Den urbane underskog

Transkript

1 Den urbane underskog

2 Den urbane underskog Strandsteder, utvekslingssteder og småbyer i vikingtid, middelalder og tidlig nytid Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen & Terje Gansum (red.).

3 ISBN Omslag: Geir Røsset Omslagsbilde: Trykk: Interface Media AS, Oslo. Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverk loven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

4 Innholdsfortegnelse Introduksjon (Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen, Terje Gansum) Rurale strukturer, urbane funksjoner og definisjonsdiskurser (Terje Gansum) Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige en personlig synvinkel (Mathias Bäck) Kaupangs omland og urbaniseringstendenser i norsk vikingtid (Frans-Arne Stylegar) Marginale steder eller marginale kilder? Undervannsarkeologisk blikk på små handelshavner (Pål Nymoen) Ladesteder og strandsteder: Havner, husklynger og byer? Skiftende realiteter fra middelalderen til 1800-tallet (Finn-Einar Eliassen) I gråsonen mellom gården og byen. Et kildeproblem eller et definisjonsspørsmål? (Jan Brendalsmo) Stadsbygge i bondeland ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer (Sven Olofsson) Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær? (Reidar Bertelsen) Iceland s medieval coastal market places: Dögurðarnes in its economic, social and political context (Chris Callow)

5 6 Medieval Norway s urbanization in a European perspective (Richard Holt) Etterord: Underskogen i samlende perspektiv (Knut Helle) Forfatterne

6 Den urbane underskog Introduksjon Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen og Terje Gansum Norsk og nordisk byhistorie i middelalder og tidlig nytid har blitt relativt godt dekket av en rekke viktige publikasjoner de siste årene. Gjennom disse arbeidene, som i europeisk byhistorie for øvrig, har småbyenes rolle og betydning i urbaniseringsprosesser kommet klarere til syne. Det er ingen tvil om at det store flertallet av byer i Norge, Norden og det øvrige Europa var små, og at de små byene utgjorde en vesentlig del av urbaniseringsprosessen fram til industrialiseringen. 1 Men under og ved siden av småbyene har det eksistert et ukjent antall enda mindre steder delvis utenfor bondesamfunnet; det er markeder og utvekslingssteder, havner og anløpssteder, strandsteder og andre tettsteder av ulik karakter. Disse er lite utforsket og fraværende i fagdebatten. Mange av dem går mye lengre tilbake i tid enn den egentlige bydannelsen i Norge og Norden for øvrig. Men mange av dem har oppstått og eksistert ved siden av byene, og har supplert, komplementert og til dels konkurrert med disse i middelalder og tidlig nytid. Det er denne urbane underskogen som er tema for denne boka, som innenfor dette feltet er den første i sitt slag. De moderne små tettstedene har blitt tatt langt mer på alvor av den norske urbaniseringsforskningen. Dette skyldes dels Statistisk Sentralbyrå, som gjennom sin tettstedsdefinisjon fanget opp mange av de minste tettbebyggelsene på 18- og 1900-tallet. Og dels kan vi takke kulturgeografene, med Hallstein Myklebost i spissen, som har utnyttet det statistiske materialet til å følge helheten i tettstedsveksten i Norge gjennom industrialiseringen og fram mot vår egen tid. 2 For ene- 1. K. Helle, F.-E. Eliassen, J.E. Myhre, O.S. Stugu, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. Oslo S. Bitsch Christensen, Middelalderbyen. Danske Bystudier, bd.1. Århus 2004; Den klassiske købstad. Danske bystudier, bd.2. Århus A. Andrén, Den urbana scenen. Städer och Samhälle i det medeltida Danmark. Malmö L. Nilsson & S. Lilja, The emergence of towns. Archaeology and early urbanization in non-roman, North-West Europe. Stockholm A. M czak und C. Smout, Gründung und Bedeutung kleinerer Städte im nördlichen Europa der frühen Neuzeit. Wolfenbütteler Forschungen, Bd.47. Wiesbaden P. Clark, Small towns in early modern Europe. Cambridge H. Gräf, Kleine Städte im neuzeitlichen Europa. Berlin O. Zeller, Petites villes d Europe, Cahiers d histoire XLIII, No.3-4, Lyon P. Hohenberg and L. Hollen Lees, The making of urban Europe Cambridge, Mass./London P. Clark, European cities and towns Oxford H. Myklebost, Norges tettbygde steder Oslo 1960; Bosetningsutviklingen i Norge Oslo 1978; Norges tettsteder: Folketall og næringsstruktur. Oslo 1979.

7 8 voldstida ( ) har vi god oversikt over kjøpstedene, bergstedene og de større ladestedene, men vi har mangelfulle kunnskaper om andre permanente eller sesongmessige tettsteder og utvekslingssteder. 3 I tiden før 1500 er våre kunnskaper om den urbane underskogen enda mer fragmentariske og våre forestillinger mindre klare. Ofte blir ikke småstedene en gang tematisert når det norske samfunnet i disse periodene blir beskrevet og drøftet. Vi savner en oversikt over det vi mener å vite om slike steder og en sammenliknende drøfting av deres oppkomst, form, funksjon og historie. For å ta fatt i dette temaet ble det arrangert et symposium på Midgard historisk senter i Borre i februar Der ble en rekke framtredende historikere, arkeologer og andre med fagkunnskaper om tettsteder og utvekslingssteder fra jernalder til tidlig 1800-tall bedt om å reflektere over fenomenene ut fra sine ulike ståsteder. Det ble tatt sikte på å utforske tverrfaglige og tverrperiodiske muligheter for komparasjon, overføring, metode- og teoriutvikling og syntese. I de to årene som er gått siden symposiet har de fleste av innleggene blitt omarbeidet og utvidet til artikler i dialog med og under ledelse av initiativtakerne, organisatorene og redaktørene Jan Brendalsmo (arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning), Finn-Einar Eliassen (historiker ved Høgskolen i Vestfold) og Terje Gansum (arkeolog, Vestfold fylkeskommune og vert for symposiet). De fleste av foredragsholderne og kommentatorene på symposiet, og artikkelforfatterne i denne boka, representerer norske forsknings- og fagmiljøer, men det nordiske perspektivet er ivaretatt av tre av artikkelforfatterne (Mathias Bäck, Sven Olofsson og Chris Callow) og en av de frie kommentatorene på symposiet, nemlig Søren Bitsch Christiensen (Dansk Center for Byhistorie, Århus universitet). Både han og de to andre frie kommentatorene, Knut Sprauten (Norsk lokalhistorisk institutt) og Hans Sevatdal (Universitetet for miljø og biovitenskap) bidro med kommentarer og innspill som både er kommet enkelte av artiklene og denne innledningen til gode. To av forfatterne Chris Callow og Richard Holt representerer dessuten et europeisk forskningsmiljø, der også flere av de norske og nordiske bidragsyterne deltar. Vi takker Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Vest-Agder fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune og Norsk Sjøfartsmuseum for økonomisk støtte til utgivelsen. De har gjort det mulig å presentere artiklene i den form og med det utstyr som de trenger og leserne fortjener. Artiklene De to første artiklene i denne boka gir bakgrunn og innspill til debatten om den førindustrielle urbaniseringen i Norge, Norden og Nord-Europa. Arkeologen Terje 3. Helle et al F.-E. Eliassen, Norsk småbyføydalisme. Grunneiere, huseiere og husleiere i norske småbyer ca Oslo 1999.

8 Gansum åpner med en invitasjon til å tenke nytt, både om periodisering, urbane fenomener og de begrepene vi bruker for å fange og beskrive dem. Han stiller grunnleggende spørsmål om definisjonsmakt om hvem som har makt til å avgjøre hva som er en by, og med hvilke konsekvenser. Mye ny kunnskap og ny empiri har blitt tilgjengelig i løpet av de siste par tiårene ikke minst ved avansert bruk av arkeologisk metode kombinert med naturvitenskap. Ny empiri er tilgjengelig, og Gansum drøfter om denne empirien skal tolkes inn i ferdig definerte kategorier eller om tiden er moden for at empirien også bør påvirke definisjonene. Han trekker spesielt fram hvordan empirien knyttet til jernalderens aristokrati, sentralsteder, sentralgårder, kongsgårder og hallbygninger fra 600 til 1000 e.kr. har påvirket synet på urbanitetens fremvekst i Skandinavia. En fruktbar vei videre i urbaniseringsdiskursen vil etter Gansums syn være å kombinere mange kilder for å stille opp komplekse tolkninger av fortiden, og at forskere aktivt deltar i hverandres grunnarbeid og blir kjent med det teoretiske og metodiske rammeverket og går sammen om å utvikle definisjonene. Gansums svenske kollega Mathias Bäck spenner deretter opp det store lerretet og betrakter tettsteder og urbanisering i et langtidsperspektiv, med referanser til mye av den nyeste litteraturen på områdene stads- eller byarkeologi, urbaniseringshistorie og bykultur. Bäck tar opp viktige erfaringer med svensk stadsarkeologi gjennom de siste tiårene og viser til at det har skjedd store endringer med hensyn til metodikk og perspektiv. Det metodiske arbeidet med GIS-basert dokumentasjon og tverrfaglig samarbeid i feltfasen endrer synet på hva slags informasjon som ligger i kulturlagene og på hva stadsarkeologi kan dreie seg om. Bäck gjennomgår storsatsingen Medeltidsstaden og målsetningene med prosjektet drøftes mot de utfordringene samfunnet og forvaltningen står overfor i dag. Han viser at utviklingen har gått i retning av syntesekunnskap hvor historiske kilder, arkeologiske metoder og moderne teknologi og naturvitenskap synes å peke ut en ny retning for forskningen. Om denne skal lykkes, mener Bäck at forskere fra de ulike disiplinene bør ut og delta i feltarbeidet, da det er her diskusjonen om empirien og synet på den står. Både Gansum og Bäck er dermed sterke advokater for tverrfaglighet helt ned i utgravningsgrøftene. Den andre artikkelbolken gir overblikk over arkeologiske funn som kan knyttes til handel til lands og langs vann og vassdrag, og begge artiklene demonstrerer verdien av kartografiske metoder for å identifisere handelsplasser og handelsveier. Arkeologen Frans-Arne Stylegar gjør i sitt bidrag en gjennomgang av utvalgte funngrupper fra vikingtiden i Norge gravfunn og skattefunn, som kan være indikatorer på samtidens emporier eller sesongvise markedsplasser. Disse funntypene grupperer seg i visse områder, som ikke alltid er sammenfallende med steder der middelalderbyer seinere blir anlagt. Stylegar mener derfor at forklaringen på etableringen av byene må finnes i andre samfunnsmessige sammenhenger enn de som gjorde seg 9

9 10 gjeldende for emporiene, og at det ikke er tale om en utvikling fra det ene til det andre. I en viss utstrekning finner han et sammenfall mellom arkeologiske og skriftlige kilder når det gjelder urbaniseringen i tidlig- og høymiddelalder, da særlig for Vest- og Nord-Norge. Marinarkeologen Pål Nymoen bringer inn et, for de fleste arkeologer og historikere helt nytt, marinarkeologisk kildemateriale for å diskutere begrepene sentrumsfunksjoner, tettsteder og urbanisering. Han viser at det finnes et stort og ubenyttet materiale av denne typen fra hele landet, og at mer overgripende forskning på dette trolig vil gi en helt annen og mer nyansert forståelse av begrepet sentralitet. Samtidig introduserer Nymoen begrepet nettverksteder for å kunne fange opp det mylder av større og mindre havner som fungerte innenfor et system av stadig omskiftende lokaliteter for utveksling. Konkret viser han dette ved å ta for seg spredningen av marint deponert brynestein fra hele Skiensvassdraget og ut i Langesundsfjorden. Produksjonen av brynestein pågikk sammenhengende fra 800-tallet og fram til forrige århundre. Resultatet er påvisningen av en langt mer omfattende og avansert kommunikasjonslinje for transporten av brynestein, og av en annen type havner enn de en kjenner fra skriftlige og landarkeologiske kilder. Både Nymoen og Stylegar bringer inn en type empiri og en type diskusjon som hittil har vært fraværende i urbaniseringsdebatten, men som vil kunne sette denne i et mer mangfoldig perspektiv. Deretter gjør vi et sprang i tid. Ved å se nærmere på ulike typer tettsteder og nye byer i tidlig nytid (ca ), da det også finnes et ganske rikt materiale av historiske (skriftlige) kilder, vil vi presentere en del funn som kan ha relevans for identifisering og analyse også av tettsteder fra tidligere, kildefattigere perioder. I tidlig nytid fantes det i Norge et stadig økende antall tettsteder utenfor bondesamfunnet. Historikeren Finn-Einar Eliassen gir en gjennomgang av to grupper av slike steder, i samtiden kalt ladesteder og strandsteder, for å se om og i hvilken grad de var tettsteder, sentralsteder og kanskje byer. Han viser at det i perioder har vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder og byer i Norge, og glidende overganger mellom land og by spredtbygd og tettbygd med mange overgangsformer. Vi fanger mer av virkeligheten ved å snakke om mer eller mindre urbane fenomener. Eliassen advarer også mot å stirre oss blinde på termer og formaliteter. Det har eksistert reelle byer vurdert ut fra størrelse, struktur og funksjoner uten eller med bare begrensede formelle rettigheter og egne styringsorganer, og under flere ulike betegnelser. Dessuten forandret begreper innhold over tid, samme begrep kunne til dels ha ulike betydninger på samme tid. Endelig poengterer Eliassen eiendomsforholdenes grunnleggende betydning i byer og tettsteder. Arkeologen Jan Brendalsmo går mer detaljert til verks i en regional studie av en gruppe strandsteder ved Trondheimsfjorden fra vikingtid fram til slutten av tallet. De syv stedene viser seg å ha svært forskjellige historier, selv om utgangs-

10 punktet er temmelig identisk ved at de var gamle og store gårder, alle lå ved gode havner, og nær samtlige lå ved munningen av et større dalføre. Noen av stedene ble med tiden mindre tettsteder, kjøpsteder og så byer, mens andre etter kortere perioder med tettsteds- og utvekslingsfunksjoner igjen ble regulære gårdsbruk. En sannsynlig forklaring er at når et sted for utveksling etableres, er prosessen avhengig av naturmessige, topografiske og kommunikasjonsmessige forutsetninger, men vel så mye av sosioøkonomiske og andre samfunnsmessige forhold. Brendalsmo mener at bybegrepet på én måte blir uinteressant i en generell diskusjon om tettsteder og utveksling, men at det blir relevant så snart en blir tids- og funksjonsspesifikk. Men at aktørene og deres valghorisonter bør være det viktigste. Til slutt i denne bolken viser historikeren Sven Olofsson, gjennom en detaljert undersøkelse av den anlagte byen Östersund omkring 1800, hvor komplisert, mangefasettert og motsetningsfylt en bygrunningsprosess kunne være i tidlig nytid og utvilsomt også i tidligere, mer kildefattige perioder. I Sverige anla kongemakten i tidlig nytid et svært stort antall nye köpstäder, ikke minst i de nordlige delene av riket, som tidligere hadde manglet byer. En av de siste anlagte byene i denne perioden var Östersund. Ved å ta utgangspunkt i situasjonen før 1786, den fas när staden icke fanns, er Olofsson i stand til å studere både hvordan selve anlegget av byen foregikk og hvilke interesser og reaksjoner byanlegget mobiliserte. Östersunds eksistens og suksess berodde i avgjørende grad på om myndighetene og de borgerne som støttet opp om byanlegget, maktet å gi den nye byen sentralfuksjoner som den i utgangspunktet manglet, men som til dels fantes i landdistriktet omkring. Olofssons studie er viktig ikke minst ved å vise hvor mange og til dels motstridende krefter og interesser som gjorde seg gjeldende ved grunnleggelsen av en ny by. Den siste hovedbolken handler om handelssteder, tettsteder og byer i middelalderen. Arkeologen Reidar Bertelsen diskuterer Vågar i Lofoten i skiftende roller som fiskevær, handelssted og kanskje by og tilbake igjen, gjennom en periode på tre-fire hundreår. I en kort historisk periode kan Vágar oppfattes som noe tilnærmet et urbant samfunn. Bertelsen finner forklaringen i at overregionale krefter på et gitt tidspunkt hadde behov for å tilføre dette senteret et sett sentrumsfunksjoner de selv hadde nytte av, slik at den regionale økonomi og kultur på denne måten ble trukket inn i den overregionale. Da riksmakten på et tidspunkt hadde fått etablert andre måter å hevde sine interesser på, endret Vágar karakter og ble igjen et sentralt fiskevær der de regionale interesser var de dominerende. Bertelsen ser, som Brendalsmo, den lokale og regionale situasjon i forhold til overregionale interesser, og på den måten får de vist den dynamiske siden ved etablering og nedlegging av tettsteds- og utvekslingssteder. Bertelsens kollega Chris Callow bruker en nærstudie av Dögurðarnes på Island til å diskutere de islandske handelsplassenes eller utvekslingsstedenes rolle i middel- 11

11 12 alderen. Hans konklusjon er at de synes å ha hatt mange ulike og tildels uklare funksjoner, som havn, men kanskje vel så mye som møtested og som et sentralt sted for kommunikasjon. I motstening til hva mange har ment om slike små knutepunkter, har Dögurðarnes ikke bare tjent eliten, men også en videre, lokal befolkning utenfor storgården som stedet tilhørte. Dermed setter Callow de islandske utvekslingsstedene inn i større debatter, om de såkalte emporiene i Nordvest-Europa i tidlig middelalder, og om elitenes rolle og mulige kontroll over slike steder. Artikkelen blir enda ett eksempel på komparasjon på tvers av perioder og geografiske regioner, og på det samtidiges usamtidighet at samme eller parallelle fenomener kan opptre i liknende utviklingsfaser, men i ulike kronologiske perioder. I den siste enkeltartikkelen i denne samlingen gir Callows tidligere kollega i Birmingham, historikeren Richard Holt sitt syn på norsk urbanisering i middelalderen sett i relasjon til urbaniseringen i det øvrige Europa. Han hevder at den lave graden av urbanisering i Norge i middelalderen ikke bare kan forklares med vanskelige geografiske forhold og en liten befolkning, men at forskjellen i første rekke er å finne i en økt sosial kompleksitet og en større interessespredning og spesialisering sørover i Europa. Fraværet av disse strukturelle betingelser i Norge medførte at produksjon og utveksling i de norske middelalderbyene i mye mindre utstrekning enn i det sørligere Europa ble kommersialisert, og at omlandet i liten eller kun ubetydelig grad ble trukket inn i byenes spede vareøkonomi. Denne situasjonen mener han bekreftes ved det faktum at en lang rekke av de norske middelalderbyene fikk et økonomisk og befolkningsmessig tilbakeslag i senmiddelalderen. Holts tolkning avviker blant annet fra den som Knut Helle har presentert i standardverket Norsk Byhistorie, men kan sees som et makroøkonomisk bidrag til å belyse eksemplene fra Vágar (Bertelsen) og Trondheimsfjorden (Brendalsmo) fra et europeisk synspunkt. Norsk byhistories nestor, professor emeritus Knut Helle opptrådte som hovedkommentator under symposiet og har skrevet konklusjonskapittelet. Der samler han trådene fra de enkelte artiklene og gir en helhetstolkning av de funn, konklusjoner og teorier som de 10 artikkelforfatterne har presentert. Denne artikkelsamlingen kan ikke fylle hele behovet for innsikt i den urbane underskogen, men den er et første forsøk på å bringe sammen mye av den kunnskap som finnes om temaet, og en drøfting av innfallsvinkler, kilder, metoder og teorier som kan bringe forskningen videre. På denne måten håper vi både å skape en bevissthet om disse fenomenene og problemstillingene og å bidra til videre og mer reflektert og målrettet forskning på området. Definisjoner og kategorier Stedene som behandles i denne boka, er av mange forskjellige typer. Felles for de fleste er at de har relasjoner og sammenhenger med agrarsamfunnet, samtidig som

12 det er bånd og nettverk knyttet til en økonomisk og administrativ maktsfære som kan gå langt ut over lokalsamfunnet. Utveksling mellom ulike sfærer synes disse stedene å ha til felles, og nettopp det gjør dem ekstra interessante å studere. Byer defineres gjerne ut fra en kombinasjon av strukturelle og funksjonelle kriterier. En by har en permanent, relativt tett bebyggelse og en bofast befolkning av en viss størrelse. Den vil ha en økonomisk struktur preget av spesialisering og virksomheter utenom primærnæringene, en sosial struktur preget av arbeidsdeling og spesialisering, og ofte (men ikke alltid) en egen rettslig-administrativ struktur, atskilt fra omlandets. Videre er byen kjennetegnet av en allminnelig, flersidig sentralfunksjon. Endelig vil de aller fleste byer inngå i nettverk med andre byer. 4 Ulike steder vil oppfylle disse kravene i større eller mindre grad, og det vil i alle samfunn med urbane fenomener være en gråsone mellom byer og ikke-byer. De stedene som drøftes i denne boka, kan defineres som steder som ikke fullt ut, eller bare på ett eller noen få områder, oppfyller kriteriene for å kunne regnes som byer. I litteraturen har det tradisjonelt vært regnet med tre hovedkategorier av slike steder, selv om de fleste stedene vi er opptatt av, tilhører mer enn én av disse kategoriene: For det første har vi det vi med et generelt begrep kan kalle utvekslingssteder handelsplasser og handelssteder, markeder, kaupanger, men også omlastingssteder. Disse er oftest sesongpreget, enten i kontinuerlig eller regelmessig funksjon, som regel i bruk i sommersesongen, men kanskje bare på ett bestemt eller enkelte faste tidspunkt i året. 5 De kan være meget gamle, men kan også ha oppstått på et bestemt tidspunkt i nyere tid. Og de kan ha fungert langt opp mot eller t.o.m. i vår tid, eller ha blitt nedlagt eller relokalisert av ulike grunner endrede naturforhold, nye handelsruter, endrede maktforhold, politiske vedtak. Den andre kategorien kan betegnes anløpssteder. 6 De er eller har vært havner, egnede steder langs kysten eller ved større innsjøer, der skip eller båter kunne finne ly mot uvær og grov sjø, eller også mot fiender og konkurrenter. Det kunne dreie seg om bukter og fjorder, elvemunninger og strender. Oftest var det i hvert fall i utgangspunktet naturlige havner, men de kunne også være anlagt eller forbedret ved bygging av moloer, forsvarsanlegg, brygger, båtopptrekk, naust og sjøbuer. 7 Også anløpsstedene kan være gamle eller unge, stabile over lange perioder eller tatt i bruk og oppgitt igjen. Tilsanding og oppgrunning, landhevning og erosjon kunne skape eller ødelegge et anløpssted, noen ganger på kort tid, men det samme kunne endringer i bosetting, handelsmønster, skipsteknologi eller navigasjon Helle et al. 2006: S.M. Sindbæk, Ruter og rutinisering. Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa. København J. Ulriksen, Anløbspladser. Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 1100 e.kr. Roskilde E. Elvestad, Skjulte havner Førreformatoriske havner i Rogaland. Stavanger Museums årbok, årg.110 (2000). Stavanger 2001: Jfr. Ulriksen H. Berg, L. Bender Jørgensen og O. Mortensen, Sandhagen: Et langelandsk fiskerleje fra renaissancen. Rudkøbing 1981.

13 14 For det tredje kan vi snakke om tettsteder: konsentrasjoner av hus og beboere i form av husklynger, strandsteder, småbyer og liknende. De kan finnes som i hvert fall tilsynelatende rent agrare miljøer som klyngetun og landsbyer, som fiskevær eller fangstboplasser, eller som ensidige produksjonssteder, som jernverks- eller sagbrukssamfunn. Men de mer interessante ut fra vårt perspektiv er steder som har hatt sentrumsfunksjoner av ulike slag, som kirkesteder, kongsgårder, ladesteder, handels- og gjestgiversteder og andre servicesentra for et distrikt eller et omland. Slike steder er knutepunkter i landskaper, som både er integrert i agrarsamfunnet, men som utøver funksjoner ut over det samme. De fleste av stedene som behandles i denne boka vil i hvert fall ha to av disse kjennetegnene. De kan også betegne stadier i en funksjonell og/eller strukturell utvikling, slik vi ser det på flere av vikingtidens og middelalderens kaupanger og på mange av ladestedene i tidlig nytid: Ved en god havn kunne det oppstå et sesongmarked som etter hvert kunne få mer permanent bebyggelse og bli til et lite tettsted eller til og med en by. 9 Om vi ser nøye på de tre hovedkategoriene og konkretisering og eksemplifi - sering av dem, er det noe flyktig og dynamisk over disse fenomenene. De lar seg ikke fange i fastsatte modeller som fungerer løsrevet fra tid og rom, uten at det må opprettes unntak eller mange kategorier. De ulike kategoriseringene fungerer kanskje best om de settes inn i en sosiopolitisk kontekstuell ramme. Det kan hende at ønske om kategoriseringer og definisjoner gjør arbeidet vanskelig om målet er å gi treffende analyser og utsagn om et fenomen i et langtidsperspektiv. Det kan også være et spørsmål om det er ett eller flere fenomen som studeres. Funksjoner, strukturer og grader av urbanisering Som vi har sett, ville en by normalt være et sentralsted på ett eller helst flere områder økonomisk, politisk/administrativt, kulturelt for et større eller mindre omland eller oppland. Samtidig kunne byen være et knutepunkt for ulike strømmer av folk, varer, betalingsmidler, impulser og informasjon. Det vil også ha vært tilfelle med de stedene vi fokuserer på i denne boka. De utgjør strukturer og innehar funksjoner som skiller dem fra omgivelsene de ligger i. Dette gjør at de stedene som tas opp i denne boka, hører med i debatten om urbaniseringen. De har ikke utgjort et kjernemateriale i debatten, men nettopp derfor vil et fokus på disse fenomenene kunne bidra til å belyse urbaniseringsprosessene på måter som kan gi diskursen ny næring og forhåpentlig nye perspektiver. Mange av eksemplene i boka viser at steder har hatt urbane funksjoner som har vært spredt på forskjellige lokaliteter innenfor et relativt begrenset område. Slike steder kan ha hatt havn, marked, håndverksproduksjon og maktutøvelse på ulike 9. Se artiklene av Bertelsen, Brendalsmo og Eliassen i denne boka.

14 lokaliteter, men med en geografisk nærhet som likevel indikerer en sammenheng mellom dem. I slike tilfeller kan vi snakke om sentralområder 10 eller former for desentralisert urbanisering. I visse tilfeller ble en av disse funksjonene viktigere enn de andre, og et reelt sentrum ble bygd ut til by. Hvis prosessen fant sted på en helt ny lokalitet i nærheten av de gamle, kan det være rimelig å behandle fenomenet som del av en kontinuitet eller en suksesjon. Protourbanisering er blitt brukt som betegnelse på et forstadium til den egentlige urbaniseringen, dannelsen av byer i høymiddelalderen og seinere. Men begrepet kan ofte være misvisende. Mye av Den urbane underskogen som vi er opptatt av, besto av steder som aldri utviklet seg til byer, og som ikke kan forstås som kimer eller anløp til byer. Da mister vi blikket for deres egenart og står i fare for å forstå dem som mislykkede eller aborterte byforsøk. Dette yter ikke variasjonsbredden og den fascinerende empirien rettferdighet. Sentrale steder hvor mange av maktens funksjoner er lokalisert, kan i enkelte tilfeller ha vært levninger av tidligere byer, som har blitt nedlagt, relokalisert eller som av en annen grunn har opphørt å fungere som by. Det gjelder mange av de små kaupangene fra middelalderen, som Steinkjer, Levanger, Veøy, Borgund og Lusa-kaupangen i Sogn, men også viktige (men ikke store) byer som Hamar og Borg (Sarpsborg) i tidlig nytid. I den andre enden av skalaen har vi formelle byer, det vil si steder som har hatt formelle kjennetegn på å være byer med særskilte byprivilegier eller som har vært omtalt med formelle bybetegnelser som kjøpstad eller liknende. Disse formelle byene behøver ikke i starten å ha bystruktur, byfunksjoner eller den befolkning (størrelse og sammensetning) som vi forventer av reelle byer. I mange tilfeller har slike formelle byer med tiden utviklet seg til reelle byer i tråd med de kriteriene som er nevnt ovenfor. Det skjedde for eksempel med de nordnorske stedene som fikk formell kjøpstadsstatus fra slutten av 1700-tallet (Hammerfest, Vardø, Tromsø og Bodø). Det politiske siktemålet var at de skulle utvikle seg til byer, hvilket også skjedde, men først et godt stykke ut på 1800-tallet. Noen formelle byer maktet aldri å utvikle seg til bysamfunn, fordi forholdene (befolkningsgrunnlag, produksjon, handelsmønster, politiske forhold) ikke lå til rette for det. Også reelle byer kunne gå til grunne etter en blomstringsperiode, slik vi alt har sett. 15 Tilnærminger, kilder og metoder Tre viktige metodiske og teoretiske tilnærminger ligger til grunn for denne artikkelsamlingen og har vært den viktigste drivkraften bak både symposiet og boka. Den første er tverrfaglighet: Forholdet mellom arkeologer og historikere som har arbeidet med førmoderne urbanisering har ofte vært preget av avstand, revirkamp, 10. Helle m.fl. 2006: 37, 40.

15 16 manglende dialog og av og til direkte fiendskap. Selv om det finnes eksempler på det motsatte, er det dessverre mer typisk at middelalderhistorien for noen av våre største byer har vært skrevet separat av historikere og arkeologer, med hovedvekt på ulikt kildemateriale (gjenstander kontra tekst) og munnende ut i omtrent samtidige, parallelle publikasjoner i Oslo (1991) og Trondheim (1994/1997). 11 Dessuten har det vært en klar tendens til at den tidligste urbaniseringshistorien (for eksempel for Kaupang) har vært helt overlatt til arkeologene, mens disse har vært nesten totalt fraværende i de etterreformatoriske byhistoriene. Skal vi komme videre i hele den førmoderne urbaniseringshistorien må alle kilder, alle metoder og alle teorier tas i bruk. Og da er tverrfaglig åpenhet, dialog, kunnskap og samarbeid helt avgjørende. Heldigvis ser vi nå flere eksempler på dette. Knut Helle har lenge vært en foregangsmann, en historiker som har satt seg grundig inn i og utnyttet arkeologisk kildemateriale og arkeologisk innsikt i sitt arbeid med middelalderbyenes historie gjennom en mannsalder. Det nystartede og flerfaglige forskningsprosjektet om etterreformatorisk byarkeologi i NIKUs regi er også et lovende signal. For det andre har vi stor tro på en tverrperiodisk tilnærming, ved at urbanisering i yngre, mer kilderike og bedre dokumenterte perioder kan kaste lys over fenomener som vi bare har bruddstykker eller aner omrisset av i eldre perioder. Men mer enn det: Godt dokumenterte omstendigheter omkring for eksempel anlegget av en ny by i et jordbruksområde på 1700-tallet, slik Sven Olofsson viser i sin artikkel om Östersunds grunnleggelse, kan hjelpe oss til å forstå hvilke prosesser og ulike interesser som kan ha vært i spill også ved eldre byanlegg, der slike forhold ikke kan dokumenteres direkte. Slik sett blir den tverrperiodiske tilnærmingen et grunnlag for å videreutvikle en hevdvunnen praksis som retrospeksjon som historisk og arkeologisk metode. Men det er viktig å unngå en entydig evolusjonistisk tenkning som eneste retningsgiver i vår tilnærming. Tvert imot bør aktørperspektivet komme sterkere inn i diskusjonen av sentrumsdannelser i førreformatorisk tid gjennom velargumenterte analogier. Samtidig kan søkelyset rettes sterkere mot det mangfold av aktører som nødvendigvis må ha vært involvert i slike prosesser også i denne perioden. Men tverrperiodisk tenkning kan også anvendes i omvendt retning: Teorier og metoder fra forskningen om de eldste bydannelsene kan, ved å anvendes på 15-, 16- og 1700-tallets nye byer, kaste nytt lys over disse, samtidig som en sammenlikning mellom ny urbanisering i to ulike perioder kan gi ny innsikt i begge, og en mulighet for å utvikle, prøve ut og kontrollere metoder og teorier på et mye bredere 11. E. Schia, Oslo innerst i Viken. Oslo A. Nedkvitne og P.G. Norseng, Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo Oslo 2000 (originalutgave som Bind 1 av Oslo bys historie. Oslo 1991). A. Christophersen og S.W. Nordeide, Kaupangen ved Nidelvea: 1000 års byhistorie belyst gjennom de arkeologiske undersøkelsene på folkebibliotekstomten i Trondheim Oslo G. Authén Blom, Hellig Olavs by Trondheims historie, bd.1. Trondheim K.Helle, Kongssete og kjøpstad.- fra opphavet til 1536, Bergen bys historie, bd.1. Bergen 1982 er et hederlig unntak.

16 og mer variert kildemateriale. Spesielt er dette viktig i forskning på et fenomen som den urbane underskog, som har etterlatt seg færre spor, har fått mindre oppmerksomhet, både i samtidspolitikk og i forskning. Den urbane underskog har i mye mindre grad enn byene vært gjenstand for metodeutvikling og teoridannelse. Derfor og helt selvsagt er komparasjon det tredje hovedelementet i vår tilnærming og et helt grunnleggende metodisk fundament. Vi må sammenlikne på tvers av landegrenser, fag og perioder. Men komparasjonen må ha en solid faglig (det vil si tverrfaglig) og metodisk-teoretisk basis, slik at vi unngår å sammenlikne det usammenliknbare. Dette er et hovedanliggende med utgivelsen av denne artikkelsamlingen. Formålet med komparasjon må være å vinne ny innsikt gjennom å sammenlikne beslektede fenomener eller ulike fenomener som har visse felles trekk i seg selv eller i sin bakgrunn. Dermed kan det være fruktbart å sammenlikne fenomener som i utgangspunktet ligger langt fra hverandre i tid, rom og framtreden bare man passer på at ikke alt er forskjellig! På det punktet kan urbaniseringshistorien som et velutviklet fagområde være oss til stor hjelp. Ulike fenomener som alle kan oppfattes som uttrykk for noe urbant, kan fruktbart sammenliknes og innpasses i større metodiske og teoretiske byggverk. Den tidligere omtalte åpenheten må også gjelde overfor ulike former for urbanitet. 12 Som den svenske økonomen Ulf Jonsson har uttrykt det: Bakom denna jämförande strategi ligger den bestemda föreställningen, att sociala strukturer och prosesser aldrig uppträder i exakt samma form, men att det bakom dem kan finnas en likartad uppsättning av orsaker. 13 Det endelige kravet er derfor at forskningen må være kontekstuell: de fenomenene vi er opptatt av, må ikke studeres isolert, men i sine fysiske, økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle sammenhenger. Bare slik kan vi håpe at nye tilnærminger ikke bare vil gi oss nye kunnskaper, men ny forståelse. 17 Veiene videre Dette arbeidet ønsker vi å se like mye som en ny start som en fortsettelse av debatten om utvikling av urbanitet. Det er behov for nye perspektiv, kanskje også nye begrepsdefinisjoner og presiseringer av hva som er mulig og ønskelig å sammenligne. Det er en erkjennelse i de ulike fagleirene av at proteksjonisme og faglige grensetrekking ikke er veien å gå i framtiden. Bidragene i boka understreker dette entydig, og det er dermed håp om nye konstellasjoner av fagfolk, i felt som på symposier, kort sagt der kunnskapen skapes, der kunnskaper, metoder og teorier 12. Et ferskt norsk innspill i debatten om komparasjon som metode er Leidulf Melve, Komparativ historie: ei utfordring for historiefaget? (Norsk) Historisk Tidsskrift, bd.88, 2009: Eliassen 1999 eksemplifiserer flere ulike former for komparasjon, se spesielt s Se også Matthias Bäcks artikkel i denne boka. 13. U. Jonsson: Komparation: en strategi för att fånga breda samhälleliga förändringsmönster och processer, i Från vida Fält. Festskrift til Rolf Adamson. Stockholm 1987:

17 18 møtes og brytes. Der kan tverrfaglighet, kildekritikk og forståelse utvikles i et klima som er preget av gjensidig respekt, noe som i sin tur vil kunne skape en åpnere og mer ydmyk form for diskurs. Vi ønsker og håper at denne boka vil bli lest ikke bare av de som allerede er velorientert i fagfeltet, men også av yngre forskere som kan bringe med seg nye innfallsvinkler og er mindre fanget av faglige fordommer enn sine forgjengere. Bokas form og temaer skulle være velegnet både for undervisning på universiteter og høgskoler og som grunnlag for faglige og mer allmenne debatter. English summary Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen, Terje Gansum: The urban undergrowth. Introduction This book is the outcome of a symposium at Midgard Historical Centre in Vestfold, Norway, in The purpose of the symposium, and of this book, has been to bring together historians, archeologists and others with expertise in the field, to compare notes and ideas about the smaller urban or semi-urban places in the urbanrural continuum markets and other places of exchange, harbours and ports, coastal villages and micro or embryonic towns. These have been partly neglected, and partly poorly understood by scholars, and a fresh impetus for research and interpretation is required. This we aim to provide by editing this cross-disciplinary, cross-period collection of studies, written by leading scholars archaeologists and historians on such places in Norway and in a wider Nordic context, from the Viking Age to the eve of industrialization. The cross-disciplinary approach, from the dirty work in the trenches to the formulation of new concepts and grand theories, is required to bring together all sorts of expertise to bear on all kinds of sources and phenomena in an effort to provide as total and many-facetted interpretations as possible. The cross-period format has been designed to allow cross-fertilization between research in different pre-industrial periods, and specifically to see how and to what extent results and interpretations from later periods with a broader, richer, and more complete source material can throw light on or provide theories and models for earlier, less well-endowed periods. Finally, it is our view that future research, like the best examples from the past, must be contextual bringing in the physical, economic, social, political and cultural background to provide not only new knowledge, but a new understanding as well.

18 Rurale strukturer, urbane funksjoner og definisjonsdiskurser Terje Gansum Hvem kan avgjøre hva som er en by? Med dette utgangspunktet har jeg forsøkt å rette oppmerksomheten mot hvordan diskursen om emnet må ses i sammenheng med hvem som har definisjonsmakt. De med definisjonsmakt avgjør hva som anses som relevant empiri. Med dette som et utgangspunkt rettes fokus mot aristokratiets tilholdssteder i perioden e.kr. Hvilke strukturelle og funksjonelle aspekter er å finne på disse plassene? Målsetningen er å undersøke gråsoner og analysere den akademiske diskursen om urbanisering fra mange posisjoner. Hva definerer en by (sv. stad)? Spørsmålet blir ofte stilt, og svarene som avgis, henviser de søkende til et sett begreper og kriterier, som har gått igjen i flere tiår. 1 En by innehar visse kjennetegn hvor sentralitet er et nøkkelord. Videre utgjør stedet et historisk administrativt og religiøst styringssentrum, som i vår tid kan suppleres med kulturelle sentralfunksjoner. 2 For å presisere kriterier som legges til grunn for å definere noe som en by, tar jeg utgangspunkt i Knut Helles oversikt fra 2006, side 17: 1) Byer har fysisk struktur med tettere bebyggelse enn landet rundt. 2) Byer har økonomisk struktur i form av spesialisering i handel, håndverk, industri og tjenesteyting i forhold til den mer primære næringsdriften i landdistriktene. 3) Byer har sosial struktur, hvor forskjellige grupper av spesialister har bodd tettere sammen og dannet mer sammensatte og dynamiske miljøer. 4) Byene har ofte egen rettslig- administrativ struktur med egne styringsorganer, administrasjon og domstoler. 1. K. Helle og A. Nedkvitne, Sentrumsdannelser og byutvikling i norsk middelalder. i G. Authen Blom (red.), Urbaniseringsprosessen i Norden. Del. 1, Oslo 1982, ; B. Solli, Norske middelalderbyer og bydannelse. Et arkeologisk utsyn. Viking 1989, LII: ; B. Ambrosiani & H. Clarke, Vikinga - städer. Höganäs K. Helle, Innledning. Byen som historisk fenomen. i Norsk byhistorie, Oslo 2006: 9-19.

19 20 Helle peker på et springende punkt i argumentasjonen: Til hvilket nivå må den urbane strukturen være utviklet for at vi skal regne med virkelige byer? Hvor tett og omfattende bebyggelseskonsentrasjon, hvor stor befolkning, og hvor høy grad av økonomisk spesialisering, og hvor stort innslag av spesialgrupper i den sosiale strukturen? 3 Hva er nødvendig å kreve av et kildemateriale for å kalle det for en by? Hvilket nivå eller standard skal kildene samles på og hvem skal svare på spørsmålene? I følge Helle skal spørsmål besvares av et vi, som kan skille ut virkelige byer. Retorisk dukker spørsmålet om mindre virkelige byer er en mulig kategori? Det er på dette nivået nødvendig å bringe inn vitenskapsteori i analysen av hvordan en kategori blir etablert fremfor en annen. Hvem har den nødvendige definisjonsmakt til å bestemme mellom by og ikke-by? Denne artikkelen opererer innenfor et rasjonelt vestlig forskningsparadigme, og jeg gjør ikke noe krav på at diskursen skal bevege seg mot en ytre grense for normalvitenskap. Det blir med andre ord en analyse av makten som står bak valg, og bortvalg, av kriterier, i produksjonen av kategorier. Med nye undersøkelser av Kaupang i Vestfold 4, lå det til rette for interessante diskusjoner av tidlig urbanitet, også innenfor det som ble Norge. Empirien ble framlagt, og det i en monumental form som i seg selv var et argument i det politiskøkonomiske ordskiftet om by og identitet. 5 Definisjonen av hva som må til for å være en by lå klar og ventet på de nye kildene. Ville Kaupang regnes som en vikingtids by etter de siste utgravningene? Tema var satt på dagsorden allerede ved publiseringsfeiringen av bind 1. Der trakk Knut Helle slutningen at Kaupang ikke var en by. 6 Hva er det som gjør denne diskursen så lite tilfredsstillende? Nettopp det skal jeg søke etter i denne artikkelen. Stefan Larsson har stilt spørsmålet om våre stivnede administrative definisjoner først og fremst favner eldre problemstillinger som ser byen ovenfra i et fugleperspektiv. 7 Det kan neppe være tvil om at det var vesensforskjellig å bo, arbeide og leve tett på hverandre i en by, enn på bondegårder på landsbygda. Det bør være mulig å stille spørsmål om ikke hele livsformen, urbanismen, er vesensforskjellige fra gårdslivet, for det kan da ikke være de administrative funksjonsområder som utgjør forskjellen mellom ruralt og urbant levesett? 8 Men hvorfor er dette så lite framme i diskursen om urbanitet? 3. Ibid: D. Skre, Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Volume 1. Aarhus, Oslo Sindbæk 2007:331 (anmeldelse av Skre 2007). KUML, Kaupang i Skiringssal: K. Helle, Kaupang i Skiringssal. Historisk tidsskrift 2007 bind 86: 630 ff. 7. S. Larsson, Den mänskliga staden? i S. Larsson (red.), Nya stadsarkeologiska horisonter, Lund 2006: Ibid: 48; K. Helle, Fra opphavet til omkring i Norsk byhistorie, Oslo 2006: 119.

20 Her står vi ovenfor en problemstilling som har mange innganger og ikke rent få utganger. For hvilke diskurser føres? Er det diskursen om livsform, analytisk strukturert bebyggelse eller summen av administrative funksjoner og definerte grader av sentralitet? Hva er det som utgjør kjernen i, og grensene for, det vi definerer som stad/by og eller urbanitet? Hvorfor er det knyttet så mye følelser til nettopp denne diskursen i norsk forskningssammenheng? Alternative teorier om byenes tilblivelse har vært et sentralt tema i diskursen. Historikerne i middelalder valgte å peke ut den kongen som skulle ha anlagt byen, om de hadde behov for en forklaring på byens oppkomst. Det var kanskje en pragmatisk løsning som pekte på aristokratiet og hvor de valgte å personifisere dette. Konger ledet samfunnene i Skandinavia lenge før de hadde byer, og kongens lederskap betinget at de utøvde mange av de maktfunksjonene som kreves for å definere en by 9. Kirken ble også tildelt en sentral rolle i bygging av byer 10, men de stedene som først ble byer, ble det hevdet, hadde grodd opp av bønders, stormenns og fjernhandelsmenns behov for vareutveksling, den såkalte strandstedsteorien 11. Teoriene er applisert på de norske middelalderbyene og ingen teori har hittil inntatt en dominerende rolle. 21 Kongsgårder; sentrale steder i et begrepsmessig grenseland I arbeid med byer og urbanitet dukker det opp spørsmål om hvem som behøver, og kan, anlegge en by? Mye tyder på at det er aristokratiet som har nødvendige motiv og ressurser. Hvordan var deres rolle i samfunnet og hvor fikk de sine ideer i fra? I denne artikkelen skal jeg peke på noen aspekter ved kongsgårdenes strukturer og funksjoner. De befinner seg, slik jeg ser det, i et klassifikatorisk grenseland. Struktur og funksjon er to helt sentrale begreper som utgjør hver sin akse som urbaniseringsdiskursen har kretset omkring 12. Mye av definisjonsarbeidet har tatt utgangspunkt i disse begrepene. Struktur og funksjon er gjort til akser som har rammet inn tankefigurene, som har strukturert kildetilfang og kildeutvalg. Valg av nettopp disse begrepene har språklig vært med å forme grensene for debatten. Struktur kommer av latinske struere som betyr å bygge eller ordne. Det er måter som noe er satt sammen på, gjerne i form av et repetitivt mønster. I urbaniseringsdiskursen knyttes strukturbegrepet gjerne til ordnet og tett bebyggelse. Funksjon er også et latinsk ord; fungere, som betyr virksomhet, gjøremål, tjeneste eller oppgave. I urbaniseringssammenheng knyttes funksjon til maktens virksomhetsfelt; 9. G. Storm, De kongelige byanlæg i Norge i middelalderen. Samfunnsmaktene brytes. Oslo 1969: E. Bull, Om oprindelsen til Oslo og de andre gamle norske byene. St. Halvard 4, Oslo 1920: P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet Oslo Helle 2006: 18.

21 22 Figur 1. En grafisk utforming av det teoretiske rammeverket for urbaniseringsbegrepet. Etter Helle 2006:18. militært herredømme som ivaretar innbyggere og besøkende, utøvelse av jurisdiksjon, ansvar for offentlig kult og innkreving av skatter. Sosiale strukturer med slike funksjoner skal være i helårs drift, med annerledes produksjon og konsumpsjon, og de skal være avgrensbare overfor andre sosiale strukturer i en samfunnsanalyse for å regnes som en by, dvs. en urban struktur 13. Det er et spørsmål om 8 eller 9 måneders aktivitet per år er mulig å skille fra helårs drift med det kildemateriale forskerne besitter? Hvilke operasjonelle kriterier velges ut som kategoriserende for helårs drift? Er det ildsted i hvert hus eller produksjonsavfall som kan relateres til ulike sesonger? Er det de naturvitenskaplige analyser av insektfauna? Det er åpenbart at det innenfor det fysiske strukturbegrepet finnes vage grenser for kategori inndeling. Hva da med rurale strukturer som rommer funksjoner som inngår i definisjonsgrunnlaget for begrepsdannelse som har preget urbaniseringsdiskursen i Skandinavia? Utgangspunktet er jernalderens aristokratiske residenser i yngre jernalder 14. Arkeologien på disse sentalgårdene speiler aktører som har de nødvendige ressursene og behovene for å skape og bygge de sosiale strukturene som vi kjenner fra byene. Det er vanskelig å se bort fra at aristokratene har mye med den gryende urbaniseringen å gjøre 15. Da er vi over på det sosiale strukturbegrepets definisjons- 13. Helle og Nedkvitne J. Callmer, Aristokratisk präglade residens från yngre järnåldern i forskningshistorien och deras problematik. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), Gick Grendel att söka det höga huset Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 11-18; J. Callmer, Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron Age. i B. Hårdh (red.), Uppåkra. Centrum och sammanhang. Lund 2001: Callmer 1997; A. Andrén, Från antiken till antiken: Stadsvisioner i Skandinavien före i Staden, himmel eller helvete: tankar om menniskan i staden, Stockholm 1998:

22 innehold. Hvilke kriterier skal få råde grunnen her? For å belyse tema har jeg valgt å se nærmere på de skandinaviske aristokratenes sentalgårder, for det synes å være noen interessante sammenhenger mellom dem og de urbane strukturene. Etter min mening er en fruktbar inngang i dette materialet å ta utgangspunkt i tiårene mellom 550 og 600 e.kr. i Skandinavia 16. I denne korte perioden skjer det store endringer i materiell kultur og mye tyder på at det foregår en samfunnstransformasjon 17. Makt ble konsentrert gjennom sentralisering av ressurser 18. Aristokratiet definerer et organisatorisk selvbilde og plasserer seg selv i forhold til ære, minner og monumenter 19. Haller blir reist på stormannsgårder mange steder i Skandinavia, og det etter ganske fastlagte mønstre, og i denne sammenheng kan vi gjerne bruke begrepet struktur for å tydeliggjøre temaet 20. Utviklingen fortsetter på 700 og 800-tallet og sentralgårder og store jordegods utgjør maktens knutepunkter i landskapet 21. Aristokratiske miljøer og storgårder har vært gjenstand for omfattende forskning de siste 15 årene. Begreper som sentralsteder og sentralgårder er blitt brukt, og hallene inngår som komponenter i analysene av den yngre jernalderens maktelite og deres rolle i samfunnsorganiseringen 22. I Danmark er det påvist slike miljøer på Sjælland for eksempel på Tissø 23, Gamle Lejre 24 og Toftegård 25. I Sverige er Slöinge 26, Uppåkra 27, Järrestad 28, Fornsigtuna 29, Helgö 30, Lunda 31, Huseby 32 og Gamla Upp B. Solberg, Jernalderen i Norge. Oslo 2003: 197; B. Söderberg, Järnålderns Järrestad. Bebyggelse, kronologi, tolkningsperspektiv. i B. Söderberg (red.), Järrestad, Göteborg 2003: G. Helgen, ODD og EGG. Bergen 1980; Solberg L. Hedeager, Danernnes land. Gyldendal og Politikens Danmarks historie Bd 2. København F. Herschend, The idea of good. Uppsala 1998; F. Hersend, Journey of Civilisation. Uppsala Callmer 1997; Skre M. Riddersporre, Large farms and ordinary villages. Perspectives on Uppåkra. i L. Larsson, & B. Hårdh (red), Centrality Regionality. Lund 2002: F. Hersend, The Origin of the Hall in Southern Scandinavia. TOR 1993, 25: ; F. Herschend, Livet i hallen. Uppsala 1997; Knut Helle 2007:632 påpeker at den arkeologiske bruken av begrepet sentralsted ikke overnesstemmer med Christallers knesatte definisjoner fra 1930-tallet. Jeg velger å bruke sentralgård som begrep. 23. L. Jørgensen, Kongsgård kultsted marked. Overvejelser omkring Tissøkompleksets struktur og funktion. i K. Jennbert, A. Andrén, C. Raudevere (red.), Plats och praxis studier i nordis förkristen ritual. Lund 2002: T. Christensen, Hallen i Lejre. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), Gick Grendel att söka det höga huset Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: S.Å. Tornbjerg, Toftegård en fundrig gård fra sen jernalder og vikingetid. i L. Larsson, & B. Hårdh (red.), Centrala platser. Centrala frågor. Samhällsstrukturen under järnåldern. Lund 1998: L. Lundqvist, Slöinge en stormannsgård från järnåldern. i L. Lundqviskt, K. Lindblad, A-L, Nielsen, L. Ersgård (red.), Slöinge og Borg. Stormannsgårdar i öst och väst, Linköping 1996: 9-52; L. Lundqvist, Järnålderns centra exempel från Halland och Västgötland. Göteborg 2000; L. Lundqvist, Slöinge Undersökningar av en boplats från yngre järnålder. Göteborg L. Larsson, & B. Hårdh, Kulthuset i Uppåkra. i A. Andrén, & P. Carelli (red.), Odens öga mellan människor och makter i det förkristna Norden. Helsingborg 2006: ; L. Larsson, Ritual building and ritual space. i A. Andrén, K. Jennbert, C. Raudevere (red.), Old Norse religion in long-term perspective. Lund 2006: ; L. Larsson, The Iron Age ritual building at Uppåkra, Sothern Sweden. Antiquity 2007, 81:

23 24 sala 33, steder hvor det er påvist miljøer med funn som klart peker på aristokrati 34. Også miljøer i Norge er undersøkt blant annet Borg i Lofoten 35, og hallen på gården Huseby i Tjølling i Vestfold 36. Borre har ved sine storhauger og funn vært et sted som har innehatt en rolle i østnorsk sammenheng. Plassen er blitt framstilt som nekropol for et senter med sete ca 20 km vest og inn i landet fra Borre 37. Det ble høsten 2007 påvist to hallbygninger på Borre 38. Det betyr at bebyggelsen nå er plassert på Borre og at stedet stiller i en særlig posisjon i østnorsk sammenheng som maktsenter i over 300 år 39. Makt er metaforisk, og disse sentralgårdene framstår som steder hvor den aristokratiske makten utkrystalliseres og vises. Det jordeiende aristokratiets selvbevissthet, ligger som en forutsetning for vikingtidens ekspansjon, og deres residenser speiler viktige strukturer og funksjoner: Det skulle till exempel kunne röra sig om stora kungsgårdar där livet under långa perioder verkligen var livet i ett residens med representativa byggnader, iögonfallande konsumption, specialiserad produktion av skickliga smeder och väverskor och med ett särskildt ceremoniell med både värdsligt och religiöst 28. Söderberg A. Hedman, Platåhusen. i B. Andersson, D. Damell, J. Norrman (red.), Fornsigtuna. En kungsgårds historia, Uppland 1991: W. Holmqvist, Helgö den gåtfulla ön. Stockholm 1969; W. Holmqvist, Vikingar på Helgö och Birka. Stockholm G. Andersson, J. Dunér, S. Fritsch, L. Beronius Jörpeland, E. Skyllberg, Att föra gudarnas talan. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar Skrifter 55. Stockholm 2004; E. Skyllberg, Gudar och glasbägare Järnåldersgården i Lunda. i G. Andersson, & E. Skyllberg (red.), Gestalter och gestaltningar. Stockholm 2008: T. Ekman, Item Husaby in Niericia. i M. Olausson, (red.), En bok om Husbyar. Stockholm 2000: W. Duczko, Arkeologi och miljögeologi i Gamla Uppsala. Uppsala 1993; W. Duczko, Arkeologi och miljögeologi i Gamla Uppsala. Volum II. Uppsala 1996; E. Nordahl, templum quod Ubsola dicitur i arkeologisk belysning. Uppsala O. Kyhlberg, Epilog og vision. i H. Göthberg, O. Kyhlberg, A. Vinberg (red.), Hus & gård. Artikkeldel. Stockholm 1995: Callmer 1997, G.S. Munch, O.S. Johansen, E. Roesdahl, Borg in Lofoten. A Chieftain s farm in North Norway. Lofotr, Vikingmuseet i Borg, Trondheim Skre 2007: D. Skre og F.A. Stylegar, Kaupang vikingenes by. Kulturhistorisk museum. Oslo I. Trinks, P. Karlsson, A. Eder-Hinterleitner, K. Lund, L-I. Larsson, Archaeological prospection - October Borreparken. Rapport. UV Teknik. Swedish National Heritage Board. Archaeological Excavations Department; T. Gansum, Hallene og stavkirkene kultbygninger i en overgangstid. i L. Melheim, J. Lund, C. Prescott (red.), Facets of Archaeolgy. Essays in honour of lotte Hedeager on her 60th Birthday. Oslo 2008: B. Myhre, Borre - et merovingertidssenter i Norge. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Oslo 1992: ; B. Myhre, Undersøkelser av storhauger på Borre i Vestfold. i J.H. Larsen, & P. Rolfsen (red.), Halvdanshaugen arkeologi, historie og naturvitenskap. Universitetets kulturhistoriske museer, Skrifter 3, Oslo 2003: ; B. Myhre, Borregravfeltet som historisk arena. Viking 2003: 49-77; B. Myhre, Vikinger i austerveg, Karavanserai. i E.S. Pedersen (red.), Aserbajdsjan ildens rike. Stavanger 2006:

24 innehåll. Det skulle ochså kunna innebära att ett residens faktisk under speciella förhållanden kunde vara en stor, central boplats som en tydlig demografisk tyngdpunkt för en region. Här låg tanken på urbana element i preurbana miljöer nära 40. Hva er det Callmer sikter til med sin beskrivelse? Det kan oppsummeres gjennom en omtale av hva som kjennetegner byene, men med kongsgården som lokasjon: Kongsgården var en avgrenset konverteringsplass. Her ble det konsumert store ressurser, og det ble fattet beslutninger, rettslige forhandlinger fant sted, offentlig kult ble utøvd, det ble gjennomført transaksjoner, inngått avtaler, og varer og produkter skiftet eiere. Landsbygdas befolkning var beordret til å supplere byen med førdevarer, brensel og andre daglige nødvendigheter, men selv om det var mulig å få brakt varer til seg var det en institusjon at kongen reiste rundt i veitsle. Han spiste og drakk seg rundt i riket. Ressursene ble da brakt til kongsgårdene for konsumpsjon. Kongedømmets veitsleordning sørget for mobil konsumpsjon. Kongsgårdene i yngre jernalder utgjorde sentrale strukturer i et ruralt fysisk og sosialt landskap, hvor makt ble utøvet. Funksjonene som var knyttet til disse gårdene vitnet ganske klart om hvem som kom til å tilrettelegge byer. 25 Tissø som tankevekker Tissø er en sentralgård på Skjælland som kan illustrere funksjoner og fysiske og sosiale strukturer på en tankevekkende måte. Stedet er ikke nevnt i skriftlige kilder som kongsgård verken av Snorre eller Saxo. For en forsker som forholder seg til fysiske funn og tekst, føles det både underlig og tankevekkende. For det kan neppe herske tvil om at denne gården har vært sentral som aristokratisk residens. Gården Tissø ble først interessant for arkeologene som et historisk sted i og med at det stadig ble gjort funn på de pløyde jordene 41. Etter systematiske søk med metalldetektor gjennom flere år ble arkeologene klar over at det måtte ligge en gård her, med ganske spesiell historie 42. To henrettede menn var funnet ved et brohode like ved 43. Utgravninger kom først i gang i 1995, og store arealer ble avdekket, og et stort og komplisert bosetningsområde ble dokumentert. Anlegget på Tissø i Sjæl- 40. Callmer 1997: L. Jørgensen, Manor and Market at Lake Tissø in the Sixth to Eleventh centuries: The Danish Productive Sites. i T. Pestrell, & K. Ulhschneider (red.), Markets in Medieval Europe. Trading and Productive Sites, Windgather Press 2003: L. Jørgensen, Storgården ved Tissø. Tolkning af aktivitetsområder og anlæg på grundlag af detektorfundene fra pløjelaget. i M.B. Henrisken (red.), Detektorfund hvad skal vi med dem? Skrifter fra Odense bys museer 2000, 5: M.S. Jørgensen, & P. Poulsen, Arkæologiske udgravninger omkring en vejforlægning ved Halleby å. Antikvariske studier 3, 1979:

25 26 land har spor etter mange håndverksaktiviteter, tusenvis av stolpehull og hundrevis av grophus er knyttet til markedsområdet ved kongsgården 44. Sannsynligvis har dette aristokratiske anlegget vært samlingssted for mange mennesker i perioder av året 45. Grophus, markedsplass, verksteder, hus og haller er dokumentert og datert til perioden e.kr. 46. Hva var dette for et sted? Hallene som er undersøkt på Tissø har planløsning som de deler med andre haller i Skandinavia, men med 3 meter dype stolpehull, vil det si at disse statusbygningene må ha vært høye. De dype stolpehullene er og å regne som del av forankringen av taket som vil bli utsatt for sterke krefter som vil trekke oppover, men det er også slik at de dype stolpehullene med de kraftige dimensjonene vitner om at bygget bør ha vært gangske høyt. Bebyggelsen med haller inndeles i fire faser. I tre av fasene har det vært gjerdet inn et område ved hallen som har rommet mindre bygninger. I to av fasene har inngjerdingen vært fysisk knyttet til hallbygningen. Funnene innenfor palisaden på Tissø er spesielle og viser trolig kultiske aktiviteter 47. Palisadegjerdet har skjult hva som har foregått innenfor, og det er tydelig at bevegelsesmønsteret utenfra og inn har vært sosialt strukturerende og klassifiserende 48. Først ledes den innvidde inn i hallens forrom, dernest inn i hallrommet, dernest ut i et annet rom før man kunne entre det inngjerdede området med de spesielle bygningene. Denne veien inn har mange innlagte terskler som kan stratifisere nivå og verdighet til den ankommende. Denne måten vise makt på kan kjennes igjen i kongsgårder i øvrige Europa 49. Det er ikke den eneste parallellen til slike miljøer som er dokumentert på Tissø. I analysen av Tissø trekker Lars Jørgensen fram strukturelle likhetstrekk mellom Tissø og Karl den Stores kongelige anlegg i Aachen. Følgende strukturelle trekk tar 44. Jørgensen 2002, L.G. Thomsen, Grubehuse på Sjælland i yngre jernadler og vikingetid med udgangspunkt i materialet fra Tissø-udgravningerne. Specialer i forhistorisk arkæologi , Købehavn 2007: Jørgensen 2003: L. Jørgensen, En storgård fra vikingetid ved Tissø, Sjælland en foreløpig præsentation. i L. Larsson. & B. Hårdh (red.), Centrala Platser. Centrala frågor. Samhällsstrukturen under Järnåldern. Lund 1998: Jørgensen 2002, 2003, Thomsen Jørgensen 2002: ; L. Jørgensen, J.F. Brican, L.G. Thomsen, X.P. Jensen, Stormænd, købmænd og håndværkere ved Tissø i det årh. i L. Pedersen (red.), Tissø og Åmoserne kulturhistorie og natur, Kalundborg 2004: 58 ff. 48. Jfr. J. Thomasson, Private Life Made Public. One Aspect of the Emergence of the Burghers in Medieval Denmark. i H. Andersson, P. Carelli, L. Ersgård (red.), Visions of the Past. Trends and Traditions in Swedish Medieval Archaeology. Lund 1997: ; G. Andersson. 1997: A struggle for control. Reflections on the change of religion in a rural context in the eastern Mälaren vally. i H. Andersson, P. Carelli, L. Ersgård (red.), Visions of the Past. Trends and Traditions in Swedish Medieval Archaeology. Lund 1997: ; K.S. Sabo, Vem behöver en by? Kyrkheddinge, struktur och strategi under tusen år. Lund H. Andersson, Urbanization, Not Just a Matter of Towns. i R. Hedvall, (red.), Urban Diversity, Stockholm 2002:

26 Jørgensen fram for å vise at aristokratene i Skandinavia organiserte sine residenser som gode europeiske aristokrater: 50 Tissø Tolkning Karolingisk pfalz Monumentale haller Representasjon Aula Regia Særområde med bygninger Kult Atrium og Pfalzkirke Offerlund, sjø Kulthandlinger Viktige kirkehandlinger Våpen/hester Hirdfolk Gefolgschaft Henrettede menn Jurisdiksjon/rettssaker Jurisdiksjon/rettssaker Grophus/verksteder Markeder Markeder Det er en kombinasjon av det fysiske og det strukturelle strukturbegrepet som Jørgensen trekker fram, og som han mener vitner om at aristokratiet i Skandinavia var orientert om og forholdt seg til europeiske normer. Skal Tissø komplekset forståes kan vi kort sagt påpeke at det var det ærefulle som fant sted i hallene. Hallen var lokaliteten hvor det ærefulle stod på spill, og det var intet i den norrøne kulturen som stod høyere enn ære 51. I 1977 fant bonden på Tissø en halsring av gull som veide 1,8 kilo på gårdskomplekset 52. Tanken fører hen til beskrivelser i Øyrbyggesaga, som trekker fram forhold som har paralleller i det arkeologiske materialet fra flere aristokratiske anlegg fra yngre jernalder: Ved Hovsvåg bygde Torolf seg ein stor gard som han kalla Hovstad. Der let han reise eit hov, og det var eit stort hus. Det hadde dør på langveggen nær ved den eine tverrveggen, og innanfor stod høgsetestolpane, og i dei var det nokre naglar; dei heitte gudenaglane. Der inne var det fredlyst. Lenger inne i hovet var det eit tilbygg som liknar på koret i kyrkjene no, og der stod det ein stall midt på golvet liksom eit altar, og på denne stallen låg det ein heilsmidd ring som vog tjue øyrar. Til denne ringen skulle dei sverje alle eidane sine, og hovgoden skulle ha han på armen sin på alle folkestemner. På stallen skulle og blotbollen stå, og oppi han blotteinen, som var ein skvettekost til å skvette offerblodet, som var kalla laut, or bollen med. Det var slikt blod som dei tok av dyra som var ofra til gudane 53. Forholdene som er dokumentert på Tissø har bemerkelsesverdig mange paralleller til beskrivelsen i den langt senere sagaen. Dette er også tilfellet med Lunda ved Strängnes 54. Jurisdiksjon, kult og politisk maktutøvning er sentrale funksjoner som 50. Jørgensen 2002: P. Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaene. Oslo Jørgensen 2002: Soga om øyrbyggere, Omsett av J. Høgetveit revidert av E. Mundal. Oslo 1979: kapittel Andersson et al 2004:15 27

27 28 Figur 2. Plantegning og funksjonstolkning av hallen med kulthus på Lunda. Etter Skyllberg 2008:21. er knyttet til hallen og dens eier. Kongsgården på Tissø ligger i et ruralt landskap, men den fysiske strukturen skiller den fra omgivelsene gjennom det som er tolket å være en sesongmessig markedsplass, i tillegg tyder alt på at den sosiale strukturen skiller seg klart fra omlandet, med påviselig administrative funksjoner knyttet til maktutøvelse. Eksempelet med funn av ofrede våpen nært knyttet til hallene skulle belegge dette. Materialet fra Tissø setter vante forestillinger på spissen; sesongmessig sentralitet og sesongmessig periferi i ett, hvilket betinger stor grad av mobilitet for de som aktiverer dette komplekset. Sammenhengen mellom makt og kult gjenfinner vi tydelig på de aristokratiske residensene, især i hallbygningene. Materialet fra Tissø viser en aristokratisk residens uten ordinær gårdsdrift samt sesongmessig marked og en kultplass. Livsformen er ikke urban, men materialet vitner tydelig om maktens tilstedeværelse og en sentralitet som lar seg beskrive på samme måte som forskerne prøver å fange det urbane Se for eksempel Skre 2007: 48-50, ; Helle 2007: 632

28 29 Figur 3. Tissø hallen med palisade. Etter Jørgensen 2002:228. Kult og makt I det følgende skal jeg konsentrere meg mer om det funksjonelle ved hallenes miljø i relasjon til urbane strukturer for på den måten å undersøke om, og eventuelt hvilke funksjoner som kan knyttes til sentralgårdene og de urbane stedene. Det vil imidlertid være nødvendig å komme tilbake til fysisk og sosial struktur i utdyping av strukturbegrepet som brukes i diskursen om urbanitet. Flere forhold omkring disse kongsgårdene vitner om offentlig religiøs administrasjon, og selv om eldre framstillinger av den norrøne forestillingsverdenen ikke åpner for rituelle spesialister 56, er det grunn til å legge merke til at den kultiske sfæren og offentlig kultutøvelse nettopp ble gjennomført på disse sentralgårdene. I beskrivelsen av blotet på Lade, i Håkon den godes saga kapittel 14, får vi, om enn et begrenset, innsyn i den offentlige kulten og dens ritualer. Rituell spising av hestekjøtt samt skåler til norrøne guder og makter inngikk i blotet. Lokaliseringen av kulten til maktens midte, hovet, forsterker og underbygger våre forventinger om 56. For et annet syn se: J. Goldhahn, Dödens hand en ässä om brons- och hällsmed. Rituelle spesialister i bronse- og jernalderen. Götebeorg 2007; T. Østigård, Transformatøren ildens mester i jernalderen. Rituelle spesialister i bronse- og jernalderen. Götebeorg 2007.

