Hjelp vi blir tjukkere!

Transkript

1 Gary Taubes Hjelp vi blir tjukkere! Hvorfor og hva kan du gjøre med det? Oversatt av Tone Bøstrand

2 Hjelp vi blir tjukkere! ISBN Originaltittel: Why we get fat First published by This translation published by agreement with Alfred A. Knopf, an imprint of The Knopf Doubleday Group, a division of Random House Inc. Norsk utgiver: Forlaget Lille Måne AS 2013 Welhavens gate OSLO Tlf Faks post@lillemaane.no Forfatterens hjemmeside: Omslagsdesign: Kristian Tennebø Sats: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11/14,5 pt Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med Åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Ved sitering i aviser, artikler og annet må kildehenvisning tydelig fremkomme. Ta kontakt med forlaget for mer informasjon eller tillatelser.

3 Til N.N.T.

4

5 INNHOLD Forord Innledning Arvesynden Del 1 Biologi, ikke fysikk 1. Hvorfor var de fete? Underspisingens flyktige fordeler Treningens flyktige fordeler Betydningen av 20 kalorier om dagen Hvorfor meg? Hvorfor der? Hvorfor nå? Termodynamikk for hvermansen, del Termodynamikk for hvermansen, del Bare i hodet? Del 2 Fedme Fedmens lover Lipofili en historisk digresjon Fettreguleringens ABC Hvorfor blir jeg fet og ikke du (eller omvendt)? Hva vi kan gjøre Urettferdig og mer urettferdig Hvorfor dietter lykkes og mislykkes Det fetende karbohydratet en historisk digresjon Kjøtt eller planter? Det sunne kostholdet Hva nå?

6 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? Vedlegg Takk Kilder Illustrasjoner Register

7 FORORD Denne boken har vært under arbeid i mer enn ti år. Det begynte med en serie undersøkende artikler jeg skrev for tidsskriftet Science og deretter New York Times Magazine om den overraskende bedrøvelige tilstanden innen forskning på ernæring og kroniske sykdommer. Det er en utvidet og destil lert utgave av fem års ytterligere forskning som etter hvert ble til min forrige bok Good calories, bad calories (2007). Argumentasjonen her er blitt fin pusset gjennom foredrag ved medisinske læresteder, universiteter og forskningsinstitusjoner over hele USA og Canada. Det jeg prøvde å få frem i Good calories, bad calories, var at forskningen innen ernæring og overvekt gikk seg vill etter andre verdenskrig, da det europeiske fellesskapet av forskere og leger som gjorde pionerarbeid innen disse vitenskapsgrenene, gikk i oppløsning. Forskningsmiljøet har siden motsatt seg alle forsøk på gjenoppretting. Som et resultat har hver enkelt person involvert i denne forskningen ikke bare kastet bort årtier av tid, krefter og penger, men i tillegg gjort uoverskuelig skade underveis. Deres overbevisninger har vist seg å være uimottagelige for en stadig voksende mengde motbevis, samtidig som de tas imot med åpne armer av helse - myndig hetene og omsettes i direkte feilaktige råd om hva man bør spise og, enda viktigere, hva man ikke bør spise om man vil opprettholde en sunn vekt og leve et langt og friskt liv. Jeg bestemte meg for å skrive Hjelp vi blir tjukkere! hovedsakelig på grunn av to vanlige reaksjoner jeg får på Good calories, bad calories. Den første er fra de forskerne som har gjort et ærlig forsøk på å forstå argumentene i Good calories, bad calories, som har lest boken, hørt et av mine foredrag eller diskutert disse ideene med meg direkte. Jeg blir ofte fortalt av disse personene at det jeg sier om hvorfor vi blir fete og om ernæringsmessige årsaker til hjerte-karsykdommer, diabetes og andre kroniske 9

8 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? sykdommer, gir betydelig mening. Dette kan definitivt være riktig, sier de, med den usagte implikasjonen at det vi er blitt fortalt i et halvt århundre kan være feil. Vi er alle enige om at disse rivaliserende ideene bør prøves ut. Jeg tror imidlertid at dette haster. Hvis så mange personer blir fete og utvikler diabetes hovedsakelig fordi vi får feil kostholdsråd, burde vi ikke somle bort tiden med å vente på et sikkert svar. Sykdomsbyrden ved overvekt og diabetes er overveldende, ikke bare for flere hundre millioner enkeltpersoner, men også for helsevesenet. Selv om disse forskerne skulle innse behovet for å påpeke dette problemet umiddelbart, har de likevel forpliktelser og legitime interesser andre steder, som blant annet at de er engasjert i andre forskningsoppdrag. Ideene som drøftes i boken Good calories, bad calories, kan komme til å bli grundig utprøvd de neste tyve årene, og med hell. Hvis teoriene bekreftes, vil det gå nok et tiår eller to minst før helsemyndighetene vil gå inn og aktivt endre sin offisielle forklaring på hvorfor vi blir fete, hvordan det gir sykdom, og hva vi må gjøre for å unngå eller snu disse skjebnene. Som jeg ble fortalt av en professor i ernæring ved New York University etter et foredrag, er den endringen jeg foreslår noe det kan ta et helt liv å få aksept for. Dette er rett og slett for lenge å vente på å få riktig svar på slike kritiske spørsmål. Denne boken ble skrevet delvis for å fremskynde prosessen. Jeg kommer her med argumentene mot den konvensjonelle kunnskapen, kokt ned til sin essens. Hvis teoriene definitivt kan være riktige, så la oss prøve dem ut heller nå enn senere. Den andre reaksjonen jeg ofte får er fra lekfolk vanlige lesere, i til - legg til fra et oppmuntrende antall leger, ernæringsfysiologer, forskere og administrativt ansatte i helsevesenet, som sier de har lest Good calories, bad calories eller hørt et av mine foredrag, synes logikken og bevisføringen virker overbevisende og har tatt til seg budskapet. De forteller at livet og helsen deres har bedret seg mer enn de trodde var mulig. De har gått ned i vekt nesten uten å anstrenge seg og har holdt vekten lav. Risikofaktorene for hjerte-karsykdommer har blitt dramatisk lavere. Noen forteller at de ikke lenger trenger medisiner mot høyt blodtrykk og diabetes. De føler seg bedre og har mer energi. For å si det enkelt; de føler seg sunne og friske for første gang på altfor lenge. Du kan se denne typen kommentarer på Amazons side for Good calories, bad calories, der de utgjør en stor andel av de flere hundre personlige kommentarene på denne nettsiden. 10

