Leder: Power Ekroth: Varer som intellektuell utfordring og intellektuell utfordring som vare... 6

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Leder:... 5. Power Ekroth: Varer som intellektuell utfordring og intellektuell utfordring som vare... 6"

Transkript

1 Innhold 1_07 Bidragsytere:... 2 Leder:... 5 kunstbransje Power Ekroth: Varer som intellektuell utfordring og intellektuell utfordring som vare... 6 Martin Schibli: Om samtidskonstens globala ambitioner - retorik vs praktik Chin-tao Wu: Konsernenes inngrep i kunstverdenen: noen problemstillinger til debatt PowerHammer: Om Istanbul og Lyonbiennalene med documenta som backdrop enquête Kunstjournalens enquête om 00-tallet kunstpraksis Sex Tags: Eremits rebel against the power of the kings and for their romantic nature, secrecy should be the rule Ane Hjort Guttu: Grorud T-banestasjon, Håkon Mjelva Mikkel Bolt: Et eneste reelt arbejde er tilbage: at rekonstruere samfundet på et andet grunnlag Gard Frantzsen: City Spaces Christoph Cox: Hvorfor lyd nå? Fremveksten av lydkunst ved årtusenskiftet Jan Freuchen: Recreational Therapy Mattias Thronsen: Nettkunst som utsmykking - en ufarliggjøring av nettkunst? Jo Cook: Commentary Tora Visnes: I randa av 00-talet, om Ikke til hjemlån og fanzina som kunstform Camilla Krogli Hansen: Annas camping presenterer: Ved en missforståelse eller en dårlig form for spøk... 80

2 Bidragsytere 01 _ Mikkel Bolt er kunsthistoriker og teoretiker. Han har bl.a. skrevet Den sidste avantgarde. Situationistisk Internationale hinsides kunst og politik (2004) og redigert Livs-form. Perspektiver i Giorgio Agambens filosofi (2005). Han er medredaktør i tidsskriftene K&K, Ny Mutant og Øjeblikket og underviser i moderne kulturhistorie ved Københavns Universitet. Han bor i København. Jo Cook er billedkunstner, skribent, kurator og forlegger. I hennes arbeider er ofte boka både tema og materiale. Hun bor på Mayne Island, British Columbia, Canada. Christoph Cox er kritiker, kurator og filosof. Han underviser i filosofi på Hampshire College og skriver om samtidskunst og musikk for blant andre Artforum, The Wire og Cabinet. Cox er forfatter av Nietzsche: Naturalism and Interpretation (1999) og er medredaktør av antologien Audio Culture: Readings in Modern Music (2004). Han skriver for tiden på en bok om samtidsmusikkens og lydkunstens ontologi og temporalitet. Han bor og arbeider i Amherst, Massachusetts, USA. Mattias Thronsen har master fra Universitet i Bergen, seksjon for humanistisk informatikk og filosofi. Oppgaven omhandlet nettkunst og utsmykking av digitale rom. Han har jobbet med ulike prosjekter i Bergens kunstliv gjennom ti år, blant annet ved BIT Teatergarasjen, Vestlandske Kunstmisjon og Festspillene i Bergen. Han bor og arbeider i Bergen. Tora Visnes er billedkunstner og skribent, utdannet ved Chicago School of Art Institute og Whitney Program, New York. Hun arbeider for tiden med en bok om performative strategier innen billedkunst og litteratur. Hun bor og arbeider i Bergen og Stockholm. Chin-tao Wu er er utdannet i kunstadministrasjon og kunsthistorie ved City University og University College, London. Er Research fellow ved Academia Sinica på Taiwan. Wu har skrevet boka Privatising Culture: Corporate Art Intervention since the 1980s (2002) som er oversatt til en rekke språk. Hun bor og arbeider i Taipei. Power Ekroth er freelancekurator og kritiker. Hun var med å starte det tospråklige magasinet SITE hvor hun også er redaktør. Hun skriver for Artforum.com, Contemporary, Flash Art, Frieze og andre kunsttidskrifter i tillegg til Sveriges største dagsavis Expressen. Hun bor i Stockholm. Gard Andreas Frantzsen er billedkunstner. Utdannet ved University of Westminster i London og Kunsthøgskolen i Bergen. Han bor og arbeider i Oslo. Jan Freuchen er billedkunstner. Utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Staatliche Hochschule für Bildende Künste, Frankfurt am Main. Siste utstillinger: Erik Steen Gallery, Oslo, Pierogi, Leipzig (med Lutz-Rainer Müller) og deltakelse på 1st Athens Biennal i høst. Han bor og arbeider i Oslo. Ane Hjort Guttu er billedkunstner. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og Statens Kunstakademi. Siste utstillinger: «Nye arbeider» (UKS 2007), «Likegyldighet og engasjement» (Galleri Trafo, Asker 2007), Norsk Skulpturbiennale (Oslo 2006), «Jump into the cold water» (Shedhalle Zürich 2005). Ane Hjort Guttu deltar også i Fotogalleriets jubileumsutstilling «Something out of nothing» i oktober i år. Hun bor og arbeider i Oslo. Erlend Hammer er kritiker og kurator. Stipendiat i kunsthistorie ved UiB. Skrev hovedoppgave om La Monte Young og Marian Zazeelas Dream House, og er nå i gang med et Ph.D-prosjekt som dreier seg mindre om lyd for hver dag som går. Han bor og arbeider i Berlin og Bergen. Camilla Krogli Hansen er utdannet journalist og har en bachelorgrad i tekstil fra Kunsthøgskolen i Bergen. Hun samler på historier og tilbringer mest mulig tid på Annas Camping. Hun bor og arbeider i Oslo. Martin Schibli er utdannet ved Lunds Universitet innen kunstvitenskap, foretningsøkonomi og praktisk filosofi. Han er kurator på Kalmar Konstmuseum og kunstkritiker, primært i Helsingborgs Dagblad. Schibli har også skrevet boken Hur man blir samtidskonstnär på tre dagar (2005) sammen med Lars Vilks. Han bor i Kalmar. Sex Tags er billedkunstnerne Peter Anatol Mitterer og Stefan Mitterer. De arbeider med installasjon, eventer, tegning og lyd. Begge er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, Avd. kunstakademiet og Katolische Hochschule der bildende Künste, Østerike. De bor og arbeider i Bergen. Kunstjournalen B-post årgang Utgiver: Foreningen av 2007 til fremme av kunstfaglig refleksjon Kontakt: Ansvarlig redaktør: Annette Kierulf Redaksjonssekretær: Steinar Sekkingstad Redaksjonsråd: Jannecke K. Heien, Arne Rygg, Bjørg Taranger, Mari Aarre Design og sats: Jannecke K. Heien Satt med Sabon 9,5/13,5 på 100g Soporset Premium Offset Trykk: Symbolon Media Opplag: ISSN: Kunstjournalen B-post er utgitt med støtte fra: Norsk Kulturfond, B-open, Institusjonen Fritt Ord, Norske Billedkunstnere, Hordaland fylkeskommune, Bergen kommune, seksjon for kunst og kultur.

3 00-tallet L E D E R Årets utgave av Kunstjournalen B-post har temaet 00-tallet. Da vi begynte å planlegge dette nummeret rundt nyttår, slo det oss hvor lite 00-tallet har vært diskutert hittil. Var det ikke mange flere teorier og mer diskurs om nittitallet i 1997, enn det er om 00-tallet i 2007? Vi snakker om 50, 60, 70, 80 og 90-tallet, med noenlunde felles referanser, men hva med 00-tallet? Man kan innvende at tiårstenkningen er reduserende og gammeldags, lineær og historiserende. Samtidig er tiårstenkningen besnærende i sin forenkling. Kan en slik avgrensning åpne for et kritisk blikk på vår egen samtid? Vårt mål er ikke å gi en objektiv oversikt over 00-tallets viktigste kunsthendelser til nå, derimot ønsker vi å bidra til økt dialog rundt noen av de fenomenene som representerer 00-tallet for oss. En rekke 00-talls hendelser har vi måttet utelate. Dette gjelder for eksempel de store omstillingene i kunstutdannelsen, opprettelsen av kuratorutdanning, nedbygging av nordisk samarbeid, maleriets stadige «tilbakekomst», nytt fokus på økologi og på feminisme, gjenbruk og revitalisering av modernismens former, og mye mer. 4 Vi har valgt å fokusere på to ytterpunkter av kunstfeltet. På den ene siden den internasjonale kunstbransjen, hvor økningen i antall messer og biennaler, samt globalisering av vestlig kunstsyn, er sterke tendenser. Det andre hovedfokuset tar for seg kunstpraksis, med hovedvekt på kritiske eller marginale uttrykksformer, som fanziner og lydkunst. Her har vi også invitert seks kunstnere til å presentere prosjekter spesielt laget for Kunstjournalen B-post. Mellom disse to bolkene presenterer vi en enquête hvor aktører med tilknytning til norsk kunstliv forteller om sitt inntrykk av 00-tallet så langt. Svarene viser kompleksiteten i kunstfeltet, og umuligheten av en enkel karakterisering av tiåret, men enkelte fellesnevnere peker likevel mot noen samstemte oppfattelser. Samtidig som det har vært påfallende lite teoretisering omkring 00-tallet som epoke, er det tydelig en økende interesse for å diskutere dette tiåret. Årets Lyon-biennale har for eksempel 00-tallet som tema, under den megetsigende tittelen «The history of a decade that has not yet been named». I Kunstjournalen B-post diskuterer duoen PowerHammer biennalen i Lyon tallet symboliserte lenge framtiden per se. Fra Stanley Kubricks 2001: En romodyssé til Raga Rockers Jeg gleder meg til år En slik science fiction-preget fremtidsvisjon fremstår nesten som virkelighet i møte med dagens turbokapitalisme innen kunstbransjen, som Power Ekroth beskriver i sin artikkel. Martin Schibli viser, med hjelp av statistiske fakta, hvordan det glipper i kunstfeltet mellom retorikk og praksis, når det gjelder politisk korrekte mål. Chin-tao Wu skriver om møtet mellom kunst og business fra et annet synspunkt, og viser hvordan instrumentalisering av samtidskunst kan få ekstreme utslag. 00-tallet har sett en økende interesse for ulike historiske fenomener, særlig fra 60 og 70-tallet. For å gi perspektiv og bakgrunn til samtidige hendelser inneholder flere av artiklene tilbakeblikk på de siste tiårene. En av de historiske bevegelsene som har blitt trukket frem og influert mange unge kunstnere, er den Situasjonistiske Internasjonale. Vi har spurt situasjonisteksperten Mikkel Bolt om å utdype dette. Lydkunst får stadig mer oppmerksomhet som kunstform og Christoph Cox ser på den ekspansive utviklingen av lydkunstfeltet på 00-tallet, og denne sjangerens sammenfall med en bredere auditiv vending i vår kultur fra 60-tallet til i dag. Nettkunst er også en ny kunstform. Mattias Thronsen diskuterer i sin artikkel hvordan nittitallets aktivistiske nettkunst på noen områder har blitt institusjonalisert og ufarliggjort på 00-tallet. Til slutt tar Tora Visnes oss med i Bergens kunstundergrunn, hvor fanziner og andre prosjekter uten offentlig støtte utgjør en sterk kontrast til kunstbusinessen. Dette året har kulturbyråd Henning Warloe lansert ideen om en ny stor samtidskunstbiennale i Bergen, en idé vi er spent på resultatet av. Samtidig er det ikke uventet at en del kunstnere velger en lavmelt deloffentlighet, med eksklusive, nesten hemmelige og losjeaktige former for distribusjon av sin virksomhet. Kunstens annerledeshet, som noe som ikke lar seg måle i økonomiske eller nyttemessige termer kan og bør ikke markedstilpasses. Annette Kierulf og Steinar Sekkingstad 5

4 Varer som intellektuell utfordring og intellektuell utfordring som vare POWER EKROTH KUNSTBRANSJE 6 Tingenes tilstand innen kunstverdenen har forandret seg enormt det siste tiåret, med hjelp av markedets eksplosjonsartede boom, internasjonalisering og en enorm økning av kunstinteresserte. De nye forholdene, hvor maktposisjoner og verdier forskyves og forandres, krever et nytt kart å navigere fra. Hvilke er de mest sentrale faktorene som påvirker produksjonen av kunst i dag og i morgen? Auksjonarius på Christie s i New York må ha hatt en av sitt livs beste dager den 16. mai 2007, dagen for den store vårauksjonen av samtidskunst. Det alle ventet på var en av Andy Warhols bilkrasjscener i silketrykk: Green Car Crash (Green Burning Car 1) fra 1964 og utropsprisen var på 17 millioner dollar. De første minuttene går fort unna, med tre som overbyr hverandre med en million av gangen i høyt tempo, til det ved 35 millioner fortsetter med i slengen. En av budgiverne hopper av straks etter 30 millioner og det står til slutt mellom to pengesterke kunstinteresserte som, gjennom hver sin representant fra Christie s med telefonlinje, byr fra hver sin side av salen. Enhver som ser videoopptaket på Internett 1 kan kjenne det eksalterte rushet hvert nytt milliontall som flyr gjennom luften bringer med seg. Jeg har sett det åtte minutter lange opptaket mer enn 20 ganger og blir like fascinert og sugd inn hver bidige gang. Adrenalinet stiger og jeg ler og hyler foran dataen og blir like flau hver gang over samlernes iver. Prisen går stadig opp, opp, opp. Ved 59,5-60 millioner dollar oppstår litt av en forvirring i telefonene da en liten håndbevegelse blir oppfattet som et bud, men som ikke var det, og som ble til et bud likevel, sekundet senere. Alle i salen sitter som på nåler hvor skal dette ende? Ved 61 millioner blir det endelig en pause i budene og auksjonarius hever sin klubbe; «Fair warning aaand: selling!» Han skal til å dunke klubben da det fra publikum plutselig utropes med høy klar stemme « !!» hvilket får auksjonarius til nesten å danse av spenning og glede; «NEW bidder! Talk about leaving it late!» til publikums susing og latter. Det er selveste Larry Gagosian, supergalleristen som har et eget imperium av gallerier i London, New York og Los Angeles, som nå sitter i direktelinje på mobiltelefon med oljemilliardæren Steve Cohen og prøver å rope inn Warholen sent. Men Cohen får likevel ikke bildet, det blir til slutt solgt for 64 millioner til noen pr. telefon ved Christie s Asia-representant. Kunstmarkedet som thriller Få har gått glipp av at kunstmarkedet har vært superopphetet de siste fem årene, og at dette har sin spesielle tiltrekningskraft. Det er dekadent og veldig sexy med så mye penger i omløp. Men mange skeptikere sammenligner kunstmarkedet med IT-boblen for noen år siden, eller med de to forrige gangene kunstmarkedet var sterkt, på 80-tallet og på slutten av 90-tallet, og spår en snarlig kollaps. Med den eksplosjonsartede utviklingen av messer rundt om i verden, er det ikke vanskelig å se lignende trekk nå som da. Det mest illustrerende eksempelet på utviklingen de siste årene er Art Basel Miami Beach, lillesøstermessen til Art Basel, som truer med å sluke Art Basel ved å rett og slett kjøpe modermessen(!). Den første Art Basel Miami Beach i 2002 var en relativt liten historie med få besøkende. I 2003 hadde det dukket opp en konkurrerende messe, året etter to flere konkurrerende messer, i 2005 fantes det fem messer og i 2006 hele 13 messer som konkurrerte om de besøkendes tid og penger i løpet av de samme dagene. Alle vet at det er umulig å se alt på de fem dagene messene pågår legg til boklanseringer, galleridistriktets åpninger, museumsåpninger, seminarer, cocktails, konserter, middager og store fester, og man forstår at kunstmesser handler om mye mer enn kunst og penger. Kunstverdenen er ca. 20 ganger større nå enn den var for bare ti år siden. Denne eksplosjonen av ny interesse vil antakeligvis kunne gjøre det mulig for markedet å fortsette å være stabilt, selv om for eksempel boligmarkedet kollapser totalt. Med så mange nye, pengesterke og kunstinteresserte mennesker, også fra andre markeder og økonomier, vil galleriene kanskje bli færre i en global nedgang, men de fleste vil klare seg. På 90-tallet åpnet nye biennaler omtrent hver måned, mens nå er det messer som åpnes. Påfallende mange snakket, typisk nok, om Veneziabiennalen og documenta som messer i sommer. Riktignok åpnet også en helt ny kunstmesse i Venezia i år, parallelt med alle biennalers mor, som i år var kuratert av amerikanske Robert Storr. Fra mine egne observasjoner vet jeg at den kunsten som ble vist på biennalen, og som var på markedet, ble solgt under åpningsdagene i Venezia, og ikke uken etter i Basel. Men Venezia-biennalen, i år døpt til «Think with the senses, feel with the mind», er ennå ikke fullt ut en messe. Bare nesten. I Venezia finner nemlig samlerne som regel de sikre kortene for hva som allerede er etablert god smak, kanskje spesielt i utgaven av Dette gjør jo innkjøpsprosedyren mye enklere enn i Basel, hvor forhold som den store konkurransen kjøpere mellom (det er selgers marked), skaper vansker med å gjøre det riktige kjøp. I Venezia har kunsten allerede fått legitimitet av noen utenfor markedet og dermed er det bare et spørsmål om man liker verket selv, før man kjøper kunsten. Storr, som gjorde flere utspill om hvor fri han forsøkte å være fra markedet, presenterte likevel en utstilling som var godt inkorporert i markedet, med få eller ingen usalgbare installasjoner. Samtidig gjorde han et stort poeng av at han nektet å reise med taxibåt hvis den var betalt av en samler eller dealer. For å forstå hans fullstendige distansering fra disse aktørene i markedet må man kanskje huske at biennalen for to år siden, kuratert av Rosa Martìnez og Maria de Corral, var en nokså flat utstilling. De inkluderte verk i biennalen som åpenbart var lånt inn (gratis) av dealere og gallerier i håp om at de etter biennalen ville få solgt sine hyllevarmere til en bedre pris. At kunsten hadde lav kvalitet spilte mindre rolle enn en viktig signatur. Storrs distansering er ikke bare forståelig, men også sympatisk i den forstand at man vil unngå å vise gamle verk av Francis Bacon, som Martìnez og Corral gjorde. Dessverre hjalp det som sagt veldig lite for selve utstillingen. Under åpningsdagene av Veneziabiennalen, lengst borte i Arsenale, bekreftet en kurator mine egne tanker: «Om det er meningen at kunstutstillinger skal være så kjedelige som dette må jeg slutte å lage dem NÅ!». Det var flaks at den afrikanske paviljongen reddet Arsenale fra narkolepsiens klør, og presenterte noe liv i den ellers helt døde utstillingen drept av kuratorens ønske om å være profesjonell, i betydningen å vise frem velinstallerte verk på rad og rekke, men uten glimt av pasjon. Kjedsomhet og angst Ja, jeg er trolig en av de sterkeste kritikerne av årets utgave av Veneziabiennalen. Jeg er kanskje unyansert, men det er virkelig få store utstillinger som kan konkurrere med Venezia om kjedelighetsfaktor det måtte være årets utgave av documenta, kuratert av Robert M Buerghel og Ruth Noack, med det største innslag av formalisme siden Mondrians tid. Storrs og Noacks noenlunde demokratiske ide om at både kunstanalfabeter og kunstprofesjonelle skal kunne møtes side om side i en hippieaktig kunstopplevelse kom naturligvis til kort, kanskje tydeligst i det nye teltet kalt Aue-pavillion. Kuratorene og arkitektene ble lammet av en krangel om hvorvidt air-condition skulle brukes eller ikke, og resultatet ble en steikeovn med tynne vegger og med verk utstilt som på de gamle kunstmessenes tid, da alt skulle henge på rad og rekke på en døll riksutstillingeraktig måte. Små innrammede malerier og fotografier var det mye av. Slikt som garantert er lett å henge over sofaen hjemme. Tanken kom lynraskt: hvorfor lykkes det provisorske teltet som bygges opp hver høst i London for frieze-messen så mye bedre, når documenta har hatt hele fem år på seg? Hvorfor minner documenta om en dårlig lokal kunstmesse fra 80-tallet, mens friezemessens telt, nokså uinteressant i seg selv, nærmest ligner en posh museumsarkitektur? Mange skeptikere sammenligner kunstmarkedet med IT-boblen for noen år siden, og spår en snarlig kollaps. Sommerens rotterace gjennom Europa til Venezia, Basel, documenta og Münster, var selvfølgelig en staminatest av KUNSTBRANSJE 7

