Naturfaglige undersøkelser i Kvænangsbotn og Navitdalen i Kvænangen kommune, Troms

Transkript

1 859 NINA Oppdragsmelding Naturfaglige undersøkelser i Kvænangsbotn og Navitdalen i Kvænangen kommune, Troms Karl-Otto Jacobsen Jarle Werner Bjerke Stefan Olberg Dag Gjerstad Øvre venstre hjørne på konvolutt Øvre venstre hjørne på konvolutt L A G S P I L L E N T U S I A S M E I N T E G R I T E T K V A L I T E T Samarbeid og kunnskap for framtidas miljøløsninger Øvre venstre hjørne på konvolutt E6/5

2

3 Norsk institutt for naturforskning Naturfaglige undersøkelser i Kvænangsbotn og Navitdalen i Kvænangen kommune, Troms Karl-Otto Jacobsen Jarle Werner Bjerke Stefan Olberg Dag Gjerstad

4 nina oppdragsmelding 859 NINA publikasjoner NINA utgir følgende faste publikasjoner: NINA Fagrapport Her publiseres resultater av NINAs eget forskningsarbeid, problemoversikter, kartlegging av kunnskapsnivået innen et emne, og litteraturstudier. Rapporter utgis også som et alternativ eller et supplement til internasjonal publisering, der tidsaspekt, materialets art, målgruppe m.m. gjør dette nødvendig. NINA Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA gir til oppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utrednings-prosjekt. I tillegg til de emner som dekkes av fagrapportene, vil oppdragsmeldingene også omfatte befaringsrapporter, seminarog konferanseforedrag, års-rapporter fra overvåkningsprogrammer, o.a. NINA Project Report Serien presenterer resultater fra instituttets prosjekter når resultatene må gjøres tilgjengelig på engelsk. Serien omfatter original egenforskning, litteraturstudier, analyser av spesielle problemer eller tema, etc. NINA Temahefte Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov bl.a. for å informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgruppen er "allmennheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruket, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftlivskretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer bruk av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner. Jacobsen K.-O., Bjerke, J.W., Olberg, S. & Gjerstad. D Naturfaglige undersøkelser i Kvænangsbotn og Navitdalen i Kvænangen kommune, Troms. NINA Oppdragsmelding pp + vedlegg. Trondheim, 17. januar 2005 ISSN ISBN Rettighetshaver : Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse Redaksjon: Karl-Otto Jacobsen NINA Ansvarlig kvalitetssikrer: Sidsel Grønvik NINA Opplag: Rapporten er kun tilgjengelig i pdf-format Kontaktadresse: NINA Tungasletta 2 N-7485 Trondheim Telefon: Telefax: NINA Fakta Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINAs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner, naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte enkeltpersoner). I tillegg publiserer NINA-ansatte sine forskningsresultater i internasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populærfaglige tidsskrifter og aviser. Tilgjengelighet: Prosjekt nr.: Ansvarlig signatur: Åpen Oppdragsgiver: FYLKESMANNEN I TROMS Forskningssjef 2

5 nina oppdragsmelding 859- Referat I forbindelse med planene om opprettelse av landskapsvernområde i Kvænangsbotn og Navitdalen i Kvænangen fikk NINA i oppdrag av Fylkesmannen i Troms å kartlegge de zoologiske og botaniske verneverdiene. Kvænangsbotn har ingen større tekniske inngrep, men umiddelbar nærhet til vassdragsregulering og kraftlinje gjør likevel at kun de innerste og høytliggende områdene kan kalles villmarkspregede områder. Botanisk sett er området av regional, dvs. middels, verdi. Området har imidlertid zoologiske verneverdier som er store. Foruten å ha et høyt artsantall, er det påvist hele 32 rødlistearter, fordelt på fugl (18), pattedyr (6) og insekter (8). Den samlede verdien for Kvænangsbotn blir satt til stor, noe som tilsvarer nasjonal verdi. Kvænangsbotn innehar såpass store nasjonale zoologiske verneverdier at det er viktig å sikre disse gjennom et områdevern. Det bør også vurderes å utvide det foreslåtte verneplanområdet, slik at de baserike delene av Čorrovárri inkluderes. Det er også ønskelig å utrede verneverdiene i det inngrepsfrie området sørøst for dagens planleggingsgrense. Navitdalen har tyngre tekniske inngrep i form av kraftlinje, reindriftsvei og er litt påvirket av vassdragsregulering. I likhet med Kvænangsbotn er det derfor kun de innerste og høytliggende områdene kan kalles villmarkspregede områder. Navitdalen er heller ikke spesielt verdifullt botanisk, med en registrert rødlisteart. Verdiene er satt til liten til middels. De zoologiske verneverdiene her er relativt store, men ikke på samme nivå som i Kvænangsbotn, verken med hensyn til artsantall eller rødlistearter. Det er registrert 12 rødlistearter, fordelt på fugl (6) og pattedyr (6). Den samlede verdien for området blir middels til stor, noe som tilsvarer regional til nasjonal verdi. Det er i hovedsak hekkende kongeørn, tidligere jerveynglinger og leveområde for fjellrev som medfører at området får en stor viltverdi. Hvor viktig funksjon området har for jerv og fjellrev i dag er imidlertid usikkert, da det for eksempel ikke er noen dokumenterte ynglinger av jerv her de siste 10 årene. 3

6 nina oppdragsmelding 859 Forord I forbindelse med planene om opprettelse av landskapsvernområde i Kvænangsbotn og Navitdalen i Kvænangen fikk NINA i oppdrag av Fylkesmannen i Troms å kartlegge de zoologiske og botaniske verneverdiene. Karl-Otto Jacobsen og Jarle Werner Bjerke ved NINA har stått for henholdsvis de zoologiske og botaniske feltundersøkelsene. Stefan Olberg, som er fagkonsulent i entomologi ved zoologisk museum i Oslo, har gjort den delen som omfatter vedborende insekter. Biolog Dag Gjerstad har deltatt i feltundersøkelsene på fugl og pattedyr, samt stilt sine omfattende data fra området til disposisjon. Vi takker begge disse for innsatsen. Vi takker Geir Mathiassen og Geir Arnesen ved Tromsø Museum for tilgang til museets digitaliserte herbariedata fra Kvænangen. Videre takkes Ove Torland, Kjetil Bjørklid, Johan Mathis Eira, Lars Krempig, Idar Lettrem, Karl-Birger Strann og Ingar Jostein Øien for verdifulle opplysninger om fugle- og dyrelivet i området. Rapporten har vedlegg som er unntatt offentlighet fordi den inneholder detaljerte opplysninger om rødlistearter. Dette er gjort med henvisning til Lov om offentlighet i forvaltningen av 19. juni 1970 nr og 6 pkt. 2c. Vår kontaktperson hos Fylkesmannen har vært Heidi Marie Gabler. Vi takker for godt samarbeid. Tromsø, 31. desember 2004 Karl-Otto Jacobsen prosjektleder 4

