Snakk om tro med hode og hjerte

Transkript

1 Nick Pollard Snakk om tro med hode og hjerte til norsk ved Tor Erling Fagermoen og Katrine Masvie Lunde Forlag

2 Copyright 2006 Lunde Forlag AS Sinsenveien 25, N-0572 Oslo Originalens tittel: Evangelism made slightly less difficult Inter-Varsity Press 38 De Montfort Street, Leicester LE1 7GP, England Nick Pollard 1997 Til norsk ved Tor Erling Fagermoen og Katrine Masvie Bibelsitatene er hentet fra Norsk Bibel 1988 Omslagsfoto: Solveig Schanke Eikum Omslagsdesign: Helge Kjølberg Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta as ISBN-13: ISBN-10:

3 Innhold Innledning Det trenger ikke være så vanskelig DEL EN: Hjelpe mennesker som ikke virker interessert Hva har gått galt? Hva i all verden er positiv dekonstruksjon? Hvor skal jeg begynne? Det er ikke noe for meg Men de vil ikke høre Tror de det, kan de ikke tro dette Vi kan også ta feil DEL TO: Hjelpe mennesker som ønsker å lære mer om Jesus Forstår jeg det? Kan jeg forklare det? DEL TRE: Å hjelpe mennesker med vanskelige spørsmål Gi grunn for håpet Hvis Gud er god, hvorfor er verden så ond? Er ikke Bibelen full av feil? Kan du bevise det? DEL FIRE: Å hjelpe mennesker som gjerne vil bli kristne Å lede noen til tro på Kristus PS: Bevare motivasjonen Noter

4

5 Innledning Jeg skriver denne innledningen på et universitet i York, hvor jeg akkurat nå er midt i en evangeliseringskampanje. Gjennom vinduet ser jeg studenter komme gruppevis inn i studentlagets kaffebar, der jeg snart skal snakke og svare på spørsmål. Jeg er nervøs, veldig nervøs. En god venn sa nylig til meg: Det er én ting du aldri vil lide av som evangelist. Hva da? spurte jeg. Forstoppelse, svarte han. Han har så altfor rett. Nervøsiteten tar seg av det der. Jeg trengte ikke svisker på kornblandingen min i dag tidlig. Hvorfor er evangelisering så vanskelig? Hvorfor er det så nervepirrende? Det er mange grunner, og jeg skal forsøke å behandle så mange jeg kan i denne boka. Men ikke forvent at den vil gjøre evangelisering lett ingen ting kan gjøre det. Alt jeg kan si er at boka vil gjøre evangelisering ørlite grann mindre vanskelig. Hvor begynner jeg? Når jeg møter mennesker som ikke er kristne, og forsøker å hjelpe dem, oppdager jeg ofte at de kan plasseres i en av fire kategorier. Først har du dem som er nesten klare for å bli kristne. Kanskje har de tenkt på Jesus en tid, de vet at det kristne evangeliet er sant, og trenger ganske enkelt noen som kan utfordre dem til å si ja. Jeg har ingen store tanker om min egen rolle i forhold til disse menneskene, alt jeg gjør er å høste moden frukt. Ja, noen ganger er frukten så moden at alt som trengs, er ei gammel ku som bumper borti stam- 7

6 men og frukten ramler ned. Det er det jeg føler meg som noen ganger, ei gammel ku som går omkring og bumper borti trær. Dernest har du dem som virkelig ønsker å bli kristne, men som holder igjen fordi de har så mange spørsmål og så mye tvil. En elev på videregående sa til meg: Jeg tror jeg ønsker å bli kristen, men før jeg blir det, trenger jeg å vite at dette faktisk er sant. Han var full av spørsmål og søkte tilfredsstillende svar. Og så har du dem som er oppriktig interesserte, men ikke helt vet hvor de skal starte fordi de kan så lite om Jesus. Ofte har de ingen spørsmål, for de er ennå ikke kjent med problemstillingene. I årenes løp har noen mennesker sagt til meg: Tusen takk for at du kom. Jeg vet ikke noen ting om Jesus, for jeg har aldri vært i en kirke eller lest i Bibelen, men jeg vil gjerne finne ut mer. Så langt virker det forholdsvis uproblematisk, ikke sant? Hvis alle passet inn i en av disse tre kategoriene, ville evangelisering vært rimelig rett fram. Så lenge vi underviser om Gud, svarer på spørsmål og leder mennesker til Jesus, er vi der vi skal være. Vi kunne vinne vennene våre i løpet av noen få dager og i neste uke kunne vi starte opp i India. Vel, faktum er at selv om en del mennesker helt klart passer inn i en av disse tre kategoriene, utgjør de til sammen bare en liten del av totalen. Den store majoriteten av mennesker i dag tilhører en fjerde kategori: de ganske enkelt uinteresserte. Noen er direkte fiendtlig innstilt, andre er rett og slett likegyldige til hele greia. De er ganske så tilfredse med sitt ikke-kristne livssyn 1 ellers takk: Hvis du vil tro på de der Jesus-greiene, greit nok, la bare meg være i fred! Skal evangeliseringen gi resultater, må vi være i stand til å hjelpe mennesker i hver av de fire kategoriene. Derfor er denne boka delt i fire. Hver del vil behandle en av kategoriene, og jeg kommer til å ta dem i motsatt rekkefølge siden denne progresjonen virker mest naturlig. (I virkeligheten er det sjelden så enkelt. Folk ser ut til å hoppe rundt fra kategori til kategori eller blande dem.) 8

7 I del 1 vil jeg se på hvordan vi kan hjelpe mennesker som overhodet ikke er interessert i evangeliet fordi de er tilfredse med det de tror på fra før. Dette er den lengste delen av boka, ikke bare fordi den behandler den største kategorien, men fordi vi kristne bare så vidt har våknet for det faktum at denne gruppen faktisk eksisterer. Her er det med andre ord mange av oss som trenger mye hjelp. Jeg kommer til å introdusere begrepet positiv dekonstruksjon (beklager at det er litt langt, jeg klarte ikke å finne et kortere ord). Dette begrepet bruker jeg for å beskrive en prosess der folk som så langt er tilfredse med sin ikke-kristne tro, hjelpes til å tenke gjennom livssynet sitt en gang til for muligens å bli utilfredse og ønske å finne ut mer om Jesus. I del 2 vil jeg si noe om forkynnelse av evangeliet, og hva vi kan gjøre for å forstå evangeliet så klart at vi kan kommunisere med et språk folk skjønner. I del 3 vil jeg si noe om det som blir kalt apologetikk. Det er å svare på menneskers spørsmål om vår tro, idet vi begrunner den troen vi har tankemessig. Jeg skal se på noen generelle prinsipper for å svare på folks spørsmål, og så gå dypere inn i noen ganske få store temaer som ser ut til å dukke opp igjen og igjen. I del 4 vil jeg se på hvordan vi kan lede enkeltpersoner til tro på Jesus. Hvis vi kan hjelpe dem forbi alle de andre nivåene, men ikke vet hvordan vi skal hjelpe dem til å komme inn i et personlig forhold til Jesus, svikter vi dem skikkelig. Jeg var kristen i mange år før jeg hadde noen som helst formening om hvordan jeg skulle hjelpe andre til å ta det første steget i tro. Kanskje bra at ingen spurte meg. Som evangelist arbeider jeg hovedsakelig på universiteter og videregående skoler, så jeg bruker det meste av tiden min på å forsøke å hjelpe studenter og ungdommer. Denne boka er derfor skrevet ut fra det perspektivet. Men jeg håper innholdet vil være like relevant for deg, hvem du enn prøver å hjelpe. Du vil kanskje finne ut at du 9

