ES STIKKORD TIL FORELESNINGER OM DESCARTES

Transkript

1 ES STIKKORD TIL FORELESNINGER OM DESCARTES 1. INNLEDNING 1.1 Descartes har hatt en enorm innflytelse på moderne filosofi. Enkelte vil gå så langt som å hevde at ingen av nytidas filosofer har hatt større betydning. Betydninga hans skyldes primært fire moment. - Descartes bidro sterkt til det som er blitt kalt den kunnskapsteoretiske vendinga i filosofien: Metafysikk eller første filosofi skal ikke lenger være ontologi (en lære om det værende som det værende), men skal dreie seg om erkjennelsens prinsipp. - Descartes bidro i høy grad til at det mekanistiske synet på naturen vant fram på 1600-tallet. - Descartes innleder en tradisjon som søker å forene et mekanistisk syn på naturen med viljens frihet. - Descartes trekker et berømt og berykta skille mellom sjel (tenkende substans) og legeme (utstrakt substans). Om de aller fleste har kritisert dette skillet, har det likevel vært bestemmende for ettertidas diskusjoner om forholdet mellom det mentale og det fysiske. 1.2 Det nemnte kunne tyde på at Descartes sin sentrale innsats i filosofi er innenfor det teoretiske området, og så er tilfelle. Men likevel er hele hans filosofiske og vitenskapelige innsats prege av et moralsk engasjement: Filosofiens og vitenskapenes primære oppgave er av praktisk art: å bedre den menneskelige livsførselen og de menneskelige livsvilkåra. 2. TREKK VED DESCARTES SIN KUNNSKAPSTEORI 2.1 Rasjonalisme - Descartes klassifiseres gjerne som en (kunnskapsteoretisk) rasjonalist. En rasjonalist hevder at (i alle fall sentrale deler av) kunnskapen vår har utspring i sjølve erkjennelsesevnen, nærmere bestemt i fornuften: Erkjennelse oppnås gjennom riktig bruk av fornuften. Sansing betraktes som en upålitelig erkjennelsesevne. - De klassiske rasjonalistene (Descartes, Spinoza ( ), Leibniz ( )) brukte gjerne begrep som (intellektuell) intuisjon og medfødte idéer, når de skulle uttrykke posisjonene sine. - Intuisjon: F.eks. kan Descartes si i verket Regler for åndens veiledning (trolig skrevet 1620-åra, men først utgitt i 1701) at all sikker kunnskap hviler på intuisjon. I det samme verket definerer han intuisjon på følgende måte: Med intellektuell intuisjon forstår jeg ikke sansenes omskiftende vitnesbyrd eller den villedende dommen som utgår fra innbilningsevnens slette sammensetning, men derimot en ren og oppmerksom ånds oppfattelse, som er så lett og tydelig at det ikke kan være rom for tvil om det vi forstår. Eller, som går for det samme, intellektuell intuisjon er en ren og oppmerksom ånds ubetvilelige oppfattelse, som utspringer fra fornuftens lys alene. - Medfødte idéer: Descartes opererer med to begrep om medfødte idéer, et snevert og et vidt begrep. Når man i lærebøker til ex. phil. gjør rede for Descartes sitt begrep om medfødt idé, er det (stort sett) det førstnemnte man har i tankene. Men også det vide begrepet om medfødt idé er interessant siden (i) det innebærer en kritikk av den skolastiske forståelsen av sansepersepsjoner, (ii) det innebærer en helt annen forståelse av sansing enn den til Hume, (iii) og peker muligens i retning av Kant sitt syn på empiriske begrep. - Medfødt idé i snever forstand: Noen idéer (begrep) er slik at de kommer alene fra tenkeevnen i meg for så vidt som de kan frambringes gjennom fornuftens refleksjoner over seg sjøl og sine aktiviteter. Eksempler på slike idéer, som kunne kalles for den rene fornuftens idéer, er idéene om meg sjøl, om ånd, om Gud, om årsaksbegrepet (alt må ha en årsak), om viljens frihet, om substans, om varighet, om tall, om utstrekning, om trekant (eller mer generelt: geometriske figurer, eller enda mer generelt: matematiske sannheter). Medfødte idéer i denne forstanden er klare og tydelige, dvs. de gir oss sikker og sjølinnlysende kunnskap, gis oss nødvendige sannheter (gitt at vi bruker fornuftsevnen på riktig måte). Dette begrepet om medfødt idéer knyttes til en platonsk inspirert erindringsteori. Hos Descartes dreier det seg imidlertid om begrep som Gud har innplanta i ånden vår. Slike begrep ligger latent i sinnet, og vi kan, som sagt, bringe dem fram gjennom refleksjon. Som Descartes skriver et sted i Meditasjoner (1641): Anstrenger jeg meg, begriper jeg dessuten også utallige enkeltheter ved form, tall, bevegelse og lignende ting, hvis sannhet er åpenbar for meg og slik i samsvar med min natur at når jeg første legger merke til dem, er det ikke som 1

