Leders tale til årsmøtet i Mjøsen Skog SA 11.april 2013

Transkript

1 Styreleder Even Mengshoel Leders tale til årsmøtet i Mjøsen Skog SA 11.april 2013 Ordfører, gode årsmøte Dette er første årsmøtet etter at Mjøsen Skog er blitt SA. Gratulerer. Det er også min siste tale til årsmøtet. Skulle gjerne sett at jeg da kunne holdt ei årsmøtetale med hovedvekt på alt det positive som skjer i vår framtidsrettede og fornybare verdikjede. Dessverre vil talen være preget av utfordringene vi står overfor. Men vi må ikke stirre så hardt på ei lukket dør at vi ikke også evner å se etter andre åpne dører. Utfordringer gir også muligheter vi både kan og må ta i bruk. Toftes skjebne En kjapp statusoppsummering viser at utfordringene i treforedlingsindustrien på kort tid har ført til nedlegging av Follum, at Peterson har gått konkurs og at skjebnen til Tofte i beste fall - er uviss. Det endelige svaret på om Tofte blir videreført med nytt eierskap eller om det blir full stopp der allerede fra 1. mai, får vi nærmere svar på i neste uke. Da blir det avklart om eventuelle nye bud er av en slik størrelse at det er interessant for Södra å forhandle om et salg. Jeg må nok være så ærlig på at jeg frykter konklusjonene ikke går i vår favør. Men jeg tar gjerne feil! Södras vurderinger Det er i hovedsak to forhold jeg da legger til grunn: For det første; Södra vil sikkert regne på hvilke fordeler de kan høste i markedet på sin svenske produksjon av cellulose ved av at produksjonskapasiteten på Tofte tas ut. De vet også at en nedlegging av Tofte vil skape ubalanse i det norske tømmermarkedet, noe som igjen kan styrke deres konkurransekraft i det norske trelastmarkedet. Budet må være rimelig bra for at de skal finne det fornuftig å selge. Og jo høgere det budet må være, jo vanskeligere blir det å regne kjøpet hjem for en eventuell kjøper. Vi vet at blant annet Viken Skog har gitt inn et bud som var for lavt til at selger ville gå videre med det. Om det kommer nye bud som øker interessen, vet vi ikke i dag. Da må det tror jeg, være så stort at det virkelig betyr noe for balansen i regnskapet til Södra. Der er Tofte bokført for drøye 1,3 milliarder svenske kroner. Så her må det bli store nedskrivninger ved både salg og nedleggelse. Södra har tapt og taper fortsatt, store penger. De har mye av egenkapitalen sin i form av andelseierinnskudd noe som gjør dem avhengige av at eierne finner det attraktivt og fortsatt ha kapitalen sin stående i selskapet. At de passer på eierinnskuddene viser det faktum at de til tross for at pengene renner ut i strie strømmer på sagbruka deres, valgte å heve sagtømmerprisen med 40 svenske kroner nå i februar. De betaler også ut et utbytte på omtrent 300 millioner til tross for milliardunderskudd. Det kan tale for at friske penger fra salg i øyeblikket kan være fristende framfor å ta kostnader ved nedstenging. Norske rammebetingelser For det andre; Södra Tofte har vært godt drevet og har likevel fått problemer. Det er særlig de norske rammebetingelsene som gir utfordringer. En eventuell kjøper må fortsatt drive med norske rammebetingelser i alle fall inntil de blir forbedret. Det legger malen for hvor høgt bud det er mulig å regne hjem. Uansett hvem som skal eie, så må forutsetningen for sunn drift være til stede. Bedriftsøkonomisk og strategisk er det i og for seg en helt legitim vurdering Södra gjør. Det er et selskap eid av sørsvenske skogeiere som naturlig nok er mest opptatt av videreforedling av eget virke, og å optimalisere inntjeningen i egen industrivirksomhet. De er ikke så opptatt av hvordan det slår ut for norske skogeiere, norsk industri og norske arbeidsplasser. 1

2 Flere dårlige meldinger Det er alvorlig for markedsbalansen når vi vet at råvareforbruket ved disse enhetene omregnet i rundtømmer, tilsvarer halvparten av massevirket som årlig hogges i Norge. Som om ikke dette var nok, varslet også Norske Skog at de ville stenge ned ei av tre maskiner ved Skogn. Det er varslet midlertidig stopp av ukjent varighet. En kan frykte at utviklingen i avispapirmarkedet kan føre til at stoppen blir langvarig, i verste fall permanent. Med et anlegg dimensjonert for produksjon på tre maskiner vil redusert utnyttelse selvsagt stresse resultatet. Sponplatefabrikken på Kvam er snart historie, og i forrige uke kom også konkursvarselet for både Vafoss og Hellefoss. Konsekvensene av nedleggelsene av Follum og Peterson kom aldri til overflaten, fordi Tofte la om produksjonen fra importert eukalyptus til bruk av norsk virke. Hvis Tofte legges ned, utløses derfor i realiteten den samlede effekten av de siste åras nedleggelser. Dette toppes nå med nedleggelsene av Vafoss og Hellefoss. Konsekvenser for hele verdikjeden Nedleggelsene rammer også sagbruksindustrien. I tillegg til massevirke, forbruker eksempelvis Tofte tonn