RETTSMØTERAPPORT I sak E-5/15

Transkript

1 E-5/15-13 RETTSMØTERAPPORT I sak E-5/15 ANMODNING til EFTA-domstolen i medhold av artikkel 34 i Avtalen mellom EFTAstatene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol fra Eidsivating lagmannsrett i en sak mellom Matja Kumba T. M bye m.fl. Stiftelsen Fossumkollektivet og om tolkningen av artikkel 6 og artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og b) i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida. 1 I Innledning 1. Ved brev av 11. februar 2015, registrert ved EFTA-domstolen 13. februar 2015, innga Eidsivating lagmannsrett en anmodning om rådgivende uttalelse i en sak som står for lagmannsretten mellom Matja Kumba T. M bye m.fl. ( de ankende parter ) og Stiftelsen Fossumkollektivet ( ankemotparten ). 2. Saken for Eidsivating lagmannsrett gjelder tvist om gyldigheten av fire endringsoppsigelser med tilbud om nye stillinger på nye vilkår ved ankemotpartens avdeling Solvold. De ankende parter har anmodet lagmannsretten om å kjenne oppsigelsene ugyldige. 1 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida, EFT 2003 L 299, s. 9, innarbeidet i EØS-avtalen vedlegg XVIII, punkt 32h.

2 - 2 - II EØS-rett Rettslig bakgrunn 3. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida ( arbeidstidsdirektivet eller direktivet ) er innarbeidet i Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde ( EØS-avtalen eller EØS ) vedlegg XVIII, punkt 32h. 4. Fortalen til arbeidstidsdirektivet inneholder blant annet følgende betraktninger: 1) Rådsdirektiv 93/104/EF av 23. november 1993 om visse aspekter ved organisering av arbeidstiden, der det er fastsett minstekrav til tryggleik og helse i samband med organisering av arbeidstida med omsyn til periodar for døgnkvil, pausar, vekekvil, øvre grense for arbeidstid per veke, årleg ferie og aspekt ved nattarbeid, skiftarbeid og arbeidsrytme, er vorte endra monaleg. Av omsyn til klarleiken bør dei aktuelle føresegnene konsoliderast. 2) I artikkel 137 i traktaten er det fastsett at Fellesskapet skal støtte og utfylle verksemda til medlemsstatane med sikte på å betre arbeidsmiljøet for å verne helsa og tryggleiken til arbeidstakarane. Det bør unngåast at direktiv som vert vedtekne på grunnlag av denne artikkelen, pålegg administrative, økonomiske og rettslege byrder som er av ein slik art at dei motverkar skipinga og utviklinga av små og mellomstore føretak. 3) Føresegnene i rådsdirektiv 89/391/EØF av 12. juni 1989 om iverksetting av tiltak som forbedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen skal framleis nyttast fullt ut på dei områda som er omfatta av dette direktivet, utan at det rører ved strengare og/eller meir spesifikke føresegner i dette direktivet. 4) Betra tryggleik, hygiene og helse for arbeidstakarane på arbeidsplassen er eit mål som ikkje bør vere underordna reint økonomiske vurderingar. 5. De relevante definisjoner er fastsatt i arbeidstidsdirektivet artikkel 2, herunder blant annet: 1. [med] arbeidstid [menes] alle periodar då arbeidstakaren er i arbeid og står til rådvelde for arbeidsgjevaren, og utfører verksemda si eller pliktene sine i samsvar med nasjonal lovgjeving og/eller praksis, 2. [med] kviletid [menes] alle periodar som ikkje er arbeidstid,

