Utdanning for livet. Sann utdanning - dens opphav og mål

Transkript

1 Utdanning for livet Utdanning for livet Sann utdanning - dens opphav og mål Skolen i Edens hage Kunnskap om godt og ondt Utdanning og frelse Israels utdanning Profetskolene Store menn og deres liv Læreren fra Gud Et eksempel på hans undervisningsmetoder Gud i naturen Lekser fra livet Andre illustrasjoner Mental og åndelig utvikling Vitenskapen og Bibelen Prinsipper og metoder i forretningslivet Bibelske Livshistorier Poesi og sang Bibelens mysterier Historie og profeti Bibelkunnskap og bibelstudium Kunnskap om fysiologi Måtehold og spisevaner Rekreasjon Yrkesfag Utdanning og karakter Undervisningsmetoder Oppførsel Klærne og utdanningen Sabbaten Tro og bønn Livsverket Forberedelse Samarbeid Disiplin Skolen i evigheten Sann utdanning - dens opphav og mål Sann utdanning er mer enn å gjennomføre et visst studium. Den har å gjøre med hele mennesket og hele den levetiden vi har tilgjengelig. Den består i en harmonisk utvikling av fysiske, mentale og åndelige krefter. Vi finner kilden til en slik utdanning i disse inspirerte ord som peker hen til Den Allmektige: «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (KOL 2,3). Verden har sett store lærere, menn og kvinner som har vært intellektuelle kjemper og store forskere, som har inspirert vår tanke og åpnet våre øyne for store kunnskapsfeiter. Men det er en som rager høyere enn dem alle sammen. Likesom himmellegemene i vårt solsystem skinner med det lyset de får fra solen, slik gjenspeiler verdens store tenkere bare de lysstrålene de har mottatt fra Rettferdighetens sol. Alle klare tanker og all intellektuell innsikt kommer fra verdens lys. 1 våre dager blir det sagt mye om hva «høyere utdanning» er og hvor viktig den er. Sann «høyere utdanning» går ut fra hans munn som gir «kunnskap og innsikt» (Ordsp 2,6). All sann kunnskap og all reell utvikling har sitt opphav i kunnskapen om Gud. Denne kunnskapen ser vi hvor vi enn vender oss i den fysiske, mentale eller åndelige verden og uansett hva vi betrakter, med unntak av det synden har herjet med. Samme hva vi forsker på med et oppriktig ønske om å finne sannheten, vil vi komme i kontakt med den usynlige, mektige intelligens som virker i og gjennom alt sammen, Mennesketanken får forbindelse med Guds tanke, det begrensede med det uendelige. Gjennom denne forbindelsen oppnår vi den høyeste utdanningen. Det er Guds egen metode for utvikling. «Forlik deg nå med ham» (Joh 22,21) - dette er Guds budskap til menneskene: Bli kjent med ham. Den fremgangsmåten som disse ordene skisserer, er den samme som ble fulgt under opplæringen av Adam og Eva. Guds store formål Skal vi forstå hva utdanning innebærer, må vi overveie både menneskets natur og Guds formål med å skape oss. Vi må også se på hvordan menneskenes stilling ble forandret da de fikk kunnskap om det onde, samt Guds plan for å oppfylle sitt formål gjennom sin opplæring av menneskene.

2 Da Adam og Eva kom fra Skaperens hånd, lignet de sin skaper både fysisk, mentalt og åndelig. «Gud skapte mennesket i sitt bilde» (1 Mos 1,27), og det var hans plan at de skulle åpenbare dette bildet klarere jo lenger de levde. Alle deres evner kunne styrkes; de skulle stadig bli dyktigere og sterkere. De hadde rike muligheter for å utfolde sine krefter og store kunnskapsområder å forske. Alle hemmelighetene i det synlige universet underverk av ham som vet alt» (Job 37,16) - ventet på å bli utforsket. Det var deres store forrett å stå ansikt til ansikt med Skaperen i et hjertelig forhold til ham. Hadde de forblitt tro mot Gud, ville det ha vært deres forrett i all evighet. I tid uten ende ville de stadig vinne ny kunnskap, oppdage nye kilder til lykke og få en stadig større forståelse av Guds visdom, makt og kjærlighet. Mer og mer ville de ha oppfylt Guds formål med å skape dem, mer og mer ville de ha gjenspeilt Skaperens herlighet. Men dette gikk tapt på grunn av ulydighet. Synden førte til at Guds bilde ble skadet og nesten utvisket. Menneskenes fysiske krefter avtok, deres mentale evner ble redusert, og deres åndelige syn ble svekket. De var nå underlagt døden. Likevel var ikke alt håp ute. I sin uendelige kjærlighet og nåde ga Gud menneskene en prøvetid. Frelsens verk skulle være å gjenskape Guds bilde i menn og kvinner og igjen gjøre dem like fullkomne som da de ble skapt. Dette er formålet med utdanningen og selve livets store formål. Kjærlighetens rolle Kjærlighet ligger til grunn for både skapelsen og frelsen, og den er også grunnlaget for sann utdanning. Dette ser vi tydelig av den loven Gud har gitt oss som veileder i livet. Det første og store bud er dette: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av hele ditt sinn» (Luk 10,27). Det å elske ham, den allmektige, allvitende Gud av all hele sin kraft, sinn og hjerte innebærer den høyeste utviking av alle evner. Det betyr at Guds bilde skal gjenopprettes i sinn og sjel. Det andre budet ligner det første: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,38). Kjærlighetens lov krever at vi helliger legeme, sinn og sjel til å tjene Gud og mennesker. Gjennom denne tjenesten blir vi til velsignelse for andre, men vi får selv den største velsignelsen. All sann utvikling bygger på uselviskhet. Våre evner blir best utviklet gjennom uselvisk tjeneste. Vi får stadig mer del i Guds natur. Gud er kilden til all kunnskap, og derfor er det utdanningens oppgave å rette vår oppmerksomhet mot hans åpenbaring av seg selv. Adam og Eva tok imot kunnskap gjennom direkte forbindelse med Gud, og de lærte om ham gjennom skaperverket. Alt det skapte var i sin opprinnelige fullkommenhet et uttrykk for Guds tanke. Adam og Eva opplevde at naturen myldret av Guds visdom. Men på grunn av synden ble menneskene avskåret fra å lære av Gud i direkte samvær og for en stor del også gjennom hans verk. Jorden har fått hard medfart av synden og er nå bare en svak gjenspeiling av Skaperens herlighet. Naturen taler fortsatt om sin skaper, men disse åpenbaringene er både ufullstendige og ufullkomne, og i vår falne tilstand er vi ute av stand til å tolke den rett, for våre evner er svekket og vårt klarsyn er redusert. Vi trenger til den klarere åpenbaringen av Gud, den han har gitt oss i sitt skrevne ord. Den hellige skrift er den fullkomne målestokk for sannheten, og som sådan bør den få den fremste plassen i utdanningen. Skal vi få en utdanning som er navnet verdig, må vi få kunnskap om Gud vår skaper og Jesus vår frelser, slik de blir åpenbart for oss i Guds hellige ord.

