tidende nr årgang Misjon på brasiliansk Lut(h)er sol & glede Tivoli & bruskasseklatring

Transkript

1 brasil misjon s tidende nr årgang Misjon på brasiliansk Lut(h)er sol & glede Tivoli & bruskasseklatring

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Kjære lesar Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon eivind hauglid Hausten 2010 kom Joralf Gjerstad, eller Snåsamannen, med boka Den gode kraften. Den tidligare klokkaren skriv mellom anna om tida vi lever i, at det er mykje egoisme, at vi er mest opptekne av oss sjølve og at vi gløymer å hjelpe våre medmenneske. Så skriv han om ei endring som han trur ville finne stad. Den vil kome raskt, og kjærlighetens kraft vil blomstre, skriv han. E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (60 %) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (70 %) Journalist: Rebecca Solevåg (50 %) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) Abonnement: Tlf Årsabonnement kr 395,- Studenter kr 195,- Utlandet utenom Skandinavia kr 460,- (med fly kr 560,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 395,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf Det er for tidlege å seie om 22. juli vil føre til varige endringar i samfunnet vårt, men det som skjedde i etterkant av terrorhandlingane i regjeringskvartalet og på Utøya var ganske eineståande. Omsorg og kjærleik, roser og gode ord var det mykje av. Mange gav uttrykk for at det forferdelege som hadde skjedd ikkje måtte føre til eit lukka og kaldt samfunn. Sitatet: Hvis en mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen, gjekk verda rundt. Vi er ved starten av eit nytt år. Det er lett å ønskje seg eit venlegare samfunn, meir nestekjærleik og mindre egoisme. Men det skjer faktisk ingenting før den enkelte av oss gjer noko. Vidare kan det vere lett å tenke at det vesle eg kan vere med på er som dråpen i havet. Ein kan like godt gi opp, - ein treng ikkje prøve ein gong. Men det blir også feil, for den som blir treft av dråpen kan oppleve at livet blir nytt. Det kan vere eit smil, gode ord eller ei god gjerning. Nokre har kome ut av fattigdomen fordi det var nokon som trudde på dei og gav dei startkapital til ei vogn for å selje mat eller verktøy og utstyr til heimeindustri. Andre stader kan ein heil landsby ha fått hjelp gjennom ein brønn og reint vatn. I snart 170 år har Det Norske Misjonsselskap utgjort ein skilnad for enkeltmenneske, for lokalsamfunn, ja, i enkelte land har det jamvel fått nasjonale ringverknader. Eg reknar det som sjølvsagt at du som les dette ser det store som du er med på, og at du difor vil vere med vidare. NMS er heilt avhengig av deg, av alle foreiningane, av basarar, julemesser og kyrkjelydar for å nå visjonen: Ei levande, handlande og misjonerande kyrkje i alle land. Dette er store ord, men den byrjar i ditt og mitt liv, i kvardagen med smil og med gode ord. Lukke til og godt nytt misjonsår! denne utgåva av misjonstidende er på 16 sider meir enn vanleg. det skuldast m.a. at landsstyret ønskjer at dei reviderte grunnreglane og strategien for denne treårsperioden skulle publiserast. Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS. MILJØMERKET forside: barneleir på alværa misjonssenter, region bjørgvin f.v. linn-kathrin wollf, elise systaddal høydal og frida solås foto: helle leivestad kartveit 241 Trykksak 782

3 Innhold i dette nummer 4 4 brasil: Misjon på brasiliansk Misjonsorganisasjonen Missão Zero har siden 1988 plantet evangeliske menigheter i Brasil. NMS er en viktig samarbeidspartner både økonomisk og organisatorisk. 6 brasil: Lut(h)er sol og glede 8 brasil: Å utruste til tjeneste pakistan: Ny katedral «De bedende henders katedral» er navnet på den nye kirken i Lahore. Det nye kirkebygget er blitt et landemerke i millionbyen. 12 mali: Liker at du forteller om Jesus Jeg setter pris på at du som kjenner Jesus kommer og snakker til meg om din religion, sier muslimske Allo Omare Dikko til misjonær Frode Brügger Sætre. 18 madagaskar: Guds rike går fram Jordbrukskolen Fihaonana pløyer ny mark for evangeliet. Rektor Ramiharmanana Felicite har vunnet innpass i landsbyer som tidligere var stengt for kristen påvirkning. 21 Grunnregler og vedtekter for Det Norske Misjonsselskap 27 Strategiplan faste spalter Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden Misjonærkontakten Bokomtaler Rundturen Nytt NMS U-sidene 18 misjonstidende

4 Misjon på brasiliansk Misjonsorganisasjonen Missão Zero har som mål å plante én ny menighet i året. Til nå har den plantet 17 livsfriske menigheter rundt om i Brasil. Tekst: Mona Dysjeland Foto: Marco J. Robinson brasil: Missão Zero satte i gang sitt første misjonsprosjekt i Noen evangelister i den lutherske kirken IE- CLB hadde en drøm om å nå videre ut med evangeliet i Brasil. Kirken var stort sett bare representert sør i landet, men nå kom visjonen om å ta misjonskallet på alvor. Evangeliet måtte forkynnes i byer med få evangelisk kristne, selv om det var i en annen del av landet. Den første misjonsmenigheten ble plantet i en by i den sentral-vestre regionen. Et ektepar ble sendt ut som misjonærer, og flere andre reiste med som teltmakere. Samtidig med at det første misjonsprosjektet ble satt i gang, ble det også opprettet en støttegruppe for Missão Zero kalt «Misjonsvennene». Behovet for økonomisk støtte og forbønn oppsto umiddelbart. Noen av menighetene Missão Zero har plantet, er i dag store og økonomisk uavhengige, mens andre er små og trenger fremdeles betydelig støtte for å klare seg. De siste årene har Missão Zero også involvert seg i internasjonalt misjonsarbeid og merker at den økonomiske belastningen øker. Det koster penger å underholde misjonærer, bygge kirker og sette i gang nye misjonsprosjekt! Norsk modell Innsamlingsmodellen som Missão Zero har valgt, er kjent for oss i Norge. NMS har vært en viktig partner i utformingsprosessen, og mange ideer er hentet fra hvordan NMS driver innsamling til sine misjonsprosjekt. I flere år har NMS støttet innsamlingsavdelingen til Missão Zero økonomisk. Denne avdeling består i virkeligheten av den ene av de to ansatte ved Missão Zeros hovedkontor. Marco J. Robinson er ansvarlig for innsamlingsarbeidet. Han har som mål å bygge opp en ordning som kan gi organisasjonen økonomisk stabilitet og gode rammer for videre misjonssatsning. 4 misjonstidende