7 nina oppdragsmelding 859- Innhold Referat...3 Forord Innledning Metode og datagrunnlag Vegetasjon Fugle- og dyreliv Vedborende insekter Kriterier for verdisetting Områdebeskrivelse Berggrunn Vegetasjon Zoologi Inngrep/menneskelig påvirkning Resultater: Botanikk Kvænangsbotn Verneplanområdets lavereliggende deler i nordvest (Bađaávži-Rundvatnet-Gåsevatnet) Kupert terreng i nordvestlig utkant (Tverrfjellet-Njemenjáikojohka) Kvænangselva og nærliggende sletter Halsfjellet (Čeabetčearru) Sørvestvendte dalsider (fra Kvænangselva mot Lomvatn og Fiskevatn) Fjellstrøk nord for Kvænangselva (Vuovde-Gerabetvárit og Gearbbehat) Navitdalen (Návetvuopmi) Skogsområder nedre del nord og sør for Navitelva (Návetjohka) Lavalpine områder ved Ormvatnet Dalbunnvegetasjon i reingjerdeområdet (Sáiva-Sáivaguolban-Sarvvesgorsa) Fjellvegetasjon i nordvest-skråning av Meastogáisa, delvis langs Meastojohka Goneldatvárri-Ruvzanjunni Resultater: Fugle- og dyreliv Kvænangsbotn Navitdalen Resultater: Vedborende insekter Planområdets samlede verdi Kvænangsbotn Botanikk Fugle- og dyreliv Vedborende insekter Samlet verdi Navitdalen Botanikk Fugle- og dyreliv Vedborende insekter Samlet verdi Konklusjon Referanser og informanter...54 Vedlegg 6 5

8 nina oppdragsmelding Innledning Vern av Kvænangsbotn ble først fremmet av Ressursutvalget for Finnmarksvidda i (NOU 1978). Utvalget beskriver området slik: Området er på 120 km 2 og rommer botaniske, zoologiske og landskapsestetiske verneverdier og er rikt på elver og vatn som gir gode fiskemuligheter. For befolkningen i kommunen er dalføret og fjellene her et verdifullt og mye brukt utfartsområde. Den store variasjon i naturen med furuskog, bjørkeskog, nakne fjellheier og de rike landskapsformene med steile forrevne fjellvegger, fosser og juv, store steinurer, grønne, frodige elvesletter, vatn og nakne fjellsletter gjør området til et storslagent og rikt naturområde. Navitdalen ble ikke foreslått vernet i NOU (1978), men omtales under kapittel 9 (Tekniske inngrep og større inngrep) å ha interessante kvartærgeologiske avsetninger og terrasser. Sannsynligvis en del botaniske interessante forekomster. Området har rikt dyre- og fugleliv samt fine landskapsformer. I ny landsplan for nasjonalparker i 1986 (NOU 1986) slutter Statens Naturvernråd seg til ressursutvalgets forslag og anbefaler at det opprettes et landskapsvernområde i Kvænangsbotn. I Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (Miljøverndepartementet ) vurderer regjeringen at verneforslaget videreføres. Miljøverndepartementet foreslår i denne forbindelse at Navitdalen også vurderes i denne sammenhengen. Arealet for Navitdalen utgjør ca 205 km 2 (se figur 1). Med dette som bakgrunn fikk NINA i 2004 i oppdrag å kartlegge de zoologiske og botaniske verneverdiene i Kvænangsbotn og Navitdalen. Foruten fugl, pattedyr, amfibier og reptiler, innebar den zoologiske kartleggingen også vedborende insekter. Koordinater for sjeldne og rødlistede arter følger i et eget vedlegg som er unntatt offentlighet. 6

9 7 nina oppdragsmelding 859- Figur 1: Kart over de foreslåtte landskapsvernområdene i Kvænangsbotn og Navitdalen

10 nina oppdragsmelding Metode og datagrunnlag 2.1 Vegetasjon De foreslåtte verneplanområdene er store, og det var derfor mulig å befare kun deler av dem. Et prioritert mål var å befare flest mulig naturtyper og vegetasjonstyper. Det vil si at store områder med lik eller ensartet vegetasjon kun ble undersøkt i mindre partier. Dette gjelder for eksempel fjellstrøkene nord-nordøst for Kvænangselva (Bađajohka). Videre ble naturtyper som er fremhevet som mindre vanlige av Direktoratet for naturforvaltning (1999a) og vegetasjonstyper ansett som truete (Fremstad & Moen 2001) gitt økt oppmerksomhet. Registrering av vegetasjonstyper følger Fremstad (1997). For hvert befart område med ny vegetasjonstype i forhold til omkringliggende typer ble karakterarter (dominante arter, indikatorarter, regionalt sjeldne arter) registrert. Så langt som mulig ble komplette krysslister (artslister) for karplanter tatt innenfor begrensete områder (for eksempel opp langs ei fjellside). Epifyttiske (trelevende) sopp, busk- og bladlav ble også registrert. En god del registreringer av lav, spesielt busk- og bladlav, på stein og jord ble også registrert. Disse registreringene av busk- og bladlav er imidlertid ikke komplette, bl.a. er de vanskelige slektene begerlav (Cladonia) og saltlav (Stereocaulon) kun overfladisk behandlet. Det var ikke kapasitet til å gjøre registreringer av moser. Artslister for registrerte karplanter, sopp og lav er gitt i vedlegg 1-3. Flere innsamlinger ble gjort av vanskelige eller mindre vanlige arter. Disse er blitt kontrollert ved hjelp av standard bestemmelseslitteratur (for eksempel Ryman & Holmåsen 1992, Krog m. fl. 1994, Lid & Lid 1994, Jonsell m. fl. 2000, 2001, Foucard 2001), samt en del spesiallitteratur, spesielt for lav (for eksempel Degelius 1954, Vitikainen 1994). Innsamlet materiale vil bli overlevert herb. TROM (Tromsø Museum-Universitetsmuseet). Litteratur og herbariedata ble undersøkt for å få kjennskap til tidligere botaniske undersøkelser innenfor de foreslåtte verneplanområdene, eventuelt til nærliggende områder utenfor verneplanområdene. Tromsø Museum ga tilgang til deres botaniske data fra Kvænangen kommune. For lav finnes en søkbar database på Internettet med tilgang til data fra flere ulike herbarier (Timdal 2004), og en lignende finnes også for sopp, men da bare med data fra herbariet i Oslo, O (NMD 2004). Befaringene ble gjort av forsker Jarle W. Bjerke i perioden 19. juli til 4. august Dette er for tidlig på sesongen til å fange opp floraen av vedboende sopp på en god måte. Fruktlegemene til disse vil for mange arter først kunne sees ut i september. Hensynet til karplantefloraen gjorde at befaringen ble gjort i dette tidsrommet. 2.2 Fugle- og dyreliv Planområdet er befart i juni og juli 2004 av forsker Karl-Otto Jacobsen og biolog Dag Gjerstad (Toppelbukt, Kvænangen). Forekomstene av fugl (inkludert sportegn som fjær, gulpeboller, gamle reir o.l.) og pattedyr (inkludert sportegn som fotavtrykk, ekskrementer og markerings- 8