2 jeg ser noe nytt, men snarere som jeg erindrer noe jeg tidligere visste, eller som om jeg oppdager for første gang det som forlengst var i meg, men som jeg tidligere ikke hadde rettet min bevissthet mot. (Alle sitat i disse Stikkorda fra Meditasjoner er i A. Aarnes si oversettelse): - Medfødt idé i vid forstand: Alle idéer (begrep) er medfødte for så vidt som de betinger fornuftens sjølstendige og medfødte aktivitet. (F.eks. er idéene om smerte, farger og lyder medfødte.) Dette betyr bl.a. at det er et medfødt aspekt i all sansing. Som Descartes skriver et sted: Det er sjela vår som har sansepersepsjoner, og det er sjela som ser, ikke øyet. Tanken er den følgende: Når vi sanser fysiske gjenstander, så mottar ånden vår visse stimuli (legemlige bevegelser) som ånden kan forme til idéer (begrep). Dette innebærer videre at når vi sanser noe, er - i motsetning til hva skolastikerne mente - ikke sansinga å anse som en kopi (avbildning) av ytre objekt. 2.2 Den vitenskapelige metoden Descartes er opptatt av å oppnå sikker kunnskap, noe som betinger at vi benytter oss av riktig metode, og i verket Om metoden (1637) hevder han at metoden består av de følgende reglene (i oversettelse av Elster og Stigen): Den første regel var aldri å godta noe som sant, med mindre jeg klart erkjente at det var det. Det vil si omhyggelig å unngå forhastede dommer og forutfattede meninger, og sørge for at mine dommer ikke kom til å omfatte annet enn det som fremtrådte så klart og tydelig for mitt sinn at jeg ingen anledning hadde til å betvile det. Den andre var så å dele opp hvert av de problemer som jeg skulle undersøke, i så mange deler som det var mulig og som var nødvendig for bedre å løse dem. Den tredje var å lede tankene i en slik orden at jeg begynte med de gjenstander som er de enkleste og letteste å fatte, for så litt etter litt og liksom gradvis å heve meg til erkjennelse av de mest sammensatte, ut fra den forutsetning at det foreligger en orden også mellom dem som ikke naturlig følger hverandre. Og den siste var overalt å foreta så fullstendige oppregninger og så almene oversikter at jeg kunne være sikker på ikke å ha utelatt noe. Siden regel 2 betegner et oppløsende skritt og regel 3 betegner et sammensettende skritt, er metoden bl.a. blitt kalt for oppløsende-sammensettende. Regel 1 har tydeligvis en del til felles med den gitte bestemmelsen av intuisjon. 2.3 Meditasjoner: Altomfattende tvil som erkjennelsens grunnlag, som begrunnelse av rasjonalismen og all vitenskapelig metode. En skjematisk rekonstruksjon Innledning: Som sagt, er Descartes ute etter å oppnå sikker kunnskap, og han mener at slik kunnskap kan nås ved hjelp av fornuften, ved hjelp av intuisjonen, ved hjelp av en bestemt metode, osv.. Men hvordan kan han begrunne dette? En mulig måte å lese hans filosofiske hovedverk, Meditasjoner, er anse det som (bl.a.) et forsøk på å begrunne rasjonalismen (inkludert eksistensen av medfødte idéer), på å begrunne den vitenskapelig metoden. Skal imidlertid en slik begrunnelse lykkes, kan sjølvsagt ikke Descartes forutsette gyldigheten av rasjonalismen, av de fire opplista metodereglene, osv Den cartesiske tvilen I alle høve begynner Descartes Meditasjoner - som er skrevet i 1. person, noe som jeg vil søke å ta vare på i framstillinga nedenfor - med å gjennomføre en tvil. Denne tvilen kalles ofte for metodisk siden poenget med tvilsprosessen ikke er å ende opp i en skeptisisme, men å nå sikker kunnskap. Det som ikke kan utsettes for