Finanskrisen som meningskrise 1

Transkript

1 Kapittel 7 Finanskrisen som meningskrise 1 av Ole Jacob Madsen Innledning Dette kapitlet skal handle om de ideologiske ettervirkningene av finanskrisen og det jeg vil betegne som en meningskrise. Med meningskrise mener jeg en manglende vilje eller evne i samtiden til å reise en grunnleggende debatt om senkapitalismen og hvor samfunnet er på vei. De politiske implikasjonene av finanskrisen ble ikke det mange først trodde, markedsliberalismens eller kapitalismens slutt, men snarere en ubehagelig påminnelse om venstresidens manglende evne til å komme opp med alternativer (Hume 2008; Rundle 2009). De radikale bevegelsene som søker systemskifte, synes ute av stand til å frembringe politiske visjoner som kan lede til endring. Jeg vil nå ta for meg denne meningskrisen og forsøke å besvare hvorfor det står så dårlig til med evnen (venstresidens) til å tenke annerledes. Markedsliberalismens slutt? We are all socialists now (Newsweek, februar 2009). Finanskrisen medførte at mange trodde vi så slutten på den markedsliberalistiske epoken. Den kjente dokumentarfilmskaperen Michael Moore sa i et intervju med CNN at krisen ville 1 Takk til Anders M. Gullestad, Torjus Midtgarden, Arne Johan Vetlesen og Simen Andersen Øyen, som har lest og kommentert tidligere utgaver av dette kapitlet.

2 180 Markedets fremtid fremtvinge omfattende systemendringer og bli stående som minnesmerke for kapitalismens død (King 2008). Under halloweenfeiringen i London 31. oktober 2008 ble det arrangert en symbolsk gravferd der aktivister ble invitert til å danse ved kapitalismens grav ved lokalene til den konkursrammede banken Lehman Brothers, som ble episenter for finanskrisen (politics.co.uk 2008). Den svorne markedstilhengeren Margaret Thatcher ble av Den britiske avisen The Guardians karikaturtegner Steve Bell fremstilt forlatt i en søppelbøtte i en bakgate i skyggen av skyskraperne. Finanskrisen medførte reelle spekulasjoner om vi nå så slutten på den markedsliberalistiske epoken kjennetegnet av troen på uinnskrenket vekst. En betydningsfull hendelse i så måte var en høring i den amerikanske kongressen, der tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, kjent som arkitekten bak Reagan-regjeringens økonomiske politikk, innrømmet at ideologien om det frie markedet delvis hadde feilet (Andrews 2008). Den anerkjente nobelprisvinneren i økonomi Joseph Stiglitz satte derfor ord på det mange følte, da han i september 2008 spådde at Wall Streets kollaps under finanskrisen ville være for markedsfundamentalismen det Berlinmurens fall var for kommunismen (Gardels 2008), nemlig dens slutt. Om Stiglitz og andre skulle ha rett, ville det være oppsiktsvekkende tatt i betraktning at nettopp Berlinmuren og kommunismens fall i sin tid fikk Francis Fukuyama (1991) til å fremsette sin berømte tese om «historiens slutt». Fukuyama mente med det at det liberale demokratiet og den frie markedskapitalismen sto igjen som den historiske utviklingens endelige seierherre etter at utfordrende ideologier som sosialismen, kommunismen og fascismen alle hadde lidd endelige nederlag. Riktignok var det også mange som ikke trodde på et varig systemskifte. Men selv blant skeptikerne var det likevel atskillige som trodde finanskrisen ville gi anledning til å tenke nytt. Den politiske kommentatoren Jonathan Freedland skrev eksempelvis: «Når gamle dogmer dør, er det rom for alle typer nytenkning. Den finansielle tsunamien har, om ikke annet, gitt oss en sjanse til å starte på ny» (Freedland 2008) [min oversettelse]. I Morgenbladet sto følgende ingress: «Et moderne samfunn trenger å verdsette kritikk og selvrefleksjon. Finanskrisen gir anledning til å tenke nytt» (Rem 2008). The Guardian inviterte våren 2009 til konferansen «Kapi-

3 Finanskrisen som meningskrise 181 talismen i krise», hvor det het: «Selvfølgelig er vi på vei inn i en periode med økonomisk usikkerhet, men dette gir oss en mulighet for et genuint kursskifte» [min oversettelse]. Kort sagt: Om ikke annet hadde finanskrisen etterlatt verdenspolitikken i en eneste stor «hva-nå?»-situasjon, og i krisetider ville de som har visjoner om en annen verden, endelig ville bli hørt, trodde man. Det tok bare et halvt år før markedsøkonomiens tilhengere våget seg utpå igjen. Rett før sommeren 2009 erklærte tidligere SV-er og NHO-direktør Paul Chaffey, i et intervju med Dagsavisen, kapitalismen ikke bare for friskmeldt, men sterkere enn noensinne. I avsparket til valgkampen sommeren 2009 brukte Høyres Torbjørn Røe Isaksen ironisk nok finanskrisen mot venstresiden som en illustrasjon på hvor dårlig det står til med dens alternative samfunnsvisjoner, når den ikke engang klarte å utnytte at kapitalismen falt i unåde under finanskrisen. Den påståtte politiske unntakstilstanden, og muligheten for å tenke nytt, synes forbløffende nok å være over, like raskt som, om ikke raskere enn, den økonomiske krisen. I skrivende stund (januar 2010), litt over ett år senere, er det helt enkelt sagt «business as usual». I en rekke land ble det riktignok foretatt offentlige inngrep i økonomien i form av redningspakker slik at bankene igjen var villige til å låne hverandre penger. Samtidig reduserte sentralbankene verden over styringsrenten kraftig. Slik sett har finanskrisen naturligvis ikke vært uten konsekvenser. Den har heller ikke vært uten menneskelige ofre, fra husløse lånekunder i Cleveland, Ohio til fortvilte gjeldsslaver på Island til fattige i eksportavhengige og ekstra hardt rammede land i Sørøst-Asia. Tross disse alvorlige ettervirkningene er det lite som tyder på at den globale kapitalismens hegemoniske posisjon er varig svekket. Nyttårsaften 2009 slo Dagbladets John Olav Egeland fast: «I stedet for å bli den markedsliberalistiske epokens punktum, ble finanskrisen bare en kort tankestrek» (Egeland 2009:70). Kapitalismen har paradoksalt nok befestet sin posisjon som det eneste alternativet. Om ikke Margaret Thatchers berømte utsagn om nyliberalismen «There is no alternative» (heretter: TINA-doktrinen) var en presis samtidsdiagnose allerede da den ble fremsatt på tidlig 1980-tall, er den det i hvert fall i 2010.

