Av Marius Warholm Haugen, førstebibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket.

Transkript

1 Voltaire før og nå ]]]]> ]]> BOKOMTALE: I en helt fersk bok om Voltaire gir Camilla Kolstad Danielsen oss et omfattende portrett av Voltaire, hans liv og virke. Hensikten er å presentere filosofen i lys av hans egen tid, for å få frem det historisk betingede i vår tids oppfatning av ham. For hvordan skal vi egentlig forstå opplysningens stjerne? Av Marius Warholm Haugen, førstebibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket. Opplysningens stjerne er den tredje i rekken av utgivelser på Humanist forlag som omhandler franske opplysningsfilosofer, alle tre skrevet av akademikere med bakgrunn fra det samme forskningsmiljøet innen 1700-tallsstudier på NTNU. Sammen med Anne Beate Maurseths Opplysningens sjonglør. Denis Diderot ( ) fra 2005 og Martin Wåhlbergs Opplysningens sorte får. Jean-Jacques Rousseau fra 2011 danner altså Camilla Kolstad Danielsens bok en serie om sentrale skikkelser i den franske opplysningsbevegelsen på 1700-tallet. Forlaget fortjener honnør for å løfte frem dette forskningsfeltet for et bredt publikum. Boken er for øvrig den første norske, populærvitenskapelige monografien om Voltaire, og vil forhåpentligvis nå ut til en stor leserskare med interesse for europeisk historie, litteratur 1 / 7

2 og åndsliv. Liberalt symbol «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det». I norsk offentlighet er nok Voltaire mest kjent i dag som opphavsmannen til dette berømte sitatet om ytringsfrihet, et sitat som imidlertid ikke stammer fra ham (s. 7). Mange vil også kjenne ham som forfatteren av den filosofiske fortellingen Candide ou l Optimisme (1759) og tragedien Le fanatisme ou Mahomet le prophète (1742). Sistnevnte verk kom plutselig frem i offentlighetens lys i forbindelse med debatten om ytringsfrihet som ble utløst da Jyllandsposten i 2005 trykket en serie Muhammed-karikaturer. I forlengelsen av dette førte en oppsetning av Voltaires tragedie i Frankrike samme år til protester fra muslimske ledere og til opptøyer, fordi stykket ble oppfattet som et angrep på islam. Og i 2009 ble det opprettet et amerikansk forlag med navnet Voltaire Press i den hensikt å publisere en samling av Muhammed-karikaturene. ]]]]> ]]> 2 / 7

3 Lenge etter hans død har altså Voltaire havnet i skuddlinjen i en svært polemisk debatt om ytringsfrihet og islam, noe som danner et spesielt bakteppe for Kolstad Danielsens bok. Det er nettopp vår tids oppfatning av Voltaire som utgjør utgangspunktet for boken. Forfatteren argumenterer overbevisende for at vi har skapt oss et bilde av den franske opplysningsfilosofen som først og fremst er tilpasset våre behov. I moderne tid har gjerne Voltaire blitt oppfattet som et symbol på liberale verdier som ytringsfrihet og toleranse, og som prototypen på den intellektuelle, oppfatninger som forfatteren betegner som delvis anakronistiske. Kolstad Danielsen benytter elegant en av Voltaires egne fraser for å beskrive vår relasjon til ham: «Hvis Gud ikke fantes, ville vi trengt å finne ham opp» (s. 8). Vi behøver Voltaire fordi han er en skikkelse med stor symbolsk «bruksverdi», noe som selvfølgelig blir problematisk for vår forståelse av ham. Voltaire i sin samtid og ettertid I Opplysningens stjerne ønsker forfatteren å gi oss et riktigere bilde av den franske opplysningsfilosofen ved å lese ham inn i hans egen samtidige kontekst. Dette gjør hun ved å presentere bredden av et svært omfattende forfatterskap og samfunnsengasjement. Over seks kapitler belyses Voltaires aktiviteter som dramatiker, historiograf, formidler av John Locke og Isaac Newton, kranglefant og samfunnsaktør, brevskriver og forfatter av filosofiske fortellinger. Boken gir oss slik et innblikk i deler av forfatterskapet som sjelden trekkes frem i dag. 3 / 7

