Flerbruksplan for Gjuvslandslia landskapsvernområde Kvinnherad kommune

Transkript

1 Flerbruksplan for Gjuvslandslia landskapsvernområde Kvinnherad kommune Vedlegg V til Vegetasjon, bruk og skjøtsel i verneområdene for barlind og kristtorn i Hordaland Brith Natlandsmyr Lunde og Arnfinn Skogen Rapport til Fylkesmannen i Hordaland, Miljøvernavdelinga Bergen 2001

2 V. Flerbruksplan for Gjuvslandslia landskapsvernområde i Kvinnherad kommune Flerbruksplanen er utarbeidet i samarbeid mellom Botanisk institutt ved Universitetet i Bergen og Skogeigarlaget Vest, på oppdrag fra Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland. Formålet er å ta best mulig vare på naturmiljøet, samtidig som grunneierne skal kunne opprettholde tradisjonell drift. Brith Natlandsmyr Lunde og Arnfinn Skogen ved Botanisk institutt er hovedansvarlige for flerbruksplanen og anbefalingene om bruk og skjøtsel av skogen i landskapsvernområdet. Opplysningene i planen bygger i hovedsak på feltarbeid og kontakt med grunneierne, og noe er hentet fra rapporten etter forundersøkelsene til vernet (Lindmo m.fl. 1991). Sigbjørn Hauge, Skogeigarlaget Vest har utarbeidet skogbruksplaner for området samt det vedlagte kartet. I samarbeid er vi kommet frem til anbefalinger om en forstlig forsvarlig skogsdrift som ivaretar naturmiljøet og ligger innen rammene som er gitt i forskriftene (vedlagt). Gjuvslandslia landskapsvernområde er spesielt i forhold til de øvrige områdene i verneplanen for kristtorn og barlind, ettersom det også er et av de prioriterte områdene i Hordaland fylke i prosjektet Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap, og er på Nordisk Ministerråds liste over verneverdige kulturlandskap i Norden. Dette gir forpliktelser til å ta vare på kulturlandskapet i Gjuvslandslia som helhet, også ut over det som er nødvendig for å ta vare på barlind og kristtorn. Detaljerte planer for skjøtsel av engene ligger i utgangspunktet utenfor rammen for dette prosjektet, men Mary Holmedal Losvik ved Botanisk institutt har gjort flere undersøkelser av engene i Gjuvslandslia (Losvik 1985, 1996, 1999a,b, 2000), og har tidligere utarbeidet planer for skjøtsel av teig 170/5 med sikte på å gi best mulig vekstmuligheter for engartene og opprettholde artsmangfoldet. Hun har utarbeidet driftsplan for utslåttene i verneområdet (merket med gult på det vedlagte bestandskartet), og denne er inkludert i flerbruksplanen. Innhold Verneformål... V-2 V.1. Beliggenhet og naturforhold... V-2 V.2. Vegetasjon og flora... V-4 V.2.1. Kulturpåvirkning og utviklingstendenser... V-7 V.2.2. Dagens tilstand... V-8 V.3. Barlind og kristtorn... V-9 V.4. Tidligere bruk av området... V-10 V.5. Dagens bruksinteresser... V-13 V.6. Siktemål for skjøtselen... V-14 V.7. Anbefalinger om bruk og skjøtsel... V-15 V.8. Driftsplan for Lio utslåtter, Gjuvsland... V-20 V.9. Skogbruk... V-24 V.10. Kilder... V-31 Vedlegg: Forskrifter Bestandskart Forsidebilde Gjuvslandslia landskapsvernområde Foto: FOTONOR V-1

3 Verneformål "Føremålet med vernet er å sikre eit variert natur- og kulturmiljø med ein av dei største førekomstane av barlind i landet. Det finst og jamnleg innslag av kristtorn, edellauvskog og kalkfuruskog. Dei frodige slåtteengene ved Liaskjeret står i ein vegetasjonshistorisk særklasse og saman med utløer og vass-sag er dette ein kulturarv vi neppe lenger finn andre stader". (se vedlagte forskrift) areal: 198 daa høyde: moh. eksposisjon: SØ eiere: 170/8 Terje Agvin 5636 Varaldsøy /9 Per Edvard Djuvsland 5636 Varaldsøy /17 Hans Gerhard Gjuvsland 5636 Varaldsøy /1 Paul Gjuvsland 5636 Varaldsøy /5,6,13 Trygve Kvamme 5636 Varaldsøy / /14(4),15,16,21 Sigurd H. Gjuvsland 5636 Varaldsøy 166/2 Haktor N. Åkre 5636 Varaldsøy /2 Einar Tveit 5636 Varaldsøy /4,5 Torbjørg og Haktor Øye 5636 Varaldsøy lokale informanter: Nils O. Djuvsland, tidligere eier av teig 170/8 To av sønnene til Sigurd H. Gjuvsland (170/14(4),15,16,21): - Lars Yngve Gjuvsland, bor på Gjuvsland Georg Gjuvsland, bor på Eidsvoll oppsøkt: BNL, AS BNL, AS BNL, Liv Vikesund fra Landbruksavdelinga hos Fylkesmannen i Hordaland V.1. Beliggenhet og naturforhold Gjuvslandslia ligger sørøst på Varaldsøy i Hardangerfjorden (fig. 1.1 i hovedrapporten), og landskapsvernområdet omfatter den sørøstvendte skråningen fra Vardheiane ned til stranden mot Sildafjorden (fig. V.1). Den øverste, nordvestre delen av verneområdet har relativt svakt skrånende terreng. Den nedre delen er en svært bratt li, med gjennomsnittlig helning 38. Lien skråner jevnt, og nederst mot sjøen flater den litt ut. Små stup og skrenter avgrenser disse to partiene, og vanskeliggjør tilkomsten mellom dem. Berggrunnen i Gjuvlandslia består av metaryolitt til metadacitt og kvartskeratofyr (Ragnhildstveit og Helliksen 1997). Dette er kambrosilurske bergarter som forvitrer lett, og har gitt opphav til et næringsrikt jordsmonn. Særlig nederst i lien har kalkrikt sigevann gitt høyt kalsiuminnhold i jorden og tilsvarende høy ph. Klimaet på Varaldsøy er gunstig (se hovedrapporten tab. 2.1, 2.2 og 2.3). Beliggenheten såpass langt øst gir høyere sommertemperaturer enn lengre ute mot kysten, men vekstsesongen er kortere, i underkant av 200 døgn pr. år. Den varmemagasinerende virkningen av fjorden bidrar til at vintertemperaturene ikke kommer under null i gjennomsnitt V-2

