I løpet av Samvirkeåret må også Mjøsen Skog BA være registrert som SA. Det kommer som egen sak seinere, så jeg lar den ligge her.

Transkript

1 Leders tale til årsmøtet i Mjøsen Skog BA den 18. april Even Mengshoel Samvirkeåret 2012 er utpekt som FNs internasjonale samvirkeår. Gjennom hele året vil kooperativer over hele verden markere samvirkeåret under parolen «Cooperative enterprises build a better world». Dette er igjen knyttet opp til FNs tusenårsmål om avskaffelse av sult og fattigdom. Ifølge FN er samvirke som organisasjonsform avgjørende for sosial og økonomisk utvikling over hele verden. Globalt finnes det ca samvirkeforetak med over 100 millioner i arbeid. I tillegg er mer enn 800 millioner mennesker i over 100 land eiere i ulike samvirkeforetak. I Norge er det registrert ca samvirkeforetak med omtrent 2 millioner eiere. Likevel er samvirke som organisasjonsform relativt ukjent for folk flest, og nesten fraværende i ulike utdanningsinstitusjoner. Jeg er derfor glad for at BI nå i 2012 tilbyr et bachelorstudium «Samvirket som organisasjonsform - i krevende markeder». Vi trenger så absolutt kunnskap om samvirket skal vi klare å endre oss i takt med oppgavene som skal løses. Vi hørte i går et interessant foredrag om samvirkeorganiseringens muligheter til å løse nye oppgaver i et konkurranseutsatt marked. Nøyer meg derfor med å slå fast at vi trenger en levende debatt om samvirket og hvordan vi utvikler samvirket som redskap for sine eiere. Det er også eneste måten vi kan klare å få mest mulig samsvar mellom det vi kan levere og hva eierne forventer. Samtidig må vi hele tida ha konkurransekraft til å vinne i markedet. Det gjelder både i tilførsels- og sluttmarkedet. Krevende, men helt avgjørende for å lykkes! I løpet av Samvirkeåret må også Mjøsen Skog BA være registrert som SA. Det kommer som egen sak seinere, så jeg lar den ligge her. Landbruksmeldinga I forrige uke ble ny Landbruksmelding vedtatt i Stortinget. Den er i hovedsak ei matmelding, og heter da også «Velkommen til bords». Den omfatter likevel 35 sider som beskriver skogbrukets nåsituasjon på en svært god måte. Den er tydelig på både utfordringer og muligheter, både i forhold til produksjon og klima. Jeg er særdeles fornøyd med den klart slår fast at framtidas skogbruk skal være «et aktivt og lønnsomt skogbruk». Den sier videre «Regjeringen vil legge til rette for å styrke skogens bidrag til verdiskaping i hele landet og til å nå viktige energi-, klima og miljømål. ( ) Dette forutsetter et lønnsomt og bærekraftig skogbruk, bedret tilgjengelighet til skogressursene og konkurransedyktige verdikjeder ( ) For å møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen, skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av biomasse og økt oppbygging av skog». Vi kan selvsagt problematisere over hvor forpliktende, og hva som ligger i formuleringen «legge til rette for». Jeg velger å tolke det positivt og ønsker å bidra til at begrepet konkretiseres i innhold. Ikke minst ved å bedre tilgjengeligheten til skogråstoffet gjennom vegbygging og oppgraderinger av eksisterende veger. Det er avgjørende for å kunne tilfredsstille industriens krav om jevn levering gjennom året og holde transportkostnadene nede. Innlandet har i dag en skogsbilvegdekning på omtrent 10 meter veg pr pr hektar produktiv skog. Til sammenligning har Sverige omtrent det dobbelte. Det hører med til bildet at mange av disse skogsbilvegene trenger opprustning for å klare framtidas behov. Erfaringene fra sist sommer viste oss også tydelig at det er et enormt behov for bedre dreneringsløsninger enn de som var kravene for bare noen år siden for å kunne takle store nedbørsmengder. Vi er kjent med at det har vært sterke kamper internt i Regjeringa om formuleringene på dette området. På den bakgrunn må det sies å være en seier for næringa at disse formuleringene ble stående til slutt. Siden dette er hele Regjeringas melding, forventer jeg at heller ikke Miljøverndepartementet tar omkamper når innholdet skal praktiseres. Et svar på det får vi når den lenge varslede Klimameldinga en gang blir lagt fram. Jeg har klare

