MAGISTERSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE 2010

Transkript

1 Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Alice Týnská Rettskrivningsreformer i Norge fra 1917 med vekt på riksmålets/bokmålets utvikling MAGISTERSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE 2010 Vedoucí práce: Cand. philol. Thor Henrik Svevad

2 Masarykuniversitetet Det filosofiske fakultet Institutt for germanistikk, nordisk og nederlandistik Norsk språk og litteratur Alice Týnská Rettskrivningsreformer i Norge fra 1917 med vekt på riksmålets/bokmålets utvikling MASTER HOVEDOPPGAVE 2010 Veileder: Cand. philol. Thor Henrik Svevad 2

3 Jeg erklærer herved at jeg har utarbeidet hovedoppgaven min selv ved bruk av oppgitt bibliografi og kilder. Brno Underskrift 3

4 Jeg vil rette en stor takk til min veileder, Cand. philol. Thor Henrik Svevad, og til PhDr. Miluše Juříčková, CSc., for deres hjelp, verdifulle råd og nyttige kommentarer. 4

5 INNHOLD 1. INNLEDNING..s SPRÅKREFORMEN I s FORBEREDELSER TIL 1917-RETTSKRIVNINGEN.s HOVEDPUNKTENE I 1917-RETTSKRIVNINGEN...s NY SKRIVEMÅTE AV STEDSNAVN.s MOTTAKELSEN OG REAKSJONENE PÅ 1917-RETTSKRIVNINGEN..s NYE NAVN PÅ RIKSMÅL OG LANDSMÅL.s PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET.s SPRÅKREFORMEN I s FORBEREDELSER TIL 1938-RETTSKRIVNINGEN.s TILRÅDING OG TILLEGGSTILRÅDING...s HOVEDPUNKTENE I 1938-RETTSKRIVNINGEN...s MOTTAKELSEN OG REAKSJONENE PÅ 1938-RETTSKRIVNINGEN..s QUISLING-RETTSKRIVNINGEN s PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET...s SPRÅKREFORMEN I s FORBEREDELSER TIL 1959-RETTSKRIVNINGEN.s HOVEDPUNKTENE I 1959-RETTSKRIVNINGEN...s TALLORDREFORMEN 1951 DEN NYE TELLEMÅTEN...s MOTTAKELSEN OG REAKSJONENE PÅ 1959-RETTSKRIVNINGEN..s PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET...s SPRÅKREFORMEN I s FORBEREDELSEN TIL 1981-RETTSKRIVNINGEN.s HOVEDPUNKTENE I 1981-RETTSKRIVNINGEN s PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET...s. 43 5

6 6. SPRÅKREFORMEN I s FORBEREDELSEN TIL 2005-RETTSKRIVNINGEN.s SPRÅKSITUASJONEN I s HOVEDPUNKTENE I 2005-RETTSKRIVNINGEN s PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET...s HVA SOM BLE IGJEN OG HVA SOM FORSVANT AV DISSE REFORMENE I BOKMÅL I FORHOLD TIL NÅTIDSPERSPEKTIVET? s MORFOLOGI.s NÅTID ÅRET 2010 PLANER OG STRATEGIER I SPRÅKPLANLEGGINGs AVSLUTNING s BIBLIOGRAFI OG INTERNETT KILDER.s RESYMÉ PÅ TSJEKKISK...s. 69 6

7 1. INNLEDNING Min hovedoppgave handler om språkreformer i Norge, og som allerede navnet på den antyder, er den siktet inn på rettskrivningsreformene fra 1917 med vekt på riksmålets/bokmålets utvikling. Det betyr at jeg ikke har beskjeftiget meg med landsmål/nynorsk i hovedoppgaven Allikevel, har jeg nevnt landsmål/nynorsk noen steder i hovedoppgaven der det har vært nødvendig i sammenheng med riksmål/bokmål. Det første kapitlet begynner med 1917-rettskrivningen, selv om den første reformen på tallet, var i Jeg bestemte meg for å utelate 1907-rettskrivningen på grunn av at det var 1917-rettskrivningen som var den første virkelige samnorskreformen. Hovedtrekk ved denne reformen var stor valgfrihet og tilnærming mellom begge målformene, dvs. riksmål og landsmål. Det er viktig å innse at etter 1917 endret norsk språkpolitikk sin karakter. Fra 1917 handlet den om folkemål eller bymål og om tradisjonelle eller radikale former av begge mål, mens før, alstå i 1907-rettskrivningen, dreide seg språkpolitikk om det nasjonale, enten dansk eller norsk. I 1907-rettskrivningen ble dansken i Norge reformert slik at sentrale norske trekk var gjort obligatoriske. Dermed innebar 1907-rettskrivningen brudd med dansk skriftspråk i Norge. Språket ble fra nå av kalt riksmål, men i 1929 ble navnet forvandlet til bokmål. Med denne hovedoppgaven vil jeg finne svar på spørsmålet hva som ble igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet?. Men nå vil jeg gjerne beskrive og belyse språksituasjonen i Norge som var og fortsatt er komplisert, og derfor må jeg gå dypere inn i historien. Etter 1814 falt den viktigste forutsetningen for dansk i Norge. Kristiania ble hovedstad og nordmenn kunne selv ordne med administrasjon. Nordmenn kalte sitt litteraturmål for norsk. Også i Grunnloven fra 1814 snakket man om Det norske Sprog. Det var fire talespråksvarianter i Norge. På landet snakket man dialekter, mens i byene brukte man dannet dagligtale som stod faktisk mellom dansk og norsk, og det var først og fremst folk med utdannelse som snakket det. Høytidsspråk snakket man f.eks. i kirken. Det betydde at nordmenn leste fra Bibelen som var skrevet på dansk, men de uttalte det på norsk. Det var altså bare et lesespråk. Den siste talespråkvarianten i Norge var dansk som danske embetsmenn snakket. 7

8 Nordmenn hadde forskjellige meninger om språket. Noen mente at det ble best å holde på den danske kulturforbindelsen, de andre mente at de skulle ha fornorsket det danske skriftspråket, og det var også mennesker som så det som best i å lage et helt nytt norsk skriftspråk. I denne perioden kom det til kamp, det stod to kulturer mot hverandre, nærmere bestemt bondestand og middelklassen (dvs. borgere, embetsmenn). Men det danske problemet ble større ettersom større grupper av folket lærte seg å skrive. Det var faktisk et pedagogisk problem som vokste opp av nasjonale dimensjoner. Det å ha norsk språk var altså nødvendig av både sosiale og nasjonale grunner. Dansken måtte gi tapt. Fra 1850 dukket landsmålet opp. Som faren til landsmålet/nynorsken kan vi kalle Ivar Aasen. På 1840-tallet dro han gjennom bygdene rundt i Norge for å samle opplysninger om dialektene. Omkring 1850 hadde han ferdig en grammatikk og ei ordbok. Aasen utarbeidet av sitt materiale et skriftspråk landsmålet. Det tok ikke lenge før noen begynte å bruke det nye målet i skrift. I 1882 var språkspørsmålet et politisk stridsemne. Tre år senere ble landsmål sidestilt med riksmål som skole- og offisielt språk. Fra 1905 etter unionoppløsningen med Sverige, ble Norge en fri, uavhengig nasjon. Hovedfronten i målstriden var i denne perioden mellom dem som kjempet for å fornorske dansken, eller riksmålet som det nå ble kalt, og tilhengere av landsmålet. Disse språkstridene førte til politisk strid mellom Høyre, som var for riksmålet, og Venstre som støttet landsmålet. Arbeiderpartiet derimot likte tanken om Moltke Moe 1 sin samnorsk. Med reformene for riksmål og landsmål, begynte man fra 1917 å tilnærme begge målformene til ett og samme språk, nemlig samnorsken. Mange mente at nå var tiden inne for å revidere begge målformene for å minske avstanden mellom dem, og etter hvert smelte dem sammen til samnorsk. Mellom slo idéen om samnorsken seg for fullt i Stortinget. Det kom tre større rettskrivningsreformer med dette målet: i 1917, 1938, Denne idéen om samnorsken framkalte striden blant riksmåls-/bokmåls- og landsmåls-/nynorsktilhengere, og striden mellom de konservative og de radikale. De konservative ville holde på hvert språks egenart, mens de radikale støttet forandringer i begge mål de radikale formene som åpnet veien for samling. Språkstriden kulminerte på 1950-tallet. 1 Moltke Moe ( ) var folklorist, professor i folkemål, folketradisjoner og middelalderlitteratur. Han var forkjemperen for samlingsidéen. 8