tvil, må være absolutt sikkert. Tvilen er videre altomfattende (universell): Alt skal søkes betvilt. Men hvordan skal man gå fram for å tvile på alt? Siden det sjølvsagt ikke er praktisk gjennomførbart å reise tvil om alle enkeltoppfatninger som man har, mener Descartes at det han må gjøre, er å gå løs på de grunnsetninger mine gamle meninger støtter seg på. Nå er det imidlertid ikke helt lett å avgjøre hvilke grunnsetninger Descartes har i tankene. Dvs: Det er ingen som vil bestride at sansinga utgjør en slik grunnsetning. Enkelte, som Dybvig og Dybvig (se s.158), men ikke alle vil også mene at fornuften utgjør en annen grunnsetning, eller rettere sagt den andre grunnsetningen. Sansinga som pålitelig erkjennelsesevne rammes av tvilen i en tre-skrittprosess: 2

3 Først hevdes det at jeg har erfart at sansene undertiden kan bedra meg, og det er klokt aldri å stole helt på de ting som engang har bedratt oss. Men så i andre omgang påpekes det at ikke desto mindre er det mange andre ting som vi sanser som vi ikke med rimelighet kan trekke i tvil. Jeg kan jeg vel ikke trekke i tvil at jeg er her, sittende ved kaminen, kledt i en slåbrok ---. Og ikke minst kan jeg vel ikke tvile på at jeg har et legeme, at det eksisterer en ytre verden. I et tredje skritt innføres imidlertid det såkalte drømargument, som - gitt ei tolkning - river ned alt grunnlaget for å stole på sansinga som kunnskapskilde: Kanskje drømmer jeg at jeg sitter her, ja, kanskje drømmer jeg at jeg har et legeme, at det eksisterer en ytre verden. Ja, slik framstilt, forårsaker også drømargumentet at jeg ikke kan stole på at det eksisterer en fysisk verden. Men - hevdes det i et fjerde skritt - drømargumentet rammer ikke matematikkens sannheter: Enten jeg sover eller er våken, er vel f.eks = 4. I det femte - og mest radikale - skrittet innføres hypotesen om eksistensen av ei allmektig og ond ånd som gjør sitt ytterste for å bedra meg: Et slikt vesen ville vel kunne gjøre det slik at jeg tar feil hver gang jeg legger sammen to og to, eller når jeg teller sidene i en firkant, eller når det dreier seg om noe enda lettere. Matematikkens sannheter rammes således uttrykkelig av tvilen. Indirekte rammes vel også logikken, fornuften. Tvilen er, som Descartes sier i et annet verk, blitt universell Opphevelsen av tvilen: Cogito, ergo sum (a) Jeg som har tvilt, begynner etter hvert å reflektere på hva jeg har bedrevet; jeg vender oppmerksomheten mot min egen aktivitet, og blir meg bevisst at jeg har tvilt, at jeg har tenkt. Men da må jeg vel sjøl være til. Sjøl ei ond og allmektig ånd kan ikke gjøre at jeg er intet så lenge jeg tenker at jeg er noe Jeg er, jeg eksisterer er nødvendigvis sant hver gang jeg uttaler det eller begriper det i min ånd. Eller for å bruke den klassiske formuleringa: Cogito, ergo sum. (Jeg tenker, alstå er jeg til/ eksisterer jeg). Dette skulle bety: At den som søker å betvile alt, oppdager - hvis han virkelig gjennomtenker forsøket sitt på å betvile alt - at tvilen slår beina under seg sjøl, at den opphever seg sjøl. Det er bare tilsynelatende mulig å tvile på alt. (b) Setningen jeg tenker, alstå eksisterer jeg - sier Descartes et sted - er så sikker at jeg kan ta den som det første prinsippet i filosofien min. (c) Om jeg vet at jeg eksisterer, så vet jeg ennå ikke hva dette jeget er, og eneste mulighet til å finne det ut (i første omgang i alle fall) er å reflektere over setningen jeg tenker, alstå er jeg for å prøve å oppdage hva den inneholder. Denne refleksjonen fører jeget først til følgende oppdagelse: Jeg er, jeg er til, det er sikkert. Men hvor lenge? Likeså så lenge som jeg tenker. Deretter mener det å kunne konstatere at det ikke kan være noe annet enn en tenkende ting (substans) [res cogitans], dvs. en immateriell substans. (d) Men hva er mer presist en tenkende ting? Svaret synes bare å kunne finnes i en refleksjon over hvilke aktiviteter jeg har bedrevet eller mener meg i stand til å bedrive. Svaret