I nedre deler har elva gravd seg dypt ned i grunnen og skapt ei markert og ganske trang, nordvendt bekkekløft. Den avgrensete lokaliteten utgjør ca. 40% av dette kløftepartiet (resten er privat grunn). Mens den vestvendte sida faller jevnt og stupbratt i elva, er vestsiden mer topografi sk variert, der to mindre sidebekker som faller ned i hovedkløfta og danner nordvendte små sidekløfter utgjør viktige landskapstrekk. Geologi Området ligger i Trondheimsfeltet, i et belte der berggrunnen består av fyllitt og migmatittgneis (Sigmond et al. 1984). Løsmassedekket i de bratte sidene er stort sett relativt sparsomt i øvre deler, mer mektig ned mot elva, i sideravinene relativt tykt nederst. Klima Disse traktene ligger i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) (Moen 1998), og har følgelig et humid klima. Dette forsterkes av topografi en nede i den dype kløfta og nærheten til elva. Vegetasjon og treslagsfordeling Som bekkekløfter fl est har også denne stor variasjon i økologiske gradienter og naturgrunnlag over små avstander, noe som skaper store kontraster i vegetasjonen. Fuktig, høyproduktiv granskog dominerer. Store arealer i lisidene er av småbregnetype (vanligste skogsamfunn i området), men også blåbærskog er vanlig, særlig litt høyere oppe i skråningene på noe tørrere mark. I steinete partier og fuktige skråninger og søkk er også rike og fuktige typer (storbregneskog, høgstaudeskog) vanlig forekommende. Der de to sidebekkene fl ater ut i bunnen før de går ut i hovedelva er det lagt opp ganske tykke lag av fi nkornete sedimenter, og her står en frodig og fuktig høgstaude- og sumpgranskog der det også inngår en del gråor. Ellers er det spredt til sparsomt innslag av ulike løvtrær (i første rekke rogn og bjørk) i skråningene. Den vestvendte sida (som pga. høy vannføring i hovedelva ikke ble undersøkt) virker å ha et klart tørrere preg (solåpent, mer vindutsatt, skrentete mark). Antakelig er en ganske tørr blåbærskog vanligste type her, men muligens også med innslag av lågurtskog. I denne lia står en og annen gammel osp. Oppe på kanten på vestsiden dominerer fattige barskogssamfunn. I tillegg til blåbærgranskog fi nnes her også noe røsslyng-blokkebærfuruskog på en langsgående rygg. Her ligger også ei fattigmyr. Skogstruktur og påvirkning Det meste av granskogen er en tydelig gammel naturskog i aldersfase, men som har blitt plukkhogd langt tilbake i tid. Skogbildet er kompakt og virkesrik, og med grove, høyvokste trær med dimensjoner som når opp i 70 cm dbh på det meste. På stabil og jevn mark dominerer gamle trær og sjiktningen er mindre god, mens andre partier har et betydelig mer heterogent skogbilde med god fl ersjiktning og innslag av ulike løvtrær i granskogen. Dette er mest markert på steder med steinblokker, bergvegger og ellers ustabilt underlag. Noen steder har skogen dannet en del glenner etter mindre sammenbrudd i tresjiktet. Ofte er det ganske rikelig med til dels grove granlæger, til dels i store konsentrasjoner, men gamle stokker er relativt få. Det meste er rotvelter dannet etter vindfall. De spredte løvtrærne som fi nnes er av ulik alder, også noen gamle. Granskogen på den tørrere vestvendte siden virker noe mer homogen, men også her inngår noe død ved og andre viktige nøkkelelementer. Sidekløftene har et særdeles fuktig og stabilt lokalklima, med konstant høy luftfuktighet. Tykke mosematter dekker her både bergvegger og læger. Furuskogen oppe på ryggen er ganske gammel den også, med god aldersspredning, innslag av eldre trær og spredte lægre. Et par kraftige, sterkt nedbrutte furulægre ble funnet. Oppe på fl ata i vest, mot veien, står eldre, hardt plukkhogde skogpartier i mosaikk med tett granskog (muligens plantet) i tidlig optimalfase etter tidliger fl atehogst. Deler av nyere hogstfl ater strekker seg også litt inn i lokaliteten her. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Tverråa. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

