Boligpolitikk i Stavanger omkring fktrste verdenskrig. Kommunal boligbygging og husleieregulering

Transkript

1 Boligpolitikk i Stavanger omkring fktrste verdenskrig. Kommunal boligbygging og husleieregulering Av Rolf Gunnar Torgersen I: Stavanger Museums årbok årg. 95(1985), s. 5-43

2 Rolf Gunnar Torgersen Boligpolitikk i Stavanger om kring f~rste verdenskrig Kommunal boligbygging og husleieregulering l. Innledning Denne artikkelen bygger på min hovedfagsoppgave i historie med tittelen «Boligpolitikk i Stavanger Nødsforanstaltning eller sterk kommunal styring». Oppgaven er på over 230 sider, og for å begrense stoffmengden har jeg valgt å konsentrere artikkelen til den kommunale boligbyggingen og husleiereguleringen. Våren 1916 ble det innført husleieregulering i Stavanger. I forhold til i mange andre byer, skapte den store konflikter. Misnøyen med ordningen økte fram til kommunevalget i Jeg ser husleiereguleringen som en av hovedhakene til Arbeiderpartiets store nederlag ved dette valget. Artikkelen begynner med en omtale av den kommunale boligbyggingen i Stavanger. Det var en type boligreising som tok til i de fleste byer omkring f0rste ver- denskrig og som hadde sitt utspring i dcn internasjonale boligreformbevegelsen, men også i økende bolignød. Tilhengerne av boligreformer gikk inn for å forbedre boligstandarden for arbeiderklassen. Det var blitt konstiitert at industrialismen skapte bolignød. Til S begynne med var det fabrikkeierne og filantropiske selskap som bygde arbeiderboliger. I Storbritannia er Unilevers Port Sunlight velkjent. og i Norge bygde b1.a. Freia egne boliger for sine arbeidere. Omkring 1910 ble det en endring i boligpolitikken i Norge. Idet politikerne erkjente at det offentlige hadde plikt å skaffe boliger til dem som hadde vanskelig for å få tak i husrom selv. I dag ville vi kalt det sosial boligbygging. Fram til 1925 bygde de fleste kommunene boliger. Fra 1920 var staten med på å støtte den kommunale boligbyggingen. I Stavanger var det ogsi en nzr sammenheng mellom den kommunale boligbyggingen og boligreformbevegelsen, men i forhold til andre byer foregikk den kommuniile boligreisingen over en meget kort periode. Det setter jeg i forbindelse med den finansielle stillingen i byen. Høykonjunkturen som kommunene opplevde fra 1916, var av kortere

3

4 varighet i Stavanger. Fra 1916 til 1919 bygde kommunen størstedelen av sine om lag 340 leiligheter. I disse årene fikk vi de karakteristiske boligstrøkene som eksisterer den dag i dag. Vi skal følge framveksten av de kommunale boligene. 2. Boligpolitikk Tomannsboligpolitikken oppstdr Byggingen av horsontaltdelte tomannsboliger økte sterkt fra 1890-tallet. Fram til 1916 ble det bygd bolighus som stort sett var bygd over samme lest. Av de større byene var det bare Stavanger som unngikk leiekasernene i mur. Et ønske blant byens befolkning og de kommunale myndigheter om at nesten hver mann skulle eie eget hus, drev fram en boligform som var unik i en by på Stavangers størrelse. Hvordan kunne denne tomannsboligpolitikken som jeg har valgt å kalle den, oppstå? Byens folketall som hadde cdkt sterkt mellom 1890 og fortsatte den samme tendensen etter århundreskiftet. Og på tross av den sterke befolkningsveksten fortsatte byggingen av trehus i to etasjer som en løsning på boligproblemet. Selv ikke tre viktige lover som kom til å endre boligbyggingen i mange andre byer, fikk nevneverdig betydning. På mange måter kan man heller si at disse lovene, bygningsloven av 1896, mui - tvangsloven av 1304 og boligbankloven av 1903 heller forsterket den stavangerske form for boligbygging. Ved hjelp av smutthull i lovene, folks oppfinnsomhet og en kommune som var slepphendt med dispensasjoner. skjøt byggingen av horisontaltdelte tomannsboliger stadig fart. Det ble skapt et bybilde som var typisk for Stavanger helt fram til 1950-årene. Storhaug, Våland, Eiganes og Kampen ble utbygd med trehus som var svart like. Fig. 2. De tre viinligstc hustypenc i Stavanger frsi Boligypcn til venstre forsvstnt etter intikwingen av murtvangsioven. Byantikvaren i Stavanger 7

