Oktober! Rør ikke AFP! Irakerne gir seg aldri! Vil LO-toppen svike AFP når det hardner til? Side 4. Stort intervju med motstandslederen al-kubaisi.

Transkript

1 Høsten 2007 Nr. 35 Årgang 21 MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT Oktober! Rør ikke AFP! Vil LO-toppen svike AFP når det hardner til? Side 4 Irakerne gir seg aldri! 90 år etter Oktoberrevolusjonen i Russland er mange av lærdommene fortsatt universelt gyldige. Midten Stort intervju med motstandslederen al-kubaisi. Side 12 Kommunistisk plattform en ny organisasjon for samling av kommunistene i Norge på marxismen-leninismens grunn, så dagens lys våren 2007 samtidig som AKP valgte å nedlegge seg sjøl. Revolusjon støtter aktivt opp om KPML. Denne utgaven av tidsskriftet har KPML som utgiver. Leder side 2 og sidene 8-11 ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

2 2 Nr Et konkret skritt for å styrke enheten Revolusjon har i tjue år argumentert for samling av de kommunistiske kreftene i Norge på marxismen-leninismens grunn. Derfor har Revolusjon også støttet aktivt opp om Kommunistisk plattform marxist-leninistene fra dag én. Når tidsskriftet stiller seg til rådighet for enhetsinitiativet og behovet for å samordne propagandaarbeidet, er det naturlig. Denne utgaven av bladet har KPML som utgiver, med den kollektive ledelsen i KPML som utvidet redaksjon. Vi håper at dette ikke blir et engangstilfelle, og at prosessen fram mot en samlende partiforberedende organisasjon vil gjøre ML-gruppa Revolusjon sin rolle som garantist for tidsskriftet overflødig. Forsvarssjef Sverre Diesen har funnet ut at Norge ikke kan stole på hjelp fra NATO dersom det oppstår en alvorlig konflikt mellom Russland og Norge. Årsaken er ifølge Diesen at NATO har økt fokuset på å kjempe mot terror, for eksempel i Afghanistan. Dette går fram av den ennå ikke offentliggjort Forsvarsstudie 07, som er lekket til Aftenposten. At det norske folket ikke kan stole på NATO som annet enn en garantist for norsk krigsdeltakelse, underkastelse for USA og plyndring av skattepengene våre, kunne vi ha fortalt forsvarssjefen for lenge siden. USA og NATO har bruk for Norge som oljereservoar, økonomisk og militær bidragsyter samt som fredssjakal i fåreklær. NATO er ikke en støtte for, men en fiende av, norske nasjonale interesser. Sånn har det vært siden 1949, men etter at Norge mista sin betydning som strategisk oppmarsjområde og bombekrater for krig mot Sovjetunionen, er det norske militærvesenets rolle som borgerstatens indre voldsapparat og som brikke i USAs geopolitiske spill lettere å øyne. Deltakelsen av norske soldater og materiell i den kriminelle NATO-krigen mot «terror» er bare en av konsekvensene av NATO-medlemskapet. For befal som oppriktig trodde at det norske «forsvaret» var tiltenkt en rolle i å forsvare grensene, er det frustrerende å se at ressursene blir brukt på imperialistiske rasekriger mens vernepliktshæren bygges ned som følge av pålegg fra det samme NATO som skal «forsvare oss». Kommunistisk plattform utgir sine egne nyhetssedler kpml.no som utkommer seks ganger årlig. Mens kpml.no kan være mer dagsaktuell, gir tidsskriftet Revolusjon rom for mer fordypning og analyse. På lengre sikt åpner dette muligheter for å reindyrke Revolusjon som et teoretisk tidsskrift. Hvis enhetsprosessen fortsetter å utvikle seg positivt, ser vi for oss at kpml.no og tidsskriftet Revolusjon kan utfylle hverandre på en god måte, og gi et nytt støt i kommunistenes propagandaarbeid. kpml.no blir automatisk sendt til abonnenter på Revolusjon. Hvis du ennå ikke har tegna abonnement, er det dobbel grunn til å gjøre det nå! Redaksjonen avsluttet 11. oktober 2007 Et øyeblikks sannhet og nye løgner Vår mening At det norske folket ikke kan stole på NATO som annet enn en garantist for norsk krigsdeltakelse, underkastelse for USA og plyndring av skattepengene våre, kunne vi ha fortalt forsvarssjefen for lenge siden. Men det er lenge siden det norske borgerskapet hadde omsorg for nasjonale interesser. Det eneste det verner om i dag, er de internasjonale profittinteressene. Derfor lystrer det NATO som garantist for utenlandsinvesteringene, likegyldig om forsvarssjefen kan fortelle dem at NATO ikke har til hensikt å komme Norge til unnsetning. En logisk følge av denne realistiske vurderinga burde være norsk utmelding av den imperialistiske alliansen. I stedet brukes det upålitelige NATO som argument for å føre Sverige inn i samme NATO. Sverre Diesen har i det siste hatt hyppige møter med sin svenske kollega, der målet er maksimal samordning av norske og svenske våpensystemer og stridskrefter. Oppbygginga av EUs Nordic Battle Group (NBG) inngår direkte i planene. At det her inngår land med ulik tilknytning til EU og NATO, innebærer at NBG kan virke som «katalysator» for et nærmere samarbeid mellom de to organisasjonene, heter det i den felles rapporten. Sverige skal med andre ord føres lengre inn i det «euroatlantiske» samarbeidet, mens Norge skal bindes enda tettere til EU. Den gjensidige tilliten mellom to broderfolk skal brukes til å smøre planer om svensk NATO-medlemskap og norsk EU-medlemskap. Dette er realitetene bak ideer om å utvikle et «nordisk forsvarssamarbeid», slik blant andre SVs Stein Ørnhøi har ivret for nå også i kompaniskap med Wallenbergerne. Postboks 4480 Nydalen Abonnement (3-4 nr.) kr 100, ISSN Oslo For institusjoner kr 200, Red. J. Steinholt revolusjon@revolusjon.no Bankkonto Ansv. K. Arnestad Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis redaksjonens synspunkter.

3 Nr Hva de mener En illusjon av velstand «Bankvesenet har i 20 år gitt en overflod av kreditter og dermed skapt en illusjon av velstand verden aldri har sett maken til.» Sier den amerikanske økonomen James Turk, som også mener verdens sentralbanker forsterker problemene ved å øke kredittmengden. Han tror at verden står overfor den største finanskrisen siden krakket på New York-børsen i Når smeller gjeldsbomba? Prisstigninga på norske boliger fra 2006 til 2007 var den høyeste i Vest- Europa. Norske boligkjøpere tar opp lån med høy risiko, og det er større misforhold mellom boligpris og inntekt enn i andre land. Eller for å si det med Kredittilsynet: «Store grupper er i ferd med å få en gjeld som overstiger tre ganger inntekten, og vil være utsatt etter hvert som renten blir mer normal.» Ifølge analyseselskapet Fitch Ratings er det norske boligmarkedet mest utsatt for gjeldskrise i den vestlige verden. Kredittinstitusjonene har lenge kasta penger etter folk. Når mange låner til over pipa og har flytende boliglånsrente, vil renteøkninger slå knallhardt ut. Regjeringa, Norges Bank og Kreditttilsynet prøver å gi inntrykk av at de har full kontroll og «styrer» utviklinga, blant annet gjennom sentralbankens renteøkninger i «små, men hyppige skritt». Men her skaper den kapitalistiske økonomiens kaos kluss i planene. Et høyere norsk rentenivå og ei sterkere krone (den er nå sterkere enn på lenge) skaper trøbbel for eksportindustrien, som vil presse på for å svekke kronekursen. Et stadig lavt eller lavere rentenivå vil omvendt bidra til fortsatt «vekst på kreditt» og legge grunnen Av E. Holemast for et enda tøffere tilbakeslag siden. Det er den siste varianten med rentesenking amerikanske Federal Reserve prøver i et forsøk på å ri av stormen i finansmarkedene. Det hjelper lite. Prisfallet på boliger i USA er det største siden Virkningene av råtne subprime-lån som hjemsøker de amerikanske finans- og kredittmarkedene, har også global effekt på europeiske banker som har kjøpt opp denne typen lån. Hundretalls bankkunder stilte i kø utenfor den britiske banken Northern Rock for å få ut sine sparepenger i scener som lignet 1930-tallet. Kriselån fra den britiske regjeringa var det som måtte til for å roe ned situasjonen. Deutsche Bank tapte i tredje kvartal 17 milliarder kroner på «uro i finansmarkedene». Etter bankkrisa på nittitallet, økte Kredittilsynet bankenes egenkapitalkrav til åtte prosent av porteføljen. Men som det lakonisk sies fra det hold: «Det er en risiko for at bankene på mellomlang sikt vil redusere kapitalen så mye at bufferen til å møte uforutsette hendelser blir mindre enn ønskelig». Store mengder ledig pengekapital er på stadig leit etter plasseringsmuligheter som gir mer enn gjennomsnittsprofitt og bankrente. Kredittoverfloden har bidratt Graf fra SSB som viser forholdet mellom boligprisutvikling (øverste kurve), byggekostnader og konsumprisindeksen. til å holde rentenivået nede, men som følge av at stadig flere på det amerikanske boligmarkedet ikke er i stand til å betale renter og avdrag, blir kreditorene mer tilbakeholdne og markedsrenta presses opp. Bortsett fra det faktum at folk alltid trenger et sted å bo, så er forventningene om stadig økende boligpriser den viktigste faktor til at folk med åpne øyne går rett i gjeldsfella. Boligbygging på etterskudd i byene i forhold til innflyttinga og differensialgrunnrenta i pressområdene gir en tendens til prisøkning. Men ut fra dette skapes det en illusjon i folks bevissthet om en lovmessig «verdiøkning» av boligen de har kjøpt, helt uavhengig av inngangsverdien. Takstmannen blir en halvgud som forteller folk at de er så og så rike og dermed «kredittverdige». Men den kapitalistiske loven om tilbud og etterspørsel er overdommer i boligmarkedet. Når bobla sprekker, svinner «rikdommen» og gjeldsfella klapper i. Flere borgerlige økonomer mener at de norske boligprisene er overvurdert med fra 25 til 40 prosent. De unge boligkjøperne som låner hundre prosent til leilighet, opplevde ikke at den forrige jappebobla sprakk, og stoler på forsikringene om at staten og bankene «har lært». Men under vårt system er det ikke gamle lærdommer, men profittmuligheter som avgjør. Om gjeldskrisa for de som har investert i bolig kommer først, eller om den blir utløst av krise i andre sektorer i økonomien, skal være usagt. Det som er sikkert, er at den kommer.

4 4 Nr Tør LO-ledelsen å svike AFP? Reformer under kapitalismen er alltid bare midlertidige seire. Samme år som Folketrygdas pensjonsordninger for første gang gir full opptjening (40 år etter 1967), vedtok stortingspartiene minus FrP det nye pensjonssystemet som i praksis betyr heving av pensjonsalderen. Angivelig fordi den steinrike norske staten «ikke har råd» og vi lever for lenge Deformen kommer bit for bit med automatisk heving av aldersgrensa, tidligpensjon med livsvarig avkorting, vekk med besteårsregelen, livsløpsopptjening, halv reallønnsutvikling og reduserte pensjonsutbetalinger til den enkelte som følge av justering for eventuell økt gjennomsnittlig levealder. Den nye loven om obligatorisk tjenestepensjon fører til at private forsikringsselskaper overtar stadig større biter av den totale pensjonsformuen. (Se artikkelen «Tjenestepensjon og forsikringseldorado» i Revolusjon nr 32.) De nye pensjonssystemene truer også bruttoordningene i de offentlige tjenestepensjonene. Levealdersjusteringen vil gjelde den delen av pensjonene som skal finansieres av Folketrygda, og dermed blir det kamp for å få arbeidsgiverne stat og kommune til å kompensere for tapet. Alle pensjons- og trygdeytelsene blir trykket nedover, og da krever kapitalen at ingen «slipper unna». Avtalefestet pensjon (AFP) er skansen det nå står om. For å lettere få arbeidsfolk til å svelge den reaksjonære pensjonsreformen har LOtoppen vært nødt til å gi inntrykk av at de ikke vil vike en tomme i forsvaret av AFP. LO-kongressen i 2005 vedtok at «det er en absolutt forutsetning at AFP opprettholdes». AFP gir rett til tidligpensjon fra 62 år og gir full opptjening av pensjonsrettigheter fram til ordinær pensjonsalder på 67 år. Den er den alternative utgangsporten for de mange som er for slitne til å holde ut til fylte 67 år. Den vanligste utgangsporten er imidlertid uføretrygda. Også den skal sjølsagt tilpasses det nye pensjonsregimet gjennom tidsbegrensning og hardere skattleg- Kampviljen er til stede når det gjelder å forsvare pensjon og AFP. Her fra demonstrasjonsdagen 9. mai våren Foto: Revolusjon ging enn Et mulig kunstgrep det som gjelder for FAGLIG KOMMENTAR er at dagens pensjonister. AFP omfatter ikke veldig mange, men den er ei god A F P - p e n g e r skal «smøres utover». Dette vil LO-forhandlerne framstille ordning som LO-medlemmene som ei like god ordning ved å har betalt dyrt for gjen- nom tre tariffoppgjør. AFP er en merkesak fordi ordninga står i diametral motsetning til hele pensjonsreformen og «arbeidslinja» til regjeringa. Når regjering og kapital preiker om at vi må stå lenger i arbeid, er virkeligheten den at på mange norske arbeidsplasser er det bare mellom 3 tre og ti prosent av arbeidsstokken som holder ut til de når pensjonsalderen! Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal komme med forslag til ei framtidig AFPordning. Mandatet for utvalget er basert på prinsippene i de nye pensjonssystemene, prinsipper jukse med tall. I virkeligheten taper folk titusener. LO-økonom Stein Reegård slapp katta delvis ut av sekken da han sa: «jo flere vi greier å ekskludere fra AFP-ordninga, jo bedre for de som er igjen»! I denne saka er kamp- og streikeviljen til å ta og føle på i både privat og offentlig sektor, og det blir ikke lett for LO-toppen å vri seg unna et svik. Men på Fellesforbundets landsmøte i oktober motsatte Kjell Bjørndalen og Roar Flåthen seg å stille konkrete krav, fordi LO må ha «forhandlingsrom». Det ble skarpt imøtegått av Stein Aamdal fra Aker Verdal og forsvarafp.no som er uforenlige med Aksjonen Forsvar AFP hele tanken bak AFP. Når LOkongressen har vedtatt krav om at AFP ikke skal røres, kan en jo lure på hvorfor LO da sitter i et utvalg som legger forverring av ordninga til grunn for sitt arbeid. som Aker Verdal-arbeiderne tok initiativet til, samler brei faglig oppslutning og er blitt en maktfaktor. Mistroen til hva såvel regjeringa som LOtoppen har fore, gjennomsyrer hele fagbevegelsen, slik det for eksempel kommer til uttrykk i LO i Oslos enstemmige uttalelse: «Vi krever at ordningen opprettholdes og ikke blir byttet mot en dårligere ordning og at LO i framtidige forhandlinger om ordningen står fast på kongressens vedtak.» Den 8. november er ny aksjonsdag for AFP, for å varsle krav foran tariffoppgjøret Dagen bør også bli en kraftig advarsel til fagtoppene mot å prøve seg på et svik i spann med NHO og de rødgrønne. Regn uansett med at LO og DNA vil utnytte AFP til å få i stand et samordna «moderat» oppgjør til våren. J.St.

