Søppel og olje langs strendene på Utsira i Rogaland høsten 1974

Transkript

1 NR

2 F A U N A NORSK ZOOLOGSK FORENNGS TDSSKRFT ARG. 28 NR. 4 NNHOLD : R ee. Viggo : Søppel og o l ~ e la ngs strenden e på Utsira i Rogaland høsten Litter and oil on tll e slor es of Utsira, Rogaland county, during autumh R åd. Olav: Nye h ekkehabita ter for svartspett, D ryocopus martius ( L.). i Norge. - N ew breeding labitats of black woodpeckel', Dryocopus m a rtius ( L. ), in N or1vay Mehl. Reidar: Amerikansk vepsebolklanner. et skadedyr i museer. - R eesa vespulae ) Coleoptera: D enllestidae ), a pest i,n museums 198 Bra bra nd. Åge: Snylteklubber Cordyceps spp.. sopp-parasitter på insekter. - Cordyceps spp. - infection of insects by fungal parasi,tes Mehl. R eidar: Rypen es ektoparasitter i Norge, - The ectoparasites of the w illow grouse and th e ptarmigan in Norway 208 L ien. Leif : Lirypas endoparasitter. - The endoparasites of willow grouse 216 Solem. J ohn O.: Nye registreringer av fisk eiglene P iscicola geometra og Acanthobdella pelerlina. - N ew l'ecord8 of th e leech es Piscicola geom etra and Aca nthobdella peledina 222 Lund. Hj. Munthe-Kaas: Om vannfugl og sur nedbør. - Waterfowl and aeid precipitation in NOr1Vay _ Laane. Morten M. og Mellem. Tor R. : Preparering av markg resshopper for meiosestudier. - Preparation of grasshoppers for studies of l eiosis 226 Godø. Gunnar og Bjordal. H åvard : Fug lefa unaen i Sogn og Sunnfjord. - Tll e A vifrlllna of Sogn and Sl.lnn!.iord 230 Ettertrykk av artikler i F A U N A er tilla tt og ønskelig p å betingelse av at forfatter og F a una å rg. og nr. blir oppgitt. SMÅNOTSER: Bull. H a ns Morten: Ring duehekking i september/oktober. - Wood pigeon, Columba palumbus. breeding in Septembel'- October, s, Bernhoft-Osa. A. og Johnsen. ngvar : Sørlig nattergal, Luscinia m egarhynchos, funnet i Rogala nd, - - Nachtigall, Luscinia megarhynchos. in Rogaland g efllnden, s BOKANMELDELSER, BOOK REVEWS FORENNGS MEDDELELSER. NZF NFORMATONS Omslagsbildet : Lirypa. Lgo])us lo.oo])118, er vert for mange parasitter, Foto: Gunnar Lid. Ansvarlig redaktør: Professor dr. philos. Rolf Vik. Redaksjonskomite : Amanuensis Re idar Mehl Professor dr. ph ilos. Hans Kauri. Red. Smanotiser. Konservator Per Pethon. Konservator Jørgen A. Pedersen Amanuensis Jon-Arne Sneli. Dr. JOhn Brittain. Konservator Peter Valeur. Forskningsstipend iat Petter Larsson. Professo r dr. philos. Odd Halvorse n. Kontingent: Kr. 30,-. Studenter og skoleelever kr Opplag av Fauna Adresse: ZOOLOGSK MUSEUM. SARS GATE 1. OSLO 5. Postg irokonto SSN Søppel og olje langs strendene på Utsira i Rogaland høsten 1974 VGGO REE Med sin geografiske beliggenhet er øya Utsira i Rogaland et høyaktuelt sted nå i Nordsjøoljens tid. Vår teknologieke og forsøplende tidsalder har da også satt sine spor på denne særegne utpostøya, noe man fort får erfare hvis man avlegger noen av de mange bukter på øya et besøk. Den økende forsøplingen av vår natur er en indikator på ~ hvilken grad folk gjennom flere år har oppfattet appellen til å holde naturen ren. Flertallet er enige i at andre forsøpler, men hvem blant flertallet legger merke til sin egen tilgrising? forbindelse med trekkfuglundersøkelser på øya høstene , ble det høsten 1974 også igangsatt en registrering av skrap og oljesøl langs Utsiras strender. tillegg ble også oljeskadete fugl registrert. perioden 16. september-3. november ble 7 dager benyttet til denne skrapundersøkeisen. Hensikten med undersøkelsen var å få en oversikt over mengden og sammensetningen av tilgrisingen. En lignende undersøkelse har aldri vært utført på øya tidligere. Skrapundersøkelser av tilsvarende art er tidligere blitt utført i områdene utenfor Nøtterøy i Vestfold i 1968 og 1970 (A. og M. Norderhaug, Norsk Natur nr. 1, 1969 og nr. 2, 1971), på Malviklandet i Trondheimsfjorden i 1971 (K. H. Brox, Norsk Natur nr. 4, 1971) og på Akerøya i Østfold i 1973 og 1975 (G. Lid, stensilerte rapporter 1974 og 1975). Begge Oslofjorundersøkelsene refererer til kvalitative og kvantitative forandringer fra et år til et annet, og resultatene gir oss et relativt godt bilde av endringer i forsøplingens omfang. Det vil av den grunn være av stor interesse å foreta ny opptelling langs Utsiras strender om et år eller to. Utsiras kyst består av kuperte klippestrender med smale kløfter og trange bukter, noe forskjellig fra de lengre, åpne strandflatene i Osloog Trondheimsfjorden, hvor de nevnte søppelregistreringer er blitt utført..alt søppel langs øyas kyst finnes av denne grunn i konsentrerte mengder, og tilsammen fantes 24 bukter og viker hvor opptelling var aktuell (fig. 1). Et problem i forbindelse med skrapregistringen på Utsira, var søppel fra øyas egen befolkning. Kommunen har pr. i dag ingen offentlig renovasjon (Haugesund Avis, 23. okt. 1974), og en del søppel havner bl.a. utenfor moloene i nord og sør, hvorfra det lett kan drive til andre deler av øya. Flere av de registrerte skrapgjenstandene tydet også på at de opprinnelig stammet fra øyas egne avfallsplasser. Forøvrig ble ikke noe Fauna 28: , Oslo 1975, 185

3 TABELL 1 Søppel sammensetningen i 24 bukter og strandviker på Utsira, sept.-nov Composit i on of rubbish in 24 bays and inlets on Utsira, Septembm' to November Materialtype Types of materials Antall og prosentvis andel Numbers and p m'centage of total Fig. 1 Parti fra Kvalvikvågen SV på Utsira. Denne vågen er en av de største og følgelig mest tilgrisete rundt øya. Dette bildet er imidlertid tatt 23. mars 1975, og det var en tydelig reduksjon av søppelmengden etter vinterens stormer. A view of K valvikvdgen in the S.W. of Utsira. This bay is one of the largerst and ther efore one of those suffering most from litter around the island. This picture was however taken on 23rd March 1975, and there had been an obvious reduction in the amount of rubbish following the wintel' storms. skrap på Utsirabefolkningens egne søppelplasser tatt med i registreringen. Opptelling av skrapet ble gjort etter lignende mønster som tidligere utførte skrapundersøkelser i Vestfold. De synlige objektene ble klassifisert etter materialtype, med forskjellige kategorier innen hver av materialtypene (fig. 2). Resultatene er satt opp i tabell 1, som viser et samlet antall registrerte gjenstander på Dette tallet er langt høyere enn resultatene fra Oslo- og Trondheimsfjorden. Ved sammenligning av resultatene fra de fire lokalitetene er det imidlertid verd å merke seg at noe forskjellige opptellingsmetoder har vært benyttet, for eksempel varierer antall medregnede kategorier innen hver materialtype, dessuten er også lengden av undersøkt strandlinje og anvendt tid forskjellige. Felles for alle lokalitetene var den store prosentvise overvekt av plastprodukter, dette til tross for at enkelte av disse produktene er utelatt i de forskjellige opptellingene. For Utsiras vedkommende utgjorde plastproduktene nesten %, hele 3260 forskjellige gjenstander. Plastflaskene forekom i meget høyt antall, 1166, og var den dominerende søppeltype langs Utsirakysten. De mange plastflak (inkludert plastbæreposer) og 186 PLASTPRODUKTER (PLASTO PRODUCTS) Plastflasker (Plastic bottles) soporgjenstander (Objects of foam plastic) Plastflak (Plastic sheets) Tau/garnrester (Rope and net remains) 385 Plastbøtter/lokk (Plastic buckets and lids) Ølkasser i plast (Plastic beer crates).. 9 METLLPRODUKTER (METAL PRODUCTS) Bokser/kanner (Tins and cans) Metalltønner (Metal casks) TREPRODUKTER (WOOD PRODUCTS) Hele/nesten hele trekasser ( Whole/almost whole wooden crates).. Melkekartonger (Milk cartons) GLASSPRODUKTER (GLASS PRODUCTS) Flasker (Bottles) Lyspærer (Light bulbs) GUMMPRODUKTER (RUBBER PRODUCTS) Gummihansker (Rubber gloves).... Bildekk (Car tyres) DVERSE (MSCELLANEOUS) Flottører (Floats) Redningsvester (Life jackets) Madrasser (Mattresses) TOTAL ,8 % Z5,9 % 25,4 % 11,8 % 0,8 % 0,3 % 75,2 % 24,8 % 77,6 % 22,4 % 60,7 % 39,3 % 64,7 % 35,3 % 95,2 % 2,4 % 2,4 % ,3 % ,8 % ,3 % 56-1,3 % 17 0,4 % 85-1,9 % ,0 % isoporgjenstander var også et iøynefallende trekk i strandbildet. Tilsammen utgjorde disse tre typer av plastprodukter 63,9 % av alt opptalt skrap. Plastproduktenes andel på Nøtterøy og Malviklandet utgjorde henholdsvis 51,8 % (1968) - 56,9 % (1970) og 35,5 %. Metallproduktenes andel utgjorde for Nøtterøys vedkommende 17,5 % (1968) og 13,3 % (1970), for Malviklandet 19,3 % og for Utsira 12,8 %. P å Utsira var nesten % av metallproduktene store metalltønner, hele 141 ble registrert. Til sammenligning fantes ingen på Nøtterøy og Malviklandet, mens 25 ble tatt opp på Akerøya i

