sopp og nyttevekster årgang 7 - nummer 1/2011 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 7 - nummer 1/2011 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 FEBRUAR INNHOLD årgang 7 - nr. 1/2011 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, John Bjarne Jordal, Siv Moen, Inger Lise Walter (nestleder). Varamedlemmer: Ellen Tjørnhom Bøe, Inger Kristoffersen, Eva Weme. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4200 Skråblikk gjennom bjørkeskog i Valdres. Foto Kyrre K. Bergersen. Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Tema: Bjørk Bjørk Betula L... 9 Sopp på bjørk Eva Weme Chaga en viktig medisinsk sopp Rolv Hjelmstad Bjørkesaft Per Vetlesen Kremler med bjørk Per Marstad Nyttevekst i fokus Pors i ølbrygging, hekseri, kjemi og medisin Karl Erik Malterud Fanget i nettet Siv Lien Ugress skal ikke smake vondt Ingvild Austarheim Nytt fra Forum for soppfargere Nytt fra Forum for soppsakkyndige Notiser Nyttevekster i samisk tradisjon Sigbjørn Dunfjeld Oppsummering av biomangfoldåret 2010 Rune Aanderaa Vi besøker medlemsforeningene Kommende internasjonale arrangementer Vi presenterer Nytt fra Kjukelaget Anmeldelse Lesernes side Boletaria Norske mykologer og botanikere Anna-Elise Torkelsen Blinkskuddet Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen

3 BJØRK 8Fra øverst til venstre og videre med klokken: Barnerangle i surna bjørk, stettfat i valbjørk, turtallerken og suppekopp. Tilvirkning og foto: Killi tredreiing, Otta tre i Gudbrandsdalen.

4 Bjørk Betula L. Arter i bjørkeslekten Betula er små til middels store trær eller busker med bark, glatt never og seige kvister. Hvor mange arter som faktisk inngår i slekten, og hva som faktisk skal regnes som en art, er det uenighet om med anslag fra under 30 til over 60. I tillegg krysser artene seg lett med hverandre, slik at det finnes en rekke hybrider. I Norge finner vi bjørk i alle landets fylker, og verdens nordligste forekomst finnes i Oksvågdalen i Lebesby kommune i Finnmark. Fjellbjørk danner skoggrense mot fjellet og kan påtreffes opptil ca moh., for eksempel i Utladalen i Jotunheimen. Dvergbjørk kan vokse flere hundre meter høyere, men er en buskvekst som sjelden blir over 1 m høy og regnes ikke som et tre. Her i landet skiller vi vanligvis mellom fire typer bjørk: Dunbjørk B. pubescens ssp. pubescens, også kalt vanlig bjørk, europeisk hvitbjørk, bjerk, bjærk, birk, libjørk eller soakki (samisk) Fjellbjørk B. pubescens ssp. czerepanovii, også kalt arktisk bjørk Hengebjørk B. pendula, også kalt lavlandsbjørk, låglands-bjørk, vortebjørk, skorpebjørk og sådnjesoakki (samisk) Dvergbjørk B. nana, også kalt kjerringris, fjellris, myrris, jordris m.fl. og skierri (samisk) Avstraffelse (bjørkeris) Sopelimer, koste-/feieredskaper Kledning av kanoer Taktekking/-beskyttelse Drikke, sirup og vinråstoff Søtningsstoff (xylitol) Te av bladene Innerste bark og blader som mat Løv og kvist som krøtterfôr Bjørkeaske til å lage lut I medisinsk sammenheng Never til fottøy Skibindinger, truger og tresko Tjære Konservering Til å skrive på Garving og til barking av fiskegarn Plantefarging Bjørk kan imidlertid også by på problemer for enkelte. I Norge er det pollensesong for bjørk i lavlandet fra mai til ca midten av juni. Det er raklene som slipper bjørkepollenet, og pollenallergi er ganske vanlig. Vil du lese mer om bjørk, hva den har vært brukt og kan brukes til, og hvordan? Ta en kikk på Foto: Rolv Hjelmstad. Navnet bjørk har trolig sin opprinnelse i norrønt, der det betyr det lyse treet. Bjørk har i uminnelige tider vært nyttet til forskjellige formål, og stikkord i den forbindelse er for eksempel: Materialer og konstruksjonsvirke Husgeråd, konter og kurver Bjørkepinner til pinnekjøtt Ispinner, tannstikkere og spatler Treskjæring og tresmykker Ved og opptenning Kosmetikk, såpe og sjampo Dekorasjon Høeg OA, Planter og tradisjon. Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget. Skard O, Trær, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget sp.htm htm 9

