Den litterære grensen:

Transkript

1 Den litterære grensen: Knut Hamsuns Dronningen af Saba Johan Schimanski Å skrive om litteratur ut fra nasjonale grenser, eller å skrive om nasjonale grenser ut fra litteratur, er å stille seg opp på en grense, en grense mellom de estetiske og de samfunnsvitenskapelige fagene. På hver sin side av denne grensen skapes identiteter og verdenssyn på basis av forskjellige syn på vitenskapen. Det kan f.eks. for en samfunnsviter være vanskelig å svelge at en enkel retorisk vending, kanskje til og med enn unik sådan, kan bære like mye vekt i en vitenskapelig redegjørelse som et signifikant resultat i en statistisk undersøkelse av en større befolkningsgruppe. Eller at en fiktiv grensekrysning kan være av like stor interesse som dokumenterbare grensekrysninger i den virkelige verden. Litteratene har sitt forsvar: for Aristoteles kunne poesien peke poesien mot en høyere, mer fullendt sannhet enn den mer tilfeldige virkeligheten, og for de russiske formalistene var litteraturens kjennetegn at den bryter med det vante og kjente for dem var altså enkelttilfellet av like stor interesse som normen. Noen litteraturvitere vil hevde at det å tilegne seg statistiske metoder, eller å blande inn den historiske virkeligheten, er å redusere litteraturen, å fjerne seg fra teksten, å miste muligheten for å nå den helhetsforståelsen som den immanente analysen tilstreber. Ut fra vanskeligheten med, og kanskje umuligheten av, å etablere og vedlikeholde en grense som et absolutt skille, vil jeg mene at denne skepsisen er like begrenset som den til samfunnsviterne. Grenser, også grenser mellom fagdisipliner, er alltid historiske foreteelser; de forhandles over, oppløses, forflyttes, spaltes, og er like mye kontaktskapende som avskjærende. Dette betyr ikke at en disiplinær grense bare kan ignoreres. Selv om den er truet, finnes den fremdeles; dermed må lesere fra begge faggrupper her forvente en del gjentakelser, oversettelser og argumenter som tilsynelatende er unødvendige ut fra egne ståsted. Slikt følger alltid med kommunikasjon på tvers av grenser. Johan Schimanski, Dr. Art., førsteamanuensis ved Institutt for allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Tromsø. Forsker på grenser og litteratur, postkolonialisme, science fiction og litteratur på walisisk. 141

2 Litteraturviterne må altså avfinne seg med at jeg blander nasjonale grenser inn i den følgende litterære analysen selv om de ikke er litterære kategorier. Dette skjer fordi grensen i seg selv også er et litterært begrep, helt nødvendig for bestemmelsen av enkelttekster og deres litteraritet. Lesestrategien jeg legger fram her og som jeg vil komme tilbake til mer detaljert mot slutten går ut fra at de ekstralitterære grensene (f.eks. de nasjonale grensene) og de litterære grensene kan kobles og leses allegorisk mot hverandre. Det vi vet om litterære eller tekstuelle grenser kan f.eks. tilføyes flere retoriske ressurser hvis vi vet noe om de nasjonale grensene. Samfunnsviterne må på sin side avfinne seg med at en fiktiv handling i en tekst av Knut Hamsun, f.eks., er en meget god kilde til seg selv, selv om den må regnes som en mindre pålitelig kilde til den historiske virkeligheten den angivelig er plassert i. Den er en god kilde til seg selv som en del av virkeligheten, en virkelighet som er full av en masse andre forestillinger. Og siden jeg her knytter grenser til det nasjonale, er det nok å vise til Benedict Anderson s bok Imagined Communities (Anderson 1991): Når vi snakker om det nasjonale, er vi nødt til å snakke om forestillinger, siden det er forestillingene som limer nasjonen sammen. Det Hamsuns tekster sier om nordiske grenser kan være fullstendig galt og misvisende; men måten det sies på er vesentlig, fordi det sier noe om hvordan grenser figureres skriftlig. Og grunnlaget for nasjonale grenser er alltid en form for skrift, markeringer på jordens overflate. Disse problemstillingene blir forøvrig enda mer kompliserte når vi kommer til Hamsun, som ofte lot en jeg-forteller berette om seg selv og ofte lot de ytre biografiske kjennetegnene til protagonisten falle sammen med sine egne. Dette ble i samtiden oppfattet som provoserende; det skapte forvirring mellom jeg-personen og Hamsun selv, mellom fiksjon og virkelighet. 1 I ettertid ser vi at dette grepet etablerer Hamsun som en forløper for den litterære modernismen (Kirkegaard 1975:30); den gir dessuten grunnlag for metafiksjonelle kommentarer om forfatterrollen innbakt i fiksjonen. Allikevel er hovedtendensen i den kritiske mottakelsen av Hamsun den at koblingen til den historiske virkeligheten undervurderes til fordel for en tematisering av de sterke eksistensielle 1 Se Kirkegaard 1975: 36-7 for et lengre sitat fra Edvard Brandes omtale i Politikken ( ). Grepet skaper også kontrovers i dag: Hamsun er et hovedeksempel i Ståle Dingstads angrep på det sentrale narratologiske skillet mellom forteller og forfatter i slike tekster (Dingstad 1999). Artikkelen skapte atskillig debatt. 142