4 TABELL 2 Produksjonsland for 103 melkekartonger funnet langs strendene på Utsira, sept.-nov Country Of ori gin 103 milk eartons found along the shores of Utsira, Sept.-Nov Land Country Antall N umbers Prosentvis andel P er eentag e of total Norge Danmark Holland Belgia England Spania U.S.A Ubestemte p.g.a. slitasje Uneertain due to w ear Total ,0 % 11,7 % 1,0 % 1,0 % 1,0 % 1,0 % 1,0 % 53,3 % 100,0 % Fig. 2 Noen av de vanligste søppeltypene langs Utsiras strender: flottør, plastflaske, metallboks, trekasse, taujgarnrest, isopor og plastflak. Bildet er fra Skjeviki på Utsira 31. okt Same of the most usual k i nds of rubbi sh on the shores of Utsira: flo at, plastie battle, m etal t in, wooden era t e, r em ain of rope and n et, foam plastie, and plastie sheet. The pieture i s from Skjeviki on Utsira, 31st Oet For tre produktenes del var antall kasser, særlig fiskekasser, naturlig nok størst på Utsira, som er en typisk fiskerkommune. alt ble 356 kasser opptait, mens tallene for Akerøya og Malviklandet var henholdsvis 237 (1975) og 28. Av betydelig int eresse er melkeemballasjen, fordi denne søppel type kan fortelle hvor den er produsert. På Utsira ble totalt 103 kartonger registrert, se tabell 2. Norskprodusert emballasje dominerte med 30 %. Deretter fulgte dansk, som utgjorde 11,7 %. Uidentifiserte kartonger utgjorde imidlertid hele 53,3 %. Sammenligner man med resultatene fra Akerøya, var det der en klar overvekt av danske kartonger både i 1973 og Her spiller tydeligvis den geografiske plasseringen en rolle. Den prosentvise andel av ubestemte kartonger var mye mindre på Akerøya, dette kan kanskje settes i forbindelse med tidligere oppryddingsaksjoner på øya. Spredt rundt hele Utsira fantes større eller mindre ansamlinger av olje, først og fremst i form av tykke, seige klumper. Værst var forholdene sør på øya, eksempelvis i Skarvanesvågen på Austrheim, der hele stranden var dekket av store oljeflak (fig. 3). Oljeforurensningen har ifølge lokalbefolkningen forværret seg meget de siste årene. 188 F i g. 3 Den verste oljetilgrisingen langs Utsiras strender høsten 1974 fantes sør på øya. Bildet er tatt i Skarvanesvågen 4. nov The worst oil polluti on on the shores of Utsir a in autu mn 1974 was on the south Of t he island. Thi s pieture was t ak en in Skar v anesvl1gen on 4th Nov

5 det vanlige strandskrapet, er det tydelig at en del stammer fra utlandet. Det store antall utenlandske melkekartonger på Akerøya viser imidlertid at dette problemet trolig er større i Oslofjordområdet. Avfall og skrap fra forbipasserende båter og bebyggelse langst vestkysten bidrar trolig også til forsøpling langs Utsirakysten. De lokale søppelproblemer bør imidlertid kunne løses på en relativ enkel måte. De store ansamlinger av skrap rundt Utsira representerer langt fra noe oppmuntrende syn. midlertid er oljeforurensningen rent biologisk et langt større problem. A fjerne tykk, seig olje fra strendene er utvilsomt mer vanskelig enn å rense strendene for plastposer og metallbokser. Vi er inne i en startfase av «Nordsjøeventyreb>, og dagens situasjon kan gi oss visse perspektiver angående framtidens kyst-norge. Fig. 4 Denne dødsdømte alken ble funnet i Kvalvikvågen 23. okt Fig. 3 og 4 representerer trolig kun en liten forsmak på noe av hva vi kan vente oss i framtidens olje-norge. This doomed Razorbill was found in Kvalvikvdgen on 23rd Oet. 19'74. Figs. 3 and 4 probably represent only aminor foretast of what we can expeet in this future oil nation. SUMMAR LTTER AND OL ON THE SHORES OF UTSRA, ROGALAND COUNT, DURNG AUTUMN 1974 During ornithological field work on Utsira in autumn 1974, a survey was also made of the rubbish and oil pollution along the shores. The results are 1Jhown in tables 1 and 2. A number of oiled sea-birds were observed in the course of the autumn. The situation as regards pollution along the coasts of Norway is getting steadily worse. Due to its geographical position, Utsira is one of the localities which will be affected first in the event of an oil catastrophe in the North Sea. Author's addrees: Bassengveien 18 A, Jeloy, N Moss. løpet av høsten 1974 ble flere oljetilsølte sjøfugler observert. Tilsammen ble ca. 30 individer av 7 forskjellige arter registrert med oljeskader. Fordelingen var som følgende: ærfugl, Somateria mollissima: ca. 15, lomvi, Uria aalge: 5, alke, Alea torda: 4, alkekonge, Plotus alle: l, havsule, Sula bassana: l, gråmåke, Larus argentatus: 1 og hettemåke, Larus ridibundus: 1. Av disse var alkefuglene mest skadet, og ingen av de QbseJverte individene syntes å ha muligheter til å overleve. En av alkene bie funnet i Kvalvikvågen sør på øya 23. oktober, denne døde kort tid etter (flg. 4). Flesteparten av de oljeskadete fuglene ble observert i perioden oktober. Dette kan trolig settes i forbindelse med tilstedeværelsen av større oljeflak utenfor Kvitsøy og vestsiden av Karmøy i samme tidsrom (Hage~und Avis, 17. okt. 1974). Skrap- og oljeregistreiingen på Utsira høsten 1974 er ment som en foreløpig undersøkelse for å få oversikt over utviklingen av kystforurensni"ngen. Materialet blir av større interesse når man kan sammenligne resultater fra forskjellige år. Omtalte registrering kan imidlertid gi oss en viss oversikt over noe av dagens problemer. Når det gjelder i90 191

6 Nye hekkehabitater for svartspett, Dryocopus martius (L.), i Norge OLAV RAD nnledning Svartspettens, Dryocopus martius, utbredelse i Pale arktis faller sammen med utbredelsen av det boreale barskogsbelte. Mellom- og Syd Europa var også arten opprinnelig tilknyttet barskog, men finnes i dag i områder med blandingsskog eller løvskog, spesielt bøkeskog (Niethammer 1938, Blume 1966). De siste årene har arten ekspandert i Mellom Europa mot nord og vest. Samtidig har den utvidet sitt hekkeområde sydover i Skandinavia, og i løpet av de siste årene har svartspetten bl.a. etablert seg i Danmark (Olesen 1974). Som en følge av denne ekspansjonen er nye habitater blitt tatt i bruk, i første rekke bøkeskoger og blandingsskog av bøk og gran (Ulfstrand 1965, Olesen op. cit.). Norge er svartspetten regnet som en typisk barskogsfugl som også hekker i gran-dominerte blandingsskoger. Hekking i reine løvskoger eller løvtre-dominerte blandingsskoger er ikke kjent fra litteraturen (Hogstad 1970, Haftorn 1971). Denne artikkelen søker å gi en oversikt over hekkefunn i nye habitater i Vestfold, først og fremst i bøkeskog. Materialet stammer, foruten fra egne undersøkelser, også fra Arne Aronsen, Reidar N. Nilsen, Roger Sørdahl, Jørn Thollefsen og Roar Throndsen. En takk rettes til disse for å ha stilt materiale til rådighet. Videre vil jeg takke viltkonsulent Paul. Holden, Treschow-Fritzøe, for tillatelse til å drive undersøkelser i Fritzøeparken, og til professor Sven Axel Bengtson for kritikk av manuskriptet. Materiale og resultater bøkeskog er hekking kjent på fire lokaliteter. Disse ligger i midtre og ~øndre Vestfold (Fig. 1). Lokalitet 1. Teieskogen, Nøtterøy Habitatbeskrivelse : Bøkeskog med innslag av gran. Området er en del forandret siden hekking fant sted (slutten av femtiårene). Reirtre : Bøk som sto i utkanten av skogen, mot en åskant. Reirhullet vendte ut fra skogen. Lokalitet 2. Bøkeskog, Vel øy ved Sandefjord Habitatbeskrivelse : Bøkeskog, ca m lang og 100 m bred, med spredte grantrær. skogen fins det knauser med furu. sør går skogen 192 F auna 28: , Oslo Fig. 1 Hekkelokaliteter for svartspett i Vestfold, beskrevet i teksten: 1. Teieskogen, Nøtterøy. 2. Veløy, Sandefjord. 3. Fritzøeparken ved Larvik. 4. Bøkeskogen, Larvik. 5. Skogholmen, Tjølling. 6. Vestmarka ved Larvik. Breeding localities for the black woodpecker in Vestfold. over i mer gran-dominert skog. Området er på alle kanter omgitt av mindre felt med bebyggelse. Reirtre : Bøk, ca m høy. Treet står bare få meter fra en knaus som lå midt i skogen. Det ble antatt å være helt friskt. Reirhullet lå ca. 6 m over bakken, rett under treets nederste grein. Hekking ble konstatert i ble det satt i gang byggearbeider i skogen, slik at den ble ødelagt som svartspetthabitat. Lokalitet 3. Fritzøeparken ved Larvik Habitatbeskrivelse: Rein bestand av bøk danner sammen med beitemark og en del plantefelt (vesentlig gran) et mosaikkpreget landskap inne~for parkområdet. Knauser og berg, kledd med barskog, stikker enkelte' steder opp av bøkeskogen. Parkens areal utgjør 173,8 ha, hvorav 47,7 ha rein bøkeskog. Området er sterkt kupert. Ett reirtre er kjent. Treets nærmeste omgivelser består av høystammet bøkeskog iblandet noe gran. Buskskiktet rundt reiret er meget sparsomt utviklet, men kan være velutviklet andre steder i parken. Ca. 100 m mot NV ligger den største av de ovenfor nevnte knausene, bevokst med gran og furu. Reirtre: Bøk som ligger i en forholdsvis bratt skråning og er ca. 20 m 193