336 1 Tverråa sidebekk S Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 32,5daa Nordvendt, bratt lita sidekløft til Tverråa. Gammel naturskog av gran står her i et fuktig og beskyttet miljø. Småbregneskog er viktigst, men det er også mye storbregneskog og litt høgstaudeskog, samt nederst der det er dannet ei lita slette med løsmasser også litt sumpskog med blanding av gran og gråor. Skogen er rik på viktige strukturer som gamle, grove og lutende trær, rotvelter, død ved og bergvegger. En del mindre lokale sammenbrudd har gitt til dels rikelig med død gran. Mange fuktighetskrevende og ganske kravstore arter ble funnet, både av skorpelav, knappenålslav, makrolav og delvis også vedboende sopp, med første funn av sjokoladekjuke nordafjells som det mest oppsiktsvekkende. 5 rødlistearter (2 sårbare, 3 hensynskrevende) og 8 kandidatarter ble funnet. Med grov, gammel, høyproduktiv naturskog, fuktig lokalklima, og et rikt påvist artsmangfold innen fl ere ulike grupper settes verdien til svært viktig (A). 2 Tverråa sidebekk N Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 43,2daa Lita, nordvendt sidekløft til Tverråa. Gammel, fuktig granskog står i kløfta, for det meste av småbregnetype, men også blåbærskog og storbregneskog er vanlig. Skogen er gammel, med grove, høyreiste trær og ganske heterogen struktur, selv om sjiktningen varierer en del. Stedvis er det dannet en del glenner, særlig på steinete mark. Viktige nøkkelelementer som grove og gamle trær, død ved, rotvelter, lutende trær og bergvegger er vanlig. Sammen med et svært fuktig lokalklima fører dette til et rikt artsmangfold av fuktighetskrevende arter, der spesielt skorpelavsamfunn på granstammer (gammelgranslavsamfunnet) er rikt og velutviklet med mange kravstore arter. Nær en liten foss i hovedelva dusjes granskogen konstant av fosseyr, og her ble det påvist fl ere regnskogsarter på grangreiner og løvtrestammer, hvorav fl ere ikke tidligere er kjent så langt inn i Trøndelag. 5 rødlistearter (2 sårbare (trådragg og barksoppen Phlebia subulata), 3 hensynskrevende), samt hele 12 kandidatarter (skorpelav) ble påvist. Lokaliteten har grov, høyproduktiv og gammel gran-naturskog, med høy luftfuktighet, innlandsutpost av boreal regnskog og et rikt artsmangfold særlig innen lav, og vurderes som svært viktig (A). 3 Tverråa - øvre del Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 415,8daa Bare ytre deler av dalen på nordsiden av elva ble befart, men dalen som helhet ble avstandsvurdert med kikkert. Lokaliteten ligger i ei stor kløft i øvre del av skogbandet til Tverråa,. Dette er ei ganske utpreget V-formet kløft som er vendt mot sørvest. Gammel granskog dominerer. I tillegg er det litt bjørk, samt spredt med furu i øvre deler og ved munningen i nedre del. Det er dårlig med bergvegger, selv om enkelte små slike fi nnes, samt bare tendenser til rasmark nede i barskogen. Skogen virker ganske godt sjiktet, sluttet, men ikke særlig storvokst eller tett. Elva renner raskt og jevnt nede i dalbunnen og ser ikke ut til å danne fossefall eller trange, små kløfter. Skogen virker ikke spesielt rik, og det er sannsynligvis mest blåbærskog og dels småbregneskog. I tillegg lokalt fattigere røsslyngfuruskog. Sannsynligvis fi nnes også litt rikere høgstaudeskog, men vi observerte dette ikke innenfor vårt registreringsareal, og skogtypen er utvilsomt sparsom. Det har blitt fl atehogd og hardt gjennomhogd i nyere tid helt inn til og så vidt inn i munningen av dalføret, men også gjenstående gammelskog innover i dalen bærer preg av hard gjennomhogst i tidligere tider (kanskje rundt 100 år siden). Gamle, seintvoksende trær er mangelvare og kontinuiteten i dødt trevirke er trolig brutt. Det ble funnet bare svært sparsomt med sterkt nedbrutte læger, men mer spredt med læger i tidligere nedbrytningsstadier. Det ble gjort et par funn av rødlistearten svartsonekjuke, samt ett av pusledraugmose. Lokaliteten får ut fra dette verdi viktig (B). I skogvern-sammenheng ville det sannsynligvis vært naturlig å gi hele dalen verdi som et lokalt viktig *-stjerners område, men siden bare deler av dalen tilhører vurdert Statsskog-eiendom blir denne bare registert som et kjerneområde her, sammen med resten av kløfta. Artsmangfold Beskyttet topografi sk beliggenhet, mye gammel skog der tettheten av viktige nøkkelelementer som bergvegger, grove trær med variert barkstruktur, lutende trær, rotvelter og død ved er høy, kombinert med relativt lavtliggende beliggenhet, god bonitet og god økologisk variasjon gir denne bekkekløfta et rikt biologisk mangfold. Spesielt er det påvist et uvanlig rikt mangfold av mange fuktighetskrevende skorpelav, hvorav fl ere tilhører regnskogselementet. Flere av artene er hittil ikke påvist såpass langt inn i Trøndelag. Først og fremst er det funnet mange arter knyttet til grove granstammer (gammelgranslavsamfunnet), men også tynne grangreiner i fossesprut, samt glattbarks-samfunnet knyttet til rogn og gråor har fl ere sjeldne arter. Av de mest interessante kan nevnes trønderfl ekklav og grynfl øyelslav på rogn, og granpensellav, trøndertustlav og meldråpelav på gran. I tillegg fi nnes også en rekke vidt utbredte, men generelt fuktighetskrevende og til dels kravfulle knappenålslav. Av knappenålslav er det særlig grunn til å framheve rimnål, som ble funnet på ei gran i den nordlige kløfta. Arten er svært sjelden utenfor granskogsområdet på Østlandet, og hittil bare kjent fra en liten håndfull lokaliteter i Midt-Norge. Trådragg fi nnes sparsomt på grangreiner langs begge sidebekkene. Det er først og fremst sidebekkene (kjerneområdene) som har en rik fl ora av ulike fuktighetskrevende arter, her samvirker en rekke egenskaper og gir et svært fuktig og stabilt lokalklima. Selve hovedkløfta virker en del tørrere, antakelig pga. større grad av vindeksponering i form av fallvinder ned fra fjellområdene i sør. Særlig fuktig er det imidlertid der den nordlige sidebekken faller ut i hovedelva. Her danner en mindre foss i hovedelva fosserøyk som påvirker den nærliggende ganskogen. Her ble det som eneste sted i området påvist sparsomt utviklet Lobarion-samfunn på gran, sammen med en rekke andre til dels regnskogstilknyttede arter. Den nordlige sidekløfta virker generelt noe mer artsrik på lav enn den sør-

337 lige, bl.a. med klart høyere forekomst av regnskogsarter. Mosefl oraen var noe dårligere utviklet enn ventet, selv om en del litt interessante arter ble påvist på både bergvegger og trestammer. Lokaliteten utmerker seg også med relativt store mengder granlæger i ulike nedbrytningsstadier, og området synes å ha et temmelig rikt og (i midt-norsk perspektiv) spesielt mangfold av vedboende organismer. På en grov, naturlig stubbe på sletta nederst i den sørlige sidekløfta (kjerneområde 1) ble den sårbare sjokoladekjuka påvist. Dette er et svært oppsiktsvekkende funn langt utenfor tidligere kjent utbredelsesområde, selv om miljøet for så vidt passer godt sammen med lokalitetene for arten i Sør-Norge. Arten er ellers bare påvist på sørlige og midtre deler av Østlandet nord til Stor-Elvdal. En vil anta at arten tidligere kan ha hatt et visst antall forekomster fl ere steder på sørøstsiden av Trondheimsfjorden i rike, gamle granskoger i lavlandet. I den andre kløfta (nordlige) vokste den sårbare barksoppen Phlebia subulata på en grov, råtten naturlig stubbe. Denne arten har bare et fåtall funn ellers i Norge (og Norden), og ser ut til å være sterkt knyttet til tydelig gammel skog. Tabell: Artsfunn i Tverråa. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Anastrophyllum michauxii Ròtedraugmose Levermoser Scapania calcicola Kalktvebladmose Busk- og bladlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Ramalina thrausta Trådragg V Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav Arthonia vinosa Vinfl ekklav Arthothelium norvegicum Trønderfl ekklav Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca chlorella Vortenål Chaenotheca gracilenta Hvithodenål Chaenotheca stemonea Skyggenål Chaenotheca subroscida Sukkernål Chaenothecopsis viridialba Rimnål Chrysothrix chrysophthalma Cliostomum leprosum Meldråpelav Gyalecta friesii Huldrelav Gyalideopsis piceicola Granpensellav Lichinodium ahlneri Trøndertustlav Megalaria pulverea Grynfl øyelslav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Junghuhnia collabens Sjokoladekjuke V Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia subulata V Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 2 1

