Gud gjør det store i det stille

Transkript

1 1 Påskedag i Hånes kirke Dato: Tekst: Luk 24:1-9 Høytidsgudstjeneste Gud gjør det store i det stille Dette hellige evangelium på påskedagen står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kapittel. Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. [Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene. Men de mente det hele var løst snakk, og trodde dem ikke. Peter sto likevel opp og løp til graven, og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Så gikk han hjem, fylt av undring over det som hadde hendt.] Slik lyder Herrens ord. Halleluja-vers Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det. Halleluja

2 2 «The Case for Christ» I 1998 gav en amerikansk jurist og journalist i «The Chicago Tribune» ved navn Lee Strobel ut en bok som han kalte «Rettsaken om Kristus («The Case for Christ») en journalists personlige undersøkelse av bevisene for Jesus.» Boka vakte oppsikt i USA, fordi bakgrunnshistorien var spesiell. Strobell hadde hele sitt liv vært en profilert og overbevist ateist, og da kona hans (til hans store fortvilelse) ble kristen, følte han seg tvunget til å gjøre et grundig studium av bevisene rundt Jesu oppstandelse for å overbevise henne om at hun tok feil. For, som han skriver, «Hvem kan vel i våre dager tro noe så absurd som at Jesus har stått opp fra de døde?» Hovedargumentene mot Jesu oppstandelse er: 1. at det ikke finnes noen vitner til at det skjedde (eller «ingen empiri» som vitenskapsmennene ville sagt.) 2. at det ikke finnes andre dokumenterte eksempler på mennesker som har stått opp fra de døde (eller «ingen analogi» som det heter på fint). Lee Strobel måtte redde sin kone fra denne overtroen.. Han gikk grundig til verks på jakt etter sannheten. Han gransket kildene samvittighetsfullt og snakket med ledende forskere innen naturvitenskap, historie og teologi. Han gravde dypt i bibelen og kirkens historie. Og sakte, men sikkert, og til hans egen store overraskelse, gikk det opp for han at det han trodde var overtro, faktisk var sant. Og han sluttet å være ateist, ble døpt og er i dag en kristen selv. Filmatiseringen av denne boka kommer på kino i USA i disse dager.

3 3 Ingen vitner Hvem kan vel tro noe så absurd som at Jesus har stått opp fra de døde? Det finnes ingen empiri og ingen analogi, sier fremdeles kritikerne. De har for så vidt rett: Det var ingen som så at Jesus sto opp fra graven. Vi har ingen øyenvitner til selve oppstandelsen, øyeblikket da Jesus våknet og gikk ut av graven. Jeg har ofte lurt på hvorfor Gud ikke sørget for det? Han kunne jo ha satt en gruppe pålitelige mennesker utenfor graven akkurat da det skjedde, sånn at det ikke kunne være noen tvil. Hvis for eksempel Kaifas og noen andre av de som hadde ønsket Jesus død, de som mente at han spottet Gud ved å kalle seg Guds Sønn. Hvis de hadde sett med egne øyne at Jesus ble levende igjen, ville ikke da flere ha kommet til tro? Vi vet ikke. Men i prekenteksten i dag møter vi ikke Jesus i det hele tatt, bare en tom grav. Vi ser bare sporene etter ham. Hvordan kan da kvinnene tro at Jesus har stått opp, bare fordi de blir fortalt at det er sånn? Det hjelper nok at det er to engler som forteller det og at de kan se med egne øyne at graven er tom, men likevel.. Kvinnene skynder seg tilbake og forteller alt til disiplene. De har begynt å håpe, å tro, at døden ikke fikk det siste ordet. Men disiplene tror ikke på dem. Til og med Jesu venner trodde først at oppstandelsen var løgn, «fake news». «De mente det hele var løst snakk, og trodde dem ikke,» forteller Lukas (Luk 24:11). Hvem kan vel tro noe så absurd som at Jesus har stått opp fra de døde?