7 høyt. Det er helt friskt. Reirhullet ligger rett under en grein 6-7 m over bakken. Det er ca m til nærmeste tre foran hullet. Fra lokaliteten foreligger følgende hekkedata : 1967: Sannsynligvis hekking. 1972: Mulig hekking. 1968: Hekking påvist. 1973: -»- 1969: ngen hekking. 1974: Hekking påvist. 1970: kke undersøkt. 1975: Mulig hekking. 1971: -»- årene med usikker hel{king (1967, 1972, 1973, 1975) ble arten observert i hekketiden uten at hekking ble konstatert. Hekkingen i 1968 og 1974 skjedde i samme hull. Lokalitet 4. Bøkeskogen, Larvik Habitatbeskrivelse : Høystammet, kraftig bøkeskog med buskskikt som kan være velutviklet i enkelte områder og mangle i andre. Skogen er omgitt av kulturmark, bebyggelse og et idrettsanlegg. Den går i NØ over i bar- og blandingsskog. Arealet er på 29,3 ha. Bøkeskogen er flittig brukt av Larviks befolkning. Svartspetten hekket i skogen i 1967 og 1975 i to forskjellige områder. Reirtreet i 1967 sto nokså sentralt i skogen i et område med sparsomt utviklet buskskikt hekket svartspetten i utkanten av skogen, ca. 50 m fra blandingsskogen og bare 20 m fra idrettsanlegget. Reirtreets nærmeste omgivelser besto av grov bøkeskog med et delvis velutviklet buskskikt. Reirtre: Frisk bøk, ca. 20 m høy. Reirhullet ligger ca. 11 m over bakken og ca. 1 m under nederste grein. A ndre lokaliteter Svartspetten kan også benytte bøk som reirtre der treets fins som innslag i barskog. Et slikt tilfelle er kjent fra Vestmarka ved Larvik hvor et par benyttet samme reirtre i 1973 og 1974 (fig. 1, lok. 6). Til slutt skal en noe atypisk svartspetthabitat nevnes (fig. 1, lok. 5). P å en holme (Skogholmen) innerst i Viksfjord, Tjølling, hekket svartspett i Holmen er dekket av grov bar- og blandingsskog og ligger ca. 100 m fra fastlandet, som er preget av dyrket mark og med noe barskog. Området kan karakteriseres som et utpreget kulturlandskap. Diskusjon Som nevnt innledningsvis har svartspetten bredt seg sydover i Sverige og innvandret til Danmark i nyere tid. Samtidig har den tilpasset seg nye habitater. Denne ekspansjonen kan ha flere årsaker. Mulige faktorer er et populasjonsoverskudd og en kvalitetsforringelse (moderne skogbruk) i artens opprinnelige hekkeområde, etterfulgt aven emigrasjon og 194 tilpasning til nye habitater. Artens tilknytning til ulike habitater er i Sverige dårlig undersøkt, men den er bl.a. funnet hekkende i rein bøkeskog (Ulfstrand 1965, S.-A. Bengtson pers. medd.). Danmark har svartspetten derimot blitt gjenstand for grundigere studier. dag hekker arten på Nord-Sjælland og på Bornholm (Olesen 1\)74). Danske hekkehabitater er små bøkeholt i granskoger eller bøkeskoger, nterkt oppblandet med gran. Kun unntaksvis fins den i nesten rein bøkeskog (Olesen op. cit.). Granens betydning i en dansk svarspetthabitat understrekes ytterligere ved at arten oftest furasjerer i grantrær og på granstubber (Olesen og Olesen 1972). Spesielt stubbene er viktige som objekter for svartspettens næringssøk, noe som indikerer at en gr anskog må være aven viss modenhet for å passe som svartspetthabitat. Norge er en geografisk ekspansjon sydover på Østlandet ikke mulig, og det later ikke til at det har skjedd noen forandring i den vest-norske bestanden, som sannsynligvis er meget liten og ustabil. Heller ikke i andre deler av Norge er det registrert noen forandring i utbredelsen (Haftorn 1971). På Østlandet kan en bestandsøkning utover maksimal tetthet i optimale habitater føre til følgende: 1. Emigrasjon. 2. Økt bruk av marginale habitater/tilpasning til nye habitater. Emigrasjon forekom før sjelden hos svartspett, men i de seinere årene har arten opptrådt invasjonsartet, bl.a. ved Falsterbo i Skåne (se f.eks. Roos 1974). Vestfold hender det at arten forekommer på trekkfugllokaliteter langs kysten, f.eks. på Mølen i Brunlanes (Numme 1975). Den trekker i fylket bare ytterst sjelden utover havet. Arten er f.eks. bare observert Em gang ved Svenner Ornitologiske Stasjon (Råd 1973), og ved Store Færder Ornitologiske Stasjon er arten ved utgangen av 1973 ikke registrert (Michaelsen 1974). Begge disse stasjonene ligger på isolerte øyer. Opprinnelsen til de individer som har kolonisert bøkeskogene i Vestfold er uviss. De fleste stammer sannsynligvis fra områder ikke langt unna, men det faktum at svartspetten kan opptre invasjons artet antyder at i hvert fall enkelte individer kan ha kommet langveis fra. De hekkefunn denne artikkelen bygger på, skriver seg først og fremst fra marginale habitater. Artens etablering synes noenlunde stabil bare i Fritzøeparken. På de andre lokalitetene har den hekket ett år for så å forfivinne. En slik sporadisk opptreden er typisk i marginale habitater, og gjenspeiler sannsynligvis svingninger i bestanden i optimale habitater. Et markert trekk ved de fire bøkeskogslokalitetene er innslag av barskog i hekkeområdet eller nær ved. Dette indikerer at svartspetten krever en viss mengde barskog innenfor territoriet, noe som stemmer godt overens med de danske undersøkelsene. Bartrærnes betydning er trolig av ernæringsmessig art. Hvor stor rolle bøkeskog spiller som næringskilde er usikkert. Fritzøeparken har jeg ikke iakttatt furasjerings- 195

8 aktivitet, men arten ble sett og hørt regelmessig i bøkeskogsområdene i 1967 og 1968, noe som kan indikere at en viss furasjering kan forekomme der. midlertid mangler det større maurarter i bøkeskogen. Maur skal være svartspettens viktigste næring i sommermånedene (Blurne 1966, Olesen og Olesen 1972). Svartspetten kan likevel tenkes å utnytte andre næringsemner i bøketrær. Det synes ut fra dette at bøkeskogens primære funksjon i et svartspett-territorium er å tjene som reirhabitat. Når svartspetten tok til å hekke i bøkeskog i Norge er usikkert, men det er sannsynlig at denne tendensen har øket i de senere årene, parallelt med ekspansjonen ellers i Skandinavia. Bøkeskogens betydning som vinterterritorium er neglisjerbar. Jeg har på mine ekskursjoner i Fritzøeparken bare ytterst sjelden sett arten. Flere av lokalitetene er sterkt kulturpåvirket. At svartspetten hekker tett inntil mennesker nevnes også av Haftorn (1971). Lokalitet 2 er et noe ekstremt eksempel, idet hekkeområdet er lite og på flere kanter omgitt av bebyggelse, hvor det sannsynligvis er sterk trafikk. På lokalitet 5 er hekkeområdet atskilt fra resten av territoriet av vann, og dessuten utgjør beitemark o.l. en ganske stor del av omgivelsene. En må anta at også dette er en rein marginalhabitat som bare sjelden brukes, noe mangel på hekking i 1973 og 1974 indikerer. Hogstad, O. 1970: Svartspetten. R. Frislid & A. Semb-Johansson: Norges Dyr, bind 2: J. W. Cappelens Forlag, Oslo. 507 pp. Michaelsen, J. 1974: Nåværende status over fuglelivet i Færderområdet. Arsrapport 1973 for Store Færder Orn. Stasjon: Stensiltrykk, 59 pp. Niethammer, G. 1938: Handbuch der D eut schen Vogelkunde, Band 2. Akademische Verlagsgesellschaft, Leipzig. Numrne, G. 1975: Avifaunaoversikt fra Mølen i Brunlanes. Stensil trykk, 35 pp. Olesen, E. M : Sortspættens forekomst i Danmark. Danske Fugle 10: Olesen, L. L. & E. M. Olesen 1972 : Sortspættens fouragering. Flora og Fauna 78 : Roos, G. 1974: Strackrakningar vid Falsterbro hosten VM F dgelvarld 33: Råd, O : Arsrapport for Svenner Orn. Stasjon Stensiltrykk, 9 pp. Ulfstrand, S. 1965: Spillkråka. lb. Hanstrom: D jurens varld, band 10: Forlagshuset Norden AB, Malmo. 607 pp. Konklusjon Svartspettens tilpasning til bøkeskog/løvskog er i Norge ikke fullstendig utviklet. Arten er fortsatt avhengig av barskog innen territoriet. Bartrær tjener primært som næringshabitat, bøketrær som reirhabitat. SUMMAR NEW BREEDNG HABTATS OF BLACK WOODPECKER, D ryocopus martius (L.), N NORWA This paper describes beech woods in Vestfold County, Eastern Norway, as a new breeding habitat of the black woodpecker, Dryocopus mal ti us, the normal habitat being coniferous and mixed forests. The beech wood is considered to be a marginal habitat. t functions primarily as a nesting habitat as the black woodpecker still seeks conifers for feeding purposes. The ultimate causes of the observed change in habitat selection are uncertain. Overpopulation in optimal habitats and modern forestry may be important factors. The results are discussed in relation to the expansion of black woodpeckers in to beech woods of Southern Sweden and Denmark. Author's address: Zoologisk Museum, Universitetet i Bergen, Museplass 3, N Bergen-Univ. LTTERATUR Blume, D. 1966: Schwarzspecht, Griinspecht, Grauspecht. N eue Brehm-Bucherei 300. A. Ziemsen Verlag, Wittenberg Lutherstadt. 104 pp. Haftorn, S. 1971: Norges Fugler. Universitetsforlaget, Oslo. 862 pp

9 NTT FRA UNVERSTETETS ZOOLOGSKE MUSEUM, OSLO, NR. 52 NR. 1 FRA LABORATORUM FOR MEDSNSK ENTOMOLOG Amerikansk vepsebolklanner, et skadedyr i museer REDAR MEHL Det første europeiske funn av den amerikanske vepsebolklanneren Reesa vespulae (Milliron, 1939) ble gjort i Norge i 1963 og er kort omtalt av Strand (1970). Vepsebolklanneren har siden fått en vid utbredelse i Norden (fig. 1). Den har vist seg å opptre som skadedyr i naturhistoriske museer, men er også blitt funnet både i bolighus og andre hustyper (Makisalo 1970, Silfverberg 1970, Andersson 1973). ngen omtale F ig.1j Vepsebolklanner, R eesa vespu lae. La rver (øverst) og voksne biller (n ederst)., avarten er trykt i Norge utover den første meldingen om forekomsten. Det skal derfor gis en beskrivelse avarten, dens biologi og status i Norge. P å grunn avartens naturlige tilknytning til vepsebol foreslår jeg som norsk navn på arten : vepsebolklanner. F ig. 1 K art over vepsebolklanner ens spredning i Norden. The spred of R eesa vespulae i n the Nor thern Eur ope. 198 F aun a 1J8 : 198-1J04, Oslo Beskrivelse avarten Vepsebolklanneren er som imago (voksent insekt) variabel i størrelse, 2,2-5 mm lang, Hode, for bryst, fremre del av dekkvingene og en stripe 199