5 Nr Obiorasaken en kamp mot et undertrykkende system Kampen for rettferdighet for Obiora er kanskje forbi toppen, men den har vist at det nytter å kjempe, selv om systemet står imot det meste. Av Kenneth Fuglemsmo For marxist-leninister må saken handle om å skape enhet blant undertrykte og kamp mot klassestaten, rasismen og imperialismen. Oppmerksomhet for Obiora Obiorasaken ble satt på dagsorden i Norge av et samarbeid mellom revolusjonære aktivister og organiserte afrikanere i Trondheim. Godt hjulpet av den liberale advokaten Abid Q. Raja som ble advokat for Eugene Eijke Obiora sine etterlatte. Reaksjonen på at Obiora ble kvalt, var svært rask. Fullstendig isolert av store deler av venstresida og det meste av politikere i Trondheim, brøyt aktivistene etter hvert gjennom isolasjonen som en bombe. Dette skjedde takket være kombinasjonen av radikale virkemidler, mediatekke og sterk oppslutning blant trakassert ungdom og innvandrere i Trondheim. Kampen fortsetter etter noen seire I dag har kampen for Obiora fått mye oppmerksomhet. Vi har vunnet noen moralske seire. Vi har plaget politiet så mye at innvandrere i Trondheim sier at de merker forskjell i måten de forholder seg til folk på. Fokuset på saken har lagt en demper på den verste bølleadferden. Flere føler seg litt tryggere fordi de vet at politiet har press på seg. Vi har oppnådd at politisjefen Per Marum ikke søker sjefsstillingen på nytt. Vi har oppnådd ny granskning i Spesialenheten og en debatt om omorganisering av Spesialenheten for politisaker (Nye SEFO). Vi har oppnådd store offentlige debatter om rasisme i politi og offentlige etater. Ett viktig resultat i Obiorasaken er enheten på et radikalt grunnlag, mellom grupper som ikke har jobba så mye sammen i Trondheim. Innvandrermiljøer, ungdommer og revolusjonære har funnet sammen i felles arbeid. Forhåpentligvis vil denne enheten kunne oppstå flere ganger. Likevel viser de fleste politikerne sin ubegrensa lojalitet til systemet. Det har ikke blitt noen rettssak mot politifolka, og Marum får ikke sparken i unåde. Kampen viser at det nytter å slåss, men at systemet er umåtelig motstandsdyktig. Det er fortsatt mye å slåss for, men det vil bli vanskelig å holde presset oppe. Marxist-leninistisk synsvinkel Obiorasaken kan sees fra flere vinkler. Fra en borgerlig-liberal synsvinkel, dreier den seg om å forsvare individers sikkerhet mot politiet. For innvandrere og mange ungdommer handler det om sjølforsvar. For de revolusjonære handler det om opprør mot et undertrykkende system. For marxist-leninister kan Obiorasaken være en innfallsvinkel til analyse av den imperialistiske undertrykkingen av Afrika, av klasseundertrykkinga av fattigfolk i Norge og av politiets karakter som en del av borgerskapets voldsapparat. Vi er ikke prinsipielle motstandere av autoritet, men vi er for å undergrave autoriteten til kapitalismen og kapitalismens stat. I stedet vil vi opprette autoriteten til arbeidere og undertrykte. En autoritet som umuliggjør at Obioras skjebne blir delt av flere. Kenneth Fuglemsmo er maoist og aktivist i Obiorasaken. Krev skikkelige tillegg Av Rolf Jørgensen Norge går så det suser, det er økonomisk vekst på så å si alle fronter og produktiviteten øker. I de siste 15 årene har veksten i økonomien vært mye større enn lønnsveksten for vanlige arbeidsfolk. Det betyr i klartekst at de som har mye fra før, blir enda rikere. Eller som vi marxister uttrykker det så har profittmengden økt. Dette samtidig med at fagbevegelsen på mange områder fører en defensiv kamp for å forsvare opparbeidede rettigheter og reformer som pensjon, sjukelønn, arbeidsmiljølov med mer. Det er ikke noe galt å kjempe for opparbeidede rettigheter, tvert imot. Men det bør reises en diskusjon i fagbevegelsen om en ikke begynner å svikte i den økonomiske kampen. En kamp som har vært helt grunnleggende for fagbevegelsen i de over hundre årene vi har hatt landsomfattende tariffavtaler, nemlig kampen om prisen på arbeidskrafta. Den borgerlige propagandaen om at det må vises moderasjon blant arbeidsfolk, sikre industriens konkurransekraft eller tas hensyn til trange offentlige budsjetter i en oljestat som velter seg i milliarder, har opplagt hatt en effekt. Synspunkter som dette har også påvirket mange tillitsvalgte og aktivister i fagforeningene, også radikale fagforeningsfolk. I flere av de siste åras faglige kamper har det ofte vært understreket at vi kjemper ikke for økte lønninger, men for pensjon, skiftordninger, arbeidstidsreformer og så videre. Igjen ikke noe gæernt i slike kamper, men en merker i argumentasjonen at det er noe «ufint» over det å kjempe for høye lønnstillegg, det er noe «griskt» over det. La oss ta et oppgjør med en slik tankegang. Det er ikke fagorganiserte som er griske når de slåss for å holde prisen på arbeidskrafta oppe. De griske og grådige er kapitalistene, direktørene, som velter seg i skyhøye gasjer og opsjonsavtaler. Hydro-direktør Reiten er et slikt eksempel, og du verden så moderat han ble når han i sommer ofret 7 millioner av en opsjonsavtale på 28 millioner. Sjølsagt skal vi kjempe for pensjon og andre rettigheter, men la lønnsoppgjøret i 2008 bli et klart brudd med moderasjonspolitikken til fagbyråkratiet, NHO og staten.

6 6 Nr Stadig verre angrep på fagorganiserte verden over En oversikt fra den internasjonale faglige sammenslutninga ITUC viser at overgrep mot fagorganiserte bare øker i omfang. Undersøkelsen omfatter 138 land. I 2006 ble hele 144 faglige aktivister drept, opp fra 115 i Colombia er fortsatt verst i verden når det gjelder undertrykking av fagorganiserte, og står for halvparten av drapene på faglig aktive arbeidere. Bare i 2006 ble 78 fagorganiserte drept. I tillegg kommer en rekke bortføringer, «forsvinninger» og trusler. Den fascistiske Uribe-regjeringa har brukt millioner på ei PR-kampanje som skal fortelle verden at situasjonen blir bedre. Det er løgn, fastslår ITUC. I Europa er det særlig i Russland, Polen og andre øststater at fagbevegelsen blir undertrykt. Men også i vesteuropeiske land er tendensen at bedriftseierne trakasserer de som vil fagorganisere seg og er stadig mer motvillige mot å inngå tariffavtaler. Heimfallsretten for fall? Då EØS-avtala vart vedteken i 1992, hevda regjeringa Gro Harlem Brundtland (Ap) at heimfallsretten skulle stå ved lag. Nasjonal råderett over dei rike vasskraftressursane har vore ein berebjelke i den norske kapitalismen. I takt med nedbyggjinga av nasjonalstaten og integreringa av Noreg i EU gjennom EØS-avtala har heimfallsretten kome under åtak. Nasjonal og offentleg eigarskap er truga. Det er grunn til å spørja om nasjonal og folkevald kontroll over den mest miljøvenlege energiforsyninga i Noreg er liv laga under imperialismen på det steget me er komne til no. Norsk, offentleg eigarskap Konsesjonslovene frå 1909 har tryggja at private vasskraftrettar har måtta overførast til staten etter 60 år vederlagsfritt. Denne overføringa har med eit omgrep vore kalla heimfall. Mesteparten av norsk vasskraft er det staten, fylka og kommunane som eig. 6-7 prosent av vasskrafta er på private hender i dag. Kommunane og fylka kan sitja på vasskrafta til æveleg tid. EØS-spelet Då EØS-avtala vart vedteken i 1992, hevda regjeringa Gro Harlem Brundtland (Ap) at heimfallsretten skulle stå ved lag. Men sidan 2001 har ESA, overvakingsorganet til EFTA, ført sak der det har hevda at ordninga diskriminerer private eigarar og bryt med regelen om fri flyt av investeringar. Juni 2007 fall domen i EFTA-domstolen: Det skal ikkje gjerast skilnad på private og offentlege eigarar. Slik skilnad er lovstridig. Derimot kan full offentleg eigarskap godkjennast. Regjeringa Jens Stoltenberg Vasskraft. Nasjonal eigarskap er truga. Illustrasjonsfoto: Revolusjon (Ap, SV og Sp) har vedteke ei mellombels lov som stoggar konsesjonar til private på vasskraft. Privat kapital Industriselskapet Elkem rykkjer ut med kritikk av regjeringa og meiner at stoda deira vert utrygg dersom kraftverka deira går over i statleg eige i Storkapitalen ynskjer ikkje å vera prisgjeven offentlege krafteigarar. I bakgrunnen lurer ei lang rad internasjonale føretak og energiselskap som gjerne vil slå kloa i norsk vasskraft: tyske E.ON Energi, franske EdF, svenske Vattenfall, finske Fortum, amerikanske pensjonsfond og russiske oljemilliardærar. Pengar og miljø Kraftprodusentane håvar inn ovstore summar. I 2003 var innkomene 70 milliardar kr og i milliarder kr. Om kommuneøkonomien skrantar, er det framleis lov (jamvel etter august 2007) å selja 1/3 av offentlege kraftverk til private og utanlandske interesser. I ei tid med stort fokus på grøne energiformer skal me ikkje sjå bort ifrå at energi-gigantar i utlandet kastar augo på norsk vasskraft for å gjeva eit skin av miljøengasjement. Ålmenta vil lettare kunna bera over med forsert utvinning av olje og gass dersom selskapet attåt satsar på miljømedvit og vasskraft i propagandaen sin. Privatisering Bondevik II regjeringa (KrF, V og H) tok til orde for å privatisera Statkraft. Den sitjande regjeringa er truleg for tett knytt opp til det statlege byråkratiet til at ho vel open privatisering. Tilknytinga til EØS og dermed EU vil likevel driva kraftprisane opp Noreg er kabla til den europeiske kraftmarknaden, der straumprisane i gjennomsnitt er høgre enn her heime. Elektrisk oppvarming er vanleg i norske byar, og byrda med dyrare straum og mindre nasjonal og offentleg kontroll kan koma til å verta velta over på norske arbeidarfamiliar. Norske utkantkommunar kan tena raske pengar på sal til utanlandsk kapital, men på lang sikt vil dei òg verta taparar når dei kvittar seg med ervesylvet. Arbeidsplassar, kunnskap og framtidige innkomer vil gå tapt. Kjelder: kraftnytt.no (Kjell Rønningsbakk), Dag Seierstad, Nationen (Anders Horntvedt).