4

5 V.2. Vegetasjon og flora Gjuvslandslia har en svært variert vegetasjon, med vekslende artsinnhold i ulike deler av området. Dette skyldes dels vekslende topografi og berggrunn, men også at ulike arealer har vært ulikt utnyttet. De bratte engene ned mot sjøen er gammel slåtte- og beitemark. Teigene som hører til Gjuvslands-gårdene har spesielt verdifull engvegetasjon, og det er dette området som er på Nordisk ministerråds liste over verneverdige kulturlandskap i Norden. I beskrivelsen nedenfor brukes betegnelsen kulturlandskap bare om disse mer og mindre gjengrodde slåttengene, selv om den øvrige vegetasjonen i verneområdet også er mer eller mindre kulturpåvirket, og slik sett kan karakteriseres som kulturlandskap. Bestandsnumrene det refereres til er vist på det vedlagte bestandskartet, hvor kulturlandskapet (teig 170/1,5,8,9 og 17) er merket med gult. Ned mot sjøen like nord for kulturmarksteigene har det også vært lignende enger. Men endret bruk har forandret vegetasjonen i disse teigene fullstendig. Teig 170/15 er en gjengrodd plommehage, og teig 166/2 som hører til Åkre er tilplantet med gran. En tilsvarende frukthage som 170/15, med samme eier, ligger oppe i lien like vest for verneområdet, men er utelatt fra verneområdet (en del av 170/14(4)). I nordvest går kulturmarksteigene over i svært bratte lier, bergskrenter og tildels stup. Her står løvblandskog med furu på skrinne partier. I de øverste, relativt flate partiene i verneområdet er løvskogen dominert av gråor med mye ask og hassel (teig 170/6,13: bestand 1,2,3 og 4 og teig 167/2: bestand 1,2,3,5,6 og 7), og i nordvest, inn mot kulturbeitemarken på Åsen, dominerer furu i løvblandskogen (teig 170/6,13: bestand 2). Kristtorn og barlind inngår overalt i løvblandskogen (se kap. V.3). Kristtorn dominerer tresjiktet i et felt på Kjeberget, ryggen sør for Åsen (170/6,13: den sørlige delen av bestand 3). Vegetasjon og jordsmonn er analysert i fire merkete ruter i verneområdet (vedlegg B til hovedrapporten), og liste over karplanter som ble funnet i reservatet finnes i vedlegg A. Kulturlandskap (Lio utslåtter) Vegetasjonen i kulturlandskapet i Gjuvslandslia er en mosaikk av små skogholt og åpne partier med artsrike enger, tildels i svært bratt terreng. I engene inngår et vekslende antall frittstående trær eller små treklynger. Dette er oftest ask eller alm som har vært gjenstand for løvtekt, men som idag for en stor del er forvokste med store kroner. Her finnes også enkelttrær og noen små grupper av stor barlind samt litt kristtorn. De fleste ser idag ikke ut til å bli høstet, og utgjør sammen med løvstuvene frapperende elementer i kulturlandskapet, av betydelig visuell verdi. Det står også endel gamle plantete frukttrær her, og unge plommetrær som har spredt seg fra plantingene. I engene i alle kulturlandskapsteigene kommer det opp mengder av frøplanter av ask, og i de fleste engene også av barlind (Losvik 1999a). Mange indikatorarter for gamle driftsformer finnes fortsatt i engene her (Losvik 1996). Av fem gamle herbariebelegg av slike arter fra Gjuvslandslia ble alle, hjertegress, kamgress, steinstorkenebb, villin og musekløver gjenfunnet i 1996, og i tillegg ble det funnet to andre indikatorarter for gamle driftsformer, småengkall og gjeldkarve, og tilsammen 23 indikatorarter for tradisjonell drift. Slike arter var ganske vanlige i enger på Vestlandet tidligere, men i 1996 ble mange av dem ikke gjenfunnet på andre lokaliteter i Hordaland og Sogn hvor de tidligere fantes, oftest var dette enger som er gått ut av bruk eller som blir godt gjødslet. Kulturlandskapet i Gjuvslandslia omfatter fem teiger. Tidligere har det vært tradisjonell drift i alle teigene (i hovedsak slått og beite, men ikke gjødsling, se kap. V.4). Teig 170/5 skjøttes fortsatt tradisjonelt, mens de øvrige teigene er i ulike stadier av gjengroing mot løvskog. V-4

6 Floraen i engene i kulturlandskapet ble bare overflatisk undersøkt ved feltarbeidet i 1999 og Beskrivelsene nedenfor bygger derfor også på Losviks (1985, 1996, 1999a,b, 2000) opplysninger. Teig 170/5 er fortsatt en tradisjonelt drevet eng (sml. kap. V.4). Spredt i engen står styvete asker og almer, gamle plantete plommetrær, kristtorn og flere flotte barlinder. Langs bekken kommer det opp gråorkratt, og langs bergskrentene øverst i teigen står det løvskog med blant annet alm, ask, gråor og lind. Jorden er mineralrik, og ph i engen ligger mellom 5,1 og 5,6 (Losvik 1999a). I denne teigen fant Losvik (1999a) 88 plantearter, hvorav 35 er knyttet til tradisjonell bruk, deriblant arter som er sjeldne i vestnorske enger, som kamgress, hjertegress, musekløver og villin. Også andre arter som indikerer tradisjonell bruk finnes her, deriblant prestekrage, øyentrøst, småengkall, storblåfjær, vanlig knoppurt, gjeldkarve, karve, knegress, tiriltunge og grov nattfiol. Disse artene er ikke like sjeldne, men på Vestlandet er det ikke vanlig å finne så mange av dem samlet i en slåtteng. I teig 170/1 står blandingsskog med mye barlind og gråor, ask, alm, furu og kristtorn lengst oppe mot de bratte bergene (170/1: bestand 1). Den nederste delen av teigen (170/1: bestand 2) er fortsatt ganske åpen, og det står en god del gamle askestuver og litt hassel her, men det er ingen store kristtorntrær i engen. Losvik (1999a) fant 89 arter her, hvorav 31 er knyttet til tradisjonell bruk. Noen av artene som finnes i teigen med tradisjonell drift (170/5), som musekløver, øyentrøst, småengkall og karve, mangler, og her finnes en god del typiske gjengroingsarter her, bl.a. norsk bjørnebær, einer, og sløke, men ulikt teig 170/8 er det ikke einstape og ungplanter av barlind i de åpne partiene av denne teigen. Tross gjengroingen finnes fortsatt mange lyskrevende og tildels sjeldne engarter i teigen, som hårsveve, villlin, prestekrage, storblåfjær, kystgriseøre, kamgress, blåkoll, gjeldkarve og blåstarr. Teig 170/8 kan karakteriseres som hagemark med hassel. Det står også en god del store, ustyvete asketrær her. Losvik (1999a) fant 103 karplantearter i denne teigen, hvorav 28 indikatorer på tradisjonell bruk. Som i teig 170/1 mangler flere av de tradisjonelle kulturmarksartene her, bl.a. musekløver, øyentrøst, småengkall og karve. Men fortsatt finnes mange lyskrevende og tildels sjeldne engarter i teigen. Her finnes en god del typiske gjengroingsarter, bl.a. norsk bjørnebær, einer, einstape og sløke. Nå står det mye gråor og ask i den tidligere slåtteteigen, både unge trær og rikelig småplanter, særlig av ask. Tidligere eier opplyser at det tidligere bare sto en kristtorn og en barlind på teigen, men at det kommer inn mer av begge artene nå som området ikke er i drift. Døde einere under de tette trekronene indikerer gjengroingen, og feltsjiktet har i noen partier preg av edelløvskog, med bl.a. kusymre og lundgrønnaks. I teig 170/9 er det etablert skog over det meste av teigen, og bare små flekker er fortsatt gressdominert. I den midterste delen av denne teigen er det plantet nobelgran mot nabogrensene (Abies procera, merket med grønn, stiplet linje på det vedlagte bestandskartet). Det står igjen noen gamle plommetrær i teigen, og særlig på oversiden av stien er det mye gråor. Det er også endel stor ask og barlind, og lave kratt av kristtorn. Også i de åpne flekkene er suksesjonen mot skog igang, og de mest lyskrevende og konkurransesvake av kulturmarksartene er forsvunnet fra teigen. Gjengroingen vises i tette kratt av bjørnebær-arter og bringebær, og mye ungplanter av trær, særlig ask, og typiske gjengroingsarter som mjødurt, sløke, skogburkne og krattlodnegress. Feltsjiktet består ellers av en blanding av engarter og edelløvskogsarter. Losvik (1999a) fant 94 arter her, hvorav bare 18 som er knyttet til tradisjonell bruk. Blåkoll, gjeldkarve, engkvein, sølvbunke, hundegress og rødsvingel er noen av engartene som finnes her, men det kommer også inn lundgrønnaks, skogstarr, stortrollurt og skogsvinerot som er typiske edelløvskogsarter. Vårmarihånd, jordnøtt og V-5

