Tre forelesninger om kommunikasjon av Jorun Høier Kjølaas, Høgskolen i Tromsø. Del 1 av 3

Transkript

1 Tre forelesninger om kommunikasjon av Jorun Høier Kjølaas, Høgskolen i Tromsø Del 1 av 3 1

2 Av Jorun Høier Kjølaas Høgskolen i Tromsø 9293 Tromsø (e-post: Jorun.H.Kjolaas@hitos.no) KOMMUNIKASJON KOMMUNIKATIVE KJENNETEGN KOMMUNIKATIV UTVIKLING KOMMUNIKATIVE VANSKER LITTERATUR 1. PENSUMLITTERATUR Lorentzen, P. (1998): Språk og handling. Språkutvikling hos vanlige og uvanlige barn. Tano-Aschehoug. Rommetveit, R. (1972): Språk, tanke og kommunikasjon. Universitetsforlaget (s ). Rye, H. (1993): Tidlig hjelp til bedre samspill: Nye metoder og nye muligheter. Universitetsforlaget. Wormnæs, S. (1992): Kommunikativ kompetanse hos hjelpemiddelbrukere. Norsk Tidsskrift for logopedi, SUPPLERENDE LITTERATUR Brown, B. (1996): Speakers, listeners and communication. Explorations in dicourse analysis, Cambridge University Press. Wormnes, S. (1992): En større verden. Datateknologi for personer med bevegelses- og talevansker, Universitetsforlaget. KOMMUNIKATIVE KJENNETEGN I HVA ER KOMMUNIKASJON? Nesten all menneskelig aktivitet involverer kommunikasjon. Vi kommuniserer med venner og fremmede, offentlig og privat. Vi kommuniserer når vi underviser, gir ordre, mottar ordrer, planlegger, sladrer og diskuterer. Vi kommuniserer vår kunnskap og hva vi ikke bryr oss om, vår frustrasjon og vår tilfredshet, våre behov og våre intensjoner. Vi kan kommunisere ved å bruke mange ord i innfløkte setninger og ved å bruke få ord i korte setninger. Vi kan kommunisere ved å tie, ved å snakke fort, ved å legge trykk på noen ord, ved å heve stemmen og ved å gestikulerer. Kommunikasjon har ulike hensikter og ulike former. En kan så spørre seg om det er mulig å finne noe som er felles for en så variert aktivitet? Hvis vi ikke kan finne ett sett prinsipper som er felles for all kommunikasjon, vil våre observasjoner i forhold til kommunikasjon forbli isolerte observasjoner. Det som gjelder for en situasjon, kan ikke overføres til en annen. Observasjonene kan da ikke brukes til 2

3 systematiske forklaringer på ulike kommunikasjonssituasjoner. Hvordan kan vi da forstå hva som skjer ved kommunikasjonsvansker? På hvilket grunnlag skal vi da kunne handle i forhold til dette? Derfor starter vi med å spørre om hva som er kommunikasjonens kjennetegn? Deltagerne i en kommunikasjon vil være svært forskjellige. De har ulike erfaringer, de bruker ord på ulike måter og de forstår ord forskjellig. Rommetveit (1981) beskriver kommunikasjonen som en kjede der det er en taler som har en intensjon om å gjøre et budskap kjent, budskapet innkodes i et medium, vanligvis verbalt språk, det ytres, en lytter oppfatter dette og tolker det i tråd med talerens intensjon. Bown (1996) påpeker at en taler ikke kan overføre sine tanker til lytter slik at talerens og lytterens tanker blir identiske. Til det vil vårt ordforråd og vår forståelse av ord i for stor grad være preget av subjektive erfaringer, for eksempel av hva vi har lært på skolen, lest i aviser, blader og bøker, sett på TV og vår egen forestillingsevne. Dette gjør at et uttrykk kan bli tolket forskjellig i en og samme kontekst. Språklig identiske utsagn kan også tolkes forskjellig fordi konteksten de blir ytret i er forskjellig Vi skal i utgangspunktet vektlegge Rommetveit (1981) sin forståelse av kommunikasjon. Men det betyr ikke at vi har en naiv forestilling om at en taler kan overføre et budskap til lytter slik at deres tanker er identiske. Etter hvert skal vi nyansere dette ved å trekke inn flere tolkninger av hva kommunikasjon er. I Rommetveits forståelse av kommunikasjon, er intensjon et sentralt ord. Hvis jeg rødmer og viser tegn til ubehag når jeg underviser, kan alle tilstedeværende studenter registrere mitt ubehag i situasjonen. Men så lenge jeg ikke har en intensjon om å gjøre dette kjent, vil Rommetveit karakterisere dette som tegn, ikke som kommunikasjon. Det er ikke et budskap som jeg ønsker å formidle. Vi tar inn informasjon fra omverden på mange måter. Vi ser mørke skyer og forventer regn, vi ser takdrypp og skjønner at det går mot vår. Vi tolker det vi ser, men det ligger ingen intensjon bak. Det vi ser er naturlige tegn om årsak og virkning. Grice (1975) snakker om naturlig mening når det ikke er en intendert mening, og om ikkenaturlig mening når det er en intendert mening (Lorentsen 1998). En ikke-naturlig mening må formidles av et annet menneske som mener noe. Hvis jeg knytter nevene og biter tennene sammen for å formidle at jeg er sint, er det kommunikasjon fordi jeg har en intensjon om å gjøre dette kjent. Hvis jeg ikke har en intensjon om å vise mitt sinne, er ikke dette kommunikasjon, men informasjon om min tilstand (Rommetveit 1981). Grice ser på kommunikasjon som en kompleks form for intensjon som må bli bekreftet av en annen (Lorentsen 1998). Andre teoretikere som Watzlawick og Bates inkluderer også ikkeintensjonelt budskap i sin forståelse av kommunikasjonen (Johannessen 1994). En følge av deres syn er at en ikke kan unngå å kommunisere. Men i følge Rommetveit (1981) forutsetter kommunikasjon en komplementaritet der avsender og mottaker er en forutsetning for hverandre. En fullstendig kommunikasjonshandling forutsetter at avsender og mottaker utfyller hverandre. Innkoding og avkoding er speilbilder av hverandre. Den ene har en intensjon om å gjøre noe kjent, og den andre har til oppgave å få tak i dette. I denne situasjonen må det opprettes en slags kontrakt mellom partene. Vi ser at intensjonene står sterkt i Rommetveits forståelse av kommunikasjon. Men vi kan problematiser dette noe. Tenk deg at du sitter å hører på en taler. Han holder på lenge og du lurer deg, litt diskret, til å se på klokka. Det er ikke meningen at taleren skal se dette, men det 3