5 Sopp på bjørk Tja, kan det være noe spennende da? Eik og osp ville kanskje hatt høyere status og arter som går på eik har jeg sett litt ekstra på de siste sesongene. Bjørka har vel kun trivielle arter? Å nei, da fra den gang isen trakk seg tilbake fra landet kom bjørka som det første skogdannende treet. Følgelig har mange av artene vi finner på bjørk lang historie i Norge. Bjørka er kåret til vårt nasjonaltre. Og det med rette. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere syn om våren, og bedre lukt, enn fra dens nylig utsprungne blader. Riktignok er det flere arter bjørk, men det kan noen andre utdype her sier vi bare bjørk. Vi er vel mange som har startet vår soppinteresse med jakt etter kantareller og andre enkle matsopper. Deretter ble vi mer avanserte, fordi vi ble nysgjerrige på alle andre arter vi så. Vi studerte usystematisk alt som ble funnet. Men etter hvert forsto vi at det å se på hvilke treslag som var i nærheten lettet bestemmelsesarbeidet. Svært mange sopp danner for eksempel mykorrhiza med nettopp bjørk, men det er et helt annet kapittel. Bjørk som livsmiljø Med tanke på at treet kan bli opptil 300 år gammelt, vil det i løpet av sin levetid kunne gi næring og beskyttelse til svært mange arter, ikke bare av sopp, men også moser og lav. Det vil også inneholde et yrende liv av insekter og fugler. Gamle hule bjørker er bl.a. verdifulle hekkeplasser for mange fuglearter. Og ungtrærne er nødvendige for beitende pattedyr. Men nå skal det gjelde sopp i alle former. Ser vi på navnelisten for sopp, er det mange arter som har ordet bjørk i seg. Et eksempel er bjørkeskjellsopp Hemipholiota heteroclita. Men den kan like gjerne finnes på andre løvtrær, som osp, lønn og or. Derfor er det så godt med knivkjuka Piptoporus betulinus (fig. 1). Den er vertstro! Jeg kan ennå høre Leif Ryvardens ord i øret. Vertstro, maken til flott ord. Den kjuka roter seg ikke bort på andre. En vi kan stole på! Dessuten er den sannsynligvis den aller første kjuka vi lærer å kjenne, med sitt typiske utseende. Knivkjuka er ettårig, og det kommer nye glatte, myke fruktlegemer hver sesong. Fra toppen: Fig. 1. Knivkjuke Piptoporus betulinus. Fig. 2. Småsporet grønnbeger Chlorociboria aeruginascens. Fig. 3. Bruskbevre Exidia cartilaginea. EVA WEME (tekst og foto) 10 - evaweme@online.no

6 Kreftkjuke ( Chaga ) Inonotus obliquus. Soppen som omtales i denne artikkelen kalles for chaga av innfødte stammer rundt hele Nordkalotten. I Nord-Amerika, hvor urbefolkningen bruker soppen som medisin, kalles den Tiaga eller Tsi Aga. Chaga er også det navnet soppen går under i engelskspråklig litteratur og på ulike internettsider. Derfor har jeg også her valgt å benevne den som chaga, selv om det norske navnet på soppen er kreftkjuke. På latin heter soppen Inonotus obliquus. Chaga er enkel å finne Chaga er svært lett gjenkjennelige på den svulstlignende formen og den mørkbrune til svarte overflaten som er svært hard og kraftig oppsprukket på kryss og tvers, noe som gjør at den ser ut som brent kull. Soppen vokser primært på bjørk og oppfører seg som en kile som bryter gjennom barken og danner svulstlignende strukturer som varierer i størrelse fra 5 til 40 cm i diameter. Små eksemplarer er som regel knollformet, mens større sopper gjerne brer seg utover i puteformete flater. Det innvendige i soppen er gult til gulbrunt, ofte med noen biter av hvitt blandet inn, middels hard og med noe korkaktig struktur. Den kullsvarte delen av soppen som danner kreftsvulster på bjørkestammer er steril. Av og til kan man på samme stamme, ofte under barken og Chaga en viktig medisinsk sopp vanligvis etter at verten er død, finne resupinate, fertile fruktlegemer (en resupinat sopp er en sopp som vokser jevnt festet til underlaget den vokser på). Den