Den østerrikske skolen i økonomisk tenkning og dens rennesanse

Transkript

1 TORE JØRGEN HANISCH Den østerrikske skolen i økonomisk tenkning og dens rennesanse Den østerrikske skolen i økonomisk tenkning ble grunnlagt av Car! Menger i Wien i årene. Hans mest innflytelsesrike elever var Eugen von Bôhm-Bawerk og Friedrich von Wieser. 1 mellomkrigstiden var det i første rekke Ludvig von Mises og den noe yngre Friedrich A. Hayek som førte skolen videre, og deres virksomhet ble preget av en serie internasjonale debatter hvor de matte tåle ganske krasse angrep og til tider kom noe på defensiven. Den mest berømte av disse var debatten om økonomisk kalkulasjon under sosialismen. Etter den andre verdenskrigen kom østerrikerne i skyggen av kevnesianere og nyklassikkere, og det var lenge en vanlig oppfatning at den østerrikske skolen var passé, til dels politisk reaksjonær og preget av nostalgi. I 1969 utfordret James Buchanan den alminnelige oppfatning i boken Cost and Choice ved å hevde at det i virkeligheten var østerrikerne som hadde vunnet kalkulasjonsdebatten fordi de forstod kostnadenes subjektive natur i markert motsetning til markedssosialistene. Dette ble innledningen til hel en serie bøker og artikler med utgangspunkt i den østerrikske skolen, med andre ord en rennesanse med klare ambisjoner om å utvikle et alternativt paradigme til den rådende syntese a v nyklas sisk teori og kevnesianisme. Skepsis mot matematikk og ønske om å fremme fri konkurranse er viktige egenskaper ved dette paradigmet, men fremfor alt ønsker man à fokusere på del frie. handlende og kreative menneske, i motsetning til et menneske som bare maksimerer en ferdig preferansefunksjon slik tendensen synes à være i nvklassisk teori. Presentasjon av den nye østerrikske skolen i Amerika En av dc mer overraskende, noen vil si kuriøse, nyskapninger i økonomifaget i de siste årene er etableringen av en ny østerriksk skole med hovedbasis i Amerika. Tallet på bøker og artikler som tar en slik østerriksk vinkling på et eller annet tema, eller som refererer til en eller annen kjent østerriksk økonom, har vokst dramatisk siden 1970-tallet. Det finnes østerrikske graduate programmer ved flere amerikanske universiteter, og undergraduate programmer på ganske mange universiteter og colleger. Sesjoner om østerrikske temaer på økonomiske konferanser har lenge vært godt besøkt, og på enkelte områder som for eksempel bankteori og metodologi, spiller østerrikske teorier og ideer en helt sentral rolle. Selv om østerrikske økonomer fortsatt utgjør en høyst beskjeden gruppe i antall, har det vært en markert økning i interessen for østerrikske ideer, også blant økonomer som er klart uenige. Men til tross for denne interessen, er det fortsatt liten forståelse for hva østerriksk økonomi Cgentlijj hanh ler om. Ø ste rrik e rn e sier in tc ic ^ m lle ling 01T1 økonomi Og politikk som til tider fenger, men hvordan dette forholder seg til generell økonomisk teori, synes mildest talt å være dunkelt. Folk som står utenfor blir ofte litt forundret over enkelte av de østerrikske påstandene. Noen vil være tilbøyelige til å avskrive hele greia som konvensjonell økonomi med en mystifiserende og anakronistisk aversjon mot matematikk og økonometri. Det sies å være nyklassisk teori i verbal innpakning. Andre er primært opptatt av det politiske budskapet. De har kanskje bare lest F. A. Hayeks Road to Serfdom, snublet over noen av Ludvig von Mises senere skrifter eller Murray Rothbards forsvar for økonom isk liberalism e

2 Aversjon mot matematikk og ønske om å fremme frie markeder er utvilsomt viktige «.enskaper hos de nye østerrikerne i Amerika, men dette gir unektelig en noe overflad.sk identifikasjon. Den som leter litt grundigere i litteraturen, spesielt hos Mises og Hayek Israel Kirzner og Ludvig Laehmann, eller kanskje Petter J. Boettke. vil finne en forståelse av markedet som prosess som er både spennende, utfordrende og kanskje endog overbevisende Østerrikerne skriver om entreprenørenes rolle i konkurrerende markeder, om konkurranse i betvdningen rivalisering, fremhever det heterogene ved produkter og produksjonsteknologi som er karakteristisk for en markedsøkonomi, og de understreker Iremfor alt konkurransens betydning for å frembringe nye ideer og produkter, det vil si markedet som oppdagelsesprosess. I motsetning til tradisjonelle nyklassikere er østerrikerne mer opptatt av det dynamiske og uforutsigbare som en essensiell del av markedsøkonomien enn ved de stabilitetsegenskaper som lenge har inspirert til bygging av likevektsmodeller. For ganske mange økonomer, kanskje spesielt dem som underviser i innføringskurs, eller som studerer forholdet mellom juss og økonomi, eller som er opptatt av økonomisk politikk, har østerrikerne slått an strenger med betydelig gjenklang. Noe av det som fascinerer er evnen til å si noe viktig om hvordan økonomien fungerer uten å bygge kompliserte matematiske modeller, en evne som faktisk også har inspirert modellbyggerne: "Indeed, some economists have been so taken with «hat they call the austrian "intuitions that they have felt called to "formalize using standard economics modeling techniques. This was the fate, for example, of llayek s discussion of incentives during the socialist calculation debate, when a decade later, economists such as Oskar Lange (1962) and Leonid Hurwicz (1973) began modelling incentive compatible systems. 1 På denne bakgrunn blir det til tider sagt at østerrikske innsikter blir opptatt i mainstream economics. I stedet for å være takknemlige "for having thcir fuzzy notions systematized, har imidlertid østerrikerne en tendens til å mene at den formaliserte modellen "misses the point. Hvis formalisering betyr matematisk modellering av likevektstilstander. kan det nesten være det samme. For den uinnvidde kan denne holdningen synes underlig. Østerrikerne vil tydeligvis ikke bruke de samme spillereglene som andre økonomer og tår dermed behov for å forklare seg nærmere. De begynner gjeme a snakke om metodologi og endog historie, men da kan det fort bli slutt på tålmodigheten: When Austrians try to talk about rules why they don t like the niles of the main stream economics profession or why they think they have better rules - they are accused of talking too much on mere methodology. Methodology is generally believed to be what you do when you cannot do real economics. 2 I likhet med Goethes Faust tar moderne østerrikske økonomer utgangspunkt i begrepet handling, eller helt spesifikt menneskelig handling'. Human Action er nettopp tittelen på Ludvig von Mises' lærebok fra Østerrikerne er enige om at dette begrep bør danne basis for økonomifaget. Det betyr for det første en norm om å forklare sosiale fenomener ul fra individuelle ideer og handlinger, med andre ord metodisk individualisme. Siden individene forstår verden gjennom et filter av subjektiv intelligens, betyr det for det andre at økonomene må forklare handling med utgangspunkt i individenes fortolkning og vurdering av egne 1Vaugn, Karen T, 1994, Austrian Economics in America, s 2. 2 Vaughn 1994, s 3.

3 erfaringer. Dette kalles radikal eller "thorough-going subjektivisme, for à skille det fra den mer begrensede subjektivisme i nyklassisk teori der man nøyer seg med å postulere subjektive preferanser, uten særlig oppmerksomhet mot andre manifestasjoner av subjektivitet. Nyklassikkerne ser ut til å betrakte menneskelig handling som en passiv reaksjon på grunnlag av gitt mulighctsområde og gitte preferanser. Dette, understreker østerrikerne, har ikke stort å gjøre med handling i det hele tatt. Action er det motsatte av reaction. Det er naturlig å skille mellom årsak og virkning. Østerrikerne understreker samtidig at menneskejig handling finner sted i virkelig (i motsetning lil matematisk) tid. og med begrenset kunnskap. Del betyr at man ikke kan abstrahere fra tid eller uvitenhet i teoribygningen, slik man ofte gjør i nyklassisk teori, uten å miste essensielle deler av virkeligheten. Ut fra dette mener østerrikerne at økonomifaget bør handle om hvordan man gjennomfører prosjekter og planer over tid, med begrenset kunnskap om nåtiden, og med betydelig usikkerhet om fremtiden. Som spesielt Hayek understreker, er det liten grunn til â undres over at menneskene noen ganger tar feil. Det sentrale spørsmål, som økonomene må ta stilling til, er given the nature of the world they face, why they ever should be right.3 De nye østerrikerne er altså enige om at markedet best kan forstås som en prosess, som konsentrasjonen av handlinger og samhandlinger ineliom heterogene individer med forskjellig kunnskap og forskjellige forventninger, som forfølger forskjellige prosjekter og planer gjennom kjøp og salg. Etter Hicks og Hayek liker de å kalle dette catalakse snarere enn 'økonomi'. En økonomi', mener de. assosieres naturlig med en overordnet økonom som ønsker å økonomisere med de samlede ressurser. En catalakse innebærer dciimot et sett prosedyrer som gir individer grunnlag for à forfølge egne planer i samarbeide og konkurranse med hverandre. Vi snakker altså om en samfunnsstruktur der det ikke finnes noe overordnet mål, men hvor individene har en rekke forskjellige mål som delvis står i konflikt med hverandre. Alt dette er det altså stort selt enighet om blant de nye østerrikerne. På ett seniralt punkt er de imidlertid klart uenige. Den ene gruppen mener at de spesitikt østerrikske innsiktene med hensyn til tid og uvitenhet, subjektivitet og prosess, bør oppfattes som et vitalt supplement til nyklassisk teori. Denne posisjonen som er mest konsekvent forfektet av Israel Kirzner fra New York, men som deles av mange andre, aksepterer altså langt på vei hovedstammen i konvensjonell økonomi og likevekt som et sentralt begrep, men man er primært opptatt av den prosess som eventuelt leder mot likevektspunktet. og det er ingen selvfølge at del blir realisert.4 Den andre gruppen inntar et mer radikalt standpunkt. Spesielt inspirert av Ludvig Lachman, hevdes det at man ved å ta forutsetningene om tid og uvitenhet på alvor, tvinges til å forkaste de konvensjonelle teoriene om likevekt og å lage et helt nytt paradigme.' Medlemmer av denne gruppen mener at de østerrikske trådene best kan samles ved å gi opp hele begrepet om statisk likevekt, og samle seg om et evolusjonært paradigme som ikke forutsetter noe konvergeringspunkt. For denne gruppen er det altså permanent, endogent drevet endring som kjennetegner markedsprosessen. ^Hayek, F.A., 1978, New Studies in Philosophy, Economics and the History o f Ideas, s Kiizncr, Israel, 1973, Competition and Entrepreneurship. Lachmann, I.udvig, 1986, The Market as an Economic Process.