5 brasiliansk t menighetsplanting: Missão Zero har som mål å plante en ny menighet hvert år. q misjonskonferanse: Missão Zero engasjerer "misjonsvenner" som ber for, og støtter arbeidet økonomisk. Ifølge Marco er hovedoppgaven til innsamlingsavdelingen å ta initiativ til å dyrke fram en visjon om misjon i de lutherske menighetene. Hans fremste aktiviteter går ut på å danne misjonsvenneråd i menighetene og knytte engasjerte enkeltmennesker til organisasjonen som «partnere i såmannsarbeidet». Misjonsvennerådene består av folk i menighetene som har en felles iver for misjon. De har som målsetting å styrke misjonsengasjementet i sin egen menighet gjennom lokale initiativ og gjennom misjonsprosjekt i andre byer og land. Dessuten skal misjonsvennerådene være en ressurs for menighetsledelsen når det gjelder saker som omhandler misjon. I dag finnes det 60 misjonsvenneråd tilknyttet Missão Zero. 47 av dem har en særlig misjonsavtale med et misjonsprosjekt. Personlig kontakt Missão Zero ønsker at misjonsvennerådene ber for «sine» misjonærer og misjonsprosjekt, og holder kontakt gjennom brev, telefon og besøk. Rådene har et oppfølgingsansvar overfor misjonærene og menighetene de støtter. En gang i året legger Missão Zero opp til at alle menigheter med misjonsvenneråd skal få besøk av en misjonær fra «sitt» misjonsprosjekt. Den personlige kontakten og de direkte båndene mellom menigheter og misjonærer er svært viktig. Misjonærene skriver også informasjonsbrev en gang i måneden som Missão Zero videreformidler. Innsatsen til landsevangelist Sérgio Schaefer har vært viktig for dannelsen av nye misjonsvenneråd. Hans forkynnelse og overbevisende tale rundt om i menighetene om at misjon er kirkens viktigste oppgave og kall, har forberedt veien for Marco, som så organiserer engasjementet inn i en struktur som tjener Missão Zeros arbeid. I tillegg til misjonsvennerådene har Missão Zero også kontakt med mange enkeltmennesker som har forpliktet seg til å støtte misjonsarbeidet. Disse menneskene kalles for «partnere i såmannsarbeidet» og gjør en særlig innsats for nye misjonsprosjekt, for innsamlingsarbeidet og for den personlige og åndelige oppfølgingen av misjonærene. Marco forteller hvordan han personlig hadde stor glede og støtte i misjonsvennene de ni årene han selv jobbet som misjonær. Vissheten om den økonomiske støtten og forbønnen i tillegg til den personlige relasjonen med misjonsvennene, opplevdes som en grunnleggende forutsetning for tjenesten. Utfordringer Selv om Missão Zero er opptatt av innsamlingsarbeidet, sliter organisasjonen med en rekke utfordringer. For det første er noen misjonsprosjekt mer populære å støtte enn andre. Det er lettere å få støtte til et nytt misjonsprosjekt i det fattige nordøst- Brasil enn til et allerede eksisterende misjonsprosjekt i en landsdel som anses som rikere. Missão Zero regner med å gi økonomisk støtte til nye prosjekt i en periode på 10 år, men svært få givere er så utholdende. Mange ser seg ferdige med et prosjekt etter noen få år, og vil heller støtte siste nye misjonsframstøt. Dette vanskeliggjør oppfølgingen av pågående prosjekt. Missão Zero prøver å formidle til sine givere at misjon tar tid og at kontinuerlig støtte er av stor verdi, men det er ikke alltid budskapet når fram. En annen utfordring for Missão Zero har vært støtten til misjonsarbeid i andre land. Det kan være vanskelig å overbevise brasilianere om at rike land i Europa trenger misjonærer utenfra, og at rikdom ikke nødvendigvis fører til bedre kår for kirke og misjon. Heldigvis har flere i kirken i Brasil sett at også rike land trenger misjonærer. De gir sin gave slik at Missão Zero kan sende misjonærer og forkynne evangeliet i land som for eksempel Norge og Ukraina. misjonstidende

6 Lut(h)er q kirkeinnvielse: F.v. Whanderson, Liana, Raul og Rasmus. sol & glede I oktober feiret den lutherske menigheten i Santa Fé do Sul 10-årsjubileum, nytt kirkebygg og nye misjonærer. Selv ikke en regnskur klarte å legge demper på stemningen. Tekst & foto: Mona Dysjeland brasil: Det er ikke lenge siden det stod i Misjonstidende om kirkebyggingsprosjektet i Santa Fé do Sul i delstaten São Paulo i Brasil. I juli, da tidligere Brasil-misjonærer Eli Eide og Vidar M. Bakke var på besøk, gjensto det enda en god del for å få kirken ferdig, men menigheten klarte å nå målet sitt. Søndag 9. oktober var det festgudstjeneste for å markere åpningen av det nye kirkebygget og 10-årsjubileum for menigheten. Misjonær Rasmus Gjesing og jeg kjørte de 830 km fra Curitiba for å delta, og det gjorde også synodepresten og to representanter fra synodestyret. Det er egentlig utrolig at Curitiba og Santa Fé do Sul tilhører samme synode. Men Brasil er et stort land, det ble vi igjen minnet om under den 12 timer lange kjøreturen. For menigheten var det stas med besøk fra både kirkeledelsen, NMS, misjonsorganisasjonen Missão Zero og forskjellige menigheter i regionen. Misjonær i Santa Fé, Hilton Henn, kunne fortelle at de hadde jobbet helt til lørdag ettermiddag for å få alt i stand. Sønnen hadde fremdeles malingsflekker på tærne etter en siste innsats i bare sandalene, og kona hadde de siste dagene sittet med symaskinen for å lage et digert lerret til taket for å dempe romklangen. Ungdommene tilbrakte lørdagskvelden i kirken for å øve og finpusse på alt til den store feiringen søndag kveld. Regn ingen hindring Søndag morgen var det godt over 30 grader og en strålende sol på himmelen. Men utpå ettermiddagen skyet det til, og det kom litt regn den siste halvtimen før gudstjenesten skulle begynne. I Brasil er det ofte slik at folk venter hjemme til regnet er over hvis de skal ut, men heldigvis hindret ikke duskregnet denne kvelden folk i å komme på gudstjenesten. Det var bestemt at alle skulle 6 misjonstidende