blir: En tenkende ting er noe som tviler, forstår, bekrefter, benekter, som vil, som ikke vil, som også innbilder seg og som fornemmer. Og ikke minst - blir det etter hvert klart - er en tenkende ting noe som dømmer. For i den videre klargjøringa av cogito-innsikta viser det seg at det dreier seg om en dom. (Om dommer, se ) (e) Descartes bruker altså ordet tenkende i ei vid betydning. All bevissthetsliv er å anse som tenkning og som sådant kan det ikke (lenger) betviles. Det som (ennå) kan betviles, er om det svarer ytre gjenstander til bevisshetsinnholdet Erkjennelsen av Gud Det som er fastslått til nå, er i korthet: Jeg kan være sikker på at jeg eksisterer så lenge som jeg tenker, og jeg kan være sikker på bevissthetstilstandene mine. Hvordan skal jeg komme videre? Igjen synes det bare å foreligge en utvei. Å reflektere over de sannheter som er etablert. (a) Nå har jeg blant annet gjennomført en tvilsprosess. At jeg tviler, innebærer imidlertid at jeg er noe ufullkomment. Men skal jeg kunne vite at jeg er ufullkommen, må jeg vite hva det vi si å være fullkommen: Idéen min om det ufullkomne betinger idéen om det fullkomne. (Dette argumentet er platonsk.) Idéen om det fullkomne er imidlertid intet annet enn idéen om Gud. Men dermed er i en bestemt forstand gudsbegrepet (ideen om Gud) i meg før begrepet [ideen] om meg selv. Dermed er det første hovedskrittet i ett av Descartes sine gudsbevis fullført. 3

4 (b) Det neste og siste hovedskrittet består i å vise at idéen om Gud betinger at Gud eksisterer. Argumentasjonen kan rekonstrueres slik: (i) Alt har en årsak - også ideer. (ii) Nå kan det ikke være mer virkelighet i virkningen enn i årsaken. (iii) (ii) betyr i realiteten at idéen om det fullkomne (Gud) bare kan ha det fullkomne (Gud) som årsak. Både (i) og (ii), som ifølge Descartes utgjør to formuleringer av ett og det samme årsaksbegrepet, blir innført temmelig plutselig, dvs. på en uformidla måte, i Meditasjoner. Men det finnes en passasje hos Descartes som lyder: All vår kunnskap om ting - enten de kan sanses eller ikke - hviler på idéen om årsak, og dvs. på (i) og (ii). Gitt dette, skulle kanskje også erkjennelsen av min egen eksistens være betinga av årsaksbegrepet. Dvs: Ved å analyse hva setningen cogito, ergo sum egentlig inneholder eller betinger, skal jeg kunne oppdage og begrunne årsaksbegrepet. (c) Hvordan dette sistnemnte enn forholder seg, synes det vanskelig å unngå tolke Descartes dithen at erkjennelsen av Guds eksistens i en viss forstand går forut for erkjennelsen av min egen eksistens. Som han sjøl skriver et sted: Erkjennelsen av Gud og hans fullkommenhet må implisitt alltid gå forut for erkjennelsen av oss sjøl og våre ufullkommenheter. Vi kan kanskje tolke dette på følgende måte: Sjøl om jeg blir meg bevisst min egen eksistens (jfr. cogito, ergo sum ) før jeg erkjenner at Gud eksisterer, så betinger i en viss forstand erkjennelsen av meg sjøl erkjennelsen av Gud. Tar vi videre i betraktning at tvilen min betinger eksistensen min, så skulle vi kunne si: At jeg tviler, betinger at jeg vet at Gud eksisterer Fri vilje - ei forutsetning for å tvile, for å oppnå sann erkjennelse og for å ta feil (a) Tvilen betinger også at jeg har en fri vilje: Bevisstheten bruker, sier Descartes i det vi kunne kalle innledninga i Meditasjoner, sin egen frihet når den tviler. Det er viljen vår, skriver han et annet sted, som gjør oss i stand til å holde tilbake vår tilslutning til det som lar seg betvile. (b) For viljen eller valgfriheten består nøyaktig betrakta i at vi kan gjøre en gitt ting eller ikke gjøre den, (dvs. bekrefte eller benekte, gi tilslutning eller avvise). (c) Å bekrefte noe, å benekte noe, osv. er å hevde noe - eller i Descartes sin egen terminologi - å dømme (felle en dom). Nå er det dommer som kan være sanne eller usanne ifølge Descartes. I all etablering av sann kunnskap ligger det således en viljeskomponent. (d) Gitt dette, så sier det seg sjøl at det også ligger