9 Jeg har allerede nevnt før at 1907-rettskrivningen innebar et brudd med dansk i Norge. Denne reformen var den avgjørende overgangen fra dansk til norsk. Erling Georg Larsen skrev i sin bok Norsk språkutvikling en kunne trygt slå fast at det dansk-norske riksmålet hadde skilt lag med danske for alltid. 2 om 1907-rettskrivningen. Boken var i første rekke beregnet for danskstuderende ved universitetene i Danmark rettskrivningen betydde uten tvil mye for norsk skriftspråk. Her vil jeg tilføye at 1907-rettskrivningen gjaldt bare riksmål. Det viktigste ved denne reformen var at skriftspråket i Norge skulle bygge på norsk tale. De reformene som fulgte etterpå, altså i 1917, 1938, 1959, ble basert på samnorsktanken. Men målet om å føre riskmål/bokmål og landsmål/nynorsk sammen i ett språk ble ikke nådd. Reformene i 1982 og 2005 betydde en liberalisering og brudd med samnorsktanken. Derfor vil jeg gjerne undersøke hva som ble igjen av reformene til i dag. Problemstillingen er altså hva som ble igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet. Som nøkkelkapitlet anser jeg kapittel 7. Hva som ble igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet? I dette kapitlet viser jeg ved hjelp av tabeller hvordan bokmålet utviklet seg morfologisk fra 1917-rettskrivningen og opp gjennom årene til den siste reformen i Jeg vil tilføye at de fem første kapitlene handler om de enkelte refrormene fra 1917 til den hittil siste reformen fra Hver av dem innehodler underkapitler om forberedelser til reformen, hovedpunkter i reformen hvor jeg beskriver hovedtrekk og karakteriserer reformen. Etterpå følger en oversikt over de enekelte forandringene i språket og underkapitlet om mottakelsen og reaksjonene på reformen. Det siste kapitlet i denne hovedoppgaven viet jeg til språkpolitikk i Larsen, Erling Georg. Norsk språkutvikling. København: Akademisk Forlag, s

10 2. SPRÅKREFORMEN I 1917 Tidsepoken var en av de hardeste målstridsepokene. Det er viktig å innse at målstriden ble oppfattet som en konflikt mellom by og land, altså at bondereisningen stod mot embetsmannskulturen og byborgerskapet. Norge hadde altså to ulike kulturer. En av disse kulturene var fremmed og unasjonal. Det var embetsmannskulturen som representerte det fremmede fordi den hadde rot i dansketiden og dansk var en naturlig uttrykksform for den. Mens den andre kulturen var hjemlig og nasjonal, og ble representert av bøndene. I denne perioden ble det ofte understreket at ortografiske reformer ikke rakk til. Mange pekte på -a endelsen i hunkjønnsformen og på fortidsformer som fiska eller kasta i både riksmål og landsmål. Slike former ble nemlig ansett for å være framtidige samlingsformer. Talemålet på skolen var også et viktig stridsemne i disse årene. Det var problematisk å bestemme hvilken status talemålet i byene skulle ha. Riksmålstilhengere hevdet at det er riksmålet som er bytalemålet. Derfor skulle lærere bruke riksmål i undervisningen på skolen. Mange trodde også at elevene skulle øves opp til å snakke riksmål. Mange var mot forslaget fordi de oppfattet dette som fordansking av norske talemål og noen stilte seg skeptisk til bymålet fordi etter deres mening var bymålet oppblandet med dansk. I store byer, nærmere bestemt i Bergen, Trondheim og Kristiansund, gjorde riksmålstilhengere som var medlemmer av skolestyrene, et viktig vedtak. Det innebar at lærerne skulle bruke riksmål i undervisningen. Vedtaket førte til en hard strid i Stortinget vedtok nye skolelover: i 1915 landsskolelova og 1917 byskolelova. Begge lover innholdt forskriften: Ved den muntlige undervisning bruker elevene sitt eget talesprog. Læreren skal såvidt mulig tillempe det for ham naturlige talesprog efter elevenes talesprog. 3 Etter denne forskriften var det heller ikke klart hva som skulle betegnes som elevens talespråk i byene. Som jeg har nevnt før, for riksmålstilhengere var riksmålet det eneste bytalemålet, og de så ned på de folkelige bydialektene. Dette vedtaket som Stortinget innførte var derfor ment som verne om disse folkelige bydialektene. 3 ALMENNINGEN, Olaf ROKSVOLD, Thore. A. SANDØY, H. VIKØR, Lars S. (red.). Språk og samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. Universitetsforlaget, s

11 2.1 FORBEREDELSER TIL 1917-RETTSKRIVNINGEN Den 19. oktober 1912 ba filolog-medlemmene i Undervisningsrådet regjeringen med et brev om å nedsette en rettskrivningskomité. Filologene foreslo at komitéen først og fremst skulle forsøke å fjerne unødvendige ortografiske forskjeller mellom målformene. Det betydde at de ville at ord som ble uttalt likt, altså burde skrives likt. De innrømmet at komitéen måtte kunne foreslå også andre endringer. I 1913 foreslå departementet at det skulle bevilges penger til en rettskrivningskomité og forslaget ble godtatt av Stortinget. 4 Komitéen bestod av tre riksmålsrepresentanter og tre landsmålsrepresentanter. Den skulle undersøke om det i de to målformers skriftspråk fantes ord med samme betydning og samme rot og som samtidig ikke var vesentlig forskjellige fra hverandre når det gjaldt form. Målet var å øke ensartetheten mellom disse ordene uten å fravike språkenes naturlig utvikling. Det andre ikke minst viktige målet var grammatisk tilnærming mellom riksmål og landsmål. Komitéens oppgave var altså fastsatt og klart formulert og den kunne begynne å arbeide nå. Likevel, skjedde det ingenting og fordi at komitéen arbeidet langsomt, måtte departementet oppnevne en ny komité som bestod av formann Hjalmar Falk 5, overlærer Ivar Alnæs og Didrik Arup Seip som representerte riksmål og Marius Hægstad og dosent Knut Liestøl som representerte landsmål. Denne nemnda utarbeidet et forslag til rettskrivningsregler for begge mål og la den fram den 12. desember Ni dager senere ble rettskrivningsreformen godtatt av regjeringen med en kongelig resolusjon, og i mars 1918 ble den nye rettskrivningen offentliggjort. 2.2 HOVEDPUNKTENE I 1917-RETTSKRIVNINGEN Hovedtrekk ved denne reformen var utstrakt valgfrihet og tilnærming mellom begge målformene, dvs. riksmål og landsmål. Denne språkreformen var altså den første virkelige samnorskreformen. Nå vil jeg minne om at jeg ikke skriver om reformen i 1907 i denne 4 Til en komité til at ta under overveielse spørsmaalet om en revisjon av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning bevilges kr. 6000,. VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, s Hjalmar Falk ( ) var professor i germansk filologi og en viktig person i språkstriden og språkplanleggingen. Han var både filolog og lingvist. Han var leder i Norsk Riksmaalsforening (1899) som senere ble til Riksmålsforbundet. Hjalmar Falk er mest kjent for sin Etymologisk ordbog over det norske og danske sprog (utgitt i i to bind) som han skrev i lag med Alf Torp. 11

