UTDANNING/ KVALIFIKASJONER/MAKT DET NASJONALE SPØRSMÅLET OKTOBERREVOLUSJONEN

Transkript

1 TIAll TIDSSKRIFT FOR ARBKIDERBEVECEIiSENS IIISTORIE Nr UTDANNING/ KVALIFIKASJONER/MAKT DET NASJONALE SPØRSMÅLET OKTOBERREVOLUSJONEN

2 Tidsskrift for Arbeiderbevegelsens historie (TFAH) Redaksjonsadresse: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Youngsgt. 11 C, 0181 Oslo 1, tlf. (02) TFAH gis ut av Tiden Norsk Forlag med støtte av Norsk Arbeidsmandsforbund Norsk Grafisk Forbund Norsk Transportarbeiderforbund Norsk Tjenestemannslag Handel og Kontor i Norge Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) Redaksjonsutvalg Jorunn Bjørgum, Edvard Bull, Svein Damslora, Odd-Bjørn Fure, Knut Kjeldstadli, Arne Kokkvoll, Einhart Lorenz (ansv.), Arnfinn Malme, Per Maurseth, Finn Olstad, Richard Trælnes. Dette heftet er redigert av Svein Damslora, Einhart Lorenz og Finn Olstad. TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE kommer to ganger i året. Articles appearing in this journal are annotated and indexed in HISTOR/CAL ABSTRACTS. Å rsabonnem ent - kr. 120,- for 1985-årgangen bestilles i Tiden Norsk Forlag, Postboks 8324 H am m ersborg, 0129 Oslo 1, tlf A bonnem ent anses løpende til oppsigelser skjer, hvis ikke oppsigelsesdatoen er uttrykkelig fastsatt i bestillingen. Forsida: Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek Oslo Copyright by the authors 1985 Del må ikke kopieres fra dette tidsskrift utover del som er tillatt etter bestemmelsene i «Lov om opphavsrett til åndsverk», «Lov om rett til fotografi» og i «Avtale mellom staten og rettighetshavernes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig beskyttet verk i undervisningsvirksomhet». Brudd på disse bestemmelsene vil bli anmeldt. Sats og montasje: Johs. Grefslie Trykkeri A/S, Mysen Trykk: Tangen-Trykk A/S, Drammen ISSN ISBN

3 Innhold Introduksjon... 3 Intervju med A lf Fredriksen: «... selve gleden var kanskje fortjeneste nok - ikke minst gleden av samarbeidet med Bull»... 5 Edgeir Benum: Teknologi, arbeid, utdanning. Utviklingstendenser i opplæring til industrielt arbeid ca ca Jon Giilowsen: Samlet og sterk eller splittet og svak? Hva betyr arbeidernes kvalifikasjoner for deres strategiske posisjon i forhold til arbeidsgiverne? Dag Johannessen: Et lyspunkt i mørket. Sandnes i mellomkrigstiden Jorunn Bjørgum: Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse Jens Petter Nielsen: Var Oktoberrevolusjonen en sosialistisk revolusjon? Et essay om 100 års russisk marxisme Dokumentasjon: Edvard Bulls dagbok fra april Bibliografi: Einhart Lorenz: Norske forhold i Komintern-publikasjoner Debatt: Finn Rønnebu: Nord-Norges første sosialdemokratiske forening? Nye hovedoppgaver om arbeiderbevegelsen Innkomne publikasjoner Summaries/Zusammenfassungen

4 Introduksjon Leseren vil finne at TFAH denne gang spriker mer enn vanlig i innhold og emnevalg, og står uten forankring i et bestemt hovedtema. Dette er resultat av et bevisst valg. Vi ønsker å tilby en variert meny, og samtidig sikre at gode bidrag kan komme ut uten ventetid. På den annen side vil nok også i framtida spesielle temaer bli trukket fram, der dette synes naturlig. Nå vil en også i dette hefte kunne finne et visst tyngdepunkt: i spørsmål om utdanning, kvalifikasjoner og makt. Edgeir Benum skriver om opplæring til industrielt arbeid, hvor utdanning av fagarbeidere spiller en viktig rolle. Jon Gulowsen ser på forholdet mellom kvalifikasjoner og arbeidermakt, i en artikkel som munner ut i refleksjoner om fagbevegelsens vilkår i en usikker framtid. Og, det kan røpes her, perspektivene er langt fra bare lyse. Med litt velvilje kan en se Dag Johannessens artikkel om Sandnes i forlengelsen av dette, med forholdet mellom næringsliv og arbeiderbevegelse i fokus. Artikkelen belyser på den ene side den allmenne tese om industriell vekst med bakgrunn i hjemmemarkedet i tida mellom verdenskrigene. Samtidig ser den arbeidernes moderate holdninger i sammenheng med det økonomiske lyspunkt, noe som bidrar til å sette i relieff påstander om sammenheng mellom reformisme i arbeiderbevegelsen og frykt for arbeidsløshet og fascisme. Det lokalhistoriske perspektivet understreker for øvrig spennvidden til de øvrige artikler: Jorunn Bjørgum tar opp det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse før 1940, i en artikkel som omhandler forholdet nasjon/klasse så vel som forholdet mellom det nasjonale og det internasjonale. Jens Petter Nielsen gir sitt svar på et i internasjonal sammenheng omdiskutert og brennbart spørsmål. Var oktoberrevolusjonen i Russland 1917 en sosialistisk revolusjon? 3

