sopp og nyttevekster årgang 7 - nummer 3/2011 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 7 - nummer 3/2011 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 MEDLEMSFORENINGENE Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening Leder: Gerd Bakke Adr.: Vestervn. 130, 4817 His E-post: Sopp- og nyttevekstforeningen, Buskerud Leder: Steinar Weseth Adr.: Stubberudvn. 208A, 3031 Drammen E-post: Eiker soppforening Leder: Berit Krømer Adr.: Smørgravv. 31, 3320 Vestfossen E-post: Elverum sopp- og nyttevekstforening Leder: Gry Handberg Adr.: Grindalsvn. 1, 2406 Elverum E-post: Follo sopp- og nyttevekstforening Bodil K. Pedersen Granheimlia 28, 1430 Ås E-post: Fredrikstad soppforening Leder: Thore Berg Adr.: Klevavn. 19A, 1719 Greåker E-post: Grenland Soppforening Kontakt: Birgitte Finne Høifødt Adr.: Tårnfjellveien 2, 3701 Skien E-post: Halden soppforening Leder: Ninni Christiansen Adr.: Lokes vei 6, 1782 Halden E-post: Haugaland sopp- og nyttevekstforening Leder: William H Hubbard Hexeringen Soppforening Leder: Hans Myhre Adr.: Bergsmeierivn. 362, 2350 Nes på Hedmark Kongsvinger Soppforening Leder: Arild Engen Larvik Soppforening Leder: Karen Johanne Nordskog Adr.: Ødegårdsvn. 6, 3261 Larvik E-post: karen.nordskog@ark.no Moss sopp- og nyttevekstforening Leder: Ole Konrad Kostøl Adr.: Refsnesalleen 79D, 1518 Moss Nittedal sopp- og nyttevekstforening Kontaktperson: Bente Hoseth Adr.: Ringvn 37 B, 1482 Nittedal E-post: benteho@gmail.com Nordfjord sopp- og urtelag Leder: Anne Bråten Seljeset Adr.: 6793 Hornindal Nyttevekstforeninga, Ålesund Leder: Kari Mette Tollås Veblungsnes Adr.: Furmyrvn. 13A, 6018 Ålesund Nyttevekstforeningen, avd. Sør- Rogaland, Jærsoppen Leder: Ellen Tjørnhom Bøe Adr.: Dagrosveien 24, 4326 Sandnes E-post: jaersoppen@gmail.com Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening Leder: Johs. Kolltveit Adr.: Kløfterhagen 93, 1067 Oslo Ringerike soppforening Leder: Grete Hollerud Adr.: Vikersundveien 341, 3533 Tyristrand E-post: hollerud.gaard@ringnett.no Risken, Molde og omegn soppforening Leder: Wenche Eli Johansen Adr.: Adjunkt Dørumsgt. 34, 6413 Molde Romerike soppforening Leder: Mariann Prytz Sivertsen Adr.: Riddersvingen 26, 1900 Fetsund Salten Naturlag Leder: Beate Venaas Røkke Adr.: Pb 851, 8001 Bodø Soppforeningen i Bergen Leder: Magnhild Larsen Steinsoppen, Steinkjer og omegn sopp- og nyttevekstforening Leder: Ulla-Britt Bøe Adr.: Tranavn. 51, 7713 Steinkjer E-post: ulla-britt.boe@hint.no Sunnfjord Nyttevekstforening Leder: Harald Eriksen Adr.: Aarberg, 6973 Sande E-post: harald-e@c2i.net Telemark sopp- og nyttevekstforening Leder: Truls Ekeberg Adr.: Johan Badensv. 2, 3684 Notodden E-post: telemarksoppognytte@gmail.com Tromsø soppforening Leder: Lasse Aleksandersen Trondheim sopp- og nyttevekstforening Sekretær: Hanne Edvardsen Adr.: Tunvn. 11B, 7058 Jakobsli E-post: hanne.edvardsen@niva.no Tønsberg soppforening Leder: Per Marstad Adr.: Postmannsvn. 7, 3122 Tønsberg E-post: pmarstad@broadpark.no Vefsn Nyttevekstforening Leder: Knut Tverå Adr.: Pb 210, 8651 Mosjøen Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening, Blomkålsoppen Leder: Hanne Katinka Hofgaard Adr.: Åsas vei 14, 4633 Kristiansand E-post: hanne.katinka.hofgaard@ kristiansand.kommune.no 2

3 AUGUST INNHOLD årgang 7 - nr. 3/2011 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Inger Lise Walter (nestleder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, Inger Kristoffersen, Åge Oterhals. Varamedlemmer: Torfinn Bjørseth, Siv Moen, Anne Christine Reine. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4200 Rød eikekremle Russula pseudointegra er en rødlisteart som er knyttet til ja, riktig eik (se side 29). Foto: Jens Christian Schou. Se flere naturbilder på Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Tema: Landskap Norsk rødliste for naturtyper 2011 Egil Bendiksen... 9 Kulturmarksenger på retur John Bjarne Jordal Mitt landskap Harald Eriksen Sopper i sanddyner Klaus Høiland Mitt landskap Hanne Katinka Hofgaard Mitt landskap Johnny Løe Med blikk på gammel eik og eikeskog Anne Molia Mitt landskap Annica Været Nyttevekst i fokus Barnesiden Line Ruden Min soppkurv Vi besøker medlemsforeningene Nytt fra Kjukelaget Nytt fra Forum for soppfargere Anmeldelser Vi presenterer Norske mykologer og botanikere Anna-Elise Torkelsen Notiser Boletaria Nytt fra Forum for soppsakkyndige Program for medlemsforeningene Lesernes side Blinkskuddet Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen

4 Redaksjonelle linjer Vi legger i dette nummeret hovedvekten på landskapstyper, aktualisert av prosjektet Naturtyper i Norge. Det er ikke mulig å favne alle aktuelle naturtyper i bladet, så her kommer i beste fall noen smakebiter. Får du appetitt av dem, kan du gå videre til og spise deg mett. For matsopplukkerne er jakten på de spiselige artene ofte en utfordring. I dette nummeret kan du lese anmeldelser av to soppbøker som kan hjelpe. To av elevene fra kurset for utdannelse til soppsakkyndighet i fjor høst står for vurderingene. Mange mener at vi bør bruke utdannede mykologer til å anmelde slike fagbøker, men redaksjonen synes det er viktigere at noen som trenger bøkene og som skriver med hjertet (og ikke bare med rødblyanten) tar jobben. Bøkene har jo fagkonsulenter uansett. Per A. Bergersen Nytt fra forbundsstyret Nr. 4/2011 er planlagt postlagt 17. november. Stoff som ønskes tatt med må være redaksjonen i hende senest 10. oktober Med den regnfulle sommeren har mange av oss allerede hatt en god soppsesong med funn av masse kantareller og annen matsopp. Andre har alt gjort spennende funn av sjeldne plante- og sopparter. Dette kan vi glede oss over ved å gå inn på og se hva som har blitt registrert gjennom våren og sommeren. Her er det også lagt ut mange fine bilder. Noe annet som gleder oss om dagen, er at Tromsø soppforening har valgt å bli medlem av Norges sopp- og nyttevekstforbund velkommen skal de være. Nå er vi representert med medlemsforeninger i 17 av landets fylker. Vårt mål om å være representert med minst én medlemsforening i samtlige fylker, nærmer seg. Så en oppfordring til medlemmer i Finnmark og Oppland: Ta kontakt med forbundet dersom du ønsker etablert en forening i ditt fylke. Soppens dag holdes den 4. september, og med støtte fra DN (Direktoratet for Naturforvaltning) har vi produsert informasjonsmateriell til bruk denne dagen. Vi håper med dette at vi kan få markert oss enda tydeligere landet rundt, slik at vi kan få delt vår kunnskap om sopp med flest mulig, samt at vi får vervet mange nye medlemmer med interesse for sopp, nyttevekster og biologisk mangfold. Under årets, og kommende års, soppkontroller ønsker vi å få bedre tilbakemeldinger fra soppkontrollørene. Vi har sendt ut et eget skjema til medlemsforeningene, som vi ønsker blir bruk under soppkontroller. Det er viktig for oss å få inn disse i korrekt utfylt stand, slik at vårt arbeid med å forhindre soppforgiftninger og øke kunnskapsnivået blir så effektivt og riktig som mulig. Jeg ønsker dere alle en god soppjakt i høst. Terje Spolén Nilsen - forbundsleder 4

5 5

6 Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei Ås Tlf (mandag, tirsdag og torsdag kl. 9-15) Daglig leder: Reidun Braathen Til salgs Norges sopp- og nyttevekstforbund sitter på et lager av skrifter, bøker, t-skjorter med soppmotiv og andre effekter som selges til gunstige priser. For mer informasjon og/eller kjøp: Gå inn på forbundets hjemmeside og velg Til salgs, eller kontakt forbundet pr. e-post eller telefon. Agarica Ønsker du å abonnere på forbundets vitenskapelige tidsskrift Agarica? Bladet utgis normalt én gang pr. år, og hvert nummer koster kr 150,- for medlemmer, kr 180,- for ikke-medlemmer og kr 250,- for institusjoner. For mer informasjon: Gå inn på forbundets hjemmeside og velg Agarica under Våre tidsskrifter. For abonnement: Kontakt forbundet pr. e-post eller telefon. Meld deg inn, verv en venn eller gi et medlemskap i gave! Er et medlemskap i Norges sopp- og nyttevekstforbund interessant for deg? Eller er du allerede medlem og vil dele gleden med en venn eller et familiemedlem? Da kan du verve eller gi et medlemskap i gave og få en flott soppkniv og soppnett som takk. Det nye medlemmet får tilsendt de utgaver av sopp og nyttevekster som er utgitt tidligere i år og, ved gavemedlemskap, også et brev der det står at gaven er fra deg. Medlemskapet koster kr 300,- (det samme som for ordinært innmeldte medlemmer). Send innmeldingsblanketten til Norges soppog nyttevekstforbund eller bestill på forbundets hjemmeside. Dette gjelder (kryss av) o Innmelding o Verving o Gavemedlemskap Nytt medlem Navn:... Adresse:... E-post:... Tlf:... Eventuell verver/giver Navn:... Adresse:... 6 E-post:...

7 NYHET! Johan Mattsson Johan Mattsson RÅTESOPP I BYGNINGER Denne boken er egnet for alle som kommer i kontakt med råtesoppskader Boken gir viktig informasjon og kunnskap om hvilke råtesoppskader som kan opptre i bygninger og hvorfor dette skjer. Den beskriver også hvordan man undersøker og vurderer skader, slik at de kan håndteres på en optimal måte. Boken er relevant for både huseiere, håndverkere, takstmenn, forvaltere og andre aktører som arbeider med vurdering og tiltak mot råtesoppskader. RÅTESOPP I BYGNINGER 350,- Forekomst, påvisning, vurdering og utbedring Dette er soppboken du mangler - over soppene du ikke ønsker å finne! Mer om boken og bestilling på Mycoteam gir nøytrale råd basert på biologisk fagkompetanse 7

8 LANDSKAP Myklebustsetra 8 i Ørsta ligger under et parti av Sunnmørsalpene. I seterlandskapene rundt om SN i - landet 3/2011 finnes en rekke beitemarkssopp og interessante engplanter. Foto: John Bjarne Jordal.