12 hovedoppgaven og begynner med 1917-rettskrivningen. Som jeg har nevnt i innledningen, grunnen til det er at med 1917-rettskrivningen går vi på samnorsklinjen, mens vi kan oppfatte 1907-rettskrivningen som brudd med dansk skriftspråk i Norge. Fra 1917 kunne et ord enten ha obligatorisk form eller to valgfrie, likestilte former. Rettskrivningen i 1917 gikk så langt i tilnærmingen at mye av det som var korrekt riksmål i 1917, er ganske radikalt bokmål fremdeles. Dette gjelder først og fremst substantivformer med hunkjønnsendelsen -a, verb av kaste-typen som ender på -a og diftong i en del navn. I 1917 ble det innført trekjønnssystemet i både riksmål og landsmål, dvs. hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Her er det viktig å nevne at før hadde riksmålet bare tokjønnssystemet, dvs. det skilte mellom hankjønn og intetkjønn, slik dansk gjør. Hunkjønnsendelsen -a i bestemt entall ble nå obligatorisk i ord som hadde særnorsk form, f.eks. kua, geita, øya og i mange andre ord ble -a eller -en valgfritt. I nåtiden bruker man i radikalt bokmål også hunkjønnseldelsen -a i bestemt form entall, f.eks. jenta, tida, regjeringa, dronninga, kvinna, elva, osv. I 1917 fikk verb av kaste-typen endelsen -a (som sideform) i preteritum og perfektum partisipp. Radikalt bokmål bruker nå også -a endelsen i preteritum og perfektum partisipp. Nå vil jeg gå tilbake til hovedtrekk i 1917-rettskrivningen. Riksmålsnormalen i 1917 var delt i to, en mer konservativ uten folkemålsformer og en svært radikal med mye bruk av østlandske folkemålsformer og former som var felles med landsmål. Det var også landsmål som var delt i en mer tradisjonell og en mer østlandsk variant. Etter 1917-reformen stod landsmål og valgfritt riksmål hverandre språklig nærmere enn obligatorisk riksmål. Oversikten som følger nedenfor er siktet på de enkelte forandringene i riksmål i rettskrivningen: Dobbeltkonsonant ble nå fast regel etter kort vokal i utlyd, f.eks. bratt, tørr, null mot braut, tør, nul. Noen få viktige unntak var: at, op, som, til. Dette var et langt skritt i norsk retningen, når vi sammenlikner det med rettskrivningen i Bruk av harde konsonanter var mer konsekvent, f.eks. tillit mot før tillid; bok mot før bog. Mange ord som før hadde skrivemåten ld eller nd, fikk nå dobbeltkonsonant, altså ll eller nn etter historiske prinsipper slik som i landsmålet. Det ble altså bortfall av d i ord der konsonanten ikke hørte historisk hjemme, f.eks. fjell, brønn, mann, full mot 12

13 fjeld, brønd, mand, fuld. Mens ld og nd ble beholdt i ord som hadde disse konsonantene i norrønt, f.eks. kveld, vind, sand. I en rekke ord ble vokalet æ forandret til e, f.eks. mænd til menn, sæk til sekk. Dette betydde en stor lettelse fordi æ bygde på dansk uttale og var vanskelig for nordmenn. f.eks. edre, fjell, glede, stjele, vesen, drepe, sveve. Unntak var lang åpen æ-lyd framfor r. Her skulle det være æ, f.eks. være, trær, hær, kjær, lære, sær. Dessuten ble det skrevet æ når det fantes nærstående ord med å, dvs. å bræ, forræder, læse, skjæker, sæd, træ(de), tæger, væbne, væte, æser (tidligere: bråne, forråde, lås, skåk i entall, så, tråd, tåg i entall, våben, våt, ås i entall). Til unntakene hørte også ord som fæl, fælen, hæl, kjæle, kjælen, formæle, eftermæle, sælebot, træl, vræle, bræke, fræg, fræse, gjæte, gjæv, hæv, kræsen, læge. I en del navn på hjemlige dyr og planter ble det innført diftong, f.eks. hauk, eik, einer, reinsdyr istedenfor tidligere høg, eg, enebærbusk, rensdyr. Det var et viktig trekk i fornorskningen. Mange andre ord fikk diftong som valgfri form: bein eller ben; lauv eller løv, osv. Dette var en viktig framgang i tilnærmingspolitikken fordi folkemålet brukte diftonger der riksmålet hittil hadde hatt monoftonger. 6 Hunkjønnsendelsen -a i bestemt form entall ble nå obligatorisk i ord som hadde særnorsk form, f.eks. kua, geita, øya (før kuen, geden, øen) og i mange andre ord ble -a eller -en valgfritt, f.eks. tanna eller tannen; klokka eller klokken. Antall substantiv med obligatorisk -a ble ca 160 og ord med valgfritt -a ble ca 230. Endelsen ene ble innført i bestemt form flertall av substantiv i stedet for -erne: bakkene, visene, eplene, osv. Unntak var: rærne, tærne, glørne, kyrne og noen få andre. I verb av kaste-typen ble preteritum og perfektum partisipp på -a tillatt som sideform, f.eks. kaste kasta kasta ved siden av kaste kastet kastet. Det ble innført valgfrie former av pronomen jeg, hun, ham ved siden av je, hu og n. I begge målformene ble infinitivsmerket å (aa) innført for eldre at. Både riksmålet og landsmålet innførte svensk å for aa, den er fra nå av obligatorisk og bokstaven å fikk plass sist i alfabetet. 6 Komitéen sier at I overensstemmelse med næverende komités mandat, som er at aapne veien frem imot nasjonal samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog er den stive gjennom skoledressur utviklede og tilegnede uttale som sedvanlig betegnes med uttrykket dannet tale, i komitéens overveielser gjennemgaaende ikke tildelt den eneherskerolle som den tidligere i det store og hele har indtat, men har maattet dele sin magt saavel med den ledige dagligtale, således som den høres i hjemmene og i vanlig omgang rundt omkring i landet, som med den i bybefolkningens bredere lag herskende fuldnorske form. VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, s