7 Nr Valet syner ei venstreside i krise Raudt kjem til å likna meir og meir på borgarlege parti: Dei som er aktive, er dei med kommunale ombod. Av Karl Olsen Kommune- og fylkestingsvalet er over for denne gongen. Dagbladet skreiv på leidarplass 11. september at venstresida er i krise. Det er ei vurdering me fullt ut deler endå premissane våre er annleis. Etter at Ap og SV fusjonerte i regjering og AKP og RV smelta saman utanfor er venstresida prega av uklåre liner og intern meiningsbryting. Fåren for forsterka høgrekurs er overhengande. SV har endeleg avslørt seg som det vedhenget til sosialdemokratiet kommunistane i alle år har sagt at det er. Frå å vera sak-til-saksamarbeidspartnar har SV selt seg til Ap og klamrar seg til taburettane medan SVtoppane påstår at regjeringa har gått mot venstre. Tenestedirektivsaka, miljøsakene og nedprioritering av høgre utdaning og forsking er berre nokre saker som gjorde at veljarane gav SV løn som fortent og sytte for halvering. Att og fram RV hadde i det aller siste valet lista stilte opp, ein viss framgang. Dei høge forventningane om å kapra misnøgde SV-veljarar i hopetal vart likevel gjort grundig til skamme. Samla oppslutnad vart 2,1 %, i alt røyster i fylkesvalet. Den fyrste direkte valde ordføraren frå RV vart Knut Henning Thygesen i Risør, ein likande snikkar som no skal styra ein by med blått borgarleg fleirtal! Stader med tydeleg RV-framgang var Høyanger, Tromsø (7,9 %), Oslo (beste bydel Gamle Oslo 13,5 %). I Akershus kom RV inn att i Bærum og Ski og gjorde det godt på Nesodden. Solidaritetslista, der ein av listetoppane er namngjeten RV ar, hadde framgang på Notodden, 26,1 %. Likevel kunne attendegangen òg merkast: Bergen (RV-leidar Torstein Dahles base), Alta, Hammerfest, Meland, Målselv og Nøtterøy (tidlegare RV-leidar Jørn Magdahls base). Frå RV/AKP til Raudt Landsstyret i RV viser til at det vart stilt færre lister enn før, og at både samlingslandsmøtet og -prosessen tok mykje tid og la ein dempar på aktiviteten. Ein interessant kommentar å merka seg òg for dei av oss som var sers kritiske til samanslåingsiveren som rådde vinteren som gjekk. Kva er no den nye profilen til Raudt, som namnet er frå tidleg i oktober? Det er likt til at det nye partiet skal vera eit raudare SV med fokus på miljøsaker. Kva slag truverde Raudt har, med so vidt lite aktivistar i miljørørsla og lite politikk på feltet, er ei anna sak. Det ser òg ut til at det borgarlege parlamentariske systemet vert akseptert i større mon enn før demokratiet skal utvidast til større del av samfunnet, er omkvedet, inspirert av Raud Ungdoms snart ti år gamle parole om «sosialistisk folkestyre». For kommunistar er det alltid ei avveging mellom å sjå på dei folkevalde organa som uttrykk for talarstol for rettferdige krav og saker og det å verta gissel for borgarskapet, budsjettbalansen og rådmannsveldet. Eldreomsorg og barnehagar Valkampen hadde ingen store saker som viste at den politiske stoda i Noreg er skjerpa eller at det norske folket og arbeidarklassa er serskilt opprørsk nett no. Økonomisk vokster og høg sysselsetjing gjer at revolusjon og kommunisme ikkje får stor oppslutnad rett over natta. Mange ordførarar fekk soleis attval; og meir enn 40 % av folket skjøna at dei like gjerne kunne sitja heime: Politikken til flest alle partia er samanfallande, so eit «maktskifte» eller ei er korkje spennande eller interessant, same kor ofte fjernsynsreporterar freista framstilla Oslo-valet som det. Alle parti er for eldreomsorg og barnehagar, mesta i same doseringsgrad òg. Ein større tankekross er det at kommunane vert tømde for makt som forvaltningsorgan. I røynda sprelar dei i statens garn, i serleg mon gjeld det fylkeskommunane. Harmoni, ikkje motsetnader Personar er på val, ikkje berre lister og parti. Det er forståeleg at folk som har vore misnøgde med liner som listetoppar har stått for, let vera å røysta. Ein folkevald skal få tillit i fire år. Om vedkomande har vist sviktande politisk dømekraft i store spørsmål, er ho eller han ikkje tillit verdig. Personskandalar knytte til Stein Ørnhøi, Per Ditlev-Simonsen og Torill RVs Torstein Dahle vann lite på katastrofevalet til SV og Kristin Halvorsen. Fiskarstrand sette mediesirkuset i gang. Det vaksne valet minner meir og meir om skulevalet: Er du grov, rappkjefta, breidal og brautut, vert du populær. NRK greier ikkje løyna det historisk tette sambandet til Ap i sendingane sine. På valnatta var det Ap-folk som slapp fyrst og oftast til. Ap er den beste reidskapen borgarskapet har i Noreg i dag. I partileidardebattane framstod Torstein Dahle som ein velmeinande harmonisk medspelar til Jens Stoltenberg og Lars Sponheim, som båe rosa Dahles engasjement for Odda-samfunnet. Kameraderiet mellom «ministersosialistane» og RV viser seg tydeleg i utsegnene i pressa: «- Vi er en del av det rødgrønne samarbeidet. Mange også innen Arbeiderpartiet vil ha oss der, og ikke minst fagbevegelsen. SV vil ikke ha med KrF. I det lange løp tror jeg ikke Arbeiderpartiet klarer å nekte oss det» (RV-topp i Trondheim Arne Byrkjeflot til Klassekampen 8. september 2007). Dei unge Mange ungdomar møter politikken fyrste gongen i ein valkamp. RV valde å setja unge høgt opp på listene sine; sume av dei kom inn i kommunestyra kringom. Mykje tyder på at radikalismen deira vert avdøyvd av å sitja i eit slikt organ. Den retorikk-radikale Audun Lysbakken frå SU/ SV fekk 4 år i finansnemnda på Stortinget og kom ut som ein veldressert regjeringslojalist. Same om gamle øyrekviskrarar held seg i bakgrunnen, kjem bunkar av sakpapir og timelange formalordskifte til å bremsa den politiske aktivismen som har vore serkjennet til unge radikale. Me tillet oss å tvila på at dei sosiale rørslene og kampane som er sjølve livsnerven til venstresida, tener på andsvarleggjering i eit borgarleg-parlamentarisk organ. Raudt kjem til å likna meir og meir på andre borgarlege parti: Dei som er aktive, er dei med kommunale ombod. Resten av medlemene er passive. Eitt av dei kommunistiske kjennemerka som AKP hadde, går tapt. Lagsmøtet som møtestad og ordskiftearena visnar bort. Er eit nytt mini-sv med litt sterkare raudfarge det Noreg treng mest no?

8 8 Nr Vellykka seminar for kommunistisk enhet Kommunister med forskjellig bakgrunn og et aldersspenn fra 19 til 69 deltok på seminaret til Kommunistisk plattform (KPml) i juni. Av Kommunistisk plattform Det ble et nyttig og framtidsorientert seminar med bra oppslutning og god diskusjon. Hovedtemaer var utviklinga av og framtidsutsiktene til det nye partiet Rødt, og metodene og prinsippene for gjenreising av et kommunistisk parti i Norge. Siste del av seminaret dreide seg om veien videre for en partiforberedende enhets- og samlingsprosess, der en konkret handlingsplan ble skissert og lagt fram til debatt. De forskjellige innledningene tok opp de aktuelle problemstillingene fra en både praktisk og teoretisk synsvinkel. En gjest fra danske APK bidro også til diskusjonen med erfaringer fra utviklinga til Rødt sitt danske «søsterparti», Enhedslisten, samt viktige (negative som positive) lærdommer fra samlingsprosesser i den danske kommunistiske bevegelsen de siste tiåra. Stor grad av enhet Til tross for deltakernes forskjellige bakgrunn og erfaringsområder, var det meget stor grad av enighet omkring konklusjonene i innledningene. Noen meningsforskjeller kom til syne rundt vurderinga om Rødt fortsatt er en front, eller om det nå er et konsolidert reformistisk parti. Uavhengig av dette mente forsamlinga at det ville være dumt å innstille ethvert arbeid i forhold til Rødt, ettersom det fortsatt finnes mange revolusjonære folk innafor dette partiet som har et kommunistisk utviklingspotensial, og at den ideologiske kampen må føres så lenge det lar seg gjøre. Men, som det også ble understreket, denne kampen forutsetter at det finnes et kommunistisk sentrum utenfor og uavhengig av Rødt. I spørsmålet om det kommunistiske partiets nødvendighet og om prinsippene for kommunistisk organisering, rådet det tilnærmet «monolittisk» enhet i salen. Uenighetene som framkom i denne diskusjonen, var tildels av begrepsmessig natur. Et begrep som «masselinja», det vil si å jobbe blant folk og leve som folk flest, ble av noen fortolket som et reint maoistisk formular. Men også kamerater som ikke regner seg som maoister, tok klart til orde for at det er slik kommunister skal og må virke. Det kan kanskje være et tegn på at enkelte innlærte uttrykk og begreper forårsaker en del skinnuenigheter kommunister imellom, som det gjelder å overvinne gjennom diskusjon og praktisk samhandling. Valgte å stille seg utenfor Et mindretall blant deltakerne, med tilknytning til gruppa Tjen Folket (TF), forlangte at Mao Tsetungs tenkning måtte legges til grunn før det kunne bli snakk om å ta fatt på en enhetsprosess for et nytt kommunistparti. Begrunnelsen var at den politiske plattformen til KPml viser til marxismenleninismen, uten å nevne eller framheve Mao Tsetung spesielt. Disse valgte å forlate seminaret før den avsluttende sesjonen med en forpliktende plan for enhetsprosessen videre, og stilte seg dermed utenfor denne diskusjonen. Kommunistisk plattform KPml beklager at kamerater tilknytta TF med dette har valgt å stille seg utenfor den pågående enhetsprosessen i denne omgang. Likevel vil vi i KPml intensivere vårt arbeid for å samle ml-kreftene i arbeidet for å gjenreise et kommunistparti i Norge og oppfordrer alle gode krefter til å ta kontakt og organisere seg i Kommunistisk plattform. Den partiforberedende prosessen er på ingen måte avsluttet, den har nettopp begynt! Revolusjon gjengir under og til høyre noen av innledningene fra seminaret. Du finner mer på nettet, også plattform og vedtekter for KPml sjekk Hvor går Rødt? Innlegg på KPML-seminaret Av Rolf Jørgensen Innledning på KPmls seminar juni 2007 Vi som er samla her i dag har forskjellig bakgrunn, vi har vært med i forskjellige tidsepoker i bevegelsen som omfatter AKP, RU og RV. Det er et hav av forskjell på dagens Rød Ungdom og det RU jeg var medlem av på 70-tallet som ga ut bladet Røde Garde. Vi tilhører ulike generasjoner. Noen av oss forlot det jeg velger å kalle AKP/RU/RV-bevegelsen allerede før andre kamerater valgte å melde seg inn i denne bevegelsen. Noen av oss arbeidet for å bygge et kommunistisk parti ved å være medlemmer og aktive i AKP, mens andre har valgt andre løsninger. Dette gjør at vi fortsatt kan ha noe forskjellige oppfatninger av denne bevegelsen som nå har blitt Rødt. Jeg trur ikke det er noe stort politisk problem om vi har noe forskjellige analyser av denne historia, i hvert fall ikke på det stadiet vi befinner oss på nå. Det som derimot har større betyding er hvilke vurderinger vi gjør av Rødt i dag. Er dette partiet revolusjonært, er det et parti som slåss for revolusjon, for sosialismen, for kommunismen? Er det et parti som vil være et sted for å organisere kommunister? Jeg mener nei, og jeg tror vel også at vi som er her stort sett er enige om det. Er Rødt en bred front på venstresida som naturlig også vil omfavne revolusjonære, kommunister, marxist-leninister og flere i en brei kamp mot det kapitalistiske systemet? Også her mener jeg svaret er nei.