4 182 Markedets fremtid Reaksjonene på finanskrisen gikk altså på kort tid fra en endringsoptimisme til en erkjennelse av at selv en av de mest alvorlige økonomiske krisene i nyere tid ville forandre lite. Hvor ble det av de nye politiske ideene som krisetider skulle åpnet for? Mange er enige i at noe må gjøres, men få eller ingen vet hvordan en orientering mot andre verdier utenom markedet skal kunne skje. Som vi snart skal se, mener flere teoretikere (Dufour, Baudrillard, Jameson) at senkapitalismen holder det sivile samfunn i en slags gisselsituasjon. En situasjon som riktignok har pågått så lenge at man for lengst har begynt å se det som blir kalt for Stockholmsyndromet: 2 Man vil ikke lenger bli av med sin undertrykker. Som i ekstreme kidnappingsepisoder er situasjonen i dag at senkapitalismen og markedslogikken faktisk konstituerer det sosiale rommet og forsørger individets identitet. Problemet blir da: Hvordan skape et politisk narrativ som peker utover den kapitaliske logikken når de eneste ressursene vi kan trekke på, allerede er formet i den? Nyliberalismens menneskebilde The more we suffer as a result of this desymbolization, the less we are convinced that it might not be a cause for celebration (Dany-Robert Dufour). Chantal Mouffe (2005) skiller mellom politikken og det politiske, der politikken representerer det empiriske mangfoldet av meninger, partier, organisasjoner etc. som til enhver tid måtte eksistere. Det politiske representerer derimot formingen av mennesker som politiske subjekter før de orienterer seg i politikken. Anvendt på finanskrisen betyr det at dannelsen av det politiske subjektet i en kapitalistisk samfunnsstruktur og verdensbildet (det politiske) på 2 Psykologisk fenomen som kan oppstå i gisselsituasjoner der gislene knytter sterke bånd til sine kidnappere. Ironisk nok påviste man dette fenomenet etter et ran av Kreditbanken i Stockholm i Begrepet har med andre ord alltid hatt en affinitet til penger.

5 Finanskrisen som meningskrise 183 sikt har større betydning for kapitalismens overlevelse enn debatter om hvorvidt det er hensiktsmessig med et mest mulig fritt marked eller flere statlige reguleringer (politikken). Det politiske subjektet er i sitt språk, sine tankebaner, sine begjær og sin forestillingsevne nemlig grunnet i de siste tiårenes dominerende ideologi: nyliberalismen. Nyliberalismen kan i denne sammenheng defineres som en politisk bevegelse som mener at markedsmekanismene, som kapitalisme best ivaretar, ifølge dens tilhengere, er et fullstendig nøytralt redskap for individets utfoldelse (Larsson 1997). Troen på store systemendringer etter finanskrisen skyldes kanskje at man i liten grad har tatt inn over seg hvordan senkapitalismen er noe langt mer enn en økonomisk teori eller et system vi enkelt kan endre. Ideologiske utsagn som at «markedet er del av vår menneskelige natur» er nemlig blitt noe mer enn bare politisk retorikk, om vi skal tro den franske filosofen Dany-Robert Dufour, som i boken The Art of Shrinking Heads (2008) hevder at senkapitalismens ideologiske uttrykk nyliberalismen er i ferd med å manifestere seg materielt. Der Pierre Bourdieu (1998) før ham viste nyliberalismens individualiserende effekt på «brysomme strukturer» som nasjonalstatens lovverk og reguleringer, er Dufours prosjekt å kartlegge de psykologiske konsekvensene for individet. Nyliberalismen har gradvis medført nedbygging av andre meningsstrukturer og autoriteter. Dufour analyserer derfor markedet som erstatning for disse: en symbolsk størrelse, hvis oppgave rent religionspsykologisk er å gi mening og identitet. Nyliberalismen blir altså ikke vurdert ut fra dens lønnsomhet, men ut fra dens verdi som en ideologisk overbygging som gir hvert enkelt menneskes liv en særegen innramming. Dufour stiller på denne måten spørsmål ved de langsiktige virkningene av en typisk oppfatning i dagens forbrukersamfunn: Med stadig færre absolutter blir forbrukerens behov for å skape identiteter omkring grunnleggende kulturelle kategorier som kjønn, alder, etnisitet, seksualitet, sosial status, livsstil osv. stadig viktigere (Hansen 2009). Forbrukerkulturens evne til å skape distinksjoner og forskjeller gjennom dens mange symbolske tegn og markører (eksempelvis merkevarer) blir derfor like livsnødvendig for identitetsskapingen som dens rolle i å gi oss tilgang til mat og klær. Denne oppfatnin-