sagbruksflis. Hvis sagbrukene ikke får solgt den halvparten av sagstokken som havner i massevirkeindustrien som flis til akseptable priser, vil det ha betydning for betalingsevnen for sagtømmer. Det igjen påvirker hogstinteressen og kan føre til lite sagtømmer til sagbruka. Derved rammes også entreprenørkorpset og transportnæringen direkte. I denne kjeden er det virkelig dekning for å si at alt henger sammen med alt. Svikter et ledd, rammes alle. Situasjonen i Sverige I Sverige ble kapasiteten innen treforedling redusert med over 2 millioner tonn (??) i Analytikerne mener at vi vil se en ytterligere reduksjon innen prosessindustrien. Som en bekreftelse på denne spådommen, varslet nylig Holmen nedlegging av sin produksjon i Braviken. På få år kan altså Sverige gå fra å være et underskuddsområde for fiber til industrien, til å nærme seg balanse mellom tilbud og etterspørsel. Så heller ikke i vår geografi kan vi lene oss trygt tilbake og stole på at det svenske markedet over tid løser de norske utfordringene. Politisk ansvar Ser vi på årsakene bak de dårlige resultatene innen trebearbeidende industri generelt, så avdekkes imidlertid også et politisk ansvar for utviklingen. Södras egne beregninger viser at dersom Tofte hadde vært driftet med svenske rammevilkår, ville resultatet vært forbedret med mellom millioner kroner pr år. Det er mye penger direkte på bunnlinja. Situasjonen i Norge er sluttsummen av en rekke prioriteringer fra politikere og forvaltning over tid. Vi har gjentatt og forklart hva som skjer og hvorfor. Vi har også vært tydelige på hva politikerne kan gjøre. Dette budskapet er nesten uforandret gjentatt helt fra nedleggingen av Union, Follum og nå Tofte. Vi har hele tida blitt møtt med positiv oppmerksomhet, forståelse og gode viljeserklæringer. Spesielt er oppmerksomheten stor når nedlegging skjer i et valgår. Men omsetning av politiske uttalelser har i stor grad manglet praktisk oppfølging gjennom handling. På et tidspunkt bryter den konkurranseutsatte industrien nødvendigvis sammen av strukturell utmattelse. Det kan ikke komme som en overraskelse for ansvarlige myndigheter. Det er utfordrende å produsere varer i Norge med rammevilkår definert ut fra marginene i en opphetet oljeøkonomi, for så å selge varene til et Europa i økonomisk krise. Men det er likevel nettopp det vi må gjøre og klare. Oljerikdommen har gjort Norge til annerledeslandet som har god sysselsetting og en solid økonomi. Den har også gitt oss en velstandsutvikling som er helt spesiell i forhold til resten av Europa som opplever motsatt utvikling. Det skal vi sette pris på, og det er ikke mange som ønsker en redusert levestandard. Et høgt kostnadsnivå er derfor en premiss vi i Norge må legge til grunn for all produksjon. Utfordringen vår er å finne enda smartere måter å gjøre jobben på for å redusere kostnadsulempen vi har i forhold til produksjon i konkurrerende land. På en standard produksjon er det en svær jobb å klare det, spesielt 2

3 når vi også har en sterk krone som gjør våre produkter dyre å kjøpe i annen valuta. Vi må ta inn over oss det som konsernsjefen i Södra - Gunilla Saltin, beskrev presist da hun sa at verden vil ha cellulose, men ikke til et norsk kostnadsnivå. VI må derfor framover også utvikle produkter og kostnadseffektive produksjonslinjer som kan konkurrere fra Norge. Jeg mener det er mulig og kommer tilbake til det. Statens rolle Noen mener at løsningen er å få Staten inn som en betydelig eier i norsk treforedlingsindustri. Det som er klart, er at statlig eierskap alene ikke løser problemene ved lønnsomheten i drifta. Men staten kan bidra til løsninger. Primært ved å forbedre rammevilkårene for norsk industri generelt og verdikjeden skog spesielt. Sekundært ved å stille risikokapital for private investorer, gjerne i form av ansvarlige og rentefrie lån. I tillegg vil et statlig eierengasjement synliggjøre statens tro på næringen og vise vilje til å stille opp, noe som vil øke interessen også fra private investorer. Det er gjort et stort nummer av at Oljefondet har investert 11,7 milliarder i svensk-finsk treforedlingsindustri og ikke ei krone i norsk industri. (De har forresten denne uka solgt seg ned til under 5 % i UPM) Det kan synes som et paradoks. Men oljefondet eller mer korrekt; Statens Pensjonsfond Utland, har retningslinjer som pålegger dem å plassere penger i utlandet med avkastning på kapitalen som mål. Skal de følge retningslinjene vedtatt av Stortinget, har de ikke anledning til å investere i Norge. Sliter med å være fortørnet over at retningslinjene faktisk blir fulgt. Jeg er glad for at de gjennom investeringene signaliserer tro på bransjen i land hvor myndighetene legger til rette for industrien gjennom konkurransedyktige rammebetingelser. Det bør også myndighetene i Norge merke seg. Vil Staten investere