5 KUNSTBRANSJE: Varer som intellektuell utfordring... 8 guds nåde. Men for de som forventet å bli slitne av Stendahlsyndromet eller å få overdose av visuell og intellektuell utfordring og input ble skuffet, det som sto igjen var kjedsomhet og angst. Forventningene om at det ville skje en implosjon på grunn av de mange parallelle megautstillingene ble ikke innfridd. Implosjonen ble isteden til et sinne og en vilje om å få lage noe selv, noe annerledes, noe som man selv har lyst til å se. Billetten til Istanbul og Hou Hanrous kuraterte 10. Istanbulbiennale er allerede Det fantes mer usalgbar kunst i Basel enn booket kanskje vil det her finnes noe både i Venezia og på utover det som er forventet? documenta. Nivelleringen av biennale og Midt mellom Veneziaåpningen og documentaåpningen var det akkurat nok kunstmesse kan neppe bli tydeligere tid til å spandere to dager i Basel for åpningene av de fem kunstmessene der. De fleste samlerne valgte å stoppe i Basel og reise til documenta og Münster etterpå. De hadde allerede kjøpt en stor del av kvoten sin i Venezia nå var de på utkikk etter ny kunst. Frasen «See it in Venice and buy it in Basel» er ironisk nok blitt til «Buy it in Venice and see new art in Basel». Her hadde Rirkrit Tiravanija fått Basels symfoniorkester til å spille et spesialkomponert musikkstykke, Daniel Buren hadde malt striper på trappene og Christoph Büchel hadde installert en flere hundre kubikkmeter stor trashinstallasjon med innebygget bar. Det fantes mer usalgbar kunst i Basel enn i Venezia og på documenta. Nivelleringen av biennale og kunstmesse kan neppe bli tydeligere. Men dette gjelder likevel mer for Art Basels to messer enn for messer generelt. Overproduksjon, en risiko? Nye kunstmesser åpner hvert år, slik biennaler gjorde på 90-tallet. De har enorm betydning for kunstmarkedet, for kunstlivet og for kunstnere dvs noen kunstnere. Presset på de allerede etablerte kunstnerne er massivt. De forventes nærmest å bæsje ut kunst til sine gallerier uavbrutt og til hver messe galleriene deltar i i tillegg til separatutstillingene på galleriet og alle de andre utstillinger de deltar på. Det fører lett til overproduksjon og mange kunstnere vegrer seg for å delta i racet. Disse blir da fort byttet ut. Det fører også til neofili, dvs. at mange gallerier leter etter stadig yngre kunstnere, og at kunststudenter plutselig kan selge kunst like dyrt som sine forbilder. Dette leder i sin tur til et meget kunstig marked som vil få vansker med å finne tilbake til en mer normal prisregulering når kunstmarkedsboblen sprekker. Og boblen vil sprekke, det er alle rørende enige om. Men kanskje ikke like dramatisk som på slutten av 90-tallet. Aldri før har man i så stor grad samlet på samtidskunst. Tidligere har man hatt samlinger i kategorien Rembrandt og Vermeer i første omgang, i andre omgang var det Picasso og Matisse som gjaldt. Nå ser vi samlinger hvor det eldste verket er av Warhol ikke rart at rekorden ble satt av nettopp en Warhol, den største garantien i dag for pengene tilbake. Globalisering av markedet Tempoet på kunstverdenens maksimering har vært høyt det seneste tiåret, men det er ikke bare messer og biennaler som stadig blir flere. Det blir også flere og flere gallerister, flere og flere sider i Artforum, flere og flere samlere som vet å kjøpe samtidskunst og det blir flere og flere markeder. De såkalte nye økonomiene kan forhåpentligvis redde det dekadente kunstmarkedet i vesten når luften går ut av ballongen. Det bør vel nevnes i denne sammenhengen at antallet kunstnere kanskje ikke øker, men at det blir flere og flere kunstnere som klarer å leve av sin kunst. Og, som sagt, noen kunstnere lever som veritable popstjerner, som Olafur Eliasson, Terence Koh eller Dash Snow. De nye markedene er så klart Russland, Kina, India og for ikke å glemme deler av Midtøsten. De tre lilleputtstatene Dubai, Sharjah og Abu Dhabi som inngår i de Forente Arabiske Emirater, profilerer seg sterkt innen samtidskunst, uten tegn til mangel på penger. De tre statene har valgt tre ulike måter å promotere seg på. Sharjah har nettopp vist en 8. biennale, overtatt av sjeikens unge datter Hoor Al Qasimi, kuratorutdannet i London. Årets tema for Sharjahbiennalen var «Still Life, Art, Ecology and Politics of Change» og et av de mest kaksete verkene var av Rirkrit Tiravanija, som hadde skilter over hele byen med teksten «Less oil, more courage». I mars åpnet en helt ny kunstmesse i Dubai, Gulf Art Fair, og Abu Dhabi fikk nylig klarsignal for den i Frankrike hardt kritiserte 700-millioner-eurodealen som betyr at de nå har rettigheter til å oppføre et eget Louvre. Tidligere har man kjøpt rettigheter til å oppføre et Guggenheimmuseum på kunstøya Saadiyat, hvor en biennaleby, større en den i Venezia, planlegges med hjelp av Thomas Krens, sjef for Guggenheim i NY. I 2012 skal det hele være klart, med bygg tegnet av Jean Nouvel, Frank Ghery og Zaha Hadid. Tanken er å oppnå en Bilbaoeffekt. Nevnte Chris- tie s har selvfølgelig en Dubaifilial tett etterfulgt av konkurrentene Sotheby s og Bonhams. Boom også i Midtøsten Men hva betyr alt dette for kunsten? Både nye muligheter og færre muligheter, selvfølgelig. I Midtøsten har utviklingen hatt en enorm innflytelse på kunsten. De fleste regimer i Midtøsten praktiserer sterk sensur, ikke bare på det frie ord, men også på den frie kunst. Vel, oljepenger og skattefritak har i Gulfen skapt en frisone for hele regionen, på flere måter. Det er relativt lett for kunstnere og andre aktører innen regionen å få visum til gulflandene, mens det er mye vanskeligere eksempelvis for en Iraner å reise til Egypt. Økonomisk utvikling kommer her i første rekke. For Gulfen har dette betydd å gå fra en sandhaug til å være stedet hvor 75% av verdens byggekraner er i sving, i løpet av en tiårsperiode. I tillegg er internasjonale relasjoner alfa og omega i dette området; så kulturkløfter må overbygges og det fort. I deres første pressmelding hevder Gulf Art Fair (som talende nok eies 50% av Dubai International Financial Center) at de innen tre år vil være blant de fem viktigste kunstmessene i verden. Den første messen var dog en stor skuffelse, hvor kun 40 gallerier (fra hele verden) nervøst ventet på det nye markedet i en av de superluksuriøse feriebyene. Visstnok ble et verk av Tracy Emin fjernet på grunn av sensuren, men hvem bryr seg vel om det markedskreftene sensurerer på alle messer verden over. Champagnen uteble fra selve messegulvet (men selvfølgelig klarer en depravert nordeuropeer å finne den på slippefesten til Bidoun et av Midtøstens mest intellektuelle kunstmagasiner) og kvaliteten på kunsten og galleristene kunne virkelig ha vært bedre. Tradisjonen blant kunstnere i Midtøsten var for ca ti år siden å enten kopiere det de fant i blader som Flash Art og Artforum, bruke sin kunst ekstrempolitisk, gå inn i landets egne stereotype tradisjoner eller flytte til London, New York eller Berlin for å prøve lykken hvis de ikke var blitt oppdaget av en internasjonal kurator eller samler ute på eksotisk shopping, og dermed hadde fått muligheten til å gå sine egne veier etter hvert. Nå har en egen kunstverden, sammen med den økende interessen utenfra, skapt et internt marked som også inkluderer internasjonale kunstnere som Lara Baladi og Hassan Khan. Bare tanken på at det eksisterer et marked for regionens samtidskunst, og møtet med et internasjonalt marked på hjemmeplan, er virkelig omveltende. Innhold kan også kjøpes for penger. Et superambisiøst seminarprogram, bare overgått av Baselmessen selv, ble arrangert med den internasjonale og regionale kunstverdens giganter på plass. Symptomatisk nok handlet Jerome Sans innledende foredrag om at man neppe i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg Dubai som kunstverdenens møteplass for bare ti år siden. Russland, Singapore og Kina Heller ikke Moskva eller Shanghai ville fått plass i den fantasien. Blant Moskvas to nye biennaler, ønsket den første å skape intellektuell friksjon med kunsten og klarte også dette i noen grad. Den andre ønsket å distansere seg fra markedet gjennom å paradoksalt nok nærme kunst. seg det. Deler av utstillingen var installert i det luksuriøse varehuset TsUM midt blant Prada og Versace. Andre deler var installert i det uferdige Republikkens tårn midt i det nye Moskva, noe som vil bli Europas høyeste tårn når det står ferdig. Paradokset var åpenbart: En av kuratorene nektet å komme til byen uten livvakt, samtidig som veldig mange biennalebesøkere, inkludert undertegnede, ble ranet under åpningsdagene. De fleste regimer i Midtøsten praktiserer sterk sensur, ikke bare på det frie ord, men også på den frie I Singapore, den lille øyen i fjerne Asia med de mange skyskraperne og en økonomi som ligner Dubais, har en rar twist i markedskreftene dannet grunnlag for fødselen av en biennale. I dette diktaturet er det sterk sensur og mer eller mindre umulig å få til store demonstrasjoner en medvirkende årsak til at verdensbanken syntes det ville være ekstremt praktisk å legge sin årlige samling hit. En stor pengesum kom fra banken som betaling for besøket, under forutsetning av at Singapore også skulle arrangere et kulturevenement for folket under oppholdet og simsalabim: en helt ny biennale, første gang kuratert av japanske Fumio Nanjo kalt «Belief», høsten Så har vi jo den kinesiske boomen i kunstverdenen, en utenkelighet for bare noen få år siden, men nå en global virkelighet. Men hvilken kurator eller kunstkritiker med respekt for seg selv og kunsten, hyller det kinesiske maleriet (eller for den saks skyld Leizpigskolens maleri) som kjøpes av enhver samler med respekt for seg selv? Gallerier fra hele verden står så klart i kø for å åpne filial i Shanghai og få kapre seg en eller to av de kinesiske KUNSTBRANSJE: Varer som intellektuell utfordring... 9

6 KUNSTBRANSJE: Vare som intellektuell utfordring malerne til sin stall. Og til høsten åpner Shanghais første kunstmesse. En biennale har de allerede fra før, og Centre Pompidou har de alt kjøpt rettighetene til å oppføre. Den makt som tidligere fantes hos et fåtall kunstkritikere, er overflyttet til et fåtall samlere med hundrevis av nye og nysgjerrige samlere som haleheng, og som alle ser seg selv som mesener for den store kulturen. Her skal det shoppes kulturell kredibilitet! Smart eller dum og glad? Skal man sette sin lit til det mest kjente fjeset innen auksjonsverden, Tobias Meyer, Worldwide Head of Contemporary Art for Sotheby s, så er «den beste kunsten også den dyreste kunsten, siden markedet er så smart». Det er ingen tilfeldighet at Meyer også var den som forrettet den nye rekorden for etterkrigskunst, også i New York i mai, for Mark Rothkos abstraktekspresjonistiske White Centre (Yellow, Pink and Lavender on Rose) fra Maleriet, innkjøpt av David Rockefeller i 1960 for $10.000, ble solgt for sinnssyke 73 millioner dollar etter en ekstremt aggressiv markedsstrategi iscenesatt av Meyer selv. Etterpåsnakket handlet ikke om at samleren kjøpte seg et Rothkomaleri, men at samleren hadde kjøpt seg en Rockefeller. Det er lett å heller velge side med Jerry Saltz i Village Voice, som kontrer Meyer og sammenligner markedet med en «dum og glad labrador som krever vår oppmerksomhet». Han er sterkt markedskritisk selv om han også mener at det vil være like dumt å «demonisere hele markedet». Markedet er utrolig differensiert og gir forskjellige utslag. Kuratorene er den nye kunstverdenens største tapere. Kommer Art Basel Abu Dhabi? Det er trendy å kjøpe samtidskunst, og det er trendy å skaffe seg et eget museum. Samleren er den nye maktfiguren i kunstverdenen og galleristen er blitt til imperatoren som har overtatt mye av den tidligere kunstnermytens stereotypiske status. Et eksempel her kan være Javier Peres fra Peres Projects. Kuratorene er den nye kunstverdenens største tapere. Fra å ha vært konger, som Hans Ulrich Obrist, går flere og flere kuratorer over til å bli gallerister eller kunstrådgivere for samlere. Noen kunstnere har blitt popstjerner à la Damien Hirst, de fleste gir bengen i kunstnermyten og noen er blitt rene melkekuer. Kunstkritikerne har blitt redusert til paparazzi, mens auksjonshusenes representanter er blitt til husguder som ruver på fremtidige lukrative investeringsløsninger. Det er ikke umulig å tenke seg at fremtidens virkelige maktposisjoner innen kunstverden vil besittes av en gruppe fleksibelt reisende art consultants som har den ene foten hos galleristen, den andre hos samleren og forhåpentligvis hjertet hos kunsten og kunstneren. Hva vil det bety at auksjonsfirmaet Phillips de Pury, som spesialiserer seg på samtidskunst, nylig inngikk i partnerskap med Charles Saatchi om hans nye museum som åpner til høsten? Eller hva betyr det at Christie s har kjøpt det store Zürich-, New York- og Londongalleriet Haunch & Vension? Resultatet av disse konstellasjonene vil vi først se om noen år. At det sekundære markedet aggressivt går inn i det primære markedet er dog en sterk indikasjon på at noe vil påvirkes i den kunst som produseres i dag og i morgen direkte eller indirekte, akkurat som Art Basel og Art Basel Miami Beach har påvirket utviklingen av kunstverdenen de siste tiårene og mer eller mindre nivellert forskjellen mellom messe og biennale. Blir neste steg at Art Basel eller frieze art fair inngår i et partnerskap med et auksjonsfirma? Og hvordan vil det påvirke? Vil Art Basel åpne en «Art Basel Beijing» eller «Art Basel Abu Dhabi»? Neppe i løpet av få år, men tanken er ikke lenger umulig, og hver måned ringer borgermesteren fra en eller annen by i verden til direktøren for Art Basel og spør om det er mulig. Men den som legger større vurderinger i hvorvidt det bare er positivt eller bare negativt for kunsten med et sterkt marked, er ute på tynn is. Dette er en suppe med mange smaker. Romantikere og idealister ser fortsatt kunstverden som den mest autonome og fritenkende sfæren i samfunnet. På slutten av dagen handler kunst uansett om ideer; og ideer er fortsatt den sterkeste valutaen som finnes. Men den som legger større vurderinger i hvorvidt det er bare positivt eller bare negativt for kunsten med et sterkt marked, er ute på tynn is. 1 KUNSTBRANSJE 11

7 Om samtidskonstens globala ambitioner retorik vs praktik M A RT I N S C H I B L I Retoriken inom konstvärlden är att samtidskonst är en global angelägenhet, finns det täckning för det påståendet? Inte riktigt om man tittar på statistik över 25 biennaler mellan Biennalkulturen utgör sedan 90-talet den viktigaste arenan för samtidskonst. Biennalerna står för kvalitet. I biennalkulturen ligger underförstått antagandet att samtidskonsten är en global angelägenhet. Den är en del av samtidskonstens retorik. Samtidskonst beskrivs gärna med omnipotenta möjligheter. Världen skulle se bättre ut om alla fick ta del av samtidskonst. Ett demokratiprojekt i framkanten av samhällets framåtskridande. Är antagandet riktigt? Och i så fall, är biennalerna ett tecken på att samtidskonst blivit en global angelägenhet? Figur 1: Topp 10 biennalländer utifrån födelseort 1: USA 9,9% 2: Kina 4,9% 3: Tyskland 4,8% 4: Storbritannien 4,7% 5: Japan 4,5% 6: Frankrike 3,6% 7: Italien 3,2% 8: Sydkorea 3,2% 9: Brasilien 3,1% 10: Spanien 2,2% 12 Lars Vilks, The Hedgehog, Momentum Foto: Terje Holm Till Momentumbiennalen, Try Again, Fail Again, Fail Better, Moss 2006, sammanställde jag statistik utifrån 25 biennaler från tidsperioden 15. oktober 2005 till 15. oktober Sammanlagt deltog över 1800 deltagande konstnärer. Statistiken utgick från var konstnären var född, «bor och arbetar i...» och utbildning. Resultatet visades i form av en utställning i skulpturen The Hedgehog av Lars Vilks. Topp 10 biennalländer För att en biennal ska gå hem med det globala anspråket behöver man konstnärer från jordens alla hörn. Vanligtvis definierar man nationell tillhörighet utifrån konstnärens födelseort. Tittar man i biennalkataloger finner man enskilda konstnärer som är födda i olika delar av världen. Men den sammantagna statistiken 2 (figur 1) utifrån födelseort, visar faktiskt att fem länder står för 29% av biennalkonstnärerna, 10 länder stod för 44%. USA, Tyskland och Storbritannien tillhör som väntat konstens stormakter. Japan, Sydkorea, Frankrike och Brasilien behåller fortfarande sina ställningar som starka konstnationer. De nordiska länderna har tillsammans 5,6%. Statistiken bekräftar Kinas starka frammarsch inom samtidskonsten. En position som mycket väl kan hålla i sig eftersom det finns en stor inhemsk efterfrågan på kinesisk samtidskonst. Som bekant råder ett starkt samband mellan förekomsten av samtidskonst och ett marknadsekonomiskt synsätt. 11: Danmark 2,0% 12: Sverige 1,8% 26: Norge 0,9% Det man bör reflektera över är om födelseort ger en korrekt bild huruvida biennalerna har en global representation. Många av de konstnärer utanför västvärlden som tillskrivs nationalitet utifrån sin födelseort lämnade sina hemländer i unga år och flyttade till väst, ibland långt innan de bestämde sig för att bli konstnär. Inte nog med det, konstvärlden förväntar sig och prioriterar konstnärer som arbeta med frågeställningar som rör deras tillskrivna kulturella identitet. Några exempel: Shirin Neshat, född 1957 i Iran, flyttade som 17-åring till USA där hon gick på Berkeley och tog en examen i måleri. Men det var först 1990, när hon bodde i New York, som hon aktivt började arbeta som konstnär och då med frågor som behandlar relationen islam-västvärlden, samt genusfrågor inom islam. Mona Hatoum, född 1952 i Libanon, beskrivs som palestinsk konstnär, flyttade 1975 till England. Mellan utbildade hon sig på Byam Shaw School of Art och Slade. Hatoum arbetar med förflyttning och nomadliv. Rirkrit Tiravanija presenteras gärna som thailändsk konstnär. Han är född i Argentina i en thailändsk diplomatfamilj, utbildad på amerikanska skolor och KUNSTBRANSJE 13