6 184 Markedets fremtid gen om at markedet og forbrukerkulturen i dag tjener rollen som religionen, tradisjonen eller fellesskapet tidligere har innehatt, står svært sentralt. Dufour sår imidlertid tvil om hvorvidt markedets posisjon i kulturen i fraværet av andre absolutter og autoriteter er en heldig utvikling. Markedet påvirker nemlig subjektet på en hittil helt ny måte, som vi først nå begynner å ane rekkevidden av. Menneskets grunnleggende eksistensvilkår er i ferd med å endres i det som er en historisk mutasjon som foregår rett foran øynene våre, er Dufours radikale påstand. Symptomene kan vi begynne å se i de oppvoksende generasjonene i Vesten: identitetsforvirring, fremmedgjøring, rusproblemer, utagering, fremtredelse av nye symptomer (anoreksi, bulimi, rusavhengighet, depresjon, panikkangst osv.), manglende lovlydighet, voldelige utbrudd og religiøs nyfundamentalisme (Dufour 2008). Den vanligste forklaringen på dette er at det ikke er noe nytt, men at vi i dag har mer tilgang til informasjon om det gjennom media og dessuten har bedre kunnskaper enn før, slik at vi oppdager det. Dufour mener dette er en falsk trygghet. Det er snarere snakk om forvarslene på en krise i form av identitetstap og psykiske lidelser som følge av senkapitalismen og nyliberalismens manglende evne til sosialisering og subjektivering (dannelsen av et selv). Hvis Dufour skulle ha rett i sine anklager mot nyliberalismen, hvorfor ser vi ikke så et opprør mot den? Årsaken er at nyliberalismen har lyktes å dyrke frem et nytt menneske i dens bilde dens tankemønster er internalisert i hver enkelt forbruker. Ulikt tidligere tiders subjekt lever det nyliberale subjektet uten noen Gud eller Stat som garanterer for dets eksistens og identitet. I henhold til psykoanalytisk teori som Dufour støtter seg på, har enkeltmennesket alltid fått sin identitet gjennom speilingen av en ytre autoritet først hos moren og senere symbolsk i Gud eller en annen form for patriarkalsk hierarki eller transcendentalt prinsipp som står over det. Dette er nå i endring. Det gir en historisk grad av frihet. Samtidig blir det nyliberale subjektet som dyrkes frem, anmodet om å fundere sin identitet utelukkende på seg selv. Nyliberalismen innebærer således at den tradisjonelle symbolske subjektiveringen opphører. Dette autoritetstapet endrer gradvis individets villighet til å akseptere eksterne normer, lover og kollek-

7 Finanskrisen som meningskrise 185 tive narrativ. Det nyliberale mennesket har lært å stole på sitt indre: Hva er rett for meg? Det er derfor en misforståelse å kalle tendensen til individuelle selvrealiseringsprosjekter for egoisme, da det ikke er resultat av et verdivalg, men en tilsynelatende uunngåelig samfunnsutvikling. De nye subjektene som fremdyrkes, har simpelthen ikke øre for kritikk av markedet eller forbrukersamfunnet. De er flittige konsumenter, ikke ut fra valg, men av nødvendighet. Derfor vil det å appellere til noe utenfor mennesket fort oppleves som reaksjonært. Forestillinger om frigjøring og undertrykkelse gir heller ikke samme resonans som før. Dermed er det nyliberale subjektet forhindret fra å bryte med rammeverket det lever i; ikke å være en individuell forbruker med vilje til selvrealisering er ikke en reell mulighet. Verdiunderskudd Den nåværende meningskrisen demonstrerer den moralske nivelleringen som har foregått under senkapitalismen. Senkapitalismen har mer eller mindre systematisk erodert bort konkurrerende verdisystemer som potensielt kunne gitt oss en annen idé om hva som regnes for godt utover det gode i uinnskrenket vekst (Vernon 2009). Disse verdiene har tradisjonelt blitt fremhevet som mer eller mindre evige aspekter ved den menneskelige fornuft. Dette mener kritikere som Dufour kan vise seg som en sannhet med modifikasjoner. Dufours bok The Art of Shrinking Heads er skrevet på midten av 2000-tallet, og det er nærliggende å spekulere i om vi ikke ser noen av resultatene i den utspillende meningskrisen enda tydeligere under den aktuelle finanskrisen, da kreativiteten til både å tenke annerledes og å tenke kritisk om det nåværende systemet synes vesentlig lammet. Svekkelsen av det kritiske potensialet til motstand har flere årsaksforklaringer. Den globale markedsfundamentalismen som forfektes under nyliberalismen, innebærer at alle overordnede strukturer og symbolske verdier (etiske, tradisjonelle, religiøse) må bøye seg for den frie sirkulasjonen av den monetære verdien til varen. Resultatet er en avsymbolisering av verden. Under nyliberalismen får derfor markedet en unik, topografisk karakter av et horisontalt nettverk på bekostning av den tradisjonelle vertikale,

8 186 Markedets fremtid autoritetsfunderte samfunnsstrukturen. 3 Ideen om noe overordnet (transcendentalt) forsvinner mer og mer. Det tilsier at enkeltindividene forholder seg mindre til en tredje part, slik som før, som var både fjern og nær på samme tid (superegoet som internaliserte den ytre loven). Isteden er det i ferd med å etablere seg rene tosidige relasjoner. Dette avpolitiserer og frigjør hele den sosiale veven, men fordobler samtidig konfliktene i den, hevder Dufour. Tilslutning til større politiske bevegelser blir rett og slett mindre naturlig som følge av dette skiftet i organiseringen av samfunnet. Den britiske klimajournalisten George Monbiot beskrev eksempelvis nylig hvordan han vendte skuffet hjem fra klimatoppmøtet i København og innså at vi ikke lenger har bevegelser, men tusenvis av enkeltpersoner som i ny og ne kommer sammen for å demonstrere, samtidig som de vil ha sine egne visjoner satt ut i livet (eiesyk individualisme) (Monbiot 2010). Et annet problem ifølge Dufour er at mange av dagens unge har mer enn nok med seg selv. Det vil si at nyliberalismen og markedets unike sammensetning endrer det psykososiale mønsteret og medfører flere psykiske lidelser. Den horisontale nettverksstrukturen samfunnslivet har under nyliberalismen, bringer oss fra et regime hvor det ubevisste manifesterte seg i nevrosen (som i gjeld til en tredje part), til et regime som manifesterer seg som en nær psykotisk form. Derfor har vi bare så vidt begynt å utforske postmoderniteten som psykosens tidsalder, hevder Dufour. Nyliberalismen er i ferd med å erstatte det tradisjonelle freudianske nevrotiske subjektet forfulgt av skyld, med et akritisk subjekt med psykotiske tendenser. Dette er et subjekt som kan kobles på alt, et flytende subjekt som alltid er mottakelig for varestrømmene og informasjonsstrømmene, og som er opptatt med å søke produkter, erfaringer og identiteter å konsumere. Det er grunnleggende et usikkert subjekt, som blir 3 Overgangen fra et vertikalt til et horisontalt kosmos skjer som en følge av en rekke store samfunnsendringer i overgangen mellom det førmoderne, det moderne og det postmoderne. Men det er ikke slik at nyliberalismen er kapabel til dette alene, det understreker Dufour også.