7 sol & glede q ny giv: Med nytt kirkebygg og nye misjonærer ble 10-årsjubileet også feiringen av en ny epoke for menigheten i Santa Fé do Sul. samles på et gatehjørne et lite kvartal fra kirken, slik at vi kunne gå i prosesjon med lys, blomster, bibel og kors. Ved inngangsdøren ble det sagt noen velkomstord av Hilton og synodepresten, og en representant fra menigheten orienterte om selve byggeprosessen. Så gikk nøklene fra byggmester til menighetsrådsleder til synodeprest, og endte til slutt hos Hilton, som åpnet døren. Vi gikk alle syngende inn! Det er virkelig blitt et flott kirkebygg. Menigheten har jobbet for dette i flere år og har også mottatt støtte fra NMS. Det er en relativt stor kirke med god plass til å bli flere, og det er jo det menigheten nå gjerne vil. På åpningsgudstjenesten var det leid inn ekstra stoler, og kirkerommet ble fylt godt opp. En stor lovsangsgruppe med band ledet sangen, og noen av jentene i menigheten framførte en liturgisk dans. Ellers var det mange hilsener og gratulasjoner, og tale ved synodepresten. Da gudstjenesten var ferdig, inviterte menigheten på kirkekaffe. Den besto av paier, kaker, osteboller, pizzasnurrer og mye annet godt som folk hadde tatt med hjemmefra. Nye misjonærer Det har tatt mye tid og krefter å reise et nytt kirkebygg. Hilton har stått i bresjen for arbeidet, og gleder seg stort over at bygget ble ferdig innen han går av med pensjon ved utgangen av året. Sammen med kona Edla har han vært misjonær for Missão Zero i mange år, og ser nå fram til å gi ansvaret for menigheten videre. Det er allerede bestemt at en tidligere student ved det teologiske fakultetet FATEV skal overta som misjonær fra og med neste år. Raul, som den nye misjonæren heter, og hans kone Liana reiste i bilen med oss for å delta på kirkeåpningen. De var veldig spente på å treffe menigheten og se litt av byen de har bestemt seg for å flytte til. Heldigvis var det et positivt møte for alle parter. Raul og Liana ble varmt tatt imot av menigheten, og presentert for alle under gudstjenesten. Det var et fornøyd og takknemlig par vi hadde med oss i bilen på tilbakeveien. Raul har tidligere vært en tur til Madagaskar og kjenner litt til den gassiske kirken og NMS sitt arbeid der. Dette var et prosjekt støttet av NMS for at elever fra FATEV skulle få erfaring med kirke og misjon i andre land. Turen til Madagaskar var med på å bekrefte Raul sitt ønske om å arbeide innen kirke og misjon, et ønske hans kone også deler. Jeg kjenner Raul og Liana som flotte og varme mennesker. De har begge et brennende hjerte for Jesus, og er gode til å bygge relasjoner og skape inkluderende fellesskap. Raul er nyutdannet fra FATEV. Han er selvsagt veldig spent på oppgaven han har tatt på seg, men han vil få tett veiledning og oppfølging fra en erfaren misjonær i en naboby. NMS kommer til å støtte menigheten i Santa Fé do Sul økonomisk i noen år til, og vi vil også be for Raul og Liana, for deres tjeneste i Santa Fé do Sul, og for hele menigheten og evangeliseringsarbeidet i byen. misjonstidende

8 Å utruste til tjeneste Ved FATEV bibel- og misjonsseminar i Curitiba, Brasil, utrustes engasjerte kristne til tjeneste i Guds rike. Tre skritt er helt sentrale. p bibelstudium: Ivrige studenter ved FATEV studerer Bibelen. Tekst: Martin Weingaertner Oversatt av: Vidar M. Bakke brasil: Apostelen Paulus formulerer det presist: Vi er kalt til å bekjenne med vår munn at Jesus er Herre, og i vårt hjerte tro at Gud har oppreist ham fra de døde For med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst (Rom 10, 9-10). Dette er utgangspunktet for enhver kristen! 1. Å erfare personlig omsorg Munnen vår kan bare tale om «det hjertet er fullt av» (Luk 6,45). Skal vi utrustes til tjeneste er det første skrittet derfor dypt personlig. Først av alt må vi ta imot evangeliets gave, enten vi er blant dem som blir utrustet eller dem som skal utruste andre. Det begynner med å holde fast på troen, håpet og kjærligheten. Helt konkret skjer dette i vår felles tilbedelse, og ved at vi deler og viser omsorg for hverandre. Luther understreker dette når han over tjue ganger gjentar sitt «pro me», «for meg», i sin forklaring til trosbekjennelsen i den lille katekismen. Å bli utrustet til å være disipler i tjeneste for Herren er en personlig vandring. Men disipler reiser aldri alene. Vi trenger å slå følge med en medvandrer som har gått lenger på veien. Disippelreisen beskrives av Paulus i Rom. 5, 1-5: «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.» På denne reisen modnes vi gjennom å bli kjent med oss selv. Ofte avdekkes sår fra fortiden som krever behandling. Får ikke Guds nåde gjøre sitt restaurasjonsarbeid, kan våre sår og vår bitterhet påføre skade på de mennesker vi ønsker å hjelpe. Disipler må også øve seg på å leve med andre. Våre samfunn preges i dag av individualisme, fremmedgjøring og stor mobilitet. Det fører til at 8 misjonstidende