5 Fig. 3. Vhland ca Frli 1890-årcnc og fr;iiii til 1. vcrdcnskrig I>lc dct tidligere jordhruksomrldct en bydel lyli med horisontdelic tornannsholigrr. Byarkivei i Stiivangcr Den store mcngden av trehus som trengtes til en kraftig befolkningsøkning. førte til massefabrikasjon og lavc priscr. Fra 1906 til 1912 aklc boligbyggingen srerlig sterkt. Mens dct ble bygd 22 hus i 1906 ble dct scks år sencrc satt opp 267. Boligtilvcksten utviklet seg dermed positivt i forhold til ~kningcn i byens innbyggertall. Svart meget tydcr på at bådc byens politikcrc og kommunens administrasjon så positivt på at boligbyggingen skulle skje ved at bycns befolkning enten ble eiere av tomannsboliger eller leieboere i slike. Den positive innstillingen farte til at kostnadene til gateopparbeidelser. vann og kloakk i sin helhet ble dekket av kommunen. Tahell I Forholdet mellom hefolkningsiilvekst og holighygging År Iloliphus Befolkn. Økning av bolighus i pst. Befolk.c~kn. % I Y88 X h (

6 Stavanger Sparekasse betydde meget for boligfinansieringen, og bankens ledelse var interesscrt i at mange ble selveiere.' Ved å sammenligne Sparekassens årlige utlån med boligbyggingen viser det seg at det største utlånsøkningen var fra 1911 til Det interessante er at 1912 også var toppåret for boligbyggingen. Banken spilte en viktig rolle i utviklingen av tomannsboligpolitikken. Personer som var interessert i å bygge, men som ikke ville kunne greie et vanlig pantelhn, hadde fra 1904 mulighct til å oppta lån i Den norske Arbeiderbruk- og Boligbank. Boligbanken. som den ble kalt, hadde bla. som oppgave å hjelpe ubemidlede med boliglån. Fram til 1916 var Stavanger den kommunen som mottok mest lån, og fra 1904 til 1915 blc det lånt ut over en halv million kroner til 340 Det var for det meste arbeidere som mottok lån fra Boligbankcn. Dette forsterket skillet som allerede fantes mellom Stavanger og andre av de store byene; nemlig at så mange av arbciderene var og ble huseiere. En tilleggsgrunn til at det ikke oppstod kasernebebyggelse i byen, var nok også at tomteprisene var lave. Stor tilgang på byggetomter førte til lav tomtepris. Fig. 4. Den tidligere CIetliindsmarken ble til boligomrildet Storhaug. Kvartiil etter kvartal ble fylt med hus som var varianter av ct fiita11 typer. Bildet er tatt i Byarkivet i Stuvanger 9

7 Vi har slått fast at tomrinnsboligpolitikken avhang av kommunen. som opptrådte liberalt med hensyn til vei, vann og kloakk. Videre at det i stor grad ble dispensert fra bygningsloven av Når det gjaldt murtvangsloven. fikk den lite å si, enten ved at kommunepolitikernc bare lot de delene av byen, som stort sett var bebygd, gjelde som murstrøk, eller ved at lovens bestemmelse om forbud mot toetasjes trehus ble omgått ved 5 tillate hus i to etasjer med takskjegg som ble trukket ned til første etasje. Trelasthandlerne og byggmestrene var på sin side behjelpelige med h utarbeide hustyper som gjorde det mulig å omgå lovrcglene. Konkurransen mellom trelasthandlerne innen byen og mellom Stavanger og Sandnes forte til billige, masseproduserte hus. Byens befolkning ønsket også å bo i små trehus. Dermed var det ikke plass til boligspekulanter som ville bygge murkaserner. Områder med murtvang som ikke var bebygd. ble enten fylt igjen med murhus som til forveksling lignet trehus, eller strakene ble liggende brakk. Det gjaldt for eksempel St. Olavsomridet. Fig. 5. Eiganes - Kampenstrflket Legg merke til at bebyggelsen stort sett holdcr wg utcnfor murtvangstrcbkct. Fsrst i slutten iiv 1930-arene ble Kampen bebygd etter at str~ket ble godkjent for trehusbehyggclse. Helt avcrst i billedkanten k;in den ufullkt~rte Egcnes hivehy skimtes mcd tre hus og tretten grunnmurer. By;irkivct i Stav;inger