9 Finanskrisen som meningskrise 187 utnyttet av markedet, som hele tiden finner nye utløp ved å bli en betydningsfull forsørger av identitetssett og forestillingsbilder som subjektet kan identifisere seg med. Man kan også spore en omvendt tendens autoritetstapet oppleves som så dramatisk at man flykter inn i den betingelsesløse og oppslukende underkastelsen i religiøse fundamentalistiske bevegelser. Men markedet kan ikke erstatte den meningsskapende rollen Gud eller en annen autoritet tradisjonelt spilte, som individet kunne fundere sin identitet på. Det evige eksistensielle spørsmålet om hvor vi kommer fra, eller hva meningen med lidelsen er, blir stående ubesvart. Alt markedet kan gjøre, er å bringe hvert individ ansikt til ansikt med lidelsen ved å bli konstituert som et selv. Det skaper usikkerhet, lidelse, angst og depresjoner. Dufours kritikk av nyliberalismen lar seg plassere i debatten om det som gjerne refereres til som det moderne menneskets autoritetskrise. Spørsmålet om hva som er det rette, har ikke lenger noe gyldig svar. Under nyliberalismen er det eneste svaret: Det som føles rett for meg. Det føles nok frigjørende i starten, men risikerer å undergrave individet og samfunnsordenen over tid. Markedets posisjon er imidlertid like mektig som Gud en gang var, men det har fordelen av å være virkelig, som den eneste realiteten (ontologien). Det eneste rasjonelle å gjøre er tilsynelatende å gi markedet og dets lov(er) størst mulig spillerom, ettersom dets eneste lov er at det ikke adlyder noen lov. Vi frykter markedet på samme måte som vi frykter at en naturkatastrofe vil inntreffe, skriver Dufour. Med beskrivelser av finanskrisen som en tsunami med Wall Street som episentrum, er det ikke vanskelig å gi ham rett. Eller om man lytter til NRKs økonominyheter fra Oslo Børs en hvilken som helst dag. Det er påfallende hvor lik de er værmeldingen i sin form. Verdensmarkedet er en uregjerlig, men mektig kraft vi ikke kan kontrollere, men kun forsøke å predikere. Markedet preges av lav- og høykonjunkturer og styres av endringer på Tokyo- eller New York-børsen som har implikasjoner for det norske markedet, akkurat langs samme berettende struktur som værmeldingen som forteller om uregjerlige høy- og lavtrykk i Atlanteren som bestemmer hva slags vær vi vil få. Markedet er kort og godt blitt «den nye naturen», nå som vi har kolonisert og underlagt oss den gamle naturen.

10 188 Markedets fremtid At kapitalisme endrer menneskenaturen, slik Dufour hevder, kan kanskje høres litt for utrolig ut til å være sant. Dufour kan helt klart kritiseres for å se kulturens undergang i en oppvoksende generasjon som han ikke forstår, og slik sett bli rammet av uttrykket «Den voksne generasjon tror alltid den oppvoksende er den siste». Likevel setter han fingeren på en urovekkende tendens i samtiden. Som vi snart skal se, vil det i hvert fall være naivt å tro at menneskets psyke og begjær ikke formes av og tilpasser seg samtidens ideologi. Myten om forbrukersamfunnet A society with no other myth than itself (Jean Baudrillard). Dersom vi nå ser hvordan dette kommer til uttrykk i kulturen, er kanskje det mest fremtredende trekket at den moderne økonomien er organisert i et forbrukersamfunn der markedet er blitt den viktigste offentlige arenaen, og rollen som konsument og bruker langt på vei har erstattet den tradisjonelle samfunnsborgerrollen. Utviklingen av forbrukersamfunnet i siste halvdel av det 20. århundret medfører at markedstenkningen, som kritikerne kaller retorisk eller ideologisk, mer og mer blir en faktisk realitet. En mulig forklaring finner vi hos den franske sosiologen Jean Baudrillard, som i pionerstudien The Consumer Society (1970) hevdet at konsumentsamfunnet kun lever med myten om seg selv. Jo mer samfunnet forstår seg selv som et forbrukersamfunn, jo mer blir det en selvoppfyllende profeti. Varelogikken blir en realitet på stadig flere områder som tradisjonelt ikke har hatt noe med kjøp og salg å gjøre slik som menneskelige relasjoner. Konsumpsjon har blitt så dominerende at vi må forstå det som et aktivt forhold ikke bare til objekter, men til samfunnet og til verden. Det er blitt en type systematisk aktivitet og global reaksjon som utgjør grunnlaget for hele vårt kulturelle system (Baudrillard 2003). Konsumentkulturens dominans innvarsler transcendensens forsvinning, for øvrig en påstand Baudrillard importerer fra Herbert Marcuses rapporter fra «fronten» det voksende amerikanske forbrukersamfunnet i tiårene etter andre verdenskrig.