10 langs midtsømmen er svarte. Dekkvingene er ellers brune med et lysere felt i forreste tredjedel og ett i spissen. De lyse feltene har lys behåring, mens resten av behåringen er svart. Antennene har svakt avsatt fireleddet kølle (fig. 2 nederst). Larven blir opptil 5-6 mm lang. Kroppen er langstrakt og smalner bakover. Oversiden er brun og undersiden gulhvit. Behåringen er brun og de tre siste bakkroppsledd har på oversiden hvert sitt tverrband av tettstående, opprette, lange hår. Anthrenus-larvene har lignende hårvifter, men deres kropp er kortere. Reesa-larvens bakkroppsspiss har en tynn hårpensel som kan være opptil halve kroppslengden. En lignende pensel har pelsbillelarven, Attagenus pellio, men den er større og godt synlig (fig. 2 øverst). VepsebolklanneretlS historie Vepsebolklanneren ble først beskrevet i 1939 under navnet Perimegatoma vespulae. Arten står systematisk mellom slektene Megatoma og Trogoderma og i 1967 ble det opprettet en egen slekt, Reesa, for bare denne ene arten. nntil 1963 var vepsebolklanneren kjent bare fra Nord-Amerika fra mange lokaliteter mellom 30 og 50 nordlig bredde fra Stillehavet til Atlanterhavet. Norå-Amerika forekommer arten ute i naturen i biereder og vepsebol hvor den lever av døde insekter. De voksne billene skal også spise honning og pollen. Den har i Amerika opptrådt som skadedyr i insektsamlinger og herbarier. Strand (1970) nevner at vepsebolklanneren første gang i Norge ble funnet i en klekkekasse for insekter ved Det norske skogforsøksvesen, Fellesbygget på ÅS i Akershus. Senere ble den funnet i herbarier i Botanisk museum i Oslo i 1964 og 1965, og i insektsamlingen ved Norges landbrukshøgskole på ÅS i Fra bolighus oppgir Strand flere funn av voksne biller fanget i vinduet i sitt eget hus på Røa i Oslo fra 1966 til 1969 i juli- august.., Vepsebolklanneren ble i Finland første gang funnet l Ta~pere ~966 l bolighus på tørre preparater av dyr og planter. Første funn l Svenge e~ fra vepsebol i bolighus ved Stockholm i 1968, og i Danmark hadde den l 1972 i flere år vært kjent fra en del magasiner og kontorlokaler i København (Andersson 1973). Som skadedyr er det i de zoologiske museer vepsebolklanneren har gjort seg bemerket. Turku i Finland gjorde den skade. i insektsamlin ~ gene. København og Gøteborg har den i 1972 og 1973 gjort stor skade l utstillingsmontere. Gøteborg renspiste den fullstendig flere frysetørrete firfirsler så bare skjelettet var igjen. De forekom også i sneglesarnlingen hvor de spiste tørr innmat uten å gjøre skade av betydning (Andersson 1973). Beal (1967) nevner fra Amerika at vepsebolklanneren har liten økonomisk betydning som skadedyr. Den er funnet i kornlager, men levde der trolig av andre døde insekter. 200 Nye opplysninger fra Norge Trolig har vepsebolklanneren forekommet i insektsamlinger i Norge i noen år før en ble klar over at den var en ny art for landet. Ved Statens plantevern på ÅS ble det vinteren 1960~61 funent et stort antall larver i en sommerfuglsamling i sigaresker. Samlingen var høsten 1960 kommet fra Zoologisk Museum i Oslo. En trodde den gang at larvene var ~useumsbille- eller små pelsbille-larver, men det er nå etter at en har bhtt oppmerksom på vepsebolklal1neren blitt klart at det var utvo.kste larver av vepsebolklanner. Ved Zoologisk Museum i Oslo er noen msektesker som har vært angrepet av skadeinsekter merket «desinfisert 1949» og «1955». Disse inneholder ennå døde larver og larvehuder av museumsbiller, Anthrenus museorum, men ingen rester av vepsebolklanner. Det er derfor sannsynlig at vepsebolklanneren ikke fantes ved museet på den tiden men har kommet senere. Ved Norges landbrukshøgskole ble en samling tørre fluer i pappesker oppspist av den samme type larver i Jeg fikk den gang en av larvene utviklet til voksen vepsebolklanner. Billen hadde utviklet seg isolert i et glass og var død da jeg oppdaget at den var klekket. Stor var forbauselsen da jeg senere skulle preparere den og fant at billen var nesten oppspist av sine egne små larver: ~are dekkvinger og andre harde deler var igjen. Like forbauset var Mllhron (1939) da han første gang oppdaget at denne arten formerte seg partenogenetisk, uten befruktning av eggene. Hanner er ikke kjent... Ved de zoologiske institusjoner i Norge var en på dette tidspunkt lkke oppmerksom på samme~hengen mellom larvene som ble funnet i insektsamlinger og den ene identifiserte billen fra Fellesbygget på ÅS. Årsaken til dette var at selv om larvene kunne finnes ganske ofte så var billene meget sjeldne eller aldri å se, og artsbestemmeise av larven var vanskelig å få gjort. På Zoologisk Museum i Oslo hvor larvene i fle~e år har vært vanlige i insektsamlingen, har jeg aldri sett en levende bllle, bare rester og dekkvinger. Billene blir vanligvis spist av larvene når d~ dør. Ved Zoologisk Museum i Oslo har vepsebolklannerlarver ødelagt msekter i utette esker som sigaresker, pappesker og gamle treesker med sprekker. De har ikke gjort skade i hovedsamlingen med tette insektkasser. Ved Botanisk Museum i Oslo ble soppherbarier i 1972 gasset med metyllbromid mot biller av familien Cissidae og vepsebolklannere.. Fra insektsamlingen ved Zoologisk avdeling, Museet i Trondhelm, har jeg fått tilsendt en dellarvehuder i november De var alle fra vepsebolklanner. Arten var tidligere ikke kjent derfra (Dag Dolmen og Kaare Aagaard pers. medd.). Ved Zoologisk Museum i Bergen hadde en inntil høsten 1975 ikke funnet vepsebolklanner (Astrid Løken pers. medd.). Bergen behandles alle insektsamlinger som kommer til museet i varmeskap ved 50 C i 10 timer før de tas inn på avdelingen. Dette kan være grunnen til at vepsebolklanneren ikke er funnet der. 201

11 frøkartoteket ved Statens frøkontroll på ÅS forekom vepsebolklannerlarver sammen med sagtannet melbille, Oryzaephilus surinamensis. Den ene larven jeg forsøkte å få utviklet på korn prøven hvor den ble funnet, døde sommeren 1975 uten å bli ferdig utviklet. Den spiste av kornet, men var antakelig avhengig av rester av melbillen for fullstendig utvikling. Fra næringsmiddelindustri foreligger funn av larver på Hamar. Tønsberg ble en voksen bille funnet i et vindu i bolighus Ved Tromsø Museum ble vepsebolklannerlarver første gang oppdaget i insekts am lin gen i har larvene gjort skade i en utstillingsmonter hvor de hadde spist huden av føttene på en grågås. Larver gjorde også skade i soppherbariet (A. Nielsen pers medd.). Spredningen av vepsebolklanneren har sannsynligvis skjedd med forsendelse av tørre insekter og andre infiserte preparater mellom museer i Amerika og Norden og innen Norden. Mange forskere og andre får også slike forsendelser til sine hjem. En kan heller ikke se bort fra transport med andre varer, særlig slike som er infisert med andre skadeinsekter. insekter på nål fører larvene lenge en skjult tilværelse, men røper seg når det drysser ekskrementer ut gjennom gnagde huller i insektet og ned på eskebunnen. Biologiske opplysninger Vepsebolklanneren er antagelig natt aktiv og er sett flyvende ved midnatt (Makisalo 1970). De fleste biller er funnet i vinduskarmen, særlig om morgenen, hvilket tyder på at de i likhet med andre klannere som museumsbiller, Anthrenus, og pelsbiller, _4ttagenus, har en periode hvor de søker ut mot lyset og besøker blomster. Andersson oppgir at biller bare er funnet i tiden mars- september. De voksne billene lever antakelig bare i kort tid. Eggene::; utviklingstid i romtemperatur er ca. to uker. Larvetiden oppgis til ett år, men kan være meget lengre under ugunstige forhold. ' Det skal bli interessant å se om vepsebolklanneren også her i Europa vil etablere seg ute i det fri i vepsebol som er dens naturlige formeringssted i Amerika. Vepsebolklannerlarvene kan ikke klatre opp glatte flater og kan derfor ikke komme inn i plastesker med insekter. De kan derimot klatre opp insektnåler ved å støtte kroppen på analtuben. De har sterke kvasse kjever som kan få hull på insektenes hudpanser. Larvene trenger så inn i insektet og spiser det opp innenfra. Larvene tåler godt det tørre klimaet i hus, og kan leve i flere måneder ved værelsestemperatur C uten mat og drikke. Det har vist seg vanskelig å få larver som er funnet inne i hus til å forpuppe seg og bli utviklet til biller. Makisalo (1970) foret ca. 70 larver på tørre insekter. Bare noen få ble til imagines. De fleste larver døde etter ett år, men noen levde og skiftet hud mange ganger i minst 19 måneder. Lignende resultater har jeg også fått. Utviklingen stopper når larvene synes å være utvokste. Det er mulig de 202 går inn i en hvileperiode og krever spesielle stimuli for å komme igang igjen, f.eks. en kuldeperiode. Jeg har foretatt noen få enkle forsøk over vepsebo!klannerens evne til å tåle kulde. Store larver ble ved disse forsøkene utsatt for -'- 20 C, -,- 10 C og -'- 5 C i en viss tid. De ble tatt opp til værelsestemperatur og resultatet avlest etter ett døgn. Ved -,- 20 C-forsøket ble 12 larver tatt fra værelsestemperatur og utsatt for denne temperatur i en time. ngen larver overlevde behandlingen, men bare to av larvene frøs med isdannelse. 4 larver som hadde vært oppbevart i kjøleskap for akklimatisering ved 4-5 C var «døde» etter eksponering for -'- 20 C i 20 t imer. Resultatet av -,- 10 -forsøkene er vist i tabell. Materialet er for lite, men det tyder på at larvene har en viss tendens til å tåle bedre lave temperaturer etter forutgående moderat nedkjøling. Eksponering i et døgn ved -'- 20 og i nærmere to uker ved -,- 10 skulle med sikkerhet drepe larvene. Sammenlignet med mine kuldeforsøk med australsk tyvbille, Ptinus tectus, tyder resultatene på at vepsebolklannerlarvene kan overleve vinteren i uoppvarmete lager i kyststrøk i Sør-Norge.. Bekjemping Ved Statens plantevern settes vepsebolklanner-infiserte insekt esker i fryserom med -,-20 C. Fjelddalen (pers. medd.) opplyser at det i praksis er nødvendig med to døgns eksponering for å drepe alle larvene. Samme metode har vært brukt ved Zoologisk Museum i Oslo med godt resultat. En må være oppmerksom på at tiden det tar før varene er gjennomfrosne øker med material mengden og deres varmeisolerende evne. Ting som ikke tåler kondensvann, må pakkes inn i papir eller plast før de tas ut av fryserommet. mange tilfeller er det tilstrekkelig å plukke bort larvene med pinsett i en insektsamiing. Larvene forlater insektene de spiser på ved mekanisk forstyrrelse. Dersom angrepet skjer i en utstillingsmonter må en bruke kjemiske midler. Finland og Danmark ble angrepene i museene bekjempet med insektmidlet lindan. Lindan er ikke tillatt brukt i hus i Norge, men må kunne brukes i et spesialtilfelle som dette i lukkete uttsillingsmontere. insektesker m.m. på magasiner hvor folk arbeider bør dette midlet ikke brukes. På, Zoologisk Museum i 0 ::;10 brukes på mange magasiner og i ut stillingsmontere «Shell Strips» som inneholder insektmidlet diklorvos som avgis til luften i gassform. Det er ikke virksomt dersom rommet er ventilert. Det har også dårlig gjennomtrengningsevne i varene. rom med «Shell Strips» levde tallrike vepsebolklannerlarver i beste velgående på tørre insekter og små tørre slager i en pappeske. Gassen metylbrornid egner seg godt til utgassing av tette utstillingsmontere. Strenge forskrifter må følges ved bruken av denne gassen og bare 7-8 personer i Norge har spesiell tillatelse til å lede slik utgassing. 203