5 Edvard Bulls dagbok fra aprildagene 1940 er særlig i forbindelse med Brattelis bok «Våren som ikke kom» og Øystein Sørensens om Håkon Meyer og andre renegater av interesse. Einhart Lorenz avslutter sin bibliografi over norske forhold i Kominterns publikasjoner. Heftet innledes med et intervju med Alf Fredriksen - en av Edvard Bulls flittigste og beste medarbeidere under innsamlingen av arbeiderminner. Tittelen på dette intervjuet kan også stå som motto for TFAH-redaksjonens samarbeid med jubilanten.

6 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. 1, 1985 Intervju med A lf Fredriksen «... selve gleden var kanskje fortjeneste nok - ikke minst gleden av samarbeidet med Bull» «De er jo uten sammenligning den flittigste og beste medarbeider Museet har for sin minneinnsamling.» (Edvard Bull i brev til A lf Fredriksen, ) satte Norsk Folkemuseum i gang sitt store innsamlingsarbeid av arbeiderminner. En del av det innsamlede materiale ble publisert i bokserien «Arbeidsfolk forteller» med undertitler som «Fra papirindustrien», «Fra sagbruk og høvleri», «Husmannsminner», «Jernbaneminner» og «Rallarminner». Daværende konservator Edvard Bull var leder for prosjektet. Edvard Bull hentet også en viktig del av kildematerialet til sin doktoravhandling «Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd» fra denne innsamlingen. Innsamlingsarbeidet foregikk delvis ved at man sendte ut spørrelister, ofte via fagbevegelsen, til eldre arbeidere med oppfordring til at de selv skulle skrive ned sine erindringer, delvis ved at Edvard Bull og hans medhjelpere dro rundt og intervjuet aktuelle informanter. I boka «Fra papirindustrien» nevner Bull i forordet to medhjelpere; A lf Fredriksen og A lf Moestue. I brev til forfatteren av denne artikkelen skriver Edvard Bull om A lf Fredriksen: «... Han hadde det inngående personlige kjennskap til bedriftene Borregaard og Hafslund og til hele lokalsamfunnet omkring dem. Han kjente menneskene der, ikke minst de gamle. Han fik k dem til å fortelle... 5

7 Rent personlig har A lf Fredriksen betydd to ting for meg. For det første, den personlige glede ved å bli kjent med en sd energisk og dyktig historiker - utenfor den trange krets av kolleger som har gått igjennom den offisielle utdanningskverna. For det andre, hans aktive medarbeiderskap i å skaffe fram fa g lig viktige historiske kilder. Uten hans materiale ville første bind i serien «Arbeidsfolk forteller», det om papirindustrien, vært mye fa t tigere. Og min doktoravhandling om «Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd» ville manglet det ene av de beina den står på. Også i mange andre sammenhenger har jeg brukt A lf Fredriksens stoff. Jeg er ham stor takk skyldig.» Tor Inge Berger har hatt en samtale med Alf Fredriksen om samarbeidet med Edvard Bull. Hva mener du grunnen kan være til din sterke interesse fo r historie - du har jo ikke gått igjennom den vanlige utdannelseskverna som Bull snakker om? - Interessen ble grunnlagt i barndommen - ikke minst takket være en dyktig lærer i folkeskolen. Dessuten vokste jeg opp i et «historisk» interessant miljø i Sannesund utenfor Sarpsborg. Skutene kom og gikk, sjøfolk fortalte både om det de selv hadde opplevd, og det de hadde hørt andre fortelle om gamle dager. Hjemmet spilte også en rolle - vi hadde bøker i huset støtt - mor og far var begge glad i å lese, og de fortalte gjerne oss barna om sin barndom, og sine foreldres barndom. Slik var det også i hjemmet til hun som senere ble min kone. Da jeg gikk til sjøs som 15-åring, holdt interessen seg. Jeg lyttet gjerne til hva sjømannskameratene hadde å fortelle om sjølivet i gamle dager. På frivaktene leste jeg all den historiske litteraturen som var å finne i bokkassene fra sjømannskirken. Når begynte du selv å skrive? - I begynnelsen av 30-årene begynte jeg å feste ting på papiret - først og fremst fortellinger med motiv fra sjølivet. Arbeideravisene i Østfold og Vestfold trykte mine ting, dessuten skrev jeg i blad som direkte var beregnet på sjøfolk: Skib 0 Hoi, Sjømannens Jul, Bud fra Havet og det svenske Hemma och ute. Forfattervirksomheten skjedde hovedsaklig på frivaktene. Senere ble det også artikler over politiske og historiske emner: «Danzig, en døende by», 6