9 Norsk rødliste for naturtyper 2011 i et mykologisk perspektiv Litt rødlistehistorikk Rødlister for truete arter er noe de fleste naturinteresserte i dag har hørt om. Soppene utgjør sammen med insektene en stor andel av artene på lista, og det finnes tallrike eksempler på at rødlistede sopparter i et område har vært viktig medvirkende årsak til at område har blitt vernet eller at det har blitt tatt spesielle hensyn ved ulike former for inngrep. For bare 20 år siden, da undertegnede sammen med Klaus Høiland var i ferd med å utarbeide den første sopprødlista, vakte uttrykket truete sopp allmen munterhet. Sopprødlista som inngår i Norsk rødliste for arter 2010 (Kålås et al. 2010) er den fjerde i rekken. Spesielle vegetasjonstyper med særskilt behov for vern eller annen beskyttelse har en noe lengre historie. Allerede på 1970-tallet startet arbeidet med de temavise verneplaner for videre definerte natur- eller vegetasjonstyper, som edellauvskog, myr, våtmark og kalkfuruskog. Veien var likevel lang fram til den nylig publiserte første offisielle rødlista for naturtyper (Lindgaard og Henriksen 2011). Likevel må ikke glemmes den omfattende forløper for denne, Truete vegetasjonstyper i Norge (Fremstad og Moen 2001). Den nye rødlista har to viktige grunnpilarer. For det første er den med på å utprøve et internasjonalt kriteriesett som utarbeides i regi av den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN), bygd opp etter tilsvarende prinsipper som for artsrødlista. Videre er den basert på det nye klassifikasjons- og beskrivelsessystemet for naturtyper, Naturtyper i Norge (NiN) (Halvorsen et al. 2009). Klassifikasjon av norsk natur Den tradisjonelle plantesosiologi med plantesamfunn basert på karakterarter og skillearter var tidligere den dominerende retningen for hovedinndeling av norsk natur. Samfunnene representerer en heller heterogen samling av typer inndelt etter artsinventar, skjønt det er også mange eksempler på samfunn som er godt økologisk fundert i forhold til hverandre og som også inngår naturlig i manges vokabular. I soppdatabasen finner vi ofte uttrykk som blåbærgranskog, lågurtgranskog og Dryashei. Disse enhetene lever i praksis videre også i det nye systemet. I en lang periode på og 80-tallet var det innenfor den europeiske fagmykologien ansett som en viktig oppgave å studere storsoppenes økologi ved å relatere dem til de beskrevne plantesamfunn eller opprette egne soppsamfunn, jf. diskusjon hos Gulden (1982). Økende bevissthet og forståelse for soppenes økologi har også sterkt bidratt til at soppene har fått økt forvaltningsmessig betydning. Opplysningene på herbarieetiketten kan således være utslagsgivende. Sagt i én setning er NiN-systemets intensjon å inndele all norsk natur etter økologiske gradienter. Her skal vi bruke skog, som utgjør en tredjedel av Norges landareal, som hovedeksempel. Mesteparten av dette arealet inngår i hovedtype fastmarksskogsmark (til skille fra flomskogsmark, fjæresoneskogsmark og kildeskogsmark). Her kan vi systematisk dele inn i typer som glir kontinuerlig over i hverandre etter gradientene 1) uttørkingsfare (eks. fuktig granskog tørr furuskog), 2) kalkinnhold (næringsfattige næringsrike EGIL BENDIKSEN (tekst og foto) - egil.bendiksen@nina.no 9

10 typer), 3) vannmetning (eks. furumosedominert torvmosedominert furuskog) og 4) den mer spesielle gradienten i tungmetallinnhold, se nedenfor. I tabell 1 er vist som eksempel hvordan frisk skogsmark innenfor nevnte hovedtype kan deles i 10 grunntyper. Om vi befinner oss i barskogssonen på Østlandet, vil alle disse være dominert av gran. Om vi derimot befinner oss i en solvendt liside langs kysten i Sør-Norge, vil i alle fall de rikere typene utgjøres av edellauvskog. Altså har vi også en variasjon langs den regionale temperaturgradienten. Forlater vi de mer kontinentale områdene og beveger oss over til den boreale regnskogen i Trøndelag, vil artsinventaret være delvis byttet ut, og vi kan operere med et utpreget oseanisk sett av grunntyper. Videre endres tresjiktet når grana forsvinner mot vest, med dertil merkbar endring i mykorrhizasoppfungaen. Jordboende storsoppers rolle i naturforvaltningen Skal vi kunne ta vare på en representativ andel av norsk natur, må vi vite hvilke organismer som lever i de ulike boksene. Der gamle og godt økologisk funderte enheter faller sammen med de nye, som blåbærgranskog, vet vi mye, men for andre typer er kunnskapen ofte liten. Jordboende sopp tas her som eksempelgruppe, og ikke minst mykorrhizasoppene er svært viktige indikatorarter. Økende kunnskap om artenes naturlige plassering langs gradientene antas å kunne medvirke til at senere versjoner av naturtyperødlista vil kunne gi en bedre framstilling av virkeligheten. Da vil også de enkelte grunntyper i større grad kunne behandles separat for hovedtyper der sopp er viktig. Manglende kunnskap i dag har gjort at mange grunntyper ofte er sammenslått. Artsprosjektet i regi av Artsdatabanken er opprettet av Regjeringen for å fylle kunnskapshull slik at vi får en bedre kunnskap om mangfoldet av norske arter. For jordboende sopp er det for tida i gang tre prosjekter; korallsopp Ramaria, slørsopp Cortinarius og hypogeer (underjordiske sopp). Naturlig nok er de rødlistede soppartene spesielt interessante. Det er likevel viktig å presisere at rødlistede naturtyper ikke er en direkte funksjon av rødlistede arter. En sjelden naturtype i tilbakegang eller med antatt varig kvalitetsforringelse som følge av skogbruk eller utbyggingspress, kan være rødlistet uten å inneholde rødlistede arter. Trekker vi også inn regional variasjon i Tabell 1. Frisk skogsmark langs gradientene kalkinnhold og vannmetning. Kalkmark Kalkrik Intermediær Moderat kalkfattig Kalkfattig Veldrenert mark 5] frisk veldrenert kalkskogsmark lågurtkalkskog 4] frisk veldrenert kalkrik skogsmark lågurtskog 3] frisk veldrenert intermediær skogsmark svak lågurtskog 2] frisk veldrenert moderat kalkfattig skogsmark småbregneskog 1] frisk veldrenert kalkfattig skogsmark blåbærskog Fuktmark 10] frisk kalkfuktskogsmark høgstaudekalkskog 9] frisk kalkrik fuktskogsmark høgstaudeskog 8] frisk intermediær fuktskogsmark storbregneskog 7] frisk moderat kalkfattig fuktskogsmark småbregnefuktskog 6] frisk kalkfattig fuktskogsmark blåbærfuktskog 10