14 2.3 NY SKRIVEMÅTE AV STEDSNAVN I 1917 kom det en kongelig resolusjon med mange nye navn på forskjellige steder rundt om i landet. Mange navn hadde dansk skriftform og skrivemåte som ikke var i samsvar med norsk tale. F.eks. ble Eker forandret til Eiker, Finnø til Finnøy, Ørskov til Aurskog, osv. I 1918 ble det vedtatt nye norske navn på alle fylker i Norge, og det gamle navnet amt ble erstattet med fylke. Den følgende tabellen viser forandringene til fylkesnavnene i 1918 og deres opprinnelige form før den nye skrivemåten. Det var bare tre fylker som beholdt sin navneform. før etter 1918 før etter 1918 Smaalenene Østfold Akershus Akershus Jarlsberg og Larvik Vestfold Buskerud Buskerud Kristians amt Opland Nordland Nordland Bratsberg Telemark Finnmarken Finnmark Nedenes Aust-Agder Hedemarken Hedmark Lister og Mandal Vest-Agder Søndre Trondhjem Sør-Trøndelag Stavanger Rogaland Nordre Trondhjem Nord-Trøndelag Søndre Bergenhus Hordaland Tromsø Troms Nordre Bergenhus Sogn og Fjordane Romsdal Møre Senere fulgte vedtak om nye navn på jernbanestasjoner og poststeder. Flere av byene fikk også nytt navn, f.eks. hovedstaden Kristiania fikk i 1925 tilbake det gamle navnet sitt Oslo. 2.4 MOTTAKELSEN OG REAKSJONENE PÅ 1917-RETTSKRIVNINGEN Motstanden var for det meste reaksjoner på de valgfrie formene i både riksmål og landsmål. Mange skilte ikke klart mellom rettskrivningens obligatoriske endringer og de valgfrie tilnærmingsformene. 14

15 Finn Erik Vinje skriver i sin bok, Et språk i utvikling, som er en grundig innføring i emnet norsk språkpolitikk, at 22. mars 1918 arrangerte riksmålsfolk i Oslo et massemøte til protest. Der kom Anders Krogvig, Carl Joachim Hambro 7 og Ragna Nielsen 8 med voldsomme utfall mot reformen. I løpet av to og en halv måned fikk Kristiania Riksmaalsforening over 700 medlemmer. 9 Mange reagerte sterkt imot 1917-rettskrivningen. Det var ikke bare vanlige folk, men også kunstnere, forfattere. For eksempel Anders Krogvig 10, litteraturkritiker og forlagskonsulent, skrev i 1918 følgende ord: Blir det ikke nu reist alvorlig motstand, er det ikke usannsynlig at vi efter et par treaarsperioder vil ha et officielt riksmaal, som det skal et skarpt øie til at skjelne fra landsmaal, at med andre ord landets viktigste kulturmaal er trængt ut av skolen. 11 Det samme året, den 9. juni kom i Aftenposten ut en stor artikkel skrevet av Knut Hamsun under tittelen Sproget i fare. Hans artikkel ble sendt ut over hele landet. I det samme året sendte 37 riksmålsforfattere et protestopprop. Det var bl.a. Johan Bojer, Johan Falkberget, Nils Collett Vogt, Arnulf Øverland, Olaf Bull, Helge Krog og andre. Nils Kjær 12, forfatter og litteraturkritiker, kritiserte reformen fordi han fant det utrolig lettsindig at det ble nedsatt en komite som skulle bestemme over skriftspråket, der ingen av forfatterne var med. Han så de valgfrie formene som et alvorlig problem. Han mente at de ville skape kaos i norskundervisningen. Aftenposten brukte uttrykket sprogfordærverne og kommenterte slik trusselen fra statsminister Gunnar Knudsen om at han kom til å gå av viss ikke Stortinget godtok 7 Carl Joachim Hambro ( ) var pressemann og politiker av internasjonalt format. Allerede som student arbeidet han for Morgenbladet og fra 1913 ble han avisens sjefredaktør. 8 Ragna Nielsen ( ) var pedagog, skolestyrer, publisist og kvinnesaksforkjemper. Hun opprettet den første store fellesskole i Kristiania. 9 VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, s Anders Krogvig ( ) var bibliotekar, fremragende litteraturkritiker og forlagkonsulent. I årene omkring 1910 til sin død i 1924 var er aktivt i litterære liv. Han var ansatt som bibliotekar ved Kunstindustrimuseet i Kristiania i løpet av årene 1909 og Han ble nært knyttet til Aschehoug forlag fordi han var en av de nærmeste og mest innflytelsesrike medarbeider til forlagssjef. Som forlagskonsulent betydde han mye for fortattere som f.eks. Johan Falkberget eller Kristofer Uppdal. 11 Ibid., s Nils Kjær ( ) var forfatter og kritiker. Nils Kjær var respektert og beryktet som sin tids kanskje aller skarpeste litterære kritiker og som en bredt orientert og samfunnsbevisst essayist og forfatter. For øvrig var han en kompromissløs individualist, så vel menneskelig som litterært og politisk. Store norske leksikon Nils Kjær utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned fra: < 15

16 rettskrivningsframlegget. Det har vissnok aldri hendt før i verdenshistorien, at et ministerium gjør kabinetsspørsmål på retskrivningsregler. Men også dette særsyn skal vi oppleve. 13 Bystyret i Kristiania gjorde vedtak at kommunen fortsatt ville bruke rettskrivningsreformen fra 1907, og det samme skjedde i Akker. Etter riksmålsreformen i 1917 var det en stor overgang fra riksmål til landsmål i skolene. Mange kommuner begynte å bruke landsmål som offisielt mål. Mellom 1921 og 1923 gikk 190 kommuner over til landsmål. Etterpå gikk åtte fylke over til landsmål som styringsmål. Denne overgangen til landsmål i lokaladministrasjon gjorde det nødvendig for sentrale styresmaktene å sette opp regler for offentlig målbruk. I 1930 vedtok Stortinget ei lov om målbruk i statstjeneste. Loven bestemte at alle statstilsette som var født etter 1. januar 1905, hadde plikt til å kunne bruke begge mål i tjenesten. Dermed var det fra juridisk hensyn slått fast at både riksmål og landsmål skulle være likeverdige og jamstilte. I praksis virket måljamstillingen i statstjenesten ikke. Mot slutten av 1930-tallet enda øket bruken av landsmålet. Det var også i kirke hvor landsmålet dominerte fordi i 1921 kom hele Bibelen på landsmål. Også i litteraturen stod landsmålet sterkt, den fremste forfatteren på denne tiden var Olav Duun. Fra 1917 var det på den ene siden striden mellom riksmål/bokmål og landsmål/nynorsk og på den andre siden var det den indre striden i riksmål/bokmål som dreide seg om tradisjonell form representert av obligatoriske varianter som avspeilte dannet dagligtale og radikal form som bygde mer på folkemålsformer fra dialekter og var representert av valgfrie varianter. På grunn av større valgfrihet i rettskrivningen enn i 1907-reformen, ble det nedsatt en komité i oktober Denne komitéen skulle stille forslag om hvilke valgfrie former som burde innføres i skolens lærebøker på riksmål. I samarbeid med rettskrivningskomitéen utarbeidet fem forfattere et forslag som ble trykt og sendt rundt til lærebokforfattere. Det kom ut under tittelen Den nye retskrivning i lærebøkene i Læreboknormalen var allikevel varsom med de nye formene. Hunkjønnsformen skulle nå bli brukt i navn på hjemlige dyr og planter, hjemlige naturforhold, ord for folkelig overtro, osv. Skoleinspektør J. M. Platou hadde et avvikende forslag om hunkjønnsformene: 13 LOMHEIM, Sylfest. Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. N.W.Damm & Søn, s