3 Evne til å tenke og handle Alle mennesker er skapt i Guds bilde og utstyrt med evner som ligner på Skaperens evner - personlighet og evne til å tenke og handle. Denne kraften utfolder seg i de menn og kvinner som bærer ansvar, som er foretaksomme ledere og som påvirker karakteren. Sann utdanning vil utvikle denne kraften og lære de unge å bli tenkende mennesker og ikke bare slike som kopierer andres tanker. Vi bør lede dem til sannhetens kilder, til de store områdene innen både naturen og åpenbaringen som venter på å bli utforsket. De bør granske både pliktens og skjebnens store kjensgjerninger så sinnets krefter blir styrket og utviklet. I stedet for utdannede sveklinger kan lærestedene komme til å sende ut menn og kvinner som er i stand til å tenke og handle - mennesker som mestrer omstendighetene og ikke er deres slaver, mennesker som er tolerante, tenker klart og har sine meningers mot. En slik utdanning styrker karakteren, så sannhet og rettskaffenhet ikke blir ofret til fordel for selviske ønsker og verdslige ambisjoner. I stedet for at en eller annen stor lidenskap får makt til å ødelegge, blir alle motiver og ønsker underlagt rettskaffenhetens store prinsipper. Når man lar tanken dvele ved Guds fullkomne karakter, blir sinnet fornyet og sjelen blir gjenskapt i Guds bilde. Hvilken utdanning kan vel være høyere enn denne? Hva kan være like verdifullt? «En kan ikke få den for det fineste gull, prisen kan ikke betales med sølv; den kan ikke kjøpes for Ofir-gull,... å eie visdom er bedre enn perler» (.Job 28,15-18). Guds ideal for oss Guds ideal for sine barn er høyere enn alt vi kan tenke oss. Det målet vi skal nå, er å ligne Gud. Foran alle elever ligger veien åpen til stadige fremskritt. De har et mål å nå og vil søke å oppnå alt det som er godt, rent og edelt. De vil komme så langt de kan så fort som mulig innen alle grener av sann kunnskap. Men de vil rette sine bestrebelser mot mål som er like høyt hevet over rent selviske og verdslige interesser som himmelen er høyere enn jorden. Lærere gjør en stor og edel innsats når de samarbeider med den guddommelige hensikt og gir de unge kunnskap om Gud og former deres karakter i harmoni med hans, Når de vekker ønsket om å nå Guds ideal, formidler de en utdanning som er like høy som himmelen og like vid og bred som universet. Denne utdanningen tar ikke slutt her i livet; den vil fortsette i vårt neste liv. Den som fullfører den forberedende skolen på jorden, får plass i den høyere klassen i himmelen. Skolen i Edens hage Det undervisningssystemet som ble innstiftet ved verdens begynnelse, skulle være en rettesnor for alle senere tider. Som eksempel på dets prinsipper ble det opprettet en mønsterskole i Eden. Hagen var klasserommet, naturen var læreboken, Skaperen selv var læreren, og menneskeslektens foreldre var elevene. Adam og Eva var skapt til å være «Guds bilde og ære» (1 Kor 11,7), og de var utstyrt med evner som var deres høye kall verdig. De var elegante og symmetriske av form; de strålte av sunnhet, glede, lys og håp og lignet i sitt ytre på Skaperen. Men denne likheten var ikke bare av fysisk art. Alle sinnets og sjelens evner var en gjenspeiling av Skaperens skjønnhet. Adam og Eva ble skapt

4 bare litt «lavere enn englene» (Hebr 2.7), for de skulle ikke bare oppleve den synlige verdens under, men også forstå sitt moralske ansvar og sine forpliktelser. Midt i disse vakre omgivelsene, i en natur som var uberørt av synd, skulle våre første foreldre få sin undervisning. Vår himmelske Far ledet selv undervisningen. Ofte fikk de besøk av hellige engler, hans sendebud, og mottok råd og. undervisning fra dem. Når de gikk i hagen i kjølige aftentimer, hørte de ofte Guds røst, og de møtte ham ansikt til ansikt. Hans tanker for dem var «fredstanker, ikke ulykkestanker» (JFR 29,11). Alle hans planer var til deres beste. Adam og Eva fikk i oppdrag å «dyrke og passe hagen» (1 Mos 2,15). Nyttig arbeid skulle være en velsignelse og styrke kroppen, berike sinnet og utvikle karakteren. Naturens bok var en uuttømmelig kilde til lærdom og glede. Hvert blad i skogen og alle steinene i fjellet, hver eneste stjerne som glitret, jorden og havet og himmelen - alt bar Guds signatur. Edens innbyggere ble fortrolige med blader, blomster og trær og med alle levende skapninger, og fra hver enkelt lærte de om livets hemmeligheter. Guds storslåtte himmel, de uta11ige verdener i deres faste baner, «hvordan skyene kan sveve» (Job 37.16), lysets og lydens, dagens og nattens mysterier - elevene i jordens første skole utforsket det alt sammen. Den Allmektige var opphavet til naturlovene og livet i naturen, og nå åpnet han dette for dem, samt de store sannhetsprinsippene som styrer det åndelige univers. Deres mentale og åndelige krefter vokste i lyset fra «kunnskapen om Guds herlighet» (2 Kor 4,6), og de opplevde de største gleder i sin hellige tilværelse. Slik den kom fra Skaperens hånd, var ikke bare Edens hage, men hele jorden umåtelig vakker. Det fantes ikke tegn til synd eller død i det vakre skaperverket. Guds «herlighet dekker himmelen, jorden er full av hans pris». «A11e morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd» (Hab 3.3; Job 38.7). Jorden var et passende symbol på ham som er «rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). Den var et velegnet studium for dem som var skapt i hans bilde. Edens hage var et eksempel på det Gud ville at hele jorden skulle bli. Det var hans plan at menneskene skulle opprette andre slike hjem og skoler etter hvert som folketallet økte. Slik skulle jorden med tiden bli full av hjem og skoler der Guds ord og gjerninger kom til å bli gransket, og der elevene gjennom endeløse tider stadig klarere skulle komme til å gjenspeile lyset fra kunnskapen om hans storhet. Kunnskap om godt og ondt Våre første foreldre var skapt hellige og uten synd, men de var ikke uten mulighet til å gjøre galt. Gud kunne ha skapt dem uten evne til å overtre hans krav, men i så fall ville enhver karakterutvikling være umulig. Deres tjeneste ville ha vært av tvang, og ikke frivillig. Derfor ga han dem evnen til å velge, evnen til å vise lydighet eller ikke. Og før de fullt ut kunne få del i de velsignelsene han ønsket å gi dem, måtte deres kjærlighet og troskap settes på prøve. I Edens hage sto «treet som gir kunnskap om godt og ondt... Og Herren Gud gav mannen dette påbud: Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av» (1 Mos ). Gud ville ikke at Adam og Eva skulle bli kjent med det onde.

5 Kunnskapen om det gode hadde de fått i rikt mål, men kunnskapen om synden og dens følger hadde Gud i kjærlighet holdt borte fra dem. Mens Gud ville det beste for dem han hadde skapt, søkte Satan å ødelegge dem. Da Eva overså Guds advarsel om det forbudte treet og dristet seg bort til det, kom hun i kontakt med fienden. Hennes interesse og nysgjerrighet ble vakt, og Satan ga seg til å benekte Guds ord og sådde tvil om hans visdom og godhet. Da kvinnen fortalte at Gud hadde sagt til dem at kunnskapens tre «må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø», svarte fristeren: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3.3-5). Satan prøvde å få det til å se ut som om denne kunnskapen om det gode blandet med det onde ville bli en velsignelse, og at Gud ved å nekte dem frukten av treet hadde nektet dem et stort gode. Han hevdet at det var på grunn av treets fortreffelige evne til å gi visdom og kraft at Gud hadde forbudt dem å smake på det; Gud ville hindre at de skulle nå fram til en edlere utvikling og finne større lykke. Satan sa at han hadde spist av den forbudte frukten og fått evnen til å snakke, og dersom også de ville spise av den, ville de oppnå en høyere tilværelse og oppleve en større rikdom av kunnskap. Satan påsto at det hadde vært en stor fordel for ham å spise av det forbudte treet. Han nevnte ikke noe om at han var blitt utstøtt av himmelen på grunn av sine overtredelser. Her var løgnen så godt skjult under tilsynelatende sannhet at Eva ikke oppdaget bedraget - hun ble forblindet, smigret og lurt. Hun ønsket seg det Gud hadde forbudt, og hun tvilte på at han visste best. Hun ga slipp på troen, som er nøkkelen til kunnskap. Mistillit til Gud Eva så nå «at treet var godt å spise av og herlig å se på - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste.» Idet hun spiste, var det som om hun merket en ny livskraft, og hun forestilte seg at hun gikk inn i en høyere tilværelse. Nå hadde hun overtrådt forbudet, og hun ble sin manns frister, «og han spiste» (1 Mos 3,6). «Deres øyne vil bli åpnet,» hadde fienden sagt, «dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5), Ja, deres øyne ble åpnet, men det ble en trist opplevelse! Det eneste de vant, var kunnskapen om det onde og syndens forbannelse. Frukten var ikke giftig i seg selv, og synden besto ikke bare i at de ga etter for appetitten. Våre første foreldre ble overtredere og brakte kunnskapen om det onde inn i verden fordi de tvilte på Guds ord og hans godhet og forkastet hans autoritet. Det var dette som åpnet døren for all slags løgn og villfarelse. Våre første foreldre mistet alt fordi de heller valgte å høre på bedrageren enn ham som alene har visdom. De blandet ondt med godt, og deres mentale og åndelige krefter ble lammet. De var ikke lenger i stand til å verdsette det gode som Gud så rikelig hadde gitt dem. Adam og Eva hadde valgt kunnskapen om det onde. De kunne ikke lenger bli boende i Eden, for i sin fullkommenhet kunne hagen ikke lære dem det som det nå var viktig å lære. Med ubeskrivelig sorg tok de avskjed med sine vakre omgivelser og dro bort for å bo på jorden, rammet som den var av syndens forbannelse. Til Adam hadde Gud sagt: «Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.