9 FORORD Det har ofte fulgt en oppfordring med disse kommentarene, e-postene og brevene. Good calories, bad calories er en omfattende bok (nærmere fem hundre sider), tettpakket av forskningsresultater og historisk kontekst og rikt utstyrt med merknader, noe jeg mener var nødvendig for å kunne innlede en meningsfull dialog med ekspertene og forsikre meg om at de (og enhver annen leser) ikke uten videre tar det jeg sier for god fisk. Denne boken krever en betydelig mengde tid og oppmerksomhet fra leseren for å følge argumentasjonen og bevisførselen. Av den grunn har flere lesere bedt meg om å skrive en ny bok, en som ektefellen eller samboeren, venner, søsken eller aldrende foreldre kan lese uten problemer. Mange leger har bedt meg om å skrive en bok som de kan gi pasientene, eller til og med kollegaer, en bok som ikke er like krevende å lese. Så dette er den andre grunnen til at jeg skrev Hjelp vi blir tjukkere! Jeg håper at du ved å lese den vil forstå, kanskje for første gang, hvorfor vi blir fete og hva vi kan gjøre med det. Mitt eneste ønske er at du stiller deg kritisk til det som står her. Jeg vil at du hele tiden mens du leser skal spørre deg selv om det jeg sier virkelig gir mening. For å stjele et uttrykk fra Michael Pollan er denne boken ment å være en tenkers manifest. Målet er å imøtegå noen av misoppfatningene som får passere som offentlige kostholdsråd i hele verden, og å utstyre deg med nødvendig informasjon og logikk så du selv kan ta ansvar for egen helse og eget velvære. Bare et advarende ord: Hvis du tar til deg mine argumenter og endrer kostholdet ditt ut fra disse, går du kanskje mot din leges råd og definitivt mot helsemyndighetenes og andre helseinstitusjoners råd, som dikterer opinionen i hva som er et sunt kosthold. Dermed leser du denne boken og følger kostholdsrådene her på eget ansvar. Denne situasjonen kan imidlertid avhjelpes ved å gi boken til din lege når du har lest den, slik at han eller hun selv kan velge hva de skal tro og hvem de skal tro på. Det kan også tenkes at du vil gi denne boken til din stortingsrepresentant eller andre folkevalgte. For den økende overvekten og forekomsten av diabetes og livsstilssykdommer over hele verden er et alvorlig folkehelseproblem og ikke den enkeltes personlige byrde. Det ville hjelpe om våre folkevalgte politikere faktisk forsto hvordan vi havnet i denne situasjonen, slik at de omsider kunne agere for å løse problemet, heller enn å sementere det. Gary Taubes, journalist i New York Times Magazine

10

11 INNLEDNING Arvesynden I 1934 flyttet en ung, tysk barnelege, Hilde Bruch, til USA, slo seg ned i New York City og ble «bestyrtet» som hun senere skrev, av antallet fete barn hun så virkelig fete ikke bare på legekontorene, men i gatene, på skolene og på t-banen. Barna i New York var faktisk så påfallende tykke at andre europeiske innvandrere spurte Bruch om dette fordi de regnet med at hun hadde et svar. «Hva er det som feiler amerikanske barn?», spurte de. «Hvorfor er de så pløsete og kvapsete?» Mange sa de aldri hadde sett så mange barn i en slik tilstand. I dag hører vi disse spørsmålene hele tiden, eller vi stiller dem selv, og blir konstant minnet på at vi befinner oss i en overvektsepidemi (i likhet med hele den industrialiserte verden). Lignende spørsmål blir stilt om tykke voksne. Hvorfor er de så pløsete og kvapsete? Eller kanskje spør du deg selv: Hvorfor er jeg det? Men dette var New York midt i 30-årene. Dette var tjue år før den første Kentucky Fried Chicken og McDonalds, når hurtigmaten, slik vi kjenner den i dag, ble til. Dette var femti år før supersizing og høy-fruktose-mais - sirup. Og enda mer talende: 1934 var midt i den store depresjonen, en tid med suppekjøkken, brødkøer og arbeidsløshet på et nivå ingen hadde opplevd før. Én av fire arbeidere i USA var arbeidsledig. Seks av ti amerikanere var fattige. I New York City, der Bruch og andre innvandrere ble forbløffet over antallet overvektige barn, ble én av fire barn regnet som feilernært. Hvordan kunne dette skje? Ett år etter at Bruch kom til New York, åpnet hun en klinikk ved Colombia University på en avdeling for behandling av overvektige barn. I 1939 fikk hun publisert den første av en serie rapporter fra sine grundige studier av de mange overvektige barna hun hadde behandlet, nesten alle uten suksess. Ut fra intervjuer med disse pasientene og deres familier erfarte hun at 13

12 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? disse overvektige barna spiste for mye mat uavhengig av hvor mye de eller deres foreldre prøvde å benekte det. Å be dem om å spise mindre fungerte rett og slett ikke, og ingenting av opplæring eller medfølelse, rådgivning eller formaning av enten foreldre eller barn så ut til å virke. Det var vanskelig å komme unna, sa Bruch, det enkle faktum at disse barna tross alt hadde brukt hele livet på å prøve å spise moderate mengder mat for å holde vekten under kontroll, eller de hadde i det minste vurdert å spise mindre, og likevel forble de overvektige. Noen av disse barna, fortalte Bruch, «gjorde en stor innsats for å gå ned i vekt og ga praktisk talt opp å leve for å oppnå dette». Men det å opprettholde en lavere vekt innebar «å leve på en diett der man kontinuerlig grenset mot sult», og de klarte det rett og slett ikke, selv om overvekten gjorde dem ulykkelige og sosialt utstøtte. En av Bruchs pasienter var en spedbygd jente i tenårene som «formelig druknet i et berg av fett». Denne unge jenta hadde brukt hele livet på å kjempe både mot vekten og foreldrenes forsøk på å hjelpe henne med slankingen. Hun visste hva hun måtte gjøre, eller, hun trodde det i likhet med sine foreldre mente hun at hun måtte spise mindre, og kampen for å klare det definerte hennes eksistens. «Jeg visste hele tiden at livet var avhengig av formen på kroppen», sa hun til Bruch. «Jeg var alltid ulykkelig og deprimert når jeg gikk opp [i vekt]. Jeg hadde ingenting å leve for. ( ) Jeg hatet virkelig meg selv. Jeg holdt bare ikke ut. Jeg ville ikke se på meg selv. Jeg hatet speil. De viste meg hvor fet jeg var. ( ) Jeg var aldri glad for å spise og bli fet men jeg fant aldri en løsning, så da ble jeg bare fetere og fetere. På samme måte som Bruchs spedbygde jente vil de av oss som er overvektige, bruke store deler av livet på å prøve å spise mindre, eller i det minste å ikke spise for mye. Av og til lykkes vi, av og til mislykkes vi, men kampen fortsetter. For enkelte, som Bruchs pasienter, begynner kampen allerede i barndommen. For andre begynner det på høyskolen eller universitetet, når man får de små valkene rundt midjen og hoftene i løpet av det første året hjemmefra. Andre igjen oppdager i løpet av trettiårene eller førtiårene at det å være slank ikke lenger skjer av seg selv. Om vi skulle oppleve å bli tykkere enn det helsemyndighetene foretrekker, og om vi da av en eller annen grunn skulle oppsøke lege, ville den legen sannsynligvis foreslå, mer eller mindre formanende, at vi burde gjøre noe med det. Overvekt og fedme, vil vi få høre, er forbundet med økt risiko for 14