2 forventninger om at den skal bære preg av konklusjonene i Klimakur-rapporten som klart viste lønnsomheten ved et aktivt skogbruk for å bedre klimaet. Som skogeiere driver vi en aktiv fotosynteseforvaltning som allerede i dag binder halvparten av landets utslipp av CO 2. Det er uforståelig at vi likevel stadig må bruke energi på debatter fra ulike miljøer om det er bedre for klimaet å la skogen stå enn å bruke den aktivt. For ei langsiktig næring som skogbruk blir det rett og slett meningsløst når statistikere lager modeller med et par tiårs horisont og presentere det som fasit. En kan saktens stille spørsmål ved om det er andre grunner enn å redde klimaet som er drivkraften? Heldigvis er den faglig baserte forskningen entydig i sine konklusjoner på dette området. Jeg står fortsatt på at fotosyntesen er kommer for å bli, og vil fortsatt heie på dem som legger det til grunn for sin forskning. Vern En doktorgradsavhandling fra Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen har undersøkt levevilkår og utbredelse av 26 ulike trelevende lavarter som ofte kalles for gammelskogarter. Funnene viser at truede arter også lever i hogstpåvirket skog og at arter sprer seg lengre og raskere enn tidligere antatt. Skogforsker Ivar Gjerde oppsummerer slik i Nationen den 14. mars i år: «Det er vanskelig å finne eksempler på arter som kun kan leve i gammel skog. ( ) Slik skogen i Norge er i ferd med å utvikle seg, vil det forekomme både død ved og andre miljøer av de rette kvalitetene utenfor gammel og lite påvirket skog. Slik sett vil miljøtiltak i skogbruket spredt over store arealer kunne ha større betydning for artsmangfoldet i skog enn noen få prosent med vernet skog.» Skal vi ta disse resultatene på alvor, må det få følger for hvordan vi vurderer viktigheten av klassisk områdevern for å ivareta det biologiske mangfoldet. Jeg er absolutt tilhenger av kompetansebasert forvaltning for å ivareta både skogen og økosystemene. Tilgang til ny kunnskap kan da føre til andre konklusjoner enn tidligere. Samtidig ser vi at betydningen av å etterleve våre standarder er viktig. Vi er helt avhengig av tillit til at vi driver våre skoger på en bærekraftig måte for å ha tilgang til både handelsmarkedet og det politiske markedet. Det er grunnen til at vi ser svært alvorlig på avvik fra våre miljøkrav. Det har jo vært mye fokus på det i året som gikk etter at det ble avdekket til dels alvorlige svikt i rutinene flere steder i landet. Også i Mjøsen Skog har vi etter kontroll av ca nøkkelbiotoper funnet at 4 var avvirket og at 15 var berørt av hogst. Med unntak av ett tilfelle, er disse funnene gamle avvik. Det er flere grunner til at dette er skjedd blant annet lite presise kart og feil avmerkinger. Vi kan slå oss på brystet å si at dette er så få tilfeller i forhold til antallet at det tyder på at vi har hatt rimelig gode rutiner. Og det tror jeg faktisk vi har. Men de har ikke vært gode nok i alle tilfellene. Og det skal de være. Av den grunn er rutinene ytterlig skjerpet inn. Transport Skogbruket er en transportintensiv næring. Gjennomsnittlig transportavstander hos oss er omtrent 70 km for