11 Finanskrisen som meningskrise 189 Resultatet er en mangel på myter som kan utfordre markedet. Vi har i dag ingen myte til å utfordre konsumentkulturen, skrev Baudrillard allerede i sin pionerstudie i Endringen av personen til et spektrum av tegn og objekter, nyanser og forskjeller, som danner grunnlaget for konsumentsamfunnet, redefinerer individet ikke først og fremst som en fremmedgjort substans, men som en foranderlig identitet denne prosessen som vi ikke kan forstå ut fra personens psykologi, mangler en myte som tilsvarer konsumpsjonens metafysikk. Dette er ingen tilfeldighet, advarer Baudrillard, myter i likhet med tale, refleksjon og transkripsjoner er uløselig knyttet til transcendens og forandrer seg med dens forsvinning (Baudrillard 2003). Det middelalderske samfunnet ble balansert av Gud og Djevelen. Forbrukersamfunnet er balansert av konsum og kritikken av konsum. Rundt Djevelen dannet det seg opposisjonelle sekter som drev med kjetteri og sort magi. Vår magi er hvit, mener Baudrillard. Intet kjetteri er mulig lenger fordi vi har kommet til et stadium av rikdom som ikke lar seg utfordre. Det er den profylaktiske (sykdomsforebyggende) hvitheten til et mettet samfunn, et samfunn uten noen historie eller svimlende høyder, et samfunn uten noen historie eller myte enn om seg selv. Sort magi har tradisjonelt blitt forbundet med noe destruktivt, mens hvit magi representerer noe oppbyggelig. Baudrillards poeng er at der hvor Djevelen og dens dyrking innehadde et potensial til å overkaste kristendommen i middelalderen, har konsumkritikk ingen tilsvarende funksjon i dag. Tvert imot: Den fungerer isteden oppbyggelig for konsumet. Grunnen til at Baudrillard kan hevde dette, er at kapitalismekritikken utover og 1970-tallet foregikk innenfor rammene for konsumentsamfunnet som allerede lå der i bunnen som noe urokkelig. De opprørske uttrykkene ble redusert til å kjøpe økologisk mat eller å boikotte enkelte produkter eller land via deres produkter. Opprør ble ufarliggjort til å bli et bevisst konsumentvalg blant mange. Baudrillard peker på to viktige forhold her: (1) Overfloden umuliggjør motstand. (2) Det moderne forbrukersamfunnet er et samfunn uten noen annen myte enn seg selv. Ergo: Selve dets essens tilsier at alternativene vil forsvinne. Baudrillard er klar over at selv

12 190 Markedets fremtid om troen på uendelig vekst i forbrukersamfunnet en dag vil gå tapt, blir det ikke nødvendigvis revolusjon av den grunn. Det passer forbløffende på finanskrisen 40 år etter at Baudrillard skrev dette, der et brudd tilsynelatende er kommet, men ingenting nytt skjer. Det finnes i forbrukerkulturen nemlig ingen annen myte eller noe narrativ som kan mobilisere et kollektivt prosjekt som danner et nytt politisk system og legger grunnlaget for en ny samfunnsutvikling. Likevel er ikke Baudrillard pessimist. Et brudd vil en dag komme: Men her er vi nok en gang snakkende i mismodige, profetiske termer, fanget i fellen til objektet, og bak det står det innviklede tomrommet av menneskelige relasjoner, det negative avtrykket av den enorme mobiliseringen til de kreative og sosiale kreftene som er blitt tingliggjort. Vi venter på de voldelige utbruddene og den plutselige oppløsningen som vil komme like uforutsett og sikkert som i mai 1968 for å ødelegge denne hvite massen (Baudrillard 2003:196) [min oversettelse]. Psykologien i markedet Vi har nå sett med Dufour og Baudrillard sine analyser hvordan markedstenkningen drives av selvforsterkende mekanismer, samtidig som utfordrende politiske alternativer er fraværende. Under finanskrisen ble isteden psykologien en viktig kilde for å forstå markedet. Økonomene George Akerlofs og Robert Shillers bok Animals Spirits. How Human Psychology Drives the Economy, and Why it Matters for Global Capitalism (2009) høstet mange lovord for sin kritikk av økonomifagets tradisjonelle forestilling om rasjonelle aktører, som ifølge forfatterne bidro til at man ikke kunne forutse boblene i eiendomsmarkedet, aksjemarkedet og energi- og råvaremarkedet i forkant av finanskrisen (Akerlof og Shiller 2009). Akerlofs og Shillers kritikk er først og fremst intern og metodisk. De etterlyser at de økonomiske modellene tar høyde for den menneskelige psykologi for bedre å kunne predikere, bevare og utvikle det bestående systemet. Målet er ikke en forandring av det kapitalistiske systemet.