i Norge, har de flere kilder uten å røre Oljefondet. Staten har også god dekning i Regjeringas egen eierskapsmelding for å gjøre nettopp det. Så seint som i forrige uke varslet næringsminister Giske at Staten ville stille opp med over 640 millioner i en emisjon i fiskeoppdrett- og fiskeforkonsernet Cermaq hvor Staten eier 43,5 %, for å finansiere oppkjøp av det peruanske fiskeriselskapet Copeinica. Giske uttaler at dette er en langsiktig, strategisk investering som skal sikre en mer integrert verdikjede. Regjeringen har verktøy Regjeringen har altså verktøy i kassa som de bruker strategisk. Det er bra. Regjering og Storting har eksempelvis gjort tunge tilpasninger for rederinæringen siden Denne næringen har mottatt milliardbeløp i skatteletter og subsidier. Verftsindustrien har nytt godt av statlig hjelp. Vi husker hvordan Staten gikk tungt inn i Aker for å hindre salg til Russland. Da med begrunnelsen at det var viktig å beholde et tungt kompetansemiljø i Norge. Regjeringas egen eierskapsmelding sier «Regjeringen vil føre en næringspolitikk som legger til rette for et nyskapende, kunnskapsbasert og bærekraftig næringsliv i hele landet. Statlig eierskap skal spille en viktig rolle og være et positivt bidrag i utviklingen av det samlede norske næringslivet. Regjeringen vil derfor gjennom det statlige eierskapet bidra til at norske bedrifter, teknologi, og virksomheter beholdes og videreutvikles i Norge. For å kunne lykkes med dette er det nødvendig at selskaper som representerer bransjer og nøkkelkompetanse som er av nasjonal betydning, opprettholder sin forankring i Norge og sitt tyngdepunkt i Norge.» (St. 13 ( )) Dette er gode formuleringer som passer som hånd i hanske for vår komplette verdikjede, som også ivaretar ønsket om bærekraft og distriktspolitikk. I meldinga finnes også begrunnelsen for det statlige eierskapet i selskaper som SAS (14,3 %), Cermaq (43,54 %), Mesta (100 %), Aker Holding (30 %), DnB (34 %), Kongsberggruppen (50 %), Nammo (50 %), Norsk Hydro (34 %), Statoil (67 %), Telenor (54 %) og Yara (36 %), for å nevne noen. 3

4 Verktøyene må brukes på skog Lista viser at Staten tar eieransvar i mange ulike selskaper som den strategisk vil støtte eller kontrollere ut fra nasjonale hensyn. Nå må tida være overmoden for å ta i et tak også for vår tradisjonsrike og klimavennlige næring. Norge bør med sitt råstoff, sin energi, sin industri, sin kompetanse og solide kapitalbase kunne ta føringen i kunnskapsbasert utvikling av nye produkter basert på cellulosemolekylet. Vi bør kunne vise veg inn i den bioøkonomiske framtida. Det er selvsagt ingen grunn til å støtte opp om ei næring uten fremtid, men skognæringas potensial er udiskutabelt å være ei framtidsnæring. Det er da også understreket i Regjeringas egen Landbruksmelding. Som bonus får vi momentene som ble påvist i rapporten Klimakur; Skogbrukets rolle som det billigste og mest effektive bidraget til å redusere global oppvarming. Noen må kanskje minnes om at det også gjelder på denne siden av ekvator. Demografiutvikling, forbrukeradferd, klimaspørsmål og ikke minst, kommersielle markedsanalyser tilsier en lovende framtid for verdikjeden skog. Utfordringen i øyeblikket er å bygge ei bro fra dagens vanskelige konkurransesituasjon og over til den framtida vi vet kommer. Nyttig tankeeksperiment Bli med på et tankeeksperiment hvor et kvantesprang i teknologien kommer opp med en ny energiform som gjør norsk oljeproduksjon kommersiell ulønnsom. Kanskje ikke overveiende sannsynlig, men det er likevel verdt å ha en strategi for at oljeinntektene av ulike grunner kan bli redusert. Med stadig ny teknologi og nye funn tror jeg at den såkalte «peak oil» - at det blir tomt for olje, ligger langt fram i tid. Men vi vet jo at steinalderen heller ikke tok slutt på grunn av mangel på stein, men fordi kunnskap om andre materialer gjorde steinen mindre interessant. Uansett hva en tror om utviklingen, må det være klok politikk for Norge å utvikle flere verdikjeder som kan være med på å trygge finansieringen av velferdssamfunnet i framtida. Verdikjeden skog er unik ved at økt aktivitet er bra for skogeier, for industrien, for sysselsettingen, verdiskapingen, distriktene, samfunnet og klimaet. Samtidig! Analyser viser også et betydelig potensiale for økt verdiskaping basert på norske råvarer. Ved tilsvarende svensk utnytting av skogpotensialet, kunne vi i Norge bort i mot doblet verdiskapingen basert på skogråstoffet vårt. Kanskje opp mot milliarder. Sjøl i oljelandet er det mye penger. To-deling av norsk industri I følge Dagens Næringsliv ( ) viser tallene at bedriftene i Fastlands Norge har redusert sine investeringer med 42 % fra toppåret 2008, samtidig som oljesektoren har økt sine med 77 %. I 2011 ble det investert 110 milliarder mer i oljesektoren enn i fastlandsindustrien og strømnettet til sammen! Bare fra i år til neste år planlegger oljeselskapene å øke investeringene med ca 50 milliarder noe som tilsvarer 2,5 år med bedriftsinvesteringer ellers. De siste 40 åra er det aldri før vært investert relativt så lite i fastlandsindustrien som nå. Med en slik to-deling av norsk industri, synes det klart at det umulig kan føres lik politikk for industrier knyttet til offshore-virksomheter og annen fastlandsindustri. Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse har interessante analyser av hvor trangt det blir for tradisjonelle næringer mellom to tunge drivere i den norske økonomien; boligprisveksten og den oljerelaterte veksten. Begge motiveres av rause skatteordninger. Når det gjelder boliger mener han at rentefradraget for alle privatlån og gunstige likningsverdier virker til å øke presset. Økt innvandring skaper også behov for flere boliger og drar i samme retning. 4

5 Ingen næringsnøytralitet for oljen Ser vi nærmere på politikken som har gitt denne enorme veksten og utviklingen i olje, gass og tilhørende virksomheter, ser vi alt annet enn næringsnøytralitet. Selskaper som driver leting og utvinning av petroleum skattlegges i henhold til Petroleumsskatteloven hvor den marginale skattesatsen er 78 %. Det er gjort for at vesentlige inntekter av oljen- som en fellesformue, skal komme fellesskapet til gode. Det er bra og danner grunnlaget for den utviklingen vi har hatt i Norge med inntekter fra oljen. Den skattleggingen får også den virkningen at investeringer, prosjekter, utviklingskostnader og risiko reduserer skattegrunnlaget, noe som i realiteten fører til at staten tar 78 % av regninga som redusert skatteinngang. I tillegg har denne sektoren muligheter til å avskrive investeringer lineært på bare 6 år. Og det slutter ikke der; Oljeselskapene kan avskrive delinvesteringer fortløpende sjøl om de ikke er ferdigstilte. Samtidig kan de trekke fra noe som kalles «friinntektene» - som er på 5 % av kostprisen på avskrivbare driftsmidler i de samme 6 åra. Dette i sum gjør at selskapene faktisk kan avskrive 130 % av investeringene på 6 år. Dette er en modell som selvsagt stimulerer sterkt til innovasjon, nyskaping og utvikling - noe som igjen fører til økt aktivitet og fart i oljesektoren. Her kan nok også en del av forklaringen ligge på hvorfor innovasjonstakten er så ulik mellom regioner i Norge. Mellom disse sterke vekstimpulsene blir det trange utviklingskår for mer tradisjonelle næringer uten de samme incentivene. Dette er en ønsket utvikling fra myndighetene, men skaper press i økonomien og kamp om de beste hodene og investeringsprosjektene. Noe fastlandsindustrien sliter med å kunne følge opp med sine marginer. Poenget mitt er at når det er politisk vilje til å ulikebehandle næringer for å oppnå ønsket utvikling, så finner man virkemidler som fremmer en ønsket utvikling. Innlandets «Månelandingsprosjekt» Vi i Innlandet har litt vanskelig for å lansere store litt hårete mål. Tradisjonelt tar vi det vi får og gjør det beste ut av det. Det er ingen dårlig egenskap. Men nå tror jeg vi må tørre å tenke større stort nok. Vi bør nå starte et løp som munner ut i «Innlandets Månelandingsprosjekt» for det grønne karbonet. Et prosjekt som finansieres etter samme modell som det som er i gang fra før på Mongstad altså over Statsbudsjettet. Et stort prosjekt som skal utvikle ny teknologi, nye produkter og nye framtidsrettede løsninger basert på det grønne karbonet. Jeg har ikke modellen klar for hvordan det kan organiseres, men jeg vet at står vi sammen som skogeiere, industri, fagbevegelse, politikere og det offentlige, så er det mulig å få til. Dette er egentlig et raust tilbud fra oss til Regjeringen om å få være med å utvikle vårt råstoff til produkter med stort verdiskapningspotensiale i framtidas fornybarhetssamfunn. Første skritt i denne Månelandingen kunne være å utvikle tredjegenerasjons biofuel fra trevirke til bruk i fly. Flytrafikk ser jeg vanskelig kan driftes med annen energi enn olje, og da bør det være et mål at den oljen er karbonnøytral. Det er mulig å tenke oppstart av en fabrikk med hovedansvar for å serve Gardermoen med flydrivstoff som første trinn. Det er også mulig å tenke seg at denne biofuelproduksjonen kunne levere drivstoffet direkte i rørgate til Gardermoen. Da begynner vi å snakke logistikkeffektivitet! Videre vet vi at i teorien kan alle produkter som i dag lages med basis i oljemolekylet, også lages med basis i cellulosemolekylet. Alt fra trefiberbaserte kompositter, gasstett plast og asfaltproduksjon til fiberoptikk knyttet til nanocellulose. Her er det bare fantasien som setter grenser. Men næringa klarer ikke dette uten tungt statlig engasjement, både med risikokapital og FoU. Det igjen handler om vilje og mot til å være framsynt nok. Strakstiltak: Bedre transportbetingelser Men innen vi kommer dit, trenger vi strakstiltak for å sikre eksisterende industri. Ikke minst for å beholde kompetansen vi trenger for å komme videre. Å beholde logistikken og aktiviteten langs hele kjeden vil være viktig for å kunne levere råstoff til denne produksjonen. For å omstille en industri, er det naturlig nok et poeng å ha en industri å omstille. På kort sikt må derfor det som har rask effekt gjennomføres; slik som transportbetingelsene. 5