4 4 Disiplene får møte Jesus Oppstandelsen er et mysterium. Og samtidig er den grunnlaget for den kristne tro. Hvis Jesus ikke hadde stått opp, hadde ikke vi vært her nå. Vi hadde ikke hatt noen kirke. For det som skjedde med disiplene, da Jesus døde, var jo at de mistet troen. Det er jo ingen frelse i en død Messias. Og livredde for å møte samme skjebne, låste de seg inne i mørket. Slik var situasjonen, da kvinnene kom løpende påskemorgen. Først visste ikke disiplene hva de skulle tro. Peter var «full av undring», skriver Lukas (Luk 24:12). Men så i løpet av dagene som fulgte, skjedde det en dramatisk forandring med dem, fordi de fikk møte Jesus igjen, han som de var så glad i, han som de trodde var død og begravet. Paulus skriver at Jesus viste seg «for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg.» (1.Kor 15: 4-8). Jesu venner fikk møte den Oppstandne, fikk møte han som hadde beseiret døden, og det forandret ALT. De var ikke lenger redde. De gjemte seg ikke bak lukkede dører. Det var akkurat like stor sjanse for at de ville bli tatt til fange som tidligere, men i dagene etter påskedag og pinsedag begynner disiplene å fortelle om Jesus med en frimodighet og fryktløshet som har satt verden i brann. De fleste av disiplene gikk senere i martyr-døden for det de trodde på. Det ville de ikke gjort for en løgn. De gikk i døden, fordi de hadde fått møte Jesus og visste at han var levende igjen.

5 5 Gud gjør det store i det stille Det sto ingen tribuner fulle av tilskuere rundt graven. Det var ingen øyenvitner, da Jesus overvant døden. Etterpå kom det to engler, men da var graven tom. Selve oppstandelsen skjedde i det stille. Det er ofte sånn, når Gud gjør store ting. Og da Jesus viste seg for disiplene etter at han hadde stått opp fra de døde, så skjedde heller ikke det på noen voldsom måte. Det mest spektakulære var at han plutselig var i det innelåste rommet sammen med dem. Men han gikk ikke ut og inn gjennom veggen eller svevde under taket for å bevise hva han var god for. Han ba dem om å kjenne på kroppen hans, på sårene han hadde etter korsfestelsen (Luk 24: 36-42). Han var så nær dem. Så konkret. Så fysisk. Kom og kjenn på meg, sa han. Ta tak i meg. En ånd har vel ikke muskler og skjelett? Og så spiste han stekt fisk. Disiplene så på, mens han tygde. Det var sånn Jesus viste dem at han var helt levende igjen. Han brukte de hverdagslige tingene. Stekt fisk. Og en gang gikk han sammen med to av disiplene som skulle til Emmaus (Luk 24: 13-35). De kjente ham ikke igjen. Han gikk hele veien og bare pratet med dem. Mest lytta han til det de sa. Og så spiste han kveldsmat med dem, og da han brøt brødet kjente de ham plutselig igjen. Det slår meg at Jesus, han som har beseiret døden, han kommer så stille. Han skremmer dem ikke med voldsomme tegn. Han slår følge med dem, og setter seg inn i det de er opptatt av. Han går skritt for skritt sammen med dem, helt til de ser at det er han som er sammen med dem. Senere husker de at hjertene deres brant i dem, mens han snakket til dem.

6 6 Jesus kommer til oss i det stille Da lurer jeg på, kjenner du igjen Jesus, når han kommer til deg? Merker vi at han lever midt iblant oss? Han kommer som regel så stille at vi må være tilstede, med åpne sanser, for å vite at det er han som er der. Kanskje vi også kan kjenne igjen at vi har møtt ham, hvis vi merker at hjertene våre brant i oss? Jesus gikk skritt for skritt, gjennom sansene til disiplene, og inn i hjertet deres. Vi må ikke tro at vi først og fremst kan møte den levende Jesus i overnaturlige og åndelige opplevelser. Stort sett bruker Jesus det hverdagslige. Når han gjorde det sånn den gangen, hvorfor skulle det være så annerledes nå? Jesus møter oss i samtalene våre, når vi spiser sammen, når vi er stille, når vi er ute og går en tur, når vi leser i bibelen, og når vi er redd, når vi er glad. Han er i alt det livet er, fordi det er han som er Livet. Jesus og vennen Det finnes et nydelig ikon fra den koptiske kirke i Egypt på 500tallet som viser akkurat dette. Det kalles ofte «vennskapsikonet», og det viser hvordan den oppstandne Jesus ønsker å gå ved vår side midt i våre vanlige liv. På ikonet kan vi se at Jesus holder den som går ved hans side varsomt rundt skulderen som for å støtte, trøste og lede. For å gjøre avstanden minst mulig Hvorfor er Jesus så hverdagslig, selv etter at han har gjort det som er umulig? Han har seiret over døden, og så spiser han fisk og tar seg tid til å gå en lang tur for at to mennesker selv skal få oppdage hvem han er.

