Underveisrapport. om IMDis arbeid mot tvangsekteskap i perioden juni 2008 til april 2010

Transkript

1 Underveisrapport om IMDis arbeid mot tvangsekteskap i perioden juni 2008 til april

2 Design og trykk: 07 Gruppen AS Opplag: 1000 ISBN (elektronisk/pdf) ISBN (trykk) 2

3 Innholdsfortegnelse INNLEDNING BAKGRUNN OG MÅLSETTING Hva er tvangsekteskap? Strategiske mål for arbeidet Minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere Hjelp til utsatte og forebyggende arbeid Kompetanseteamet mot tvangsekteskap ERFARINGER FRA ARBEIDET MED ENKELTSAKER Flere henvender seg også gutter Trusler, frykt og ekstrem kontroll Flere henvendelser om gjennomførte tvangsekteskap Gutters ulike roller Lavterskeltilbud gir muligheter Den utsattes ambivalens Behov for lavterskel samtaletilbud Tvangsekteskap oppdages via annen problematikk på skolene Få anmeldelser til tross for meldeplikt Behov for økt fokus på de homofiles situasjon Tvangsekteskapssaker ved utenriksstasjonene Nødvendig med en bred tilnærming Betydningen av helhetstenkning og tverrfaglig samarbeid i hjelpeapparatet Assistanse til hjemreise er vanskelig, men mulig Religiøse ekteskap og tidlig ekteskap Behov for bedre koordinering og systematikk ERFARINGER FRA DET FOREBYGGENDE ARBEIDET Rutiner i arbeid mot tvangsekteskap Rutiner ved frykt for tvangsekteskap i forbindelse med utenlandsreiser

4 3.1.2 Gode erfaringer med avtale om oppfølging ved utenlandsreiser Et samtaleverktøy med god forebyggende effekt Forebyggende beredskap før sommerferien et eksempel Stort behov for kompetanseheving Temaer som blir vektlagt i arbeidet med kompetanseheving Læring skjer primært gjennom oppfølging av saker Fylkeskommunal forankring av kompetansehevingsarbeidet et eksempel Foreldresamarbeid som forebygging Elevrettet forebyggende arbeid Tvangsekteskap inn i undervisningen Verktøy og metoder i arbeidet med bevisstgjøring og selvstendiggjøring Samarbeid og nettverksbygging Tvangsekteskap som en del av det kriminalitetsforebyggende arbeidet Eksempel på forankring og forebygging gjennom SaLTo Samarbeid med frivillige organisasjoner VEIEN VIDERE...32 Kilder og litteratur:...34 Vedlegg 1 Skjema for oppfølging til bruk i skolen

5 INNLEDNING Retten til selv å velge sin ektefelle er nedfelt i internasjonale konvensjoner. Å tvinge noen til å inngå ekteskap er forbudt ved norsk lov, bryter grunnleggende menneskerettigheter, FNs kvinnekonvensjon og Barnekonvensjonen. Likevel ser vi at unge mennesker i enkelte miljøer i Norge i dag blir presset til å gifte seg mot sin vilje. Tvangsekteskap er et samfunnsproblem som norske myndigheter arbeider aktivt for å bekjempe. Regjeringen vedtok i 2007 Handlingsplan mot tvangsekteskap ( ). Formålet er å bekjempe tvangsekteskap gjennom å forebygge og hjelpe de som blir utsatt for dette. Handlingsplanen involverer åtte departementer og omfatter 40 tiltak. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har ansvaret for fire av disse tiltakene: 1) Tiltak 4 Minoritetsrådgivere ved videregående skoler 2) Tiltak 31 Integreringsrådgivere ved utenriksstasjoner 3) Tiltak 19 Kompetanseteamet mot tvangsekteskap 4) Tiltak 17 Støtte til frivillige organisasjoners forebyggende og holdningsskapende arbeid Vi er nå halvveis i handlingsplanperioden. Det er to år siden IMDis rådgivere startet sin virksomhet ved skoler og ambassader, og ansvaret for Kompetanseteamet mot tvangsekteskap ble overført fra Utlendingsdirektoratet (UDI) til IMDi. 1 I denne underveisrapporten retter vi søkelyset mot de tre første tiltakene i Handlingsplanen og oppsummerer erfaringer så langt. Minoritetsrådgiverne, integreringsrådgiverne og Kompetanseteamet jobber både med enkeltsaker og med forebyggende tiltak. Hva kjennetegner de enkeltsakene minoritetsrådgiverne, integreringsrådgiverne og Kompetanseteamet har jobbet med? Hvem er det som henvender seg, og hva slags oppfølging har de fått? Hvordan har samarbeidet fungert i disse sakene? Og sist, men ikke minst hvordan kan skoler, utenriksstasjoner og det øvrige hjelpeapparatet bidra til å forebygge og forhindre denne typen overgrep? I den første delen av rapporten oppsummerer vi erfaringene fra arbeidet med enkeltsaker, og i den andre delen tar vi for oss det forebyggende arbeidet. Rapporten presenterer noen gode grep og gir eksempler på tilnærmingsmåter i arbeidet mot tvangsekteskap. Vi har valgt å trekke frem noen hovedutfordringer i arbeidet og peker på en del områder der vi ser det vil være behov for økt innsats og flere målrettede tiltak i BAKGRUNN OG MÅLSETTING 1.2 Hva er tvangsekteskap? I henhold til Handlingsplan mot tvangsekteskap ( ) er tvangsekteskap ( ) en del av et større problemfelt relatert til autoritær oppdragelse, kontroll og vold. Ofte brukes begrepet æresrelatert vold om denne formen for vold fordi den knyttes til det 1 IMDi har hatt det administrative ansvaret for Kompetanseteamet mot tvangsekteskap siden , da dette ble overført til IMDi fra UDI. Minoritetsrådgiverne og integreringsrådgiverne ble utplassert på skolene og ambassadene i juni 2008 etter å ha gjennomgått et åtteukers opplæringsprogram. 5

