Fargesetting av arkitektur

Transkript

1 Fargesetting av arkitektur - ils1dinu ou todisk lilnær inu Av Harald M. Anthonsen og Erik Wessel D e fleste kommer en eller flere ganger i livet i kontakt med det enkle faktum at det huset man bor i skal males, utvendig eller innvendig. Som regel vil valget av farger i denne sammenheng skje etter en eller annen form for relativ enkel overveielse, der personlig smak og evt tidligere farger gir resultatet Dersom det brukes malermester vil som oftest resultatet bli helhetlig og som sådan ganske tilfredsstillende. Imidlertid vil svært mange ikke ta seg råd til å engasjere en fagkyndig person, og resultatene vil i noen grad preges av malingfabrikantenes veiledningsmateriell. Dette er i mange tilfeller av høy kvalitet, men det ser ut til at folk flest ikke helt er i stand til å omsette gode råd i resultater som kan sies å tilføre vårt visuelle miljø de fargekvaliteter som kunne være ønskelig. Det er vel heller ingen tvil om at det høye antall fargenyanser og malingkvaliteter som finnes på markedet har økt menigmanns forvirring. Den trygghet som tidligere tiders begrensete fargeutvalg skapte, er for alltid erstattet av en valgfrihet uten grenser, med tilsvarende muligheter for kakafoniske uttrykk i våre omgivelser. Dersom vi kunne komme fram til enkle modeller for den offentlige estetikk på området fargesetting, kunne mye vinnes i retning av helhetlige gate- og plassrom, såvel som boligområder med mangfold og enhet, der fargen kunne spille en aktiv rolle som miljøfaktor. Det er ingen tvil om at fargen er et av de viktigste elementer når det gjelder å skape identitet. Her tjener atter en gang de hvite sørlandsbyene som et eksempel. Fargen hvit har tatt plassen som den viktigste identitetsskapende faktor, med alle de assosiasjoner dette medfører. Hvor er de blå og de røde byene? Vi vil i denne artikkelen forsøke å trekke fram noen faktorer vi føler er viktige for arbeidet med fargesetting, og vi vil søke å belyse en metodisk framgangsmåte som er tatt i bruk av fargedesignere på den internasjonale arena. Vi ser ingen umiddelbare muligheter for at prosessen i sin komplette form vil finne noen bred anvendelse, men håper den kan være med på å gi ideer og skape muligheter for sikrere valg hos dem som til daglig beskjeftiger seg med denne problematikken. Det vil i utgangspunktet være noen grunnleggende forskjeller på karakteren av de oppgaver man står over for når man skal sette farge på et hus eller en større sammenhengende bebyggelse. Mange ulike typer prosjekter Selvfølgelig vil prosjektets størrelse være av vesentlig betydning for hvorledes fargesettingen gripes an. Det er ikke helt det samme å gi seg i kast med et enkelt hus som et boligkompleks på hundrevis av enheter. Det vil naturligvis også være forslrjell på eldre bebyggelse og nybygg, og boligbygg, industri og handelsbygg vil naturlig også stille forskjellige krav. Generelt kan man si at det er viktig å bestemme hva man vil med fargen på et bygg eller et prosjekt. De faktorer som bør tas hensyn til er følgende: Bebyggelsens funksjon (bolig, fabrikk osv.), geografisk beliggenhet og historisk sammenheng. Risør, den hvite by.

