TROMS KRAFT PRODUKSJON AS Ullsfjordutbyggingen i Tromsø kommune. Regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva

Transkript

1 TROMS KRAFT PRODUKSJON AS Ullsfjordutbyggingen i Tromsø kommune Regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva Fagrapport-reindrift Jonathan E. Colman, Kåre Rapp, Gunnlaug Røthe, Sindre Eftestøl og Johannes Holmen 2007

2 INNHOLD 1. SAMMENDRAG INNLEDNING BAKGRUNN MÅLET FOR UTREDNINGEN OG FREMGANGSMÅTE LOVER TILTAKSBESKRIVELSE BEGRUNNELSEN FOR TILTAKET OVERSIKT MED HOVEDDATA Reguleringer og overføringer Kraftstasjonene med vannveier Produksjon og kostnader Andre tekniske inngrep Tidsplan. Bemanning Hydrologiske endringer i vassdraget NULL-ALTERNATIVET FORELØPIG ANSLAG OVER NØDVENDIG AREALBRUK METODE, AVGRENSNING OG KUNNSKAPSSTATUS METODE AVGRENSNING Statusbeskrivelsen Vurdering av verdi Vurdering av effekt og omfang Avgrensning av influensområdet Datainnsamling Null-alternativet Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad Avbøtende tiltak KUNNSKAPSSTATUS OM EFFEKTER AV INNGREP PÅ REINSDYR/CARIBOU Generelle virkninger av inngrep Viktige faktorer som påvirker adferden til reinsdyr i forhold til utbygginger Kraftlinjer Tidligere atferdsstudier på forstyrrelser fra andre relevante inngrep Generelt om omfang og konsekvens i anleggsfasen TIDLIGERE INNGREP INNENFOR REINBEITEDISTRIKTET STATUS OG VERDIVURDERING REINDRIFTEN I NORGE REINBEITEDISTRIKT 17/18/27 MAUKEN/TROMSDALEN Fakta om Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen Dagens bruk og verdi av hovedplanområdet uten kraftlinjealternativene REINBEITEDISTRIKT 19/32T IVGOLÁHKU Fakta om Reinbeitedistrikt 19/32T Ivgoláhku Dagens bruk og verdi av kun kraftlinjealternativene KONSEKVENSVURDERINGER OMFANG AV REGULERING OG UTBYGGING AV VASSDRAGENE Anleggsfasen Driftsfasen OMFANG AV KRAFTLINJETRASÉENE Anleggsfasen Driftsfasen KONSEKVENSER FOR REINSDYRENE OG DEN PRAKTISKE DRIFTEN

3 7.4 SOSIOØKONOMISKE KONSEKVENSER AVBØTENDE TILTAK OG OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER AVBØTENDE TILTAK Før og under anleggsfasen Driftsfasen OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER REFERANSER PERSONELIGE MEDDELELSER Bildet på forsiden: Tore-Anders Oskal, reineier og representant for Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen, tar en pause under befaringen for å reflektere over det uberørte og spennende landskapet ved Store Rieppevatnet, september Foto: Jonathan E. Colman 3

4 1. SAMMENDRAG Ullsfjordutbyggingen er planlagt innenfor Tromsø kommune. Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen har sommerbeite- og bruksrettigheter i planområdet. Det er to kraftlinjealternativer, begge i Tromsø kommune. Alternativ 1 berører reinbeitedistrikt 19/32T Láhku- Vuosvággi/Lakselvdal-Lyngsdal (Ivgoláhku), som har beiterettigheter i området langs østsiden av Sørfjorden. Alternativ 2 berører hovedsakelig reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen, men også reinbeitedistrikt 19/32T Ivgoláhku blir påvirket fra der linjen krysser Storstraumen og fortsetter østover mot trafostasjonen parallelt med den eksisterende 132 kv-linjen fra Skibotn over Breivikeidet mot Tromsø. Sistnevnte linje krysser også fjorden ved Storstraumen. Med bakgrunn i at hovedplanområdet og alle tiltakene i forbindelse med Ullsfjordutbyggingen, med unntak av kraftlinjealternativ 1, ligger innenfor beiteområdet til reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen, fokuserer rapporten hovedsakelig på dette distriktet. Distriktet hadde per 31. mars dyr 1 i vinterstammen og et totalt beiteareal på 2794 km 2. Sommerbeiteområdet på.1095 km 2 omfatter hele Stuorranjárga-halvøya halvøya mellom Ullsfjord og Balsfjord, nord for Laksvatnet. Planområdet dekker først og fremst et høyereliggende nedbørsfelt på ca. 65 km 2 rundt fjellene over Fjerdedalsvatnet, Store Rieppevatnet, Sennedalelva, Sveingardvatnet, Store Rieppevatnet i Stordalen, Sieiddevatnet, og Maccevággejávrre. Den omfatter også deler av lavereliggende områder til anleggsveier, kraftstasjoner og en stripe langs kysten i forbindelse med kraftledninger. Blant tiltakene som er planlagt er det flere demninger, flere bekkeinntak, fire tipper, to anleggsveier, to kraftstasjoner med vannveier (driftstunnel og overføringstunneler) og kraftlinjer. En anleggsvei kommer opp Skognesdalen og blir en opprustning og forlengelse (ca. 3 km) av en eksisterende skogsvei. En annen kortere anleggsvei (ca. 600 m) går opp fra Sørfjorden ved Stordalstrand etter en kortere forlengelse på noen hundre meter av den eksisterende veien langs fjorden. Kraftlinjen (av to mulige alternativer) kommer til å følge eksisterende traséer, med unntak av en 22 kv linje mellom Stordalvatn og Stordal kraftstasjoner. De direkte arealbeslagene for neddemte arealer blir 390 daa ved høyeste vannstand. Tippene, kraftstasjonene, veier og rørgater berører ca. 77,5 daa til sammen. Store deler av de høyereliggende delene av planområdet er relativt sparsomt vegetert. Denne delen er også meget kupert og preget av svaberglignende fjell og en betydelig andel bre. For reindriften er planområdet først og fremst et viktig flytt- og trekkområde og et meget verdifullt bindingsledd mellom flere større beiteområder. For eksempel representerer områdene rundt begge sider av Sveingardvatnet og Store Rieppevatnet en firearmet bindingsakse av kryssende flytt- og trekkleier. Planområdet har også gode vår-, sommer- og høstbeiter. Om sommeren er de høyereliggende toppene og breene viktige luftingsplasser. På høsten er Stordalen et viktig samlingssted for bukkene før brunsttiden. Verdien av området kan øke ytterligere hvis det skjer forandringer i driftsmønsteret og beiteutnyttelse i fremtiden 2. De lavereliggende områdene i planområdet er meget godt vegetert, og selv om disse områdene ikke blir benyttet som vanlige beiteområder i stor utstrekning per i dag, bør de betraktes som godt beiteland, spesielt om våren og høsten. Noe av grunnen til at området ikke blir brukt i større utstrekning til vår- og sommerbeiteland per i dag, er driftsformen i distriktet. Bruken er delvis bestemt ut ifra hvor dyrene blir transportert til og fra vinterbeiteområdet om våren og høsten. Om våren kommer dyrene i land på Stuorranjárga, ved Tønsnes. Derfor er bruken mer konsentrert i Tromsdalen 1 Ukorrigerte reintall for 05/06. 2 Reindriften er avhengig av å være svært fleksible og ha alternative kalvings- og beiteområder dersom fremtidige utbygginger andre steder i distriktet fører til at det totale tilgjengelige beitearealet blir redusert. 4

5 om våren. Dette driftsmønsteret kan forandre seg i årene fremover, spesielt ettersom det er nye planer om å bygge et relativt stort kaianlegg og næringspark ved Tønsnes i nær fremtid. Begge kraftlinjealternativene følger eksisterende kraftlinjetraséer. Kraftlinjealternativ 1 krysser Sørfjorden ved Stordal kraftstasjon og fortsetter nordover langs østsiden av Sørfjorden og følger den eksisterende linjen. Den svinger østover ved Straumsbukta og følger parallelt de to eksisterende linjene frem til trafostasjonen ovenfor Øygard. Den berører viktig kalvingsland, sommerbeiter, flyttog drivleier, og merke- og gjerdeanlegg til reinbeitedistrikt 19/32T Ivgoláhku. Alternativ 2 følger den eksisterende kraftlinjetraséen langs vestsiden av Sørfjorden nordover fra Stordal før den krysser Storstraumen og følger parallelt de samme to eksisterende linjene som for alternativ 1 frem til trafostasjonen ovenfor Øygard. Den berører vår- og høstbeiter og potensielle kalvingsland til reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen, i tillegg til en viktig flytt- og drivlei, kalvingsland og vår- og sommerbeiteområder til reinbeitedistrikt 19/32T Ivgoláhku. Det er fremdeles usikkert (for begge alternativ) om det blir parallellføring av en ny kraftlinje langs samme trasé som en av de eksisterende kraftlinjene eller om det blir en oppgradering av en eksisterende kraftlinje. Avgjørelsen kan få store konsekvenser for reindriften. Etablering av en ny kraftlinje parallelt med en eksisterende vil være mye verre enn en oppgradering av eksisterende kraftlinjer, spesielt hvor det er to parallelle linjer fra før (gjelder for strekning fra Jøvikdalen og frem til trafostasjonen ovenfor Øygard for begge alternativene). Vi oppfordrer derfor sterkt til en oppgradering av eksisterende kraftlinjer. Konsekvenser av tiltakene De direkte arealbeslagene er av mindre betydning for reindriften. Det blir ikke neddemt store arealer. Det går heller ikke mye beite i direkte tapt til veiene, kraftstasjonene, festepunktene, tippene, osv. Hvis en regner med omtrent samme fôrkrav til livberging og produksjon pr. dag til reinsdyr som til småfe (sau) (ca. 1 f.e. pr dag) utgjør dette et beitetap for maksimalt 17 dyr i en beitesesong på 120 dager hvert år (dette gjelder hvis reinsdyrbestanden er på det maksimalt bærbare nivået for det berørte området). Det klart viktigste for reindriften er å ta hensyn til flytt- og trekkleiene (ikke påvirke de eksisterende flytt- og trekkleiene i negativ retning), usynliggjøre anleggsveien mellom Sveingardvatnet og Store Rieppevatnet og ikke forstyrre dyrene unødvendig i anleggsfasen med, for eksempel, bruk av helikopter. En endring i flytt- og trekkmønstret til dyrene vil endre hele områdets og distriktets utnyttelse av beitene, og kan gå på bekostning av den praktiske driften og flokkens/distriktets produksjon. Vi vil understreke at det er stor usikkerhet rundt konsekvensene. Både på grunn av at tidligere studier konkluderer forskjellig på hvordan menneskelige inngrep generelt påvirker reinsdyr, og at det er usikkert hvor mye ekstra menneskelig trafikk utbyggingen vil føre til. Generelt har hele Stuorranjárga opplevd en stor økning i menneskelig bruk av utmark og ferdsel på fjellet, både sommer og vinter. Vi tror en eventuell økning av den menneskelige trafikken (turgåere/turister/syklister) i planområdet har den potensielt største negative påvirkningskraften. Hvis man klarer å holde dette til et minimum, kan konsekvensene bli mindre, spesielt i forbindelse med driving, trekk og vanlig beiting, enn antydet under. Vi anser det som godt mulig at flytt- og trekkleiene blir vanskeligere å bruke, noe som kan føre til at større områder, som dermed blir mindre tilgjengelig, blir brukt mindre. Dette gjelder både vår og høst. I verste fall kan de berørte flytt- og trekkleiene i praksis, på sikt, gå ut av bruk. Siden det ikke finnes noen alternative flytt- og trekkleier, vil et tap av de eksisterende flytt- og trekkleiene føre til betydelige forandringer i reindriftens bruk av hele sommerbeiteområdet. Disse forandringene i driftmønsteret vil gi økte driftskostnader og høyne konfliktnivået overfor andre næringer og generelt senke effektiviteten til reinbeitedistriktet. Reinbeitedistriktet vil også generelt bli mindre robust i forhold til andre eventuelle forandringer i fremtiden. I tillegg til at området er svært viktig i forbindelse med driv og trekk, har planområdet også, i et lenger tidsperspektiv, stor verdi som vanlig beiteområde. Reinen, spesielt drektige simler eller simler med kalv, kan bruke området mindre når eller hvis de er på vanlig beite om våren, sommeren og høsten. Dette først og fremst på grunn av at atkomstveien vil gjøre området lettere tilgjengelig for alminnelig 5