338 Avgrensing og arrondering Lokaliteten omfatter hele den øvre delen av det mest markerte kløftepartiet som Tverråa danner. En kunne ideelt sett ønsket å trekke grensa noe lenger oppover langs elva, men her går det store fl atehogster og det er derfor valgt å holde disse arealene utenfor området. Derimot er det meget uheldig at ikke større deler av kløfta videre nedover (utenfor statsallmenningen) er inkludert. Det synes som om i hvert fall en god del av kløfta også videre nedover har gammelskog og burde blitt inkludert i området. Andre inngrep Selve lokaliteten slik den nå er avgrenset er i hovedsak uten nyere tids inngrep. Omgivelsene er derimot hardt preget av bestandsskogbruket, og i vestlig kant går også litt ungskog etter tidligere fl atehogst litt inn i det avgrensete området. De omliggende inngrepene er ikke av en slik art at de har vesentlig innvirkning på lokaliteten i form av uheldige kanteffekter. Vurdering og verdisetting De store dalførene sør og øst for Trondheimsfjorden har en rekke større og mindre sidekløfter med svært fuktige granskoger. Nyere funn (bl.a. gullprikklav, granfi ltlav og fossenever fra nabodalføret Helgådalen) antyder at boreal regnskog tidligere har gått ganske langt innover dalførene i slike sidekløfter. Imidlertid har denne typen granskoger blitt uvanlig hardt hogd de siste tiårene, og særlig av de rike og lavereliggende kløftene er det bare noen få som fortsatt kan betraktes som rimelig intakte. Tverråa er et av de få gjenværende eksemplene. Samtidig har lokaliteten mange viktige egenskaper som gjør kløfta verdifull; variert naturgrunnlag, mye gammel skog med høy tetthet av viktige nøkkelelementer og et rikt artsmangfold. Muligens kan deler av området karakteriseres som en spesialutforming av boreal regnskog, i hvert fall er en lang rekke fuktighetskrevende arter påvist, hvorav en god del har klar tilknytning til regnskogsmiljøer. Området oppfyller fl ere viktige og høyt prioriterte mangler ved skogvernet (jf Framstad et al. 2002, 2003). Viktige generelle mangler som Tverråa bidrar til å dekke inn er (1) intakt skog i sørboreal sone, (2) rike skogtyper og (3) viktige forekomster av rødlistearter (i hvert fall når alle kandidatartene regnes med). Av spesielle skogtyper gjelder det (1) bekkekløft, (2) boreal regnskog og (3) høgstaudeskog. Særlig er det grunn til å trekke fram at området både er ei velutviklet bekkekløft og har boreal regnskog, begge skogtyper som Norge har internasjonalt ansvar for. I de store dalførene sør og øst for Trondheimsfjorden er det ekesmpelvis bare vernet to bekkekløfter tidligere (Henfallet i Tydal og deler av Tverråa (øverste del av Helgåa) i Helgådalen). Som ei av de siste rimelig intakte bekkekløftene i regionen, med innslag av boreal regnskog, gammel naturskog og et stort antall kravstore arter, anses Tverråa som et nasjonalt verneverdig område (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Tverråa. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Tverråa sidebekk S ** *** ** ** ** - ** ** *** *** - - *** 2 Tverråa sidebekk N ** *** ** ** * - * *** *** *** - - *** 3 Tverråa - øvre del ** * * * 0 - * ** * * - - ** Totalt for Tverråa ** *** ** ** * - * *** ** *** * ** *** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M 1: 1 million. Norges Geologiske Undersøkelse.

339 Tverråa (Verdal, Nord-Trøndelag). Areal 348daa, verdi *** 2 Krikaberga Svarthugguvatnet Tverråa Melby myra Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE mN

340 Bilder fra området Tverråa De sentrale delene av det verneverdige skogområdet med granskogen i kjerneområde 1 i bakgrunnen litt til høyre for midten av bildet. Tverråa skintes midt i bildet. Foto: Arne Heggland Skorpelaven meldråpelav Cliostomum leprosum er en kravfull naturskogsart som ble funnet flere steder på gamle graner i nordlig kjerneområde. Foto: Tom Hellik Hofton Frodig, gammel granskog nederst i den sørlige sidekløfta (K1). Foto: Tom Hellik Hofton Motivet viser øvre deler av Tverråa, d.v.s. kjerneområdet som havner utenfor foreslått verneområde. Foto: Geir Gaarder

Brennmoen** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Brennmoen** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Brennmoen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Grong Inventør: KAB, JKL Kartblad: 823 I, 824 II Dato feltreg.: 25.08.05, UTM: Ø:392975, N:754704 Areal:

Detaljer

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet.

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Storheia* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Frosta, Levanger Inventør: JKL, KAB Kartblad: 1622 II Dato feltreg.: 06.10.05, UTM: Ø:593996, N:7061036 Areal:

Detaljer

Lauvhøgda (Vestre Toten) -

Lauvhøgda (Vestre Toten) - Lauvhøgda (Vestre Toten) - Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2009 Kommune: Vestre Toten Inventør: OGA Kartblad: Dato feltreg.: 08.09.2005, 09.10.2009 H.o.h.: moh Vegetasjonsone:

Detaljer

NINA Rapport 152. Området ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke, nærmere bestemt ca 22 km vest for Nes i Ådal og ligger innenfor

NINA Rapport 152. Området ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke, nærmere bestemt ca 22 km vest for Nes i Ådal og ligger innenfor NINA Rapport 152 Dytholfjell- Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2005 Kommune: Sør-Aurdal Inventør: KAB Kartblad: 1716 II Dato feltreg.: 12.10.05, UTM: Ø:534300, N:67108500

Detaljer

Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var gunstig med tanke på dokumentasjon av karplanter, mose og lav, men noe tidlig for sopp.

Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var gunstig med tanke på dokumentasjon av karplanter, mose og lav, men noe tidlig for sopp. Holvasskogen- Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Kommune: Rissa Kartblad: 1622 IV UTM: Ø:567200, N:7078000 H.o.h.: moh Areal: daa Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, Fosen Inventør: Dato feltreg.: Areal:

Detaljer

Området ligger mellom riksvei 4 og Mjøsa, øst for Ramberget og cirka 5 km nord for Gjøvik sentrum. Området ligger i sin

Området ligger mellom riksvei 4 og Mjøsa, øst for Ramberget og cirka 5 km nord for Gjøvik sentrum. Området ligger i sin Bråstadlia * Referanse: Laugsand A. 2013. Naturverdier for lokalitet Bråstadlia, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2012. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Kartblad: 1926 III, 1925 IV Dato feltreg.: , , ,

Kartblad: 1926 III, 1925 IV Dato feltreg.: , , , Båfjellet V- Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Sør Kommune: Grane Inventør: SRE, KAB Kartblad: 1926 III, 1925 IV Dato feltreg.: 13-09-2006-13-09-2006, 21-09-2006-21-09-2006,

Detaljer

Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Kjerneområder

Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Kjerneområder Klokksfjellet - Referanse: Reiso S. 2017. Naturverdier for lokalitet Klokksfjellet, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5938)

Detaljer

Leiråa vest. Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2007

Leiråa vest. Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2007 NINA Rapport 354 --------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Leiråa vest Referansedata Fylke:

Detaljer

Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk

Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Dravlan - Referanse: Restad J. 2019. Naturverdier for lokalitet Dravlan, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: https://biofokus.no/narin/?nid=6358)

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Tekeltjennet - Referanse: Jansson, U. 2019. Naturverdier for lokalitet Tekeltjennet, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle bildene fra lokaliteten:

Detaljer

Bjørkåsen * Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet. Naturgrunnlag

Bjørkåsen * Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet. Naturgrunnlag Bjørkåsen * Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 1 Kommune: Trondheim Inventør: THH Kartblad: 1621 IV Trondheim Dato feltreg.: 07.08.04 UTM: Ø:561500, N:7028300 Areal:

Detaljer

Feltarbeidet ble gjennomført 29. august 2006 av AS-T. Det ble brukt ett langt dagsverk i området.

Feltarbeidet ble gjennomført 29. august 2006 av AS-T. Det ble brukt ett langt dagsverk i området. Fuglevassbotn** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Nord Kommune: Ballangen Inventør: AST, AST Kartblad: 1331 IV Dato feltreg.: 29.08.2006 UTM: Ø:568853, N:7583526 Areal:

Detaljer

Helakmyrene (utvidelse) -

Helakmyrene (utvidelse) - Helakmyrene (utvidelse) - Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Ringebu Inventør: SRE Kartblad: 1818 II Dato feltreg.: 31.08.04 UTM: Ø:585000, N:6839000 Areal:

Detaljer

Topografi Området er lite topografisk variert med en enkelt nord til nordøstvendt liside med noen få svake forsenkninger.

Topografi Området er lite topografisk variert med en enkelt nord til nordøstvendt liside med noen få svake forsenkninger. Brattåsen (Gjøvik) ** Referanse: Blindheim T. 2016. Naturverdier for lokalitet Brattåsen (Gjøvik), registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Vegetasjonsmessig er det liten variasjon i lokaliteten. Dominerende vegetasjonstype er blåbærskog - blåbær-utforming

Vegetasjonsmessig er det liten variasjon i lokaliteten. Dominerende vegetasjonstype er blåbærskog - blåbær-utforming Gulltjernlia * Referanse: Laugsand A. 2014. Naturverdier for lokalitet Gulltjernlia, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2013. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Tidspunkt og værets betydning Været var godt og var ikke til hinder for å få undersøkt området på en tilfredsstillende måte.

Tidspunkt og værets betydning Været var godt og var ikke til hinder for å få undersøkt området på en tilfredsstillende måte. Markhus NR utvidelse, Kudalen - Referanse: Blindheim T. og Restad J. 2019. Naturverdier for lokalitet Markhus NR utvidelse, Kudalen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark.

Detaljer

Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Sandvatn - Referanse: Brynjulvsrud, J. G. 2019. Naturverdier for lokalitet Sandvatn, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: https://biofokus.no/narin/?nid=6352)

Detaljer

Litlfjellet er et lite område med nordvendt furuskog. Hele området er lett tilgjengelig og ble kartlagt i løpet av noen timer den 26.september 2016.

Litlfjellet er et lite område med nordvendt furuskog. Hele området er lett tilgjengelig og ble kartlagt i løpet av noen timer den 26.september 2016. Litlefjellet * Referanse: Høitomt T. 2017. Naturverdier for lokalitet Litlefjellet, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6020)

Detaljer

Femund vest - Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Femund vest - Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Femund vest - Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Engerdal Inventør: KAB Kartblad: 1719 I Røa Dato feltreg.: 15.09.04 UTM: Ø:650492, N:6910298 Areal: 11328 daa

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2011. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2011. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Borgåsen - Referanse: Hofton T. H. 2012. Naturverdier for lokalitet Borgåsen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2011. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Brennåsen * vest. Strekket fra Asker og videre sørover Hurumhalvøya har gjennomgående et høyere innslag av næringsfattige skoger

Brennåsen * vest. Strekket fra Asker og videre sørover Hurumhalvøya har gjennomgående et høyere innslag av næringsfattige skoger Brennåsen * Referansedata Fylke: Akershus, Buskerud Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2009 Kommune: Asker, Røyken Inventør: KAB Kartblad: 1814 I Dato feltreg.: 08.09.2005, 13-10-2009 H.o.h.: moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Andra* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser

Andra* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser Andra* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Kommune: Snåsa Kartblad: 1823 I UTM: Ø:394704, N:7128643 H.o.h.: 200-500moh Vegetasjonsone: Alpin Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Inventør: Dato feltreg.:

Detaljer

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014 Husåsen - Referanse: Hofton T. H. 2015. Naturverdier for lokalitet Husåsen, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet.

