Jørgen Brekke. Avgrunnsblikk. Kriminalroman

Transkript

1

2 Jørgen Brekke Avgrunnsblikk Kriminalroman

3 juritzen forlag as 2017, Oslo Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Omslagsdesign: Trygve Skogrand, Passion & Prose Omslagsfoto: istockhphoto og Shutterstock Forfatterportrett: John Andresen Tilrettelegging for e-bok: Type-it AS, Trondheim ISBN

4 Mennesket er en line spent over en avgrunn. Friedrich Nietzsche

5 Prolog Trondheim, 1997 Kan man ikke leve med stolthet, bør man dø med stolthet, noe sånt hadde hun lest et sted. Selv om hun var et barn, kunne hun se med egne øyne hvor tåpelig en sånn tanke var. Ingen kunne dø med stolthet. Døden var ingenting annet enn noe svineri. I et titall åndeløse sekunder sto hun dørgende stille. Det å ikke å røre på en muskel var noe hun hadde lært i årenes løp. Hjemme hos henne hadde det å holde seg i ro vært nødvendig for å overleve. I hånden hadde hun et tomt pilleglass og et halvliterkrus med en skvett vann i bunnen. Hun hadde blikket festet på den hvite, nakne magen under den korte T-skjorten til faren der han lå i sengen. Når faren sov, beveget alltid magen seg opp og ned. Men nå hadde søvnen gått over til noe dypere. Magen hvilte. Og de var begge to satt fri. Dette var ikke stilleleken. Samme hvor mye hun forsøkte, ville ikke hun selv, spinkel og liten som hun var, makte å være urørlig lenger enn faren. Da hun rørte på seg, gikk hun bort til nattbordet og satte fra seg det tomme pilleglasset hun hadde hatt i lommen. Hun la to piller på teppet ved siden av sengen og en på lakenet i restene av oppkast mellom hårlokkene. Det luktet stramt fra under dynen. Det skjer hos mange døde. De bæsjer på seg. Det var noe hun hadde lest. Men en ting er å lese om det, en annen ting å kjenne stanken. Hun likte det ikke. Det burde ikke vært en del av døden å lukte sånn. Så gikk hun ut på kjøkkenet og fant rødvinsflaskene.

6 Den ene av dem skylte hun og skrubbet innvendig med en flaskebørste hun aldri hadde sett faren bruke noen gang. Hun tok flasken med seg ut til enden av gaten og kastet den i glasskonteineren som sto der. Hun var glad for at det var mørkt, men ennå ikke så sent at noen ville reagere på å se en elleve år gammel jente utendørs. Likevel gikk hun med hetten på genseren over hodet og stirret ned i bakken. Gjorde seg anonym, usynlig, sånn hun var blitt så god til, hjemme og på skolen. Tilbake i leiligheten satte hun inn suppetallerkenene i oppvaskmaskinen. Hun ga farens en ekstra runde med skylling under kranen før hun satte den sammen med resten av oppvasken og skrudde på. Hun ombestemte seg og tenkte; de vil reagere på at maskinen går. De vil lure på hvem som startet den og når det skjedde. Isteden kjørte hun et skylleprogram som bare tok femten minutter og ville være over før de kom. Var det mulig å finne ut om maskinen hadde vært i bruk etter at faren døde? Det tvilte hun på. Da dette var gjort, åpnet hun en ny flaske vin, helte innholdet i vasken og satte tomflasken sammen med de to andre på kjøkkenbordet. Pappa hadde drukket tre flasker i dag, og det var kanskje noe politilegen kunne finne ut av. Hun så en stund på flasken og tenkte seg om. Med et kjøkkenhåndkle plukket hun den opp igjen og tørket av den. Så gikk hun inn til faren og klemte fingrene hans mot flasken, litt sånn tilfeldig her og der. Med håndkleet rundt flaskehalsen bar hun den tilbake til kjøkkenbordet og satte den fra seg. Hun fant også fram et vinglass faren hadde drukket av tidligere på dagen, og satte det sammen med flasken.

7 «Sånn», sa hun halvhøyt til seg selv. «Det var bedre.» Tv-en sto på ute på stua, der broren hadde sett på film før han la seg. Hva ville en normal jente gjort? tenkte hun. Skrudd den av eller latt den stå på? Ikke engang tenkt på den, antagelig. Hun lot skjermen være og gikk inn på barnerommet og så på broren, som sov. Ved skrivebordet skiftet hun til nattkjole. Klokken var elleve. Hun ville vente en time til. Så hun fant fram dagboken faren hadde kjøpt til henne en gang det hadde vært penger til overs. På permen hadde hun limt et grått tegneark hun hadde funnet på skolen. På det hadde hun skrevet med svart tusj: Skyggenes bok. Hun satte en CD i den lille spilleren på skrivebordet: Georg Friedrich Händels Rinaldo. Musikken vekket ikke broren. Kanskje fikk den ham bare til å sove dypere. Det trodde hun. Selv ble hun ført inn i sin verden og kunne skrive. Hun skrev ikke et ord om faren, om pillene, om avføringen i sengen. Skyggenes bok handlet aldri om dagens hendelser, mest om drømmer, om framtiden, om ting inni henne. Da hun var ferdig med å skrive, slo hun boken igjen, gjemte den under den nederste skrivebordsskuffen og grep broren i armen. «Hva holder du på med?» spurte han og gned seg i øynene. Ansiktet hans var like hvitt som papiret bak bokstavene i en bok. «Det er pappa», sa hun. «Hva med ham?» «Han vil ikke våkne.» «Han er bare full, ikke sant?» «Nei, jeg tror han er død.»