4 Karakterist.sk for den østerrikske rennesansen er at historien tillegges betydelig vekt De nye «MMrikeme er svært <,pp,v * San, og M. m te t * M M n «<* opplevde. Ludwig von Mises var den som i utgangspunktet betydde mest tor den the Austrian Revival, men tidlig på 1970-tallet var det også stor interesse for Menger og llayek. Senere er oppmerksomheten i særlig grad rettet mot dem. Etableringen av den gamle østerrikske skolen i 1870-årene Den opprinnelige østerrikske skolen i økonomisk tenkning ble grunnlagt av Carl Menger i 1870-årene. Menger publiserte sitt hovedverk Grundsätze der Volkwirtschaftslehre i Den var ment som en fundamental utfordring både til den engelske klassiske skolen og den t\ ske historiske skolen. Det var imidlertid forholdsvis få ty skere og knapt noen engelskmann som i denne perioden kom til å lese dette \ erket. oversatt til engelsk så sent som i 1950.' En av Mengers viktige egenskaper var imidlertid evnen til å etablere en egen wicnerskole, og elevene av denne skolen har aldri glemt læreren sin. Det var for en stor del gjennom deres \ erker at hans teorier ble kjent. Økonomer flest regner den dag i dag Menger som en a\ de tre grunnleggerne av den nyklassiske skolen, sammen med Leon Walras og William Stanley Jevons. Alle tre forsøkte å etablere en generell teori for økonomisk handling basert på det marginalistiske prinsipp for individuelle valg. Menger ønsket imidlertid a distansere seg fra Jevons og Walras analytiske tilnærming. Han hevdet at den matematiske memden som spesielt Walras brukte, ikke kunne nå essensen av menneskelig handling som erter hans mening var kjernen i den marginalistiske revolusjonen. Menger representerte i denne forstand et ahemati\, ikke bare til den klassiske og den historiske skolen, men også til den ny klassiske som var i ferd med å vokse frem. Og forskjellen var ikke bare et spørsmål om matematikk eller ikke matematikk slik det til tider har blitt hevdet, at den østerrikske teorien er ny klassisk teori i verbal innpakning. Den viktigste økonomiske forskjellen var at Menger, i motsetning til Walras, ikke i særlig grad baserte seg på likevekt og at hans teori i en grunnleggende forstand var dynamisk. Om dette skriver Eric W. Streissler: It is a well known fact that Menger did not believe in the idea of equilibrium. that he held with Aristotle that no such state as equilibrium exists in human lives. He did not believe in equilibrium as an adequate description of the conditions ruling in any aggregate of human relationships. In^ejJ. he pictures society as in constant flux, subject to changes which could not even be described as moving equilibria. And he did not believe that even the economic individual easily achieved full equilibrium. Utility maximisation, so tar as it exists in Menger at all, is for him the description of forces of change, or of the attempt to reach a highet utility. It is not the description of an equilibrium point actually reached. 7 Menger tilegnet sin Grundsätze til William Roscher, en ledende økonom innenfor den tyske historiske skolen som sto i klar opposisjon til den engelske klassiske skolen. Menger indikerte på denne måten at han ønsket å gi et viktig bidrag til teorien om økonomisk utvikling. Ilan begynner boken på en måte som kan synes noe overraskende i en økonomisk tekst: All things are subject to the law oi cause and effect. This great principle knows no exception, and we would search in vain in the realm of experience for an example to the contrary. Human progress have no tendency to 6 En av de få engelskmenn som faktisk leste boken i den tidlige fasen var Alfred Marshall. 7 Streissler, Erik W., 1973, Monger s Theory of Money and Uncertainty" I J R Hicks and W. Weber (cd.) Carl Menger and the Austrian School o f Economics.

5 cast it in doubt, but rather the effect of confirming it and of always further widening knowledge of the scope of its validity. Its continued and growing recognitions is therefore closely linked to human progress. * På denne måten får vi vite hva Mengers viktigste anliggende er, nemlig å forklare menneskelig fremgang eller mer presist, "the causes of the progress of human wealth.9 Ilan var altså ikke på noen måte ensidig opptatt av statisk likevektsteori slik nyklassikerne stadig beskyldes for å være. 1 likhet med den tyske historiske skolen (og Adam Smith) er han interessert i å forstå historisk endring, men i motsetning til den tyske skolen vil han bygge en kausal leori om hislorisk endring som inneholder både menneskelig handling og rent fysiske årsaker. I moderne nyklassisk teori har man for en vesentlig del distansert seg fra årsaksbegrepet og erstattet det med et begrep om simultan bestemmelse. Dette oppfattes gjeme som mer avansert, og årsaksbegrepet omtales til tider som primitivt. Menger ønsket altså helt eksplisitt å gi et viktig bidrag til den historiske skolen, men han ble kanskje mest kjent i sin samtid for en voldsom strid med nettopp denne skolen. Bakgrunnen var som nevnt at Menger hadde tilegnet sin første bok til William Roscher, ut fra et ønske om at boken skulle bidra til den historiske skolens videre utvikling og mer generelt til teorien om økonomisk utvikling. Roscher ga boken en hyggelig anmeldelse, men anså den tydeligvis ikke som spesielt banebrytende. Sett fra Mengers synsvinkel virket det ikke riktig som Roscher hadde skjønt poenget. På bakgrunn av den litt kjølige mottagelsen som Grundsätze mer generelt fikk i Tyskland, begynte han å skrive en ny bok for å klargjøre forskjellene mellom den tyske historiske metoden og sin egen teoretiske og for å vise hvordan teorien kunne brukes for å forstå utviklingen av viktige historiske institusjoner som språk, moral og penger, som hadde utviklet seg så å si av seg selv, uten at noen hadde planlagt dem. Slik sett sluttet han seg til den skotske tradisjonen som spesielt Adam Fergusson og Adam Smith hadde representert.1" Beklageligvis for den videre debatten var ikke Menger særlig diplomatisk i omtalen av den historiske skolen. Den nye boken om økonomisk metode, Untersuchen über der Sozialwissenschaften und der Politischen Ökonomie in besonderes, utkom først i 1883 og Roscher var nå trådt tilbake. Hans lederposisjon blant de historiske økonomene var na overtatt av Gustav Schmoller. Mens Roscher hadde vært mildt positivt innstilt overfor Menger, opptrådte Schmoller direkte fiendtlig. Han ga boken en svært arrogant omtale i tidsskriftet sitt og sendte sitt eget eksemplar uåpnet og ulest tilbake. Dette provoserte i sin tur Menger til et meget skarpt svar, Die lrrtiimer der Historische Methode", som igjen dannet grunnlaget lor et nytt voldsomt angrep fra Schmoller. Debatten ble som vi kanskje torstår ikke spesielt fruktbar, og det har vært hevdet at den skapte "more heat than light". Den bidrog utvilsomt til å svekke Mengers posisjon i Tyskland. Menger som oppfattet seg selv som et klart alternativ til den engelske klassiske skolen, og som ønsket å yte et viktig bidrag til forståelsen av den økonomiske utvikling, ble fremstilt som en fiende av all historieskrivning. Hayek skriver i tilbakeblikk at Menger "ruthlessly demolismed Schmollers positition, 1 men det var i så fall noe Scmoller aldri innrømmet selv. Den neste generasjonen av østerrikske økonomer, i første rekke Eugen von Böhm-Bawcrk og Friedrich von Wieser, betraktet debatten med den historiske skolen som et avsluttet kapittel. 8 Menger, Carl, 1981 [1871J, Principles o f Economics, s Samme sted, s Se f. eks. Andrew Skinner, Introduction i Adam Smith, The Wealth o f Nations, 1976 [1776]. 11 Schumpeter, Joseph, 1954, History o f Economic Analysis, s X54. Hayek, F. A., 1964, Ilayek on Menger, i Henrik Spiegel (ed). The Development o f Economic Thought, s 355.

