HOV UNGDOMSSKOLE KLOVNESTREKER

Transkript

1 KLOVNESTREKER Hun løp bortover en mørk sidegate. Ekkoet fra skrittene hennes smalt mellom de høye bygningene rundt. Den kalde høstlufta rev i lungene hennes og den raspende pusten sved i halsen. Asfalten var våt og glatt og slo hardt mot de tynne Conversene. Hun stoppet og så seg rundt. Han var ikke lenger bak henne. Hun støttet seg på knærne og hev etter pusten. Blodsmaken i munnen gjorde henne kvalm. Hun kunne fortsatt høre latteren hans skingre i ørene. Mobilen lå hjemme på kjøkkenbordet. Hvordan skulle hun få tak i hjelp? Hun kunne høre at de gikk bak henne. Helt siden Andrea hadde flyttet til denne triste lille byen var det alltid noen som fulgte etter henne hjem. Ertet henne. Lo av henne. Sparket henne. Helt siden de hadde fått høre at hun bodde i fosterhjem hadde de vært på henne hele tiden. Baksnakket henne. Slått henne. Mobbet henne. Hun hadde ikke klart å få seg noen venner. Ingen ville bli sett sammen med henne. Hun gikk alltid forbi huset hans på vei fra skolen. Alltid med en liten gjeng bak seg. De ropte etter henne. Spyttet på henne. Dyttet henne. Peder fikk vondt av å se på det, men klarte ikke å la være. Han ville hjelpe, men hva skulle han liksom gjøre? En lurvete mann på 40 år som bodde i et nedslitt lite hus. Lønna på den lokale bensinstasjonen var ikke høy, men han hadde i det minste vann og strøm. «Hei Andrea!» ropte en av jentene bak henne, «Hvorfor sånt hastverk? Skal du se om du har fått brev fra moren din der hun forklarer hvorfor hun ikke ville ha deg?» Gjengen lo. «Hva tror du det var?» spurte en annen, «Fordi du er så stygg? Eller kanskje det var på grunn av klesstilen din!» De lo igjen. «Det ser ut som om du skal i en begravelse!» ropte den siste, «Har du noen gang hørt om farger eller?» Andrea kunne kjenne tårene presset på, men hun nektet å gi dem gleden av å se henne gråte. Hun beit seg hardt på innsiden av kinnene og satte opp farten. Peder kunne kjenne at sinnet boblet i han. Det verste var når de mobbet henne fordi hun bodde i fosterhjem og sa at moren ikke ville ha henne. De visste ingenting. Men det gjorde han. Hun hadde flyttet hit på slutten av sommerferien, og etter første gang han hadde sett at de mobbet henne hadde han ønsket å vite mer. Mer om bakgrunnen hennes. Hvorfor hun hadde flyttet hit og hvorfor de mobbet henne. En dag hadde de ropt hennes fulle navn og han hadde alt han trengte. I flere dager hadde han sittet og søkt på Andrea Kristoffersen på nettet. 1

2 Det første som hadde kommet opp var bilulykken. På vei hjem fra fotballtrening hadde moren og lillebroren til Andrea havnet i en tragisk bilulykke med en promillekjører. Ingen av dem hadde kommet levende fra det. Øverst i artikkelen hadde det vært to bilder. Det ene var av en dame som så ut som en 40 år gammel versjon av Andrea. Hun hadde det samme mørkebrune håret og skinnende grønne øyne. På bildet hadde hun på seg en marineblå kjole og rundt halsen hang et lite gullhjerte. Under bilde sto det «Anette Kristoffersen (42)» Det andre bildet var av en gutt. Liten og spe. Med store blå øyne og kornfarget hår. Smilet hans manglet to tenner og han hadde en liten, brun teddybjørn på fanget. Billedteksten sa «Herman Kristoffersen (7)» Fra denne artikkelen var det en lenke til en minneside på Facebook. Her stod det hilsener og støtteord til Andrea. En dame hadde skrevet følelsesladet at hun skulle be for Andrea hver kveld som nå var alene i verden. Peder skjønte mellom linjene at det ikke var noen far i bildet. Peder kjente seg igjen i historien