3 og psykologiske problemstillingene i tekstene. Dette er i tråd med Hamsuns egne holdepunkter, nærmere bestemt hans forkastelse av den naturalistiske metoden til f.eks. Henrik Ibsen; beskrivelse av det ytre rom skulle erstattes av det indre, og det indre sjeleliv skulle dessuten frigjøres fra naturalismens forklaringsmodeller, hvor individet ble fastbundet til samfunnsposisjon og genealogi (her bruker jeg ordene naturalistisk, realistisk og modernistisk som betegnelser på litteraturhistoriske epoker). Men som Mark Sandberg påpeker, har en tekst som Sult (1890) allikevel mye å by på for den som vil finne spor av det historiske og det stedsbundne (Sandberg 1999). Dronningen af Saba Her skal jeg ta opp en kortere fortelling som kom ut to år etter Sult, samme år som Mysterier (1892): Dronningen af Saba, først publisert i det sentrale norske tidsskriftet Samtiden. 2 Tidsskriftets undertittel, tidsskrift for litteratur og samfundsspørgsmaal, inviterer selvsagt tilspørsmålet om dette er litteratur eller samfundsspørgsmaal noe videre signal får vi ikke av selve teksten slik den står i tidsskriftet, kanskje i tråd med utgiverens tanker om de tette forbindelsene mellom disse to størrelser. Som antydet vil jeg lese fortellingen som om den også handlet om samfundsspørgsmaal. Først to korte presentasjoner av den, samt en presentasjon av den kritiske debatten rundt den: 1) En litteraturhistorie: Dronningen af Saba har en viss tittellikhet med en tidligere tekst av Hamsun, ikke en fortelling, men en kunstanmeldelse: Maleriet Dronningen af Saba sto trykt på framsiden av den liberale hovedstadsavisen Dagbladet i desember 1888 (Hamsun 1888). Begge tekster er skrevet etter turer til Sverige, den første til Göteborg der det store maleriet til Julius Kronberg var utstilt og den andre til Kalmar. Perioden som ligger mellom de to tekstene, , er en tid full av viktige forandringer i Hamsuns liv. I løpet av disse årene har han endelig brutt gjennom som kjent og kontroversiell forfatter med romanen Sult og forskjellige forfatterturnéer. Som selvbestaltet åndsadel har han også begynt å krysse den økonomiske grensen som skilte ham fra borgerskapet. Allikevel har han ferskt i minnet sitt omflakkende liv i Nord-Norge og hovedstaden Kristiania, i Danmark og Sverige, og i USA. Og han har 2 Hamsun I strid med vanlig praksis når det gjelder Hamsun kommer jeg til å sitere originalutgavene og ikke de samlede verkene, hvor ortografi og tegnsetting er normalisert. Jeg bruker dessuten tittelen Dronningen af Saba også i forbindelse med sekundærlitteratur som viser til den moderniserte teksten (med tittelen Dronningen av Saba ). 143

4 heller ikke krysset grensen inn i ekteskapet. Denne historiskbiografiske fortellingen må til slutt kompletteres med periodens plassering midt i en forandringens tid i det norske samfunnet. Det store hamskiftet fra naturalhusholdning til kapitalisme med en tilhørende sosial mobilisering og stedløshet; det moderne gjennombruddet og dens problematisering av ekteskapet; omveltningen av forholdet mellom tid og rom som skjer på grunn av tekniske nyvinninger på transport- og kommunikasjonssiden; intern migrasjon til byen og opprettelsen av et urbant rom; den enorme eksterne migrasjonen til Amerika; unionskritikken og den politiske kampen for allmenn stemmerett: Alle disse forandringene var i full gang, og ofte virker Hamsuns egne erfaringer som et bilde på disse større forandringene i miniatyr. Det er ikke rart at historikeren Jostein Nerbøvik lar betraktninger om Hamsun både innlede og avslutte sin nye historikk for perioden: Livet og diktinga hans tek opp i seg mange viktige trekk og tendensar i den moderne verda (Nerbøvik 1999: 11). 2) En litterær historie: Dronningen af Saba er fortalt av en jeg-person og handler om denne jeg-personens to reiser til Sverige, den ene i 1888 og den andre fire år senere. Den første reisen foretas til fots og ender opp i Göteborg, der han ser Kronbergs maleri Dronningen af Saba. Ved en skysstasjon på veien dit treffer han en svensk overklassekvinne som han forelsker seg i. Hun forsvinner før han får noen fastere kontakt med henne, men framme i Göteborg ser han likheter mellom kvinnen og maleriets figur Dronningen av Saba. Han inspireres til å skrive sin bekendte Kunstkritik Dronningen af Saba, som stod i Dagbladet for 9de December 1888 (367); fortelleren siterer en bit derfra, og det går fram at kunstanmeldelsen også er en beskrivelse av kvinnen han har møtt og som han deretter kaller Dronningen af Saba. I andre del av novellen er han igjen på reise i Sverige, egentlig på et kort besøk i Malmö. På togstasjonen der ser han igjen kvinnen, denne gang i en togkupé. Han hopper på toget, og forfølger henne på den lange reisen en reise han selv ikke vet målet for. Men da han har fått bedre økonomi siden den forrige reisen til Sverige (han er blitt kjent forfatter), kan han kjøpe nye togbilletter fra stasjon til stasjon; til slutt ender reisen i Kalmar. Her mister han henne for annen gang og driver rundt i byen i noen dager mens han ser etter henne. Når han til slutt møter henne går hun sammen med en mann som viser seg å være hennes ektemann. Jeg-personen forlater Kalmar i fortvilelse. 144

5 Stilt opp på denne måten blir det veldig klart hvorfor jegpersonen og Hamsun kan identifiseres med hverandre. Ikke bare ligner de på hverandre, men ut fra at jeg-personen har skrevet en kunstanmeldelse som også Hamsun har skrevet, kan en lett slutte seg til at de er identiske, samme person. 3 Petter Aaslestad påpeker at mange av Hamsuns kortere fortellinger blander virkelighet og fiksjon gjennom ytre likheter, og påpeker det symptomatiske i at de ikke kalles noveller, men Skitser, Historier, og Skildringer når de samles i egne bøker Dronningen af Saba er f.eks. åpningsteksten i Hamsuns første samling, Siesta: Skitser (Hamsun 1897). Korttekstene er ofte publisert i aviser på en måte som gir dem status av å være estetiserte rapporter fra virkeligheten mer en fiksjoner; Aaslestad viser hvordan nyutgivelsene ofte er omarbeidet i mer estetisk og fiktiv retning. Hans analyse av Dronningen af Saba fremhever også det metafiksjonelle gjennom en allegorisk tolkning av kvinnen som sin egen tekst, tappet for mening. Denne tråden tas også opp av andre. Erik Bjerck Hagen fokuserer på fortellingens rammetekst som består av noen avsnitt ved begynnelsen og slutten der fortelleren henvender seg til et mystisk du og presenterer novellen som et eksempel på sin skjebne underforstått at han alltid kommer til kort i kjærligheten (Hagen 1999). Hagen viser en mulig tolkning der rammeteksten egentlig handler om fortellerens skjebne som forfatter. Du -et er egentlig leseren, som blokkerer forfatterens frihet ved å ta makt over den skrevne teksten, slik at den egne skriften paradoksalt kommer i veien for skrivingen. Han underbygger dette med eksempler fra fortellingen der skrift og lesning kommer i veien for forfatterens jakt på kvinnen. Forfatterens oppgave ser Hagen på som en temporal forskyving av mening, alltid ironisk; leserens makt er å kunne sette alt på plass, skape et helhetsbilde, kanskje på bekostning av forfatterens forsøk på å lage et åpent kunstverk uten en fastsatt mening. Denne dynamikk mellom mellom forfatterens tid og leserens rom tillater Hagen å trekke koblinger til det Joseph Frank kalte den moderne litteraturens spatiale form (Frank 1963; Hagen 1999: 80-2), altså romliggjøringen av det narrative felt innenfor modernismen. Atle Skaftun kommer fram til lignende konklusjoner i sin analyse av novellen, men med hjelp av en annen teori om narrativ form, den til Peter Brooks, med det sentrale 3 Riktignok har Hamsun fjernet ordet Maleriet fra tittelen slik den gjengis i fortellingen, og erstattet et tankestrek med et komma, som kan være et signal om at han ikke vil identifiseres helt med jeg-personen. 145