3 6. Arbeidstidsdirektivet artikkel 3 lyder: Medlemsstatane skal gjere dei tiltaka som er naudsynte for å sikre at alle arbeidstakarar får ein minsteperiode for døgnkvil på minst elleve samanhengande timar for kvar periode på 24 timar. 7. Arbeidstidsdirektivet artikkel 5 lyder: Medlemsstatane skal gjere dei tiltaka som er naudsynte for å sikre at alle arbeidstakarar for kvar sjudagarsperiode får ein minsteperiode for kvile på minst tjuefire samanhengande timar, i tillegg til dei elleve timane for døgnkvil som er nemnde i artikkel 3. Dersom objektive eller tekniske grunnar eller omstende som har med organiseringa av arbeidet gjer det rettkome, kan det fastsetjast ein minsteperiode på 24 timars kvile. 8. Arbeidstidsdirektivet artikkel 6 fastsetter: Medlemsstatane skal, i medhald av krava om vern av tryggleiken og helsa til arbeidstakarane, gjere dei tiltaka som er naudsynte for å a) avgrense arbeidstida per veke ved hjelp av lover eller forskrifter, eller ved hjelp av tariffavtaler eller avtaler som er gjorde mellom partane i arbeidslivet, b) at den gjennomsnittlege arbeidstida for kvar sjudagarsperiode ikkje overstig 48 timar, medrekna overtid. 9. Arbeidstidsdirektivet artikkel 22 lyder: 1. Ein medlemsstat skal ha høve til å la vere å nytte artikkel 6 dersom dei allmenne prinsippa om vern av tryggleiken og helsa til arbeidstakarane vert stetta, og dersom han gjer dei tiltaka som er naudsynte for å sikre at a) ingen arbeidsgjevar krev at ein arbeidstakar arbeider meir enn 48 timar i ein sjudagarsperiode, rekna ut som eit gjennomsnitt for den referanseperioden som er nemnd i artikkel 16 bokstav b), med mindre arbeidsgjevaren har gjeve samtykke til å utføre eit slikt arbeid, b) ingen arbeidstakar lir skade av at han eller ho ikkje er villig til å gje samtykke til å utføre eit slikt arbeid, c) arbeidsgjevaren fører ajourførde register over alle arbeidstakarar som utfører eit slikt arbeid,

4 - 4 - d) registra vert stilte til rådvelde for dei rette styresmaktene, som av omsyn til tryggleiken og/eller helsa til arbeidstakarane kan forby eller avgrense høvet til å overstige den øvre grensa for talet på arbeidstimar per veke, e) arbeidsgjevaren på oppmoding frå dei rette styresmaktene gjev dei opplysningar om tilfelle der arbeidstakarane har gjeve samtykke til å utføre arbeid som overstig 48 timar i ein sjudagarsperiode, rekna ut som eit gjennomsnitt for den referanseperioden som er nemnd i artikkel 16 bokstav b). [...] 3. Dersom medlemsstatane nyttar seg av dei høva som er fastsette i denne artikkelen, skal dei straks melde frå til Kommisjonen om dette. Nasjonal rett 10. Arbeidstidsdirektivet er innarbeidet i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. 2 ( arbeidsmiljøloven ) og ved midlertidig forskrift 24. juni 2005 nr. 686 om arbeidstid i institusjoner som har medleverordninger 3 ( medleverforskriften ). 11. Arbeidsmiljøloven 3-1 første ledd lyder: For å sikre at hensynet til arbeidstakers helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt, skal arbeidsgiver sørge for at det utføres systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på alle plan i virksomheten. Dette skal gjøres i samarbeid med arbeidstakerne og deres tillitsvalgte. 12. Arbeidsmiljøloven 4-1 første ledd fastsetter følgende: Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet. 13. Hovedregelen for lengste ordinære ukentlige arbeidstid er fastsatt i arbeidsmiljøloven 10-4 første ledd: Bestemmelsen lyder slik: Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. 2 Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), LOV Midlertidig forskrift om arbeidstid i institusjoner som har medleverordninger, FOR

