Den korsfestede Kristus fra Skafså kirke, Tokke kommune i Telemark

Transkript

1 Norsk institutt for kulturminneforskning Den korsfestede Kristus fra Skafså kirke, Tokke kommune i Telemark Undersøkelser og konservering Randi Gjertsen

2 Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU NIKU ble etablert 1. september 1994 som del av Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA NIKU. Instituttet har som oppgave å utføre anvendt forskning og forskningsbasert oppdragsvirksomhet innenfor kulturminnevernet og målsettingen er å være et nasjonalt og internasjonalt kompetansesenter innen anvendt kulturminneforskning. NIKU har kompetanse bl.a. innen arkeologi (forhistorie og middelalder), arkitektur, etnologi, fotografi, fysisk antropologi, geografiske informasjonssystemer, informatikk, konservering og kunsthistorie. Instituttet utfører forskning og oppdrag innenfor følgende områder: Arkeologi i middelalderbyene Arkeologiske registreringer og overvåkinger Bygningsundersøkelser Fargeundersøkelser (bygninger) Fotodokumentasjon Humanosteologi Konservering og restaurering Landskap og kulturminner Landskapsanalyser og konsekvensutredninger for kulturminner i samband med naturinngrep og arealendringer Miljøovervåking Oppmålinger Registrering av kulturminner De største oppdragsgiverne er, i tillegg til Miljøverndepartementet og Norges forskningsråd, Riksantikvaren, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og andre offentlige institusjoner og bedrifter (Statsbygg, Forsvaret ol.). Gjertsen, R Den korsfestede Kristus fra Skafså kirke, Tokke kommune i Telemark. Undersøkelser og konservering. - NIKU publikasjoner 123: Oslo, oktober 2002 NIKU publikasjoner 123 ISSN ISBN Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse NIKU har sitt hovedkontor i Oslo og distriktskontorer i Bergen, Oslo (Gamlebyen), Tromsø, Trondheim og Tønsberg. Fellesadministrasjonen med det andre instituttet i Stiftelsen, NINA, ligger i Trondheim. NIKU Publikasjoner Fra 2001 går instituttet bort fra de tidligere seriene, Fagrapport, Oppdragsmelding og Temahefte, og utgir én serie, NIKU Publikasjoner. Serien nummereres i fortsettelse av Oppdragsmeldingene, men vil innholdsmessig omfatte det vide spekter av kulturminnefaglige tema og rapporter som tidligere fordelte seg på tre serier. Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre viktige resultater av den faglige virksomheten tilgjengelig for et større publikum. Fakta-arkene er gratis; de er også tilgjengelige på hjemmesiden til NIKU, Prosjekt nr.: Oppdragsgiver: Riksantikvaren Tilgjengelighet: Åpen Ansvarlig signatur: Redaktør: Grete Gundhus English abstract: Rory Dunlop Formgivning og layout: Elisabeth Mølbach Opplag: 200 Trykk: Signatur AS Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NIKU Dronningensgt. 13, Postboks 736 Sentrum N-0105 Oslo Tlf.: Faks: Internett:

3 Referat Gjertsen, R Den korsfestede Kristus fra Skafså kirke, Tokke kommune i Telemark. Undersøkelser og konservering. - NIKU publikasjoner 123: Krusifikset fra Skafså består i dag av et sekundært kors laget i 1928 og en Kristusfigur med kongekrone som er datert til ca. år Restene av farger på Kristusfiguren stammer fra mange tidsaldre og mange behandlinger og gjør den lille og fint skårne skulpturen til et heller sørgelig skue. Ikke desto mindre har den nettopp derfor mer å fortelle enn de fleste, selv om mye av dette fremdeles er gåtefullt. I utformingen har Kristusfiguren stiltrekk både fra romansk og tidlig-gotisk tid, og undersøkelsene avslørte i tillegg at den kan være noe eldre enn 1200 og at den ble malt to ganger i løpet av middelalderen; andre gang antagelig allerede mindre enn 100 år etter at den ble laget. Vi kan ikke rekonstruere i detalj hvordan disse to så ut, men den eldste kan være utført i to stadier på Kristi krone og lendeklede: Både kronen og lendekledet har hatt en rødprikket dekor. Denne dekoren ble derpå dekket av tinnfolie, som kan ha vært del av en imitasjonsforgylling. Lendekledets fôr var malt blått med ultramarin (Lapis lazuli). Neste gang figuren ble malt ble krone og lendeklede påført imitasjonsforgylling på sølv med sort og hvit strekdekor, og lendekledets fôr ble igjen malt blått, men denne gangen med pigmentet azuritt. Kristusfiguren ble så malt nok en gang på 1800-tallet. På 1900-tallet ble denne overmalingen delvis fjernet samtidig som den generelle tilstand for malinglagene stadig forverret seg, sannsynligvis på grunn av klimatiske forhold i kirken. I løpet av prosjektet ble det bestemt at krusifikset skulle overføres fra kirken til et lokalt museum for sikrere og stabile oppbevaringsforhold. Dette medførte at krusifiksets liturgiske funksjon opphørte, men likevel beholdt sin funksjon som en kulturhistorisk gjenstand av vitenskapelige interesse. Av denne grunn ble det ikke utført retusjering, og arbeidet med Kristusfiguren har konsentrert seg om kartlegging av middelalderpolykromiene, konservering og dokumentasjon. Emneord: Krusifiks - Polykromi - Middelalder - Kirkekunst - Skafså Abstract Gjertsen, R The crucified Christ from Skafså church in Telemark. Examination and conservation. - NIKU publikasjoner 123: In Norwegian The crucifix is presently made up by a modern cross from 1928 and the crowned figure of Christ from early 13 th century. The polychromy is in poor condition and is reduced to unintelligible fragments of both medieval and later overpaints. Examinations revealed that the figure was fully painted twice between ca and The oldest possibly in two stages: The crown and loin-cloth have a red dotted ornament covered by tin foil. The tin foil might have been part of imitation gold. The lining of the loin-cloth was painted in blue lapis lazuli. After less than a 100 years the figure was painted again, and the crown and loincloth were given another layer of yellow glaze on silver foil (imitation gold) with decorations outlined in black and white. The lining was now painted in blue azurite. The figure of Christ was overpainted once more, possibly in the 19 th century. In the 20 th century this layer was partly removed and retouches added. The condition of the paint layers was reported to be seriously aggravating, possibly due to extreme climatic conditions in the church. It was therefore brought in for conservation and restoration. During the project it was decided to move the crucifix to a local museum. Thus being deprived of its liturgical function, the medieval figure of Christ still maintains its historical and technical values. The project concentrated therefore on mapping of the medieval polychromies, conservation and documentation, and no decisions or acts concerning retouching were taken. Key word: Crucifix - Polychromy - Medieval - Church art - Skafså 3