sagtømmer og 250 km for massevirke. Transport er altså en betydelig kostnad i vår verdikjede, noe som gjør at vi aldri kan slappe av på arbeidet med å senke kostnadene på transport. Tror våre prioriteringer er vel kjente her, så jeg nøyer meg med å si at vi jobber ufortrødent videre for å nærme oss svenske transportbetingelser. Forslaget til ny NTP (Nasjonal Transport Plan) var ikke noen høydare i så måte. Vi setter pris på økte bevilgninger til samferdsel, men de må bli av en slik størrelse at de virkelig utgjør en forskjell. At midlene blir så små at de må prioriteres til vedlikehold framfor å fullføre for eksempel en utbygging av E6 sammenhengende, er skuffende. Vi har jo nå en Regjering med 4 statsråder som har hatt opplæring i Finansdepartementet. Det er vel grunnen til at Regjeringa ikke vil skille på drift og investeringer i budsjettsammenheng. Må si det forundrer meg at Ap er så bombastiske i synet på finansiering av infrastruktur at de nekter å vurdere modeller som kan sikre finansiering over flere år. Når nasjonal transportplan skal legges fram neste år, har samferdselsministeren varslet at hun vil utrede hvordan samferdselsinvesteringer kan løftes ut av statsbudsjettet for å sikre en langsiktig planlegging som gir en mer effektiv bruk av bevilgningene. Det er for meg uforståelig at både Sigbjørn

3 Johnsen som mens han var fylkesmann argumenterte for en slik ordning, og Jens Stoltenberg har vendt tommelen ned for å egne investeringsbudsjetter for å få mest mulig effekt av pengene. Jernbanetransport betyr mye for Mjøsens logistikk. 90% av vårt massevirke ca m³, transporteres i dag på jernbane. Dette krever togkapasitet på 8-9 tog i uka året rundt. I tillegg kommer flisa vi leverer til Sverige som også går på tog. Det er beregnet at Innlandets bruk av jernbane til transport av tømmer og flis sparer vegnettet for nesten vogntog årlig på vegen, med tilhørende redusert vegbelastning, trafikkskader og miljøgevinster. Vi ser derfor fram til å få dobbeltspor på Dovrebanen fram til Lillehammer. Må enda en gang understreke at skal vi bidra til Regjeringas egne mål om mere gods fra bil til bane, trenger vi sidespor for å komme inn på banen. Dette høres selvsagt ut, men jeg kan opplyse om at selv etter å ha arbeidet aktivt med saken siden 2008/ med tilhørende oppfølgninger og purringer på alle ledd- helt opp til statsråden, har vi enda ikke fått noen løsning med Jernbaneverket for sidespor på terminalen vår på Rudshøgda. Er rimelig frustrerende å bruke så mye tid og energi i tråd med politiske føringer og uttalte ønsker, og samtidig ikke komme av flekken. Men jeg kan sende den klare beskjeden til både Jernbaneverket og politisk ledelse, vi vil fortsette å holde saken varm helt til vi får en avklaring! Tomtefeste Som kjent har vi bidratt til at Skogeierforbundet ble støttespiller i en sak om tomtefeste. Den har gått gjennom Høyesterett og ble deretter brakt inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Jeg fikk være med under den åpne høringen i fjor høst. Og den gjorde meg optimistisk på utfallet. Resultatet av behandlingen er ikke kjent enda, men det siste jeg har hørt er at den vil foreligge i løpet av april. Må innrømme at jeg er kjempespent. Skogeierforbundet har brukt mye penger på denne saken. Noe jeg absolutt forsvarer. I denne saken kunne ikke noen muligheter etterlates uprøvd, uansett resultat. Industri Vi har siste året sett hvor hardt norsk landbasert industri sliter. Spesielt utsatt er eksportnæringa som har alle utgifter i norske kroner og inntektene i euro, dollar eller pund. Ei sterk krone gjør det ikke akkurat enkelt å være konkurransedyktig