7 kusymre ble også funnet her. Disse krever også næringsrikt jordsmonn, og finnes ofte i skog som holdes åpen ved slått og beite, som de tradisjonelle hagemarksskogene på Vestlandet. I Teig 170/17 er vegetasjonen i den nederste delen fortsatt gressdominert (170/17: bestand 2), men de åpne partiene er artsfattige og inneholder få arter som er knyttet til tradisjonell drift. Særlig i kantene kommer det opp bjørnebær-arter og bregner, og en god del unge asketrær. I den øvre delen av teigen (170/17: bestand 1) står skog av hassel, ask, litt barlind og kristtorn og med innslag av furu. Tidligere utslåtter med ny bruk I teig 170/15 ligger en frukttreplanting som nå er ute av drift og iferd med å gro igjen (170/15: en del av bestand 4). Dette feltet fremstår som et villniss av bjørnebær-arter, bregner, unge eksemplarer av bl.a. ask, plomme, svartor, hassel, alm og gamle plommetrær. I kantene og inn mot berget er det skog (170/15: bestand 1), med gråor, alm, stor ask, hassel og mye barlind. Lengst nordvest i teigen står ung blandingsskog på næringsrikt jordsmonn, dominert av ask og gråor, med innslag av bl.a. furu og alm (170/15: bestand 2). I teig 166/2 er det plantet gran. Inne i granplantingen står svært mye barlind og en god del kristtorn. Feltsjiktet i skogen ned mot sjøen domineres av edelløvskogsarter, bl.a. ramsløk, stortveblad, skogstarr og skogfredløs, og her finnes mye bergflette. I kanten av skogen ut mot sjøen står barlindene tildels svært tett og kjemper om plassen med grantrærne. Her finnes også unge asketrær, en og annen furu, krossved og einere med mange døde kvister. Ned mot strandbergene står rogn, rognasal og fagerrogn, og her vokser bl.a. bergfrue, smørbukk, lodnestorkenebb og steinstorkenebb. Løvblandskog Tresjiktet i løvblandskogen domineres av gråor og ask med en underskog av barlind, hassel og litt kristtorn, og særlig i de bratteste partiene er det innslag av alm og lind. På tørrere grunn over koller og rygger spiller furu en betydelig rolle. Busksjiktet består mest av vivendel og lave kristtornbusker med grener som ligger utover og litt einer, som ofte har mange døde kvister. I eksponerte partier kan det stå kratt av bjørnebær-arter og bringebær eller tette oppslag av ung ask og litt hegg og rogn. På marken er det ofte mye mosekledd stein, og feltsjiktet er nokså spredt. Det inneholder bl.a. arter som er karakteristisk for vestnorske almlindeskoger, som jordnøtt, storfrytle, kusymre, og vårmarihånd. Mosedekket er normalt svært frodig og artsrikt, og består i all hovedsak av typiske skogsmoser med små lyskrav og store næringskrav. Lignende mosesjikt er typisk for de rikeste edelløvskogene på Vestlandet, og utgjør en betydelig del av det botaniske artsmangfold i lien. Jordsmonnet er mineralrikt, og ph er rundt 5. På det relativt flate platået over selve Gjuvslandslia rager høy gråor, litt ask og en og annen høy furu over et lavere tresjikt av gamle styvete asketrær, litt kristtorn og mye stor barlind, ofte med omkrets over 1 m. Noen partier er dominert av hassel, og lengst nord i dette området står meterhøy plantet gran i et område med mye stor barlind. Feltsjiktet domineres av lave urter, som sanikkel, myske, kusymre, skogfiol. Flekkvis finnes mer næringskrevende edelløvskogsarter, bl.a. ramsløk, myske, skogsvinerot, skogsvingel, kjempesvingel, lundgrønnaks og skogstarr. Det finnes også innslag av beitebegunstigede arter, særlig er det mye sølvbunke, dessuten bl.a. engkvein, gjerdevikke og kystmaure. Kristtornskog På ryggen sør for Vardheiane spiller kristtorn tildels en så dominerende rolle at vegetasjonen kan betegnes kristtornskog. I tresjiktet inngår også barlind, hassel og litt rogn, og over dette kronedekket rager en og annen høy gråor. I busksjiktet inngår ung kristtorn, dessuten bl.a. V-6

8 vivendel, bjørnebær-arter, bringebær og ungplanter av trær. Marken er her noe mindre bratt enn i storparten av liene, og jordsmonnet er tildels også litt dypere og mer stabilt. Arealet synes å ha vært brukt som slåttemark, fordi deler av marken er ryddet for stein. I en senere fase har det gått over til beitemark, og det er fortsatt et svakt beite. Under det tette kronedekket er mosedekket nokså tett, hovedsaklig av relativt næringskrevende skogsmoser. Feltsjiktet er mer spredt. Det inngår en god del høye bregner, dessuten småbregner, blåbær og lave urter som skogfiol, gjøkesyre, lundrapp og hvitveis. I de åpneste partiene er vegetasjonen preget av beitet, bl.a. med rik forekomst av beitetålende urter og gress, særlig sølvbunke og engkvein. V.2.1. Kulturpåvirkning og utviklingstendenser Engene i de bratte liene ned mot sjøen er en kulturavhengig vegetasjonstype, skapt av den tradisjonelle utnyttelsen, og skogen i verneområdet er også sterkt preget av tidligere bruk. Etter at slått, beite, hugst og rydding er redusert eller har tatt helt slutt, får nå trær og andre planter utvikle seg fritt, og vegetasjonen endres over hele verneområdet. Denne suksesjonen er særlig iøynefallende i de gamle slåttengene (Lio utslåtter), som nå er i ulike stadier av gjengroing. Det er allerede beskrevet hvordan dette gir seg utslag i hver teig (se foran i kapitlet). Ytterpunktene er teig 170/5 som fortsatt skjøttes tradisjonelt, og teig 170/9 hvor det er etablert skog over det meste av teigen. I øvre deler av de andre teigene er det også ung, tett skog dominert av ask og gråor, men lengre nede mot sjøen er det fortsatt åpne engflekker. Noen engarter som er særlig avhengige av tradisjonell drift finnes bare i teig 170/5, men også i teig 170/8 og 170/1 finnes fortsatt en god del engarter knyttet til slik bruk (se foran i kapitlet). Teig 170/17 er fortsatt nokså åpen, men her finnes likevel få arter som er knyttet til tradisjonell drift. Dersom engene og den gamle frukthagen (teig 170/15) får ligge urørte, vil lien med tiden bli dekket av løvskog med nærings- og varmekrevende arter. Dette skyldes det gunstige klimaet og jordsmonnet, og indikeres også av artene som allerede er kommet inn i de gamle slåttengene. Gråor, som nå spiller en betydelig rolle, har vanskelig for å hevde seg i eldre skogslier, og vil trolig nesten forsvinne om lien får gro helt igjen. Gran vil nok med tiden også spre seg her. Da kronene på trærne i engene ble holdt tilbake, kastet de ikke så mye skygge, slik at feltene med vekstmuligheter for lyskrevende engarter var større. Etterhvert som utnyttelsen av trærne i engene har tatt slutt, har særlig løvtrærne fått store og forvokste kroner. Trærnes rotnett er ikke tilpasset de store trekronene, og trærne står derfor i fare for å dø eller velte. Samtidig er størrelsen på de lysåpne områdene i engene redusert, også i engene som fortsatt blir slått og beitet (sml. Losvik 2000). Tresjiktet i de gamle slåttengene har vært holdt tilbake ved hugst av ved også etter at annen utnyttelse tok slutt, og derfor er mange av trærne i engene forholdsvis unge. Også utenfor kulturlandskapsteigene bærer vegetasjonen i verneområdet preg av den tradisjonelle utnyttelsen, til beite, hugst og fôrsanking (se kap. V.4). I løvskogen nordvest for kulturmarksteigene og i kristtornskogen på ryggen sør for Vardheiane strekker ask eller gråor seg opp over et lavere sjikt av spredtstående trær som oftest er eldre enn de høyere aske- og gråortrærne. Dette er i hovedsak styvete asketrær, barlind, kristtorn og hassel, og disse trærne sto nok her allerede da bruken var mer intens, mens de høyere, men yngre trærne er kommet inn etter at beitepress og vedhugst er redusert. I noen felt er det også tette oppslag av ungtrær og småplanter av ask. De mange styvingstrærne vitner om en tidligere høstingsskog. De har nå så store og forvokste kroner at de representerer en fare både for seg selv og omstående trær. Også i løvskogen er det innslag av engarter (se også vedlegg A i hovedrapporten), bl.a. V-7