6 menneskelig ferdsel i form av turgåere, syklister, fiskere, osv. Som tidligere nevnt, er planområdet, per i dag, et område som blir lite brukt som høst- og vårbeite, og en reduksjon i denne beiteverdien vil ikke ha stor betydning på kort sikt. På lang sikt, spesielt hvis det i tillegg skjer andre inngrep i distriktet, kan imidlertid denne reduksjonen av verdi få større konsekvenser og føre til en reduksjon av reinflokken. De eventuelle negative effektene vil være sterkere i anleggsperioden sammenlignet med driftsperioden, men vi vil fremheve at bruksproblemene kan bli forholdsvis sterke selv i driftsperioden hvis utbyggingen fører til at området blir brukt av flere mennesker etter at man får veier opp til Store Rieppevatnet. En annen grunn til at de negative effektene kan bli vedvarende også i driftsperioden er at en del ny forskning viser at dyr noen ganger kan øke sin aversjon (frykt) mot et inngrep istedenfor å habituere (tilpasse seg). Vi tror at flere av tiltakene (for eksempel tippene, flere av demningene, vannrørene under bakken) ikke vil påvirke reindriften i betydelig grad, spesielt ikke etter at anleggsarbeidet er avsluttet. Avbøtende tiltak Det er viktig å gjennomføre mest mulig arbeid i den tiden av året dyrene ikke er tilstede. Man bør unngå direkte overflygninger med helikopter. Vi vil understreke at noen av de negative konsekvensene kan unngås ved å usynliggjøre anleggsveien mellom Sveingardvatnet og Store Rieppevatnet. Hvis man unngår å bygge en vei på tvers av dette området, minsker faren betydelig for at flytt- og trekkleiene skal gå tapt. Et eksempel på usynliggjøreing, som vil fungere godt, er å legge veien i tunnel. Etablering av en ny kraftlinje parallelt med en eksisterende vil være mye verre enn en oppgradering av eksisterende kraftlinjer, spesielt hvor det er to parallelle linjer fra før. Vi oppfordrer derfor sterkt til en oppgradering av eksisterende kraftlinjer. Avbøtende tiltak andre steder i distriktet kan også være med på å kompensere for usikkerheten og de eventuelle negative effektene i selve planområdet og langs kraftlinjetraséene. Det kan også være viktig å gi reinbeitedistriktet garantier som hindrer det offentlige/private å gjøre andre større inngrep innenfor distriktet. Garantiene kan bli gitt i like lange perioder som det blir gitt konsesjon. Sosiale effekter og reineiernes eget syn på utbyggingen Reindriften er ikke bare økonomisk orientert, den har også en sosial dimensjon. Slektskap og reindrift følger hverandre og samspillet mellom disse elementene er viktig for samene og reindriften. Samer setter stor pris på å være reineiere og å leve på den måten de gjør. Reinlykke er synonymt med reinsamenes egen trivsel og kan bli truet av en utbygging. En reduksjon i antall rein kan få store sosioøkonomiske konsekvenser, særlig hvis enkelte må slutte med reindrift og dermed mister sin kulturarv. De fleste reinsamer har heller ikke alternative jobbmuligheter. Reineierne har et langtidsperspektiv i forhold til endringer. De mener det er viktig å ivareta livsstilen og verdiene i å være reinsame for kommende generasjoner. De mener at en utbygging truer denne livsstilen og verdiene deres og gjennom dette deres eksistens som reinsamer. De mener videre at en utbygging i verste fall kan være med på å ødelegge livsgrunnlaget og fremtiden for reindriften, spesielt med hensyn på alle de tidligere inngrepene som har vært i distriktet. Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen mener at grensen er nådd for hva reinbeitedistriktet tåler av utbygginger. Det de frykter er at Ullsfjord vassdragsutbyggingen vil kreve en større arbeidsinnsats fra reindriften i forbindelse med naturlig trekk for dyrene og optimal beiteutnyttelse gjennom sesongen. Hvis det skulle vise seg at flytt- og trekkleiene ikke er mulige å benytte lenger, har de ikke alternative leier. De mener at en nedlegging av flytt- og trekkleiene vil gjøre store områder utilgjengelige. Distriktet vil dermed tape store, viktige beiteområder og være betydelig mindre rustet til å møte fremtidige forandringer. I tillegg til de negative effektene på reinsdyrene mener reindriften at det også vil ha direkte negative effekter på reindriftsutøverne. Reindrift handler mye om å være ute i naturen. Hvis et område blir nedbygd kan verdien av dette området synke selv om det skulle vise seg at reinsdyrene ikke blir direkte påvirket. Selv om reindriften er imøtekommende overfor avbøtende tiltak og har vært konstruktive i forhold til utarbeidelse av denne rapporten, vil vi understreke at Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen er imot enhver form for utbygging i deres beiteområder generelt og på Stuorranjárga-halvøya spesielt. 6

7 2. INNLEDNING 2.1 Bakgrunn Konsekvensutredningen er utarbeidet på oppdrag fra Troms Kraft Produksjon AS i forbindelse med planlegging av Ullsfjordutbyggingen (regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva). Utredningen dekker temaet reindrift. Den inneholder en beskrivelse av dagens situasjon og en vurdering av mulige konsekvenser av tiltaket samt forslag til avbøtende tiltak. Utredningen er gjennomført i henhold til plan- og bygningslovens krav om konsekvensutredninger. 2.2 Målet for utredningen og fremgangsmåte Utredningen skal redegjøre for konsekvensene av hele vassdragsutbyggingen og kraftlinjealternativene både i anleggs- og driftsfasen, og tar hensyn til alle berørte overflater i landskapet, samt anleggsveier, kraftlinjer og den menneskelige aktiviteten som hører med. Utreder har vært på befaring i det aktuelle området sammen med representanter fra reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen som har beiterettighetene i området. Reinbeitedistriktene 17/18/27 Mauken/Tromsdalen og 19/32T Ivgoláhku ble orientert og kontaktet flere ganger for å utveksle erfaringer og informasjon på telefon og e-post. Sammen har vi diskutert og beskrevet de forskjellige områdenes kvaliteter og verdier sett fra reindriftens interesser, den generelle bruken av områdene og de effektene de planlagte tiltakene kan ha på dyrenes adferd og arealbruk. I tillegg til å ha vurdert en rekke potensielle avbøtende tiltak, har vi lagt stor vekt på å diskutere hvordan anleggsarbeidet bør planlegges og gjennomføres, med spesielt hensyn på helikoptertrafikk i minst en toårsperiode. 2.3 Lover Utbygging av vassdrag, kraftstasjoner og kraftlinjer kommer i hovedsak inn under to lover: Energiloven og Plan- og bygningsloven. Hvilke tiltak som etter en konkret vurdering kan kreves konsekvensutredet, er fastsatt i forskrift med hjemmel i Plan- og bygningslovens 33-2, annet ledd, bokstav b. Det samme gjelder hvilke kriterier som skal legges til grunn for avgjørelsen om hvorvidt konsekvensutredning skal kreves. Iflg. forskrift om konsekvensutredning av 21. mai 1999, vedlegg II Energiindustri - skal Anlegg for produksjon av elektrisk energi, damp og varmtvann med en investeringskostnad på mer enn 50 millioner kr og som medfører utarbeidelse av plan etter PBL vurderes i forhold til kriteriene for krav til konsekvensutredning i forskriftens 4. NVE er ansvarlig myndighet etter Plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger ved regulering og utbygging av vassdrag. Konsekvensene av de planlagte reguleringene, utbyggingene og kraftlinjetraséene må utredes etter Forskrift om konsekvensutredninger (FOR nr.276). Forskriften om konsekvensutredninger beskriver målet som følger: Formålet med bestemmelsene i forskriften er å sikre at hensynet til miljø, naturressurser og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planer eller tiltak, og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, planer eller tiltak kan gjennomføres. 7