11 nina oppdragsmelding 859- steder, samt hiområder) ble registrert systematisk. Dag Gjerstad har i perioden gjennomført ca 50 turer inn i Kvænangsbotn og ca 10 turer inn i Navitdalen. Zoologiske registreringer fra disse turene er også tatt med i rapporten. I artslistene (vedlegg 4 & 5) er det angitt hvilken funksjon og tetthet hver registrert art har i influensområdet. Opplysninger om ornitologiske registreringer i det aktuelle området er også blitt innhentet fra diverse litteratur, viltområdekartverket hos Fylkesmannen, samt ved henvendelse overfor lokalkjente personer som kunne sitte inne med relevante opplysninger. Særlig bidrar Johansson (1978) med opplysninger i forbindelse med omfattende vassdragsundersøkelser i Kvænangen i I Løvenskiold og Valeur (1960) finnes det noen gamle registreringer fra 1957 fra Navitdalen. Ove Torland som var skogmester i Kvænangen i perioden , var en aktiv observatør og har kommet med verdifulle opplysninger. Idar Lettrem som har jaktet i Navitdalen i mange år, samt reindriftsutøver Johan Mathis Eira, har kommer med en del opplysninger vedrørende Navitdalen. Severin Vangen (nå død) har bidratt med opplysninger om Kvænangsbotn gjennom Johansson (1978) og i samtale med K.-O. Jacobsen i Figur 2: Vindusfelle som brukes til å fange flygende insekter. Foto: Karl-Otto Jacobsen 9

12 nina oppdragsmelding Vedborende insekter Undersøkelsene ble gjennomført av fagkonsulent Stefan Olberg. Det ble kun foretatt undersøkelser i Kvænangsbotn, da Navitdalen ble vurdert til å ikke være et like interessant område for trelevende biller. Feltarbeidet foregikk fra starten av juni til midten av august I inventeringa ble det brukt 45 fritthengende feller (se figur 2) festet i furu og løvtrær (bjørk, osp og or) og ti kjukefeller montert på kjuker (trelevende sopp i familien poresopp) på bjørk og osp. Disse to variantene av vindusfeller er konstruert for å fange flygende insekter og sto ute i totalt 74 døgn. Fellene ble i hovedsak plassert i furuskogsområdene på begge sider av Kvænangselva og forsøkt plassert i de områdene som inneholer høyest andel død ved, mange kjuker eller blandingsskog av furu, bjørk og osp. Fellene ble tømt fire ganger i løpet av perioden. I tillegg til fellefangsten, ble barken skavet av døde trær på jakt etter biller, og kjuker ble undersøkt i felt eller samlet inn for klekking av biller på laboratoriet. Entomologene bruker for øvrig det reviderte Strand-systemet når de angir utbredelsen til en art. Det vil si at fylkene er delt opp i mindre deler, eller provinser (f.eks er Troms delt i TRY og TRI). 2.4 Kriterier for verdisetting Verdisetting av naturtyper er gjort med utgangspunkt i DN-håndbok nr. 13 (Direktoratet for naturforvaltning 1999a) og Nasjonal rødliste for truete arter (Direktoratet for naturforvaltning 1999b). Viktige kriterier for verdisetting er (Direktoratet for naturforvaltning 1999b): Grad av produksjon. Naturtyper med høy produksjon fører til høyere tetthet og gjerne høy artsrikdom. Grad av kontinuitet. Områder med høy kontinuitet har hatt stabile økologiske forhold over lengre tid, og gir av den grunn etablerings- og utviklingsgrunnlag for spesialiserte arter og samfunn. Biologisk funksjon. Områder med viktig biologisk funksjon er områder som oppfyller sentrale funksjoner for bestander i området. Forekomster av rødlistearter. Rødlistearter er arter klassifisert som spesielt sårbare. De fleste artene på rødlisten er klassifisert i en truethetskategori, basert på en ødeleggelse eller reduksjon av viktige habitater (se tabell 1). Naturtypens sjeldenhet/grad av truethet. Naturtyper som har vært utsatt for betydelig reduksjon i nyere tid, som følge av menneskeskapte inngrep og påvirkninger, faller inn under dette kriteriet. Datainnsamlinga er innrettet slik at vi får karakterisert flest mulig av de overstående kriteriene. DNs metode for viltkartlegging ble brukt til å verdsette planområdet. En del av artene er gitt en viltvekt. Skalaen tilsvarer en verdi som går fra 1 lokal verdi, til 5 nasjonal/internasjonal 10

13 nina oppdragsmelding 859- verdi. Der flere viltvekter overlapper hverandre, gis et tillegg på 1. Det vil si at der to arter med viltvekt 1 og 2 overlapper hverandre, vil det gis en viltvekt på 3 for området (jf. metode i Direktoratet for naturforvaltning 1996) Den nasjonale rødlista omhandler truete arter av forskjellig grad (se tabell 1). I tillegg tar den for seg arter som Norge har et spesielt ansvar for, da artens hovedutbredelse befinner seg innenfor Norges grenser (norske ansvarsarter). Særskilte lokale og regionale forhold er tatt hensyn til under verdivurderingene. For planter er blant annet Engelskjøn & Skifte (1995) sitt forslag til rødlistede planter for Troms tatt hensyn til. Tabell 1. Truethetskategorier for rødlistede arter (Direktoratet for naturforvaltning 1999b). Kode Ex (Extinct) E (Endangered) V (Vulnerable) R (Rare) DC (Declining, care demanding) Beskrivelse Arter som er utryddet som reproduserende arter i landet innenfor de siste 50 år. Ex? angir arter som er forsvunnet for mindre enn 50 år siden. Arter som er direkte truet og som står i fare for å dø ut i nærmeste framtid dersom de negative faktorene fortsetter å virke. Sårbare arter med sterk tilbakegang, som kan gå over i gruppen direkte truet dersom de negative faktorene fortsetter å virke. Sjeldne arter som ikke er direkte truet eller sårbare, men som likevel er i en utsatt situasjon pga. liten bestand eller med spredt og sparsom utbredelse. Hensynskrevende arter som ikke tilhører kategori E, V eller R, men som pga. tilbakegang krever spesielle hensyn og tiltak. DM (Declining, monitor species) A (Responsibility species) Kategorien bør overvåkes omfatter arter som har gått tilbake, men som ikke regnes som truet. For disse artene er det grunn til overvåking av situasjonen. Norske ansvarsarter. Bare arter som forekommer med minst 25% av den europeiske bestand er inkludert. 2.5 Områdebeskrivelse Naturgeografisk hører Kvænangsbotn til region 44b: Troms submarine bjørke- og furuskogregion, underregion: Lyngen-Altaområdet (NU B 1977) Berggrunn To geologiske enheter, nabardekket i vest og nalganasdekket i øst, dominerer i området (Zwaan 1988). Nalganasdekket består i hovedsak av meta-arkose, stedvis med kvartsittlag. Meta-arkose er en sedimentær sandstein med høyt innhold av feltspat. Bergarten er basefattig, det vil si den har lite innhold av karbonater, og begunstiger derfor ikke basekrevende vegetasjonstyper. Denne berggrunnen finnes i størsteparten av det foreslåtte verneplanområdet i Kvænangsbotn, med unntak av de vestligste grenseområdene der andre bergarter 11