9 engkvein, gulaks, sølvbunke, kystmaure, gjerdevikke, blåkoll, enghumleblom, som indikerer at skogen tidligere har vært åpnere. Hvis løvskogen ikke lenger utnyttes som før (se kap. V.4), vil fortettingen av vegetasjonen fortsette. På sikt vil innslaget av gråor reduseres, og tresjiktet vil bli dominert av trær med lengre livssyklus, som alm, lind, ask og kanskje gran. I feltsjiktet er det allerede nå mest skogsarter, og ytterligere fortetting i vegetasjonen vil føre til at engartene forsvinner og feltsjiktet forøvrig blir mer sparsomt, dominert av næringskrevende og skyggetålende arter. Bestandene av barlind og kristtorn i løvskogen vil kunne opprettholdes lenge, fordi enkelttrær kan klare seg med relativt lite lys, og barlind synes å klare seg godt selv i tett sekundærskog og i god furuskog. Men både kroneform og frøsetning vil bli best i litt åpen skog der treet ikke blir presset av andre treslag i og inntil selve kronematerialet. Det samme gjelder også for kristtorn. I svært tette skoger og kratt vil den ofte utvikle en mengde bistammer og grener fra rotskudd. De fleste av disse vil aldri kunne danne fertile trær og mange vil dø etter noen tid. Når fruktsettingen er dårlig blir regenerasjonen av bestanden også dårlig på lang sikt. Men alt i alt vil den aldri bli helt skygget ut om disse skogene får utvikle seg fritt. I det kristtorndominerte partiet av skogen, på ryggen sør for Vardheiane, synes kristtornbestanden nå å være svært vital, med kristtorn i alle aldre, også frøplanter. Disse vil ha muligheter for å vokse opp dersom et av de store trærne forsvinner slik at de får tilstrekkelig lys, men dette vil skje i konkurranse med andre busker og trær som nå står som spinkle skyggeeksemplarer inne i den tette kristtornskogen. Hvis disse ikke holdes tilbake er det usikkert om kristtorndominansen i skogen vil kunne opprettholdes på lang sikt. Granen som er plantet inn i løvskogen både nede ved sjøen og nord for kulturmarksteigene hemmer barlind og kristtorn som står inne i den tette plantingen. Disse trærne får for lite lys og plass slik de nå står, og når grantrærne blir større vil barlind og kristtorn bli mer eller mindre utkonkurrert her. Det samme gjelder andre løvtrær, særlig apal-artene som vokser i teigen ned mot sjøen. Med tiden vil felt- og bunnsjiktet bli nesten borte inne i granplantingene, fordi det når svært lite lys ned under det tette krondekket, og nedbrytningen av strøfallet forsurer jordsmonnet. De unge grantrærne som er plantet i gråorskogen lengst nord i reservatet utgjør på sikt en tilsvarende trussel mot de mange barlindene i dette feltet. Hvis granen får spre seg i verneområdet, kan den på lengre sikt være en mulig konkurrent til de stedegne trærne her, deriblant kristtorn og barlind. V.2.2. Dagens tilstand For tiden er det bare 8-10 sauer som beiter i verneområdet. Men området beites av hjort. Særlig øverst i lien bærer vegetasjonen preg av dette, og både kristtorn og barlind kan være godt avbeitet og oppstammet. Olav Overvoll (miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland) opplyser at Gjuvslandslia brukes som vinterbeite for hjort. Noen av grunneierne driver hjortejakt i området. Gran er plantet inn flere steder i verneområdet, og i teig 170/9 er det som nevnt plantet nobelgran (Abies procera). De to største granfeltene står nede ved sjøen nord for kulturmarksteigene (teig 166/2: bestand 1, 35 år) og lengst nord i verneområdet (teig 167/2: bestand 1, 2 og 3, 5-10 år). Trærne i dette feltet er bare rundt meterhøye. I løvskogen finnes også flere bestander med noen få middelsstore grantrær (170/6,13: i bestand 1, 3, 4). Foreløpig ser det ikke ut til å være noe videre spredning av gran i verneområdet, sannsynligvis fordi trærne i de største plantingene er så unge at de ikke har satt frø. V-8

10

11 Barlind Verneområdet omfatter en av de største forekomstene av barlind i Norge. Lindmo m.fl. (1991) anslår bestanden til mellom 1000 og 1500 trær. I storparten av reservatet finnes barlind mest som relativt store trær som danner underskog i løvskogsliene, i åpninger mot kulturmark og bratte bergkanter. I den skjøttete slåttengen står spredte barlinder, mest en- eller fåstammete trær med tette kroner, de fleste 6-9 m høye. I de nedlagte slåtteteigene er det også en god del barlind av denne størrelsen, gjennomsnittlig 1-2 pr. daa (Hauge 2000a-e). Mange av disse må ha stått her allerede da området var åpne enger. Barlindtrærne er overalt i god stand. Enkelte er svært store, også av de som står i tett skog. Det er ikke iaktatt noen svært gamle trær i forfall. Det er heller ikke mange små, helt unge trær, men nyetablerte frøplanter opptil 10-15cm er svært vanlig. Selv om trærne idag ikke synes å ha mange frø, er det tydeligvis nok til god produksjon. Det er mulig at kraftig hjortebeite eller for tett vegetasjon hemmer tilvekst av nye trær. Som tilstanden er idag, representerer dette ingen fare for bestanden. Derimot er gran flere steder iferd med å skygge ut barlind. På kort sikt gjelder dette først og fremst ned mot sjøen lengst i nordøst, men etterhvert som granplantene i nordenden av verneområdet vokser opp, kan disse være til skade for de rike barlindforekomstene her. Kristtorn Treformet kristtorn og store busker finnes overalt i de sekundære løvskogsliene, dels også i kantene av kulturmarken. I løvskogene står opptil 10 m høy treformet kristtorn, ofte med naken, avbeitet stamme. Kristtorn inngår også som lave, nærmest krypende busker med lange grener som ligger utover bakken. Et og annet kristtorntre står også i engene, men ikke så mange som barlind. På teig 170/1 er det omtrent ikke kristtorn, og på 170/8 er det bare noen få. Kristtorn er normalt langt mindre iøynefallende i skogen enn barlinden er. Det skyldes delvis at dens stammer går i ett med de andre løvtrærne. Men den synes også ofte hardere presset i de tetteste liene, slik at kronene har svært lite løv. Bare i et mindre område, på den relativt svakt skrånende ryggen rett syd for Vardheiane, spiller kristtorn en dominerende rolle i landskapet. Denne ryggen ble betegnet Kjeberget hos Lindmo m.fl. (1991). De fleste av kristtornene her er fra 30 cm opp mot 1 m i omkrets, men det finnes også mindre kristtorn, og det er rikelig av frøplanter. I den tette granplantingen ned mot sjøen lengst nordøst i verneområdet er store kristtornbusker i ferd med å skygges ut. Holmboe (1914) opplyser at kristtornen den gang fantes på alle gårdene rundt hele Varaldsøy, i størst mengde på gårdene Skjelnes, Gjuvsland og Åkre, og skriver... i Aakre findes hele skogholt bestaaende av kristtorn, og allerede den gangen fantes trær med høyder rundt 6,5 m og opp til 10 m, og 0,80 m i omkrets på Gjuvsland og Åkre. V.4. Tidligere bruk av området Tidligere har ressursene i hele verneområdet vært utnyttet tradisjonelt. Engene i teigene som ligger ned mot sjøen ble slått, og skogen ble hugget til bl.a. ved og tømmer. Både i skogen og fra de frittstående trærne i engene ble det sanket ved og annet trevirke, bl.a. tønnestav, gjerdestaur, hasselband, løvfôr og pyntegrønt, og husdyr har beitet i hele området. I et brev fra de fleste av grunneierne (1992) er det opplyst at kristtorn ble høstet årvisst, og barlind frem til 1965, og at dette da var en viktig attåtnæring. Vi har vært i kontakt med alle grunneierne. Nils O. Djuvsland, tidligere eier av teig 170/8 og Georg Gjuvsland, sønn til eier av teig 170/14(4), 15, 16, 21, har også gitt opplysninger om V-10