6 Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli» (1 Mos ). Jorden var rammet av forbannelsen, men naturen skulle likevel være våre første foreldres lærebok. Nå kunne den ikke bare være et bilde på det gode, for det onde var overalt til stede. Der en gang bare Guds karakter sto skrevet - kunnskapen om det gode - sto nå også Satans karakter skrevet - kunnskapen om det onde. I naturen, som nå åpenbarte kunnskapen om godt og ondt, skulle menneskene stadig se syndens følger. I den visnende blomst og det fallende blad fikk Adam og Eva de første tegnene på forfallet. Det var sterke påminnelser om det faktum at alt levende må dø. Selv luften, som de trengte for å leve, hadde kimen til død i seg. De ble stadig minnet om sitt tapte herredømme. Adam hadde vært som en konge for de laverestående skapningene, og så lenge han var tro mot Gud, så hele skaperverket på ham som sin herre. Men da han syndet, gikk dette herredømmet tapt. Den opprørske ånden som han selv hadde åpnet for, spredte seg til dyrene. Dermed var det ikke bare menneskenes liv, men også dyrenes natur, trærne i skogen, gresset på marken, ja, til og med luften, som fortalte den sørgelige leksen om kunnskapen om det onde. Men menneskene ble ikke overlatt til følgene av det onde de hadde valgt. Dommen over Satan inneholdt en antydning om frelse. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen,» sa Gud, «og mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen» (1 Mos 3,15). Denne dommen ble avsagt mens våre første foreldre hørte på, og den var et løfte til dem. Før de fikk høre om slitet og sorgen som skulle bli deres del, eller jorden som de måtte vende tilbake til, lyttet de til ord som ga håp. Alt det de hadde tapt ved å gi etter for Satan, kunne gjenvinnes i Kristus. Det samme forteller naturen oss. Den er vansiret av synd, men den taler ikke bare om skapelse, men også om gjenløsning. Jorden er fortsatt rik og vakker, og den vitner om en livgivende kraft. I enhver åpenbaring av skapende kraft får vi en forsikring om at vi kan bli nye mennesker og leve «i sann rettferd og hellighet» (Ef 4.24 Ntr). Slik kan selv de ting i naturen som så levende minner oss om vårt store tap, gi oss håp. Overalt hvor det onde hersker, hører vi vår Fars røst. Han ber sine barn om å gi avkall på det onde og ta imot det gode. Utdanning og frelse Synden skilte menneskene fra Gud. Hadde det ikke vært noen frelsesplan, ville de ha vært atskilt for evig fra Gud og opplevd en evig mørk natt. Men på grunn av Frelserens offer er det igjen mulig å ha samfunn med Gud. Vi kan ikke tre fram for ham personlig og se inn i hans ansikt, men vi kan se ham og ha samfunn med ham i Jesus, vår frelser. «Kunnskapen om Guds herlighet» lyser fram «i Jesu Kristi ansikt.» Det var Gud som «i Kristus forsonte verden med seg selv» (2 Kor 4.6;5.19 Ntr).

7 «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,... full av nåde og sannhet.» «I ham var liv, og livet var menneskenes lys» (Joh 1,14; 1,4), Kristi liv og død, prisen for vår gjenløsning, er for oss ikke bare løftet og pantet på livet, ikke bare midlet til igjen å åpne visdommens skattkammer; de er en større og høyere åpenbaring av hans karakter enn det selv de hellige i Eden fikk oppleve. Kristus åpner himmelen for oss, og det livet han gir oss, åpner våre hjerter for himmelen. Synden stenger oss ute fra Gud, og i tillegg ødelegger den både menneskets ønske og evne til å kjenne ham, Kristus har til oppgave å rette opp alt det synden har revet ned, Menneskets mørklagte sinn, dets forvrengte vilje og sjelsevnene som er lammet av synden, er han i stand til å helbrede og gi nytt liv, Han åpner universets rikdommer for oss og gir oss kraft til å oppfatte og tilegne oss disse skattene, Kristus er lyset «som lyser for hvert menneske» (Joh 1,9), Likesom alle har liv i Kristus, slik mottar også alle en stråle av Guds lys. I hvert eneste hjerte finnes det ikke bare intellektuell, men åndelig kraft, en innsikt i det som er rett, en lengsel etter det gode. Men en annen makt kjemper mot disse prinsippene. Følgene av å spise av treet med kunnskap om godt og ondt viser seg i alle mennesker. I vår natur har vi en tilbøyelighet til å gjøre det onde, en makt som vi ikke kan stå imot uten hjelp. Skal vi stå imot denne kraften og nå det idealet som vi innerst inne vet er det eneste som er verd vår innsats, er det bare en eneste makt som kan hjelpe oss. Denne makten er Kristus. Samarbeid med denne makten er vårt største behov. Burde ikke dette samarbeidet være vårt høyeste mål innen all utdanning? Sanne lærere søker å inspirere Sanne lærere er ikke fornøyd med middelmådig arbeid. De er ikke tilfreds med å føre sine elever til et nivå som er lavere enn det de er i stand til å nå, De kan ikke slå seg til ro med bare å formidle teknisk kunnskap og gjøre dem til flinke bokholdere, dyktige håndverkere eller fremgangsrike akademikere, Deres mål vil være å inspirere sine elever til sannhet, lydighet, ære, redelighet og renhet - prinsipper som gjør at de kan bidra positivt til å stabilisere og bedre samfunnet. Mer enn noe annet ønsker de at de unge skal tilegne seg livets store lekse om uselvisk tjeneste. Når sjelen blir kjent med Kristus og lar seg lede av hans visdom og tillater hans kraft å få styre liv og hjerte, blir disse prinsippene en levende kraft i karakterdannelsen. Når denne forbindelsen er opprettet, har elevene funnet visdomskilden. Da har de tilgang på kraft til å virkeliggjøre sine høyeste idealer. Med den opplæringen de her har fått, begynner de nå på den utdanningen som omfatter hele evigheten. Utdanning og frelse er i høyeste forstand ett, for verken i utdanning eller i frelse kan det legges «noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus» (I Kor,3 11 Ntr). Forholdene har endret seg, men sann utdanning retter seg fortsatt etter Skaperens plan - planen for skolen i Edens hage. Adam og Eva fikk sin undervisning direkte fra Gud; vi betrakter lyset fra kunnskapen om hans herlighet i Kristi ansikt. De store undervisningsprinsippene har ikke forandret seg, «De står ved lag for evig og alltid» (Sal 11,8), for de er prinsippene i Guds karakter. Det bør være lærerens fremste oppgave og stadige mål å hjelpe elevene til å forstå disse prinsippene og å få et slikt forhold til Kristus at de blir en herskende kraft i deres liv. Den lærer som gjør dette til sitt mål, er i sannhet Kristi medarbeider, og han arbeider sammen med Gud.

8 Israels utdanning Familien var kjernen i det utdanningssystemet som blev opprettet i Edens hage. Adam var Guds sønn, og det var fra deres Far at den høyestes barn fik sin opplæring. Deres skole var i sannhet en familieskole. I Guds utdanningsplan, slik den ble tilpasset forholdene etter syndefallet, er Kristus Faderens stedfortreder og bindeleddet.... Den utdanningen som hadde sitt sentrum i familien, var... Det var denne formen for utdanning Gud ønsket..... Gud søkte å styrke folkets tro ved å åbenbare for dem den kraften som stadig virket til deres beste under vandringene i ørkenen Gud ga Israel verdifulle lærdommer under oppholdet.... Men folket hadde tungt for å lære. I Egypt hadde de vennet seg..... Da han skulle bygge helligdommen, fikk Moses beskjed om å gjøre alt etter det himmelske.... Gud ønsket å gjøre Israel.... Men i seg selv var de ikke... I Kristus skulle alt oppfylles som tabernaklet var et symbol på. Veggene i dette storslåtte byggverket var kledd med skinnende gull og gjenspeilte i alle regnbuens farger forhengene med deres innvevde kjeruber. Røkelsen brant uopphørlig, duften av den fylte alt. Prestene var kledd i skinnende hvitt, og over nådestolen i det innerste rommets dype mystikk, tronet Den høyestes herlighet mellom de to englefigurene som med bøyde hoder tilba Gud. I alt dette ville Gud at hans folk skulle tyde hans plan for menneskene. Det var den samme planen som apostelen Paulus mye omtalte da han ved Den Hellige Ånd skrev: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere» (1 Kor 6,16.17 Ntr). Et veldig oppdrag Et stort privilegium ble Israel til del da de fikk i oppdrag å bygge helligdommen, og det var også et stort ansvar. Bygningen skulle bli enestående vakker, og til arbeidene måtte de bruke de flotteste materialene og vise det ypperste i kunsthåndverk. Og dette skulle de gjøre i ødemarken - et folk som nettopp hadde flyktet fra slaveriet. Men han som hadde gitt dem bygningsplanen, forpliktet seg til å samarbeide med arbeidsfolkene. «Herren sa til Moses: Jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, og fylt ham med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk... Til medhjelper har jeg gitt ham Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Og alle som har slike anlegg, har jeg gitt evne, så de kan lage alt det jeg har befalt deg» (2 Mos ).