13 Finanskrisen som meningskrise 191 Baudrillards (2003) kritikk av det kapitalistiske systemets psykologi er således mer radikal. Den globale kapitalismen har skapt et system der begjæret er sirkulært og ikke innrettet mot noe transcendent som svarer til et annet verdisystem, hevdes det. Vi begjærer ikke noe radikalt annet. Begjæret er fylt opp av iphones, Hermes silkeskjerf, Glashütte-klokker og ikke minst drømmen om å eie sin egen treromsleilighet med sentral beliggenhet. Dreide ikke frykten mange følte under finanskrisen, seg egentlig om at deres nåværende livsstil og høye forbruk skulle bli tatt fra dem? Baudrillard (2003) hevder at de generelle økonomiske teoriene baserer seg på en naiv antropologi der forbrukerne fremstilles og tas for gitt som rasjonelle aktører med fri vilje. 4 Om det hele skulle ende dårlig, er det de frie aktørene som blir sittende igjen med all skyld fordi de har opptrådt irrasjonelt eller grådig, mens systemet går fri. Boligmarkedet i USA er således et godt eksempel. Finanskrisen startet med at bunnen falt ut av boligmarkedet i USA. Huskjøpere satt igjen med boliglån de ikke kunne betjene. Dette rammet typisk fattige familier med lav samlet inntekt, gjerne i sorte strøk. 5 Logikken i markedet fungerer tilsynelatende slik: Å skape et begjær etter å eie er viktig for økonomien, men når det går galt, er man beredt til å legge skylden på forbrukerne fordi de ikke opptrådte rasjonelt eller ansvarlig nok. Det er påfallende hvor lite man både har problematisert rimeligheten i at enkeltaktørene blir sittende igjen med skylden og gjelden, og enda mer grunnleggende har diskutert hvordan behovet for og drømmen om å eie sin egen bolig i utgangspunktet var skapt av økonomien selv som er avhengig av folks begjær etter å eie. Anklagene om en grådighets(u)kultur hos banker som ga urealistiske lån, eller hos profittjagende spekulanter er også verdt en merk- 4 Det er i det hele tatt slående hvordan økonomien stilltiende forutsetter et bestemt menneskesyn, i motsetning til de klassiske økonomiske teoriene, som sprang ut av filosofien. Adam Smiths markedsøkonomi må ses i sammenheng med hans teori om menneskets naturlige tilbøyelighet til å drive byttehandel ut fra egeninteresse (Smith 2007:47 60). 5 Se eksempelvis Harvey 2009.

14 192 Markedets fremtid nad. Ved å ty til enkle psykologiske metaforer forledes man til å legge skylden på enkeltaktører uten å problematisere hvordan systemet legger til rette for det, eksempelvis at boligspekulanter har vært «grådige» og «uansvarlige». Slik kan en lett forståelig psykologi om enkeltaktører eller enkelte råtne epler tjene som en (bort)forklaring på krisen og dreie fokus vekk fra det underliggende systemet. Vi synes å ha et meningsunderskudd i forhold til økonomien, der alt vi har er et fattig psykologisk språk som ikke kan forklare de store sammenhengene, men som isteden tyr til enkle individuelle forklaringer (Furedi 2008). Psykologiske forklaringsmodeller misbrukes altså for å opprettholde status quo. Forholdet mellom enkeltaktørenes psyke og det kapitalistiske systemet er i virkeligheten langt mer sammensatt og intrikat. For å forstå meningskrisen i kjølvannet av finanskrisen må man anerkjenne hvordan kapitalistiske ideologier som markedsfundamentalisme og nyliberalisme ikke bare foreskriver økonomiske modeller, men også forutsetter et bestemt syn på forholdet mellom individ og samfunn. Samfunnet ble som kjent avskaffet av Thatcher, mens det nyliberale subjektet dyrkes som tilnærmet allmektig, gitt dets unike muligheter til selvrealisering. Denne mennesketypen som enkelte forskere har kalt for foretaksselvet (Heelas 1991), styrer seg selv lik en bedrift hvis fremste mål og ønske er å realisere og øke sin menneskelige kapital. Om foretaksselvet skulle mislykkes i styringen og forvaltningen av seg selv, er den utbredte attribusjonsmekanismen i kulturen ikke å skylde på det materielle grunnlaget (økonomien og politikken), men å rette det innover mot seg selv, å tilskrive tilkortkommenhet manglende evner eller personlige egenskaper som i de mest alvorlige tilfellene risikerer å utvikle seg til psykiske lidelser. En allmenn definisjon av depresjon er eksempelvis den tilstanden som kan oppstå dersom det er manglende samsvar mellom individets mål og dets evner og/eller muligheter til å realisere dem. Nettopp depresjon er blitt den nye folkesykdommen i vestlige land over de siste tiårene (Ehrenberg 2010). I et slikt klima hvor individet er ekstremt eksponert og sårbart, blir behovet for psykologer stort, og dermed blir også psykologiske forklaringsmodeller og løsninger gradvis det foretrukne svaret på samfunnets motsetninger og konflikter. Psykologien som fag og profesjon i senkapitalismen

15 Finanskrisen som meningskrise 193 innehar nemlig lite kritisk potensial imot en slik samfunnsutvikling (Kvale 1992; Madsen 2006; Ekeland 2007; Madsen 2009), men virker isteden forsterkende, da dens foretrukne løsning individuelle intervensjoner innebærer at folk skyfles tilbake i konsumentkarusellen som forbedrede og litt mer veltilpassede forbrukere, mens samfunnsstrukturen forblir den samme. Forholdet mellom psykologiens oppblomstring og nyliberalismen har på mange måter en forunderlig affinitet som minner om Max Webers (2001) berømte påvisning av protestantismens etikk og kapitalismens ånd. Begge har på hvert sitt vis individet som sitt naturlige referansepunkt, som innbyr til legeringer dersom den kritiske bevisstheten i profesjonen er lite utviklet. Sammenhengen mellom ideologi og menneskets psykologi og selvforståelse er naturligvis langt mer kompleks enn det fremstillingen her tillater. 6 Det er dessuten viktig å minne om gevinstene med samfunnsutviklingen over de siste tiårene, hvor det enkelte individ har muligheter og potensielle friheter som kanskje savner sidestykke rent historisk. 7 Poenget jeg vil frem til her, er bare at hvis det går galt, er den individualistisk-psykologiske tenkningen som dominerer i den senkapitalistiske epoken, lite egnet til å problematisere sitt eget grunnlag. Isteden innbyr den til misbruk av psykologien, der forføreriske psykologiske metaforer (grådighet eller manglende tillit) brukes til å gi enkeltmennesker ansvaret, mens det grunnleggende økonomisk-politiske systemet går fri. Mytemangel Selv om ideen om den frie markedskapitalismen som oppskriften for uinnskrenket vekst ble erklært død av en rekke politiske kom- 6 For en mer inngående analyse av psykologiens interaksjon og manglende kritiske potensial i møte med samtidens kulturelle logikk og ideologiske strømninger se Madsen 2006; Selv om den reelle friheten under nyliberalismen også lar seg bestride (se eksempelvis Vetlesen 2009).