13 INNLEDNING ARVESYNDEN praktisk talt enhver kronisk sykdom som måtte finnes hjertesykdom, slag, diabetes, kreft, demens og astma. Vi vil bli formanet om å trene regelmessig, å følge en diett, å spise mindre, som om tanken på å gjøre det ellers aldri ville falt oss inn. «Mer enn ved noen annen sykdom», sa Bruch om fedme, «blir legen påkalt bare for å ta et slags spesielt grep, få pasienten til å gjøre noe slutte å spise etter at det allerede har blitt påvist at det kan han ikke». Legene i Bruchs tid var ikke tankeløse, og legene i dag er heller ikke det. De har bare et trossystem som er feil et paradigme som fastslår at årsaken til overvekt er klar og ubestridelig, og dette gjelder også behandlingen. Vi blir tykke, sier legene, fordi vi spiser for mye og/eller beveger oss for lite, dermed vil vi bli slanke av å gjøre det motsatte. Om ikke annet bør vi spise «ikke for mye», som Michael Pollan så briljant foreskriver i sin bestselgende bok Til matens forsvar, og dette vil være tilstrekkelig. Da blir vi i det minste ikke tykkere. Dette er det som Bruch i 1957 beskrev som «den rådende amerikanske oppfatningen at problemet [med fedme] rett og slett handler om at man spiser mer enn kroppen trenger», og nå er dette den rådende oppfatningen over hele verden. Vi kan kalle dette «kalorier inn kalorier ut», «paradigmet om for mye fett» eller «paradigmet om energibalanse», for å uttrykke oss litt mer vitenskapelig. «Den grunnleggende årsaken til overvekt og fedme», som Verdens helseorganisasjon sier, «er en ubalanse mellom inntak av kalorier på den ene siden og forbruk av kalorier på den andre siden».* Vi blir fete når vi inntar mer energi enn vi forbrenner (en positiv energibalanse i vitenskapelig terminologi), og vi blir slanke når vi forbrenner mer enn vi inntar (en negativ energibalanse). Mat er energi, og vi måler denne energien i form av kalorier. Så om vi inntar mer kalorier enn vi forbrenner, legger vi på oss. Hvis vi inntar færre kalorier, blir vi slankere. * Slike offisielle uttalelser er i realiteten enerådende. Her er noen flere: Fra amerikanske Centers for Disease Control: «Vektkontroll handler om balanse mellom antall kalorier man inntar og antall kalorier kroppen bruker eller forbrenner». Fra britiske Medical Research Council: «Selv om økningen i fedme ikke kan tilskrives én enkelt faktor, er det rett og slett ubalansen mellom energi inn (etter våre kostholdsvalg) og energi ut (hovedsakelig fra fysisk aktivitet), som er årsaken». Fra franske INSERM Nasjonalt institutt for helse og medisinsk forskning: For høy kroppsvekt og fedme kommer alltid av en ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk». Fra det tyske føderale helsedepartementet: «Overvekt er resultatet av for høyt inntak av energi sammenlignet med forbruket av energi.» 15

14 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? Denne måten å tenke vekt på har så stor autoritet og gjennomslagskraft at det nå for tiden er praktisk talt umulig ikke å tro på den. Selv om vi har rikelig med beviser på det motsatte uansett hvor mye av livet vi har brukt på å prøve å trene mer og spise mindre, uten suksess, er det mer sannsynlig at vi vil stille spørsmål ved vår egen dømmekraft og viljestyrke enn at vi bestrider ideen om at overvekt bestemmes av hvor mange kalorier vi inntar og forbrenner. Mitt yndlingseksempel på denne tenkemåten kommer fra en høyt respektert treningsfysiolog og medforfatter av et sett retningslinjer for fysisk aktivitet og helse som ble utgitt i august 2007 av American Heart Association og American College of Sports Medicine. Denne karen fortalte meg at han selv hadde vært «liten, tykk og skallet» da han begynte med distanseløping i 1970-årene, nå var han i slutten av sekstiårene og var «liten, tykkere og skallet». I årene som hadde gått, fortalte han, hadde han lagt på seg rundt 15 kilo og løpt kanskje km, en distanse som tilsvarer omtrent tre ganger rundt jorden ved ekvator. Han mente at det nok var en grense for i hvor stor grad trening kunne hjelpe ham å holde vekten, men han trodde han ville ha vært enda tykkere om han ikke hadde drevet med løping. Da jeg spurte ham om han virkelig trodde at han ville ha vært slankere om han hadde løpt mer, kanskje fire ganger jorden rundt i stedet for tre, svarte han: «Jeg kan ikke se hvordan jeg skulle ha klart å være mer aktiv. Jeg hadde ikke tid til mer. Men hvis jeg kunne ha brukt to tre timer hver dag de siste tjue årene, ville jeg kanskje ikke lagt på meg.» Og poenget er at det ville han kanskje ha gjort likevel, men han kunne rett og slett ikke se for seg den muligheten. Som vitenskapssosiologer ville sagt: Han var fanget i et paradigme. Med årene har dette «kalorier inn kalorier ut»-paradigmet om for mye fett vist seg å være påfallende resistent mot alle motbeviser. Forestill deg en drapssak i retten, der det ene troverdige vitnet etter det andre inntar vitneboksen og avlegger vitnesbyrd om at den mistenkte var et annet sted på drapstidspunktet, og at han dermed har et vanntett alibi; likevel insisterer jurymedlemmene på at han er skyldig fordi det var det de trodde da rettssaken startet. Ta overvektsepidemien. Her har vi en befolkning som blir tykkere og tykkere. For femti år siden ville én av åtte ni amerikanere blitt offisielt erklært som sterkt overvektige. I dag er tallet én av tre. To av tre er nå regnet 16