for tradisjonell industri fra høgkostlandet Norge. I vårt område opplever vi likevel at sagbrukene investerer i framtida. Både Mjøsbruket, Gausdal-Bruvoll og Fåvang har i det seinere investert tungt. Det er positivt og det gleder oss at flere deler vår framtidstro. Otta Sag vet vi har hatt utfordringer som vi håper er i ferd med å løses. For aktiviteten i Nord Gudbrandsdalen er Otta Sag en svært viktig brikke for oss. De siste åra har vi sett at kapasiteten for treforedlingsindustrien i Norge er blitt kraftig redusert. SSB sine tall viser hvorfor; I segmentet «Papir og Papirproduksjon» har samlet driftsresultat falt fra pluss 2,2 milliarder i 2001 til et underskudd på 2,3 milliarder i Nyere tall finnes ikke derfra, men en trenger ikke være rakettforsker for å ane at de er ytterlig forverret. Bare fra 2009 til 2011 har kronekursen styrket seg med 6 % i gjennomsnitt. Når en vet at treforedlingsindustrien selger opp mot 90 % av produksjonen til utlandet, gir det selvsagt store utfordringer. Spesielt dersom en som norsk treforedlingsindustri, opererer i såkalte modne markeder. Bare den siste måneden har vi sett at Norske Skog Follum er blitt stengt permanent, og i forrige uke kom meldinga om at Peterson i Moss begjærte oppbud bare tre uker etter de fikk nye eiere. I tillegg har Södra Cell Tofte hatt lange permitteringer for å tilpasse produksjonen til markedet. Det hører med i bildet at Tofte ønsker å fase ut bruken av eukalyptus og erstatte den med norsk virke. Det er veldig positivt og kan i markedet omtrent nulle ut effekten av bortfallet av Follum. Alt dette påvirker markedet vårt på sikt. I og med at omtrent ¾ deler av treet på et eller annet tidspunkt havner i treforedlingsindustrien - enten direkte eller som biprodukter fra sagbrukene, er det all grunn til å ha fokus på denne utviklingen. Jeg vil derfor bruke litt tid på disse utfordringene.

4 Det er vel i grunnen tre mulige alternativer vi kan se for oss framover: - Et skogbruk med liten aktivitet og skog som råtner på rot. - Et skogbruk med avsetning for råstoffet i Sverige og resten av Europa. - Tømmerskogen som en ressurs som foredles i Norge og gir grunnlag for industri, arbeidsplasser og et lønnsomt og aktivt skogbruk. Første alternativet bruker jeg ikke tid på. Sjøl om vi vet at ikke alle miljøer ville felle tårer om det ble resultatet. Men det er heldigvis en marginal del av befolkningen som synes det er en lur ide. Det andre alternativet med eksport som sikrer avsetning er vi allerede i dag langt inne i. Det er et faktum at uten avsetning for store deler av vårt råstoff av massevirke og flis i Sverige, hadde det ikke blitt rare aktiviteten i vår geografi. Og på kort sikt vil det fortsatt være slik. Spørsmålet er vel egentlig hva vi kan gjøre for å få til mer av det tredje alternativet, slik at resultatet blir en kombinasjon av eksport og videreforedling i Norge. Sjøl om vi fortsatt vil få eksportert vårt råstoff og slik vil jeg hevde at utviklingen av en norsk treforedlingsindustri framover er minst like viktig for samfunnet som grunnlag for industriarbeidsplasser og verdiskaping, som for skogeieren i våre områder. Når det er sagt, vet vi av erfaring at markedet vil svinge. Ved produksjonsbegrensninger utenlands vil fort det norske råstoffet være marginalt, og derfor naturlig nok fases ut først. Etter mitt syn er en bærekraftig og forutsigbar forvaltning av våre skogressurser best tjent med en framtidsrettet industri som foredler råstoffet vårt i Norge. Den industrien må kunne ta unna vårt massevirke og sagbruksnæringas biprodukter til konkurransedyktige priser. Vi trenger da en industri