6 begrepet narrativt begjær (Brooks 1984; Skaftun 1998). Her leses den konkrete handlingen i Dronningen af Saba som et bilde på hvordan vi konstruerer mening ved å organisere hendelser i tid og rom (Skaftun 1998: 134). Skaftun velger som Hagen å fokusere ikke på lesning og bøker, men på vogn og tog den moderne transportteknologien i sitt forsøk på å beskrive det metafiksjonelle nivået i teksten. Toget i andre del av novellen blir en metafor for fortellingens bevegelse fra begynnelse til slutt (Skaftun 1998: 137), og togreisens status som en forfølgelse av kvinnen de stadig nye billettkjøpene som slutter i endestasjonen i Kalmar gjør det lett å tolke det som bilde på det narrative begjær i Brooks psykoanalytiske og (mannlig) erotiske versjon. Som Hagen peker Skaftun på Hamsuns ønske om å frustrere leserens behov for å innta plassen til den altoverskuende fortelleren ved slutten av fortellingen, en behagelig illusjon om en meningsfull og oppklarende slutt (Skaftun 1998: 135). Før jeg går videre til grenseproblematikken som begynner å bli tydelig her i forhold til endestasjoner og fortellingsslutt, bør jeg understreke at novellen også handler om sentrale eksistensielle og psykologiske probemstillinger. Selv om Aaslestad, Hagen og Skaftun alle foretar allegoriske lesninger der forelskelser og togreiser reduseres til bøker og lesning (slik jeg også kommer til å introdusere andre, historiske og sosiale lesninger), så mister de ikke synet for noen av disse hovedtemaene. Dette gjelder interessen for samspillet mellom tilfeldigheter og skjebne, den paranoide og narsissistiske vekslingen mellom stormannsgalskap og ydmykelse, en stor porsjon selv-ironi og selv-parodi, og det som er det sentrale her, nemlig fortellingens status som en geographical pursuit (Buttry 1998: 235). Jeg tog Vejen over til Sverige Den aller første spesifiserte bevegelsen som hovedpersonen gjør i sin fortelling er at han krysser grensen til Sverige: Det hændte i 1888, at jeg fik Penge til en Udflugt et eller andet Sted hen, jeg fortæller det ganske som det er. Jeg tog Vejen over til Sverige, og jeg vandred gladelig paa min Fod langs Jærnbanen, mens Tog efter Tog drog mig forbi hver Dag. (362) Riktignok har det skjedd noe før denne bevegelsen han har fått noen penger til en reise. Men det er viktig å merke seg at begynnelsen på denne avgrensede forflytningen i rommet ligger svært tett inn til 146

7 grensen mellom rammefortellingen og hovedfortellingen (jeg kaller her den tidsmessig etterstilte fortellingen om hva som har skjedd for en uke og for fire år siden hovedfortellingen, og fortellingen om samtalen i nåtid mellom et jeg og et du rammefortellingen). Rammefortellingen kommer før sitatet ovenfor, og skilles fra den ved hjelp av tre stjerner. I det hele tatt er leseren stilt overfor en svært komplisert innledningssekvens i forhold til tid og sted, hvor hele historien eller bare den første reisen gjentas og omstartes gang på gang og hendelsesforløp avbrytes og foldes inn i hverandre. De forskjellige fortellenivåene krysser tekstuelt oppsatte grenser: Frasen Jeg tog Vejen over til Sverige kommer rett etter et avbrytende jeg fortæller det ganske som det er. Men fortellingen om den første reisen avsluttes også i dette første avsnitt. Vi leser videre altså: Jeg mødte ogsaa mange Mennesker, og alle disse Mennesker hilste til mig, de sagde Guds Fred, og jeg sagde ogsaa Guds Fred tilbage, fordi jeg ikke vidste noget andet at svare. Da jeg kom til Göteborg, var mit første Par Sko gaaet ynkeligt istykker; men det taler jeg ikke om. Allerede før jeg kom til Göteborg indtraf dette Tilfælde, som jeg nu skal beskrive. La mig spørge dig: naar en Dame [ ] (362) Historien om den første reisen er altså fortalt uten at det har hendt noe videre på reisen han har bare hilst på folk han møtte. Så begynner historien om igjen i neste avsnitt ( Allerede før jeg kom [ ] ) for så igjen å avbrytes av oppsummeringen av hele historien i generelle termer henvendt til samme du som i rammefortellingen. Her rører han ved det vesentlige som skjedde før han kom til Göteborg: at han traff en kvinne. Men en mer regelmessig, mindre komprimert fortelling begynner ikke før etter dette avsnittet igjen: Jeg syntes det, jeg haabed lige til det sidste; for en Uges Tid siden kosted det mig endog en Smærtens Rejse til Kalmar.... Jeg var kommet til Bärby Skydsstation. (362) Før han reiser til Sverige kjenner han ikke kvinnen; når han er framme i Göteborg er han blitt kjent med henne. Altså i Bärby, der hun til og med har lånt ham sin seng og dermed har latt ham krysse grensen til sin intimsfære. Det er dette biografiske eller livshistoriske 147

