Liv Margaret Alver. Slangeringen 3. Strupesang. Gyldendal

Transkript

1

2 Liv Margaret Alver Slangeringen 3 Strupesang Gyldendal

3 Personer Storedal Are, sønn av Bergljot og Bjørn Kråke, hans beste venn Wulf, høvding, sønn av Ravn, tidl. Legionær Hodd, sønn av Ull, tidl. Legionær Bergljot, Ravns datter, Hodds kone Rosmerta, Wulfs kone Sirona, datter av Wulf og Rosmerta Anselm, frigitt trell, en av Wulfs trofaste menn Geirr, smed, Anselms sønn Ima, Anselms datter, Sokrates kone Bothwar, Sironas mann, sønn av Gavin Hæreths blodsbror Edelhild, Bothwars mor, Eldwins kone Eldwin, kokk hos kommandanten i Tricecimae, Rosmerta og Sironas beskytter Udell, smeden Sokrates, greker, tidl. Legionær Caius, sønn av romersk adelsfrue og gladiator, tidl. Legionær Olvar, hestekaren, kommer fra Schytia, tidl. Legionær Is, Olvars kone, arvet sin første mann, Aun Diverse småbarn

4 Mimes hall Mime, høvding Brage, Mimes sønn Frigg, Mimes søster, Atrids kone Atrid, Friggs mann, Mimes blodsbror, en hellig sjaman Tor, Atrids sønn Ginna, Atrids datter Trym, Friggs fetter Asta, Tryms datter, gift med en høvding i Polen Hallgeir, Ravns halvbror, i slekt med Atrid Heimdall, en av Mimes krigere Addi, kriger, Ginnas beste venninne Jodis, kriger, Ginnas beste venninne Tyr, kriger, Tors beste venn og blodsbror Den navnløse, han som fikk navnet Hahn da han ble født I det frie Germania Rook, sønn av Ygraine, av Marsi-folket Wyreth, Idun og Siws far, bror til Ygraine Hæreths hall Hæreth, sønn av Horgar, høvding, en av Wulfs beste venner, tidligere legionær Siw, hans kone, datter av Wyreth Idun, Siws søster Alvhild, Gunnhilds datter, Hæreths niese Brynhild, den hellige, prestinnen i skogen Den Hellige, Alvhild og Brynhilds læremester

5 MIMES HALL, NORD FOR SVARTEHAVET NOVEMBER 245 e.kr. 1 «FORTERE!» Ginna satte hælene i sidene på hesten og drev den enda fortere fremover. Det kunne ikke gå fort nok. Hun ville fly som vinden! Hun ville være vinden! Hun var ett med hesten, og marken under ble utydelig når hun kikket ned. Over henne var himmelen høy og blå. Hun var sterk og fri, ingenting var så godt som dette. Akkurat da svarte Svale til navnet sitt, hesten var som en fugl med sterke vinger, nesten like rask som Storm, hesten til faren hennes. Han kom etter henne, langt etter. Han hadde ikke vært klar da hun satte av gårde, ellers ville han ha ridd forbi

6 henne for lengst. Resten av jaktlaget kom også etter, men hun visste det ikke var noen av dem som klarte å holde følge med Storm, eller med Svale. Hun hadde lyst til å juble høyt, men gjorde det ikke. Hun sakket litt på farten. Nå! Hjorteflokken var rett foran dem et sted. En kald vind strøk gjennom stivt, gulnet gress på de store, åpne slettene. Her og der var det små skogholt og busker som vokste tett langs bekkefar som skar seg ned i landskapet. Ginna bøyde seg fremover. Hun var nødt til å stole helt og fullt på hesten, for hun satt tross alt på knærne på ryggen mens den for av gårde i full galopp. Hun visste hun kunne det, de var som to vesener som delte en sjel. Ginna hadde buen klar, og pilen lå allerede på buestrengen. Idet de kom opp foran de beitende dyrene, rettet hun ryggen, siktet og lot pilen fly. Den store bukken stanset opp, stod et øyeblikk med pilen hennes i halsen, gav henne tilfredsstillelsen av å se at hun hadde truffet der hun hadde ment å treffe. Så knakk den i knærne og falt stille forover. Rytterne som fulgte etter henne, sendte pilene sine inn i flokken, og i neste øyeblikk var den i bevegelse. Noen av pilene traff, selv om de ikke traff det jegerne hadde siktet på. Det var ingen av dem som hadde Ginnas treffsikkerhet. Ginna lot Svale holde farten til hun var forbi flokken, så lot hun den gå over i skritt og sank ned i sadelen. Hun så seg tilbake, så bukken som lå der, og tenkte: ikke verst, slett ikke dårlig. «GINNA!» Advarselen støkk i henne. Så hørte hun tigeren.

7 Brølet fikk henne til å snu seg idet den sprang ut fra buskene. Hun reagerte uten å tenke, satte hælene i flankene på hesten før den rakk å steile, og den var i galopp i det samme. Men den store katten glefset etter Svale og kom etter. Hun syntes hun kunne høre potene treffe bakken, og hun klarte ikke å la være å snu hodet for å se. Den var kjempestor, som en okse, og likevel hadde de ikke sett den før den angrep. Tegningene på ryggen hadde gjort den usynlig, der den lå i buskene og lurte på hjorteflokken. Hun kunne kjenne lukten av den og visste at hesten hennes gjorde det også. Svale løp enda fortere, som om den bare ville lengst mulig bort fra tigeren. Ginna la seg fremover og holdt seg fast, slik at Svale skulle få så god fart som mulig. Det ville være umulig å stanse den så lenge den var redd. Hun kikket over skulderen igjen. Den enorme katten hadde også satt opp farten. Men den kom aldri til å nå henne. De andre var etter den. Først kom Addi. Hun var den beste skytteren, hun hadde buen i hånden og pilen klar. Ginnas far Atrid, broren Tor og Mimes sønn Brage hadde kastespyd klare. Det ville være over om et øyeblikk. Hun så Atrid kaste det første spydet, så at det traff tigeren i ryggen. Tors spyd traff også, ble stående i nakken på den store katten. Addi skjøt en pil. Hun hadde aldri skutt så bra, og Ginna skulle være den første til å rose venninnen. Pilen traff dyret i øyet. I neste øyeblikk var Atrid der med enda et spyd, og Addi og Hlif kastet et nett over katten. De andre jegerne