4 Forord niku 123 Oppdragsgiver Riksantikvaren Topografisk nr. A 175 Skafså kirke, Tokke kommune i Telemark Prosjektnr Prosjektleder Kristin Solberg (1. periode) Randi Gjertsen (2. periode) Fotografer Arve Kjersheim, Tommy Hansen og Birger R. Lindstad Røntgen: Anne Tveit Winterthun Analyser Kaja Kollandsrud, Universitetets kulturhistoriske museer - Oldsaksamlingen (pigment) Helge Irgens Høeg, Universitetet i Oslo (vedanatomi) Katarina von Salis, Zürich (kritt) Perioder 1. periode: februar august periode: mars juni Rapporten avsluttet september 2002 Kunsthistoriker Martin Blindheim rapporterte til Riksantikvaren i 1977 at krusifikset var i katastrofalt dårlig stand. Snart etter foretok konservator Jon Brænne, Riksantikvaren, en midlertidig sikring av bemalingen ved hjelp av japanpapir og gelatin. (Figur 7). Krusifikset ble tatt inn til Riksantikvarens atelier for konservering i Konserveringsarbeidet har foregått i to perioder. Kristin Solberg foretok undersøkelser og konservering i løpet av Figuren ble fotodokumentert og delvis røntgenfotografert. Nyere retusjer/overmalinger ble stedvis fjernet. Det ble også ført forhandlinger med Skafså menighet om fremtidig plassering av krusifikset og om tiltak for å bedre klimaforholdene i kirken. 4 I påvente av avgjørelser vedrørende krusifiksets fremtidige oppbevaring lå konserveringsprosjektet nede til I mellomtiden ble NIKU etablert og ansatte ved Riksantikvarens restaureringsatelier overført til det nye instituttet sammen med pågående prosjekter, og i periodene februar januar 1997 og september juni 1998 foretok Riksantikvaren klimamålinger i kirken. Først i mars 1999 ble det konserveringsprosjektet tatt opp igjen. Kristin Solberg var i mellomtiden blitt opptatt med andre prosjekter, og Randi Gjertsen overtok som prosjektleder. Det viste seg da nødvendig å foreta en punktvis rekonservering av Kristusfiguren. De middelalderske polykromiene ble kartlagt så langt det var mulig innenfor prosjektets rammer, og på denne bakgrunn ble det utført billedrekonstruksjoner. Figuren er ikke retusjert. Dokumentasjon Figuren er fotodokumentert før, under og etter behandling. (Vedlegg 1). I tillegg er lendekledet røntgenfotografert. Denne dokumentasjonen oppbevares hos Riksantikvaren. Snitt av malingstrukturene er fotografert i mikroskop. Snittene og dokumentasjonen oppbevares hos NIKU. I løpet av prosjektet er det blitt ført fortløpende diskusjoner med sakkyndige fra Riksantikvaren og kolleger i NIKU. Fra Universitetets kulturhistoriske museer har malerikonservator Kaja Kollandsrud og professorene Erla Hohler (kunsthistorie) og Unn Plahter (kjemi) bidratt med stor kunnskap om middelalderens formspråk og maleri. Professor dr. Katarina von Salis, Zürich, har utført kokkolittanalyser av kritt fra grunderingslag (Vedlegg 2), malerikonservator Kaja Kollandsrud har utført pigmentanalyser (Vedlegg 3) og statsstipendiat og botaniker Helge Irgens Høeg, Universitetet i Oslo, har identifisert trevirket (Høeg 2000). Alle takkes for sine bidrag. Vanskelige ord og polykromi Det er ikke til å unngå at en konserveringsrapport vil inneholde ord og uttrykk som ikke umiddelbart er forståelige for en ikke-konservator. Vi har derfor forsøkt å gi en kort forklaring hver gang et slikt ord forekommer i teksten. Her vil vi nøye oss med å forklare bruken av ordet «polykromi» som er flittig brukt i sammenheng med malerikonservering. Polykromi er alle de malinglag som til sammen danner en ferdig malt (staffert) skulptur. En skulptur som Kristus fra Skafså som er malt flere ganger, har derfor flere polykromier. Den tekniske oppbygging av polykromien på norske middelalderskupturer består i korthet av følgende lag: Direkte på treverket ble det lagt et hvitt lag (grundering) som så ble påført farger og metaller. En del farger ble malt i ett lag, mens andre ble bygget opp av to til tre lag for å få det riktige utseendet. Fargelagene kunne være både ugjennomsiktige (opake) og gjennomsiktige (transparente). Gull, sølv og tinn ble også brukt - både som rene, polerte metaller og sammen med gjennomsiktige fargelag (lasurer). Oslo, september 2002 Randi Gjertsen Rapporten er opprinnelig skrevet på svensk. Den er bearbeidet i samarbeid med Grete Gundhus, som også har oversatt rapporten til norsk. Vedleggene er ikke oversatt. I teksten angis høyre og venstre i forhold til Kristusfigurens synspunkt - ikke betrakterens.

5 Innhold Referat Abstract Forord Om prosjektet Historikk Kirken Kristusfiguren Form; materialer og teknikk Mål Formbeskrivelse Konstruksjon Middelalderpolykromi Problemstilling Analyser Polykromi I: Polykromi II: Nyere behandlinger Polykromi III: 1800-tall Behandling 1928 og senere Tilstand før behandling Tre og konstruksjon Fargelag Skadeårsaker Behandling Konservering Restaurering Fra kirke til museum Referanser og litteratur Vedlegg 1 Fotodokumentasjon Krittanalyser Pigmentanalyser Materialbruk Om prosjektet Krusifikset som tilhører Skafså kirke har en kronet Kristusfigur fra ca. år 1200 med rester av to middelalderpolykromier, som antagelig ble overmalt på 1800-tallet. Denne tredje polykromien ble i 1928 delvis fjernet av Riksantikvarens restaureringskonsulent Domenico Erdmann (Erdmann 1928). Etter det har det blitt utført partielle retusjer og overmalinger. Figur 1, neste side. Disse er ikke dokumentert i form av rapporter. I dag er samtlige faser polykromi synlige, samtidig som store områder er avskallet helt ned til treverket. Dette gir et forvirrende og rotete inntrykk og gjør polykromien vanskelig å forstå. Det opprinnelige korset er tapt, og det nåværende, enkle, ble laget i Dette trengte ingen behandling og, bortsett fra angivelse av mål, blir det ikke omtalt videre i rapporten. Det opprinnelige målet for prosjektet var å undersøke, dokumentere, konservere og restaurere krusifikset, kartlegge kirkens klima og tilbakeføre krusifikset dit. Som det vil fremgå i kapitel 8, ble disse forutsetningene endret i løpet av prosjektet. I møter med Riksantikvaren og mellom Riksantikvaren og lokale kirkelige og kommunale myndigheter ble det besluttet at krusifikset ikke skulle tilbakeføres kirken, men deponeres og stilles ut på det nærliggende Vest-Telemark museum. 2 På denne bakgrunn vil ikke krusifikset lenger ha noen liturgiske funksjon og kan betraktes som et kulturhistorisk forskningsobjekt. Det var derfor ikke lenger behov for å forsøke å gi Kristusfiguren en visuelt «helere» presentasjon, og prosjektets tyngdepunkt kom til å legges på konservering og dokumentasjon. I tillegg til pigmentanalyser er det utført et omfattende visuelt studium av figurens malinglag for å få en forståelse av de ulike lags kronologi og forhold til hverandre. Ut i fra dette har det vært mulig å lage billedmessige rekonstruksjoner av de ulike faser i polykromien fremfor å tilføre nye retusjer. Se også kapitel 7.2 og figurene 4 og 5. Det er fortsatt flere uavklarte spørsmål når det gjelder de ulike fargelag og hvilke som hører til samme periode, men disse har det ikke vært mulig å gå videre med i dette prosjektet. Prosjektet har imidlertid ført til ny kunnskap omkring Kristusfigurens datering, mulig opprinnelse og maleteknikk. Krusifikset ble brakt til Vest-Telemark museum i juni 2001 for videre oppbevaring og utstilling. Hendelsen ble behørig markert med inviterte gjester, og prosjektleder holdt et foredrag om Kristusfigurens ulike polykromier og om konserveringsprosessen. Samme høst holdt hun også et foredrag i Stockholm om prosjektet med tittelen «Från kyrka till museum efter 800 år i tjänst». Dette var en del av seminaret «Kult eller kulturrum» i regi av Nordisk Konservatorforbund. 5