6 enkelte samfunns forestilling om ære og skam. Det er grunn til å anta at det er sammenheng mellom streng oppdragelse og sterk kontroll tidlig i ungdomstiden, og senere giftepress og tvangsekteskap (Handlingsplanen side 6). I Arbeid mot tvangsekteskap en veileder, som ble utgitt av IMDi i 2009, defineres æresrelatert vold som en type vold i nære relasjoner, utløst av en families behov for å beskytte eller gjenopprette ære. Både kvinner og menn kan rammes av æresrelatert vold, inkludert ekstrem kontroll, psykisk press og trusler, frihetsberøvelse, overgrep, tvangsekteskap og drap. 2 Det er viktig å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Arrangerte ekteskap, altså ekteskap der familiene er involvert i å finne aktuelle ekteskapspartnere, er den vanligste formen for ekteskapsinngåelse i verden. Arrangerte ekteskap er ikke ulovlig i Norge så lenge dette er frivillig for begge parter. Et tvangsekteskap kan defineres som et ekteskap som organiseres på en slik måte at minst en av ektefellene: ikke har reell mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier ikke har reell mulighet til å velge en annen partner på tvers av familiens ønsker uten å bli utsatt for represalier har samtykket til ekteskap etter utilbørlig press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold I arbeidet med tvangsekteskapssaker må den utsattes egen opplevelse av hva som er tvang, tillegges stor vekt. 1.3 Strategiske mål for arbeidet Hovedmålet med Handlingsplanen er å bekjempe tvangsekteskap gjennom å forebygge og hjelpe de som blir utsatt for dette. IMDi har på følgende måte målformulert hva som ønskes oppnådd med de tiltakene direktoratet har ansvar for innen prosjektperiodens slutt i 2012: Skoler og utenriksstasjoner hvor minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere er utplassert, har kompetanse, rutiner og virkemidler for å forebygge, avdekke og håndtere tvangsekteskapssaker. Aktuelle ungdomsgrupper og innvandrermiljøer har bevissthet og kunnskap om tvangsekteskap og relevante hjelpetilbud. Førstelinjen (barnevern, skolesektor, politi) har kunnskap om tvangsekteskap og kjennskap til relevante instanser som kan bistå i enkeltsaker. Nye forsøk og permanente tiltak basert på dokumenterte erfaringer er foreslått for relevante myndigheter. 1.4 Minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere IMDi har ansatt minoritetsrådgivere som tjenestegjør ved et utvalg videregående skoler i følgende åtte fylker: Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag. Skolene er valgt ut på grunnlag av to kriterier: Andelen elever med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn er mer enn 20 prosent, eller flere enn 100 av 2 Arbeid mot tvangsekteskap en veileder, IMDi i

7 skolens elever har ikke-vestlig minoritetsbakgrunn 3. Integreringsrådgiverne arbeider ved utvalgte utenriksstasjoner i områder der tvangsekteskap forekommer. Tjenesten er ambulerende og skal settes inn der behovet er størst. Det har i perioden vært integreringsrådgivere på følgende utenriksstasjoner: Amman, Jordan (dekker Irak, Jordan, Syria, Libanon og de palestinske områdene) Ankara, Tyrkia (dekker Tyrkia og Iran) Islamabad, Pakistan (dekker Pakistan og Afghanistan) 4 Colombo, Sri Lanka (dekker Sri Lanka, Bangladesh og India) Nairobi, Kenya (dekker Somalia og Afrikas Horn) Rabat, Marokko (dekker Nord-Afrika) IMDi vurderer fortløpende om tiltakene treffer og om ressursene utnyttes optimalt. I samråd med skoleeiere og skoleledere har minoritetsrådgivere blitt flyttet på ut ifra faktiske behov og muligheter. Enkelte minoritetsrådgivere dekker også ungdomsskoler og andre jobber mer systemrettet slik at vi kan prøve ut forskjellige metoder for å nå målgruppen. I samråd med UD har det vært gjort tilsvarende endringer når det gjelder integreringsrådgiverne ble integreringsrådgiver i Marokko flyttet til Syria der hun arbeidet frem til Stillingen er ikke videreført. 1.5 Hjelp til utsatte og forebyggende arbeid IMDis rådgivere gir råd og veiledning til utsatte enkeltpersoner og til ansatte i hjelpeapparatet. De bistår barn, unge og voksne som har blitt giftet bort mot sin vilje og trenger hjelp til å komme seg ut av tvangsekteskap eller håndtere situasjonen. De gir råd og veiledning til elever eller andre som frykter at de skal bli giftet bort eller etterlatt i utlandet mot sin vilje. De har samtaler og følger opp barn og unge som ber om hjelp fordi de er utsatt for trusler og vold fra sin egen familie, fordi de for eksempel har en kjæreste som familien ikke godtar. I tillegg til å jobbe med råd og veiledning i enkeltsaker, arbeider også IMDis rådgivere forebyggende. Kompetanseheving og nettverksbygging på utenriksstasjonene og i skolene er en viktig del av arbeidet. I 2009 opprettet IMDi også flere interne faggrupper og landgrupper. Faggruppene jobber innenfor utvalgte fokusområder for å samle erfaring, bygge opp kunnskap og prøve ut ulike metoder i arbeidet mot tvangsekteskap. I landgruppene utveksler IMDis rådgivere erfaringer for å bygge opp kunnskap om forhold i opprinnelseslandene og i diasporaen, som har betydning for tvangsekteskapsproblematikken. Det kan dreie seg om lovverk og praksis i de ulike landene, sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske forhold, ekteskapsmønstre, kvinnens stilling og eventuelle særtrekk ved utøvelsen av kontroll og tvang. 1.6 Kompetanseteamet mot tvangsekteskap Kompetanseteamet mot tvangsekteskap er et tverretatlig, landsdekkende team som består av representanter fra Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet (POD), 3 Med elever med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn menes her elever med minoritetsbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS. 4 Integreringsrådgiver i Islamabad er spesialutsending fra UD. 7

8 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og IMDi. Siden ca. halvparten av de sakene som Kompetanseteamet arbeider med, dreier seg om personer over 18 år, ønskes også en representant fra Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) inkludert som medlem av teamet. Kompetanseteamet gir råd og veiledning til førstelinjetjenesten i arbeidet med konkrete saker som omhandler tvangsekteskap eller andre former for æresrelatert vold og kontroll. Ansatte i barnevernet, i skolen, i politiet og andre kan henvende seg til Kompetanseteamet og få veiledning i sin håndtering av konkrete enkeltsaker. Teamet mottar også henvendelser fra enkeltpersoner. Enkeltpersoner som henvender seg til Kompetanseteamet, vil få veiledning i å finne frem til hvor i tjenestemannsapparatet de best kan få nødvendig oppfølging. Kompetanseteamet skal som del av sitt mandat bidra til forbedring av eksisterende rammer og rutiner for tverretatlig samarbeid for å oppnå bedre koordinering og mer effektiv bistand i enkeltsaker. Kompetanseteamet har siden mars 2010 hatt ansvaret for å koordinere og administrere tildeling av plass i det nasjonale bo- og støttetilbudet for ungdom over 18 år som er utsatt for tvangsekteskap eller trusler om tvangsekteskap. 5 Bo- og støttetilbudet skal være et tilrettelagt tilbud i inntil seks måneder i påvente av en mer varig løsning. Boligene er tilpasset både unge kvinner, unge menn og par. Botilbudet omfatter også tilbud til enslige med barn. Utsatte personer har ofte behov for støtte og oppfølging på flere ulike områder. Det er kommunen der boligen ligger, som har ansvaret for oppfølging av den enkelte beboer etter innflytting i botilbudet. Oppfølgingen blir tilrettelagt ut fra den enkelte brukers behov. Det legges vekt på psykososial bistand og god personlig sikkerhet. Personer som blir tvangsgiftet eller forsøkt tvangsgiftet i utlandet, tar i en del tilfeller kontakt med norsk utenriksstasjon for å få hjelp. I noen tilfeller har myndighetene i Norge allerede kontakt med personen. Noen har vanskeligheter med selv å få dekket utgifter til hjemreise til Norge. Det er avsatt egne midler til hjemsendelse i slike tilfeller. Ordningen gjelder også ved kjønnslemlestelsestilfeller. Fra 2010 administreres refusjonsordningen av IMDi ved Kompetanseteamet. Den enkelte utenriksstasjon kan på vegne av den utsatte sende søknad til Kompetanseteamet om dekning av utgifter til hjemsendelse. I noen tilfeller er det kjent at hjelpeorganisasjoner har hjulpet personer hjem fra land der det ikke er norsk utenriksstasjon eller det har vært mulig å kontakte sideakkreditert utenriksstasjon. Denne ordningen omfatter også disse. 2. ERFARINGER FRA ARBEIDET MED ENKELTSAKER 2.1 Flere henvender seg også gutter I løpet av 2009 har det vært en økning i antall saker både til IMDis rådgivere og til Kompetanseteamet. 6 Til sammen har rådgiverne arbeidet med 438 saker i 2009, mot 170 i Kompetanseteamet mottok 276 nye saker i 2009, mot 248 i I tillegg arbeider både rådgiverne og Kompetanseteamet fortsatt med mange saker fra tidligere 5 I forbindelse med etablering av nasjonalt botilbud til ungdom over 18 år utsatt for tvangsekteskap eller trusler om tvangsgifte, (tiltak 27 i Handlingsplan mot tvangsekteskap), fikk Kompetanseteamet fra oppgaven med å koordinere og administrere botilbudet på oppdrag fra Bufdir. 6 Når minoritetsrådgiver, integreringsrådgiver eller Kompetanseteamet har gitt råd, veiledning eller annen bistand til en person en eller flere ganger, regnes det som en sak. 7 Prosjektet startet i juni 2008, og tall gjelder perioden juni desember