9 Nr Etter likvideringa av AKP, har KPml påtatt seg ansvaret for å revitalisere en marxist-leninistisk bevegelse i Norge. Norges kommunistiske studentforbund og ML-gruppa Revolusjon støtter begge aktivt opp om KPml, samtidig som organisasjonene har hatt ulikt syn på Mao Tsetungs tenkning og på Enver Hoxha og det sosialistiske Albania. Samordningsutvalget (SU) i Kommunistisk plattform klargjør i dette vedtaket hvor KPml i dag står i drøftinga av Mao Tsetungs bidrag til den kommunistiske historien og teorien. Dette er en av mange diskusjoner som inngår i enhetsprosessen, men SU har gjort vedtaket siden dette er et viktig spørsmål for mange kommunister i Norge, hvor Mao Tsetungs tenkning har stått sterkt. KPml og spørsmålet om Maos rolle Kommunistisk plattform (KPml) verdsetter Mao Tsetungs revolusjonære fortjenester som leder av den kinesiske revolusjonen, en revolusjon som har gitt verdifulle erfaringer til den internasjonale revolusjonære og kommunistiske bevegelsen, særlig i forhold til revolusjoner i tilbakeliggende land med føydale trekk. Spørsmålet om Mao Tsetung på det teoretiske området har videreutviklet marxismen-leninismen eller ikke, og i så fall på hvilke områder, inngår blant de diskusjoner som skal føres internt i KPml som ledd i enhets- og avklaringsprosessen. Flere framtredende kommunister og revolusjonære har bidratt til å berike og forsvare marxismens revolusjonære lære. KPml vil særlig framheve betydninga av den teoretiske og ideologiske kampen til forsvar for Stalin og allmenne marxist-leninistiske prinsipper som Mao Tsetung og KKP sammen med Enver Hoxha og APA førte på 60-tallet gjennom sin omfattende kritikk av Krusjtsjov-revisjonismen. Denne revisjonismen splittet den internasjonale kommunistiske bevegelsen etter Stalins død. Den antirevisjonistiske kampen pågår den dag i dag under nye former og under andre betingelser. juni 2007 Samling om reformismen Jeg mener dannelsen av Rødt først og fremt har vært en samling om reformismen. Det som var igjen av kommunistisk organisering i AKP, er blitt borte. Og det som måtte ha vært igjen av RV som en bred front i valg, er også borte. Det er en vesentlig forskjell mellom et reformistisk parti (masseparti) og en brei valgfront. Det er lett å blande sammen disse to tingene. På mange måter skiller ikke Rødt seg fra det gamle RV. Men RV var en front, og så kan en sikkert diskutere hvor brei den var. Rødt er ingen valgallianse eller en reell venstrefront. Rødt er derimot et «feministisk arbeiderparti» som underkjenner den sosialistiske historia og som avviser det kommunistiske partiets organisasjonsmodell både i teori og ikke minst i praksis. Vedtatt enstemmig av samordningsutvalget Mange av de jeg kjenner som har bakgrunn i AKP og som fortsatt er aktive, eller rettere sagt med i Rødt, sier ofte at: Ja, Rødt er nok ikke noe kommunistisk parti teoretisk sett, men i praksis har det kimen i seg til å utvikle en kommunistisk politikk. Ikke noe hadde vært bedre om de hadde hatt rett i det, men jeg mener dessverre de tar feil. Det er nettopp i praksis at dette partiet på ingen måte er i nærhet av et kommunistisk parti. Mye god og treffende kritikk av kapitalismen endrer ikke ved den grunnleggende venstrereformistiske karakteren til dette partiet. Sosialdemokratiets gamle retorikk blir omfavna og resirkulert i det nye programmet, en vil ha en radikal forandring til en «demokratisk sosialisme» som skal fortsetter neste side Innlegg Masseparti eller kaderparti? Av Kjell S. Arnestad Jeg mener vi skal ha begge deler. Men det er selvsagt at det er snakk om to partier, dvs. masseparti vil jeg først og fremst kalle valgfront. Det var det RV en gang var, og det er det RV og Rødt fortsatt bør være. Forsøk på å blande parti og front fører til et kraftløst parti med store indre motsetninger, det ser vi tegna på allerede, men det var tema for andre innledninger på dette seminaret. En valgfront med klare antikommunistiske trekk, er ikke noe kommunister bør kaste bort mye tid på. Sjøl er jeg ikke med i Rødt og skal derfor nøye meg med å liste opp fire av de viktigste trekka jeg mener et kaderparti bør ha. Opptakskrava må være at en støtter partiprogrammet, godtar partiet sin ledelse og vil innordne seg den demokratiske sentralismen. Alle vil ikke bli partimedlemmer, det er heller ikke noen målsetning. Ideelt sett bør det også praktiseres kandidatmedlemskap. Det henger sammen med at partiet må ha aktivitetsplikt. Siden det ikke er et masseparti, men satser på å være den sterkeste og den ledende krafta på venstresida, har alle medlemmer av partiet plikt til å delta i klassekampen og til å delta i partiet sine grunnorganisasjoner. Selv om den viktigste oppgava er kommunistpartiet, bør alle medlemmer også ha praksis i folkelige bevegelser, fronter. Kort sagt, masselinja er sentral for at partiet skal kunne kjempe for arbeiderklassen sine interesser. Det er ikke fraksjonsfrihet i et kommunistisk parti. Det er en løsning enkelte partier har tydd til når partiet er så svakt at de ikke ser noen annen utvei. Fraksjonisme svekker partiet og tjener ikke de revolusjonære kreftene. En annen type fraksjonisme er når partimedlemmer utvikler større lojalitet til det organet de sitter i, sosial omgangskrets, kjønn eller partilaget de tilhører, enn til arbeiderklassen og partiet som helhet. Slik fraksjonisme er både en kilde til større motsetninger og et brudd på den demokratiske sentralismen. Dette var en av AKPs største svakheter og førte med seg politisk og organisatorisk stagnasjon, før det førte til den endelige kollapsen.

10 10 Nr følge av «den politiske kampen fram mot et utvida demokrati og det klasseløse samfunnet» Resultatet av at AKP er lagt ned og framveksten av et konsolidert reformistisk parti som objektivt er fundert på antikommunisme, er ei høyredreining på den norske venstresida, uansett hvor mye det motsatte bedyres. Denne høyredreininga er det for oss i KPml et mål å snu til det motsatte. Det er grunnen til at vi har tatt initiativ til dette seminaret. Kanskje vil vi få se at havariet til AKP og dannelsen av det reformistiske Rødt har vært ett skritt tilbake, for at den kommunistiske bevegelsen i Norge skal kunne gå to skritt fram. Som noen av oss konkluderte med i perioden før dannelsen av Rødt: «En alternativ strategi for kommunistene i AKP er å bruke klargjøringa av skillelinjene mellom revolusjonære og venstrereformister til å revitalisere en kommunistisk bevegelse i Norge, og ta på alvor behovet for å forene de marxist-leninistiske kreftene her til lands.» (Se Revolusjonær enhet, kommunistisk samling eller ingen av delene? utgitt januar 2006 som ekstraflak av Revolusjon.) Tida er overmoden for å sette dette spørsmålet øverst på dagsordenen. Og det er det vi gjør i dag, kamerater! Et reformistisk parti Rødt er et reformistisk parti. Rødt ønsker seg et borgerlig demokratisk samfunnssystem, partiet mener at problemet med dagens borgerlig-demokratiske system er at kapitalistene har for mye makt. Det er jo riktig, men neppe overraskende i et kapitalistisk system. Rødt sier de vil ha revolusjon, de sier de drømmer om noe annet, men når de beskriver konkret hva de drømmer om, ser vi at det er et borgerlig-demokratisk system hvor folk flest skal ha mer makt. Men hva slags klassekarakter skal denne staten ha? Ja, det er ikke lett å forstå av hva Rødts program sier. Som i alle borgerlig-demokratiske stater skal det være det man så fint kaller «frie» valg. Alle som vil kan stille til valg. Om et parti har en borgerlig klassekarakter, om det ønsker å gjenopprette kapitalismen hvis en kan si den er tilintetgjort i Rødts sin «sosialisme, om et parti står i ledtog med blodtørstige imperialistmakter, så spiller dette ingen rolle. Taper sosialismen i valg på grunn av en stemningsbølge, ja da har en tapt og kapitalismen er på plass igjen. Sånn er det. Poenget, kamerater, er jo at Rødt ikke ønsker noen revolusjon, de vil bare reformere dagens borgerlige demokrati til å bli litt snillere. Rødt og statens klassekarakter Det er i forhold til spørsmålet om statens klassekarakter at Rødt virkelig sporer av. Dette gjør så partiet ikke klarer å ha en analyse av staten som et redskap for den herskende klasse, enten det er under sosialismen eller kapitalismen. På den måten blander en sammen spørsmålet om staten som administrator av velferd, av infrastruktur som post, tele, jernbane, veier m.m. med staten som klasseredskap for borgerskapet under kapitalismen, og for arbeiderklassen under sosialismen. Midt oppe i dette bruker en begrepet «demokrati» helt uavhengig av både klasse og stat. Men det er jo ikke ulikt hva ethvert borgerlig, reformistisk eller revisjonistisk parti gjør. Den som vil forsikre seg om dette, kan for eksempel lese Rødt sitt program, kapittel 2.7 «Staten under kapitalismen». Men om programmet er uklart, så er vel Rødt organisert som et revolusjonært parti? Rødts program er gjennomsyret av reformismen. Rødts vedtekter Hva sier vedtektene til Rødt? Eller for å si det sånn, hva sier ikke vedtektene til Rødt? Det er nok vel så vesentlig. De sier ikke noen ting om kommunistiske organisasjonsprinsipper, demokratisk sentralisme, aktivitetsplikt, osv. Ta for eksempel: 2 Medlemene sine rettar og plikter c) Medlemene har rett til gjennom ein grunnorganisasjon å delta ved val av delegatar til årsmøte og landsmøte og til sjølv å vere delegat. Ingen kan binde korleis eit partimedlem skal røyste. f) Partiet skal leggje til rette for at medlemene kan arbeide aktivt i lag. Medlemene bør om mogleg delta i lagsarbeidet. Dette er vanlig organisasjonsprinsipper for et hvilket som helst husmorlag. I 4 Organisasjonsprinsipp står det fine ord om partidemokrati, mindretallets rettigheter og krav om gjensidig respekt. Men hva med prinsippet om en kampkraftig og disiplinert organisasjon med forpliktende vedtak for handling? Om det er det taust i vedtektene. Rødts program Rødts program er gjennomsyret av reformismen. Mange ting som naturlig nok ikke står der, bekrefter denne reformistiske grunnholdninga. Proletariatets diktatur nevnes ikke med et ord, sosialismens forklares som en snill utgave av det borgerlige demokrati hvor arbeiderklassen skal få lov å være i flertall, men ikke et ord om nødvendigheten av å undertrykke borgerskapet og deres lakeier. Ikke bare er programmet til Rødt reformistisk, sosialdemokratisk og til syvende og sist anti-kommunistisk. Det er også uvitenskapelig og der hvor en ønsker seg fri for undertrykkelse og vekk med klassesamfunnet, blir det til idealistiske formuleringer som at vi «drømmer [ ] om menneskehetens frigjøring». Hvor går Rødt? Vil Rødt bli en vinner i valg? Meningsmålingene tyder ikke på det. Og sjøl om det absolutt er plass til et venstrealternativ til regjeringspartiene, virker det ikke som Rødt klarer å ta den posisjonen. Mye kan vel ligge i at mange ikke ser på Rødt som noe alternativ til for eksempel SV og skal en stemme på et reformistisk parti så kan en vel likevel stemme på et med posisjon. Det er som en kamerat av meg i fagbevegelsen sa: Hvis jeg skulle melde meg inn i et reformistisk parti, så ville jeg melde meg inn i et parti som også hadde makt og jeg da faktisk kunne påvirke i enkeltsaker. Og det kan en ikke i Rødt. Mye tyder på at effekten heller blir motsatt av hva ledende personer innen Rødt hevdet da de gikk ut og sa at Rødt sitt potensial lå i fagbevegelsen og i venstresida i DNA. Det hele ble satt på hodet for dem da Kleiv Fiskvik [leder i LO i Oslo og medlem av Arbeiderpartiet] gikk ut og oppfordret medlemmer av Rødt om å komme til DNA i stedet. Det er plass for dem der, og de ville ikke skille seg ut politisk sett, mente han. Noen fastholder at Rødt vil utvikle seg til venstre. Vi har nå holdt to innledninger [her vises til innleiinga «Rødt i praksis» red.] som konkluderer med det motsatte. Vi kan nok ha nyanseforskjeller når det gjelder i hvilken grad Rødt fungerer som en front eller ikke. Men det rokker ikke ved vår felles konklusjon om at vi trenger et nytt parti.

11 Nr KPML har eksistert i vel et halvt år nå, det vil si like lenge som det «nye» partiet Rødt. Er dere kommet nærmere en partiforberedende organisasjon og et nytt KP? Ja, vi har kommet til større klarhet og tatt noen viktige skritt. Jeg vil si at enheten er sterkere enn vi hadde trodd den skulle være på dette tidspunktet. Men vi vedgår at prosessen på andre områder går saktere enn noen av oss først hadde håpet på. Så KPML ble startet med idealistiske forventninger? Nei, det er jeg ikke enig i. Men mange av oss har nok undervurdert de sosiale bindingene og vanens makt blant mangeårige akp-ere som fortsatt regner seg som kommunister. Og vi har kanskje undervurdert virkninga av en såpass langvarig ideologisk degenerering som den som AKP/RU har gjennomgått. Men vi har aldri trodd at det er gjort i ei håndvending å gjenreise et kommunistparti i Norge. Tror du noen har ventet for å se hvordan Rødt klarte seg i valget? Det er sannsynlig. Nå etter valgkampen kan vi slå fast at Rødt ikke har vært noen suksess. SV gjør sitt beste for å komme under sperregrensa ved å forverre levekåra for folk flest, uten at Rødt klarer å fange opp stemmene som flykter fra finansminister Halvorsens leir. Verken entusiasmen i Rødt sin valgkamp eller valgresultatet svarer til det de forventet. Når Rødt skal forsøke å forene kommunister, trotskister og sosialdemokrater i ett parti, vil det med tida føre til tilbakegang. I mellomtida forårsaker det vakling og forvirring. Kommunistene som fortsatt befinner seg i Rødt må tenke nøye gjennom om det er der de ønsker å forgå. Det kan være riktig å jobbe innafor Rødt som en front, men for å drive et godt kommunistisk arbeid i et «masseparti» av denne typen, er det avgjørende å være organisert kommunist utenfor og uavhengig av Rødt. Ingen kan holde ut og utvikle seg som kommunister uten å organisere seg kommunistisk, studere og ha en revolusjonær praksis. Om en velger å trekke seg tilbake og være «personlig kommunist» i det stille, eller å holde seg i Rødt, men egentlig står for et mye mer omfattende Samtale med KPML sin talsperson Kjell Arnestad om stoda for Kommunistisk plattform i dag og revolusjonært standpunkt, er det verken bra for en selv eller for klassekampen. På seminaret dere inviterte til i juni, valgte folk fra gruppa Tjen Folket (TF) å si takk for seg og starte på sitt eget prosjekt. Det har vel ikke akkurat bidratt til enhetsprosessen? Det har du helt rett i. Vi har fra første stund beklaget at TF valgte å kjøre det vi oppfatter som en organisasjonssjåvinistisk kurs, åpenbart fordi de ikke fikk tilslutning til sitt mantra om hvilke bilder som skal henge på veggen. Det at TF i utgangspunktet har bestemt seg for å kjøre et eget partibyggingsprosjekt, og nå kaller seg partiforberedende organisasjon riktignok uten program eller vedtekter er til stor skade for en enhetsprosess. For antikommunister på og utenfor venstresida er det sjølsagt gunstig at det i frustrerte eks-akp-eres øyne tilsynelatende eksisterer to alternative partiforberedende prosjekter. Vi mener at ansvaret for denne situasjonen ligger hos TF, ikke hos KPML. Tida som kommer, vil nødvendigvis bringe de nødvendige avklaringene en enhetsprosess er også en kamp mellom ulike linjer og standpunkter. For oss virker det som om TF ønsker å gjenreise et AKP anno 1980-tallet. Det er ikke forlokkende for oss. Noen vil si at mangelfullt tempo i KPMLs framgang skyldes at gamle AKP-ere på den ene sida og folk fra ML-gruppa Revolusjon på den andre sida nå har begynt å slå hverandre i hodet med kinesiske sitatbøker og albanske flagg? Til tross for at prosessen vår ikke har tatt sjumilssteg så langt, er jeg glad for å kunne si at det du her antyder overhodet ikke har vært et problem. Og det skyldes ikke at vi ikke diskuterer innad i KPML Mitt inntrykk er at kameratene, uansett bakgrunn, inntar ei åpen holdning der ingen pakker vekk synspunkter for å skape en falsk enhet. Vi har unngått såvel dogmatisme som prinsippløshet. Det lover godt for fortsettelsen. Målet er ikke å adoptere noen som husguder, eller å bedrive historiekrangling, men å lære, på selvstendig grunnlag, for å anvende marxismen på beste vis på norske forhold. Siden vi er opptatt av å ikke gjenta de feilene som er gjort før, står vi bedre rustet enn noen gang før. Mest av alt er vi interessert i å drive praktisk politikk og organisering og diskutere det som er relevant i dagens klassekamp, ikke drive diskusjoner for diskusjonens skyld. Men vi drøfter selvsagt også teoretiske spørsmål, både for å utvikle grunnlaget vårt og for avklare eventuelle uenigheter. Hva skjer framover? Vi gjennomfører nå åpne møter om Oktoberrevolusjonen og lærdommene fra den. Samtidig kjører vi studier, både eksternt og internt. Vi er også i ferd med å utvikle organisasjonen andre steder enn i hovedstadsområdet. De politiske årsmøteforberedelsene er godt i gang. Propagandaarbeidet vårt skal styrkes videre, både gjennom flaket kpml.no, tidsskriftet Revolusjon og vårt nettsted kpml.no Vi har få krefter som skal løse veldig mange oppgaver, og det kan bety at vi må justere tidsplanen for enkelte av våre konkrete målsettinger. Veien fram mot et kommunistisk parti ligger opptrukket foran oss, og vi akter å gå den sjøl om det kan være noen humper og mangelfull skilting underveis.