8 3. TILTAKSBESKRIVELSE 3.1 Begrunnelsen for tiltaket Utbygging av kraftverkene som beskrevet vil gi 145 GWh ny kraft til en akseptabel kostnad. I tillegg ligger det til rette for en viss effektkjøring siden kraftverkene har utløp i fjorden slik at vannføringsvariasjonene over døgnet vil bli effektivt utjevnet. Ca. 37 % av produksjonen kan kjøres ut om vinteren med de magasinene som er lagt til grunn. Hovedbegrunnelsen for at TKP ønsker å gjennomføre den omsøkte utbyggingen er å øke den lokale verdiskapningen i regionen basert på regionens egne ressurser innenfor fornybar energi. I en større sammenheng vil utbyggingen gi et positivt bidrag til å rette opp den knappe kraftbalansen i Norge. Produksjonskapasiteten av elektrisitet i et normalår er beregnet til vel 121 TWh inklusive vind-, vannog varmekraft. For vannkraft alene er utbygd midlere årlig produksjonsevne pr er 119,7 TWh. Forbruket har de fleste av de siste årene ligget høyere enn midlere års produksjonsevne. Fra kraftsystemutredningen for Troms ( ) går det fram at dette området er et underskuddsområde for elektrisk energi og effekt. Energiunderskuddet i et normalår er på over 800 GWh, og det er effektunderskudd stort sett i alle årets måneder. Alternativet til fornybar energi er ulike former for varmekraft, eventuelt import, som også enten er konvensjonell varmekraft eller kjernekraft. TKP ser det slik at det vil være en fordel å utnytte vassdragene samlet i større enheter for å utnytte ressursene bedre. Dette vil gi rettighetshaverne større erstatningsgrunnlag, dessuten vil vertskommunene og det offentlige for øvrig motta større skatte- og avgiftsinntekter på den måten. Innenfor den planløsningen som er beskrevet nedenfor kan det tenkes alternativer i form av andre installasjons- og magasinstørrelser. Hovedalternativet er gjennom videreføring og forenklet behandling i Samla Plan plassert i kategori 1, dvs. av de gunstigste prosjektene når konflikter og økonomi vurderes samlet. 3.2 Oversikt med hoveddata Stordalvatn kraftverk Kraftverket vil utnytte avløp fra Ritaelva (12,3 km 2 /32,0 mill. m 3 ) og Skogneselva (Rieppeelva) (10,8 km 2 /25,6 mill. m 3 ) i Tromsø kommune. Begge elvene har avløp til Sørfjorden. Utbyggingsplanen går ut på å utnytte fallet mellom Store Rieppevatnet og Sveingardvatnet i et kraftverk i dagen i nordenden av Sveingardvatnet. Store Rieppevatnet blir inntaks- og hovedmagasin. Avløpet fra Ritaelva overføres til Store Rieppevatnet. Eksisterende veg i Skognesdalen forlenges til kraftstasjonen og til Store Rieppevatnet til inntaket og tverrslaget for tunneldriften, jf. bilag 3. Inntaket i Ritaelva utføres vegløst. 8

9 Stordal kraftverk Kraftverket vil utnytte to fall i samme kraftstasjon, lavt fall fra Sveingardvatnet til fjorden og høyt fall fra Store Rieppevatnet i Stordalen til fjorden. I lavt fall utnyttes avløpet fra Stordalvatn kraftverk, dessuten avløp fra tilleggsfelt til Skogneselva (Rieppeelva), samlet 46,8 km 2 /106,8 mill. m 3. I høyt fall utnyttes avløp fra Stordalselva (Rieppeelva) (11,4 km 2 /27,2 mill. m 3 ) og Turrelva (6,9 km 2 /20,0 mill. m 3 ). Kraftstasjonen forutsettes bygd i dagen. I tillegg til magasiner i inntakene forutsettes regulering i Maccevággejávrre. Hit overføres avløpet fra Turrelva. Det er vanskelig adkomst til reguleringsområdet. Arbeidene vil enten måtte foregå vegløst, alternativt vil tilløpstunnelen kunne benyttes. Tabell 1. Hoveddata (foreløpig) for Troms Kraft Produksjon AS planer for utbyggingen i Ullsfjord (regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva). 1.Tilløpsdata Stordalvatn Stordal Sum lav høy Nedbørfelt km 2 23,1 46,8 18,3 Midlere tilløp mill. m 3 57,6 106,8 47,2 Magasin mill. m 3 14,0 19,3 8,7 2. Stasjonsdata Midlere brutto fallhøyde m 260,9 257,0 536,5 Midlere energiekvivalent kwh/m 3 0,618 0,617 1,249 Maks. slukeevne ved midl. fallh. m 3 /s 3,6 6,9 3,0 Maks. ytelse ved midlere fallhøyde MW Brukstid timer Produksjon Årlig produksjon Vinter GWh Sommer GWh Sum GWh Framdrift og kostnader Kostnader mill. kr 505 kr/kwh 3,48 Byggetid år 2 1,5 2 I tabellen ovenfor og i beskrivelsen under er de samme installasjonene som ble foreslått i tidligere revidert søknad lagt til grunn. I den nye markedssituasjonen vil forutsetningene være endret. Valg av ytelse vil derfor bli revurdert i utredningsfasen, men det forventes ingen vesentlige endringer i slukeevne og installert effekt. En del av kostnadene for Stordal kraftverk er felles for de to fallene som utnyttes. På tilsvarende måte er kostnadene for overføring fra Ritaelva og regulering av Store Rieppevatnet felles for Stordalvatn og Stordal kraftverk Reguleringer og overføringer Stordalvatn kraftverk Store Rieppevatnet blir inntaksmagasin og det eneste magasinet for dette kraftverket. Reguleringsgrensene er foreløpig forutsatt til 5,0 m heving og 15,0 m senking, i alt 20,0 m. Dette vil gi et magasin på ca. 14,0 mill. m 3 tilsvarende 46 % av tilløpet. Kronelengden blir ca. 115 m og største høyde m avhengig av fundamenteringsforholdene. Det kan by på tekniske vanskeligheter å etablere 9

10 magasinet på grunn av store løsmasseforekomster både ved oppdemming og senking. Reguleringsgrensene vil derfor bli vurdert nærmere senere. Overføring av avløpet fra Ritaelva til Store Rieppevatnet skjer via en ca. 4,7 km lang overføringstunnel med minstetverrsnitt, for eksempel 20 m 2. Avløpet fra Ritaelva og fra en sidebekk tas inn på tunnelen via bekkeinntak og sjakter fra tunnelen. På overføringstunnelen tas også inn avløpet fra Labuktbekken via en kort grentunnel og to bekkeinntak. Stordal kraftverk, lavt fall Kraftverket vil utnytte reguleringen i Store Rieppevatnet. Det etableres dessuten et magasin i Sveingardvatnet som blir inntaksmagasin. Vannet senkes ca. 7 m og heves ca. 5 m fra normalvannstanden med et magasin på 5,3 mill. m 3. Totalt magasin blir dermed 19,3 mill. m 3 eller ca. 27 % av årstilløpet til kraftverket. Dammen blir ca. 140 m lang med største høyde ca m avhengig av fundamenteringsforholdene. Kraftverket vil utnytte avløpet fra Sveingardvatnet sammen med vannet som overføres til Sveingardvatnet fra Stordalvatn kraftverk og Sennedalselva. Stordal kraftverk, høyt fall Maccevággjávrre er forutsatt regulert ved ca. 6,0 m heving og ca. 9,0 m senking fra normalvannstanden med magasin 7,5 mill. m 3. Dammen blir ca. 65 m lang med største høyde ca. 10 m. Vannet tappes til Store Rieppevatnet i Stordalen som blir inntaksmagasin med ca. 1,2 mill. m 3 ved ca. 5,0 m oppdemming. Dammen blir ca. 140 m lang med største høyde ca. 10 m. Det er vanskelig adkomst til reguleringsområdet. Magasinet i Maccevággejávrre vil av den grunn bli revurdert senere. Avløpet fra Turrelva overføres til Maccevággejávrre via en 2,2 km lang tunnel med minimumstverrsnitt, for eksempel 20 m 2. Avløpet fra Sieiddevatn, som har avløp til Stordalselva nedstrøms Store Rieppevatnet i Stordalen, overføres til Store Rieppevatnet i Stordalen ved hjelp av en kort kanal Kraftstasjonene med vannveier Stordalvatn kraftverk Kraftstasjonen er forutsatt bygd i dagen ved nordenden av Sveingardvatnet og nytter fallet mellom Store Rieppevatnet og Sveingardvatnet, ca. 250 m netto. I stasjonen installeres ett vertikalt Francisaggregat med ytelse 8 MW for en maksimal vannføring på 3,6 m 3 /s. Kraften føres via en 22 kv linje til en 22/66 kv transformatorstasjon ved Stordal kraftverk. Vannveien består av sjakt og tunnel øverst, ca m, og rør i tunnel og grøft nederst mot stasjonen, i alt ca m. Stordal kraftverk, lavt fall Kraftstasjonen bygges i dagen ved fjorden (Sørfjorden) og utnytter fallet fra Sveingardvatnet, om lag 252 m netto. I stasjonen installeres ett Francisaggregat med ytelse 15 MW for en maksimal vannføring på 6,9 m 3 /s. Vannveien vil bestå av tunnel øverst, ca m, og rør, dels i tunnel, dels i grøft nederst, ca. 850 m. Stordal kraftverk, høyt fall Kraftstasjonen er felles med Stordal lav, men med eget aggregat for fallet fra Store Rieppevatnet i Stordalen, ca. 534 m netto. I stasjonen installeres ett Peltonaggregat med ytelse 13 MW for en maksimal vannføring på 3,0 m 3 /s. 10