8 grensekryss som skaper en handling i fortellingen i sin mest minimale form: Dette er en fortelling om hvordan han traff en kvinne. Som livsgrense er det å treffe en kvinne sekundært til en livsgrense som ekteskapet, etableringen av et fast forhold, eller den store kjærligheten. I fortellingen står den allikevel i forhold til den primære grensen mellom ikke-kjærlighet og kjærlighet, ekteskapets grense, delvis sammenfallende i fortellerens tilfelle med grensen til overklassen. Hovedpersonen krysser grensen til kvinnens intimsfære flere ganger i form av blikk og passiarer, uten å få fast opphold der. Han deltar uten å tilhøre. 4 Han opplever denne grensen som en erfaring som peker mot noe han ikke har erfart: Det han krysser er den ytre grensen til en grensesone som har oppstått rundt en grense han ikke krysser. I rammefortellingen sies dette ved hjelp av en velkjent grensefigur, døren eller terskelen: [ ] saa nær som denne sidste Gang har jeg aldrig været det, og dog sattes jeg saa nydeligt paa Porten (362). Vi finner altså denne ytre grensen spredt bakover i de forskjellige foldene som innleder fortellingen. I sammenligning er grensen til Sverige tilsynelatende mindre interessant, som vi ser av avsnittet hvor grensekrysningen nevnes ( Jeg tog Vejen over til Sverige ), et avsnitt som i seg selv utgjør en versjon av hovedfortellingens første del. Om dette er en fortelling om en reise til Sverige, så er det en dårlig og kjedelig fortelling, der svært lite skjer. Grensekrysningens vekt kommer av at den er posisjonert rett ved hovedfortellingens innledende grense, rett etter rammefortellingen; og som sagt utgjør den hovedpersonens (i historiens tid) første bevegelse, av stor vekt om det er slik som Hagen og Skaftun antyder, at det romlige i fortellingen er med på å skape leserens makt eller det narrative begjær. Fortellingen består altså av flere nivåer som alle involverer grensekrysninger. 1) Fortellingen krysser tekstuelle grenser: Fra tittel til rammefortelling til hovedfortelling, med flere undergrenser. 4 Sammenlign Jacques Derridas grenserelaterte tilstand, deltakelse uten tilhørighet, participation sans appartenance, fra et viktig bidrag til grenseteorien, La loi du genre (Derrida 1986). Se Schimanski 1996: 24 for mer utførlig historikk over publisering og oversettelser (lagt ut på verdensveven: < 148

9 2) Han krysser grenser i livet: Fra livet uten kjærlighet til livet etter blikket fra kvinnen, altså over grensen til en grensesone rundt en annen sentral livsgrense i det borgerlige samfunnet: ekteskapet. 3) Han krysser geografiske grenser: Grensen til Sverige, som nevnes mest eksplisitt i vendingen Jeg tog Vejen over til Sverige (362), men som også impliseres tidligere i rammeforetellingens Man rejser lidt omkring [ ] og en liden Tur til Sverige (361). I dette tilfelle ser vi at både de geografiske og de biografiske grensene skyves mot begynnelsen på fortellingen, tekstens første eller venstre grense, hvis vi tenker på Dronningen af Saba som et fysisk objekt slik det brukes av leseren. På et mer allment plan vil jeg hevde at disse tre nivåene vil være tilstede i enhver fortelling om krysningen av en grense. Tekstanalysens oppgave i slike grensefortellinger blir å undersøke hvordan grensene fra de forskjellige nivåene sammenfaller men aldri helt; hvordan de forskyves, spaltes og fordobles tekstuelt i dette nesten-sammenfall. 5 En liden Tur til Sverige Rammefortellingens en liden Tur til Sverige viser egentlig ikke til den svenske grensen som krysses på denne første turen, som ender i Göteborg, men til den svenske grensen fire år senere, på turen som ender i Kalmar: Hvad der hændte mig i 1888, hænger paa en mærkelig Maade sammen med en Oplevelse iaar, nu for knapt en Uge siden, under en liden Tur til Sverige. (361) I alt kan vi da snakke om 4 krysninger av den svenske grensen, to på utveien og to på tilbakeveien. Når hovedpersonen reiser inn i Sverige for andre gang i fortellingen, skjer dette igjen svært eksplisitt som den første bevegelsen hovedpersonen foretar seg i den nye fortellingen, som begynner slik: 5 Jeg har foretatt slike analyser på andre litterære tekster, av Islwyn Ffowc Elis (se innledningen til Schimanski 1996, < Jean Genet (Schimanski 2001), og Veza Canetti (ikke publisert). Se særlig Genetanalysen for en diskusjon om nesten-erfaringer, altså erfaringen av nesten, men ikke helt, å krysse en livsgrense. 149

10 Jeg er ikke færdig med hende, fire Aar efter dukker hun op igen, nu for knapt en Uge siden. Jeg rejser over fra København til Malmö, jeg skal besøge et Menneske der, og dette Menneske venter mig, jeg fortæller det atter som det er. (367) En gang til plasseres grensekrysningen tekstuelt sammen med påstanden om at han skal fortelle det som det er. Grensekrysningene på tilbaketurene er derimot ikke så eksplisitt markerte, selv om de også posisjoneres ved yttergrensene til hovedfortellingens to deler. Den første delen avsluttes uten en gang å nevne tilbaketuren fra Göteborg, og et implisert grensekryss svever i det tomme mellomrommet mellom del I og II. Den andre delen avsluttes slik: Henad Middag dro jeg mig ned i Hotellet, betalte min Regning og sneg mig ubemærket ned til Jærnbanen; efterat jeg havde ventet i endnu en stiv Time, kom mit Tog frem, og jeg rejste afsted, forarmet og slagen, bøjet til jorden av en Pine, som gnaved mig paa hele Hjemvejen. Den Kurv med gamle Sager, som jeg havde købt, satte jeg igen i Kalmar. (379) etterfulgt av tre stjerner og en kort avrunding som tilhører rammefortellingen. Igjen impliseres et grensekryss som en (tidsmessig) siste bevegelse i delen. Og det er lett å forstå hvorfor: Når første reise på forhånd kalles en Udflugt (362), og andre reise på forhånd kalles en liden Tur til Sverige (361), er tilbaketurene allerede gitt. På fortellernivået krysses altså den svenske grensen 4 ganger allerede idet reisene benevnes på denne måten, for så å krysses videre flere ganger i en gjentagende narrativ struktur. Uflukter og små turer impliserer en stedsbundethet: En reiser for å komme tilbake. Ved slutten av hovedfortellingen kalles den siste tilbaketuren Hjemvejen. Hvor er så hovedpersonens hjem? Hvilke svenske grenser er det han krysser? I den første fortellingen spesifiseres dette ikke. 6 Mange har nok lest utgangpunktet for reisen 6 Med mindre skysstasjonene Bärby og Ytterån kan identifiseres som virkelige steder og plasseres i forhold til Göteborg. Dette har jeg ikke klart å gjøre så langt. 150