12 12 Nr Abduljabbar al Kubaisi er en innflytelsesrik politisk motstandsleder og generalsekretær i Iraks patriotiske allianse (IPA). Han ble fengslet av amerikanerne høsten Femten måneder seinere ble han satt fri, blant annet som følge av kraftige internasjonale protester. Revolusjon har tidligere publisert flere artikler om og intervjuer med al Kubaisi. I dette intervjuet med Wilhelm Langthaler fra Campo antiimperialista gir Kubaisi sin vurdering av utviklinga i Irak. Intervjuet er gjort i juli Oversatt til norsk av Revolusjon. Mellomtitler er satt til av redaksjonen. al-kubaisi: «En politisk prosess til Ved Wilhelm Langthaler I det siste har de europeiske mediene bare snakket om en sekterisk borgerkrig når de har omtalt Irak. Hva er det egentlig som foregår? Faktisk er det sånn at USA-okkupantene i tillegg til myndighetene som de sjøl har oppnevnt, er pådrivere for denne sekteriske borgerkrigen. Også iranerne har interesse av dette da de ser for seg en føderasjon i sør. De forsøker å drive vekk sunnier, kristne og mandeanere (en gnostisk trosretning o.a.) for å opprette en ren sjiasone. Under krigens vilkår får dette sekteriske påtrykket en umiddelbar effekt. USA bruker så dette som et argument for å bli værende i Irak, idet de hevder at de trengs for å løse denne striden. en person skulle ha sprengt seg til døde. Nå blir området sperret av og pressa får ikke stille spørsmål til beboerne. De vil ha nyhetsmelderne til å spre at det var motstandsfolk som forårsaket massakrene mens det er regjeringsstyrker eller USA som har plantet eksplosiver. I de fleste tilfellene er det ingen sjølmordsbombere involvert. I disse sakene kan du være sikker på at regjeringskoalisjonen er innblanda. For eksempel endret de over natta navnet på ei viktig gate i Al Adhamiye-distriktet i Bagdad fra en sunnireligiøs skikkelse til en sjiaskikkelse. Det var sjiainnbyggerne i al Adhamiye som sjøl sørget for å endre skiltet tilbake til sitt opprinnelige navn. Da kom de tilbake med sine Hummer-biler Men i virkeligheten har de hatt liten framgang med å skape splid mellom sinner og sjiaer. Riktignok er det sånn i den offisielle politikken. Det sunni-islamske partiet som følger amerikanerne, og sjiablokken som står sammen med Iran og USA, følger sånne skillelinjer, men det har ikke lyktes dem å presse folk flest til å følge dem. Her og der kan man nok finne noen mindre konflikter, men i det store og hele holder de breie lag av massene på begge sider fast ved at de er irakere uavhengig av trosretning. Irakere står sammen Se til Najaf og holdningene til de sjia-arabiske ayatollahene som fortsetter med å framheve den nasjonal enheten og oppfor- Regissert terror Men det finnes mengder av bevis for at det er etterretningstjenestene til USA, til den irakske og også den iranske regjeringa som er den virkelige kilden til volden. De planter bomber eller pakker dem inn i biler som blir detonert med fjernstyring eller ved bruk av helikopter. Det skjer i både sjia- og sunniområder der de bevisst dreper sivilister som ikke er politisk involvert. På denne måten prøver de å antenne den sekteriske konflikten. Til å begynne med pleide mediene å undersøke eksplosjonsstedet, og øyenvitner motsa ofte den offisielle versjonen om at Al-Kubaisi (t.h.) i en solidaritetsdemonstrasjon for Irak og Palestina i Roma i fjor.

13 Nr gunst for al Qaida» drer til å motsette seg okkupasjonen. Eller se til Diala-provinsen som består av 50 prosent sjia og 50 prosent sunni og samtidig er en sterk base for motstanden. To store sjiastammer, al Buhishma og tilhengerne av ayatollah Abdul Karim al Moudheris, støtter motstanden og alle vet det. Ayatollahens sønn falt i kamp. Han var leder for en stor stammebasert avdeling av motstanden. I provinshovedstaden Baquba kan de ikke foreta den samme etniske rensinga som med sunniene i Basra eller som i Amara med mandeanerne. I Baquba støtter både sjiaer og sunnier motstanden. Visst skjer det angrep fra de forskjellige motstandsgruppene mot irakske regjeringsenheter, den amerikanske hæren, iranske krefter og sjiapartier og militser som Madhihæren som deltar i den politiske prosessens, men sekteriske drap forekommer ikke. Nok et eksempel: Tal Afar i nordvestre Irak nær Mosul. Et sted mellom 50 og 70 prosent av befolkninga er sjia. Likevel er dette en av motstandens sentrale baseområder. Det ligger i interessene til Vesten og Iran å få konflikten til å se ut som en sekterisk strid. Det er ikke bare USA som vil rettferdiggjøre sitt nærvær med behovet for å avverge en sekterisk borgerkrig, det samme gjelder for Iran. De vil ikke bare grafse til seg Sør-Irak, de vil også ha Bagdad og derfor renser de byen for sunnier. I og med deres allianse med kurderne i nord vil det være nok til å styre landet. Splittelsesforsøkene vil feile Vi tror imidlertid ikke at disse planene vil la seg omsette i praksis. Det er meget store stammer i den arabiske verden og i Irak som dekker hele landet fra nord til sør, som al Jibouri-stammens folk. De bor fra Nasseria til Mosul, al Shamari eller al Azouwi. De fleste stammene består av både sjiaer og sunnier. Det er noen mindre stammer som bare hører til en sekt, men de fleste store stammene er blandet og ekteskap på tvers av trosretningene blir inngått som før. Forsøket på å få den sekteriske striden til å slå røtter inn i samfunnets grunnfjell, har ikke ført fram. Striden foregår på overflaten mellom partiene som samarbeider med den amerikanske okkupasjonsmakta. I de store byene finner de også noen uvitende filleproletarer som de kan oppildne, men disse vil ikke være i stand til å fylle rolla som politiske hovedstrømninger basert på sekterisk tilknytning, slik USAs uttalte hensikt er. Til å begynne med satset amerikanerne alt på politiske sjiapartier, men siden gikk det opp for dem at situasjonen glapp ut av kontroll. Dermed utviklet de det som fikk navnet omdirigeringsstrategien i et forsøk på å trekke inn sunnikrefter og også deler av motstanden. Har disse anstrengelse gitt uttelling? Etter hvert som tida gikk, forsto USA at deres alliertes lojalitet bare går til Iran. Mange av dem er sjøl iranere. Akkurat nå er for eksempel 13 parlamentsmedlemmer offiserer i den iranske hær. I det tidligere Styringsrådet var bare seks av tjuefem medlemmer sunni- eller sjia-arabere. Åtte andre var irakere fra nasjonale minoriteter. Derfor var flertallet faktisk utlendinger. Al Hakim-familien kommer for eksempel fra Isfahan (by i Iran o.a.). For bare noen år tilbake ble al Hakim kalt Abulaziz al Isfahani. Det var USA sine neo-cons som innførte modellen for religiøs og etnisk oppsplitting. De ville skape et sjiastyre fordi de ønsket en minoritet ved makta, en minoritet med hensyn til hele den arabiske verden, som de trodde de ville være bedre i stand til å styre og manipulere. Motstanden forpurret planen Opprinnelig planla de å fortsette sin offensiv til Damaskus og installere det sunnimuslimske Brorskapet der. Dermed ville Damaskus ha støttet de irakske sunnier mens Teheran ville ha gjort det samme for de irakske sjiaene og krigen ville ha fortsatt i mange tiår ikke på grunnlag av antiimperialisme, men på sekterismens grunn. Men den irakske motstanden forpurret disse planene. Motstanden blomstret raskt og oppnådde styrke slik at de måtte erkjenne at den ikke kunne håndteres med militære midler aleine. Dette var hovedgrunnen til deres strategiske kursjustering. De utformet den politiske prosessen og trakk inn det sunniislamske partiet. De ville tørke ut sjøen som motstandens fisker svømmer i. Men snart fordampet innflytelsen til det sunniislamske partiet, og lederne deres har fløyet til Den grønne sonen eller til utlandet. Samtidig forsto de at iranerne hadde trengt dypt inn i statsapparatet langt hinsides spillets regler. Derfor gikk de til aksjon for også å legge hindringer i veien for denne utviklinga. Hva er stillinga for motstanden i både politisk og militær forstand? fortsetter neste side