2 FARGESKOLEN med nåtidens omgivelser. I en slik situasjon vil det være viktig å ta greie på stilhistoriens fargevalg, noe som desverre ikke alltid følges opp. Selvfølgelig er det mulig å foreta et totalt brudd med fortiden, men det vil da ikke kunne kalles restaurering. Med dagens store muligheter til nyansering i fargeblandinger burde det ikke by på for store problemer å få til et stilriktig uttrykk i eldre bebyggelse. Restaurering, rehabilering eller hærverk? Alle disse faktorer vil være med på å bestemme bebyggelsens identitet, som vi så kan ta stilling til om vi vil følge opp eller bryte med ved de fargene vi velger. Dersom vi står overfor en historisk bygning som skal restaureres, vil det i de fleste tilfeller falle naturlig at vi tar greie på hvilken farge bygningen opprinnelig hadde. Valget vil i de fleste tilfeller stå mellom en absolutt tilbakeføring eller en stilriktig tilpasning som kanskje harmonerer bedre Restaurering, rehabilitering, og nybygging Restaurering betyr å sette bygget tilbake til sitt opprinnelige utseende, både i form og farge. Når du rehabiliterer fornyer du deler av bygningen og fargesetter utfra nyere fargeideer, men gjeme med grunnholdningen i fargesettingen fra den tidsepoke bygningen er fra. Nybygg er per definisjon et byggverk som er i samtidens arkitektoniske språk og bør være bygget etter tidens arkitektoniske ideer, det samme burde gjelde fargesettingen. La oss se litt på de historiske periodene fra ca. 1800, og noen av de vesentlige elementene i periodene. Det er noe fors!geller mellom vanlige hus, borgerstandens hus, representasjonsbygninger og sakrale bygninger. I denne lille oversikten har vi ikke tatt med de to siste bygningstypene. Det er også noen perioder tidligere som kan nevnes. Før 1700 var det ingen direkte forbilder i fargesettingen. Fargene var lokale, man brukte de fargepigmenter som var tilgjengelig på stedet og blandet det med en eller annen olje. Fra 1700 til ca 1760 hadde man den barokke fargesettingen med svært mørke farger, forbildene var ofte mellom-europeiske og engelske teglstenshus. Husene ble derfor ofte malt i mørke røde eller dype okerfarger med detaljer rundt dører og vinduer i farge som illuderte sand- eller kalkstein. Mellom 1760 og 1790 dominerte fremdeles jordfargene, men nå i rokokkoens lyse lette farger. To fargepigmenter kom til i denne

3 FARGES KOLEN perioden det var blyhvitt og pariserblå, men de var dyre så de ble mest benyttet av overklassen. Klassisismen og empire fra ca 1780 til 1830 Dette er den tidligste internasjonale stilen i den yngre arkitekturhistorien, den ble brukt fra St Petersburg til Washington og fra Oslo til Kapstaden. Som en reaksjon på barokken og rokokkoens dekorasjoner tok nå arkitekturen antikken som ideal med klare rene former og proporsjoner som man fant i antikke byggverk. Man malte mange bygg hvite fordi man trodde at det var antikkens farge. Senere forskning har derimot vist at de antikke byggverk var svært fargerike. Bygninger fra denne tiden har mange kopierte detaljer som søyler, gesimser, kvadersteiner i hjørnene og pilastre, men disse ble laget I tre og malt slik at de skulle imitere stein. Det finnes mange lokale varianter, og fremdeles brukte man de gamle jordfargene, men de tre andre fargene ble mørkegrå eller gråsorte panelfarger og noe lysere grått i detaljene. Med fargene skulle man forsøke å imitere sandstein og kalkstein. I den senere delen av denne perioden dominerte engelskrødt, dodenkopf, lys- og mørk oker og grønn jord. Denne perioden varte fra ca til Nygotikk, og den senere norske bearbeidingen sveitserstilen, kaltes også romantikken ute i Europa. Eksteriørene ble helt annerledes utformet under nygotikken og videre med sveitserstilen. Tidens bygninger ble bygget med gotikken som forbilde. De delene av bygningen som ble oppfattet som bærende eller konstruktive elementer ble