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Gusvatnet - Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP3 Kommune: Lierne Inventør: SRE, THH Kartblad: 1923 IV Dato feltreg.: 31.08.2006-31.08.2006, UTM: Ø:, N: Areal: 28828

Detaljer

Kalvberget - Skogen varier ganske mye i tilstand og struktur innenfor undersøkelsesarealet. To lokaliteter med gammel granskog er utskilt

Kalvberget - Skogen varier ganske mye i tilstand og struktur innenfor undersøkelsesarealet. To lokaliteter med gammel granskog er utskilt Kalvberget - Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2009 Kommune: Østre Toten Inventør: OGA Kartblad: Dato feltreg.: 08.09.2005, 06.10.2009 H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal

Detaljer

Referansedata Fylke: Østfold Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Østfold Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Høgnipen - Referanse: Olberg S. 2017. Naturverdier for lokalitet Høgnipen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5948)

Detaljer

Skograuberga utv. Ø ***

Skograuberga utv. Ø *** Skograuberga utv. Ø *** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP3 Kommune: Lierne Inventør: THH, SRE Kartblad: 1923 I Dato feltreg.: 02.09.2006, UTM: Ø:449494, N:7148539

Detaljer

Sollaustbekken Verdi: 1

Sollaustbekken Verdi: 1 Sollaustbekken Verdi: 1 Referansedata Fylke: Buskerud Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Hemsedal Inventør: SRE Kartblad: 1616 IV Dato feltreg.: 19.06.08 H.o.h.: 663-1190moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Kammen* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser

Kammen* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser Kammen* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: JKL, SRE Kartblad: 926 III Dato feltreg.: 04.09.05, UTM: Ø:42932, N:7267255 Areal: 672 daa H.o.h.:

Detaljer

Styggfossen - Referanse:

Styggfossen - Referanse: Styggfossen - Referanse: (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=3828) Referansedata Fylke: Troms Prosjekttilhørighet: Statskog 2011, Troms Kommune: Målselv Inventør: JKL Kartblad: 1533 III Dato feltreg.:

Detaljer

Lokaliteten ble kartlagt av Torbjørn Høitomt (BioFokus) i regnvær i løpet av en feltdag. Hele undersøkelsesområdet vurderes som godt kartlagt.

Lokaliteten ble kartlagt av Torbjørn Høitomt (BioFokus) i regnvær i løpet av en feltdag. Hele undersøkelsesområdet vurderes som godt kartlagt. Masfjorden Barlingefjellet ** Referanse: Høitomt T. 2017. Naturverdier for lokalitet Masfjorden Barlingefjellet, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink:

Detaljer

Finntjønndalen** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Finntjønndalen** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Finntjønndalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Grong, Høylandet Inventør: THH, KAB, JKL Kartblad: 824 III Dato feltreg.: 28/08/05, UTM: Ø:382600,

Detaljer

Tindefjell ble pekt ut av Fylkesmannen i Telemark/DN som et undersøkelsesområde m.h.p. opptrappingen av skogvernet på Statskogs arealer.

Tindefjell ble pekt ut av Fylkesmannen i Telemark/DN som et undersøkelsesområde m.h.p. opptrappingen av skogvernet på Statskogs arealer. Tindefjell - Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Tinn Inventør: AHE Kartblad: 1615 III Dato feltreg.: 26.08.04 UTM: Ø:489000, N:6661000 Areal: daa H.o.h.: 700-1100moh

Detaljer

Referansedata Sammendrag Feltarbeid Utvelgelse og undersøkelsesområde Kjerneområder Artsmangfold Totalt antall av art Funnet i kjerneområde

Referansedata Sammendrag Feltarbeid Utvelgelse og undersøkelsesområde Kjerneområder Artsmangfold Totalt antall av art Funnet i kjerneområde Havsteindalen 0 Referanse: Reiso, S. 2019. Naturverdier for lokalitet Havsteindalen, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle bildene fra lokaliteten:

Detaljer

Åkremoen ** Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Åkremoen ** Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Åkremoen ** Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Nord-Fron Inventør: KAB, SRE Kartblad: 1618 II Sjodalen Dato feltreg.: 28.06.04-29.06.04 UTM: Ø:510079, N:6819956

Detaljer

Referansedata Fylke: Sogn og Fjordane Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Sogn og Fjordane Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Gyttavatnet SV 1 Referanse: Fjeldstad H. 2016. Naturverdier for lokalitet Gyttavatnet SV, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Stubbengåsen * Referanse:

Stubbengåsen * Referanse: Stubbengåsen * Referanse: (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=1336) Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2011 Kommune: Agdenes Inventør: GGA, KAB Kartblad: 1521 I Dato

Detaljer

Området er tidligere MIS-kartlagt, forøvrig kjenner vi ingen relevante registreringer fra området.

Området er tidligere MIS-kartlagt, forøvrig kjenner vi ingen relevante registreringer fra området. Finnlia - Referanse: Reiso S. 2018. Naturverdier for lokalitet Finnlia, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2017. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6108)

Detaljer

Lokaliteten ble undersøkt av Øivind Gammelmo (BioFokus) i løpet av to feltdager i september 2018.

Lokaliteten ble undersøkt av Øivind Gammelmo (BioFokus) i løpet av to feltdager i september 2018. Glømmevollen - Referanse: Gammelmo Ø. 2019. Naturverdier for lokalitet Glømmevollen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle bildene fra lokaliteten:

Detaljer

Skalten sør Verdi: 2

Skalten sør Verdi: 2 Skalten sør Verdi: 2 Referansedata Fylke: Møre og Romsdal Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Fræna Inventør: KAB Kartblad: 1220 I Dato feltreg.: 24-09-2008 H.o.h.: 62-248moh Vegetasjonsone:

Detaljer

I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Åbjøra nord. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Åbjøra nord. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Åbjøra nord - Referanse: Blindheim T. og Restad J. 2019. Naturverdier for lokalitet Åbjøra nord, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: https://biofokus.no/narin/?nid=6322)

Detaljer

Feren S ** Referanse:

Feren S ** Referanse: Feren S ** Referanse: - (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=3783) Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2011 Kommune: Meråker Inventør: TBL, STO, ALA Kartblad: 1722

Detaljer

Området er tidligere kartlagt i forbindelse med MiS registreringer i kommunen og i forbindelse med naturtypekartlegging.