11 til Göteborg som Norge, siden vi her har med en norsk forfatter å gjøre. Utgangspunktet for den andre reisen er København men det kan jo hende at hovedpersonen bare er der på en tur fra Norge igjen. Tatt i betraktning forvirringen mellom virkelighet og fiksjon jeg har nevnt tidligere, vil usikkerheten med hensyn til hovedpersonens hjem øke ytterligere når vi får vite at Hamsuns to reiser til Sverige i henholdsvis 1888 og 1892 begge hadde sitt utgangspunkt i hans bosted i denne perioden København. Samtidig med dette står (også i fiksjonen) hans anmeldelse av Kronbergs maleri på trykk i en norsk avis, Dagbladet, med undertittelen (i den historisk virkelige versjonen) (Af en norsk Forfatter). 7 Og fortellingen Dronningen af Saba trykkes også hjemme i det norske tidsskriftet Samtiden. I denne teksten fungerer Sverige som et fremmed land og et land der hovedpersonen er fremmed. Stedet der han kommer fra er mer implisitt, og dermed mere nøytralt, et praktisk sted der erfaringene i Sverige kan observeres på avstand og diskuteres med et anonymt du. Usikkerheten om hjemstedet i teksten kan godt være et forsøk fra Hamsuns side på å unngå naturalismens stedbundhet og opphavsfokusering; det kan også hende at han her arbeider med en usikkerhet rundt norsk kontra skandinavisk identitet som jeg kommer til å ta opp senere. Men dens utelatelse kan altså også skape et inntrykk av tilvanthet og familiaritet ved hjemstedet. Denne motsigelsen eller spenningen som teksten åpner for vil jeg mene er typisk for den nasjonale identiteten i modernitetens tid. Man flakker fra Sted til Sted Den moderne motsigelsen ligger allerede i åpningsfrasene til Dronningen af Saba : Man rejser lidt omkring, man flakker fra Sted til Sted [ ] (361). Å reise litt omkring betyr at reisingen er en tidsmessig begrenset aktivitet; stort sett er man hjemme, og de viktige grensene går mellom hjemmet og de stedene der det reises, eller mellom hjemlandet og utlandet. Å flakke fra sted til sted høres betydelig mindre begrenset ut, her er det ikke snakk om noen bevegelse utover og så innover igjen, men en friere bevegelse i alle 7 Hamsun Originalens uthevelse. Dette er ikke nødvendigvis en forherligelse av det norske. Det kan være en enkel markering fra avisens side av at de ikke bare har sakset fra en svensk avis; i og for seg nasjonalistisk nok, siden slike markeringer skal bidra til å øke den norske kulturelle kapital. Om det er Hamsun som har bedt om denne undertittelen hvilket mangelen på noen annen forfatterangivelse tyder på kan det ikke utelukkes at kursiveringen av ordet norsk er en parodi på en slik markering. 151

12 mulige retninger. 8 I denne flakkende bevegelsen blir grensen et betydelig mindre sikkert begrep, fordi det jo vil kunne befinne seg mellom hvilken som helst steder, kanskje oppstå mellom alle steder. Den flakkende reisens grenser vil heller ikke skille så sterkt mellom det hjemlige og det fremmede; den som flakker rundt omkring vil jo føle seg like fremmed og like hjemme alle steder. 9 Dette betyr også at grensene vil føles mindre betydningsfulle. Overføres denne relativisering av grensen til de grenser i livsløpet som fortelleren gjerne vil krysse, blir det kanskje mulig å forstå bedre strukturen til den erfaring som han gjerne vil formidle i fortellingen sin en gjentatt erfaring av å ikke ha erfart noe egentlig, en grense som krysses om og om igjen uten at den vesentlige grensen krysses. Dette træffer mig ofte, ja, meget ofte. Det er der intet at gøre ved. (361) Motsigelsen mellom tur og flakking fanges veldig godt i fortellingens geografi. På den ene siden handler den om to reiser turretur. På den andre siden opplever hovedpersonen en følelse av å flakke omkring, særlig på den andre reisen det er betegnende at han aldri kjøper en riktig tur-retur-billett på toget. I Kalmar driver han omkring som en annen Sult-hovedperson, og selve reisen dit foretas uten at han vet at det er dit han skal: Egentlig skulle han besøke et Menneske i Malmö (367), men når han ser kvinnen fra Bärby i en togkupé sitter han plutselig på et tog og løser stadig nye billetter ettersom toget går og kvinnen ikke forlater det. Hver gang han bestemmer seg for et reisemål viser det seg å være feil enten det er 1) neste stasjon; 2) Stockholm, når han i desperasjon kjøper en billett hele veien dit, før kvinnens togskifte i Alfvesta; eller 3) en stasjon forbi Kalmar, da det viser seg at en del av hans manglende kunnskaper om Kalmar er at han ikke vet at det ligger ved havet og er en endestasjon: Hvorlangt kan jeg komme paa denne Linje? Hvorlangt? Til Kalmar, svares der. Kunde jeg ikke komme længer, var det umuligt at komme en Stump til? 8 Her ligger grunnlaget for en interessant kobling mellom den narrative formen i Dronningen af Saba og Hagens diskusjon om forfatterens frihet kontra leserens (Hagen 1999). 9 Forskjellen mellom turen frem og tilbake og den mer frie vandringen har jeg skrevet mer om i andre kontekster: særlig i Schimanski 1995 og i kapitlet Suspended in time i Schimanski Poenget dukker ellers ofte opp i den senmoderne debatten rundt nomadisk identitet. 152