8 Kampenstrøket ble ikke utbygd for kommunen opphevde murtvangen for dette området i tretti-årene. Boligsituasjonen i kan oppsummeres slik: Stavanger hadde en større andel huseiere enn de fleste byene i landet, og det var bare småbyene som kunne sammenlignes med Stavangers boligstruktur. Over en tredel av byens befolkning bodde i eget hus. 29 pst. av arbeiderne var selveiere, mens det i Trondhjem bare var 3 pst. Boligstandarden var imidlertid ikke bedre her enn ellers. Boligtettheten var like høy i Stavanger som i de andre store byene, og husnøden var like stor. Og det var flere som bodde i usunne kjellerleiligheter enn i noen andre byer. Fra 1910 skjedde det en negativ utvikling på boligmarkedet over hele landet med en prisstigning på ca. 80 pst. pr. år på tomter og materialer til boligbygging. Dette førte til at byggesummen og tomtekostnadene på en tomannsbolig i Stavanger kom til å overstige Boligbankens låneramme på kr. I 1909 ble 42 hus finansiert av banken. I 1912 var tallet sunket til 13,' og fra 1913 til 1915 fikk bare 4 hus lån. «Rammen for boligbankens virke (var blitt) sprangt>>" sa byens politikere i Leieboerne fikk det også vanskeligere, fordi de økende byggekostnader gav seg utslag i sterkt stigende husleier. Mellom 1910 og 1913 steg leien for tre rom og kjøkken med 50 pst., og tendensen holdt seg fram til 1916, da husleiereguleringen satte en stopper for dette. Arbeiderklassen hadde hatt de dår- ligste boforholdene, og det ble også den som først fikk føle et enda strammere boligmarked. Middelklassen kunne ennå finansiere boligene sine på det private boligmarkedet. Arbeiderpartiet hadde lenge kritisert de dårlige boligforholdene til mange arbeidere. Spesielt gjaldt dette de usunne kjellerleilighetene. I 1913 krevde en komite oppnevnt av Socialdemokratisk Forening at alle kjellerleiligheter skulle forbys. Framstående arbeiderpartifolk foreslo også at kommunen skulle bygge arbeiderboliger. Både i Kristiania, Bergen og Trondhjem var slike hus allerede under oppføring. Bakgrunnen for forslaget i Stavanger var at familier med mange barn hadde vanskelig for å få leilighet og at husleien hadde økt sterkt. Ett år etter foreslo også Venstre kommunal boligbygging. Kravet om kommunale boliger bunnet i et ønske om større tilgang på billige leiligheter. men det avspeilte også en kritikk av arbeiderklassens boligforhold. I falt kravet om kommunal boligbygging sammen med stor bolignød og okte inntekter for kommunen. Det førte til at Stavangers boligpolitikk ble endret. 3. Bolign~den I større eller mindre grad hadde det alltid eksistert bolignød i byen. Fra sommeren 1915 ble imidlertid mangelen på boliger enda mer åpenlys. Den store bolignøden som kom til syne over hele landet etter 1910, hadde en rekke årsaker. Parallelt med en økning av levestandarden ønsket mange en bedre og større bolig. Boligtettheten på Blåsenborg i Stavanger illu-

9 strerer dette godt. Fra århundreskiftet til 1920 sank antall beboere med 27 pst. Pi samme tid økte innbyggertallet i byen med 44 pst.6 Viktigere var det at ekspansjonen i hermetikkindustrien og den store utbyggingen av Rosenberg Mekaniske Verksted førte til at det kom en økende stram av innflyttere som trengte bolig. I 1913 var andelen av arbeidsøkende fra utlandet og andre byer 283 pst. Men fire år senere var det steget til 52 pst. I 1917 var således innflyttingsoverskuddet på over personer. Det viktige i vår sammenheng var imidlertid at den voksne del av befolknin- gen økte mest. Fra 1910 til 1917 økte byens innbyggertall med 18 pst., men det ble 21 pst. flere personer over 15 år. I 1917 påviste en departemental boligkomitt2 at bolignøden i Kristiania, Bergen og Stavanger var (<alvorlig».' Stor innflytting, mange familier på jakt etter ny eller større bolig og en stadig økning av antall voksne som skulle sette bo, betydde at boligbyggingen måtte økes. Det skjedde ikke, og en bolignød av hittil ukjente dimensjoner oppstod. Etterspørselen ~kte gjennom hele 1916 og nådde klimaks i I 1916 begynte også de konservative politikerne å reagere på bolignøden BEFOL<NIHGSTILVEKST PRIVAT BOLIGBYGGING o I 1913 I g Fig.6 Forholdet mellom befolkningstilveksten og den private boligbyggingen