11 Vannveien vil bestå av sjakt og tunnel øverst, ca m, videre rør, dels i tunnel, som blir felles med Stordal lav, dels i grøft nederst, ca m Produksjon og kostnader Kraftverkene er beregnet å gi en midlere produksjon på 145 GWh pr. år. Produksjonen er beregnet ved hjelp av driftssimuleringer basert på avløpet i den perioden det finnes data for vannmerke Stordalselva (Rieppelva) (Tabell 2). TOMAG er benyttet ved simuleringene. TOMAG simulerer driften av kraftverkene detaljert med ett døgn som tidsoppløsning. Enhetsprisene er så langt mulig basert på NVEs kostnadsgrunnlag pr (Tabell 2). Tabell 2. Hovedpostene i kostnadsoverslaget for Troms Kraft Produksjon AS planer for utbyggingen i Ullsfjord (regulering og utbygging av Skogneselva, Stordalselva, Ritaelva og Turrelva). mill. NOK Byggetekniske arbeider 267 Maskinteknisk utstyr 94 Elektroteknisk utstyr 61 Anleggskraft og telefon 15 Administrasjon, forarbeider, prosjektering avsatt 30 Renter i byggetiden 23 Erstatninger og skjønn 15 Sum Andre tekniske inngrep Veger Eksisterende veg/skogsbilveg i Skognesdalen forlenges til dam og Stordalvatn kraftstasjon og dam og tverrslag ved Store Rieppevatnet, i alt ca. 3 km. For Stordal kraftverk må eksisterende veg langs fjorden forlenges noen hundre meter til kraftstasjonen. Fra kraftstasjonen bygges veg til påhogget for felles rørtunnel for de to fallene, ca. 600 m. Til regulerings- og inntaksområdet er det ikke forutsatt ført fram veg fra fjorden, men en mulighet vil være å benytte tilløpstunnelen som adkomst i byggetiden i kombinasjon med interne veger for dam- og tunnelbyggingen. Taubane har også vært vurdert, men anses lite aktuelt i dag. Kraftlinjer Det forutsettes ført fram 22 kv anleggskraft til Store Rieppevatnet, Maccevággejávrre og kraftverksinntakene. Via linja til Store Rieppevatnet overføres også krafta fra Stordalvatn kraftstasjon til Stordal. I den tidligere konsesjonssøknaden ble kraften fra begge kraftverkene forutsatt overført via en 66 kv linje til Nordkjosbotn transformatorstasjon i Balsfjord, først i kabel over Sørfjorden og videre på tremastlinje gjennom Lakselvdalen. Denne løsningen er fortsatt aktuell, alternativt vil man kunne koble seg til 132 kv ledningen fra Skibotn over Breivikeidet mot Tromsø som krysser fjorden ved Storstraumen i overgangen mellom Ullsfjorden og Sørfjorden. Tipper Generelt vil massedeponering og utforming av tipper skje i samråd med NVE. Sprengstein fra overføringstunnelen til Ritaelva, øvre del av tilløpstunnelen til Stordalvatn kraftverk og tunneler i inntaksområdet ved Store Rieppevatnet legges ut ved tverrlaget like øst for utløpet av vatnet. Ved påhogget for nedre del av tilløpstunnelen til Stordalvatn kraftverk legges ut en mindre tipp. 11

12 Massene fra driving av overføringstunnelen til Turrelva legges ut ved påhogget ved Maccevággejávrre eller tippes i vatnet, eventuelt benyttes i dammen. I lia ovenfor Stordal legges massene fra driving av tilløpstunnelene til Stordal kraftverk, høyt og lavt fall, ut ved påhogget. Disse massene ligger sentralt til og vil kunne benyttes til ulike formål, for eksempel utbedring og forlengelse av vegen langs fjorden; eventuelt kan steinen tippes i fjorden hvis man ikke ser annen anvendelse for massene. Massetak, løsmasser og steinbrudd De fire reguleringsdammene som er foreslått, er alle forutsatt som fyllingsdammer. Det er ikke gjort detaljerte undersøkelser etter masser så langt, men det er snakk om relativt små kvanta, ca m 3 samlet for de fire dammene, og det er også på det rene at det er masser tilgjengelig i nærheten av damlokalitetene. Betongdammer vil bli vurdert i utredningsfasen Tidsplan. Bemanning Byggetiden antas å bli totalt ca. 2 år med en gjennomsnittlig mannskapsstyrke på ca. 150 personer Hydrologiske endringer i vassdraget Beregnede vannføringer i de berørte elvene ved utvalgte steder er beregnet slik, m 3 /s: Før utbygging Etter utbygging Turrelva ved utløp i fjorden 0,88 0,18 Stordalselva (Rieppelva) ved utløp i fjorden 0,99 0,15 Sennedalselva oppstrøms samløpet med Rieppeelva 1,33 1,33 Skogneselva ved utløp i fjorden 2,75 0,45 Ritaelva ved utløp i fjorden 1,20 0,21 I tillegg kommer flomoverløp og eventuell minsteslipping ved inntakene. Magasinene vil normalt være tappet ned til vårflommen og oppfylt før vinteren og vil generelt bli utnyttet etter kraftverkenes behov. 3.3 Null-alternativet Det såkalte null-alternativet, eller ingen utbygging, vil for Troms Krafts vedkommende bety at planene skrinlegges. Alternativt kan utbyggingen skje i regi av andre, eventuelt etter andre planløsninger. Det foreligger konkrete planer for utnyttelse av de berørte elvene i separate fall. Søknad om utbygging etter slike løsninger vil i så fall bli behandlet samtidig med behandling av søknad etter de planene som denne meldingen presenterer. 3.4 Foreløpig anslag over nødvendig arealbruk Fjellarbeid vil innebære relativt små inngrep i eksisterende arealbruk da det meste av anleggene ligger under dagen. Reguleringer med neddemmingsområder, dammer med massetak og veger vil normalt kreve større arealer. Etter at anleggsarbeidet er ferdig, vil det i hovedsak være steintippene som legger beslag på de største arealene sammen med neddemte arealer rundt magasinene, veger og kraftlinjer. Begge kraftstasjonene er forutsatt å bli bygget i dagen og vil få et permanent arealbehov for byggene samt nødvendig tomtebehov for utendørsanlegg og eventuelle driftsbygg. I anleggsperioden vil inngrepene også 12

13 omfatte riggområder ved kraftstasjonene og regulerings-/overføringsanleggene og noe anleggstrafikk på eksisterende vegnett. Stordal: -Tipp og riggområde for tunneldrift: Av dette vil riggområdet, som utgjør en mindre del, frigjøres etter anleggsperioden -Stasjonstomt med riggområde i byggetiden, rørgate og veg til påhogg for rørtunnel Av dette vil riggområdet, anslagsvis 2-3 daa, frigjøres etter anleggsperioden -Stasjonsområdet for øvrig Stordalvatn: -Riggområde, kraftstasjonen -Veg, rørgate, tipp Neddemte arealer rundt magasinene ved de foreslåtte reguleringsgrensene: Store Rieppevatnet: Sveingardvatnet: Maccevággejávrre: Store Rieppevatnet i Stordalen: ca. 30 daa ca. 16 daa ca. 1,5 daa ca. 10 daa ca. 20 daa ca. 120 daa ca. 60 daa ca. 150 daa ca. 60 daa 13

14 4. METODE, AVGRENSNING OG KUNNSKAPSSTATUS 4.1 Metode Befaring i de aktuelle områdene ble gjennomført i august og september I løpet av befaringen hadde vi samtaler med representanter fra Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen. Dette ble gjort for å kartlegge reinbeitet i de berørte områdene, og dagens og eventuelt fremtidig bruk av planområdet og tilgrensende områder, og for å diskutere hvilke effekter de forskjellige tiltakene kan få for reindriften. Reinbeitedistriktene 17/18/27 Mauken/Tromsdalen og 19/32T Ivgoláhku ble orientert og kontaktet flere ganger for å utveksle erfaringer og informasjon på telefon og e-post. Når all lokal informasjon/dokumentasjon var innsamlet, ble dette integrert med nasjonal og internasjonal litteratur og erfaringer. Denne informasjonen danner grunnlaget for å vurdere følgende faktorer: Reinbeitedistriktets bruk av områdene Tilgjengelig reinbeite i planområdet Kvalitet og kvantitet på reinbeite i planområdet Direkte beitetap som følge av tiltakene Verdi av området utenom beitebruk, som for eksempel til kalvingsland, flytt-, trekk- og drivleier, oppsamlingsplasser, luftingsplasser og annen driftsmessig bruk Hvordan tiltakene i anleggs- og driftsfasen kan påvirke reindriftens bruk av området og tilgrensende områder igjennom barrierevirkning, unnvikelse, skremsel/støy og økt ferdsel Eventuelle avbøtende tiltak som kan bidra til å begrense potensielle negative påvirkninger 4.2 Avgrensning Formålet med en konsekvensvurdering er å klargjøre virkningene av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn. Statens vegvesens håndbok nr 140 (Statens vegvesen 1995) beskriver en trinnvis metode med følgende trinn: Statusbeskrivelse Verdisetting Vurdering av effekt og omfang Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad Vi har i denne utredningen tilpasset metoden for vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad som er beskrevet i Statens Vegvesen, Handbok nr 140 (1995) til veilederen fra Landbruksdepartementet: Konsekvensutredninger og landbruk Statusbeskrivelsen Statusbeskrivelsen er en verdinøytral og faktaorientert omtale som danner grunnlaget for vurdering av verdier og omfang av tiltaket. Her beskrives grunnlaget for reindrift i området og reindriftens dynamikk og organisering i områder som blir påvirket av tiltaket. Viktige reindriftselementer i områdene som berøres av utbyggingen er knyttet til følgende kritiske faktorer (Norges vassdrags- og energidirektorat og Reindriftsforvaltningen 2004): 14

15 Kalvingsland Vinterbeiter Flytt- og trekkleier Drivleier Reindriftsanlegg Oppsamlingsplasser Luftingsplasser Tidligere inngrep Luftingsplasser er høytliggende arealer, fortrinnsvis vindutsatte og med snødekke utover sommeren. I tillegg er snøfonner/breer verdifulle for reinen om sommeren, både fordi insektsplagen der er mindre enn ellers og fordi plantene som spirer der snøen nylig er smeltet er næringsrike beiteplanter og kan følge smelting utover sommeren. Denne utredningen omfatter også en statusbeskrivelse av beitebruken i hele reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen og en kort presentasjon av reinbeitedistrikt 19/32T Ivgoláhku og deres bruksområder som blir berørt av kraftlinjealternativene. Dette gjøres for å kunne vurdere samlede konsekvenser for reindrift av flere endringer i deres distrikt som påvirker eller blir påvirket av denne utbyggingen Vurdering av verdi Det berørte områdets verdi for reinbeitedistriktene 17/18/27 Mauken/Tromsdalen og 19/32T Ivgoláhku vurderes på bakgrunn av ressurser og verdier i distriktenes totale områder og hvilken funksjon de forskjellige utbyggingsområdene har i hvert distrikt. Det er viktig å nevne at verdien av de enkelte områdene er dynamiske. Det vil si at verdien kan endre seg fra år til år avhengig av naturlige variabler (klima, beitevekst, flokkstørrelse osv.), reinbeitedistriktenes driftsformer og/eller forvaltningsregler (landbruks- og reindriftsforvaltningsregler, osv.) og sosioøkonomiske faktorer (antall medeiere i distriktet og livssituasjonene deres). De verdisatte områdene vurderes etter en tredelt skala med henhold på verdi: Liten - Middels - Stor Arealene innenfor tamreinområdene som ikke gis verdi, dvs. arealer som regnes for å være uten relevans for temaet, omfatter i første rekke: Områder som er sterkt menneskepåvirket, for eksempel veier og andre asfalterte flater, industriområder, boligområder og andre sterkt nedbygde arealer og intensivt drevne jordbrukslandskap. Områder som ikke er definert med funksjoner for reinbeitedistriktene Vurdering av effekt og omfang Vi beskriver både hvilke biologiske og sosioøkonomiske effekter utbyggingen kan få på henholdsvis reinsdyrene og det lokale reinbeitedistriktet. Når det gjelder de sosioøkonomiske effektene ser vi kun på de som er direkte knyttet opp mot reinsdyrene 3. Det gjøres beregninger av omfanget av følgende effekter dersom det er mulig og det finnes grunnlagsdata til å gjøre det: Direkte arealbeslag og tap av beite Indirekte arealbeslag (dvs. forstyrrelsessone utenfor tiltaket) Fragmentering, fare for barrieredanninger/sperring av flytt- og trekkleier 3 Denne rapporten tar ikke hensyn til hvilke sosioøkonomiske effekter for eksempel en eventuell effekt på turistnæringen får på reindriftsnæringen. 15