4 er utrolig hvor godt en ser når en står foran en forsamling. Hvis taleren tar hintet, har dere da kommunisert? Men hva hvis du blir irritert over at denne taleren aldri blir ferdig, så du ser ganske åpenlyst på klokka for å signalisere at du synes det er på tide å slutte. Det kan tenkes at taleren ikke skjønner hintet, har du da lyktes i å kommunisere? La oss tenke videre at du ser diskret på klokka og håper at taleren ser det, men du håper at hun ikke forstår at du gjør dette bevisst. Hvis dette er kommunikasjon, så er den skjult. Taleren skjuler sin intensjon om å kommunisere. Det kan hende at mor og far er uvenner og kommuniserer med hverandre ved å henvende seg til barnet. Det foregår en skult kommunikasjon mellom foreldrene. Slike eksempler som er beskrevet ovenfor, skaper vansker for definisjon av kommunikasjon. I følge Rommetveit (op.cit.) må talerens intensjon være klar og oppfattes av lytter. Intensjonen må gjenkjennes før vi kan snakke om velykket kommunikasjon. Språk er det mest effektive kommunikasjonsmidlet vi har. Men ingen vil forklare hva kommunikasjon er ved ensidig å vektlegge de språklige ytringene. I større eller mindre grad legger alle teoretikere vekt på den sosiale interaksjonen mellom deltagerne, hva det kommuniseres om og den situasjonen det kommuniseres i. Men vektleggingen kan være forskjellig. II YTRINGER I KONTEKST Kommunikasjonen oppleves sterkest når vi kommer til kort. Vi ser at mottakeren ikke forstå og vi opplever at vi ikke finner de rette ordene. Helt intuitivt tar vi tilhørerens rolle. Å kommunisere medfører alltid en risiko. Når vi ønsker å uttrykke oss, tar vi en sjanse på at det vi ønsker å si er verd oppmerksomhet. Vi går videre ut fra at lytteren forstår vårt utsagn ut fra våre intensjoner. Det er i både talerens og tilhørerens interesse at taleren gir så mye informasjon, at tolkningen kan foregå uten for mye bry. Tilhøreren gjør seg bruk av den kontekstuelle informasjonen, all den informasjon som ligger i situasjonen og i sin kunnskap om verden. I dagligdags kommunikasjon vil det være en avgjørende forbindelse mellom ytring og kontekst. Deler av den dagligdagse kommunikasjonen har en informasjonsutvekslende funksjon. (1) A: Kan du si meg hvilken buss som går til Håpet? B: Det er nummer 24. Hvis man begrenser seg til den informasjonsutvekslende siden ved kommunikasjonen, vil en f.eks. miste følelser som er knyttet til språklige uttrykk. La oss tenke oss den neste dialogen uttrykt snøvinteren 97/98. Her vil vi få fram de emosjonelle sidene ved kommunikasjonen: (2) A: Vel, i det minste så regner det ikke. B: Ikke for øyeblikket i ihvertfall A: Er det ikke fryktelig B: Jeg har brukt hele helga til å måke snø. 4