13 Ganske umuligt. For saa var det Østersjøen. (370) Mer om disse manglende kunnskaper om Kalmar senere. Her vil jeg fokusere videre på togreisen til Kalmar, som hovedpersonen opplever som forferdelig kjedelig: Og Toget gaar. Jeg giver mig i min Kedsomhed til at stirre ud af Vinduet. Der er evigt og altid det samme at se: Skog, Mark, Agre, dansende Huse, Telegrafstolper langs Banen, og ved hver Station de sædvanlige tomme Lastevogne hensat, og hver Vogn mærket sin Golfyta. (371-2) Omflakkingen går altså over i en fornemmelse av det udifferensierte, en mangel på grenser og forskjell mellom de ulike stasjonene og stedene hovedpersonen nå bare stirrer mot. Den omflakkende reisen gjør grensen til et tvetydig fenomen. Det å reise lidt omkring, å ta en liden Tur til Sverige (361), installerer grensen som en differensiering mellom et hjemsted og det fremmede. Det å flakke fra Sted til Sted tenderer mot å oppløse grenseopplevelser av denne typen. Men grensen er også et tvetydigt fenomen, også innenfor hver av disse motpolene. 1) Omflakking: Grensen mellom steder er det som gjør omflakkingen mulig; samtidig utslettes grensen av omflakkingen. 2) En liten tur: Fortelleren velger en narrativ struktur som avgrenses av nasjonale grenser, men beskriver ikke grensene nærmere i fortellingen. Tvetydighetens motpoler utsettes på hver sin side for lignende tvetydigheter, og grensen mellom liten tur-moduset i fortellingens hovedstruktur og omflakkings-moduset i togreisen til Kalmar kan ikke opprettholdes. Den tvetydige markeringen og undertrykkelsen av grenser dukker også opp i hovedpersonens opplevelse av togreisens kjedsommelighet: Passiaren mellem de andre Passagerer irritered mig ogsaa; hvad i Guds Navn angik det mig, at der var udbrudt Mund- og Klovsyge i Hamburg? Mine Medreisende var sikkert Landmænd, simple svenske Nauthandlere, de talte ikke om andet i halvtredje Time end Mul- og Klöfsjukan i Hamburg. (368) 153

14 Denne smittsomme sykdommen, begrensbar ved forskjellige former for grensekontroll, undertrykkes av hovedpersonen samtidig som han understreker forskjellen mellom seg selv og svenskene i nedlatende ordelag og en parodisk bruk av svensk ortografi i talegjengivelsen. Ellers i fortellingen gjengis svensk tale stort sett i bokmaal (dansk-norsk), den av de to skriftnormene i Norge som Hamsun brukte. Hovedpersonen interesserer seg heller ikke for sin egen grensekrysningsrute mellom København og Malmö: Og Time efter Time gik, der hændte intet andet end at vi ved Femtiden kom til at køre over en Ko; vi hørte hvorledes Benene knustes, og vi standsed et Øjeblik forat undersøge Skinnerne, og gik saa igen. De to Rejsende er gaaet over til at tale om Dampskibsfarten paa Øresund, og de er atter overordentlig interessante. Hvor jeg led, hvor jeg led! (369) Øresundsgrensen gjenoppstår først når fortelleren skal bruke den for å strukturere sin fortelling (og den irrelevante kudøden i Hamburg gjenoppstår nå på de svenske togskinnene!). I togreisens flertallsformer evigt og altid det samme å se vil mange litteraturvitere gjenkjenne det iterative fortellermoduset som ble utviklet til et presis grep av realister som Balzac og Flaubert. Nasjonteoretikere vil gjenkjenne grepet slik det fremlegges av Benedict Anderson i Imagined Communities (Anderson 1991), som en del av representasjonspraksisen som underbygger den moderne nasjonsdannelsen. Den moderne nasjonale narrativiteten (Anderson nevner nettopp the masterpieces of Balzac, 25) skiller seg fra eldre episke former ved at den er bedre til å framstille nasjonens homogeneous, empty time (25) og dens deep, horizontal comradeship (7). Flertallsformene dukker først opp i hans korte illustrerende analyse av José Joaquín Fernandez de Lizardis roman El Periquillo Sarniento (1816): Here again we see the national imagination at work in the movement of a solitary hero through a sociological landscape of a fixity that fuses the world inside the novel with the world outside. This picaresque tour d horison hospitals, prisons, remote villages, monasteries, Indians, Negroes is nonetheless not a tour du monde. The 154

15 horizon is clearly bounded: it is that of colonial Mexico. Nothing assures us of this sociological solidity more than the succession of plurals. (Anderson 1991: 30) Flertallsformene står metonymisk for nasjonen: De skaper et nasjonalt rom, en visualiserbar sfære avgrenset av en horisont. Men bruken av horisonten som grensefigur avslører tvetydigheten i Andersons modell. Horisonten er clearly bounded men vel å merke bare av flertallsformene, da den ikke er markert på annen måte. Her vil jeg mene at den moderne nasjonen selv skaper dette paradoks, fordi den forsøker å kombinere en intern mobilitet i modernitetens omflakkende ånd med en differensierende bruk av eksterne grenser. Chantal Mouffe, inspirert av Jacques Derrida, oppvurderer grensen i forhold til flertallsrommet den inneholder ved å definere nasjonen som en konstituerende utside: As the notion of a constitutive outside itself implies, it is impossible to draw an absolute distinction between interior and exterior. Every identity is irremediably destabilized by its exterior. (Mouffe 1994: 109) Eller med Homi K. Bhabhas ord (i en tekst som på mange måter er en klassisk dekonstruksjon av Andersons framstilling): The boundary that marks the nation s selfhood interrupts the self-generating time of national production and disrupts the signification of the people as homogeneous. (Bhabha 1994: 148) Dette destabiliserende og forstyrrende moment i den moderne nasjonsdannelsen, uttrykt i teksten gjennom forskjellige tvetydigheter rundt grensens rolle, blir her første trinn i bestemmelsen av den sosiale konfigurasjonen Hamsun forholder seg til i Dronningen af Saba. Som den virkelige Hamsun tar fortelleren del i en verden som kjennetegnes av modernitetens mobiliserende krefter, både teknisk og sosialt. Tid og rom bindes sammen på en ny måte i en innskerping av den kalendariske tiden, det Walter Benjamin kaller en homogen og tom tid eine homogene und leere Zeit (Benjamin 1991a: 101; Benjamin 1991b: 701 del XIII). Dette skjer i takt med utviklingen av nye kommunikasjonsmidler (Kern 1983; Schivelbusch 1977; Schivelbusch 1986) i Sverige innføres en homogen fellestid i