5 Arbeidsmiljøloven 10-5 første ledd lyder: Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale at den alminnelige arbeidstid kan ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn foreskrevet i 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger ti timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. [...] 15. Arbeidsmiljøloven åttende ledd fastsetter følgende: Dersom arbeidet er av så særegen art at det vanskelig lar seg tilpasse bestemmelsene i kapitlet her, kan departementet i forskrift gi særlige regler og fastsette unntak fra disse bestemmelsene. 16. Arbeidsmiljøloven 15-7 første ledd fastsetter følgende: Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold. 17. Arbeidsmiljøloven første ledd lyder: Ved tvist om et arbeidsforhold lovlig er brakt til opphør etter reglene i 15-7 kan arbeidstaker fortsette i stillingen så lenge forhandlinger pågår etter Medleverforskriften 2 lyder slik: 1) Den samlede ukentlige arbeidstiden må ikke overstige 48 timer i løpet av en periode på 7 dager. Grensen på 48 timer kan gjennomsnittsberegnes over en periode på 6 uker. 2) Den enkelte arbeidstaker kan gi sitt skriftlige samtykke til en samlet ukentlig arbeidstid utover 48 timer, likevel ikke mer enn 60 timer i uken. Den avtalte ukentlige arbeidstiden kan gjennomsnittsberegnes over en periode på 6 uker. Arbeidstakere som har sin bolig på eller i tilknytning til institusjonen, kan gi sitt skriftlige samtykke til å være tilgjengelig utover 60 timer i uken. 3) Arbeidstaker som ikke har sin bolig på eller i tilknytning til institusjonen, kan trekke tilbake tidligere gitt samtykke til en arbeidstid utover 48 timer. Arbeidsgiver plikter da, innen en periode på 3 måneder, å tilby arbeidstaker en annen arbeidstidsordning innenfor rammene i første ledd. III Faktum og saksgang 19. Ankemotparten, som ble opprettet i 1983, tilbyr behandling for unge mennesker med rusproblemer. Den er organisert som en ideell stiftelse. Ankemotparten har 60

6 - 6 - behandlingsplasser, fordelt på seks avdelinger, og arbeidet bygger på kollektivtanken. Dette innebærer at behandlerne lever sammen med pasientene (medleverforhold). 20. På oppsigelsestidspunktet var de ankende parter ansatt hos ankemotparten ved avdeling Solvold. Avdeling Solvold er et behandlingstilbud for jenter med rusproblematikk kombinert med ulike former for psykiske lidelser. Avdelingen er dimensjonert for 7 samtidige brukere i alderen år. De ansatte ved avdelingen er ansvarlige for medisinutdeling til pasientene og for planlegging og organisering av store deler av behandlingen og aktivitetene som tilbys. Arbeidsdagen starter kl. 07:00 og det skal være ro etter klokka 23:00. Innenfor dette tidsrommet har de ansatte to timer fri hver dag. De ansatte sover i samme hus som ungdommene og er tilgjengelige om natten ettersom flere pasienter har ulike psykiske lidelser. De ansatte har krav på tre måneders lønnet permisjon hvert tredje år. 21. Behandlingen som pasientene får hos ankemotpartens avdeling Solvold, skiller seg fra behandlingstilbudet ved de fleste av de andre avdelingene ettersom pasientene har kombinerte lidelser som de trenger medisinering for. Den eneste andre avdelingen som har samme behandlingstilbud, er en avdeling for gutter i samme aldersgruppe. 22. Frem til endringsoppsigelsene hadde de ansatte ved avdeling Solvold en arbeidstidsordning som besto av tre døgn arbeid, etterfulgt av sju døgn fri, deretter fire døgn arbeid, etterfulgt av sju døgn fri (såkalt turnus ), som innebærer at de ansatte i gjennomsnitt arbeider 56 timer i uken. På grunn av store underskudd ved avdeling Solvold i 2009, 2011 og 2012 foreslo ankemotparten en endring i arbeidstidsordningen til en såkalt 7-7-turnus bestående av sju døgn arbeid etterfulgt av sju døgn fri. Ifølge ankemotparten ville denne endring gjøre det mulig å redusere antallet ansatte fra tre arbeidslag til to. Det er tre ansatte i hvert arbeidslag. Ingen av partene bestrider at en 7-7-turnus innebærer at de ansatte i gjennomsnitt er på jobb i ca. 84 timer per uke, og at de er i aktivt arbeid mer enn 48 timer i gjennomsnitt per uke. I forbindelse med endringsoppsigelsen ble de ansatte også tilbudt kroner økning i årslønnen, i tillegg til tre måneders lønnet permisjon hvert tredje år (som ville tre i kraft etter to år for avdeling Solvold). 23. De ankende parter aksepterte ikke endret arbeidstid. De ble derfor sagt opp i sine stillinger av ankemotparten, som tilbød dem nye stillinger med ovennevnte endring i arbeidstid. Forut for endringsoppsigelsene ble det gjennomført drøftelsesmøte mellom ankemotpartens ledelse og relevante tillitsvalgte for de ansatte. De ansatte ble dessuten informert om endringen i fellesmøte og i individuelle samtaler. 24. Ved stevning 6. juni 2013 anla de ankende parter søksmål mot ankemotparten for å få kjent endringsoppsigelsene ugyldige. Ved Hedmarken tingretts dom 7. januar 2014 ble ankemotparten frifunnet. Saken ble anket til Eidsivating lagmannsrett, som besluttet å anmode EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse om tolkningen av arbeidstidsdirektivet artikkel 6 og artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og b).