6 Den hadde tilført Menger enkejte riper i lakken, men del var knapt noen tvil om hvem som hadde kommet ut på den riktige siden. De var heller ikke særlig opptatt av forskjellene mellom Menger og andre nyklassikere, og utviklet i hovedsak de deler av Mengers teori som lå nær opp til statisk, nyklassisk teori. Bøhm-Bawerks kapitalleori var riktignok dynamisk med tiden som en sentral variabel. Det sies imidlertid at Menger selv mislikte denne teorien sterkt fordi den bygde på den klassiske lønnsfondsteorien og på et begrep om en produksjonsprosess av gjennomsnittlig lengde, dvs. en homogenisering av en innhomogen prosess.1' Elevene oppfattet seg altså ikke som radikale alternativer, men snarere som en del av hovedstrømmen i nyklassisk teori.14 Wien ble i perioden et ledende sentrum for dette paradigme med viktige bidrag innenfor valghandlingsteori (som ordinal nytteteori og det alternative kostnadsbegrepet), kapital- og renteteori, konjunkturtcori, markeds- og utviklingsteori. Omkring 1930 kunne det på denne bakgrunn argumenteres for at alt som var viktig i den østerrikske litteraturen, var opptatt i nyklassisk økonomi. Hvis man så nærmere etter, var det likevel rimelig klart at den østerrikske litteraturen i viktige henseende var annerledes. Den var ikke matematisk, men gjeme filosofisk. Man var særlig opptatt av dynamiske aspekter ved menneskelig handling og diskuterte sosiale og politiske spørsmål hinsides markedsteori og produksjonsteori. Osterrikeme kunne, særlig ved sin vektlegging av subjektiv i motsetning til objektiv verditeori, oppfattes som selve kvintessensen av nyklassisk teori, og slik ble de gjerne oppfattet a\ marxister som Otto Bauer og nyricardianere som Pierro Sraffa. Det var likevel noe ved deres metodologiske og teoretiske tilnærming som medførte at de i stigende grad kom i konfrontasjon med andre nyklassikere. Dette ble særlig tydelig da Hayek flyttet til London etter invitasjon fra I.ionell Robbins på London School of F.conomics i Østerrikerne i strid og utlendighet i 1930-årene Ludvig von Mises var født i 1880 og tok sin juridiske doktorgrad i Wien i 1906 som elev av Bøhm-Bawerk. I 1909 fikk han en stilling i Wiens handelskammer, og der ble han inntil han emigrerte i I perioden underviste han ved uni\ ersitetet, og samtidig ledet han et eget seminar ved handelskammeret for yngre akademikere og intellektuelle. Blant deltakerne på seminaret var økonomene F. A. Hayek. Oskar Morgenstern, Gotfried Harberl, Fritz Machlup, Paul N. Rosenstein-Rodan. og filosofene Felix Kaufinan og Alfred Schutz. Mises spilte på denne måten en viktig rolle i Wiens økonommiljø og var en høyt respektert person. Mises skriver i tilbakeblikk om denne perioden at man i begynnelsen av 1920-årene no longer distinguishcd between the Austrian school and other economics 16 Han oppfattet altså nærmest wienerskolen som en underavdeling av nyklassisk økonomi. Hayek uttrykte noe lignende. I et tysk leksikon skrev han om tiden etter første verdenskrig at det kan oppfattes som tegn på suksess for en skole at dens sentrale teser er blitt opptatt i den generelle lærebygningen.1 13 Schumpeter 1954, s Menger hadde også cn annen viktig elev, Richard Schuller, som sto fjernere fra den nyklassiske tradisjon. Se Hrik Reinert, "Austrian Economics and 'The Other Canon'. (Under publikasjon) ^ 1 layek, 1965 Wicnersehule", Handworterburch der Sozialw Austrian Economics ssemchqfien, bind 12, s 70. Mises 1969, The Historical setting o f the Austrian School o f Economcs s41 l?hayck, 1965,s7 0.

7 C arl M enger b lir so m nevnt o p p fa ttet som cn av d e tre g ru n n leg g ern e av n y k lassisk teori, og elevene hans kom altså til å identifisere seg med denne lærebygningen. Til tross for dette kom Ila y e k og M ises og en k elte a n d ie ø sterrik ere fo rh o ld sv is rask t i et v isst m o tsetn in g sfo rh o ld til engelsk - og fra n sk o n en te rte økonomer. D et utviklet seg som vi skal se, en h el serie debatter, og en vanlig oppfatning har vært at østerrikerne tapte disse debattene. I cn kommentar til Stephan Bohm i en artikkelsamling fra 1992, uttrykker Mark Blaug sin mening om denne historien uten skygge av tvil: 1 had hoped that Bohm would finally givc us an account of how Bohm-Bawerk was vanquised by Frank Knight, how Hayek and Robbins were laid low by SrafTa and Kaldor, and how Mises were laid down by Lange.18 Rent bortsett fra språkbruken som er en smule primitiv, tror jeg Blaug treffer noe vesentlig sett fra engelsk og nyklassisk side. For østerrikerne kunne imidlertid kritikken i seg selv, og ikke minst den aggressive tonen i Sraffas anmeldelse av Hayeks bok Prices and Production (1931), virke bent frem forbløffende. 1 et fremmed land var det ikke lett å forholde seg til en slik skarp og tilsynelatende umotivert kritikk.19 Problemet var ikke at østerrikerne manglet publikum eller suksess. Hayek fikk en meget god mottagelse da han ankom London i 1931 etter mvitasjon fra Robbins og ble straks oppfattet som cn betydningsfull økonom og en interessant utfordrer til Keynes. I debatten som fulgte fikk Hayek inn en serie treffere, spesielt i anmeldelsen av Keynes Treatise on Money som utkom i Hayek mer enn antydet at forfatteren ikke behersket kapitalteorien og påpekte at Keynes benyttet seg av cn wicksellmodell. men uten de nødvendige teoretiske forutsetninger: It is a priori unlikely that an attempt to utilize the conclusions drawn from a certain theory without accepting that theory itself should be successful. But in the case of an author of Mr. Keynes' intellectual calibre, the attempt produces results that are tmly remarkable." " I et sjeldent ydmykt øyeblikk innrømmet Keynes mesteparten av kritikken. Etter først å ha unnskyldt seg med at det ikke fantes noen satisfactory theory of capital... in completed form, uttalte Keynes: "Nevertheless, substantially 1 concede Dr. Hayek s point. 1 agree with him that a clear account of the factors determining the natural rate of interest ought to have a place in a completed Treatise of Money, and that it is lacking in mine: and I can only plead that I had much to say for which such a theory is not required and my own ideas about it were still in embryo to deserve publication. Later on, I will endeavour to make good this defiance. 21 Hayek var altså slett ikke uten suksess i London. John Hicks skriver i tilbakeblikk at han fulgte Hayeks seminar ved London School of Economics fra 1931 til 1935 og at dette gjorde meget sterkt inntrykk på deltakerne og at de så å si var nær ved å konvertere til det østerrikske ståsted : 18 Caldwell, Bruce J. og Stephan Boehm (red ), Austrian Economics: Tenssion and New Directions, 1992, s Det 11 visste på dette tidspunkt var at Sraffa hadde satt seg som mål intet mindre enn å oppheve den mariiinalistiskc revolusjonen. Dette ble først klart ved hans utgivelse av Production o f Commodities hy use o f Commodities i På denne bakgrunn kunne østerrikerne være et egnet angrcpsmål. 20 Hayek, Reflections on the Pure Theory of Money of Mr. Keynes, Part 1, Economica XI, 1931 s Keynes, The Pure Theory of Money. A Reply lo Dr. Hayek, Economica, XI, 1931, s