8 «Fra revolusjonens Russland» osv. I 1936 giftet jeg meg, gikk i land og fikk jobb på Borregaard. Som «skrivekyndig» ble jeg valgt til sekretær i Cellulosearbeiderforeningen. Når noen fylte år, ble jeg ofte bedt om å lage en liten biografi om vedkommende. Dessuten hadde jeg sjøl intervjuet en del gamle sjøfolk fra Greåker - de eldste jeg kunne finne, slike som så det som en skam å gå ombord i en steamer. Intervjuene ble trykt i Sarpsborg Arbeiderblad. Så da jeg kom i kontakt med Bull, hadde jeg allerede skrevet i en 18 års tid. Hvordan kom samarbeidet med Bull i stand? - I 1950 kom Bratli, daværende formann i Cellulosearbeiderforeningen bort til meg, fortalte at de hadde mottatt spørrelister fra Bull og spurte om jeg kunne påta meg å hjelpe til med å samle inn stoff fra miljøet rundt Borregaard. Jeg sa ja, og det var begynnelsen til et samarbeid som har vart ved helt til det siste, og som jeg har hatt stor glede av. Hvordan kom du i kontakt med dem du skulle intervjue? - Utgangspunktet var Borregaard og arbeidet mitt der. Jeg intervjuet både folk som fremdeles sto i arbeid, og folk som hadde gått av med pensjon. Mange av de eldste Borregaardarbeiderne hadde tidligere arbeidet på sagbruk og kunne fortelle om tiden der. Et annet utgangspunkt hadde jeg i min egen familie - far min var en flink forteller, og mor kunne også bidra med ting som hun hadde opplevd i sin barndom. Og så ble det altså ringvirkninger. Hadde du snakket med en, kunne han eller hun gi deg tips om andre som hadde opplysninger som kunne være av interesse. Når det gjaldt å få folk på gli, få dem til å åpne seg, tror jeg det hadde veldig mye å si at jeg var så godt kjent i miljøet - jeg kom ikke som en journalist eller annen utenforstående. «Nei, men er det bare du som kommer,» sa folk, og så var det kontakt med en gang. Jeg tror ikke det hendte en eneste gang at jeg fikk avslag. Og så oppførte jeg meg ettersom jeg visste personen var. Mange var veldig beskjedne, begynte gjerne med å si: «Har jeg noe å fortelle da? Vet jeg noe da?» Da var jeg frampå med oppmuntring: Du har jo vært med på så mye... Da kom opplevelsene... Andre kunne være litt brautende, selvsikre, ville legge på en del, fremstille seg sjøl som pott og panne i fagforeningen osv. Da måtte jeg prøve å dempe dem ned, få dem til å fortelle om andre enn seg sjøl. Men folk flest var nok heller beskjedne. Når du fartet slik 7

9 rundt, lærte du folk å kjenne - å kjenne lusa på gangen, om du v il... Selve innsamlingsarbeidet varte i flere år - jeg busset, gikk eller syklet rundt i distriktet og mange ganger satt jeg på nattskiftet på Borregaard og renskrev og ordnet notatene mine. Alt i alt ble det mer enn 30 større intervjuer. Brukte du lydbåndopptaker under intervjuene? - Bull tilbød meg en slik, men jeg var ikke noe særlig interessert. Jeg hadde forsøkt det et par ganger - men folk ble så opptatt av den rare kassa at de sa ikke et kløyva ord. Jeg gjorde noen notater under samtalen, men ellers la jeg meg mesteparten på minnet og skrev ned etterpå - jeg syntes det var best slik. Men det ble gjort båndopptak - blant annet av faren min - men det var det NRK som sto for. Disse båndene er vel nå arkivert sammen med det andre materialet. Hvordan foregikk samarbeidet med Bull? - I utgangspunktet fikk jeg tilsendt spørrelister fra Bull. Når det gjaldt hvem jeg skulle intervjue, sto jeg fritt - men jeg prøvde å få med folk fra så mange arbeidsplasser som mulig, fra anlegget, kokeriet, fliseskjærere, trerenseriarbeidere osv. Jeg sørget også for å intervjue kvinnene - både husmødre og de som arbeidet på Borregaard. Og jeg sørget for å få med folk fra «den andre siden», f.eks. intervjuet jeg flere funksjonærer på Borregaard. Mht. spørrelistene så brukte jeg dem slett ikke slavisk. Jeg holdt stort sett kjeft i begynnelsen av intervjuet og lot folk preike sjøl - og folk har alltid noe på hjertet, noe som de har lyst eller behov for å fortelle til andre. Jeg avbrøt aldri, men lot dem fortelle fritt. Da kunne det hende at jeg fikk verdifulle opplysninger som jeg ikke hadde fått hvis jeg bare hadde ramset opp spørsmålene på skjemaet. Bull sa forresten at det var helt riktig av meg å gå fram slik. Så kunne jeg til slutt begynne å peile inn på spørsmålene. Når jeg hadde gjort ferdig noen intervjuer, sendte jeg dem i posten til Bull. Så kom det beskjed fra Bull om at det var enkelte ting han gjerne ville ha bedre greie på, og så ble det gjerne både en og flere tilleggsintervjuer. Det hendte at jeg fikk brev fra Bull flere ganger i uka. Hos enkelte ble jeg gående - ja, jeg vet ikke hvor mange ganger. For jeg lot alltid folk lese gjennom det jeg hadde skrevet ned. Og neste gang jeg kom, kunne de har gjort tilføyelser eller de 8