17 Den bestemte hunkjønnsform med artikkelen a kan brukes i særnorske ord for hjemlige dyr og planter, hjemlige naturforhold, landsens liv og stell, men bare der hvor stilarten krever det. Overalt ellers beholdes felleskjønnsendelsen en, enten man bruker tvelyd eller ikke, f.eks. gjeiten. 14 I de fleste lærebøker ble komitéens forslag fulgt, men det viste seg at forfatterne holdt seg tilbake når det gjaldt a-formene. I noen tilfeller forsøkte lærebokforfattere å unngå de obligatoriske a-formene i bestemt entall ved å bruke flertall i stedet. Setningene som følger nedenfor illustrerer hvordan de ble rettet etter 1917-reformen: Eksempel før 1917-reformen rettelsen etter 1917-reformen 1 Musa og rotta er små gnagere. Mus og rotter er små gnagere. 2 Dua har tre fortær. Duer har tre fortær. 3 Gåsa legger fra 25 til 35 egg om året. En gås legger fra 25 til 35 egg om året. 4 På fjellvidda er det tørre mose- og lyngmarker. På fjellviddene er det tørre mose- og lyngmarker. 15 I det første eksempelet ser vi at lærebokforfatteren rettet musa og rotta som var i bestemt entall til mus og rotter. Han brukte altså heller ubestemt flertall. Det samme gjelder setningen nummer to. I eksempelet nummer tre rettet lærebokforfatteren gås, dvs. bestemt entall til en gås, ubestemt entall, og i den fjerde setningen rettet han fjellvidda til bestemt flertall fjellviddene. I 1919 var Dagbladet den første store avisen som gikk over til ny rettskrivning. Verdens Gang gikk over 1921, Stavanger Aftenblad i Aftenposten begynte å bruke den nye rettskrivningen fra Morgenbladet fulgte i Men ingen av disse avisene tok hensyn til de valgfrie formene. I tiden fram til var det hard konkurranse i riksmålsskolene om hva for en av de to riksmålsvariantene man skulle bruke. Enten den såkalte obligatoriske varianten som faktisk avspeilte dannet dagligtale, eller den valgfrie varianten som var full av folkemålsformer. Det måtte bli strid da skolestyren omkring i landet innførte den radikale riksmålsvarianten i hele 14 VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, s Eksempler på setningene er hentet fra VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, s

18 64 prosent av alle riksmålskretsene utenfor byen. Fram til august 1920 var det det lokale skolestyret som bestemte hva for variant av riksmål eller landsmål elevene skulle bruke. Nå var det ikke strid mellom landsmåls- og riksmålstilhengere, men en strid om ulike varianter av riksmål, dvs. striden mellom obligatorisk og valgfritt riksmål. Denne striden hadde et mer direkte sosialt innhold enn den eldre striden mellom landsmål og riksmål som reflekterte både nasjonale og sosiale synsmåter. For noen spilte det en viktig rolle at valgfritt riksmål var mer norsk enn obligatorisk riksmål. For de fleste som arbeidet for å støtte bruken av de valgfrie riksmålsformene var det viktigste forbindelsen mellom dialektene og det valgfrie riksmålet. For dem spilte det ingen rolle at denne valgfrie riksmålsvarianten var mer norsk enn den obligatoriske. Etter 1917-rettskrivningen var det stor overgang fra riksmål til landsmål i skolene. Noen steder på Østlandet ble skolebarn fraktet fra hjemkommunen sin til nabokommunen for å gå på skolen der og slik kunne de slippe å ha det valgfrie riksmålet som opplæringsmål. Etter hvert utviklet det seg et skille mellom offentlig og privat normering av riksmålet. Den offentlige normeringen gikk ut fra valgfrie endringer som nærmet riksmålet til landsmålet, mens den private normeringen var mot disse valgfrie endringer. Det var ikke lett å innføre det nye dialektpreget riksmålet i praksis. En viktig rolle spilte mangelen på lærebøker med radikale former. I litteraturen holdt de fleste riksmålsforfattere seg til de tradisjonelle formene, men etter hvert begynte noen å bruke de radikale formene, som f.eks. Johan Bojer og Mikkjel Fønhus. Det er viktig å nevne at i sammenheng med 1917-rettskrivningen, begynte sitt aktivt arbeid og agitasjon for de radikale formene i riksmålet en målpolitisk organisasjon som ble kalt Østlandsk reisning. Organisasjonen ble opprettet i 1916 på Jessheim og dens slagord var ett norsk mål i Norge, høvelig for alle nordmenn. 16 Selv om Østlandsk reisning agiterte for de radikale formene, ville målfolk på Østlandet helst ha de radikale landsmålsformene i skolen. Organisasjonen utgav også sitt eget blad Østaglett. De viktige lederne i Østlandsk reisning var 16 ALMENNINGEN, Olaf ROKSVOLD, Thore. A. SANDØY, H. VIKØR, Lars S. (red.). Språk og samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. Universitetsforlaget, s