9 år. Kompetanseteamet erfarer at flere år gamle saker (fra før koordineringen av Kompetanseteamet ble overført til IMDi i 2008) dukker opp på nytt med ny problematikk etter å ha ligget i bero en tid. Disse registreres ikke som nye saker. Aldersmessig er de fleste utsatte mellom 16 og 23 år. I ca. halvparten av sakene er personen over 18 år. De fleste sakene gjelder personer med landbakgrunn fra Pakistan, Irak, Afghanistan, Somalia og Tyrkia, men totalt er 35 land representert. I arbeidet mot tvangsekteskap har fokus ofte vært på unge jenter, men også gutter er utsatt, og henvender seg til hjelpeapparatet i økende grad. Av de 438 sakene til IMDis rådgivere i 2009, gjelder 18 prosent av sakene gutter. Denne andelen har økt til 28 prosent det første kvartalet i Økningen i antall saker kan tyde på at rådgivertjenesten på skoler og utenriksstasjoner og Kompetanseteamet nå er godt etablert og kjent i målgruppen, og at tjenestene dekker et faktisk behov. 2.2 Trusler, frykt og ekstrem kontroll De færreste sakene som kommer til skoler og utenriksstasjoner, dreier seg om gjennomførte tvangsekteskap. De fleste sakene handler om frykt for tvangsekteskap, frykt for å bli etterlatt i utlandet, trusler, vold og ekstrem kontroll. Ekstrem kontroll vil si den sosiale kontrollen og volden som utøves i enkelte miljøer for å sikre at familiemedlemmer oppfører seg i tråd med det som er familiens/miljøets normer. I skolesammenheng kan denne kontrollen innebære at den unge holdes borte fra skolen, eller må komme rett hjem fra skolen og ikke får delta i fritidsaktiviteter eller møte venner, ikke får være med på arrangementer og turer i regi av skolen og at mobiltelefonen kontrolleres og datatilgang begrenses på en slik måte at det går ut over skolearbeidet. I tilfeller av ekstrem kontroll i familien suppleres denne ofte med sterk sosial kontroll av den enkeltes atferd i det offentlige rom. På familiens vegne blir den enkelte overvåket, og eventuelle brudd på ærbar oppførsel eller rykter om dette blir rapportert til familien. Det kan handle om hvordan den unge oppfører seg på bussen, banen og kjøpesenteret, om han eller hun går kledd riktig, ikke omgås feil venner osv. Begrepet ekstrem kontroll betegner en kvalitativt annerledes situasjon enn det man tenker på med strenghet eller tydelig grensesetting. Ekstrem kontroll innebærer derimot brudd på den enkeltes grunnleggende rett til selvbestemmelse og bevegelsesfrihet (i henhold til alder og modenhet), og gjennomføres ofte ved hjelp av vold eller trusler om dette. Tabellen under viser antall saker per sakskategori. Kategorien betegner det som var hovedproblemet da saken ble registrert. Innholdet kan ha endret seg etterpå, for eksempel ved at frykten for tvangsekteskap ved utenlandsreise viste seg å være ubegrunnet, eller at en sak går fra å dreie seg om ekstrem kontroll til gjennomført tvangsekteskap. Registreringen fanger med andre ord ikke opp utviklingen i sakene. 9

10 KATEGORI Minoritets- og integreringsrådgivere MR/IR Kompetanseteamet KT kvartal kvartal Gjennomført tvangsekteskap Frykt for tvangsekteskap Etterlatt i utlandet Frykt for å bli etterlatt i utlandet Trusler/vold Ekstrem kontroll Annet/øvrige henvendelser Totalt For minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere er ekstrem kontroll og frykt for tvangsekteskap de kategoriene med flest saker. Når det gjelder ekstrem kontroll, er det stor forskjell mellom minoritetsrådgiverne/integreringsrådgiverne og Kompetanseteamet (122 saker mot 19 saker). Dette kan tyde på at minoritetsrådgiverne/ integreringsrådgiverne kommer tidligere inn i saksforløpet enn Kompetanseteamet, som får henvendelser om saker fra førstelinjen. Dette innebærer større muligheter til å hindre at overgrep skjer, og til å hjelpe den unge på en måte som er til å leve med for alle parter. 2.3 Flere henvendelser om gjennomførte tvangsekteskap I 2009 hadde minoritetsrådgiverne og integreringsrådgiverne til sammen 25 saker om gjennomført tvangsekteskap, mens Kompetanseteamet hadde 46 slike saker. 8 Tall fra første kvartal 2010 viser at det har vært en sterk økning i antall saker om gjennomførte tvangsekteskap. IMDis rådgivere har hatt 13 saker om gjennomført tvangsekteskap i første kvartal 2010, mot fem slike saker i første kvartal Kompetanseteamet har hatt 25 saker om gjennomført tvangsekteskap i første kvartal 2010, mot to slike saker i første kvartal Økningen i antall saker vedrørende gjennomførte tvangsekteskap forteller ikke noe om omfanget av tvangsekteskap i samfunnet og betyr heller ikke at det nå er flere som blir 8 Det kan være overlappende rapportering mellom minoritetsrådgivere/integreringsrådgivere og Kompetanseteamet. 10