5 Hva er det vi kommuniserer til hverandre? Det tradisjonelle svaret er at taler kommuniserer mening til lytteren. Men her må vi skille mellom hva taler mener og hva ordene betyr. Det er m.a.o. forskjell mellom ytringens mening og setningens mening. Brown (1996) kaller setningens mening for en tynn semantisk mening (s. 14) som ikke alene kan brukes i tolkningen. Meningen hviler på lytterens godkjenning av talerens intensjon. Det vil si at en korrekt tolkning av en setning innebærer å avsløre det taleren mente å si. Lytterens interesse for hva taler mener, vil ofte føre til at lytter ignorerer at ordene betyr noe annet. Blakemore (1993) har et par illustrerende eksempler (s. 5): (3) I et TV program om ferie og råd til reisende på de ytterste øyene i Hellas, sa reporteren: «Her er det ingen som snakker engelsk, så ta et oppfriskningskurs i engelsk». Enhver skjønte meningen. Taleren kunne bare mene at det ville være en fordel å kunne litt gresk. Lyttere er vanligvis i stand til å skille ut «gal» mening fra tvetydige ytringer og «ta inn» den intenderte meningen. På undergrunnen i London henger det et skilt (4) Dogs must be carried. Den språklige, det vil si den bokstavelige meningen, er et påbud til alle som ferdes på undergrunnen om å bære hunder. Det er imidlertid få lesere som ikke tar den intenderte meningen, om at alle som har hund med, må bære hunden. Lytterens budskap om hva ordene til taleren betyr, er i følge ulike forskere på feltet, bare et hint om hva taleren mener. Talerens budskap må forstås på bakgrunn av språklig kunnskap og kunnskap om kontekst. La oss videre se på et par eksempler hentet fra Rommetveit (1981): (5) Ikke her inne (6) Telefon til deg I disse eksemplene får lytteren lite språklige informasjonen som kan brukes til å tolke intensjon. Mange filosofer og lingvister vil si at lytter må danne seg proposisjoner på bakgrunn av språklige hint. En proposisjoner er en påstand som en går ut fra er sann. Det vil for eksempel bety at min ytring: Ikke her inne bli forstått som (7) Studenten er ikke inne på Joruns kontor. Hva taler mener i et gitt tilfelle, blir ikke fullstendig uttrykt i en proposisjon. Man forventer at lytter klarer å utlede mening av proposisjoner, selv om disse ikke er relatert til det som sies på en systematisk måte. Det vil si at taler forventer at lytter forstår meningen i utsagnet, selv om de ordene som blir brukt bare delvis er dekkende. Taleren må bestemme seg for hvordan budskapet skal uttrykkes for å bli forstått av lytteren. Taleren må da vurdere situasjonen som budskapet formidles i, se til at budskapet uttrykkes på en sosialt akseptabel måte og bestemme hvor detaljert budskapet skal formidles for at lytteren skal forstå det. Blir framstillingen for detaljert, kan taleren miste lytterens oppmerksomhet. Hvis ytringen blir for vag, kan lytteren foreta feiltolkninger. Lytteren på sin side må hele tiden vurdere hva det er ved det taleren sier som det er verd å rette oppmerksomheten mot. Lytteren ligger hele tiden i forkant og foretar vurderinger av 5

6 talerens mening. Lytteren venter ikke til hele utsagnet er uttalt før tolkningen begynner. Det er alltid en fare for at lytteren mister det taleren mener er hovedpoenget (Brown 1996). La oss se på et eksempel som er en tenkt dialog mellom min ektefelle (P) og meg (J): (10) P: Er det noe som skal handles? J: Vi er borte det meste av helga. Hva mener jeg med et slikt svar? Jeg mener ikke bare at vi skal være borte det meste av helga. Jeg mener noe mer enn det ordene mine uttrykker. Likevel forventer jeg at min ektefelle klarer å utlede meningen av utsagnet mitt. Meningen kan være: (11) Hvis vi skal være borte i helga, trenger vi ikke mat. Da vil mannen min tolke utsagnet slik at det ikke er nødvendig å handle. Hvis jeg imidlertid mener (12) Hvis vi er borte i helga, er det ikke mulig å får handlet. Hvis vi ikke handler, så vil vi ikke ha mat når vi kommer hjem. Mannen min vil da tolke ytringen dit hen at det er noe som skal handles. Vi ser at det taler mener, er et helt sett av proposisjoner eller påstander. Noe uttrykkes direkte gjennom meningen til de ordene som brukes og resten overføres indirekte og utledes ved hjelp av slutninger. Tradisjonelt har en tenkt at lytteren har spilt en passiv rolle i kommunikasjonen. Men vi ser at lytteren må være aktiv for å få en adekvat tolkning. Det kan være like naturlig å tenke seg lytteren som den primære i interaksjonen. Ved å stille spørsmål, er lytteren med på å styre samhandlingen. Begge, både taler og lytter, har et felles mål i den kommunikasjons situasjonen (Brown 1996). Proposisjoner er ikke bare abstrakte enheter som enten er sanne eller falske, men de reflekterer også ulike holdninger, f.eks. tro, beslutning, visshet. Den samme setningen kan bli brukt ved ulike anledninger og overbringe ulike holdninger til den proposisjonen som uttrykkes (Blakemore 1993).. (13) Det er noen bak deg. Dette utsagnet kan være en advarsel fra taler til lytter eller det kan være informasjon om et aktuelt forhold. (14) Per kommer. Skal lytter vite hva taler mener, er det ikke tilstrekkelig å forstå ordenes mening og setningens struktur. Lytteren må vite om ytringen uttrykker redsel eller lettelse, om det er uttrykk for et ønske eller et løfte, en advarsel eller en bekreftelse (Blakemore 1993). I forhold til det vi snakker om nå, er den språklige formen på ytringen til liten hjelp. Tomrommet mellom ytringens mening og setningens mening, kan minskes ved bruk av leksikal eller syntaktisk mening. På den måten kan vi være med på å redusere faren for misforståelser i kommunikasjonen. For å hjelpe lytteren i sin tolkning kan jeg utvide den språklige informasjonen ved å si: 6