10 4. Bolign~den utl~ser kommunal boligbygging Fra sommeren 1915 begynte de kommunale myndigheter å reagere på bolignøden. Tidlig i juni fikk den nyutnevnte stadsarkitekt Westbye oversendt Arbeiderpartiets boligplaner fra Høsten 1915 og våren 1916 bearbeidet Westbye planene. I april 1916 ble Husnadkomiteen oppnevnt av formannskapet. Den fikk til oppgave å skaffe husville bolig. Komitken prøvde først å plassere husløse i noen eldre boliger som Fattigvesenet disponerte. Men det vistc seg snart at bolignøden var av helt andre dimensjoner enn mange politikere hadde trodd. Nå så også de konservative på kommunal boligbygging som en nødvendighet. Den 30. august 1916 gikk Husnødskomitien inn for at kommunen skulle bygge boliger. Et nyinnkjøpt område i Steinhagen i østre bydel skulle brukes til formålet. Fig. 7. Slik si Stavanger kommunes første arbeiderbolig ut. Arbcidet ble igangsatt i september Etter noen kvar det i alt fem kommunale boliger i Steinhagen. Bygningen bak pi hsyre side var den ene av de to som ble vedtatt bygd i desember Den første arbeidcrboligcn ble revet i og bildet er tatt kort tid far. 'Byplankontoret i Stavanger, modellverkstedet.

11 Arbeiderpartiets representant i komiteen, Chr. Aunevik, ville bygge SU tomannsboliger. Det var for mye for de borgerlige på det tidspunkt. De fikk i stedet flertall for ett stort hus mcd åtte leiligheter. Dagen etter vedtok formannskapet byggingen av den første kommunale arbeiderbolig i Stavanger. Men for Arbeiderpartiet var Husnødskomiteens mandat og virkemidler utilstrekkelige, hvis det skulle satses skikkelig for å råde bot på bolignøden. En rekke ledere og artikler i lste Mai i august 1916 var med på å berede grunnen for en kommunal komit6 som skulle forberede store, kommunale boligprosjekt. Og i et formannskapsmøte den 7. september var alle partiene kommet fram til enighet om en kommunal boligkomite som i følge Aftenbladet skulle «forberede byens boligpo~itik»~. Ettcr snaue to måneder la Boligkomiteen, som den ble kalt, fram sin innstilling. Nå hadde også Høire gitt opp motstanden mot en større kommunal boligbygging. Det ble enstemmig foreslått å O - ^ T- '- % Fig. 8. En del av Egenesboligene fotografert i 1920-årene. Bebyggelsen barer preg av forfall. Eiter noen ilr forsvant porthpningenc og skoddene. Og de karakteristtiske pipene ble tatt bort vcd reh;ihiliteringen i Bebyggelsen mistet dermed mye av det opprinnelige preget. ~Skvcren~~. som omridet er kalt, burde fait nyc porthpninger. skodder og f6tt bcholde pipenc ved rehabiliteringen. ' Byarkivet i Stavanger

12 Fig. 9. Disse to huscne i Steinhagen ble bygd p6 samnie tid som Egenesboligene. Den storstc bygningen er den eneste som haddc ct visst kiiserneprcg. s;immenlignet iiicti rcstcn ;tv koiiiriiuncns boliger. Husct hrarit i 1982 «g er n6 revct. Byarkivet i Stavanger bevilge kr. til 68 leiligheter fordelt på 14 hus nordøst for Egenes gravlund og to hus til i Steinhagen. Byggesummen vrir stor etter den tids pcngeverdi. En mer rommelig økonomi med stor økning av skatteinntektene fra 1916 gjorde det mulig å avhjelpe en del av bolignøden. Mangelen på boliger niil ha virket sterkt utløsende på kommunes andre boligprosjekt. Magistraten talte om ((sakens hurtige fremme»". og formannskapet vedtok enstemmig å sette byggingen ut på anbud uten å vente på bystyrets godkjennelse. Også ved hysty- rebehandlingen i desember 1916 ble bevilgningen til boligene vedtatt enstemmig. Boligncaden hadde fort til ;it alle partiene gikk inn for stor kommunal boligbygging. Men under den politiske behandlingen av boligprosjektene kom det likevel fram skillelinjer. De skulle prege boligpolitikken så lenge det ble bygd kommunale boliger. Sosialistcnc viir villige til å bevilge større pengemidler til den kommun;ilc boligbyggingen enn de borgerlige. Det var dessuten et stort skille i synet på det private initiativ. Arbeider-

