Den store oppgjørsdagen

Transkript

1 Den store oppgjørsdagen Hva skjer når Gud holder dom? Vil menneskene få en ny sjanse etter døden? Av A. C. Berger Utgitt av Norsk Bibelinstitutt Uttrykket «dommedag» brukes tilfeldig i mange sammenhenger. Begrepet er blitt et ordtak. Mange spøker med det som skal skje på en kommende dommedag. Andre har en skjult redsel for dagen da menneskene skal stå til regnskap for sine handlinger. Paulus skriver at alle en dag skal stå til regnskap for alt de har sagt og gjort: «For vi skal alle fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han har gjort i sitt liv i legemet, enten godt eller ondt» 2 Kor 5,10. En undersøkende rettshandling Vi vil se på noen bemerkelsesverdige profetier som viser at endog før Jesu annet komme vil det foregå en undersøkende rettshandling. Alle mennesker helt fra Adams tid vil i denne undersøkende rettergang få sin sak prøvet og sin fremtid avgjort. Bibelens siste bok forteller bl.a. om tre engler som flyr høyt oppe under himmelhvelvet. Engler er symbol for budbringere med et viktig budskap. I de siste tider av verdens historie skal det lyde et bestemt budskap til alle som bor på jorden: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!» Åp 14,7. I de foregående versene forteller Johannes at dette budskapet skal lyde for alle i hele verden: «Jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» Åp 14,6. Engelen forkynner at i den siste tid av verdens historie skal det foregå en alvorlig rettergang. Tidligere i sin dramatiske skildring av de siste tider sier apostelen Johannes: «Hedningefolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet, og tiden da de døde skal dømmes.» Åp 11,18. Det er ingen tvil om at vi er kommet til endens tid. Heller ikke er det noen tvil om at nå er folkeslagene blitt «harme». Krig og uro hersker i store deler av verden. Legg merke til hva som også sies, at nå er «tiden da de døde skal dømmes». Og videre: «Da skal du lønne dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden» (v.18). Jesus gir selv uttrykk for at det på forhånd blir avgjort hvem som får del i oppstandelsen ved Jesu gjenkomst. I et ordskifte med noen saddukeere omtalte han dem «som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde» Luk 20,35. I Åp 22,12 sies det om Jesu annet komme: «Se, jeg kommer snart og har min lønn med meg,

2 for å gjengjelde enhver etter hans gjerning.» Når Jesus kommer, har han lønnen med seg. Men da må det allerede ha funnet sted en undersøkelse av den enkeltes sak, slik at Jesus kan gi enhver en rettferdig behandling. For Paulus var dette en begivenhet i fremtiden. Til landshøvdingen Feliks talte han om «den kommende dom» Apg 24,25. I sin tale på Aeropagoshøyden i Aten uttalte Paulus: «For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde.» Apg 17,31. Herren har bestemt en dag da han vil dømme verden. Men denne dagen var ikke kommet på Paulus tid. Bibelens lengste profetiske tidsperiode Daniels bok, som inneholder noen av Bibelens største og mest spesifikke endetidsprofetier, kaster også lys over det som skjer når Gud holder dom. I Dan 8 leser vi om en stormakt i historien. Den fremstilles som et lite horn som vokste seg større og større. Det vokste helt opp til himmelens hær, og det kastet noen av hæren og av stjernene til jorden og tråkket på dem. Selv mot høvdingen over himmelens hær brisket det seg. «Det tok fra ham det daglige offer, og stedet hvor hans helligdom står, ble vanæret» (vers 1 og 11). La oss se hva denne nye makten videre ville gjøre: «Det reiste seg mot Gud og opprettet en gudsdyrkelse i strid med det daglige offer. Hornet kastet sannheten til jorden og hadde fremgang i alt det tok seg fore. Så hørte jeg en av de hellige tale, og en annen hellig spurte ham som talte: Hvor lenge gjelder synet om det daglige offer og den ødeleggende synd, og hvor lenge skal helligdom og gudsdyrkelse bli overgitt til å tråkkes ned?» Dan 8, Dette er et viktig spørsmål, og svaret kommer: Han sa til meg: Inntil det er gått to tusen og tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett» (vers 14). Den gammeltestamentlige helligdomstjenesten For å forstå betydningen av denne lengste profetiske tidsperiode Bibelen omtaler, må vi et øyeblikk gå tilbake og se på den gammeltestamentlige offertjeneste. Uttrykket»to tusen og tre hundre kvelder og morgener» betyr 2300 år. Dette er en kjent bibelsk uttrykksmåte for profetisk tid. Se 4 Mos 14,34: «ett år for hver dag», og i Esek 4,6: «en dag for hvert år». Dette viser at Daniels profeti om et visst antall dager betyr like mange år. I Bibelen står dette som fotnote til versene i Daniels bok. Den profetiske tidsperioden i Dan.8,14 strekker seg altså over et tidsrom av 2300 år. Hva skjedde i dette tidsrom? Når begynte denne perioden, og når sluttet den? Har den noen spesiell betydning for oss som lever i endens tid? Noe som er viktig å forstå, er uttrykket: «Da skal helligdommen igjen få sin rett,» eller «renses», som grunnteksten også kan oversettes. Denne profetien har sammenheng med offertjenesten i den gammeltestamentlige helligdommen. Hvordan gikk det til da prestene i gammel tid «renset» templet? Bibelen taler tydelig om en helligdomstjeneste i himmelen, og om en tilsvarende tjeneste på jorden. For å forstå det som skulle skje ved «rensingen» av den himmelske helligdom etter de 2300 år, må vi forstå hva som skjedde hver gang den jordiske helligdom ble «renset». Møteteltet eller helligdommen i det gamle Israel hadde to rom. Det første ble kalt Det hellige. Det andre ble kalt Det aller helligste. Når en person hadde syndet, kom han til helligdommen. Han måtte bringe et offerdyr som tegn på syndserkjennelse og anger. I forgården møtte han presten. Etter at dyret var ofret, tok presten noe av blodet og stenket det på forhenget i