Området er tidligere kartlagt i forbindelse med MiS registreringer i kommunen og i forbindelse med naturtypekartlegging. Jyrihelleren * Referanse: Blindheim T., Krog O. M. 2012. Naturverdier for lokalitet Jyrihelleren, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2011. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Hundålvatnet* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Hundålvatnet* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Hundålvatnet* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Vefsn Inventør: AST Kartblad: 826 I Dato feltreg.: 0/09/05-2/09/05, UTM: Ø:405835, N:7299074 Areal: 3495 daa

Detaljer

Gjuvbekk (Bolkesjø) Verdi: 2

Gjuvbekk (Bolkesjø) Verdi: 2 Gjuvbekk (Bolkesjø) Verdi: 2 Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Notodden Inventør: STO Kartblad: 74 III Dato feltreg.: 2.0.08 H.o.h.: 528-69moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Måsåveltåsen * Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Måsåveltåsen * Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Måsåveltåsen * Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Rendalen Inventør: KAB, SRE Kartblad: 2018 III Elvdalen Dato feltreg.: 13.09.04 UTM: Ø:644865, N:6827043 Areal:

Detaljer

Dålåbekken Verdi: 1. Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter Sammendrag / Kort beskrivelse.

Dålåbekken Verdi: 1. Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter Sammendrag / Kort beskrivelse. Dålåbekken Verdi: 1 Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Hjartdal Inventør: SRE Kartblad: 1614 III Dato feltreg.: 18.07.08 H.o.h.: 175-488moh Vegetasjonsone: Sørboreal

Detaljer

Topografi Lokaliteten består av en åsrygg som i all hovedsak er bevokst med furuskog med noe ispreng av løvskog i enkelte partier.

Topografi Lokaliteten består av en åsrygg som i all hovedsak er bevokst med furuskog med noe ispreng av løvskog i enkelte partier. Lindovara** Referansedata Fylke: Troms Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP1 Kommune: Nordreisa Inventør: KBS, HTØ, VFR, TJO Kartblad: 1734-4 Dato feltreg.: 24-10-2006, UTM: Ø:511177, N:7719365 Areal:

Detaljer

Feltarbeidet ble utført av to personer, Anne Sverdrup-Thygeson og Arne Heggland, som brukte tilsammen snaut 2 dagsverk i området.

Feltarbeidet ble utført av to personer, Anne Sverdrup-Thygeson og Arne Heggland, som brukte tilsammen snaut 2 dagsverk i området. Lauvhøgda ** Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Tinn Inventør: AST, AHE Kartblad: 1614 IV Dato feltreg.: 23.08.04 UTM: Ø:487800, N:6646300 Areal: 1726 daa H.o.h.:

Detaljer

Ytterøya ** Referanse:

Ytterøya ** Referanse: Ytterøya ** Referanse: (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=2539) Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2010 Kommune: Elverum Inventør: REH, KMO, TBL Kartblad: Dato feltreg.:

Detaljer

Jenssæteråsen * del av naturtypene Jenssæterhøgda (BN ) og Jenssæterlia (BN ). Området er besøkt av Geir Gaarder

Jenssæteråsen * del av naturtypene Jenssæterhøgda (BN ) og Jenssæterlia (BN ). Området er besøkt av Geir Gaarder Jenssæteråsen * Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2009 Kommune: Østre Toten Inventør: OGA Kartblad: 1041 Dato feltreg.: 08.09.2005, 06.10.2009 H.o.h.: moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Juvvasselva Verdi 2. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid

Juvvasselva Verdi 2. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid Juvvasselva Verdi 2 Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag Kommune: Rissa, Åfjord Inventør: SRE, ØRØ Kartblad: 1622 IV Dato feltreg.: 14-06-07 H.o.h.: 155-304moh

Detaljer

Vegetasjonsone: mellomboreal 70% (ca 400daa) nordboreal 30% (ca 170daa) Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon

Vegetasjonsone: mellomboreal 70% (ca 400daa) nordboreal 30% (ca 170daa) Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon Skorbekken Referanse: Abel K. 2018. Naturverdier for lokalitet Skorbekken, registrert i forbindelse med prosjekt Statskog2017. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6199) **

Detaljer

Grubben * Referanse:

Grubben * Referanse: Grubben * Referanse: ning. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=3788) Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2011 Kommune: Agdenes Inventør: KAB Kartblad: 1521 I Dato

Detaljer

Straumfjordvatnet** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Beliggenhet. Naturgrunnlag. Vegetasjon og treslagsfordeling

Straumfjordvatnet** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Beliggenhet. Naturgrunnlag. Vegetasjon og treslagsfordeling Straumfjordvatnet** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Nord Kommune: Steigen Inventør: DSV, DSV Kartblad: 2130 IV Dato feltreg.: 03.07.2006-07.07.2006, UTM: Ø:522531,

Detaljer

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet.

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Hestådalen* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Verdal Inventør: JKL Kartblad: 722 I Dato feltreg.: 09.0.05, UTM: Ø:353462, N:7077542 Areal: 2864 daa H.o.h.:

Detaljer

Blankgryta Verdi 1. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, Hedmark. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid

Blankgryta Verdi 1. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, Hedmark. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid Blankgryta Verdi 1 Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, Hedmark Kommune: Stor-Elvdal Inventør: THH Kartblad: 1818 I Dato feltreg.: 18.10.05 H.o.h.: 636-771moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Det presenteres ingen forvaltningsavgrensning og lokaliteten ved Fjellstøyldalen gis 0 poeng (-)

Det presenteres ingen forvaltningsavgrensning og lokaliteten ved Fjellstøyldalen gis 0 poeng (-) Fjellstøyldalen 0 Referanse: Høitomt T. 2016. Naturverdier for lokalitet Fjellstøyldalen, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Telemark 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Vålerberget ** Referanse: Høitomt T. 2012. Naturverdier for lokalitet Vålerberget, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2011. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Tid og vær influerte ikke på utførelse av feltarbeidet. Pent lettskyet vær på registreringsdagen.

Tid og vær influerte ikke på utførelse av feltarbeidet. Pent lettskyet vær på registreringsdagen. Aursjøvola * Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Rendalen Inventør: JKL Kartblad: 2018 IV Istern Dato feltreg.: 28.07.04 UTM: Ø:552700, N:6737500 Areal: 468 daa

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Gransjøberget * Referanse: Gammelmo Ø. 2018. Naturverdier for lokalitet Gransjøberget, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2017. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6126)

Detaljer

Området ble befart av Arne Heggland og Jon T. Klepsland i løpet av ettermiddagen den 03. september 2006.

