Tullinløkka eller Vestbanen?

Transkript

1 PROSJEKT NYTT NASJONALMUSEUM Tullinløkka eller Vestbanen? En kort historie om tålmodighet Av Nicolai Strøm-Olsen På slutten av det 19. århundre ble det bygget kulturbygg med den største entusiasme i Kristiania. I det 20-århundre ble kulturhus lidenskapelig diskutert i Oslo. Kulturhusboomen i dag er også et resultat av nesten 100 års ubesluttsomhet. TTT. Ting tar tid. Noen ganger tar kulturutvikling lang tid. Med unntak av en byggeboom på starten av 2000-tallet, og en tilsvarende iver i perioden , har det å få bygget kulturbygg i Oslo krevd en velsmurt tålmodighet. I 1944 arvet Oslo kommune Edvard Munchs etterlatte arbeider og i 1963 stod Munchmuseet ferdig på Tøyen. Det å bygge et kulturbygg på kun 19 år må kunne regnes som enestående hurtig i Oslo. Rolf Stenersen eller Amaldus Nielsen som gav sine kunstsamlinger til kommunen på 1930-tallet ville definitivt ment det. 60 år skulle det gå før deres samlinger var på plass i Stenersenmuseet i samme kompleks som Oslo Konserthus, et hus som for øvrig ikke ble bygget på en dag. Og det var ikke bare museer som tok tid. I 1899 flyttet Christiania Musikkforenings Orkester inn i det nye Nationaltheatret for teater og opera med 44 musikere. Orkesteret ble nedlagt i 1919 og musikerne flyttet over til Filharmonisk Selskaps Orkester, hvis første konsert ble avholdt i den Gamle Logen 27. september I løpet av 20-tallet skred hovedstadens konsertpublikum stadig oftere opp de monumentale trappende til Universitetets Aula og i 60 år kunne de studere Edvard Munchs utsmykkinger om det mot formodning skulle være langtekkelig å høre symfonier av Beethoven, Brahms eller Brückner. Først 60 år etter stiftelsen av Filharmonisk Selskaps Orkester, i 1979, stod konserthuset i Vika ferdig. Imidlertid var det ikke bare orkesteret som ville ut av Nationalteatret. I 1935 ble Det Norske Operafond opprettet. Det hadde som formål å støtte drift av en operascene eller å bygge en Opera i Oslo. 22 år senere ble Den Norske Opera stiftet og i 1959 gikk teppet opp for første forestilling på det midlertidige tilholdsstedet i Folketeateret. Litt over 60 år etter opprettelsen av Det Norske Operafond, i 1998, pekte en stortingsmelding på Vestbanetomten rett nedenfor konserthuset, som det optimale stedet for en ny norsk opera. Fra et byutviklingsperspektiv virket Vestbanen som en nærliggende tomt. Mellom 1872 og 1982 var Vestbanen og Aker mekaniske verksted et senter for industri og transport, men i 1982 ble verkstedet nedlagt og syv år siden fulgte jernbanen etter. I 1990 var allerede den nye økonomien med kjøpesenter og kontorer i full sving på Aker Brygge og hva kunne være bedre enn å legge til kultur. Stortingsmelding nummer 37 skrev dermed: «Vestbaneområdet vil kunne tilby Operaen et levende bysentrum som kan bringe liv rundt de i stor grad innadvendte funksjonene som operavirksomheten rommer. Ved å legge operahuset til et slikt miljø vil institusjonen kunne integreres i en stor og etablert kulturog underholdningssammenheng. Ved å plassere nybygget i hjertet av hovedstaden framheves også institusjonens nasjonale karakter».