8 KUNSTBRANSJE: Om samtidskonstens globala ambitioner - retorik vs praktik 14 gick slutligen på Whitneyprogrammet. Tiravanija anspelar gärna på buddism och buddismens generositet. Men även konstnärer födda innanför västvärlden kan mycket väl presenteras som utländska, till exempel presenteras Chris Ofili som Nigerian trots att han är född och uppvuxen i London. I sin konst använder han sig av bland annat elefantspillning. Frågan som bör ställas är om dessa nämnda konstnärer är representativa för sina hemländer, eller om deras konst snarare uppfyller västerländska kvalitetskriterier? Svaret är det senare. Bor och arbetar i Om man ser på var konstnärerna bor och arbetar framträder en annan bild över den nationella diversifieringen på biennalerna. Om man utgår från «bor och arbetar i...» finner man att fem länder hyser 42% av biennalkonstnärerna, 10 länder står för 56% och 20 länder hyser 2/3 av alla biennalkonstnärer (se figur 2). Figur 2: Topp 10 biennalländer utifrån bor och arbetar i... 1: USA 15,9 % 2: Tyskland 10,0 % 3: Storbritannien 6,6 % 4: Frankrike 5,5 % 5: Kina 4,3 % 6: Nederländerna 3,1 % 7: Japan 3,1 % 8: Brasilien 2,8 % 9: Italien 2,5 % 10: Sydkorea 2,1 % Statistiken visar också att USA, Tyskland, Storbritannien och Frankrike har procentuellt fler konstnärer med på biennalerna än motsvarande grad infödda. Noteras kan att Nederländerna får en stark position vilket inte landet har om man jämför utifrån födelseort. Nu är det inte heller så att det är jämt fördelat inom de framträdande länderna. Tvärtom, de uttagna biennalkonstnärerna bor i New York, Paris, London eller Berlin, (figur 3). Sammantaget kom 30,7% av biennalkonstnärerna från fem städer, 40,8% från 10 städer, och hälften av alla biennalkonstnärer är fördelade på 20 städer. Det är ingen överraskning. Dessa framträdande städer kan ses som konstvärldens noder dit konstnärer flyttar. Här händer det och det är här resurserna finns, och därmed chans till försörjning. De flesta länder har bara ett nationellt centrum, men många har inte ens det. Den konstnär som vill göra en karriär, får i regel söka sig till landets konstmetropol eller söka sig utomlands. Curatorer på jakt efter nya konstnärer besöker vanligtvis bara större städer där det är störst chans att hitta något intressant. Där man på kort tid kan se en mängd utställningar. Tidsoptimering gäller även för curatorer. Nu är det inte heller så att vem som helst kan komma ifråga för en biennal även om man skulle bo i en metropol. Det gäller att finnas i ett sammanhang där man kan bli utvald. Det handlar om rätt nätverk, gallerist, rätt skola och att man kan tala för sig. Det gäller att förstå praktiken och att ha rätt konstsyn. Figur 3: Topp 10 biennalstäder utifrån bor och arbetar i... 1: New York 10,9 % 2: Berlin 7,3 % 3: Paris 5,0 % 4: London 5,0 % 5: Beijing 2,5 % 6: Los Angeles 2,5 % 7: Tokyo 2,2 % 8: Seoul 1,9 % 9: Amsterdam 1,9 % 10: Stockholm 1,6 % 12: Köpenhamn 1,3 % Topp 10 utbildningsländer De flesta konstnärer får sin konstsyn i samband med sin konstutbildning. Statistiken visar att var femte konstnär är utbildad i USA. Hela 40% av alla biennalkonstnärer är utbildade i USA, Storbritannien eller Tyskland. Hälften av alla biennalkonstnärer har sin utbildningsbakgrund i fem länder. 10 länder står för 2/3 av alla utbildningar. 20 länder står för 80% av biennalkonstnärernas utbildningar (figur 4). Koncentrationen ökar ytterligare och visar på vems tolkningsföreträde som är rådande på biennalerna. Figur 4: Topp 10 utbildningsländer bland biennalkonstnärer 1: USA 19,7 % 2: Storbritannien 12,2 % 3: Tyskland 7,2 % 4: Frankrike 6,0 % 5: Nederländerna 5,9 % 6: Kina 4,7 % 7: Danmark 3,0 % 8: Kuba 2,6 % 9: Sverige 2,4 % 10: Sydafrika. 2,2 % 16: Norge 1,1 % Statistiken bekräftar Nederländernas roll som en stark utbildningsplats. När så många konstnärer utbildas av så få länder leder det till att andra länder, som Sverige, Kuba och Sydafrika kan hamna på topp 10. Brasilien, Italien och Spanien ligger alla mellan 10:e och 20:e plats. En anledning att dessa ligger sämre till på denna lista kan vara att utbildningarna här är mer traditionella, och att många därför sökt sig till utbildningar utomlands. De framträdande konstskolorna är koncentrerade till några få städer, (figur 5). Figur 5: Topp 10 utbildningsstäder 1: London 9,3 % 2: New York 5,9 % 3: Amsterdam 4,7 % 4: Köpenhamn 2,9 % 5: Paris 2,6 % 6: La Habana 2,6 % 7: Chicago 1,8 % 8: Beijing 1,8 % 9: Stockholm 1,8 % 10: Hamburg 1,7 % Var fjärde biennalkonstnär är utbildade i fem städer, exempelvis är var 10:onde biennalkonstnär utbildad i London. I USA rör det sig kring New York, Chicago och Kalifornien. I Tyskland fördelas utbildningsplatser mellan Hamburg, Berlin, Düsseldorf och Frankfurt, vilka alla finns inom topp 20. Några städer kommer till synes högt, som Köpenhamn. Danska konstnärer hade kanske ett bra år på biennalerna, men det är också ett uttryck för en stark koncentration i danskt konstliv. Är man dansk konstnär, så är man utbildad i Köpenhamn, något annat räknas inte. Topp 10 konstskolor Det är inte vilken skola som helst som duger heller. Konstskolorna disciplinerar eleverna och det är här de första nätverken skapas. De intressantare konstskolorna bevakas på nära håll av curatorer, gallerister och samlare. 10 skolor har utbildat var femte biennaldeltagare. London har fyra skolor bland de 10 främsta. 25 skolor utbildar 36,7% av deltagarna och 40 skolor hade utbildat 44% av alla deltagare 3. Skolornas placering är säkert en kombination på utbildningens kvalitet och att eleverna kan skapa kontakter utanför skolan. Den skola som fick in flest f.d. elever till biennalerna var Rijksakedemie i Amsterdam. I Norge är man utbildad i Oslo eller Bergen. Svenska konstnärer är utbildade på Konstfack eller Kungliga Konsthögskolan, båda i Stockholm. Den yngre Malmö Art Academy klarar sig bra med en 38:onde plats bland konstskolorna, men det är generellt de konstnärer som lämnar Malmö efter sin examen som hittills klarar sig bäst. Figur 6: Topp 10 konstskolor 1: Rijksakademie, Amsterdam 3,1 % 2: Royal Academy, Köpenhamn 2,9 % 3: ISA 2,5 % 4: Royal Collage of Art, London 2,3 % 5: Slade, London 1,9 % 6: Chicago School of Art Institute 1,9 % 7: Goldsmith, London 1,9 % 8: HFBK, Hamburg 1,7 % 9: Whitney Program, New York 1,7 % 10: Central St. Martin s School, London 1,5 % 17: Konstfack, Stockholm 1,1 % 30: Kungliga Konsthögskolan, Stockholm 0,7 % 33: Kunsthøyskolen i Oslo 0,6 % 38: Malmö Konsthögskola 0,5 % Man hade kunnat göra en fördjupning och specificerat vilka avdelningar på skolorna som klarar sig bättre. Exempelvis är det i Tyskland stora skillnader i framgång mellan olika Meisterklasse, som fortfarande har betydelse på tyska Cv:n. Praktiken Slutsatsen av statistiken bör rimligtvis vara den att biennalerna inte alls kan hävda utgöra någon global representation. Tvärtom, urvalet till biennalerna kommer från en ytterst begränsad grupp konstnärer. Den globala representationen är i själva verket en retorik. En viktigare princip är att visa rätt konst på biennalerna. En potentiell kandidat för att komma med på en biennal handlar om att befinna sig på rätt plats, ha rätt bakgrund och rätt konstsyn. Konstnären skall i första hand representera den konst som är gällande inom samtidskonsten. Det som visas på biennaler är företrädesvis en socialkritisk samhällsengagerande konst som det går att skriva teoretiskt om. Det skall vara en västerländsk samtida konstsyn som presenteras, inget annat. Samtidigt måste retoriken om det globala ändå uppfyllas. Det bästa är att finna konstnärer inom systemet med rätt konstsyn (alltså med rätt utbildning, nätverk och KUNSTBRANSJE: Om samtidskonsten globala ambitioner - retorik vs praktik 15

9 KUNSTBRANSJE: Om samtidskonsten globala ambitioner - retorik vs praktik gallerier), som med lite god vilja kan presenteras som utländska och vars identitet man kan exploatera. Och räcker inte det, får man ta in en viss andel pliktkonstnärer. Konstnärer som blir utvalda endast i egenskap att bekräfta att biennalen är en global angelägenhet, och alltså inte i första hand för att deras konstnärskap är intressanta. Pliktbehovet har säker gynnat några länder som befinner sig i periferin. Nordens starka representation, 5,6% på biennalerna, kan säkert till viss del förklaras av att de utgör pliktkonstnärer. De kommer från periferin, men har en västerländsk konstsyn. Varför global? Det är inget problem i sig att konstbiennalerna utgår från en samtida västligt definierad konstsyn. Inte heller att urvalsgruppen är begränsad till några få städer och utbildningar, i några få länder. Problemet uppstår däremot när det är ett för stort glapp mellan retorik och praktik. Förr eller senare imploderar konstvärldens ideologi och blir därefter tomma fraser. Den socialt medvetna konsten reduceras till en tandlös form. Någon kanske invänder att processen ändå går åt «rätt håll». Det kanske är så. I takt med att fler länder tar till sig det västerländska synsättet på konst, kommer de att få in fler konstnärer på den globala konstscenen. Turkiet, Polen och Litauen har säkert kommit in i samtidskonsten för att stanna, men det har skett först efter det att gällande konstsyn i dessa länder förändrats och anpassats till den som råder internationellt. Anpassningen till västerländsk konstsyn möjliggjorde att bli anammad av konstvärlden som ofta tog emot dessa konstnärer. Genom att välja bland dessa kunde curatorn uppfylla kravet på att presentera något nytt. Betyder det i så fall verkligen en vidgning av konstbegreppet, eller är det inte ett tecken på en annalkande likformighet? tidskonstens möjligheter och hans förhoppningar om konsten, men när han tillsamman med Sans curaterade den 8:e Lyonbiennalen 2005, var endast en sjättedel av de utvalda kvinnor. Trots Guerilla Girls, envisa kritiker och att konstvärlden omfamnat feministiska teorier i konstvärlden sedan decennier, är endast, 29,5 % av biennalkonstnärerna kvinnor (något som vid ett snabbt överslag inte förändrats nämnvärt på biennalerna mellan ). 1 Statistiken beräknades enligt följande: Statistiken utgick ifrån konstnärens födelseort och var man bor och arbetar i. Den informationen kompletterades med uppgifter om utbildning, vilka några biennaler hade med i konstnärsinformationen, andra inte. Där det inte var fallet har jag själv letat upp den informationen. Alla deltagande konstnärer motsvarer 1p. En konstnär som var med på mer än en biennal, exempelvis Phil Collins, fick 1p för varje biennal han deltog i. Om man bodde i två städer fick var stad 0,5p. Procentsatsen får man genom kvoten av stadens poängantal delat med summan deltagande konstnärer på de 25 biennaler som ingick. De 25 biennaler som valdes ut tillhörde de mer tongivande biennalen under den aktuella tidsperioden, och ägde rum på skilda platser i världen. Följande biennaler var med i undersökningen: Ars 06 Kiasma, 9. Baltic Triennial, 4th Berlin biennial for Contemporary Art, Bucharest Biennale 2, Busan Biennale 2006, Dak art 2006, Guangzhou Triennial 2005, Gwangju biennale 2006, 3:dje Göteborgsbiennalen, 9 Biennale Istanbul 2005, 9. Biennale La Habana, 8. Biennale de Lyon 2005, Momentum 2006 i Moss, 2. Biennale Beijing 2005, Santa Fe, 27 bienal de Sao Paulo, Singapore Biennale 2006, 2006 Biennale of Syney, Tate Triennial 2006, Tirana Biennale 3, Torino, 3rd Biennial of Valencia, 51 Biennale Venedig 2005 och Whitneybiennalen Det gick inte att säkerställa födelseort för 17 konstnärer. 3 Information om utbildning rörande 387 konstnärer kunde inte hittas. 51 biennalkonstnärer såg sig själva som autodidakter. 200 konstnärer hade andra utbildningar än konstskolor, vanligast var examen inom arkitektur eller film. Varje konstskola fick 1 p för varje f.d. elev som deltog på en biennal. Om konstnären var med på 2 biennaler fick skolan 2p. Om en konstnär har 2 utbildningar i sin resumé fick varje skola 0,5p. Förberedande skolor är inte medräknade. Fra utstillingen med statistisk materiale som Martin Schibli viste i The Hedgehog av Lars Vilks, Momentum Foto: Terje Holm KUNSTBRANSJE: Om samtidskonstens globala ambitioner - retorik vs praktik 16 Den presenterade undersökningen är kvantitativ, och som sådan har den begränsningar, men den ger ett underlag för den kvalitativa frågeställningen på vilka grunder curatorer baserar sina val av konstnärer inför en utställning. Vanligtvis finns det alltid gott om välformulerade motiveringar, men de faktiska omständigheter och strukturer för urvalet kommer sällan till dager. De flesta tongivande biennalerna curateras av de mest framträdande personerna i konstvälden, till exempel Nicolas Bourriaud och Jerome Sans. Som bekant har Bourriaud ofta gett uttryck för sam- 17

10 Konsernenes inngrep i kunstverdenen: noen problemstillinger til debatt C H I N - TA O W U Privat næringsliv får stadig større innflytelse over kunstfeltet på et globalt plan. I takt med at offentlige støtteordninger raseres, erobrer kapitalmakten stadig flere territorier og blir premissleverandør i samtidens kulturelle diskurs. Konsernenes inngrep i kunstverdenen er komplekse og svært vanskelige å holde øye med. 18 Van Gogh som selger for den nederlandske ABN-AMRO Bank, annonsebanner på Taipei lufthavn, Foto: Chin-tao Wu Det er om lag fem år siden boken min, Privatising Culture, ble utgitt. Siden den gang har følgende spørsmål stadig hjemsøkt meg: I hvilken grad kan konsernenes inngrep i kunstfeltet fortsatt sies å være et sentralt og aktuelt fenomen, og hvilke former antar disse inngrepene i dag? Jo mer jeg reiser, jo mindre føler jeg meg i stand til å gi et tilfredsstillende og utdypende svar, eller en elementær oppdatering for den saks skyld. I dag er begrepet globalisering blitt et moteord som vi blir mer eller mindre bombardert med, men graden av involvering fra selskapenes side, inngrepenes form og innflytelsen de har i den lokale situasjonen, varierer kolossalt. Etter å ha vokst opp i Taiwan, i en kultur som er sterkt påvirket av Kina, og etter flere års studier i England, er jeg fullt klar over hvor stor makt dominerende krefter og kulturer kan få i mindre og svakere samfunn. Jeg er derfor også svært bevisst begrensningene og fordelene ved det arbeidet jeg har lagt ned. På den ene siden ville det være arrogant å tro at en analyse som først og fremst er rettet mot britiske og amerikanske forhold kan ha universell relevans eller at den kan overføres til andre deler av verden. På den andre siden er det et faktum at land som ikke har erfaring med konsernenes inngripen, ofte ser til England og USA når de skal knytte forbindelser med næringslivet. Hvorvidt dette skyldes det engelske språkets dominans som verdensspråk er umulig å si. Kulturelt sett handler det i bunn og grunn om forholdet mellom senter og periferi. Før globaliseringen hadde forestillingen om et kulturelt senter en viss relevans, hvor imperialistisk og nykolonialistisk en slik tankegang enn var. Etter globaliseringens inntog er det nærliggende å spørre: Er ikke vår tid snarere kjennetegnet av at det finnes sentra overalt? Kanskje bør vi alle plassere oss selv i periferien av et innbilt senter i vår egen fantasi, et senter som vil variere fra individ til individ og fra kontinent til kontinent. Det private avløser det offentlige Jeg vil driste meg til å gi et kort sammendrag av boken min og berøre noen av dens hovedpoeng. I boken undersøker jeg et aspekt ved virksomhetskulturen som har vært fremtredende både i Storbritannia og USA etter det ble initiert av Thatcher og Reagan tidlig på 1980-tallet: Som tittelen Privatising Culture tilsier, er boken et forsøk på å beskrive og analysere privatiseringen av samtidskulturen, spesielt samtidskunsten, på begge sider av Atlanteren. Aldri før har det private næringsliv i Storbritannia og USA hatt slik innflytelse på den såkalte høykulturen. Dette er en arena hvor kapitalens inngrep tidligere har vært ansett som uhensiktsmessig, for ikke å si uheldig. Det at næringslivet ga økonomisk støtte til kunstmuseer og andre kulturorganisasjoner var riktignok ikke noe nytt, men på 1970-tallet fikk næringslivet en mer aktiv rolle: I tillegg til å donere penger ble den premissleverandør i samtidens kulturelle diskurs. Tidligere hadde kapitalens inngrep i praksis vært både sporadisk og hatt et begrenset spillerom; i de tjue påfølgende årene ble selskapenes intervensjoner allestedsnærværende og altomfattende. Siden 1980-tallet har et voksende antall konserner på begge sider av Atlanteren etablert egne kunstsamlinger. Moderne selskaper nølte ikke med å bruke økonomiske ressurser på å ansette egne kuratorer og opprette egne kunstavdelinger, og med en iherdig turnévirksomhet av egen samling innenfor og utenfor landets grenser, tråkket de i bed som tidligere var forbeholdt offentlige kunstmuseer og gallerier. De lyktes dessuten i å forvandle kunstmuseer og gallerier til redskap for egen PR-virksomhet. Det gjorde de ved å ta over samfunnsfunksjoner som tidligere var forbeholdt kulturinstitusjoner, og ved å dra nytte av deres sosiale status. Konsernenes ambisjonsnivå kom tydelig til uttrykk i etableringen av kunstgallerier og museumsfilialer på egen eiendom, og i de mange kunstutstillingene som enten holdt hus der eller fikk turnere rundt om i landet. Det var som om kunsten hadde blitt uløselig knyttet til den daglige forretningsdriften. Likele- KUNSTBRANSJE 19