6 Vi har krevd lastebilbestemmelser som åpner for 24 meters lengde og 60 tonns totalvekt. Det alene vil redusere transportkostnadene med omtrent 10 %. (svenskene tester nå ut 74 tonn) Lekkasjene tyder på at vi får lengdebestemmelsene vi har bedt om. Det er bra. Men totalvekta ser ut til å gå vegen om utredning. For meg er det en bakvendt måte å angripe saken på. Vi har veger og strekninger som er bygd for å tåle 60 tonn. Da bør vi sørge for å få avkastning på de investeringene raskt og åpne disse for det de faktisk tåler. Her kan Fylkeskommunene gå foran med viktige bidrag ved å åpne de vegene som tåler det i deres eie. Det kan skje i løpet av få dager. Og det må det. Vi aksepterer ulike fartsgrenser etter hvilken fart vegen tåler. På samme måte aksepterer vi også ulike vektgrenser. Da vil flaskehalsene bli synlige, og så får de prioriteres utbedret slik at vi får flest mulig korridorer der vi kan utnytte større laster. Samfunns-, trafikksikkerhets- og klimaeffekten av dette er at det da kan bli behov for anslagsvis færre transporter på vegen i året. Effektivisering av verdikjeden Vi vet at det påløper kostnader på vårt råstoff fra stubbe til industri. Det er kostnader ved avvirkningen, transporten, målingen, dokumentasjoner, omlastinger og vår egen margin ved omsetting av tømmer. Jeg nekter å tro at vi for alle operasjoner er optimalt organisert og at det ikke er mer å hente også på vår teig. Vi kan ikke bare be om statlig hjelp til å redusere råvarekostnadene for industrien, uten å gå kritisk gjennom også kostnadene i vår egen del av kjeden. Målet må være at det skal være minst mulig kostnader mellom stubbe og industri. Bare så det er sagt, jeg tenker ikke å ta livet av verken entreprenørene eller transportbransjen. Vi er avhengig av at de også er med videre de er en del av kjeden vår. Men alle kostnadsbitene vi har mellom stubbe og industri må få en kritisk gjennomgang av både drift og organisering. Mjøsen Skogs markedsmuligheter Hva så med Mjøsen og våre markedsmuligheter etter en slik analyse? Skal vi bare legge oss ned og dø? Jeg har tidligere sagt at det kan være mye god glede i en god depresjon men at det ikke er noe blivende sted. Et lite Gruk gir en god beskrivelse: Et livssyn som behersker visse kredse At himmelvelvet snart skal ramle ned Er godt grunnlag for uvirksomhet Men såre slett som arbeidshypotese. På kort sikt får ikke nedlegging av Tofte stor betydning for vår tømmeravsetning isolert sett. Vi leverer lite virke dit og kan enkelt rute om det volumet. Vi har også en variert sagbruksindustri med god konkurransekraft som etterspør sagtømmeret i vår region. Utfordringen for dem er salgsmulighetene for flis og da særlig furuflis. I tillegg merkes prispresset fra svenske trelast tungt. I perioder er nå Norge blitt Sveriges største eksportland for trelast. Et kjøpekraftig norsk marked er selvsagt svært interessant for dem. Både vårt massevirke og flisa blir nå enda mer avhengig av svensk industri. Takket være jernbanetransporten, vil vi fortsatt kunne levere inn i denne industrien. Vi er altså heldige framfor områdene lenger vest og får ikke den umiddelbare dramatikken rett i fanget. Men det er på helt kort sikt. Ubalansen i markedet spesielt dersom det stenges ned enda mer svensk kapasitet, vil også treffe oss. Kjøper vil da få tilgang til mer virke og styrke sin forhandlingsposisjon. Dersom svensk industri stenger enda mer kapasitet, kan vi komme i den situasjonen at råstoffleverandørene underbyr hverandre for å sikre en avsetning. Vi er allerede i dag strategisk sett etter min mening, for tungt 6

7 eksponert mot én kjøper for våre flis- og massevirkeleveranser. Men alternativene for store volumer er vanskelig å se. Så jeg er svært glad for at det investeres i væskekartongproduksjonen i Skoghall. Det burde borge for at den fabrikken skal være et framtidsanlegg i Stora Enso. Der jobbes det nå med å utvide produktspekteret til også å kunne dekke medisinsk emballasje. Men vi vet også at Stora Enso nå bygger opp en væskekartongproduksjon i Kina for å dekke det voksende asiatiske markedet. Men i alle fall i overskuelig framtid ser det ut som vi har en trygg forbruker av fiber i Skoghall. Så kan det være litt mer usikkerhet om avis og papirproduksjonen i Kvarnsveden. Der er det varslet stenging av ei av deres 4 papirmaskiner i andre