en viljeskomponent i all feiltagelse. Feiltagelse skyldes kort sagt at jeg ikke bruker viljen riktig, at jeg ikke makter å tøyle viljen slik at den holder seg til det som jeg forstår. (e) Dette betyr at jeg ifølge Descartes ikke bare må holdes ansvarlig for handlingene mine, men også for påstandene mine. Oppnå sann kunnskap blir et moralsk imperativ (jfr. 1.2). (f) Det ovennemnte innebærer bl.a. at ett vesentlig punkt ved den cartesiske løsninga på spørsmålet om hvordan det er mulig å forene vår frie vilje med en fysisk verden styrt av mekanistisk bevirkende og determinerte årsakssammenhenger, er angitt: Vi kan bare hevde at naturen er styrt av mekanistiske og determinerte lovmessigheter dersom sinnet vårt ikke er underlagt slike lovmessigheter Argumentasjonen så langt. Medfødte idéer (a) La oss forsøke å oppsummere argumentasjonen så langt: Jeg som søker å tvile på alt, oppdager gjennom refleksjon over mine egne aktiviteter at jeg tviler og at det betinger at jeg eksisterer. I neste omgang søker jeg å finne hva denne første erkjennelsen innebærer, hva den inneholder, hva den betinger. (b) Dette forsøket fører til at jeg oppdager og begrunner en hel rekke idéer (begrep) og sannheter uten i det hele tatt å måtte forutsette at det finnes ytre (fysiske) gjenstander). Derigjennom kan man også si at Descartes har begrunna at det dreier seg om medfødte idéer og sannheter (i den snevre forstanden). 4

5 2.3.7 Sannhetskriteriet (a) Nå kan ikke alle sannheter erkjennes ved å reflektere over dommen cogito, ergo sum. Hvordan skal annen kunnskap oppnås og begrunnes? Svaret ligger kort sagt i det såkalte sannhetskriteriet, som lyder: Alt som jeg innser helt klart og tydelig, er sant. Dette kriteriet, som kan betraktes som ei omformulering av regel 1 i Om metoden, blir begrunna på følgende måte: (i) Det oppdages ved å reflektere over den første erkjennelsen ( cogito, ergo sum ). I denne er det intet annet til stede enn en klar og tydelig begripelse av det jeg hevder. Han tilføyer: Jeg mener allerede nå å kunne oppstille som alminnelig regel at alt som jeg innser helt klart og tydelig, er sant. Dermed kan det se ut som om prinsippet også er begrunna, (ii) men det påpekes umiddelbart at vi ikke kan stole helt og fast på dette kriteriet før Guds eksistens er bevist. Gud, dvs. en allgod og ikkebedragersk Gud, blir altså garantien min for at alt som jeg innser klart og tydelig, virkelig er sant. (b) Det er ved hjelp av fornuften at jeg kan innse noe som klart og tydelig. Når det så er slik at jeg kan stole på alt det fornuften innser som klart og tydelig, betyr det sjølvsagt at jeg kan stole på fornuften når den blir riktig anvendt. Således skulle vi kunne si at også (viktige element) ved rasjonalismen som den korrekte kunnskapsteorien er blitt begrunna Materielle tings natur (vesen) Når det er vist at sannhetskriteriet er til å stole på, kunne neste oppgave bestå å avgjøre om det finnes ytre gjenstander. (a) Men Descartes lar jeget først undersøke idéene sine om ytre ting for å finne ut hvilke som er klare og tydelige. For bare de idéer som er klare og tydelige, kan betegne virkelige egenskaper ved fysiske ting. Idéer som hevdes å være klare og tydelige, er utstrekning, størrelse, form, stilling, stedsbevegelse, varighet. Kort sagt dreier det seg om ideer som betegner såkalte primære (kvantitative) egenskaper. (Se Stikkord om forelesninger om den vit. revolusjonen.). Av de nemnte egenskapene er utstrekning den viktigste, for de andre egenskapene er bare framtredelsesformer (modi) ved utstrekning. Derfor bestemmer Descartes den fysiske verden som res extensa (utstrakt substans). (b) Et spørsmål som her dukker opp, er: Hvordan kan man vite hvilke egenskaper fysiske ting har når man ikke vet (ennå ikke har vist) at slike ting eksisterer? Med et eksempel lyder svaret: Når jeg f eks forestiller meg en trekant, så har en slik figur kanskje ingen eksistens noe sted i verden utenfor min tanker, eller den