11 tvangsgiftet enn tidligere. En gjennomgang av de gjennomførte tvangsekteskapsakene som IMDis rådgivere har fulgt opp i 2009, viser at de fleste ekteskapene ble inngått mer enn to år før personene tok kontakt med hjelpeapparatet. For dem som var i alderen år da de ble giftet bort, har det i de fleste sakene gått mer enn fem år før de tok kontakt med hjelpeapparatet. Det at flere henvender seg, kan tyde på at det er en økende bevissthet om egne rettigheter og muligheter for å få hjelp, både til å håndtere situasjonen og til å komme seg ut av et tvangsekteskap. 2.4 Gutters ulike roller Andelen saker hvor gutter er utsatt, er høyere for minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere enn for Kompetanseteamet, som får saker fra førstelinjetjenesten. Minoritetsrådgivernes erfaring er at gutter gjerne har større frihet i ungdomstiden og at de ikke opplever den samme kontrollen som jenter. Inntrykket er at gutter i en del miljøer har større mulighet til å leve et dobbeltliv både som gift og som ugift. Dette kan være en av årsakene til at hjelpeapparatet i mindre grad ser guttene eller er bevisst på hva gutter kan streve med som et resultat av familiens æreskultur. Erfaringene fra arbeidet med enkeltsaker og tiltak rettet mot gutter, er blant annet at gutter kan inneha flere ulike roller som kommer i konflikt med hverandre. Gutter kan selv være utsatt for tvangsekteskap, de kan være kontrollører av sine søstre eller andre kvinnelige slektninger (både på eget initiativ eller under press), de kan være overgripere og de kan være involvert i sakene fordi kjæresten skal giftes bort til en annen. Det at gutter ofte har større spillerom enn jenter (større frihet til å engasjere seg i fritidsaktiviteter og venner, større mulighet til å ha åpne kjæresteforhold osv.), kan også bidra til å skape et handlingsrom for gutter til å være endringsagenter i egen og søstres/jenters situasjon. Det er et behov for mer kunnskap om gutters roller og holdninger til tvangsekteskap og gode metoder for å nå gutter som på forskjellige måter er utsatt for dette. IMDi skal derfor iverksette et eget Forskings- og utviklingsprosjekt (FoU-prosjekt) i Det som skal undersøkes, er blant annet gutters holdninger til og erfaringer med kjærlighet, kjærester, homofili, ekteskap, likestilling, ekstrem kontroll, ære, vold og familie og øvrig slekts forventninger og roller i valg av kjæreste og ektefelle. Prosjektet skal foreslå metoder og tiltak som førstelinjen kan bruke i sitt arbeid med målgruppen. Case 1 Nadim gikk første året på videregående. Han var da 16 år og den sosialpedagogiske rådgiveren var bekymret på grunn av høyt fravær, med den konsekvens at han ikke ble vurdert i flere fag. Rådgiver ville ta opp spørsmål om tilrettelegging og fremtidsplaner. I samtalens løp kom det frem at Nadim nettopp var blitt forlovet med en kusine i opprinnelseslandet. Slik ble minoritetsrådgiver koblet inn. Til minoritetsrådgiver sier Nadim at det er bestemt at han skal gifte seg med en kusine i opprinnelseslandet. Nadim forteller at han er yngst i familien, at han har flere eldre brødre og søsken som alle er gift. To av søstrene bor fortsatt hjemme. De er begge gift med fettere i opprinnelseslandet, som med tiden vil komme til Norge. 11

12 Dette presenteres som fakta. Det er tilsynelatende uproblematisk og det er ifølge ham selv ikke snakk om tvang. Minoritetsrådgiver stusser over hans likegyldige holdning. Han virker ikke engasjert, og har ingen klar formening om skoleløpet sitt, når han skal gifte seg eller hva kusinen i opprinnelseslandet tenker om ekteskapet. Fordi problematikken er sammensatt, med høyt fravær, problemer med skolearbeidet, manglende motivasjon og ansvar for egen læring, involverer minoritetsrådgiver en mannlig miljøarbeider på skolen. Han har nettopp startet en guttegruppe. I denne gruppen driver de med sportslige aktiviteter samtidig som de tar opp ulike tema til diskusjon. Det overordnede målet med gruppen er å forhindre frafall. De jobber blant annet med å skape økt motivasjon for læring samtidig som man legger til rette for at deltakerne kan ta opp spørsmål de er opptatt av og diskutere ulike tema i fellesskap. Nadim følges opp tett av minoritetsrådgiver gjennom hele dette skoleåret. Minoritetsrådgiver har jevnlige samtaler med ham, både alene og noen ganger sammen med miljøarbeider (leder for guttegruppen) og kontaktlæreren. I begynnelsen av det neste skoleåret banker det på døren hos minoritetsrådgiver. Det er Nadim som står der, men denne gangen er han sammen med kjæresten en medelev. De er begge lovet bort på hver sin kant, nå vet de ikke hva de skal gjøre for å komme seg ut av dette. De frykter hva som vil skje hvis foreldrene oppdager forholdet deres, samtidig vil de gjerne være åpne og fortelle om sitt forhold. De ber om råd og hjelp til å håndtere situasjonen. 2.5 Lavterskeltilbud gir muligheter IMDi erfarer at ordningen med minoritetsrådgivere i den videregående skolen er et lavterskeltilbud som fanger opp elever som er i faresonen før de har blitt tvangsgiftet. Tiltakende kontroll fra foreldre, brødre eller andre kan være tegn på forestående tvangsekteskap. Tilbudet gjør det mulig å gripe inn tidlig og iverksette forebyggende tiltak. Det skapes et større handlingsrom enn når saken er akutt og den unge frykter tvangsekteskap i nær fremtid. Mulighetene for å unngå et vondt brudd med familien blir større. Kommer man tidlig inn i en sak, har man mulighet til å komme i dialog med familiene. Dette gjøres gjennom å koble inn relevante hjelpeinstanser og myndigheter og jobbe koordinert og målrettet med problematikken. Hvilke hjelpeinstanser som skal kobles inn, vil avhenge av hva saken dreier seg om, og hvilke utfordringer man står overfor. I saker der det er snakk om ekstrem kontroll, vold og tvang, må barnevern og politi kobles inn. På skolene er det i noen saker den utsatte personen selv som oppsøker minoritetsrådgiver og forteller om sine problemer. I andre saker er det en lærer, en annen rådgiver eller ansatt på skolen som henviser elever de er bekymret for. Det hender også at andre elever tar kontakt med rådgiver for å fortelle om venner og bekjente som de er bekymret for. Det å snakke med minoritetsrådgiver eller annen ansatt på skolen om problemer i hjemmet og konflikter med foreldre, søsken og annen familie, kan være vanskelig. Det kan ta tid å bygge opp tillit og komme i posisjon til å kunne snakke med barn og unge om hvordan de har det hjemme. Når personen først tar kontakt, åpner seg og forteller om problemer knyttet til æresrelatert vold, blir det desto viktigere at hun eller han opplever å bli ivaretatt og møtt på en god måte av hjelpeapparatet. IMDis rådgivere erfarer at de færreste ungdommene som de har kontakt med, ønsker å bryte med sine familier. I noen saker vil et brudd med familien i hvert 12