9 til tjeneste FATEV Martin Weingaertner er rektor ved FATEV, et bibel- og misjonsseminar for lekfolk, teltmakermisjonærer og fulltidsmisjonærer. FATEV er tilknyttet den brasilianske fornyelsesbevegelsen Movimento Encontrão og misjonsorganisasjonen Missão Zero. Skolen har misjon som sin hovedoppgave. Hovedprinsippet ved skolen er at teori og praksis skal gå hånd i hånd. Etter fire og et halvt års studier ved fakultetet, kan de uteksaminerte studentene bli prester eller misjonærer i Den evangeliske kirken av luthersk konfesjon i Brasil (IECLB). mange lider av mangel på vennskap og omsorg. Før var det i familien man lærte å leve sammen. Når mange nå vokser opp som enebarn og har skilte foreldre, svekkes familiens funksjon som fellesskapsskole. I samfunnet av Jesus-etterfølgere kan mennesker med ulik kulturell, sosial og kirkelig bakgrunn lære å leve sammen som søsken. Inn i dette livsfellesskapet får vi stadig flere som kommer fra oppløste hjem. De trenger å erfare hva det betyr å leve i en familie, utvikle vennskap og ta seg av hverandre. 2. Å vokse i bibelforståelse For det andre trenger vi å vite hva vi snakker om. Enten vi skal utrustes til å bli søndagsskolelærer, prest eller misjonær, må vi lære oss å stille spørsmålene: Hva står skrevet i Bibelen? Hva slags hus er det Bibelen åpner en dør til? Hvilket land kommer til syne når Bibelen lukkes opp for oss? Hva betyr denne underlige reisen fra Abraham til Kristus? Hva er det dette koret av profeter og apostler proklamerer? Hver enkelt i sitt eget stemmeleie og ut fra sin kontekst, hvilket budskap er det de alle ønsker å gi oss? Hva skjer mellom dette forunderlige, aller første utsagnet, «i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» og seerens like forunderlige sluttrop, «Amen, amen, kom Herre Jesus»? Å lære å forholde seg til Bibelen tar et helt liv. Skal vi utrustes til tjeneste i Guds rike, trenger vi en stadig mer selvstendig og moden skriftforståelse. Vi kan ikke lenger forutsette at folk kjenner Bibelen fra søndagsskolen eller hjemmet. Og ja, vi må la dem gjøre seg kjent med innholdet, men ikke bare det. De må lære å tolke den! Da reformatorene på 1500-tallet søkte å forstå Skriften, var noen premisser helt uoppgivelige: De fastslo Skriftens autoritet over den kirkelige tradisjon, de skjelnet mellom lov og evangelium og pekte på det i Bibelen som «leder til Kristus». Samtidig er det ikke mulig å skille Guds ord fra tradisjonen ved hjelp av bare objektive kriterier. Det kreves også dømmekraft og personlig ansvar. Luther viste dette tydelig: «Vi har ikke tilgang til det hellige uavhengig av vår bevissthet.» I sin tid demonstrerte Hans Nielsen Hauge dette: Ved å lese Luthers traktat «Om den kristne frihet» fikk han hjelp til å skjønne evangeliet og forkynne det med frimodighet. 3. Å la evangeliet ta bolig i våre liv Forresten, nettopp fordi Hans Nielsen Hauge virkelig hadde forstått evangeliet, kunne han leve det ut med så stort mot og dristighet. Han kan lære oss noe om å la evangeliet ta bolig i oss og oversette det til vår tid, også om det skaffer oss fiender. Selvfølgelig har folk helt andre behov i dag, men guddommelig kjærlighet er fortsatt mangelvare! Oppdraget er å dele evangeliet med verden, ikke å holde det innenfor de kristne veggene. Derfor må en kristen gjøre seg kjent med virkeligheten rundt seg. Den er ikke lenger en uniformert «kristen» verden slik den var i tidligere århundrer. Den sosiale mobiliteten og alle de nye kommunikasjonsmulighetene byr på et univers av komplekse ideer og synsmåter. De må møtes med et mangfoldig kristent vitnesbyrd. Reformatorene skilte mellom fundamentale og sekundære trosartikler. Det er den samme utfordringen vi stilles overfor i dag når vi skal utruste til tjeneste. Evnen til å være i dialog med verden læres ikke i møte med likesinnede. Det mangslungne moderne bylivet sprenger nemlig våre vante forestillinger. Vi må forholde oss til en mengde ulike miljøer med like mange forskjellige mennesketyper. Vitnesbyrdet vårt må ta inn over seg utfordringene alle disse lever med i sin hverdag. Å utruste disipler er derfor et kontinuerlig arbeid med å tydeliggjøre en kristen identitet i det urbane miljøet hvor vi lever og arbeider. Det handler om å finne en levedyktig spiritualitet i møte med alle de etiske og religiøse utfordringene som finnes på markedet. Dette er en kamp hvor kirken på nytt trenger å lære hvordan den kan være en støtte og hjelp for dem som kjemper langs frontlinjene! Å bli utrustet til å leve ut evangeliet skjer gjennom at søsken deler sine gode og dårlige erfaringer med hverandre. Den ene berikes av den andres kunnskap. Sammen kan de «prøve alt og holde fast på det gode» (1 Tess 5, 21). Slik våger de å gi seg ut på nye veier for å kommunisere og leve frelsens evangelium. I 1990 møtte jeg den sørafrikanske lutherske biskopen i Johannesburg, Manas Buthelezi. Jeg glemmer aldri noe han sa til meg: «Det er ikke i kirken ens teologi viser om den holder mål. Det er der hvor det ikke finnes kristne. For der må den bevise om den kan lede mennesker til tro på Kristus og samle dem i fellesskap.» Kirkelig undervisning Prosjekt misjonstidende

10 Ny katedral i Pakistan Pakistanske kristne og representanter fra internasjonale samarbeidspartnere deltok i innvielsen av den nye katedralen i Lahore. Det nye kirkebygget er blitt et landemerke i byen. Tekst & foto: Per Ivar Johansen Redigert av: Rebecca Solevåg pakistan: Menigheten i Lahore har gjennom årene vokst til en størrelse som den gamle kirken ikke kunne romme. Planene om en ny og større kirke ble satt ut i livet i Da ble den gamle kirken revet i april, og ny grunnstein ble lagt ned i juni samme år. Etter en intens byggeperiode på tre år, med investeringer på over 350 mill. pakistanske rupis (nærmere 25 mill. norske kroner), stod katedralen ferdig sommeren Stor markering Innvielsen av den nye katedralen i Lahore var lagt til et tidspunkt med besøk fra flere av partnerne til Church of Pakistan (CoP), deriblant NMS. Anledningen var en misjonskonferanse, hvor delegasjoner fra alle kirkens åtte bispedømmer møttes med representanter fra diverse samarbeidende kirker og organisasjoner i Europa. Øverst på gjestelisten stod generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd (KV), Olav Fykse Tveit. I tillegg til å delta i selve kirkeinnvielsen og på deler av misjonskonferansen, hadde KVs generalsekretær også samtaler med den presbyterianske kirke og med det nasjonale kirkeråd i Pakistan. Dette var tredje gang i KVs historie at en generalsekretær har besøkt Pakistan. Kirkeledelsen i landet uttrykte stor takknemlighet og glede over at så mange av kirkens partnere besøkte Pakistan i en tid preget av mye usikkerhet, terror og katastrofer. De bedende hender Sentralkirken i Lahore har røtter tilbake til år 1900 og det misjonsarbeidet som eksisterte i Metodistkirkens regi. Siden 1970 har metodister, anglikanere, lutheranere og skotske presbyterianere stått sammen som Church of Pakistan. Ledelsen i de fleste av kirkens bispedømmer har gjennom de siste par år blitt skiftet ut med yngre og lovende krefter. Katedralen i Lahore er hovedsete for Raiwind bispedømme. Fra utsiden er kirkebygget både storslått og særpreget, og med sine fire høye tårn er den blitt et landemerke i denne delen av millionbyen Lahore. Midt mellom de to fremste tårnene rager en stor skulptur av to hender foldet til bønn, derav navnet «Central Cathedral of Praying Hands» de bedende henders kate- 10 misjonstidende