8 kom til. Ginna visste at tigeren var død. Det var på tide å snu og ri tilbake til dem. Hun dro i tøylene, ville stanse hesten, men den enset henne ikke. Den satte farten enda mer opp, og hun måtte klamre seg fast. Svale måtte få løpe til den stanset av seg selv. Hvis den kastet henne av nå, kunne det koste henne livet. Hun hadde sett det før, at en hest fikk panikk på den måten. All trening, alle årene og arbeidet rytteren hadde brukt for å mestre hesten sin, var som vasket bort. Den skjønte ikke at faren var over, og ville bare vekk. Ginna visste det var flere som hadde skjønt hva som skjedde, og at de kom etter henne. Noen for å hjelpe hvis de kunne, andre for å godte seg, hvis hun ikke skulle klare å komme uskadd fra det. Dem skulle hun i hvert fall ikke gi noen glede. Hun kjente at Svale begynte å bli sliten, men den brydde seg ikke om det. Den bare fortsatte i samme fart, rett frem. Den hadde kurs for de hellige haugene, gravene der forfedrene lå og voktet grensen mot verden bortenfor. Bare de utvalgte, slike som Atrid, og Brage, som var lærlingen hans, hadde lov til å være her. Atrid snakket med gudene, og de hadde gitt ham evner som gjorde ham annerledes enn alle andre. Ginna hadde aldri vært så nær haugene. Helst så hun ikke på dem engang. De var bare store og forbudte der de stod i horisonten mot nordøst. Hun våget nesten ikke å se opp da hesten hennes bar henne i full galopp inn mellom haugene. De var enorme, og skyggen av dem lå dyp her nede. Hesten hadde kurs for den største av dem. En sti snodde seg opp langs siden

9 og forsvant rundt haugen, og snart dundret det stakkars, dumme dyret opp stien i spiral rundt haugen mot den flate toppen. Hun rakk nesten ikke å være redd, og da hesten bråstanset, dunket hjertet i halsen hennes. Det kjentes som om hun hadde løpt opp selv. Hesten stod og skalv. Ginna satt helt stille et øyeblikk før hun våget å bevege seg. Hun håpet dyret ikke hadde sprengt seg helt, hun var glad i hesten og ville helst beholde den lenge. Etter en stund lot hun seg gli langsomt ned fra hesteryggen. Hun beveget seg så sakte og forsiktig som hun kunne, var redd Svale skulle reagere med panikk igjen hvis hun gjorde noen brå bevegelser. Hun slapp ikke tøylene et øyeblikk, og nå la hun kinnet inn mot hestens hals og strøk den forsiktig med den høyre hånden. «Stakkars vennen min,» mumlet hun, «rolig, rolig, faren er over nå» Den pustet ikke så fort lenger, og hjertet slo litt roligere, så hun fortsatte å snakke lavt til den. Var faren virkelig over? Hun kjente plutselig en isnende kulde på ryggen, som om det var noe bak henne. Hun snudde seg langsomt. I nordøst så hun noe svart som beveget seg langsomt mot henne. Som en enorm strøm av maur. Hun hørte en lav rumling, og så forstod hun plutselig hva det var. Det var mennesker, flere mennesker enn hun noen gang hadde sett på en gang. Ginna stirret, syntes hun så ryttere, kveg, tunge vogner som ble dradd av okser, og alt var på vei sørøstover. «Vet du hva dette betyr, jenta mi?» hørte hun Atrids dype stemme bak seg. Hun snudde seg og kikket på

10 faren, så at han ikke var alene. Brage var rett bak ham. Hun ristet på hodet. «Ikke noe godt,» sa hun lavt. Atrid kom helt bort og stanset ved siden av henne, la en arm rundt skuldrene hennes og holdt henne fast. Ginna kjente den trygge varmen fra faren sin, visste det ikke var noen ting som kunne skade henne så lenge han var der. «Det er et helt folk på vandring,» sa han, som om han forklarte henne noe dagligdags og helt naturlig. «Hvor skal de, far?» spurte hun. «De skal dit vi bor,» sa han. «De vil inn i romernes land, men det får de ikke, så de tar vårt.» Det var fremtiden han så. Han visste hva som kom til å skje. «Men far, hva med oss, da? Hvor skal vi bo?» Hun lente seg mot skulderen hans. Hun som ellers alltid var så sterk, som var stolt av at hun klarte alt selv, kjente seg plutselig veldig motløs. Atrid gav henne et lite kyss på toppen av hodet. «Vi må ut på vandring, vi også,» sa han bare. Brage hadde fulgt etter Atrid opp på den store haugen. Det at Ginna var der oppe, var helligbrøde. Gudene ville straffe henne. Eller kanskje gudene hadde hatt en mening med å føre hesten hennes opp dit? Hun hadde sett de fremmede. Det var ikke noe syn, det var virkelig. Gudene hadde villet at hun skulle se det. Han studerte henne der hun stod, hun var så veldig lik sin mor med det lange, tykke, svarte håret og det vakre, uttrykksfulle ansiktet. Ginna lo mye, hun hadde lett for å skyve alt vondt og vanskelig langt bak i tankene og bare