12 Ved bruk av frysing og metyllbromid er en ikke beskyttet mot nye angrep. Det er viktig å være klar over dette skadedyret ved montering av utstillinger, og behandle de preparater eller deler av utstoppede dyr som lett blir angrepet med en langtidsvirkende insektgift. Særlig utsatt for angrep synes å være frysetørrete dyr, tørre insekter, føtter på utstoppede fugler og skjelettdo:er med kjøttrester. bolighus og industrilokaler har det, så vidt vi vet i dag, ingen hensikt å sette igang kjemisk bekjemping rettet mot vepsebolklanneren. Godt renhold med støvsuging av steder hvor dyrene finnes skulle være tilstrekkelig i de fleste tilfeller. TABELL Virkningen av lav temperatur, C, på larver av vepsebolklanner med og uten akklimatisering. Effect of low temperature (-710 0) on Reesa vespulae larvae with and without acclimatisation. Eksponeringstid E x posuren time Fra romtemp C From room t emp. timerjhoures AntaUarver: Number of lal'v ae: Uskaddejunaffected Litt skaddejaffected.... Døde og døendej 1 D ead and dying Fra kjøleskap 4-5 C From r efrigator døgnjdays SUMMAR Reesa vespulae (COLEOPTERA: DERMESTDAEj, A PEST N MUSEUMS The American Derrnestid beetle, Reesa vespulae (Milliron), was recorded for the first time in Europe in the Oslo area, Norway, during 1960 in an insect colleetion. Since then it has caused damage to collections and exhibitions in zoological and botanical museums in Finland, Sweden, Denmark and Norway. t has also been found in private houses. n Sweden it has been recorded from a wasps nest inside a house. The species is weu adapted to life in heated houses. Experiments on its cold hardiness show that it can possibly survive the winter in unheated houses in the coastal districts of Southern Norway. Author's address: National nstitute of Public Health, Laboratory of Medical Entomology, Zoological Museum, Sars gt. l, N- Oslo LTTERATUR Andersson, G. 1973: En for Sverige ny skadegorare - Reesa vespulae (Mill.). Fauna och Flora 68 : Beal, R. S. 1967: A revisionary study of the North American Derrnestid Beetles formerly inc!uded in the genus Perimegatoma (Coleoptera). Misc. Publ. Ent. Soc. Amer. 5: Makisalo, : A new pest of museums in Finland - Reesa vespulae (Mill). (Co!., Derrnestidae ). Ann, Ent. Fenn. 36 (4) : Silfverberg, H. 1970: Reesa vespulae Milliron (Coleoptera, Dermestidae) funnen i Finland. Notulae Ent. 50: 121. Strand, A. 1970: Koleopterologiske bidrag XV. Norsk ent. Tidssk1. 17: Snylteklubber, Cordyceps spp., sopp-parasitter på insekter AGE BRABRAND Slekten Cordyceps, eller snylteklubbene, er en interessant soppgruppe, som i vesentlig grad er representert ved arter som parasitterer på insekter, der både larver, pupper og imagines står i fare for å bli infisert. Rent systematisk utgjør slekten en enhetlig gruppe av Pyrenomycetes i familien Hypocreaceae under den store stoppgruppen Ascomycetes. Morfologisk kjennetegnes snylteklubbene ved at mer eller mindre sammenvokst, avlangt soppvev vokser ut fra et tett mycel vev som fyller verten. Dette avlange soppvevet kalles stroma, og varierer sterkt fra art til art, både i form, størrelse og farge. Selv innen en og samme art kan variasjonen være betydelig, etter vertens størrelse og oppholdssted i terrenget. Som nevnt parasitterer de fleste artene innen Cordyceps på insekter, der grupper som biller, sommerfugler, rettvinger, teger, tovinger og grasshopper er utsatt for infeksjon, i tillegg til noen edderkopparter. Andre arter benytter soppen buflog, Elaphomyces, som vert. Forholdet til verten er en viktig del av det systematiske arbeidet, skjønt få arbeider tar for seg dette i noen vesentlig grad. Generelt må en si at vertsspesifisiteten varierer sterkt fra art til art innen Cordyceps-slekten. Norge er det hittil funnet fem arter av Cordyceps (Eckblad 1967, Lauritzen 1971). To parasitter er på buflog, to på sommerfugler, der spesielt larver er utsatte, og en på biller, også her spesielt larver. Av disse er den sist nevnte Cordyceps entomorrhiza, eller grå åmeklubbe, den mest sjeldne, med hittil åtte registrerte lokaliteter, alle i Oslo, Bærum og Asker. Her i landet er den bare funnet på løpebiller. Bakgrunnen for denne artikkelen er at jeg har funnet tretten nye eksemplarer av Cordyceps entomorrhiza, alle på hardt angrepne og døde larve,r og imago av løpebille. Billelarvene ble bestemt til Carabus, imago til arten Carabus nemoralis. Fig. 1 viser hvorledes stromaet har vokst ut av insektlarven, med en total lengde på ca. 8 cm. Toppen av stromaet er vanligvis hodeformet, og her dannes innvendig peritecier hvor det igjen dannes sporer. Hovedstilken sto i de fleste tilfellene ut mellom larvens eller imago's munndeler, i de andre tilfellene ut gjennom ryggsiden på brystledd eller bakkropp. Mange hadde også noen småstilker et stykke bak på bakkroppen. Larvens vevsstrukturer var for det meste oppløste. Bare hvitt, svampaktig soppvev fylte verten. Fauna 28: , Oslo

13 eksemplarer som jeg har funnet på et lite område kan også være en indikasjon på det samme. Jeg takker konservator Gro Gulden ved Botanisk museum i Oslo for gjennomlesing og kritikk av artikkelen, amanuensis Reidar Mehl for bestemmelse av insektene og dosent Finn-Egil Eckblad ved Botanisk institutt i Bergen for bestemmelse av de første soppeksemplarene. SUMMAR Cm'dyceps spp. - NFECTON OF NSECTS B FUNGAL PARASTES The distribution of the genus Cordyceps is incompletcly known in Norway. This article presents thirteen new observations of insect larvae and imagos infected by Cordyceps entomorrhizct. n all cases the hosts were Coleoptera. The present observations are from the same locality, where the soil has a clear acid reaction. Therefore, it seems that this speeies do es not prefer alkaline soils, as suggested by Eckblad (1967 ). Author's address: Zoological Museum, Sars gt. 1, N- Oslo 5. Fig. 1 Billelarve infisert m ed grå åmeklubbe. Cordyceps entomorrhiza. B eetl e lm'vae in/ected by Cordyceps entomorrhiza. LTTERATUR ECkblad, F. E. 1967: The genus Cordyceps in Norway. Nytt Mag. Bot. 11/ : : Snylteklubbe - Cordyceps - i Norge. v ar e nyttevekster 4: Lange, M. 1973: Sopp/lora. Til norsk ved ECkblad, F. E.. Ernst G. Mortensens forlag. Oslo. 247 pp. Lauritzen, E. M. 1971: Cordyceps gracilis Montagne & Durieu ny for Skandinavia. Blyttia bd. 29: Mains. E. B. 1958: North American entomogenous speeies of Cordyceps. Mycologia 50 : Ved oppbevaring av de infiserte vertene i et fuktekammer, dannet noen av eksemplarene gråhvite sporedannende organer. Utviklingen startet ved at det dels vokste ut sidegreiner fra stroma, dels små stilker rett ut av insektet. Disse 0,5 cm lange nye greinene dannet i enden relativt store, kuleformete legemer, hvori det ble avsnørt sporer. To av eksemplarene ble funnet i mai 1973, tre i mai/juni 1974, og åtte i mai/juni Hoveddelen av Eckblad's materiale ble funnet noe seinere på sommeren, nærmere bestemt i juli. Alle eksemplarene ble funnet under graving innenfor et felt på ca. 40 m 2 i et villastrøk innunder Grefsenåsen i Oslo. Sist sommer ble det lett noe mer systematisk. Eckblad (1967) påpeker at arten hittil bare er funnet på kambrosiluriske bergarter, og antyder derfor muligheten for at arten foretrekker alkalisk jord. Jordtypen er i dette tilfelle opparbeidet, feit myrjord, med en tydelig sur reaksjon. Etter kalking av jordstykket de tre siste år, synes det som om arten har forskjøvet sitt område til det utenfor, som ikke er kalket. De åtte eksemplarene fra 1975 ble alle funnet utenfor det kalltete område, til tross for at biller ble observert begge steder. En skulle derfor tro at denne parasittiske soppen kan være mer utbredt enn antall registrerte funn skulle tilsi. Så mange