11 Fig. 1. Børstebrunpigg Hydnellum mirabile. Steinkjer, Skratåsen, 2009, KB&EB, NMC XIX nr skjemaet (tabell 1), hører 8 av 19 rødlistede naturtyper for denne hovedtypen helt eller delvis hjemme innenfor de 10 grunntypene i dette eksemplet (jf. Bendiksen 2011: s. 73, der truete skogtyper er opplistet). Et konkret eksempel på soppens bidrag ser vi innenfor den tradisjonelle skogtypen lågurtgranskog. Som tidligere definert var dette en svært artsrik, men totalt sett vanlig skogtype. Typen inneholdt imidlertid også de aller mest kalkrike granskogene (tab. 1, type 5), som røper seg lite ved sin karplanteflora, men der det kommer til en rekke nye sopparter som har svært høye næringskrav (se også Brandrud 2011). Innenfor en geologisk næringsgradient i Oslofeltet, eks. Hadeland (Brandrud og Bendiksen 2005), kan man se hvordan en rekke arter kommer inn når man beveger seg fra åsskogene til bygdeskogene, der de næringsrike kambrosilurbergartene er mindre omdannet og lettere gir fra seg næring. Nevnes kan bl.a. børstebrunpigg Hydnellum mirabile (VU, fig. 1), sotbelteslørsopp Cortinarius fuscoperonatus (VU), mange slørsopper i underslekten Phlegmacium, lammesopp Albatrellus citrinus (NT), flere korallsopper Fig. 2. Ramaria karstenii VU, Jämtland, Östersund, KB&EB55/10. Ramaria, bl.a. blodflekkorallsopp R. sanguinea (NT), R. karstenii (VU, fig. 2) og fiolkorallsopp R. fennica (EN) og fiolgubbe Gomphus clavatus (NT). En kalkart med tyngdepunkt i nordligere strøk er fagervokssopp Hygrophorus calophyllus (EN, fig. 3). Dette er et klassisk eksempel på at de rikeste av dagens grunntyper av frisk skog i liten grad er identifisert tidligere, siden karplanter, moser og lav har hatt en slags enerett til å identifisere typer (jf. vegetasjonstyper vs. naturtyper). Høgstaudekalkskog (tab. 1, type 10) vet vi fortsatt svært lite om med hensyn til forskjellen fra høgstaudeskog (type 9). En så langt interessant observasjon er at en rekke ellers typiske beitemarkssopper dukker opp i fuktige og rike granskoger på marmor i Nordland, jf. ulike barskogsverninventeringer de senere år. Hvorfor er det viktig å identifisere slike typer? Kalkgranskogene dekker små arealer på landsbasis, antall rødlistede arter er høyt, samtidig som de representerer produktive skogtyper som er attraktive for flatehogst med fare for varig tilstandsreduksjon, ofte lett tilgjengelige 11

12 i bygdenære strøk, der de også er utsatt for annen type påvirkning. Lågurt-grankalkskogen er rødlistet som VU sårbar, mens begge høgstaudegranskogstypene har fått kategorien NT nær truet. Motsatt har de aller kalkrikeste furuskogene hatt høy status i 30 år, med dertil god kunnskap også om storsopp, mens furuskoger rundt midten av rikhetsskalaen vet vi mye mindre om, også når det gjelder grønne planter. Olivinskogene (EN sterkt truet) på Vestlandet/ Sunnmøre har en særpreget storsoppfunga og med sopp som svært viktige indikatororganismer (jf. Holtan 2008). Det klassiske eksempelet på dette er hvordan den ellers sjeldne glatt storpigg Sarcodon leucopus her kan opptre i store mengder. Kalklindeskog (VU) og lågurteikeskog (NT), rikelig omtalt andre steder, er to andre typer der storsoppfungaen er svært artsrik og med et stort antall rødlistearter. Førstnevnte er utskilt som egen type og er av de høyt prioriterte i forvaltningssammenheng nettopp som følge av storsoppene. Viktigste rødlistede naturtypeenhet med hensyn til funga utenom skog er kulturmarkseng, beskrevet av John Bjarne Jordal et annet sted i dette nummeret. Også vedboende sopp (og sopp på andre substrater) lar seg klassifisere i NIN-systemet og er som kjent forvaltningsmessig uhyre viktige, men det er en annen historie. Litteratur Bendiksen E, Skog. I: Lindgaard A, Henriksen S (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Brandrud TE, Kalkskog viktige hotspot-habitater for rødlistearter av sopp. Agarica 30, Brandrud TE, Bendiksen E, Naturtypekartlegging i Lunner kommune. Rapport del II. Faktaark med lokalitetsbeskrivelser og verdivurdering. NINA intern rapp., 249 s. + kartbilag. Fig. 3. Fagervokssopp Hygrophorus calophyllus EN, Snåsa, Bergsåsen, 2009, NMC XIX nr Fremstad E, Moen A (red.), Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet, Rapp. botanisk Ser , Gulden G, Soppsosiologi, en ny mykologisk forskningsretning i Norge. Blyttia 40, Halvorsen R, Andersen T, Blom HH, Elvebakk A, Elven R, Erikstad L, Gaarder G, Moen A, Mortensen PB, Norderhaug A, Nygaard K, Thorsnes T, Ødegaard F, Naturtyper i Norge Teoretisk grunnlag, prinsipper for inndeling og definisjoner. Naturtyper i Norge versjon 1.0. Artikkel 1, Holtan D, Olivinfuruskogene i Norge en oppsummering av status og verdi. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Areal- og miljøvernavdelinga. Rapport 2008, 06, Kålås JA, Viken Å, Henriksen S, Skjelseth S (red.), 2010, Norsk rødliste for arter Artsdatabanken, Trondheim. Lindgaard A, Henriksen S (red.), Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. 12