8 At the end of the discussions in that seminar 1 speak of those in which I myself took part - we were I believe, on the point of taking what now seems as a decisive step."2" \'å tok ikke Hicks dette skritt, og det var det vel heller ikkc mange andre som gjorde. De fleste kom nok til at det var Keynes som hadde den beste forståelsen med hensyn til makroøkonomi og økonomiske kriser. Det kan være flere grunner til det, men en av dem var som Hicks bemerker at Hayek og de andre østerrikerne were not doing English Economics. 23 Denne forskjell i teori og kultur kan bekreftes av en hel serie økonomer som var opplært i den østerrikske tradisjon under kateteret til Bohm-Bawerk eller Wieser, eller som hadde ftilgt seminaret til Mises, men som etter hvert havnet i England og Amerika. Det gjelder i tillegg til Hayek og Mises prominente økonomer som Joseph Schumpeter, Gottfried Harberler, Fritz Machlup og Oskar Morgenstem, og dessuten Lionell Robins. Også de fem siste kom til å etablere en særegen plass i økonomifaget, til dels takket være sin østerrikske tilnærming, men de skulle både av seg selv og andre bli betraktet som en del av "mainstream economics. Hayek og von Mises kom derimot i stigende grad til å bli betraktet som noe på siden av hovedstrømmen, og de fulgte slett ikke med over i keynesianismen. Machlup satte i tilbakeblikk opp en liste på seks punkter på hva han oppfattet som typisk for den østerikske skolen i mellomkrigstiden, nemlig en særlig fokusering på (1) metodisk individualisme, (2) metodisk subjektivisme, (3) subjektive preferanser, (4) det alternative kostnadsbegrep, (5) marginalisme, (6) tidsstrukturen i produksjon og konsum.24 Det kan diskuteres hvor spesifikk østerriksk listen er, og Kirzner sa i en kommentar at den burde suppleres med en understrekning av markets (and competition) as processes of learning and discovery.25 Denne understrekning av markedet som et sted for oppdagelse av ny kunnskap, ble særlig tydelig i den store debatten om sosialismen som Mises satte i gang i 1920 og som Hayek deltok i fra midten av 1930-tallet. For den nyere østerrikske skolen kom denne debatten til å få særlig betydning av to grunner: (1) Den oppfattes slett ikke som noe tilbaketog for Hayek i forhold til de posisjoner som von Mises hadde inntatt, slik det har vært mer enn antydet, blant annet fra Blaug. Den innebærer tvert imot en forsterkning og fordypning av disse posisjoner. (2) Denne fordypning innebar at forskjellene mellom nyklassisk og østerrisk teori ble vesentlig klarere, og dette var helt avgjørende for thc Austrian revival etter Noe av det som ble klart i debatten om sosialismen var at de østerrikske økonomene, without having been aware of it at the time, were indeed swimming outside the mainstream, as epitomized by the British partial equilibrium and the Lausanne general equilibrium traditions. 26 Den store debatten om sosialismens (u)mulighet En vanlig oppfatning har vært at debatten ble avgjort av Oskar Lange i planleggingens favør i 1938 ved sin teori om sosialistisk markedsøkonomi. Også Schumpeter lot seg overbevise av "2 Hicks, John R 1973, The Austrian Theory of Capital and its Rebirth in Modern Economics, i J.R. Hicks and W. Weber (ed.) Carl Menger and the Austrian School o f Economics. 2 I licks, John R., 1967, Critical Essays in Monetary Theory, s Machlup, Fritz, 1981, Ludvig von Mises: The Academic Scholar Who Would Not Compromise, WirtschaftspoUitische Blatter,, s Kirzncr, Israel, 1987, Austrian School of Economics, New Palgrave: A Dictionary o f Economics s Caldwell, Bruce, 1992, s 7.

9 dette og kom endog til at staten kunne overta entreprenørfunksjonen." Karakteristisk for Lange og hans meningsfeller var at de bygde på Walras' teori om generell likevekt. Den videre utviklingen av teorien om generell likevekt ser ut til ha styrket denne posisjonen, blant annet ved følgende uttalelse fra Frank Hahn (1984) om at "anything the ideal economy can do the state can also do, but not vice versa since there may be externalities and public goods.". P. Dasgupta (1986) viser forst hvor krevende det er å frembringe et økonomisk miljø som av seg selv vil generere en konkurransemessig likevekt som er paretooptimal. Han påpeker så at planleggere som har den nødvendige kunnskap for a frembringe en slik markedssituasjon, like gjeme kunne etablere den paretooptimale tilstand direkte. Han konkluderer så på følgende måte: "The Second Fundamental Theorem o f Welfare Economics - which so often seen by economists as providing a reason why the state ought to rely on markets - holds true only in circumstances where there is no need to rely on markets at all. I have no explanation for this paradox. 29 I det følgende foretrekker han imidlertid å overse dette paradokset, og han overser samtidig at de ny-walrasianske modellene forutsetter optimalisering under fullkommen informasjon. Som Hayek påpeker er dette "emphatically not the economic problem which society faces.30 Økonomenes skikk med å konstruere likevektmodeller på basis av "perfect knowledge har i stor grad oversett problemene med å oppdage, samle inn og ta i bruk kunnskap. Del innebærer samtidig at man overser transaksjonskostnadene: A world without transaction costs has very peculiar properties, skriver Coase. Blant disse spesielle egenskaper er umuligheten av å skille mellom markedsproscsser og planleggingsprosesser.31 Mens det var Keynes som var Hayeks hovedmotstander i debatten om makroøkonomisk politikk, var det i første rekke Lange (men mer grunnleggende Walras) i debatten om sosialismen. For østerrikerne kom denne debatten til å virke meget klargjørende, og de skjønte etter hvert at deres oppfatning av markedet var vesentlig forskjellig fra den nyklassiske. Men det tok altså ganske lang tid før de nådde frem med sin argumentasjon. Debatten ble innledet omkring 1920 av Ludvig von Mises og er siden gjennomført hovedsakelig under tre overskrifter; kalkulasjonsproblcmct, motivasjonsproblemet og oppdagelsesproblemet. Mises hevdet primært at reell økonomisk kalkyle er umulig under sosialismen siden man mangler informasjon i form av markedspriser. Det siste forutsetter privat eiendomsrett og et fritt marked. Under sosialismen er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene erstattet av offentlig eierskap, og markedsmekanismen er erstattet av statlig planlegging. Mises publiserte først en kort artikkel i 1920 og så en større bok som utkom i Etter Østerrikes nederlag og oppløsning under første verdenskrig sto sosialister og marxister sterkt i etterkrigstidens Wien. I et forsøk på å tilbakevise de mer utopiske påstander fra samtidens marxister, understreket Mises at overgang til statlig eierskap ikke ville eliminere knapphet og behovet for rasjonell husholdning og kalkyle. Dernest påstod han at rasjonell kalkyle forutsetter markedspriser, uten priser ingen fornuftig samlunnshusholdning. Markedspriser Schumpeter, J., Capitalism, Socialism and Democracy, 5. utgave 1976, s 194. Hahn, Frank, 1984, Equilibrium and Macroecnomics, s 347. ^ Dasgupta, P., 1986, Positiv Freedom. Markets and the Welfare State, s Hayek, I. A., 1945, "7 he Use of Knowledge in Society, American Economic Review XXXV, s lrse R H n e F rm- 'he Market and the Law. 1988, s 14. Mises, L., "Economic Calculation in the Socialist Commonwealth", i Hayek 1935 (red ) Collectivist Economic Planning.

10 oppstår i ct samfunn med privat eiendomsrett hvor folk handler med hverandre for best mulig 3 tilfredsstille sine behov. Følgelig konkluderte han, uten privat eiendomsrett og et fritt marked, ingen rasjonell kalkyle. Selv om sosialistene skulle tillate privat eiendomsrett til.onsumgodene og fri omsetning av slike goder, ville ikke dette løse kalkulasjons- problemet så lenge man manglet priser på produksjonsressursene. Med statlig enerett til produksjonsmidlene ville det ikke finnes slike priser, og dermed ville rasjonell ressursallokcring være umulig.33 Mises' andre hovedpoeng var at sentraliserte statlige bedrifter ikke kan erstatte privat næringsliv på grunn av insentivproblemet. Statlige ledere vil oppføre seg som byråkrater med helt andre ambisjoner og holdninger enn private eiere. De vil behandle statlig eiendom helt annerledes enn sin egen og vil knapt oppføre seg som entreprenører. Byråkrater som følger ordre opptrer grunnleggende forskjellig Ira dem som risikerer sin egen kapital og fremtid.34 Det viste seg imidlertid at påstanden om at man ikke kunne allokere ressursene rasjonelt under sosialismen, var tilbakevist på prinsipielt grunnlag av italieneren. Barone, elev av Vilfredo Pareto, allerede i Barone hadde påpekt at cn sosialistisk (og mer generelt kollektivistisk) økonomi kunne oppnå samme effektivitet som en desentralisert markedsøkonomi ved å løse et simultant ligningssett på grunnlag av et sett produktfunksjoner og nyttefunksjoner, som beskriver samspillet mellom de enkelte aktørene i systemet. Denned skulle allokeringsproblemet i prinsippet være løst. " Barones bidrag ble i sin tur imøtegått av Hayek i Det sies gjeme at han medgikk at en slik matematisk løsning på allokerings- problemet kunne tenkes rent teoretisk, men at den ville være håpløs i praksis. Det ville for det første være helt umulig å fremskaffe den nødvendige informasjon, og de beregningstekniske problemer ville dessuten overstige de ressurser som kunne stilles til rådighet.,h Det var på dette stadium i debatten at den polske økonomen Oskar Lange innførte begrepet om sosialistisk markedsøkonomi, noe som ble oppfattet som et genialt grep. Lange var en radikal sosialist og overbevist marxist. Han oppfattet imidlertid marxismen som en generell teori om økonomisk utvikling, og slett ikke som noen manual for ressursallokcring i et sosialistisk samfunn. Dette gjorde han helt eksplisitt i en artikkel fra Han skrev her at clearly M arxian economics and modem bourgeois economic theory belong to different ranges. I en fotnote vedrørende real socialism, la han til: It is obvious that Marshallian economics offers more for the current administration of Sovjet-Russia than Marxian economics does. 37 Lange aksepterte uten videre Mises påstand om at sosialismen trenger priser for kalkulasjon. Han møtte denne utfordring ved å finne en alternativ form for prisfastsettelse uten noen storstilt datainnsamling og modellbygging slik som Baronc hadde foreslått, og uten å bruke reelle markeder med alle deres skrøpeligheter. Langes svar var à avlede skyggepriser fra markedsinformasjonen på omtrent samme måte som han trodde det ble gjort i virkelige markeder og å bruke denne informasjonen i statlige bedrifter. 33 Mises, L., i Hayek (ed) 1935, s NiiKoc cammf» Ctfvt Q 1 Î Lange, Oskar, Marxian Economics