12 tidligere bruk i landskapsvernområdet. Noen av opplysningene er hentet fra Losvik (1999a), hvor det også er svært detaljert beskrevet hvordan beite og slått foregikk. Kulturlandskapsteigene og de andre teigene som vender ned mot sjøen Grunneierne på Gjuvsland forteller det var mer og mindre frukt i disse teigene, men ellers så alle teigene stort sett ut som 170/5 så lenge den tradisjonelle bruken fortsatte. Sannsynligvis ble også teigen som hører til Åkre brukt på samme måte. Gjuvslandsteigene ble delt mellom gårdene ved utskifting i 1906, og da ble det satt opp gjerder. Den tradisjonelle driften i Gjuvslandslia omfattet: Engene ble slått i august, og høyet ble tørket flatt på bakken. Sauer og storfe fra seks bruk på Gjuvsland beitet intensivt her i 14 dager i mai/ juni og september/ oktober. Fra 1950 gikk det bare sau her. Etter beitet om våren ble gjødsel og kvist raket sammen og lagt på røysene eller i skogholtene. På grunnlendte og vanskelig tilgjengelige steder sto det endel trær som ble brukt i den grad det var behov for det. Noe ble hugget til ved, gjerdestaur, tønnebånd og annet. Grener og kvister av ask og alm ble brukt til fôr, og av barlind og kristtorn til pyntegrønt. Det ble solgt både ved, tønnebånd og pyntegrønt herfra. Det har også vært dyrket plommer i Gjuvslandslia. Teig 170/1 gikk ut av tradisjonell bruk rundt 1975, og ble muligens beitet i noen år etter dette av sau fra de andre teigene. Senere er det slått her en gang iblant med veps og stuttorv for å holde borte kratt, senest i Løen på teigen er restaurert. På denne teigen står det ikke frukttrær, men mange asketrær som ble styvet, og litt hassel. Teigen ble gjødslet med litt kunstgjødsel, men har aldri vært pløyd opp og tilsådd. Da nåværende eier (f. 1939) var gutt slo de også i Bandaskåra og løypte høyet ned. Høy, ved og annet ble fraktet fra teigen med båt. I teig 170/5 er driften forsatt den samme som den har vært i minst 100 år, med slått, beite og rydding. Ask og alm blir styvet til fôr. Barlind og kristtorn ble klippet frem til 1975 og senere. Det hugges ved og har vært tatt ut gjerdestaur. Før 1990 beitet det 20 sauer her, men bare en uke om våren og om høsten. Etter 1990 er antallet sauer redusert, men dette er kompensert for ved at beiteperiodene er forlenget, og nå beiter 8-10 voksne sauer med lam her vår og høst. Teigen har ikke vært pløyd opp, tilsådd eller gjødslet, bortsett fra den nederste halvdelen av teigen som ble lett gjødslet med kunstgjødsel fra ca 1950 til 1990 (Losvik 2000). Teig 170/8 var i tradisjonell drift frem til 1983, og ble beitet av sau hele sommeren til slutten av 1980-tallet. Høyet ble båret over elven til en utløe ved sagen. Trærne som sto her var mest frukttrær og hassel, og teigen ble regnet som en god "hatlateig". Hassel ble også hugget til ved eller tønnebånd, både til eget bruk og for salg. Bast produsert av lind ble brukt til å binde hesjene. Ask ble hugget til ved eller styvet til fôr, sannsynligvis til etter siste verdenskrig. Frukttrærne, her synonymt med plommer, ble gjødslet med litt kunstgjødsel i en periode midt på 50-tallet. Før krigen kan det ha vært dyrket poteter i den øverste delen av teigen, Dordishaugen. Det meste av denne ligger utenfor verneområdet (se fig. V.1). Teig 170/9 var den første av kulturlandskapsteigene som gikk ut av bruk, i Frem til beitet sauer her. Både på flaten ved sjøen og lengre oppe sto det plommetrær, som ble gjødslet med litt kunstgjødsel. Det ble slutt på å hente frukt på 1970-tallet. Frukt og høy fra teigen ble båret på ryggen. Under krigen ble det dyrket noen små felt med poteter her. I teigen er det plantet nobelgran som skulle nyttes til pyntegrønt, men den er aldri blitt klippet. Nedenfor stien står grunnmuren til en planlagt utløe. Teig 170/14(4)+15 har samme eier. Han overtok bruket i 1940, og begynte da med frukt. Det sto epler og plommer i nedre del av begge teigene, og det ble satt inn nye trær rundt Det ble slått mellom trærne. Frem til 1968 beitet sauer her. I teig 170/15 sluttet de å slå på slutten av 1950-tallet, og i teig 170/14(4) slo de siste gang i Frukthagen på denne teigen er V-11

13 utelatt fra verneområdet. I øvre del av denne teigen, ovenfor frukthagen, ble det hugget ved, ask ble styvet og barlind ble klippet. Tidligere har det også vært slått, og det står rester etter en utløe i teigen. Grunneieren solgte selv barlind fra 1940-tallet til rundt 1950, og leverte frem til Ingenting er opplyst om kristtorn. En av hans sønner, Georg Gjuvsland, solgte og organiserte salg av barlind fra rundt Teig 170/17 ble slått frem til Frem til 1930 var det bare urer og skog på denne teigen, og det hadde gått ras. I 1930 ble teigen ryddet og overflatedyrket, og bakkemurene ble bygget. Det ble plantet plommer og bærbusker, som ble gjødslet med naturgjødsel. Teigen ble slått to ganger i året og beitet om våren. Høyet ble fraktet med båt. Ask ble styvet til fôr. Barlind og kristtorn ble solgt sent på 1940-tallet. Rundt 1970 ble det meste av frukttrærne og bærbuskene fjernet. I teig 166/2 ble det plantet gran over hele teigen fra 1964 og utover. Skogsteigene Sagen som ligger ved elven er felleseie mellom fire av brukene på Gjuvsland. Tidligere sto det en oppgangssag her. Etter at sagen ble bygget om til sirkelsag i 1912, ble det saget store kvantum stav til tønneproduksjon (Brekke 1994). Dette har vært en viktig attåtnæring frem til 1970-årene, og sagen var i bruk til slutten av 80-tallet (Nils O. Djuvsland, pers. medd.). Stav til tønneproduksjon og annet nyttbart virke ble som nevnt også tatt fra trær som sto i slåtteteigene Teig 170/6,13 har samme eier som 170/5. Teigen omfatter det meste av skogsområdet ved Vardheiane, nordøst for engene i selve Gjuvslandslia. Det blir hugget ved og gjerdestaur i teigen, og frem til 1975 og senere ble det tatt ut barlind og kristtorn til pyntegrønt herfra, og. Samlet tas det ut 1-5 mål ved og gjerdestaur pr. år herfra og i teig 170/5. I 1995 ble det hugget 25 m 3 furu- og annet tømmer i teig 170/6,13. Dette transporteres ut med traktor på frossen mark. I teig 167/2 beitet det husdyr på og 60-tallet, men det har ikke vært slått. Det er tatt ut tømmer, gjerdestaur og ved av ask og gråor til eget bruk. Kristtorn er solgt som pyntegrønt, og barlind til medisinproduksjon. Det er bygget skogsvei her, og plantet gran i det meste av teigen (bestand 1, 2, 3 og 5 på det vedlagte bestandskartet). Eieren opplyser nøyaktig hvilke inntekter han har hatt fra teigen de siste årene. I teig 169/4,5 var det sauebeite frem til Det ble gjødslet med husdyrgjødsel og slått, ryddet og raket frem til Men det har ikke vært pløyd opp og tilsådd her. Det som ellers kunne utnyttes herfra ble også brukt; trær ble styvet til fôr frem til 1960, og det ble tatt ut ved og pyntegrønt. Barlind og kristtorn Det har lenge vært klippet pyntegrønt av barlind og kristtorn i verneområdet. Allerede i 1914 var de største kristtorntrærne på Varaldsøy nedhugget, og grener og kvister ble i stor utstrekning solgt til kransebinding i Bergen (Holmboe 1914). De fleste av grunneierne, både på Gjuvsland og de andre gårdene, opplyser at de har klippet og solgt barlind og kristtorn til pyntegrønt (se over), og det ser ut til at omfanget var størst frem til 1950-tallet. Kristtorn selges fortsatt til pyntegrønt, og noen av grunneierne solgte litt barlind til medisinsk bruk på 1990-tallet. Noen av buskene og trærne av barlind og kristtorn sto fritt i engene, ellers ble det gjerne ryddet vekk litt kratt rundt dem, men de ble ikke gjødslet. V-12