hennes. Han hadde også vokst opp alene. Far som hadde dratt før han i det hele tatt ble født. Og mor som også døde i en bilulykke. Men i dette tilfelle var det hun som hadde vært promillekjøreren. Han visste hvordan Andrea hadde det. Han visste at hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Men han skulle hjelpe henne. «Hvorfor må du hele tiden se på det programmet?» spurte Andrea irritert og så bort på lillebroren i sofaen. Han var sju år og barne-tv skulle liksom ikke være hans greie, men Klovnen Kalle hadde alltid vært hans favorittprogram. Noen ganger var det greit at han fortsatt var hekta på dette showet for det ga Andrea 20 minutter uten mas. Men akkurat mens hun holdt på med leksene passet det utrolig dårlig. Programmet hadde verdens mest irriterende intro. Det var den type sang som en 2-åring ville klart å lage og som satt i hodet på deg hele dagen. Nå er det tid for at jeg Skal underholde og lære deg Viktige ting om ditt og datt Og ha det gøy med min kule hatt Herman sang med for full hals. Han oppførte seg alltid som et barnehagebarn når han så på det programmet. Han pekte på alt Klovnen Kalle «lette» etter og svarte høyt på alle spørsmålene Kalle stilte. Herman elsket den klovnen over alt på jord. Han hadde til og med 2

3 kledd seg ut som ham på forrige Halloween. Han hadde på seg noen enorme, lilla posebukser og en grusom, grønn genser med gule prikker. I kjent Kalle-stil hadde han på seg en oransje parykk og rød nese. I tillegg hadde mamma fått i tak i en spesiell Klovnen Kalle-flosshatt som var helt lik den han hadde på seg på TV-programmet. Den inneholdt til og med flere av de tingene som Kalle pleide å dra ut av hatten for å bruke på programmet, som en liten, rosa vannpistol, en kortstokk med bare jokere og en lilla prompepute. Herman hadde ment det var utrolig kult og Andrea hadde ment det var utrolig teit. Lite visste hun at dette skulle bli hans siste Halloween. Endelig var Andrea innenfor døren. Hun kunne fortsatt høre latteren til jentene i det de gikk videre. Men her inne kunne hun i alle fall la tårene renne uten at noen så henne. Hun hatet det nye livet sitt. Hatet stedet, hatet folkene, hatet alt. Skoledagene var lange og ensomme. Ingen ville jobbe med henne i timen og ingen ville være sammen med henne i friminuttene. Hjemveien var enda verre. Så fort alle lærerne var ute av synet begynte mobbingen. 10. klasse er en vanskelig tid for de fleste, men det var hundre ganger verre for Andrea. Hver dag gikk hun hjem fra skolen med en gjeng bak seg. Ofte de tre samme jentene. De voksne tenkte kanskje at mobbere som regel var gutter som brukte vold og gjorde folk redde for å gå på skolen. Men det de ikke skjønte var at det var jentene som var virkelig onde. De brukte ord som kuttet dypere enn kniver, men virket som små engler med en gang lærerne kom i nærheten. De var små djevler som aldri ble oppdaget. Det var dette Andrea måtte leve med. Igjen gikk hun med de tre jentene bak seg på vei hjem fra skolen. De ropte og lo. Andrea gikk som vanlig så fort hun kunne, men plutselig stoppet hun brått. I et av vinduene av det lille, slitte huset hun gikk forbi hver dag stod det en klovn. Klovnen Kalle. Han hadde på seg akkurat den samme drakta og samme sminke som på lillebrorens favorittprogram. Han bare stod i vinduet og så ut. Andrea gikk skjelvende videre med klump i halsen. Hun hadde nesten glemt Klovnen Kalle. Jentene bak henne lo høyere enn noen gang og ropte hvor dum hun hadde sett ut. Andrea klarte ikke lenger å holde tårene tilbake. Hun begynte å løpe hjemover. Kinnene var våte og kalde. Jentene bak henne hylte av latter, de trodde sikkert at hun var redd for klovner. Andrea løp bortover veien, rundt svingen, opp trappene til huset og inn døra. Hun tok ikke engang av seg skoene før hun stormet inn på rommet sitt. Hun skulle til å kaste seg på senga idet hun så 3