29 30 sentralitet i forhold til omverdenen, les gjerne omkringliggende områder omlandet, opplandet som er de adekvate termene i denne sammenhengen. Hvordan kan denne sentraliteten ha kommet til uttrykk? La meg begynne med å omtale aristokratiske sentralgårder ved å beskrive en institusjonell bygning som har vært svært utbredt, nemlig hallene, som i Skandinavia også kan omtales som saler. Disse bygningene hadde en rekke spesialfunksjoner som ivaretok aristokratenes plikter og rettigheter i samfunnet 57. I skriftlige kilder finnes det opplysninger om haller, og litteraturviter Lars Lönnroth gir følgende utgreiing: Observeras bör för övrigt att ordet hall (höll) i norröna sagor endast används om en kunglig festlokal av anständiga dimentioner, medan däremot skåle (skáli) eller långhus (langhús) normalt används om motsvarande (sannolikt något mindre) lokal hos hövdingar och storbönder på lägre nivå 58. Hallene var store og høyreiste bygninger. Aristokratiet gjorde seg synlige i landskapet, ikke bare ved store gravhauger, men særskilt ved store og høye bygninger. Navnet Uppsala består av to ledd, nemlig salr som betegner stort hus og upp som viser til at salen lå høyt og dominerende i landskapet 59. Haugene i Gamla Uppsala er store, men bygningene har vært større og mer prangende! I Adam av Bremens beskrivelse av det sagnomsuste blotet i Gamla Uppsala benytter han ordet triclinium, som Sune Lindqvist koblet til skildringer av Hrodgards hall i Beowolfkvadet, som igjen viser til de store nordiske hallene 60, hvilket vi i dag kan konstatere at absolutt har dekning i arkeologiske undersøkelser på stedet 61. Det samme nære forholdet mellom hall og haug er avdekket på Borre i Vestfold 62. Det som skiller en hall fra et langhus er formen og innredningen av husets rom samt spesielle funn som plasserer bruken av bygningen i et aristokratisk miljø 63. Drikkeglassfragmenter, ulike perler og edelstener, gullgubber og sølvfunn ligger ikke spredt på enhver gård. Den aristokratiske drikkekulturen er godt beskrevet i skriftlige kilder og representerer gjestebudets rangordnende og sosialt definerende 57. jfr. D. Skre, Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romeriket e.kr. Oslo. 1998; B. Qviller, Patron-klientforhold. i A. Eidfeldtet al (red.), Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrift til Kåre Lunden, Oslo 2000: L. Lönnroth, Hövdingahallen i Fornnordisk myt och saga. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), Gick Grendel att söka det höga huset Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 33 ff. 59. W. Duczko, Gamla Uppsala svearnas maktcentrum i äldre och nyare forskning. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), Gick Grendel att söka det höga huset Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: S. Lindqvist, Hednatemplet i Uppsala. Fornvännen 1923, 18. Nordahl 1996: Duczko 1993, Trinks et al 2007; Gansum Larsson 2007; Skre 2007

30 31 Figur 4. Georadarscanning på Borre hvor hallene er markert sammen med de monumentale haugene. Illustrasjon: Immo Trinks. praksis 64. Det sosiale spillet i hallen/salen var avgjørende for maktutøvingen og avfall fra slike fester skiller seg fra avfall fra daglig virksomhet. Frans Herschend har arbeidet inngående med hallene og deres funksjoner og han har stilt opp følgende karakteristika (Herschend 1998:16): 1) They belong to big farms. 2) Originally they consisted of one room with a minimum of posts. 3) They are singled out by their position on the farm. 4) Their hearths were not used for cooking or for handicraft. 5) The artefacts found in the houses are different from those found in the dwelling part of the main house on the farm. Hallene/salene er ikke ordinære bolighus, de er bygg som skal imponere med storslagent ytre og et indre preget av et stort åpent rom. Hallen er bygget som rommer fest, kult og forhandlinger. Det er aristokratiets festsal. Her utøvde stormennene 64. Jørgensen 2003:181; B. Qviller, Bottles and battles : the rise and fall of the dionysian mode of cultural production : a study in political anthropology and institutions in Greece and Western Europe. Oslo 2004.

31 32 sin makt gjennom forlening av jord, gavegiving og de styrket alliansebyggingen ved oppfostringsavtaler og ekteskapsinngåelser 65. Trofaste menn fikk jordegods i forlening av kongen, som bekreftelse på tilhørighet, lojalitet og plikter knyttet til kongen, men også kongens rettighet over sine menn og deres undergitte 66. Maktutøvelsen var knyttet til kongens gård, hvor gitte bygninger rommet definerte funksjoner og institusjoner. Det er mulig å se de store sentralgårdene i Skandinavisk jernalder som en strukturell speiling av kongenes residenser i det samtidige Europa 67. Figur 5. Forslag til rekonstruert hallbygning (ArkIkon AS). Slike høyreiste bygninger gir fornuftig forklaring på de kraftige dimensjonerte stolpene, som stolpehullene vitner om, ble gravd dypt ned i undergrunnen. I perioden omkring 1050 e.kr. materialiseres flere urbane sentra samtidig som flere av de undersøkte sentralstedene mister sin betydning 68. Spørsmålet som melder seg er om, og eventuelt på hvilken måte, kristningsprosessen er å finne på disse stedene? Er det kontinuitet i kultutøvelse etter kristendommens innføring på disse stedene eller er det et brudd? Sikre svar på spørsmålet er vanskelig å gi, men på 1000-tallet var aristokratene i Syd-Skandinavia og i Viken kristne, og de fleste hadde vært det i flere tiår. 65. Gansum Skre 1998; F. Iversen, Eiendom, makt og statsdannelse : kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder. Avhandling for dr. art. Bergen L. Hedeager, & H. Tvarnø, Tusen års Europa-historie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001: 144 ff.; L. Hedeager, Scandinavian Central Places in a Cosmological Setting. i B. Hårdh, & L. Larsson (red.), Central Places in the Migration and Merovingan Periods, Lund 2002: 6. Jørgensen 2002:218; Iversen Jørgensen 2002; Söderberg 2003

32 Helt inntil hallen på Husby i Glanshammar er det gravd fram 13 skjelettgraver uten gravgaver, og Thomas Ekman reiser spørsmålet om dette er den første kirkegården i området fra 1000-tallet 69. Dette kan underbygge at hallen der ble brukt som kirke og plassen utenfor som kirkegård. Hvor vanlig dette kan ha vært vet jeg ikke, men behovet for gravplass, før krikegården etableres, har nok vært tilstede i noen tiår 70. Det er realistisk å forvente at den nye kultutøvelsen ble praktisert i disse residensene, inntil de mistet sin maktposisjon til fordel for nye multifunksjonelle urbane sentra, med spesialbygde kulthus; kirker 71. Noen av dem utviklet seg til å bli byer, etter våre definisjoner. Forflytning av maktens funksjoner skjer som følge av rikssamlingsprosessene, kristningen og den begynnende statsdannelsen. Makten kom da på færre hender og ble uttrykt gjennom konge og kirkemakt som etablerte byer på 1000-tallet 72. I byene økte antall funksjoner og slik sett ble maktens landskap lokalisert innenfor konsentrerte bykjerner. Avmakten lå igjen ute i landskapet hvor de hallene som ikke ble demontert, ble liggende som relikte monumenter 73. Fraværet av makt ute på landsbygda var nok ikke ensbetydende med maktskifte, men mer uttrykk for flytting av funksjoner i rommet. 33 Tilbake i grenseland Behovet for urbane sentra, kan vi kanskje finne i de strategiene som aristokratene brukte for å endre og forsterke sin stilling i samfunnet. De løftet fram egen posisjon og transformerte samfunnet gjennom konsumpsjon og produksjon som ledd i å kreere og forsterke sitt selvbilde. De satte inn store økonomiske ressurser, for å nå store ærefulle mål 74. Dette lykkes de med og de så også behovet for andre arenaer, i tillegg til den aristokratiske residensen 75. I sin maktutøvelse så de nytten av avgrensete utvekslingssteder, og det er trolig det jordeiende aristokratiet som skaper en urban hybrid i vikingtid; tilpasset skandinaviske forhold. Ideene og modellene 69. Ekman 2000: Andersson 1997; G. Andersson, Gravspråk som religiös strategi: Valsta och Skälby i Attunaland under vikingatid och tidig medeltid. Stockholm 2005; L. Grundberg, A, Göterström, B. Harding, Björned: benanalyser och kulturhistoriska tolkningar: Undersökningar kring en nordsvensk begravningsplats från tidig medeltid. Hikuin 2000: Herschend 1998; T. Zachrisson, Gård, gräns, gravfält. Sammanhang kring ädelmetalldepåer och runstenar från vikingatid och medeltid i Uppland och Gästrikland. Stockholm Helle Jfr. L. Hedager, Sacred topography. Depositions of wealth in the cultural landscape. i A. Gustafsson, & H. Karlsson (red.), Glyfer och arkeologiska rum en vänbok till Jarl Nordbladh, Göteborg 1999b: 242 f. 74. Meulengracht-Sørensen Jfr. D. Harrison, Centralorter i historisk forskning om tidig medeltid. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), Gick Grendel att söka det höga huset Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 26.

33 34 hentet de fra sine forbundsfellers byer i Nord-Europa 76. Det er altså aristokratiet som fra sine residenser initierer og bereder grunnen for de urbane strukturene. Tettheten av mennesker skilte slike storgårder fra bebyggelsen i det omkringliggende området, men dette skjedde kun over kortere tidsrom og var ikke en varig livsform. Temporære demografiske forskjeller bør ha vært påtakelige 77. Det kan innvendes at gateløp og tett husbebyggelse på parseller ikke forekommer på sentralgårdene, noe som skiller aristokratiske residenser fra å bli omtalt som byer 78, men midt i savnet av slike fysiske strukturer, er det verd å tenke gjennom hva som fanges opp og defineres som byer og hva som ikke gjør det. Det er verd å reflektere over hva de her omtalte forholdene har hatt å si for de som bodde og virket der. Jeg har trukket fram sentralgårder, haller, kultaktivitet og markeder. Det er imidlertid flere trekk ved de aristokratiske miljøene i yngre jernalder som deler vesentlige funksjonelle og strukturelle komponenter med byer: Handling finner sted innenfor et regulert område, hvor utøvelse av jurisdiksjon blir håndhevet. Innenfor gitte, gjentatte tidsrom, er det på flere av sentralgårdene belegg for tilstedeværelse av spesialisert kompetanse; det være seg i form av krigere, skalder eller håndverkere som produserte tjenester eller gjenstander på et høyt kvalitativt nivå. Især intrikate metallurgiske prosesser skiller slikt håndverket fra gårdshåndverk som kan belegges i de omkringliggende bygdene 79. Produksjonen følger andre mønstre enn den vi møter på vanlige gårder. Konsumpsjon av ressurser skiller seg også fra de omkringliggende gårdene. Et konkret eksempel på dette er aristokratiets drikkekultur som det finnes klare arkeologiske spor i hallbygningene. Under disse betingelsene, blir det truffet beslutninger som får følger for hele samfunnet, det vil si at det blir utøvd administrativ strukturell makt, og det med rekkevidde langt ut over den avgrensede lokaliteten. Disse karakteristiske trekkene gjenfinner vi i definisjonene av hva som administrativt kjennetegner byer 80. Disse observasjonene er neppe kontroversielle og kan belegges godt gjennom arkeologiske og skriftlige kilder 81. Kongsgårdene har i liten grad blitt trukket inn i analyser av urbanisering i Skandinavia. Det kan være som følge av faglig deling mellom historikere og arkeologer som igjen kan ha blitt forsterket gjennom spesialisering innen arkeologifaget ved middelalderarkeologi med hovedvekt på urbanarkeologi og kirkeforskning og mer tradisjonell bebyggelsesarkeologisk retning med analyser av graver 76. Andrén Jørgensen 2003: Helle 2006: E. Hjärthner-Holdar, K. Lamm, & L. Grandin, Järn- och metallhandtering vid en stormannagård under yngre järnålder och tidlig medeltid. i M. Olausson (red.), En bok om Husbyar. Stockholm 2000; E. Hjärthner-Holdar, K. Lamm, B. Magnus, Metalworking and Central Places. i B. Hårdh, & L. Larsson (red.), Central Places in the Migration and Merovingan Periods, Lund Callmer Harrison 1997; Helle 2006; Skre 2007

34 og bisetning på landsbygda. Hva er det som gjør den norske diskursen om urbanisering særegen framfor for eksempel den svenske og danske? 35 Diskursenes fagpolitiske skygger Det er flere diskurser som løper parallelt og som griper i hverandre i min framstilling, og de henger sammen. Det dreier seg om definisjoner og hvem som til enhver tid har makten til å definere, relevant empiri. Det dreier seg om hvilke kriterier og kategorier som legges på empirien. Disse emnene avgjøres i den tid diskursen finner sted. Dermed blir en analyse av disse forholdene også en analyse av makt og hvordan makt er relatert til alle disse emnene. Urbanisering i Skandinavia har ikke vært noe storskala fenomen før på 1100-tallet, om empirien sammenlignes med områder i Europa. Selv om flere steder med mange av de samme funksjonene og kriteriene anlegges på 700- og 800-tallet blir de sjelden regnet som byer. Fokuset på tidlig middelalder kan være en konsekvens av kildevalg i urbaniseringsdiskursens tidlige fase 82. Om det er slik, er det interessant å se nærmere på hvorfor interessen for de tidlige sentrumsdannelsene er så stor. Er det slik at oppmerksomheten rundt de første urbane sentraene i Skandinavia er av mer prestisjemessig art? Mye kan tyde på det og dette gir diskursene en symbolsk ladning, som trolig har brakt følelsene langt utenfor det som burde være akademias fokusområde. Dette feltet ønsker jeg å trenge litt dypere inn i. Et underliggende, a priori premiss, i den nordiske urbaniseringsdiskursen, er at fenomenet by, vil la seg fiksere til en gitt situasjon ved et hypotetisk gitt tidspunkt. Da kan fenomenet begrepsmessig erkjennes som en by. Det er en kullsviertro på at en slik angivelse og avgrensning i tid og rom, klargjør en vesentlig kjerne i temaet diskursen omhandler. Enhver historisk urban struktur med ønske om å bli sett i samtiden, gjennomfører denne øvelsen; å isolere urbanitet i tid og rom; enten i form av en fagbok og/eller et byjubileum 83. En del av det definerte kjernearbeidet blir da å fiksere de nødvendige funksjoner og strukturer og etablere tidsrommet for en definitiv urbanitet. Dette er nåtidige behov, skapt og vedlikeholdt av politikere og forskere i en felles kamp om oppmerksomhet, prestisje og penger. Hvorfor skulle ikke politikk og penger være av interesse for akademia? Dette er tross alt et felt hvor fag og politikk har felles interesser overfor samfunnet. Det er ikke nye perspektiver 82. Andersen 1977: G. Ficher 1950, Oslo under Eikaberg Oslo 1950; Autén Blom 1977; A. Nedkvitne, & P.G. Norseng, Oslo bys historie Bind 1. Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til Oslo 1991; E. Schia, Oslo, innerst i Viken. Oslo 1991; A. Christophersen & S. Noreide Walaker, Kaupagen ved Nidelva. Trondheim 1994.

35 36 som etterspørres, og det av relativt åpenbare grunner. Jeg tror mye av årsaken til den noe særegne urbanitetsdiskursen i Norge er å finne nettopp i disse temaene. Spørsmålet som ikke besvares ad denne veien er hvorfor urbaniseringsdiskursen kommer såpass dårlig ut med hensyn til offentlig oppmerksomhet i Norge? For å forsøke å komme med svar vil jeg først peke på at den norske offentlighet har et lokalt eller i beste fall regionalt kompetitivt perspektiv: Hvilken by er eldst, hvem hadde by først, og når skal vi feire jubileum? Slike perspektiver skaper grobunn for finansiering, men vil i liten grad klare å fornye perspektivene eller problemstillinger som bevilgende myndigheter forholder seg til. Det som kjennetegner historisk forskning som blir etterspurt i den norske politiske offentligheten, er influert av konkurranse fra andre samfunnsinteresser. Det skal være nyttig, målbart, instrumentelt og helst presist. Ikke nok med konkurrerende interesser om politisk oppmerksomhet og økonomi, så er det også konkurranse om oppmerksomhet innad i akademia og faglige interesser knyttet til hvilke temaer som er vesentlige å belyse. Urbaniseringsdiskursen kan ha kommet i skyggen av andre diskursive felt; som rikssamlingsprosess, statsdannelse og kristningsprosess. De nevnte temaene overlapper, infiltrer og dominerer diskursen om urbanitet. I disse diskursene er kongemakt og kirkemakt gjenstand for analyse og tolket som motorer i utviklingen. Hver bygd og region i Norge har sine helter knyttet til disse diskursene, og de føres fram med samme kompetitive mål: Han var her først, det var her han vant hele Norge, han kom herfra, det var her det hele startet. Her finnes prestisjen og her finnes også de økonomiske midlene til å svare på slike problemstillinger som kan utløse midlene. Oppdraget for store byhistorier blir initiert av forskere, transformert av politikere og besvart av forskerne. På den måten blir diskursene konfirmert av etablert akademisk makt, som i Norge oftest har bestått av historikere. Disse temaenes diskursive maktfelt har overlappet urbaniseringsdiskursen gjennom definisjonsmaktens valg, og bortvalg, av kilder. Nettopp bortvelgelsen synliggjør den ordnende maktens valg av hvilke kilder som ble lagt til grunn for definisjoner og kriterier. Den skriftelige kilden Ordericus Vitalis nevner syv byer i Norge i Denne kilden har blitt tildelt en normgivende verdi som kilde. Den er skrevet ned og gjengir et utsagn fra et gitt år. På grunn av sin form og sitt medium har den fungert som en dateringsmessig godkjenningsinstans. Aksiomet blir som følger: Før denne tid eksisterte ikke mer enn dette antall byer i Norge. Vender vi på kildeperspektivet vil det si at kunnskapen om disse syv byenes tilstand omkring 1130 blir normgivende for hvilke struktur forskerne må kunne forvente å finne i en norsk tidlig middelalderby. Tilsynelatende er en slik tilnærming tilforlatelig, men like fullt problematisk. Alt forut for 1130 blir svært kritisk vurdert, og må gjennomgå en omfattende sjekkliste av definisjoner, senest kodifisert for norske 84. Helle 2006:42.

36 forhold av Helle og Nedkvitne i 1982, og eksemplifisert med tilfellet Tønsberg i Aschehougs Norgeshistorie fra La meg returnere til spørsmålet om hva en by er i en skandinavisk kontekst. Kan da svaret ses i et annet lys enn definisjonsmaktens kriterier? 86 Hva skal til for å kunne bevege posisjonene med ny empiri? 87 For ett kan alle enes om: Det kan ikke være noe i veien med empirien, men den vesentlige uenigheten består i hvordan vi tolker den. Kaupangs empiri er utvidet gjennom nye undersøkelser, de arkeologiske tolkningene har måttet revideres 88. Tross arkeologisk omvurderinger, blir evalueringen og målestokkene empirien blir holdt opp i mot, holdt fast. Vi er dermed godt inne i vitenskapsteoretiske spørsmål om grensene for kunnskap innenfor en normalvitenskap. I og med at det er knyttet prestisje og symbolsk betydning til urbaniseringens innledende fase i Skandinavia, er det nødvendig å se nærmere på noen vitenskapsteoretiske posisjoner i denne diskursen. 37 Symbolske diskurser Diskurser avgrenses innenfor et vitensregime eller paradigme. Alle utsagn blir ikke tatt opp til vurdering, noen faller innenfor normene, andre faller utenfor. Sorteringen reflekterer ikke med nødvendighet utsagnenes kvaliteter eller grad av innovative perspektiver. Ofte blir helt nyskapende tanker sortert bort innenfor normalvitenskapens rammer 89. Innenfor normalvitenskapelig praksis styres diskursene i stor grad gjennom definerte begreper 90. Språket er bærer av mening. Det er ingen objektiv logikk eller mening i språket, det er mer å betrakte som medium tenkningen formes av og i. Språket er resultat av kulturhistoriske kontekstuelle pro- 85. C. Krag, Vikingtid og rikssamling Norges Historie bind 2. Oslo K. Helle, Kongssete og kjøpstad. Fra opphavet til Bergen bys historie, Bind I, Bergen 1982: 3-70; K. Helle, Bergen blir by. i I. Øye (red.), Middelalderbyen, Bergen 1985: 7-23; K. Helle, Tidlig byutvikling i Vestnorge. i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen 1992: A. Christophersen, Den urbane vareproduksjonens oppkomst og betydning for den tidligmiddelalderske byutviklingen. Bebyggelseshistorisk tidsskrift nr. 3, 1982: ; A. Christophersen, Drengs, Thengs, Landmen and Kings. Some aspects on the forms of social relations in the viking society during the transition to historic times. MLUHM Lund 1982; A. Christophersen, Kjøpe, selge, bytte, gi. Vareutveksling og byoppkomst i Norge ca : En modell. i A. Andrén, (red.), Medeltidens Födelse, Lund 1989: ; A. Christophersen, A. 1991: Ports and trade in Norway during the transition to historical time. I O. Crumelin-Pedersen (red.), Aspects of maritime Scandinavia AD , Roskilde 1991: ; A. Christophersen, Noen tanker om forholdet by-omland i middelalderen - et diskusjonsinnlegg. NUB 3, Bergen 1992a: A. Christophersen, For der lå landets makt og styrke... Trondheims byoppkomst i regionalt og maktpolitisk perspektiv. i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen 1992b: C. Blindheim, Kaupangundersøkelsen avsluttet. Viking 1969; Skre T. Kuhn, The structure of scientific revolutions, Chicago M. Foucault, Power/knowledge. New York 1980; M. Foucault, Seksualitetens historie I, Vilje til viten. Gjøvik 1995.

37 38 sesser, og meningen like så 91. Arbeid med definisjoner av begreper, gagner de som besitter makten til å definere 92. Det jeg kommer tilbake til gjennom artikkelen, er problemstillinger med referanser til sentrale tenkerne, for de kan tross sitt utradisjonelle språk, få oss til å tenke. Michel Foucault og Ludwig Wittgenstein har formuleringsevner, som til tross for motstand, og kanskje nettopp derfor, utfordrer vanetenkning. Ved å ta et skritt til siden, å følge et vitenskapsteoretisk perspektiv, gjør jeg følgende resonnement: Grensedragnings logos stiller ikke opp motbilder. Konsekvensen av deling, er kategorier. Kategorienes begrunnelse ligger i formålet og forventingen om avklaring 93. Argumentasjonens tautologiske struktur fastholdes i en logos-betinget tankefigur hvor motsatser ikke defineres. Mot dette definerte, prøves det ikke definerte, ved bruk av definerte begreper, som er skapt av aktører med definisjonsmakt. Analysen av maktforholdene peker i retning av ringslutning 94. Det følgende sitatet som handler om definisjon av galskap, mener jeg, kan, tross kun en metaforisk analogi, brukes til å tenke med i diskursen om urbanisering: Grensestillingen var både symbolisert og realisert ved den særstilling som ble gitt den gale ved at han var sperret inne ved byportene, eksklusjonen skulle inngjerde ham; når han verken kunne eller burde ha noe annet fengsel enn selve terskelen, ble han holdt på overgangens sted. Han ble satt i det indre av det ytre og omvendt. En symbolsk stilling som utvilsomt er til stede helt fram til våre dager, om vi er villige til å innrømme at det som før var en synlig ordnende instans, nå er avleiret dypt i vår bevissthet 95. Foucaults analyse av hvordan galskap ble definert og avgrenset gir innsikt i hvordan den ordnede instansen, som skaper skillene, ikke blir del av analysen, men sorteringen blir inkorporert i språk og fag som del av en ikke-formulerbar del av fagets selvbevissthet. Etableringen av slike språklige termers fastlagte meningsinnhold i definisjoner, preger etter hvert også diskursen på en slik måte at begrepene, blir dypt avleiret i vår urbanitetsfaglige bevissthet. Glemmer vi å stille grunnleggende spørsmål innenfor vår syssel med normalvitenskap? 91. L. Wittgenstein, Filosofiske undersøkelser. Oslo M. Foucault, Diskursens orden. Oslo Wittgenstein 2003: Foucault M. Foucault, Galskapens historie. I opplysningens tidsalder. Oslo 1999: 27

38 39 Oppsummering Det har vært flere mål med artikkelen: Hvem kan avgjøre hva som er en by? Med dette utgangspunktet har jeg forsøkt å rette oppmerksomheten mot hvordan diskursen om emnet må ses i sammenheng med hvem som har definisjonsmakt. De med definisjonsmakt avgjør hva som anses som relevant empiri. Det er dermed samtidens maktutøvelse som definerer og kategoriserer fortiden. Det må være noe ved vår samtid som gjør arbeidet med urbanisering særs aktuelt. Det faktum at jordas befolkning i større og større grad lever sine liv i byer aktualiserer analyser av livsformens opprinnelse og historie. Hvorfor er det knyttet prestisje til tidlig urbane sentra? Tema er gjenstand for politisk oppmerksomhet, især i forbindelse med jubileer. Dette kan utløse økonomiske midler, oppmerksomhet og prestisje. Da kan definisjonsmakten være den avgjørende tungen på vektskålen som avgjør hvem som blir tildelt økonomi, oppmerksomhet og arbeid. Mye kunnskap om de kategoriene som innenfor normalvitenskap konstituerer diskursen om hva en by må være er brakt tilveie de siste 20 år, ikke minst ved avansert bruk av arkeologisk metode kombinert med naturvitenskap. Ny empiri er tilgjengelig, og et av mine mål har vært å drøfte hvordan denne empirien kan håndteres. Skal den inn i ferdig definerte kategorier eller skal empirien også påvirke definisjonene? Mitt forsøk på å klargjøre de bakenforliggende mekanismene har vært å trekke fram residenser og aristokratiets sentrale steders utforming, funksjoner og strukturer fra 600 til 1000 e.kr. Har empirien knyttet til sentralsteder, sentralgårder, kongsgårder og hallbygninger, kort sagt jernalderens aristokrati, påvirket synet på urbanitetens fremvekst i Skandinavia? Kan hende er tiden moden for det nå. Arkeologisk materiale blir hvert år, omdannet til nye kilder, og gir stadig innsikt som lar seg tolke i relasjon til og sammenheng med historiske kilder og antropologiske modeller. Kombinert med lingvistiske analyser av begrepenes språkhistoriske utvikling, vil dette revitalisere forskningens møte med ny arkeologisk empiri. Denne positive, og kanskje noe naive tilnærmingen, burde vunnet fram 96, om det ikke lå hindringer i veien for en rasjonell empiristisk analyse. Hvilket det som oftest gjør i akademiske diskurser, enten på grunn av prestisje og økonomi eller begge deler 97. En fruktbar vei videre i urbaniseringsdiskursen vil etter mitt syn være å kombinere mange kilder for å stille opp komplekse tolkninger av fortiden. Kanskje ikke et politisk drømmescenario, men trolig den mest farbare vei. Måten det kan bli mer enn fagre ord, er nok at forskere aktivt deltar i hverandres 96. Se M. Bäck, Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige - en personlig synsvinkel i Den urbane underskog 2009, for en konstruktiv tilnærming i framtidig forskning. 97. P. Feyerabend, Against method. London, New York 1991: 199

39 40 grunnarbeid og blir kjent med det teoretiske og metodiske rammeverket og er sammen om å definere de minste byggeklossene, sammen. Summary Who decides what constitutes a city? Based on this I would like to direct your attention to how the discussion of the subject is seen in the context of who has the power of definition. It s the people with the power of definition that decide what are regarded as relevant empirical data. Thus present day people in power also categorise the past. There must be something about our present day situation that makes the process of urbanization very central. The fact that the earth s population to a large degree live their lives in a city has made analyses of this life form and history more significant. Why are early urban centres regarded as especially prestigious? This topic is subject to a lot of political attention, especially in connection with anniversaries, and may result in extra funding, attention and prestige. The power of definition may be the final straw that decides who gets funding, attention and work. A lot of knowledge of the categories that form the discussion of what a city really is has been bought forth the last 20 years, not least with the means of advanced archaeological methods combined with natural sciences. Will this be put in the already defined categories or will new empirical data have an impact on the definitions? My empirical data are accessible and one of my goals has been to discuss how they can be treated. Attempts to clarify the underlying mechanisms have been made to bring forth residences and the design, function and structures of aristocracy s central places from 600 AD to 1000 AD. Have the empirical facts regarding these central places, farms, royal palaces and great halls, in short the aristocracy of the Iron Ages, had an influence on how we view the development of urbanisation in Scandinavia? Perhaps the time is ripe to study this now. Every year, archaeological material, with new sources, provides more insight that can be analysed in relation to and with historical sources and anthropological models. Combined with linguistic analyses of the developments in language history, this may revitalise the meeting of science with new archaeological evidence. This positive, if a bit naive, approach should gain a foothold, if there weren t any barriers for a rational empirical analysis. Which there often are in academic discussions, either because of prestige or finances, or both. I believe a fruitful path to follow in the urbanisation discussion is to combine many sources in order to arrange complex analyses of the past. Perhaps not the most politically expedient dream scenario, but workable. The way to make this worth more than fancy words is for the scientists to take an active part in each others basic work and to become acquainted with the theoretical and methodical framework, and together define the smallest building bricks.

40 Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige en personlig synvinkel Mathias Bäck Sammanfattning Denna artikel diskuterar, utifrån ett personligt perspektiv och ett liv med stadsarkeologi i akademi och i fält, tendenser inom svensk stadsarkeologi under de senaste 25 åren. Här presenteras ett axplock av olika riktningar inom arbetsfältet och många av de verk som nämns kan betraktas som antingen ledande eller representanter för skilda trender. Det finns naturligtvis många andra forskare och texter som bidragit till denna ström som förvisso har många förgreningar. Den förda diskussionen har, med all rätt, en intim koppling till och präglas av fältarkeologin som ju är den verklighet där det nya källmaterialet möter tolkaren/forskaren för första gången kort sagt ett kritiskt läge för utveckling av metoder och i förlängningen paradigmförskjutningar. Inledning Den föredömliga idén att sammanföra historiker och arkeologer för att diskutera skilda typer av stadsbildningar under lång tid och definitionerna av dessa, resulterade för min del i en summering av vad jag ser som trender och metodologiska tendenser inom svensk stadsarkeologisk verksamhet. Glädjande är det faktum att både forskarvärlden och den kulturmiljöanknutna exploateringsarkeologin har bidragit till viktiga framsteg. Syftet med mitt föredrag är inte att sammanfatta den svenska stadsarkeologins historia. Detta har under de senaste drygt 25 åren gjorts i några arbeten. 1 Det bör även understrykas att flertalet av de sammanfattande diskussio- 1. Se till exempel H. Andersson, Städer i öst och väst regional stadsutveckling under medeltiden. Bebyggelsehistorisk tidskrift Nr 3, 1982; L. Redin, Stadsarkeologi perfektum, i viss mån presens och något futurum. Bebyggelsehistorisk tidskrift Nr 3, 1982; H. Andersson, Sjuttiosex medeltidsstäder aspekter på stadsarkeologi och medeltida urbaniseringsprocess i Sverige och Finland. Medeltidsstaden 73 Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport 1990; B. Broberg & M. Hasselmo, Urban Archaeology in Sweden Yesterday and Today. i L. Ersgård, M. Holmström & K. Lamm (red.), Rescue and Research. Reflections of Society in Sweden A.D. Stockholm 1992: 13-31; L. Redin, Some remarks on historical archaeology in Sweden between 1986 and Current Swedish archaeology, vol : 85-95; S. Larsson, Stadens dolda kulturskikt. Lundaarkeologins förutsättningar och förståelsehorisonter uttryckt genom praxis för källmaterialsproduktion Lund 2000.

41 42 nerna som rör stadsarkeologi faktiskt i första hand behandlar det medeltida Danmark. Jag vill peka på några arbetsfält där det fortfarande finns mycket kvar att göra och där det sedan länge finns djupt rotade föreställningar om städernas historia. Problemet är att tiden i sig kan omvandla föreställningar till vanföreställningar om och när det sker metodologiska- och mentalitetsförändringar inom ett ämnesområde. Jag kommer att lyfta fram projekt och enskilda arbeten som haft betydelse för hur svensk stadsarkeologisk verksamhet ter sig idag. Detta innebär inte att allt som skrivits om svensk stadsarkeologi kommer att beröras utan detta är endast min personliga uppfattning om var avgörande förändringar ägt rum och även var förändringar inte skett i tillräcklig omfattning. Fokus har inte ändrats så mycket vad gäller frågeställningarna som rör de äldre städerna, observera de äldre städerna, utan det är snarare det metodologiska tillvägagångssättet som förändrats. En koncentration på den arkeologiska metoden snarare än de övergripande frågorna har medfört att utgångspunkten för att besvara frågor om det urbana och urbaniseringen har skiftat. En övergripande och avgörande förändring är att det finns ett större ämnesbaserat självförtroende hos arkeologer som arbetar med städer idag. Vad som skett är att utvecklade metoder medfört att djupdykningar ända ner på mikronivå i våra stadsjordar har fått utgöra startpunkten för tolkningar av vad som skett på en plats. Förhållningssättet skiljer sig från tidigare forsknings större tyngdpunkt på institutioner och monument av olika slag. Det så kallade underifrånperspektivet, kulturlageranalysen, är metodologiskt ett tveeggat svärd. Dels innebär detaljnivån av grävmetod och dokumentation att ett på många sätt mer nyanserat källmaterial skapas, för till viss del formar och skapar eller påverkar vi källmaterialet själva. Dels innebär metoden en mer eller mindre uttalad möjlighet att sätta mer fokus på och studera den lilla människan i samhället. Detta nygamla källmaterialvärde, skulle jag vilja påstå, har ökat informationsmängden avsevärt under de senaste 15 åren. Jag ser två avgörande förklaringar till detta. Dels finns det idag en teoretisk diskussion med mer uttalad arkeologisk utgångspunkt som behandlar städerna, dels har det sedan ungefär 20 år skett ett successivt uppvaknande vad gäller de fältarkeologiska gräv- och dokumentationsmetoderna. Därmed inte sagt att vi på något sätt har nått ett slutmål. Som jag förhoppningsvis kommer att kunna visa har det skett en relativt snabb utveckling inom ämnesområdet. En förutsättning för detta är givetvis att de människor som arbetar med dessa frågor är metodologiskt aktiva och själva öppna för nya synsätt. Arkeologi är inte som man kanske kan tro ett statiskt ämne. Faktum är att forskningstrenderna ibland förändras anmärkningsvärt fort, vilket kan resultera i att forskningsarbeten och metodologiska grepp utsätts för en föråldringsprocess. Denna process innebär inte per definition att det arbete som gjorts är sämre eller fel tänkt utan kanske oftare att den inomdisciplinära metodutvecklingen går snabbt. Dessa brasklappar kan låta som ett försök att inte skriva någon på näsan. Det är inte helt sant. Jag

42 kommer även att ta upp svagheter eller tidsspecifika problem inom den stadsarkeologiska forskningen. 43 Den tidiga urbaniseringsprocessens konsekvenser för nutida planering (1976) 2 Ingen idag verksam stadsarkeolog kan ha undgått att förhålla sig till detta projekt som i folkmun kom att gå under benämningen Medeltidsstaden. De rapporter som producerades under 15 års tid har varit en ovärderlig hjälp för oss som arbetar antikvariskt med stadsarkeologi. Dessa är alltså fortfarande grundläggande dokument inom kulturmiljövården inför stadsarkeologiska undersökningar. Projektet föddes efter en tid under 1970-talets första år då den stadsarkeologiska undersökningsverksamheten tog trevande steg mot en, i förhållande till tidigare, mer regelmässig hantering. 3 Situationen var den att de historiska städernas kärnor omvandlades i snabb takt och man insåg att ett ovärderligt arkeologisk källmaterial var på väg att försvinna med en på många platser endast sporadisk och kvalitativt ojämn dokumentation. Ett av projektets viktigaste bidrag var en belysning av det arkeologiska källmaterialets betydelse i förhållande till det skriftliga materialet. 4 Man skulle kunna säga att medeltidsstadsprojektet utgör grunden för den arkeologiska urbaniseringsdiskussionen i Sverige i modern tid. Projektet var från början tänkt att sträcka sig över fyra års tid och skulle; 5 Kartlägga och analysera den stadsarkeologiska situationen på de orter, som under medeltid var städer i juridisk mening Bearbeta materialet fr.a. med hänsyn till övergripande frågeställningar Skapa enhetlighet i dokumentation och redovisningar Föreslå riktlinjer för den fortsatta verksamheten Målsättningen var att projektet skulle resultera i följande; Väsentligt bättre möjligheter att utnyttja redan befintligt men nu ej överblickbart material, inte minst för komparativa urbaniseringsstudier 2. H. Andersson, Projektprogram. Den tidiga urbaniseringsprocessens konsekvenser för nutida planering. Medeltidsstaden 1. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport Jämför M. Forsström, Fornvännen 2, 1974: 78-88; H. Andersson, Urbaniseringsprocesser i det medeltida Sverige. Medeltidsstaden 7. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport. 1979; H. Andersson, & L. Redin, Stadsarkeologi i Mellansverige. Läge, problem, möjligheter. Medeltidsstaden 19. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport Andersson 1979: Enligt Andersson ibid: 5.

43 44 Detta kan väl sägas ha uppfyllts till viss del om man tänker på strukturella analyser inför stadsarkeologiska undersökningar av de städer som omfattades av projektet. Utifrån kvalitativa aspekter på dokumentation av kulturlager och fyndmaterialbearbetning är situationen emellertid inte tillfredställande i syfte att uppfylla krav på kvalificerade urbaniseringsstudier utifrån arkeologiskt källmaterial. Detta har till viss del att göra med att kvalitetsaspekten, d.v.s. kraven på detaljnivå skärpts, men det hänger också samman med ett förändrat arbetsklimat vad gäller stadsarkeologiska undersökningar. Skapa förutsättningar för mera problemorienterade undersökningar än tidigare Det är inte helt enkelt att avgöra detta utan en fördjupad studie av planering av äldre undersökningar. Man kan dock tänka sig att överblickbarheten säkerligen påverkats i positivt hänseende. Erbjuda ett genomarbetat vetenskapligt underlag för den antikvariska bedömningen och därmed Underlätta för Riksantikvarieämbetet att på ett tidigt stadium kunna ge kommunerna planeringsförutsättningar med bedömning av de stadsarkeologiska lämningarna Här kan vi nästan utbrista i ett samfällt ja! Som jag redan tidigare nämnt är projektrapporterna för de medeltida städerna ännu idag det huvudsakliga underlaget inför en stadsexploatering. Med tanke på att de första rapporterna från relativt stora städer som Uppsala och Västerås idag är runt 30 år gamla behöver uppgifterna givetvis kompletteras med senare tiders undersökningar. Vad som emellertid i dagsläget behövs för att projektets rapporter skall fortsätta att fylla denna funktion är att det för samtliga städer skapas ett GIS så att materialet fullt ut transformeras till en uppdaterad digital version. Medverka till att den kraftiga ökningen av undersökningskostnaderna hos institutioner begränsas samt Öka medvetandet hos institutioner, kommuner och allmänhet om det stadsarkeologiska materialet som en väsentlig faktor för den historiska kunskap som är ett nödvändigt underlag för planering av en levande miljö Kostnadsfrågan idag måste ses i ett helt annat ljus då vi har en delvis avreglerad marknad för exploateringsarkeologin. Man skulle väl kunna sammanfatta situationen utifrån hittillsvarande erfarenheter att målsättningen att begränsa kostnaderna för stadsarkeologin har slagit in. Vad gäller den sista punkten finns nog en mycket stor variation över landet i fråga om medvetande och värdering av det stads-

44 arkeologiska källmaterialets värde som underlag för stadsplanering. Denna fråga hänger också delvis samman med den om vilka delar av historien som anses värdefulla att undersöka arkeologiskt. Tolkningsramen inom vilken projektrapporterna strukturerades byggde på den gamla ståndsindelningen översatt till fysiska uttryck, det vill säga städer, kyrkor, borgar och landsortsbebyggelse. En gentemot idag grundläggande skillnad var föreställningarna om vilka kriterier som var avgörande för samhällets strukturering. 6 Denna formade det vetenskapliga förhållningssättet till det stadsarkeologiska materialet och därmed dess tolkningsvägar. Metoden gick ut på att urbaniseringskriterier söktes med utgångspunkt i ståndsstrukturen. Man tog fasta på uppgifter om orter med målsättningen att se hur de kunde skilja sig från landsbygden i funktionellt, topografiskt och/eller rättsligt - administrativt hänseende. Definitionen lutar trots den arkeologiska betoningen emellertid tungt mot skriftligt källmaterial samt vad Anders Andrén senare kom att benämna manifesta spår. En annan svaghet i arbetsmetoden var att det inte gjordes kvalitativa skillnader mellan de undersökta städerna, det är stor skillnad på Hedemora och Visby under medeltiden! Detta trots att fokus fanns på uppdelningen mellan centralort, tätort och stad. Ett annat problem är att städerna nästan utan undantag beskrevs utan befolkning. Å andra sidan var det inte projektets uttalade mening att befolka städerna. Ytterligare en aspekt som måste kommenteras kort är förhållningssättet till ett av de centrala arkeologiska källmaterialen, fynden. Man har redan i projektprogrammet givit uttryck för att det inte finns utrymme för att bearbeta eller skapa en strategi för de omfattande fyndmaterialen från städerna. Detta är förståeligt utifrån tidens förutsättningar, det vill säga att man saknade datorer för hantering av stora datamängder och att den institutionaliserade stadsarkeologin var mycket ung. Det måste emellertid påpekas att Margit Forsströms avhandling om keramiken från Visby från samma år som medeltidsstadens projektprogram faktiskt är ett första försök att just hantera stora mängder information med hjälp av datorer. Det bör också sägas att en rapport (nr 30) av medeltidsstaden behandlar daterande fyndmaterial. Problemet var att ambitionsnivån var begränsad vad gäller fyndens utsagovärde och den allmänna kunskapsnivån, liksom avsaknaden av etablerade arbetsmetoder. Det senare kan möjligen ha haft effekt på den relativt låga prioritet fyndmaterialbearbetningar har haft under lång tid inom de kulturmiljövårdande institutionernas arbeten Representativa exempel på nya sätt att analysera stadssamhällens struktur, inte minst i relation till andra europeiska städer, kan ses i J. Anund, The Curses and Possibilities of Wooden Architecture. Domestic buildings in Medieval Uppsala. Der Hausbau. Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäologie im Hanseraum III. i Dahmen, B., Gläser, M., Oltmanns, U. & Schindel, S. (red), Lübeck. 2001: ; J. Anund, Interaction, conventions and regulations. Infrastructure in medieval Uppsala. i R. Dunkel (red), Die Infrastruktur. Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäologie im Hanseraum IV. Lübeck. 2004:

45 46 Medeltidsstaden Falun Allt bra med projektet medeltidsstaden kan ställas mot de sämre konsekvenserna som upplägget har medfört för nutidens stadsarkeologiska kulturmiljövårdarbete och dagens frågeställningar och historiesyn. Låt oss titta litet närmare på en rapport i serien medeltidsstaden, nämligen Falun. Ja, men säger nog flera arkeologer nu (efter mer eller mindre lång betänketid) det finns väl ingen rapport om medeltidsstaden Falun, det är ju ingen medeltidsstad! Just precis och häri ligger kärnan till ett primärt antikvariskt men i förlängningen även forskningsrelaterat problem med projektets upplägg. Genom att exkludera de städer som utifrån projektets definition inte var städer under den svenska medeltiden har grunden lagts för en snäv bild av det svenska stadsväsendet och städernas roll under olika tider. Det bör påpekas att ett diakront perspektiv inom den medeltida perioden är uttalad och att problemen kring en gräns framåt i tiden diskuterades. 7 Hans Andersson som var projektledare för Medeltidsstaden har också fört kronologidiskussionen vidare genom att i en artikel behandla de norrländska städerna vilka, med undantag för Gävle, är grundade efter medeltiden. 8 Ett annat avgränsningsproblem som var aktuellt gällde orter med igångsatt men avbruten urbanisering. Ett resultat av dessa avgränsningar är att tyngdpunkten ligger på de nuvarande, på svensk mark, belagda 70 medeltida städerna. 9 Därtill bör också fogas de sex städer som idag ligger i Finland och Ryssland (Åbo, Nådendal, Raumo, Borgå, Ulfsby och Viborg). Sverige har idag 133 städer från olika tidsperioder. Till detta kommer ett litet antal försvunna och som stad aldrig definierade stadsbildningar (till exempel kyrkstäder och så kallade fläckar). Det innebär att antalet städer i landet i princip fördubblats efter medeltiden. Ett resultat av fokuseringen på medeltida städer är att majoriteten av de antikvariska myndigheterna fortfarande idag diskriminerar de medeltida städernas yngre historia och kanske framförallt att de efterreformatoriska städerna behandlas än mer nonchalant. 10 Detta är i mina ögon mycket mer allvarligt än det först kan förefalla. Genom myndighetsbeslut att vissa tiders, platsers och därmed vissa människors historia skall tillvaratas och dokumenteras och andras inte har man tagit sig en roll som på ett anmärkningsvärt sätt utmanar ett demokratiskt synsätt. Hur avgör man vilka delar av en stads historia som är värda att undersöka? Vilka människors liv som är värda att dokumentera? Och framförallt hur motiverar man och argumenterar för att vissa liv inte skall ha en plats i historien? Nu börjar isen bli tunn, eller hur? Det skall sägas i sammanhanget att det finns undantag där myndigheterna tillåter regelrätta arkeologiska undersökningar av senare perioder 7. Andersson 1976: 10, 15 f. 8. H. Andersson, Projektet Medeltidsstaden och Norrland. Arkiv i Norrland 8, 1986: 38-60; L. Grundberg, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk i norrländska kulturmiljöer. Umeå 2006: 129, kommentar om att Gävle hörde till Uppland under medeltiden. 9. Andersson Jämför C. Mc Clees, Kulturlag, kunnskap og vern,. Den etterreformatoriske byen som forsknings- og forvaltningsobjekt. i I-M. Egenberg, B. Skar, G. Swensen (red.), Kultur Minner Miljøer. Strategiske instituttprogrammer NIKU. Oslo 2006.

46 än medeltiden. Goda exempel finns från bland annat Norrköping och Västerås 11 Genom lång erfarenhet av undersökningar som faktiskt berört efterreformatoriska delar av städer eller städer grundade efter medeltiden kan jag konstatera, i motsatts till vad många fortfarande verkar tro, att det skriftliga källmaterialet inte ens under och ibland 1900-talet är tillfredsställande när det gäller att reda ut vad som hänt på en plats över tid. Dessvärre går det idag inte att se en antikvarisk trend som pekar mot att fler undersökningar av de eftermedeltida delarna av våra städer kommer att ske, kanske är det snarare tvärtom. 47 Den urbana scenen Nästa stora steg mot en fokusering på det stadshistoriska fältet kommer i och med Anders Andréns avhandling Den urbana scenen från Detta arbete kan sägas bana vägen för ett nytt ämnesdisciplinärt förhållningssätt i det att det sker en metodologiskt färgad förskjutning från stadsmonografier via historiska översikter och sammanfattningar av urbaniseringen mot en på arkeologisk grund tolkning av densamma. Man skulle kunna säga att det är ett steg mot en mer självsäker arkeologi där ämnets tillit till sitt källmaterial i förhållande till andra problematiseras och diskuteras. Relationen mellan historia (eg. historiska källor) och arkeologi (eg. arkeologiska källor) är den centrala utgångspunkten i arbetet och utgör det vetenskapsteoretiska bränslet i diskussionen. Detta avhandlingsarbete har skett parallellt med projektet medeltidsstaden vilket till viss del inneburit att fokusering på urbanisering/periodisering fortfarande dock i den anda som präglade projektet medeltidsstaden i och med den kronologiskt snäva ramen vilket kommit att få till följd att hela floran av olika urbaniseringar före och framförallt efter den skandinaviska medeltida perioden inte belysts arkeologiskt lika ingående eller snarare knappast alls. Detta illustreras tydligast när Andrén talar om en urbaniseringslakun från medeltiden till 1800-talets slut. I och med detta ignoreras helt den omfattande urbanisering som sker i Norrland men även andra delar av Sverige under talet. Man kan i sammanhanget påminna om att närmare hälften av Sveriges 133 städer är grundade efter medeltiden och att ett 30-tal städer grundläggs under perioden från 1500-talets slut och 1600-talet. 13 Jag återkommer till andra ideologiskt viktiga konsekvenser av detta senare, apropå vems historia som är viktig. Arbetet representerar ett viktigt brott från den gamla lundaarkeologin och ett typologiskt synsätt på stratigrafin som en okomplicerad linjär framställning, mot ett problematiserande av kulturlagren och dess innehåll genom att bland annat införa de därefter inom arkeologin mycket nyttjade begreppen latent manifest 11. P. Karlsson & G. Tagesson (red.), I Tyskebacken. Hus, människor och industri i stormaktstidens Norrköping. Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter ; H. Bergold & M. Bäck, Grytgjutare i Västerås Fragment av kvarteret Kleopatras historia A. Andrén, Den urbana scenen. Städer och samhälle i det medeltida Danmark. Lund N. Ahlberg & L. Redin, Städerna. i K.- G. Selinge (red.), Kulturminnen och kulturmiljövård. Sveriges nationalatlas, SNA

47 48

48 49

49 50 (lånat från samma begrepp inom ideologidiskussionen). Fortfarande kan vi dock ana en passivisering av kulturlagrens kunskapsinnehåll genom att fokus i analysen ändå ligger på de manifesta spåren, som t.ex. kyrkor vilka fick utgöra grunden för den vidare förståelsen av de latenta spåren, d.v.s. kulturlagren. Framställningen och analysen går medvetet runt problematiken att bearbeta massmaterialet, oftast liktydigt med det latenta materialet, d.v.s. det huvudsakliga arkeologiska källmaterialet i form av föremålsfynd. Syftet är istället att skapa kunskapsteoretiska tolkningsramar för massmaterialen. En ganska dyster underton kan emellanåt anas; Den empiriska grunden för arkeologernas stadshistoriska intresse kanske inte är möjlig att direkt utnyttja i stadshistoriska undersökningar. 14 Vi måste ändå komma ihåg att detta på många sätt är ett pionjärarbete när det gäller att förflytta perspektiven från stort till smått och inte minst att öppna dörrar för att blanda dessa perspektiv i samma analyser. Frågan om vad den arkeologiska empirin innebär lyfts fram som kunskapsteoretiskt central. På vilket sätta kan vi egentligen jämföra det konkreta (med sina källkritiska aspekter givetvis) innehållet i det arkeologiska materialet med det mer abstrakta (andra källkritiska aspekter) historiska källornas utsagor? Detta är inget jag ska diskutera här utan bara poängtera att problematiseringen av dessa frågor lyfts fram i och med den kunskapsteoretiska diskussionen i Den urbana scenen. Mellan ting och text Drygt tio år efter den avhandling som behandlas ovan ger Anders Andrén ut en bok som fått stort genomslag (kanske borde det ha blivit ännu större?) inom arkeologiämnet, och kanske främst inom den historiska arkeologin. Man kan i denna text egentligen se en fortsättning och renodling av de kunskapsteoretiska frågorna kring det arkeologiska ämnets relation till andra discipliner, vilket delvis berörs i avhandlingen. De historiska arkeologiernas centrala kunskapsteoretiska problemkomplex rör ju frågan om arkeologins roll och den materiella kulturens betydelse i relation till befintliga texter från de perioder som undersöks arkeologiskt. Eller kort sagt vad tillför arkeologin det skriftliga källmaterialet. Boken tar utgångspunkt i denna fråga och leder till en global översikt över vad som benämns de historiska arkeologierna. Gemensamt för dessa arkeologier är det multipla källmaterialet. Vi ska inte här gå närmare in på de olika exemplen som framförs från skilda delar av världen annat än att konstatera den geografiskt lyfta blicken som involverar en större omvärld i den skandinaviska diskussionen. Vi uppehåller oss dock litet kring några begrepp som är av mer allmänteoretisk karaktär och som utgör destillatet av den genomförda analysen. Andrén registrerar fem gränsöverskridande traditioner 14. Andrén 1985: A. Andrén, Mellan ting och text. En introduktion till de historiska arkeologierna

50 inom det historisk-arkeologiska fältet, nämligen; 16 Den estetiska traditionen (Att iscensätta det förflutna), Den filologiska traditionen (Att ge skriften mening), Den historiska traditionen (Att utvidga texten), Den kulturhistoriska traditionen (Att skriva tingens historia), Den arkeologiska traditionen (Att söka efter analogier). Arbete är en strukturering och definiering av oftast underförstådda och outtalade metodologiska förhållningssätt inom den historiska arkeologin. Boken fyller därmed ett tomrum i förståelsen av den historiska arkeologins forskningsplattform, inte minst för oss som är aktiva inom detta fält. Eftersom det är grundläggande för förståelsen av den historiska arkeologins förutsättningar kommer jag att dröja lite längre vid en del av denna text. Vi ska uppehålla oss vid frågan om hur ting och text kommunicerar inom de ovan angivna traditionerna och hur källmaterial kontextualiseras. Detta kan sammanfattas i vad Andrén kallar den historisk-arkeologiska dialogen där han presenterar fem olika typer av kontexter inom vilka kommunikationen mellan ting och text äger rum. 17 Sökandet efter korrespondens eller överensstämmelsen mellan ting och text kan göras på tre nivåer. Klassificeringens problematik består för de historiska arkeologierna i huvudsak i att det finns tillgång till dåtida föregående klassificeringar. Det blir således en fråga om man i klassificeringen ska utnyttja den befintliga definitionen av föremål eller att genom nya klassificeringar söka mönster som samtiden inte uppfattade. Vi närmar oss därmed en sorts arkeologisk socialpsykologi som skulle motverka en textberoende analys. Detta scenario är däremot inte fallet då man t.ex. skapar en typologi för yxor från neolitikum i den förhistoriska arkeologin. Jämförbarheten mellan ting och text har, vad gäller identifieringen av ett eller flera klassificerade objekt, här kanske sin viktigaste funktion inom metoden. Frågan är om identifieringen i sig är ett mål är en lyckad arkeologisk identifiering detsamma som att man i den arkeologiska kontexten hittat t.ex. en text där det står vad det är för föremål eller byggnad man hittat och när det är tillverkat? Knappast någon skulle väl svara ja på den frågan. Korrespondensens, i det här fallet genom identifiering, syfte måste vara att öppna för möjligheten till ny kunskap om föremål/plats/byggnad o.s.v. utifrån dialogen mellan ting och text. En identifiering är i sig inte nödvändig för att öka kunskapen om ett fenomen, plats, föremålskategori, materiellt kulturellt mönster m.m. Vad jag ovan kallade en arkeologisk socialpsykologi är egentligen detsamma som den tredje korrespondensnivån korrelation. Istället för att kompensera för en brist av arkeologiska ting med text och vice versa, söker man med korrelation finna (underliggande?) samband mellan de olika källkategoriernas utsagor. Därför måste sådana analyser i högre utsträckning baseras på graden av rimlighet i tolkningen. Korrelation framstår som en mer analytisk del av korrespondensen mellan ting och text. En framgångsrik korrelationsanalys borde generera nya mönster och sammanhang, vilket i sin tur kräver nya tolkningar o.s.v Ibid: Ibid: 150 ff.

51 52 Det centrala med begreppet association är öppenhet och fantasi. Detta kan tyckas flummigt men associationsredskapet innebär en bred öppning för så många sammanhang som möjligt. Antropologen Claude Lévi-Strauss har vid något tillfälle svarat på frågan om hans metod och har då bland annat svarat att han lät sig inspireras av allt. Detta skulle kunna tyckas märkligt ovetenskapligt men är enligt min mening tvärtom. Vad det innebär är egentligen bara att forskningsarbetet initialt måste innefatta en källkritisk behandling av ett stort och komplext material innan en fortsatt analys i ett strikt vetenskapligt sammanhang. Association eller anknytning mellan olika kategorier av text och ting kräver rimlighetsanalyser och ställer stora krav på källkritisk stringens, liksom för övrigt alla delar av en historisk arkeologi. Andrén tar speciellt fasta vid exempel på association som behandlar skriftens fysiska kontext, d.v.s. inskrifter som finns på arkeologiskt funna föremål eller byggnader. 18 Det speciella med ett sådant fyndsammanhang är att fyndkontexten per definition kommer att tillföra nya infallsvinklar i tolkningen. Som ett exempel på skriftens fysiska kontext vill jag nämna ett fynd från en stadsundersökning i centrala Karlstad. I stengrunden till en byggnad hade ett antal trycktyper deponerats. 19 I detta fall var det med andra ord en textkategori som inte kunde knytas till ett viktigt föremål eller monument i sig och inte heller text anträffad på föremål speciellt avsedda för att presentera text. Här ryms den oskrivna texten och tinget i samma objekt en ny källkritisk aspekt då vi inte har en skriven text att förhålla oss till utan endast möjligheten att formulera en text. Genom att provtrycka typerna kunde några olika typsnitt dokumenteras och sedan jämföras med typsnittslexikon för att genom detta få en övergripande datering av typerna (inom tidsspannet från talets slut till cirka 1740) och därmed även ett terminus post quem för murens anläggningstid. Det finns flera fyndkategorier vilka kan tolkas som grundläggningsoffer vid husbyggande i efterreformatorisk tid men mig veterligen är just trycktyper inte känt som husoffer. Detta är ett exempel på hur kombinationen av ting, text och sammanhang öppnar för nya associationer och tolkningsmöjligheter. Slutligen är kontrasten enligt Andréns definition närmast att betrakta som en negativ korrespondens. 20 Den kontrasterande korrespondensen är för arkeologen en metod att medvetet undvika ett textberoende i analysen av ett historiskt - arkeologiskt material. Genom en kontrasterande analys kan man understryka komplexiteten i de samhällen vi studerar men kanske framförallt fånga diskrepanser mellan textens respektive tingen utsago om en plats, en kulturell företeelse, kronologiska aspekter eller olika föremålskategoriers användningsområde för att nämna några exempel. Sökandet efter skillnader mellan text och ting ställer höga krav på en medvetenhet om begreppsbildning, metoder och källäge för såväl materiell kultur 18. Ibid: M. Bäck, Vyer från det äldsta Karlstad - a, e, l, m, n, r, s och eller hur man daterar arkeologiska lämningar kontextuellt. Blick för Bergslagen. UV Bergslagen, Årsbok 2002: 45 f. 20. Andrén 1997: 176.

52 som skrift. 21 Som ett talande exempel på kontrast mellan ting och text kan föras fram ett svenskt exempel från ostindiska kompaniets tid. Det handlar om skillnaden mellan uppgifterna i fartygens materiallistor om mängden importerat porslin i relation till de arkeologiska fynden av porslin från olika delar av landet. 22 Enligt listorna från ostindiefararna som återkom från Kina har mycket stora mängder porslin importerats under 1700-talet. Det rör sig om hundratusentals kärl. I kontrast till dessa uppgifter kan ställas resultaten från ett stort antal arkeologiska undersökningar som representerar olika sociala, ekonomiska och fysiska miljöer från samma tidsperiod. 23 Det visar sig att mängden porslin på dessa platser, med undantag för Göteborg, i stort sett alltid motsvara några få procent av den totala keramikmängden. Även i faktiska siffror rör det sig vanligen om mycket små mängder. Frågan måste då resas varför vi inte finner något av de enorma mängder som enligt de skriftliga källorna fördes in till landet. Vart har det tagit vägen? En hypotetisk förklaring är att porslinet i huvudsak har hamnat på slott och större gårdar vilka finns kvar än idag och där porslinssamlingarna återfinns i en kontext som inte i nämnvärd utsträckning berörts av arkeologiska undersökningar. Texterna och tingen ger i det här fallet nästan diametrala resultat om man inte problematiserar frågeställningarna utifrån kunskap om det spektrum av källor som måste beaktas i sammanhanget. Anledningen till att så mycket utrymme ägnats åt vissa verk såhär långt beror på deras programmatiska karaktär och det faktum att de är grundläggande för en fortsatt förståelse av de tendenser och trender inom stadsarkeologin som jag diskuterar här. De är naturligtvis själva en del av processen. Det var inte retrospektivt då det skrevs. 53 Det Nordiska Stratigrafimötet 1996 I april 1996 hölls det första Nordiska stratigrafimötet i Riksantikvarieämbetet, UV Mitts regi i Stockholm. Detta möte var från början tänkt att fungera som ett arbetsmöte, som möjligen inte skulle få någon uppföljning annat än att kontakt skapats mellan arkeologer som arbetade med metodologiska problem. Det åttonde Nordiska Stratigrafimötet avhölls i Åbo i februari 2008 år och detta faktum kan inte tolkas på något annat vis än att denna konferensserie fyller en stor funktion. Detta var från början ett forum för i huvudsak fältarkeologiska metodfrågor men med tiden har det kommit att bli en alltmer blandad publik på mötena. Faktum är att seminariet idag nästan kan betraktas som det största, regelmässigt återkommande 21. Ibid: G. Nilsson Schönborg, Kinesiskt importporslin i Göteborg sett ur ett arkeologiskt perspektiv. Urbaniseringsprocesser i Västsverige. Göteborg 2000; H. Bergold & M. Bäck, Vi hör att de har fint porslin i Karlstad? Keramik från centrala Karlstad under och 1700-talet. i M. Karlsson (red.), Den dolda staden. Arkeologiska undersökningar i kvarteret Druvan, Karlstad Bergold & Bäck ibid: 93.

53 54 samnordiska mötesplatsen för, i första hand, historiska arkeologer. Glädjande är emellertid att fler och fler arkeologer som arbetar med icke skriftliga perioder sökt sig till mötena. Till seminarieseriens viktigaste bidrag och som gör att den tar plats i detta sammanhang är en uttalad strävan efter att diskutera och formulera utvecklingen av en kontextorienterad fältarkeologi i Norden. Bland de viktigaste frågorna rör metodvalets konsekvenser för synsättet på det kulturhistoriska innehållet i kulturlagren och därmed källmaterialets potential och i förlängningen källmaterialproduktion. Som exempel kan nämnas att vi måste gå från en situation där konstruktioner (t.ex. trä och sten) diskuteras och analyseras utifrån hur de ser ut i plan medan lager (jord) och analyseras utifrån en tolkning i sektion. Sammantaget representerade Det Nordiska Stratigrafimötet från början ett försök till ett medvetandelyft så att potentialen i den komplexa stratigrafin i första hand i städerna skulle kunna nyttjas bättre och verkligen kunna utgöra ett källmaterial för att skriva stadshistorier utifrån ett arkeologiskt perspektiv. Detta motsvarar en situation vilken inom det historiska arkeologiska fältet kan sägas ligga i linje med den ovan refererade kulturhistoriska traditionen. Under de senaste åren har flera nätverk som även genererat seminarieserier skapats just för att utveckla synen på städerna. Som exempel kan nämnas Urbaniseringsprocesser i Västsverige, 24 Stadsarkeologiskt Forum 25 i Mellansverige (se också nedan Nya stadsarkeologiska horisonter ). De relaterar alla till Projekt Medeltidsstaden. Stadens dolda kulturskikt Städernas kulturlager har, i nära anslutning till den stratigrafiska diskursen, strukturerats i en avhandling som utifrån Lundaarkeologin analyserar praxis för källmaterialproduktion inom svensk stadsarkeologi. Som framskymtat tidigare måste Lund betraktas som en av de viktigaste platserna vad gäller utvecklingen av stadsarkeologisk tradition i Sverige. Det är i ljuset av stadens historia naturligtvis inte en slump att det etablerades en medeltidsarkeologisk institution vid detta universitet så tidigt som 1962 (observera relationen mellan historia och arkeologi). I staden fanns då sedan länge en antikvarisk tradition. Om boken Mellan ting och text kan sägas vara viktig för medvetandegörandet av den historiska arkeologins vetenskapliga position och praxis i en humanistisk tradition av källkritik, så är Stefan Larssons avhandling 24. J.- E. Augustsson, Urbaniseringsprocesser i Västsverige. Ett nystartat forskningsprojekt vid institutionen för arkeologi i Göteborg. Arkeologen - nyhetsbrev från Institutionen för arkeologi, Göteborgs universitet 2:4, 1996: Se särskilt volymen, Andersson, S. & Schedin, P. Den värmländska urbaniseringen, Urbaniseringsprocesser i Västsverige, 2001, som i princip behandlar ett eftermedeltida stadslandskap. 25. J. Anund & M. Bäck, Att samla till en ny giv i Mellansveriges städer. Nätverket Stadsarkeologiskt Forum har skapats. META Nr : Larsson 2000.

54 Stadens dolda kulturskikt (2000) ett avgörande steg mot ett nytt förhållningssätt till det arkeologiska källmaterialet genom att strukturera, identifiera och definiera stadsarkeologins minsta beståndsdelar. Resultatet av detta arbete innebär ytterligare ett steg mot att underbygga en utifrån arkeologiskt perspektiv baserad tolkning av historiska handlingar. Bokens övergripande tema kan sägas bestå i en fördjupad analys och aktivering av kulturlager som kunskapsobjekt inom svensk stadsarkeologi. Larsson gör bland annat en kritisk syntes av ett betraktelsesätt och analysgrund där kulturlager reducerats till medium, d.v.s. behållare för fynd och därmed kronologi (vilket är ett synsätt som innebär att kulturlagren framställs som passiva) till att behandla kulturlagren som resultat av aktiva handlingar och beslut, d.v.s. kulturlagren/jorden som kulturhistoriska källor i sig själv. 27 Avhandlingens kärna är en redogörelse för när och hur kulturlager och stratigrafi framställdes och gavs mening genom social praxis för omvandling av densamma till arkeologiska källmaterial. 28 I analysen av hur svensk stadsarkeologi formats isolerar Larsson sex samverkande traditioner. Dessa associationsfält är geologi, historia, estetik, nationalism/identitetsskrivning, typologi och en förvaltningstradition. 29 Att lyfta fram ett arbete som fokuserar på källmaterialet jord kan verka väl snävt i detta sammanhang men är av helt avgörande betydelse för arkeologins möjligheter att bidra till nya vägar inom det stadshistoriska forskningsfältet. Det kulturhistoriska utsagovärdet av det arkeologiska källmaterial som produceras i fält är direkt beroende av de gräv- och dokumentationsmetoder som använts. Precisionen och möjligheterna att i analysskedet lösa upp källmaterialet i minsta beståndsdelar kan aldrig bli större än motsvarande ambition vad gäller kontextualiseringen av källmaterialet vid undersökningstillfället. För att återknyta bakåt i denna text kan vi rekapitulera källkategoriproblematiken i distinktionen mellan latenta och manifesta spår. I detta sammanhang har t.ex. Andrén 30 problem i sin analys av urbaniseringen i Danmark p.g.a. vad han kallar de vaga arkeologiska dateringarna. Detta är ett exempel på svårigheter som är nära knutna till vilka gräv- och dokumentationsmetoder som använts vid källmaterialproduktionen. Naturligtvis är bevarandeförhållanden och andra omständigheter viktiga faktorer för hur mycket kunskap man kan hämta i ett arkeologiskt källmaterial. Men ett förändrat synsätt på kulturlagrens potential har visat sig förbättra möjligheterna för oss att inte bara fånga tidshorisonter men även händelsehorisonter på ett sätt som endast kunnat göras i undantagsfall tidigare. Kärnan i detta är en bättre kontextualisering av det arkeologiska källmaterialet som helhet, inte bara fynden relaterade till en stratigrafisk sekvens Se även bland annat A. Andrén, I städernas undre värld. Medeltiden och arkeologin. Festskrift till Erik Cinthio. Lund Studies in Medieval Archaeology : ; A. Andrén, Kunskapspotentialen i stadsarkeologi. META 2, 1993: 41-43; S. Wellinder, Människor och artefaktmönster. Occasional Papers in Archaeology Larsson 2000: Ibid: 322 ff. 30. Andrén 1985.