fertile delen av soppen, som tidligere gjerne ble kalt Poria obliqua, blir ikke ofte funnet, noe som kan bero på at man ikke leter godt nok på de rette stedene. Porelaget utvikler seg nemlig under barken når denne løsner fra veden på de døde trærne, eller når barken sprenges løs av soppen. Chaga er i utgangpunktet uspiselig, men den brukes som medisin og til å lage te av. Soppen er en av de viktigste råtesoppene på bjørk, og danner hvitråte. Utbredelsen til chaga Chaga vokser i bjørkeskoger i Skandinavia, Øst- Europa, Russland, Korea og i de nordlige delene av Nord-Amerika. I Norge er chaga utbredt over hele landet, men finnes sjelden i store mengder. I følge hjemmesiden til et firma som selger et chaga-produkt, kan man finne chaga på ett av bjørketrær. Min erfaring er at chaga er langt vanligere enn som så, i alle fall i de bjørkeskogene i Oppdal i Sør-Trøndelag hvor jeg har lett etter den. Chaga kan være lettest å finne om vinteren når bladverket på trærne ikke skjuler soppen. Selv om soppen enkelte ganger også finnes på andre treslag, som or, bøk og agnbøk, synes det som om chaga som vokser på bjørk er den medisinsk mest virksomme. Chaga kan finnes hele året, da den sitter på treet i mange år. Det vanligste er imidlertid å samle den fra høst til vår. Man kan trenge en øks eller sag for å få løs soppen fra bjørkestammen. Soppen skjæres i ROLV HJELMSTAD (tekst og foto) 14 - rolv.hjelmstad@oppdal.com

7 Bjørkesaft Som unger var tapping av bjørkesaft om våren en spennende beskjeftigelse, og vi syntes det smakte søtt og fantastisk. Vi fulgte nøye med på hvor langt svellinga på knoppen var kommet det var viktig å treffe rett tidspunkt for tappingen. Tapping av bjørkesaft er kjent fra alle områder i verden hvor bjørka vokser, og dette har vært en viktig del av kosthold så vel som folkemedisin. Som hårvaskemiddel er den nevnt i islandske sagaer. I Japan og Korea kalles bjørkesaft for gudenes drikk. Jeg kjenner ikke til at det har vært noen større produksjon av bjørkesaft i Norge, men de fleste steder har folk tappet. Den ble vanligvis drukket fersk og ble satt stor pris på da den var det første friske man høstet etter vinteren. Mange forteller også at den ble gjæret til vin, men den hadde lett for å mugne før gjæringen startet. Det sies at bjørkevin sågar har blitt brukt som altervin i nødstilfeller. Noen steder ble bjørkesafta kokt inn, og en fikk et produkt som kalles treak (uttales tre-akk. Bokmålsordboka på nettet skriver: treak -en (norr trehakl motgift, gj lty opph fra gr) lakris). Dette navnet blir også brukt om andre ekstrakter, blant annet lagd av einerbær. Bjørkesafta er bjørkas sevje og er klar som vann. Den har lokale navn som bjørkevin, sevje, byrkja, berkja, berka og søte. Den inneholder ca 98,5 % vann, 1-1,5 % sukker (xylose, 8 forskjellige arter sukker), kalium, kalsium, magnesium, mangan, sink, jern, fosfor, natrium, aminosyrer og stoffer med antioksidant-virkning. Dette er næringsstoffer som bjørka har lagret i røttene gjennom vinteren og som skal brukes til å bygge opp årets produksjonsapparat bladene. Safta er løselig i vann, glyserin og alkohol, men kan ikke blandes med oljer. Den har en mildt sur reaksjon (ph 4-6) og har ingen kjente giftvirkninger. I Norge har vi to arter bjørk som er likeverdige når det gjelder sevjetapping vanlig bjørk Betula pubescens, som er utbredt i hele landet, og hengebjørk B. pendula, som vokser i lavlandet (i Nord-Amerika er det for øvrig papirbjørk B. papyrifera som i hovedsak blir tappet). Tapping Tidspunktet for tapping varierer fra sør til nord og fra lavlandet og opp i høyden fra først i mars til slutten av mai. Sevjen begynner å stige når telen går og dagtemperaturen er over 8 C. Den enkleste måten å finne ut det på, er rett og slett å kutte en tynn grein på ei bjørk når tiden nærmer seg og følge med når det begynner å dryppe. Tradisjonelt blir det hevdet at beste