7 (15) a) Jeg antar at det er noen bak deg. b) Jeg advarer deg om at det er noen bak deg. (16) a) Jeg lover at Per kommer b) Kommer Per? c) Pass deg, Per kommer! Her har jeg valgt å gi lytteren mer leksikal og syntaktisk informasjon for å sikre meg at ytringen blir tolket i tråd med min intensjon. Hver gang vi sier noe, må vi foreta valg ut fra hva vi ønsker å gjøre eksplisitt og hva vi ønsker å gjøre implisitt, hva vi uttrykker direkte og hva vi velger å la være under forstått. La oss tenke oss en situasjon der legen går visitt på sykehusets rehabiliteringsavdeling. Legen sier så til pasienten: (17) Det blir utskrivning neste uke Kan vi som ikke kjenner konteksten, tolke denne setningen? Setningen kan være et løfte, en advarsel eller en forutsigelse. Taleren kan m.a.o. ha ment (18) Jeg lover deg utskriving neste uke. Implisitt: Alt ligger vel til rette for det. Du har blitt bedre og det er ordnet med både hjemmesykepleie og hjemmehjelp. (19) Jeg advarer deg, det blir utskrivning neste uke. Implisitt: Hvis du ikke ønsker å følge treningsopplegget, har vi ikke noe å tilby deg, og du har ingen nytte av oppholdet hos oss. (20) Jeg regner med at det blir utskrivning neste uke. Implisitt: Jeg tror at alle nødvendige forutsetninger for hjemreise vil være ordnet innen neste uke. (Kjølaas 1996 s. 43) Vi har sett at lytteren ikke kan forstå setningen uavhengig av en kontekst. Forståelse av implisitt overført informasjon er med andre ord avhengig av kontekstuelle vurderinger. Det implisitte viser lytterens antagelse om at taleren uttrykker seg i tråd med konteksten. En vellykket kommunikasjonshandling er derfor avhengig av at taleren vurderer lytterens mulighet til å tolke ytringen på bakgrunn av en adekvat kontekst. Hvis ikke, vil det kunne oppstå misforståelser. Et interessant spørsmål er da hvordan en kan minske faren for misforståelser? Førspråklig kommunikasjon med små barn må være den kommunikasjonen som foregår under de mest gunstige forhold i så måte. Kommunikasjonen handler om her-ognå. Hver deltager bruker korte ytringer. Dermed skjer det ingen overbelastning av hukommelsen. Ofte brukes fysiske tegn i tillegg, som peking, vinking og lignende. Språket er enkelt og har mange gjentagelser (Brown 1996). Hvordan taleren gjennomfører kommunikasjonen, er avhengig av talerens vurdering av lytter og lytterens forståelse av sin rolle i kommunikasjonen. 7

8 Eks. (15) a) og b) kommuniserer samme mening i samme kontekst. Det samme gjør eks. (16) a) og b). Det er gjort ulike valg på hva man har latt være implisitt og hva som er uttrykt eksplisitt. Eksempelsetningene viser at setninger ikke bare kan sees på som en beskrivelse av en tilstand. Setninger kan tolkes som gjetning, erklæring, advarsel, overraskelse osv. Å ytre en setning er å utføre en talehandling. Andersen (1977) sier at talehandlingen viser hvilken relasjon ytringen har til handlingen. Ytringen er ikke fundamentalt forskjellig fra ytringen, men den er en form for handling (Lorentzen 1998). Talerens ønske er å få lytteren til å tolke ytringen på en spesiell måte. Tolkningen må være i tråd med den aktuelle talehandlingen. Lytterens forståelse av talehandlingen blir derfor avgjørende for at kommunikasjonen skal lykkes (Blakemore 1993). Vi har sett at for å forstå en språklig ytring, kreves språklig kunnskap og forståelse av talerens intensjon. Det er også nødvendig å se på hvordan deltagerne i kommunikasjonen bruker språket når de skal fortelle noe, forstå en historie eller beskrive en hendelse. Deltagerne kan ha ulike stiler. I den ene stilen får lytter mer hjelp enn i den andre. Et interessant spørsmål er imidlertid hva som bestemmer talerens valg av stil. For å svare på et slikt spørsmål, må man fokusere på sosiologiske og kulturelle faktorer. Hvem som sier en setning kan være årsak til at tolkningen blir slik eller sånn. Fokus er her på det som skjer mellom taler og lytter. Watzlawick et al (1967) legger vekt på interaksjonsprosessen i sin beskrivelse av kommunikasjonen. Han beskriver to former for interaksjon. Det er symetrisk og komplementær interaksjon. I den symetriske interaksjonen er det minimal forskjell på deltageren. Vi kan si at de står på like fot. I den komplementære interaksjonsprosessen beskrives forskjellene mellom deltagerne ut fra sosiale og kulturelle kontekster. Et eksempel her er forholdet mellom lærer - student og lege pasient. Watzlawick (op.cit.) hevder at all kommunikasjon er enten komplementær eller symetrisk. Begge utsagnene nedenfor kan være svar på spørsmålet Hva spiste du til frokost? Svarene er forskjellige. Det kan være sosiale konvensjoner som ligger bak så ulike utsagn som (21) To skiver og en kopp kaffe. (22) Jeg spiste to skiver brød og drakk en kopp kaffe til frokost. (23) Jeg spiste to skiver ferskt helkornbrød med godt smør og hjemlaget lammerull. Jeg drakk en stor kopp glovarm nytraktet evergood kaffe. Barns muntlige og skriftlige framstillinger bærere selvsagt preg av de sosiale konvensjonene de kjenner fra sin kulturelle sammenheng. Dette er med på å prege talerens stil. Sosiale konvensjoner er også med på å prege valg av direkte eller indirekte svar. (24) Kommer du bortom og tar en kopp kaffe i kveld? (25) Jeg er redd jeg må på et møte. (26) Nei Tenk deg at svaret på spørsmålet i eksempel (23) er nei og ikke noe mer. I vår kultur vil de fleste oppfatte dette som uhøflig og avvisende og gi lytteren en ubehagelig følelse. Men det trenger ikke å være talerens intensjon å være uhøflig. Denne form for kommunikasjonsbrudd er ikke så uvanlig i flerkulturelle sammenhenger. Det går ofte fortere å lære ord og setningskonstruksjoner på et nytt språk, enn å lære de språklige kodene for sosialt akseptable uttrykksformer. Da gjelder det å se etter andre måter å uttrykke høflighetsfraser på, for eksempel ved hjelp av stemmebruk, mimikk, blikk, gester og lignende. 8