55 56 En faktor som sällan noteras i sammanhanget är att detta ställer stora krav på de grävande arkeologernas individuella skicklighet. En ofta underskattad och dåligt värderad del i den arkeologiska källmaterialproduktionen är det fältarkeologiska hantverket för att sammanfatta det kort kan vi säga att lång erfarenhet gör skillnad. Urbanised nature in the past I och med Larssons avhandling Stadens dolda kulturskikt har ribban så att säga sänkts så att även de små elementen i det arkeologiska källmaterialet ska kunna kravla sig över denna och in i debatten om tolkningen av arkeologiska lämningar. När man trodde att det inte gick att krypa längre in i detalj, ända in i jordens celler om man så vill, publicerades en kvartärgeologisk avhandling som behandlar formeringsprocesser och miljö i svenska städer. Detta arbete av Jens Heimdahl är nära relaterat till Larssons analys av synen på kulturlager och sänker ytterligare ribban för oss stadsarkeologer, i och med att vi måste tillåta ännu mindre element att ta plats i våra tolkningar av en plats kulturhistoriska innehåll. Arkeologer har arbetat tillsammans med geologer och biologer under relativt lång tid. Skillnaden och det som på ett nytt sätt påverkar den svenska stadsarkeologin är att praxis i samarbetet mellan arkeolog och geolog har förändrats i och med Heimdahls arbete, eller snarare arbetsmetod. Det nya ligger egentligen i dialogen mellan arkeolog och geolog där geologen har en stor kunskap om och insikt i arkeologisk metod och teori. Detta ställer naturligtvis mycket höga krav på naturvetarens vetenskapliga bredd men kanske framförallt analytiska intresse. Ett nära (med betoning på nära) samarbete med arkeologen är naturligtvis en grundförutsättning och kan till viss del kompensera för olika vetenskaplig spännvidd. Stadsarkeologiska lämningar är med sin komplexitet och koncentration det tydligaste exemplet, enligt Heimdahl, på att arkeologin måste arbeta med en bred disciplinär ingång. Tillåt och kräv att alla medverkande från olika discipliner blir arkeologer och tänker på materialet som en helhet ett holistiskt synsätt (arkeolog här i vidare mening alla som arbetar med det arkeologiska materialet). 32 Som vi sett ovan finns sedan länge en multidisciplinär tradition i arkeologin, en tradition som har varit så stark att arkeologin delvis förpassats till att bli en hjälpvetenskap till andra ämne. Eftersom synen på kulturlager/jord och dess källvärde under senare tid förändrats har det också, som en effekt, skett en förskjutning i relationen till andra vetenskapliga discipliner som arkeologin samarbetar med. En 31. J. Heimdahl, Urbanised nature in the past Site formation and environmental developement in two Swedish towns, AD Stockholm J. Heimdahl, epost

56 process som när den väl kommit igång givetvis är ömsesidig. Erfarenheterna av att arbeta på detta sätt med Jens Heimdahl som jag själv gjort, har inte bara skapat ett vassare tolkningsinstrument utan också, och inte minst, ett kraftfullt redskap för bedömningar av prioriteringar i fältsituationen. I enlighet med min egen uppfattning anser Heimdahl att vi måste tillåta och kräva att alla medverkande discipliner blir fältdiscipliner, eller åtminstone tillbringar så mycket tid i fält att källkritiska aspekter som rör olika inblandade discipliner är tillfredsställande behandlade. Kort sagt; brister i kritisk analys av källmaterialinsamlingen i fält kan få förödande konsekvenser för den fortsatta tolkningen av ett arkeologiskt material. 57 GIS (Geografiska informationssystem) En trend inom fältarkeologin (liksom inom många andra områden i samhället där man på något sätt arbetar med geografiska data) har under de senaste åren varit ett allt mer omfattande utnyttjande av GIS, geografiska informationssystem. Som en del av de för arkeologins bidrag till stadshistorieskrivningen så avgörande gräv- och dokumentationsmetoderna har s.k. historiska stads - GIS kommit att börja aktiveras efter att ha funnits som tillgänglig metod i över 10 år. GIS-instrumentet är ett kraftfullt redskap för att tolka städers fysiska uttryck och planering, och att analysera förändringar över tid i stadsrummet. 33 Med en kvalitativ bakgrund och drivande frågeställningar kan ett GIS vara mycket användbart i arbetet med att undersöka städernas karaktärer, där de olika eller lika fysiska uttrycken i stadsplaneringen kan bidra till analysen av när och varför städerna utvecklar de olika karaktärer vi kan uppleva i dem idag. En grundförutsättning när man arbetar med geografiska data är tillgång till ett bra kartmaterial. Här är det på sin plats att påminna om den tidigare diskussionen om olika källmaterials relation till arkeologin och hur vi kommunicerar med andra källkategorier. I analysen av kartor har man att ta källkritiska hänsyn till både text och bild på samma gång, vilket kan göra kartor till mycket komplexa källor. I sammanhanget är vi i Sverige oförskämt väl försedda med äldre kartmaterial. Från 1500-talet mitt till 1700-talets första decennier bedrevs i det svenska riket en stadsplanering som i omfattning saknade motstycke i dåtidens Europa. Enda motsvarigheterna återfinner man i de europeiska kolonierna i Sydamerika och Asien Idag finns GIS-projekt för åtminstone tre historiska städer i mellersta Sverige; M. Bäck, Stadsarkeologiskt register för Strängnäs stad. GIS-modell för ajourhållning och antikvarisk bedömning av arkeologisk ärenden i Strängnäs, Riksantikvarieämbetet UV Mitt, otryckt rapport 2003; B. Pettersson, Stadarkeologiskt register. Medeltid nyare tid. RAÄ 231, Nicolai socken, Nyköpings kommun, Södermanlands län. Södermanlands museum arkeologi, Arkeologiska meddelanden 2004:05, A. Wikström, Sigtuna StadsGIS rapport utvecklingsprojekt Meddelanden och rapporter från Sigtuna museer N. Ahlberg, Stadsgrundningar och planförändringar. Svensk stadsplanering Acta Universitatis Agriculturae Sueciae. Agraria 94, 2005: 13.

57 58 Breda perspektiv ämnesförskjutningar under 2000-talet Det har under 2000-talet kommit en rad arbeten som på ett eller annat sätt berör städer och stadsproblematik. Jag kommer inte att i detalj diskutera dessa här men det kan vara på sin plats att nämna dem med vissa kommentarer. År 2001 publicerades en festskrift till den då avgående professorn i medeltidsarkeologi i Lund, Hans Andersson. 35 Titeln på denna bok, Från stad till land ger en antydan om att medeltidsarkeologin till viss del är på väg att lämna den gamla ståndsindelningen av verkligheten, även om innehållet i denna bok även omfattar artiklar som är baserade på just denna strukturering av världen. En tendens är att det skrivs kulturhistoriskt breda arbeten som på olika sätt nyanserar bilden av staden i relation till en större verklighet och som tar stora grepp om historiska skeenden över stora områden. Exempel på sådana arbeten är Peter Carellis avhandling från 2001, En kapitalistisk anda. Kulturella förändringar i 1100-talets Danmark, 36 Leif Grundbergs avhandling, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk i norrländska kulturmiljöer, 37 från 2006 som diskuterar centralplatsernas roll i mellersta Norrlands historia i ett Nordeuropeiskt perspektiv och vidare samlingsvolymen Ett annat 1100-tal 38 från 2004 som behandlar Danmark under en formativ period i landets historia. Den senare är faktiskt ett av ganska få bokverk där både historiker och arkeologer skriver inom samma pärmar. Ett annat fenomen under det senaste decenniet är fyndens återkomst som betydelsebärande källmaterial. Ett färskt exempel på arbetsmetoder där fyndkategorier aktiveras i diskussionen urbanitet i förhållande till det rurala är Christina Roséns avhandling Stadsbor och bönder från I sammanhanget kan vi notera att arbetet berör frågan om den eftermedeltida periodens status inom arkeologiämnet. Vi har tidigare diskuterat om projektet Medeltidsstaden har varit så inflytelserikt att det kan ha påverkat både forskarvärldens och den antikvariska arkeologins syn på historieskrivning. Det har funnits, och finns fortfarande, en mer eller mindre uttalad uppfattning att medeltida lämningar är motiverat att undersöka arkeologiskt medan det inte alls är självklart att eftermedeltida lämningar lämpar sig för arkeologens redskap. Detta skapar en på många plan märklig situation och avslöjar en mycket tveksam historiesyn. Genom att det inom historieämnet inte råder någon tvekan om att det ska bedrivas forskning på och 1700-talsmaterial men inte inom arkeologin, kan vi ana 35. A. Andrén, L. Ersgård & J. Wienberg (red.), Från stad till land. En medeltidsarkeologisk resa tillägnad Hans Andersson. Lund P. Carelli, En kapitalistisk anda. Kulturella förändringar i 1100-talets Danmark. Lund L. Grundberg, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk i norrländska kulturmiljöer. Umeå P. Carelli, L. Hermansson & H. Sanders (red.), Ett annat 1100-tal. Individ, kollektiv och kulturella mönster i medeltidens Danmark C. Rosén, Stadsbor och bönder. Materiell kultur och social status i Halland från medeltid till tal. Riksantikvarieämbetet arkeologiska undersökningar Skrifter 53. Lund 2004.

58 en underförstådd institutionaliserad uppfattning att arkeologin inte kan tillföra de textbärande delarna av vår historia något nytt. Ett tecken på att arkeologisamfundet är på väg åt rätt håll vad gäller denna fråga, är det faktum att man på den medeltidsarkeologiska institutionen i Lund numera kan välja att bli doktor i medeltidsarkeologi eller historisk arkeologi. En annan tendens som vi kan se under 2000-talet är att den publika inriktningen (museerna undantaget förstås) har kommit att betonas kraftfullt (kanske främst inom kulturmiljövårdens arkeologi), vilket har genererat flera i mina ögon viktiga och positiva effekter för stadsarkeologin; 1) Uttalat samarbete mellan flera inomvetenskapliga discipliner, byggnadshistoriker, etnologer, arkeobotaniker, osteologer m.fl., 2) Arkeologerna tvingas tänka och uttrycka sig klarare, 3) Samarbetet med exploatörer, i detta fall byggföretag som ju faktiskt är dem som omformar stadsrummet nu. Utvecklade sådana samarbeten är visserligen i sin linda men kommer att vara en ytterst viktig kommunikativ länk mellan oss som skriver städernas äldre historia och de som skriver städernas framtida historia. Ett relativt färskt exempel på en publikt inriktad bok är en samlingsvolym byggd kring en större arkeologisk undersökning av ett kvarter i Karlstad, Den dolda staden 40 som kom år Ett annat arbete som knyter an till punkt tre ovan är en nyligen (2008) utkommen bok om grytgjutare i Västerås under 1600-talet, Grytgjutare i Västerås Fragment av kvarteret Kleopatras historia, 41 vilken givits ut på förfrågan från och frivillig bekostnad av det exploaterande byggföretaget i syfte att ge de som flyttar in i bostäderna en förankring i sitt närområde. Ett mer renodlat arkeologiskt exempel på samma tendens är boken Centraliteter 42 från I denna diskuterar ett antal arkeologer, för en vidare läsekrets, hur vi idag betraktar våra städer och deras historia utifrån senare tiders arkeologiska undersökningar. Framträdande i de olika bidragen är att begreppet centralitet inte är liktydigt med stad. Det centralitetsbegrepp som diskuteras utifrån skilda exempel kan sägas beteckna den nya synen på urbanitet och kanske i första hand urbanisering. Som ett exempel på en urbaniseringsdiskussion utifrån nya centralitetsperspektivet kan Göran Tagessons avhandling Biskop och stad aspekter av urbanisering och sociala rum i medeltidens Linköping från 2002 och samlingsvolymen Urban Diversity. Archaeology in the Swedish Province of Östergötland 43 lyftas fram. Jag vill påpeka att en landsbebyggelse i mellersta eller norra Sverige, med vissa undantag, inte är att betrakta som urban i fysiskt hänseende men mycket väl kan hysa för samhället centrala funktioner. Ett fenomen som faller väl in i diskussionen om centralitetsbegreppet är kyrkstäderna i Norrland, vilka ju M. Karlsson (red.), Den dolda staden. Arkeologiska undersökningar i kvarteret Druvan, Karlstad Bergold & Bäck S. Larsson (red.), Centraliteter. Människor, strategier och landskap. 2006a. 43. G. Tagesson, Biskop och stad aspekter av urbanisering och sociala rum i medeltidens Linköping. Lund 2002; R. Hedvall (red.), Urban Diversity. Archaeology in the Swedish Province of Östergötland. Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter

59 60 inte klassificerats som städer men inte heller kan sägas vara landbygd. 44 Egentligen är det ingen ny tanke att städerna uppfattas som en del av hela samhället utan nyheten ligger i det nya perspektivet, d.v.s. att stå utanför staden och se in i den istället för att sitta i domkyrkans torn och betrakta omlandets betydelse för staden. Sociologi och antropologi är viktiga discipliner för att höja den teoretiska medvetenheten om stadssamhällena som organismer bestående av individer (med mycket olika individualitet under olika tider och på olika platser) i konstant interaktion med varandra. Interaktion är på många sätt ett nyckelord när man arbetar med mänskliga samhällen för ett samhälle kan inte existera utan kommunikation man skulle kunna uttrycka det som att kommunikation är ett samhällets blodomlopp. Kommunikationen kan inte bara bli något vi studerar i förfluten tid utan är något som vi själva måste vara mycket aktiva med, särskilt med tanke på det ansvar som vilar på oss utifrån de utsagor vi gör om det arkeologiska källmaterialets potential. Man skulle kunna kalla det historieberättande. Hur vi går tillväga för att kunna koppla materiella spår och skapat källmaterial till en känd historia är i högsta grad beroende av vilka ramverk för förståelse vi skapat oss genom våra teoretiska modeller. Arkeologen gräver alltså inte upp historien. Vad vi gräver fram är oavsiktliga spår och avsiktliga lämningar efter människors handlingar. Nya stadsarkeologiska horisonter De relativt, med betoning på relativt, omfattande stadsarkeologiska undersökningarna under den senaste 10-årsperioden har lett till en nytänd diskussion om de svenska städernas historia. Boken Nya stadsarkeologiska horisonter som publicerades 2006 och som föregicks av en pilotstudie 2004, 46 speglar förhoppningsvis riktningen för stadsarkeologin i den närmaste framtiden och skulle egentligen ha kunnat refereras till i ett annat kapitel i denna artikel bland annat för ett brett disciplinärt perspektiv där författarna är arkeologer, etnologer, kulturgeografer och historiker. Det finurliga med det breda upplägget är att man samtidigt vill att texten kommer till bruk i förvaltningsmiljö genom att den är riktad till alla som är intresserade av hur historia är en resurs i planeringen av framtidens stad. 47 Jag är nog inte ensam att förtvivla över att det aldrig finns en stadsarkeolog med när det är debatter på TV och i tidningar om våra städer som livsrum för den största delen av befolkningen. Genom att aldrig låta någon arkeolog, med ett stort tidsdjup i sitt perspektiv på staden, delge sina åsikter om städerna som fenomen missar man en väsentlig del i karakteriseringen av våra städer. Utan denna dimension är det svårt 44. M. Bäck, Prästgården och staden. Tidiga urbaniseringstendenser i Luleå S. Larsson (red.), Nya stadsarkeologiska horisonter. 2006b. 46. M. Anglert & K. Lindeblad, Nya stadsarkeologiska horisonter. Pilotstudie.Riksantikvarieämbetet, UV Syd, rapport 2004: Larsson 2006b ibid.

60 att diskutera varför och på vilket sätt våra städer har olika karaktär. Sådan kunskap kan säkerligen leda till underlag för att diskutera och problematisera nutida samhällsproblem som finns i enskilda städer. Bokens avsikt är att skapa ett nytt förhållningssätt till städer och centrala orter genom att betrakta urbaniseringen utifrån tre perspektiv. 48 Perspektiven skulle kunna beskrivas som nygamla: 1) Underifrånperspektivet har funnits på agendan tidigare men vikten av det kan inte nog understrykas. Synsättet innebär att alla olika grupper av människor i olika sociala nivåer har varit med och format den urbana kulturen. Utan vardagsliv har inte urbaniteten kunnat reproduceras. 2) Att söka variationer i urbaniseringen innebär att vara öppen för andra former av urbanitet (centralort/tätort, till exempel s.k. fläckar, kyrkstäder, eller bycentrum av annat slag) än bara nu existerande städer. Arkeologiska undersökningar visar i flera fall en helt annan dynamik i en orts rumslighet än den statiska bild som t.ex. en karta kan ge. Genom en kontextuell arkeologi skapar man också ett underlag för en bättre kronologisk upplösning i strukturella och mentala förändringar i stadens olika delar. Vi måste återigen understryka att stadsarkeologin måste nyansera urbaniseringens olika ansikten det är inte bara under medeltiden det sker en urbanisering i Sverige! 3) Vi måste öppna för landskapets urbanitet. Utgångspunkten kanske ska vara omgivningen/omlandet istället för staden. Tidigare har man ofta definierat omlandet utifrån staden, som om det vore ett passivt resursområde och inte en del av urbaniseringen. Tanken om en linjär utveckling nedtonas, istället söks förståelse för urbanisering i ett område utifrån landskapets temporalitet. Det finns i vissa delar av landet exempel på närhet mellan äldre centralplatser/storgårdar/gods och senare grundade städer. Man har tidigare jämfört stadens kommunikativa aspekter utifrån ekonomi/handel/försörjning, men hur är det med den materiella kulturens uttryck för mentala skillnader/likheter mellan stad och land sådant som berör socialisering och gemenskapsskapande? Stadsarkeologiska undersökningar ses idag som en del av en större forskningsuppgift vilka syftar till att belysa urbaniseringen i ett socialhistoriskt långtidsperspektiv och därigenom bidra till både en nationell och internationell kunskapsuppbyggnad Ibid. 49. M. Bäck, A.- M. Hållans Stenholm, L. Norberg, B. Pettersson, med bidrag av M. Anglert, J. Anund, och S. Larsson, Undersökningsplan inför särskild undersökning av kulturlager inom RAÄ 231:1 i kvarteret Åkroken 3, Nyköpings stad, Södermanlands län. Otryckt manuskript

61 62 De nya stadsarkeologiska horisonterna innebär att fokus ska riktas mot en rad kunskapsområden som t.ex.; Långt tidsperspektiv Samarbete över disciplingränser Lyft blick, internationell kontext vid jämförelser Olika individers roll i staden Rörelser i landskapet kommunikation Relationen mellan stad och landsbygd Det arkeologiska källmaterialet Samarbete mellan forskning och stadsplanering Efter att denna artikel färdigställts har en samlingsvolym från ett seminarium vid universitetet i Bergen publicerats. 50 Delvis i samma anda som projektet nya stadsarkeologiska horisonterna, kan man säga att denna publikation understryker viljan att driva diskussionen om städerna vidare från att behandla deras kronologiska historia till att istället omfatta de olika platsernas särdrag och urbanitetens uttryck. Reflektion Som läsaren nog noterat vid det här laget finns en tyngdpunkt i framställningen på fältarkeologiska arbeten eller åtminstone fältarkeologiska problemställningar. Detta är både medvetet och undermedvetet då jag först efter att artikeln var skriven insåg detta. Det medvetna i sammanhanget har att göra med att fältsituationen är kritiskt viktig eftersom det är i detta skede som den arkeologiska källmaterialproduktionen sker! Om man skulle skärskåda ett stort antal arkeologiska arbeten som publicerats i Sverige med utgångspunkt i, inte förhållningssättet till den inomvetenskapliga källkritiken, utan snarare källkritisk praxis skulle man upptäcka svagheter som inte vore gynnsamma för ämnets trovärdighet som instrument för kulturhistorisk tolkning. Kort sagt finns en stor brist i kunskapen och rutinen att källkritiskt granska hur datainsamlingen av källmaterialet gått till. Det kan vara material som används för att göra långt gående analyser av förhistoriska/historiska skeenden. Utan en tillräcklig kunskap om hur fältsituationen sett ut där källmaterialet skapats, står sådana arbeten på källkritiskt rangliga konstruktioner och underminerar trovärdigheten av resultatet. 50. H. Andersson, G. Hansen, I. Öye, (red.), De förste 200 årene nytt blik på 27 skandinaviske middelalderbyer. UBAS Nordisk 5, Bergen 2008.

62 Staden kan aldrig fångas av individen eftersom individens eget sökande efter den, förändrar den. 51 Detta uttalande i Giddens anda är kanske det som är mest typiskt för städer. De synbara förändringarna i en stad kan upplevas som mer påtagliga genom att stadens bebyggelse är koncentrerad, folkmängden på en liten yta är relativt stor, liksom förslitningen och föroreningen. En stad skulle nästan kunna definieras som en plats som inte ser likadan ut från en dag till nästa. En sådan insikt måste få konsekvenser för mentaliteten hos dem som bor i staden. Många frågor om städernas människor återstår att söka svar på. Var folk medvetna om att det levde mitt i en pågående urbanisering? Vad kände de till om staden som organisationsform att leva sitt liv i? Hur skiljer sig denna folkets bild av staden under olika tider av urbaniseringen av Sverige? Slutligen vill jag knyta diskussionen närmare samtidens samhällsdebatt och arkeologins plats i den stadshistoriska forskningen. Om vi ska komma åt arkeologins dilemma att inte vara synlig i stadssamhällets diskussion om sig själv är enligt min uppfattning av socialpsykologisk art. Problemet att nå ut med arkeologisk kunskap om våra städers (och för övrigt de flesta arkeologiska platsers) historia hänger delvis samman med det faktum att vi inte har namn på de människor vi börjat befolka våra platser med under senare tid. Historieämnet har den stora fördelen att kunna tala om namnsatta individer vilket gör den berättade historien mer levande för betraktaren. Det finns ju inget som aktiverar folks intresse som när man visar en bilderbok med fotografier från sekelskiftet från deras hemstad. Kommer du ihåg den där hattaffären, med hattar från stadens egen rikskända fabrik! Och den där gatan, att den hade en böj där, titta är det inte mormors farbror där, - han som går över gatan? Detta skulle vara en bra utgångspunkt för att fånga människors intresse på riktigt för staden under äldre tider än den namnsatta och personkända. Ett dilemma som jag berört många gånger är hur den arkeologi som bedrivs i städerna idag ser ut. Vems historia skriver vi, vill vi skriva och får vi skriva? Bilden är mycket disparat. Som exempel kan vi lyfta fram det faktum att städernas historia efter medeltiden mycket ofta blir styvmoderligt behandlad, om ens behandlad över huvud taget. Som om historien, och det som är viktigt med historia, upphör efter medeltiden! Observera att det finns en viktig disciplinär skillnad här påståendet är endast giltigt för arkeologin, inte historieämnet. Om man ser över hela Sverige kan vi konstatera att det produceras helt olika arkeologiskt källmaterial i olika delar av landet. Detta kommer så småningom att få konsekvenser då man vill forska arkeologiskt på stadsutvecklingen i olika delar av landet. En annan effekt av att vissa tiders lämningar och därmed de då levande människornas historia kan väljas bort är allvarligare än så. Vem avgör att de människor som levde i en stad från 1760 till 1830 inte ska få sitt bidrag till hur vårt samhälle ser ut idag dokumenterat på samma sätt som de som levde på medeltiden? Är deras liv mindre värda? Är deras M. Azar, (Stor)stadens libidinala ekonomi. i T. Johansson & O. Sernhede (red.), Urbanitetens omvandlingar. Kultur och identitet i den postindustriella staden. 2004: 222.

63 64 historia mindre viktig? Vi hamnar här i ett delikat demokratiskt dilemma vem bestämmer vilka människors historia som ska undersökas, dokumenteras och presenteras för eftervärlden? Smaka på det! Som framgår genom flera av de här refererade verken finns det en vilja inom det stadsarkeologiska fältet idag att vara delaktig, vi tycker nog att vi har något att bidra med. Konsekvenserna av en sådan ståndpunkt blir att alla möjligheter till en bred förankring i en större diskussion om staden som fenomen är av betydelse. Centrum för kulturstudier vid Göteborgs universitet har givit ut en antologi som behandlar den postindustriella staden. 52 Bokens baksida introducerar läsaren; Under de två senaste decennierna har det växt fram en omfattande socialvetenskaplig forskning om marginalisering och social exclusion som är relevant för diskussionen om den samtida staden. Mycket av denna litteratur är präglad av eländesbeskrivningar. Men också i de områden där den nya fattigdomen är lokaliserad utvecklas förvärvs- och identitetsstrategier som tar utgångspunkt i och betonar den egna stadsdelens specifika förutsättningar och livsvillkor. Nya mönster för symbolisk laddning av det egna territoriet är också skönjbara i de svenska storstädernas förortsområden. Detta långa citat har ett syfte. Vad som lyfts fram i denna är samma fenomen i samhället som arkeologin visat att den kan bidra med, nämligen historien om de små, om vardagsliv, om de marginaliserade, om rumsliga aspekter av staden m.m. I detta sammanhang är arkeologer den bäst rustade yrkesgruppen att, likt en rättstekniker, analysera sådana fenomen i en modern stad likväl som i en medeltida (observera att dessa städer i väldigt många fall har samma namn och finns på samma plats!). Hur teoretiskt nära varandra den moderna stadsarkeologins inriktning och den samtidsorienterade kulturforskningen är, illustreras bäst genom skriftserien Studier av Samtidskulturs programmatiska upplägg och vad som där anses vara viktigt för tolkningen av samtiden. Kulturforskningens uppgift är att läsa (dessa) samhällsförändringar via analysen av kulturella uttryck : Det interdisciplinära perspektivet. En förutsättning för studiet av samtidskultur är att problemställningar, forskningsansatser och teoretiska angreppssätt utvecklas genom möten mellan olika discipliner och vetenskapstraditioner. 2. Det kulturteoretiska perspektivet. Att lyfta fram den semiotiskt inspirerade kulturteori som vuxit fram inom ramen för cultural-studies -traditionen. 52. T. Johansson & O. Sernhede (red.), Urbanitetens omvandlingar Kultur och identitet i den postindustriella staden Sammanfattande syfte för skriftserien Studier av samtidskultur på försättsbladet till T. Johansson & O. Sernhede 2004.

64 3. Det socialpsykologiska perspektivet. Ambitionen är att relatera kultur och samhällsförändringar till omvandlingen av människor subjektiva behov och identitetsmönster. 4. Det kritiska samhällsperspektivet. Ett annat syfte är att studera och analysera makt- och dominansmönster i samhället; i detta sammanhang utgör modernitetsteori såväl som diskursanalys viktiga utgångspunkter. 5. Metodologisk pluralism. Ytterligare en utgångspunkt för en kreativ forskningsverksamhet är ett mångfacetterat användande av olika vetenskapliga discipliners metoder. Stadsarkeologin handlar idag alltmer om städernas karaktärer och stadsbornas identiteter. Det är bra. 65 Summary Trends and tendencies in Swedish town archaeology A personal viewpoint The unquestionably good idea to bring together archaeologists and historians in a seminar is the perfect base for a discussion on the clash of sources, materials and interpretative trends and traditions. I will, through here selected works, show the importance of joint theory and praxis in future town archaeology. Together they reflect tendencies of the last three decades. The purpose of this paper is not to write the complete history of Swedish town archaeology. I will rather pinpoint some fields and research areas where we in the last 25 years have seen decisive progress. Of central importance is the trend towards a more subject governed self-confidence. This means that interpretations of history from an archaeological viewpoint is more based on archaeological material we allow ourselves to use the archaeological record in a deepened analysis for courses of events in the past. Compared to earlier comprehensive research agendas, now the perspective has clearly changed toward a starting point from below, looking up. The change in methodology partly means that the level of detail in excavation and documentation has refined the resolution of available source material and as a result of this, partly puts focus on the small events and the history of everyday life and everyday people. An example can illustrate the importance of archaeology as a discipline in writing history. The historical towns of Sweden are treated very unequal in the sense of evaluating post-medieval cultural layers, hence the lives of people living in the post medieval period. Decisions from the local governments, who have executive responsibility for contract archaeology regionally, are often to the detriment of post-medieval archaeology. The factual result of this is an incommensurable archaeological knowledge of the

65 66 post-medieval towns in different parts of Sweden. Varying knowledge effect the relevance of research, but more importantly to point out is the democratic ambiguity signaled by making decisions of whose history is worth documenting and who s not!

66 Kaupangs omland og urbaniseringstendenser i norsk vikingtid Frans-Arne Stylegar Innledning Fra og med 600-årene blir det anlagt et betydelig antall større og mindre bysamfunn og markedsplasser emporier ved Nordsjøens og Østersjøens kyster. For en stor del er disse plassene virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Et fåtall emporier er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent Ribe, Birka, Hedeby og Kaupang er av denne typen. Langt større utbredelse har de emporiene som er sesongvise markedsplasser. Det er i løpet av de siste år påvist en hel rekke av disse mindre emporiene, først og fremst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. I det nåværende Norge er imidlertid Kaupang fremdeles for en enslig svale å regne. Med utgangspunkt i det særegne funnbildet rundt Kaupang i Vestfold, skal jeg i denne artikkelen se nærmere på enkelte trekk ved det norske arkeologiske vikingtidsmaterialet og undersøke om det finnes andre områder med et lignende funnbilde, og om vi i disse i så fall har å gjøre med steder der utveksling og spesialisert håndverksproduksjon foregikk i perioden. Videre vil jeg spesielt vurdere det arkeologiske materialet fra vikingtiden i omlandet til de byer og bylignende sentra som etter dagens kunnskap først blir etablert i slutten av vikingtiden eller i tidlig-/høymiddelalder, undersøke om det kan påvises forskjeller i så måte mellom middelalderbyene og se på en mulig forklaring på hva dette hvis så er tilfelle kommer av. Det arkeologiske materialet som utgjør det empiriske grunnlaget for herværende artikkel, består av gravfunn og skattefunn. Dette er gjort for å få et mest mulig enhetlig materiale, og bare et fåtall bosetninger fra perioden er undersøkt så langt. Urbanisering i jernalder og vikingtid Det er flere måter å tilnærme seg urbaniseringsproblematikken på. Fra et arkeologisk ståsted kan det være nærliggende å anlegge et langtidsperspektiv. Dersom vi vektlegger forekomsten av lokaliteter der det foregår håndverksproduksjon og/eller utveksling, men ikke stiller de samme krav til permanens og stedskon-

67 68 Figur 1. På Kaupang i Larvik lå på 800- og 900-tallet den eneste emporien som så langt er påvist på norsk område. Mange av de gravfunnene som er utgangspunkt for artikkelen, skriver seg fra det omfattende flatmarksfeltet på Bikjholberget, den lave bergryggen et stykke innenfor den innerste delen av Kaupangkilen (foto: Vestfold fylkeskommune). tinuitet som man gjør til de senere bysamfunnene, kan vi følge denne formen for urbanisering tilbake til romersk jernalder i Skandinavia. 1 Fra da av opptrer i det arkeologiske materialet et betydelig antall lokaliteter som utmerker seg med funn av vekter, mynter, importsaker og verkstedavfall. Innenfor det lange tidsspennet fra yngre romertid til tidlig middelalder dreier det seg om lokaliteter av svært varierende dignitet fra en rik bondegård der det foregikk utveksling, via en naturhavn til et regionalt eller overregionalt senter med handel og håndverksproduksjon eller en emporie kjennetegnet av fjernhandel. 2 Det er grunn til å trekke opp dette langtidsperspektivet innledningsvis, for flere av de geografiske miljøene vi skal se nærmere på i herværende artikkel, kan i realiteten følges tilbake til romersk jernalder. I eldre jernalder var eksempelvis kam- og smykkehåndverket i stor grad knyttet til stormannsbosetninger som de som er påvist og undersøkt blant annet i Uppåkra 1. S. Nielsen, Urban economy in Southern Scandinavia in the second half of the first millennium AD, i J. Jesch (red.), The Scandinavians from the Vendel period to the tenth century, an ethnographic perspective, Woodbridge Anf. arb.: 183.

68 i Skåne og ved Tissø på Sjælland. Det meste som ble produsert på slike steder, var bestillingsprodukter for stormannen og hans hushold. Men samtidig fantes det markedsplasser med serieproduksjon av enklere gjenstander som for det meste har vært avsatt innenfor den egne regionen. På den eldste markedsplassen vi kjenner, Lundeborg på Fyn, startet virksomheten på 200-tallet, i yngre romertid. Men det er først og fremst urbaniseringen i 800- og 900-årene som er vårt tema her. Denne urbaniseringen er i stor grad knyttet til utviklingen langs det Michael McCormick 3 kaller The Northern Arc, og der det fra og med andre halvdel av 600-årene anlegges emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England og etter hvert Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert omtrent samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet. Emporiene ble ofte anlagt i grenseområder, der de var sentrale støttepunkter for produksjon og utveksling av prestisjeprodukter mellom stormenn og konger på tvers av Nordsjøen. En av forutsetningene for at dette utvekslingsnettverket kunne oppstå og vedvare, var frankerrikets stabilitet. Richard Hodges klassifisering av emporiene i yngre jernalder som henholdsvis A- og B-emporier har fremdeles gyldighet. 4 B-emporiene er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent, slike som Dorestad, Hamwic, Ribe, Birka og Kaupang. A-emporiene er sesongvise markedsplasser, hvis faste installasjoner av og til kun består av et bryggeanlegg og en håndfull lagerbygninger. Mens B-emporiene ser ut til å ha vært et relativt eksklusivt fenomen, har metalldetektorsøk og arkeologiske utgravninger avdekket en hel rekke A- emporier, ikke minst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. Mange, kanskje alle, B-emporier var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens. 5 Emporiene gjennomlevde en vekstperiode ca , fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en boom i forbindelse med at Karl den store knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Karolingerriket, og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning idet de ble M. McCormick 2001, Origins of the European economy, communication and commerce AD , Cambridge 2001: R. Hodges 1982, Dark age economics, the origins of towns and trade A.D , London 1982, jf. samme, Goodbye to the Vikings? London D. Skre, Towns and Markets, Kings and Central Places in South-western Scandinavia c AD , i D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal, Århus 2007: 466 ff.

69 70 erstattet av regionale markedsbyer (portus) av middelaldertype. I samtidskildene er det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger. Når det gjelder handelen i emporiene, mener Søren Sindbæk at den yngre jernalderens fjernhandelsnettverk var forbundet gjennom et fåtall knutepunkter som Ribe, Hedeby, Kaupang, Birka, Åhus, Gross Strömkendorf og Truso. 6 Disse emporiene skiller seg ut ved mengden importert keramikk, ikke minst den såkalte Badorf-keramikken, men også Tating-keramikk. Spor etter bronsestøping og glassfremstilling finnes med få unntak bare i emporiene, og da først og fremst i knutepunktene. Råstoffet til disse produktene måtte importeres. Ved siden av knutepunktsemporiene finner vi det langt større antallet mindre emporier av mer lokal og regional betydning. Disse stod i forbindelse med knutepunktene, men ikke med den fjernhandelen som foregikk mellom disse. 7 I større emporier som Ribe og Birka og på sesongvise markedsplasser som Sebbersund ved Limfjorden og Fröjel på Gotland foregikk masseproduksjon av relativt enkle produkter som smykker og kammer, og disse fikk en langt mer omfattende distribusjon enn tidligere. Det man fremstilte der, var masseprodukter for et marked, ikke bestillingsvarer for den lokale stormannen. De såkalte Berdalsspennene fra Ribe finner vi for eksempel igjen i mange graver på norskekysten. 8 Utover i 700-årene finner stadig større deler av produksjonen sted i emporiene, og omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia. I løpet av vikingtiden økte typestandardiseringen ytterligere, og produksjonen ble i enda større grad konsentrert til de større handelsplassene. I 900-årene er smykkeog kammaterialet nesten helt dominert av standardtyper med overregional spredning. Ser vi på en B-type emporie som Kaupang, viser det seg at handelsindikerende gjenstandskategorier som bruddsølv og vektlodd, forekommer fra og med annen fjerdedel av 800-årene, mens islamsk mynt først kommer til i de senere årtier av 800-årene. 9 Betydningen av sølv og veieredskaper understrekes av Christoph Kilger, når han skriver om de store emporiene som Birka og Kaupang, at de var mötesplatser inte bara för olika varor från olika områden i Europa, men också för olika idéer och konventioner om hur man skulle bedriva varuutbyten. Här kunde man neutralisera föremål som användes utanför bosättningen som gåvor och statussymboler som t.ex. silverarmringar. Man styckade de upp, vägde 6. S. M. Sindbæk. Networks and nodal points, the emergence of towns in early Viking age Scandinavia, Antiquity 2007, 81: 119, jf. samme, Ruter og rutinisering, vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa, København Sindbæk 2007: H. Brinch Madsen, Metal-casting, Ribe Excavations , bd. 2, Esbjerg C. Kilger, Varuutbyte i vikingatid och tidig medeltid, några reflektioner kring hur antropologiska idéer påverkar arkeologiska tolkningar, i Stein som handelsvare, Hyllestad 2006: 50.

70 de och bedömde silvret efter metallvärdet. Vägningsredskap som t.ex viktlod hade ett standardiserat formspråk som man lätt kände igjen och som man var beredd att acceptera när man handlade med främmande köpmän som man inte kände personligen. 10 I de sørlige deler av Nordsjøområdet fantes en egentlig pengeøkonomi gjennom hele vikingtiden. I Østersjøområdet var vareutvekslingen basert på sølv som verdimetall, og man hadde en vektbasert økonomi med normerte vektsatser. Nord- England, Skottland, Vest-Norge og Jylland utgjorde i denne forstand en egen økonomisk region, der veid sølv var betalingsmiddel, men der vektsatsene ikke ser ut til å ha vært normerte i samme omfang som lenger øst. I dette mellomområdet blir et myntvesen forsøkt innført flere ganger, i Hedeby alt i 820-årene og midt på 900- tallet også i York, men i Norge og Danmark er det først fra og med årtusenskiftet at mynt blir betalingsmiddel. 11 Det østlige vektpengeområdet vises i det arkeologiske materialet gjennom edelmetalldepoter bestående av arabisk mynt som sølvråstoff, mens det mellomområdet som det meste av det norske kystområdet inngår i, kjennetegnes av tallrike gravfunn med insulære metallsmykker (ibid.). Bare et fåtall emporier eksisterte etter vikingtidens slutt. Hedeby ble plyndret og brent av Harald Hardråde i 1050, og seksten år senere var det vendernes tur til å herje byen. Kort tid deretter flyttes byfunksjonene, trolig også innbyggerne, til Schleswig på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes på sin side å ha blomstret til omkring 970, da den ser ut til å bli erstattet av Sigtuna. På Kaupang tyder resultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessige bebyggelsen forsvinner senest omkring 950. I begynnelsen av 1000-årene inntreffer imidlertid en ny fase i urbaniseringen i Norden. Flere av de byene som kjennes fra middelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt nettopp omkring år Det gjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje omtrent da, og, trolig, Oslo. 12 De tidlige byene viser seg i flere tilfeller å ha vært kongelige initiativer, og de kan av og til synes å være anlagt i områder som kongemakten ennå ikke hadde full kontroll over. Likeledes kan det se ut til at handel og håndverk til å begynne med spilte mindre rolle i disse byene. 13 Det er antagelig først senere, kanskje i løpet av Anf. arb.: H. Steuer, Der Handel der Wikingerzeit zwischen Nord- und Westeuropa auf grund archäologischer Zeugnisse, i K. Düwel (red.), Untersuchungen zu Handel und Verkehr der vor- und frühgeschichtlichen Zeit in Mittel- und Nordeuropa, Göttingen 1987: A. Christophersen For der lå landets makt og styrke..., Trondheims byoppkomst i regionalt og maktpolitisk perspektiv, i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen 1992; A. Christophersen & S. Walaker Nordeide, Kaupangen ved Nidelva, Trondheim 1994; E. Schia, Oslo innerst i Viken, Oslo 1991; samme, Den første urbaniseringen i Oslofjord-regionen, i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen A. Christophersen, Den urbane vareproduksjonens oppkomst og betydning for den tidligmiddelalderske byutviklingen, Bebyggelsehistorisk tidskrift 1982, 3; P. Carelli, En kapitalistisk anda. kulturella förändringar i 1100-talets Danmark, Stockholm 2001; I. Gustin, Mellan gåva och marknad, handel, tillit och materiell kultur under vikingatid, Stockholm

71 72 årene, at disse nye byene blir tillagt funksjoner knyttet til kongemaktens og den organiserte kirkens nærvær, og at de kommer til å spille viktige roller i utviklingen av den norske middelalderstaten. Hva med Norge? Det anlegges altså et betydelig antall emporier av ulik dignitet ved Nordsjøens og Østersjøens kyster i yngre jernalder, og for en stor del er de er virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Likevel er det i det nåværende Norge kun én slik lokalitet som er påvist og undersøkt arkeologisk, nemlig Kaupang, som med basis i Dagfinn Skres undersøkelser på 2000-tallet nå fremstår som en klasse B-emporie. Men var virkelig Kaupang den eneste? Har ikke de samme urbaniseringstendensene som i Sør-Skandinavia i noen grad gjort seg gjeldende også på norskekysten? Finnes det ikke overhodet ikke A-emporier her? Det tror jeg det gjør. Og jeg tror videre at disse plassene et stykke på vei kan sirkles inn, i den forstand at det lar seg gjøre å peke på et antall avgrensede regioner der yngre jernalders handelsplasser trolig skal søkes. Argumentet hviler på to forutsetninger: Ettersom det hittil bare er undersøkt et meget begrenset antall vikingtidsbebyggelser her i landet, er det i stedet det rikholdige gravmaterialet fra perioden som vil bli tillagt utsagnskraft. På samme måte krever de manglende bebyggelsesundersøkelsene på mulige markedsplasser at vi nærmer oss disse plassene gjennom deres omland. Konkret vil jeg dermed med utgangspunkt i handels- og håndverksaktivitetene på Kaupang peke på noen av de forbindelsene som finnes i det arkeologiske materialet mellom kaupangen og dens omland, slik de fremstår i gravmaterialet fra søndre Vestfold. Dersom det kan vises at nærheten til Kaupang har ført til trekk ved det arkeologiske materialet som gjør at søndre Vestfold skiller seg fra andre deler av Oslofjordområdet, og dersom de samme trekkene forekommer i avgrensede områder andre steder i Norge, er det sannsynlig at vi er på sporet etter hittil ikke påviste lokaliteter der det foregikk lignende aktiviteter som på Kaupang i vikingtiden. Det er med andre ord markedsplassenes omland som kan antas å være synlige i gravmaterialet, mens selve markedsplassene fremstår som sorte hull. Mot en slik betraktningsmåte kan det innvendes at eventuelle særtrekk ved det arkeologiske materialet fra søndre Vestfold kan skyldes andre faktorer enn Kaupangs nærvær. Det er riktig nok, men bare dersom funnbildet rundt Kaupang ikke har paralleller i nærområdet til andre emporier. La oss derfor fortsette med å se på forholdet mellom noen emporier og deres omland, før vi ser nærmere på søndre Vestfold. Mens det tidligere var en klar tendens til å oppfatte vikingtidens urbane samfunn og sesongmessige markedsplasser som isolerte ports of trade, fokuseres det nå i sterkere grad på forbindelsene også med omlandet. Disse store bebyggelses-

72 kompleksene - det er anslått at Kaupang på det meste hadde et innbyggertall på mennesker 14 trengte forsyninger i form av matvarer, brensel og råmaterialer. 15 I et større perspektiv står dette nye fokuset i gjeld til tradisjonen etter Walther Christaller og dennes teoretisering rundt fenomenet zentrale Orte. 16 Nære sammenhenger mellom vikingtidens urbane samfunn og deres respektive omland er vist for Dorestad, 17 Hedeby, Ribe og Gross Strömkendorf, 18 samt for Truso. 19 Gjenstandstyper som skattefunn, vekter og vektlodd finnes ikke bare i emporiene, men forekommer også i klare konsentrasjoner i deres respektive nærområder, i tilknytning til agrare bebyggelser. 20 Utenfor emporiene og deres nærområder er utvekslingsredskapene langt mer sjeldne. Når det gjelder skattefunnene, tegnes et lignende bilde for Dublin, der særlig de funnene som utelukkende består av utmyntet sølv, har et klart tyngdepunkt i landskapene nærmest Dublin. 21 Også når man ser på andre gjenstandskategorier enn utvekslingsredskaper, kan det spores forbindelser mellom handelsplass og omland. I Birkas tilfelle ser det for eksempel ut til at stedet forsynte et stort oppland med enklere håndverksprodukter som kniver, kammer, nåler og perler, og muligens også salt og tekstiler. Insulære importfunn og karolingiske metallarbeider med planteornamentikk er i høy grad konsentrert til Birka i det østskandinaviske området, og det samme gjelder Tatingerog Badorfkeramikk. 22 Det har vært foreslått at gjenstandstyper som visse varianter av skålformede spenner viser Birkas kontaktnett ( down-the-line trade ). 23 Kan Kaupangs nærområde oppvise noe lignende? F.-A. Stylegar, The Kaupang Cemeteries Revisited, i D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal, Århus Se f. eks. når det gjelder Birka: B. Wigh, Animal Husbandry in the Viking Age Town of Birka and its Hinterland, Birka Studies 7, Stockholm 2001; E. Andersson, Tools for Textile Production from Birka and Hedeby, Birka Studies 8, Stockholm K. Helle, Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 12 f. 17. W. A. van Es, Dorestad centred, i J. C. Besteman, J. M. Bos & H. A. Heidinga (red.), Medieval archaeology in the Netherlands, studies presented to H. H. van Regteren Altena, Assen/Maastricht M. Müller-Wille, Frühstädtische Zentren der Wikingerzeit und ihr Hinterland, die Beispiele Ribe, Hedeby und Reric, Mainz M. F. Jagodzinski, Wikingowie i Truso, i J. Trupinda (red.), Pacifica terra, Prusowie-Słowianie- Wikingowie u uj cia Wisły, Malbork R. Weichman, Edelmetalldepots der Wikingerzeit in Schleswig-Holstein, vom Ringbrecher zur Münzwirtschaft, Neumünster 1996; S. Brather, Frühmittelalterliche Dirham-Schatz- und Einzelfunde im südlichen Ostseeraum, die Anfänge der Gewichtsgeldwirtschaft bei den Westslawen, i S. Brather, C. Bücker & M. Hoeper (red.), Archäologie als Sozialgeschichte, Festschrift für Heiko Steuer zum 60. Geburtstag, Rahden M. A. Valante, Dublin s economic relations with hinterland and periphery in the later Viking Age, i S. Duffy (red.), Medieval Dublin I, Proceedings of the Friends of Medieval Dublin Symposium 1999, Dublin M. Bäck, Mötets dynamik, tröghets- och motståndsfaktorer i mellansvensk vikingatid, i J. Anund (red.), Gården, tingen, graven, arkeologiska perspektiv på Mälardalen, Stockholm, M. Bäck, No Island is a Society, i H. Andersson, P. Carelli & L. Ersgård (red.), Visions of the Past, trends and Traditions in Swedish Medieval Archaeology, Stockholm 1997.

73 74 Kaupangs omland Faktum er at Kaupangområdet og søndre Vestfold som helhet kan oppvise et funnbilde som klart skiller seg fra tilgrensende områder. Ikke minst karakteristisk i så måte er de gravfeltene som kan knyttes til Kaupang og vikingtidsvirksomheten der. 24 Gjenstandstyper fra disse gravplassene finnes igjen i gravene i søndre Vestfold for øvrig (Larvik og Sandefjord kommuner), mens de i hovedsak er fraværende i tilgrensende områder lenger nord i Vestfold og i Grenland. Hvilke gjenstandstyper dreier det seg så om? Jo, delvis det vi kan betegne som utvekslingsredskaper i form av vekter/vektlodd, i noen grad også mynter og umyntet sølv, og delvis utstyr til metallbearbeiding, dvs. støpeformer, digler, smedutstyr osv. Det er med andre ord tale om gjenstander som kan knyttes praktisk eller ideologisk til de to sentrale virksomhetene i kaupangen, nemlig produksjon og utveksling. Videre er det enkelte produkter som vi vet ble fremstilt på Kaupang, som viser seg å ha en distribusjon som likeledes er konsentrert til Søndre Vestfold. I særlig grad gjelder det glass og rav, stort sett men ikke utelukkende i form av perler. Det finnes også andre særtrekk ved gravmaterialet i dette området, klarest uttrykt i forekomsten av kammergraver. Disse trekkene viser forbindelsen mellom Kaupang og nærområdets aristokrati, men de skal ikke diskuteres nærmere her. 25 Det er vanskelig å tenke seg noen annen forklaring på dette spredningsbildet enn nærheten til Kaupang. Særtrekkene ved gravmaterialet fra søndre Vestfold kan best forklares ved at aktiviteten i porten i Viksfjorden i stor grad også involverte stormenn i den egne regionen, og ikke kun de tilreisende kjøpmennene. Utvekslingsredskaper Fra Kaupang-gravplassene kjenner vi 7 gravfunn som inneholder ett eller flere vektlodd. 2 av disse funnene inneholder dessuten en skålvekt. Utenom Kaupang har man 10 funn fra Vestfold, og ikke mindre enn 8 av dem kommer fra Larvik kommune. Det dreier seg i hovedsak om funn fra de deler av Hedrum som ligger nærmest Tjølling. 26 De to funnene som ikke er fra Larvik, er fremkommet i nåværende Tønsberg kommune. 27 Det er neppe riktig å koble forekomsten av vekter og vektlodd i gravene ensidig til handelsmenn. I Birka-gravene forekommer vektlodd i hele 148 graver, også i 24. Stylegar anf. arb. 25. Se dog F.-A. Stylegar, Kammergraver fra vikingtiden i Vestfold, Fornvännen 2005, C fra Dolven, Brunlanes; C11790 fra Nanset, Hedrum; C fra Roligheten, Hedrum; C20133B fra Bergan, Hedrum; C fra Nes, Hedrum; C fra Nes, Hedrum; C , fra Haugen, Hedrum. 27. C53315 fra Gulli, Sem; C10775 fra Tjøme kirke, Tjøme.

74 75 Figur 2. Skålvekter opptrer i mange gravfunn fra vikingtiden, og ikke bare i tilknytning til påviste emporier. Illustrasjonsfoto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum. kvinne- og barnegraver. 28 Til sammenligning finnes skålvekter kun i 4 graver. 29 Som Heiko Steuer peker på: Jeder beim Handels- und Zahlungsgeschäft Beteiligte nicht nur der Kaufmann hatte eine Waage und solche Gewichte O. Kyhlberg, Die Gewichte in den Gräbern von Birka, i G. Arwidsson (red.), Birka II: 2, Systematische Analysen der Gräberfunde, Stockholm Ibid. 30. H. Steuer, Die Ostsee als Kernraum des 10. Jahrhunderts und ihre Peripherien, Siedlungsforschung 2004, 22; jf. Steuer 1987.

75 76 Figur 3. Byglandsfunnet fra Morgedal i Telemark inneholder blant annet et rikt utvalg av redskaper til metallbearbeiding. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum. Utstyr til metallbearbeiding Hvordan stiller det seg da med utstyr til metallbearbeiding, smedutstyr av forskjellig slag? Holder vi oss til de gravfunnene som inneholder 2 eller flere gjenstander, viser det seg at 9 av de 14 funnene som er gjort utenfor selve Kaupang, skriver seg fra

76 Larvik kommune. 31 Det kan være grunn til å trekke frem de fire funnene fra Tjølling, ettersom Grønneberg- og Hybbestad-gravene er blant de best utstyrte smedgravene i landet. Det tilfeldig innkomne funnet fra Hybbestad inneholder bl. a. hammer, ambolt, smedsaks og støpeform til sølvbarrer. Grønneberg med tre smedgraver inntar en særstilling i det norske vikingtidsmaterialet. Disse gårdene ligger henholdsvis 2 km (Grønneberg) og 10 km fra kaupangen. Ravsmedens produkter Produkter av rav ble fremstilt på Kaupang, slik utgravningene de senere år har avdekket. Ser vi først på spillebrikker og dyrefigurer av rav, viser det seg at Vestfolds to eneste funn er fra Tjølling. Dette er også i landet som helhet sjeldne funntyper. Et sett med spillebrikker av rav (12 stykker) er fremkommet på Østby, 32 en kilometers vei fra Kaupang, mens vi har en dyrefigur (som R419) funnet på Løve 33 4 km unna. Når det gjelder perler av rav, er 12 av 16 Vestfoldfunn fra Larvik kommune. De øvrige funn er fra nærliggende områder i Søndre Vestfold. 34 Perlemakerens produkter Glassperler ble likeledes produsert på Kaupang. Jeg har kartlagt utbredelsen av større perleoppsetninger (flere enn 10 perler) i Vestfold. Funnbildet er det nå vante: Av til sammen 19 funn, er 15 fra Larvik. To av funnene, fra Virik i Sandar og Skalleberg i Tjølling, er uten sammenligning de betydeligste perlegravene på Østlandet. Virikfunnet inneholder flere enn 175 perler, mens funnet fra Skalleberg har 173. Virik ligger 15 km fra Kaupang og Skalleberg 9 km fra C24454 fra Halle, Brunlanes; C fra Aske, Brunlanes; C26739 fra Berven, Brunlanes; C20566 fra Neslunden, Nøtterøy; C15040 fra Vestgården, Nøtterøy; C fra Fevang, Sandar; Grav K 117 fra Olavsklosteret, Tønsberg; C5251 fra Elgesem, Sandar; C fra Grønneberg, Tjølling; C fra Grønneberg, Tjølling; C22649 fra Grønneberg, Tjølling; C24338 fra Hybbestad, Tjølling; C38334 fra Melau søndre, Hedrum; C fra Nordkvelde, Hedrum. 32. C C C7528 fra Fuglevik, Brunlanes; C21363 fra Helgeroa, Brunlanes; C31493 fra Hovland, Hedrum; C fra Nanset, Hedrum; C fra Bjørke, Hedrum; C fra Prestegården, Hedrum; C fra Åserum, Hedrum; C fra Melau, Hedrum; C38334 fra Melau, Hedrum; C27433 fra Breidablikk, Sandar; C , fra Virik, Sandar; C fra Østby, Tjølling; C19333 fra Klåstad, Tjølling; C fra Brensrød, Stokke; C5929 fra Langlo, Stokke; C fra Kongsteig, Stokke. 35. C31491 fra Hovland, Hedrum; C31493 fra Hovland, Hedrum; C fra Gjønnes, Hedrum; C fra Gjønnes, Hedrum; C20160 fra Gjønnes, Hedrum; C20316 fra Prestegården, Hedrum; SM 2914 fra Prestegården, Hedrum; C fra Åserum, Hedrum; SM 4543 fra Bergene, Hedrum; C fra Nes, Hedrum; C22441 fra Sem, Sem; C6428 fra Fevang nordre, Sandar; C6880 fra Fevang, Sandar; C17307 etc. fra Virik, Sandar; C fra Skalleberg nordre, Tjølling; C fra Huseby, Tjølling; C fra Sandnes store, Tjølling; C5509 fra Gjerstad, Tjølling; C fra Kongsteig, Stokke.

77 78 Irske beslagstykker Omformede insulære eller irske beslagstykker av bronse utgjør en ikke ubetydelig funngruppe i Kaupanggravene. Slike gjenstander er funnet i 10 av gravene der, og det er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. I to andre graver på Kaupang er det dessuten funnet andre insulære gjenstandstyper av bronse nærmere bestemt drikkehornbeslag og boller/kar. Av de 12 øvrige insulære funnene fra Vestfold, er åtte fra nåværende Larvik kommune. 36 Sverd av H-typen Irmelin Martens foreslår at sverd av Petersens H-type kan være produsert i vikingtidsbyer som Kaupang, Hedeby og Birka. 37 Sverdtypen ble produsert gjennom hele 800-tallet og et stykke inn på 900-tallet og er opprinnelig kontinental. Martens mener at den spesialiserte teknologien som disse våpnene er et produkt av, ble tatt opp av et lite antall skandinaviske våpensmeder i 800-årene, og at disse sannsynligvis arbeidet på kongsgårder og kanskje også i byene. 38 H-sverdene er med 14 eksemplarer den vanligste sverdtypen på Kaupang. 39 Vestfold for øvrig har også et betydelig antall H-sverd; hele 35 eksemplarer. 40 Av disse er 17 funnet i Larvik kommune. 36. C38836 fra Melau, Hedrum; C20133 fra Bergan, Hedrum; C19670 fra Nordrum, Hedrum; C19919 fra Gjønnes, Hedrum; C20163 fra Gjønnes, Hedrum; C13590 fra Farmen, Hedrum; C13600 fra Farmen, Hedrum; C17494 fra Klåstad, Tjølling; C18641 fra Kamfjord, Sandar; C20716 fra Var, Stokke; Oseberg 106 h-i fra Oseberg, Slagen; C6069 fra Lund, Stokke. 37. I. Martens, Indigenous and imported Viking Age weapons in Norway, a problem with European implications, Journal of Nordic Archaeological Science 2004, 14; jf. J. Petersen, De norske vikingesverd, Kristiania Ibid. 39. Det er interessant at dette er den mest utbredte sverdtypen også i Birkamaterialet, med 15 av 35 eksemplarer, jf. L. Thalin-Bergman, Übersicht über die Schwerter von Birka, i G. Arwidsson (red.), Birka II: 2, Systematische Analysen der Gräberfunde, Stockholm C34245 fra Manvik, Brunlanes; B883 fra Frostvet, Hedrum; C30018 fra Nordby, Hedrum; C4839 fra Damsbakken, Hedrum; C fra Roligheten, Hedrum; C fra Roligheten, Hedrum; C31056 fra Roligheten, Hedrum; C fra Prestegården, Hedrum; C fra Allum, Hedrum; C38334 fra Melau, Hedrum; C fra Vestrum, Hedrum; C5368 fra Holm, Hedrum; C fra Nes, Hedrum; C fra Farmen, Hedrum; C fra Rimstad, Hedrum; C fra Nordkvelde, Hedrum; C32023 fra Gjone, Hedrum; C14335 fra Fokstad, Hof; C35640 fra Rønneberg, Hof; C fra Vestgården, Nøtterøy; C22473 fra Munkerekka, Nøtterøy; C35064 fra Løver, Lardal; C11634 fra Styrmo, Lardal; C fra Tveiten, Lardal; C28181 fra Berg, Sem; C fra Bolstad, Sande; C fra Hjelmby, Sandar; C30214 fra Huseby, Sandar; C22117 fra Kamfjord, Sandar; C20184 fra Prestegården, Våle; C23407 fra Bakstvål, Våle; C22364 fra Råstad, Stokke; C8748 fra Melsom, Stokke; C22472 fra Råberg, Stokke; C27490 fra Rørkoll, Stokke.

78 79 Edelmetalldepoter De såkalte skattefunnene eller edelmetalldepotene utgjør en viktig kildekategori i vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene består i hovedsak av sølv, 41 men med spektakulære unntak som gullskatten fra Slemmedal i Grimstad, Aust-Agder, som består av både gull- og sølvsaker. 42 Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- eller hakkesølv). De yngre funnene fra 1000-årene inneholder ofte kun mynter, vanligvis tyske eller angelsaksiske. I herværende sammenheng har jeg utelatt funn som sikkert tilhører 1000-årene, og kun tatt med dels de myntdaterte skattefunnene som utvilsomt tilhører den egentlige vikingtiden, og dels de funn som ikke kan dateres nærmere enn til vikingtid. Depotfunnet fra Rauan i Tjølling, som består av 6 halsringer og 2 armbånd av sølv, har av forskere som A. W. Brøgger og Sigurd Grieg blitt satt i sammenheng med Kaupang og virksomheten der. 43 Det er 4 km i luftlinje mellom Rauan og Kaupang. Charlotte Blindheim kobler dessuten et tapt funn fra Gjerstad i Tjølling til kaupangen. 44 Også funnet fra Grimestad i Stokke, som inneholder 77 kufiske dirhemer samt umyntet sølv og er datert til etter 921, er det mulig å se i forbindelse med Kaupang. Av de 4 øvrige funnene fra Vestfold, er ytterligere ett gjort i Larvik, nærmere bestemt i Hedrum. Funnene som helhet er konsentrert til søndre deler av regionen. For samtlige funnkategorier gjelder det at søndre Vestfold generelt, og Kaupangs nærmeste omland spesielt, står i en tydelig særstilling. Funnene sprer seg som ringer i vannet rundt Kaupang og oppover langs Lågen, som Charlotte Blindheim i sin tid pekte på. 45 Det er vanskelig å tenke seg andre rimelige forklaringer på dette funnbildet enn at det skyldes kaupangens eksistens. Spørsmålet blir da om eventuelle lignende fortetninger andre steder i landet kan vise vei til flere, hittil ukjente markedsplasser fra vikingtid. Produktive regioner Jeg henviser leseren til fig. 4-10, som viser distribusjonen av de samme utvalgte gjenstandstypene i resten av det landområdet som omfattes av dagens Norge. 41. S. Grieg, Vikingetidens skattefunn, Universitetets oldsaksamlings skrifter bd. I, Oslo C. Blindheim, Slemmedal-skatten, en liten orientering om et stort funn, Viking bd. 45, C. Blindheim, Kaupangen på Kaupang, i J. W. Krohn-Holm (red.), Tjølling bygdebok bd. 1, Tjølling 1974: 101 ff. 44. Anf. arb.: 103f. 45. C. Blindheim, Vikinger pirater eller handelsmenn, noen refleksjoner over importmaterialet fra markedsplassen på Kaupang, Det norske videnskabsakademis årbok 1977, Oslo 1978: 21.

79 80 Figur 4. Utbredelsen av edelmetalldepoter. Kart: Frans-Arne Stylegar.

80 Flertallet av spredningskartene viser en funnfordeling som er utpreget ujevn, og der de respektive forekomstene opptrer i klart adskilte konsentrasjoner. Ta nå for eksempel edelmetalldepotene (fig. 4). 46 Det finnes en klar fortetning rundt ytre Oslofjord ikke bare i Vestfold, men også i søndre Østfold. Videre vestover langs kysten er det funntomt frem til kysten av Aust-Agder, der det igjen finnes en markant fortetning av skattefunn med tyngdepunkt i nåværende Grimstad kommune. Lignende fortetninger viser seg på Nord-Jæren og rundt Boknafjorden i Rogaland, på Sunnmøre og i de indre deler av Trondheimsfjorden, samt i mindre grad i Nord-Hordaland og i Lofoten/Vesterålen. Skålvekter og vektlodd (fig. 5) 47 har en distribusjon som ikke er ulik skattefunnenes. Det er de samme områdene som utmerker seg med funnfortetninger. Ved Oslofjorden ligger imidlertid tyngdepunktet tydeligere i søndre Vestfold. De sørlige delene av Opplandene er kommet med, og med bygdene på Mjøsas østre bredd som sentrum. På Vestlandet er det nå funn også i indre Sogn. Graver med utstyr til metallbearbeiding er vist på kartet, fig Jeg har kun regnet med egentlige smedgraver, dvs. graver med tre eller flere redskaper som kan knyttes til metallbearbeiding: tenger, ambolter, støpeformer, digler m.v. Foruten den kraftige konsentrasjonen i søndre Vestfold, finner vi igjen fortetninger på kysten av Aust-Agder, ved Boknafjorden, i indre deler av Sognefjorden, på Sunnmøre med Nordfjord og i Lofoten/Vesterålen. Trøndelag har derimot få graver med redskaper av denne typen. To innlandsdistrikter fremhever seg også: Voss og øvre Telemark. Fordelingen av insulære metallsaker (fig. 7) 49 H-sverd (fig. 8), 50 ravperler (fig. 9) 51 og glassperler (fig. 10) 52 bryter ikke nevneverdig med dette mønsteret. Jeg henleder nå leserens oppmerksomhet til fig. 11. Kartet viser samtlige utvalgte gjenstandstyper. Fortetningene fremstår tydelig, selv om det er et nokså bredt spekter av gjenstandstyper hvis fordeling er fremstilt på kartet. De tydeligste fortetningene finnes i søndre Vestfold, vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen. Mindre tydelige fortetninger har vi på vestsiden av Mjøsa og i Nord-Hordaland. Likeledes forekommer det mindre distrikter som er godt representert med én eller to gjenstandstyper. Det Funnopplysninger hentet fra Grieg, anf. arb., K. Skaare, Coins and Coinage in Viking-age Norway, Oslo 1976, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger. 47. Funnopplysninger hentet fra E. Jondell, Vikingatidens balansvågar i Norge, C-l uppsats i arkeologi, Uppsala vår 1974, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger. 48. Funnopplysinger hentet fra S. Grieg, Smedverktøi i norske gravfund, Oldtiden bd. 9; J. Petersen, Vikingetidens redskaper, Oslo 1951; J. Bøckmann, Smedverktøy fra norske jernaldergraver, en bruksanalyse av redskapene i Jan Petersens oversikt over smedgraver, hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo 2007, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger. 49. Funnopplysninger fra E. Wamers, Insularer Metallschmuck in wikingerzeitlichen Gräbern Nordeuropas, Untersuchungen zur skandinavischen Westexpansion, Neumünster 1985, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger. 50. Funnopplysninger fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger. 51. Ibid. 52. Ibid. Jeg har kartert de funn som inneholder 10 eller flere perler.

81 82 Figur 5. Utbredelsen av gravfunn med vekter og vektlodd. Kart: Frans-Arne Stylegar.

82 Figur 6. Utbredelsen av gravfunn med utstyr til metallbearbeiding. Stjernene markerer funn med tre eller flere slike gjenstander, prikkene funn med én eller to. Kart: Frans-Arne Stylegar. 83

83 84 Figur 7. Utbredelsen av gravfunn med insulære metallbeslag. Kart: Frans-Arne Stylegar.