Området ble befart av Arne Heggland og Jon T. Klepsland i løpet av ettermiddagen den 03. september 2006. Granskoglia* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Sør Kommune: Hemnes Inventør: AHE, JKL Kartblad: 1926 I Dato feltreg.: 03-09-2006-03-09-2006, UTM: Ø:446620, N:7306932

Detaljer

Området er tidligere undersøkt av Ole J. Lønnve, De ble også tidligere ikke funnet noe krevende eller truete arter.

Området er tidligere undersøkt av Ole J. Lønnve, De ble også tidligere ikke funnet noe krevende eller truete arter. Heien nord - Referanse: Bichsel M. 2018. Naturverdier for lokalitet Heien nord, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2017. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6138)

Detaljer

Lundevatnet Verdi: 0

Lundevatnet Verdi: 0 Lundevatnet Verdi: 0 Referansedata Fylke: Vest-Agder Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Flekkefjord Inventør: THH Kartblad: 1311 I Dato feltreg.: 26.06.08 H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal

Detaljer

Høgbrenna Ø ** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Høgbrenna Ø ** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Høgbrenna Ø ** Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP3 Kommune: Holtålen Inventør: THH Kartblad: 1620 I Dato feltreg.: 10/09/2006, UTM: Ø:606151, N:6979982 Areal: 419

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Risbergmarka * Referanse: Høitomt T. 2012. Naturverdier for lokalitet Risbergmarka, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2011. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Området ligger på nordsiden av Malmsjøen i Skaun kommune, omlag 9 km sør for Børsa. Den grenser mot Fv 709 i vest og sør.

Området ligger på nordsiden av Malmsjøen i Skaun kommune, omlag 9 km sør for Børsa. Den grenser mot Fv 709 i vest og sør. Vassbygda nord 2 Referanse: Fjeldstad H. 2016. Naturverdier for lokalitet Vassbygda nord, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Sør-Trøndelag 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014 Foreåsen 2 Referanse: Fjeldstad H. 2015. Naturverdier for lokalitet Foreåsen, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Kvannvatnet* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Sør. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Kvannvatnet* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Sør. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Kvannvatnet* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Sør Kommune: Rana Inventør: HFj Kartblad: Dato feltreg.: 28-08-2006-28-08-2006, UTM: Ø:483257, N:7366035 Areal: 239 daa

Detaljer

Vegetasjonseksjon: O3-Sterkt oseanisk

Vegetasjonseksjon: O3-Sterkt oseanisk Godliskaret 1 Referanse: Appelgren L., Førland O. 2017. Naturverdier for lokalitet Godliskaret, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6012)

Detaljer

H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 20% nordboreal 80% Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk

H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 20% nordboreal 80% Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Ottmohøgda - Referanse: Hertzberg,. 2019. Naturverdier for lokalitet Ottmohøgda, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: https://biofokus.no/narin/?nid=6363)

Detaljer

Feltarbeidet ble utført av Anne Sverdrup-Thygeson. Det ble brukt ca 1,5 dagsverk i området.

Feltarbeidet ble utført av Anne Sverdrup-Thygeson. Det ble brukt ca 1,5 dagsverk i området. Bjørkodden ** Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Engerdal Inventør: AST Kartblad: 1719-II Elgå Dato feltreg.: 15.08.04 UTM: Ø:642639, N:6893851 Areal: 1352 daa

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Gråkletten NR utv Referanse: Midteng R. 2019. Naturverdier for lokalitet Gråkletten NR utv, registrert i forbindelse med prosjekt Statskog 2018. NaRIN faktaark. Asplan Viak. (Weblink til alle bildene fra

Detaljer

Gravdalen-Barstadbøla*

Gravdalen-Barstadbøla* Gravdalen-Barstadbøla* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Namsos, Overhalla Inventør: JKL Kartblad: 1723 IV Dato feltreg.: 01.10.05, UTM: Ø:627379, N:7144309

Detaljer

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet.

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Gardsbekken- Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Sør Kommune: Hattfjelldal Inventør: SRE Kartblad: 1926 II Dato feltreg.: 25.08.04, UTM: Ø:, N: Areal: daa H.o.h.: moh

Detaljer

Klårtjønnhaugen* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser

Klårtjønnhaugen* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser Klårtjønnhaugen* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Overhalla Inventør: THH Kartblad: 1923 I Dato feltreg.: 10/08/05, UTM: Ø:634037, N:7141347 Areal: 425

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Osdalen sør ** Referanse: Gammelmo Ø. 2017. Naturverdier for lokalitet Osdalen sør, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5981)

Detaljer

H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 80% nordboreal 20% Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk

H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 80% nordboreal 20% Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Bøgsethesten - Referanse: Høitomt L. E., Høitomt T. 2017. Naturverdier for lokalitet Bøgsethesten, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5979)

Detaljer

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet.

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Nesådalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Grong Inventør: KAB, JKL Kartblad: 824 II Dato feltreg.: 24-08-04, UTM: Ø:395350, N:760247 Areal: 26752

Detaljer

Fiskosura Statskog **

Fiskosura Statskog ** Fiskosura Statskog ** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2008 Kommune: Beiarn Inventør: KAB Kartblad: 2028 IV, 2028 I Dato feltreg.: 16.09.2008 H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal

Detaljer

Feltabeidet ble utført av Arne E. Laugsand, BioFokus, i løpet av en feltdag. Alle deler av området ble befart.

Feltabeidet ble utført av Arne E. Laugsand, BioFokus, i løpet av en feltdag. Alle deler av området ble befart. Haukåsen Referanse: Laugsand A. 2016. Naturverdier for lokalitet Haukåsen, registrert i forbindelse med prosjekt Statskog 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5792)

Detaljer

Indre Pantdalen** Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Indre Pantdalen** Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Indre Pantdalen** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: SRE, JKL Kartblad: 1925 I, 2025 IV Dato feltreg.: 31.08.05, UTM: Ø:463706, N:7258663

Detaljer

Området er tidligere kartlagt i 2001 med verdi B (BN ) (Naturbase 2014). Beskrivelsen er svært knapp.