som er tilpasset ny teknologi og nye markeder. Til det trengs det midler til FoU og risikovillig kapital til omstilling og ny produksjon. Verken skogsida eller industrien har nødvendig kapital til å gjennomføre dette på egen kjøl. Etter min mening blir det, uten en tung involvering fra statlig hold, umulig å realisere en slik nødvendig omstilling i løpet av overskuelig framtid. Selvsagt skal vi bidra, men staten må stille opp for denne verdikjeden med nødvendig forskningsmidler og risikokapital. Og da snakker vi om større midler enn de som tradisjonelt kanaliseres gjennom allerede etablerte systemer. Vi har jo registrert at staten har stilt opp for andre verdikjeder. Kan nevne verftsindustrien generelt, men også i direkte eierskap som i Aker for noen år siden. For staten burde det være naturlig å støtte opp en industri som er basert på fornybart råstoff. En komplett verdikjede som kan være med å finansiere velferdsstaten også etter at oljeinntektene reduseres. I dag har vi fortsatt masseforbrukende industri som har vist innovasjonsevne og utviklingskraft til å kunne produsere og tjene penger på utvikling av biokjemi og produkter basert på karbonet i tømmer. Borregaard i Sarpsborg er et godt eksempel på det. Der har de et unikt forskningsmiljø som utvikler nye produkter basert på ulike egenskaper i hele tømmerstokken. Produktkatalogen over hva som kan produseres av tømmerstokken er imponerende. Og Borregaard har lykkes i å kommersialisere mange av disse. Orkla har i lang tid signalisert at denne bedriften er til salgs. Hvor sannsynlig er det at den ved et salg får et norsk eierskap? Jeg er ikke prinsipielt mot utenlandske eierskap av bedrifter i Norge. Utenlandske eiere har også tidligere vist at de kan være gode og utviklende eiere. Det er forresten et tankekors at det politisk prioriteres utenlandsk eierskap av norske bedrifter gjennom at de faktisk har bedre rammebetingelser i Norge ved at utenlandske eiere ikke betaler formueskatt slik norske eiere må. Det burde selvsagt i det minste vært likebehandling her. Ved utenlandsk eierskap av Borregaard, frykter jeg imidlertid at kompetansen Borregaard har på trekjemi over tid da vil flyte ut av landet. Utviklingen av nye produkter vil kunne kommersialiseres også i andre land enn Norge. Spørsmålet er også om ikke det samme gjelder uansett eierskap. Men terskelen er klart høgere med et nærmere eierskap. Jeg må bare erkjenne at vi i skognæringa dessverre ikke har muskler til å sitte i førersetet og styre denne utviklingen. Sjøl med for eksempel 20-30% statlig eierskap vil det være en utfordring å finansiere resten. Samtidig tror jeg det er en forutsetning for å lykkes å ha med seg en industriell partner som kan utvikle bedriften videre. Jeg kan vanskelig se det for

5 meg uten at vi da tenker en eller annen variant av en nordisk modell som med sikkerhet for betydelige bidrag til langsiktig FoU, gjør det kommersielt interessant å investere i norsk produksjon. Sjøl om våre bidrag i denne sammenhengen må bli beskjedne, så stenger vi absolutt ikke døra for å delta. Viken Skog har en målsetning om å utvikle Follum til en industriell treklynge. Enn så lenge er de selvsagt ikke klare til å presentere dette i detalj. Dette er en langsiktig jobb som kommer til å ta tid og ressurser. Dette er en modig og djerv visjon som jeg av hele mitt hjerte ønsker skal lykkes. Vi burde ha forutsetninger i dette landet til å utvikle ny framtidsrettet produksjon basert på fornybare råstoffer. Bare minner om at cellulosemolekylet er likt oljemolekylet. Alt som i dag produseres på basis av olje, kan følgelig i teorien produseres på basis