9 Tenk hvilken fagskole dette må ha vært ute i ørkenen, med Kristus og englene som læremestere! Hele folket skulle samarbeide om å bygge og utsmykke helligdommen. Det var arbeid både for hode og hånd. De trengte en mengde forskjellige materialer, og alle ble bedt om å ta del. Slik lærte de å samarbeide med Gud og hverandre. De skulle også samarbeide om det åndelige byggverk - Guds tempel i sjelen. Allerede før de forlot Egypt, ble det gjennomført en midlertidig organisering av folket, der de ble inndelt i grupper under utvalgte ledere. Ved Sinai ble prosessen fullført. Den orden som kommer så klart til syne i alt Gud gjør, kunne man også se i hebreernes samfunnsorden. Gud var midtpunktet for alt styre og stell. Moses skulle som Guds representant håndheve lovene i hans navn. Deretter kom rådet på sytti, så prestene og stammehøvdingene, og under dem «førere for avdelinger på tusen, hundre, femti og ti» (4 Mos ; 5 Mos 1,15), og endelig tilsynsmenn som hadde spesialoppdrag. Leiren ble organisert helt systematisk, med tabernaklet i midten og med prestenes og levittenes telt rundt Guds bolig. Utenfor disse slo hver enkelt stamme leir ved sitt eget banner. Det ble gjennomført omfattende sanitære tiltak. Dette var ikke bare en forutsetning for god helse, men det var nødvendig for at en hellig Gud skulle kunne bo blant dem, og derfor sa Moses: «Herren din Gud går jo omkring i din leir for å berge deg... Derfor skal leiren være hellig» (5 Mos 23.14). Gud var opptatt av israelittenes ve og vel på alle livets områder. Opplæringen omfattet alle deres vaner. Selv den maten Gud ga dem, skulle være best mulig for dem. Han ga dem manna i ørkenen, og den skulle styrke deres fysiske, mentale og moralske krefter. Riktignok var det mange av dem som gjorde opprør mot det enkle kostholdet, men det var ikke mulig å nekte for at maten gjorde dem godt. Til tross for ørkenlivets strabaser fantes det ingen svake i noen av alle deres stammer. Arken med Guds lov skulle gå foran på alle deres vandringer. Der skystøtten senket seg, skulle de slå leir. Så lenge skyen hvilte over tabernaklet, ble de værende i leiren. Når den løftet seg, fortsatte de reisen. Moses påkalte Herren både når de stoppet for å slå leir og ved neste avreise. «Hver gang kisten brøt opp, sa Moses: Reis deg, Herre! La dine fiender bli spredt... Og når den stanset, sa han: Vend tilbake, Herre, til alle titusener i Israels stammer!» (4 Mos 10,35.36). Viktige lærdommer Under folkets vandringer i ødemarken ble mange verdifulle lærdommer innprentet dem ved hjelp av sang. Da de unnslapp faraos hær, stemte hele Israel i seierssangen. Langt ut over hav og ørken klang det jublende omkvedet, og fra fjellene hørtes ekkoet av lovsangen: «Lovsyng Herren, for han er høy og herlig» (2 Mos 15.21). Denne sangen ble ofte gjentatt under vandringen; den oppmuntret de reisende og gjorde dem mer brennende i troen. Budene de hadde fått på Sinai, samt løfter om Guds beskyttelse og fortellinger om hvordan han på underfullt vis hadde utfridd dem, ble etter Herrens anvisning uttrykt i sang. Den ble satt til musikk, og folket marsjerte i takt mens de sang til Guds pris. Slik ble deres tanker hevet over reisens strabaser, opprørskheten ble dempet, sannhetens prinsipper ble innprentet i hukommelsen, og troen ble styrket. Samarbeidet lærte dem orden og fellesskap, og folket ble bedre kjent med både Gud og hverandre. Moses omtalte Guds handlemåte med Israel i de førti årene i ødemarken på denne måten: «Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn,» «ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde

10 i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke» (5 Mos 8,5.2). «Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar dem på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed Gud var med ham» (5 Mos 32,10-12). Gud omga Israel med alle nødvendige ressurser og privilegier for at de skulle ære hans navn og bli til velsignelse for nabofolkene. Om de bare var lydige mot ham, ville han sette dem «høyt over alle folk han har skapt, til pris og ære og pryd.» Han sa: «Alle folkene på jorden skal få se at Herrens navn er nevnt over deg, og de skal frykte deg.» «Så klokt og forstandig det er dette store folket!» (5 Mos 26.19, 28,10, 4,6). I de lovene Gud ga Israel, var det klare utdanningsprinsipper. På Sinai hadde Gud åpenbart seg som en «barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). Fedrene og mødrene skulle undervise sine barn i disse prinsippene. Under Guds ledelse sa Moses: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp» 5 Mos 6,6 7. Denne lærdommen skulle ikke bare være tørr teori. De som vil formidle sannhet, må selv leve i samsvar med sannhetens prinsipper. De kan bare påvirke andre når de gjenspeiler Guds egenskaper og viser rettskaffenhet, høysinn og uselviskhet i sine egne liv. Sann utdanning består ikke i å tvinge undervisning på den som ikke er rede til å ta imot. Sinnets krefter må vekkes, og man må fange barnets interesse. Guds undervisningsmetode la opp til dette. Både i hjemmet og i helligdommen, gjennom natur og kunst, via utallige metoder, skikker og symboler ga Gud Israel lærdommer som uttrykte hans prinsipper og bevarte minnet om hans mektige gjerninger. Når barna spurte om alt dette, gjorde undervisningen inntrykk på både sinn og hjerte. Undervisningsopplegget for det utvalgte folk viser klart at et liv der Gud er midtpunktet, er et rikt og helt liv. Alle de lengsler og drifter han har lagt ned i oss, sørger han for å tilfredsstille; alle de evner han har gitt oss, søker han å utvikle. Gud er all skjønnhets skaper, og selv elsker han det vakre. Derfor la han vinn på å tilfredsstille sine barns kjærlighet til det vakre. Han tok seg også av deres sosiale behov, for vennskapelige og nyttige sammenkomster som bidrar så sterkt til å utvikle medfølelse og gjøre livet lyst og godt. Utdanningen og de religiøse høytidene Israels høytider spilte en viktig rolle i opplæringen. I dagliglivet var familien både skole og kirke, og foreldrene oppdro sine barn både i verdslige og religiøse anliggender. Men tre gager i året var det selskapelig samvær og felles tilbedelse, først i Sjilo og senere i Jerusalem. Det var bare fedrene og guttene som måtte være til stede, men det var ingen som ønsket å gå glipp av høytidenes muligheter, så hele familien dro når det var mulig, og sammen med dem fikk både den fremmede, levitten og de fattige komme og nyte gjestfriheten. Reisen til Jerusalem foregikk på den gamle, patriarkalske måten og var en fryd og en glede, enten det var under vårens skjønnhet, sommerens frodighet eller høstens modne prakt. Fra de eldste hvithårede til de minste blant barna kom de for å møte Gud i hans helligdom og gi ham sine takkeoffer. På veien ble fortidens opplevelser, de beretningene som både gammel og ung fortsatt

