UNESCOS VERDENSARVLISTE - REVISJON AV NORGES TENTATIVE LISTE, RIKSANTIKVARENS FORSLAG TIL KONKLUSJONER

Transkript

1 SAKSBEHANDLER Trond Taugbøl VÅR REF. 06/ Ark. Forvaltning DERES REF. INNVALGSTELEFON DERES DATO VÅR DATO TELEFAX Miljøverndepartementet - Kulturminneavdelingen Postboks 8013 Dep 0030 OSLO UNESCOS VERDENSARVLISTE - REVISJON AV NORGES TENTATIVE LISTE, RIKSANTIKVARENS FORSLAG TIL KONKLUSJONER Riksantikvaren viser til oppdrag gitt i Tildelingsbrev for 2008 samt møte om saken hos MD Videre vises det møte hos MD der det ble besluttet føringer for arbeidet med revisjon av Norges tentative liste. Unescos globale strategi for en bedre balansert verdensarvliste skal være den grunnleggende føringen. Den globale strategien er formulert i artiklene i Retningslinjer for gjennomføring av Verdensarvkonvensjonen (Operational Guidelines). For ordens skyld gjentas hva denne føringen innebærer: - naturarv (N) skal gis prioritet, - transnasjonale nominasjoner som kan knyttes til en statspart som er underrepresentert skal gis prioritet, - ny kulturarv (K) skal være innenfor underrepresenterte temaer, - forslag om ny kulturarv skal begrenses til et svært lite antall. Direktoratene DN og RA oversendte et omforent forslag til revisjon av Norges tentative liste, med vedlegg av notat med nærmere omtale av de utvalgte stedene. Norges offisielle tentative liste ble i samsvar med dette oversendt Unesco , bestående av to nye steder: Svalbard (K+N) og Jan Mayen + Bouvetøya (N) som del av grensekryssende serienominasjon, i tillegg til Lofoten (K+N) og utvidelse av Laponia (K+N), det sistnevnte grensekryssende med Sverige. Etter dette er også utvidelse av Røros Bergstad (K) tilkommet. I oversendelsen av ble ytterligere tre steder oppført av RA for nærmere vurdering tematisk før endelig anbefaling kan gis. Dette gjaldt - industristeder basert på hydroelektrisk kraftproduksjon; Rjukan, Tyssedal og Odda, - samisk kulturminneområde; Mortensnes, - villreinfangsten i området Snøhetta-Rondane-Reinheimen. Med bakgrunn i utviklingen i saken vil RA hermed komme med sine forslag til konklusjoner når det gjelder de tre foreløpige forslagene til oppføring på tentativ liste. Postadresse: Besøksadresser: A:17066 Riksantikvaren Dronningens gate 13 Distriktskontor Øst Distriktskontor Syd Distriktskontor Vest Distriktskontor Nord Postboks 8196 Dep Oslo Tønsberg Bergen Trondheim 0034 Oslo Dronningens gate 13 Nedre Langgate 30 D Dreggsallmenningen 3 Kjøpmannsgata 25 Tlf

2 2 1. Hydroelektrisk kraftproduksjon prosessindustri industristed: Dette forslaget har vært knyttet til stedene Odda og Tyssedal i Odda kommune og Rjukan i Tinn kommune. På oppdrag fra RA har historiker Ketil Gjølme Andersen ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) under Universitetet i Oslo levert (mai 2007) en faglig utredning av dette teknisk-industrielle fenomenet i Norge sett i et internasjonalt lys. Andersen påviser den nære sammenhengen det var med internasjonale miljøer og markedssituasjon, finansielt, industrielt og politisk. Han vektlegger i særlig grad Norsk Hydros historie, og gjennom det i særlig grad Rjukan og Notodden. Både Rjukan/Notodden og Odda/Tyssedal representerer på eksemplarisk vis det storindustrielle gjennombruddet, hvor sammenkoplingen av kraft, teknologi og kapital var avgjørende. De er ulike ved å representere alternative industrielle metoder for framstilling av nitrater til det samme globale markedet, og ved å være organisert på ulik måte. Lysbueprosessen til Birkeland og Eyde er et mønstereksempel på en vitenskapsbasert teknologi, og illustrerer et allment trekk ved utviklingen internasjonalt i retning av kunnskaps- og kapitalintensiv storindustri. Hydro er unikt ved at industrietablering i stort format ble basert på norskutviklet teknologi. I Telemark var det også slik at kraftutbyggerne selv bidro til den industrielle utnyttelsen av kraften, mens kraft og industri var løsere koblet i form av separate selskap i Hardanger. I Odda ble nitrater framstilt ved leid kraft, og ved kjent teknologi (karbidovner). Seinere, på 1920-tallet, skjedde det en teknologisk utvikling ved Odda Smelteverk av en ny nitratprosess, oddaprosessen, som fikk stor betydning for kunstgjødselproduksjon internasjonalt. Prosessen ble imidlertid ikke benyttet i Odda. Norsk Hydro tok prosessen