8 foretrekker å bruke ideene på et annet nivå, bruke andre ord, og gå fram i et annet tempo. Men du kommer til å oppdage at prinsippene er de samme. Før vi går i gang med den første av de fire delene, ønsker jeg å sette dem alle inn i den riktige sammenhengen. Vi skal derfor starte med å se på et bibelavsnitt som lærer oss noe helt sentralt om evangelisering.

9 1 Det trenger ikke være så vanskelig Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet. For det er for dens skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør. Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver. (Kol 4,2 6) 2 Gud ber oss ikke om å gå i gang med evangelisering uten også å si oss hvordan. Den kanskje mest direkte undervisningen om evangelisering finnes her, i dette avsnittet fra Paulus brev til menigheten i Kolossæ. La oss se på det han sier, punkt for punkt. Avsnittet faller naturlig i to deler. De første tre versene handler alle om bønn: Vær vedholdende i bønnen, Be også for oss og så videre. De to siste versene handler om evangelisering, med utsagn som: Omgås i visdom med dem som er utenfor, og La deres tale alltid være Disse to handlingene vil alltid henge sammen. Bønn er å snakke med Gud om mennesker, og evangelisering er å snakke med mennesker om Gud. Vi kan ikke gjøre det ene uten å gjøre det andre. Siden de to tingene henger sammen, kan du begynne med det du synes er lettest. Hvis du synes bønn er lettest, start med å be for enkeltpersoner og du vil oppdage at Gud begynner å gi deg 11

10 anledninger til å snakke med dem om ham. Hvis du derimot synes det er lettere å begynne med evangelisering, så start med å snakke med mennesker om Jesus, og du vil snart kjenne behovet for bønn. Hvis du synes begge deler er vanskelig, trenger du virkelig denne boka, så les videre. La oss se på bønn og evangelisering hver for seg. Bønn Tre bønner er beskrevet i avsnittet ovenfor. For det første sier Paulus: Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet. Paulus ber oss følge hans eksempel, så la oss bruke dette på oss selv. Vi burde virkelig be om anledninger til å snakke med mennesker om Jesus. Jeg lurer på om du kunne tenkte deg å be en slik bønn? Vil du be om at du i morgen vil få en anledning til å snakke med personen som sitter ved siden av deg, eller til noen på bussen? Jeg lurer på hva du føler i forhold til dette? Folk ser ofte litt usikre ut når jeg foreslår at de skal be slik. De er ikke så klare for en slik bønn, ganske enkelt fordi de er redde Gud vil svare på den! Har du det slik? Er du livredd for å skulle få en anledning til å snakke med noen om Jesus, og ikke vite hva du skal gjøre? Frykter du at du skal bli pinlig berørt, la anledningen gå deg forbi, for deretter å ha dårlig samvittighet i dagevis? Det har du grunn til. La meg fortelle deg en hemmelighet: Jeg er redd, jeg også! I årenes løp har jeg feiget ut av så mange Gudgitte anledninger at det er forståelig at jeg ikke ønsker å bli gitt flere sjanser til å mislykkes. Men, heldigvis, Gud vet at vi alle er redde. Det er grunnen til at vi oppfordres til å be den andre bønnen:... så vi kan forkynne Kristi hemmelighet. Vi oppfordres til å be om at vi skal bruke anledningen til å forkynne Jesu evangelium. Hva 12

11 med å be den bønnen også? Be om at Gud vil gi deg en anledning, og om at du bruker den. Gjør det saken bedre? Vel, hvis du ligner på meg, hjelper det litt, for hvis Gud svarer begge bønnene, vet jeg at jeg ikke kommer til å bare stå der og se dum ut. Men jeg er fortsatt redd. Det som bekymrer meg, er at jeg skal få en anledning til å snakke med noen om Jesus, bruke den, men så bare rote det til. Har du det på samme måte? Kanskje har du som jeg, snakket med mennesker om Jesus, for etterpå å føle at du satte halen på grisen der øret skulle ha vært. Og så farer alle slags Hvis jeg bare hadde sagt, eller Hvorfor i all verden sa jeg ikke gjennom hodet ditt. Igjen, vi kan takke Gud for at han kjenner våre svakheter. Det er grunnen til at han gir oss den tredje bønnen: Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør. Vi oppfordres til å be om at vi ikke roter det til. (Det er en noe omtrentlig oversettelse, men det er cirka hva Paulus sier her.) Ser du hvor viktig det er å be alle de tre bønnene? Vi må be om at Gud vil gi oss anledninger til å snakke med mennesker om Jesus, om at vi vil bruke de anledningene vi får, og om at vi når vi gjør dette, skal evne å forkynne evangeliet klart og forståelig. Kanskje du vil legge boka fra deg et øyeblikk, og be slik som dette bibelavsnittet oppfordrer deg til å gjøre; be disse tre bønnene? I resten av denne boka kommer jeg ikke til å snakke så mye om bønn. Det er ikke fordi jeg ikke mener det er viktig. Selvfølgelig gjør jeg det. Men det finnes mange andre glimrende bøker om bønn, og jeg vil konsentrere meg om temaet evangelisering. La oss gå videre til det nå. Evangelisering Vers 5 og 6 gir en rekke instruksjoner om hvordan vi skal evangelisere. La oss se på disse i rekkefølge. 13