9 Det er ikke sikkert at kulturelle og sosiale faktorer kan forklare alle former for stilvariasjoner. Hvilke sosio-kulturelle faktorer ville forklare valg av direkte og indirekte svar på følgende ytring: (27) A: Liker du skiturer? B: Jeg ER norsk C: Ja, det gjør jeg. Tolkning av det indirekte svaret er avhengig av lytterens evne til å supplere kontekstuell informasjon med at alle nordmenn liker skiturer. Ved et indirekte svar oppmuntrer taler lytteren til å konkludere ut fra bruddstykker av informasjonen. For å forstå denne type stilvariasjoner, må vi forstå den prosessen som er aktiv ved tolkning av det som kommuniseres. Oppmerksomheten er dermed ikke bare rettet mot hva som kommuniseres, men også måten det gjøres på. Vi opprettholder dermed et skille mellom innhold, hva som kommuniseres, og stil, hvordan dette kommuniseres. III TOLKNING AV YTRINGER I en fri og spontan kommunikasjon har hver deltager med seg et sett av sosial kunnskap og kunnskap om verden. I selve samtalen har deltagerne to kilder til informasjon. Det er for det første det som sies før og etter et utsagn, med andre ord den språklige konteksten. For det andre det som visuelt er synlig i den sammenhengen samtalen foregår i, det vil si den fysiske konteksten (Prutting 1982). Tolkningen av ytringen skjer vanligvis så raskt og spontant at vi er oss ikke dette bevisst. Det er også sjelden vi må rettferdiggjøre vår tolkning av andres utsagn. La oss prøve å se på dette i langsom kino. Da må vi se på 3 forhold. Vi må for det første se på hvordan lytteren resonnerer og trekker slutninger for å finne ut hva det kommuniseres om. For det andre må vi se at de slutningene som lytteren trekker, er avhengig av kontekstuell informasjon. For det tredje må vi se at de slutningene lytteren trekker, er avhengig av at talerens ytringer er relevante. La oss ta det punktvis. Punkt 1: Slutninger Lytter resonnerer og trekker slutninger for å finne ut hva som kommuniseres. Tenk deg inn i følgende situasjon: Du er en ny student og har en avtale med meg på mitt kontor. Når du kommer, sitter jeg i telefonen, men kontordøra er åpen. Du kjenner at det lukter te, hører stemmer fra rommet ved siden av, ser en stabel engelske fagbøker i pedagogikk på bordet mitt, hører at jeg snakker norsk i telefonen, ser avtaleboka mi ligge oppslått med navnet ditt. På bakgrunn av dette kan du trekke en del slutninger: at jeg akkurat har drukket te, at det er folk i rommet ved siden av, at jeg kan lese engelsk, men at jeg snakker norsk, at jeg venter deg. Alt dette er antagelser som former det kognitive «miljøet». Sannsynligvis klarer du ikke å ha oppmerksomheten rettet mot alle disse tingene. Et interessant spørsmål er hvorfor vi legger merke til noe og ikke til andre ting, og hvorfor vi gjør oss noen antagelser og ikke andre. Normalt legger alle mer merke til at telefonen ringer enn at en kokke tikker. Når telefonen ringer, vil de fleste danne seg en antagelse om at det er noen som vil snakke med en og ikke at telefonen virker. La oss tenke oss at du er kommet for å snakke om semesteroppgaven. Derfor legger du merke til stabelen med engelsk faglitteratur. Du har valgt kommunikasjonsvansker hos autister som 9