har aldri eksistert. Likevel er den fullkommen bestemt ved sin natur eller sin essens eller form, som er uforanderlig og evig. Idéer som utstrekning, figur, trekant osv. representerer sanne og uforanderlige essenser. De er ikke oppdikta av meg. Ei heller kommer de fra sansinga. Jeg har jo et klart og tydelig begrep om en tusenkant sjøl av om jeg aldri har sansa en slik ting. Det dreier seg igjen om idéer som jeg blir meg bevisst når jeg reflekterer over min natur, og de er således medfødte (i den snevre forstanden) Beviset for den materielle (ytre) verdens eksistens (inkludert egen kropp) Deretter begrunnes eksistensen av ytre gjenstander. Argumentasjonen kan skisseres slik: (i) Jeg har en evne til å motta og forstå ideer om sansbare ting (ii) Jeg har en sterk tilbøyelighet til å anta at disse idéene, som må ha en årsak, stammer fra fysiske ting. (iii) Hvis de ikke hadde stamma fra fysiske ting, ville Gud ha vært en bedrager. (iv) Siden det er bevist at Gud som ikke-bedrager eksisterer (Gud ville jo ikke ha vært fullkommen hvis han hadde vært en bedrager), eksisterer fysiske ting. Som vi ser, mener han tydeligvis at erkjennelsen av eksistensen av materielle ting betinger at vi mottar sansefornemmelser. Dette betyr imidlertid ikke at denne erkjennelsen utelukkende er basert på sansing. Som sagt, vi sanser med sjela: Alle såkalte sanseopplevelser inneholder en fornuftskomponent. 3. Kunnskap om den materielle verden: Fornuft og sansing (a) Som påpekt, synes Descartes å mene at vi kan erkjenne materielle tings vesen utelukkende ved hjelp av fornuften. (b) Det virker også rimelig å tolke ham dithen at vi kan erkjenne de mest fundamentale fysiske lovene, som f eks treghetsprinsippet, ved hjelp av fornuften alene. 5

6 (c) Men når det kommer til forklaringer av spesifikke fenomen, må vi ty til observasjoner og eksperiment: Vi kan ikke ifølge Descartes bestemme ved hjelp av fornuften alene f.eks. hvor fort et bestemt legeme beveger seg, eller hvor stort det. Her er det erfaringa som må avgjøre. 4. Mennesket: Sjel og legeme (a) Mennesket består ifølge Descartes av en tenkende substans og en utstrakt substans. Det er altså ikke én substans, som Aristoteles argumenterer for, men noe som er sammensatt av to substanser. (b) Likevel understreker Descartes sterkt at mennesket er en enhet. Det består en substansiell enhet mellom sjel og legeme. (c) Sjela kan innvirke på legemet, og legemet kan innvirke på sjela. (d) Men hvordan kan to substanser som er vesensforskjellige, som er underlagt helt ulike typer lover, virke på hverandre? Ett element i svaret lyder: Formidlinga mellom sjel og legeme foregår i konglekjertelen (et vedheng til hjernen). 5. Dyr (og litt om mennesker). (a) For Aristoteles er sjel i grunnen det samme som liv: Det som kjennetegner levende vesen, er at de har sjel. Aristoteles skiller mellom tre typer sjel, vegetativ, animalsk og rasjonell. Alle disse tre typene er en del av naturen. (b) Ifølge Descartes er, for det første, naturen fullstendig sjelløs. For det andre finnes det i det hele tatt ikke vegetative og animalske sjeler. Derimot kan rasjonelle sjeler sies å eksistere for så vidt som menneskets sjel nærmest identifiseres med fornuft, (og også for så vidt som Gud eksisterer). Men det dreier seg da om en type sjel som ikke er en del av naturen. (c) Atferden til dyr kan dermed ikke forklares ved hjelp av de har en vegetativ og animalsk sjel. Atferden må derimot forklares ved hjelp av mekanistiske lovmessigheter. Dyr er en type maskiner. Biologi reduseres til fysikk. (d) Dette betyr i motsetning til hva som ofte hevdes, ikke at Descartes fraskriver dyr følelser. Men dreier seg om følelser som ikke inneholder en fornuftskomponent. F.eks. skriver han et sted (i engelsk oversettelse) (AT IV.574): All the things which dogs, horses and monkeys are taught to perform are only expressions of their fear, their hope or their joy; and [---)]they can be performed without any thought. 6