84 Figur 8. Utbredelsen av gravfunn med H-sverd. Kart: Frans-Arne Stylegar. 85

85 86 Figur 9. Utbredelsen av gravfunn med perler og andre gjenstander av rav. Kart: Frans-Arne Stylegar.

86 Figur 10. Utbredelsen av gravfunn med flere enn 10 glassperler. Kart: Frans-Arne Stylegar. 87

87 88 gjelder for eksempel Valle i Setesdal og Namdalen for skålvektenes del og øvre Telemark og Voss når det gjelder smedgravene. Det er et poeng å skille mellom slike mer begrensede funnkonsentrasjoner (som dessuten i realiteten omfatter en enkeltgård eller en begrenset krets av gårder) og slike som faktisk preger det arkeologiske materialet i en mindre eller større region. Det er de siste, som jeg vil kalle produktive regioner, som i særlig grad interesserer oss i denne sammenheng. Noen områder er etter min oppfatning påfallende fraværende på kartene, fig Det er tilfellet med Agder utenom kystbygdene i den vestre delen av Aust- Agder, og ikke minst med Grenland/Telemark. Sistnevnte område har mange og rike vikingtidsfunn, men scorer lavt innenfor de gjenstandstypene som her er tema. Også sentrale vikingtidsområder som de store innlandsdalførene i Buskerud, Oppland og Hedmark er særdeles anonyme i denne sammenhengen. Fortetningene i vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/ Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen kan oppvise et funnbilde som ligner det man finner i Kaupangs umiddelbare omland, dvs. søndre Vestfold. Det klyngevise spredningsbildet gjør, sammen med parallellen til søndre Vestfold med Kaupang, en sammenheng med lokalisert utveksling og produksjon rimelig. Disse fortetningene viser oss trolig miljøer der vektbasert utveksling og spesielt håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Dette er ingen ny tanke, men den har sjeldent vært fremført i et overregionalt perspektiv. 53 Ser vi på den enkelte produktive region, har det imidlertid gjerne fra arkeologisk hold vært fremmet hypoteser som er i overensstemmelse med hovedideene i herværende undersøkelse. 54 En alternativ tolkning kunne være at fortetningene markerer periodens stormannsmiljøer, dvs. politiske sentralområder. At det faktisk er en sammenheng mellom de produktive regionene som diskuteres her, og stormannsmiljøer, er svært sannsynlig, og forholdet ville komme ganske klart til uttrykk dersom man sammenholdt spredningen av de ovenfor diskuterte gjenstandstypene med utbredelsen av f. eks. kammergraver. Men sammenhengen er ikke entydig, og selv om man kan sannsynliggjøre at det befinner seg politiske maktsentra innenfor hver fortetning, finnes det like eller mer sannsynlige politiske maktkonsentrasjoner som ikke kommer til uttrykk gjennom gjenstandstyper som vitner om utveksling og håndverksproduksjon. Tenk bare på Avaldsnes på Karmøy eller Borre i Vestfold, som i beste fall kan sies å ligge helt i periferien av slike fortetninger. Selv om det er søndre Vestfold med B-emporien Kaupang som er modellområdet i vår sammenheng, så er det kun gjenstandstyper som forekommer på så 53. Se imidlertid C. Blindheim et al., Kaupang-funnene II, Gravplassene i Bikjholbergene/Lamøya, Norske Oldfunn XIX, Oslo 1999: 29 f., som viser til at utbredelsen av Berdalspenner i Norge tyder på distribusjon langs visse kystruter, én av dem til Vestfold og muligens også til et senter på Stavangerkanten og et i Sognefjorden. 54. Se f. eks. G. Gjessing, Noen nordnorske handelsproblemer i jernalderen, Viking bd. 3, 1939: J. H. Larsen, En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden, Universitetets oldsaksamlings årbok 1984/1985.

88 Figur 11. Den samlede utbredelsen av gravfunn som kan knyttes til handels- eller håndverksaktivitet. Kart: Frans-Arne Stylegar. 89

89 90 vel A- som B-emporier, som er vurdert i det foregående. Felles for de gjenstandstypene som utelukkende forekommer på B-emporiene, er at de så å si uten unntak ikke finnes i de samtidige gravene. Rent empirisk kan man derfor ikke avgjøre om det er A- eller B-emporier som skjuler seg innenfor de produktive regionene. B- emporiene er imidlertid et relativt eksklusivt fenomen i vikingtiden, og sannsynligheten taler for at det er sesongvise markedsplasser vi har med å gjøre. Det kan også være grunn til å påpeke at herværende undersøkelse heller ikke er egnet til å klarlegge om hver produktiv region omfatter én eller flere av disse plassene. Likeledes er det mulig og sannsynlig at det også har eksistert plasser der det har foregått enklere utvekslingsformer uten bruk av verdimetall som vareekvivalent, og som dermed heller ikke har satt de samme arkeologiske spor som de lokaliteter som er vårt tema her. Det kan for eksempel dreie seg om steder med spesielle forutsetninger innenfor råvareleveranser (kleber, jern, brynestein, kvernstein osv.). Til sist vil jeg nevne at det også er påvist strandbundne svartjordsområder flere steder i landet, der det er gjort gjenstandsfunn med vikingtidsdateringer. Det finnes flere av disse svartjordsområdene på Vestlandet, og også ett i Rygge i Østfold. Felles for disse lokalitetene er at de ikke har vært gjenstand for nærmere undersøkelser, og det er uklart hva slags status de har hatt i vikingtiden. Ad arkeologisk vei kan det på generelt grunnlag og gjennom å studere gravmateriale være mulig å antyde noe nærmere om graden av bofasthet og permanens på de plassene som vi trolig har med å gjøre flere steder på norskekysten. B-emporier ( byer ) som Hedeby, Birka og Kaupang har generelt store gravplasser, mens de sesongbaserte markedsplassene vanligvis ikke har det. Sebbersund ved Limfjorden, som ser ut til å ha spilt en viktig regional rolle fra ca. år 700, har en stor gravplass, men ingen av de undersøkte gravene kan dateres til forut for ca. år Åhus i Skåne ser ikke ut til å ha hatt noen gravplass, og de gjorde heller ikke mindre emporier som Löddeköpinge eller Paviken. 56 Bare Fröjel og enkelte andre havnelokaliteter på Gotland med begrenset håndverks- og utvekslingsaktivitet i vikingtid ser ut til å ha hatt gravplasser. 57 Forekomsten av spesielt store, kystnære og ikke åpenbart gårdstilknyttede gravplasser innenfor den enkelte produktive region kan med andre ord vise vei til større emporier. Gravplasser med stor samtidig variasjon i gravskikken kan likeledes peke mot besøk av fremmede. 58 Jeg vil ikke forfølge denne problemstillingen nærmere i denne sammenheng. 55. P. Birkedahl Christensen & E. Johansen, En handelsplads fra yngre jernalder og vikingetid ved Sebbersund, Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie B. Ambrosiani & H. Clarke, Towns in the Viking age, Leicester 1995: 54, 64, Anf. arb.: H. Steuer, Zur ethnischen Gliederung der Bevölkerung von Haithabu anhand der Gräberfelder, Offa bd. 41, 1984; samme, Die Ostsee als Kernraum des 10. Jahrhunderts und ihre Peripherien, Siedlungsforschung bd. 22, 2004.

90 91 Arkeologien og de skriftlige kildene Dersom vi ser på de produktive regionene i lys av det de skriftlige kildene forteller om urbanisering i tidlig- og høymiddelalder, 59 er det stor grad av sammenfall. Holder vi oss til områdene i vest og nord, er det en rimelig klar sammenheng mellom flertallet av de stedene som betegnes med bytermer i middelalderkildene Stavanger, Kaupanger, Borgund, Trondheim, Steinkjer og Vågan og de arkeologisk definerte regionene. Det er bare for Bergens og Veøys del at sammenhengen er mindre klar. Fra et arkeologisk ståsted er det fristende å se kontinuitet i dette bildet. Men i den grad vi har å gjøre med kontinuitet fra urbaniseringstendensene i vikingtid til bydannelser i og 1100-årene, skal denne søkes på et overordnet, regionalt nivå. Noen direkte slutning fra forholdene i middelalderen og tilbake til vikingtiden i den forstand at f. eks. et middelalderfenomen som byen Stavanger skulle ha en stedlig forløper i en emporie knyttet til den produktive regionen Nord-Jæren/Boknafjorden kan det heller ikke være snakk om. Spørsmålet om middelalderbyenes opprinnelse må løses empirisk og konkret, dvs. arkeologisk. Faren ved å knytte en middelalderby direkte til en produktiv region i vikingtiden, vises best med Vestfold som eksempel: Hadde det ikke vært for at arkeologiske undersøkelser har avdekket Kaupang og virksomheten der, kunne man lett ha koblet middelalderbyen Tønsberg (direkte) til det særpregede vikingtidsfunnbildet i søndre Vestfold, som altså faktisk skyldes Kaupang. Det er ellers på Vestlandet og i områdene lenger nord at sammenhengen mellom vikingtidsurbaniseringen og de senere middelalderbyene synes klarest. I de sørøstlige delene av landet er bildet mer sammensatt. Det er i dette området vi finner den eneste av de større produktive regionene i vikingtiden der det ikke også anlegges noen by i sen vikingtid eller tidlig middelalder, nemlig kysten av Aust-Agder. Karakteristisk nok har funnbildet nettopp i sistnevnte område ledet til konkrete forslag fra arkeologisk hold om at det her kan ha ligget en vikingtidsmarkedsplass, forslagsvis lokalisert til Fjære i nåværende Grimstad kommune. 60 Herværende undersøkelse gir for så vidt støtte til denne tanken. I det hele tatt kan se ut til at det er i Viken det er størst divergens mellom vikingtidsurbanisering og middelalderbyer. Området innerst i Oslofjorden og ved utløpet av Skiensvassdraget er så å si usynlige i det arkeologiske vikingtidsmaterialet. Dersom det har foregått økonomiske aktiviteter i form av håndverk eller utveksling på de stedene der middelalderbyene Oslo og Skien senere kom til å ligge, har denne aktiviteten i så fall vært av en helt annen karakter enn i de produktive regionene som vi har diskutert her. I mindre grad kan det samme sies om Borg ved Glommamunningen. Disse middelalderbyene ble på ingen måte anlagt i funn- 59. Helle 2006: 44 ff. 60. Larsen 1984/1985.

91 92 tomme områder vi har rike vikingtidsfunn f. eks. fra Oslo, men mangler klare lokale forutsetninger for bydannelsen i form av handels- og håndverksindikerende funn fra vikingtiden. Knut Helle knytter det særpregede urbaniseringsmønsteret i Viken på overgangen mellom vikingtid og middelalder med relativt bred bydannelse med nokså uklare lokale forutsetninger blant annet til regionens rolle som et omstridt grenseområde mellom danske overherrer og norske rikssamlingskonger. 61 Summary Kaupang in a regional perspective and tendencies toward urbanisation in Norway s Viking Age From the 7th century onwards a large number of urban societies and trading places emporia were established in coastal areas in the North Sea and Baltic regions. Many of these places were still active throughout the Viking Age. While a few emporia were urban societies with a pronounced trading and craft production component, like Ribe, Birka, Hedeby, and Kaupang, most of the were seasonal trading sites. Over the last few decades many of these lesser emporia have been located and partially excavated, first and foremost in Great Britain and in the Western Baltic. In Norway, Kaupang in Vestfold remains the only known emporium from this period. Starting from the archaeological characteristics of the Viking Age burials associated with Kaupang and its close vicinity, this article discusses a number of other regions in Norway with similar characteristics, i. e. areas where burials furnished with scales, smith s tools and other artefacts are clustered. The author suggests that these other find complexes in 1) Aust-Agder, 2) North Rogaland, 3) the inner part of Sogn, 4) Nordfjord/Sunnmøre, 5) Trøndelag and 6) Lofoten/Vesterålen are associated with productive regions, environments where trading and specialist craft production took places during the Viking Age. 61. K. Helle, anf. arb.: 54 ff.

92 Marginale steder eller marginale kilder? Undervannsarkeologisk blikk på små handelshavner 1 Pål Nymoen Etablert kunnskap om utvekslingssteder i Norge perioden sier at majoriteten av slike steder er lokalisert i nærheten av vann. I denne artikkelen påpekes det at mange utvekslingssteder kan være vanskelig å identifisere i de kildene som vanligvis benyttes til å forske på temaet handel. Et hovedspørsmål som problematiseres og diskuteres er om det kan være slik at det er kildene som er marginale ikke stedene. Arkeologisk kildemateriale deponert under vann introduseres og empirien som benyttes er dels last fra skipsvrak, dels gjenstandsmateriale fra steder oftest definert som naturhavner. Begrepet nettverksted introduseres i et forsøk på å beskrive hvordan en havn kan være mer enn en geografisk størrelse. Innledning Hvis du interesserer deg for utvekslingssteder du bare aner har eksistert men hvor kildene er vanskelig å få øye på, blir det å finne noe som visualiserer det du tror du er på sporet av en forløsning. Jeg har funnet en slik visuell kilde, og kan dermed gi deg en smak av denne artikkelens hovedpoeng med en gang, det er scenen fanget på et fotografi vist i figur 1. Bildet er tatt ca 1880 på en markedsplass ved Stokmarknes i Nordland, og viser folk som bor under båtene sine mens de er på handelsstevne. Mange steder langs kysten brukes fortsatt uttrykket å tjelde båten. Et tjeld kan være det å bruke seglet som telt over båten mens den lå fortøyd på vannet. En annen måte å tjelde på er å bo under båthvelvet med seglet som fortelt på land, eller også å spenne seilet over et rammeverk av mast og årer satt opp i kryss. 2 På bildet ser vi begge sistnevnte boformer i bruk. Vi aner også at fortøyde 1. Takk til Brit Solli, Jan Brendalsmo, Linda Marie Rustad, Lisa Benson, Morten Sylvester og Tori Falck for lesing og kommentarer. 2. Stedsnavnet Tjeldsundet i Troms er eksempel på havnelokalitet der navngivingen trolig skriver seg fra bruken av slike Tjeld.

93 94 1. Parti af en markedsplass i Nordland (Stokmarknæs). K Knudsen samlingen UB/UIB. Med tillatelse. båter og tjeld på land var eneste bebyggelse, at varene medbringes i skipskister og at ildstedet i forgrunnen er det eneste som blir tilbake når utvekslingen er gjennomført. Slike steders materielle, geografiske og øvrige strukturtrekk er vanskelig å spore i kildene. Det er ikke boformen tjeld men det temporære ved denne situasjonen, at havna på bildet var et sted bare mens markedet varte, som er mitt hovedpoeng. Båter av samme type som dem vi gjenkjenner på bildet fra Stokmarknes representerer en lang tradisjon i Norge, og de viktigste trekkene ved deres form og bruksegenskaper kjennes tydelig igjen i båtfunn tilbake til jernalder. Det er derfor grunn til å anta at bildet gjengir en scene som kan ha fortonet seg noenlunde likeens ved temporære utvekslingssteder i hele perioden Med utgangspunkt i det visuelle inntrykket som gis av handelsplassen på Stokmarknes blir det, tross manglende fysiske konstruksjoner, misvisende å kalle dette for en naturhavn. Jeg vil videre hevde at den utvekslingen som foregår her har en usynlig struktur fordi den er bestemt av handlinger, eller praksis. Praksisteori er instrumentert av blant andre Anthony Giddens, 3 og i hans terminologi er ikke institusjoner de fysiske 3. A. Giddens, The Construction of Society, Cambridge 1984.

94 anlegg men handlinger som over tid og rom etablerer rutiniserte sosiale praksiser. 4 Praksisteorien gir grunn til å spørre om det fenomen vi her gjenkjenner som en havn alltid er en sosial konstruksjon, selv om den altså vil være nær sagt usynlig når den ikke er i bruk. Spørsmålet er; hvordan identifisere, beskrive og forstå slike temporære steder? Er et slikt sted alltid en lokal handelsplass eller bør de (også) sees innenfor en større ramme som del av andre utvekslingssteder? Mye av den empirien jeg skal presentere er marginal i betydningen vanskelig å oppdage. Likevel, til tross for at den er lite synlig både i skriftkilder og det arkeologiske materialet viser det seg at det finnes spor men at de er skjult, bokstavelig talt, fordi de ligger under vann. Et blikk på norgeskartet, der steder omtalt som marked og handelsplasser i vikingtid og tidlig middelalder er markert, viser at beliggenhet ved sjø og vannveier er sentrale lokaliseringsfaktorer. Gitt forholdet mellom utvekslingssted og vannvei vil jeg hevde at én mulig ramme for tolkning av deres betydning består av strukturelle aspekter ved sjøfart. Dette kan være både i form av seilleder og ruter langs kyst og vassdrag og i bredere forstand organisering av produksjon, og strukturelle rammer for transport av varer. I denne artikkelen har jeg to ærender. For det første ønsker jeg å rette fokus mot småhavner med indikasjon på handel i perioden Det er grensefeltet mellom småsteder og by eller bylignende steder som skal tematiseres. Det empiriske utgangspunktet er dels last fra skipsvrak, dels gjenstandsmateriale funnet under vann ved lokaliteter oftest definert som naturhavner. Bortsett fra undervannsarkeologiske registreringer og utgravninger i byhavner som Tønsberg, Oslo og Bergen, og hvor kildematerialet kan studeres i sammenheng med et omfattende historisk/arkeologisk materiale fra land, viser det seg at det ved hoveddelen av de småhavnene jeg referer til her ikke er gjort kombinerte land- og undervannsarkeologiske undersøkelser. For det andre ønsker jeg å vise at det i mer forskningssamarbeid mellom undervannsarkeologi, øvrig arkeologi og historie ligger et stort potensial til nylesning av både skriftlige og materielle kilder. Med nylesning mener jeg at et bredt sammensatt forskningsperspektiv, der også undervannsarkeologiske metoder og perspektiv tas med, er egnet til å bringe inn ny kunnskap om utvekslingssteder. For å tilgjengeliggjøre resultater fra undervannsarkeologiske prosjekt, og gi en smakebit på omfanget av lokaliteter der kildematerialet antyder små handelshavner har jeg utarbeidet et appendiks Ibid: Takk til kolleger ved landsdels- og sjøfartsmuseene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Stavanger for bistand med å samle opplysningene om undervannsarkeologiske registreringer ved steder med indikasjon på handel.

95 96 Undervannsarkeologi Arkeologi under vann assosieres med begrepene marin eller maritim arkeologi. Det er gjort flere forsøk på å konstruere en egen epistemologisk plattform, og å avgrense empiri relevant for en våt arkeologisk sub-disiplin. 6 Likevel, tross mye iver etter å definere et eget forskningsfelt om mennesker og saltvann, er det mye konsistens i kritikken fremført av eksempelvis Jesse Ransley som hevder at marin eller maritim arkeologi har et meget konservativt fokus med overvekt på konstruksjon (båter og skip), og ikke minst en sterkt teknologifokusert metodikk. 7 Etter hvert har det maritime fokuset også blitt rettet mot ferskvann, og for så vidt også mot landjorda uten at det er det vi vanligvis omtaler som kystkultur som studeres. 8 Jeg anser derfor arkeologi under vann som et mer presist begrep, her forstått som en metode for å bringe inn ny empiri. Samtidig utgjør metoden et ståsted som etter min erfaring kan forme fokus og synsmåter på landskap, identifisering og ny forståelse av steder. Dette svarer i flere henseende til en landskapsarkeologi introdusert av Christer Westerdahl som maritimt kulturlandskapsperspektiv. 9 Det undervannsarkeologiske ståstedet har slik jeg ser det med båt å gjøre, men det er ikke nødvendigvis båters konstruksjon, typologi og tradisjon som er i fokus. Det handler mer om det å være i båt, og om å se landskap, ressursutnyttelse og vareutveksling i sammenheng med bruk av vannveier, enten det er langs Numedalslågen forbi Kaupmannsnes, eller forbi Viksfjord og Kaupang mot Skagerrak. Stedene jeg har vært med å undersøke med undervannsarkeologisk metode, er båt en del av feltutstyret, metodikken, og ikke minst forskningsperspektivet. Båten inngår med andre ord i en hermeneutisk erkjennelse som er lite artikulert i arkeologien. Ved flere av de lokalitetene vi finner som kan kalles småsteder, er det ofte spor en kan sette i sammenheng med handel. Dette kan være steder som i dag, og kanskje også historisk, har vært naturhavner, det vil si verken strandsted, småbyer, eller urbane havner. En oversikt som viser tilgjengelig kunnskap om lokalisering av omlastningssteder, markedsplasser og byer i Norge i perioden er vist i figur 2. Oversikten er dels basert på en kombinasjon av skriftlige og arkeologiske kilder og dels på tolkning av stedsnavn. 10 Vi kan lett se det faktum at beliggenheten ved vann er 6. Se særlig K. Muckelroy, Maritime Archaeology, Cambridge University Press S. Mc Grail, Maritime archaeology - Present and future, i S. Mc. Grail (red.), Aspects of maritime archaeology and ethnography, National maritime museum, London M. E. Jasinski, Maritim arkeologi - Genesis, definisjon og kunnskapsbehov, Norges forskningsråd, 1994: med flere senere forsøk. 7. J. Ransley, Boats are for boys: qeering maritime archaeology, World Archaeology Vol 37(4) Debates in World Archaeology 2005: F. eks. C. Westerdahl, Vänern: landskap-människa-skepp: om en maritim innlandskultur vid Väneren, Båtdokgruppen. Skänørhamn C. Westerdahl, Norrlandsleden I - Källor till det maritima kulturlandskapet, Länsmuseet Murberget P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet Håndbok i Norges historie, Vol II, Oslo, Bergen, Tromsø 1977: 228.

96 2. Steder med indikasjon på- eller belegg for vareutveksling og handel perioden (P Nymoen/J Gundersen, etter Sveaas Andersen 1995:228). 97

97 98 sentral lokaliseringsfaktor for de aller fleste stedene. I denne artikkelen skiller jeg ikke mellom innland og kyst; jeg ser sjø, vassdrag og innsjøer som veier; vannveier. Et fellestrekk ved utvekslingsstedene kan dermed sammenfattes som sentralitet i forhold til kommunikasjon både på land og på vann/til sjøs. Alt tyder på at dette resonnementet er gyldig for hele perioden Som nevnt tror jeg at det forhold at jeg som undervannsarkeolog oftest arbeider fra båt, påvirker mitt forskningsperspektiv, for eksempel i hvordan jeg gjenkjenner en havn som sted. I så måte blir det å være i båt en del av den metode jeg som forsker utøver. Dette har i videre forstand gitt meg en klar mistanke om at en produktiv innfallsvinkel for å studere forholdet mellom urbaniserte sentralhavner og underskogen av formelle, uformelle og temporære utvekslingssteder, er å undersøke sammenhenger mellom produksjonssteder og sjøfart. Sagt med andre ord, det dreier seg om å klargjøre transportens struktur og forholdet mellom små og store handelshavner. Store handelshavner defineres i denne sammenhengen som sentralsted, med funksjonelle og strukturelle by-kjennetegn. 11 Helle påpeker at prosessene som resulterte i tilblivelsen av disse sentralhavnene også bidro til å forme andre samfunnsenheter, slike som markedsplasser og havneplasser. 12 Det er nettopp slike havneplasser og temporære steder som er fokus for meg her. Jeg ønsker imidlertid å gå videre enn det Helle gjorde ved å se om det i tillegg er andre rammer enn urbaniseringsprosesser å forstå slike småhavner innenfor. Flere arkeologer har fokusert på sjøfart som et sentralt aspekt for uvekslingssteders tilblivelse og lokalisering. Eksempelvis fremstiller Callmer oppkomst av handelsplasser som utvikling fra ett til flere anløpssteder. 13 Dette kan tolkes dit hen at det er behovet for havner langs skipsleia og (økt) bruk av enkelte av dem, som fører til framvekst av vareutveksling mellom land/sjøtransport. Tidligere undersøkelser Generelt har hovedvekten av havnearkeologien i Norge fokusert på såkalte waterfront-undersøkelser i de større byhavnene og det mest kjente sentralsted i jernalder, kaupangen i Skiringssal i Vestfold. Det finnes unntak, men det maritime perspektivet i disse undersøkelsene er for det meste begrenset til deskriptive utlegninger om tekniske forhold som kaienes størrelse og båtenes dyptgående, og hvor gjen- 11. K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: Ibid: J. Callmer, Platser med anknytning till handel och hantverk i yngre järnålder - Exempel från södra Sverige, i P. Mortensen og B. M. Rasmussen (red.), Fra stamme til stat i Danmark 2 - høvdingesamfund og kongemakt, Jysk arkæologisk selskabs skrifter XXII bd. 2, Århus1991:

98 standene blir bilde på en sjøvei som har to kontaktpunkter. 14 Det er på høy tid å fornye diskusjonene om disse sentralhavnenes betydning som havner og hovedanløpssted innenfor vannveibasert kommunikasjon, utveksling og transportnettverk. Det finnes spor etter utveksling ved en lang rekke små steder utenfor sentralhavnene. Jeg tror at det å innreflektere og å stille nye spørsmål til dette kildematerialet, eksempelvis ved å undersøke hvorvidt det går an å nyansere småstedenes funksjon og betydning, er egnet til å utfordre etablerte definisjoner og å bringe inn ny kunnskap både om forholdet mellom det perifere og det sentrale ved fenomenet utveksling, og ulike definisjoner av utvekslingssted. Fra etterreformatorisk tid finnes det noen ganske få og spredte eksempler på generelle kulturhistoriske oversikter over det vi kan kalle handelsplasser/handelsog gjestgiveristeder i Norge. Her kan nevnes Wikander om gamle havner ved Grimstad, 15 Woxeng om Namdalske handelssteder, 16 og Yttreberg om Nordlandske handelssteder. 17 Munksgaard sine registreringer på Vestlandet er ytterligere et eksempel som også gjelder nyere tid. 18 Uten at det på noen måte er tale om noen samlede oversikter, finnes det enkelte regionale studier av mulige utvekslingssteder fra perioden vikingtid og tidlig middelalder langs kysten, 19 tilsvarende langs vannveier i innlandet. 20 Ei heller når det gjelder småhavner i Norge med spor etter utveksling og som er undersøkt med undervannsarkeologisk metode, finnes noen samlet oversikt. Listen over undersøkelser som presenteres i et appendiks til denne artikkelen er på langt nær uttømmende, men det er en begynnelse. Disse undersøkelsene er lite kjent, sjelden bredt publisert og oftest er de ledd i forvaltningsarkeologiske prosjekter. I beste fall finnes enkelte hovedfagsoppgaver, samt noen ganske få artikler fra slike undersøkelser. Ut over det kan de kun spores som rapporter, oftest bare Se publikasjoner fra såkalte Waterfront konferanser, eksempelvis A. Herteig (red.), Conference on Waterfront Archaeology in North European Towns No.2, Bergen J. Bill og B. L. Clausen (red.), Maritime Topography and the Medieval Town, København J. A. Wikander, Gamle havner ved Grimstad, Selskapet for Grimstad Bys Vel P. Woxeng, Handel og handelssteder i Ytter Namdalen, i S Krekling (red.), Årbok for Namdalen 1973: N. A. Yttreberg, Nordlandske handelssteder, Trondheim J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 1. Ytre Hordaland, Registreringsrapport, Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum, Bergen1973. J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 2. Midtre og indre Hordaland, Registreringsrapport, Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum, Bergen J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 3. Sogn og Fjordane, Registreringsrapport, Kystmuseet i Sogn og Fjordane - Historisk museum, Bergen S. Grieg, Lahellnavnet i arkeologisk og kulturhistorisk lys, Universitetets Oldsakssamlings Årbok 1969, Oslo 1972: K Sognnes, Arkeologiske modeller for Vestlandets vikingtid, Gunneria 34, Trondheim L. I. Hansen, Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi, Oslo J. H. Larsen, Vikingtids handelsplass i Valle, Setesdal, Unversitetets Olsdakssamlings Skrifter, Ny rekke Nr 3, Oslo 1980: S. Sørensen, Om kaupanger i innlandet, Nicolay 1975, 20: I. Martens, Jernvinna på Møsstrond i Telemark. En studie i teknikk, bosetning og økonomi. Norske oldfunn XIII, Universitetets oldsakssamling, Oslo 1988:

99 100 som saksmapper i de respektive topografisk arkeologiske arkivene ved de fem landsdelsmuseene. For nærmere kildehenvisning til det jeg har funnet av opplysninger om undervannsarkeologiske havneundersøkelser i Norge se appendikset. Funnregistret ved Norsk Sjøfartsmuseum dekker landets ti sørligste fylker og omfatter pr mars 2009 informasjon om 1657 lokaliteter under vann, og av disse er 153 rubrisert som havnefunn. Begrepet brukes gjerne for å beskrive et arkeologisk materiale tolket som spor etter handel, omlastning, eller ankring. Således kan en lokalitet beskrevet som havnefunn bestå av alt fra ballasthauger og enkelte løse gjenstander, kastet eller mistet fra oppankrede eller fortøyde båter og skip, til større områder med tykke kulturlag ikke ulike de som er akkumulert i gårdshauger og i middelalderbyene. Jeg foretok en gjennomgang av de 153 havnefunnene i Norsk Sjøfartsmuseums funnregister og skilte ut 67 lokaliteter, se figur 3. Som kriterium for utvalget brukte jeg beskrivelsene i feltrapporter og opplysninger om sammensetningen i funnmaterialet. Det er særlig konsentrasjoner av gjenstander tolket som brekkasje av handelsvarer, konsentrasjoner av ballast, mynter og kulturlag jeg har ansett som relevant, illustrert i figur 4. Samme framgangsmåte ble brukt da jeg henvendte meg til de fire andre landsdelsmuseene for å innhente tilsvarende informasjon fra deres registre. Lokalitetene som er listet opp i appendikset utgjør således alle havner, der funnmaterialet tilsier handel, utveksling, eller sted for varer i transitt i en eller annen form. Dette er foreløpig veldig grovkornet, men oversikten viser til 3. Kart som viser lokalisering av 67 lokaliteter skilt ut etter en gjennomgang av de 153 havnefunnene i Norsk Sjøfartsmuseums register. P Nymoen/K Løseth.

100 Inntrykk av gjenstandsmaterialet i såkalte havnefunn, typisk; brekkasje av handelsvarer: blyplomber ballast og mynter. P Nymoen. et omfattende arkivmateriale som ligger bak hver enkelt lokalitet. Det er påfallende at bildet av lokalisering og antall utvekslingssted som kan spores blir langt mer nyansert når denne undervannsarkeologiske empirien medtas. Det presiseres at appendikset på ingen måte kan sies å være noen fullstendig oversikt, eller at det gir et representativt bilde av hvor mange små utvekslingssteder det er tale om. Fordi det aldri har vært gjennomført systematiske kulturminneregistreringer under vann i Norge, understreker jeg at det hefter store feilkilder til det utvalget som er presentert med hensyn til representativitet. Blant annet henger antallet påviste lokaliteter mer sammen med hvor undervannsarkeologi har vært drevet lengst, hvor det har vært dykket mest, og ikke minst med hvor det har vært gjennomført flest forvaltningsarkeologiske registreringer utløst av bestemmelsene i kulturminnelovens Kulturminneloven 9 fastsetter at det ved planlegging av offentlige og større private tiltak hefter en plikt til å undersøke om tiltaket kan virke inn på automatisk fredete kulturminner. Flesteparten av havneundersøkelsene nevnt i appendikset er utløst av denne bestemmelsen, det vil si at samme lovs 14 som beskytter mer enn 100 år gamle skipsfunn, samt last og annet som har vært om bord utløser krav til forundersøkelse etter 9. Etablert forvaltningspraksis behandler såkalte havnefunn, slikt som typisk kan være gjenstander kastet eller mistet fra fartøy, som omfattet av loven. 100 års regelen etter 14 har dermed i praksis fått den kanskje utilsiktede følge at arkeologisk kildemateriale fra etterreformatorisk tid er beskyttet av kulturminneloven dersom det ligger under vann men ikke på land.

101 102 Det er tidligere hevdet at et tettere samarbeid mellom land- og undervannsarkeologi vil være en god metode for å kunne påvise flere markedsplasser langs kysten. 22 Hypotesen har bare i liten grad blitt testet ut i praksis, for som nevnt innledningsvis er bredt anlagte undersøkelser av denne typen mangelvare i Norge. 5 Undersøkelse av havnen Hella på Nøtterøy i Vestfold. Lokalisering, oppmålingstegning av kulturmiljø på land og eksempler på funn fra sjøbunnen. T Gansum/P Nymoen. 22. A. Christophersen, Ports of trade in Norway during the transition to historical time, i O Crumlin- Pedersen (red.), Aspects of maritime Scandinavia, Roskilde 1991: P. Nymoen, Arkeologi med dykkemaske. Erfaringer fra en havnegravning og synspunkt på samarbeidsprosjekt som forskningsstrategi, H Sørheim (red.), Arkeologi og Kystkultur, Ålesund 1997:

102 Potensialet for økt kildebredde i det arkeologiske materialet, dersom undersøkelsene foregår både på land og under vann, er kjent. En undersøkelse av lokaliteten Hella på Nøtterøy i Vestfold er et eksempel på en relativt sjeldent bredt sammensatt undersøkelse, om enn i veldig liten skala og i begrenset omfang (figur 5). Stedet ble undersøkt med tre arkeologers blikk. 23 Vi fant at Hella må ha vært et sted i hele perioden , der betydningen sted kan ha vært havn med flere innhold: Et havnegravfelt i jernalder? Et knutepunkt som fergested i en lokal korridor for ferdsel? En liten ladeplass ved hulveienes ende og sjøveiens begynnelse, et produksjonsområde og et tilbydersted for produkter laget på stedet? Eller et transittområde i nær forbindelse med andre små havner? Spørsmålene var mange og mulige svar synes sammensatte. Noe av det mest spennende vi fant da vi undersøkte havnen Hella og området rundt, var tilstedeværelse av arkeologiske kilder fra en periode, og om et tema, man normalt skulle vente at det burde finnes skriftlige kilder om, men der disse mangler. Sett i talls kontekst, og sammen med andre små handelshavner rundt Tønsberg, utgjør Hella sin lokale struktur bare en liten del av en større cirkumferens. I et slikt bilde er Hella ett av mange mulige stoppesteder i et konglomerat av små tilbyderhavner som er kjedet sammen slik at hvert enkelt sted ikke kan sees isolert fra det neste (figur 6). Jeg vil kalle en slik kjede av utvekslingshavner for nettverkshavner. Kjennetegn ved nettverkhavnenes struktur er at de er særlig orientert mot det flytende markedet, at den reelle avstanden mellom dem egentlig er veldig kort, og at de strukturelt henger sammen med vareflyten på sjøen. Andre eksempler på havneundersøkelser der land og vannarkeologien har samarbeidet ganske tett er ved Avaldsnes på Karmøy, 24 og Vågan i Lofoten T. Gansum, Trådene samles i Hella, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2001: E. Ulriksen, Hella: Havn og produksjonsområde, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2002: P. Nymoen, Hella et sted å hlaða? 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2006: P. Nymoen, Mellom hav og land. Om havner marinarkeologi og kulturlag under vann, i Havn og handel i 1000 år, Stavanger 1997: E. Elvestad og A. Opedal, Maritim-arkeologiske undersøkelser av middelalderhavna på Avaldsnes, Karmøy, Arkeologisk museum i Stavanger, AmS-Rapport 18, M. E. Jasinski og R. Jørgensen, Marinarkeologiske undersøkelser i Storvågan feltarbeid 1987, i E. Engelstad og I. M. Holm-Olsen (red.), Tromura Kulturhistorie, Arkeologisk feltarbeid i Nord-Norge og på Svalbard 1987, Tromsø 1990: P. Nymoen, Marinarkeologi i Vågan - Prøvegravninger i sjøen - Rekøykjegla og Alterosen - Storvågan, Vågan Kommune, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum S Wickler, Interpreting the maritime landscape of Vågan, Paper presented at the session: Medieval Rural Settlement and Land Use, European Association of Archaeologists Annual Meeting (EAA99) Sept. 1999, University of Bournemouth, UK

103 Lokaliteten Hella sett i en kjede av små utvekslingshavner (nettverkhavner). P Nymoen/J Gundersen.

104 105 Undervannsarkeologiske fremgangsmåter Studien av lokaliteten Hella har, sammen med bildet jeg sitter igjen med etter andre undervannsarkeologiske havneundersøkelser, ledet til følgende spørsmål: Kan det være at vi i noen tilfeller misforstår både skriftlige og arkeologiske kilder hva angår den romlige utstrekningen av en havn? Kan det være at deres struktur og funksjon har mer å gjøre med produksjonssteder og sjøfartens dynamikk i skiftende tider, enn med byer og bylignende steder? Og, kan det være at vi for ofte ser dem fra land, som små avgrensede gårdshavner, utskipningshavner, lahell- og labergsteder ved bygdeveiens ende? Kan det være at denne synsvinkelen skygger for muligheten av å se dem i sammenheng, som et sammenvevd nett av utvekslingshavner? Maleriet vist i figur 7 illustrerer en lastescene fra kysten av Norge fra første halvdel av 1600-tallet. Vi ser folk, flåter, småbåter og flere store handelsskip. Skipene er av en type man først og fremst tenker på som byskip, en bit av de brede rutene mellom de store havnebyene. Dette er fartøytyper som ofte settes i sammenheng med utvidelse av kaikonstruksjoner og infrastruktur i byhavnene. Det dreier seg om skipstyper vi vet måtte til for å bygge byene. Når vi ser nøye etter, fremgår det av scenen som er avbildet at disse skipene også er spesialbygget for å kunne ta inn last uten å gå til kai. Motivet viser at lastingen foregår i åpent vann, varer utprammes fra en elvemunning, fra et laberg, eller en strand. Scenen forestiller kort og godt utveksling der mennesker, båter, skip og varer er involvert, tilsynelatende på et sted uten andre fysiske strukturer. Det er lett å forestille seg at sporene etter de virksomhetene maleriet framstiller forsvinner i det skipene seiler videre, og nettopp det er et viktig poeng. Bildet gir nemlig forklaring på mye av det vi ser i undervannsarkeologiske registreringer, det visualiserer og gir mening til mange av de observasjonene som gjøres. Hva vi oftest finner er nemlig kulturlag i naturhavner, i havnebassengene, på steder uten kaier og på steder som ikke ser ut som verken ladested, strandsted eller by. Det er tale om lokaliteter som gjerne blir registrert i forbindelse med forvaltningsarkeologiske prosjekter, og som oftest tolkes som stoppesteder, ankringsplasser, ballastplasser eller roskift fordi det ikke er noen direkte romlig forbindelse til en (kjent) handelshavn. Med bakgrunn i observasjoner nevnt over finner jeg grunn til å hevde at maleriet (figur 7) viser til et stort hull i både det skriftlige og det arkeologiske kildegrunnlaget. Glimt av disse hullene finnes kanskje indirekte i administrative forordninger og pålegg som dreier seg om å styre handelen, forby handel ute i fjordene, eller som vi skal se i eksemplet senere der ovenfor, i vassdraget milevis inn i landet, langs vannveiene på Telemarkvassdraget nordvest for byen Skien.

105 7. Hollandske skip henter trelast i Norge, og oljemaleri av Andries van Eertvelt ( ), National Maritime Museum, Greenwich. Med tillatelse. Et havnenettverk for munningen av Skiensvassdraget Med utgangspunkt i tre ulike studier fra Telemarksområdet skal jeg nå gi et innblikk i hvordan undervannsarkeologisk kildemateriale kan anvendes for å gi ny innsikt og å nyansere bildet av utvekslingssteder ved å rette fokus mot småhavner og skipslaster. Reisen begynner ved Langesund og Grenland, gjør så en sving til noen forlissteder i Østersjøen og Skagerrak, før den vender tilbake til Skiensvassdraget og slutter ved Kauphamar i Kviteseid ovenfor Skien.

106 Figur 8 viser et utsnitt av Lucas Jans Waghenaer s første sjøkartatlas fra 1584, 26 og hvor havnen ved den ytre munningen av Skiensvassdraget er markert. Langesund er et eksempel på at romlig utstrekning av en havn som sted kan forstås på flere måter. For Wagheneaer blir Skien og Langesund (Lange Sundt De Buy) det samme, og på denne tiden omfattet da også Langesund tolldistrikt hele dette sjøområdet L. J. Waghenaer, Spieghel der Zeevaerdt - De Custe van Noorweghen, met dat landt van Noordt Oosten, Leyden F. -E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca , i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 163.

107 108 8 Illustrert versjon av sjøveien til Skien, anno Utsnitt av Lucas Janz Waghenaer s første sjøkartatlas. Riksarkivet. Langesund nevnes i flere middelalderkilder, blant annet i forbindelse med utførsel av brynestein. 28 Det er mulig disse opplysningene handler om dagens Langesund, men det er også rimelig å anta at de viser til et større område som rommer strekningen fra innseilingen til Grenland, fjordarmene og vannspeilet helt opp til byen Skien. For som Peder Claussøn Friis skrev i 1576: [ ] den merkeligste og navnkundigste ladested i norrig, kaldis Langesund, i huilken hvert år ladis noen hundrede skip [Varene]. Udføris fra Skien oc andre stader, langt ouffen aff landet, som der sellis i havnen. 29 Dette området representerer således et nettverkssted, et sammenhengende sted for sjøfarten, for munningen av et vassdrag med forgreininger langt inn i landet. 28. A. Nedkvitne, Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge , doktoravhandling, Universitetet i Bergen 1983: P. C. Friis Samlede skrifter, G. Storm (red.), Kristiania, 1877: 296.

108 Elv og fjordområdene ved Skien til havet ved Langesund med funnsted nevnt i teksten markert Hvilke kilder kan undervannsarkeologien vise til, hva er det vi finner under vann her? Figur 9 viser et kart over elv og fjordområdene fra Skien til havet ved Langesund. I avsnittet under følger en summarisk gjennomgang av steder innenfor dette området som er undersøkt med undervannsarkeologiske metoder, og der funnmaterialet tilsier omlasting og utveksling (hvert nummer henviser til markering i figur 9). I Skienselva (1) er det i løpet av siste tiår funnet mer enn et 30 talls småbåter, prammer, lektere og større skipsvrak datert innenfor perioden ca Det er karakteristisk for disse funnene at de med noen få unntak utelukkende er båttyper konstruert for bruk i elven, kanskje også et lite stykke ut i fjorden. Langs land ned-

109 110 over elva i en flere kilometer lang strekning mellom stedene Gråten og Lahell (2) i Skiens- og Porsgrunnselva er det registrert kulturlag i elvebunnen ved steder tolket som lasteplasser. 30 I kulturlagene er det blant annet synlig store mengder brekkasje av skiferstein. Foruten enkelte prøvestikk er disse kulturlagene foreløpig ikke nærmere undersøkt. Registreringene som er gjort hittil, sammenholdt med ruter over land fra omastningsplasser ved Norsjø lenger opp i vassdraget, tilsier imidlertid at dette er havneområder/utskipningssteder for blant annet brynesteinsemner og at de kan dateres til perioden vikingtid frem til 1850, da vassdraget ble kanalisert. I Porsgrunnselva er det i et avgrenset område gjennomført en større arkeologisk registrering og utgravning foran Helleberget (3), der det blant annet ble påvist flere båtvrak, lasteprammer, ballast samt kulturlag som dateres innenfor perioden Et lite stykke utenfor munningen av Porsgrunnselva, ved Balsøya i Voldsfjorden finner vi en liten bukt kalt Torskeholet (4). I denne lille bukten er det registrert rester av til sammen 12 fartøyer, og funnene er datert til perioden 1500 til 1900-tallet. 32 Til tross for at det ikke er registrert spor på land, eller strukturer som gjør stedet til en formell havn tolkes funnene dit hen at stedet har vært nyttet som havn, opplag og trolig omlastingssted. Dels er det lasteprammer og lektere knyttet til transport på elvene og til omlasting i fjorden, dels også klinkbygde sjøbåter. Det er ingen skriftlige kilder som omtaler lokaliteten som utvekslingssted, men i 1784 skrev Bartholomeus Herman Løvenskiold: [ ] Volds fjorden forbi Balsar- Øen og Røra eyendeler på den ene side, der losses alleene malm som med samme skuder dertil indføres fra de Vesterlendske Gruber og derfra udprammes kull og jern til Herre-hamrene fra Volds marsovn, der ligger til vands en halv mil fra hamrene ( ) Skipe med svære ladninger kan ei seile forbi Torsbierget, men der nedenfor må indtage den endelige ladning. 33 Kilden viser at omlastning av varer fra lektere og prammer til havgående handelsfartøy ute i fjorden mest sannsynlig har vært vanlig foreteelse. Maleriet i figur 10 viser et parti av Voldsfjorden der en flatbunnet farkost beregnet for omlasting i åpent vann er gjengitt. Scenen utspiller seg like ved Balsøya, der flere lignende pramtyper er funnet. 30. P. Nymoen, Kulturhistorie i strie strømmer om Porsgrunn og Skienselvas arkeologi, Glimt , Skien Historielag, Skien P. Nymoen, Miljøovervåking Telemarkvassdraget, Årsrapport for 2007, Rapportserie arkeologi, Norsk Sjøfartsmuseum P. Nymoen, Man kan derfor andse Skeen og Porsgrund som et forenet handelssted... arkeologiske undersøkelser ved Helleberget og Bratsberg bruk, Porsgrunn, i arbeid. 32. P. Nymoen, Torskeholet, Balsøya i Voldsfjorden, B. Kolltveit (red.) Norsk Sjøfartsmuseums årbok, Oslo 2001: B. H. Løvenskiold, Beskrivelse over Bratsberg Amt, Christiania 1784, sitert etter oversatt versjon: K. Bogen, forlaget Grenland 1998:

110 Lenger ut i Frierfjorden kommer vi til Skjerkøya i Bamble (5), der det også er registrert kulturminner under vann. Gjenstandsmaterialet består hovedsakelig av massive hauger av flint og brekkasje av keramikk, ankre, vrakrester, hauger med omsettelig ballast som teglstein og takstein. Funnene antyder ankring og omlastning og dateringene spenner over tidsrommet Videre utover fjorden er det gjort en rekke funn som antyder handel og omlastning i samme periode, særlig i havnene rundt Brevik (6). Også i Eidangerfjorden (7) har registreringer på sjøbunnen avdekket kulturlag, enorme mengder flintballast, brekkasje, tegl og handelsvarer. Deler av Langesund Kongshavn området (8) er også undersøkt med undervannsarkeologiske metoder og funnmaterialet oppviser også her store mengder ballast i flere havneområder der det også finnes blant annet keramikk, tegl, bein, glass og lignende i slike mengder at det best kan beskrives som kulturlag. Det er ikke gjennomført arkeologiske utgravninger av disse lagene, men materiale hentet opp i forbindelse med forvaltningsarkeologiske registreringer tilsier dateringer innenfor perioden Øst for Langesund, ved Arøy og Mølen (9) er det nylig oppdaget store mengder skiferbryner over et større område på sjøbunnen. Lokaliteten kan tolkes som et mulig forlissted, og brynesteinenes typologi indikerer at det kan dateres til vikingtid middelalder. I Åbyfjord i Bamble (10) er det avdekket kulturlag i sjøbunnen i tilknytning til havn for utskipning av is, og i to andre havner like i nærheten er det registrert to klinkbyggede fraktefartøy datert hhv 1250 og 1350e Kr. 34 Sammen med andre havner som ikke er undersøkt utgjør de ovenfor omtalte lokaliteter et regionalt nettverk av havner. Det kan være innbyrdes spesialisering mellom havnene i forhold til handel med for eksempel is, tømmer og steinprodukter. Lokalt kan de også sees avgrenset som en rekke transittsteder mellom gårder, bygder og veiende. I et maritimt strukturert havneområde kan de samtidig hevdes å utgjøre et muliti-sted eller et nettverk av småhavner ved vassdragets ende. Satt litt på spissen kan materialet fra undervannsarkeologien tolkes som uttrykk for at et nettverk av utvekslingshavner ute i fjorden og rundt munningen av Skiensvassdraget til sammen har utgjort et tettsted, og at i noen områder av dette stedet var båter og skip eneste bebyggelse. Havnevirksomhet i den formen som vist i eksemplet med lasting og lossing i åpent vann fra prammer og flåter, illustrerer dette poenget, og det er bilde på en stedsstruktur som forsvinner med båtene, og der de arkeologiske kildene kun finnes under vann. Mesteparten av det dokumenterte funnmaterialet nevnt i listen ovenfor stammer fra perioden ca Sannsynligvis finnes det også havner fra jernalder og tidlig middelalder innenfor dette området. Noen av dem, indikert gjennom stedsnavn som Lahell i Skienselva og Bjerkøya i Porsgrunn, er ifølge Svaas Andersen kvalifisert til å være med på en oversikt over handelssteder i perioden P. Nymoen, Vannspeilet er et viskelær, Kysten No : A. Daly, Two ships, Åbyfjord, Bamble Telemark, Dendro.dk rapport 6: 2007.

111 Sene fra Voldsfjorden ca Helt til venstre i motivet sees en kasseformet farkost, det er en lekter beregnet for omlasting i åpent vann. Scenen utspiller seg like ved Balsøya, der flere lignende pramtyper er funnet. Maleri av Paul Linaae. Porsgrund Historielag, med tillatelse. 1130, 35 se figur 2. Andre stedsnavn som også gir antydning om havner og mulige utvekslingssteder ved munningen av vassdraget er Knarrdalsstrand og Helleberget i Porsgrunn, og Grøtvik og Gråten i Skien. Grøtvik ligger i Voldsfjorden innerst i Frierfjorden og er i følge Rygh avledet av Grjót som betyr stein. 36 Oftest anses grøt-navnet å henspeile på steinsorten kleber, men Grøtvik er i dette tilfellet tolket som utskipningssted for brynestein. 37 Stedsnavnet Gråten finner vi langs Skienselvas vestre bredd mellom Lahell og Skien havn. Her ble det i 2009, ved en undervannsarkeologisk registrering på elvebunnen, påvist tykke lag med brynesteinsemner. Det er kjent at eksport av råemner til brynesteinsproduksjon fra Telemarksområdet er en virksomhet som har foregått sammenhengende i mer enn 1000 år. Brynesteinsbruddene ligger på fjellryggen mellom Lårdal og Eidsborg sogn. I 1900 ble de eiet av 18 gårder, og hele terrenget rundt Eidsborg stavkirke var da avskoget slik at de bratte fjellskrentene rundt framsto som et stort sammenhengende dag- 35. P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet Håndbok i Norges historie, Vol II, Oslo, Bergen, Tromsø 1977: O. Rygh, Norske Gaardnavne bd. 7, 1914: 149. Jf J Sandnes og O Stemshaug, Norsk Stadnamnleksikon, Oslo 1976: M. Tveitane, Kviteseid Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldre tid, Heimen 1981 XVIII: 649. S. Myrvoll, Brynesteinshandelen på Telemarkskanalene i tidlig middelalder, Tidsskrift for Telemark Historielag, nr 13, Skien 1992: 169.

112 brudd. 38 Gamle og nye bruddsteder utgjør i realiteten et meget stort geografisk område, også utenfor Eidsborg. Når steinbrytning i skiferforekomstene i Eidsborgområdet tok til i et slikt omfang at det kan karakteriseres som noe mer enn uttak av bryner til eget gårdsbehov er foreløpig vanskelig å gi noe entydig svar på. Imidlertid tilsier funn fra England, 39 Tyskland, Polen, Sverige og Danmark, 40 at det alt på 900 tallet ble fraktet betydelige mengder brynestein fra Eidsborg og ut til kysten for videre eksport. I de følgende to eksemplene vil jeg fokusere på brynestein som handelsvare. Først fra et båt-perspektiv ved å se nærmere på noen skipsforlis med denne varen som del av lasten. Dernest fra en lokalitet med stedsnavnet Kauphamar der brynesteinshandel og eksport synes å ha vært en viktig geskjeft. 113 Skip, båt, last Skien fikk status som kjøpstad ved privilegiebrev fra kongen i 1358, 41 der det blant annet heter at alle borgere i Skien og Skienssyssel kan kjøpe og selge brynestein og andre ting som de har gjort fra gammel tid. Omlag 40 år senere, midt i Skienselva, bare noen hundre meter nedenfor lasteplassene ved Gråten, gikk det helt galt for en bredbuket, klinkbygget omlag 20 meter lang frakteskute. Dette fartøyet, også omtalt som Bøleskipet, forliste tungt lastet med brynestein. 42 En dendrokronologisk studie av eiketømmer fra skroget viste at fartøyet mest sannsynlig var bygget i området ved Gdansk i Polen. 43 Til tross for brynesteinsindustriens meget lange eksporthistorie, og det forhold at så og si all transport fra Norge må ha gått sjøveien, kjente man frem til ganske nylig til kun to skipsfunn med brynesteinslast fra Telemark: Klåstadskipet datert 38. R. Falck-Muus, Brynesteinsindustrien i Telemarken, Norges Geologiske Undersøkelser Årbok 1920: S. E. Ellis, The petography and provenniance of Anglo Saxon and Medieval English Honestones, with Notes on Some Other Hones, Bulletin of the British Museum (Nat.Hist) Mineralogy, London 1969: D. T. Moore, The Petrography and Archaeology of English Honestones, Journal of Archaeological Science, Vol 5 no 1, 1978: J.G Mitchell, H, Askvik, H. G. Resi, Potassium-argon ages of schist honestones from the Viking Age sites at Kaupang (Norway), Aggersborg (Denmark), Hedeby (WestGermany) and Wolin (Poland), and their archaeological implications, Journal ofarchaeological Science Vol : H. G. Resi, Die Wetz Und Shleifesteine aus Haithabu, Berichte über die Ausgrabungen in Haithabu, bd. 28, Neumünster 1990: S. Myrvoll, The hones, i Bencard M (red.) Ribe excavations Vol 3, Esbjerg I. Seierstad, Skiens Historie bd. 1, Skien 1958: 36ff. 42. P. Nymoen, Bølevraket i Skienselva i Telemark Foran en ny undersøkelse av et gammelt skipsfunn, Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2004, Oslo 2005: P. Nymoen, Bøleskipet og brynesteinseksport fra Norge, i L Appell (red.), Ressourcer og kulturkontakter, Arkæologi rundt om Skagerrak og Kattegat, Gilleleje A. Daly, og P. Nymoen, The Bøle ship, Skien, Norway Research history, dendrochronology and provenance, International Journal of Nautical Archaeology, 37.1, 2008:

113 114 til ca. 990 e Kr, 44 og Bøleskipet fra rundt Listen over skipsvrak med norsk brynestein som del av varesortimentet ser nå ut til å bli betydelig lenger. I en pågående studie arbeides det med å proveniensbestemme brynestein fra ytterligere 10 skipsvrak og forlissteder i Nord-Europa. Dateringene er spredt fra tallet, og brynene i disse skipslastene er svært forskjellige både hva gjelder form, størrelse og kvanta. 45 Et skipsforlis med en brynesteinslast utgjør på flere måter et særegent kildemateriale. Det åpner for andre spørsmål, og for andre svar enn hva man vanligvis kan håpe å få ut av det samme type gjenstandsmateriale dersom det er funnet som enkeltgjenstander i for eksempel graver eller kulturlag. For det første er det snakk om en ensartet, større samling varer, for det andre er det råmateriale ment for videre bearbeiding av mottaker dersom leveransen hadde kommet fram. Som kilde til å belyse forholdet mellom små og store handelshavner anser jeg disse funnkontekstene som særlig spennende. I de tilfellene det er snakk om sammensatte laster med varesorter som lar seg proveniensbestemme, ligger det åpenbart muligheter for å bringe inn ny kunnskap om hvilke utvekslingssteder som var involvert i et og samme handelstokt. Her er et eksempel: Ved Darss, munningen av Perrowstrom, en nå gjengrodd naturlig kanal inn til Barter Brodden i Tyskland, ligger vraket av en ca. 23 meter lang, eikbygget kogg. Undersøkelsene av vraket ble innledet i 2001 med dendroanalyser som viste at fartøyet mest sannsynlig er bygget i området nær Weichsel sent på 1200-tallet. I foreløpige publikasjoner fra utgravningen av vraket opplyses det at lasten ser ut til å ha bestått av svovel i tretønner, reinsdyrhorn, takstein, kalkmørtel, bygningstømmer samt brynesteinsemner fra Norge. 46 Varesortimentet i Darsskoggen viser at fartøyet kan ha vært på en omlaster rute da det forliste. Svovel er kjent fra middelaldertekster som brennistein fra Island og ble brukt blant annet til å sterilisere tønner brukt til oppbevaring av mat og øl. Øvrig last ser ut til å være fra nordvest- Europa, og varebeholdningen gir dermed et bilde på vidtrekkende handelstokt der det ved anløp til en rekke havner ble handlet med variert stykkgods. Flere av vareslagene kan godt ha vært tatt inn i småhavner, og fartøyene kan således ha vært omlastere, det vil si at de (også) tok inn sin last ved elvemunningen, ved iskanten eller i/ved småhavnene. Darsskoggen og Bøleskipet er fartøytyper som representerer de store endringer som skjedde i fartøytyper i høy- og senmiddelalder. Endringene involverte stadig større tonnasje og mer spesialiserte fraktefartøy. Et maskineri som må ha krevd et 44. A. E. Christensen, Klåstadskipet, Tjølling Bygdebok bd. 1, 1974: O. Hylleberg-Eriksen, Dendokronologisk undersøgelse af skibsvrag fra Klåstad, Norge, NNU rapport, Nationalmuseets naturvidenskabelige undersøgelser - Nr 21, København P. Nymoen, Fatal feilnavigering med tung last? Om en samling brynesteinsemner i Kvåsefjorden, Kristiansand, 2009 (i trykk), P. Nymoen, Whetstones from Norway?, in prep. 46. T. Förster og H. Jöns, Cargo and personal equipment, the find-material from the Darss Cog, MoSS Project Newsletters , Culture 2000.

114 uttall komponenter for å fungere, blant annet økt profesjonalisering i skipsbyggeriene. Det er sannsynlig at skipsdeler blir en vare i denne perioden, 47 noe som igjen kan ha gitt økt grunnlag for detaljhandel i småhavner utenfor byene. Dette gir et bilde av et transportnettverk som er langt mer nyansert enn de brede sjøveiene tur/retur de store sentralhavnene. Forslagsvis kan den tidligere nevnte lokaliteten Hella på Nøtterøy leses inn i dette bildet, her ble det funnet spor som tyder på bearbeiding av eiketre og produksjon av jernsaum. 48 Man kan ane at småhavnenes betydning i et slikt transport- og handelsnettverk er undervurdert. Rederiene, skipsmaskineriene i seg selv, gir grunnlag for småsteder. Trolig ser vi her et transportsystem som gir rammer til å forklare småhavnenes struktur. 115 Kauphamar, Kviteseid, Telemark I de skipslastene jeg har nevnt finnes en forbindelse både til havnenettverket i Grenland og til øvre Telemark via Skiensvassdraget. Brynesteinene er et innlandsprodukt, og fra området der steinbruddene ligger 600 m.o.h. og til nærmeste utskipningshavn for sjøveien er det en 12 mil lang vannvei av innsjøer, elver og eid. Ettersom bryner som del av varesortimentet i disse skipslastene lar seg proveniensbestemme, utgjør de en usedvanlig direkte kilde til kunnskap om flere etapper i en maritim handelsvei med forgreininger langs vannveier langt inn i landet. Det er funnet flere båter og båtlaster som kan knyttes direkte til frakt av brynestein langs denne strekningen. Også småbåter datert til vikingtid og tidlig middelalder er kjent fra Telemarksområdet. Jeg har undersøkt noen av disse båtenes bruksområder ved å se dem både som lokalt tilpasset en bruk i små innsjøer, men også som tilhørende en transportstruktur med retning fra høyfjellet ut til kysten. 49 De kan ha blitt brukt til å transportere for eksempel jern, kleber, bryner og vilt ned vassdraget. Båtene er lette, bygget i eik, en av dem har sågar håndtak, og de er muligens bygget for å kunne gå like godt til lands som til vanns, 50 kanskje spesialtilpasset en bruk over de mange eidene. Andre båttyper som er registrert i vassdraget synes å være spesielt tilpasset en bruk innenfor avgrensede partier i vassdraget, slike som større innsjøer adskilt mot den neste av eid og stryk. Både transportstruktur og båttypene som har inngått i slike avgrensede soner av en større sammenhengende 47. A. Daly, Timber, Trade an Tree-rings. PhD avhandling, 2007b, Århus. 48. P. Nymoen, Hella et sted å hlaða? 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2006: E. Ulriksen, Hella: Havn og produksjonsområde, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2002: P. Nymoen, Boats for Rivers and Mountains: Sources for New Narratives about River Travel?, International Journal of Nautical Archaeology, Vol : P. Nymoen, Like godt til vanns som til lands? En stokkebåt fra Siljan i Telemark, T. Arisholm og P. Nymoen (red.), Stokkebåter Nytt om Sørumbåten og andre sørnorske stokkebåtfunn. Norsk Sjøfartsmuseum Skrift 49, Oslo 2005:

115 116 vannvei har endret seg over tid, og i det arkeologiske materialet fra historisk tid er det særlig vi ulike prammer, lektere og flåter vi finner her. 51 Kirkesteder og gårder med navn på Eið blir knutepunkt i slike transportsoner innenfor vassdraget. Ved et av disse, Kviteseid, er det mye som tyder på at det også lå en handelshavn. Fokuset mitt på brynestein som handelsvare har sammenheng med undersøkelsen av Bøleskipet. I jakten på omlastningssteder for brynesteinseksporten oppover i Telemarkvassdraget fra Gråten og Lahell ved Skienselva til havnen Lastein ved Bandak, ble jeg oppmerksom på stedsnavnet Kauphamar ved eidet mellom Bandak og Kviteseidvann (figur 11). Det er en liten naturhavn med en odde som ut fra beliggenheten må tolkes som havnen til kirkestedsgården Kviteseid. På eidet og rundt Sundekilen finnes en konsentrasjon av store gravfunn fra jernalder. Jeg bruker i første omgang stedsnavn, kjent arkeologi og topografi som utgangspunkt for å undersøke hva slags sted eidet kan ha vært. Dette utsnittet av Telemarkvassdraget er egnet til å undersøke forhold ved et mulig utvekslingssted sett i sammenheng med en by, i dette tilfellet Skien. Det er tale om et dalføre karakterisert av et vassdrag som viktigste vei for handelen. Flere stedsnavn rundt Kviteseid tyder på direkte handel langt opp i vassdraget, Hollenderodden, Holland og Lastein en noen eksempler, se figur 12. Hvilken sammenheng er det mellom Kviteseid og ressursene i Eidsborg? Flere har sett for seg en mulig økonomisk og administrativ sammenheng mellom kirkestedet og steinbruddene, 52 men det er først og fremst Tveitane som med en diskusjon om stedsnavn, eiendomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldre tid har bidratt med momenter som kan brukes som utgangspunkt for å belyse spørsmålet. Med utgangspunkt i skriftlige kilder fra middelalderen ser han for seg en mulig økonomisk og administrativ sammenheng mellom stedet Kviteseid og bruddene i Eidsborg. Det er særlig to brev fra henholdsvis 1386, og 1395, 53 angående et skatteoppgjør, og der en mann fra Kviteseid kalt Grjotgard blir dømt til å innfri skatt som er unndratt biskopen og sysselmannen over flere år. I det første brevet pålegges mannen å betale bøter og skyldig biskopsskatt med bl.a. 1,5 tonn brynestein. Ut fra mannens eiendommer og økonomiske kraft anser Tveitene det som sannsynlig at han hadde til oppgave å forpakte blant annet biskopens tiende- 51. Båttyper innenfor slike soner er tidligere beskrevet som særlig tilpasset naturforhold og klima, mens sonene avgrenses av topografi og strekninger av vassdraget båtene kan brukes i, se C. Westerdahl Traditional zones of transport geography in relation to ship types, i O.Olsen et.al (red.) Shipshape. Essays for Ole Crumlin Pedersen Roskilde 1995: og C. Westerdahl, From Land to Sea, from Sea to Land. On the transport zones, borders, and human space, i Litwin, J (red.) Down the River to the Sea Proceedings of the 8th ISBSA, Gdansk 2000: 14ff. 52. M. Tveitane, Kviteseid Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldre tid, Heimen 1981, XVIII: A. Olsnes, Kviteseid bygdesoge bd. III, Kviteseid Kommune H. Braathen, Et vikingtids og mellomaldersk maktsentrum i ei sørnorsk dalbygd, i H. Glørstad, B. Skar og D. Skre (red.), Historien i forhistorien: Festskrift til Einar Østmo på 60 års dagen, Kulturhistorisk museum Skrifter 4 Oslo 2006: DN, IV: 534 hhv. DN, IV: 651.