10 tema og har problemer med å finne relevant litteratur til dette. Mens du venter på at jeg skal bli ferdig i telefonen, begynner du å se etter hint som kan fortelle deg noe om bøkene har noe med ditt ærend på kontoret mitt å gjøre. Du kan se tittelen på den øverste boka. Den omhandler et kommunikasjonsvansker Du antar derfor at de andre bøkene omhandler det samme temaet og at jeg har hentet bøkene fram i forbindelse med vår samtale Du antar at jeg vil vise deg bøkene og anbefale de som litteratur for deg. Du antar at jeg regner med at du leser engelsk faglitteratur Du former med andre ord antagelser og kombinerer disse til nye antagelser. Disse antagelsene er avhengig av den konkrete konteksten. Antagelsene former kontekstuelle implikasjoner Ikke alle antagelser er like overbevisende. At klokken min går, gir ikke grunn til en sikker antagelse om at den går riktig, men at den går er hevet over tvil. Troverdigheten av en antagelse er ikke sterkere enn den svakeste premissen. Du hører så at jeg sier i telefonen: «Jeg har funnet fram de bøkene du spurte etter». Dette passer dårlig sammen med din antagelse om at stabelen med bøker var beregnet på deg. Det blir vanskelig å holde fast på denne antagelsen fordi du har mindre grunnlag for å gjøre det. Utgangspunktet for dette var: Hvorfor gjør vi oss de antagelsene som vi gjør? Ut fra den historien som jeg når har fortalt, kan vi si at vi gjør våre antagelser ut fra en forventning om at vi kan dra slutninger på bakgrunn av våre eksisterende antagelser. Disse antagelsene har vi dannet oss på bakgrunn av konteksten. Når en informasjonsbit former kontekstuelle implikasjoner, er den relevant i konteksten. I et hvert tilfelle hvor det etableres relevans til en ny antagelse, fører det til nye slutninger. Nye antagelser legges til tidligere antagelser (Blakemore 1993). Vi ser igjen at vellykket kommunikasjon også er avhengig av generell kognitiv funksjon. Dette er nødvendig for å kunne tolke den aktuelle konteksten på en relevant måte og kunne danne seg relevante antagelser ut fra den aktuelle konteksten. Punkt 2: Kontekst De slutningene som lytteren trekker, er avhengig av kontekstuell informasjon. Kontekstuell informasjon utledes ikke fra ordenes eller setningenes mening alene, men fra kunnskap om verden. Kommunikasjonen må betegnes som mislykket hvis budskapet tolkes på bakgrunn av en annen kontekst enn den taleren la til grunn ved formulering av ytringen. La meg illustrere dette med følgende eksempel, som er realistisk nok, men som setter det hele på spissen. På dagligstua på et sykehjem sitter en del beboere. Det er kveld. De fleste beboerne trenger hjelp i forbindelse med kveldsstellet. En av beboerne er mentalt redusert. Han lever mer i fortiden enn i nåtiden. Under krigen satt han i tysk fangenskap og opplevde å bli torturert under avhør. Nå kommer det to hvitkledde pleiere inn, ser på hverandre og sier: Hvem skal vi ta nå? Deres kontekst er kveldsstellet på sykehjemmet. Beboerens kontekst til tolkning av ytringen, er fengsel med harde avhør. Hvordan velger en lytter kontekst for tolkning av en ytring? Begrepene som taleren bruker er som en adresse til lytterens kunnskap om verden. Kontekstuell informasjon er lagret under begrepene. La oss ta et eksempel igjen: 10

11 (28) Per var sulten. Han bestilte kjøttkaker i brun saus. Informasjonen i utsagnet er en del av et større skjema. Utsagnet gir oss adgang til mye mer kunnskap enn det de aktuelle begrepene i setningen representerer (Blakemore 1993). I eksempel (28) får vi adgang til et kafèskjema. Dette skjemaet gir oss adgang til all den kunnskap vi har lagret under begrepet kafè. Men ikke all kafèkunnskap er relevant i enhver sammenheng. I dette tilfellet er vår kunnskap om møblering og drift mindre relevant enn meny og pris. Vi kunne også beskrevet dette som skript. Det er begrepsstrukturer som beskriver sekvenser av hendelser i en spesielle kontekst. Schank og Abelson (1977) sier at skriptet gjør det mulig for oss å forstå sammenhengen i ulike utsagn om hendelsesforløp (von Tetzchner et.al.1993). Det representerer det som vanligvis skjer. Det setter oss i stand til å forutse hva som skal skje og hvem som skal gjøre hva. Dette har vi tilegnet oss gjennom erfaringer i dagligdagse hendelser fra vi var spedbarn. På den måten knyttes sammenhenger mellom språkbruk og dagligdagse hendelser. Kommunikasjonen betegnes som mislykket når budskapet blir forstått på bakgrunn av en annen kontekst enn talerens. En grunnleggende idè er at kontekstuell informasjon er lagret under et begrep, en adresse. Lytteren gis adgang til denne adressen, eller den informasjonen som begrepet inneholder, når begrepet presenteres. Presentasjon av begrepet gir lytteren adgang til en mengde informasjon som kan brukes som bakgrunn for tolkning. En vellykket kommunikasjon er imidlertid avhengig av at lytteren velger den riktige antagelsen om hva som svarer til talerens intensjon. Det forutsetter at konteksten ikke begrenses til de umiddelbare fysiske omgivelsene eller til den umiddelbare foregående del av samtalen. Lytterens tro og antagelser om verden er en del av konteksten. Tolkningen er med andre ord avhengig av at lytteren kan supplere antagelsene angående tolkning med tidligere erfaringer som er lagret i hukommelsen som begreper og skript. Det gjelder minner om spesielle hendelser, personer, kulturelle antagelser, religiøs tro, vitenskapelige kunnskaper osv. Det er dette som jeg tidligere har betegnet som kunnskap om verden. Man kan saktens spørre: Er det i det hele tatt mulig å få til en vellykket kommunikasjon? Kommunikasjon kan kun lykkes hvis den konteksten lytteren gjør seg bruk av er identisk med den taleren benyttet, og at folks minner er noenlunde samkjørte. Vi ser at kommunikasjon mellom personer fra ulike kulturer, ulike sosiale lag, ulike erfaringsområder, kan være mer krevende enn kommunikasjon mellom personer som har svært lik erfaringsbakgrunn. Skal en lykkes, må taler også kjenne til lytterens erfaringsområde. Vellykket kommunikasjon forutsetter at taler og lytter har funnet en felles plattform. Taler og lytter vil aldri ha identiske erfaringer, men man prøver å etablere en felles plattform i så stor grad som mulig. Brown (1996) sier at det er mer relevant å snakke om adekvat tolkning enn korrekt tolkning. Det vil alltid være nødvendig å betrakte temaet i kontekst også ut fra lytterens intensjon i sin lytting i tillegg til talerens intensjon i sin formulering. Vi ser at den samarbeidende kommunikasjon ikke består av en serie særskilte trinn der deltagerne enten er aktive eller passive. Både taler og lytter er deltagende hele tiden, men har ulike roller som overlapper hverandre. Men hvordan kan taleren vite om lytteren har forstått ytringen? Brown (1996) oppsummerer noen kjennetegn. Lytteren kan gi tilbakemelding ved å nikke og smile. Dette kan imidlertid være en sosial maske for å dekke over for mangel på oppmerksomhet. Taleren kan observere 11