kvartal 2013, noe som også vil ha virkning for Stora Enso sitt totale innkjøp av fiber. I disse tider er det ekstra gledelig at Hunton på Gjøvik går med planer om å bygge en ny fabrikk som skal produsere isolasjon av trefiber. Hvor den skal bygges er ikke avgjort, men håper den blir bygd i Innlandet. Det er et spennende prosjekt. Tro på det grønne karbonet Det er altså de langsiktige virkningene av endret industrikapasitet i Skandinavia Mjøsen vil møte. Nettopp derfor understreker jeg sterkt behovet for ny fiberforbrukende industri i Norge. Og jeg mener det også vil være klok politikk for hele samfunnet og bidra til dette. Jeg har til tross for mine analyser, fortsatt usvikelig tro på det grønne karbonet. Alle internasjonale analyser viser at det blir underskudd av fiber. Vi ser tegn til bedring i etterspørselen etter trelast og økt byggeaktivitet i flere av de store markedene. Så seint som i går kom det meldinger om at hussalgene i England nå var de høgeste på tre år. Den samme trenden vises i USA. Samtidig som trevareimporten i Kina øker. (Erik vil gå nærmere gjennom markedsutsiktene i sin gjennomgang.) Så vet jeg at det kan være vanskelig å se forbi dagens utfordringer og bevare optimismen. Dere har alle hørt det samme også tidligere. Jeg er klart optimist likevel. Nettopp for at vårt råstoff har så unike kvaliteter og muligheter. Jeg tror også at krisen som treforedlingsindustrien nå har, kommer til å gi merkbare endringer i oppmerksomheten norsk skogbruk og industri får. Vi lever med internasjonal konkurranse og har opplevd turbulente tider før. I den konkurransen vinner man ikke avgjørende seire, men enkeltslag som gir rett til å delta i neste. Det er et slikt enkeltslag vi nå må vinne. Ved motstand må vi da gjøre som geita; trekke oss litt tilbake ikke fordi vi er slått, men for å ta fart! InterCity og gods Nasjonal transportplan (NTP) blir lagt fram i morgen (12. april). Godbitene er kjent gjennom godt styrte «lekkasjer». Slik sett er det vel bare de dårlige nyhetene - hva som ikke er prioritert og nådd opp, som er igjen til selve offentliggjøringa. Så langt jeg i dag har oversikt, ser det ut til at vi skal si oss rimelig fornøyd med planen. For oss er det viktigst det som skjer på E6 og jernbanen. Jeg vil bare knytte noen kommentarer til NTP`n. Ikke fordi den ikke er viktig den er kjempeviktig, men fordi dette er kjent for dere fra før. Jeg er skuffet over at InterCity- utbygging bare er med fram til Hamar innen 2025, og da med en «ambisjon» om utbygging til Lillehammer innen Finner grunn til å minne Innlandets politikere på at kravet var et fullt utbygd InterCity til Lillehammer innen Ble derfor overrasket over hvor godt de samme politikerne mottok den reduserte ambisjonen. Kan kanskje tilskrives at vi er midt i et valgår? For tømmertransporten vår er det viktig at godskapasiteten på jernbanen bedres betraktelig. 90 % av vårt massevirke går nå på bane. Det er isolert sett bra. Uten jernbanetransport hadde Mjøsen vært helt uten muligheter til å ha lønnsom avsetning for massevirke og flis. På den andre sida er jernbanetransporten også en konsekvens av at foredlingsindustrien ligger langt unna oss geografisk. Det er ikke så bra. 7

8 Trenger lengre krysningsspor Sjøl om et utbygd InterCity ligger litt fram i tid, må det raskt startes opp med å bygge lengre krysningsspor på strategiske steder. Spor som er lange nok til å ta fulle tømmertog. Det er i dag mangelvare og gjør at tømmertogene blir stående altfor lenge på de krysningssporene som er tilgjengelig og vente på møtende passasjertog som har prioritet framfor gods. Merket meg at det i NTP`n varsles at det nå skal utredes en elektrifisering av Røros- og Solørbanen. Det er også godt nytt for skogbruket. Også for oss i Mjøsen vil en elektrifisering kunne få stor betydning for tømmertransporten. Både for å unngå togtettheten i Oslo og ikke minst gir det muligheter til å bruke Solørbanen i en utbyggingsfase av Dovrebanen. Den perioden kan sikkert bli en utfordring for godstransporten da persontrafikken naturlig nok vil ha prioritet. Mjøsbrua i tre Parodien om vegvalg for E6 i Åkersvika ved Hamar skal jeg la ligge. Bare konstaterer at Miljøverndepartementet har brukt snart 4 år og flere utredninger, på å konkludere på det alle vet må bli en utvidelse av eksisterende veg. Om vi får ei ny Mjøsbru i tre som binder sammen de to største trefylkene i landet, er fortsatt uavklart. Men døra står nå igjen på gløtt. Da må teknologien utvikles fra å klare 70 meters spenn i dag til å mestre 130 meters spenn. Det ville vært spennende om vi klarte å få til et teknologiutviklingsprosjekt for å utvikle en slik trebruløsning. Det arbeides med saken. Jeg er teknologioptimist og har tro på at limtrefolka fikser dette. Skulle ikke det lykkes, er det bare ett spenn Moelven i dag ikke har