av cellulose! La for øvrig merke til at Obama sa at i løpet av 10 år skulle US Navy være karbonnøytral. Kunne også Norge sette slike visjoner, så ville det være et godt signal for å intensivere forskningen videre på en effektiv produksjon av biodrivstoff basert på skogsprodukter. Landbruksministeren og næringsministeren satte før jul ned et utvalg ledet av Rikke Lind som skulle se på treforedlingsindustriens utfordringer og muligheter. Vi har selvsagt bidratt med innspill - både sentralt og regionalt, til dette utvalget. De skulle egentlig levere rapporten nå i april, men jeg har forstått det slik at fristen er utsatt. Jeg har forventninger til at vi der får konkrete forslag til løsninger - ut over politiske korrekte formuleringer, som gir et skift til forsknings- og omstillingsmidler. Eierfordeler Jeg har ved flere anledninger sagt at vi må utvikle synlige eierfordeler ved eierskapet i Mjøsen Skog. Og det mener jeg fortsatt. Og vi kommer allerede til våren til å innføre en fordel for eiere når det gjelder skogkulturtjenester. Det er en begynnelse, men vi må videre. Utfordrer derfor årsmøtet til å være med i en tenkning på hvordan vi gjør dette. Jeg skal bare dra opp ett eksempel som innspill, som viser noen dilemmaer. I Mjøsen Skog sine vedtekter står det i 4 Om andelseiernes rettigheter og plikter, blant annet : «Andelseier har fortrinnsrett til å selge alt sitt tømmer til andelslaget, og benytte seg av de tjenester andelslaget kan tilby, til de priser og vilkår som til enhver tid gjelder.» Dette kan sikkert tolkes som fortrinnsrett på salg av tømmer, men ikke nødvendigvis noen fortrinnsrett på tjenester, sjøl om jeg ikke tror de fleste leser det slik. Det gir meg uansett en anledning til å ta opp Mjøsen Skog sin praksis når det gjelder prioritering av egne eiere ved begrensning i driftskapasitet. Og det opplever vi jo ett eller annet sted hver eneste vinter. Vi har ikke praktisert noen tydelig fortrinnsrett på driftskapasitet i Mjøsen Skog. Jeg har ment at dette var et område vi kunne gi synlige fordeler. Men har sett at det kanskje verken er lurt eller riktig å gjennomføre dette. Avvirkningskapasiteten som Mjøsen Skog rår over kan i dag klare bortimot m³ i året. Dette volumet er selvsagt ikke konstant. Vær og føreforhold vil påvirke denne kapasiteten. Vi må også ta med oss at våre kunder vil ha en jevnest mulig forsyning gjennom året. Det samme må hogstlagene ha for å klare sine forpliktelser. I tillegg ser vi at utviklingen går mot kortere prisperioder. Dette gjør jo at interessen for hogst kan endre seg mye på kort tid. La oss ta et eksempel: En investering for et hogstlag kommer fort opp i 5,5 millioner. Kapitalkostnadene blir da om lag en million i året. For at entreprenøren skal overleve og være tilgjengelig også neste år, må dette fordeles på kvantumet han klarer å få gjennom maskinene i løpet av året. Avvirker han for eksempel m³, gir det en kapitalkostnad på kr 50 pr m³. Klarer han det dobbelte blir den halvert til kr 25 pr m³. Tar vi med ekstra flyttekostnader og tilhørende ståtid, vil det selvsagt påvirke produktiviteten. I tillegg vil en kunne påregne at mye volum vi i dag henter fra ikke-eiere vil bli overtatt av andre. Da mister vi også tømmermargin på dette kvantumet. Så konklusjonen min er at vårt oppdrag er å tilby tjenester for våre eiere så billig som mulig. Og det gjør vi bare ved å få med så store volum som mulig med høg kapasitetsutnytting og små flyttekostnader. En streng prioritering av egne eiere foran ikke-eiere når det gjelder avvirkning, vil altså gi økte driftspriser og redusert totalkapasitet. Det tjener ikke våre eiere!