13 Kulturmarksenger öppna landskap på retur Kulturlandskap og kulturmark litt rydding i begreper Jag trivs bäst i öppna landskap, skrev (og sang) Ulf Lundell i en sang som også er blitt kalt Sveriges alternative nasjonalsang. I denne sangen fornemmer vi en forkjærlighet til åpne landskap av flere typer, både jordbrukslandskap, skjærgård og hav. Mange assosierer denne sangen med kulturlandskap. Dette er et begrep som brukes mest om et åpent landskap formet av jordbruksdrift, til forskjell fra skog og tettbebyggelse m.m. Det meste av det norske jordbrukslandskapet er i dag drevet relativt intensivt med pløying, gjødsling, innsåing av kjøpte frøvarer og ofte også sprøyting. I det nye og interessante prosjektet Naturtyper i Norge (NiN) beskrives alle mulige naturtyper og hvilke forhold som former dem. Mange kan ha nytte av å sette seg inn i denne nye inndelinga (Halvorsen et al. 2009). I NiN har man innført begrepet kunstmark for det intensivt drevne jordbrukslandskapet (og annen kunstig mark), til forskjell fra kulturmark og naturmark. I NiN defineres naturmark som landareal som er lite påvirket av jordbruk og andre menneskeaktiviteter. Videre er kulturmark beskrevet som områder som er formet av langvarig, moderat intensiv landbruksdrift (beite og slått, men ikke pløying eller gjødsling). Kulturmark har to hovedtyper: kulturmarkseng og kystlynghei. Eng beskrives i NiN som åpent (det vil si ikke skogkledd) areal, dominert av lavvokste eller middels høye grasvekster (gras, starr og siv) og/eller urter, med flere arter i blanding. Videre defineres kulturmarkseng som eng som på grunnlag av type og intensitet av menneskepåvirkning hører inn under kulturmark. Dette er relativt synonymt med det engelske begrepet seminatural grasslands. Hva karakteriserer kulturmarkseng? Kulturmarkseng omfatter det som kalles naturbeitemark og slåttemark, samt også artsrike veikanter og hagemark (tresatt beitemark) se håndboka om kartlegging av naturtyper fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN). Naturbeitemark karakteriseres av å være upløyd eller ugjødslet (eller at dette har skjedd i liten grad), og er dessuten preget av årlig beiting. Slåttemark karakteriseres også av å være upløyd eller ugjødslet, og er dessuten preget av Fig. 1. Naturbeitemarker er relativt uvanlige i Oslo-området og de tettest befolkete delene langs kysten av Øst- og Sørlandet. Bildet viser ett av unntakene, fra Gumøy i Te, Kragerø. JOHN BJARNE JORDAL (tekst og foto) - john.bjarne.jordal@sunndals.net 13

14 årlig slått (ofte også beiting). Kulturmarkseng kan også være gamle og lite gjødselpåvirka plener, parker, kirkegårder m.m. Forøvrig defineres naturmarkseng i NiN som eng som på grunnlag av type og intensitet av menneskepåvirkning hører inn under naturmark. Dette kan være strandenger, rasmarksenger, fosseenger og annen gras- og urtedominert vegetasjon som ikke krever beite eller slått for å bestå over tid. Naturmarksenger dekker nokså lite areal i Norge. Kulturmarkseng er derimot ganske utbredt og inneholder mye av den mest artsrike engvegetasjonen i Norge. Hvor finnes kulturmarksenger i Norge? Det vi vet om kulturmarkseng i Norge finnes i særlig grad i DNs Naturbase ( Her kan man zoome seg inn til en del av Norge, slå på funksjonen prioriterte naturtyper, klikke på kartfigurer og få opp lokalitetsbeskrivelser og annen informasjon. Kartlegging av naturtyper etter DNhåndbok nr. 13 har pågått siden Til sammen er det pr registrert lokaliteter med naturbeitemark i Norge (Bratli et al. 2011, fig. 1 og 2). Tilsvarende er det lokaliteter av slåttemark (ikke med på fig. 2). Oppland, Møre og Romsdal, Buskerud, Hordaland og Sogn og Fjordane har et høyt antall lokaliteter, mens arealet er høyest i Oppland, Nordland og Møre og Romsdal. Oppland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal har også det høyeste antallet lokaliteter med verdi svært viktig. Fortsatt finnes en rekke lokaliteter som ikke er registrerte, og her kan forbundets medlemmer bidra ved å tipse fylkesmannens miljøvernavdeling. Artsmangfold og rødlistearter Engsamfunn er ofte artsrike og inneholder en rekke arter som foretrekker å leve i kulturmarksenger. De fleste av disse tilhører gruppene sopp, karplanter og insekter. Mange av disse regnes som truet som følge av tilbakegang i bestandene. Totalt regnes 741 av rødlistearter å tilhøre kulturmark (Kålås et al. 2010). Blant disse er det 120 sopparter, 79 karplanter og 378 insektarter. For forbundets medlemmer er det særlig beitemarkssoppene (fig. 3 og 4) og plantene tilknyttet Fig. 2. Utbredelse av registrerte naturbeitemarker i Norge vist som grønne prikker. Kilde: Bratli et al. (2011), basert på Naturbase ( pr Fig. 3. Kartleggingsutstyr for beitemarkssopp slukesker og GPS. 14