116 Utsnitt av ØK kart over Kviteseid gård og kirke med Kauphamar ved eidet mellom Bandak og Kviteseidvann. Nederst: havn og kirkestedet sett fra Kviteseidvann. innkreving i regionen, og at bakgrunnen for skattekravet var at mannen over en årrekke hadde unndratt verdier i stort omfang. I det andre brevet dømmes mannen til å betale 9 tonn brynestein til henholdsvis biskopen og sysselmannen. Tveitane ser kilden som en indikasjon på at mannen hadde eierinteresser i brynesteinsbruddet M. Tveitane, Kviteseid - Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldre tid, Heimen 1981, XVIII:

117 Stedsnavn, høydeforskjeller og eid langs vannveien på strekningen mellom Lastein i Bandak og Lahell i Skienselva. P. Nymoen/T.L. Wahl. I et brev (s. k hyrdebrev) datert 1395, angir biskop Øystein hvordan folk i Vest- Telemark skulle svare ham visse avgifter, nemlig ved å levere disse til kirkeverger som skulle samle det i garden nærmest kirken. 55 Tveitane argumenterte for at den før nevnte Grjotgard kanskje kan ha hatt en slik rolle ved Kviteseid fordi han trolig eide, eller hadde eierinteresser i Kviteseid gård, kanskje også i kirken, og at han derigjennom har hatt makt som biskopens forlengede arm for å innkreve skatt. Det er imidlertid en annen mulig sammenheng mellom Kviteseid og ulike råvarer, produksjonssteder og transport og som er av særlig interesse her, nemlig det forhold at stedet utgjør et naturlig knutepunkt for ferdselen til vanns og over isen ned mot Skiensområdet og fjorden. Dersom navnet Kviteseid skriver seg fra en gård som opprinnelig har hatt det usammensatte gårdsnavnet Eið, kan dette ha vært en svært gammel gård og et mulig sete for kontroll og makt over vassdraget i førhistorisk og historisk tid. Stedets funksjon som knutepunkt for kommunikasjon er antagelig gammel, foreløpig er det et helt åpent spørsmål om det var et utvekslingssted lenger tilbake enn middelalder. Men det er først og fremst beliggenheten i et veikryss som gjør navnet Kauphamar interessant. Stedet utgjør et topografisk transport- og ferdselsstrategisk knutepunkt i Vest- Telemarkvassdraget, ikke bare for strekningen fra Bandak til Skien men også fra Kviteseid vestover til Eidsto og Nisservann og sørover mot Kragerøområdet. 55. DN, IX: 186

118 Steinkirken på Kviteseid er fra midten av 1100 tallet og ligger øverst i et sammenhengende bånd av tidligmiddelalderske kirkesteder langs vannveien fra Bamble ved Skagerrak via Skien. 56 Ved Kviteseidet ender den naturlige veien over land fra Bandak til Kviteseidvann, så og si midt i gårdstunet til Kviteseid prestegård. Det lokale navnet på den framstikkende odden som går ut fra gården er Kauphamarodden, et stedsnavn som i denne sammenhengen er særlig interessant. Hvor gammelt er navnet Kauphamar ved Kviteseid, har det samme betydning her som andre steder hvor det har foregått handel? Befaring på eidet og ved havneområdet i sør ved Kauphamar førte til registreringer som tyder på havnefunksjon. Selve Kauphamaren er en liten odde som stikker ut fra østsiden av stranden med tilstrekkelig dybde til fortøyning helt innved land, se figur 11. Langs den langgrunne stranden ligger også rester av to steinpakninger som stikker 4 5 meter ut i vannet, muligens rester av brygger eller moloer. Jeg har bare gjort noen få prøvestikk under vann, og disse viser gode bevaringsforhold, noe som gjør det interessant med hensyn til videre undersøkelser. Prøvestikkene inneholdt bryner, både råemner, slipte og varmebehandlede, samt fragmenter av keramikk og jern. På Kauphamarens vestside sitter en bolt med smidd jernring kilet fast i en fjellsprekk med en jernnagle. Dette er samme type fortøyningsring som de varpe- og fortøyningsringer man finner ute ved kysten. Vi er midt i Telemark, midt i bondelandet, og likevel er det noen klare bindeledd til kysten. De synlige er i første rekke havnen, men også kirken, da det i koret her er malt seks skip på veggen: en kogg og fire andre mer stiliserte, havgående skip (figur 13). Skipsbildene på den kalkede korveggen er ikke datert men de fremstiller fartøy som hører hjemme i høymiddelalder. Det er om lag 8 mil mellom kirkestedet Kviteseid og Skien by. Likevel er forbindelsene mellom Kauphamar/Kviteseidet og Skien åpenbare i det henseende at det har gått en sammenhengende strøm av varer herfra. Et privilegiebrev fra 1473, og som forbyr folk i Skien oc ther owen fore å handle med hollendere i strid med Skiens handelsprivilegier, sier noe om regulering av handel i Skiens cirkumference. 57 Kilden kan kanskje sees i sammenheng med stedsnavnene Hollenderodden og Holland ved Kviteseidvann, og i så fall kan denne navngivingen stamme fra direktehandel helt oppe ved Kauphamarodden før andre halvdel av 1400-tallet. Innlandshavnen Kauphamar er på et vis grunnleggende forskjellig fra kysthavnene. Her er lokaliseringen i betydelig større grad diktert av topografi og klare fysisk-geografiske rammer for ferdselen. Sett i lys av kombinasjonen transportåre, gravsted og kirkestedsgård er Kviteseid et sentralt sted både i vikingtid og fram til ca. 1915, da kirkestedet ble flyttet. Det har mest sannsynlig vært et knutepunkt-sted og et omlastingssted hele denne perioden. Det er også mulig at 56. Se E. M. Nygaard, De romanske steinkirkene i Telemark: beskrivelse, analyse og tolkning, magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo, 1996 og Ø. Dalland, Telemark i lys av vannet, Fagernes, 2001: K. Helle, Folketap og urbane endringer, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 128ff 119

119 Historier om transport og handel er en viktig del av kulturlandskapet på Kviteseid. Øverst: Kirken med utsyn mot Kauphamarbukti, havnen ved Kviteseidvann, samt avtegning av noen av skipsbildene fra koret i kirken. Nederst et vrak med brynesteinslast funnet ved nærmeste odde på sydsiden av vannet. P Nymoen. Kviteseid var et utvekslingssted 58 i hele perioden, men dette er fortsatt uvisst. De innledende arkeologiske undersøkelsene som så langt er gjort på bunnen av havna ved Kauphamaren virker lovende, og de vil kombinert med tolkning av skriftlige kilder og undersøkelser på land være et godt metodisk utgangspunkt for å kunne bringe mer lys over dette spørsmålet. Marginale steder eller marginale kilder? Jeg har allerede stilt spørsmålet: Kan det være at vi i enkelte tilfeller misforstår både skriftlige og arkeologiske kilder hva angår den romlige utstrekningen av en havn? Spørsmålet berører kriterier for å avgrense et sted og således oppfattelsen av det. I denne artikkelen har jeg argumentert for at i enkelte tilfeller blir et sted først definerbart når det strukturelt og funksjonelt relateres til et annet som i en kjede 58. Omlastingssted utvekslingssted, disse begrepene inneholder interessante muligheter til å kunne utvide etablerte forestillinger om handelens struktur relatert til nettverkshavnene.

120 av nettverkssteder. Flere av de havnene jeg har brukt som eksempler er nettopp slike nettverkssteder. Begrepet nettverksted er et forsøk på å beskrive hvordan en havn kan være mer enn en geografisk størrelse: sett fra båt kan det også være et havstykke, en fjord, eller et dalføre. En havn kan dermed også leses som et sted strukturert ut fra farmannens handel og varedistribusjon. Handelsskip fra hele den perioden vi har sett på her har hatt behov for ballast, enten naturstein eller varestein og annen tyngre last for å oppnå nødvendig stabilitet i seilas. En sjøreise som den nordnorske handelshøvdingen Ottar foretok, 59 krever derfor innsikt i hvordan varer settes sammen, det går ikke å seile bare med huder og pels fra Nord Norge. I tillegg til maritime kunnskaper om leder og havner, må derfor varesammensetning ha vært en av disse handelsfolkenes viktigste kunnskaper. Sammensetningen må også være kostnadseffektiv, og kombinert av både tyngre og lettere varer som gjennom avstand kan gi varene merverdi. 60 Eksempler på slike ballastvarer kan være kleberstein og bryneemner. De har liten verdi som råemner der de er produsert, men høy verdi ved lang transport til havner som etterspør slike varer. Farmannen Ottar må derfor ha visst hvor han kunne ta inn slike varer. Også varesammensetning i skipsfunn fra middelalder viser som jeg har nevnt at varene er hentet i mange forskjellige havner, hvilket tilsier at et handelstokt kunne bestå i omlasterfart mellom en rekke havner. Lignende forhold kan gjelde varedistribusjonen og kontakten mellom innland og kyst. Et eksempel er stokkebåtene fra vikingtid. De kan isolert sees som småbåter brukt i et lite vann, men de kan også sees som del av et transportsystem over store avstander. 61 I videre forstand sier funnene også noe om struktur, organisering og følger av vannveisystemene. 121 Konklusjon Det er historisk relative svar på når et sted er en by. 62 Det samme kan vi anta er gjeldende for havner innenfor kategorien små utvekslingssteder. Jeg vil legge til at når det gjelder naturhavner kan den struktur som gjør at de (av noen) oppfattes som sted ligge vel så mye i ikke-materielle faktorer. Falck formulerer det slik: [ ] med andre ord er ikke havna i landskapet der for alle, bare for de som kan dra kjensel på den gjennom sin virksomhet, gjennom erfaring og kunnskap. 63 I en dis- 59. N. Lund, Ottar og Wulfstan, To rejsebeskrivelser fra vikingetiden, Roskilde 1983 og J. Bately og A. Englert, (red.), Ohthere s Voyages, Maritime Culture of the North, Roskilde K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 27ff. 61. Jf også S. M Sindbæk, Ruter og rutinisering - Vkingetidens fjernhandel i Nordeuropa, København 2005: K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: T. Falck, Havna som sted. En diskusjon om hybriditet og mobilitet i arkeologi, Upublisert hovedfagsavhandling i arkeologi, Universitetet i Tromsø 2000: 35.

121 122 kusjon om såkalte ulovlige havner formulerte Bill en teori som etter mitt syn er en treffende beskrivelse av problemet med å definere og avgrense småhavner: [ ] Ikke overraskende er en del af forbuddene givet for kyststrækninger, ikke for lokaliteter; man må her tænke på distinktionen mellem begreberne at gjøre havn og havn. Under tilstrækkeligt gunstige vejrforhold har de fleste kyster budt på en mulighed for kommunikation mellem fartøj og land, og lokalisasjonen af udskibningssteder, der alene fungerede under sådanne betingelser, er formodentlig næsten umulig; der behøver ikke at have været noget klart udfældningspunkt for denne aktivitet, måske bare en fælles erindring hos søfolk og landboer om, at her mødtes man sidste år og året før ved denne tid. 64 Denne felles erindring som Bill nevner her tror jeg er en viktig påpekning for å forstå steder av den type som er avbildet i figur 1 og 7, og det gjør at fenomenet, eller funksjonen havn, i visse tilfeller snarere kan beskrives som en praksis enn som et geografisk avgrenset, fysisk sted. Forbindelsene mellom disse stedene kan leses i sammenheng med sjøfart og ruter, og slik sett utgjør den rutiniserte sosiale praksis bruken av dem innebærer et viktig strukturelt element i det jeg kalte nettverkssteder. Sindbæk finner at en rute ikke er en topografisk struktur men isteden [ ] en social institusjon, et udtryk for, at udveksling mellem områder er blevet rutiniseret. Den består i de rejsendes tilbagevendende praksis og i den viden, den samme praksis skaber og opprettholder. 65 Jeg har fokusert på empiri knyttet til transport langs vannveier for å si noe om småsteder og småhavner. Jeg har forsøkt å vise at innenfor den kulturhistoriske forskningen har undervannsarkeologien potensial til å bidra med så vel kildemateriale som metode egnet til å se landskap, havner og steder fra en annen vinkel. Jeg har også vist at det er fruktbart å utfordre, og å øve seg i å løse opp i de kriterier vi vanligvis legger til grunn for å skille ut lokaliteter av mengden småsteder som verken ble til strandsteder, småbyer eller urbaniserte havner. I en slik øvelse kan det i flere tilfeller være problematisk å operere med en geografisk stedsdefinisjon. Delvis fordi en del varehandel ikke lar seg sentralisere, og delvis fordi transport og sjøfartsstrukturer er helt annerledes i åpent vann og langs kysten og langt mer dynamisk enn ferdsel langs veier og elver. Lastesteder kan være usynlige havner, men de kan også bli høyst synlige og sågar sentrale steder over natta, ved at de skifter karakter fra å være naturhavn til å bli handelshavn idet omlasting skjer. Dette er i stor grad tilsvarende for hva som skjer med sesongvise markedsplasser slik jeg viste eksempel på med fotografiet i figur J. Bill, Skib og havn i middelalderen. En transportarkæologisk studie. Upublisert cand. phil. speciale, Institutt for forhistorisk arkeologi, klassisk arkeologi og etnologi, Københavns Universitet 1993: S. M Sindbæk, Ruter og rutinisering - Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa, København 2005: 268

122 Den beste illustrasjonen er kanskje maleriet av de av hollandske handelsfartøyene som ligger og laster i åpent vann. Det viser et eksempel på steder som er ekstremt vaskelig å spore fordi de bokstavelig talt forsvinner med båtene. Ved å utvide kunnskapen om transport og handelsveier til et større område kan den maritime handelen også beskrives som en del av innlandets økonomi. I lys av begrepet transportsoner blir stedene jeg har fokusert på møtesteder mellom landog vannveier. Lokaliseringen av disse stedene tilsier at de ikke kun skal undersøkes på eller langs land. Her spiller bruken av vannet en så sentral rolle at vi i langt større grad blir nødt til å fokusere på spor under vann, og jeg mener å ha vist at dette innebærer et nytt og betydelig kildetilfang. 123 Appendiks Undervannsarkeologiske registreringer i havneområder, der funnmaterialet indikerer handel. Gjennomgangen er inndelt etter fylker og de fem landsdelsmuseenes forvaltningsdistrikt. 66 Østfold Oslo Buskerud Fæstningholmen 1 Festningsholmen Akerøy Hvaler Østfold. Havnefunn, ballast, brekkasje av keramikk mm , Utgårdskilen 1 Hvaler. Havnefunn, ballast, brekkasje , Arisholmen Kråkerøy Østfold, Havnefunn, brekkasje ballast ca 95 gjenstander , Strømtangen lykt Leira Torgauten. Havneundersøkelse med omfattende funnmateriale (B J Ludvigsen) Smaustangen 1 Smaugshavna Rauøfjorden Hankø Onsøy. Havnefunn, havneundersøkelse stort gjenstandsmateriale dateringer , Kollen 2 Kollesundet Larkollen Rygge. Havnefunn. 5. OSLO havn, , Havnefunn i Bjørvika ved Krankaia, Operaen: , Bjørvika havnefunn, Filipstadkaia 5 Ballasthauger, spredte, og en del antatt dumpet teglstein. Senketunnelprosjektet, omfattende havnemateriale , Sætrepollen 2, Håøyfjord Sætre Hurum. Flere avgrensede ballasthauger vesentlig flintknoller, brekkasje av keramikk samt tegl mur og takstein (munker og nonner) Sætrepollen 3 Havnefunn, ballast, brekkasje. Omlastningssteder, tømmerhandel? 66. Forvaltningsdistriktene avgrenses slik: Norsk Sjøfartsmuseum; strekningen Svinesund Åna Sira, Stavanger Sjøfartsmuseum; Rogaland, Bergens Sjøfartsmuseum; Hordaland nord til Midtsund i Møre og Romsdal, NTNU Vitenskapsmuseet; Midtsund i Møre og Romsdal nord til Mo i Rana, UIT Tromsø Museum; fra Mo i Rana til og med Finmark. 67. Nummerserien brukt i de 7 sørligste fylkene tilsvarer arkivnummeret i Norsk Sjøfartsmuseums funnregister. Opplysninger fra dette registret legges nå inn i den nasjonale kulturminnebasen Askeladden, et arbeid som bare så vidt er påbegynt, derfor brukes interne arkivnumre her. 68. P. Nymoen, Reguleringsplan for havneområdet i Utgårdskilen, Hvaler, Befaringsrapport vedr. undersjøiske kulturminner, Rapport, Norsk Sjøfartsmuseum, J. Gundersen J, Arkeologiske havneundersøkelser i Oslo senketunnelprosjektet i Bjørvika, Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2006, Oslo 2007:

123 124 Vestfold 8. HOLMESTRAND havn Konsentrasjon av løsfunn/typiske havnefunn krittpiper, flintknoller, gul teglstein, div skår av rød og svartgods keramikk brekkasje, skår av fajanse porselen glass etc. 9. TØNSBERG havn (Havneundersøkelse 2001) 10. STAVERN havn , Citadelløya , Stavern havn , Risøya Stavern havn Stavern havn Kulorten, Torkelsøya, Stavernsøya, Stavern. 11. LARVIK havn Omfatter et større område med kulturlag mellom Østre brygge og Skottebrygga og : to fraktefartøy hhv klink og kravellbygde, forlist ca 1730 på Larvik s red, lastet med jernmalm funnet og gravet ut SVELVIK havn, Kulturlagområde registrert i forbindelse med forundersøkelse vedrørende søknad om utdyping av farled Hella Nøtterøy Tønsbergfjorden. Havnefunn Uleholmen, Vasser Tjøme Kløvningen. Havnefunn. Telemark 15. PORSGRUNN havn, kulturlag, havnefunn ved Helleberget Skjerkøya Bamble, Havnefunn, stort gjenstandsmateriale ballast, brekkasje Elvik Ankersholmen Åbyfjorden Bamble Telemark. Havnefunn, ballast, brekkasje. Trolig ishavn/utskipning av is Stusholmen 1. Oterøy Kragerø. Havnefunn, stort gjenstandsmateriale, datering Karantenestasjon og vertshus ved Kreierholmen , Stusholmen 2. Havnefunn, skipsvrak, ballast (flint) Skåtøyroa 1.Skaatøroa Kragerø. Havnefunn, ballast, brekkasje Kirkeholmen 4 Lille Kirkholmen Kilsfjorden Kragerø. Havneundersøkelse, mengder med ballast, mye tegl, ubrukt keramikk brekkasje og lignende KRAGERØ havn, kulturlag Aust Agder 22. RISØR havn, Ranvik 3. Randevik Ranvik Østre Risør. Havnefunn Homborsund havn. Vertshus? Havnefunn, havneundersøkelse 1970, store mengder keramikk og ballast, blysegl (udatert) Homborsund 2. Havnefunn, løsfunn Alshavn 2 Strandfjorden, Grimstad. Havnefunn, mye ballast Hollandsk delft andre løsfunn antatt datering Holvigen Holvika (Holvigholmen ), Groosefjorden, Grosfjorden Grimstad. Havnefunn, Skipperheia Sagesund, Oksefjorden, Tvedestrand. Havnefunn, ballast og treflis. 70. P. Nymoen, Larvik indre havn - konsekvensutredning for kulturminner - arkeologiske undersøkelser under vann, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum / Larvik Kommune, P. Nymoen, Prosjektbeskrivelse - søknad om dispensasjon fra kml 14 for to skipsvrak på lokaliteten Batteristranda, Larvik, Vestfold, askeladden ID og ,. Norsk Sjøfartsmuseum og P. Nymoen og C. Melsom, To skipsvrak i Larvik havn, Norsk Sjøfartsmuseum årbok Oslo 2008: P. Nymoen, Hella et sted å hlaða? - 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årskrift 2006: P. Nymoen, Arkeologiske undersøkelser i Porsgrunnselva. Bratsberg Bruk, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum, P Nymoen P, Marinarkeologiske undersøkelser ved Skjerkøya, Bamble Kommune, Rapport. Norsk Sjøfartsmuseum, 1999.

124 Dybevig 3 Dypvika Dyviga Moland Tromøsund Tromøysund. Havnefunn, ballast mulig sammenheng m kjølhalingsplass Trollenes Trollnes Dybevig Moland Tromøsund Tromøysund Arendal. Havnefunn Rørvik Moland Tromøysund. Havnefunn, laftekasser/vorr (udatert) Hastensund Tromøya Tromøysund. Havnefunn Ulvøysund 1. Havnefunn, vertshus Gamle Hellesund 1, Gamle Hellesund 3, , Gamle Hellesund 4 Helleøya, , Steinsøy Gamle Hellesund. Havnefunn, kulturlag Brekkestø 2. Havnefunn, 1700 tallet. 35. LILLESAND havn, , , Kokkenes Bergstø Kirkeheia Lillesand Vest Agder Møvig 1, Flekerøy, Kristiansand. Havneundersøkelse Omfattende gjenstandsmateriale mye ballast dateringer , Kjerregårdsbukta 1, Kristiansand. Havnefunn Kroodden 4, Kristiansand. Havnefunn, ballast gjenstandsmateriale Kristiansand Østre Havn , havnefunn, kulturlag Vige,Vigebukta Topdalsfjorden Kristiansand. Havnefunn, ballast gjenstandsmateriale Gammeløya Flekkerøy Vestergabet Møvik. Havnefunn, ballast, teglstein datert middelalder Kleven 1, Kleven havn, Gismerø, Mandal. Havnefunn (udatert) Gismerø 2, Kleven. Havnefunn, ballast, båtvrak (udatert) Tregde 1. Havnefunn 1600 tall Tregde 2. Havnefunn ballast keramikk (1800 tall) Hillesund Nakkø Hille. Havnefunn, ballast, brekkasje ( ) Skarvøy havn 3. Havneundersøkelse Meget omfattende gjenstandsmateriale, ikke publisert, udatert; antatt periode Farsund havneområde, , , Gåsholmen 3 Farsund søndre havn, , Farsund Vestersiden 2, omfattende havneundersøkelser, store områder med kulturlag og skipsvrak Birkenesbukta 1, Indre Spindsfjorden Farsund. Havnefunn, ballast, skifer og hvit kalkstein Krossnes 1, Farsund. Havnefunn, gjenstandsmateriale, tegl, dyrebein udatert Loshavn 1, Lista, Farsund. Havneundersøkelse, kulturlag ballast omfattende funnmateriale , Loshavn 3, Farsund. Havnefunn, til sammen et omfattende funnmateriale, kun delvis publisert Grønsletta 2, Vågen, Eikvåg, Bjørnsund. Diverse ballastrøyser, brekkasje av keramikk, udatert Brattebrokka 2, Langøy øst, Farsund. Havnefunn, ballast, keramikk, udatert men antas stamme fra perioden Hovdeodden, Sjøbuvika, Langøy øst Farsund. Havnefunn, bryggeanlegg antatt fra vertshus Guleholmen, Langøy øst Farsund. Havnefunn, ballast, keramikk tegl, udatert Kjeholmen, Langøy øst Farsund. Havnefunn, ballast, tegl, kompassrose Homsundø 2, Homsundøy, Rundholmen, Oftefjorden. Havnefunn ballast kalkstein/flint, antatt å samme fra tømmerhandel perioden Persholmen 2, Eikvåg. Havnefunn ballast, kalkstein/flint, tømmerhandel ? K Keller, The underwater excavations at Møvik 1971 A technical report, Norsk Sjøfartsmuseum, Årsberetning, Oslo 1971: P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i Vigebukta, Kristiansand, Rapport, Norsk Sjøfartsmuseum, K. Ludviksen, Tobakkspiper fra Loshavn, Fylkeskonservatoren i Vest Agder, Kristiansand 1982.

125 Sletta, Vollesfjord Flekkefjord. Havnefunn, ballast, tegl kulturlag, mynt Mexikansk real. Dateringer FLEKKEFJORD Grisefjorden 2 Flikkestø Hollenderbyen, , Tjørsvågbukta Flekkefjord havn 1 Flekkefjord Eschebrygga Tollbodkaia, Grisefjorden 3 Flikkestø. Havnefunn, kulturlag Skutevikodden, Vollesfjorden, Stolsfjorden, Flekkefjord. Havnefunn omfatende funnmateriale, ballast, tegl, keramiske fliser, udatert Ståbystrand 1, Grunnevika, Stolsfjorden, Flekkefjord. Havnefunn, omfattende funnmateriale, skiferheller, udatert Espholmene 1, Abelnes, Flekkefjord. Havnefunn, ballast, udatert, klinkbygget båt AD , ikke publisert, Abelnes 2 Abelnes havn, Flekkefjord. Havnefunn Kongshamn, Kirkehavn Hidra. Havnefunn, kulturlag, ballast, udatert Snig, Naversund, Lindesnes. Havnefunn, last av tilhugget eiketømmer i store dimensjoner, udatert Svinør 1, Svinør havn, Lindesnes. Havnefunn Svinør 3, Lindesnes. Havneundersøkelse, kulturlag antatt Ramslandsvågen 3. Havnefunn, ballast (flint). Klinkbygget båt i samme område, ikke publisert Tartholmen 1, Saltvaag, Juvika, Lindesnes. Havnefunn, ballast tall Røsvig, Kjepsø, Korshavn, Lindesnes. Havnefunn, gjenstandsmateriale 1700 tall Selør 5, Våge. Havnefunn, havneundersøkales 1993, omfattende gjenstandsmateriale, ballast, keramiske gulvflis, udatert men sannsynligvis middelalder 1800? Austad Rosfjorden Lyngdal. Havnefunn tall. Rogaland Skipenes, Utstein. Mulig seilsperring, stedsnavnet Skipenes antyder en gammel ankringsplass. Mulig stapelplass for tyngre varer ved innløpet til Klosterhavnen. Flere ballastrøyser sammensatt av flint og kalkstein, store mengder dyrebein og keramikk. Keramikken dateres fra ca til (Selsing et al 2005) Gammelhavn, Ølen. Stort område med ballast, hovedsakelig av flintstein og fragmenter av tegl, både murstein og takstein. Ballastområdet ligger ca. 60 meter fra land på begge sider og er sannsynligvis dumpet fra fartøyer som lå for anker i havnen. I følge tollregnskaper ble det i 1610 lastet tømmer på Romsa i en havn som ble kalt Tollesund Nedstrand, Amdalsholmen og Roseberget Tysvær. Havneundersøkelse. Flere ballastrøyser, Nederlandsk, Tysk og trolig Skotsk opphav (flint og skifer). Kalkstein (ballast) Siegburg keramikk, tegl med mere. Oppkomsten av handelsstedet på Nedstrand knyttes gjerne til tømmereksporten som begynte på 1500-tallet og varte fram til slutten av 1600-tallet. Imidlertid viser tollister i engelske havnebyer at det foruten fiskeprodukter ble skipet ut tømmer fra Bergen allerede på 1300-tallet Fogn, Finnøy. Langgrunn jernalderhavn, smal innseiling omkranset av gravrøyser. Funn av godt bevart skipsvrak datert ca Fartøyet har flere likhetstrekk med Sjøvollenskipet. I tilknytning til skipet ble det funnet steinlegging med trestokker tolket som brygge Avaldsnes,Gloppe, Karmøy: Gloppehavn kjent som handelssted i etterreformatorisk tid, også stedsnavnet Lahamaren. Marinarkeologiske undersøkelser i havneområdet avdekket større områder med kulturlag og løsfunn av ballast og handelsvarer med dateringer fra Deler av 78. Arkivopplysninger og muntlige meddelelser fra arkeolog Endre Elvestad, Stavanger Sjøfartsmuseum. 79. L Selsing, E. Elvestad, H. Hamre, J. F. Krøger, A Midtrød og A. J. Nærøy (red.), Fra Galta til Geitungen: Kystkultur og fjæresteinsarkeologi i Sørvest-Norge. AmS-NETT 7, Stavanger 2005 og E Elvestad, Utstein, Innberetning fra befaring på 10 lokaliteter. Stavanger Sjøfartsmuseum, (uå). 80. E. Elvestad, Tømmerutskipningen på Romsa Innberetning fra befaring i Gammelhamn og Herøyvadet, Stavanger Sjøfartsmuseum, (uå). 81. E Elvestad, Marinarkeologisk befaring på Nedstrand , Stavanger Sjøfartsmuseum. 82. Muntlig meddelelse fra Endre Elvestad, Stavanger Sjøfartsmuseum den

126 funnmaterialet knyttet til Hanseatenes handelsvirksomhet på havnen Nothaw. 83 Skipsfunn i havneområdet, handelsfartøy datert ca 1400, sannsynlig byggested Polen Ottøy, Suldal.Handelssted, tømmerhandel særlig med Skottland Havneundersøkelse Omfattende funnmateriale, ballasthauger med mer Hordaland 86 De opplysninger om undervannsarkeologiske registreringer ved mulige handelshavner i Bergens Sjøfartsmuseums distrikt som foreligger, er i det vesentligste lagt opp etter Jan Henrik Munksgaards registreringer av nyere tids handels og gjestgiveristeder. 87 Ett av funnene når vi ser på Bergens Sjøfartsmuseums undersøkelser, er at det ofte er påfallende parallellitet i lokalisering av eldre handelshavner/ladested og de Munksgaardske Landhandelstedene. 88 Det finnes opplysninger om flere lokaliteter som er undersøkt, men det har ikke vært mulig å få med disse her. 1. Valevåg, handels og gjestgiveri. Havnefunn. 2. Spissøyhavn, Bømlo. Handels og gjestgiveri. Havnefunn datering Foldrøyhavn, Bømlo. Store mengder keramikk, ballast etc. Kompassrose i fjellet, tidl. tollvaktstasjon på Foldrøya. Middelalder skipsfunn ca Klostervågen, Halsnøy,. Løsfunn, havnefunn. 5. Øklandsvåg, Bømlo handels og gjestgiveri, registrert skipsfunn, havnefunn. 6. Jondal havn, Jondal. Havnefunn. 7. Herandsholmen, Jondal. Løsfunn Kreffeld-keramikk. Havnefunn. 8. Stekka, Kvam. Havnefunn, ballast, Lastehavn? 9. Snilstveitøy Kalvsundet, Kvinnherad. Ballast, havnefunn. Tømmerhavn Gjermundshavn, Kvinnherad. Handels og gjestgiveri. Skipsfunn i vik ved handelsstedet. 11. Kvalesund, Os. Handels og gjestgiveri. Løsfunn, havnefunn 12. Berge, Fusa. Ballastfunn, tømmereksporthavn. 13. Bakkasund, Austevoll. Havnefunn, Holandsk, skipsdeler. Gammelt Handels og gjestgiveri sted. 14. Hummelsund, Sund. Handels og gjestgiveri. Havnefunn/løsfunn, jernalder fiskevær. 15. Bukken, Sund. Handels og gjestgiveri mange funn både ved handelsstedet og i området rundt. 16. Strusshavn, Askøy. Handels og gjestgiveri og karantenehavn. Havnefunn 17. Kleppestø, Askøy. Ventehavn, middelalder løsfunn. 18. Kilstrømmen, Austrheim Havnefunn. 83. J. Flemming Krøger, Sammenfatning av hva som har vært gjort av - og funnet ut ved maritimarkeologiske undersøkelser i Avaldsnesområdet, Upublisert arbeidsnotat P. Nymoen, Mellom hav og land. Om havner marinarkeologi og kulturlag under vann, Havn og handel i 1000 år, Stavanger.1997: E. Elvestad og A. Opedal, Maritim-arkeologiske undersøkelser av middelalderhavna på Avaldsnes, Karmøy. AmS-Rapport 18, Stavanger H. Alopaeus og E. Elvestad, Avaldsnesskipet- et nordisk skip fra Polen?, Stavanger Sjøfartsmuseums Årbok H. Hamre, Ottøy-undersøkelsen- Marinarkeologi i lokalhistorisk perspektiv, Rapport, Stavanger Museum, Sjøfartsmuseet, Stavanger Bergens Sjøfartsmuseums forvaltningsdistrikt dekker strekningen Hordaland til Midsund i Møre og Romsdal. 87. Muntlig meddelelse fra Arild Marøy Hansen, Bergens Sjøfartsmuseum den Se J. H. Munksgaard og N G Brekke, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 1. Ytre Hordaland, Registreringsrapport, Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum Bergen1973. J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 2. Midtre og indre Hordaland, Registreringsrapport Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum Bergen J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 3. Sogn og Fjordane, Registreringsrapport, Kystmuseet i Sogn og Fjordane - Historisk museum, Bergen L. Pettersen, Et vrakfunn i Folderøyhavn, Bømlo, Sunnhordland, Sjøfartshistorisk Årbok, Bergens Sjøfartsmuseum, 1965.

127 128 Sogn og Fjordane 19. Børholmen, Gulen. Havnefunn. 20. Sogndal. Sogndal. Havnefunn. 21. Leikanger, Leikanger. Havnefunn. 22. Steinsund, Gulen. Havnefunn 23. Sauesund, Askvoll. Havnefunn. 24. Kalvåg, Bremanger. Havnefunn. 25. Raudeberg, Vågsøy. Løsfunn/havnefunn. 26. Silda, Sørehavn, Vågsøy. Kirkehavn, middelalderskip. Møre og Romsdal (til Vestnes) 27. Borgarøya, Håkonsholmen, Ulstein Handels og gjestgiveri Havnefunn. 28. Sæbø, Hjørundfjorden, Ørsta. Havnefunn. 29. Eiksund, Ulstein. Havnefunn. 30. Skodjestraumen, Skodje. Havnefunn. 31. Flåværhavna, Herøy. Havnefunn, værhavn/ventehavn før Stadt Møre og Romsdal, fra Midsund, og Sør Trøndelag Molde lufthavn, Årø, Molde. Ballastrøyser (flint) antatt datering tallet, trolig sammenheng med trelasthandel 2. Kristiansund havn. Flere havneundersøkelser, store områder med kulturlag påvist i vågen, Sørsundet og Marcussundet Hamnaholmen, Storøya, Solskjeløy, Litlhamna, Aure. Løsfunn/havnefunn Edøy, Korsvoll, Smøla. Løsfunn/havnefunn, antatt datering Skiphamnbukt, Aure. Havnefunn, store ansamlinger med ballast, vesentlig flint og brekkasje, sannsynlig kontekst; tømmerhandel Hopsjøen, Hitra. Handels og gjestgiveri. Havnefunn, kulturlag Aunøya, Hitra. Handles og gjestgiveri. Havnefunn, kulturlag datering NTNU Vitenskapsmuseets forvaltningsdistrikt dekker strekningen Vestnes i Møre & Romsdal Mo i Rana i Nordland. 91. T Wenaas, Rapport angående marinarkeologiske undersøkelser i Vågen ved Devoldholmen i Kristiansund NTNU VM Top ark, upublisert innberetning, P Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i Sørsundet, Markussundet, Grunden, Teistholmen og indre havn, Kristiansund N, 5 rapporter, UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie NTNU VM arkivnummer , Rapport nr NTNU VM arkivnummer Rapport nr P. Nymoen, Aursundprosjektet - Marinarkeologiske undersøkelser, RV 680 HP 13b - Parsell Giset Kjelklia, UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, Rapport P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i Hopsjøvågen, Hitra Kommune, 25 juni 01 juli 1992, Rapport NTNU Vitenskapsmuseet M. E. Jasinski, Marinarkeologi i Hopsjøvågen, Spor Nr 2 Trondheim P. Nymoen, Notat fra marinarkeologisk befaring ved handelsstedet på Aunøya, Hitra i Sør Trøndelag, Innberetning til top. ark. NTNU Vitenskapsmuseet 1993.

128 Valan, Hitra. Handelssted, havneundersøkelse, stort gjenstandsmateriale tallet Kommersøya, Kråkvåg, Trondheimsleia Kjørsvikbugen, Aure, havnefunn ballast, anker, tømmerhandel? Nord Trøndelag 11. Fånes, Frosta. Ballastrøyser, bryggeanlegg tremolo, foreløpig datert e.kr. (T-23393). Ligger i nærheten av Laberget, Frosta Martnasundet, Nærøy. Handlesplass, kirkested. Havneundersøkelse, kulturlag. Stort funnmateriale med dateringer perioden Nordland, (nord til Mo i Rana) 13. Hamnsundet, Hamnøya, Esøya, Vevelstad. Kleberbrudd, Havnefunn (klebersteinsemne). Skipsvrak v Hamnsundet. 102 (Nymoen 1993c). Nordland (fra Mo i Rana) UIT Tromsø Museum (fra Mo i Rana i Nordland til og med Finmark) 103 Det er generelt gjennomført få undervannsarkeologiske registreringer ved mulige handels- og omlastingssteder i Nordland, Troms og Finmark. Eksempelvis er det ikke dykket ved noen av Laberg stedene som finnes flere steder inne i fjordbunnene i Troms og Nordland. 14. Bø, Steinesjøen, havneundersøkelse, udatert. 15. Røst, havneundersøkelse, udatert. 97. K. Sognnes, Notat. Ad undersøkelse av gammelt handelssted Top ark. NTNU VM K Sognnes, Notat. Ad handelssted på Valøya Top ark. NTNU VM, K. Sognnes, Gransking av handelsstad, Upublisert rapport av 17 juni 1985, Top ark. NTNU VM K. Sognnes, Handelsstedene og gjestgiveriene på Valan ved Dolmøya, Årbok for Fosen J. Fastner, Marinarkeologisk undersøkelse ved Valen, Hitra, Sør Trøndelag, Upublisert rapport top.ark NTNU VM L. S Strøm, Valan et etterreformatorisk handelssted i det gamle Fosen, Upublisert hovedoppgave i arkeologi, NTNU høsten K. Sognnes, Gamle havner på Trøndelagskysten, Spor nr 1, 3 årgang hefte 5, 1988: M. Sylvester, Sjømannens gjestebok, Spor nr 2, 2005: P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i havneområdet Kjørsvikbugen, Aure kommune, Rapport UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, Pm Øyvind Ødegård, NTNU Vitenskapsmuseet J. Fastner, Marinarkeologi i Martnasundet, Sportsdykker kontakt nr.4, årg. 3, Nord Trøndelag dykkerkrets P. Søholt, Martnasundet - ei marinarkeologisk undersøkelse av den gamle markedsplassen på Nærøya, i J. A. Andersen (red.), Årbok for Namdalen Nr 27, Namsos P. Nymoen, Handelsplasser på kysten - Maritimarkeologisk perspektiv på vareutveksling i senmiddelalder. Et eksempel fra Midt-Norge, Hovedfagsoppgave i arkeologi, institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø, E. Følstad, Martnadsplassen på Nærøya. Ei arkeologisk undersøkelse av en handelsplass fra nyere tid, Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi, NTNU Institutt for arkeologi og kulturhistorie, P. Nymoen, Notat om befaring på forlisstedet etter skonnert Cecilia ved Hamnøy i Nordland, Innberetning til top. ark. NTNU Vitenskapsmuseet, Pm fra Stephen Wickler, Tromsø Museum , vedlagt notatet: Marinarkeologisk feltarbeid ved TMU, , utvalgte lokaliteter med spor etter handelssteder, fiskeværsutvikling, ol. S Wickler, Undersøkelser av havner i Nord Norge, i årsrapport for den marinarkeologiske virksomheten, Tromsø Museum, fagenhet for arkeologi, 1998:

129 130 Troms 16. Rekøykjegla, Vågan Storvågan, sjø/landavsatte kulturlag under vann datert middelalder Hovden havn, Bø, kaianlegg. 18. Nykvåg havn, Bø, se Hovden. 19. Stamsund havn, Vestvågøy. Løsfunn keramikk, havnefunn. 20. Hopen og Kalle, Vågan, løsfunn, keramikk, stokkanker, havnefunn. 21. Inndyr havn, Gildeskål, løsfunn, havnefunn. 22. Børøya syd, Stokmarknes, Hadsel. Handelssted, havneundersøkelse, mye løsfunn fra 1700-tallet og seinere tid, keramikk, krittpiper og ballast Karlsøy, Torsvåg havn, Vannøya, båtstøer, fortøyningsbolter. Summary Marginal places or marginal sources? An underwater archaeological view of small trading harbours A photograph from 1880 shows people camping under their boats while they are at market day it appears that the boats were the only shelter and that the harbour was a place only for as long as the market lasted. Based on this photo, I propose that temporary trading places of this kind may have been quite similar during the period CE. At the same time, it is pointed out that the physical characteristics and structure of such places is difficult to trace in the sources. Scholarship on trading places in Norway during the period CE shows that the majority of such places are located near water. In this article, I points out that many trading places can be difficult to identify based on the sources that are normally used to study trading and exchange centers. A central focus is to address the question of whether the places themselves are marginal or the sources. I propose that material uncovered as a result of underwater archaeological excavation is useful in this context and that the methods of underwater archaeology as well as archaeology and history are productive in the study of exchange places. It is the established opinion that the same processes that resulted in the development of central harbours with structural and functional town characteristics at the transition to the historical period also contributed to the development of smaller 102. M. E. Jasinski og R. Jørgensen, Marinarkeologiske undersøkelser i Storvågan feltarbeid 1987, i E. Engelstad og I. M. Holm-Olsen (red.), Tromura Kulturhistorie, Arkeologisk feltarbeid i Nord-Norge og på Svalbard 1987, Tromsø 1990: P. Nymoen, Marinarkeologi i Vågan - Prøvegravninger i sjøen - Rekøykjegla og Alterosen - Storvågan, Vågan Kommune, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum S Wickler, Interpreting the maritime landscape of Vågan, Paper presented at the session: Medieval Rural Settlement and Land Use, European Association of Archaeologists Annual Meeting (EAA99) Sept. 1999, University of Bournemouth, UK 103. T Falck, Marinarkeologisk befaring, Børøya Hadsel kommune, Nordland fylke. Rapport. Top.ark, Tromsø Museum, 2002.

130 131 societal units, such as marketplaces and trading ports. The article contributes a new argument to this line of reasoning that the very structures of seafaring and the social practices connected to sailing routes contributed to the formation of small harbours. It is argued that small trading ports outside of settled areas existed independently of settlements and towns in the period The term network harbour is introduced to describe how a harbour can be more than a geographical description. With a basis in practical theory and empirical examples, I argue that the concept of exchange places should be extended to include a coastline, a fjord or a waterway.

131 Ladesteder og strandsteder: Havner, husklynger og byer? Skiftende realiteter fra middelalderen til 1800-tallet. Finn-Einar Eliassen Innledning I perioder har det vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder og byer i Norge, og glidende overganger mellom land og by spredtbygd og tettbygd med mange overgangsformer. Artikkelen tar for seg de to stedsbetegnelsene ladested og strandsted og viser hvordan disse begrepene forandret innhold over tid fra 1500-tallet til 1800-tallet, og til dels hadde ulike betydninger på samme tid. Studien demonstrerer at vi ikke skal stirre oss blinde på termer og formaliteter. Vi fanger mer av virkeligheten ved å snakke om mer eller mindre urbane fenomener, ut fra ulike parametere sentralfunksjoner; fysisk, økonomisk og sosial struktur; formell status og selvstyre. I tidlig nytid fantes det i Norge et stadig økende antall tettsteder utenfor bondesamfunnet. Disse gikk under ulike betegnelser: Kjøpsteder, ladesteder, strandsteder, bergsteder, forsteder, uthavner, fiskevær, (militær-)leire, verk og bruk. Kjøpstedene og bergstedene var nesten alltid byer, unntakene var først og fremst de nordnorske kjøpstedene rundt år 1800: Hammerfest, Tromsø, Vardø og Bodø da de ennå hadde mindre enn 200 innbyggere hver og manglet de fleste strukturelle og funksjonelle kjennetegn på byer. 1 Forstedene var funksjonelt sett bydeler utenfor de juridiske og administrative bygrensene. 2 Uthavnene kunne nok ha små klynger av byhus, men de var små, og selv om de var nettverkssteder, kunne de ikke betraktes som sentralsteder for et omland. 3 Fiskeværene kunne være store, men var som regel sesongboplasser. 4 I likhet med militærleire, bruks- og verkssamfunn 1. K. Helle, F.-E. Eliassen, J.E. Myhre, O.S. Stugu, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. Oslo 2006: 202,243, 244. F.-E. Eliassen, Norsk småbyføydalisme. Grunneiere, huseiere og husleiere i norske småbyer ca Oslo 1999: Helle m.fl. 2006: 207. Eliassen 1999: D. Hundstad, Sørlandske uthavnssamfunn: fra maritime monokulturer til fritidssamfunn. Upublisert hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen 2004.

132 134 (hvorav de største kunne ha like mange beboere som en liten by) var de dessuten for ensidige til å kunne betraktes som urbane. 5 Når det gjelder ladesteder og strandsteder, var imidlertid realitetene mer blandet. Til gjengjeld har vi, spesielt fra enevoldstida ( ), et ganske rikt kildemateriale til å belyse disse stedenes eventuelle urbane karakter: Kart og bilder, manntall og folketellinger, rettsprotokoller og skifter, reiseberetninger og topografiske skildringer, reskripter og forordninger. En kritisk undersøkelse av strandog ladestedene vil ikke bare kaste lys over tettstedsdannelser i tidlig nytid, men kan også vise seg å ha overføringsverdi til tidligere, kildefattigere perioder. 6 Ladesteder fra havner til byer Betegnelsen ladested var i bruk hovedsaklig i en periode på ca 400 år, fra tallet til inn på 1900-tallet. Men i løpet av denne lange perioden fikk begrepet nytt innhold flere ganger, og ordet kunne bli brukt i ulike betydninger på samme tid. Ordet er sammensatt av to ledd, som begge kommer fra norrønt: Verbet hlaða, som betyr å lø(de), stable eller å lade, laste; og substantivet staðr, som betyr sted. 7 Et ladested var altså et sted der noe ble stablet, lagt opp eller lastet, ladet, f.eks. på skip, eller begge deler: Lagt opp og så lastet ombord på skip. At det virkelig var skip som ble lastet der, framgår av det faktum at alle kjente ladesteder lå ved kysten. Det samme gjør samtlige stedsnavn som er sammensatt med hlaða, som Laberg, Lahell, Lahelle, Lastein og Larkollen, som kanskje har samme rot. 8 Felles for alle ladestedene var at de hadde en havn der skip kunne ligge, en strand eller et tilsvarende åpent område ved havnen, der varer kunne legges opp før de ble lastet ombord på skipene, og noen ganger også et anleggested for skip. Disse elementene tilsammen utgjorde opprinnelig selve ladestedet. I mange tilfeller er ordet ladeplass brukt, ofte helt synonymt med ladested. 4. Eliassen 1999: 304. E. Bjørkvik, Bjugn og Stjørna under sildefisket på 1600-tallet, Årbok for Fosen 1972: J.E. Pedersen, Det private eierforholdet til fiskeværet Grip. Upublisert hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo R. Aarsæter, Værmenn, fiskere, bønder og fiskebønder, Heimen XXVIII, 1980: Eliassen 1999: Spesielt om jernverkssamfunnene finnes det en rik litteratur. 6. Denne artikkelen er basert på min prøveforelesning til dr.philos.-graden ved Universitetet i Oslo, og seinere undersøkelser, samt lokalhistorisk litteratur. Hovedpoengene har jeg tidligere publisert i S. Imsen og H. Winge (red.), Norsk Historisk Leksikon, 2. utg. 1999: , 430 (artiklene ladested og strandsted ), samt i Helle m.fl L. Heggstad, F. Hødnebø, E. Simensen, Norrøn Ordbok, 3.utg., Oslo 1975: 190, S. Grieg, Lahellenavnet i arkeologisk og kulturhistorisk lys, Årbok for Universitetets Oldsaksamling, 1969: O. Rygh, Norske Gaardnavne. Forord og Indledning, Kristiania 1898: 63. J. Sandnes, O. Stemshaug (red.), Norsk Stadnamnleksikon, Oslo 1976: 198, jfr. 201 (Larkollen), 202 (Lavik).

133 135 Bøndenes ladesteder I denne betydningen kan ladestedene selvsagt ha vært svært gamle. Mange fjorder, viker og bukter langs kysten har utvilsomt vært brukt som havner av skippere som handlet med bønder og andre folk. I utgangspunktet i seinmiddelalderen og fram til 1500-tallet var trelasthandelen ekstremt desentralisert, og foregikk som direktehandel mellom bønder med skoggårder og tilreisende skippere, i nær sagt hver eneste bukt og vik langs kysten, der skogen ennå vokste ned mot sjøkanten. Men i skriftlige kilder opptrer ladesteder først fra 1500-tallet av, og da som det vi kan kalle bøndenes ladesteder. Det kan ha vært mer enn hundre slike steder langs kysten av Sør-Norge i reformasjonshundreåret. 9 Bare Båhuslen og de sentrale delene av Vestlandet var helt uten ladesteder. 10 De fleste ladestedene lå på grunn som tilhørte ulike gårder, som regel kystgårder. Fra enkelte steder, bl.a. Holmestrand og Sandefjord, vet vi at stranden ved slike havner ble oppfattet som allmenning av bøndene i distriktet, som brukte den til å legge opp tømmer og trelast for utskipning. 11 En rekke ladesteder har da også (i hvert fall opprinnelig) hatt navn som slutter på -strand, som Åsgårdstrand i Borre, Holmestrand i Botne, Hvitstenstrand (seinere: Hvitsten) i Vestby, alle med gårdsnavn som første ledd. I noen tilfeller er dette gårder som i dag ligger et godt stykke fra kysten, som Holme i Våle og Hvitsten i Vestby, men de må opprinnelig ha strukket seg ned til kysten, eller i det minste hatt strandrett (det vil også si fiskerett med landnot) der. Det var kystskogene som først ble utnyttet, siden de sto lageligst til for eksport. Fram til omkring 1660 var trelasthandelen fri, og den ble på 1500-tallet i stor utstrekning drevet av bønder, som leverte tømmer og trelast direkte til skipene på havnene det vil si på ladestedene der innen- og utenlandske kjøpmenn og skippere kom for å kjøpe trelast og selge korn, jern, tekstiler og andre varer som bøndene trengte. 12 Selv om bøndenes handel og rettigheter på ladestedene kom under økende press, spesielt fra borgerskapet i kjøpstedene, overlevde en del av bøndenes ladesteder også etter at trelasthandelen var blitt et borgerlig monopol i Det var et uttrykk for dette når bonden Torsten Kolbjørnsen i Råde så seint som i 1675 kunne hevde at Krogstad hadde vært et bondeladested... fra arilds 9. Smålenene hadde således 15-20, Brunla og Tønsberg len (våre dagers Vestfold) omtrent like mange, og Follo mellom 5 og 10 ladesteder rundt år Oslofjordområdet kan da ha hatt nesten 50 ladesteder. F.-E. Eliassen, Ladestedene i Follo hva var de egentlig?, Follominne 1999b: F.-E. Eliassen, Ladestedene i Smålenene, Østfoldarv 2008: P. Nymoen, Hella et sted å hlaða? 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Årbok for Nøtterøy Historielag, 2005: Om Båhuslen, se Aktstykker til de norske stendermøters historie, Bd.1: , 644, 647 (1647). 11. Eliassen 1999: S. Tveite, Skogbrukshistorie, særtrykk av Skogbruksboka, bd.4, Oslo S. Dyrvik m.fl., Norsk økonomisk historie , bd.1, Bergen F.-E. Eliassen, Mandal bys historie, bd.1, Mandal 1995:

134 136 tid. 13 Utenfor trelasthandelens kjerneområde på Østlandet og Sørlandet besto bøndenes ladesteder enkelte steder helt til midten av 1700-tallet. Enkelte ladesteder, særlig i Smålenene (våre dagers Østfold), lå på adelige setegårders grunn, og var primært utskipningshavner for godsets trelast. Det gjaldt f.eks. Krokstad (under Tomb) og Elinkilen (under Elingård). Selv om trelasthandelen var grunnlaget for de fleste og viktigste ladestedenes eksistens, var enkelte av dem, spesielt på Sørvestlandet, basert på utførsel av andre varer, som kjøtt og fetevarer (smør, talg), fisk og hummer, eller kalk (fra Slependen ved Christiania). Helt på slutten av 1700-tallet, i 1799, fikk Stavern ladestedsrettigheter, men bare til handel med innenlandske varer. Bebyggelse Kjernen i et ladested var, som vi har forstått, en havn, og en opplagsplass. På tallet var det vanligvis ingen permanent bebyggelse på ladestedene. På de mest sentrale stedene må det ha dannet seg nærmest faste markeder i sommerhalvåret, og i hvert fall i Son var det et viktig marked i første halvdel av 1500-tallet. 14 Bøndene f.eks. i Tønsberg og Brunla len (dagens Vestfold) forutsatte så seint som på midten av 1600-tallet at det ikke skulle stå hus på deres ladesteder, og den første bebyggelsen i Holmestrand og Sandefjord ble sett på som en krenking av bøndenes ladesteder. 15 Alt fra 1500-tallet og i økende grad utover 1600-tallet kom bøndenes handel og rettigheter på ladestedene under stadig sterkere press, først og fremst fra borgerskapet i kjøpstedene. Etterhvert som tømmeret matte hentes stadig lenger inne i landet på Østlandet og Sørlandet, ble utførselen sentralisert til havner ladesteder ved elvemunningene. Det var først og fremst mangel på et stort omland (som igjen var avhengig av gode kommunikasjoner, først og fremst i form av vassdrag) som knekket mange av de gamle ladestedene. Samtidig kom de økende kravene til transport, organisering og kapital til å favorisere borgerne på bekostning av bøndene. Fastboende mellommenn slo seg ned ved havnene med grunneiernes tillatelse, og mot å betale en årlig grunnleie til disse. 16 Det var handelsmenn med og uten borgerskap, som kjøpte opp trelast av bøndene og solgte videre til fremmede 13. K. Dørum og P.G. Norseng, Rådes historie , bd.2, vendt mot kontinentet, Råde 2005: Diplomatarium Norvegicum, bd.iii, nr.1166 ( ). Eliassen 1995, Bd.I: Eliassen 1999b: Eliassen 1999: Å slå seg ned på annen manns grunn uten tillatelse, ble kalt jordran, og ble sett på som en alvorlig forbrytelse. At selv små tettsteder skulle kunne vokse fram uten grunneieres tillatelse og medvirkning, er derfor helt urealistisk. Eliassen 1999:

135 skippere, og kjøpte importvarer til bøndene av de samme. En sjelden gang kan vi identifisere den første bofaste mellommannen som Morten Baad i Mandal i årene. 17 Etterhvert kom det også andre bofaste til: håndverkere, kroholdere og t.o.m. myndighetspersoner først og fremst tilknyttet tollvesenet. Dermed oppsto det gradvis små tettbebyggelser på de viktigste ladestedene. Foruten Mandal gjaldt det rundt 1600 Arendal og Grimstad, men alle disse forble lenge svært små. 18 Unntaket lå lengre nord, ved Oslofjorden. I Smålenene oppsto det allerede tidlig på 1500-tallet et tettsted ved Mossesundet, omtrent på samme tid og med samme slags beligghet som den nye kjøpstaden Oddevald (Uddevalla) lenger sør: ved en elvemunning med sagfoss, tett ved en havn. Ved Moss ble noen av de første oppgangssagene i Norge satt opp rett etter århundreskiftet 1500, og der oppsto det tidlig en by, som hadde omkring 700 innbyggere i 1660-årene. 19 På flere ladesteder kan det påvises tydelig tettstedsvekst fra ca. 1620, ved hjelp av så ulike kilder som skattelister, gjestgiver- og andre privilegier, bestallinger (utnevningsbrev) til tollere og dendrokronologiske dateringer av stedenes eldste stående hus. Det gjaldt bl.a. Bragernes, Sandefjord, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde. I 1660-årene hadde ni ladesteder tilstrekkelig størrelse og funksjoner til å regnes som virkelige byer: Bragernes og Strømsø (som med nærmere 2500 innbyggere var på størrelse med de fleste kjøpstedene), Moss, Halden, Larvik, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde Privilegier Da det norske tollvesenet ble organisert fra 1630-årene av, og i enhetlig form under eneveldet i 1662, ble mange gamle ladesteder gjort til tollsteder. Ladested ble da en egen kategori av eksporthavner, der det bare var tillatt å utføre trelast (og fisk fra en del av de vestlandske), og der bare dansk korn, men ingen fremmede (dvs. utenlandske) varer ble tillatt importert. 21 En kjøpstad var et sted (fram til slutten av 1700-tallet alltid en by) med rett til inn- og utførsel av alle tillatte varer, og som regel (men ikke alltid) med egne styringsorganer. 22 I utgangspunktet var ladestedene ikke underlagt bestemte kjøpsteder. Det førte til konkurranse mellom hele fem byer (Landskrone, Helsingør, Stavanger, Skien og 17. Eliassen 1995, bd.i: Eliassen 1999: Helle m.fl. 2006: , 163. L.T. Andressen, Moss bys historie, Bd.1, Moss 1984: Helle m.fl. 2006: , med fotnoter. 21. H.-J. Jørgensen, Det Norske Tollvesens historie fra middelalderen til 1814, Oslo 1969: 68-69, Imsen og Winge 1999: 203 (art. kjøpstad ). Noen kjøpsteder fikk (i praksis for noen tiår) felles byfogd/magistrat med en naboby: Risør med Arendal, Kragerø med Skien.

136 138 Oslo/Christiania) om handelen i Mandal fram til grunnleggelsen av Christiansand (1641). I Moss knivet tre kjøpsteder om kontrollen: Tønsberg, Oslo/Christiania og Fredrikstad, inntil Fredrikstad trakk det lengste strået i Ved kjøpstadsprivilegiene av 1662 ble en rekke ladesteder nedlagt, og de som fikk bestå, ble underordnet hver sin kjøpstad Molde og Lille-Fosen under Trondheim; Arendal, Risør og Kleven (Mandal) under Kristiansand; Kragerø, Langesund, Brevik og Porsgrunn under Skien; Larvik, Holmestrand og Strømsø under Tønsberg; Bragernes, Drøbak, Son og Hølen under Christiania; og Moss og Halden under Fredrikstad. Hensikten var å sentralisere handelen og spesielt trelasthandelen til de eksisterende kjøpstedene. Men allerede i det første årtiet etter 1662 fikk fire av disse ladestedene (Bragernes, Halden, Kragerø og Larvik) egne kjøpstadsrettigheter, fulgt av ytterligere tre (Moss, Arendal og Risør) rundt 1720 og Holmestrand i Bestemmelsene om ladestedene var dels å finne i tollrullene, dels i privilegiebrevene til de kjøpstedene som ladestedene hørte inn under, og i noen tilfeller i andre privilegiebrev, som grevskapsprivilegiene for Jarlsberg og Larvik, eller privilegier til enkeltindivider, som kjøpmenn på ladestedene. Dette førte tidvis til uklare tilstander, med motstridende bestemmelser i ulike dokumenter. F.eks. kunne en by som Kragerø bli regnet som ladested i tollrullen lenge etter at den hadde fått privilegiebrev som kjøpstad. 24 Og fram til oppryddingen i 1797 (se nedenfor) skapte det en broket flora av ulike typer ladesteder med mer og mindre omfattende rettigheter. For det første ble det gitt eksportrettigheter til en rekke steder, institusjoner og individer havner, verk, bruk, gods, proprietærer og kjøpmenn, slik at det oppsto et differensiert og stadig mer uoverskuelig sett av lokale, institusjonelle og personlige ladestedsrettigheter, av forskjellig innhold og rekkevidde: Fra innskiping av proviant og utskiping av produktene fra et verk, bruk eller gods, til utførsel til norske, dansk-norske eller også utenlandske havner, fra steder med eller uten eget tolloppsyn. Det ble til og med gitt individuelle kjøpstadsrettigheter til to kjøpmenn i ladestedet Drøbak, Niels Carlsen og Ulrich Bugge, som i 1785 fikk personlig rett til å handle direkte med utlandet, noe som var forbudt for Drøbaks øvrige borgere! Det hendte også en enkelt gang at en kjøpstad ble degradert til ladested det skjedde med Stavanger i 1686, men allerede fire år seinere fikk byen tilbake sine kjøpstadsrettigheter. 25 Mot slutten av 1700-tallet ble de formelle forskjellene mellom kjøpsteder og ladesteder mer og mer utvisket, ved at stadig flere ladesteder først Porsgrunn (1765), seinere Mandal og Flekkefjord (1779/80) fikk de samme rettighetene til utenrikshandel som kjøpstedene hadde. Og med den liberale tolrullen av 1797 ble 23. Helle m.fl. 2006: Helle m.fl. 2006: Helle m.fl. 2006: 205.

137 disse rettighetene utvidet til alle de da eksisterende, tillatte ladestedene. 26 Helt på slutten av århundret ble det også for første gang utstedt egne ladestedsprivilegier til de tidligere strandstedene Grimstad, Farsund, Egersund og Stavern. I løpet av 1700-tallet fikk også de fleste av de ladestedene som var blitt reelle byer i kraft av innbyggertall og sentralfunksjoner, 27 egne styringsorganer og offentlige tjenester, som havnefogd og havnekommisjon, eget politi- og brannvesen, vektere, skorsteinfeiere, og et rudimentært helsevesen. Flere av ladestedene fikk også en borgerrepresentant eller to, og de største fikk også egne forlikskommisjoner i Dermed kan vi heller enn å skille skarpt mellom kjøpsteder og ladesteder snakke om et 30-tall byer omkring år 1800, med stort sett de samme handelsrettighetene og med større eller mindre grad av selvstyre. 139 Kandidatbyer I 1841 skrev Anton Martin Schweigaard en utredning om norsk handelsrett. 29 Denne betenkningen ble det viktigste forarbeidet til den liberale Handelsloven av Det Schweigaard skrev, kom til å farge synet på ladestedene, ikke bare i den videre saksgangen, men også i ettertid. Oprindeligvis, skrev han, vare alle Ladesteder et Slags Byer af anden Rang, hvori Handelsnæringen var underkastet særdeles Indgribende Indskrænkninger. Videre påpekte han at de aller fleste ladestedene hadde oppnådd samme rett til utenrikshandel som kjøpstedene, og konkluderte med at Ladestederne, med Undtagelse af enkelte mindre, have en ligesaa udstrakt og fuldkommen Handelsret, som de egentlige Kjøbstæder hvilket vi også har kunnet konstatere. Handelen ble, som kjent, frigitt i Mer vesentlig fra vårt perspektiv er det imidlertid at Schweigaards oppfatning av ladesteder som et slags andrerangs byer også festet seg og ble til politikk. Finansdepartementet fastslo at forskjellene i handelsrettigheter mellom kjøpsteder og ladesteder stort sett var bortfalt, og at hovedforskjellen nå var at kjøpstedene hadde flere offentlige tjeneester enn ladestedene, noe som også påla kjøpstadsboerne større utgifter. Derfor hadde departementet fundet det hensigtsmæssigt, at nys oprettende Handelssteder for det förste (= i første omgang) giöres til Ladesteder og ikke til Kjöbstæder, hvorved de forskaanes for alle de större Afgivter, som Kjöbstadskommuner have at bære, men hvorved de ogsaa tillige maa undvære de Fordele, som disse större Afgivter medföre for Byerne.... Naar Anleggene imidlertid efter Haanden have naaet en saadan Betydenhed, at de kunne taale at bære de med en Kjöbstad uadskillelige 26. Helle m.fl. 2006: Se innledningen til dette bindet. 28. Helle m.fl. 2006: 206, A.M. Schweigaard, Den Norske Handelsret, Christiania 1841.

138 140 Byrder, ville formentl(ig) ogsaa deres Indvaanere finde sig vel tjente med at paatage sig de tilsvarende Fordele. Finansdepartementet mente likevel at der ikke kan blive Tale om at forandre et Ladested til en Kjöbstad, saafremt Stedets Indvaanere ikke önske at underkaste sig de forögede Udgivter. Av sistnevnte grunn ble Flekkefjord kjøpstad i 1842, men ikke Mandal og Farsund. 30 Dermed var en ny bypolitikk lansert, og ladestedsbegrepet hadde fått et nytt, offisielt innhold. Et ladested var fra da av en kandidatby som aspirerte til full bystatus som kjøpsteder, men som (ennå) ikke oppfylte de funksjonelle og strukturelle krav til fullverdige byer, og/eller ikke ville påta seg de økonomiske forpliktelsene forbundet med disse. Det dreide seg først og fremst om utgiftene til kjøpstedenes administrasjon (magistrat, kemner, dommer), samt til enkelte andre offentlige tjenester som stadslege og borgervæpning. Men på det tidspunktet var kjøpstadsstatusen mer et spørsmål om nettopp det status. Merutgiftene var små, sammenliknet med de raskt økende kommunale utgiftene fra 1840-årene av. 31 Strandsteder bygdebyer eller bygdeslum? Mens betegnelsene kjøpsteder og ladesteder var knyttet til stedenes funksjoner, først og fremst i forbindelse med handel og skipsfart, var betegnelsen strandsted énsidig knyttet til bebyggelsen: Et strandsted var en husklynge, et lite tettsted, ved kysten, uten noen formelle rettigheter eller privilegier. Betegnelsen er kjent seinest fra tallet, men fenomenet har eksistert i hvert fall fra begynnelsen av 1600-tallet, og kanskje tidligere. 32 Begrepet er også blitt brukt om en tidlig fase i de norske middelalderbyenes utvikling ( strandstedsfasen ), 33 men her skal vi holde oss til steder som bar betegnelsen i sin samtid, det vil fra 1700-tallet og framover. Det er helst strandstedene på Vestlandet som er blitt studert og beskrevet. 34 Strandstedene i Rogaland, og særlig i Ryfylke og på Karmøy, er spesielt godt dokumentert, også i tida før I andre studier har strandstedene blitt sett på 30. Riksarkivet, Finansdepartementet, Kopibok D, nr.224, 1842, nr.94 ( ), jfr. Justisdepartementet, kopibok C, nr.121, 1842, nr.337 ( ). Eliassen 1995, bd.ii: Helle m.fl. 2006: 281. Eliassen 1995,bd. II: 220, jfr Imsen og Winge 1999: P.A. Munch, Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge i Middelalderen. Moss Jfr. Helle m.fl. 2006: K. Helle (hovedred.), Vestlandets Historie, Bergen 2006, bd.2: , 174, 210, 216, R. Høibo (red.), Strandstader i Ryfylke. Folk i Ryfylke Årbok for Ryfylkemuseet, 1995, Sand N. Tjeltveit, Strandstader i Ryfylke, Ætt og Heim 1993, Stavanger 1993: F. Fyllingsnes, Karmøys historie furet, værbitt over vannet. Bind III, fra reformasjonen til 1800, Karmøy 2004: , R. Svendsen, Fra husklynge til by. Skudeneshavn Aksdal E.H. Grude, Hus og innbyggere i gamle Skudeneshavn. Skudeneshavn E.H. Grude, To strandsteder. Sogndalstrand og Egersund før 1800, Sjøfartshistorisk Årbok 1978, Bergen 1979: E.H. Grude: Egersund fram til Strandsted og ladested, Egersund 1996.

139 først og fremst som 1800-tallsfenomener. 36 Men fra Trøndelag finnes det en hovedoppgave om Orkdalsøra på 16- og 1700-tallet. 37 Også på Sunnmøre stammet de eldste strandstedene fra tidlig nytid. 38 Strandstedene lå oftest ved kommunikasjonsknutepunkter, der det var mye ferdsel der dal møtte fjord, der fjorder støtte sammen, der veier nådde sjøen. Mange strandsteder lå ved et kirkested, der folk møttes. På 1700-tallet lå det ofte gjestgiverier i strandstedene, enten disse var et av opphavene til tettbebyggelsen eller ble etablert på steder der det alt bodde en del folk, og bidro til stedets videre vekst. 39 I strandstedene foregikk det en del lokal handel, håndverk, og det ble drevet noe sjøfart, spesielt fraktefart, og fiske. Strandstedene er blitt kalt tette bygdesamfunn med variert næringsaktivitet og som små landsbyer, skilt fra bondesamfunnet omkring. Strandstedene har mange steder ligget på ulike gårders grunn, i likhet med ladestedene. Det var tilfelle både på Østlandet, Sørlandet, sør på Vestlandet og i Trøndelag. Men i Sogn og Fjordane og på Sunnmøre lå flere av strandstedene i hvert fall delvis på allmenningsgrunn, flere steder slik at stranden med buer og naust var allmenning, mens grunnen innenfor tilhørte de nærmestliggende gårdene. I prinsippet ble allmenninger betraktet som kongens eiendom, mens all annen grunn lå til ulike gårder og dermed tilhørte eierne av disse. Ofte var det imidlertid strid om eiendomsretten til grunnen i strandstedene på det sentrale og nordre Vestlandet. 40 Det lå i selve begrepet at strandstedene var bebygd, og som regel også bebodd. Men de fleste var svært små, med bare en håndfull bolighus, de fleste små og enkle, med fra noen titalls til et par hundre innbyggere i siste halvdel av 1700-tallet og omkring Men enkelte strandsteder var større, og noen få var i realiteten små byer. Det gjaldt Egersund, Farsund, Grimstad og Stavern, som hadde innbyggere før de fikk ladestedsrettigheter i 1790-årene. 41 Av ca.10 angitte strandsteder i Rogaland i 1758 og 1801 hadde ingen over 200 innbyggere, og halvparten bare omkring E. Grytli, Strandstedet Surnadalsøra En bygnings- og bebyggelseshistorisk analyse av et strandsted på Nordmøre. Dr.avhandling, NTH E. Grytli, Strandstedene, våre besteforeldres bygdebyer, Fortidsminneforeningens årbok 1994: E. Grytli, Strandstadomgrepet, i Høibo (red.) 1995: Aa. Engesæter, Sogndalsfjøra Trekk av den sosiale og økonomiske historia i ein strandstad. Upublisert hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen Se også note B. Olsen, Befolkning og økonomi en studie av strandsitterstedene Nerviksøra og Hovsøra Upublisert hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo H. Vreim, Buer og naust.særtrykk av Fortidsminneforeningens årbok A. Lillehammer, Framveksten av dei eldste strandstadene i Ryfylke, i Høibo (red.) 1995: Eliassen 1999: Jfr. Vreim 1933: 3-4, 8-9, og Engesæter 1976: 14-15, Helle m.fl. 2006: Folketelling 1801 Rogaland. Rogaland Historie- og Ættesogelag, Stavanger 1994: 19, 83, 128, 230, 244, 253, 317, 330, 345. Se også Sjæleregister for Rogaland Rogaland Historie- og Ættesogelag, Stavanger 2000: 24, 41-46, 51, 89, , 137, 144, , 203, 207.