4 at det lå en eske der. På esken lå det en liten lapp og Andrea kjente igjen fostermorens håndskrift. «Denne lå på trappa til deg da jeg kom hjem til lunsj. Hege.» Andrea kastet lappen til side og tørket tårene. Hva var det i esken? Hun hadde ikke bestilt noe i det siste, og det var ikke noen ute i verden som hadde noe å gi til henne. Tankene hennes stoppet opp ved faren. Men hva i all verden skulle han liksom sende til henne. Han hadde ikke engang kommet i begravelsen til broren. Hans egen sønn. Med ustø hender begynte hun å åpne pakken. Rev og slet i teipen før hun endelig fikk den opp. Hun gispet. I esken lå yndlingsbamsen til lillebroren. Men det kunne ikke være Teddy. Noe av det eneste Andrea hadde vært bestemt på til begravelsen var at Herman ikke skulle begraves alene. Teddy skulle være med i kista og passe på han. Dette måtte være en kopi. Noen måtte ha sendt en lik bamse, men hvem? Andrea kjente tårene renne nedover kinnene igjen. Peder smilte. Han hadde lykkes. Tidlig på morgenen hadde han stått opp og gjort seg klar. Tatt på seg klovnedrakta. Pakket bamsen. Og ventet. Ventet til han så Andrea gå til skolen en halvtime før alle andre. Andrea gikk alltid tidlig. Han ville tro at det var for å unngå mobbegjengene. Da gatene endelig var tomme igjen hadde han gått. Bortover veien og rundt svingen. Han hadde lagt pakken på trappa hennes før han hadde gått hjem igjen. Verden var stille, fredelig. Han kunne gå uten å bli sett. Han hadde stått i vinduet og sett på henne da hun gikk hjem igjen. De hadde fått øyekontakt. Hun hadde løpt. Jentene hadde ledd. Det var stille da hun kom på skolen neste dag. Den vanlige jentegjengen var ikke der. Folk stod og snakket intenst sammen om noe Andrea ikke kunne høre. Men hun skjønte ut ifra ansiktsuttrykkene deres at noe hadde skjedd. Noe alvorlig. Først i tredje time da rektor kom for å snakke med klassen fikk hun vite hva det var. De tre jentene hadde blitt angrepet av noen på vei hjem fra skolen dagen før. Den ene lå på sykehuset med brukket arm, mens de andre to var hjemme. Ingen av dem ville snakke med noen om det som hadde skjedd. Andrea kjente halsen snøre seg sammen. Hun slet med å få trukket pusten. Det kunne vært henne. Om jentene hadde blitt angrepet mens Andrea fortsatt gikk rett foran dem, ville kanskje angriperen tatt henne også. Peder så Andrea gå hjem. Alene. Endelig fikk hun gå alene. Han hadde sett til det. Etter at Andrea hadde løpt hjem i går hadde han gått ut. De ekle jentene stod fortsatt der og lo. Da de hadde sett han hadde det blitt for mye for en av jentene. Hun klarte ikke lenger å holde seg på beina lenger. Han gikk mot henne der hun lå og rullet på bakken. Perfekt. Han trengte ikke engang å bruke krefter på å fange henne. Det første sparket gikk dårlig. De enorme 4