12 om lytteren følger de instruksjoner som er gitt. Til sist, men ikke minst, kan taleren høre på det lytteren har å si. Vel, dette er noe, men det vil aldri være utfyllende. Det må vi leve med. Rommetveit (1981) uttrykker noe av det samme som Brown ved å vise til hvordan en ytring er innfelt i en ramme av usagte forutsetninger. Budskapet i ytringen kan bare klargjøres i relasjon til den aktuelle situasjonen, dvs. her-og-nå fellesskapet mellom taler og lytter. Litt mer om kontekst Det er god grunn til å stoppe opp og se litt nøyere på ulike dimensjoner ved begrepet kontekst. For det første kan vi snakke om en kognitiv, sosial og fysisk kontekst En tenker her på kunnskap om den fysiske og sosiale verden, inkludert den kommunikative settingen, kommunikasjonspartneren og reglene for interaksjon. Fysisk kontekst innebærer perseptuelle egenskaper hos folk, steder og objekter. For det andre er det snakk om en språklig kontekst som innebærer den språklige sammenhengen i kommunikasjonen. En setning vil alltid tolkes ut fra det som er sagt før og det som kommer etter. Ytringen står i en språklig sammenheng. For det tredje er det snakk om en ikke-språklig kontekst som inneholder en ikke-verbal og en paralingvistisk atferd som brukes i tolkningen. Med ikke-verbal atferd tenker en her på ansiktsuttrykk, kroppsholdning, gester o.l. Paralingvistisk atferd er bruk av stemme, pauser, legge ekstra trykk på deler av utsagnet o.l. (Prutting 1982) Vi ser at den konteksten hvor kommunikasjonen skjer, er svært sammensatt og inkluderer mange aspekt ved omgivelsene. For å få bredden i konteksten, må en se både på det som skjer innenfor samtalen der språklige og ikke-språklige forhold gjør seg gjeldende utenfor samtalen der kognitive, sosiale og fysiske sider ved konteksten gjør seg gjeldende. Enhver respons skjer i en kontekst som er større enn den enkelte ytringen. Det har vært en tendens hos forskere og klinikere til å ønske og kontrollere konteksten i stede for å regne med den. Det har ført til at en i undersøkelsessituasjoner har lagd «konteks-strippede» situasjoner (op.cit.). En hver språktest er et forsøk på å undersøke språklig kunnskap uavhengig av kontekstuell informasjon. Punkt 3: Relevans De slutningene som lytteren foretar, har den forutsetning at taleren holder visse standarder. Slike standardkrav må holde både kvantitative og kvalitative mål. De kvantitative reglene krever at utsagnet er tilstrekkelig informativt. De kvalitative reglene berører sannhetsgehalten i utsagnet. I tillegg kommer reglene om at utsagnet må være relevant og at reglene for skikk og bruk følges (Grice i Blakemore 1993). Vi har allerede sett at det er mange måter å overbringe et budskap på. La oss se på ennå et eksempel: (29) Vi du ha noe å spise? (30) Jeg har nettopp spist middag. 12