7 Følgende spørsmål ble forelagt EFTA-domstolen: 1. Innebærer gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid på 84 timer ( 7-7-turnus ) i medleverforhold et brudd på Arbeidstidsdirektivet art. 6, jf. art. 22 nr. 1 bokstav a (direktiv 2003/88/EF)? 2. Er en nasjonal bestemmelse som går ut på at arbeidstakers samtykke til å arbeide utover 60 timer per uke i medleverforhold ikke kan trekkes tilbake forenlig med de rettigheter som gis arbeidstaker etter Arbeidstidsdirektivet art. 6 jf. art. 22? 3. Vil en oppsigelse som følge av manglende samtykke til en arbeidstidsordning utover 48 timer i løpet av en syvdagers periode være å anse som en reaksjon/ last som omfattes av Arbeidstidsdirektivet art. 22 nr. 1 bokstav a jf. bokstav b? IV Skriftlige innlegg 26. I medhold av artikkel 20 i EFTA-domstolens vedtekter og artikkel 97 i rettergangsordningen er skriftlige innlegg inngitt av: de ankende parter, Matja Kumba T. M'bye m.fl., representert ved advokat Lornts N. Nagelhus, ankemotparten, Stiftelsen Fossumkollektivet, representert ved advokat Vegard Lien og advokat Helene Wegner, Europakommisjonen ( Kommisjonen ), representert ved Michel van Beek, medlem av Kommisjonens juridiske tjeneste, som partsrepresentant. 27. Et skriftlig innlegg fra EFTAs overvåkningsorgan ( ESA ) ble registrert ved EFTAdomstolen 5. mai 2015, én dag etter utløpet av fristen for å gjøre dette, uten at ESA hadde anmodet om og oppnådd forlenget frist eller oppgitt noen omstendigheter som kunne unnskylde den manglende overholdelse av fristen. Følgelig ble innlegget avvist som for sent innkommet. V Sammendrag av fremsatte anførsler Det første spørsmål De ankende parter 28. De ankende parter er av den oppfatning at den nye arbeidstidsordning ved ankemotpartens avdeling Solvold er i strid med kravene både i norsk rett og EØS-retten