11 elsker, fortalt for hebreernes barn. Sangene som hadde oppmuntret israelittene på ørkenvandringen, ble sunget. Guds bud ble sunget, og under påvirkning fra naturen og samværet med vennlige mennesker ble de for alltid festet i hukommelsen til mange barn og unge. De seremoniene de ble vitne til i Jerusalem under påskehøytiden den store nattlige sammenkomsten, menn med belte om livet, sko på beina og stav i hånden, det travle måltidet, lammet, usyret brød og bitre urter og den alvorlige tausheten mens de ble fortalt om blodet som ble strøket på dørstolpene, dødsengelen og den store utmarsjen fra trelldommen i Egypt - alt dette var egnet til å vekke fantasien og gjøre inntrykk på hjertet. Løvhyttefesten var innhøstingsfesten. Gaver fra frukthager og åkrer, det ukelange oppholdet i løvhytter, de sosiale sammenkomstene, den hellige minnegudstjenesten og gjestfriheten mot Guds tjenere, de fremmede og de fattige - alt dette gjorde at alle tenkte med takknemlighet på ham som hadde kronet året med sine gode gaver. De gudfryktige i Israel levde en hel måned på denne måten hvert år. Det var en tid fri for bekymringer og arbeid, og den var nesten i sin helhet viet til utdanning i ordets sanneste forstand. Jordelere Da Gud tildelte sitt folk deres arv, ville han at de, og gjennom dem alle senere generasjoner, skulle lære riktige prinsipper for hva det vil si å eie land. Kanaan ble delt mellom hele folket, med unntak av levittene, for de skulle gjøre tjeneste ved helligdommen. En familie kunne avhende sin eiendom for en tid, men de kunne ikke bytte bort den arven som barna skulle ha. Hadde de råd til det, kunne de når som helst innløse eiendommen. All gjeld ble ettergitt hvert sjuende år, og i det femtiende året - jubelåret - skulle alle landeiendommer gå tilbake til den opprinnelige eieren. På denne måten var alle sikret sin eiendom, og det var et vern mot både overdreven rikdom og fattigdom. Da Gud delte landet mellom folket, ga han dem, i likhet med dem som hadde bodd i Edens hage, den oppgaven som mest ville fremme deres utvikling - omsorgen for planter og dyr. Og hvert sjuende år skulle åkrene ligge brakk og de fattige skulle få det som likevel vokste. Dette var enda et utdanningstiltak. Slik ble det muligheter for et dypere studium, for sosiale sammenkomster og tilbedelse og for å øve seg i nestekjærlighet, aktiviteter som så ofte blir fortrengt av livets slit og bekymringer. Hvis de prinsippene i Guds lov som dreier seg om fordelingen av eiendommer var blitt fulgt i vår tid, ville det sett ganske annerledes ut i verden! Da ville vi unngått de fryktelige onder som til alle tider har vært følgen av at de rike har undertrykt de fattige og de fattige har hatet de rike. Det ville bidratt til en fredelig løsning på problemer som nå truer med å fylle verden med anarki og blodbad. Når folket viet en tidel av all inntekt, enten den stammet fra frukthagen eller kornåkeren, saueflokkene eller kveget eller fra hjernens eller håndens arbeid, pluss enda en tidel til hjelp for de fattige samt andre gode formål, så bidro dette til at sannheten om Guds eiendomsrett til alle ting ble holdt levende for dem, og de ble minnet om at de kunne bidra til å formidle hans velsignelser. Kunnskap om Gud, samfunn med ham i studium og arbeid, likhet med ham i karakter, skulle være kilde, middel og mål for utdanningen i Israel - den utdanningen Gud ga foreldrene og som de skulle gi videre til sine barn.

12 Profetskolene Når israelittene fulgte Guds undervisningsplan, vitnet resultatene om ham som var planens opphavsmann. Men i mange hjem så man lite av den opplæringen Gud hadde innstiftet eller de karakteregenskapene som var en følge av den. Guds plan ble bare delvis og mangelfullt oppfylt. Vantro og likegyldighet overfor Herrens befalinger påførte israelittene fristelser som få av dem maktet å stå imot. De slo seg ned i Kanaan, men «de utryddet ikke folkene i landet, som Herren hadde befalt dem, men blandet seg med andre folk og lærte å gjøre som de. De dyrket deres avgudsbilder, og de ble en snare for dem.» Deres hjerte var ikke rett med Gud, og «de var ikke tro mot hans pakt. Men han var barmhjertig; han tilgav synden og gjorde ikke ende på dem. Gang på gang holdt han vreden tilbake... Han husket at de bare var mennesker, et vindpust som farer av sted og blir borte» (Sal ; ). Fedre og mødre i Israel ble likegyldige med sitt ansvar overfor Gud, og overfor sine egne barn. Mangelen på troskap i hjemmet og avgudsdyrkelsen rundt dem bidro til at mange hebraiske ungdommer fikk en undervisning som var vidt forskjellig fra det Gud hadde planlagt for dem. De lærte å leve som hedningene. Som svar på dette voksende ondet sørget Gud for andre midler som kunne hjelpe foreldrene med undervisningen. Fra de tidligste tider hadde man sett på profetene som lærere sendt fra Gud. Profeten var den som i høyeste forstand talte budskaper under direkte inspirasjon. Men navnet «profet» ble også brukt om dem som, til tross for at de ikke var direkte inspirert, likevel var kalt av Gud til å undervise folket om hans gjerninger og veier. På Herrens anvisning opprettet Samuel profetskolene for å utdanne slike lærere. Det var meningen at disse skolene skulle tjene som et vern mot det utstrakte forfallet, bidra til de unges intellektuelle og åndelige helse og fremme nasjonens lykke ved å sørge for gudfryktige menn som kunne være ledere og rådgivere. Med dette for øye samlet Samuel grupper av unge menn som var gudfryktige, intelligente og flittige. Disse ble kalt profetsønnene. Idet de gransket Guds ord og gjerninger, styrket hans livgivende kraft tankens og sjelens evner, og de fikk visdom fra Gud. Lærerne var ikke bare fortrolige med Guds sannhet; de hadde selv hatt samfunn med Gud og mottatt Guds Ånds gave. Folket hadde tillit til dem, både for deres lærdom og deres gudfryktighet. På Samuels tid var det to slike skoler, den ene i Rama, der profeten bodde, og den andre i Kirjat- Jearim. Senere ble flere opprettet. Elevene på disse skolene forsørget seg selv med sitt eget arbeid, enten ved å dyrke jorden eller ved et håndverk. Mange av lærerne forsørget seg også ved et praktisk arbeid. I Israel ble det regnet for en synd å la barn vokse opp uten kjennskap til et nyttig arbeid. Både hjemme og på skolen foregikk mye av undervisningen muntlig, men de unge lærte også å lese de hebraiske skriftene, og Det gamle testamentes pergamentruller sto til rådighet for deres studium. De viktigste fagområdene ved profetskolene var Guds lov og de anvisningene som ble gitt til Moses, den hellige historie, sakral musikk og poesi. I den hellige histories annaler kunne man følge Jahves fotspor. De store sannhetene som ble forkynt via helligdomstjenestens symboler ble tatt fram, og troen grep fatt i den sentrale tanken i hele dette systemet - Guds lam som skulle bære

13 verdens synd. Det ble lagt vekt på gudsfrykt. De unge lærte ikke bare at det var en plikt å be; de ble også undervist om hvordan de skulle be, komme fram for Skaperen, vise tro på ham og rette seg etter hans Ånds lærdommer. Disse skolene viste seg å bli et av de beste redskapene for å fremme den rettferdighet som «løfter et folk» (Ord)sp 14.34). De bidro ikke så rent lite til å legge grunnlaget for den utrolige fremgangen som preget regjeringstiden til både David og Salomo. Prinsipper illustrert i Davids karakter De prinsippene som ble lært i profetskolene, var de samme som dannet Davids karakter og formet hans liv. «Av dine påbud får jeg forstand,»sa han, «etter dine forskrifter retter jeg meg» (Sal 119, ). Det var dette som fikk Herren til å kalle David «en mann etter mitt hjerte» (Ap; 13.22). I Salomos ungdom ser vi også resultatene av Guds undervisningsmetode. Da han var ung, gjorde Salomo Davids valg til sitt eget. Mer enn noe annet ønsket han at Gud skulle gi ham et klokt og forstandig hjerte. Og Herren ga ham ikke bare det, men rikdom og ære i tillegg. Verden undret seg over hans store forstand, hans omfangsrike kunnskaper og hans storslåtte regjeringstid. Under David og Salomo nådde Israel høydepunktet for sin storhet. Løftet til Abraham var blitt gjentatt av Moses, og nå gikk det i oppfyllelse: «Dersom dere legger vinn på å holde alle disse bud som jeg gir dere, og lever etter dem, så dere elsker Herren deres Gud, alltid går på hans veier og holder fast ved ham, da skal Herren drive ut alle disse folkeslagene for dere, og dere skal jage bort folk som er større og sterkere enn dere... Ingen skal kunne stå seg mot dere» (5 Mos ). Men midt i all velstanden lurte faren. Den synden David begikk da han ble eldre, gjorde folket dristigere til å overtre Guds bud, selv om han selv angret oppriktig og ble hardt straffet for sin synd. Og Salomos liv, som hadde begynt så lovende, ble formørket av frafall. Trangen til større politisk makt førte til allianser med hedenske nasjoner. Han ofret sin integritet og sviktet sine hellige plikter for å skaffe seg sølv fra Tarsis og gull fra Ofir. Omgang med avgudsdyrkere og giftermål med hedenske hustruer ødela hans tro. Han brøt ned de skranker som Gud hadde opprettet for å beskytte sitt folk, og ga seg til å dyrke falske guder. Oppe på Oljeberget, rett imot Jahves tempel, ble det reist enorme billedstøtter og altere der hedenske guder ble tilbedt. Da Salomo forlot Gud, mistet han kontrollen over seg selv. Hans vare følsomhet ble sløvet. Han var ikke lenger samvittighetsfull og hensynsfull som i den første regjeringstiden. Stolthet, ærgjerrighet, ødselhet og et liv i luksus gjorde ham grusom og førte til at han stilte urimelige krav. Han som hadde vært en rettferdig, barmhjertig og gudfryktig hersker, ble en tyrann og en undertrykker. Ved innvielsen av templet hadde han bedt om at folkets hjerter måtte høre Gud til full og helt, men nå var det han som førte dem på ville veier. Salomo vanæret seg selv, han vanæret Israel og han vanæret Gud. Han hadde vært folkets stolthet, og nå fulgte de der han førte an. Enda han angret senere i livet, forhindret ikke det at ondskapen han hadde plantet, bar frukt. Den disiplin og opplæring som Gud hadde fastsatt for Israel, skulle på alle livets områder skille dem ut fra andre folkeslag. Denne egenarten burde de sett på som en særlig forrett og velsignelse, men de mislikte den. De ville heller ha hedningenes nytelsessyke og tomme prakt enn den enkelhet og selvbeherskelse som må til for å