10 hadde nye ting å fortelle. Det er viktig å ha god tid i dette arbeidet. Bull kom også flere ganger på besøk hit, og jeg var flere ganger i Oslo og besøkte ham, så kontakten var i orden. En gang Bull kom ned hit, satt jeg i stua med skrivemaskinen på knærne. «Jaså, du sitter slik som jeg og skriver,» sa han. Hva fortalte folk gjerne om, og hva betød det for dem at de ble intervjuet? - De jeg intervjuet var ofte veldig opptatt av barndommen, konfirmasjonen og ungdomstiden. Jeg fikk så mye stoff at Bull sa en gang at vi kunne gi ut en egen bok om hvordan det var å være arbeiderbarn på den tiden. Jeg husker hun som fortalte at hun i konfirmasjonspresent hadde fått en bukett markblomster, 25 øre og et par prospektkort. Ofte ble folk følelsesmessig veldig engasjert når de fortalte om slike begivenheter. Mora som sendte sønnen til slitet på Torsø herregård for en betaling på 2 øre dagen, hadde tårer i øynene når hun fortalte. Mange satt nok med en følelse av nag, en følelse av at samfunnet hadde behandlet dem dårlig. Da kunne det være godt å få synge u t... Ofte kunne harmen over uretten i barndommen og ungdommen være blandet med stolthet over hjemmet de tross alt hadde klart å skaffe seg. Ellers var folk opptatt av å fortelle om mat og klær, de husket f.eks. veldig godt en spesielt god grøt de hadde spist, eller et nytt, fint plagg de hadde fått. Hvordan vurderte du påliteligheten av stoffet? - Bull har sagt at man kan ikke skrive historie bare på grunnlag av muntlige kilder. Men jeg forsøkte etter råd fra Bull å foreta krysspeilinger, og på den måten få flere mennesker til å fortelle om den samme hendelsen eller personen. Det kunne være f.eks. om en arbeidskonflikt på Borregaard eller om en ingeniør eller arbeidsformann. Når det gjaldt utvandringen fra Sarpsborgdistriktet til Kotka, intervjuet jeg tre personer uavhengig av hverandre. Og jeg fortalte aldri på forhånd til en hva en annen hadde sagt før jeg foretok intervjuet. Jeg kan fortelle en episode: Det gjaldt igjen betalingen som husmenn på Torsø fikk, nemlig 2 øre dagen og 2 liter havre. Da Ingrid Semmingsen fikk lese intervjuet, sa hun at det måtte være feil, for ingen steder hadde hun hørt de hadde fått mindre enn 20 øre. Da 9

11 jeg fortalte faren til gutten som hadde blitt sendt fram til godset dette, sa han sint: «Det var som pokker...,» gikk bort til skapet og hentet kvitteringsboka. Der sto det svart på hvitt at betalingen hadde vært 2, ikke 20 øre. Andre ganger var det ikke så enkelt. Jeg husker engang jeg intervjuet en gammel sjømann. I time etter time la han ut om alt han hadde opplevd - i storm og stille. Til slutt sa han: «Her har du fått mitt liv - noe er sant og noe er jug, og hva som er hva får du finne ut sjøl!» Innsamlingen av muntlig kildemateriale kunne også føre til at jeg kom over skriftlige kilder, som f.eks. dagboken og regnskapene til en Borregaardsarbeider. Den hadde eieren skrevet i to ganger hver dag, fra Den inneholdt blant annet detaljerte opplysninger om prisene på en rekke varer. Boka er arkivert sammen med alt det andre materialet. Mener du det er en fordel å ha en sosialistisk grunnholdning når en skal drive dette arbeidet? - Det er klart at for en sosialist er arbeiderklassens liv og virke kanskje viktigere enn noe annet. Slik kan en sosialistisk holdning virke som en inspirasjon. Men du må aldri prøve å presse et bestemt syn på den du intervjuer. Din oppgave er å få han til å fortelle det han vil og husker, og så kan begivenhetene tale for seg sjøl - og de taler ofte om klasseundertrykkelse og utbytting. Hvordan fikk du tid til å drive dette innsamlingsarbeidet mens du hadde fu ll jobb? - Ja, det skjønner jeg ikke selv en gang, nå. Det ble å ta natta til hjelp - også når jeg ikke hadde nattskift. Men både Bull og jeg hadde en følelse av at det hastet. Hadde vi ikke tatt på oss dette, så hadde det ikke blitt noe i det hele tatt. Før var det aldri noen som hadde spurt arbeidsfolk om noe. På den måten var det et pionerarbeid. Mange av dem jeg intervjuet var født i 1860-årene. Flere av dem døde mens jeg holdt på med innsamlingsarbeidet. Noen år senere lå alle under torva. Noen fortjeneste har jeg ikke hatt av arbeidet. Det het seg at jeg skulle få penger til porto - og det fikk jeg nok - jeg brød meg ikke om å føre regnskap. Men selve gleden var kanskje fortjeneste nok - ikke minst gleden av samarbeidet med Bull. Han ser jeg på som en uredd person og en stor historiker. Og så har jeg jo publi- 10