2 NASJONALGALLERIET HAR FOR LITE PLASS Samtidig som Filharmoniske Selskaps Orkester og Det Norske Operafond kjempet for nye bygg led hovedstadens kunstmuseer av plassmangel. Nationalmuseet ble stiftet i 1837 og under Oslos forrige kulturelle byggeboom stod Nasjonalgalleriet ferdig på Tullinløkka i Det ble utvidet i 1907, 1924 og tilslutt med Munch-salen i Allikevel ble det relativt raskt trangt for statens kunstsamling. Allerede på slutten av 30-tallet var museet fullt forteller kunsthistoriker Steinar Gjessing. Den gang ble det foreslått å utvide ved å reise et funkisbygg mellom Historisk museum og Nasjonalgalleriet, men så kom krigen, og i etterkrigstiden var det gjenoppbygning av landet som gjaldt. Det var derfor først våren 1972 at det ble utlyst en arkitektkonkurranse. Hele 50 forslag ble innlevert til fristen i oktober. Syv ble premiert og Lund + Slaatto vant. Arkitektene må kunne regnes som datidens stjernearkitekter. I løpet av vant de tre svært viktige arkitektkonkurranser i Oslo sentrum. Utvidelse av Nationaltheatret, nytt hovedsete for Norges Bank pluss konkurransen om Tullinløkka. I ettertid skulle det vise seg at begge kulturprosjektene skulle havarere. Fra før stod de bak Asker rådhus (1964), St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen i Oslo (1966) og Chateau Neuf (1971). Tidligere direktør ved Arkitekturmuseet Ulf Grønvold skriver i tidsskriftet «Kunst og kultur» at intet annet norsk arkitektkontor vant like mange konkurranser i løpet av så kort tid. Det skyldtes kontorets dyktighet i å analysere oppgaven og tomten, men også at de var de fremste representantene for strukturalismen. I arkitekturen betyr strukturalismen å sette samme moduler, eller like byggeelementer, etter en fastlagt struktur. Et hovedmål er å skape maksimal fleksibilitet i bruken av arealene og maksimal utvidelsesmulighet og samtidig presse ned kostnader siden det blir mulig med industriell produksjon av like bygningselementer. Lund + Slaattos førstepremieutkast ser ut til å ha blitt tatt godt imot. Deres forslag til et nytt nasjonalgalleri ble imidlertid skrinlagt, både på grunn av for tett utnyttelse av Tullinløkka og fordi kulturminister Einar Førde valgte å prioritere nybygg til en annen forkommen kulturinstitusjon. Det Norske Teatret ble stiftet i 1912 etter initiativ fra Edvard Drabløs og Hulda Garborg for og «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». De første årene holdt teatret hus i teatersalen hos Bondeungdomslaget i Oslo, siden flyttet det til det nedlagte teateret Casino i Stortingsgata år etter stiftelsen flyttet Det Norske Teatret inn et nytt bygg i Kristian IVs gate. De besøkende i det nye teateret var velsignet med en stor parkeringsplass 100 meter unna, på Tullinløkka, bak Nasjonalgalleriet. I 1986 ble det lanserte en idé om mindre paviljong langs Kristian Augusts gate, skulpturpark i midten og under parken en parkeringsplass for 500 biler. Forslaget fikk ingen tilslutning. Det var på dette tidspunktet at Knut Berg som var direktør for Nasjonalgalleriet, forstod at han måtte tenke nytt. STIFTELSE AV MUSEET FOR SAMTIDSKUNST Knut Bergs store grep var å begynne å arbeide for et museum for samtidskunst forteller Steinar Gjessing. Jeg oppfattet det som om Knut Berg forstod at utvidelsen på Tullinløkka foreløpig måtte legges på is. Istedenfor begynte han arbeide med å opprette en separat samling for samtidskunst. I 1987 ble Museet for samtidskunst opprettet. Direktør Jan Brochmann ble i 1988 ansatt og Riksgalleriet ble en del av Museet for samtidskunst som en egen avdeling for ambulerende kunstformidling. Så ble den gamle bankbygningen til Norges Bank fraflyttet, og Berg benyttet det tomme lokalet som brekkstang. Det kunne midlertid brukes som museum. Samtidig var det en måte å få staten til å innse at det var behov for et nytt museum. Gjessing forteller at da han begynte i 1988 holdt staben til i Riksgalleriet gamle lokaler på Fornebu. Sommeren 1989 flyttet de inn i den gamle bankbygningen i kvaderaturen. Museet åpnet januar 1990 og var da