tekniske løsninger for. Resten kan klart bygges i tre. Det ryktes nå at NTP`n bare har planer om firefelts veg til Brumunddal. Det er dårlig nytt for samferdselen. Skal vi se noe positivt i det, så gir det bedre tid til å finne løsninger for ei Mjøsbru i tre. Til høsten er det 4 år siden vi startet jobben med Jernbaneverket for å få på plass et sidespor på Rudshøgda. Jeg anbefaler alle som vil teste om de er disponert for magesår til å forsøke seg på raske løsninger med Jernbaneverket. Vi tror likevel at det nå går mot en løsning. Men jeg tar ikke noe for gitt før alt er på plass. Nøyer meg med å si at det arbeides med saken. Tomtefestesaken Tomtefestesaken var som dere vet til behandling i Menneskerettsdomstolen. Der fikk vi en enstemmig seier over staten. Staten anket saken inn for Storkammeret, som avviste ny behandling. Dommen er altså rettskraftig, og Regjeringa må endre loven for å etterkomme dommen. Det er satt ned et utvalg som skal komme med forslag til løsning på tomtefestelovens brudd på menneskerettighetene. Undertegnende sitter i referansegruppa for dette utvalget som skal ha forslaget sitt klart til høsten. Tomtefesteloven ga fester rett til en tidsubegrenset forlengelse av festeavtalen på samme vilkår som før, etter at den avtalte festetiden var utløpt. All verdistigning tilfalt da fester, og det er denne skjevfordelinga (fair balance) Regjeringa ble dømt for og må rette opp i. Skulle bare mangle. Hadde forresten vært like feil om all verdistiging hadde gått til bortfester. Hva som blir ansett for å være en rimelig balanse blir spennende å se. Denne dommen var en stor seier for oss. Ikke bare på grunn av tomtefestet. Like viktig tror jeg at overføringsverdien til andre grunneierspørsmål blir. Nå er det faktisk slått fast at også grunneierrett er en menneskerettighet det må tas hensyn til når det gjelder politikkutforming. Det blir en del av jusstudiet i framtida. Og jeg må få nevne at Skogeierforbundet var den eneste grunneierorganisasjonen som ville prøve saken også for Menneskerettsdomstolen. Oppgitt over Miljøverndepartementet Noen ganger vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte over Miljøverndepartementet. Tar med et eksempel fra høringsbrevet om «Endringer i naturoppsynsloven og naturmangfoldloven». Her står det om naturoppsynets fullmakter at de skal kunne stanse personer, kjøretøy og fartøy. Også kunne kreve opplysninger om navn, 8

9 fødselsdato og adresse, samt fremlagt dokumentasjon som kan bekrefte disse opplysningene. De skal også kunne pålegge den som blir kontrollert til ikke å forlate stedet, samt ha uhindret adgang til private veger, også de som er stengt med bom. Og det slås fast at det straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder for den som forsettlig eller uaktsomt overtrer viktige bestemmelser i Naturoppsynsloven. Lurer på om jeg da må ha bomvokter på døgnvakter for å unngå straff? Jeg skjønner at Statens Naturoppsyn (SNO) må ha adgang til de områdene som skal kontrolleres. Det jeg reagerer på er den utvidede fullmakten de her ber om. Jeg mener at det kun er den som har politifullmakt som skal utføre politioppgaver. Her synes det som om MD vil gi Statens Naturoppsyn fullmakter som hører inn under politiets myndighet. I førsteutkastet fra MD lå det til og med inne en plikt til å bære identitetspapirer i utmarka som Statens Naturoppsyn da skulle kunne forlange framvist. Det punktet er klokelig nok trukket nå. Jeg mener at de bør trekke enda mer av forslaget sitt. Forslaget viser uansett behovet for å ha en næringspolitisk overvåking av det som ofte kan se ut som uskyldige høringer. Og for å klare det, må vi passe på at sentralleddet Skogeierforbundet, har ressurser til å gjøre dette. Det er smart - og kostnadseffektivt, å samle felles oppgaver i et felles ledd. Alternativet er å gjøre samme jobben i hvert enkelt andelslag. Men Miljøvernministeren skal også få ros. Hans valg av Ellen Hambro som leder for det nye sammenslåtte Klimadirektoratet, tror jeg var et godt valg som bidrar til bedre samarbeid med næringa. Utfordringene i skogeiersamvirket Nå er jeg i ferd med å nærme meg utfordringene for organisasjonen vår. Jeg mener vi fortsatt har mye å gå på når det gjelder å bruke vår felles kompetanse bedre. Magasinet Skog er et eksempel til etterfølgelse. For Mjøsen er det ikke blitt penger å spare her, men vi har fått et mye bedre produkt. Et blad som jeg har følelsen av er blitt godt mottatt. Ser klart at det er kulturelle og praktiske utfordringer ved tett samarbeide om å løse oppgaver i skogeiersamvirket. Mitt budskap er at det er vanskelig å se forskjeller på skogeiere, uavhengig av i hvilket andelslag de er eiere. Og skogsamvirket skal være disse eiernes beste redskap. Økonomien til skogeier er presset. Det er derfor helt avgjørende for samvirket at