4 ]]]]> ]]> På slutten av boken trekker Kolstad Danielsen i tillegg opp de lange linjene i resepsjonshistorien, og viser hvordan synet på Voltaire har utviklet seg i løpet av de 230 årene etter hans død. Gjennom 1800-tallet forsøkte alt fra konservative katolikker til radikale republikanere å ta Voltaire til inntekt for sine syn, eller de demoniserte ham og benyttet ham som skyteskive. Det var særlig etter andre verdenskrig at bildet av ham som den intellektuelle forsvareren av menneskeverdet befestet seg, inntil han altså nylig har blitt anvendt i langt mer kontroversielle sammenhenger. I lys av dette er Kolstad Danielsens bok et viktig innlegg i samfunnsdebatten, som en korreks til de som gjerne vil utnytte Voltaire som ideologisk rambukk. Korrigerer anakronismer Som forskningsformidler kombinerer Kolstad Danielsen godt egne lesninger med perspektiver fra andre forskere, som hun er i stand til å presentere på en lettfattelig måte. Hun er på sitt beste når hun nærleser Voltaires tekster, som når hun avslører teknikkene hans for å skape delaktighet mellom leseren og teksten. Leser-rollen er et gjennomgående tema i boken, og forfatteren lykkes godt med å få frem hvordan Voltaire skrev til en helt bestemt lesertype, nemlig den «opplyste», aristokratiske leseren, i tråd med et ideal om en aktiv leser som skulle se mellom linjene og utvikle egne tanker og ideer. Slik korrigerer Kolstad Danielsen moderne, anakronistiske oppfatninger av Voltaire som «demokratisk». Det hadde i den forbindelse vært spennende å få vite mer om hvordan Voltaire faktisk ble lest i sin tid. Kolstad Danielsen er også god når hun setter Voltaire inn i en større sammenheng, utover hans eget forfatterskap. Teksten engasjerer når den presenterer Voltaires plass i opplysningsbevegelsen og forholdet hans til andre viktige skikkelser i perioden, som Diderot, Rousseau og du Châtelet. Forfatteren viser blant annet hvordan Voltaire førte en kamp på to fronter, i kamp mot religiøs fanatisme og maktmisbruk på den ene siden, og i konflikt med de mest radikale, ateistiske opplysningsfilosofene på den andre. Boken fungerer godt som formidling ikke bare av Voltaires forfatterskap, men også av opplysningstiden som sådan. Grundighet og forglemmelser For all dens gode kvaliteter er det likevel en del å utsette på boken. Blant annet går forfatteren seg 4 / 7

5 ofte vill i detaljene. Særlig i presentasjonen av det biografiske hoper det seg opp med anekdoter, og mange opplysninger kunne med fordel blitt utelatt for å gjøre fremstillingen klarere og teksten mer lesbar. For å ta et eksempel er det en interessant bit av puslespillet at Voltaire forfattet en serie pamfletter i en svertekampanje mot poeten Pompignan; at hver setning i pamflettene «startet med samme enstavelsesord» (s. 126) er derimot en relativt uinteressant opplysning i denne sammenhengen. Litt for ofte tar jeg meg i å ønske at forfatteren hadde vært strengere i sitt valg av eksempler og faktaopplysninger. Kolstad Danielsen er utvilsomt meget belest og grundig, men kunnskapene kommer enkelte ganger i veien for fortellingen. Det er synd, all den tid hun andre steder trekker historiske linjer og formidler til dels vanskelig stoff på et forbilledlig vis. Og nettopp fordi litteraturlisten vitner om en forfatter som er godt opplest på emnet, er jeg forundret over at hun ikke viser til Ingvild Hagen Kjørholts doktoravhandling om Voltaire fra Det er en alvorlig forglemmelse i bok med dette anslaget, spesielt med tanke på hvor lite dette forskningsfeltet er i Norge og Skandinavia. 5 / 7

6 ]]]]> ]]> Stilen bærer preg av at Kolstad Danielsen er opptatt av ikke å miste leseren på veien. Hun oppsummerer gjerne poengene før hun går videre til neste, og henviser stadig til tidligere eller kommende kapitler i boken. Dette er pedagogiske grep som gjør det enkelt for leseren å holde følge, men i en såpass kort bok blir det rett og slett for mye av det gode. Gjentagelsene blir for mange, og gir leseren følelsen av å bli undervurdert. Samtidig anvender forfatteren gjerne begreper som fremstår som utydelige eller unødvendig kompliserte, og som slik nærmest overvurderer leseren. Ord som «tekstfelt» (s. 12), «parasittært» (s. 13) og «domestisering» (s. 37) burde enten blitt forklart eller erstattet. Det virker dermed som om Kolstad Danielsen ikke helt har hatt det klart for seg hvem det er hun henvender seg til. Inntrykket man sitter igjen med er at både forfatter og forlag burde tatt seg bedre tid med denne utgivelsen. Det blir til sammen for mange av de uheldige formuleringene og av passasjer som skulle vært strammet inn. Til alt overmål har forlaget gjort en slett jobb med korrekturen. Boken er som nevnt et viktig innlegg i samfunnsdebatten, noe man på langt nær kan si om alle bøker av denne typen. På sitt beste er den også forbilledlig forskningsformidling. Den hadde derfor fortjent bedre. 6 / 7

7 Powered by TCPDF ( Salongen 7 / 7