14 Frisk kristtorn og barlind ble ikke hugget, men barlind som var tørr fordi den var skavet av dyr ble hugget og brukt til stolper, ifølge Paul Gjuvsland. V.5. Dagens bruksinteresser Grunneierne Grunneierne har tidligere uttalt at barlind må kunne klippes og stelles. De godtar fjerning av plantet gran og forbud mot treslagsskifte. Den eldste granen må få stå til hogstmoden alder. Noen av grunneierne nevner transportvansker som grunn til at det ikke har vært drift de siste årene. Sjøen utenfor deler av verneområdet er så grunn at det er vanskelig å legge til med båt, og stien/ veien gjennom teigene er ikke kjørbar. Terje Agvin (170/8) har drevet gården siden april Han er student ved NLH, og målet på sikt er å leve av gårdsdriften. Nå har han sju melkekyr. Han har beiterett i fjellet, og vil sannsynligvis begynne med sauer igjen. På kort sikt er det ikke aktuelt å slå i denne teigen, det må eventuelt ryddes først, og gå sauer på beite her. Uansett driftsform ellers vil han hugge ved her. Hvis det skal skjøttes, kan han tenke seg å drive med frukt her. Det er lite kristtorn og barlind i denne teigen. På en annen del av eiendommen ble barlind prøveklipt i 1994 til medisinsk bruk, opplyser Nils O. Djuvsland, tidligere eier. Det ga en bagatellmessig inntekt, og er ikke aktuelt nå. Per Edvard Djuvsland (170/9) har ikke gårdsdrift som hovedinntektskilde, tidligere har han hatt ungdyr av Hereford-kyr, men nå har han ikke husdyr. Han har to hytter som han leier ut til turister, mest tyskere. Hans Gerhard Gjuvsland (170/17) har ikke husdyr selv. Han hadde planer om fruktdyrking i Gjuvslandslia hvis det kom vei. Har nå snakket med Trygve Kvamme om reparasjon av gjerder og beite av teigen. Paul Gjuvsland (170/1) har drevet gården siden 1973, og har gårdsdrift som hovedinntektskilde. Han sluttet med sauer i Høsten 2000 hadde han fortsatt kyr, men disse skulle slaktes, og det var da uvisst hvordan dette blir fremover. Han vil gjerne fortsette å holde området i stand så lenge han orker, men ikke øverste del av teigen, der er det for ulendt. Han ønsker å styve asketrærne på teigen sin, og bruke materialet til ved. Veden kan tas ut herfra i båt som før. Paul Gjuvsland eier også kulturbeitet på Åsen, som grenser til verneområdet i nordvest. Sigurd Gjuvsland (170/14(4),15,16,21) er pensjonist. Det er ikke bestemt hvem som skal overta bruket, men yngste sønnen er positiv til drift. Trygve Kvamme (teig 170/5 og 170/6,13) har drevet gården i 15 år, og har gårdsdrift som hovedinntektskilde. Han får tilskudd til tradisjonell drift (se kap. V.4), som han ønsker å fortsette med. Han er den eneste av grunneierne på Gjuvsland som har sauer nå. Han ønsker også å ta ut furutømmer til vedlikehold, ved, gjerdestaur og pyntegrønt av barlind og kristtorn som før. Einar Tveit (teig 167/2) ønsker å forlenge skogsveien i teigen vestover (inn i bestand 2 på det vedlagte bestandskartet), og hugge tømmer til eget bruk og for salg. Han vil også hugge ved. Haktor N. Åkre (teig 166/2) mener at granen som er plantet i teigen er hugstmoden om ca. 10 år, men at den er verdiløs uten vei. V-13

15 Skogbruk Området omfatter 1137 daa produktiv skog. Det meste er løvtrær og innplantet gran, men det er også litt furu og barlind. Oversikt over skogressursene i landskapsvernområdet og anbefalinger om utnyttelse av skogen finnes i kap. V.8 og i skogbruksplanene for hvert bruk (Hauge 2001a-i). Friluftsformål Noen av turistene som leier hos Per Edvard Gjuvsland kjenner til Gjuvslandslia, og vil gjerne ferdes i kulturlandskapet her. Grunneierne forteller at det også hender det dukker opp andre turgjengere i Gjuvslandslia. Jakt Det drives jakt på hjort i området Forskning Botaniker Mary Losvik ved Universitetet i Bergen har beskrevet utslått-landskapet her (Losvik 1985), og gjenfunnet mange indikatorarter for gamle driftsmåter i Gjuvslandslia (Losvik 1996). Hun har også hatt flere forskningsprosjekt her: - Artsinnhold i teigen som fortsatt skjøttes sammenlignet med teiger i ulike gjengroingsstadier (Losvik 1999a), hvor hun konkluderer med at det er avgjørende for artsmangfoldet at engene skjøttes kontinuerlig. - Spiring fra frøbank i jorden i gjengroende eng etter at all vegetasjon var fjernet (teig 170/8, Losvik 1999b), - Effekt av økende tresjikt på engvegetasjonen (teig 170/5, Losvik 2000, se kap. V2.1). Annet Da verneplanen for barlind og kristtorn på Vestlandet ble vedtatt ble bl.a. følgende bemerket: De fleste grunneierene krever at det må kunne bygges vei gjennom området, og Kvinnherad kommunestyre og Landbruksnemnda i Kvinnherad påpeker også at det er planlagt vei gjennom området. Miljøverndepartementet er informert om at det nå arbeides med alternativer til kommunal vei er som ikke kommer i konflikt med det aktuelle verneområdet. V.6. Siktemål for skjøtselen Ut fra verneformålet (se innledningen) er hensikten med skjøtselen å sikre det varierte naturog kulturmiljøet i verneområdet. Naturmiljøet er overalt mer eller mindre kulturpåvirket. Her inngår bl.a. edelløvskog, kalkfuruskog og kulturlandskap med slåttenger. I denne vegetasjonen står en av de største forekomstene av barlind i landet, og det er også jevnt innslag av kristtorn. Den tradisjonelle utnyttelsen har frembrakt slåttengene i verneområdet. De rike forekomstene særlig av barlind, men også av kristtorn, og den varierte vegetasjonen forøvrig er også i stor grad resultat av kulturpåvirkningen. Den ideelle skjøtsel er følgelig å opprettholde den tradisjonelle utnyttelsen av ressursene her (se kap. V.4), noe som i dag er helt urealistisk. Skjøtselen som foreslås her har primært til hensikt å sikre både barlind, kristtorn og slåttengene med mange sårbare engarter knyttet til tradisjonell drift. V-14