6 Vi må likevel ha fokus på hvor vi kan synliggjøre eierfordeler etter prinsippet: Mjøsen Skog skal være bra for alle skogeiere, men best for sine egne eiere! Organisasjon Styret har valgt å gå videre i å utvikle arbeidet med medlemsområder, uten å fremme forslag til årsmøtet på enten en A eller B-modell. Vi har tatt signalene fra representantskapet på alvor og vil ikke nå bruke ressurser på det. Vi kan kritiseres for å ikke skjære i gjennom og velge en modell. Har forståelse for at noen vil mene det. På den andre sida viste avstemmingen i representantskapet at det ikke var vedtektsmessig flertall for å frikoble lokallagene fra organisasjonskartet i Mjøsen Skog. Vi har derfor ment at det viktigste for oss framover er å utvikle arbeidsmåten som alle er enige om, heller enn å få firkantene i organisasjonskartet strømlinjeformet. Styret har for 2012 fastsatt følgende næringspolitiske satsingsområder for medlemsområdene: «Økt skogbrukskompetanse i kommunal forvaltning og kommunestyre» og «Veier. På det faglige området har vi prioritert «Ungskogpleie» og «Skogsbilveger». Det er gledelig å se at områdene har respondert med aktivitet på disse sakene. Dette er bra! Ros til alle dere som virkelig har tatt tak. Økonomi Tømmeromsetningen i Mjøsen Skog endte i 2011 på m³. Dette er m³ mer enn året før. Det er styret fornøyd med. Gledelig er det også at alle forretningsområdene i Mjøsen Skog i fjor bidro positivt til driftsresultatet som ble på 7,3 millioner etter utbetaling av bonuser på 5,7 millioner, som er belastet drifta. Dette er styret godt fornøyd med. Nedskrivninger av Norske Skog aksjer gjorde at vi igjen havnet på et negativt finansresultat på 7,7 millioner- som ga et årsresultat på minus 0,4 millioner. Administrerende direktør vil etterpå redegjøre nærmere for tallenes tale. Mjøsen Skog har en solid egenkapital på 65 %. Styret foreslår derfor en forrentning på innskutt kapital på 4 % på den pliktige andelskapitalen og 5 % på de frivillige tilleggsandelene. For første gang differensierer vi utbyttet i tråd med vår strategiske plan, for å synliggjøre betydningen det har for Mjøsen Skog å beholde den frivillige tilleggskapitalen som en del av vår egenkapital. Markedstrend EU-kommisjonen har nylig lansert en strategi for utvikling av Europas bioøkonomi. Samfunnsutfordringene knyttet til forventet befolkningsvekst i kombinasjon med begrenset tilgang på naturressurser, danner bakgrunnen for strategien «Innovating for Sustainable Growth: a Bioeconomy for Europe». Strategien skal bidra til et skifte i Europas økonomi i retning av mer bærekraftig bruk av fornybare ressurser til industrielle formål. Kommisjonen ser på forskning og innovasjon som en motor i en slik utvikling. De anslår at finansiering av relevant forskning gjennom nye langsiktige forskningsprogram kan generere arbeidsplasser og gi 45 milliarder euro i tilleggsverdier innen bioøkonomisektorer innen Har dette noe å si for Mjøsen Skog sine eiere? Jeg mener klart ja. Vi lever i et internasjonalt marked som i høg grad påvirker våre priser for råstoffet. Skal vi gjøre oss opp en mening om et framtidsbilde for næringa, så må vi analysere hva som skjer rundt oss i verden. Spesielt kommer utviklingen i Europa til å være viktig for oss. Sjøl om det for tida er rimelig uoversiktlig hva som skjer i den europeiske økonomien på kort sikt, går utviklingen og arbeidet med en bioøkonomisk tenkning ufortrødent videre. I følge en studie gjennomført av FAO vil EUlandene mangle fra 300 til 450 millioner kubikk trevirke årlig allerede om 5 til 10 år. Dette er mye når vi vet at årlig forbruk av trevirke i EU i dag er på ca 700 millioner kubikk trevirke. Prognosen viser altså et enormt gap mellom tilbud og etterspørsel på tilgjengelig råstoff. I klartekst sier dette oss at Norge må ha stort fokus på forvaltning av skogen og ta vare på mulighetene innen produksjon, forvaltning og industri. Det må bli vanskelig politisk å forsvare at Norge som avvirker under 40 % av den årlige tilveksten, skal legge opp til en politikk som underutnytter nasjonale, fornybare ressurser og samtidig da godta import som kan ligge nær en overutnytting.