11 ny katedral t velsignelse: Fra hvelvingen over alter og kor, lyser den oppstandne Kristus mot forsamlingen. Hans hender er utstrakt til velsignelse over de som er kommet til Guds hus. t synlige kristne: Den nye katedralen i Lahore er bygd for å romme 500 mennesker. Under innvielsen 9. oktober var kirken mer enn full med omtrent 600 personer til stede. dral. Navnet har ingen spesiell bakgrunn, forteller biskop Azariah, men tanken har vært å understreke at kirken skal være et bønnens hus, og at kirken, som aldri før i historien, kaller sitt folk til bønn for land, folk og framtid. Interiøret er lyst og tiltalende. Og fra en himmelmalt kuppelformet hvelving over alter og kor, lyser den oppstandne Kristus mot forsamlingen. Hans hender er ikke foldet, men utstrakt til velsignelse over de som er kommet til Guds hus. Kirkebyggene vitner På tur rundt i Lahore gikk det opp for mange av oss besøkende at antall kirkebygg er utrolig stort. I et muslimdominert samfunn er dette i seg selv et vitnesbyrd om at en liten, kristen minoritet eksisterer og tar sin religion på alvor. For oss norske lutheranere kan det kanskje virke underlig at en fattig kirke som CoP prioriterer å bruke så mye ressurser på renovering og bygging av kirker. Også i NMS samarbeidsbispedømme, Peshawar, står en ny katedral snart klar for innvielse. Den ligger sør i bispedømmet, i byen Bannu, og har vært under bygging i mange år. For kirken i Pakistan er det imidlertid viktig å være synlig. I en situasjon hvor mulighetene til å gå aktivt ut i et evangeliserende arbeid er så begrenset, kan kirkebyggene, så vel som de kristne gjennom sine levde liv, trekke til seg både oppmerksomhet og nye mennesker. «Å finne Gud i utfordrende situasjoner» var temaet for misjonskonferansen som fulgte kirkeinnvielse og festivitas. Gode og tankevekkende bibeltimer ble holdt ut fra Jesu lidelseshistorie. Vi hørte foredrag om misjon, om Pakistans situasjon, og om hvordan kirken skal få disse to størrelsene til å henge sammen. I gruppediskusjoner og paneldebatt delte enkeltmennesker og menigheter sine erfaringer med interne utfordringer, ytre press fra muslimsk ekstremisme, offentlige blasfemilover som åpner for anklager og fengslinger på falskt grunnlag, samt oversvømmelse og epidemier, som også dette året har rammet flere millioner mennesker. Vitnesbyrdene var mange om at det er nettopp i de vanskelige situasjonene at mennesker har funnet Gud på en måte som har forandret deres liv og gitt dem deres misjon i tjeneste for andre. t høytidelig: Ledende biskop i CoP og biskop i Raiwind bispedømme, Samuel Azariah, har inntatt bispestolen, mens KVs generalsekretær, Olav Fykse Tveit, gjør seg klar til å holde sin hilsen. misjonstidende

12 Jesus Liker at du forteller om Jeg setter pris på at du som kjenner Jesus kommer og snakker til meg om din religion, sier Allo Omaro Dikko til misjonær Frode Brügger Sætre. Tekst & foto: Ole Andreas Husøy, KPK mali: Frode er fra Austevoll og bor i Douentza i Mali. Han er evangelist og leder for evangeliseringsarbeidet i den evangeliske samarbeidsorganisasjonen NMS jobber med i Mali. Han hadde mye internasjonal erfaring før han ble misjonær for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Mali, både fra Up with People, den internasjonale lagsbevegelsen og Hald Internasjonale Senter. Erfaring som har vært en god ballast i misjonærlivet. Rett etter frokost henter Frode meg på misjonens gjestehus i Douentza. Jeg skal få være med til Boni, noen mil nordøstover fra Douentza. Hit drar Frode blant annet for å ha bibelundervisning med enkeltpersoner. På barselvisitt Frode kjører ofte moped når han skal rundt i landsbyer og undervise eller evangelisere. Det er på mange måter greiere, for da slipper jeg å forholde meg til alle som spør om skyss, forklarer han. Men til Boni er det så langt at han må ta bilen. Og da er det gjerne slik at noen spør om å få sitte på. Denne dagen er intet unntak. Flere passasjerer sitter på hele eller deler av veien. I Boni parkerer vi ved misjonens eiendom. Her møter vi Moussa Iisa, en av få kristne i byen. Hans kone har nedkommet med en sønn noen timer tidligere. Frode og undertegnede blir bedt med hjem til Iisa, rett over veien, for å hilse på kona Dikkel og se den nyfødte sønnen. Han skal hete Iisa Moussa. Faren spør meg om å be en bønn for det nyfødte barnet, noe jeg med glede gjør. Sammen med Moussa Iisa går vi for å treffe noen av Frodes kontakter. Misjonsarbeid overfor folkegruppen fulani starter med å bygge vennskap og tillit. Vi er blitt litt forsinket underveis på grunn av alle passasjerene. Muhammed, som vi skulle treffe, har gitt opp å vente på oss og har gått til byen. Muslim roser misjonen Vi går videre for å treffe en annen av Frodes kontakter. Det er midt på dagen. Sola steker. Vinden hjelper knapt, for den er så varm. Svetten siler. 40 grader i skyggen, anslår vi. Vi finner fram til Allo Omaro Dikko, en eldre mann som sitter i et lite lokale med symaskinen foran seg. Noe tøy ligger rundt omkring. Han tar vel imot oss. Jeg som er mest gjest, får sitte på den ene ledige stolen. Frode og Iisa sitter på matten. Frode forteller at den eldre mannen og hans nære slektning, landsbysjefen, spilte en avgjørende rolle da misjonen i sin tid fikk kjøpe eiendom og starte arbeid i Boni. Vårt hus styrer Boni, sier Allo. Selv er han muslim, men han har ikke angret på at han medvirket til at de kristne fikk starte arbeid i byen. Hva synes du er bra med misjonen? spør Frode. At folk som kjenner Jesus snakker til meg om sin religion, sier Allo. Han roser også det arbeidet misjonen har gjort for å gi folk i landsbyene i området rent vann og utdannelse. Allo mener det er fritt fram å snakke om Jesus. Problemer får du bare hvis du begynner å snakke negativt om Muhammed. Til og med i moskeen kan du snakke om Jesus, sier han. Ellers forteller Allo gjerne om Torstein Try som i mange år var misjonær i Boni. Allo var med Try rundt til tretten landsbyer for å introdusere han for folk. 12 misjonstidende