en fristilt institusjon i forhold fra Nasjonalgalleriet. Avtalen var at all kunst laget etter 1945 skulle overføres som et deponi til det nye museet, men at hvert 25 år skulle den eldste kunsten tilbakeføres til Nasjonalgalleriet. Staten hadde opprettet det første nye kunstmuseet i Oslo siden Som Det Norske Teatret, Oslo-Filharmonien og Den Norske Opera & Ballett startet de sin karriere i midlertidig lokaler. NY KONKURRANSE OG KRANGEL UTEN SIDESTYKKE Året er 1990 og Museet for samtidskunst har åpnet. Nasjonalgalleriet har fått litt pusterom. Imidlertid lider Historisk museum av plassmangel og vil satse på å dekke sine behov på Tullinløkka. 21 år etter at Lund + Slaatto hadde vunnet konkurransen på Tullinløkka tok kulturminister Åse Kleveland og kirke-, utdannings og forskningsminister Gudmund Hernes initiativ til å få fortgang i museumsbygning på tomten som kan romme både Nasjonalgalleriet og Historisk museum. Sommeren 1995 ble det utlyst ny konkurranse med frist til desember. Det kom inn 60 forslag. I følge juryen var ingen tilfredsstillende. Tre av bidragene fikk beskjed om å bearbeide sine skisser og i februar 1996 vant Telje-Torp-Aasen. Arkitektkontoret hadde året før vunnet konkurransen om et nytt universitetsbygg på Blindern, og deres forslag til nytt nasjonalgalleri lå tett opp til biblioteket som var under bygging. Ulf Grønvold påpeker at som på universitetsbiblioteket ga den planlagte søylerekken på Nasjonalgalleriet sterke assosiasjoner til den tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel på Altes Museum i Berlin. Prosjektet ble heller ikke bygd forteller han. For det første blir det en mediedebatt uten sidestykke. Kåre Willoch, Peter Butenschøn og en hel del debattanter bosatt i Bærum og på Vestkanten i Oslo engasjerte seg for å få laget park på Tullinløkka. Våren 1997 får imidlertid debatten en ny omdreining og denne gangen handler det om stil.

3 Petter Olsen og Byens Fornyelse var et klassisistisk forslag til nytt museum. Etter det ble det en ren stildebatt mellom modernisme eller klassisisme. Stildebatten, eller debatten om smak, kan minne om den debatten som kom ved lanseringen av Lambda, da det dreiet seg om man likte knekken eller arkitekturen, men ifølge Grønvold ble debatten i 1997 mer intens. Prosjektet svekkes da Åse Kleveland går av som kulturminister og Gudmund Hernes blir sosialminister. Initiativtagerne bak museet på Tullinløkka forsvinner. Og som ikke dette er nok undergraver byråkratene i Kulturdepartementet prosjektet. I det nye prosjektet ville Nasjonalgalleriet få halve bygget. Nå har imidlertid byråkratene begynt å tenke på å slå sammen de forskjellige museene. Departementet vet at det er andre museer i Oslo som Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet som trenger nye lokaler. Hvis alle museene i Oslo trenger nye bygg vil de havne bak et nytt bygg et annet sted i landet på prioriteringslisten. Samtidig har det flere ganger vært forsøkt å bygge et nytt Nasjonalgalleriet, men problemet virker ikke presserende nok. Grepet med å slå sammen museene til et nytt nasjonalmuseum gjør at problemet blir mye større. Slik sikres det at et nytt museumsbygg kommer øverst på prioriteringslisten. I 2003 ble Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design stiftet. Det inneholdt Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Museet for samtidskunst. I 2004 er det ansatt ny direktør. Sune Nordgren heter han. Og han er en optimistisk mann. Da tidsskriftet «Arkitektnytt» spør ham om det snart blir utlyst en ny arkitekturkonkurranse på Tullinløkka uttaler han i mars «Alt tyder på det, og jeg håper det skjer i høst med sommeren 2005 som sannsynlig tidspunkt for kunngjøring av vinnerprosjektet». Norgrens optimisme var ikke uten grunn, for nå var situasjonen endret forteller Grønvold både med tanke på tomt og museum. Kulturhistorisk museum skal til Bjørvika og Historisk museum frigjøres. Da kan Nasjonalmuseet få hele Tullinløkka, ikke en delt løsning. I tillegg har staten hørt på kritikken fra forrige konkurranse om