12 sert historisk stoff selv også - i fagforeningsblad, aviser og i «Østfoldarv». Og Bulls karakteristikk av mitt arbeid har gledet meg meget, slutter Alf Fredriksen. * Alf Fredriksen er født i Sarpsborg Før han gikk til sjøs som 15-åring, arbeidet han som visergutt, på teglverk og på en kassefabrikk. Fra 1918 til 1937 seilte han til sjøs, største delen av tiden som fyrbøter, i tida 1923 til var han på hvalfangst, om bord i kokeriet Rosshavet. Fredriksen giftet seg i Fra 1937 til han gikk av m ed pensjon i 1970 arbeidet han i kokeriet på Borregaard. Ved siden av et hundretall fortellinger og artikler har Fredriksen skrevet en rekke organisasjonsberetninger, bl.a.: I kooperasjonens tjeneste gjennom 50 år. Cellulosearbeidernes Forenings 50- og 60-års beretning. Hiv og lår gjennom 50 år: Stuerarbeiderforeningens 50-års beretning, Sarpsborg A rbeiderpartis 60- og 70-års beretning, Sarpsborg Pensjonistforening 35 år. I flere perioder har han sittet som representant for A rbeiderpartiet i Sarpsborg Bystyre. i skolestyret og bibliotekstyret. Han har videre deltatt i styret i Borgarsyssel m u seum. Fredriksen fikk i 1977 Sarpsborg Sparebanks Kulturpris for sin innsats, i 1980 ble han tildelt Østfold Fylkes kulturpris. Han er i fullt arbeid i redaksjonen i Sarpsborg A rbeiderblad, hvor han spesielt tar seg av stoff av lokalhistorisk interesse.

13 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, I, 1985 Edgeir Benum Teknologi, arbeid, utdanning Utviklingstendenser i opplæring til industrielt arbeid ca ca. 1965* I. Innledning Formålet med denne artikkelen er å antyde noen sammenhenger mellom teknologisk endring og utdanning eller opplæring til industriell produksjon i ovennevnte tidsrom. Jeg vil for dette formål gå gjennom noe av debatten om og utviklingen av utdannings- og opplæringsinstitusjoner fo r deltakere i industriell produksjon under sivilingeniørnivået. Ingeniørgruppen vil også bli berørt, fordi den kom til å bety mye fo r endringer i det industrielle miljøs oppfatning av hva som var relevant teknologi, og dermed til å trekke nye sider ved teknologien inn i en utdannings- og opplæringssfære. Ingeniørenes egen utdanningsinstitusjon N TH vil derimot ikke bli behandlet. Teknologi vil her bli forstått som et sett av tekniske hjelpemidler med en tilhørende sosial organisasjon, skapt av mennesker for å anvendes til bestemte form ål. I vår samm enheng var form ålet industriell produksjon. Etter denne forståelsen blir tekniske hjelpemidler til teknologi først når de inngår i en slik organisasjon. Teknologi er dermed et teknisk fenom en - bestående av de fysiske produksjonsmidler og den kunnskap som skal til fo r å frambringe, drive og vedlikeholde disse. Men den er også et sosialt fenomen - som omfatter både relasjoner mellom mennesker og fysiske produksjonsmidler i produksjonen, og de innbyrdes forhold mennesker oppretter seg imellom fo r å gjøre bruk av de fysiske produksjonsmidlene. Sagt 13

14 med andre ord er ikke teknologien bare laget av mennesker; den består også av mennesker.1 Teknologi som kunnskapsfelt omfatter dermed både innsikt i fysiske sammenhenger teknisk, eventuelt også naturvitenskapelig kunnskap, og innsikt i sosiale sam m enhenger - økonomisk, sosiologisk, psykologisk kunnskap. Når teknologi og utdanning skal ses i forhold til hverandre, må vi altså rette oppmerksomheten mot teknologien både som teknisk og som sosialt fenomen. Endringer i utdanningssystemet kan da også i stor utstrekning forstås ut fr a to hovedperspektiver: På den ene siden hvordan teknologien som teknikk utviklet seg - først gjennom mekanise ringen, senere ved at de fysiske produksjonsmidler ble mer og mer vitenskapsbaserte. På den andre siden hvordan de sosiale relasjoner i produksjons-sammenhengen i ledende kretser ble anerkjent som en relevant og viktig del av teknologien. II. Utgangspunkt Som utgangspunkt for den videre framstilling skal jeg her gi en grov skisse av hovedgrupper i industriproduksjonen ved in n gangen til det tidspunkt vi beskjeftiger oss med. Jeg vil legge særlig vekt på to av dem - fagarbeiderne og ingeniørene.2 1. Fagarbeidere og fagarbeideropplæring Den grunnleggende institusjon i fagarbeider- og håndverkeropplæringen ved inngangen til tidsrommet var lærlingeinstitusjonen. Innenfor denne fikk nybegynneren sin opplæring ved at han ble instruert av og deltok i arbeidet sammen med folk som kunne faget, og som i sin tur hadde lært det gjennom samme type læringsprosess. Læremestrene kunne i håndverksfag være svenner eller m estre, i industrifag fagarbeidere eller formenn. Teknologisk sett spilte det imidlertid liten rolle om læremesteren tilhørte den overordnede eller underordnede av disse kategoriene. Kunnskapen om selve produksjonen var normalt ikke vesentlig forskjellig mellom de to gruppene. Fra dette synspunkt tilhørte de alle en gruppe, hvor produksjonskunnskapen var fellesgods. Forskjellen mellom dem lå dels (og særlig i håndverket) i eiendomsforholdet, dels i at form ennene av eiere eller overordnede ledere var tillagt spesiell autoritet. 14