13 fall for en periode likevel være den beste løsningen. På lengre sikt vil de fleste ha et ønske om å gjenopprette kontakten med familien. 2.6 Den utsattes ambivalens Det er IMDis erfaring at personen kan ha gått mange omveier og hatt flere samtaler med ulike personer i støtte- og hjelpeapparatet før hun eller han forteller om problemene knyttet til kontroll, vold og tvang hjemme. Mange venter i det lengste og kommer først når situasjonen oppleves som akutt. IMDis rådgivere rapporterer at den klassiske henvendelsen ofte kommer fredag ettermiddag. Noen i familien har enten oppdaget et hemmelig kjæresteforhold eller hørt noen rykter. Nå vet ikke jenta hva hun skal gjøre og er redd for å dra hjem. Samtidig er hun ambivalent. Hun føler skyld og skam. Å søke hjelp føles som å angi egen familie og hun tenker på konsekvensene. Hva vil skje når familien får vite at jeg har gått til myndighetene for å be om hjelp? Hva vil skje med mine yngre søsken? Betyr dette at jeg må bryte med familien for all fremtid? Case 2 Aida hadde ventet i det lengste. Siste året på videregående, kort tid før hun fylte 18 år, tok hun omsider kontakt med en miljøarbeider på skolen, som igjen kontaktet minoritetsrådgiver for å be om hjelp. Hun fortalte om en eldre bror som slo og kontrollerte henne døgnet rundt, og om foreldre som lot dette skje. Volden hjemme hadde pågått i mange år. Hun fortalte at barnevernet var inne i familien hennes for noen år siden, men at de avsluttet saken. I det siste hadde volden hjemme blitt verre og nå hadde det toppet seg. Familien hadde oppdaget at hun har en kjæreste, og dette godtok de ikke. Dagen før hadde politiet blitt tilkalt etter at far slo ned kjæresten på åpen gate. Nå vil hun ikke dra hjem. Skolen kobler inn barnevernet og hun får tilbud om akuttplassering på institusjon eller i beredskapshjem der og da, men hun vegrer seg. Det ender med at hun drar hjem. Barnevernet oppretter en undersøkelsessak. I mellomtiden fyller Aida 18 år. Politiet og krisesenteret kobles inn og hun får tilbud om bolig, men også denne gangen vegrer hun seg for å bryte ut. Det å håndtere den utsattes ambivalens er en utfordring for hjelpeapparatet. I de tilfellene der en person som er fylt 18 år, vegrer seg eller ikke vil ta imot den hjelpen som tilbys, er det begrenset hva hjelpeapparatet kan få gjort. Det er likevel viktig at hjelperne gjør det klart for den unge at han eller hun har rettigheter og at det er hjelp å få. 2.7 Behov for lavterskel samtaletilbud Det er IMDis erfaring at mange elever i den aktuelle målgruppen, både i ungdomsskolen og på videregående skole, trenger noen voksne å snakke med og at det er behov for lavterskel samtaletilbud i tilknytning til skolen. Minoritetsrådgiverne fungerer som et supplement til den ordinære rådgivertjenesten ved skolen. Oppfølging over tid i form av lange og vanskelige samtaler, krever at det er satt av ressurser til dette, og at tilbudet er satt i system. Mange videregående skoler har egen avdeling for elevtjeneste eller miljøog rådgiverteam som ivaretar denne type støttefunksjoner. Det er ikke uvanlig at skolehelsetjenesten og andre eksterne samarbeidspartnere, også innenfor psykisk helse, er tilknyttet denne typen avdelinger/team. 13

14 2.8 Tvangsekteskap oppdages via annen problematikk på skolene Minoritetsrådgivernes erfaring fra skolene er at de fleste sakene oppdages, og gradvis avdekkes, via annen problematikk. I utgangspunktet kan henvendelsene og bekymringene ha vært knyttet til helt andre forhold, som høyt fravær, problemer med skolearbeidet, konflikter på skolen, endring i atferd, helsemessige utfordringer, problemer knyttet til bolig, dårlige levekår etc. Mange av problemene som ungdom i denne målgruppen sliter med, handler om forhold som ligger utenfor skolens primære ansvarsområde. Problemene vil ofte være sammensatte og nødvendigvis kreve et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid rundt eleven. Minoritetsrådgivernes erfaring er at ungdom som er utsatt for æresrelatert vold, kan reagere svært ulikt. Selv om de fleste sakene oppdages via annen problematikk, er det mange som ikke fanges opp på denne måten. Minoritetsrådgivere rapporterer også om henvendelser fra skoleflinke, pliktoppfyllende og tilsynelatende velfungerende ungdommer. De har ingen synlige tegn som vekker bekymring blant personalet på skolen. Med mindre den unge selv tar opp sine problemer, er det vanskelig for lærere, rådgivere eller andre å se at de trenger støtte, råd eller hjelp. Det er avdekket et behov for mer kunnskap om unge som har hatt begrenset innflytelse på valg av ektefelle, og hva som skiller disse fra personer som har hatt stor innflytelse på valg av ektefelle. IMDi har derfor initiert et FoU-prosjekt med tittelen Levekår, familiepraksis og likestilling blant unge med ulik grad av innflytelse over valg av egen ektefelle. Dette vil kunne bidra til en klarere profil på målgruppen i risikosonen for tvangsekteskap. Prosjektet skal gjennomføres av Fafo. 2.9 Få anmeldelser til tross for meldeplikt For å kunne forebygge tvangsekteskap er det viktig at skolene har rutiner for å kunne se og fange opp elever som kan være utsatt for kontroll, vold og tvang så tidlig som mulig. Lærere og andre ansatte må vite hva de skal se etter, hvordan de skal forholde seg til dette, og når de må melde sin bekymring videre til barnevern og/eller politi. Etter bestemmelsene i barnevernloven har offentlig ansatte meldeplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt, herunder tvangsekteskap. Denne bestemmelsen er også spesielt angitt i andre særlover, for eksempel opplæringsloven. De sakene IMDis rådgivere er involvert i, kan være akutte. Når en persons liv og helse er i fare, løses ansatte ved skoler og andre offentlig ansatte fra sin taushetsplikt, og saken meldes av skolen ved rektor til barnevernet (under 18 år) eller til politiet (over 18 år). Det er politiet som skal foreta den formelle trusselvurderingen. Til tross for at mange av sakene handler om vold og straffbare forhold, er det IMDis erfaring at tvangsekteskapssaker sjelden anmeldes. Det ser ut til at offentlig påtale heller ikke tas ut ofte i denne typen saker. Det er nærliggende å tro at dette henger sammen med at den unge ikke vil anmelde og/eller vitne mot sine egne foreldre eller andre familiemedlemmer. Det vil dermed være vanskelig å få noen dømt, og en sak vil både kunne svekke den unges sikkerhet i fremtiden og gjøre videre kontakt med familien som de fleste ønsker umulig. For hjelpeapparatet (også IMDi) representerer dette et dilemma. Det er et mål at lovverket skal håndheves, og at de som begår overgrep, skal straffes. På den andre siden 14