16 Forstyrrelser og effekten av dette på fysiologiske funksjoner (energibalanse) Endret atkomst for reinsdyr og reineierne Effektene beskrives for både anleggs- og driftsfase. Omfanget vurderes etter en 5-delt skala (Tabell 2): Tabell 2: Vurderingsgrader av omfanget. Stort negativt omfang Middels negativt omfang Lite/Intet omfang Middels positivt omfang Stort positivt omfang Avgrensning av influensområdet Et tiltaks influensområde er det området hvor tiltakets vesentligste virkninger (direkte og indirekte) vil kunne gjøre seg gjeldende. Direkte virkninger i form av tapt beiteareal vil en få ved inngrep som legger permanent beslag på arealer. Indirekte tap av beiteareal kan skje ved at reinen helt eller delvis unngår områder i nærheten av kraftlinja eller anleggsveier, eller når det utbygde området virker som en barriere som hindrer naturlig trekk til bakenforliggende områder. Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen er under sterkt press med hensyn til utbygging. Sett i et helhetlig perspektiv for hele distriktet, betyr dette at denne aktuelle utbyggingen har et mye større influensområde enn den ellers skulle ha. Se seksjonene 4,3 og 5 for mer informasjon om dette Datainnsamling Datagrunnlaget for status- og verdibeskrivelsen i utredningen er dannet under befaringen og hentet fra distriktsplanen for reinbeitedistriktene 17/18/27 Mauken/Tromsdalen og 19/32T Ivgoláhku, Ressursregnskap for reindriftsnæringa, Reindriftsforvaltningens hjemmeside ( samt møter med reindriftsnæringen i området. Se ellers referanseliste og muntlige kilder i kapitlene 9 og 10. Vurdering av reinbeite i det planlagte utbyggingsområdet er hovedsakelig basert på befaringer med bl.a. botanisering av områder som blir direkte berørt ved utbygging. I tillegg har vi erfaring fra lignende oppdrag tidligere. Områdene befart for å se spesifikt på beiteforholdene, omfattet Sveindalen, Sveingardvatnet med Stordalvatn kraftverk, Skognesdalen, Store Rieppevatnet, Stordalen fra Stordalen kraftverk, Sieiddevatnet og Maccevággejávrre. Langs befaringstraséen ble det gjennomført rutevise botaniseringer på steder som med sikkerhet vil komme til å bli direkte berørt og/eller skadet i tilfelle utbygging. Det gjelder direkte neddemming av beiteland og direkte tap av grøntareal gjennom veibygging. De rutevise botaniseringene ble dessuten lagt på bestemte vegetasjonstyper som kjennetegner området. Som eksempel kan nevnes lyngmark, grasland, staudemark og mosemyr. Under botaniseringen ble det lagt vekt på å observere en prosentvis andel av planter som egner seg spesielt godt til reinbeite innenfor ulike årstider. Vi har m.a.o. ikke lagt vekt på å gi en fullstendig oversikt over planteartene som finnes innenfor området/rutene da dette ikke ligger i reindriftsutredningens mandat Null-alternativet Konsekvensene av tiltakene vurderes i forhold til forventet tilstand i området dersom ingen av utbyggingsplanene realiseres Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad Effektene som er omtalt over kan få ulike reindriftsmessige konsekvenser for de som berøres ut fra hvordan terrenget i området er, hvilken funksjon området har, hvordan forholdene er det aktuelle året 16

17 (og årene) og hvordan reinsdyrene og reinbeitedistriktet kan tilpasse seg endrede vilkår. Konsekvensene er ofte sammensatte ved at direkte arealbeslag medfører fragmentering og barriereeffekter som samlet kan få store arealbruks- og adferdsmessige konsekvenser. Det er også et element av menneskelig ferdsel involvert som er vanskelig å måle eller forutsi, og som kan få stor innvirkning på eventuelle konsekvenser. Vurdering av konsekvensgrad innebærer at de berørte områdenes verdi for reinsdyrene blir sammenstilt med tiltakets effekter og omfang i anleggs- og driftsfase. En slik sammenstilling er vist i en figur i håndbok nr 140, del IIa (Statens vegvesen 1995). Skalaen er her 9-delt fra Meget stor positiv konsekvens (+4) til Meget stor negativ konsekvens (-4). Figuren innebærer for eksempel at for områder med stor verdi, vil et stort negativt omfang gi Meget stor negativ konsekvens (-4). For et område med middels verdi vil stort negativt omfang gi Stor negativ konsekvens (-3), og for område med liten verdi vil lite/intet omfang gi Ubetydelig/ingen konsekvens (Figur 1). Figur 1. Konsekvensvifte (fra Statens Vegvesens Håndbok 140) Avbøtende tiltak Avbøtende tiltak innebærer justeringer/endringer av tiltaket, som reduserer omfanget av de negative virkningene for reindriften. Et mulig tiltak i reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen kan for eksempel være å unngå direkte overflyvinger av reinsdyr med helikopter i anleggstiden, slik at de i minst mulig grad blir skremt av anleggsarbeidene. Dette vil også gjøre at tilvenningen til flere av de tiltakene i driftsfasen kan bli enklere. 17

18 4.3 Kunnskapsstatus om effekter av inngrep på reinsdyr/caribou Generelle virkninger av inngrep Inngrep i naturen kan føre til direkte og indirekte tap av beiteland. Dette kan igjen gi populasjonsdynamiske effekter som følge av at området får nedsatt bæreevne og at dyrene dermed får nedsatt kondisjon/vekt og produksjon (Skogland, 1990; Skogland, 1994; Colman, 2000). Direkte tap av beitearealer vil ved en regulering og utbygging av et vassdrag være relatert til neddemte arealer, veibygging, demninger, kraftstasjoner og tipp samt areal til mastefester for kraftledninger. Indirekte tap omfatter de områdene som dyrene blir forhindret i å bruke/blir mindre brukt p.g.a. menneskelig aktivitet og forstyrrelse og hindret trekk. Det kan også være områder der forstyrrelseselementet gjør at dyrene blir stresset og at de bruker mer tid på frykt-/fluktatferd slik at de ikke får beitet like effektivt som de ellers ville gjort. Denne typen adferd kan redusere dyrenes kondisjon (Reimers og Kolle, 1987; Skogland og Grøvan, 1988; Colman, 2000; Colman m.fl. 2001a). Mens de direkte arealtapene vanligvis er lette å bestemme og omfatter små arealer, kan de indirekte tapene dreie seg om relativt store områder og være vanskeligere å beregne. En del barmarksbeite og flytt-, trekk- og drivleier er ofte berørt av reguleringsprosjekter. Demninger i seg selv påvirker rein svært lite. I fjellområder er ofte vår- og sommerbeiter godt utviklet rundt vassdragssystemer. En utbygging kan ofte gjøre store beslag på et allerede sparsomt beitetilbud og gi en generell reduksjon av det totale beitearealet. Reinens naturlige vandringer følger ofte landskapet på en måte som optimaliserer energibruk. Dag- og sesongvandringer/trekk følger gjerne etablerte traséer gjennom terrenget som, ikke tilfeldigvis, er sammenfallende med landskapets vannsystemer. I reindriften er også drivleier og oppsamlingsplasser gjerne koblet til vannsystemer, daler og fjelloverganger. Oppdemming kan derfor resultere i enten innskrenkning eller stengning av flytt-, trekk- og drivleier. Dette vil igjen gi store konsekvenser for den naturlige bevegelsen og beitebruken til dyrene i et større arealperspektiv. Det er flere eksempler på reguleringer og utbygginger av vassdrag som har påvirket både villreinens og tamreinens trekkleier og arealbruk negativt, som for eksempel Blåsjømagasinet i Setesdal (Reimers, 1984, 1986; Nellemann m. fl. 2003), Aura-utbyggingen i Snøhetta (Reimers, 1984, 1986) og reguleringen av Altaelva. I disse eksemplene har det vært summen av flere inngrep (neddemte beiter, anleggsveier, kraftledninger, kraftstasjoner, osv.) i forbindelse med reguleringen til sammen som har bidratt til de negative konsekvensene (Reimers, 1984, 1986; Nellemann m. fl. 2003). Disse utbyggingene har også resultert i en vesentlig økning av menneskelig ferdsel i det aktuelle området, noe som ofte skremmer reinsdyr og øke sjansene for langvarige unnvikelse. De potensielt negative konsekvensene av reguleringer har ikke bare stort omfang i areal, men muligens også i tid. Tap av barmarksbeite, hel eller delvis stengning av flytt-, trekk-, og drivleier og redusert bruk av store beiteområder kan være langsiktige virkninger (Reimers, 1984, 1986; Nellemann m. fl. 2003). Disse virkningene kan bli forsterket ved negative erfaringer dyrene vil kunne få i forbindelse med anleggsvirksomhet. Dette blir spesielt relevant hvis helikoptertransport foregår over lengre tid. Negative opplevelser og erfaringer under anleggstiden kan forplante seg i flokken og føre til økt unnvikelse i lang tid etter at anleggsarbeidet er utført (se nedenfor for mer informasjon om dette) Viktige faktorer som påvirker adferden til reinsdyr i forhold til utbygginger Ved tekniske inngrep er det menneskers tilstedeværelse og bevegelser som vekker sterkest frykt hos reinen. Nelleman m.fl. (2001), Jordhøy (1997), Hill (1985) og Northcott (1985) rapporterer at reinsdyr/caribou viser størst frykt-/fluktadferd i anleggsfasen, siden dette er den perioden det er mest menneskelig aktivitet, men at dyrene kan komme tilbake etter at anleggsarbeidet er ferdig. 18