16 for at togpassasjerene skal slippe å skifte klokke etter at de er kommet fram til Göteborg eller Stockholm etter reisen ved Västra Stambanan Homogeniseringen av tiden er altså fast forbundet med det menneskelige framskrittet, slik Benjamin mener; men at framskrittet og forandringens tid ofte bryter med den homogene tid vises veldig godt i fortellingens reise til Göteborg, der hovedpersonen, som har dårlig råd, vandrer gladelig paa min Fot langs Jærnbanen, mens Tog efter Tog drog mig forbi hver Dag (362). Den eldre tid eksisterer samtidig med den nye, i perifere regioner eller for de lavere klasselagene. Første gang kvinnen fra Bärby forsvinner ut av hans liv er det fordi hun har rejst tidlig om Morgenen med Toget, [ ] til Stockholm (366), mens han har sovet udmærket, helt til Klokken ni (369). En ny sosial og geografisk mobilitet fører også til migrasjon, ekstern til Amerika i særdeleshet, men også internt til byene. Byene vokser, og bringer med seg en ny opplevelse av urbanitet. Både dette og de nye transportmidlene skaper rom for det tilfeldige møtet, ofte på tvers av klassegrenser. Den kan altså finne sted både i det urbane rom (Malmö, Kalmar), men også innenfor rammene til transportmidler som tog, med rom som tvinger folk til å være sammen med fremmede. Det tilfeldige møtet har vært et framtredende tema i modernistisk diktning helt fra Baudelaire. Som det står i begynnelsen av rammefortellingen: Man rejser lidt omkring, man flakker fra Sted til Sted, og man har den Skæbne at støde paa Mennesker igen, som man engang før har set, møde dem pludselig, paa uventede Steder, saa man af Overraskelse ganske glemmer at tage Hatten af og hilse. Dette træffer mig ofte, ja, meget ofte. Det er der intet at gøre ved. (361) Merk forøvrig overgangen fra det mere alminnelige man (alle menn, de som tar hatten av når de hilsen) til det individuelle mig. Man åpner for tolkninger både i retning av en upersonlig, distansert referanse til fortelleren selv og i retning av en forståelse for at jegets erfaringer har en viss allmenn applikasjonsverdi. Alle disse kjennetegnene ved det moderne dukker også opp i den moderne nasjonsdannelsen. Det tilfeldige møtet som topos gir uttrykk for det omflakkendes løsrivelsen fra det stedbundne, men også for det modernes mulighet for anonymitet og tilsynelatende 156

17 homogenitet, begge nødvendige for å støtte opp om en tenkt deep, horizontal comradeship. Den homogeneous, empty time Benedict Anderson mener er nødvendig for nasjonsdannelse er nettopp et sitat fra Benjamins beskrivelse av den moderne tiden. I den nasjonsdannende romanen, mener Anderson, skapes en forestilling om at These societies are sociological entities of such firm and stable reality that their members [ ] can even be described as passing each other on the street, without ever becoming acquainted, and still be connected. (Anderson 1991: 25) Dette er i og for seg typisk for den realistiske romanen, i hvert fall på overflaten at den verden som representeres ofte glir ut mot en vag horisont. Dens hovedpersoner og lesere konfronteres sjelden med nasjonale grenser og kan dermed leve i illusjonen om at deres franske eller engelske samfunn ikke har noe utenfor, at det handler om sosial realisme heller enn om nasjonal realisme. Hamsuns tekst bryter med dette fordi fortellingen innrammes (blant annet) av nasjonale grenser, og ikke minst fordi de tilfeldig passerende på skysstasjonen, i togstasjonen, eller i parken kan være en nordmann og en svenske. Grensene som undertrykkes av den nasjonale homogeniteten gjenoppstår som en død ku på toglinjen. Den geografiske mobiliteten begynner i økende grad å innbefatte flere land, å overskride og relativisere de nasjonale grensene, og, som jeg kommer innom senere, land som grenser til hverandre på forskjellige måter. Den foreløpige bestemmelsen er altså at Hamsuns tekst kan kobles til et punkt i moderniteten der de nye nasjonene møter sine egne grenser innenfor det modernes mobilitet, der opplevelsen av å grense til andre land skaper behov for nye narrative strukturer. Det er påtagelig hvor mye modernisme som bygges rundt opplevelser av eksil og utlendighet, for ikke å nevne outsider-figuren. Et Kort over Sverige Som nevnt har Erik Bjerck Hagen foretatt en lesning av Dronningen af Saba der de mange forekomster av skrift og lesning i fortellingen tolkes som metafiksjonelle kommentarer: Den ferdige skriften (stivnet, død) og lesningen av den (fragivelse av kontroll til en annen) oppfattes som truende for friheten i selve skriftproduksjonen (Hagen 1999). En leseakt han ikke kommenterer er den hovedpersonen foretar 157

18 mens han sitter på en trapp og røyker en pipe på gårdsplassen ved Bärby skyssstasjon. Den eneste Lekture, jeg havde med, var et Kort over Sverige; jeg sidder der og røger og ærgrer mig, tilsidst tager jeg da mit Kort op af Lommen og giver mig til at læse i det. Der gaar nogle Minutter, Lotta [datteren på gården] viser sig i Døren, hun vil følge mig op paa mit Værelse, hvis jeg saa ønsker. Og Klokken er bleven ti, jeg rejser mig og gaar med. I Gangen støder vi paa Frøkenen. (365) Dette skjer altså i en pause mellom de forskjellige møtene han har med Frøkenen som han forelsker seg i. Han leser et kart og irriterer seg over det som har skjedd i det foregående møtet med kvinnen. En ganske markert form for lesning, uvanlig og kanskje litt desperat: Kart leses en taler ofte om kartlesning men det er sjelden de leses som Lekture (i så fall sitter en gjerne og ser på kart, fordyper seg i dem, osv.). Dette passer i og for seg godt med Hagens eksempler, der lesning også kobles med irritasjon. Da er det velkomment at Lotta dukker opp, avbryter lesningen, og at hovedpersonen går mot (som leseren snart oppdager) et mer vellykket møte med kvinnen som i Hagens tolkning representerer tekstens kjerne eller mening (75). Lottas ankomst er også et velkomment avbrudd for leserens sin del, og dermed passer episoden godt inn i Atle Skaftuns tolkning ut fra Peter Brooks, hvor slike rytmiske pauser og vekslinger må være viktige bestanddeler av teksten som en system av interne energier og spenninger, tvangsmessigheter, motstand og begjær (Skaftun 1998: 135). Men et kort over Sverige er også en nasjonal representasjon, en representasjon av nasjonen Sverige, avgrenset av Sveriges grenser. Hovedpersonen sitter altså i Sverige, på en svensk gårdsplass, og leser et kart over Sverige. Han ser på et kart, et bilde, en metaforisk representasjon av Sverige, samtidig som han selv og kartet plasseres i fortellingen i en metonymisk (og synekdokisk) representasjon av Sverige: en typisk svensk skysstasjon. I det han er i Sverige stiller hovedpersonen seg utenfor Sverige, på avstand, og gir dermed et forvarsel om hva han kommer til å gjøre når han blir fortellingens forteller nemlig å stå utenfor og se på sine Sverige-opplevelser, på avstand, og skape en tekst hvor leseren også kan innta en utenforposisjon og se ned på en tekst avgrenset av de svenske 158