15 Den lå ikke prim ært i at de hadde forskjellige kunnskaper. Fagarbeidernes opplæringstid kunne variere noe, men normalt var den 3-5 år. Læretiden ble ofte, men ikke alltid, avsluttet med svenneeller fagarbeiderprøve. Av de håndverkssvennene som Håndverkstellingen av 1910 opererte med, var det f.eks som hadde avlagt svenneprøve.3 Ved siden av læregangen i en bedrift fulgte lærlinger i m ange tilfeller undervisningen ved en teknisk aftenskole. Tekniske aftenskoler hadde blitt etablert i en rekke byer fra 1870-tallet og utover. I skoleåret 1908/09 fantes 29 av dem. De ga et visst grunnlag i elementære teoretiske kunnskaper. U ndervisningen ble, som navnet sier, gitt om kvelden, etter at lærlingen hadde arbeidet hele dagen i verkstedet. Den strakte seg vanligvis over tre år. Det var imidlertid langt fra at alle lærlinger fikk slik undervisning. I 1908/09 var det f.eks elever som fulgte 1. års undervisning på teknisk aftenskole. Frafallet underveis later imidlertid til å ha væ rt stort. Til sammenligning regnet H åndverkstellingen i 1910 med lærlinger bare i håndverket.4 2. Ingeniørene og den høyere tekniske kunnskap Ingeniørgruppen hadde gjennom de årene som gikk forut for 1910 skapt seg en betydelig plass innenfor den større og teknisk mer utfordrende industri. Med ingeniører siktes her til en gruppe der tyngdepunktet lå hos sivilingeniører med utdanning fra utenlandske tekniske høyskoler og hos folk som hadde tatt sin utdanning ved en av de tre tekniske skolene i Norge, som fra opprettelsen på 1870-tallet hadde utviklet seg mer og mer i faglig avansert retning. Man må sammenfatningsvis kunne si at ingeniørene i denne perioden brukte sin tekniske kunnskap og sitt internasjonale kontaktnett til i hovedsak å utvikle tre roller: For det første griinderrollen, særlig der faglig avansert kunnskap hadde betydning for etableringen av ny virksomhet. For det andre den tekniske lederens og fornyerens rolle, dvs. i arbeidet med å utvikle, forbedre og drive relativt kompliserte tekniske anlegg. Og for det tredje den organisatoriske fornyerens rolle, om vi med organisasjon her forstår arrangement av fysisk produksjonsutstyr slik at produksjonen så mye som mulig nærm et seg en kontinuerlig prosess.5 15

16 Ingeniørenes arbeid på de feltene som her er nevnt, berørte selvsagt utform ingen av de oppgavene arbeidergruppene innenfor bedriftene hadde å utføre. Det la ram m er som de måtte forholde seg til eller agere innenfor. Likevel er det trolig riktig å si at det ikke var mot arbeidskraften gruppens oppmerksomhet og oppfinnsomhet i denne fasen var rettet. Sosialt sett gir det kanskje mest mening å tolke virksom heten som en oppadstreben. Det gjaldt å sikre gruppen en anerkjent plass i det viktige samfunnsmessige felt som industrielt lederskap utgjorde og i framtidsperspektiv enda mer kom til å utgjøre. Det gjaldt å få definert sin kunnskap som så relevant at den åpnet adgang til overordnet ledelse.6 For så vidt kan man si at ingeniørenes framtrengning hadde front mot gamle eliter. Selve det godet - den kunnskapstypen - de forvaltet var ennå hovedsakelig sett som teknisk, knyttet til forståelsen, utviklingen og utnyttelsen av fysiske faktorer som ledd i produksjonen. Det er for så vidt sym ptom atisk at den kam panjen mange ingeniører hadde gjennomført for å sikre at den nye NTH skulle bli tilstrekkelig industrirettet, nettopp tok sikte på at den skulle bygges ut med institusjoner som framelsket ingeniørenes tekniske innovasjonsevne.7 3. Andre grupper Mellom fagarbeidernivået og ingeniørnivået fantes det grovt sett to grupper. Det var formennene, som gjerne hadde som oppgave å «... tilse, kontrollere og forbedre det praktiske arbeide i alle enkeltheter,..,»8 De var altså arbeidernes direkte overordnede på alle om råder. De hadde et um iddelbart lederansvar når det gjaldt koordinering av mindre produksjonsgrupper, kontroll av maskineriet i mindre produksjonsavsnitt osv. De kunne også ha ansvar for opplæring, myndighet til å ansette og avskjedige arbeidere. Som vi alt har vært inne på, betinget dette som regel ikke noen spesiell kunnskapsbasis i forhold til fagarbeiderne. Det de trengte, var en fullstendig kjennskap til både det manuelle og det maskinelle arbeidet, og dessuten noe teoretisk kunnskap av elementær art. Formennene ble da også som regel rekruttert fra arbeidergruppen, uten at de gjennomgikk noen spesiell opplæring. Den andre gruppen, som vi her kan kalle teknikere, var mer uensartet. Den hadde sin utdanning fra en del spredte og lite koor- 16