13 partiet mente at det hadde utspilt sin rolle. Nå måtte kommunen styre boligbyggingen, og sosialistene brukte bolignøden til å presse fram kommunal boligbebyggelse, Høirc og Venstre derimot så på bolign~den som en akutt tilstand, som krevde nødsforanstaltninger. Hvis kommunal bygging kunne unngås, var det tross alt best. Jeg vil derfor legge vekt på at Husn~dskomitien var et uttrykk for de borgerlige partiers boligpolitikk høsten 1916, mens Boligkomitden, og etterfolgcren Boligrådet, avspeilte Stavanger Arbeiderpartis ønske om en sterk kommunal styring av boligpolitikken. Situasjonen i 1921 illustrerer dette godt. Da lot nemlig det borgerlige flertallet i formannskap og bystyre den hensovncnde Husnødkomite stå for byggingen av de to siste kommunale boligene. Boligrådet hadde ingen befatning med dette. Den sterke prisstigningen på byggematerialer kom til å vare helt til 1921, og den endevendte alle kalkyler på kommunens boligprosjekter. Egenes- og Steinhagenbebyggelsen ble fordoblet i pris. Dermed kom Stavanger kommunes utgifter til arbeiderboiiger i I916 på nesten en million kroner. Det utgjorde narmere en firedel av budsjettet for Sosialistene lyktes endclig i sitt forsøk på å la kommunen ta en mer aktiv del i boligspørsmålet, dr1 Boligrådet ble vedtatt innført i begynnelsen av 1918 etter modell fra Kristiania og Bergen. Et boligkontor med boligsjef som leder skulle i samråd med stadsarkitekten prosjektere boliger og stå for driften av den kommunale boligmassen. 1 følge Magnus Karlson, byens ferste boligsjef, skulle boligsaken «aldrig mer komme over i det private initiativs vaklende hander,,."' 5. N~dsbrakker I 1917 ble bolignøden enda verre enn tidligere. Det ble imidlertid ikke vedtatt nye, permanente boligprosjekt det året. De folkevalgte gikk i stedet inn for provisoriske boliger, såkalte nødsbarakker. Den private boligbyggingen ble enda mindre enn i 1916 samtidig som innflyttingen økte. Dermed ble gapet mellom befolkningstilvekst og boligbygging enda større. Fig. 10 Forholdci mellom bcfolkningsvckst og privat boligbyggiiig fra I Y Stadsarkitekt Westbye foreslo derfor å bygge 4 nødsbrakker på Sletten og to på Bakkeland. Begge steder eide kommunen tomtegrunn." Bolignøden var blitt så prekar at da bystyret vedtok planene, var allerede

14 arbeidet satt i gang. Ved en forsering av arbeidet var nødsbrakkene klare til å tas i bruk ved april flyttetid Da var det 285 husville familier med 571 barn i byen. 120 familier fikk plass i brakkcne og i andre kommunale boliger. Men bolignøden økte stadig utover forsommeren. I begynnelsen av året hadde stadsarkitekten trodd at brakkene bare ville bli brukt i en kortere periode, men i juli var han nokså sikker på at «de neppe nogen sinde vil(1e) staa tommen''. Det fikk han også rett i. Brakkene ble brukt i mange tiår og ble ikke revet før på 60-tallet. Stadsarkitekt Westbye og ordfører Egede-Nissen tok initiativ til bygging av 6 brakker i juni og ytterligere 6 brakker i august. De ble fordelt på Bakkeland og Sletten. Etter som brakkebyggingen skjøt fart. kom det til syne sterk misnøye i partiene mot at det ikke ble satt i gang bygging av permanente boliger. Og da Westbye la fram planer om 11 nye brakker våren 1918, kritiserte politikere fra alle partier den uheldige boligform nødsbrakkene representerte. Men den store bolignøden tvang imidlertid partiene til å vedta planene. Det ble likevel aldri mer foreslått ytterligere brakkebebyggelse. Og i over førti irr lå brakkestrøkene på Bakkeland og Sletten som kjente. men ikke kjære trekk i bybildet. Fig. 11. Her er de fleste brakkene pi Bakkeland fotografert i 1957.? Snranpcr hlurum Byarkivet i Stavanger 17