12 For det første blir vi bedt om å omgås i visdom med dem som er utenfor. Gud kaller oss til å være vise, til å bruke hodet. Noen mennesker ser ut til å tenke at Gud gjorde en stor tabbe da han skapte hjernen vår, at han angret dypt neste dag, og at han siden har forsøkt å få oss til å slutte å bruke den. Men det er ikke sant. Selvfølgelig er vår fornuft preget av syndefallet, men vi skal få be Gud om å fornye vårt sinn (Rom 12,2). Peter Cotterell, tidligere rektor ved London Bible College, sa at da han ble kristen, kunne han for første gang i sitt liv tenke klart. Hvis du ikke synes du kan tenke klart, trenger du kanskje å rope til Gud, og be ham om å fortsette sitt arbeid i deg og gi deg åndelig visdom og forstand (Kol 1,9). Gud skapte hodet vårt, og han ønsker at vi skal bruke det i tjeneste for ham. Da jeg begynte med evangelisering, oppdaget jeg at en ti minutters samtale med en ikke-kristen om Jesus medførte minst ti timers studier, tenking og masing på eldre og klokere kristne. Evangelisering er ikke enkelt, særlig ikke i dagens kultur. Hvis vi mener alvor med at vi ønsker å nå mennesker med evangeliet, må vi også ta det å bruke hodet vårt til å løse vanskelige og komplekse problemer på alvor. Jeg beklager at noen av temaene vi skal se på i denne boka er forholdsvis kompliserte, men jeg er redd det ikke er noen vei utenom. Jeg ønsker å være en enkel evangelist som forkynner et enkelt budskap, men dessverre må jeg innse at menneskene jeg forsøker å hjelpe, lever i en kompleks verden. Hvis du finner deler av boka vanskelig, så bare hopp over de vanskelige bitene og lær av de enklere. Senere vil du kanskje prøve igjen, og oppdage at de vanskelige bitene ikke er fullt så umulige likevel. Jeg har noen venner som har doktorgrad i teoretisk fysikk, og andre som ikke har høyere utmerkelse enn bronsemerket i svømming. Men sannheten er at Gud kan bruke og bruker hver enkelt av dem i evangelisering, når de er villige til å gi seg selv fullt og helt 14

13 til ham. Uansett hva slags utdannelsesnivå du har, har du en hjerne, og Gud kaller deg til å bruke den og utvikle den så mye du kan. For det andre blir vi bedt om å kjøpe den lagelige tid. Det er viktig å legge merke til at vi ikke er bedt om å lage anledningen. Da jeg første gang forsto dette, kom det som en stor lettelse. Du skjønner, jeg hadde alltid følt det som et press at jeg på en eller annen måte måtte produsere anledninger til å snakke med mennesker om Jesus. Har det vært din erfaring også? Har du noen gang vært på en bussreise eller spist sammen med venner og vært desperat i dine forsøk på å dreie samtalen over på Jesus? Jeg hadde det sånn før, særlig da jeg var med på store evangeliseringskampanjer og ønsket å ha en eller annen historie å fortelle på vitnemøtet søndag kveld. Jeg antar at jeg var mer motivert av et ønske om ikke å føle meg mislykket som evangelist, enn av ekte trang til å hjelpe mennesker. Hvis vi gir etter for dette presset, har det en tendens til å lede oss inn i veldig merkelige samtaler. Hva gjør du hvis alt det den andre personen ønsker å snakke om, er den nydelige taramasolataen han spiste til lunsj? Hvordan vrir du den over på Jesus? Det er litt av en utfordring. Du får kanskje en lys idé, og sier: Taramasolata det er gresk mat, ikke sant? Du vet, en fyr som het Paulus reiste rundt i Hellas og snakket med mennesker om Jesus. Og mens vi nå snakker om Jesus, kan jeg få forklare deg evangeliet? Det er en glimrende måte å miste venner og irritere mennesker på. Men bibelverset er klart: Vi er ikke bedt om å lage anledningen, men om å kjøpe den lagelige tid, altså gjøre det beste ut av de anledningene som byr seg. Dette er veldig frigjørende. Det setter oss fri til å ha ordentlige og avslappede samtaler med andre mennesker, og til å stole på at Gud vil gi anledninger, noe han vil gjøre hvis vi ber de tre bønnene Paulus gir oss i versene jeg har sitert. Noen av vennene mine spiser fast på sin lokale kafé. De er svært vennlige, pratsomme mennesker som har lett for å komme i prat 15

14 med andre stamgjester. Fra starten av bestemte de seg for at de aldri skulle ta initiativ til en samtale om Jesus, eller prøve å vri samtalen over på ham. At vi skal gjøre det beste ut av enhver anledning, betyr ikke at vi skal holde på i det uendelige. Jeg hadde det som sagt sånn før at jeg følte et press, ikke bare til å produsere anledninger, men også til å oppnå resultater. På en eller annen måte følte jeg at jeg hadde sviktet hvis personen jeg snakket med ikke var omvendt innen ti minutter og døpt søndagen etter. Dette er et annet press vi må bli løst fra. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg hadde en tendens til å tenke at hvis jeg først fikk en anledning til å snakke med en person om Jesus, ville dette sikkert være eneste mulighet jeg noensinne ville få med denne personen. Så jeg tenkte: Nå har jeg sjansen, nå må jeg gi jernet! Og hva gjorde jeg? Jeg trykket pedalen i bånn og snakket og snakket og snakket. Jeg krymper meg når jeg ser tilbake på de gangene jeg må ha vært den kjedeligste fyren i verden. Og vet du hva som hendte med de menneskene jeg snakket til? Nei, og ikke jeg heller. Det var ikke mange av dem jeg så igjen. De må ha gått sin vei og tenkt: Dette er siste gang jeg gidder å snakke med en kristen. Jeg fikk dem til fullstendig å miste interessen. Da jeg innså at å kjøpe den lagelige tid betyr å hjelpe mennesker på best mulig måte, begynte jeg å ha som mål at jeg skulle få dem til å tenke: Det der var jammen interessant. Dette må jeg finne ut mer om. Jeg må snakke med han der igjen. Nå for tiden, når jeg får en anledning til å snakke med mennesker, prøver jeg å la det som sitter igjen etter meg være en hunger etter å lese i Bibelen, en lyst til å komme på et spesielt møte, eller til å snakke med noen andre hva som helst som kan få dem til å finne ut mer om Jesus. Dette er grunnen til at jeg tror at å begynne å snakke med mennesker om Jesus, bare er det nest vanskeligste. Det er vanskelig å bruke anledningene og å begynne å snakke med mennesker om ham. Men det er ikke det vanskeligste, det er bare det 16