tidspunkt er ved nymåne til fullmåne. Da vil du få mye sevje av god kvalitet. Noen mener at sukkergehalten varierer fra tre til tre, og fra sted til sted, uten at jeg har funnet noen dokumentasjon på dette. Den vanligste måten å tappe bjørkesaft på er å kappe ei grein, fjerne barken på de ytterste 2 cm (se baksiden) og stikke en flaske inn på den barkløse tuppen. Greina bøyes så ned og bindes fast slik at safta renner ned i flaska. For å få flaska til å henge godt, og unngå at den faller ned når den fylles, kan man finne ei grein med kløft på. Kapp greina slik at det som står igjen blir som en Y. Klem sammen de to endene og tre på en plastflaske. Spennet i de to greinene vil vanligvis være kraftig nok til å holde flaska på plass selv når den er fylt. Hvis ikke må du binde den fast i greina. Som unger grov vi et hull i bakken inntil treet og kappet av en rot og tredde flaske innpå. Denne metoden brukte vi for at andre ikke skulle finne PER VETLESEN (tekst og foto) 18 - vetlesen@online.no

8 Kremler med bjørk I tidligere utgaver av herværende tidsskrift (nr. 89 og 91 av Blekksoppen og nr. 2/2005 av sopp og nyttevekster) har jeg skrevet om flere av de mer sjeldne kremleartene som finnes her i landet. I Funga Nordica er det beskrevet 152 arter kremler som er funnet i Norden. I mitt hefte Kremler i Norden, som nå leveres på CD, har jeg bilder og beskrivelser av 142 arter. For dem som ønsker å studere kremler finnes det således tilgjengelig litteratur. I denne artikkelen tar jeg for meg åtte arter kremler som har mykorrhiza (sopprot) med bjørk; gul mandelkremle, bjørketårekremle, rosafotkremle, stor bjørkekremle, liten bjørkekremle, stor teglkremle, stikremle og torvmosekremle. Alle, bortsett fra rosafotkremle, er vanlige til ganske vanlige. Ser man på utbredelsen i Norsk Soppdatabase (NSD er rosafotkremle registrert med bare seks funn i Norge og kun i den sørlige delen av landet. Av de øvrige syv artene er fem funnet i Finnmark, én har nordligste funn i Troms og én har nordligste funn i Nordland. Dette innebærer at man kan anta at nesten alle kremler i Norge, som har mykorrhiza med bjørk, vokser i hele landet. Dertil kommer at noen kremler som oppfattes som barskogsarter sør i landet bytter mykorrhizapartner når man kommer langt nord. For eksempel finner man neslekremle og gulrød kremle med bjørk nordpå. Gul mandelkremle Russula cremeoavellanea Singer Hatt 4-8 cm bred, hvelvet til utbredt, noe nedtrykt, okergul til gulbrun, noen ganger med rosa tone. Hatthud avdragbar ca. 30 %. Skivene er først fløtegule, senere gule. Stilken er 4-6 cm høy og 1-2 cm tykk, hvit, blir gråbrun etter hvert. Behagelig lukt og mild smak. Gult sporepulver. Vokser i løvskog, helst med bjørk. Trolig relativt vanlig. Hittil ganske få funn i Norge, men funnet i store deler av Sverige. Bjørketårekremle Russula gracillima Jul. Schäff. Hatt 2-6 cm bred, hvelvet til utbredt, ofte noe nedtrykt, kan ha liten pukkel, varierende farger i rosa, Gul mandelkremle Russula cremeoavellanea. Bjørketårekremle Russula gracillima. PER MARSTAD (tekst og foto) 22 - pmarstad@broadpark.no

9 NYTTEVEKST I FOKUS Tranebær Oxycoccus spp. Systematikk: Lyngordenen Ericales, lyngfamilien Ericaceae. Tidligere ble tranebær som oftest oppfattet som én art; Vaccinium oxycoccus. I dag skiller vi gjerne mellom to arter; småtranebær Oxycoccus microcarpus og stortranebær O. palustris. Beskrivelse: Vintergrønn dvergbusk med rødbrune, krypende stengler. Blad flate, tjukke og spisse. Rødrosa 4-tallsblomster med bakoverbøyde kronblad på tynne, opprette skaft. Røde bær. Økologi: Tranebær trives i fuktige omgivelser, men setter best bær på solrike, åpne steder. Sure og næringsfattige torvmyrer/torvmosetepper, gjerne områder langs skogstjern, er steder der det er aktuelt å lete etter planten. Utbredelse: I Norge er tranebær vanlig i det meste av landet. Kommentar: Opprinnelsen til det norske navnet