11 KUNSTBRANSJE: Konsernenes inngrep i kunstverdenen 20 des initierte det private en hel rekke kunstpriser, spesielt i Storbritannia. Ved å støtte kunstnerisk virksomhet forsøkte konsernene å rette søkelys mot egen virksomhet og opphøye seg selv til smaksdommere over samtidskulturen. Kort sagt, kapitalen fikk stor innflytelse i alle deler av samtidskunsten i produksjonen, formidlingen og mottakelsen av den. Sponsorene inntar kunstscenen Det mest bemerkelsesverdige aspektet ved den nye kunstinteressen på 1980-tallet var at næringslivets kapitalmakt spredte seg til områder som tidligere var så godt som forbeholdt det offentlige. Konsernene Ved første øyekast kan en slik samfunnsutvikling se ut til å mangle sidestykke, og den hadde ulike årsaker og sosiale status. må hovedsakelig ses på bakgrunn av en politisk skapt kursendring innenfor offentlig finansiering av kunstnerisk virksomhet. Her ser vi utvilsomt en direkte forbindelse mellom den frie markedspolitikken og tankegangen som dominerte i tiden Thatcher og Reagan regjerte. Forbindelsen mellom politisk linje og næringslivets sponsing, spesielt i Storbritannia, var så tydelig at Colin Tweedy, direktør for Association for Business Sponsorship of the Arts (ABSA), i 1991 gikk så langt som å hevde at sponsing av kunst var en av thatcherismens hjørnesteiner. drar nytte av kulturinstitusjonenes Boken min kan i grove trekk deles inn i tre deler. Den første, kapittel 2 og 3, gir et innblikk i det offentliges finansiering av kunst i Storbritannia og USA før 1980-tallet og diskuterer forandringene som oppstod i kjølevannet av Thatcher og Reagans styresett. Den andre delen, kapittel 4 og 5, undersøker samspillet mellom kunstmuseer og private selskaper siden 1980-tallet. Analysen går først inn på hvordan høyt profilerte næringsdrivende ble styremedlemmer ved kunstmuseene, og spesielt tas besetningen i styrene ved henholdsvis Tate Gallery i Storbritannia og Whitney Museum of American Art i USA nærmere i øyesyn. Deretter drøftes virkningene av storselskapenes sponsing: Hvilke konsekvenser hadde sponsingen for kunstinstitusjonene, og i hvilken grad fungerte disse som PR-byråer for selskapene? Global konsernmakt De neste tre kapitlene gjør rede for hvordan konserner på ulike måter har forsøkt å vokse seg inn i infrastrukturen til kunstverdenens egne støtteordninger. Det har de gjort på tre ulike måter: ved å stille ut samtidskunst på selskapets eiendom, ved å opprette og sponse kunstpriser, og sist, men ikke minst, ved å bygge opp omfattende kunstsamlinger i selskapets eie. Avslutningsvis rettes blikket mot noen aspekter ved den senere tids utvikling under New Labour og Clinton-administrasjonen, en utvikling som bærer på en arv fra privatiseringen som i sin tid ble initiert av Thatcher og Reagan. Selv om denne analysen primært fokuserer på britisk og amerikansk kultur, tar jeg meg ved et par anledninger friheten til å berøre de multinasjonale selskapenes intervensjoner i Asias kunstverden. Slik jeg ser det, vil den multinasjonale kapitalens korporative makt utvilsomt føre til at disse vestlige selskapene i fremtiden vil fungere som økonomiske kolonisatorer og i økende grad bruke kunst som middel til å fremme egne interesser utenlands. I kraft av å være ikke-europeisk kan jeg muligens bidra til å nyansere en debatt som stort sett er hvit, og så avgjort eurosentrisk. Da Privatising Culture var gått i trykken, var planen å utforske konsernenes inngripen i Asia. Dessverre er dette arbeidet på langt nær fullført. Det vil for det første være interessant å kartlegge forskjellene mellom ulike selskapers intervensjoner og sammenligne funnene fra Storbritannia og USA med de fra andre geopolitiske områder, som Japan, Korea eller Taiwan. Siden Korea og Taiwan var japanske kolonier i flere tiår, vil det være interessant å undersøke hvorvidt de korporative intervensjonene i disse tre landene har bestemte fellestrekk eller følger et visst mønster som i et kolonialistisk og postkolonialistisk perspektiv kunne belyse den kulturelle innflytelsen som økonomiske størrelser, som storselskapene, øver. For det andre vil det være interessant å granske eventuelle forskjeller mellom vestlige multinasjonale selskaper og selskaper som er basert i denne delen av Asia, som Toshiba eller Sony fra Japan eller Samsung fra Korea, i begge tilfeller med henblikk på hva de gjør på hjemmebane og hva de gjør i utlandet. Globaliseringen har selvsagt gjort situasjonen mer kompleks og vanskeligere å analysere. Japan Tobacco International Turkey (JTI Turkey) var eksempelvis offisiell sponsor for Istanbul-biennalen i Et overdådig middagsselskap ble holdt i konsernets regi for å, ifølge den offisielle pressemeldingen, feire åpningen av den åttende Istanbul-biennalen. Konsernets sigaretter ble rundhåndet delt ut ved bordene, og visepresidenten holdt en tale hvor han skrøt av selskapets meritter; han fremhevet blant Ens egen førstehåndserfaring er nå en gang det mest verdifulle verktøyet en har som kulturkritiker. annet at det var en av Tyrkias største skatteytere i kraft av å ha betalt 336 millioner amerikanske dollar i skatt bare i år Du tenker kanskje at et slikt konsern er utelukkende japansk eller tyrkisk og derfor er deg uvedkommende? Sannheten er imidlertid at i 2002 eksporterte dette konsernet sigaretter (Camel, Salem, Winston og Monte Carlo) til en verdi av 100 millioner amerikanske dollar. Disse sigarettene kan ha funnet veien til lommene dine. (Jeg røyker ikke, så det er ingen fare for at de brenner hull i lommene mine!) Det jeg prøver å si, er at fordi de multinasjonale selskapene blir stadig mer globalt mobile blir Det eurosentriske perspektivet som jeg unektelig antok i boken min kan så absolutt kritiseres. Ideen om kulturelle sentra er nært knyttet til ideen om kulturelle identiteter, og identitet er, som postmodernistene ynder å understreke, aldri en fastsatt størrelse. Etter å ha tilbrakt det meste av mitt voksne liv og deler av ungdomstiden min i London, flyttet jeg tilbake til Taiwan i Jeg hadde en følelse av å være fremmed i eget land, ikke på et ytre, men indre plan. Årene som var gått, hadde forandret både Taiwan og meg. Mens også selskapenes intervensjoner mer sammensatte av natur og forbløffende vanskelige å holde øye med. En korporativ intervensjon i kunstverdenen i Asia, eller i et annet geopolitisk område for den saks skyld, kan ha betydning langt utenfor sin umiddelbare geografiske opprinnelse. Foranderlige identiteter jeg hadde bodd utenlands, hadde landet, uten blodsutgytelse eller vold, forvandlet seg fra et diktatur til et demokrati, en gripende politisk erfaring som de fleste innbyggerne i landet delte, men som jeg utelukkende kjente til fra historiebøkene. En splittet identitet har ført til at Taiwan forvandlet seg fra et diktatur til et demokrati, en gripende politisk erfaring. De asiatiske konsernenes stadig mer dominerende rolle i det globale kunstmarkedet, spesielt de japanske, har uten tvil vært en direkte følge av deres økonomiske makt. Likevel vil jeg hevde at virksomheten deres, bevisst eller ikke, også tjener til å styrke en svak nasjonal identitet. Ved å avvise den marginale stillingen, kulturelt og politisk, som Vesten lenge har tilskrevet dem, har Japan, og til dels Korea, gjennom næringslivets internasjonale kunstsatsing fått økt kulturell anerkjennelse og skapt en ny maktbalanse mellom øst og vest i en postkolonial jeg som forsker til en viss grad har endret kurs: Jeg undersøker arbeidene til tre kvinnelige kunstnere, som hver og en representerer et bestemt konfliktområde i dagens globaliserte verden. Som før er forskningen min knyttet til interessen for makt og hvordan den forvaltes, virker, svinger og endrer karakter. Jeg ønsker å avdekke hvordan kvinnelige kunstnere, eller kulturarbeidere for den saks skyld, fra politiske konfliktområder kan gjøre karriere innenfor tradisjonelle vestlige kunstinstitusjoner. Hva kreves for å lykkes, og kontekst. Skulle jeg skrevet boken min i dag, ville mitt kunstfaglige og kulturelle perspektiv vært et annet. Jeg ville også ha vært en annen enn den jeg var i 2002, og en ganske annen enn den jeg var i 1987, da jeg som uerfaren og forknytt doktorgradsstudent påbegynte forskningsarbeidet mitt ved University College London. Hvordan kan kvinnelige kunstnere fra politiske konfliktområder gjøre karriere innenfor tradisjonelle vestlige kunstinstitusjoner? hvilke egenskaper er nødvendige for å holde ut? En kvinnelig kulturarbeider fra et konfliktområde er ugunstig stilt i dobbelt forstand. For det første i kraft av å være kvinne, for det andre på grunn av sin problematiske bakgrunn sosialt og politisk. Jeg er fullt klar over hvilke faktorer som medvirket til at jeg ble invitert til Norge. Dersom boken min hadde blitt Ettersom kunstverdenen har endret seg, har også interessene og standpunktene mine endret seg. Da jeg skrev boken var jeg naturligvis klar over farene ved at jeg i analysene mine antok et eurosentrisk perspektiv, men jeg manglet trolig intellektuelt mot til å trekke logiske konklusjoner ut fra egne overbevisninger. I dag ville kritikken min utvilsomt hatt et mer globalt perspektiv. Samtidig ville jeg lagt mer vekt på mitt bestemte asiatiske ståsted. skrevet på kinesisk hadde den ikke kunne blitt oversatt til tyrkisk, portugisisk og spansk i løpet av så kort tid. Hvis den i det hele tatt hadde sett dagens lys, kunne det ha tatt både ti og tjue år før en eller annen pedant fant det for godt å grave den frem fra et eller annet arkiv, eller før den overhodet hadde blitt oversatt til engelsk. Og hvis den ikke hadde blitt utgitt av Verso, uansett hvor venstreradikalt det anser seg for å være, ville den heller ikke fått den 21 KUNSTBRANSJE: Konsernenes inngrep i kunstverdenen

12 KUNSTBRANSJE: Konsernenes inngrep i kunstverdenen 22 samme tilslutningen fra det globale venstres etablissement. Skinndemokratiske strukturer Identitet generelt, eller det å være ugunstig stilt i dobbelt forstand, kan selvsagt brukes strategisk som en attraktiv vare innenfor dagens klima av politisk korrekthet og postkolonial diskurs, uansett om den det gjelder bevisst bringer dette til torgs. Slik jeg ser det, er dette uansett et viktig fellestrekk ved følgende tre kvinnelige kunstnere: Mona Hatoum, som har blitt identifisert med konflikten i Palestina; Shirin Neshat, som, til skade eller gagn, er blitt forbundet med den islamske verden i sin helhet; og Doris Salcedo, en radikal og politisk engasjert colombiansk kunstner. Det er tydelig at det voksende antallet biennaler i verden har spilt en viktig rolle for disse tre kvinnelige kunstnerne, spesielt for de to sistenevnte. Som institusjonell mekanisme er biennalen i bunn og grunn vestlig, med sine røtter i det nittende århundret og utspring i Veneziabiennalen. Men siden biennaleformatet i dag kopieres rundt om i hele verden, blir biennalen mindre vestlig og gir inntrykk av å være en demokratisk kunstinstitusjon. Demokratisk i den forstand at enhver by med god nok råd En hel vegg dekket av konsernlogoer var bakteppe for São Paulo-biennalens pressekonferanse foto: Chin-tao Wu og sterk nok vilje kan finansiere sin egen biennale, enten den er i periferien eller ei, og iscenesette den på en måte som ikke står tilbake for et hvilket som helst globalt orientert vestlig kunstarrangement. Hvem i den vestlige kunstverdenen hadde vel hørt om byen Gwangju for ti år siden? Biennalen kan synes demokratisk på overflaten, men så kunne man også hevde at ethvert demokrati er et skinndemokrati. I løpet av de siste ti årene har mer enn ti nye asiatiske biennaler sett dagens lys. Kun én av dem var spesielt viet asiatisk kunst, de andre inkluderte et betydelig antall vestlige kunstnere. Få av dem ville kommet i stand uten en eller annen form for inngripen, eller rettere sagt godkjennelse, fra vestlige kuratorer. Akkurat som vestlige biennalearrangører har behov for å knytte til seg ikke-vestlige samarbeidspartnere, har asiatiske biennalearrangører behov for å samarbeide med vestlige kuratorer. Begge parter benytter seg altså av eksterne kuratorer, men motivasjonen er svært forskjellig. I det første tilfellet vil kuratorer som representerer den Andre være garantister for et alternativt perspektiv og for at vertskapet ikke lenger er så eurosentriske som de engang var. I det andre tilfellet skaffer imidlertid de vestlige kuratorene til veie en aura og et slags godkjenningsstempel som sikrer tilgang til de internasjonale biennalekretsløpene, slik bare deres vestlige referanser kan. Ubalansen i maktforholdet dem imellom kunne knapt nok vært tydeligere, selv om hver enkelt biennale tilsynelatende er vidtfavnende og global. Det sier seg selv at globale kunstarrangementer, som biennaler, fører med seg en lang liste over globale korporative sponsorer, hvis navn alltid pryder inngangen til biennaleområdet og forsiden av utstillingskatalogen. Idet biennalenes tematikk og kunstnerne og kuratorene blir multinasjonale, blir også finansieringskildene deres multinasjonale og korporative eller omvendt. Kompleks infiltrering Da jeg besøkte den enorme São Paulo-biennalen høsten 2006, innså jeg i hvilket omfang korporative sponsorer har infiltrert biennalene. Jeg kom til byen i anledning biennalen og lanseringen av den portugisiske utgaven av boken min. Etter å ha sittet på flyet fra Taipei i rundt 30 timer, dro jeg direkte fra flyplassen til biennalens pressekonferanse. Jeg var ennå ikke ordentlig våken, men det første som møtte blikket mitt fikk meg til å sperre øynene opp: en vegg dekket av firmalogoer. Den ble brukt som bakteppe for pressekonferansen og lot seg ikke overse. Jeg hadde aldri sett noe lignende på pressekonferanser ved andre biennaler. I Brasil er firmalogoene allestedsnærværende, de ser ut til å pryde hvert eneste av landets kulturarrangementer. I Vest-Europa er vanligvis firmalogoene trykket i liten skrift på utstillingsbannerne som ønsker publikum velkommen til museet, men utenfor Museu de Arte Moderna i Rio registrerte jeg at firmalogoene dominerte bannerne fullstendig. Veggen som var tapetsert med logoer og hilste meg velkommen til biennalen i São Paulo, fikk meg til å erkjenne at konsernenes inngripen i kunstlivet har antatt mange ulike former, og at de er altfor komplekse til å utredes av en uavhengig forsker med begrensede midler. Den minte meg dessuten om en annen type sponsing: den innenfor idretten. Når idrettsstjernen snakker, kan tilskueren ikke unngå å legge merke til firmalogoene som omgir ham eller henne på alle kanter. Selv når de opptrer i halvfigur på Har den norske kunstnerstanden laget nok skjermen, er det ikke usannsynlig at et titalls logoer lyser mot oss. Er det helt god kunst, nok provoserende kunst? utenkelig at kunstnere en dag vil dukke opp på utstillingsåpningene sine med klær som er dekorert med firmalogoer? Diskutabelt alternativ Da jeg ble invitert til Norge av OCA (Office for Contemporary Art) i mai 2007 fikk jeg kjennskap til et offentlig støtteapparat for kunst som må være helt enestående i verdenssammenheng: De norske kunstnerne råder over svært mange stipender, inkludert Statens garantiinntekt (GI). Med tanke på hvordan spesielt unge kunstnere i andre land må kjempe for å gjøre noen som helst form for karriere i kunstverdenen, må det norske stipendsystemet fortone seg som et paradis på jorden. Etter noen uker i Norge ble min umiddelbare beundring for dette offentlige systemet imidlertid avløst av en viss skepsis. En støtteordning for kunst (det være seg en offentlig, korporativ eller privat ordning) har ingen verdi i seg selv (den eksisterer ikke for sin egen del); dens gyldighet og berettigelse må først og fremst begrunnes i at den legger til rette for produksjon av god kunst. Det statlige velferdssystemet i de nordiske landene blir regnet som et alternativ til mer markedsstyrte system som de i Storbritannia og USA. Jeg reiste til Norge først og fremst fordi jeg ville stifte bekjentskap med det jeg håpet var et alternativ til det temmelig diskutable systemet jeg beskrev i boken min. Men spørsmålet jeg står igjen med, og som volder meg en del hodebry, er hvorvidt den norske kunstnerstanden har laget nok god kunst, nok provoserende kunst og nok tankevekkende kunst til å gjøre seg fortjent til den sjenerøse statsstøtten? Eller er de norske kunstnerne muligens en smule bortskjemte, en smule for komfortable og en smule kan jeg si dette uten å virke støtende selvtilfredse? Spørsmålet jeg stiller leseren og meg selv, på bakgrunn av min svært beskjedne kjennskap til det norske Er det helt utenkelig at kunstnere en dag vil dukke opp på utstillingsåpningene sine med klær som er dekorert med firmalogoer? KUNSTBRANSJE: Konsernenes inngrep i kunstverdenen 23