19 grensene. Riktignok i en mer fordoblet og problematisk form enn på kartet, for fortellerens mål er som Hagen antyder både å gjøre lesning mulig, men også å forsøke å hindre at lesningen innskrenker forfatterens frihet. Hva er det hovedpersonen leser på kartet? Leser han som begrepet Lekture antyder med et omflakkende blikk for fremmede steder og navn? Eller forsøker han målrettet å se for seg morgendagens reise til Ytterån og videre? I noen tilfelle er det lite sannsynlig at han ser grensene på kartet som i fortellingen (og i Andersons forestillinger om nasjonen) er grensene bare viktige for innramming av et innhold. Hadde han sett på grensene hadde han kanskje lagt merke til at Kalmar ligger ved kysten, på en av disse grensene, og ikke begått den feilen fire år senere å spørre en konduktør om han ikke kunde kommer længer enn til Kalmar på Kalmarlinjen (370). Mitt bidrag til den metafiksjonelle tolkningen av Dronningen af Saba vil altså være at kartlesningsbildet peker på skriftens status som tekst, altså en ting, altså noe leseren har et kroppslig forhold til, også i overført forstand (jamfør Hagens påstand om at lesning er primært en spatial aktivitet Hagen 1995: 75). Leseren leser teksten på avstand, står utenfor skriften, opplever den metaforisk; men leseren kan også leve seg inn i teksten, oppleve den metonymisk. Lesningen består av to vektorer, en som strekker seg fra leseren mot teksten, den andre fra tekstens begynnelse til tekstens slutt. Kombinasjonen av disse to vektorene overblikket over teksten, og teksten som transportlinje skaper både den rytmen som det narrative begjæret har sitt grunnlag i og muligheten for å tolke teksten. En tekst som skal motstå leserens kontroll over mening slik både Hagen og Skaftun mener at Hamsuns tekst gjør gjør lurt i å skape usikkerhet både om vekslingen og om de tekstuelle grensene (f.eks. slutten). I Skaftuns lesning av togreisen som et bilde på det narrative begjæret, plasseres novellens endestasjoner i Bärby og Kalmar. I Kalmar får vi en ny fortelling i fortellingen, som utgjør enda en lang omvei mot realiseringen av fortellerens hovedprosjekt (Skaftun 1998: 138). Her viser Skaftun til fortellingen om hovedpersonens omflakkende vandringer i Kalmar, hans forsøk på å finne igjen kvinnen, og hans arbeid med å bygge opp en identitet som kan rettferdiggjøre oppholdet i Kalmar på annen måte (han ender opp med rollen som oldsakssamler). For Skaftun er dette en fortelling om sammenbruddet av en forventet mening med hele fortellingen. Den endelige konfrontasjonen er utsatt atter en gang, og når den så 159

20 kommer fører det til ingenting hovedpersonen avvises av kvinnen og hennes mann. Denne slutten i Kalmar synliggjør hovedpersonens tendens til å skape fortellinger om det han foretar seg, fortellinger hvor slutten er konstruert på forhånd. Idet han mister kvinnen av syne ved ankomsten konstruerer han en fortelling der mannen som møter henne er hennes bror: En ung Mand kysser hende endog, Broderen altsaa, han bor her, har Forretning her, det er ham, hun skal besøge! Et Øjeblik efter kører en Vogn frem, hun stiger op, bagefter hende to tre andre, og bort kører de. (372-3) Han unngår dermed å tenke seg at det kan være hennes ektemann, og ser stadig for seg en slutt på historien der han kan inngå i en fastere forbindelse med henne og til og med ha Tid til at barbere og pudse mig op, inden jeg fremstilled mig (373). Om togreisen skal kunne være et bilde på hele det narrative forløpet er det et viktig poeng at hovedpersonens stadige kjøp av nye billetter også er stadige gjentakelser av samme begjær om en meningsfull endestasjon for fortellingen. Det tidligere siterte forsøket på å kjøpe billett til et sted en Stump til etter Kalmar (370) synliggjør at fortellingens endestasjon også er fortellingens grense, siden Kalmar er en grenseby i den forstand at den ligger ved Sveriges kystgrense. Hovedpersonen reiser fra den ene siden av Sverige til den andre, men på veien har han ikke oversikt over hvor den andre siden er. Han ser ikke grensen og den endelige meningen i fortellingen. Og når han først innser at Kalmar er sluttgrensen, må han så igjen finne seg i at det akkurat på denne grensen åpner seg et usikkert byrom hvor han må vandre rundt i en hel Uge til (376) før han får møte henne. Den geografiske dimensjonen speiler hovedpersonens problemer med å ramme inn fortellingen om seg selv. Fortellingens konstruksjon gir så igjen uttrykk for Hamsuns ønske om å bringe de forskjellige typer grenser som dukker opp ved fortellingens åpning og slutt i usikkerhet, slik at leseren ikke får det hun eller han begjærer: oversikt og mening. Her vil jeg gjerne snu på de allegoriske koblingene, og spørre om disse narratologiske spill mellom oversikt og meningstap kan fortelle oss noe om Hamsuns måte å figurere grensen på. Kanskje kan tekstens materialitet og dens forhold til kroppen fortelle oss noe om det å ta en liden Tur og det å flakke fra Sted til Sted. Reisen turretur innebærer nettopp en oversikt over de ytre grensene for fortellingen, mens disse blir mindre klare under den omflakkende 160