19 formann Eivind Berggrav, 17 professor Halvdan Koht 18 og professor Didrik Arup Seip. 19 Både Halvdan Koht og Didrik Arup Seip spilte senere en viktig rolle i språknormeringdebatten. Det var professor Didrik Arup Seip som i 1916 formulerte programmet til Østlandsk reisning med følgende ord: Vekk med det døde, det gammelnorske, det ufolkelige, det fremmede i landsmålet! Og vekk med det døde, det danske, det ufolkelige, det fremmede i riksmålet! 20 Østlandsk reisning ville innføre diftonger slik de var brukt på Østlandet, former som tru, bu, hand, kald, mye, snø, fram, hunkjønnsform på -a og fortidsformen på -a som f.eks. i kasta, fiska ved siden av fortidsformen -et som f.eks i kastet, fisket. På den andre siden ville de at landsmålet skulle innføre former med monoftonger som f.eks. drøm, strøm, infinitiv på -e og presens av sterke verb på -er og uten omlyd (dvs. kommer, tar, sover). Østlandsk reisning hevdet at dialektene på Østlandet hadde fått lite rom i både riksmål og landsmål. Riksmål bygget bare på språket til overklassen fra byene og landsmål var preget av språket på Vestlandet. I 1926 ble Østlandsk reisning omorganisert og overtatt til Østlandsk Ungdomsfylking. 2.5 NYE NAVN PÅ RIKSMÅL OG LANDSMÅL I 1929 vedtok Stortinget i forbindelse med forandringer i lærerskoleloven at de offisielle navn på riksmål og landsmål fra nå av skulle være bokmål og nynorsk fordi selve navner riksmål og landsmål forårsaket mye strid. Navnet riksmål var ikke en god betegnelse fordi det nå var 17 Eivind Berggrav ( ) var formann, prest og senere biskop. Han ble gjennom sin bispegjerning, forfatterskap, sin innsats i motstandskampen i Norge under den annen verdenskrig og sitt internasjonale økonomiske engasjement en av mest betydningsfulle kirkeledere på 1900-tallet, både nasjonalt og internasjonalt. Fra 1909 redigerte han tidsskriftet Kirke og kultur. Han skrev mange artiker om religiøse, kulturelle og litterære emner. 18 Halvdan Koht ( ) var historiker og senere sentral Arbeiderpartipolitiker. Han vokste opp i Tromsø, men familien flyttet til Skien da han var 12 år gammel. Reaksjoner på hans nordnorske talemål i skiensmiljøet, møtet med bondekulturen i Telemark og ikke minst inspirasjonen fra faren fikk ham til å velge nynorsk som sitt språk. I 1910 ble han utnevnt til professor i historie. I 1911 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. I 1921 skrev han Arbeidarreising og målspørsmål, og her redegjorde han sin kulturpolitiske drøm som var samlingen av de to skriftspråkene på folkelig grunnlag. I årene 1921 og 1925 var han formann i Noregs Mållag og i 1936 fikk han Arbeiderpartiet til å programfeste språkreform som ble bygd på folkemålet. I 1938 var han med på å føre den nye rettskrivningsnormalen og det radikale samnorskprosjektet i havn. Fra 1935 ble han utenriksminister. 19 Didrik Arup Seip ( ) var språkhistorik og fremste personlighet i nordisk språkvitenskap i Norge på 1900-tallet. I oppvekstårene brukte han i omgang med bygdefolk dialekten, riksmålet brukte han overfor foreldrene. Han var opptatt av språkspørsmål ganske tidlig. Allerede da han var 15 år gammel, refset han i et ungdomsblad fra 1899 Bjørnson for hans aksjon mot landsmålet og anbefalte en gradvis fornorskning av riksmålet og en tilnærming mellom målformene. I 1916 ble han utnevnt til professor i riksmål. Didrik Arup Seip var i 1916 i rettskrivningskomiéen. Hovedfeltet på Seips språkhistoriske arbeidsmark var gammelnorsk språk. 20 VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, s

20 to offisielle skriftspråk i Norge, og navnet landsmål oppfattet mange i sammenheng med landsbygda og ikke med landet Norge. I utgangspunktet var bokmål og riksmål to ulike navn på samme språkform. Men etter 1938 snakker vi om tre ulike språk, dvs. (moderat) bokmål, nynorsk og riksmål 21, som er uoffisiell målform, og betegnelsen for konservativt bokmål. 22 Det var mange og store forskjeller mellom riksmål og bokmål i en lang periode på 1900-tallet, men etter 1981-rettskrivningen da bokmålet ble liberalisert, ble det tillatt mange riksmålsformer. Den siste rettskrivningen i 2005 forårsaket at skille mellom bokmål og riksmål ikke er lenger betydelig. Jeg kommer tilbake til dette i kapitlet 6. Språkreformen i PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET Det er viktig å nevne at før 1917 hadde det nasjonale vært hovedemnet i norsk målstrid, enten dansk eller norsk. Men etter 1917 endret norsk spåkpolitikk sin karakter. Fra nå av handlet det om folkemål eller bymål og om tradisjonelle former eller radikale former av både riksmål og landsmål. Språkpolitikk dreide seg om motsetningen mellom byborgere og bøndene fordi riksmålet var språket til overklassen, mens landsmålet var språket til bøndene, særlig bygd på vestnorsk. Reformen fra 1917 var den første store rettskrivningsendringen. Den var et steg nærmere i å skape språklig enhet. Målet var å sammensmelte de to målformene, dvs. både riksmål og landsmål. Dette var altå den første samnorske reformen. I 1917-rettskrivningen ble det innført mange valgfrie former og det var nettopp denne valgfriheten som skulle føre til frivillig samling. De ortografiske reformene ble innført straks og gjort obligatoriske fordi det ikke ventet at de kunne møte motstand. Men det viste seg at ortografiske reformer ikke holdt mål. Som jeg har nevnt før, fikk komitéen to viktige oppgaver: å øke ensartheten mellom ordene 21 For å beskytte riksmålet mot den offisielle samnorskpolitikken begynte riksmålsbevegelsen sitt eget normeringsarbeid fra 1953 av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Både riksmål og bokmål representerer fortsettelsen av den dansk-norske skriftspråktradisjonen, men det finnes en forskjell mellom dem. Bokmålet fikk flere elementer fra norske dialekter og nynorsk enn riksmålet. 22 Mens radikalt bokmål var samnorsk. 20

21 med samme betydning og rot og som samtidig ikke var vesentlig forskjellige fra hverandre i form, og tilnærme riksmål og landsmål på grammatisk nivå. De valgfrie formene som var innført var de viktigste fordi disse på lang sikt skulle føre målførmene nærmere hverandre. Komitéen var klar over at disse endringene kunne vekke motvilje og framkalle motstand. Derfor gikk de forsiktig fram og med tålmodighet. De tilnærmingsformene, dvs. de valgfrie formene, var som navnet tilsier frivillige, i hvert fall i begynnelsen. Komitéen håpte at folk etter hvert ville begynne å bruke disse formene av egen fri vilje. Det er interessant å lese hva som Didrik Arup Seip skrev i Forslaget om Språkreform, som var et innlegg i en debatt i mai 1933, i sammenheng med 1917-rettskrivningen: Det er en gammel marsjregel som lyder slik at en ikke skal marsjere fortere enn at kamelene kan følge med. Den gjelder også endringer av skriftspråket. Ikke minst utifra dette hensyn ble det stilt op valgfrie former i begge mål. Det skulde være et arbeidsprogram, stake op veien som førte mot målet. Ingen ventet at de skulde kunne bli helt gjennomført den gangen. 23 Han innrømmet at de valgfrie formene som ble innført i 1917-rettskrivningen var et middel for å hjelpe sammensmeltingen av riksmål og landsmål. Det var tydelig at de valgfrie formene skulle åpne et rom for ennå en videre reform som siktet inn på enda større sammensmelting. Når det gjaldt de obligatoriske formene, de moderate, trodde man at de ville bli akseptert straks, mens man trodde de valgfrie formene, de radikale, kunne møte motstand. Derfor måtte man vente, det var derfor ikke mulig å gjennomføre samnorsken straks. Det var de radikale formene som ville fastsette linjen, den begge språk måtte følge hvis de skulle smeltes sammen. Radikalt riksmål og radikalt landsmål stod hverandre nærmere enn de tradisjonelle formene av disse språkene etter reformen i Riksmålstilhengere mente at reformen gjorde språket for likt landsmål, språket de så ned på. På den andre siden kritiserte landsmålstilhengere at denne nye rettskrivningen gikk bort fra det idealet Ivar Aasen engang skapte. Nå kan vi se på noen av de morfologiske forandringene av bokmålet. La oss begynne med substantiv. I 1917-rettskrivningen ble hunkjønnsendelsen -a i bestemt form entall innført. Den var kun obligatorisk i ord av særnorsk form. I mange andre ord kunne man velge mellom 23 SEIP, Didrik Arup. Forslaget om språkreform. Oslo: Forlaget av Johan Grundt Tanum, s