15 INNLEDNING ARVESYNDEN som overvektige; det betyr at de veier mer enn det helsemyndighetene regner som sunt. Barn er tykkere, ungdom er tykkere, til og med nyfødte barn er tykkere når de kommer til verden. Gjennom de tiårene denne overvekts - epidemien har eksistert, har teorien om energibalanse kalorier inn kalorier ut holdt stand, og ansatte i helsevesenet antar at vi enten ikke hører på hva de sier, at vi skal spise mindre og trene mer eller at vi rett og slett ikke klarer å beherske oss. Malcolm Gladwell tok for seg dette paradokset i tidsskriftet The New Yorker i «Vi har blitt fortalt at vi ikke må innta mer kalorier enn vi forbrenner, og at vi ikke kan gå ned i vekt med mindre vi trener regelmessig», skrev han. «Det at så få av oss er i stand til å følge dette rådet er enten vår feil eller så er det et dårlig råd. Konvensjonell medisin tenderer naturlig nok mot førstnevnte. Slankelitteratur går i retning av sistnevnte. Gitt hvor ofte konvensjonell medisin har tatt feil tidligere, er sistnevnte standpunkt i utgangspunktet ikke urimelig. Det er verdt å finne ut om det er sant eller ikke.» Etter å ha intervjuet det nødvendige antallet eksperter, kom Gladwell til den slutningen at det var vår feil, at vi rett og slett «mangler disiplin ( ) eller andre muligheter «til å spise mindre og bevege oss mer selv om svake gener for enkelte av oss vil utgjøre en større andel av overvektsproblematikken enn svak moral. Jeg vil i denne boken argumentere for at feilen ligger utelukkende hos konvensjonell medisin både troen på at overvekt skyldes for høyt inntak av kalorier og rådene som følger av dette. Jeg kommer til å argumentere for at dette «kalorier inn kalorier ut»-paradigmet for overvekt er meningsløst, at vi ikke blir fete fordi vi spiser for mye og beveger oss for lite, og at vi ikke kan løse problemet eller forebygge det ved bevisst å gjøre det motsatte. Dette er arvesynden, for å si det sånn, og vi kommer aldri til å løse våre egne vektproblemer, og langt mindre det samfunnsproblemet overvekt, fedme og relaterte sykdommer utgjør, før vi forstår dette og korrigerer deretter. Jeg mener imidlertid ikke å antyde at det finnes en magisk oppskrift for å gå ned i vekt, i det minste ingen metode der man unngår forsakelser. Spørsmålet er vel heller hva man må forsake. Den første delen av denne boken presenterer bevisene mot «kalorier inn kalorier ut»-hypotesen. Her drøftes mange av observasjonene, de uunngåe - 17

16 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? lige fakta som dette konseptet ikke kan forklare, hvordan det hadde seg at vi begynte å tro på det likevel, og hvilke feil som dermed ble gjort. Den andre delen av boken tar for seg tankesettet rundt overvekt og fett overskudd som europeiske medisinske forskere tok til seg like før andre verdenskrig. De argumenterte, slik jeg også kommer til å gjøre, med at det er absurd å tenke på overvekt som noe som er forårsaket av å spise for mye, fordi alt som får mennesker til å vokse enten i høyde eller vekt vil få dem til å spise for mye. Barn, for eksempel, vokser ikke fordi de kaster seg grådig over maten og inntar mer kalorier enn de forbrenner. De spiser så mye for mye fordi de er i vekst. De trenger å innta mer kalorier enn de forbruker. Grunnen til at barn vokser, er at de skiller ut hormoner som får dem til å vokse i dette tilfellet veksthormoner. Og det er all grunn til å tro at veksten av fettvev som gir overvekt og fedme, også drives frem og styres av hormoner. Så i stedet for å definere fedme som en lidelse som har sammenheng med energibalanse eller for mye mat, slik eksperter har gjort i et halvt århundre nå, tok disse europeiske forskerne utgangspunkt i at fedme grunnleggende sett er en sykdom som skyldes for mye fettlagring. Dette er det en filosof vil kalle grunnprinsipp. Det er så innlysende at det virker nesten menings - løst å si det. Men når vi så har gjort det, blir neste spørsmål naturlig nok: Hvordan styres fettlagringen? For uansett hvilke hormoner eller enzymer som er i funksjon for å øke fettlagringen på en naturlig måte på samme måte som veksthormoner får barn til å vokse er dette med stor sannsynlighet de faktorene man bør fokusere på for å finne ut hvorfor noen av oss blir fete og andre ikke. Dessverre var det bare så vidt det europeiske medisinske forskningsfellesskapet overlevde andre verdenskrig, og disse legene og deres oppfatninger om fedme var ikke til stede sent på 50-tallet og tidlig på 60-tallet da spørsmålet om hva som regulerer fettlagringen ble besvart. Det viser seg likevel at det i hovedsak er to faktorer som avgjør hvor mye fett vi lagrer, og begge har å gjøre med hormonet insulin. For det første: Når nivået av insulin er høyt, lagrer vi fett i fettvevet. Når nivået faller, frigjør vi fett fra fettvevet og bruker det som brennstoff. Dette har vært kjent siden tidlig på 1960-tallet og har aldri vært kontroversielt. For det andre blir insulinnivået effektivt regulert av mengden karbohydrater vi inntar ikke fullt og helt, men i all vesentlighet. Jo mer karbohydrater vi 18

17 INNLEDNING ARVESYNDEN spiser, jo lettere de er å fordøye og jo søtere de er, jo mer insulin vil vi i siste instans skille ut dette betyr at nivået i blodet er høyere og det gjelder også mengden fett vi beholder i fettcellene. «Karbohydrater driver frem insulin som driver frem fett»; slik beskrev nylig George Cahill, tidligere professor i medisin ved Harvard Medical School, det for meg. Cahill var med på noe av den tidlige forskningen på regulering av fettlagring i 50-årene og var deretter medredaktør av et kompendium på 800 sider som ble gitt ut av American Physiological Society i Med andre ord: Det går klart frem av selve forskningen at hormoner, enzymer og vekstfaktorer regulerer fettvev, på samme måte som de regulerer alt annet i kroppen, og at vi ikke blir fete fordi vi spiser for mye, vi blir fete fordi karbohydratene i maten vi spiser gjør oss fete. Vitenskapen forteller oss at fedme i siste instans er resultatet av en hormonell ubalanse, ikke av mengden kalorier mer presist stimuleres utskillelsen av insulin når man spiser lettfordøyelig karbohydratrik mat: raffinerte karbohydrater, blant annet mel og andre kornprodukter, stivelsesrike grønnsaker som poteter, og sukkerarter som sukrose (vanlig sukker) og høy-fruktose-maissirup. Disse karbohydratene gjør oss bokstavelig talt fete, og ved at de påvirker oss til å lagre fett, gjør de oss mer sultne og mer bedagelige. Dette er den grunnleggende årsaken til at vi blir tykkere, og hvis vi vil bli slanke og holde oss slanke, må vi forstå og akseptere dette og, kanskje enda viktigere, legene må også forstå og erkjenne dette årsaksforholdet. Hvis ditt mål med å lese denne boken rett og slett er å få svar på spørsmålet «Hva gjør jeg for å holde meg slank eller bli kvitt det overflødige fettet jeg har?», så har du svaret her: hold deg unna karbohydratrik mat, og jo lettere den er å innta og fordøye flytende karbohydrater som øl, juice og brus er trolig verst jo mer sannsynlig er det at du blir tykk, og jo større grunn er det til å unngå denne maten. Dette er definitivt ikke noe nytt budskap. Frem til 1960-årene var dette allment kjent. Karbohydratrik mat brød, pasta, poteter, søtsaker, øl ble entydig regnet som fetende, og om man ville unngå å legge på seg, lot man være å spise denne maten. Siden den gang har dette vært budskapet i en uendelig rekke av ofte bestselgende bøker om slanking. Men dette grunnleggende faktum har blitt så misbrukt og den relevante forskningen så fordreid og feiltolket, både av forkjempere for diettene med karbohydratbegrensning og av dem som påstår at de er farlige motedietter (blant annet 19