17 dinerte utdanningstilbud som lå mellom de tekniske aftenskolene og de tre tekniske skolene. Etter opprettelsen av NTH i 1910 ble de siste reorganisert på et lavere plan, og man kan regne også disse til utdanningsinstitusjoner for teknikere. Deres typiske arbeidsområde var å lede driften av produksjonsmaskineriet i noe mer omfattende produksjonssammenhenger. Om de befant seg i mindre bedrifter, kunne m an finne dem som bedriftenes øverste ledere.9 Under gruppen av fagarbeidere fant man selvsagt de ufaglærte. Deres opplæring vet vi ikke mye om, utenom det at de overveiende lærte arbeidet gjennom eldre arbeidskamerater. Selvsagt eksisterte det også her standarder for godt arbeid, for hva det ville si å være «full arbeidskar» osv. Men kravene var i liten grad formaliserte, og systematisert opplæring må ha forekommet i liten grad.10 III. Mellomkrigstiden Oppløsning og reorganiseringsforsøk /. Lærlingevesenet bryter sammen Det gamle opplæringssystemet, som bygde på lærlingeordningen, og til dels på de tekniske aftenskolene, kom under press allerede tidlig i hundreåret. I mellomkrigstiden ble det stadig klarere at det dreide seg om en omfattende krise. Situasjonen var på en måte paradoksal. På den ene siden ble klagene over mangelen på faglært arbeidskraft stadig sterkere og hyppigere. På den andre siden er det åpenbart at det i mange industrigrener skjedde en nedgang i bruken av faglært i forhold til andre typer arbeidskraft, og at denne nedgangen i alle fall til dels skyldtes en bevisst bruk av mekanisering fra bedriftenes side, der formålet var å gjøre seg uavhengig av faglært arbeidskraft som man alt hadde.11 Disse to tingene står selvsagt ikke uten videre i motstrid med hverandre. For det første var det, selv om bruken av fagarbeid ble forsøkt minsket, en del typiske vekstindustrier i denne perioden som var relativt sterkt avhengig av faglærte arbeidere - fremst blant disse kanskje elektroindustrien og bilverkstedene. De hadde også en tendens til å bringe mer tradisjonelle fagarbeiderområder i forlegenhet, fordi de «stjal» ferdig opplært arbeidskraft fra dem, og derm ed skaffet dem nye opplæ ringsbehov. 12 For det andre var det, selv om noen håndverk gikk 17

18 tilbake, andre som ekspanderte. Rørleggerfaget og malerfaget er ty piske eksempler. For det tredje kunne mekanisering både øke og minske behovet for faglært arbeidskraft. Erstattingen av håndformere med maskinformere er et eksempel på det første, behovet for flere maskinmekanikere på det siste.13 For det fjerde kunne ikke, selv om det pågikk en prosentvis forskyvning til de faglærtes disfavør, tilgangen på fagarbeidere synke under et visst nivå uten at nødvendig produksjonskunnskap ble mangelvare. Det er trolig det siste som er det viktigste ved situasjonen i årene. Det er ingen tvil om at tilgangen på lærlinger sviktet på brede felter, selv innenfor industrier og fag som tradisjonelt benyttet faglært arbeidskraft. M an ble stadig mer opptatt av at opplæ ringssystemet ikke kunne makte å erstatte avgangen av fagarbeidere.14 I en slik situasjon må vi regne med at det ikke bare ble drevet mekanisering m ed sikte på å senke produksjonskostnader gjennom å bringe inn ufaglært og billigere arbeidskraft, men også at sviktende tilgang på faglærte ble et m otiv for mekanisering. I virkeligheten sto imidlertid også, som vi skal se, sviktende tilgang i forbindelse med teknologiske endringer. De forklaringene som i samtiden ble gitt på lærlingevesenets sammenbrudd var i hovedsak av to typer - Konjunkturelle og teknologiske. Man mente å kunne føre svikten i tilgangen tilbake til årene under første verdenskrig. Det var da nærliggende å lansere en konjunkturell forklaring, som gikk ut på at unge mennesker ikke ønsket å gå inn i lære, fordi de hadde for gode arbeids- og fortjenestemuligheter andre steder. Forklaringen kunne også brukes på de aller første etterkrigsår. Da konjunkturomslaget hadde kommet, ble det søkt en ny type konjunkturell forklaring. I den så man det slik at begrensningen lå i at bedriftene ikke ønsket å ta imot læ r linger: N år det var vanskelig for bedriftene å holde produksjonen i gang, måtte de heller holde på ferdige fagarbeidere enn å ta inn nye til opplæring, og de nølte med å ta på seg lønns- og opplæringsforpliktelser som strakte seg inn i en usikker fram tid.15 Mer og mer måtte imidlertid konjunkturforklaringer vike for teknologiske. Disse var mer tilfredsstillende, for så vidt som de kunne forklare en større del av problemet - at man mente å stå overfor også en kvalitativ, ikke bare en kvantitativ svikt. Stikkordene i denne typen forklaring var mekanisering, spesialisering, 18

