Fra et organisasjonsperspektiv.

Transkript

1 1

2 Fra et organisasjonsperspektiv. 2

3 Kjære fjellfolk klikk "liker" om du er enig i det som følger. På årets fjellsportkonferanse satt vi søkelyset på hva friluftsliv er i 2014, og hva slags friluftsliv fjellsportsfolket ønsker for framtida. Det skyldes ikke minst arven som NF har vedtektsfesta å arbeide for, ta vare på og videreutvikle. Programkomiteen hadde ambisjoner om at konferansen skulle munne ut i en felles forståelse om hva slags friluftsliv fjellsportfolket vil arbeide for i åra som kommer. Fjellsportfolket ble enige om: Friluftsliv er en kulturell kompetanse som må læres gjennom: Friluftsliv for alle Fri ferdsel på eget ansvar Naturopplevelse Naturvennlig ferdsel Vi må ha et lovverk som sikrer grunnlaget for friluftsliv. Betraktninger FRILUFTSLIV FOR ALLE Vi må sikre at nye generasjoner og nye grupper blir presentert for friluftsliv. Vi må jobbe for et inkluderende friluftsliv, hvor vi bygger ned barrierer og åpner opp for alle. FRI FERDSEL PÅ EGET ANSVAR Allemannsretten forutsetter en kompetent befolkning som kjenner rettene og det store 3

4 ansvaret som følger med. Ulykkesforebygging gjennom den norske friluftslivstradisjonen, få det egenorganiserte friluftslivet mer på banen. Kompetansen må sikres ved innsats fra alle sektorer: Barnehage og skole (staten) Frivillige organisasjoner (sivilsamfunnet) Reiseliv (næringsliv) Tilbud av tjenester til dem med begrenset kompetanse aktualiserer behovet for sertifiseringsordninger på stadig nye områder. Mange ser at det trengs et system for sertifisering. Dette må kunne gjøres uten å miste den norske iboende lekmannstradisjonen. NATUROPPLEVELSE gjennom naturinnlevelse. Gleder i natur gir næring til vern om natur og økosystem. Videreformidle gleden ved å være ute i naturen for å ta vare på naturen. NATURVENNLIG FERDSEL Det må være en sammenheng mellom et verdigrunnlag og det vi faktisk gjør og hvordan vi handler. Fortsette å videreformidle kunnskapen som lever. Regissere verdidannende læring ved å være tilstede og underveis. LOVVERKET MÅ IKKE SVEKKES MEN STYRKES Lovverket er det viktigste grunnlaget for å sikre fremtidas friluftsliv. Friluftslivet må ivaretas i konkurranse mot andre sterke næringer. Vi må ha en natur som sikrer grunnlaget for å bedrive friluftsliv. Det vil si at vi må ta vare på det som er igjen av urørt natur. SAMARBEID Det er behov for et tettere samarbeid mellom ulike aktører for å sikre den utviklinga som er best for alle, inkludert naturen. Behov for en helhetlig tenking som vil kunne hjelpe ønsket om å bevare friluftslivets verdigrunnlag. ORGANISASJONSBYGGING OG DUGNADSÅND Det må drives et godt rekrutteringsarbeid. Det må bygges samarbeidsmetoder for å videreformidle friluftslivet gjennom organisasjoner og lag. Det er viktig å ta med seg videre den betydningen dugnadsinnsatsen har for friluftslivet. Hvordan når vi frem til fler? Det finnes støttemidler for å organisere aktivitet. 3

5 Kommer tilbake til allemanssretten snart.. Friluftsloven er ikke veldig sterkt 70 andre lover og rettsakter interfererer med friluftsloven. De fleste har/får forrang 4

6 Allemannsretten har dype røtter i vår kulturarv. Dette er tidligere uskrevne regler (sedvanerett). ( er allemannsretten/) Allemannsrettens hovedregel står i friluftsloven 2 første ledd: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.» Den generelle hensynsregelen står også i friluftsloven 11: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.» 5