22 hunkjønnsendelsen -a og hankjønnsendelsen -en. Jeg vil påpeke at i 1917-rettskrivningen var antall substantiv med obligatorisk -a bare ca 160. Men antallet økte etter hvert. For eksempel, i 1938-rettskrivningen ble hunkjønnsbøyningen obligatorisk for ca 900 hunkjønnsord. Fra 1917-rettskrivningen er det altså trekjønnssystem i riksmålet/bokmålet, dvs. hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. I dag er dette trekjønnssystemet brukt i radikalt bokmål. Mens man i konservativt bokmål, eller moderat bokmål som den er også kalt, fortsatt bruker tokjønnsystemet. Det er moderat bokmål som ligger nærmest riksmål. Forskjellene mellom det moderate bokmålet og rikmål er i dag ubetydelige etter den siste revisjonen av den offisielle rettskrivningen i For eksempel, anser Riksmålsforbundet riksmål og moderat bokmål som et felles skriftspråk med små variasjoner. Det samme kan vi ikke si om forholdet mellom radikalt bokmål og riksmål. Her er forskjellene mange og store. Andre morfologiske forandringer gjaldt svake verb. I 1917-rettskrivningen ble endelser -a/-et valgfrie bare i verb av kaste-typen. Fra 2005 er begge endelser jamstilt i alle verb. Når det gjelder andre morfologiske forandringer i bokmålet, vil jeg henvise til kapittel 7. Hva som ble igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet?, hvor jeg beskriver disse forandringene nærmere. 22

23 3. SPRÅKREFORMEN I FORBEREDELSER TIL 1938-RETTSKRIVNINGEN I 1934 tok Stortinget opp spørsmålet om ny rettskrivning fordi etter 1917-reformen var det mange dobbeltformer i begge mål og det innebar mange ulemper. Departementet framhevet disse ulempene og foreslo at den nye komitéen skulle komme med framlegg om ei tilnærming på norsk folkemålsgrunn mellom både bokmål og nynorsk i rettskrivning, ordformer, bøyningsformer og en avgrensning av den store mengde dobbelformer, dvs. obligatoriske og valgfrie. Statsråd Knut Liestøl 24 talte om ulempene ved de mange dobbeltformene, og han gav også eksempler på hvordan den nye komitéen kunne skjære ned tallet på dobbeltformer: Ein kan ikkje halda på å skriva kaldt og koldt, sten og stein etc. Ei av formene må vinna. Noko anna samlingsgrunnlag enn det norske folkemålet fins ikkje; ein må difor vidare fram på den norske vegen, det er ingen veg tilbake. [...] Tilnærmingi skal skje på norsk folkemåls grunn og skal so vidt det let seg gjera, skje i samband med avgrensingi av valfridomen. Lat oss segja at me i bokmål hev både koldt og kaldt ; so kunne ein semjast um kaldt og lata det vera einaste form. I nynorsk hev me bøyningsformi hev fenge ved sida av har fått ; ein kunne semjast om har fått ; so vilde ulikskapen millom dei tvo måli vera burte med det same, samstundes med at ein slepp kløyvingi innan vedkomande mål sjølv. 25 Knut Liestøl mente at en av de dobbeltformene må vinne. Han hevdet at tilnærmingen skulle skje på norsk folkemåls grunn og i samband med avgrensning av valgfridommen. Han mente at man skulle beholde kun formene som er felles for begge mål. For eksempel substantiv koldt og kaldt var begge hovedformer i bokmål. Når man avskaffet formen koldt og beholdt formen kaldt, fikk man likskapen mellom bokmål og nynorsk fordi formen kaldt opptrådte i begge mål. På dette prinsippet kunne komitéen skjære ned tallet på dobeltformer etter hans mening. Men Carl Joachim Hambro var sterk imot. Etter hans mening måtte dobbeltformene ikke avskaffes fordi det ville redusere mulighetene for nyansering. 24 Knut Liestøl ( ) var professor i folkeminnevitenskap i årene 1917 og Han bidro til utforskningen av norsk folkediktning og muntlig tradisjon svært godt. I 1909 fikk han dosentstilling i landsmål ved universitetet. Han var medlem av rettskrivningskomitéene 1913, 1916 og VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, s

24 Den nye nemnda, nedsatt i 1934, bestod av tre bokmål-representanter, professor Ragnvald Iversen som formann, lektor Gustav Natvig-Pedersen, forfatteren Johan Bojer og tre nynorskrepresentanter, professor Halvdan Koht, folkehøyskolestyrer Martin Birkeland og dosent Arne Bergsgård. Nemndas målet var å fremme en språklig tilnærming og skjære ned på tallet på dobbeltformer. Selv om komitéen innskrenket noe dobbeltformene, førte den samtidig inn nye. Dermed var tallet på dobbeltformer ikke mindre i 1938 enn i TILRÅDING OG TILLEGGSTILRÅDING I 1936, ett år senere etter Tilråding om ny rettskrivning, som ble kritisert 26, leverte rettskrivningsnemnda en Tilleggstilråding. På grunnlag av disse to dokumentene utarbeidet departementet en melding. Revisjonsnemnda, som bestod av professor Ragnvald Iversen, professor Knut Liestøl og rektor Torgeir Krogsrud skulle gjennomgå forslagene i detalj og sette opp rettskrivningsregler og ordlister for både bokmål og nynorsk. Hovedpunkter i tilråding var følgende: De fleste valgfrie a-ord etter 1917-reformen som f.eks. jula, boka, bøtta, osv., skulle bli obligatoriske. Grunnen til dette var at a-formene utbredte seg raskt i litteraturen etter 1917, og de spredde seg i dagligtalen i Oslo, Trondheim og andre byer. Nynorsken skulle oppgi i-formen som f.eks. i boki, bygdi og få endelsen -a som eneste form, dvs. boka, bygda. Grunnen var å tilnærme nynorsken til bokmålet i dette fordi på bokmålet brukte man -a i bestemt form entall av hunkjønnsord og i flertall av intetkjønnsord, mens i-formen gjaldt bare nynorsk. Nynorsk skulle få en rekke presensformer uten i-omlyd, dvs. får, går, slår, står istedenfor tradisjonelt fær, gjeng, slær, stend. Når det gjelder pronomen, skulle bokmål få ho ved siden av hun og hu. Nynorsk skulle få dere ved siden av dykk og deres ved siden av dykkar. Deim og me skulle erstattes av dem og vi. Sju og tjue skulle bli obligatoriske i begge mål. Norge skulle godkjennes ved siden av Noreg. Nynorsken skulle få segla, før, bort, mørk istedenfor sigla, fyrr, burt, myrk. 26 Det var først og fremst nynorskfolken som kritiserte sterkt dette forslaget. 24