14 nå den høyeste utvikling. De ønsket å være som «de andre folkene» (1 Sam 8,5). Guds undervisningsopplegg ble lagt til side. De forkastet hans autoritet. Israels nedgangstid startet da de forkastet Guds veier til fordel for hedningenes veier. Den fortsatte helt til jødefolket ble et lett bytte for nettopp de nasjonene som de hadde valgt å ta etter. Som et folk gikk israelittene glipp av de fordelene Gud ønsket å gi dem. De verdsatte ikke hans mål og hensikter, og bidro ikke til at de ble virkelighet. Men selv om enkeltmennesker og hele folk forlater ham forblir hans mål uendret for dem som setter sin lit til ham. «Alt det Gud gjør, varer til evig tid» (Fork 3.14). Det finnes.forskjellige grader av utvikling, og hans makt til å fylle folks behov viser seg på forskjellig vis i forskjellige tidsaldre, men Guds verk er til alle tider det samme. Læreren er den samme. Guds karakter og hans plan er den samme. Hos ham er det «ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke» (Jak 1.17). Israels erfaringer ble skrevet ned for at vi skulle lære av dem. «Det som hendte med dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet» (1 Kor 10.11). For oss, som for det gamle Israel, gjelder det at undervisningen bare vil føre til gode resultater hvis vi er tro mot Skaperens plan. Troskap mot prinsippene i Guds Ord vil gi oss like store velsignelser som det ville ha gitt hebreerne. Store menn og deres liv Bibelhistorien gir oss mange eksempler på følgene av sann utdanning. Vi får møte mennesker som var Guds representanter i verden; deres liv ble til velsignelse for andre. Blant dem finner vi Josef, Daniel, Moses, Elisja og Paulus. Tidlig i livet, på terskelen til voksen alder, ble Josef og Daniel revet bort fra sine hjem og ført som fanger til fremmede land. Særlig Josef ble utsatt for de fristelsene som følger med store forandringer i livsvilkår. Hjemme hos sin far ble han tatt kjærlig vare på, i Potifars hus var han slave og i faraos fangehull satt han urettferdig dømt som statsfange. I en krisetid ble han kalt til en høy lederstilling i Egypt. Hvordan klarte han å bevare sin integritet? Det er farefullt på toppene. De som opplever suksess og ære i verdens høye stillinger, utsettes for fryktelige fristelser som ikke rammer de små i samfunnet. Men Josef besto både motgangens og medgangens fristelser. Han viste den samme troskap på faraos slott som i fengselscellen. I sin barndom hadde Josef lært å elske og frykte Gud. Han hadde ofte hørt om den natten Jakob så et syn i Betel, om stigen mellom himmel og jord, englene som steg ned og opp, og om ham som fra tronen der oppe åpenbarte seg for Jakob. Han hadde hørt om kampen ved elven Jabbok, der Jakob, etter å ha gitt avkall på synder han hadde kjælt for, seiret og fikk navnet Israel. Da han var gutt, passet Josef sin fars sauer. Dette var et rent og enkelt liv som fremmet utviklingen av både fysiske og mentale krefter. Han hadde samfunn med Gud i naturen og lærte seg de store sannheter som var en hellig arv fra far til sønn. Slik tilegnet han seg sjelsstyrke og faste prinsipper.

15 Da han sto overfor sitt livs krise, på den fryktelige reisen fra hjemmet i Kanaan til fangenskapet som ventet i Egypt, husket Josef sin fars Gud. Han husket det han hadde lært som barn, og fylt av glede besluttet han seg for alltid å tjene himmelens Konge. Livet som fremmed og slave var hardt, og omkring seg hørte og så han stadig moralsk fordervelse og hedensk gudsdyrkelse, men Josef var urokkelig. Han hadde lært å være lydig. På den tiden da han ble kalt til faraos hoff, var Egypt verdens supermakt. Ikke noe land kunne måle seg med Egypt i kultur, kunst og vitenskap. I en tid som var preget av de største vanskeligheter og farer sto Josef i spissen for landets administrasjon, og han gjorde dette på en måte som vant ham både kongens og folkets tillit. Farao «satte ham til herre over sitt hus, til styrer over alt det han eide. Han skulle rettlede kongens stormenn etter sin egen vilje og lære hans eldste sin visdom» (Sal 105,21 22). Hemmeligheten ved Josefs liv går fram i Jakobs inspirerte velsignelse av sønnene. Med ord som er preget av gudgitt styrke og skjønnhet, sier han dette om sin høyst elskede sønn: Josef er et ungt frukttre, et ungt frukttre ved kilden; grenene klatrer opp etter muren. Bueskytterne egget ham, de skjøt og satte etter ham. Men hans bue er fast og sterk, smidige er hans armer og hender. Han får hjelp av Jakobs Veldige (1 Mos 49,22-24). Josefs anker var troskap mot Gud og tillit til den usynlige. Det var her hans styrke lå skjult. Daniel - et himmelens sendebud Det kan virke som om Daniel og hans venner hadde en enklere ungdomstid i Babylon enn det Josef hadde opplevd i Egypt, men deres karakter ble stilt på prøver som neppe var mindre harde. De kom fra ganske enkle hjem i Judea, enda de var av kongeslekten. De ble ført bort til den prektigste av alle byer, til hoffet til tidens største monark, og de ble plukket ut for å få opplæring så de kunne bli kongens betrodde tjenere. De tilba Jahve, men var fanger i Babylon. Karene fra Guds hus var blitt plassert i templet til Babylons guder, og Israels konge var selv fange hos babylonerne. Alt dette skrøt seierherrene av og sa at det nå var bevist at deres religion og skikker sto over hebreernes religion og skikker. Gud brukte disse omstendighetene og nettopp den ydmykelsen som var følgen av at Israel hadde sviktet hans bud, til å vise babylonerne at han var den høyeste Gud, at hans krav var hellige og at lydighet gir et sikkert resultat. Dette vitnesbyrdet ga han gjennom dem som fortsatt var tro mot ham. Daniel og vennene hans ble satt på en avgjørende prøve allerede ved starten av deres karriere. Befalingen om at maten deres skulle komme fra kongens bord var et uttrykk for kongens gunst, og den viste at han hadde omsorg for deres ve og vel. Men en del av maten var blitt ofret til avguder, og dersom de spiste av kongens gaver, ville det bli sett på som at de hadde hyllet avgudene. Deres troskap mot Jahve hindret dem å ta del i en slik hyllest.