13 KUNSTBRANSJE: Konsernenes inngrep i kunstverdenen 24 stipendsystemet, er om målet egentlig helliger midlene. I avslutningen i boken min blir et vanskelig og stadig aktuelt spørsmål hengende i luften: Dersom næringslivets inntog i kunstverdenen er så negativt som jeg skal ha det til, hva er så alternativet? Det er vel neppe slik at en forfatter alene kan svare på det, like fullt melder dette spørsmålet seg til stadighet. Kan dagens situasjon Da jeg flyttet til England på slutten av i Norge sies å 1980-tallet, ble jeg vitne til en rasering av representere en slags det sosiale velferdssystemet som hadde før-thatcheristisk blitt bygd ut siden andre verdenskrig. epoke? Statlig industri ble privatisert og kunstfaglige støtteordninger ble gradvis erstattet av korporative og private penger. En av de vanligste innsigelsene i Storbritannia mot offentlige støtteordninger for kunst, var at de skapte en opplevelse av avhengighet og derfor undergravde mer kreative og nyskapende tilnærminger. Energien og vitaliteten som oppstod på samtidskunstscenen i Storbritannia på tallet, må av den tidens thatcherister ha blitt ansett som et klart bevis på at det å fjerne kunstnernes mangeårige sikkerhetsnett umiddelbart ville virke forløsende for kreativiteten deres. Men var det virkelig slik? I forlengelsen av dette resonnementet kunne vi spørre hvorvidt dagens situasjon i Norge kan sies å representere en slags før-thatcheristisk epoke? Mellom det private og offentlige Da jeg var i Brasil høsten 2006 ble jeg invitert til å holde et foredrag ved SESC (Serviço Social do Comércio). Denne private institusjonen, som er finansiert med midler fra næringslivet, støttet også den portugisiske utgivelsen av Privatising Culture, noe som kan synes paradoksalt ettersom boken kommer med sterk kritikk av næringslivets intervensjoner i samtidens kulturliv. SESC er imidlertid ikke noe alminnelig forretningsforetak for kunstsponsing, slike som man finner i Storbritannia og USA. Selv om institusjonen er finansiert med midler fra næringslivet og derfor tilhører privat sektor, er den underlagt brasiliansk lov. Den har et offentlig mandat og en offentlig rolle. SESC har blitt en del av brasiliansk kulturliv gjennom ulike former for samarbeid. Muligens er dette en unik brasiliansk institusjon, som Vesten, eller til og med Østen, er ukjent med. Hvorvidt SESC er et eksempel til etterfølgelse i Brasil, eller i andre land, kan selvsagt diskuteres. Samtidig er det noe paradoksalt at oppholdet mitt ved OCA i stor grad ble finansiert av offentlige midler. OCA definerer seg som en «privat» institusjon, trass i at virksomheten hovedsakelig er finansiert av Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet. Jeg er ingen dogmatisk ideolog, men etter min mening vil identiteter og vår verdensanskuelse nettopp konstrueres på innsiden av språket. Jeg vil på ingen måte støte OCA som så sjenerøst inviterte meg til Norge, men dette er et tegn på en foruroligende sammenblanding. Kanskje er det en hentydning om hva vi kan vente oss dersom Norge velger å følge i Storbritannias kulturpolitiske fotspor? I det britiske kulturbyråkratiets gammelmodige vokabular finnes betegnelsen «quango» (quasi-autonomous non-governmental organisation), som på norsk kan oversettes med kvasiautonom ikke-statlig organisasjon. Betegnelsen er ment å antyde en slags armlengdes avstand til den statlige finansieringen. Finnes det en tilsvarende betegnelse på norsk, en betegnelse utenom «privat», som beskriver institusjoner som ønsker å operere fritt mot den private sektoren, men som like fullt er finansiert med offentlige midler og derfor egentlig er offentlige institusjoner? Norge ligger tusenvis av mil fra hjemlandet mitt Taiwan. Norgesreisen var en del av en lengre, personlig reise, om ikke en pilegrimsreise, som startet for om lag tjue år siden: Var det nordiske systemet bedre enn de i Storbritannia, USA eller Asia, eller de i Kuba og Brasil (skjønt her er kunnskapene mine svært begrensede)? I Taiwan har vi et ordtak som illustrerer det å introdusere en idé, vi sier: Jeg, et usivilisert (usivilisert i bokstavelig forstand) menneske, kan ikke tilby annet enn noen få stråler med lys (lys, ikke først og fremst i betydningen innsikt, men som et reelt og tydelig naturfenomen). Fra en tropisk øy til det kalde nord dette ordspråket kan muligens være treffende for det jeg nå har forsøkt å gjøre. Hvor provoserende eller fornærmende jeg enn kan virke: Hensikten min er å være frittenkende og fremme en sunn debatt om problematikken rundt det private og offentlige. Denne teksten ble opprinnelig skrevet i forbindelse med en muntlig presentasjon ved Fritt Ord i Oslo i mai 2007, i regi av OCA. Tekstens synspunkter på norsk samtidskunst gir ikke et fullstendig bilde av forfatterens syn. Oversatt av Nina Schjønsby PowerHammer om Istanbul og Lyonbiennalene med documenta som backdrop P OW E R E K R OT H O G E R L E N D H A M M E R Efter biennalsommaren -07 kom biennalhösten -07 med Göteborgsbiennalen, Istanbulbiennalen, Athenbiennalen och Lyonbiennalen som öppnade inom loppet av några veckor. Efter en stor besvikelse över sommarens bristande konstupplevelser på de stora biennalerna åkte jag till Istanbul och min vän Erlend Hammer 1 till Lyon. Vi hade ett samtal om vårt biennalresande, jag själv från Stockholm och Erlend från Istanbul, dit han åkte direkt efter Lyon. För att differentiera våra röster väljer jag att skriva på mitt huvudsakliga tungomål, svenska, och Erlend på norska. Det blir en diskussion om biennalresandet i allmänhet med bas i Istanbul och Lyonbiennalerna och med den gemensamma jämförelsepunkten documenta. Erlend Hammer: En ting som er interessant er våre forskjellige reaksjoner på documenta. Du hatet den, og jeg likte den. Selv om heller ikke jeg syntes det var så veldig spennende å gå rundt der, men det hadde med arbeidene å gjøre; jeg syns nesten alt på documenta var drittkjedelig. Til gjengjeld lot jeg meg rive med av utstillingen som helhet, og av de kuratoriske grepene som hele tiden presset seg frem. Daniel Birnbaum skrev i Artforum om mangelen på noen rød tråd som kunne lede betrakteren gjennom, og for meg blir nettopp det utstillingens styrke. At arbeidene stort sett presenteres nærmest uten medfølgende teoretisering rundt egne valg, gjør at publikum ikke har noe annet å forholde seg til enn seg selv. Jeg tror det er veien å gå faktisk. Å gjøre utstillinger hvor man ikke gir publikum noe som hest annet enn hint, og hvor man ikke selv forklarer hva det er man prøver å gjøre. Formidling er ikke nødvendigvis noe must. I tillegg liker jeg grepet med virkelig å kontrollere omgivelsene for utstillingen i så stor grad at verkene nærmest lider under det. Jeg syns det er en interessant løsning som bør utforskes videre. Jeg tror grunnen til at jeg liker den er at det er en utstilling som er mer interessant å skrive om enn å se. Og det passer jo litt inn med det vi snakket om på flyet til Seoul i juni, om hvorfor vi driver med det vi driver med. Jeg har inntrykk av at du skriver fordi det gir deg muligheten til å se masse kunst. Jeg ser egentlig kunst fordi det gir meg muligheten til å skrive. Fasadearbeid av Josh Smith på La Sucrière, Sans Titre, Courtesy Galerie Catherine Bastide, Bruxelles et Luhring Augustine, New York. foto: Blaise Adilon Power Ekroth: Glöm inte att Birnbaum också skrev om den uppenbara bristen på bra verk, och jag skulle kunna skriva under på varje hårt ord han använder i den recensionen som om jag hade skrivit den själv. Jag förstår och håller med om vad du menar med en överdriven förmedlingshets bland dagens curatorer, det vilar en överdidaktisk och slemmig hinna över många utställningar som, i synnerhet professionella konstmänniskor, finner vedervärdig och kanske till och med som i fallet Istanbulbiennalen -07 som ett övergrepp på de enskilda konstverken. Kontexten tvingar in verk, gärna i en social-politisk, rättskaffens men ack så kvävande, agenda. Konstverken blir förlorarna. Jag kan hålla med om att det kan vara befriande att se en utställning utan kontext efter 90-talets alla utställningar där man går in i ett rum och får se rester och dokumentationer av ett samtal som förts, såkallad arkiv-konst. Ute Meta Bauers Berlinbiennal var ett klassiskt exempel på detta och det blev väl som allra tydligast just där att arkiv-konst-eran var över. För mig kändes Istanbulbiennalen ganska fast i ett politiskt korrekt 90-tal. Den tionde i raden av Istanbulbiennaler är curaterad av KUNSTBRANSJE 25

14 KUNSTBRANSJE: PowerHammer om Istanbul- og Lyonbiennalene - med documenta som backdrop 26 Hou Hanrou som är mest känd för «Cities on the Move» i slutet av 90-talet om globalisering och urbanisering, har fått den illavarslande politiskt korrekta titeln «Not Only Possible, But Also Necessary Optimism in the Age of Global War.» I Antrepo, ett av de fyra biennalspejsen i Istanbul, var Hanrous curatering som allra tydligast, han gjorde ett försök på att återuppliva sin succé med «Cities on the Move» där arkitektur, konstverk och kontext blandades till att bli en enda konglomerat och nästan som ett verk i sig, som återspeglar stadens väsen i sig självt. I Istanbul misslyckades detta grepp kapitalt och Hanrou snubblar på sitt eget grepp. Liksom i Kassel presenteras inga verk i Istanbul som lyckas få mig i brygga, dessutom drunknar verken i en kväljande politisk inställsamhet. Riktigt jobbigt blir det i exempelvis Rainer Ganahls verk där han cyklar runt till platser där journalister eller författare mördats. Övertydlighet är inte en dygd. Här ser jag fördelarna med Buerghel/Noaks tilltag i Kassel framför Hanrous, då Hanrou är fast i ett svunnet 90-tal och det skall sägas till documentas försvar att till skillnad från i Istanbul var det i alla fall möjligt att finna en koncentration och intimitet med de enskilda verken. Men bristen på sammanhang förutom Buerghel/Noaks personliga tycke och smak, som inte ens förklaras någonstans, är inte bara respektlöst gentemot konstnärerna som presenteras lika kontextlöst som på en konstmässa, men framför allt mot besökarna. Varför ska de idas se spektaklet? I Lyon, har stjärncuratorn som personifierar 90-talet, Hans Ulrich Obrist, låtit bjuda in sina curatorkompisar för att de i sin tur ska välja var sin konstnär som ska representera det gångna decenniet. Det är ett slags meta-curaterande där Obrist curaterar curaterandet som sådant. Det är ett tilltag som går att göra en enda gång och aldrig mer får jag intrycket av. Hur presenterades verken här? Curator- och konstnärsduo par om par eller i en enda stor utställning? Hur fungerade det att curatera curatorer? EH: «Lyon 2007, 00 s: L histoire d une décennie qui n est pas encore nommée», er annerledes; den har som du sier kanskje en mer gimmicky konseptuell ramme, men som utstilling er den superstreit, og veldig tilpasset det å se kunst i de ideelle omgivelser som vi liker. Arbeidene var montert som i en helt normal utstilling, og den eneste virkelige forskjellen var at det på vegginformasjonen også stod hvem som hadde invitert kunstneren. Og i katalogen, som foreløpig dessverre bare er på fransk, så har kuratorene skrevet korte tekster om kunstnerne de har valgt. Så på den måten er den ikke så veldig eksperimentell i utførelsen. Det blir nok litt sånn at når du inviterer en del allerede godt etablerte kuratorer til å plukke favorittverk, så nytter det ikke å installere dem på en dårlig måte, for da blir folk sure. For man har ikke noe tematisk konsept å forsvare dårlig henging med, konseptet ligger i invitasjonene, og that s it. Det viser seg egentlig å være bra for arbeidene, og det finnes monteringer av et helt annet kaliber enn i Kassel. Men på papiret er likevel Lyon og documenta like ettersom de begge handler om historieskrivning. Men det er historieskrivning med to helt forskjellige strategier. Lyon er et snapshot av her og nå, mens documenta 12 er et helt klart forsøk på, nesten en parodi over, historieskrivningen som narrativ og om hvordan denne narrativiteten er basert på ulike arbitrære forhold som gjør den upålitelig, eller i hvert fall sårbar, slik at vi ender opp med å måtte velge vår egen narrativ, slik Buergel og Noack har fått muligheten til å gjøre. For documenta 12 er så tydelig deres narrativ, at det blir åpenbart at alle må gjøre sin egen rute gjennom utstillingen, og siden utstillingen er så åpen, så uten røde tråder, så blir det nettopp dét man som publikummer tvinges til å gjøre. Man må selv gjøre valg. I Lyon er utgangspunktet tilsynelatende et mer åpent konsept, men resultatet er en langt mer lukket narrativ hvor man følger det forløpet utstillingen legger opp for en. I den forstand oppsummerer kanskje Lyon 90- og 00-tallets fiktive åpenhet, mens d12 peker fremover mot what is to be done. Men jeg tror egentlig ikke Lyon-konseptet er oppbrukt. Problemet med å gjøre et slikt konsept er egentlig bare logistikk, for utstillingsmessig fungerte det helt fint. Det eneste jeg savnet, som hadde løftet konseptet ytterligere mange hakk, var hvis de utvalgte kuratorene også hadde forpliktet seg til i løpet av utstillingsperioden å tilbringe en uke som publikumsguide til sitt verk. Det hadde vært fantastisk. PE: Du har rätt i det att jag åker på biennaler först och främst för att jag har en passion för konsten. Jag vill se bra konst presenterad på ett sätt som får min hjärna och mitt hjärta att ticka. Det var detta som saknades i Venedig, Kassel och Istanbul och det verkar som om jag borde åka till Lyon. Och fan, Athen också. Men trots alla hårda ord om Istanbul tycker jag personligen att Hanrous försök att definiera samtiden och påverka framtiden är ett mer intressant och sympatiskt grepp än ett skitnödigt försök att visa vem som var viktig i förra decenniet eller det banala famlandet att söka omdefiniera ett historiskt narrativ à la documenta. Publikum foran installasjonen av Tomas Saraceno (invitert av Daniel Birnbaum), Flying garden/airport city/60sw, ballonger, tråder. Courtesy: Kunstneren og Tanya Bonakdar Gallery, New York, Andersen_s Contemporary, København, og Pinksummer Contemporary Art, Genova. foto: Blaise Adilon EH: Men jeg tror ikke documenta 12 egentlig handler om å skrive om historien. Jeg tror det handler mer om en anerkjennelse av at når det gjelder kunsthistorien så handler enhver historie egentlig primært om personlige valg, og der er vi ved nok et likhetstrekk med Lyon, for der er det også helt åpentbart personlige valg det handler om. Forskjellen, og det som i mine øyne gjør documenta sterkere, er at vi der møter et langt mer radikalt formulert poeng ettersom det hele presenteres for et kvasi-kanonisk kjempekompleks av en utstilling. Fokuset på 00-tallet gir også Lyon et slags døgnflue-element som kanskje tar litt brodden av poenget som har med utvalg å gjøre, og som egentlig er det mest interessante slik jeg ser det. PE: Visst handlar curatering om personliga val i slutänden, och bör så få vara. Men jag vill fortfarande mena att det vilar ett tungt ansvar om man är curator för en megautställning som kommer att påverka hur man ser både historien, nutiden och framtiden just den där kanoniseringen du talar om. Som summering kan vi säga att höstbiennalerna väljer att hantera problematiken lite olika: Obrist väljer att outsource ansvaret och skitnödigt lägga det på andra, Hanrou upprepar sig själv in absurdum och Buergel/Noack kan vi nog fortsätta gräla om länge. 1 Erlend och jag träffades för första gången på väg till Seoul på en tre-veckors workshop i somras. 27

15 28

16 Enquête KUNSTJOURNALENS ENQUÊTE OM 00-TALLET Vi har spurt en rekke aktører tilknyttet norsk kunstfelt følgende spørsmål: Ser du noen tendenser du mener er karakteristiske for samtidskunsten på 00-tallet? Hvilke hendelser eller endringer ser du som de viktigste for utviklingen av kunstfeltet på 00-tallet? Hvilke kunstnerskap representerer 00-tallet for deg, og hvorfor? Jan Christensen 1 En økt kommersialisering av samtidskunsten har skapt bedre realiserings- og utstillingsmuligheter for unge kunstnere i dag. Det finnes en bredere scene, både lokalt og internasjonalt, og det finnes flere måter man kan finansiere sin praksis på. Forståelsen av kunst som et bredt fag er større, og den presenteres og diskuteres i flere andre fora enn i tradisjonelle gallerier og akademia. 2 En tydeligere, mer aktuell kunstkritikk og en aktiv kuratorstand har endret miljøet tror jeg. Det er ikke nødvendigvis kunstnerne selv som driver utviklingen av faget (derimot bør kunstnerne muligens nå forsøke å ta dette til etterretning og ta den evnen tilbake). Miljøet er åpent for flere aktører med ulik bakgrunn. Hos unge kunstnere er det også en økt bevissthet om profesjonalisering og nettverksbygging og en større forståelse av den internasjonale kunstverdenen. Bruken av Internett som kommunikasjonskanal har økt aktiviteten og informasjonsmulighetene, samt utvidet debatten og gjort marginale prosjekter og informasjon tilgjengelig for flere. 3 I norsk sammenheng har Matias Faldbakkens kunstner- og forfatterskap vært det mest interessante og stimulerende innslaget vil jeg tro. Hans produksjon og hans holdninger er både inspirerende og utfordrende og helt klart viktige innspill. Han har i tillegg klart å ta kunstkritikken på forskudd og lammet debatten, noe som må sees som en sterk kunstnerisk kvalitet. Internasjonalt vil jeg trekke frem Tino Sehgal som en tilsvarende kunstner som jeg respekterer på linje med Faldbakken. Jan Christensen er billedkunstner. Bor i Berlin og Skien. Erlend Hammer 00-tallet er den store fortellingen om de små fortellingene. Som kommer til å vise seg å ha vært en liten fortelling i de store fortellingenes historie. 40 års postmoderne teori hadde liksom satt seg, og så var det mange små fortellinger man kunne bykse rundt mellom. Men så hopet det seg plutselig opp litt forskjellige kunstnerskap som på en måte passet inn i en fortelling, og det var visst kanskje sant det gamle ordtaket, at mange bekker små faktisk gjør en står å. Og så fikk man litt noia. Fuck! Vi skulle ha mange bekker små! Mange bekker små! Ikke stor å! Shit, shit, shit. Hva gjør vi liksom? Tja, ok da, den er kanskje ikke såååååå stor denne å. Kanskje mange bekker små også kan gjøre en liten, koselig å? Eller kanskje mange bekker små kan danne et slags nettverk av en å? En stor å som er så snirklete og nesten så uoversiktlig at den ikke fremstår som en stor å, men nettopp som mange bekker små. Kanskje litt sånn som hvitveis? De henger visst sammen under bakken på noe vis. Dog ikke trær. Ibscenest fallogosentrissimo. 2004: hundre år siden nå! Selve dagen. Å! Også TV da. Lost. Six Feet Under. Siste episode av Buffy. Dog ingen dødsfall så opprivende som da Adriana La Cerva ble drept på Sopranos fordi hun hadde samarbeidet med fedsa. Seriens kanskje mest gjennomgående uskyldige og sympatiske karakter ble ofret for at junkiekjæresten ikke skulle måtte leve som en stakkarslig familiefar resten av livet. Noen måneder senere slumper jeg til å gå på Michael Imperioli på gata i Tribeca, og i det jeg kjenner ham igjen reduseres jeg til en parodisk fan uten evne til å skille fiksjon og virkelighet: «Christoper, what the fuck!? How could you let them kill, Ade, you fucking asshole?!» Har ennå til gode å gjøre noe lignende basert på en galleriutstilling. Erlend Hammer er kritiker og stipendiat i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Bor i Bergen og Berlin. 29