5 klovneskoene gjorde det vanskelig å holde balansen, men etter ett par spark fikk ha teken på det. De andre jentene hadde sluttet å le. Han gikk mot neste. Hun prøvde å løpe, men han tok tak i armen hennes og dro henne til seg. Hun skrek av smertet idet de hørte ett knekk. Det var nok. Den siste jenta stod lent over jenta på bakken. Han dro henne opp etter håret. «Slapp av dumme jente. Jeg skal ikke gjøre noe med deg,» hvisket han inn i øret hennes, «Nå skal dere gå hjem. Dere skal aldri fortelle noen om dette og dere skal aldri si et vondt ord til noen igjen. Jeg vet hvem dere er, og jeg vil komme etter dere.» Han kunne kjenne den hikstende pusten hennes mot ansiktet. Den gjorde han kvalm. Han dyttet jenta ned i bakken og gikk inn. De neste dagene var stille for Andrea. To av jentene hadde kommet tilbake, men de lot henne være. Hun fikk gå hjem i fred. Men fortsatt gikk hun rundt med en dårlig følelse. Som om hun alltid hadde øyne på seg. Hun gikk hele tiden og så seg over skulderen. Pakken med bamsen hadde hun lagt under senga. Hun orket ikke å se på den. Fortsatt ante hun ikke hvem som kunne sendt den. Og hvorfor. En uke var gått siden angrepet på jentene. Andrea gikk fortsatt med følelsen av at noen så på henne. Av og til når hun så etter innbilte hun seg at hun kunne se noen gjemme seg rundt et hushjørne eller bak en busk. Men hun var nok bare paranoid. Likevel klarte hun aldri helt å slappe av. Peder hadde gått til neste steg i planen. Han hadde gitt henne bamsen og fjernet jentene, men faren for at noen andre skulle plage henne var der. Derfor hadde han bestemt seg for å passe på henne. Hver morgen stod han opp og tok på klovnedrakta. Hele dagen fulgte han etter henne overalt. Nærme nok til å kunne beskytte henne fra mobbere, men langt nok unna til ikke å bli sett. Men hun hadde sett han. De hadde vært på vei hjem fra skolen da hun plutselig hadde snudd seg. I ren panikk hadde han stivnet. I et lite sekund som kjentes ut som en evighet hadde de stått der og sett på hverandre, før han hoppet bak naboens gjerde. Han kunne høre Andreas raske skritt opp trappa og en inngangsdør som ble åpnet og smelt igjen. Andrea stod i yttergangen og kjente at hjertet endelig begynte å roe seg. Flere ganger hadde hun trodd at hun kanskje hadde sett noen store sko eller noe oransje fly bak en busk når hun snudde seg for å se om det var noen bak henne. Og hver gang hadde hun ristet tanken av seg. Men nå hadde hun sett hele han. Klovnen Kalle. Hun hadde aldri vært redd for klovner, men dette var noe annet. Ingen ville likt å ha en klovn følgende etter seg overalt. 5

6 Hun gikk inn på det lille kjøkkenet. De falmende grønne veggene var uklare bak et slør av røyk. Fosterfaren hennes hadde prøvd å lage mat igjen. Hun begynte å pakke ut av sekken. Skylte vannflaska, la bøkene på bordet og skulle til å kaste restene i matpakke da hun så at det lå en liten pakke i den. Hun tok den ut, la matpakka på benken og satte seg ved kjøkkenbordet. Hendene skalv og hjertet hadde hoppet opp i halsen. Hun åpnet pakken sakte. Tårene begynte å renne allerede før hun skjønte hva det var. Et lite gullhjerte. Likt det moren alltid hadde på seg. Og som hun fortsatt hadde på seg der hun lå i graven. Andrea dro ikke tilbake på skolen. Hun orket ikke. Bamsen, Klovnen Kalle og nå smykket. Det kjentes ut som om noen hadde gjort arrene til ferske sår. Kuttet gjennom dem med en sylskarp kniv. Sorgen tok over alt. Hun lå i senga hele dagen med smykket rundt halsen og armene rundt bamsen. Hun ville aldri gi slipp på dem. Hun lå i senga fire dager i strekk før Hege fikk nok. Hun mente at en femtenåring ikke hørte hjemme i senga på et lite mørkt rom. Hun beordret Andrea opp og ut. Mens alle andre fortsatt var på skolen gikk Andrea ut i regnet med en liten handleliste og paraply. Butikken var stille og folketom. Det var tross alt fredag midt i arbeidstida. De eneste folkene Andrea møtte på var en mor med en liten datter og en mann. Mannen stoppet og smilte