16 194 Markedets fremtid mentatorer etter finanskrisen og har sunket i popularitet blant verdens befolkning, 8 er det som vi har sett, langt fra opplagt at den vil bli skiftet ut snarere tvert imot. En nyorientering av politikken etter moralske verdier utenom markedet er vanskelig å se for seg ettersom de eksisterende moralske fortellingene, enten det er religiøs tro eller politiske ideologier, i dag har liten tiltrekningskraft for den individualiserte forbruker (Bunting 2009). Betyr dette at den radikale, samfunnsomveltende tenkningen er et forbigått stadium? Fjorårets Holbergpris-vinner Fredric Jameson har beskrevet postmoderniteten eller den kulturelle logikken til senkapitalismen som en epoke preget av markedshegemoni, geopolitisk så vel som psykologisk. Via globaliseringen koloniserer verdensmarkedet stadig mer av den sosiale virkeligheten. Dermed blir velmenende oppmuntringer om at vi må fundere samfunnsutviklingen på andre verdier, vanskelig å se for seg. Et av Jamesons mest kjente utsagn er at vi etter «historiens slutt» har mistet utopiene av syne: Selv etter «historiens slutt» så later en historisk kuriositet av en systemisk og ikke utelukkende anekdotisk kategori å henge igjen: ikke kun som en usikkerhet om hva som vil komme, men en mer vidtrekkende angst om fremtiden til vårt produksjonssystem hvis individuelle erfaring (av en postmoderne art) forteller oss at er evig, mens vår forstand antyder at denne fornemmelsen er lite troverdig, men uten å antyde plausible scenarioer for systemets oppløsning og erstatning av noe annet. Det synes derfor lettere for oss i dag å forestille oss en gjennomgående ødeleggelse av jorda og naturen enn kapitalismens sammenbrudd; kanskje skyldes dette en svakhet i vår forestillingsevne (Jameson 1994:xi xii) [min oversettelse]. 8 I en BBC-undersøkelse i forbindelse med 20-årsjubileet for Berlinmurens fall svarte kun 11 % av spurte i 27 land at den frie markedskapitalismen fungerer godt, og at de er imot større reguleringer av den. Bare i to land USA og Pakistan mener én av fem at kapitalismen fungerer godt slik den er. Det er stor oppslutning i verden om at velferd må distribueres mer rettferdig. Majoriteten i 22 av 27 land mener det (BBC 2009).

17 Finanskrisen som meningskrise 195 Jameson er ikke alene om å fremsette denne dystre samtidsdiagnosen. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek har etter Jameson gitt uttrykk for lignende tankegods (Taylor 2006). I dag er vår kollektive bevissthet til stadighet opptatt av forestillinger om jordas undergang enten det er i Hollywoods katastrofefilmer om meteorer som truer med å utslette alt liv på jorda, eller i mediale pandemier som SARS, fugleinfluensa og svineinfluensa. For 30 år siden diskuterte vi ideologiene om hverandre og opp mot hverandre. Dette er forsvunnet i dag, mener Žižek, et systemskifte er utenkelig. Noe som er et bekymringsverdig paradoks. Påstandene om utopienes død er alvorlige. Om vi ikke engang klarer å se for oss noen utside til det senkapitalistiske systemet, forblir håpefulle scenarioer om at en annen verden er mulig, lite annet enn håpefulle. Finanskrisen som av mange først ble regnet som punktum for den markedsliberalistiske epoken, kan paradoksalt nok vise seg å bli stående som det diametralt motsatte den endelige verifiseringen av utopiene og de politiske alternativenes død. For Jameson er utopienes død kardinaltrekket ved den idéhistoriske epoken som kalles postmoderne. I den toneangivende artikkelen (og senere boken) «Postmodernism, or, the cultural logic of late capitalism» (1984; 2003) spør Jameson om ikke det nåværende senkapitalistiske systemet er systemet som truer med å gjøre slutt på alle systemer. Med det mener han at det nåværende systemet søker å skape et brudd med den historiske utviklingen, som innebærer at man kommer til å akseptere det nåværende som det eneste mulige, og følgelig som noe evigvarende. Det politiske subjektets forhold til omgivelsene får karakter av en vektløshet, da det mister forholdet til tradisjoner og forhistorien. Dermed forsvinner også grepet om fremtiden. I sin berømte artikkel om postmodernismen beskriver Jameson utfordringen man står overfor i senkapitalismens tid, som er slående aktuell i dag: Dette er ikke et opprop for en tilbakevending til et gammelt system, et eldre og mer gjennomsiktig nasjonalt territorium: Den nye politiske kunsten hvis den overhodet kan eksistere må omkranse postmodernismens kjerne, dets fundamentale objekt det globale