11 I Langes modell for sosialistisk markedsøkonomi fastsetter det sentrale planleggingsbyrået et sett initialpriser på produksjonsmidler. Lederne for de statseide bedriftene tar disse prisene som (parametrisk) gitt og følger regelen om a minimalisere kostnader og å sette produktprisen lik grensekostnaden. Bedriftene kjøper arbeidskraft av arbeidere som maksimerer nytte, og selger produktene til konsumenter som også maksimerer nytte. Bedriftene kjøper og selger produksjonsmidler fra hverandre. På basis a\ informasjon fra bedriftene om økning eller minsking i lagrene av produksjonsmidler, som reflekterer overskudd i tilbud eller etterspørsel, fastsetter planleggingsrådet et nytt sen med priser for produksjonsmidler, og prosessen fortsetter til alle markeder er i likevekt. Langes modell inkluderer reelle markeder for forbruksgoder og arbeidskraft, og pseudomarkeder for de øvrige produksjonsmidler. Siden staten eier produksjonsmidlene er det ingen annen personinntekt enn arbeidsinntekt. Bedriftencs overskudd blir fordelt etter demokratiske kriterier. Modellen kombinerer den effektive resursallokeringen som oppnås i idealiserte nyklassiske markeder med en sosialistisk inntektsfordeling.3fi Det er ingen overdrivelse å si at denne teorien om markedssosialisme ble vel mottatt, og Lange høstet stor anerkjennelse. Det ble sagt at han hadde tilbakevist både Mises og Hayek. Han forutsatte at prisfastsettelsen i reelle markeder foregikk i overensstemmelse med Walras tatonnement with the market proxy for the auctioneer arriving at the clearing price by trial an error.40 Følgelig kunne det sentrale planleggingsrådet erstatte markedet ved å opptre som auksjonarius og finne frem til likevektsprisen ved prøving og feiling. Alt rådet behøvde å gjøre var å øke prisen som respons på knapphet og å redusere den ved tilbudsoverskudd. Lange mente at dette skjema dupliserte vesentlige trekk \ed markedet, og fremfor alt trodde han informasjonen om knapphet og overskudd var alt det planleggingsrådet trengte for simulere markedet. Han så ingen grunn til å tro at hans versjon av sosialismen ville være mindre effektiv enn kapitalismen. Siden de sentrale planleggerne ville ha bedre kunnskaper om økonomien som helhet enn individuelle entreprenører, ville dette prøve- og feilesystemet være enda bedre enn markedsøkonomien. Argumentasjonen gjorde som nevnt sterkt inntrykk i samtiden, og det viktigste var antagelig at Lange w as able to enlist the neoclassical general equilibrium theory, including its revelation of the flaws of free markets, in the service of socialism. '2 Fra kalkulasjonsproblemet til oppdagelsesproblemet Nokså mye av diskusjonen i mellomkrigstiden handlet om kalkulasjonsproblemet, men det var også adskillig diskusjon om incentivproblemet. I sine svar til Lange fra 1937 og 1940 understreket Hayek spesielt sammenhengen mellom eierskap, incentiver og effektivitet. Han begynte også for alvor å fokusere på kunnskapsproblemet eller oppdagelsesproblemet.43 Men 38 Lange, O., On the Economic Theory of Socialism", B. Lippincott (ed.), On the Economic Theory o f Socialism, Vaugn. K, 1994, s Lange 1938, s Lange 1938, s Vaughn 1994, s Hayek, Economics and Knowledge (1937); "Socialist Calculation: the Competitive Solution (1940), i Hayek, Individualism and Economic Order, Ifølge T. W. Hutchison representerer "Economics and Knowledge cl avgjørende gjennombrudd i østerriksk økonomi i det Iikcvektsproblemet for første gang blir skikkelig problematisert.

12 disse argumenter tikk ikke særlig godt gjennomslag, og i de følgende årene var det altså vanlig å mene at Lange hadde vunnet debatten på grunnlag av nyklassisk teori.44 Hayek og Menger oppdaget for alvor at det var den nyklassiske teorien av type Walras som var problemet, og at det var større forskjell niellom denne teorien og den østerrikske enn de hadde vært klar over. Hvis man leser Langes artikler i dag er det slående hvor enkelt han gjorde det. Alle økonomiske beslutninger skulle baseres på parametriske priser og gitt teknisk kunnskap. 1 likhet med en del andre sosialistisk orienterte nyklassikere, som f eks Ragnar Frisch, lot han til å tro at produksjon simpelthen var løsningen av et matematisk maksimeringsproblem med visse restriksjoner. Hayek understreket i sitt svar at produksjon kun i liten grad var et spørsmål om å bruke objektive resepter, og at det i meget høy grad dreidde seg om subjektive vurderinger. En av de viktigste beslutninger gjaldt f eks investeringer i kapitalutstyr, and such decisions depends upon expectations of future products and input prices. Future prices, however, are simply judgement of future states of the world that have no objective status. 45 En helt sentral innvending mot Langes teori sett fra østerrikernes synsvinkel, var at han i likhet med de andre nyklassikerne opererte med objektivt gitt kunnskap eller perfect knowledge. Kunnskapene om produktfunksjoner, kostnader, etterspørsel etc. var altså gitt. Både for Hayek og Mises representerer dette en helt urimelig forenkling. Hayek begynte for alvor å spørre hva som mentes med dette. Given to whom? 1 en markedsøkonomi, sier han, er teknisk kunnskap et resultat av konkurranse mellom aktører som hver for seg bare behersker en begrenset del av av kunnskapen om produksjonsprosessen. Konkurransen sikrer bruk av de mest relevante kunnskapene. Hvordan vil dette kunne foregå i en planøkonomi uten reell konkurranse? Sentralt for problemstillingen er i hvilken form man tenker seg at kunnskapen finnes: "Technique of production should not he thought of as some form of fixed recipe; rather in many cases it is really more a teqnique of thought, a knowledge of how to find solutions to problems. How can central planning duplicate markets ability to mobilize this kind of knowledge? 46 Som Mises tidligere hadde gjort stilte altså Hayek spørsmål om den potensielle adferdeti i sosialistiske bedrifter. Sosialistenes svar var at bedriftslederne skulle instrueres om å minimalisere kostnadene, men dermed kom man etter llayeks mening helt galt av sted: Costs are not objective magnitudes that can be read of accounting sheets; they are subjective estimators about the value of opportunity forgone. Since these values arc only expected returns, their magnitudes depends upon estimates of the firm managers. Withoul a market against which to test expectations, the manager s estimates could not help but to be arbitrary. 4 Et hovedpoeng for Hayek, ja selve hovedpoenget, er at kunnskapen er subjektiv, spredt, underforstått eller implisitt og aldri perfekt. Dette aspekt var med allerede før krigen, men ble ifølge Adaman og Devine atskillig klarere etter hvert: In the neoclassical paradigm, knowledge is conceptualized as objective with production possibilities, costs and revenues constituting knowable objective constraints given which economic agents make maximum decisions. In the Austrian school, by contrast, knowledge is conceptualized as being subjective. Instead of being taken as given for the purpose of decision making, subjective - or tacit - knowledge must be discovered through action, through competitive entrepreneurial activity in the market Dette poeng ble gjort særlig klart i en artikkel av Abraham Bergson, "Socialist Economics, i Howard S. Elis, A S u r v e y o f Contemporary Economics, Vol. 1, 1949.Se også Fikret Adaman og Pat Devine, Economic Discovery and Market Socialism, new left review 221, 1997, s Hayek 1949, s Hayek 1949, s Hayek 1949, s 226.