14 NTT FRA UNVERSTETETS ZOOLOGSKE MUSEUM, OSLO, NR. 53 NR. 2 FRA LABORATORUM FOR MEDSNSK ENTOMOLOG Rypenes ektoparasitter i Norge REDAR MEHL en årrekke har Svein Myrberget ved Viltforskningen i Trondheim drevet omfattende rypeundersøkelser, spesielt i Nord-Norge. forbindelse med disse undersøkelsene samlet jeg et betydelig materiale av ektoparasitter på lirype, Lq,gopus lagopus, fra Troms i Resultatene av denne undersøkelsen vil senere bli presentert her i Fauna. midlertid finner jeg at det på det nåværende tidspunkt kan være av interesse å summere opp det som hittil er publisert på dette felt hos oss. årene 1921 til 1927 gjennomførte Bergen Jæger- og Fiskerforening en omfattende rypeundersøkelse etter mønster av de kjente britiske rypeundersøkelsene ved århundreskiftet. Ektoparasittene til den skotske lirypa, Lagopus lagopus scoticus, hadde også vært gjenstand for forskning (Shipley 1909, Leslie 1911). Det var meningen at professor August Brinkmann i Bergen skulle foreta en lignende undersøkelsen av rypenes ektoparasitter i Norge, men den bortfalt dessverre p.g.a. sykdom (Brinkmann 1923). forbindelse med flere av de senere rypeundersøkelsene som er foretatt i Norge, er rypenes ektoparasitter viet oppmerksomhet. De som har publisert om sine innsamlinger er Per Høst som arbeidet i Setesdalsheiene i og på Hardangervidda i 1934, Edvard Holt som arbeidet ved Atnasjøen og i Vest- og Aust-Agder i , Sig. Kristoffersen som arbeidet på Karlsøy i Troms i 1931 og Anders Bernhoft Osa i Hallingdal i De blodsugende ektoparasittene har størst betydning for verten ved å overføre blod parasitter, bakterier og virus. En spesialundersøkelse av lirypas blod parasitter ble foretatt av Margit Haaland (1928). Høst, Kristoffersen og Holt samlet også blodutstryk for parasittundersøkelse. Lien (1975) har summert resultatene på dette området. Per Høsts undersøkelser i Setesdalsheiene Per Høst (1930) publiserte en foreløpig oversikt over resultatene fra den første sesongen i Setesdalsheiene. Fra de følgende år foreligger det imidlertid bare opplysninger som fremkom ved at Høst brukte dem ved sammenligning med resultatene fra Hardangervidda 1934 (Høst 1935). Undersøkelsen i Setesdalsheiene ble høsten 1932 avbrutt aven langvarig sykdom og det innsamlede materialet av ektoparasitter har aldri blitt ferdig bearbeidet. 208 Fauna :e8: , Oslo Høst opplyser at det innsamlede materiale av ektoparasitter sommeren 1929 er overtatt av konservator Natvig ved Zoologisk Museum i Oslo til videre bearbeidelse og at de foreløpige bestemmelser er foretatt av ham. Undersøkelsesområdet var Setesdalsheiene mellom Bygland og Lille Tovdal i Aust-Agder. De øverste heiene går opp i en høyde av ca. 850 m o.h. og er her oppe nesten trebare. Vegetasjonen utenom myrene består vesentlig av lyng og småbjørk. Terrenget er meget kupert og gjennomskåret av et par temmelig dype dalfører. Bare lirype fantes i området, og Høst (1935 s.525) opplyser at over 500 ryper ble undersøkt i Det meste av ektoparasittmaterialet fra 1929 ble samlet inn under ringrnerkingen og dette besto av dyr som kyllingene hadde «flakset» av seg i oppbevaringsposen. På rypene oppgir Høst at det ble funnet tre arter fjærlus, en art lopper, en eller muligens to arter lusfluer og en del midder. Mengden av ektoparasitter varierte sterkt fra år til år. Lusfluene tilhørte slekten Ornithomya og var meget alminnelige hver eneste sommer. 1929' forekom de i 15 av 25 «prøver». Det var sjelden mer enn et par hos samme rype. På enkelte rypekyllinger ble det sett 7 stk. (Høst 1930). Høst (1935) oppgir som generelt for Setesdalsheiene at i august og september var lusfluer så hyppig at det på nesten hver annen rype som ble skutt kunne påvises ett eller flere eksemplarer. Lusfluer ble også sett på orrfugl og trost. Lopper. En loppe av slekten Ceratophyllus ble funnet i Fjærelus var meget alminnelig å finne. Materialet inneholdt tre arter 6: l.,,. ~ t.. 't ',,!o) Fig. 1 Fjærlus, Goni odes lagopi, fra lirype. ~ (X.~ '~ '-. 1. \.-..,, " # ' 209

15 av tre slekter som Høst kaller Goniodes) Nirmus og Menopon. Av disse var Goniodes sp. den vanligste og forekom i 15 «prøver». Nirmus sp. forekom bare en gang.. De artene som Høst hadde foran seg var sannsynligvis Goniodes lag apt (Linne, 1758) og Lagopeucus affinis (Children, 1836) (= Nirmus cameratus (Burmeister, 1838)). Den tredje fjærlusslekten kaller Høst Menapan og oppgir at den tidligere er påvist hos rype i Sibir og Sverige. Den arten han sikter til er Amyrsidea lagopi (Grube, 1851). Det ble innsamlet 10 ekf:emplarer fra samme fugl. Posen var samme dag brukt til en orrfuglkylling og Høst nevner at det derved foreligger en mulighet for at dyrene har kommet fra denne. Per Høsts undersøkelser på Hardangervidda i 1934 Undersøkelsesområdet var terrenget omkring Langesjøen (1204 m o.h.) i Buskerud. Det var typisk fjellrypeterreng, men på lavereliggende og sydvendte steder hvor vieren sto frodig var det også en delliryper. Undersøkelsene varte i 2 måneder, i juli og august En del av materialet ble også samlet av magister Sømme fra skutte ryper i september og oktober. For parasittundersøkelse ble det innsamlet 65 fjellryper og 25 liryper. Praktisk talt alle ryper som ble skutt i juli- august, ble underkastet en flyktig undersøkelse på ektoparasitter. Grundig undersøkelse ble foretatt bare av 5 fjellryper og 5 liryper i august. Undersøkelsesmetode er ikke oppgitt. Sammenlignet med undersøkelsene i Setesdalsheiene, ble det funnet svært lite ektoparasitter. De fleste av de ryper som ble undersøkt ga et negativt resultat. Høst nevner at en kan ikke se bort fra at dette kunne være et ;:;æregent trekk for denne sommeren. Det innsamlede materiale bestod av to arter fjærlus og midder. Lusfluer ble ikke funnet hverken på ryper eller andre fugler. Fjærlus. Høst nevner funn avarten Goniodes tetraonis og Nirmus cameratus som er synonymer med Goniodes lagopi og Lagopeucus affinis. G. lagopi ble funnet hos 4 liryper og 3 fjellryper, mens L. affinis ble funnet på en fugl av hver art. Hos de nevnte 10 grundig undersøkte ryper ble det funnet fjærlus hos 7, men bare noen ganske få eksemplarer hos hver. Det største antall var 11 fjærlus. Knott, fulle av blod, ble funnet flere ganger mellom fjærene på ryper både i Setesdalsheiene og på Hardangervidda (Høst 1935 s. 524). Midder ble funnet et par ganger både hos fjellrype og lirype. Kristoffersens undersøkelser på Karlsøy 1931 Under Tromsø Museums rypeundersøkelser 1931 foretok S. Kristoffersen innsamling av ektoparasitter. Han har gitt en foreløpig omtale av materialet (Kristoffersen 1933 s.153) og skriver at det for tiden er 210 under bearbeidelse. Resultatene ble senere ikke publisert, og materialet ble overlatt til konservator Natvig, Zoologisk Museum i Oslo. Undersøkelf:esområdet Karlsøy i Troms har en utstrekning på 1 X 5 km og en største høyde på 170 m o.h. Terrenget er tildels kupert og omtrent hele øya er bevokst med bjørkeskog og lyng. Undersøkelsen ble utført i tiden 15. juni til 6. august Kristoffersen (1933 s. 83) setter et skarpt skille i insektenes opptreden ved 3. juli. Etter denne dato ble det bedre vær og insektlivet rikere. Det opptrådte bl.a. stikkmygg, klegg og lusfluer. Det ble innsamlet 77 prøver av ektoparasitter vesentlig fra kyllinger. Materialet ble innsamlet fra levende fugler under ringrnerking og fra døde fugler. «Alle parasitter» ble tatt fra et fåtall kyllinger og voksne ryper. Det ble funnet lusfluer av slekten Ornithomya) noen eksemplarer aven loppe av slekten Ceratophyllus og ikke nærmere bestemte fjærlus. Lusfluer. Under ringrnerkingen var det vesentlig lusfluer som ble innsamlet, idet disse forlot fuglen straks den var innfanget. Noen lusfluer stakk av straks hoven ble lagt over fuglen, men det hendte at de satte seg på halsen eller hendene til undersøkeren hvor han fikk fatt i dem. Fra en kylling som døde et par minutter etter innfangning, ble det den 21. juli tatt ca. 20 lusfluer. Kyllingen var også full av fjærlus. Fjærlus. Det var lett å få det inntrykk at lusfluene var i majoritet fordi de var mest iøynefallende, men en undersøkelse av den døde fuglen ga som oftest til resultat at fjærlusene var i majoritet. motsetning til forholdet hos lusfluer, kunne de innfangete kyllingene en sjelden gang flakse av seg noen fjærlus i oppbevaringsposen. Fjærlus ble derfor vesentlig innsamlet fra fugl som ble avlivet. Fuglene måtte ligge i luspose fra ett til to døgn før fjærlusen forlot den. De voksne lirypestegger holdt seg forbausende rene for ektoparasitter, særlig fjærlus, mens hunnfuglene i alminnelighet var sterkt befengt. Det var ikke ualminnelig å finne fullt utviklede fjærlus på nyklekte kyllinger. Holts undersøkelser ved Atnasjøen og Kvifjord Edv. Holt har foretatt undersøkelser av ryper og innsamlet ektoparasitter i områdene ved Atnasjøen (696 m o.h.), i Hedmark og Oppland i 1943 til 1947 og i heiene ved Kvifjord (715 m o.h.), i Vest- og Aust Agder i 1948 til Holt (1952) har gitt bare en kort omtale av ektoparasittundersøkelsen og skriver at han aldri har funnet mange ektopara,sitter på rypene om sommeren. Av 51 ryper som ble undersøkt nøyaktig var 42 helt fri for snyltere, men 7 hadde fjærlus og 2 hadde lusfluer (rypefluer ). Holt nevner dessverre ikke hvilken av lokalitetene disse opplysningene gjelder, og heller ikke hvilken rypeart. Det er meg ukjent hvor materialet oppbevares. Stikkmyggundersøkelser Brinkmann (1923) skriver «at gjentagne uttalelser av folk, som er fortrolig med rypenes liv i fjellet, om at ryper dør av myggestikk 211