6 Figur 1 Kristus fra Skafså kirke etter behandling år Dagens farger er rester fra rundt år 1200, , og tallet. Foto Birger R. Lindstad. 6

7 2 Historikk 2.1 Kirken Skafså kirke ligger på sørsiden av åsene som omgir Dalen i Telemark. På nordsiden ligger Eidsborg stavkirke i tilknytning til Vest-Telemark museum. Den nåværende kirke i Skafså er en senempire trekirke som ble innviet i 1839, delvis oppført etter tegninger av arkitekt Linstow. Denne kirken erstattet den gamle stavkirken som ble revet. Stavkirken omtales i skriftlige kilder første gang i 1359 (Dietrichson 1888). Deler fra stavkirken ble gjenbrukt i den nye kirken, for eksempel er ni bemalte planker anvendt i gulvet (Helland 1958). 3 Uten tvil kommer også Kristusfiguren fra den gamle stavkirken. 4 Kirkens interiør ble renovert i Da Kristusfiguren i 1928 hadde fått nytt kors, ble det gjort et tillegg i kirkerommet i form av en korbjelke som avgrenset koret fra skipet. Krusifikset ble plassert på denne bjelken. I 1958 ble kirkerommet pusset opp på ny. Da ble korbjelken fjernet og krusifikset plassert midt på altertavlen til fordel for et maleri som ble hengt opp på nordre korvegg. 2.2 Kristusfiguren Kort beskrivelse Både form og de ulike polykromiene beskrives nærmere i kapitlene 3-5. I det følgende blir fargene bare generelt beskrevet. Kristus er skåret i tre som en fullplastisk rundskulptur, frontalt framstilt med rak holdning og rette parallelle ben. Han har frisert skjegg og bærer en krone på hodet. Lendekledet er festet med et belte og rekker ned til anklene. Figur 1, Figur 2a, b og c, neste side. Dagens farger: Kronen er flekkvis grågrønn. Hår, skjegg og bart er overveiende mørk brune. Øyenbryn og markering av øyelokk er rødbrune. Karnasjonen (hudfargen) er lys gråbeige. Lepper, lansesår og blodspor på hendene er røde. Det finnes også rester av rød farge på de avbrutte føttene, som sannsynligvis også har vært blodspor. Lendekledet er broket i grått (oksydert sølv) og brunt (mørknet gylden lasur) med mørkeblå og røde fôrkanter. Fliken midt foran har to blå farger. Knuten på beltet er rød, og deler av beltet er okerfarget. Den viklete overkanten av lendekledet som stikker opp over beltet er rød. I den nedre kant av lendekledet finnes det sorte dekorstreker og blyrøde (mønje) prikker. Trenaglene er mørkebrune. Datering De tidligste skårne skandinaviske triumfkrusifikser fremstilte og symboliserte den levende Kristus som hadde seiret over døden. Kroppen var oppreist og øynene åpne. Med få unntak er alle Kristusfigurer fra norske krusifiks, som er datert til og begynnelsen av 1200-tallet, smykket med krone - det kongelige symbol for himmelens og jordens hersker. De har en majestetisk fremtoning. Senere blir denne mer menneskelig med fremheving av lidelsen, og kongekronen erstattes av en tornekrone. Martin Blindheim har på stilistisk grunnlag datert Skafsåkrusifikset til tidlig 1200-tall (Blindheim 1998). Han har plassert det i en gruppe på 12 krusifikser, som han mener har både romanske og unggotiske trekk. Bortsett fra én bærer alle skulpturene krone; alle har sidestilte ben og derav fire festepunkter til korset. De fleste har ankellangt lendeklede, to har kort og en har fotsidt. Blindheims gruppering gjengis i tabell 1, side 9. I denne tabellen har prosjektleder føyet til ytterligere seks Kristusfigurer som av Blindheim er datert til å være eldre, men som alle har stilelementer som lange diagonalsvøpte lendekleder og lukkede øyne. De stiltrekk som Blindheim mener er uttrykk for nye innflytelser når det gjelder Skafsåkrusifikset, er den naturalistiske skjæringen av kroppen (bryst og mage) og det elegant bearbeidete foldefallet i lendekledet. Undersøkelsene i vårt prosjekt har vist at det er trekk ved den eldste polykromien som kan antyde en eldre, romansk datering, særlig bruken av tinn, pigmentet lapis lazuli (ultramarin) og bruk av røde prikker som dekor på kronen og lendekledet (Plahter 1981, Tångeberg 1986:99, Scholtka 1992). 5 Kristusfiguren ble overmalt allerede i middelalderen, og det er denne fase som nå for det meste er synlig. Polykromien har en materialbruk som er vanlig ca Se kapitel 4. Dateringsspørsmålet blir for øvrig ikke diskutert nærmere i denne rapporten. Opprinnelse Vi vet ikke hvor krusifikset er laget. Erdmann (1928) mente at det er av norsk opprinnelse siden det er skåret i bjørk. Det er skåret av en erfaren billedhugger, og Blindheim peker på flere muligheter for hvor det kan stamme fra i østlandsområdet (Blindheim 1998:38). Analysen av det eldste krittholdige laget på figuren (grunderingen) åpner også opp for muligheten for at krusifikset har sin opprinnelse i de vestlige deler av Norge. Se også 4.1 Analyser. Plassering i kirken Krusifikset har inngått som del av kirkens liturgi, men plassering og omgivelser har forandret seg. Da Erdmann besøkte Skafså kirke sommeren 1928, så han Kristusfiguren uten kors oppspikret over en dør på nordre korvegg (Erdmann 1928). Erdmann fikk laget et kors til figuren, og kort etter ble det satt opp en korskillebjelke i koråpningen der krusifikset så ble plassert. Ved kirkerestaureringen i 1958 ble korskillebjelken igjen fjernet. Mikkel Mandts maleri i altertavlen ble tatt ut, montert i en ramme og hengt på den nordre korveggen. Krusfikset ble plassert på maleriets plass i altertavlen, hvor det var til det ble tatt ut av kirken for konservering i