13 'ere henseende blitt en dramatisk understrekning av at det var Mises og Hayek som hadde rett. Det har utvilsomt vært en viktig vitamininnsprøytning for den nye østerrikske skolen. Lang ørkenvandring frem til ny blomstring fo r Hayek Hayek fortsatte debatten om sosialismen etter krigen. Hele hans store produksjon i etterkrigstiden frem til 1980 kan på mange måter ses som en forlengelse av denne debatten ved diskusjon av kunnskapsproblemct og ved videre utvikling av begrepet om spontan orden. Som T. W. Hutcheson spesielt har understreket, fremtrer artikkelen Economics and Knowledge fra 1937 som særlig viktig i denne sammenheng idet likevektsproblcmet for første gang kom klart i fokus.'" Men lenge kunne det altså se ut til at det hclc var forgjeves. Den dominerende holdning til Hayeks argumentasjon finner man i Schumpeter s Capitalism, Socialism and Democracy.' Til tross for sin østerrikske opprinnelse holdt Schumpeter uforbeholdent med sosialistene i denne debatten. Han sa at der var nothing wrong with the pure logic of socialism (s 172) og avfeide Mises argumenter mot sosialistisk kalkulasjon ved en suveren påstand om at consumers in evaluating ( demanding) consumers goods ipso facto also evaluates the means of production which enter into the production for those goods, (s 175) Endelig avgjorde han hele debatten ved å påstå at sosialismen under normale omstendigheter ville ha nok informasjon "to come at first throw fairly close to the correct quantities in major lines of production. Resten ville være et spørsmål om tilpasning by informed trial and error, (s 185) Socialismen ville ncppe ha noe handicap i forhold til kapitalismen, men antagelig klare seg bedre fordi ledelsen "would have more information at their fingertips, (s 194) Samlet kunne det altså lenge se ut til at Hayeks argumenter var på det nærmeste bortkastet: Schumpetcr missed entirely Hayek s arguments about timing and knowledge because he presumed economic equilibria could be achieved and persist for long periods of time. He regarded all Hayek s objections as practical impediments, which, although they might seriously interfere with the actual performance o f socialist economies, did not touch the logic of the theory."5 ' Også Hayeks argumenter om kunnskaper og tidkrevende prosesser i den økonomiske orden ser altså ut til å ha falt for døve ører: Consequently he bccame increasingly frustrated with the gulf that existed between him and his neoclassical colleagues. When Hicks suggested that Hayek s capital theory was misunderstood because he was not doing English economics, he could just as well have been referring to Hayek s role in the economic calculation debate. It is no wonder, then, that by the end of the 1940s. Hayek ceased writing primarily for any audience of economists. He was simply not in the same conversation as everybody else. He had to wait twenty more years for his message to be heard. Men han ga seg altså ikke og fortsatte å produsere bøker og artikler i godt tempo. De fikk imidlertid i stigende grad titler som minnet om juss, filosofi og statsvitenskap, og det tok lang tid før him igjen klarte å påkalle oppmerksomheten blant økonomene. Da han fikk nobelprisen i økonomi i 1974, var det egentlig bare de eldre som husket ham som økonom. Han hadde imidlertid gleden av et langt produktivt liv og overlevde praktisk tall alle sine motstandere. På loppen av delte fikk han altså fra omkring 1970 oppleve "The Austrian Revival med seg selv i sentrum for oppmerksomheten. Han fikk omsider gjennomslag for sin tese om markedsøkonomien som en oppdagelses-prosess og ikke bare som et sett med 1ikevektsbetingelser. 52 Hutchcson, T.W., 1981, The Politics and Philosophy o f Economics, s Schumpeter, J., 1962 [1942 ], Capitalism, Socialism and Democracy. 54 Vaughn 1994, s Vaughn 1994, s 61.

14 Ludvig von Mises i Amerika Selv om det var Hayek som brakte østerrikske ideer til England, og selv om det i første rekke er han som har vunnet internasjonal ære og berømmelse, sa er det hans eldre kollega og mentor von Mises som har fatt æren a\ à bringe østerriksk økonomi til Amerika. Det var han som dannet skole i New York, og det var hans bok Human Action (1948) som lenge var læreboken. Mises var imidlertid slett ikke den første økonomen fra Østerrike som emigrerte til Amerika. Før ham var både Schumpeter. Harberler. Machlup og Morgenstem. A Ile sammen greide seg bra og fikk solide akademiske posisjoner, men stort sen innenfor Main stream economics. Mises forlot Østerrike i 1934 da han ble tilbudt et professorat i Genève. Han trivdes der, og kunne gjeme blitt der resten av livet, men da Frankrike like over grensen, ble okkupert av tyskerne i fant han det som jøde best å reise videre til Amerika. Livet i det store landet i vest ble ikke spesielt enkelt for Mises. Han fortsatte imidlertid sitt arbeide, skrev artikler for New York Times, gav forelesninger ved en rekke universiteter og var tilknyttet National Bureau of Economic Research. Han arbeidet ved universitet i New York fra 1945 til men fikk ingen fast ansettelse og han fikk heller ikke kontrakten forlenget i Han fikk altså aldri noen akademisk utnevnelse i sitt nye hjemland, ble aldri assimilert i det akademiske miljøet og endte i grunnen opp som en kontroversiell skikkelse. Det kan være flere grunner til dette: "The reason most ollen supplied by some Mises supporters is that his unflinching opposition to socialism and interventionism at a time when academics believed that socialism was not only technically possible but also likely to be an improvement upon capitalism. Mises and Hayek we should remember, were judged to have lost the calculation debate. 56 F.n annen nokså åpenbar grunn \ar imidlertid alderen. Det er ingen enkel sak å etablere en ny karriere i et nytt land etter at man har fylt 60. En tredje grunn er selve stilen som Mises etter hvert utviklet i moden alder: the tone of his writing was imperious and his context w as unfamiliar to the American academic audiences. He wrote with a certainty in the correctness of his arguments that brooked no opposition. He was convinced that the economic profession was straying further and further from good science, and the longer he wrote, the less tolerant he seemed to become of what he view ed as a foolish opposition." ' Enda verre var det kanskje fra amerikansk synsvinkel at han kjempet gårsdagens slag i Østerrike og Tyskland. Bemerkelsesverdig mye plass ble brukt til a tilbakevise den tyske historiske skolen, marxister fra Wien og behaviorister fra 30-årene. Han markerte sitt eget forskningsområde og definerte sine egne opponenter, med den følge at amerikanske økonomer nektet å være med på leken. Han fikk imidlertid studenter, til dels mer av politiske grunner enn faglige. Mises ble et symbol for dem som bekjempet sosialisme og annen statlig intervensjonisme. Noen av studentene, skulle det vise seg. var i stand til å føre budskapet videre, i første rekke Rotbard og Kirzner. Det var Mises' lærebok Human Action fra 1948 med det såkalte handlingsaksiomet som kom til å stå i sentrum for deres oppmerksomhet. Her ble mennesket betraktet som et levende, handlende vesen snarere enn en maksimeringsmaskin, og i likhet med Hayek var Mises mer opptatt av markedet som on prosess enn som en likcvektstilstand. Vaughn 1994, s 64 S7 Vaughn 1994, s 65.

15 Den østerrikske rennesansen Hvis man skulle fastsette noen bestemt dato for den østerrikske gjenfødelsen, er det nærliggende å velge Dette år fant det sted en rekke viktige begivenheter, men allerede flere år tidligere var det tydeligvis noe på gang publiserte James Buchanan Cost and Choice hvor han utfordret den alminnelige oppfatning ved å hevde at det var østerrikerne som hadde vunnet kalkulasjonsdebatten fordi de forstod kostnadenes subjektive natur. Han understreket at hans egen subjektivisme var mer influert fra London School of Economics enn fra den østerrikske tradisjon, men han krediterte Hayek with providing a methodological basis from which the London School of economics could florish.58 Buchanan s serious treatment in Cost and Choice, not only of Hayek, but also of Miscs did much to enhance the legitimacy of Austrian economics in general publiserte Georg Shackle, cn tidligere student av Hayek i London og en stor beundrer av Keynes, en bok om tid og forventninger med tittelen Epistemics and Economics. Dennc boken som var et viktig gjennombrudd for subjektiv teori, behandlet østerriksk økonomi med respekt og trakk dessuten opp nye veier for østerriksk forskning utgav Kirzner sill hovedverk Competition and Entrepreneurship og samme år kom boken Carl Menger and the Austrian School o f Economics med John Hicks som redaktør. Hicks utgav også en atinen bok med et østerrisk tema, Capital and Time: A Neo-Austrian Theory. Disse bøkene reiste ikke bare viktige spørsmål i økonomisk leori, de gjorde østerrikske temaer respektable igjen. Da Hayek vant Nobelprisen i økonomi i 1974, var tiden åpenbart kommet for en østerriksk renessanse. Dermed var Hayek rehabilitert som økonom, og han hadde i mellomtiden etablert et repertoar og en faglig bredde som fa økononicr kunne drømme om. Av særskilt betydning for den østerrikske rennesansen var en konferanse i South Royalton, Vermont i USA i Konferansebidragene ble utgitt i bokform, redigert av Edwin Dolan under tittelen The Foundation o f Modem Economics (1976). Dolan skrev selv et innledningskapittel, Austrian Economics as Extraordinary Science som er verd cn nærmere kommentar fordi den oppsummerte på en instruktiv måte den rådende holdningen på konferansen, nemlig at de nye østerrikerne could be considered an example of an alternative Kuhnian paradigme.60 Dolan viste først hvorfor østerriksk økonomi kunne betraktes som ekstraordinær vitenskap i kuhnsk forstand: "They produce relatively more hooks and contribute fewer articles to established journals. They do not write textbooks; their students earn directly from their masters. They are very much concerned with methodological and philosophical fundamentals. And what makes the label "extraordinary" most applicable to their work is that they share a conviction [that neoclassical economics] is at the point of breakdown, that it is unable to provide a coherent and intelligible analysis of present-day economic world. '' Deretter innlot han seg på en liten polemikk mot Milton Friedman som hadde vært så vennlig å stikke innom konferansen. I sitt innlegg sa Friedman med cn viss brodd at there is no such thing as Austrian economics - only good economics, and bad economics.6' Han mente muligens å si at det som var bra i østerriksk økonomi ville bli (eller kanskje var del allerede blitt) opptatt i mainstream economics, men det ble der og da oppfattet som noe av cn 58 Buchanan, 1969, Cost and Choice, s 23. ^ Vaughn 1994, s 103f. Vaughn 1994, s Dolan 1976, s Vaughn I994,s 105