15 må hensynet til den enkelte som er offer i saken, veie tungt. I første omgang er det derfor viktig at spørsmålet om anmeldelse tas opp og blir vurdert i hvert enkelt tilfelle Behov for økt fokus på de homofiles situasjon Erfaringene fra minoritetsrådgivernes arbeid i skolen tilsier at det er et behov for et økt fokus på homofile, lesbiske og bifiles situasjon i arbeidet mot tvangsekteskap. Det å stå fram som homofil i ungdomstiden er vanskelig. For mange ungdommer med minoritetsbakgrunn oppleves dette som en umulighet. Ikke bare innebærer det i mange tilfeller å bryte totalt med familie, slekt, miljø og venner. Homofili er i mange miljøer forbundet med stor synd og skam, og den enkeltes liv og helse kan stå i fare. Case 3 Ahmed på 16 år bor frivillig i et ungdomstiltak utenfor hjemmet grunnet store konflikter med foreldrene. Under plasseringen har han fortalt de ansatte at han er homofil og ønsker å leve ut sin legning. Dette er noe han har holdt hemmelig for sin familie. Men under en telefonsamtale med sine foreldre forteller gutten i sinne at han er homofil. Foreldrenes reaksjon på dette er vantro, og de legger skylden på hjelpeapparatet, som de mener har påvirket gutten til å komme med slike tanker. Foreldrene nekter å godta at sønnen er homofil og ønsker å få ham tilbakeført til hjemmet slik at han kan bli frisk igjen. Det er også svært viktig for foreldrene at dette ikke kommer ut og at det ikke oppstår rykter. Gutten er på sin side redd for hva foreldrene kan finne på, men samtidig tror gutten at foreldrene hans ikke er som andre foreldre med bakgrunn fra dette landet, dvs. at de ikke er så opptatt av ære. Barneverntjenesten på stedet tar kontakt med minoritetsrådgiver fordi de ønsker veiledning i håndteringen av saken og råd om hvordan de kan snakke med gutten slik at han forstår alvoret i situasjonen. Saksbehandler ble veiledet til følgende: - Tegn et nettverkskart sammen med gutten. La ham selv fortelle kort om hvert familiemedlem. Sett ring rundt dem han tenker kan skade ham om det kommer ut at han er homofil. Be gutten identifisere hvem det er som fatter de viktigste avgjørelsene i familien. -Snakk med gutten om de i hans familie som er gift og spør om hvordan de ble gift; var det arrangert, kjærlighetsekteskap eller tvangsekteskap? Hvem bestemte at vedkommende skulle gifte seg? -Finn ut om familien hans er opptatt av rykter, gi eksempler på dette, hvis ikke, gi eksempler på når det ikke har spilt noen rolle. -Er familien opptatt av ære? Gi eksempler på dette. -Snakk med gutten om fremtidsdrømmer og hvor sannsynlig det er at han kan realisere disse i nærheten av sin familie. -Be politiet om å foreta en sikkerhetsvurdering. 15

16 -Det er viktig at de ansatte er samstemte i sine samtaler med gutten og at de gir inntrykk av å være trygge i situasjonen. I etterkant av veiledningen hadde saksbehandler en samtale med gutten på institusjonen. Under denne samtalen kom det frem at gutten hadde mye mer kunnskap om familiens måte å tenke på enn det han var klar over selv. Han kom frem til at foreldrene var mer opptatt av ære og rykter enn det han først hadde antatt. Videre kom det frem at han har familiemedlemmer som har blitt utsatt for tvangsekteskap. Ved å veilede saksbehandler om hvordan å samtale med gutten fikk man fram viktig informasjon i saken. Dette førte til en bevisstgjøring og realitetsorientering hos gutten om hvor vanskelig det er for familien å godta hans legning, og hva han risikerer om det blir kjent i miljøet at han er homofil Tvangsekteskapssaker ved utenriksstasjonene Det er få som henvender seg direkte til utenriksstasjonene for å få hjelp mens de oppholder seg i opprinnelseslandet. Det har vist seg vanskelig å avdekke tvang gjennom utenriksstasjonenes saksbehandling av familieetableringssaker. Særlig stor aldersforskjell, avvik i ekteskapsritualer, irregulær tidligere ekteskapspraksis i familien etc. kan være indikatorer, men vanskelig å bevise. Det har også vist seg vanskelig å avdekke tvangsgifte ved intervju av visumsøkere i opprinnelseslandet. Det er først når UDI sammenstiller intervjuet fra utenriksstasjonen og intervjuet som politiet foretar av referansepersonen i Norge, at dette er mulig. Da først får man et helhetsbilde av situasjonen, og man kan se om for eksempel opplysninger som er gitt fra begge parter, er sammenfallende. Årsakene til dette kan være sammensatte. En del søkere vil ha det å komme til Norge som overordnet mål. Å fortelle om tvang i en intervjusituasjon vil da være uaktuelt fordi det kan bety avslag på søknaden om familieinnvandring. For andre søkere vil det å gå imot et ekteskap som er blitt bestemt av familien, oppleves som en umulighet. Det er integreringsrådgivernes erfaring at spørsmål om tvang må ses i sammenheng med kvinnens stilling og situasjon i de ulike landene og områdene der de arbeider. Her vil det være stor variasjon. Integreringsrådgiverne erfarer at tvangsekteskap må ses som et ledd i den generelle undertrykkingen av kvinner og kvinners manglende muligheter til å påvirke sin egen situasjon og eget liv. De fleste sakene som integreringsrådgiverne har vært involvert i, er meldt fra førstelinjetjenesten i Norge inkludert minoritetsrådgiverne og Kompetanseteamet. Det er IMDis erfaring at tvangsekteskapsproblematikk lettere oppdages fra Norge. Det er uansett viktig at de ansatte ved utenriksstasjonene har fokus på tvangsekteskap, og kunnskap om hvordan de kan identifisere og håndtere saker som dukker opp Nødvendig med en bred tilnærming Det er nødvendig med en bred tilnærming til arbeidet mot tvangsekteskap ved utenriksstasjonene. IMDi har erfart at forekomsten av tvangsekteskap henger sammen med kvinnenes stilling og rettssituasjon i de landene og områdene der de arbeider og i diasporaen i Norge. Integreringsrådgivernes fokus har derfor skiftet fra konsulær- og visumsaksbehandling, til kvinne- og likestillingsarbeid. Dette har vist seg å være en fornuftig tilnærming i arbeidet på flere måter. Et kvinne- og likestillingsfokus har blant annet gitt integreringsrådgiverne innpass i organisasjoner og miljøer i 16