at Tullinløkka ble bygget for tett. Derfor har staten, gjennom Statsbygg, kjøpt et par bygninger i Kristian Augusts gate som skal kunne brukes til museum. Grønvold er selv med på å skrive programmet for arkitektkonkurransen. Alt er klart og gruppen utover 2006 og 2007 spør stadig flere i museet hvorfor det ikke skjer noe. TIL VESTBANEN Åtte år før Ulf Grønvold undret seg over hvorfor det ikke blir utlyst en arkitektkonkurranse på Tullinløkka, havarerte kulturminister Anne Enger tidligere gift Lahnsteins plan om å få bygget en opera på Vestbanen. Hovedstaden hadde en annen jernbanestasjon, Sentralbanestasjonen, hvis nabolag også hadde et behov for byutvikling. Dermed ble plasseringen av operaen til en konflikt på Stortinget og siden Fremskrittspartiet ikke ønsket en opera i det hele tatt fikk ikke regjeringen flertall for å bygge en opera på Vestbanen i I juni 2002 ble det bestemt at Operaen skulle bygges i Bjørvika. Med næringsklyngen på Aker Brygge fra 2005 vokste utover mot Tjuvholmen ble Vestbanetomten liggende som et åpent sår midt i sentrum. Dette problemet forsøkte Oslo kommune å løse. 9. mai 2001 gikk et samlet Oslo bystyre inn for å plassere det nye Deichmanske hovedbibliotek på Vestbanetomten. I tillegg skal det bygges en kino med 20 saler og Stenersenmuseet, som har ligget i underetasjen i Oslo Konserthus, inn i lokalet. Kommunen har ikke kapasitet til å gjennomføre arkitektkonkurransen og det ender opp med å be Statsbygg gjøre jobben. Hovedsakelig er det internasjonale arkitekter som blir invitert til å delta i konkurransen. Det nederlandske arkitektkontoret OMA vinner i juni Året etter er journalist Lotte Sandberg begeistret i Aftenposten. «Den nye kunnskapsøkonomien har høy prioritet - også i Norge. Suksessen for OMAs Seattle-bibliotek bærer bud om at Deichmanske bibliotek på Vestbanen, tegnet av samme arkitektkontor, kan bli et unikt bidrag til fremtidens Oslo». Allikevel blir det nye hotellet utskjelt og i 2005 går byrådet inn for å flytte Munchmuseet inn på hotelltomten sammen med Deichmanske og Stenersenmuseet. Så sent som i april 2007 kjøper Oslo kommune Vestbanetomta av Statsbygg. Allikevel er det tydelig at Oslo kommunes byggeprosjekt på Vestbanen ikke går på skinner. Et år etter i mai 2008, kjøper staten tilbake tomten og 28. mai 2008 sender Kulturdepartementet ut en pressemelding om at staten vurderer et samlet nybygg for Nasjonalmuseet på Vestbanen. I dag tror jeg grunnen til at det ikke ble noe arkitektkonkurranse på Tullinløkka var at egentlig lette kulturminister Trond Giske etter et bedre alternativ forteller Grønvold. I februar 2009 kommer utredningen som anbefaler en samlokalisering på Vestbanen. Samme dag offentliggjøres det at museet skal bygges på Vestbanen. Grønvold mener Vestbanen var en klart bedre tomt for Nasjonalmuseet. For det første var det en tomt, ikke to, noe som gjorde det mulig å utvikle museet horisontalt. På Tullinløkka var problemet at Bislettbekken gikk i kulvert under Kristian Augusts gate så for å komme mellom de to tomtene på Tullinløkka og Kristian Augusts gate måtte man enten bygge en bro over veien, eller grave seg ned under bekken. Høsten 2010 vant det tyske arkitektkontoret Kleihues + Schuwerk den internasjonale arkitektkonkurransen. Av totalt 237 utkast som ble sendt inn fra arkitekturkontorer verden over, valgte juryen ut seks forslag som skulle videreutvikles. Ulf Grønvold mener Kleihues + Schuwerks innspill var klart best. Det hadde en bedre forståelse av situasjonen og bedre planløsninger. Et eksempel er at publikum kommer inn foran og lastebilene kommer inn bak. Det er to etasjer foran og det tar hensyn til stasjonsbygningene. Jeg ser på det som et lavmælt monumentalbygg. Inspirasjonen til bygget har arkitektene funnet i fortiden. De har studert en arkitekt som satte sitt preg på Oslo under den forrige byggeboomen på slutten av 1800-tallet, en annen arkitekt som tegnet det samme bygget i Berlin og Havanna og en ikke minst en mann som elsker stein. Ting tar tid. Å utvikle kulturen kan ta veldig lang tid.