tranebær synes usikker. Enkelte hevder at det har sammenheng med at traner liker bærene og derfor ofte besøker tranebærmyrene for å forsyne seg. Andre hevder at planten sannsynligvis har fått navnet etter blomstens utseende; støvbærerne og griffelen stikker frem fra de tilbakebøyde kronbladene, med en form omtrent som nebbet på en trane. Dette karaktertrekket skiller for øvrig tranebær fra de andre bærlyngartene, som har en klokkeformet blomst. Tranebær modnes seint, og de kan ofte fremstå som i overkant sure hvis de plukkes om høsten. Venter man til frosten kommer blir de derimot søtere og mildere i smaken. En teskje er nyttig hvis man plukker tidlig om vinteren når det er barfrost da kan bærene enkelt vippes opp fra den frosne torvmosen. Venter man til snøen går utpå senvinteren tranebær holder seg godt pga. høyt innhold av benzosyre kan man glede seg over glassaktige, dyprøde bær som kanskje er aller best på smak. I husholdningen har tranebær har vært nyttet til bl.a. juice, saft, gelé, syltetøy, saus, grøt, dram og likør. Ta en kikk på siden matoppskrift.no/sider/artikkel396. asp for oppskrifter. Ønsker man sterkere saker, uten å måtte besørge hele prosessen selv, gir et besøk på vinmonopolet tilgang til den halvsøte Koskenkorva Cranberry (21 % alkohol). Tranebær er rik på vitamin C og har lang tradisjon innen folkemedisin. Den er påstått å være særlig effektiv mot lett blærekatarr både som forebyggende og behandlende middel. Utfyllende informasjon om tranebær som medisinplante finnes på medisinplanter/vacc_mac.htm. Tekst: Øyvind Stensrud Småtranebær Oxycoccus microcarpus. Foto: Rolv Hjelmstad. 25

10 Hunnplante fotografert om sommeren. Første del (av to) historie, folketro og litteratur Pors i ølbrygging, hekseri, kjemi og medisin Når folk ser ordet pors, er det nok mange som tenker på fotballklubben av samme navn. I hvert fall ser det ut til at flertallet av treffene man får på internett med pors som søkeord, går til denne klubben. Porsgrunn er også naturlig å tenke på likeså Porsanger i Finnmark. Bilfantastene, særlig de som ser på Top Gear på TV, vil vel helst assosiere ordet med bilmerket Porsche. I Nederland er Pors et familienavn (til og med med eget våpenskjold), og i Bretagne i Frankrike ligger det en havn som heter Port Pors. Det er imidlertid ikke noen av disse jeg skal skrive om her det er planten pors som er emnet for min artikkel. Fotballklubben Pors er oppkalt etter Porsgrunn, og Porsgrunn er nok oppkalt etter porsplanten. Men i Finnmark vokser det ikke pors. Derimot er det en plante der som heter finnmarkspors Ledum palustre, og det er trolig den det er tenkt på i Porsangernavnet. Navnet finnmarkspors er litt villedende, for den er ikke i slekt med vanlig pors, og bør ikke brukes slik vi bruker porsplanten. Finnmarkspors er nemlig nokså giftig, trolig på grunn av innholdet av stoffet ledol. Det er nok svært tvilsomt om bilmerket Porsche er oppkalt etter pors og når det gjelder familien Pors i Nederland vet jeg ikke, selv om våpenskjoldet deres viser noen planter som med mye velvilje kan ligne på pors. Opphavet til Port Pors i Bretagne kjenner jeg heller ikke, men det var jo der vikingen Gange-Rolv holdt til, så kanskje? Om planten Pors Myrica gale hører til en egen familie av planter (Myricaceae) som igjen hører til en egen orden (Myricales). Familieforhold i planteriket er ofte nokså innfløkt, og fra tid til annen blir det enda vanskeligere ved at botanikerne bestemmer seg for å flytte en plante fra et sted til et annet på slektskartet. Hvis vi søker på Myrica på nettet, får vi mange treff blant annet til et TV-apparat! Hvorfor det heter det, er ukjent for meg trolig har markedsføringsavdelingen i firmaet ment at det klang godt. Pors er en litt uanselig busk, opp til knehøy og med grågrønne blader. Hann- og hunnblomster vokser på 26 KARL ERIK MALTERUD (tekst) - k.e.malterud@farmasi.uio.no ROLV HJELSTAD (foto)