16 i sig kan indebære en iagttagelse aven sykdom, foraarsaket aven blodparasit, som overføres ved myggestik». Både i Bergen Jæger- og Fiskerforenings, i Tromsø Museums og Per Høsts rypeundersøkelser ble det innsamlet blodprøver av ryper for å oppklare myggens og andre blodsugende insekters eventuelle rolle som overførere av blodparasitter. Kloster (1921) nevnte stikkmyggens mulige betydning for rypenes helse og oppfordret Bernhoft-Osa til å undersøke om rypene var utsatt for myggstikk. Bernhoft-Osa (1928) publiserte en iakttakelse over mygg som stakk en halvvoksen rypekylling 17. juli 1926 ved Djup i Hallingdal. Kyllingen satt rolig i en halv time under en stein med en sverm stikkmygg omkring seg. De prøvde forgjeves å stikke gjennom fjærdrakten på sidene, vingen og ryggen. Stikking lyktes oppe på halsen og hodet, ved øreåpningen og rundt øyet, hvor fjærene ikke beskyttet huden. Fem mygg satt og forsynte seg med blod samtidig og minst åtte ble sett fly bort fullsugde. Bernhoft-Osa fikk samlet noen av disse myggene og de ble senere artsbestemt til Aedes communis av Natvig (1948 s ). Siden Natvigs undersøkelser av Nordens stikkmygg-fauna, har en blitt klar over at de mygg en tidligere førte til denne arten egentlig er to og kanskje flere arter. Artsbestemmeisen er derfor ikke gyldig i dag (Dahl 1974). Konklusjon Denne oversikten har tatt med så godt som alle opplysninger om ektoparasitter som er publisert i de nevnte arbeider. De metodene som er brukt i disse undersokelsene er lite tilfredsstillende både når det gjelder å få fastslått hvilke arter som forekommer, i hvilket antall de forekommer og på hvor mange rypeindivider de forekommer. Fjærdrakten hos hønsefugler er meget vanskelig å undersøke p.g.a. at fjærene er doble. Både hos døde og levende ryper burde parasittene ved undersøkelsen ha vært drept eller bedøvet med eter. De slipper da taket i fjærene og faller lettere ut (Mehl 1970). Men dette var ikke så enkelt å få gjort i felten før plastposenes tidsalder. Loppene lever hovedsakelig i fuglenes reder og redeprøver burde vært samlet for denne del av undersøkelsen. Jeg har hatt anledning til å kontrollere en del av Høsts og Kristoffersens materiale, men har ikke sett deres journaler. De middene jeg har kontrollert var alle jordbunnsmidder. På lirype, Lagopus lagopus, ble følgende ektoparasitter funnet i Norge: Fjærlus (Mallophaga) Goniodes lagopi (Linne, 1758), Lagopeucus affinis (Children, 1836). Stikkmygg (Culicidae) Vanlig stikkmygg, «Aedes communis (De Geer, 1776)». Knott (Simuliidae) 212 Lusfluer (Hippoboscidae) Vanlig fuglelusflue, Ornithomya chloropus Bergroth, Lopper (Siphonaptera) Ceratophyllus garei Rothschild, Den nevnte Amyrsidea-arten har jeg ikke funnet preparat av. På fjellrype, Lagopus mutus, ble de to samme fjærlusartene funnet: Goniodes lagopi og Lagopeucus affinis. De samme fjærlusene ble funnet på skotsk lirype. likhet med de britiske undersøkelsene ble G.lagopi funnet på en meget stor del av rypene, mens L. affinis var langt sjeldnere. Fjærlusene gjør vanligvis ingen større skade på fuglen. De virker irriterende ved sine bevegelser på huden og i fjærdrakten og fuglens egen rensing av fjærdrakten er den viktigste bestandsregulerende faktor. Det er uvisst hvilken rolle mold- eller sandbadene spiller i kampen mot parasittene. Disse badene som brukes av flere ryper, kan også være spredningssteder for lopper og fjærlus. En stor fjærlusbestand er ofte uttrykk for at fuglen er syk eller svekket av andre årsaker. slike tilfeller kan fjærlusene skade fuglen betydelig. Loppa C. garei forekommer over hele landet og er knyttet til reder nær eller på bakken uten hensyn til fugleart. Loppene formerer seg i fuglenes reder og finnes der i stort antall. På fuglene finnes de langt sjeldnere og i lite antall. På skotsk lirype ble foruten C. garei også loppa Dasypsyllus gallinulae (Dale, 1878) funnet. Denne er også knyttet til reder på og nær bakken, men forekommer hos oss bare i kyststrøk i Sør-Norge. Stikkmygg og knott er ikke identifisert til art. Både av stikkmygg og knott finnes arter som har et bredt vertsvalg og arter som er mere spesialiserte, f.eks. bare på fugler. Lusflua O. chloropus forekommer over det meste av landet. Den synes å kunne forekomme på nesten alle fuglearter. Den samme lusflua ble også funnet på skotsk lirype, men ble den gang kalt Ornithomyia lagopodis. Høst fant ikke lusfluer på Hardangervidda. mine egne undersøkelser har jeg heller ikke funnet lusfluer i høyfjellet over 1000 m o.h. Lusfluene føder en utvokst larve om gangen. Denne forpupper seg straks og puppen overvintrer på marken. Fuglelusfluene klekker i begn;elsen av juli. De voksne fluene lever største delen av sitt liv på vertsfuglen. Når de er tallrike på små fugleunger kan de suge betydelige mengder av deres blod. Skogflåtten, xodes ricinus (Linne, 1758), ble funnet på de skotske lirypene som larver og nymfer. Den kan sannsynligvis også forekomme på ryper i kyststrøk i Sør-Norge hvor flått og ryper kan forekomme i samme område. Haaland (1928), Høst (1930) og Holt (1952) fant hos liryper blodparasittene Trypanosoma, L eucocytozon, Haemoproteus, spirochaeter og 213

17 microfilarier. Disse parasittene overføres til nye vertsfugler med stikkmygg, knott, sviknott, lusfluer og antakelig også andre blodsugende insekter og midder. De enkelte artene overføres av spesielle arter eller grupper blodsugere. Blodparasittene kan svekke fuglen og enkelte arter kan være dødelig for fuglen. Leslie, A. S. (ed.) 1911: The Grouse in Health and i n Disease. London. 512 s. Lien, L.1975: Lirypas endoparasitter. Fauna (Oslo) 28: Mehl, R. 1970: Om innsamling av insekter og midd på fugler og pattedyr. Fauna (Oslo) 23: Natvig, L. R. 1948: Contributions to the knowledge of the Danish and Fennoscandian mosquitoes. Culicini. Norsk ent. Tidsskr. Suppl. : Shipley, A. E. 1909: The ectoparasites of the red grouse (Lagopus scoticus). Proc. Zool. Soc. Lond. 1909: , 13 pl. SUMMAR THE ECTOPARASTES OF THE WLLOW GROUSE AND THE PTARMGAN N NORWA This paper summarizes the results of investigations published by severai authors from 1928 to The author has verified and identified parts of the materials from some of these investigations. The following ectoparasites were found on the Willow Grouse, Lagopus lagopus : Mallophaga: Goniodes lagopi, and Lagopeucus affinis, Culicidae: «Aedes communis» (det. in 1948), Simuliidae, Hippoboscidae: Ornithomya chloropus, and Siphonaptera: Ceratophyllus garei. Only the two feather lice mentioned were found on the Ptarmigan, Lagopus 1nutus. The investigation methods were inadequate. One of the authors reported varying infections of ectoparasites from year to year. n the mountains of Setesdal (about 800 m a.s.l.) about 50 % of the Willow Grouse had lause fies during August and September. The infection rate was a lso high near sea level in Troms. On Hardangervidda (1200 m a.s.l.) no lause flies were found on the Willow Grouse or the ptarmigan. Grouse usually harboured a few louse flies. The highest num ber found was 20 lause fli es on a chick in Troms. The feather lice seerned to be more abundant than the lause fies on the Willow Grouse. G. lagopi was much more frequently found than L. affinis. Chicks were found infected by feather lice soon after hatching. Distribution and host specifity of the ectoparasites are mentioned, together with their effect on the host and their importance as vectors of bloodparasites. Author's address: National nstitute of Public Health, Laboratory of Medical Entomology, Zoological Museum, Sars gt. 1, N- Oslo 5. LTTERATUR Bernhoft-Osa, A. 1928: Biologiske iagttagelser fra rypestasjonen paa Djup i Hallingdal. Medd. (19) B ergens Jæg.- og FiskForen. Rypeunders. ( ): Brinkmann, A. 1923: Lirypens entoparasitter. Bergens Mus. A7 b. Naturvid. Rk (3): Dahl, Ch. 1974: Circumpolar Aedes (Ochlerodatus) species in North Fennoscandia. Mosquito Systematics 6: Holt. E. 1952: Lirypas parasitter. Pap. Game R es. 8: Høst, P. 1930: Rypeundersøkelser på Sørlandet sommeren Norsk J æg, og F iskforen. T idssk7. 59: : Trekk av dyrelivet på Hardangervidda. Rypeundersøkelser. N01' sl~ J æg.- og FiskForen. Tidsskr. 64: ,65: Haaland, M. 1928: Blodparasitter hos irypen (Lag opus lagopus). M edd. (23), Bergens J æg.- og FiskF01'en. Rypeunders. ( ) : Kristoffersen, S. 1933: Tromsø Museums rypeundersøkelser N01'sk J æg. og F iskforen. Tidssk7. 62: '

18 NTT FRA UNVERSTETETS ZOOLOGSKE MUSEUM, OSLO, NR. 54 Lirypas endoparasitter LEF LEN Det er foretatt en rekke undersøkelser av lirypas parasitter i Norge, og spesielt i 1920-årene kom det flere store arbeider på dette området av blant andre Brinkmann (1923, 1927) og Huus (1928). En grunn til at man konsentrerte seg om parasitter og sykdommer på liryper i denne tiden var at man mente de store svingningene av rypebestanden kunne forklares ved hjelp av sykdom eller parasitter på fuglene. Sykdoms/ parasitt-teorien var meget enkel: Når bestanden av ryper øker og antallet fugl innenfor et område blir større, øker også smittefaren for eventuelle sykdommer. Når så tettheten av ryper er blitt tilstrekkelig stor vil sykdommene/parasittene slå bestanden kraftig ned. midlertid vil noen ryper overleve og danne grunnlag for en ny økning inntil sykdommene/ parasittene igjen reduserer antallet. Nyere forskning har imidlertid vist at dette er en alt for enkel teori til å forklare svingningene i våre rypebestander. Det ble etter hvert funnet en rekke parasitter i norske liryper (Tabell ), og de skal kort omtales. Hartmann og Reichborn-Kjennerud jr. publiserte i 1937 en undersøkelse om infeksjoner av Aspergillus fumigatus på ryper, og det følgende siteres hovedsakelig fra dette arbeidet. A. fumigatus er en sopp som først og fremst angriper lunger, men også lever og andre organer hos en rekke dyrearter, deriblant liryper, og den er også påvist hos menneske. Spredningen kan foregå på flere måter, blant annet ved innånding av soppsporer. En rype som er infisert med denne soppen får knute dannelser og et grønt belegg i lungene. Etter en tid ødelegges lungene fullstendig, og en infeksjon får derfor alltid dødelig utfall (Sørum 1950). midlertid kan det se ut som om soppen ikke angriper friske, frittlevende dyr, og de påviste tilfellene er dyr som er holdt i fangenskap, og/eller individer med redusert motstandskraft. A. fumigatus har en meget vid temperaturtoleranse : Den kan leve flere år ved..,.. 12 C, og den kan tåle temperaturer opp til +60 C i en halv time. Om den overlever vanlig frysebokstemperatur (..,.. 20 C) er ikke kjent, men den drepes ved vanlig koking. Alle angrep av soppen på frittlevende fugl er observert i vinterhalvåret. Dette har Hartmann og Reichborn-Kjennerud jr. sammenholdt med soppens toleranse for lave temperaturer, og med at rypene på denne årstiden kan ha noe redusert motstandskraft. Det er funnet ialt fire arter encellede parasitter hos norske liryper (Tabell ). En av disse er en 0,03-0,06 mm lang flagellat, Trypanosoma lagopodis} som Haaland (1928) fant et lite antall av i blodet fra liryper. 216 Fauna 28: , Oslo Fig. 2 Lirypa er vert for mange parasitter. (Foto Gunnar Lid.) WilZow grouse is host for many parasite. Hun er for øvrig ikke sikker på om dette er en egen art, men anser det som mulig at det kan være en form som er nær beslektet med trypanosomer beskrevet fra andre hønsefugler. Den rypeparasitten som kanskje er viet størst oppmerksomhet her i landet er sporozoen Eimeria tenella. Den forekommer i tarmen på lirypa, og forårsaker sykdommen coccidiose. Parasitten trenger inn i tarmepitelet i forskjellige avsnitt av tarmen, og kan etter hvert ødelegge epitelet fullstendig. E. tenella har flere utviklingsstadier som kan formere seg enormt i løpet av kort tid, og bare halvannen uke gamle rypekyllinger kan ha utviklet millioner av parasitter. Denne snylteren ser også ut til å være meget vanlig, og arbeider som bygger på relativt stort mat~riale (Willumsen 1916, Brinkmann 1927, Holt 1952) angir en frekvens på ca. 75 % for kyllinger og omkring % for eldre ryper. de nevnte publikasjonene er det rapportert flere tilfeller hvor coccidiosen har forårsaket død eller svekkelse av iryper. midlertid, hvis coccidiosen skulle virke så sterkt nedbrytende på alle liryper ville det trolig, med den store forekomsten av denne parasitten, snart ha medført en meget drastisk reduksjon av vår rypebestand. En viss desimerende virkning på rypebestanden er det likevel rimelig å anta at E. tenella kan ha, og kanskje spesielt på kyllingstadiet. 217