14 nina oppdragsmelding 859 er framtredende. Meta-arkose dekker også store deler av det foreslåtte verneplanområdet i Navitdalen, spesielt i de sørligste (indre) partiene, men også langs fjellkjeden i vest, samt langs østsiden av dalen, og der i blanding med granatglimmerskifer. Spredt i området finnes ulike typer gneis, hovedsakelig granodiorittisk gneis med amfibolittbånd og pegmatittganger, samt amfibolittisk gneis med hornblendeskifer, grovkornet granatglimmerskifer, metagabbro og ultramafiske bergarter (Zwaan 1988). Disse kan gi rom for mer basekrevende vegetasjon. I Kvænangsbotn finner vi denne berggrunnen i et tynt belte som inkluderer fjellene Halsfjellet (Čeabetčearru) innenfor foreslått verneplanområde og Čorrovárri vest-nordvest for verneplanområdet. I Navitdalen dukker gneis-bergartene opp i de nordligste (ytre) delene og i det sørligste området sør for Njallavárri. Videre er store deler av Navitdalen dekket av løsmasser, det vil si morene, grus, sand og leire. I Kvænangsbotn er løsmasser kun til stede i et lite parti helt nordvest (nederst) i foreslått verneområde. Fjellkjeden i vestlige deler av foreslått verneområde i Navitdalen har også mindre partier av andre bergarter. Fjellet Meastogáisa er bygd opp av ren gabbro, mens Geitfjelltinden (Gaiccavarri) har dekke av mylonittisk, granatførende gneis med amfibolitt (metagabbro) Vegetasjon I det nasjonale vegetasjonsatlaset er størstedelen av dalførene i Kvænangsbotn og Navitdalen plassert i den nordboreale sonen, som kjennetegnes av subalpin bjørkeskog og dels lavvokst barskog (Moen 1998). Kyststrekninga langs Kvænangsbotn er plassert i mellomboreal sone, som kjennetegnes av store barskogsområder, samt gråor-heggesamfunn med en rekke varmekjære arter. Kun de aller nederste partiene av planlagt verneplanområde i Kvænangsbotn faller i følge det grove kartet i Moen (1998) innenfor den mellomboreale sonen. De øvre partiene ovenfor skoggrensa faller inn under de alpine vegetasjonssonene (lavalpine, mellomalpine og høyalpine soner). Inndeling i vegetasjonsseksjoner benyttes for å vise den geografiske variasjonen mellom kyst og innland, som henger sammen med forskjeller i oseanitet, der forskjellen mellom sommerog vintertemperatur, samt luftfuktighet, er viktige klimafaktorer. Begge de foreslåtte verneplanområdene ligger i sin helhet innenfor den såkalte overgangsseksjonen (OC) mellom de oseaniske og kontinentale seksjonene. Denne seksjonen kjennetegnes ved at plantelivet preges av østlige trekk, men ved at svake vestlige innslag forekommer (Moen 1998). Bærlyngskog og rikt innslag av lav i heivegetasjonen er typisk for denne seksjonen. Tregrensa i Navitdalen går i enkelte vestvendte skråninger ved m o.h. I de østvendte og nordøstvendte skråningene er den noe lavere, ned til i 420 m o.h. enkelte steder. Tregrensa er noe lavere i Kvænangsbotn. I sør- og vestvendte lier kryper den over 440 m o.h., mens den i nord- og østvendte lier sjelden er over 400 m o.h., med treløse rabber helt nede på 200 m o.h (jfr. også Statens Kartverks kartblad 1734 I, 1734 II, 1834 IV og 1834 III). 12

15 nina oppdragsmelding 859- Myrkomplekser finnes innenfor begge verneplanområdene. De største områdene finnes i sentrale deler av Navitdalen på rundt 400 m o.h. I Kvænangsbotn finnes mindre myrpartier både nedenfor og ovenfor skoggrensa. De mange vannene og tjernene gir rom for limniske plantesamfunn, men antall involverte karplantearter er relativt lite. Størsteparten av verneplanområdene ligger ovenfor skoggrensa og er dominert av fjellvegetasjon på rabber, i lesider og i snøleier med stort innslag av kryptogamer (moser og lav) Zoologi Det foreslåtte verneområdet i Kvænangsbotn ligger bare tre kilometer fra sjøen innerst i Kvænangen. Det strekker seg fra i underkant av 80 m o.h. til over 800 meter. Dette medfører at området både har innslag av kystbundne fuglearter på næringssøk/trekk i de laveste områdene, slik som gråhegre, tyvjo, gråmåse og svartbak. Samtidig finnes det arter her som for eksempel storfugl, sidensvans og varsler, som i hovedsak forbindes med barskogsområder i indre strøk. Over skoggrensa finnes de fleste av fjellartene som vi har i fylket. Kvænangsbotn ligger som et grenseområde hvor det finnes både sørlig og østlig utbredte fuglearter. Av østlige utbredte arter er den sjeldne lappsangeren regelmessig registrert i området. Observasjoner av arter som konglebit, lavskrike og lappmeis underbygger det østlige innslaget i furuskogen. I fjellet er østlige arter som lappspove, sotsnipe og trane jevnlig registrert, selv om hekkeområdene ligger lengre inn mot grensen til Kautokeino kommune. De aller nederste delene av Navitdalen har noe av den samme kombinasjonen av kystbundne og barskogsarter, mens fjellområdene ikke har den samme artsrikdommen og det østlige innslaget som Kvænangsbotn har. 2.6 Inngrep/menneskelig påvirkning Kvænangsbotn grenser til den regulerte elva Njárbesjohka/Njemenjáikojohka i sørvest, mens i nordvest og nord følger den eksisterende kraftlinje som går til Finnmark. Dermed er disse to inngrepstypene ikke innenfor planleggingsgrensen. Det finnes imidlertid et reingjerde som går inn langs dalbunnen og til fjells, og i denne forbindelse er det også etablert kjøreløype for motorsykler (2-, 4- og 6-hjul). I forbindelse med tidligere hogst går det også skogsveier litt inn i området. Spor etter gammel plukkhogst finnes imidlertid i det meste av dalen. Det finnes noen få hytter og gammer innenfor planleggingsgrensen. To parallelle kraftlinjer (132 kv) krysser Navitdalen i nedre del. Det er gjennomført omfattende vannkraftutbygging i Kvænangsbotn. Vatn fra Sarvvesjávri som tidligere rant ned Sarvvesjohka og ned i Navitdalen, blir nå overført i tunnell til Borgajávri (?). Dette har medført at Navitelva har fått noe mindre vannføring. På sørsiden av Navitelva går det en vei langt innover dalen som i hovedsak brukes av reindrifta (se figur 14). Den dårlige standarden på veien gjør at det imidlertid bare er motorsykler (2-, 4- og 6-hjul) og kanskje traktorer som kan brukes der. På nordsiden av elva går det en traktorvei et kortere stykke innover. Det er spor etter hogst i store deler av det nedre området. Sáiva-Sáivaguolban inne i dalen er sentralt i innsamlinga og 13

16 nina oppdragsmelding 859 flyttinga av rein, og viser da også klare tegn til disse aktivitetene. Kjørespor etter terrenggående kjøretøy, gammer, avfall, hugde trær, og selvsagt selve reingjerdet, er de mest markante spor. Innover i dalen herfra blir spor etter menneskelig aktivitet færre, men kjørespor finnes innover hele dalen. Foruten gammene her inne finnes det også en gamme på nordsiden i nedre del av dalen. Det er en offentlig godkjent snøscooterløype på 6,8 km som går opp fra Naviteidet til Sahppejávri. Deler av denne ligger innenfor planleggingsgrensen. Det er bare de indre delene av Navitdalen og de innerste fjellområdene i Kvænangsbotn som oppfyller kriteriene til å kunne betegnes som inngrepsfrie (se figur 3). Figur 3: Kart over inngrepsfrie områder i indre Kvænangen (kilde : De grønne områdene viser (fra lys grønn til mørk grønn) områder 1-3 km, 3-5 km og mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep. Oversikten viser status per januar 2003 sammen med bortfallet (markert som rødt og rosa) i perioden og