7 Refleksjon viktigst Den største endringen av fjellvettreglene er at de nå legger mer vekt på planlegging, refleksjon og læring for å gjennomføre en god tur. De gamle fjellvettreglene var i større grad formaninger, og en klar oppskrift på hva som skulle være med i sekken. Det var nok nødvendig da de ble utformet. Men de nye fjellvettreglene er mer opptatt av å fylle hodet enn sekken med riktig innhold. Det trengs mer enn sjekklister og riktig utstyr for å kunne gjøre riktige valg, både for å unngå å komme i krevende situasjoner og når det uforutsette oppstår. Vi ser også at vi som utøver friluftsliv i fjellet er avhengig av at vi tar ansvar selv for å utvikle oss. Det er ikke nok med riktig utstyr, og erfaring er heller ikke alltid avgjørende for om det går bra. Det er evnen til å trekke lærdom av erfaringene, og tilpasse seg endringer som oppstår underveis som gjør at fjellvettet kan redde oss når det drar seg til i utsatte situasjoner. Her skiller ikke fjellet seg så veldig fra resten av livet. 6

8 Nå med vekt på organisasjonenes/tilbyders ansvar vs egenansvaret. Jeg er ikke jurist, men humanist. Støtter meg på advokat Helge Skogseth Berg som i 2014 gjorde en analyse av hvorvidt speiderturen rent juridisk og rettslig har gått ut på dato. Han konkluderte med: NEI. Det er ingen ting i veien for at barn leder barn på tur uten voksne forutsatt at de er har tilstrekkelig forståelse fir hviken risiko de utsetter seg for og at de/gruppa er i stand til å redusere/avhjelpe aktuell risiko (Les for eksempel Ganske imponerende eller helt uansvarlig av Jørgen Moland og Helge Skogseth Berg, Speideren #4/2016 ( 7

9 Lov om produktansvar [produktansvarsloven] Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester [produktkontrolloven]

10 9

11 Altså iforarbeidene 10

12 Altså forarbeidene 11

13 Egenansvar vs tilbyderansvar 5 spørsmål som må vurderes 12

14 13

15 14

16 Hva slags risiko eksponeres den enkelte deltaker for ved gjennomføring av fjellsportaktiviten? Har den enkelte deltaker stor nok egeninnsikt til å forstå ansvaret de har for seg selv og andre? Har den enkelte deltaker evne til/trening i å håndtere/redusere slik risiko? Kan den enkelte deltaker avbryte det som er risikabelt dvs. velge å redusere risikoen der og da? Er andre som er med på tur trent i å redusere/avhjelpe risiko for deltakere som ikke fullt ut håndterer risiko selv? I teorien kan vi tilby alt så lenge de som deltar forstår risikoen og kan bidra til å redusere/avhjelpe aktuell risiko. Hva så når man kjøper sikkerhet? Utgangspunktet er at dette klarer jeg ikke selv. Lovverk skiller ikke. Alt fra speiderturen med barn som leder barn til betalte føringsturer på vintersnø er å forstå som en risikofylt forbrukertjeneste. Deltaker må i teorien ha like stor forståelse for risikoen ved aktiviteten enten det er gratis eller kostbart, enten der er speidertur, turlagstur eller føring. Vi skal diskutere noen eksempler. 15

17 Risiko ved patruljetur (Tur etter gruppas evne). Det er få kjente, alvorlige ulykker knyttet til patruljetur. Mest aktuell risiko for patruljeturen er hendelser som å gå seg vill, eller traumer vi normalt aksepterer som en del av barns frie lek, typisk kuttskader, benbrudd og lettere hjernerystelse. Dette er normalt lite problematisk rent rettslig. Mer aktuelt i kommunikasjonen med usikre foreldre, ledere og eventuelt rettsapparatet, er de farer som har størst konsekvens død og lammelser og som har en reell sjanse for å kunne skje på en patruljetur. Det kan inntreffe ved drukning, nedkjøling (etter skade), ved større fall og (telt)brann. Spørsmålet blir derfor om rammene for turen, deltakernes modenhet og opplæringen speiderne får, reduserer risikoen for fatale hendelser i en grad som gjør at vi likevel befinner oss innenfor «dagliglivets risiko». Har det enkelte barn stor nok egeninnsikt til å forstå ansvaret de har for seg selv og andre? Rent juridisk argumenteres det med at manglende selvinnsikt hos en eller flere i gruppa medfører forhøyet risiko. Dette er av betydning for hvilken tur man velger, og kanskje må ambisjonene senkes for at patruljen skal kunne dra ut på tur uten kompetente voksne. NB: Noe tyder for øvrig på at det ikke alltid blir tryggere av voksen 16