19 Når det gjelder mekaniske forstyrrelser, blir som regel stasjonære kilder oppfattet mindre truende enn kilder som beveger seg. Generelt vil en forstyrrelseskilde som opptrer regelmessig i tid og rom kunne føre til en relativ rask tilvenning. En høy grad av regelmessighet kan gi tilvenning til omfattende og komplekse forstyrrelser (Aanes m.fl. 1996). Barrierevirkninger som følge av lineære inngrep (veger, rørledninger, kraftledninger, o.l.) er et kjent problem, men ser ut til å variere avhengig av lokale topografiske forhold, type dyr (kjønn, alder), og hvilke erfaringer de har med menneskelig aktivitet. Drektige og kalveførende simler (fostringsflokkene) er generelt mer følsomme for forstyrrelser enn bukkene (Smith og Cameron, 1983; Reimers, 1984; Dau og Cameron, 1986; Cameron m. fl., 1992; Helle og Sarkela, 1993; Nellemann og Cameron, 1998, Vistnes og Nellemann, 2001). Veier i terrenget vil først og fremst virke barrieredannende på grunn av økt aktivitet av mennesker langs veiene. Reinsdyr er svært tilbakeholdne for å krysse nye veger med trafikk og ferdsel. Veier som er brøytet om vinteren vil i tillegg framstå som en uoverstigelig grøft dersom snømengden tilsier det. Det bør her nevnes at det kan være store forskjeller mellom villrein og tamrein og i hvordan forskjellige bestander med tam- og villrein reagerer på inngrep og forstyrrelser. Generelt vil de negative effektene være størst for villrein med høy skyhetsgrad overfor mennesker og svakest hos tamrein som er vant med en stor grad av menneskelig aktivitet og inngrep i sitt miljø (Eftestøl, 1998; Reimers og Colman, 2006). Plasseringen av et forstyrrende inngrep er avgjørende for hvordan dyrene vil reagere. Plasseres inngrepet sentralt i et spesielt viktig eller attraktivt område vil dyrene, f.eks. p.g.a. høy motivasjonsfaktor, lettere kunne ta i bruk området etter en tid. Flere studier konkluderer med at reinsdyr bryr seg mindre om andre forstyrrelsesstimuli på sommeren når de er plaget av insekter (Smith og Cameron, 1983; Murphy og Curatolo, 1987 Murphy, 1988; Pollard m. fl., 1996). F. eks. rapporterte Murphy og Curatolo (1987) at caribou i Alaska bryr seg mindre om oljeinstallasjoner og den menneskelige aktiviteten forbundet med disse når dyrene var plaget av insekter. De konkluderte med at insektplage og andre forstyrrelser ikke hadde en additiv effekt. Enkelte studier fra oljefeltene i Prodhoe Bay, Alaska viser at caribou blir tiltrukket av veier, grushauger og bygninger/konstruksjoner da disse gir skygge, har mindre vegetasjon og/eller utsettes for større vindpåvirkning og dermed mindre tetthet av insekter (Pollard m. fl., 1996; Noel m. fl., 1998). Det er derfor mindre sannsynlig at luftingsplasser blir påvirket i like sterk grad som vanlige beiteområder etter et inngrep. Dette fordi motivasjonen for å oppholde seg på luftingsplasser ved insektplage er sterk. Derimot vil et inngrep i utkanten av et slikt område være mer konfliktfylt (Jordhøy 1997). Resultatet kan være redusert bruk av arealene mellom inngrepet og områdets yttergrense. Mellom sesongene trekker reinsdyr mellom beiteområder etter en fast årssyklus, og dyrene følger til dels de samme flytt- og trekkrutene (Skogland, 1994). Flytt-, trekk- og drivleiene mellom beiteområder er delvis bestemt ut fra dominerende topografiske og vegetasjonsmessige mønstre i landskapet. Det er derfor svært vanskelig å endre eller finne nye slike leier. Reinen har av ulike grunner ofte forskjellig adferd og toleranse overfor fremmedelementer i forskjellige sesonger. I tillegg til dette kan dyrene ha et helt annet adferds- og reaksjonsmønster når de trekker (eller blir drevet), og dette kan variere mellom sesongene. Under trekk og/eller driving kan dyrene være spesielt stresset og en uvant forstyrrelsesfaktor (som en ny vei eller kraftlinje) kan gi avvik fra normalt atferds- og trekkmønster hos dyrene. Dette kan påvirke den langsiktige arealbruken til bestanden. Topografi, vegetasjon og motivasjon for å ankomme et sted kan ha stor betydning for hvordan dyrene oppfatter en utbygging. Erfaringer tilsier at i flatere, mer åpne landskap, som på snaufjellet, kan barrierevirkningene av vindparker og kraftledninger bli sterkere enn i kuperte landskap eller skogsområder hvor det er vanskeligere å se installasjonene mot horisonten. Det har også vist seg at dyr som er drevet av høy motivasjon lettere tar i bruk områder til tross for en relativt høy menneskelig påvirkning, som for eksempel Hammerfest by. Størrelsen på det indirekte arealbeslaget som følge av tekniske inngrep og forstyrrelser avhenger bl.a. av ressurstilgang, type og mønster av forstyrrelse, og dyrenes tilgang til skjul i nærområdet. I pressede 19

20 områder kan relativt små inngrep få betydelige konsekvenser dersom summen av inngrep i området overstiger reinens tålegrense (synergi). Eksempler kan være områder med mange tidligere inngrep/forstyrrelser (menneskelig aktivitet, kraftutbygginger, veger, o.l.) og/eller naturgitte marginale områder. Hvis det er mange forstyrrende elementer i området fra før, kan konsekvensene av et nytt inngrep bli uforholdsmessig store ved at den samlede forstyrrelseseffekten (fra alle inngrepene) overstiger den summerte effekten av enkeltinngrepene. Curatolo og Murphy (1986) fant ut at det var kun når rørledninger og veier var ved siden av hverandre at krysningsfrekvensen gikk ned. Det er derfor viktig å ta hensyn til alle inngrep i et område, både eksisterende og planlagte, for å kunne vurdere konsekvensene av et nytt inngrep (Klein, 2000, Reimers og Colman, 2006) Kraftlinjer Ved bygging av kraftlinjer blir helikopter ofte brukt og kan bidra til å øke forstyrrelsesgraden under anleggsfasen hvis de flyr lavt (Reimers 1984; Berntsen 1996). Kraftledninger i seg selv har sannsynligvis ingen sterk skremmende effekt på reinsdyr. En rekke feltobservasjoner tilsier at reinen kan vise normal atferd ved direkte eksponering for kraftledninger (Reimers, 1986). Dette har blitt bekreftet i studier av rein i innhegning ved kraftlinjer, selv om disse viste tendenser til mer urolig aktivitetsmønster ved kraftlinjene (Johansen og Korslund 2001; Flydal 2002). Det kan derfor synes som de direkte lokale effektene av kraftlinjer i likhet med vindmøller (Flydal 2002) ikke gir seg utslag i stress, frykt- eller fluktatferd hos reinen når reinen er innenfor innhegninger. I et storskala studium med målinger av både reinens arealbruk og beiteslitasje, fant Reimers m. fl. (2007) ingen støtte for at en kraftledning i Ottadalen hadde en barriere- eller beiteaversjonseffekt på frittgående villrein. Studier av regionale effekter av kraftledninger har derimot vist at kraftledninger kan gi en reduksjon i reinens arealbruk i tilliggende arealer med flere kilometers bredde, og at en slik effekt forsterkes ved parallellføring med andre kraftledninger og i kombinasjon med annen utbygging / aktivitet som hyttefelt, veger, skiløyper etc. (Nellemann m. fl Det er også av stor betydning hvor kraftledningene plasseres i terrenget. For å redusere negative effekter, bør kraftledninger legges utenfor beiteområdene og utenom uberørte områder (Flydal 2002). Selv om to parallellførte ledninger har vist seg å ha større effekt enn en enkelt ledning, vil de ha mindre effekt sammen enn hver for seg. Det er derfor, generelt sett, en fordel å samle inngrepene mest mulig. Traséer i skog, under stup og i dalfører vil sannsynligvis redusere de negative effektene i betydelig grad (Flydal 2002). Andre studier har imidlertid vist at kraftledninger kan gi en reduksjon i reinens arealbruk i tilliggende arealer med flere kilometers bredde (Nellemann m. fl., 2001; Vistnes og Nellemann, 2001; Vistnes m. fl. 2001; Nellemann m. fl. 2003; Vistnes m.fl. 2004), og at en slik effekt forsterkes ved kombinert effekt med annen menneskelig utbygging/aktivitet som for eksempel hyttefelt, veier og skiløyper (Nellemann m. fl., 2000; Vistnes m. fl., 2001, Vistnes m.fl. 2004). Dette indikerer at det kan være omfanget av menneskelig utbygging og aktivitet som er avgjørende for om reinen bruker et område. Det har også blitt påpekt at Nellemann/Vistnes gruppen ikke har tatt nok hensyn til naturlige variabler, som for eksempel høyde over havet, når de har analysert resultatene sine 4. Noen studier har vist at mange tilsynelatende negative effekter kan bli betydelig redusert ved å introdusere enkelte 4 4 Nellemann/Vistnes har målt lavtykkelse i forhold til avstand fra et inngrep. Når man øker avstanden fra inngrepet har det også vist seg at høyden over havet stiger (ofte pga. inngrepet er i en dal/lavereliggende områder). Høyde over havet er en viktig faktor for å bestemme naturlig lavtykkelse og det er ikke sikkert at denne faktoren er tatt nok hensyn til i Nellemann/Vistnes sine studier. 20