i bruk i sine nye fabrikker på Herøya, på et tidspunkt da lysbuemetoden på Rjukan var blitt erstattet med en nyutviklet tysk ammoniakkprosess (Haber-Bosch). Stuart Smith, som er generalsekretær i TICCIH, har på oppdrag fra Icomos Norge levert en foreløpig rapport om de norske industristedene Odda/Tyssedal og Rjukan. Rapporten er klar på at kraftanleggene i Tyssedal og Vemork sammen med industristedene Odda og Rjukan representerer unike verdier som nettopp er hva Unesco etterspør i arbeidet for en bedre balansert verdensarv. Hverken vannkraftanlegg eller elektrokjemisk industri er i dag innskrevet som verdensarv, mens betydningen disse virksomheter allment har hatt for det moderne samfunn ikke kan overvurderes. Smith tillegger Odda verdi framfor Rjukan ved at industrielt utstyr/maskineri i større grad skal være intakt. Når det gjelder Rjukan vektlegges spesielt transportanleggene, noe også Andersen mener har framragende verdi. Industrielt nevnes tungtvannskapittelet på Rjukan. I tillegg tenker Smith seg at Hardangervidda som den felles vannressursen bør være en del av en eventuell nominasjon. Smith understreker at Tyssedal/Odda og Vemork/Rjukan er komplementære, og at stedene ikke bør vurderes separat som potensiell verdensarv. Ved kommunevalget i 2007 la Odda kommune ut til rådgivende folkeavstemming spørsmålet om søknaden om å komme på Unescos liste over verdens kulturarv skal opprettholdes. Resultatet var med knapp margin negativt. Inntil Odda kommune fatter beslutning om noe annet, er Tyssedal/Odda umulig å foreslå for Unesco fordi Unesco krever at lokal befolkning må slutte opp om at stedet blir verdensarv, jfr. Operational Guidelines artikkel 12.

3 3 Konklusjon: RA vil konkludere med at Norge bør føre opp på landets tentative liste temaet hydroelektrisk kraftproduksjon prosessindustri industristed, lokalisert til Rjukan og Notodden kommuner. RA finner det sannsynliggjort at arven tilknyttet denne virksomheten i disse to kommunene er av tilstrekkelig verdi til å bli nominert til Unescos verdensarvliste. Som verdensarv vil dette da omfatte anlegg for kraftproduksjon, industrianlegg, transportsystem og stedsdannelse knyttet til disse aktivitetene. RA legger til grunn faglige vurderinger gitt av K. G. Andersen og S. Smith. I forhold til Smiths anbefaling om ikke å behandle stedene separat, legger RA vekt på faglige aspekter ved Andersens utredning som Smith ikke har hatt innsikt i. RA understreker at det på et seinere tidspunkt kan bli aktuelt å koble Tyssedal/Odda til Rjukan og Notodden. Dette vil avhenge av den politiske behandlingen i Odda kommune av spørsmålet om tilslutning, og av utfallet på prosessene for vern av de industrielle verdiene etter Odda Smelteverk som nasjonal interesse. RA vil bemerke at en norsk verdensarv knyttet til industriell framstilling av nitrater som kunstgjødsel kan ha et potensial for lenking til verdensarvstedene Humberstone og Santa Laura salpetergruver i Chile. Naturgjødselen derfra ble utkonkurrert på verdensmarkedet av industrielt framstilt kalksalpeter fra Norsk Hydro, såkalt norgessalpeter. 2. Samisk kulturminneområde, Mortensnes: Initiativet til dette forslaget kommer fra Sametinget. Etter dialog med RA har Sametinget bearbeidet forslaget med detaljert beskrivelse og begrunnelse. RA inviterte forslagstillerne for Mortensnes og villreinfangsten på Dovrefjell til et møte i mai 2006 fordi forslagene hadde tematisk overlappende aspekter. Sametingets videre utdyping av Mortensnes understreker fortsatt stedets sammenheng med unike fangstanlegg for villrein på Varangerhalvøya. Hovedtyngden av begrunnelsen legges imidlertid på spor av kontinuerlig bosetting over et langt tidsrom, med stor og representativ variasjon innen tuftetyper og gravtyper, og sammenhengen med landskapet i form av korrelasjon mellom disse sporene og strandlinjeforskyvningen, samt mellom landskapets former og fenomener og samisk religionsutøvelse og mytologi. De to stedene har således delvis overlappende innhold, men innfallsvinkelen til villreinfangsten og dermed begrunnelsen som potensiell verdensarv er forskjellig. RA finner imidlertid at det er et annet forhold som er felles for de to forslagene, og som er gjenspeilet i RAs anbefalinger allerede i forslaget av til revisjon av Norges tentative liste. Forholdet gjelder hensynet