18 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? American Heart Association), at jeg vil legge saken frem en gang til. Hvis du synes denne argumentasjonen er så overbevisende at du vil legge om kostholdet ut fra den, så er det strålende. Jeg kommer til å gi deg noen råd om hvordan du kan gjøre det, basert på lærdom fra leger som har flere års erfaring med bruk av disse diettene i behandling av overvekt og ofte dia - betes. I de mer enn seksti årene siden slutten av andre verdenskrig, der man har debattert hva som gir vektoppgang kalorier eller karbohydrater har det ofte sett ut som et religiøst tema mer enn et vitenskapelig. Så mange ulike trossystemer er involvert i temaet sunt kosthold, at det vitenskapelige spørsmålet hvorfor blir vi fete? har gått tapt på veien. Det har blitt overskygget av etiske, moralske og sosiologiske vurderinger som har gyldighet i seg selv og definitivt er verdt å diskutere, men som ikke har noe å gjøre med selve vitenskapen, og etter manges mening ikke har noen plass i en vitenskapelig undersøkelse. I et kosthold med karbohydratbegrensning vil man vanligvis (men kanskje ikke ideelt sett) erstatte karbohydratene i kosten med store, eller i det minste større, porsjoner animalske produkter man begynner med egg til frokost og fortsetter med kjøtt, fisk eller fugl til lunsj og middag. Konsekvensene av dette egner seg for debatt. Er ikke vår avhengighet av animalske produkter allerede til skade for miljøet, og blir det ikke da verre? Er ikke kjøttproduksjon en vesentlig bidragsyter til global oppvarming, vannmangel og forurensning? Når vi vurderer hva som er sunt å spise, burde vi ikke da tenke på hva som er bra for kloden på lik linje med hva som er bra for oss? Har vi rett til å drepe dyr for å spise dem eller ha dem i arbeid for å produsere mat? Er ikke den eneste moralske og etiske forsvarlige livsstilen vegetarisk eller til og med vegansk? Dette er viktige spørsmål som må vurderes, både for enkeltindivider og samfunnet som helhet. Men de har ingen plass i den vitenskapelige og medisinske debatten om hvorfor vi blir fete. Og det er dette jeg har satt meg fore å utforske her slik Hilde Bruch gjorde for over 70 år siden. Hvorfor er vi fete? Hvorfor er våre barn fete? Hva kan vi gjøre med det?

19 DEL I Biologi, ikke fysikk

20

21 1 Hvorfor var de fete? Forestill deg at du sitter i en jury. Den tiltalte er anklaget for en avskyelig kriminell handling. Aktor har beviser som etter hans mening påviser tiltaltes skyld ut over rimelig tvil. Han sier at bevisene er soleklare og at du må erklære ham skyldig. Denne kriminelle personen må bak lås og slå, blir du fortalt, fordi han er en fare for samfunnet. Forsvareren argumenterer like sterkt for at bevisene ikke er så opplagte. Den tiltalte har alibi, selv om det ikke er vanntett. Det finnes fingeravtrykk på åstedet som ikke passer med tiltaltes. Han påstår at politiet kan ha håndtert de tekniske bevisene (DNA-funn og hårprøver) dårlig. Forsvaret påstår at saken på langt nær er så entydig som aktor prøver å få deg til å tro. Hvis du har rimelig tvil, noe du bør ha, må du frifinne, sier han. Hvis man setter en uskyldig mann bak lås og slå, får du høre, gjør du ikke bare den personen en kolossal urett, i tillegg går den skyldige fri og kan slå til igjen. Som jurymedlem er jobben din å vurdere påstand mot påstand og ta en beslutning basert utelukkende på beviser. Det spiller ingen rolle hva din oppfatning var da rettssaken begynte. Det spiller ingen rolle om du syntes tiltalte så skyldbetynget ut eller ikke så ut til å være en person som kunne ha utført en slik avskyelig handling. Alt som betyr noe, er beviser og hvorvidt de er overbevisende eller ikke. Noe vi vet om kriminalrett, er at uskyldige personer ofte dømmes for kriminelle handlinger de ikke har utført, til tross for at vi har et rettssystem der det legges stor vekt på å unngå dette. En vanlig påstand når justismord diskuteres, er at de som er urettmessig dømt, fremstår som opplagte mistenkte. Det føles riktig å dømme dem, og beviser som kunne renvasket dem, 23