18 196 Markedets fremtid rommet til den multinasjonale kapitalen samtidig som den oppnår et gjennombrudd til en hittil utenkbar ny måte å representere den på, hvor vi igjen kan begynne å forstå vår plass som individer og kollektive subjekter og finne igjen evnen til å handle og kjempe som akkurat nå blir nøytralisert av spatial så vel som sosial forvirring. Denne politiske formen for postmodernisme, hvis den noensinne kan opptre, må ha som sin oppgave å utvikle og prosjektere globale mentale kart på det sosiale og det geografiske området (Jameson 1984:92) [min oversettelse]. Jamesons håp knytter seg til det han kaller mentale kart. 9 Det er nærliggende å sammenligne Jamesons løfterike begrepskonstruksjon med den amerikanske sosiologen Charles Wright Mills klassiker The Sociological Imagination (1959), der han utvikler begrepet om den samfunnsmessige forestillingsevnen. Med det forstår han menneskets evne til å skape forståelige sammenhenger mellom store historiske og politiske hendelser og sin egen livsskjebne. Wright Mills beskriver hvordan den samfunnsmessige forestillingsevnen utgjør et felles multiplum for det sivile liv, og bestemmer i hvor stor grad fornuften vil kunne prege samfunnsutviklingen og menneskets livsrom (Mills 1959). Dette er direkte anvendbart i dagens situasjon evnen til samfunnsmessig forestilling forhindres av senkapitalismen ettersom den har etablert seg som en ontologi utenfor menneskelig kontroll og inngripen. Da tenker jeg ikke først og fremst på behovet for flere reguleringer etc., men på at økonomien har kommet til å få en posisjon i vår bevissthet som gir den et skinn av noe evig og uforanderlig utenfor både samfunnet og menneskets handlingsrom. Som en parallell kan det nevnes at Wright Mills bruker 1930-tallets finanskrise som ett eksempel, der det var liten tvil om, bortsett fra i et par virkelighetsfjerne finanssirkler, kommenterer han tørt, at økonomiske forhold hadde stor betydning for det sivile livet (Mills 1959). I dagens krise er det vel de færreste som betviler akkurat det, likevel synes det ikke noe lettere for ofrene å knytte sin skjebne til politisk og økonomisk makt. For allerede 9 Det engelske uttrykket Jameson nytter, er «cognitive mapping».

19 Finanskrisen som meningskrise 197 da Wright Mills lanserte dette begrepet på slutten av 1950-tallet, mente han å se trekk ved forbrukersamfunnet som forverret enkeltmenneskets mulighet til å forstå sitt liv på bakgrunn av de store hendelsene. Nøyaktig 50 år senere kan det se ut til at denne tendensen er forsterket. Jameson har derfor forsøkt å ta høyde for globaliseringen og knyttet det an til et globalisert verdensbilde der sammenhengen mellom hva som skjer i vårt liv og i resten av verden, transcenderer nasjonale grenser. Den våkne leser vil nok gjenkjenne problematikken rundt meningskrise og kapitalismens dominans, som ikke er ny. I en av norsk litteraturs store politiske romaner, Dag Solstads Arild Asnes, 1970 (1971) fortviler sosialisten Arild Asnes over det moderne, kapitalistiske Norge blottet for utopier: «Han kunne ikke tenke seg at noe kunne bli kvalitativt annerledes enn det som var nå» (Solstad 2004:142). Men selv om denne problematikken er blitt reist før, har kanskje finanskrisen bidratt til å sette dette problemet på kartet igjen for mange? Bare tilsynelatende, for som vi har sett, er de dominerende språklige metaforene og forklaringsmodellene om finanskrisen av en slik art at misfornøyde enkeltaktører ikke uten videre kan rette sitt sinne eller sin frustrasjon mot de grunnleggende økonomiske og politiske strukturer. Helhetlige analytiske verktøy slik som Marx modell over basis og overbygging, som viser forbindelser mellom enkeltmenneskets bevissthet og overbyggende strukturer som markedskapitalisme, er totalt fraværende. Ironisk nok rapporterte bokhandlere i Tyskland at Marx Kapitalen var inne på bestselgerlistene i julehandelen Samtidig glimrer teoriene til Marx med sitt fravær i debatten om finanskrisen, og navnet hans synes nesten utelukkende å være negativt konnotert i det offentlige ordskiftet. Marx er blitt person non grata, for alltid merket av de feilslåtte forsøkene på å sette kommunismen ut i livet. 10 Den senkapitalistiske logikken har alltid vært effektiv i å assimilere motstemmer: Det 10 Se for øvrig Anders Gullestads bidrag (kapittel 8) for en nærmere diskusjon av denne problematikken.

20 198 Markedets fremtid beste Marx kan oppnå, er derfor å bli nummer én på bestselgerlisten som en hvilken som helst annen vare. Finanskrisen viser slik sett at vår evne til å forstå sammenhenger mellom senkapitalismen og våre faktiske liv er tilslørt. Det står med andre ord dårlig til med Jamesons mentale kart og Wright Mills samfunnsmessige forestillingsevne. Det samme må sies om aktivister og samfunnskommentatorer som så for seg at alt ville bli annerledes etter finanskrisen. De urealistiske forventningene til at finanskrisen skulle medføre systemendring, kan tyde på at vi ikke har forstått de dyptgripende endringene kapitalisme har medført for menneskets evne til å tenke om seg selv og samfunnet. Denne gjennomgangen av senkapitalismens påvirkning på det menneskelig subjektet har levnet få håp om endringer. Det kan synes vanskelig å spore noen optimisme eller potente ideer som peker utover det nåværende systemet. Denne mangelen i forestillingsevnen hos dagens fremste tenkere til å skape alternative visjoner og utopier er nettopp det som blir selve kjennetegnet for postmoderniteten, eller den kulturelle logikken under senkapitalismen (Jameson 1984). Tenkningen er altså selvrefleksiv i den forstand at mangelen på alternative utopier hos nåtidens tenkere blir en del av teorikomplekset. Det er mulig å reise en innvending her: Hva om det er kartet og ikke terrenget som er problemet? Det vil si at det ikke er det senkapitalistiske systemet som gir lite håp om endring, men teoriene selv som skaper selvoppfyllende profetier? Den amerikanske filosofen Richard Rorty (2000) har for eksempel hevdet at en hel generasjon av venstresidens mest lovende intellektuelle har forlest seg på Horkheimer og Adornos Opplysningens dialektikk (1947) og dermed fortapt seg i en teoretisk forestilling om opplysningsprosjektets selvdestruksjon og kapitalismens hegemoniske makt som skaper både en umulig lengsel etter den totale revolusjonen og en dystopisk forestillingsevne (Rorty 2000). 11 Til de benyttede teore- 11 Overført på problematikken her vil det innebære at venstresiden stirrer seg blind på kapitalismen og markedskreftene man for evig og alltid søker motsvar til. Se for øvrig Erlend Hammers bidrag (kapittel 6) for en videre utforskning av denne tematikken.