8 - 8 - om at en arbeidstidsordning skal være forsvarlig, og at det må finnes en øvre grense for arbeidstid. 29. De ankende parter viser til uttalelsen fra Europakommisjonen i dens arbeidsdokument om at even in general terms, it may be questioned, for example, whether allowing opted-out workers to work up to 78 hours per week, on average, for a prolonged period could be compatible with the health and safety principles underlying the directive De ankende parter anfører at arbeidstidsdirektivet er et vernedirektiv som bygger på visse allmenne og generelle minimumsstandarder som ikke under noen omstendigheter kan fravikes. Følgelig er det begrenset hvilke arbeidstidsordninger de ansatte kan samtykke til. De ankende parter anfører videre at Europarådets ekspertkomité (European Committee of Social Rights) gjorde en tilsvarende vurdering Med henvisning til rettspraksis fra Den europeiske unions domstol ( EUdomstolen ) gjør de ankende parter gjeldende at en arbeidstidsordning som ikke sikrer nødvendige hvileperioder, i prinsippet er uforenlig med arbeidstidsdirektivet. 6 Følgelig er en 7-7-turnus som ikke sikrer kompenserende hviletid, uforenlig med direktivet. De ankende parter peker på at maksimalt antall arbeidstimer i løpet av en syvdagersperiode må begrenses utfra helse- og sikkerhetsmessige hensyn. Når denne grense vurderes for medleverne, må det legges vekt på at arbeidet de utfører er krevende, og at de ofte blir forstyrret i sine hvileperioder. 32. De ankende parter viser også til uttalelsen i Europakommisjonens arbeidsdokument om at samtykke etter direktivet artikkel 22 nr. 1 bokstav a) skal være explicit, free and informed. 7 Derfor beskytter arbeidstidsdirektivet arbeidstakerne mot å måtte gi sitt samtykke til å arbeide utover 48 timer i løpet av en syvdagersperiode for å beholde arbeidsforholdet. De ankende parter anfører at et samtykke gitt under omstendighetene i den foreliggende sak, ikke kan anses som explicit, free and informed og er derfor ikke i samsvar med artikkel 22 nr. 1 bokstav a). 33. De ankende parter anmoder EFTA-domstolen om å besvare det første spørsmål på følgende måte: 4 Det vises til Commission Staff Working Paper av 21. desember 2010, Detaljert rapport om medlemsstatenes gjennomføring av direktiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstida ( arbeidstidsdirektivet ) SEC(2010) 1611 final Følgedokument til Kommisjonens rapport til Europaparlamentet, Rådet og Den europeiske økonomiske og sosiale komité om medlemsstatenes gjennomføring av direktiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstida ( arbeidstidsdirektivet ), COM(2010) 802 final, s Det vises til og 2006-rapportene fra Den europeiske komité for sosiale rettigheter med hensyn til om norsk lovgivning er forenlig med Den europeiske sosialpakt av 3. mai Det vises til sak C-428/09 Union syndicale Solidaires Isère mot Premier ministre m.fl., Sml s. I Det vises til Commission Staff Working Paper av 21. desember 2010, som omtalt over.

9 - 9 - Artikkel 6, jf. artikkel 22 nr. 1 bokstav a), i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida er til hinder for en arbeidstidsordning som i gjennomsnitt utgjør 84 timer der ordningen innebærer at det arbeides 168 timer i en syvdagersperiode som så etterfølges av en syvdagersperiode med fri og hvor den ansatte står til rådighet for arbeidsgiver på arbeidsstedet også i hvileperiodene. Ankemotparten 34. Ankemotparten anfører at medleverforskriftens virkeområde er smalt, og at det bare er i veldig få tilfeller det kan gis unntak fra arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven. I slike situasjoner går hensynet til pasientene foran og berettiger lengre skift. Ankemotparten anfører at den har oppfylt vilkårene om skriftlig samtykke og tilfredsstillende bolig fastsatt i medleverforskriften Ankemotparten fastholder at medleverforskriften inneholder tilstrekkelige garantier for å beskytte arbeidstakernes helse og sikkerhet. Ankemotparten peker dessuten på at de generelle regler i arbeidsmiljøloven 3-1 første ledd og 4-1 første ledd kommer til anvendelse for å sikre arbeidstakernes helse og sikkerhet, og at Arbeidstilsynet har konkludert med at arbeidsmiljøet oppfyller de strenge krav loven stiller. 36. Ankemotparten viser til en evaluering av medleverforskriften bestilt av Norges regjering. Der fremgår det at de ansatte i hovedsak var fornøyde med å jobbe lange skift og at de mener at medleverordninger legger til rette for bedre terapeutisk arbeid, i tillegg til at de gir lengre sammenhengende friperioder og høyere lønn Ankemotparten mener at en 7-7-turnus i en medleverordning er i samsvar med arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav a), under hensyn til gjeldende nasjonal forskrift og de omfattende garantier som er vedtatt for å beskytte arbeidstakernes helse og sikkerhet. 38. Ankemotparten anmoder EFTA-domstolen om å besvare det første spørsmål på følgende måte: Gitt at arbeidstakernes helse og sikkerhet er beskyttet, og at vilkårene i arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav a) e) er oppfylt, er en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid på 84 timer i medleverforhold ikke et brudd på arbeidstidsdirektivet artikkel 22, jf. artikkel 6. 8 Rapport publisert 29. desember 2014 av den uavhengige forskningsstiftelse Fafo og forfattet av Dag Olberg og Karen-Sofie Pettersen. Norsk tittel: Arbeidstid i barneverninstitusjonene. Praktisering og regulering. Tilgjengelig på Fafos nettsted på:

10 Kommisjonen 39. Kommisjonen anfører at selv om adgangen etter arbeidstidsdirektivet artikkel 22 til individuelt å fravike arbeidstidsbegrensningene ikke fastsetter noen generell grense for gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid, gir unntaket ikke rom for å unnlate å anvende direktivets øvrige bestemmelser, særlig ikke med hensyn til korteste hviletid. Korteste daglige og ukentlige hviletid i henhold til direktivet er gjennomsnittlig 90 timer hviletid av de 168 timer som hver uke består av. Slik Kommisjonen ser det, kan arbeidstiden derfor ikke overstige gjennomsnittlig 78 timer per uke. 40. Det at medleverforskriften 2 åpner for at arbeidstakerne kan samtykke til en arbeidstidsordning utover 60 timer i uken, er etter Kommisjonens syn ikke i seg selv uforenlig med arbeidstidsdirektivet. Siden rettighetene sikret i arbeidstidsdirektivet artikler 3 og 5 må anvendes korrekt, kan imidlertid gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid ikke overstige 78 timer. 41. På grunnlag av det ovenstående er Kommisjonen av den oppfatning at en arbeidsordning som medfører en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid på 84 timer, er uforenlig med arbeidstidsdirektivet. 42. Derfor anmoder Kommisjonen EFTA-domstolen om å besvare det første spørsmål på følgende måte: En gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid på 84 timer ( 7-7-turnus ) er ikke forenlig med arbeidstidsdirektivet artikkel 6, jf. artikkel 22 nr. 1 bokstav a). Det andre spørsmål De ankende parter 43. De ankende parter anfører at i henhold til EU-domstolens rettspraksis må en arbeidstakers samtykke til å arbeide mer enn 48 timer per uke, som fastsatt i arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1, være uttrykkelig, fritt og informert. 9 Videre ville det være i strid med direktivet dersom en arbeidstaker som gjør retten etter direktivet artikkel 6 bokstav b) gjeldende, blir møtt med negative reaksjoner fra arbeidsgiveren. 44. De ankende parter mener at vernehensynet i direktivet ville bli sterkt uthulet dersom en arbeidstaker kan frasi seg beskyttelsen som arbeidstidsdirektivet artikkel 6 bokstav b) gir, på ubestemt tid og uten mulighet til å trekke samtykket tilbake. Et samtykke som ikke 9 Det vises til forente saker C-397/01 til C-403/01 Bernard Pfeiffer m.fl. mot Deutsches Rotes Kreuz, Kreisverband Waldshut ev, Sml s. I-8835 og sak C-243/09 Günter Fuß mot Stadt Halle, Sml s. I-9849.

11 kan trekkes tilbake, kan ikke anses å ha blitt gitt fritt, noe som er et krav i henhold til EØSretten. 45. I lys av det ovenstående fastholder de ankende parter at arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og b), jf. artikkel 6, forutsetter at arbeidstakerens samtykke må kunne trekkes tilbake, og at slik tilbakekalling ikke kan møtes med negative reaksjoner mot arbeidstakeren. 46. De ankende parter foreslår derfor følgende svar på det andre spørsmål: Artikkel 6, jf. artikkel 22 nr. 1 bokstav a), i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida skal fortolkes således at den er til hinder for at et samtykke til å arbeide utover grensen fastsatt i artikkel 6 bokstav b) gjøres ugjenkallelig. Likeledes er artikkel 6, jf. artikkel 22 nr. 1 bokstav a), til hinder for at en nasjonal lovbestemmelse fratar en arbeidstaker som har samtykket til i gjennomsnitt å arbeide utover 48 timer i løpet av syvdagersperiode, muligheten til senere å påberope seg rettigheten gitt i artikkel 6 bokstav b). Ankemotparten 47. Ifølge ankemotparten gjennomfører medleverforskriften samtykkekravet i arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav a) fullt ut. I henhold til forskriften 2(2) kan samlet ukentlig arbeidstid ikke overstige 48 timer med mindre arbeidstakeren har gitt sitt skriftlige samtykke. Arbeidstakere som har sin bolig på eller i tilknytning til institusjonen, kan videre gi sitt skriftlige samtykke til å være tilgjengelig utover 60 timer i uken. For å sikre arbeidsgiveren et minimum av forutsigbarhet, kan slikt samtykke dessuten ikke trekkes tilbake dersom bolig er stilt til rådighet, gitt de investeringer bolig representerer for arbeidsgiveren. Endelig gjør ankemotparten gjeldende at ordlyden i arbeidstidsdirektivet ikke forutsetter at samtykke når som helst kan trekkes tilbake. 48. I lys av det ovenstående anmoder ankemotparten EFTA-domstolen om å besvare det andre spørsmål på følgende måte: Arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav a) kan ikke tolkes slik at den er til hinder for at lovgivningen i en medlemsstat kan fastsette at arbeidstakers samtykke til å arbeide utover 48 timer per uke i medleverforhold ikke kan trekkes tilbake. Kommisjonen 49. Kommisjonen gjør gjeldende at en bokstavelig fortolkning av medleverforskriften 2, som fastsetter at [a]rbeidstaker som ikke har sin bolig på eller i tilknytning til institusjonen, kan trekke tilbake tidligere gitt samtykke til en arbeidstid utover 48 timer,