3 helligdommen. Dette var et uttrykk for at synden var fjernet fra den angrende synder og overført til helligdommen. På denne måten ble det glade budskap om frelse gjennom et stedfortredende offer forkynt hver eneste dag i den gammeltestamentlige gudstjeneste. De gjorde dette fordi de så frem til det som Jesus Kristus, det sanne offerlam, en gang skulle gjøre for dem. Den store «soningsdagen» En dag hvert år ble det foretatt en meget betydningsfull handling. 3 Mos. 16 forteller om denne store dagen i folkets gudstjeneste. «Soningsdagen» ble den kalt. På denne dagen skulle øverstepresten gå inn i det andre rommet i helligdommen, Det aller helligste. Han skulle da «rense» den for alle de synder som gjennom året hadde gjort helligdommen uren. Dette var en oppgjørets dag for Israels folk. Det var dommens dag. De som gjemte på synder de ikke hadde bekjent, og som de derfor ikke hadde fått tilgivelse for, måtte bøte med livet. Det var altså øverstepresten som nå skulle gjøre tjeneste. Først ble det stilt frem to lyteløse dyr. Det ene ble slaktet som et sonoffer for hans egen og folkets synd. Deretter gikk han inn i Det aller helligste med noe av blodet av dette dyret og stenket det foran arken som inneholdt lovtavlene, og som var dekket av soningslokket. Etterpå ble det andre dyret sendt ut i ørkenen for å dø. Selv om dette bare var seremonier og symboler, skjønte israelittene hva det betydde. Det stedfortredende offer representerte Kristus og hans offer for våre synder. Dyret som ble sendt ut i ørkenen, var et bilde på det ondes endelige utryddelse, og tilintetgjørelsen av syndens opphav, Satan. For Israels folk var denne soningsdagen en dommens dag. Det var den mest betydningsfulle dagen i året. Dette er bakgrunnen for Daniels profeti om at «helligdommen skulle få sin rett igjen» eller «renses» etter tidsperioden på 2300 år. At denne profetien kan gjelde jødenes helligdom, er utelukket. Allerede i år 70 e.kr. ble templet i Jerusalem endelig ødelagt. Hva er det så Daniel skriver om? Svaret finner vi i Hebreerbrevet, som taler om en helligdom i himmelen: «Hovedsaken i det vi taler om her, er dette: En slik øversteprest er det vi har, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. Der gjør han prestetjeneste i helligdommen, i det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren» Heb 8,1. En helligdom i himmelen Det er denne helligdommen og denne prestetjenesten Daniel profeterer om. Det finnes en himmelsk helligdom der Jesus er øversteprest. Prestene i det gamle Israel måtte ofre hver dag og hvert år. Men Jesus ofret seg selv en gang for alle. Om prestene som den gang gjorde tjeneste, leser vi: «Men de gjør tjeneste ved et telt som bare er en etterligning og en skygge av det himmelske. Det ser vi av det ordet Moses fikk fra Gud da han skulle bygge møteteltet: Se til at du gjør arbeidet etter det forbildet som ble vist deg på fjellet» Heb 8,5.6. Her er vi kommet frem til kjernepunktet i vårt studium av Daniels profeti om de «to tusen tre hundre kvelder og morgener». At helligdommen etter denne lange tidsperioden skulle «få sin rett» eller «renses», gjelder helligdommen i himmelen. Daniel omtaler en stor forsoningsdag nettopp i den himmelske helligdom. Kan vi vite når denne store dommens dag begynner? Engelen Gabriel ble sendt til Daniel for