16 V.7. Anbefalinger om bruk og skjøtsel Gjuvslandslia er vernet som landskapsvernområde. Denne verneformen er ment for områder som er i aktiv bruk, hvor det er ønskelig at den tradisjonelle bruken opprettholdes. Reglene er mindre strenge enn for naturreservat, men inngrep som i vesentlig grad kan endre arten eller karakteren til landskapet er forbudt. Rammene for flerbruksplanen er gitt i forskriftene (se vedlegg). Hovedtrekkene er: Planting eller såing av trær og busker eller innførsel av nye plantearter, nydyrking og gjødsling er ikke tillatt. Treslag som ikke er stedbundne kan fjernes. Skogsdrift kan bare skje i samsvar med plan godkjent av forvaltningsmyndighetene. Barlind og kristtorn er fredet mot skade og ødelegging, men forvaltningsmyndighetene kan etter søknad gi tillatelse til klipping og utnyttelse. Tradisjonell beiting er tillatt. Forvaltningsstyresmaktene kan gjøre unntak fra forskriftene dersom det ikke strir mot verneformålet. Forvaltningsstyresmaktene kan gjennomføre skjøtsel i landskapsvernområdet for å fremme formålet med vernet, men ideelt sett bør bruken av området være slik at dette ikke er nødvendig. Tiltak som har som hovedhensikt å ivareta / sikre vegetasjonen i verneområdet betegnes i denne sammenheng skjøtsel, mens annen utnyttelse av ressursene i området betegnes bruk. Dersom grunneierne ikke ønsker å bruke området slik det anbefales i flerbruksplanen, kan det avtales med andre interesserte om slik bruk. Bare dersom dette ikke lar seg gjøre, bør skjøtselstiltak i regi av forvaltningsstyresmaktene settes igang. Bruk eller skjøtsel må på forhånd vurderes og godkjennes av forvaltningsmyndighetene. Igangsetting av eventuelle skjøtselstiltak avhenger av ressurser. BRUK Nedenfor følger våre faglige råd. Den anbefalte bruken tilsvarer i hovedtrekk den tradisjonelle bruken i området (se kap. V.4), men det er en nærmest uoverkommelig oppgave å gjenskape den tidligere bruks- og vegetasjonstilstanden i hele verneområdet. Det synes rimelig å dele tiltakene i to: Skjøtsel og bruk av kulturmarkene, og vern og bruk i utmark som nå bare i begrenset grad er i tradisjonell drift. I utmarken tas det i første rekke sikte på å skape gode vekstforhold for barlind og kristtorn. Over hele verneområdet bør noen av de gamle kulturminnene, også styvingstrærne, tas vare på, barlind og kristtorn kan klippes som før, og gran må fjernes. Husdyrbeite er gunstig. I teksten er det referert til eiendomsnummer og bestandsnummer. Disse er merket på det vedlagte bestandskartet. Barlind og kristtorn I noen deler av den rike løvskogen er det sterk konkurranse om plass og lys, og det er liten tvil om at barlind og kristtorn ville utvikles bedre om de fikk mer plass og lys. Det vil samtidig medvirke til god fruktsetting og foryngelse (sml. hovedrapporten kap ), og bidra til å ivareta det varierte natur- og kulturmiljøet i skogen. Barlind og kristtorn har tidligere vært gitt konkurransefortrinn fordi disse artene er blitt spart når det har vært hugget tømmer og ved (se kap. V.4), og fordi rydding på beitemarkene, beite og hugst har holdt tilbake andre arter. Det foreslås at grunneierne rydder litt rundt kristtorn og barlind i løvskogen eller noen partier av denne. Rydningsvirket kan utnyttes, f.eks. til ved, eller det kan bli liggende for nedbrytning på stedet. Moderat klipping og sanking vil ikke hemme eller skade kristtorn- eller barlindplantene. Det vil tvert imot stimulere til nyvekst, og bedret lystilgang vil gi økt frøproduksjon. Dette er V-15

17 gunstig både med tanke på foryngelse og for salg av kristtorn som pyntegrønt. Verneforskriftene tillater ikke gjødsling. Pyntegrønt og bar kan tillates samlet over hele reservatet, unntatt i referanseområdet som skal avsettes til naturlig utvikling (teig 170/9, nedenfor stien, se kap. V.8). Det må fortløpende vurderes hvilken virkning klipping og rydding har, primært på bestandene av barlind og kristtorn og på enkelttrær, men også visuelt, og det må unngås at inngrepene blir svært skjemmende. Uønsket utvikling må stoppes med justeringer av skjøtsel eller bruk. Kristtornskog/ høstingsbestand Som nevnt spiller kristtorn en stor, dels dominerende rolle i et parti på ryggen ned fra Vardheiane (170/6,13: del av bestand 3). Det er fristende å utvikle dette arealet til en ren kristtornskog, muligens med innslag av lave trær som rogn, selje og hassel. Dersom det av transport-grunner er mulig, foreslår vi at det utvikles en høstingsbestand i deler av arealet. Her ville det da være mulig å avpasse trestørrelse, -kjønn og tetthet til å gi optimale avkastninger. Dette forutsetter at kjerneområdet blir ryddet for uønskete trær og busker, og at busk- og feltsjiktet ryddes og settes istand for beite. Beitet må bli betydelig sterkere enn idag. Dette kan muligens også oppnåes ved at området gjerdes inn slik at dyrene blir der i lengre tid enn nå, eller ved å holde uønskede trær og busker borte fra feltet ved hyppig rydding. Kulturlandskapet (Lio utslåtter, teig 170/1,5,8,9 og 17, gult på bestandskartet) For å ivaretas er slåttengene avhengig av tradisjonell skjøtsel, men storparten av verneområdet er i dag så gjengrodd at det neppe er aktuelt eller ønskelig å rekonstruere det gamle kulturlandskapet. I Losviks driftsplan for utslåttene (kap. V.8) foreslås det at noen av teigene ned mot sjøen får tradisjonell engskjøtsel, i andre teiger kan gjengroingen fortsette eller de kan brukes som beitemark hvis det er interesse for det. Driftsplanen har til hensikt å opprettholde artsmangfoldet (teig 170/5), og øke arealet for sårbare kulturmarksarter i Gjuvslandslia (teig 170/1 og 170/8). Det bør sikres gode overgangssoner fra de åpne engene mot gjengroingsmark (ny skog), og rikest mulig kantsoner for å bevare/gjenskape høyest mulig artsmangfold. Det er avgjørende for artsmangfoldet og for å å unngå utryddelse av de mest sjeldne engartene at driften opprettholdes (Losvik 1985, 1996, 1999a), og at skjøtselen av engene foregår kontinuerlig. Selv ved korte avbrudd i slått eller beite, er det risiko for at arter forsvinner, og ved lengre avbrudd forsvinner flere arter. Stadig mindre populasjoner og økende avstand mellom dem virker i samme retning, og slik kan flere arter bli utryddet fra engene. Små åpninger i vegetasjonsdekket forårsaket av husdyrtråkk er en livsbetingelse for flere av de ettårige artene, som vill-lin, øyentrøst og småengkall. Sterk nedbeiting av kraftige arter om høsten bidrar også til at ettårige arter og konkurransesvake arter får større mulighet til å overleve i engene. Ved at det ikke gjødsles unngås en sterk økning av høye, kraftige urter og gress, som kan utkonkurrere lavere, konkurransesvake engarter. Noen engarter, som karve og gjeldkarve, er særlig avhengige av bestemte former for skjøtsel. Det er ønskelig at det gjengroende kulturlandskapet i teig 170/9 blir liggende urørt (se kap. V.8). Dette er først og fremst av forskningshensyn (se kap. V.5). Gjuvslandslia er svært godt egnet til å belyse suksesjonsforløpet i en vestnorsk løvskog, fordi teigene er i ulike stadier av gjengroing, og det er kjent når bruken opphørte i hver teig. Det bør legges tilrette for videre studier i Gjuvslandslia. V-16