11 Ugress skal ikke smake vondt Inspirasjon til kokkelering Ugress kan enkelt bli en kulinarisk opplevelse. Man må bare ha den rette innstillingen. Hver vår i slutten av mai inviterer en venninne og jeg på ugressmiddag. Ugress er for meg en fengende måte å benevne alle spiselige planter som vokser vilt, selv om de ikke egentlig er ugress. De fleste tenker nok at vi er litt sprø som inviterer på ugress, men det er få som sier nei. De siste årene har populariteten økt så mye at det til og med har blitt venteliste på den eksklusive middagen. Opphavet og hovedinspirasjonen tok vi fra Neslekremlas nyttevekstkurs som arrangeres hver vår. Det var her min venninne og jeg møttes. Vi fant straks ut at vi hadde en stor fellesinteresse i matauk jeg fordi jeg var student og ønsket å leve så billig så mulig, min Fig. 1. Plukking av strutseving Matteuccia struthiopteris. Foto: Linda Schade. venninne fordi hun ønsket å sanke mat rett fra naturen. Uansett bakgrunn, så dyrket vi interessen for ugress i like stor grad, det vil si fullt og helt. Planlegging av middagen starter selvsagt tidlig. Vi fantaserer gjerne om hva som skal serveres allerede når det fortsatt er snø! Men det er ikke før samme dag middagen skal serveres at vi drar ut for å sanke ingrediensene, for de må være ferske. De fleste råvarene vi trenger til middagen finnes like utenfor døren. Vi plukker med oss brennesler (brukes til det meste, må forvelles før bruk), skvallerkål (fin i pesto og som fyll i paier, lasagne etc.), løvetannblader (ikke ta med for mye, disse kan være bitre), groblad (perfekt i paier og til små rullader), gaukesyre (gir en litt syrlig smak til salater, fin å pynte kaker med), karvekål (som forvellet brukes i alt fra supper til frikadeller, de er nydelige på smak), marikåpe (blir pene i en salat), engkarse (gjør seg som dekor på kaker, desserter og salater), granskudd (granskuddsukker er en slager, gjør seg også som krydder i brød), bekkekarse (som krydder på ost, eller i salat), storklokke (den beste salatplanten), geitrams (noen mener denne smaker som asparges), strutseving (se fig. 1 nydelig som kokt i omtrent alt), løkurt (denne blir besk som gammel, men er god som ung), smørbukk (sprø og saftig, passer til salat), almefrø (flott i salat, smaker nydelig og kan plukkes i rikelig mengder), fioler (liver opp en kjedelig kake), mjødurt (brukes som hylleblomster), korsknapp (nydelig aroma, passer godt til te) og japansk slirekne (smaker som rabarbra og brukes deretter). Dersom man ønsker å lage en ugressmiddag hjemme, trenger man selvsagt ikke å kunne alle disse! Det holder med noen få, og så kan man etter hvert lære nye nyttevekster å kjenne. Generelle tips for kokkelering med ugress Mange arter har en litt spesiell smak som fort kan bli litt voldsom. Dersom man benytter flere i blanding vil resultatet ofte bli bedre. Husk at sitron eller annen syre (eddik fungerer også) er kjempeviktig! Dette gjelder INGVILD AUSTARHEIM 32 - i.m.austarheim@farmasi.uio.no

12 Nyttevekster i samisk tradisjon (I) Den folkelige kunnskapen knyttet til bruken av ulike vekster som sopp, lav, urter og trær har naturlig nok sitt utgangspunkt i den daglige kampen om å nytte disse ressursene i kombinasjon med andre ressurser for å skape seg et levegrunnlag i områder med til dels harde klimatiske og økologiske betingelser. Samisk ressursbruk blir i dag ofte forbundet med rein og reindrift, men i historiens løp har mange andre ressurser vært vel så sentrale. Kunnskapen om ulike vekster, til for eksempel mat, medisin, redskaper og brensel, har sannsynligvis hele tiden vært en sentral forutsetning for samisk ressursbruk og bosetting i de områdene på Nordkalotten som samene tradisjonelt har bebodd. Jeg vil i to artikler forsøke å gi leserne et lite innblikk i samisk tradisjonskunnskap knyttet til bruken av ulike vekster. Konkret kunnskap om bruk og funksjon av naturens