framhevet ved hjelp av form og farge. Fargebruken på husene var ellers mye den samme som i senempiren, med etterligning av sandog kalkstein, men fargene ble mindre mettet etter som tiden gikk. Fargene på rammeverk m.v. hadde i hovedsak to grunnideer, den første hvor fargen rundt vinduene var mørk, gjerne blandet av rå eller brent umbra med geriktene i lysere gråtone, altså noe lysere og kjøligere enn selve huset. Den andre hadde lysere vinduer, lyse gråtoner, mens geriktene ble malt i en mørkere tone enn veggen. Det viktige var å understreke. forskjellen på de bærende konstruksjonene og panelen på huset. I tiden 1860 mot 1915 hadde vi det som ble kalt historismen. I Norge førte den til dragestilen, en utvikling og fornorsking av sveitserstilen. Ute i Europa fikk historismen mye kritikk, den ble kalt «Eklatantismen» eller man sa den var en «fantasiløs kopiering av tidligere epokers bygnings- og dekorasjonsformer». Dragestilens farger ble påvirket av at husene skulle se svært gamle ut, de skulle helst se ut som om de hadde stått på samme plassen siden vikingtiden. De gamle tradisjonelle overflatebehandlingene kom tilbake og man oljet og tjærebredde. I noen tilfeller pigmenterte man tjæren eller oljen slik at man kunne skille bygningselementene fra hverandre. En retning i fargesettingen var at man tok fargene fra sveitserstilen og «fornorsket» dem. Fargene rødt, hvit, og blått var svært vanlig, veggene ble røde (engelskrødt ) de andre elementer på huset ble blå og hvite. Jugendstilen er et samlebegrep om arkitektur fra 1890 til Navnet stammer fra et tidsskrift «Jugend», som ble grunnlagt i 1896, hvor de tidligste bygningene i denne stilen ble offentliggjort. Fargesettingen i denne stilepoken ble forenklet og der det ble brukt kontraster var de ikke så store. Vi fikk igjen de ensfargede husene. Fargene var bleke med en svak metning. De var vanligvis lys grågrønn, lys gul, lys gråblå, beige og hvit. Kontrastfarger var kombinasjoner av dette. Dørene var oftest de som skilte seg sterkest ut med fargene rød, rødbrun og grågrønn. " "'!.>~ - - I boka «Gamle trehus» vises hvordan de historiske fargene kan systematiseres (faksimile).

4 FARGESKOLEN Funksjonalismen fra , men muligens helt opp til Den ble gjeme kjent som «den nye sakligheten». Med det mente man den mest fullkomne overensstemmelse mellom form og funksjon. Gamle historiske stilepoker ble helt forlatt, altså et kraftig brudd med fortiden både når det gjaldt arkitektur og fargebruk Fargene i denne perioden er det vanskelig og finne en felles benevnelse for. Hovedfargene var gjeme dempet og urene, men fargene lå mellom grønt og brunt. I listverk dører og vinduer var gjeme fargene lyse, engelsk rød, sterk grønn sammen med svart og hvit. Toetasjes hus ble ofte malt i to farger horisontalt, For eksempel kunne underetasjen være gul oker og annen etasje være engelsk rød. Fargene ble brukt omvendt i rammeverk, var panelen oker, var vindusrammen engelsk rød. Etter denne tid kan man se i kataloger og anbefalinger fra malingfabrikantene hvordan fargesettingen på tidens arkitektur burde være. Det å fargesette bygninger etter historiske kilder er ingen absolutt størrelse, selv om man svært ofte ~ør det. Skal man gjøre det må kildene brukes med den største varsomhet. Det er ikke bare å bruke hvitt, lysegrått eller steinfarge. Det gjelder å utnytte det som står i litteraturen, og ta hensyn til de fargeteorier som var i bruk på den tiden. En liten historie omkring det å skrape seg igjennom lagene av maling på hus for å finne fram til den rette farge. Regjeringen i Tyskland påla under krigsforberedelsene at eldre bygninger i byene skulle males svart, mørkegrå, mørk olivengrønn. mørkerødt. eller sågar mørkeblå. Alle dekorasjoner skulle males over eller dekkes med puss for å redusere bygningenes optiske virkning. De skulle bli vanskeligere å se fra fly. Som vi