21 miljøvariabler, som for eksempel høyde over havet, i analysene (Reimers og Colman 2006; Reimers m. fl. 2007, Dahle m. fl. innsendt). Det er også av stor betydning for forstyrrelsesgraden hvor kraftledningene krysser beitedistriktet. Hvis de krysser migrasjonsruter til og fra kalvingsområder, kan det ha en relativt stor negativ effekt fordi drektige simler er mer vare for forstyrrelser enn andre dyr (Reimers, 1984). En kraftledning som går igjennom utkanten av et reinsdyrområde, kan ha en sterkere barriereeffekt sammenlignet med kraftledninger som går sentralt i reinsdyrområdet og "kutter av" større områder. Dette fordi motivasjonen for å trekke ut til utkantsområdene kan være mindre (Jordhøy, 1997). I motsetning til dette, fant Reimers m.fl. (2007) at villrein krysset under en kraftledning regelmessig og brukte et avgrenset mindre område i utkanten av Ottadalen villreinsområde Tidligere atferdsstudier på forstyrrelser fra andre relevante inngrep Konsekvenser av andre menneskelige inngrep som er relevante i forbindelse med et regulerings- og utbyggingsprosjekt eller utbygging av kraftlinjer er studert mer inngående, men resultatene er ikke entydige. Flere internasjonale og nasjonale studier (Murphy og Curatolo, 1987; Helle og Sarkela, 1993; Cameron m. fl., 1995; Nellemann og Cameron, 1996; Nellemann m. fl., 2000; Nellemann m. fl., 2001; Vistnes m. fl., 2001) viser at villrein/caribou og tamrein har en tendens til å trekke vekk fra områder med menneskelige inngrep (hytteområder, veier, skiområder, oljefelt, osv.). Områder på flere kilometers avstand kan ifølge disse studiene bli påvirket negativt av inngrepene og den menneskelige aktiviteten som hører med. På den andre siden konkluderer litteraturstudier med at reinsdyr/caribou klarer å venne seg til en lang rekke menneskeskapte fremmedelementer etter relativt kort tid (Cronin m. fl, 1994; Wolfe m. fl., 2000; Reimers og Colman, 2006). Bergerud m. fl. (1984) hevdet at reinsdyr er tilpasset en veksling i arealbruk i forhold til blant annet endringer i beitekvalitet, klima og svingninger i populasjonsstørrelse og at denne tilpasningen gjør dyrene i stand til å gjenoppta bruken av et område etter endringer i forbindelse med utbygginger. Cronin m. fl. (1998ab) og Ballard m. fl. (2000) mente blant annet at det var usikkert om oljefeltregionene i den sentralarktiske caribou-populasjonens sommerområde påvirket populasjonsstørrelsen. Noel m fl. (2004) mente at fordelingen av kalver og voksne caribou ikke ble sterkt påvirket av en vei i forbindelse med et område som ble bygget ut for oljeutvinning. Den registrerte fordelingen av dyr innenfor 1 km brede sektorer, 1-6 km fra inngrepet, og andelen dyr i de forskjellige sektorene tydet ikke på at inngrepet hadde noen betydning. Rapporten ble kritisk gjennomgått av Joly m. fl. (2006), der det blir påpekt at det totale antall dyr innenfor studieområdet hadde blitt redusert og at rapporten derfor burde ha konkludert med at veien, og ny infrastruktur, faktisk hadde en negativ effekt. Den kritiske gjennomgang ble besvart av Noel m. fl (2006) som tilbakeviste Joly m fl. (2006) sine påstander. Noel m fl. (2006) mener at de ikke hadde noe grunnlag for å si at en reduksjon av antall dyr innenfor hele studieområdet hadde skjedd på grunn av veien eller annen ny infrastruktur. De mente at dette like gjerne kunne ha skjedd på grunn av naturlige faktorer som naturlige svinginger i arealbruken (Hinkes m. fl. 2005) og tidlig/sen snøsmeltning (Whitten & Cameron 1985) Reimers og Colman (2006), Reimers m. fl. (2007), og Dahle m. fl. (innsendt) har også påpekt viktigheten av å inkludere andre viktige miljøvariabler i analysene av hvordan reinsdyr reagerer ovenfor inngrep i tillegg til effekten av inngrepet i seg selv før man konkluderer. Studiene og diskusjonen ovenfor viser at det er saklig faglig uenighet angående hvordan diverse inngrep påvirker arealbruken og kondisjonen til villrein/caribou-bestandene 5. I denne sammenheng er det også naturlig å trekke frem at den sentral-arktiske caribou bestanden (CAH) som har blitt påvirket av oljeutvinningen i Alaska har økt fra ca dyr i 1970 til over dyr i Noen mener at 5 Det er naturlig at en slik faglig uenighet forsterkes når det, som i vårt tilfelle, gjelder tamrein. 21

22 dette er bevis for at det er mulig å bygge ut områder samtidig som man tar vare på større cariboubestander (Cronin m. fl. 2000; 2001). Andre mener at slike tall ikke kan brukes som bevis på at oljeutvinningsutbygginger ikke har negative effekter (Cameron m. fl. 2002, 2005). Noe det er enighet om, og som de fleste studier viser, er at graden og forutsigbarheten av menneskelige aktivitet forbundet med de rent fysiske inngrepene er mest avgjørende for hvor sterk den forstyrrende effekten blir på reinen (Helle og Sarkela, 1993; Colman, 1999; Murphy og Lawhead, 2000; Ballard m. fl., 2000; Klein, 2000; Wolfe m. fl., 2000; Colman m. fl., 2001 b). De tilsynelatende motstridende resultatene som er funnet i forskjellige studier av menneskelig forstyrrelse på reinsdyr og caribou kan også ha sin årsak i at det er vanskelig å justere for en rekke andre faktorer som påvirker reinens atferd. Blant disse er, som nevnt tidligere, sesong, kjønn og alder, tamhetsgrad, beitekvalitet, populasjonsstørrelse, jakt, antall forstyrrende inngrep det allerede er i området og hvilke erfaringer dyrene har med disse (Reimers, 1984, 1991, 1993; Eftestøl, 1998; Colman, 1999; Murphy og Lawhead, 2000; Klein, 2000; Wolfe m. fl., 2000; Colman m. fl., 2001 b, Vistnes m. fl., 2001, Reimers og Colman 2006). I forbindelse med arealbruk hos tamrein og hvordan disse dyrene blir påvirket av inngrep, er kanskje de aller viktigste faktorene reineierne selv, distriktets driftsmønster og måten dyrene i utgangspunktet blir behandlet på. Disse elementene kan variere fra distrikt til distrikt og mellom reineierne Generelt om omfang og konsekvens i anleggsfasen Siden mengde menneskelig aktivitet knyttet til anleggsarbeid ofte er stor i forbindelse med utbygginger generelt, og med bruk av helikopter spesielt, har denne perioden stor betydning ovenfor reinsdyrene og reindriften i det aktuelle området. Forstyrrelsesnivået under anleggsperioden kan påvirke hvordan dyrene også i ettertid oppfatter inngrepet. Hvis dyrene får negative erfaringer under anleggsarbeidet, kan det føre til at det tar lenger tid før dyrene igjen tar et område i brukt. Hvis anleggsarbeidet derimot blir utført skånsomt, eventuelt når dyrene ikke er i området, vil også konsekvensene på lang sikt sannsynligvis bli mindre. Hvorvidt dyrene vil tilvenne seg et inngrep, og evt. hvor fort de vil gjøre det, avhenger bl.a. av graden/typen av menneskelig aktivitet i tilknytning til anlegget etter at anlegget er etablert (Aanes m.fl. 1996). Effektene vil være avhengig av når anleggsarbeidet foregår i forhold til når områdene brukes av reinen. Anleggsfasen til Ullsfjordutbyggingen er planlagt å pågå over to år. I utgangspunktet vil det være mulig å tilpasse anleggsarbeid i et beiteområde til reindrifta. Hvis anleggsarbeidet går over flere år vil dette vanskeliggjøres fordi det øker faren for overbelastning i de resterende områdene. Tett samarbeid mellom utbygger og reindrifta vil derfor være nødvendig for å redusere de negative konsekvensene så mye som mulig. Samarbeidet må komme i gang i god tid før anleggsarbeidet starter. Mye tyder på at reinen kan forbinde tekniske installasjoner med menneskelig aktivitet og forstyrrelse og derfor unngår områdene i ettertid. Det vil derfor være viktig å redusere konsekvensene så mye som mulig, også med tanke på hvilke konsekvenser tiltaket får i driftsfasen. Effekten på reindrifta vil også være bestemt av hva som foregår i andre beiteområder. Dersom det er store forstyrrelser i sentrale beiteområder, eller i andre reserveområder, kan anleggsvirksomhet gi store negative effekter. 22

23 5. TIDLIGERE INNGREP INNENFOR REINBEITEDISTRIKTET Generelt kan man si at dyrene i Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen har vært påført en rekke endringer de siste årene. Det er flere inngrep og forstyrrelser innenfor distriktets beiteområder som legger begrensninger og føringer på driften. Disse vil gi en økt betydning av Ullfjordsutbyggingens planområde ettersom de nordlige og vestlige områdene på Stuorranjárga blir mer påvirket av andre menneskelige aktiviteter og utbygginger. Endringer i områdene omfatter bl. a.: Økning i turisme/friluftsliv/antall merkede stier og løyper Hytteutbygginger og fritidsparker Forsvarsaktiviteter Kaianlegg Næringsparker Flere kraftlinjer Kraftutbygginger Økning av motorferdsel i utmark Flere og større veier, med mer trafikk Skogsdrift Sauenæring og annet landbruk Politiske vedtekter angående reindrift og andre næringer som påvirker reindrift I tillegg til disse lett synlige menneskeskapte påvirkningene, har også klimaendringer ført til bl.a. økt og tettere skogvekst samt betydelig endret og mindre forutsigbare vær- og beiteforhold, noe som igjen gir store utfordringer i reindriften. Det er også vekst i Tromsø by, spesielt nordover mot Kroken som berører reindriften. Generelt, med mer folk i byen øker antall folk på fjellet. For eksempel har friluftsbruk rundt Tromsdalstind økt betydelig. Per 2006 var det ca hytter og 600 fritidsboliger som berører reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen. For noen få år siden kom skytefeltene Mauken (41 km 2 ) midt i vinterbeitet og Blåtind (120 km 2 ) i sentrale vinterbeiteområder. Mulige fremtidige inngrep Den planlagte storhavna og næringsparken ved Tønsnes kan få meget stor betydning for hele beitedistriktet generelt, og Ullsfjordutbyggingen spesielt. Hvis distriktet må endre transportstedet mellom sommer- og vinterbeiteland, vil bruken av hele området endre seg, spesielt bruk av vårbeiter, kalvingsland, og høstbeiter. Dette vil gi økt betydning og bruksverdi av det aktuelle planområdet til hele utbygging i Ullsfjord. Det er flere andre planlagte utbyggingssaker i sommerbeiteland som utfordrer dagens driftspraksis og arealutnyttelse. Disse er: Hytter og fritidspark ved Brevik (150 eller 75 hytter) Nye veier Oppgradering av veien fra Fagernes til Brevik Ny næringspark ved Ramfjord/Fagernes OL2018 Nye kraftlinjer Hyttefelt Skutvik Distriktet forventer også søknader om nye inngrep i vinterbeiteland, bl.a. sammenbindingen av Mauken-Blåtind skytefelt og etablering av Målselv Fjellandsby. 23