17 nina oppdragsmelding Resultater: Botanikk 3.1 Kvænangsbotn Svært få botaniske registreringer er gjort tidligere innenfor selve det foreslåtte verneplanområdet. Flere registreringer fra Kvænangsbotn finnes, men flesteparten er gjort i området vest for eller sør for verneområdet. Notø (1902) undersøkte store deler av Kvænangen, deriblant områder som trolig faller inn under foreslått verneplanområde. Han bruker bl.a. stedsnavnet Gærbek som tilsvarer dagens Gearbbet, som vi finner bl.a. i Gearbbetjohka (Nordbotnelva) som renner delvis innenfor verneplanområdet. Riktignok finner vi stedsnavn med Gearbbet også et stykke utenfor verneplanområdet, for eksempel Gearbbetjávri på Kjækanfjellet nord for verneplanområdet. Notøs herbariebelegg av bl.a. gråstorr (Carex canescens) viser at han også var ved Njemenjáikojohka, elva som danner nordvestlig grense for verneplanområdet. Notø (1902) skriver også at han besøkte fjellene Čorrovárri og Slææro, sistnevnte sannsynligvis Šleađuidvárri. Begge disse fjellene er rett vest-sørvest for foreslått verneplanområde. Også Mejland (1980) bidrar med planteregisteringer fra Čorrovárri. Mejland skriver også at O. Rønning har besøkt samme fjell. Mejland gjorde også en del undersøkelser i skogen rundt Vangen, 2 km vest for Limpavatnet, som er innenfor foreslått verneplanområde. Ellers finnes det mange registreringer fra Lássajávri-Lássavárri-området (se blant annet utbredelseskart i Engelskjøn & Skifte 1995), som er lettere tilgjengelig på grunn av anleggsvei opp til demning. Dette området er vest-sørvest for verneplanområdet. Figur 4: Gåsvatnet. Foto: Karl-Otto Jacobsen 15

18 nina oppdragsmelding Verneplanområdets lavereliggende deler i nordvest (Bađaávži - Rundvatnet - Gåsevatnet) Her menes området på sørsiden av grusvei sør for Kvænangselva, fra kraftledning, som også danner verneplanområdets grense i vest, og sørøstover til Rundvannet og langs bekk til nordøstlige deler av Gåsevatnet. I sør stopper dette delområdet ved stigninga opp mot Tverrfjellet. Landskap Området er småkupert med noe furumoer og små søkk med myrer, samt flere små til mellomstore vann, deriblant Rundvatnet og Gåsevatnet (se figur 4 & 9). Forhøyningene i området har flere steder svært tynt vegetasjonsdekke, og bart berg er synlig, spesielt i de brattere skråningene. Botaniske registreringer Skogvegetasjon: De tørrere partiene er dominert av furu, til dels med store innslag av bjørk, samt noen få, spredte ospelunder. Feltsjiktet er dominert av bærlyng, hovedsakelig fjellkrekling og tytebær. Andre vanlige arter er smyle, blåbær, linnea, og stiv kråkefot. Dette tilsvarer Fremstads (1997) bærlyngskog med tytebær-krekling-utforming (A2c). I noen litt fuktigere partier erstattes bærlyngvegetasjonen av lågstauder som skrubbær, stormarimjelle, skogstjerne, fugletelg og hengjeveng. Dette tilsvarer blåbærskog med blåbær-skrubbærutforming (A4b) med overganger mot småbregneskog med fjellskog-utforming (A5c). Det aller meste av skogen innenfor området faller inn under disse vegetasjonstypene. Mot Limpavatnet er skogen noe fuktigere, og skogen er delvis en ren bjørkeskog med småbregnevegetasjon. Bjørkene i dette området er relativt høyvokste og er nærmere underarten dunbjørk (ssp. pubescens) enn fjellbjørk (ssp. czerepanovii), men på grunn av glidende overganger foretas ingen formell oppdeling av bjørk på underartsnivå i Flora Nordica (Jonsell 2000), og denne oppfatninga følges her. Den epifyttiske lavvegetasjonen er artsfattig. Den er best utviklet i området med høye bjørker. Der finnes bl.a. relativt velutviklete thalli av mørkskjegg (Bryoria fuscescens), samt spredte forekomster av kulekvistlav (Hypogymnia tubulosa). Treløs heivegetasjon: Slik type vegetasjon er spredt der vegetasjonsdekket er tynt, for eksempel opp mot punkt på 137 m o.h. Foruten de ovennevnte lyngartene på furumoene, finnes også en del røsslyng, greplyng og rypebær. Denne type vegetasjon er også fremtredende i andre deler av det foreslåtte verneplanområdet. Ombrotrof myrvegetasjon: Myrpartiet i østenden av Salmijärvi er ombrotroft (næringsfattig). Deler av myrpartiet er trebevokst, hovedsakelig av spredt furu, men også med noen klynger av bjørk. Feltsjiktet domineres av småbjønnskjegg og torvull. Mer spredt er dvergbjørk, rundsoldogg, sveltstorr, røsslyng, fjellkrekling, blokkebær og vanlig tettegras. Dette tilsvarer ulike typer av ombrotrof myrvegetasjon, deriblant furubevokst tuemyr med røsslyng-rusttorvmoseutforming (J2a), og fastmattemyr med torvull-kjøttorvmose-utforming (J3b) eller bjønnskjeggstivtorvmose-utforming (J3c). 16