4 BILDE Det nye Nasjonalmuseet om vinteren. Illustrasjon: MIR kommunikasjon/kleihues + Schuwerk/Statsbygg BIRGITTE BYE Kommunikasjonsleder TLF STATSBYGG TLF NETT statsbygg.no

5 PROSJEKT NYTT NASJONALMUSEUM Berlin Napoli Oslo og tilbake igjen... Arkitekten som elsker gjentagelser Korintiske søyler. Vegger dekorert i romersk stil, slik kunsthistorikere og arkeologer oppdaget i Pompeii. I andre etasje til Universitetet i Oslos trappehall kan betrakteren se igjennom fire monumentale ioniske søyler utover universitetsplassen. Det var her den anerkjente tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel ( ) satte sin signatur på Oslo. Han varierte over et tema. Løsningene på Universitetet minner om et Schinkel mesterverk: Altes Museum i Berlin. Selv om de to trappehallene er forskjellige, fremstår de som relativt like. Trappen til universitetet er da også skapt som en inngang til et museum og begge var inspirert av gresk romerske antikk. Schinkel hadde allerede i 1803 reist på sin første dannelsesreise til Italia, i april 1804 besteg han Vesuv og kunne se utover Pompeii. Og 20 år senere var han tilbake i Napoli på jakt etter antikke kunstverk til Altes Museum. En del år senere stod en ung arkitekt i trappeoppgangen til Altes Museum og beundret romvirkningen til et av sine forbilder. Siden skuet han oppover søylene i trappeoppgangen i Universitetet i Oslo. Og relativt nylig stod samme arkitekt, som i mellomtiden hadde gått hen og blitt både vellykket og middelaldrende, på taket til borgen Castell del Ovo og så på utsikten til Vesuv og over Napoli. Han het Klaus Schuwerk. - Schinkel var opptatt av å skape gode møterom. Derfor var han også opptatt av å kunne ta i bruk taket. Det gjøres også på det nye Nasjonalmuseet der en takterrasse vil gi panoramautsikt over byen. MUSEET ER EN SCENE Schinkels, og Schuwerks, fascinasjon for takterrasser er et eksempel på inspirasjon fra Sør-Europa, for eksempel Italia, hvor klimaet har gjort taket til et egnet oppholdssted forteller han. En arkitekt som tegnet hus høst, vinter og vår i 1800-tallets Christiania derimot hadde neppe tenkt at taket var et optimalt sted for byens borgere å drikke øl. Tvert imot ville hans hovedanliggende være å holde været ute. Schuwerk mener dette er et eksempel på hvordan arkitektur, som en takterrasse, blir mer spektakulær når den flytter på seg. Trappene i Universitetet i Oslo og Altes Museum er et annet eksempel på hvordan hverdagsarkitektur blir verdifull når den beveger seg over landegrensene. I Napoli er en stor trapp utendørs noe nyttig. I Altes Museum, og kanskje enda mer i Universitetet i Oslo, er den store trappen derimot blitt en monumental møteplass. Og det er akkurat da arkitekten har utført noe viktig. Han har skapt et nytt rom. Trappehallene vi snakker om er gode å bevege seg i. Det inspirerer meg. Hvordan skape rom som skaper en scene der vi mennesker kan forholder oss til hverandre? En mulighet er altså trapper. I det nye Nasjonalmuseet var ikke dette bare enkelt.