12 innebærer at en arbeidstaker som har sin bolig på eller i tilknytning til institusjonen, ikke kan trekke tilbake tidligere gitt samtykke. Kommisjonen mener dette ville være uforenlig med arbeidstidsdirektivet. 50. Videre peker Kommisjonen på at arbeidstidsdirektivets adgang til individuelt å fravike arbeidstidsbegrensningene må tolkes restriktivt, i lys av direktivets helse- og sikkerhetsmessige mål. Det ville være i strid med disse mål om arbeidstidsdirektivet artikkel 22 ble tolket slik at arbeidsgivere kan kreve at arbeidstakerne endelig og ugjenkallelig avstår fra sin rett til å omfattes av arbeidsvilkår i samsvar med grensen fastsatt i direktivet artikkel 6. Slik Kommisjonen ser det, bør en arbeidstaker ha mulighet til å påberope seg retten i henhold til direktivet artikkel 6 så snart han ikke lenger ønsker å fravike arbeidstidsbegrensningene. Den eneste begrensningen som ville kunne tenkes på retten til å kunne trekke tilbake et samtykke, ville være en rimelig varslingsfrist slik at arbeidsgiveren fikk tid nok til å omorganisere arbeidsrytmen. 51. I lys av det ovenstående anmoder Kommisjonen EFTA-domstolen om å besvare det andre spørsmål på følgende måte: En bestemmelse i nasjonal lovgivning som går ut på at arbeidstakers samtykke til å arbeide utover 60 timer per uke, ikke kan trekkes tilbake, er ikke forenlig med arbeidstidsdirektivet artikkel 6, jf. artikkel 22. Det tredje spørsmål De ankende parter 52. De ankende parter anser at EU-domstolens dom i Günter Fuß 10 klart slo fast at en arbeidstaker ikke må utsettes for reaksjoner/ last fra arbeidsgiver som følge av at han ikke samtykker til å fravike arbeidstidsbegrensningene. De ankende parter gjør gjeldende at en oppsigelse, som i den foreliggende sak, er vesentlig mer skadelig for en arbeidstaker når retten fastsatt i arbeidstidsdirektivet artikkel 6 påberopes, enn en reaksjon i form av en tvangsforflytning, som tilfellet var i Günter Fuß. 53. De ankende parter anfører at en endringsoppsigelse er et ensidig påbud fra arbeidsgiver om endrede arbeidsvilkår som inneholder klare elementer av tvang. Følgelig er det klart i strid med arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav b) når konsekvensen av ikke å samtykke til en ny arbeidstidsordning er at arbeidsforholdet blir sagt opp. 54. De ankende parter anmoder EFTA-domstolen om å besvare det tredje spørsmål på følgende måte: 10 Det vises til Günter Fuß, som omtalt over,og Commission Staff Working Paper av 21. desember 2010, som omtalt over, s. 86.