13 jesu forteller fødsel Try pleide å sitte på den stolen du sitter på nå, sier han til meg. Han har fortsatt kontakt med Try, og forteller at det ikke er lenge siden de snakket sammen på telefon. Før vi går, ber Allo Frode om å be for ham. Vi reiser oss mens Frode ber. Det er en tradisjon hos fulaniene at fremmede får et fulani-navn. Allo Omaro Dikko gir meg sitt eget navn i det vi tar farvel. Med det navnet, og eventuelt et bilde av deg sammen med ham, ville alle dører være åpne for deg i Boni, slår Frode fast da vi går tilbake til misjonens eiendom. Huset er i dag ubebodd, det er ingen fastboende misjonær i Boni. Frode tar stadig turen fra Douentza, men sier han gjerne skulle vært i Boni oftere. Han har fått satt opp ei stråhytte inne på området, og der overnatter han. Det skal vi også gjøre denne gang. Moussa Iisa kommer med middag til oss; ris, saus og litt kjøtt. Jeg er forberedt på å spise med fingrene, men Moussa er klar over at jeg ikke er så vant til å spise på denne måten, og tilbyr meg skje og tallerken. Jeg takker ja. Etterpå tilbyr Frode meg en middagshvil i stråhytta, mens han samtaler med Moussa og noen andre et stykke unna. Etter en god hvil blir jeg servert rykende varm te. Formidler legeråd Så gjør vi et nytt forsøk på å treffe Muhammed som vi ikke traff hjemme på formiddagen. Denne gang lykkes vi. Muhammed har studert i Kairo og snakker bra engelsk. Da faren døde, måtte han komme hjem. Han har kone og to små barn. Den ene jenta ligger på ei matte utenfor hytta der vi sitter. Hun er syk, og har vært det en stund. Faren er bekymret. Frode ringer sin misjonærkollega og barndomsvenn Rune Slettbakk i Sévaré. Rune er lege, og Frode forklarer symptomene. Rune gir Frode navnet på en medisin faren kan kjøpe. Hvis ikke jenta er frisk etter fem dager, bør du ta henne til sykehuset i Douentza for å sjekke om det kan være tuberkulose, er beskjeden Frode formidler fra doktor Rune. Muhammed er muslim, men setter stor pris på kontakten med Frode, at Frode ber for ham og har gitt ham bibelutgaver. Han synes det er veldig positivt at det nå arbeides med å oversette hele Bibelen til fulani. Muhammed sliter med å få jobb. Han vil gjerne undervise i engelsk p bibelprat: Boura (med lue) er en av dem Frode pleier å gi bibelundervisning når han er i Boni. I dag er Abraham temaet. eller arabisk. En del har vært interessert i privatundervisning, men de vil ha det gratis, forteller han. Nå har han søkt lærerjobb i arabisk i Douentza, og håper på det beste. Bibelundervisning Vi tar farvel og går tilbake til misjonens eiendom. Frode skal undervise Boura noen kilometer fra sentrum, så vi må ta bilen. Vi kjører ikke ut på sletta der mannen og familien bor. Frode parkerer bilen ved veien, og vi går de få hundre meterne til huset. Det skaper lett sammenstimling når det kommer en bil, forklarer Frode. Vi slår oss ned på en matte foran hytta. I dag er Abraham temaet. Kontakten mellom Frode og Boura er god. Han tar poengene fort, sier Frode. misjonstidende

14 om jesus Barna kommer stadig nærmere. De sitter snart like bak faren og følger intenst med på det som blir sagt. Frode benytter et opplegg som kalles muntlig bibelpresentasjon. Bouras kone driver med huslige gjøremål i bakgrunnen. Da Frode runder av, er sola gått ned. Kona kan ikke dy seg for å erte ungkaren Frode: Hvorfor finner du deg ikke ei kone? Skaffer du deg kone, skal du få ei geit av meg, sier hun. Frode lurer på hvilken av geitene hun vil gi bort. Det vil hun ikke si. Jeg må se dama før jeg bestemmer hvilken geit du skal få, ler hun hjertelig. Stemningen er god. Frode pakker sammen, sier farvel og på gjensyn, og sammen med Moussa Iisa, som har fulgt med oss hele dagen, går vi tilbake til bilen. Mørket senker seg over sletta. Hirsegrøt Tilbake i Boni setter vi oss inne på misjonens område. Nå er temperaturen mer behagelig. Vi snakker om hvordan det er å være misjonær i Mali. Etter en stund roper Iisa Moussa til oss over muren: Kom og få kveldsmat. På gårdsplassen til Moussa får vi servert tradisjonell kost; hirsegrøt og varm melk. Vi spiser grøten med fingrene. For Frode er dette rutine. For meg er det nytt, men jeg får da spist noe. I lyset fra en mobiltelefon, dels i lyset fra Frodes hodelykt, hjelper Frode Moussas eldste sønn med lekser. Moussa ler litt av oss som sliter med matteoppgavene, og er nok litt stolt av sønnen sin. Men kvelden har en ende. Vi ber kveldsbønn med familien, og installerer oss for natten i stråhytta under hvert vårt myggnett. Trives med det enkle livet Neste morgen kommer Moussa med frokost til oss. Frode sier det ofte er oppvarmet hirsegrøt fra kvelden før. Men i dag er det brød, kokt vann og pulverkaffe. Jeg føler jeg blir gjort ekstra stas på som besøkende. Klokken åtte om morgenen vinker vi farvel til Moussa og setter kursen tilbake til Douentza. Frode kjører meg til misjonens gjestehus. Jeg skal snart bli hentet og kjørt tilbake til Sévaré. Selv vender Frode tilbake til sin bolig i Douentza, med utedo. Vann må han hente i en brønn et stykke unna. Han trives med det enkle livet. Men hadde han hatt familie, måtte han p skyss: En av passasjerene som satt på underveis, en eldre mann, hadde med seg geiter til markedet. nok oppgradert boligen noe, erkjenner han. Om ettermiddagen skal han besøke en annen landsby. Folk der har tatt kontakt for å få bibelundervisning. Frode vil snakke med dem for finne ut hvor stort behovet er. Jeg tenker ofte at jeg skulle hatt enda mer tid til å være ute for å undervise folk. Tiden blir ofte knapp, sier Frode, som også må bruke tid på administrativt arbeid. KPK 14 misjonstidende