skal se i de framgangsmåtene vi beskriver nedenfor, vil et godt grunnlag for et godt fargevalg være registrering. Registrering og systematisering av registrert materiale er ofte en av de største kostnadene ved moderne fargesetting, men vi vil se at dette ofte er en nødvendig forutsetning for et vellykket resultat. Et godt konsept vil på dette området, som på de fleste andre, forutsette at det grunnlaget beslutningene fattes på er så godt som mulig, og som sådan være betingelsen for at den identitet vi søker er relevant. Geographie de la Couleur - en metode for miljøtilpasset fargesetting. Denne metoden er utviklet og patentert av den franske designer Jean Philippe Lenclos, og tar i prinsippet utgangspunkt i en systematisk registrering av omgivelsenes farger. Det vil føre for langt å redegjøre for metoden som helhet i en kort artikkel, men metoden er utarbeidet for å være et redskap i koordineringen av fargesetting av moderne bebyggelse slik at denne kan tilpasses eksisterende miljø. I hovedsak består metoden i å registrere og systematisere farger på eksiterende bebyggelse i et miljø, der alle bygningselementer inngår, slik at det kan framkomme geografiske og funksjonelle koloristiske hovedtendenser. Disse suppleres så med fargeregisreringer fra naturen i det aktuelle området. Deretter utarbeides det harmoniserende eller kontrasterende fargeskalaer for den aktuelle bebyggelsen. Selve registreringsarbeidet forutsetter svært omfattende analyseprøver, der fransk sans for nyanser iva- Anbefalt litteratur: «Gamle trehus» av Tore Drange, Hans OlafAanensen og Jon Brenne «Hauser instand setzen: stilgerecht und behutsam» av Christel Dannstadt «Fassaden gestalten mit Farbe» av Christel Dannstadt «Farger og stil». Hefte fra Fortidsminneforenin gen. Riksantikvaren. Norsk Kulturråd, april 1989.

5 FARGESKOLEN MaJeren nr retaes på måter som det vel neppe er så lett å få realisert i Norge. Lenclos metode har fått anvendelse i mange nyere arkitekturprosjekter i Frankrike, og store deler av landet er registrert med henblikk på fargesetting etter metoden. Det er ingen tvil om at Frankrike er et av de land som tar problematikken omkring arkitektur og farge mest på alvor, og Lenclos står i fremste rekke i dette arbeidet. Hans metode har også fått innvirkning på fransk malingindustri, som har fått et effektivt redskap for anbefalinger på lokal og regional basis. Analoge metoder er etterhvert tatt i bruk over store deler av Europa - kanskje spesielt i Italia og England, samt blant annet i Japan og USA Det kan i denne sammenheng være interessant å beskrive et prosjekt som ble gjennomført på Institutt for Farge ved SHKS for noen år siden. Prosjektet tok i startfasen utgangspunkt i Lenclos prinsipper. Tre lærere fra instituttet; prof Hilmar Fredriksen, stipendiat Torhild Berg, 1. amanuensis Erik Wessel, (prosjektansvarlig) samt 1. amanuensis Didier Aubry fra Institutt for Industridesign, fikk i oppdrag å utarbeide et forprosjekt for fargesetting av Aker - Norcems sementfabrikk i Brevik Gruppen benyttet seg FORPROSJEKT NORCEM AS, BREVIK FARGE OG BETONG SHKS INSTITUTT FOR FARGE i registreringsfasen av arkitekt og fargekonsulent Jack Evrin, som brukte NCS-systemet som basis. Modellbygging ble utført av arkitektene Mene L'Orange og Nils Halvorsen. Hensikten med prosjektet var i hovedsak å frambringe et konsept, samt å belyse noen muligheter for en fornuftig prosess i arbeidet med et så stort bygningskompleks. Konseptets hovedhensikt skulle være: a)å fremme bedriftens intergrasjon i miljøet (in tergrering). b) Å fremme bygningselementenes signalverdi (kontrastering). c) Å styrke bedriftens visuelle identitet. d)å belyse mulighetene for vellykkete kombi nasjoner mellom farge og betong. Prosjektets første fase Samtidig med at Jack Evrin registrerte farger i bedriftens nærmiljø, hovedsakelig begrenset til Brevik by og arealene