15 Fig forgrunnen en del av brakkebebyggelsen pa Sletten. Midjordhebyggelsen kan skimtes til venstre. Bildet er tatt i 1955, og klzr til t~rk ved en av brakkene viser at brakkene iremdeles var i bruk si sent. ' Byarkivet i Stavanger Byggingen av brakkene tvang seg narmest fram fordi vanlig kommunal boligbygging viste seg å vare altfor tidkrevende. I løpet av ett snautt år, fra april 1917 til mars 1918, brukte kommunen nærmere en million kroner til oppføring av 29 brakker med 120 leiligheter. 18 av brakkene lå på Bakkeland og 11 på Sletten. I forhold til den totale kommunale boligbyggingen var dette meget. Til permanente boliger bevilget nemlig kommunen 3,5 million kroner fra 1916 til 1921, og av den kommunale leilighetsmassen utgjorde brakkeieilighetene 35 prosent. 1 Kristiania var prosentandelen bare 5 i tidsrommet fra 1912 til Trolig var bolignøden mer akutt i Stavanger enn i hovedstaden.14 Hver leilighet her i byen ble da også fylt med to familier. 6. Vålandsboligene H~sthalvåret 1917 arbeidet stadsarkitekten og Boligkomiteen med planer for boliger på Våland. I desember la komiteen fram en innstilling om bygging av 21 vertikaltdelte hus til en verdi av kroner. Men også her gjorde prisstigninger sitt til at kalkylen sprakk. Den endelige kostnaden ble på nesten en million kroner. Stadsarkitekt Westbyc fikk

16 p : v--...~-i. Fig. 13 Sammenligning mellom husiypc C i den kommunale bebyggclscn pb Viiland og hustype i hagcbyen Enskede i St~ckholm.'~ h~yst sannsynlig ideen til husenes utse- tatt enstemmig i bystyret i januar ende fra hustyper i hagebyen Enskede i Enigheten om den kommunale boligbyg- Stockholm. gingen skulle imidlertid bare vare ett %r Planene for Vålandsboligene ble ved- til.

17 Fig. 14. Tomannsboliger i den kommunale bebyggelsen pi Valand. Husene var pivirket av boligreformbevegelscn og var veriikaltdeltc. Det var uvanlig i byen pa den tiden. Bildet er tatt ca Byarkivet i Stavanger Fig. 15. V&landsbebyggelsen 'Statsarkivet i Stavanger. 20

18 7. Midjordbebyggelsen I 1918 arbeidet stadsarkitekten med planer om bygging av 16 bolighus til på Våland. Men gjennom et initiativ fra Egede-Nissen i januar 1919 ble rammen for boligbyggingen utvidet. Det skulle istedet bygges 33 boliger. På grunn av plassmangel ble imidlertid Midjord valgt som byggested. Forpostfektningene i avisene hadde vist at det kunne ventes en negativ holdning mot de nye boligplanene fra borger- lig hold. Det gjaldt særlig Høire som mente at bolignøden var forsvunnet, og dessuten var kommunens finansielle situasjon ikke god nok. Den 10. februar 1919 kom saken om Midjordbebyggelsen opp i styret, som eneste sak. Planen hadde et omfang på 88 leiligheter og 33 hus, hvorav 4 i mur. Som ventet gikk Høire helt imot byggeplanene. John Norem uttrykte partiets syn slik:... Jeg har store betlenkeligheter ved en fortstt kommunal bygning. og jeg vil ikke Fig. 16. Slik SA bebyggelsesplanen for Vålandsboligene ut. Den ble lagt fram for bystyret i januar Dc 21 husene som ble vedtatt. er skravert. Men stadsarkitckten hadde også plassert 10 prosjekterte boliger. Det er lett ii se at det ikke ville bli plass til de 33 husene som Egedc-Nissen gikk inn for.lh

19 være med paa den, uten den er strængt Vi staar med en stor gjæld og med svigtende skatteobjekter... ser man at det bsrer filleveien med saa er det... en samvittighetssak, om man kan gaa med paa en slig bevilgning...l7 Venstre på sin side gikk imot full utbygging, men kunne godta at halvparten av bygningene ble reist. Når Arbeiderpartiet ikke kunne få flertall for sitt syn, stemte partiet sammen med Venstre og Avholdspartiet. For første gang siden sommeren 1916 var partiene uenige om den kommunale boligbyggingen. Det gikk forbausende fort å få byg- geplanene gjennom de kommunale organer. Saken ble reist av Egede-Nissen i formannskapet den 16. januar, og bare 25 dager senere ble saken vedtatt av bystyret. 14 hus med 44 leiligheter ble igangsatt, og Midjordbebyggelsen ble aldri ferdigbygd etter den første planen. I november vedtok imidlertid formannskapet at det skulle bygges 7 hus til med 15 leiligheter. Den kommunale boligbebyggelsen på Midjord består den dag i dag av 4 store murbygninger og 17 trehus. De sistnevnte av samme type som VQlandsboligene. Fig. 17. Midjordbcbysgelscn ca Øverst pfi bildet kan n8dsbrakkenc pfi Sletten skimtes. 'Statsarkivet i Stavanger.