6 Trapper har enkelte utfordringer knyttet til universell utforming. I tillegg måtte vi være kompakte og effektive, da det ikke var så mye plass. Allikevel er det en seks meter bred trappeoppgang fra første etasje til andre etasje. Det er også stor trappeoppgang mellom andre etasje og kunst Alabasthallen. Et annet eksempel på et møterom finnes utenfor museet. Der kommer en piazetta som Schuwerk håper skal minne om piazzane med yrende liv som finnes for eksempel i Napoli. Han tar litt sats.. For meg er byen den ekte arkitekturen. Hvis du ser på Venezia det er en arkitektonisk kropp. Det er kirker, palasser og vann. Den består av tomrom og noe solid som utfyller hverandre. Et museum er en stor del av arkitekturen i en by, og den bør skape en sammenheng. Det er målet med det nye bygget. I dag, hvis du går fra Nationaltheatret til Aker Brygge krysser du Rådhusplassen som egentlig er som å gå over en eng. Du trenger mann til å fylle den plassen. I fremtiden vil det være en sammenheng du vil kunne gå langs museet. Og i det du kommer inn i piazettaen og museet skal du tre inn i det menneskelige rom. Jeg håper hele museet blir en scene Han henleder oppmerksomheten til en gammel satiretegning. Den handler om museet før og etter oppfinnelsen av museet. I det første bildet ser vi to personer vandre rundt i en flott bygning. De ser på hverandre, prater, men begge peker på kunsten. I det andre bildet står begge og ser på kunstverket, men de har sluttet å snakke sammen. Jeg håper det nye Nasjonalmuseet blir mer som den første tegningen. Et sted du møter venner, snakker om forskjellige ting, men også om kunst. Å skape møterom er viktig. LOVING REPEATING Schuwerk er også interessert i den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe ( ), en moderne arkitekt i motsetning til Schinkel. Schuwerk trekker frem van der Rohes Barcelona paviljong. Van der Rohes verk er fra 1929, det er et ultramoderne samtidsbygg. Jeg tror at da van der Rohe lagde Barcelona hadde han Schinkels tegninger over det romerske bad i Potsdam på bordet. Han forandret det totalt, men grunnplanen er lik, han har borggård, som avgrenses vann som lyset speiler seg i. Han trekker frem et annet eksempel: Neue Nationalgalerie i Berlin. Det er et vanskelig museum å lage utstillinger i på grunn av alt glasset, men det er en fantastisk bygning. Hvis du ser på bygget ser du at det er en variasjon over et tempel. Det har en base en søylefront, med mange søyler, og en gavl. Og så kommer hans drepende kommentar. Det er interessant at han brukte samme design for administrasjonsbygningen til Bacardi på Cuba. Han var interessert i å variere over temaet. Forsøker du på det samme i Nasjonalmuseet. Å variere over det samme temaet? Det er en variasjon. I Oslo kan du se steingrunnen som en base, eller en sokkel, og så får du kunst Alabasthallen på toppen som «tempelet». Han tar en pause. Du vet, selv om jeg beundrer Schinkel og van der Rohe aldri så mye mener jeg ikke at byggene deres er perfekte. Det beste du kan få til som arkitekt er å få et glimt av en evig skjønnhet. Hvis du får det til, da endrer det alt, og bygget er ferdig tegnet. Du vet at det ikke er perfekt, men du forsøker igjen og igjen for å få det til. Det henleder oppmerksomheten til kunstnere, som Peder Balke som vendte tilbake til Nordkapp gang på gang, kanskje ikke fordi han elsket motivet, men på grunn av fascinasjonen for repetisjonen? Nettopp. Alle gode arkitekter ser på andres arkitekter, men hvis du tenker på hva arkitektur er så blir det mer og mer enkelt, men også komplekst. Et enkelt tempel for eksempel, det er en base, et par søyler og en gavl. Og så prøver vi å variere over temaet gang på gang. Van der Rohe er interessert i arkitektur altså å bringe sammen materialer, slik at han trekker frem den unike kvaliteten i materialet og rommet. Sagt forenklet tenker jeg at arkitektur er kombinasjonen av rom og konstruksjon med materialer. Det slående med van der Rohe er at han er opptatt av detaljene og materialene. I Oslo mener han vi finner den samme opptattheten for detaljer blant annet i Rådhuset og Universitetet i Oslo. Dette er klassiske verdier. For meg handler arkitektur alltid om det samme. Det finnes ikke noe fremskritt innen arkitekturen bare forskjellige løsninger på lignende problemer.