15 nest vanskeligste. Det vanskeligste er å slutte å snakke når du har begynt. Helt praktisk betyr dette at vi med jevne mellomrom gir den vi snakker med anledninger til å avslutte samtalen på en enkel måte, eller til å gå videre til noe annet uten å føle seg forlegen. Noen ganger skjer selvfølgelig ikke dette, og jeg snakker med mennesker i lang tid. Men i slike tilfeller er jeg i det minste sikker på at de snakker fordi de vil det, ikke fordi jeg dytter dem inn i det. For noen år siden var jeg med på gateevangelisering sammen med menigheten min. En morgen snakket jeg i omtrent en og en halv time med en mann. Kanskje du tror jeg snakket og snakket? Jeg gjorde ikke det. Jeg visste at han hadde lyst til å snakke, og at han ikke ønsket vi skulle slutte. Det som skjedde i løpet av samtalen var at han stilte meg et spørsmål, jeg svarte på det, tok et skritt tilbake og sa: Ok? Dette gjorde det veldig enkelt for ham å si: Takk skal du ha, og fortsette handleturen. Men han gjorde ikke det. Han tok et skritt framover og sa: Hva med dette, da? Jeg svarte på spørsmålet og tok et skritt tilbake. Han tok et skritt fram og stilte et nytt spørsmål. Etter en og en halv time var vi helt nede i den andre enden av gata. Men vi visste i det minste at det var han som hadde kontrollen. Han kunne ha stoppet samtalen på en enkel måte når han ville. Det finnes selvfølgelig måter å gi mennesker mulighet til å avslutte samtalen som også har en liten mothake ved seg, noe som pirrer nysgjerrigheten deres og oppmuntrer dem til å fortsette å tenke på Jesus. Det går en historie om en gang Billy Graham var borte på middag. Han ble spurt: Billy, har du alltid likt å gå i kirken? Han kunne ha brukt dette som utgangspunkt for en preken, men han gjorde ikke det. I stedet svarte han: Nei, lenge kunne jeg ikke fordra å gå i kirken, men da jeg var atten hendte det noe som gjorde at jeg skiftet mening. 17

16 Hva tror du neste spørsmål var? Hva hendte da du var atten? Det var antagelig det, men det kunne like godt ha vært: Så interessant. Sender du saltet, er du snill? Du skjønner, han ga dem en enkel anledning til å endre tema hvis de ønsket, men han ga også svaret sitt en liten mothake. Vi skal gjøre mest mulig ut av hver anledning, men i de fleste tilfeller vil det innebære å la folk sitte tilbake, sultne på mer. La oss nå gå tilbake til Paulus tekst som jeg siterte fra. Her vil vi oppdage at vers 6 gir oss tre klare instruksjoner. For det første sier teksten: La deres tale alltid være vennlig. Vi har et evangelium om nåde og kjærlighet og forsoning. Og vi må kommunisere det på en måte som viser dette i praksis. Evangelisering handler ikke bare om å si bestemte ting. Det handler om å være en bestemt person og leve på en bestemt måte. Kjærlighet er kjernen i evangeliet, og vi må være fylt av kjærlighet når vi forsøker å kommunisere evangeliet til andre. Vi må aldri være motivert av et ønske om å vinne en diskusjon eller bevise at vi har rett, men heller leve ut et liv preget av ekte, selvoppofrende kjærlighet. Vi er kalt til å leve ut den kjærligheten som holdt Jesus på korset, når han kunne ha leet på lillefingeren og utslettet alle med et lynnedslag. Han gjorde ikke det. Han hang der og tok imot alt som ble slengt etter ham. Når du leser denne boka, vil du raskt innse at jeg kan fortelle vel så mange historier om mine bommerter som evangelist, som jeg kan om mine fulltreffere. Jeg ble en kristen da jeg var femten år og bodde i Bath. Fra det øyeblikk jeg kom til tro på Jesus, var jeg så overlykkelig over mitt nye forhold til ham at jeg ville at alle skulle få høre om det. Så jeg bestemte meg for å gå ned til sentrum av byen og dele ut traktater. Full av entusiasme og hengivenhet trodde jeg at jeg skulle få se hele Bath omvendt den morgenen. De fleste syntes synd på meg og tok imot traktatene jeg rakte dem. Men en mann var nedlesset av handleposer og ville tydeligvis 18

17 til bilen sin, han ville ikke stoppe. Jeg tenkte ikke på ham, jeg tenkte: Jeg har et oppdrag. Jeg nådde fram til ham, og sa: Jeg vil gjerne gi deg denne traktaten. Nei, takk, svarte han og gikk forbi. Jeg hadde ikke tenkt å gi meg så lett, så jeg løp etter ham og sa, litt høyere: Jeg vil gjerne gi deg denne traktaten. Dette irriterte ham tydeligvis. Han så sint på meg og sa enda høyere: Nei, takk! Vel, det gjorde meg sint også, så jeg sa enda høyere igjen: Jeg vil gjerne gi deg denne traktaten! Da stoppet han og skrek til meg: Hvorfor i ******* vil du gi den til meg? Nå var jeg blitt likblek. Jeg kunne ha føket i synet på ham. Jeg skrek ut: Fordi Gud elsker deg! Jeg fortalte ham for så vidt klart og tydelig at Gud elsket ham. Men jeg tror ikke jeg virkelig kommuniserte det budskapet. Hvis vi forteller mennesker om Guds kjærlighet uten samtidig å vise denne kjærligheten i praksis, blir ordene våre tomme og hyklerske. Gud har gitt oss et evangelium om kjærlighet og forsoning. Vi må kommunisere det på den måten. Budskapet om Jesus forteller oss at Gud vil vi skal leve i et kjærlighetsforhold til ham og til andre mennesker. Vår evangelisering må derfor handle om å tilby og legge til rette for forhold preget av kjærlighet. Noen ganger når vi har evangeliseringskampanjer, forteller kristne studenter meg at de nettopp har hatt en skikkelig diskusjon med vennene mine om Gud. Ofte svarer jeg: Uff da. Det var leit. Det er ikke det svaret de venter å få. Så noen ganger fortsetter de: Ta det med ro, jeg vant diskusjonen! Ja, sier jeg, men mistet du personen? Vi er kalt av Gud til å tjene mennesker, ikke til å diskutere med dem. Gud er på deres side, og det må vi også være. Jeg kommer alltid til å huske studenten som fortalte meg om 19