18 tilstedeværelse. Blir barn mer risikovillige og uansvarlig av at det er voksne der? Blir alt lov så lenge de ikke stoppes er de avvent fra å tenke/vurdere selv? Har det enkelte barn evne til/trening i å håndtere/redusere slik risiko? Dersom speidergruppen aktivt benytter treningsprogrammet og patruljesystemet er det ingen rimelig grunn til å bestride at det enkelte barn har forutsetninger til å forstå risikoen ved en overnattingstur. I speideren har patruljen den funksjon at den som helhet skal mestre det meste innenfor det enkle friluftslivet, blant annet for å redusere risiko for traume. Det er med andre ord ikke bare et ansvar for den enkelte, men for gruppa som helhet, å forstå og håndtere risiko på tur. Kan det enkelte barn avbryte det som er risikabelt dvs. velge å redusere risikoen der og da? Dersom patruljesystemet fungerer skal nettopp den enkeltes ve og vel bety mye for om man gjennomfører etter planen eller ikke. Samtidig ligger det en forutsetning i speidermetodens «learning by doing» at den enkelte hele tiden skal strekke seg mot å mestre også det ukjente. Hensynet mellom enkeltpersonens opplevelse av ubehag og gruppas vurdering av reel fare må hele tiden avveies. Er andre barn som er med på tur trent i å redusere/avhjelpe risiko for et barn som ikke fullt ut håndterer risiko selv? Treningsprogrammet og patruljesystemet er sentralt, og må sikre at gruppens totale evne til å klare seg en natt ute er tilstrekkelig og større enn om samme vurdering ble gjort for hver enkelt deltaker. Legg gjerne vekt på betydningen av gruppekompetanse og at patruljens begrensede størrelse i seg selv kan bidra til å redusere risiko. Andre tiltak som kan redusere risiko er hjemmeleder, at området er kjent, og at alle i patruljen er bevisste på hva som kan gå galt. 16

19 Risiko ved turlagstur Det er anslagsvis én alvorlige ulykker hvert 4 5 år knyttet til turlagsturer (jeg tipper, det er kanskje færre, kommer bare på 4 5 hendelser totalt). Mest aktuell risiko for slike turer er knyttet til den menneskelige faktor, altså heterogen, ukjent gruppe med variabel motivasjon og ferdigheter. Ting kan ta tid, men har det med å gå bra. Disse turene (det er svært mange av dem hvert år) foregår tradisjonelt som et risikofelleskap mellom voksne mennesker. Mest aktuelle traumer er kanskje utmattethet, gnagsår, nederlaget ved å snu etc. Dette er også normalt lite problematisk rent rettslig. Mer aktuelt i møte med eventuelle pårørene og rettsapparatet, er de farer som har størst konsekvens død og lammelser og som har en reell sjanse for å kunne skje på en turlagstur. Det kan inntreffe ved drukning, nedkjøling (etter skade), ved større fall, utglidning, skred med mer. Spørsmålet blir derfor om rammene for turen, deltakernes forutsetning for å kunne gjennomføre turen og turleder (frivillig koordinator) sin mulighet for å redusere/avhjelpe, reduserer risikoen for fatale hendelser i en grad som gjør at vi likevel befinner oss innenfor «dagliglivets risiko». Har det enkelte deltaker stor nok egeninnsikt til å forstå ansvaret de har for seg selv og andre? Rent juridisk argumenteres det med at manglende selvinnsikt hos en eller flere i 17