19 nina oppdragsmelding 859- Minerotrof bakkemyr: Myra i vestenden av Rundvatnet, rett sør for punkt 137 m o.h., er hellende. Den er ganske artsfattig. Dominerende art er trådstorr. Andre karakterarter er bjønnbrodd, fjellfrøstjerne og smalsoldogg. Dette er arter som indikerer næringstilførsel gjennom vann som har vært i kontakt med mineraljord. Bekke- og sumpvegetasjon: Noen av bekkene gir grunnlag for høyvokst kantvegetasjon. Dette gjelder for eksempel bekkene fra Rundvatnet, Gåsevatnet og Salmijärvi. Flaskestorr, skogrøyrkvein, sølvbunke, bekkeblom, skogsnelle og elvesnelle er vanlige arter i sumpet terreng langs bekkene. I partier av bekkene med stilleflytende vann dekker flotgras hele overflaten (dvs. flytebladvegetasjon med flotgras-utforming, P2a). I sørvestlig del av Rundvatnet renner ingen klar bekk, men i stedet er området sumpete. De fuktigste delene er dominert av flaskestorr og trådstorr (elvesnelle-storr-sump med flaskestorr-uforming, Q3). Deretter er det overganger mot myrvegetasjon med mye rundstorr, myrhatt og smalsoldogg, samt spredt tranestorr og gulstorr. Sistnevnte arter indikerer en viss tilførsel av næringsrikt sigevann. Vannvegetasjon: Vegetasjonen i Rundvatnet og Gåsevatnet ble undersøkt. Disse to vannene har ganske lik utforming. De er stedvis dekket av brunt mudderslam. Disse delene av vannene er vegetasjonsløse. I områder der små steiner stikker opp av bunnen, er muligheten for feste bedre, og her finnes spredt noen karplanter. I Rundvatnet ble det registrert spredte bestander av tusenblad, fjellpiggknopp, bukkeblad og flaskestorr. I Gåsevatnet vokser i tillegg hesterumpe. Dette tilsvarer en nordlig, artsfattig, variant av langskuddvegetasjon med tusenbladtjønnaksutforming (P1a). Verdivurdering Området utmerker seg ikke med hensyn til flora og vurderes kun til liten. Tusenblad har ikke tidligere blitt registrert i Kvænangen kommune (jfr. Engelskjøn & Skifte 1995), men den er trolig vanlig, men oversett Kupert terreng i nordvestlig utkant (Tverrfjellet-Njemenjáikojohka) Terrenget dekker området rundt Tverrfjellet, i nord fra og med skråning nær Rundvatnet, i øst mot Gåsevatnets vestlige del, i sør ned til Njemenjáikojohkas bredder (tilsvarende verneplanområdets planlagte grense) og i vest mot lite, navnløst tjern på 100 m o.h. Landskap I vest og sør er skråningene bratte, og området er veldig kupert og ulendt. Skråningene er stedvis blokkmark og rasmarker, spesielt ned mot elveleiet. Flata øverst på Tverrfjellet er mindre kupert enn resterende deler (se figur 5). 17

20 nina oppdragsmelding 859 Botaniske registreringer Frodig høystaudeskog: Den bratte lia i nordlig del av dette delområdet (mot Rundvatnet) er dekket av bjørkeskog med velutvikla høystaudevegetasjon, samt en del buskvegetasjon. Noen arter er relativt varmekjære. Kvitbladtistel, ballblom, vendelrot, hengjeaks, skogstorkenebb, mjødurt, hegg og setervier er blant arter registrert i denne lia (høystaude-bjørk-utforming, C2a). Lenger sørover, i nedre del av skråning nær elva, er artsmangfoldet noe større. I tillegg til de ovennevnte staudene, ble også stornesle, bringebær, fjellminneblom, firblad, raud jonsokblom, myskegras, hundekjeks, setersyre, strutseveng, turt og skogburkne registrert. Gråor tar også delvis over bjørkas posisjon i tresjiktet. Siden skråninga ned mot elva er så bratt, finnes det ingen velutvikla vannkantvegetasjon. Høystaudevegetasjonen utgjør vegetasjonen ved foten av rasmark (se nedenfor) og går helt ned til elveleiet. Denne vegetasjonstypen tilsvarer gråor-heggeskog med høystaude-strutseveng-utforming (C3a). Kildevegetasjon: I samme skråning har kilder sine utspring mellom høystaudevegetasjonen. Ved en kilde nær Rundvatnet vokser arter som fjelltistel, slirestorr, gulstorr, fjellfrøstjerne, blåklokke, fjellgulaks, lifiol, fjellfiol, dvergjamne, og svarttopp. Flere av artene indikerer næringsrikt sigevann. Vann-, myr og sumpvegetasjon: Et lite tjern inkluderes i dette delområdet. Dette tjernet ligger på ca. 170 m o.h. nordøst for toppen av Tverrfjellet (UTM EC ). Tjernet er brådypt, og i selve vannet vokser kun en karplante, soleinykkerose. Den er tallrik spesielt i tjernets sørlige del, der den også sto i blomst. Typen tilsvarer flyteblad-vegetasjon med nykkeroseutforming (P2b). Myrvegetasjonen rundt vannet er løs, og dominante arter er rundsoldogg, smalsoldogg, kvitlyng, snipestorr og flaskestorr (fattig fastmattemyr, K3). I sørenden av dette vannet finnes ei lita, fuktig eng med finnskjegg, fjellkvein, stjernestorr, og orkideene småtviblad og flekkmarihand. Artene indikerer lite næringsrikt sigevann. Et lite område med sumpvegetasjon ble registrert i ei kløft ved foten av Tverrfjellet (UTM EC ). På begge sider av sumpen er det steile bergvegger. Sumpen er dominert sennegras. Sammen med den vokser bekkeblom, hesterumpe, myrmjølke, gråstorr og mjødurt. Dette er en såkalt elvesnelle-storrsump med sennegras-utforming (O3e). Denne vegetasjonstypen tåler perioder med tørrlegging. I tillegg er det overganger mot gråor-heggeskog. I samme område ble flere liggeplasser for elg observert. Furumo: Vegetasjonen på toppen av Tverrfjellet er en halvtørr lyngfuruskog med store innslag av fjellkrekling, tytebær, blåbær og blokkebær. Ellers er orkideene knerot og grønkurle til dels tallrike. Det samme er vintergrøn-artene olavsstake og nikkevintergrøn. Rasmarksvegetasjon: De største rasmarkene finnes i skråninga ned mot Njemenjáikojohka. Rasmark og vertikale bergvegger finnes også ved ovennevnte sennegras-sump. Raudsildre, geitrams, kattefot, sisselrot, rosenrot, skjørlok, hengjepiggfrø, vanlig fjellarve, skogjamne, knoppsildre, fjelltjæreblom, myskegras, lundrapp og sauesvingel er de mest fremtredende 18

21 nina oppdragsmelding 859- karplantene på og mellom steinblokker, samt i bergsprekker. Vegetasjonstypene kan kalles rasmark med tørrgras-urt-utforming (F1a) med overganger mot gras-urt-utforming med fuktarter (F1c), samt mot etasjemose-utforming (F1c) i områder med de største blokkene. Forekomst av arter som fjelltjæreblom, sauesvingel, raud jonsokblom og fjellarve kan indikere at berget stedvis er ultrabasisk, jfr. Fremstads (1997) vegetasjonstype ultrabasisk og tungmetallforgiftet mark (F6). Disse artene ble imidlertid ikke innsamlet, og det kan derfor ikke avklares her om de tilhører såkalte ultrabasiske økotyper. Flere økologisk interessante lavarter ble også registrert. I rasmark ned mot elva vokser bl.a. raudberglav, grønn rosettlav, lys navlelav, lungenever, kystårenever, Placopsis gelida, grynvrenge, glattvrenge og bikkjenever direkte på stein. I de mer eller mindre vertikale bergveggene ved siden av sennegras-sumpen, finnes en lavflora med flere kalk- eller baseindikatorer. Følgende lav ble registrert direkte på stein: kalkdogglav, raudberglav, grønn rosettlav, fløyelsglye, fingerglye, filthinnelav, skrubbenever, hoderosettlav, matt brunlav, pulverragg, papirlav, brun korallav og vanlig kvistlav. Flere av disse artene er vanligst på bark, men i dette området er altså mange av dem kun funnet på stein. Siden dette berget så å si mangler hyller og bergsprekker, er karplanter fraværende. Likevel bør berget karakteriseres under vegetasjonstypen bergsprekk og bergvegg med baserik utforming (F2c). Den har også affinitet mot vegetasjonstypen epilittisk lav-vegetasjon med raudberglav-dogglav-utforming (R7d), men denne typen er primært beskrevet for fjellvegetasjon. Inngrep Ingen inngrep ble registrert, bortsett fra tendenser til stier i retning vannene. Verdivurdering Forekomsten av et stort antall vegetasjonstyper innenfor et begrenset område gjør dette området økologisk interessant. Videre økes naturverdien ved at flere av natur- og vegetasjonstypene er regionalt sjeldne. Det samme gjelder for flere enkeltarter. Naturtypene bjørkeskog med høystauder og gråor-heggeskog er begge blant de 56 naturtypene som er prioritert av Direktoratet for naturforvaltning (1999a). I rapporten om truete vegetasjonstyper i Norge er nordlig høystaudeskog vurdert i truethetskategorien hensynskrevende (Aarestad m. fl. 2001), da den dekker små arealer og således er sårbar for arealendringer. Denne vegetasjonstypen finnes i følge Moen (1998) og Aarestad m. fl. (2001) kun i nordboreal sone. I følge Fremstad (1997) kan imidlertid høystaduebjørkeskog (C2a) forekomme også i mellomboreal sone i Nord-Norge. Skogen i dette delområdet ligger i overgangen mellom sonene. Den varmeste delen med bl.a. sturtseveng er mellomboreal. Rik rasmarksvegetasjon er nevnt både av Direktoratet for naturforvaltning (1999a, kap. 5, s ) og blant truete vegetasjonstyper (Fremstad m. fl. 2001), i sistnevnte som hensynskrevende. Flere av forekomstene til enkeltarter er verdt å merke seg. Følgende karplanter ser ut til å være registrert i Kvænangen 19