140 142 På 1700-tallet forekom betegnelsen strandsittersted synonymt med strandsted, siden de fleste innbyggerne gjerne ble kalt strandsittere. Dette var en sekkebetegnelse på en restkategori utenfor embets-, borger- og bondestanden, som omfattet bygdehåndverkere, småhandlere, kroholdere, fiskere, fraktemenn, dagleiere og andre som normalt eide sine hus selv, men leide grunn eller bodde på allmenningsgrunn (se ovenfor). 43 På 1700-tallet var den sosiale sammensetningen av strandsittersamfunnene nokså varierende. De få som utviklet seg til byer (Egersund, Farsund, Grimstad, Stavern) hadde samme sosiale struktur som andre byer, med en liten overklasse av lokale embetsmenn og storkjøpmenn, en noe større middelklasse av tjenestemenn, småkjøpmenn, håndverksmestere og noen folk i frie yrker. Orkdalsørene hadde mange innbyggere som var knyttet til Løkken kobberverk, og Stavern hadde mange militære, knyttet til flåtebasen Fredriksvern. Befolkningen i de øvrige strandstedene besto ellers av noen få småkjøpmenn og gjestgivere og en del sjøfolk, militære og fattige. 44 Enkelte av dem, som Sogndalsfjøra, ble oppsamlingsplasser for fattige og marginaliserte individer i bygdesamfunnet det Aage Engesæter har kalt bygdeslum. 45 På 1800-tallet oppsto det en rekke nye strandsteder langs kysten, spesielt på Vestlandet, og de gamle gikk gjennom et hamskifte, i likhet med bygdesamfunnene omkring, og heller litt tidligere enn det er vanlig å datere hamskiftet i bondesamfunnet tallets strandsteder fikk klarere sentrumsfunksjoner i sine distrikter, ofte med offentlige institusjoner (kommunale tjenester, lensmann, skole), bank, handelsbedrifter, transportanlegg (dampskipskai, fergeleie) og fabrikker (meieri, mølle, verft m.m.). Da ble mange strandsteder til små bygdebyer, og levekårene ble bedre, slik at f.eks. Sogndalsfjøra mistet sin karakter av bygdeslum. 46 Også på 1800-tallet vokste de største og mest dynamiske strandstedene, som Ålesund, Haugesund og Skudeneshavn, fikk ladestedsrettigheter og ble virkelige byer. Etter hvert fikk både de to førstnevnte og enkelte eldre kolleger, som Grimstad, kjøpstadsrettigheter. 47 Men både før og etter 1800 var det bare ytterst sjelden at strandsteder utviklet seg til byer. 43. Imsen og Winge 1999: 430. R. Hutchison, De små hjulene. En artikkel om strandsitterens betydning for utviklingen av lokale økonomier langs Agder- og Telemarkskysten på 1600-tallet, Heimen 2005: Hutchison går imidlertid altfor langt i retning av å betrakte strandsitterne som en homogen samfunnsgruppe. 44. O.A. Abrahamsen, Farsund bys historie, Bd.1. En by blir til. Fra stedets oppkomst til Farsund 1997: Grude 1996: 59-68, Olsen Engesæther Lillehammer i Høibo 1995: Engesæter 1976: 37-42, Helle (hovedred.) 2006, bd.2. Grytli 1993, Tjeltveit Høibo (red.) Engesæter 1976: R. Østensjø, Haugesund, Bind 1, , Haugesund J. Anderssen, Aalesund og omegns historie i ældre og nyere tid, Ålesunds Museums Akademi skrift nr.iv, Kristiania 1904, nytt opptrykk Førde B. Ebbell i Grimstad bys historie, Grimstad 1923: Svendsen 1996:

141 143 Konklusjon De aller fleste strandstedene og mange ladesteder utviklet seg aldri til byer, men tilhørte den voksende underskogen av tettsteder som verken befolkningsmessig, funksjonelt, strukturelt, eller formelt kan regnes som byer. Men noen få strandsteder maktet dette spranget, enkelte av dem ble reelle byer allerede mens de formelt var strandsteder, noen avanserte til ladesteder, og tre-fire klatret helt til topps i tallets formelle byherarki, og ble kjøpsteder. De få strandstedene som ble byer, var de største og hadde tidlig flersidige sentralfunkjsoner i sitt distrikt. Blant ladestedene var det flere som ble byer i perioden Etter dette tidspunktet ble ladested en egen bykategori, samtidig som nesten alle ladestedene ble egne kommuner. I tillegg rykket et ganske stort antall ladesteder opp i kjøpstedenes rekker fra 1660-årene og framover, slik at et stort flertall av alle norske byer rundt 1800 hadde en bakgrunn som ladesteder, i fortid og/eller samtid. Modeller for urbanisering? I hvilken grad kan det vi vet om ladesteder og strandsteder fra den relativt kilderike perioden etter ca kaste lys over norsk urbanisering i tidligere, kildefattige tider fra jernalder til og med middelalder? For det første virker det ganske klart at svært få om noen ladesteder eller strandsteder som er kjent fra tidlig nytid, har etter det vi kjenner til i dag hatt en tettbebyggelse i seinmiddelalderen eller enda tidligere. Som havner og opplagssteder har mange ladesteder utvilsomt eksistert lenge før år 1500, og vi kan ikke utelukke at det har stått ett og annet hus på enkelte av dem. Men at de skal ha vært byer eller tettsteder av noen størrelse på et så tidlig tidspunkt, har vi ingen holdepunkter for å hevde. Det ville for det første, som vi har sett, stride mot selve idéen om bøndenes ladesteder. Strandstedene var pr. definisjon små tettsteder med visse sentrumsfunkjoner i sine distrikter. Men knapt noe strandsted kan spores lengre bakover i tid enn til1600-tallet, og de få som eksisterte da, var svært små og åpenbart i første fase av sin framvekst. Et mulig unntak var Levanger, med visse urbane trekk i middelalderen, men det var neppe noe mer enn et marked, og ikke noe egentlig strandsted, i tidlig nytid. 48 Samtidig må vi være åpne for at steder har skiftet funksjon og struktur over tid, og at enkelte kan ha gått inn og ut av byrollen i ulike perioder. På et slikt mer generelt og prinsipielt nivå lar det seg gjøre å trekke noen flere konklusjoner med mulig overføringsverdi til tidligere perioder. For det første ser vi at det i perioder har vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder 48. Se Jan Brendalsmos artikkel i denne boka.

142 144 og byer i Norge, og glidende overganger mellom land og by spredtbygd og tettbygd med mange overgangsformer. Vi fanger mer av virkeligheten ved å snakke om mer eller mindre urbane fenomener, ut fra ulike parametere sentralfunksjoner; fysisk, økonomisk og sosial struktur; formell status og selvstyre. 49 For det andre kan vi lære at vi ikke må stirre oss blinde på termer og formaliteter. Det har eksistert reelle byer vurdert ut fra størrelse, struktur og funksjoner uten eller med bare begrensede formelle rettigheter og egne styringsorganer. Og de har gått under flere ulike betegnelser: I tidlig nytid kjent som kjøpsteder (nesten alle), bergsteder (begge de norske), ladesteder (mange) og strandsteder (noen få). Derfor er det liten grunn til å tro at alle middelalderbyer ble betegnet med same term, som kaupstad eller civitas, eller at de alle hadde samme politiskjuridiske status. Dessuten ser vi at begreper forandret innhold over tid, og til dels hadde ulike betydninger på samme tid. Når dette var tilfelle i enevoldstida, en periode med sterk kongemakt og en sentralisert privilegiepolitikk, er det all grunn til å tro at det samme og trolig i enda større grad var tilfelle i tidligere perioder. Endelig er det grunn til å understreke eiendomsforholdenes betydning i byer og tettsteder. Riktignok var det ingen entydig sammenheng mellom eiendomsretten til hus og grunn, men ingen bebyggelse kunne anlegges uten tillatelse og trolig anvisning fra en eller flere grunneiere. Det er derfor all mulig grunn til å se nærmere på grunneierne der byer og utvekslingssteder oppsto i vikingtid og middelalder. Mye taler for at ulike konger kan ha grunnlagt Trondheim, Sarpsborg, Oslo, Bergen, Hamar og Stavanger som grunneiere og ikke bare som fyrster. 50 Og kontrollen over markedsplasser og anløpssteder i århundrene før var ganske sikkert knyttet til eiendomsretten til grunnen, slik også flere av de andre artiklene i denne boka indikerer. Summary Export ports and coastal villages: Ladesteder and strandsteder in Norway from the Middle Ages to the nineteenth century The article analyses the shifting and often ambiguous realities behind the terms ladested ( lading-place, export port) and strandsted ( beach settlement, coastal 49. Det finnes flere avanserte modeller for å identifisere og gradere urbane steder, som regel basert på et antall kriterier, der de største, mest sentrale og ofte eldste byene skårer høyt på alle, mens mindre, mindre sentrale steder skårer lavt og ofte ujevnt på ulike kriterier, slik at noen av dem framstår som for ensidige til å bli klassifisert som reelle byer, mens andre befinner seg nær den urbane terskelen og noen faller utenfor bydefinisjonen ut fra en helhetsvurdering basert på alle kriteriene. Se også innledningen til denne boka. 50. Eliassen 1999:

143 145 village) from the late Middle Ages till the industrial age. Ladested was originally a descriptive term for a harbour without a permanent settlement, where ships were laden with goods for export. In the seventeenth century, it became a formal fiscal category, a privileged export port for timber or fish, and in the mid-nineteenth century a candidate town with limited urban status. A strandsted was simply a settlement on the coast without any formal status or privileges, in the early modern period sometimes a small central place for a local community, sometimes a rural slum, in the nineteenth century often metamorphosed into a rural town with administrative and industrial functions. The study brings out the dynamic development of trading places, population clusters and small towns in the period, and demonstrates the fluid and changeable character of the urban-rural border zone. This find has wider implications, showing that formal terms and categories can cover widely different realities, with changeable contents over time, and places with similar structures and functions may appear under different labels. Often it would make more sense to speak about degrees of urbanity on the basis of different criteria central functions, population size, economic and social structure, and different forms and degrees of self-government.

144 I gråsonen mellom gården og byen. Et kildeproblem eller et definisjonsspørsmål?* Jan Brendalsmo Innledning Hva skiller en gård fra en by hva karakteriserer disse diffuse mellomting som kan observeres å komme og gå : hvorfor blir noen av disse byer mens andre etter en tid blir regulære gårder igjen? I artikkelen oppsummeres og diskuteres historikken for syv gårder i Trøndelag ved skriftlige og arkeologiske kilder, gårder som i 1661 hadde det fellestrekk at det der bodde et større antall husmenn og strandsittere og at flere av disse var utøvere av et handverk. Perioden som undersøkes er ca Undersøkelser av denne typen vil kunne bidra til diskusjonen av fenomenet tettsteder i en større sammenheng. Skattematrikkelen 1661 En gjennomgang av skattematrikkelen 1661 for Trøndelag 1 viser at det i noen svært få tilfeller da fantes gårder som skilte seg fra den jevne masse av gårder i de to fylkene. I 1661 eksisterte det i alt 4265 gårder i Trøndelag, oppdelt i 6250 bruk og som samlet hadde 6830 oppsittere (husmenn og strandsittere ikke medregnet). 2 På syv av de 4265 gårdene ble det ført opp et større antall strandsittere og/eller husmenn. Matrikkelen har nok av eksempler på gårder med husmannsplasser og strandsitterboliger, men aldri i slikt antall som på disse syv gårdene. Flere av husmennene/strandsitterne på de syv gårdene ble dessuten ført med yrkesbetegnelse som viste at de drev et handverk, alt fra gullsmed til skomaker (tab. 1). * Takk til Carsten Paludan-Müller for kommentarer og innspill til sluttmanus. 1. Skattematrikkelen 1661, Skrifter utgitt av Samnemnda for lokalhistorisk gransking i Nidaros Bispedøme, bind 6-11, Trondheim A. Dybdahl, Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag, Steinkjer 1989: 44 ff, 51.

145 148 Landskyld 1661 (spann) Antall husmenn/ strandsittere 1661 Derunder handverkere Steinkjer skreddere, tønnemaker, skomaker Voll maler, skomaker, smed Levanger skomakere, kjøpmann, gjestegiver Værnes 8 14 fergemann, snekker Ved munningen av Byaelva Grunneier i seinmiddelalder 3 Erkesetet Verdalselva Kronen + erkesetet + sentralkirke Levangerelva Erkesetet + litt lokalkirke Stjørdalselva Kronen Øy Gaula Erkesetet Orkdalsøra (Gjølme + Hov + Nervik) Orkla Kronen + kloster + kloster maler, baker, gullsmed, skomaker 2 smeder, 2 skreddere Uthaug Adel Tabell 1. Gårder i Trøndelag 1661 der det i skattematrikkelen blir ført et langt høyere antall husmenn/strandsittere enn på de øvrige gårdene, og der det blant disse finnes et antall handverkere. Av de syv gårdene ligger Uthaug på utsiden av Fosenhalvøya i munningen av Trondheimsfjorden. De øvrige seks ligger spredt langs Trondheimsfjorden for munningen av hvert sitt dalføre: Steinkjer innerst og deretter Voll, Levanger, Værnes, Øy, og Hov/Gjølme/Nærvik ytterst mot fjordmunningen (fig. 1). Hvilken karakter hadde disse syv bosetningskonsentrasjonene i 1661? Var de nyetablerte, eller representerer de spor av tidligere tettsteder fra middelalder eller vikingtid? I dag er fem av disse syv stedene moderne tettsteder eller byer. Hvilke drivkrefter ligger bak de endringer som finner sted på den enkelte gård i løpet av de siste ca år? Før 1661 finnes det svært få skriftlige kilder til disse gårdenes historie, unntaket er sparsomme opplysninger for Steinkjer og Levanger i sagaene hhv. de sentralkirkelige jordebøker. Kun for Uthaug finnes det et begrenset arkeologisk materiale, men ingen av stedene er arkeologisk undersøkt. På Værnes er flere av gårdens gravhauger fagmessig utgravd, men funnene fra disse gir ingen direkte informasjon om bosetningen på stedet. Etter 1661 lar det seg gjøre i grove trekk å følge samtlige lokaliteter fram til ca ved hjelp av skriftlige kilder Opplysninger om grunneiere i seinmiddelalder etter A. Dybdahl, Matrikkel over sentraleid jordegods i Trøndelag på reformasjonstiden, Senter for middelalderstudier, Skrifter nr. 13, Tapir forlag 1996.

146 149 Fig. 1. Figuren viser beliggenheten av de syv gårdene som diskuteres i artikkelen, samt gården Nidarnes der kaupstedet og seinere byen Nidaros ble etablert. Heltrukken linje mot øst er grensen mot Sverige/Jemtland. Mot vest Nordsjøen. Stiplede linjer viser grensene for de gamle trønderske fylkene. Tegner: Elin Jensen.

147 150 De enkelte gårdene fram til 1661 Steinkjer På Steinkjer i det gamle trønderske Sparbyggjafylke (fig. 2) skal Ladejarlene ha opprettet en kaupstad tidlig på 1000-tallet ( [ ] let hæfia kaupstað i Stæinkerum ). Bruken av preposisjonen i og ikke på antyder at stedet ble oppfattet å være noe annet og mer enn en regulær gård. Jarlene hadde sitt hovedsete på gården Lade lenger ut langs Trondheimsfjorden, tvers av Nidelva for den da allerede eksisterende kaupstaden Nidaros (det seinere Trondheim). Periodevis skal de ha bodd i Steinkjer og fikk da ført dit [ ] bæðe skatta oc skylldir. Ved ett tilfelle omtales Svein jarls julegilde på stedet, og skipene skal ved den anledning ha ligget utenfor eller nedenfor stedet ( [ ] tjaldat fyrir býnum ). I Fagrskinna og hos Snorre gis det klart inntrykk av at Eirik og Svein jarler bevisst satset på Steinkjer som sentrum i konkurranse med kong Olav Haraldssons Nidaros. 4 Også i de yngre ættesagaene finnes omtale av at den øverste samfunnseliten forholdt seg til Steinkjer, men som det gjerne påpekes faller det vanskelig å se disse kildene som uavhengige og pålitelige. 5 Nilsen mener det [ ] høyst trolig har foregått handel og varebytte på stedet både før Eirik jarls tid og etter at Olav Haraldsson hadde vunnet makten. 6 Både Lade og Steinkjer kan således, i følge Nilsen, betraktes som [ ] Jarlenes forvaltningssentra. 7 Steinkjer ligger ved munningen av Byaelva på begge sider av denne, på de flate strandbreddene. Steinkjer som gård er først nevnt i Aslak Bolts jordebok på tallet da den lå fullt ut til erkesetet 8 med rundt 1 spann i skyld. Også i 1559 lå gården med sitt ene spann til erkesetet, 9 og i 1570 ble den lagt under kronen. 10 Navnet Steinkjer synes opprinnelig å ha betegnet enten brokar eller en type fiskeinnretning, og først seinere har det glidd over på en mindre gård ved munningen av Byaelva. 11 Noe mer bestemt om på hvilket tidspunkt opprettelsen av denne gården fant sted lar seg ikke si for sikkert. Det er likevel mulig at gården i 1661 representerte en rest av den bosetning som ladejarlene hadde der tidlig på tallet. 4. H. Nilsen, Norrøne historieskriveres syn på de eldste norske byenes oppkomst og utvikling, Bergen 1976: 105, 157 ff. 5. O. Skevik, Folk og fylker i fjerne tider Inntrøndelags historie før 1600, utgitt av Nord-Trøndelags fylkeskommune 1997: 145 ff. Det er her snakk om Grettesaga og Kjalnesingasaga. 6. Nilsen op.cit.: Ibid: O. Rygh, Norske Gaardnavne, bind XV, Kristiania 1903: Dybdahl 1996 op.cit.: J.W. Pedersen, Steinkjer 100 år, Steinkjer 1957: Rygh op.cit. Trolig er sistnevnte tolkning (fiskeinnretning) den rette, i og med at det fra 1699 er dokumentert fergemenn i Steinkjer.

148 151 Fig. 2. Figuren viser landskapet rundt Steinkjer i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift ved høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote. Tegner: Elin Jensen. På eller i Steinkjer i 1661 ble det registrert 19 husmenn. Da lå området på nordsiden av Byaelva til gården Egge ( Huussmender paa Eege grund ved Steenkier ). De husmenn som bodde på sørsiden av elva, på gården Steinkjers grunn, ble kun omtalt som Huussmend wed Steenkier.

149 152 Voll Gården Voll ligger ved munningen av Verdalselva i Verdølafylke, på et område bestående av store flater med sandavleiringer. På et tidspunkt mellom 1313 og 1430 ble gården delt i 4 bruk, 12 i 1661 benevnt Maritvoll, Mikvoll, Nestvoll og Østvoll, og ved reformasjonen satt kronen og erkesetet med 9 av gårdens 12 spann. De resterende 3 spann var fordelt på sentral- og lokalkirkelige institusjoner. I 1661 ble det registrert 3 handverkere (maler, skomaker, smed) og ytterligere 9 husmenn på Voll. Levanger Det nåværende tettstedet Levanger dekker ei lita halvøy der Levangerelva munner ut i Trondheimsfjorden (fig. 3). For Levanger i Skaunafylke finnes det et noe fyldigere skriftlig kildemateriale. 13 I Soga om Gunnlaug Ormstunge 14 fortelles det om da Gunnlaug jaget etter Ravn for å hevne sin sak. Ravn dro over til Norge, til Trondheimen, og oppholdt seg et par år [ ] der det heiter Levanger (þar sem heitir i Lifángri). Gunnlaug satte over til Norge og dro inn til Levanger etter Ravn. De kjempet på en plass oppe i fjellene mot Jemtland, og Gunnlaug ble dødelig såret av et hugg i hodet. Videre heter det: Sidan stelte dei med dei døde og sette Gunnlaug på hesten hans etterpå og kom heilt ned til Levanger med han. Der låg han i tre dagar og fekk all teneste av ein prest. Etter det døydde han, og vart jorda der ved kyrkja (ok var þar iarðadr at kirkiu). I en av avskriftene av denne soga skal ifølge Hallan begrepet kaupang på ett sted være benyttet som synonym for stedsnavnet Levanger. 15 De omtalte hendelsene skal ha funnet sted rundt Fram til 1868 sto det en steinkirke fra første halvdel av 1100-tallet i Levanger, så sagaomtalen av en kirke må i så fall gjelde en eldre trekirke på stedet. Bruken av preposisjonen i og ikke på antyder, her som også for Steinkjer, at stedet ble oppfattet å være noe annet og mer enn en regulær gård. Uavhengig av hvorvidt sagaen gjengir faktiske, historiske hendelser, er det tydelig at det i alle fall på sagaens nedskrivningstidspunkt fantes en oppfatning av at området ved kirken hadde (hatt) en tettere og større bebyggelse enn et regulært gårdstun. 12. Ibid: 120 ff. 13. E. Sandvik (Levangsmartnan i gammelti n, Hovudoppgåve i historie, UiT, hausten 1980) har bl.a. gjort en sammenstilling av hva som er skrevet om Levangsmartnan og dens forhold til jemtene, med hovedvekt på 1700-tallet. For den eldre perioden når det gjelder Levangers historie baserer han seg i stor grad på N. Hallan, Skogn historie, Band IVa, Ålmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger, Verdal Gunnlaugs Saga Ormstungu, udgiven for Samfund til Udgivelse af Gammel Nordisk Litteratur ved Finnur Jónsson, København 1916: kap. 12; Soga om Gunnlaug Ormstunge, omsett av Ivar Eskeland med innleiing av Hallvard Magerøy, Oslo Hallan op.cit.: 233. Dette mener O. Rygh likevel er uriktig, [ ] da det beror paa en feilskrift i nogle gamle haandskrifter af sagaen, og det er derfor i sidste udgave af denne rettet til Lifangr (sitert etter R. Strømsøe, Levanger by`s historie, Tidsrommet , Verdal 1967: 22).

150 153 Fig. 3. Figuren viser landskapet rundt Levanger i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift ved høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote. Elveløpet ved Levanger er justert etter eldre kart. Tegner: Elin Jensen. Videre skal det i en papiravskrift av en islandsk annal finnes en bemerkning om at da kong Magnus Lagabøter i juni 1274 hadde fått vedtatt landsloven på Frostatinget, gjorde han en tur inn til Levanger unevnt hvorfor. 16 Det er rimelig å anta, i og med at kongens besøk på stedet er nevnt i samme åndedrag som ny landslov vedtas av landsdelens tingmenn, at Levanger da var av tilstrekkelig 16. A. Vestrum et al., Festskrift til Levangers 100-årsjubileum 18. mai 1936, Levanger 1936: 3.

151 154 viktighet for kongen til at han dro dit. Ikke eide han gården, 17 så trolig var det andre funksjoner på stedet som gjorde besøket nødvendig. Det neste skriftlige belegg for gården er i , da Levanger nylig var blitt gjort til erkebiskopens avlsgård (grangia Curie). 18 Aslak Bolt hadde da skaffet seg kontroll med det meste av gården og dermed bygselen, og denne ble beholdt fram til reformasjonen. I tillegg eide erkesetet andre rettigheter j Liffuangre: Nota at stadheren j Nidros agher allan Sperdzgardhen j Liffuangre oc alla Skeggia brekko sunnan at kirkionne nædhan at almana weginom nidher till ana vtan Bakka klauster a ther j ij heldaland. Jtem nordan fire Lewangre, hart widh almeningen, ligger mykin aker som heither Skyrta, oc ther jamsidis vidh j landnordre annar aker som heither Nala kyta, en nidher fra mot annæ ligger godher aker som heither Langateigher Om en ser den refererte innførselen i forhold til begrepsbruken for de samtidige byene er det flere fellestrekk. Sperdzgardhen j Liffuangre kan uten problemer tolkes som navnet på en bygård. Når det gjelder Skeggia brekko sør for kirken, og som nevnes sammen med Sperdzgardhen, er det ut fra denne sammenhengen rimelig å oppfatte den som en langstrakt bygårdsparsell, da den skal ligge mellom almana weginom og elva. 19 Det andre strukturelle likhetstrekket er åkerstykker med egennavn: Skyrta, Nala kyta og Langateigher. Karakteristisk nok er det nær ingen andre steder i denne jordeboka der åkerstykker blir referert til ved egennavn, og aldri så mange som tre samlet. 20 Slik navngiving finner vi derimot innenfor middelalderbyenes takmark. Det tredje og siste trekket som skiller Levanger på 1430-tallet fra annen regulær gårdsbebyggelse er omtalen av almeningen, rimeligvis å tolke som et passasjeområde alle kunne benytte. I tillegg skal nok skillet i innførselen mellom en allmenning og almana weginom leses som forskjellen mellom stedets allmenning hhv. en gammel hovedvei utviklet til strete. Forekomsten av bygårder viser trolig til at de største bøndene i området hadde etablert seg der for konvertering av sine landskyldprodukter. Dersom en skulle feste lit til den lokale tradisjon som Schøning refererer i 1774 om at det på Levanger [ ] en Kiøbstad skal have staaet, som kunde 17. På dette tidspunkt lå Levanger trolig med bygsel til cistercienserne på Tautra (jf AB: 111), for det var kun klostrene på Rein og Bakke som hadde skyldparter i gården i Aslak Bolts Jordebog (AB), Udgivet af P.A. Munch, Christiania 1852: 20, Et kart fra 1846 viser bebyggelsen i Levanger før bybrannen og før middelalderkirken ble revet. Sør for kirken og almana weginom (på kartet kalt Kongsgaden og som ledet Til Trondhjem) er et dyrkingsområde som lengst i sør skråner bratt ned mot det eldre elveløpet ei brekke. Kartet finnes i dag hos fagansvarlig Per Arne Kolberg ved avdeling for Plan, byggesak, oppmåling og miljø-organisering i Innherred samkommune. Takk til Kolberg for å ha fått skannet/digitalisert kartet. 20. Det norske systemet med eierskap til ideelle parter, skyldeiesystemet, altså kun til en gitt del av gårdens avkastning og ikke avkastningen fra en fysisk avgrenset del av gården, vedvarte som hovedprinsipp fram til Da ble Forordning af 18 Dec Ang. hvorledes Land-Eiendommene i Norge maa adskilles, publisert i København.

152 tælle 7 Kirker, 21 vil stedet klart ha skilt seg ut i forhold til omgivelsene også dersom flertallet av kirkene skulle ha vært små, private kapeller eller bønnehus for eliten. Det gamle gårdstunet for Levanger gård skal ha ligget rett ved kirken inntil kirkeplanken (på kirkens vest- eller sørvestside), 22 et trekk vi også finner for det tidlige Nidaros (Trondheim) der arkeologisk materiale gjør det rimelig å tolke den seinere erkebispegården som en fortsettelse av et eldre gårdstun på gården Nidarnes 155 Fig. 4. Utsnitt av kart over Levanger De rosa linjene med tynn strek (rektangler) viser den da planlagte organisering av byens kvartaler etter brannen. De fylte rosa figurene er bygninger eldre enn brannen. Figurens A (til venstre i utsnittet) viser den middelalderske steinkirken, orientert VNV-ØSØ. Rett nord for denne (litt på skrå mot høyre) er en åpning mellom sjøbodene, hvorfra det gikk ferge tvers over Levangersundet til Staup og de andre gårdene ute på Nesset (Færgested). Tallet 1 på gateløpet sør for kirken mot VSV viser til Kongsgaden, trolig identisk med den middelalderske hovedveien langs fjorden sørover til Trondheim. Tallet 5 viser til gateløpet nordøstover fra kirken, kalt Kirkegaden. 4 er Krambodgaden og 6 er Strandgaden. Fra krysset mellom Kongsgaden og Kirkegaden, ved kirkegårdens sørhjørne, løper Brogaden ( 2 ) videre mot SSØ til broen over Levangerelva og deretter Til Nordlandene og Sverige. Tallet 9, plassert mellom Torv og Almening til høyre i utsnittet, viser hvor stedets torv lå før brannen. Gjengivelse av kartet med tillatelse fra Innherred samkommune. 21. G. Schøning, Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Bekostning er giort og beskreven, Udgivet af Det Kgl. Videnskabers Selskab i Trondhjem i Anledning af dets 150-Aars Jubilæum, Bind I-II, Ved Karl Rygh, Trondhjem 1910: A. Vestrum, Skogns historie, Annet bind, første halvbind, Levanger 1932: 293 ff. Nåværende kirke er bygd på tuftene av middelalderkirken som ble revet i 1868.

153 156 der kaupstaden ble etablert. 23 På det nevnte kartet fra 1846 (fig. 4) er det avmerket et fergested over Levangersundet rett nord/ned for kirken. 250 meter nord for kirken ligger det som var Torvet både før og etter brannen, og rett ned for dette mot Sundet finnes navnet Almening for en gatestump ned til sjøen fra Torvet. Den eldre bebyggelsens struktur på kartet fra 1846 tatt i betraktning, er det ikke usannsynlig at plasseringen av så vel Torvet som Almening kan ha røtter tilbake til seinmiddelalder. Den gamle markedsplassen på Levanger lå opprinnelig like nordøst for kirken, og først tidlig på 1800-tallet ble den flyttet til et da nyopprettet torv. 24 Fra 1473 finnes det et brev om salg av en skyldpart i en gård i Näs sogn i Jemtland. 25 Interessant ved dette brevet er at det ble utferdiget j Løffwanger, at de åtte som bevitnet handelen var jemter, samt at dato er 2. mars. Levangsmarknaden ble fra gammelt av holdt i månedsskiftet februar-mars, og det var koblet til et marked på Frøsø i Jemtland i midten av mars, hvilket kan forklare hvorfor så mange jemter befant seg i Levanger da jordehandelen fant sted. 26 I 1530 skrev fogden i Jemtland til erkebiskop Olav i Nidaros at prosten og prestene i dette landskapet manglet vin til messefeiringen, og i bytte for vinen ville de gi jern, og dette skulle leveres pa Leuangh mercken j Leuang. 27 Dette er den eldste sikre omtale av et marked i Levanger. Skevik har en referanse til bøteregisteret i 1548, hvor en jemte, en fra Bergen, en fra Trondheim og en fra traktene ved Levanger var blitt ført opp med bøter for slåssing og hærverk på Løffanggerenns marcknnetth. 28 Han argumenterer videre for øvrig i tråd med Hallan som benytter begreper som kaupang eller kaupsted om det eldste Levanger 29 for at Levangsmarknaden har røtter tilbake til vikingtid, blant annet med at Frøsømarknaden er omtalt i Frostatingslova rundt 1260, 30 og at alt peker i retning av at de to markedene er tilpasset hverandre. I Soga om Olav den heilage nevnes kjøpmenn på vei til Jemtland vinterstid med varene sine, 31 så et caupstemne på Frøsø i vikingtid/tidlig middelalder synes godt belagt. Forfatteren av Ágrip lar det være kong Øystein som i første fjerdedel av 1100-tallet var den som på fredelig vis fikk overbevist jemtene om at de hadde størst fordel av å være knytt til Norgesriket, 32 mens Snorre hevder at det var kong Håkon den gode 23. J. Brendalsmo, Kirkebygg og kirkebyggere, Byggherrer i Trøndelag ca , Oslo 2006: 94 ff m/ref. 24. Sandvik op.cit.: DN XIV: nr Skevik op.cit.: 143 ff. 27. DN XIV: nr Skevik op.cit.: 143 ff. 29. Hallan op.cit.: Frostatingslova (F), Omsett av J. R. Hagland & J. Sandnes, Oslo, 1994 (F VII:27, jf NGL I: 204: En ef menn fara til Fræseyiar eða i aðrar caupstemnur af konungs leyfi ). 31. Noregs kongesoger 1-4, F. Hødnebø & H. Magerøy (red.), Oslo 1979, Soga om Olav den heilage kap Ågrip or Norges kongesoger, omsett av G. Indrebø, revidert av A. Løftingsmo, innleiing og merknader av B. Fidjestøl, Oslo 1973: kap. 55b. Kapitlet om Øysteins forhandlinger med jemtene mangler i den overleverte versjon av Ágrip, men siden forfatteren av Morkinskinna regnes å ha hatt Ágrip som kilde er det dennes tekst som gjerne benyttes i utgaver av Ágrip (jf Fidjestøl op.cit.: 88).

154 som på slutten av 900-tallet fikk i stand kjøpferdene mellom Trøndelag og Jemtland. 33 Levanger gård gikk ved reformasjonen over til kronen og ble bygslet bort. Den gamle skylden på 4 ½ spann i 1432 ble tilnærmet opprettholdt. Tidlig på tallet får vi opplysninger om husmenn på gårdens grunn. I 1618 ble det registrert i alt syv, derunder to jemter, og der Syver Block ble oppført som barbér og sårlege (badskjær). I 1645 var antallet registrerte husmenn steget til 16, derunder en baker og en smed, til sammen 39 voksne. Rundt 1650 var det registrert om lag 50 mennesker på stedet; de leide tomt hos de to gårdbrukerne og livnærte seg som handverkere og fiskere, dels med litt handel og dels med å holde gjestgiveri. Til gården hørte også inntektene av markedsplassen Levanger, en kjendelse til gårdeieren for opphold og innlosjering i markedstiden samt tomteleie for de markedsboder som borgere i Trondheim hadde der. I 1670 svarte de to brukene av Levanger en samlet landskyld til kronen på 511 riksdaler, mens inntektene av markedsplassen var på 300 riksdaler. Mens det i 1661 ble registrert 22 husmenn på Levangers grunn, derunder fire skomakere, en kjøpmann og en gjestegiver, var det i 1666 i alt 29 husmenn og 22 husmannssønner en samlet befolkningsmengde på trolig noe over 100 mennesker. 34 Det er ikke nevnt fergemenn i Levanger i tidlig nytid, og en sannsynlig forklaring kan være at det seinest i middelalderen var blitt bygd bro over Levangerelva, 35 slik vi kjenner det fra Nidaros. Levanger kan således med sikkerhet belegges med et årlig marked i seinmiddelalder og trolig også i vikingtid, med en tettstedsbebyggelse i seinmiddelalder av samme karakter som i byene, og muligens også med kaupstedsfunksjon i vikingtid. Værnes Værnes lå i middelalderen på ei halvøy temmelig identisk med situasjonen for Nidaros (fig. 5). Gården blir av Snorre omtalt som sete for høvdinger på 900- tallet, 36 den var krongods gjennom hele middelalderen, og fylkeskirken for Stjórdølafylke ble bygd her i stein i løpet av 1100-tallet. Gården svarte i 1661 en skyld på 8 spann, og den ene halvparten lå da som prestegård og den andre som fogdegård. I matrikkelen ble det dette året ført i alt 14 husmenn og strandsittere på Værnes, derunder en fergemann og en snekker Noregs kongesoger op.cit.: Soga om Håkon den gode kap A. Vestrum, Skogns historie, første bind, Levanger 1926: 191 ff. 35. A. Vestrum et al. op.cit.: 2, som hevder at Brusvebrua over Levangerelva har røtter tilbake til middelalderen som brosted. Denne broa var del av den gamle hovedveien langs Trondheimsfjorden almana weginom. 36. Noregs kongesoger op.cit.: Soga om Håkon den gode kap. 18; Soga om Olav Tryggvason kap. 67.

155 158 Fig. 5. Figuren viser landskapet rundt Værnes i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift ved høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote. Elveløpet ved Værnes er justert etter H. Sveian & A. Solli, Fra hav til høgfjell landskapet, i: Nord- Trøndelag og Fosen, Geologi og landskap, R. Dahl, H. Sveian & M.K. Thoresen (red.), Trondheim Tegner: Elin Jensen. Øy Gården ligger ved munningen av Gaula der denne møter Gaulosen, en sidearm til Trondheimsfjorden. Landskapet her ved fjordbunnen består av store dyrkningsarealer på elveavleiringer. Historikken for Øy i Gauldølafylke er like lite kjent i vikingtid og middelalder som for ovennevnte Voll. Gården svarte 4 spann i landskyld

156 i 1661, og den lå udelt til erkesetet i seinmiddelalderen. Trolig er 4 spann i skyld en rimelig skatt for Øy også i seinmiddelalder, for på 1430-tallet ble det svart 9 spann i samlet skyld av Øy og den underliggende avlsgården Harixstad, og sistnevnte gård er seinere gått inn under Øy igjen. I fjellsida sør for gårdstunet ble det i seinmiddelalderen brutt kleberstein i stor stil til bl.a. domkirken i Nidaros. 37 Ved reformasjonen kom gården under kronen, og den ble vekselvis bygslet bort eller forlent kongelige embetsmenn før den i 1663 ble solgt til futen i Strinda. I middelalderen var den samlede gården med sine 9 spann blant de største i hele det nedre dalføret. Fylkeskirken fra 1100-tallet på gården Melhus ligger kun få kilometer sør/opp i Gauldalen for Øy. Fra gammelt av gikk en hovedferdselsåre fra Orkdal over Skaun og Buvika til Nidaros over Gaulosen ved Øy, ved et sted kalt Laberget. 38 Ved Laberget ble det tidlig anlagt husmannsplasser. Delvis fordi det herfra ble drevet fergetrafikk over fjorden, og delvis pga. fjordfisket, derunder laksefisket. Antallet husmenn knyttet til annen næring enn jordbruk og fiske ble likevel ikke stort. Orkdalsøra (se nedenfor) tok det som kom ut og inn av Orkdalen i vest, og fra Gauldalen i sør og Røros i øst var det andre og enklere veier ned til Nidaros enn over Øy. Første omtale av en husmann på Øyøra er trolig på slutten av 1550-tallet. I 1645 ble det betalt skatt for 15 husmenn på Øy, men det er likevel klart at flere av disse da bodde på husmannsplasser oppe i gårdens utmark på tidligere ødegårder, mens enkelte holdt til nede paa Øye grund Ner wed Stranden. 16 år seinere ble det registrert 6 skattepliktige husmenn på Øy, ingen av dem er ført med yrkesbetegnelse, trolig fordi samtlige var bosatt på bruk i utmarka og således hadde et karrig jordbruk som hovederverv. 39 Hov/Nervik/Gjølme Ved Orklas munning for enden av Orkdalen i Orkdølafylke ligger i dag de tre gårdene Hov, Gjølme og Nervik. Gårdene ligger i de lett skrånende slettene på hver sin side av elvemunningen ved fjordbunnen, der strandsonen utgjøres av store flater med elveavleiringer. Gjølme ligger på vestsida, mens Hov og Nervik er nabogårder på østsida av fjorden. Samlet svarte disse gårdene 8 spann i skyld (2½ hhv. 2½ hhv. 3 spann). Nervik og Hov lå begge i seinmiddelalderen fullt ut til Bakke kloster, mens Gjølme var udelt krongods. Gården Gryting, der fylkeskirken for Orkdølafylke ble bygd rundt midten av 1100-tallet, ligger noen kilometer lenger opp i dalen Ø. Ekroll, Med kleber og kalk, Norsk steinbygging i mellomalderen, Oslo 1997: Navnet Laberget kan muligens i dette tilfellet også referere til det sted der bygningssteinen ble skipet ut. 39. P.O. Rød, Melhusboka, bind 1, Trondhjem 1975: 7 ff.

157 160 I 1661 ble det samlet registrert 42 strandsittere og husmenn her, det langt høyeste antallet for noen gård i Trøndelag, derunder maler, baker, gullsmed, skomaker, 2 smeder og 2 skreddere. Samtlige handverkere betalte grunnleie til enten Nervik eller Hov, og det var området under disse gårdene som etter hvert fikk navnet Orkdalsøra. Gullsmeder var lovpålagt fra 1608 å oppholde seg kun i byene, men som på så mange områder var lov og virkelighet to forskjellige saker. Gjennom hele 1600-tallet forsøkte statsmakten å regulere forholdet mellom byhandverkerne og de handverkere som hadde tillatelse til å utøve sitt yrke på bygdene, og de sistes antall ble forsøkt redusert til et absolutt nødvendig minimum. 40 En nøyere gjennomgang av kildematerialet viser at antallet beboere på Orkdalsøra i 1661 var betydelig høyere enn hva skattematrikkelen oppgir, 41 hvilket må ha vært tilfellet også for de seks andre lokalitetene som diskuteres her matrikkelen førte kun opp menn med skattebyrde, mens andre og supplerende kilder viser at det samlede antall individer på stedet i 1661 var om lag 190 kvinner og barn inkludert. Gruvedriften ved Løkken et stykke opp i Orkdalen kom ikke i gang før i 1656, så den store strandbaserte bosetningen på Orkdalsøra kan ikke forklares med at den var etablert som følge av Løkken verk. Ervervslivet på Orkdalsøra hadde gjennom hele og 1700 tallet et maritimt preg med fisket som en hjørnestein, og sjøtransport, handel, krodrift, handverk og lønnsarbeid som tilleggsnæringer. 42 Uthaug Uthaug ligger på utsiden av Ørlandet, mot nordvest. Ørlandet er i sin helhet temmelig flatt, og inne mellom de lave moreneryggene var landskapet opprinnelig dekket av store myrer. De gamle gårdene lå oppe på disse ryggene, Uthaug i strandsonen ut mot Bjugnfjorden. Gården var, som også Levanger og Værnes, kirkestedsgård i middelalderen, men kirken ser ut til å ha blitt lagt ned mot slutten av 1500-tallet. Gården lå i seinmiddelalderen under adelen på Austrått. I 1661 ble det svart 9 ½ spann i landskyld for Uthaug, og det var da 15 husmenn og strandsittere der. Antallet har variert noe opp gjennom årene med hensyn til så vel antall bruk av gården som antall husmenn og strandsittere (tab. 2): R. Kjelleberg & H. Stigum, Det norske håndverks historie II, H. Grevenor (red.), Oslo 1936: 55 ff. 41. B. Olsen, Befolkning og økonomi, En studie av strandsitterstedene Nerviksøra og Hovsøra , Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo Olsen (Ibid: 10) definerer strandsittere på Orkdalsøra som en fellesbetegnelse på personer som bodde under gårdene og som eide hus på leid tomt, men ikke jord, og de personer som bodde hos dem. I perioden kunne dette inkludere militære, borgere, høkere, kjøpmenn, fiskere, fraktere, kroholdere, arbeidere, dagleiere, handverkere, inderster, tjenere, offentlige tjenestemenn, pensjonister, fattigfolk og legde-lemmer i det hele tatt et samfunn som økonomisk og ressursmessig lå på siden av jordbrukssamfunnet. 43. I. Rian, Ørlandsboka III, Orkanger 1972: 45.

158 brukere 0 husmenn 0 strandsittere Tab. 2. Tabellen viser fordeling over tid mellom brukere, husmenn og strandsittere på gården Uthaug. En sannsynlig forklaring på fraværet av yrkesbetegnelser på Uthaug i 1661 er at de alle var fiskere, eller i alle fall knyttet nær utelukkende til sjøen i ervervssammenheng. Det går laks langs landet, det er svært kort vei over til de rike fiskeriene rundt Hitra og Frøya i vest og til vinterfisket i Lofoten, så muligheten for at vi her har å gjøre med en fiskerlandsby eller fiskerleie er stor. 44 Uthaug har dessuten brukbare havneforhold for mindre båter når en ser Ørlandets utside under ett. Under husbygging og gravearbeider for grøfter er det gjort flere vikingtids gravfunn på gården, to av dem i et område kalt Kirkebakken. En av gravene var en smedgrav, tre andre var meget velutstyrte kvinnegraver og der den ene var blitt gravlagt med en hund. I tillegg er det gjort enkelte funn av bruksgjenstander fra fiske og hushold, daterbare til middelalder og tidlig nyere tid. 45 Samlet er det rimelig å se disse funnene som uttrykk for at det har vært en stabil tunbebyggelse ved eller i nærheten av Kirkebakken gjennom lengre tid, idet intet ved dette materialet gir grunnlag for å tolke det i retning av at Uthaug har hatt tettstedsfunksjoner utover en begrenset bebyggelse knyttet til havnemuligheter og sjøen som næringsvei. Oppsummering for gårdene fram til og med 1661 På grunnlag av det foreliggende kildematerialet lar det seg gjøre å dele de syv gårdene inn i to grupper. Samtlige kan i 1661 beskrives som en form for tettbebyggelse i forhold til den omkringliggende, regulære gårdsbebyggelse, men i varierende grad og i en helt annen og mindre skala enn Nidaros. Funksjonelt er det forskjeller, primært mht. typer funksjoner. Uthaug lar seg trolig best beskrive som tilnærmet et helårsvær, en ansamling husmannsplasser der fiske er kombinert med et 44. Ibid: Ibid: 40 ff; Brendalsmo op.cit.: 430 ff.

159 162 beskjedent jordbruk. Stedet har ingen sentrumsfunksjoner i forhold til omlandet da det mangler innslag av handverkere. De øvrige gårdene har et varierende antall handverkere, mens Levanger i tillegg har et årlig marked av regional og overregional karakter. Levanger og Værnes var i tillegg kirkesteder, men kirkene hadde på dette tidspunkt kun funksjon som regulære sognekirker. Dersom det med utgangspunkt i Olsens undersøkelse skulle gjøres en mekanisk overføring fra Orkdalsøra til de seks andre Trøndergårdene mht. det samlede antall beboere på stedet, ville tallene bli som følger (1661-matrikkelens tall x 4,75): Steinkjer om lag 90 personer, Levanger om lag 105, Voll om lag 60, Værnes om lag 65, Øy nærmere 30 og Uthaug om lag 70. Trolig er ikke disse tallene så mye misvisende, da det for Levanger sin del er beregnet at det i 1666 bodde noe over 100 mennesker på stedet. Bebyggelsen på disse stedene i 1661 må ha bestått av en lang rekke bygninger, orientert trolig etter et passasjeområde som løp parallelt med stranden bak bebyggelsen. Det kunne være nærliggende å sammenligne et slikt organiseringsmønster med middelalderbyenes utparsellering på 1000-tallet, men det ville være en overfladisk betraktning som så bort fra de to bebyggelsenes vidt forskjellige økonomiske og sosiale forutsetninger. Også med hensyn til størrelsen på arealet og antallet bygninger er det store forskjeller i 1661 mellom Trondheim og disse bosetningene. I tidsrommet før 1661 blir forskjellene mer påfallende. Vi har ingen kilder som gir grunnlag for å karakterisere Voll, Værnes, Øy, Gjølme/Hov/Nervik eller Uthaug som annet enn regulære gårdsbruk gjennom middelalderen. Rett nok kan Værnes i tidlig middelalder sies å ha hatt sentrumsfunksjon for Stjórdølafylke i kraft av at fylkeskirken sto på gården, og i og med at gården var krongods er det ikke usannsynlig at gården i alle fall i den tidlige middelalder huset en lokal representant for den verdslige sentraladministrasjonen. Dette siste må likevel kun bli en spekulasjon, da det ikke finnes kildebelegg for denne type funksjon på Værnes før i 1661 da fogden hadde halve gården. For Steinkjer og særlig Levanger har vi derimot sterke indikasjoner på kaupstedsfunksjoner. For Steinkjer sin del ser denne funksjonen ut til å ha vært kun et kort intermesso rundt år Levanger har sannsynligvis vært sted for et vintermarked knyttet til et tilsvarende marked i Jemtland allerede i vikingtid, men det er først på 1400-tallet at stedet framstår som tettsted med hva som kan forstås som en tradisjonell bymessig bebyggelsesstruktur med bygårder, gater og individuelle åkerstykker for fastboende som ikke var primært gårdbrukere. Gården lå til erkebiskopen og var i 1432 hans nyopprettede avlsgård, hvilket må bety at han oppfattet Levanger på denne tiden som et velegnet sted for oppbevaring og ikke minst konvertering av biskopstienden og andre landskyldprodukter fra et større område. Erkebiskopen var i seinmiddelalderen en meget stor eiendomsbesitter nettopp i denne indre del av Trondheimsfjorden Dybdahl 1989 op.cit.: 308 ff, 319.

160 163 De enkelte gårdene etter 1661 Steinkjer Helt fram til 1860-åra lå tunet for Steinkjer gård der Steinkjer kirke står i dag, på sørsida av elva men helt nord ved elvebredden. Gården ser videre ut til å ha vært tingsted for Sparbu gjennom det meste av etterreformatorisk tid. 47 Folketellinga i 1701 viser at det var kun den 90 år gamle gårdeieren med tre tjenestefolk som da bodde på selve gården Steinkjer. I tillegg bodde det på gårdens grunn 10 husmenn hvorav de fleste levde av fisket, mens en enke holdt øltapp og de ene sønnen hennes drev litt fiske samt liten handel og hadde borgerseddel fra Trondheim. En av husmennene var fergemann. 12 år seinere ble det registrert 21 mennesker på gården, hvorav 8 husmenn, og under gården hørte det 13 husmannsstuer og 15 naust. 48 Det er ikke omtalt noen fergemann i kildene før i 1669, men her ved elvemunningen og den gamle hovedfartsåren gjennom Inn-Trøndelag må det ha vært overfartsmuligheter til alle tider. Peder Pedersen var ifølge et arveskifte fra 1690 Nordlandshandler men bosatt i Steinkjer. Her hadde han stue, stabbur og naust, og i Nordland hadde han 1 Huus udi sit Handelsleie. Peder var tydeligvis en tremånedersborger i Nordland og som i tillegg må antas å ha drevet litt handel i Steinkjer privilegiene imot. Etter andre kilder skal han dessuten ha drevet gjestgiveri på stedet, og det nevnes der et par andre personer som også drev Øltap og Kiøbmandsskab men uten borgerseddel. Den tilårskomne fruen til Steinkjer gård hadde på denne tiden flyttet hjem fra Trondheim og tatt med seg sin handelsvirksomhet, og hun representerte således som utliggerborger den legale del av stedets handel. 49 Etter folketellinga i 1801 var det 14 familier på Steinkjergårdens grunn, totalt 57 individer. 50 Noe av det som skapte aktivitet på Steinkjer var sagene i andre halvdel av tallet, 51 da ørene ved Steinkjer gård ble benyttet til opplag av bord og plank. Tidlig på 1700-tallet ble det dessuten opprettet fast ekserserplass på Steinkjersannan for Overhaldske, Fosenske og Nærøiske kompanier. Rundt midten av 1700-tallet hadde flere av husmennene etablert seg som handverkere, og det fantes da gjestgiveri 47. K. Saxvik, Handel, handverk og industri, Bygdebok for Sparbu og Ogndal, bind I allmenhistorie, Steinkjer 1983: 407, Pedersen op.cit.: 37 ff. 49. Saxvik op.cit.: 407 ff. Den 60 år gamle Sabina von Graboe Bie klaget således i 1708 til stiftsamtsmannen over at [ ] een og anden upriviligeret løsse Folck understaar sig nu ydermeere end nogen Tiid tilforn at indtrænge sig og søge Tilhold paa min Odelsgrund Steenkier ved at udsælge Øll, Tobak, Brændevin og andet saadant. 50. Pedersen op.cit.: 37 ff. 51. Disse hadde likevel gjennom hele 1600-tallet et svært beskjedent omfang i forhold til i de ytre fogderiene som Fosen, Orkdal og Gauldal, og Trøndelag lå hele tiden langt tilbake for Nordmøre mht. antall sager (J. Sandnes, Ødetid og gjenreisning, Oslo-Bergen-Tromsø 1971: 327).

161 164 og fergemann på begge sider av Byaelva. 52 I en lengre periode fra slutten av tallet og fram til rundt 1900 hadde Steinkjer konkurranse fra Kvitvangsvågen, et handelssted på Inderøy tvers av fjorden i sør. Dette til tross for at det i 1770 het at det da allerede fantes et privilegert handelssted på Steinkjer. 53 I 1866 kom loven om handelsfrihet på bygdene. Få år seinere var jernbanen etablert innover Innherredsbygdene, dampskipstrafikken på det indre fjordstykket var nedlagt, og Steinkjer ved den gamle hovedfartsåren ble det naturlige sentrum i Inntrøndelag. På midten av 1800-tallet var det blitt atskillig folksomt på stedet, bro over elva var bygd i 1800, og i 1857 ble strandstedet Steinkjer bykommune. 54 Handelsstanden i Steinkjer gjorde i 1859 et forsøk på å konkurrere med Levanger ved å opprette et vintermarked tre dager i slutten av februar måned, men allerede i 1870 måtte markedet oppgis. 55 Voll Rundt 1700 ble det registrert langt flere handverkere enn på Vollgårdene i På Mikvoll: Gunder Smed, Erik Hanskemaker, Ole Hanskemaker, Tørris Skomaker; seks strandsittere på Maritvoll som drev fiske; på Østvoll seks husmenn hvorav en smed, to fiskere, en hanskemaker og en som drev litt handel. 56 Alle bodde de på det som da ble kalt Øra eller Verdalsøra, et område som til størstedel lå under Maritvoll. Et eksempel på en driftig entreprenør på slutten av 1600-tallet er Trondhjemsborgeren Rasmus Ågesen Hagen. Han var født og oppvokst i Verdalen, og rundt 1680 bygslet han Maritvoll. Han bodde på gården men drev handel på Verdalsøra, og i tillegg hadde han gård i Trondheim og flere hus i Levanger. Han drev forretning på Titran, det sentrale fiskeværet på Frøya utenfor Trondheimsfjorden, og hvor han solgte kramvarer og tok fisk i bytte. Fisken førte han til Verdalsøra, hvor det i de tider foregikk en betydelig handel med fiskevarer, og solgte der. Han forsøkte i 1689 å kjøpe Verdalsøra, og han søkte løyve for å drive som gjestegiver samme sted. 52. Pedersen op.cit.: 37 ff. 53. Saxvik op.cit.: 420 ff. Søkerne på Korsen i Kvitvangsvågen fikk i 1779 ved bevilling lov å handle med [ ] Salt, Rug, Bygg, Malt, Erter, Gryn, Meel, Humle, Tobac, Hamp, Lin eller Hør, Taugværk af Iler eller Snorer, Seglgarn, alle Slags Fiskeredskaber, Jern, Staal, Messing, Jern- eller Staaltraad, Sirup, Slibestene, Blækpulver, Pennefiedre og Papir, Øll, alle slag Brød, finere og grovere Kamme, grove Lærreder, grove Hatte, Vadmel, Segl- og Klaver Dug, Læder, Hægter, uldne Luer, Gryder av Jern, Sæbe, Angler, Krudt, Skydegeværer, Bøyler til Fiskestene og andet brug, Hagl, Karder til Uld, Sage og Knive, Kride eller Rasper, Bord, Syle, Spidt, Butillier, Fladsker og Glas, Hevler og Huggjern, Spiiger eller Søm, Mølle stene, Brynestene eller Flindtstene, Lier og andre Skjæreredskaber, Krukker, Kruuse, Fader, Talerkener og Skaaler af indenrigs Steentøi, Tobacspiber, Almanakker og Bøger, Compasser og Landkort, Bræder og Træmaterialer til Huus og Baadbygning, samt Tønder og Stamper som holde det anbefalede Mærke. Med andre ord en for samtiden typisk kræmmer-handel. 54. Ibid: 407 ff. 55. Ibid: E. Musum, Verdalsboka, bind III, Trondhjem 1930: 139 ff.

162 På det første fikk han avslag av fogden (i og med at Øra lå på gårder som var i offentlig eie), da denne mente tilbudet var for dårlig. Gjestegiver kunne han bare bli dersom han sa fra seg borgerskap som handelsmann. Det gjorde han ikke, og skiftet etter Hagen viser at han i tillegg til krambodhandel og et betydelig sjøbruk også drev handel med skåret trelast men ikke utlån av penger. 57 I 1774 beskrev G. Schøning stedet som følger: Paa [Verdalselvas] nordre Siide, og ved dens Udløb ligger forbenævnte Værdals- Øren, under Gaarden Mo [skal være Maritvoll], som ligger strax hos. Værdals- Øren er et Slags Lade-Plads. Der staaer en temmelig Samling af Huuse. Stedet har 2de Lang-Gader og et Par Tvær-Gader; der boe 3de Kiøbmænd og endeel andre Familier, men Stedet har ei den Anseelse som Levanger. Man kunde her tilforn lægge til eller gaae op i Elven med store Fartøier: men nu er Indløbet meget vanskelig, formedelst de Sandbanker, som have samlet sig, der uden for, og giøre, at Stedet ei saa ofte besøges, som vel ellers skeede. 58 Mellom bøndene i Verdal og fiskerne på øyene utenfor Trondhjemsfjorden ble det årlig drevet regulær byttehandel på seinhøsten: sommerens fangst av sei og uer salta på tønner, mot korn og andre jordbruksprodukter. Denne direktehandelen ble drevet til godt inn på 1900-tallet. 59 Da det for strandstedet Levanger i 1833 for annen gang ble søkt om kjøpstadsrett, var en taktikk å desavuere mulige rivaler Verdalsøra, Stjørdalshalsen (Værnes) og Steinkjer: [ ] thi Størdalshalsen og Steenkjær ligge for langt borte fra den for den vordende Kjøbstad [Levanger] saa vigtige Jæmtlandsvei og tillige har en slet Havn, vanskeliggjort paa det ene Sted ved Størdalselvens særegne Beskaffenhed, og paa det sidste fornemmelig derved at Bedstadfjorden sædvanlig tilfryser hver Vinter, og Værdalsøren kan det heller ikke blive Tale om at ophøie til Kjøbstad da Indløbet til samme er saa besværlig, at end ikke ladede Baade af Middel-Størrelse i Ebbetiden kan flyde ind til Lossestedet. Disse påstandene var på ingen måter uten forankring i virkeligheten, da branndirektør og rådmann i Trondheim Mons Lie allerede i 1813 i sin utredning til Selskapet for Norges Vel hadde påpekt nettopp disse typer problemer for de nevnte ladesteder. For Værdalsøra besto hovedaktiviteten i lagring og utskiping av [ ] den temmelig betydelige Trælast, som fra Værdahlen og dertil grænsende Ibid: 184 ff. 58. Schøning op.cit.: II:83 ff. 59. H. Grønskag, Byttehandelen mellom sjødistriktene og de indre bygder i Trøndelag i gammel tid, Verdal historielag, Årbok for 1950:

163 166 Fjeldbøjder. I tillegg [ ] giver dette Stæd, saavel fra Land, som Søesiden, nogen anledning til Handel. For Verdalsøra var det havneproblemet som trakk i negativ retning: elvas tilmudring av innløpet, farlige og stadig skiftende grunner ved elvemunningen som følge av strømmer og avleiringer, samt en stor og åpen fjord utenfor som medførte kraftig sjøgang ved de fleste vindretninger. 60 I andre halvdel av 1800-tallet var det rundt 20 handelshus, en rekke brygger og boder, fisker- og handverkerboliger og en allmenning i Verdalsøra. Den første brua over Verdalselva sto ferdig i 1860, og stedet fikk jernbaneforbindelse i Likevel, fram til rundt 1970 forble Verdalsøra i all hovedsak et bygdesentrum med lokale funksjoner, i en skog- og landbrukskommune der den stedlige industri besto av en kassefabrikk, ei kornmølle, et spinneri og et meieri. Da ble det etablert et skipsverft på stedet og den lokale økonomi fikk en internasjonal forbindelse. 62 Levanger Etter midten av 1600-tallet falt antallet husmenn på Levanger noe. I 1718 ble det registrert 13 husmenn som drev selvstendig næring, landbruk, sjødrift og annet. En av disse var velholden og drev større forretning. Etter de svenske soldatenes herjinger førte han opp følgende tap: 1 nytt naust, 1 stabbur, 6 småfe, 3 svin, 1 jekt med anker, tau og annen redskap, gårdsredskap og klær samt læret av noen russlærsstoler. Blant husmennene var det også folk som drev gjestgiveri for veifarende og markedsgjester. Markedet må ha trukket mye folk, for i 1708 klaget Jelstrup på Levanger gård som selv gjorde [ ] en ringe fortjeneste på gjestegivervirksomhet over at det innenfor en halv mil omkrets var [ ] vel over 20 ølkroer som holder til like brændevin og tobak. I 1719 oppga han at svenske tropper hadde brent markedsboder for ham til en verdi av 300 riksdaler, samt gjestegivergården verdt 50 riksdaler, og som følge av dette hadde han gått glipp av 60 riksdaler i husleie. 63 Markedsbodene var delvis satt opp av grunneieren på Levanger for utleie, og delvis var det kjøpmenn fra Trondheim og utliggerborgere med base i Nord-Norge som fra 1660-årene begynte å bygge sine egne. Nettopp utvekslingen av jern og fisk mellom Jemtland og Nordland ble i Trondheims privilegiebrev av 1682 understreket som svært viktig og nyttig for Nord-Norge sin del. 64 Levangsmartnan i skiftet februar/mars var et kjøpstevne for hele Trøndelag, for Jemtland samt for sjøbygdene utenfor Trondheimsfjorden så langt nord som Hålogaland. I nyere tid kan det belegges at også kjøpmenn fra Trondheim og utliggerborgere med handel på Nord-Norge deltok. På markedet foregikk således både lokalhandel og fjernhandel. De viktigste vareslag som gikk østover var salt og 60. Strømsøe op.cit.: 33, 42 ff. 61. S. Ness, Litt mere fra Øra ( ), Verdal Historielag`s skrifter 3, Årsskrift 1978: H. Ness, Da storindustrien kom til Verdal, Verdal Historielag`s skrifter 34, Årbok 2006: Vestrum 1932 op.cit.: 198 ff 64. Sandvik op.cit.: 25

164 fisk, mens jemtenes viktigste handelsvare ser ut til å ha vært skinn av vilt, lerret, husflidsvarer, jern og seinere kobber. Den jevne trønderske handlende ser ut til å ha brakt med seg smør, mel og korn i bytte for penger, sølv og fisk. 65 I 1744 bodde det 54 familier i Levanger. I 1813 fantes det på [ ] markedsstædet Levanger 109 Huse eller Gaarde og 30 gode Søebrygger eller Pakhuuse. Ved folketellingen i 1835 var det 639 innbyggere i Levanger [ ] med 166 husholdninger i 132 Huse, en civil Embedsmand, 2 Pensjonister, 18 Handelsmænd, 40 Haandværkere, 22 Søefarende og Fiskere, 83 Daglønnere, 100 Tjenestefolk og 12 Fattige. Av handverkere var det kobberslager, jektebygger, urmaker, gullsmed, maler, pottemaker, hattemaker, stolmaker, to glassmestere, to garvere, to smeder, fire bakere, fire skreddere, ni snekkere og ni skomakere. 66 Argumentasjonen i første halvdel av 1800-tallet, da gårdeiende embetsmenn og storbønder på bygdene rundt ladestedet Levanger søkte om status som kjøpstad, var bl.a. at nordmennene tjente mest på samhandelen med svenskene: fra Jemtland fikk man nødvendighetsartikler, mens nordmennene fikk solgt sine egne lokale produkter så vel som importerte varer dessuten var ny og bedre veiforbindelsen med Jemtland åpnet i Søknaden om kjøpstadsstatus ble til slutt innvilget i Ifølge en militær beskrivelse i 1706 kom det til vanlig, bare fra Jemtland, mellom 1800 og 2000 besøkende, 68 mens det i 1835 skal ha vært samlet [ ] flere tusen mennesker under markedsdagene. Med andre ord holdt markedet seg på samme måte og i omtrent samme omfang gjennom 1800-tallet som i de foregående to århundrer. Mot slutten av 1800-tallet medførte den nye jernbaneforbindelsen mellom Østersund og resten av Sverige og med Trondheim at jemtene uteble fra markedet, og fram mot 1940 døde det mer eller mindre ut. Overgangen til pengehusholdning på bygdene, bedrede kommunikasjoner og etableringen av landhandlerier reduserte den tidligere så viktige Levangsmartnan til et beskjedent hestemarked. 69 Værnes Utover på 17- og 1800 tallet økete antallet strandsittere og husmenn på Værnes` grunn. Vi finner de fleste som husmenn med jord, fiskere, en rekke innerster samt tjenere ved generalgarden Værnes eller andre større gårder i nærheten, men også menn med yrker som smed, militært befal, slakter, skredder, fergemann, snekker, kroholder, seglmaker, sjømann, skomaker og skinnfellmaker. 70 Fram mot Ibid: 14ff 66. Strømsøe op.cit.: 55 ff. 67. Ibid: 33 ff. 68. Vestrum 1932 op.cit.: Sandvik op.cit.: 57, 77, Stjørdalsboka, band II del II, utgjeve av Stjørdal, Skatval, Lånke, Hegra og Meråker herad, Trondheim 1950: 41ff.

165 ser det ut til at disse bosetningene ble sterkt redusert i antall som følge av at en lang rekke husmenn og strandsittere dro til Amerika. Som for Verdalsøra i 1813 var det også på Stjørdalshalsen lagring og utskiping av trelast fra bygdene innenfor som var den viktigste aktiviteten. Rent bortsett fra at stedet ble oppfattet å ligge for nær Trondheim til å kunne komme med i vurderingen om hvilket av ladestedene langs Trondheimsfjorden som burde bli kjøpstad, var det havneforholdene som trakk ned: [ ] for øvrig gjælder her i henseende Elveudløbets Tilmuddring, Havnen og Handelen, næsten alt, hva som er sagt om Værdahlsøren. 71 Med andre ord et visst volum på lokal handel men vanskelige og ustabile havneforhold. Etter at Værnes flyplass ble anlagt i er det blitt utviklet et større sentrum knyttet opp mot denne, og bebyggelsen er dermed flyttet vekk fra strandkanten og opp i de tidligere åkerarealene vest for gårdstunet og kirken. Øy Antallet husmenn og strandsittere på Øy økte markant utover 17- og 1800 tallet. I 1801 var det i alt 33 mannfolk regnet under gårdbrukerne på Øy 72 i tillegg til fem tjenere, 31 innerster og 95 husmannsfolk. 100 år seinere var proporsjonene omvendt: 98 gårdmannsfolk, 21 tjenere, 22 innerster og 62 husmannsfolk. Samlet antall husmannsplasser under Øy holdt seg mellom 10 og 20 i tidsrommet , noe som gjør at antallet husmenn nede på Øyøra trolig aldri var større enn antallet husmenn på plasser i utmarka. Rundt 1800 ble det opprettet eksersisplass på Øy, og enkelte av befalet bosatte seg på husmannsplasser under gården. På selve Øyøra ble det som følge av det store jordskiftet i opprettet ett selvstendig bruk. Sønnen til bureiseren fikk i 1936 utskilt denne plassen og ble selveier. 73 Hov/Nervik Mens bosettingen på Hov/Nervik fortsatte å vokse utover 1700-tallet, var Gjølme i 1865 er helt regulær gård. Da bodde det 33 mennesker der fordelt på tre hushold, og av beboerne var åtte tjenestekarer, fire tjenestejenter, tre kårfolk og seks som losjerte og som selv hadde to tjenestejenter. 74 Nervik ble lagt under kronen ved reformasjonen, for deretter å bli byborgergods, så bondegods og fra slutten av tallet ble gården i det store og hele stykkevis omdannet til havneanlegg for industrien. Hov fikk om lag samme skjebne som Nervik, bortsett fra at gården ikke ble stykket opp til industri og boliger Strømsøe op.cit.: Gården var på dette tidspunkt sterkt bruksdelt. 73. Rød op.cit. 74. Gardtales i Orkdal, bind 2, Utgjeve av ei nemnd, Orkanger 1979: H. Hoff, Orkanger-boka, Orkanger 1945: 184 ff.