17 opprinnelseslandene som jobber for å bekjempe vold mot kvinner og barn. Dette er organisasjoner og nettverk som er viktige aktører i det forebyggende og holdningsskapende arbeidet mot tvangsekteskap i opprinnelseslandet. De samme organisasjonene og nettverkene kan også være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med enkeltsaker der norske borgere, eller andre personer med tilknytning til Norge, trenger hjelp i forbindelse med tvangsekteskap i opprinnelseslandet. Arbeidet mot tvangsekteskap kan også ses i sammenheng med arbeidet mot menneskehandel og proforma ekteskap. Ifølge Palermoprotokollen art. 3 kjennetegnes menneskehandel ved at en person får kontroll over en annen ved hjelp av ulike former for vold, trusler, tvang, forledelse eller misbruk av sårbar situasjon. Dette kjennetegner også tvangsekteskap. Proformaekteskap er et ekteskap som er inngått med annet formål enn samliv. I de sakene som utenriksstasjonene kommer i kontakt med, er formålet med ekteskapet som regel at søkeren skal få oppholdstillatelse i Norge. Slike ekteskap danner ikke grunnlag for familieinnvandring til Norge. Også slike proforma ekteskap kan være påtvunget den ene eller begge parter. Dette bør utenriksstasjonene og norske myndigheter for øvrig ha kunnskap og bevissthet om Betydningen av helhetstenkning og tverrfaglig samarbeid i hjelpeapparatet For å kunne hjelpe en person som er utsatt for tvangsekteskap eller annen æresrelatert vold, er det nødvendig for hjelpeapparatet å krysse grenser på flere måter. Ikke bare mellom sektorer, enheter og profesjoner i Norge. Sakenes transnasjonale karakter innebærer at man må løfte blikket utover Norges grenser. Som rådgiver eller ansatt i hjelpeapparatet innebærer dette først og fremst å ha denne bevisstheten, og sette seg inn i den sosiale og kulturelle sammenhengen problemene opptrer i, i diasporaen og i opprinnelseslandet. IMDis erfaring er at disse sakene krever helhetlig tenkning og tverrfaglig samarbeid. Ifølge IMDis integreringsrådgivere kunne trolig flere av de tvangsekteskapssakene utenriksstasjonene har mottatt melding om, ha vært unngått dersom de som håndterte sakene i Norge, hadde hatt bedre transnasjonal kompetanse. Noe av det de trekker frem som vesentlig å ha kunnskap om i denne sammenhengen, er: 1) Grunnleggende kunnskap om de politiske, sosiale og kulturelle forholdene i opprinnelseslandene. Kjennskap til ekteskapsmønstre og tradisjoner i den aktuelle familien. 2) Bevissthet om at familien til den personen man vil hjelpe i Norge, kan være under sterkt press fra andre slektninger i opprinnelseslandet. Viten om at viktige avgjørelser i en familie, for eksempel vedrørende ekteskapsinngåelse, ikke nødvendigvis tas i Norge, men av slektninger i opprinnelseslandet. 3) Bevissthet om at norske myndigheters muligheter til å hjelpe norske borgere eller andre med tilknytning til Norge som er utsatt for tvang, vold og kontroll i utlandet, er begrenset. De fleste av de mottatte sakene ved utenriksstasjonene har en forhistorie i Norge. Skoler, barnevern og politi har ofte vært involvert i familier over lengre tid uten å fange opp tvangsekteskapsproblematikk. IMDis erfaring, fra flere av de sakene rådgiverne har vært involvert i, er at barnevernet og/eller andre deler av hjelpeapparatet på et eller annet tidspunkt i oppveksten har vært inne i familiene til ungdommene, uten at den unge har opplevd at dette har hjulpet Assistanse til hjemreise er vanskelig, men mulig Når en person befinner seg i utlandet og ber om hjelp, er det begrenset hva norske myndigheter kan gjøre selv om personen er norsk statsborger. Ved frykt for 17

18 tvangsekteskap er hovedbudskapet derfor at man må arbeide for å forhindre utreise fra Norge. Integreringsrådgiverne har erfart at det er særlig vanskelig å assistere personer under 18 år tilbake til Norge, fordi de fortsatt er under foreldrenes (i mange land bare fars) omsorg og ansvar. Selv om de mindreårige er norske statsborgere, kan det norske barnevernet ikke gjøre noe så lenge den mindreårige oppholder seg utenfor Norge så fremt barnevernet ikke tidligere har overtatt omsorgen for barnet. Men selv i slike tilfeller kan det være vanskelig å hjelpe den mindreårige tilbake til Norge, særlig dersom vedkommende har dobbelt statsborgerskap. En rekke land anerkjenner ikke statsborgerskap nr. to, eller bytte av statsborgerskap. I flere av landene der integreringsrådgiverne jobber, er sikkerhetssituasjonen meget vanskelig og det er forbundet med særlig stor risiko å hjelpe personer ut av landet. Personer utsatt for tvangsgifte i utlandet er i tillegg ofte truet av familien, noe som også vanskeliggjør assistanse til hjemreise. Til sammen har 18 personer fått hjelp til hjemreise fra de utenriksstasjonene der integreringsrådgiverne tjenestegjør, siden prosjektets oppstart. Det avgjørende for at det gikk bra i disse sakene, har vært gode hjelpere i opprinnelseslandet, både i og utenfor familien. Integreringsrådgivere har kartlagt relevante samarbeidspartnere i de respektive landene. Disse samarbeidspartnerne består av lokale og internasjonale organisasjoner, andre lands ambassader og lokale myndigheter. Integreringsrådgiverne har benyttet dette nettverket ved innhenting av informasjon om lokale forhold, noe som er av stor betydning for å kunne hjelpe enkeltpersoner. Case 4 Fatima på 17 år ble tatt med til fars hjemland sammen med resten av familien sin. I fars hjemland ble hun forlovet med en langt eldre fetter som er en innflytelsesrik person. Hun ville ikke gifte seg med ham og kontaktet en venninne i Norge for å fortelle om hva som hadde skjedd. Venninnen varslet minoritetsrådgiver på skolen, som så ringte tilbake til jenta. Til minoritetsrådgiver fortalte Fatima sa at hun ville tilbake til Norge, men at hun ikke fikk lov av faren sin. Minoritetsrådgiver tok da kontakt med integreringsrådgiver på ambassaden. Ingen kunne hjelpe henne tilbake til Norge da hun fortsatt var under 18 år, og måtte ha fars samtykke til å forlate hjemlandet. Det fikk hun ikke. Noen måneder senere tok Fatima igjen kontakt med minoritetsrådgiver. Hun hadde da fylt 18 år. Hun fortalte at hun snart ville bli tvunget til å bo sammen med sin fetter, som mishandlet og truet med å voldta henne. Hun var nå i en desperat situasjon og ba om hjelp til å komme seg ut av landet. Hun befant seg på et vanskelig tilgjengelig sted og selv om hun på dette tidspunkt hadde fylt 18 år, måtte hun fortsatt ha tillatelse fra far til å reise ut av landet og tilbake til Norge. Etter en stund, da far forsto hva slags situasjon han hadde brakt datteren opp i, ga han henne lov til å reise. Utreisen måtte skje uten at forloveden fikk vite om dette. Ambassaden fant noen som kunne hjelpe henne med transporten til flyplassen. Reisen fra oppholdsstedet til flyplassen var komplisert, med mange militære kontrollposter underveis. Det var også flere bombeangrep i de områdene hun måtte reise gjennom. Ingen visste om forloveden hadde oppdaget at hun hadde flyktet og eventuelt kontaktet noen av kontrollpostene eller flyplassen. Fatima hadde ikke pass, det hadde forloveden tatt fra henne. Hun var derfor redd for at hun ikke ville 18