22 nina oppdragsmelding 859 kommune for første gang: soleinykkerose, sennegras og hengjepiggfrø (jfr. utbredelseskart i Engelskjøn & Skifte 1995; heller ingen upubliserte registreringer i TROM). Nærmeste lokaliteter for soleinykkerose er vestover på Kvaløya i Tromsø kommune (Engelskjøn & Skifte 1995), og østover ved Anarjohka i Karasjok kommune (Dahl 1934). Lokaliteten i Kvænangen er med andre ord relativt isolert fra andre kjente lokaliteter. Det er også ny nordgrense for arten i Norge, men det med bare noen få minutter. Arten er også med i forslag til rødliste for karplanter i Troms (Engelskjøn & Skifte 1995). Nærmeste kjente lokaliteter for hengjepiggfrø og sennegras er i Nordreisa kommune (Engelskjøn & Skifte 1995). Blant lavartene er funnet av matt brunlav det mest interessante. Denne arten er kun kjent fra én annen lokalitet i Troms, ved Brennfjell i Storfjord kommune (Elvebakk & Bjerke i prep.). Ellers i Nord-Norge er den kjent fra en lokalitet i Bodø kommune (Elvebakks upubliserte kollekt i TROM), noen lokaliteter langs Altaelva (Elvebakks upubliserte kollekt i TROM), samt en lokalitet i Nesseby kommune (Timdal 2004). Lobaria-artene skrubbenever og lungenever er heller ikke kjent fra Kvænangen kommune tidligere (Timdal 2004). Disse finnes imidlertid spredt både rett sør og rett nord for Kvænangen. Det samme gjelder kystårenever og papirlav. Flere av de registrerte lavartene som ansees som regionalt vanlige, ser ikke ut til å ha vært samlet eller registrert i Kvænangen tidligere. Dette skyldes nok i hovedsak lite innsamlingsaktivitet, og ikke reell sjeldenhet. Den rødlistete vedboende soppen korallpiggsopp ble samlet av Unni Olufsen ved Vangen (utenfor verneplanområdet) 1-2 km vest for Tverrfjellet (se vedlegg 3). Alt i alt har dette delområdet middels verdi, dvs. det er av regional interesse. Figur 5: Utsikt nedover dalen mot Tverrfjellet. Gåsvatnet til høyre og den regulerte elva Njárbesjohka/Njemenjáikojohka til venstre. Foto: Karl-Otto Jacobsen 20

23 nina oppdragsmelding Kvænangselva og nærliggende sletter Her omtales elvekant- og slettevegetasjon i dalbunnen langs Kvænangselva (Bađajohka) fra der kraftledning krysser elva i nedre del (verneplanområdets foreslåtte grense) og innover mot Storfossen. Ovenfor (øst for) hengebru er mesteparten av befaringene gjort på nordsida av elva, mens nedenfor hengebru er alle befaringer gjort på sørsida av elva. Landskap Dalbunnen er relativt flat, spesielt østfor hengebru. Flere steder har elva skjært seg ned i berggrunnen og dannet steile bergvegger. Enkelte steder har elva dannet steinete elveører. Knauser stikker opp fra slettelandskapet, spesielt nedenfor hengebru. Botaniske registreringer Elveør-vegetasjon: De største elveørene finnes fra området der Dalhytta står og noen hundre meter innover. Vegetasjonen på ørene er glissen med spredte vierkratt, hovedsakelig av sølvvier og grønnvier. De vanligste småplantene er fjellrapp, setermjelt, fjellfrøstjerne, fjellveronika, fjellarve, snøsøte, jåblom, fjellaugnetrøst, fjellsyre, seterfrytle og flekkmure. Det vil si at fjellelementet er ganske betydelig på disse elveørene. Dette kan karakteriseres som en urte- og grasør med fjell-utforming (Q2b). Klåved (Myricaria germanica), en litt eksklusiv elveør-pionér, ble ikke observert. Den er imidlertid kjent fra Kvænangsbotn (Engelskjøn & Skifte 1995). Elvebreddevegetasjon: Så sant ikke flommarkskogen går helt ned til elva, står en smal, gressog vierdominert sone på elvevollen mellom elva og skogen. Typiske arter er grønnvier, setervier skogrøyrkvein, småengkall, harerug, marikåpe-arter, setersyre og fjellsyre. Klippevegetasjon langs elv: I nedre del av Kvæangselva styrter bergene ned i elvestrykene. Et noe annet utvalg av arter klamrer seg fast i disse steinformasjonene. Lav utgjør ofte en betydelig del av vegetasjonen. Der berghyllene er relativt store, får bukser og trær feste (spesielt setervier, einer og bjørk). Mindre berghyller har kortvokst vegetasjon karakterisert av setermjelt, skogsvæver, sauesvingel, høgfjellskarse, gullris, snøbakkestjerne, blåklokke, kattefot, fjellkattefot, harerug, fjellrapp og sisselrot. Av lav kan moseskjell, grå fargelav, soll-lav, fingernever, lodnevrenge, svart steinlav, og vanlig rabbelav nevnes. Så disse knausene har en god blanding av skogsarter og fjellarter. Vegetasjonstypen kan kalles bergvegg med basefattig utforming (F2b). I overgang mot skogen på oversiden har disse bergene ofte velutviklete lavheier med arter som gulskinn, gulskjerpe, fjellreinlav, grå reinlav, kvitkrull, rabbeskjegg, jervskjegg, brun fargelav, brun korallav og storvrenge. Hyllene med slik vegetasjon er ofte ikke tilgjengelig for rein. Innimellom finnes små bjørkebusker og røsslyng. Denne vegetasjonstypen passer best inn under lavskog med lav-fjellbjørk-utforming (A1b). Flommarksskog: Skogen på slettene er dominert av gråor nærmest elvene. Bjørk tar raskt over som dominerende treslag, men med spredte gråor og silkeseljer, og også spredte, storvokste furutrær. Buskvegetasjonen begrenses til noen få einer, villrips og vierkratt. Hegg 21