166 I 1650-åra fikk Løkken Verk lenger opp i Orkdal eneretten på alt skogsvirke i tre mils omkrets, og omtrent samtidig fikk handelsborgerne i Trondheim kongebrev på at all trelasthandel innenfor Agdenes skulle føres over Trondheim. En samlet konsekvens av dette var at all trelastutskiping fra Orkdalsøra for ei tid tok slutt. Rundt midten av 1700-tallet kom en rekke små bekkesager i drift, og fra da av og fram til anlegget av det første industrielle sagbruket i 1869 var skjæring og utskiping av plank den sentrale arbeidsplassen på Øra. Trelastindustri og gruvedrift ble det som på 1800-tallet for alvor omdannet Orkdalsøra fra strandsted og ladested til en småby tidlig på 1900-tallet. Gruvedrifta fra andre halvdel av 1600-tallet og sagbruksvirksomheten 200 år seinere kom til å omgjøre de langt fleste fiskerne og andre med sjøbasert erverv til gruve- eller bruksarbeidere. 76 Uthaug På 1900-tallet er det blitt bygd kraftige moloer ved det gamle havneområdet og Uthaug er blitt ei god og moderne havn for fiskefartøyer. Rundt havna er det utviklet en større bosetning. Men det er Brekstad på sørsiden av halvøya som er kommunesenteret, mye på grunn av fergeforbindelsen herfra tvers over fjorden til Agdenes. 169 Oppsummering for gårdene etter 1661 Rundt 1520 hadde folketallet i Norge stabilisert seg etter Svartedauden. Deretter økte folketallet i det store og hele utover 1500-tallet og inn på 1600-tallet, selv om det også fantes store lokale og regionale forskjeller. Størst var veksten jevnt over i de fjernere bygdene, minst i de sentrale kystbygdene. 77 Olsens undersøkelse av bosetningen i Orkdalsøra viser at det i periodene før 1711 og etter 1762 var kun mindre endringer i folketallet på stedet. Derimot fant det sted en befolkningsøkning på 50 % i tiden Hans forklaring på denne markante økningen, og som ikke gjenspeiles i en tilsvarende befolkningsøkning i jordbrukssamfunnet, er beboernes mobilitet i forhold til å utnytte et mangfold av ressurser og muligheter. Det mest karakteristiske trekk ved strandsitternes økonomi var at de integrerte utnytting av et flertall økonomiske ressurser i sin årssyklus, der basis var en maritim levevei med fisket som den dominerende aktivitet. I tider med labert fiske drev de fraktefart, lønnsarbeid, tuskhandel, kro og losji ved siden av en beskjeden jordvei. Også stedets mange handverkere og militære fulgte samme strategi. De konkrete forutsetninger for befolkningsøkningen mener han således kan ha vært det gode sildefisket , en kraftig økning i sag- 76. Ibid: 83 ff. 77. R. Fladby, Gjenreisning, K. Mykland (red.), Norges historie, bind 6, Oslo 1977: 112 ff.

167 170 bruksaktiviteten på Øra fra 1751 og tilsvarende for gruvedriften ved Løkken verk fra Ingen av innsatsområdene forutsatte store kapitalinvesteringer, og grunneierne i Orkdalsøra la til rette for at folk kunne slå seg ned på et for slike tiltak egnet sted. 78 Ifølge 1661-kommisjonens kunngjøring skulle handverkerne utenfor byene skattemessig sidestilles med husmenn og strandsittere, noe Kjelleberg forklarer med at bygdehandverkerne i løpet av 1600-tallet var blitt en så stor gruppe at den var blitt deklassert. Ved mer inngående gransking av forholdene viser det seg da også at det i de forskjellige matriklene i andre halvdel av 1600-tallet og inn på tallet eksplisitt skilles mellom husmenn med og uten jord, selv om det på den annen side ikke nødvendigvis var slik at alle husmenn uten jord var handverkere, eller at alle handverkere var jordløse husmenn. 79 I 1711 ble derimot strandsitterne i Orkdalsøra skattelagt på samme måte som innbyggerne i byer og ladesteder, 80 hvilket forteller oss noe om hvordan samtiden oppfattet denne type steder. Tettstedsbebyggelsen i Orkdalsøra var formelt verken by eller ladested, men innbyggerne utførte oppgaver som gjorde om ikke bosetningen så i alle fall stedets funksjon sammenlignbar med byer og ladesteder. Stedet hadde likevel ingen formell status som kunne skille det ut fra jordbrukssamfunnet på samme måte som byene og ladestedene. De totalt 23 handverkerne i 1661 på de trøndergårdene som her diskuteres utgjorde likevel et beskjedent antall i forhold til handverkerne i Trondheim på slutten av middelalderen og i tidlig nytid. Ved midten av 1500-tallet hadde byen rundt 50 handverkere fordelt på fag, og i 1679 utgjorde de skattebetalende handverkere 20-25% av folketallet i Trondheim. 81 Det eksisterte i tiden en lang rekke steder rundt om i Norge, og som kan sammenlignes med de omtalte trøndergårdene, og der mange av disse stedene ble betegnet ladesteder. Eliassen gir i Norsk Byhistorie en tabellarisk oversikt over det virvar av små sentra som fantes på denne tiden (se også hans artikkel i denne publikasjonen). 82 På 1700-tallet satt det fortsatt husmenn og strandsittere på de syv gårdene. På denne tiden hadde sagbruk for alvor blitt et innsatsområde i det indre Trøndelag, og mange av oppsitterne jobbet enten i skogen, på sagbrukene eller på opplagene ved elvemunningene der trelasten ble skipet ut. Trelasthandel som fenomen var i liten grad et innslag i Trøndelag i seinmiddelalder og tidlig nytid, selv om hollandske skip begynte å vise seg innenfor Agdenes etter ca Antallet oppgangssager i hele Trøndelag økte jevnt fra 29 i 1610 til 92 i 1655, men det var kun de ytre bygder samt de helt bynære dalførene som tok del i denne økonomien. 83 I 78. Olsen op.cit.: 140 ff. 79. Kjelleberg & Stigum op.cit.: Olsen op.cit.: Kjelleberg & Stigum op.cit.: 73 ff. 82. F.-E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca , Norsk byhistorie, Oslo 2006: Sandnes 1971, op.cit.: 325 ff; Hoff op.cit.: 102 ff.

168 1638 var det 25 sager i kystbygdene i Fosen, 38 i Orkdal/Gauldal, 18 i Strinda, syv i Stjørdal og to i Inderøy. 84 Men selv ikke for Orkdalen, som var det fogderi som nest etter Fosen hadde det høyeste antall sager gjennom første halvdel av tallet, kan dette ha vært tilstrekkelig til alene å forklare de 190 menneskene i Orkdalsøra i Delvis fordi de langt fleste sagene da blir oppført som drevet til huus fornødenhed, og delvis fordi det var få store aktører som opererte i dette dalføret. 85 I Verdal før krigsperioden fantes det bare noen få flomsager. Da solgte kronen store skogseiendommer i bygda, og disse ble kjøpt opp av pengesterke proprietærer. Således ble det skattet av kun to sager i 1657, i 1660 var antallet økt til seks, i 1662 til 10 og i 1682 fantes det 16 sager som samlet skar bord årlig. 86 I tiden forsvinner samtlige husmenn og strandsittere på de syv gårdene. Øy blir en regulær gård. Uthaug får molo og det etableres tettere bebyggelse i form av boligfelt i området, men det er Brekstad som blir utviklet til kommunesentrum. De øvrige fem stedene blir tettsteder og får seg tillagt forskjellige typer og grader av sentrumsfunksjoner. Dette skjer likevel til høyst forskjellige tidspunkt, og ut fra forskjeller årsaker, selv om utgangspunktet i 1661 med et større eller mindre antall handverkere i en viss grad av tettbebyggelse er et fellestrekk for samtlige fem steder. Da loven om handelsfrihet på bygdene kom i 1866 var Levanger og Steinkjer allerede etablert som kjøpsteder, i 1836 hhv Diskusjon I 1661 sto alle de syv gårdene i en identisk situasjon, idet de skilte seg ut fra den øvrige bestand av trøndergårder med sine mange strandsittere, husmenn og handverkere. To av gårdene sank deretter sakte tilbake til igjen å være rene landsbruksenheter. De fem øvrige gårdene gjennomgikk i løpet av ca år, til forskjellig tidspunkt, en endring fra gård til moderne tettsted eller by. Hvilken var den viktigste drivkraft i denne prosessen? Utgangspunktet for en slik analyse i førindustriell tid må være gården, den fysiske og mentale virkelighet for rundt 95 % av befolkningen. Det var ikke før i siste halvdel av 1700-tallet at det skjedde en markant vekst i byenes innbyggertall, da befolkningen der økte til % av det samlede folketallet A. Dybdahl & I. Bull, Trøndelags historie, bind 2, Trondheim 2005: 172 ff. 85. Skattematrikkelen 1661, op.cit.: 98. For gården Ry i Orkdal heter det: [ ] 1 saug Casper Chrstophersøn tilhorrig huor paa Aarlig til heel eller half stabel bord, kand skierris. Samme Casper hadde enda en sag i Orkdal, men de øvrige sagene var flomsager og kun til gårdsbruk. Med andre ord ikke det helt store volumet for eksport (jf også Sandnes 1971, op.cit.: 330 ff). Borger av Trondheim Casper Christoffersen (Schøller) var en av de største sagbruks- og jordegodseiere i Trøndelag da han døde i Ø. Walberg, Verdalsboka, bind VI B, Verdal 1983: 49 ff. 87. Eliassen op.cit., s. 147.

169 172 Gårdene langs fjorden var gamle storgårder, 88 eller også knyttet opp til en gammel storgård. Eksistensen av kirke på gården i middelalderen ser ikke ut til å ha vært en avgjørende faktor for hvorvidt en tettbebyggelse ble etablert. Ei heller det forhold at Steinkjer gård var tingsted for det gamle Sparbu fylke gjennom det meste av etterreformatorisk tid var til hinder for at en nyetablert handelsplass tvers av fjorden på et tidspunkt var nær ved å utkonkurrere Steinkjer som handelssted. Både på Steinkjer og Øy ble det opprettet ekserserplass, men dette var en periodisk aktivitet og ble aldri av større viktighet for stedene som sentrum. De topografiske forhold var for alle de seks gårdene langs Trondheimsfjorden temmelig ensartet, idet de lå ved hver sin elvemunning i hvert sitt dalføre, og således ved gamle hovedferdselsårer for kommunikasjon både ned dalførene til fjorden, langs fjorden, og sjøveien ut fjorden. De var kommunikasjonsmessige knutepunkter (nodal points). Da jernbaneforbindelse til Sverige og til Trondheim ble opprettet på slutten av 1800-tallet, førte det til en styrking av sentrumsfunksjonen for tettstedene innover i fjorden (Værnes, Verdalsøra, Levanger, Steinkjer). Verken Øy eller Orkdalsøra i den ytre delen av fjorden fikk del i dette fortrinnet. Også havneforholdene fikk på et tidspunkt avgjørende betydning for hvilket av ladestedene innover i fjorden som skulle få formell status som kjøpstad. Levanger ble i 1836 vurdert å ha best tilgjengelighet sjøveien. På samtlige av disse indre stedene var det stor utskiping av trelast, og økt tonnasje på skipene forutsatte gode og stabile innseilings- og havneforhold. På den annen side kunne nærhet til et etablert sentralsted i visse sammenhenger slå negativt ut for tettstedene langs fjorden. Ladejarlenes etablering av kaupsted på Steinkjer tidlig på 1000-tallet var uttrykk for et ønske om eller behov for å ha en viss avstand til Nidaros. Tilsvarende var Øys beliggenhet i kort avstand fra Trondheim tydeligvis til hinder for utvikling av sentrumsfunksjonene på Øy på 17- og 1800 tallet. Trondheimsborgernes kongebrev rundt 1650 på at all trelasthandel i Trondheimsfjorden skulle føres over Trondheim medførte i en periode problemer for samtlige seks tettsteder. Selv om sagbruksvirksomheten ikke på langt nær fikk den økonomiske betydningen i Trøndelag som den hadde i de ytre kystbygdene eller sørover langs kysten, dro alle de fire indre stedene samt Orkdalsøra nytte av denne. For Øy var likevel nærheten til Trondheim en avgjørende årsak til at dette stedet ikke ble trukket inn i sagbruksvirksomheten, og i en tidlig fase gjaldt dette også for Orkdalsøra, i tillegg til at gruveindustrien på Løkken også for en periode forhindret at saging og utskiping av trelast ble en viktig inntektskilde ved Orklas munning. Dette er en problemstilling å følge videre: i hvor stor grad og under hvilke omstendigheter kan det observeres samspill mellom 88. Dybdahl 1989, op.cit.: 223 ff; J. Sandnes, Fylkeskirkene i Trøndelag i middelalderen, Årbok for Trøndelag, nr : En gjennomsnittsgård i Trøndelag i middelalderen svarte 1 ½ - 2 spann i landskyld, litt avhengig av hvor i landskapet den befant seg; om den lå i bredbygdene, i fjellbygdene eller ved kysten. Historikere som Sandnes og Dybdahl karakteriserer en trøndergård med 3 spann eller mer som storgård eller høvdinggård.

170 173 sentrale og lokale aktører, og under hvilke forhold oppstår det motsetninger? Og: er det under omstendigheter med samspill eller motsetninger at den lokale elite oppstår? Utover på og på 1900-tallet ble industri den viktigste drivkraft for økonomisk ekspansjon på Orkdalsøra, på samme måte som verftsindustrien rundt 1970 var med på å føre Verdalsøra inn i det moderne samfunn. Med unntak for Øy ble det på samtlige av stedene langs fjorden i denne perioden etablert mindre industriforetak, som på Verdalsøra med sin kassefabrikk, ei kornmølle, et spinneri og et meieri. Denne type industri hadde likevel begrenset betydning i forhold til økonomisk ekspansjon, for produksjonen var i stor utstrekning beregnet på lokalt konsum. Samlet viser historikken for de seks tettstedene langs fjorden at det ikke er de naturgitte eller teknologiske betingelser som er avgjørende, de kun styrket eller svekket mulighetene for lokal produksjon og utveksling. Ytre forhold som kongelig eller statlig inngripen i handelen, på linje med reguleringer av vareproduksjonen, viser seg heller å ikke være avgjørende for eksistensen av lokal produksjon og utveksling. Lokale entreprenører som handelsmannen på Kvitvangsvågen tvers av fjorden for Steinkjer kunne drive sin kramhandel, og det var kun vareutvalget ikke volumet som satte begrensninger. Det bildet som tegner seg er at det var den økonomisk og sosialt viktige produksjonen og utvekslingen man ønsket å kontrollere, ikke den lokale småhandel eller småproduksjon. Dette gjelder for hele tidsrommet. At det var kongene som fikk i stand kjøpferdene mellom Trøndelag og Jemtland i sein vikingtid eller tidlig middelalder, kan kun bety at det var de samme som i utgangspunktet rådet Levangermarkedet og tok inn avgifter på den utvekslingen som skjedde der. Deres stedlige representant hadde trolig også forkjøpsrett av mårskinn og lignende viktige produkter for kongen. På samme vis hadde kongene sentralisert føring og redistribuering av landskyldprodukter og skatteinntekter til Nidaros for der å kunne kontrollere og skattlegge denne utvekslingen. At erkebiskop Aslak rundt 1430 valgte å kjøpe Levanger gård og etablere denne som sin avlsgård, kan neppe bety annet enn at han vurderte deltagelse i Levangermarkedet som svært viktig. Det vi ser er lokal produksjon men en todelt utveksling. Et begrenset volum utveksles til enhver tid lokalt, mens store volumer og sosialt viktige produkter trekkes ut av lokalsamfunnet og utveksles i regionale sentra. Den lokal produksjon innenfor jordbruk, fiske, fangst og annet utmarksvirke besto av det den jevne bonde eller fisker produserte enten for eget og eventuelt den sosiale enhetens livsopphold, for å kunne svare skatter og avgifter, samt for å kunne skaffe seg livsnødvendigheter ut over hva vedkommende ikke selv hadde forutsetninger for å produsere. Denne siste del av produksjonen var begrenset og den ble utvekslet lokalt, mens de naturalier som gikk til skatter og avgifter ble ført ut av området og utvekslet i det regionale senter. Handverkerne vi møter på de seks gårdene i 1661, eller også de

171 174 som var bosatt i Nidaros/Trondheim, fulgte det samme produksjonsmønsteret. Den eneste forskjellen lå i at det meste av produksjonen her ikke gikk til eget konsum, men til utveksling for å skaffe seg livsnødvendigheter samt nye råvarer for å kunne opprettholde produksjonen. Den delen av produksjonen som ikke gikk til eget livsopphold eller for utveksling i andre typer livsnødvendigheter, ble levert de personer eller institusjoner som hadde krav på den. Disse personer eller institusjoner enten konsumerte disse produktene selv, eller de utvekslet dem. Og det er denne utvekslingen i dens forskjellige framtredelsesformer som trolig er nøkkelen til å kunne diskutere karakteren av de seks stedene gjennom historien og hvilke drivkrefter som var sentrale i deres etablering. Den lokale utveksling av lokal produksjon for lokalt konsum var noe eliten i Nidaros i utgangspunktet trolig ikke så behov for, eller var i stand til, å kontrollere og skattlegge (se Holts artikkel i denne publikasjonen). Kun dersom volumet på utvekslingen ble stort, eller eksterne utvekslere med eksterne produkter deltok, så den seg økonomisk tjent med å gripe inn for å skattlegge samt regulere hvem som skulle få tilgang til hvilke produkter som tilfellet var med Levangermarkedet. Alternativt kunne eliten ta direkte kontroll over produksjonen av sosialt og økonomisk viktige produkter, og disse ble ført direkte til områdets sentrale økonomiske senter og konsumert eller konvertert og eventuelt skattlagt der. Kontroll med fangst og redistribusjon av jaktfugler er et godt eksempel på hvordan eliten beholdt en sosialt viktig form for conspicuous leisure-aktivitet for seg selv. Kronen hadde i Norgesriket i middelalderen monopol på fangst og salg av falk og hauk men hadde innrømmet erkebiskopen visse privilegier. 89 Den lokale produksjon innen landbruk, fangst og fiske var uhyre viktig å få kontroll over pga. dennes store volum, men her hadde den øverste elite konkurrenter. Kirken tok rett nok sin del gjennom tienden, men kronen måtte dele med andre større og mindre jordeiere. Løsningen for kronen var å forsøke å få sentralisert de øvrige jordeieres konvertering til byene og skattlegge utvekslingen der. Fiskeriene var også vanskelige å kontrollere fullt ut, men en avgift kalt landvorde ble krevd inn i de viktigste fiskeværene. 90 I Midt-Norge hadde kongen sin mann på Gården i disse værene, en posisjon som etter reformasjonen gikk over til lensmannen, 91 og biskopen i Nidaros og hans kanniker hadde i seinmiddelalderen sine setesveiner rundt om også i de sentrale fiskeridistriktene. 92 I perioden ca kan vi regne med tre hovedtyper utveksling eller konvertering: direkte bytte, gavegiving, og kaup som seinere glir over i den rene 89. O. Olafsen, Falkefangsten i Norge, (N)HT 5. Række, 3. Bind, 1916: ; O. Bø, Falkefangst i Noreg i nyare tid, Norsk Skogbruksmuseums Årbok, Nr. 3, : ; A. Stalsberg, Hver mann har ei hauk på hånd - ei heller falk på sverd, DKNVS Rapport, Arkeologisk Serie, 1982:8, Trondheim 1982: J.G. Foss, Studiar i Frøyas eldste historie, Upublisert hovedoppgave i historie, Trondheim 1979; O. Olafsen, De ytre almenninger, (N)HT, 5. Rekke, 5. Bind, 1924: Foss op.cit. 92. L. Daae, Den Throndhjemske Erkestols Sædesvende og Frimænd, (N)HT, 3de Række, 1ste Bind, 1890: 1-27.

172 varehandel. 93 Chapman har i en lengre artikkel analysert forholdet mellom direkte bytte (barter) og andre former for utveksling (modes of exchange). Direkte bytte (tuskhandel) skiller seg fra de andre formene ved at det i prinsippet ikke introduseres et mellomliggende objekt i transaksjonen, som for eksempel penger, samt at de to aktørene begge opptrer som både selger og kjøper. Et tredje kjennetegn ved direkte bytte er at det er en rent økonomisk transaksjon ved at ingen tvang eller gjensidig forpliktelse eksisterer mellom de to partene, bortsett fra den innledende enighet om å foreta direkte bytte. Dessuten står begge parter fritt til å avstå fra å gjennomføre transaksjonen. Eksempler fra de forskjellige kulturer viser likevel at direkte bytte mellom to personer eller grupper alltid skjer i en sosial og psykologisk setting, men at denne konteksten i praksis ikke fordreier eller forstyrrer utgangspunktet for de to parter i utvekslingen: å gjennomføre en utveksling av objekter. Det som således karakteriserer direkte bytte er at det utelukker utveksling av objekter som oppfattes som gaver eller som symboler på oppfyllelse av sosiale eller seremonielle forpliktelser, på bekreftelser av politiske eller slektskapsmessige bånd osv. Fenomenet direkte bytte kan forekomme i sammenheng med, men uten å være del av, en seremoniell eller politisk kontekst, eller være underordnet i forhold til en tradisjonell utveksling på basis av sosiale mønstre, eller den kan opptre alene. Den er heller ikke, som kaupet, avhengig av vitner for at transaksjonen skal være gyldig. Viktig å merke seg er at samtlige av disse varierte former for utveksling ser ut til å kunne opptre samlet eller hver for seg, men at det alltid er én form som er den dominerende i et gitt samfunn. Tilsvarende viser eksempler at de objekter som utveksles ved direkte bytte i det store og hele er dagliglivets bruksgjenstander, mens sjeldne saker utveksles gjennom gavegiving, og kaup er gjerne typisk for utveksling av større kvanta. 94 Utveksling generelt forutsetter at deltagerne kan samles på et sted hvor de vet at deres liv, deres utvekslingsobjekter og deres aktivitet er beskyttet. Fysisk mot plyndring og vold, og juridisk ved en felles forståelse mellom deltagerne om at stedet er satt av til nettopp dette formålet for kortere eller lengre tid. Det betyr Mht. gavegiving og kaup, se f.eks. T. Saunders, Early Medieval Emporia and the Tributary Social Function, i D. Hill & R. Cowie (eds.), Wicks: The Early Medieval Trading Centres of Europe, Sheffield Archaeological Monographs 14, Sheffield 2001-; E. Nosov, The problems of European Urbanism: a view from the East, upublisert hovedforedrag på konferansen Medieval Europe 1992, York; P. Carelli, En kapitalistisk anda, Lund Studies in Medieval Archaeology 26, Stockholm 2001 (spes. s. 188 ff); P.H. Sawyer, Kings and Merchants, i P. Sawyer & I. Wood (eds.), Early medieval kingship, Leeds 1977: ; W.I. Miller, Bloodtaking and peacemaking, Feud, law and society in saga Iceland, Chicago and London Se også A.-J. Bijsterveld, The medieval gift as agent of social bonding and political power: a comparative approach, i E. Cohen & M. B. de Jong (eds.), Medieval transformations, Text, Power, and Gifts in Context, Leiden-Boston-Köln 2001: Selv om denne sistnevnte undersøkelsen konkret tar for seg fromme gaver, gir det mening å gå ut fra at konklusjonen har gyldighet også når det gjelder gavegiving generelt med tanke på de store konsekvenser som utviklingen av de tidlige stater hadde for endringen av sosiale relasjoner. 94. A. Chapman, Barter as a universal mode of exchange, L Homme, Revy francaise d/anthropologie, Juillet-septembre 1980:

173 176 at den som råder for stedet må ha en militær og politisk posisjon sterk nok til å gi deltagerne slike garantier. Kan respektive eiere av de seks gårdene langs fjorden ha vært i en slik posisjon? En av de seks gårdene langs fjorden og hvor det i 1661 eksisterte en tettbebyggelse, men som ikke var storgård, er Steinkjer. Likevel var det her Ladejarlene valgte å etablere sin kaupstad i tidlig vikingtid. Det har derfor vært vanlig å anta at dette området ved munningen av Byaelva historisk lå under den nærliggende gården Egge, et velkjent høvdingsete i vikingtid. 95 En tilsvarende relasjon har vært påpekt for kaupstedet Nidaros og høvdingsetet og kirkestedsgården Lade (fig. 6). 96 En slik oppfatning om underordning betyr i sin tur at det forutsettes en organisasjon i vikingtid der en rekke gårder ikke var selvstendige enheter juridisk eller økonomisk, men bosetninger eller områder underlagt eieren av et gods. 97 I denne sammenheng, der de seks gårdene i Trondheimsfjorden alle lå i dalmunningen for hvert sitt forhistoriske fylke, er det nærliggende å antyde at de kan ha vært deler av et gods under de gårder hvor de respektive fylkeskirker ble reist i tidlig middelalder. For Værnes blir dette uproblematisk, da det var her fylkeskirken for Stjórdølafylke ble bygd. For Voll (Verdalsøra) blir hypotesen at denne gården lå under gården Haug kort vei opp den fullt seilbare Verdalselva; for Levanger gården Alstahaug på andre siden av pollen Eidsbotten; 98 for Øy gården Melhus kort vei opp Gauldalen men ikke mulig å seile med båt; for Hov/Nervik/Gjølme gården Gryting kort vei opp Orkla som her er seilbar. Egge, Lade, Værnes, Haug, Alstahaug, Melhus og Gryting var alle krongods gjennom hele eller nesten hele middelalderen, og ifølge sagatradisjonen var de konfiskasjonsgods fra rikssamlingstida og således hovedgårder i høvdingedømmer. Egge var ikke sted for en fylkeskirke, og gården ble tidlig forlent en av kongens støttespillere. En slik godsorganisasjon kan likevel ha eksistert kun kort tid inn i middelalderen, for det er få om noen spor etter den i Trøndelag i de skriftlige kilder. 99 På Steinkjer fant det sted utveksling i en kortere periode i sein vikingtid da Ladejarlene rådet stedet, mens Nidaroskaupangen ble utviklet videre til å bli en middelalderby. Likevel gir det god mening å anta at var det først etablert tradisjon for utveksling 95. Skevik op.cit.: N. Hallan, Nidarnes og Nidaros, Sagakristiske og toponymiske bemerkninger til Trondheims eldste historie, Trondhjemske Samlinger Bind 10, hefte 1, 1976: Gården der kaupstedet ble etablert het Nidarnes. Nidaros og seinere Trondheim var kun navnet på selve tettbebyggelsen på gården. 97. For eksempel F. Iversen, Den nyere norske forskningen om jordegods i vikingtid og tidlig middelalder, En sammenligning med undersøkelsene av manor- og Grundherrschaft-systemer i Vest-Europa, i Den tapte middelalder?, J. Martens, V.V. Martens & K. Stene (red.), Varia 71, Oslo 2009: En situasjon nær identisk med kongsgården Alrekstad og byen Bergen, der pollen Lungegårdsvannet skilte de to. 99. Et sannsynlig gods viser seg i den gårdmasse som lå til Holm kloster og som ble gitt dette da lendmannen Sigurd Ullstreng på gården Viggja etablerte klosteret rundt Et klart flertall av gårdene i det dalføret der Viggja lå som hovedgård i sjøkanten, inngikk i klosterets godsmasse (Dybdahl 1989, op.cit.: 228). Ved arkeologiske undersøkelser på Viggja er det påvist opp mot 1 m tykke kulturlag etter gårdsbebyggelse, med eldstedatering til 1000-tallet (Brendalsmo 2006, op.cit.: 511 ff m/ref.). Det er likevel ingen kilder så langt som antyder et kaupsted på gården.

174 177 Fig. 6. Figuren viser landskapet rundt Nidarnes/Nidaros i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift ved høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote. Tegner: Elin Jensen. også på de øvrige fem gårdene langs fjorden, kan dette sannsynliggjøre at utvekslingen i 1661 skjedde på bakgrunn av denne tradisjonen. At Steinkjer gård var tingsted for det gamle Sparbu fylke gjennom det meste av etterreformatorisk tid kan også vise tilbake på en lang tradisjon for Steinkjer som sentralsted. At utveksling ikke er belagt i skriftlige kilder kan ikke være et avgjørende argument Jf også Frostatingslova, op.cit.: II: nr 45, der forskriftene om hvor jernbyrd skulle utføres gir åpning for å oppfatte det slik at det i alle fall i høymiddelalderen eksisterte flere kaupanger ( [ ] i kaupange huerium ) i Trøndelag (evt. Frostatings lovområde) enn kun Nidaros.

175 178 Flere forhold taler for at det i vikingtid og middelalder eksisterte langt flere utvekslingssteder i Norgesriket, av varierende dignitet og varighet, 101 enn hva vi kjenner til fra de skriftlige kilder eller arkeologisk materiale så langt. I Danmark er det i de seinere år oppdaget stadig flere emporia eller fjernhandelssentra, og der de eldste er blitt anlagt rundt 700 e.kr. Disse ligger, i motsetning til de byer som ble etablert fra 1000-tallet av, uten den ringeste samhandling med sitt agrare omland. 102 Tilsvarende er dokumentert i Finland, og her kom i tillegg etableringen av nye byer også i forbindelse med Hansaekspansjonen i seinmiddelalderen. 103 I Danmark er det i tillegg til de nevnte fjernhandelssentra også dokumentert en rekke mindre sentra. Disse stedene var verken fjernhandelssentra eller strandmarkeder, men små strandbaserte produksjons- og landingssteder, etablert av lokal elite som ønsket å få del i fjernhandelen. 104 Et tilsvarende komplekst nettverk av typer utvekslingssteder er også dokumentert på begge sider av den engelske kanal i tidsrommet ca Som i kanalområdet ble samtlige av de danske småstedene og fjernhandelssentra oppgitt i forbindelse med urbaniseringen på 1000-tallet, og en rekke av småstedene gled tilbake til å bli regulære gårdsbruk enkelte av dem med en herregård og kirke. Kaupsteder kan dokumenteres ved hjelp av stedsnavn som antyder slik funksjon, 106 ved hjelp av arkeologisk materiale (se Stylegars artikkel i denne publikasjonen) 107 eller også med språket som kilde Jf J.Ulriksen, Anløbspladser, Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 1100 e.kr., Vikingeskibshallen i Roskilde 1998: 212 ff ( Det ligger fast, at overførsel af genstande fra en part til en anden kan være sket på flere forskellige måder og med vidt forskellige motiver. På den baggrund er det naturlig, at også skuepladsen for disse transaktioner har været av varierende karakter, ligesom det konkrete arkæeologiske fundmateriale på sådanne lokaliteter nødvendigvis udviser en stor spændvidde ) L. S. Madsen, De middelalderlige købstæder i Nordslesvig, i S. B. Christensen (red.), Middelalderbyen, Danske Bystudier 1, Aarhus Universitetsforlag 2004: C. J. Gardberg, Stadsväsendets uppkomst i Finland, i P. Tommila (red.), Stadsväsendets historia i Finland, Kunnallispaino Vanda 1987: 10 ff J. Ulriksen, Danish Coastal Landing Places and their Relation to Navigation and Trade, i J. Hines, A. Lane & M. Redknap (eds.), Land, Sea and Home, Maney 2004: C. Loveluck & D. Tys, Coastal societies, exchange and identity along the Channel and southern North Sea shores of Europe, AD , Journal of Marine Archaeology 1/2006: P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet, Oslo 1977 (1995): 228 ff. En nøyere gjennomgang av verket Norske Gaardnavne vil gi en rekke flere eksempler på stedsnavn av typen Lahell-, Torg-, Bjarkøy- og Kaupang enn hva Andersen nevner K. Sognnes, Arkeologiske modeller for Vestlandets vikingtid, Trondheim, Resultatene fra denne undersøkelser peker ut Etne, Vik, Eidfjord, Giske, Gloppen og Stryn som mulige økonomiske sentra på Vestlandet i vikingtid. Interessant nok er det ingen av disse lokalitetene som overensstemmer med de som er nevnt hos Sveaas Andersen (op.cit.). Jf også K. Sognnes, Sentrumsdannelser i Trøndelag, Fortiden i Trondheim bygrunn: Folkebibliotekstomten, Meddelelser nr. 12, Trondheim 1988 mht. vikingtidens mulige sentra i Trøndelag. Sognnes` analysemetoder gir ikke anledning til å gå inn på gårdsnivå, men uansett peker gravmaterialet ut området ved Verdalselvas munning (hvor bl.a. gården Voll ligger) og nedre del av Stjørdal nær elvemunningen (hvor bl.a. gården Værnes ligger) som sentralsteder. J. H. Larsen (En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden, Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1984/85, Oslo 1985: ) antyder ved hjelp av samme type kilder muligheten av et kaupsted på Sørlandet (Fjærekilen) i vikingtid K. G. Johansson, Birka-Hedeby tur och retur, Svenska språkets historia I, Östersjöområdet, i S. Lagman, S. Ø. Ohlsson & V. Voodla (utg.), Nordistica Tartuensia No. 7, Studier i svenska språkets historia 7, Tartu 2002:

176 Videre vet vi at samfunnets øverste elite av forskjellige årsaker verken i vikingtid, middelalder eller tidlig nytid ikke alltid verken maktet eller ønsket å sentralisere all utveksling av verdier til noen få steder, eller kunne forhindre at andre innenfor eliten evnet å etablere konkurrerende utvekslingssteder. Sagaene framstiller etableringen av Steinkjer som kaupsted som et uttrykk for maktkampen mellom Ladejarlene og kong Olav, hvilket viser hvor viktig kontroll med utveksling av sentrale produkter var for den øverste elite. Kong Magnus Lagabøters bylov av 1276 omfattet byene Bergen, Nidaros, Oslo og Tunsberg. Disse fire benevnes Vore byer (bø varom), 109 hvilket bør kunne forstås som de byene kongen da selv rådet. I tillegg kjenner vi til en rekke andre byer, av hvilke flere lå som forleninger til biskoper eller klostre, som Sarpsborg, Hamar eller Stavanger. 110 I tillegg til utveksling gjennom gave, kaup eller handel har det til alle tider vært et behov i lokalsamfunnene for utveksling av dagliglivets bruksgjenstander gjennom direkte bytte. For entreprenører eller regulære handelsfolk kunne slike lokale utvekslingsplasser være en god mulighet til økt fortjeneste lovlig eller ikke. I 1490 fornyet Riksrådet de eldre forbud mot bøndenes utenrikshandel med den begrunnelse at landbruket ble forsømt, hvorfor bøndene kun skulle benytte små skuter for innenriksfart. Samtidig ble forbudet mot utlendingenes handel med bøndene og annen ulovlig omsetning utenfor byene gjentatt. 111 I 1384 hadde kongen, mht. de som bodde nord for Stadt, merket seg at kjøpstedene Bergen, Trondheim, Vågan (koupstader vor Berguinn, och Thrundhiem och Voga) og andre små kjøpsteder (adra their smaar koupstader) som fra gammelt av hadde hatt takmark [ ] ble fordervet og lagt øde, fordi sjøfarende ikke seilte med sine handelsvarer til de kjøpstevner (koupsteffnu) som hadde vært fra gammelt av. 112 Men én ting er lover og regler, for som O.A. Johnsen beskriver den eldgamle konflikten i Sandefjord mellom sognepresten og bøndene ca 1600 mht. de sistnevntes transport og lagring av handelstømmer på prestegårdens grunn: Men tingene går sin gang tross alle klager og alle kongebud. 113 Eliassen skiller således i andre halvdel av 1600-tallet mellom tillatte og faktiske ladesteder i Norge, 114 og der det langs Oslofjorden på denne tiden var dobbelt så mange av det siste slaget 115 (se også Nymoens og Eliassens artikler i denne publikasjonen) NGL II, f.eks. VI: nr 8, 9, 10 (s ) 110. Sarpsborg ble forlent så vel verdslige stormenn som Varne kloster (DN III: nr 97, stadfestet 1447, DN III: nr 794 og 1470, DN III: nr 886, Reg. nr 507, 1413, DN X: nr 583, 1523); Hamar skal ha vært krongods (A. Holmsen, Nye studier i gammel historie, Oslo 1976: 132 ff) overlatt biskopen ved opprettelsen av bispesetet der i 1152/53; Stavanger ble forlent den stedlige biskopen av kong Magnus Erlingsson (jf DN I: nr 51) DN II: nr NGL III nr 121 (s. 222f). Kaupstemne, slik det er nevnt i både Frostatingslova i andre halvdel av 1200-tallet mht. Frøsø (F VII: nr 27) og her i en retterbot fra 1384, kan ifølge NGL V: 338 (kaupstefna) oversettes med [ ] kjøpstævne, marked; vel ogsaa handelssted i almindelighed O.A. Johnsen, Tønsbergs historie bind II, Tidsrummet , Oslo 1934: F.-A. Eliassen, op.cit.: 146 ff Ladested, R. Fladeby & S. Imsen (red.), Norsk historisk leksikon, Oslo 1999.

177 180 Denne for eliten ukontrollerbare eksistens av små og til dels sesongmessige utvekslingssteder, skapt ut fra lokale produksjonsbetingelser, kan muligens knyttes til det fenomen som i Danmark kalles birker. Ordet birk betegnet i Danmark på 1100-tallet en handelsplass, et selvstendig rettsområde som ikke var underlagt det lokale herredstinget. Ofte var denne birkeretten knyttet til lokaliteter hvor det foregikk større fiskerier, og som følgelig var basis for handel og utveksling. I seinmiddelalderen ble birkene nærmest forfulgt av byenes handelsborgere for å få dem nedlagt af og til endda med vold og magt. 116 Parallellen kan ligge i den norske Bjarkøyretten, hvor det heter at [ ] Bjarkøyretten gjeld på kvart eit fiskenes og sildevær og på kjøpferder. 117 I oversetternes innledning tolkes dette å gjelde for fiskesesongen og for lengre kjøpferder, og nettopp ikke slik at [ ] det i Norge på talet var ei mengd byliknande fiskevær og strandstader som allment var underlagde bjarkøyrett ( ) Det handlar her om gammal sjørett. 118 Utgivernes tolkning baserer seg trolig på det vi vet fra skriftlige kilder om mangfoldigheten av utvekslingssteder i Norgesriket i vikingtid og middelalder hvilket er svært begrenset. Trolig kan det gi bedre mening å oppfatte B 64 slik at det dreier seg om et sett rettsregler for utveksling både ved konstante og temporære utvekslingssteder, da arkeologiske observasjoner i bl.a. Danmark og langs den engelske kanal som vist ovenfor gir støtte til en slik tolkning. I vikingetiden synes det sikkert, at der eksisterede et ganske tæt net af handelspladser ikke blot på Fyn. De fleste har næppe forsynet mer end det nærmeste oplands landsbyer og stormænd med varer, og måske havde hver stormand sin handelsplads [ ] Handel blev dog først i 900-tallet så væsentlig for det hastig ekspanderende samfund, at byerne opstod som de økonomiske og administrative centre, vi kender fra middelalderen, men det må ses som en logisk konsekvens af den udvidelse af søfarten, som fandt sted i løbet af germansk jernalder. 119 De seks tettstedene langs Trondheimsfjorden et hypotetisk hendelsesforløp Tidlig på 1000-tallet kjenner vi til to kaupsteder langs Trondheimsfjorden: Nidaros og Steinkjer. Førstnevnte er grundig belagt ved så vel arkeologiske som skriftlige kilder, sistnevnte kun ved sagaomtale. At det i Steinkjer så langt ved grunnarbeider ikke er kommet for dagen gjenstander fra 1000-tallet, eller er gjort observasjoner 116. H.Thrane & E.Porsmose, Handelspladser og købstæder, i O.Crumlin-Pedersen, E.Porsmose & H.Thrane (red.), Atlas over Fyns kyst i jernalder, vikingetid og middelalder, Odense Universitetsforlag 1966: Bjarkøyretten, Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Det Norske Samlaget, Oslo 1997: Bj nr 64 ( Biarkeyiarréttr er á fisknesi ok i sildveri ok i kaupförum ) Op.cit.:XVI ff H.Thrane & E.Porsmose op.cit.: 196 ff.

178 av kulturlag, bør kunne tolkes i den retning at Ladejarlenes tiltak ble heller kortvarig. Derimot er det ikke usannsynlig at området ved Byaelvas munning både før og etter tidlig 1000-tallet kan ha fungert som sted for lokalbefolkningens direkte bytte av livsnødvendigheter. Stedet er sentralt både langs landeveien og til sjøs og har rimelig god havn, hvilket også kan ha vært en av grunnene til at Ladejarlene valgte seg dette området. De samme argumenter kan brukes for Voll, Levanger, Værnes, Øy og gårdene på Orkdalsøra, selv om det for disse ikke finnes belegg for verken elitens utveksling eller primærprodusentenes direkte bytte i de eldste tider (se likevel fig. 11 i Stylegars artikkel, der det gis sterke indikasjoner på sentralsteder langs Trondheimsfjorden). Ingen av de seks gårdene er belagt med sentrumsfunksjoner i denne perioden, med mindre det satt en mann på Værnes med ansvar for kronens administrative oppgaver i fylket. I middelalderen er det kun Levanger som sikkert kan belegges som utvekslingssted. Det årlige markedet kan ha eksistert allerede i vikingtid, og den bymessige bebyggelsen på 1400-tallet kan med stor grad av sannsynlighet tolkes som uttrykk for at stedet var lager- og utvekslingssted for flere store jordeiere inklusive erkebiskopen. Fra den eldste tiden er det ikke usannsynlig at det under markedstiden har funnet sted både gaveutveksling, kaup og direkte bytte, men at gaveutvekslingen over tid ble borte og kaupet gled over i varehandel. Hvorvidt det på de fem øvrige gårdene i middelalderen fant sted direkte bytte eller annen form for utveksling er det ikke kildegrunnlag for å si noe sikkert om, men deres sentrale plassering er likevel et argument for dem som sted for i det minste de lokale bøndenes direkte bytte. Det er likeledes kun for Levanger at administrative sentrumsfunksjoner kan spores, om enn ikke hele året, men enten kronen eller erkebiskopen må ha hatt sin representant til stede under markedet for å kreve inn avgifter. Kun arkeologiske undersøkelser kan endelig avgjøre hvorvidt Levanger var en virkelig by eller ikke i middelalderen. 120 I 1661 finner vi på alle seks gårdene langs fjorden en viss form for tettbebyggelse og en stedlig produksjon og utveksling av handverksprodukter. Steinkjer var i tillegg tingsted. Trolig tok utvekslingen form av både direkte bytte og handel med penger som mellomlegg. På det årlige Levangermarkedet er det rimlig å gå ut fra at både regulær handel og direkte bytte fant sted, da direkte bytte mellom bønder fra egnen og fiskere fra ytterkysten ble drevet på Verdalsøra til godt inn på 1900-tallet. Bortsett fra Levanger i markedstiden kan ingen av de fem gårdene belegges med sentrumsfunksjoner ut over det helt lokale. I tiden etter 1661 skjer en rivende utvikling gjennom introduksjonen av de tidlige industriforetak: sagbruksdriften fra ca. 1600, Ytterøy kobberverk utenfor Levanger før 1643, Røros kobberverk opp for Gauldal i 1644 og Løkken kobberverk i Orkdal i 1656 var med på å ta opp i seg et arbeidskraftoverskudd i primærnæringene, men også på å introdusere en mer utstrakt pengeøkonomi i 120. For nærmere presisering av bybegrepet, se K. Helle, Innledning, i Norsk byhistorie, op.cit.:

179 182 Trøndelag. Antallet kremmere og etter hvert handelsmenn på landsbygda økte, likeså antallet utliggerborgere som drev langtransport av varer fra ytterkysten og Nord-Norge. Trondheimskjøpmenn etablerte egne handelsboder til bruk under Levangermarkedet. Skattetrykket økte og med det primærprodusentenes cashcropping. På 17- og 1800 tallet ble kommunikasjonene utbedret med bedre og flere veiforbindelser, dampbåt og etter hvert jernbane. Som følge av alt dette ble også de tidligere administrative sentrumsfunksjoner sakte men sikkert etablert i de voksende tettstedene. Aktørene var ikke lenger de samme, for utvekslingen var til slutt en rendyrket varehandel i hendene på et voksende sjikt av profesjonelle handelsfolk med kompetanse på de forskjellige vareslag. Konklusjon Det kan på denne bakgrunn skisseres en konklusjon for et delvis hypotetisk historisk forløp som følger. Behovet for forskjellige typer utveksling med forskjellig formål har til enhver tid medført etablering av egnede konverteringssteder. Hvorvidt det på et gitt sted og over tid har eksistert flere typer utveksling samtidig, og med deltagelse fra både primærprodusenter, profesjonelle utvekslere og samfunnseliten, vil være avhengig av i hvilken utstrekning utvekslingen har vært underlagt samfunnsmessige restriksjoner i forhold til volum og objektenes sosiale verdi. Det er sannsynlig at det gjennom hele perioden ca , på samtlige seks gårder langs Trondheimsfjorden, har funnet sted direkte bytte mellom primærprodusenter av produkter fra jordbruk, fiske, fangst og annet utmarksvirke. Denne form for utveksling er kildebelagt kun i etterreformatorisk tid. Det er argumentert for, men ikke kildebelagt, at den øverste elite i vikingtid og et stykke inn i middelalderen utøvet gaveutveksling på samtlige seks gårder. Det er belagt at eliten utøvet kaup på den ene av de seks gårdene i sein vikingtid, og det er argumentert for men ikke kildebelagt at det samme var tilfellet på de øvrige fem gårdene. På 1400-tallet er det belagt bl.a. hva som må ha vært regulær varehandel på en av gårdene, men det kan vanskelig argumenteres for at noe tilsvarende har eksistert på de øvrige fem. Gjennom nyere tid kan hendelsesforløpet på de seks gårdene følges med større grad av sikkerhet, og det blir da tydelig at det er vekselvirkningen mellom lokalt entreprenørskap og sentral kontroll med utvekslingen som er utgangspunktet for hvorvidt et sted skifter karakter fra gård til by eller noe der imellom. Interessant nok er det trolig i prinsippet et parallelt hendelsesforløp til det vi kan observere for Vágar i Lofoften (se Bertelsens artikkel i denne publikasjonen): i et gammelt fiskevær som Vágar ble det i en periode i middelalderen etablert visse sentralfunksjoner som tjente rikskongedømmet. Da disse ble fjernet fortsatte likevel Vágar å være et sentralsted for fisket.

180 183 Dette arbeidet er likevel kun ett innlegg i diskusjonen om den type lokaliteter som til vanlig havner mellom gården og byen. Til dels er de et kildeproblem, idet skriftlig omtale i eldre tid er fraværende eller i beste fall uklar. Arkeologiske utgravninger eller registreringer er så langt svært få, men om slike ble gjennomført vil de kunne gi større klarhet. I tillegg er det et spørsmål om i større grad å definere disse fenomenene inn i en generell debatt om drivkreftene bak etablering av sentrumsfunksjoner til de forskjellige tider. Det behøves derfor flere detaljstudier av den typen Olsen har gjennomført for Orkdalsøra. En kan trolig med stort utbytte inkorporere den type empiri som Nymoen har presentert (se denne publikasjonen), og i det videre sammenholde resultater fra disse studiene med tilsvarende studier fra det øvrige Nord-Europa (se Holt, Callow og Christensen i denne publikasjonen). Olofssons bidrag til denne publikasjonen er en presentasjon av en studie i etableringen av byer i et bondesamfunn, og det er liten tvil om at hans resultater vil kunne ha stor overføringsverdi for nordisk vikingtid og middelalder på det prinsipielle plan. Summary In the grey zone between farm and town: a source-related problem or a question of definition? What is the central explanation as to why a farm radically changes its function? Of the 4,265 farms recorded in the county of Trøndelag in 1661, seven are distinguished by the presence in them of large numbers of resident tenant farmers and strandsittere - smallholders who leased land beside the sea, and who derived their income from petty trade and fishing. Many of these tenants were also craftsmen. Of the seven farms, one lay on the outer coastline, while the rest were located at the points where major river valleys meet the Trondheim Fjord. Each of these valleys constituted a county during the medieval period. In terms of size, six of the farms were well over the average for Trøndelag, and each of the six formed an ancient nodal point. There are few historical references to these farms prior to 1661; however, the establishment of a trading centre (kaupang) at Steinkjer early in the 10 th century is mentioned in the medieval sagas. A cadaster (tax register) from 1430 mentions a contemporary town-like settlement at Levanger, and saga references and late medieval letters mention the existence of a winter market at Levanger which probably has its origins in the Viking period. Apart from information in the central ecclesiastical authority s cadasters regarding circumstances of ownership during the late medieval period, there are no historical references to the other five farms prior to the 17 th century. In contrast to the identical circumstances pertaining to the seven farms in 1661, the sources reveal a very varied history for the same

181 184 farms during the subsequent centuries. One of the farms is today a regular agricultural holding, another has been developed for housing, while the other five are the sites of either larger rural communities or towns. As proposed in this article, the explanation for these differences is that trade was the primary driving force behind the transformation of these farms into something other than units of agriculture, while administrative and religious functions were secondary reasons for centralplace formation in this instance. The combination of natural geographical conditions, overarching social conditions for trade, as well as private and institutional economic enterprise within these frameworks created the individual histories of each of the seven farms. The period under discussion extends from ca 800 to 1900.

182 Stadsbygge i bondeland ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer Sven Olofsson Att studera anläggandet av en ny stad innebär, under gynnsamma omständigheter, att man kan ta sats i den fas när staden inte fanns. Det exempel som här lyfts fram handlar om staden Östersunds tillblivelse, varför staden anlades, vilka människor som hörsammade nyheten och vilka som slutligen gav sig hän åt att bygga staden på en plats där få centrala funktioner fanns. Genom att studera den tänkta stadens omland, näringsstrukturen i Jämtland, de burskapssökandes yrkesbakgrund, intentionen bakom deras inflyttning och hur lyckosamma de blev, kan kvalitativa kunskaper ge generella idéer om processen bakom arbetet med att etablera den verkliga staden. Inledning Vanligtvis är det svårt att komma åt städernas tidigaste historia. Många anlades för länge sedan och källor från grundläggningstiden saknas eller är mer eller mindre fragmentariskt bevarade. Syftet med denna text är att diskutera möjligheter använda stadsbildningar där förloppet kan följas för att därigenom kunna skapa en teoretisk bild av hur stadsbildning i ett bondeland gick till. Frågan är hur sådana studier kan gå till, om processer i och omkring städers tillblivelse äger generell giltighet och vilka generella kunskaper som studier av nyare städer kan ge för förståelsen av andra äldre städers tillblivelse. Med bondeland avses här en region eller ett geografiskt område som huvudsakligen bestod av landsbygd och som inte var tydligt underordnad någon viss stads handelsomland. Det specifika är att regionen låg eller ligger i gränslandet mellan flera mer eller mindre avlägsna städers inflytelsefält. Avståndet till en dominerande stad innebar att centrala funktioner som marknadsplats, religionsutövning, lokal och statlig administration och annan myndighetsutövning organiserades i den agrara kontexten. Där en adekvat jordbruksregion existerade och där centrala funktioner var lokaliserade fanns också teoretiska möjligheter till koncentration av människor i tätare stadsliknande bebyggelse. Detta anses vara grunden för många äldre

183 186 stadsbildningar, men också för stadsbygge i nutida agrara områden på olika platser runt om i världen. 1 För att kunna analysera den process som leder fram till att en stad blir till är det näst intill nödvändigt att anlägga ett omland-stadperspektiv. Det är de strukturella förutsättningarna i den obyggda stadens omland som till en början är det som mest påverkar hur staden kom att utvecklas. Precis som bristen på källmaterial gör det svårt att fånga stadens tidigaste historia är det nästan lika svårt att studera det geografiska område där staden skulle anläggas. Möjligheterna för sådana studier ökar för svenskt vidkommande under 1700-talet i och med Tabellverkets tillkomst och prästerskapets ökade engagemang att demografiskt dokumentera sina församlingar. Det exempel som jag valt att pröva dessa tankar mot är staden Östersund som fick sina stadsprivilegier i oktober Den utförligaste beskrivningen av stadens äldre historia skrevs av författaren Janrik Bromé i samband med Östersunds 150- års jubileum. I övrigt har intresset varit relativt litet för staden äldsta historia. Det som gör Östersund till ett bra exempel är dels dess läge i ett svagt urbaniserat område, dels den goda källsituationen som både möjliggör studier av omlandet och stadens tillblivelse. 2 De centrala arkiven som berör själva stadsbildningen är framförallt handlingar som finns bevarade efter lantmätare Törnsten som hade till uppdrag att förfärdiga Östersunds stadsplan, staka ut den och tillse att de nya stadsborna började bebygga sina tomter, dels det välbevarade stadsarkivet som innehåller handlingar från och med den stund staden började befolkas. För studier av det tänkta omlandet kan man generellt säga att källorna flödar ymnigt med välbevarade kyrko- och domstolsarkiv. På högre administrativ nivå finns det också gott om källmaterial på länsstyrelsen och landskanslier, såväl som ännu högre upp i statsapparaten. Från och med 1810 blir också Östersund residensstad vilket ytterligare stärker källsituationen. 3 Den förhållandevis rika tillgången på källmaterial innebär naturligtvis att det här inte är möjligt att beröra alla de problemområden som man kan studera i och omkring stadens tillblivelse. Av utrymmesskäl väljer jag att diskutera käll- och metodfrågor i fyra nivåer som tentativt syftar till att identifiera och följa de första 1. H. Andersson, Sverige En forskningsöversikt, i Urbaniseringsprocessen i Norden del 1, Oslo, Bergen Tromsø 1977:105. För stadsbygge i Afrika, se olika bidrag i J. Baker (ed), Small Town Africa, Seminarierapport 23, Uddevalla J. Bromé, Östersunds historia del I, Östersund Se också H. Wichman, Jämtland och Härjedalens historia, bd IV, Östersund För nyare forskning se S. Olofsson, När Jämtland fick Östersund en studie av stadsbildning i ett bondesamhälle ur ett stad-omlandsperspektiv, opublicerad d-uppsats vid Institutionen för Humaniora, Mittuniversitetet Vt 1998, samt S. Olofsson, Ett centrum för Jämtlands handel? Östersund och kampen om det jämtländska handelsomlandet , i C. Kjellson, S. Olofsson och P. Sörlin (red) Blickar bakåt Elva uppsatser om ett förgånget nu, Institutionen för Humaniora rapport nr 15, Mitthögskolan, Umeå Olofsson 1998; Se Jämtlands läns lantmäteri arkiv (JLM) och Östersunds Landsarkiv (ÖLA).

184 stadierna i stadens historia. Jag har valt att formulera dessa nivåer som Vägen fram till fundationsbrevet, Stadens tänkta omland, Staden som tankekonstruktion och slutligen Staden tar form. Avslutningsvis diskuterar jag några aspekter kring utmaningen att studera stadsbildning utifrån exempel från en annan tid. 187 Vägen fram till fundationsbrevet Det första problemområdet som kan studeras med exemplet Östersund är hur stadsbyggnadsprocessen generellt sett tog sin början. Vägen fram till det formella anläggandet av en stad i Jämtland var relativt lång och krokig. Författaren Janrik Bromé lyfter fram ett tio tal händelser, skrivelser och myndighetsbeslut som mellan 1758 och 1785 berörde planer på en stad i Jämtland. Frågan är vilka som drev frågan om att anlägga en stad, vid vilka tidpunkter de framträdde och varför de ansåg det som angeläget att anlägga en stad i Jämtland? Först gången frågan lyftes upp till debatt verkar ha varit i Stockholmsbladet Lärda tidningar där framför allt ekonomidirektören Per Schissler från Hälsingland hade flera inlägg. Förespråkarna pläderade för en stad i Jämtland bland annat med förhoppningen om att stävja den florerande bondehandeln. Tanken återfinns också i slutändan av själva fundationsbrevet. Att böndernas egen handel, det så kallade landsköpet, av många ansågs som förkastlig och ett hinder för landskapets ekonomiska utveckling är långt ifrån ett nytt argument i samband med planerade stadsbildningar. Det som vore intressant är möjligheten att undersöka relevansen i detta påstående. 4 Att en stad i Jämtland inte bara sågs som önskvärd för utomstående och personer utanför bondeståndet visar den skrivelse som en stor grupp bönder från olika delar av Jämtland lämnade in till landshövding Örnsköld Skrivelsen författades under landstingsmötet då representanter från hela Jämtland hade samlats för den årliga överläggningen om gemensamma angelägenheter, till exempel gästgiverier och skjutsning. Alla bönder tycks dock inte ha stått som medförfattare till skrivelsen och kanske kan ytterligare studier sprida ljus över om och hur debatten gick kring denna fråga i lokalsamhället. Bara några år efter böndernas skrivelse fick lantmätare Törnsten uppdrag att göra uppmätningar av potentiella platser för en stad, först i Revsunds socken och därefter vid det så kallade Östra sundet i Brunflo socken. Här följer en lång och intressant process där ärendet fördes mellan olika nivåer i statsapparaten. År 1784 hade processen nått dithän att stadsbygget tillstyrktes och i början av 1785 löste kronan in marken där staden skulle byggas. Den 23 oktober 1786 stadfäste Gustav III grundläggningen av Östersund. 4. Å. Sandström, Plöjande borgare och handlande bönder mötet mellan den europeiska urbana ekonomin och vasatidens Sverige, Studier i Stads- och kommunhistoria 15, Stockholm 1996.

185 188 Även om staden i slutändan växte fram som ett myndighetsbeslut det fanns ju ingen stadsliknande bebyggelse på platsen var det långt ifrån bara myndigheterna som agerade i frågan. Som processen tog fart, från de första offentliga debattinläggen 1758, via böndernas skrivelse till myndigheternas arbete på olika nivåer, är frågan vilka som drev frågan vidare och om temporaliteten i stadens tillblivelse. De händelser som här anförts avtecknar sig som regel i myndigheternas arkiv, men det är uppenbart att processen också pågick på lokal nivå, i det geografiska område där staden till slut byggdes. Stadens tänkta omland Under resans gång fanns således flera platser som anfördes som lämpliga för en stads anläggande. En viktig fråga är naturligtvis varför myndigheterna till slut valde att anlägga staden vid östra sundet mellan fastlandet och Frösön. I hög grad kan valet av plats analyseras i termer av centralitet. Marken var belägen i landskapets mitt och en knutpunkt där flera vägar möttes. Där fanns också en bro strategiskt belägen för överfart till Frösön. På denna ö, visserligen på motsatta sidan ön från den nya staden sett, låg några centrala funktioner som marknadsplats, kungsgård, trivialskola, apotek samt en militär övningsplats. Trots dessa företräden valde myndigheterna att lägga staden på fastlandet norr därom. Ett viktigt skäl var att kronan hade mark som lätt kunde lösas in. 5 Någon självklar plats för staden hade som sagt inte funnits men däremot fanns en uppfattning om hur den nya stadens omland såg ut och vilken roll staden skulle spela i detta tänkta omland. Här kan vi se en ideologisk linje från Schisslers första inlägg fram till fundationsbrevets formuleringar: en stad skulle underlätta avsättningen av länets produkter och utveckla den inskränkta handelsgemenskap som man ansåg prägla landsbygden i Jämtland. Vi kan alltså utläsa mer eller mindre normativa uttalanden om hur näringslivet såg ut i Jämtland och frågan är naturligtvis i vilken grad dessa uttalanden ägde riktighet. Behövdes egentligen staden för att uppnå de syften myndigheterna hade eller fanns det redan urbana strukturer som uppfyllde de uppgifter en stad skulle lösa? Detta är givetvis frågor som behöver besvaras med kvalitativa studier av såväl den agrara regionen som befolkningen som bodde i området innan staden byggdes och hur deras liv eventuellt förändrades i takt med att staden utvecklades. En aspekt av detta är frågan huruvida svårigheterna att få staden att växa till berodde på att de funktioner som staden skulle vara lösningen på redan fungerade i den agrara kontexten. Böndernas handel är särskilt intressant att titta på eftersom handel generellt sett hör till de funktioner som mest rationellt bedrevs i städerna. I Jämtland hade det stora avståndet till städerna och regionens geografiska position 5. Bromé 1936 passim.

186 mellan komplementära produktions- och avsättningsområden, som Tröndelag i Norge och Bergslagen i Sverige, gjort att bönderna tidigt etablerat sig som handelsmän och varutransportörer. Nils Hallan har i flera arbeten visat på de jämtländska böndernas närvaro i och omkring Levangers marknad redan under och 1600-talet. Kontinuiteten i handelskontakterna mellan Jämtland och Tröndelag har först och främst sin förklaring i det korta avståndet över fjället och närheten till öppna hamnar i Trondheimsfjorden. En annan förklaring är att Jämtland hörde till Norge fram till 1645, vilket gör det för troligt att det fanns en tradition och ett system av sociala relationer som gjorde det svårt för nyinflyttade handelsmän i Östersund att konkurrera på denna marknad. 6 En funktion som i allmänhet hör till städernas fördel men som troligen löstes väl så effektivt i byarna omkring Storsjön var förmedlingen av information. Tillgång till information är a och o för alla former av näringsutövning och ju tätare sociala strukturer det är desto effektivare kan information förmedlas. Här är det rimligt att tänka sig att en stad kunde vara önskad i ett agrart område där befolkningen bodde glest. Betraktar vi byarnas lokalisering runt den nya staden Östersund finner vi emellertid att det på flera platser fanns byar som var tätt koncentrerade gruppvis. I flera fall rörde det sig om lokala befolkningskoncentrationer som länge översteg antalet invånare i Östersund (se figur 1) Figur 1 Byarna kring Storsjöns utlopp, 15 km väster om Östersund. Källa: Generalstabens karta nr 66 från Utsnitt av orginalet i skala 1: N. Hallan, Skogn historie, bd IV, Verdal 1964 och N. Hallan, Jemter på Levangsmarknaden i årene, Trondheim Motsvarande studier saknas om jämtarnas handel mot de svenska marknaderna. För en senare period se E. Sandvik, Levangermarknaden, Fornvårdaren nr 21, Uddevalla För en redogörelse om Storsjöbygden kontra andra delar av Jämtland se, H. Salvesen, Jord i Jemtland, Östersund S. Åkerman och L. Rumar, Jämtlandsfamiljen historiskt sett, Jämten 1979:

187 190 Med facit på hand kom staden så småningom att växa till sig och frågan är vilka faktorer som, så att säga, plötsligt stod på stadens sida i utvecklingen gentemot den omgivande landsbygden. Ett sätt att studera detta är att analysera vilka människor som sökte sig till staden, vilka tankar de hade om möjligheterna att finna försörjning och vad som i slutändan hände med dem i jämförelse med den befolkning som bodde kvar i omlandet. Staden som tankekonstruktion De källor som framför allt kan bidra med upplysningar om de nya stadsborna är först och främst deras burskapsansökningar och de uppgifter som så småningom framkommer när staden började bli en realitet i lantmätarens handlingar och i den nya stadens arkiv. Burskapsansökningarna ställdes inledningsvis till landshövdingen i Västernorrlands län och hamnade i landskansliets serie Försvarshandlingar angående yrken. Akterna som ligger uppblandade med andra yrkeskategorier innehåller spridda uppgifter om de burskapssökande, personliga brev och intyg från tidigare arbetsgivare. Med ledning av dessa handlingar får vi veta vilka personerna var, var de kom ifrån, när de sökte om burskap, vad de avsåg att livnära sig på och vilka urbana erfarenheter de hade. 8 Den 2 mars 1787 sände landshövding Carl Bunge ett cirkulär i fem exemplar till magistraterna och häradsfogdarna i Västernorrlands län där han lät kungöra om fundationsbrevet till nya staden Östersund. 9 Redan i mitten av april började de första burskapsansökningarna komma in till landskansliet och de första som sökte var handlare och hantverkargesäller från städerna vid kusten. Hur informationen fördes vidare är inte lätt att veta, men utifrån de datum som ansökningarna diariefördes är det uppenbart att informationen snabbt nådde till ett mycket stort geografiskt område, från Trondheim i nordväst till Öregrund i sydöst (se figur 2). Ser vi till de burskapssökandes ursprungliga hemvist, såsom den preciseras i burskapsansökningarna, visar det sig att huvuddelen kom från Storsjöområdet och från Sundsvall. Från det närmaste omlandet kom manliga och kvinnliga hantverkare, timmermän, skräddare, arbetskarlar och spinnerskor men också ett par av traktens ståndspersoner, exempelvis prästen i Brunflo socken. Från kuststäderna kom huvudsakligen handelsbetjänter och gesäller som önskade att bli sina egna. Vad som kan tyckas förvånande är att det inledningsvis var så få handelsmän i det omgivande bondesamhället som hörsammade uppmaningen att flytta till Östersund. Det rimliga är att dessa inte såg någon egentlig fördel att flytta till den 8. Härnösands Landsarkiv (HLA), Västernorrlands län landskansli, Försvarshandlingar angående yrken, D IV c:4; samt ÖLA, Östersunds stadsarkiv, Stadens äldstes protokoll A I:1 och Inkomna handlingar och skrivelser E:1. 9. HLA, Konceptbrevbok, A IV:25 nr 596.

188 191 Figur 2 De burskapssökandes ursprungliga hemvist. Källa: HLA, D IV c:4, A V:26-28 och Bromé1936:84f och Olofsson1998:26. obyggda staden och det fanns heller inga medel att tvinga dem att flytta. Såsom varandes en stad i tanken fanns inte de fysiska rekvisiten för det rationella urbana livet som exempelvis levdes i Trondheim, Sundsvall, Uppsala eller Stockholm. 10 En viktig drivkraft för en stads tillväxt är förmågan hos de enskilda borgarna att skapa sin försörjning på den nya platsen. Här menar till exempel Arnved Nedkvitne att det ekonomiska grundlaget för en stad, skapes ved at det der bosetter seg folk som er i stand til å trekker økonomiske ressurser til byen utenfra. 11 Detta är naturligtvis en tidlös kvalitet hos alla de individer som flyttar till en ny plats, men det är särskilt intressant när förväntningarna måste baseras på en tankekonstruktion, om en plats där situationen i nuet avvek stort mot de förväntningar som fanns om framtiden. Burskapsansökningarna innehåller uppgifter om erfarenheter och kunskaper om platsen, och framför allt om det tänkta omlandet som skulle utgöra det ekonomiska grundlaget för den nya staden. Både när det gällde handel och hantverk i Jämtland spelade den i marsmånad varje år återkommande Gregoriemarknaden på Frösön en viktig roll. Det är troligtvis den som Johan Säterholm nämner när han 10. Olofsson 1998; K. Mykland, Trondheims stads historie, bd 3, Trondheim 1955: passim. 11. A. Nedkvitne, konomisk modernisering og urbanisering i Nordnorge , Historisk tidskrift (i Norge) 1991:4.