13 Artikkel 22 nr. 1 bokstav a), jf. bokstav b), i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida skal fortolkes således at den er til hinder for at en arbeidsgiver reagerer overfor en arbeidstaker som ikke samtykker til å arbeide utover grensen fastsatt i artikkel 6, bokstav b), med en oppsigelse av arbeidsforholdet. Det er i denne forbindelse uten betydning at oppsigelsen ledsages av et tilbud om den samme stillingen når tilbudet inneholder forringede vilkår hva angår arbeidstid. Ankemotparten 55. Ankemotparten fastholder at endringsoppsigelsene i den foreliggende sak ikke kan ses i sammenheng med at arbeidstakerne nektet å akseptere den nye arbeidsordning, men snarere med den kritiske økonomiske situasjon ved ankemotpartens avdeling Solvold. Derfor ble ikke de ankende parter utsatt for reaksjoner/ last i henhold til arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav b). Videre gjør ankemotparten gjeldende at det er den nasjonale domstol som skal vurdere om en oppsigelse kan begrunnes i økonomiske omstendigheter. 56. I så henseende anfører ankemotparten at uavhengig av de ankende parters samtykke til lengre arbeidstid, ville arbeidsavtalene ved avdeling Solvold blitt endret som følge av dens økonomiske situasjon. Som et forsøk på å redde arbeidsplassene ved avdelingen ble arbeidstakerne tilbudt en ny ansettelsesavtale på nye vilkår som de sto fritt til å godta eller avslå. 57. Når det gjelder de ankende parters henvisning til Günter Fuß, anfører ankemotparten at spørsmålet i saken der ikke var om søkeren ved å bli overført til en annen stilling hadde lidd last. 58. Endelig fastholder ankemotparten at de ankende parters standpunkt i den foreliggende sak ville være til skade for samarbeidet mellom de to parter i bransjen, som generelt søker å komme til en minnelig ordning før arbeidsgiveren tyr til ensidige endringer. Dersom oppsigelser, etter at drøftelser ikke har ført frem, automatisk skulle betraktes som en reaksjon/ last mot arbeidstakeren, og følgelig være uforenlig med arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav b), ville arbeidsgivere bli nødt til å gå direkte til oppsigelser uten drøftelser. I mange saker vil dessuten arbeidsgivers eneste tilgjengelige tiltak være å begjære seg konkurs. 59. Derfor foreslår ankemotparten følgende svar på det tredje spørsmål: Arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav b) kan ikke tolkes slik at den er til hinder for en oppsigelse med begrunnelse i arbeidsgivers økonomiske situasjon, dersom drøftelsene mellom partene med hensyn til en endring av turnus som medfører en økning i ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, ikke har ført frem.

14 Kommisjonen 60. Kommisjonen anfører at arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1 bokstav b) klart fastsetter at en fravikelse av arbeidstidsbegrensningene forutsetter at det garanteres at arbeidstakeren ikke utsettes for reaksjoner/ last fra arbeidsgiveren som følge av at han ikke samtykker til å utføre arbeidet. Slik Kommisjonen ser det, er det ikke forenlig med direktivet å si opp en arbeidstaker etter slik nektelse. Det er irrelevant om arbeidstakeren tidligere har arbeidet under en individuell fravikelse av arbeidstidsbegrensningene siden arbeidstakeren i henhold til direktivet artikkel 22 har rett til når som helst å trekke sitt samtykke tilbake. 61. Kommisjonen mener at denne konklusjon har full støtte i rettspraksis fra EUdomstolen, som har funnet at en reaksjon i form av tvangsforflytning av en arbeidstaker som nektet å arbeide mer enn 48 timer i uken, var uforenlig med arbeidstidsdirektivet. 11 Kommisjonen mener at det samme må gjelde når reaksjonen til og med er verre, som oppsigelsene i den foreliggende sak. 62. Kommisjonen foreslår følgende svar på det tredje spørsmål: Oppsigelse som følge av manglende samtykke til en arbeidstidsordning utover 48 timer i løpet av en syvdagers periode er å anse som en reaksjon/ last som omfattes av arbeidstidsdirektivet artikkel 22 nr. 1. Oppsigelsen er derfor uforenlig med arbeidstidsdirektivet. Páll Hreinsson Saksforberedende dommer 11 Det vises til Günter Fuß, som omtalt over (avsnitt 66 og 67).