8 b Figur 2 a, b og c. Kristusfiguren sett bakfra og fra hver side. Bildene er tatt etter behandling Figur 2 a viser at, bortsett fra armene, er Kristusfiguren skåret i ett stykke. Foto Birger R. Lindstad. c a 8

9 Tabell 1. Krusifikser fra Tabellen er satt opp etter opplysninger om krusifiksene fra Martin Blindheim.1998: Painted wooden sculpture in Norway c Ca Langt Firepunkts Åpne/luk- Glatt Høyde Kirke datering «Forkle»* Krone lendeklede feste kede øyne belte i cm Rygge Ja Ja Ja Ja Lukkede Ja 182 Tanum Ja Tapt Ja Ja? Ja 79 Heggen Ca.1200 Ja Ja Ja Ja 63,8 Kaupanger ? Nei Ja Ja Ja Lukkede Giske Sent 1100-ca Ja Rester Ja Ja Ja 133 Eggedal Sent 1100 Nå tornekrone Ja Ja Lukkede 90 Skafså Ca Ja Ja Ja Ja Lukkede Ja 66 Kviteid Ja Ja Ja Ja Senket blikk Ja 100 Balke Ja Ja Ja ** Ja Ja 45,5 Bishop Bang Sent 1100 Ja Ja Kort, over knærne Ja Åpne Ja 44.7 Stordal Ja Ja Kort, over knærne Ja Åpne 122 Brøttum Nei Tapt Ja ** Ja Åpne 53 Rauland Nei Nei Ja ** Ja Åpne 69,8 Aulstad Ja Ja Ja Ja Senket blikk 39,8 Værnes Ja Ja Ja Ja Ja 79 Otterøy Ja Ja Ja ** Ja Senket blikk Ja 83 Tännäs Ja Ja Ja Ja Lukkede Ja 101 Grong I Ja Hel fotsid drakt Ja Åpne 40 * «Forkle» vil si den nedhengende flik av fôret foran på lendekledet. ** Venstre kne er bart til forskjell fra de øvrige som har draperingen slik at høyre kne synes. 9

10 3 Form; materialer og teknikk niku Mål Største mål i cm Høyde Bredde Dybde Kristusfigur Kors (7,5)* Korsfot 34 18,3 9,5 *Korset har en tykkelse på 3 cm, men har en påsatt montering på korsarmen som gjør det 7,5 cm tykt akkurat i dette området. Kristusfiguren er skåret i bjørk (Høeg 2000). Visuelt vurdert er det sekundære korset fra 1928 av furu og naglene av uidentifisert bartre Formbeskrivelse Som nevnt foran er Kristus skåret som en fullplastisk rundskulptur; frontalt fremstilt med rett holdning og rette parallelle ben. Ryggen er lett buet og hoftepartiet noe fremskutt. Kroppen er realistisk gjengitt uten overdrevne markeringer. Ryggen er noe flat ved skulderbladene, der armene er tappet inn i torso. Armene er tynne. Kroppens proporsjoner er noe sammenpresset. Anatomien er antydende skåret, mens krone, hår, skjegg og lendeklede er gjengitt plastisk og detaljert. Det kronete hodet er stort i forhold til hele figuren og bena er korte. Dette kan ha vært tilsiktet fordi krusifikset muligens var ment å henge høyt. Hodet er videre svakt dreiet mot høyre og noe senket. Øynene er lukket med øyelokkene markert og ansiktstrekkene fredfylte. Skjegget er formet som en krans rundt haken. Det er omhyggelig frisert med lokker som i doble rader bøyer seg mot haken. (Figur 3). Håret skjuler ørene og når ned til skuldrene. Det er lett bølget, fordelt i tre lokker på hver side av ansiktet. Kronen sitter godt ned på hodet, samtidig som pannen er bar. Kronen har hatt fire blad med mellomliggende takker. De store bladene har antagelig vært femflikete i likhet med kronen til krusifikset fra Haug (Kollandsrud 1997a). Det bladet som ennå finnes er formet slik at de to nederste flikene er noe tilbaketrukne og de tre midterste lett skålformete. De mellomliggende takkene er trukket noe lenger tilbake. En rekonstruksjon av kronen er antydet i figur 4. Armene er fullt utbredte og lett vinklet oppover. Håndflatene er åpne. Fingrene er tapt, men det finnes rester som antyder at de har vært bøyde, og at tommel og øvrige fingre var atskilt. Som nevnt over er anatomiske detaljer antydet i skjæringen. Dette gjelder blant annet kraveben og halsmuskler. Vi ser åtte ribbein på venstre side og syv på høyre side. Navle og lansesår er ikke skåret, men bare malt. Armer og bein er i hovedsak glatte. Det høyre kne er delvis synlig. Anklene er også svakt markert. Det finnes rester av realistisk utformete tær på den høyre foten. Lendekledet er detaljert skåret med mange folder og nedhengende fliker. Det når ned til anklene og holdes på plass av et plant belte. Det er drapert slik at det høyre kneet skimtes. Over den høyre hoften er beltet knyttet med båtmannsknop, der de to løse endene er kunstferdig foldet. (Figur 2b). 3.3 Konstruksjon Figuren, inklusive kronen, er skåret i ett stykke, mens armene er skåret hver for seg. Trevirket i torso er massivt, det vil si at ryggen ikke er hulet ut. (Figur 2a). Under fotsålene kan man se hvordan materialet er tatt ut av stokken: stokkens sentrum (margen) har ligget til venstre for skulpturens venstre side. Armene er tappet inn på baksiden av korpus med halv tapp og gjennomgående runde treplugger. Det er én plugg per arm som går fra brystsiden til ryggen. Bortsett fra tomlene, er fingrene tapt. Det er nå en rett, vinkelskåret avslutning til håndflatene. Enten har fingrene opprinnelig vært skåret som ett eget stykke på hver hånd, eller restene viser en tapt reparasjon. De bevarte deler antyder at fingrene må ha vært skåret ganske detaljert, lett innoverbøyde. På middelalderskulpturer finner vi ofte at biter av linvev har vært påklistret for å skjule overgangen mellom inntappete armer og torso. Skafsåfiguren har ikke hatt linvev i overgangen mellom armer og torso. Sannsynligvis har figuren vært festet til det opprinnelige korset med fire nagler tvers igjennom hender og føtter. Går vi ut fra føttenes vinkel og sammenligner med andre krusifikser, så kan figuren opprinnelig ha stått på en konsoll, såkalt suppedaneum, på korset (Karlsson 1995). Verktøyspor På de overflater som nå er trehvite kan vi få en viss oppfatning av hvordan treet ble bearbeidet. Skulpturens form ble i stor grad ferdig bearbeidet allerede av treskjæreren. Det er blitt benyttet treskjærerjern av ulike bredder og utforminger, trolig også sliperedskap. Bortsett fra ribbeina er torso, armer og ben i hovedsak glatte. Det er tydelig at ulike jern er blitt anvendt i lendekledets folderike detaljer, i hår og skjegg samt på kronens blader og på føttene. Ofte finner vi at det har vært boret hull for treplugg i figurens isse, noe som har vært satt i forbindelse med mulig feste av figuren til en arbeidsbenk. Skafsåfiguren har ikke noe hull i issen. Utformingen av håret kan være gjort parallelt med at armene ble satt på plass. Spor etter det verktøyet som ble benyttet for å skjære ut håret finnes 10