20 Fig. 18. Murhusene i Midjordbcbyggelscn har en viss likhet med boligene i Steinhagen. Bildet cr fra 1920-Arene. Byarkivet i Stavanger Fig. 19. Slik sil planene for Midjordbebyggelsen ut. (Bystyresak 27/1819, s. 63.) Den skulle besti av 33 hus med 88 leiligheter. Etter at bare halvparten av bygningene ble vedtatt reist. mitte planen omarbeides. 23

21 Fig. 20. Slik ser dagens.midjordbebyggelsc ut. (Oppmilingsvesenet). Bebyggelsen sthr fortsatt slik som den omarbcidcdc planen hcstcmtc. Vi kan se ilt stads;irkitcktcn viilgte ;i slcgyfe husene pfi den iindre sidcn av det som kom til i bli hetende Krossguta. Den store murbygningen som skulle stltt pi den sidcn som Ide sloylet, ble istedenfor bygd i to deler. De to store bygningcnc ved siden av cr ogsii i mur. Det var ment at disse bygningene skulle inneholde butikker. Det ble det ikke noe av. En del av de smi cncboligcnc pi den forstc planen ble også byttet ut med tomannsholigcr. 8. Njaas murhus Et nytt initiativ fra ordfareren for å skaffe til veie flere kommunale boliger førte til at han ble sterkt kritisert av opposisjonen. Saken gjaldt et tilbud fra murmester Aksel Njaa om bygging av kommunale hus i mur i strøket StokkaveienRolbakkeveicn. Under en befaring ved byggestrc6ket pi Våland i januar 1919 matte Egede-Nissen og Westbyc «til~ældig»'~ murmester Njaa. CIan var ei fremtredende medlem av Avholdspartiet med sete i formannskapet. Stadsarkitekten og Njaa overbeviste Egede-Nissen om at det ville vere mulig å fii satt opp «endel husen'" til april flyttetid. Ordfareren ba deretter Njaa om å afrcrnkomme med tilbud»'". Allerede dagen etter tilbød Njaa bygging av 10 hus med 30 leiligheter. Stadsarkitekten mente at «frcmgangsrna~te(n)»~' som var brukt, var <<ekstraordinrer»'*. Wcstbye foreslo en reduksjon av tilbudets starrelse, og under den videre saksgang ble det videre redusert til 4 hus med 12 leiligheter. I-bire og Venstre gikk til frontalangrep mot ordfareren og Arbeiderpartiet da saken kom opp i bystyret dcn 20. februar Avholdspartiet forholdt seg naturlig nok taust. Framgangsmåten ble sterkt kritisert. Det som sarlig var klanderverdig, var at en person som satt i formannskapet. alene skulle <<gis anledning til at fremkomme med tilbudw2< Arbeiderpartiets utspill ble nedstemt'", men Njaa fikk senere et rentefritt Ihn til husene. Fremdelcs ligger fire store murbygninger på hjørnet av Stokkaveien og Solbakkeveien.

22 Fig. 21. Tegning av murmester Aksel Njaas hustype. De fire husene ligger fremdeles pb hjornct av Stokkaog Solbakkeveien." 9. Egenes e ave by' I desember 1919 kom saken om bygging av en såkalt haveby opp i bystyret. Bebyggelsen skulle ligge i Stokkadalen og bestå av 90 hus med 150 leiligheter. Det var kommunens største boligprosjekt. Boligrådet hadde arbeidet med planene i lang tid. Allerede våren 1916 hadde Egede-Nissen fremholdt at kommunen burde bygge boliger for arbeidere på dette stedet. Hagebytanken hadde sitt utspring i den engelske boligreformbevegelsen. En «garden city» skulle ligge utenfor byens sentrum og være mest mulig selvforsynt. For beboerne skulle det finnes rommelige lekeplasser og parkanlegg. Hvert hus skulle ha sin hage. Stadarkitekten utarbeidet tegninger for hagene. Hagebyer i Storbritannia fra denne tiden er Letchworth og dessuten Hamstead og Well Hall i London. Hagebyene på Ekeberg og Ullevål i Oslo er delvis bygd etter modell av disse. Hustegningene hadde enda flere likhetstrekk med boligene i Enskede enn Vålandshusene.