189 192 beskriver hur han fått erfarenhet av Jämtlands marknad genom sina resor som handelsbetjänt för Säterbornas räkning. En annan, Widric Ström uppger att han som handelsbetjänt för Gustavsbergs räkning i Jämtland gjort mig känd 12 Det är också troligt att handelsmän och handelsbetjänter från de norrländska kuststäderna hade erfarenhet av det jämtländska handelsomlandet eftersom det också var en del av kuststädernas, framför allt Sundsvalls handelsområde. Flera av handelshusen vid kusten hade till exempel fasta bodar på marknadsplatsen på Frösön. De som rimligen hade störst erfarenhet av omlandet Jämtland bönderna själva saknas i stort sett bland de burskapssökande. Den kanske mest aktive bondehandlaren vid denna tid, Zacharias Wiklund från byn Vik i Åre socken finns dock med, vilket visar att informationen hade nått fram till de som myndigheterna villa komma åt med stadsbildningen. De fåtal personer som kan antas höra till kategorin handelsbönder bland de burskapssökande är bara en handfull i proportion till den mängd bönder som bedrev långväga distanshandel. Det är först ett årtionde in på 1800-talet som intresset bland allmogen i Jämtland började vakna för sin lilla stad. Kanske kan detta förklaras med att det var först då som böndernas uppfattning om stadens företräden motsvarade deras reella urbana erfarenheter. 13 Min uppfattning är att man kan tolka de burskapssökandes förväntningar om framtiden utifrån en både bred och djup tolkningsram som bör innefatta faktorer som erfarenhet av den nya platsen och dess omland, ursprunglig hemvist och flyttningsdistans, generell urban erfarenhet, ursprungligt yrke och social status. Härigenom kan vi på individnivå närma oss frågan om vad som förklarar individers intentioner att lämna sina invanda miljöer till platser som bara var en stad på papperet. Eller, vilket också var vanligt, att man inte fullföljde de intentioner man hade med sina ansökningar om burskap. Staden tar form Redan 1787 inkom nitton burskapsansökningar till landskansliet i Härnösand och fram till 16 juli 1791 hade ytterligare 37 personer anhållit om att få burskap. När landshövding Bunge började utfärda burbrev hösten 1788 angav han att de sökande skulle få en tomt så snart stadsplanen blivit på marken utstakad. 14 Landshövdingen särbehandlade somliga burskapssökande genom att låta vissa få burskap tidigare än andra, men under den tidigaste perioden fick alla som ville sitt burskap. Från hösten 1788 och fram till 1791 påbörjade lantmätare Törnsten att mäta ut sin stadsplan med hjälp av bönder från tre byar på Frösön. Det var ett tidsödande arbete att staka ut tomter, kålhagar och vägar och framförallt tillse att människorna 12. HLA, Västernorrlands landskansli, D IV c:4 ärendena inkommit 26 mars Olofsson 1998 och Olofsson HLA, Västernorrlands landskansli, Resolutionsbok, A V:26.

190 började röja och bebygga sina tomter. 15 I ett antal dokument, protokoll och tomtförteckningar kan vi följa hur staden tog form och vilka av de burskapssökande som verkligen flyttade till platsen. Framför allt burskapsansökningarna och de olika tomtlistorna, från början i koncept och så småningom formaliserade i officiella skattelängder, medger jämförelser. Listorna visar progressionen i utvecklingen och flera innehåller också randanmärkningar som visar hur olika engagerade individerna var att ta sina tomter i besittning och bygga staden. 16 Granskar vi lantmätare Törnstens tomtlista från mars 1794 finner vi att det återstod 31 personer från tiden före 16 juli Av dessa hade 23 bosatt sig i staden, sex hade börjat bygga sina hus och två hade kört fram timmer till sina tomter. Granskar vi var dessa människor hade sin ursprungliga hemvist finner vi att nitton kom från Jämtland och tolv från andra håll, därav sju från Sundsvall. Av de yrken som representerade gruppen från Jämtland återstod generellt sett den fattigare delen, de enklare hantverkarna, undantaget hattmakaren, kopparslagaren, guldsmeden och urmakaren samt krögerskorna, spinnerskorna och arbetskarlarna. Av de fyra jämtländska handlarna hade två uteblivit helt, apotekare Perman bodde kvar på Frösön och Zacharias Wiklund hade kört fram timmer till sin tomt. I gruppen från Sundsvall och övriga orter var fem handlare kvar, varav bara en hade börjat bebygga sin tomt. Kvar fanns också tre stycken karduansmakare (garvare) samt en kopparslagare. 17 Den inflyttande befolkningen kan sägas ha varit en katalysator för de ekonomiska strukturer som var rådande i Jämtland. Ser vi till antalet handelsmän i Östersund hade det procentuella antalet ökat från omkring 20 procent till 30 procent av alla invånare. Drygt hälften av dessa kom från Sundsvall. Det är en betydligt högre procentuell andel än vad som var vanligt i andra städer vid denna tid. Det är troligt att de många kopparslagarna och garvarna är ett tecken på vilken produktion som snabbt fann avsättning i det jämtländska handelsomlandet. Bland de som verkligen flyttade in finner vi också i hög grad den fattigare delen av de burskapssökande som även de kom från närområdet. 18 De yrkesgrupper som successivt lyckades etablera sig antyder vilka näringar som initialt var möjliga att försörja sig på. I några fall ser vi hur vissa senare kompletterade sina burskapsansökningar därför att andra näringar förmodligen ansågs mera lönsamma. En sådan näring var krögeri och utskänkning av starka drycker, Bromé 1936:81f. 16. JLM, Östersund 1a Handlingar rörande Östersunds stads grundläggning. I Bromé 1936 går dessa handlingar under beteckningen Törnstenska samlingen. 17. Bromé 1936:86ff; Olofsson 1998:32f. 18. Som jämförelse kan anföras Kekke Stadins studie av Arboga, Enköping och Västervik där antalet handelsmän varierade mellan tre och fjorton procent. I Stadins studie utgjorde hantverkarna mellan 35 och 45 procent av befolkningen. I Östersund var motsvarande straxt över 50 procent både 1791 och 1794, se K. Stadin, Småstäder, småborgare och stora samhällsförändringar Borgarnas sociala struktur i Arboga, Enköping och Västervik under perioden efter 1680, Uppsala 1979:36-67 och Olofsson 1998 passim.

191 194 något som också idkades av flera kvinnor. Ett konkret exempel på kompletterande ansökningar är skräddaren Nils Sjölund som den 12 december 1791 skriver att han inte kan bärga sig och de sina i staden och önskar få tillåtelse att sälja vanliga likörer såsom brännvin, dricka, vin, caffe och annat dylikt ty här i landsorten finns allt för många skräddare. 19 Ett grundproblem med staden Östersunds lokalisering var bristen på centrala funktioner. Redan från allra första början arbetade lantmätare Törnsten för att öka platsens centralitet, bland annat genom att förmå myndigheterna att flytta marknadsplatsen från Frösön in till staden. När borgerskapet började formera sig kom även de att verka för att öka stadens centralitet, bland annat i skrivelser till myndigheterna där de argumenterade för betydelsen av att flytta in de urbana funktionerna från landsbygden till staden. Figur 3 Östersund Källa: Bromé 1936: 153. Hur stadens betydelse successivt ökade, dels i Jämtland och dels i det nationella stadssystemet, är en fråga som återstår att besvara. Vägar att studera detta är framför allt att analysera kontakterna mellan det nya borgerskapet och det omgivande samhället. En viktig del i detta är handelskontakterna och kreditrelationerna mellan det nya borgerskapet och aktörer i stadens vidsträckta handelsomland. En annan är att studera hur stadens politiska kultur växte fram och i vilken utsträckning den hade sitt ursprung i de sociala kontexter varifrån de tongivande personerna i staden kom. En tredje är att jämföra de olika hushållen i staden och på landsbygden för 19. HLA, Västernorrlands läns landskansli, D IV c:4. Bland de kvinnliga näringsidkarna finner vi exempelvis lantmätarens syster Margareta Kristina Törnsten och Kristina Christoffersdotter Dretz.

192 att se hur deras materiella standard förändras i takt med att staden utvecklas och successivt befäster sin ställning som centralort. En försöksstudie av konkursakter i Sundsvall omkring 1800 visar att flera borgare i Östersund hade kreditrelationer med köpmän i Sundsvall. Möjligen kan detta ha sin grund i den ursprungliga rekryteringen av handelsmän till den nya staden. Med perspektivet ställt från Sundsvall råder det ingen tvekan om att handeln mot Östersund var marginell i jämförelse med den man hade mot bönderna i framför allt östra Jämtland. Vänder vi på perspektivet så måste ändå Östersundsborgarnas närvaro i sundsvallsköpmännens bokföring vara ett tecken på att handeln var viktig. Ett fåtal handelsmän, däribland apotekare Perman bedrev mera omfattande handel, vilket också avspeglar sig i bevillningslängderna där det framgår att han betalade mer skatt än sina grannar. Majoriteten av borgarna i Östersund ansågs dock så fattiga att de inte behövde betala någon skatt alls. Med vetskap om hur geografiskt omfattande den jämtländska handeln var är det viktigt att inte bara titta på kontakterna mellan Östersund och Sundsvall. En utökad studie av konkursakter och bouppteckningar i de andra städerna i regionen såväl som bondehushållen i det nära omlandet kommer att ytterligare ge perspektiv på Östersunds plats i sitt omland. En annan tänkbar undersökning rör etablerandet av närmare sociala relationer som fadderskap och äktenskap. Här visar stickprov att det nya borgerskapet i hög grad var faddrar till varandra men att det helt visst förekom exempel på sociala relationer med bondehushåll, vanligtvis de förnämare handelsbönderna i regionen Avslutning I vilken utsträckning kan vi då dra generella lärdomar av exemplet Östersund och går dessa att överföra på andra empiriska exempel vid andra tidpunkter och på andra platser i världen? Ambitionen med föreliggande text har bland annat varit att presentera ett omland-stadperspektiv som syftar till att fånga sådana tankar, händelser och strukturer som på ett eller annat sätt påverkade utvecklingen av den valda staden. Här rör det sig om existerande strukturer i den obygda stadens tänkta omland, samt strukturer som skapades i samband med att tanken om anläggandet av en stad började materialiseras. Frågan är vilka strukturer i regionen som möjliggjorde för staden att etableras men också vilka strukturer som bidrog till att staden hade svårt att få fotfäste. Det är enligt mitt förmenande viktigt att diskutera unga städers tillväxtproblem inte bara i relation till övriga städer i termer av stadssystem utan också utifrån deras utvecklingspotential mitt i sina tänkta omland. Varför det dröjde så länge innan det blev en stad i Jämtland kan dels handla om tröghet eller motstånd i det tänkta 20. Olofsson 2004 och Olofssons kommande avhandling.

193 196 handelsomlandet och dels om svårigheten att harmoniera stadens rekryteringsfält med det tänkta omlandet. Ett motstånd kan i Östersunds fall ha funnits i konkurrensen från strukturer på den omgivande landsbygden. En faktor var att det på flera håll på landsbygden existerade en förtätad bondebebyggelse där en materiellt välbärgad befolkning framgångsrikt utövade både handel och hantverk. Det goda livet levdes redan bland bondeeliten som inte saknade mycket av det som den lilla outvecklade staden hade att erbjuda. En tröghet fanns också i det faktum att de centrala funktionerna var så utspridda att de inte räckte som generator till en stadsbildning. Marknadsplatsen och angränsande militära övningsfält befolkades bara under några få veckor per år, vilket förmodligen inte räckte för att det skulle uppkomma spontana förtätningar av människor och bebyggelse. En förklaringar till denna tröghet kan ligga i det faktum att flera centrala funktioner hade mognat i sin agrara kontext. Säkert innebar blotta tanken på förändring, till exempel en förflyttning av trivialskolan från Frösön in till staden, att vissa aktörer bjöd motstånd. Arbetet med att öka stadens centralitet i omlandet Jämtland kröntes dock successivt med framgång vartefter de olika funktionerna flyttades in till staden. 21 Ser vi till utvecklingen av stadens rekryteringsfält, varifrån stadens invånare kom, är det teoretiskt viktigt att koppla den nya stadens presumtiva och reella invånare till en tolkningsram som på mikronivå närmar sig de faktorer som varje individ byggde sina beslut omkring. Empiriskt visar exemplet Östersund en potential till att vara ett socialt och ekonomiskt laboratorium där människor från när och fjärran började samverka för att skapa något nytt och fungerande i en främmande miljö. Vägen till framgång var inte rak och många människor valde att helt utebli eller senare avbryta sitt engagemang. Andra tillkom dock och med dessa tillfördes stadens befolkning nya visioner och erfarenheter av vad som borde vara stadens omland. Summary Establishing cities in rural areas a scientific field with theoretical and methodological implications? Under certain conditions, studying the establishment of a new town, can be conducted from the point when the town were mere a political desicion. This paper deals with Östersund, a town established in the county of Jämtland, a sparsely populated area in the north of Sweden, in the end of the 18 th century. By studying the hinter land of the imagined town, the sources of living in the county of Jämtland, together with the people who migrated to the area, their vocational 21. G. Hasselberg, Frösö trivialskola, Östersund 1935:179ff och 251ff.

194 197 background and their intentions for being burghers, shows that many applicants had reasonable skills to build the materialised town. Of those who really started to build on their plots, half came from Jämtland and half from the towns nearby. Many challenges were facing the settlers. One huge problem was the lack of central functions. In the very beginning a group of burghers fought for moving functions as the market place, the post office and the school from their original sites on the country side into the town. Another problem was on individual level, for each burgher to have a vocation adapted to the economic structure in the hinter land. Especially some crafts men suffered from small incomes and therefor complemented their burghership applications with requests for rights to serve liquer or coffee at fair-days. Most of the people who came from different parts of Jämtland attempted to work with craft or unskilled labour. Some of them were also professional tradesmen, but not as many as expected, though many peasant households in Jämtland were doing business or acted as peddlars on the swedish and norwegian markets. If not so attractive for the local elite, the pre-mature city of Östersund were inhabited by lots of young tradesmen from towns like Härnösand and Sundsvall, many with experiences of doing business as shop-assistants on fairs in Jämtland. In percent, Östersund seems in the beginning to have had more tradesmen than similar towns in southern Sweden. But the local peasant businessmen, who were the reason for establishing Östersund, did not find the town attractive until a couple of decades later, when the imagined town had become a materialised town.

195 Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær? Reidar Bertelsen Innledning Lofotens sentrale sted i mellomalderen, Vágar, blir vanligvis sett på som et urbant samfunn som ikke ble til noen egentlig by i nordeuropeisk forstand. Her drøftes de urbane trekkene ved Vágar som karakteristiske trekk for en fase i et historisk endringsforløp for et stort og viktig fiskevær. Det som hittil er skrevet om Vágar 1 i Lofoten har kretset om kring tre perspektiver. Først det paradokset at et urbant mellomaldersamfunn kom til så langt nord i verden og så langt vekk fra alle andre fenomen knyttet til det konvensjonelle bildet av et urbant europeisk mellomaldersamfunn. Komplementært til dette synspunktet er den lokalhistorisk forankrede insisteringen på at et bysamfunn i Lofoten ikke krever noen særskilt forklaring, intet kunne være mer naturlig. Det tredje perspektivet er et mer formalt og analyttisk forankret perspektiv der Vágar blir sett på som et mislykket forstadium til en by, et forstadium som manglet forutsetninger til å bli en egentlig by. Her er det ei tydelig forankring i ei evolusjonistisk kulturog samfunnsoppfatning. Uansett hvilken synsvinkel en velger, så finnes det ikke indikasjoner på at Vágar som urbant samfunn kom til spesielt tidlig sammenlignet med urbaniseringsprosessen ellers i Norge. Det er århundreskiftet mellom 11- og 12-hundretallet som er den fasen da urbane trekk ved Vágarsamfunnet ble tydelige. Først og fremst fikk vi da en omfattende utvidelse av bebygd areal på utfylt masse i havnebassenget, materiell kultur i sin alminnelighet viste et differensiert samfunn med nære kontakter til større europeiske byer og det skrevne kildematerialet viser sentralfunksjoner knyttet til både kirkelig og verdslig makt. Stedet ble aldri stort, sammenlignet med mellomalderens byer i Europa og stedet har ei endringshistorie som sett fra et konvensjonelt stedshistorisk perspektiv er preget av diskontinuitet. Det urbane Vágar er i beste fall en betegnelse vi kan bruke på en avgrenset periode av denne endringshistoria Jeg anvender her en av navneformene som ble brukt i mellomalderen for å unngå forveksling med de ulike moderne betydningene av Vågan. 2. Bertelsen, R Vágar i de første to hundreårene en annerledes bydannelse. Andersson, Øye og Hansen (red): De første 200 årene - nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer. Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter Nordisk Volum 5. Bergen

196 200 Fig 1. Havner og kulturlagsområde i Storvågan sett fra sør. Til venstre Altervågosen, til høgre Rekøykeila. Midt mellom ligger ca m 2 kulturlag, opp til 2m tjukt. På nordsiden av Rekøykeila skimtes tingstedet Brurberget. Foto R.Bertelsen Fig 2. Innseilinga til Rekøykeila er trang og farefull, men havna er godt skjermet. Sett fra nordøst. Foto R.Bertelsen 2006.

197 Knut Helle har formulert en generell refleksjon omkring denne problematikken slik: Spørsmålet blir med andre ord hvordan vi mer generelt kan beskrive og karakterisere både byer og andre lokaliteter og samfunn som gjennom tidene har vært urbanisert i forskjellige grader. Det dreier seg om å finne en teoretisk ramme for den mer tidsspesifikke behandlingen av urbaniseringsprosessen i de hovedfasene vår fremstilling samler seg om. 3 Et lignende synspunkt er, og har vært et viktig utgangspunkt for min refleksjon over hvordan Vágar skal forstås og om denne forståelsen kan bidra til å skjerpe våre forestillinger om urbanisering og urbanitet. For å tilnærme meg dette, tar jeg utgangspunkt i den omtalen og de vurderingene Knut Helle har gitt av Vágar i kapitlene 2-4 i Norsk byhistorie. Grunnen til at jeg velger denne framgangsmåten er at jeg anser det Helle har skrevet å være representativt for det jeg mener er ei dominant oppfatning av Vágar, undringen over det paradoksale samtidig som han også stiller seg kritisk til å gi Vágar status som egentlig by. Det bidraget jeg vil søke å gi her, er å sette dette urbaniseingstilløpet inn i en mer nærsynt romlig og kronologsk kontekst enn det som må være mønsteret i en nasjonal oversikt som Norsk byhistorie. 201 Sentrale krefters inngripen Helle mener at kong Øystein Magnussons inngripen i første fjerdedel av tallet var et avgjørende trekk i utviklingen som førte til det han kaller flersidig sentralitet og som på 12- og 1300-tallet ble omtalt som en av de små kjøpsteder. Sammenhengen er at tørrfiskeksporten, slik vi kan se den i skrevne kilder, skapte selve det økonomiske nettverket som knyttet Vágar til to av de store urbane samfunnene i samtidens Norge, Nidaros og Bergen. Tørrfisken var av avgjørende betydning for den posisjonen Bergen fikk og den utgjorde en viktig inntekstkilde for erkebispesetet. Dette er altså selve grunnstrukturen i det nettverket Vágar settes inn i og det er denne forståelsen av hva som er interessant ved Vágar som fører oss inn i diskusjonen om dette var et sted som fortjente å kalles en by. Det er altså kronens og kirkens interesser som oppfattes som utløsende faktorer for Vágars urbanitet og som så konstituerte og vedlikeholdt det urbane gjennom år. Endelig var det de samme kreftene som tok vekk det urbane da politiske, administrative, teknologiske og ikke minst økonomiske hensyn gjorde dette ønskelig og mulig. Den best dokumenterte sentralmaktsinngripen i Vágar var Øystein Magnussons kirkegrunnleggelse i andre tiår av 1100-tallet. Dette kjenner vi gjennom Heimskringla, Morkenskinna, Fagrskinna og Ågrip. Hans økonomisk/sekulære tiltak, 3. Helle, K Fra opphavet til omkring Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år. Oslo:Pax. S. 11.

198 202 rorbuer for fattige fiskere er bare rapportert i Morkenskinna. Jeg vil seinere komme tilbake til noen synspunkter på hvor avgjørende kongens inngripen kan ha vært. Det er først og fremst diplommaterialet som gir oss informasjon om hva den flersidige sentralitet innebar. Fra ca 1220 hadde sysselmannsinstitusjonen for Hálogaland i alle fall tidvis vært knyttet til Vágar og lagmannssetet lå her før det ble flyttet til Steigen på 1300-tallet. 4 Vágar var et sentralt tingsted for Hálogaland, kanskje så tidlig som begynnelsen av 1000-tallet. Dette tinget omtales også som mót, tidligst nevnt Det er også interessant at det i 1291 ble referert til ei egen lovsamling, Vågaboka, som ble erstattet av Landsloven i 1282 på mót i Vágar. Enten dette var ei lovsamling med gyldighet for heile Hálogaland, men med et navn som refererte til Vágar eller det var en lov med gyldighet bare for Vágar, så ligger det en indikasjon om sentralitet i denne betegnelsen og i at det var på en lovgivende, dømmende og utøvende myndighet på stedet som foretok denne avgjørelsen. Tingstedet Bruðarberg er antatt å være identisk med bergknausen Brurberget. 6 Bjørgo nevner i tillegg to andre forhold. Partikulærsynode (prestestevne) for den nordlige delen av bispedømmet (tidligst nevnt 1321) og at vi samtidig finner omtalen av en kjøpmannsgård (Oddshus). Endelig kan vi ikke unngå å legge en viss vekt på at Vágar i 1384 ble omtalt som en av de små kjøpsteder. 7 Urbane kulturtrekk i Vágar Det arkeologiske materialet som er samlet gjennom en serie små utgravninger i det sentrale havneområdet fra mellomalderen, har gitt oss kunnskap om tettbebyggelse i Storvågan fra ca 1000 til 1800-tallet. Tidligere bebyggelse er også funnet, men den har betydelig mindre omfang. I en større sammenheng kan en selvsagt diskutere om et bebygd areal på ca m 2 er å forstå som et kriterium for urbanitet. Om vi ser dette i relasjon til hva en ellers finner i Nord-Norge, er dette definitivt det største kjente sammenhengende kulturlaget. Det er i tillegg slik at bygninger i det sentrale havneområdet har fast lokalisering i tidsrommet etter ca 1200 og så lenge fysiske spor av bygningsstrukturen er bevart (1600-tallet). Dette kan enten skyldes at plassen fysisk sett var trang eller at det fans en eiendomsstruktur som ble vedlikeholdt over flere århundrer. Det sier oss i alle fall at bebyggelsen har vært organisert slik at det ikke forelå alternativer for lokalisering når ei forfallen bygning skulle erstattes Bjørgo, N Vågastemna i mellomalderen. Hamarspor, eit festskrift til Lars Hamre. Oslo, Bergen, Tromsø. S Bertelsen Lofoten og Vesterålens historie, bind 1. Svolvær. 5. Bjørgo op.cit. 6. Bertelsen, R. 1985: Ibid: Bertelsen 2008.

199 Gjenstandsfunn fra tallet vitner om tett kontakt med et vesteuropeisk nettverk. Dette gjelder særlig materialgrupper som var sensitive for stilendringer som keramikk og sko. 9 I all hovedsak ligner dette materialet fra kulturlag i Trondheim og Bergen og det er verdt å legge merke til at de nevnte aspektene av den materielle kulturen ser ut til å ha vært reservert for Vágar inntil de kulturelle omveltningene i renessansen endret den materielle kulturen i hele det nordnorske kystlandskapet. 203 Fig 5. Et eksempel på funn fra den urbane fasen : potteskår fra Midtøsten, antatt datering er 1200-tallet. Foto R.Bertelsen Konsentrasjonen av funn tilknyttet lærhandverk leder oss til en mer detaljert diskusjon av spesialisert handverk. Store mengder av utgått skotøy, reparasjonsavkutt, produksjonsavkutt og finkuttede neverbiter ble funnet innenfor og utenfor bygninger som sto på samme sted i tidsrommet fra 1300-tallet til 1500-tallet. 10 Det er altså ikke en enkelt episode, men en kontinuerlig virksomhet som strakte seg over 9. Brun, T.A Mellomalderkeramikk. Et perifert materiale i det sentrale Nord-Norge. Hovedfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Lind, K Sko som materiell kultur, Vágarsamfunnet i middelalderen. Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Pöche, A Mittelalterliche Keramik im nördlichen Norwegen. Magisteravhandling. Christian-Albrechts-Universität. Kiel. 10. Lind op.cit.

200 204 flere bygningsgenerasjoner. Helle 11 legger vekt på at det kan se ut som om det er et småbyfenomen at skomaker- og lærhandverk er plassert sentralt i bybildet, mens det er plassert i utkanten av større byer. Det er god grunn til å se på dette som et interessant spor. Her dreier det seg om et sentralt sted i havneområdet, men det er mer problematisk å si om stedet ligger sentralt i det landskapet som bar navnet Vágar. Forekomst og eventuell lokalisering av andre handverk som det åpenbart må ha vært behov for, som bøkker og smed, er det ikke mulig å uttale seg om ut fra det materialet som til nå er framkommet ved utgraving. Helårs- eller sesongbosetting? Helle 12 reiser i tillegg et gammelt problem som også har opptatt andre som har skrevet om Vágar: Lar det seg gjøre å skille mellom sesongmessig opphold og permanent bosetting? Dette er et svært komplisert spørsmål som det ikke er lett å finne empiri til å belyse. Det er av interesse å legge merke til at diplomer som er skrevet i Vágar på 1200 og 1300-tallet eller som refererer til begivenheter der, uten unntak er datert til perioden juni-august. Det er åpenbart at dette er relevant for å kunne gi et helhetsbilde av den totale virksomheten. Vi kan anta at skriveføre stort sett var der i sommersesongen, men det er ikke lett å si noe om den økonomiske virksomheten ut fra dette. De dokumentene vi kjenner, relaterer seg åpenbart til virksomhet som må ha foregått om sommeren under de naturforhold som råder i Lofoten. Hva som ellers foregikk, er vi henvist til å utrede gjennom andre kilder. Det arkeologiske materialet gir er nokså sammensatt bilde og det er også grunn til å være forsiktig fordi vi kun kjenner det som stammer fra undersøkelser i det sentrale havneområdet. Det materialet vi har til rådighet er: Husholdningsrelatert materiell kultur Sko og læravfall samt slagg Husruiner og tjukke kulturlag Osteologisk materiale som skriver seg fra konsumet på stedet og som kan avsløre årsrytmen i konsumet. De stratigrafiske forholdene gir ikke helt gode betingelser for å rekonstruere en entydig funnkontekst for de påviste bygningene. Dette kunne gitt oss mulighet til å bedømme om et hus hadde hatt en virksomhet knyttet til husholdning som pekte i retning av langvarig eller kortvarig opphold. De typene av husholdning som kan tenkes i et samfunn som Vágar, varierer over et stort register. Historiske analogier er 11. Helle op.cit.: Ibid:73-74.

201 det viktigste metodiske hjelpemidlet vi har. Vi kan tenke oss helårs bosatte familier som drev med fiske og småskala gårdsdrift og vi kan tenke oss menn fra andre steder på kysten som hadde felles hushold i tre-fire vintermåneder. Kjøpmenn kan tenkes å ha hatt fast boplass her hele året eller de kan ha hatt noen ukers sommeropphold. Handverkere og andre grupper av aktører kan også ha hatt helårs- eller sesongopphold i Vágar. En kontekstrekonstruksjon kunne si oss om husholdningene besto av menn, kvinner og barn eller for eksempel bare menn. På grunn av nedbrytingsgraden og det faktum at de fleste kulturlag har blitt gjenbrukt en eller flere ganger, må vi avstå fra slike rekonstruksjoner. Uten en fullstendig funnoversikt, kan jeg bare rapportere et grovt hovedinntrykk. Husholdninger med kvinner, menn og barn er et tydelig trekk ved funnmaterialet fra ca 1200 til i alle fall 1600-tallet. Begrunnelsen for dette er at det er funnet både leker og redskap til tekstilframstilling. Lind kan også vise til at sko for kvinner, menn og barn finnes i det undersøkte skomaterialet. 13 Kulturlagenes karakter understøtter dette inntrykket, men ingen av de påpekte observasjonene utelukker muligheten for at også sesongbosetning var et viktig trekk ved Vágar i det aktuelle tidsrommet i tillegg. Vi bør likevel kunne si at det må ha vært et betydelig innsalg av langvarig bosetning i det sentrale havneområdet. Osteologisk material fra deler av de utgravde områdene er analysert av Sophia Perdikaris. 14 Hennes oppsummering er at materialet inntil 1200-tallet og fra tallet viser et konsum basert på selvbergingshushold og helårsbosetning. Fra tallet viser konsumet imidlertid i all hovedsak en konsentrasjon om torsk, antakelig en indikasjon på at vinterfisket var den dominerende fangstaktiviteten. 15 Dette utelukker imidlertid ikke at tørrfisken ble konsumert til andre årstider og vi må ta i betraktning at det sentrale havneområdet ikke nødvendigvis er representativt for hele Vágar. Et samlet inntrykk fra dette området i det aktuelle tidsrommet, kan oppsummeres slik: De tjukke kulturlagene vitner i seg selv om et samfunn med betydelig innslag av permanent bosetting, eller i alle fall vinteropphold. Et stort antall enkeltliggende husrester på flere lokaliteter kan antas å henge sammen med mer kortvarig nærvær. Det er grunn til å anta at forholdet mellom fast og sesongbosetting har variert over tid, men jeg antar at hovedtendensen var at innslaget av sesongbosetting har økt med tiden. Dette er et inntrykk som også rimer godt med vegetasjonshistoriske analyser Lind op.cit. 14. Perdikaris, S From Chiefly Provisioning to State Capital ventures: The transition from Natural to Market Economy and commercialization of cod fisheries in Medieval Arctic Norway. Dissertaiton. In Anthropology. City University of New York. 15. Ibid 1998: Tveraabak, L.U Utvikling av lavlandsheier i Storvågan og på Ørsnes, Lofoten. Hovedfagsavhandling i botanikk. Universitetet i Tromsø. 205

202 206 I stort viser det arkeologiske materialet, særlig gjenstandene, et bilde likt det Helle gir av Vágar og som jeg vil si gjelder den urbane fasen. Men, det er i alle fall på tre punkter at dette bildet må justeres: Det er påvist spor av tettbebyggelse før ca 1200, men dette bildet er fragmentarisk og det er uvisst hvordan denne bebyggelsen kan karakteriseres ut over at det dreier seg om tettliggende strandnære hus som har vært brukt til boliger. Dette kan godt ha vært en helt annen form for samfunn, uten sterke urbane trekk, men innrettet på fiskeri. For ordens skyld vil jeg peke på at dette er i motstrid til synspunkter jeg selv har hevdet før. 17 Bebyggelsen i den urbane fasen var ikke utelukkende konsentrert til det sentrale havneområdet i Storvågan. Spor finnes på i alt 7-10 lokaliteter i våger og bukter. Dette bryter med dominante modeller for hvordan et urbant samfunn tok seg ut, men dette gjenspeiler at all virksomhet i Vágar var avhengig av havn og ferdsel på havet. Dette gjelder både den primære produksjonen, fiskeriet, og det gjelder handel og ferdsel forøvrig. Antakelig er 14- og 1500-tallet det tidsrommet da det var tettest bebyggelse i havneområdet. I denne perioden er det indikasjoner (om enn svake) på at bebyggelsen i det øvrige Vágar-området ikke er like omfattende som i den foregående perioden. Bebyggelsen tok seg imidlertid kraftig opp igjen på 1600-tallet. Etterhistorisk tid Et fristende tema å ta opp til nærmere drøfting, er hvordan det arkeologiske materialet kan lede til et nytt perspektiv på det manglende skrevne kildematerialet etter ca De fysiske spor av aktivitet og bosetning var fortsatt der. Her skal jeg nøye meg med å peke på et spesielt trekk ved det som skjedde. I løpet av tidsrommet fra til 1800-tallet ble hovedhavna gradvis forflyttet fra Storvågan til Kabelvåg, men den lå fremdeles innenfor det området som hørte til det geografiske Vágar-begrepet i mellomalderen. Med dette fulgte også befolkningstyngden. Fra slutten av 1800-tallet fortsatte bevegelsen mot øst og Svolvær overtok gradvis sentrumsfunksjonene fra Kabelvåg. Denne forflytningen må forklares med endringene i skipstyper og endrede krav til dybde og manøvreringsrom i havnebassengene. Men, det er grunn til å betrakte dette samfunnet på vandring mot øst som en helhet på tross av at lokaliseringa på land ble endret. Virksomheten og fiskefeltet var det samme. 17. Bertelsen, R., A.Buko, A.Fossnes, J.Hood, Z.Kobylinski, K.Lind & P.Urbanczyk The Storvågan Project Norwegian Archeological Review Vol 20 No Bertelsen, R. & P. Urbanczyk Two Perspectives on Vågan in Lofoten. Acta Borealia Bertelsen, R Helgelendingene og Vågan i Lofoten. I B. Berglund (red): Helgeland historie, Bind 2. Mosjøen

203 207 Fig 4. Kart over dagens Kabelvåg og Svolvær. De viktigste geografiske navnene i Vágars endringsforløp er markert. Mellomalderens Vágar omfattet Storvågan, Kabelvåg og Kjerkvågen. Kartets basislinje er 10km og nord er opp. Kartet er produsert av R.Bertelsen pa grunnlag av data fra Statens kartverk (M7 11).

204 208 De lokale og regionale forutsetningene for urbanisering Helle skriver følgende om dette: De nordligste delene av Skandinavia var for tynt folkesatt til at den urbane ekspansjonen i høymiddelalderen kunne føre til klar bydannelse. 18 Dette er et perspektiv jeg deler når det gjelder makronivået, men ut fra et nærsynt blikk på Lofoten er jeg noe i tvil. Det kan i denne sammenhengen være et poeng å se på hva som for øvrig skiller den regionen Vágar ligger i fra andre regioner i Norge der det vokste fram urbane samfunn av høg eller lav orden. Den mest iøynefallende kontrasten er at nærområdet mangler et norrønt sentralsted/maktsentrum fra yngre jernalder. Avstanden til sentra som Borg, Steigen eller Hadsel var i alle fall en dagsseilas. Johansen 19 har imidlertid pekt på at Lofoten (Vestvågøy) kan oppvise en betydelig folketetthet i vikingtid. Fiske og fangst ser ut til å ha vært viktigere enn jordbruk for Vágars tilkomst og videre utvikling. Ester Boserup har, klarere enn andre, formulert den oppfatning at jordbruksproduksjon og transport av argrarprodukter fra omlandet til var ei viktig forutsetning for de europeiske mellomalderbyenes tilkomst. 20 Dette er ei oppfatning som er dominant i europeisk byhistorisk forskning. Selv om vi kjenner bydannelser som har store fiskerier som økonomisk basis, som for eksempel Skanør og Falsterbo, 21 er disse alltid satt inn i bytterelasjonen mellom korn og fisk. Spørsmålet om et samfunn som bygde sin sosiale og økonomiske struktur på fiske og fangst kunne skape forutsetninger for urbanisering, er ikke drøftet i full bredde. I tilfellet Vágar er spørsmålet om drivkreftene bak tørrfiskhandelens opphav avgjørende for hvordan vi skal se på dette spørsmålet. En nylig avsluttet undersøkelse åpner for at dette spørsmålet ikke nødvendigvis kan vurderes utelukkende ut fra det historiske forløpet i Lofoten. Mye taler for at hele det nordatlantiske området må trekkes inn. 22 Det har ikke vært rom for å gå nærmere inn på at Aust-Lofoten var en fleretnisk region både i yngre jernalder og i mellomalderen. Jeg må her nøye meg med den analysen som Alf Ragnar Nielssen har lagt fram. der han også presenterer det som tidligere er skrevet om Kabelvågområdet. 23 Det samiske innslaget i denne regionen besto både av en lokal sjøsamisk befolkning, reindriftssamer som brukte fjellene til beite og ikke minst tilreisende samer som deltok i vinterfisket. 18. Helle op.cit.: Johansen, O.S Viking Age Farms: Estimating the Number and Population Size. A Case Study from Vestvågøy, North Norway. Norwegian Archeological Review Vol 15 No Boserup, E Population and technology. Oxford. 21. Ersgård, L Vår marknad i Skåne : bebyggelse, handel och urbanisering i Skanör och Falsterbo under medeltiden. Lund studies in medieval archaeology Vol 4. Stockholm. 22. Mook, R, R.Bertelsen & A.R.Nielssen Om vilkårene for tørrfiskproduksjon. I Paulsen og Michelsen (red): Simunarbok. Thorshavn: Fródskapur - Faroe University Press Nielssen, A.R Samisk historie i Lofoten ei flerfaglig utfordring. I B. Evjen & L.I. Hansen (red). Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Oslo:Pax

205 209 Fig 3. Lokalitet med gammelignende hustufter og antatt samisk offersted like ved innseilinga til Rekøykeila. Sett fra nordvest. Foto R.Bertelsen 2001.

206 210 Austvågøya og sørvestre del av Hinnøya utgjør en region der norrøn og sjøsamisk befolkning har kommet til uten at den ene fikk en dominerende posisjon før det kom ytre inngripen fra kirke og krone, sannsynligvis på 1100-tallet. Aust- Lofoten ligger også plassert inn i et geografisk triangel mellom norrøne maktsentra i jernalderen, Vestvågøya, Hadsel og kanskje først og fremst Steigen. I tillegg ligger ikke Andøy, Bjarkøy/Trondenes og Saltenmunningen mange dagsreiser unna. Det viktigste særtrekket er likevel at Aust-Lofoten har spesielle naturgitte forhold. Dette er del av det bassenget der hoveddelen av den norsk-atlantiske torskestammen kommer inn for å gyte like etter nyttår og der den oppholder seg til langt ut over våren. Aust-Lofotens fortrinn innenfor dette området er at dette er den delen av Vestfjordsbassenget der torskeinnsiget har vært mest stabilt og ikke minst der det er mer beskyttede farvatn og roligere klimatiske forhold sammenlignet med det vi finner lenger ut, mot sørvest. I tillegg er havet uvanlig rikt på andre ressurser som kan gi livsgrunnlag på helårsbasis også uten tørrfiskhandelen. 24 Det unormale ved Vágar Det er nærliggende å forestille seg at Aust-Lofoten var et viktig ressursområde der fangstmenn fra store deler av den nordnorske kysten søkte sammen på ettervinteren for å høste havet sammen med lokalbefolkningen. Dette må ha skjedd også i lang tid før Øystein Magnusson fattet interesse for fiskeriet og slik sett har dette området inngått i den komplekse økonomien vi har vent oss til å kalle fiskerbondeøkonomien. Det som karakteriserte dette levesettet var et klart kjønnsdelt arbeidsliv og en ulik livsverden for menn og kvinner. Bøndene var i all hovedsak kvinner og mennene var fangstfolk og fiskere. Vágar som samlingssted for fangstfolk og fiskere har neppe sin opprinnelse som følge av introduksjonen av markedsfisket, men den har sine røtter tilbake til førhistorisk tid, kanskje allerede yngre steinalder. Et regionalt sentrum av en helt annen art enn det vi finner andre steder i Norge, ble tatt i bruk av kirke og krone og søkt strukturert inn i en modell tilpasset sørligere forhold eller i alle fall med slikt resultat at man i samtida fant grunnlag for å omtale det som liten kjøpstad. Dette fører til at det fiskeværet som fortsetter å eksistere etter den urbane fasen, var et viktig sentralsted i den regionale sammenhengen, men nå sammen med en serie andre fiskevær som også har røtter tilbake til førhistorisk tid, men som ikke ble arena for den virksomheten som fant sted i Vágar i høgmellomalderen. Som sentralsted har Vágar ei interessevekkende historie før den første urbane fasen og ei ikke mindre interessant historie etter at den var over. Summen av disse betraktningene leder til den konklusjonen at den urbane fasen i Vágar ikke kan betraktes som et stadium i ei utviklingsrekke fra marked til by. I dette tilfellet står 24 Mook e.a op.cit.

207 211 vi foran et fiskevær som i en fase av sin endringshistorie også hadde urbane funksjoner og som av den grunn ble sett på som by i sin samtid på og tallet. I 1918 gjenoppsto bystatusen i Svolvær og i dagligtale finner vi at både Kabelvåg og Svolvær omtales som byen. Summary Vágar, a short-lived town or an urban fishing village? Vágar on the eastern of the Lofoten islands has been mentioned as one of the small Medieval towns (kaupstaðir) of the Norwegian coast that never developed to a proper town compared to northern European standard. In this article, Vágar is discussed as an urban phase in the development of a fishery settlement (fiskevær). Vágar seems to have its roots in the prehistoric period and existed until the end of the 19th Century. It was the 13 th and the 14 th Centuries that had an urban character as can be read from both archaeological data and written records. New ship types required other harbours and because of that the main harbour of the Lofoten islands moved from Storvågan via Kabelvåg to the present Svolvær in the course of one Millennium.

208 Iceland s medieval coastal market places: Dögurðarnes in its economic, social and political context 1 Chris Callow Introduction In the Middle Ages Iceland occupied a peripheral position within a European exchange network but a more important one within a North Atlantic one. For the period of its history for which we have the earliest contemporary written records the twelfth and thirteenth centuries Iceland looks politically and economically unsophisticated, resembling some parts of north-western Europe many centuries earlier. This is why Iceland has sometimes been discussed in the context of debates about the nature and development of coastal market places and manufacturing centres in the early medieval west, so-called emporia. 2 Yet the Icelandic evidence still has much to tell us in relation to Iceland itself (where economic history has been relatively understudied); for the operation of the North Atlantic region; and for parallels for medieval northern Europe more broadly. Emporia is a term coined by archaeologists and historians to cover new coastal settlements often built on greenfield sites in the seventh and eighth centuries AD in the North Sea and Baltic regions. Debates have centred on the nature of the economic system into which they fitted and wider theories about the nature of the north-western European economy in the centuries after the collapse of the Roman Empire. Broadly speaking there have been two models of exchange system, one of which was restricted, involving the control of manufacturing by the political elite 1. I am grateful to Orri Vésteinsson, for commenting on an earlier draft of this paper, saving me from a number of errors and for clarifying my thought and expression on a number of issues, and to Mark Gardiner and Natascha Mehler for discussion of their research. Mark supplied me with a report on the placenames of Purkey. Mjöll Snæsdóttir kindly supplied me with details of the brief report on the 1980s trial trenches at Dögurðarnes (modern Dagverðarnes). All errors of fact and interpretation remain my own. 2. The debate on ports of trade in Norwegian Archaeological Review 11, 1978, including discussion of Scandinavia and especially Helgi Þorláksson s contribution, pp , helps situate the work which has stimulated debate more than any other, R. Hodges, Dark Age Economics, London 1982.

209 214 where exchange amounted to gift-giving rather than commerce. The other extreme sees exchange networks being more akin to a coin-using, widely accessible, commercial economy. The extent to which these systems might have existed in pure forms, or the former evolved into the other, has really been at the heart of attempts to explain what emporia were for. Given the large number of emporia acting as ports, of housing manufacturing workshops for higher-value goods, but at the same time showing little evidence of high status dwellings within them, there is contradictory evidence for elite involvement with their operation. They have also been highly archaeologically and historically, to some extent visible so that their typicality or otherwise has been an issue. It now seems that inland manufacturing sites and wealthy, specialist settlements such as monasteries or other religious centres, or secular estates, could also fulfil some of the same functions, if not as international depots, as the coastal emporia. 3 As we shall see, the well-known early medieval emporia were clearly larger than any coastal market places in Iceland a few centuries later and were located in a more densely-populated and wealthier landscape. Whereas there have been debates about whether or not we can consider eighth and ninth-century emporia to have been urban, in Anglo-Saxon England, Frankia and Scandinavia, there can be now contention about the non-urban status of all settlements in medieval Iceland. 4 That said, early medieval kingdoms in north-western Europe and Scandinavia were relatively weak with poorer elites than came before them, in the case of the former Roman provinces, or after them. As for Iceland, the debates about the economy have been connected with ideas about political centralisation of state formation. They, too, have been the subject of debates and so it makes sense to use studies of these societies to think with. While making some meaningful connections between the Icelandic situation and elsewhere forms part of the purpose of this discussion, we do have to accept that Iceland was unusual in other respects. Most obviously, Iceland was colonised from scratch in the ninth century by a predominantly Norwegian population. Regardless of the precise ethnic make-up of the population and recent research 3. See generally Hodges 1982 and a collective critique of his theories, M. Anderton (ed.), Anglo-Saxon Trading Centres, Glasgow T. Pestell & K. Ulmschneider (eds), Markets in Early Medieval Europe. Trading and Productive Sites, , Macclesfield 2003; C. Loveluck and D. Tys, Coastal Societies, exchange and identity along the Channel and southern North Sea shores of Europe, AD , Journal of Maritime Archaeology, 1, 2006: ; S. Sindbæk, Networks and nodal points: the emergence of towns in early Viking Age Scandinavia, Antiquity 81, 2007: ; C. Wickham, Framing the Early Middle Ages, Oxford, 2005; M. McCormick, Origins of the European economy: Communications and Commerce AD , Cambridge 2001 for important overviews; H. Clarke & B. Ambrosiani, Towns in the Viking Age, 2nd edition, London, P. Urbancyzk, What was Kaupang in Skiringssal? Comments on Dagfinn Skre (ed.): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1, Aarhus University Press, Århus (2007), Norwegian Archaeological Review 41, 2008: and Skre s response, pp

210 has tended to emphasise greater diversity at the expense of Norwegian ancestry 5 an entire society evolved which owed a lot to social and economic practices in Norway but evolved from the Norwegian blueprint. Colonisation is no longer seen in simplistic terms as a movement by relatively independent farmers who, as the later Icelandic narratives suggest, were fleeing the tyranny of the Norwegian king. That this myth is common to so many texts might suggest it had some basis in truth but it still seems more likely that the migration had more complex and diverse causes and took place in a piecemeal fashion. The sagas also glamorise the status of the putative first colonists in a way which the archaeological evidence cannot support. Current thinking maintains that there was an initial phase in which large areas of land were settled and then subdivided to allow late-comers smaller, poorer and often dependent farms. 6 Thus some colonists were markedly richer and more influential than others but none of them were likely to have been aristocrats of a kind recognisable in Western Europe. Iceland s early political set up also looks especially unusual before its formal acceptance of Norwegian royal rule in the 1260s. Political leaders were usually known as höfðingjar, chieftains (literally something like head men ), who formed the uppermost socio-political tier in the absence of a central authority. The narrative sources recalling Icelandic events of the twelfth and thirteenth centuries, the socalled samtíðarsögur, give the impression that fewer and fewer höfðingjar increasingly wielded more and more power. Certainly by the middle third of the thirteenth century only a handful of höfðingjar owned chieftaincies (goðorð) and can be seen dealing with the Norwegian king. The true extent of this process, however, is difficult to gauge because we do not have comparable narratives for the period before Regardless of the political changes in Iceland, the economic realities behind the power of the höfðingjar probably did not change much. Like elites elsewhere in northern and Western Europe, their power ultimately derived from their ownership of significant amounts of land and natural resources. Höfðingjar seem to have had tenants and they received rents in kind; they expected clients loyalty at local assemblies and the annual island-wide assembly, the Allþing. Iceland s tenurial set-up is less obvious than for other parts of Western Europe because, predominantly, we 5. See, for example, Agnar Helgason et al., Estimating Scandinavian and Gaelic Ancestry in the Male Settlers of Iceland, American Journal of Human Genetics 67, 2000: Orri Vésteinsson, Archaeology of Economy and Society in Rory McTurk (ed.) A Companion to Old- Norse-Icelandic Literature and Culture. London 2005: For more detail, his Patterns of settlement in Iceland: A study in prehistory, Saga-Book 25, 1998: 1-29; Orri Vésteinsson, Thomas H. McGovern and Christian Keller, Enduring Impacts: Social and Environmental Aspects of Viking Age Settlement in Iceland and Greenland, Archaeologia Islandica 2, 2002: For a brief review of many of the key issues see Jón Viðar Sigurðsson, Noen hovedtrekk i diskusjonen om det islandske middelaldersamfunnet etter 1970, Collegium Medievale 2005: For good discussions of the literary qualities of the Sturlunga saga compilation see generally the works of Úlfar Bragason and his overview with bibliography, Sagas of Contemporary History (Sturlunga saga): Texts and Research in R. McTurk (ed.), A Companion to Old Norse-Icelandic Literature and Culture, Oxford 2005:

211 216 have narrative evidence rather than, say, charters, but there are glimpses of fairly conventional landlord-tenant relationships. 8 Some peasants did own their own properties but these were still counted among the þingmenn who were expected to attend assemblies and to fund the attendance of their local legal representative (goði) who was usually one and the same as their höfðingi. 9 Church structures also served the needs of some of Iceland s secular elite as they established the first bishoprics in the later eleventh and early twelfth centuries and largely controlled episcopal appointments. Church property largely stayed in the control of its secular donors and their descendants. 10 The context in which we need to see the operation of coastal markets, then, is one in which political power was very decentralised in comparison to medieval Western Europe. This can be explained through a number of inter-related causes. It must be seen as at least partly the product of Iceland s late colonisation and its remoteness from other parts of Western Europe. It had a low population too and mostly had only relatively low value, bulky goods (domestically-produced woollen cloth, dairy products) to export. As highlighted for later medieval Norway elsewhere in this volume, 11 a lack of a genuine medium of exchange is often linked to a weak elite and this must have been for the case for Iceland too. Iceland also supplied furs, skins as well as some sulphur and the occasional gyrfalcon to the wider world 12 but none of these items can have been supplied in very large quantities, certainly not to the extent that the process required a medium of exchange beyond that of woollen cloth. Precious metals were hard to obtain, there was no use for a coinage and, had anyone had the bright idea to introduce a new medium of exchange, it is doubtful it could have been effectively imposed. New archaeological research into fishing stations, fishing being the industry with which Iceland has been synonymous since the later middle ages, may go on to disprove the traditional idea that there was no commercial production before the fourteenth century. 13 But, if so, the 8. See, for example, Jón Jóhannesson, Íslendinga saga, 2 vols, , I ; J. Byock, Viking Age Iceland, London & New York 2001: Gunnar Karlsson, Goðamenning. Staða og áhríf goðorðsmanna í þjóðveldi Íslendinga, Reykjavík 2004 provides the most detailed overview of the debates concerning the status of goðar and þingmenn, especially pp A more recent view is Orri Vésteinsson, A divided society. Peasants and the aristocracy in medieval Iceland. Viking and Medieval Scandinavia 3, 2007: Orri Vésteinsson, The Christianization of Iceland. Priests, Power, and Social Change , Oxford 2000: Holt, this volume. 12. B. Gelsinger, Icelandic Enterprise. Commerce and Economy in the Middle Ages. University of South Carolina Press 1981: For archaeological evidence of sulphur refining at Gásir see W.P. Adderley, I. A. Simpson, R. Barrett, H. M. Roberts, and T. Wess, Gásir and early sulphur trade in northern Europe: Analyses of processing practices and trade in H.M. Roberts (ed.), Gásir: An Interim Report. Fornleifastofnun Íslands FS Reykjavík 2004: C.P. Amundsen et al., Fishing booths and fishing strategies in medieval Iceland: an archaeofauna from Akurvík, North-West Iceland, Environmental Archaeology 10, 2005: ; Stuart Morrison pers comm. in relation to his ongoing PhD research at the University of Stirling on fishing stations in the West Fjords.

212 217 wealth generated did not produce a notably rich elite. Again, generally small-scale production and consumption seem to have been the cause and effect of the relatively impoverished elite. A large number of places have conventionally been identified by historians as significant landing and trading sites in the Commonwealth period given Iceland s size, its medieval population, and the patchiness of our written sources. In summarising the evidence historians often provide a list of ten or so such sites which can be seen to have been active in the thirteenth century (see Figure 1): in the Southern Quarter, Eyrar and Hvítárvellir; Straumsfjörðr, Dögurðarnes and Vaðill (Western Quarter); Borðeyri, Blönduóss, Kolbeinsáróss and Gásir (Northern Quarter); and Krossavík, Gautavík and Hornafjörðr (Eastern Quarter). 14 From the Íslendingasögur we get a larger number of sites, over twenty. This perhaps reflects in part a more diverse, detailed and competing series of images of the past across 14. Gelsinger 1981: 214 note 36; Jón Jóhannesson, Íslendinga Saga, Reykjavík , 2 vols. I: 384; Helgi Þorláksson, Urbaniseringstendenser på Island i middelalderen in Grethe Authén Blom (ed.), Middelaldersteder. Urbaniseringsprosessen i Norden 1. Det XVII. nordiske historikermøtet, Trondheim Universitetsforlaget 1977: 165. These two lists only differ over locations in the east of Iceland; Jón Jóhannesson included Hraunhöfn in Melrakkaslétta and was uncertain about the status of Gautavík; Helgi Þorláksson includes Búðareyri in place of the former and lists Gautavík without any qualification.

213 218 this group of texts, and in part the reduction in the number of coastal market sites which were important to elites by the thirteenth century. 15 While it may occasionally have been the case that markets might materialize whenever and wherever a trading ship landed 16 there were clearly a large number of accepted meeting places where exchange regularly took place. Occasionally the narratives also use terminology which identifies them as places where goods were bought and sold (kaupstefna, kaupangr, kaupstaðr) as opposed to merely exchanged. 17 There has been a limited amount of debate about the nature of such sites but, as we shall see, new evidence from elsewhere in medieval Europe should make us reconsider the Icelandic coastal market sites and their economic context. As will hopefully have already become clear, there is perhaps tacit agreement that these sites operated in the same or similar ways and served similar functions, but no significant attempt has been made to evaluate any of them except Gásir. Orri Vésteinsson has recently re-characterized Iceland s inland rural settlement pattern he rightly dismisses the notion of the isolated farmstead and we need to think more subtly about how we treat those coastal places which acted as nodes in the exchange network that linked medieval Iceland to northern Europe. Ongoing research on north-western European sites has changed the nature of the debate; the Icelandic evidence warrants further investigation in light of it and new archaeological excavations in Iceland. The initial phases of a new study of late medieval trading sites has demonstrated how little we really understand about the operation of such sites at any point in the middle ages. 18 Recent archaeological investigations at Gásir in northern Iceland (2001-6) mean, however, that we now have a clearer sense of the importance of this key medieval site. 19 Gásir is generally recognised as one of the most important sites which foreign traders visited, along with Hvítarvellir and Eyrar. 20 Written references make it clear that Gásir was visited by foreign merchants in the summer and that Icelanders used it as a departure point for visits to Norway. The samtíðarsögur mention it several times, beginning with events associated with the 1160s, while it is last mentioned in an annal entry for Íslendingasögur also refer to it fairly frequently. None of these accounts, however, really gives us a sense of what went on 15. J. Byock, Viking Age Iceland. London 2001: 257, W.I. Miller, Gift, Sale, Payment, Raid: Case Studies in the Negotiation and Classification of Exchange in Medieval Iceland, Speculum 61, 1986: Jón Jóhannesson, Magnús Finnbogason & Kristján Eldjárn (eds), Sturlunga saga, 2 vols, Reykjavík 1946: kaupstefna - I: 174, 177, 408, II: 4; kaupstaðr I: M. Gardiner & N. Mehler, English and Hanseatic Trading and Fishing Sites in Medieval Iceland: Report on Initial Fieldwork, Germania 85, 2007: The last major publication on the site was A. Christophersen & A. Dybdahl (eds), Gásir en internasjonal handelsplass i Nord-Atlanteren, Trondheim The last summary archaeological report was H. Roberts with Guðrún Alda Gisladóttir and Orri Vésteinsson, Excavations at Gásir A Preliminary Report. FS Reykjavík The Gásir Hinterlands project has already begun, involving a wider archaeological and historical investigation of sites within the region around Gásir. 20. Helgi Þorláksson 1977: 172; Gelsinger 1981: 32.

214 at the site, for how long it operated, for example, or what was exchanged there or how many people were there or for how long. Gásir would seem to have been busiest in summer sailing to and from Iceland outside the summer was very rare although, a few hundred metres away the more conventional farm called Gásir could have operated all year round as it did in later centuries. The most recent archaeological excavations have not examined areas of the site dating to before 1300 but for the fourteenth century they have revealed numerous exceptionally complex [turf-built] structural remains temporary structures that had been used for brief periods, abandoned, re-used, repaired, and repeatedly modified, in good accordance with the interpretation of these structures as seasonal shelters. 21 The other recent, major target of excavation was the church and churchyard on the site. This took the form a small church which had been built and rebuilt in three phases, at least one of these before c.1300, inside a circular turf-built boundary wall. In its last and largest phase, the church measured 16m by 6m at its maximum extent. 22 Zooarchaeological data from the excavation suggests that the occupants of the site generally ate better cuts of meat than was eaten on run-of-the-mill Icelandic farms. 23 The artefactual evidence is useful for confirming that this site was distinctive inasmuch as there were a significant number of fragments of imported ceramic vessels from Germany, Denmark and eastern England. These have been dated to the thirteenth and fourteenth centuries and therefore confirm at the very least that people with connections to international exchange networks visited Gásir. The general absence of imported ceramics outside of Gásir might suggest that they were for the use of merchants and/or their business partners at the site rather than for wider distribution. 24 Nevertheless, the very limited archaeological excavation of the site has already made it clear that Gásir was at least as important as a coastal trading site as the written evidence suggests, as a centre of import and export activity and a small manufacturing centre. Gásir, however, can sometimes dominate perceptions of medieval Icelandic trading places because it is so well-known and, now, because it is the only such site to have been excavated so extensively. This article therefore examines the operation of Dögurðarnes in western Iceland because it was no doubt less important on a Roberts 2006: Orri Vésteinsson, Area B The church in H. Roberts et al 2006: R. Harrison, H.M. Roberts, W.P. Adderley, Gásir in Eyjafjörður: International Exchange and Local Economy in Medieval Iceland, Journal of the North Atlantic 1, 2008: Guðrún Sveinbjarnardóttir, Leirker á Íslandi. Pottery found in excavations in Iceland. Rit Hins íslenska fornleifafélags og Þjóðminjasafns Íslands 3. Reykjavík 1996: 28-34; Harrison, Roberts & Adderley 2008: 102

215 220 countrywide basis and the exact location of the landing site has not been discovered let alone excavated. 25 Dögurðarnes Dögurðarnes (modern Dagverðanes) provides a good case study of how an Icelandic coastal market site is portrayed in literature and might have operated in the twelfth and thirteenth centuries. Despite the vagaries of the lists referred to above, Dögurðarnes appears in all of them because it appears in both the Íslendingasögur and samtíðarsögur. Dögurðarnes was clearly sufficiently important in the minds of medieval writers that they should refer to it relatively regularly. Nevertheless we should also bear in mind that because Dögurðarnes lay in the west of the country home to the successful Sturlungar family who were responsible for writing some of the key narratives it gets more attention than it might otherwise have done. In general the references to Dögurðarnes in the samtíðarsögur give a shaky sense of how the place operated but we can still infer something meaningful from them. Events of the 1240s provide the best sense of control of Dögurðarnes. They do confirm that there was a harbour, that ships moored there and that höfðingjar (e.g. Þórðr kakali Sighvatsson, ) went there when they heard that ships had arrived, although they never say precisely where from. One instance exists, in the samtíðarsaga depicting earliest events ( ), of a local man of fairly middling importance owning a ship moored at Dögurðarnes. This could be read as confirmation of the generally-held view that Icelanders ceased to own ships or act as merchants relatively early on. 26 The Íslendingasögur which mention Dögurðarnes do so because of their general geographical focus; the two texts which deal with areas around Dögurðarnes Laxdæla saga and Eyrbyggja saga mention it most but even they tend to say no more than that ships arrived there. It is these two sagas, however, which mention Icelandic ownership of seagoing vessels. 27 Perhaps they do so because they were written down earlier than samtíðarsögur, when it was not outlandish to think of Icelandic ownership, or else because storytellers wished to portray the ancestors of höfðingar in the image of their wealthy Norwegian contemporaries. Given the limited saga evidence, we might speculate about what was physically at Dögurðarnes in the twelfth and thirteenth centuries via different sources. This 25. The region in which Dögurðarnes sits is the focus of a proposed large-scale archaeological survey which should illuminate longer-term trends in land use and economic activity. Recent excavations at the coastal site at Kolkuós in Skagafjörður (northern Iceland) have yet to be published so far as I am aware. Maríuhöfn, a site in the south-west, has been discussed in Magnús Þorkelsson, Í Hvalfirði Miðaldahöfn og hlutverk hennar, MA Thesis, Dept of History, University of Iceland, Available at: Gautavik, in the east of Iceland, has also been excavated, see Guðmundur Ólafsson with Guðrún Larsen, Verslunarstaðurinn í Gautavík. Rannsókn á rust I. Rannsóknarskýrslur Þjóðminjasafns 1979, published Available at:

216 might be easier if we had any significant archaeological investigation of the likely site or any medieval description of Dögurðarnes or other coastal market places. In the 1920s there were visible surface remains of three buildings and a boathouse on the farm. 28 Limited excavations of a site on part of the coast of the peninsula in the 1980s may have revealed some evidence of medieval activity in the vicinity of the suggestive placename Höfn although we still do not know the exact location of the landing site, just that it was Dögurðarnes. 29 The name Dögurðarnes (literally breakfast-ness ) itself pertains to a farm which was continuously occupied until the relatively recent past which in turn derives from the low-lying promontory on which it sits. It had a chapel by the thirteenth century which marks it out as a place of local significance. In the very early eighteenth century the property had dependent cottages, as recorded in the first comprehensive survey of Iceland. 30 Given what we know about assembly sites and the excavated evidence from the site at Gásir for a slightly later period, there may have been booths or tents of some kind. There was perhaps some accommodation for visiting traders which was separate from the main farm building although they might have stayed in the farm itself or elsewhere for short periods of time. On occasion narratives say that ships captains are recorded as staying with höfðingjar over the winter but only once in connection with Dögurðarnes. 31 Thus while Dögurðarnes did have a church it is more likely that it was there to serve the farm itself and neighbouring farms (providing pastoral care and as a graveyard) rather than the church at Gásir which seems solely to have served the needs of a community of merchants and their trading partners over the summer. 32 Very few ships ever seem to have been at Dögurðarnes at any one time; numbers of ships are never mentioned by the narratives even if the texts sometimes give the impression that some leading men from the region owned a ship or a part-ownership of one. In fact, the only time more than one ship is mentioned in relation to Breiðafjörður is in a story where two ships arrive in the west, one going to Dögurðarnes, one to the Jón Jóhannesson I: ; Helgi Þorláksson 1977: 165; Byock 2001: 44, Saga characters from Iceland, as opposed to Norwegians, own either whole or half-shares of sea-going ships. Eyrbyggja saga chs 3, 22, 29; Laxdæla saga chs 7, 11, 16, 19, 29, 38, 40, 70, 72. Saga chapter numbers refer to those in the Íslenzkt fornrit series and which are usually followed in English translations. 28. Helgi Þorláksson 1977: Þór Magnússon, Skýrsla um Þjóðminjasafnið, Árbók Hins íslenzka fornleifafélags 1985 (publ. 1986): Jarðabók Árna Magnússonar og Páls Vídalíns, 13 vols. Copenhagen VI: Bolla þáttr ch. 5 preserves the only reference I have seen to merchants or Norwegians arriving at Dögurðarnes and then staying with a local leader. For a samtíðarsaga example see Sturlunga saga I: 311 (Íslendinga saga chapter 58). 32. Orri Vésteinsson, Area B The church in H. Roberts with Guðrún Alda Gisladóttir and Orri Vésteinsson, Excavations at Gásir A Preliminary Report. FS Reykjavík 2006:

217 222 south coast of Snæfellsnes. 33 Annalistic sources give a similar impression of the small number of ships which usually reached Iceland from elsewhere. 34 We can say more about the kind of farm Dögurðarnes was in or by the thirteenth century. The only surviving charter which records the boundaries of the farm survives in an eighteenth-century copy but probably represents a genuine thirteenth-century text. 35 The charter suggests that the farm covered a very large area, certainly by medieval western Icelandic standards. It accounted for about two-thirds of a peninsular which measures about five kilometres long and is on average about one kilometre wide, so amounted to an area in excess of three square kilometres. The farm also owned the sizeable island of Skáley immediately to its south. 36 A separate but possibly contemporary list of the rights of the church at Dögurðarnes in effect extends the property to the north-east; the church has rights to various kinds of grazing on two neighbouring properties and a separate one further north along the coast of Skarðsströnd, in Búðardalur. These kinds of rights seem in keeping with the status of the church as a hálfkirkja, an annex-church within the parish of Skarð, on a large farm. Dögurðarnes appearance in the early eighteenth-century survey alluded to above, the Jarðabók of Árni Magnússon and Páll Vídalín, confirms that the farm was most likely rich in the middle ages. It had a high value according to the system of land values used throughout Iceland s pre-industrial past. Its value, 60 hundreds, made it the joint second largest farm in the parish of Skarð along with the adjacent farm which shared Dögurðarnes peninsula, Arnarbæli, which also had a hálfkirkja. To put this in perspective, most farms in the parish of Skarð and in Breiðafjörður and beyond were valued at 16, 20 or 24 hundreds. Thus not only was Dögurðarnes a significant property within its region but, together with Arnarbæli, it represented a local concentration of valuable properties; to either side of these two farms were clusters of smaller properties. Why was there a harbour at Dögurðarnes? Clearly at a basic level Iceland s elite and anyone else who could do, would most likely have sought to obtain foreign luxuries. Beyond this basic desire, though, we might ask questions about Dögurðarnes site and situation, to use geographers labels. We need to explain how and why Dögurðarnes served as a coastal market site within Breiðafjörður and then more specifically why at Dögurðarnes and not at a neighbouring farm or district. 33. Eyrbyggja saga, ch. 42. This reference is to Hraunhafnarós or Hraunhöfn near modern Búðir, a coastal site which, interestingly, is only mentioned in Íslendingasögur and not in the samtíðarsögur. 34. G. Storm, Islandske Annaler indtil Christiania Diplomatarium Islandicum. Íslenskt fornbréfasafn , 16 vols. Copenhagen & Reykjavík VI: Diplomatarium Islandicum VI: 3

218 If we consider a map of just the bay of Breiðafjörður Dögurðarnes looks to be highly central for that wide region (see Figure 2). The literary sources do indeed suggest that the farm was at a junction of land and sea routes; communication across Breiðafjörður by a combination of the two was very common. 37 This on its own does not explain why Dögurðarnes became such an important node and not some other farm. Again, at a general level, an argument could be made for the southern end of the parish of Skarð, in which Dögurðarnes sat, as being a better place for a port than further inland, given the obstacle posed by shallow waters and the islands in outer Hvammsfjörður. Given that we do not know the precise location of the landing site an argument based on physical geography can only be pushed so far. 223 More significant perhaps is the kind of traditionally-defined explanation of a local market s location, namely that it sits on the boundary of regions which have different economic specialisations and so each produce different surpluses to exchange. For Iceland, where most farms produced the same broad range of pastoral products, we ought perhaps not to push this argument too far either. However, the Jarðabók survey does make it clear that most districts around Breiðafjörður have differing 37. Sverrir Jakobsson, Braudel í Breiðafirði? Breiðafjörðurinn og hinn breiðfirski heimur á öld Sturlunga, Saga 40, 2002: , especially