11 Figur 3 Detalj av ansiktet med det detaljerte og fint utskårne skjegget. Foto Birger R. Lindstad. også på ryggen, særlig på høyre del der de går over i armen. Ved hjelp av et tynt og spisst redskap er det risset diagonale streker i treet på ryggens høyre side og nedenfor armtappen. Slike rissinger kan være gjort for å etablere bedre feste for grunderingslag, men på Skafsåfiguren er de bare funnet sporadisk. 11

12 4 Middelalderpolykromi niku Problemstilling Hovedvekten i denne delen av prosjektet er lagt på visuelle undersøkelser for å forstå de to første malinglagene fra middelalderen. Utgangspunktet for en slik forståelse har vært svært vanskelig. I dag er rester fra disse samt delvis fjernet 1800-talls oppmaling og senere retusjer synlige samtidig. Det er ganske store trehvite områder der all maling er tapt og områder der malinglagene er skallet av ned til ett av flere grunderingslag. Iakttagelsene er gjort i skadde områder der de underste og eldste sjiktene er synlige. Disse «tittehullene» er i blant meget små, fargerestene fragmentariske, og i tillegg kan de være påvirket av overliggende lag og senere behandlinger. Det er stedvis så lite bevismateriale at det er vanskelig å kunne fastslå med sikkerhet hvordan de ulike fasene kan ha sett ut. Det er derfor viktig å ha denne usikkerhet for øyet i de følgende beskrivelser. Generelt kan vi si at den vanligste årsak til opp- og overmalinger er at den eldre malingen er skadet. I en skade kan fargelagene ende opp på ulike nivåer i forhold til hverandre, slik at et lag som er malt direkte på treverket i et skadet område også tilhører et lag over eldre malinglag. En annen årsak til ny polykromi kan skyldes endring i skikk og smak. Som eksempel på problem med å skille de ulike faser fra hverandre kan nevnes metallagene på hår og skjegg - sannsynligvis overlapper de hverandre. Det ser også ut til at den eldste polykromien stedvis er forandret før den andre middelalderpolykromien ble malt over. Undersøkelsene er ikke avsluttet og behandles ikke nærmere her. 12 De ulike perioder med polykromi kalles i det følgende også: 1. Polykromi I (P I) som tilsvarer den opprinnelige bemalingen med eventuelle forandringer fra ca. år Polykromi II (P II) som er datert til Polykromi III (P III) som kan stamme fra overføring av krusifikset til den nye kirken i Denne fasen samt senere retusjer og partielle overmalinger blir behandlet i kapitel Analyser Hjelpemidler for å identifisere de ulike lag og deres oppbygging: Visuelle observasjoner med stereolupe 30,4 X forstørrelse. Analyser av coccolittinnholdet (fragmentariske rester av fossile sjødyr) i krittet fra de to underste grunderingene (P I og P II; middelalder). (Vedlegg 2). Støpte snitt av fargelag vurdert i mikroskop med pålys og UV (ultrafiolett) lys. Pigmentanalyse utført på snitt fra de områder som ble ansett som mest representative eller vanskeligst å tolke. Analysene er utført ved bruk av scanning elektronmikroskop med røntgenanalysator (SEM-EDX). (Vedlegg 3). Røntgenfotografering for å undersøke omfanget av blyrød dekor på lendekledet (P I, se under). Krittgrunderinger Gjennomgående stammer krittet i grunderingslagene på norske middelaldergjenstander enten fra det engelske kanalområdet («channel region chalk»; kanalkritt) eller fra kontinentet i Nord- Europa («continental chalk»; kontinentalkritt). Både kanalkritt og kontinentalkritt ser periodisk ut til å ha vært i bruk samtidig, men i ulike områder av landet. Før 1250 kan det se ut som kanalkrittet overveiende ble benyttet i Bergensområdet, mens det i Østlandsområdet og Trondheim i hovedsak ble benyttet kontinentalkritt. I perioden finner man kritt fra kanalområdet på de fleste gjenstander fra alle deler av Norge (Perch Nielsen og Plahter 1995). Analysene av krittet i grunderingene fra P I og P II viser at begge stammer fra det fransk-engelske kanalområdet. Sannsynligvis er krittet tatt ut på ulike tidspunkt, men det utelukker ikke at det kan være fra samme område eller til og med fra samme brudd (vedlegg 2). På bakgrunn av dateringen av Kristusfigurens eldste polykromi til ca eller noe eldre, kan det være en mulighet for at den ble skåret og fikk sin første polykromi i Bergensområdet. Pigmenter og bindemidler Det ble i alt tatt ut 21 mikroskopiske tverrsnitt av malingstrukturen. 7 Hensikten var å forsøke å bestemme utseendet til de to middelalderpolykromier, bestemme til hvilke nivåer/faser Erdmann og etterfølgere har gjort sine avdekkinger, bekrefte eller avkrefte mistanke om at det finnes en mellomfase mellom P I og P II. Prøvene som ble tatt er meget små, og det har vært vanskelig å få med seg de ulike faser polykromi på samme snitt. I områder med svært lite bevismateriale er det ikke tatt prøver, selv om det ville ha bidratt til forståelsen. Ni av snittene ble analysert av malerikonservator Kaja Kollandsrud, Universitetets kulturhistoriske museer (vedlegg 3). Tabell 2 viser en oversikt over de pigmenter som er funnet i de to middelalderlagene. Tabellen er utarbeidet på bakgrunn av Kollandsruds analyser og prosjektleders observasjoner i mikroskop. Grundering i hver av middelalderpolykromiene består av kritt bundet i animalsk lim. Det er ikke utført analyser av bindemidler i malinglagene. Karnasjon og undermaling med blyhvitt ser ut til å være utført i olje eller fet tempera. Oversikt over middelalderpolykromiene I det følgende blir funn og observasjoner i P I og P II behandlet. Tabell 3 viser i forenklet form hvordan de to middelalderpolykromiene er bygget opp og kan være nyttig som referanse til teksten. 4.3 Polykromi I: ca Tradisjonelt ble treverket lett opprispet og limdrenket før grunderingen ble