16 provokasjon. Dolan oppsummerte den rådende oppfatningen i salen ved å si at det faktisk var en vesentlig forskjell mellom østerriksk og nyklassisk økonomi. Han fremhevet i denne sammenheng spesielt den østerrikske oppfatning av menneskelig handling, verbal deduksjon og makroøkonomi. Dolan forklarte at østerriksk økonomi for det første er den logiske utleggingen av det faktum at human beeings do engage in purposeful action. For det andre at østerrikerne kritiserer bmken av makroøkonomiske aggregater fordi de mangler et fundament in purposeful action". Hndelig kritiserte han bruken av matematikk som redskap i økonomisk analyse. Han snakket som Marshall hadde gjort knapt hundre år tidligere om bryderiet ved å oversette verbale setninger lil matematiske symboler, thereby losing meaning in the translation without any corresponding gain. 6~ Ökonometrien forsøker, ble det sagt å bevise appodiktisk sikre setninger mens de leter etter faste koeffsienter that simply do not exist. For å vise den praktiske anvendelsen av disse metodologiske prinsipper pekte Dolan på tre eksempler; den østerrikske teorien om markedsprosessen slik den ble illustrert av Kirzners entrepreneurteori, den østerrikske kapitalteorien. nylig gjenoppdaget av Hicks, og Mises-Hayek teorien om penger og inflasjon som hadde spesiell aktualitet nettopp i For en betydelig del av deltagerne på konferansen var et stadig tilbakevendende spørsmål: "Hva hadde Mises sagt om dette? Det var med andre ord en tendens til å skue bakover. Dette gjaldt fremfor alt Rotbard og til en viss grad også Kirzner. Den som særlig advarte mot dette, og i stedet pekte på alt arbeidet som gjenstod å gjøre innen osterriksk økonomi, var Ludvig Lachman. Lachman hadde siden 1949 vært professor i Sor-Afrika. I sitt første innlegg på konferansen slo han an et emne som snart skulle kjennetegnes som et særskilt østerriksk tema, nemlig markedet som prosess. Pa typisk hayeksk maner fokuserte han på kunnskapen hos markedsdeltagernc og sa at markedet kunne forstås "as the outward manifestation of an unending stream of knowledge [that] is continuously changing in society, a process hard to describe. Knowledge defies all attempts to treat it as a datum' or an object identifiable in space and time. 64 Mises hadde understreket at all handling finner sted i tid, og så snart vi lar tiden gå, we must permit knowledge to change, and knowledge cannot be regarded as a function of anything. 65 Hvis all handling finner sted i tid, hvis utvikling i tid innebærer endring i kunnskap, og hvis knowledge cannot be a function of anything", spurte Lachmann, "how can we theorize about a price system that tends toward equilibrium? Han tenderte med andre ord mot å forkaste hele likevektsbegrcpet. Dermed var katten sluppet ut av sekken. Reetableringen av det østerrikske paradigm et Etter den omtalte konferansen i South Royalton ble det satt i gang et stort arbeide for å spesifisere og utdype et eget østerriksk paradigme. Det var først nå man fikk tilstrekkelig bredde til å gjennomføre et slikt prosjekt slik at det ble rimelig å snakke om ekstraordinær vitenskap i kuhnsk forstand. I 1975 og 1976 ble det avviklet nye konferanser i østerriksk økonomi, og spesielt den siste er blitt tillagt stor betydning. Ved den første var det fortsatt en viss debatt mellom dem som mente at Mises hadde sagt det viktigste av det som var å si, med 63 Dolan 1976, s Vaughn 1994, s Mises 1948, s Vaughn 1994, s 109.

17 hovedvekt på begrepet praksiologi'. og de som betraktet østerriksk økonomi som et rammeverk for videre forskning. Ved konferansen i 1976 var det klart at det siste standpunktet hadde seiret, noe som gjenspeilte seg i tittelen på konferansevolumet redigert av Louis Spadaro, New Directions in Austrian Economics ( 1978). Sew Directions var et viktig skritt videre for de nye østerrikerne. F.n del av bidragene var primært kritiske i forhold til nyklassisk teori (Ri/./o om økonometri, Littlechild om sosiale kostnader og Armento om monopolteori). Dette var i seg selv av sentral betydning for utviklingen av det østerrikske paradigmet. De artiklene som dominerte dette bindet var imidlertid enten forsøk på å artikulere østerrikske antagelser og metoder (Egger, Kirzner), eller utarbeidelse av teoretiske implikasjoner av den østerrikske tradisjonen (O Driscoll om spontan orden, Moss om renteteori. Garrison om makroøkonomi, Rothbard om penger). Den som for alvor fanget oppmerksomheten på konferansen var igjen Lachmann. Hans essay, An Austrian Stocktaking konsentrerte oppmerksomheten om det som bandt den østerrikske tradisjonen sammen og som ga den et eget særpreg: "The first and most prominent, feature of Austrian Economics is a radical subjectivism, today no longer confincd to human preferences but extended to expectations... Secondly,...[t]imc is the dimension of all change. It is impossible for time to elapse without the constellation of knowledge changing. But knowledge shapes action, and action shapes the observable human world, llence it is impossible for us to predict any future state of this world. The third feature of Austrian Economics... is a distrust of all those formalizations of economic experience that do not have an identifiable source in the minds of an economic actor."67 Lachmann hadde i en tidligere fase gått i allianse med Kirzncr om å overbevise de nye østerrikerne om at deres spesifikke fortrinn lå i en teori om markedsprosessen. Nå kom han med mer konkrete forslag om hvordan dette kunne skje. Ved å blinke ut radikal subjektivisme, tid, og metodisk individualisme som hjørnestenene i østerriksk økonomi, he was in fact emphasizing those parts of Mises that was most different from main stream economics and were most faithful to the original Mcngcrian program.68 Samtidig anga han retningen for den videre østerrikske forskningen. Nesten all det som senere er skrevet i denne tradisjon handler om subjektivisme, tid og metodisk individualisme. The Elgar Companion o f A u strian Economics Et foreløpig høydepunkt i utviklingen av østerriksk økonomi var utgivelsen av et eget leksikon i 1994, The Elgar Companion er et monumentalt verk på over 600 sider med Petter J. Boettke som redaktør og 68 forfattere. Boettke skriver i forordet at Det østerrikske programmet ved Universitetet i New York hadde gitt den ideelle bakgrunn for prosjektet, og at mer erfarne kolleger som Mario Rizzo og Don Lavoie hadde sett betydningen av å organisere det og i høy grad virket oppmuntrende under gjennomføringen. Det vil rimeligvis føre 1'or langt å oppsummere hele bindet, her skal vi konsentrere oppmerksomheten om de to innledningsartiklenc som trekker opp overordnede prinsipper. Den førsle handler om metodisk individualisme og er skrevet av Grcgory B. Christiansen. Han sier at den praksis å betrakte sosiale helheter som f eks nasjonaløkonomier som et resultat av individuelle handlinger har vært en del av den østerrikske skolen helt fra starten av. 67 I.achman, L., 1978, An Austrian Stocktaking ", i Spadaro. L., New Directions in Austrian Economics, s 1-2. Vaughn 1994, s 114.