23 Fig. 22. Slik SA stadsarkitekt Westbyes utkast til hager i Egenes haveby.= Fig. 23. Typetegninger til eneboliger i Egencs haveby.'" Likheten mcd hustyper i Enskede er ogsi hcr slhende. Inngangsdørene til en del av husene var for eksempel like i minste detalj. Egenes haveby var et meget ambisiøst prosjekt. Men bystyrebehandlingen viste at Høire fremdeles var imot kommunal boligbygging. Med Arbeiderpartiets, Venstres og Avholdspartiets stemmer ble prosjektet vedtatt bygd. Det kom imid- lertid ingen stor kommunal boligbebyggelse i Stokkadalen. Arbeidet ble satt i gang, men det ble bare bygd tre tomannsboliger. 13 grunnmurer ble stående nakne helt til etter 2. verdenskrig da de ble overført til Stavanger Hagebyselskap. Årsaken til at arbeidet ble stanset, var at kommunens økonomiske stilling ble

24 sterkt forverret fra sommeren Det borgerlige flertallet bestemte at også en rekke andre prosjekter skulle stilles i bero. Det gjaldt sykehuset, Kampen skole og sporveisanlegget. Men Arbeiderpartiet gav ikke opp kampen mot nedleggelsen av arbeidet i havebyen, og både i 1920 og 1921 prøvde partiet på flere måter å få arbeidet igangsatt. Men de borgerlige partiene var urokkelige. De gikk istedenfor inn for en nødlasning. Private legater skulle finansiere to store trehus i Steinhagen. Boligene må nærmest karakteriseres som nødsbrakker, og karakteristisk nok lot man Husnødkomiteen stå for arbeidet. Det borgerlige flertallet valgte å se bort i fra Boligrådet. Senere ble det ikke bygd kommunale Fig. 24. Dette var de to siste bolighusene som Stavanger kommune bygde. De 18 i Stcinhiigcn p!~ hjørnet av Haugesundsgat~ og Nierbøgata. Bildet ble tatt kort tid for husene ble revet i 'Byplankontoret i Stavanger. modellverkstedet.

25 boliger i byen. Stavanger kom dermed til å skille seg ut fra de andre store byene. Oslo, Bergen og Trondheim drev kommunal boligbygging fram til 2. verdensk- rig og Bergen helt til Den kooperative boligbyggingen var en videreføring av den kommunale boligbygging i disse byene. Stavanger skilte seg også her ut. 10. Omfanget av den kommunale boligbyggingen 19I Tabell 2 Kommunal Boligbygging År Ansvarlig Byggested Bolighus Leiligheter Kostnad 1916 Husnødskom. Steinhagenhus C kr. Boligkomiteen Steinhagenhus A,B 2 16 Boligkomiteen Egenes kr Stadsark. Bakkeland, Sletten kr Stadsark. Bakkeland, Sletten kr. Tilleggsbev. Sletten kr. Boligkomiteen: Valand kr Boligrådet: Midjord kr. Boligrådet: Stokkadalen kr Husnødskom.: Steinhaaen kr. Totalt kr. Den kommunale boligbyggingen var dyr og tidkrevende. Egede-Nissen og Karlson arbeidet derfor aktivt for at sosialistenes syn på en rasjonell «produktion av boliger)>3o skulle bli en realitet. Allerede høsten 1917 sa Egede-Nissen: Kommunen maa... skaffe byggematerialer. Der maa anlaegges teglverk, cementstaperi, trevarefabrik...3' Det ble gjort forsøk på å kjøpe Stavanger Cementvarefabrik, men borgerlig motstand mot fabrikkmessig boligproduksjon førte til at boligbyggingen ikke fikk «en ganske anderledes bred plads blandt de kommunale virksomhetsgrense»32. Før kommunevalget i 1916 hadde sosialistene gått inn for at all boligbygging skulle foregå i kommunens regi. Før kommunevalget i 1919 viste fasiten at den kommunale boligbyggingen i valgperioden hadde vzrt på ca. 30 pst. av den totale boligbyggingen. Det var ikke meget i forhold til det som velgerne var blitt forespeilet i Den borgerlige motstanden mot en rasjonell kommunal boligproduksjon, eller sagt på en annen måte mot mer kommunesosialisme i boligpolitikken, førte til en reduksjon av den kommunale boligbyggingen. Boligplanene ble også redusert fordi Arbeiderpartiet var i mindretall i bysty- 28