8 Broren stirret på henne med de blå øynene, morens triste øyne, slik hun husket dem fra den gangen moren levde. Hun hadde fryktet å ikke bli trodd. En normal sjuåring ville ikke forstå det med det samme. Men broren sa bare: «Har du ringt sykebilen?» Vi er ikke normale, verken han eller jeg, tenkte hun. Men kanskje kan vi begynne å bli det nå. I alle fall han. For broren var det fortsatt håp om det. «Jeg skal ringe nå», sa hun og dro fingrene gjennom luggen hans. «Jeg skal ringe nå. Men det er ingenting de kan gjøre. Jeg tror han har vært død en stund. Jeg våknet og skulle på do. Det var da jeg fant ham.» Alt gikk som hun hadde tenkt. Politiet mistenkte ikke barna, og dødsfallet ble betraktet som et selvmord. Som hun hadde regnet med, ville ikke tante ha dem. Men tanten hadde gått med på å passe på dem i noen dager til fosterforeldrene kom. Det var bestemt at de skulle til hvert sitt sted. Kanskje var det like greit. Broren hadde bedre sjanser uten henne, trodde hun. Han ble hentet først, og hun hadde håpet å bli lei seg da han dro bort i den grå Volvoen, vinkende bak sotet glass, for å bo langt nord i landet. Men hun trodde ikke at det var sorg hun følte. I alle fall ikke bare det. Den sterkeste følelsen hos henne forsto hun ikke helt, den lignet på den hun hadde når hun spilte dataspill og tapte, en slags ro, tilfredshet over at det var over, stillheten etterpå. Følelsen kunne ikke brukes til noe. Noen timer senere sto de på trappen utenfor oppgangen til tante. Tante holdt henne i hånden, og de så

9 på de nye foreldrene hennes som pakket alle sakene inn i bilen. Kofferter med klær, noen esker med leker hun visste hun aldri kom til å leke med mer. «Jeg tror det er meningen at vi skal klemme», sa tante med den pistrete stemmen sin og bøyde seg mot henne. Hun besvarte ikke klemmen, men lot tante holde rundt seg. Tanten luktet ikke like stramt av alkohol som pappa pleide å gjøre på denne tiden av døgnet. Før hun slapp taket, sa tante: «Jeg vet at det var du som tok livet av ham.» Hun så opp på tanten, passet på å ikke røre en muskel. Hun var god til dette. Var tanten redd, bekymret? Nei, hun trodde ikke det. Tanten mistenkte henne ikke virkelig for å ha knust sovepiller i en morter og hatt pulveret i suppen og den siste flasken med vin som pappa drakk før han stupte i seng. Tante beskyldte henne bare for det samme som hun hadde beskyldt henne for mange ganger før: å drive faren til vanvidd. «Han valgte å spise de pillene selv», sa hun. «Lykke til», sa tante. Uventet strøyk hun hånden gjennom håret hennes. Jenta snudde seg og gikk til bilen, også det en Volvo. Det er de normales dag i dag, tenkte hun med et lite smil da hun satte seg inn og festet sikkerhetsbeltet. De nye foreldrene snakket til henne fra forsetet. De fikk høflige svar på det de lurte på, som at hun var trøtt, at hun likevel var klar for en lang kjøretur. Hvor lenge det var siden hun hadde spist? Det husket hun ikke. De skulle stoppe og spise underveis. Fra håndvesken sin, det eneste hun hadde tatt vare på etter mamma som døde for to år siden, men fram til det hadde beskyttet henne

10 mot pappa fant hun fram Skyggenes bok. Hun bladde opp på det hun hadde skrevet dagen før, og leste. Ordene var voksne, sikkert altfor voksne for en jente på hennes alder, men hun var ikke et barn lenger. Onsdag 13. oktober 1997 Det finnes en hage, fullkommen, edel, den grønneste verden, de naknes bolig, jordas livmor, bevoktet av en seraf med et brennende sverd. Jeg tror det er en seraf. Det ville vært et sted Gud satte ut voktere over, for dette er hans barndomshjem. Min mor ble født i den hagen; utformet av salt og gjørme; for å være Adams trøst i ensomheten. Lilith het hun, moren min, som jeg. Hun var ikke mye til trøst. Og hun hadde sine feil, en av dem var selvrespekt. Hun nektet å underkaste seg under akten, som i denne hagen ikke var annet enn tidsfordriv, da alt her allerede var befruktet og besvangret i seg selv, også hun. Da Adam forsøkte å presse henne, var det han lærte min mors virkelige styrke å kjenne. Hun merket ham med negler og tenner og skrek det unevnelige navnet mot ham som en forbannelse. Så forlot hun hagen, byttet en evighet med underkastelse og hagens gleder mot kaos, tilfeldigheter, livet selv. Ved Rødehavets bredder hadde hun stevnemøter med vindens og jordas demoner, og som et frukttre bar hun fram deres mange etterkommere.