22 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? er lettere å se bort fra. Kompliserte spørsmål skyves til side, det gjør også beviser som kunne satt dem fri etter domfellelsen. Det ville vært fint om vitenskapen og forskerne ikke gjorde slike feil, men det skjer hele tiden. Slik er menneskets natur. Vitenskapelig metode er ment å beskytte mot feilaktige oppfatninger, men disse metodene følges ikke alltid, og selv om de følges, er det en krevende sak å trekke konklusjoner om naturen og universet. Sunn fornuft kan være en god veiviser, men som filosofen Voltaire påpekte i sin Dictionnaire philosophique, alminnelig folke - vett er ikke så alminnelig, selv ikke blant forskere, og ofte sier forskningen noe som ser ut til å gå på tvers av sunn fornuft. Solen går for eksempel ikke i bane rundt jorden, selv om det lett kan se slik ut. Det som skiller vitenskap og jus fra religion, er at ingenting skal tas for god fisk. Vi oppfordres til å spørre hvorvidt bevisene faktisk støtter det vi blir fortalt eller det vi ble fortalt da vi vokste opp og vi har lov til å spørre om hvorvidt vi får kjennskap til alle bevisene, eller bare en liten, partisk del av dem. Hvis vår overbevisning ikke støttes av bevisene, oppfordres vi til å endre overbevisning. Det er overraskende lett å finne beviser som motsier overbevisningen om at vi blir tykke fordi vi inntar mer kalorier enn vi forbruker, altså fordi vi spiser for mye. I de fleste vitenskapelige miljøer blir en skeptisk tilnærming til bevisene sett på som en grunnleggende forutsetning for utvikling. Innen ernæring og folkehelse, derimot, anses dette som kontraproduktivt, fordi det undergraver forsøkene på å fremme adferd som myndighetene, enten med rette eller feilaktig, mener er bra for oss. Men helsen vår (og vekten) står på spill her, så la oss ta en titt på disse bevisene og se hvor de fører oss. Forestill deg at vi sitter i en jury med ansvar for å avgjøre hvorvidt det er for mye mat inntak av mer kalorier enn vi forbrenner som har skylden for overvekt og fedme, eller ikke. Et passende utgangspunkt er overvektsepidemien. Helt siden forskere ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) brakte nyheten om at epidemien var et faktum, har myndighetene lagt skylden på en inaktiv livsstil og for mye mat og sagt at disse to faktorene skyldes den relative velstanden i vårt moderne samfunn. «Økt velstand» forårsaket epidemien, som ble båret frem og bistått av matvareindustrien og underholdningsindustrien, som ernæringsfysiolog 24

23 HVORFOR VAR DE FETE? Marion Nestle forklarte i tidsskriftet Science i «De gjør personer med en inntekt som gjør det mulig å forbruke, til konsumenter av aggressivt markedsført mat med høyt energiinnhold og lav næringsverdi og av biler, TV-apparater og PC-er som fremmer en inaktiv livsstil. Vektøkning er bra for forretningene.» Psykolog ved Yale University, Kelly Brownell, kom opp med begrepet «forgiftet miljø» for å beskrive samme idé. Slik innbyggerne i Tsjernobyl eller Love Canal levde i forgiftede miljøer som fremmet kreft (radio aktivitet og kjemikalier i grunnvannet), slik lever også vi andre, sier Brownell, i et forgiftet miljø «som fremmer et for høyt inntak av mat og for lite bevegelse». Overvekt blir en naturlig konsekvens. «Cheeseburger og pommes frites, drive-in-gatekjøkken og supersize, brus og søtsaker, potetgull og ostepop alt dette som en gang var uvanlig, utgjør nå like mye av vår bakgrunn som trær, gress og skyer», sier han. «Det er få barn som går eller sykler til skolen, gymtimene er ikke mange, PC-er, videospill og TV holder barna innendørs og gjør dem inaktive, og foreldre nøler med å la barna løpe fritt rundt og leke.» Med andre ord: Vi blir fortalt at for mye penger, for mye mat, som også er for lett tilgjengelig, i tillegg til for mange impulser i retning av en bedagelig livsstil eller for lite behov for å være fysisk aktiv er årsaken til overvektsepidemien. Verdens helseorganisasjon bruker samme logikk for å forklare den verdens omspennende overvektsepidemien, og skylder på økende inntekter, urbanisering, «endringer i retning av mindre fysisk krevende arbeid ( ) mindre fysisk aktivitet ( ) og mer passive fritidsaktiviteter». Overvektsforskere bruker nå et halvvitenskapelig begrep for å forklare denne tilstanden de refererer til det «obesigene» overvektsfremmende miljøet vi lever i, i betydningen et miljø som har en tendens til å gjøre slanke personer til fete. Ett bevis som må vurderes i denne sammenhengen, er det veldokumenterte faktum at overvekt er forbundet med fattigdom, ikke velstand definitivt hos kvinner og ofte hos menn. Jo fattigere vi er, jo tykkere er det sannsynlig at vi er. Dette ble først rapportert i en studie fra New York midt på Manhattan tidlig på 1960-tallet: Det var seks ganger mer sannsynlig at sterkt overvektige kvinner var fattige enn rike og to ganger mer sannsynlig for sterkt overvektige menn. Dette har blitt bekreftet i praktisk talt alle senere studier, både av voksne og barn, blant annet de samme studiene fra 25

24 CDC (Centers for Disease Control and Prevention) som avdekket over - vekts epidemien.* Er det mulig at overvektsepidemien forårsakes av velstand, slik at jo rikere vi blir, jo fetere blir vi, og at overvekt er forbundet med fattigdom, slik at jo fattigere vi er, jo mer sannsynlig er det at vi er fete? Det er ikke umulig. Kanskje har fattige personer ikke samme sosiale press for å holde seg slanke som rike personer har. Tro det eller ikke, dette har vært en av de aksepterte forklaringene på dette åpenbare paradokset. En annen akseptert forklaring på sammenhengen mellom overvekt og fattigdom er at fetere kvinner gifter seg med menn av lavere sosial rang og dermed i større grad havner på bunnen av rangstigen, mens slankere kvinner gifter seg oppover i rang. En tredje forklaring er at fattige personer ikke har tid til å trene like mye som mer velstående personer; de har ikke råd til å betale for dyre medlemskap på treningsstudio, og de bor i bydeler uten grøntområder, dermed har barna deres ikke mulighet til å trene. Disse forklaringene kan ha noe for seg, men det kreves litt velvilje, og motsigelsene blir mer og mer påfallende jo lenger inn i materialet vi graver. Hvis vi ser på litteraturen, noe ekspertene i dette tilfellet ikke har gjort, finner vi utallige befolkninger der man har opplevd overvekt på lignende nivå som i dagens USA, Europa og andre steder, men uten den samme velstanden, og få, om noen, av ingrediensene i Brownells «forgiftede miljø»: ingen cheeseburgere, brus, ostepop, ingen drive-in-gatekjøkken, PC-er eller fjernsyn, (i enkelte tilfeller ikke engang bøker, kanskje bortsett fra Bibelen), og ingen overbeskyttende mødre som hindrer barna sine i å leke fritt. I disse befolkningene var inntektene ikke oppadgående, det var ingen maskiner som avlastet arbeidet, ingen endring i retning mindre fysisk krevende arbeid eller mer passive fritidsaktiviteter. Tvert imot, enkelte av disse folkeslagene var fattigere enn vi i dag kan forestille oss. Lutfattige. Dette er de befolkningene som ifølge hypotesen om for mye mat burde være virkelig slanke, men det er de ikke. Husker du at Hilde Bruch undret seg over de svært fete barna under depre- HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? * I 1968 ledet den amerikanske senatoren George McGovern en serie kongresshøringer der fattige amerikanere fortalte hvor vanskelig det var å skaffe familien næringsrik mat på lave inntekter. Men flesteparten av de som deltok, var, som McGovern senere kunne erindre, «enormt overvektige». Dette fikk en eldre senator i hans komité til å utbryte: «George, dette er latterlig. Disse menneskene lider ikke av feilernæring. Alle er overvektige.» 26