25 Resultater av tilleggstilråding var følgende: i-formene (soli, bygdi) kom inn som sideformer. me og vinstre ble sideformer til vi og venstre jeg ble sideform i nynorsk (Siden 1917-reformen var je tillatt i begge målformer.) Lista over obligatoriske hunkjønnsord med -a i bestemt form entall ble økt fra omtrent 450 til over Det ble innført norsk skrivemåte av mange fremmedord som f.eks. sjef, sjokolade, sjanse, poeng allerede i Tilråding, mens i ord som censor eller civil ble c beholdt i framlyd. Nå ble det foreslått skrivemåte med s også i ord av denne typen. Det var ikke lett å nærme begge skriftmål til hverandre og samtidig ta hensyn til språksystemet, ortografisk tradisjon i skriftmål, historisk opphav til ord og formene. Men nemnda forsøkte å ta i hensyn til alt dette og la også vekt på dialektene. Hun sier følgende: Læreren skal aldri gje feil for slike avvik som har grunn i talemålet til elevane, på same måten som for andre brot på skrivereglane. Det er sjølvsagt at elevane alltid skal få rettleiing om kva som i kvart tilfelle er offisiell rettskrivning, men dei skal ikkje samstundes få den kjensla at det naturlege talemålet deira er noko mindreverdig som det er synd å bruka... Det må aldri vera straff for å skriva munnrett. 27 Rettskrivningframlegget ble sterkt kritisert, særlig på Vestlandet. På den andre siden var det Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge som stilte seg positivt. Olaf Almenningen karakteriserer hovedargumentene for og mot reformen i boka Språk og samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie slik: 28 For reformen: 1. Den nye rettskrivningen ville gi folkemålsformene fra Østlandet, Nord-Norge og Trøndelag hovedrommet i normalen. Det ville føre til stor overgang til nynorsk i folkeskolen. 2. Man måtte komme fram til et samlet norsk skriftmål i landet og det kunne skje bare gjennom et samarbeid mellom de to språkgruppene. Samlingen skulle skje på grunnlag av det norske folkemålet. Dermed ville det framtidige skriftmålet bli både folkelig og norsk. 27 ALMENNINGEN, Olaf ROKSVOLD, Thore. A. SANDØY, H. VIKØR, Lars S. (red.). Språk og samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. Universitetsforlaget, s Ibid., s

26 3. a-formene hadde styrkt stillingen sin i det nynorske skriftmålet siden 1917 og var nå dominerende i litteraturen. 4. Målfolket burde komme fornorskingskreftene i bokmålsleiren i møte. Mot reformen: De landsdelene som brukte nynorsken, særlig Vestlandet, kom til å miste mange av dialektformene sine i normalen. 1. Målreisingstanken ville ikke vinne fram ved å rettskrive seg fram til et samnorsk mål. 2. Nynorsken hadde etter hvert fått til en viss grad en fast form, med grunnlag i Hægstadnormalen fra 1901 og de obligatoriske endringene i 1917-rettskrivningen. Nå kom den nye rettskrivningen til å rive sund normalen. 3. Bokmålet fikk færre endringer enn nynorsken. Dessuten ville det komme en reaksjon i bokmålsleiren: Bokmålet hadde festet seg og endringene i folkelig lei ville ikke slå igjennom. Revisjonsnemndas medlemmer arbeidet ikke godt sammen. Jeg har nevnt før at etter Liestøls mening var det nødvendig å skjære ned på antallet av valgfrie former, mens Krogsrud og Iversen mente at endringene i nynorsk utarbeidet av Liestøl var i strid med tanken om tilnærming mellom bokmål og nynorsk. Denne striden fortsatte etter den kongelige resolusjon fra 7. januar 1938 som godkjente den nye rettskrivningen fordi Krogsrud og Iversen stadig var misfornøyd med rettskrivningsreglene for nynorsk. 3.2 HOVEDPUNKTENE I 1938-RETTSKRIVNINGEN Etter 1938-rettskrivningen finnes det mange termer som av og til kan virke nokså forvirrende. Eneformer er ord som bare kan opptre på én måte. Dobbeltformer, jamstilte former, alternative former og valgfrie former betyr oftest det samme. I 1938-rettskrivningen finner vi to slags dobbeltformer: jamstilte (sidestilte) former og hovedformer og sideformer. I ordlistene ble sideformene skrevet i hakeparenteser. Derfor blir de også ofte kalt klammeformer. Det var bare skoleelever som kunne bruke sideformene i skriftlige arbeider i skolen, mens i lærebøker var hovedformene påbudt. Et slikt skille i status mellom ulike former av det samme ordet hadde ikke vært i norsk før. Når vi sammenlikner 1938-reformen med reformen fra 1917, ser vi at i 1917-rettskrivningen var både lærebokformer eller jamstilte hovedformer likeverdige. 26

27 Jamstilte former i bokmål var f.eks. preteritum kastet og kasta og det betydde at man kunne fritt velge mellom dem. Superlativen fyrst var hovedform i nynorsk, sideform var først og den hadde samme form som i bokmål. Nedenfor følger de enkelte endringene i 1938-rettskrivningen: Mange enkeltord fikk en stavemåte som svarte til utbredt norsk uttale, f.eks. bjørk, bru, etter, fram, hard, kald, nå, snø, sju, tjue, meg, deg, seg (tidligere: bjerk, bro, efter, frem, hård, kold, nu, sne, syv, tyve, mig, dig, sig). Før 1938 hadde disse ordene samme vokal som i dansk. Fra nå av ble de eneformer. Diftongene i ord som reip, stein, lauv, røyk (før: reb, sten, løv, røg) var nå obligatorisk og i mange ord ble de valgfrie, altså jamstilte former enten med diftong eller enkeltvokal, f.eks. laus eller løs; løyse eller løse; alene eller aleine; auke eller øke. Dette gjaldt også preteritum av sterke verb som f.eks. skreiv eller skrev; braut eller brøt. Ustemte konsonanter ble innført i nye ord, f.eks. skip, språk (før skib, sprog) ll og nn kom i stedet for ld og nd i en del ord, f.eks. snill, funn, alminnelig, og preteritumsformene kunne, ville, skulle. Hunkjønnsbøyning var nå obligatorisk i en rekke ord 29 som var hunkjønn i norske dialekter, dette gjaldt særlig ord fra plante- og dyrelivet og ord fra norsk dagligliv. Disse ordene fikk nå obligatorisk endelse -a i bestemt entall, f.eks. bjørka, selja, lerka, døra, øksa, høna, grinda. De obligatoriske a-formene ble i Regler og ordliste delt inn i hovedgrupper etter emne: dyre- og planteliv, naturskildrende ord, lys og luft, vind og væte, vær og føre, leik og friluftsliv, byggverk og bygningsdeler, hus og hjem, innbo og andre ting i huset, mat og drikke for mennesker og dyr, kropp og helse, klær og plagg, ord for tid, tall, mål, mengde, osv. I mange andre ord, særlig abstrakter, ble endelsen -a og -en jamstilt, f.eks. tida eller tiden; slekta eller slekten; uka eller uken; jula eller julen, osv. 30 I bestemt flertall av intetkjønnsord ble artikkelen -a tillatt ved siden av -ene, og i omtrent 400 ord ble særnorsk -a obligatorisk, f.eks. beina, barna, kvinnfolka, mannfolka, trolla, golva, vatna eller dyra. Bøyningen var følgende: et bein, beinet, bein, beina. 29 Det gjaldt omtrent 900 hunkjønnsord. 30 Det gjaldt omtrent 130 hunkjønnsord. 27