7 Da jeg kom til Norge oppdaget jeg med en gang at stein er tilstedeværende. Det er utvilsomt meget vakker stein og for meg var det fantastisk å se stein så nær sjøen. ENIG Å TRO TIL DOVRE FALLER Sommeren 1820 dro Johan Christian Dahl som gjest av prins Christian Frederiks til lystslottet Quisisana. Møtet med landskapet rundt Napoli inspirerte ham til å gjøre et utall skisser fra Castellammare, Capri, Ischia og Napoli. Som landskapsmaler må Dahl imidlertid sies å ha hatt enestående flaks under sitt Napoli opphold. I desember 1820 fikk Vesuv et utbrudd og Dahl fikk et relativt unikt motiv som han brukte i en rekke større malerier blant annet til KODE Kunstmuseene i Bergen og Statens Museum for Kunst i København (1821). Forskjellen mellom Vesuv og den norske fjellheimen er påfallende. Det ligger da også i Eidsvolls eden: «Enig å tro til Dovre faller». En ed alla «Evig å tro til Vesuv raser» ville ikke vært like tillitvekkende. Dahl, og norske kunstnere som Johannes Flintoe, Hans Gude og Harald Solberg, ville senere skildre det norske fjellet som noe solid og evig. Da jeg kom til Norge oppdaget jeg med en gang at stein er tilstedeværende. Det er utvilsomt meget vakker stein og for meg var det fantastisk å se stein så nær sjøen. Derfor ville Schuwerk også gjerne at basen på hans «tempel» skulle bygges i norsk stein. Det var lett å få finne vakker norsk stein, men det var ikke så lett å få kjøpt den. I gamle dager var det mye norsk stein, men en del av denne tradisjonen var gått tapt kvadratmeter bekles av skiferstein fra Oppdal. Hele 50 mann vil arbeide i et år med å mure opp steinen. Schuwerk forteller at steinen som vil omringe basen skaper en relasjon til grunnen museet skal stå på. Selv om han innledningsvis trakk frem hvordan arkitekturen endrer karakter når det flyttet på seg, betyr det ikke at arkitekturen ikke skal knyttes til stedet. Når jeg skal bygge et museum i Oslo så er lys viktigere enn i Italia. Jeg ville aldri lagd en kunst Alabasthall som skal lyse på Sicilia. Universitetet på Karl Johan er også et tempel. Arkitekturen er kommet til Norge gjennom en lang prosess der stil og form ble fraktet gjennom Europa, ikke gjennom imperium, men mellom forskjellige kongedømmer og nasjoner. Arkitekturen og historien til byggene, er det som binder Europa sammen. Han vender tilbake til byen, nemlig grunnen til at vi bygger byer. Den praktiske grunnen til å bygge en by er at vi skal ha felles forsvar, dele arbeidsoppgaver og kunne bedrive handel. Det jeg derimot mener er den virkelige grunnen til at vi bygger byer er for å prøve å bli udødelige. Og det er grunnen til at vi bygger monumenter det er de som drar oss gjennom historien. Han tar en pause. I Oslo er det mange som er stolte fordi de har gått på Oslo katedralskole. Institusjonen gir dem en tilknytning til de som har levd og de som skal leve. Men egentlig er det byen som gir denne tilknytningen, selv om mange mennesker mangler den. Ideen om tilknytningen til historien gjennom byen kommer fra de gamle grekerne. De kjente ingen monoteistisk gud, eller konseptet evighet, men de viste at de skulle dø, det var det typisk menneskelige. Derfor laget de monumenter som gjorde at borgerne kan stå i forbindelse med mennesker før og etter dem, og det er det vi kaller kultur, og det er typisk menneskelig. Det finnes ingen hund som er bevisst på en hund som døde hundre år før den ble født men det er vi. Derfor ønske Schuwerk å bygge et museum som kan stå til Dovre faller. Jeg vil si at jeg ønsker at museet skal stå så lenge byen ønsker å beholde det. For meg er det innlysende at kulturen og samfunnet bør strebe etter å vare lenge. Lokal stein, lokal beliggenhet og lokalt klima gir byggene særpreg. Et tempel er en ideell form, men den formes av hvor den er plassert. Hvis du plasserer et tempel på en fjelltopp vil arkitekturen formes av det mens på Sicilia vil den formes av landskapet. Neues Museum i Berlin, har derimot en annen karakter.

8 BILDE Arkitekt Klaus Schuwerk på sitt arkitektkontor i Napoli. I bakgrunnen et maleri av den norske billedkunstneren Sverre Wyller (f.1953). Fotograf: Ken Opprann/Statsbygg BIRGITTE BYE Kommunikasjonsleder TLF STATSBYGG TLF NETT statsbygg.no

9 PROSJEKT NYTT NASJONALMUSEUM Hvilket monumentalbygg? Å få tegne et museum, det er drømmen til enhver arkitekt, særlig en bygning som det nye Nasjonalmuseet. Og det har en meget god beliggenhet, sier arkitekt Jan Kleihues. - Hva betyr egentlig monumental? Relaterer det seg til størrelse eller til fremtoning. I det jeg tenker monumentalt får jeg assosiasjoner til kirker og slott, men det er klart, et hotell kan også være monumentalt. Bygget trenger ikke å være stort for å være monumentalt Neue Wache på Unter den Linden er monumentalt, men ganske lite i størrelse. Jan Kleihues reflekterer over hvordan han tenker når han skal tegne et monumentalbygg. Som arkitekt står han bak bygg som Federal Intelligence Service, mange fire- og femstjernes hoteller og nå utvidelsen og oppgraderingen av Pergamonmuseet i Berlin basert på konseptet til O.M. Ungers i Berlin. - Neue Wache på Unter den Linden er monumentalt, men ganske lite i størrelse. Vi befinner vi oss på vaktmesterens kontor på Musée d art et d histoire i Genève. Her vises utstillingen «Musées du XXIe Siecle» hvor både det nye Munchmuseet og Nasjonalmuseet er med. - Jeg er ikke sikker på om målet vårt var å lage et monumentalbygg i Oslo. Rådhuset i Oslo er monumental, og ikonisk, bygning. Den står også helt alene. Det samme kan vi si om Operahuset i Sydney eller Oslo. Det er frittstående bygg som ikke bryr seg om den urbane konteksten, men som samtidig gir byen en særegen identitet. Målet med Nasjonalmuseet er at det skal være annerledes: - Først vil jeg si, at selv om jeg sier vi, er dette bygget primært tegnet av Klaus Schuwerk. Men vårt samarbeid går bra fordi vi ser på arkitektur på lik måte. Arkitektur handler om å sette sammen de samme elementene, dybde, tykkelse og byrom på best mulig måte. - De fleste av prosjektene jeg har gjort er bygg i en urban kontekst. Målet er at bygningen må ha respekt for omgivelsene, være funksjonell og varig. Den må også svare på de økonomisk og økologiske rammebetingelsene. Dette krever at man legger stor vekt på detaljene, det å velge materialer, godt håndverk og kvalitet. Bygningene skal vare i en by lenge, og det er en selvfølge at de skal skape gode byrom. Og så kommer vi endelig til det nye Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet er ikke en frittstående bygning. Vi forsøker å arbeide i en menneskelig skala, samt å trekke inn nabobygningene i komplekset. Derfor vil jeg si at bygget ikke skal være monumentalt. Så er det selvsagt i en stor skala i fantastiske omgivelser. Nasjonalmuseet er ikke en frittstående bygning. Vi forsøker å arbeide i en menneskelig skala, samt å trekke inn nabobygningene i komplekset. Derfor vil jeg si at bygget ikke skal være monumentalt. Så er det selvsagt i en stor skala i fantastiske omgivelser.

10 - Dette er et bygg som endrer karakter etter årstidene. Det andre grepet de gjorde var å sørge for at sokkelen ikke ble høyere enn gavlen på stasjonsbygningen der Nobels Fredssenter er nå. - Det var aldri meningen å bygge en diva, men den lave fasaden bak Vestbanen gjorde at vi måtte tenke litt på hvor vi skulle plassere kontorene og utstillingsarealene. Samtidig ville vi gjerne tilføre noe til Oslos identitet. Det ikke norske unntaket er det som blir kalt kunst Alabasthallen. - Alabasthallen var et forsøk på å lage noe en virkelig kunne se - et fyrtårn å tilføre noe nytt til byen, men som samtidig ivaretok Norges karakter. Om sommeren når det er lyst slipper den lys inn til utstillingene, men er ikke så synlig fra byen. Om vinteren når det er mørkt så slipper den lys ut. - Dette er et bygg som endrer karakter etter årstidene. - Vi ønsker at bygget skal stå i en norsk tradisjon. For meg er Oslo en anstendig og litt stillferdig by. Dette var noe vi ønsket å ivareta. Derfor var det naturlig å innlemme eksisterende bygg og bruke materialer fra Norge. Det er verdt å merke seg at steinen vil endre karakter når det er regn på samme måte som norsk natur gjør det. BILDE Arkitekt Jan Kleihues på sitt arkitektkontor i Berlin. I bakgrunnen et maleri av den tyske ny-ekspresjonisten Karl Horst Hödicke (f. 1938). Fotograf: Ken Opprann/Statsbygg BIRGITTE BYE Kommunikasjonsleder TLF STATSBYGG TLF NETT statsbygg.no