25 HVORFOR VAR DE FETE? sjonen i 1930-årene? Den slags observasjoner er ikke på langt nær så uvanlig som man skulle tro. Ta for eksempel en indianerstamme i Arizona som kalles Pima. I dag har pimaene den kanskje høyeste forekomsten av overvekt og diabetes i USA. Deres situasjon blir ofte trukket frem som eksempel på hva som skjer når en tradisjonell kultur havner i konflikt med det «forgiftede miljøet» i det moderne USA. Pimaene var tidligere hardtarbeidende jordbrukere og jegere, blir det sagt, og nå er de inaktive lønnsmottakere som resten av oss og kjører til de samme gatekjøkkener, spiser samme snacks, ser de samme TV-programmene og blir overvektige og diabetiske som oss andre, bare enda mer. «Etter hvert som det typisk amerikanske kostholdet ble mer og mer tilgjengelig i reservatet [Pimas Gila River] etter krigen [andre verdenskrig]», ifølge National Institutes of Health, «ble folk mer overvektige.» Uthevingen i kursiv er min, fordi pimaene hadde et vektproblem lenge før andre verdenskrig, og også før første verdenskrig, den gangen det ikke var noe «forgiftet miljø» i det hele tatt, i hvert fall ikke noe som ville blitt beskrevet slik i dag. Mellom 1901 og 1905 ble pimaene studert av to antropologer, uavhengig av hverandre, og begge kommenterte hvor tykke pimaene var, særlig kvinnene. Den første av de to var Frank Russell, en ung antropolog fra Harvard, hvis banebrytende rapport om pimaene ble publisert i Russell merket seg at mange av de eldre pimaene «utviser en grad av overvekt som står i sterk kontrast til den allmenne oppfatningen av den høye, senete indianeren». Han tok også bildet gjengitt på neste side av pimakvinnen han kalte «Tykke Louisa». Den andre antropologen var Aleš Hrdlička, som opprinnelig var utdannet lege og senere begynte å arbeide som konservator i fysisk antropologi ved Smithsonian Institution. Hrdlička besøkte pimaene i 1902 og 1905, som en del av en serie ekspedisjoner han foretok for å studere helse og velferd blant de innfødte stammene i regionen. «Utpreget velernærte personer, både kvinner og menn, finnes i alle stammer og alle aldre», skrev Hrdlička om pimaene og den nærliggende stammen Southern Utes, «men virkelig fedme finnes nesten utelukkende blant indianere i reservater». Det som gjør denne uttalelsen så bemerkelsesverdig, er at pimaene på den tiden nettopp hadde gått fra å være blant de mest velstående indianerstammene til å bli blant de fattigste. Hva det nå var som hadde gjort pimaene fete, hadde det ingenting å gjøre med velstand og høyere inntektsnivå, det kunne heller se ut til å være motsatt. 27

26 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? Den sterkt overvektige Louisa, som Frank Russel for over hundre år siden kalte «Tykke Louisa», ble slett ikke fet fordi hun spiste på gate - kjøkken og så for mye på TV. I 1850-årene var pimaene usedvanlig vellykkede jegere og bønder. Det var en overflod av vilt i området, og pimaene var særskilt dyktige til å fange dyrene i feller eller skyte dem med pil og bue. De spiste også fisk og muslin - ger fra elva Gila River som rant gjennom deres territorium. De dyrket mais, bønner, hvete, meloner og fikener på åkrer med vanningssystemer forsynt med vann fra Gila River og holdt i tillegg storfe og kyllinger. I 1864, da en bataljon fra den amerikanske hæren reiste gjennom pimaenes landområde, beskrev John Griffin, bataljonens lege, pimaene som «vitale» og «ved god helse» og la merke til at de hadde «en imponerende overflod av mat lagrene var fulle».* Så fulle at da gullrushet i California begynte tre år senere, ba den amerikanske regjeringen pimaene om å skaffe mat, og det gjorde de, til titusener av reisende som passerte gjen - nom deres territorium det neste tiåret, langs Santa Fe-ruten på vei til California. Med gullrushet i California tok pimaenes relative paradis slutt, og med det også deres velstand. Store mengder angloamerikanere og meksikanere begynte å slå seg ned i området. Disse nykommerne «noen av de mot - bydeligste eksemplarene av menneskeheten som den hvite rase har frem- * Griffin var ikke den eneste som på midten av 1800-tallet kommenterte hvor god helse pimaene hadde og hvor slanke de var. Kvinnene «er velskapte, med fyldige byster og vel - formede lemmer», skrev for eksempel John Bartlett, statlig utsending for folketelling, sommeren 1852; mennene var «slanke og høye, med svært fine lemmer og smale over brystet». 28

27 HVORFOR VAR DE FETE? brakt», skrev Russell jaktet på lokalt vilt til det var nærmest utryddet og ledet vann fra Gila River til vanning av sine egne marker på bekostning av pimaene. I 1870-årene opplevde pimaene hungersnød. «Det utrolige er at sulten, fortvilelsen og splittelsen den førte med seg, ikke tok knekken på stammen», skrev Russell. Da Russell og Hrdlička dukket opp i de første årene av det tjuende århundre, dyrket pimaene fortsatt det de kunne, men var nå avhengige av statlige matrasjoner for å klare seg fra dag til dag. Så hvorfor var de fete? Flere år med sult burde jo gi lavere vekt, ikke vektøkning eller at vekten står på stedet hvil, som også kan være tilfelle. Og hvis de statlige matrasjonene rett og slett var for store og gjorde sulten til noe som tilhørte fortiden, hvorfor ble da pimaene fete på de store matrasjonene og ikke på den overfloden av mat de hadde før hungersnøden? Kanskje ligger svaret i typen mat som ble inntatt, kanskje handler det om kvalitet mer enn om kvantitet. Det var dette Russell mente da han skrev at «enkelte matvarer ser ut til å være utpreget fettskapende». Hrdlička mente også at pimaene burde være tynne, deres prekære tilstand tatt i betraktning, og sa følgende: «Matens rolle i forekomsten av overvekt blant indianerne er tilsynelatende indirekte.» Dermed heller han mot fysisk inaktivitet som årsak, eller i det minste relativ fysisk inaktivitet. Med andre ord kan pimaene ha vært mer aktive enn vi er i dag, tatt i betraktning hvor hardt arbeid et førindustrielt landbruk krevde, men de var lite aktive sammenlignet med slik de tidligere levde. Det er dette Hrdlička kalte «overgangen fra deres tidligere aktive liv til det nåværende, som er temmelig makelig». Men han kunne ikke forklare hvorfor kvinnene vanligvis var de tykke, selv om disse kvinnene utførte praktisk talt alt av hardt arbeid i landsbyene de høstet avlinger og malte kornet, de bar også de tunge lassene når pakkdyrene ikke var tilgjengelige. Hrdlička hadde også forklarings - problemer med en annen lokal stamme, puebloene, som «hadde hatt inaktive vaner i lang tid», men som ikke var fete. Så kanskje var det typen mat som hadde skylden. Pimaene spiste allerede alt «den hvite manns kost består av,» som Hrdlička sa. Dette kan ha vært forklaringen. Pimaenes kosthold i 1900 hadde mange karaktertrekk som ligner på det kostholdet mange av oss har nå, hundre år senere, men i kvalitet, ikke i kvantitet. Etter 1850 hadde det dukket opp flere handelssteder i pimaenes reservat. 29