15 Utgangspunkt jeffrey huseby, generalsekretær i det norske misjonsselskap Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Godt nytt år! Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør- Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 70, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av ca for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Misjonsavtaler: NMS har 611 misjonsavtaler med 576 menigheter i Den norske kirke. Gavebudsjett 2012: ca. 90,2 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: Et nytt år er i gang. Hva det vil bringe kan vi ane i grove trekk, men vi kjenner likevel ikke detaljene. Dette er et faktum som vi kan like eller mislike, men de fleste er nok enige i at det er best slik. Ikke desto mindre har valg vi foretar oss i dag, konsekvenser for morgendagen. Slik er det i enkeltmenneskers liv, så vel som i de store spørsmålene med konsekvenser for både kloden og menneskeheten. De store spørsmålene handler om klima, den skjeve fordelingen mellom fattige og rike og de mange konflikter mennesker og land imellom. Det er lett å bli mismodig. Mange ganger tar utviklingen et skritt fremover bare for å oppdage at den senere tar to tilbake. I året som vi har lagt bak oss, var der mange enkeltskritt i riktig retning; fellesskapsfølelsen og kirkesøkningen etter hendelsene 22. juli, oppslutningen om fredsprisen, den arabiske våren og mer til. Men der var også mange tilbakeskritt. På klimatoppmøtet i Durban klarte man kun å enes om å utsette forhandlingene i 10 år. Dermed forsetter dagens klimaanarki. Men også andre ting kan gi mismot; resultatet av den arabiske våren er høyst usikker, brudd på menneskerettighetene, forfølgelse av kristne mange steder i verden, og ikke minst vårt jag etter nye materialistiske høyder. Vi kan like det eller ikke, men midt i dette står vi som troende enkeltmennesker, kristenhet og ikke minst som misjonsorganisasjon. Hva skal vi gjøre? Det viktigste er å gjøre det som bevarer troen, håpet og kjærligheten. Vi skal elske Gud og dernest medmennesker og den verden Gud har skapt. Vi skal gjøre vårt for at flere skal få høre om hans kjærlighet, samtidig som vi setter denne kjærligheten ut i praksis. Dette er ingen liten oppgave. Men ikke desto mindre er det en oppgave etter Guds hjerte. Guds rike er heldigvis ikke et enkeltmannsforetak. Vi er kalt til å gjøre dette sammen med kirker og kristne over hele verden! I året som ligger foran har vi som misjonsorganisasjon mange oppgaver. Vi ønsker å hjelpe og styrke samarbeidskirkene i det å være kirker. Gjennom teologisk utdannelse, lederutvikling og diakonalt engasjement, vil vi legge til rette for et livskraftig menighetsliv som viser igjen. I mange land er vi involvert i utviklingshjelp og bistand. Målet er en bærekraftig utvikling som varer. I året som kommer vil vi også forsøke å rette søkelyset på de forfulgte kristne rundt om i verden. Trosfrihet og retten til å utøve sin tro er en menneskerett og fravær av dette er brudd på disse. Overslag over forfølgelser på grunn av religiøs overbevisning, viser at det for tiden er kristne som er mest utsatt for slik forfølgelse. Her hjemme kommer vi til å ha et fokus på misjonærrollen og kallet til misjonærtjeneste. På den ene siden skal vi se på forholdet mellom misjonærkall og foreldrekall og på den andre siden skal vi se på misjonærrollen hvordan den har endret seg og hvordan den vil utvikle seg i årene som kommer. Godt arbeidsår! misjonstidende

16 Nistepakken laudecir daniel kern, utdannet ved fatev, i brasil, ettåring for nms i england 2010/11, studerer nå ved misjonshøgskolen I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Joh 1:1-5 Kalt til å være en velsignelse Kom, Herre Jesus! Dette er noen av de siste ordene i Bibelen. Har du noen gang bedt disse ordene oppriktig? Noen ganger er det lett å glemme dette håpet om en bedre framtid. Da Jesus kom til jorden og initierte Guds rike blant oss, tok denne framtiden til. En gang skal den komme i hele sin fylde. I dette lyset er «misjon» et viktig begrep, kanskje det aller viktigste. Allerede i begynnelsen av Bibelen, i 1 Mosebok 1-2 finner vi tanker om misjon. For meg viser det at misjon ligger nært til Guds hjerte. I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Bibelen forteller oss om Guds underfulle, skapende stemme. Guds ord brakte orden i kaoset som rådet på en formløs, tom jord dekket av mørke. På mesterlig vis skapte Gud ved sin tale: «Det bli lys!» Og det ble lys. La det bli og det ble! Alle Guds handlinger er på en måte misjonshandlinger: Handlinger med et formål; skapende handlinger; handlinger der Gud beveger seg inn i kaoset og skaper liv. Ikke bare skapte Gud alt på underfullt vis, han valgte også å forholde seg til det han hadde skapt og etterlate et avtrykk av seg selv i menneskene. Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!» Gud skapte også menneskene, og han så at alt var godt. Men harmonien forsvant i alt det fantastiske Gud hadde skapt da menneskene mislyktes i oppgaven sin. Adam og Eva valgte å lytte til slangen, og vi kjenner alle konsekvensene av det. Heldigvis handler alltid Gud på en misjonerende måte. Han gikk inn i kaoset og skapte orden, han oppsøkte en fallen menneskehet. Gud tilga Adam og Eva, han kalte Israel til å være et velsignelsens folk, og han sendte Jesus og ble dermed ett med oss. Slik driver Gud misjon: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Han som har skapt alt er den eneste som kan gjenopprette, lege og ordne opp i kaoset i våre liv og i vår verden. Med dette i tankene inviterer jeg deg til å si en nyttårsbønn: «Her er jeg, Herre! Send meg! Her er jeg, bruk meg som et redskap til velsignelse i verden ved Jesus Kristus!» Dersom vi ikke forstår at Guds rike er midt i blant oss, ja inni oss, og lever det ut, kan vi ikke forstå at denne bønnen haster: Kom, Herre Jesus! Vi er kalt til å skape orden i kaoset som råder i verden ved å la Kristus virke i oss. Vi er kalt til å være en velsignelse for verden helt til han kommer igjen og bringer Guds rike i all sin fylde. Amen. 16 misjonstidende

17 Bønnesiden bønn Brasil Givertjenesten Takk for alle som gir av både tid og penger slik at enda flere får bli kjent med Jesus, verdens frelser Takk for alle engasjerte foreninger og menigheter Be om at flere får erfare velsignelsen som ligger i å gi og å dele Be om nye faste givere til NMS Norge Takk for et nytt år og nye muligheter til å bringe Guds ord til alle folkeslag Takk og be for ledelsen i NMS, be om at de klarer å lytte til Guds stemme når vanskelige avgjørelser skal tas Takk for at Gud går foran og åpner eller stenger dører Be om at Gud må gi visdom til å ta de rette valgene i det videre arbeidet i NMS Takk for dyktige medarbeidere og stor arbeidsinnsats Be om at hver enkelt må få se Guds ledelse Takk og be for alle elevene som går på bibelskole, at de må vokse i tro og tjeneste Be om godt og stabilt lederskap i misjonsmenighetene Be om fruktbart samarbeid mellom misjonsorganisasjonen Missão Zero og preste- og misjonærskolen FATEV Be for innsamlingsarbeidet til Missão Zero Be for elever og ansatte ved FATEV Be for FATEVs nye satsing på nett-undervisning Be for det nasjonale stormøtet i regi av fornyelsesbevegelsen Movimento Encontrão, for de som har ansvar og for alle deltakerne Be for evangeliseringskampanjene i regi av Missão Zero i Pelotas i Sør-Brasil og i Quito i Ecuador som finner sted i februar Be for gode vilkår for samarbeid innad i den lutherske kirken IECLB Be for misjonsmenighetene og alle frivillige i Missão Zero Be for Maicon og Carol som er brasilianske misjonærer i Norge Be for menigheten i São José do Rio Preto og misjonær Tiago og hans familie Be om at flere teologistudenter må velge å bli ordinert til preste- og misjonærtjeneste Be for menighetsdiakoniprosjektet i Gravatá; for barna, deres familier og for diakon Davi Be for menigheten i Santa Fé do Sul og den nye misjonæren Raul og hans kone Liana. Raul har blitt alvorlig syk, så be om helbredelse, styrke og mot. Be også for Liana og for familien Be for menigheten i Santa Fé do Sul som fra jul av er uten misjonær/prest, og som i flere måneder har sett fram til at Raul og Liana skulle komme misjonstidende