13 Tabell 2 Pigmenter Farge P I: 1200 P II: Blå Lapis lazuli Azuritt Røde Organisk rød; sinober; rødt jernoksyd (hematitt); blyrødt (mønje) Samme som P I Gule Siena Grønne Kobbergrønn? (ikke analysert) Hvite Blyhvitt; (spor av benhvitt og kritt som fyllstoff og kvartskorn) Blyhvitt Sorte Ikke analysert Ikke analysert Metaller Tinn; laminatgull (forgylt sølv); gull Sølv påført. På Skafsåkrusifikset har vi ikke funnet rester av limdrenking, men det finnes spor etter risping i treverket på ryggen til Kristus. Stafferingen ser ut til å være utført i denne rekkefølge: 1. Kritt/limgrundering påført over figuren, unntatt på ryggens flateste partier (skulderblad) og bare delvis over armtappene. 2. Isolasjonslag? (Grunderingens øverste del er gulaktig og transparent). 3. Generelt tynt lag av blyhvit undermaling (fluoriserer sterkt i UV). Lagets tykkelse varierer. 4. Hår, skjegg og mustasje: Rosa gullgrunn som underlag for oljeforgylling. 5. Gull og laminatgull (gull- og sølvfolier). Det ser ut til at gul lasur på tinn (imitasjonsforgylling) kan være benyttet på baksiden av hodet. 6. Karnasjonslag (hudfarge) med detaljer: øyne, kinnroser, munn og lansesår. 7. Rød prikkdekor på hvit bunn på lendekledet og kronen (Figur 4, neste side). 8. Gul lasur på tinn (imitasjonsforgylling) på lendekledet og kronen. 9. Lendekledets fôr: blått (lapis lazuli) og rødt (sinober). Hår og skjegg er oljeforgylte og metallene er festet til en rosa oljegrunn (snitt 9 og 21). Det er funnet rent gull, trolig også laminatgull (sølv og gull) og sølv. Analysen av snittene 9 og 21 viser bruk av både gull og laminatgull. I tillegg finnes det områder med flere metallag over hverandre (snitt 19) (vedlegg 3). Det er imidlertid usikkert i hvilken grad metallene stammer fra P I eller både P I og P II. På for eksempel Kristusfiguren fra Haug kirke har man funnet laminatgull nede i skjeggets fordypninger og på hårets bakside (Kollandsrud 1997a:72 og 2002:note 12). På Skafsåfiguren ser det ut til at både rent gull og laminatgull finnes på forhøyningene i skjegget. I likhet med Haugkrusifikset har man benyttet et mindre kostbart materiale på bakhodet. Her er det sannsynligvis benyttet tinn dekket av en gul lasur, det vil si en imitasjonsforgylling. Materialet er ikke analysert, men det ligner svært på det analyserte tinnet på lendekledet (se under). Karnasjonen har vært meget lys. Kinnrosene var malt i vått-i-vått-teknikk. 8 På snitt 14 fra lansesåret ser man at det over grunderingen ligger et transparent gulaktig lag (isolasjonslag?). Over dette ligger en tynn undermaling av blyhvitt, deretter to lag blyhvitt og så blodet som er malt med en blanding av sinober og blyrødt. Lagoppbyggingen på leppene og i restene av sårene i håndflatene er den samme. Tabell 3 Oppbygging av malinglagene Polykromi Grundering Hår og skjegg Karnasjon Lendeklede Krone P I: 1200 Tynt lag Gull Svært lys rosa Rød kantdekor Rød kantdekor Gull/sølv Gul lasur(?) på tinn Gul lasur (?) på tinn (imitasjonsgull). (imitasjonsgull). Fôr: Ultramarin (Lapis lazuli) Sinober P II: 1300-tallet Ny grundering Forbedringer Lys rosa med Imitasjonsforgylling Imitasjonsforgylling på lendeklede av original mørkere toner på sølv med strek- på sølv - edelstensog krone forgylling? på kinn og kropp dekor imitasjoner 13

14 Snitt fra torso ved navlen og fra bena har imidlertid ikke så mange lag. De lukkede øynene var tegnet med en tynn gulbrun linje og fulgte utskjæringen av øyelokkene. Det er ingen ting som tyder på at øynene har vært annet enn lukkede. En lignende tynn gulbrun kontur er malt som skillelinje mellom hår og karnasjon. Den følger rundt hårets ytterkonturer samt i pannen mot kronen. Den følger også mustasjen, men kan være tapt rundt skjegget. Lendekledet og kronen kan ha spor etter to ulike dekorer i ulike lag fra samme periode. Det er uklart om (deler av) begge kan ha vært synlig samtidig, eller om den underste ble overmalt. Den underste viser røde prikker og 14 streker i blyrødt på hvit bunn. (Figur 4). Lendekledet har hatt røde detaljer langs kanten, på fliken midt foran og på beltet. Kantdekoren var 1,6 cm bred og bestod ytterst av en rød 0,2 cm bred rød strek; deretter en rad små prikker fulgt av store prikker (eller kanskje en form for en ranke); og til sist nok en rad små prikker. Denne dekoren finnes også på lendekledets bakside. På beltet er store prikker synlige. På kronen gjenfinnes de røde prikkene langs den nedre kanten. Dekoren kan ha vært avsluttet med en rød strek oventil. Det er videre mulig at prikkene kan ha dannet et mønster helt opp mot krontakkene. I den eldste perioden hadde ikke kronen pull og den forgylte issen var derfor synlig. Figur 4 Rekonstruksjon av kongekronen og den rødprikkete dekoren som kan ha vært del av den opprinnelige polykromien (P I) ca Tegning Randi Gjertsen. Over de røde prikkene ligger det et tynt hvitt «vask» (blyhvitt) med rester av hva som kan ha vært en imitasjonsforgylling basert på bruk av tinnfolie med en gul (gylden) lasur over. Det er imidlertid ikke mulig å si om prikkene er blitt dekket eller om prikker og imitasjonsforgylling har vært deler av samme mønster. Rester av tinn finnes på hele lendekledet og på kronen. På baksiden av lendekledet kan det ha vært benyttet en sammenhengende folie. 9