19 arbeidstempo og akkordsystem.16 Når større investeringer ble gjort i mer avansert produksjonsutstyr, ble den direkte risikoen ved å slippe uøvde inn i produksjonen større. Dessuten ble full kapasitetsutnyttelse viktigere. Spesialiseringen, enten det var mellom bedrifter eller mellom arbeiderne i samme bedrift, gjorde det vanskeligere å finne den produksjonskunnskap samlet på ett sted som ga grunnlag for en allsidig fagarbeideropplæring. Bindingen til maskinen, arbeidstempoet og akkordsystemet gjorde det vanskeligere for utlærte fagarbeidere å opptre i en birolle som læremestere, samtidig som de også ble mindre motiverte for å gjøre det, fordi det var problematisk å forene rollen med hensynet til på individuelt grunnlag å utnytte de økonomiske muligheter som lå i system et.17 Følgen av dette synes å ha vært at selv de som ble tatt inn som lærlinger ofte fikk sin opplæring i altfor snevre felter, og stundom simpelthen ble satt til slikt arbeid som de kunne utføre uten større veiledning og opplæ ring.18 I håndverks- og industrikretser lekte man med tanker om flere tiltak for å avhjelpe lærlingemangelen. Det ble foreslått å tilpasse kravene til fagutdanning til den aktuelle produksjonssituasjonen. Dette var særlig aktuelt i håndverksfagene, hvor håndverksplakaten satte bestemte krav til hvilke prøver man måtte igjennom for å oppnå svennestatus.19 Noen slo også på at det måtte være mulig å senke lærlingelønnene for å motivere bedriftene til å ta flere inn. Da måtte m an imidlertid ta bestemmelsene om lærlingers lønnsforhold ut av tariffavtalene, og det var en vanskelig farbar vei.20 Verken lønnssenknings- eller tilpasningslinjen later imidlertid til å ha fått særlig oppslutning i håndverkets og industriens organisasjoner. I stedet satset man på to andre framgangsmåter. Den første, og viktigste, var å forsøke å vinne gjennomslag på det politiske plan for en omfattende utbygging av forskoler. Forskoler fantes alt i et visst omfang. Den første var startet i I 1920/21 fantes det 6 av dem, med i alt 376 elever.21 Kristiania fag- og forskole var klart den største. De fleste kursene var ettårige, og kom binert praktisk/teoretiske. Hovedformålet med skolene var å gi potensielle lærlinger såpass øvelse og kunnskap at de etterpå skulle kunne innpasses i bedriftenes produksjonsopplegg og gis en reell opplæring. Den andre framgangsmåten man satte noe inn på var å binde bedrift og lærling sterkere til hverandre for å sikre at påbegynte lære 19

20 forhold ble fullført og at de ble reelle læreforhold. Derfor oppfordret både Håndverkerforbundet og Industriforbundet medlemmene til en mer utstrakt bruk av lærlingekontrakter. Hvor stor virkning oppfordringene hadde er imidlertid usikkert. Til tross for tilløpene til tilpasningstenkning, var den dom inerende tankegang når det gjaldt reformer i fagopplæringen at det gjaldt å skape en situasjon hvor en allsidig fagopplæring av tilstrekkelig omfang igjen kunne kom m e i gang. For så vidt var tenkningen tilbakeskuende. Det gjaldt i opplæringen å overkomme de vansker som spesielt mekaniseringen i produksjonen hadde skapt, ikke å tilpasse opplæringen til den nye tilstanden. Det fantes en annen type utvikling enn lærlingevesenets sam m enbrudd som for deler av industrien Fikk dens representanter til å ta til orde for reformer. Problemet her kunne føres tilbake til en begynnende tendens til at produksjonen ble mer vitenskapsbasert. Innenfor elektrisk og kjemisk industri, og også i deler av jern- og metallindustrien, satte dette nå nye krav også til fagarbeiderne.22 M an ville ikke leve med et system hvor det var tilfeldig om fagarbeiderne hadde fått teoretisk undervisning, og selv om de hadde fulgt teknisk aftenskole, var den teoretiske standard der for lav. Den typen kunnskap det var spørsmål om, var de gamle opplæ ringsinstitusjonene ute av stand til å akkum ulere og formidle. Opplæring i teknikker som var sprunget ut av vitenskapelig innsikt krevde at læremesteren til en viss grad behesket teorien. Den pekte dermed mot nye institusjonelle samm enhenger. 2. Diskusjon om utdanningen av teknikere Ved inngangen til 1920-årene startet en diskusjon om utdanningen av de funksjonærgrupper som sto mellom fagarbeiderne og de høyskoleutdannede ingeniørene i bedriftslivet. Denne diskusjonen om fattet både form annsgruppen og teknikergruppen. Vi skal senere kom m e tilbake til form annsutdanningen. Her skal bare nevnes at diskusjonen om den i begynnelsen av 1920-årene overveiende dreide seg om deres tekniske ferdigheter, men at senere i mellomkrigstiden andre sider kom i forgrunnen. Det tekniske problem forsvant imidlertid ikke. Det ble i stedet knyttet sterkere til spørsmålet om utdanningen for grupper over formannsnivået. Det 20