20 gruppa medfører forhøyet risiko. Deltakerne har meldt seg på et opplegg som er beskrevet (gjerne med et antall støvler) og markedsført lokalt. De velger mellom oppsatte turer snarere enn å lage sin egen. Gruppen er forskjellige fra gang til gang. Arrangør og turleders mulighet for å tilpasse turen til den gruppa som dukker opp er begrenset. Det siles kanskje litt på forhånd, og spesielt om turen er beskrevet som krevende. Det vanligste utfallet er at de som viser seg å ikke ha forutsetning enten må snu (og ta helt ansvar for seg selv) eller at de trekkes med videre. Tilbyder har sitt på det tørre så lege forhåndsinformasjonen gir et riktig bilde av risiko og hvilke forutsetninger deltakerne må ha. Selvinnsikten vet tilbyder dog lite om, og her kan svaret like gjerne være nei. Har den enkelte deltaker evne til/trening i å håndtere/redusere slik risiko? DNT har tilrettelagt for at individer og grupper skal kunne bruke natur og fjell selv med begrenset erfaring i snart 150 år. Mer enn aktiviteter tilbys medlemmer, mange med sikte på kompetanseheving. Man er alltid flere på tur, noen ganger kanskje litt for mange, men turfellesskapet (gruppa) har alltid hatt den funksjon at den som helhet skal mestre den planlagte aktivitet eller tur. Som oftest er det tilstrekkelig med en utdannet turleder, sommer eller vinter, men ferdes mann på bre eller klatrefjell er det vanlig praksis å koble på en som har særskilt kompetanse. Fortsatt skjer det stort sett innen for rammen av risikofellskap, altså at det å forstå og håndtere risiko på tur ikke bare er et ansvar for turleder og/eller den enkelte deltaker, men for gruppa som helhet. I de senere år har det dukket opp fellesturer i gråsonen, der det er vanskelig å peke på risikofelleskap, fordi turen har sin attraksjons i at den er over evne. Ser i denne omgang bort fra disse få tilfellene (kommer litt tilbake til dette) Kan det enkelte deltaker avbryte det som er risikabelt dvs. velge å redusere risikoen der og da? Dette må vurderes for den enkelte type tur, men stort sett er svaret ja!. Er andre som er med på tur trent i å redusere/avhjelpe risiko for en deltaker som ikke fullt ut håndterer risiko selv? Ja. Det er stort sett en turleder på de planlagte tilbudene. Men, det er mye aktivitet innad i mange turlag av typen Hvem blir med på Middagstinden i ettermiddag. Det oppstår en selvorganisert aktivitet som deles i turlagets kanaler, og som kommer i en gråsone mht ansvar. Noen har kommet med et forslag, andre har takket ja. Foreløpig tror jeg vi lever godt med denne gråsonen, om ikke vi administrerer for meget. Med en gang det legges ut en slags terminliste over Egentrening på Kolsås følger en forventing om at klubb/lag/noen kompetente tar ansvar. I slike tilfeller må man være tydelig på disse tingene. Kan sammenliknes med DNTs ansvar for infrastruktur ala kvistaløpye eller NKFs ansvar for bolta ruter. 17

21 Risiko ved føringsstur = Tur over evne Også her er det få ulykker, i alle fall om vi holder utenlandske grupper utenom og definerer dette som organiserte og betalte tilbud der deltakere/gjester kjøper sikkerhet i møte med en naturopplevelse man ikke er komfortabel med å planlegge og gjennomføre på egenhånd. Her har vi også å gjøre med ukjente grupper, ofte begrenset i størrelse om kompleksiteten ved aktiviteten er høy. Det er mange grunner til at stadig flere ønsker å kjøpe slike tjenester. Økt velstand, mindre tid til livslang læring, endringer i synet på hva som gir sosial aksept, rettsliggjøring av samfunnet, og endret syn på sikkerhet rundt barn i oppvekst (skadetoleranse). Kanskje har vi også blitt bedre kjent med egne styrker og begrensninger og erkjenner at vi ikke mestrer alt på egenhånd? Generalistene er utdøende på alle arenaer, mens fjellene består. Lokkende og hvitkledde. Vi har bra utstyr, men lite erfaring i å vurdere fare. Risikoen er uttalt ved slike tjenester. Tjenestene har sin primær begrunnelse i nettopp dette. Mye kan skje. Man kan dø av det. Derfor er også ansvarsfordelingen tydelig. Utfordringen er om deltaker har forutsetninger nok til å forstå risikoen slik at ansvaret blir delt og ikke bare ligger hos tilbyderorganisasjon og fører. Vi har lovverk som beskriver ansvaret, men ikke som regulerer hvem som kan tilby dem (har sine historiske grunner og forblir slik så lenge ulykkestallene ikke stiger dramatisk). Rammen er den samme: Føreren, 18