4 å forklare det profetiske synet, og han bringer denne hilsen: «Hør, menneske, for synet gjelder endetiden.» Og så føyer han til: «Nå vil jeg la deg få vite hva som skal skje når vredestiden tar slutt, for synet gjelder endetiden.» «Det er sant, dette synet om kvelder og morgener som her er fortalt. Du skal gjemme på synet, for det gjelder en fjern fremtid» Dan 8, Daniel skulle gjemme synet, for det gjaldt ikke hans tid. Den som forkynner Guds ord i dag, plikter derfor å ta det frem, for det gjelder vår tid. De sytti uker (490 år) «Daniel, nå er jeg kommet for å gi deg full innsikt.... Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet, og Det aller helligste blir salvet» Dan 9, Fotnoten under verset sier: «Med uke menes her et tidsrom på sju år.» Denne forklaringen stemmer med de bibelversene vi har henvist til: «En dag for et år». Sytti uker er 490 profetiske dager eller like mange virkelige år. Hva skulle skje etter disse 490 årene? Men like viktig var det for Daniel å vite utgangspunktet for denne bestemte tidsperioden. Engelen lar ham ikke være i villrede om dette: «Du skal vite og forstå: Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist og bygget opp igjen med gater og vollgraver. Men tidene skal være harde. Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien og ikke mer være til En uke gjør han pakten tung for mange» (vers 25-27). Her blir utgangspunktet angitt. Den lange tidsperioden skulle regnes fra «den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen». Esra og Nehemja forteller om tre vedtak om en gjenoppbygging av Jerusalem. Men det var det tredje vedtaket som ble satt ut i livet. Det var i året 457 f.kr. da kong Artaxerxes sendte Nehemja til Jerusalem med både fullmakter og penger. Dette årstallet er altså utgangspunktet for de «to tusen tre hundre kvelder og morgener», eller år. Engelen kunngjør for Daniel at «sytti uker» eller 490 år av den lange perioden på «to tusen tre hundre kvelder og morgener» er «fastsatt» eller tilmålt «ditt folk og din hellige by», altså jødefolket. Denne perioden på sytti år-uker blir nærmere omtalt som 7 uker + 62 uker + 1 uke. Og så føyer han til noe meget viktig: «Midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer.» Midt i den siste år-uken skulle den gammeltestamentlige offertjenesten ta slutt. Perioden på år-uker, som altså er 483 år, og som begynte i 457 f.kr., fører oss ned til året 27 e.kr. da «en som er salvet, en fyrste» skulle stå frem. Om sommeren det året gikk Jesus ned til Jordan-elven og ble døpt av Johannes og salvet med Den Hellige Ånd, som kom over ham. «En uke gjør han pakten tung for mange,» sa engelen til profeten Daniel. I den siste av de sytti år-uker som var tilmålt jødefolket, skulle noe meget viktig skje. Det aller viktigste var at midt i uken skulle tempeltjenesten med ofringene opphøre. Midt i denne siste år-uken, nøyaktig tre og et halvt år etter Jesu dåp da han stod frem som den salvede, ofret han sitt liv på Golgata, og Matteus forteller: «Da revnet forhenget i to, fra øverst til nederst» Matt 27,51. På den måten kunngjorde Gud at fra det øyeblikket av hadde ofringer av dyr ikke lenger noen hensikt, for det sanne