19 komme seg ut av landet. Ambassaden fikk laget et nødpass til henne og ordnet flybillett til Norge. Dette fikk hun idet hun møtte opp på flyplassen sammen med dem som hadde hjulpet henne med transporten Religiøse ekteskap og tidlig ekteskap 22 av til sammen 438 saker som minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere fulgte opp i 2009, var saker der personen var under 16 år. De fleste av disse sakene handlet om barn som var blitt etterlatt i utlandet, eller at man fryktet dette skulle skje. Vi vet at tvangsekteskap i form av religiøst inngåtte ekteskap forekommer helt ned i års alder flere steder i verden. Dette er noe både Kompetanseteamet, integreringsrådgivere og andre kilder rapporterer om. Vi har også eksempler på saker fra Norge der mindreårige er blitt religiøst viet til eldre slektninger, av imamer i Norge uten vigselsrett. Offisielt og juridisk er disse barna ikke gift, men i praksis, i egen og slektningenes bevissthet, er de det. Kompetanseteamet erfarer at disse religiøse ekteskapene ofte omtales som forlovelse ved spørsmål til familien, mens den utsatte selv opplever det som en bindende ekteskapsavtale fordi familiene betrakter ekteskapet som bindende. 9 Det er også IMDis erfaring at en del elever blir forlovet med personer i opprinnelseslandet i løpet av ungdomsskolen. Etter det vi vet, er det grunn til bekymring rundt en del av disse forlovelsene. Det er viktig at ansatte i hjelpeapparatet er oppmerksomme på at dette både kan dreie seg om religiøse ekteskap og seksuelle overgrep mot mindreårige. Kompetanseteamet får også flere henvendelser fra personer som har blitt skilt etter norsk lov, men som opplever problemer med å få skilsmisse fra det religiøst inngåtte ekteskapet. Dette er et problem som særlig gjelder kvinner, fordi de ikke automatisk har samme rett som menn til å be om at ekteskapet oppløses. I praksis betyr dette at kvinnene opplever at de ikke kan gifte seg på nytt, fordi de fortsatt vil bli oppfattet som gift i familien og i familiens opprinnelsesland Behov for bedre koordinering og systematikk Det er ofte mange hjelpeinstanser involvert i de sakene IMDis rådgivere følger opp. Vår erfaring er at det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet kan bli bedre og at barn og unge kunne ha vært hjulpet på en bedre måte hvis innsatsen fra de ulike instansene hadde vært bedre koordinert. 10 IMDis erfaring er at tidlig inngripen og koordinert tverretatlig innsats er en nøkkel i arbeidet med å forhindre tvangsekteskap. I de sakene der minoritetsrådgiver, Kompetanseteamet og/eller andre hjelpeinstanser har kommet inn på et tidlig tidspunkt med forebyggende tiltak, har vi kunnet ivareta den unge og familien på en god måte. Med forebyggende tiltak i denne sammenhengen menes forpliktende tverretatlig samarbeid rundt den utsatte (eventuelt rundt den 9 Ekteskap inngått mellom personer under 18 år er ulovlig i Norge. Straffelovens spesifikke bestemmelse 220 om barneekteskap trådte i kraft september 2003 som ett av flere tiltak for å bekjempe tvangsekteskap. Hovedpoenget er at ekteskap med person under 16 år regnes som tvangsekteskap, uavhengig av om barnet opplevde det som frivillig eller ei. Både den som inngår ekteskapet og de som medvirker, kan straffes med inntil seks års fengsel. 10 ISFs følgeevaluering av Handlingsplanen peker på det samme. Ifølge ISFs rapport kjennetegnes tvangsekteskapssaker av at det enten ikke er noen som faktisk koordinerer saken, eller at de involverte ikke vet hvem som har koordineringsansvaret. 19

20 utsattes familie). For eksempel ansvarsgrupper, strategigrupper eller andre former for tverretatlige møter der ulike deler av hjelpeapparatet er representert (barnevern, politi og andre relevante instanser avhengig av hva saken dreier seg om, og hvem som er de involverte partene). IMDi ser at det er behov for mer kunnskap om hvordan samarbeidet med barnevernet og det øvrige hjelpeapparatet fungerer i de sakene som IMDis rådgivere er involvert i. En av de interne faggruppene i IMDi ser nærmere på hvilke erfaringer vi har gjort i enkeltsaker. Hensikten er å få frem flere gode grep og anbefalinger når det gjelder samarbeid i saker. Case 5 Shezeen (19 år), elev siste året på videregående, tar kontakt med minoritetsrådgiver og sier hun er fortvilet fordi hun blir kontrollert av foreldre, bror og slekt. Mor ringer henne flere ganger i løpet av skoletiden for å sjekke om hun er på skolen. De forventer at hun tar telefonen til enhver tid. Foreldrene har full oversikt over når hun begynner og slutter på skolen. Hun må komme hjem rett etter skolen og foreldrene har kalkulert nøyaktig hvor lang tid hun bruker på skoleveien. Av og til kommer far uanmeldt og henter henne på skolen. Skolesekken blir med jevne mellomrom ransaket. Bror, far og mor kan når som helst sjekke mobiltelefonen hennes for meldinger og anrop. Både bror, kusiner og fettere går på samme skole som henne. Shezeen føler seg konstant overvåket. Etter flere samtaler med minoritetsrådgiver kommer det frem at Shezeen ble forlovet for ett år siden med en person i opprinnelseslandet som foreldrene har bestemt for henne. Hun sier hun vil ut av dette, men at hun ikke ønsker å anmelde foreldrene sine. Hun ber om hjelp til å takle det psykiske presset og finne måter å komme seg ut av dette på uten å bryte med familien. Avslutningen på videregående og sommerferien begynner å nærme seg. Hun har fått råd og veiledning gjennom hele skoleåret. Hun har søkt seg inn på en høgskole et annet sted i landet i håp om at foreldrene vil godta at hun flytter hjemmefra. Minoritetsrådgiver tror ikke hun vil få lov til dette og antar at det er stor fare for at tvangsekteskapet vil bli fullbyrdet i løpet av sommerferien i utlandet. Sammen med Shezeen lager minoritetsrådgiver en beredskapsplan. Det settes sammen en tverretatlig gruppe rundt henne som kan forberede sommeren og sette inn forebyggende tiltak. I denne gruppen sitter representanter for NAV sosial, politiet og Konfliktrådet sammen med minoritetsrådgiver. Hvis hun ikke får flytte hjemmefra og det blir snakk om utenlandsreiser, er planen at hun skal flyttes i sikkerhet. Når hun er i sikkerhet (på krisesenter eller krisebolig), vil det være mulig for politiet, eventuelt Konfliktrådet, å gå inn i samtaler med foreldrene. Planen er å få foreldrene til å inngå en avtale med kommunen og politiet, i form av en skriftlig erklæring om at datteren ikke skal tvangsgiftes. I alvorlige saker som denne er det avgjørende at man sørger for den utsattes sikkerhet før man går i dialog om eventuelle avtaler og lignende. 20