22 turlederen eller gruppens evne til å velge tur etter evne. Med en kompetent fører i spissen øker gruppas evne, men hvor mye? Spørsmålet blir derfor det samme, om rammene for turen, deltakernes forutsetning for å kunne gjennomføre turen, og fører sin mulighet for å redusere/avhjelpe, reduserer risikoen for fatale hendelser i en grad som gjør at vi likevel befinner oss innenfor «dagliglivets risiko». Har det enkelte deltaker stor nok egeninnsikt til å forstå ansvaret de har for seg selv og andre? Rent juridisk argumenteres det med at manglende selvinnsikt hos en eller flere i gruppa medfører forhøyet risiko. Deltakerne har meldt seg på et opplegg som er beskrevet som mulig gitt førers erfaring og kompetanse. Som oftest følger det krav til form og erfaring også til deltakerne. Hvorvidt deltakerne opplever å inneha ansvaret for mer enn beslutningen om å delta, er i stor grad opp til dialogen tilbyder fører på forhånd, underveis og ved særskilt utsatte partier. Tindevegledernes Ferdaråd skal nettopp sikre medansvar, men også utbyttet. Transparent føring, som det kalles, innebærer nettopp at egenverdien som følger av medbestemmelse og medansvar opprettholdes i tråd med norsk friluftslivstradisjon. Har den enkelte deltaker evne til/trening i å håndtere/redusere slik risiko? Hvor går grensen for hvor lite de kan i forhold til hvor mye førers tilstedeværelse kan kompensere for? Kan det enkelte deltaker avbryte det som er risikabelt dvs. velge å redusere risikoen der og da? Er andre som er med på tur trent i å redusere/avhjelpe risiko for en deltaker som ikke fullt ut håndterer risiko selv? Ja. 18

23 Risiko ved selvorganisert tur i bratte fjell Her har vi de fleste ulykkene. Men, ikke veldig mange Alt kan skje. Allemannsretten, legmannstradisjonen og kulturarven etc fordrer at dette er noe nordmenn driver med, og kan. Masseturisme = press. Det utredes nå ulike muligheter for regulering/begrensning i ferdsel enkelte plasser. Det er et samfunnsansvar å sikre at borgerne kan overleve en natt i natur, og jeg legger gjerne til, at allmennheten dannes gjennom selvhjulpent friluftsliv Organisasjonene bidrar med informasjon (kampanjer som fjellvett), kurs, aktiviteter med mer. Holder på frivillighet og kompetent amatørskap, men profesjonaliseres stadig (særskilt drift og administrasjon). Private aktører/reiseliv: Voksende bransje som tilbyr håndsøm av både turer og kurs. I sterk vekst. Mange opererer med godkjenninger fra NF og/eller Nordtind, men dette er ikke et rettslig krav (det rettslige kravet er at tilbyder skal være kompetent, ikke inneha en spesifikk sertifisering. Stat/fylke/kommune. Lokale friluftsråd (offentlig ansatte) er plassert mellom myndigheter, lokalbefolkning og frivillige organisasjoner, og mottar stadig større andel av aktivitetsmidler tidligere forbehold sivilsamfunnet. 19

24 UOH sektoren driver utdanning (profesjonsrettet) i stor grad med det samme budskapet (på eget ansvar) som organisasjonene, men med et litt høyere HMSfokus (skolen har ansvaret, ikke eleven). Skolen, ja friluftsliv er på vei tilbake i grunnskolen, men lider under manglende kompetanse blant lærerne. Viktigste drivkraft her er verken Kulturarven eller det psykososiale, men folkehelse (bevegelse) og integrering gjennom friluftsliv (150 millioner vs idrettens 3 milliarder) Har det enkelte deltaker stor nok egeninnsikt til å forstå ansvaret de har for seg selv og andre? Har den enkelte deltaker evne til/trening i å håndtere/redusere slik risiko? Kan det enkelte deltaker avbryte det som er risikabelt dvs. velge å redusere risikoen der og da? Er andre som er med på tur trent i å redusere/avhjelpe risiko for en deltaker som ikke fullt ut håndterer risiko selv? Det er det ofte, men dette har i liten grad medført erstatnings eller straffeansvar i Norge. Vi er voksen mennesker som selv velger våre venner og alle er vi amatører (vi elsker det vi gjør, men lever ikke av det). I alpene derimot har vi eksempler på hvordan kunnskap/erfaring medfører straff/erstatningsansvar sivilrettslig (8 år i Østerrike for mannen med skredkurs som ledet kjæresten i døden ). 19

25 Fortsatt fri ferdsel på eget ansvar (altså ingen regulering av ferdsel eller hvem som kan tilby hva) forutsetter at utøverne mestrer naturen, men også hensyns og delekulturen. 20