15 Fig. 4. Mange beitemarkssopper er fargerike. Tinnvokssoppen Hygrocybe canescens på bildet er ikke dét, men den er en sjelden art som har relativt stor andel av den kjente europeiske bestanden sin i Norge. Den er derfor aktuell i en mulig handlingsplan for noen utvalgte beitemarkssopp. Bildet er fra Møkster i Ho, Austevoll. kulturmarkseng som er velkjente. Man regner med at det er vel 160 beitemarkssopper i Norge, og dessuten forekommer et større antall mer generelle grasmarksarter, slik at det trolig er snakk om godt over 500 sopparter i kulturmarkseng (Jordal 1997). En tilsvarende opptelling er ikke kjent for alle norske viltvoksende karplanter, men antallet er sikkert av samme størrelsesorden som for soppene. Bevaring av kulturmarksenger (fig. 5) vil derfor være svært viktig for artsmangfoldet (fig. 6) i landet vårt. Kulturmarksengene er truet I den nye rapporten Norsk rødliste for naturtyper 2011 fra Artsdatabanken (Lindgaard og Henriksen 2011) føres kulturmarkseng opp som sårbar (VU), mens undertypen slåtteeng plasseres i kategori sterkt truet (EN). Endringene skyldes store omlegginger i måten å drive jordbruk på gjennom de siste år. Tidligere ble store mengder vinterfôr høstet ved slått av ugjødsla arealer, og beiting av utmarksarealer hadde et større totalt omfang. Siden er store arealer dyrket, pløyd og gjødslet. Samtidig er store arealer av tidligere kulturmarkseng grodd igjen med skog, og noe er også blitt bygd ut med boliger, industri, hytter, veier osv. Denne gjengroingen har et veldig stort omfang og pågår fortsatt. Stadig går meget artsrike arealer med kulturmarkseng ut av bruk. Ingen har tall for tilbakegangen som har skjedd, men den har trolig vært i størrelsesorden 90 % på de siste 100 år for kulturmarkseng og enda sterkere for slåttemarkene. For å bremse tilbakegangen for naturtypen og utryddelsen av arter er det de siste årene satt i verk mange tiltak. Bønder premieres for bevaring av kulturmarksenger gjennom ulike tilskottsordninger. Den nye naturmangfoldloven har gitt oss prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Det er laget utkast til en handlingsplan for slåttemark (Anonym 2009) som nå gir konkrete effekter i mange fylker. Det planlegges 15

16 Fig. 5. Lokaliteten Myra på Spyssøya i Ho, Bømlo, er eksempel på en svært artsrik naturbeitemark, med ca. 25 rødlistearter av beitemarkssopp. Det finnes også en rødlista karplante (purpurlyng) og flere lavarter, slik at det totale antallet rødlistearter er rundt 30. også en handlingsplan for naturbeitemark. På artsnivå finnes en rekke initiativer som forhåpentligvis vil munne ut i handlingsplaner for prioriterte arter. Aktuelle arter med tilknytting til kulturmarkseng hvor det arbeides med handlingsplaner er f.eks. solblom (en plante som er typisk for kulturmarkseng, men som er blitt ganske sjelden), svartkurle, dragehode, dvergmarinøkkel og et utvalg beitemarkssopp. Her kan forbundets medlemmer bidra på flere måter, f.eks. med opplysninger om nye og gamle lokaliteter, gjennom å passe på kjente lokaliteter og gjennom opplysningsarbeid i media. Litteratur Anonym, Handlingsplan for slåttemark. DNrapport 2009(6), Bratli H, Jordal JB, Stabbetorp O, Sverdrup-Thygeson A, Naturbeitemark et hotspot-habitat. Sluttrapport for hotspot-habitatet naturbeitemark under ARKOprosjektet. NINA rapport 714. Halvorsen R, Andersen T, Blom HH, Elvebakk A, Elven R, Erikstad L, Gaarder G, Moen A, Mortensen PB, Norderhaug A, Nygaard K, Thorsnes T, Ødegaard F, Naturtyper i Norge (NiN) versjon 1.0 (www. naturtyper.artsdatabanken.no/). Jordal JB, Sopp i naturbeitemarker i Norge. En kunnskapsstatus over utbredelse, økologi, indikatorverdi og trusler i et europeisk perspektiv. Direktoratet for Naturforvaltning, Utredning for DN nr Kålås JA, Viken Å, Henriksen S, Skjelseth S (red.), Norsk rødliste for arter Artsdatabanken, Norge. Lindgaard A, Henriksen S (red.), Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Fig. 6. Funn av beitemarkssopp i Norge. Røde prikker: funn av rødlistearter. Blå prikker: funn av beitemarkssopper som ikke er på rødlista. Røde prikker ligger over de blå. Kilde: Bratli et al. (2011), basert på Artskart pr