19 De øvrige to encellede parasittene, L eucocytozoon lovati og Haemoprot eus sp. er bare funnet meget få ganger hos oss. Begge overføres med sviknott, og L. lova ti blir også spredt ved hjelp av vanlig knott. Det er funnet fire arter av bendelorm i lirype i Norge, hvorav to er identifisert : Railliet ina urogalli og H ym enolepi s mi crops. Morfologisk er det lett å skille mellom disse to. Den førstnevnte er ca. 4 mm bred og opptil 35 cm lang, mens den andre blir bare halvparten så lang og er meget tynn. tillegg er H. microps nærmest gjennomsiktig, slik at den ofte kan være vanskelig å få øye på der den sitter fastheftet i den forreste delen av tarmen. Livssyklus er ikke klarlagt for noen av disse ben- TABELL Endoparasitter funnet på liryper i Norge. Listen omfatter synonymer samt hvilke navn de enkelte parasittene er omtalt under i større norske arbeider [i parentes]. Endopar asites r ecorded in w illow grouse in Norway, list i ng synonyms, i ncluding those used in some major Norwegian paper s [ in par antheses]. sopp A spergi llus f umigat us Fresenius, Kjennerud jr ] ENCELLEDE DR T r ypanosoma lagopodis Haaland, [Hartmann og Reichborn E imeria tenela (Railliet og Lucet, 1891 ). Eimel'ia avium Rivolta, [Willumsen 1916, Brinkmann 1923, Høst , Holt 1952.] Coccidium ten ellum Reilliet og Lucet, 1891.?Coccidium g lobosum Labbe, E imeria brachet i Gerard, 1913.?E imeri a g lobosa (Labbe, 1893), Levine og Becker, L eucocytozoon lovat i Seligmann og Sambon, H aemop1"ot etts sp. [Holt 1952.] BENDELORM R aillietina (P aroniella) urog alli (Modeer, 1790). [Huus 1928.] T aenia urogalli Modeer, T aeni a clava Baird, D avain ea clava Shipley, D avain ea ttrogalli Shipley, [Brinkmann 1923, Høst 1930.] H ymenolepis micl'ops (Diesing, 1850). [Brinkmann 1923, Høst 1930.] T aenia microps Diesing, H ymenolepis t etraonis Wolfhiigel, W ein landia microps Mayhew, [Huus 1928, Høst 193'5-36.] RUNDORM Mic1"Ofi lar i a lagopodi s (Haaland, 1928). Capillar ia caudinfla t a (Molin, 1858).? F i lal'ia t etricis F rolich, 1802.?Capillal'i a semit er es Zeder, T richosoma longicolle Rudolphi, [Br inkmann 1923.J Capillar i a longicollis Mehlis, [Huus 1928.] 218 Calodium caudinf latum Molin, T richosoma gallinum Kowalewsky, T richosoma caudinflatum Kowalewsky, T richosomum papillosum Blome, A sca r ;dia com par (Schrank, 1790). [Huus 1928, Høst ] A scaris com par Schrank, A scaris lagopodis Frolich, H etcrakis bor ealis v. Linstow, H et erak is com p ar Mueler, H et erak is magni papilla v. Linstow, [Brinkmann 1923, Olstad 1923.] H ete7'ak is cylindrica Blome, F aljci ola trachea Montagu, Syngamus trachea (Montagu, 1811 ). Sy ngamus tracheali s v. Siebold, Strongylus trachealis Creplin, Strongylus pictus Creplin, Sclerost om um syngamus Diesing, 185l. Scler ostomum trachcale Diesing, 185l. Syngamus prtmit i v us Molin, Syn gamus pugi.onatus Schlottbauer, SyngamulJ bif urcatus Theobald, Syngamus t rachea Chapin, Syngamus parv us Chapin, Syn gamus gracilis Chapin, Syngamus m erulae Baylis, Syngamus t en ui spiculum Manter og Pinto, KRASSERE kke bestemt. delormene som begge er funnet i rypetarmene hele sommerhalvåret. vintermånedene er bare R. urogalli påvist. Begge parasittene kan forekomme i meget stort a ntall, men til tross for dette ser det ut som om i alle fall den ene ormen, R. ul'ogalli, har liten skadevirkning på rypene. midlertid er det flere som mener at den andre kan medføre visse ulemper, og særlig for kyllingene. Det er påvist fire rundormer hos liry per her i landet. En av disse er blodparasitten Micr oj i lar i a lagopodis, to er tarm parasitter : Capillaria caudinjlata og Ascaridi a compar, og den siste, Syngamus trachea, finnes i luftkanalene. M. lagopodis er en meget kort (ca. 0,2 mm) og tynn (ca. 0,0005 mm) snylter (Haaland 1928 ) som lever i rypas blodåresystem. Det er antatt at denne mikro-filarien kan medføre en sterk svekkelse av r ypa når den forekommer i stort antall, og den er også påvist som dødsårsak ved særlig høye infeksjonsintensiteter (anslagsvis 3 mill. filarier) (Sørum 1950). midlertid tyder de hittil spredte undersøkelsene på at mikro-filarien forekommer i en liten prosent av rypene, og at infeksjonsintensiteten kan variere mye. Av rundormene i tarmen er C. caudinjlata bare påvist et par ganger i norske lir yper. Den kan bli opptil 4 cm lang, men den er så t ynn og gjennomskinnelig at det ikke er mulig å se den med blotte øye før den er preparert. A. com par kan bli like lang eller noe lengre enn C. caudinjlata, men den er t ykkere slik at den lett ka n 219

20 oppdages. Den er også funnet i en stor del av de undersøkte rypene, men med et par unntak er denne rundormen bare påvist i de østlige delene av landet fra Telemark og helt opp til Finnmark (Holt 1952). Den er for øvrig ikke funnet på Sørlandet (Høst ). Når denne parasitten forekommer fåtallig i rypene ser den ut til å være lite skadelig, men Sørum (1950) nevner tilfeller med høy infeksjonsintensitet hvor rypene var sterkt svekket. S. trachea er en rundorm som nylig ble påvist i rypekyllinger i Nord-Norge (Wissler 1975). Den er tidligere funnet i andre fuglearter i Sør-Norge. Det er også registrert krassere i en rypetarm, men de er foreløpig ikke bestemt (Tor Bakke pers. medd.). Holt (1952) har en sammenstilling av lirypas parasitter etter årstidene (Aspergillus fumigatus unntatt), og han finner vesentlig flere infiserte ryper i sommerhalvåret enn om vinteren. Dette kan ha flere årsaker. Om sommeren har vi alle de unge kyllingene, som nok generelt er mindre motstandsdyktige mot infeksjoner enn eldre fugl. Videre kan muligens de mest parasitterte bukke under utover høsten ved at de f.eks. bare er litt svekket og dermed lettere bytte for rovdyr enn de øvrige rypene. Endelig kan parasittenes mulighet til å spre seg ved hjelp av mellomvertene være sterkt redusert om vinteren i forhold til sommeren. Det kan ofte være vanskelig å avgjøre om en spesiell parasitt har skadelig innvirkning på sin vert uten samtidig å undersøke en rekke andre faktorer, bl.a. vertens øvrige parasittfauna. For enkelte dyregrupper har det nemlig vist seg at angrep aven parasitt har gjort det lettere for andre parasitter å etablere seg. Samtidig er det også rimelig å anta at individer som blir angrepet av flere parasitter kan bli temmelig sterkt svekket selv om hver enkelt parasitt for seg ikke behøver å ha så stor innvirkning på verten. Ved angrep av flere parasitter på en svekket vert vil det også være vanskelig å avgjøre hvilken eller hvilke parasitter som har den største skadevirkningen. Generelt er det derfor vanskelig å si hvor stor bestandsregulerende effekt en parasittfauna kan ha på sin vertspopulasjon, særlig da parasittangrepene alltid bare vil være en del av det totale økologiske press populasjonen er utsatt for. En del av disse rypeparasittene har i det hele tatt ikke mulighet til å etablere seg i mennesker, og de fleste snyltere lever i organer av rypa som vi ikke benytter til mat. Det kan imidlertid være grunn til å utvise vanlig renslighet ved ribbing og stell av ryper, men jeg vil presisere at ved alminnelig tilberedning, med steking og koking, blir alle de nevnte parasittene uskadeliggjort. LTTERATUR Brinkmann, A. 1923: Lirypens entoparasitter. B ergens Mus. Arb. Naturvid. Rk (3): : Coecidiosen hos lirypen. Bergens M us. Arb. Naturvid. Rk (9) : Hartmann, O. & Reiehborn-Kjennerud jr.,. 1937: nfeksjon med Aspergillus fumigatus hos ryper i fangenskap. Avh. norske VidenskAkad. Oslo. l. Mat. Naturvid. Kl. 14: Holt, E. 1952: Lirypas parasitter. Pap. Game R es. 8: Huus, J. 1928: Darmparasitten des norwegisehen Moorsehneehuhs. Bergen Mus. Arb. N aturvid. Rk (3): Høst, P. 1930: Rypeundersøkelser på Sørlandet sommeren Norsk J æg. og F iskforen. T idsskr. 59: : Trekk av dyrelivet på Hardangervidda. Rypeundersøkelser. Norsk J æg.- og FiskForen. Tidsskr. 64: , 65: Haaland, M. 1928: Blodparasitter hos lirypen (Lagoptts lagopus). Medd. (23), B ergens J æg.- og FiskForen. Rypeunders. ( ): Olstad, O. 1923: Litt om bændel- og rund-orm hos lirypen. Norsk J æg.- og FiskForen. T idsskr. 52: Sørum, L. 1950: Fugleviltundersøkelser på laboratoriet. Norg. J eg.- og F isk Forb. T idsskr. 79: Willumsen, H. 1916: Coeeidiosis i den norske rypebestand. Norsk J æg.- og FiskForen. Tidsskr. 45: Wissler, K. 1975: The distribution, seasonality and loeal variations of helminths in two North-Norwegian populations of Willow Grouse (Lag opus lagopus). Norw. J. Zool. 23: 202. '. SUMMAR THE ENDOP ARASTES OF WLLOW GROUSE A list of endoparasites of willow grouse reeorded in Norway is presented (Table ). The table a lso gives synonyms, including those us ed in major Norwegian papers. The influenee of the parasites on willow grouse and infeetions of man are briefly diseussed. Author's address: Zoologieal Museum, Sars gt. l, N- Oslo