18 hvordan han ble kristen på en av mine evangeliseringskampanjer. Han sa det var de åpne debattene som hadde gjort forskjellen for ham. Men det viste seg at det ikke var kloke svar på vanskelige spørsmål som hadde hjulpet ham. Nei, det var heller den kjærligheten og nåden jeg hadde vist i møte med de aggressive spørsmålsstillerne som prøvde å ta meg. Han ønsket at han også måtte få en slik kjærlighet til mennesker, og han ropte ut til Jesus om at han måtte forandre ham. Det betyr ikke at vi må bli dvaske og sentimentale. Ekte kjærlighet har tenner når det er nødvendig. Det er grunnen til at vers 6 også sier at vår samtale skal være krydret med salt. Salt på maten frambringer smak, mens salt på sår svir og fungerer antiseptisk. Slik må vår samtale også være. Vi må være vennlige, men vi må også vise den sanne kjærligheten som advarer mennesker når de er i fare. Tenk deg at jeg får øye på en suspekt type som fikler med bremsene på bilen din. Hvis du kjører av gårde med den, er sannsynligheten stor for at du vil bli drept. Hva skal jeg gjøre for å vise deg mest kjærlighet? Skal jeg tenke: Jeg må ikke si noe, for jeg vil ikke bekymre deg. Jeg vil ikke at du skal bli urolig. Det er mye bedre om du kjører fornøyd av gårde. Eller viser jeg mest kjærlighet hvis jeg advarer deg om faren du er i? Advarselen min må selvfølgelig være vennlig (hvis jeg er usympatisk og aggressiv, vil du sannsynligvis ikke høre på meg), men den må også være krydret med salt. Jeg må komme til saken på en eller annen måte, og si sannheten. La meg gi deg et eksempel: For noen år siden arrangerte jeg en stor evangeliseringskampanje i samarbeid med Billy Graham Association. Vi hadde leid inn en person som jobbet på et trykkeri til å gjøre noen jobber for oss. Han forsøkte ikke å skjule at han ikke var kristen, men han var glad for å ha fått oppdraget. En dag troppet jeg opp på kontoret hans for å hente trykksakene våre, og ble overrasket av ordene han møtte meg med. Jeg har lest publikasjonen deres, 20

19 sa han. Jeg antar det er bra at mennesker er interessert i å finne ut av det der med Gud? Jeg kunne ha brukt anledningen som et utgangspunkt for en preken. Men det ville ikke ha vært vennlig, og han ville antagelig fort ha mistet interessen. Et vennlig svar, krydret med salt, ville ha vært: Ja, det er det. Og hva med deg? Er du interessert i å finne ut mer om Gud? Dette spørsmålet er ikke klamt eller kaldt, men fører oss i stedet på en vennlig måte rett inn i situasjonen og inn til ham personlig. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det. Det ville ha vært så bra. Men jeg gjorde ikke det. Alt jeg gjorde, var å smile og si: Ja. Er trykksakene mine ferdige? Så husk, når du ønsker å evangelisere, men tabber deg skikkelig ut, er du i godt selskap. Vel, du er i alle fall i mitt. Avsnittet sier til slutt at vi må vite hvordan vi skal svare enhver. Legg merke til at det ikke sier at vi skal vite hvordan vi skal holde tretti minutter lange prekener for folk. For de fleste av oss skjer evangeliseringen over en kopp kaffe eller på en bussholdeplass. I disse situasjonene har aldri noen sagt til meg: Vær snill å preke til meg i en halvtime. Ofte er de jeg snakker med glad for bare å samtale eller diskutere med meg, de ønsker ikke å høre en preken. Dette kan være et problem for de av oss som har prestens forkynnelse av evangeliet hver søndag som eneste modell for evangelisering. Det er grunnen til at mange kristne tror de ikke passer til å evangelisere. Folk hører ikke på meg som de hører på presten. Selvfølgelig gjør de ikke det. En evangelisk preken er en svært uvanlig form for evangelisering. I de fleste hverdagssituasjoner kan du ikke få sagt så mye som en setning uten å bli avbrutt av en stri strøm av spørsmål og protester. Hvis vi skal være utrustet til å hjelpe mennesker i de normale situasjonene vi daglig møter i den virkelige verden, må vi kunne svare på de spørsmålene folk virkelig har. Forskjellige mennesker har selvfølgelig forskjellige spørsmål. 21

20 Det er min bønn at de fire delene av denne boka vil være en hjelp for deg når du ønsker å tjene mennesker, uansett hva slags spørsmål de stiller. Noen vil være avvisende: Hvorfor skulle jeg være interessert i Jesus? Jeg har det bra som jeg har det. Vi skal se på spørsmål som dette i del 1. Andre vil ha interesse av å finne ut mer om den kristne tro. Hva er det egentlig du tror på som kristen? Hvorfor lever du slik du gjør? Vi skal se på spørsmål som dette i del 2. Andre igjen vil være fulle av spørsmål som uttrykker tvil på kristentroens sannhet: Hvordan kan Gud være god når han tillater lidelse? Har ikke vitenskapen motbevist kristendommen? Vi skal se på noen av disse spørsmålene i del 3. Og endelig vil noen spørre: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? I omtrent en fjerdedel av de åpne debattene jeg har med studenter, stiller noen meg slike spørsmål. Vi skal se på det i del 4.

21 DEL EN Hjelpe mennesker som ikke virker interessert

22

23 2 Hva har gått galt? Så ble hele dette slektsledd samlet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel. (Dom 2,10) Mange mennesker mener tydeligvis at å høre om Jesus er omtrent like spennende som å rydde i en sokkeskuff. Så de er ikke interessert. Jeg opplever at dette er tilfellet med de fleste studenter. Andre gjør en tilsvarende oppdagelse blant kollegaene på kontoret, eller hos naboen på den andre siden av gjerdet. Hvordan kan vi møte slike personer? Vi må for det første bruke tid sammen med dem og bygge meningsfylte forhold. Det er viktig at vi viser Jesu kjærlighet og makt både gjennom det vi sier og det vi gjør. Og så må vi kunne gi dem hjelp til på nytt å tenke gjennom de oppfatningene og trosforestillingene de har. I denne delen av boka er målet mitt å gjøre deg bedre i stand til å nå det stadig voksende antallet mennesker som ikke er interessert i å høre om Jesus fordi de er fornøyd med sin egen tro ellers takk. Hvis mennesker er fornøyd med sitt ikke-kristne livssyn, trenger vi å vite hvordan vi kan hjelpe dem til å bli misfornøyd med det, slik at de kanskje kan bli interessert i å høre mer om Jesus. Men før vi kan se på denne løsningen, må vi gå dypere inn i problemets kjerne. 25

24 Ting er ikke som de var En søndag morgen i 1742 sto John Wesley i en gate i Newcastle og sang Salme 100 fra Bibelen. En stor folkemengde samlet seg for å lytte, og han sa til dem: Klokka fem i ettermiddag har jeg tenkt å tale her igjen, om Gud vil. Den ettermiddagen kom tusenvis av mennesker for å høre ham. Sett at jeg gjorde det samme i Newcastle i dag. Sett at jeg sang en salme i hovedgata. Ville hundrevis av mennesker samle seg for å lytte? Ville tusener komme tilbake for å høre meg tale? Aldri i livet. Det er ingen tvil om at ting har forandret seg. Vi lever i en helt annen kultur nå, og aller tydeligst er dette i ungdomsgenerasjonen. De fleste kristne ungdomsarbeidere er selvfølgelig klar over at ungdomskulturen har forandret seg, og forsøker å tilpasse seg deretter. Det finnes mange måter å få hjelp til dette på. Det er skrevet en rekke bøker og artikler om hvordan vi kan gjøre evangeliseringen blant unge mennesker mer relevant. Mange peker på trekk ved kulturen, som moter og musikk. Klær er viktig. Hvis jeg gikk inn i kantina på et universitet og så helt avleggs ut, ville ikke studenter ønske å bli sett sammen med meg. Jeg ville underbygge den vanlige tanken om at kristne har intelligens som en marshmallow og personlighet som en død gullfisk. På samme måte er musikk viktig. Den unge generasjonen tiltrekkes av gode musikere som spiller tidsriktig musikk. Trekkspill og valsetakt, derimot Dette er viktige aspekter ved ungdomskulturen, men de er allikevel ganske perifere. Hvis alt vi gjør er å adoptere de unges klær, musikk og mote, holder vi oss på samme overflatiske nivå som reklameindustrien. For å nå denne generasjonen, må vi gå mye dypere. Vi må møte forandringene som finner sted i deres underliggende livssyn. 26