17 Gavin Jantjes 1 Mangelen på kritisk holdning i kunstpraksis og diskurs, samt underskudd på kunstneriske visjoner i stor skala. Tendensen hos unge kunstnere til ikke å være i stand til å møte fraværet av politisk vilje til endring med positive alternativer. Tendensen i media til å diskutere kunst i relasjon til penger istedenfor til kulturell verdi. Til å tenke på kunst som en type underholdning mindre viktig enn fotball. Til å skape helter av kunstnere som har kommersiell suksess. Til å tilkjenne autentisitet hvor det er lite av den. Til å fortsette å ignorere lokale kunstscener utenfor vestens eurosentriske scene. 2 Den voksende markedsøkonomien i Europa, Kina og USA. Privat sektors overtakelse av Tendensen hos unge visning og samling av ny kunst fordi offentlig sektor har liten vilje og evne til å gjøre stand til å møte fraværet av kunstnere til ikke å være i det. Byggingen av nye museer uten langtidsplaner for finansiering av oppbygging av med positive alternativer. politisk vilje til endring samlingen. Den personlige rikdommen hos medlemmer av styret i ledende museer i USA. Kvinners forsterkede rolle og økte deltakelse i kunstfeltet. innenfor kunstfeltet på, som helt og holdent er et resultat av Internett, og som påvirker kuratorers arbeid. Den siste tiden har kuratorer også synliggjort denne måten å jobbe på ved å invitere publikum til visninger av hva de har samlet sammen, enten fra Myspace, Youtube eller frittstående websider. Kommunikasjonen foregår dermed direkte med publikum via utvalgte verk, utvalgt informasjon og presentasjon på andre måter enn gjennom den tradisjonelle utstillingsformen. Nesten uavhengig av kunstneren selv blir informasjonen kommunisert. Informasjon og kommunikasjon er de to mest fremtredende kvalitetene til Internett. Jeg tror også dette er noe av grunnen til at kunstneres selvpresentasjon har nådd nye høyder. På egen webside kan man presentere sitt ar- 3 Jag kan inte förhålla mig till begrepp som «generationer» Åsa Sonjasdotter och «decennier» på allvar. Det slutar förutsägbart 1 Noen har sagt at 00-tallet er samlernes tiår. Jeg tror nog med att jag väljer namn som representerar mig och mitt perspektiv snarare än ett årtionde, och den som påstår sig kunna ge ett representativt utval av konstnärskap en kan si at det stemmer, men det er også politikernes tiår. 00-tallet er kanskje det tiåret hvor en ikke snakker så mye om tendenser i kunsten som i kunstfeltets strukturer. för en given period litar jag inte helt på. Så jag säger Marit Victoria Wulff Andreassen, Kristian Skylstad, Ivan Galuzin, Monica Winther, Ingela Grov, Andreas Glad, Kjersti Vetterstad, Siri Hermansen, Matias Faldbakken, Marius Engh och Gardar Eide Einarsson för att jag gillar dom och för att jag blev uppmärksam på deras arbete på den här sidan av millenieskiftet. Men det varierar kraftigt varför jag väljer just dessa. Vänta en halvtimme så ska jag säga tio helt andra namn, av helt andra Kunsten som et rom for autonomi er endret til kunst sett som noe relasjonelt. Dette er en optimistisk endring hvis det innebærer at kunsten må leses innenfor sin egen verdiproduserende struktur. Men det åpner også opp for at kreative neoliberale politikere kan fremme en instrumentalisering av kunsten, gjennom endringer i finansieringsmuligheter. Så dette skiftet av synsmåte trenger å bli klargjort. Det behøves en dyptgående ideologisk grunder. Kunsten som et rom for autonomi er debatt om kultur, maktstrukturer og demokrati, på samme måte som offentlige tjenester Tommy Olsson er billedkunstner og kritiker. Bor i Bergen. endret til kunst sett som noe relasjonelt blir diskutert nå. ENQUÊTE 30 3 De som forutså det nye milleniummet: Joseph Beuys, Marcel Duchamp, Pablo Picasso, Tatlin. Gavin Jantjes er billedkunstner og kurator på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Bor i Oslo Anne Szefer Karlsen «For years they ve been saying these things would change the world. Would mature from adding machines and typewriters to tools of the human spirit. Now; maybe it s coming true because of Internet.» -Bill Cameron om datamaskiner, Internett. Noe så enkelt som det. Det er noe selvfølgelig ved Internett. For selvfølgelig til å skrive om. Likevel kan det argumenteres for hvorfor Internett har stått for den viktigste utviklingen av kunstfeltet på 00-tallet. Informasjonen på Internett er fragmentert og uoversiktelig, samtidig som den potensielt er komplett. I dette virrvarr finnes overraskende kunstnerskap, tekster og fakta jeg til enhver tid kan finne fram til igjen ved å lete i bokmerkene jeg lagrer. Dette er en ny måte å orientere seg beid, samtidig som dette kan spres av andre i kunstfeltet. Verk og aktivitet blir fjernet fra kunstneren som person på en måte som kanskje til og med kan være med på å oppløse noe av kunstnermyten? Gjennom tekst og bilde oppstår nettverk som igjen kan skape kontakt mellom ulike aktører innenfor feltet. Gjennom egne initiativ kan nettverket som omgir deg utvides uten grenser. Dette for meg nesten uforståelige nettverket, er noe som er med på å utvikle og definere kunstfeltet i dag. 1 Sitat hentet fra filmen The Internet, postet på Youtube.com av Ajones juli Anne Szefer Karlsen er billedkunstner og kurator. Bor i Bergen. Tommy Olsson 1 I grunden är det samma mönster som upprepar sig, men positionerna är en tanke mer extrema än tidigare. Det kan verka som en grad av kompromisslöshet har upparbetats, och jag menar det är en god ting. På den andra sidan; inget existerar utan sin motsats och vi ser också en god del viljelös och strikt karriärorienterat nonsens. 2 På lokalt plan; det reintroducerade konstnärdrivna galleriets enorma kredibilitet som offensiv strategi. I ett större sammanhang, konstkritikens växande betydelse som dialogpartner med såväl konsten som publiken - men det är ett svar jag ger i dödsföraktande egenintresse och som jag egentligen bara inbillar mig som en kommande möjlighet, även om mycket talar för det. Mark Sladen 1 Hvis spørsmålet gjelder hvilke tendenser som interesserer meg, vil jeg nevne: a) en rekke tendenser fra tidlig i tiåret, som: - den komplekse narrative vendingen innen konseptuell praksis - bruken av hybrid kunst / dokumentarformer - interessen for å utforske det som er feil b) tendenser som fremdeles er aktuelle, blant andre: - en interesse for kunstpraksiser utenfor markedet og kunst skapt av ikke-profesjonelle - omfavnelsen av spesialiserte publikumsgrupper - en interesse for hele spekteret av menneskelige muligheter, inkludert irrasjonelle aspekter 2 Dette spørsmålet er for omfattende. 3 Det er for tidlig å si hvilke kunstnere som vil representere tiåret, men om en ti års tid tror jeg vi fremdeles vil huske Pawel Althamer. Mark Sladen er kurator og Director of Exhibitions, Institute of Contemporary Arts, London. Bor i London. 00-tallet har vært tiåret for outsourcing. Institusjoner og biennaler mangler penger og benytter kreative strategier for å finne finansiering. Vi har allerede sett flere eksempler på sammensmeltning av offentlig og privat finansiering, slik det kommer frem i IAS- PIS utgivelse European Cultural Policies Den 4. Berlinbiennalen approprierte tidligere, vellykkede, radikale forsøk på å bringe kunsten ut av institusjonene, men plasserte hendelsen langs Berlins viktigste gallerigate. Street level ble gjort chic, samlere fløyet inn, og det ville ikke overaske om kunstmessene nå flytter ut av de kjedelige kunstmessebygningene og inn i kunstinstitusjoner, spennende nedlagte fabrikker eller andre eksotiske steder. 2 USA som dominerende i vestlig kunst er historie. Vestlig kunst som dominerende i verden er ikke det enda. documenta 11 manifesterte en endring i landskapet, men ikke i maktposisjonene. Kunstnere fra den tredje verden risikerer et backlash, slik kvinnelige kunstnere opplevde etter 70-tallet. Nå er kunstscenen åpen for alle, det er opp til enhver å få suksess eller ikke, farget eller hvit. En kunstnervenn fra Costa Rica sa: «We are interesting because we are still cheaper than western artists». Nylig hørte jeg noen samlere klage over at kinesiske kunstnere har blitt så dyre. 3 Mange kunstnere insisterer fremdeles på integritet, på et sakte tempo, på diskurs og på estetikk som en produktiv del av diskursen, på kunst som noe mer enn en ENQUÊTE 31

18 ENQUÊTE 32 vare, selv om dette har blitt vanskeligere. Det er slående når man ser på «WACK!», en stor utstilling av 70-tallets feministiske kunst på MOCA, at så mange av kunstnerne arbeidet på utsiden av datidens etablerte kunstscene. Hånd i hånd med storsatsninger som overkokte store frosker ved Nasjonalmuseet vandrer også debatten om prosjekter i det offentlige rom. «Kunstneriske forstyrrelser» kuratert av Per Gunnar Tverrbakk, er et prosjekt som viser til interessante prosjekter og utfordringer rundt steds-, dialog- og prosessrelaterte verker, parallelt med å utforske ulike måter for produksjon og formidling av samtidskunst i dette millenniet. På utdanningsfeltet har byråkratiets kvelende tak på kunstutdanningen stått i motsetning til inflasjonen av kuratorer og utstillingsprosjekter. Dette har vist en økt mulighet for profesjonalisering innenfor kurator- og kunstfaget. Åpningen for mangel på suksess (failure) i både kunstneriske og kuratoriske prosjekter, er en tydelig gjenganger i den senere delen av dette tiåret. Her har også institusjo- Åsa Sonjasdotter er billedkunstner og professor på Høgskolen 2 New Medias fall back to basic. Kunstfeltet har i Tromsø Avdeling for kunstfag, kunstakademiet. Bor i Berlin og Tromsø. spist seg inn i de fleste fagområder, og tidlig på 00-tallet hang fortsatt ideen om en sterk New Media-bølge igjen. Dette feltet hadde sin storhetstid som en slags utopisk futurisme, men har nå mistet sin posisjon. Fokuset ble i stedet Karolin Tampere rettet mot kunstneren som forsker og kunnskapspro- 1 Dette tiåret preges av å gå vekk fra et selvhøytidelig dusent. Gjennom kartlegging og arkivbygging utveksler og selvmytologiserende vestlig kunstperspektiv, til en forståelse av kunst ut fra et historisk-politisk og postkolonialistisk perspektiv. Det eurosentriske kunsthierarkiet har blitt problematisert; først gjennom Okwui Enwezors statement med documenta 11 (2002), så gjennom den økonomiske veksten i Østen og den tredje verden. denne kunstnerrollen kunnskap over flere fagområder. I den senere delen av tiåret ser man en nesten motsatt parallell tendens, hvor den introverte, mystiske og inderlige kunstneren står i fokus. Kunstnere jobber igjen med en mer subjektiv forskningsstrategi. I en slags ekspresjonisme-revival dyrkes og romantiseres undergrunnskulturer med et estetisert blikk. Outsideren, representert ved Samtidig som 9/11 var et vendepunkt, hvor både patriotisme og antiamerikanisme synliggjorde en ny generasjon kunstnere (også i Europa), eksploderer en ny jappetid for kunst i land som Kina og India. Kunstmarkedet er utvidet med flere gallerier, samlere, kunstnere og kuratorer, parallelt med et esende biennalemonster som svulmer ut over alle amerikanske sekter og massemordere, skatekultur, graffiti, black metal, white trash-kultur eller en generell holdning preget av sex, fuck you og kjønn all over the place, pakkes inn i en (paradoksal) idé om en tilbakevending til det virkelige. Tegning har også hatt en tilbakekomst, og innehar nå en sterk posisjon, likevel kontinenter, og plasserer kunsten i en utsatt rolle som spillebrikke i den kulturpolitiske og økonomiske maktkampen. Utstillingskonsepter adopterer ofte strategier som tilnærmer seg en kunstnerisk er de generelle tendensene innenfor kunsten kanskje mer styrt av økonomi enn av kunstens evolusjon. For den norske kunstscenen har utbredelsen av kunstnerdrevne visningsrom og initiativer vært praksis. I amerikansk kunstproduksjon etter 9/11 ser man en tydelig tilbakevending til maleriet, viktig. Tilkomsten av de nye norske kommersielle galleriene viser til et marked for norsk samtidskunst også på en internasjonal scene. Temporære utstillinger i tomme fabrikklokaler, samarbeidsprosjekter og sjangeroverskridelser er kanskje en karakteristikk av en ny 00-generasjon, men også nærmest en videreføring av nittitallets DIYscene, 15 år etter. kunstneren og kunstens rolle. Fokus ble igjen rettet mot det romantiske, samlende, drømmende og det mystiske; samt til narrativer, fantasier og private mytologier. «Of Mice and Men» (Berlinbiennalen 2006 kuratert av Maurizio Cattelan, Massimiliano Gioni og Ali Subotnick) viste verker som innehar disse elementene. Selve visningskonseptet til The Wrong Gallery s bidrag som kuratorer for biennalen, fremhevet dessuten i seg selv kunstens tilbakevendende rolle som noe opphøyet, hellig og helende. Likevel var denne vendingen unntatt modernistisk vinkling. Maleri fra Leipzig- og Dresden-skolene er også et 00-tallsbegrep. nene lagt seg i samme bane, med ulike forsøk på en revitalisering av sin posisjon. Utstillingskonsepter adopterer ofte strategier som tilnærmer seg en kunstnerisk praksis. Dette ser man tydelig i utstillingsrekken «Academy» (med Irit Rogoff som ledestjerne) og «Istanbul» (Istanbul Biennalen 2005 av Charles Esche og Vasif Kortun), som begge lokker publikum inn i en mer aktiv og deltakende rolle. Seminar- og workshopformatet er også i vinden, for eksempel i form av kunnskapsbygging og utveksling gjennom residenser. Et av de mest interessante prosjektene i denne sjangeren er Manifesta 6 som skulle gjennomføres i Nicosia, Kypros, men ble kansellert blant annet på grunn av en politisk anspent situasjon mellom Tyrkia og Hellas. Nå, nesten et år etter, er Manifesta 6 nærmest blitt et manifest for en inkludering av failure i seg selv. Informasjonstilgjengelighet og mulighetene for kontinuerlig tilstedeværelse, gjennom utvidede reisemuligheter, nettverks- og informasjonskanaler på Internett, er noen innflytelsesrike tendenser for vårt tiår. 3 «Cork Caucus», hvor kuratorene Annie Fletcher og Charles Esche samlet kunstnere, filosofer og kuratorer til den irske byen Cork, for en måneds opphold med seminarer, events og diskusjoner som var åpne for publikum. Se Sørfinset skole, the nord land (startet 2004) drevet av Geir Tore Holm, Søssa Jørgensen, Rirkrit Tiravanija og Kamin Lertchaiprasert, har en interessant vinkling. Med en sosiopolitisk og økologisk bevissthet utveksler man lokal og ekstern kunnskap gjennom å invitere inn publikum både som deltakere og bidragsytere. Kombinasjonen Nord-Norge og Nord-Thailand ligger som base for dette prosjektet, hvor østlig, norsk og universelt hverdagsliv på ulike vis fusjoneres med kunst, uten at denne mister sin identitet. Phil Collins Return of the Real kan representere lengselen etter kunsten som en kanal tilbake til det virkelige. Tittelen er lånt fra Hal Foster sin bok The Return of the Real (1996) og kan kanskje fungere som en rød tråd fra det nittitallet vi refererer til. Den nederlandske kunstneren Bas Jan Ader, som i 1977 forsvant med sin båt under et forsøk på å krysse Atlanteren (In Search of the Miraculous), har endelig fått sin tilbakekomst med store utstillinger etter sin død. Inderligheten, det ofte mislykkede og det romantiske han viser gjennom arbeidene I m too sad to tell you og Thoughts Unsaid, Then Forgotten, kan være en oppsummering av hvor jeg mener mye av fokuset i kunsten beveger seg nå. Karolin Tampere er billedkunstner og kurator. Bor i Amsterdam og Bergen. Jorunn Veiteberg 1 Ein tendens som interesserer meg er den store interessa blant mange bildekunstnarar for design. Det viser seg i ei etterlikning av det visuelle språket til piktogram, logoar, reklame og motefotografi. Men det viser seg også i ei interesse for ting og interiør. Slik har det vore før også, vil kanskje somme hevda. Donald Judd laga for eksempel møblar som har sterk slektskap med skulpturane hans. Skilnaden er at mens Judd såg design og kunst som heilt skilde aktivitetar, så er det i dag oppstått nokre praksisformer som gjer eit slikt skilje uinteressant, for ikkje å seia meiningslaust. Det vi kan finna i bøker og museumsutstillingar om og med designkunst og sosial design er kunst som på ulike vis grip inn i det sosiale livet og kommenterer dette gjennom objekt som også har ein bruksverdi. Eg tenkjer på Andrea Zittels campingvogner, Lucy Ortegas og Alicia Frames klede (og performances), men også på arbeida til Thobias Rehberger, Jeppe Hein og Olafur Eliasson. Ein del av denne tendensen er også at det har oppstått mange grupper som er tverrfagleg samansett med personar utdanna innanfor arkitektur, design, kunsthandverk, bildekunst og mote. Med namn som Idiots, Bless, Uglycute, Lagombra og Temp signaliserer dei ein ambivalens både til konvensjonelle designideal og kunstinstitusjonen, samstundes som arbeida deira blir utstilte og kommenterte innanfor begge desse felta. 2 Den store motsetninga for meg i holdninga til kunst handlar om forholdet mellom ideen (innhaldet, temaet) og materialiseringa av denne. Litt enkelt sagt er spørsmålet om kva, altså ideen, overordna, sideordna eller underordna korleis når ein lagar kunst. Sjølv legg eg stor vekt på korleis. Det finst mykje kunst med eit temmeleg banalt eller uinteressant innhald, men som likevel kan vera djupt ENQUÊTE 33

19 fascinerande gjennom måten stoffet er formidla på. Er presentasjonen derimot visuelt tørr og gjerrig eller på andre vis anti-sanseleg, melder eg pass. Dette handlar om estetikk, og om kor vidt estetikk er viktig i kunsten. Lenge var svaret nei, i alle fall i følgje konseptkunstens fedre, og spørsmålet nærast tabu. Men sidan 2000 har ei rekkje utstillingar og bøker utforska omgrep som det vakre kontra det heslege som verdiar, og vektlagt kunstens sanselege og affektive aspekt. Jamvel innanfor konseptkunsten talar ein no om Kunstens oppgåve ei estetisk vending det siste tiåret, slik er også å vera kritisk, også estetisk vurdering er på veg tilbake i kunsthistorisk praksis. men likevel er ikkje retten til å ytra seg det same som ein plikt til å gjera det, Men det viktigaste som har hendt hittil, er krisa som oppstod i kjølvatnet av Muhammedkarikaturane i den danske avisa Jyllandsposten våren Om kunstlivet har tatt innover seg dette, er derimot meir uvisst. Krisa lærte oss mykje om bildets makt heilt konkret gjennom at fleire personar mista jobben og hamna i fengsel for å ha trykt teikningane, og meir generelt gjennom eit større medvit om kva ytringsfridom vil seia. Kunstens oppgåve er også å vera kritisk, men likevel er ikkje retten til å ytra seg det same som ein plikt til å gjera det, og kva med omtanken for dei som provokasjonen kan ramma, og dei utfordringane som multikulturelle samfunn og globaliserte media representerer? ENQUÊTE 34 3 Kunstnarskap går ikkje ut på dato, men interessa for dei kan svinga. Sjølv har eg vore opptatt av Eva Hesses kunst sidan eg var student på 70-talet. Ho døydde i 1970, men fekk litt av ein renessanse etter ei stor utstilling i USA og Europa i Etter det har det kome ein straum av bøker og tidsskriftartiklar. Kva er det som gjer at kunsten hennar kjennest aktuell i dag? Kanskje at arbeida er så vanskelege å kategorisera og plassera i bås? At dei er utan den patosen som pregar mange av verka til dei mannlege minimalistkollegane hennar? At dei er fulle av humor? At dei er absurde? At her finst referansar til kropp og seksualitet? Dette er i alle fall kvalitetar som finst i mykje av den kunsten eg fell for før som no. Jorunn Veiteberg er kunsthistoriker, skribent og professor II ved Kunsthøgskolen i Bergen. Bor i København.

20 KUNSTPRAKSIS 35

Ett vennskap og samarbeid. De skaper og jeg formidler, og forsøker å finne de rette samlinger for dem.