langs E 18, ble bedriften og landskapet omkring gjennomfotografert, og arkitekttegninger og kartmateriell skaffet tilveie. På basis av tilgjengelig informasjon ble det så bygget en modell av anlegget i skala, og man la tegningene inn i et 3-D datasystem (Alias). Det fantes ingen tilgjengelige DAK-filer til disposisjon, så dette arbeidet ble tidkre vende. Fase 2 På basis av de koloristiske hovedten densene, som kom fram i fargeregistre ringen, ble det bygget opp to harmo niske fargerekker; en miljøintergreren de og en miljøkontrasterende. Disse fargerekkene ble så simulert og lagret på data. Det er i denne sammenheng viktig å merke seg at alle datamaskiner gir individuelle fargeutslag slik at det er nødvendig å presisere at etterkon troll må skje manuelt dersom man skal skifte maskin eller ta ut bildene f eks på video. Det er således en fordel å arbeide med samme maskin gjen nom hele prosessen. Fase 3 Hele bygningskomplekset ble analy sert og gruppert med hensyn på funksjon. Hver enkelt funksjon ble så gitt sine farger, en intergrerende og en kontrasterende, valgt fra de opp bygde fargerekker. Siden en og sam me bygning ofte hadde flere funk sjoner, kunne man således velge mellom flere muligheter for farge kombinasjoner, både rent intergre renede og rent kontrasterende eller en kombinasjon. Fase 4 Ved å mate all fargeinfomrnsjon inn i dataprogrammet og velge utforming på selve fargedistibusjo nen, framkom en rekke visuelle muligheter som kunne iaktas fra forskjellige vinkler i landskapet og

6 FARGESKOLEN fra forskjellige avstander. Ved å utnytte datamaskinens systematiske muligheter fikk vi fram en rekke alternativer som ikke ville ha kommet fram ved en rent intuitiv tilnærming. Sluttfase Vi valgte under presentasjonen å bruke en hovedsakelig harmoniserende modell sett fra Breviksiden, og en kontrasterende modell sett fra veien østfra. Dette var ikke presentert som et endelig valg, men som en mulighet til å fremme bedriftens identitet kombinert med en tilpasning til nærmiljøet. Prosjektet ble i sin helhet presentert på video. Konklusjon Fordelen med bruk av data i et slikt arbeid er åpenbar. Det tar et minimum av tid å gjøre korreksjoner, og prosessen framtvinger krav til klar konseptuell tankegang. Siden dette prosjektet ble gjennomført har programvare til slike formål utviklet seg med stormskritt. Det er liten tvil om at de fleste designere på dette området har et nyttig verktøy. Det er imidlertid viktig å under~ streke at det krever sunn sans og på ingen måte fritar for ansvar når det gjelder følsomhet og nyansering. Det finnes naturligvis en rekke forskjellige tilnærmingsmåter når det gjelder farge og omgivelser. Faglitteraturen på området begynner å bli omfattende for den interesserte, og undertegne de står gjerne til disposisjon. De fleste vellykkete fargesettingsprosjekter har det til felles at de kombinerer systematikk og kreativt talent, o: ikke minst respekt for de omgivelser og den op, gaven man står overfor. Her skorter det vel kan skje noe. Våre omgivelser sees i vår kultur i liten grad på som et felles anliggende, og fargen har i mange tilfelle rollen som revirmarkør. En enkel metode som kan foreslås under opppussing av gamle bygninger, er skrapemetoden: - Fjern malingen på huset lag for lag. - Bygg opp en skala av dine funn. - Lag en enkel treklang av tre av fargene. Dersom du ikke synes resultatet er vellykket. kan du supplere med farger som klinger med en eller flere av de fargene du synes er vakrest. - Registrer fargene på de næm1este nabohuse ne. - Velg den av dine farger som faller best inn i sammenheng med nabolaget som hovedfarge på huset. -Mal huset Mennesket trenger både vanasjon og enhet i sine omgivelser for å trives. Enhet er ikke syna nymt med likhet. Ved å mobilisere vår naturlige sans for klang mellom fargene kan vi bidra til å skape større trivsel i omgivelsene.