18 Prinsippet står beskrevet allerede i forordet til Mengers Grünsatze der Volkwirtschaftslehre publisert i Det bidro i Mengers tid til en alvorlig strid med den tyske historiske skolen, i 1930-årene ledet det I layek til å stille spørsmålstegn ikke bare ved Keynes konklusjoner, men til hele den makroøkonomiske tilnærmingen. I våre dager er prinsippet brukt, blant annet av Hayek selv, ved analyse av kulturell evolusjon. Menger utbroderte prinsippet i sin Untersuchen über der Socialwissenschaften und der Politischen Ökonomie in besonderes (1883). Den følgende passasje i engelsk oversettelse gir en god oppsummering: The phenomena of national economy arc by no means direct expressions o f life of a nation as such or direct results of an economic nation. They are rather the results of all the innumerable economic efforts of the nation, and ihey therefore are not brought within the scope o f theoretical understanding from the point of view of the above fiction. Rather the phenomena o f national economy, just as they present themselves to us as a result of individual efforts must be theoretically interpreted in this light."'"5' Mengers posisjon ble for en stor del akseptert av den østerrikske skolen, men ble etter hvert helt satt til side av ledende representanter for main stream economics, som f eks John Maynard Keynes. I 1920-årene analyserte han gullstandarden stort sett i makroøkonomiske termer in apparent disregard of their respective microstructurcs. Han snakket f eks om relasjoner mellom lønnsnivå og prisnivå og "paid almost no attention to relative prices and wages " Denne tendens var særlig tydelig i 1931 da Hayek kom til London. Hans Prices and Production gjorde ifølge John Hicks sterkt inntrykk i samtiden. Bokens appell bestod for en vesentlig del i forsøket på å gjennomføre prinsippet om metodisk individualisme for på denne måten å integrere pengeteorien i mikroøkonomien. Hayek formulerte sin kritikk på følgende måte: lt... monetary theory still attempts to establish causal relations between aggregates or general averages, this means that monetary theory lags behind the development o f economics in general. In fact neither aggregates nor averages do act upon another, it will never be possible to establish necessary connections of cause and effect between the individual phenomena, individual prices, etc." 1 I markert motsetning til Hayeks insistering på en 1nd1v1dualist1sk.m1kro0konomi.sk tilnærmelse sto Keynes bruk av kollektive makroøkonomiske begreper. Motsetningen kom på spissen ved bruken av den såkalte konsum funksjonen. Her postulerte Keynes en funksjonell sammenheng i makro mellom konsum og nasjonalinntekt. Han hevdet samtidig at høyere konsum ville lede til høyere investeringer. Hayek vedgikk at det fantes situasjoner hvor det ga god mening å hevde dette, men at det spesielt i nærheten av full sysselsetting var urimelig å postulere den siste relasjonen. Sammenhengen var snarere den motsatte. Senere er bruken av den såkalte Phillipskurven er m eget godt eksempel på et tilsvarende resonnement. Østerrikerne har altså lenge vært skeptiske til denne typen makroøkonomiske eller statistiske resonnementer fortsetter Christainsen: The practice of methodological individualism should thus make us pause before accepting the projections of econometrics models. The main point is that econometric models assume an underlying structure of individual actions and. if the namre of individual relationships changes, the projections of the model will prove unreliable. Omtrent samtidig med Hayeks sammenstøt med Keynes ble Econometric Society dannet. En rekke av medlemmene mente at bedre bruk av statistikk offered the prospect of efficient social planning and could foster a more human world, llayek fryktet at: 69 The Elgar Companion, s The Elgar Comp., s 11. 1The Elgar Comp., s Elgar Comp., s 13.

19 Extensive social planning based on a misuse of statistic, would not only lead to a colossal misuse of resources, but lead to a politizalion of society and a probable loss ot individual liberty as wc. I sitt Nobelforedrag i 1974 kom Hayek tilbake til dette. Han argumenterte for at det er en fundamental forskjell mellom the subject matter of the social sciences and the natural sciences. Denne forskjellen gjør det umulig å bruke naturvitenskapelige metoder i økonomien. I begge tilfelle bør meningsfylte teorier i prinsippet være testbare, men i samfunnsvitenskapene er dette i praksis ofte umulig: "because characteristics of all the individuals whose actions generate the overall order under study arc just too complcx to capture with statistics. These characteristics include subtle circumstances of lime and place, subconscious dispositions and habits. If the analyst nevertheless goes on to treat only what is measurable as important, and then tries to establish causal relationships among measurable entities, his explanations of social phenomena arc likely to be deficient. The measurement and use of aggregate variables are a case in point..74 På dette punkt kommer den østerrikske skepsis mot makroøkonomisk og statistisk prediksjon særlig tydelig til orde. En sportskommentator, fortsetter Christainsen, kan nok danne seg en oppfatning av hva som skal til for å etablere et godt lag, men hans evne til å predikerc de forskjellige lags prestasjoner vil være høyst begrenset. Den ideen at en bestemt gmppe mennesker, og spesielt mennesker under politisk press skulle være kompetent til å predikere how far real GNP may fall below its potential eller til å bestemme "aggregate and spending multipliers and corrective changes in fiscal policy, ble stemplet som naiv og forfengelig. 1 The Fatal Conceit (1988) kom Hayek tilbake til dette temaet. Han sa at statistiske undersøkelser av forholdet mellom aggregerte størrelser may sometimes, I concede, indicate some vague possibilities, but they certainly do not explain the processes involved.75 Det finnes med andre ord visse komplekse og ikke-stasjonære mikrostrukturer av individuelle handlinger som ligger til grunn for de aggregerle størrelser. Relasjonene mellom disse størrelser vil bare være stabile så lenge mikrostrukturene ikke forandrer seg. Den mest vanlige innvendingen mot metodisk individualisme er at individer ikke eksisterer som isolerte atomer. De lever i familier, lokalsamfunn og nasjoner. De utvikles og formes som medlemmer av en kultur som kan ha eksistert lenge før de ble født og som antagelig vil fortsette lenge etter at de er døde. Hva skal vi da med en teori som individuell handling ( dvs. mikroøkonomi eller i Mises egen terminologi praksiologi ) som abstraherer fra kulturen? Mises selv ga i 1949 følgende svar: "Most of man s daily behaviour is simply routine... He docs many things because he was trained in his childhood to do them, because other people behave in the same way, and bccausc it is customary in his environment. He acquires habits, he develops automatic reactions. But he indulges in these habits only bccausc he welcomes their effects. As soon as he discovers that the pursuit of the habitual way may hinder attainment of ends considered more desirable, he changes his attitude... Indulgence is a routine which possibly could be changed in action. 76 Jon Elster pleide omkring 1980 å si på forelesningene sine ved Universitetet i Oslo at det er fullt tillat å bruke begreper som nasjoner og klasser så lenge vi husker at cn klasse ikke er noe annet enn summen av medlemmene i klassen. Mot slutten av sitt liv begynte Hayek å analysere prosesser for utvikling av kulturer. Han holdt fast på prinsippet om metodisk individualisme, men snakket gjerne om gruppe seleksjon. For noen kommentatorer var dette 73 Elgar Comp., s Elgar Comp., s Elgar Comp., s Sitert fra The Elgar Comp., s Jeg var selv en av hans studenter og noterte flittig.

20 et tegn på at han hadde gitt opp den individuelle tilnærming. I begynnelsen av del 20. århundre er integrasjonen av den rene teorien om individuell handling med teorien om kulturer et kontroversielt spørsmål både i og utenfor den østerrikske skolen. Radikal subjektivisme som alternativ til nyklassisk objektivisme Metodisk individualisme er noe østerrikerne har felles med de fleste nyklassiske økonomer. Det som virkelig skiller dem ut er radikal subjektivisme. Hayek argumenterte i 1952 for at alle viktige fremskritt i økonomisk teori i de siste 100 årene var gjort ut fra et subjektivistisk perspektiv.78 Tilsvarende kan man si om det som er gjort i den østerrikske tradisjon etter 1952 er gjort i den subjektivistiske ånd. Spesielt forsøker man å forklare ikke-intenderte resultater av menneskelig samhandling. Innen økonomifaget leder dette naturlig til den østerrikske teorien om spontan orden, hvor utviklingen av institusjoner og annen sosial orden blir forklart som et ikke-intendert resultat av handlinger drevet i et subjektivt perspektiv av individer. Følgelig må den økonomen som ønsker å gi en teoretisk forklaring av menneskelig samhandling og institusjoner ta utgangspunkt i den subjektive mening som det handlende individ tillegger handlingen. Hayek uttrykte dette på følgende måte: So far as human actions arc concerned the things are what people think they arc... [and] unless we can understand what the acting people mean by their actions any attempt to explain them... is bound to fail. r> Dette er det fundamentale subjektive synspunkt. Samfunnsvitenskapelige forklaringer må ta utgangspunkt i den mentale tilstand hos de aktorene som studeres. Det betyr at både konteksten og fortolkningen av denne må tas på alvor. Det er den subjektive persepsjonen hos aktøren som driver handlingen og ikke den objektive realiteten. Subjektivismen sier at vi ikke vil være i stand til å forstå handlingen hvis vi forsøker å beskrive den i såkalte intersubjektive eller behavioristiske termer som ikke refererer til subjektiv persepsjon og intensjonelle planer. 1 kalkulasjonsdebatten argumentene Hayeks nyklassiske opponenter med at det sosialistiske planleggingsrådet ville være like kompetent som markedet til å finne frem til likevektsprisenc og dermed like kompetent til å allokere ressursene rasjonelt. Dette forutsatte at markedsdata var gitt på samme måte som man tar kunnskapen som gitt i teorien om perfekt konkurranse. For Hayek var denne antagelsen klart urimelig, og dette fulgte av teorien om subjektivisme. I forklaringen av markedsprosessen måtte man ta utgangspunkt i den kunnskap som aktørene selv hadde. Hva man ikke kunne gjøre var å forutsette at den observerende økonomen hadde denne kunnskapen, men det var nettopp hva tilhengerne av en sosialistisk markedsøkonomi gjorde. Ifølge denne alternative og objektive oppfatning av 'gin kunnskap' som mange nyklassikere stod for. kunne planleggerne skaffe seg den kunnskap som var nødvendig for å finne likevektsprisen. Hayek understreket ikke bare at kunnskapen var ukjent for planleggerne, men at det også ville være umulig å skaffe den. Nå man innser at svært mye av den relevante kunnskapen er subjektiv knowledge of the particular circumstances of time and place, 80 blir det noksa umulig a forestille seg at all denne kunnskapen kunne samles inn av planleggerne. Hele ideen med markedet var ifølge Hayek å kunne utnytte subjektiv kunnskap ved hjelp av objektive signaler om pris og profitt: 7S Hayek 1952, The Sensory Order, s Hayek 1952, s Hayek 1948, s 80.