14 14 Nr FNs generalsekretær hyller krigsforbryteren USA Det tok halvannet år før FNs forrige generalsekretær Kofi Annan evnet å si i klartekst at den USA-styrte angrepskrigen mot Irak i mars 2003 var illegal og i strid med FN-pakten. Men i forhold til etterfølgeren sørkoreanske Ban Ki-moon, er Annan for regelrett USA-kritiker å regne. I et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung den 9. juli presterer Ban Ki-moon blant annet å si følgende: «De forente stater spiller hovedrolla i koalisjonsstyrkene i Irak. Det har avkrevd USA mange offer. Ingen kan bestride at Amerika har spilt en betydelig rolle i stabiliseringa av Irak. Vi må vite å verdsette dette bidraget fra USA sin side og ofrene som er forbundet med det. Hvordan amerikanerne vil videreutvikle sitt militære nærvær og sin - strategi vil de selv avgjøre, i tett samråd med koalisjonsstyrkene. I dette er ikke FN direkte delaktig.» Motstanden vinner stadig styrke. Tallmessig har den vokst fra noe tusen til langt over motstandskjempere. Den har også blitt mer kampdyktig. I tillegg har den utvikla en etterretningskapasitet som gjennomborer den irakske hær og politiet, tidvis også miljøet rundt USAs hær. Hele systemet av motstandskrefter omfatter rundt folk. US Army og deres allierte er virkelig demoraliserte. Mens motstanden slåss for å frigjøre landet sitt, slåss de bare for penger. Følgelig blir de stadig mer brutale. De øker ikke bare tallet på reine hærstyrker, men også på leiesoldater som er enda mer barbariske. Legger man alt sammen, er det kanskje snakk om styrker på rundt en million. Motstanden er en folkebevegelse Se på tapstallene som Pentagon offentliggjør, og som åpenbart er pyntet på. Hvis en ser bort fra månedene med spesielle militæroperasjoner som mot Falluja eller Tal Afar, er tendensen klar. I starten ble omlag 50 USA-soldater drept hver måned, seinere gikk tallet opp til 80 og nå blir 100 drept hver måned. Motstanden er nå en virkelig folkebevegelse; den er en kultur blant folket. Alle er med og gir sitt bidrag. Og den kjensgjerning at ingen regjeringer hjelper oss, har også ei god side. Sammen med penger og betaling følger det alltid korrupsjon. Vi ville ha sett den typiske arabiske framtoninga. Nå finnes ingen unnskyldning. Hvert avdeling er ansvarlig for seg sjøl, for å organisere sine folk, for å utdanne dem, for å planlegge angrepene, for å skaffe til veie penger osv. Også politisk har det blitt tatt noen skritt framover. I begynnelsen fantes det hundrevis av grupper, men folk forstår nødvendigheten av enhet. Nå kan vi si at det er åtte hovedgrupper. Det som så langt ikke er oppnådd, er en forent politisk ledelse. Dette gjenstår som en av hovedoppgavene vi står ovenfor. Det blir meldt om væpna sammenstøt mellom motstandgrupper og krefter knyttet til al Qaida. Hvordan forholder motstanden seg til Salafi- og Takfirigrupper? La oss huske på at Vesten begynte med å fornærme motstanden ved å kalle den utlendinger og tilhengere av det gamle regimet. De ville ha det til at motstanden ikke har noen forbindelse til det irakske folk. I virkeligheten skjøt motstanden opp fra grasrota for å forsvare sin identitet mot den enorme provokasjonene fra USAs nykolonialisme. De var tidligere soldater, stammefolk, nasjonalt og religiøst inspirerte folk som handlet i sitt nærmiljø. Det var verken utlendinger eller baathister som var drivkreftene i opprøret, sjøl om også baathister var med. Saddams rolle Måten USA veltet Saddam på ble oppfattet som en aggresjon mot alle irakere, også de som var motstandere av ham. For å være ærlig spilte Saddam på slutten personlig en viktig rolle i å oppmuntre sitt folk til motstand. Han prøvde ikke å redde seg sjøl ved å gjemme seg, slik det blir meldt. Nei, han reiste fra by til by, fra Tikrit til Samarra, Anbar og også Bagdad. Han tok kontakt med sjeiker, offiserer og så videre. Han sa til dem at de måtte yte motstand, ikke for ham som president, men for nasjonens og islams skyld. Han ba dem om ikke å bruke hans portrett som samlende symbol. Bare i løpet av de følgende månedene kunne Baath reorganisere seg som parti og slutte seg til motstanden. Fra motstandens synspunkt var det et stort hell at det tok lang tid før de klarte å arrestere ham. Hva al Qaida angår, eksisterte det i de første to åra ingenting med dette navnet og sjøl amerikanerne snakket hovedsakelig om utlendinger som krysset grensene, spesielt fra Syria. De prøvde å finne et påskudd for å angripe Syria, skjønt Damaskus ikke gjorde noe som helst for å hjelpe motstanden. De gjorde tvert imot 200 prosent av det Washington dikterte til dem for å avverge en aggresjon, i det minste i de første månedene. Al Qaida vinner terreng I de første to åra var al Qaida en svært begrensa kraft med kanskje 1000 til 1500 kjempere fra inn- og utland. Nivået på den militære aktiviteten var heller ikke særlig høy. Over ei tidsramme på to år hevder de sjøl å ha stått bak 800 angrep, mens motstanden utførte 800 angrep i uka. Seinere vant de jevnt terreng og de fortsetter å vokse. De har mye penger, men de bruker dem ikke på luksus. De lever et meget nøysomt liv og ofrer alt for kampen, en oppførsel som framstår som seriøs og tillitvekkende. De bruker pengene på kampen. De fleste ungdommene slutter seg ikke til dem for ideologiens skyld, men fordi de tilbyr et sted for å yte motstand. I Østen trenger du ikke skrive bøker for å overbevise folk. Hvis din private livsstil stemmer overens med det du forfekter, vil du overbevise folk. Da USA startet den politiske prosessen ble det snart til gunst for al Qaida. De som deltok i den politiske prosessen argumenterte med at ellers ville iranerne overta. På denne måten skulle de bare samarbeide en kort tid og da kunne de også sparke ut amerikanerne. Selvfølgelig feilet de. Al Qaida argumenterte på svært prinsipielt vis med at bare utholdende væpna kamp ville fremme saken, og virkeligheten bekreftet deres tenkemåte, deres kurs. De tilbød også penger til noen motstandstammer med sterk muslimsk identitet som trengte disse ressursene til kampen. Slik skapte de en koalisjon av seks grupper, en al Qaida og fem lokal grupper. Det ga dem et stort støt. De hadde ikke store styrker slik som Den islamske hæren, men hadde

15 Nr FNs generalsekretær, den som mer enn noen skal vokte FN-pakten og irettesette dem som krenker den, velger i stedet å hylle den staten som mer enn noen annen har krenket og vanæret pakten ved å gå til ulovlig krig mot en suveren stat. Denne åpenlyse omfavnelsen av århundrets største krigsforbrytelse har avstedkommet hakeslepp sjøl blant Vestens logrende NATO-journalister. Men Bans uttalelse er intet feilgrep eller forsnakkelse, sjøl om han da han ble tatt i ed før nyttår lovte å være en brobygger og en god leder for et «dynamisk og modig FN». Allerede i januar forsvarte Ban den barbariske henrettelsen av president Saddam Hussein, skjønt FN offisielt sier seg å være motstander av dødsstraff. Og i mars nektet han å møte den legitimt valgte palestinske statsminister Haniyeh fra Hamas en boikott som var iscenesatt av USA og Israel. Der Kofi Annan var unnvikende og krypende, opptrer Ban Ki-moon som om han var pressetalsmann for Det hvite hus. Men så er jo også Sør- Korea halvt okkupert av den amerikanske imperialismen. Jan R. Steinholt Artikkelen er opprinnelig publisert på sidene til Komiteen for et fritt Irak. Trykt som debattinnleg i Klassekampen 31. juli likevel røtter i Ramadi, Falluja, Haditha osv. De ga sin koalisjon navnet Shurarådet mujahedin. Under denne etiketten har de operert fram til nå, og ikke som al Qaida. De har mange ressurser og stabile forsyninger utenfra, mens de andre gruppene nesten ikke mottar noe utenfra. I dag kan vi kanskje si at al Qaida er den første motstandsorganisasjonen. De følger sin egen vei atskilt fra de andre, men likevel er det i hver by et slags råd for å koordinere militæraksjoner, for å risse opp en forsvarsplan. Islam som våpen Islam er et våpen for å få folk til å reise seg. Islamsk historie, islamske personligheter, islamsk kultur blir brukt til å drive folket til å slåss fordi de ser på islam som sin identitet. Nasjonale og religiøse symboler går om hverandre. Koranen sier at hvis islamsk jord blir angrepet av utlendinger, er væpnet motstand en plikt. Dette er hevet over diskusjon i opinionen. Jihad blir en muslimsk plikt på linje med faste og bønn for et folk som er okkupert av utenlandske angripere. Derfor nytter alle motstandsgrupper, enten de er islamske eller ikke, denne innstillinga som et redskap for å mobilisere og reise folket. Ta for eksempel uttalelsene fra Baathpartiet og fra Izzat al Durri (partiets nye generalsekretær etter Saddam Hussein o.a.) personlig. Etter ordbruken hans å dømme, skulle man tro han var en ekstrem islamist. Men ordbruk innebærer ikke at alle virkelig er islamister. Omgivelsene er i sin helhet islamske. Du tiltrekker deg ikke de unge med marxistiske eller nasjonalistiske appeller. Dit de unge går vil du finne at det er islamske følelser og holdninger som dominerer. Dette favoriserer indirekte al Qaida. Folk som slutter seg til dem føler ikke at de gjør noe unormalt ettersom forholdene i alminnelighet er islamske. De vil tvert om bare mene at de handler konsekvent. Al Qaidas linje Men hva med de sekteriske angrepene? Bærer ikke Al Qaida i det minste et delansvar? Ansvaret ligger hos regjeringa med både dens sjia- og sunnibestanddeler, hos USA, Israel og Iran. Når det gjelder angrepene som i Vesten tilskrives al Qaida, må en trekke fra 95 prosent. Og om de siste fem prosentene får en bare vite fliker av sannheten. Av og til svarer al Qaida på angrep fra milits eller regjeringsstyrker mot sunniområder ved å angripe sjiaområder. De vil vise sunnibefolkninga at de kan forsvare dem og vil overtale dem til å bli værende. De prøver dermed å hindre planen om å drive sunnier ut av Bagdad som så skal bli del av den sørlige føderale sjiaentiteten. Dette tilstrebes av sjiapartier, av Iran og i førstninga også av USA. Men dette er ingen strategi og forekom bare noen få ganger i fjor som reaksjon på større angrep. Og for hvert angrep tar de på seg det hele og fulle ansvaret. De retter en appell til kloke sjialedere: Stans forbrytelsene som skjer i deres navn, ellers vil også dere måtte stå til ansvar. Vi er i stand til å slå tilfold tilbake. Jeg vil ikke med dette forsvare denne tilnærmingsmåten, men vi er nødt til å få på plass faktaene som blir forvrengt av Vesten. Det finnes et annet slående eksempel. Al Qaida startet opp i Falluja ettersom byen var startpunkt for hele motstanden. Sjøl om dette er en by med hundre prosent sunnibefolkning, søkte ca sjiafamilier fra sør tilflukt i Falluja og Ramadi fordi de ble beskyldt for å være baathister. Jeg var ikke bare øyenvitne, jeg deltok også aktivt i organisering av nødhjelp for dem. De fikk hjelp fra de vanlige innbyggerne fordi de ble ansett for å være en del av motstanden. Til denne dag oppholder ca sjia-flyktninger seg i Falluja og ikke et eneste sekterisk basert angrep er blitt observert, heller ikke fra al Qaida sin side. Det forekommer krangel mellom motstandsgruppene om hegemoniet, dette er normalt, men det skjer ikke på religiøst grunnlag. En politisk front For to år siden grunnla du Den patriotiske islamske nasjonale fronten som omfattet Baathpartiet, Iraks kommunistiske parti (Sentralkommandoen) og Iraks patriotiske allianse. En rekke religiøse skikkelser fra både sunni- og sjiaretninga støtter dere, men så langt ser de store militære motstandsavdelingene ikke ut til å være representert gjennom denne fronten. Er tida ennå ikke moden for en slik front? Dette er en reint politisk og ikke en militær front. Det betyr ikke at det ikke finnes forbindelser, men vi holder oss strengt til det politiske nivået. Når det gjelder de islamske militærkreftene, må man forstå at de ble bygd opp som militære motstandgrupper som ikke har hatt noe politisk representasjon. Vi er ikke interessert i å rekruttere den ene eller den andre gruppa eller den og den lederen. Nei, vi er i en fruktbar dialog med dem alle med forslag om å danne en enhetlig politisk kommando for motstanden som motstykke til den såkalte politiske prosessen. Kanskje vil det foregå motsatt vei ved at det dannes en koordinasjon som vi så slutter oss til. Vårt siktemål er ikke å framheve vår egen rolle, men å skape denne politiske enheten. Hver gang vi nærmer oss fullbyrdelsen av dette målet, inntreffer det noe som hindrer videre framgang. Vi vet også hva som ligger bak. Det er innflytelsen og innblandinga fra de arabiske regimene i vår geografiske nærhet. fortsetter side 18

16 16 Nr Menneskesamfunnet har utvikla seg gjennom samfunnsformasjoner som slavesamfunn, føydalisme og kapitalisme. Alle har vært kjennetegnet av klassedeling, der et mindretall har utbytta et flertall. Alt dette endret seg da de russiske arbeiderne og bøndene under ledelse av Lenins bolsjevikparti varslet inngangen til en ny etappe i sivilisasjonens utvikling: sosialismens og kommunismens etappe. I november 1917 grep flertallet makta for første gang, og beholdt den. Med det slo de døra opp til en helt ny historisk epoke. Oktober 1917 (egentlig november) skapte et tidsskille i verdenshistorien. Menneskesamfunnet tok et sjumilssteg på veien fra barbari mot sivilasjon. Oktoberrevolusjonen delte verden en gang for alle i to leire: I den kapitalistiske og imperialistiske verdens leir, fortidas, reaksjonens og utbyttingas leir, og i den sosialistiske verden, framskrittets og framtidas leir. Siden da har spørsmålet om kapitalisme eller sosialisme stått på historiens dagsorden og gjennomsyret hele den verdensomspennende klassekampen på det økonomiske, ideologiske, filosofiske, militære og moralske området. Oktober 1917 var også den vitenskapelige sosialismens seier. Den var en triumf for marxismen og leninismen, for arbeiderklassens revolusjonære teori en teori som de russiske arbeiderne og bolsjevikene stadfesta ved å omsette den i handling og virkelighet. Revolusjonen bekrefta Lenins lære om det kommunistiske fortroppspartiets avgjørende rolle som arbeiderklassens strateg og generalstab. Siden den gangen har borgerskapet og dets etterplaprere retta sitt hovedskyts mot Oktoberrevolusjonen og den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Sjøl i dag, når Sovjetunionen har opphørt å eksistere, fortsetter borgerskapet sine hatske angrep mot Oktober, mot kommunismen, mot Lenin, Stalin og mot det kommunistiske partiet. Av samme grunn feirer kommunistene, verdens arbeidere og de undertrykte folkene i dag det revolusjonære og høyst levende innholdet og budskapet fra Oktoberrevolusjonen som har gitt arbeiderklassen og de undertrykte nasjonene kart og kompass sammen med framtidshåpet. Den kapitalistiske propagandamaskinen er nødt til å juge, til å forfalske og fordreie hele innholdet i Oktoberrevolusjonen og dens revolusjonære lære. De er nødt til å fornekte Oktoberrevolusjonens verdenshistoriske karakter, dens betydning som innledning til en ny etappe i menneskehetens utviklingsprosess. For ifølge borgerskapets ideologi har samfunnsutviklinga nådd sin endestasjon med kapitalismen og imperialismen. De ønsker sjølsagt at dette samfunnssystemet skal bestå til evig tid, og hevder at det bare trenger til noen små «forbedringer». Følgelig benekter de oktoberrevolusjonens universelle karakter som den veien som arbeiderklassen og folkene må følge hvis de skal oppnå sosial og nasjonal frigjøring, hvis de skal avskaffe klasser, klasseundertrykking og utbytting, hvis de skal fjerne fattigdom og kulturell tilbakeliggenhet. Til dette har de sine ideologiske påvirkningsagenter i arbeiderbevegelsen som aktive medhjelpere. Sosialdemokratiet og revisjonister av alle kulører hevder at alt dette er mulig uten at det trengs en revolusjon, framskrittet kan sikres på fredelig vis gjennom parlamentariske valg, gjennom klassekompromisser og appeller til det liberale borgerskapets «sunne fornuft», ved å vinne såkalt ideologisk og kulturelt hegemoni i den offentlige debatt osv. Sosialdemokratenes og revisjonistenes problem er at resepten som de har foreskrevet i hundre år aldri noensinne har virket! Sosialdemokratiet har styrt det norske samfunnet mer eller mindre sammenhengende i en mannsalder uten at sosialismen er kommet et loppesprang nærmere. Revisjonistene festet sin lit til den fredelige vei slik den ble utprøvd i Chile og deretter druknet i blod av Pinochets generaler. Nå setter de sitt håp til at Venezuela og Hugo Chávez som har erklært marxismen-leninismen for avleggs skal lykkes ved å kombinere Allendes vei med elementer av sjølforvaltende titoisme, det vil si uten å ta det nødvendige og avgjørende sluttoppgjøret med landets borgerskap og med imperialismen. Oktoberrevolusjonen brøt ut i imperialismens svakeste ledd, det tsaristiske 90 år siden oktobe Borgerklassen er livredde for at abe erfaringene og ånden fra oktober. D fordreininger, trusler og kriminalise Russland, i en situasjon der alle kapitalismens motsetninger var skjerpet til bristepunktet under den første verdenskrigen. De krigførende imperialistene var raske med å forene sine krefter for å gjenopprette utbytternes tapte paradis i det gamle Russland. Hele 14 land sendte sine intervensjonstropper inn i Russland for å assistere de kontrarevolusjonære «hvite» generalenes opprør. Gjennom heltemodig innsats og kamp fra den nye rødehæren, ble kontrarevolusjonen slått etter få år. Arbeiderklassen og den nye klassen av kollektivbønder ble forvandlet til frie klasser, mens godseierne, kulakkene og borgerskapet ble ekspropriert og dermed eliminert som samfunnsklasser. Proletariatets diktatur var garantien for seieren. Kvinnene fikk med Oktober revo lusjonen en ny politisk rolle. I den aller første regjeringa ble den mangeårige kvinneaktivisten Alexandra Kollontai utnevnt som folkekommissær i sosiale spørsmål, og en rekke radikale sosiale reformer ble iverksatt. En kvinnelig minister, og deretter ambassadør til Sverige og Norge, var til da en uhørt affære i den kapitalistiske verden. I Norge hadde kvinnene såvidt oppnådd stemmerett bare fire år før Oktober. Gjennom femårsplanene og ved å bygge sosialismens økonomiske grunnlag, ble produksjonen satt i samfunnets og menneskenes tjeneste. De sykliske kapitalistiske krisene, dyrtid, inflasjon, arbeidsløshet viste seg å ikke være naturnødvendigheter. Da den kapitalistiske verdenskrisa i 1929 tvang millioner ut i arbeidsløshet og armod i den kapitalistiske verden, satte Sovjetunionen med sin livskraftige og