13 (31) Nei. Hva er det mest relevante svaret på spørsmål (29)? Vi ser her at det ikke er tilstrekkelig med språklig kunnskap til å beherske kommunikasjon. Det krever også kunnskap om hva som er sosialt akseptabelt i en samhandling. Man må beherske samspillets regler. Ryel (1949) skiller mellom prosedyrekunnskap og proposisjonal kunnskap. Han skiller med andre ord mellom hvordan man gjør ting og hva innholdet i handlingen er. Den mest grunnleggende kunnskapen er prosedyrekunnskap. All kunnskap om verden hviler på dette (Brown (1976). Samspillet er der først. Barnet starter sin tilegnelse av kunnskap om verden i samspill med omgivelsene. I den sosiale samhandlingen brukes språket til å kommentere handlingene. Barnet utvikler et individuelt syn på verden, som hele tiden modifiseres ved hjelp interaksjon og formes til mer eller mindre sosialt akseptable former. Prosedyrekunnskapen avgjør hva som velges som et relevant utsagn. Blakemore (1993) har to eksempler som illustrere relevans: (32) Han gikk på McDonald. Chips og salat så godt ut. Han bestilte det. (33) Elva hadde vært tørr lenge. Alle la merke til begravelsen. (s. 35) Den første setningen er ikke vanskelig å forstå for en nordmann, i hvert fall hvis nordmannen er under 60 år. Det andre utsagnet derimot er vanskelig fordi det tilsynelatende ikke er noen forbindelse mellom den første og andre setningen i utsagnet. For en person fra landsbygda i Nigeria vil det være motsatt. De vil trenge utfyllende forklaringer til utsagn (32), men ikke finne utsagn (33) vanskelig. Ut fra dette skulle det ikke være så vanskelig å konkludere med at taleren må vurdere lytterens bakgrunnskunnskap for å formulere en relevant ytring. For å gjøre dette trengs både prosedyrekunnskap og kunnskap om verden. Dette krever evne til å skifte perspektiv for å vurdere lytterens forutsetninger til å forstå ytringen. Det vil noen ganger måtte føre til mer komplekse utsagn, andre ganger til mer enkle utsagn. For å kunne gi relevant informasjon, må vi gi adekvat informasjon som inneholder nødvendig informasjon, men heller ikke mer enn det. Gir vi for mye informasjon, mister vi lytterens interesse og dermed oppmerksomhet. Hva er så adekvat informasjon i forhold til de aktuelle eksemplene? Hvis den første ytringen skal formidles til en person på landsbygda i Nigeria, må man kanskje si: (34) Han gikk til et sted hvor mat blir tilberedt. Dette stedet kalles McDonald. Der så han at skrelte poteter ble skåret i biter, saltet og kokt i olje. Dette ville være relevant informasjon som gjør det mulig å tolke utsagn (32) ut fra talerens informasjon. Hva er adekvat informasjon hvis den andre ytringen skal formidles til oss? (34) Hvis en elv er tørket ut over tid, anser en elvas ånd for å være død. Når en ånd dør, må en holde en begravelse. Elva har nå tørket over en lang periode. (op.cit. s. 36) Rommetveit (1981) uttrykker dette med litt andre ord. Han skriver om det som blir sagt og de usagte forutsetningene. Det er umulig å si noe om hva budskapet er i en ytring uten å vite hva taler og tilhører regner som kjent fra før av. En effektiv kommunikasjon krever at taleren vurderer hvilken informasjon tilhøreren allerede har, og hvilken informasjon som mangler for 13

14 kunne tolke en bestemt ytring ut fra talerens intensjon. De usagte forutsetningene er ganske innviklede. Rommetveit illustrerer dette med å beskrive en situasjon der en politiker er ute på valgturne. Politikeren uttrykke følgende setning i to ulike kontekster (35) Her er for få stoler. Hvis ytingen blir sagt til vaktmesteren, vil han tolke dette som om han blir bedt om å hente flere stoler. Hvis ha sier dette på telefonen til sin ektefelle, vil hun tolke dette som om han har samlet fullt hus. Rommetveit (op.cit.) beskriver det talte ordet som et fragment av en mer omfattende kommunikasjonsprosess. Skal kommunikasjonen lykkes, må lytteren forstå budskapet på bakgrunn av de samme forutsetningene som taleren har formulert ytringen ut fra. Dette forankrer ytringen i tid (et nå), til et sted (et her) og til samtalepartneren (et vi). Språket kan ikke fungere i et tomrom, men i bestemte situasjoner knyttet til tid, sted og personer. Kommunikasjon styres av normer som har sitt grunnlag i den menneskelige fornuft. I hvert fall hevder Grice (1989) dette (Blakemore 1993). Hun utviklet følgende prinsipp Prinsipper for kvantitet 1: Gjør bidraget så informativt som nødvendig. 2: Gjør ikke bidraget ditt mer informativt enn nødvendig. Prinsipper for kvalitet 1: Si ikke det du tror er usant 2: Si ikke det som gjelder område hvor du ikke er sikker. Prinsipper for relasjon 1: Vær relevant Prinsipper for høflighet 1: Unngå uklarheter 2: Unngå tvetydigheter 3: Vær kort 4: Vær ordentlig Er dette prinsipper som er kulturelt betinget? Det er kulturelle og sosiokulturelle forskjeller i tolkning av ytringer, men det trenger ikke å bety at variasjon i tolking er en konsekvens av variasjon i de normene som styrer kommunikasjonen. Det kan være universelle prinsipper for tolkning av ytringer som kan ha sitt grunnlag i menneskelig kommunikasjon. En av nøklene til forståelse av menneskelig kommunikasjon, ligger i begrepet relevans. Ellers ville det være vanskelig å forklare hvordan kommunikasjon kan bli vellykket så ofte som den gjør. I følge relevansprinsippet er en ytring relevant hvis den samsvarer med den konteksten den blir ytret i. Ytingen må også tilføre noe nytt og den må vise talerens intensjon. Hvis ytringen tilfredsstiller disse kravene, er den lett å tolke for lytteren. Dette krever imidlertid en forståelse av hverandres sinn, referanserammer og meningssystemer (Lorentzen 1998). I REFLEKSJONSOPPGAVER 1. Reflekter, diskuter og definer begrepene kommunikasjon, språk og tale. 2. Reflekter rundt utsagnet: Det er forskjell mellom ytringens mening og setningens mening. 14

15 Gjør rede for denne forskjellen. 3. Hva er en talehandling? 4. Gjør rede for begrepet kontekst. 15