18 Guds rike går fram En katolsk prest, en luthersk rektordame og franske pengegaver har gjort det mulig å bygge en katolsk og en luthersk kirke i den lille landsbyen Nahona i Vohipeno på Østkysten, Madagaskar. Tekst & foto: Arne Dragsund Redigert av: Marit Rødland Nå blomstrer begge menighetene, og stadig legges nye medlemmer til. Menighetene jobber godt sammen, og dette skjer i et område med tre landsbyer som på grunn av sterke tabuforestillinger har vært lukket for kristen påvirkning. Jordbruksskolens rolle Rektor ved jordbruksskolen Fihaonana i Vohipeno, Ramiharimanana Felicite, arbeidet sammen med den katolske presten helt fra starten av. Hun hadde kurs for kvinner i landsbyen, og arbeidet hennes resulterte i at flere elever ønsket å gå på jord- bruksskolen. Til å begynne med ville ikke elevene si hvor de kom fra, fordi de var redde for de andre elevenes reaksjon. Men etter hvert begynte tabuforestillingene å vike. Folk så framgangen og det positive som skjedde i Nohona. Jordsbruksskolen har spilt en viktig rolle i utviklingen av landsbyen og områdene rundt. Inneværende skoleår begynte det rekordmange elever på skolen. Fra Nohona og de to andre landsbyene i nærheten er det 18 elever som har gått på Fihaonana jordbruksskole de senere år. At skolen i Vohipeno på denne måten har innlemmet ungdommene fra Nohona i elevflokken, har videre ført til en holdningsendring hos de kirkelige myndigheter i Manakarasynoden. Folket i Nohona må også nås med evangeliet og inkluderes i synodens utviklingsarbeid. Veiledning Honoré fra Nohona er tidligere elev på Fihaonana jordbruksskole. Han begynte å samle bønder i området til jordbruksveiledning da han selv kom tilbake fra jordbruksskolen. Dette har resultert i bedre dyrking av både ris, grønnsaker og maniok. Dette skjer i et område med mye folk og mangelfull ernæring. Honore bruker det han har lært på jordbruksskolen til å bli en bedre bonde selv, men han vil også dele kunnskapen sin med de som ikke har fått utdanning. Rektor på jordbruksskolen og hennes medarbeidere har spilt en sentral rolle i dette arbeidet. 18 misjonstidende

19 guds rike x ivrig rektor: Ramiharimanana Felicite, rektor ved Fihaonana jordbruksskole spiller en viktig rolle i utviklingen av lokalsamfunnet. Jordbruksskolenes venner Hun har også tatt med seg modeller av håndverk og flettingsarbeid til landsbyen, hvor flere har fått lære å lage slike gjenstander med tanke på salg. En gang hadde hun med seg hanekyllinger av en god verperase for innkryssing med den lokale hønerasen, slik at eggproduksjonen kunne bli bedre. Fihaonana har også hatt praksis for elevene med graving av vanningskanal for rismarkene. Vitaminrikt Honoré fikk med seg såfrø av forskjellige vekster som gave da han sluttet på jordbruksskolen. Han fikk også med seg søtpoteter av en ny sort som inneholder mye A-vitamin. Dette vitaminet er viktig i kosten til barna, for å hindre at de blir blinde. Det er blitt en ny holdning og tenkning hos folk i Nohona etter at de katolske og lutherske menighetene ble opprettet. Blant annet har det ført til at landsbybefolkningen har bestemt seg for å slutte å ruse seg på alkohol. Hvis noen likevel blir tatt i å gjøre det, må de betale en bot til fellesskapet. Pengene går til de som trenger det mest. For eksempel til enslige mødre som ikke har en forsørger. Alt er nytt På mange måter kan en si at det virkelig er kommet noe nytt inn i landsbyen etter at folk begynte å ta imot evangeliet. Det er også fint å oppleve at de to kirkene kan samarbeide om å nå nye mennesker med evangeliet om Guds frelse. På mange måter kan utviklingen i Nohona være et forbilde for hvordan en landsby på Madagaskar kan utvikle seg, både åndelig og materielt. Evangeliet går fram. Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar har i dag to jordbruksskoler. Tombontsoa jordbruksskole i Antsirabe som ble startet i 1965 og Fihaonana jordbruksskole i Vohipeno som startet opp i Tekst: Arne Dragsund Redigert av: Marit Rødland Skolene har siden starten utdannet mange tusen unge mennesker, både jenter og gutter. Utdanningen er både teoretisk og praktisk rettet. På begge skolene er det et gårdsbruk som brukes i opplæringen. Populært kan en si at gårdsbruket er skolens klasserom ute. Det er nødvendig for å kunne omsette teoretiske kunnskaper i praksis. Gårdsbruket er på denne måten en viktig del av skolens virksomhet. De to jordbruksskolene er sentrale for utviklingen av landbruket på Madagaskar. Bøndene som har fått sin utdanning her, er ofte plogspisser for nye dyrkingsteknikker, bedre husdyrhold og en god økonomisk drift av gårdene sine. Skolene har forskjellig grad av mekanisering både i drift og opplæring, men en tilstreber bruk av tilpasset teknologi i driften av gårdsbrukene og i undervisningen. Kunnskap om naturen og hvordan en kan ta vare på natur og miljø er sentrale temaer på jordbruksskolene. Jordbruksskolenes venner Det er dannet en forening i Norge av venner av jordbruksskolene på Madagaskar: Jordbruksskolenes venner (JV). Noen av disse har arbeidet ved skolene eller har vært på besøk på Madagaskar. Flere av de ansatte ved skolene har også studert i Norge, og har dermed kontakter her. Samarbeidet med jordbruksskolene går ut på å samle inn og sende utstyr til skolene når det er nødvendig, eller å legge til rette for kortere studieopphold i Norge for lærere og annet personell ved skolene. Medlemmer i JV tar også på seg kortere oppdrag ved skolene, for eksempel dugnad for å reparere maskiner og utstyr eller være med på å grave brønner. Sommeren 2012 reiser en dugnadsgjeng til Tombontsoa for å være med på støpingen av en stor gjødselkum for bedre å ta vare på gårdsbrukets husdyrgjødsel. Reiser og opphold ved oppdrag på Madagaskar betales av den enkelte, og blir ikke belastet kontoen i JV. Samarbeidsavtale Det er inngått en samarbeidsavtale mellom JV og Det Norske Misjonsselskap (NMS). Denne omfatter blant annet at givere kan sende pengene til JV sin konto hos NMS i Stavanger, og får dermed være med på ordningen med skattefritak for gavene. Det er også utarbeidet retningslinjer for skolene på Madagaskar når det gjelder søknader om midler eller utstyr til skolene. I styret for JV sitter Ole Moi (leder - t.v. på bildet), Arne Dragsund (sekretær - t.h. på bildet), Kjell Dale (kasserer), Kolbjørn Lerstøl og Rolf Moi. misjonstidende