7 Norge kan øke både produksjonen og avvirkningen betydelig. På den måten kan vi i framtida bygge enda mer i tre, lagre CO 2, og likevel ha ressurser til å erstatte fossil energi. Dette er bra for skogeier, industri, verdiskapingen, samfunnet og klimaet! Til slutt. I vårt område blåste Dagmar ned godt over m³. Det var spesielt Toten og Skjåk som ble hardt rammet. Bare i Skjåk Almenning regner de med at det blåste ned over m³. Oppryddingen er godt i gang og målsetningen er å berge så mye som mulig av verdiene. Jeg benytter anledningen til å minne om at det ikke lenger gis naturskadeerstatning for slike skader og oppfordrer alle skogeiere til å vurdere behovet for skogforsikring. Opprydding etter storm er en farlig jobb som krever kunnskap om det en holder på med. Ber alle være forsiktige vi har ingen å miste. Det er mange områder som fortjener å bli nevnt i en slik årsmøtetale. Jeg har gjort noen utvalg slik at jeg kan holde meg innen ei rimelig tidsramme. Det betyr ikke at andre områder ikke er viktige. Nok å nevne prisbildet, bioenergi, flisstøtte, rekruttering, kompetanse, ulike lovverk, investeringer, hjorteforvaltning osv. Jeg regner med at en aktiv generaldebatt vil gi nødvendig oppmerksomhet til flere aktuelle tema enn jeg har tatt med. Jeg vil benytte anledningen til å takke styret for et godt samarbeide. Retter også en takk til våre tillitsvalgte, engasjerte eiere og samarbeidspartnere på ulike nivåer og plasser, for samarbeidet i året som gikk. En spesiell takk for godt samarbeid til Erik. Han legger ned utrolig mye arbeide for Mjøsen Skog. Vil også be adm dir ta med en stor takk til alle ansatte i Mjøsen Skog for engasjementet og innsatsen som sørger for at Mjøsen Skog har en sunn utvikling. Jeg har i dag brukt mye av tida på utfordringer innen treforedlingsindustrien. Det er fordi jeg mener det er viktig å sette søkelyset på den nå. Det betyr ikke at jeg har mistet optimismen på vegne av skogbruket og verdikjeden skog. Tvert i mot. Gledelig er det også å registrere oppmerksomheten og den positive innstilling til skogbruket vi opplever i det politiske miljøet og allmenheten generelt. Det setter jeg pris på, og det gjør det lystbetont å arbeide videre for skogbrukets vilkår og framtid. Sammen med alle gode krefter er jeg også helt sikker på at en fornybar produksjon som skogbruk vil ha fortsatt positiv utvikling og framgang. Men den framgangen kommer bare dersom vi fortsatt evner å forandre oss slik at vi kan dra nytte også av nye muligheter. Mao sa en gang «Når forandringens vinder blåser, graver noen seg ned i skjul. Andre bygger vindmøller!» Valget for oss er enkelt!