17 Mitt landskap Harald Eriksen, Sande i Sunnfjord (tekst og foto) Eg er av den typen som likar meg nesten kvar det skal vere. Det er alltid noko som er interessant. Tidlegare likte eg meg svært dårleg i granplantefelta som mine føregjengara på garden og i bygda hadde etablert overalt. Men etter at eg fekk innsyn i soppens fantastiske rike er heller ikkje desse mørke skogane lenger kjedelege monokulturar, men fulle av spennande vekstar. Men best av alle plassar likar eg nok bekkegjela i bakkane ovanfor husa på garden. Eit frodig næringsrikt og fuktig landskap med urter og varmekjære tre ein ikkje finn overalt i vårt distrikt. Her har eg sidan eg var ein liten unge gått frå tidleg vår (som regel byrjinga til midten av mars) og leita etter dei fyrste blomstrane (maigull, vårkoll og gullstjerner) for å ta heim att til ho mor til seinhaustes når sauene skulle i hus. Storalmen står på kanten av gjelet, ein gammal styvingsalm der minste rundmål er fem meter og syttifem centimeter. Under den har sauene og hjorten ein god kvileplass, og oppe i holet i stammen har kattugla hatt reir i sikkert fleire hundre år. Den tjukke barken er som eit flettverk med restar av nete frå hatlane (hassel) der spettmeis og andre har sett dei fast for å kunne kome gjennom skalet. Her veks neslene villig og er som regel ingrediens i den fyrste suppa med grøne vekstar på våren. Ut i april, under dei gamle seljene lengst nede i gjelet, kjem strutsevenga sine intense grøne krullar som ein smakfull grønsak både for folk og fe omtrent på same tid som karvekålen er takandes til suppe frå beite på dei tørre ryggane mellom gjela. Utover sommaren gjeld det å sanke nok karve så ein har både til surkålen på julaftan og til å krydre hjortepølsene ein skal lage av årets jaktutbyte. Elles er det i tillegg rikeleg med villbringebær på kantane, og når sommaren har vore god kan ein sogar finne moden bjørnebær i ura ved sidan på gjelet. Her er det kjekt å ta med gjestar og vise dei utsynet over dalen og garden mitt kongerike. Eller berre gå Maigull ein av dei fyrste blomstrane om våren. Storalmen bustad for kattugla og kvileplass for sau og hjort. seg ein kveldstur etter ein lang arbeidsdag, i godvêret ein vårkveld, setje seg på ein stein og høyre på gauken og fuglesongen mens sola fargar fjellet i aust lilla. Finns det betre plassar? 17

18 Fig. 1. Typiske marehalmdyner med vegetasjonsløs forstrand. Kviljoodden på Lista. Sopper i sanddyner Går det an da? Sanddyner ved havet er neppe det stedet vi forbinder med sopp. Å foreslå sopptur langs strendene på Lista og Jæren med marehalm, måkeskrik, brennmaneter og badende unger høres nesten ut som en sommerspøk laget i agurktida av en journalist som har bommet totalt hva sopp og voksesteder angår... Men når dette er sagt: sanddyner er virkelig spennende jaktmarker for sopp! Og her skriver forfatteren på bakgrunn av over 35 års erfaring. Min hovedfagsoppgave fra 1974 handlet om storsopper på havstrandsdyner på Lista, basert på feltarbeid i Og sannelig har jeg ikke begynt å interessere meg for de samme sanddynene og soppene på nytt, nå med studier av mykorrhiza og DNA med fjonge metoder som pyrosekvensering (som er så avansert at månelandinga i 1969 er moden for loppemarked!). I denne artikkelen har jeg ikke tenkt å gå så avansert fram. Jeg vil nøye meg med å fortelle om noen av de soppene vi kan støte på i sanddyner, og da med eksempler fra Lista, som jeg kjenner best. Mye av de samme soppene fins også på Jæren, men med noen få forskjeller. Men landskapet først. Sanddynelandskapet Ytterst mot havet kommer først en flat forstrand som er uten vegetasjon eller bevokst med ettårige urter som får næring fra oppskylt tang og tare. Slike er f.eks. strandreddik og en del meldearter. Her finner vi ikke storsopper. Sanddynene oppstår litt lengre bak når gras som marehalm, strandrug eller strandkveke etablerer seg og fanger opp sanden som fyker innover med vinden. Og på Lista og Jæren er det marehalm (sandrør) som dominerer (fig. 1). Marehalm kan tåle en sandpålegging på opptil 1 m pr. år og kan danne sammenhengende belter. Vertikalt vokser marehalm ved gjentatt forgreinete skudd. Da hvert skudd danner ei tett bladtue, og de enkelte skuddene også står tett, vil det dannes store tuekomplekser. Dette blir effektive sandfeller. Marehalmdynene vokser derfor fort i høyden og kan bli opptil 10 m høye. Påleiringa av sand foregår sterkest med en gang den fykende sanden treffer marehalmtuene. Bakover blir påleiringa svakere. Det videre forløpet av etableringen av et sanndynelandskap kan være enten progressivt eller eroderende. KLAUS HØILAND (tekst og foto) 18 - klaus.hoiland@bio.uio.no