28 HJELP VI BLIR TJUKKERE! HVORFOR? OG HVA KAN DU GJØRE MED DET? Fra disse, som antropologen Henry Dobyns har bemerket, kjøpte pimaene «sukker, kaffe og hermetiserte varer i stedet for tradisjonell mat, som ble fortrengt da de hvite slo seg ned i deres landområde». Dessuten var en stor andel av de statlige matrasjonene som ble delt ut i reservatene, hvitt mel, i tillegg til en anselig mengde sukker, i hvert fall anselig for pimaene for hundre år siden. Dette var sannsynligvis de avgjørende faktorene, noe jeg kommer til å argumentere for gjennom hele denne boken. Hvis pimaene hadde vært det eneste eksempelet på en befolkning som var både svært fattige og plaget med fedme, kunne vi avskrevet dem som et unntak fra hovedregelen ett enkelt øyenvitne som uttaler seg motsatt av en rekke andre. Men som jeg allerede har sagt, fantes det mange slike befolkninger, mange som kan vitne om utstrakt fedme blant svært fattige folkeslag. Pimaene var flaggbærere i en parade av vitner som aldri ble hørt og som viser at det er mulig å bli fet når man er fattig, hardtarbeidende og til og med underernært. La oss se på hva vitnene har å si, deretter skal vi gå videre. Et kvart århundre etter at Russell og Hrdlička besøkte pimaene, studerte to forskere fra University of Chicago en annen innfødt amerikansk stamme: siouxene i reservatet South Dakota Crow Creek Reservation. Dette siouxfolket bodde i hytter «uegnet til husvære», ofte 4 8 personer i hvert rom. Mange hytter var uten rennende vann og med dårlige sanitære forhold. Førti prosent av barna bodde i hus uten noen form for toalett. 15 familier med til sammen 32 barn levde «hovedsakelig på brød og kaffe». Dette er fattigdom på et nivå vi i dag nesten ikke kan forestille oss. Likevel var deres fedmenivå ikke så langt fra det vi opplever i vår overvektsepidemi i dag: 40 prosent av voksne kvinner i reservatet, over en fjerde - del av mennene og ti prosent av barna, ifølge rapporten fra University of California, «kan betegnes som klart overvektige». Det kan kanskje hevdes at livet i reservatet, som Hrdlička beskrev som «temmelig makelig», var det som forårsaket fedmen, men forskerne merket seg et annet relevant faktum blant siouxene: en femtedel av voksne kvinner, en fjerdedel av mennene og en fjerdedel av barna var «særdeles tynne». Kostholdet på reservatet, som altså i stor grad var basert på statlige mat - rasjoner, inneholdt for lite kalorier, for lite proteiner og for lite vitaminer og mineraler. Virkningen av disse ernæringsmanglene var det nærmest umulig å overse: «Selv om det ikke ble gjort noen opptelling, ville selv en 30

29 HVORFOR VAR DE FETE? tilfeldig observatør ikke unngå å legge merke til den høye forekomsten av tannråte, hjulbenthet, øyekatarr og blindhet blant disse familiene.» Kombinasjonen av fedme og feilernæring eller underernæring (ikke nok kalorier) i den samme befolkningen er noe som myndighetene i dag snakker om som om det var et nytt fenomen, men det er det ikke. Her har vi feilernæring eller underernæring som opptrer sammen med fedme i en befolkning for 80 år siden. Det er en viktig observasjon, og vi kommer til å se mer av dette før vi gir oss. La oss ta noen flere eksempler: 1951: Napoli, Italia Ancel Keys, ernæringsfysiologen fra University of Minnesota som mer eller mindre alene står ansvarlig for å ha overbevist oss om at fettet vi spiser og kolesterolet i blodet forårsaker hjerte-karsykdommer, besøker Napoli for å studere napolitanernes kosthold og helse. «Det er ingen tvil om det helhetlige bildet» skriver han senere «litt magert kjøtt en eller to ganger i uken var det vanlige, smør var nærmest ukjent, melk ble aldri drukket bortsett fra i kaffen eller til spedbarn, colazione [frokost] på jobben betød ofte et halvt brød proppfullt med stekt salat eller spinat. Pasta spiste man hver dag, vanligvis også med brød til (uten pålegg), oliven og vin sto for en fjerdedel av kaloriene. Det var ingen tegn til ernæringsmangler, men arbeiderklassekvinnene var fete.» Det Keys ikke sa, var at de fleste napolitanere, og faktisk alle andre i Sør- Italia, var utpreget fattige på den tiden. Napolitanerne var ruinert av andre verdenskrig, i en slik grad at et tragisk syn de siste årene av krigen var køene av mødre og husmødre som prostituerte seg for allierte soldater for å kunne brødfø familien. En statlig undersøkelse etter krigen konkluderte med at regionen tilhørte den tredje verden. Det fantes lite kjøtt, dette var grunnen til at lite kjøtt ble konsumert, og feilernæring var vanlig. Ikke før på slutten av 50-tallet, lenge etter Keys besøk, begynte gjenoppbyggingen å gi noe fremskritt av betydning. Et annet faktum verdt å merke seg er hvor godt Keys beskrivelse av det napolitanske kostholdet passer med middelhavskostholdet, helt ned til de rikelige mengdene olivenolje og rødvin, eller bestemors kost, som Michael Pollan anbefaler i boken Til matens forsvar: «Spis mat, ikke for mye, mest grønt.» Disse menneskene spiste definitivt ikke for mye. En undersøkelse 31