15 Lendekledets fôr er synlig flere stederog er malt blått med lapis lazuli. Over dette ligger et lag rød sinober. Det røde laget kan enten ha dannet et mønster på det blå laget, eller er, kanskje mer sannsynlig, et senere påført lag som har skjult den blå fargen. Over det røde laget ligger grunderingen til polykromi II fra annen halvdel av 1200-tallet. 4.4 Polykromi II: Se forslag til rekonstruksjon av polykromi II, figur 5. Som det vil fremgå i neste kapitel, fremkalte Domenico Erdmann hovedsakelig denne polykromien i 1928, og den staffering vi i dag ser i figurens ansikt stammer hovedsakelig fra denne perioden. Ny kritt-lim grundering ble begrenset til utsiden av kronen og lendekledet. Denne grunderingen er meget grovere enn den originale fra ca og full av lufthull («piping»). Den er også stedvis lagt i tykkere lag og fyller ut fordypninger. Dette kan være gjort for å oppnå et planere underlag for metaller, men bidrar til å skjule detaljer i utskjæringene i treverket. Hår og skjegg. Det kan se ut som om man i disse forgylte områder nøyde seg med en del «forbedringer» eller reparasjoner. Muligens har forgyllingen fra P I også vært synlig i P II. Karnasjon. Kroppens nakne deler fikk et nytt lag karnasjonsfarge med nye detaljer som lansesår og øyenmarkeringer. Mot hår og skjeggrot er huden gitt en mørkere rosa tone, og på kinnene er fargen trukket ut i en spiss mot nesetippen. De lukkede øynene er tegnet opp på nytt med dobbelte streker i rødbrun farge. Markeringene ligger noe nedenfor de originale, noe som forskyver ansiktets proporsjoner. Øyenbrynene er malt opp på nytt i samme rødbrune farge som øyenlokkene. Denne fargen gjenfinnes også som små, parallelle streker (skjeggstrå) i overgangen mellom hud og skjegg på høyre del av ansiktet. Tilsvarende finnes blant annet på krusifiksene fra Haug og Årdal (Kollandsrud 1997a:19) (Ytterdal 1997:11). Karnasjonen på øvrige deler av kroppen har også rester av formbeskrivende modellering i rosa; på halsen, i armhulene, overdelen av brystet, på magen og på det synlige kneet. Lendekledet og kronen ble imitasjonsforgylt med gylden lasur på sølvfolie og med sort strekdekor rundt hvite ranker. Sølvfolien ser ut til å være lagt direkte på grunderingen. Det er dette lag som i dag er mest fremtredende på lendekledet. I tillegg har det vært sort strekdekor langs nederkantene og på beltet. På høyre side av beltet er det rester av en meget sirlig dekor i form av ranker og små blad i hvit (lys) farge omgitt av sort strekdekor. Det finnes små rester av denne dekoren ellers på lendekledet også. Lendekledets fôr ble malt blått med azuritt, unntatt den blå delen med lapis lazuli som synes mellom figurens ben. Figur 5 Rekonstruksjon av polykromi II, Tegning Randi Gjertsen. Verken forgylling eller strekdekor er ført rundt hele figurens bakside. Baksiden er isteden malt med rød farge over grunderingen og foldekastene har vært antydet med en form for lasur. I tillegg til imitasjonsforgylling ble kronen dekorert med malte edelstener. Disse kan ha hatt ulike farger, og i dag finnes det bare rester av en grønn edelsten på kronens venstre side. Den har noen fine, lyse linjer som understreker formen. Rester av dobbeltstrek finnes på kronens nedre kant. På kronens øvre kant er det bare rest av én strek, men det utelukker ikke at det kan ha vært to opprinnelig. Kronen har nå rød pull. 15

16 5 Nyere behandlinger niku Polykromi III: 1800-tall Denne polykromien, som muligens stammer fra 1839, ble i stor grad fjernet av Erdmann (Erdmann 1928). Det finnes imidlertid sort/hvitt fotografier hos Riksantikvaren som viser hvordan krusifikset så ut. Figur 6. Ansiktet ser ut til å ha vært fullstendig overmalt. I tillegg finnes det fremdeles rester av fargelag samt Erdmanns beskrivelser. Rester som finnes på issen, i hår og skjegg viser at det nye grunderingslaget er rosa. Det er porøst og vannløselig, grovt påført med mange luftlommer. På bena finnes rester av rosa karnasjon. Lendekledet var lys blått med en trekantet dekor midt på. Denne dekoren kan ha vært grønn med sort kontur. Fliker av fôr og kanter har vært røde og sorte. Kronen var grønn og håret brunsort. 5.2 Behandling 1928 og senere Hos Riksantikvaren finnes to brev fra Domenico Erdmann til sogneprest Bader. I det første, datert 16. juni 1928, beskriver han figurens utseende og tilstand samt hva han planlegger å gjøre med den. 10 I det andre brevet som er datert drøye to uker senere, den 2. juli, går det frem at krusifikset allerede er på vei tilbake til kirken etter å blitt undersøkt og delvis avdekket. 11 Erdmann nevner at den hudfargen som han har fremkalt er den opprinnelige karnasjonen fra ca Imidlertid dreier det seg om polykromien fra (P II). Han la heller ikke merke til den blyrøde dekoren under imitasjonsforgyllingen på lendekledet, noe som antagelig skyldtes at denne dekoren på daværende tidspunkt ikke var synlig. Det har skjedd flere avskallinger av fargelag siden den gang, og dette har resultert i flere muligheter til å se underliggende fargelag. Behandling 1958 og senere Erdmann nevner ikke tiltak som konservering eller retusjering i det arbeid han utførte med krusifikset, men det er 16 åpenbart at figuren er blitt retusjert ved flere anledninger etter den siste overmalingen i Ved sammenligninger av Erdmanns fotodokumentasjon før og etter avdekking i 1928 med fotografier tatt før det nåværende prosjekt startet i 1993, fremgår det at andre har utført en viss grad av behandling i det mellomliggende tidsrom. Dette kan ha skjedd i forbindelse med omplassering av krusifikset til alteret i Muligens er det foretatt en ytterligere avdekking av 1800-talls overmalingen på lendekledet. Det er gjort forsøk på å fjerne fuktskjolder på lendekledet og på den venstre ankel. Armene og muligens flikene på lendekledet er blitt overmalt; armene har fått et tynt lag beige oljemaling som skjuler et mørkt smusslag. Figur 6 Fotografi fra 1928 som viser Kristusfiguren før Domenico Erdmann fjernet nyere overmalinger. De store skjoldene over brystet og lendekledet tilkjennegir at malingen er vannskadet. Foto Riksantikvaren. Over dette er det malt blodspor fra sårene i hendene. Det finnes også okergule retusjer på beltet og belteknuten. Fliken av lendekledet midt foran har flere lag blått over de sort/røde fargelag. De lange flikene har blå retusjer og den venstre er malt brun. Muligens er det også utført rosa retusjer på brystet og på bena. Det virker som om hele figuren er blitt overflatebehandlet med et tynt lag mørkt, eller mørknet, lim. Limlaget har vært vanskelig å fjerne. En horisontal