vi får enda mer ut av innsatte ressurser. Noen kjepphester må da parkeres. Og her har nok tillitsvalgte et ekstra ansvar for å passe på at hestene blir begravd for godt. Vi kan ikke i framtida drive med skreddersøm for hvert enkelt andelslags behov. Vi vet at det for eksempel er dyrt å utvikle IT-systemer og plattformer. Samvirket må bli bedre til å samvirke mellom samvirkene for å finne gode og kostnadseffektive fellesløsninger på tvers. Så får vi av og til leve med at de løsningene ikke blir helt optimale for den enkelte hver gang. Industriansvaret Samvirket har i alle år tatt ansvar for å ha en industri og å jobbe næringspolitisk for industriens rammevilkår. Jeg spør meg noen ganger om vi tar for stort ansvar for hele verdikjedens eksistens. Hadde det vært smart om vi tok ansvaret for skogproduksjonen, så fikk industrien ta ansvar for den industrielle biten? Ved å plassere formuen vår i industrien har vi et ansvar for å utvikle den videre. Hva tilfører vi industrielt som skogeiere? Eller tilfører vi bare kapital? Evner vi å både være strategiske og utviklende eiere? Kan vårt eierskap bli en begrensning heller en mulighet for industriell utvikling? Kan selve det å eie industri bli viktigere enn industriens behov? Kan våre begrensede kapitalressurser hindre en sunn vekst og utvikling? Tar vi for stor risiko ved å plassere kapitalen tungt lenger fram i verdikjeden? Tida tillater ikke å gjennomdrøfte dette nå. Men det er viktig at også Mjøsen tar denne debatten for å være trygg på sine valg i framtida. Det som var rett i går, trenger ikke være rett i morgen. Mitt syn er at svarene nok er både ja og nei. Begrunnelsen for industriengasjementet har jo vært hensynet til avsetning og pris, samt avkastning på innskutt kapital. Har investeringen utløsende effekt for realisering, så må nok det fortsatt veie tungt. 9

10 Vi vet at alle andre i verdikjeden skog kan flytte på seg, flagge ut, finne på andre ting å gjøre. Skogressursen ligger rimelig fast og er derfor avhengig av en industri å levere til. Det er ikke å legge skjul på at vi gjennom industriengasjement også pådrar oss risiko for svingninger i aksjeverdier som kan redusere vår handlefrihet. Norske Skog aksjene våre har jo vist dette til fulle. Investeringsbehovet ved å reise en ny industri, er i dag så stort at det ikke kan - eller bør baseres på kapital gjennom vanlige låneopptak i andelslaga. Til det blir risikoen for stor. Da må nok heller eierne individuelt utfordres til å bidra med kapital. Sjøl da så tror ikke jeg det er mulig å reise nok uten bidrag fra statlig risikokapital til svært gunstige vilkår. Årets resultat Det er mange emner jeg burde vært innom i denne talen, men jeg valgte å bruke tid på den dagsaktuelle industrisituasjonen. Administrerende vil ta for seg nærmere om drifta og de ulike forretningsområdene. I tillegg ber jeg dere bruke årsmøtedebatten aktivt til å reise flere tema. Om saker ikke er nevnt, betyr ikke det at de ikke er viktige. Årets resultat for Mjøsen Skog SA er styret fornøyde med. Mjøsen har dyktige ansatte som skaper ei god underliggende drift som gir resultater. Retter en velfortjent ros til administrerende for hans innsats, og ber han også ta med ros fra oss til sine medarbeidere for et vel gjennomført arbeidsår. Styret foreslår i år at den frivillige tilleggskapitalen forrentes med 6 % - 2 % høgere enn for den pliktige kapitalen. Med det ønsker styret å signalisere at vi ønsker å beholde denne kapitalen som en del av Mjøsens egenkapital. Takk Jeg vil takke styret for utmerket samarbeide og konstruktive diskusjoner også dette året. Det er viktig å ha et åpent og ærlig styrekollegium som fungerer godt og drar i samme retning. Vil også takke administrasjonen og samtlige ansatte for godt og humørfylt samarbeide gjennom 12 år. En spesiell takk til Erik som jeg naturligvis har hatt ekstra mye tid og drøftelser sammen med i hele denne perioden. Det har vært givende, og jeg har satt stor pris på lojaliteten og grundigheten din. Jeg har hele tida følt at vi har samarbeidet godt også som team. Og jeg har hele tida kjent stolthet over å være en del av fellesskapet Mjøsen Skog. Vil også rette en takk til alle samarbeidspartnere spesielt innen den politiske sfæren på alle nivåer, positive byråkrater, næringslivet og media. Det har jeg også opplevd som et positivt samspill. Sist, men ikke minst; en kjempestor takk til hele medlemsorganisasjonen for at dere har gitt meg tillit og muligheten til å ha særdeles spennende og givende oppgaver i mange år. Tusen takk. Jeg ønsker det nye styret lykke til med viktige framoverlente diskusjoner og gode avgjørelser med et aldri så lite sitat å lene seg på dersom sakene ser vanskelige og håpløse ut: En stor mann, som vet hva han snakker om; Nelson Mandela sa: It always seems impossible until it`s done. 10