7 7 Jeg tror det er fordi Jesus ikke vil at det skal være stor avstand mellom Gud og oss mennesker. Jesus ønsker alltid å komme nærmere. Alltid å komme inn i det som er livet vårt. Klarer du å se ham i ditt eget liv? Jeg vet ikke åssen det er med deg, men jeg strever iblant med å se Jesus i livet mitt. Og hvis du har det som meg, så la meg dele med deg liten skatt, en liten bønne-juvel fra kirkens skattkammer. Det er den bønnen som kalles for «tilbakeblikk». Det er en enkel bønn, hvor du i stillhet kanskje 10 minutter hver dag, tenker tilbake på det siste døgnet og leter etter alt som var godt. Alt som skapte glede, alt som gikk bedre enn forventet, alt som ga nye muligheter. Dypest sett er det å spørre deg selv: «Hvor har Jesus møtt meg i dag?» Vær ærlig og fortell Jesus hva du finner. Det utrolige med den bønnen, er at den kan åpne øynene dine for Jesu nærvær i livet ditt på en helt ny måte. Den som søker Jesus Kristus, vil finne ham. Han som har vunnet over døden, er aldri langt unna. Han er midt i livene våre. Avslutning I dag feirer vi Jesu seier over døden. At kjærligheten og det gode er sterkere enn døden og det onde. Det holder vi fast på midt i en verden som ikke bare er god. Men døden og det onde har ikke det siste ordet. Det har bare Gud. Oppstandelsen er både det umulige, og samtidig er det grunnlaget for vår tro. Vi tror på det umulige, selv om det er absurd etter menneskelig målestokk. For vi vet at ingenting er umulig for Gud. Å møte den oppstandne Jesus, forandrer fremdeles ALT, også på Hånes i Han søker oss, før vi søker ham, midt i våre hverdagslige liv. Vi kan leve i

8 8 Han, og Han i oss. Ved Ham kan vi kan oppleve Livet midt i døden, gleden midt i sorgen, lyset midt i mørket, kraften midt i svakheten og kjærligheten i alt. Eller som våre hardt prøvede søsken i den syriske kirken har formulert det, og jeg skal avslutte med deres påskebønn: Vi tilber deg, Oppstandne Jesus. Du steg ned, og løftet oss opp, du var ydmyk, og viste oss ære, du var fattig, og gjorde oss rike. Du lot deg føde, og gjenfødte oss. du lot deg døpe, og gjorde oss rene, du fastet, og mettet oss, du kjempet, og gav oss styrke. Du steg opp på et esel, og tok oss med i ditt følge, du trådte frem for rådet, og forsvarte oss, du førtes som fange, og frigjorde oss, du lot deg forhøre, og satte oss til dommere, du sa ikke ett ord, og ble vår lærer. Du ble slått som slave, og frikjøpte oss, du ble bundet til en søyle, og løste våre lenker, du ble korsfestet, og gav oss frelse, du ble kronet med torner, og gjorde oss til konger, du gikk i døden, og gav oss livet, du ble gravlagt, og vekket oss opp. Du oppstod i herlighet, og gjorde oss glade, du kledte deg i ære, og fylte oss med lovsang. Velsignet være du som kommer i Herrens navn, strålende er din godhet. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd... Amen.