24 nina oppdragsmelding 859 mangler. Høystaudene og høyvokste gress dominerer de fuktigere delene av sletta. Viktige arter er skogrøyrkvein, myskegras, hundekveke, strutseveng, skogburkne, sauetelg, skogstorkenebb, vendelrot, geitrams, bringebær, glattmarikåpe og hundekjeks. Innimellom disse vokser også firblad og skogstjerneblom. Feltvegetasjonen er noe mer kortvokst nærmere dalsidene. Her er lågstauder som raud jonsokblom, fugletelg, hengjeveng, setersyre, fjellgulaks, småmarimjelle og engsnelle karakterarter. Etter hvert er det også overganger mot lyngskog med mye furu og spredte ospelunder. Den vidt utbredte vedboende soppen ospeildkjuke er vanlig på osp i området, og er en av få vedboende sopp som ble registrert i Kvænangsbotn. Den nærstående arten valkildkjuke ble registrert på bjørk i området. Ellers ble vanlige sopper som knuskkjuke, knivkjuke, skorpekjuke og fløyelskjuke registrert i området. Et soppfunn tilhører enten den relativt vanlige arten bjørkeøsterssopp eller den mindre vanlige arten stor lærhatt. Langs denne gradienten fra elv til dalside finner vi altså følgende vegetasjonstyper: gråorskog med høystaude-strutseveng-utforming (C3a), høystaudebjørkeskog med høystaude-bjørk-utforming (C2a), høystaudebjørkeskog med lavurt-utforming med spredte høystauder (C2c), småbregneskog med bregne-skrubbær-utforming (A5b), og til slutt overganger mot bærlyng- og blåbærskoger (hhv. A2 og A4). Lengre innover i dalen, mot Storfossen og videre, blir flommarksvegetasjonen marginal, og til slutt er det subalpin furu- og bjørkeskog nærmest elva. Denne skogstypen omtales lengre ned i forbindelse med dalsidene. Langs stier og på tun ved Dalhytta finnes en del kulturspredte arter, deriblant grasstjerneblom og høymol. Et funn av en høyvokst kvein tilhører sannsynligvis storkvein. Det vil i så fall være første registrering av denne arten i Kvænangen. Også en rapp er vanskelig å bestemme til art med sikkerhet. Den tilhører kanskje markrapp. Lyngskog: Artsfattige blandingsskoger dominert av krekling, tytebær, blåbær, smyle og finnskjegg finnes på knauser nær elva. Se under Rundvatnet-området beskrevet ovenfor for omtale av slike vegetasjonstyper. Sumpvegetasjon: I området mellom Dalhytta og hengebru finnes tendenser til sumpvegetasjon. I en uttørket pytt vokser fjellpiggknopp, hesterumpe og vassreverumpe. Omkring denne pytten vokser bl.a. setervier, gråor, enghumleblom, ballblom, myrmjølke, duskull og stor myrfiol. Myrvegetasjon: Små myrpartier finnes innenfor delområdet, spesielt nedenfor hengebru i forsenkninger mellom knauser. Myrene er fattige fastmattemyrer (K3) med karakterarter som småbjønnskjegg, rundsoldogg, småtranebær, torvull, dvergbjørk, finnskjegg og sveltstorr. Inngrep Det går et nyere reingjerde innover langs dalbunnen, med tilhørende kjøretrasé for motorsykler (LTK). Det er litt spor etter hogst for mange år siden. 22

25 nina oppdragsmelding 859- Verdivurdering Som nevnt ovenfor er nordlig høystaudeskog kategorisert som hensynskrevende. De største områdene med høystaudeskog innenfor de foreslåtte verneplanområdene finnes på slettene et stykke innover i dalen. Artsmangfoldet er moderat høyt. Riktignok er ingen av de registrerte karplantene regionalt sjeldne. Dette er imidlertid en av de nordligste forekomstene av mellomboreal skog i Norge, noe som hever naturverdien av dette området betraktelig. Skogen i dalbunnen er i en overgang mellom mellomboreal og nordboreal sone. Store bestander av strutseveng indikerer tilhørighet i mellomboreal sone, men den tilsynelatende mangelen på hegg, indikerer affinitet mot nordboreal sone. De samme vegetasjonstypene finnes også i Alta kommune, men er sjeldne eller fraværende lengre nordover eller østover (jfr. Moen 1998). Lavarten lodnevrenge funnet i bergvegg ser ut til å være registrert for første gang i Kvænangen. Arten er relativt vanlig nord til Nordreisa, men det er svært få funn av den i Finnmark (jfr. Timdal 2004) Halsfjellet (Čeabetčearru) Her rettes fokus mot fjellvegetasjonen og den øvre subalpine bjørkseskogen på og ved Halsfjellet. Undersøkt område ligger i nordvestlig del av Halsfjellet, med oppstigning fra Gåsevatnet, forbi rett nord for skråning som på kartbladet kalles Čeabetčorru og opp til varde på 629 m o.h. Nedstigning gikk i retning nordover mot ikke navngitt vann ved 178 m o.h. Landskap Delområdet er svært kupert med flere mer eller mindre vertikale bergvegger, samt flere vanskelig tilgjengelige rasmarker. Topp-platået til fjellet er noe slettere, men også her noe undulerende. Som nevnt i avsnittet om berggrunnsgeologi har Halsfjellet en geologisk sammensetning som kan gi en basekrevende vegetasjon. Botaniske registreringer Urterike lier ved skoggrensa: En slik li ble grundig undersøkt rett nord for Čeabetčorru (UTM EC , m o.h.). I denne svært bratte lia renner en bekk, som gir frodig vegetasjon. Spredte steinblokker, delvis skjult av den høye vegetasjonen, vitner om jevnlige ras fra bergene ovenfor. Nærmest bekken, gjerne på små jordflekker mellom to bekkeløp, får man en bekkekantvegetasjon bestående av flere sildre-arter (gul-, raud-, knopp- og snøsildre), kjeldemarikåpe, fjellrapp (fertil og vivipar form), setermjølke, setersyre, løvetann, fjellskrinneblom og polarkarse. Nært bekken vokser også høystauder og busker som fjellkvann, hundekjeks, turt, ballblom, skogstorkenebb, sauetelg, geitrams, villrips og sølvvier. Hegg vokser i samme skrent ved 290 m o.h. Kortere urter vokser innimellom, bl.a. gullris, fjelltistel, fjellminneblom, jåblom, skogstjerneblom, setermjelt, fjellsoleie, seterfrytle og harerug. Litt lenger unna vokser relativt høye trær av bjørk og rogn, samt skogrøyrkvein og raud jonsokblom. Denne lia er trolig utsatt for snøras om vinteren. Den kan derfor betegnes som en snørasbetinget glenne i en høystaudebjørkeskog med høystaude-bjørk-utforming (C2a), som oppover lia etter hvert blir treløs og dermed går over i en rik høystaude-eng og -kratt med skogstorkenebb-ballblom-utforming 23