25 Forkynneren Steve Chalke har sagt: De fleste ungdomsarbeidere er veldig gode til å forstå ungdomskulturen når det gjelder klær, musikk, språk og væremåte. Alt dette er viktig, men hvis kirken skal håndtere årsaker og ikke bare symptomer, trenger vi spesialisthjelp til å identifisere og utfordre de underliggende livssyn mange unge tar opp i seg helt ubevisst. I dette kapitlet skal jeg se på den utfordringen vi møter når vi prøver å nå en generasjon som vokser opp med en rekke attraktive livssyn å velge mellom. Vi skal se hvordan de unge tar opp i seg disse livssynene, og hvordan dette påvirker måten de tenker på og holdningen deres til Jesus. Det jeg ønsker å understreke, er at hvis vi skal nå mennesker i dag, må vi lære oss hvordan vi kan hjelpe dem til selv å skjelne svakhetene ved de livssynene de har gjort til sine. Men først må vi forstå hva som menes med livssyn. To ulike definisjoner av livssyn Begrepet livssyn har i det siste blitt et moteord blant mange kristne. Men forstår vi egentlig hva det betyr? Det ser ut til at begrepet blir brukt på to ganske forskjellige måter, som kan beskrives som utenfra og inn og innenfra og ut. 1. Utenfra og inn livssynsmodellen Noen bruker begrepet livssyn for å beskrive konklusjonen en person har kommet til etter at han har sett på verden og stilt noen grunnleggende spørsmål om den. Så som: Hvem er jeg?, Hvor er jeg?, Hva er galt med verden? og Hva er løsningen? Før eller siden stiller vi alle spørsmål av denne typen, selv om vi ikke alltid er klar over at det er det vi gjør. I en slik konklusjonsbeskrivelse, kombineres svarene våre slik at de danner et livssyn. 27

26 Vi kan for eksempel svare slik: Jeg er et Guds barn. Jeg lever i den verden Gud skapte for at jeg og andre skulle leve i den og ha det bra. Verden er ikke som den skulle være fordi vi har vendt ryggen til Gud, og vi trenger å vende oss til Gud gjennom Jesus ved omvendelse og tro. Kombinert på en slik måte, leder svarene til et kristent livssyn. Alternativt kan man gi et helt annerledes svar, som dette: Jeg er en samling atomer og molekyler som virker slik at jeg oppfatter meg som et individ. Jeg lever i et enormt univers som ble til ved en tilfeldighet, og som er helt uten hensikt. Fra én side sett er det ikke noe galt med verden, det er nå en gang slik den er. Men siden jeg har utviklet meg til et høyere utviklingstrinn, kan jeg bestemme meg for at verden ikke er slik jeg vil ha den. Vitenskapen vil hjelpe meg til å ta herredømme over verden og forandre den slik at den passer meg. Kombinert på en slik måte, leder svarene til et livssyn kalt naturalisme. Uansett, et livssyn er ifølge denne måten å se det på, sammensatt av svarene vi gir på de store spørsmålene i livet. Vi begynner med de store spørsmålene, og ender opp med én bestemt måte å se på livet på. 2. Innenfra og ut livssynsmodellen Andre bruker begrepet livssyn på en helt annen måte. De oppfatter det ikke som en konklusjon, men heller som et utgangspunkt. Et livssyn er måten mennesker ser verden på, brillene de ser alt gjennom, rutenettet de organiserer virkeligheten etter. Med denne definisjonen er ikke et livssyn summen av bestemte svar på de store og grunnleggende spørsmålene, men en måte å se verden på som fører til akkurat de svarene. Brukes begrepet på denne måten, vil altså mennesker gi bestemte svar på de store livsspørsmålene fordi de har et bestemt livssyn, og ikke motsatt. For eksempel vil svarene vi gir på spørsmålet Hvem er jeg? 28

27 avhenge av hvilket livssyn vi har. Hvis vi har et kristent livssyn, vil vi si: Jeg er et Guds barn. Alternativt, hvis vi har et naturalistisk livssyn, vil vi si: Jeg er en samling atomer og molekyler som virker slik at jeg oppfatter meg som et individ. I begge tilfeller har svarene på de grunnleggende spørsmålene sitt utgangspunkt i livssynet. Vi begynner med en bestemt måte å se på verden på, og ender opp med bestemte svar på de store spørsmålene. En mer fullstendig modell? Både utenfra og inn og innenfra og ut -definisjonene gir verdifull innsikt i hva som skjer når mennesker utvikler og holder fast på sitt livssyn. Men hver for seg gir de bare en del av bildet. En bedre modell, som gir oss en mer fullstendig forståelse, kommer når vi kombinerer de to. Livssyn Briller vi ser gjennom Svar vi gir Grunnleggende livsspørsmål Figur 1: En sirkulær livssynsmodell 29

28 Når vi vokser opp og blir en del av samfunnet, gjør vi gjerne bestemte svar på de store livsspørsmålene til våre. Svarene er sammensatt til et sammenhengende system et livssyn. Men samtidig blir dette synet på verden, måten vi ser verden på. Livssynet blir brillene vi ser gjennom, rutenettet vi organiserer virkeligheten etter. Dette igjen påvirker hvordan vi svarer på de store livsspørsmålene, og så videre. (Se Figur 1.) Hvis vi forstår livssyn slik, skjønner vi hvorfor de er så vanskelige å endre. Livssyn har en tendens til å holde seg uforandret fordi de stadig forsterker seg selv i en slags sirkulær selvbekreftelse. 3 La meg illustrere hvordan dette fungerer i praksis: For noen år siden satt jeg i en kaffebar på et universitet og diskuterte antikk mytologi med en erklært ateist. Vi var enige om at det var interessant å se på det store antallet myter som handler om guder som blir mennesker med det formål å frelse verden. Men vi var totalt uenige om hvordan dette skulle forstås. Ateisten så gjennom sine livssynsbriller, og forklarte disse mytene som eksempler på fortellinger som er laget ut fra vårt psykologiske behov for en frelsergud. Gjennom disse svarene forsterket han sin tro på at religion ganske enkelt er oppfyllelsen av psykologiske ønskedrømmer. Jeg, for min del, så gjennom mine kristne livssynsbriller, og forklarte disse mytene som eksempler på hvordan Gud har skrevet sin frelsesplan i våre hjerter, slik at til og med de som ikke har hørt evangeliet kjenner det dypt inni seg. Slik forsterket jeg min tro på hvor stor kjærlighet Gud har til oss, og hvor gjerne han ønsker at vi skal komme tilbake til ham. På denne måten bekreftet to gjensidig motstridende livssyn seg selv med nøyaktig samme bevismateriale. Vi ble enige om at vi begge trengte å ta et steg tilbake og tenke om igjen. Hvis vi skal hjelpe mennesker med å forandre livssyn, må vi altså forsøke å hjelpe dem til å ta et steg ut av den sirkulære selvbekreftelsen i livssynet deres (i den grad det er mulig), og vi må stille 30

29 noen vanskelige spørsmål og utforske alternative tolkninger. Og vi kristne må være forberedt på å gjøre det samme. Dette representerer en utfordring til de av oss som prøver å nå mennesker med evangeliet om Jesus, særlig i denne kulturen som både er postmoderne og etter-kristen. Vi skal se på dette nå. Livssyn i vår postmoderne og etterkristne kultur Vi lever i en spesiell tid. Dagens generasjon vokser opp i en kultur som er postmoderne og etter-kristen. Det er en verden som ikke tilbyr dem endegyldige svar, og heller ikke noen forventning til at det er mulig å finne slike. I stedet tilbys de en hel rekke alternative og attraktive livssyn de kan plukke og velge fra, og sette sammen slik de måtte ønske. En postmoderne kultur Den moderne kulturen endret seg raskt til en postmoderne kultur. Dette har enorme konsekvenser for måten vi gjennomfører vår evangelisering på, og det skal vi komme tilbake til i kapittel 6 og 10. La meg bare i denne omgang gi en kort innføring i de forandringene som har skjedd, og som fortsatt skjer. For to hundre år siden førte opplysningstiden (også kalt fornuftens tidsalder) til en stor forandring i menneskers tenkning. Kort sagt avviste tidens filosofer kirkens dogmer, og satte i stedet sin lit til menneskers evne til å tenke fornuftig. Dette førte til en tid med stor optimisme. Folk trodde at vi ville være i stand til å løse alle våre problemer. Verden kom til å bli bedre og bedre. Vi kunne selv finne svar på livets gåter. Som dr. Edmund Leach sa det: Mennesker har blitt lik guder Vitenskapen tilbyr oss totalt herredømme over vårt miljø og over vår skjebne. Kulturen som hadde sitt utgangspunkt i opplysningstiden, og som vi har levd i siden, blir kalt modernisme. 31

30 Men i de senere år har folk begynt å innse at de håp, drømmer og løfter opplysningstiden ga, ikke har blitt oppfylt. Det finnes til og med en voksende anti-vitenskapelig bevegelse. Denne har sin bakgrunn i atom- og miljøtrusselen, frykt for bioteknologi og den tradisjonelle legevitenskapens manglende evne til å innfri det som ble lovt. Mange filosofer mener at modernismen som tidsepoke har nådd sin avslutning. Som Lesslie Newbigin har påpekt: Kulturer blir født og dør. Spørsmålet nå er om vi er ved et punkt der en kultur er i ferd med å nærme seg døden. Mange argumenterer for at vi har beveget oss inn i en ny kulturell epoke, som blir kalt postmodernisme. Denne nye kulturen har ikke engang et eget navn, men henter navnet sitt fra den foregående. Ingen kan si hva den er, alt vi kan si er hva den ikke er. Den er ikke moderne, den er postmoderne. En av postmodernismens store pessimistiske antagelser er at det ikke finnes noe enegyldig svar. For å bruke et moteord fra postmodernister: Det finnes ingen metafortellinger. Dette har selvfølgelig en enorm innvirkning på en generasjon som ellers ville søkt svar. Mange postmodernister vil si: Vi er ikke sannhetssøkere. Hva er vitsen, hvis det ikke er noen sannhet å finne? Mens denne forandringen har funnet sted, har en annen endring med en viss sammenheng med postmodernismen også skjedd. En etter-kristen kultur En gang kunne den vestlige kulturen kalles kristen. Det betyr ikke at alle som bodde i Vesten var kristne, men det var hovedsakelig bare ett livssyn på markedet det kristne. Jeg var tenåring for tjue år siden. Min generasjon fikk med seg en tydelig kristen arv. Vi var godt kjent i Bibelen. Mange av foreldrene våre gikk i kirken, og det gjorde vi også noen ganger. Vi hadde kristendom på skolen, og den gjeldende etikken var jødisk-kristen. 32

31 Dette er ikke lenger tilfelle. Mesteparten av dagens generasjon har ingen slik arv. Mange av studentene jeg arbeider blant i det daglige, vet nesten ingenting om Bibelen og har sjelden eller aldri gått i kirken. De blir heller ikke oppmuntret til å gjøre det av sine foreldre. Faktisk møter mange av de som blir kristne, motstand hjemme. De fleste i min generasjon valgte å avvise de kristne sannhetspåstandene, men mesteparten av dagens generasjon vet ikke engang hva disse er. Da kristne snakket med meg om Gud, synd, himmel, helvete eller frelse, visste jeg stort sett hva de mente. Men dagens generasjon gjør ikke det. Mange alternative livssyn på markedet Denne postmoderne, etterkristne kulturen tilbyr dagens generasjon en mosaikk av livssyn de kan velge fra. Det finnes ikke kun ett enegyldig livssyn på markedet. Det finnes mange, og kristen tro er bare ett av livssynene på lista. Samtidig som kristendommen har havnet på hylla, har en lang rekke andre livssyn utviklet seg i vår kultur, blitt importert fra andre kulturer eller begge deler. De er for mange til å ramse opp, og de blir stadig flere. Vi kunne ha nevnt alt fra sekulærhumanisme og østlig mystikk til naturalisme og wicca-paganisme. Dette har en enorm effekt på dagens mennesker. Det er ikke slik at generasjonen uten en kristen arv ikke har noen arv i det hele tatt. Hvis det var tilfellet, ville de rope ut etter evangeliet slik at de kunne ha et livssyn å basere livene sine på. Men de som tilhører dagens generasjon har livssyn, livssyn de har valgt fra den lange rekken av ikke-kristne livssyn som finnes på markedet. Attraktive livssyn En av de viktigste grunnene til at mennesker velger disse ulike livssynene, er at mange av dem er svært attraktive. De snakker om 33

32 personlig velvære, selvrealisering eller en verden uten nedfelte moralregler. I vårt forbrukerorienterte samfunn ser mennesker etter de mest attraktive produktene på markedet. Jeg har til og med kjent ikkekristne som setter seg ned med meg og sier, helt seriøst: Jeg har sett nærmere på en rekke religioner. Nå må du fortelle meg hva kristendommen har å tilby. Det er som om de skal ha seg ny vaskemaskin, og løper fra butikk til butikk for å finne den med de beste funksjonene. Plukk-og-bland-livssyn Min erfaring er at de fleste mennesker ser ut til å velge seg livssyn ut fra pragmatiske hensyn (de velger det som fungerer for dem). Når de gjør det på denne måten, kan de leve slik de ønsker. Det er sjelden jeg treffer på mennesker som lar tro dirigere måten de lever på. Tvert imot, de fleste ser ut til å tro på noe fordi de ønsker å leve på en bestemt måte. De er tiltrukket av en tro, ikke fordi de ser at det er sant, men fordi den rettferdiggjør en levemåte de finner attraktiv. Denne pragmatismen leder nødvendigvis til en plukk-ogbland -måte for valg av livssyn. Folk ønsker å kunne velge måte å handle på avhengig av den situasjonen de befinner seg i. De er derfor nødt til å tro på forskjellige ting. I stedet for å velge seg én komplett livsynspakke, plukker de derfor biter her og der fra ulike livssyn, og blander dem sammen. En miks av selvmotsigende livssyn I mange tilfeller er faktisk de bitene folk plukker opp og mikser sammen, selvmotsigende. For eksempel kan en student være naturalist når hun er i laboratoriet. Der og da ser hun på bevissthet som en illusjon, og kjærlighet som en utviklingsmekanisme som gjør at vi viderefører vår art. Men når hun går ut av døra til laboratoriet for 34

33 å treffe den nye kjæresten sin, tror hun fortsatt på dette da? Antagelig ikke. Det finnes noen som forsøker å være helt konsekvente, men de fleste er ikke det. De holder fast ved gjensidig motstridende elementer fra ulike livssyn. To viktige konsekvenser for dagens generasjon Dette har to viktige konsekvenser for de av oss som ønsker å nå dagens generasjon med evangeliet. For det første: Mennesker er ofte lite villige til å tenke igjennom livssynet sitt. For det andre: De er særdeles lite villige til å ta på alvor noen som kommer med absolutte krav eller påstander særlig Jesus. Motstand mot å tenke igjennom livssynet Lærere og ungdomsledere vet altfor godt hvor vanskelig det er å få medlemmer av dagens generasjon til å tenke klart. Hvorfor er det slik? Jeg vil antyde at det finnes minst to hovedårsaker. For det første: Den postmoderne verden de lever i, forteller dem at det ikke finnes noe svar. Og hvis det ikke finnes noe svar, hvorfor skulle de bry seg med å lete? For det andre: Når de faktisk tenker, støter de på motsetningene mellom de ulike livssynsbitene de har plukket med seg. Dette fører i sin tur til at de mister tilliten til det å tenke. Bli med meg inn i tankeverdenen til en gjennomsnittsungdom. Hun vokser opp i en postmoderne, etter-kristen kultur omgitt av mange attraktive livssyn. Hun har plukket opp biter og blandet dem, og har nå en variert samling av ting hun tror om livet, universet og alt. Dessverre (og nødvendigvis når de er satt sammen på den måten de er), står flere av de tingene hun tror på, i motsetning til hverandre. Men hun er ikke klar over dette, siden hun vanligvis ikke tenker 35

34 over hva hun tror på. Hun klarer å holde de ulike delene av livet sitt, og det hun tror på i tilknytning til disse, fra hverandre. Problemet melder seg først når hun begynner å tenke igjennom livssynet sitt. Først da kommer motsetningene til overflaten. Plutselig blir alt det som var så enkelt, ganske så forvirrende. Hva har skjedd? Hun hadde det bra da hun bare levde normalt og tok tingene som de kom. Det var enkelt da. Men nå har det blitt så komplisert. Hun ser ikke ut til å forstå noen ting mer. Dette kan ikke være riktig. Selvfølgelig ikke. Hva har ført til dette problemet? Det må være all tenkingen. Det er mye bedre ikke å tenke. Ja, der har du det: Ikke tenke, bare leve. Og det er hva mange mennesker gjør. Ikke tenk, bare erfar livet på overflaten. Men dette er ikke alt. En motstand mot absolutte krav eller påstander Sett at vår unge venn allerede tror på ting som står i motsetning til hverandre. Da er det ikke noe problem for henne å tro en ting til, selv om denne ville innebære absolutte krav eller påstander. Hun klarer jo allerede å se bort fra noen motsetninger, så en motsetning til vil ikke gjøre noen forskjell. Men det som vil skape problemer for henne, er om de absolutte kravene eller påstandene fremmes så tydelig at de ikke kan overses. Hvis så skjer, vil det som hevdes bli avvist, eller bare rett og slett ignorert. Slik er det med Jesus, hvis han forstås riktig. En liberalisert, utvannet Jesus kan selvfølgelig bli en del av en persons livssynsmiks. Men den virkelige og historiske Jesus kan ikke det. Han er for radikal, hans krav om eksklusivitet er for tydelige til det. 36

35 Behovet Det skjer helt åpenbart dype og vidtrekkende forandringer i vår kultur. Hvordan skal vi forholde oss til dette i evangeliseringen? Som vi så i begynnelsen av dette kapitlet, er det ingen vits i å prøve å forholde seg til de dype forandringene på et overflatisk nivå. Å gå med de rette klærne eller å spille den rette musikken vil ikke i seg selv løse problemet. Heller ikke kan vi forandre innholdet i evangeliet for å gjøre det mer attraktivt. Evangeliet er Guds budskap for all tid, og det er ikke opp til oss å tilpasse det eller vanne det ut. Det ville heller ikke være rett av oss å gi etter for kulturen og forsøke å presentere evangeliet på måter som gjør at folk ikke trenger å tenke. Vi er kalt til noe mye mer enn bare å leve livet på overflaten. Men det er noe vi kan gjøre. Vi kan hjelpe dagens generasjon til å tenke igjennom livssynet sitt, og deretter hjelpe dem til å tenke på Jesu liv og lære. Hvis de er fornøyde med sin pytt-i-panne av ulike livssyn, må vi hjelpe dem til å bli misfornøyde. Vi må oppmuntre dem til å ta et steg ut av den sirkulære selvbekreftelsen, og til å stille seg selv noen vanskelige spørsmål. Kanskje de så vil bli interessert i å vurdere Jesus? For å gjøre dette, trenger vi et redskap, og jeg vil derfor presentere positiv dekonstruksjon for deg. Hva i all verden er det? Les videre. 37