16 Daniel og vennene hans hadde fått grundig opplæring i Guds ords prinsipper. De hadde lært å gi avkall på det jordiske for det åndelige, og nå fikk de belønningen. Da utdanningen var slutt og de ble eksaminert sammen med andre som søkte rikets fremste stillinger, fantes det «ingen blant de unge guttene som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja» (Dan 1.19). Ved hoffet i Babylon var det samlet representanter fra alle land og med den høyeste kultur som verden kan gi. Men det fantes ingen blant dem som kunne måle seg med de hebraiske fangene. Ingen var deres like, verken i fysisk styrke og skjønnhet eller i sjelsevner og boklig lærdom. «Alltid når kongen spurte dem til råds i saker som krevde visdom og forstand, fant han at de var ti ganger så vise som alle spåmenn og åndemanere i riket» (Dan 1.20). Daniel vaklet ikke i sin troskap mot Gud, og han bevarte alltid selvkontrollen. Hans verdige og ærbødige oppførsel førte til at den hedenske hoffmannen som hadde oppsynet med ham, fikk «velvilje og godhet» for ham. De samme egenskapene preget alle sider av hans liv. På kort tid ble han rikets høyeste embetsmann. Under flere herskere og senere da riket falt og et nytt rike tok makten, viste han så stor visdom og statskløkt, en så fullkommen takt, høviskhet og ekte godhet i tillegg til troskap mot sine prinsipper at selv hans fiender «ikke [var] i stand til å finne noen grunn til å klage på ham eller noe galt å si om ham» (Dan 6,5). Mens Daniel klynget seg til Gud med urokkelig tillit, kom profetordels ånd over ham. Han fikk æren av å være Guds sendebud, og han lærte a tyde de kommende tiders hemmeligheter. Hedenske konger møtte himmelens representant og ble nødt til å anerkjenne Daniels Gud. Nebukadnesar erklærte: «Den guden dere dyrker, er gud over alle guder og herre over alle konger. Han åpenbarer hemmeligheter» (Dan 2.47). Sanne og ærlige menn Deres visdom og rettvishet, deres rene og kjærlige liv og deres ekte interesse for folkets beste, viste at Josef og Daniel var tro mot de prinsippene de hadde tilegnet seg i barndommen, og de var tro mot ham de representerte. Hele folket æret disse mennene, både i Egypt og i Babylon. I dem fikk et hedensk folk se et bilde på Guds godhet og velvilje, et eksempel på Kristi kjærlighet. For et livsverk disse edle hebreerne sto for! Lite ante de om den storhet som ventet dem den dagen de sa farvel til barndomshjemmet. Trofaste og urokkelige overga de seg til Guds ledelse, så han kunne fullføre sine hensikter ved deres hjelp. De samme mektige sannhetene som ble åpenbart gjennom disse menn, ønsker Gud å åpenbare gjennom vår tids unge mennesker. Det vår verden trenger mer enn noe annet er menn og kvinner som ikke lar seg kjøpe eller selge, som i sitt innerste er trofaste og ærlige, som ikke er redde for å kalle synden med dens rette navn, som i sin samvittighet er like tro mot plikten som kompassnåla er mot polen, som står for det som er rett om så himmelen skulle falle. Men en slik karakter er ingen tilfeldighet. Den skyldes ikke at man er blitt utstyrt med spesielle anlegg eller fortrinn. En edel karakter er resultatet av selvdisiplin, av at vår høyere natur får herske over vår lavere natur, at vi overgir selvet i kjærlighet og tjeneste for Gud og mennesker.

17 De unge trenger å lære den sannheten at deres evner ikke tilhører dem selv. Vår styrke, tid og forstand tilhører Gud, og vi bør benytte dem til de høyeste formål. De unge er greiner som Gud forventer frukt fra, husholdere som må vise utbytte av sin kapital. Alle unge har en oppgave å utføre til Guds ære og menneskehetens beste. Elisja - trofast i de små ting Profeten Elisja tilbrakte barndomsårene på landsbygda, der han fikk undervisning av Gud og naturen og den disiplin som et nyttig arbeid gir. I en tid da nesten alle hadde falt fra Gud, var hans fars hjem blant de få hvor man ikke bøyde kne for Baal. I dette hjemmet ble Gud æret og det var en leveregel å gjøre sin plikt med troskap. Elisja var sønn av en velstående bonde og hadde lederegenskaper. Men han fikk opplæring i livets dagligdagse plikter. Skulle han kunne lede andre med klokskap, måtte han først lære lydighet. Troskap i det små utrustet ham for større oppgaver. Elisja hadde et ydmykt og mildt sinnelag, men han kunne også være urokkelig og full av kraft. Han la vinn på å elske og ære Gud, han vokste i nåde og kjennskap til Gud og det enkle daglige strev gjorde ham viljefast og ga ham en edel karakter. Profetkallet kom mens han pløyde åkeren. Da Elia, som hadde fått befaling fra Gud om å finne en etterfølger, kastet sin kappe over den unge mannens skuldre, forsto Elisja kallet og var lydig mot det. Han «reiste... seg og fulgte Elia som hans tjener» (I KONG 19.21). I begynnelsen ble det ikke stilt store krav til Elisja. Det var stadig dagligdagse oppgaver som ble forventet av ham. Som profetens personlige tjener fortsatte han å være tro i det små, men han viet seg hver dag med stadig sterkere forsett til den oppgaven Gud hadde gitt ham. Da han ble kalt, ble hans beslutning satt på prøve. Da han snudde seg og ville følge Elia, ga profeten ham beskjed om å gå hjem. Men Elisja forsto verdien av kallet han hadde fått. Ikke for noe i verden ville han gi slipp på den muligheten han hadde fått til å bli Guds sendebud. Tiden gikk, og Elia ble gjort klar for himmelen, ble Elisja beredt for li ta over etter ham. Og igjen ble hans tro og besluttsomhet satt på prøve. Mens han var med Elia under den daglige tjenesten, gav profeten ham stadig sjansen til å gå tilbake. Men arbeidet bak plogen hadde lært EIisja at han ikke måtte svikte eller miste motet, og nå da han på en annen måte hadde lagt hånden på plogen, ville han ikke la seg lede bort fra målet. De to sto ved Jordan. «Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet. Da delte vannet seg, og begge gikk over på tørr bunn. Mens de gikk over, sa Elia til Elisja: Si hva du vil at jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt fra deg. EIisja sa: La meg da få din ånd i dobbelt mål! Elia svarte: Det er ikke lite, det du ber om. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, så skal du få det, ellers ikke. Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia for opp til himmelen i stormen. Da Elisja så dette, ropte han: Min far, min far! Israels vogner og hestfolk! Da han ikke kunne se ham lenger, tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker. Så tok han opp Elias kappe som var falt av ham. Han gikk tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan. Der tok han kappen som var falt av Elia, slo på vannet og sa: Hvor er Herren, Elias Gud? Da Elisja slo på vannet, delte det seg, og han gikk over.

18 Profetdisiplene fra Jeriko som sto rett imot ham, så dette og sa: Elias ånd hviler over Elisja. Og de kom imot ham og kastet seg til jorden for ham» (2 Kong 2,8-15). Fra nå av tok Elisja Elias plass. Og han som hadde vært tro i det små, viste seg også å være tro i mye. Elia, denne mektige mannen, hadde vært Guds redskap for å fjerne store onder. Avgudsdyrkelsen, som hadde forført folket, var overvunnet. Baal-profetene var døde. Hele folket i Israel var blitt dypt rystet, og det var mange som hadde begynt å tilbe Gud igjen. Folket trengte en etter følger til Elia som kunne føre dem på trygge stier med omhyggelig og grundig undervisning. Det var denne oppgaven Gud hadde forberedt Elisja på da han var ung. Denne lærdommen gjelder oss alle. Ingen kan vite hva som er Guds mål med den lydigheten de må lære, men alle kan være sikre på at troskap i små ting er beviset for at de egner seg til større oppgaver. Moses, han som var sterk ved troen Moses var yngre enn Josef og Daniel da han ble tatt bort fra den omsorgen som hadde skjermet ham i hjemmet, men de samme kreftene som formet deres liv, formet hans. Han fikk bare tolv år sammen med sin hebraiske familie, men i disse årene ble grunnlaget for hans storhet lagt. Jokebed var slave. Hun fylte en beskjeden rolle i livet, og hennes bør var tung. Men ingen annen kvinne, bortsett fra Maria av Nasaret, har vært til større velsignelse for verden. Hun visste at barnet hennes snart skulle bli tatt fra henne og overlatt til mennesker som ikke kjente Gud, så hun søkte målbevisst å lære ham kjærlighet og troskap til Gud. Denne oppgaven utførte hun trofast. Ingenting skulle komme til å få Moses til å forkaste de sannhetsprinsippene som hans mor hadde lagt vekt på i sin undervisning og som preget hennes liv. Fra det fattige hjemmet i Gosen ble Jokebeds sønn ført til faraos slott der han ble mottatt av den egyptiske prinsessen. I Egypts skoler fikk Moses landets høyeste sivile og militære utdanning. Med sine store personlige fortrinn og sin edle skikkelse, et kultivert sinn og en høvisk framferd samt det faktum at han var en berømt feltherre, ble han nasjonens stolthet. Han nektet å ta del i den hedenske gudsdyrkelsen, men han ble innviet i alle den egyptiske religions hemmeligheter. Som landets framtidige hersker ville han arve de største æresbevisninger som denne verden kan by på. Men Moses ga avkall på Egypts heder og ære for å kunne ære Gud og befri sitt undertrykte folk. Deretter overtok Gud på en særlig måte hans utdanning. Men Moses var ennå ikke klar til sitt livsverk. Ennå sto det igjen å lære å stole på Guds makt. Han hadde misforstått Guds hensikt. Han håpet å befri Israel med våpenmakt. Han satset alt på dette, og det gikk galt. Det endte i nederlag og skuffelse, og han ble flyktning i et fremmed land. I ødemarken i Midjan passet Moses sauer i førti år. Tilsynelatende var han for alltid avskåret fra sin oppgave, men her lærte han det som skulle til for å gjennomføre livsverket. For å kunne styre en uvitende og uregjerlig folkemengde, måtte han først lære selvkontroll. Omsorgen for sauene og de svake lammene gav ham den livserfaringen som skulle til for bli en trofast og tålmodig hyrde for Israel. Skulle han bli Guds tjener, måtte han først lære av ham.