5 offerlam hadde nå gitt sitt liv som en soning for verdens synd. Jesus for opp til himmelen, der han i dag er vår øversteprest. Etter Jesu død og himmelfart i året 31 fortsatte apostlene hans gjerning blant jødene enda i tre og et halvt år. Men hva resulterte det i? I Apostlenes gjerninger finner vi beretningen om mordet på Stefanus. I sin kraftige tale hadde Stefanus forkynt at Kristus var Messias, men det ville folket ikke høre tale om. Dette fant sted i året 34. Dermed ble det utløst en bitter forfølgelse mot den kristne menigheten i og omkring Jerusalem, som førte til at mange flyktet til andre land i Romerriket, og brakte dermed evangeliet til hedningeverdenen. Nå skjedde det som Jesus forutsa i Matt 21,43: «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.» Saulus fra Tarsus, som senere ble hedningenes store apostel, var til stede da Stefanus ble steinet. Den tro som preget Stefanus, gjorde et mektig inntrykk på Saulus, og kort tid etter begynte han sin gjerning med å bringe evangeliet til hele verden. Det samme året forkynte Peter evangeliet i Kornelius hus. Han innledet dermed en ny epoke, idet apostlene inntil da bare hadde forkynt for jøder. Fra dette tidspunktet gikk arven over til det åndelige Israel, og jødene hadde ikke lenger noe åndelig fortrinn. Slik ble den profetiske tidsperioden på 490 år for jødefolket oppfylt. Korset som ble reist langfredag i år 31, er det faktum som gjør at profetens syner blir stadfestet. Profetien om de sytti år-uker er med på å stadfeste at den Messias vi tror på, virkelig er Guds Sønn. De 2300 år når frem til 1844 Men profetien omfattet noe mer enn bare de sytti år-uker. Den utgjør hele 2300 år. Dette fører oss helt ned til året Da skulle»helligdommen igjen få sin rett», eller «renses». Vi har tidligere sett at dette uttrykket gjelder det som skjedde på den store forsoningsdagen, som for Israels folk var dommens dag. Men i forbindelse med den himmelske helligdom peker teksten frem til verdens «store forsoningsdag», den endelige dommens tid. Slik beskriver Daniel det han så: «Retten ble satt, og bøker ble åpnet» Dan 7,9.10. Her skildres den domsscenen som begynte i 1844, ved slutten av den lange profetiske tidsperioden på «to tusen tre hundre kvelder og morgener». I Åpenbaringsboken leser vi om denne domsscenen og disse bøkene: «Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger» Åp 20,12. Malakias forteller også om en bok: «De som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn» Mal 3,16. Men Daniel får også se noe annet som er meget viktig: «Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham» Dan 7,13. Jesus spiller en avgjørende rolle når menneskenes evige skjebne blir avgjort. Hans nærvær gir det fullstendige bilde av dommen. Talsmann og forbeder Hva ville vi oppleve dersom vi kunne være til stede i himmelen og se denne domsscenen som foregår nå. Vi ville se livsløpet til alle som en gang har fått sitt navn skrevet i livets bok.

6 Apostelen Peter skriver: «For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds eget folk. Men kommer dommen over oss først, hvordan går det da til slutt med dem som er ulydige mot Guds evangelium?» 1 Pet 1,17. Undersøkelsen begynner med Guds eget folk. Abels liv er et av de første som blir brakt frem til undersøkelse og dom. Bøkene forteller alt om hans liv, hans fortrinn og feiltrinn. Bibelen sier at «alle har syndet», og dette gjelder også Abel. Vi vet også at syndens lønn er døden. Selv om Abel var lydig og trofast i å bringe sine ofringer, vil hans egne synder dømme ham til fortapelse og død. Men så kommer Jesus frem og sier: «Han bekjente sin synd og bad om tilgivelse. Jeg døde for ham.» Og Abels navn blir for evig stående i livets bok. Situasjonen er en annen når Kains navn kommer opp til dom. Hans synd og gjenstridighet står skrevet i bøkene. Hva skjer med ham i dommen? Jesus kan ikke være hans talsmann og forbeder, for han har selv sagt: «Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen» Matt 10,32. Kain fornektet Kristus gjennom sine falske ofringer. Derfor blir hans navn strøket av livets bok. Slik blir navn etter navn behandlet. Ingen blir oversett. Oppgjørsdagen En dag kommer turen til vårt navn. Slik lyder det fra en av de tre englene som forkynner dommen: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom.» Åp 14,7. Når Jesus snart kommer igjen, vil denne undersøkende og avgjørende domshandling være forbi. Da er det klart hvem som skal være med ham til hans rike. Han har lønnen med, og alt vil være avgjort for alle mennesker. Hva vil skje når turen kommer til vårt navn? Kan Jesus da være vår talsmann og forbeder? Guds hellige lov er den norm som skal gjelde i dommen. «Alle de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle de som syndet og hadde loven, skal dømmes etter loven.» Rom 2,12. Og Jakob forklarer: «Dere skal dømmes etter frihetens lov, og etter det må dere leve, i ord og gjerning» Jak 2,12. Over hele verden lyder de tre englebudskapene om frelse og dom. Den undersøkende domshandling har pågått i mange år. Snart er den forbi. Det neste som da skjer, er at Jesus kommer tilbake for å hente sine hjem til Guds rike. Snart vil det hele være over. Jesus vil opphøre å være vår talsmann og forbeder. Da er muligheten til frelse ugjenkallelig forbi. Dette er dagen apostelen taler om: «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den rene fortsette i sin renhet.» Åp 22,11. Men i dag lever vi ennå i nådens tid. Ennå er det sant hva apostelen sier: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» 1 Joh. 2,1. Ennå er det frelse å få. Men vi vet ikke hvor lenge denne nådens tid vil vare. Jesus kommer snart. Da vil han hente dem som er beredt til å møte ham.