18 Den aktuelle teigen, 170/9, omfatter totalt 20,4 daa (se tab. V.3), og bare 12 daa er avsatt til fri utvikling. Dersom grunneieren ønsker å ta ut pyntegrønt, ved eller annet virke, kan dette gjøres i den øvre delen av teigen, avgrenset nedover av stien/ granplantingene. Kulturminnene i verneområdet, utløer, rester etter et lammefjøs, steingjerder, bakkemurer, rydningsrøyser, stier og andre konstruksjoner i samband med eldre drift må tas vare på og vedlikeholdes/ restaureres. Dette er nærmere beskrevet i driftsplanen for utslåttene (kap. V.8). Det er ønskelig at sagen lengst sør i verneområdet restaureres/ vedlikeholdes. Også trebroen i forlengelsen av stien gjennom slåtteteigene, men utenfor verneområdet bør vedlikeholdes. Barlind og kristtorn som inngår i engene både som en god del enkelttrær og som grupper har betydelig visuell verdi og bør bevares i den grad det er forenlig med engskjøtselen. Store trekroner gir økt areal med skygge i engene, og følgelig mindre areal som er tilgjengelige for engarter (sml. Losvik 2000). For å hindre at trekronene blir så store eller tette at de påvirker engene og artsrikdommen her i negativ retning, bør trærne i rimelig grad utnyttes til produksjon av pyntegrønt, eventuelt også som råvare for medisin. Styvingstrærne, især av ask, som står i de fleste teigene, særlig mange i teig 170/1, bør restaureres, eller unge trær kan beskjæres for å lage nye stuver (se detaljer i kap. V.8). I likhet med klipping av kristtorn og barlind vil styvingen bidra til å slippe mer lys til feltsjiktet i slåttengene. Husdyrbeite er ønskelig i kulturlandskapsteigene som skal skjøttes, som beskrevet i kap. V.8. Tidligere utslåtter med ny bruk (teig 170/14(4)+15, 166/2) Fruktplantingen i teig 170/15 som nå er ute av drift og ferd med å gro igjen kan, hvis det er ønskelig, fortsatt drives slik det tidligere ble gjort (se kap. V.4). Driften her må ikke intensiveres eller utvides. Dersom det skal plantes inn nye trær bør dette være de samme sortene. Antagelig er feltet her såpass tungdrevet at det er mest realistisk å regne med at driften ikke tas opp igjen. Da kan teigen få gro fritt igjen, og med tiden brukes på samme vis som skogsteigene (se nedenfor). Det samme gjelder den delen av teig 170/14(4) som ligger innen verneområdet. I granplantingen i teig 166/2 står det som nevnt svært mye barlind og en god del kristtorn. Hvis disse skal kunne overleve, er det helt nødvendig at granen hugges, og med tiden kan løvblandskogen her brukes på samme vis som skogsteigene (se avsnittene nedenfor). Skogsteigene (170/6,13, 167/2, 169/4+5) Forslagene til bruk og vern i skogsteigene tar i første rekke sikte på å utvikle en skogssstruktur som både gir gode vekstvilkår barlind og kristtorn, og samtidig fremmer utvikling av en artsrik edelløvskog. Dette skjer best ved at skogene får vekslende tetthet. Det kan opparbeides stier og små åpne plasser, slik at noen felt får et visst kantpreg. Det er også avsatt noen felt i skogsteigene der vegetasjonen får utvikle seg helt fritt (se bestandskartet). Dette er skog på skrinn eller svært bratt mark. Det foreslås at også noen områder i skogsteigene hvor det nå står tett løvskog avsettes til fri utvikling. Noen av disse områdene er merket på bestandskartet, dessuten bør noen av bestandene som ryddes for gran (se nedenfor og bestandskartet) stå urørt, eiernes ønsker bør vektlegges her. I den grad det er overkommelig, bør en også ta sikte på å utvikle deler av området i retning av lysåpne beiteskoger, og teig 170/6,13: bestand 1 foreslås. Her bør også gamle styvingstrær V-17

19 restaureres, eller nye stuver etableres av unge, velvoksne trær, i tilstrekkelig dyp og stabil jord. Skogen her må fortsatt holdes lysåpen ved beite og rydding av kratt, og i slike partier kan det derfor tas ut en god del ved av middels til små dimensjonsklasser. Kristtornskogen (170/6,13: litt av bestand 3) kan muligens utvikles til en høstingsbestand (se foran i dette kapitlet). Husdyrbeite er ønskelig fordi det bidrar til å forsinke fortettingen av vegetasjonen. Hjortebeite med dagens intensitet ser ikke ut til å ha skadelig virkning på barlind og kristtorn eller foryngelsen av disse artene i Gjuvslandslia. Skogsdrift: I kap. V.9 er det beskrevet hvilken utnyttelse som foreslås for hver skogsbestand. I mye av skogen i verneområdet tillates skånsom plukkhugst, men barlind og kristtorn må selvsagt ikke hugges. Skader på gjenstående trær må unngås ved hugsten, men små skader i vegetasjonsdekket er gunstig fordi det gir vokseplasser for nye planter. Vegetasjonen vil ikke ta noe videre skade om traktor brukes på frossen mark i tørre partier av det relativt flate området ved Vardheiane, nordvest for selve Lio (teig 170/6,13), med tilkomst via skogsveien i teig 167/2. Rydding av gran Granplantingene i verneområdet bør hugges snarest. Hugsten må gjøre minst mulig skade på barlind og kristtorn, og kvist bør helst tas ut av området sammen med trevirket. Dersom dette ikke lar seg gjøre kan det samles i hauger for nedbrytning eller brenning på stedet. Det haster mest å få vekk er det store granfeltet i teig 166/2, hvor en god del barlind og kristtorn står inneklemt i granplantingen og er i ferd med å skygges ut. Eieren, Haktor N. Åkre antydet (2000) at han kan være villig til å ta ut granen her. Også de meterhøye granene lengst nord i verneområdet (teig 167/2) bør fjernes før disse trærne gjør skade på de rike barlindbestandene i området. Einar Tveit, som eier denne teigen, sa seg i 1993 villig til å rydde gran i den grad det er nødvendig rundt barlindene, avhengig av hvordan verneforskriftene kom til å bli. De små feltene med gran og nobelgran som er plantet inn flere steder i verneområdet (se kap. V.5) må også fjernes, og ungplanter bør fjernes før de rekker å sette frø. Eventuelle ungplanter av andre innførte arter av trær og busker i verneområdet må også fjernes. Stier/ veier Stien/ veien som går gjennom de gamle slåtteteigene fra Gjuvsland bør holdes ved like. Men den må ikke utbedres så mye eller bli så bred at plantene i engene skades, og traséen må ikke legges om. Trebroen over elven bør også utbedres, men denne ligger utenfor verneområdet. Det er ønskelig å unngå tråkk i engene før slåtten sent på sommeren. Stien/ veien bidrar til å kanalisere ferdselen, men det bør vurderes om det også skal settes opp oppslag ved grindene som foreslått i kap. V.8, og eventuelt små skilt langs stien. Dersom det også settes opp orienteringstavler (natursti), vil ferdselen i verneområdet antagelig øke. Hensynet til almennheten må avveies mot hensynet til de sårbare slåttengene som ikke må tråkkes ned om sommeren. Verneforskriftene tillater også opparbeiding av en enkel og terrengtilpassa drifteveg fram til kulturmarkene fra Åkre. Denne veien vil nok i hovedsak bli brukt ved uttak av granen, og den bør tilpasses kjøring med traktor. Hvis det lar seg gjøre bør den legges parallelt med strandlinjen, og såpass langt oppe i lien at granen både på over- og nedsiden av veien kan nås med vinsj. Den bør ikke legges i strandkanten eller i kanten av skogen ut mot sjøen, og det V-18

20 synes ikke nødvendig å la veien gå videre enn gjennom teig 166/2. Stien/ veien gjennom Gjuvslandsteigene gikk tidligere videre mot Åkre, og der denne stien ligger passende til, vil det være naturlig å velge samme trasé for den nye veien. Ved opparbeidelse av veien må barlind og kristtorn spares. SKJØTSEL Bare dersom området ikke blir brukt slik det foreslås i flerbruksplanen, bør det settes inn skjøtselstiltak. Skjøtselen bør foregå slik det er beskrevet under "Bruk" ovenfor. Paul Gjuvsland (teig 170/1, f. 1939), Trygve Kvamme (teig 170/5?6,3, f. 1960) og Terje Agvin (teig 170/8, f. 1974,) er villige til å påta seg lønnet skjøtsel hvis det blir aktuelt. Skjøtsel av slåttengene ved Liaskjeret (170/5) bør prioriteres. I skogsteigene bør rydding av gran og oppslag av unge granplanter prioriteres. Med tiden kan det bli nødvendig med tynning i løvskogen, eventuelt kan bare felter med særlig mye barlind eller kristtorn velges ut for tynningshugst. Husdyrbeite er gunstig. V-19