24 6. STATUS OG VERDIVURDERING 6.1 Reindriften i Norge km 2, over halvparten av Norges totalareal, blir brukt som reinbeite. Reindriften har meget sterke tradisjoner, spesielt i den nordlige delen av landet. Per 31. mars 2006 var det over tamrein i Norge, hvorav godt over var på samiske hender ( For reindriftssamene representerer ikke reindriften kun en næringsvei, men også en livsstil. Reinsdyrene er en integrert del av samenes identitet, kultur og verdensbilde og har mye større betydning enn bare økonomisk produksjon. Reindriften og reinsdyrenes mønster er utgangspunktet for tidsregning og -syklus, årstid og døgnrytme. Likeledes er hele det sosiale systemet, dvs. verdier og normer, slektskapssystem, bosteder, forflytningsmønster og familiens økonomi bestemt av flokkens eksistens og behov. Det er en sterk sammenheng mellom reineiernes trivsel, livskvalitet, stolthet og identitet og reinflokkens trivsel. Det at reinflokken trives, reproduserer seg og er ved god forfatning, blir kalt reinlykke (Oskal, 1997, 2000). Konseptet reinlykke inneholder flere elementer som ikke blir diskutert her, men essensen i det er at et godt liv er nært knyttet til reinflokkens velbefinnende. Mange av reineierne vi snakket med, spesielt de eldre, fortalte oss at hvis reinlykken blir borte, så blir det også meningsløst å være reinsame. For å forstå konsekvensene av en utbygging for reinsamenes sosiale liv, må man først forstå hvordan reindrift er bærebjelken for hele deres eksistens og sosiale liv. Det er en enorm stolthet knyttet opp mot den livsstilen og identiteten de har som reinsamer. Det at en reinsame har klart seg så langt og forsørger seg selv og familien som reineiere, bidrar til at alle endringer som kan true dette grunnlaget blir betraktet som negativt. Samene tenker i generasjoner framover. Derfor er tidsperspektivet viktig i forbindelse med utbygginger. For reinsamene ble det sagt at 20 år er en alt for kort tidshorisont med hensyn til utbyggingsplaner og eventuelt bruk eller vern av deres beiterettigheter. 6.2 Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen Fakta om Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen Reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen har beiteområder, totalt 2794 km 2, innenfor 3 kommuner; noe sommerbeiteland i Balsfjord kommune men hovedsakelig i Tromsø kommune i Tromsdalen/Andersdalen-Storheimen distrikt, # 17/18-Stuorranjárga og vinterbeiteland i Balsfjord og Målselv kommune i Mauken distrikt, #27 (se distriktskart Figur 2). Reinbeitedistriktet består av sju driftsenheter med 15 personer i driftsenhetene og sju personer involvert fulltid i driften. I tillegg til disse, bidrar flere titalls personer under oppsamlinger, merking, slakt, driving og andre store driftsbegivenheter. Totalt utgjør sommerbeiteland, som den planlagte utbyggingen ligger i, ca km 2, som omfatter hele Stuorranjárga. Høyeste reintall i sommer- og 24

25 vinterstammen er av reindriftsstyret i 1963 satt til 2000 dyr 6 (dette er vintertall og sommerbestanden er ca. 50% større). Reintallet var 1173 i 1996/97. Det steg frem til 2001 og har holdt seg stabilt på rundt dyr frem til i dag. Per 31. mars 2006 hadde distriktet 1626 dyr (ukorrigerte tall, Reindriftsforvaltningen, 2007). Produksjonsåret 2005/06 ble det slaktet ca. 435 dyr. Dette tilsvarer en produksjon på ca kg kjøtt. Slaktevekter for reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen lå i 2005/06 litt under gjennomsnittet for Troms fylke, men lå i samme periode over gjennomsnittet for resten av landet (Tabell 3). Tabell 3: Slaktevekter for reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen i reindriftsåret 2005/06. Distrikt/dyr Okse1-2år Simle > 2år Kalv 17/18/27 reinbeitedistrikt 32,7 kg 31,4 kg 21,6 kg Troms 33,5 kg 37,1 kg 22,7 kg Reindrift totalt 27,8 kg 30,6 kg 19,1 kg Generell arealbruk 7 Siden 1966 har dyrene blitt fraktet med bil og/eller båt til og fra sommer- og vinterbeiteland. Generelt har dyrene ankommet sommerbeiteland på Stuorranjárga ved Tønsnes rundt midten av april, alt etter både vinter- og vårsmelteforhold. Dyrene er i sommerbeiteområdet fram til ca. midten til slutten av oktober. For 5-6 år siden ventet distriktet til midten av november med å flytte flokken sørover. Desto lenger distriktet venter med å flytte sørover, desto viktigere blir de østlige høstbeiteområdene som blir berørt av denne utbyggingen. På grunn av dette vil disse områdene sannsynligvis, ut i fra praktiske forhold, bli viktigere og, hvis mulig, bli brukt mer intensivt i fremtiden. Kalvingen begynner nesten umiddelbart etter at reinen har ankommet Tønsnes. Dyrene sprer seg ut over nordenden av halvøya (Tromsdalen) på leting etter gode vårbeiter. Gode kalvingsområder er en begrensende faktor som er svært viktig for reinnæringen. Et godt kalvingsområde tilbyr dyrene stillhet og ro, godt vårbeite, lite rovdyr og best mulig skjul, Det bør heller ikke utgjøre en fare for dyrene å komme seg til eller fra området. Et eksempel på en slik fare kan være store elver som kalvene må krysse. Stort sett bruker dyrene de samme kalvingsområdene år etter år. Området går i arv fra simler til hunnkalver. Likevel kan kalvingsområdene endre seg mellom år. Per i dag skjer det mest kalving i reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen i de dalstrøkene som strekker seg i en nord-syd retning nord for Breivikdalen. Kalvemerkingen gjennomføres hvor og når det passer best driftsmessig i løpet av sommeren, men helst før slutten av august. Det er fem merkegjerdeanlegg (samlingssteder) i distriktet som benyttes etter behov, men per i dag brukes mest de tre merkegjerdeanleggene i Tromsdalen til dette formålet (se driftskartet Figur 2). Distriktet tar helst slaktuttak to ganger i løpet av året. Det første uttaket er kombinert med høstflytting, enten ved samlingen av flokken på Tønsnes før de skal transporteres sørover, eller når dyrene kommer frem til Balsnesodden på nordenden av Malangshalvøya. I dag utgjør deler av Malangshalvøya, dvs. det området som strekker seg sør til eidet mellom Nordfjordbotn og Storsteinnes på Balsfjordsida, viktige høstbeiter. Høstbeiteområdet har tidligere blitt brukt i oktober, november og desember og er avhengig av klimatiske og driftsmessige forhold. Ettersom klimaendringer påvirker snøforholdene har bruken av høst- og vinterbeiter blitt mindre forutsigbar og mer usikker. Dyrene vandrer eller drives til vinterbeiteområdet i løpet av månedsskiftet desember-januar. Her beiter de frem til våren, avhengig av snø- og smelteforhold. Men som nevnt ovenfor har det de siste årene ofte blitt midten av april før de drives tilbake mot Balsnesodden for transport nordover til Tønsnes. 6 I utgangspunktet skal det øvre reintallet reflektere bæreevnen i distriktet og det faktiske reintallet er ikke ment å ligge over øvre reintall. Det har imidlertid vært stor uenighet innen hele reindriftsnæringen om det øvre reintallet og hvordan dette tallet har blitt regnet ut. 7 Oversikten over arealbruken er utarbeidet ved hjelp av arealbrukskart for reinbeitedistriktet (Figur 2) og samtaler med reinbeitedistriktet. 25

26 Vinterbeitelandet omfatter områdene sør for høstområdene frem til Målselva, fra fjorden til Skjold, og fra Skjold langs riksvei 87 gjennom Tamokdalen til E6 ved Øvergård. Derfra avgrenses området nordover av E6 fram til Nordkjosbotn. 2 A 2 B Figur 2 a og b. Arealbrukskart for reinbeitedistrikt 17/18/27 Mauken/Tromsdalen som illustrerer sesongbruken av distriktets beitearealer på storskala (a) og sommerbeiteland (b) (Stuorranjárga halvøy og Andersdal/Stormheimen - halvøya mellom Ullsfjord og Balsfjord, nord for Laksvatnet) med driftsmessige variabler. Se tegnforklaringen nedenfor ( Tegnforklaring til figurer 2, 6 og 7. Tema Beitehage Bolig Bro for reindrift Båttransport for rein Fangarm Feltslakteanlegg Flyttlei Gamme Gjeterhytte Høstbeite I (parringsland) Høstbeite II (tidlig høstland) Høstvinterbeite I (intensivt bruk) Høstvinterbeite II (spredt bruk) Utseende Mye brukt teltplass Naust / lager Plass for mob arb.gjerde Reindriftsvei Skille / opplastningsgjerd Sommerbeite I (høysommerland) Sommerbeite II (lavereliggende) Sperregjerde, permanent Trasé for mob. sperregj. Trekklei Vinterbeite I (seinvinterland) Vinterbeite II (tidlig benyttet) Vårbeite I (kalvingsland) Vårbeite II (oksebeiteland) Komb gjerde (merk/slakt) Merkegjerde Ca. planområdet: 26