17 sprekk på Kristi hals er reparert med lim. Se også avsnitt 6.2. Det er også observert rester av voks på høyre side av magen og på lendekledet. Dette kan stamme fra en kitting eller fra konservering. Over noe av vokslaget finnes en retusj utført i limfarge. På baksiden av venstre hånd ligger det fyllmateriale i en reparert skade. Vi vet ikke om disse tiltakene er blitt utført til ulike tider eller som deler av samme behandling. En mulig tilknytning er konservator Ola Seter, som var Erdmanns assistent og som er avbildet sammen med Skafsåkrusifikset i sin biografi (Vatten 1976:33). Muligens deltok han i arbeidet med avdekkingen i 1928, og/eller kan han ha vært innblandet i senere behandlinger av figuren. Seters navn har tidligere vært knyttet til lignende udokumenterte arbeider, blant annet i Romfo kirke (Gundhus & Winness 2000:26). Før dette prosjektet startet, ble figurens malinglag i 1990 midlertidig sikret med tynt japanpapir festet med gelatinløsning (se forordet og i det følgende). Behandlingen omfattet hele figuren, og gelatinløsningen har trukket seg ned i malinglag og treverk. 6 Tilstand før behandling 1993 Som allerede påpekt innledningsvis har Kristusfiguren i dag flere faser av polykromi synlig. Sammen med de mange skader i fargelag og områder med bart treverk danner dette et urolig og forvirrende helhetsinntrykk. I sitt notat til Riksantikvaren i 1977 skrev Martin Blindheim blant annet: «.. et utmerket arbeide som nå er i en katastrofal tilstand noe av det verste jeg har sett noen gang. Bemalingen er så løs og henger overalt i flak, slik at figuren ikke kan røres før Riksantikvarens folk har vært der og plastret over hele overflaten» (Blindheim 1977). Da krusifikset kom til Riksantikvarens restaureringsatelier i 1990, var det påført så mye midlertidig sikring med japanpapir og gelatinløsning at det lignet en mumie. (Figur 7). 6.1 Treverk og konstruksjon Generelt virker treverket sunt og stabilt. Sprekker. Det finnes en del sprekker; dominerende er én midt foran i lendekledet som går opp et stykke på torso. På høyre side av nesen er det en kvist som har sprukket noe opp i kantene og forårsaket oppskalling i fargelagene. I kronen er det fire gjennomgående sprekker samt noen mindre. I issen er det to sprekker i retning panne - bakhode som følger årringene i treet. På baksiden er det noen sprekker som også er fordelt sentralt nær en vertikal akse. Det er også sprekker bak på høyre arm (Figur 2a). Skadedyr etc. Bak på kronen, i nærheten av den bakre takken og i bakhodet finnes det noen hull som tyder på insektaktivitet. Området er så lite at det neppe har svekket materialet, og det er heller ikke noe som tyder på fort- Figur 7 Da krusifikset ble fraktet til Oslo for konservering i 1990, var figuren fullstendig dekket av forsidebeskyttelse for å sikre de løse malinglagene. Korset ble laget av Domenico Erdmann i Foto Arve Kjersheim. 17

18 satt aktivitet. På blant annet issen ses små sorte kolonier som kan skyldes en form for mugg. Det er ikke utført noen analyse. Tapte deler Det opprinnelige korset Kronen: Tre av fire takker. Den fjerde er skadet slik at formen ikke lenger er tydelig. Hender: Ytterste ledd på høyre tommel og de ytterste deler med øvrige fingre på begge hender. Føtter: Tærne og ytterste del av begge føtter. Løse deler: Den venstre arm er noe løs i inntappingen i skulderpartiet. 6.2 Fargelag Malingstrukturen er porøs og svært følsom for bevegelser i treverket. Den fremstår sprø, stiv og oppdelt i små flak. Ca. 40% av malinglagene har skallet av og etterlatt overflaten trehvit. Malingrestene er oppskallet over hele figuren, både foran og bak. De mest ødelagte områder er på figurens venstre side som har vært utsatt for direkte lys fra sydvendt vindu i Skafså kirke. Figur 8. Særlig ødelagt er kronen, som i dag har ytterst lite bemaling bevart. Det er dårlig binding mellom de ulike farge- og metall-lag, samt mellom disse og treverket. På armene er det takformede oppskallinger i malinglagene. Rester av tidligere konserveringer. Noen steder ligger det limrester som kan stamme fra ulike konserveringer og være av ulike sammensettinger. Sannsynligvis ble det meste fjernet samtidig med forsidebeskyttelsen fra Restene er nå først og fremst bevart på mer «utilgjengelige» steder på figuren. Det er ikke foretatt analyser, men noen av restene ser ut til å være animalsk lim. Limet er spenningsskapende, og der det har vært mye av det, har det trukket opp underliggende lag og forårsaket tap av både farge og grundering. Dette er tydelig på de områder der det finnes lim og de underliggende lag ennå ikke har falt av. En slik limbehandling kan være et viktig bidrag til figurens dårlige tilstand. 18 Som nevnt i det foregående finnes det også spredte rester av voks. Malingflekker. Det finnes flekker, eller sprut, av maling på begge armene. På høyre arm en ca. 1 cm 2 blå oljemaling på forsiden, og på baksiden er det sorte flekker. På forsiden av venstre arm er det tre blå flekker og på baksiden flekker i rødt, blått og mørk brunrødt i ulike størrelser. Smuss og skjolder. På de steder som naturlig er mest utsatt for støvnedslag har det samlet seg mye skitt; issen, øverste del av lendekledet, hårlokkene på skuldrene. Karnasjonen er grålig. På fotografiet fra 1928 fremgår det tydelig at figuren har store vannskjolder diagonalt over brystet, på høyre overarm og på lendekledet (figur 6). Behandlingen i 1928 og senere har fjernet og redusert mye av skjoldene, og i 1993 kunne det bare observeres noen fuktighetsskjolder på forsiden av beina og på figurens bakside (håret og kronen). Vi vet ikke om skjoldene er rester Figur 8 De skraverte områdene viser hvor det ikke lenger finnes noe maling bevart. Tegning Randi Gjertsen. av de som ble dokumentert i 1928 eller om de har kommet til senere. 6.3 Skadeårsaker Vi vet ikke hvordan Kristusfiguren så ut før overmalingen på 1800-tallet, men i 1928 var både middelalderske og nyere overmalinger så sterkt nedbrutt at Erdmann mente at det hadde ingen hensikt å restaurere figurens polykromi. De fragmentariske rester av to middelalderpolykromier kan indikere at det oppstod skader i malinglagene allerede på et tidlig tidspunkt i krusifiksets historie, men årsakene til disse kjenner vi ikke. De kan være en blanding av maletekniske og klimarelaterte forhold (for eksempel uheldige oppbevaringsforhold). De store skjoldene som