19 Progressiv dannelse er når en dynerand legges til den forrige etter hvert som sanden blåser, og dynene vokser utover mot strandlinja. Slikt vil helst skje der vinden er rimelig moderat. Et tverrsnitt gjennom et progressivt system gir et karakteristisk bilde. Først har vi forstranda med tangvollvegetasjonen. Så kommer noen mindre embryonaldyner med strandkveke, og rett bak dem de store marehalmdynene. Beveger vi oss innover vil vi se at det etter hvert innfinner seg bunnvegetasjon i dynene. I de uetablerte marehalmdynene ytterst vokser nesten bare marehalm med islett av strandrug, strandskolm og åkerdylle. Innover vil sandvarieteten av graset rødsvingel samt sandstarr, skjermsvæve, løvetann, rundskolm, bitterbergknapp, gullmaure og andre urter innfinne seg. Fortsetter vi videre innover finner vi bak marehalmdynene et flatt parti med kortvokst vegetasjon av tørketålende gras og urter. Dette er dynegrasenga. Det flate relieffet skyldes at vinden etter hvert jamner ut dynene. Dessuten kommer en sakte og vedvarende sandpålegging fra de foranliggende dynene. I dynegrasenga vil marehalm fortsatt opptre, men med liten dekning, ofte steril og nedliggende. Det som preger denne vegetasjonen er tørketålende, kortvokste planter som f.eks. rundskolm, rødsvingel, gullmaure, skjermsvæve, tiriltunge, gjeldkarve, bitterbergknapp, kystfrøstjerne, blåmunke, blåklokke, strandkjempe, sandstarr og ei rekke arter moser og lav og på Lista det lille, grå, tuegraset sandskjegg, som ellers er svært sjeldent. Den like sjeldne skjermplanta strandtorn finner vi også her. Etter hvert som vi beveger oss innover vil dynegrasenga gro mer og mer til. Innholdet av organisk stoff i jordsmonnet vil øke. Vi får humifisering over sanden. Forholdene legges til rette for arter av lyng som røsslyng og krekling. På grunn av den økte humifiseringen vil jordas vannkapasitet øke. Dette gir også grobunn for mer fuktighetskrevende arter som klokkelyng. Vi får ei dynelynghei bak dynegrasenga. På grunn av sur humus og konkurranse fra lyngartene går imidlertid det totale artsantallet ned. Det eroderende systemet er mer komplisert: Dersom lusida av marehalmdyna utsettes for sterke brenninger eller særs kraftig pålandsvind (særlig om vinteren hvor veksten er liten), vil det skje en undergraving av dyna. Lusida vil etter hvert bli tilnærmet loddrett, og røttene til marehalm blir blottlagt for salt-, sand- og vindpåvirkning. Dette skader marehalmen, veksten blir svekket og graset klarer ikke lenger å holde på all sanden. Derved blir dyna ustabil. Dersom større deler av dyneranden blir undergravd slik, vil den begynne å vandre innover i vindretningen. Dyneranden vil samtidig erodere sand helt ned til grunnvannsspeilet, hvor sanden blir for våt til å eroderes. Dyneranden vil bevege seg innover inntil pålandsvinden er blitt for svak til å flytte dyneranden lengre. Etter hvert vil det oppstå en ny dynerand på det stedet den bortvandrete sto. Når denne er blitt stor nok, kan også denne dyneranden risikere å bli undergravd og vandre innover. Derfor kan vi i visse tilfeller se flere parallelle dynerender. Mellom disse dynerendene er det erodert ned til grunnvannet. Disse Fig. 2. Parabeldyne med marehalm og dynetrau med krypvier i midten. Einarsneset på Lista. 19

20 områdene arter seg som fuktige, flate forsenkninger. Slike kalles for dynetrau. Da grunnvannet er høyt, er områdene ofte oversvømt om vinteren. Vegetasjonen er skrinn og kortvokst og dominert av fuktighetskrevende planter. Etableringen av dynetrau følger også et mønster. På Lista dominerer graset krypkvein på de yngste trauene. På litt eldre trau kommer krypvier (som et fast innslag) sammen med f.eks. musestarr, sandsiv, villlin, gåsemure og mange mer eller mindre fuktighetskrevende moser. På svært våte steder kommer myrhatt, grøftesoleie, krypsiv og pors, og på steder med skjellkalk også jåblom og en sjelden gang tusengylden. Andre sjeldenheter er klokkesøte, skjoldblad, dverglin, pusleblom, vasskryp og bustsmyle. Det er imidlertid sjelden at hele dynerender eroderes og vandrer. Oftest skjer eroderingen over et mindre område i dyneranden. Det kan dannes et vindbrudd som bryter hull i dyneranden. Hullet kan fungere som en slags vindtunnel. Bak vindbruddet vil sanden blåse i en hestesko, dvs. parabel i vindretningen. Vi får ei parabeldyne, gjerne bevokst med marehalm (fig. 2). Parabeldyna vil også erodere sand ned til grunnvannsspeilet, og vi får dannet et dynetrau omgitt av parabeldyna. Parabeldynas bein vil ofte se ut som dynerender vinkelrett på selve dyneranden langs strandlinja. En viktig vekst i det eroderende systemet er den lille busken krypvier Salix repens (som opptrer i forskjellige former, der sandvier av og til regnes som en egen, nærstående art). Krypvier er interessant på to måter: den Fig. 3. To krypvierdyner med naken sand mellom dynene. Dyna i bakgrunnen er erodert. Lomsesanden på Lista. danner særegne dyner, og den er den eneste planta i sanddynelandskapet som har ektomykorrhiza. La meg først fortelle om krypvier som dynedanner: Krypvier er en busk som hovedsakelig har vertikal vekst. Derfor vokser krypvierdynene (fig. 3) mer i høyden enn i bredden. Krypvier danner, i motsetning til grasene, aldri horisontale utløpere. Dynene vil således ikke danne sammenhengende belter, men atskilte tueformete dyner, som aller mest minner om høysåter utover et jorde. Disse dynene oppstår når et fuktigere område oversandes. Da vil den opprinnelige vegetasjonen dø unntatt krypvier. Denne vil gro opp gjennom sanden og danne dyner ved videre sandpålegging, samtidig som den får vann fra den fuktigere undergrunnen. Soppene Det ligger jo i sakens natur at soppene i sanddyner blir spesialiserte. Ja, de mest spesialiserte finner vi bare i sanddyner, og da snakker vi om virkelige ekstremister. Mycelet må tåle å leve i fykende sand og utholde slitasje og tørke om sommeren. Til gjengjeld er ikke vinterkulda noe særlig problem nær havet, og mineralnæring fins rikelig fra ilanddrevete rester av tang og døde dyr. Lik plantene er også soppene særegne for de ulike elementene i sanddynelandskapet. Vi finner egne arter for marehalmdynene, dynegrasengene, dynetrauene og krypvierdynene. Typisk er at vi i de ytre, uetablerte marehalmdynene bare finner arter som utelukkende 20