Ett vennskap og samarbeid. De skaper og jeg formidler, og forsøker å finne de rette samlinger for dem. P jong! kurator. jong! har snakket med gallerist Kristin Hjellegjerde. En inspirerende kvinne med et genuint ønske om å skape et trygt sted for kunstneren å vise frem kunsten sin på. Hun forteller om hvordan

Detaljer

Informasjon til lærere. No more bad girls? LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG. Åpne og gratis tilbud

Informasjon til lærere. No more bad girls? LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG. Åpne og gratis tilbud Informasjon til lærere No more bad girls? LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG Åpne og gratis tilbud No more bad girls? Trinn: Videregående trinn Tidspunkt: 20.08. - 03.10.10 Varighet: En skole time

Detaljer

Informasjon til lærere WONG CHUNG-YU RANDOMATION LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG. Åpne og gratis tilbud

Informasjon til lærere WONG CHUNG-YU RANDOMATION LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG. Åpne og gratis tilbud Informasjon til lærere WONG CHUNG-YU RANDOMATION LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG Åpne og gratis tilbud WONG CHUNG-YU Trinn: 8. - 10. Tidspunkt: 07.10. - 13.11.11 Varighet: 45 min. FAGOMRÅDER:

Detaljer

LOUISE BOURGEOIS PRESS

LOUISE BOURGEOIS PRESS LOUISE BOURGEOIS PRESS 1 List of content: p. 3 Lotte Sandberg, "Kunsten og byen," Aftenposten, January 14, 2010 p. 5 Hugo Lauritz Jensen, I fyr og flamme, D2 Dagens Næringsliv, November 12, 2009 p. 10

Detaljer

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt A. Innledende opplegg om litterær smak og kvalitet Dette opplegget kan med fordel gjennomføres som en forberedelse til arbeidet med årets txt-aksjon. Hvis

Detaljer

Statens pensjonsfond utland en langsiktig investor

Statens pensjonsfond utland en langsiktig investor Statens pensjonsfond utland en langsiktig investor Regionalt nettverk 26. april 213 Age Bakker, Chief Operating Officer Prosent av den nasjonal formuen Vårt oppdrag er å sikre finansielle verdier for fremtidige

Detaljer

Apr-13-08. Matematikkansvarlige i Kvam 10. April 2008

Apr-13-08. Matematikkansvarlige i Kvam 10. April 2008 Apr-13-08 Matematikkansvarlige i Kvam 10. April 2008 Apr-13-08 2 Dokumentasjon De voksne sin dokumentajon Barna sin dokumentasjon 1. Observasjon 2. Barneintervju 3. Film 4. Foto 5. Loggbok 6. Bok/perm

Detaljer

Elevene skal i møte med billedkunst og formidler utfordres på flere områder ved:

Elevene skal i møte med billedkunst og formidler utfordres på flere områder ved: DET SKAPENDE MENNESKE Bilde og skulpturverksted ved Kulturskolen i Ås Elevene skal i møte med billedkunst og formidler utfordres på flere områder ved: å bruke hverdagen som inspirasjonskilde gjennom tålmodighet

Detaljer

Informasjon til lærere. No more bad girls? LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG. Åpne og gratis tilbud

Informasjon til lærere. No more bad girls? LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG. Åpne og gratis tilbud Informasjon til lærere No more bad girls? LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG Åpne og gratis tilbud No more bad girls? Trinn: 8. - 10. Tidspunkt: 20.08. - 03.10.10 Varighet: En skole time Påmelding

Detaljer

SILVIA PAPAS GALLERI PINGVIN. 30. januar - 20. februar 2010

SILVIA PAPAS GALLERI PINGVIN. 30. januar - 20. februar 2010 SILVIA PAPAS GALLERI PINGVIN 30. januar - 20. februar 2010 RAPPORT FRA 2010 Velkommen til åpning av utstillingen Rapport fra 2010 Lørdag den 30.januar kl. 12 18 malerier for salg Kunstneren er tilstede.

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

press review DET Menneskelige mønster hannah ryggen I vår tid Kunsthall Oslo 5. Mars -24. APRIL 2011

press review DET Menneskelige mønster hannah ryggen I vår tid Kunsthall Oslo 5. Mars -24. APRIL 2011 press review DET Menneskelige mønster hannah ryggen I vår tid Kunsthall Oslo 5. Mars -24. APRIL 2011 Det menneskelige mønster Hannah Ryggen i vår tid Hannah Ryggen, Gerd Arntz, Anna-Eva Bergman,

Detaljer

Richard Juhlin. Best i verden

Richard Juhlin. Best i verden Talerforum matcher riktig taler, ekspert, inspirator med dine møter og kurs! Champagne, O Boy med blåbær og lidenskap Best i verden Richard er kjent for sin oppsiktsvekkende treffsikkerhet ved blindprøver,

Detaljer

Utviklingen i importen av fottøy 1987-2013

Utviklingen i importen av fottøy 1987-2013 Utviklingen i importen av fottøy 1987-2013 Etter at importen av fottøy i 2011 økte med 13,1 prosent i verdi, den høyeste verdiveksten siden 1985, falt importen i verdi med 4,9 prosent i 2012. I 2013 var

Detaljer

Trugar «teljekantsystemet» norsk som forskingsspråk?

Trugar «teljekantsystemet» norsk som forskingsspråk? 1 600 1 400 Humaniora 1 200 Samfunnsfag 1 000 800 Medisin og helse 600 Naturvitskap 400 200 Teknologi 0 2005 2006 2007 2008 2009 2010 Gunnar Sivertsen: Trugar «teljekantsystemet» norsk som forskingsspråk?

Detaljer

Kulturreisen opplev Nordland oktober 2014. Signe Pahle daglig leder

Kulturreisen opplev Nordland oktober 2014. Signe Pahle daglig leder Kulturreisen opplev Nordland oktober 2014 Signe Pahle daglig leder Film og Reiseliv Filmfond Nord Regionalt filmfond eid av Nordland og Finnmark fylkeskommune. - Finansiere filmproduksjoner mot at de kommer

Detaljer

01.11.2012. Hvilke svar er mulige? 1) 8 2 a) 4-3 8 b) 5 c) 6. Ida Heiberg Solem Bjørnar Alseth. 2) 29 a) 885. + 1 c) 140.

01.11.2012. Hvilke svar er mulige? 1) 8 2 a) 4-3 8 b) 5 c) 6. Ida Heiberg Solem Bjørnar Alseth. 2) 29 a) 885. + 1 c) 140. Utmana studenter för att skapa motivation, resonemang och konstruktiv diskurs i klassrummet Ida Heiberg Solem Bjørnar Alseth Blekkflekkoppgaver Hvilke svar er mulige? 1) 8 2 a) 4-3 8 b) 5 c) 6 2) 29 a)

Detaljer

Kurs i lesesirkler. http://bibliokurs.wordpress.com/ Sandane, 11. september 2013. Foto: Marit Fidje

Kurs i lesesirkler. http://bibliokurs.wordpress.com/ Sandane, 11. september 2013. Foto: Marit Fidje Kurs i lesesirkler http://bibliokurs.wordpress.com/ Sandane, 11. september 2013 Foto: Marit Fidje Litt om meg Camilla Sørbye Rådgiver ved Buskerud fylkesbibliotek - litteraturformidling og inkludering

Detaljer

Mariken Halle. Min middag med

Mariken Halle. Min middag med Mariken Halle Min middag med Harald Eia Stemmer 7 Om forfatteren: Mariken Halle (f. 1982) er utdannet filmregissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Eksamensfilmen Kanskje i morgen (2011) fikk strålende mottakelse

Detaljer

«Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.»

«Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.» 044-049 09.02.04 14:05 Side 2 «Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.» Hans Petter Blad Det er svært få kvinner som regisserer spillefilm i Norge. For å bøte på dette problemet har det

Detaljer

Hva er suksessfaktorene for å heve matematikkkompetansen. til norske elever? Hvilken kompetanse skal eleven få? Oversikt. Hva påvirker elevens læring?

Hva er suksessfaktorene for å heve matematikkkompetansen. til norske elever? Hvilken kompetanse skal eleven få? Oversikt. Hva påvirker elevens læring? Hva er suksessfaktorene for å heve matematikkkompetansen til norske elever? Oversikt Hvordan skal vi arbeide med faget slik at elevene får en kompetanse som bærer, fremfor kortsiktig avkastning ved å pugge

Detaljer

En helt vanlig flytur Dagens Næringsliv, September 4, 2010

En helt vanlig flytur Dagens Næringsliv, September 4, 2010 PETER FISCHLI & DAVID WEISS PRESS p. 2 p. 8 p. 9 Fotografi om høsten Objektiv #3, 2011 Sett gjennom flyvinduet Billedkunst 5, 2010 En helt vanlig flytur Dagens Næringsliv, September 4, 2010 1 AgCl (Unexposed

Detaljer

Skolesekken: Elevers og læreres erfaringer. Catharina Christophersen Førsteamanuensis, Høgskolen i Bergen

Skolesekken: Elevers og læreres erfaringer. Catharina Christophersen Førsteamanuensis, Høgskolen i Bergen Skolesekken: Elevers og læreres erfaringer Catharina Christophersen Førsteamanuensis, Høgskolen i Bergen Elever og læreres ytringer og synspunkter Hvordan kan de gode kunstmøtene iscenesette elever og

Detaljer

Steigen kommune OSS Oppvekstsenter - Steigenskolen / Steigenbarnehagen. Plan for Den Kulturelle Skolesekken. Steigen kommune

Steigen kommune OSS Oppvekstsenter - Steigenskolen / Steigenbarnehagen. Plan for Den Kulturelle Skolesekken. Steigen kommune Plan for Den Kulturelle Skolesekken Steigen kommune Oppvekst, 8283 Leinesfjord tlf: 75 77 88 08 1 INNLEDNING Hva er den Kulturelle Skolesekken? Den kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing som har

Detaljer

Albert Einstein i våre hjerter (en triologi) av Rolf Erik Solheim

Albert Einstein i våre hjerter (en triologi) av Rolf Erik Solheim Albert Einstein i våre hjerter (en triologi) av Rolf Erik Solheim Albert Einstein (1879-1955) regnes av mange som det 20. århundres fremste vitenskapsmann, selv om det nå, etter at hans publiserte og upubliserte

Detaljer

AMSTERDAM. Signaturreise leverer reiser med kvalitet. Din reise, vår signatur!

AMSTERDAM. Signaturreise leverer reiser med kvalitet. Din reise, vår signatur! AMSTERDAM Signaturreise leverer reiser med kvalitet. Din reise, vår signatur! VELKOMMEN TIL KØBENHAVN København også kalt Kongens by, er kanskje den mest pulserende byen i Skandinavia. Å vandre på Strøget

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Anne ingeborg Biringvad. Jeg er historie

Anne ingeborg Biringvad. Jeg er historie Anne ingeborg Biringvad Jeg er historie Gobelin nr. 4 - akrylmaleri 130 x 135 cm. Forside: Broderi etter maleriet De ensomme gamle av Adolph Tidemand, 1849 som billedkunstner er man aldri fristilt historien

Detaljer

STATENS PENSJONSFOND UTLAND OLJEFONDET OSLO, 25. MARS 2015

STATENS PENSJONSFOND UTLAND OLJEFONDET OSLO, 25. MARS 2015 STATENS PENSJONSFOND UTLAND OLJEFONDET OSLO, 25. MARS 215 VÅRT OPPDRAG ER Å IVARETA OG UTVIKLE FINANSIELLE VERDIER FOR FREMTIDIGE GENERASJONER Fra naturressurser til finansiell formue 1% 9% 8% 7% 6% 5%

Detaljer

Menneskerettighetserklæringen av 1789 Fra stendersamfunn til demokrati

Menneskerettighetserklæringen av 1789 Fra stendersamfunn til demokrati Side 1 av 5 Menneskerettighetserklæringen av 1789 Fra stendersamfunn til demokrati Tekst/illustrasjoner: Anne Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt Sist oppdatert:

Detaljer

Av Odd Iglebæk. Odd Iglebæk er journalist og arkitekt. 30 Plan 5/2014

Av Odd Iglebæk. Odd Iglebæk er journalist og arkitekt. 30 Plan 5/2014 Stockholm en vacker död stad? Ola Andersson: «Vykort från Utopia Maktens Stockholm och medborgarnas stad» (Dokument Press, 2012) «Hitta hem Stockholm och bostadsbristen» (Dokument Press, 2014) Et av de

Detaljer

KUNSTNERPRESENTASJONER FILMVISNING ARTIST TALK

KUNSTNERPRESENTASJONER FILMVISNING ARTIST TALK KUNSTNERPRESENTASJONER FILMVISNING ARTIST TALK på SOGN OG FJORDANE KUNSTMUSEUM - KUNSTMUSEET ( PRESTEBØEN 8, FØRDE) i samarbeid med NORDISK KUNSTNARSENTER DALSÅSEN ONSDAG 1. DESEMBER 2010 kl. 19 Nordisk

Detaljer

Resultater fra PISA 2009. Marit Kjærnsli ILS, Universitetet i Oslo

Resultater fra PISA 2009. Marit Kjærnsli ILS, Universitetet i Oslo Resultater fra PISA 2009 Marit Kjærnsli ILS, Universitetet i Oslo Deltakelse PISA 2009 Internasjonalt: - 65 land - 34 OECD-land Nasjonalt: - 197 skoler - Omtrent 4700 elever PISA (Programme for International

Detaljer

Terje Tvedt. Norske tenkemåter

Terje Tvedt. Norske tenkemåter Terje Tvedt Norske tenkemåter Tekster 2002 2016 Om boken: er en samling tekster om norske verdensbilder og selvbilder på 2000-tallet. I disse årene har landets politiske lederskap fremhevet dialogens

Detaljer

CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie

CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie CELLO N MED DET RARE I! Målgruppe: aldersgruppen 3-6 år, men det er muligheter for å utvide konseptet også for andre aldersgrupper Cello n med det rare

Detaljer

Den andre litteraturen

Den andre litteraturen Forord Den andre litteraturen Av Knut Olav Åmås Redaksjonen i Cappelen Damm og jeg som bokens redaktør har hatt klare ambisjoner med denne antologien. Med Signatur skal talentfulle skrivende få vise for

Detaljer

[arena] v e s t f o s s e n

[arena] v e s t f o s s e n [arena] v e s t f o s s e n åpner 03.05.08 14.30 Landings scenerommet Stag Bank Karl Gundersen 7011 Rune Guneriussen Arena Vestfossen, stiftet i 2004, er et senter for samtidskunst. Senteret består av

Detaljer

VEILEDING FOR ELEVER I UNGDOMSSKOLEN TABLÅER CRISPIN GURHOLT. Lillehammer Kunstmuseum. Crispin Gurholt Live Photo Lillehammer. 21. april 17.

VEILEDING FOR ELEVER I UNGDOMSSKOLEN TABLÅER CRISPIN GURHOLT. Lillehammer Kunstmuseum. Crispin Gurholt Live Photo Lillehammer. 21. april 17. VEILEDING FOR ELEVER I UNGDOMSSKOLEN 1 TABLÅER CRISPIN GURHOLT Lillehammer Kunstmuseum Crispin Gurholt Live Photo Lillehammer 21. april 17. juni 2012 KORT OM FORMIDLINGSOPPLEGGET Lillehammer Kunstmuseum

Detaljer

I hagen til Miró PROSJEKTTITTEL FORANKRING I RAMMEPLANEN BAKGRUNN FOR PROSJEKTET BARNEHAGENS GENERELLE HOLDNING TIL ARBEID MED KUNST OG KULTUR

I hagen til Miró PROSJEKTTITTEL FORANKRING I RAMMEPLANEN BAKGRUNN FOR PROSJEKTET BARNEHAGENS GENERELLE HOLDNING TIL ARBEID MED KUNST OG KULTUR Utarbeidet av Ruseløkka barnehage, Oslo PROSJEKTTITTEL «I hagen til Miró» FORANKRING I RAMMEPLANEN Barnehagen skal bidra til at barna «utvikler sin evne til å bearbeide og kommunisere sine inntrykk og

Detaljer

FIRST LEGO League. Härnösand 2010. Östbergsskolan. Lagdeltakere:

FIRST LEGO League. Härnösand 2010. Östbergsskolan. Lagdeltakere: FIRST LEGO League Härnösand 2010 Presentasjon av laget Östbergsskolan Vi kommer fra Frösön Snittalderen på våre deltakere er 1 år Laget består av 0 jenter og 0 gutter. Vi representerer Östbergsskolan Frösön

Detaljer

Åndsverket Nylesning av Kai Nielsen

Åndsverket Nylesning av Kai Nielsen Intellectual Property Rethinking Kai Nielsen Åndsverket Nylesning av Kai Nielsen Denne publikasjonen er en en del av verket Drapering av Anne Marthe Dyvi, laget til utstillingen Lost Garden på Henie Onstad

Detaljer

STATENS PENSJONSFOND UTLAND OLJEFONDET MAREN ELISE ILSAAS ROMSTAD OSLO, 31. OKTOBER 2014

STATENS PENSJONSFOND UTLAND OLJEFONDET MAREN ELISE ILSAAS ROMSTAD OSLO, 31. OKTOBER 2014 STATENS PENSJONSFOND UTLAND OLJEFONDET MAREN ELISE ILSAAS ROMSTAD OSLO, 31. OKTOBER 214 VÅRT OPPDRAG ER Å IVARETA OG UTVIKLE FINANSIELLE VERDIER FOR FREMTIDIGE GENERASJONER Fra naturressurser til finansiell

Detaljer

Nordic Centre som base for samarbeid om forskning og utdanning med og i Kina

Nordic Centre som base for samarbeid om forskning og utdanning med og i Kina Nordic Centre Fudan University Shanghai (www.nordiccentre.net) Stein Kuhnle Universitetet i Bergen stein.kuhnle@uib.no Internasjonaliseringskonferansen, SiU, Stavanger, 10.mars 2016 Nordic Centre som base

Detaljer

KUNSTEN Å LÆRE. P. Krishna

KUNSTEN Å LÆRE. P. Krishna KUNSTEN Å LÆRE P. Krishna Dialog som en måte å lære En må skille mellom to slags læring. Det finnes læringen som er akkumulering av kunnskap, som trenger tid og anstrengelse. Dette er hovedsaklig dyrkingen

Detaljer

Lærerveiledning. Skulptur. Ulike uttrykk i modernismen.

Lærerveiledning. Skulptur. Ulike uttrykk i modernismen. Lærerveiledning Skulptur. Ulike uttrykk i modernismen. LÆRERVEILEDING Kjære lærer og elev. Vi på Trondheim Kunstmuseum ønsker 5. til 10. trinn velkommen til et møte med samtidens ulike skulpturuttrykk.

Detaljer

Elling Reitan 2012. kr 50. På sporet av en farge

Elling Reitan 2012. kr 50. På sporet av en farge Elling Reitan 2012 kr 50 På sporet av en farge Informasjon om Galleri Pingvin Etablert 1985 Besøksadresse: Postadresse: Hjemmeside: E-post adresse: Møllergata 13, Oslo Pb. 8837 Youngstorget, 0028 Oslo

Detaljer

FRANK AAREBROT 200 ÅR PÅ. En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814

FRANK AAREBROT 200 ÅR PÅ. En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814 FRANK AAREBROT 200 ÅR PÅ 200 SIDER En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814 2014 Kagge Forlag AS Layout: Gisle Lyng-Vagstein Omslagsillustrasjon: Bilde av Eidsvoll: Nasjonalbiblioteket, bilde av

Detaljer

FIRST LEGO League. Härnösand 2011. Laggabraxxarna. Lagdeltakere:

FIRST LEGO League. Härnösand 2011. Laggabraxxarna. Lagdeltakere: FIRST LEGO League Härnösand 2011 Presentasjon av laget Laggabraxxarna Vi kommer fra Timrå Snittalderen på våre deltakere er 1 år Laget består av 0 jenter og 0 gutter. Vi representerer Laggarbergs skola

Detaljer

Fra Quart til Hove, noen fellesnevnere

Fra Quart til Hove, noen fellesnevnere Fra Quart til Hove, noen fellesnevnere - Just do it -Å bli synlig, konseptualisering, profil, etc -Hvem står bak? Who is your risk takers? -Å levere gode opplevelser i alle ledd, fra budrunde til reise

Detaljer

Dag Erik Hagerup Fagutviklingsenhet Rus og Psykiatri. Universitetssykehuset i Nord Norge dag.erik.hagerup@unn.no Mob. 46639677

Dag Erik Hagerup Fagutviklingsenhet Rus og Psykiatri. Universitetssykehuset i Nord Norge dag.erik.hagerup@unn.no Mob. 46639677 Dag Erik Hagerup Fagutviklingsenhet Rus og Psykiatri Universitetssykehuset i Nord Norge dag.erik.hagerup@unn.no Mob. 46639677 Tverr faglighet og helhetlig.. Mellom forståelse og misforståelse Bak Rusen

Detaljer

Bevisføring mot Menons paradoks

Bevisføring mot Menons paradoks I Platons filosofiske dialog Menon utfordrer stormannen Menon tenkeren Sokrates til å vurdere om dyd kan læres, øves opp eller er en naturlig egenskap. På dette spørsmålet svarer Sokrates at han ikke en

Detaljer

Nissen har ankommet fjellet, baby! Ut av sekken dro han jommen meg både DumDum Boys, Eva & The Heartmaker, Katzenjammer, og Marit Larsen. God jul!