Området er tidligere kartlagt i 2001 med verdi B (BN ) (Naturbase 2014). Beskrivelsen er svært knapp. Vikbekken Verdi: 1 Referanse: Reiso S. 2015. Naturverdier for lokalitet Vikbekken, registrert i forbindelse med prosjekt Bekkekløfter 2014, Hedmark. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Furuberget ligger på åspartiet ca 7 km sørvest for Ljørdal i Trysil kommune rett sør for vegen mellom Ljørdal og Trysil.

Furuberget ligger på åspartiet ca 7 km sørvest for Ljørdal i Trysil kommune rett sør for vegen mellom Ljørdal og Trysil. Furuberget ** Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Trysil Inventør: SRE Kartblad: 2117 I Dato feltreg.: 07.07.04 UTM: Ø:375000, N:6801000 Areal: 4314 daa H.o.h.:

Detaljer

Tidspunkt og værets betydning Det var oppholdsvær ved befaringen. Tidspunktet for befaring og tørr sommer 2018 bidro til få funn av markboende sopp.

Tidspunkt og værets betydning Det var oppholdsvær ved befaringen. Tidspunktet for befaring og tørr sommer 2018 bidro til få funn av markboende sopp. Stimyrfeltet - Referanse: Jansson, U. 2019. Naturverdier for lokalitet Stimyrfeltet, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle bildene fra lokaliteten:

Detaljer

Snultra ** Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet. Naturgrunnlag

Snultra ** Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet. Naturgrunnlag Snultra ** Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Statskog 004, DP Kommune: Øyer Inventør: KAB Kartblad: 97 IV Myklebusjøen Dato feltreg.: 0.09.00 UTM: Ø:598448, N:679486 Areal: 355 daa H.o.h.:

Detaljer

Kvalbukta * Referanse:

Kvalbukta * Referanse: Kvalbukta * Referanse: (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=4019) Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2014 Kommune: Hemnes Inventør: GGA Kartblad: 1926 I Dato feltreg.:

Detaljer

Ånebubekken Verdi: 0

Ånebubekken Verdi: 0 Ånebubekken Verdi: 0 Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Kviteseid Inventør: JKL Kartblad: 1513 I Dato feltreg.: 27.08.08 H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal

Detaljer

Undersøkelsesområdet er på 606 daa, og er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i 2017 i forbindelse med frivillig skogvern.

Undersøkelsesområdet er på 606 daa, og er valgt ut av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i 2017 i forbindelse med frivillig skogvern. Ørnklumpen * Referanse: Wangen K. 2018. Naturverdier for lokalitet Ørnklumpen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2017. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6171)

Detaljer

Sandvann, øst for Verdi: 2

Sandvann, øst for Verdi: 2 Sandvann, øst for Verdi: 2 Referansedata Fylke: Vest-Agder Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Lyngdal Inventør: STO Kartblad: 1411 IV Dato feltreg.: 24.06.08 H.o.h.: 79-336moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014 Gardavikfjellet 1 Referanse: Fjeldstad H. 2015. Naturverdier for lokalitet Gardavikfjellet, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Området er valgt ut for naturfaglige undersøkelser av Miljødirektoratet i forbindelse med kartlegging av kystfuruskog 2016.

Området er valgt ut for naturfaglige undersøkelser av Miljødirektoratet i forbindelse med kartlegging av kystfuruskog 2016. Bråstadheia - Referanse: Høitomt T. 2017. Naturverdier for lokalitet Bråstadheia, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6017)

Detaljer

Vegetasjonsone: nordboreal 50% (ca 1230daa) alpin 50% (ca 1230daa) Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk

Vegetasjonsone: nordboreal 50% (ca 1230daa) alpin 50% (ca 1230daa) Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Nilsfinndalen * Referanse: Blindheim T. 2017. Naturverdier for lokalitet Nilsfinndalen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6081)

Detaljer

Området er tilbudt gjennom ordningen med frivillig vern, i regi av Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Nordland, og grunneier.

Området er tilbudt gjennom ordningen med frivillig vern, i regi av Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Nordland, og grunneier. Kjerringdalen ** Referanse: Gammelmo Ø. 2017. Naturverdier for lokalitet Kjerringdalen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6076)

Detaljer

H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 70% nordboreal 30%

H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 70% nordboreal 30% Reinåbølet - Referanse: Tellnes S., Gaarder G. 2018. Naturverdier for lokalitet Reinåbølet, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2017. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6169)

Detaljer

Ramsås (2006) - Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Ramsås (2006) - Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Ramsås (2006) - Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP3 Kommune: Verdal Inventør: JKL Kartblad: 1722 III Dato feltreg.: 30.08.2006-30.08.2006, UTM: Ø:, N: Areal: daa

Detaljer

Feltarbeidet ble utført av Arne E. Laugsand (BioFokus) den Det ble brukt en feltdag og hele arealet er befart.

Feltarbeidet ble utført av Arne E. Laugsand (BioFokus) den Det ble brukt en feltdag og hele arealet er befart. Prestebakkefjella NR utvidelse nord * Referanse: Laugsand A. 2016. Naturverdier for lokalitet Prestebakkefjella NR utvidelse nord, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2015. NaRIN faktaark.

Detaljer

Det foreligger ikke detaljerte undersøkelser på skoglige tema fra tidligere. Det er gjort en kort vurdering av viltverdier i Strann m fl 2004

Det foreligger ikke detaljerte undersøkelser på skoglige tema fra tidligere. Det er gjort en kort vurdering av viltverdier i Strann m fl 2004 Storøya* Referansedata Fylke: Troms Prosjekttilhørighet: Rike løvskoger 2006, Troms Kommune: Salangen Inventør: KBS, VFR, TJO Kartblad: 1432-4 Dato feltreg.: 03-10-2006, UTM: Ø:610956, N:7645134 Areal:

Detaljer

Tidspunkt og værets betydning Det var gode værforhold under kartleggingen og tidspunktet var gunstig for de aller fleste grupper som ble undersøkt.

Tidspunkt og værets betydning Det var gode værforhold under kartleggingen og tidspunktet var gunstig for de aller fleste grupper som ble undersøkt. Gillerhaugen * Referanse: Gammelmo Ø. 2016. Naturverdier for lokalitet Gillerhaugen, registrert i forbindelse med prosjekt Statskog 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer