Utbredt men annerledes

Transkript

1 GRTID T#48FD80.book Page 495 Thursday, November 18, :11 AM Utbredt men annerledes Cannabiskultur og normalisering av hasj i Norge SVEINUNG SANDBERG sveinung.sandberg@sosgeo.uio.no Keywords: CANNABIS CULTURE In Norway, one out of every three young men has used cannabis. It is commonly understood that using cannabis has become normal, in the same way as alcohol has. In social scientific research this is known as the thesis of cultural normalisation. Here, we develop a new theoretical understanding of subculture in an attempt to derive the symbolic and social meaning of cannabis use. Subculture is conceptualized as a collection of rituals, narratives and symbols internally connected and often embedded in larger cultural trends. Individuals and groups internalize and embody the subculture to varying degrees, and use it in creative enactments of the self. Cannabis culture is a collection of cultural elements centred on political opposition, solidarity and nature. The article demonstrates how these elements are related and how they are embedded in the social and cultural trends of the 1960s and 1970s. We argue that even though many use cannabis, this is not normal. Cannabis culture is complex and is used in different ways, but it always signals cultural difference. The data are from several years of qualitative studies of cannabis users, sellers and growers. cannabis narrative ritual subculture symbol 495 UNIVERSITETSFORLAGET TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING VOL 51, NR 4,

2 GRTID T#48FD80.book Page 496 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] Jeg har alltid har følt meg som en naturlig opposisjonell. Alt det der med å føle seg utafor og forskjellig i en liten trangsynt by som gjorde at jeg sympatiserte med en del sånne ting som jeg oppfatta som litt opposisjonelle (Peter, 29 år). Vi har intervjuet nesten hundre mennesker som røyker, importerer, selger og dyrker cannabis i Norge. Noen har tilhørt samfunnets kulturelite, andre har vært utstøtte og marginaliserte. De aller fleste har vært velfungerende. De yngste har vært i begynnelsen av 20-årene, de eldste godt opp i 60-årene. Mange er menn, en god del er kvinner. Alle er etnisk norske. Strategien i designet vårt skulle reflektere det vi vet fra epidemiologiske studier (Shiner 2009; Pedersen 2008). «Alle» røyker hasj. I Osloområdet regner vi nå med at rundt halvparten prøver hasj. Blant unge menn i slutten av tjueårene har en av tre brukt hasj siste år (Pedersen 2008). 1 Den historien de fleste kjenner er slik: Hasj kom til landet midt på 1960-tallet, i kjølvannet av studentopprør og hippietid. Flowerpower-bevegelsen myntet de første metaforene, men hurtig spredde bruken seg, slo rot i brede grupper, og gradvis mistet brukerne sitt esoteriske preg. Stoffet synes å ha funnet sin plass, sammen med sigaretter og alkohol, blant vårt samfunns mainstream rusmidler. Den engelske forskeren Howard Parker og hans kolleger har frontet dette synet og kalt prosessen for en normalisering av cannabisbruk. Stoffet er utbredt, men bruken synes også å være akseptert i store deler av befolkningen. Cannabis er ikke lenger unormalt eller annerledes (Parker, Aldridge & Measham 1998). Mange støtter normaliseringshypotesen, men er det en god beskrivelse av dagens situasjon? Surveydata tyder på at flertallet prøver cannabis få ganger. For de fleste skjer det dessuten i spesielle perioder i livet. Selv om livstidsprevalensen øker kraftig gjennom 20-årene, er det ikke mange som fortsetter å røyke etter at de er etablert med barn og familie (Pedersen All datainnsamling er gjort i tett samarbeid med Willy Pedersen. Han har også kommet med konstruktive innspill på språk og innhold i denne artikkelen. Takk for det. Sammen driver vi et større prosjekt kalt «Cannabis: Subculture, Economy and Social Marginality» finansiert av Norges forskningsråd. Når jeg velger å bruke et «vi» i stedet for et «jeg» som forfatterstemme, viser det til dette prosjektet. 496

3 GRTID T#48FD80.book Page 497 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] 2008). I våre samtaler var det også enkelte trekk som gikk igjen. For mange oppleves cannabis som en del av ungdomstida, som del av et ungdomsopprør. Vi har intervjuet mange som ble kjent med hasj på slutten av 1960-tallet, hvor hasj ble assosiert med musikk av Bob Dylan, The Doors, Pink Floyd, Bob Marley. Dette var ikke overraskende, men det var overraskende at yngre brukere fortsatt hørte på slik musikk. Dessuten var det klar forbindelse til hip-hop for mange. Surveystudier bekrefter dette bildet, særegne musikkpreferanser er fortsatt et trekk som definerer bruk av cannabis i ungdomsårene (Pedersen 2009). Bruken av cannabis er mer enn nytelse av et rusmiddel for dets psykoaktive effekter. Bruken er vevet inn i og defineres av en rekke ritualer, narrativer og symboler. Disse vokser i sin tur ut av bredere kulturelle strømninger i samfunnet. Jan fortalte en typisk fortelling om å eksperimentere med hasj: «Vi var nysgjerrige, det var spennende, vi var ute etter å prøve litt grenser gjøre litt opprør». Anders la vekt på noe lignende: «Hvis vi ikke får lov, skal vi i hvert fall gjøre det». Cannabis brukes for å markere en rekke sosiale distinksjoner. De fleste vi har vært i kontakt med, knyttet hasj til en form for opprør og annerledeshet. Noen ganger beskrev de en stigmatisert posisjon, men oftere avtegnet det seg en fascinerende og attraktiv motkultur. Våre data peker i en annen retning enn den normaliseringshypotesen Parker og medarbeidere har fremmet. Begrepet normalisering har fem hovedkomponenter (Parker, Aldridge & Measham 1998). De tre første innebærer økt tilgang på stoff, at flere prøver, og at flere bruker jevnlig. Dette kan måles ved tradisjonelle statistiske metoder. De to siste komponentene handler om hvordan illegale rusmidler blir integrert i den generelle ungdomskulturen. Dette kan kalles kulturell normalisering og er vanskeligere å måle. 2 Parkers konklusjon var likevel utvetydig: tilgangen til og bruken av illegale stoffer har økt, men stoffene har også blitt kulturelt normalisert selv blant «streit» ungdom som ikke brukte illegale rusmidler. Denne studien har en annen konklusjon: Riktignok er det svært mange brukere av cannabis. Men bruken veves inn i prosesser som det bare er mulig å gripe dersom vi etablerer et rammeverk med begreper som subkultur og annerledeshet. Selv om cannabis er utbredt, er stoffet langt fra «normalt». 497

4 GRTID T#48FD80.book Page 498 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] I denne artikkelen ønsker vi å utvikle en ny teoretisk forståelse av subkulturer. Den vil brukes til bedre å forstå det vi her vil kalle cannabiskultur. Cannabiskulturen består av en samling kulturelle elementer alle som røyker hasj på en eller annen måte må forholde seg til. Vi vil vise hvordan elementene i cannabiskulturen henger sammen og hvordan de også er vevd inn i større kulturelle strømninger med sitt utspring på slutten av tallet. Datamateriale er hentet fra flere års kvalitative studier av cannabisbrukere, selgere og dyrkere. CANNABISKULTUR? Cannabis kan assosieres med lek med det forbudte, med spenning, med rus og hallusinogene virkninger, og for enkelte kan det assosieres med kreativitet (Goode 1970: 74 81). Bruken kan dessuten bidra til at brukerne utvikler en felles historie og identitet, slik at de oppnår nærhet og vennskap (Lee & Kirkpatric 2005: ). Bruk av cannabis i Europa og USA kan dessuten knyttes til framveksten av ulike subkulturer. Martin Booth (2004) viser hvordan stoffet er markør av identitet og kultur i opposisjon til storsamfunnets normer. For mange av brukerne ble cannabis, oftest i form av marihuana, knyttet til særegne musikkformer, miljøer og livsstiler. Cannabis kom til å stå sentralt i undergrunnsfenomener som jazzen på 20- og 30-tallet. Stoffet ble sammen med LSD det foretrukne rusmiddel for beatgenerasjonen på 50-tallet. Bruk av marihuana ble et av de sterkeste emblemer for hippiene på 1960-tallet, og det var i kjølvannet av dette at stoffet fikk nedslag i bredere grupper over hele den vestlige verden. I dag ser vi at hasj spiller en sentral rolle i hip-hop-kulturen (Golub 2005). Subkulturene står i opposisjon til det etablerte samfunnets normer, og de gir rom og legitimitet til alternative og opposisjonelle holdninger og forståelser (Bennett og Kahn-Harris 2004: 2 6), som uttrykkes gjennom stil, klær og språk (Hebdige 1979). Illegale rusmidler kan dessuten forstås som et symbolsk konsum. For å forstå et rusmiddel er det viktig å få fram de sosiale meningene stoffet har i en bestemt kultur (Young 1971: 34). Bare slik kan vi forstå bruksmønster, avhengighet og hvordan et rusmiddel gir materiale for utvikling av identiteter og subkulturer. Begrepet subkultur sikter til spesielle gruppers spektakulære verdier og levesett. En mye brukt definisjon er denne: 498

5 GRTID T#48FD80.book Page 499 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] Subkulturer er grupper av mennesker som blir representert som avvikende og/eller marginale på grunn av spesielle interesser og praksiser, gjennom hva de er, hva de gjør og hvor de gjør det. De kan også framstille seg selv på denne måten. Subkulturer er som regel klar over sin annerledeshet. De kan avvise, feire eller utnytte annerledesheten. Men de vil alltid bli representert slik av andre som kan dra på et helt apparat av sosial klassifikasjon og kategorisering (Gelder 2005: 1, vår oversettelse og uthevning). Ken Gelder fanger på denne måten de viktigste trekkene ved en subkultur. Grupper omfavner og dyrker annerledeshet, men de stemples også slik av andre. Dette kan forklare den skjøre balansen mellom attraksjon og utstøting som vi gjerne kan knytte til subkulturen. «Sub» konnoterer underordnet, likevel kretser nesten all forskningen på feltet rundt aktive og symbolsterke ungdomsgrupper. Deres uttrykksformer har fascinert generasjoner av forskere. Tidlige bidrag ble levert i kjølvannet av den såkalte Chicagoskolen, av forfattere som Albert Cohen, David Matza og Howard Becker (for en innføring, se Hauge 2001). Nøkkelbegrepet var avvik («deviance»). Fra tidlig på 1970-tallet leverte den britiske Birminghamskolen, med forskere som Stuart Hall, Phil Cohen og Paul Willis, de viktigste bidragene (se Gelder 2005). Nøkkelbegrepet ble motstand («resistance»). Ideen var at undertrykte grupper, oftest med bakgrunn i arbeiderklassen og i utakt med middelklassens verdigrunnlag, formulerte et aktivt og subversivt opprør. Selv om begrepet om subkultur har blitt vanlig for å forstå alternative uttrykksformer, har det også vært gjenstand for kritikk. En innvending er at mange tar del i flere subkulturer, og graden av identifikasjon med dem kan variere. Irwin (1977) mener at subkulturteorien glemmer det dagligdagse og overdriver forpliktelsen, determinismen og stabiliteten i medlemskapet i subkulturen. Videre vil et begrep som søker å gruppere individer lett stå i fare for å overdrive likheten mellom deltakerne i gruppen. Flere av de empiriske studier i Birmingham-tradisjonen har blitt kritisert for dette (Bennett og Kahn- Harris 2004: 6 18). Siden midten av 1990-tallet har det etablert seg en postsubkultur-tradisjon. Et hovedpoeng har vært at økende fragmentering av ungdomskulturene fører til at den måten vi opprinnelig tenkte om subkulturer bryter sammen. Tilnærmingen impliserer der- 499

6 GRTID T#48FD80.book Page 500 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] for andre begreper, som for eksempel «scener» (Irwin 1977), «neostammer» (Maffesoli 1996), «livsstil» (Reimer 1995; Miles 2000), og «midlertidige understrøms ( sub-stream ) nettverk» (Weinzierl 2000). Målet er å fange opp fragmentering, flyt og ambivalens, for å unngå en forståelse av kultur som noe statisk og homogent. Bruken av cannabis er i dag for utbredt og brukerne for forskjellige til at de kan tenkes å utgjøre én enhetlig subkultur (Matthews 2003: 2). Samtidig er det åpenbart at hasjrøyking er symbolsk konsum, vevd inn i sosialt og kulturelt organisert annerledeshet. Som med alle andre rusmidler er også bruken av cannabis knyttet til hvilken symbolsk verdi rusmiddelet har og hvilke sosiale identiteter brukerne ønsker å assosieres med. Begrepet subkultur kan brukes for å fange noe av dette, men det må gis en litt annen mening enn det som har vært vanlig i litteraturen så langt. Den klassiske subkulturforståelsen og postsubkultur-tradisjonen er ulike, men de har det til felles at de skriver om grupper av mennesker. Mye av forskningen er uløselig knyttet til denne forutsetningen enten det er «subkulturer», «neo-stammer» eller «nettverk» det skrives om. Dersom en virkelig ønsker å fange subkulturen i en fragmentert kultur, må en forlate denne tankegangen. Det er for eksempel svært vanlig å skifte mellom subkulturelle narrativer og mer konvensjonelle (Sandberg 2009a, 2009b, 2010). I denne artikkelen skal derfor ikke begrepet subkultur peke mot en gruppe mennesker. Snarere vil «subkultur» være å forstå som et analytisk grep, brukt av oss som forskere, for å fange mønstre i en kompleks empirisk virkelighet. Vi vil definere subkultur slik: En subkultur er en samling av ritualer, narrativer og symboler. Disse har en rekke fellestrekk, kretser rundt lignende forestillinger om verden, og er ofte knyttet til mer generelle kulturelle strømninger i samfunnet. Personer og grupper internaliserer og kroppsliggjør i større eller mindre grad deler av subkulturen, samt utnytter den i kreative iscenesettelser av seg selv. Denne forståelsen av subkultur drar veksler på Swidlers (1986) forståelse av «culture as a tool kit», men åpner også for den mindre kognitive og voluntaristiske kroppsliggjøringen av kultur som Bourdieus begrep om habitus fanger (se også Sandberg 2008a, 2008b). Habitus er kroppsliggjorte disposisjoner. Ved å integrere tidligere erfaringer 500

7 GRTID T#48FD80.book Page 501 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] gjør de det mulig for aktører å takle uforutsette og foranderlige situasjoner. Habitus er basert på tidligere opplevelser og gir spesiell forrang til erfaringer tidlig i livsløpet (Bourdieu 1990: 54), og til erfaringer som stadig gjentas (Bourdieu 1977: 87). Et individs grunnleggende habitus vil begrense mulighetene for kulturell kreativitet. Det er derfor ikke uten grunn at det meste av «leken» med subkulturene vokser ut av den øvre middelklasse. Cannabiskulturen vokser jo også på mange måter ut av denne posisjonen i det Bourdieu kaller det sosiale rommet. Vår forståelse av subkultur trekker også på en lang tradisjon innen symbolsk interaksjonisme (se f.eks. Collins 2004) og en noe kortere i poststrukturalistisk inspirert diskursanalyse (se f.eks. Fairclough 1992). Her er ikke personer, men situasjoner, narrativer og diskurser analyseenhet. Det blir dermed mulig å snakke om subkulturen uten nødvendigvis å vise til en klart definert gruppe mennesker. I praksis har dette vært gjort lenge ved å legge vekt på likheter innad i subkulturen og tone ned både forskjeller innad og trekk som ikke atskiller subkulturen fra mer vanlige livsformer. Vi vil løfte fram dette poenget, eksplisitt og analytisk. Å beskrive en subkultur er et analytisk grep som utelater kompleksitet. På denne måten kan vi fange den sosiale og symbolske meningen knyttet til hasjrøyking og vise den felles cannabiskulturen som ligger under uten å måtte peke på klart avgrensete grupper av mennesker som tilhører en subkultur og uten å hevde at dette gjelder all bruk av cannabis for alle personer. Wolfgang forsto subkultur som «satt sammen av verdier, normer for handling, sosiale situasjoner, rolledefinisjoner og opptredener» (vår oversettelse, Wolfgang 1967: 147). Johnson (1973) tok utgangspunkt i denne forståelsen og definerte en «drug subculture» med en rekke fellestrekk med det vi kaller cannabiskultur (se også Young 1971). På samme måte som Wolfgang refererte Johnson og Young stadig til «subgrupper» av mennesker og «medlemskap» i grupper (Johnson 1973: 9 10). De dominerende tradisjonene Chicagoskolen (Plummer 1997) og Birminghamskolen (Turner 1990) orienterte seg mot ekstreme og homogene subkulturelle grupper, og denne forståelsen av subkultur har også preget den subkulturelle rusforskningen. Dette er problematisk fordi rusbruk ikke nødvendigvis er et definerende trekk ved en person eller en gruppe. Dette er kanskje spesielt tydelig i forhold til cannabis, 501

8 GRTID T#48FD80.book Page 502 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] som ligger så tett opp til mainstream. Men fokus på subgrupper og medlemskap er også problematisk i forhold til en rekke nyere subkulturer (Muggleton & Weinzierl 2003; Bennett & Kahn-Harris 2004). Selv om de kulturelle mønstrene er tydelige nok, kan det være uklart hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. De symbolske og sosiale meningene cannabis bærer med seg er så sterke at de ikke lar seg neglisjere. Måtene å forholde seg til den vil imidlertid variere. De kan avvises, omskrives eller omfavnes. Noen kan legge vekt på hvor utbredt bruken er. De kan hevde at «alle røyker», og at det ikke er forskjeller på bruk av cannabis og annen legal rusbruk. Dette kan leses som at den symbolske meningen aktivt avvises. De symbolske meningene kan også «feires». Noen av våre informanter legger vekt på stoffets hallusinogene effekter, dets opprinnelse i «Østen» og hvordan stoffet kan åpne opp for dype eksistensielle erkjennelser. I slike utsagn og selvforståelser kan det spilles på et helt arsenal av sosiale distinksjoner. Brukerne framstår da som å ha det Thornton (1995) beskriver som subkulturell kapital. De har «hemmelig» kunnskap, er autentiske, hippe og «underground». Ofte er dette knyttet til det sosiologen Edward Suchman i sin tid formulerte som en «hang-loose ethic» (Suchman 1968). I samfunnsvitenskapelige studier av avvik og subkultur har det problematiske aspektet ved annerledesheten som regel overskygget det positive. Studier av cannabiskultur setter denne rammen under press. De positive effektene for identitet og selvpresentasjon er for åpenbare til å kunne utelukkes. I store grupper i samfunnet er bruk av cannabis et «tolerert avvik» (Stebbins 1996). Det er likevel fremdeles et avvik. Det innebærer at hasjrøyking må gis de rette fortolkningsrammene, brukes på riktige tidspunkt og ikke minst i de riktige fasene i livet, for å kunne aksepteres. Det vil også være viktig å ikke gå for langt inn i en subkulturell identitet, for eksempel gjennom overdreven bruk av cannabiskulturens symboler og narrativer. Den symbolske og sosiale meningen kan altså avvises eller omfavnes. Viktigst er det likevel at den hele tiden omskrives for å passe inn i eventuelle andre livsprosjekter brukerne har. En interessant observasjon fra våre data er at personer og grupper som knytter seg til subkulturer, ofte blander elementer fra ulike subkulturer. Cannabiskulturen veves inn i andre kulturelle mønstre, for eksempel hop-hip, 502

9 GRTID T#48FD80.book Page 503 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] kunst, miljøvern eller radikal politikk. Cannabis kan da gis en mening som reflekterer det aktuelle livsprosjektet. I hip-hop- og graffitikultur vil for eksempel lovbruddet være viktig, i kunsten vil det være «erkjennelsen» eller «den hemmelige kunnskapen», og i radikal politikk vil det være subversiv opposisjon. Meningen cannabis gis vil variere etter hvilke kulturelle mønstre den flettes inn i og hvilke øvrige sosiale identiteter brukerne har (se også Sandberg & Pedersen 2010). De grunnleggende symbolske meningsstrukturene vil likevel være de samme. Vi skal argumentere for at de ved cannabis formidles som annerledeshet, og de er særlig knyttet til politisk opposisjon, solidaritet og natur. Vi argumenterer for en «ny» forståelse av subkultur, men denne har selvsagt fellestrekk med den mer tradisjonelle. Gelder (2005) beskriver hvordan subkulturer hviler på bestemte narrativer. Han beskriver også hvordan subkulturen representerer avstand til arbeidslivet, til privat eiendom og familie, og som tett knyttet til fritid. Subkulturene står i et ambivalent forhold til sosial klasse. De kan være eksessive og formuleres i kontrast til «massekulturens banaliteter» (Gelder 2005). Dette er alle trekk som vi ser igjen i det vi her skal beskrive som cannabiskultur. Den viktigste forskjellen fra en mer tradisjonell forståelse er at vår primære analyseenhet ikke vil være personer, men symboler, ritualer og ikke minst narrativer. Det er i disse kulturelle elementene vi leter etter en konsistent subkultur, ikke hos grupper av mennesker. METODE Studien er utviklet i forbindelse med to tidligere forskningsprosjekter om omsetning av illegale rusmidler i Oslo. I det første belyste vi aksjonen mot det som ble kalt Plata, hvor det særlig ble omsatt heroin (Sandberg & Pedersen 2008), i det andre studerte vi hasjomsetning langs nedre Akerselva (Sandberg & Pedersen 2009). Begge studiene hadde fokus på svært marginaliserte grupper, tett knyttet til vold, kriminalitet og tyngre rusmiddelbruk. I dette nye prosjektet ønsket vi å konsentrere oss om vanligere bruk av cannabis. Vi gjorde derfor en ny serie kvalitative intervjuer, først med 15 hasjrøykere bosatt i Oslo i 2006, 3 og senere med rundt 75 cannabisdyrkere, selgere og storkonsumenter i perioden Det er de siste 75 intervjuene som 503

10 GRTID T#48FD80.book Page 504 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] brukes mest aktivt i denne artikkelen. All datainnsamling er gjort i tett samarbeid med Willy Pedersen. Vi har rekruttert gjennom egne sosiale nettverk, studenter på universitetet, organisasjoner som arbeider for legalisering av cannabis og andre kontakter. Aldersspennet i utvalget er fra 20 til 62 år. De fleste informantene hadde en lang røykekarriere bak seg, typisk med debut i midten av tenårene. En del hadde erfaringer med andre illegale rusmidler, i hovedsak kokain og amfetamin. Noen hadde eksperimentert med legemidler, LSD og fleinsopp, men ingen hadde erfaringer med bruk av heroin. Mange var tilknyttet ressurssterke miljøer og involvert i prosjekter innen musikk, teater, kunst eller politikk. De fleste var studenter eller i ordinær jobb. De evnet med andre ord å kombinere hasjrøyking med andre forpliktelser på en tilsynelatende god måte. Stedet for intervjuet ble valgt i samråd med informanten, og vi møttes på kafeer, hjemme hos informantene, på våre kontorer og på seminarrom på universitetet. Samtalene hadde en varighet på mellom en og tre timer, og noen informanter har blitt intervjuet flere ganger. Alle intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert i sin helhet etterpå. Intervjuene var semi-strukturerte og svært fleksible i forhold til tema. Vi har stort sett fulgt opp det vi har funnet interessant underveis. De er imidlertid blitt kodet systematisk i NVIVO i etterkant. Kodeskjemaet har 134 koder. De mest relevante for denne artikkelen var: cannabisritualer (beskrivelser av ritualer), cannabissymboler (beskrivelser av symboler) og cannabisideologi og legitimeringer (som reflekterer de viktigste cannabisnarrativene, disse to kodene har mange underkategorier). På denne måten har vi fått en systematisk oversikt over hvordan disse kulturelle elementene er brukt i materialet. Kodene ble valgt etter at omtrent halvparten av intervjuene var gjort. SKISSE AV EN SUBKULTUR SYMBOLER, RITUALER OG NARRATIVER Å beskrive en kultur vil alltid være en forenkling. Det forutsetter alltid analytiske grep gjort av forskeren. Hovedpoenget vil være å trekke fram noen mønstre på bekostning av andre. Det en trekker fram vil kunne oppleves som spesielt viktig eller interessant. Det kan også være forhold som ikke har fått oppmerksomhet i tidligere forskning. De mønstre en vektlegger vil gjerne koples til et mer omfattende 504

11 GRTID T#48FD80.book Page 505 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] resonnement eller så kan det gjøres meningsfylt innen et bestemt teoretisk rammeverk. Det samme gjelder for begrepet om subkultur. Vi ønsker å vise at det kan være fruktbart å se samlingen av symboler, ritualer og narrativer knyttet til cannabisbruk som en subkultur. Til sammen reflekterer dette en sammenhengende cannabiskultur på et analytisk nivå. Cannabiskulturen har forskjellige ytringsformer. Den reflekterer og veves inn i mangfoldige kulturelle strømninger og ulike livsprosjekter. Subkulturen er sammenhengende og konsistent i situasjoner og narrativer, men ikke nødvendigvis på en måte som kan gjenfinnes sammenhengende og konsistent hos enkeltpersoner. Som andre subkulturelle grupper vil cannabisbrukere med varierende grad av letthet bevege seg inn og ut av cannabiskulturens ulike elementer. La oss se nærmere på disse. SYMBOLER Ritualer og symboler er viktige elementer i subkulturen, de er også tett knyttet sammen. Begge begrepene har vært viktigst i antropologien, men har også fått stor betydning i andre fag, spesielt i sosiologien. Victor Turner forsto ritualet som formalisert atferd for spesielle anledninger, ikke overgitt til teknisk rutine, og med referanse til tro på mystiske vesen («beings») og makter. Symbolet forsto han som den minste enheten i ritualet (Turner 1967: 19). Senere har sosiologien lagt vekt på hverdagsritualene (Goffman 1967), men fremdeles knyttet til tro på og feiring av «hellige» makter (ofte samfunnet). Det er primært den sosiologiske forståelsen av ritualer og symboler som har vært anvendt i rusforskningen. Harding og Zinberg (1977) for eksempel, forsto ritualet som den stiliserte og foreskrevne atferden knyttet til bruken av et rusmiddel. Et symbol er et tegn, en gjenstand, en handling eller noe annet som har en dypere mening. Symbolet henviser til eller representerer noe annet enn seg selv, og gjør dette på en konkret og materiell måte (Turner 1967). Et symbol er ofte et synlig eller språklig bilde for abstrakte begreper, ideer og forestillinger. Aktiviteter, hendelser, gester og fortellinger kan dermed også tolkes som symboler. De symbolene vi skal diskutere her er de objektene som peker mot noe annet enn seg selv. I cannabiskulturen kan dette være hårmoter som rastafletter og langt hår eller klesmoter som hampklær, men særlig det viktigste symbolet i cannabiskulturen cannabisplanten. 505

12 GRTID T#48FD80.book Page 506 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] I butikker for cannabisbruker- og dyrkerutstyr er veggene tapetsert med framstillinger av cannabisplanten. Den dukker opp på kopper, klær og lightere. Den er også en gjenganger på platecovere. Det samme ser vi hos mange cannabisbrukere som er dedikert til cannabiskulturen. Vi har vært i leiligheter som kan være fulle av plakater og andre visuelle uttrykk hvor cannabisplanten er det viktigste motivet. Cannabisplanten spiller en helt annen rolle i cannabiskulturen enn kokablader, opiumsvalmuer eller vindruer gjør i andre ruskulturer. Vi ser så å si aldri personer gå rundt med t-skjorter med bilde av disse, og stoffene vises sjelden fram visuelt på samme måte som cannabisplanten. Cannabisplanten har en annen og viktigere symbolsk rolle. Cannabisplanten med sine velkjente blader synes på en måte å vise ut over seg selv, til en større forestillingsverden, den får en mye mer omfattende betydning enn det biologiske råmaterialet til andre rusmidler. Betydningen må først og fremst ses i forhold til cannabiskulturens vektlegging av det «organiske» og «naturlige», som vi skal se nærmere på senere. Cannabisplanten er grønn, ligner en urte, vokser i naturen og ser ufarlig ut. Den står i direkte motsetning til det «kjemiske» som andre rusmidler assosieres med (f.eks. piller og pulver). Mange av våre informanter tok sterk avstand fra bruk av «kjemikalier». Mer indirekte peker cannabisplanten også i retning av andre verdier som solidaritet og antimaterialisme. Den passer godt med ideologien i og 1970-tallets sosiale bevegelser og kulturelle strømninger hvor det «naturlige» sto sterkt både i forhold til klær, musikk og politikk. Det «naturlige» biologiske råmaterialet i planten cannabis sativa blir dermed viktigere for cannabiskulturen enn tilsvarende råmaterialer for andre ruskulturer. Planten veves inn i cannabiskulturens andre elementer på en selvfølgelig måte og framstår derfor som subkulturens primære symbolske objekt. Det finnes andre symboler, særlig slike som er knyttet til røyketeknikker. Chillum, vannpiper, små matter til å rulle jointer, små keramikkboller hvor hasjen oppbevares kan fungere som sterke symboler, men cannabisplanten står i en særstilling. RITUALER Mattis var en åpen og frimodig vestlending. Han fortalte med innlevelse om en gang han og fire andre venner hadde røykt sammen. Det var en gammel vennegjeng, avslappet atmosfære. Alle hadde tatt med 506

13 GRTID T#48FD80.book Page 507 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] noe å røyke på, og de «mekket» derfor mange jointer. Ting tok litt tid, noen begynte å røyke og sende jointen rundt. Til slutt satt de fem kameratene i en ring. Fem jointer gikk rundt. Mattis ler når han tenker tilbake på det; alle handlet på refleks, jointen skal sendes rundt. Ingen innså det komiske før de satt der fem personer og sendte rundt fem jointer. Situasjonen får fram selvfølgeligheten og automatikken i et av de mest grunnleggende ritualene knyttet til cannabisrøyking: Cannabis skal deles. Som regel skjer det ved å sende pipe eller joint rundt til alle som er til stede. Daniel var 24 år gammel, og fortalte om dette på en måte som var typisk for de fleste vi snakket med: Intervjuer: Er det viktig når du røyker at det er andre rundt deg? Er det en felles opplevelse? Er det et kollektiv som får rusfølelsen, eller er det mer individuelt? Daniel: Det er mye det ritualet. De fleste ruller joints, og da kommer skåla fram og alle gir en liten bit. Det rulles og sendes rundt og skal gå til venstre Intervjuer: Alle gir en bit av sin egen hasj? Daniel: Ja, det er høflighet. Men når du ruller den, trekker og så sender du den. Så er det en rotasjon. Det er et flott ritual som jeg tror mange setter veldig høyt. Intervjuer: Kan du beskrive mer i detalj, hva er alle de uskrevne reglene i det ritualet? Daniel: Hvis du har cannabis med deg så bør du legge i hvis det skal røykes felles. [ ] Men hvis du har cannabis selv så skal du bidra. Hvis det er en joint så er det uhøflig å sitte med den for lenge, det er uhøflig å mase den kommer til deg [ ] Regelen om at cannabis skal deles, fant vi på tvers av vårt materiale fra gatedealerne ved Akerselva til ressurssterke, høyt utdannede og på tvers av alder. Det var vevd tett sammen med andre ritualer rundt bruken, slik Daniel beskriver. Han brukte selv begrepet ritual. Ritualene synes å ha vært stabile siden hasj ble introdusert i Norge på 1960-tallet. Har man en joint, skal den sendes rundt. Dessuten: har man hasj, må den deles. Lager noen en joint, må alle som kan «legge i potten». Er det flere til stede, er det uhøflig dersom en mindre gruppe røyker alene. Brudd på slike ritualer ble kraftig sanksjonert. Da bryter en med alt det cannabiskulturen handler om. 507

14 GRTID T#48FD80.book Page 508 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] Daniel fortalte om komplekse strategier for å sikre seg mot grådighet og misbruk innen rammen av standardritualet: Bogarting er et begrep som må nevnes her, det er fra Humphrey Bogart. Mange misforstår det og tror det er å holde den lenge, men det er å ta mange trekk som er bogarting. 4 Humphrey Bogart tok dype trekk, du kunne se den bli kortere. Når jointen går forbi alle og blir mm kortere per gang, og så kommer den til deg og går kanskje 2 cm ned, da vil de andre se på deg og vil legge merke til det. Det er frekt. Men det er nok mer utbredt å skravle. Det forekommer. Snakkings, pratings. Folk kan bable høl i huet på deg når de er fjerne. Da kan du fort glemme at du sitter med den i hånda. Det er mye mer utbredt. Da slukker den. Det er mange som er sånn: æ, det er ikke så farlig, den bare slukker. Så er det andre igjen som sier: jo, det er farlig, det er noe som brenner der. Når noe brenner så blir noe borte. «Bogarting», og «pratings» eller «snakkings» er humoristiske uttrykk knyttet til underholdende og ufarlige fortellinger. Men når brudd på normene språkliggjøres på denne måten, sørges det samtidig for at de opprettholdes. Det ligger likevel alvor under. Brytes ritualets regler, havner en på utsiden. Mangler kunnskapen og kompetansen knyttet til cannabiskulturen, mister brukeren den subkulturelle kapitalen og de sosiale belønningene den gir. Rusbruk alene, uten kunnskap, kompetanse og sosial forankring, gir ingen status. Cannabisritualene vi fant i vår studie dukker opp i intervjuer over hele Norge og i ulike aldersgrupper. De er også utførlig beskrevet i internasjonale studier. Allerede på 1970-tallet beskrev Zimmerman og Wieder (1977) tre grunnleggende cannabisritualer: a) Det forventes at personer som har cannabis deler. b) Hvis cannabis røykes, skal jointen eller pipa sendes rundt til alle som er til stede. c) Å røyke cannabis sammen innebærer en forpliktelse til videre sosial interaksjon. Sterke, stabile og kontekstoverskridende ritualer utgjør kjernen i hvilken som helst kultur. De disiplinerer, bringer mennesker sammen og gir deltakerne i ritualet en god følelse av tilhørighet (Durkheim 1976). Ritualer knyttet til å dele, sende rundt og den påfølgende forpliktelsen til sosial interaksjon er selve kjernen i cannabiskulturen. Cannabisritualene er ikke bare en variant av mer generelle normer for bruk av legale eller illegale rusmidler. En sigarett vil normalt ikke 508

15 GRTID T#48FD80.book Page 509 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] deles med dem som står rundt. Hvis den deles, indikerer det et tett forhold mellom de involverte, for eksempel at de er kjærester. I forbindelse med cannabis deles samme joint eller pipe med totalt fremmede, på fest eller hos felles kjente. Å sende noe fra leppe til leppe sender signaler om samhold og vennskap. Å røyke samme joint er en sterkere markør av solidaritet og felles gruppetilhørighet enn å kjøpe runder med øl på en pub eller tilby sigaretter til andre som står og røyker. 5 Ritualenes grunnleggende sosiale funksjon er å uttrykke, fiksere og forsterke verdier og normer i et samfunn (Collins 2004). Goffman understreker at ritualer fokuserer følelser og oppmerksomhet og produserer en delt virkelighet, i nuet, som dermed skaper solidaritet og symboliserer medlemskap i gruppen. Ritualer bidrar til en følelse av gruppeidentitet, de skaper sosiale bånd, og de opprettholder personlige forhold (Collins 2004). Cannabis har blitt knyttet til distinkte undergrupper i samfunnet, den har fungert som et «tie sign» (Goffman 1961), og ritualene knyttet til cannabisbruk uttrykker, fikserer og forsterker verdiene og normene i subkulturen. På samme måte som i storsamfunnet skaper de gruppeidentitet, de bidrar til at sosiale bånd pleies og til at nære mellommenneskelige relasjoner kan utvikles. I cannabiskulturen er de verdiene ritualene formidler så sterke at de også påvirker samhandling når stoffet kjøpes og selges. De fleste av dem vi intervjuet påpekte at det ikke bare var å stikke innom selgers leilighet for å kjøpe noen gram hasj. En burde henge litt rundt, høre på musikk, prate eller se en film sammen. Øyvind hadde i en lengre periode solgt cannabis fra leiligheten sin i Stavanger, og sa det slik: Som sagt, det var ikke business, det var ikke viktigst for meg å bli kvitt en bønne. Jeg ville ha en komfortabel situasjon, allrighte folk som kom, folk som satte seg ned, tok seg en joint, så litt på TV, oppførte seg allright. Ritualene knyttet til kjøp av cannabis lignet på mange måter dem som var knyttet til bruk. På samme måte som cannabisbruk forplikter til videre samhandling, gjør også kjøp det. Øyvind kunne ha opptil 50 kunder hver uke. Men han ville at kjøperne skulle sette seg ned, eller i hvert fall ha dette som en mulighet. Dermed brytes grensene mellom vennskaps- og markedsrelasjoner ned. For de aller fleste vil en dealer også være en venn. Vi mangler data om norske forhold, men i en nyere amerikansk studie rapporterte 89 % å få cannabis fra venner 509

16 GRTID T#48FD80.book Page 510 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] (Caulkins & Pacula 2006: 173). Dette er både fordi det er i vennenettverk det meste av omsetningen foregår, men også fordi cannabiskulturen krever at en dealer helst skal være en venn. Vi har i en tidligere studie delt cannabismarkedene i Norge i tre: private (som oftest leiligheter), halvoffentlige (puber og kafeer) og offentlige (gata) (Sandberg, Viland & Pedersen 2007). Av disse tre var det bare på det offentlige gatemarkedet at kjøp av cannabis ikke også innebar røyking og sosial interaksjon. I leiligheter og på puber og kafeer var dette en del av transaksjonen. Noen ganger kunne dette ritualet også spilles ut på gata. En av de første gangene Jan kjøpte hasj, var han i Nygårdsparken i Bergen. Han var usikker på hvordan det hele fungerte, og fortalte senere lattermildt: «Jeg kjøpte en sånn der beis av en eller annen sånn halv, sånn tvilsom type som tvingte oss til å røyke halvparten i parken sammen med han». Ved å spille på kjøperens mangel på kunnskap om kulturen, grenser og regler for ulike kjøpssituasjoner, klarte selgeren å røyke litt gratis: Ritualet om å dele kjente Jan godt, selv om han var en relativt fersk hasjrøyker og aldri hadde kjøpt cannabis tidligere. Andre ritualer som gikk igjen var at den «som mekker n trekker n». Det betyr at den som har laget jointen eller gjort ferdig pipa får første trekk. Dette fikk vi høre i Finnmark, på Vestlandet og på Østlandet. Det er også beskrevet i en britisk «guide til marihuanaetikette» (Pilcher 2005). Alle vi snakket med kjente denne regelen. Legg merke til hvordan dette ritualet skiller seg fra vanlige prinsippet om at «gjestene forsyner seg først». Det ville vært utenkelig at verten i et middagsselskap var den første til å forsyne seg. Cannabiskulturen har egne regler som ikke er direkte avledet av andre mer generelle normer om gjestfrihet og rusbruk i samfunnet. Det er tydelige regler brukerne må lære seg, ved siden av de rent tekniske aspektene. Dette er sentrale deler av ritualene i cannabiskulturen. Røykerne må beherske de sosiale kodene for å være kompetente cannabisbrukere, og dermed få de sosiale belønningene knyttet til beherskelsen av annerledesheten. Cannabisritualene er godt innarbeidet. Likevel er ikke dette ritualer som låser deltakernes øvrige livsprosjekter (Maffesoli 1996). Normene forplikter i brukssituasjonen, men ikke nødvendigvis ut over den. Dette er ritualer som det er mulig å gå inn og ut av. Subkulturen er fleksibel og kan brukes i ulike iscenesettelser. Noen ganger må ritu- 510

17 GRTID T#48FD80.book Page 511 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] alene også forhandles, for eksempel når de kommer i konflikt med andre normer. I en gjeng hvor medlemmene jevnlig møter opp og røyker, blir det forventet at de stiller opp med noe selv også. Ellers står en i fare for å bli frosset ut. Vi intervjuet medlemmer i en halvpolitisk organisasjon. Mange var under 18 år, og da var det flere hensyn som måtte tas. Dele-ritualet gjorde det vanskelig å røyke hasj med mindreårige til stede. Peter fortalte: Hvis man var på en fest der det var unge folk som man ikke visste om røyka, så trekker man seg unna, går ut i bakgården, venter til de har gått. Hvis det var folk vi kjente godt og det ikke var første gangen, de var gamle nok, erfarne nok til å bestemme seg og ikke følte seg pressa av meg [ ]. Det er en fin balanselinje der. Det er ikke så veldig strenge regler. Etter åtte øl er det ikke sikkert at du tar dine egne regler like seriøst som du gjorde på begynnelsen av kvelden. Utgangspunktet er at ritualene forplikter og ikke kan endres. Har en cannabis, skal den deles. Hvis en røyker en joint, skal den sendes rundt til alle som er i nærheten. Likevel må ritualet forhandles når det kommer under press eller i konflikt med andre normer. Her måtte det vike for det ansvaret en opplevde å ha i forhold til de yngste i organisasjonen. Ved å trekke seg unna og samle en kjent gruppe, kunne begge normene opprettholdes. Peter innrømmer likevel at grensene var flytende. Unge under atten år som de betraktet som venner og som hadde røykt tidligere, kunne innlemmes i den hemmelige gjengen i bakgården. Det kunne også skli ut utover kvelden når alkoholrusen tok overhånd. Et annet subtilt, men avgjørende poeng i Peters fortelling er at alkoholrusen, ikke hasjrusen, da får ansvaret for utskeielsene. Sammenligninger med alkohol er en gjenganger i det vi kaller cannabiskulturens narrativer. NORMALT ELLER ANNERLEDES Den kanskje viktigste delen av cannabiskulturen finnes i narrativene. Begrepet narrativ stammer fra det latinske ordet gnarus som betyr å ha kunnskap eller kjennskap til noe (McQuillan 2000). Gelder (2005) legger vekt på hvordan subkulturen hviler på bestemte narrativer, men det er lett å gå lenger enn Gelder her. Subkulturen produseres og 511

18 GRTID T#48FD80.book Page 512 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] reproduseres primært gjennom dens fortellinger om seg selv. En narrativ produserer kunnskap ved å sette hendelser i tids- og årsakssammenheng. Den har også ofte en tydelig moral. Når vi gir livet vårt mening, er vi bundet av hvilke narrativer som er tilgjengelige. Vi kan ikke fritt velge hvordan vi ønsker å forstå oss selv, men må operere innenfor samfunnets gitte språkmessige forutsetninger (Holstein & Gubrium 2000; Gubrium & Holstein 2003). Intervjuene vi har gjort har vært organisert etter deltakernes livshistorier. Vi begynte med bakgrunnsdata knyttet til familie og sosialt miljø, og beveget oss så gjennom ungdomstiden og fram til dagens situasjon. Derfor startet vi intervjuene ofte med å spørre om hasjrøykerne kort kunne beskrive egen oppvekst og bakgrunn. Som regel ble dette fulgt opp av en litt pinlig stillhet før de forsikret om at de hadde en «normal» eller «vanlig» oppvekst hos en «typisk kjernefamilie». Svarene kan tolkes som en spontan avvisning av mulige sammenhenger mellom traumatisk eller problematisk oppvekst og senere bruk av cannabis. Dette er ikke overraskende. Forskning har stort sett kretset rundt å påvise slike årsakssammenhenger. Senere i intervjuet kom som regel utsagn som at «alle røyker», «det er ikke forskjeller lenger», «advokater, leger, alle røyker nå». På lignende måte avvises dermed den velkjente sammenhengen mellom sosioøkonomiske faktorer og bruk av illegale rusmidler. Samtidig, når vi gikk i detaljer om barndom, oppvekst og ikke minst ungdomsår, kom som regel en annen historie fram gradvis. En cannabisbruker fra Sørlandet fortalte om oppveksten: «Det er Bibelbeltet, det er helt klart. Så det var ikke så mye annet å gjøre da man var ung enn fotball eller kirke. Jeg likte ingen av delene.» En ung mann fra Nord-Norge fortalte: «Når jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen så var jeg på en måte ikke blant den derre gjengen som var liksom sånn her kule fotballgutter og sånn, så jeg hadde ikke så grådig mange kompiser. Altså sånn, sånn venner på selve skolen og sånn. Hadde mer bekjente utenom skolen». Slike fortellinger om annerledesheten, det å stå utenfor, ikke føle seg hjemme i miljøet man vokste opp i, var på samme måte som fortellingene om normalitet en gjenganger i intervjuene. Noen ganger var annerledesheten knytte til «frikete» foreldre, andre ganger til spesielle musikkinteresser eller sære hobbyer. Noen hadde opplevd årevis med mobbing. Felles var en 512