til å gi prioritet til transnasjonale nominasjoner. Når det gjelder Mortensnes, ga RA tilråding om at MD tar kontakt med Sametinget for å få i stand en samhandling mellom landene med samisk befolkning. Siktemålet skulle da være et omforent forslag om noe som på faglig grunnlag utgjør det mest framragende innen hele det samiske kulturområdet. Som følge av dialogen mellom Sametinget og RA, er saken blitt brakt opp i Samisk parlamentarisk råd (SPR). I møte fattet SPR vedtak om: å støtte tanken om at det er opp til hver av statene (med samisk befolkning), i samråd med sametingene, å føre opp et samisk (potensielt) verdensarvsted på sin tentative liste. Sametingene vil utvikle et

4 4 koordinerende samarbeid når det gjelder videre nominering. SPR uttaler videre om Ceavccageadgi/Mortensnes at dette området har unik karakter og at en ikke kan se at eventuelle andre nominasjoner vil kunne redusere styrken i de vurderingene som ligger til grunn for at dette området vurderes for nominasjon til verdensarvlista. Sametinget i Norge ble oppfordret til å arbeide videre for denne saken, og har etter dette ( ) vedtatt å arbeide for å få Ceavccageadgi/Mortensnes kulturminneområde på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. På bakgrunn av behandlingen saken har hatt i samiske organer, ser RA en mulighet for et utfall der samiske kulturminner i de nordiske landene og muligens Russland kan bli lenket sammen til en grensekryssende serienominasjon. Dette ville være et gunstig utfall, i tråd med RAs intensjon og med anbefaling gitt fra International Expert Meeting on World Heritage and the Arctic (Narvik ). 1 RA hadde imidlertid sett for seg en rekkefølge hvor samiske miljøer på et helhetlig grunnlag hadde definert elementene og lokaliseringen av dem før oppføring på tentativ liste til de land som ble berørt. Når hvert land fører opp på egen tentativ liste et samisk kulturminneområde/-objekt, utgjør det likevel en nødvendig forutsetning for at en koordinering av det oppfølgende nominasjonsarbeid kan finne sted i etterkant. Konklusjon: RA vil anbefale å støtte vedtaket i SPR om at det er opp til hver av statene, i samråd med sametingene, å føre opp et samisk verdensarvsted på sin tentative liste, men at dette gjøres under forutsetning av at vedtakets ledd om å utvikle et koordinerende samarbeid når det gjelder videre nominering blir fulgt opp. I dette legger RA at stedene til slutt oversendes Unesco som ett grensekryssende (transnasjonalt) serieforslag, der delområdene i de respektive landene representerer komplementære verdier innenfor en helhet som skal kunne møte kriterier for å være framragende og universell. RA anser at Norges bidrag i første omgang blir å føre Ceavccageadgi/Mortensnes opp på landets tentative liste. RA vil bemerke at en verdensarv knyttet til samisk kulturhistorie kan ha et potensial for lenking til andre urfolks kulturminner og miljøer, som i lys av Unescos verdensarv og den globale strategien for en mer representativ verdensarvliste kan være svært interessant. 3. Villreinfangsten i området Snøhetta-Rondane-Reinheimen: Forslaget er reist eksternt, og har tatt form av et prosjekt for villreinfangsten som verdensarv etablert blant sentrale personer innen den regionale forvaltningen og innen det arkeologiske fagmiljøet i landet. Det er de rike funnene i fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal av godt bevarte fangstanlegg fra tida etter siste istid og framover som er bakgrunn for initiativet. I tillegg vektlegges det at det er en levende og 1 Ekspertmøtet ble arrangert i samarbeid med Unesco World Heritage Centre. Møtets anbefaling lyder: The participants noted the results of the Nordic World Heritage meeting (Copenhagen 2006) and its recommendation to examine the possibilities for a joint nomination of Saami cultural heritage. Such a nomination should be jointly prepared by the four Arctic countries (Finland, Norway, Sweden, Russian Federation) with active participation of the Saami Assemblies/Saami Parlamentarian Council and should cover areas best representing the whole range of values (sacred sites, burial grounds, archaelogical evidence and cultural landscapes reflecting traditional use and practice such as reindeer herding). The Saami Council is encouraged to initiate such a transnational project.

5 5 bærekraftig jakttradisjon på villrein i det samme området, og at villreinstammen i området er en rest av en tidligere europeisk bestand. Argumentasjonen er bygd opp rundt alle de tre elementene fangstanlegg av stor tetthet og typologisk variasjon, en kontinuerlig jakttradisjon og tilstedeværelsen av genuin villrein. Andre steder i verden vil enten villreinen eller fangstsporene være borte i dag. Opprinnelig ble forslaget lansert under kombinerte N+K-kriterier (genetisk villrein og villreinfangst). Som kombinert område må minst ett kriterium under hver kategori innfris. DN har gjort det klart at naturverdiene i området ikke vurderes å ha potensial til å oppfylle N-kriterier aleine. Dette gjelder også villreinen som særegen art. Som følge av dette er forslaget underveis justert til å gjelde kulturlandskap. Som sådan må minst ett K-kriterium oppfylles, og i tillegg må området romme N-verdier av en viss betydning. RA har gjennom dialogen bl.a. påpekt nødvendigheten av internasjonale oversikter på temaet. Prosjektet har følgelig tatt inn i sin faglige begrunnelse et punkt med komparativ analyse. Dokumentet Faglig begrunnelse (juli 2006) er egenutviklet og fyldig. Det er gjort sammenlikninger med steder som allerede er innskrevet eller var oppført på kjente tentative lister pr. 2006, dessuten med villreinområder generelt og med fangstsystemer for store pattedyr generelt. Gjennomgangen konkluderer med at anlegg de fleste andre steder har satt få eller ingen spor etter seg, men også at temakomplekset har vært viet lite oppmerksomhet fra fagmiljøer internasjonalt. På International Expert Meeting on World Heritage and the Arctic (Narvik ) ble problemstillingen diskutert, da dette møtet samlet fagfolk fra 8 land som potensielt berøres av problemstillingen og agendaen var oppdatering og harmonisering av landenes tentative lister under hensyntaken til Unesco globale strategi for en bedre balansert verdensarvliste. Også urfolk fra den arktiske regionen var representerte. Deltakerne merket seg at fenomenet er universelt menneskesamfunn har til alle tider levd av jakt og fangst av ville dyr, og minnet om at to arktiske land har inkludert fenomenet på sine tentative lister. Dette gjelder Canada og Danmark (Grønland). Deltakerne oppfordret til en felles tilnærming for på den måten å sørge for best mulig dekning i et globalt perspektiv, samt å velge de mest representative arktiske områdene innenfor temaet til en framtidig grensekryssende serienominasjon. Villreinen er utbredt sirkumpolært i den arktiske regionen, og organisert fangst og jakt på reinen har vært utøvd av folkene i hele utbredelsesområdet. Alle landene i Arktis tilhører i Unesco-sammenheng den samme region, nemlig Europa og Nord- Amerika. Det høye antallet innskrevne verdensarvsteder i denne regionen rundt halvparten av samtlige, er årsaken til Unescos bekymring for Verdensarvlistas representativitet og derav lanseringen av den globale strategien. Denne strategien tar imidlertid også høyde for tematiske skjevheter. For regionen Europa og Nord- Amerika vil det i denne sammenheng være særlig aktuelt å peke på kulturarv tilknyttet urfolk. Regionens urfolk har i stor utstrekning befolket de arktiske områdene, men er mangelfullt representert. En eventuell samisk serienominasjon vil bli betraktet i dette lys. Generelt gjelder videre at fangst/jakt på ville flokkdyr er underrepresentert, uavhengig av dyreart. Pr. i dag er fenomenet representert med bare ett innskrevet sted Head Smashed in Buffalo Jump i Canada, begrunnet i urbefolkningens fangsttradisjon. Likevel er det neppe tenkelig at verdensarvlista kan

6 6 oppta mange objekter av denne typen, eksempelvis differensiert etter dyreart eller klimasone. Canada har i tillegg oppført to steder som gjelder kjerneområder for villrein (hhv. skogrein og tundrarein) og for indianske samfunn. Områdene Atikaki / Manitoba-Ontario Woodland Caribou og Ivvavik / Vuntut / Herschel Island (Qikiqtaruk) framstår som kulturlandskap som vitner om bl.a. jakt, med mangetusenårig tidsdybde til i dag. Danmark ved Grønland har oppført et inuittisk kulturlandskap med stor tidsdybde og typologisk bredde, der systemer for fangst av villrein er essensielt: Aasivissuit, Arnangarnup Qoorua. Området dekker jakt- og boområder både ved kysten og i innlandet. Konklusjon: RA kan ikke anbefale å føre opp villreinfangsten på landets tentative liste ved denne revisjonen. RAs vurdering er at tematisk sett vil organisert fangst av ville flokkdyr være aktuelt å vurdere for innskriving på Unescos liste over verdensarven (potensial under kriteriene (iii) og/eller (v)). Fenomenet er universelt, og har vært utøvd av menneskesamfunn fra de eldste tider til i dag. RA mener imidlertid at en norsk tilnærming til dette temaet bør underlegges hensyn som framsettes av Unesco gjennom den Globale strategien for en bedre balansert verdensarvliste, og at dette innebærer at Norge avholder seg fra å oppføre dette temaet på tentative liste i denne omgang. Retningslinjene for gjennomføring av VA-konvensjonen, artikkel 59, gir en særlig klar oppfordring til statspartene om å vurdere hvorvidt deres kultur- og naturarv allerede er godt representert på listen, og de blir, dersom de finner at det er tilfelle, bedt om å bremse framleggingen av nye nominasjoner, ved enten: a) en frivillig spredning av nominasjonene over tid, i henhold til kriterier de selv definerer, og/eller b) bare å foreslå steder som faller innenfor kategorier som fremdeles er underrepresentert, og/eller c) å knytte hver nominasjon til en nominasjon som legges fram av en statspart hvis kulturog naturarv er underrepresentert, eller d) gjennom en frivillig beslutning om ikke å legge fram nye nominasjoner inntil videre. RA har basert vurderingen av villreinfangsten i Reinheimen-Dovrefjell-Rondane på punktene b) og c) ovenfor. Norge er allerede relativt sett svært godt representert på verdensarvlista, og bør etter RAs mening derfor innrette seg på også å oppfylle punkt a). I denne omgang er det særlig grunn til å peke på forholdet som tas opp i punkt c). Som nevnt under konklusjonene til industristedene basert på hydroelektrisk kraftproduksjon ser RA et potensial for seriell lenking til andre lands kulturarv av samme type, og for samisk kulturminneområde framholder RA dette som en forutsetning for oppføring av Mortensnes. De grensekryssende sammenkoblinger som kan oppnås gjennom dette vil imidlertid være med andre statsparter som også allerede er relativt sterkt representert på verdensarvlista, og som (antakelig) befinner seg i regionen Europa og Nord-Amerika. Dersom man i behandlingen av forslaget om villreinfangsten forholder seg til det generelle aspektet organisert fangst av ville flokkdyr, uavhengig av dyreart, er det derimot mulig å se en åpning for en sammenkobling med reelt underrepresenterte statsparter, i Afrika, Asia og/eller Latin-Amerika. For å oppfylle punkt c) kreves det imidlertid at den underrepresenterte statsparten legger fram nominasjonsforslag.

7 7 Forslaget om villreinfangsten er ikke innrettet mot å løfte fram kulturarv hos noen underrepresentert statspart. Å oppføre villreinfangsten på tentativ liste uten en forutgående kobling til underrepresentert statspart vil etter RAs syn kunne oppfattes som et signal om at Norge forbeholder seg denne kategorien av kulturarv. Dersom Norge finner anledning til eller tjenlig å være førende i å fremme denne kategorien vil RA oppfatte dette som positivt, men framholder at saken i så fall bør angripes på annen måte. Inn til så skjer vil RA anse at denne spesielle kategorien av kulturarv som faktisk er underrepresentert, vel så bra er ivaretatt ved det grønlandske området Aasivissuit, Arnangarnup Qoorua. I tillegg til å dekke fenomenet villreinfangst ivaretar dette forslaget urfolksperspektivet og det arktiske perspektivet, som begge er tematiske skjevheter ved regionen Europa og Nord-Amerika som ikke dekkes ved forslaget Snøhetta-Rondane-Reinheimen. RA vil legge til at Sametinget ikke anser de arkeologiske funnene av sørsamisk type i området som tilstrekkelig grunnlag for å hevde en fullverdig samisk dimensjon ved dette forslaget. Vennlig hilsen Sjur Helseth Fungerende riksantikvar Vedlegg: Kopi til: Direktoratet for naturforvaltning, 7485 TRONDHEIM