vekster er viktig, men like interessant er det å se denne kunnskapen i relasjon til samisk ressursøkonomi i et historisk lys. I denne sammenhengen er det interessant å bruke Carl von Linné som kilde. Jeg vil derfor spesielt i artikkel II referere til noen av hans observasjoner og nedtegnelser fra Historiske kilder Den romerske historieskriveren Tacitus blir ofte nevnt blant de første skriftlige historiekildene som omhandler samer. Han skriver i sin bok Germania (år 98 e.kr.) blant annet at samene ikke hadde permanente boliger, levde av jakt og fangst og hadde klær av dyrehuder (Zachrisson 1997). Han skriver også at samene levde av urter, av et vilt gras, som i ettertid er tolket til å være engsyre (Svanberg 2005). På tallet, mens grensene mellom de nordiske landene ennå ikke var fastsatt i de nordlige områdene, var handelen med samene samt skatteleggingen av dem, en viktig inntektskilde. For å kartlegge de samiske gruppene hadde kirka og kirkens menn en sentral plass. I arbeidet med å markere nasjonal eierskap over områdene og nasjonal tilhørighet hos innbyggerne, i denne forbindelse samene, var også kirka og dens menn sentrale. Prestene, som var akslet til Guds gjerning i de uveisomme og ugjestmilde områdene i nord, utførte flere oppgaver enn bare å bygge kirker og forkynne Guds ord. Prestenes observasjoner og nedskrivinger vedrørende samenes dagligliv, som også omfattet bruk av ulike vekster, har vært viktige for senere tids forskning og kunnskap om emnet. Carl von Linné er for de fleste kanskje mest kjent som den moderne taksonomiens grunnlegger. Men han vil også for all ettertid bli stående som en av de mest sentrale informantene om den samiske bruken av vekster fra begynnelsen av 1700-tallet. Her er Linné og hans beskrivelser fra reisen nord til lulesamisk område, samlet i Lapplandsresa 1732 og Flora Lapponica 1737, veldig sentrale. Linné dokumenterte gjennom intervjuer og observasjoner at samene brukte vekster til redskaper, brensel, mat og medisin. Han beskriver også samenes rikt utviklede lavtaksonomi, og skriver blant annet om reinlaven at den er den viktigste av alle vekstene i Lappland (Svanberg op.cit). Når det gjelder samisk bruk av vekster i medisinsk sammenheng bør også Qvigstad (1932) og Steen (1961) nevnes. Adolf Steen omtaler i Samenes folkemedisin 42 nordnorske planter til medisinsk bruk. SIGBJØRN DUNFJELD 36 - sigbjorn.dunfjeld@ntebb.no

13 B BOLETARIA Blåskjell og kantarell Jeg har alltid vært glad i blåskjell; fra jeg var 12 svømte jeg med et nett og plukket dem fra en bratt fjellvegg eller stener på bunnen. Den gang var det viktig å sortere de levende fra de døde eller tomme. Nu til dags kjøper man oppdrettsskjell, og de er gjerne både levende og rene. Jeg plukker ut eventuelt knuste skjell og har resten i kasserollen. Når jeg heller over vinen, spretter de rundt og viser hvor levende de er. Jeg hadde lyst til å prøve med kantareller i retten, og resultatet ble bra! De som ikke liker blåskjell kan finne på noe annet, men alle lesere av vårt blad liker kantareller, eller til og med synes de er de aller beste. Til denne retten eller suppen passer det i alle fall best med skogens gull til fjordens gull. Til 4 personer anbefales: 1 kg blåskjell 300 g kantarell 1 fennikel 5 fedd hvitløk 2 store eller 4 mindre sjalottløk 2 dl tørr Martini el. Noilly Prat vermouth 1 ts estragon, kan godt være tørket 1 ss pepperkorn, sorte ½ l kremfløte Soppen skjæres i relativt store biter; da ser de penest ut. De stekes i fjellsmør til de blir gjennomvarme, og settes til side. Fennikel, løk og hvitløk finhakkes og freses med estragon og pepperkorn i olje. Ha i skjellene og kantarellene. Etter ett minutt helles vermouthen over, og det hele dampes til skjellene har åpnet seg. Fløten helles over og det kokes opp. Kasserollen tas av platen. Estragonen er for smakens skyld. Til pynt kan man klippe litt persille over, men retten er pen nok uten. Det aller beste er selve suppen. God appetitt. Oliver Smith 48