19 Den innflytelsen han var omgitt av i Egypt, den overdådigheten og umoralen som lokket og kalte på tusen forskjellige måter, den falske religionens underfundige mystikk - alt dette hadde satt sitt preg på hans sinn og karakter. Men det forsvant i ødemarkens strenge og enkle liv. I ensomheten under fjellenes hellige majestet var Moses alene med Gud. Det var som han sto ansikt til ansikt med Gud og ble overskygget av hans makt. Her ble hans selvgodhet feid bort. I Den Allmektiges nærvær gikk det opp for ham hvor svakt, udugelig og kortsiktig mennesket er. Her opplevde Moses at Gud var personlig til stede. Han fikk ikke bare et syn av tiden da Kristus skulle bli menneske, men han så også hvordan han ledsaget israelittene på alle deres vandringer. Når han ble misforstått eller det han sa ble forvrengt, holdt han ut «som om han så den usynlige» (Hebr 11.27). Moses tenkte ikke bare på Gud, han så ham. Han hadde alltid Gud for øye. Han mistet aldri hans ansikt av syne. For Moses var ikke troen gjetninger, den var virkelighet. Han trodde at Gud styrte hans liv på en helt spesiell måte, og i alle livets enkeltheter anerkjente han det guddommelige nærvær. Han følte behov for hjelp, han ba om den, ved troen tok han imot den, og så gikk han fram i trygg tillit til at han ville få kraft til å holde ut. Det var denne erfaringen Moses fikk i løpet av de førti årene i ørkenen. I sin visdom regnet ikke Gud tiden for å være for lang eller prisen for høy. Resultatet av denne undervisningen, og av de lekser den gav, er ikke bare knyttet til Israels historie, men til alt det som fra den dag av og helt til vår tid har vært til gagn for verden. Det største vitnesbyrdet om Moses storhet er: «Aldri mer sto det fram i Israel en profet som Moses, som Herren gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt» (5 Mos 34.10). Paulus, han som tjente Gud med glede En rabbi fra Jerusalem forente sin brennende iver og intellektuelle kraft med de galileiske disiplenes tro og erfaring. Saulus fra Tarsus var romersk borger. Han var født i en hedensk by, men han var jøde, ikke bare av herkomst, men av livslang utdanning, fedrelandskjærlighet og religiøs overbevisning. Han var utdannet i Jerusalem under den fremste av rabbinerne og delte i fullt mål sitt folks stolthet og fordommer. Allerede som ung mann ble han et aktet medlem av Det høye råd. Han ble betraktet som en lovende ung mann og en nidkjær forsvarer av den gamle tro. I Judeas teologiske skoler var Guds ord blitt satt til side til fordel for menneskers tanker; rabbienes tradisjoner og tolkninger sugde kraften ut av ordet. Rabbiene frydet seg over at de ikke bare var bedre enn folk fra andre folkeslag, men også sto over de fleste av sitt eget folk. De hatet romerne hett og inderlig og lengtet etter å ta overta styret i sitt eget land med våpenmakt. De hatet og drepte dem som trodde på Jesus, for deres budskap om fred sto i grell kontrast til fariseernes ærgjerrige planer. Saulus var en av de hardeste og mest nådeløse forfølgerne. I Egypts militærskoler hadde Moses blitt kjent med maktens lov, og denne lærdommen fikk så sterkt et grep om hans karakter at det tok førti år med ro og samfunn med Gud og naturen før han ble skikket til å lede Israel etter kjærlighetens lov. Det var denne leksen Paulus også måtte lære.

20 Utenfor Damaskus forandret synet av den korsfestede hele livsløpet hans. Forfølgeren ble disippel, læreren ble elev. De dagene han tilbrakte alene i mørke i Damaskus var som år av erfaringer. Han gransket de gammeltestamentlige skriftene han hadde lært utenat, og Kristus underviste ham. Også naturens ensomhet ble en skole for ham. Han dro ut i den arabiske ørken, der han studerte skriftene og lærte av Gud. Han tømte sin sjel for de fordommene og tradisjonene som hadde formet livet hans, og han mottok opplæring fra sannhetens kilde. Han var den største av alle lærere, men han påtok seg både små og store oppgaver. Han innså at både hånden og tanken trengte arbeid, og han forsørget seg selv med et håndverk. Han arbeidet som teltmaker mens han hver dag forkynte evangeliet i verdens storbyer. Han var en stor intellektuell begavelse, men i sitt liv åpenbarte Paulus kraften av en mer sjelden visdom. Hans liv og lære åpenbarer og belyser prinsipper som er av den største betydning, prinsipper som tidens store tenkere ikke kjente til. Hør ham når han taler til hedningene i Lystra og peker på Gud slik han åpenbarer seg i naturen: All godhets giver, som «sendte... regn og grøde i rette tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede» (Apg 14,17). Se ham i fangehullet i Filippi, der hans lovsang bryter nattens taushet til tross for at han lider store smerter. Etter at jordskjelvet har åpnet fengselsdørene, roper han oppmuntrende ord til fangevokteren: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen» (Apg, 16,28). Og fangevokteren blir overbevist om sannheten i den troen som holder Paulus oppe. Han spør om veien til frelse, og sammen med hele sitt hus slutter han seg til den lille flokken av Kristi forfulgte disipler. Se Paulus foran rådet på Areopagos i Aten, der han imøtegår vitenskap med vitenskap, logikk med logikk og filosofi med filosofi. Med en finfølelse som har sitt opphav i Guds kjærlighet, viser han til Jahve som «den ukjente Gud», han som tilhørerne har tilbedt uten selv å vite det, og i ord tatt fra en av deres egne diktere tegner han bildet av Gud som en far og dem selv som hans barn. Og hør ham så i rettssalen hos Festus, der kong Agrippa blir overbevist om at evangeliet er sannhet, og utbryter: «Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen.» Da er det at Paulus svarer med mild høflighet: Jeg ønsker til Gud at både du og alle som hører meg i dag, nå eller senere må bli som jeg, bare uten disse lenkene» (APG ). Han fant glede i tjenesten, og etter et liv i strid og seier kunne han si: Jeg har stridd den gode strid» (2 Tim 4.7). Disse beretningene er av den største betydning. Og for de unge er de viktigere enn for noen andre. Moses ga avkall på å bli konge, Paulus ga avkall på rikdom og ære blant sitt folk. Mange tror at disse mennenes liv bare besto av selvfornektelse og selvoppofrelse. Men var det virkelig slik? Moses holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. Paulus erklærte: «Det som før var en vinning for meg, regner jeg nå som et tap på grunn av Kristus» (Fil 3,7 Ntr). Moses fikk tilbud om faraos slott og kongetronen, men de syndige gledene som får folk til å glemme Gud, satte sitt preg på dette praktfulle hoffet, og i stedet valgte han «rettmessig vinning» (Ordsp 8,18). I stedet for Egypts storhet, valgte han Guds plan. Han ble et redskap for Gud og ga verden de prinsippene som trygger både hjem og samfunn, prinsipper som verdens store tenkere innser er grunnlaget for alt det beste innen menneskers styringssett.