Nissen har ankommet fjellet, baby! Ut av sekken dro han jommen meg både DumDum Boys, Eva & The Heartmaker, Katzenjammer, og Marit Larsen. God jul! Nissen har ankommet fjellet, baby! Ut av sekken dro han jommen meg både DumDum Boys, Eva & The Heartmaker, Katzenjammer, og Marit Larsen. God jul! Dumdum Boys 5 års ventetid er endelig over. Vi ønsker

Detaljer

SØSTRENE SUNDINsÆventyr

SØSTRENE SUNDINsÆventyr Del 1. Jess skyndede sej mot møtesplassen, håper att Sofi ikke ær sen, vi har ingen tid att førlore tænkte hun. Jess gick med raske steg upp til trappan på skaaken, Sofi var reden dær. - Vad er på gang,

Detaljer

(Ruth, meg, Soazic og Mike)

(Ruth, meg, Soazic og Mike) USA 2014 Endelig var dagen jeg hadde ventet så lenge på endelig kommet. Endelig var jeg landet i Oslo og nå var de bare for meg å finne hotellet mitt hvor jeg skulle tilbringe den siste natta jeg hadde

Detaljer

God matematikk og regneopplæring, fra barnehage til ungdomsskole. Innlandets utdanningskonferanse Tirsdag 11. mars 2014

God matematikk og regneopplæring, fra barnehage til ungdomsskole. Innlandets utdanningskonferanse Tirsdag 11. mars 2014 God matematikk og regneopplæring, fra barnehage til ungdomsskole Innlandets utdanningskonferanse Tirsdag 11. mars 2014 Internasjonale tester har løftet opp spørsmålet om hva god matematikkundervisning

Detaljer

DU SKULLE BARE VISST HVA BARNA DINE OPPLEVER PÅ SKOLEN

DU SKULLE BARE VISST HVA BARNA DINE OPPLEVER PÅ SKOLEN DU SKULLE BARE VISST HVA BARNA DINE OPPLEVER PÅ SKOLEN DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN Den kulturelle skolesekken (DKS) er en nasjonal satsing. Den er et samarbeid mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Detaljer

Hva ønsker jeg å utrykke?

Hva ønsker jeg å utrykke? Innledning Produktet mitt er en lykt av leire. Den er formet som en blanding av et tre og en skyskraper, dette er et utrykk for hvordan Sande blir en by. Målgruppen er alle som er interesserte i utviklingen

Detaljer

Matti Lucie Arentz Styreleder // Forbundet frie Fotografer

Matti Lucie Arentz Styreleder // Forbundet frie Fotografer Til Kulturdepartementet Enger- utvalget Oslo 1. november 2012 Forbundet Frie Fotografer (FFF) takker for invitasjonen til å komme med innspill til Kulturutredningen 2014. Vedlagt finner dere to vedlegg;

Detaljer

kulturinstitusjoner. For begge institusjonene har formidling og

kulturinstitusjoner. For begge institusjonene har formidling og Seminar om jødisk immateriell kulturarv Forfatter: Vidar Alne Paulsen, september 2014 Det siste året har Jødisk Museum i Oslo hatt et prosjekt gående sammen med Lise Paltiel fra Jødisk museum Trondheim.

Detaljer

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Heksene Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Et forord om hekser I eventyrene har heksene alltid tåpelige, svarte hatter og svarte kapper og rir på kosteskaft. Men

Detaljer

BILDENDE KUNSTNERE HEDMARK SØKNADSSKJEMA for MEDLEMSKAP

BILDENDE KUNSTNERE HEDMARK SØKNADSSKJEMA for MEDLEMSKAP BILDENDE KUNSTNERE HEDMARK SØKNADSSKJEMA for MEDLEMSKAP Søknadsfrist: 1. april og 1. oktober hvert år. Søknadsnummer (fylles ut av BKH) SØKNAD for MEDLEMSKAP BILDENE KUNSTNERE HEDMARK Alle punktene skal

Detaljer

Læreplan i kunst og visuelle virkemidler felles programfag i utdanningsprogram for kunst, design og arkitektur

Læreplan i kunst og visuelle virkemidler felles programfag i utdanningsprogram for kunst, design og arkitektur Læreplan i kunst og visuelle virkemidler felles programfag i utdanningsprogram for kunst, design og arkitektur Fastsett som forskrift av . Gjeld

Detaljer

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK SVERDET FEBRUAR 2012 Hei alle sammen Vi er på vei mot våren og vi gleder oss over at sola titter mer frem og at temperaturen stiger! Denne måneden har vi hatt karnevalsfeiring og

Detaljer

Mittnordiskt nätverk för entreprenörskap i skolan. Jämtlands Gymnasium Wargentin + Thora Storm vgs

Mittnordiskt nätverk för entreprenörskap i skolan. Jämtlands Gymnasium Wargentin + Thora Storm vgs Mittnordiskt nätverk för entreprenörskap i skolan Jämtlands Gymnasium Wargentin + Thora Storm vgs Norsk eller svenska? SVORSK! Midtnordiskt Nätverk för Entreprenörskap i Skolan Samarbeid mellom Jämtlands

Detaljer

Krakknytt og gammelt. Et historisk tilbakeblikk.

Krakknytt og gammelt. Et historisk tilbakeblikk. Krakknytt og gammelt. Et historisk tilbakeblikk. Hva har skjedd siste år? 0 % -10 % -20 % -30 % -40 % -50 % -60 % -70 % Verden Europa Vekstmarked er Fra Topp til bunn -40 % -46 % -47 % -57 % -58 % -59

Detaljer

Saksbehandler: Ann Magritt Bekink Arkivsaksnr.: 15/2136-4 Dato: 27.04.16 EVALUERING AV 2-ÅRS PRØVEPERIODE MED GRAFFITI OG GATEKUNST

Saksbehandler: Ann Magritt Bekink Arkivsaksnr.: 15/2136-4 Dato: 27.04.16 EVALUERING AV 2-ÅRS PRØVEPERIODE MED GRAFFITI OG GATEKUNST DRAMMEN KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Saksbehandler: Ann Magritt Bekink Arkiv: Arkivsaksnr.: 15/2136-4 Dato: 27.04.16 EVALUERING AV 2-ÅRS PRØVEPERIODE MED GRAFFITI OG GATEKUNST â INNSTILLING TIL BYSTYREKOMITÉ FOR

Detaljer

KATRINE GIÆVER Istanbul lakk på aluminium 180x125cm 2010 Maxilla lakk på aluminium 180x125cm 2010 Jazz lakk på aluminium 180x125cm 2010 Atlas lakk på aluminium 2 stk á 125x150cm 2010 Push I, II lakk

Detaljer

Av Simone Romy Rossner, Daglig leder ved Trastad Samlinger

Av Simone Romy Rossner, Daglig leder ved Trastad Samlinger TRASTAD SAMLINGER MUSEUM OG GALLERI FOR OUTSIDER ART Outsider Art Av Simone Romy Rossner, Daglig leder ved Trastad Samlinger «Folk flest tror å mene at kreativt talent må være forankret i en logisk, intellektuell

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

STIAN ÅDLANDSVIK. Entrée Nøstegaten 42, 5011 Bergen www.entreebergen.no entree.randi@gmail.com

STIAN ÅDLANDSVIK. Entrée Nøstegaten 42, 5011 Bergen www.entreebergen.no entree.randi@gmail.com STIAN ÅDLANDSVIK Stian Ådlandsvik (f. 1981, Bergen) er utdannet ved Statens Kunstakademi og Hochschule für bildende Künste i Hamburg. Arbeidene hans har ofte en indre logikk, hvor hendelser og gjenstander

Detaljer

Kulturbygda i Hallingdal

Kulturbygda i Hallingdal Kulturbygda i Hallingdal - Det politiske ansvaret ligger i å legge til rette for at samfunnet vårt har rom for ulike kulturuttrykk uten å sette ett foran et annet, men gi gode livsvilkår for alle. Ola

Detaljer

De kjenner ikke hverandre fra før,

De kjenner ikke hverandre fra før, EN SAMTALE OM UTLENDIGHET Hvordan er det egentlig å bo i utlandet i voksen alder? Er det slik at borte er bra, men hjemme er best? Ole Westerby har jobbet og bodd i Brussel i 15 år og kjenner landet godt,

Detaljer

Hur finansiera och driva open accesstidskrifter

Hur finansiera och driva open accesstidskrifter Hur finansiera och driva open accesstidskrifter vid ett universitet? Kungliga biblioteket, Stockholm 25. oktober 2012 Jan Erik Frantsvåg Open Access-rådgiver Universitetsbiblioteket i Tromsø Litt om meg

Detaljer

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel:

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel: Preken i Fjellhamar kirke 10. januar 2010 1. s. e. Kristi Åpenbaringsdag Kapellan Elisabeth Lund Noe nytt er på gang! Nå er jula over, og vi er i gang med et nytt år. Jesusbarnet har blitt hjertelig mottatt

Detaljer

PE311938. Inter IKEA Systems B.V. 2012. Levende minner MYRLILJA. En ny tekstilkolleksjon, begrenset opplag LANSERES 1. JUNI 2012

PE311938. Inter IKEA Systems B.V. 2012. Levende minner MYRLILJA. En ny tekstilkolleksjon, begrenset opplag LANSERES 1. JUNI 2012 PE311938 Levende minner MYRLILJA En ny tekstilkolleksjon, begrenset opplag Inter IKEA Systems B.V. 2012 LANSERES 1. JUNI 2012 PE311960 En tekstilkolleksjon...... så lenge lageret rekker 1 Uansett om du

Detaljer

PROGRAM UTSTILLINGER 2013

PROGRAM UTSTILLINGER 2013 PROGRAM UTSTILLINGER 2013 VELKOMMEN TIL KUNSTNERSENTERET Kunstnersenteret Møre og Romsdal er et av 15 kunstsentre som ligger spredd fylkesvis i Norge. Senteret ble opprettet i 1978, og feirer dermed 35-årsjubileum

Detaljer

Designjungelen. Lærerveiledning

Designjungelen. Lærerveiledning Designjungelen Lærerveiledning Lærerveiledning En stor rosa filtelefant svever våkende over gulvet. Kanskje vokter den over eggene som ligger litt lengre bort? Det som ser ut som farget elefantavføring

Detaljer

Language descriptors in Norwegian Norwegian listening Beskrivelser for lytting i historie/samfunnsfag og matematikk

Language descriptors in Norwegian Norwegian listening Beskrivelser for lytting i historie/samfunnsfag og matematikk Language descriptors in Norwegian Norwegian listening Beskrivelser for lytting i historie/samfunnsfag og matematikk Forstå faktainformasjon og forklaringer Forstå instruksjoner og veiledning Forstå meninger

Detaljer

E-handelstrender i Norden 2015. Slik handler vi på nett

E-handelstrender i Norden 2015. Slik handler vi på nett E-handelstrender i Norden 2015 Slik handler vi på nett 1 3 4 5 6-8 Anna Borg Enkelhet er enkelt eller? Rapporten kort oppsummert Fakta Sverige, Danmark, Finland og Norge Sterk netthandel i Norden 9-12

Detaljer

Synnøve Øyen & John K. Raustein I SAMSPILL

Synnøve Øyen & John K. Raustein I SAMSPILL Synnøve Øyen & John K. Raustein I SAMSPILL Synnøve Øyen og John K. Rausteins prosjekt, I samspill, bærer tittelen sin med en naturlighet i nettopp det musiske. I samspill kan oppleves som en serie, samtidig

Detaljer

Alkoholpolitik i förändring:

Alkoholpolitik i förändring: Alkoholpolitik i förändring: från dryckerna till drickandet i fokus Bengt Ekdahl ValueMerge Consulting - hjälper företag att förstå sina kunder Drickandets utveckling i Sverige 1997-2003 Totalkonsumtionens

Detaljer

Svar til spørsmål I forbindelse med «Anskaffelse Display Vestfold og Telemark

Svar til spørsmål I forbindelse med «Anskaffelse Display Vestfold og Telemark Anskaffelse Display Vestfold og Telemark Vestviken Kollektivtrafikk Tønsberg, 27.01.12 Svar til spørsmål I forbindelse med «Anskaffelse Display Vestfold og Telemark Spørsmål DVT8 Fråga angående "Konkurransebetingelser

Detaljer

Risørs satsing på design og moderne arkitektur

Risørs satsing på design og moderne arkitektur Risørs satsing på design og moderne arkitektur Jeg vil benytte anledningen til å takke Vest Agder Fylkeskommune for at de valgte Risør som vertskommune for Trebiennalen 2008. Jeg er av den oppfatning at

Detaljer

What designers know. Rune Simensen, 04hbmeda Designhistorie og designteori Høgskolen i Gjøvik, våren 2006

What designers know. Rune Simensen, 04hbmeda Designhistorie og designteori Høgskolen i Gjøvik, våren 2006 Rune Simensen, 04hbmeda Designhistorie og designteori Høgskolen i Gjøvik, våren 2006 Innledning Oppgaven omfatter: skriv et fortellende resymé av Bryan Lawsons bok What Designers Know Oxford England :

Detaljer

STEN INGE JØRGENSEN TYSKLAND STIGER FREM

STEN INGE JØRGENSEN TYSKLAND STIGER FREM STEN INGE JØRGENSEN TYSKLAND STIGER FREM Om forfatteren: STEN INGE JØRGENSEN (født 1970) er utenriksjournalist i Morgenbladet. Han har blant annet tidligere gitt ut bøkene Vesten mister grepet (2007) og

Detaljer

lisbeth hjort malerier i utvalg Galleri Albin Upp 2010

lisbeth hjort malerier i utvalg Galleri Albin Upp 2010 lisbeth hjort malerier i utvalg Galleri Albin Upp 2010 Farge først så form I et nøtteskall er dét oppgaven Lisbet Hjort har stilt seg selv, det er rammen hun velger å arbeide innenfor. Stramme komposisjoner

Detaljer

MIN ANTECKNINGSBOK MITT NOTATHEFTE

MIN ANTECKNINGSBOK MITT NOTATHEFTE MIN ANTECKNINGSBOK MITT NOTATHEFTE Projektet finansieras av: Europeiska Unionen, Europeiska regionala utvecklingsfonden, Region Värmland, Hedmarks-, Østfold- ochav: Akershus Fylkeskommuner. Projektet finansieras

Detaljer

STUP Magasin i New York 2014. 1. Samlet utbytte av hele turen: STUP Magasin i New York 2014 14.11.2014 12:21

STUP Magasin i New York 2014. 1. Samlet utbytte av hele turen: STUP Magasin i New York 2014 14.11.2014 12:21 STUP Magasin i New York 2014 1. Samlet utbytte av hele turen: 6 5 5 4 Antall 3 2 2 1 0 0 0 1 Antall 1 = Uakseptabelt dårlig 0 2 = Ganske dårlig 0 3 = Middels 1 4 = Bra 2 5 = Meget bra 5 2. Hvorfor ga du

Detaljer

Innvik, Norge / Kvadrat, Danmark 9. desember 2015

Innvik, Norge / Kvadrat, Danmark 9. desember 2015 Innvik, Norge / Kvadrat, Danmark 9. desember 2015 Kjære venner, Det er med stor glede at vi idag kan informere om et tettere samarbeid mellom Kvadrat og Innvik Sellgren. Innvik Sellgren og Kvadrat er begge

Detaljer

Kapittel 5 Lubenittenes historie

Kapittel 5 Lubenittenes historie Kapittel 5 Lubenittenes historie Lange dager og netter Lubenittene har levd på Månen like lenge som menneskene har levd på Jorden. Helt til for noen tusen år siden bodde de kun på den siden av Månen som

Detaljer

Rapport om informasjonsforespørsler fra offentlige myndigheter

Rapport om informasjonsforespørsler fra offentlige myndigheter Rapport om sforespørsler fra offentlige myndigheter. juli. desember Apple tar ansvaret for å beskytte svært alvorlig, og vi jobber hardt for å kunne tilby markedets sikreste maskinvare, programvare og

Detaljer

Soft Manipulation: Who is afraid of the new now?

Soft Manipulation: Who is afraid of the new now? Informasjon til lærere Soft Manipulation: Who is afraid of the new now? LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG Åpne og gratis tilbud LÆRING GJENNOM KUNSTOPPLEVELSE OG DIALOG Trinn: 8. - 10. trinn Tidspunkt:

Detaljer

CONSTANTIN BRÂNCUSI PRESS

CONSTANTIN BRÂNCUSI PRESS CONSTANTIN BRÂNCUSI PRESS 1 List of content: p. 3 Line Ulekleiv, "I Brancusis bilde," Dagbladet, January 20, 2014 p. 4 Øivind Storm Bjerke, "Skulptur som fotografi", Klassekampen, January 22, 2014 2 MANDAG

Detaljer

Dans i Drammen. Av Øivind Storm Bjerke 14.05.2009 09:28

Dans i Drammen. Av Øivind Storm Bjerke 14.05.2009 09:28 Dans i Drammen Av Øivind Storm Bjerke 14.05.2009 09:28 Kunsthistorieprofessor Øivind Storm Bjerke anmelder utstillingen Trisha Brown Company i Nøstetangenrommet, Drammens Museum. Utstillingen står til

Detaljer

Eye tracking analyser kommunikasjonen og selg mer

Eye tracking analyser kommunikasjonen og selg mer Eye tracking analyser kommunikasjonen og selg mer 1 2 Er din kommunikasjon lettlest og relevant? Ser kundene det du gjerne vil at de skal lese på fakturaen, på nettsidene og i appen? Eller går de faktisk

Detaljer

FICC-Rally sommeren 2004

FICC-Rally sommeren 2004 FICC-Rally sommeren 2004 FICC-Rally sommeren 2004 Nå som Norsk Bobinforening har vært medlem av FICC en stund, har jeg lyst til og skrive litt om verdenstreffet som FICC arrangerer hvert år. I de senere

Detaljer

Kunstkritikk - Nordisk kunstmesse i utvikling

Kunstkritikk - Nordisk kunstmesse i utvikling 21.08.15 Nordisk kunstmesse i utvikling Chart Art Fair 2015 Kunsthal Charlottenborg, København 21. august - 23. august 2015 Af Frans Josef Petersson, Jonas Ekeberg og Pernille Albrethsen Det første publikum

Detaljer

Ragnar Hartvig & Nina Ruud

Ragnar Hartvig & Nina Ruud Oslo N 4 2013 Mia GjerdruM HelGesen billedkunstner og designer Kunsten å berøre Det er den psykiske stemningen i øyeblikkene Helgesen ønsker å utforske med sine bilder. Øyeblikkene blir frosset i kunstverket,

Detaljer