17 Nr rrevolusjonen 1917 iderne igjen skal hente fram erfor må de ty til løgner, ring. dynamiske planøkonomi stadig nye produksjonsrekorder. Det gjaldt også i det kollektiviserte landbruket, der Sovjetunionen som få år tidligere var rammet av hungersnød etter intervensjonskrigene fra hvitegardistene og imperialistene snart utviklet seg til å bli korneksportør. Før 1917 gikk Russland under betegnelsen «nasjonenes fengsel». De undertrykte nasjonene og nasjonalitetene i det veldige russiske imperiet var utsatt for storrussisk sjåvinisme i tillegg til det alminnelige tsaristiske despotiet. I det nasjonale spørsmålet betydde oktoberrevolusjonen et enormt framsteg. Den ga Polen og Finland sin uavhengighet og frihet. Nasjonalitetspolitikken sammen med alfabetiseringskampanja på mange ulike språk førte til at den gamle mistroen mellom folkene og nasjonalitetene i det gamle Russland ble overvunnet og erstattet av en sann forbrødring. Bolsjevikenes linje la grunnlaget for den frivillige sammenslutningen av de sosialistiske sovjetrepublikkene i 1922, og for opprettelsen av en rekke autonome nasjonale republikker. De ulike nasjonene og nasjonalitetene var representert på alle nivåer i Sovjetunionen. Menneskeheten kan takke de russiske arbeiderne og bolsjevikene for at de tvang imperialistene til å stanse krigføringa som hadde kostet millioner av liv blant soldater og sivile. Først Oktoberrevolusjonen og siden dens resultat, den mektige Sovjetstaten, satte en stopper ikke bare for den første, men også for den andre verdenskrigen. Verdensimperialismen sendte verdens mest avanserte og brutale militærmakt, i form av Nazi-Tyskland, for å knuse oktoberrevolusjonens store landevinninger. Men Lenins og Stalins Sovjetunionen besto den gigantiske prøven med glans. Den unge sosialistiske staten ikke bare sto imot, den var hovedkraften i folkenes seier over fascismen og nazismen, og den bar de overlegent største ofrene i denne kampen. Smitteeffekten var farlig stor. Begeistringa for SSSR var enorm etter 1945, ikke minst i Skandinavia. Imperialismen mobiliserte sosialdemokratiet for å demme opp for det sosialistiske viruset og godtok noen midlertidige konsesjoner i form av blandingsøkonomi og velferdsreformer for å stabilisere det kapitalistiske systemet. Det er disse konsesjonene som i dag blir reversert i stor skala, nå som borgerskapet anser at sosialismen og kommunismen ikke utgjør noen aktuell trussel. Etter seieren over fascismen skalv hele det imperialistiske systemet i sine grunnvoller. Det gamle koloniveldet gikk i oppløning. De undertrykte folkene og nasjonene gjorde opprør, og lot seg inspirere av Sovjetunionens eksempel. Land etter land, folk etter folk vant sin nasjonale uavhengighet og kunne utnytte svekkinga av de gamle krigs- og kolonimaktene som Storbritannia, Japan og Frankrike sammen med støtten og autoriteten fra det sosialistiske SSSR. Svære land som blant andre India, Kina, Kongo, Algerie løsrev seg. Alle disse fortjenestene av verdenshistorisk format, alle disse enorme framgangene, blir konsekvent forfalsket i borgerskapets propaganda, med god hjelp fra alskens reformister og «sosialistiske» intellektuelle. Ifølge dem var Oktoberrevolusjonen et ulykksalig og blodig kupp, proletardiktaturet innledet ei tid med middelaldersk mørke og ufrihet, det var et sammenhengende mareritt og en katastrofe, og alt hadde sin årsak i diktatorspirer som Lenin og Stalin som prøvde å sette sitt vanvittige private tankespinn om sosialisme og arbeiderstyre ut i livet. Revolusjonens seire og framsteg var bare en illusjon, en bitter frukt av håpløse drømmer om et samfunn uten klasser og utbytting. Slik går det altså an å snu historia fullstendig på hodet! Sånn er det utbytterne forfalsker historia. Det er den samme leksa av løgner og fordreininger som har blitt framført i 90 år. Pussig nok er denne forfalskninga og angrepa på kommunismen blitt intensivert etter at Sovjetunionen har opphørt å eksistere, og etter at kommunismen er erklært for «død». Noen eksempler: Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok i 2006 en svinsk resolusjon som anbefaler kriminalisering av kommunismen, de kommunistiske partiene og hele Sovjetunionens historie fra 1917 av. Det opprinnelige forslaget krevde forbud av partier og organisasjoner som bekjenner seg til kommunismens idealer. Sjølve begrepet «klassekamp» er forsøkt kriminalisert. Høyres Per Kristian Foss var blant politikerne som støttet resolusjonsforslaget. I Tsjekkia og Ungarn har de fulgt opp, ved forbud mot et ungdomsforbund (som i programmet sitt sier de vil avskaffe markedsøkonomien) og mot kommunistiske symboler. I Baltikum er det blitt kotyme at de reaksjonære regjeringene skjender sovjetiske krigsminner og hyller fascister. Kristin Clemet og tenketanken Civita krever stadig mer høylytt at skolens lærebøker skal ha en enda skarpere antikommunistisk brodd enn de allerede har. Borgerskapet kjører altså en voldsom offensiv, både ideologisk og juridisk, for å slette enhver positiv forståelse av kommunisme fra den kollektive hukommelsen. Især fra arbeiderklasens kollektive hukommelse. Det hele er desto mer alvorlig fordi den kommunistiske bevegelsen er svak, og dagens unge har ikke opplevd noe alternativt sosialistisk samfunn for dem framstår den såkalte markedsliberalismen og utbytting som det eneste naturgitte alternativet. Etter revisjonismens sammenbrudd i øststatene rundt 1990 har imperialistborgerskapet friere tøyler enn før, fordi sovjetrevisjonistene tross alt var nødt til å forsvare enkelte historiske sannheter for å legitimere sin egen eksistens og bortforklare sitt eget forræderi og den fredelige kontrarevolusjonen etter Stalins død. Kampen for historia og for å lære av og forsvare Oktober er derfor uhyre viktig. Når vi forsvarer historia, så forsvarer vi også lærdommene om arbeiderklassens rolle, om det kommunistiske fortroppspartiets nødvendighet, om den sosialistiske planøkonomiens overlegenhet og eksemplet som viser at bare sosialismen kan sette endelig stopper for imperialismen, for grov utbytting, krig, folkemord og miljøbarbari. Borgerklassen er livredde for at abeiderne igjen skal hente fram erfaringene og ånden fra oktober. Derfor må de ty til løgn, bedrag, trusler og kriminalisering. For oss kommunister er dette bare en bekreftelse på at vi har en viktig jobb å gjøre i å hente fram lærdommene fra Oktober, og etter evne omsette dem i praksis.

18 18 Nr Vi får ingen støtte utenfra Hva med den utenlandske støtten til motstanden? Vi blir brukt av arabiske politikere som vil framheve seg sjøl uten at de tilbyr noen virkelig støtte. De snakker om iraksk motstand og om de amerikanske forbrytelsene fra femstjerners hoteller og på satellittkafortsetter fra side 15 Med hensyn til al Qaida, så vil de bestandig kjøre sitt eget løp og er ikke inkludert i denne prosessen. Al Sadr ble presset og lurt I løpet av alle disse år med motstand, har den tvetydige oppførselen til bevegelsen til Moqtada al Sadr vært et problem. På den ene sida ble han en hovedpilar for regjeringa og en drivkraft bak sekteriske drap, på den andre sida taler han mot okkupasjonen, mot den føderale konstitusjonen presset fram av amerikanerne og endog imot sekterisk strid. Ettersom han leder de viktigste laga blant de fattige, hvordan tror du at det blir mulig å få i det minste deler av hans tilhengere til å slutte seg til motstanden? I motsetning til et flertall av våre venner, framhevet jeg alltid i begynnelsen at hans bevegelse er svært brei og at mange baathister, marxister og nasjonalister gikk inn i den for å verge seg mot iranske militser. Kanskje halvdelen av hans bevegelse kommer fra andre politiske miljøer og var ikke tilhengere av hans geistlige familie. Så uansett hvilke feil han måtte begå, trodde jeg at vi kunne regne med at disse folkene ville korrigere eller rette på ihvertfall noen av dem. For det andre er flertallet av hans tilhengere svært fattige, men samtidig har de heller ingen utdannelse. Dette er sjølsagt et tveegget sverd. Til forskjell fra andre sjiapartier er den sosiale sammensetninga av hans grunnfjell ikke velstående kjøpmenn som den ene dagen taler mot okkupasjonen og den neste dagen undertegner profitable kontrakter med USA. Deres motstand mot okkupasjonen er ekte. Jeg tror at han til slutt er blitt presset ut og er blitt lurt av sine allierte i Iran, hoveds a k e l i g ayatoll a h Kazem Haeri som er etterfølgeren til hans onkel, og i Libanon. Hezbollah besøkte ham tre ganger og sa til ham at han burde følge linja fra Libanon med å delta i den politiske prosessen, stille til parlamentet, erobre posisjoner i statsapparatet og spesielt i hæren, og gjennom dette bygge et sterkt parti. Ellers ville al Hakim overta og dominere ved å gjøre bruk av disse mulighetene. Dette er grunnen til at han stilte på lista til sin erkefiende al Hakim. Alle vet at faren hans ble drept på ordre fra Hakim, selv om Saddam offisielt får skylda. Moqtada gikk opprinnelig til harde angrep på dem, også på ayatollah al Sistani, for at de samarbeidet med USA, han erklærte dem tilmed for vantro. Dette er hvorfor de konspirerte med prokonsul Bremer for å drepe ham. USA gikk til virkelig harde angrep på ham. Stilt overfor dette presset ga han etter av frykt for å bli utslettet. Moqtada har skiftet side Det er helt enkelt ikke sant når han påstår å være motstander av grunnloven. Han er fullt ut involvert i den politiske prosessen. Han har 32 parlamentsmedlemmer og seks ministre i regjeringa, noe som utelukkende er til okkupantenes fordel. Så drev de ham til å angripe sunnier med visjonen om å skape en sjiitisk Mahdi-stat. På dette tidspunktet vendte mange av hans tilhengere ham ryggen, mens andre folk knyttet seg til ham og forårsaket en dyp forvandling av bevegelsen hans. Nå har også iranerne infiltrert Mahdihæren i den grad at halvparten av mannskapene består av medlemmer av Revolusjonsgarden. Fram til 2004 var Moqtada på rett side. Han kom for eksempel til Falluja. Men etter slagene han fikk rettet mot seg, har han skiftet side. Nå det er svært usannsynlig at han vil korrigere linja si. Av og til taler han mot sekteriske drap og innrømmer at hans folk er innblandet, han avskjediget tre av sine ledere. Men de fortsetter som før. Dels har han mistet styringa over denne militsen. Hvis du gir våpen og penger til svært fattige og uvitende mennesker, hvis du gjør dem sterke, tror de ofte at de er i stand til å ta tøylene i egne hender. De blir mafialedere og jobber for egen regning. Alt dette var også mulig på grunn av det faktum at han er ung, uerfaren og umoden, slik at han lett påvirkes av sine rådgiverer og sine omgivelser, inklusive Iran. Det kommer flere og flere rapporter om at sjiastammer slåss mot regjeringsstyrker. Kan du forklare dette fenomenet? Iransk milits i sør og øst dro i ledtog med okkupasjonen ut for å drepe offiserer i den tidligere irakske hæren og anklaget alle sine fiender for å være baathister. Et stort antall folk ble myrdet. Stammene blir mektigere Stammene de tilhørte var for redde til å forsvare dem. Men i og med at de statlige strukturene fordampet, blir stammene stadig viktigere og mektigere. Nå vil de ikke lenger akseptere at deres stammebrødre blir drept av fremmede, enten det er snakk om iranere eller irakere som ikke tilhører stammen. Hvis de nå kommer for å arrestere eller drepe noen, oppviser stammene voksende motstand. Det er mange eksempler som viser at et nytt miljø tar form, holdninger som er rettet mot proiranske militser og regjeringsstyrker. For ei tid sida fant det sted et to-dagers slag nær Shuk ask Shuyuk i sør, hvor de prøvde å ta en tidligere offiser til fange. Hundrevis tok til våpen for å forsvare ham. Han falt, men ikke uten at klimaet forandret seg. Han tilhører en meget kampdyktig stamme som er berømt for sitt mot. Etterpå dannet de en slags pakt med andre stammer til gjensidig forsvar mot pro-iransk milits innbefattet Mahdihæren, hæren og politiet. Dette kan vi se som tegn på en allmenn tendens, en tendens som imidlertid er av lokal natur og ennå ikke setter sitt preg på alminnelig politisk plan. Det finnes dessuten en annen viktig kulturell faktor. Militsene trakk med seg fremmede vaner som ikke blir godtatt av stammene. I ly av Mutha-ekteskap (midlertidig «gledesekteskap» som fortsatt praktiseres av sjiaer o.a.) importerer de prostitusjon. Og de sprer bruken av hasj.