19 GRTID T#48FD80.book Page 513 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] følelse av utenforskap kombinert med kritiske bemerkninger om miljøet på hjemstedet. Menneskene der ble som regel beskrevet som fordomsfulle, kunnskapsløse, kjedelige, og de «gikk i flokk». Til sammen illustrerer dette de to viktigste diskursene knyttet til cannabis i vårt materiale. På den ene siden vektlegges det normale ved rusbruken. Dette kan tolkes som en respons på faktisk eller innbilt stigmatisering. Ifølge stemplingsteorien er dette én blant flere mulige måter å reagere på konfrontasjoner om regelbrudd. Det legges vekt på at det er «normalt trøbbel», så vanlig at det kan ignoreres (Shiner 2009: 31; Cavan 1966). Bruk av cannabis forsøkes dermed aktivt å defineres som et avvik som er så lite at det kan «tolereres» (Stebbins 1996). På den andre siden vektlegges ofte annerledesheten. En stor del av cannabiskulturens narrativer kretser rundt det som gjør stoffet attraktivt og spennende og som gjør brukeridentiteten fascinerende, altså det mer subkulturelle aspektet. Når subkulturen skal analyseres, er selvfølgelig denne samlingen av narrativer spesielt viktig. Noen ganger lar den subkulturelle cannabisdiskursen seg kombinere med det vi kan kalle normaliseringsdiskursen. Oftere vil den stå i motsetning til forsøk på normalisering. Denne spenningen mellom normalitet og annerledeshet er et gjennomgående trekk ved cannabisbrukernes fortellinger. I fortsettelsen skal vi konsentrere oss om fortellingene som dominerte vårt materiale. De la vekt på avstanden til storsamfunnet og kan knyttes til det vi forstår som subkultur. NARRATIVER I EN SUBKULTURELL DISKURS Forståelsen av narrativer i denne artikkelen er tett knyttet til Foucaults forståelse av diskurser. En diskurs er «satt sammen av et begrenset antall utsagn med noen gitte forutsetninger for sin eksistens» (Foucault 1972: 117, vår oversettelse). Diskursen virker strukturelt begrensende for handlende aktører ved å definere mulige posisjoner for talende og handlende subjekter (Foucault 1972: 49, 122). På samme måte som narrativer, organiserer den sosiale erfaringer slik at de blir forståelige for aktørene i feltet. I vår sammenheng vil vi se de esoteriske, eksotiske og symbolsk grensedragende narrativene om cannabis og hasjrøykere som det «begrensete antall utsagn» Foucault viser til. Den subkulturelle cannabisdiskursen definerer de gitte forutsetningene for disse narrativene. Narrativene er den pak- 513

20 GRTID T#48FD80.book Page 514 Thursday, November 18, :11 AM [ SANDBERG ] ken av fortellinger diskursen består av, mens diskursen er det grunnleggende systemet som gjør narrativene mulig. Madan Sarup beskriver sammenhengen mellom fortelling, narrativ og diskurs slik: «The story is the what of the narrative, the discourse is the how» (Sarup 1996: 170). En følelse av å stå utenfor eller på siden i ungdomsperioden, sier noe interessant om menneskers oppvekst og barndom. Samtidig kan det også være nyttig å analysere utsagnene som en sentral narrativ i en cannabiskulturens subkulturelle diskurs. Ken Plummer har vist hvordan homofiles «komme-ut-av-skapet»-fortellinger har vært avgjørende for å forme deres selvforståelser og identiteter (Plummer 1995). Vi mener å kunne påvise narrativer om annerledeshet som går igjen blant cannabisbrukere, i hvert fall blant dem som er mest forpliktet til subkulturen. Negativ omtale av hjemsted er en direkte måte å gjøre dette på. Når det fortelles om hvordan «alle de andre» utgjorde en ensartet masse, framheves cannabisprosjektet som et positivt brudd som passet inn i en bredere opposisjon mot storsamfunnet. Jonas var 30 år og hadde holdt tett om cannabisbruken til de fleste i hjembygda. Samtidig gjorde han narr av dem: «Ja, folk hadde jo hjemmebrent i springen liksom. Mens hasj, det var narkotika». Selv visste han bedre. Han hadde andre interesser og hobbyer og opplevde at han sto litt på siden av hele samfunnet. Da han begynte i militæret, traff han noen som røykte der og. Sammen brukte de hasj både på fritiden og i tjenesten. Delvis foregikk dette som en reaksjon på det autoritære befalet, fortalte Jonas. På samme måte som røykingen i hjembygda, kan dette tolkes som et ønske om å stå utenfor. Samtidig kommenterte han ironien i hemmeligholdet: «Men det ble jo på en måte et slags sånn opprør som de ikke merket da». For Jonas ble det mer en markering overfor seg selv og i forhold til den innerste vennekretsen enn et opprør han utbasunerte for verden. For andre var det mer eksplisitt. Å røyke hasj ble en tydelig måte å markere annerledeshet. Mange av våre informanter opplever at de besitter en «hemmelig kunnskap» (Thornton 1995); mange mener at de er smartere enn folk flest. En typisk narrativ i den subkulturelle diskursen handler om myndighetenes mangel på kunnskap på dette feltet. Mange beskrev ogå det de opplevde som håpløse møter med statens propaganda, 514

21 GRTID T#48FD80.book Page 515 Thursday, November 18, :11 AM [ UTBREDT MEN ANNERLEDES ] bl.a. på skolen. Jans fortelling minner om en vi hørte hos mange andre. Han fortalte den mens han lo: Jan: Film med Lillebjørn Nilsen «Fra hasj til helvete»: Det var jo også en sånn rikskringkastingssponset propagandafilm. Noen ungdommer som prøver hasj, og så havner de på kjøret så grådig [ ] Tidlig, når vi begynte å røyke hasj, så var jo det der og en sånn greie, grådig morsomt å røyke hasj og se på den filmen der. Du kunne jo le deg skvett i hjel liksom. 6 Møter med slike holdningskampanjer er gjengangere i intervjuene. Poenget gikk igjen i de fleste fortellingene. Informasjonen fra skole, politi og offentlige holdningskampanjer er ikke til å stole på. I befolkningen generelt er det ofte vanlig å latterliggjøre slike tidlige propagandafilmer. I subkulturen trekkes det likevel lenger. En del cannabisbrukere mente de hadde avslørt uvitenheten årevis før de begynte å bruke stoffet, og noen trakk det til og med så langt at de mente dette var en viktig grunn til at de begynte å bruke cannabis: De ville motbevise statens propaganda. Cannabisplanten kan altså ses som det bærende symbolet i cannabiskulturen. På samme måte var det vanlig å beskrive cannabisen som «organisk» eller som en «plante». Mange argumenterte med at det som vokser i naturen ikke kan være farlig. Lars var sterkt imot kriminaliseringen av cannabis og begrunnet det på denne måten: «Jeg synes ikke det skal være kriminelt [ ], det er bare en urt. Norge er et land som lever etter Bibelen som de mener, og der står det at alt som vokser i naturen skal få vokse i naturen». Vi fulgte opp med å spørre om ikke det var slik at andre stoff også kom fra naturen, f.eks. opiumsvalmuen, men Lars mente det var en stor forskjell: «Ja, men da har man jo begynt å snitte den opp på alle mulige måter. Hadde jeg hatt cannabisen her så kunne jeg bare klippet av et toppskudd, uten å snitte opp noe. Da må jeg ikke videreforedle noe». Jan påpekte at cannabisen kommer fra en «urkultur» og at «veldig mange samfunn har en tradisjon for disse tingene». Tanken synes å være slik: Det som kommer fra naturen eller brukes av en urbefolkning kan ikke være farlig. At cannabis var et naturlig produkt, var en narrativ som sto sterkt. En annen svært vanlig narrativ var hvordan stoffet gjorde at en ikke ble aggressiv. Daniel fortalte for eksempel om hvordan selv fotballhooligans ble roligere etter å ha røykt hasj: 515