litt nervøst, men Andrea var ikke i humør til å hilse på noen. Hun handlet bare ferdig alt på listen og gikk hjem. Rasende gikk han frem og tilbake i den lille stua. For en bitch. Hun hadde sett han og latt som ingenting. Han som var hennes helt. Han som hadde reddet henne fra plageånder. Han som skulle få henne gjennom den endeløse sorgen. De hadde hatt øyekontakt, han hadde til og med våget seg til et lite smil. Og hva hadde hun gjort? Hun hadde bare gått videre. Uten så mye som et lite nikk eller et smil tilbake. Greit nok at han ikke hadde hatt på seg kostymet, men folk burde alltid kjenne igjen sine helter. Hvor mange ganger hadde vel ikke han beskyttet henne? Og dette er takken. Full likegyldighet. Men han skulle vise henne. Han stod utenfor vinduet hennes. Hun så han og han så henne. Andrea trakk pusten dypt. Hun visste at hun måtte gå ut. At hun ikke kunne gjemme seg lenger. Monstrene under senga hadde kommet ut for å strekke på beina, og nå måtte hun møte dem. Han smilte da hun kom ut på trappa. Det hadde vært så lett. Han hadde bare stått der og hun hadde kommet. Han kunne kjenne hjertet slå fortere. Det visste at noe snart skulle skje. Nå gjaldt det bare å gjøre alt riktig. Han tok forskjellige ting opp av hatten og begynte å klovne med dem. Andrea fulgte skeptisk med. Var det dette hun hadde kommet ut for? Et dårlig klovneshow? Etter å ha holdt på i et par minutter tok han opp den lille, rosa vannpistolen. Han snurret den rundt fingeren 6

7 som i en klassisk cowboyfilm før han sprutet på henne. Strålen traff henne kaldt i ansiktet. Det sved og hun fikk vanskeligheter for å puste. Hva slags væske var dette? Verden rundt henne ble tåkete og det hørtes ut som om alle lyder var pakket inn i bomull. Knærne seg sammen og hun mistet bevisstheten. Da hun våknet igjen lå hun på en skogbunn. I trærne rundt hang det bilder av moren og broren. Klovnen satt ett par meter unna og nynnet på en på en melodi. Andrea hadde hørt den før, men kunne ikke huske hvor. Hun satte seg opp. Hele kroppen verket. «Endelig våknet du» sa Klovnen og reiste seg. «Hvem er du?» hikstet Andrea, «Hva vil du med meg?» «Hvem er jeg?» spurte Klovnen rasende, «Det er jeg som har beskyttet deg mot alt de siste ukene Andrea! Og du spør hvem jeg er?!» «Hvordan vet du?» ordene stoppet i halsen hennes. «Jeg er din eneste venn Andrea. Så klart vet jeg hva du heter!» han kjente blodet boble i årene. Han kunne ikke tro at hun oppførte seg slik mot han. Hun hadde vært hans beste venn. Et lys hadde gått opp for Andrea. Det var han som hadde banket opp de tre jentene. Det var han som hadde sendt gavene. Klovnen tenkte kanskje at han på en eller annen syk måte hadde hjulpet henne, men han tok feil. Hun så seg rundt. Trær, trær og atter trær. Hun kunne høre biltrafikk i det fjerne så sivilisasjonen var ikke langt unna, men hun kunne ikke se den. Nå ventet hun bare på det rette tidspunkt til å løpe mot lyden. Klovnen kom nærmere. Det dryppet lett fra trærne så sminken hadde blitt smurt utover. Dette gjorde han bare enda skumlere. Han dro en kniv opp av lomma og lo. Latteren var høy og skingrende. Andrea hadde ikke lenger tid til å vente på det rette tidspunktet. Hun måtte løpe. Hun reiste seg og løp for livet. Bokstavelig talt. Klovnen kastet fra seg kniven og fulgte etter. De store klovneskoene satte seg fast i røtter og greiner og han ble hengende bak. Vinden suste i ørene til Andrea og kroppen protesterte, men hun kunne ikke stoppe. Hun styrtet ut fra skogkanten, men til hennes store fortvilelse var hun ikke kommet til