19 Nr nalene. Det er det hele. De kunne imidlertid ha gjort mye, for eksempel samle inn penger eller gå ut i gatene mot sine regjeringer for å få stengt irakske ambassader. Men de innser at dette ville bety at de trår over den røde streken for støtte til terrorisme slik USA definerer det. Vi vet fra historia om betydninga som materiell støtte hadde å si for den algirske revolusjonen eller for kampen i Palestina. Svære summer ble samlet inn og fortsatt står vanlige folk parat til å bidra med sitt. Men det er ingen som tør å samle inn penger til den irakske motstanden. Disse lederne bedrar faktisk sine tilhengere når de antyder at de gir støtte i all hemmelighet. Men jeg kan forsikre deg om at vi ikke får noen nevneverdig støtte utenfra. Paris, juli 2007 Intervju ved Wilhelm Langthaler Oversatt av Revolusjon fra den engelske teksten på Mellomtitler er satt til av Revolusjon. Riktig avgjørelse med tvilsom begrunnelse Norge avslutter opplæringa av offiserer fra de irakiske politi- og sikkerhetsstyrkene i Norge, en opplæring i NATOregi som har pågått over flere år under både regjeringene Bondevik og Stoltenberg. Av Jan R. Steinholt, KFI Nå avvikles kursene i Norge, bekrefter statssekretær i UD Liv Monica Stubholt. Det var på høy tid. Komiteen for et fritt Irak har gjentatte ganger krevd slutt på denne treninga av morderiske håndlangere for okkupantene, styrker som i disse dager samarbeider med amerikanerne om å renske hele bydeler i Bagdad etter sekteriske skillelinjer. Ghettomuren som amerikanerne har bygd mellom byens kvartaler tjener som ei dødsfelle for innbyggerne, som ikke har noe sted å flykte når militsene sammen med US Army rykker inn med blanke bajonetter. Norske myndigheter innrømmer at de ikke har kontroll på om noen av de 158 kursdeltakerne er krigsforbrytere eller torturister. Dette er tidligere blitt brukt av statssekretær Raymond Johansen som «argument» for at Norge skal lære dem opp i «demokratisk adferd» (sic!). Dette må i beste fall tilskrives kontoen for grenseløs naivitet, når det er alminnelig kjent at for eksempel den væpna Badr-militsen til det største av kollaboratørpartiene, SCIRI, disponerer en hel etasje i innenriksministeriet i Den grønne sonen, og ifølge flere rapporter driver egne hemmelige fengsler. (1) Når UD nå har bestemt seg for at nok er nok, etter at et titalls av disse demokratielevene med blod på hendene har hoppet av i Norge, er imidlertid begrunnelsen til statssekretær Stubholt noe selsom: Det er naturlig å gjøre en evaluering av erfaringene etter noen år, og vi er kommet dit at vi er opptatt av de irakiske myndigheters synspunkt på opplæringen vi bidrar til. Vi har forstått at irakiske myndigheter gjerne ser at politiopplæringen fortsetter, men at det er ønskelig at den skjer lokalt, sier hun. Hva dette skal bety, er usikkert. Regjeringen har i tråd med løftet i Soria Moria-erklæringa avviklet oppdraget til de norske stabs- og opplæringsoffiserene i Irak, slik utenriksminister Støre bekreftet i Stortinget i juni Skal denne virksomheten nå gjenopptas «lokalt» gjennom fortsatt og fornyet støtte til NATOs opplæring inne i det okkuperte Irak? Komiteen for et fritt Irak gjentar at opplæringa av disse «sikkerhetsstyrkene» i NATO-regi må fordømmes og avvikles, uavhengig av om den foregår i Norge eller andre steder, fordi: Irak er et okkupert land, og vasallregimets sikkerhetsstyrker er i realiteten for quislinger å regne. Både det offisielle politiet, og deres uoffisielle militsfalanger, samarbeider aktivt med okkupanthæren om å knuse den patriotiske motstanden og terrorisere sivilbefolkningen. Irakerne søker ikke beskyttelse hos dette politiet og disse sikkerhetsstyrkene, de er vettskremte for dem. Det er gjentatte ganger dokumentert at innenriksdepartmentet i Den grønne sonen regelrett styrer dødsskvadroner, de blir brukt i okkupantenes agenda for å så Jeg vil bli medlem av Komiteen for et fritt Irak NAVN... ADRESSE... POSTSTED... Komiteen for et fritt Irak Boks 211 Sentrum, 0103 Oslo frittirak@gmail.com skrekk og gru og sekterisk splid irakere imellom. Pretensjoner om å skulle gi slike folk «opplæring i demokrati og menneskrettigheter» fortjener ikke engang betegnelsen naiv, men er det rene og skjære nonsens. Det er ytterligere absurd at innenriksdepartmentet i Bagdad ifølge Politidirektoratet helt og fullt har stått for utvelgelsen av dette personellet. Det er omtrent som å la mafiaen administrere opptak til politihøyskolen. Det er bra at opplæringa av disse elementene på norsk jord nå er brakt til opphør. Men fortsatt norsk medvirkning til slik opplæring i Irak eller andre steder, er like uakseptabelt. Den norske regjeringa må, for å vinne troverdighet hjemme og ute, våge å stå oppreist og nekte å bøye seg for NATOs krav om fortsatt støtte til opplæring av terrorister som er kjøpt og betalt av USA og Iran. (1) Se f.eks. Los Angeles Times 30. juli: Interior Ministry mirrors chaos of a fractured Iraq. Forfatteren er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak. Kommentaren er opprinnelig publisert på frittirak.no Etterord: Siden er det blitt kjent at den militære opplæringa på Jåtta likevel fortsetter! Red. KFI Du kan også betale kontingenten (kr 50/100) direkte til konto nr

20 20 Nr Sosialismen skapes ikke ve Bokomtale Michael A. Lebowitz: «Build it now socialism for the twentyfirst century». Norsk tittel: «Sosialisme skapes ikke i himmelen», utgitt av tidsskriftet Rødt! mars Lebowitz fornekter eller forbigår nødvendigheten av en sentralisert planøkonomi. Han setter desentraliserte «sjølstyrte og samtstyrte» bedrifter opp imot «planfetisjisme» og storindustri. Det hele er innhyllet i en idealistisk tilnærmingsmåte som indirekte bestrider den historiske materialismen og tenderer mot å erstatte marxistisk dialektikk med metafysikk. Eksperimentet Venezuela har skapt forventninger og nytt håp, både i og utenfor landet sjøl. Etter revisjonistregimenes sammenbrudd og den totale kapitalistiske restaurasjonen i Øst-Europa og Sovjetunionen, er Hugo Chávez og den bolivarianske prosessen i Venezuela et lys i en verden innhyllet i imperialismens mørke. De som trodde på Francis Fukuyama sin påstand om at historia var slutt og at menneskehetens ideologiske utvikling hadde nådd endestasjonen med seier til vestens liberaldemokratiske verdier, har fått en oppvåkning i og med utviklinga i Venezuela og andre latin-amerikanske stater. Det var altså et alternativ allikevel! Denne boka er på den ene sida et motsvar til høyresidas ideologiske tankekontroll i form av TINA There is no Alternative (Det fins ikke noe alternativ til kapitalismen), og på den andre sida en flengende kritikk av de sosialistiske systemenes «fiasko» i forrige århundre. Kritikken retter seg mot de sosialistiske statenes «overvurdering» av produktivkreftenes utvikling og statens rolle i å utvikle produktivkreftene maksimalt, noe som ifølge forfatteren ikke ga rom til å utforske «de sosiale forholdene» og deres betydning. Storproduksjon var «en udemokratisk sykdom» i de tidligere sosialistiske landa. I stedet for dyrking av store fabrikker og teknologi, er det ifølge Lebowitz bedre med «små bedrifter [som] kan tillate større demokratisk kontroll nedenfra.» (s 52) Forfatteren markerer seg imot ideen om en kapitalisme med et snillere ansikt, og imot de tradisjonelle retningene innenfor borgerlig politisk økonomi, keynesianismen inkludert angivelig fordi sosialdemokratiet har satt Keynes i miskreditt. Men hva setter han opp i stedet? I korte trekk er hovedbudskapet i Build it now at det må skapes «en ny visjon om sosialisme» som skiller seg skarpt fra den mangelfulle og «ufullkomne» sosialismen i det 20. århundret. Denne nye visjonen minner dessverre påfallende om det revisjonistiske sjølforvaltningsprosjektet i Titos Jugoslavia, som forlengst er kassert av historia. Av Jan R. Steinholt Boka er en sammenstilling av flere essays og foredrag, de fleste med en eller annen henvisning til Venezuela og landets erfaringer etter den bolivarske revolusjonen til Hugo Chávez. Forfatteren er pensjonert professor bosatt i Venezuela. Han er tidligere provinsleder i Canadas sosialdemokratiske parti (British Columbia), har tidligere studert og skrevet om Jugoslavia under Tito, og har vært rådgiver i departementet for samfunnsøkonomi i Venezuela (2004). 1 Forvrengt «nymarxisme» Sosialisme skapes ikke i himmelen er spekket med referanser til og sitater fra Marx. Mye av den antikapitalistiske argumentasjonen høres både radikal og tilforlatelig ut, og endog svært «marxistisk». Imidlertid viser det seg etter hvert at bokas mange henvisninger til Marx, og de gjentagne postulatene om arbeiderkontroll og demokrati nedenfra, snarere er en tilsløring og forvrengning av marxismen og sosialismens erfaringer. Dette er tilfellet når det gjelder marxismens statssyn og i spørsmålet om det kommunistiske arbeiderpartiets rolle. Det er også tilfelle på den politiske økonomiens område. Om å finne opp sosialismen på nytt Det man trenger i stedet hevdes å være krav som er fremmet i Venezuela om en «humanistisk sosialisme», der det viktigste ikke er staten og maskiner, men derimot en «autonom» utvikling for å omdanne det kapitalistiske samfunnet til et sjølstyresamfunn, der fellesskapsfølelse, sjølstyre, samstyre og lokalt demokrati rår. Har vi ikke hørt dette før? Ganske riktig, det er i stor grad den gamle modellen for «sjølforvaltning» fra Titos Jugoslavia, ivrig markedsført i inn- og utland som den sosialistiske tredje vei mellom «stalinisme» og sosialdemokratisme. Forfatteren har tidligere studert det han kaller «suksesshistorien» Jugoslavia (s. 55). Disse erfaringene fra den moderne revisjonismens arnested, frambys som forbilde for den revolusjonære prosessen i Venezuela, skjønt Lebowitz er nødt til å medgi at «suksesshistorien» også hadde noen negative sider. Hva som var innholdet i det jugoslaviske «sjølforvaltningssystemet» og hvem som bidro til å opprettholde det som «sosialistisk forbilde», kommer vi tilbake til. Hvorvidt det er Lebowitz som har øvd innflytelse på president Hugo Chávez eller omvendt, skal være usagt. Men i alle fall erklærte Chávez på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i 2005 at «vi må finne opp sosialismen på nytt». «Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei framover, men en ny type, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten». For egen del supplerer Lebowitz annetsteds: «Det eneste sanne fundamentet for det nye samfunnet er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit og enhet, dens sjølutvikling, Uten det bygger vi sandslott.» (s. 52) * * Alle sidehenvisninger er til Sosialismen skapes ikke i himmelen, dersom ikke annet er angitt.