14 Norske mykologer og botanikere Søren Christian Sommerfelt I år er det 200 år siden Norge fikk sitt første universitet i Christiania, Det Kgl. Fredriks universitet. En som ved siden av sine teologistudier i København også fulgte forelesninger i botanikk, zoologi og geologi med tanke på en fremtidig stilling i botanikk ved det nyopprettede universitetet, var Søren Christian Sommerfelt, født 9. april 1794 på Toten. Han var allerede fra barnsben av svært naturinteressert, og spesielt i botanikk. Det var imidlertid Christen Smith og ikke Sommerfelt som ble utnevnt som den første professor i botanikk og statsoeconomiske videnskaber i Sommerfelt oppga sine planer om å få en stilling innen botanikk ved universitetet og satset på sin prestegjerning. Han var først sogneprest i Saltdal fra 1818, så res. kap. i Asker og deretter sogneprest i Ringebu. Han var hele livet opptatt av naturforholdene på de steder han bodde og da særlig plantelivet. Mens han var i Saltdal publiserte han bl.a. en grundig oversikt over Saltdals naturforhold hvor han beskriver flere arter nye for vitenskapen, særlig moser, lav og sopp, bl.a. gelésoppen Tremella indecorata som nå vil få det norske navnet Sommerfelts gelésopp. I 1988 reiste en gruppe mykologer, på initiativ av Sigmund Sivertsen, til Saltdal for å gå i Sommerfelts fotspor. Vi skulle gjenfinne de artene som Sommerfelt hadde registrert. Det ble opplevelsesrike ekskursjoner med godt utbytte, blant Søren Christian Sommerfelt. Heliotypi etter maleri i familiens eie. Storsporet grønnbeger Chlorociboria aeruginosa. Sommerfelt var den første som fant storsporet grønnbeger i Norge, mai Foto: Eva Weme. annet av T. indecorata. Supplementum Florae Lapponica, utgitt i 1826 mens han bodde i Asker, er Sommerfelts botanisk hovedverk og førte til at han ble innvalgt i Det svenske vitenskapsakademiet i Han nøt stor anerkjennelse i Sverige, mens hans arbeider ikke ble like verdsatt her i landet. De siste årene av sitt liv bodde han i Ringebu hvor han gjorde mange interessante botaniske oppdagelser. Han fant bl.a. det sjeldne huldregresset Cinna latifolia. I 1827, i Bærum, fant han storsporet grønnbeger Chlorociboria aeruginosa og i Krokkleiva i 1828 traktgelésopp Guepinia helvelloides de første funn i Norge. Sommerfelt botaniserte ikke bare i sine nærområder. Han foretok også flere innsamlingsreiser til Vestlandet, og på en av disse pådro han seg en sykdom som svekket helsen hans de senere årene. Sommerfelt døde i Sommerfelt utga i 1826 et eksikat, det første norske, Plantarum cryptogamarum Norvegicarum, som består av i alt 200 nummer (hvorav 39 sopper). Dette eksikatverket over kryptogamer var med på å gjøre ham internasjonalt kjent. Ett eksemplar av eksikatet er fortsatt å finne på Botanisk museum i Oslo. Da dette museet i 1985 skulle gi ut en ny monografiserie, fikk den navnet Sommerfeltia til ære for en stor norsk botaniker, og det kan legges til den første mykolog. Anna-Elise Torkelsen 49

15 Blinkskuddet I bedømmelse av bilder vil våre jurymedlemmer ha ulikt uenigheten til dels var stor. utgangspunkt. Fotografer blant dem vil måle kvaliteten Vinner ble Anita A. Mechlenborg. Hun bor i Arendal. ut fra de samme kriterier som for ethvert annet bilde: lys, - Man kan godt forstå navnevalget, skriver hun. farger, komposisjon etc. Biologer i juryen vil i tillegg Soppen heter nemlig porselenshatt Oudemansiella legge vekt på forhold ved selve motivet: sjelden art?, mucida. vanskelig å finne?, vanskelig å fotografere? etc. 50 Som vanlig var sopper avbildet på alle Dette forklarer nok at konkurransen blant de åtte innsendte bildene ble meget jevn denne gangen, og at skuddkandidatene. Dårlig med nyttevekster om vinteren, selvfølgelig!

16 Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei Ås B-blad Bjørkesaft. Foto: Per Vetlesen.