folk. Det var et industriområde som var stengt for helgen. Hun var alene. Hun løp bortover en mørk sidegate. Ekkoet fra skrittene hennes smalt mellom de høye bygningene rundt. Den kalde høstlufta rev i lungene hennes og den raspende pusten sved i halsen. Asfalten var våt og glatt og slo hardt mot de tynne Conversene. Hun stoppet og så seg rundt. Han var ikke lenger bak henne. Hun støttet seg på knærne og hev etter pusten. Blodsmaken i munnen gjorde henne kvalm. Hun kunne fortsatt høre latteren hans skingre i ørene. Mobilen lå hjemme på kjøkkenbordet. Hvordan skulle hun få tak i hjelp? 7

8 Andrea plukket opp en stein og kastet den gjennom et vindu på den nærmeste bygningen. Alarmen ulte. Hun løp bak et hushjørne og ba en stille bønn om at politiet skulle komme. Sekundene raste avgårde. Hva om ingen kom? Hun hadde nesten mistet håpet da hun hørte sirener i det fjerne. Tårene rant nedover kinnene hennes. Hun var ikke lenger alene. Andrea kunne se klovnen komme mellom bygningene. Hun visste at hjelpen var nær, men var den nær nok? Hun holdt pusten og satt helt stille. Klovnen kom nærmere, men det virket ikke som om han hadde sett henne. Andrea krysset fingrene for at han ikke skulle gå rett inn i henne, men han gikk aldri så langt. I stede gikk han bort til den ulende bygningen, brøt opp døra og forsvant inn. Lyden av sirener fylte lufta. De kom nærmere og nærmere. Andrea reiste seg og løp mot hjelpen, men ut av intet grep noen tak i armen henne. Han hadde ventet på henne rett innenfor døra og grepet henne da hun løp forbi. Hun kunne kjenne den klamme pusten hans mot nakken og et lite, kaldt knivblad mot halsen. Sirenene hylte og alt var blått. Klovnen gråt. Han hadde ikke ment at det skulle bli sånn. Planen hadde vært å lære Andrea en lekse. Han skulle bare vise henne at det ikke var greit å være slem mot bestevennene sine. Men nå stod det tre politimenn med pistoler rettet mot han, og han stod med en kniv foran strupen til sin beste venn. Han skulle bare ha latt henne løpe, men nå var det for sent. I motsetning til den store kniven han hadde kastet fra seg i skogen, ville ikke denne kniven klare å drepe henne like fort. Det ville bli smertefullt. Men han kunne ikke la henne leve. Han kom til å bli sendt til fengsel og da ville hun bli helt alene. Det var bedre om han endte det hele for henne. Andrea gråt ikke. Hun kunne høre Klovnen gråte, men hun gråt ikke. Det føltes ut som om hun hadde grått hele livet sitt, men nå var det nok. Hvis politiet skjøt Klovnen ville de treffe henne først. Hvis politiet ikke skjøt Klovnen ville han drepe henne. I uansett ville hun dø. Hun ville helst bare ha det overstått. Det føltes ut som om de hadde stått der i evigheter. Ingen rørte seg. Ingen turte. Alle ventet på at noe skulle skje. Kniven skalv mot halsen til Andrea. Politimennene ropte, men alt ble til et kaos av lyder. Klovnen begynte å rope tilbake, men ropene druknet i kaoset. Plutselig falt kniven i bakken. En fjerde politimann som hverken Andrea eller Klovnen hadde sett, stod bak dem. Han hadde klart å snike seg rundt alt sammen før politiet kom styrtene inn på plassen. Nå stod han med pistolen sin i ryggen på Klovnen som hadde hendene i været. Det var over. 8

9 Toget kjørte sakte ut fra stasjonen. Det hadde bare gått to dager siden møtet med Klovnen, men hun kunne ikke være i denne byen ett sekund lenger. På den andre siden av togturen ventet ett nytt fosterhjem. Hun skulle få et nytt liv. Med nye folk. Ny skole. Og nytt sted. Men denne gangen skulle det bli bedre. Hun bare visste det. 9